Forskningsmagasin Fra Høgskolen i oslo og AkersHus 02 2014

06 Drabantbyen med ghettostempelet12 Ser Oslo i lys av verdens storbyer27 Skolegårdens hatprat

32 Når foreldre blir forhåndsdømt av barnevernet34 Teori har fått flere inn i velferdsyrkene37 Professoren som vil utfordre lynet

les mer på side 6-26

tema: byen

Fra Furusettil Fjordbyen− Fjordbyen legger ikke til rette for Oslos sosiale og kulturelle mangfold, mener HiOA-forsker Heidi Bergsli. Hun er en av forskerne som ser nærmere på dagens og fremtidens Oslo og Akershus i dette nummeret.

«Det beste med Furuset er at det bor folk fra så mange

forskjellige kulturer på stedet. Vi blir kjent med folk

fra omtrent hele verden.»les mer om ungdom og oppvekst-

vilkår på Furuset på side 6-10

Du finner oss også på vitenogpraksis.no

INNHOLDLEDER

slo er den hovedstaden i Europa som vokser raskest, og i Akershus planlegges fortetting og etablering av en rekke regionbyer. På få tiår vil regionen vi ved Høgskolen i Oslo og Akershus holder til i, oppleves som svært annerledes enn i dag.

Det gir noen spennende muligheter som vi skal omfavne, men også en del utfordringer vi skal finne løsninger på. Hvor-dan skal vi bo? Hvordan møter vi en aldrende befolkning? Hvilke krav stilles til velferdsstaten og helsetjenester i fremti-den? Hvilken kompetanse trenger morgendagens sykepleiere, og hva skal barna våre lære på skolen for å være rustet til et arbeidsliv vi ennå ikke kjenner?

Skal vi utdanne de beste barnevernspedagogene, de beste fysioterapeutene, lærerne, sykepleierne, må vi forske på fagene. Det samme kan jeg si om alle de profesjonene vi utdanner til. Derfor er det viktig at forskningen skjer der utdanningene er, sånn at disse kan styrke hverandre gjensidig – i samspill med arbeidslivet.

Dette er blant våre viktigste budskap når regjeringen nå gjennomgår både strukturen i vår sektor og finansierings-modellen for institusjonene. Det er altså ikke bare vår region som kommer til å se annerledes ut om få år. Utdannings- og forskningssektoren i Norge kommer også til å endre seg. Høgskolen i Oslo og Akershus er parat til å ta et nasjonalt ansvar i utdanning og forskning innenfor skole, helse, velferd og teknologi.

Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg. Mange av fag-områdene vi jobber med på HiOA, har stor betydning for byer og lokalsamfunn over hele landet, fordi mange av velferdssta-tens tjenester produseres i nettopp kommunene. Jeg oppfordrer alle som brenner for politikk, levekår og lokale tjenester, enten det er som velger, fagperson, journalist eller folkevalgt, til å bruke den kunnska-pen HiOA bidrar med på viktige områder.

I dette nummeret av Viten + praksis finner du en rekke artikler om by og byutvikling – med spesiell vekt på Oslo- og Akershus-regionen.

God lesning!

En region i endring

O

Kari Toverud JensenRektor, Høgskolen i Oslo og Akershus

06 Drabantbyen med

ghettostempelet

09 Jenter lykkes

– guttene faller

fra

12 Ser Oslo i lys av

verdens storbyer

14 Kritisk til den

kreative kunn-

skapsbyen

17 En glanset by

18 Kø, kork & kaos

22 Mangel på gode

utleieboliger

rammer fattige

familier

27 Skolegårdens

hatprat

30 Øyeblikket

32 Når foreldre blir

forhåndsdømt av

barnevernet

34 Teori har fått flere

inn i velferds-

yrkene

37 Professoren som

vil utfordre lynet

42 Stipendiat-

profilen: Nima

Wesseltoft-Rao

44 Nytt fra HiOA

PORTRETTET

MITT PROSJEKT

Værbitt professor

GUNNAR H. GUNDERSEN bruker sin

fascinasjon for naturkreftene til å

utforske kunsten og skape meka-

niske skulpturer som påvirkes av

sol, kulde, vind og regn. Nå drømmer

lederen for Institutt for produktde-

sign ved HiOA om å fange lynet.

LES MER om Gunnar H.

Gundersen på side 37-41

Skadelig hatprat

HORE! MONGO! JÆVLA HOMSE! Skjellsord

som vekker negative

følelser og holdninger

til mennesker, er vanlige å høre i

skolegården. Forsker og lingvist

Anna Birgitta Nilsen mener at både

lærere og elever trenger å vite mer

om hvor skadelig og krenkende den

hverdagslige hatpraten er.

37

27

«Skal vi utdanne de beste barnevernspedagogene, de beste fysioterapeutene, lærerne, sykepleierne, må vi forske på fagene.»

2

Tema:Leder

TEMA: BYEN

HØGSKOLEN I OSLO OG AKERSHUS er

landets største,

med om lag 16 000

studenter. Høgsko-

len tilbyr 50

bachelorutdannin-

ger, 25 masterut-

danninger og seks

doktorgradspro-

grammer. I tillegg kommer en rekke etter- og

videreutdanninger. Forskningsvirksomheten

er organisert i programmer og satsings-

områder knyttet til utdanningene og i egne

sentre. Høgskolen er delt inn i fire fakulteter,

og har sin virksomhet fordelt på to steder:

studiested Pilestredet (Oslo) og studiested

Kjeller (Lillestrøm).

FAKULTET FOR

LÆRERUTDANNING

OG INTER-

NASJONALE

STUDIER

Fire institutter, tre i

Pilestredet, ett på

Kjeller

Syv forsknings-

programmer/

satsingsområder for

FoU

ca. 5 200 studenter

FAKULTET

FOR HELSEFAG

Syv institutter, fem i

Pilestredet, to på

Kjeller

14 forsknings-

programmer/

satsingsområder for

FoU

ca. 5 300 studenter

FAKULTET FOR

SAMFUNNSFAG

Fire institutter, alle

i Pilestredet

Fire forsknings-

programmer/

satsingsområder for

FoU

ca. 3 400 studenter

FAKULTET FOR

TEKNOLOGI, KUNST

OG DESIGN

Fem institutter, fire

i Pilestredet, ett på

Kjeller

Syv forsknings-

programmer/

satsingsområder

for FoU

ca. 2 300 studenter

SENTER FOR

PROFESJONSSTU-

DIER (SPS)

SENTER FOR

VELFERDS- OG

ARBEIDSLIVS-

FORSKNING (SVA).

Senteret består av

Arbeidsforsknings-

instituttet (AFI) og

Norsk institutt for

forskning om

oppvekst, velferd og

aldring (NOVA).

Viten + praksis produseres av

Avdeling for samfunns-

kontakt og kommunikasjon

ved HiOA og kommer ut to

ganger i året.

UTGIVER: Høgskolen i Oslo og

Akershus

REDAKSJON: Stig Nøra

(redaktør), Jan Eriksen, Sonja

Balci, Andreas Blaauw Hval

REDAKSJONSRÅD: Harald

Hornmoen, Frode Eika

Sandnes, Helene Eide

DESIGN OG LAYOUT: REDINK

TRYKK: Allkopi

OPPLAG: 3500

KONTAKT OG ABONNEMENT: vp@hioa.no

Redaksjonen ble

avsluttet 9. desember

6

STIPENDIATPROFILENFORSKNINGSNYTT

LES MER om by og

byutvikling på side 6-28

Forhåndsdømt

UNGDOM MED ATFERDS-VANSKER og barnevern-

serfaring opplever å bli

stigmatisert og forhånds-

dømt av barnevernet når de selv får

barn. – Disse mødrene og fedrene

trenger støtte istedenfor å bli dømt

på forhånd, sier forsker Mari Dalen

Herland ved HiOA.

Forsker på vekttap

MANGE kreftpasienter

går kraftig ned i vekt,

mister matlysten og lider

av det som på fagsprå-

ket heter kakeksi. Stipendiat Nima

Wesseltoft-Rao undersøker hva som

kan forebygge vekttap hos disse

pasientene.

32 42

DRABANTBYEN MED GHETTOSTEMPELETFURUSET blir ofte beskrevet som

et problemområde i Oslo, med

kaos, gjengkriminalitet og «hvit

flukt» fra lokalmiljøet. Dette kjen-

ner ikke ungdommene i bydelen

seg igjen i. De beskriver hjem-

stedet som en liten, varm og trygg

drabantbygd der alle kjenner alle.

Det kommer fram i doktorgrads-

avhandlingen til sosialantropolog

Monika Rosten ved Høgskolen i

Oslo og Akershus (HiOA).

3

Innhold

Elever kan stoppe mobbing

EGNE støttegrupper

med medelever som

beskytter og støtter

barn som blir mobbet,

kan føre til at mobbing

stopper. En slik gruppe

består av 5–6 med-

elever som er valgt ut

av den som blir mob-

bet. Støttegruppen

samles ukentlig hos

helsesøster eller lærer,

der de foreslår hva de

kan gjøre for at den

mobbede eleven skal

få det bedre. Det kan

være å gå sammen til

skolen og leke sammen

i friminuttet. Det viktige

er at elevene selv kom-

mer med forslagene.

Førsteamanuensis Lis-

beth Gravdal Kvarme

ved HiOA har forsket

på støttegrupper, og

forskningen viser at

mobbingen stoppet ved

hjelp av disse støtte-

gruppene. 18 skolebarn

i alderen 12-13 år del-

tok i studien. – Elever

som mobbes, føler seg

ensomme, og de blir

avvist av jevnaldrende.

Å ha en venn er en vik-

tig beskyttelsesfaktor

mot mobbing, og sosial

støtte fra venner og

lærere kan redusere

mobbingen, sier hun.

Planlegger ikke for syke-fravær

SYKEFRAVÆRET ligger

stabilt på rundt ti pro-

sent i den kommunale

omsorgs- og pleiesek-

toren, men dette blir

det ikke tatt høyde for

når budsjetter leg-

ges og vaktplaner blir

satt opp. Resultatet

er unødvendig bruk av

ufaglærte vikarer eller

at ingen vikarer blir

satt inn.

– Når vaktplanene

settes opp, vet ledere

at det kommer til å

bli avvik på grunn av

sykdom. Dette burde

de ha mulighet til å ta

høyde for i planleg-

gingen, sier NOVA-

forsker Heidi Gautun

ved Høgskolen i Oslo

og Akershus, som står

bak studien.

SITATET

37%10%

I 2008 søkte 37

prosent av Oslo-

elevene seg til

yrkesfaglige linjer.

I år gjorde bare

28 prosent det

samme.

VISSTE DU AT…Nordmenns holdninger til innvandrere

ble mer positive i tiden etter terroran-

grepene 22. juli 2011. Det forteller oss

at terrorangrep ikke nødvendigvis fører

til mer restriktive holdninger, men tvert

om kan fremme mer tolerante holdnin-

ger, viser NOVA-forskning.

UNGDOM OPPLEVER AT foreldrene

er mindre støttende og hjelpende

hvis økonomien i familien er dårlig.

Og jo verre økonomien blir, jo dårli-

gere blir forholdet. NOVA-forskerne

Jon Ivar Elstad og Kari Stefansen

ved Høgskolen i Oslo og Akershus

har sett på sammenhengen mellom

økonomi og hvordan foreldre oppfø-

rer seg overfor barna. Funnene tyder

på at familiens inntekt har betyd-

ning for hvordan ungdom vurderer

relasjonen til egne foreldre. – Hvis

økonomien til familien blir dårligere

i løpet av en treårsperiode, ser det ut

til barnas holdninger til foreldrene

blir dårligere, sier Elstad. Få økono-

miske ressurser kan være surt for

klimaet i familien. Familien bekym-

rer seg for eksempel for hvordan de

skal betale regninger, og barna får

ikke ting de spør om.

– Det ser ut til at foreldrene blir

mer avvisende overfor barna når

de har økonomiske problemer, sier

Elstad. Noe som overrasket for-

skerne, var at familiens økonomi

har mer å si for foreldrenes oppfør-

sel overfor barna enn foreldrenes

utdanning. – Med økende velstand i

familier flest har mange tenkt seg at

kulturelle faktorer, som vi ofte måler

med familienes utdanningsnivå, ville

bety mer for foreldre–barn-relasjo-

nene enn familienes økonomi. I vår

studie er det ikke slik, og det kan

tyde på at økonomien fortsatt legger

mange føringer for familielivet.

Foreldre med god økonomi støtter barna mer

«Både lærere og elever trenger mer kunnskap om den hverdags-lige hatpratens skade- virkninger.»Anne Birgitta Nilsen

4

Kort nytt

Denne utgaven tar leseren med på en reise i HiOAs omgivelser – fra Fjordbyen til Furuset. I en ny doktorgradsavhandling tar ungdom et oppgjør med omverdenens syn på lokalmiljøet deres. Andre forskere er bekymret for om det egentlig er plass til sosialt og kulturelt mangfold i den nye «kreative kunnskapshovedstaden».

tema:BYEN

5

Tema: Byutvikling

Mange unge er aktive i ungdoms-

arbeidet på Furuset. To av dem er

Monsef Benali (16) og Sapna Ahmad

(14), som jobber med frivillig arbeid for

Alnaskolen. Her er de på klubbkveld

på Furuset ungdomssenter.

6

Tema: Byen

ngdommene selv har et helt annet bilde av hjemstedet sitt. De omtaler Furuset som en liten, varm og trygg drabantbygd hvor alle kjen-ner alle.

Det går frem av forskningen til Monika Rosten ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), i den mye omtalte drabantbyen øst i Oslo – mindre enn 20 minutter med T-banen fra sentrum.

I dag bor det rundt 9000 mennesker på Furu-set, et område som de siste tiårene har endret seg betydelig i retning av en stadig voksende og mer sammensatt minoritetsbefolkning.

Furuset har de seneste årene fått medieopp-merksomhet for svake skoleresultater og såkalt hvit flukt fra lokalmiljøet.

I tillegg er stedet fra tidligere kjent for gjeng-kriminalitet, videre som «hovedstaden til B-gjen-gen», slik en av de lokale rap-gruppene uttrykker det. I mediene dukker det stadig opp beskrivelser av Furuset og andre deler av Groruddalen som et problemområde.

Etter en tid med manglende ungdomstilbud og kraftig oppsving i ungdomskriminaliteten på begynnelsen av 2000-tallet besluttet Alnas bydelsadministrasjon i samarbeid med skolen

Ungdommer på Furuset opplever at hjemstedet blir misforstått og

urettmessig utskjelt, blant annet gjennom mediene.

TEKST:

Sonja Balci

FOTO:

Benjamin A. Ward

Uog idrettslaget å ruste opp det lokale ungdoms-arbeidet.

Et stigmatisert sted. Sosialantropolog og forsker Monika Rosten har skrevet en doktoravhandling om ungdomsarbeidet på Furuset.

Hun har drevet feltarbeid på stedet i over ett år, og intervjuet 30 personer fra Furuset i alderen 18 til 35 år. Rosten har også tatt del i mye av det lokale ungdomsarbeidet på skolen, i fritidsklub-ben og i idrettslaget.

– Flere av informantene opplever at mediene beskriver Furuset som et sted hvor alt er kaos. De er veldig opptatt av hvordan folk utenfra ser på Furuset, og føler at hjemstedet blir misfor-stått, sier hun.

– Mange forsøker også å rette opp det de opp-lever som et skjevt bilde utenfra av stedet.

Vil gi noe tilbake. Det dårlige omdømmet fører til at mange blir ekstra motivert til å bidra i lokal-miljøet, med lønnet eller frivillig innsats. Selv beskriver de det som å gi noe tilbake.

Disse personene er gjerne ungdomsarbeidere, trenere og leksehjelpere, og stedets ung-dom ser på dem som rollemodeller.

DRABANTBYEN MED GHETTOSTEMPELET

Monika Rosten er

stipendiat ved Institutt for

sosialfag og har forsket på

ungdomsarbeidet på

Furuset.

7

Tema: Byen

Dionysius Ferdinand

Tason er født og oppvokst

på Furuset, og har jobbet i

seks år som ungdomsar-

beider på Furuset

ungdomssenter. – Det er

gøy å bidra i miljøet her,

sier han.

I studien kommer det også frem at mange unge fra Furuset er stolte av å være en del av et lokalsamfunn hvor folk tar godt vare på hver-andre.

– Samholdet er en kvalitet som flere peker på som bra ved ungdomsmiljøet på Furuset. Ung-dommene er ellers stolte av at de gjennom opp-veksten har lært å være tolerante og er blitt vant til å håndtere forskjeller, forteller Rosten.

– Bildet av Furuset som en liten, varm og trygg drabantbygd hvor alle kjenner alle, går igjen i mine informanters beskrivelser av stedet.

– For få etnisk norske. Dionysius Ferdinand Tason, ungdomsarbeider og lærerstudent ved HiOA, synes også at Furuset blir urettferdig fremstilt i mediene. Han er født og oppvokst på

Furuset, og har jobbet i seks år som ungdomsar-beider på hjemstedet.

– Det føles urettferdig, fordi det er enkelte per-soner og grupper som skaper negativ omtale. Spesielt B-gjengen. Jeg synes det er kjedelig at de skal ødelegge for så mange andre, sier Tason.

– Jeg merket det selv da jeg gikk på videregå-ende på Lambertseter. Mange på skolen trodde at det ofte er skyteepisoder på Furuset.

Vi møter Tason på Furuset ungdomssenter ,hvor han jobber tre kvelder i uken ved siden av studiene.

Ungdommene som går her, er i alderen fra 10 og opp til 18 år. De kommer til ungdomssenteret for blant annet å spille biljard, PlayStation og bordtennis, delta i dansegrupper eller skrive låter i lydstudioet.

8

Tema: Byen

Norge er det store for-skjeller mellom kvin-ner og menn når det gjelder hvor mange som fullfører videre-

gående opplæring, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Kjønnsforskjellene er likevel mye større blant menn og kvinner med minoritetsbakgrunn i Groruddalen, på østkanten i Oslo, enn ellers i Norge.

– Minoritetsjentene i bydelen hvor jeg hadde feltarbeid, er faktisk helt på nivå med jenter i totalbefolknin-gen. Deres mannlige barndomsven-ner klarer seg derimot langt dårli-gere i videregående skole enn hva gutter på landsbasis gjør, påpeker HiOA-forsker Monika Rosten.

Hun forsker blant annet på kjønnsforskjeller i et ungdomsmiljø på Furuset som hører til bydel Alna.

Mange dropper ut. Tall fra Alna i Oslo viser at kun 42 prosent av minoritetsguttene fullfører videre-gående opplæring. Blant minoritets-jentene derimot oppnådde 76 pro-sent studie- eller yrkeskompetanse i videregående opplæring innen fem år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Gruppen som det vises til her, er innvandrere og norskfødte med for-eldre fra Afrika og Asia.

– Statistisk kan klassebakgrunn bidra til å forklare den lave gjen-nomføringsprosenten for minori-tetsguttenes del, men hva så med den enorme kjønnsforskjellen innad mellom minoritetsungdom? spør forskeren.

Ambisiøse minoritetsjenter. – Hvis jeg skal forenkle, så har vi svært mange flinke jenter og en god del rampete gutter på Furuset. Og selv-følgelig er det mye variasjon ut over det, men mønsteret er likevel tyde-lig, sier Rosten.

Flere selvforsterkende effekter spiller inn her, og for enkelte dan-ner de til sammen en negativ spiral som det er vanskelig å bryte ut av etter hvert.

Både guttene og jentene har et press hjemmefra om å gjøre det bra på skolen, selv om forventingene overfor sønner og døtre på andre områder kan være svært ulike.

Blir fulgt opp strengere. Jentene er mer hjemme etter skolen, og blir fulgt opp strengere, mens guttene

JENTER LYKKES – GUTTENE FALLER FRAMinoritetsjenter sikter høyt og lykkes, mens mange

minoritetsgutter på østkanten i Oslo sliter med å

fullføre videregående skole. Kjønnsroller i ung-

domsmiljøene kan være en viktig årsak.

TEKST:

Sonja Balci

I

FOTO:

Benjamin A. Ward

Roser samholdet. Arbeidsoppga-vene til Tason er alt fra leksehjelp til ansvar for å gjennomføre aktivi-teter. Han roser samholdet i ung-domsmiljøet på Furuset.

– Det beste ved Furuset er at det bor folk fra så mange forskjellige kulturer på stedet. Vi blir kjent med folk fra omtrent hele verden.

– Men det er synd at etnisk norske flytter herfra, og vi savner flere nor-ske ungdommer på ungdoms-senteret.Det er Viten + praksis som selv har tatt

kontakt med Furuset ungdomssenter.

Personer som er fotografert og intervjuet

på ungdomssenteret, har ingen

forbindelse til forskningsprosjektet.

9

Tema: Byen

Forsker og sosialantropolog

Monika Rosten ved Høgskolen i

Oslo og Akershus.

10

Tema: Byen

ofte får lov til å henge på senteret og være lenge ute på kvelden. For jen-tene er det sosialt akseptert i ung-domsmiljøet å være flink på skolen, og venninnene ser ut til å påvirke hverandre i den retningen.

Hun legger til at statistikere gjerne vektlegger betydningen av sosial bakgrunn, og da spesielt for-eldrenes utdanning, for dem som faktisk fullfører, og for hvilke karakterer som oppnås.

– Jentene på Furuset er ofte vel-dig ambisiøse og tar høyere utdan-ning selv om ingen andre i familien har det.

Dette fenomenet, å lykkes i skole og ta høyere utdanning, til tross for foreldrenes manglende utdanning, forklares gjerne med såkalt innvan-drerdriv. Det vil si at de er motiverte for å gjøre en ekstra innsats på sko-len for å øke sine livssjanser. Dette kan variere mellom etniske grup-per, og det ser ut til at denne driven ikke slår ut på samme måte for gut-ter og jenter.

For guttene er det lettere å se et skille. Ofte er det de av guttene som har foreldre som er opptatt av å følge opp skolearbeidet, eller som har høyere utdanning, som lykkes.

Velger å slutte. – På Furuset har jeg sett hvordan en del av guttene slutter før de får praksisplass på yrkesfag, eller hvordan de forsøker å kjempe seg gjennom studieforbe-redende linjer uten å få det til særlig bra. En del gir også opp, og velger å slutte på skolen.

– Da er det lett å ende opp i en hverdag som kan bære galt av sted.

– En god del av minoritetsguttene kommer dårlig ut, har kommunika-sjonsproblemer med familien sin, og noen havner også i kriminelle miljøer, understreker hun.

Preges av machoidealer. Rosten mener det kan oppleves problema-tisk å være en skoleflink ung mann i dette ungdomsmiljøet, som ofte preges av machoidealer – hvor gut-tene skal være tøffe og kule.

– Mange av guttene er også inter-essert i skole, men det blir ikke nødvendigvis anerkjent. Ofte må

de underkommunisere denne interessen.

– For hvert nytt skoleår har jeg hørt om eksempler på gutter som i samråd med foreldrene bytter skole for å unngå dårlig innflytelse fra kameratene, forteller hun.

Skoleflinke elever. Dette er ofte skoleflinke elever som samtidig er svært sosiale og blir sett opp til blant jevnaldrende. På denne måten kan de tilbringe tid med kameratene på Furuset i fritiden uten at det går ut over skoleresultatene.

– En av informantene fortalte at den viktigste forskjellen for ham var hvordan han ble møtt av en ny lærer på et nytt sted, og at han ikke lenger ble sett på som «en av dem», slik den gamle læreren gjorde.

– Det er altså ikke bare vennene som forventer at disse guttene skal være tøffe og kule fremfor skolef-linke. Minoritetsgutter fra Grorud-dalen møtes med slike forventnin-

ger i storsamfunnet hele tiden, også gjennom det bildet som skapes av dem i mediene.

Blodig urettferdig. En annen infor-mant med påbegynt mastergrad hadde selv en far med høyere utdanning. Han fortalte om hvor-dan moren i oppveksten fikk ham til å komme hjem tidlig hver kveld for å gjøre lekser, mens kameratene hans fikk lov til å være ute nesten så lenge de ville.

– Der og da opplevde han det som blodig urettferdig, men nå i ettertid er han takknemlig. Fra hans syns-punkt er det tydelig at denne for-skjellen har fått store konsekvenser både for kameratenes og hans eget utdanningsløp, sier Rosten.

– Mens guttene her ser ut til å være avhengig av dette presset hjemmefra for å lykkes, stiller det seg altså annerledes for jentene. For minoritetsjentene er det å være skoleflink normalen.

Flere jenter enn gutter tar høyere utdanning

– Det er verdt å merke seg den høye

andelen som tar høyere utdanning

blant minoritetsungdom, og da

spesielt for de som er født i Norge,

fremhever Rosten.

I Alna skiller både minoritets-

jenter og minoritetsgutter født i

Norge seg positivt ut. 45 prosent

av de norskfødte minoritetsjentene

i bydelen tar høyere utdanning,

og 29 prosent av de norskfødte

minoritetsguttene, ifølge Statistisk

sentralbyrå.

For hele Norges befolkning er

tilsvarende tall 39 prosent for kvin-

ner og 26 prosent for menn.

– Tallene gjenspeiler et mønster

jeg ser blant minoritetsnorsk ung-

dom fra Furuset. I denne sammen-

heng er det all grunn til å snakke om

et innvandrerdriv som gjelder for

begge kjønn, sier hun.

11

Tema: Byen

SER OSLO I LYS AV VERDENS STORBYERI åtte år har Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

drevet forskning på by og byutvikling, med Oslo som ramme og forskningsobjekt.

TEKST:

Jan Eriksen

FOTO:

Erik Norrud

Storbyforskerne Oddrun Sæter og Bengt Andersen ved HiOA har blant annet forsket på hva som motiverer Oslo-folk når de flytter mellom bydeler i øst og i vest, og i regionen.

12

Tema: Byen

Det viktigste bidraget er forhåpentlig at vi har formidlet ny og vesentlig kunnskap inn mot yrker og

yrkesutøvelse i hovedstadsområdet slik høgskolen utdanner til, og at HiOA-utdannede lærere, sykeplei-ere og andre yrker dermed har fått en lokal og storbyspesifikk variant de ellers ikke ville hatt, sier profes-sor Oddrun Sæter, som leder Storbyprogrammet.

Global trend. Storbyprogrammet tar opp i seg en rekke fagfelt, fra arkitektur, geografi, sosiologi og antropologi, til helse- og sosialfag, samt utdannings- og kunstfag. Det er skrevet en rekke doktorgradsav-handlinger, rapporter og artikler om blant annet by og byutvikling.

– Den økte tilflyttingen til byer er en global trend. Den gjelder i Asia, Afrika og Sør-Amerika som den gjelder i Skandinavia og Norge. Spørsmål omkring plass, organise-ring, levevilkår, miljø og kommuni-kasjon blir felles utfordringer, som krever et bredt perspektiv, i kombi-nasjon mellom eller på tvers av eta-blerte fag, sier Sæter.

– Her på høyskolen gjenspeiles denne tverrfagligheten i at vi har hatt stipendiater fra alle fire fakultetene.

Hvorfor flytter folk? I 2010 startet Oddrun Sæter og Bengt Andersen et forskningsprosjekt i samarbeid med samfunnsgeograf Per Gunnar Røe ved Universitetet i Oslo. Gjen-nom personintervjuer har for-skerne studert hva som motiverer Oslo-folk når de flytter mellom bydeler i øst og vest, og i regionen.

Prosjektet ble satt i gang på bak-grunn av medieoppslag om «hvit fraflytting» fra områder på Oslo øst med en stor andel ev innvandrere, samtidig som folk i disse områdene reagerte på at disse medieoppsla-gene ikke stemte overens med deres opplevelse av virkeligheten.

Flytter internt i bydelene. – Flyt-teprosjektet nyanserer både statis-tikkens generaliseringer og folks oppfatninger, ofte formidlet i medi-ene, for eksempel om såkalt hvit flukt fra Groruddalen.

Det er like aktuelt å snakke om at beboere i Oslo foretrekker å flytte internt, både i øst og i vest, dette gjelder alle grupper, fremhever Oddrun Sæter.

Prosjektet avdekket at barnefami-lier som vil ha større plass, ønsker også å flytte ut av storbyen. På tvers av bakgrunn uttrykker de et ønske om en mer variert sammensetning i skolene og ønske om nærkontakt med både natur og lekeplasser. I vest ønskes slike områder bevart, her opplever beboerne fortetting som noe negativt.

Transittbydeler. Noen bydeler kan kalles transittbydeler, hvor unge bor i en periode, for så å trekke mot et hus med hage i byen eller på landet etter at barna har kommet.

Flytteprosjektet har hatt tilknyttet masterstudenter fra Universitetet i Oslo og HiOA. Det er gjort cirka 230 intervjuer, blant annet av eiendoms-meglere og boligutbyggere.

Strigling av sjøfront. Et gjennom-gående trekk ved byutviklingen de siste tiårene, både nasjonalt og internasjonalt, er ombyggingen av byområdene langs sjøkanten.

Der det tidligere var kaier, hav-neskur, skipsverft og jernbanespor, ispedd billige leiegårder, popper det nå opp kostbare boliger og forret-ningsbygg.

– Det skjer i Oslo, i New York og i alle verdens storbyer. En spektaku-lær byutvikling skapes ved en i stor grad sammenfallende retorikk. Det tilrettelegges for innbyggere med høy betalingsevne og «den såkalte kreative klassen», mens andre enten ikke får tilgang eller må flytte ut, om en leier sin bolig, sier Sæter som har forsket på dette.

– Forskjellen fra Norge til for

FAKTA

STORBYPROGRAMMET ble etablert

i 2006 og bidrar med forskning på

storbyrelaterte problemstillinger. Siden

2007 har programmet rekruttert 13

stipendiater i samarbeid med fagmiljø-

ene ved HiOA. Les mer på hioa.no

eksempel New York er graden av brutalitet. I Norge skjer det mer indirekte, gjennom kostnadsnivået på boliger. I New York opplever folk å bli kastet direkte ut på gata.

Hva skaper gode byer? Det er et spørsmål som Storbyprogrammet nå skal forske videre på. Program-met er med i et forskningsnettverk kalt «Smart Cities and Communi-ties» i regi av EU.

Nettverket skal blant annet stimu-lere til forskning for å forsøke å finne betingelser for «gode byer» med spesiell vekt på miljøkvaliteter.

– Vår gruppe skal i første rekke se nærmere på sosial bærekraft, men hvor bymiljøet er i fokus, som grønne lunger og møteplasser, mil-jøvennlig transport og energi, kort-reist mat og kortreiste produksjons-ledd i industrien.

– Vi vil se på realisering av smarte tiltak og løsninger, men også på hva som mangler når det gjelder å skape menneske- og miljøvennlige byområder. En ambisjon er også å samhandle med innbyggerne gjen-nom ulike diskusjoner og konferan-ser, og å vise fram store og små pro-sjekter som virker, sier Sæter.

«Det skjer i Oslo, i New York og i alle verdens storbyer. En spektakulær byutvik-ling skapes ved en i stor grad sammenfallende retorikk.»Oddrun Sæter

13

Tema: Byen

KRITISK TIL DEN KREATIVE KUNNSKAPSBYENForsker Heidi Bergsli frykter at hovedstaden er i ferd med å bli en

by for de høyt utdannede og bemidlede. Hun mener resultatet kan

bli mangel på folk med yrkeskompetanse i byen.

TEKST:

Sonja Balci

FOTO:

Benjamin A. Ward

14

Tema: Byen

Norge går annenhver elev i videregående opplæring på en yrkesfaglig linje, men i Oslo er det snart

bare hver fjerde som velger en yrkesutdanning. Og andelen syn-ker, ifølge tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune.

I 2008 søkte 37 prosent av Oslo-elevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde 28 prosent det samme.

Heidi Bergsli ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) jobber med en doktorgrad om byutviklin-gen i Fjordbyen i Oslo, og stiller seg kritisk til at hele fjordlinjen utvikles i tråd med det som oppfattes som en kunnskapsbys horisont og image.

– I likhet med mange andre byer drømmer Oslo om et image som «Den kreative byen», sier hun.

– Oslos politikere ønsker å til-trekke de høyt utdannede kunn-skapsarbeiderne og de kreative arbeiderne. Men et bysamfunn trenger mennesker som har ulike former for utdanning og kvalifika-sjoner, sier Bergsli.

– Når det i flere sentrale fora frem-mes at det er de høyt utdannende som har den største verdien for Oslo, bygger det en identitet for Oslo som mange ikke vil kjenne seg igjen i. Og siden alle føringene om at den kreative kunnskapsbyen må utvikles for å skape konkurranse-dyktighet, får yrkesfag lav status.

– Kanskje mangler ungdom incentiver og rollemodeller som kan motivere dem til å velge denne retningen.

Fra industriby til tjenesteby. Oslo har hatt en rask overgang fra å være en industriby til å bli en såkalt tjenesteby.

De siste tiders byutvikling har skjøvet bort den nære fortiden Oslo har som industriby, fordi industri-produksjon i dag knyttes til et skit-tent image, fremhever Bergsli. Det urbane derimot, knyttes til rekrea-sjon, kultur og tjenestenæringer, som vektlegges i det som kalles den kreative byen og kunnskapsbyen.

– Jeg lurer på hva tidligere og nåværende industriarbeidere ten-ker om Oslos utvikling og visjoner. Hvilken plass får de i visjonen om kunnskapssamfunnet?

Hun mener utviklingen byr på en del utfordringer, og at det må gjøres mye mer for å legge til rette for det mangfoldet som en by bør ha.

– Politikere og sivilsamfunnet må anerkjenne praktiske kvalifikasjo-ner og alle typer kunnskap, vel så mye som teoretisk og kreativ kom-petanse, understreker hun.

Høyere utdanningsnivå. Bergsli får støtte av førstelektor Halvor Speta-len, som er forsker og lærer ved yrkesfaglærerutdannin-

I

– Fjordbyen legger ikke til rette for et sosialt mangfold, sier forsker Heidi Bergsli som er stipendiat ved Storby-programmet ved HiOA.

«Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen.»Heidi Bergsli

OM STUDIEN

Heidi Bergsli har analysert

byutviklingen i Fjordbyen i Oslo og

prosjektet Euroméditerranée i Marseille.

Analysen hennes viser at den franske

lovgivningen regulerer byutviklingen,

herunder boligmarkedet, i mye større

grad enn i Norge. Når organiseringen av

prosjektene også innebærer mer offentlig

styring i Marseille, er resultatet et større

sosialt og kulturelt mangfold enn i

Fjordbyen, som preges av en nyliberal

politikk.

Bergsli har intervjuet eksperter,

byråkrater, politikere og folk i kultursek-

toren i begge byene. I tillegg har hun

studert blant annet plan- og strategido-

kumenter, og observert utviklingen og

bruken av byutviklingsområdene, samt

deltatt på politiske møter og folkemøter.

15

Tema: Byen

gen på HiOA.– Det er ikke uventet at færre enn

landsgjennomsnittet søker yrkesfag i Oslo. Dette har noe med det gene-relle utdanningsnivået og struktu-ren i nærings- og arbeidslivet i Oslo-regionen å gjøre, sier han.

I et relativt todelt arbeidsmarked er det på den ene siden et stort inn-slag av ufaglært arbeidskraft i servi-cenæringene. På den andre siden er det et stort innslag av attraktive job-ber med krav om høyere utdanning i privat og offentlig sektor. I et slikt marked oppleves yrkesutdanning som mindre nødvendig for å kapre attraktive jobber, forklarer Spetalen.

En slik struktur betyr at rollemo-dellene til svært mange ungdommer i Oslo-regionen har et høyere utdan-ningsnivå enn i områder der over halvparten av ungdomskullet søker seg til yrkesfaglige utdanningspro-grammer.

Spetalen mener at dette, sammen med at yrkesfagene generelt har lavere status enn studiespesialise-ring, påvirker ungdommers valg av utdanningsprogram i Oslo.

– Litt spissformulert kan man si at veien til drømmejobben i Oslo krever studiespesialisering og der-etter studier ved universitet eller høgskole.

«Med dagens byutvikling i Oslo strømlinjeformes byen gjennom et design som ikke vitner om kreativitet.»

Førstelektor Halvor Spetalen forsker

og underviser på yrkesfaglærerutdannin-

gen ved HiOA.

16

Tema: Byen

lle flytter ikke til byen fordi det er trendy og attraktivt. Byens inn-byggere har mange forskjellige hverdags-

liv, behov og ønsker.– Fjordbyen legger ikke til rette

for dette sosiale mangfoldet. Om de kommunale målene og visjonene for Fjordbyen ble fulgt opp, ville utviklingen også treffe en større del av lokalbefolkningen, sier Bergsli.

Et av de sentrale målene for Fjord-byen er å åpne opp mellom fjorden og byen til glede for hele Oslos befolkning.

Hun mener byutviklingspolitik-ken i for stor grad innrettes mot å skape en viss form for attraktivitet for bemidlede, turister og ledende næringer.

Stenger folk ute. – Byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden, tar lite hensyn til sosialt og kulturelt mangfold, mener Bergsli.

Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, så finnes det symbolske barrierer i design og arkitektur som er effektive i å skape skiller mellom hvem som inviteres inn eller ei.

Akkurat som Tjuvholmen plan-legges Bjørvika med eksklusiv design, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker som også virker ekskluderende. Bergsli mener at offentlige myndigheter har et ansvar for å tilrettelegge for flere varierte tilbud i Fjordbyen.

– Som for eksempel et kulturhus for og med barn og ungdom. Vi burde få flere gratis småskalatil-bud, i tillegg til restauranter og

kafeer som treffer ulike aldre og lommebøker, sier hun.

Høye boligpriser. Bergsli stiller også spørsmål til boligpolitikken i Fjordbyen i avhandlingsarbeidet. I Fjordbyen er boligprisene så høye at det blir en forholdsvis ensidig befolkning.

Bystyret vedtok at fem til ti pro-sent av boligene i Fjordbyen skulle være rimelige utleieboliger.

– Men tomtene er for dyre. Her har ikke bystyret hatt makt bak kravet, sier hun. – For Oslo generelt

burde vi ta tilbake den sosiale bolig-politikken. Det bør ikke være slik at kjøpekraften alene bestemmer hvem som har rett til å bo i byen.

Selger seg til turistene. Hun har også studert hvordan kultur og byutvikling kobles i dagens bypoli-tikk. Den innebærer å flytte store kulturinstitusjoner, slike som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, fra andre bydeler i Oslo til signalbygg i Fjordbyen.

På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika, mens andre bydeler mister kulturattraksjoner, uten at det er bestemt hva som skal skje med de forlatte bygningene.

Utviklingen er en del av en turist-strategi. De store kulturattraksjo-nene samles på et fat, som Operaen, Munch Museet, Astrup Fearnley, nye Deichmanske og Nasjonalmu-seet. Lett tilgjengelig på et samle-bånd, perfekt servert til turistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler.

– Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen, hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch Museet på Tøyen er det en del av et sted som har mye forskjellig å by på.

Bergsli er redd for at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mang-foldet. Overraskelsene.

– Dette mener jeg er viktige aspekter ved byen. Med dagens byutvikling i Oslo strømlinjefor-mes byen gjennom en design som ikke vitner om kreativitet, men hel-ler om å følge trender for hva attraktivitet skal være og for hvem.

En glanset by tar formEksklusivitet er viktig i Fjordbyen, byutviklingsprosjektet som forvandler

Oslos sentrale sjøside. – For meg er det et paradoks at velferdsstat og likhets-

ideal er fraværende i byutviklingen, sier Heidi Bergsli.

TEKST:

Sonja Balci

FOTO:

Thinkstock

A

Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen.

17

Tema: Byen

KØKORK

KO

A

S18

tor vekst i privatbil-parken, manglende veikapasitet og et kostbart kollektivtil-bud var den gang

kjennetegnet på alle de tre største byene i Norge.

– Bompengefinansiering og eta-blering av Oslopakkene, der stat og kommuner har forpliktet seg gjen-sidig til å bidra, har gitt en sjelden mulighet til å unngå å havne i samme situasjon en gang til, sier førsteamanuensis og samferdsels-ekspert Knut Boge ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har forsket på området i en årrekke.

– De neste 20 årene forventes nemlig Oslo og Akershus å få vel 350 000 flere innbyggere. Dersom det ikke snart tas grep i form av samordning av boligbyggingen og samferdselsinvesteringene, så kan Oslo og Akershus snart være til-bake i samme trafikale uføre som på 1980-tallet, sier han.

Særegent valgsystem forklarer. – Det kvelende grepet som bilismen har fått på de norske byene, og sær-

lig Oslo, er ikke tilfeldig, sier Boge. Det har historiske røtter som

dypest sett handler om det særegne norske valgsystemet, med lovfestet favorisering av distriktsrepresenta-sjon på bekostning av tettbefolkede bysamfunn, forklarer forskeren.

Stortinget har vært dominert av representanter som har sett på de store byenes utfordringer som bye-nes egne problemer, ikke som noe som må løses for å få nasjonen til å fungere.

Det er derfor verken vanskelig topografi eller store kostnader som er årsaken til at det i Norge fortsatt ikke finnes et godt stamveinett mel-lom de store byene. Det er resultatet av bevisste politiske valg der lokale veiprosjekter ble prioritert på bekostning av veiprosjekter av nasjonal betydning.

Moro på statens regning. Boge mener det er lokalsamfunnene og regionene som lenge «har fått moroa», på statens regning. Den viktigste forklaringen er altså et valgsystem som har favorisert velgerne og skattebetalerne i

Støtet for å løse transportproblemene i Oslo og Akershus må settes inn nå. Hvis ikke er faren stor for å ende opp i den type sammenbrudd norske byer opplevde rundt 1980, med de tre k-ene – kø, kork og kaos.

TEKST:

Jan Eriksen

FOTO:

Johner, Benjamin A. Ward

S

Førsteamanuensis Knut Boge ved Høgskolen i Oslo og

Akershus er en anerkjent og hyppig brukt samferdsels-

ekspert, særlig på vei og veiutbygging.

19

Tema: Byen

tynt befolkede utkantstrøk på bekostning av velgerne og skattebe-talerne i tett befolkede områder.

Ved de siste endringene i valglo-ven, ser vi kanskje likevel en end-ring i dette bildet. Det er en erkjen-nelse av at de tettest befolkede områdene også er en del av landet, og følgelig trenger statlige bidrag for å løse trafikkproblemer. Villigheten fra regjeringens side til å gå inn i de utfordringene storbyene sliter med, kan synes økende, mener Boge.

Mengler ressurser. Bykommunene har vokst, men har ikke hatt ressur-ser til å sørge for et godt nok kollek-tivtilbud, som kunne ha demmet opp for bruken av egen bil som det primære transportmiddelet.

Det har også vært en tendens til å bygge boligområder først og tenke trafikkløsning i etterkant. Boge mener både Søndre Nordstrand og

Fornebu (etter nedleggelsen av fly-plassen) er eksempler på dette.

Transportbehovet er der fra star-ten, og innen en god kollektivløs-ning kommer på plass, har det alle-rede etablert seg transportmønstre basert på bruk av egen bil. Slike mønstre er vanskelige å snu, påpe-ker Boge. I Danmark bygde de metroen fra København sentrum til Kastrup flyplass før de begynte utviklingen av området mellom Kastrup og København.

Sårbar T-bane. T-banen i Oslo ble i sin tid bygd utelukkende for kom-munale midler, med forbindelse til nye drabantbyer øst for byen. Da den sto ferdig i 1966, var Oslo den minste byen i verden med eget metrosystem.

– Historien, med en relativt lav kollektivandel av totale antall arbeids-, skole- og handlereiser, har

vel vist at dette ikke var godt nok. Dagens ene tunnel gjennom sen-trum understreker T-banens sårbar-het med hensyn til punktlighet og regularitet. Oppfatninger av billett-prisene som høye og usikkerhet omkring regularitet taler ikke akku-rat for systemet, sier Boge, selv om Oslo kommune de siste årene har tatt mange og virkningsfulle grep for å øke andelen kollektivreisende.

Den norske modellen. Mens Dan-mark og Sverige allerede for 50-60 år siden fikk på plass strukturer som gjorde det mulig å bygge ut samferdselen noenlunde effektivt etter nasjonale behov, er det først i moderne tid at den norske staten har gått inn med bidrag til for eksempel utbyggingen av kollektiv-tilbudet i Oslo og Akershus

I Norge er systemet slik at staten beslutter og bevilger en stor del av

20

Tema: Byen

midlene, mens det som hovedregel er kommunene som har regule-ringsmyndigheten. Skal et sam-ferdselsprosjekt realiseres raskt, forutsetter det at Vegdirektoratet eller Jernbaneverket kommer til enighet med de kommunene tilta-ket berører. Det har ikke alltid vist seg like enkelt.

Vedtatt ny E18 gjennom Østfold ble på denne måten vesentlig for-sinket. Det var også tøffe og tidkre-vende runder rundt ny E6 og jern-bane langs Mjøsa.

– Dette er en særegen, norsk måte å gjøre det på. Lokale interesser vektes høyt, og de nasjonale beho-vene tilsvarende lavt. Sterke kom-muner mot svak stat. I Danmark bevilger normalt ikke Folketinget penger til investeringer i motor-veier og jernbaner før regulerings-spørsmålene er avklart.

Tegn til lysning. Innenfor dette bil-det er det derfor et positivt tegn at det nå synes å løsne med hensyn til kollektivtrafikk i de fire største byene, sier Boge.

Han sikter her til bybanen i Ber-gen, tankene om såkalt superbuss i Trondheim og Stavanger, og forsert metroutbygging i Oslo og Akershus, med Fornebubanen og forlengelse Ellingsrudåsen–Ahus/Lørenskog.

– Avtalene mellom kommuner og staten bak disse tiltakene er imid-lertid skjøre byggverk. Det gjelder ikke minst Oslopakkene. Til tross for at de er politiske mesterstykker, må tiltakene de omhandler, realise-res for å unngå at avtalene kollap-ser, med fremtidige, uønskede sce-narier, sier Knut Boge.

– Det understreker behovet for å sette inn støtet nå.

«Det kvelende grepet som bilismen har fått på de norske byene, og særlig Oslo, er ikke tilfeldig.»

21

Tema: Byen

- Det er et stort og økende problem at boligvelstanden er så ulikt fordelt, sier boligforsker Jardar Sørvoll.

22

Tema: Byen

100år etter at Oslo var «gårdeierveldets» by fremfor noen, har

de store profesjonelle utleierne nær-mest forsvunnet fra hovedstaden. Boligforsker Jardar Sørvoll ved Høg-skolen i Oslo og Akershus (HiOA) mener det er på tide å få profesjo-nelle utleiere tilbake i bybildet.

– Oslo trenger et mer profesjonelt og velfungerende utleiemarked enn det vi har i dag, sier NOVA-forsker Sørvoll, som står bak en ny forsk-ningsrapport om leiemarkedet i nor-ske byer.

Fra leieby til eieby. På begynnelsen av 1900-tallet var hele 95 prosent av Oslos innbyggere leieboere. I dag er det bare 30 prosent som leier. Resten eier egen bolig. Riktignok er Oslo en helt annen, og større, by i dag, men det sier noe om utviklingen.

Det er resultatet av en bevisst poli-tikk. I hele etterkrigstiden var det bred oppslutning om at folk flest skulle eie sin egen bolig. Husban-ken, boligsamvirket, byfornyelse og skattesubsidier var viktige boligpo-litiske våpen som presset utleierne

ut av Oslo. «Å tjene penger», som tid-ligere statsminister Trygve Bratteli sa, «på å eie andres bolig er ikke en legitim næringsvei».

Selv om selveierpolitikken i Norge har vært vellykket, har politikken også sine negative konsekvenser som er blitt spesielt tydelige i dagens kommersielle boligmarked.

Sørvoll mener den norske eierlinja har sine fordeler, men det er grunn til å justere den ned noen hakk ved å satse mer på profesjonell utleie.

Mangler profesjonelle utleiere.

Oslo har ikke et velfungerende leie-marked, slik Sørvoll ser det. Utlei-erne er ofte privatpersoner som leier ut en eller to ekstraboliger. Det er heller ikke lagt opp til at folk skal bo der lenge, slik det var tidligere.

– Men for en som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, blir leiemarkedet den eneste løsningen, sier han.

Det er en løsning som fungerer dårlig for barnefamilier som skal bo der over lang tid. Leieboligene er ikke tilrettelagt for dette, mener Sørvoll.

Mye flytting. Leiemarkedet er bereg-net på folk i overgangsperioder. På nyskilte, folk som nettopp har flyttet, og studenter og eldre. Det er et bolig-marked preget av kortvarige utleie-kontrakter. Derfor er leilighetene ofte små og med lav standard.

– Det er uheldig. Barn trenger sta-bile boforhold, men å leie bolig i Norge innebærer som regel mye flyt-ting fra en liten leilighet til en annen liten leilighet med enkel standard, sier Sørvoll.

Sørvoll mener at flere profesjo-nelle utleiere, både private og offentlig støttede, og et mer velfun-gerende leiemarked kunne gitt bar-nefamilier bedre standard og stabi-litet. Det vil alltid være grupper som ikke har råd til å kjøpe bolig, derfor er det behov for et leiemar-ked som fungerer.

Flere leieboliger demper prisene.

Han får støtte av førsteamanuensis Mary Ann Stamsø ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har forsket på boligpolitikk og boligmarked i mange år, og underviser i temaet. Stamsø mener myn-

MANGEL PÅ UTLEIE-BOLIGER RAMMER FATTIGE FAMILIER

TEKST:

Stig Nøra

FOTO:

Sonja Balci

ILLUSTRASJON:

Henning Gjerde

Storbyer som Oslo trenger et bedre leiemarked. Det vil både hjelpe fattige

familier og dempe stadig økende boligpriser.

VIDEO

vitenogpraksis.no

23

Tema: Byen

24

Tema: Byen

«Det er ikke rettferdig at det er enkelt-individer som tar hele gevinsten av felleskapets investeringer.»

dighetene må bygge enda flere studentboliger og leiligheter for unge gjennom å bygge ut et profesjonelt leiemarked.

– Det vil være et gode for dem som trenger det, men det vil også redu-sere etterspørselen etter boliger og dempe boligprisveksten, sier hun.

Hun er bekymret for at første-gangskjøperen blir stadig yngre, fordi alle er redd for å komme for seint til «boligfesten». Det bidrar til at boligprisene fortsetter videre oppover. Et velfungerende leiemar-ked er en riktig medisin for å stagge veksten.

For eksempel er det bare 50 pro-sent som eier egen bolig i Tyskland, og her er også boligprisveksten moderat.

Samarbeid med private. Det er store muligheter med et samarbeid mellom det offentlige og private utbyggere, mener Sørvoll.

– Det kan være en vinn-vinn-situ-asjon. Utbyggerne får sikkerhet for sine investeringer i utleieboliger, mens det offentlige får bedre og større boliger til de gruppene som ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det kan gi langvarige og stabile boforhold for disse gruppene som ofte er fattige barnefamilier, sier han.

Et annet alternativ kan være å gi offentlig støtte til aktører som OBOS til å gå inn i leiemarkedet.

Ingenting skjer. Politikerne vil ha flere utleieboliger, men ingenting skjer. Med dagens skattesystem er

det mer lønnsomt å investere pen-gene i næringseiendom enn i utleie-boliger. – Politikerne sier gjerne at de skal bygge ut leiemarkedet, men uttalelsene etterfølges ikke av end-ringer i skattesystemet, sier han.

I tillegg vil normalhusholdningen kjøpe sin egen bolig. Det gjør at leie-markedet i stor grad trekker til seg folk som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller folk som er i overgangsfa-ser i livet, og det gjør det også mindre attraktivt for andre grupper å leie.

– Det blir en selvforsterkende effekt hvor det blir lite lønnsomt for utbyggere å bygge leieboliger, såfremt det offentlige ikke går inn med subsidier, sier han.

Velferdspolitikken som forsvant.

Stamsø mener det er uheldig at poli-tikerne har forlatt boligmarkedet. – Problemet er at Norge ikke lenger har en boligpolitikk, og dermed har vi også gitt slipp på et viktig velferds-politisk virkemiddel, sier hun.

I løpet av 1980-tallet ble den norske boligpolitikken snudd på hodet. Norge gikk fra å ha et sterkt regulert boligmarked med omfattende subsi-dier i internasjonal målestokk til det motsatte, med veldig få reguleringer og svært begrensede subsidier.

Da forsvant også boligpolitikken. Innenfor dagens boligpolitikk er det særlig skattesystemet som skaper en urimelig fordeling. Selv økonomisk liberale land som USA og Sveits har en mer rettferdig skattepolitikk på bolig enn Norge, ifølge Stamsø.

– Et viktig virkemiddel i dagens

25

Tema: Byen

«Problemet er at Norge ikke lenger har en boligpolitikk, og dermed har vi også gitt slipp

på et viktig velferdspolitisk virkemiddel.»Mary Ann Stamsø

frie boligmarked ville vært å redusere skattefordelene på å eie egen bolig, sier Stamsø. Økt eien-domsskatt ville for eksempel hatt en gunstig fordelingseffekt, og det er viktig at det gjøres i kombinasjon med lavere inntektsskatt – slik at ikke den totale skattebelastningen blir større.

Skjev fordeling av boligvelstand.

Forsker Sørvoll etterlyser mer dis-kusjon rundt boligpolitikken. Han påpeker at det er stort og økende problem at boligvelstanden er så ulikt fordelt. – I dag er det flaks som bestemmer hvor godt du gjør det på boligmarkedet og dermed også i pri-vatøkonomien.

I tillegg legger offentlige myndig-heter til rette for at noen kan tjene mye på fellesskapets investeringer.

Sørvoll illustrerer med et eksem-pel fra sitt eget boligliv. Han eier bolig på Ski. Etter at skattebetalerne har finansiert dobbeltspor på jern-banen fra Oslo til Ski, vil trolig bolig-prisene stige på Ski.

Gevinsten er gjort mulig av fel-leskapets midler, men det er Sør-voll som får hele gevinsten. Før ville staten tatt deler av gevinsten inn i fellesskapet igjen. Slike gevin-ster blir igjen videreført gjennom arv til barna når de igjen skal investere i bolig.

Ikke rettferdig. – Det er ikke rettfer-dig at det er enkeltindivider som tar hele gevinsten av fellesskapets investeringer, som for eksempel et dobbeltspor til Ski, sier Sørvoll.

Bildet blir ikke lysere av at stadig flere får hjelp av sine foreldre til å kjøpe bolig. I tillegg vil regjeringens fjerning av arveavgift og kutt i for-mueskatten gjør dette enda mer gunstig, fremhever han.

– Vi har en velferdsstat som har hatt som mål å fjerne vilkårlighet når det gjelder helse og velferd, men det er ingen slike målsetninger i boligpolitikken, som er så viktig for folks liv.

– Selv økonomisk liberale land som USA og Sveits har en mer rettferdig skattepolitikk på bolig enn Norge, sier Mary Ann Stamsø

26

Tema: Byen

MITT PROSJEKT: ANNE BIRGITTA NILSEN

Det må være nulltoleranse for skjellsord knyttet til bestemte grupper i skole-

gården. Både lærere og elever trenger mer kunnskap om den hverdagslige hat-

pratens skadevirkninger, mener Anne Birgitta Nilsen, som forsker på hatprat.

SKOLEGÅRDENS HATPRAT

– Mongo! – Jævla homse! – Jøde! – Hore!

Mongo, homse, hore og jøde er skjellsord lærerne hører i skolegår-den. Skjellsordene sorterer under hatprat. De er egnet til å vekke nega-tive følelser, holdninger og oppfat-ninger av mennesker. Det er hatpra-tens fremste kjennetegn. Hatpraten er rettet mot tilhørernes følelser.

Sprer negative holdninger. Men barn og unge som bruker disse skjellsordene, har i mange tilfeller ingen intensjon om å spre skepsis, hat eller sinne overfor funksjons-hemmede, homofile eller jøder. Gjennom språklige samhandlinger har barna bare lært at dette er skjellsord man kan bruke når man er irritert, sint eller ergerlig på noen. Skjellsordene er, sett fra deres side, bare uttrykk for følelser. Uttrykk for sinne og engasjement kan derfor bidra til at barn uforva-rende sprer negative holdninger og oppfatninger overfor en gruppe.

For lærerne kan det være vanske-lig å vite hva de skal slå ned på, og når de skal gripe inn. Hvor går grensen mellom mer uskyldig erting og mobbing? Tradisjonelle definisjoner av mobbing sier jo at mobbing handler om gjentatte handlinger som går over tid. Men når disse skjellsordene som er rela-terte til bestemte grupper, dukker opp i skolegården, bør lærerne gi

uttrykk for en absolutt nulltole-ranse. Dette er mobbing, om det så bare dreier seg om ett enkelt tilfelle ved den aktuelle skolen.

Viktig for lærere. Som lingvist er jeg opptatt av hva ordene kan gjøre med oss, og hva vi kan gjøre med ordene. Jeg er interessert i kren-kende språkbruk, i språkbruk som er egnet til å sverte og rakke ned på individer og grupper. Det er denne forskningen jeg skriver om i boka mi. Forskningen er relevant for lærere og lærerutdanningene. Jeg mener det er behov for økt språklig bevissthet, blant både lærere og elever. Kunnskapen er også viktig for mange andre profesjonsutdan-ninger. Mobbing er et utbredt pro-blem, også i arbeidslivet.

Folk som i dag fremdeles bruker ordet neger om afrikanere, gjør ikke det nødvendigvis fordi de har negative holdninger til afrikanere, selv om det selvfølgelig også kan være rasisme som ligger til grunn for ordbruken. Det kan også være at disse menneskene ikke har fått med seg at neger er et degrade-rende begrep. Forsvaret holder imidlertid ikke. Som samfunns-deltaker har man plikt til å skaffe seg kunnskap, slik at man kan delta på en anstendig måte.

Skjellsordenes bivirkninger.

Ord kan brukes, og de kan

FAKTA

ANNE BIRGITTANILSEN er førsteamanu-

ensis ved HiOA. Hun

forsker på retorikk og

tolking i offentlig sektor

og har faglig bakgrunn fra

lingvistikk, arabisk og

midtøstenstudier.

VIDEO

vitenogpraksis.no

REFERANSE

Hatprat.

Anne Birgitta Nilsen.

Cappelen Damm, 2014

FOTO:

Benjamin A. Ward

ILLUSTRASJON:

Lars Fiske

27

Mitt Prosjekt

28

Mitt prosjekt

misbrukes. Språket kan brukes til gode og dårlige formål. Typiske eksempler på misbruk av ord har vi når enkelte grupper omtales med skjellsord. Det er misbruk fordi skjellsordene har noen alvorlige konsekvenser. Skjellsordene har potensiale for å skape eller forsterke en negativ oppfatning av utvalgte mennesker. Når bruken av homse som skjellsord brer om seg, skaper det en forståelse av at det ikke er greit å være homofil. Bruken av skjellsordet bidrar til en nedvurde-ring av homofile.

For hver gang noen sier jævla jøde, kan det befeste seg en oppfat-ning blant tilhørerne om at det ikke er bra å være jøde. Jødene som overhører slike skjellsord, kan føle seg både krenket og såret. Resulta-tet kan bli at de føler seg utenfor, og at de blir utestengt. Det kan danne seg en oppfatning i samfunnet om at man ikke trenger å behandle jødene med samme respekt som man viser overfor andre folk. I ytterste konsekvens kan resultatet bli hatkriminalitet.

Oppfatninger i samfunnet. Når man i et språk har nedlatende ord knyttet til en gruppe, sier det noe om de forestillinger og oppfatnin-ger som råder blant en del av språkbrukerne i det samfunnet. Gjennom en annerledeshet eller en påstått annerledeshet sier skjellsordene våre noe om hvem som er innenfor fellesskapet, og om hvem som regnes som utenfor. Skjellsordene forteller oss at noen grupper regnes som bedre enn andre, og at noen grupper regnes som dårligere enn andre. Hatpra-tens funksjon er å nedvurdere en gruppe mennesker, å svekke deres rykte og sosiale status.

Effekten på tilhørerne er helt sen-tral i hatprat. Hatpraten er publi-kumsorientert. Den søker å påvirke sine tilhørere gjennom å oppildne deres negative følelser. På den måten kan ord bli ledende for folks tanker og følelser.

Hensikten med det vi sier. Videre er forholdet mellom intensjon og effekt interessant i hatpraten. Når vi sier noe, så sier vi det som oftest i en eller annen hensikt. Hensikten med bruk av bestemte språklige vir-kemidler kan være å angripe noens verdighet. Men når folk blir kon-frontert med dette, sier de gjerne at det ikke var det de mente. Og det kan jo være de har rett. Vi kan jo strengt tatt ikke vite hva folk tenker. Vi kan heller ikke påstå at de tenker noe annet enn det de selv hevder å ha tenkt. Det vi kan vite noe om, er den potensielle effekten en ytring har. Vi kan alle vurdere hvorvidt en ytring er egnet til å umenneskelig-gjøre folk og hvorvidt den er egnet til å rangere mennesker.

Den dagligdagse hatpraten. Som språkforsker er jeg opptatt av både den dagligdagse hatpraten og den mer ekstreme hatpraten. Da jeg lanserte boka «Hatprat» på et fro-kostseminar, var de inviterte sam-

funnsdebattantene mest opptatt av de mer ekstreme sidene ved hat-prat. Jeg mener vi må være like opptatt av den hverdagslige hatpra-ten. Vi skal huske på at skjellsor-dene knyttet til en gruppe kan gjøre mye skade. Jevnt og trutt skader disse skjellsordene menneskers omdømme.

Skjellsordene våre er derfor ikke uvesentlige. De kan lede til flere hatefulle ytringer og flere negative følelser overfor utvalgte mennesker. De kan dessuten berede grunnen for voldelige handlinger. Hatkrimi-nalitet er et alvorlig samfunnspro-blem. Lingvisten Baha-eddin M. Mazid sier at hatprat kan sees på som en bro mellom hat og hatefulle handlinger. Dersom hatet ikke føl-ges opp av hatefulle ytringer, blir det trolig heller ingen hatefulle handlinger, sier Baha-eddin. Også i skolesammenhenger dukker det opp episoder der elever utsettes for hatefulle handlinger på grunn av sin gruppetilhørighet.

Hatprat er den første boka på norsk som gir innsikt i hva hatprat er og kunnskap om

hvorfor denne formen for språkbruk virker. Hvilke språklige virkemidler er det som gjør

at noen lar seg forføre eller manipulere av mobbing, netthets og hatretorikk?

«Som samfunnsdeltaker har man plikt til å skaffe seg kunnskap, slik at man kan delta på

en anstendig måte.»

29

Mitt prosjekt

ØYEBLIKKETPå poliklinikken ved Institutt for

fysioterapi behandler studentene

pasienter med varierte diagnoser og ulikt

funksjonsnivå, alt fra overtråkk til alvorlig

skader (multitraume). Studentene følger opp

en gruppe pasienter i praksisperioden. De får

erfaring med å følge opp pasienter over len-

gre tid, og får prøve seg i akutte situasjoner

på skadepoliklinikken. Studentene i praksis

oppfordres til å være «forskere», og de kan

samle data til bacheloroppgaven. Forskere

ved poliklinikken har prosjekter studentene

kan delta i, dermed får de også anledning til å

gå mer i dybden.

FOTO:

Benjamin A. Ward

30 31

Barnevernet brukte det at jeg hadde vært barnevernsbarn, mot meg. Som om jeg var dømt til å feile som mor på grunn av bakgrunnen min.»

Slik forteller en av informantene om møter med barnevernet etter at hun selv ble mor.

Forsker Mari Dalen Herland ved HiOA har intervjuet 15 kvinner og 15 menn om deres erfa-ringer som foreldre. Flere av dem, spesielt mødrene, opplevde at de ble stigmatisert og for-håndsdømt som dårlige foreldre av saksbehand-lere i barnevernet.

Kontakt med barnevernet. De hadde av ulike grunner kontakt med barnevernet da de selv ble foreldre. Blant annet fordi de trengte hjelp til å finne seg til rette i voksenlivet, hadde lite fami-lie å støtte seg på og et skjørt sosialt nettverk. Noen hadde også psykiske vansker eller ruspro-blematikk.

En mor kontaktet for eksempel barnevernet fordi hun trengte hjelp med datterens sykdom. Hun opplevde at barnevernet ikke forsøkte å sette seg inn familiens situasjon og forstå hvorfor og hvordan hun trengte hjelp med datteren. Isteden plukket de ut deler av innholdet fra samtalen om datteren, som hun ikke kjente seg igjen i.

Moren forteller at barnevernet ikke hadde til-tro til henne: «De sa blant annet at jeg ikke kunne noen ting om sykdommen til ungen min.»

Trenger hjelp. Informantene i studien var rundt 40 år. De hadde erfaringer fra barnevernet som ungdommer, og var blitt fulgt opp med intervjuer

Når foreldre blir forhåndsdømt av barnevernet Ungdom med atferdsvansker og barnevernserfaring

opplever å bli stigmatisert og forhåndsdømt av

barnevernet når de selv får barn.

TEKST:

Sonja Balci

FOTO:

Benjamin A. Ward

siden de var 15 år i en annen større studie ved HiOA. I ungdomstiden hadde de vist alvorlige atferdsvan-sker, ved for eksempel kriminalitet, rusmisbruk og prostitusjon.

– Jeg tror vi har lett for å tenke at det vil gå dårlig for denne gruppen som foreldre, men det gjør det ikke nødvendigvis. Mange klarer å bryte ut av det negative mønsteret, sier Mari Dalen Herland, som er doktor-gradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Disse mødrene og fedrene tren-ger støtte istedenfor å bli dømt på forhånd, påpeker hun.

Var ekstra sårbare. Dalen Herland fant ut at det var store variasjoner blant deltakerne knyttet til foreldre-skapet. Noen klarte seg fint, mens andre opplevde at det var vanskelig.

De hadde alle med seg en ekstra sårbarhet som gjorde at de trengte hjelp, men mange hadde ikke fami-lie å støtte seg til og strevde med svake sosiale nettverk.

Støtte fra en partner eller barne-vernet hadde derfor stor betydning for hvordan de fungerte som foreldre.

Viktig med nettverk. – Dette gjaldt både for mødrene og fedrene. Det betyr mye å ha noen å dele foreldre-skapet med, understreker Dalen Herland.

En annen informant fremhever hvor viktig støtten fra faren var for henne, til tross for at hun tidligere hadde hatt et vanskelig forhold til ham. Hun hadde opplevd at man-nen hennes og ett av barna døde.

Om betydningen av nettverk sier alenemoren:

«Vi har et veldig sterkt familie-samhold. Alle gjør det de kan for å hjelpe til … faren min og jeg har ord-net opp i de problemene vi hadde da jeg vokste opp. Vi har et bra forhold nå, og vi er enda nærmere hveran-dre nå på grunn av de to dødsfallene i familien vår … Jeg lar min eldste datter være alene med ham og det er overhodet ingen fare. Hvis jeg ikke hadde vært 115 prosent sikker

« OM STUDIEN

Prosjektet bygger på data fra en

longitudinell studie hvor forskeren følger

et individ eller grupper over en lengre

periode. Informantene ble intervjuet da

de var 15, 20 og 30 år. 21 døde ved 40 år

av årsaker som overdose eller selvmord.

REFERANSER

“Balancing fatherhood: Experien-

ces of fatherhood among men with a diffi-

cult past”, Qualitative Social Work.

«Negotiating motherhood: women with

troubled upbringings and their self-con-

ceptions as mothers”, Child & Family

Social Work.

32

Forskningsnytt

på det, så ville jeg ikke tatt noen sjanser. Mine barn går foran alt.»

Ansvaret hviler mer på mor. Stu-dien viser også at det er helt andre forventninger til mødre enn til fedre.

– Fedrene kan i større grad avvise barna sine, men den muligheten har ikke mødrene på samme måte, sier Dalen Herland.

Hun forklarer dette med at ansva-ret hviler mer på mødre enn fedre.

Sårbarheten fedrene hadde fra egen barndom, ved at de ikke ble

fulgt opp selv, spilte en rolle for hvordan noen av dem var som fedre.

– Andre derimot hadde gjort et brudd med sin vanskelige fortid. Disse fedrene klarte å fylle den moderne farsrollen, både som økonomisk forsør-ger og som en følelsesmessig engasjert far, fortel-ler Dalen Herland.

Her spilte personlige egenskaper som fighter-vilje og pågangsmot en stor rolle.

Og som en av fedrene sier:«Jeg har alltid klart meg selv, helt siden jeg var

liten. Jeg er en sterk, positiv mann . . . Noen vet om fortiden min, men det er ikke noe jeg skryter av, selv om det er noe bra med å ha disse erfarin-gene, i alle fall på en måte.»

«Vi har lett for å tenke at det vil gå dårlig for denne gruppen som foreldre, men det gjør det ikke nødvendigvis.»

De som har hatt erfaring med barnevernet i sin ungdom, trenger støtte når de selv blir foreldre – ikke å bli dømt på forhånd, fremhever stipendiat Mari Dalen Herland ved HiOA.

33

Forskningsnytt

Mer teori i utdanningene har ikke svekket nærheten til praksis, mener Jan Messel.

34

Forskningsnytt

Teori har fått flere inn i velferdsyrkeneFlere tiår med mer forskning og teori har økt både status, lønn og

rekruttering til sykepleieryrket og andre av velferdsstatens viktige

yrker. Men har den praktiske kunnskapen blitt nedvurdert?

samfunnet vektlegges stadig mer teori frem-for praktisk kunn-skap.

– Denne akademi-seringen av kunnskapen har hatt store konsekvenser for profesjons-fag som sykepleieyrket og andre av det vi kan kalle velferdsstatens yrker, sier Jan Messel, historiker ved Senter for profesjonsstudier ved høgskolen.

Messel er også en av redaktørene av den nye boken Profesjonshistorier.

Økt lønn og status. – Når utdannin-gene for en rekke av velferdsstatens profesjoner på 1970- og 1980-tallet ble høgskoleutdanninger, førte det ganske sikkert til en statusheving og dermed også en lønnsøkning, sier han.

Messel forteller at dette særlig har hatt betydning for flere kvinnedo-minerte profesjoner innenfor helse- og sosialsektoren.

– Det har trolig ført til bedre rekruttering til disse yrkene, som har vært viktig, sier han.

Stort behov. SSBs prognoser viser at økt rekruttering fortsatt vil være viktig framover. Frem mot 2030 er det behov for mange tusen nye

TEKST:

Kjersti Lassen

FOTO:

Benjamin A. Ward

I

Jan Messel er forsker

ved Senter for profesjons-

studier (SPS) ved

høgskolen og er en av

redaktørene av den nye

boken Profesjonshistorier.

lærere og helsearbeidere.I dag vil flere profesjoner utvide

sin egen grunnutdanning, fra bac-helor til master, og regjeringen vil blant annet innføre femårig lærer-utdanning.

Andre profesjoner har lagt vekt på å bygge ut videreutdanning, blant annet gjennom spesialiserte masterutdanninger.

– Profesjonene – og myndighe-tene – mener trolig at dette både vil øke statusen og gjøre profesjons-utøverne i bedre stand til å gjøre en god jobb. Men det må kunne sies å være en form for akademisering.

Økt profesjonalisering. Vil denne utviklingen gjøre utdanningene mindre praksisnære?

Nei, det tviler Messel på. Snarere tvert imot. Selv om mange mener at denne akademiseringen har ført til mindre vekt på praksisopplæring og til en generell nedvurdering av prak-tisk kunnskap, er det flere positive sider ved utviklingen, ifølge Messel.

– Et av argumentene har vært å gi profesjonsfagene et mer solid faglig grunnlag, sier Messel.

Dette var nært knyttet til en pro-fesjonalisering. For sykepleierne sto egen forskning og styrket utdanning sentralt, da de

35

Forskningsnytt

ønsket å heve yrkets status fra 1960-tallet. Også for sosialarbei-derne var det å knytte faget til viten-skapelig kunnskap viktig i profesjo-naliseringen.

Gjennom en mer vitenskapelig og akademisk utdanning blir disse yrkesutøverne i større grad bli i stand til å møte enkelte av utfordrin-gene i det daglige arbeidet, fremhe-ver Messel.

– Profesjonene skulle bli i stand til å møte en stadig mer komplisert virkelighet. De skulle kunne reflek-tere over og begrunne egen praksis. Det har vært viktige argumenter for å legge mer vekt på teoretisk kunn-skap i disse utdanningene.

For mye teori? Morgenbladets Lena Lindgren er blant dem som har kritisert samfunnets vekt på teori fremfor praktisk kunnskap, blant annet på lanseringsseminaret til Profesjonshistorier.

– Det er mye fornuft i det Lind-gren hevder, sier Messel.

– Hun er særlig opptatt av at fag-lighet og den praktiske kunnskapen

blir nedvurdert i dagens samfunn. Jeg tror dette er en riktig vurdering og også en uheldig utvikling.

Messel er likevel uenig i diagno-sen som sier at det legges for mye vekt på teoretisk kunnskap i profe-sjonsutdanningene.

Like mye praksis som før. Etter at flere av utdanningene fikk redusert praksisandelen etter innlemmelsen i høgskolesystemet for over 30 år siden, har forholdet mellom praksis og teoriundervisning vært noen-lunde konstant.

Det er derimot store forskjeller mellom de forskjellige utdannin-gene. Sykepleierne har fremdeles langt mer praksistid enn de andre utdanningene.

Teorien må være relevant. – Det er mer et spørsmål om hva slags teori studentene lærer i utdanningen, sier Messel.

Han mener det er avgjørende at studentene opplever teorien som relevant for å kunne reflektere rundt det de erfarer ute i praksis

enten som sykepleiere eller lærere. Teorien studentene lærer, må gjøre noe mer enn ensidig å forberede dem på en forskningskarriere.

I tillegg tror Messel det er en utfordring å knytte teori- og prak-sisundervisningen sammen på en god måte.

Må bevare særegenheten. – Det er heller for lite enn for mye forskning på praksisfeltet, mener han, og utdyper at forskning og teoriutvik-ling må foregå på profesjonsutdan-ningenes egne premisser.

– Økt forskning på profesjons-utøvelsen vil både kunne bidra til å sikre utdanningenes relevans og å styrke koblingen mellom utdannin-gene og praksisfeltet, sier han.

Messel mener det er et økende problem at forskjellene mellom høg-skolene og universitetene blir byg-get ned. Profesjonsutdanningene står dermed i fare for å miste sin særegenhet som yrkesutdanninger.

– Profesjonsutdanningene kan risikere å bli for forskningstunge, men lite praksisnære, avslutter han.

«Når utdanningene for en rekke av velferdsstatens profesjoner på 1970- og 1980-tallet ble høgskoleut-danninger, førte det ganske sikkert til en statushe-ving og dermed også en lønnsøkning.»Jan Messel

36

Forskningsnytt

Gunnar H. Gundersen drømmer om å fange lynet og gjøre kunst av det.

Så langt har han ikke kommet ennå, men sol, kulde, vind og regn har han kontroll over.

TEKST:

Sonja Balci

PORTRETTET

FOTO:

Benjamin A. Ward

PROFESSOREN SOM VIL UTFORDRE LYNET

37

rofessor Gunnar H. Gundersen tar seg tid og stresser ikke. Med en til-bakelent stil og langt, rødlig hår i en hestehale som ikke ser ut til å bli grå, skiller han seg ut fra andre

over seksti i det akademiske miljøet. Gunnar har for eksempel samlet på musefeller

i snart tjue år, og blir stadig intervjuet i mediene om samlingen som nærmer seg 300 varianter fra hele verden. Det er de ulike konstruksjonene og løsningene som interesserer ham. Han mener musefellene har alt, og er en faglig og visuell opp-levelse for alle som er opptatt av design.

Han leder Institutt for produktdesign ved HiOA. I tillegg er han kunstner, og setter opp store, kre-vende skulpturer, både i Norge og i utlandet. Det siste kunstverket, «Værspir», kom på plass i høst i en rundkjøring på Sokna på Ringerike.

Gjennom hele sin kunstneriske karriere har Gunnar vært fascinert av naturkreftene og utfor-sket hvordan værfenomener påvirker materialer.

Han ser litt tankefull ut der han sitter, med vin-terfrakken fortsatt på, i et tomt rom i de gamle lokalene til Kunstakademiet i Oslo. Vi er i St. Olavs gate 32, som nå er blitt byens student-senter. Høgskolen i Oslo og Akershus leier loka-lene og bruker deler av dem til undervisning av studenter i estetiske fag.

Det var i dette bygget kunstnerkarrieren hans for alvor startet da han var 37 år.

– Jeg var en godt voksen mann. Seint skolemo-den, sier Gunnar, og titter rundt på de nakne hvite veggene.

Han forteller at vi sitter i skulptursalen, hvor arbeidene til skulpturklassen ble stilt ut.

– Nedenunder var det gipskjeller, og i de andre rommene var det forelesninger, akttegning, bibli-otek og litt forskjellig. Det er rart, men jeg kan på en måte si at ringen er sluttet.

– Siden lokalene nå tilhører HiOA, tilføyer han.

En enorm lettelse. Vendepunktet kom somme-ren 1991.

Gunnar husker at det tok lang tid før han turte å åpne brevet fra Statens kunstakademi. Det var andre gang han søkte om plass på skulpturlinja. Første gang, året før, fikk han avslag, og Gunnar mente at han måtte prøve en gang til for å avklare om han eller de hadde misforstått. Han kom ikke til å prøve en gang til.

«I ungdommen var jeg en rabagast på skolen, og jeg brydde meg ikke så mye om skolearbeidet.»

Gunnar H. Gundersen

GUNNAR H.

GUNDERSEN

Alder: Fylte 61 år 13.

november

Født: Haga i Nes

Stilling: Instituttleder og

professor ved Institutt for

produktdesign på

Høgskolen i Oslo og

Akershus

Utdanning: Utdannet ved

skulpturlinja på Statens

kunstakademi

PEt av prosjektene som gjorde at han kom til opp-

taksprøven, var et eksperiment med finerplater på gress. Selve opptaksprøven på Kunstakademiet tok en hel uke, hvor Gunnar laget et slags drivhus hvor han også eksperimenterte med vekster.

Da han hadde kommet inn, ja da følte han en enorm lettelse. Og akkurat den følelsen kan han aldri glemme. Det var et sterkt øyeblikk, som har brent seg fast. Gunnar var der og da helt sikker på at det var dette han ville, og siden har han aldri vært i tvil om at han ønsker å satse på kunsten.

– I ungdommen var jeg en rabagast på skolen, og jeg brydde meg ikke så mye om skolearbeidet. Jeg begynte som industriarbeider, ble aktiv på venstresida i politikken, og var med i ml-beve-gelsen. Etter å ha etablert familie og jobbet i flere år, satt det derfor langt inne å gå tilbake dit.

– Nå er jeg glad jeg var såpass voksen, for stu-diet krevde at vi var bevisste på hva vi holdt på med. Dette fordi vi hadde total frihet. Jeg pleier å si at eksamen var å komme inn. Det var også da jeg kom inn på det jeg har fortsatt med siden i kunsten.

Og det er noen finurlige prosjekter Gunnar job-ber med. Han bruker naturen i kunsten, og spil-ler på lag med naturkreftene – vær og vind, sol-lys, temperatursvingninger og telen i jordskorpa. Det er rene laboratoriet Gunnar setter i sving. Konseptet hans er å kombinere naturfenomener med mekaniske skulpturer.

– Det jeg skaper, skaper noe nytt, forklarer han.Skulpturene til Gunnar beveger seg og skaper

kunst underveis.Ta for eksempel skulpturen «Værspir» på

Sokna. Den forandrer seg med været, og er en spiral av 460 meter aluminiumsrør. Når tempe-raturen endrer seg, blir det en liten bevegelse i metallet, som fører til at et spir av seks meter høye rør forandrer vinkel.

Og det synes han er magisk. At alt flyter.

Kunst og design. Gunnar er kunstner, og driver med kunstnerisk forskningsarbeid. Han ser både ulikheter og likheter mellom kunstnerrollen og forskerrollen.

– Både forskere og kunstnere er utforskere, og starter med å stille spørsmål, sier han.

– Samtidig er jo kunst fullstendig unyttig. Samme som fotball på en måte. Men hvis kunsten starter en undring eller berører

38

Portrettet

Solprosjekt, i Heerlen i Nederland: En glasskule

fylt med sprit. Diameteren

er cirka 75 cm. Når en slik

kule fylles med en klar

væske, vil den fungere

som brennglass. En

dobbeltkrummet tinnpla-

te er plassert i fokus-

punktet, slik at når det er

sol, smelter tinnet. Det vil

bli opphold i smeltingen

hver gang det er oversky-

et. Solas høydeposisjon

på himmelen forandres

fra dag til dag, slik at etter

noen uker vil en kunne se

hvordan solaktiviteten har

vært i perioden. Skulptu-

ren (solen) produserer

motivet på tinnplaten.

Hygroskopisk tidstårn, på Hvam videregående skole i Nes: Treverket er hygrosko-

pisk, det vil si at det beveger

seg i forhold til fuktighet.

Ved høy fuktighet i treverket

sveller det, og krymper igjen

når det tørker opp. I dette

prosjektet er det spent opp

treverk med fjærer. Det

sveller ved fuktighet, og blir

presset sammen igjen av

fjærene når det tørker opp.

Denne bevegelsen fanges

opp og overføres til en

«hammer» i toppen av

tårnet. «Hammeren» jekkes

opp, og vil til slutt falle ned.

På vei nedover vil den treffe

en klokke, og vil lage en lyd.

Skulpturen produserer en

lyd en gang imellom, alt

etter som været er.

39

Portrettet

folk, så har det jo en slags verdi. – Design har en annen begrunnelse. Design

skal løse konkrete problemer, og utgangspunktet for kunst og design er ulikt.

Selv om kunst og design er to ulike ting, så tror Gunnar likevel det er flere berøringspunkter. For eksempel jobber både kunstnere og designere med det visuelle.

Koblingen hans til produktdesign er at han lager bevegelige objekter i kunsten. Han bruker designmetodikk for å utvikle sine konsepter, fordi skulpturene er funksjonelle, det vi si at de utfører en oppgave.

– Hos oss på produktdesign har vi både desig-nere, kunsthåndverkere og håndverkere. De angriper problemstillingen på hver sin måte både når det gjelder estetikk og konsept. Det tror jeg er positivt, påpeker Gunnar.

Med vinløv i håret. Professor Gundersen er en trivelig fyr, som er godt likt av mange. Det er ikke noe pes og mas med Gunnar, sier Einar Murud, en tidligere kollega av ham ved det som før het Statens lærerhøgskole i forming på Blaker, og som nå er blitt produktdesignutdanningen ved HiOA. Andre forteller at Gunnar er morsom, raus og lite dømmende. Nysgjerrig. Kunnskaps-rik. En landsens mann fra Haga i Nes. Hardtar-beidende og engasjert, og likevel roligheten selv.

Gunnar er en god venn å ha i kneika, sier Paul Pandher. De har kjent hverandre siden de jobbet sammen på fabrikken Dyno Industrier i Lille-strøm på 70-tallet. Med Gunnar kan jeg snakke om alt, også følelsesmessige ting, forteller han.

Dessuten er Gunnar glad i å lese romaner, og når han først er godt i gang, så klarer han ikke å stoppe. Han liker å reise, og drar ofte på forskjel-lige kulturarrangementer, som teater, utstillin-ger og opera, sammen med kona Barbro. Hun roser ham for å spre mye glede og for å være en god problemløser.

Ting faller lett for Gunnar, og kona bruker å fleipe om at han har vinløv i håret, som i Ibsens Hedda Gabler. Eller som vi, på et mer folkelig språk, kaller gullhår i ræva. Selv skjønner han ikke helt hvorfor hun synes det.

Datteren Marianne forteller at hun har fått samme humor som faren. En litt bisarr og svart humor. Som far var han opptatt av å gi de tre barna sine en fri oppdragelse. For ham er frihe-

«Studenter er jo fantastiske folk å være sammen med. De er nysgjerrige og har lyst til å gjøre ting.»

Gunnar H. Gundersen

ten til å ta egne valg viktig. – Det er en ting som mange ikke er klar over,

og det er at jeg har valgt å være avholdsmann. Du kan godt skrive det hvis du vil, sier han og ler.

– Ja, hvorfor har du valgt å bli det?– Nei, det er ikke slik at jeg er tørrlagt alkoho-

liker.– Nei?– Men det tror alle, vet du. Det er mer et stand-

punkt jeg har tatt. Jeg tror ikke det er bra å drekke. Jeg tror ikke det er sunt heller.

– Det er kanskje sunt for noen, men jeg liker å være meg sjæl. Jeg liker å være nykter, og det har jeg vært i ganske mange år.

– Jeg var måteholden før også, men da jeg var rundt 30 år og enkemann, så tok jeg det valget. Likevel er det mange som ikke tror helt på meg når jeg sier at jeg er avholds. Vi lar oss kanskje lure av våre egne forestillinger, og av hvordan vi tror folk er ut fra utseendet. Det er egentlig gan-ske interessant hvordan vi lager oss bilder i hodet, sier han.

Det taktile begjær. Vi fortsetter intervjuet med kaffe og croissanter på Kunstnernes Hus, selv om det er litt for mye jåleri der etter Gunnars smak.

Da vi står og venter på å bestille, stryker Gun-nar hånda over treverket på bardisken. Han bøyer seg ned for å se nøyere på materialet.

– Det er det taktile begjær, forklarer han og ler, da vi har satt oss ved et bord.

– Det vil si trangen til å ta på ting. En egenskap som trolig kommer godt med i

verkstedene på produktdesign på Kjeller. Der har han undervist i mange år inntil han for tre år siden ble instituttleder. Ledelsesfilosofien hans er svært enkel, og handler om å bære vann. Enten for å vanne eller for å slokke branner.

Av kolleger blir Gunnar beskrevet som en sje-nerøs og lite kontrollerende sjef. Det eneste han krever, er at de leverer. Slik var han også overfor studentene.

– Jeg liker å være i dialog med studentene, og savner innimellom å undervise, sier han.

– Studenter er jo fantastiske folk å være sammen med. De er nysgjerrige og har lyst til å gjøre ting, og kan overraske med helt uventa vinklinger.

– Det verste er når folk visner som voksne og tror man har alle svarene.

40

Portrettet

Han tror dessuten at folk flest har mye i seg som man kanskje sjelden bruker.

– De som er flinke til å bruke mye av sin kapa-sitet hele tida, de får gjort jævlig mye, for å si det sånn. Jeg tror at de fleste stort sett kan få til hva som helst.

Trenger noe å strebe etter. Gunnar forteller at han for tiden jobber med å planlegge hvordan det skal feires at Institutt for produktdesign er 100 år i 2017.

– Det må vi gjøre noe spennende ut av, sier han. – Jeg er opptatt av instituttet, og av at vi skal

utvikle oss videre. Der føler jeg vi er i en god flyt.For tiden engasjerer Gunnar seg for at det

kunstneriske arbeidet skal gi uttelling i form av publikasjonspoeng.

– I dag utløser faktisk ikke dette arbeidet poeng

for noe, og det er et paradoks.Nå vil han at kunstnerisk utviklingsarbeid skal

telle på lik linje med forskning, og Gunnar leder en arbeidsgruppe ved Fakultet for teknologi, kunst og design som jobber for å fremme saken.

– Klarer du til slutt å gjøre kunst av lynet?– Ja, det stemmer at jeg har gjort research om

lynet. Men det er viktig å ha noe man ennå ikke har fått til. Hvis man har oppnådd alle sine mål, da har man jo ikke noe mer.

– Derfor må vi passe på så vi aldri kommer i mål. Vi må sørge for at vi alltid har noe å strebe etter og strekke oss mot.

– Og jeg tror kanskje jeg får til det med lynet etter hvert. Det er kanskje noe jeg kan begynne med nå, sier han.

Men aller først må han komme i mål med de andre prosjektene.

VIDEO

Se film om skulpturen «Værspir» på:gunnarhgundersen.com

41

Portrettet

Hvordan havnet du på HiOA? Etter mastergra-den jobbet jeg som klinisk ernæringsfysiolog ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Her fikk jeg erfaring med blant annet overvekt, kreft og måling av fett- og muskelmasse. I 2008 ble det utlyst en stipendiatstilling på HiOA som passet mine kvalifikasjoner. Jeg søkte på den og fikk jobben!

Hva forsker du på? Jeg undersøker hvilken rolle inflammasjon, det vil si kronisk betennelse, spil-ler i utviklingen av syndromet kakeksi. Kakeksi er vanlig hos personer med kreft i bukspyttkjer-telen, og kjennetegnes av blant annet appetittløs-het, kronisk kvalme og utmattelse, og redusert fysisk funksjon og livskvalitet. Pasientene opple-ver også ufrivillig vektnedgang med tap av både fett- og muskelmasse. Ernæringsbehandling fører heller ikke til vektøkning.

Hvorfor begynte du å forske på dette? Det er vanlig at kreftpasienter går ned i vekt, spesielt de som har en uhelbredelig kreftsykdom. Det å for-stå mekanismene bak kakeksi kan kanskje bidra til en behandling som kan forebygge vekttap hos disse pasientene.

Hva er det du prøver å finne ut? Frigjøring av proteiner som fremmer inflammasjon hos kreft-pasienter spiller trolig en viktig rolle i utvikling av kakeksi. Vi vil undersøke om det er slik, og om det å måle disse proteinene hos personer med kreft i bukspyttkjertelen kan gi indikasjo-ner på utviklingen av kakeksi.

STIPENDIATPROFILEN: NIMA WESSELTOFT-RAO

Vil gjøre en forskjell for kreftpasienterMange kreftpasienter går kraftig ned i vekt, mister matlysten og lider av det som på fagspråket heter kakeksi. Nima Wesseltoft-Rao undersøker hva som kan forebygge vekttap hos disse pasientene.

TEKST OG FOTO:

Sonja Balci

Hvordan går du fram for å finne svar? Vi fulgte opp pasienter med kreft i bukspyttkjertelen, der vi tok blodprøver, målte kroppssammensetning og i tillegg registrerte matinntak. Dette gjorde vi cirka en gang i måneden fra pasientene fikk diagnosen, og fram til de døde.

Hvilke utfordringer står forskningsfeltet ditt

overfor? Det er vanskelig å stille diagnosen kakeksi, da mekanismene bak tilstanden ikke er fullstendig klarlagt ennå. Det er viktig å identi-fisere disse pasientene tidlig, slik at man kan sette i gang tiltak som kan bremse utviklingen av kakeksi.

Andre forskningsinteresser? Jeg er knyttet til en forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo, og til forskningsgruppa Humane kostforsøk og hel-seeffekter ved HiOA. Her er det mange prosjek-ter på gang som jeg synes er veldig spennende. Jeg er spesielt interessert i forskningen som går på å kartlegge underernæring hos eldre.

Faglig favorittbok? Det varierer hvor i skrivepro-sessen jeg er. Akkurat nå leser jeg mange avhandlinger og forskningsartikler.

Hva leser du når du ikke forsker? Jeg leser mest nettaviser og barnebøker for barna mine, og Pulverheksa-bøkene er veldig populære om dagen. For min egen del blir det dessverre ikke så mye tid til å lese skjønnlitteratur, men de siste bøkene jeg leste, var Innsirkling 1 og 2 av Carl Frode Tiller.

Hvor er du om ti år? Jeg håper jeg er godt i gang med et spennende forskningsprosjekt.

FAKTA

Navn: Nima Wesseltoft-Rao

Alder: 36

Kommer fra: Litt overalt.

Jeg er født i India, har

vokst opp i Hammerfest,

og de siste 18 årene har

jeg vært bosatt i Oslo.

Doktorgradsprosjekt: Inflammasjon og kropps-

sammensetning ved

overvekt og kakeksi.

Hovedveileder: Asta Bye

Biveiledere: Stine Marie

Ulven, Per Ole Iversen og

Marianne Jensen Hjerm-

stad

Akademisk bakgrunn:Klinisk ernæring fra

Universitetet i Oslo. Fra

tidligere har jeg mellomfag

i psykologi fra samme

sted.

42 43

Økt organisering av aktivitetsskolen

– JEG ER REDD vi overorganiserer barns hver-

dag, sier høgskolelektor Siv Lund. Hun har sett

på barns fysiske aktivitet i aktivitetsskolen.

Etter innføring av rammeplan for aktivitets-

skolen i Oslo er forutsigbarhet, struktur og

læring blitt mye viktigere. – Aktivitetsskolen er

blitt en forlengelse av skolehverdagen. Mens

det tidligere var stor forskjell på skole og sko-

lefritidsordningen, er det nå mye mer struktur

på aktivitetsskolen. Tendensen er at de som er

fysisk aktive, blir enda mer aktive. Det kan bli

lettere for dem som har følt seg utestengt fra

leken, å bli med, mens de som er i ro, ikke blir

med på fysiske aktiviteter. Undersøkelser fra

2003 viste at nesten alle de undersøkte barna

som var med i skolefritidsordningen, oppfylte

Helsedirektoratets anbefalinger om en times

daglig fysisk aktivitet. Ti år senere hadde bare

halvparten av barna som var med i under-

søkelsen, en times aktivitet.

Bakerst i køen

ELDRE HAVNER bakerst i omsorgskøen og

taper kampen om helse- og omsorgskronene

mot yngre pleietrengende. Det går frem av en

forskningsundersøkelse blant ledere i pleie-

og omsorgssektoren, og på bestillerkontorer

og tjenesteledere i fem norske kommuner.

De eldre stiller svakere enn yngre når knappe

pleie- og omsorgstjenester skal fordeles, selv

om alle har de samme rettighetene i henhold

til loven, sier Heidi Gautun, NOVA-forsker

ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun står

bak forskningen sammen med Anne Skevik

Grødem ved ISF. Selv om omfanget av hjem-

metjenestene har økt betydelig de siste 20

årene, er stort sett hele økningen blitt brukt

til omsorgs- og pleietrengende under 67 år.

Pleie- og omsorgsinnsatsen til eldre over 80

år har stått på stedet hvil.

ARBEIDSTAKERE med helsepro-

blemer har større risiko for å miste

jobben i Danmark enn i Norge og

Sverige, viser forskning gjort av

Kristian Heggebø ved HiOA. De fore-

løpige forskningsresultatene viser at

når tidene blir økonomisk dårligere,

så er det de med helseproblemer

som mister jobben først. Det samme

skjer ikke i Norge og Sverige. Det

er spor av den samme tendensen i

Norge og Sverige, men da bare blant

yngre arbeidstakere opp til 30 år.

Mye av årsaken til at de med helse-

problemer må gå først, finnes i selve

rekrutteringsfasen. Det er ofte de

med helseproblemer som blir ansatt

sist. Dermed har de lavest ansienni-

tet, og mister jobben først. Forsknin-

gen til Heggebø illustrerer at det er

store forskjeller mellom den norske,

svenske og danske måten å organi-

sere arbeidslivet og velferdssamfun-

net på – selv om alle bekjenner seg

til den nordiske modellen. I Danmark

er det for eksempel enklere å sparke

folk enn i Norge og Sverige, men de

som mister jobben, har da tilgang på

gode velferdsordninger.

Folk med dårlig helse ryker først ut

VIDEO

vitenogpraksis.no

44

Trenger flere syke-pleiere i eldreomsorgenMED ELDREBØLGEN og samhandlingsreformen er det behov

for flere dyktige sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Men

få sykepleiere ønsker å jobbe på sykehjem. I en undersøkelse

som Norsk sykepleierforbunds studentorganisasjon har gjort,

er det bare syv prosent som har sykehjem som sitt førstevalg.

På HiOA jobbes det for å snu denne trenden, blant annet med

praksisperioder i sykehjem i tredje studieår. – Som utdannings-

institusjon må vi sørge for at fremtidige sykepleiere har høy

kompetanse, og vi må motivere studentene til å jobbe der hvor

samfunnet har behov for dem, sier Ragnhild Flittie Onstad ved

Institutt for helse, ernæring og ledelse ved HiOA. Etter praksis

i sykehjem får sykepleiestudenter et mer positivt syn på eldre-

omsorg og på kommunehelsetjenesten, mener Onstad.

Får jobb selv om de dropper ut

DE FLESTE får jobb, selv om de dropper ut av skolen. Det viser

ny forskning. Selv om de får seg jobb, bekrefter forskningen til

Idunn Brekke ved HiOA at ungdom som avbryter videregående

skole, likevel har mindre sannsynlighet for å få seg jobb enn de

som fullfører. – Men det er ikke slik – som man ofte kan få inn-

trykk av – at alle som ikke fullfører videregående skole, havner

utenfor arbeidslivet og får sosialhjelp, sier Brekke. Omtrent 70

prosent av dem som ikke fullførte skolen, er i jobb ti år etter

at de begynte på videregående skole. Resten er økonomisk

inaktive. Det vil si at de hverken er i arbeid, søker arbeid eller

studerer. Å fullføre utdanningen er viktig, påpeker Brekke. Da

sender du et signal til fremtidige arbeidsgivere om at du er en

som fullfører det du har begynt på.

Omtrent 70 prosent av dem som ikke fullførte skolen, er i jobb ti år etter at de

begynte på videregående skole.

70%

«Vi må motivere studentene til å jobbe der hvor samfunnet

har behov for dem.»Ragnhild Flittie Onstad

45

MENINGSFULLE AKTIVITETER, minner om tidligere liv samt gode

stunder med familie og venner gjør

livet med demens mer verdig. Det

går frem av forskningen til HiOA-

stipendiat Oscar Tranvåg. Han har

intervjuet elleve personer med

demens om hva som kan bidra til

at de opplever verdighet i hverda-

gen. Forskeren mener det ligger et

stigma allerede i navnet på diag-

nosen. Demens kommer av latin og

betyr uten sjel eller uten forstand.

– Allerede der kan vi si at vi langt

på vei har bidratt til å krenke dem

som har fått denne diagnosen, sier

Tranvåg. Informantene i studien var

hjemmeboende og i aldersgrup-

pen 64 til 85 år. – Mennesker med

demenssykdom har erfaringer som

andre ikke har. Ved å lytte til deres

tanker og erfaringer kan både hel-

sepersonell, familie og venner lære

mye om hva som er viktig for dem,

sier han. – Mange opplever mening

når de får gjøre ting de har satt

pris på i livet. I likhet med andre

har mennesker med demens også

behov for en meningsfull hverdag.

– Det finnes ingen medisin som

kan kurere demens. Derfor må vi

utvikle kunnskap om hvordan men-

neskelig omsorg kan bidra til gode

og meningsfulle liv for dem som

rammes.

Slik kan eldre med demens bevare verdigheten

Skoleoppgave endte i millionsalg

DET SOM BEGYNTE med en liten irri-

tasjon for produktdesignstudenten

Nima J. Shahinian, er nå solgt for et

ukjent millionbeløp. Oppgaven som

Nima fikk på bachelorutdanningen i

produktdesign, resulterte i stikkon-

takten Flow. Resultatet er like enkelt

som det er genialt: En spiralform i

bunnen av kontakten gjør at støpse-

let finner veien helt av seg selv. Ikke

bare glimrende for dem av oss som

har nedsatte motoriske evner. Hvem

har vel ikke plundret med mobillader

og stikkontakt i mørket?

Utvikler grønnere dataskyer

VERDENS SKYTJENESTER vokser i

stort tempo, og datasentrene som

leverer disse tjenestene, blir større

og større. Datasentrene bruker nå

mer strøm enn Tyskland og Brasil, og

snart like mye som hele Russland.

Redusert strømforbruk kan spare

miljøet og øke lønnsomheten med

store summer. I masteroppgaven

har Thomas Hage i samarbeid med

HiOA-forskere utviklet to algoritmer

som kan redusere strømforbruket,

og fått gode resultater. – Det vi har

gjort, kan gjerne sammenlignes

med start- og stoppfunksjonen på

moderne bilmotorer, sier Hage. Når

du stopper på rødt lys, skrur bilmo-

toren seg av. Og når du skal kjøre

igjen, starter den. Om motoren ikke

skal drive bilen fremover, trenger

den heller ikke å bruke drivstoff.

«Mange opplever mening når de får gjøre ting de har satt pris på i livet. I likhet med andre har mennesker med demens også behov for en meningsfull hverdag.»

VIDEO

vitenogpraksis.no

46

By og byutvikling

Forskere som er intervjuet i

denne utgavens tema om

byutvikling. Se også hioa.no/

ekspert

Heidi BergsliForsker

Heidi.Bergsli@hioa.no

Tlf. +47 412 29 225

Knut BogeFørsteamanuensis

knut.boge@hioa.no

Tlf. +47 947 93 921

Mari Dalen HerlandStipendiat

Mari-Dalen.Herland@hioa.no

Tlf. +47 67 23 81 63

Monika RostenStipendiat

Monika.Rosten@hioa.no

Tlf. +47 412 94 172

Mary Ann StamsøFørsteamanuensis

Mary-Ann.Stamso@hioa.no

Tlf. +47 932 54 967

Jardar SøvollForsker

Jardar.Sorvoll@nova.hioa.no

Tlf. +47 932 24 305

Oddrun SæterProfessor

Oddrun.Sater@hioa.no

Tlf. +47 67 23 81 01

EKSPERT-LISTEHiOA-studenter går rett ut i jobb

STUDENTER ved HiOA går rett ut i jobb etter fullførte studier. 65 % av studenter får jobb

før de er ferdig med utdanningen. Grunnskolelærerne kommer aller raskest ut i jobb.

De fikk i gjennomsnitt jobb bare én uke etter siste eksamen. Sykepleiestudentene fikk i

gjennomsnitt tilbud om relevant jobb tre uker etter at de var ferdige med utdanningen.

Totalt sett fikk over 90 prosent av studentene ved høgskolen tilbud om jobb innen fire

måneder etter de avsluttet utdanningen. 8 av 10 HiOA-studenter jobber i dag i Oslo eller

Akershus. Det går frem av en kandidatundersøkelse gjennomført ved HiOA.

Driller forskere i formidling

HØGSKOLEN i Oslo og Akershus

ønsker flere forskere som formid-

ler. Gjennom et eget program for

fremragende forskningsformidling

er 12 forskere plukket spesielt ut

til å være med på et intensivt tre-

ningsprogram over to semestre.

Programmet har anerkjente kurs-

holdere og tett oppfølging. Det vil

bli holdt en rekke samlinger i løpet

av høsten 2014 og våren 2015. Her

får deltakerne lære mer om alt fra

hvordan man spisser budskap og

bruk av sosiale medier, til presenta-

sjonsteknikk. Det var mange søkere

på programmet, og en egen fagko-

mite valgte ut de 12 som fikk plass.

Les mer på vitenogpraksis.no.

Datamaskiner kan gi slutt på netthets

FORSKER HUGO LEWI HAMMER ved

HiOA har utviklet en metode som

kan bety slutten for hatefulle ytrin-

ger og trusler på internett. Hammer

har undersøkt hvordan man kan

bruke datamaskiner til automa-

tisk å oppdage ulovlige ytringer, og

spesielt trusler om vold eller sympati med voldsbruk.

Forskerens metoder er å utnytte datamaskinens evne

til å lete gjennom enorme mengder tekst på kort tid.

Gjennom å lese seg gjennom rundt 25.000 setninger fra

kommentarfeltene på YouTube, identifiserte han 1.500

trusler om eller sympatier med vold. Materialet brukte

han til å lære datamaskiner å detektere, eller oppdage,

nettopp slike trusler. Metoden er ikke ufeilbarlig, men

på materialet fra YouTube klassifiserte metoden feil i

mindre enn én av ti tilfeller.

Fo

to: B

ård

Gu

dim

/HiO

A

47

@Vitenogpraksis youtube.com/hioafilm

www.vitenogpraksis.no

@vitenogpraksis

Få forskningsnyheter jevnlig! Du kan følge med på forskningsnyheter fra HiOA på flere måter:

vitenogpraksis.noViten + praksis som nett-

magasin med artikler du ikke

finner i papirmagasinet, på

videoer og bloggposter.

Abonner på vårt nyhetsbrevVi sender månedlige nyhetsbrev

med oppsummeringer, nyheter

og informasjon om aktuelle

hendelser.

Du abonnerer

via nettmagasinet:

vitenogpraksis.no/nyhetsbrev

Diskuter forskning på TwitterFølg @vitenogpraksis på

Twitter. Der legger vi ut små

nyheter om forskning ved HiOA,

og om forskning i inn- og utland.

Diskuter med oss, still spørsmål

og følg med under konferanser

og arrangementer.