2013 #2

Media og ytringsfrihet

#2

Årgang 18 - Juni 2013Latin-Amerikagruppene i Norge

Udemokratisk mediekonsentrasjon

Chilenske medier under utvikling

Truet til taushet

Lite, kort og konfliktorientert

De alternative røstene

Pressen er deres, men veggene er våre

Chávez - en helt for de fleste

Historisk rettssak i Guatemala

Politiske poeter

De andre historiene


2

Leder

Siden sist

Anbefalinger

Reisebrev

Mitt Latin-Amerika

Innhold Fast

4

8

9

11

14

16

20

23

26

29

#2 - Juni 2013Årgang 18.Løssalgspris: 30,-

Utgiver:Latin-Amerikagruppene i Norge

Fredensborgveien 6

0177 Oslo

www.latin-amerikagruppene.no

Redaksjonen:Eirin Høiseth (red.)

Eliane Innvær Svendsen

Tamara Gabriela Vergara

Jens Aass

Katrine Nødtvedt

Maja Bjørken Hol

Stain Totland

Anita Bui

Elin Osnes

Christina Danielsen Tjelland

Maren Anneth Helliesen Håland

Anne Lill Stornes

Fanny Valen

Julie Elkjær Stentsøe

Elise Øraker

Lone Heitmann

Grafisk utforming:Eirin Høiseth

Kontakt: [email protected]

Takk til: Jenny Jordahl, Maren-

Anne Melvik, Brita Brekke, Maria

Melby, Åsne Rosseland, Renate

Skarstad og Åse Birkeland Nesdal.

Opplag:1400 eksemplarer

Utgis med støtte fra:

3

22

28

32

34

På forsidenSiden 2011 har studentene i Chile tatt til gatene for å endre

landets utdanningssystem. Bildet er fra en studentprotest i

Castro i 2011 der det ble krevd rimelig utdanning til alle.

Fotograf: Pedro Muñoz aka. Pedro Picho, Flickr Commons.

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et

forsidebilde eller et tema vi bør ta

opp? Kunne du tenke deg å skrive

noe? Vi tar gjerne imot reportasjer,

bilder, kulturanbefalinger,

kommentarer, debattinnlegg og

andre ting med Latin-Amerikatema.

Redaksjonen søker også nye

medlemmer, og tar gjerne imot ris

og ros.

Har du lyst til å bidra?

Vi trenger deg!


3

Leder

Skriften på veggen

Eirin HøisethRedaktør

I en region preget av stor mediekonsentrasjon og undertrykking avytringsfriheten tyr folk til utradisjonelle midler for å bli hørt.

Det stod skrevet med store bokstaver på denellers så pene veggen: Las paredes dejarán dehablar cuando la prensa diga la verdad, eller pånorsk; «veggene vil slutte å snakke nårpressen forteller sannheten». Veggen er i Sucrei Bolivia, men den kunne stått hvor som helst iLatin-Amerika.

MediekonsentrasjonDen fjerde statsmakt skal fungere som engrunnleggende korreks til staten og makt-apparatet. Men når mediene blir agenda-settere og propagandakanaler for mektigesamfunnskrefter, mister de sin legitimitet. Dentradisjonelle overklassen har monopolisertmediene i Latin-Amerika på samme måte somde har kontrollert andre økonomiske ogpolitiske ressurser. På de neste sidene tar BeritSandvei for seg hva denne vedvarende konsen-trasjonen av mediemakt betyr for demokratiet.

DefinisjonsmaktMediene setter dagsorden og definerer folksvirkelighet gjennom sakene de tar opp. I enregion preget av store ulikheter og politiskeutfordringer serverer imidlertid de kommer-sielle mediene i stor grad fordummende under-holdningsprogrammer til folk flest. Problemeter ofte, som tidligere NRK-korrespondent JoarHoel Larsen sier på side 34 «hva de ikkeskriver om». Det er pengene som rår både iLatin-Amerika og i Norge, og underholdninger mer lønnsomt enn folkeopplysning. På sideåtte kan du lese om hvordan norske mediersdekning av Latin-Amerika stort sett begrenserseg til røverhistorier og masseprodusertetekster fra internasjonale nyhetsbyråer.

YtringsfrihetI et slikt mediebilde blir ikke de svakeste isamfunnet hørt. Folkemordrettssaken iGuatemala er blant sakene som i liten grad harfått sin fortjente oppmerksomhet i norsk

presse denne våren. I rettssalen fikk ofrene forfolkemordet fortelle sine historier til verden.Store deler av den guatemalanske oginternasjonale pressen lot være å formidle demvidere. Susanne Normann oppsummerertiårets viktigste rettssak på side 23.Retten til å ytre seg fritt er noe vi tar for gitt,

men som mennesker over hele verden kjemperfor at skal respekteres. Journalister sensureresog bedriver selvsensur i frykt for hva som kanhende med dem. At det er farlig å rette etkritisk søkelys på samfunnsproblemer kanAmnesty International skrive under på på side9. De registrerer stadig overgrep og trusler motaktivister i hele regionen.

Alternative medierFolk har imidlertid alltid funnet andre kanalerfor å unngå sensuren. I denne utgaven kan dulese om alternativene til de konvensjonellemediene, der folket selv tar til orde. Det væreseg aktivisters bruk av sosiale medier, ulovliglokalradio, eventyrfortelling eller skriften påveggen: Veggmalerier og graffiti er en utbredtytringsform i Latin-Amerika. Vi møter også torappere som bruker musikk og poesi til åskape politisk bevissthet blant unge.

UndergangenUttrykket skriften på veggen stammer fraBibelen og beskriver undergangen av Detbabylonske riket. Det regnes som et varsel omnederlag. La oss håpe at skriften på veggeneog modige journalisters og aktivisters arbeidnettopp er et varsel om at mediebildet i Latin-Amerika er i ferd med å endres til det bedre!

Redaksjonen er stolte av å presentere Latin-Amerika i ny drakt. Vi håper våre lesere setterpris på både design og innhold, og tar gjerneimot tilbakemeldinger og tips. God lesning!

4

En åpen samfunnsdebatt med romfor kritisk tenkning, nye ideer ogulike meninger er en av demokra-tiets grunnsteiner. En slik debatter dessverre ikke en realitet ilatinamerikanske informasjons-og kommunikasjonskanaler, forden store eierkonsentrasjonenbegrenser både folks tilgang tilinformasjon og deres mulighet tilå ytre seg offentlig. Tradisjoneltsett har det vært private familierog enkeltpersoner som har eid deforskjellige mediene i Latin-Amerika, men i det siste har store,internasjonale mediekonsernovertatt mange av bedriftene.Televisa (Mexico), Globo (Brasil),Cisneros (Venezuela), GrupoClarín (Argentina), Prisa (Spania),som har en sterk tilstedeværelsei hele Latin-Amerika, og Alba-visión (regional) er blant de

viktigste mediegruppene. De eierblant annet tv-kanaler, radio-stasjoner, aviser, forlag, kabel-tvog produksjonsbyrå. Ifølge denargentinske medieforskerenMartín Becerra, kontrollerer defire største operatørene over 82prosent av alle aktiviteter knyttettil informasjon ogkommunikasjon i regionen.I Brasil, Argentina, México,

Venezuela og Colombia karakter-iseres mediesituasjonen av kon-sern som går på tvers av de ulikemediemarkedene. BrasilianskeGlobo, som er verdens femteviktigste mediekonsern, eier over61 prosent av tv-kanalene i Brasilog 40 prosent av avismarkedet,mens Clarín-gruppen kontrollerernesten 60 prosent av det argen-tinske mediemarkedet. I Bolivia,Chile, Peru og Uruguay opererer

derimot mediekonsern somkonsentrerer seg om ett marked.Avismarkedet i Chile, hvor toselskaper kontrollerer 99 prosent,er det mest ekstreme eksempelet.

Tv-markedet i en særstillingEierkonsentrasjonen er spesielthøy innen tv-markedet. Dette ermeget urovekkende med tanke påat tv er det mediet flest latin-amerikanere bruker og det medietdet brukes mest tid på. Tall fraEurodata viser at latin-amerikanerne ser på tv i tre timerog 30 minutter hver dag. Det er 16minutter mer enn på verdens-basis, og én time og 16 minuttermer enn nordmenn.I 2004 var tv-markedets

gjennomsnittlige konsentrasjons-rate (CR4) i Latin-Amerika påhele 85 prosent. Den viser hvor


Udemokratisk mediekonsentrasjonEn håndfull mediekonsern kontrollerer i stor grad latinamerikansk media. Resultatet er atdemokratiske verdier og hensyn til befolkningen ofte må vike for private interesser.

Tekst: Berit Sandvei,har en magistergrad i historie fra Universidad de Chile.

Mer enn 60 prosentav underholdnings-og informasjons-innholdet i latin-amerikansk tv blirreprodusert ellerkopiert fra de seksstørste, globalemediegruppene.

BeritSandvei

5

stor del av mediemarkedet de firestørste aktørene kontrollerer.Mexico er et av de mest konsen-trerte tv- markedene i verden. Toselskap, Televisa og TV Azteca,eier 94 prosent av de 461 kom-mersielle tv-stasjonene i landet,og blir sett av 98 prosent av detmexicanske tv-publikummet.Chile skiller seg ut fra de andrelandene ved at den statlige tv-kanalen, TVN, er den største.Siden den følger de sammekommersielle reglene og i storgrad viser samme type pro-grammer som de privateidekonkurrentene, utgjør den likevelikke et reelt innholdsmessigalternativ. I de fleste andrelandene har de statlige kanaleneliten eller ingen reell innflytelse.

Medienes maktMediekonsentrasjon er et alvorligproblem på grunn av medienesunike posisjon i samfunnet. De ermed på å bestemme hva folk eropptatt av, hvilken informasjonde har tilgang til og hva som erakseptabel oppførsel. På denmåten er de med på å forme etkollektivt bilde av «virkelig-heten», der befolkningen kantolke sin egen og landetssituasjon i en lokal, regional,nasjonal og internasjonal kon-tekst. Forskere i Argentina harblant annet vist til at mangefattige og arbeidsledige først haroppfattet sine egne økonomiskebekymringer som en del av etnasjonalt problem etter atmediene har behandlet temaet.Det er lettere å kjempe for sinerettigheter når man vet at flere eri samme situasjon. Dermed ermediene med på å pasifisere inn-byggerne når de velger å unngå åberøre ubehagelige eller urett-ferdige forhold i et samfunn.

Mediene som politiske aktørerMediegruppene støtter stort settden politiske høyresiden, med

blant annet konservative,markedsorienterte og katolskeverdier. De er ofte opptatt av åbevare tingenes tilstand framfor ågi annerledestenkende kritikereen plass i mediebildet. I periodenfra 1930 til 1980-tallet, en tidpreget av mange militærkupp, varmediene ofte maktmisbrukerenesallierte. Journalister og medie-ansatte som motsatte seg denmodellen, ble forsøkt fortiet,drevet i eksil eller drept. Meddemokratienes tilbakekomst på80-tallet, oppstod det en kortperiode hvor ytringsfrihet ogmenneskerettigheter var viktig.Men snart ble likevel de demo-kratiske verdiene erstattet av neo-liberalismen og markeds-interessene knyttet til høyresideni politikken. I mange medier måjournalister og fotografer ta hen-syn til eiernes interesser når deskal velge hvilke saker de skaljobbe med og hvordan disse skalframstilles. Det er derfor verdt ånevne at bare to latinamerikanskeland, Uruguay og Costa Rica,regnes for å ha full pressefrihet.Eieren av tvog radionettverket

Albavisión, den mexicanskfødtemangemillionæren Remigio ÁngelGonzález, har åpent innrømmet athan bruker tv-kanaler til åfremme sine politiske kandidater.I Guatemala, der han kontrollerersyv tv-kanaler, støttet haneksempelvis i 1999 president-kandidaten Alfonso PortilloCabrera i form av en betydeligpengesum og gratis sendetid.Kandidaten vant valget og ut-nevnte mediemagnatens sviger-sønn, Luis Rabbé, til kommunika-sjonsminister. Reportere utengrenser og Den interamerikanskekommisjonen for menneskeret-tigheter er blant organisasjonenesom har anklaget Ángel Gonzálesfor å ha brukt udemokratiskemetoder, som sensur, oppsigelserog videoovervåkning, for å hindrefagforeningsledere i å jobbe fritt.

Medieeiende politikereMange latinamerikanske medie-eiere er selv politikere. De ersterkest representert på regionaltog lokalt nivå, spesielt i storeføderale stater. Ifølge prosjektetDonos da Mídia, som kartleggermediekonsentrasjon i Brasil, erminst 271 politikere knyttet til324 tvog radiostasjoner. I 2011publiserte den brasilianskeregjeringen en liste som viser at56 parlamentsmedlemmer entenselv er partnere eller har familie-medlemmer som kontrollererkringkastingsstasjoner.Det er ikke gitt at medieeiende

politikere vil bruke sin innflytelsepå valg av programmer og ny-heter, men for mange er fristelsenstor. Et eksempel er Honduras,hvor fire av de fem mektigste per-sonlighetene innen massemedie-industrien også er politikere. Etterkuppet i 2009, beskyldte denavsatte presidenten José ManuelZelaya Rosales tre av de femviktigste mediemagnatene, JorgeCanahuati, Rafael Ferrari ogCarlos Roberto Flores Facussé, forå være blant de intellektuelt ogøkonomisk ansvarlige for denpolitiske forfølgelsen han haddeblitt utsatt for. Sistnevnte var


En chilensk undersøkelsefra 2005 viser at 58,8prosent av tv-publikumetermisfornøyde med tv-innholdet. Her protestererchilenske studenter oghevder at tv-mediet lyver.

CarolCrisostoCadiz

6

landets president mellom 1998 og2002. Også andre medieeiendepolitikere ble utpekt som med-ansvarlige, blant annet tidligerepresident Ricardo Maduro (2002og 2006) og kupp-presidenten ogradioeier Roberto Micheletti.Den nåværende presidenten i

Chile, Sebastian Piñera, er en avverdens tusen rikeste personer.Han var eier av tv-kanalen Chile-visión, men ble sterkt kritisert forå ha en uoverkommelig interesse-konflikt, og under valgkampenlovet han å selge tv-kanalen.Løftet ble innfridd etter at hantiltrådte som president i 2010.

Kampen mot konsentrasjonenStadig flere retter et kritisk søke-lys på eierforholdene i medie-verden. Den argentinske medie-forskeren Martín Becerra hevderat det er en klar sammenhengmellom mediekonsentrasjonen ogdet faktum at Latin-Amerika erden regionen i verden med destørste sosiale forskjellene. Vedmindre konsentrasjon, ville flerefått en mulighet til å uttale seg imedia. Dermed ville det vært enstørre reell mulighet for åbekjempe den sosialeurettferdigheten.I løpet av det siste tiåret har

Sør-Amerika vært preget av enpolitisk venstrevind, og mangestatsledere prøver å endre medie-situasjonen i regionen. Argentina,Venezuela, Bolivia og Ecuador harvedtatt lovreformer som skalkontrollere eierforhold og blantannet ivareta kulturelt mangfold.Lignende reformer diskuteres iandre land, for eksempel i Peru ogBrasil. Også land med sentrums-og høyreorienterte regjeringer,

som Honduras, har gått til kampmot de store mediegruppene ogderes økonomiske interesser. Pre-sident i Honduras, Porfirio Lobo,som vant det omstridte president-valget etter kuppet mot lovligvalgte Manuel Zelaya, har uttaltat mediekonsentrasjonen i landeter pervers og «urettferdig i Gudsøyne». Hans regjering går inn foren tredeling av kringkastings-konsesjonene, hvor den ikke-kommersielle nærkringkastingenskal utgjøre 33 prosent, den kom-mersielle 33 prosent og den stat-lige og kommunale 34 prosent.Aktører som ønsker konsesjonermå delta i anbudsrunder. For-slaget til mediereformen har møttsterk kritikk, blant annet fordiregjeringen også vil opprette enprogramregulerende kommisjon.Argentina har blitt framhevet

som et foregangsland når detgjelder sin lovfestede medie-reform fra 2009. Den kontrollererikke medieinnhold, men tar siktepå å regulere og begrense deprivate medieeiernes markeds-andel, og samtidig garantere atoffentlige institusjoner, sosialeorganisasjoner og sivilbefolk-ningen skal ha sin plass i medie-landskapet. Loven har ført til envoldsom konflikt mellom regjer-ingen og Clarín-gruppen. Sist-nevnte har mange flere lisenserenn det den nye loven tillater, ogmå derfor gi fra seg nesten 90prosent av dem. Det nektermediegruppen å gjøre. I april fikkde medhold i at to av lovpara-grafene i reformen er grunnlovs-stridige, og dermed måHøyesterett nå ta stilling til omparagrafene skal gjøres gjeldeneeller ikke. Presidenten Christina

Kirchner har i det siste blitt an-klaget for å favorisere økonomiskde mediene som støtter hennepolitisk, og det har blitt rettet etkritisk internasjonalt søkelys påhvordan regjeringens kontroll-tiltak mot Clarín har blitt utført.Til tross for det som hittil har

blitt gjort, hevder medieforskerenBecerra i et intervju i at medie-konsentrasjonen ikke har gått nedde siste årene, men at det tvertimot er grunn til å tro at den kanha økt.

Udemokratiske midlerI flere land har kampen ommediene utviklet seg til en kon-flikt der medieeierne anklagerregjeringen for å være autoritæreog å undergrave ytrings- ogpressefriheten, mens regjeringenanklager mediene for å fremmeøkonomiske interesser. Ironisknok viser mange av medie-magnatene som har vært sterktdelaktige i kupp eller kuppforsøkde 10-15 årene, for eksempel iHonduras, Venezuela og Ecuador,til demokratiske verdier når de nåkrever å beholde sin store andelav mediemarkedet.Det var nettopp medienes rolle

under kuppforsøket mot Chávez i2002, der de bevisst forfalsketinformasjon for å svertepresidenten, som førte til at dennå avdøde statslederen valgte åforby feilaktig informasjon ivenezulanske medier. Viderestengte Chávez under sinregjeringstid også flere aviser,radioer og tv-stasjoner. OgsåRafael Correa i Ecuador ble offerfor falsk informasjon, ogGrunnloven fra 2008 fordømmerfeilaktig informasjon som kan


Det er en klar sammenheng mellom mediekonsentrasjonen ogdet faktum at Latin-Amerika er den regionen i verden med destørste sosiale forskjellene.

CR4-indeksen viserhvor stor del avmediemarkedet defire største selskap-ene kontrollerer,både når det gjeldereierforhold ogmarkedsandel.Indeksen går fra 0 til1 , der 1 tilsvarermonopol. Tallene forLatin-Amerika i 2004var som følger:

• Trykte medier: 0,67• Radio: 0,70• Tv: 0,92• Betalings-tv: 0,79

7

skape sosial uro. Mange inter-nasjonale organisasjoner, blantannet Reportere uten grenser, harkritisert begge landene for åkontrollere medieinnhold, og deer kategorisert som ufrie når detgjelder pressefrihet. Det er ikkebare snakk om at myndigheteneprøver å forhåndskontrollereinnholdet, men også medieeierne.Diskusjonen rundt ytringsfrihetog demokrati er kompleks. Noenvil forsvare bruken av udemo-kratiske metoder dersom detoverordnede målet er å beskyttedemokratiske institusjoner, mensandre ikke vil gjøre det.Noen spør seg om initiativet

bak mediereformene skyldes etreelt ønske om en demokrati-seringsprosess, eller om det til enviss grad også dreier seg om åtilegne seg politisk kontroll overmediene. Det er spesielt kom-plisert når lovene tar sikte på åbestemme medieinnholdet. Iteorien skal massemediene, ofteomtalt som den fjerde statsmakt,være befolkningens «vakthund»som informerer om positive ognegative sider ved samfunnet ogholder politikerne ansvarlig forsine handlinger. Massemedieneskal også gi individer, sosialebevegelser, politiske parti oginteressegrupper en stemme ogsette dagsorden ved å ivaretakollektive interesser. Den latin-amerikanske medievirkelighetenhar en lang vei å gå for å oppfyllede nevnte idealene, og i dag erikke mediene alltid en uavhengigmaktinstans som er med på åforsterke demokratiet i regionen.Det er derfor hevet over en hvertvil at behovet for mediereformerer stort. Tiden vil vise om lov-reformene vil føre til en reelldemokratisering av mediene.

De store taperneInntil videre er det innbyggernesom er de store taperne, da deikke får innfridd sin rett til å bli

informert og opplyst omsamfunnsforhold og rettigheter.Tilbudet til urfolk er blant annetnesten ikke-eksisterende. Medienei dag har møtt sterk kritikk for åformidle fordummende, kommer-sielt innhold uten dypere mening.En chilensk undersøkelse fra 2005viser at 58,8 prosent av tv-publikumet er misfornøyde medtv-innholdet. Når det gjeldernyhetsinnholdet, stilles detspørsmål til overfokuseringen påkriminalitet og vold. Generelt erlatinamerikanerne sterkt kritisketil den informasjonen de blirservert i media. Ifølge statistikk-byrået CIMA stoler bare 50prosent av latinamerikanerne påtv-nyhetene og 40 prosent påavisnyhetene. Via internett harinnbyggerne nå tilgang til etstørre informasjonstilbud, menifølge Den interamerikanskeutviklingsbanken (IDB) har bareén av åtte latinamerikaneretilgang til internett i 2013.

Alternativer vokser fremTil tross for at mediekonsen-trasjonen er ekstrem i Latin-Amerika, finnes det noen lys-punkter det er verdt å bite segmerke i. Flere sosiale bevegelserog organisasjoner lager egnemediealternativer for å opplyse ogspre informasjon, som ellers ikkeville blitt formidlet , til sinemålgrupper. De første eksemplenepå nærkringkasting oppstod iColombia og Bolivia på 40-tallet,og i dag finnes det flere tusenlokale, ikke-kommersielle medieri regionen. I Guatemala er det foreksempel over 500 små, lokaleradiostasjoner og mange av demkringkaster på forskjelligeurspråk.ALBA-tv er et eksempel, der

sosiale bevegelser i flere land iSør-Amerika har gått sammen forå lage nye mediekanaler, blantannet nettnyheter, tv ogdokumentarfilmer. TeleSUR (La

Nueva Televisora del Sur), medbase i Venzuela og støtte fra flerelands regjeringer, er et anneteksempel på en ikke-kommersiellkringkasting. Den har som mål åspre informasjon og jobbe forintegrering i de søramerikanskelandene, og den ønsker å være enmotvekt til de storeinternasjonale medieselskapene,som CNN og BBC. Den har etfagråd som er satt sammen avflere viktige latinamerikanske oginternasjonale intellektuelle, foreksempel den argentinske freds-prisvinneren Adolfo PerézEsquivel, den uruguayanskeforfatteren Eduardo Galeano ogden nicaraguanske poetenErnesto Cardenal.Foreløpig er de alternative

kringkastingene få sammenlignetmed de store mediegigantene,men det er absolutt en positivtrend at privatpersoner,organisasjoner og lokalsamfunntar saken i «egne hender» for åskaffe en mer demokratiskmediesituasjon. Forhåpentligvisvil de få stadig større betydning ide latinamerikanske landene.


President CristinaKirchner har kommet ikonflikt med Clarín-gruppen i sin søken etter åbegrense mediemonopoleti Argentina.

www.presidencia.gov.ar

8

Alejandro Guillier Álvarez er enallsidig chilensk medie-personlighet som har hatt en langog vellykket karriere i både radioog TV. Guillier Álvarez har værtalt fra redaktør, reporter ogprogramleder, til president i denchilenske journalistforeningen. Iløpet av karrieren har han opp-levd store endringer i forholdenefor chilenske journalister.

Journalist under diktaturetGuillier Álvarez forteller atmedia, før Pinochets kupp i 1973,var svært polarisert ogradikalisert som følge av denpolitiske konfrontasjonen isamfunnet. Under diktaturet bleimidlertid kampen for livet ogytringsfriheten det viktigste forchilenske journalister.– Vi måtte informere og samtidigunngå at de sensurerte medienevi jobbet for, husker GuillierÁlvarez. Journalistene måttepasse seg for å ikke bli arresterteller overfalt av agenter fra detundertrykkende militærregimet.Diktaturet la ned venstre-

orientert media og arresterte,torturerte og henrettetjournalister. Noen journalistervalgte å gå i eksil. Pressen blekontrollert av staten og ingentorde motsi uttalelser ellerhandlinger av militærregimet. Detfantes likevel unntak, slik somradiostasjonene Radio Chilena ogCooperativa, magasinene HOY,APSI, Análisis og avisen LaEpoca. Disse mediene valgte å gåmot militærregimet og snakke utom hvordan de opplevde

diktaturet. Graden av frihet imedia økte og minsket i takt medutviklingen i det politiske bildet.Likevel kunne media mot ut-gangen av militærregimet føre enkritisk journalistikk som svekketdiktaturet. Også alternativjournalistikk blant frivilligeorganisasjoner bidro til åopprettholde motstanden.

SelvsensurEtter at NEI-siden seiret i folke-avstemningen om å forlengemandatet for Pinochets diktatur i1988, drev mediene selvsensur førovergangen til demokrati.– Det ble antatt at forholdet tilmilitæret og kuppmakerne påhøyresiden var svært følsomt, ogat man ikke måtte gjøre noe somkunne forstyrre overgangen. Detoppstod et overskudd av

tilbakeholdenhet som gjorde detunødvendig å kontrollere media,offentlig debatt og ytringer omovergangen, forklarer GuillerÁlvarez. Først i 2000 dukket detopp en mer kritisk presse, spesieltetter at sosialisten Ricardo Lagosble valgt som president.– Sannheten er at så lenge det blestilt krav til media unngikk manøkende spenninger med militæret,men det bremset også den sosialeendringen som store deler avbefolkningen ønsket.

Livet etter diktaturetDet var ikke før begynnelsen av1990-tallet at Chiles journalisterigjen kunne føle seg trygge.Journalistene gjenvant med tidenogså troverdigheten hosbefolkningen.– Etter diktaturet var ikke

Chilenske medier under utviklingI løpet av Alejandro Guillier Álvarez ’ 32 år som journalist i Chile, har mediene endret karakter fra åvære sterkt sensurerte under diktaturet til å bli kommersielle aktører.

Tekst: Fanny Valen,studerer Spansk språk og latinamerikastudium ved UiB.

Alejandro Guillier Álvarezhar fulgt chilenskemediers utvikling i over 30år, men velger nå å gi segtil fordel for politikken.


9

Som medlem av kvinne-organisasjonen OrganizacionFeminina Popular stiller JackelineRojas Castañeda harde krav omkvinners rettigheter. Det er detikke alle som liker.I november 2011 kom en mann

og en dame hjem til henne iBarrancabermeja i Colombia. Detvar et særdeles ubehagelig besøk.De rettet en pistol mot hennes 15-årige datter, og sa de ville drepehenne dersom Jackeline ropte påhjelp. Jackeline ble bundet ogkneblet, og inntrengerne sprayethenne ned med rød maling.Da hun gikk til påtalemyndig-

hetene dagen etter, nektet de førstå ta imot anmeldelsen. For dettemåtte da Jackeline ha funnet på?Hadde det enda vært så vel.

Men dette er dessverre den bru-tale hverdagen for mange i Latin-Amerika som ønsker endringersom går utover økonomiske ogpolitiske interesser.

StraffefrihetAmnesty International ga nylig utrapporten Transforming pain intohope: Human rights defenders inthe Americas. Den viser hvordankritiske røster har blitt hengt utoffentlig som skruppelløseløgnere, amoralske bråkmakere,og anklaget for å forsvarekriminelle og støtte gerilja-grupper.I rapporten tar Amnesty for seg

300 hendelser fra 2010 til 2012hvor folk har blitt trakassert,kidnappet eller drept formeningene sine. I kun fire av

disse 300 sakene ble de direkteansvarlige dømt for handlingene.Straffefrihet for denne type

overgrep er dessverre sværtutbredt i Latin-Amerika. Nårmyndighetene ikke tar slike sakeralvorlig, og ikke evner å gi utsattepersoner og grupper beskyttelseog oppreisning, da svekkesytringsfriheten.Rapporten viser at det kan være

livsfarlig å forsvare menneske-rettighetene i denne regionen.Særlig når det kommer til sakersom er relatert til landrettigheterog naturressurser, kvinners rettig-heter, og rettighetene til lesbiske,homofile, bifile og transpersoner.

Forsvant etter aktivisme18. april i fjor sendtecolombianske Hernán Henry Díazen tekstmelding til partneren sinog fortalte at han kom bort en tur.Siden har ingen hørt noe fra ham.Hernán var talsperson for enrekke organisasjoner i Putomayo iColombia, i tillegg til å væremedlem av fagforeningen forjordbruksarbeidere, FENSAGURO.Få dager etter at han forsvant,

koalisjonsregjeringen klar overviktigheten av alternative mediertil de tradisjonelle høyremediene,forteller Guiller Álvarez. Først på2000-tallet begynte en intensivutvikling av radiostasjoner, lokalog kabel-TV, men med merunderholdning enn journalistiskinnhold.– Mediene har mistet innflytelseover opinionen til de storeøkonomiske interessene somdominerer i landet.

En stemme for de svakeI en alder av 60 år forlater GuillierÁlvarez nå journalistikken for åstille som senatorkandidat forAntofagasta til valget i desember.I tre år har chilenere gått ut igatene for å uttrykke sin misnøyeved misbruk, diskriminering ogmanglende deltakelse i styringenav landet.– Jeg innser at jeg står overfornye utfordringer på et annetområde. Jeg angrer ikke på mittvalg om journalistikk, men følernå at det er tid for politisk hand-ling snarere enn nyhetssaker ogkommentarer, i alle fall for meg.Guillier Álvarez forteller at det

beste med de 32 årene somjournalist har vært å ha enstemme som kunne utfordre destore og mektige, og forsvare desvake.– Spesielt de dagene underdiktaturet, da de mektige mistetsin anstendighet. Men kampenender ikke her. Det vil alltidfinnes innflytelsesrike personersom misbruker makten dersomdet ikke er en sterk og anstendigpresse til å passe på, konkludererhan.

Trues til taushetNår menneskerettighetene kommer i strid medøkonomiske og politiske interesser, kan de som åpentsnakker ut om urettferdighet være i livsfare.

Tekst: Lene Christensen,journalist og kommunikasjonsrådgiver i Amnesty International Norge.

Det er tid for politiskhandling snarereenn nyhetssaker.

– Alejandro Guillier Álvarez

«Straffefrihet fordenne typeovergrep er

dessverre sværtutbredt i Latin-

Amerika.»


10

skulle han ha koordinert en storprotestmarsj i hovedstadenBogotá, en protest myndighetenei forkant hadde uttalt seg negativtom.Hernáns tilfelle er langt fra

unikt. Slike tvungneforsvinninger og kidnappingerhar det blitt flere av de senesteårene, hvilket bidrar til å skape etklima av frykt og terror for folksom utfordrer økonomisk ogpolitisk makt. Truslene kommerofte fra para-militære grupper,som i mange tilfeller samarbeidermed deler av statsapparatet ogkommersielle selskaper.

Drapstruet radiojournalisterDet er ikke bare personer somdirekte jobber med menneske-rettighetsarbeid som er i fare-sonen. Journalister, bloggere ogfagforeningsfolk som stillerubehagelige spørsmål er ogsåutsatte grupper.

Et av mange eksempler på dettefinner vi i El Salvador hvoransatte ved radiostasjonen RadioVictoria har mottatt en rekkedrapstrusler. Denne radio-stasjonen er kjent for å fokuserepå samfunnsproblemer ogmenneskerettighetssituasjonen iCabañas–fylket nord i landet.Ingen av de som står bak trusleneer identifisert, og ingen hardermed blitt stilt til ansvar.En rekke menneskerettighets-

forkjempere i Latin-Amerika har, ilikhet med denne radiostasjonen,uttrykt bekymring over hvilkekonsekvenser store utbyggings-prosjekter vil ha for miljøet, ogbefolkningens sosiale, kulturelleog økonomiske rettigheter. Slikekritikere blir møtt med trusler,fiendtlighet og vold. Det står ofteenorme summer på spill, ogkritiske røster er en uvelkommendel av regnestykket.

Nekter å tieI hele regionen har hundrevismistet livet de seneste årene, somdirekte følge av at de forsvarerbefolkningens rettigheter. Endaflere befinner seg i faresonenakkurat nå. Bare i Colombia bleminst 45 menneskerettighetsfor-kjempere og sosiale ledere drept i2011 , og paramilitære grupperbegår ofte grove menneske-rettighetsbrudd med samtykke fralandets sikkerhets-styrker.Det letteste ville være å tie

stille, for å unngå det som i verstefall er dødelige represalier. Mensom den prisvinnende grave-journalisten Dina Meza fraHonduras sier:– Hvis jeg tier, så vinner straffe-friheten. Jeg hadde aldri forestiltmeg at det å snakke, skrive ogfortelle sannheten om hva somskjer, kunne innebære å befinneseg på grensen mellom liv ellerdød.

Journalisten Dina Meza fra Honduras fikk Amnestyprisen «Special Award forHuman Rights Journalism Under Threat» i 2007. Hun risikerer i verste fall livet pågrunn av sitt arbeid med undersøkende journalistikk.

AmnestyInternational

«Hvis jegtier, såvinnerstraffe-friheten»

– Dina Meza


11

I januar i år brakte nesten alle destore norske avisene nyheten omat medlemmene i bandet KomboKolombia, var funnet drept i enbrønn i Mexico. De aller flesteviet saken betydelig spalteplass,med bilder av både funnstedet ogbandmedlemmene før drapene.Nyheten framstår i beste fall somkuriøs. Bandet var nok ukjent forde fleste, stedet er ukjent, ogomstendighetene rundt ble sparttil langt nede i saken.Nyheten om bandet var ikke

bare kuriøs i sak, den var ogsåspesiell i omfang. Norsk dekningav Latin-Amerika er i stor gradnotiser, som gir lite rom til

årsaker og sammenhenger. Danorsk mediedekning av regionenble studert i 2007, viste det seg atLatin-Amerika fikk mindre dek-ning enn Asia, Afrika og Midt-østen. Notisene er også i størregrad sitatsaker eller hentet frastore utenlandske nyhetsbyråersom Reuters. Avisene prioritereraltså sjeldent å sette sine egnejournalister på disse sakene.

«Nordmann funnet drept»I journalistikken har vi nyhets-kriterier. Gode nyheter inneholderkonflikter, vesentlige tema, per-soner leseren kan identifisere segmed, sensasjoner og aktualitet.

For å finne personer som du kanidentifisere deg med, velgermange aviser å vinkle en lokalhendelse mot en norsk person iområdet. I mange aviser handler20 til 25 prosent av artiklene omLatin-Amerika om nordmenn sombefinner seg der. Spesielt gjelderdet sakene som er mer omfangs-rike enn notiser. Av og til handlerhele nyheten om at noe har hendten nordmann. Arne Halvorsen,som bor i Brasil og leverer stoff tilflere norske redaksjoner, harkommentert at de gangene hanvirkelig får støtte fra redaksjoneni Norge, og god spalteplass, er nårsaken handler om nordmenn som

Lite, kort og konfliktorientert

Tekst: Julia Loge,samfunnsgeograf og journalistikkstudent.

Norsk mediedekning av Latin-Amerika er kortfattet, begrenset og usammenhengende. Som lesere sitter vi igjenmed et bilde av en irrasjonell region styrt av irrasjonelle politikere.


CecilieHoe,Ringsakerkommune,FlickrCommons

12

enten har utført eller blitt utsattfor noe kriminelt.Kriminalitet er et annet stikkord

for norsk dekning av Latin-Amerika. 40 prosent av artiklenestudert i 2007 handlet om krig,konflikt, katastrofer ogkriminalitet. En fjerdedel varunderholdningsstoff om sport,kjendiser og kuriosa. Det har ogsåbetydning hvem som rapporterer.Journalister som reiser til etområde for noen korte uker,skriver mer om sensasjonelle ogstereotype emner, som samba,fotball og krig. Fastboendekorrespondenter ønsker gjerne åframstille andre sider av landenede dekker. Den enkle fram-stillingen forsterkes altså av atingen norske mediehus har fastekorrespondenter i regionen, selvom mange har faste frilansere.

Sammenhengene manglerDet er først når vi får mangenyheter fra et område, at vi somlesere får behov for analyser ogsammenhenger. Da kommerreportasjene, kommentarene,samfunnsstoff og økonomi. Barelitt over en av ti artikler om Latin-Amerika handlet om sliketradisjonelle tunge nyheter.Siden notiser gir lite rom for

bakgrunn og sammenhenger,mister hendelser sin kontekst, ogframstår som tilfeldige. Dette kanigjen føre til en forståelse av atbeslutninger og handlinger erirrasjonelle og ubegrunnede. Vårrødgrønne regjering øktebeskatningen av private utleie-boliger i statsbudsjettet for 2013.Regjeringene i Bolivia ogVenezuela har økt beskatningen

på oljesektoren. Hvis vi ser bortfra Huseiernes landsforbund, erdet kun det sistnevnte som harført til ramaskrik om presidentersom herjer med økonomien ogbruker statskassen som sin egenskattekiste. I vår egen økonomikjenner vi til at boligmarkedet ersprengt og at veldig sjenerøseskatteordninger gjør det attraktivtå investere i utleieboliger som kangi lukrative leieinntekter. Nestendaglige medieoppslag forteller ossom skatter, renter, priser ogutvikling. Notisene fra Latin-Amerika gir langt mindreforståelse av skattenivået i olje-sektoren, eierskapsstrukturer, oghva de økte skatteinntektene skalbrukes til. Selv en rask sammen-ligning med hvordan den norskestaten beskatter grunnrenter fraoljen ville bidratt til å nyanserebildet betraktelig og fått slikeavgjørelser til å framstå langtmindre tilfeldige ogopportunistiske.

Elleville folkevalgteLatin-Amerikaboken 2010 handletom forholdene mellom Norge ogLatin-Amerika, også i pressen. Iartikkelen «Gammelt nytt fraLatin-Amerika» viser forfatterneSæther og Simonsen at opprør,diktatorer og kupp er sentralt i depolitiske nyhetene som formidles.Det er forutsigbare nyheter, ogmest forutsigbar av dem alle vardekningen av Venezuelaspresident Hugo Chávez. Ifølge deto forfatterne veksler avisene«stort sett mellom å framstilleham som en gal diktator eller ensosialistisk frigjøringshelt – tovelkjente roller i latinamerikanskpolitikk. Iblant skygger rollen forfakta i saken».Til valget i 2012 skrev Arne

Halvorsen artikkelen «Chávezbruker alle midler for å vinnevalget» for Dagbladet. Førstesetning etter ingressen lyder «Ikjent stil har han tatt alle skitnetriks i bruk for å knuse rivalen,

Norsk dekning av Latin-Amerika er i storgrad notiser, som gir lite rom til årsakerog sammenhenger.

Faksimile:TV2.no

Norsk mediedekning avLatin-Amerika er pregetav kuriøse saker. Nylighadde TV2 en lengre sakom en katt som stiller somordførerkandidat i Mexico.


13

som nå utfordrer hans tronegjennom 14 år.» Påstanden omskitne triks underbygges ikke,med annet enn at noen har det forvane. Uttrykket «trone gjennom14 år» gir også inntrykk av enregent som sitter hele livet, ikkeen president som har vunnet firepresidentvalg. På 70- og 80-talletvar Latin-Amerika synonymt meddiktatorer. Halvorsen formidler etbilde av at dette er uendret.

Notispresidenten MujicaChávez er den mest omtaltepolitiske lederen i Latin-Amerika.I 2012 var han nevnt i nesten 500artikler i norske papiraviser. JoséMujica i Uruguay ble omtalt i 13saker, Nicaraguas Daniel Ortega i42. Den knappe omtalen av deøvrige statslederne gjør detvanskelig å danne seg et bilde avdem, deres popularitet eller derespolitikk.Av artiklene som nevnte Mujica

i 2012 handlet sju om narkotika,

to om at Uruguay tillater abort, ogtre om en Liverpool-spiller. Dissesakene føyer seg inn i mønsteretovenfor. Fire av narko-sakene ogalle sportssakene var notiserbasert på to NTB-notiser.Klassekampen hadde skrevet enselvstendig artikkel om abort-lovgivning. NTB sine tre notiservar basert på meldinger frapressebyråene Reuters, som erbasert i London, DPA som erbasert i Hamburg, og AFP medbase i Paris. Ni av de 13 opp-slagene er altså notiser som harblitt filtrert gjennom minst treulike europeiske redaksjoner førde nådde avisleserne. De to sistenarkotikasakene handlet omColombia og Mexico. Det enesteoppslaget som faktisk handlet omMujica og hans posisjon sompresident, var kun to setninger iukeavisen Ny Tid: «50 prosent avUruguays borgere rangerer nå-værende president, José Mujica,som landets mest populære

politiker. Han representerer detsosialistiske senter-venstre-partietFrente Amplio.»

Må skape behovDen knappe dekningen av Latin-Amerika er overraskende. Påmange andre felt er Latin-Amerika evig tilstede, vi lytter tilkaribisk musikk, spiser«mexicansk mat», heier pålatinamerikanske fotballspillereog reiser med charterfly tilMexico, Cuba og Brasil. Men disseinteressene er tydeligvis ikketilstrekkelige til å trekke nyheterfra regionen opp på avisenesklikk-tellere, slik at det oppstår etbehov for de tyngre politiskeartiklene og samfunns-kommentarene.

De fleste tallene i denneartikkelen er hentet fra A.K.Sæthers hovedfagsoppgave«Rapporter fra bakgården».

«Det erførst når vifår mangenyheter fraet område,at vi somlesere fårbehov foranalyser».


Journalister som reiser til et område for noen korte uker, skrivermer om sensasjonelle og stereotype emner, som fotball, krig og karnevalet i Rio.

sfmission.com,FlickrCommons

14

San Salvador Atenco, 15. juli 2012:Vi ankommer San SalvadorAtenco i pøsende regn, byen derdemonstrasjoner ble slått nedmed vold i 2006. To mistet livet,over hundre ble fengslet, og flerekvinner ble utsatt for seksuelltortur. Daværende guvernør varEnrique Peña Nieto, som nå nett-opp ble utnevnt som vinneren avpresidentvalget.Til vår overraskelse er gatene

fylt til randen av aktivister frautallige sosiale bevegelser somforbereder seg til åpningen av dennasjonale konferansen mot inn-settelsen. En konferanse i protestmot den nyutnevnte presidenten,som mange mener manglerlegitimitet.Ved inngangspartiet til kom-

munehuset i byen, henger et skilti taket med det enkle budskapet«Kun frie medier». Denne plassener forbeholdt uavhengige medier.

Her utveksler deltakerne storemengder foto- og videomateriale.Radiosendinger og videoer delesover internett.Stemningen er anspent, lufta er

fylt av indignasjon. Omkringklokka seks på kveldenankommer representanter fralandsbyen Cherán i Michoacán. IAtenco mottas de av den ivrigefolkemengden, tordensmell,oversvømte gater og et hav avkameraer og mikrofoner. Ikke eneneste journalist bærer Televisas,Milenios eller andre av de såkalteoffisielle mediekanalenespressevester.

Motvekt til massemedieneRundt bordet fortsetter disku-sjonen fra tidligere møter mellomde uavhengige medieaktørene.Målet: Å skape et kommunika-sjonssenter som respekterermeningene og den redaksjonelle

linjen til de involverte medie-aktørene. Formålet: Å skape enmotvekt til massemediene.Møtene startet noen måneder

før denne første nasjonale kon-feransen. Initiativtager var kol-lektivet #YoSoy132Media som haransvaret for å spre informasjonom aksjoner og avgjørelser tilbevegelsen #YoSoy132. Over 60representanter fra ulike alter-native medier møtte opp på deførste møtene og begynte å disku-tere følgende utfordring: Hvordansamordner vi informasjonen påen desentralisert måte?La oss se litt på det store bildet.

De frie mediene i Mexico ogresten av verden har en ting tilfelles: De sprer informasjon somdet nyliberale systemet ikkeønsker at folk skal ha tilgang til.De er uløselig knyttet til desosiale bevegelsene som kjemperfor rettferdighet, sannhet og

EnriquePeña Nieto:President i Mexicoog tidligere delstats-guvernør. Vantvalget i 2012 for detrevolusjonæreinstitusjonspartiet(PRI), som styrteMexico sammen-hengende i 71 år,frem til år 2000.


De alternative røsteneDe vil spre det mediegigantene fortier, de vil vise det myndighetene skjuler. I ytringsfrihetens navnkringkaster de protestbevegelsenes røster, med livet som innsats. De frie, alternative mediene i dagensMexico utfordrer makten.

Tekst: Tekst: Pedro Aragón og Debhora Vega, oversatt av Renate Skarstad

I etterkant av valget avpresident Peña Nieto harfolk tatt til gatene iprotest mot det de menerer en illegitim president.På plakaten står det: Peñaog jeg er uenige omkonseptet "kriminell".

Jpazkual,FlickrCommons

15

frihet. De forsvarer ytrings-friheten som er forankret iartikkel 19 i FNs menneske-rettighetserklæring til ytterstekonsekvens.Mexico har et langt og dårlig

rulleblad når det gjelder bådepresse- og ytringsfrihet, og er etav de landene i verden hvorjournalister har verst arbeids-vilkår. På Reportere uten grensersrangering av pressefrihet i 179land i verden befinner Mexico segpå plass nummer 153. Finlandtroner på førsteplass som detlandet i verden med størstpressefrihet.I Mexico blir de frie mediene

angrepet av en politikerklassesom ikke ser seg tjent med atytringsfriheten utøves til det fulle.I et land som styres avkorrupsjon, utgjør kampen forsannhet og frihet for folket enkonstant trussel for det brutalepolitiske systemet som eliten harfanget innbyggerne i.

Kampen for ytringsfrihetenEt klart eksempel i så måte er detsom skjedde den 11. mai 2012 påuniversitetet Iberoamericana. Engruppe studenter ga uttrykk forsin misnøye med Peña Nieto dahan var presidentkandidat.Gjennom et nettverk av riks-dekkende aviser, sensasjons-pregede og styrt av politiker-eliten, forsøkte man å manipulerefakta og fremstilte studentenesmisnøye som motstand motvenstresidens presidentkandidatAndrés Manuel López Obrador.Det var denne hendelsen som gavliv til protestbevegelsen#YoSoy132 .Vi kan nevne eksempler som det

uavhengige, kritiske magasinetContralínea eller bloggen Blog delNarco som publiserer nyheter omnarkovolden. De er begge ofre forden autoritære mexicanske statensom har tatt livet av modige inn-byggere hvis eneste forbrytelsevar å informere folket, med

sannhet og rettferdighet somdrivkraft. Vi kan skrive under påat mexicanske myndigheter føreren krig mot ytringsfriheten påalle plan, være seg representert avgrupper eller individer som medintegritet og verdighet deler sineideer med sine medborgere.

Fra Atenco til verdenTilbake til San Salvador Atenco.Klokka er halv sju på morgenenden 16. juli. Bak kampanjebodenei gatene ser man silhuettene avmenn og kvinner som ikke syneså bry seg om kulden og regnet.Kameraer og sendeutstyr er klart,og de første representantene forde frie mediene har dukket opp.Folkets røst skal ut til Mexico ogverden. Disse stemmene som aldrifår plass i mediegigantenesnyhetssendinger har funnet enalternativ vei ut til sinemedborgere.


#YoSoy132:Startet som enstudentbevegelsemot den manglendepressefriheten ognyhetsmonopolet iMexico som blantannet sørget forvalgseier til PeñaNieto. Bevegelsenhar sidenekspandert både iform av deltakereog kampsaker.

#YoSoy132-bevegelsen er blant de mange som kritiserermediebildet i Mexico. På plakaten står det: Den som kontrollerermediene, kontrollerer hodene til folk.

JavierArmas,FlickrCommons

I Latin-Amerika blir ikke alle hørt. Det er ikke alles historie somslipper til i de store mediene. Alternative røster møter trusler,trakassering og arrestasjoner.De med et annet budskap må kompensere med kreativitet og

samhandling. Kontinentet prydes med veggmalerier medpolitiske budskap, konstante påminnelser om sider vedsamfunnet man lever i som myndigheten ikke kan sensurere.Veggmalerier og stensiler er ikke bare en kommunikasjonsmåte,men også kunst som utgjør et slags fargerikt soundtrack tildagliglivet i Latin-Amerika.

Demonstrasjoner og offentlig protest er ett av de viktigestetalerørene, samtidig som de kan ta form som en folkefest. Lokaleradiostasjoner drives med dugnad og offervilje. Nyheter spresgjennom sosiale medier og lokale tv-stasjoner. På samme måtesom sosiale bevegelser og ildsjeler holdt folket informert underdiktaturene på 80-tallet, skaper dagens nettverk og aktivisteralternative informasjonskanaler for folk flest.

Lufta er for alle, og det er gatene og veggene også.

Pressen er deres, men veggene er våre

Tekst: Stian Totland, Berit Sandvei og Brenda Obregón

16


HeribertoParedesCoronel,AgenciaAutonomadeComunicacionSubversiones

Informasjonsspredning er ikke forbeholdt de tradisjonelle mediene. I Latin-Amerika snakker veggene.

Over: I en landsby i Alta Verapaz i Guatemala ligger en litenradiostasjon. Utstyret er enkelt, og bygget er slitt. Med enmikrofon, miksepult, forsterker og en ti meter høy antenneforteller de historiene man ikke finner i de nasjonale mediene.Stasjonen er ulovlig, og sender på piratfrekvens. Innholdet eruønsket av regjering og finanseliten, det handler omurbefolkning, korrupsjon, vold og ressursran. Radiovertene lever ikonstant frykt. Om de blir oppdaget, vil radiostasjonen i beste fallbli revet. I verste fall vil stemmen til radiovertene aldri mer høres.Radiovertene er to gutter på 17 og 19 år.

Under: En tidlig morgen i Mexico by har tusenvis av menneskersamlet seg. De viser sin misnøye mot et system de mener erkorrupt. Mot en president de mener er kriminell. Mot et valg hvorskitne midler er tatt i bruk. Rop om rettferdighet blir svart medtåregass, gummikuler og batonger. «Demonstrantene blevoldelige, og vi svarte med å arrestere de verste av dem», sierpolitiet stolt til avisen dagen etter. De 69 arresterte blir anklagetfor terrorisme. Beto er uenig, men hans ord har lite å stille oppmed i møte med de regjeringsvennlige avisene. Heldigvis haddeBeto kameraet med. Heldigvis er det liten sensur på internett.

17


MarioMarlo

StianTotland

StianTotland

HeribertoParedesCoronel,AgenciaAutonomadeComunicacionSubversiones

18

Øverst til venstre: Urfolk og bønder i Peru kjemper en innbittkamp mot et antall gruveprosjekter som går på bekostning avderes livsgrunnlag og ødelegger de lokale vannkildene. Gatekunstfra Miraflores i Lima.

Under: Bydelen Victoria i Santiago ble dannet i 1957 av 1200fattige familier og er kjent for sitt samhold og kamp for en bedretilværelse. Murmaling er en viktig del av bydelens identitet, og enmåte å framheve innbyggernes versjon av historien. Fremovermed hele historiens styrke står det på denne veggen.

I midten: «Gatene er våre».

Øverst til høyre: Jorge Julio Lopéz ble ulovlig arrestert iArgentina 1976 og holdt fanget og torturert i nesten tre år. Påseks år forsvant ca 30 000 mennesker i den mest blodige periodeni Latin-Amerikas nyere historie. Lopéz ble et nøkkelvitne dapolitisjefen ble tiltalt for folkemord. Samme dag som dommen faltmot poitisjefen forsvant Lopéz. Han er ennå ikke funnet, og mansnakker nå symbolsk om de 30 001 forsvunnede. Veggmaleri fraArgentina.


BeritSandvei

BeritSandvei

SigveA.Lilen

19

Noe av det som utmerker seg i zapatistenes autonome samfunn iMexico er de mangfoldige veggmaleriene som er å se på skoler,kooperativer og andre bygninger. Veggmaleriene er laget ifellesskap og samarbeid mellom kunstnere og frivillige fra ulikeland. Gjennom kunsten har de vist sin solidaritet til zapatistene,og prosessen er mye viktigere enn produktet.Veggmaleriene, som i tillegg er en mexicansk tradisjon, er ikke

bare et kunstnerisk uttrykk, men en sosial og politisk bevegelse.Formålet er å fortelle om livet og kampen til zapatistene, omhistorien, håpet, erfaringene og den verdige kampen. Dette blir et

uttrykk for aksept og anerkjennelse, og fungerer som en konstantog fargerik påminnelse om hvem de er og hva som skjer der.Kampen, motstanden og deres tilstedeværelse er ikke bare et

faktum, men også en kulturell faktor som påvirker dannelsen avulike uttrykk. Motivene er nesten alltid kulturelle og historiskefigurer, folkets makt mot alle forventninger, og håpefulle visjonerom en felles fremtid. Alt dette spiller en viktig rolle i utdanning,bevissthet og selvbevissthet, spesielt for ungdommen, for oss, ogfor at hele Mexico og verden skal huske at de fortsatt er der ogviser sin motstand.


BrendaObregón

BrendaObregón

BrendaObregón

20

Frilansjournalist og Latin-Amerikaekspert Eirik Vold er fortiden aktuell med boka HugoChávez – Revansjen, omVenezuela og den nylig avdødepresidenten. LatinAmerika hartatt en prat med Vold om Chávez’betydning for regionalt samarbeidi Latin-Amerika og for vanligefolk i Venezuela.

Koloniale samfunnsstrukturerLatin-Amerika er det området iverden med høyest levekårs-forskjeller og med ekstrem skjev-fordeling av jord og eiendom.Dette mener Vold er et produkt avmanglende evne og vilje hosmakthaverne til å gjøre dypt-gripende endringer i samfunns-strukturer som ble etablert vedkoloniseringen: Et rangerings-samfunn med hvite europeere på

toppen og urbefolkningen ogafrikanske slaver på bunnen.– Det som gjorde Chávezhistorisk var at han hadde såstor suksess i å endre dissesamfunnsforholdene. Etter at hanbegynte å ta kontroll over denvenezuelanske oljeindustrien blefattigdommen i landet halvert ogden ekstreme fattigdommenredusert med 70 prosent, ifølgeFNs økonomiske kommisjon forLatin-Amerika og Karibia(ECLAC), forklarer Vold.

Regional samlingDa Chávez døde var det et tverr-politisk Latin-Amerika som aner-kjente at Chávez hadde gått ispissen for en historisk samlings-prosess. Den bolivarianskealliansen for vårt Latin-Amerika(ALBA) har hatt stor betydning

for de venstreradikale, ogprosjekter som Organisasjonen avlatin-amerikanske og karibiskestater (CELAC) og De sør-amerikanske lands union(UNASUR) har samlet regjeringerfra hele det politiske spektret oggjort den Washington-baserteOrganisasjonen av amerikanskestater (OAS) mindre dominerende.– Jeg tror man trygt kan si at denprosessen Chávez ledet har ført tilat Latin-Amerika nå er meruavhengig av eksterne stormakterenn noensinne etterkoloniseringen, sier Vold.

Chávez - helt eller pøbel?Ifølge forfatteren var Chávez enhelt for de fleste.– Chávez døde med en opp-slutning på rundt 70 prosent,ifølge de siste meningsmålingene.Samtidig kunne han også framståsom autoritær. Han kunne brukehard, til tider upassende retorikkmot sine fiender. I tillegg sørgethan for å sette militære iministerposter og andre deler avadministrasjonen som tradisjonelthadde vært forbeholdt sivile.Pøbel er nok ikke ordet, menChávez samlet mye makt på sinehender.

Massivt mediefokusMediene har virkelig forståttviktigheten av fenomenet Chávez.Økningen i antall artikler omVenezuela i norsk presse er påflere tusen prosent i forhold tiltiden før Chávez. For Vold er detviktig å få fram at mediene ikkehar formidlet hva som gjorde

Chávez – en helt for de fleste– Det interessante med Chávez var ikke at han protesterte mot rangeringssamfunnet – det haddemange gjort før ham. Men han brakte fattigdom og ulikhet tilbake på agendaen i Latin-Amerika.

Tekst: Maren Anneth Håland,bachelor i Spansk språk og latinamerikastudier fra UiB.


Chávez har vært en pådriver for regionalt samarbeid i Latin-Amerika. Eirik Vold menerregionen nå ermer uavhengig av eksterne stormakter enn noensinne.

Eirik Vold er aktuell medboka Hugo Chávez –Revansjen avManifestForlag.

DilmaRousseff,FlickrCommons

EirinHøiseth

21

Chávez til en så viktig historiskfigur.– Du finner lite konkretinformasjon om de sosiale pro-grammene for helse, utdanningog ernæring. Det enorme folke-lige engasjementet, den politiskedeltakelsen til det fattige folke-flertallet som før ble holdt unnaden politiske makten, er også iliten grad beskrevet – til tross forat dette kanskje er noe av detviktigste som skjedde under hansstyre. Chávez’ rolle for å samleLatin-Amerika og gjørekontinentet mindre avhengig avUSA, har mediene dessverreredusert til klovneri og såkalt«antiamerikanisme».

En opprørsk engelI forbindelse med et intervju Voldgjorde for Dagens Næringsliv, varhan sammen med Chávez og hansnærmeste i nesten et døgn. Voldbeskriver Chávez som en allsidigperson: En rappkjeftet og folkeligmann som elsker baseball, menogså litteratur og klassisk filosofi.Chávez’ helt spesielle karisma,som Vold selv følte i møte medpresidenten, var utslagsgivendefor heltestatusen mange gav ham.– Jeg hadde ventet i et år, med1000 personer foran meg i køen,deriblant den britiske super-modellen Naomi Campbell, for åfå et intervju med Chávez.Campbell kalte ham en «opprørskengel». Til og med CNNskorrespondent sa hun blesjarmert i senk av Chávez. Det jegmerket best var måten Chávezfikk alle, fra vaskekoner ogmenige soldater til utenlandskepresidenter, til å føle seg vel ogikke minst viktige i hans selskap.Etter en 17 timers arbeidsdag derChávez ikke hadde hvilt mer ennfem minutter, begynte hanintervjuet med å spørre om jegvar sliten og ba meg passe på å fålitt hvile. Det var typisk Chávez.

Veien videreMye har handlet om Chávez iVenezuela de siste 14 årene.– Den bevegelsen som eksisterte i1999 da Chávez ble president,hadde ikke overlevd en dag utenChávez. I dag har den bolivar-ianske revolusjonen en reellsjanse til å overleve, men detkommer til å bli tøft. Fraværet avChávez styrker motstanderne,inkludert USAs regjering ogVenezuelas økonomiske elite, itroen på at regjeringen kan veltes,mener Vold.Mens opposisjonen har hentet

sin styrke fra den økonomiskeeliten, de private massemedieneog den politiske og økonomiskestøtten fra USA, har den bolivari-anske revolusjonen eller reform-prosessen, overlevd og avansertpå grunn av Chávez. Folkeligegrasrotbevegelser vokste fram ienormt antall, folk lot segengasjere og den reelle valg-deltakelsen ble nesten doblet.Ifølge Vold var Chávez en mester iå forstå folkedypet han selv komfra.– Han visste å lese hvor fort hankunne gå fram ideologisk, uten åskremme fra seg velgere.

Framtiden med MaduroVold kan derfor bekrefte at detikke er noen lett oppgave som hartilfalt Venezuelas nye presidentNicolas Maduro.– Ingen i Venezuela, eller Latin-Amerika for den saks skyld, haralle de egenskapene som gjorde atChávez kunne vinne 17 inter-nasjonalt observerte og frie valgpå 14 år. Ikke Maduro heller. Mensom politisk leder har han eninteressant kombinasjon averfaring som fagforeningsleder ogbussjåfør på den ene siden, ogårene som utenriksminister påden andre. Han har betydeligtyngde i regionen, men vil måttelevere sterke og synlige resultaterpå relativt kort tid, om han skaloverleve politisk. Noen avproblemene han og landet stårovenfor er kriminalitet,korrupsjon, ineffektivitet, høyinflasjon og en økonomi somfortsatt er altfor avhengig avoljeeksport. Kanskje er denrelative freden som fulgte daChávez framstod somuovervinnelig både militært ogvalgmessig, nå over.


Chávez visste åkommunisere med folk påderes premisser og bleelsket av mange for sinkarismatiske personlighet.

JokaMadruga,FlickrCommons

«Chávezvar enmester i åforståfolkedypethan selvkom fra.»

– Eirik Vold

22

Siden sist


To av Honduras’ mest voldelige gjenger,

Calle 18 og Mara Salvatrucha, inngikk i

slutten av mai våpenhvile. Talsmenn fra

begge gruppene ber om tilgivelse fra

befolkningen, og ber styresmaktene om

hjelp for å finne alternative sysler.

Våpenhvilen kommer etter megling

gjennom biskop Romulo Emiliani, som

har foregått over lang tid. Honduras

ligger øverst på drapsstatestikken i

verden. Man håper at drapsratene vil

synke betydelig etter denne

fredsavtalen, slik man har sett etter en

lignende avtale i nabolandet El Salvador.

Horacio Cartes fra det ekstreme høyrepartiet Colorado ble i april valgt til nypresident i Paraguay. Kun ti måneder etter at president Fernando Lugo ble avsatt iet parlamentarisk kupp. Colorado-partiet kom dermed tilbake til makten som dehar holdt kontinuerlig i 61 år med unntak av moderate Lugos knappe fire år vedmakten. Colorado-partiet er kjent som partiet til diktator Alfredo Stroessner ogfremmer en nyliberal politikk. Dette i motsetning til den venstrevinden man harsett i andre i søramerikanske land det siste tiåret.

• Som en del av Brasils strategi for åfremme utvikling på det afrikanskekontinentet, gir Brasil til sammen 900millioner dollar i gjeldslette til flereafrikanske land.

• Argentinske Jorge Mario Bergoglio,nå kjent som Pave Frans, er den førsteikke-europeiske pave på 1200 år.

• Endringer i Bolivias grunnlov girpresident Evo Morales mulighet til åstille til gjenvalg for tredje gang i 2015.

• Nicaragua har inngått en avtale medet kinesisk firma om byggingen av enkanal gjennom landet. Utfordreren tilPanamakanalen skal etter planen ståferdig om seks år. Det er uvisst hvilkefølger byggingen vil ha for miljøet oginnbyggerne i området.

I april i år la Bolivia inn et søksmål mot

nabolandet Chile i Den internasjonale dom-

stolen i Haag. I søksmålet, som Bolivia har

forberedt i mer enn to år, krever utenriks-

minister David Choquehuanca tilbakeføring

av de 120.000 kvadratkilometrene Bolivia

mistet til Chile under Stillehavskrigen i 1879.

Tapet av dette landområdet medførte også at

Boliva mistet kystlinje og tilgang til Stille-

havet. Chile mener saken udiskutabel, og

henviser til fredsavtalen som ble undertegnet

i 1904. Boliva meder imidlertid denne ikke er

gyldig, da den var undertegnet under sterkt

press fra Chile.

Norge har gjennom EFTA forhandlet frem en frihandelsavtale med Panama og CostaRica, som en del av en ønsket avtale med Mellom-Amerika. En avtale med Honduras erforeløpig utsatt. Latin-Amerikagruppene i Norge og flere andre organisasjoner harkritisert forhandlingene med Honduras på grunn av manglende konsekvensutredningog den kritiske menneskerettighetssituasjonen i landet.

Bolivia saksøker Chile

Kort fortalt

Frihandelsavtale

Gjenger slutter fred

Protester i BrasilOver en million mennesker har isommer tatt til gatene i Brasil iprotest mot pengesløseri ogkorrupsjon i forbindelse med fotball-VM. Protestene, som er de største påtre tiår, har svekket presidentRousseffs popularitet betydelig.

Colorado-partiet tilbake ved makten

MarcelloCasalJr./AgênciaBrasil

GobiernodeChile,FlickrCommons

23

General Efraín Ríos Montt varpresident under en av deblodigste periodene i denguatemalanske borgerkrigen. Den10. mai 2013, 30 år etter atforbrytelsene fant sted, ble handømt til 80 år i fengsel: 30 år forforbrytelser mot menneskeheten,og 50 år for folkemord. Samtidigfrikjente Høyesterett JoséMauricio Rodríguez Sánchez, somsto medtiltalt fordi han vardirektør for etterretningsorganetG-2 i samme periode. Ifølge dom-men hadde ikke G-2 innflytelseover hærens operasjoner i felt.Dommen har historisk betydning:Det er første gang noen dømmesfor folkemord i Latin-Amerika.Det er også første gang ettidligere statsoverhode dømmesfor folkemord i en nasjonaldomstol.I løpet av den 36 år lange

borgerkrigen ble minst 200 000personer drept, 45 000 bortført oghalvannen million ble drevet påflukt. Ifølge FNs sannhets-kommisjon stod myndighetenebak 93 prosent av overgrepene.Ríos Montt holdes ansvarlig forminst 100 000 drap. I hanspresidentperiode brukte hærensåkalt brent jords taktikk: ettermassakrene ble hele landsbyerjevnet med jorden og maisåkreble brent ned, for å hindre at desom flyktet fra massakrene kunnevende tilbake. De overlevendeetter massakrene, som ikkeflyktet opp i fjellene, ble flyttet tilmilitært kontrollerte bosentre.Høyesterettsdommerne, meddommer Yasmín Barrios i spissen,

anerkjenner at hæren bruktedenne strategien for å utryddeIxil-folket. De militære anså atixilene hadde en «spesiell opp-rørsk karakter», som ikke varforenelig med det pågående«nasjonsbyggingsprosjektet».

Søker rettferdighetForeningen for rettferdighet ogforsoning (AJR), og menneske-rettighetssenteret CALDH varmed-aktorer i saken, som byggerpå drapene på 1771 mennesker fraden etniske gruppen Ixil. En

viktig del av bevismaterialetbestod av tidligere hemmelig-holdte militære dokumenter derdet kom frem at folkemordet påIxil-befolkningen var planlagt.Aktor presenterte rundt 150

vitner. Størstedelen av dem varmenn og kvinner som overlevdemassakrene, som så sineslektninger bli drept, og som iflere år levde på flukt i de kaldeog fuktige fjellområdene vest iGuatemala. Siden 19. mars vitnetde en etter en foran tre dommere iGuatemalas høyesterett. De

Historisk rettssak i GuatemalaDommen for folkemord mot tidligere president Efraín Ríos Montt i Guatemala har tatt borgerkrigensgrusomheter frem i lyset, og bør anses som en milepel i latinamerikansk historie.

Tekst: Susanne Normann,utekoordinator for Latin-Amerikagruppenes Solidaritetsbrigade


Rettssaken har en viktigsymboleffekt som et bruddpå straffefriheten etterborgerkrigens overgrep ogen bekreftelse på atfolkemord fant sted.Budskapet er at det aldrimå kunne skje igjen.R

odericoDiaz

24

fremsto som sikre og overbevisteom at historien må bli kjent.– Vi trenger rettferdighet. Ikke pågrunn av hevn, men for at dettealdri skal skje igjen, fortalte et avvitnene. Under utspørringen fraen av advokatene frapåtalemyndigheten, uttalte etannet vitne:– Takk for at dere forhører meg.Mitt hjerte er nå fritt formarerittene. Jeg har fått fortalt altsom jeg så med mine egne øyne.

Kvinner og seksuell tortur9. april var en vanskelig dag iHøyesterett. 12 kvinner fortalteom hvordan de selv, deres mødreog døtre ble voldtatt og torturertav soldatene. Et mayaalter,blomster og stearinlys prydetinngangen til rettssalen. Kvinne-organisasjoner hang opp bannerei solidaritet med kvinnene inne isalen. Der satt kvinner med Ixil-sjal og blomster i hendene på defremste tilskuerbenkene som for åslå en ring om vitnene.Flere av kvinnene fortalte om

voldtekter inne i militærleiren iSan Juan Cotzal, en av Ixil-kommunene nord i Quiche. En avdem fortalte at da hun varungdom ble hun og andre tattmed til kirken, og voldtatt avmange soldater. Flere så sinedøtre og mødre bli voldtatt ogderetter drept.– De behandlet min mor som enhund, sa en av kvinnene. Mangeav denne dagens tilskuere satt istillhet med tårer strømmendenedover kinnene. Kanskje vil deskjærende vitnesbyrdene pregedem som var tilstede for alltid.For domsavsigelsen varvitnesbyrdene avgjørende.

– Kvinnene ble ikke bare voldtattsom krigsbytter. Mutileringen ogvoldtektene tok sikte på åødelegge ixilene fysisk ogkulturelt, uttalte dommer Barrios.

Aldri igjenOpplesningen av den endeligedommen 10. mai ble møtt av villapplaus, gledesrop og tårer fratilhørerne i rettssalen. DommerBarrios uttalte med en, ibegynnelsen, skjelvende stemme:– Vi dommere har en sterk tro påat det å anerkjenne sannheten vilbidra til å lege sårene somfortiden har skapt. Vi vil skapebevissthet rundt at slikehandlinger aldri mer bør skje,fordi Guatemalas folk ønsker åleve i fred, med anerkjennelse avvår identitet, vår multikulturellerikdom, våre mange språk og medfrihet til å utrykke våre ideer. Vitror at for å skape fred iGuatemala, må vi først harettferdighet.Dommen ble av Amnesty

International omtalt som tiåretsviktigste og er en milepel forrettferdigheten i et øde av straffe-frihet. Med dommen ble detkonstatert at et folkemord faktiskfant sted og det ble det satt enviktig presedens i kampen formenneskerettigheter, ofrenesminne og rettferdighet.

Forsvarets strategierForsvarsstrategien i rettsaken varå sette spørsmålstegn ved omvitnene virkelig kunne betegnessom sivile under tiden damassakrene skjedde. Ifølgeargumentasjonen til forsvarernekan massakrene rettferdiggjøresdersom landsbyene hadde en

relasjon til geriljaen, enten somubevæpnet grasrot, eller ved atlandsbyene gav geriljagruppenemat. Ifølge forsvaret kanmassakrene da regnes somkonfrontasjoner mellom hærer,hvor massedrapene kan ses påsom uheldige feiltrinn i kamp, ogikke som folkemord. Dommenviser at disse argumentene ikkeble tillagt vekt.En annen del av forsvars-

strategien har vært å forsøke åskape juridisk forvirring. Heltsiden Ríos Montt formelt bleanklaget 26. januar 2012 har hansforsvarere fremsatt en rekkeklager, anker og andre juridisk-tekniske ressurser som potensieltfortsatt kan gi resultater. I midtenav april oppsto det storfrustrasjon da dommer CarolPatricia Flores erklærte at retts-prosessen måtte annulleres, ogderfor gå tilbake til der den sto 23.november 2011, da hun selv bleerstattet som dommer i saken.Flores har flere problematiskedomsavgjørelser bak seg, blantannet frafalt hun tiltalen motsoldatene som massakrerte syvmennesker i Totonicapan i 2012,og hun vil nå bli etterforsket forkorrupsjon.

Benekter folkemordetVitneskildringene til tidligereelitesoldater har knyttet nå-værende president og tidligeregeneral Otto Pérez Molina tilsaken. Han hadde et høyt verv imilitæret i Ixil-regionen underRíos Montt. Få dager før retts-saken startet sa presidenten tilpressen at det aldri har funnetsted noe folkemord i Guatemala,og at den som hevder det

Takk for at dere forhører meg. Mitt hjerte er nåfritt for marerittene. Jeg har fått fortalt alt somjeg så med mine egne øyne

– Vitne i rettssaken


25

fornærmer landet. Pérez Molinagjentok dette i et intervju medCNN rett etter domsavsigelsen,men la til, noe famlende, at detvar hans personlige mening.Spaltister fra høyresiden

argumenterer i de større avisenefor at rettsaken bygger hevn-tanker som er ødeleggende forGuatemalas forsoningsprosess, ogat NGOene med internasjonalfinansiering manipulerer vitnene.Spesielt den norske, svenske ogden nederlandske ambassadenhenges ut. Den militære interesse-organisasjonen Avemilguagjennomførte en protestaksjonutenfor høyesterett en av deførste dagene i rettssaken. I denskriftlige invitasjonen somsirkulerte i sosiale medier stoddet: «Vi må utvikle oss og endrestrategi, da krigen ikke lengerføres i fjellene, men i domstolene,i mediene og i den offentligeopinion, både nasjonalt oginternasjonalt». Invitasjonenfortsatte: «Husk at i morgen kandet være deg som er tiltalt forfolkemord».Svertekampanjene har tiltatt

under og etter rettsaken.Foreningen mot terrorisme, enannen militær veteran-organisasjon, har forfattetrapporten Farsen om folkemordet,en rapport som i korte trekk ermilitær propaganda. Rapportenhar blitt spredd som vedlegg i dennasjonale avisen El Periodico, og inasjonale TV- og radiokanaler.Interesseorganisasjonen forlandbruk, handel og finans(CACIF) føyde seg til kampanjeneetter domsavsigelsen. Disse sterkemaktsektorene har utøvd sterktpress på rettsapparatet for å fåstrøket dommen.

Folkemordet og dagens voldAt vitner svertes i forbindelsemed rettssaken kommer ikke somnoen direkte overraskelse, sett utfra den generelle politiske

situasjonen i dagens Guatemala.Man har i den siste tiden sett enøkende militarisering av sam-funnet, der regjeringen møterfredelige demonstrasjoner ogsaklig kritikk med vold. Eteksempel er massakren iTotonicapan i 2012, der syvmennesker ble drept og over 30skadet. Nylig ble det erklærtunntakstilstand i San Rafael lasFlores. Befolkningen der er ifredelig motstand mot et gruve-selskap, hvor blant annet olje-fondet er investor. Her har ogsåmassearrester blitt foretatt, og firelandsbyledere fra nabokommunenSanta Maria Xalapan ble nyligbortført og torturert. Dette ereksempler som viser at freds-avtalen etter borgerkrigen ikkegreide å endre verken makt-strukturene eller de økonomiskeinteressene i Guatemala. Demilitære og økonomiske interes-sene, rasismen og konsekvenseneav folkemordet vedvarer. I detteperspektivet er rettsaken ogdommen desto viktigere. Dethandler ikke bare om å dømme deansvarlige for så mye menneske-lig lidelse. Det handler også om åløse opp i maktstrukturene sommaler Guatemalas fremtid sort.

Etter at denne teksten ble skrevethar Guatemalas grunnlovsdomstolopphevet dommen mot Ríos Montt,på grunn av påståtte uregelmessig-heter i rettsprosedyren. Saken settestilbake til der den stod 19. april2013. En rekke menneskerettighets-organisasjoner har uttalt atGrunnlovsdomstolens avgjørelse erulovlig. Domstolen er et sterktpolitisert organ og mange frykterat flere av de fem dommerne somutgjør denne rettsinstansen erkorrupte. Tilbakesteget innebærerat saken må tas opp igjen og atvitnene må tilbake i rettssalen.Siste ord er ennå ikke sagt.


Mange viste sin støtte til vitnene på innsiden ved å gå i tog utenforrettslokalene, med blomster løftet mot himmelen.

Utsiden av rettslokalet ble fylt med lys og støtteerklæringer fra folket.

Efraín Ríos Montt på tiltalebenken.

RodericoDiaz

RodericoDiaz

RodericoDiaz

26

Solen steker, det er en varmvårdag i Oslo. På en sten langsAkerselva sitter rapperneBocafloja og Cambio og fortellerengasjert om hvordan hiphop eren form for poesi som kan brukestil å formidle politiske budskap.Bocafloja, populært kalt Boca,startet sin karriere i undergrunns-miljøet i Mexico by. Etter fleresuksessrike soloalbum, blir Bocaansett som et ikon i hiphop-miljøet i Mexico. I Californiamøtte Boca rapperen Cambio, oginviterte ham til å bli med ikollektivet Quilomboarte. Sidenhar de samarbeidet tett.«Vi må være fokuserte. Vi må

mobilisere. Og vi må bygge.» Slikgår refrenget i sangen «Love 2You» av Boca og Cambio. I etsamfunn der informasjonenbegrenses av store monopolistiske

medieselskaper og politisk sensur,har det i Mexico og en rekkeandre steder oppstått etinformasjonsvakuum. Et vakuumhvor informasjonen verken errelevant eller tilgjengelig forandre enn elitene. Det er i dettevakuumet rapperne Boca ogCambio opererer. Gjennomkollektivet Quilomboarte sprer dekunnskap om undertrykkelse,hegemoni og rasisme.– Hovedbudskapet er å ikkeakseptere den hvite hegemoniskeverdensorden. Kolonialismen erikke borte, forteller Bocafloja.

Om grenser«Sin fronteras. No borders» rap-per duoen på singelen «People».Uten grenser – verden slik denbør være. Og hiphop slik den er,ifølge Boca og Cambio. For dem

er hiphop et naturlig medium åbruke i politisk opplysning.Politisk poesi kaller de det. Detvar gjennom hiphopen at de selvble aktivister. Boca understrekerat de ikke er hiphopaktivister,men aktivister som brukerhiphop.Hiphop er et språk unge forstår.

Den beskriver en verden de kanrelatere seg til. Og daungdommen tross alt erfremtidens voksne, er dette enviktig gruppe å nå. Så viktig anserde ungdom-men, at tradisjonellekonserter nå er byttet ut medverksted rettet mot ungdom. Hvorman snakker med ungdommen,ikke bare til dem.– Målet er å skape bevissthet omde urettferdige maktstrukturene isamfunnet. Slik at folk blirengasjert, at de får manifestert


Politiske poeterFrihet som koster er budskapet, musikken deres plattform. Målet er utdanning fri for hegemoniskeinteresser. Middelet er musikk og poesi. Møt Bocafloja og Cambio.

Tekst: Stian Totland,lærer og tidligere solidaritetsbrigadist i Chiapas i Mexico.

www.emancipassion.com

Bocafloja har ikke alltid vært politisk engasjert. Det var gjennom hiphopen at han fant sitt naturlige engasjement og i dag bringer det videre til andre.

«Hiphop eret språkungeforstår. Denbeskriver enverden dekan relatereseg til.»

27

seg selv, forteller BocaCambio har begynt å jobbe som

lærer i et av de tøffeste nabo-lagene i Oakland i California. Fornår man driver med en kunstformsom har publikum, da har man etkollektivt ansvar utover å kuntilfredstille sitt eget ego, menerhan. Det var denne følelsen avansvar som var et av de størstevendepunktene i de to rappernesliv. Og det er et ansvar de tar meddet største alvor.Cambio blir kalt immigrant i

USA på grunn av sine mexicanskeaner. Ironien er at han ellerfamilien aldri har flyttet. Det vargrensene som ble trukket på ny.Immigranter sier de hvite. Menfamilien til Cambio var der lengefør dem.– I ordets rette forstand er vi allemigranter. Og kan man flyttelandegrenser, kan man flyttegrensene for hiphop somuttrykksform, sier Cambio.

Sosiale nettverkTil tross for at Boca driver medpolitisk opplysning, ser han førstog fremst på seg selv som enmellommann som sprer ulikeideer. For Boca og Cambio virkerhiphop som en døråpner, hvorinformasjon som allerede finnesgjøres tilgjengelig for andregrupper. Å bruke hiphop som etmedium i politisk opplysning eren prosess, hvor informasjonengår begge veier. Skal man skildreen urettferdig verden må manogså lytte til dem som oppleverdens urett. Nye medier somYoutube har sin nytte, menerBoca. Men det er gjennom direktesamhandling med mennesker atman kan fange deres følelser ogideer, og forstå deres verden.Det er også gjennom sosiale

nettverk på internett at Boca ogCambio kan holde kontakten tiltross for at de er basert på hversin kyst av USA. Det gir dem ogsåmulighet til å kommunisere med

andre organiasjoner. Av politiskeorganisasjoner som inspirererdem, nevner de zapatistene iChiapas og Black Panthers fraUSAs vestkyst, to grupper somnylig har funnet sammen ikunstprosjektet ZapanterasNegras.

InspirasjonBoca var ikke alltid politiskengasjert. Det var gjennomhiphop at Boca fant sitt politiskeengasjement, så det var naturligat han videreførte det i sinetekster. Artister som PublicEnemy og Dead Prez viste at detvar mulig å kombinere hiphop ogpolitisk budskap. I Mexico vardette ikke gjort før, men har sidenblitt gjort i større grad. Gjennomkollektivet Quilomboarte har mansett en økning av hiphopartistersom føler sosialt ansvar. Pionerville noen sagt om Boca. Profetville andre kalt ham. Poet ermerkelappen han gir seg selv, dogunder tvil. For det er først ogfremst aktivist han er.

Frihet til en prisBocafloja er blant de mest aner-kjente rapperne fra Mexico, mendet har ikke hindret ham i å møtei motstand. Å få tilgang tilkonsertarenaer i hjemlandet harvært en evig kamp, hvor trusler,avvisning og stillhet har blitt envane. Boca tror selv at budskapet isangene hans er for kontroversieltfor myndighetene. Han viserhvordan verden egentlig er, ikkeslik myndighetene ønsker å frem-stille den. I albumet Patologías delInvisible Incómodo fokuserer Bocapå tvangsflytting av fattige, for ågi plass til hvit middelklasse.Dette er en problemstilling somhar vært aktuell i Latin-Amerika,og skapt mye kontrovers. Etgjennomgående tema i Bocastekster er hvordan kolonialismenfremdeles eksisterer, at de hviteshegemoni har skiftet navn og ikkehender. Om vi skal bli fri, mådisse maktstrukturene kastes. Ogdet vil koste. Friheten er nemligikke fri.


www.emancipassion.com

Bocafloja og Cambiobruker hiphop som endøråpner, for å spreinformasjon.

Zapatistene i Chiapas i Mexico har i mange år utfordret, inspirert og begeistret verden med sin unikekamp for rettferdighet. Nå er fablene deres tilgjengelige på norsk.

28

Det startet med en krigserklæringmot mexicanske myndigheter i1994, som fra første stund varsleten ny måte å kommunisereopprør og kamp på. Zapatisteneerklærte ikke krig for å ta overmakten, men for å overleve. Dekrevde tilgang til helt grunn-leggende tjenester som helse-tilbud, skole og jord til å dyrkemat på. Etter at en våpenhvilekom i stand samme år, harzapatistene valgt en ikkevoldeligvei for å få oppfylt sine krav.Ordene og språket de benytterseg av har dermed blitt endaviktigere. Ved siden av det dagligeog konkrete arbeidet zapatisteneutretter i sine autonomelokalsamfunn, er og blir ordenederes fremste våpen mot

undertrykkelse, fattigdom ogglemsel.

Med ordet som våpenGjennom taler, intervjuer ogkunngjøringer oppfordrerzapatistene andre til å kjempe foren bedre verden; en verden somrommer mange verdener, og somsetter menneskets verdi overøkonomiske interesser.Zapatistenes budskap har ogsåfunnet veien ut til omverdenengjennom en rekke små ogfabelaktige historier forfattet aven av deres fremste talspersoner;Subcomandante Marcos. Bak dettedekknavnet opptrer en mexicanskrevolusjonær som med en litengruppe likesinnede skaptezapatistbevegelsen sammen med

urfolk i Chiapas. De flestehistoriene til Marcos er fortaltsom samtaler mellom ham og denvise Gamle Antonio. Gjennomdisse samtalene blir han som enutenforstående presentert for ogutfordret av lokal visdom ogverdensforståelse. Når Marcosgjenforteller disse samtalene gjørhan også tydelig hvordan dentidløse visdommen i detradisjonelle fortellingene erforbundet med zapatistenes kampden dag i dag.

Bok med budskapDe andre historiene er en bok medfjorten av Marcos’ fortellingersom akkurat er gitt ut på norsk avLatin-Amerikagruppene i Norge(LAG) og Solidaritet Forlag. Idéentil å gi ut en slik bok kom fra enlignende bok utgitt i Argentinaunder navnet Los otros cuentos.Innholdet i denne spanske bokenfinnes i sin helhet på nettsidenwww.losotroscuentos.org.De andre historiene er historier

med budskap om det å ha respekt,forståelse og aksept for andre.Budskap om å aldri gi opp verkenmotet til, eller håpet om å gjøreverden til et bedre sted. Budskapsom vil kunne engasjere oginspirere, selv om man skullebefinne seg fjernt fra denvirkeligheten som utspiller seg pålandsbygda i Mexico. På nesteside kan du lese et utdrag fraboken.

Tekst: Lisbeth R. Dragnes,solidaritetsbrigadist i Chiapas våren 2012.

De andre historiene– zapatistfabler i bokform

I boken De andrehistoriene er det samlet 14fablermed tematikk fraurfolkskamp i Mexico.Boka ble laget som en delav informasjonsarbeidettil Chiapasbrigaden våren2012, og er tilgjengelig påLAGs nettsider.

Zapatistene erklærte krig for å overleve. Etter fredsavtalen har ord blitt deres viktigstevåpen. Her taler Subcomandante Marcos og Comandante Tacho i La Realidad i 1999.


29

Gamle Antonio skjøt en fjelløvemed sin gamle hagle. Jeg haddespøkt om våpenet hans noendager tidligere:– Denne type våpen brukte de daHernán Cortés erobret Mexico, sajeg til han. Han forsvarte seg selv:– Javel, men se nå hvem som hardet i hendene. Han flerret detsiste kjøttet fra skinnet. Stolt viserhan meg skinnet, som ikke har etteneste hull.– Midt i øyet, skryter han, det erden eneste måten man kan unngåat skinnet får merker.– Og hva skal du bruke skinnettil, spør jeg. Gamle Antoniosvarer ikke, i stillhet fortsetterhan å flikke på løveskinnet medmacheten sin. Jeg setter meg vedsiden av ham, og etter å ha fyltpipa med tobakk, forsøker jeg ålage til en sigar. Jeg gjør det utenord, han undersøker den, ogplukker den fra hverandre.– Du mangler fortsatt noe, sier

han mens han ruller sigaren pånytt. Vi setter oss, for å deltasammen i denne lille røyke-seremonien. Mellom hvert blås,spinner Gamle Antonio historien:– Løven er sterk fordi de andredyrene er svake. Løven spiserandres kjøtt, fordi andre lar denspise dem. Løven dreper ikkebyttet med klørne ellerhjørnetennene. Løven dreper medblikket. Først nærmer den segsakte… i stillhet, fordi den harskyer under potene som dreperstøyen når den beveger seg.Deretter hopper den frem ogdytter byttet rundt. Byttet faller ibakken, mest på grunn av over-raskelsen og mindre på grunn avkraften. Deretter kikker løven påsitt bytte, sin fange. Slik... , GamleAntonio rynker brynene og serhardt på meg med sine sorte øyne.– Dyret som snart skal dø ser påløven, som har blikket sitt festetpå dyret. Byttet ser ikke seg selv,

det ser bare på løven og hva denser. Den ser bildet av et dyr iløvens øyne, og den ser at i løvensblikk er den liten og svak.– Dyret hadde ikke tenkt på at detvar svakt og lite, det var jo bare etdyr, hverken stort eller lite,verken svakt eller sterkt. Men nåser den løvens blikk, og den serfrykt. Når dyret ser at det blirobservert, blir det overbevist avseg selv at det er lite og svakt. Ogdyret blir redd av frykten somden ser i løvens blikk og fryktengjør at det ikke lenger kan se.Dyret kjenner nummenhet ikroppen, akkurat som når man erlangt oppi fjellet og det kommeren kraftig regnskur, om natten, ikulden. Så da overgir dyret seguten kamp, og løven svelger detuten vanskeligheter.– Slik dreper løven. Den drepermed blikket. Men det finnes etteneste lite dyr som ikke overgirseg, og som later som ingenting

Løven dreper med blikketZapatistenes tildekkedeansikter er et av detydeligste tegnene påkampen deres. Selv sierde at de dekker seg tilfor å bli sett. Her eransiktet skjult av mais,den viktigste matkilden iregionen og en del avurfolkenes identitet.


BrendaObregón

30

når det treffer på en løve. Omløven dasker til dyret med labben,så smeller det tilbake medhendene, som er bittesmå, mensom likevel greier å skade. Dettedyret kan ikke se seg selv i løvensblikk, og derfor overgir det segikke.– Grunnen er at dette lille dyreter blindt. Denne type dyr kallesgjerne «muldvarp». Det kan se utsom om Gamle Antonio er ferdigmed å snakke. Jeg prøver meg pået;– Ja, men... Gamle Antonio larmeg ikke fortsette. Han fortsetterå fortelle meg historien mens hanruller seg en ny røyk. Han rullerden sakte, mens han snur seg forå se på meg flere ganger for åsjekke om jeg er oppmerksom.– Muldvarpen ble blind fordi, istedet for å se ut på verden,begynte den å se på sitt egethjerte, den begynte å se innover iseg selv. Ingen vet hvorformuldvarpen begynte med dette.

Og som staheten selv, insistererden på å se mot sitt eget hjerte, ogderfor er den ikke bekymrethverken for sterke eller svake, forstore eller små. For hjertet erhjertet, og det måles ikke slik enofte måler dyr eller ting.– Og dette med å se innover i segselv var egentlig noe bare gudenekunne gjøre, så de straffet muld-varpen ved å ikke lenger la den seutover i verden. Samtidig dømtede den til å bo under bakken, ogderfor bor muldvarpen i trangehuler. Den ble altså straffet avgudene. Muldvarpen ble ikkeengang lei seg, for den fortsattemed å se innover i seg selv. Og deter derfor muldvarpen ikke er reddfor løven. Og et menneske somvet å se mot sitt eget hjerte vilheller ikke frykte løven. Fordi etmenneske som ser sitt eget hjerte,ser ikke løvens styrke, menderimot sitt eget hjertes styrke.Derfor ser han eller hun på løven,og løven ser at mennesket ser

den, og at i blikket til mennesketer den bare en løve. Løvenkjenner seg observert, den blirredd og flykter.– Og så du mot hjertet ditt for ådrepe denne løven? Avbryter jeg.Han svarer:– Jeg? Nehei, jeg så mot siktet påhagla mi, og løvens øye, og såskjøt jeg bare.. Jeg husket ikkeengang på hjertet.Jeg klør meg i hodet slik som,ifølge hva jeg har lært, er vanligher når man ikke forstår noe.Gamle Antonio tar tak i skinnetog studerer det sakte. Han rullerdet sammen og gir meg det.– Her, sier han.– Jeg gir deg det så du ikke glem-mer at løven og frykten dreperdu, om du vet hvor du skal se.Gamle Antonio snur seg halvveisrundt og går inn i hytta si. PåGamle Antonios språk vil det si«Nå er jeg ferdig. Adjø.» Jegdyttet løveskinnet ned i enplastikkpose og dro avgårde.

Zapatistenes fabler er oftefortalt som samtalermellom Marcos og denvise Gamle Antonio, hvorMarcos presenteres forlokal visdom ogverdensforståelse.


BrendaObregón

31

Anbefalinger

Denne boken er i seg selv et lite eventyr. Peter og hans Mariann bygger en båt sammen og setter i1984 seil ut mot det åpne hav. Planen er en jordomseiling på 6 år, men drømmen ender brått nårseilbåten går ned i Karibien. Dette blir slutten på jordomseilingen, men begynnelsen på et nytt ogannerledes liv for de to.Peter og Mariann utforsker Karibien og kysten ned mot Venezuela og slår seg ned på øya Bequia.

De møter en ukjent kultur og mange utfordringer på veien, men får etter hvert mange venner iområdet. Peter får tilnavnet Fixman på grunn av sitt talent som «altmuligmann», et navn han ogsågår under den dag i dag. Kunsten å forlise er en sann, selvbiografisk beretning om Peter Rørenseventyrlige liv; en mann som våget å kaste loss og sette seil for det ukjente.

Orishas er en hiphop-gruppe som ble dannet av cubanerene Roldán González, Ruzzo Medina ogYotuel Romero i 1999 da de var på utveksling i Frankrike. De blander rap med latinamerikanskmusikk og afrocubanske rytmer, noe som navnet på gruppen også gjenspeiler. Orisha er navnet påen guddom innen Yoruba-religionen som originalt kommer fra Nigeria og praktiseres i dag blantannet på Cuba.A lo cubano er gruppens første, og etter min mening, beste album. De mest populære sangene fradette albumet er «Represent» og «A Lo Cubano». Tekstene er på spansk og mange av dem erpolitisk inspirert. Blant temaene finner vi cubansk historie, å returnere til Cuba og søken etterfrihet. Gruppen er anerkjent og har tilhengere i både Europa, USA og Latin-Amerika. Dette erforfriskende hip-hop med massevis av eggende rytmer, samt tekster det er lett å bli glad i.

Laura (Stephanie Sigman) bor sammen med sin bror og far i Tijuana, hvor de livnærer seg somklesselgere. Lauras bestevenn Suzu er ivrig på at jentene skal melde seg på den regionaleskjønnhetskonkurransen: Miss Baja California. Dagen før den store begivenheten, drar jentene påen fest hvor Laura blir vitne til narkotikarelaterte mord. Dermed bryter helvete løs.Laura tvinges inn i narkokartellenes blodige verden og til å gjøre jobber for dem. Miss Bala er en

velskrevet thriller som ikke gjemmer seg bak eksploderende biler. Scenene fra skjønnhets-konkurransene, med sitt ubehagelige, kunstige lys, står i sterk kontrast til de realistiske volds-scenene. Dialogene er troverdige og det stereotypiske latinske temperamentet er dempet.Miss Bala var Mexicos bidrag til Oscar for beste utenlandske film i 2012. Regien er ved Gerardo

Naranjo og filmen er basert på en sann historie. Anbefales!

Film: Miss Bala Anbefalt av: Paula Andrea Vergara

Anbefalt av Anne Lill Stornes Bok: Kunsten å forlise

Plate: A lo cubano Anbefalt av Anne Lill Stornes


32

Reisebrev

På Atlanterhavskysten iNicaragua er befolkningen sattsammen av flere ulike etniskegrupper. Her finnes både urfolk,etterkommere av afrikanskeslaver, og innflyttere fra Stille-havskysten. Ulikt Stillehavs-kysten, som ble kolonisert avspanjoler, var det engelske piratersom kom og tok den andre sidenav Nicaragua. Makten i Nicaraguahar alltid vært sentrert på Stille-havssiden, noe som har gått påbekostning av folket på Atlanter-havskysten. På grunn av stadigeovertramp i saker som gjaldturfolk og afroetterkommernesjord og kultur, ble det sett på somet stort skritt da Nicaragua fikken egen autonomilov i 1987.Borgerkrigen i Nicaragua pressetfram denne loven, hvor fredenmellom Stillehavskysten ogAtlanterhavskysten ble under-tegnet med selvstyre sompremiss. Autonomiloven skulle

sikre urfolk og etniske grupperkontroll over egne naturressurser.Men til tross for denne loven harikke eiendomsretten blittrespektert i praksis.

Palassene på fiskerøyeneWild Cane Cay er en av 22 øyersom til sammen utgjør Pearl Cays,en øygruppe på Atlanterhavs-kysten. Fiskere fra nærliggendelandsbyer har kommet hit igenerasjoner for å hale opphavets skatter. På 1990-talletsolgte myndighetene flere avøyene til private utenlandskeinvestorer. Til tross for at PearlCays tilhører urfolk og afro-etterkommere ble de aldrikonsultert, og først da store palassble reist og fiskerne ble nektetadgang til øyene, fikk de vite atøyene var solgt. Sinnet bygde segopp blant lokalbefolkningen.– En gang da eieren av Wild CaneCay var borte, dro flere fra lands-

byen Set Net Point over til øya.De knuste og ødela huset, før detil slutt satte fyr på det. Eierenfikk beskjed om hva som haddeskjedd i etterkant og dro aldritilbake til øya igjen, fortellerfiskeren John Schwartz fralandsbyen Kahkabila.

Ny lov om eiendomsrettTradisjonelt sett har urfolk ogetniske grupper på Atlanterhavs-kysten organisert seg på landsby-nivå. Det vil si at man har hattegne styrer innen hver landsby ogat det er landsbyen i fellesskapsom har eid jorda. Til tross for atautonomiloven fra 1987 god-kjenner landsbyenes rett til eien-dom, har det ikke vært dem somhar styrt over jorda i praksis. Detvar derfor nødvendig å forsterkeautonomiloven, og i 2003 komdemarkasjonsloven, kjent som lov445. Gjennom denne loven skaljorda til urfolk og afroetter-

Autonomi under press

«Fiskere har kommet hit i generasjonerfor å hale opp havets skatter.»

De idylliske fiskerøyene på Atlanterhavskysten vil bliødelagt av turisthoteller om ikke urfolkene i Nicaragua

snart gis rett til å bestemme over naturressursene.

Tekst og foto: Elise Øksendal,solidaritetsbrigadist i Nicaragua våren 2013.


Latin-Amerika-gruppene i Norgesender hvert halvårti ungdommer påSolidaritetsbrigadetil et land i Latin-Amerika. I Latin-Amerikas fastereisebrevspalte kandu lese om deresopplevelser.

33

kommerne deles opp og det skallages tydelige geografiskegrenser. For å få det til har mansett det nødvendig å slå landsbyersammen. Landsbyene som liggernær Pearl Cays utgjør nå et fellesterritorium som heter PearlLagoon, etter navnet på lagunenalle landsbyene ligger rundt. Deter opprettet et fellesstyre somskal administrere jord og natur-ressurser. Hovedkontoret deresligger i landsbyen med sammenavn som lagunen: Pearl Lagoon.En ny utfordring er likevel atdette territorielle styret ikke alltidivaretar alle landsbyenesinteresser.

Wild Cane Cay selges på nytt– En dag jeg var i landsbyen PearlLagoon fikk jeg høre at WildCane Cay skal selges på ny. Enamerikaner ønsker å bygge etstort hotell på øya. Jeg frykter atdet territorielle styret allerede hargodkjent salget. Jeg ble fortalt atbyggingen kommer til å starteallerede senere i høst, fortvilerSchwartz. Han og andre fiskerevil nok en gang bli utestengt fraøya. Byggingen vil også få storekonsekvenser for miljøet.– Disse øyene er av sandgrunn også små at når man bygger hus hervil sand som brukes i byggingengjøre øya mindre. Det har skjeddmed noen av de andre øyene. Itillegg vil et svært viktig hekke-sted for skilpadder ødelegges, sierSchwartz.Et av medlemmene i det terri-

torielle styret Pearl Lagoon erEdgard Theodore Schwartz. Hankan bekrefte at de planlegger åselge Wild Cane Cay.– For ikke lenge siden la kjøperenfram planene for oss. Det ser bra

ut, hotellene kommer til å bli fine,og ikke minst dyre å overnatte på!Et slikt prosjekt vil være sværtpositivt for turismen. Smilet tilTheodore Schwartz kommer fram.Selv om han også er fraKahkabila, samme landsby somsin navnebror, fiskeren, har de tohelt forskjellige syn på saken. Denene av dem med makt til åfremme sitt syn, den andre uten.

Myndighetene kontrollererSelv om det territorielle styretsviktigste oppgave er å ivaretalandsbyenes interesser, skjer detofte at lokale stemmer blir over-kjørt. Beslutninger blir tatt utenat landsbyene får delta og sliksvekkes lokalbefolkningensautonomi. Når investorerkommer, forhører de seg bare meddet territorielle styret og myndig-hetene, men de går ikke tillandsbyene. I tillegg har myndig-hetene forsatt et hardt grep omAtlanterhavskysten og detterritorielle styret lar seg presseav statlige interesser.

Vil staten gi autonomi?Både før og etter lov 445 er det desamme overtrampene urfolk ogafroetterkommerne står overfor.Urfolk og afroetterkommerne harikke autonomi over jorda si. Detterritorielle styret som skal styrkemakta deres, virker mot sinhensikt. Skal lov 445 og den nyeinndelingen av territorier giurfolk og afroetterkommerneselvstyre, må landsbyenes stemmebli hørt. Forløpig ser det ut til atfiskerne i Pearl Lagoon er mindreviktige enn hoteller for turistene.Myndighetene har forsatt et hardtgrep om Atlanterhavskysten ogde vil neppe slippe med det første.


Da huseieren var borte, kom innbyggerne fra Set Net Point og ødelapalasset på øya Wild Cane Cay.

Fiskeren John Schwartz er sterkt i mot salget avWild Cane Cay, menstemmen hans blir ikke hørt.

Fiske er et av de viktigste levebrødene til urfolk og afroetterkommerne.

Jeg frykter at det territoriellestyret allerede har godkjentsalget. – John Schwartz

34

Mitt Latin-Amerika

«Rent bortsett fra prestisjen oghøflighetsfrasene, kommer det

egentlig noe ut av et intervju meden president?»

Det var tilfeldigheter som gjorde at Joar HoelLarsen endte opp som NRKs korrespondent iLatin-Amerika. Men da han først kom dit, vardet folkene som skulle fascinere ham mest.


Året var 1973. Kuppet motAllende i Chile 11 . septembermarkerte starten på et terror-preget diktatur under Pinochet.På samme tid utspilte JomKippur-krigen seg i Israel, deamerikanske troppene trakk segut av Vietnam og Afrika opplevdeen rekke avkoloniserings-konflikter.– For alle i min generasjon varkuppet mot Allende i Chile i 1973viktig. Det var en svært utenriks-orientert periode med anti-imperialistisk fokus og det pregetoss – og meg, forteller Joar HoelLarsen.I løpet av studietiden på

Blindern fikk Larsen i 1977 etsommervikariat hos NRK, og bleværende.– Faktum er at jeg er derfremdeles, smiler han.På UiO tok Larsen mellomfag iafrikansk historie og sosial-antropologi, og var derfor mestopptatt av Afrika i de første årene

i NRK. Han søkte på stillingensom Afrika-korrespondent, menfikk den ikke. I 1992 ble imidlertidkorrespondentstillingen i Latin-Amerika ledig. «Enkeltehistoriske problemstillinger er desamme i Latin-Amerika som forAfrika, hva fattigdom ogråvarepriser angår», tenkteLarsen og søkte på stillingen.

Økonomiske hensynSlik ble han NRKs faste kor-respondent i Latin-Amerika iperiodene 1992-1996 og 2002-2004. Siden ble stillingen lagt nedog nyheter fra regionen dekkes idag av internasjonale nyhets-byråer og frilansere, eller frakorrespondentposten i USA.Larsen mener den norske medie-dekningen av Latin-Amerikagjenspeiler hva lesere, lyttere ogseere etterspør.– Norske medier er avhengig avsine kunder. Og selv en lisens-finansiert statskanal må –

dessverre – ta hensyn til de sombetaler regningen.Mediesituasjonen i Latin-

Amerika er nokså lik den i Europai den grad man kan generalisere,argumenterer Larsen – Aviser ogfjernsynskanaler har eiere somskal tjene penger; derfor er detikke alltid journalistiske hensynkommer først.Likevel synes journalisten at hanhar hatt utbytte av de vel-etablerte, konservative stor-avisene i en rekke latin-amerikanske land.– De er ofte etterrettelige på detde dekker, problemet er ofte hvade ikke skriver om og vinklingensom legges til grunn. Så det erikke bare å lese, man må vitehvordan man skal lese, men det erjo det samme i alle land og nær-mest en teknikk man tilegner segetter hvert; så lenge man snakkermed folk, lytter og oppsøkerandre kilder så går det greit.

Joar Hoel Larsen (63)Journalist og forfatter

Tekst: Anita Bui

Et «must» i Latin-Amerika?– Jeg synesAltiplanoet ermestfascinerende, grense-traktene mellomBolivia og Peru, fraTiticacasjøen tilMachu Picchu. Det erannerledes, med enfantastisk natur oghistorie.

Argentina ellerChile?– Argentina! For detførste fordi BuenosAires er en vidun-derlig by, og fordiargentinerne er såsuverene i sin selv-sikkerhet at det nestenblir sjarmerende.

35


En verden i endringEn latinamerikaner som har fåttstor oppmerksomhet i norskemedier denne våren erargentineren Jorge MarioBergoglio, den første ikke-europeiske paven. Larsen synesdet er interessant at en katolskpave er så godt stoff i detsekulære og lutheranske Norge.– Jeg tror ikke Vatikanet haddevalgt en ikke-europeisk pave hvisikke verden var i endring. Etter266 forsøk så ville det ikke værtså rart om også den 267 pavenkom fra Europa; men kardinalenehar fanget opp «tegn i tiden» ogskjønt at verdens katolikker varmodne for nytenkning.Den tidligere korrespondenten

tror likevel ikke at slik teologiskmot vil føre til en radikal endring,men at det er et positivt steg forden katolske kirke.– Paven og Messi, norskeregnskogmilliarder og hurtigrute-turisme i Antarktis – alt monnerog bidrar, jo flere knagger dessflere oppslag, og vips – kanskjeman også får en dekning av det

egentlige Latin-Amerika, håperLarsen.

Folk fremfor presidenterLarsen forteller at han føler seghjemme i Latin-Amerika, og at detspesielt er en ting som har gjortinntrykk på ham under arbeids-oppholdet i regionen.– Det høres både prektig ogkjedelig ut, men FOLK! CNNhadde en korrespondent iSantiago mens jeg var der, og delagde en egen-reklame med henneder hun skrøt av hvor mangepresidenter og statsministre hunhadde intervjuet. Det var mentsom et bevis på hvilken tilgangCNN hadde på betydningsfullepersoner. Egentlig var jeg littmisunnelig, for selv om jeg ogsåhadde møtt politiske størrelser, såvar jeg ikke i nærheten av hvamin CNN kollega kunne skryteav. Men så slo det meg: Rentbortsett fra prestisjen og høflig-hetsfrasene, kommer det egentlignoe ut av et intervju med enpresident? Som regel ikke. Detteslo meg med full tyngde da jeg

var på bakrommet hos en fløyte-maker i La Paz, det var utroliglærerikt og interessant. Det var engod historie å formidle og enpersonlig opplevelse jeg ikke villeha vært foruten. Det å kunne gårundt, snakke med folk, observereog lære – det er veldigfascinerende og mye viktigereenn å møte presidenter!

FolkeopplysningEt stort engasjement som skribentog som aktiv samfunnsdebattanthar Joar Hoel Larsen alltid hatt.Veien videre blir i første omgangå bli værende i NRK noen år til,fastslår han, men så viljournalisten gjerne ta en merkommenterende rolle.– Det ville vært fint om jeg kunnefå brukt min samlede erfaring, frajeg var AFS’er i California påslutten av 60-tallet og frem til idag, til å sette ting i sammenheng,analysere, forstå og kommentere.Bedrive noe så banalt, gammel-dags og opprinnelig som folke-opplysning – i forflatningenstidsalder!

Da argentineren JorgeMario Bergoglio ble pave imars økte oppmerksom-heten rundt Latin-Amerika i pressen for enstund. Paven er sammenmed fotballspilleren Messimed på å fremme Latin-Amerika for nordmennhåper Larsen.

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Denne boken handler om den latinamerikanske våren, hvordan krisene skaptav nyliberalismen løses gjennom progressivpolitikk for sosial utjevning, og hva Europakan lære for å håndtere våre egne kriser.

LatinAmerikaboken 2012 er den 8. i rekken og inneholder i tillegg til spesialskrevne artiklerom latinamerikanske alternativer oppdaterte artikler om alle landene i regionen. Forfatterne erlatinamerikanske, norske, akademikere, aktivister og journalister. Pris: 200 kroner.

2013 #2

Documents