voksenposten 1

20
VOKSENPOSTEN #1 - 16. JUNI 2013 THE WAY OF EXPRESSING

Upload: ashish-singh

Post on 22-Mar-2016

216 views

Category:

Documents


2 download

DESCRIPTION

 

TRANSCRIPT

Page 1: Voksenposten 1

VOKSENPOSTEN#1 - 16. JUNI 2013

THE WAY OF EXPRESSING

Page 2: Voksenposten 1

COVERPHOTO: Ashish Singh MODEL: Faria Osman

INNHOLD

s. 4: editorials. 6: Norway seen …s. 8: Lykkens Grødes. 10: Mer enn antirasistisks. 12: Den nakne sannhet?s. 14: What is Love?s. 16: Om å uttrykke kjærlighet i en flerkulturell verdens. 18: Speakers of today

Page 3: Voksenposten 1

REDAKSJONENJohn Y. Jones Danby Choi Anisur Rahman

PHOTOGRAPHER Ashish Singh

EXPRESSIONERS Derya BozkurtHilal TozakEbru Durak

Safak DemirelAlexander HaileErik AnnerbornArman SurizehiSohel Raheem Ali Sawafi Abdallah Salim Al-Busidy Salah Yazid Richard Ekeberg Ibrahim Dahir Yassin Talha Yahye Wadeshid Mohamed Faria Osman,

Nina Daneshvar Omar Rashid Awais Azin Karoline GrindakerHilde K. Kjøs. Azka BaigAnisur Rehman Danby Choi Ashish SinghJohn Jones Saroj Chumber

EXPRESS YOURSELF 2013 PÅ VOKSENÅSEN KULTUR- OG KONFERANSESENTER. ET SA-MARBEID MED ANTIRASISTISK SENTER OG SVENSK-NORSKA SAMARBETSFONDEN.

PH

OT

O: A

SH

ISH

SIN

GH

Page 4: Voksenposten 1

For the third year in June 2013, Express Yourself - Voksenåsen brought a group of young talents together for some days on the hill at Voksenåsen, beautifully overlooking Oslo. They have roots in different continents.

Our dream is to be in our time, to be look-ing forward and offer words to our times. So we are here in Oslo from different corners

of this planet. Express what we are, who we are. Our pride is our truth that goes beyond nationality, race, gender and faith.

This newspaper is the way we think, the way we share, the way we express - how we meet, how we exchange. Then again you may have to ask what more do we want to know? Ein-stein says a human being is thousand times

Voksenposten, the way of expressing

Editorial

Page 5: Voksenposten 1

Voksenposten, the way of expressingmore powerful than an atomic bomb. So the talents are here and echoes our teacher So-crates’ ‘Know thyself’.

We have put our words together, planted some dream trees, and called it Voksenpos-ten, a magazine, a newspaper or an idea fac-tory if you want. Either way, we have featured our words and dreams in photos, reflections,

ideas, aspirations, experiences, maybe pains, some pleasures and even condemnation.

These words may grow with the talented group we have been working with, and make the way towards the future. In one hundred years, a completely new generation will cel-ebrate the centenary of Voksenposten in 2113. Till then: Good read!

PH

OT

O: A

SH

ISH

SIN

GH

Page 6: Voksenposten 1

TEXT: ABDALLA SALIM AL-BUSIDY: For the past six months, I have been participating in an exchange program through Fredskorpset. I come from Kenya, a country that is vastly different from Norway. Since January, I have lived in Oslo, working as an intern at the Antirasistik Senter, observing and learning each and every day, more and more, about Norway, its people and their culture. The first thing that struck me, literally, was the cold. I had never experienced anything below 10 degrees. Arriving here right in the middle of winter was quite a challenge. I left Kenya on a beautiful andwarm day at 30 degrees. When I got to oslo, it was minus 15 degrees. To say that was a shock would be the understatement of the year. I wanted nothing else than to get back on the plane and go back home. That was until I stepped outside and saw snow for the first time. All I knew about snow was what I had seen in cartoons and tel-evision growing up. In my head, snow was this white stuff that fell from the sky in round shapes. When I saw the snow flakes and how each was different, it was ´BOOM`, mind-blowing! Winter presented other challenges as well. Learning how to walk was quite a painful experience. My back and the ground got to know each other pret-ty well before I finally got the jist of walking on ice, just walk in around like a penguin!

Most of the research I did before getting here made a point to note that Norwegians were generally a cold people, who took time to make friends. This was a major concern for me. It was one of the fears I had before leaving home. Then I got here and saw for my-self. First I figured no one in their right mind would be standing around on a cold, windy, winter day to make small talk. In Kenya, people are relatively slow. As they say, there´s no hurry in Africa. But there is definitely a need to hurry in Norway. You pick it up pretty quickly, get from point A to point B as fast as possible, then make small talk at point B. As I got to meet and know Norwegians, I found my-self seeing some similarities with the weather. It seems cold at first, but once you get used to it, it gets warmer and warmer. It was the same with the people. It´s as if there´s some ice you have to break through before you see the real Norwegian inside. Taking the trams and bues the first few days, I was surprised with the silence inside; everyone kept to themselves, conversations were carried out in hushed tones. Being used to chaos and noise, it was quite un-nerving. Then the weekend rolled around, and it was like I was in a whole different place. People smiled and talked loudly, there was a buzz in the air that just

Norway seen through my own eyes

Page 7: Voksenposten 1

made Oslo seem alive. People were ”letting their hair down”. Now this was more like it. The opinion I have come to form about Norwegians is that they are warm, kind, open, they are quite straight forward, maybe they could work on their conversa-tion skills (a bit).

And there is the russefeiring. This struck me very much, mainly because of how uniquely Norwegian the whole concept was. Before I go on, I should say that back in Kenya, we also get a month off before our high school finals. The difference is though, partying (the way Russ do) is the last thing on every student´s mind. Russ summed up the Norwegian youth for me. They like to have fun, simple as that, same as youth from anywhere. This was also what I was learning the whole time. Despite the vast differences in culture, ge-ography, language, heritage, we are all the same. Norway is a country of stunning beauty and gorgeous landscapes. It was a shock to see how green it got as the seasons slowly changed from winter, to the colour-ful blooms of spring and into summer. What I came to adore the most is how Oslo is built in harmony with the natural landscape. This harmony with nature was something also reflected in people´s attitudes.

With its numerous parks and the lovely Akerselva cut-ting across Oslo, the city is such a relaxing place to live in. Nairobi is a beautiful place, but in our race for ”development”, I feel we have lost sight of what is im-portant, what gives a city a relaxing feel. This aspect is something that has made me love Norway even much more. This feeds into one of the major differences I have ob-served between Kenyan and Norwegian society. It all boils down to attitude. I find the Norwegian attitude something to admire, that is inspirational to me. Here, it is `my country before me`. There is a general at-titude of nationalism, of people building the country in order to buid their own lives. This is something that is sadly lacking in my country, where the prevalent school of thought is `me, me, me´. My experience so far has been nothing short of amaz-ing. There is almost nothing to say on that. I came to Oslo a different person to who I will leave. This ad-venture has taught me much and more, not only about Norway, its amazing people and its unique culture. But also about people in general and about society at large. Thanks to Norway, I will go back to Kenya having a better idea of what to aim for in my own country´s development.

Norway seen through my own eyes

PH

OT

O:

DA

NB

Y C

HO

I

Page 8: Voksenposten 1

TEXT: ANISUR RAHMANHarvesting the Wasteland (Lykkens grøde) is a 58-minute documentary made in 2008 by two Norwe-gian directors, Karoline Grindaker and Hilde K. Kjøs. This is the debut for both of them. It took four years to make it. The film follows a personality conflict be-tween two women from two generations. The first one is Guri, the mother in law of the second one, Marit. Guri finds solace and happiness in tradition, while Marit doesn’t. She breaks dramatically with tradition. It is not obvious to what extent she is happy or un-happy. She obviously has a place in her heart for Guri. She harbours feelings for her. She shows her respect as well. The film is silence in a revolutionary way. How powerful silence can be in a revolutionary mind! Mar-it embodies this.

Marit chooses freedom rather than her human re-sponsibility for her family, the mother-oin-law Guri and husband Nils. She decided to break with the ex-pectations of her family. Ans eventually she seeks a life on her own, she seeks freedom, she finds and wins her freedom. She cannot erase feeling for Guri. But she chooses her own world.

The film, then, is about the state of women in rural Norway and the conflicts between the generations. The film touches three generations. Guri represents the first generation, Marit the second and the third, Marit’s children. Third generation is totally detached from their root and tradition and seems unrelated to any conflict. They lead their lives which are totally al-ien to the life under the sun of Guri and Marit.

Conflict between the traditional and a new way of liv-ing exists in lives they expose to us, challenged by a society in change, in times of change. Could this really be possible for an elderly woman like Guri? Could she

forget the bondage of her heart with her late husband John? Could she survive without her son, Nils? Could she learn to appreciate the divorce between her son Nils and daughter-in-law Marit! No, she could not.

Marit finds no way in which to react, she seeks refuge in silence, mostly. One witnesses the early storm in her mind - it is written all over her face. She makes her way out like Nora in A Doll’s House. Here we find it as an Ibsenian piece profiling strong female figures and family as theme. The film flashbacks on different stories of different members of the family. It puts light on the good old memories of Guri and her husband John. The film is beautifully positioned in the inside of a family, capturing the depth in the life of its members, flashbacking on their past and taking their present to a direction towards future. Marit is free. Guri is past. Both Nils and Marit have to find their future through their own search and effort. It sounds optimism wins in life when Nils refers to Hemingway and says, Such is life, and quotes Hemmingway book title ‘The Sun also Rises’. What could be a sitation for Marit, then? Moon also lits, doesn’t it?

The film projects truths and stories in photos, sounds, music, memories, monologue, soliloquy. The film pre-sents demographic truths from life in Norway today. It will also show you a different Norway which carries its legacy and tradition and this truth is mostly overshad-owed by Oslo-ian pride. If you want to see what real Norway looks like, free from such a shadow of pride, you should start by watching Harvesting Wasteland. The film is a combination of Ibsenian spirit in today’s demography in Norway and Eliotian despair in life.

The film was screened during the opening session of Ex-press Yourself on June 14th, 2013.

Lykkens Grøde shows Norway

Page 9: Voksenposten 1

PH

OT

O: A

SH

ISH

SIN

GH

Page 10: Voksenposten 1

TEKST: ALI SAWAFI & OMAR RASHID Antirasistisk Senter er et uavhengig senter som arbeider for å bekjempe rasisme og dis-kriminering i Norge. Det som alltid har vært antirasistisk senters mål er et kulturelt, man-gfoldig og sosialt rettferdig samfunn.

Senteret består av tre avdelinger. Jobb X, Agen-da X, og rådgivingskontoret. I 2004 var Jobb X en avdeling som gikk under Agenda X. Dette var fordi Jobb X hadde nylig startet, og ikke fått nok anerkjennelse til å skape en egen avdeling. Med årene endret mye av dette seg; Jobb X hjalp både voksne og unge til å komme seg ut i arbeid. I 2009 fikk endelig Jobb X nok anerkjennelse til å starte sin egne seksjon. Nå er det en av de mest populære avdelingene i Antirasistisk senter. Her ser vi at Antirasistisk Senter hjelper både vok-sne og unge til å komme seg ut i arbeid og ta tak i livene sine. Men dette krever mye arbeid og innsats av sentret. Derfor ønsker vi at ung-dommen skal få et verdifullt utbytte av dette. Ut-fordringen er å rekruttere flere ungdommer til å delta i disse aktivitetene.

Hver måned får et titals ungdommer hjelp av senteret til å forberede seg til yrkeslivet. I dag har vi med oss en tidligere deltager på dette prosjektet, og han har valgt å fortelle sin his-torie. Omar har deltatt i Jobb X og deler sine erfaringer fra Antirasistisk Senter med oss i Voksenposten.

– I have been an candidate at Jobb X in the year 2011 where I was guided to find my passion in

what profession I wanted to follow. The course was free of charge which was appealing at time and lasted for 3 days. During this period I got help in how to write an application with C.V on the other hand there was also a live dialog be-tween myself and the ”teacher” preparing your-self mentally for upcoming interviews. My voy-age on searching for jobs didn’t last long since I was presistant. I was given all the necessary support in all aspects.

I dag er han fulltidsansatt.

– Now I am working as a computer engineer with the help of Jobb X.

Dette er et av flere tiltak antirasistisk senter job-ber med til daglig. Omar er bare ett av mange eksempler på at det finnes et stort behov for slike tiltak. Tilbudet er gitt både unge og eldre i hjelp om å presentere arbeidslivet for dem og vice versa.

Senterets ledelse er genuint aktive deltakere i den offentlige debatten. I det daglige arbeidet jobber ledelsen med svært mye. De har ansvaret for alle administrasjon for alle underavdelinger, driver holdningsskapende arbeid for å moti-vasjon, utfører dokumentasjons- og informas-jonsarbeid, holder foredrag, workshops og mer og produserer informasjonsmateriell til myn-digheter, skoler og alle interesserte. Ledelsen har gode erfaringer, et bredt kontaktnettverk blant organisasjoner og offentlige myndigheter - lokalt, nasjonalt og internasjonalt, noe som

Mer ennantirasistisk

Page 11: Voksenposten 1
Page 12: Voksenposten 1

TEKST: JOHN JONESJeg skvatt. Hadde faktisk ikke tenkt på det. ”Hvorfor har dere tre bronse-statuer av militære menn her på Voksenåsen, mens den eneste kvinnen, hun på ter-rassen 501 meter over havet, er hodeløs og naken?”

Det måtte en svensk ungdom til for at jeg skulle se det. Sannelig! Den vakre kvinnestatuen med Norges vakreste utsikt over Oslo stod med sin avslørende gestalt i skarp kontrast til de mektige menn ved ho-tellinngangen.

Selvsagt hadde jeg sett henne. Og selvsagt hadde jeg sett dem.

Men aldri sammen. Aldri som kommentarer til hverandre.

Men svensken stoppet ikke der. Hadde han enda gjort det. Han gikk videre og spurte om den hodeløse kvinnen i møte med det maskuline kunne bety noe. Om det var et budskap om institusjonens grunnlag, om underliggende, dypkulturelle verdier.

Johan Galtungs skulle vært her. Jeg husket hans ana-lyse av fransk macho-militarisme i valg av gatenavn og statuer over hele Paris. At stjerneplassen i byens sentrum samlet gatenavn på den ene generalen etter den andre, mens Victor Hugo som enslig humanist representere ”de andre” på Elysees marker. Over-flaten avslører underliggende verdier, viste Galtung

oss. Militarismen og voldinstitusjonenes dominans i den franske arven gjorde det da også umulig for en Eva Joly å nå frem med forslag om norske barnetog for å markere fransk nasjonaldagen. Å, nei. Fransk gloire kunne nok bare feires med tanks, generaler og bombefly. Hva skulle man med barn i en slik stund. For ikke å snakke om hvordan en norsk de-batt om mørkhudete barn med somalske flagg på selveste 17de mai, eller rettere, på 14 juli, ville bli tatt imot.

Og Dag Hammarskjöld skulle vært her. Med fortel-lingen om de mektige nasjonene - de som gjerne så hans endelikt, og kanskje endog lykkes med det – og som lovet å forvare de små nasjoner som ennå ikke hadde fått sin frihet. Han trodde at de femi-nine verdiene og kraften i møtet mellom ansvarlige statsledere – ansikt til ansikt – ville vise krigen og voldens tåpelighet. Han levde som han tenkte.

Eller Karl Johan som enslig norsk stue til hest som smykker seg med det fantastiske ”Folkets kjær-lighet, min belønning”. Han kunne lært børmen-nene og konsulentselskaper om verdier, han!

Men så var det kvinnen, da, mot de mektige men-nene. På Voksenåsen. Hva var det underliggende budskapet der? At en hodeløs, naken kvinne kan måle seg med tre menn i uniform? Min svenske venn gav ingen svar. Og fikk heller ingen før han forsvant med 14.30-toget tilbake til Stockholm.

Den nakne sannhet?

Page 13: Voksenposten 1

PH

OT

O: J

OH

N Y

. JO

NE

S

Page 14: Voksenposten 1

TEXT/PHOTO: ERIK, EBRU, DERYA & HILALNobody knows, or can know what love really is, until they have experienced it themselves. How can one know then that he or she is in love if there is no such definite explanation for what love is? Simply, it is a chemistry thing. It is something that happens within the body, so actually merely the person themselves could tell whether they are in love with someone or not. However, love is a chemistry that may show its effects outside the body as well, which means that other people

could help you tell whether you are in love or not when they see these effects. These things are such as nervousness or shyness around that special person, or more obvious things as stomach pains. It could also be some positive reactions, such as smiling around, or shining up when the person arrives etc. A very common description for love by many people is the expression of “I get butterflies in my stomach” , which we as narrators are wondering whether that is true or not since we don’t feel like we have ever fallen in love for real.

What is love? Baby don’t hurt me

Page 15: Voksenposten 1

We asked: What does love mean to you?

ARMAN (21): There is different love for the parents, the friends, the girlfriend and for the materials, but they are all common in some way. But I think the gratest love is for family.

DERYA: I have not really felt anything special for a guy that I could sympathize with love, so I would say that I don’t know what love means, but I really do want to find out, that should be the next’s job!

OMAR (26) I think love is support, love is smiling, love is being happy. The greatest love for me must be my mum, because she is the first person I think of when I hear the word love.

HILAL: When I fall in love, I believe in those butterflies flying around in the stomach, and I would want to be protective of that person I guess. That is the closest I’ve got love.

RICHARD (18) The first thing that comes to mind is a couple, but I think love between friends and love between family has different emotions involved!

PHOTOS: ERIK ANNERBORN

Page 16: Voksenposten 1

Om å uttrykke kjærlighet i en flerkulturell verden

TEKST: JOHN JONES Det er en menneskerett å få uttrykke seg, men ingen selvfølge å bli hørt. På Voksenåsen mel-lom den 14. og 16. juni i år skal ungdommer fra Sverige og Norge møtes for å arbeide videre med det de brenner for. Du er invitert til å være med og finne ord og uttrykk, gi form og liv til tanker du vil dele med andre.

Disse øvelsene starter med å finne de tema vi skal konsentrere oss om innenfor dette store, vide, FLERKULTURELLE fenomenet som har så mange ansikter, lyder, bevegelser og lukter.

I 2011 valgte deltakerne Utøya som tema. Grafit-tigruppa lagde en 5 x 2½ meter stor vegg som vi fraktet ned til Rådhusplassen som kulisse for musikk-, danse- og diktinnslag. Korte haikudikt, jazz, rock og hip-hop, dans og video, musikk ogteater.

Det er en menneskerett å få uttrykke seg fritt. Men ikke å bli hørt. Det må vi kjempe for, med albuer og kløkt. Og med utholdenhet og sjarme. Ta med deg det du har av ideer og planer. På Express Yourself kan du dele disse med andre. Og selv få del i andres tanker, drømmer, håp - ja, redsler. Denne sommeren vet vi du vil bli enda flinkere til å Express Yourself.

Dansen foregår i gatene og på torgene. Idag tør ungdom å gjøre ting våre forfedre aldri ville

tenkt på - og langt mindre utført. Rock, grafit-ti, dans, sang, performance, fest, sosiale medier og massekommunikasjon sprenger grenser og legger nytt land under seg. Og åpner land for mange. Men hvordan sikrer vi et åpent land for de mange? For alle. Og hvordan kan vi oppmun-tre til grensesprenging og livsutfoldelse og sam-tidig ta vare på hverandre?

I 2013 tar vi for oss det vanligste og vanskeligste av alle tema: Kjærlighet. Problemene. Mulighe-tene. Kjærlighet i hele sin bredde og dybde. Og hvordan unge uttrykker det. Vi kan komme langt på 3 dager. Anisur Rahman fra Bangladesh vil lære oss den noble kunsten å bruke poesien, nærmere bestemt, å skrive Haikudikt. Årtusenårgammel japansk kunst i å uttrykke seg poetisk, kort og pre-sist. Han kan «alt» om Ibsen, også, og kan lære nordmenn mye også om å oppdage sine egne store forfattere. Men spør ham også gjerne om dikterne Rabindranat Tagore, Karin Boye el-ler Tomas Tranströmer. Teaterstykket han lagde sammen med dramagruppa i fjor, er blitt til ra-diohørespill i Sveriges Radio og NRK siden da:

Ministeren og ulven. Han tar oss med på ska-perprosessen for dette stykket og vi får høre det korte skuespillet som fikk stor oppmerksomhet da det ble uroppført Ikke noe land er fritatt for unges engasjement. Å uttrykke seg er naturlig og finner stadig nye former. Her fra en demon-

Page 17: Voksenposten 1

strasjon i Hong Kong mot frihandel i Sveriges Radio og nylig også på NRK.

Er kjærlghet et forsvarsvåpen? Kan man bekjem-pe vold med det? Ungdom drøfter: Når har folk lidd nok? Romeo og Julie er teaterhistoriens kanskje største kjærlighetsdrama. Men den var mye mer enn en kjærlighets-drama. Moderne uttrykk er mer enn kjærlighet også. De følelses-tunge og de kalde politiske spørsmålene hører sammen. Og de nære og de fjerne problemene hører sammen. Rettferdighet og fordeling har vært diskutert til alle tider. I Gandhis tid som i vår. Vår tid har våre vinklinger og våre spørsmål: Hvor lenge går det før det fremmede ikke er fremmed lenger? Når vil kjærlighet bli respek-tert? Når skal fremmed ikke lenger være en for-stavelse for kulturer som har levet 3 generasjon-er i landet vårt?

Her er de som er med oss disse tre dagene: Azka Baig er journalist med erfaring fra presse, TV og radiomedier. Hun kan bringe tenkere som Edward Said inn i den nordiske samtalen: Said så hvordan mangel på definisjonsmakt gjorde det umulig for folk fra de fattige landene å få fotfeste, makt, velstand. Azka var nyhetsanker på Østlandssendingen - NRK da skuddene falt den 22.7 og måtte lose regionen vår gjennom de forferdelige nyhetene. Azka skal se på kjær-lighetstemaet i litteraturhistorien, men også gi oss læren om ordets makt.

Rasisme er historie. Eller faktisk ikke. Midt i velferd og mangfold er det ikke alle som erfarer kjærlighet, mange som merker kulda, merker frykten for det som er annerledes. Apartheid i Sør-Afrika er borte og Martin Luther King har gjort sitt i USA. Men rasismen sitter fremdeles fast, åpent ELLER skjult, over hele verden.

Arman arbeider ved Agenda X ved Antirasis-tik senter i Oslo. Han er teatermann, Han kom-mer på Express Yourself. Han vil arbeide sam-men med ERIK ANNERBORN som kommer fra Mångkulturellt Center på Fittja ved Stockholm.

Danby Choi er tidligere en av Norges mest kjente ungdomsbloggere. Han er også en god hip-hop’er - faktisk tidligere norgesmester i streetdance. I dag liker han seg best som jour-nalist og fotograf. Han bruker analog (god, gam-meldags) film i kameraet sitt. Danby er ikke A4 eller «medelsvenson». Han har røtter i Korea, men kjenner norsk ungdomsliv og mediene fra innsiden. Han kommer tilExpress Yourself.

John Y. Jones er ansvarlig for Express Yourself i år. Han leder Voksenåsens Dag Hammarskjöld-program, «en nordisk lyttepost mot sør». Pro-grammet har brakt mange fremtredende sør-stemmer til Voksenåsen for å høre deres versjoner og visjoner for de mange spørsmålene vi tar opp gjennom året.

Page 18: Voksenposten 1

DANBY CHOIThe 20 years old (or young?) boy is born and raised in Norway. Today, he is working as a journalist. He used to be a hip-hop dancer, and decided to learn about journalism after being a wellknown dancing blogger. He works with Natt&Dag as web-editor and runs his own arts and culture magazine “Subjekt” on the side. “Subjekt” is a biannual magazine with its first issue available in the market. He believes in making things happen from concepts to products. He is ambi-tious, prolific young man with a brilliant articulation. Danby wants to be a “good” journalist and spoke to us about how to make a project come through with the help of asking for it. Inspiring!

ANISUR RAHMANAnisu presented the Haiku - a short form of poetry originated in Japan. Haiku has become very popular in Scandinavia. One does need to be writer to write Haiku. People have different ambitions and opinions and expressing themselves with Haiku is a very inter-esting way of playing with words. It is very simple. One just needs a pen, a piece of paper and lots of imagi-nation to write a Haiku poem. Haiku is a three-lined short poem with only 17 sound-units. The first line is of 5 sound units, second is of 7 sound units and 3rd of 5 sound units. There is no rhythm. There should be words about seasons and image from nature/seasonal phenomena in a haiku poem. Interesting!

TEXT & PHOTO: ASHISH SINGH

Page 19: Voksenposten 1

AZKA BAIGJournalist with experience from NRK TV and radio. She taught us about the power of words. Those who master the words define the “truth”. When you cre-ate news you also deliver a message. Social media has allowed everyone to meet in the same forum. This spring the famous Swedish author Jonas Has-san Khemiri wrote an open letter to the Minister of Justice. He confronts everyday racism or “low intense oppression” as he calls it. Khemiri asks the minister to exchange skin colour and experience with him. The letter soon became the most shared newspaper article in Sweden and created huge debate both in Sweden, Norway and worldwide. Power of word!

ASHISH SINGHThe patriarchy is India operates right from the house-holds and extends to the whole society. Females have secondary status. The situation is even worse for poor women and worst for poor lower-caste (Dalit) women. Ashish showed some parallels on situation of women by presenting about a few successful women like Mary Kom, Mayawati and about women who had been harassed by the society throughout their lives. What is of utmost importance to change the situation of women in India?

Simple- men have to come forward to take part in it, not just women.

Page 20: Voksenposten 1

TEKST/FOTO/DANSDANBY CHOI, HIP-HOP-DANSER, REDAKTØR, FOTOGRAF (NO)

TEATERERIK ANNERBORN, MÅNGKULTURELT CENTER (SE)

ARMAN SURIZEHI, AGENDA X (NO)

TEKST:ANISUR RAHMAN, FORFATTER, (SE/BD)

AZKA BAIG, JOURNALIST (NO)

TEMAJOHN Y. JONES, DAG HAMMARSKJ¨OLDPROGRAMMET

ASHISH KUMAR SINGH, STUDENT VED HIOA.

Om kjærlighet i en flerkulturell verden

EXPRESS YOURSELF 14. - 16. JUNI 2013