utdrag fra detektivbyrå nr 2
DESCRIPTION
utdrag fra barenbokenTRANSCRIPT
TIRIL – antakelig den tøffeste jenta i Elvestad. Våger der andre nøler.Oppfinnsom og sporty, med godpeil på data.
OLIVER – toppsmart detektiv. Ser det
ingen andre ser. Matglad og
dypttenkende. Teknisk anlagt.
Snarrådig og eventyrlysten.
ÅTTO– ekte sporhund, med nese formysterier.
TIRILS MAMMA
– tålmodig og hjelpsom som få,
og lager dessuten verdens beste
kakao.
ONKEL FRED – har jobbet i politiet og vet detmeste om etterforskning. Startetbyens første detektivbyrå ogarbeider som privatetterforsker.
BESTEFAR FRANZ
– har reist verden rundt hvor han
har sett og opplevd det meste. Har
huset fullt av ting han samler på.
«Førstemann hjem!»
Oliver syklet så fort han kunne. Han sto
på pedalene, og vinden presset tårene fram i
øynene hans. Han og Tiril lå side ved side
nedover grusveien. Håret hennes sto ut som
en lang, lysebrun fane bak hjelmen. Åtto
løp i støvskyen etter dem.
De svingte av fra veien og inn på stien
over Sletta. Den var litt humpete, og midt i
bakken bremset Tiril farten, så Oliver kom
seg forbi.
Kapittel 1
HULL
13
Sommerenga vokste høyt på begge sider av
snarveien. Prestekrager og hundekjeks raste
forbi, og alle blomsterduftene kilte i nesa.
Kabong!
Plutselig stupte Oliver over styret, svevde
gjennom lufta og landet i en klynge med
rødkløver. Tiril sto på låste hjul bak ham og
unngikk så vidt å kjøre på sykkelen hans
som lå igjen på den brede stien.
Oliver satte seg opp. Han blødde fra
14
skrubbsår på armene og det ene kneet. En
sommerfugl flagret over hodet hans. For-
hjulet på sykkelen så ut som et åttetall.
«Hva skjedde?» spurte Tiril. Hun var rød
i ansiktet og hadde svetteperler i pannen.
«Jeg vet ikke,» svarte Oliver og dyttet
bort Åtto som ville sleike ham i ansiktet.
Så reiste han seg og gikk bort til sykkelen.
Han hadde syklet rett ned i et stort hull.
Noen hadde gravd et hull midt på stien.
15
Det var nesten en meter bredt, og like dypt.
Jorda som var spadd opp, lå i en haug ved
siden av.
Han hadde sett hullet komme mot seg,
men da var det allerede for seint. Han rakk
verken å bremse eller svinge utenom.
«Det kunne vært ordentlig farlig,» sa Tiril
og begynte å skyve jord tilbake i hullet med
foten.
«Der er ett til,» sa Oliver og pekte bort-
over på stien. «Og enda ett.»
Han hadde rett. Det var tre hull. De lå på
rekke og rad bortover stien. Åtto sprang
bort til det nærmeste og snuste ned i det.
«Og se her!» utbrøt Tiril og gikk inn
mellom blomstene i enga. «Her er det enda
flere hull.»
Til sammen var det seks store hull. De var
gravd med like stor avstand fra hverandre,
16
og ovenfra ville de sett ut som en sekser på
en terning.
«De var ikke her i går,» sa Oliver. «Jeg
lurer på hvem som har gjort det.»
Tiril så seg rundt. Hun skulle til å åpne
munnen for å si noe, men lukket den igjen.
I skogkanten på den andre siden av enga sto
en mann med frakk og en stor, svart hatt
som skygget for øynene hans.
17
«Se der,» hvisket hun og nikket i retning
mannen.
Oliver rettet seg opp, men i det samme
snudde mannen seg med en brå bevegelse.
Den svarte kappen svingte om kroppen
hans før han forsvant inn mellom de høye
trærne og ble borte.