tidsskrift for ambulanse og redningstjeneste 4...

HVEM HJELPER HJELPEREN?

Debatt:FRAMTIDENS AMBULANSEFAG

På dagsordenen:SKADER OG DØDSFALL HOS BARN

Oppdraget jeg aldri glemmer: UVENTET MARERITT

Portrettet:GJENOPPLIVET sitt eget barn

TIDSSKRIFT FOR AMBULANSE OG REDNINGSTJENESTE

4 2016 41. årgang

ÅPNER: Christine Koht

åpner konferansen.

Thon Congress Gardermoen: Kongressenteret åpnet i år. Vi er spente , og tror det blir veldig bra her.

MASSE FOREDRAG OG WORKSHOPS:

TraumenyttAkutt sepsis

Vanskelig luftveiSpinal stabiliseringHøyprestasjons HLR

Hvordan redde ryggenPasientsikkerhet

KollegastøtteUltralyd

BARN: Gå ikke glipp av Torleiv Ove Rognums foredrag om skader og dødsfall, og Nina Kynøs workshop om kjennetegn på omsorgssvikt, overgrep og mishandling

Hva er DITT våpen mot resistente mikrober? Smitte vernsesjonen er supernyttig. Det handler både om egensikkerhet og pasientsikkerhet.

Foto: Live Oftedahl

Foto: ThinkstockFoto: Thinkstock

Foto: NR

K

Dette blir noen av høydepunktene på Ambulanseforum 2016

MØT EKSPERTEN: Sverker Jern om akutt EKG.

Velkommen til konferansenummer og hjertelig velkommen til nye lesere fra Fagforbundet!

AMBULANSEKVITTER

VELKOMMEN!

www.ambulanseforum.no

– Meld deg på nyhetsbrev– Abonner på vårt tidsskrift

Snakk med oss:

Telefon 930 30 113

Følg oss på Facebook og Twitter

/ambulanseforum

@ambulanseforum

HER FINNER DU OSS:

NYHETER

NYHETER

I midten finner Fagforbundets medlemmer fire sider spennende lesestoff.

Ambulansefagets framtid og hvordan det best skal organiseres er en viktig diskusjon. Se mer på side 8. Portrettet i midten er en sterk fortelling om hvordan det er å gjenopplive sitt eget barn, og hvorfor norsk helsevesen ikke er bra nok på pasientsikkerhet. Hør mer om dette på årets konferanse.

Samarbeidet mellom legevakt og ambulanse er et annet tema. Hva bør være kravene til legevaktpersonell ute i felt? Overlegen på legevakta i Asker og Bærum har noen klare meninger på side 12. Ambulansearbeider Geir Jøran Sara, en av de prisbelønte i Altas tverrfaglige team, forteller hvordan de har fått til jevnlig simuleringstrening hver måned i ni år. Det er bare å bøye seg i støvet og la seg inspirere. Se intervjuet på side 10.

Mishandling, omsorgssvikt og overgrep mot barn blir satt på dagsordenen i dette nummeret. Hva kan ambulansepersonell gjøre? Hva er tegnene, og hvordan dokumenterer vi? Sjekk side 14. Få med deg foredrag og workshop.

Kollegastøtte – hvordan hjelper vi hjelperen er tema på årets konferanse. En inngang finner du i en oversatt artikkel fra JEMS. Her forteller Benjamin Vernon om livet etter at han ble knivstukket på jobb. JEMS har aldri fått flere leserbrev. Slå opp på side 34. Vår nye spaltist Anne Kristine Bergem skriver om den sårbare hjelperen. Du finner henne på side 40.

Ellers er denne utgaven stappfull av masse andre viktige saker – alle for det meste konferanserelaterte. Men ikke de siste sidene: Her får du bli med på innsiden av Norges første ambulansemesterskap!

God konferanse – og god lesing!

Linn Therese Hagen @lthagen

I kveld ble jeg fridd til! Det hører med til historien at frieren var en 60 år gammel alkoholiker som hadde tisset på seg… #ambulanseliv

Oslounivsykehus @oslounivsykehus Jun 19

I kveld og i natt hospiterer helseminister @BentHHoyre på ambulanse i Oslo/Akershus #ambulanseliv

Anita Kildahl @twittingnita

Koser oss med vaffler og lime-marinerte jordbær. Samtaletema er oppkast og bæsj. #ambulanseliv #Lørenskog

@Tips?Meninger? Leserbrev? Ris og ros?

[email protected]

Live Oftedahl Ansvarlig redaktør for Ambulanseforum

LEDER

AMBULANSEFORUM nr. 4 2016 3

Ambulansefagets framtid

NSTEMI-pasienter får mindre ASA

Når feil gjør klok

03 Leder06 Øyeblikket24 Kronikern 32 Helsedirektoratets hjørne40 Ny fast spalte - fra psykiater Anne Kristine Bergem42 Forskning46 Test deg selv

FASTE SPALTER

NR 4 - 2016INNHOLD

Skader og dødsfall hos barn

Omran i Aleppo

OPPDRAGET JEG ALDRI GLEMMER FORSKNING

06

4234Livet etter KNIVSKADE

på rutineoppdrag

ØYEBLIKKET

1410DEBATT PORTRETTET26

Foto: Thinkstock

Foto: Antonio Zaragoza

Foto: Therese Kirkesæ

ther

PÅ DAGSORDENEN

4 AMBULANSEFORUM nr4. 2016

Ambulanseforum arbeider etter Vær- Varsom-plakatens regler for god presse skikk. Den som

mener seg rammet urettmessig presseomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk presseforbund. Organet som har medlemmer fra presseorganisasjoner og fra allmenheten, be handler klager mot pressen i presseetisk spørsmål. Adresse: Rådhusgt 17, 0158 OSLO. T. 22 40 50 40. E-post: [email protected]

MILJØMERKET

2041 Trykksak

014

8

FORSIDEBILDET:Lag 1 fra Brobekk på ambulansemesterskap.

Lagleder Pia Olsrud, med makkere Svein Veum og Leif Nordby på hjertestans ved drukning. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

03 Leder06 Øyeblikket24 Kronikern 32 Helsedirektoratets hjørne40 Ny fast spalte - fra psykiater Anne Kristine Bergem42 Forskning46 Test deg selv

Regnbueveien 8, 1405 Langhus • tlf. 64 91 80 80Regnbueveien 8, 1405 Langhus • tlf. 64 91 80 80 • [email protected] •

R6 DOMINATORA M B U L A N S E / R E D N I N G S H J E L M

Møt oss i uke 39 påThon Congress Gardermoen

Ny R6 hjelm til DSB

UKE 39 ER DET REDNINGSUKE PÅ THON CONGRESS GARDERMOEN:

26. - 27. SEPTEMBER 28. SEPTEMBER 29. - 30. SEPTEMBER

Rednings-konferansen

BRANN & REDNINGREDNINGSTJENESTEN

1. Hovedlogo 2. Logo

3. Horisontal, logo & tekst

4. Tekst

SKRIFT

Skrifttype i logotekst, Hovedredningssentralen:

Corbel boldCorbel regular

Skrifttype web

Source Sans ProSource Sans Pro LightSource Sans Pro Bold

FARGER

BlåPantone 2945 CC: 10 M: 60 Y:10 K:53

SortProcess black CP

GråCool grey 2 CP

Orange: Pantone 172 CP

ELEMENTDesignelement til bruk som nedtonet bakgrunn på web og trykksaker.

IKONERBrukes på web og evt. på trykksaker

REDNINGSTJENESTEN

REDNINGSTJENESTEN

permo.noRadiokommunikasjon siden 1962 Hjelmer simarud.no

Nr. 4 2016 - 41. årgangTidsskrift for ambulanse- og redningstjeneste

Ta kontakt med oss:Ambulanseforum ASPostboks 3044, Lade

7441 Trondheim Kontor: Ladeveien 13,

7041 TrondheimTlf: 930 30 113

[email protected]

ANSVARLIG REDAKTØR: Live Oftedahl

live@ambulanseforum

DAGLIG LEDERBjørg Bellika

[email protected]

LAYOUT: Pia Larsson

JJ Design AS • jj.no

FOTO/ILLUSTRASJON: Aleppo Media Center/DPA, Therese B. Kirkesæther,

Fredrik Naumann – Felix Features, Antonio Zaragoza, Thinkstock, Wikimedia Commons.

BIDRAGSYTERE:Karin Bakkelund, Anne Kristine Bergem, Birgitte

Bjørngaard, Dag Uno Furuknap, Anniken Hansen, Tor Eirik Hansen, Pål Klepstad, Tine Hjelset Larsen, Marit Cecilie Fonn Nossum, Marius Rehn, Benjamin Vernon, Jon Våge,

Geir Anders Rybakken Ørslien.

FRIST FOR ARTIKLER OG ANNONSER: 1. november

ÅRSABONNEMENT: 495 kroner

ELEV- OG STUDENTRABATT: 25%

EIERE: Ambulanseforum AS eies av Norges Røde Kors, Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Norges Ambulanseforbund

Issn 0800-6424

PORTRETTET

Foto: Scanpix/Aleppo Media Center

Foto: SNLA

Salg av distinksjoner

Ambulanseforum selger distinksjoner utformet

etter ambulansesjefslagets retningslinjer.

Send bestilling til: [email protected]

Distinksjoner kan kun bestilles av ledere i ambulansetjenesten.


Omran Daqneesh (3) billedsetter helvetet vanlige borgere i Syria går

igjennom. Et lite barn midt i bombe-regnet mellom ulike fraksjoner som kjemper mot hverandre i den snart sønderknuste byen. Regjeringsstyrker, den frie syriske armé, IS og russere.

– Jeg er en vanlig syrer. Jeg tilhører ingen av de involverte i krigen. Det eneste jeg vil, er at krigen skal stop-pes, sa faren «Abou Ali» (faren til Ali) til svenske Expressen gjennom foto-grafen Mahmoud Nsif som tok bildene av Omran i ambulansen.

Det var i sjutiden om kvelden ons-dag den 17. august at familien på sju som vanlig søkte ly i stua når bombene begynte å detonere i området. De regnet stua som tryggere enn andre steder i leiligheten i boligblokken, da det var et større hus vegg-i-vegg som dekket den. Plutselig kom det et sterkt lys etterfulgt av lyden av hus som raste

sammen. Deretter ble det totalt mørkt. Det var trolig russiske flybomber som traff det «sikre» nabohuset som raste over familiens stue. Omran, som hadde klatret opp på en hjørnesofa i stua, ramlet ut av sofaen og ble kastet hardt mot veggen. Faren gravde seg fram gjennom trevirke og stein for å nå fram til ham.

Familien ble reddet ut av frivillige hjelpemannskaper. Nå bor de hos konas familie i Aleppo.

En av brødrene til Omran, Ali Daqneesh (10), døde stille på syke-huset noen dager senere. Han var ute da bomben fra enten et russisk fly eller et fly fra det syriske regimet traff området. Den syriske Observatory for Human Rights estimerer at 142 barn ble drept i Aleppo i august. 50.000 barn har dødd i løpet av de siste fem årenes borgerkrig, mange flere er skadd. u

Kilder Dagbladet 20. august: «Det eneste jeg vil, er at krigen stoppes» Daily Telegraph 20. august: «Omran Daqneesh’s brother Ali dies from wounds suffered in Aleppo airstrike» Wikipedia: Borgerkrigen i Syria

Bildet av Omran (3) dekket av støv, skitt og blod i en ambulanse i Aleppo i august gikk verden over.

AV LIVE OFTEDAHL


ØYEBLIKKET

BORGERKRIGEN I SYRIA

Startet som fredelige

demonstrasjoner mot

Baath-regimet til Bashar

al-Assad 2011.

Assad-regimet slo svært

hardt ned på opprøret.

I april 2015 var 12 millioner

mennesker på flukt som

følge av borgerkrigen.

Fire mill. lever i flyktning-

leirer i nabolandene Jordan,

Irak, Tyrkia og Libanon.

Åtte millioner er internt

fordrevet innenfor Syrias

landegrenser.

I april 2014 anslo FN at

191.369 mennesker var drept

i borgerkrigen.

i

Foto: Scanpix/Aleppo Media Center


ØYEBLIKKET

FRAMTIDENS AMBULANSEFAGNettverket av faglærere på ambulansefaget ser en rekke utfordringer med nytt forslag til opplæringsmodell, og ønsker å få belyst flere modeller før endelig vedtak. AV LIVE OFTEDAHL

Forslaget ble presentert i forrige nummer av Ambulanse-forum. Kort fortalt går modellen ut på å øke ambulanse-

utdanningen fra et fireårig til et femårig løp, hvor man går VG2 helsefagarbeider før man begynner på ambulansefaget tredje år. Nå er ambulansefaget lagt til andreåret. Det tredje og fjerde året foreslås det en veksling mellom undervisning på skole og praksis i ambulansetjenesten. Siste år er et

verdiskapingsår som andreårslærling i ambulansetjenesten. Grunnen til at man foreslår et femårig løp er at elevene ikke kan ta utrykningssertifikat før de har fylt 20. Dermed kan de ikke brukes som andremann fordi nye krav forutsetter at begge på en ambulanse må kunne kjøre utrykning. Ny forskrift stiller også krav om lisens som helsearbeider. Dette er ikke løst i modellforslaget.

ELEVENE PÅ STRØMMEN videregående skole følger i dag et treårig løp som også gir studiekompetanse. Forslaget til ny opplæringsmodell i ambulansefag er en ren yrkesfaglig vei. Lærerne i ambulansefaget er skeptiske. Foto: Live Oftedahl

DEBATT


Vil gjøre det vanskeligere å rekruttere gutterPå en fagsamling har lærerne som jobber på ambulanse-linjer rundt omkring i landet laget en oppsummering av utfordringene de ser med forslaget.

– Vårt fokus og ønske er å fortsatt ha en sterk fagut-danning videre fremover. Etter det nye forslaget kommer elevene til å gå to år uten å vite om de i det hele tatt passer inn i ambulanseyrket, sier Eva Skoglund Strønen, på vegne av nettverket.

De har ikke tro på at det vil bli et bredere rekrutterings-grunnlag med god kjønnsfordeling når man må gå to år på helse og oppvekst og helsefagarbeider før man får begynne på ambulanseutdanningen.

– Det kan bli problemer med å få guttene til å søke. De velger i utgangspunktet utradisjonelt ved å gå helse- og oppvekstfag. Å gå to år før ambulansefag er lenge for dem.

Skeptiske til manglende studiespesialiseringLærerne er også skeptiske til at Faglig råd for helse og oppvekstfag (FRHO) presenterer en modell som ikke gjør at elevene får studiekompetanse.

– Vi erfarer at vi har sterke elever. Ganske mange av elevene er opptatt av å få studiekompetanse.

Elever som har sett forslaget sier at de tror de ville ha valgt bort ambulansefaget og tatt studiespesialisering i stedet, og eventuelt søkt seg inn på bachelor i prehospitalt arbeid – paramedic på en høgskole.

Lærerne gjør også oppmerksom på at flere av skolene allerede tilbyr en treårig utdanning på ambulansefaget som gir generell studiekompetanse - før to år med læretid. Denne modellen løser også kravet til alder for å ha utryk-ningssertifikat.

– Vi kan ikke se at kompetansen styrkes ved å gi en an-nen fagutdanning først. Lærere på helsearbeiderfag kjenner i liten grad ambulansefaget.

I stedet opplever de at elever som får studiekompetanse, gis flere valg enn om de følger en ren yrkesrettet modell.

– Y-veien gir mulighet til å søke høyere utdanning for personer med fagbrev etter to år i yrket. Dette er greit for de som har vært i yrket en stund, men ikke for unge folk som ønsker seg inn på høyere studier. Det er viktig å gi dem valgmuligheter.

Utfordringer med vekslingsmodellI forslaget til FRHO må elevene søke om læreplass før de kan begynne på ambulansefagutdanningen, og at man må i løpet av utdanningen ha et tettere samarbeid med vekslinger mellom skole og praksis i ambulansetjenesten. Lærerne synes det er positivt at det foreslås et tettere sam-arbeid, og at ambulansetjenesten er med i utvelgelsen av hvilke elever som får gå på ambulansefaget. Erfaring viser at vekslingsmodeller gir høy gjennomføring hos elevene. Men det er noen utfordringer også.

– De som jobber i Nord-Norge frykter at de som bor i fylker med spredt bosetning og store avstander vil slite med en slik vekslingsmodell, sier Strønen.

Grunnen er at fellesevalueringer og samarbeidsmøter vil ta hele arbeidsdager med kjøring fram og tilbake. Det er også en del åpne spørsmål når det gjelder det økonomiske, både for lærlinger, bedrifter og skole.

– Om samme lærlingelønn som i dag er over to år blir fordelt over tre, så vil mange få økonomiske problemer.

Et siste ankepunkt et er at modellen sier lite om hvordan voksenopplæring skal gjennomføres og organiseres. u

«Ganske mange av elevene er opptatt av å få

studiekompetanse»

www.locus.no

DEBATT


SUKSESS I ALTA Alta har drevet med regelmessig tverrfaglig teamtrening i ni år. I vår fikk de Legeforeningens kvalitetspris. AV LIVE OFTEDAHL

Prisen ble delt ut til ambulansearbeider Geir Jøran Sara, sykepleierne Hege Holmgren og Hilde Hætta Eng, og

fastlege Magnus Hjortdahl fordi et fast team i Alta siden 2007 har instruert og trent helsepersonell i ledelse, dialog, samspill og håndtering av kritiske helsetilstander gjennom simulering hver måned. Dette har bidratt til at de ellers samarbeider godt om akutte pasienter.

Geir Jøran Sara har vært med fra begynnelsen.

– Hvordan begynte det hele?– Det startet gjennom BEST-prosjektet (Bedre og systema-tisk teamtrening) som har vært forankret i sykehuset siden slutten av 90-tallet. I 2001 snakket man om å videreføre det prehospitalt. Torben Wisborg hadde et lite prosjekt i Alta med fokus på ambulansetjenesten hvor Kenneth Johansen ble spurt om å trene opp akuttmedisinske team. Deretter søkte Helen Brandstorp, Risten Utsi og Kenneth Johansen Distriktsmedisinsk senter om midler for å drive med tverr-faglig teamtrening. I 2003 holdt de kurs i Alta og reiste rundt

flere steder i Finnmark. I 2005 og 2006 var de også innom Nordland og Troms. Jeg ble med som prosjektkoordina-tor i 2006, og tok over reising og undervisning som leger tidligere hadde gjort, forteller Geir Jøran Sara. – Poenget er ikke at den som holder kurs sitter med all kunnskapen, så dette var litt for å vise folk rundt omkring at en ambulanse-arbeider også kunne være fasilitator.

– Hva er suksessfaktoren for å få til kontinuitet? – Det har vi prøvd å analysere. Fasilitator må synes at det er gøy, man må nesten ha ildsjeler. For å gidde å holde på må man føle at man ikke jobber i motbakke. Det betyr at helseforetaket og lokal kommunehelsetjeneste vil satse på det. Alta kommune har vært fantastisk når det gjelder dette. De har bidratt mye, og særlig i starten. Mandatet for å få ambulansepersonellet med var litt uklart. Det ble lettere da man ble klar over at det var et myndighetskrav og at helse-foretaket godkjente at dette kan registreres som fagtid.

I ALTA har ambulanse- og kommunehelsetjenesten månedlige teamtreninger. Geir Jøran Sara (i midten) har vært fasilitator i ti år. Foto: Privat

AKTUELT


– Blir dere kompensert? – I Alta er alle leger frikjøpt en dag til BEST-trening. Jeg er lønnet av kommunen for å jobbe med BEST. Det er en utgift for kommunen, ikke de store summene i lønn, men vi får kompensasjon. Det er litt prinsipp i det, fordi i ambulanse-tjenesten har det vært tradisjon for at alt som blir gjort av positive ting blir gjort på frivillig basis - og gjerne gratis. Tverrfaglig trening er et myndighetskrav. Man skal ikke bare ha lyst, men bør også ha kompensasjon for å gjennomføre ting. Da blir det lettere å få til kontinuitet.

– Har dere vært de samme folkene hele tiden?– Jeg representerer vel det stabile. Sykepleier Hege Holmgren har også vært med fra starten, men hun har vært borte en periode. Vi har hatt tre leger med tidligere, nå er vi på vår fjerde.

– Hvordan planlegger dere teamtreningen? – I begynnelsen planla vi med ganske stram regi på det vi gjorde. Etter hvert ser vi at det ikke er hendelsesforløp med verdiforandringer, men det at vi får trent sammen, så vi har sluppet litt på det. Vi prøver nye ting hele tiden, og finner både ting som fungerer og ikke.

– Hva skal dere trene på i september? – Vi har en ny lege nå, så vi var på planleggingsmøte i går der vi ble enige om hvilken type scenario vi skal trene på og hva vi ønsker å oppnå. Vi tilpasser nivået til deltakerne. Når vi øver, kjører vi først en teoridel der vi snakker oss gjen-nom en tenkt dag på legevakten, alt fra når man kommer på jobb og hvordan man rigger seg. Hvilken jakke de tar på seg, stetoskop, hansker, hvordan de går gjennom akutt-sekken. Så går vi videre til et tenkt scenario som vi snakker

oss gjennom og øver på praktiske momenter. Vi har gått bort fra å bruke PowerPoint, og snakker heller og trener oss gjennom et hendelsesforløp. Vi føler at det fungerer bra pedagogisk. Etter hvert som vi snakker gjennom ting kan deltakerne komme med forslag og supplere hverandre. Vi trener på forholdsvis enkle ting som for eksempel primær-undersøkelse og sideleie ved teorigjennomgangen. Dette er ikke på nivå med ferdighetstrening, det må man gjøre på arbeidsplassen sin. Deretter har vi scenariotrening med litt «hårete» pasienter.

– Hva har treningen gjort med samarbeidet? – Samarbeidet går mye bedre. Jeg har jobbet i ambulansetjenesten siden 1994. Tidligere var det ikke bestandig vi synes at det var et pluss om legen var med prehospitalt. Vi følte at det ble rot. Nå kjenner vi hverandre. Vi snakker samme språk. Vi vet hverandres ferdigheter, styrker og svakheter. Når vi rykker ut på akuttur sammen vet jeg hva legen kan og ikke, og hva som er spesielt med den perso-nen. Det skaper tillit begge veier. Tillit er nyttig. Til syvende og sist - og det var jo derfor vi fikk prisen - handler det om pasientsikkerhet.

– Hvordan avgjør dere om legen skal være med ut på oppdrag eller ikke?– I Alta er det slik at legevaktslegen og AMK gjerne blir enige om legen skal være med eller ikke. Vi i ambulansen sier gjerne fra om vi vil ha med lege når vi tror at pasienten trenger å gå rett fra ulykkesstedet og til flyplassen, slik at vi slipper å dra innom legevakten som bare vil bli en tidstyv. Da er de gjerne behjelpelige med å strømlinjeformet eva-kueringen, og kan snakke direkte med mottakende lege på avdeling. Etter BEST-treningen synes vi det er fint å ha med legen på ulykker og til kritisk syke. Vi vet at de kan akuttmedisin, at de er en ressurs, og ikke bare en tilfeldig lege.

– Har man klart å få til det samme andre steder? – Min plan da jeg reiste rundt var å gjøre meg selv over- flødig. Der har jeg mislykkes. Jeg kjenner ikke til så mange steder hvor det har blitt fast rutine med tverrfag-lig team trening rundt omkring. Jeg vet at man har brukt litt av samme idé i Havøysund kommune, der har man samling med nye turnusleger slik at de skal bli kjent med ambulanset jenestens oppgaver, slik at man skal bli vant til å jobbe sammen.

– Hvordan ble teamtreningen mottatt? – Da vi reiste rundt syntes folk det var befriende at alle kunne delta uavhengig av yrkesbakgrunn. Folk var så fornøyd med at det ikke var kjempetungt faglig, men rom for å feile og gjøre ting på forskjellige måter. Men for å få til kontinuitet så er det viktig at noen personer med myndighet eller mandat får det inn i budsjettene. Til syvende og sist henger mye på økonomi.

– Har dere sett noen effekt av treningen i Alta?– Folk er tryggere når de er på jobb. Har vi for eksempel gått gjennom et trombolysecase, altså hjerteproblematikk, og legen får en sånn type pasient på neste vakt, så føler de seg trygge fordi de har trent på det. Legen vet også at de kan tilkalle ambulansepersonell eller sykepleiere. De må ikke gjøre alt sjøl. Det er en trygghet å vite at de ikke er alene. u

«Tverrfaglig teamtrening er et myndighetskrav»

AKTUELT


ETTERLYSER KLARE KRAV TIL LEGEVAKTSLEGEROverlege for legevakten i Asker og Bærum mener at legevaktsleger bør ha mer tydelige kompetansekrav. I legevaktbilen foretrekker han leger med høy kompetanse og erfaring i akuttmedisin. AV LIVE OFTEDAHL

Det finnes ikke en egen spesialitet i legevaktmedisin. Derfor jobber alle slags leger i legevakttjeneste.

Germar Schneider, overlege for legevakten i Asker og Bærum, mener at de faglige kompetansekravene burde vært strengere og mer konkrete. Han har klare forventnin-ger til personellet sitt.

– Jeg tror ikke at et kurs i akuttmedisin og tilgang til kompetent bakvakt er tilstrekkelig for å håndtere sam-mensatt prehospital akuttmedisin. Jeg har satt krav; man må kunne tolke EKG og røntgen, og man må være kurset i akuttmedisin. Det har tatt meg flere år å få en god nok kompetanse selv.

Asker og Bærums legevaktbil kjører mye sub-akutte og elektive oppdrag, samtidig som de blir varslet på alle akuttoppdrag i kommunen og vurderer fortløpende om de har noe å bistå ambulansen med.

Allmennleger prehospitalt?På legevaktbilen til Asker og Bærum Legevakt jobber fire faste sykepleiere 100 prosent. Legen de har med seg er ofte en sykehuslege som vanligvis har både kompetanse i og interesse for akuttmedisin. Da Schneider presenterte denne organiseringsmodellen for et faglig utvalg i Helse Sør-Øst i fjor, fikk han inntrykk av at folk var skeptiske fordi modellen ikke bygger på allmennleger.

– For meg er det uvesentlig hvilken bakgrunn legene på legevaktbilen har, bare de har tilstrekkelig kompetanse. Alle som kjenner legevaktsarbeidet prehospitalt vet at man kan møte svært komplekse og til tider faglig krevende problemstillinger.

Derfor mener han at akuttforskriftens kompetansekrav er et absolutt minimum. Skal legen på legevaktbilen kunne bidra til diagnostikk og behandling - og dermed gjøre en forskjell - må man ha erfaring og trening.

– Og helst sammen med ambulansetjenesten! Schneider er tydelig på at sporadisk legevaktsarbeid ikke

gir den kompetansen og mengdetreningen som trengs. Et obligatorisk akuttkurs bør være begynnelsen på en struktu-rert fordypning i akuttmedisin.

– De som mener at legevaktsmedisin er «allmenn- medisin etter kontortid» undervurderer etter min mening arbeidet på en større legevakt og på legevaktbilen.

På Asker og Bærums legevakt tilbys regelmessige kurs i

praksisrelevant akuttmedisin med simulasjonstrening. – Om man ikke setter konkrete faglige kompetansekrav,

risikerer man svært ukomfortable situasjoner for legene, ambulansepersonell og ikke minst for pasienten.

– Bør ha faste legerSchneider tror at Akuttforskriften med sitt krav om obli-gatorisk legevaktstjeneste for allmennleger – uten mer konkrete og omfattende krav, og uten krav til regelmessig kursing, oppdatering og samtrening med de andre pre-hospitale aktørene - ikke er konsekvent nok. Han synes at Akuttutvalget hadde gode ideer, men at lite konkret og forpliktende har skjedd.

– Når forskriften baserer seg på at allmennlegene skal ha ansvar for legevakttjenesten, så må man i tillegg også tenke på at de først jobber 8-16 i sin private legebedrift. Om de etter vanlig kontortid blir tvunget til legevakttjeneste vil det variere hvor opplagte og motiverte de er. Ved hyppige vakter på legevakten kan de fort bli slitne og umotiverte, ved sjeldne vakter mangler de praksis.

Om politikere: «Det koster ikke kommunen

noe som helst om ambulansen kjører i stedet»

DEBATT


Han mener at legevaktene bør ha faste legevaktsleger – gjerne allmennleger under spesialisering – og henviser til erfaringene fra Oslo legevakt.

– Legevaktslegene kan gjerne være allmennleger, men de må være fast knyttet til legevaktsoppgaven i en periode på for eksempel 6-12 måneder. Det er mengdetrening som gir faglig trygghet, og dette er ikke unikt for legevakten. Når legene ikke bare «stikker innom» for en vakt i ny og ne kan man i tillegg bygge opp et faglig miljø, ha overskudd til faglig oppdatering og forskning. Og hva med vedlikehold av kompetansen? Når man først har fått opparbeidet seg kom-petanse, burde det vært et minimumskrav på antall vakter, for eksempel 20 vakter i året. Det holder ikke med en vakt av og til, med lengre pauser i mellomtiden.

Akutt eller elektivt?På vakt på legebilen må personellet hele tiden vurdere om bilen skal kjøre akutturer eller elektive oppdrag i kom-munen. Skal de på sykehjemmet og kateterisere en eldre pasient med blærespreng, eller skal de til barnet med krampeanfall eller pustevansker? Det er av og til samtidig-hetskonflikter og et kapasitetsdilemma.

– Ofte kan vi bidra på akuttoppdragene ved å nedskalere hastegraden og dimittere ambulansen og anestesilegen. Og vi kan overta det faglige ansvaret for pasienten. Samtidig er det ingen andre i kommunen som dekker behovet for de mer elektive sykebesøkene.

Schneider skulle gjerne hatt flere biler, men opplever at det kan være vanskelig nok å få forståelse for behovet for én legevaktbil på dag- og kveldstid i området.

– I konkurranse med andre viktige tjenester kan en fullt utstyrt og bemannet legevaktsbil være et tiltak som koster. Samtidig opplever jeg at vi leverer en meget god helse-tjeneste til befolkningen. Ønskes legevaktslegens bidrag

prehospitalt, trenger man nødvendig utstyr og kvalifisert personell, ellers blir dette et halvhjertet og inkonsekvent tiltak.

Prisen til legevaktsbilen i Asker og Bærum er på rundt 5 millioner i året. Langt over 90 prosent av kostnadene er lønnsutgifter.

– Det er selvfølgelig fristende for kommunen å redusere aktiviteten til legevaktbilen og å skyve over ansvaret for de prehospitale pasientene til ambulansetjenesten. Det koster ikke kommunen noe som helst om ambulansen kjører i stedet.

Samfunnsøkonomisk gullgruveI tidligere studier er det tydelig vist at flere legevurderinger prehospitalt fører til færre sykehusinnleggelser og unødige pasienttransporter. Totalt sett er det mer kostnadseffektivt - men det synes ikke på kommunebudsjettet. Legebilen i Asker og Bærum kjører mellom ni og ti turer om dagen. Det utgjør 3300-3500 oppdrag i året.

– Vi har estimert at det sparer 400-500 innleggelser på sykehus i året, og 600-700 unødige ambulanseoppdrag. Dette er egentlig en samfunnsøkonomisk gullgruve! avslut-ter Schneider. u

«Om man ønsker legevaktslegens bidrag

prehospitalt, trenger men nødvendig utstyr og

kvalifisert personell, ellers blir dette et halvhjertet og

inkonsekvent tiltak»

AMBULANSETJENSTEN og legevakttjensten møtes på en trafikkulykke i Helse Stavanger. Legen i jeans. Foto: Live Oftedahl

DEBATT


Christoffer-saken i 2008 gjorde noe med oss. En uskyldig 8-åring døde i 2005 blant annet som følge av et 17 cm

langt brudd på hjerneskallen etter lang tids mishandling av stefar uten mors inngripen. Stefaren og moren klarte å overbevise om at han hadde begått selvmord. Riksadvoka-ten begjærte saken gjenåpnet etter to henleggelser fra poli-tidistriktet. Rettsmedisinsk institutt dokumenterte skader som var av en karakter som er umulig å påføre seg selv. Det var tegn i forkant. På skolen. Da han var innom syke-huset med skader. Bestemoren så også tegn. Men det var så utenkelig. I etterkant er Christoffer Kihle Gjerstads skjebne betegnet som et nasjonalt symbol på systemsvikt når det gjelder vold mot barn. Vold, omsorgssvikt og over-grep skjer. Vi må mistenke det utenkelige.

I 2011 beordret Riksadvokaten at alle dødsfall på barn mellom 0-18 år skal varsles og etterforskes, med få unn-tak som kreft, nyresvikt og annen langvarig sykdom der man forventer at barnet kommer til å dø.

Større oppmerksomhet nå– Det har vært en utvikling fra år 2000 og framover, forteller Kåre Svang, politioverbetjent og etterforskningsleder etterforskningsleder ved Taktisk etterforskningsavdeling i Kripos. – Før den tid var det knapt en sak på alvorlig vold mot barn og barnedødsfall i Norge.

Så begynte sakene å komme utover 2000-tallet. Den store medieomtalen av Christoffer-saken i 2008 gjorde nok at mørketallene har blitt mindre, tror Svang. Samtidig er det grunn til å tro at det har vært like mye vold mot barn tidligere. Omtalen er med på å få disse sakene mer fram i lyset. Ifølge NRK ble det anmeldt 81 saker med tilfeller av vold mot barn i 2006. I 2013 var tallet 1791.

– Trolig finnes det flere tusen saker som går på familie-vold. Når det gjelder grove saker, der barn dør, får varige mén eller blir lagt inn på sykehus, bistår vi politidistriktene i 15-20 saker i året. Ikke alle sakene dreier seg om krimi-nelle handlinger, presiserer han.

SKADER OG DØDSFALL HOS BARN35 barn under fire år plutselig og uventet i Norge hvert år.

Mellom 8 og 10 dødsfall skyldes omsorgssvikt eller mishandling, ifølge Folkehelseinstuttet. Som helsepersonell har man en forpliktelse

til å tenke det utenkelige når man får en dårlig magefølelse. AV LIVE OFTEDAHL, ETTER FORESPØRSEL OG MED INNSPILL FRA ELISABETH FLAGTVEDT,

FAGKOORDINATOR VED AMBULANSETJENESTEN I KRISTIANSAND

PÅ DAGSORDENEN


Nå dukker slike saker opp med jevne mellomrom i media. I 2013 døde ei jente på ett år og ni måneder da hun ble druknet i ei bøtte av moren, mens morens Skype- kjæreste instruerte henne i hva hun skulle gjøre. En artikkel i Dagbladet, fortalte om barnehagepersonell som karakteriserte jenta som et «gråsonebarn», altså et barn hvor det hadde vært usikkert om alt var bra hjemme.

– Vi ser en klar økning fra 2010 og til i dag når det gjelder meldinger fra helse-personell, barnehager og skoler. Det har blitt en lavere terskel for å melde fra enten til politi eller barnevern. Så det kom noe godt ut av Christoffer-saken; terskelen ble senket for å si fra når magefølelsen ikke er god. Det oppdages og etterforskes flere

saker i dag enn før Christoffer-saken, sier Svang.

Likevel glipper det noen ganger. En gutt (10) på Mortensrud i Oslo sultet i hjel i løpet av sommerferien i 2014. Han veide 14,8 kilo da han ble funnet.

Journalen er viktigSå hva kan helsepersonell gjøre i slike saker?

– Dere er så mye viktigere enn dere tror, enten dere er ambulansepersonell eller helsesøstre, sier Kåre Svang. – Historikken dere gir oss er hele grunn-muren. Dere er de første til å se om kart og terreng ikke stemmer.

I etterforskningen av slike saker samler man inn dokumenter fra fastlegen, ambulansen som kjørte inn, barnelegen, helsestasjonen.

– Har ikke omsorgsapparatet noen historikk, starter vi med blanke ark, og da er det vanskeligere å komme i mål.

Svang skulle så gjerne sett at man noterte litt om magefølelsen i journalen. Forklaringen som blir gitt når et barn er skadet, gjerne når foreldre (eller andre) ringer, er svært viktig å notere.

– Den første forklaringen er ofte nær-mest sannheten. Det ser vi gang på gang.

I de fleste tilfeller er historien korrekt, men der det har forekommet vold mot barn er det gjerne en annen forklaring, gjerne om uhell.

– Enten dere tror historien eller ikke, så er det viktig at den blir nedtegnet. Når vi begynner etterforskningen, så endres gjerne forklaringen.

For eksempel når foreldrene blir kon-frontert med at et fall fra en sofa ikke kan være årsaken til at et barn får hjerneblød-ning. Da endres for eksempel forklaringen

KÅRE SVANG

• er ansatt som etterfors-

kningsleder ved taktisk

etterforskningsavdeling

på Kripos i Oslo.

• Svang har jobbet med

vold mot barn siden 1998,

og på heltid de siste 12

årene.

• I vår mottok han Barne-

rettsprisen 2016 utdelt av

Stine Sofies Stiftelse.

• Kripos bistår alle landets

politidistrikter i blant an-

net de alvorligste sakene

med døde barn, vold og

overgrep.

• Riksadvokaten påla i 2015

politidistriktene å melde

inn saker med barne-

dødsfall, vold som fører til

varige mén og vold som

medfører sykehusinn-

leggelse til Kripos – og

vurdere å be om bistand

til etterforskningen.

«Dere er så mye viktigere

enn dere tror»

Foto: Thinkstock

PÅ DAGSORDENEN


til at det var fra et bord. Deretter toppen av en gardintrapp, og så videre.

– Det gir oss en trygghet på at ikke alt er som det skal. Det som blir sagt når barn hentes hjemme, eller tilses på legevakten eller i akuttmottaket, det er noe av det viktigste vi kan starte med.

Svang synes helsepersonell stort sett er flinke til å notere.

– Stort sett er det godt utfylte journaler. Men magefølel-sen, det man snakker om på spiserommet, den lille tanken man har, den blir ikke nedtegnet.

Men skal dette nedtegnes? – Er man urolig for at et barn blir mishandlet eller utsatt

for vold, da har man ikke noen valgmulighet. Man skal ned-tegne det og opplyse det til politi eller barnevern.

Svangs erfaring er at når de bruker helsejournalen som grunnlag for avhør av helsepersonell, så kommer det alltid mer når man avhører enn det som i utgangspunktet står i journalen. Små ting som kan være viktige.

HELSEPERSONELLOVEN

§ 31.Opplysninger til nødetater

Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er

nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på

forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget

tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å

tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre

former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester §

4-10, § 4-11 og § 4-12.

§ 40. Krav til journalens innhold m.m.

Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal

inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten

og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å

oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i med-

hold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert

helsepersonell.

«Den første forklaringen er ofte nærmest sannheten»

Foto: Thinkstock

Kåre Svang til helsepersonell: Dere må spørre! Dere må være nysgjerrige! Hvis vi er for naive, hvis vi ikke tror, da er vi ferdige, sier han.

i

PÅ DAGSORDENEN


Dette er et utfordrende område både for helsetjenesten, politiet, rettsmedisinere og rettsvesenet. I helsepersonell- loven har man varslingsplikt ved mistanke om omsorgssvikt, overgrep og mishandling, men trolig vegrer mange seg for å si fra ved dårlige magefølelser.

– Helsepersonells opplysningsplikt overgår taushets-plikten når det foreligger en mistanke om mishandling eller vold, presiserer Svang.

Ikke vær naiveI felt er det sjelden man kommer ut for vold mot barn, og Svang har merket at i politidistriktene er det flere i politiet som har vanskelig for å tro at overgrep og mishandling forekommer.

– De har kanskje bare én sånn sak i hele sin karriere. Kommer man litt ut av Oslo så blir det gjerne slik at

man kjenner familien fra andre arenaer og nekter å tro at foreldre kan begå vold. Mot slike kollegaer blir Svang svært streng:

– Da sier jeg at de ikke kan jobbe med denne type saker, for hvis selv ikke politiet tror, hvem skal da tro? Da får de heller jobbe med å kontrollere biler og telle blinklys.

Svang mener at politiet alltid skal ha med seg en sunn skepsis, og at det alltid er nyanser, men at man må tro på faktum som blir avdekket når det gjelder skader på små barn.

Det samme gjelder helsepersonell. De som jobber på barneavdelinger på større sykehus har større forståelse enn helsepersonell på små avdelinger som sjelden kommer over denne type problematikk.

– Man har kanskje to troverdige foreldre, men kart og terreng stemmer ikke. Da må man legge til grunn faktiske funn.

Svang er også svært opptatt av helsestasjonenes rolle, hvor foreldrene er forpliktet til å komme med barnet.

– De er de eneste som kan kle barna kliss nakne og ta på dem uten å gjøre noe ulovlig. De er flinke til å telle fingre og tær, og måle høyde, vekt og hodeomkrets, men jeg skulle gjerne sett notater om blåmerker, arr, sår, kuler. Dette blir dessverre ofte utelatt i journaler.

Svang mener at helsestasjonene er i en fantastisk situa-sjon, og at de i det minste må spørre foreldre om årsaken til en kul i panna, arr eller blåmerker.

– I 99 av 100 tilfeller så er det en naturlig forklaring. Men er det flere blåmerker med forskjellig farge, så er det grunn til å spørre.

Svangs største oppfordring til alt helsepersonell er egentlig:

– Dere må spørre! Dere må være nysgjerrige. Dere er der for barnas skyld, ikke for foreldrenes. Hvis vi er for naive, hvis vi ikke tror, da er vi ferdige. Det er vi som må følge med.

Så er det noen som er mer utsatt enn andre?

– Ja, nyfødte og spedbarn er mest utsatt. Det gjelder ofte førstegangsforeldre som ikke vet hvordan de skal håndtere barn, og som ikke har forutsetninger.

I en tiltaksplan som kommer til høsten har Kripos i høringssvaret sitt presisert at de ønsker at fødeavdelingene må informere foreldrene bedre. Stine Sofies Stiftelse produserte en syv minutter lang film i 2007 som heter «Din fantastiske baby». Kripos ønsker at alle førstegangsforeldre skal se filmen før de forlater fødeavdelingen, at BEGGE foreldre skal se den, og at en barnepleier eller jordmor skal kvittere ut og vite at de faktisk har sett filmen.

Det andre tiltaket de ønsker er at når foreldre ikke møter til time med barnet på helsestasjonen, så skal noen reise hjem og se at barnet har det bra. I dag sendes det en ny innkalling, ellers følges det i liten grad opp. Det kan også sendes melding til barnevernet om at det ikke er møtt opp til timen.

– Mitt hovedbudskap er at dere må være bevisste. Mishandling og overgrep skjer. u

Foto: Thinkstock

PÅ DAGSORDENEN


– Du har et ansvar!Ved Sørlandet sykehus må alle turnuskandidatene gjennom et introduksjonskurs om vold og overgrep mot barn. – Mange har gitt tilbakemelding om at det er ok og nyttig, sier Unni Mette Stamnes Köpp.

Kurset er også presentert til ambu-lansepersonell i området denne

våren. Köpp er overlege ved barne- og ungdomsavdelingen på Sørlandet Syke-hus, og har også vært med på å lage en veileder om barnemishandling for Agder-regionen i samarbeid med barnevernet og politiet for over ti år siden.

– Vi så at folk ble litt paralysert, og lagde den som en hjelp, noe man kan slå opp i for å sjekke symptomer man bør være obs på, hvordan tenke og handle.

Nå har Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress laget en håndbok som er ganske lik, men mer om-fattende. Her står det man trenger å vite om lovverk, kliniske tegn, utredning og

UNNI METTE STAMNES KÖPP

• er overlege på barne- og

ungdomsavdelingen på Sør-

landet Sykehus (SSHF).

• Siden 2000 har hun jobbet

aktivt med vold og seksuelle

overgrep mot barn.

• De siste fire årene har

turnuskandidater ved SSHF

fått et introduksjonskurs om

dette emnet.

«Cirka 100.000 barn i Norge blir utsatt for dette»

Foto: Thinkstock

– DETTE SKJER også i store hus med fine ting, poengterer Unni Mette Stamnes Köpp. Vold, neglekt og overgrep foregår i alle samfunnsklasser.


PÅ DAGSORDENEN

dokumentasjon med mer. Köpp anbefaler at man blir kjent med denne.

Hun er klar på at man har et selvstendig ansvar for å melde, og at man ikke alltid skal forvente at folk over en i hierarkiet melder.

– Mange tror at andre tar ansvar. Når man melder kan man gjerne gjøre det i samråd med avdelingen, men man kan også trosse den når man ikke er enig. Til syvende og sist ligger et ansvar på deg.

Kan skje i ethvert hjemHun tror det er svært ulike meldekulturer og forskjellig fokus i ulike regioner.

– Vi burde hatt mer statistikk på melderutiner, da vil man få avdekket de som ikke fokuserer på det.

Ifølge Köpp viser forskning at så mange som 10 prosent av alle barn utsettes for omsorgssvikt, vold og/eller seksu-elle overgrep. Dette er tall hentet fra USA og andre land vi pleier å sammenligne oss med.

– Det er tre stykker i en klasse! Det er viktig å være klar over hvor utbredt det er, sier Köpp. – Cirka 100.000 barn i Norge blir utsatt for dette i forskjellige former; fysisk, psy-kisk, seksuelt og neglekt. Spesielt små barn under to eller ett år er utsatt. Det er viktig å løsrive seg fra tanken om at man kan se det på folk. Det foregår i alle sosiale lag.

Hun mener at vi har mye større vanskeligheter for å tro at det skjer hos folk med makt, penger og god utdanning, og kvier oss i større grad da enn hvis vi er hjemme hos en rusmisbruker. Dette skjer også i store hus med fine ting.

– Du må innse at det skjer. Det kan være barnemishand-ling, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i ethvert hjem. Dette kan finnes bak alle vegger.

Første versjon er viktigKöpp mener at ambulansepersonell har en unik mulighet om de lærer seg å tenke tanken. De ser mye, de møter for-eldre, barn, observerer stemninger, hvordan man snakker til hverandre, hvordan de reagerer. Mye kan fanges opp i den private sfære.

HVA ER BARNEMISHANDLING?

Omsorgssvikt/vanskjøtsel, seksuelle overgrep, fysisk og psykisk

mishandling:

• Omsorgssvikt/vanskjøtsel vil si å forsømme barns grunn-

leggende behov slik at det utsettes for fysisk eller psykisk

skade eller fare. Mangel på emosjonell trygghet, nærvær,

forutsigbarhet, positivt engasjement. Utviklingsmessig og

helsemessig.

Mulige tegn: Barnet er preget av dårlig stell og pleie. Uegnet

påkledning. Dårlig tannstatus. Ubehandlede infeksjoner. Man-

glende oppfølging av nødvendig medisinsk behandling. Dårlig,

manglende eller feil ernæring – over eller undervekt. Store

bleieutslett. Dårlig bosted. Manglende tilsyn som utsetter barn

for fysisk fare.

• Tegn på seksuelle overgrep: Det er vanlig at det er få fysiske

tegn. Blodutredelser, sår og rifter ses i en del tilfeller ved bruk

av vold og holding. Gripemerker ved hofter, innsiden av lår og

bak ører (ved orale overgrep). Petekkier, blodutredelser og

rifter i munnhulen. Dårlig tannhygiene.

• Tegn på fysisk mishandling: Skader uten forklaring eller

usannsynlig forklaring ift. skademekanisme. Skader av ulik

alder. Beskrivelse av hendelsesforløp som endrer seg eller

forskjellig forklaring fra ulike vitner. Oppgitt hendelse eller

skade passer ikke med barnets utviklingsnivå. Oppsøker hjelp

sent. Dårlig allmenntilstand uten synlige tegn på skade.

• Skader som bør vekke mistanke: Blåmerker er det vanligste

funnet, og blir ofte underdiagnostisert. Immobile barn bør

ikke ha blåmerker. Blåmerker på steder det ikke er naturlig

for barn å påføre seg skader ved vanlig lek. For eksempel øye,

nese, munnhule, hals, bryst, mage, rygg, overarm, innside lår,

håndflater, fotsåler og genitalier. Blåmerker eller arr som dan-

ner mønster i huden. «Snøremønstre» på hals/nakke, rundt

håndledd og ankler. Petekkier på hals, nakke, i munnhule og

øynenes bindehinner etter kvelningsforsøk.

«Jeg har nesten til gode å møte

ambulansepersonell som er bekymret. Dette bør dere ha bevissthet rundt»

Foto: Thinkstock

PÅ DAGSORDENEN


– Jeg har nesten til gode å møte ambulansepersonell som er bekymret, men dette bør dere ha bevissthet rundt.

Om man henter en voldsutsatt voksen kan det være barn der man ikke tar med. Tenker man på om barnet er ivaretatt selv om man er tilkalt til en voksen?

– Når vi skal samtale rundt spesielle hendelser når et barn er kommet inn på sykehus, så får de voksne ofte stor plass. Skal man dekke over vold, så er de voksne ofte veldig verbale.

Derfor prøver sykehuspersonell å få barn i mottak på enerom. Man må ha følgende utgangspunkt:

– Det er aldri noen barn som vil sverte sine foreldre mens de hører på, det har jeg til gode å oppleve, sier Köpp.

Ved voldsrelaterte brudd eller kuttskader vil barnet ofte være instruert. Får man dem på egenhånd så kan de få presentert historien selv, men da må de føle seg trygge og ivaretatt. Om man ikke får barnet til å si noe, kan man også høre med søsken om hendelsesforløpet.

– Når noen har vært inne flere ganger, kan vi begynne å tenke at her passer ikke det som er sagt med det som vi ser. Det har vist seg gang på gang at vi går i vannet når det gjelder å se om skademekanismer og funn samsvarer. Der-for må vi tenke tanken på alle barn som er skadet uansett: Hva ligger bak her, og passer det med det vi ser og hører?

Stor gjentagelsesfareKöpp forteller at de som gjør dette mot barn, gjør det om og om igjen. Gjentagelsesrisikoen er stor.

– Om historien som presenteres er vag, uklar, det man-gler detaljer, de føler seg fram eller historien endrer seg underveis, da er det varsellamper.

Köpp har vært borti flere saker der historien som pre-senteres er forskjellig overfor ambulansepersonellet og deretter legevakta.

– Nøyaktig dokumentasjon viser at historien endres. Det kan bety ganske mye.

Man ønsker å fange opp slike saker tidlig, og små og store ting, som at flere har bekymret seg, kan være med på å utfylle bildet.

– Det er et ukjent antall brikker i puslespillet. Hver sak må nøstes.

Som helsepersonell må man være flink til å se, og gi beskjed.

– Saker som Christoffer-saken er der hele tiden. Det som er bra er at det er mer oppmerksomhet nå enn for ti år siden. Når kart og terreng ikke stemmer er mistanken nok til å melde fra. Vi trenger ikke noen bevisbyrde. Det er det barnevernet og politiet som må stå for. u

Kilder: Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKTVS): Håndbok for helse- og omsorgspersonell ved mistanke om barnemishandling

DOKUMENTASJON VED SKADER HOS BARN

• Vær presis, objektiv og nøyaktig når du dokumenterer. Det du

skriver kan bli et element i en rettssak.

• Skriv ned hvem som sier hva, og hvem som hører hva som blir

sagt. Tidsangivelse og sted. Hvem er på stedet?

• Kripos ønsker at man noter ned om magefølelsen er dårlig.

KAN BARNET VÆRE UTSATT FOR MISHANDLING, OMSORGSSVIKT ELLER SEKSUELLE OVERGREP?

«Barn med skader og symptomer etter mishandling risikerer nye

og gjentatte overgrep. Det skal sendes melding til barnevern-

tjenesten om alle barn der det er mer enn en vag mistanke om

mishandling. Sykehusinnleggelse eller det å gi opplysninger til

barneverntjenesten vil ikke alltid gi barnet tilstrekkelig beskyt-

telse. Helsepersonell har da plikt til å varsle politiet.»

Nasjonal kompetansetjeneste for vold og traumatisk stress

VARSELLAMPER

• Hodeskader hos barn under to år. Det må en høyde fra 1-2

meter til. Et stellebord er under en meter.

• Barn under fem måneder klarer i liten grad å påføre skader på

egenhånd.

• Brudd i store rørknokler hos barn under halvannet år.

• Hudforandringer. Brannskader kan være påførte: Skadens

utseende, forløp og type stemmer ikke med forklaringen som

gis, fysiske omgivelser eller skademekanisme. Merker etter

gjenstander som sigaretter, bestikk, strykejern. Skåldings-

skader som er klart avgrenset til frisk hud – hanske eller

sokkformet, sete og perineum. Rifter, kutt, hudavskrap og arr

– selv små skader i hud er viktig å fange opp.

• Unaturlige steder for merker og skader: På ryggen, magen, i

underlivet, innsiden av lår, på ører, kinn, nese og hals, hånd-

flater, fotsåler, genitalia, sete. Merker under armene og på

sidene av kroppen kan tyde på at barnet har blitt holdt hardt,

og kanskje blitt ristet.

• Blåmerker i forskjellige farger er tegn på forskjellige skade-

tidspunkter.

i

PÅ DAGSORDENEN


DETTE BØR DU VITE Intensiv- og barnesykepleier Nina Kynø har ledet gruppen som har laget nye prosedyrer for hva helsepersonell skal gjøre ved mistanke om vold og overgrep mot barn. På Ambulanseforum leder hun workshop om dette temaet.AV LIVE OFTEDAHL

Prosedyrene er innført ved en rekke helseforetak i landet. Gruppa besto av helsepersonell, som også fikk innspill fra politi, barnevern, barneombudet og Helsedirektoratet. Kynø presiserer at mishandling av barn omfatter mer enn det man kan se med det blotte øye, og forteller at dette har vært de mest nedlastede prosedyrene etter at de ble lagt inn i helsebibliotekets fagprosedyrer (Nivå 1) og e-håndboken på Oslo universitetssykehus sine sider. Det er fem prosedyrer: 1. Tegn og symptomer på fysisk mishandling.2. Tegn og symptomer på psykisk mishandling.3. Tegn og symptomer på omsorgssvikt og vanskjøtsel.4. Tegn og symptomer på seksuelle overgrep.5. Prosedyrer ved bekymring, mistanke og melding.

Kynø er opptatt av at prosedyren for psykisk mishandling også må få oppmerksomhet.

– Psykisk mishandling av barn er den mest udefinerbare typen av mishandling, og kan påvirke barnets psykiske vekst og utvikling.

I prosedyren defineres det som følelsesmessig mishand-ling som skjer i et gjentatt mønster av ødeleggende interak-sjoner mellom foreldre og barn. At barnet ikke er bra nok, ikke er elsket eller er uønsket. Mønsteret kan være kronisk eller trigges av alkohol eller andre rusmidler. Psykisk mishandling inngår i alle typer mishandling, misbruk og omsorgssvikt, men kan også forekomme alene.

Psykisk mishandling inkluderer også barn som er vitne til vold i hjemmet.

Kynø oppfordrer alle til å lese prosedyren for hvordan man håndterer bekymring og mistanke, og hvordan man melder fra.

Fagprosedyrene på helsebiblioteket.no: • http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/

mishandling-av-barn-fysisk• http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/

mishandling-av-barn-psykisk• http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/

omsorgssvikt-vanskjotsel-av-barn• http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/

seksuelle-overgrep-mot-barn• http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/

mishandling-overgrep-eller-omsorgssvikt-av-barn- bekymring-mistanke-og-melding u

Varje dag är vi med när ni räddar liv. Det är vi stolta över.I snart 40 år har vi ryckt ut tillsammans med er som jobbar ute i verkligheten. Vi vet att det är sekunder som räknas. Därför är det avgörande att vi ständigt utvecklar nya, effektiva varnings- och utryckningssystem så att inga hinder finns i vägen, när larmet går. Läs mer på standby.eu

Vi möts på konferansen

på Garder-moen!

Nina Kynø

PÅ DAGSORDENEN


SLUTT PÅ ENDOTRAKEAL- INTUBERING?Minimum 200 endotrakeale intubasjoner som grunntrening, regnes som godt nok for å gjøre denne prosedyren prehospitalt, ifølge en artikkel i Acta Anasthesiologica.

Det utelukker at de fleste ambulansearbeidere kan bruke «gullstandarden». Retnings linjene er oppsummert i

figur 1 og viser at ulike teknikker krever ulik kompetanse. – Hva som definerer slik kompetanse beskrives ikke i

detalj, men vil ofte være styrt av lokale forhold – ikke nød-vendigvis yrkestittel, forteller Marius Rehn som har ledet arbeidsgruppa i Skandinavisk forening for anestesiologi og intensivmedisin [1]. Alle de skandinaviske landene var representanter i gruppa.

– Målsetningen var å basere de reviderte retningslinjene på forskning. Selv om vitenskapsgrunnlaget fremdeles er svakt for hva som er optimal prehospital luftveishåndtering, begynner det å bygge seg opp et visst volum med studier, sier Rehn.

Faglitteratur ble systematisk gjennomgått, og gruppa benyttet et anerkjent system for å omdanne vitenskap til anbefalinger (Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE)).

Gruppa hadde retningslinjene på høring og mottok mange innspill både fra leger, sykepleiere og paramedics.

Det er planlagt en ny revisjon om noen år.– Vi håper at det innen den tid er kommet enda flere

høykvalitetsstudier om emnet. Det er veldig viktig at alle fagfolk bidrar til datainnsamling og god dokumentasjon av dagens praksis, avslutter Rehn.

Den forrige versjonen ble publisert i 2008. [2].

Oppsummering av anbefalingene: «Vi anbefaler at alt ambulansepersonell vurderer å: • Utføre basal luftveishåndtering (inkludert svelgtube og

nesekantarell) (god praksis anbefaling).• Å legge bevisstløse ikke traumatiserte pasienter i side-

leie når avansert luftveishåndtering ikke er tilgjengelig (god praksis anbefaling).

• Legge bevisstløse traumepasienter i traumesideleie, samt sørge for spinal stabilisering når avansert luft-veishåndtering ikke er tilgjengelig (sterk anbefaling, lav evidenskvalitet).

• Vi anmoder om at middels trent personell benytter supraglottisk eller basal luftveishåndtering på pasien-ter med hjertestans (svak anbefaling).

• Vi anbefaler at godt trent personell vurderer supraglot-tisk luftveishåndtering på særskilte indikasjoner eller som nødverktøy når endotrakeal intubasjon feiler (god praksis anbefaling).

• Vi anbefaler at endotrakeal intubasjon kun brukes av godt trent personell (sterk anbefaling, lav evidens).

• Vi anmoder om at videolaryngoskopi brukes ved endo-trakeal intubasjon når direkte laryngoskopi er mislyk-ket eller forventes å bli vanskelig (svak anbefaling, lav evidenskvalitet).

• Vi anmoder om at godt trent personell bruker kirurgisk luftvei når pasienten verken kan intuberes eller ventile-res (svak anbefaling, lav evidenskvalitet).

Konklusjon: «De nye retningslinjene for prehospital luftveishåndtering inkluderer ulike kombinasjoner av teknikker brukt på en trinnvis måte, utfra pasientens kliniske status og personel-lets erfaring.»

Artikkelen er fritt tilgjengelig i sin helhet på: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/aas.12746/full u

Referanser[1] Rehn M, Hyldmo PK, Magnusson V, Kurola J, Kongstad P, Rognas L, et al. Scandinavian SSAI clinical practice guideline on pre-hospital airway management. Acta Anaesthesiol Scand. 2016.[2] Berlac P, Hyldmo PK, Kongstad P, Kurola J, Nakstad AR, Sandberg M, et al. Pre-hospital airway management: guidelines from a task force from the Scandinavian Society for Anaesthesiology and Intensive Care Medicine. Acta anaesthesiologica Scandinavica. 2008;52:897-907.

MARIUS REHN har ledet gruppen som har laget nye retningslinjer. Foto: SNLA

AKTUELT


Figur 1.

* Verify correct position (visual, auscultation, continous waveform end-tidal (CO2)

Vi leVerer løsninger til nødetatene!

www.locus.no

Insufficient airway

Insufficient

SAD (max 3 attempts)*

Failed Failed

SAD/Surgical airway*

Successful

Insufficient

ETI (max 3 attempts)*

Consider SAD if ETI inappropriate

Basic training Intermediate training

Chin lift, jaw thrust, head tilt, NPO, OP, lateral position

Advanced training

AKTUELT


VÅRE NYE «AMBULANSE- ARBEIDERE»For mange år siden diskuterte ambulansemiljøet om ambulansetjenesten burde ha sterkere bånd til brannvesenet. Bergen Brannvesen ble løftet frem som en god mo-dell. De drev ambulansetjenesten i Bergen i en årrekke.

I den forbindelse husker jeg en kommentar som stod på trykk fra Helsedirektoratet, der de var klare på at helse-

tjenestene skulle håndteres av helsevesenet. De ønsket ikke en utvikling ala Bergen, eller det vi ser i mange områ-der i USA.

På denne tiden var det mange tjenester i Norge som ikke var satt opp med medisiner. Det fantes ikke noe fagbrev. Ut-dannelsen den gangen var knyttet til den gamle NOU 76:2. I tillegg drev Oslo-tjenesten sin egne «Oslo-skolen» der man hadde tittel legevaktssjåfør. Denne tittelen hang igjen helt inn på 2000-tallet. For mange av tjenestene den gangen var det oksygen og transporttjeneste som gjaldt.

Uten at jeg har spurt, er jeg nok av det inntrykk at Helse-direktoratet fremdeles mener at helsetjenester skal drives av helsevesenet og utføres av helsepersonell.

Likevel synes jeg at i det siste, så virker det som om vi har tatt et steg opp på stigen, og under oss kommer det noen som tar tak i jobben slik vi gjorde den for noen år siden.

Dette inntrykket får jeg spesielt når jeg leser Twitter. «Stasjon X bistår helse», er en ikke uvanlig tekst å lese der. Jeg vet at for mange brannvesen så utgjør bistand til helse langt over halvparten av oppdragene. Jeg kjenner til og med til at noen er oppe i at over 80 prosent av oppdragene deres kommer fra oss.

Jeg synes det er litt ironisk at det utstyret og den kompe-tansen brannvesenet kommer til pasienter med i dag, ikke

er helt ulikt det jeg kom til pasienter med på 90-tallet. Sånn sett virker det som om selv om direktoratet ikke ville binde brannvesen og ambulanse sammen, så har vi endt med en form for «fusjon» på området.

Jeg mener på ingen måte at det er feil at vi utvikler prosjekter som «Mens du venter på ambulansen». Men på en måte, så har vel noen fagmiljøer her gjort akuttmedisi-nen avhengige av brannvesen. Selv om vi kanskje enda ikke har sett det, så er jeg overbevist om at det i fremtiden vil være med i beredskapsplanleggingen til ambulanse-Norge. Kanskje er ikke dette dumt heller. Det er bare to ting jeg synes er betenkelig.

Vi er så opptatt av likhet for hele landet i alt helse driver med. Burde det ikke også her være en likhet? Burde ikke denne tilleggstjenesten til brannvesenet være landsdek-kende og forankret på et høyere plan? Der kommer vi også inn på det neste punktet.

Ansvar. Hvem har ansvaret for det brannvesenet gjør? Hvordan vedlikeholdes og kvalitetssikres kunn-skapen? Hvem har ansvaret når jeg gir dem råd om tiltak i BAPS-grupper? Hva hvis jeg gir dårlige råd?

Jeg er i høyeste grad for at norske brannvesen deltar i prehospital akuttmedisin, men for meg er det et par store hull i dette slik det drives i dag. Og for all del: Jeg har ikke noe problem med å ønske brannmenn velkommen inn i pasientbehandling. u

Kronikern er en paramedic med lang nok fartstid til å synse om det meste i bransjen. Denne spalten lufter

og løfter praten på stasjonen ut i offentligheten.

KRONIKERN


Kontakt oss for mer informasjon: Alere AS, Pb 93 Kjelsås, 0411 OsloTelefon: 24 05 68 00 l Fax: 24 05 67 80 l e-post: [email protected] raskt og enkelt i vår nettbutikk: webshop.no.alere.com

© 2016 Alere. Med enerett. Alere logoen, Alere og Knowing now matters er varemerker for Alere gruppen med selskaper. Andre varemerker som er nevnt er varemerker som tilhører sine respektive eiere.

Kompresjonsfrekvens: 80-120 per minutt

Kompresjonsdybde: 2-6 cm

Batteritid: 90 min

Totalvekt: 7,7 kg

alere.no

corpuls cpr– armen som redder liv

For flere produkter se vår webshop: webshop.no.alere.com

Fra produsenten av corpuls3 kommer nå det nyeste innen mekanisk hjertekompresjon. corpuls cpr er intuitiv og fleksibel.

NYHET

Oversiktlig og informativt LCD display

Besøk vår stand på Ambulanseforum

2016

2015 NO 1-1 side Annonse.indd 32 06.09.2016 14.50

NÅR FEIL GJØR

KLOKStephen Sollid kjemper for at helsearbeidere skal få lære mer av sine egne feil. Da han selv fant sin

yngste sønn livløs i vannet, lærte han hvor vanskelig det kan være å gjøre det rette.

AV GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN


PORTRETT

STEPHEN SOLLID var blant legene som sto på land og tok i mot hardt sårede og døende ungdommer fra Utøya etter 22. juli-terroren. Der lærte han mye om både system og beredskap, og om å skulle ta krevende valg om liv og død i ekstreme situasjoner. I ettertid har han brukt tid på å dele erfaringen, så både systemet og hans eget fagfelt skal kunne lære av det som skjedde.


PORTRETT

Stephen Sollid rusler ut på terrassen foran ferieleiligheten på Rhodos. Det

er en nydelig, varm sommerettermiddag. De trives her, familien har vært her før. Nå slapper de to eldste barna av i stua, de er snart klare for en bytur.

Med ett oppdager han en bylt ute i svømmebassenget. Er det en dukke? Det tar et millisekund før Stephen forstår hva han ser. Det er yngstesønnen på halvannet år. Han flyter livløs i bassenget, med ansik-tet under vann.

– Jeg var helt sikker på at han var død. Jeg kastet meg i vannet og dro ham opp på bassengkanten. Han var blek og blå, jeg så ingen reaksjon. Jeg har hatt døde barn i armene mine flere ganger. De er slappe på en helt spesiell måte. Og det var slik dette kjentes. Jeg brølte for å få kona ut, og be-gynte med gjenopplivingen. Det var da jeg innså at jeg ikke greide å huske hvordan jeg skulle gjøre det.

Når tankene blir kaosStephen Sollid er en dyktig og anerkjent anestesilege, med doktorgrad fra forskning på pasientsikkerhet. Han er sjeflege i Norsk Luftambulanse med årelang opera-tiv erfaring. Han har gjenopplivet og reddet mange barn i kritiske situasjoner, på utal-lige ulykkessteder. Men nå – med sin egen lille sønn på bakken foran seg – er tankene bare et uskarpt, dirrende kaos.

Kona Siri kommer løpende til, og vil overta. Hun er også lege. Hun dytter til ham, ser at ektemannen er panisk. Men Stephen vil gjøre det selv. Han er jo ek-sperten, han kan dette!

– Men da jeg trykket gutten vår på brys-tet, så kjente jeg rådvillheten: «Hvordan gjør jeg dette, igjen?». Det var en nærmest lammende følelse. Jeg fikk ikke engang luft i ham, og innså ikke umiddelbart hvor-

for. Jeg har bebreidet meg mye for dette i ettertid.

– Hva er det du klandrer deg selv mest for?– For at jeg ikke klarte å samle meg nok til å klare det. Men årsaken er enkel. Det var jo mitt eget barn. Og ingen er så iskald at de kan forholde seg 100% profesjonelt i en slik situasjon. Når stresset er intenst, så yter jeg ut fra det jeg har i ryggmargen. Men stresskurven kan gå utrolig høyt. Og på yttergrensen der, så klarer du ingen ting. Solid kunnskap og erfaring kan kompensere for stress til en viss grad. Men det å stå der med et livløst barn som er ditt eget, det er langt over kanten. Det forstår jeg nå.

Enorm respekt for pårørendeHistorien ender godt. Veslegutten har ingen varige mén. Og far Stephen bærer med seg en nyttig, men dyrekjøpt erfaring om hva som skjer når spørsmålet om liv og død på et sekund rykker helt inn i din egen familie.

– Det er brutalt å kjenne på den bunnløse fortvilelsen og redselen som en pårørende kan oppleve i en livstruende situasjon. Når jeg nå møter foreldre eller pårørende som har stått der i 15-20 minut-ter og drevet gjenoppliving på sine egne …

Stephen Sollid blir stille et sekund. – … hva skal jeg si, annet enn at jeg

har en enorm respekt for hva de har gått gjennom. En ting er at du er i ferd med å miste noen. En annen ting er at det er du selv som bærer ansvaret for om de klarer seg. Nå vet jeg hvor langt det er mulig å strekke strikken, og for min del kan den ikke strekkes lenger enn dette.

Navn:

Stephen J. M. Sollid (44)

Sivilstatus:

Gift, tre barn

Stilling:

Sjeflege i Norsk Luftambu-

lanse, førsteamanuensis ved

Universitetet i Stavanger og

overlege ved Oslo Universi-

tetssykehus

Utdanning:

Tysk grunnfag, medisin,

spesialutdanning anestesio-

logi, ph.d.

Skjult talent/hobby:

Er egentlig fryktelig nerdete

og opptatt av dippedutter og

data, men har en fortid som

både samler av pengesedler,

frimerker, kornettspiller og

skapsnekker. Er overras-

kende handy når jeg vil.

Det mest skjulte talentet er

evnen til ekstrem latskap.

Hjertesak:

Pasientsikkerhet!

Aktuell:

Stephen skal holde foredrag

om barn og drukning,

Møt eksperten-sesjon om

vurderingskompetanse på

diffuse pasienter, og work-

shop om luftveishåndtering

sammen med Leif Rognås

på Ambulanseforum 2016.

Pasientsikkerhet blir også

tema på årets konferanse.

«Å stå der med et livløst barn som er ditt eget, det er langt over kanten. På

yttergrensen der, så klarer du ingen ting»

i

PORTRETT


Erfaring handler om læring. I dette perspektivet føyer hans personlige historie seg også inn Stephen Sollids pro-fesjonelle virke.

Doktorgrad om pasientsikkerhetI 2010 tok han doktorgraden ved Universitetet i Stavanger, med avhandlingen «Risk management in Critical Care Medicine as a Tool to Improve Patient Safety» – som et ledd i universitetets tverrfaglige forskningsprogram for pasient-sikkerhet. Sollid analyserte akuttmedisinske metoder ved hjelp av risikoanalyse – slik den brukes innen offshore og luftfart. I dette arbeidet ledet han en internasjonal gruppe med de fremste ekspertene i USA og Europa på luftveishåndtering utenfor sykehus. Før dette arbeidet begynte, hadde for-skerne ingen fast standard for hva som skal registreres og analyseres for å måle effekten av intubasjon ved surstoff-mangel utenfor sykehus.

Den standarden sørget Sollid for å få på plass i 2010, i doktorgradsarbeidet som ble finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Lærdals fond for Akuttmedisin og Helse Vest HF.

– Vi har en veldig dårlig kultur i helsevesenet når det gjelder pasientsikkerhet. Doktoren har alltid vært den opphøyde og uangripelige. Når doktoren gjør feil, så er det guddommelige tilfeldigheter på syke pasienter som nok hadde dødd likevel. Dermed utvikler det seg en usunn og lite produktiv kultur. Se på flyindustriens arbeid med sikkerhet og risikoanalyse; kulturforskjellen er påtakelig til vårt helsevesens holdning til pasientsikkerhet.

Vi må innrømme feil for å kunne lære– Hva er målet ditt?

– Den dagen alle helsearbeidere gjør de riktige tingene når ingen ser på, da har vi et trygt system. Men vi tar alle snarveier når ingen ser oss, så det er et godt stykke fram.

LUFTAMBULANSELEGE: Da Stephen Sollid begynte som luftambulanselege, fikk han også ansvar for å undervise hos de lokale ambulansestasjonene. Det likte han godt. I dag er han veileder for flere doktorgradsstudenter som viderefører hans egen forskning.

PORTRETT


– Er det mulig å komme dit? – Det er i alle fall mulig å lære av sine feil, men det krever at vi erkjenner og innrømmer at vi gjør feil. Problemet i dag er at folket mener at vi som leger og helsearbeidere ikke skal gjøre feil i det hele tatt. Og gjør vi en feil, så er vi idioter som bør fengsles – for å sette det litt på spissen.

– Hva kan gjøres?– Dette er ikke noe som holdningskampanjer kan endre på. Det er systemet som må forandres, rammeverket og prosedyrene som bestemmer hvordan vi gjør ting og hvor-dan vi bruker erfaringene våre. Vi må bygge en kultur hvor vi må våge å innrømme at vi gjør feil, uten å være redde for at det skal slå tilbake på oss selv.

– Du har lagt ned mye arbeid på dette feltet selv. Hva er det som driver deg? – Å bidra til et helsevesen som er til det aller beste for pasientene. At den tjenesten jeg jobber i skal ha høy kvalitet som er lik over hele landet. Slik er det ikke i dag. Det er kontroversielt, men det er sannheten. Det er for stor for-skjell på erfaring og kompetansenivå på legene, og vi har ikke god nok dekning over hele landet. Når helikopteret i Arendal er på tur, så har den delen av landet ikke luftambu-lanse. Det holder ikke.

Drømte om arkitektur – ble lege likevelMange vil si at det lå i kortene at unge Stephen skulle velge medisin. Som liten gutt skar han opp teddybjørnen for operasjon, med legefrakk og sprøyter han lånte av faren – som selv er kirurg. Men faren var til tider mer på jobb enn hjemme, og tenåringen Stephen ville velge annerledes. Han drømte om å bli pilot, eller arkitekt – eller kanskje tømrer, som farfar. Da han fylte tretten flyttet familien fra Tromsø til Stavanger, og som 17-åring tok han sommerjobb på sykehuset. Først på kjøkkenet, så som portør. Da kjente han at dette universet trakk ham til seg. Det ble medisinstudiet, i tyske Lübeck.

– Det var nok mye tilfeldig at det ble anestesi, litt fordi jeg møtte hyggelige fagfolk på det feltet, litt fordi jeg nok

DETTE MENER STEPHEN SOLLID OM:

Foto: Foto: Geir Anders

Rybakken Ø

rslien

«Den dagen alle helsearbeidere gjør

de riktige tingene når ingen ser på, da har vi

et trygt system»

Felles nødnummer:

Jeg har latt meg imponere av hvordan andre land med

felles nødnummer klarer å løse utfordringene som i

debatten her hjemme blir pekt på som potensielle trusler

mot liv og helse. Med bakgrunn i det og min til enhver tid

store nysgjerrighet på nye løsninger og tanker, har jeg

forbeholdt meg retten til å mene hverken det ene eller

det andre inntil vi i Norge klarer å ha en voksen og moden

debatt om felles nødnummer som er fritatt for emosjonelle

utspill som ikke er basert på fakta.

Samlokalisering av nødsentraler:

Erfaringene fra 22/7 viser at nærhet til hverandres nød-

sentraler kan være av stor betydning. Vi mangler en god

samstyring på strategisk nivå mellom nødetatene ved store

ulykker, samlokalisering kan være løsningen. Men igjen

ser jeg at debatten altfor ofte blir problemorientert og ikke

løsningsorientert, og at synsing og dårlig dokumenterte

påstander får styre debatten. I første omgang mener jeg vi

skal redusere antallet nødsentraler ytterligere, så kan vi ta

opp debatten om samlokalisering igjen.

Framtidens ambulansetjeneste:

Vil være mer avansert og teknologifisert enn i dag, og den

vil i stor grad bære byrden av at det lokale helsetilbudet

sentraliseres og sykehusene spesialiseres. Nye muligheter

for telemedisin vil sannsynligvis også gjøre fremtidens

ambulansetjeneste til sykehusets forlengede arm ute hos

pasienten. Jeg tror også at vi vil se en økende differensi-

ering i kompetansenivået i ambulansetjenestens enheter.

Dagens ordning med hvite ambulanser er bare begynnel-

sen.

PORTRETT


var tiltrukket av det uforutsigbare og den korte veien fra problem til løsning.

Som assistentlege i anestesi på sykehuset i Stavan-ger fikk Stephen muligheten til et halvår med vakter på luftambulansen. Selvstendigheten og ansvaret han kjente som eneste lege sammen med pilot og redningsmann ute i felten var både krevende og tiltrekkende på én gang.

Han bestemte seg for å søke seg til luftambulansen, samtidig som overlege Einar Søreide oppfordret ham til å involvere seg i forskningen rundt pasientsikkerhet. Det ble starten på arbeidet som endte med doktorgrad og en ledende pådriverrolle i arbeidet for en sterkere pasient-sikkerhet i norsk og internasjonalt helsevesen.

– Det begynte i Stavanger, der vi hadde hatt to hen-delser med dødsfall som følge av luftveisproblematikk. Dermed analyserte vi det som skjedde. Begge høyrisi-kopasientene hadde fått en luftveiskanyle operert inn i halsen av meg. Den ene døde etter at kanylen falt ut, den andre ved at blod fra operasjonssåret rant ned i lungene. Det var mitt ansvar som operatør å sjekke dette, men det hadde jeg ikke gjort. Og dette skjedde i en tid der slike medisinske feil ikke ble tatt opp som læring, de ble bare erkjent og dyttet under en stol.

– Hva gjorde dette med deg? – Jeg kan ansvarliggjøres, men føler likevel ikke skyld.

– Hvorfor ikke? – Fordi jeg mener at årsaken til at jeg gjorde feil, er at jeg aldri ble lært opp til å gjøre disse tingene riktig. Jeg kan ikke la dette styre livet mitt. Men det er enormt viktig for meg at både jeg og andre kan lære av det som skjer i slike tilfeller. Det er bare slik vi kan sikre at neste pasient overlever.

Fra beksvart fortvilelse til enorm lettelse– Tilbake til dramatikken ved bassengkanten på Rhodos. Du nevnte at du ikke fikk blåst inn luft i sønnen din, men at årsa-ken ikke sto klart for deg umiddelbart. Hva var årsaken? – Det var fordi stemmespalten i halsen hadde lukket seg, en primitiv beskyttelsesrefleks for å hindre vann i å trenge ned i luftveiene. Denne refleksen kalles larynx-spasme, og blir stående helt til surstoffnivået i blodet synker ned til et kritisk punkt, der blokkeringen slipper tak og vannet kan trenge ned i lungene. Da jeg fant sønnen min i vannet, sto denne blokkeringen fortsatt. Luftveiene var altså tettet ved stemmespalten, men i kaoset så klarte jeg ikke med én gang å sortere fram den kunnskapen fra hodet.

– Hva skjedde videre? – Kona mi ville trykke og blåse, men jeg mente at jeg hadde sett et ørlite hikst mens jeg forsøkte å gjenopplive ham. Jeg hadde en fornemmelse av at det var liv, så jeg løftet

ham opp, og da kom det et host og et gulp. Så begynte han å puste igjen. Så begynte han å gråte. Og så kom fargen langsomt tilbake i ansiktet.

– Hvordan reagerte du? – Det er ubeskrivelig. Du går fra den absolutt dypeste, svar-teste fortvilelsen og rett til en enorm lettelse og glede over at det verste ikke skjedde likevel. Det var fullstendig over-veldende. De to storebrødrene så alt som skjedde, alle gråt i sjokk. Etter hvert samlet vi oss og tok ham med til sykehus for observasjon over natten. Da kjente jeg på lettelsen over å ikke være den som styrer, av å kunne overlate noe til de andre legene der.

– Hva med resten av ferien? – Jeg var opptatt av at vi måtte vinne ferien tilbake. Vi ville ikke la dette ødelegge feriestedet som vi hadde besøkt flere ganger, så vi bestemte oss for at vi skulle dra tilbake dit og bade igjen. Og det har vi gjort. Men nå er bassenget sikret. Vi har lært. u

FAMILIEBILDE: Stephen, Magnus (øverst), Morten (nederst), Siri og Henrik.

PORTRETT


NÅR KAN POLITIET BE OM BISTAND? I et felles rundskriv fra Helse-direktoratet og Politidirektoratet beskrives det i hvilke situasjoner politiet kan be om bistand fra helsetjenesten og hvem de skal kontakte for transport av politi tjenestemenn i ambulansefartøy for å løse politioppdrag.

Klargjøring av regler og rutiner felles for politi og helse på dette området vil gjøre det enklere for personell å ta

beslutninger samtidig som forsinkelser unngås. Erfaringer fra faktiske hendelser de senere år har vist at det er behov for å avklare når politiet kan be om å bruke helsetjenestens ambulanseressurser. Rundskrivet beskriver også hvem som har beslutningsmyndighet til å frigi ambulanseressur-ser og hvor politiet skal henvende seg om slike oppdrag.

For helsetjenesten er hovedregelen at verken bil-, båt- eller luftambulanse skal transportere polititjenestemenn. Dette ut fra en vurdering av at det er viktig med et klart skille mellom politiet og helsetjenestens samfunnsopp-drag. Det er unntak fra dette prinsippet som nå klargjøres.

Klargjøringen gir politiet anledning til å be om bistand fra ambulanseressurser til å transportere polititjeneste-menn når det er overhengende fare for sikkerhet eller liv og helse:• Situasjoner der helsepersonell ber om bistand fra poli-

tiet for å ivareta pasientsikkerhet og/eller egensikkerhet ved gjennomføring av ambulanseoppdrag. Denne pro-blemstillingen er ivaretatt gjennom etablerte rutiner, og diskuteres derfor ikke nærmere i dette rundskrivet.

• Situasjoner der politiet ikke disponerer egne relevante transportressurser og hvor tidstapet ved ikke å benytte sivile ambulanseressurser åpenbart vil innebære overhengende fare for at liv eller helse vil gå tapt. Det er enighet om at dette unntaket skal tolkes innskrenkende og begrenses til aksjoner som defineres som PLIVO (pågående livstruende vold)

I de situasjoner der sivile ambulanseressurser blir benyttet for transport av polititjeneste-menn skal transporten alltid skje fra et sikkert sted - til et annet sikkert sted. Ordningen skal evalueres innen to år etter at det har trådt i kraft. u

Forbedret opprinnelsesmarkering for nødetatene

Dagens opprinnelsesmarkering gir navn og adresse på innringere til nødnumrene, og om-

trentlig område hvor innringer befinner seg, men ikke nøyaktig posisjon når innringer befinner seg utenfor bostedsadresse.

Helsedirektoratet har sammen med de andre fagdirektoratene og Nasjonal kommunikasjons-myndighet (Nkom) jobbet systematisk de siste årene for å forbedre kvaliteten på opprinnelses-markeringen for de tre nødetatene i Norge. Det har vært med fokus både på den posisjoneringen som i dag skjer via basestasjonene i mobilnettet, og en enda mer nøyaktig markering ved hjelp av GPS.

Google har nå lansert innebygget GPS-posisjo-nering, eller det vi kaller håndsettbasert posisjone-ring ved nødsamtaler. Det baserer seg på at mobil-telefonen selv vet hvor den er ved hjelp av GPS og trådløse nett (Wi-Fi). En innebygget funksjon i telefonene sender denne posisjonen inn til en sen-tral server i hvert land. I Norge er den hos Nasjonal referansedatabase (NRDB), den samme serveren som håndterer all annen opprinnelsesmarkering for nødetatene. Denne innsendingen skjer kun når innringer slår et nødnummer. En tilsvarende løsning har vært i drift i England en god stund, og er nå i ferd med å bli rullet ut i Europa.

Norge er et av de første landene til å ta dette konseptet i bruk. I motsetning til en del andre konsepter, så krever ikke denne løsningen en egen app i de mobiltelefoner som er støttet. Løsningen er standardisert, felles for alle nødetatene, og integrert med kartsystemene som brukes i nød-sentralene. For iPhone, som foreløpig ikke har integrert støtte for slik innsending, vil det være utviklet en app for å sende inn posisjoner, inntil mobiltelefonleverandøren forhåpentligvis kommer med innebygget støtte. u

HELSEDIREKTORATETS HJØRNE


Adresse | T +47 32 80 72 89 | E [email protected]

Handicare Auto

EN LETTERE HVERDAG MED AMBULANSE FRA

ET UVENTET MARERITTIngen skader vel en som skal hjelpe? Paramedic Benjamin Vernon forteller om vanskelighetene med å overvinne post-traumatisk stresslidelse etter han ble overfalt og knivstukket på jobb.TEKST: BENJAMIN VERNON, PARAMEDIC OG BRANNMANN. FOTO: ANTONIO ZARAGOZA. OVERSETTELSE: LIVE OFTEDAHL ARTIKKELEN STO I JEMS (JOURNAL OF EMERGENCY MEDICAL SERVICES) FEBRUARNUMMER I ÅR. DEN ER GJENGITT MED TILLATELSE AV JEMS EID AV PENNWELL CORPORATION. I ETTERKANT FIKK JEMS LANGT OVER 100 BREV FRA FOLK SOM HADDE LIGNENDE ERFARINGER.

Benjamin Vernons virkelighetsbilde gikk i stykker da han ble stukket med kniv på et rutineoppdrag i fjor. Ingen skader da vel paramedics eller brann-menn? Og han kunne jo få psykotiske sosiopater til å bli snille som lam.Foto: Antonio Zaragoza


NOE Å LæRE AV

Jeg skriver denne artikkelen om natten. Jeg får ikke sove – igjen. Jeg har mistet

oversikten over antallet søvnløse netter. Skrivingen hjelper meg å få tiden til å gå.

Jeg er brannmann og paramedic. Jeg elsker jobben min. Har alltid gjort det. Jeg har jobbet som profesjonell brannmann og paramedic i ni år, og jeg har vært i ambulanse bransjen i over 12 år. Jeg er en av flere tusen i vår bransje som nå lider av postraumatisk stresslidelse (PTSD).

Det er vanskelig for meg bare å skrive forkortelsen. Jeg har alltid tenkt at PTSD var noe som angikk forsvarspersonell. Derfor nøler jeg med å bruke begrepet fordi jeg føler at når jeg bruker dette om meg selv, så tar jeg det fra andre menn og kvinner i militæret som virkelig kjemper for å heles fra livsomveltende fysiske og emosjonelle sår.

Oppdraget24. juni 2015 var jeg på et rutineoppdrag klokken fire om ettermiddagen på en trik-kestasjon. Meldingen lød: «Ruset mann, trolig blandingsrus, sikkerhetspersonell på stedet.» Teamet sukket da meldingstonen sluttet.

Jeg kunne ikke vært mer avslappet; dette var et oppdrag jeg hadde hatt 1000 ganger før. Men ulikt de 20 andre oppdra-gene vi kjører på hver dag i gjennomsnitt, tok dette en dyster og uventet vending da en tilskuer – sint av en eller annen grunn – angrep oss med kniv.

Han stakk meg to ganger i ryggen. Det første stikket unngikk nyren min med 2,5 cm. Det andre punkterte lungen min og brakk et ribben. Makkeren min, Alex, reddet meg. Han taklet angriperen for å beskytte meg, og fikk flere stikk i ryggen og skulderen i tumultene som fulgte.

Vi ble transportert hver for oss til hvert vårt sykehus. Jeg ble diagnostisert med en pneumo/hemotoraks og fikk en tube i brys-tet på traumebordet. Det gjorde vondere enn knivstikkene. Men etter at lungen igjen fikk luft og de smertestillende medikamen-tene begynte å virke, slappet jeg endelig av da jeg fikk puste og innså at jeg kom til å overleve. Raskt ble jeg flyttet over på inten-siven og hadde besøk konstant i to dager.

Jeg spurte om og om igjen hvordan det gikk med Alex. Vi Facetimet samme

natt. Han så forferdelig ut, og det gjorde visst jeg også. Da vi så hverandre begynte begge å le. Jeg vet ikke hva vi synes var så morsomt, kanskje bare absurditeten ved hele situasjonen. Begge lo av den vonde situasjonen vi var havnet i, og så stønnet vi av smerte.

En miljøarbeider kom innom rommet mitt på et tidspunkt. Hun prøvde å tegne opp den neste måneden av rehabiliterin-gen min. Først sa hun at Alex og jeg trolig ville bli nærmere hverandre enn noen andre på jobb. Etter å ha opplevd et slikt traume kom vi til å ha et spesielt bånd resten av livet. Den gangen synes jeg det var en rar ting å si, og en merkelig måte å starte en samtale på, men mens hun snakket måtte jeg i det skjulte legge vekk mobilen, som jeg hadde brukt til å kon-takte Alex for femte gang den dagen.

Hun sa også at jeg kom til å få mareritt. Ikke vanlige mareritt; drømmene ville være annerledes og unike. Hun anbefalte sterkt at jeg gikk i terapi, men jeg følte meg helt fin. Jeg var tungt medisinert, søvn var virkelig ikke et problem.

Den virkelige tilhelingenEtter at Alex og jeg ble utskrevet fra syke-huset ga vi en pressekonferanse, og så dro vi hjem. Nå var tiden kommet for den virkelige tilhelingen.

Jeg lå en uke på sofaen og så på en endeløs rekke av TV-programmer. For det meste tenkte jeg på knivangrepet. Jeg dissekerte alt som hadde skjedd i de 42 sekundene. Jeg stilte spørsmål ved alle handlingene, ble opprørt, og tok smerte-stillende til jeg sovnet.

Dette gjentok seg hver dag. Snart begynte magen å protestere mot alle de smertestillende medisinene og antibio-tikaen. Jeg bestemte meg for å kutte ut medisinene og fortsette rehabiliteringen på naturlig vis den tiende dagen.

Marerittene begynte. Å kalle dem «mareritt» er en sterk

underdrivelse. Det burde vært et annet navn på dem. Uten opiatene fungerte underbevisstheten min på et helt nytt nivå.

Den første natten drømte jeg at jeg var tilbake på trikke stasjonen. Jeg kunne kjenne kniven gå inn i ryggen min. I drømmen slår jeg mannen ned mens han

BENJAMIN VERNON

Paramedic og brannmann,

begynte karrieren i

ambulansetjenesten i 2003,

og jobber for øyeblikket

for San Diego Fire Rescue.

Han er del av det tekniske

redningstemaet, Hazmat-

teamet og California Task

Force 8 – et urbant søk- og

redningsteam. Han er også

lærer på brannakademiet og

ambulanseinstruktør.

Du kan nå ham på

[email protected].

i

NOE Å LæRE AV


har kniven inne i meg. Jeg dytter fjeset hans ned i fortauet; jeg kjenner skjegget på kinnene hans. Jeg setter meg over ham og biter av ham øyebrynet. Jeg kan kjenne smaken av øyebrynshår i munnen min. Jeg river av huden hans med tennene mine. Så klemmer jeg ut øyeeplene hans med tom-lene mine. Jeg kjenner øynene hans sprette ut av skallen, forbi tomlene og inn i håndflatene mine. Han skriker, men jeg skriker enda høyere.

Jeg våkner opp skrikende badet i svette. T-skjorta mi er nesten gjennomsiktig og klistrer seg til ryggen min. Jeg ser ut som om jeg har hoppet i et svømmebasseng. Min side av sengen er full av vann. Jeg kan høre hjertet slå i ørene mine.

Det tar meg noen sekunder å innse hvor jeg er. Jeg tren-ger et glass vann; jeg må roe meg ned. Jeg sjekker pulsen mens jeg går inn i kjøkkenet. Den er på 150 eller mer. Jeg sitter i mørket i over en time, fullstendig utslitt.

Jeg bestemmer meg for å sove videre på sofaen. Jeg har ikke lyst til å skifte laken eller vekke forloveden min. Trolig sover hun ikke etter å ha blitt vekket av en skrikende gærning, men jeg er for sliten til å gå opp og se om det er tilfelle. Jeg ligger på sofaen og stirrer i taket.

Dette er starten på de neste to ukene uten medisiner. Hver natt er lik den første. Hver natt ender jeg opp med å stå i kjøkkenet og drikke vann mens jeg prøver å roe ned hjertet. Og jeg blir smartere: Jeg begynner å legge klart et klesskift nede slik at jeg kan stirre i taket i tørre klær.

Dette kan ikke fortsette: Det er på tide å treffe en tera-peut. Fordelen med å bli angrepet på jobb er at det er en «workers comp», en kompensasjon for arbeidsfolk, så byen er rask til å gi meg en liste over terapeuter jeg kan velge mellom. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte, så jeg lukker

øynene og setter fingeren på papiret. Den lander på et navn. Jeg gjør en avtale.

Jeg gleder meg til å gå til en terapeut, mest av alt fordi dette er noe helt nytt for meg. Jeg ser for meg Good Will Hunting og alle slags filmer med en psykiater. Jeg ser for meg en mann med skjegg omtrent som Inside the Actor’s Studio med tweedjakke med albuelapper. Om han ikke har pipe og mange lærinnbundne bøker, kommer jeg til å bli skuffet.

Jeg blir skuffet. Ingenting av dette er på kontoret hans. Ingen sofa, ingen bøker, ingen tweedjakke. Han er liten. Jeg er 188 cm og veier 90 kilo. Han er så liten og søt at jeg nesten kan plukke ham opp.

Han får meg til å sitte i en slags stressless som ikke går an å bøye bakover. Jeg er skuffet igjen. Stolene våre står mot hverandre. Han sitter ikke bak en kontorpult. Jeg har ingenting å gjemme meg bak og føler meg sårbar.

Han forteller meg at han aldri har jobbet med en brann-mann/paramedic før, men gleder seg til å gjøre det. Han har jobbet med trafikkofre i 30 år, og jeg er den første personen han har jobbet med som nesten ble myrdet på jobb. Han virker ivrig etter å høre fortellingen min; og jeg er ivrig etter å fortelle ham. Jeg vil at marerittene skal slutte og jeg gjør det klart at jeg ikke vil bli medisinert. Det er vanskelig å gjenfortelle hendelsen og jeg begynner å gråte flere ganger. Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke kjempet tilbake og at jeg ikke klarte å beskytte makkeren min. Jeg er sint fordi

jeg lot dette skje. Jeg forteller ham om marerittene i detalj mens han lytter intenst. Så råder han meg til å holde meg unna koffein for å bli kvitt marerittene.

Etter alt jeg fortalte ham råder han meg til å redusere koffeininntaket? Jeg er målløs. Jeg drar hjem fortvilet. Dette var ikke behandlingen jeg håpet på. Jeg føler meg ikke bedre – jeg føler meg verre. Jeg vet jeg er i trøbbel.

Voodo-magiDen natten hadde jeg ikke mareritt – jeg sov ikke i det

hele tatt. Faktisk sov jeg ikke fire netter på rad. Den femte dagen forsto jeg virkelig hvorfor noen begår

selvmord. Jeg hadde det vondt, og hjelpen jeg fikk hjalp ikke. Ingen

forsto hva jeg gikk gjennom og jeg hadde ikke sovet på

«Å finne den riktige terapeuten er like

viktig som å innse at du trenger hjelp»

Ben og makkeren Alex (t.h.) fikk et ekstra tett bånd etter at begge ble alvorlig skadet på oppdrag. Foto: Antionio Zaragozaa

NOE Å LæRE AV


dagevis. Dette er grunnen til at folk blir suicidale. Dette er hvorfor ambulansebransjen har alarmerende høye selv-mordsrater.

Vi er annerledes enn andre: Det vi ser, situasjonene vi opplever, vår egen kultur, vårt eget språk. Det må være noen som kan hjelpe oss. Jeg vet at dette ikke er en psyko-log med ekspertise på trafikkulykker.

Men selvmord er ikke svaret. Den dagen henvendte jeg meg til en brannmann som tidligere jobbet som politi. Han klarte ikke å gå tilbake til arbeidet som politi etter at han var involvert i en skyteepisode og drepte en mann. Derfor skiftet han karriere. Han begynte i vår avdeling og var alltid åpen om denne ildprøven og andre psykologiske temaer. Jeg har alltid vært takknemlig for hans åpenhet. Hvis noen kunne hjelpe, så måtte det være han.

Han anbefalte at jeg bestilte time hos polititjenestens psykolog. Det hørtes ut som en så enkel løsning at jeg ble sint på meg selv for at jeg ikke hadde tenkt på det selv. Jeg ringte umiddelbart. Legen var svært snill og hjelpsom. Han forklarte at han bare hadde kontrakt med politiet, ikke branntjenesten, men at han skulle treffe meg gratis om jeg ville møte ham for en time.

Etter to dager til uten søvn møtte jeg ham endelig. Selv om det ikke var noen lærsofa, tweedjakke eller skjegg her

heller, visste jeg allerede at denne legen var annerledes. Han hadde jobbet som politibetjent. Han hadde vært 30 år i Forsvaret, og etter at han ble pensjonert studerte han igjen og tok en doktorgrad i psykologi.

Det første jeg la merke til var at han så ut som en politi-mann. Han hadde firkantet hake og var like stor som meg. Han gikk kledd som meg, og enda bedre, han bannet som meg. Vi hadde lik form for humor. Jeg var en brannmann/paramedic som snakket til en politimann. Vi delte politi/brann-fornærmelser, og vi lo. Jeg elsket det.

Så sa han at han visste nøyaktig hva jeg gikk gjennom. Han sa at jeg hadde post-traumatisk stresslidelse (PTSD) og at det fantes en kur, og at jeg ville få sove snart. Men det aller viktigste han sa, var at jeg snart ville jobbe igjen.

Jeg begynte å gråte. Ikke små hulk, men virkelig stor-tuting. Måten han sa det på var så sikker. Jeg visste at han snakket sant. Jeg dro fra kontoret hans smilende, og med lettere skritt. Jeg fokuserte ikke kun på det indre mer. Jeg visste at jeg kom til å bli bedre. Jeg sov fantastisk den nat-ten, uten mareritt eller rastløshet.

Jeg sov fordi jeg var sikker på at jeg hadde funnet den rette terapeuten.

Våre sesjoner har vært utrolige. De har vært høyde- punktet hver uke. Han er en sterk forkjemper for en terapi-

Innsatspersonell har en felles måte å takle oppdrag på. Vi stenger av følelsene når noen er kritisk syk eller skadd. Vi må gjøre en jobb, og vi gjør den bra. Men denne evnen til å stenge ute følelser har en skyggeside: Vi stenger ikke vekk følelsene, vi undertrykker dem. Etter hvert kan vi bli ute av balanse. Foto: Antonio Zaragoza

NOE Å LæRE AV


metode kalt EMDR; eye movement desentizitation and re-processing - «øyebevegelse desensitisering og reprosesse-ring». Jeg kan bare forklare det som voodoo, men jeg skal prøve å forklare det slik det ble forklart for meg.

Ambulansepersonell har en felles måte å takle oppdrag på. Når vi ser noen som er kritisk skadd eller syk, stenger vi av følelsene våre. Vi har denne evnen til å slutte å føle og begynne å tenke. Vi stenger av den emosjonelle delen av hjernen og bruker den logiske. Alle som har utført HLR på en baby, eller lappet sammen noen som er hardt skadet et-ter en trafikkulykke, vet at det ikke er tid for følelser der og da. Vi må gjøre en jobb, og vi gjør den bra. Men denne evnen til å stenge ute følelser har en skyggeside: Vi stenger ikke vekk følelsene, vi undertrykker dem. Etter hvert kommer vi ut av balanse. Følelsene begynner å kjempe for komme ut, gjerne på tidspunkt det ikke passer. Du kan bare stenge dem ute en viss tid før følelsene får nok.

Jeg er sikker på at alle kan huske en eller annen gang hvor de fikk tårer i øynene av en eller annen tilfeldig reklame på TV. Reklamen er for hemoroidekrem, plutselig snufser du og vet ikke helt hvorfor. Eller du begynner å krangle med din bedre halvdel om papirrullen skal vende inn eller ut, og du blir så sint at du slår neven gjennom en glassdør. Disse overreaksjonene er følelser som prøver å

komme ut. EMDR behandler dette fenomenet. Det er et for-søk på å balansere hjernen og få deg tilbake i likevekt igjen.

Spørsmål ved grunnverdierJeg tok behandlingen straks. Jeg forsto den overforenklede grunnen for å gjøre behandlingen og likte å gjøre den. Jeg lærte også at PTSD er et resultat av at dine egne grunnver-dier har blitt utfordret. Alle har vi grunnleggende ting vi tror på, som for eksempel: «Hvis du er en god person, skjer det bra ting med deg.» Etter flere sesjoner med EMDR, innså jeg at tre av mine grunnverdier ble utfordret den dagen jeg ble knivstukket.1. «Ingen vil skade en brannmann/paramedic». I de 127

årene tjenesten min har eksistert, har ingen blitt skutt eller stukket på jobb. Vi er de gode hjelperne. Selv kriminelle, som hater politiet helt inn i margen, liker brannmenn/paramedics. Vi er utenfor rekkevidde.

2. «Jeg håndterer en slåsskamp på egenhånd». Dette er en dum en. Jeg har trent kampsport hele mitt voksne liv og følte meg alltid trygg på meg selv når teamet mitt kom i diskusjon med utagerende og aggressive pasienter. Men jeg har aldri vært i en knivkamp før – og til mitt forsvar, jeg visste ikke en gang at vi var i en knivkamp. Jeg hadde en kniv på meg, men jeg ville

Ben går fremdeles til terapeut jevnlig. Å begynne å jobbe igjen har også hjulpet ham tilbake til normaliteten. Foto: Antonio Zaragoza

NOE Å LæRE AV


aldri kommet på å bruke den. Det er ikke det vi gjør, fordi, igjen, ingen skader en brannmann/paramedic.

3. «Jeg kan roe ned enhver situasjon.» Jeg har gjort det tusen ganger. Jeg er veldig god til det. Jeg kan holde meg rolig når alle andre er frustrerte og rasende. Jeg har fått aggressive, sinte, rusa psykopater til å spise av hånden min. Gi meg nok tid og jeg vil få hvem som helst til å gjøre det du vil at de skal gjøre.

LærdomDe fysiske sårene grodde raskt. Den psykiske helingen tar lengre tid.

Likevel er jeg takknemlig. Jeg er glad dette skjedde. Jeg har vokst som person, som paramedic og som brannmann, og jeg har lært masse.

For det første forsto jeg for første gang hvordan man tenker når man er suicidal. Når noen har det vondt og føler at ingen forstår dem, og ingen kan gi dem rett medisinsk hjelp, da er selvmord et logisk skritt. Jeg skjønte ikke dette før denne hendelsen.

For det andre, alle terapeuter er ikke de samme. Ikke at noen terapeuter er inkompetente, han forsto meg bare ikke. Forestill deg en mekaniker som har jobbet med Toyotaer hele livet. Han vet alt som er å vite om Toyotaer. Gi ham en Ford, og hva skjer? Han er ikke en dårlig mekaniker, han forstår bare ikke Ford.

Mine brødre og søstre i ambulansetjenesten er en sjelden type folk. Vi elsker galgenhumor og kan snakke om hva som helst rundt middagsbordet. Vi liker å løpe inn i brennende bygninger og blir opprømte når vi får utføre van-skelige prosedyrer for å redde noens liv. Ikke alle terapeuter der ute forstår oss. Å finne den riktige terapeuten er like viktig som å innse at du trenger hjelp.

Jeg har snakket med mange flere som har søkt psyko-logisk hjelp og fått beskjed om det samme: «Jeg ble fortalt at jeg skulle holde meg unna koffein.» Det er blitt en intern spøk mellom makkeren min og meg. Hvis jeg ikke vet svaret på et spørsmål, så forteller jeg ham at jeg må slutte med koffein. Det er koden for «Jeg aner ikke hva du trenger, så jeg bare sier et eller annet tilfeldig.»

For det tredje, EMDR er kul voodoo. Jeg skulle ønske jeg kunne rope fra fjelltoppene slik at alle hørte meg. (Denne artikkelen er en slik fjelltopp.) Alt ambulansepersonell, brannmenn, nødoperatører og politifolk burde ha tilgang til EMDR. Det burde vært en behandling vi fikk én gang i må-

neden. Vi burde fått månedlig massasje, fysioterapitimer, akupunktur og EMDR. Har du ikke prøvd, så burde du prøve.

Tanker til sluttDette har skjedd i løpet av de siste fire månedene. Jeg jobber nå, takket være psykologen fra politiet. Selv om jeg fremdeles er engstelig når jeg har medisinske oppdrag, så håndterer jeg stresset.

Men jeg har ikke blitt virkelig testet ennå. Jeg har ikke vært i diskusjon med en pasient, og jeg har sluppet å hoppe på ryggen til pasienter og utmanøvrere dem med medisiner mens de løper nakne nedover gata. Det er det siste hinderet som må forseres for at jeg skal komme tilbake til mitt gamle jeg.

Jeg ser fremdeles psykologen ukentlig. Jeg vet ikke helt når det vil slutte – jeg vet ikke om jeg vil at det skal. Retts-saken etter knivangrepet har blitt utsatt flere ganger. Jeg vil bare at den skal bli ferdig. Jeg tror jeg vil bli ferdig med saken når rettssaken er over, men bare tiden vil vise.

Hvis jeg kan gi videre noen erfaringer fra denne hendel-sen, er det dette: Hvis jobben koster for mye så finnes det hjelp. Ikke gi opp om den første timen med terapeut blir helt feil. I San Diego er det seks terapeuter som har PTSD som spesialitet, og kun to har bakgrunn fra brann eller politi.

Det vanskeligste hinderet er å innse at du trenger hjelp – eller enda verre, å vite at du trenger hjelp, men tro at andre vil tenke dårlig om deg om du trenger hjelp. Arbeidet vi har valgt er det beste i hele verden: Vi hjelper andre når de trenger det som mest. Det er grunnen til at vi begynte med dette. Men det er fordi vi så gjerne vil hjelpe at det smerter når vi ikke får det til.

Vi bærer alle bagasje. Vi bærer alle byrdene til denne type jobb. Døde barn, voldtekter og selvmord hjemsøker oss alle. Vi skal ikke bære denne byrden. Glem stigmaet at å søke terapi er for svake. Ta vekten fra skuldrene. Denne beskjeden er til alle mine brødre og søstre som kjenner livets byrde. Du er ikke alene.

Ikke gi opp. Den rette terapeuten finnes der et sted. Forsett å lete! Det er du verdt.

Ben Vernon forteller Ambulanseforum på mail at han har det bra, og at han og Alex ble nære kollegaer etter hendelsen, men at Ben har skiftet til en litt roligere tjeneste. Han innså at han trenger et litt annet tempo nå. Rettssaken var tøff. Knivstikke-ren ble dømt til en fengselsstraff på 23 år og åtte måneder for vold mot offentlig tjenestemann og forsøk på forsettlig drap. u

«Til alle mine brødre og søstre som kjenner livets byrde. Du er ikke alene»

NOE Å LæRE AV


ANNE KRISTINE BERGEM

skal skrive en spalte i hvert nummer

av Ambulanseforum framover.

Bergem er lege med spesialisering i

psykiatri, forfatter og har en master-

grad i ledelse. Hun har erfaring både

fra klinisk arbeid og helseledelse.

De siste årene har hun arbeidet med

undervisning om temaer knyttet til

psykiske lidelser, psykisk helse og

kommunikasjon opp mot akutte og

prehospitale tjenester.

Hun kan nås på [email protected].

NYSPALTE!

DEN SÅREDE HJELPER

I gresk mytologi er det en karakter som kalles Chiron. Han er lege. Han er delvis hest og delvis menneske, altså en kentaur, uten at det for så vidt har noen betydning. Han har utmerkede helbredende evner, men har selv en uhelbredelig tilstand. Han er arketypen – selve kroneksempelet på – «the wounded healer» eller «den sårede hjelper» om begrepet blir oversatt til norsk. Jeg synes det er et nyttig begrep også i akuttmedisin og prehospitale tjenester.

I de behandlingsrelasjoner vi står i til daglig, er sykdom og evnen til å hjelpe

splittet tydelig opp og fordelt på to per-soner. Pasienten er den syke eller sårede som trenger hjelp. Vi er de friske som skal hjelpe. En slik rollefordeling gir trygghet for pasienten, men også for oss. Vi vet hva vi skal gjøre, og det kan gi både god selvtillit og mestringsopplevelse å være

den som hjelper. Det er ofte livsviktig arbeid som utføres, selv om enkelte dager selvsagt er preget av mer rutinemessige oppgaver.

En klar rollefordeling oppleves ofte også som den profesjonelle måten å opp-tre på. Som helsepersonell er vi opplært til ikke å påføre pasienter ekstra belast-ninger ved å vise egne følelser, fortelle


om private ting og så videre. Det er mye riktig i det, og en god rolleforståelse er avgjørende skal man være en god yrkesutøver.

Faren ved en så klar oppdeling mellom pasientene som «dem» og hjelperne som «oss», er at utfordringene kan bli ekstra store når det plutselig er «oss» som blir syke, slitne eller utsatt for dramatiske opplevelser. Det blir vanskelig å kombinere rollene. Mange kan oppleve det som utrygt ikke å ha identitet som hjelper, men som pasient.

Pasientrollen er ikke en rolle vi er vant til. Redsel for pasientrollen kan i verste fall gjøre at helsepersonell unngår å oppsøke hjelp eller lar være å fortelle om belast-ninger. Noen tilstander går over av seg selv, men det er ikke sjelden at tilstander utvikler seg til det verre. Til slutt kan man ha blitt så syk eller så utslitt at det ikke nytter å ta seg sammen lenger.

Vi kjenner alle eksempler fra akutte og prehospitale tjenester på kolleger som i verste fall begår selvmord, eller på folk som har møtt veggen og blir sykmeldt i lang tid. Noen kommer ikke tilbake på jobb selv om de egentlig elsket jobben sin og var fantastiske hjelpere. Kan det være slik at vi er for dårlige til å kombinere rollene hjelper og pasient?

Det er andre sider ved å ikke erkjenne egen sårbarhet og egen sykdom også. Vi kan sette oss så langt fra pasien-tene mentalt sett at vi mister noe av vår evne til innlevelse og empati. Vi trenger selvsagt følelsesmessig avstand for å orke å møte mennesker i krise og nød hver dag, for det går an å bli følelsesmessig utslitt av innlevelse også. Men det er et poeng å ikke lage den avstanden for stor. For mange pasienter er det opplevelsen av følelsesmessig nærhet og medmenneskelighet de er takknemlige for i ettertid – de opplevde seg sett og forstått.

Å finne den rette balansen mellom innlevelse og avstand, og mellom personlig tilstedeværelse og profesjonell teknisk fagutøvelse er utfordrende. Det er en prosess man nok aldri blir ferdig med eller utlært i.

Den sårede hjelper sees i gresk mytologi på som svært viktig. Kombinasjonen av å hjelpe samtidig som man er klar over sine egne sår eller sårbarheter, bidrar til mindre avstand i møtet med pasienter og hjelpetrengende.

Det å være klar over egne sårbarheter gjør mennesker til bedre hjelpere. u

Snøgg AS, Pb. 5444 Strai, NO-4671 Kristiansand Tlf: 38 03 90 60 - E-mail: [email protected] www.snogg.no

Ambu® Man Advanced Innebygget WLAN - Nettleserbasert

Spesialisten i luftveishåndtering. For trening i både endotrakeal intubasjon og alternative teknikker som med laryngsmasker og laryngstuber.

Fokuset på dukken ligger i algoritmen: • Luftveishåndtering• EKG simulering• Defi brillering og trening av intravenøs og I.O tilgang.

Kom innom vår stand på Ambulanseforum for en demo av dukken.

NYHET

Annonse Ambulanseforum 190 x 130 mm Ambu Man Advanced.indd 1 05.09.2016 10:22:49


ULIK BEHANDLING AV STEMI OG NSTEMIKun halvparten av NSTEMI- pasienter får ASA, viser en undersøkelse i Sør-Trøndelag. Forskning har vist at acetylsalisylsyre (ASA) reduserer dødeligheten.AV ANNIKEN HANSEN,, MARIT CECILIE FONN NOSSUM, TINE HJELSET LARSEN – ALLE FRA DET MEDISINSKE FAKULTET NTNU, SIV MOEN, KLINIKK FOR AKUTT OG MOT-TAKSMEDISIN, ST. OLAVS HOSPITAL, PÅL KLESPTAD, INSTITUTT FOR SIRKULASJON OG BILDEDIAGNOSTIKK NTNU, KLINIKK FOR ANESTESIOLOGI OG INTENSIVMEDI-SIN, ST. OLAVS HOSPITAL OG KARIN ELVENES BAKKELUND, FELLESFUNKSJONEN, ST. OLAVS HOSPITAL

Vi har undersøkt ambulansetjenestens behandling av pasienter med brystsmerter (ESS 5 i RETTS triage-

system), og endelige diagnose stilt på sykehus. 23 prosent av pasientene hadde hjerteinfarkt.

STEMI-pasienter blir oftere behandlet med morfin, får større doser, men færre blir smertefri sammenlignet med NSTEMI-pasienter. Kun halvparten av NSTEMI-pasientene får ASA, noe som i studier har vist seg å redusere mor-talitet. NSTEMI er like alvorlig for pasienten som STEMI. Også NSTEMI-pasienter skal behandles med morfin, ASA, nitroglyserin og oksygen hvis indisert.

Brystsmerter er en vanlig årsak til kontakt med ambu-lansetjenesten. I Sør-Trøndelag har vi gjennomgått prehos-pitale og inhospitale data fra 2013 med totalt 1272 pasienter over 18 år med ikke-traumatiske brystsmerter. 989 ble levert på sykehus og inngår i denne studie. 383 ble levert på legevakt eller til et sykehus utenfor regionen hvor vi ikke har tilgang til journal. Alderen på pasientene varierte fra

19-98 år. Gjennomsnittsalder var 68 år. Det var en overvekt av menn (56 versus 44 prosent).

Hva feiler brystsmertepasienten? Brystsmerter kan skyldes så mangt. Litt over halvparten av pasientene fikk en kardiovaskulær diagnose på sykehus. En av ti hadde STEMI, en av ti ustabil angina pectoris. 13 prosent hadde NSTEMI. Se tabell 1.

Forskjeller i behandlingVåre resultater viser at STEMI-pasienten oftere viser et klinisk bilde preget av moderate til sterke smerter sam-menlignet med NSTEMI-pasienten, og at hypotensjon (BT < 90 mmHg) og kaldsvette er de eneste symptomene som skiller STEMI fra NSTEMI hvis ikke EKG blir tatt. Alle andre vitale tegn er lik mellom gruppene.

Standardbehandling (Tiltaksbok 2013) ved mistanke om hjerteinfarkt er morfin, oksygen, nitroglyserin og ASA -

«NSTEMI er like alvorlig for pasienten

som STEMI.»

FORSKNING


acetylsalisylsyre. Klopidogrel (Plavix) gis som forbehandling til PCI og trombolyse etter vurdering fra kardiolog. Hvis det er mer enn 120 minutter fra første undersøkelse av helsepersonell til pasienten kan være på PCI-lab, anbefales trombolyse.

ASA forhindrer aggregering av blodplater og er anbe-falt til alle pasienter med mistenkt akutt koronarsyndrom. ASA er assosiert med lavere mortalitet og færre vaskulære komplikasjoner etter et infarkt (1,2), og en studie viser at NSTEMI-pasienter og pasienter med ustabil angina pectoris har spesielt god effekt av ASA (3).

Kontraindikasjoner lite dokumentertVåre data viser at tre av fire STEMI-pasienter fikk ASA av ambulansetjenesten og fem prosent hadde fått ASA før ambulansens ankomst. Til sammenligning fikk kun litt over halvparten (55 %) av NSTEMI-pasientene og litt under halvparten (45%) av pasientene med ustabil angina pectoris ASA. Henholdsvis 5 og 9 prosent av disse pasientene hadde fått ASA før ambulansens ankomst. Vi har ingen opplysnin-ger om dose i de tilfellene ASA ble administrert før ambu-lansens ankomst.

ASA ble oftere administrert til brystsmertepasienter med høyere triage-nivå, til pasienter med sterke smerter og til pasienter som hadde lav/ingen komorbiditet.

Kontraindikasjoner mot å gi ASA var aktivt magesår, blødersykdom, allergi og større/alvorlig spontanblødning siste 14 dager (f.eks. hjerneblødning), og var dokumentert kun i et par tilfeller.

Det at ASA faller utenfor det prehospitale behandlings-regimet i så stor grad samsvarer med funn fra studier gjort utenfor Norge (4-8).

LV-leger gir lite morfinSTEMI-pasienter ble oftere behandlet med morfin, fikk større doser, men færre ble smertefri sammenlignet med NSTEMI-pasienter. Kun 1-2 prosent av pasientene fikk morfinbehandling av andre enn ambulansepersonell (f.eks. av legevaktslege), til tross for at 22 prosent av pasientene ble hentet på legevakt.

Nitroglyserin er det medikamentet som oftest administreres før ambulansens ankomst, hvilket sannsyn-ligvis kan forklares med at mange pasienter har dette selv (Tabell 2).

Oksygen var det medikamentet som ble administrert hyppigst av ambulansepersonell til pasienter med bryst-smerter.

Klopidogrel som forbehandling til PCI-behandling ble gitt til halvparten av STEMI-pasientene og 4 prosent av NSTE-MI-pasientene. Prehospital trombolyse ble gitt to ganger.

Hvordan gikk det med pasientene?De fleste STEMI pasientene fikk PCI-behandling på sykehus (83 %), men også 43 prosent av NSTEMI-pasientene og 17

prosent av pasienter med ustabil angina fikk PCI i løpet av forløpet.

35 pasienter døde på sykehus, 13 med STEMI, sju med NSTEMI, to med angina, en med uspesifiserte brystsmerter og 12 med andre diagnoser.

Hva kan vi lære?Vi er flinke til å behandle STEMI-pasientene etter protokoll da en får bekreftelse på diagnosen fra EKG og tilbakemel-ding fra kardiolog med påminning om behandlingsregime.

Det er vanskeligere å vurdere om pasienter med bryst-smerter og manglende STEMI-forandringer i EKG kan ha koronar årsak til smertene (NSTEMI, ustabil angina).

Vi må bli flinkere til å gi disse pasientene ASA hvis vi mistenker koronarsykdom. u

TABELL 1

Brystsmerter (ESS-nummer 5) og endelig diagnose fra sykehus

Diagnose Antall (%)

N=989

Kardiovaskulær sykdom

STEMI

NSTEMI

Ustabil angina pectoris

Myokarditt

Arytmi

Hjertesvikt

Aortapatologi

Annen kardiovaskulær sykdom

inkl. karsykdom i hjernen

514 (52.0)

99 (10.0)

130 (13.1)

103 (10.4)

8 (0.8)

98 (9.9)

26 (2.6)

5 (0.5)

45 (4.6)

Uspesifisert brystsmerte 260 (26.3)

Lungesydom

Lungeemboli

Andre

50 (5.1)

9 (0.9)

41 (4.1)

Gastrointestinal sykdom

Refluks, magesår, betennelse i spiserør

Andre

50 (5.0)

11 (1.1)

38 (3.8)

Myalgi (muskelsmerter) 34 (3.4)

Nevrologisk sykdom 6 (0.6)

Psykiatrisk sykdom 3 (0.3)

Andre diagnoser 73 (7.4)

FORSKNING


Referanser1. Hollander JE, Diercks DB. Chapter 53. Acute Coronary Syndromes: Acute Myocardial Infarction and Unstable Angina. In: Tintinalli JE,

Stapczynski JS, Ma OJ, Cline DM, Cydulka RK, Meckler GD, et al., editors. Tintinalli’s Emergency Medicine: A Comprehensive Study Guide, 7e. New York, NY: The McGraw-Hill Companies; 2011.

2. Task Force on the management of STseamiotESoC, Steg PG, James SK, Atar D, Badano LP, Blomstrom-Lundqvist C, et al. ESC Guide-lines for the management of acute myocardial infarction in patients presenting with ST-segment elevation. European heart journal. 2012;33(20):2569-619.

3. Woollard M, Smith A, Elwood PC. Pre-hospital aspirin for suspected myocardial infarction and acute coronary syndromes: A headache for paramedics? Emerg Med J. 2001;18(6):478-81.

4. Figgis K, Slevin O, Cunningham JB. Investigation of paramedics’ compliance with clinical practice guidelines for the management of chest pain. Emergency medicine journal : EMJ. 2010;27(2):151-5.

5. Byrsell F, Regnell M, Johansson A. Adherence to treatment guidelines for patients with chest pain varies in a nurse-led prehospital ambulance system. International emergency nursing. 2012;20(3):162-6.

6. Colwell C, Mehler P, Harper J, Cassell L, Vazquez J, Sabel A. Measuring quality in the prehospital care of chest pain patients. Prehos-pital Emergency Care. 2009;13(2):237-40.

7. Rittenberger JC, Beck PW, Paris PM. Errors of omission in the treatment of prehospital chest pain patients. Prehospital emergency care : official journal of the National Association of EMS Physicians and the National Association of State EMS Directors. 2005;9(1):2-7.

8. McVaney KE, Macht M, Colwell CB, Pons PT. Treatment of suspected cardiac ischemia with aspirin by paramedics in an urban emer-gency medical services system. Prehospital emergency care : official journal of the National Association of EMS Physicians and the National Association of State EMS Directors. 2005;9(3):282-4.

TABELL 2

Pre-hospital behandling av pasienter med brystsmerter og endelig diagnose

Diagnose

STEMI

(n= 99)

NSTEMI

(n= 130)

Ustabil angina

pectoris

(n=103)

Uspesifisert

brystsmerte

(n=260)

Andre

(n=397)

Morfin, % (n)

Gitt av ambulansetjenesten

Gitt av andre

77.8 (77)

2.0 (2)

53.8 (70)

1.5 (2)

35.9 (37)

1.0 (1)

45.4 (118)

4.6 (12)

41.3 (164)

1.8 (7)

Morfindose, mg (median (IQR)) 7.4 (2.5-10.0) 2.5 (0.0-5.0) 0.0 (0.0-5.0) 0.0 (0.0-5.0) 0.0 (0.0-5.0)

Oksygenbehandling, % (n) 94.9 (94) 90.0 (117) 84.5 (87) 74.6(194) 81.6 (324)

Nitroglycerin, % (n)


Gitt av andre/tatt selv

77.8 (77)

9.1 (9)

63.8 (83)

23.1 (30)

49.5 (51)

41.7 (43)

54.6 (142)

23.1 (60)

53.4 (212)

16.4 (65)

Nitroglycerin dose, mg (median (IQR)) 0.4 (0.4-0.8) 0.4 (0.0-0.4) 0.0 (0.0-0.4) 0.4 (0.0-0.4) 0.4 (0.0-0.4)

ASA, % (n)


Gitt av andre/tatt selv

74.7 (74)

5.1 (5)

54.6 (71)

4.6 (6)

45.6 (47)

8.7 (9)

40.8 (106)

13.8 (36)

37.8 (150)

4.5 (18)

Plavix, % (n)


Gitt av andre

49.5 (49)

0.0 (0)

3.8 (5)

0.0 (0)

(1)

0.0 (0)

2.3 (6)

0.4 (1)

0.8 (3)

0.0 (0)

Trombolyse, % (n) 2.0 (2) 0.0 (0) 0.0 (0) 0.0 (0) 0.0 (0)

FORSKNING


FÅ EN GRATIS XCOLLAR!

Ta testen på trainingcenter.xcollar.com Send oss en epost innen 1. mai 2016, vis til testen og vi sender en XCOLLAR gratis! Merk eposten med “GRATIS”.

Emergency-Care AS Tlf: +47 33387713 / +47 46425888

[email protected]

Org.nr. 984.150.474

XCOLLAR NAKKESPLINTNår man må stabilisere nakke-skader, f.eks sammen med Vakummadrass.

• Nakkeårer blir ikke avstaset• En størrelse til alle

STOLLENWERK Ambulansebårer kan leveres med integrert REDVAC Vakummadrass.

Flere av våre kunder har valgt REDVAC Vakummadrass som er godkjent i henhold til EU-standard.

Klar for nye traume-prosedyrer?

TEST DEG SELV SKJELETTKan du skjelettanatomi?

Som alltid finner du svarene på nettsiden vår ambulanseforum.no. Lykke til!

AV BIRGITTE BJØRNGAARD, AVDELINGSLEDER FOR AMBULANSEFAG PÅ LUKAS VIDEREGÅENDE SKOLE OG DAG UNO FURUKNAP, PARAMEDIC I AMBULANSETJENESTEN I HELSE NORD-TRØNDELAG FOTO: THINKSTOCK

1. Hvor mange knokler har mennesket? 206 180 260

2. Hva kalles hinna på utsiden av knoklene? epifysen sclera periost

3. Hvor mange brystvirvler har vi: 7 12 5

4. Et annet ord for halebenet er: sacrum ileo coccyx

5. Hva er skoliose? skjev ryggsøyle sideveis krumming av ryggsøylen svai i ryggsøylen

6. Røde blodceller produseres i: rød beinmarg i de store knoklene hvit beinmarg i ryggmargen leveren

7. Hva er det største beinet i kroppen vår? sternum humerus femur

8. Hvor finnes metatarsaler? i skallen i foten i hånda

9. Hva er et annet navn på radius? håndleddsbenet spolebenet albuebenet

10. Hva kaller svenskene kragebenet? collumbenet kravallbenet nyckelbenet


Bestselgeren du kan stole på

med svært gode garantier

Andebuveien 63, NO-3170 SEM • Tel: + 47 33 38 04 07

Foto

: Truls Melb

ye // And

ers Grø

nning

We are always there

TI TØFFE LAGTi lag. Sju kasuistikker. Nerver. Venting. Action. Intens konsentrasjon i gjennomføringene. Og masse moro. AV LIVE OFTEDAHL

Varm høstsol ute og forventningsfull stemning ispedd en gode dose med

nerver til de ulike lagene inne i hotellets foaje. Dette er førsteinntrykket i timene før konkurransestart til «Norges viktig-ste mesterskap». Under dette mottoet arrangerte EMS Norway det aller første nasjonale ambulansemesterskapet fra 8.—10. september. Thomas Renngård, leder og primus motor for EMS Norway fra Brobekk stasjon i Oslo, har flere ganger kjent på nerver selv. Ti lag stilte til konkurranse: To lag fra Helse Nord, to fra Helse Midt-Norge, et lag fra Helse Vest og fem lag fra Helse Sør-Øst.

– Det er første gang vi har samlet det profesjonelle ambulanse-Norge til dyst, og at alle de fire regionale helseforeta-

kene er representert. At dere alle er her, er utrolig viktig, åpnet Morten Kolbu, styremedlem i EMS Norway og konferan-sier foran en spent gjeng.

Konkurransen kunne fort ha blitt uten lag fra Sør-Trøndelag, da to på et lag trakk seg i siste liten fordi de skulle opp til fagprøve. I stedet stilte erfarne Arild Næss uten lærlinger, men som lagleder for to ambulansevikarer.

Lagene hadde altså hatt varierende grad av forberedelse på forhånd, men alle hadde trent litt. På årets EMS-t-skjorte var følgende motto valgt: «Under pres-sure, you don’t rise to the occasion, you sink to the level of your training». Nå var det tid for å vise fram ferdighetene.

YDMYKE VINNERE: – Vi har som ambisjon å bli blant topp ti i Norge, sa vinnerne Jan Øystein Rise Nygård, Sindre Varem Vang og Adam Awanso fra Mo i Rana stasjon spøkefullt før konkurransen. Ti lag deltok. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

EMS NORWAY

• Leder og primus motor:

Thomas Renngård fra

Brobekk stasjon i Oslo.

• En dedikert gjeng fra

OUS: Torgeir Ugland,

Morten Kolbu, Astrid

Karina Harring, Terje

Gulliksen og Thomas

Christensen.

• Øyvard Sørensen, Tore

Skålhegg og Karstein

Hollås lagde punktene

for poengscore på de

forskjellige scenarioene i

konkurransen.

• Inspirasjonen har de

hentet fra deltakelse i

konkurranser i utlandet,

hvor mange i EMS

Norway har konkurrert.

Norge har hevdet seg.

i

AMBULANSEMESTERSKAP 2016


– Et ambulansemesterskap måler først og fremst hvor god man er på systematikk, ikke hvordan man fungerer som ambulansearbeider totalt sett, presiserer Øyvard Sørensen som er fagansvarlig for konkurransen.

Lagene– Vi har som ambisjon å bli blant topp ti i Norge, sa laget fra Mo i Rana spøkefullt mens de kjente på radialispulsen til en avansert dukke som antakelig ville dukke opp i et av scenarioene.

I utgangspunktet hadde Jan-Øystein Rise Nygård, Sindre Varem Vang og Adam Awanso tenkt at det skulle være til sammen 20 lag på konkurransen, men så ble det halv-parten. Da beholdt de ambisjonen som en intern spøk seg imellom. De tre har tilhørt samme vaktlag på stasjonen det siste året. Adam foreslo at de skulle stille i fjor. Etter at han fikk de to andre med seg har det blitt utallige diskusjoner mellom oppdrag - om scenarier, prosedyrer og behandlin-ger.

– Vi ble meldt på av Thomas (Renngård), forteller Joakim Kjær, Magnus Wethal og Ole Petter Gjerdrum fra Nedre Romerike stasjon på Lørenskog.

Fra Namsos forteller Lena Blomli at hun og Haldor Mos-sing måtte stille etter at Elin Eriksen, som er lærling, var så utrolig ivrig på at de tre skulle gjøre det. – Vi går for gull! sier de med glimt i øyet i forkant.

– Vi tar det som det kommer, sier gjengen fra Harstad stasjon. På laget er Mai Fenes Paulsen, Andreas Sørensen og Jim Andre Andreassen. – Det var Jim som meldte oss på i juni, sier de to andre.

Gjengen fra Vestfold forteller at de ble oppfordret av ambulansesjef Torbjørn Lia. Trond Magnus Solås, Markus Wyller og Sander Lauritsen kommer fra Tønsberg stasjon, mens Andreas Kne Hansen kommer fra stasjonen i Horten.

– Vi er her for å delta, påstår Yvonne Sergeev fra Ringe-rike stasjon leende og tilsynelatende beskjedent. Tidligere har hun og lagkamerat Bård Nordstrøm vært med å vinne NM i hurtigfrigjøring, så det er mulig de har fått mersmak på konkurranser etter det.

TeamWest, som de kaller seg, består av ambulansearbeidere fra Helse Bergen og Helse Førde. Gjengen er sponset av Fagforbundet, Delta og Høgskolen i Bergen. Lina Kristine Vatshelle, Snorre Bue, Jari Lekven-Smestad og Frank Greve har også med seg lærling Madeleine Lien som får prøve seg på noen av postene. – Vi har øvd intenst i Bergen når vi først kom i gang, forteller de.

På kvelden er det klart for første scenario – en felles-start. Ti ambulanser drar i kortesje mot Jessheim fler-brukshall. Der viser det seg å være et masseskadescenario. Hele ti markører er skutt i høyre lår. De ligger på baksiden av bygget. Mørket, markørenes spill og hele stedet gir en ramme som gjør at det føles rimelig realistisk. Etter at området er klarert dirigerer «OLH» Øyvard ambulansene ut i aksjon simultant. Lagene har ti minutter på tiltak og

evakuering. Det bærer raskt inn til og ut med pasientene. Ti lag virker svette og fornøyde i etterkant, og lettet over å være i gang.

New Dawn Fades– Vi har sovet godt, sier Pia Olsrud fra Brobekk stasjon mor-genen etter. Sammen med Svein Veum og Leif Nordby var hun på resertifisering dagen før fra kl. 8-12. Deretter dro de rett på konkurransen. De har øvd seks dager, med spesielt fokus på samhandling og kommunikasjon. Pia er lagleder.

Nervene var på plass i går for Arild Næss, som har fått med seg to legestudenter og ambulansevikarer i Trond-heim. Han har ikke sovet spesielt godt. – Vi har til sammen åtte ukers erfaring, røper Eirik og Eirik. – Pluss 30 år med Arilds erfaring! I uka som gikk var Arild travel på jobb, så det ble kun tid til et par-tre kvelder med øving.

– Vi har vært i konkurranse før mot Ringerike, forteller Linda Brendengen som er lagleder for Alexander Andersen og Malene Velstabråten, Drammens lag.

– Ja, og hvordan gikk det? ler Yvonne. Om øving i forkant kan de fortelle at Alexander nettopp

kom tilbake fra pappaperm og at Malene nylig tok fagbrev.

ScenarioerEtter litt forsinkelser bærer det av gårde. Første oppdrag til Sør-Trøndelag er en fødsel. Eirik Bakke er veldig glad for hospiteringen han nettopp har hatt på fødeavdelingen.

SJU KASUISTIKKER

1. PLIVO

2. Bilulykke med fastklemt

3. Triage ved ulykke

4. Fødsel

5. Drukning

6. Kjøreferdigheter

7. Nødnett

NEDRE ROMERIKE: På hjertestans etter drukning. Jammen ble det tid til dobbeltkontroll også. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features



De ankommer Villmarksbutikken hvor fødselen foregår, og må gjennom et vanlig fødselsscenario med en avansert dukke. Vannet har gått, utpressingsriene er i gang. Dom-merne sitter rundt og krysser av for hvert punkt deltakerne husker. Alt fra å forsikre seg om at området er trygt – som blir glemt, til å tenke på smittevern, fødegrep, mors vitalia med mer. Gjengen klarer både å få sagt klokkeslettet i det «babyen» fødes og gi Apgar-score, og Arild passer på mors vitalia hele veien. Men det er mye de føler at de kunne gjort bedre i etterkant.

– Det kunne gått mye smoothere. Vi burde hatt med fødebagen med en gang, ikke båra, sier Eirik B på en ørliten debrief rett utenfor etterpå. – Jeg fikk på meg hansker seint. Det er litt klønete. Og jeg har aldri pakket inn et barn før, så det ble litt surr.

– Vi gjorde alt riktig, beroliger Arild. Flere lag ventet seg flere momenter enn bare en vanlig

fødsel. Ringerike linet opp bager for ethvert tenkelig case. Øyvards kommentar: – Det er mer enn nok punkter de skal igjennom på en vanlig fødsel. På denne posten lå total- scoren på 130. Lagene hadde fra 46 til 100 poeng.

Når Eirik kommer tilbake til bilen, legger han en god del par med hansker i lomma på buksa etterpå. Så bærer det inn til flerbrukshallen for å få utdelt en ny konvolutt med neste post fra sekretariatsleder Astrid Harring som har full kontroll over logistikken.

Triage«På med hansker», er det første Jan Øystein fra Helge-landssykehuset sier til gutta på vei til masseskade-triage. Han snakker gjennom vinduet til de andre foran: – 1. Sjekk om skadestedet er sikkert. 2. Få på hjelm. 3. Rop om de kan

gå. Han ramser også opp traumetiltakene, stans av store blødninger, fri luftvei og det å få på en fargekode.

De kommer fram til en trafikkulykke – og roper ut de som kan gå, triagerer raskt tre av dem som sitter igjen som røde, en av de som står ute som gul sammen med fire grønne. Dette er et litt annet scenario enn de forventet. Dommerne konstaterer ut over dagen at alle lagene har en smule overtriage, mens ingen har undertriagert pasientene. Nedre Romerike velger en litt annen løsning enn Helge-landsgutta på triageposten. De glemmer hjelmene. Alle pasientene blir triagert mens de sitter i bilene. Sju stykker. Den ene av markørene er ute av bilen, og har plutselig glidd litt for mye sammen med publikum, så han misser de.

– Vi mista en pasient, men vi triagerte riktig, sier de til hverandre etterpå. – Her rakna det litt, vi skulle hatt en leder, vi ble litt for like.

Magnus konstaterer i bilen tilbake at fordelen ved at de er ganske like og tenker likt, er at da samarbeider de godt. Nedsiden er at de mangler en som ser ting fra en litt annen vinkel.

Drammen er på en drukningsulykke i Nordbytjernet. Brannvesenet bukserer opp en dukke fra vannet i det de ankommer. De starter hjerte-lungeredning på dukken alle hilste på i går. Linda har stålkontroll på rytmene, Alexander komprimerer, Malene bager og de kobler også til et sug til larynxtuben som settes inn etter hvert. Litt uti får de en av brannmennene til å komprimere, mens Alexander trekker opp medisiner. De får konvertert fra asystole til flimmer etter å ha gitt adrenalin. De får etter hvert til en ROSC som det første laget så langt.

BilbrannTeamWest er kalt til en bilulykke med to pasienter, hvorav en er fastklemt. Dette scenarioet er hentet fra en konkur-ranse i Polen, og er valgt fordi den gjorde sterkt inntrykk på de norske deltakerne der. En bil begynner å brenne slik at ambulansepersonellet må trekke seg tilbake etter å ha evakuert den ene pasienten. Den andre blir sittende igjen. Scenarioet tester fokuset på egensikkerhet.

– Det var grådig synd det der, roper Jari gjennom røyken til markøren.

Flere av lagene kommenterer etterpå at denne posten var tøff. Det er også det scenarioet som blir vist fram på NRK i beste sendetid samme kveld.

– Det var bøllete av dere å la pasienten brenne opp! utbryter Yvonne fra Ringerike etter at de har vært gjennom. Her var de forberedt på sin spesialitet; hurtigfrigjøring med brannvesenet, ikke å løpe etter et brannslukkingsapparat og få beskjed om at det ikke fungerte.

Flere er også overrasket over at de må gjennom en egen post som tester kjøreferdighetene, og at de må knote på sambandet for å løse noen oppgaver. Dette var uventet. Dagen har forsvunnet opp i røyk. Kvelden med premie-

AMBULANSEMESTERSKAP PÅ NRK: Bak gjennomføringen har det vært et par år med planlegging og arbeid for å få alt på plass. Thomas Renngård har hatt uvurderlig hjelp fra en dedikert gjeng fra OUS for å få alt på plass. Det handler om å gjøre ambulansetjensten enda bedre. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features



utdeling og festmiddag nærmer seg. Hvem av lagene ligger best an?

Festtalene– Hvis dere har hatt en god opplevelse, så er vi fornøyd, sier Thomas Renngård til lagene på kveldens bankett.

Det blir flere festtaler før vinnerne kåres: – For meg handler ambulanse-NM om å bidra til fram-

tidens ambulansetjeneste, om å vinne for pasienten og en enorm faglig stolthet, sier Ola Borstad, ambulansesjef for Oslo universitetssykehus som er en av hovedsponsorene. – Vi er 100 år i år, og noen bedre presang er det vanskelig å få. Dette er bare starten. Neste år er vi enda bedre. Dette er smittsomt!

Jan Erik Nilsen, leder for Nakos, også en av årets hoved- sponsorer, har lang erfaring med å arrangere ATLS-kurs. Han har sett mange leger skjelve i buksene. Han fastslo at:

– Det er ikke lett å eksponere seg foran kollegaer.Underforstått er dette en anerkjennelse til lagene som

har stilt i år. Steinar Olsen, avdelingsleder for medisinsk nødmeldetjeneste i Helsedirektoratet, nok en sponsor, valgte å takke deltakerne:

– Tusen takk til dere som hver eneste dag er der ute hos pasienten, ofte i den mest kritiske fasen, og som med minst ressurser yter livreddende førstehjelp. Det er utrolig mor-somt å våge å utsette seg selv for konkurranse. Vi har bare så vidt begynt å bygge framtidens ambulansearbeider.

Vinnerne og premienDeretter ble de beste lagene annonsert. Tredjeplassen gikk til Sør-Trøndelag. En sjeleglad Arild Næss tar imot pokalen sammen med legestudentene og ambulansevikarene. Dette hadde de slett ikke ventet. Arild har ledet Rosten stasjon i mange år. Stasjonen er viet resertifisering og trening av alt personell i Sør-Trøndelag. Han brenner for at ambulan-sepersonell skal trene jevnlig. Andreplassen går til Nedre Romerike, som er storfornøyde. Når det annonseres at førsteplassen går til Mo i Rana får de stor og varm applaus. Magnus Wethal, som kom på en svært hederlig andreplass med Nedre Romerike, hvisker Ambulanseforum i øret at gutta tok med seg en pasient fra Mo til Trondheim da de kjørte de 100 milene til konkurransen.

– Det viser holdninger!Det er tydelig at vinnerne har fått stor respekt hos de

andre deltakerne i løpet av disse to dagene.– Det føles helt fantastisk! Uventet og uvirkelig, fastslår

Adam Awanso etter seieren. – Vi hadde ikke så store for-ventninger til oss sjøl.

Vinnerne får en ukes treningsopphold på SIM-senteret SAFER i Stavanger før de stiller som Norges lag på det europeiske ambulansemesterskapet til EMS i København neste år.

– Da jeg hørte at premien var en uke på Safer kjente jeg virkelig at pokker, det kunne jeg tenkt meg, sier Sindre.

Ønsket er oppfylt. u

DE TI LAGENE

• Harstad – UNN: Jim-Andre Andreassen, Mari Fenes Paulsen,

Andre Svanstrøm.

• Mo i Rana – Helgelandssykehuset: Adam Awanso,Jan Øystein

Rise Nygård, Sindre Varem Vang.

• Namsos – Helse Nord-Trøndelag: Lena Blomli, Elin Eriksen,

Haldor Mossing.

• Rosten/ Ranheim – St. Olavs Hospital: Eirik Bakke, Arild Næss

Eirik Øseth.

• TeamWest» – Helse Bergen/ Helse Førde: Snorre Bue, Jari

Lekven-Smestad, Madeleine Lien, Lina Kristine Vatshelle

• Ringerike – Vestre Viken: Lars Fidjestøl, Bård Alstad

Nordstrøm, Yvonne Sergeev.

• Drammen – Vestre Viken: Alexander Andersen, Linda

Brendengen, Malene Velstabråten.

• Nedre Romerike – Oslo universitetssykehus: Ole Petter

Gjerdrum, Joakim Kjær, Magnus Wethal.

• Brobekk – Oslo universitetssykehus: Leif Nordby, Pia Olsrud,

Svein Veum.

• Tønsberg/Horten – Sykehuset i Vestfold: Andreas Kne Hansen

Sander Lauritsen, Trond Magnus Solås, Markus Wyller.

SØR-TRØNDELAG FORAN DOMMEN: Et knippe dommere fra flere forskjellige helseforetak sørget for en rettferdig konkurranse. Her på triage-posten. Les mer om lagene på ambulanseforum.no! Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

i



Connected. Ready.Bli en av de første til å se vår produktlansering innen mekanisk brystkompresjoner og tidlig defibrillering

Velkommen til vår stand på Ambulanse 2016

For ytterligere informasjon kontakta oss:[email protected] ellerwww.physio-control.com

tidsskrift for ambulanse og redningstjeneste 4...

Documents