Se meg, Medusa

Torkil Damhaug

Se meg, Medusa

© CAPPELEN DAMM AS, 2007

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-39224-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til M.

I dag ble jeg tjuv. Jeg har stjælt før men i dag ble jeg tjuv.Det er høstjevndøgn sier de som følger med på sånt og deter vel en god dag å bli tjuv på. Alt står og vipper før mør-ket begynner å overta. Det var ikke planlagt. Jeg planleggerbare det nødvendigste. Resten får bli som det vil. Jeg gikkforbi en butikk og fikk øye på en diktafon. Jeg stoppet oggikk tilbake og inn i butikken. Gutten som sto der var sløvog uinteressert. Fikk ham til å lete fram noe jeg ikke trengte.Så åpnet jeg esken og stakk diktafonen i lomma. Først da jegvar ute på gata igjen visste jeg hva jeg skulle bruke den til.Når du hører dette vet du det også. For en dag skal du hørenøyaktig det jeg sier nå. Vet ennå ikke hvordan det skal skjemen jeg kan se deg for meg der du ligger og hører stemmenmin og ikke har sjangs til å vri deg vekk. Du kan kaste breveller brenne dem. Du kan glemme meg og si til deg sjøl atjeg er død enda du vet jeg lever der ute et sted. Men stem-men min skal du høre og da skal du huske alt du har sagttil meg og alt jeg har sagt til deg. En gang fortalte du megom de tvillingene. Du leste så mye og visste så mye og villedele alt med meg som nesten aldri leste. Var det Kastor denene het? Vi satt i klasserommet før de andre kom inn og dafortalte du om dem. Kastor og Polluks het de. De var ikketil å skille fra hverandre. Og da den ene kom til himmelenville han heller dra til helvete der den andre tvillingen haddehavna. For å være sammen med ham. Dette har du glemt atdu fortalte meg men jeg glemmer ikke. Det er en fin dikta-fon. Du kan slette og endre og putte inn enkelte ord hvorsom helst ved hjelp av noen få knapper. Men jeg bruker demikke. Jeg sier dette til deg og du skal høre det akkurat som

det blir uten pussing og pynting. Det er tanken på det somgjør meg rolig og hissig på en gang. At du skal skjønne hvadu har gjort.

DEL I

1

Mandag 24. september

Kvinnen satt ubevegelig med ryggen til vinduet. Armene hangrett ned. Det gråbleke ansiktet så ut til å ha stivnet. Hun varkledd i grønn bukse og bluse, med en jakke i samme farge løstover skuldrene. Kinnbena var høye og markerte, øynene fort-satt blågrønne, men regnbuehinnen snevret inn av en melke-hvit rand. Utenfor rørte vinden ved en naken bjørkegren rettbak hodet hennes.

Med ett lot hun tungen gli over tennene, før hun åpnetmunnen og festet blikket på den besøkende.

– Jeg har ventet i hele dag, sa hun. – Sandelig på tide atnoen fra politiet fant det for godt å dukke opp.

Hun reiste seg, trippet over gulvet på de høyhælte sanda-lene og sjekket at døren var lukket bak ham, trippet tilbakeog satte seg i den andre stolen, den ved siden av skrivebordet.I glimt kunne hun ennå ha denne energiske måten å bevegeseg på, og hun skjøv en lokk av permanenten vekk fra pan-nen med bevegelsen han kjente så godt.

– Grunnen til at jeg har bedt Dere komme … Hun avbrøtseg selv, skrittet på ny over gulvet, åpnet døren og kikket uti gangen utenfor.

– Jeg stoler ikke på noen på dette stedet, erklærte hun oglukket igjen med et smell som kanskje skulle understreke dethun sa. Tilbake i den brune skinnstolen glattet hun buksenover knærne.

– Jeg har ventet i hele dag, gjentok hun, nå med fortvilelsei stemmen. – Jeg har en efterlysning. Politiet må snart gjørenoe.

11

Den besøkende var en mann i førtiårene. Han hadde hånd-sydd dress på seg, og under den en enkel, perlegrå skjorte.Den var åpen i halsen, uten at han så mindre velkledd ut avden grunn.

– Jeg kom så fort jeg kunne, sa han og kastet et blikk påklokken.

– Det gjelder min mann, fortsatte kvinnen. – Han kom ikkehjem i går aftes.

– Jaså, svarte den besøkende og satte seg på sengekantenrett overfor henne.

– Han sørger alltid for at jeg får beskjed. Men nå har jegikke hørt en lyd fra ham. Jeg frykter det verste.

Hun fuktet den tørre overleppen med tungen og smilte tap-pert.

– Vet du hva det verste er?Den besøkende strøk en hånd gjennom det halvlange, tyde-

ligvis nyklippede håret. Han visste hva som kom.– Det verste er …, stønnet kvinnen og sperret opp øynene,

som i redsel.– Har du fått nok å drikke i dag? skjøt den besøkende inn

og røpet oppriktig interesse for akkurat dette. – Jeg tror duer tørst.

Hun lot ikke til å høre hva han sa.– Gestapo, hvisket hun med øynene fulle av tårer. – Jeg tror

ikke min mann kommer tilbake noen gang.

I nesten tre kvarter ble den besøkende sittende inne hos sinmor. Han skjenket henne appelsinjuice fra en kartong som stopå nattbordet, og hun tømte i seg to glass. Etter å ha uttaltsin frykt, var hun ferdig med den for denne gang, og hun blesittende og se i et nummer av Allers. Det hadde ligget på bor-det sist han var der også, for en uke siden, og i ukene før det.Ikke et ord mer sa hun, som om hun var oppslukt av den enesiden i bladet hun hadde latt øynene falle på. Men av og tilskottet hun bort på ham, uten å feste blikket, og da ante hanet lite smil om munnen hennes; det virket som om hun på

12

ny var sunket ned i den fjerne roen som for hver uke spredteseg inne i henne og la alt annet dødt. Selv hadde han hus-ket å kjøpe med seg Dagbladet på veien og bladde seg igjen-nom. Da det banket på og pleieren kom inn med medisiner– en mann med grånende hår, muligens tamil – reiste han segraskt og ga moren en klem.

– Jeg kommer snart igjen, lovte han.– Judas, freste hun, og øynene var blitt to kullbiter.Han svelget forbløffelsen, strevde med å la være å le. Hun

løftet det halvfulle saftglasset, så ut til å skulle kyle det motham.

– Men Astrid da, skjente pleieren gebrokkent og tok detfra henne.

Hun reiste seg og hyttet.– Brede er ond, ropte hun. – Det var ikke Gestapo, det var

Brede som skjøt.Pleieren fikk henne ned i stolen igjen. Hun fortsatte å fekte

med armene.– Tvillinger, det er én unge for mye det. Men sånt skjønner

jo ikke du noe av, du som er neger.Den besøkende kikket på pleieren og ristet på hodet med

en beklagende mine. Pleieren åpnet dosettesken.– Negerne bor i Afrika, Astrid, hevdet han med et bredt flir

og rakte henne saftglasset.Hun svelget en av tablettene.– For du er Brede, er du ikke? sa hun og myste forvirret

mot den besøkende.– Nei, mor, jeg er ikke Brede. Jeg er Axel.

Han banket på avdelingssykepleierens kontordør og steg inn.Da hun så det var ham, svingte hun stolen vekk fra pc-bordetog holdt hånden ut mot sofaen.

– Du må gjerne sitte ned et øyeblikk.Hun var i tredveårene, høy og atletisk, med et ansikt som

tiltalte ham.– Mor virker mer urolig enn på lenge.

13

Avdelingssykepleieren nikket fort.– Hun har snakket mye om krigen i det siste. Alle her vet

jo hvem Torstein Glenne var, men er det noe i det der medGestapo?

Axel pekte på plasttallerkenen med Maryland Cookies somsto på bordet.

– Kan jeg være så frekk å ta en? Jeg rakk ikke lunsj i dag.Han takket nei til både kaffe og rødsaft og moret seg over

sykepleierens forsinkede iver etter å servere ham.– Det er riktig at Gestapo var ute etter min far, bekreftet

han mens han tygget. – Han kom seg over til Sverige i sisteliten. Men mor visste ikke noe om det den gangen. Det varfjorten år før hun traff ham. Hun var fire år gammel.

Avdelingssykepleieren strevde med å feste det glatte håretmed en strikk i nakken.

– Sånt er fryktelig nyttig å vite. Hun blir alltid urolig nårdet er noe om krig på tv. I det siste har vi måttet skru avhver gang nyhetene kommer. Hvem er forresten Brede?

Axel Glenne børstet kjekssmuler av jakkeslaget.– Brede?– Ja, Astrid har plutselig begynt å snakke masse om en

Brede. At han ikke får komme hit, og at hun aldri vil se hammer og jeg vet ikke hva. Hun kan bli ganske sint, faktisk. Dethender vi må gi henne en ekstra Sobril når det står på. Vi vetjo ikke om det fins noen Brede, så det er ikke så godt for plei-erne å vite hva de skal si.

– Brede var sønnen hennes.Avdelingssykepleierens øyenbryn skjøt opp under luggen.– Har du en bror? Det ante jeg ikke. Det har jo aldri vært

noen andre her enn deg. Og kona di av og til, og barna.– Det er mer enn tjuefem år siden mor så ham sist, sa Axel.Han reiste seg og la hånden på dørklinken for å vise at

samtalen var over.

2

Fra baksetet i taxien ringte han Bie en gang til. Fortsatt svartehun ikke, og han sendte henne en melding om at han ble for-sinket. Det var mandag og fiolintime og fotballtrening. Bieskulle ut i kveld, men ville rekke å kjøre til spilletimen først.Henting var hans ansvar.

Båtklokken hadde begynt å ringe da taxien svingte innpå Aker Brygge. Han hadde noen sedler i kortholderen ogbetalte kontant, hadde ikke tid til å vente på kvittering, komseg ombord akkurat idet bommen var i ferd med å senkes.Han ville ikke være hjemme før nærmere halv syv, og Tommåtte komme seg på trening selv, om han gadd å trene. Hanmerket et stikk av dårlig samvittighet, og sendte også ham enmelding.

Han kjente mange av medpassasjerene, kanskje de flesteav dem. Men denne ettermiddagen gikk han raskt gjennomsalongen og stilte seg ute på dekk. Det var varmt til å væresent i september. Et tynt, kremaktig lag dekket himmelenover fjorden, kveldssolen var fortsatt synlig bak det. I tan-kene hørte han ekkoet av en stemme: Moren som kaller hamJudas. Moren som tror han er Brede, og er rasende på ham.

Rundt fredsfakkelen ytterst på bryggen sto en gruppe menni mørke dresser; en av dem løftet hånden, og fra Axel Glen-nes perspektiv ved rekken på akterdekket som gled forbi, sådet ut som han stakk den inn i flammen.

Huset var tomt da han kom hjem. Først nå husket han at detvar høstferie. På kjøkkenbenken lå en lapp fra Bie. Marlenskal sove hos Natasja. Tom skal være hjemme før ti. Spaghettii mikroen. Kommer sent. B. Ved siden av hadde hun tegnet

15

et lite hjerte som det dryppet noe rødt fra. En tåre kanskje,det var sikkert ikke blod hun hadde tenkt på.

Han satte seg ved kjøkkenbordet, lyttet til stillheten i dettehuset som han hadde vokst opp i. Fortsatt fikk han dennefølelsen når han var alene her, en plutselig trang til å gjørenoe ulovlig. Da han var barn, kunne det dreie seg om å snokei kjøkkenskapet, eller i farens nattbordskuff der det alltid lået blad med bilder av avkledde damer, eller å låse seg innpå loftet, gjøre det mest forbudte: Ta ut en av pistolene tiloberst Glenne fra skuffen i kottet der uniformene hans fort-satt hang … Det var det forresten bare Brede som torde ågjøre.

Etter spagettien ruslet han ut på terrassen. Solen var sunketned bak åsene i Asker. Et kjølig drag i luften, den var klar ogskarp å trekke inn. Bie hadde ikke svart på meldingen hans,og han visste ikke hvor hun var, og også den tanken førte romed seg, at hun levde sitt eget liv, og at han ikke hadde behovfor å vite hva hun gjorde til enhver tid.

Han satte seg med ryggen til det tomme huset. Det var fulltav nærværet deres, han kjente det enda sterkere enn ellers.Bie tuslet liksom omkring der inne, småsnakket med orkide-ene sine, eller hadde krøllet seg sammen i sofahjørnet med enbok. Tom satt på rommet sitt og spilte, gitaren koblet til denlille forsterkeren, og Marlen holdt klubbmøte med Natasjaog noen andre venninner i kjellerstuen. Daniel var også der,selv om det var gått nesten to måneder siden han hadde dratttil New York for å studere.

Axel var førtitre år. Han hadde alltid hatt denne følelsen avå være på en reise. Var det hit han skulle, til denne terrassenmed utsikt over fjorden og de fjerne åsene på den andre siden,til dette nærværet av mennesker som ikke var der, men sometter hvert ville komme inn i huset og rope på ham, og når hansvarte, ville de finne ham her ute, og han ville høre på stem-mene deres at de var glade for at han var hjemme. Han skullebe Marlen vise ham matteprøven, og når hun spurte hvordan

16

han trodde det hadde gått, skulle han si tja, du hadde vel overhalvparten riktig, og hun skulle nikke og knipe munnen sam-men og prøve å vente i det lengste med å røpe resultatet. Ognår hun ikke greide å holde seg lenger og var nødt til å for-telle det, skulle han rope hvaforno? Det tror jeg ikke noe på,så hun måtte løpe og hente ranselen og ta opp boken og åpneden for ham, og da skulle han riste vantro på hodet og spørrehvordan i alle dager hun hadde greid det. Og Tom skulle leneseg mot dørkarmen, halla, fattern, og lure på hvorfor han ikkehadde kommet hjem og kjørt ham til treninga, så han kunneslippe å sykle, men ikke mer gretten enn at han ville ha hammed ned på rommet for å spille et nytt riff for ham, synge tilmed den hese guttestemmen I’m gonna fight ’em off.

Han gikk inn og hentet en flaske konjakk og et glass. Detvar en sjeldent fin konjakk, kjøpt på utenlandsreise. Hanhadde ventet på en spesiell anledning for å åpne den, ogavgjorde nå at denne skarpe høstkvelden, en mandagskveldpå terrassen, himmelen fortsatt høy over fjorden, var akkuratden anledningen. Han lot flasken stå og samle kveldslys i seg.Ble sittende og følge med båter nede på fjorden, et container-skip på vei til byen, noen seilbåter. I en vik på den andre sidenlå det psykiatriske sykehuset. For ti–tolv år siden hadde hanjobbet der, han trengte sideutdanning for å bli ferdig spesia-list. Noen år før det igjen hadde han dratt dit på besøk. Ved entilfeldighet hadde han fått høre at Brede var innlagt der. Detvar rett etter 17. mai, husket han. Ennå hang det løvkvasterpå dørene, pyntet med bånd i rødt, hvitt og blått. Det var todager før farens begravelse, og det var derfor han dro dit, forå prøve å overtale broren til å komme. Pleieren som åpnet blestående og måpe. Jøss, har Brede en bror? Og da han duk-ket opp igjen noen minutter senere: Beklager, han vil ikke habesøk.

Axel sprettet flasken og skjenket i det store, tulipanformedeglasset. Lukten av etsende karamell blandet seg med de vageduftene fra Bies rosehage. Han fortalte aldri Bie at han haddeforsøkt å finne Brede før farens begravelse. Brede tilhørte en

17

verden han ikke kunne snakke med Bie om. I noen og tyve århadde de vært gift. Det hendte fortsatt at hun sa hun elsketham. Det hadde alltid gjort ham brydd. Han var ikke reddfor å uttrykke følelser, men han hadde aldri trodd hun mentedet. Bie beundret ham. Hun beundret alle som var sterke, ogendte opp med å forakte dem når de viste seg ikke å være detlikevel. Da var det som om de hadde narret henne. Det varvissheten om at han aldri kom til å skuffe henne på en sånnmåte, som fikk henne til å hviske dette jeg elsker deg.

Han løftet glasset og lot kveldslyset renne ut av det. Idet hanskulle sette det til munnen, ringte mobilen. På displayet duk-ket navnet til en kollega opp, og Axel visste i det samme hvadet gjaldt, for kollegaen hadde ansvaret for legevakttjenesten.Han smilte for seg selv av innskytelsen han fikk: Tømme i segkonjakken i én slurk, gjøre seg uskikket til å steppe inn forden som var blitt syk.

Isteden satte han fra seg glasset og tok telefonen.

3

Anita Elvestrand skiftet kanal. Filmen som gikk der haddehun sett flere ganger før, men hun ville få med seg sluttenen gang til. Det var ennå en stund til, så hun dempet lyden,strakte seg etter sjokoladen på bordet, brakk av en rad. Noker nok, bestemte hun og pakket papiret rundt den halve pla-ten som var igjen. Hun stakk to biter i munnen, prøvde åtygge langsomt, svelget ned med en slurk av rødvinen. Hunløftet på kartongen, den var fortsatt ganske tung, men hunkunne ikke drikke mer i kveld. Klokka var fem over elleve.Om mindre enn ni timer skulle hun hente Victoria. De skulledra til tannlegen sammen. Om det luktet vin av munnen hen-nes da, ville det bli brukt mot henne.

Det banket på. Måtte være Miriam. Ingen andre banket på.Anita kom seg opp av stresslessen, for ut i gangen. Miriamsto utenfor og smilte, og ikke noe annet smil kunne få Anitatil å bli så lettet. Bortsett fra Victorias, selvsagt.

– Jeg så at det var lys på hos deg, unnskyldte Miriam seg,som om det var nødvendig. Hun hadde på seg dongerijakkeog kort skjørt. Og hvit bluse med blondekrage.

Anita holdt døra på vidt gap.– Vil du ha et glass vin, sa hun og stilte seg på terskelen til

stuen, trakk seg bare et lite skritt tilbake for å slippe Miriamforbi. Lot henne passere så nær at skulderen hennes streifetdet ene brystet, og hun kunne ta inn de deilige luktene avhåret og huden under klærne. En aning røyk også, Miriamhadde vært et sted hvor noen røyket, for det gjorde hun ikkeselv.

– Et lite glass, kanskje. Jeg skal ikke bli lenge. Jeg må tid-lig opp i morgen.

19

– Det må jeg også. Jeg skal ta med Victoria til tannlegen.Miriam så på henne idet hun satte seg. Når Miriam ble

overrasket, skjøt de tynne brynene hennes opp og ble liggendeog skjelve et par ganger før de sank igjen. Anita klarte ikke åta blikket fra ansiktet hennes. Øynene var mandelformede ogmørke, og det tjukke, brunsvarte håret samlet i fletter langstinningene og satt opp med spenne bak.

– Får du følge henne til tannlegen? Bare et halvt glass, takk.Anita skjenket trekvart fullt, fylte sitt eget helt opp.– Om fjorten dager skal hun kanskje overnatte hos meg.– Så flott, strålte Miriam, og Anita holdt på å begynne å

grine, men tok seg sammen. – Ser du på Søvnløs i Seattle?– Har sett den mange nok ganger, harket Anita og skrudde

av.– Jeg liker den filmen, sa Miriam. – Jeg liker sånne filmer

hvor de får hverandre. Hvor du vet det alt fra begynnelsen,selv om det virker håpløst.

Anita skulle til å slenge ut en syrlig kommentar til dettemed å få hverandre, men lot være. Miriam var ti år yngre ennhenne. Hun studerte medisin og var fryktelig klok. Det varnoe med blikket hennes, hun virket bestandig interessert i detAnita sa, uansett hvor dumt hun selv syntes det var. Og sam-tidig hadde hun noe jenteaktig ved seg, som ble forsterket avden lille aksenten når hun snakket, og Anita fikk lyst til å setteseg i sofaen ved siden av henne og legge armen rundt henneog klemme henne inntil seg … Miriam hadde strevd med etvanskelig forhold, visste hun. En hun prøvde å gjøre det sluttmed. En hun syntes så synd på at hun lenge ikke greide det.Det var flere år siden, iallfall før hun flyttet inn i etasjen over.Etter det hadde hun ikke hatt noen, det var Anita nesten sik-ker på, uten å skjønne hvordan det var mulig.

I vinduskarmen fant hun en cd med Aretha Franklin ogsatte på Chain of fools. Hun tømte halve vinglasset og kjentedet krible i brystet. Hun fikk seg ikke til å spørre Miriam omhvordan hun ordnet seg med noen å ligge med, men om hunsavnet en kjæreste var det greit å lure på.

20

Miriam nippet til rødvinsglasset, satte det fra seg og lenteseg tilbake i sofaen, knærne så vidt adskilte.

– Tenk om det bare finnes en eneste der ute som er mentakkurat for deg, svarte hun med et smil, – og så er han giftog har familie.

– Du har vel ikke tenkt å rote deg borti en giftig en?Det var Anitas betegnelse på kategorien menn med fami-

lie. Ikke så vanskelige å få tak i, desto verre å fordøye.Miriam måtte le.– Jeg har ikke det …Hun ble sittende og se ut av vinduet.– Men hva?Anita merket at hun var for pågående, hun måtte ikke

presse Miriam, bruke henne opp. Hun måtte ikke glemme atMiriam var mer hjelper enn venninne. Men hun greide ikkeholde seg.

– Du trenger ikke å fortelle det, sa hun litt sårt.Miriam så ut til å tenke seg om.– I morgen skal jeg begynne i praksis ved et legesenter i

Bogstadveien.– Høres jo spennende ut, kommenterte Anita, en smule

skuffet.– Jeg har truffet legen som skal være veilederen min flere

ganger før. Han holdt forelesninger for oss før sommeren. Jegsnakket med ham i pausene. Etter forelesningene også.

– Sånt liker jeg, snøftet Anita og tørket en rødvinsdråpe fraunderleppen. – Er det han som er den ene der ute i verden etsted?

Miriam kikket i taket.– Og så har du fått ham som veileder? Det må være skjæb-

nen.– Jeg har nok hjulpet til selv også. Jeg byttet praksissted

med en av de andre. Men du hørte hva jeg sa. Han er gift oghar tre barn. Minst.

Anita brøt ut i latter, lo bedre enn hun kunne huske å hagjort på lenge.

21

– Dette må vi feire.Klokka var kvart på tolv. Hun ville hente de siste bildene

hun hadde tatt av Victoria og vise dem til Miriam, sette segtett inntil henne i sofaen og lukte på håret hennes mens hunbladde i albumet. Hun løftet kartongen for å skjenke i mervin, men Miriam holdt over glasset sitt og reiste seg.

Ved utgangsdøra la Anita armen rundt henne, ga henne enklem. Miriams kinn var like mykt som Victorias, og hun blegrepet av en nesten uutholdelig trang til å legge leppene motdet og be henne om å bli. Miriam trakk seg forsiktig løs.

Anita ble stående og se etter henne da hun forsvant opptrappa til loftsleiligheten. Miriam var lett å bli kjent med.Samtidig kjente hun henne ikke. Hun virket alltid glad, mendet var noe annet der også, som om hun sørget. Anita visstemye om å sørge. Så mye at hun kunne merke det hos andreselv når det var skjult.