villheks. kimæras hevn

Kimæras hevn ferdig.qxd:Layout 1 02-01-13 12:36 Side 1

Kimæras hevn

Oversatt av Øystein Rosse

Med vignetter avAnders Walter

SamlagetOslo 2013


1 Spurvehjerte

Jeg var en fugl. Små, gråbrune spurvevinger bar meg gjen-nom lufta, jeg smatt ut og inn mellom greiner og blader,og det var vår, eller nesten vår, så det duftet levende og grønt,og det var spede knopper på kvistene, somman kunne nippetil.På en måte visste jeg at jeg drømte. Visste at jeg til

daglig ikke var en spurv, men ei jente som het Clara, og atjeg så absolutt ikke hadde verken vinger eller nebb ogegentlig ikke syntes at pileknopper og frøhus var noe sær-lig til frokost. Men samtidig fløy jeg likevel gjennom denskogen og opplevde våren rundt meg, kjente anstrengelseni vingeslagene, kjente hvordan klørne automatisk krum-met seg rundt de tynne greinene når jeg landet et sted forå sette nebbet i en saftig knopp.Så fikk jeg øye på noe nede på skogbunnen. Et bær. Et

oransjerødt og bare litt inntørket rognebær som ingenhadde spist! Det var sjeldent på denne tida av året, og denvesle spurvemagen min rumlet ved synet. Likevel fløy jegikke ned med det samme. For bæret lå rett ved siden av…noe. Jeg var ikke sikker på hva det var. Bare at det varannerledes, at det ikke hørte til her i den levende vår-skogen. Døde blader dekket det. De var ikke bare visne,de var døde. Grå bladnerver helt uten farge, avplukketebladskjeletter som var helt tømt for liv.At blader visnet og falt av trærne, var ikke noe nytt.

Det skjedde hvert år, til stor glede for biller og meitemark

5


6

og en masse små, lekre og sprø insekter. Dette var … noeannet. Det var ikke noe insektliv i de avplukkete blad-skjelettene, ingenting som kravlet og gnagde og romsterte.Jeg likte det ikke. Men … jeg likte veldig godt rogne-

bær. Og dette bæret såmer ogmer fristende ut for hver gangjeg så på det. Den oransje fargen ropte «Jeg er lekker!», ogduften ropte «Kom og spis meg!».Alt ved det var så sprøttog søtt og bæraktig, og det var så lenge siden alle de andregode høstbærene var blitt nippet, ribbet og spist.Jeg fløy ned til de aller nederste kvistene. Bæret var

bare et par vingeslag borte …Ååå, så lyst jeg hadde på det …Men jeg fikk det aldri.Vingene mine stivnet. Klørne trakk seg sammen noen

ganger og slapp så grepet rundt kvisten. Jeg tumlet og faltog klarte ikke å rette ut vingene, kunne ikke røremeg, reddemeg, gjøre noe. Spurvehjertet mitt hamret mot de hulebrystbeina, blodet suste i årene, og likevel… likevel kunnejeg ikke røre meg. Noe hadde fått tak i meg, noe usynlig,men sultent og overveldende sterkt. Det lammet meg,klemte livet ut av meg. Fjærene ble revet av vingene mine,knoklene knakk som pinner. Jeg landet på ryggen i de dødebladene med et lite dunk, og det siste jeg så før øynenesprakk og revnet, var den omvendte himmelen, de grå blad-nervene og det ildrøde bæret jeg aldri, aldri kunne få.«Clara!»Jeg slo vilt ut med armene. Traff noe hardt og kantete.

Hadde armer istedenfor vinger. Reiste meg svimmel ogustø på myke makaronibein og måtte gripe tak i noe for


ikke å gå over ende. De famlende hendene mine lukketseg rundt en håndfull vindjakkestoff, og jeg klamret megtil yttertøyet som hang på knaggrekka utenfor biologisalenpå Grønnvangskolen.«Hva feiler det deg?» spurte Oscar. «Er du syk, eller?

Du ser så rar ut i ansiktet.»Hvis det ikke hadde vært nettopp Oscar, hadde jeg sik-

kert ikke sagt noe. Men han visste jo nesten alt. At jeghadde en tante som var villheks, at jeg selv også var enslags villheks, selv om jeg ikke var så god, og at det varblitt snudd helt opp ned på livet mitt den dagen Katt klortemeg i panna og lepjet i seg blodet mitt med den ru ogvarme kattetunga si.«Jeg var en fugl,» datt det ut av meg. «Jeg fløy rundt

og var en fugl, men så … så døde jeg.»Bak meg var det noen som fniste. Josefine K, så klart.

En av de mest plagsomme jentene i klassen min.«Clara sier at hun er en fugl,» nærmest ropte hun. «Er

det noe du nettopp har tryllet deg om til, eller? Unnskyld,men jeg er ikke sikker på at det virker. Kan du ikke slå littmed vingene så vi ser det bedre?»Jeg klarte bare ikke å konsentrere meg om å slå det

bort eller kommemed en morsom replikk, selv om jeg vis-ste at det ville være det klokeste. Mitt eget hjerte hamretlike hardt som spurvens, og jeg måtte kjenne på øyelok-kene med fingertuppene for å være helt sikker på at øye-eplene innenfor var som de pleide å være, runde og heleunder den myke huden, ikke gnidd ut som et bær noen hartråkket på. Hva var det som hadde drept spurven?

7


Og hvorfor – og hvordan kunne det ha seg at jeg drømtemens jeg egentlig var lys våken? Det ene øyeblikket sto jegpå gangen sammen med Oscar, og det neste …«Clara.» Oscar rørte ved armen min. «Skal jeg hente

en lærer eller noe sånt?»«Nei da. Alt i orden. Jeg … falt bare i staver.»Han kunne se på meg at det ikke var sant, men han sa

ingenting. Det var hans skyld at de andre hadde begynt åerte meg, ikke bare med at vi var kjærester – det var viikke, bare bestevenner – men også med at jeg var heks.Eller det vil si, de ertet meg fordi de trodde at jeg troddeat jeg var heks og kunne alle slags tryllekunster. Oscarhadde kommet til å si det til Tor i klassen sin, og selvføl-gelig klarte ikke Tor å holde på en hemmelighet, så nå vardet over hele skolen. Men de skjønte jo ikke en dritt. Dehadde absolutt ingen peiling på hva en villheks var, oghva hun kunne og ikke kunne.Nå nettopp kunne jeg åpenbart ikke stå på gangen

utenfor klasserommet uten å bli forvandlet til en fugl. Enekstremt dårlig start på dagen.«Bare gå,» sa jeg til Oscar, for jeg visste at han egent-

lig skulle ned og ha musikk. «Ser deg senere.»Han så seg tilbake over skulderen to ganger da han

gikk, men han gikk iallfall. Han visste at det var best at viikke oppførte oss altfor merkelig. Etter at Oscar haddevært borte i to dager fordi Kimæra bortførte ham, troddemoren hans at vi drev med et eller annet underlig rolle-spill, og hunmente at det «fikk ham til å miste virkelighets-følelsen», som hun sa. Hun ville helst ikke at vi skulle være

8


for mye sammen på egen hånd, og hun sendte stakkarsOscar til en eller annen slags terapeut annenhver onsdag.Jeg lente meg i smug mot den kjølige veggen og

prøvde å late som om ingenting hadde skjedd. Josefine Ksto klar til å komme med enda noen vittigheter, og hundrev allerede og fortalte Ina i parallellklassen noe om fu-gler og vinger og alt det merkelige Clara hadde for seg.Jeg prøvde å late som ingenting, men jeg var både trist

og redd. Trist fordi… fordi selv om det bare var en drøm,så føltes det så virkelig. Spurvehjertet hadde bristet. Denvesle fuglen var død. Og jeg kunne ikke annet enn å sørgeover den.Redd fordi … jeg hadde aldri stått rett opp og ned og

drømt før. Og tenk om. Tenk om det ikke bare var en drømlikevel?


2 Grevlinger og andre dyr

Våren var på vei – ikke bare i drømmespurvens skog, meni virkeligheten også. Forsytiaene skinte gult mot våte hus-gavler, og solglimt speilte seg i regnværsdammene pågrusstiene i Stjerneparken. Jeg hadde satt meg på en fuk-tig benk mens Oscar pliktskyldigst trasket rundt med Lab-ben, den svarte labradoren sin, på Labbens vanlige tisse-rute. Katt satt ved siden av meg på benken og så etterhunden med alle tegn på overlegen forakt.«Katt?» hvisket jeg.Hva er det?Svaret kom dovent og liksom henslengt. Noen ganger

hørtes stemmen hans i hodet mitt akkurat ut som om hanaldri hadde gjort annet enn å ligge på en plysjsofa og lepjei seg fløte. Andre ganger var den ru og hvesende så enskulle tro han var den største og ondeste bakgårdskattensom noen gang hadde slått kloa i en motstander i en søp-pelkassekamp. I dag var det plysjsofastemmen.«Jeg tror… jeg tror jeg må snakke med tante Isa.» Jeg

hadde tenkt på spurven hele dagen. Ikke hele tida. Detskjedde selvfølgelig en masse vanlige ting også, timer ogfriminutt og hverdagssnakk og slikt, men innimellom.Hver gang det ikke skjedde noe annet.Katt spurte ikke hvorfor. Isteden hoppet han opp i

fanget mitt og snuste på haka mi, nesa mi, øynene mine oghåret mitt. Han satte seg på den brede, sterke baken sin etøyeblikk, med høyre forpote mot skulderen min. Så la han

10


11

forsiktig, og uten klør, den venstre midt mellom øyebry-nene mine, akkurat der han selv for et halvt år siden haddegitt meg de sårene som nå var blitt til hvite, nesten usyn-lige arrstriper.«Hva gjør du?» spurte jeg litt nervøst.Han svarte ikke. Og det skjedde egentlig ingenting.

Iallfall ikke noe annet enn at jeg igjen husket hvordan detvar å være spurven i det øyeblikket den døde. Men det vari grunnen mer enn nok. Det gikk en sitring gjennom helekroppen min, og den ene hånden for opp til hjertet mensden andre forsøkte å beskytte øynene.Katt hveste og blåste seg opp så hele pelsen strittet.

Han var stor fra før, nesten like stor som Labben, men nårhan reiste bust på den måten, ble han rett og slett enorm.De gylne øynene gnistret.

Kom, sa han.«Nå? Men …»Nå.«Ja, men…Oscar. Mor. Jeg må iallfall si …»Men det

nytter ikke å diskutere med Katt. Han forstår ikke det medå komme hjem til avtalt tid og fortelle hvor man er. Ellerså gir han bare blaffen i det.Han hoppet ned på stien i et smidig kattesprang, og

plutselig kunne jeg verken se Oscar, forsytiaene eller byenrundt parken. Alt hadde forsvunnet i den tette tåka sombetydde at vi allerede var på villveiene, selv om jeg frem-deles kunne kjenne benken under meg.«Katt! Nei!»Kom.


Det var ikke annet å gjøre. Hvis jeg hadde vært en or-dentlig villheks, hadde jeg vel selv kunnet bestemme omjeg ville være på villveiene eller ikke, og jeg hadde selvkunnet finne veien der også. Men slik det var nå, klartejeg ikke å finne veien ut til tante Isa uten hjelp engang, oghvis Katt sa Nå, så ble det nå.Det tok bare et øyeblikk. Selv om tante Isa bodde om-

trent så langt utenfor allfarvei som det gikk an – det varmange timers kjøring på svært dårlige veier hvis manskulle dra dit med bil – så var jeg knapt nok ferdig med åskrive en rask SMS til Oscar før vi var der.

«Clara! Se, Clara! Jeg kan flyyyyyyy!»En forpjusket fjærball kom flaksende gjennom lufta og

traff meg i skulderen.«Hei sann. Unnskyld,» sa Ingentingen andpusten. «Jeg

er … ikke så god … til å lande ennå.»Ingentingen var omtrent på størrelse med en ugle og

hadde gråbrune fjær og korte, butte vinger, men mennes-kehender istedenfor klør og et fortapt lite jenteansikt derman uvilkårlig forventet nebb og rovfugløyne. Det varKimæra som hadde skapt henne – Ingentingen kalte henne«mor», og det var hun vel i og for seg – men etterKimæras mening var hun blitt så mislykket og aldelesubrukelig at hun ikke fortjente noe annet navn enn Ingen-tingen, og hun hadde tilbrakt det meste av sitt liv i et burfordi Kimæra var lei av at hun hele tida prøvde å følgeetter henne. Hun klarte ikke å pusse fjærene sine selv, ogsiden hun i tillegg var allergisk mot støvmidd, nøs hun

12


ganske mye, og øynene rant konstant. Slik hadde det iall-fall vært.«Så fin du er!» utbrøt jeg, selv om Ingentingen akku-

rat nå satt på baken i det våte gresset og basket klossetemed vingene for å komme på rett kjøl igjen.«Syns du?» sa hun. «På ordentlig?»«Ja.» De gråbrune fjærene skinte, og det var ikke

lenger permanente snørr- og tårespor nedover brystfjæ-rene. «Og du kan fly!»«Ja!» Hun basket enda mer iherdig med vingene og let-

tet et par meter over bakken. «Jeg blir … fremdeles vel-dig … andpusten, men det … går bedre.»Tomsen kom galopperende over gårdsplassen og bjeffet

og logret og oppførte seg som om det var det vidunderligstei verden at jeg hadde kommet. Tante Isa fulgte etter, litt lang-sommere og ikke fullt så overstadig, men hun smilte varmt.«Clara! Det var en overraskelse. Vet moren din at du er

her?»«Eh … nei. Det kom litt brått på.»«Er det noe galt?»Jeg ristet på hodet. «Jeg vet ikke riktig. Det … det er

egentlig bare en drøm.Men enmerkelig en. OgKatt menteat det ikke kunne vente.»Tante Isa betraktet Katt med sammenknepne øyne.«Hvorfor ikke?» sa hun, og det var Katt hun spurte.Men

Katt pisket bare med halen og så taus og katteaktig ut.Tante Isa strammet leppene. «Hm. Ja, sånn er det vel

når man har en Katt som villvenn. Det er tross alt kattenesom har funnet på det der med å ’gå sine egne veier’. Kom

13


inn. Så kan vi alltids gå opp og ringe til moren din sen-ere.»Det var nesten ikke dekning der tante Isa bodde – man

måtte helt opp på toppen av bakken bak steinhuset og stal-len for å få forbindelse. Ellers lå villhekshuset litt i sin egenverden, i en dal mellom skogkledde åser, med en eng og enliten bekk, og mørke graner og brun skog hele veien rundt.Det sto skåler til piggsvinmelk ved trappesteinen, og i

epletrærne hang det hjemmelagdemeiseboller og fuglebrettnok til en hel fuglehær. Et par stokkender vraltet rundt pågårdsplassen og snadret i vanndammene og brydde seg til-synelatende ikke om verken Tomsen eller Katt. Det var nåheller ingen grunn til frykt. Tomsen var for godmodig og forveloppdragen til å gjøre dem noe, og Katt mente visst atandeattentater var under hans verdighet. Inne fra stallen komet søvnig tjiiirp fra Tu-Tu, ugla til tante Isa, som sikkert sattpå en av bjelkene og forsøkte å få seg en god dags søvn.Jeg fulgte etter tante Isa inn i gangen, hengte dynejakka

mi på knaggen og sparket av meg støvlene. Det sto et parjeg kjente godt der fra før.«Er Kahla her?» spurte jeg. Kahla gikk i villhekslære

hos tante Isa noen dager i uka.«Ja,» sa tanta mi. «Men hun holder på med en oppgave,

så du må ikke snakke til henne før hun sier noe selv.»Ganske riktig. Ved det store arbeidsbordet i stua satt

Kahla, som vanlig innpakket i sju-åtte fargerike lag medgensere og med en stripete lue over det knallsvarte håretselv om hun var innendørs. Hun hadde øynene lukket,men i den høyre hånden holdt hun en blyant som iblant

14


beveget seg i brå rykk over papiret på den tegneblokkasom lå foran henne.Det var lenge siden jeg hadde sett henne. Vi var vel

etter hvert blitt en slags venner, selv om det ikke haddevært noen lovende start den gangen i høst da tante Isaskulle lære meg hvordan man overlever som villheks.Kahla var flink. Hun kunne alt det jeg ikke kunne, og detvar vanskelig å ikke bli misunnelig iblant fordi alt det somvar så vanskelig for meg, gikk så lett for henne. I begyn-nelsen hadde hun ikke lagt skjul på at hun syntes det varutrolig irriterende å få en nybegynner med på laget, hel-ler. Men likevel hadde hun hjulpet meg da jeg trengte detsom mest, og siden hadde det gått bedre.Det var litt rart å gå forbi henne uten å si hei eller noe

sånt, men jeg tror ikke hun merket oss engang. Med unn-tak av hånden med blyanten satt hun så stille at hun nær-mest kunne vært støpt i plast som en annen hagenisse.«Hva er det hun driver med?» hvisket jeg til tante Isa.«Du trenger ikke hviske,» svarte hun. «Du må bare ikke

si navnet hennes, for det kan forstyrre. Hun er på villreise.Hun låner øyne og ører av de dyrene somvil la henne gjeste.»«Jeg trodde man måtte …» Jeg tok meg til kloremer-

kene i panna. Det var derfor Katt hadde klort meg og slikketi seg blodet mitt – for at vi skulle forstå hverandre. «… atdet måtte blod til.»«Blod binder. Det skaper en forbindelse som ikke uten

videre kan knyttes opp igjen. Det hun gjør, er noe annet.Hun er bare en gjest, en fremmed som kommer på besøkså lenge dyret vil ha henne boende. Når hun forlater det,

15


er det ikke noe bånd og kanskje ikke engang noen erin-dring om at hun har vært der.»Jeg la merke til hvor omhyggelig tante Isa unngikk å si

Kahlas navn. Tomsen lot henne også være i fred, og Ingen-tingen flakset i en stor, usikker bue rundt henne for så ålande, litt vaklevorent, i en av de slitte lenestolene.«Puhhhhhhh …» sa hun. «Flying er så slitsomt!»Tomsen krøp hjemmevant opp i sofaen. Han hadde en

hundekurv, men brukte den sjelden. Og akkurat nå var denfor øvrig opptatt av en annen. Et bredt, flatt, svart-hvitthode og en bred, grå rygg.«Er det en grevling?» spurte jeg.«Ja,» sa tante Isa. «Hun ble påkjørt av en bil og brakk

hofta. Den er nesten leget nå, men hun har fremdeles pro-blemer med å klare seg selv, og det er ikke så lenge til hunskal føde.»Nå så jeg at grevlingen ikke bare var vanlig grevling-

bred. Hun skulte grettent på meg og krøllet seg sammenrundt den store magen. Jeg vet ikke akkurat hvor vel-kommen jeg hadde vært hvis hun fikk bestemme.«De er jo nattdyr,» sa tante Isa litt unnskyldende. «De

vil helst bare ha fred og ro til å sove så lenge det er lyst.Men sett deg nå og fortell hvorfor du har kommet.»Jeg presset meg ned i sofaen ved siden av Tomsen og

begynte å fortelle om spurvedrømmen min. Tante Isa lyt-tet uten å avbryte til jeg var ferdig.«Hva tror du det var?» spurte jeg.Tante Isa kikket bort på Kahla, som fremdeles var tapt

for denne verdenen.

16


«Merkelig nok høres det faktisk ut som en villreise,» sahun. «Som om du kom til å gjeste spurven uten at duegentlig ville det.»«Mener du … at det var virkelig?»«Det kan det godt ha vært.»Jeg kjente at det isnet til i magen og hjerterota. Jeg vis-

ste jo at smådyr døde hele tida, visste at store dyr spistesmå dyr, og at jeg måtte lære å leve med den delen av denville verdenen hvis jeg ville være villheks. Men dette varnoe annet.«Tante Isa …»«Ja?»«Hvis det var virkelig … hva tror du da det var som

drepte spurven?» Knoklene som knakk så lett, hjertet ogøynene som ble klemt til de gikk i stykker, og likevel varmorderen en som spurven verken så, hørte eller luktet.«Jeg vet ikke,» sa tante Isa. «Men jeg tror vi blir nødt

til å finne det ut.»


villheks. kimæras hevn

Documents