uefa a-lisens skriftlig oppgave 2015-16 hvordan organisere ... · - nemanja matic 18 - pedro og...

UEFA A-lisens 2015/16 Ole Martin Nesselquist

1

UEFA A-lisens

Skriftlig oppgave

2015-16

Hvordan organisere et

1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar?

Med utgangspunkt i Chelsea FCs

1-4-2-3-1

En kvalitativ oppgave basert på kampanalyser

Ole Martin Nesselquist


2

Innhold: Forord 3

Arbeidsmetoder 4

Innledning 5

Drøfting: Hva er etablert forsvar? 6

Drøfting: Chelsea FCs grunnprinsipper i etablert forsvar 8

- Høyt press 9

- Lavt press 10

- Romprioriteringer 12

Drøfting: Individuelle egenskaper i laget 14

- Thibout Courtois 14

- Branislav Ivanovic 15

- John Terry 15

- Gary Cahill 16

- Kurt Zouma 16

- Cesar Azpilicueta 17

- Cesc Fabregas 17

- Nemanja Matic 18

- Pedro og Eden Hazard 19

- Willian 20

- Oscar 20

- Diego Costa og Eden Hazard 21

Drøfting: Mannsmarkering eller soneforsvar? 22

- Generelle fordeler og ulemper 22

- Mannsmarkering eller sone på ulike posisjoner 28

- Mannsmarkering som virkemiddel i kampplan 47

Konklusjon: Tre hovedårsaker til Chelsea FCs svake sesong (etablert forsvar) 51

Konklusjon: Hvordan vil jeg organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar? 52

Litteraturliste / Kilder 58

Vedlegg: Intervjuer

- Haakon Lunov – Drøfting av etablert forsvar 59

- Geir Jordet – Mentalt perspektiv på etablert forsvar 61

Vedlegg: Sammendrag 66


3

Forord

Jeg vil starte med å takke NFF for å gi meg muligheten til å ta kurset i såpass ung alder. Det har

vært en utrolig lærerik og spennende prosess, hvor man har lært mye om helheten i faget fotball. I

tillegg har man skapt et bredere kontaktnettverk, og fått venner for livet. Det er en hard, morsom

og intens prosess, akkurat som det skal være i fotballen.

Denne oppgaven handler om organisering av et lag i formasjonen 1-4-2-3-1 i etablert forsvar. Jeg

valgte i juli å ta utgangspunkt i klubben Chelsea FC. Dette er en klubb med sterke tradisjoner på

forsvarsspill. Chelsea har alltid vært kjent for å være et lag det er vanskelig å slå. Det er først inn på

2000-tallet klubben ble et lag å regne med i internasjonal sammenheng, men de har alltid være

vanskelige å slå.

Når José Mourinho først kom til Chelsea, vant de Premier League med en sterk defensiv

prestasjon. De slapp inn under ett mål i snitt per kamp, og var utrolig vanskelige å bryte ned. Dette

satt på mange måter kulturen i klubben for de siste 10 årene, og flere managere har brukt dette til

sin fordel de senere årene. Roberto Di Matteo vant Champions League med Chelsea ved å forsvare

seg ekstremt kompakt og lavt. De ønsket å presse høyt, men hver gang de ble spilt gjennom falt de

nye meter. Det endte ofte med en lav forsvarslinje og kompakt midtbane foran denne.

Det som ble spennende med denne oppgaven, er at Chelsea har hatt sine svakeste sesong i

Premier League noen sinne. Dette gjorde oppgaven min mer kompleks, men også mer lærerik. Jeg

har forsøkt å bryte ned Chelseas forsvarsspill i etablert forsvar, og drøftet rundt det jeg har funnet.

Deretter vil jeg forsøke å konkludere hvordan jeg vil organisere mitt 1-4-2-3-1 lag i etablert forsvar

etter å ha skrevet denne oppgaven.

Ønsker å takke Geir Jordet og Haakon Lunov som stilte til intervju, og andre som har bidratt med

gode samtaler og diskusjoner underveis.

Ønsker til slutt å takke veileder Peter Engelbrektsson for strålende veiledning gjennom kurset.

Takker også Gard H. Kristiansen, Steffen Andersen og Knut Rønningene for godt gruppesamarbeid

gjennom kurset. Har lært masse av alle!

God lesning!

Moss, 29.1.2016



4

Arbeidsmetoder

Gjennom oppgaven har jeg jobbet med kampanalyse, drøfting, samtaler og intervjuer. I

oppgaven er kampanalyser, drøfting og intervjuer tatt med, mens samtalene jeg har hatt

underveis ikke er inkludert i oppgaven. Dette har derimot vært et fint tilskudd til

drøftingsdelen, hvor jeg selv har drøftet rundt de trender og funn jeg gjort gjennom

kampanalyser. Gjennom kampanalysene gjort på PC har jeg notert, tatt ut bilder og

situasjoner jeg mener er hensiktsmessige for oppgaven. Deretter er notatene og

situasjonene satt i system, slik at jeg enklere kunne finne frem igjen når oppgaven skulle

skrives. Når jeg har observert flere ting gjennom flere kamper, har dette blitt satt under

trender slik at jeg kunne jobbe ut i fra disse når oppgaven skulle skrives. Når jeg selv har

vært tilstede og analysert live, har jeg gjort dette med penn og papir, samt mobiltelefonen

og kamera. Jeg har filmet og tatt bilder underveis i kamper, som jeg senere har studert

nærmere. Jeg har opplevd at dette har vært gunstig, når du kan se mer dersom du filmer

selv kontra en TV-sending. Deretter har notater og video/bilde blitt sortert på lik måte

som kampene analysert på PC.

Drøftingen har jeg jobbet mest med, og forsøkt å få det objektivt. Jeg har i drøftingen også

sett andre lag på internasjonalt toppnivå, for å se etter likheter/motsetninger, for å få

større grunnlag for drøftingen. Jeg har også gjennom gode samtaler med kollegaer,

fotballtrenere og andre kyndige fått bedre grunnlag for drøftingen. I tillegg har godt

lesestoff om faget bidratt til bedre grunnlag for oppgaven, og for mine konklusjoner.

Intervjuene valgte jeg å ta til sist, når jeg da hadde bedre grunnlag for å stille de riktige

spørsmålene. Deretter har jeg stilt to faglig sterke personer spørsmål som i mine øyne er

relevante for oppgaven. Jeg har tatt ut enkelte sitater, og lagt de inn i oppgaven.

Intervjuene som helhet finnes til sist som vedlegg.


5

Innledning

Hvordan organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar? er problemstillingen jeg valgte til

denne oppgaven. Det er flere grunner til at jeg ønsket å skrive om nettopp dette, men

først og fremst ønsket jeg selv å dykke ned i dypet rundt dette temaet. Jeg finner det

veldig spennende å se på hvordan forskjellige lag praktiserer etablert forsvar, og hvilke

strategier som finnes. Chelsea FC, som er laget jeg har tatt utgangspunkt i, var i 2014/15-

sesongen best i England. Gjennom denne sesongen har de ikke vært det. Dette viser

fotballens dynamikk, og alt som er spennende ved denne idretten.

Jeg vil bruke Chelseas kamper gjennom denne sesongen som utgangspunkt når jeg til slutt

skal konkludere med hvordan jeg vil organisere mitt lag i 1-4-2-3-1-formasjon. Mine

kvalitative kampanalyser gjennom årets sesong ligger til grunn for denne oppgaven,

sammen med intervjuer og faglig lesestoff rundt temaet. Jeg vil ikke kunne presentere én

endelig konklusjonen for idretten fotball, for dette er et individuelt tema. Men jeg vil til

slutt komme med min konklusjon til hovedproblemstillingen; Hvordan vil jeg organisere

mitt 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar?

Gjennom oppgaven har jeg også noen underproblemstillinger jeg vil drøfte rundt. Jeg

ønsker å se på Chelsea FCs individuelle egenskaper, for å se hvilke konsekvenser dette gir

for organiseringen av laget. Jeg ønsker å se på Chelsea FCs grunnprinsipper for etablert

forsvar, for å se om disse stemmer overens med de individuelle egenskapene til laget. Jeg

ønsker også å dykke litt ned i dette med mannsmarkering og soneforsvar. Er det ene bedre

enn det andre? Kan man kombinere disse to, for å skape den beste helheten? Og hvordan

skal dette eventuelt gjøres?

Det er mange spennende spørsmål jeg ønsker å finne ut av. For å oppsummere

innledningen; dette er mine problemstillinger:

Hvordan organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar?

Hva er Chelsea FCs grunnprinsipper i etablert forsvar?

Hvilke personlige egenskaper er det i Chelseas lag?

Mannsmarkering eller soneforsvar – hvilke forskjeller er det, og hva gir det laget ditt?

Hva er årsaken til Chelseas svake sesong 2015/16?


6

Hva er etablert forsvar?

Etablert forsvar er definisjonen på fasen der laget forsvarer seg med god balanse i laget.

Som modellene over viser, kan vi dele «etablert forsvar» inn i de forskjellige

fotballdimensjonene. Individuelt er det 1F-rollen som er mest fremtredende, men det er

viktig å nevne at det er mange ting som går under den individuelle dimensjonen i etablert

forsvar. Hvert eneste valg spillerne tar er en handling innenfor den individuelle

dimensjonen, men valget er en konsekvens av de andre dimensjonene. Den enkeltes valg

avhenger i veldig stor grad av med- og motspillere. Nettopp derfor finner jeg det selv

vanskelig å skille på handlinger i etablert forsvar i forhold til dimensjonene.

INDIVIDUELL

DIMENSJON

RELASJONELL

DIMENSJON

STRUKTURELL

DIMENSJON

SPILL/KAMP

DIMENSJON

1F

1F + 2F

Samhandling i/og på tvers av ledd

Evnen til å løse situasjoner i kamp

I BALANSE I UBALANSE

Numerisk Posisjonell Numerisk Posisjonell

ETABLERT

FORSVAR

ETABLERT

ANGREP

OVERGANG

F -> A

OVERGANG

A -> F

D

Ø

D

B

A

L

L


7

Etablert forsvar er altså definisjonen på fasen hvor laget forsvarer seg i god balanse. Som

modellen over viser, kan du dele balanse i to deler; numerisk og posisjonell balanse. I

numerisk balanse er du flere spillere innenfor et område enn motstanderen, mens i

posisjonell balanse kan en være undertall, men man er posisjonert riktig. For å være i

optimal balanse, må både numerisk og posisjonell balanse være på plass. I denne

oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i at etablert forsvar gjelder når man er i posisjonell

balanse. For eksempel har jeg analysert innleggssituasjoner hvor det har vært 2v1 mot

backen, men man er godt posisjonert til å forsvare innlegget.

Situasjoner etter balltap (overganger imot) er heller ikke tatt med i oppgaven. Det samme

gjelder dødballer, når dødballer er en egen kampfase.

Boken Ferdighetsutvikling i fotball (Bergo m. fl., Akilles 2002, s.56) viser

spilleprinsippmodellen hvor forsvarsspillets natur blir beskrevet med følgende modell:

Målet er å vinne ballen, hindre mål, og man skal gjøre dette ved å nekte

gjennombrudd/hindre rom. Balanse, dybde og konsentrering er sentrale begreper.


8

Chelsea FCs grunnprinsipper i etablert forsvar.

Chelsea har gjennom hele sesongen benyttet seg av et 1-4-2-3-1-system. Det har vært en

stamme i laget som har spilt mye. Jeg har tatt utgangspunkt i følgende lag (disse har spilt

mest):

«Spilleprinsippmodellen forteller at det å vinne ballen og hindre mål er de overordnede

oppgave i forsvar. For å hindre mål må man jobbe for å hindre gjennombrudd. For å løse

oppgavene i forsvarsspillet søker man hele tiden å hindre rom for motstanderen, og

prinsippene (virkemidlene) for dette er balanse, dybde og konsentrering i forsvarsspillet.

Mens de overordnede oppgave er like for alle fotballag, er anvendelsen av balanse,

dybde og konsentrering ulik.»

Morisbak A, Ferdighetsutvikling for keepere (Akilles 2003), s. 18


9

Høyt press

Når man har presset høyt i banen, har Chelsea primært presset med kanter og spiss på

motstanderes bakre 4’er. 10’er-rollen har blitt noe dypere, og bidratt med å dekke

rommet bak sammen med de to sittende spillerne. Backene har hatt ansvaret for hver sin

kant, og hatt mannsmarkering på disse. Stopperne har hatt ansvaret for balanse, og

dekking av bakrommet sammen med egen keeper. Det har da på mange måter sett ut som

en 1-4-3-3, med to flate 3’ere i to ledd. Backenes posisjon har vært avhengig av

motstanders kant/ving.

«Hvis kontroll er å kontrollere hvor på banen ballen er, hva folk ser på og folk ser jo på

ballen, så er det vanskelig å føle full kontroll uten å ha ballen. Da vil nødvendigvis

motstanderen ha den. Men du kan jo stoppe motstanderen fra å komme inn i en del rom

også videre, og således kontrollere. Altså ved å utøve et etablert forsvar godt vil du jo

kunne nekte motstanderen en del rom, og nekte dem å komme en del plasser som gjør

at du allikevel tar kontrollen. Men det er mer sånn posisjonell kontroll, eller ballrelatert

kontroll.»

Geir Jordet, 26.01.2016

Det motstandere ofte har benyttet seg av da, er rommet bak den enslige spissen i presset.

Motstanderne har gjerne satt i gang på en midtstopper, fått spissen i press, og deretter

spilt inn på rettvendt, dyp midtbanespiller. Utfordringen som ofte har oppstått da, er at


10

motstanderen kan sette fart mot den neste 3’eren i presset. Og den har ofte bestått av

Oscar, Matic og Fabregas.

Det er veldig sjelden Chelsea vinner ball i høyt press. Det beste Chelsea har fått ut av høyt

press gjennom denne sesongen, er en støttepasning til keeper og lang ball (slik som på

bildet over). Det kan godt hende det også er målsetningen til Chelsea med høyt press. De

står med tre høye spillere mot motstanderes B4, for å presse frem en lang ball. Også

kantene til Chelsea har vært veldig mannsorienterte på sine backer, noe vi kommer tilbake

til senere i oppgaven.

Det har ofte vært en utfordring for Chelsea å spille etablert forsvar med høyt press, mye

på grunn av tempomangel hos egne midtstoppere. Dette tok Mourinho tak i ved å spille

med Zouma en periode. Zouma har vært mer og mer fast i sin stopperposisjon, mens

Cahill og Terry har variert noe mer. Dette også på grunn av skader.

Lavt press

I lavt press har de endret seg stort gjennom sesongen. Tidlig i sesongen var det veldig

tydelig at vingene og spissen var der for å kontre. De bidro lite/ingenting i lavt press, og

man forsvarte seg til tider kun med keeper, B4 og to dype midtbanespillere. 10’er-spilleren

hadde ofte ansvar for å ta ut playmakeren til motstanderen. Dette resulterte i store rom

for Matic og Fabregas, som tidlig i sesongen skapte utfordringer. Motstanderen vred


11

spillet høyt i banen, og satte overtall mot Chelseas backer. Dermed ble det mye

innleggssituasjoner. Ved innlegg imot, kjørte Chelsea tidlig i sesongen en ren

mannsmarkering.

På bildet over (som er tatt ut av en situasjon mot Manchester City), kom dette veldig

tydelig frem. Her har City vridd spillet høyt i banen, og skapt en situasjon mot Ivanovic.

Willian (10’er denne kampen) har blitt spilt dyp, og avstanden mellom Matic og Fabregas

er blitt lang etter vridningen av spiller. Matic har fulgt Y. Touré, men nå overlatt han til

Cahill. D. Silva drar inn i rom 2, og Cahill følger ukritisk mann. Dermed blir avstanden til

Terry for lang, og situasjonen ender med fri heading fra 7 meter (Y. Touré), men ikke

scoring. Dette er situasjoner vi så veldig ofte med Chelsea de første 10 kampene.

En endring i grunnspillet som var avgjørende var å ha mannsmarkering med kantene, som

gjorde at det sjeldent ble tydelige 2v1-situasjoner mot egen back. I tillegg ble da rommet

for Matic/Fabregas mindre å dekke, når kantene var nede dersom motstanders back ble

høy. I tillegg til denne endringen, var det tydelig at midtstopperne var noe mer

soneorienterte på innlegg imot, og de holdt seg sentralt i banen.


12

På bildet over, i kampen mot Manchester United, er denne endringen veldig synlig. Her er

det også greit å nevne at det har vært ett managerbytte (Hiddink inn). Begge stoppere og

motsatt back har kontroll inne foran målet. Her forsvarer Chelsea seg med samtlige 10

utespillere, når Hazard (spiss denne kampen) er på vei ned for å ta ut returrommet.

Ivanovic har nettopp presset venstre back, og tvunget han til å slå støttepasning. Willian,

Mikel, Matic og Fabregas har vært ute bredt for å sikre, slik at stopperne kan holdes

sentralt. De er mer kompakte, og åpner opp muligheten for vridning av spill til motsatt

back.

Romprioriteringer

Min observasjon er at Chelsea FC er generelt opptatt av å forsvare seg godt sentralt, og

leder spillet utover. Chelsea er opptatt av å ha mye folk sentralt, og åpner heller opp rom

bredt i banen (slik det er vist på bildet under). Først når motstanderen kommer inn på

siste 1/3-del ser man tydeligere at 1F leder ballfører ut mot sidelinjen.


13

På bildet over her ligger Chelsea kompakt sentralt i banen når midtstopper har ball, og

åpner rom for begge backene. Når da ball kommer ut på back (se under), så skyver de

sentrale midtbanespillerne over for å fortsatt stenge sentralt, samtidig som man åpner

noe rom bredt.

Over ser du at backen har mottatt ball, og de lar vingen få noe rom, samtidig som de er

kompakte og trange inn sentralt.

For å oppsummere noen grunnprinsipper i forsvarsspillet til Chelsea:

Utgangspunkt i 1-4-2-3-1, som blir til 1-4-3-3 i høyt press og 1-4-4-1-1 i lavt press.

Mannsmarkering på backer og kanter, og soneforsvar med innrømmelse til

mannsmarkering i sentrallinjen. Spiss og 10’er-rollen jobber primært som

kontringspunkter. De er generelt opptatt av å unngå spill sentralt, og leder spillet utover

når de har mulighet. Når ballen har kommet ut bredt, er de opptatt av å unngå vridning

for å vinne ballen i det trange området hvor de har ledet motstanderen.


14

Individuelle egenskaper i laget

Hvis jeg tar utgangspunkt i laget under, så er det fra mitt perspektiv en del styrker og

svakheter i laget knyttet til etablert forsvar. Naturlig nok ble mange av motstanderne klar

over Chelseas styrker og svakheter gjennom fjorårets sesong. I fjor forsvarte Chelsea seg i

lavt press med keeper, B4 og en midtbane 3’er. I år har motstanderne vært veldig bevisste

på vridning av spill høyt i banen, og utnyttet bredt siderom.

Thibout Courtois

Courtois er en keeper med sterke kommunikasjonsevner, samtidig som han er god i

feltarbeidet og på strek. Han har noen mangler på sweeper-egenskaper. Spesielt fra

november og inn mot nyåret har Chelsea vært flinke til å forsvare innlegg med stopperne

mer sentralt, samt Courtois i feltarbeidet.


15

Branislav Ivanovic

Ivanovic er en spiller det er vanskelig å identifisere noen spisskompetanse på i mine øyne.

Han er veldig god på mye, og veldig dårlig på lite. Men jeg har i år observert at han har

mangler i 2v1-situasjoner defensivt. Timingen i presset hans har vært for dårlig, og

avstanden til 1A når han skal presse ballfører er også ofte for stor. Ivanovic var en av

spillerne som virkelig ble bedre når kantene bidro mer defensivt. Han er en spiller som

tydelig er veldig god i den relasjonelle dimensjonen. I tillegg slet han tidvis med

posisjonering når innlegg ble slått fra motsatt side, men dette har nok blitt justert på i

treningsarbeidet. Der har han vist god utvikling gjennom sesongen.

John Terry

John Terry er i mine øyne en av de beste midtstopperne i England, men med en veldig

tydelig mangel; nemlig tempo. Han er ofte veldig god når Chelsea skal forsvare seg lavt,

men kan bli avslørt når de skal forsvare seg høyt. For eksempel i andre omgang mot West

Bromwich, hvor Chelsea skulle presse høyt. Da er Terry først medskyldig i ett mål, før han

får rødt kort for felling som bakerste mann. Han er ekstremt dyktig på å forsvare innlegg,

gjennom god kroppsvinkel, orientering og vurderingsevne.


16

På bildet over ser du et eksempel på hvordan Terry jobber i boks. Et prakteksempel på

kroppsstilling, kontroll på mann og posisjonering i boks.

Gary Cahill

Cahill er på mange måter ganske lik Terry. Han er ikke like sterk på å forsvare boks, men

han har mer tempo. Cahill er god til å forsvare høyere i banen, når han er flink til å lese

lengre baller og god på å forsvare rommet bak seg. Han har god timing når han faller av,

og er god i luften. I lavere forsvar blir han tidvis tatt på svak forflytning over kortere

avstander, samt at han ikke er like sterk på mannsmarkering i boksen.

Kurt Zouma

Zouma er den minst rutinerte av midtstopperne, men har voldsom fysikk. Han er ekstremt

eksplosiv, og er veldig sterk i duellspillet. Han er veldig god på å håndtere krisesituasjoner,

først og fremst fordi han er veldig rask og har veldig god kompetanse på taklingsteknikker.

Zouma er god i innleggssituasjoner hvor han er riktig posisjonert og hvor han har god

kontroll på motstanderens spillere. Han kan ofte være på vei ut av boks når innlegget

kommer, og lar seg for enkelt rive med av bevegelser. Slik som på bildet over, hvor

Tottenham har ballen bredt, og Zouma er dratt ut av posisjon og har ikke kontroll på

spilleren på vei inn mot mål.


17

Cesar Azpilicueta

Azpilicueta har denne sesongen spilt venstre back. Han er den backen som er best 1v1

defensivt, mye fordi han er veldig fotrapp og hurtig på korte avstander. Det er her han har

sine beste egenskaper defensivt. Han er mannsorientert, og kan følge kanten omtrent

hvor som helst. Jeg har sett at dette er noe enkelte motstandere har utnyttet i stor grad,

ved å dra Azpilicueta inn i banen for å komme med backen rundt. I tillegg har han

utfordringer når innlegget kommer fra motsatt side, mye på grunn av manglende

kompetanse i luftrommet.

Cesc Fabregas

Fabregas er den spilleren som har spilt mest sammen med Matic. Etter at Hiddink kom inn

har Mikel godt inn sammen med Matic, og Fabregas har spilt høyere i banen eller vært på

benken. Jeg kan forstå at Hiddink ønsker en til med defensive ferdigheter i

midtbaneleddet. Man har tidvis sett at Fabregas har mangler i forsvarsspillet, og sliter med

å lese spillet defensivt. Fabregas er en veldig god fotballspiller, men jeg har sett tendenser

til at den dype midtbanerollen ikke er hans beste.


18

Nemanja Matic

Matic er nok den beste forsvarsspilleren av Chelseas midtbanespillere. Han er en god

ballvinner, med gode førsteforsvarerferdigheter og han fysisk veldig sterk som gir han en

fordel i alle dueller. Han er også klok, og er ofte godt posisjonert.

På bildet over har Fabregas mistet kontroll over sin sone, og Bournemouth spiller mellom

Fabregas og Matic og er på vei inn i mellomrommet. Matic ender opp med å hente inn

ballfører, for å tvinge ballfører til å vende tilbake.

På bildet under har Joshua King akkurat hatt ball feilvendt, og Cahill er ute av posisjon.

Matic er våken og faller ned som stopper. Disse to bildene gir ett godt blikk på hvor viktig

Matic er. Jeg har observert at han er viktig i form av å «rydde opp» etter medspillerne

sine. Han har god defensiv orientering, er flink til å lese spillet, i tillegg til at han er god

fysisk. Alt dette gjør han til en veldig viktig ballvinner, og en nøkkel for Chelsea defensivt

slik jeg har sett det.


19

Pedro og Eden Hazard

I mine øyne er Pedro og Hazard to forskjellige spillere defensivt. Pedro er en veldig lojal

spiller, som jobber hardt for laget. Hazard jobber hardt når han er direkte involvert i

spillet, når ballen er i nærheten. Det som kan ha vært en positiv endring for Chelseas

forsvarsspill var å ha Hazard som spiss, og Pedro på kanten nettopp på grunn av dette.

Pedro virker flinkere til å ta ansvaret for backen, og mer tilstede i forsvarsarbeidet. Han er

relativt sterk på defensiv orientering, og aggressiv i presset sitt. Hazard kan også være

aggressiv i presset, men han må ofte løpe lengre for å sette presset fordi han kan ha

slurvet med forflytning i forkant av situasjonen. Hazard kan se for lenge på ballen, for så å

oppfatte for sent at backen har gjort en bevegelse. Dermed kan han ofte ligge litt på

etterskudd i presset sitt.


20

Willian

Willian på høyresiden har i manges øyne vært Chelseas beste spiller så langt i årets

sesong, først og fremst på grunn av offensive ferdigheter. I mine øyne er han ingen stor

førsteforsvarer, men er utrolig aggressiv i presset sitt når han forsvarer lavt i banen. Han

er ekstremt hurtig, og bruker dette godt i forsvarsspillet sitt. Han fungerer spesielt fint i

mannsmarkering. Om Willian har ansvaret for motstanderens venstre back, kan Willian

ligge 10-15 meter unna for å ha rom til å kontre, og fortsatt ha kontroll på backen på

grunn av sin fart og aggressivitet. Han har derimot tidvis hatt utfordringer med orientering

uten ball. På bildet under har han ikke fått med seg at kanten til Ivanovic har trukket inn i

banen, og at Ivanovic har blitt med. Willian slipper Tottenhams venstre back, og det ender

med en god gjennombruddspasning.

Oscar

Oscar er også en spiller som i mine øyne kan bli bedre som 1F. Han er derimot ekstremt

lojal, og jobber hardt. Jeg har observert at utfordringen til Oscar er at han blir litt for vill i

arbeidet sitt, og løper nok mer enn nødvendig veldig ofte. Han har også en svakhet i

defensiv orientering, når han ofte setter ett press på ballfører uten å ta ut noen av

ballførers alternativer. Dermed kan han være for enkel å spille rundt.


21

Slik som på bildet over her, når Oscar setter press på midtstopperen til Bournemouth. Jeg

ser på det som hensiktsmessig at han samtidig som å sette press, dreper

pasningsmuligheten til sentral midtbanespiller. Han dekker store rom, er lojal og aggressiv

i presset, men han kan være for dårlig strukturert og ha for lite tanke bak presset sitt.

Dermed har jeg sett at motstanderen ofte ender opp rettvendt i rommet bak Oscar.

Diego Costa og Eden Hazard

I mine øyne mangler både Costa og Hazard gode førsteforsvarsferdigheter. Det er heller

ikke en veldig naturlig egenskap å ha som spiss, men mangelen på arbeidsvilje har

gjennom mine observasjoner vært tydelig gjennom sesongen. Dette har gjort at Chelseas

midtbane har måttet jobbe enda hardere for å dekke rom. Om dette er spissens valg, eller

om dette er en beskjed fra treneren vil jeg ikke spekulere i. Min oppfattelse er at spissens

rolle i Chelseas etablerte forsvar er for liten. Min oppfattelse er at man i moderne fotball

er man helt avhengig av en hardtarbeidende spiss, som bidrar nok i forsvarsarbeidet.


22

Mannsmarkering eller soneforsvar?

Det eksisterer ulike oppfatninger om hvordan forsvarsspillet skal organiseres. Larsen

(2002) skiller mellom soneforsvar, mannsmarkering og kombinasjonsforsvar i sin

beskrivelse av ulike forsvarstyper. Larsen beskriver de ulike forsvarstypene som gjengitt

nedenfor:

«Soneforsvar legger vekt på tett press på ballfører og gode sikringsforhold. Spillerne

forholder seg til hverandre. Markeringsforsvaret legger stor vekt på markering. Spillerne

forholder seg til motstanderne. Kombinasjonsforsvar er en blanding av soneforsvar og

markeringsforsvar»

Larsen m.fl., Ferdighetsutvikling i fotball (Akilles 2002), s. 6-7

Generelle fordeler og ulemper

I internasjonal fotball finner ikke jeg noen lag som lenger praktiserer rent soneforsvar,

eller ren mannsmarkering. Valget av filosofi i organiseringen til ditt eget lag er mye preget

av kulturen i klubben og landet.

«I norsk fotball er det tradisjon for å skille mellom ulike måter å spille på. Begrepene

sone- og markeringsorientering beskriver ulike måter å organisere forsvarsspillet på, og i

Norge har soneforsvar vært prioritert i de senere årene. Dette har sammenheng med

engelsk og svensk påvirkning på norsk fotball, og ikke minst de norske landslagenes

suksess på 90-tallet.»

A. Bergo m.fl, Ferdighetsutvikling i fotball (Akilles 2002), s. 177


23

I

2015/16-sesongen har Chelsea hatt en blanding av mannsmarkering og soneforsvar, hvor

vingene og backene til Chelsea har vært mannsorienterte, mens sentrallinjen til Chelsea

stort sett har operert i soneforsvar, med mannsmarkering i sonene.

Figuren er hentet fra Effektiv fotball (Olsen m.fl., 1994, s. 64)

På modellen over vil jeg si at Chelsea har vært mellom 2 og 3 gjennom denne sesongen.

Modellen viser de to prinsipielle måtene å organisere forsvaret på, men innrømmelse til

den andre organiseringen. Som skrevet tidligere finner ikke jeg noen lag som i dag spiller

ren mannsmarkering eller rent soneforsvar, men de fleste lagene ligger på denne mellom

1-4 på denne modellen.


24

På generelt nivå Mannsmarkering Soneforsvar

Fordeler - Press på ballfører

- Tydelig ansvarsfordeling

- Vanskeligere for motstander

å dominere kamper

- Mindre rom å spille på

- Bedre sikringsforhold

- Mer avhengig av relasjoner

internt i laget

- Bedre kontroll på bakrom

og mellomrom

Ulemper - Kan skape store avstander i

laget

- Blir fort ubalanse i laget

- Ekstremt avhengig av den

individuelle dimensjonen

- Sårbare i bakrom

- Vanskeligere å få press på

ballfører

- Vanskeligere å dominere

kamper

- Sårbare for stor forflytning

hos motstanderlaget

(undertallssituasjoner kan

oppstå)

Modellen over er veldig generell, og i utgangspunktet vil jeg si det er umulig å si noen

klare fordeler/ulemper ved det ene eller det andre. Det vil i stor grad handle om fotballens

dimensjoner, medspillere og motspillere. Men gjennom mine observasjoner av Chelsea i

år, har jeg plukket opp noen trender som har gått igjen. Disse trendene står beskrevet

over i modellen.

«Oppgaven er hvertfall forskjellig, altså stereotypien av de to måtene å forsvare seg på.

Det vil gi veldig ulike krav til oppmerksomhet, type oppmerksomhet, som er ganske

innlysende egentlig. At i et soneforsvar er du er nødt til å forholde deg til medspiller og

ball som legger retningslinjer for hvor fokuset ditt skal være.»

Geir Jordet, Oslo 26.01.2016

Med mannsmarkering har man ofte en stor fordel i å havne i gode pressituasjoner. Press

på ballfører vil oftere oppstå tidlig, fordi man kan ta utgangspunkt i en posisjonering


25

nærmere motstanderen. Samtidig vil det være tydelige arbeidsoppgaver å forholde seg til,

når spillerne vet hvilken spiller de har ansvaret for. Gjennom disse to punktene, og spesielt

punktet med press på ballfører, vil ofte konsekvensen være at motstanderen vil slite med

å dominere kampen i forhold til ballinnehav. Som regel vil motstanderlaget mot

mannsorienterte lag ende opp med å slå mye langt for å vinne andreballer, når presset er

såpass hardt på ballføreren. På internasjonalt nivå har de fleste lag nå en ambisjon om å

spille relativt Possession-orientert fotball, og nettopp godt mannsmarkeringspress kan

nekte dette.

Noen ulemper med mannsmarkeringen kan fort være at det blir for store avstander i laget

og i leddene. For eksempel med Chelsea, har det i mine øyne tidvis blitt for store rom for

Fabregas og Matic når vingene er mannsorienterte på hver deres back. Dermed har det

tidvis blitt stor strekk i Chelseas midtbane, og motstanderen har kommet altfor lett til i

mellomrommet. Den kampen dette var tydeligst, var kampen mot Manchester City.

Situasjoner som oppsto i denne kampen var som beskrevet på bildet over. Sagna sto igjen

for å oppta Hazard, og D. Silva strakk ut i bredt mellomrom. Denne situasjonen ville ikke


26

oppstått dersom Chelsea spilte rent soneforsvar i midtbaneleddet, da Hazard ville vært

lavere og nektet spill mellom seg og Matic inn i mellomrommet.

«Prinsippene for markering tenker jeg er enklere enn prinsippene for soneforsvar. Så om

du ikke har innlæring, tenker jeg markering er greit. Men man ønsker jo innlæring, og da

tenker jeg soneforsvar kan ha en del fordeler som sagt i forhold til øving også videre.

Også kommer det emosjonelle inn, motivasjonelle, det er jo noe veldig greit med det å

ha en mann å stoppe.»


I ett soneforsvar vil det oftere være mindre rom for motstanderen å spille i. I

soneforsvaret er man mer opptatt av avstander i og mellom leddene, og komprimering når

man presser ballfører. Et lag organisert i soneforsvar er opptatt av å nekte rom, og da

spesielt bakrom og mellomrom. Dette gir igjen bedre sikringsforhold, som bidrar til at den

individuelle dimensjonen ikke er like viktig som i markeringsforsvar. Men i et soneforsvar

er derimot den relasjonelle og strukturelle dimensjonen ekstremt viktig. 1F og 2F er

sentralt i et soneforsvar, samtidig som laget må være strukturert i helhet. Presset på

ballfører er ikke alltid like godt i soneforsvar, og dermed må man dekke de rommene hvor

motstanderen mulig kan skape sjanser.


27

På bildet over ser man Atletico Madrid mot Barcelona, en kamp hvor kompakt og

aggressivt soneforsvar virkelig blir praktisert på beste nivå (i mine øyne). Her ser man en

bakre 4’er som er relativt kompakt, med høyrebacken ute av bildet. Midtbane 4’eren til

Atletico Madrid er komprimert, med en som er fremme og presser på ballfører, mens de

andre komprimerer for å stenge mellomrommet. På bildet over er det ca 30 meter mellom

kantene til Atletico Madrid, som er relativt lite fordelt på fire personer.

En ulempe ved rent soneforsvar kan være at man ofte ikke lykkes i høyt press, fordi det er

for store rom å dekke. Dermed blir det ofte enklere for motstanderen å dominere kampen

(Possession/Ballinnehav). Samtidig trenger det ikke være noen svakhet at motstanderen

har mer ballinnehav enn laget ditt, men mange lag liker i moderne fotball å ha mest ball.

Igjen da blir det en naturlig konsekvens at du må være dyktig til å nekte mellomrom og

bakrom, og sørge for at motstanderen ikke får spille gjennom lagdelene dine. Så lenge

motstanderen har ball foran dine ledd, så er det ikke farlig at de har ball.

«Å lykkes i lavt press for meg, i min filosofi, er å kunne gå fra lavt press til høyt press. Jeg

tenker også at en definisjon av det er å kontrollere kampen selv om man ikke har ball.

Når man er i lavt press har motstanderen mye rom på egen halvdel til å styre kampen

med ballen. Og da er det i mitt hode å lykkes i lavt press ved å kontrollere kampen i lavt

press. De kan trille ball, og være litt inn og ut av våre ledd, men ikke mer enn det. Da har

vi lykkes i lavt press.»

Haakon Lunov (Oslo 22.01.16)

Andre situasjoner som kan oppstå i et rent soneforsvar er undertallssituasjoner rundt ball.

Dersom motstanderen er ekstremt opptatt av stor forflytning, og såkalt «lokalt overtall»

(for eksempel en 3v2-situasjon bredt i banen), så kan det skape utfordringer i forhold til

sonene laget ditt jobber etter.

Det finnes i mine øyne ingen fasit på fordeler og ulemper ved mannsorientert- eller

soneforsvar. Dersom begge gjennomføres med nødvendig kvalitet, og det passer

kampbildet bra vil begge deler kunne fungere fint. Even Ødegaard skriver i sin oppgave om

nettopp dette, og forklarer godt med modellen under. Det handler om prioriteringer, hvor

soneforsvar har press, sikring og dekking av rom som topp tre, mens markeringsforsvar


28

har sikring som nummer fire. På denne måten kan man da være mer avhengig av 1F-

ferdighet, og presset på ballfører.

Soneforsvar Markeringsforsvar

1. Press

2. Sikring

3. Dekke rom

4. Markering

1. Markering

2. Press

3. Dekke rom

4. Sikring

(Ødegaard E, En analyse av Juventus’ spillestil (2014) s. 15)

Mannsmarkering eller sone på forskjellige posisjoner?

«Jeg tenker at bruk av mannsmarkering eller sone på forskjellige posisjoner er fornuftig.

Jeg mener at vi har mye å gå på dette når vi er ute og konkurrer i Europa. Jeg tror evnen

vår i norsk fotball til å forsvare på denne måten vil være mer effektivt mot enda bedre

motstand, som i Europa.»


I dette avsnittet vil jeg ta utgangspunkt i kun utespillerne. Det er mange spennende

kombinasjoner av soneforsvar og mannsmarkering i etablert forsvar, hvor for eksempel

Chelsea har kjørt mannsmarkering på backene og kantene, mens de har stort sett spilt

med soneprinsipper i sentrallinjen. Mine observasjoner tilsier at det hos midtstoppere er

en gjennomgående internasjonal trend på å kjøre mannsmarkering når man forsvarer i

16’meteren, men ellers i sone.


29

Spisser

Spissens rolle i forsvar har blitt større og større de siste årene, og utvikling av moderne

fotball har gjort at spissens rolle er blitt veldig viktig også når laget ditt ikke har ball. Det er

forskjellige måter å bruke spissen i et forsvarsspill på, hvor spissen kan forholde seg til

soner i forskjellige størrelser (kan være en veldig sentrert sone, eller en bred sone hvor

spissen også må presse backer), eller så kan spissen ha ansvaret for midtstopper.

I høyt press er det flere og flere som opererer med mannsmarkering hos sine spisser, slik

jeg ser det. Utfordringen her, slik Chelsea har opplevd, er at motstanderen dropper ned en

av sine midtbanespillere og dermed skaper ett overtall. Dermed blir ofte spissen tidlig

utspilt. Dersom spissen da kun skal forholde seg til midtstopperen, vil ofte midtbaneleddet

blir overspilt i neste fase. Dersom man bruker spissen i soneforsvar, kan spissen også følge

midtbanespilleren (ballfører), og dermed bidra til å presse frem feil. Dersom sonen blir for

stor, og spissen også skal presse back (mest vanlig om man spiller med to spisser), kan

man bli veldig sårbare for vridning av spill i motstanders frispilling. Fordelen da er at

kantene kan forholde seg til midtbaneleddet, og dermed vil motstanderen møte ett

kompakt midtbaneledd etter denne vridningen av spillet.

Diego Costas rolle i høyt press har stort sett vært sone-preget, med ansvar for å stenge

motsatt side og isolere spillet på en side. På bildet over har keeperen til West Bromwich

ball, og Costa forsøker å låse ballen på West Bromwichs høyre side. Man ser at kantene er


30

mannsorienterte, og Willian (10’er denne kampen) bidrar til å låse spillet på en side. Dette

kan være effektivt, men man er avhengig av å nekte vridning av spill. Dersom Myhill lykkes

med å frispille Olsson kan det potensielt bli mye mellomrom for Morrison.

I lavt press er det også variasjon i hvordan Chelsea (og flere) bruker spissen. Chelsea har

endret seg der gjennom sesongen, mulig som en konsekvens av resultatene. Tidlig i

sesongen lå utelukkende Costa igjen og ventet på mulighet for overgang. Mine

observasjoner tilsier at spissen i den seneste perioden har bidratt lavere i banen, ved å ta

ut sonen foran midtbaneleddet. Til tider (noe avhengig av kampplan) har også spissen

vært mannsorientert på motstanders dype midtbanespiller, for å isolere spillet og nekte

vridning.

Om man skal praktisere sone på spissen i lavt press, er det viktig hvor sonen er. Noen

velger å operere med en høy sone, hvor spissen skal ligge på midtstopperne. Her velger

noen å legge han på ballside, andre på motsatt. En fordel ved å legge spissen på ballside er

at de vil ikke kunne bruke stopper på ballside til å vri spillet. Dersom de skal vri spillet vil

de i stor grad måtte gå gjennom sentrale midtbanespillere, eventuelt gjennom motsatt

midtstopper.

Dersom man velger å legge spissen vekk fra ballside, vil motstanderen kunne bruke

midtstopperen på ballside til å løse opp spillet. Da er man også i stor grad avhengig av

midtbanens posisjonering og press. Dersom man møter lag som er veldig gode i den

relasjonelle dimensjonen, og som ofte lykkes med trange kombinasjoner, kan det være en

fin måte og presse frem en støttepasning på. Om man åpner opp midtstopperen på

ballside kan man lokke frem en støttepasning i stedet for å presse frem kombinasjonsspill

etterfulgt av gjennombrudd og potensiell målsjanse. Dette observerte jeg at Chelsea

praktiserte mot Manchester United.

Mange av de samme prinsippene vil gjelde om man praktiserer mannsmarkering for

spissen, og spilleren han har ansvaret for er midtstopperen. Det jeg opplever som veldig

effektivt, spesielt mot ballsterke lag, er å bruke spissen i mannsmarkering til å ta ut

motstanderens dype midtbanespiller. På denne måten kan du presse frem lengre

støttepasninger (ned til midtstoppere), og du får ofte større mulighet til å pushe ut laget

ditt.


31

Kanter

Mine observasjoner tilsier at Chelsea nesten utelukkende i årets sesong har gjennomført

mannsmarkeringsprinsipp for sine kantspillere. I den siste tiden har kantene hatt en lavere

utgangsposisjon, men har fortsatt hatt ett tydelig ansvar for sine backer.

I høyt press har Chelsea, som tidligere skrevet, operert i stor grad med en fremre 3’er,

hvor kantene har vært involvert. De har fortsatt hatt ansvaret for backene sine, som har

gitt store områder å dekke for spissen. Det kan bli for store rom dersom backene forblir

brede og lave, og motstanderen kommer enklere til gjennombrudd sentralt i banen. Et

tydelig eksempel på dette kom mot Manchester City tidlig i sesongen, når en del av

kampplanen til Manchester City var å holde Sagna (høyreback) lav og bred. Hazard sto og

fulgte han, som ga store rom fremover til David Silva (10’er). Dersom man hadde spilt med

rene soneprinsipper i dette scenarioet, hadde neppe dette blitt ett problem fordi Hazard

hadde vært nede og dekket rom. Utfordringen oppsto når D. Silva gikk ut i bredt siderom,

og han ikke lenger var innenfor N. Matics sone.

Dersom man operer med rene soneprinsipper på kantene også i høyt press, kan det blir

for store rom å dekke. Ved å for eksempel sideforsyve for langt i høyt press, kan man

potensielt få ekstreme rom å dekke senere i spillet. Dersom man har en ambisjon om å

presse høyt i soneforsvar, skal man i teorien dekke rom på 104x64 meter. Hvis man legger


32

presshøyden lavere, for eksempel ved midtstreken, vil rommet være på 52x64 meter, som

er halvparten. Derfor er det også en risiko tilknyttet å bruke kantene i ren sone i høyt

press.

Dette avhenger også noe av hvilken formasjon man foretrekker, men jeg tar utgangspunkt

i Chelseas formasjon 1-4-2-3-1. Når man har to sentrale midtbanespillere i tillegg til 10’er-

rollen, blir det omtrent uansett store rom å dekke for en midtbane 4’er i soneforsvar høyt

press.

Når det gjelder kantenes rolle i lavt press opplever jeg veldig store forskjeller på

mannsmarkering kontra soneforsvar. I et soneforsvar vil kantens rolle være å sideforsyve,

opprettholde korte avstander i midtbaneleddet og holdet laget komprimert. Da åpner

man som regel mye rom på motsatt side fra ball, men det er generelt kantene lite opptatt

av i et soneforsvar. Dersom man spiller mannsmarkering, kan man tidvis oppleve i 1-4-2-3-

1 at det ser ut som 1-6-2-1-1, fordi motstanders backe blir høye og brede. Dette gir veldig

ofte store problemer for de to sentrale midtbanespillerne.


33

På bildet over er kantene til Chelsea sirklet inn, mens det er markert en rød strek mellom

de to sentrale midtbanespillere til Chelsea. Situasjonen har oppstått som en konsekvens

av kanter som har fulgt backen sin, mens de to sentrale midtbanespillerne har blitt skyvet

for langt over. Det som skjer i sekundene etterpå er pasning inn i midten,

kombinasjonsspill og scoring til Manchester City. I et soneforsvar ville det neppe sett slik

ut (alternativ posisjonering i henhold til strukturell dimensjon er markert med blå prikker).

Dersom man praktiserer soneforsvar i lavt press med kantene sine, kan man også være

sårbare for vridning av spill, når man kan havne i undertall mot egen back og få mye

innlegg mot seg. Sånn sett er valget mannsmarkering/soneforsvar for kantene et veldig

viktig valg fra trenerens side. Man velger på mange måter hvilke situasjoner som skal

oppstå. Ved bruk av soneforsvar kan man få mye innleggssituasjoner mot seg, mens man i

ett mannsmarkeringsforsvar vil potensielt få mye gjennombrudd sentralt fordi

motstanderens backer er brede.

«Det handler om felles forståelse både i mannsmarkering og i soneforsvar, men det

handler om tydelighet fra treneren og trenerteamet, samt i treningshverdagen.

Tydelighet på feltet på hvordan man skal forsvare seg. Det finnes fordeler og ulemper

ved begge disse to, og da handler det om tydelig om hvordan man skal løse det slik at

man drar fordelene til sin fordel.»

Haakon Lunov (Oslo, 22.01.16)

10’er-rollen

Den offensive midtbanerollen, eller den hengende spissen, har selvsagt stor sammenheng

med hvordan laget bruker spissen i forsvarsspillet. Det er ytterst sjelden man ser en spiss i

mannsmarkering, og en 10’er i soneforsvar eller omvendt.

I høyt press vil ofte 10’erens rolle i mannsmarkering blir midtstopperen spissen ikke har

ansvaret for. Deretter flytter som regel midtbaneleddet etter, for å kunne sette et godt

nok press på ballføreren. Dersom man velger å bruke 10’eren i mannsmarkering, men tar

han ned på motstanderens dype midtbanespiller blir det ofte for enkelt å frispille forbi

spissen. Utfordringen vil uansett være rommet bak eller foran 10’eren i høyt press.

10’eren er en rolle skapt først og fremst for offensiv gevinst, ved å ha en spiller som


34

vandrer i mellomrommet og som kan skape overtall og ubalanse på siste 1/3-del. Derfor er

det ganske naturlig at rollen havner litt «utenfor» i etablert forsvar og spesielt i høyt press.

Dersom man velger å praktisere mannsmarkering med hovedansvar for midtstopperen for

10’er-rollen, vil man oftere kunne presse frem en lengre ball. Dersom man velger å legge

fokuset på motstanderens dype midtbanespiller, vil ofte konsekvensen være at

midtstopperen får ha ball, uten å nødvendigvis skape så mye vanskeligheter. Da igjen er

det noe avhengig av hva man ønsker å presse frem, og dette påvirkes av egenskaper i ditt

og motstanderens lag, samt kampplanen.

I et soneforsvar i høyt press vil ofte 10’er-rollen fungere som sikringsspiller for både spiss

og kanter, i tillegg til å bidra til å stenge rom fremover i banen (slik som på bildet under,

hvor Willian har 10’er-rollen).

Det som kan bli utfordringen med soneforsvar for 10’er-rollen, er at det blir mye rom å

dekke, og rollen som 1F vil han sjelden ha. Som skrevet over, så er dette også en

konsekvens av rollens betydelighet i det offensive spillet. Rollen blir noe alene i et

soneforsvar i høyt press, når rollen ikke er noen naturlig del av et ledd.


35

I lavt press kan derimot 10’er-rollen oftere få et viktig ansvar. Dette er fordi motstanderen

ofte får en tydeligere dyp midtbanespiller, samtidig som motstanderens midtstoppere ikke

er like involvert i spillet. Dette er observert i årets Chelsea-lag. Dermed kan det være mer

naturlig for en 10’er-rolle å være mannsorientert i lavt press på motstanderens dype

midtbane. Til tider har også Chelsea valgt å bruke 10’eren i en indreløper-posisjon i lavt

press. Dette ble blant annet mye praktisert mot Tottenham borte.

På bildet over har Oscar fulgt Tottenhams indreløper gjennom hele angrepet, og tatt han

ut av spillet slik at de to sentrale midtbanespillerne får mindre rom å dekke.

Dette er også en måte å gjøre det på i soneforsvar i lavt press. I 1-4-2-3-1 kan det bli mye

rom for de to sentrale midtbanespillerne, og dermed er det flere som praktiserer en 10’er-

rolle ned som indreløper med vanlige soneforsvarsprinsipper. Dette har også Chelsea gjort

i enkelte kamper, spesielt gjennom desember for å holde nullen oftere. Dette er selvsagt

en defensiv fordel, når det blir mindre rom å dekke for de to sentrale midtbanespillerne.


36

Sentrale midtbanespillere

I formasjonen 1-4-2-3-1 opplever man ofte at det blir store rom for de to sentrale å dekke.

En mulig løsning på dette kan være å kjøre ren mannsmarkering også på de sentrale

midtbanespillerne, men da med eventuelle markeringsskifter dersom motstanderen

praktiserer motsatte bevegelser.

I høyt press kan det være en veldig god løsning å spille med mannsmarkering hos de

sentrale midtbanespillerne for å vinne ballen høyt i banen, eventuelt presse frem en lang

ball. Dersom hovedambisjonen er å vinne ballen høyt i banen sentralt, kan det da være

lurt å ta utgangsposisjon noe fra motstanderens sentrale midtbanespillere, for å lokke

frem en pasning og deretter gå hardt i presset. Dersom ambisjonen er å presse frem en

lang pasning/klarering, kan man følge de sentrale midtbanespillerne mer ukritisk. Deretter

blir forflytningsferdigheten ekstremt viktig for å finne andreballen og korte ned

avstandene etter den lange ballen.

«Definisjonen på å lykkes i høyt press vil være å hindre motstanderlaget å ha mange

pasningsalternativer åpne. Definisjon er vanskelig, har ikke det konkret. Men bildet i

hodet mitt er at man ikke nødvendigvis må vinne ballen, men heller finne ut av hvordan

man skal presse for å unngå at motstanderen har mange alternativer. Det handler om å

presse motstanderen til å ta valg som vi kan lese enklere, og skvise spillet til ett sted og

deretter vinne ballen.»



37

En utfordring som kan oppstå dersom man praktiserer sone for de to sentrale

midtbanespillerne i høyt press, er at det blir for store soner. Som tidligere skrevet, så er

det da snakk om soner på 104x64 meter, som totalt skal dekkes. Dette vil gi større

mulighet for motstanderen til å frispille, i mine øyne. På bildet over har Bournemouth spilt

forbi frontpresset til Chelsea, og fordi Matic/Fabregas forholder seg til soneforsvaret

rekker Bournemouth å rettvende seg i fremrommet. I denne situasjonen med

mannsmarkering ville nok Matic vært tidligere oppe i ryggen på ballfører.

I lavt press derimot, hvor sonene naturlig er mindre, vil det oftere være riktig for sentrale

spillere å forholde seg til soneprinsipper. På den måten vil man hvertfall ha bedre kontroll

på sentrale områder og rommet foran sine egne midtstoppere. Her er det selvsagt også en


38

sammenheng med kantenes rolle, men i utgangspunktet har Chelsea vært tryggest når de

sentrale midtbanespillerne har fått operere i soner foran sine egne midtstoppere.

På bildet over ser du en av Chelseas største utfordringer med nettopp dette. Brunt har

hatt ball bredt venstre, og Matic/Fabregas har kommet for langt over. Når ballen da

sendes inn sentralt igjen til Morrison, ender motsatt sentrale midtbanespiller opp i press,

mens kant (Hazard) ikke komprimerer fordi han er mannsorientert.

Dersom man gjennomfører mannsmarkering hos de sentrale midtbanespillerne i lavt

press, kan det være risikofylt i form av å åpne rom. Noen velger å praktisere dette, og

Chelsea gjorde nettopp dette mot Manchester United, hvor de var veldig opptatt av Ander

Herrera. Risikoen kan da være at motstanderen bruker mannsmarkeringen mot deg for å

åpne rom sentralt i banen.

På bildet over ser du en situasjon som blir løst på en fin måte med soneforsvar hos de

sentrale midtbanespillerne. Dersom man i denne situasjonen skulle praktisert

mannsmarkering, kunne Matic vært lenger mot venstre og mellomrommet kunne blitt

enormt. Man kan se at dette blir brukt mot mannsorienterte lag i internasjonal fotball

(Barcelona er ekstremt dyktige på dette i mine øyne). Skal man derfor praktisere

mannsmarkering i lavt press på sentrale midtbanespillere, skal man være ekstremt trygg

på den individuelle dimensjonen hos spillerne dine.


39

Backer

Chelseas backer har i stor grad vært mannsorienterte under denne sesongen, både i høyt

og i lavt press. Unntaket har vært når Chelsea har spilt mot motstandere som i stor grad

har praktisert innoverkanter hvor da kantene har gått over til motsatt banehalvdel hvis du

deler banen i lengderetning også.

I høyt press har Chelsea spilt med backene sine i et mannsorientert forsvar, som tidligere

nevnt. Utfordringen som ofte har oppstått da er situasjoner som på bildet over, hvor

keeperen har slått langt mot spissen, det oppstår en luftduell mellom midtstopper og

spiss, og Chelsea blir sårbare for «andreballsløp» fra motstanderens midtbane. Backene

komprimerer i liten grad rundt luftduellen. Men slik som på bildet over, er man sårbar for

spesielt indreløper-bevegelser rundt duellen.

En annen utfordring ved å ha backene veldig mannsorienterte i høyt press, er når

motstanderen får frispilt sentralt i banen og ender rettvendt mot Chelseas sentrale

midtbanespillere eller midtstoppere. Da er det for store avstander i B4, og man er veldig

sårbare for pasninger/løp i rom 2 (mellom back og midtstopper). Dette har ofte skjedd

som en konsekvens av for dårlig frontpress ifølge mine observasjoner.


40

Fordelen med å ha backer i mannsmarkering når man presser høyt oppstår ofte dersom

man lykkes med å nekte spill sentralt, og man leder spillet utover.

I situasjonen over har Chelsea lykkes med å stenge sentralt og nekte vridning, og ballen vil

ende opp hos McAulay som spiller videre til Dawson. Da er det en tydelig fordel ved å ha

backene (Azpilicueta) i mannsorientert forsvar, når Dawson da får veldig få alternativer og

Chelsea presser frem ett balltap. Jeg opplever uansett at moderne backer er helt avhengig

av gode 1F-ferdigheter, samt stor hurtighet.

Om man spiller med soneorienterte backer i høyt press, vil man igjen være sårbar for

hurtig vridning av spill, men man vil være sikrere sentralt i banen.

På bildet over har jeg markert alternativ posisjonering på backene i et soneforsvar i

samme bildet som brukt tidligere. I soneforsvar vil man oftere ha bedre sikringsforhold

sentralt i banen, spesielt ved lange baller eller klareringer fra motstanderen i høyt press. I

tillegg vil man etter halv-vridning (for eksempel fra venstre back til sentral midtbane) ha

bedre forhold for å forsvare en tidlig gjennombruddsball i rom 2.


41

Dersom backene forholder seg til ren sone i høyt press vil man også være mer sårbar for

frispilling hos motstanderen bredt i banen. For eksempel kan det være enklere for en

høyreback under press å slå til høyre kant dersom vår venstreback forholder seg til

soneprinsipper.

I lavt press har også Chelsea spilt med mannsmarkering på sine backer.

På bildet over ser du en av utfordringene med å kjøre mannsmarkering på backene i lavt

press. Ivanovic (sirklet inn) har fulgt kanten, og når da Willian ikke følger sin back blir det

store rom bak backen. Konsekvensen kan bli at midtstoppere blir dratt ut av sine soner, og

skaper kaos i organiseringen. I soneforsvar ville situasjonen blitt løst med Ivanovic

kompakt i B4, mens midtbaneleddet hadde komprimert for å ta ut kanten som har trukket

inn i banen.

Dersom de relasjonelle ferdighetene mellom back og kant er gode nok defensivt, kan det

fungere fint med mannsmarkering i lavt press. Men jeg opplever at det er vanskeligere å

være god i den relasjonelle dimensjonen (som mannsmarkeringsforsvar bærer mye preg

av) enn i den strukturelle dimensjonen som soneforsvaret bærer mer preg av.

Med rent soneforsvar for backene i lavt press vil man oftere kunne forsvare de viktige

rommene for backer. Spesielt rom 2 blir oftere bedre forsvart med soneprinsipper, når

avstandene i bakre ledd blir kortere, og leddet blir mer kompakt. En viktig konsekvens av


42

dette er også at midtstopperne sjeldnere blir dratt ut av sine soner, som ofte skaper store

målsjanser til motstanderen. Det som derimot er viktig om man skal praktisere rent

soneforsvar hos backene, er at midtbaneleddet er kompakt/nekter spill på kanter. Dersom

midtbaneleddet ikke er kompakt nok, og motstanderen til stadighet får spille inn i

mellomrommet på kanter, vil man for ofte kunne sette overtall mot backene som ligger i

sone. Dermed er det (selvsagt) en stor sammenheng mellom midtbaneledd og bakre ledd

når man forsvarer seg.

Midtstoppere

«Vi har også gjort studier hvor vi har filmet midtstoppere i kamp. Det er en

masteroppgave levert av Niklas Nyland, han skrev en oppgave om persepsjon blant

midtstoppere. Han fant ikke signifikante forskjeller hele veien, men han fant noen. Disse

gikk på at Premier League-midtstoppere er mer aktive i sin orientering, altså de søker

mer når de forsvarer seg mot innlegg og de kroppsorienterer seg mer gunstig, enn

midtstoppere på reservelaget til et juniorlag. Så det er noe der som tilsier at

midtstoppere på høyere nivå orienterer seg oftere enn midtstoppere på lavere nivå.»


Chelsea har hele veien spilt med midtstopperne i ren sone, med unntak av når de

forsvarer innlegg. Innledningsvis på sesongen spilte de ren mannsmarkering med egne

midtstoppere når motstanderen slo innlegg. Etter hvert i sesongen har de gått over til noe

mer sonepreg, men med mannsmarkering innenfor sonene sine. Dette kaller jeg for

sonemarkering fremover.

I høyt press er det noen lag internasjonalt som spiller med mannsmarkering på

midtstopperne sine. En veldig viktig forutsetning da er at midtstopperne er hurtige, slik at

de samtidig kan forsvare bakrommet. Her har også keeperrollen vært viktig, spesielt når

midtstopperne praktiserer mannsmarkering. Dersom motstanderen spiller med tydelige

bakromsspisser, vil det ofte føre med en stor risiko å spille mannsmarkering med egne

midtstoppere i høyt press. Du blir svært sårbar for motsatte bevegelser, og midtstopperne

kan fort ende opp godt inne på motstanders halvdel, som gjør bakrommet enda større enn


43

det behøver å være. For Chelsea kunne dette også vært et større problem enn for noen

andre klubber, spesielt når midtstopper-paret har vært G. Cahill og J. Terry.

Når Chelsea har presset høyt, har primært midtstoppernes rolle vært å forsvare nettopp

bakrommet.

På bildet over har Chelsea presset høyt, og midtstopperne har ansvaret for bakrommet.

Utfordringen da kan fort bli avstander mellom midtbaneleddet og det bakre leddet, og

motstanderen kan enkelt spille seg inn i dette rommet. Derfor blir sonearbeidet til

midtstopperne i høyt press ekstremt viktig, fordi de også må ta mye ansvar for

mellomrommet. Faller de av for tidlig, vil dette gå utover mellomrommet. Relasjonen

mellom midtstopper-paret blir veldig viktig her, samtidig som de må følge med på backene

sine når disse praktiserer mannsmarkering.

Når J. Terry ikke har spilt, og midtstopperne har vært K. Zouma og G. Cahill har dette blitt

løst på en bedre måte, når hurtigheten til Zouma er en ekstra trygghet i forhold til å

forsvare bakrommet. Dermed har de oftere kunne stå høyt i presset også med

midtstopperne. Hvordan man velger å praktisere soneforsvaret med midtstopperne blir

derfor veldig opp til mannskapet man har, og hvordan treneren vil sette sammen laget.

Har man hurtige midtstoppere kan man stenge mellomrommet i større grad ved å stå

høyere, og det blir da motsatt om man mangler tempo hos midtstopperne. Da blir ofte

mellomrommet større i høyt press, mens man faller lavere for å dekke bakrommet.

I lavt press vil uansett midtstopperne operere i soneforsvar. Jeg har ikke funnet noen lag

internasjonalt som operer med midtstoppere i mannsmarkering i lavt press, og derfor er


44

nok dette en forståelse de aller fleste trenere på høyt nivå har. Det som gjør det spesielt

for Chelsea er at backene opererer i mannsmarkering, og dermed må midtstopperne ofte

ut bredt og forsvare. Dette har skapt store problemer for Chelsea, spesielt innledningsvis,

fordi de da mangler midtstopperne foran mål om de skulle komme innlegg eller om

motstanderen lykkes med gjennombrudd sentralt i banen.


45

På siden over er det fire stillbilder fra kampen mot West Bromwich. Dette er tidlig i

sesongen, hvor problemet med midtstopperne ut av sonene var størst. På bilde 1 har

Ivanovic fulgt kanten for langt i banen, og ballen blir spilt inn bak han. Zouma er usikker på

om Ivanovic rekker å presse, og går ut bredt for å være sikringsspiller. Når da innlegget

kommer på bilde 3, er Zouma ute av posisjon, og Chelsea havner i posisjonell ubalanse

innenfor egen 16’meter. Innlegget kommer på bakre stolpe, ballen blir headet ned igjen

og West Bromwich scorer på andreballen. Dette scenarioet skjer sjeldnere dersom man

opererer med soneforsvar i hele B4.

Det er ekstremt viktig å holde midtstopperne inne sentralt dersom man operer med

soneforsvar. De er midtstoppere fordi de skal forsvare området i midten.


46

Når innlegget kommer har, som skrevet tidligere, Chelsea endret seg noe fra tidligere. Før

var det en ren mannsmarkering hos midtstopperne. Sikkert mye fordi midtstopperne var

ute av posisjon tidlig i sesongen, har Chelsea gått mer og mer over til soneprinsipp når

man forsvarer innlegget, men med mannsmarkering i sine soner. Midtstopperne har sine

soner foran mål, og de markerer spillere innenfor denne sonen.

På bildet over slår Tottenham innlegg, og midtstopperne er plassert i soner foran mål. I

utgangspunktet bør sonen være enda mer sentralt, men her ser man at K. Zouma har

ansvaret for spilleren i sin sone, mens G. Cahill ikke har noen i sin sone. Allikevel holder

han sin posisjon, og beholder kontrollen på sin sone. En viktig endring for Chelsea under

sesongen var nok nettopp dette, når man slapp inn færre mål etter hvert som dette ble en

vane for midtstopperne.


47

Mannsmarkering som virkemiddel i kampplan

«Laget uten ball er i forsvar, og den viktigste oppgaven vil være å hindre scoring. Dette

er spillets grunnleggende idé.»

A. Bergo m.fl., Ferdighetsutvikling i fotball (2002 Akilles), s. 83

Spillets idé for forsvarende lag beskriver Bergo, Larsen, Morisbak og Johansen godt i

boken Ferdighetsutvikling i fotball. Men det å hindre scoring kan gjøres på forskjellige

måter, og det kan også være nødvendig å kunne flere virkemidler for å unngå scoring

imot. Det handler også om motstanderens styrker og svakheter.

«However, there are few better managers than Mourinho at being able to put out teams

to get results in one-off games. Mourinho set up to defend in a way that Wenger never

could. Mourinho made his team resolute, broke up Liverpool`s early momentum with a

string of free kicks and stoppages, which prevented them from making the fast start to

the game that had been such a feature of their title challenge.”

Cross, J, Arsene Wenger (Simon & Schuster 2015), s. 335

Det finnes flere måter å bruke mannsmarkering som et virkemiddel i kampplanen. Chelsea

har gjennom sesongen brukt dette i noen anledninger, sist mot Manchester United under

Hiddink. I dette avsnittet vil jeg drøfte litt rundt forskjellige løsninger, og hvordan man kan

bruke mannsmarkering som et effektivt virkemiddel i kampplanen.

Mot Manchester United valgte Chelsea å ta ut Ander Herrera når motstanderen hadde

ball. Mest sannsynlig har Chelsea da analysert seg frem til at han er sentral i Manchester

United oppbyggende spill. Herrera søker mye mellomrom, og er en kreativ kraft for

United. I denne kampen spilte Chelsea med John O. Mikel og N. Matic sentralt på

midtbanen, og de gjennomførte mannsmarkering ut i fra hvem som var nærmest Herrera.

Dersom en av de to sentrale måtte velge mellom å presse ballfører, eller å markere

Herrera valgte de å presse ballfører. Dette kan tyde på at de ikke ønsket Herrera som

ballfører tidlig i oppbyggingsfasen.


48

På bildet over har Manchester United høyre back ballen, og Mikel følger Herrera hele

veien. Dette gir stort rom mellom Matic/Mikel, samt foran Mikel. Det er flere lag som

praktiserer mannsmarkering på spillere i mellomrom, men dette kan potensielt skape

større rom som motstanderen kan utnytte. Personlig tenker jeg at et slikt virkemiddel bør

benyttes kun hvis spilleren er totalt avgjørende for motstanderens suksess i etablert

angrep. Potensielt kan en slik løsning med mannsmarkering hos dine egne sentrale

midtbanespillere skape enorme avstander i laget defensivt. På bildet over ligger man med

gode avstander mellom Mikel/B4, og motsatt kant (Willian) er nede for å følge motsatt

back. Men avstandene foran midtbaneleddet og internt i midtbaneleddet er for store. For

lag som er vant til soneforsvar i hele midtbaneleddet og i bakre ledd, kan det få store

konsekvenser å kjøre mannsmarkering hos en av de sentrale.

«Det å fokusere på en motstander i seg selv vil ikke gi de negative effektene. Altså du

kan fint snu perspektivet på motstander, og fokusere masse på motstander fordi vi skal

slå motstander, tenker jeg.»



49

På bildet her har du en annen situasjon som kan skape problemer med en slik løsning.

Mikel har igjen markert ut Herrera (i høyt press), men Manchester United får muligheten

til å angripe bredt i banen. Når de lykkes med det, skaper det store problemer for backer

og midtstopperne. Her skaper Manchester United en 3v2-situasjon mot Ivanovic og

Zouma, når i et soneforsvar Mikel ville være lavere og kunne bidratt.

Det opplever jeg ofte som en utfordring i mannsorientert forsvarsspill. Han som skal

mannsmarkere en spiller bommer ofte i bedømmelsen på når han skal avslutte

mannsmarkeringen for å bidra på viktigere områder, og laget ender på etterskudd.

Dersom man skal praktisere mannsmarkering på en mellomromsspiller, vil jeg si det er

nødvendig å spille med en 3’er sentralt på midtbanen. Da kan man opprettholde

soneforsvaret på to av dem, samtidig som man kan bruke tredjemann til å markere. Dette

kan fort bli defensivt i utgangspunktet, men slik er det ofte uansett når man velger å

mannsmarkere spesielle spillere.


50

Dersom man skal benytte seg av mannsmarkering i en kampplan, er generelt risikoen stor i

forhold til å skape ubalanse og store rom. Når man velger å mannsmarkere en

motstander, kan dette gå på bekostning av lagets organisering og struktur. Dette påvirker

også av spillertypen man mannsmarkerer, og hvordan motstanderen reagerer på

markeringen. Det er alltid spennende med tanke på spill/motspill å se lag som

mannsmarkerer spillere. Hvis man bruker eksempelet med Ander Herrera, kunne

Manchester United for eksempel brukt mannsmarkeringen i enda større grad til å skape

rom for seg selv. For eksempel kunne de dratt Herrera noe høyere og bredere enn vanlig,

og dermed skapt mye rom rundt den andre sentrale midtbanespilleren.

Det samme prinsippet har også RBK hatt flere muligheter til å bruke i årets sesong. Nå skal

det sies at RBK hadde en strålende sesong uansett, men ofte ble deres indreløpere

mannsmarkert, og ved å bruke dette bevisst kunne man for eksempel skapt flere 2v1-

situasjoner bredt i banen. Da kunne man spilt med veldig smale indreløpere, og skapt

store rom bredt.

For å unngå for store endringer i lagets organisering synes jeg prinsippet med en ekstra

spiller i leddet er fornuftig. Dersom man skal mannsmarkere en mellomromsspiller i 1-4-2-

3-1, ville jeg dratt 10’eren ned i etablert forsvar, og forsvart meg i 1-4-1-4-1. Om man skal

markere ett oppspillspunkt i motstanderens fremre ledd (noe Chelsea forsøkte mot

Everton med Lukaku), kan man løse det på samme måte, eventuelt spille med en bakre

5’er. Førsteprioritet når man forsvarer seg er å nekte scoring, og da kan man prioritere

defensive løsninger når det føles nødvendig.

Den eneste muligheten for å bruke mannsmarkering som en del av kampplan, uten at det

går utover lagets organisering i 1-4-2-3-1, er å bruke 10’er-rollen til å ta ut midtstoppere

eller dype midtbanespillere. Dette kan også være en effektiv måte å drepe motstanderens

spill på, dersom de bruker den dype midtbanespilleren styrer mye av spillet.

Motstanderne til Bayern Münich i Tyskland har brukt dette en del i årets sesong for å ta ut

Bayerns dype midtbanespiller, og dermed fjerne en viktig del av deres oppbyggende spill.


51

Tre hovedårsaker til Chelsea FCs svake sesong (etablert

forsvar)

Nå er vi inne på oppgavens siste del, nemlig der jeg skal begynne å konkludere.

Chelsea FC har ikke hatt noen god sesong, og det kan være mange årsaker til nettopp

dette. Som i hele oppgaven tar jeg utgangspunkt i etablert forsvar, og har plukket meg ut

følgende tre hovedårsaker til Chelseas svake sesong i etablert forsvar:

1. Sammensetning av mannsmarkering bredt og soneforsvar sentralt

José Mourinho er en strålende manager, la oss ikke diskutere det. Men jeg stiller

spørsmålstegn ved sammensetningen av midtbanespillere, og måten han praktiserte

soneforsvar sentralt og mannsmarkering på kantene på. En stor konsekvens av

mannsorienterte kanter var (som tidligere beskrevet) mye rom å dekke for to sentrale

midtbanespillere. Og at dem da har valgt å spille med Cesc Fabregas i en av disse to

rollene er for meg en viktig del av årets svake sesong. Cesc Fabregas er en fantastisk

angrepsspiller, men han har dessverre hatt en svak sesong. Dette velger jeg å legge på

Mourinho, og valg av sammensetning. Matic har måtte dekke midtbanen uten mye hjelp,

og Chelseas B4 har fått mange angrep mot seg som en konsekvens av dette.

En annen konsekvens av mannsmarkering bredt og soneforsvar sentralt, har vært at

Ivanovic har fulgt kantspillerne inn i banen. Dermed har midtstopperne ofte endt opp med

å forsvare bredere i banen, og har måtte forsvare korridor-løp. Når denne midtstopperen i

store deler av sesongen har vært John Terry, synes også hans svakhet tydeligere. Jeg

mener at organiseringen av laget (med mannsmarkering bredt og soneforsvar sentralt) er

spennende, men i år har ikke Chelsea hatt spillertypene som kreves. Derimot har Fabregas

og Terry måtte spille på sine svakheter, som har gitt et for dårlig kollektiv.

2. Valg av strategi i høyt press

Chelseas strategi i høyt press har som tidligere skrevet, vært å presse i 1-4-3-3-, med to

flate 3’ere fremme. Dette har da ofte endt med en lengre ball, som Chelsea har slitt med å

forsvare som en konsekvens av tempoproblemer i B4. I tillegg har ikke Chelsea vært

dyktige nok på å forsvare andreballer, også som en konsekvens av punktet over. Det er

flere alternativer her som i mine øyne hadde fungert bedre for Chelsea. Enten å presse i

ren 1-4-4-2, for å sette et bedre press på motstanderen, eller å legge seg lavt fra start av.

Dersom ambisjonen har vært å presse frem den lange ballen er dette greit, men Chelsea

besitter ikke egenskaper i laget hvor dette er til deres fordel, i mine øyne.

3. Avstander i laget

Det tredje punktet er veldig generelt, men jeg greier ikke komme unna det. I altfor mange

kamper jeg har observert, har avstandene i og mellom leddene til Chelsea vært altfor

store. Motstanderen har ofte fått for mye rom, og Chelsea har vært for enkle å spille

gjennom. Dette gjelder i alle ledd, inkludert keeperens rolle som sweeper.


52

Hvordan vil jeg organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert

forsvar?

«Don’t forget that the basis of our team is a very offensive philosophy. So sometimes, if

we concede goals in the future, it will not be Steve Bould’s (Assistant manager) fault. It

will only be a consequence of the way we see football.”

Cross, J, Arsene Wenger (Simon & Schuster 2015), s. 341

Sitatet over er fra Arsene Wengers bok. Det er svaret på spørsmål om Steve Bould har

ansvar for det defensive, i og med at han spilte midtstopper før han startet

trenerkarrieren. I utgangspunktet må jeg innrømme at også jeg heller mot den inngangen.

Vi skal angripe og skape sjanser først og fremst. Men allikevel må en forsvare seg.

Gjennom denne oppgaven har jeg endret mitt syn noe på hvordan man skal opptre i

etablert forsvar. Når jeg nå skal konkludere, ønsker jeg å dele opp i fire deler:

Grunnprinsipper, høyt press, lavt press og nekte scoring. I høyt press vil jeg legge meg på

3,5 i henhold til modellen over. I lavt press vil jeg legge meg på 1,5. Grunnprinsippene vil

gjelde uansett presshøyde, mens i den siste fasen (nekte scoring) vil jeg konkludere med

at modellen over forsvinner. Der handler det om råskap og instinkt. Jeg forklarer nærmere

gjennom konklusjonen.


53

Etablert forsvar – Grunnprinsipper

I etablert forsvar jobber vi etter følgende grunnregler (i prioritert rekkefølge):

1) Nekt spill gjennom oss

2) Nekt spill bak oss

Vi ønsker ikke å ha ballen gjennom våre ledd. Altså leder vi utover. Vi skal ha ekstremt

korte avstander i leddene, samt gode dybde/bredde-forhold, slik at det ikke skal la seg

gjøre å spille gjennom oss. Da åpner vi opp bredt rom, og lar motstanderen spille ut bredt.

Noen lag ønsker å lede innover i banen for å vinne ballen i et mer gunstig område. Min

vurdering er at lagene jeg trener nå, og mest sannsynlig i fremtiden, ikke besitter gode nok

1F-ferdigheter til å lede innover. Gjennom å lede innover mener jeg også at motstanderen

får flere alternativer enn om vi leder utover. Jeg refererer til intervjuet med Lunov, og

ønsker å stenge så mange alternativer som mulig for motstanderen ved å lede dem ut.

Når da ballen er bredt, blir neste oppgave å stenge mulighetene for å spille fremover, altså

inn bak oss. Da presser vi hardt på ballfører og bruker sidelinjen som sikring, samt tar ut

rommene fremover for motstanderen. Dette gjøres med backen i offensiv markering. Med

denne metoden vil i bestefall vinne ball og kunne kontre, i verste fall får vi eller

motstanderen innkast eller motstanderen må slå støttepasning. Disse prinsippene vil

gjelde i både høyt og lavt press.

Vi er opptatt av korte avstander, stor forflytning og å skape overtall på små områder,

såkalt «lokalt overtall». Det vil si i en situasjon der motstanderen er tre spillere innenfor et

område på 15x15, skal vi være fire. Dette krever stor forflytningskraft, både i form av

mengde (antall meter) og ikke minst hurtighet (både oppfattelse og løpshurtighet).

Deretter er vi opptatt av å identifisere 1F, som skal sette press på ballfører om vi er i

balanse. Dersom vi er i ubalanse, skal ikke 1F presse for å vinne, men da presse for å senke

angrepsfarten. I 1F-situasjoner er fokuset det samme som over; de skal ikke spille gjennom

oss og ikke bak oss.

For å kunne opptre på måten vi ønsker, må vi gi mye rom motsatt når ballen er bredt. Da

er det viktig at 1F nekter spill gjennom leddene våre, samtidig som våre sentrale spillere


54

stenger korte vridningsmuligheter. Dermed skal eneste mulighet for vridning være lang

ball, og da ønsker vi å lese spillet, og skape et såkalt «pressøyeblikk».

Et pressøyeblikk er øyeblikk hvor vi som lag skal sette et press i etablert forsvar. For

eksempel kan vi da gå fra lavt press til høyt press, dersom vi greier å skape et

pressøyeblikk. Da setter vi et hardt press på han som skal motta ball/har ball, samt vi

flytter laget høyere i banen. Dersom vi lykkes med dette, vinner vi ball enten ved første

mulighet eller ved de neste to-tre situasjonene. Det er viktig å tenke på balanse i denne

pushingen, slik at vi fortsatt har kontroll på bakrommet ved ny lang ball eller klarering.

Vi jobber etter følgende pressøyeblikk:

1) Ballen er i luften

2) Feilvendt ballfører

3) Motstanderen har ikke åpenbar kontroll på ball (dårlig pasning/dårlig touch)

I høyt press vil vi oftere kunne skape et pressøyeblikk selv, mens i lavt press er vi mer

opptatt av å stenge rom og vente til motstanderen skaper et pressøyeblikk for oss. Men

dersom vi får stengt godt av i lavt press, greier vi ofte å skape et pressøyeblikk også der.

Soneforsvar Markeringsforsvar

1. Press

2. Sikring

3. Dekke rom

4. Markering

1. Markering

2. Press

3. Dekke rom

4. Sikring

Etablert forsvar – Høyt press

Jeg skrev over at vi ønsker å ta utgangspunkt i mannsmarkering når vi presser høyt, med

relativt stor innrømmelse til sone. Når jeg ønsker å presse i høyt press, mener jeg at vi skal

presse over hele banen. Ofte kan vi la motstanderen sette i gang kort i faste situasjoner,

før vi setter et press. Våre spillere skal ha hver sin spiller å forholde seg til. Når jeg sier

relativt stor innrømmelse til soneforsvar, handler dette mye om sentrallinjen.

Midtstopperne våre skal for eksempel aldri følge spissen ukritisk, når midtstoppernes

førsteprioritet er å forsvare bakrommet og balansere laget. Sentrale midtbanespillere skal


55

ta ut motstanderens sentrale midtbanespillere, men ikke tømme vår midtbane. Det vil si

at dersom en av motstanderens midtbanespillere går veldig dypt for å motta ball, skal ha

få lov til det.

Årsaken til at vi velger å spille mannsorientert i høyt press, er at man i mine øyne er mer

avhengig av godt press på ballfører for å lykkes i høyt press. Det er vanskelig å spille sone

(dekke rom) i høyt press, fordi du har hele banen å dekke. I lavt press har du et mer

konsentrert område å dekke.

Vi må akseptere at avstandene i laget blir større i høyt press, men vi skal fortsatt jobbe

etter grunnprinsippene våre. Da handler det i større grad om 1F-rollen, og fokuset på

mannsmarkeringen.

Over har jeg skrevet de viktigste oppgavene til hver enkelt spiller i høyt press. Gjennom

disse rollene er det tydelig at vi ønsker at ballen skal ende hos motstanders back, og der

skal vi vinne ball. Man ser også at sentrallinjen er mer soneorienterte enn de brede

spillerne, spesielt hos midtstopperne.


56

Etablert forsvar – Lavt press

I det lave presset har vi soneforsvar som utgangspunkt, med relativt stor innrømmelse til

mannsmarkering. Med dette mener jeg at vi forholder oss til våre soner, men spillerne skal

ta ut spillere i disse sonene. Dersom det befinner seg to spillere i samme sone, skal

spilleren ta valget på hvem som er «farligst», og ta ut denne spilleren.

På oppgavebeskrivelsen under i lavt press, ser man tydeligere hvilke rom som er prioritet.

Her kommer det også tydelig frem at vi ønsker ballen ut bredt, for å presse derfra.

Prinsipper som blir viktigere i lavt press enn i høyt (på grunn av grunnorganisering

mannsorientert/soneorientert) er:

1- Korte avstander

2- Dybde i presset/komprimering

3- Sikring på innsiden

Som en konsekvens av dette må vi være forberedt på å forsvare to situasjoner mye:

1) Innlegg

2) Baller i bakrommet

Når ballen kommer bredt, ønsker jeg å forsvare i en såkalt 3’er-blokk. Den skal helst bestå

av back, kant og sentral midtbane. Da er regelen at vi skal ha en spiller i godt 1F-press,


57

mens de to andre sikrer hver side. Deretter skal vi ha neste 3’er-blokk inne foran målet,

som består av begge midtstopperne samt motsatt back. Den andre sentrale

midtbanespilleren forsvarer sonen rundt straffemerket. Motsatt kant kommer inn, og

bidrar. I boksen vil det være større fokus på mannsmarkering innenfor sonene sine. 3’er-

blokken inne foran mål skal aldri ut av posisjon. Dersom vi mangler en spiller i bred 3’er-

blokk, skal vi akseptere dette.

Baller i bakrommet er alltid vanskelig å forsvare, men her handler det mye om å lese

spillet, kommunisere og forflytte seg riktig. Vi er opptatt av å lese kroppsspråket og blikket

hos ballfører, samt bevegelsene til motstanderen. Dette må alle våre spillere gjøre. I tillegg

må vi tidlig kommunisere hvem som skal presse, og hvem som skal sikre. Når ballen

havner inn bak oss, skal vi alltid komprimere mye også, slik at vi får korte avstander i

leddene. Keeper er en veldig viktig del av å forsvare et bakrom, og derfor er vi opptatt av

at han har et så høyt utgangspunkt som mulig når vi forsvarer.

Etablert forsvar – Nekte scoring

«Først når ballen nærmer seg eget mål, vil det å hindre mål være den viktigste oppgaven

for forsvarsspillerne.»

Bergo A, m.fl. Ferdighetsutvikling i fotball (Akilles 2002), s. 203

Med fasen «nekte scoring» mener jeg situasjoner hvor motstanderen har stor målsjanse,

og vi allerede har gjort en feil i forsvarsspillet. Da forsvinner begrepene

mannsmarkering/soneforsvar, og det handler om å nekte avslutning for de nærmest

ballen, mens resten sørger for å nekte avslutning på retur. Her ønsker jeg at det skal gå på

instinkt, og frykten for å slippe inn mål, referert til intervjuet med Geir Jordet.


58

Litteraturliste / Kilde

Bergo A, Johansen PA, Larsen Ø, Morisbak A, Ferdighetsutvikling i fotball, Akilles 2002

Olsen E, Larsen Ø, Semb NJ, Effektiv fotball, Gyldendal norsk forlag, 1994

Ødegaard E, En analyse av Juventus’ spillestil, 2014

Cross J, Arsene Wenger, Simon & Schuster, 2015

Morisbak A, Ferdighetsutvikling for keepere, Akilles 2003


59

Intervju av Haakon Lunov

Utviklingssjef i Strømsgodset Toppfotball.

Gjennomført i Oslo, 22.01.2016

Hva vil du si er det viktigste i et godt etablert forsvar?

Det viktigste vil være en felles forståelse i laget om hvordan man skal kunne gå fra fasen

etablert forsvar til å vinne i ballen. I neste fase, dersom det er fare for mål eller sjanse til

motstanderlaget at det er en felles forståelse for hvordan man skal rydde unna. Det

handler om felles forståelse både i mannsmarkering og i soneforsvar, men det handler om

tydelighet fra treneren og trenerteamet, samt i treningshverdagen. Tydelighet på feltet på

hvordan man skal forsvare seg. Det finnes fordeler og ulemper ved begge disse to, og da

handler det om tydelig om hvordan man skal løse det slik at man drar fordelene til sin

fordel.

Hva er definisjonen på å lykkes i høyt press for deg?

Det vil være å hindre motstanderlaget å ha mange pasningsalternativer åpne. Definisjon er

vanskelig, har ikke det konkret. Men bildet i hodet mitt er at man ikke nødvendigvis må

vinne ballen, men heller finne ut av hvordan man skal presse for å unngå at motstanderen

har mange alternativer. Det handler om å presse motstanderen til å ta valg som vi kan lese

enklere, og skvise spillet til ett sted og deretter vinne ballen.

Hva er viktig for å lykkes i høyt press?

Igjen, felles forståelse om hvordan de ulike oppgavene skal presse. En skal presse, de

andre skal lese presset og forsøke å være i forkant på motstanderens valg for å kunne

bryte spillet.

Hva er definisjonen på å lykkes i lavt press for deg?

For meg, i min filosofi, å kunne gå fra lavt press til høyt press. Jeg tenker også at en

definisjon av det er å kontrollere kampen selv om man ikke har ball. Når man er i lavt

press har motstanderen mye rom på egen halvdel til å styre kampen med ballen. Og da er

det i mitt hode å lykkes i lavt press ved å kontrollere kampen i lavt press. De kan trille ball,

og være litt inn og ut av våre ledd, men ikke mer enn det. Da har vi lykkes i lavt press.

Hva er viktig for å lykkes i lavt press?

Felles forståelse, igjen. Kollektiv forståelse på hva vi ønsker å oppnå. Enten da om man er

ute etter å gå fra lavt til høyt press for å kunne minske alternativer til motstander, eller om

man skal ligge i lavt press og unngå at motstanderen skal skape noe.

Hvilke tanker har du om soneforsvar kontra mannsmarkering?

Personlig er jeg for en kombinasjon. Jeg mener at en fotballtrener må ha kunnskap om

fordeler og ulemper om begge deler. Treneren må også vite hvordan man trener på å

mestre begge deler, og deretter er det opp til filosofien til treneren om hvordan laget skal


60

fremstå. Jeg mener også at vi i Norge må ha respekt for begge deler. Vi har en tendens til å

snakke ned, eller si at det er feil å forsvare seg på flere metoder. Vi har en tradisjon for

soneforsvar, og har for lite kunnskap om mannsmarkering, og da blir det fort slik at vi

snakker mannsmarkering ned. Det synes jeg er lite respektfullt, og vitner om for lite

kunnskap om spillet.

Hvilke trender tror du blir avgjørende i etablert forsvar de neste fem årene?

Førsteforsvarsferdigheten er noe vi har veldig mye å gå på i Norge. 1 mot 1-ferdigheten. I

Norge tror jeg det er en ting vi først må bli bedre på. På internasjonal fotball, på høyt nivå

hvor den ferdigheten er der, tror jeg evnen til det å håndtere både mannsorientert forsvar

og soneforsvar på individnivå inn mot en kampplan, eventuelt så drøyt som å bytte under

kamp fordi kampen tilsier at dette er lurt, det kan bli en trend. Men det er også ting som

sier at stabilitet og tydelighet blir en trend, og det derfor blir viktig. Men på høyt

internasjonalt nivå må trenere og spillere evne begge deler.

Hva tenker du om mannsmarkering på enkelte posisjoner, kombinert med soneforsvar?

Jeg tenker at det er fornuftig. Jeg mener at vi har mye å gå på dette når vi er ute og

konkurrer i Europa. Jeg tror evnen vår i norsk fotball til å forsvare på denne måten vil være

mer effektivt mot enda bedre motstand, som i Europa.

Hva tenker du om mannsmarkering som en del av kampplan?

Jeg tror at hvis man leser bildet og forutser bildet godt nok, vil det være fornuftig med

mannsmarkering i et ledd eller på en spesiell spiller. Da må man kunne håndtere det.


61

Intervju av Geir Jordet Ansatt v/ NIH og Toppfotballsenteret.

Gjennomført ved NIH, 26.01.2016

Ser du noen åpenbare forskjeller på soneforsvar og mannsmarkering i forhold til evnen

til å fokusere og konsentrere seg om sine oppgaver?

Oppgaven er hvertfall forskjellig, altså stereotypien av de to måtene å forsvare seg på. Det

vil gi veldig ulike krav til oppmerksomhet, type oppmerksomhet, som er ganske innlysende

egentlig. At i et soneforsvar er du er nødt til å forholde deg til medspiller og ball som

legger retningslinjer for hvor fokuset ditt skal være. Medspiller-biten gjør også at et

soneforsvar kan være enklere å fokusere på sine oppgaver gjennom treningsarbeid. Altså

du kan trene opp gode relasjoner til dine medspillere, også et godt fokus. Mens markering

kanskje vil ha med seg større utfordringer der og det, når kanskje er mer uoversiktlig når

det er mer uforutsigbart. Altså det du skal forholde deg til kan du ikke drille inn på samme

måte. Nå snakker jeg om stereotypien av at markeringsforsvar. Vet ikke i hvilken grad det

ekstreme markeringsforsvaret blir gjennomført nå, det vet du bedre enn meg. Men i

ekstrem forstand er det veldig krevende der og da, og krevende i forhold til

treningsarbeidet. Men på en annen side kan du si at et rent markeringsforsvar har et

ganske singulært fokus. Det er den ryggen du skal følge. Det er jo lettere. Så om det er

vesentlige forskjeller i forhold til grunnleggende prinsipielle krav, det er jeg usikker på

egentlig. Men det er forskjellighet i det, som jeg tenker kommer til uttrykk gjennom

konstruksjon, feedback og coaching.

Ser du noen fordeler eller ulemper ved mannsmarkering eller soneforsvar sett fra ditt

perspektiv?

Prinsippene for markering tenker jeg er enklere enn prinsippene for soneforsvar. Så om du

ikke har innlæring, tenker jeg markering er greit. Men man ønsker jo innlæring, og da

tenker jeg soneforsvar kan ha en del fordeler som sagt i forhold til øving også videre. Også

kommer det emosjonelle inn, motivasjonelle, det er jo noe veldig greit med det å ha en

mann å stoppe. Det kan være at det kan trigge en del dypere, dyriske instinkter i deg. I

forhold til kampen mellom deg og en annen person, tvekampen. Tydeligheten i det kan

trigge en del instinkter. Det er noe med konkurranseinstinktet i oss, ved å stoppe en

person. Der er det en kraft som er ganske kul, og som kan ha noe i seg. Den vil man ikke få

i et soneforsvar på samme måte. Der man i tysk tradisjon har kampen mellom meg og en

annen, så utvikles det en del ting knyttet til dette. Da legger du all ære i at han ikke skal

lykkes. Der ligger det en kraft, og det kan være at vårt veldig entydige fokus på

soneforsvar, at vi da har gått glipp av den instinktuelle æressaken. Nå bare spekulerer jeg,

jeg har ikke tenkt så mye på dette før. Men det kan være en årsak til at vi sliter med å

utvikle gode førsteforsvarere, for eksempel. Der virker det som om vi henger etter på noe,

når vi ser på landslagene våre. At vår nasjonale tradisjon på spillestil har begrenset en del

individuelle ferdigheter, som gjør at vi ikke får gode nok individer etter internasjonal

standard. Det er veldig interessant.


62

Flere lag bruker mannsmarkering som en del av en spesifikk kampplan. I disse tilfellene

fokuserer man på motstanderen i relativt stor grad, og viser stor respekt for

motstanderens egenskaper. Tror du fokuset på motstanderen kan ha så stor innvirkning

på egen prestasjon at gevinsten ved mannsmarkeringen forsvinner?

Det er å gi å ta på et vis, så er det nyanser på hvordan disse tingene gjøres. Det å fokusere

på en motstander i seg selv vil ikke gi de negative effektene. Altså du kan fint snu

perspektivet på motstander, og fokusere masse på motstander fordi vi skal slå

motstander, tenker jeg. Mourinho er jo et eksempel på dette. Han er vel den i verden som

er mest kjent for å fokusere på motstander. Men jeg tror ikke han bygger opp

motstanderen til å bli en uslåelig sak foran hver kamp. Tror heller det er motsatt, at han

river dem fra hverandre i analysene. Og at han peker på hvor våre styrker er så klare og så

gode, og hvordan de griper inn i en motstander og kan avgjøre kampen til sin fordel. Så

det handler mye om hvordan man gjør det, samtidig så har jeg registrert at det som

sikkert er grunnlaget for spørsmålet, nemlig at trenere og spillere kan være redde for å

snakke om motstanderen. Og jeg har respekt for at det ligger noe i det også. At det ligger

en erfaring i at når man snakker for mye om motstanderen så kan vi snakke oss selv litt

ned, eller bli litt blendet av motstanderen. Så det ligger en mental sak der, det ser jeg.

Men så vil nok jeg da, litt som jeg sier, tenkt på det på en annen måte. Tenkt at det er

noen potensielle risikoer ved det, men de kan vi overvinne ved å snakke om motstanderen

på den og den måten. Så det handler da, tenker jeg, om å bygge opp analysen av en

motstander til å anskueliggjøre dem, og rive dem fra hverandre for å si det på en ikke-

akademisk måte. Og det tenker jeg er mulig.

Er det mulig å få spillerne til å føle at de kontrollerer kampen i etablert forsvar? Eller er

man avhengig av ballen for å føle at man kontrollerer kampen?

Jeg føler litt at alle de spørsmålene her er litt fotballtrener-rettet, og en god fotballtrener

vil nok kunne gi bedre svar enn meg. Kontroll tenker jeg kan sees på som et fenomen på

flere områder. Hvis kontroll er å kontrollere hvor på banen ballen er, hva folk ser på og

folk ser jo på ballen, så er det vanskelig å føle full kontroll uten å ha ballen. Da vil

nødvendigvis motstanderen ha den. Men du kan jo stoppe motstanderen fra å komme inn

i en del rom også videre, og således kontrollere. Altså ved å utøve et etablert forsvar godt

vil du jo kunne nekte motstanderen en del rom, og nekte dem å komme en del plasser

som gjør at du allikevel tar kontrollen. Men det er mer sånn posisjonell kontroll, eller

ballrelatert kontroll. Mental kontroll kan være noe helt annet. Det kan ha med følelsen av

å kunne kontrollere utfallet. Hvis du leder 1-0, og ligger godt tilbake i ett potte tett forsvar,

så kan du ha fullstendig følelse av kontroll når motstander ikke kommer gjennom. Så jeg

tenker at kontroll har noe med hvor godt man utfører det. Høy kompetanse på noe gir høy

følelse av kontroll. Også er det måten man utøver det på igjen. Det er interessant med

høyt og lavt press i dette her. Det å ligge veldig lavt vil nok gi en mindre følelse av å ha

kontroll fordi man er mindre passive, mens det å presse høyt og stadig jage ballen for å

vinne den automatisk kan gi større følelse av kontroll igjen. Men så kan det også være en

illusjon, fordi man kan ha kontroll i lavt press også. Det å ikke gi etter for følelsen av at

man må gjøre noe kan være veldig smart, fordi det gir en større reel kontroll, en det å la


63

seg lokke til å jage ball. Jeg synes det også er interessant i dette, om hvordan man kan bli

grepet av situasjoner og grepet av muligheter og risikoer i spillet, slik at man kan bli lurt ut

i noe. Det gir egentlig uttrykk for stress. Vi håndterer dårlig følelsen av å ikke ha kontroll,

og det er ikke spesielt lurt. Men hvis man kan avgi den følelsen av å kontroll, men allikevel

ha kontroll vil dette være bedre.

Er det noen forskjell på innlæring av forsvarsorganisering kontra angrepsorganisering?

Jeg tenker vel at en stereotypisk forskjell kan være at majoriteten av trenerne og lag liker

å ha flere prinsipper som styrer forsvarsspillet enn angrepsspillet. Hvertfall hvis vi

forutsetter ett soneforsvar, som man strukturer godt, mens man har få og gode prinsipper

for hvordan man spiller offensivt. Da skal vi sprudle litt mer, og det skal være rom for mer

kreativitet. Mange vil også si at man har så gode individuelle kvaliteter at man kan spille

på det. Så med det sagt, vil tradisjonelt sett innlæring og organisering være annerledes.

Det vil være mer åpent offensivt enn defensivt. Det er interessant at dette faktisk skjer, og

at det er slik vi ser på det. Offensivt så scores det mål, og sånn mentalt sett er det et stort

pluss. Det er noe tiltrekkende ved det å score mål. I motivasjonspsykologi snakker vi om

approach-motivasjon, og avoidance-motivasjon. Så angrep er på mange måter approach,

hvor man ønsker å oppnå noe. Mens defensivt er det mer implisitt at man vil unngå noe.

Og de to har ganske store konsekvenser for vår motivasjon. Approach-motivasjonen er

forbundet med langt mer positive konsekvenser enn avoidance-motivasjonen. Avoidance-

motivasjonen kan trigge eller føre til prestasjonsangst og konsentrasjonsforstyrrelser fordi

du blir redd for å mislykkes. Og det ser man tydeligst med keeperen, som blir målt på mer

fravær av feil enn hvor stor matchvinner han er til syvende og sist. Keeper vil jo også være

matchvinner, så du har det der også, men du kan være matchvinner i 80 minutter, men så

gjør du en stor feil og det kan være kjørt. Så det ligger litt i naturen til forsvarsspill, og i

innlæring at det er forskjellige krav. En spiss vil det være motsatt for. Spissen kan bomme

på fire store målsjanser, men scorer på den femte også er det du som er på forsiden av

avisen. Og det gir en helt annen type mentaliteten, hvor man på et vis kan komme unna

med mye mer. Alt jeg sier nå er spekulativt, det er ikke noe vi har forsket på. Det er litt

synd, for det er viktige spørsmål. Det jeg har sett noe på er dette med

approach/avoidance-motivasjon, og det er kjent at man presterer mye bedre med

approach-motivasjon. Dette har jeg for eksempel sett i forskningen min rundt straffespark.

Man kan også knytte dette tilbake til markerings- og soneforsvar. Muligheten for å bli

syndebukk i markeringsforsvar kan paralysere deg fordi du skal prestere under stort press,

og det kan hemme deg på den måten. Men på den andre siden er det ingenting som kan

mobilisere mer energi enn det. «Hvis jeg nå ikke tetter igjen det rommet som er bak meg,

så får jeg skylden», det kan være en slik tanke som gjør at du yter 100% og ikke 98%. Dette

har vi også forskning på, ikke i fotball men på syklister blant annet. Der ser vi at man gir

det lille ekstra der man er i ferd med å bli passert. Man gir det lille ekstra når det er mye

tilskuere, ikke fordi man kan oppnå så mye mer, men fordi man har en mulighet til å

dumme seg ut.


64

Hvor viktig vil du si det er for en spillers- og et lags selvtillit/trygghet å holde nullen? Kan

dette påvirke offensive prestasjoner?

Det er litt hva du gjør det til selv. Gode trenere, lag og enkeltspillere vil se på situasjoner

som utfolder seg som muligheter hele veien. Når en er ferdig med en kamp handler det

om å bruke den kampen for alt det er verdt. Dersom man får seks mål imot seg sist kamp,

kan det være mindre å ta med seg derfra til neste kamp. På den andre siden kan det være

det 0-6-resultatet kan skape masse energi på et eller annet, eller masse fokus på et eller

annet. Poenget er at hver situasjon kan brukes. Vil en spiss bry seg om man har holdt

nullen? Ja, det vil han jo fordi det påvirker resultatet i helhet, men han vil jo bry seg mye

mindre enn en keeper. En keeper vil knytte veldig mye av sin stolthet og identitet til hvor

mange mål han har sluppet inn, og det er jo noe magisk ved å holde nullen for keeper. Og

for en bakre 4’er kan det også være noe spesielt knyttet til det, så blir det mindre og

mindre etter hvert som man går fremover på banen. Men uansett, når du har holdt nullen,

så kan man profitere mye på dette. Også for å score fremover. Den tryggheten og

selvtilliten som knyttes til det å vite at man er solide bakover, kan overføres til

angrepsspill. Vi vet det fra forskning om selvtillit, selv om selvtillit er veldig

situasjonsbestemt. Det er ikke slik at selvtillit i en situasjon naturlig overføres til en annen

situasjon. Men med det sagt, er det slik at man kan hente selvtillit fra en situasjon til en

annen. Du kan aktivt hente selvtillit fra noe en har opplevd, eller noe andre har opplevd.

Så en spiss kan hente selvtillit fra egen keeper som har prestert helt fantastisk. Som spiss

vil jeg da bli inspirert av dette, og dra til meg det fordi vi spiller på samme lag. Han har

spilt en utrolig kamp, og det samme har det bakre 4’eren. Det tar jeg litt av, og vi spiller på

samme lag. Mange gode trenere vil effektivt og kreativt profitere på slike mekanismer.

Noen trenere velger målsetningen «å vinne ballen» når man er i etablert forsvar, mens

andre velger målsetningen «å nekte scoring». Kan spillernes fokus/motivasjon endres i

forhold til hvilken målsetning en velger?

Ja, det kan det er første svar. Jeg har vært innom litt på hvordan det kan gjøres. Det å

vinne ballen er en mer positiv setning. Men ikke undervurder den produktive kraften i en

skikkelig god ydmykelse. Det å være sinnsykt redd for at noe skal skje. Der ligger det mye

energi, men det må jo balanseres varsomt. Men da spiller du på frykt, spiller på unngåelse.

Paranoia kan være helt greit, så lenge den er produktiv. Frykten kan være bra om den drar

deg i riktig retning. Jeg har jobbet med spillere, bare de siste par årene, som lever veldig

greit med en slik frykt for ydmykelse. De spiller bedre da, enn når det er mye positivt

rundt de andre tingene de kan oppnå. Så man henter frem noe ekstra, dette her med

moren som henter frem superkrefter om barnet er i fare. Det er nok mer en myte enn

realitet, men forskningen har pekt på at det er kraft i en del slike situasjoner. Så det er litt

både og, så for en trener må man nok være lur når man velger vei. Man må være

produktiv og positiv uansett hvilken variant man velger. Det er nok også lurt å

individualisere det. Det vil også være situasjonsspesifikt. Om man mister ballen halvveis

inne på motstanderens halvdel, og går for en gjenvinning så er jo det å vinne ballen

viktigere enn å hindre scoring. Mens når ballen ligger fri etter en corner på egen 5’meter,


65

handler det mer om å hindre scoring. Det mest grunnleggende er nok å hindre scoring i

henhold til de første spilleprinsippsmodellene tenker jeg.

Defensiv persepsjon blir lite snakket om i norsk fotball. Er det forsket noe på dette

internasjonalt, og hvilke trender er eventuelt funnet?

Det er ikke forsket kjempe mye på det, men det er forsket litt. På 90-tallet ble det gjort en

del laboratoriestudier, som har noen metodemangler. Men det er noen konklusjoner der

som vi allikevel kan ta med oss. De satte på forsvarsspillere, mye midtstoppere, såkalte

«Eye-trackers» som målte øyets bevegelser og øyets fokus, og plasserte spillerne foran en

stor skjerm der de viste videobilder fra en kamp som var filmet fra bak mål. Så stoppet de

bildet når en ballfører fikk ballen, så ble du bedt om å angi hva du ville gjøre videre, hvor

ballen ville ende også videre. Så fikk du målinger på hvordan øyet fungerte når man gjorde

riktige valg kontra feil valg. Det man da ser er at de beste spillerne, de ser langt mer på

områder vekk fra ballen. Når det er en ballfører som kommer mot deg, ser du like mye på

bevegelser rundt deg som du ser på ballfører. Mens mindre gode spillere ser mer på

ballen. I en studie som gikk på volleyball, som også kan være relevant, så ser man at de

beste spillerne i forsvar for å kunne registrere effektiv det som skjer, ser på områder der

det i utgangspunktet ikke skjer noe, men hvor det er lurt å fokusere. For hvis jeg ser dit

kan jeg se det som skjer rundt. Det kan være to spillere som står et stykke fra hverandre,

så da ser jeg på området midt mellom for å se hva begge gjør. De kaller dette for

Interevent Fixation, når de fokuserer på noe mellom to eventer. Vi har også gjort studier

hvor vi har filmet midtstoppere i kamp. Det er en masteroppgave levert av Niklas Nyland,

han skrev en oppgave om persepsjon blant midtstoppere. Han fant ikke signifikante

forskjeller hele veien, men han fant noen. Disse gikk på at Premier League-midtstoppere

er mer aktive i sin orientering, altså de søker mer når de forsvarer seg mot innlegg og de

kroppsorienterer seg mer gunstig, enn midtstoppere på reservelaget til et juniorlag. Så det

er noe der som tilsier at midtstoppere på høyere nivå orienterer seg oftere enn

midtstoppere på lavere nivå.


66

Sammendrag

UEFA A-lisensoppgave 2015/16


Hvordan organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar?

Dette er en kvalitativ oppgave basert på kampanalyser og mine observasjoner. Veien har

vært spennende, lærerik og givende når jeg har fått mer innsikt og kunnskap om de

forskjellige måtene å organisere et lag på i etablert forsvar.

Problemstillingen min «Hvordan organisere et 1-4-2-3-1-lag i etablert forsvar?» er valgt på

grunn av min interesse for å dykke nærmere i temaet. Det finnes mange forskjellige måter

å organisere laget på i etablert forsvar, og i denne formasjonen. Jeg har tatt utgangspunkt

i Chelsea FCs kamper gjennom 2015/16-sesongen, og analysert deres kamper både på PC

og live i England. Gjennom observasjon, drøfting, samtaler, lesestoff og intervjuer har jeg

fått god oversikt over hvordan Chelsea har organisert sitt lag.

Dette har jeg igjen sammenlignet med mine egne tanker og erfaringer, og ikke minst andre

internasjonale lag for å finne ut hvordan jeg ønsker å organisere mitt 1-4-2-3-1-lag i

fremtiden. «Mannsmarkering eller soneforsvar?» er et sentralt begrep gjennom

oppgaven, og store deler av oppgaven handler om implementering av disse to forskjellige

stilene i din egen organisering av laget. Og hvilke individuelle egenskaper trenger man

egentlig for å lykkes? Og hvilke begrensninger legger de individuelle egenskapene laget

ditt besitter?

Jeg startet oppgaven med kampanalyser og notater. Oppgaven har tatt form gjennom

samtaler, drøfting og intervjuer. Intervjuene er gjort til slutt for å få relevante nok

spørsmål, som kan legges inn i oppgaven. Hva tenker Haakon Lunov (Utviklingssjef

Strømsgodset Toppfotball), med fortid i Everton FC, ODD Grenland og Celtic FC om

etablert forsvar, organisering av lag og forholdet mellom mannsmarkering og soneforsvar?

Og hva kan Geir Jordet, Norges fremste ekspert på mentale prosesser i fotball, fortelle om

det mentale aspektet ved etablert forsvar, mannsmarkering og sone?

uefa a-lisens skriftlig oppgave 2015-16 hvordan organisere ... · - nemanja matic 18 - pedro og...

Documents