1995-2 pfn-nyhetsbrev

Gode nyheter fraPRISON FELLOWSHIPNORGE

November 1995 Nr. 2 Årgang 7

PRISON FELLOWSHIPS VERDENSKONFERANSEWASHINGTON D.C. 7. – 13. AUGUST 1995

To nordmenn, Svenna Lysgård og jeg, sammen med ca 900 fra over 120 nasjoner opplevde eninspirerende uke i varme Washington i august under mottoet «Lord – remember me» (Herre,husk på meg).

Tekst Norvald VeelFoot Svenna Lysgård

Det ene sterke inntrykket etter det andreavløste hverandre. Tenk at «lille» meg fradet lille fellesskap som PF Norge i grunnener, skal få være medpå noe såstorslagent. Jeg satil meg selv mangeganger i løpet avuka, «Du erpriveligert». Det hele startetallerede ute påflyplassen to dagerfør selve kon-feransen begynte.Jeg hilste på ensøster fra Nigeria.Hun forteller at hunhadde en god vennhjemme i Lagos.Han hadde sittet ifengsel oppe iSarpsborg. Der had-de han blitt frelst.Etter løslatelsen reiste han hjem til Nigeria.I dag er han PF-medarbeider i Nigeria.Etter å ha fortalt denne historien, omfavnethun meg og begynte å be for PF Norge.Endelig hadde hun møtt en nordmann somhun kunne vise sin glede og takknemlighettil.

Det var en herlig start på noen herligedager for meg. Slik gikk det hele tiden. Møtene påformiddagen besto for det meste i sterkevitnesbyrd om hva Gud gjør i deforskjellige fengsler rundt om på hele vårjord. Dette er sannelig ikke noen liten

tjeneste Herren harbetrodd oss. Enformiddag måtteogså jeg i ilden forå fortelle minhistorie fra fengs-let i Sarpsborg oghilse fra PF Norge. Etter å ha hørtdisse vitnesbyr-dene og sett dissekvinner og mennsom PFI er, harden internasjonale

bønnekalenderenblitt helt ny formeg, selv om jeghar brukt den iflere år. Pånøyaktig sammetidspunkt som jegbesøker fengslet

«mitt», er en annen PF-representant på ethelt annet sted på kloden ute i sammeærend som meg. Dette er stort for meg,halleluja! Det var møter nesten hele dagen. Defleste var jeg med på. Det viktigste møtetfor meg var samlingen fra 07:00 til 08:00

Han skal ikke knuse etknekket rør og ikkeslukke en rykende veke.Med troskap skal hanføre retten ut.

Esaias 42.3

Prison Fellowship avviklet sin 5. verdens-kongress i Washington i august. Vår represen-tant Norvald Veel hilste fra Norge til de over900 delegatene fra 120 land

Gode nyheter fra Prison Fellowship Norge - nr 2 – 1995, 7. årgang

Side 2 av 10

hver dag. Det var helt uformelt. Her ba vi

Ett hundre og tjue nasjoner og cirka ni hundredelegater møttes under mottoet «Lord – rememberme»

for dagen, sang lovsanger og tilba ogopphøyet Han som hadde gitt oss tjenesten.Det uformelle kaffemøtet om kvelden bleogså til stor velsignelse for meg. Herkunne du komme i hjertekontakt med ensom hadde en helt annen bakgrunn enn degselv, men med samme kjærlighet til Jesusog de innsatte som du selv hadde. Etter

hvert som dagene gikk, kunne du merke atvi ble bundet tettere og tettere sammen,selv om vi på menneskelig vis sto langt frahverandre. Alt var kjempebra, men noen ting stiltei særklasse. Besøket ute på hovedkvarterettil PFI, hvor Chuck Colson og Ron Nikkelvar hovedvertskap. De håndhilste på hvereneste av oss. Du hadde følelsen av «åvære noe» i slike omgivelser. Likeledes,sammenkomsten for alle europeiskedelegater en kveld var helt fantastisk. Jeghadde også gleden av å være sammen medamerikanerne på landtur. I et kjempeteltmidt inne i Washington ble det servertherlig mat, sunget og vi hadde det kort sagtkjempegøy. Avslutningen på konferansenble også en mektig opplevelse. 10 – 12fengselsprester fra mange land ogforskjellige kirkesamfunn forrettetnattverden. Bak disse sto et lite kor avgresk-ortodokse prester. Det hele var enmanifestasjon på kristen enhet og virkeligkjærlighet som PFI står for. Det som satte sitt preg på dennekonferansen, var nettopp nærværet av såmange prester.Det gjorde et fint inntrykk. Jeg vil avsluttemed å si at det var noen inspirerende dager,og om Gud vil, kommer jeg tilbake i 1998,enten det blir i Botswana, Israel eller etannet sted.

.

.Prison Fellowship avviklet sin 5.verdenskongress i Washington iaugust.I denne store menneskemengdenkommer en kvinne fra Filippinene ogspør om ikke dette er «Gnisten» fraNorge.- Jo, sier Norvald.- Jeg traff deg på en bar i Manila for25 år siden!Nå var hun en kristen, pastor i enmenighet og en meget verdig PF-delegat fra sitt land.

Det som ingenting er ……


Side 3 av 10

FORMANNEN HAR ORDET

Kjære venner!

Tre hundre kroner ogen plastpose – ogkanskje en rekvisi-sjon til en seng på ethospits. Er det dettevi gir til dem somkommer ut av feng-selet? Slik ble igjen

løslateslsessituasjonen beskrevet foranøynene på et meget stort antall interesserteseere under TV-innsamlingen tilFreslsesarmeen for kort tid siden. Vi erglade for at NRK på denne måten var medpå å få fram denne meningsløse avslutningpå mange soningssituasjoner for dem somtrenger mest til en videre tett oppfølging.Ikke rart at familien Toliessen, somansvarlige for Frelsesarmeens fengsels-arbeid, ga uttrykk for stor sorg over alle demenneskeskjebner som er blitt rammet avet slikt tragisk møte med «friheten» etter atnye håp er tent under soningen, og godemennesklige relasjoner er bygget. En tydelig uvitende statsminister ga rettetter dette vitnesbyrdet en storslagen gavepå 20 mill fra regjeringen, et utmerketbidrag. Men det trenges så mye mer ennpengegaver. Hele systemet med ettervernmå gjennomgås, her kan en ikke bare satsepå det offentlige apparat. Her kommerfrivillige organisasjoner inn. Det offentligemå også være villig til å satse på å få framslik innsats. Noe midler trengs for å få til en bedreorganisering av slik frivillig innsats. Hermå menigheter og andre engasjerteorganisasjoner kunne satse noe, sammenmed offentlig støtte. Prison Fellowship vilgjerne være med på å gjøre sin del av denfrivillige innsatsen. I dag er det etablert et

nettverk basert på mange forskjelligegrupper som går og besøker innsatte. Defaste møtene i Kirkens bymisjons lokaler iOslo er med og knytter dette nettverketsammen. Neste møte er 14. november. Værmed å gi innhold og inspirasjon til dissesamlingene med å delta og komme medforslag til aktuelle tema! Hjelp oss å søke en løsning for økonomitil PF slik at vi kan komme videre itjenesten.

Ingvald Viken

PRISON FELLOWSHIP er entverrkirkelig organisasjon, tilsluttetPrison Fellowship International. PF harsom formål å hjelpe innsatte, eks-innsatte samt deres familier ogpårørende over hele landet.

Telefon: 22 50 36 83Telefax: 22 50 36 83Bankgiro: 1627.10.63974Postgiro: 0805 5688924

Nyhetsbrevet er gitt ut avPRISON FELLOWSHIPPostboks 2121340 BEKKESTUA

Formann Ingvald VikenSekretær Gillian HolbyKasserer Arne SteenStyremedlemmer Arvid Kolstad, KåreRoland, Tove Stabell og Norvald Veel

Redaktør dette nr: Kåre Roland


Side 4 av 10

70 ÅRS VISITORTJENSESTE

I Prison Fellowship Norge er det to medlemmer med lang erfaring som fengselsbesøkende.Begge har godt over 30 års aktiv tjeneste, så det kan være interessant å høre hva drivkraftenhar vært.

Tekst og foto: Kåre Roland

Arne Steen og Arvid Kolstad har langfartstid, og mange fortrolige samtaler, tårerog nød er gjemt i deres minne, men de hartro på sin oppgave.Den har tatt mye tid, penger og krefter,men den glede som oppgaven har gitt, giross alle inspirasjon til å gå inn i denneviktige tjeneste, sier veteranene. Arne forteller at han kom hjem fraAmerika i 1959 - Da fikk jeg høre at en gutt jeg gikk iklasse med på folkeskolen, hadde dreptesin forlovede og satt på en 14 års dom påBotsfengslet. Jeg ble kontaktet avdaværende fengselsprest Skollerud som saat min klassekamerathadde bedt ham åringe meg. Han villegjerne ha besøk avmeg og jeg reiste inn.Det var den gangingen organisertvisitortjeneste. Jegbesøkte han jevnlig påcella i de resterendeårene han sonet. Sidenhar det blitt noen hundre cellebesøk, besøksom i mange tilfelle har ført til varigvennskap helt fram til i dag. Jeg var ikke høy i hatten første gang jegble sluppet inn portene på Botsfengslet.Spennende var det også å komme inn på enfengselscelle og få oppleve noe jeg barehadde lest om. Men spenningen ble fort borte, og jegfølte meg «hjemme» fordi jeg opplevde atder hadde jeg en oppgave. Her var det noensom trengte meg. Gjennom alle disse årene har jeg hattmange både positive og negativeopplevelser.

Den sterkeste opplevelsen var nok dajeg av fengselsprest Guldvåg – jeg tror detvar i 1962 – ble spurt om jeg ville væremed på en spesiell nattverdgudstjeneste ifengslet. Jeg takket selvfølgelig ja. Da jeglå der ved alterringen sammen med 19langtidsinnsatte for grove forbrytelser,følte jeg så inderlig sterkt atmosfæren avfellesskap. Vår bakgrunn var så forskjellig,men vi hadde alle behov for et møte medHam som kunne gi tilgivelse og gi ny krafttil å møte oss, den enkelte, i vår hverdag. Det å være et medmenneske på deninnsattes premisser slik at man ikkefremstår som den «vellykkede» i forhold til«taperen» føler jeg er viktigst ved fengsels-besøk.

- For mittvedkommende, sierArvid, ble jeg en kristeni 1960. Det modnet segfrem en spesiellomtanke for demislykkede, nærmerebestemt de som sletmed alkoholproblemer. Gud ledet meg ikontakt med en mann

som nylig hadde sittet i fengsel, han sattfor lovbrudd som hadde skjedd under etdrikkelag. Vi ble riktig gode venner, menetter kort tid havnet han atter i fengsel. Detble da naturlig for meg å begynne å gå ogbesøke ham der. Han oppmuntret meg til ågå inn i Røde Kors, dermed ble det å gå påkurs og endte opp som prison visitor. Jeg er takknemlig til ham somforårsaket at jeg kom inn i denne tjenesten,Guds veier er uransakelige. Opplevelsen av min første kontakt meden innsatt har jeg beskrevet ovenfor, menmitt andre besøk vil jeg gjerne nevne.


Side 5 av 10

Mannen var meg ukjent og jeg vissteikke noe om hans fortid. En smilende 50 årgammel mann tok imot meg på en hjerteligmåte. På bordet sto to tente lys, kaffe ogkjeks, juleservietter var duk. Han fortalteåpent om hele sitt liv og nevnte at han etteret frafall var vendt tilbake til Gud. Altvirket så lyst og varmt og vi merketvirkelig Guds nærhet, en opplevelse jegaldri vil glemme. Det kommer for meg en meget sterkopplevelse, det skjedde ikke i fengslet,men på rikshospitalet. Min fangevenn var innlagt for kreft-operasjon, og sent en kveld ble jeg

oppringt av fengselspresten, han ville høreom det var mulig for meg og min kone åkomme inn på sykehuset, vår venn lå pådet siste. Vi reiste med en gang inn tilsykehuset, men han var bevisstløs da vikom inn på sykerommet. Det ble en meget spesiell stund dervi satt ved senga, betjenten, kona og jeg.De minuttene som var igjen av hansjordeliv, fylte vi med sang, Guds ord ogbønn, vi visste at dette var etter hans egetønske. Han hadde ingen familie, bare noen fåvenner, en meget ensom mann, men hanvar høyt elsket av Gud.

Steg for stegÅ kunne gå er en artig ting, Herre og svært så personligEt ene steget etter det andre, og hvert steg tellerog bringer meg nærmere målet.

Også den åndelige vandringen foregår steg for steg og ved egen anstrengelse.Og når du først har utfordret meg, Herre, er det spennende hvordan jeg reagerer, en mektig attrå mot det ukjente.Men jo lenger pilgrimsferden varer, jo mindre blir farten.

Imidlertid går det steg for steg fremdeles, Det går ikke an å haike i åndens verden, - «være på tommelen med» Peter eller Paulus ikke kan jeg leie en menighetsbuss eller bestille plassi en geistlig jumbojet til Paradis.

Det ville bli meget ensomt å vandre den åndelige stienom det ikke var for samfunnet med deg, Herre.Til tider er det en hverdagsgrå tredemølle - venstre fot, høyre fot i det uendelige,og den første begeistringen forsvinner før målet er i sikte.

Hjelp meg å fortsette, Herre, hjelp meg å holde ut,selv om foten blir sår, får blemmer og blir trett.Tusenvis av andre pilegrimer er også på veg mot

den himmelske stad.La meg hilse dem med friskt mot og bli styrket ved utholdenheten deres.Må kursen være rett selv om farten er langsom.

Flora Larsson


Side 6 av 10

TERJE SCHRØDER NIELSEN – EN FENGSELSPRESTS ERFARINGER

Tekst Kåre RolandVi var ekstra heldige som var til stede,dette var lærerikt, personlig og fylt avkjærlighetens ettertanke. - Vi ser ofte at verdien av å hamennesker som er nær oss, sier TerjeSchrøder Nilsen. – Og især når vi er nede.

På bildet ser vi Terje Schrøder-Nielsen ihans tid som toppidrettsutøver. - Som gutt, forteller Terje SchrøderNielsen, tok jeg ofte ut min aggresjon ihærverk og slagsmål. som idrettsmann fikkjeg ta ut de samme kreftene ved å kjempefor å gjøre mitt beste, for å gjøre eninnsats. Jeg synes bildet illustrerer dette påen fin måte. I min omgang med mennesker som haropplevd dette, ser jeg ofte at mangel pånærhet eller bortstøting i en vanskeligperiode kan føre til aggressivitet – somigjen kan føre til grove impulshandlinger,

og et liv er ødelagt for offer oggjerningsmann. Det verste en opplever er å bli elsket påvisse betingelser. Selv begynte han sin karriere ved farsførste ros. Han bare så merkantil ogakademisk vellykkethet som det beste.Men det var ikke min vei. Hvordan skullejeg nå opp til å få fars godkjenning og ros?Jo, idrett. Han var begeistret for vinnerne.Min første seier var i guttegjengen og enrunde rundt kvartalet, jeg var rask til bens.Det ble klapp på hodet og den første ros.Senere ble det idrett på internasjonalt nivå. Men ved et løp misset jeg helt, gikk oppfra garderoben og spurte etter far. Nei, hanhar gått – orket ikke å se på en slik taper! Jeg ble et vandrende under – ga ikkeopp. Ble igjen tatt ut, men nå som reserve –var ikke bedre. Men under løpet var detsom jeg fikk vinger, og så hørte jegjubelen, en etter en ble hentet førmålsnoren ble brutt. Jeg ble båret fram avandre som trodde på meg! Terje påpeker at aggresjonskraften imennesket kan gis seg destruktive utslag ivold og drap, men at vi også kan brukedenne kraften konstruktivt ved å gjøre eninnsats på idrettsbanen, innen kunst- ellermusikklivet eller i vårt arbeid. De positivekreftene i oss utløses når vi opplever at deter noen som tror på oss, gir oss en følelseav å ha verdi, gir oss anerkjennelse. Vi som har privilegiet å gå i fengslene –husk at bak mange fasader gjemmer seg entragedie. Det var ingen der da en trengtesin neste, sin nærmeste, de trakk seg. La oss også bli medansvarlige forfellesskapet til de som kommer frafengslet, de som ikke har noen som støtter,roser og gir framdrift. La oss dele etfellesskap.


Side 7 av 10

COLOMBIAGJESTER PÅ FENGSELSBESØK

Prison Fellowship, Det Norske Misjonsforbund og Stiftelsen Finnerud Gård arrangerte etterFinneruddagen i slutten av august en ukes rundreise hvor besøk i fengslene var prioritert.Deltagere var misjonær Øyvind Berberg, Det norske Misjonsforbund som tolk. Våre«eksklusive gjester er fra Colombia og var advokat, administrerende leder og pastor AndresBunch og hans hustru som også er advokat, Beatriz. Prison Fellowship og Stiftelsen FinnerudGårds representant var Kåre Roland.

21. august BredtveitPå Bredtveit var det 14 innsatte til stede,sju fra ulike andre land. Den innsatte fraColombia var meget glad for å få besøk avlandsmenn. En innsatt som er bekjennendekristen og vil arbeide for Jesus etteroppholdet.

22. august UllersmoI et orienteringsmøte med ledelsen ble vitakket for Prison Fellowships interesse.Direktør Eigum understreket nødvendig-heten av et differensiert besøkstilbud, oghan var spesielt glad for PFs arbeid ogønsket velkommen tilbake. 14 innsatte, vesentlig fra utlandet, var tilstede. Gode kontakter ble utvekslet.

22. august Oslo Kretsfengsel, avd. BVi ble ønske velkommen av den nyefengselspresten, Harald Bekken. Mange var fra Colombia og var megetglade for å treffeBunch og Berberg. En ung innsattfra et muslimsk landskulle utvises.Familien ventermed kniver og død.Han blir nå forsøktmøtt av PrisonFellowship i sitthjemland. En unggutt blesamme dag meddeltnytt fengsel, viforsøker å møte hamder.

23. august Ila LandsfengselIla har fått røykeforbud i kirken ogfotballkamp på TV hindret fullt hus. Menvi fikk god kontakt og innsatte sang. Eninnsatt framførte en selvlaget sang, det bleen sterk opplevelse.

24. august Trøgstad kretsfengselHer møtte full sal oss med forventing ogmedbrakte kaker. Fengselsprest Mangerskapte den rette kontakt.

24. august Østerbo EvangeliesenterØsterbo ble nådd sent på kvelden forovernatting. Misjonærene BjørgTolleshaug, med perfekt spansk, og IngaKarin Undhjem tok varmt imot oss. At det kan gro opp et slikt fantastiskhjelpearbeid fra det som «ingenting var»! Ludvig Karlsen kunne ikke lese ellerskrive da han ble omvendt. I dag sitter hani to skolestyrer og hans kone Lise er rektor

på skolen! Alter mulig. Ogsåfor oss! Omvisningog samværmed ansatte ogbeboere påØsterbo. Enstoropplevelse!

Kåre Roland har besøkt fengsler over hele Østlands-området sammen med misjonær Øyvind Berberg, Beatrizog Andres Bunch og lille Mauricio


Side 8 av 10

26. august Hønefoss HjelpefengselDette er Norges eldste og ble megetsakkyndig fengsel/museum av Jørstad.Fengslets drift opphører i ’96 og blirnordisk fengselsmuseum. Bygningene erfredet. Fengslet har elleve innsatte. Det blemeget god kontakt, og fengslets ledelseønsker oss velkommen til arbeidet i det nyefengslet som er under bygging.

26. august Filadelfia HønefossForstander Cyril Pedersen var glad for åkunne bruke spansken igjen og varutmerket tolk både i fengsl og i et megetvellykket møte i menigheten etterpå. Detnye Ringerike kretsfengsel med plass til150 innsatte blir en stor utfordring for PFnår det blir ferdig i ’96. Interessen fra deunge lover imidlertid godt for mulighet tiloppfølging av dette viktige arbeidet.

LØSLATT – MEN TIL HVA

Tidligere har vi hatt glade vitnesbyrd fra mennesker som etter et møte med Jesus, har hatt enmenighet og nye venner å gå til etter endt soning. Følgende dikt, skrevet av en tidlige innsatt,er en påminnelse om at daglig løslates mennesker som ikke ser noe håp for fremtiden. Forfatteren av diktet døde for egen hånd kort tid etter at det ble skrevet. La dette ansporeoss til fornyet innsats for at så mange som mulig skal ha et nettverk rundt seg når dagen forløslatelsen kommer!

LØSLATT

Etter mange år på kåkenvar han syk og deprimert.Han lå ofte våkenog var vrang og irritert.Angst og uro preget sinnet,ingen turde han stole på.Han hadde ikk’no å tape merog ingen sted å gå

Syk og ensom, glemt av alle.Nå var soningstiden slutt,og han vandret ut av porten- var psykisk skadeskuttAlt han hadde var forsvunnet,han var ribbet fullt og helt.Til og med personlighetenhadde systemet klart og delt.

Utenfor der ventet verden,og der var han uten sjangs.Uten jobb og uten bopeldømt å vandre gatelangs.Og de vennene han hadde hattvar nå opptatt hver med sitt.Etter mange år i fengselstod han ensom og fallitt.

Så han siktet inn mot torgetmed en gange som var stø,for å kjøpe seg en dosesom var stor nok til å dø.«Et gram med heroin»,det var hans siste ord.Hans første dag i frihetble hans siste her på jord.


Side 9 av 10

REFLEKSJONER OG OPPLEVELSER SOMMEREN ’95

Tekst Gillian Holby

Jeg er nettopp ferdig med å lese John Grishamsbok, «The Chamber» - «Kammerset». Grisham ertrolig en av Amerikas toppforfattere i dag, og hansbøker er basert på mange års erfaring som advokat.I kammerset møter vi en eldre mann, Sam, som harsittet på Death Row i ni år. Death Row eravdelingen hvor fanger venter på henrettelsen.Boken handler om den juridiske kampen forbenådning. Ni års ventetid. Sammen med 40 andre somsitter i «buret». Noen få kvadratmeter med en timeslufting per dag. Et fengsel hvor temperaturen fortstiger til 40 grader, og hvor alt som har medmedmenneskelighet mangler. Mens jeg leste,opplevde jeg en overveldende takknemlighet tilHerren at en slik bok ikke ville kunne skrives om etnorsk fengsel eller rettssystem. Det var med denne takknemlighet at jeg kunnepresentere «Årets kvinne» fra Skottland, MaxieRichards, i norske fengsler. Maxie, som i tillegg tilutnevnelsen «Scots Woman of the Year», også vantWinston Churchill stipend for 1995. Maxie – en kvinne med tre vellykkede voksnebarn – ba om at Herren måtte bruke henne til noe.Neste dag var søndag, og i kirken kom en venninnetil henne og spurte om hun kunne tenke seg åbesøke krisesenteret for narkomane som lå iGlasgows bysentrum. Hun skulle bare besøke detdenne ene gangen. Det var ni år siden, og nå heter

senteret «Maxie Richards Centre for DrugAddiction», og så mektig har Herren brukt henne athun har vunnet ry i hele samfunnet. Direktør Eigum tok imot oss på Ullersmo, oghan fant i Maxie en som hadde full forståelse forhva han ønsket å gjøre. Ole Vidar Øyseth inarkotikaseksjonen i Oslo-politiet vant hennesbeundring. Maxie kjemper imot tanken at ved ågjøre hasj lovlig, som i Nederland, løser manproblemet med overfylte fengsler osv. Faktum er aten øker problemene til dimensjoner som samfunnetikke vil klare å mestre. En sunn fremgangsriknasjon må ha sunne og sterke menn og kvinner. Maxie påstår at nesten alle som tyr til narkotikaføler at de ikke strekker til, de er mislykket og eruelsket. Ved å vise i handling Guds kjærlighet, vedå fortelle om den fortapte sønnen som kom tilbaketil sin far med skam og ydmykelse og møtte en farsom sto med utstrakte armer, ved å la disseulykkelige mennesker forstå at det er håp, leder hundem til frihet fra stoffets tyranni og slaveri. Takket være Kåre Rolands forbindelse medLewi Petrus Stiftelse og leder Erik Edin iStockholm, fikk Maxie bo på et av hans sentre ogga henne de beste muligheter for kontakter og ga ialle deler en rik åndelig og kunnskapsmessigopplevelse for henne. En opplevelse som hun nådeler med alle som leser rapporten for WinstonChurchill Fondet, og som berører henne når huntaler på de mange møter hun deltar i. Ja, Gud kan! Og tenk – Han bruker oss!

Ord å bli glad i: De store budEn skriftlærd, som hørte dette ordskiftet ogforsto hvor godt Jesus hadde svart, gikkbort til ham og spurte: «Hva er det førsteav alle bud?» Jesus svarte: «Det første buder dette: Hør, Israel! Herren vår Gud,Herren er én; og du skal elske Herren dinGud av hele ditt hjerte og av hele din sjelog av all din forstand og av all din kraft.Det andre er dette: Du skal elske din nestesom deg selv. Ikke noe bud er større enndisse to.» Den skriftlærde sa til ham: «Duhar rett, mester! Det er sant som du sier, at

Herren er én og at det ikke er noen annenenn han. Å elske ham av hele sitt hjerte ogav all sin forstand og av all sin kraft, og åelske sin neste som seg selv, der er merverd enn alle brennoffer og andre offer.»Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sahan til ham: «Du er ikke langt borte fraGuds rike.» Og ingen våget å spørre hammer.

Markus 12, 28-34


Side 10 av 10

AKTIV TJENESTE I PRISON FELLOWSHIPS FENGSELSARBEID

TAR DU UTFORDRINGEN?

Gi din gave……Med dette nyhetsbrevet følger en postgiroblankett. Bruk den til å sende ditt bidrag til detteviktige arbeidet, som drives ved frivillig gavetjeneste.

Regnskapet føres av: KURANT REGNSKAP, Pilestredet 17, 0164 OSLO 1

KRISTENT FENGSELSFELLESSKAPNordre gate 20, 0551 OSLO

Jeg vil være medlem i Prison Fellowship q

Jeg ønsker å få tilsendt PFs nyhetsbrev q

Jeg ønsker delta i bønn for …..…………….. qoppgi fengsel

Jeg vil være brevvenn for en innsatt q

Som innsatt ønsker jeg en brevvenn q

Jeg vil kunne delta i følgende tjeneste:spesifiser …………………………………………. q

Jeg vil dyktiggjøre meg til tjeneste gjennom kurs q

Jeg kan støtte økonomisk q

.

Navn …………………………………………………………………..

Adr …………………………………………………………………..

Poststed ……………………………………………………………..

Gaver på bankgiro 1627.10.63974eller postgiro 0805 5688924

Gaver til innsatte: Postgiro: 0824 0830850

1995-2 pfn-nyhetsbrev

Documents