atrium nr. 2 2002

stud

entm

agas

inet

for H

F-fa

kult

etet

UiB

. n

r. 2

200

2 1

0. å

rgan

g

s.14

s.16

s.24

Ansvarlig redaktørStyret

RedaksjonssekretærCarina Ø[email protected]

ØkonomiansvarligRagnar Eggesvik [email protected]

JournalistansvarligTrym N. [email protected]

Fotoansvarlig PhotonHenrik O. [email protected]

Art-DiktatorRoald [email protected]

StyremedlemVivian [email protected]

JournalisterHein BerdinesenCecilia BjørgeKim BredesenRagnar EggesvikEspen A. EikTrym N. HolbekJon O. HoveTrude LøtvedtMona MellstrømTrine F. RogndokkenHelge RossebøKjetil SøråsCarina Økland

LayoutLene Ulvesæter

IllustrasjonerBorghild HolsvikBård Henning Kvinen

FotograferKåre Gustav HøyemHenrik O. JenssenKjetil SøråsCecilie WallevikAud Marit Sofie Wigg

Atrium kommer ut to ganger i semesteret. Magasinet blir gitt ut med støtte fra Kulturstyret og HF-fakultetet. Disse står uten redaksjonelt ansvar.

Atrium holder til på rom nr. 404, Sydneshaugen skoleRedaksjonsmøter torsdager 1800.

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 BergenTlf: 55 58 20 79epost: [email protected]

Forsidefoto:Henrik O. Jenssen

radiorgie

mediamedisin

skitten dame

s.14

s.16

s.24

Snøkvit 2002: framleis kvit uskuld?

innholdAp på retrett - tilfellet Hydro Aluminium på Karmøy Sprengstoff fra nord Krig og fred Siste reis Uformelle nettverk Photon Landet med de muntre negre Natural born filmfreak Kom og syng ein song Når lykken er litt mer penger Håp om bedre tider Klassekamp Forskerstafett Hvor er boka mi? Japansk

61012181922283033343637404244

Studentradioen fyller 20 år til hausten. Atrium fylgde den

lokale radioveteranen gjen-nom reportasje og sending.

Er Indymedia journalisten si bane? Espen er ikkje heilt

sikker.

radiorgie

mediamedisin

55

vår udødelige hverdag

I høst var vi vitne til at samfunnet gikk av skaftet over at noen sendte en pakke hvetemel til blant annet et postkontor på Notodden. Meldingen om at fjernsynsfolk i USA hadde blitt syke av støvet de fikk i posten, spredte seg så fort at ilden i gresset ble grønn av misunnelse. Lensmannen på Notodden forseglet bygningen, og sendte inn eksperter i romdresser for å få undersøkt melet. Lettelsen var stor da det viste seg å være - nettopp hvetemel. I tillegg til disse opprivende hendelsene i det nasjonale distribusjonssys-temet, ble folket informert om at Forsvarets fly av typen F16 sto klare på kort varsel til å skyte ned ethvert fly som viste tegn til å bli kapret. Jeg tok selv fly i denne perioden, og må innrømme at jeg kikket litt ekstra over vingen i blant, mens vi fløy over Ryfylkeheiene. Etter at denne alarmberedskapen ble satt inn, kom det sterke oppfor-dringer fra sentrale politikere om å være forberedt på Katastrofen. Justismi-nisteren anbefalte folk å kjøpe uforholdsmessig store mengder boksemat. Andre satte frem forslag om at folk burde tegne såkalt terrorforsikring. Denne skulle dekke nødvendige omkostninger ved angrep fra terrorister. Professor i sosialmedisin Per Fugelli har uttalt at et av de store proble-mene vi står overfor, er beskyttelsesbehovet. Det har vokst oss over hodet, og truer med å drukne oss fullstendig. Etter at det som «forandret verden» fant sted, har vi søkt beskyttelse fra Det Grusomme på mange ulike måter. Dersom en terrorforsikring skal kunne ha noen sjanse, må man i hvert fall

vite hva den skal omfatte. Her ligger ankepunktet, for hvem er fienden? Hva er en fiende? Hva er terror? Sist, men ikke minst, kan man beskytte seg mot alt? Tanken om usårlighet har gjort oss til sikkerhetsidioter. Den største faren ved denne tenkningen ligger ikke i at vi kjøper oss lutfattige på forsikrin-ger. Det verste er at frykten for terror, ulykker, sykdom og å ramle på isen, setter oss ut av stand til å leve rike og meningsfylte liv. Å tro at vi kan lage kalkyler over alt mulig, innebærer at vi tror vi lever bekymringsløst, og at vi derfor kan slappe av alle våre dager. Livet er uberegnelig. Vi er sårbare, og verden kan ikke kontrolleres ut fra kalde beregninger. Det er veldig van-skelig å lære seg å leve med denne sårbarheten. I tillegg er det umulig å vite hvor langt vi kan gå før vi er fornøyde. Skillet mellom det viktige og det mindre viktige i bestrebelsene etter å oppnå sikkerhet er ikke alltid like klart. Vi er imidlertid mye heldigere enn vi tror. Vi bor i et land hvor de verste diskusjonene går ut på om det er harry å kjøpe kjøtt lenger øst enn Halden. I Norge kan avisene tillate seg å lage utgaver som nesten ikke inneholder nyhetsstoff. Vi er uhyggelig rike, og med vår teknologiske kapasitet og vel-stand, har vi tilsynelatende en enestående mulighet til å eliminere alt det vonde innenfor våre grenser. Likevel klarer vi det ikke. Det er heller ikke nødvendig å bruke opp alle kreftene på det. Vi kan nemlig ikke bli udødelige, hvis noen lurte på det.

Trym N. Holbek

6

reportasje: ap på retrett -hydro aluminium på kar møy

Arbeiderpartiet er i krise. Kan en av årsakene til motgangen være at partiet er i ferd med å miste den type velgere som det opprinnelig var ment for, nemlig arbeiderne? Vi har tatt turen til Hydro Alumi-nium sine fabrikker på Karmøy for en stemningsrapport.

Aluminiumsverket på Karmøy har en arbeider-stokk på rundt 1600 personer. Vi fant det derfor naturlig å begrense vårt besøk til en av av-delingene på fabrikken. Valget falt på Hydro Aluminium Karmøy Rolling Mill. Her støpes flytende aluminium om til fast form, og metal-let blir etter dette solgt til andre fabrikanter ho-vedsakelig i Europa. Karmøy Rolling Mill har i overkant av 200 ansatte, hvorav flesteparten job-ber som operatører på «gulvet».

Har mistet troen på ArbeiderpartietVi starter med en utspørring blant arbeiderne om partivalg. Viljen til å svare på spørsmålene våre er overveldende positiv. Det er en politisk engasjert gjeng vi møter.

- Arbeiderpartiet representerer ikke oss som jobber på gulvet lenger. Ledelsen i partiet består av en gjeng med økonomer som ikke har peiling på hva det vil si å jobbe med nevene.Knut Grindheim er tydelig oppgitt. Han virker ikke overrasket over Ap’s lave oppslutning for tiden. - De er blitt for varme i trøya, sier han. - På tide med forandringer. En ny giv med en ny type politikk. Det virker som om mange langt på vei er enige med Grindheim. Ifølge operatør Svein Kildal har Ap mistet troverdigheten sin fordi de ikke markerer seg i viktige saker lenger. - Tidligere var Ap alltid først ute med menin-ger og kommentarer til de fleste politiske begi-venheter, sier han.

tekst og foto: Hein [email protected]

77

ap på retrett -hydro aluminium på kar møy - Nå for tiden er det andre partier som tar ini-tiativ. Det levnes altså ikke mye håp for Ap i Hydro Aluminium. Men hva skal da være alternativet, lurer vi på. Det har jo vært en tradisjon i den berømte grasrota å stemme rødt. Da må det være Sosialistisk Venstreparti som regjerer her, tenker vi. Eller kanskje Rød Valgallianse?

Fremskrittspartiet har løsningeneVår spådom om arbeidernes forhold til sosialis-tisk politikk slår feil. Brorparten av intervjuob-jektene stemmer faktisk FrP. - Jeg tror årsaken til FrP’s popularitet her på bruket bunner i partiets klare språk, sier opera-tør Brit Eriksen. Hun legger ikke skjul på at hun selv stemte på Carl-Ivar ved forrige stortings-

valg. Videre fremhever hun at et løfte om lavere skatter og avgifter er et løfte som er gjennom-førbart. - FrP er et parti som kan bevise dette. Derfor får de min stemme, sier hun bestemt. Vi spør om hun alltid har stemt på FrP. - Jeg er tidligere Arbeiderpartivelger, men er gått lei alle de tullete avgiftene. Nok er nok, mener Eriksen. - Det er ikke lenge siden de aller fleste her ga sin stemme til Ap. Dette har definitivt endret seg. Nå er det kun et fåtall som stemmer sosi-alistisk. Omtrent alle jeg kjenner her stemmer Høyre, sentrumspartiene eller FrP, hevder hun. Vi tilbringer noen timer på aluminiumsverket for å lodde den politiske stemningen. Etter å ha spurt førti operatører på Hydro Aluminium om

partivalg, svarte to KrF og fem Ap. Resten svarte FrP.

Bekymret fagforening Vi bestemmer oss for å avlegge fagforeningsle-delsen en visitt. Fagforeningsleder Solveig Frøynes bedriver heftig møtevirksomhet, så vi får beskjed om å ta kontakt senere på dagen. Til gjengjeld anbe-faler hun oss å ta en prat med sekretæren i for-eningen. Han har lang fartstid, og burde derfor sitte inne med mye kunnskap om arbeiderbeve-gelsen. Sekretær Georg Vikshåland begynte som industriarbeider tidlig på 1970-tallet, og fikk et verv i den lokale fagforeningen ikke lenge etter. - På den tiden kjempet vi hovedsaklig for

>>

8

Fagforeningsleder Solveig Frøynesf.v. Liv Pedersen, Jenny Østrem, Torill Sandhåland og Judith Fjeld

inne-klimaet i elektrolysehallene, forteller Viks-håland. - Støvet og gassene fra maskineriet var særde-les helseskadelig for arbeiderne, men dette fikk vi heldigvis ordnet opp i. Senere har mange av kampsakene for fagforeningen vært rettet mot å hindre nedbemmaning og sikre gode skiftord-ninger for de forskjellige avdelingene. Dette er viktige momenter for arbeiderene på verket.Finnes det egentlig noen arbeiderklasse i Norge i dag, undrer vi. - Det gjør det definitivt, hevder Vikshåland. Men begrepet må ses i en noe utvidet betyd-ning. Og det finnes fortsatt mye å kjempe for, blant annet i kvinnedominerte yrker. Videre kan jeg si at det pågår mye rart når det gjelder arbei-derforhold i verden forøvrig. Derfor er mener jeg det er av stor betydning å sloss for fagfore-ningenes eksistens. Fagforeningssekretæren forteller engasjert om den gangen han tok studier i England. Der opp-levde han Margaret Thatchers rasering av fagfo-reningene landet over. Han mener at dette var høyre-politikk på sitt verste. Med dette ser vi vårt snitt til å spørre Vikshåland hvilket parti han tilhører. - Da jeg var yngre hellet jeg nok ganske langt ut mot venstresiden i norsk politikk. I en kort periode var jeg aktiv i en organisasjon som het Kommunistisk Arbeider Forbund. I dag er jeg medlem i Ap. Vikshåland fremhever at det trengs en kon-

stellasjon mellom Ap, SV og Sp for å redde et handlekraftig sosialistisk alternativ i norsk poli-tikk. At FrP ser ut til å fenge arbeidere for tiden, mener Vikshåland venstresiden må ta mye av skylden for. Han virker likevel noe overrasket over FrP’s fremgang blant arbeidere på verket.

Ser tendenseneEndelig får vi komme inn på fagforeningsle-derens kontor og går rett på sak: Hva synes Frøynes om resultatene av vår undersøkelse? - Tallene fra denne utspørringen er jo ikke representative for hele fabrikken eller landet for-øvrig, men jeg har merket meg tendensene til en velgerflukt fra Ap til FrP på Hydro Alumi-nium sine fabrikker i Norge, sier Frøynes. Hun legger til at hun sitter i kommunestyret for Ap på Karmøy. - Jeg må jo innrømme at jeg synes det er litt rart at man stemmer på et parti som er i stand til å rasere for eksempel arbeidsmiljøloven og syke-lønnsordningen. Jeg tror det er fagforeningens oppgave å sørge for at arbeiderne får forståelse av at Ap må være et sterkt parti i norsk politikk, slik at disse rettighetene opprettholdes. Frøynes virker ikke særlig fornøyd med FrP’s fremgang på meningsmålingene. Hun gjør seg opp noen tanker omkring Ap’s tilbakegang. - En av årsakene kan nok være at noen savner ledertyper som har bakgrunn som arbeidere. Folk som for eksempel Ap-politikeren Torbjørn Berntsen. For mange handler dette om politike-

res troverdighet i forståelsen av deres hverdag. En annen grunn er helt sikkert enkeltheten i fremføringen av et politisk budskap. Det er jo en politiker på høyresiden i det politiske landskapet som de fleste mener er god til nettopp dette.

Ap-bastioner for fall? Ifølge en studie gjort ved Institutt for Sammenliknende Politikk ved Universitetet i Bergen, har Ap hatt en generell nedgang ved kommunevalg siden 1945. Industrikommuner som Karmøy og Høyanger hadde i 1995-og 1999 en Ap-oppslutning på ca. 30 prosent. Et unntak for denne tendensen er Årdal kommune, som fremdeles hadde en svært høy oppslutning for Ap på rundt 73 prosent i 1999. Studien viser at FrP er et relativt nytt fenomen når det gjelder arbeideres partivalg. Et viktig punkt her er opphevelsen av kollektivt medlem-skap i fagforeningssammenheng. Fra 1. Januar 1997 ble det slutt på den tradisjonen, at mindre fagforeninger valgte ut deler av sine medlem-mer til automatisk Ap - medlemskap. Dette kan være en medvirkende faktor til Ap’s dalende oppslutning blant industriarbeidere. Skulle industrikommuner som tidligere ble regnet som Ap-bastioner for alvor svikte partiet, kan det se ut som Arbeiderpartiet virkelig går en vanskelig tid i møte.

9

foto

: Cec

ilie

Wal

levi

kfo

to: H

enri

k O

Jens

sen

10

portrett:

sprengstoff fra nordEllen Mortensen er profes-sor ved Seksjon for allmenn litteraturvitenskap. Der er hun eneste kvinne, noe hun etterhvert begynner å bli vant til, men ikke er helt for-nøyd med.

tekst: Cecilia Bjø[email protected]

foto: Cecilie Wallevik

1111

Kull etter kull med ferske litteraturstudenter lar seg begeistre og forbause over denne nordnor-ske energibomben som sjelden lar seg målbinde. Man kan spørre seg hvor hun henter kreftene fra. - Energien min har nok med mine nordnorske fiskergener å gjøre, min helse har jeg fått i gave fra mine forfedre, ler Mortensen. - Når det gjelder energi og engasjement, tror jeg nok det handler om å velge arbeid ut i fra hva en har en lidenskap for. Man må føle på hva man har glede av i livet når man velger karriere, ikke velge med tanke på lønnsposen eller hva som gjør mor glad. Hun er født i ”et kryss i Nord-Norge”, og forteller om en god oppvekst og skolegang. Da hun i 1973 var ferdig med artium og forbere-dende, reiste hun fra Fauske til Bergen hvor hun begynte å studere fransk. Den gangen var det et krav at man måtte ha to språkfag før man kunne begynne på litteraturvitenskap. I 1983 var hun ferdig med engelsk hovedfag der hun skrev om nyere amerikansk feministisk litteratur. Senere ble det doktorgrad i USA og fem år ved uni-versitetet i Tromsø, før hun atter var på plass i Bergen.- Var litteraturprofessor et yrke du hadde i tankene hele tiden? - Jeg tror livet i stor grad styres av tilfeldighe-ter, og kanskje ikke så ofte av bevisste valg. Man treffer mennesker som påvirker en, og oppda-ger saker en føler et engasjement for. Mye faller på plass underveis, veien blir som kjent til mens man går. På den annen side har jeg vært inter-essert i litteratur og språk fra barnsben av. Min far var filolog med tysk og engelsk i fagkretsen, så det å begynne å studere språk ble et naturlig valg for meg.

Bombe i miljøetEn annen ting som nok har formet hennes valg, er at hun har levd som lesbisk de siste 25 år. - På 70-tallet var jeg den eneste erklærte lesba på universitetet. Det var det nok litt sprengstoff i, sier hun med et smil om munnen.

- Den gangen bestod det homofile miljøet av en håndfull mennesker, men selv om vi var en liten gruppe, gjorde vi et viktig arbeid. Den tiden var både vanskelig, utfordrende og spen-nende. På mange måter tror jeg homofile har det bedre nå, i alle fall har man et større miljø å henvende seg til. Samtidig tenker jeg ofte at homofile er skremmende fraværende på univer-sitetet. Noen vil jo hevde at nå som våre juri-diske rettigheter er kommet på plass, så har vi ikke mer å kjempe for. Der er jeg nok uenig.

Eneste kvinne- Jeg tror spørsmål omkring homofiles rettig-heter henger sammen med et større spørsmål; spørsmålet om mangfold i samfunnet. Homo-files levevilkår må ses i sammenheng med vil-kårene til for eksempel innvandrere eller andre minoritetsgrupper. Spørsmålet blir om vi som samfunn er åpen for ulikheter mellom kjønn, seksuelle grupper, etniske grupper og klasser.- Du engasjerer deg også i kvinners vilkår ved univer-sitetet? - Ja. Universitetet burde være stedet der forand-ringer skjer raskest. Slik er det dessverre ikke. Systemet styres av trege mekanismer. Her på lit-teraturvitenskap er jeg eneste kvinne blant seks menn. Det er helt klart en belastning å være eneste kvinne, det legger jeg ikke skjul på. Det er jo slik at de som er en minoritet og definert som marginale i utgangspunktet, må forholde seg til normen, mens normen ikke nødvendigvis behøver å forholde seg til marginalitet.- Hva tror du er årsaken til at du er eneste kvinne? - Det spørsmålet synes jeg du bør rette til men-nene som jobber her. Kanskje vil de svare at det har ingenting med kjønn å gjøre, men noen er nok uenige i det. Menn har en tendens til å ori-entere seg både mot andre fagpersoner som er menn og mot litteratur skrevet av menn.

Ennå langt igjen - Flere litteraturstudenter spør seg hvorfor det er så få kvinnelige tekstforfattere på pensum... - Dette med underrepresentasjon av pensum-

litteratur skrevet av kvinner er en fagpolitisk debatt som har pågått siden 70-tallet. Når seri-øse fagpersoner i 2002 setter seg ned og lager en litterær kanon som er kjemisk renset for kvin-nelige forfattere, må det være legitimt å spørre hvorfor. Man bør i det minste kunne få i gang en debatt, noe som faktisk har vist seg vanske-lig. I alle fall fra 1800-tallet og utover finner man kvalitativt gode tekster skrevet av kvinner, men som i stor grad blir neglisjert. Det er rett og slett faglig uenighet omkring hva som utgjør et mesterverk. Det har også å gjøre med hvilke kri-terier for bedømmelse av kvalitet man har. Og der er det ikke bare et litteratursyn, men også et estetisk syn som ligger til grunn. Vi som har drevet med kvinne- og kjønnsforskning i mange år, mener at slike syn allerede i utgangspunktet er farget av kjønnsforestillingene. - Ta for eksempel litteraturteoretikeren Harold Bloom. Han går til frontalangrep mot den type litterær kanon som bestemmes av kvoteringska-tegorier, det være seg svarte, lesbiske, kvinner eller andre underrepresenterte samfunnsgrup-per. Argumentet hans er at ved å gjøre noe slikt, går man på akkord med kvalitet. Det en slik dis-kusjon glemmer, er å sette spørsmålstegn ved hvilke kriterier for kvalitet man har, og i hvilken grad disse er forutbestemt av et vestlig, masku-lint og hvitt ståsted. For kvalitetsbedømmelse har å gjøre med horisont, og dette smitter over på det man kaller estetisk integritet. Men denne debatten er kompleks og mange vegrer seg for å gå inn i den.- Synes du det er for lite engasjement rundt disse problemstillingene? - Det er klart at slike saker har opptatt en gene-rasjon som mange unge kvinner i dag ikke iden-tifiserer seg med. Men dersom de selv har tenkt å bevege seg inn i disse miljøene, er jo dette noe de må forholde seg til uansett. På tross av at verden kanskje ikke er helt som man kunne ønske, tyder ingenting på at Mor-tensen vil miste pågangsmotet med det første. Det er nok flere av oss som kunne trengt litt nordlandsk gemytt.

12

krig og fredSamstundes som Norge støttar opp om krigen i Afghanistan redu-serar regjeringa den delen av ver-neplikta som er fredskapande og kor alle har ei kritisk meining om militær konfliktløysing.tekst: Helge Rossebø[email protected]

foto: Cecilie Wallevik, Hustad Leir

I framlegg til statsbudsjett for 2002 vart budsjetta for siviltenesten redusert med 2,85%. Regjeringa har som mål å effektivisere produksjonen i sivil-tenesteadministrasjonen. For å få dette til vil ein leggje ned Forskolen for sivile vernepliktige på Hustad. Alle sivile vernepliktige frå dei nord-lege fylka, samt vestlandet, gjennomgår eit fire vekers kurs i fredsarbeid og konfliktløysing ved denne skulen før dei går ut i teneste. Skulen har sidan starten i 1984 vore eit viktig virkemiddel for å gje sivilarbeidarar ei meiningsfylt teneste. Fleire av dei som er aktive i fredsrørsla har bak-grunn frå denne skulen.

Teneste med meining.Håkon Eriksen har for tida sivilteneste hjå Ute-kontakten i Bergen kommune. Han synest det er leit at Forskolen på Hustad skal leggjast ned. - Undervisinga var veldig relevant i forhold til jobben eg har no, seier Håkon.

I Utekontakten møter Håkon ungdom mellom 13 og 18 år, ungdom som gjerne er i ein vanske-leg periode av livet. - Mi oppgåve er å gje positiv respons til ung-dommane, noko dei ikkje har fått nok av tid-legare. Det er gjerne problem med mobbing og liknande som står i sentrum. I det høve var VOKT-kurset eg tok på Hustad god ballast og ei god innleiing til tenesta. VOKT er eitt av kursa Forskolen tilbyr i dag. VOKT står for Volds- og konfliktførebyggande tiltak blant ungdom. Kurset går ut på at sivilar-beidarar får tilbod om å nytte tenesta som aktive ikkjevaldsarbeidarar. - Dei fire vekene på Hustad var viktige i førebuinga til tenesta, held Håkon fram. Både undervisinga, og det langvarige opphaldet, gjer at ein får høve til å diskutere ulike spørsmål kring eigne synspunkt. Dette er med på å gjere sivilarbeidarane meir medvitne i forhold til sine

eigne haldningar. Om skulen vert lagd ned vil ein ikkje få den same kontakten med lærarane, ein vil heller ikkje få den same intensive hald-ningsskapande førebuinga. Mykje av tida går også med til å skaffe tenestestad, om under-visinga forsvinn har ein berre så vidt tid til å få refundert reisepengane før ein vert send til tenestestaden.

Fredsarbeidet svekkast. I Stortinget sin spørjetime 7. februar i år vart-justisminister Odd Einar Dørum av stortingsre-presentant Inga Marte Thorkildsen (SV) beden om å forklare årsaka til nedlegginga av Forsko-len. Justisminister svara mellom anna at “…in-ternatskuleundervisning er i seg sjølv ein dyr undervisningsform. Samstundes eksisterer det ein kø av sivile vernepliktige som ventar på å avtene verneplikt. Dei midla me sparer ved å leggje ned internatskulen skal nyttast til å korte

13

- Pasifisme er det einaste rette, meiner Håkon Eriksen.

13

ned køen, slik at dei sivile vernepliktige i størst mogleg utstrekking skal kunne få gjere teneste samstundes som sine jamaldrande i Forsvaret.”Ein forbetrar ikkje eit tilbod ved å leggje det ned. I dag er siviltenesta 14 månader. Justisde-partementet legg ikkje skjul på at dei to ekstra månadane reknast som rein avskrekking. Grun-nen er at det er naudsynt for å hindre at mange som ikkje har den rette motivasjon og rette nek-tingsgrunnar skulle strøyme til siviltenesta. I staden for å leggje ned Forskolen ville det vore betre å kutte tenestetida til 12 månadar, slik den er i Forsvaret. Dei to ekstra månadane er rein straff for å ha ei anna meining enn den me blir innprenta med frå me er små. Det er heilt klart urettferdig. Sjølv om tenestetida vert kutta til 12 månadar er det vanskeleg å sjå føre seg at folk skulle strøyme til siviltenesta. Dei som vel sivilteneste gjer det ut frå sterke overtydings-grunnar, og då vil ein nok ikkje velje militær-

teneste for å sleppe to månader ekstra. Etter tenesta vert dei fleste overført til Sivilforsvaret, dei er då registrert med ei tenestetid på berre 12 månadar. - Militærnekting gjeld berre i fredstid. Ved all-menn mobilisering vil også sivilarbeidarar verte kalla inn til militær konflikt. Då vert heile nek-tingsgrunnlaget sett til side, seier Håkon Erik-sen.- Er det mogleg å vinne ein krig? - Nei, det vil eg ikkje seie. Det er for sterke æresomgrep i verda. Så lenge det finst lande-grenser vil det vere naivt å tru på allmenn fred, det vil stadig vere krig. Samstundes er det og naivt å tru det går an å oppheve landegrenser, berre sjå på Midtaustenkonflikta, der er det lan-degrenser dei kranglar om, held han fram. For å få fred i verda må ein ha tru på det ein gjer og handle som ein snakkar. Det er eit tankekors at justisministeren, som

har vore sentral i kampen mot vald, med eit pen-nestrøk legg ned det største antivaldsprosjektet ein har i Norge. I det same budsjettet som går inn for nedlegging av Forskolen på Hustad står det og at ein ynskjer å leggje vekt på konfliktfø-rebyggande og fredsbevarande arbeid.

- Pasifisme er det einaste rette, avsluttar Håkon Eriksen.

Så lenge en militærperson ikke er opptatt med å myrde, er han som et barn. Det skal ingenting til for å more ham. Han har liten trening i å tenke, og når du snakker til ham, må han gå inn for å anstrenge seg til det ytterste så sant han i det hele tatt vil gjøre et forsøk på å forstå det som blir sagt.Luois-Ferdinand CelineFra boken: Reisen til nattens ende

Den 7. mars gav Stortinget sin vel-signelse i Snøhvitsaken. Statoil er allerede i sving med arbeidet. Barentshavområdet skal tilrette-legges for petroleumsindustri.

tekst: Cecilia Bjø[email protected]

ill: Bård Henning Kvinen

skitten snøhvit

Et bredt flertall i Stortinget stemte for avgjørel-sen, kun SV og Sp gikk i mot. Avgjørelsen kom ikke som noen overraskelse. Stortingets energi- og miljøkomité gav sitt ja allerede i februar. Flertallet i komitéen består av Ap, KrF og Høyre.

Ny giv i nordSnøhvitprosjektet er det første oljeindustrifore-tak i dette området. Feltet vil produsere olje og gass. Det skal også bygges et middels stort gass-kraftverk inne på fastlandet. Folk i Finnmark jubler. Snøhvit innebærer nye arbeidsplasser og økt tilstrømning til en landsdel som i lang tid har slitt med fraflytning. Bygging av boliger og planlegging av større servicetilbud er i full gang. Regner det på presten, så drypper det på klokkeren, og folk i Hammerfest har mye å glede seg til fremover. Ordføreren har til og med lovet befolkningen et splitter nytt kultur-hus for anledningen. Statoil har lenge promotert seg som en flittig miljøbedrift, og har foretatt nyteknologiske investeringer for å sikre miljøvennlige løsnin-ger. Snøhvit er altså en seier for distriktspolitik-ken, for Statoil og for resten av norsk nærings-liv, for velferdsstaten, oljenasjonen og hele det norske folk.

Bare begynnelsenDe eneste innvendingene å høre, kommer fra radikale miljøorganisasjoner som er mest opp-tatt av å skape egenpublisitet. Kommentarene er som følger: Snøhvit vil blant annet føre til et CO2-utslipp på 860 000 tonn i året, noe som til-svarer utslipp fra rundt 300 000 privatbiler. I til-legg medfører petroleumsindustri utslipp av en uendelig lang liste kjemikalier på alle nivåer i fremstillingsprosessen, noe som på lang sikt vil føre til skader i det marine miljø og i faunaen på fastlandet. Området er det mest miljøfølsomme større havområde på norsk sokkel, og det område som i fremtiden vil bety mest for utvikling av marine ressurser. Statens forurensningstilsyn sier at Snø-hvit bare representerer begynnelsen på en bitvis utbygging av petroleumsvirksomhet i Norges mest sårbare havområde. Barentshavet har et hardt klima vinterstid. Kombinert med lave temperaturer og mørke-tid, gir dette begrensede muligheter for effek-tiv beredskap mot akutt forurensing på sjø og i strandsonen. Miljøorganisasjonen Bellona påpe-ker imidlertid at små utslipp av olje forekommer langt hyppigere enn akutt oljesøl, og represen-terer en kronisk forurensing. Dette kan være en like stor belastning for sjøfuglbestanden som større, men sjeldnere oljesøl.

Det var en gangSom kjent er også tre andre gasskraftutbyggin-ger under planlegging. Når gasskraftverkene på Kollsnes, Skogn og Kårstø står ferdig i løpet av de nærmeste årene, vil Norge ha økt sitt CO2-utslipp med 10 %. Et av hovedargumentene for gasskraftutbygging er at vi har et energiproblem i Norge. I vinterhalvåret er vi nødt til å impor-tere kullkraft for å dekke behovet. Miljøvernere fokuserer på at det er forbruket som bør senkes. Man kan i tillegg satse mer på fornybare energi-kilder som bioenergi, vindkraft, bølge- og solen-ergi. Fossilt brensel medfører blant annet sur nedbør og klimaendringer. Dette er som kjent en av de aller viktigste utfordringene det inter-nasjonale samfunn står overfor. Derfor hadde man en gang noe som kaltes Kyoto-avtalen. Kli-makonferansen i Kyoto klubbet i 1997 gjennom en avtale som forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av drivhusgasser på 5.2 % fra 1990 til 2010. For Norge innebar dette at man i forhold til 1990-nivå kunne øke utslipp av klimagasser med 1 %. Med vekst i utslippene de siste årene vil dette bety kraftige kutt. Hva har skjedd siden Kyoto? Uenigheter om regler og retningslinjer for virkemidler som handel med CO2-kvoter og skogplanting har gjort at de fleste land ennå ikke har ratifisert avtalen. Kun to land som regnes som industri-land, har fullført godkjenningsprosessen; Tsjek-kia og Romania. Imidlertid virker det som flere andre land er på gli, og optimister mener avta-len vil tre i kraft fra september av. FNs toppmøte om bærekraftig utvikling arrangeres i Johannes-burg i Sør-Afrika 26. august - 4. september. USA vil ikke lenger være med på leken, og velger å kjøre sitt eget løp. Bush la fram en alternativ plan for klimapolitikken i februar i år.

Internasjonale klimaavtaler?Klimaendringene vi står overfor innebærer blant annet at verdens gjennomsnittstemperatur kan stige med mellom 1.4 og 5.8 grader dette århun-dret, noe som vil få dramatiske konsekvenser for det meste av flora og fauna på planeten. Forskere spår en framtid preget av vannman-gel, ekstremt vær, tørke, miljøforskyldte skader innenfor landbruket og økt oppblomstring og spredning av smittsomme sykdommer. I tillegg kan havnivået stige drastisk, og true eksistensgrunnlaget for millioner av mennesker som bor i lavtliggende land. Blant annet står ver-dens største delta; Bangladesh, i fare for å bli slukt av havet. Uten internasjonalt samarbeid vil det være umulig å løse slike problemer.

SammenhengerFNs generalsekretær Kofi Annan uttaler at

industrilandenes modell for økonomisk vekst er korttenkt og miljøødeleggende. Det er en årsakssammenheng mellom økonomisk vekst, rikdom, klimagasser og fattigdom. Industrilan-denes rikdom innebærer en omgang med ressur-ser som er langt fra ansvarsfull og fremtidsrettet. Miljøproblemene begrenser seg ikke til de områ-dene der de skapes. De er globale og tar ikke hensyn til hvilke land som har økonomisk kapa-sitet til å håndtere dem, og hvilke som må leve med dem som best de kan.

Lille NorgeNorges bidrag i klimadebatten er å snu ryggen til internasjonale forpliktelser. Og hvorfor ikke? Norge er et lite land og utslippene vi produserer er minimale i forhold til for eksempel verstin-gen USA. Det er lenge siden Kyoto-konferansen. Og det er lenge siden Kjell-Magne stilte kabi-nettspørsmål på grunn av gasskraftutbygging. Tidene forandrer seg dessverre ikke alltid til det bedre.

Engasjement?Bondevik har mistet sitt miljøengasjement, i likhet med mange andre. Snøhvitprosjektet ble spådd å skulle bli den største miljøkonfrontasjo-nen i Norge siden utbyggingen av Alta- og Kau-tokeino-vassdraget i 1979. Slik gikk det ikke. Protestene mot Snøhvit er ikke like kraftige og høye som kampsangene som ble sunget i -79, i alle fall fremstilles det ikke slik i media. Den gjengse student forbinder antagelig Snøhvit først og fremst med Disney, og klimaproblemer med soppinvasjon og dårlig luft på lesesalen. Det kan virke som om politikk ikke lenger har førsteplassen på listen over studenters fri-tidssysler. I det minste ikke miljøpolitikk. Ser man debattprogrammer på TV og leser innringerspalter i aviser, skjønner man raskt at det kanskje er andre grupper enn studenter som har de sterkeste politiske meningene nå for tiden. I brutale formuleringer klages det over for høye bensin- og strømpriser og at flat-biffen på Rema burde vært billigere. Til tross for en enorm forbruksvekst de siste tiårene, er det norske folk misfornøyde med sin økonomiske situasjon.

Dommedag og den gylne middelveiÅ skremme folk opp av sofaen ved å skrike at dommedag er nær har ingen hensikt. Det finnes en gyllen middelvei mellom hysteri og igno-ranse. Snøhvitutbyggingen utgjør ingen global trussel. Folk i Hammerfest må få lov til å juble over nye muligheter for deres landsdel. Likevel er det synd at norske politikere forholder seg så useriøst til internasjonale forpliktelser.

skitten snøhvit

1616

indymedia - journalistens bane?Indymedia har i Morgenbladet blitt kalt «den nye protestbe-vegelsens viktigste instrument». Hvordan brukes dette instrumen-tet for å underminere tradisjonell journalistikk, og ikke minst: blir det brukt riktig?

nyhetsbildet skal passe inn i. Sosiologen Todd Gitlin definerer i boka The whole world is wat-ching rammen slik: «Media frames are persistent patterns of cognition, interpretation, and pre-sentation, of selection, emphasis, and exclusion, by which symbol-handlers routinely organize discourse, whether verbal or visual.» Rammen er med andre ord innfallsvinkelen journalisten velger når han/hun skal formidle informasjon. Mens rutinisering er noe alle journalister har felles, er rammene noe som vil variere. Både Klassekampen og VG setter nyhetene inn i en sammenheng, dog ikke nødvendigvis på samme måten.

Journalisten er død...Disse teoriene blir spesielt tydelige når det gjel-der nye sosiale fenomener, som for eksempel be-vegelsen for innføring av tobinskatt, Attac, som først begynte å røre på seg seint i forrige århun-dre. Både rutinisering og innramming blir her et problem for etablerte medier: hvordan skal man skrive om noe som ikke umiddelbart lar seg plassere blant andre politiske bevegelser? Journalistens rolle blir i slike saker ekstra viktig. Siden få har hørt om bevegelsen før og enda fær-re vet hva de ønsker å oppnå, vil de første pre-

sentasjoner i media bli toneangivende både for folks oppfatning, og muligens også andre medi-ers omtale, av dem. Trenden har til nå vært å kategorisere Attac sammen med diverse antig-lobaliseringsgrupper, og disse igjen i kategorien pøbler og voldelige demonstranter. Via internett har alle nå mulighet til å publi-sere sine egne synspunkter for «hele verden», og trenger dermed i teorien ikke lenger gå via eta-blerte massemedier for å nå ut til et stort publi-kum. Det er dette internettspesialisten Howard Rheingold sikter til når han i et intervju med The Independent kaller enhver datamaskin med tilknytning til internett for «a printing press, a broadcasting station and a place of assembly». Journalistene er ikke lenger de eneste med til-gang til et stort publikum.

Folket som mediaIndymedia (www.indymedia.org) kan sees som et eksempel på hvordan internett kan utnyttes på denne måten. Fra å være en midlertidig for-midler fra demonstrasjonene mot World Trade Organization (WTO) i Seattle i 1999, har nett-stedet nå fått avleggere i over 50 land. Det spe-sielle med Indymedias struktur og organisering ligger i bruken av såkalt åpen kilde-programva-

tekst: Espen A. [email protected]

foto: Indymedia

En journalists håndverk kan, i følge professor i medievitenskap Martin Eide, sees som en ruti-nisering av det ukjente. Det vil si at journalis-tens jobb er å presentere informasjon slik at den passer inn i kategorier publikum allerede kjen-ner. En medievennlig nyhet er altså ikke bare ny, den har også noe kjent ved seg.

Like rutiner, ulike rammerI tillegg forutsetter kjapp og effektiv nyhetsfor-midling at man har klare retningslinjer for hvor-dan man skal formidle de opplysningene man mottar. Dette kan man kalle en «ramme» som

1717

Hva sier disse bildene deg om globaliserings-motstandere?

re, som gjør at hvem som helst kan legge inn tekster, foto, film og lydopptak. Det finnes, i prinsippet, ingen redaksjonell overstyring. Det langsiktige målet er, som erklært på Indymedias nettsider: «to empower people to become the media». Nyheter er i dag en verdifull vare. Åpen kilde-teknikken springer ut av et ønske om å gjøre nyheter og informasjon gratis og lettere tilgjengelig. Ved å opprette en nettside som fungerer som et samlingspunkt for den nye protestbe-vegelsen håper Indymedia å nå ut til et stort publikum med sitt budskap, uten å måtte gå via andre medier og slik bli presset inn i en ramme som kan virke ødeleggende på hele bevegelsens omdømme. Uavhengig av politisk standpunkt kan alle se forskjell på en artikkel som forklarer hvorfor 5o ooo protesterende samler seg i Seattle i anledning et WTO-møte og på den andre siden en artikkel som viser hvordan det ser ut når demonstranter kaster stein og politiet bruker tåregass.

Å skyte seg selv i fotenDet er et faktum at de fleste internettsider får svært få treff. Med mindre budskapet som pre-senteres involverer lite moral og mye hud, er det

få sjanser for at besøkstallene når de helt store høyder. Indymedia rapporterer selv at hovedsi-den har hatt flere millioner treff, men sier ingen-ting om hvem det er som oppsøker siden. Det er grunn til å tro at Indymedia-prosjektet foreløpig er av, med og for venstreorienterte, en slags an-dedam for de som allerede er engasjert i sakene som tas opp der. Til nå har det mest vært Indymedias bilder som har fått innpass i mer etablerte medier. Siden mange av de som rapporterer til Indyme-dia selv er aktivister, får de ofte de «beste» bildene fra sammenstøt i forbindelse med demonstra-sjonene. Vi har alle sett bildene fra Seattle, Gøte-borg og Praha. En del av dem kommer fra Indymedia. Det må være lov å spørre om dette ikke er å skyte seg selv i foten, ettersom disse bildene tatt ut av sin sammenheng antagelig mer er med på å bygge opp om fremstillingen av antiglobaliserings-bevegelsen som en gjeng politiske hooligans, enn å gjøre folk oppmerk-somme på Indymedias prosjekt.

ØyenvitnerEven Tømte ved Indymedia Norge (www.indymedia.no) mener at Indymedia kan være viktige i et lengre perspektiv, selv om de

ikke når ut i det umiddelbare nyhetsbildet. Ved å samle bevismateriale og øyenvitners beretnin-ger, kan de brukes til å klarlegge hendelsesfor-løp i ettertid. Et eksempel på dette er nedskyt-ningen av demonstranten Hannes Westberg i Gøteborg i fjor, hvor det kom fram at politiet hadde manipulert videomateriale for å legitimi-sere skytingen - en sak det har vært merkelig lite interesse for i norske medier (se forøvrig www.indymedia.no/?doc=1609).

...lenge leve journalisten?Indymedia er, tross sin foreløpige begrensede gjennomslagskraft, med stor sannsynlighet et tegn på at journalistens makt er i ferd med å svekkes. Men: skal Indymedias målsetting om å «gjøre folket til media» realiseres, avhenger det mer enn noe annet av om folket selv er interes-sert. Det krever mer å være et deltakende publi-kum enn å være abonnent på journalistens ver-sjon av virkeligheten. Spørsmålet blir om man er interessert i å lete etter andres sannheter i til-legg.

18

siste reisI Møllendal ligg ein gravlund. Han ligg midt mellom ein gamleheim på den eine sida og Haukeland sjukehus på den andre.

tekst: Helge Rossebø[email protected]

foto: Kåre Gustav Høyem

Ein skulle nesten tru gravlunden ligg der den ligg slik at dei som skal vandre, ikkje treng å dra så langt. I ei tid med stadig aukande fokus på kropp og evig ungdom, vert døden dytta i bak-grunnen og freista gløymd. Døden vert i stor grad gøymd på aldersheimar og institusjonar, der den gamle kan trekke sine siste andedrag, skild frå resten av samfunnet. Den vert sett som noko ureint og farleg, noko ein bør unngå. I det moderne samfunnet er døden eit emne som vert unngått mykje meir enn sex. I Vesten dis-kuteter ein meir enn nokon gong sex ope og ærleg, medan ein vanlegvis freistar å late som om døden ikkje eksisterer.

Den eines død...I gamle dagar, for 50-100 år sidan, var handlin-gar og ritualer kring døden meir kjende blant folk flest. Ein var i mykje større grad klar over korleis dette skulle gjerast. Faste rituale og inn-arbeidde mønster omkransa døds- og gravferds-prosessen. Det heile vart i stor grad handsama av naboar, slekt og vener. Av dei som døyr i dag, vert dei fleste gravlagde ved tradisjonell, kyrkje-leg gravferd. Dei siste åra har dette talet vore på rundt 95%. Dei resterande vert gravlagde i regi av andre trudomssamfunn, eller ved borgarleg gravferd. Her vil det norske sosialdemokratiet

få ein pluss i margen, med det at dei fleste grav-ferder her til lands er nokså like. Innhaldet i sere-moniane er det same for både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Når ein tidlegare såg på og tolka døden ved hjelp av overnaturlege eller religiøse forklarin-gar, ser ein i dag på dødens fysiske og mate-rielle sider med biologisk-deterministisk hjelp. Udødelegdomsteorien har mista si kyrkjelege tilknyting, døden har vorte sekularisert. Mange antropologar og sosiologar meiner nettopp men-nesket sitt strev etter å tilpasse seg døden sitt faktum er religionane sitt opphav.

...den andres brødDenne tabuiseringa, bortgøyminga av døden, har kan hende vorte fremja av gravferdsbyråa sine tilbod om å «ordne alt» i samband med gravferder. Byråa tek seg av den døde heilt fram til grava. Dei pårørande har i liten grad kontakt med døden. Dette har rett nok endra seg i løpet av dei siste åra; dei pårørande ynskjer i større grad å ta del i dei siste rituala som omkransar den døde. Mange av dei som døyr er gamle og mette av dage, døden kan difor lett sjåast som eit reint praktisk problem. Den gamle har kan hende budd på institusjon dei siste åra, og har

hatt lite kontakt med omverda. Personlegdo-men vart borte for lenge sidan, no attstår berre det reint praktiske med å kvitte seg med den fysiske biten. Det kan i det heile virke som om ein ikkje har plass til døden. Den gamle er fri til å døy, og det heile går føre seg utan store forstyrringar i samfunnsmaskineriet. Gravferdsseremoniar går unna på ein halvtime, omtrent som på samle-band. Dei pårørande får ikkje tid til å ta ordent-leg farvel. Om ein i det heile pratar om døden, vert den tulla inn i ei forskjønna språkdrakt, den vert-gjort finare for at ein ikkje skal kjenne seg støytt av samtaleemnet. Døden slik ein opplever den gjennom film og fjernsyn, er vel det næraste dei fleste kjem. Den filmatiserte døden rører oss ikkje emosjonelt, den er eit underhaldningsob-jekt. Gjennom nyhendesendingar får me kvar dag høyre om nye drap i Midtausten, og flaum og tørke med påfylgjande tap av menneskeliv i andre delar av verda. Seinast i mars kunne ein høyre om funn av leivningar etter tjue personar i hagen til ein spansk gravferdsagent. Slike hen-dingar er meir enn dei fleste klarer å takle. Ein er nøydd til å verte kynisk ovanfor dette, freiste å halde det på avstand. Ein har likevel ingenting å tene på å nekte for at døden eksisterar.

19

uformellenettverkEn tsjekkisk flyktning i Skandi-navia fortalte at han i mange år hadde trodd på den offentlige retorikken om at alle viktige verv og posisjoner tildeles i henhold til strenge demokratiske, formelle prosedyrer (helt til han deltok på et styremøte ved en større bedrift, der han oppdaget at alle de andre hadde gått i samme klasse på gymnaset).

tekst: Ragnar [email protected]

foto: Henrik O. Jenssen

Ofte beskrives forholdet mellom eliter og masser som en spenning mellom effektivitet og demo-krati. Demokrati er tidkrevende og omstende-lig, mens små velinformerte grupper kan treffe beslutninger raskt og effektivt. Mange vil automatisk trekke den slutningen at siden styremedlemmene var rekruttert på bakgrunn av personlige bekjentskaper, gjorde de en dårlig jobb. Dette er prinsipielt en feilslut-ning, selv om det kan være riktig i praksis: Fordi de kjente hverandre personlig, hadde de tillit til hverandre, noe som kan ha stor betydning i en profesjonell sammenheng. Mafiøst vil kanskje noen si, men samtidig vanlig og nødvendig for at politikken skal fungere i praksis. Dette synet kan vi finne igjen hos filosofen Hegel. Politikken skulle ikke være demokratisk, men burde snarere utformes av «den allmenne stand», en elite med overblikk og store kunnska-per. De fleste vil være uenig i dette, men selv den mest innbitte demokrat må i siste instans vedgå at demokratiet ikke kan være en absolutt verdi.

Demokrati?Vi kan se på en del faktiske forhold: Norge ble i sin tid innmeldt i NATO uten at folket ble tatt med på råd, og i løpet av de siste årene er

den konsekvensrike EØS-avtalen blitt underteg-net uten demokratisk medvirkning. Det finnes dessuten praktisk talt ingen offentlig debatt om norsk oljepolitikk, som får konsekvenser i man-ge år fremover. Sosiologen og byråkratiteoretikeren Max Weber tok i sin analyse av moderne byråkra-tiske systemer feil i ett henseende. Byråkraters og moderne politikeres makt er slett ikke bare avhengig av deres formelle posisjon, men bygger i høy grad på deres uformelle nettverk. Evnen til å skape tillit og til selv å ha tillit, å knytte til seg ressurspersoner, å kunne diskutere saker og problemstillinger i fortrolighet i en lukket krets før de tas opp i full åpenhet, er nødvendige for enhver politiker med ambisjoner. Personlige bekjentskaper og uformelle nett-verk er tilsynelatende antitesen til den byråkra-tiske logikk. Kanskje det er derfor deres eksistens blir fortiet?

Eliter mot EliterSosialantropologen Thomas Hylland Eriksen hevder at uten personlige tillitsforhold vil alle sosiale systemer kollapse etter kort tid. Elitenes uformelle nettverk er absolutt nødvendige for å drive politikk, og kritikk av politiske beslut-ninger bør derfor ikke rettes mot de uformelle

metodene, da de er nødvendige, men mot inn-holdet. Politikken finner sted i spenningsfeltet mellom det byråkratiske og det mafiøse, og uan-sett politisk system, vil elitenes uformelle nett-verk, med rette og med urette, gi grobunn for mistenksomhet og konspirasjonsteorier. De norske og svenske maktutredningene viste i sin tid at makten i våre samfunn er konsen-trert i eliter. Da rettssosiologen Thomas Mat-hisen skrev boken Makt og motmakt (1982), en kritisk kommentar til Maktutredningen som skulle dokumentere at det er sterk motstand mot maktelitene i samfunnet, viste han indi-rekte at også motstanden utøves av eliter. I likhet med makthaverne har også de sine lukkede, uformelle nettverk, som utgjør deres maktbase.Politikk over hele verden finner sted gjennom personlige tillitsforhold og uformelle nettverk, og kunnskapen som utveksles må holdes hem-melig for å fungere effektivt. Det finnes ikke et politisk system i verden som har klart seg uten slike menneskelige aspekter. I Norge er uttryk-ket «noen av oss har snakket sammen», som skal ha falt i en redegjørelse fra regjeringen på femti-tallet, blitt et symbol på de lukkede roms makt.

Hemmelige fellesskapDe uformelle nettverkene i politikk og nærings-

2020

kommer an på dine eventuelle frimurerforbin-delser. Er du jurist, lege, politiker, høyere offis-er, prest eller politimester er du heldig, for da har du meget gode muligheter til å bli en ‘en-kens sønn’». Hartveit, som har fått mye god kritikk for sin bok og sine kunnskaper om lukkede forbund, skriver her svært nedsettende om Frimurerlo-gen og dens rekruttering. Dette undergraver på mange måter hans ethos som nøytral forfatter. Man kan trekke mange impilitte påstander ut av dette utdraget fra boken og dette er problemet med mye av kritikken som reises mot Frimurer-logen. Hva er egentlig kritikernes intensjoner, og hvor troverdig er de språklig og innholds-messig? Vi finner uansett støtte fra flere kilder som viser at medlemsmassen hovedsakelig kommer

fra høyere middelklasse, og at flertallet av medlemmene har akademisk bakgrunn. Opprinne-lig begynte Frimurerlogen som en slags overklasse. Når det gjel-der rekruttering er det dessuten vanlig at mulige kandidater blir nøye gransket og vurdert. En egen undersøkelseskomité skaf-fer til veie det de kan av person-lige opplysninger, og kandidatens navn blir kjent blant logens brødre, som oppfordres til å bidra med informasjon. Ikke bare om kandidaten, men også hans familie og vennekrets blir gjen-stand for brødrenes undersøkel-ser. Selvfølgelig uten at de vet

om det.

Ønsker Frimurerlogen ikke fantesFørsteamanuensis i religionspedagogikk Sverre Dag Mogstad har studert Frimurerlogen i flere år, og ga i 1994 ut boka Frimureri. - Akademiske miljøer har alltid blitt rekrut-tert til frimureri. I utgangspunktet ser jeg ikke noe problem i at professorer er med. Det jeg har pekt på er pressen og prestene. Men også profes-sorer kan komme i habilitetsproblemer. Jeg har sett det meste som er verd å se. Mange var sinte og skuffet da boken kom, sier Mogstad, som helst hadde sett at Frimurerlogen hadde vært avviklet. - Jeg misliker systemet. I et åpent demokratisk samfunn er ikke frimureri oppdragelse i demo-krati. Det ville vært udemokratisk å forby virk-somheten, men jeg skulle ønske Frimurerlogen ikke fantes, sier Mogstad. Det kan være et problem dersom folkevalgte på Stortinget er frimurere. Disse selv oppfatter ikke sitt medlemskap i logen som et problem. - I den grad medlemskapet i Frimurerlogen har noen innvirkning på meg som stortingsre-

liv har mange fellestrekk med såkalte hemme-lige fellesskap, og det er hovedgrunnen til at maktkonsentrasjoner inspirerer til mange sinn-rike konspirasjonsteorier. Vi kjenner hemmelige fellesskap både fra moderne organisasjoner som Frimurerlogen og fra en lang rekke tradisjonelle samfunn, og de har flere generelle fellestrekk:

- Fellesskapene består nesten bestandig av menn - Det er strenge krav for å bli medlem- Medlemmene håndplukkes av ledelsen- Det gjennomføres harde initieringsritualer - Fellesskapene forvalter hemmelig kunnskap som kan være temmelig triviell og lite praktisk anvendelig, men den skaper usynlige bånd mel-lom dem som har den, og ekskluderer alle an-dre, som naturlig nok får en brennende tørst etter å få del i nettopp denne kunnskapen.

Den viktigste kapitalen i hemmelige fellesskap er altså ikke nødvendigvis kunnskapen medlemmene deler, men nett-verket som innebærer både formelle og uformelle forplik-telser og skaper sterk solidari-tet innad.

FrimurerlogenLa oss undersøke et slikt hem-melig fellesskap i form av en meget omfangsrik organisa-sjon; Frimurerlogen. Frimurerne hevder selv at de er gode mennesker som går inn for å utvikle seg til enda bedre mennesker og samfunnsborgere. Ordenens formål er menneskets foredling, he-ter det i Frimurerlovene. Ritualenes innhold er ukjente, fordi hver grad skal gi den enkelte en førstegangsopplevelse av gradens innhold. Dens opprinnelse stammer fra 1700-tallets opp-lysningsfilosofi, da man så fornuften som men-neskets indre lys, og som det prinsipp som skul-le styre dets tanker og handlinger. En fri og åpen meningsutveksling mellom mennesker og flere sterke demokratiske institusjoner i samfunnet ble levende idealer under opplysningstiden. Vi kan særlig se de to store revolusjonene på slut-ten av århundret som konkrete uttrykk for den-ne prosessen. Her støter vi altså på et paradoks. Midt oppe i denne ytre demokratiseringen og tilhørende krav om åpenhet, levde tanken om elitestyring i høyeste grad videre. Mer enn noen gang tidligere blomstret de hemmelige organ-isasjonene, og lukkede politiske og religiøse klubber var snarere regelen enn unntaket blant borgerskapet. Et annet paradoks er at bedringen i materielle livsvilkår som kjennetegnet 1700-tallets Europa,

Er du vanlig arbeidstaker eller arbeids-løs, neger, asylsøker, gjeldsslave og lik-nende, er det svært lite sannsynlig at du vil bli funnet verdig til å innvies som broder.

nok snarere stimulerte rasjonalistiske og materi-alistiske holdninger enn magi, overtro og okkul-tisme, blant folk flest. Borgerskapet derimot videreførte det okkulte livssyn, om enn bak luk-kede dører og innbakt i fremmedartede symbo-ler og ritualer. De kalte seg frimurere.

NorgeLogen har i Norge over 17 500 medlemmer for-delt på cirka 80 loger og broderforeninger, der de etter sigende tilbyr sine medlemmer mu-ligheter for personlighetsvekst basert på etiske og moralske verdier. Oversekretær i Den Norske Store Landsloge i Oslo, Lars Gjertsen, avslører til Studentavisa Universitas i Oslo at flere frimurere titulerer seg som studenter. Kringkastingssjef John G. Ber-nander står fornøyelig nok fremdeles oppført

som student i logens medlemsregister. - Du må være 24 år før du kan bli medlem i Frimurerlogen, men en student vil også ha glede av å være med, hevder Gjertsen. Man trenger imidlertid litt modenhet for å forstå hva vi driver med. Normalt begynner folk når de er 40 år, men vi vil vel gjerne at de nye skal være litt yngre. For å bli medlem må man kjenne en fri-murer av tredje grad som kan anbefale deg. I til-legg må du kjenne fire andre personer som er med i Frimurerlogen, sier oversekretæren.

De skjulte brødreI boka De skjulte brødre : frimureriet - myter og virkelighet (1994) skriver forfatteren Karl Milton Hartveit følgende angående medlem-skap i Logen: «Hvis du er kvinne eller har en kriminell fortid, har du ingen mulighet til å bli innviet, og kan bare glemme det hele. Er du vanlig arbeidstaker eller arbeidsløs, neger, asyl-søker, gjeldsslave og liknende, er det svært lite sannsynlig at du vil bli funnet verdig til å innvi-es som broder. Er du lærer, byråkrat, bonde, fis-ker eller på en annen måte befinner deg i sam-funnets mellomsjikt, har du en viss sjanse. Det

2121

presentant, gjør det meg til en bedre represen-tant. Jeg blir rett og slett et bedre menneske av å være med der, uttaler FrP’s samferdselspolitiske talsmann Kenneth Svendsen. Frimurerne vil altså med stor styrke og over-bevisning bestemt hevde at deres sosiale virk-somhet kun er av humanitær natur, og at det å tillegge dem politisk innfly-telse, er å skyte høyt over mål. Problemet er at i motsetning til alle andre livssynsorganisa-sjoner og politiske grupperin-ger, er frimureriet en lukket og hemmelig bevegelse, som dermed unndrar seg offentlig-hetens innsyn.

LogeministerenFiskeriminister Svein Ludvigsen havnet i oktober i hardt vær da det ble kjent at han var med-lem i Frimurerlogen, og at flere personer innen interesseorga-nisasjoner og bedrifter knyttet til fiskerinæringen var logebrø-dre med ham. Deriblant styrele-der i Norske Fiskeoppdretteres Forening, Tarald Sivertsen, og konsernsjef Paul Birger Torgnes og administrerende direktør Per Kristian Nordøy i holdings-elskapet Fjord Seafood ASA. Lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Ågot Valle (SV), mente at fiskerimin-ister Svein Ludvigsen var havnet i en uholdbar situasjon da han hadde losjebrødre i fiskerinærin-gen. I Frimurerordenens lover står det at en av frimureriets viktig-ste oppgaver er å fremme venn-skap og godt samhold mellom brødrene. Valle uttalte: «Vi har hele tiden hatt prinsipielle inn-vendinger mot denne type bin-dinger. Disse opplysningene forsterker mine betenkelighe-ter, og de bekrefter at det er grunn til å være oppmerksom på slike problemstillinger. Lud-vigsens medlemskap i Frimu-rerlogen vil hele tiden ligge der som et grunnlag for en tvil om hans habilitet når han skal ta beslutninger om fiskerinæringa, for vi vet ikke hvilke løfter han har gitt sine brødre.» I en pressemelding fra fiskeridepartementet den 28. oktober i fjor, der han gir uttrykk for å ha meldt seg ut av Logen, sier Ludvigsen: «Jeg har gjort dette på bakgrunn av oppmerksomheten omkring min habilitet som mitt medlemskap

har skapt.» Ludvigsen innrømmer altså ikke ha-bilitetsproblemer, men legger vekt på den nega-tive oppmerksomheten i media.

Det uformelle problem med det hemmelige Nettopp fordi frimurerne fremfor alt finnes i de øvre og innflytelsesrike lag av samfunnet, har

de en utmerket utgangsposisjon for å kunne påvirke samfunnsutviklingen. Men det er ikke dermed sagt at frimurerne utnytter sin sosiale og yrkesmessige posisjon til å fremme Broder-skapets interesser. Det er lett å overdrive slike konspirasjonshypoteser, og det kan faktisk være svært urimelig å hevde dette. I så fall ville alle som var medlem av en forening eller et sosialt fellesskap, vært inhabile i andre fellesskap. Den

observante leser har tidligere også bitt seg merke i at også motstandere av eliter, er eliter. Man kan likevel argumentere for en forskjell på det å være frimurer og det å være medlem av en eller annen sosial forening eller klubb. Å være frimurer krever et engasjement, og innebærer en aktivitet som griper mye sterkere inn i

personligheten enn de fleste andre interesser. På bakgrunn av det man vet om innviel-sene, kan det være grobunn i påstander om at frimurerne gjennom disse utvikler hold-ninger og egenskaper som påvirker og forandrer deres personlighet. Det de kaller å utvikle åndelige, moralske egenskaper er altså et forsøk på å gi livet en ny retning og dypere mening. Flere vil derfor argumen-tere for at det å være frimu-rer ikke er noe man bare er en kveld iblant når brødrene samles i logen. Det er en livs-stil som vil farge de tanker man tenker, de beslutninger man tar og de handlinger man utfører. Når vi samtidig vet at frimurerne arbeider for å skape det de kaller et bedre samfunn, kan vi ane en sammenheng: Det er grunn til å tro at logebrødrene, som gjennom ritualopplevel-ser har fått innprentet helt bestemte livsholdninger, vil prøve å virkeliggjøre det menneske- og samfunnssyn som ligger implisitt i deres ideologi. Samtidig kan man si at dette er akkurat det kris-tendommen har bedrevet i noen tusen år.

Fritt hentet fra:Eriksen, Thomas Hylland: Noen av oss har snakket sammen : om nettverkenes betydning. http://

folk.uio.no/geirthe/Nettverk.htmlTjersland, Jonas: Lukket brorskap». http://universitas.uio.no/reportasje607.shtmlMogstad, Sverre Dag: Frimureri . Oslo, 1994.Hartveit, Karl Milton: De skjulte brødre. Frimureriet - myter og virkelighet. 2.utg. Oslo, 1994.Tjernshaugen, Karen R: Fem frimurere på stortinget http//siste.api.no/imaker?id=4899390&method=printerfriendly&nodumpFiskeridepartementet: Pressemelding nr. 87/2001 http//www.dep.no/fid/norsk/p10001349/index-b-f-a.html

foto

: Cec

ilie

Wal

levi

k

foto

: Aud

Mar

it S

ofie

Wig

g

radiodager

reportasje:

Bergens eldste nærradio, Studentradioen, fyller 20 år i september. Atriums utsendte har gått undercover og fulgt et av programmene til årets fritidsforbedrer gjennom forberedelser, reportasjer og sending.

Bergens eldste nærradio, Studentradioen, fyller 20 år i september. Atriums utsendte har gått undercover og fulgt et av programmene til årets fritidsforbedrer gjennom forberedelser, reportasjer og sending. >>

26

tekst: Espen A. [email protected]

foto: Aud Marit Sofie Wigg

telse. De andre er stort sett enige. Det nevnes et par eksempler på mennesker som slett ikke har NSU-fyrens stemmeprakt. Vi må le.

Kl. 16.25: Reporter Henrik Schiander har nett-opp forklart at det lå nesten en time redigering bak hvert minutt av hans siste innslag. To ting forbauser med dette. Punkt nummer én: En time redigering pr. minutt radio virker, vel, uhorve-lig mye, for å si det rett ut. Punkt nummer to: Redaktør Løkkes reaksjon tyder på at, joda, visst er det endel tid, men sååå mye er det da ikke. Hørt det verre, lissom.

Kl 16.47: Schiander har også vært med på stud-entradioens nattsending. Hver torsdag fra mid-natt til kl. 06.00 fredag morgen sendes det live fra studio på Studentsenteret. Det gikk visstnok greit, kan han berette. Blant annet benyttet han anledningen til å ringe broren i Australia, og snakke litt om studiefor-holdene der. - Fikk dere innringere? Var det det du sa?Noen har ikke hørt skikkelig etter. Innringere til Studentradioen? Alles øyne rettes mot

Schiander. - Nei. Slapp av. Det var ingen som ringte inn.Åse Meistad ser bort på redaktør Løkke. - Var det ikke du som fikk en innringer en gang? Løkke smiler bekreftende. Ikke bare har han fått innringer på nattsendingen, han får det att-påtil til å se lett ut. Meistad ler frydefullt og erklærer at det, det glemmer hun nok aldri.

Lørdag - ute på oppdragKl. 16.03: Speilsalen er fylt til randen. Amnesty holder møte. Chenjerai Hove fra Zimbabwe skal fortelle om det nylig avholdte valget i hans hjemland. Åse Meistad fra Studentradioen skal lage et innslag til tirsdagens program.

Kl. 16.43: Et til nå ukjent band starter en uta-gerende lydsjekk i Teglverket, noe som i praksis betyr lydsjekk også i Speilsalen. Det buldrer i golvet og klirrer i ruter. - Sounds like the building is about to collapse, sier Hove og ler nervøst. Noen fra Amnesty tar turen ned, og etter en stund med uregelmessige skarptrommeslag roer

Onsdag - redaksjonsmøte Kl. 16.04: Redaksjonen i Tirsdag Tirsdag går rundt i små sirkler på Studentradioens hoved-kontor. De oppmøtte medarbeiderne ser rådvil-le ut. Han burde vært her. Møtet skulle begynt for fire minutter siden. Han er forsinket. Det er ikke likt ham, får jeg høre. Han pleier i det min-ste å si i fra.

Kl. 16.07: Redaktør for samfunnsredaksjonen i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke, trer inn i rommet uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Ingen sier noe. Det blir redaktøren som snakker først. Han viser seg tittelen verdig. Tar kontrollen. Tilsynelatende uanstrengt. - Kom igjen, sier han. Skal vi ikke bare begynne møtet?

Kl. 16.09: Gjennomgangen av forrige sending er i gang. Hva gjorde man rett, hva kan forbe-dres? - Intervjuet med han der NSU-fyren ble bra. Han har en bra stemme. Skikkelig dyp og kraf-tig. Han burde vi intervjue oftere. Åse Meistad ser rundt bordet etter bekref-

…og så vil jeg gjerne hilse til alle kjente i fyllingsdalen...

27

det hele seg.Kl. 18.12: Møtet er slutt, intervjuet er i gang. Uheldigvis for Meistad er også lydsjekken gjen-opptatt. Dette kan bli stygt, tenker jeg stille. Dette kan bli veldig stygt.

Kl. 18.30: Intervjuet er over. Meistad har fått spilt inn det hun ville ha på sin bærbare mini-discspiller. Studentradioen fyller 20 år i september i år. Meistad er leder for festkomiteen. - Blir det en bra fest da? - Stol på det. Vi skal feste en hel uke, vi, fra den 2. til 7. september. Blant annet planlegger vi direktesending fra Torgallmenningen, radiocafé og en festival på Hulen. Det blir kjempebra!

Tirsdag - redigeringKl. 09.07: Meistad har allerede sittet en time i stu-dio og jobbet med innslaget om Amnestymøtet. Det er foreløpig altfor langt, forklarer hun. - Da jeg begynte å jobbe her var maksimums-lengden på innslag tre minutter. Alt over det måtte kuttes. Nå heter det ca. fire minutter, med rom for utskeielser. Men det radioinnslaget som

fakta:Studentradioen i tallAlder: snart 20 årAntall medarbeidere: 80-90Antall lyttere: ca. 2500 pr. ukeDriftsutgifter: ca. 500 000,- pr. årSendeflate: 29 timer pr.ukeFrekvenser: 104.1 - 106.1 - 107.8 MHz

- Marius! Nå har jeg trykka på disconnect! Men det som vanligvis kommer opp gjør ikke det! Musikkredaktør Marius Hoem Iversen sitter med hodetelefonene på inne i studio og skal introdusere kveldens sending på vegne av redak-sjonen. - Har jeg tid til å komme inn og se på det? Kl. 16.59: En lettere stresset Hoem Iversen fin-ner feilen. Alt klar til sending.

Kl. 17.02: Det som må være en av radiohisto-riens lengste jingler tones etterhvert ut (en jingel er en (vanligvis) kort lydsekvens som opplyser om hvilken kanal/hvilket program man lytter til). Tirsdag Tirsdag er i gang. Kveldens vert er samfunnsredaktør Løkke.

Atriums to utsendte blir sittende og følge med på tekniker Gamsletts hurtige bevegelser. Det ser komplisert ut. CD’er skal klargjøres, jingler og ferdiglagde reportasjer skal spilles. Enda mer imponerende er at det hele skal koordineres med et stramt oppsatt sendeskjema.

Kl. 18.59: Siste sangen for i kveld fyller studio. Løkke legger fra seg hodetelefonene, kommer ut og takker oss for besøket. - Nå? Fornøyd? - Jada. Det har nå gått mye verre før, sier han beskjedent.

...and you don’t stopEt par dager senere ringer jeg ansvarlig redaktør Kristine Magnesen for å sjekke noen tall. Det blir også tid til å spørre hva hun legger i «fritids-forbedrer». - Fritidsforbedrer? Vel, vi har et bra kulturtil-bud til studenter, hver dag, hele uka, og har hatt det i snart 20 år. Og vi stopper aldri!

…og så vil jeg gjerne hilse til alle kjente i fyllingsdalen...

vil holde på oppmerksomheten til en lytter i mer enn fire minutter, skal være ganske bra. Kl. 09.33: Etter en del klipping og liming ender innslaget opp på ca. fem minutter. Meistad har på beundringsverdig vis klart å unngå rabalde-ret fra lydsjekken. - Hvor lang tid bruker du på å lage et slikt innslag? - Jeg jobber ca. fem timer pr. uke i snitt, sier hun etter en kort tenkepause. - Men nå har jo jeg jobbet her en stund, og redi-gering og slike ting går jo fortere etterhvert.

Kl. 09.37: Tidligere i år fikk studentradioen pri-sen som «Årets Fritidsforbedrer» av Natt&Dag, i sterk konkurranse med BIFF og Fløienfestivalen. Meistad var med å ta i mot prisen. Det var stort. - Først trodde jeg «fritidsforbedrer» kanskje betydde at radioen forbedrer fritiden til de som jobber her, he-he. Men det betyr vel at noen synes vi lager god radio, tenker jeg.

Tirsdag - sendingKl. 16.58: Det er kun minutter igjen til Tirsdag Tirsdag skal på lufta. Tekniker Trine Lise Gamslett stresser.

- I Studentradioen er det kun tekniker jeg er in-teressert i å være, forteller Gamslett. Man har så mange knapper og lys og brytere til disposisjon, skjønner du? Det var nå det som lokket meg hit, i alle fall. Nå har jeg vært her i over to år, og be-gynner kanskje å tenke det er nok snart. Jeg har fått en lei tendens til å bli sittende å se ut av vin-duet istedenfor å følge med, he-he. Tross denne advarselen forløper sendingen relativt smertefritt. Hvis det ikke var for at de fleste musikkinnslagene bærer preg av å være noe bare studenter kan like, er det akkurat som «ordentlig» radio. I tillegg til en lang rekke ferdige innslag byr Tirsdag Tirsdag denne kvel-den på studentnyheter og interessant debatt i studio.

Kl. 18.49: - Hvordan ligger vi an på tid? Løkke ser ut på sin tekniker. Hun ser på klokka og på sendeskjema. Tirsdag Tirsdag ligger litt fo-ran skjema. - Bare legg inn en jingle etter denne sangen. På ett minutt eller noe sånt. - Ett minutt? - Ja. Eller et halvt. - Ok....

28

kultur:

landet med de muntre negreReisehåndbøker handler om mer enn kost og losji.

tekst: Trym N. [email protected]

ill: fra En annen verden : Gylne Florida. Oslo, 1950

Amerika finnes ikke på kartet. Det gjør deri-mot land som USA, Canada og andre amerikan-ske land. Likevel sier man gjerne at man skal til Amerika når man reiser til et sted i USA. Ame-rika finnes bare i tanken. Helt siden de første norske utvandrerne landet på prærien og sendte blomstrende brev hjem, har nordmenn bygget opp et (senti)mentalt bilde av hvordan det er å leve ‘over there’. Det er liksom ingen ende på hvor godt det er å komme fra trange kår på vestnorske stup til det brede bondelandet i Midt-Vesten. Amerika symboli-serte karrieremuligheter, overflod og, fremfor alt, personlig frihet. Alt det som manglet i gam-lelandet. Etter at intellektuelle som bl.a. Jens Bjørne-boe dissekerte denne oppfatningen på slutten av 1960-tallet, fikk bildet temmelig kraftige riper i lakken. Det viste seg at landet også represen-terte dype sosiale og økonomiske forskjeller, som kom til syne ved fattigdom og urettferdig-het. Rasismen og den vestlige undertrykkingen av kvinner resulterte i store opprør, som fortsatt kjennes.

Det glimrer - men er det gull?Et problem ved dagens håndbøker er at de raskt blir utdaterte. Hva gjør så reisehåndbøker til interessant lesning? Forklaringen ligger kanskje i at de tidligere reiseskildringene var mer stem-ningsrapporter og fortellende tekster. Vår tids masseturisme hadde ennå ikke slått til for fullt, og tilbudet var derfor mindre mangfoldig. Da ble det plass til store fortellinger. En følge er at bøkene fremstår som mer eller mindre tidsty-piske. En slik bok heter En annen verden : Gylne Flo-rida (1950) og er skrevet av Paul Lorck Eidem. Etterkrigstidens optimisme stråler ut fra omsla-get, som er gjengitt på denne siden. Boken åpner med en kavalkade over Florida i bilder. Lett-kledde damer hopper bukk på en strand. En vakker møy viser frem en bugnende kurv med

2929

landet med de muntre negre

appelsiner. Forfatteren viser frem en storfisk han selv har fått på kroken. Velstand og frihet. Para-dis. Kontrasten til den norske hverdagen er slå-ende. Nordmenn som nettopp hadde gjennom-gått en lang og utmattende krig etterfulgt av knapphet og mistro, må ha sett på denne fortel-lingen fra Florida som en åpenbaring. Det bør understrekes at denne bokens hoved-anliggende er å vise frem de storartede naturopp-levelsene i Florida, og ikke være en altomfattende guide til delstaten. Likevel uttrykker den så sterkt visse holdninger, at man knapt kan unngå å legge merke til dem.

Trafikk, butikk og ideologiHistorien starter i New York, der det er snøre-kord. Alle vil sørover, og pakker derfor bobilene sine og suser av gårde på de nye motorveiene. Eidem forteller om hvor flotte de store Grey-houndbussene er, med klimaanlegg og liknende. Så faller et par replikker litt utenom det vanlige: «De svære bussene er trygge. De kjører igjen-nom en vanlig bil uten så meget som å rynke på støtfangeren». Senere følger en kommentar til den amerikanske trafikkstatistikken: «I de siste 25 årene har landeveiene kostet 700 000 men-neskeliv, eller mer enn alle U.S.A.’s kriger sam-menlagt, hvis en da ikke regner med indianerne. Og hvem gjør det?». Senere reiser forfatteren til den gamle byen St. Augustine på vestkysten av Florida. Her drar han på guidet tur i hestedrosje, med en farget mann til kusk. Dette beskriver han slik: «Muntre negrer i flosshatt kjører turistene rundt med hest og trille. De peker med stolthet på fortet og det gamle slavemarked [...]». I et kapittel kalt Neger mot slutten av boken får vi vite litt mer om statusen for de mange etterkommerne av slavene. «Snakk med slave fra Borgerkrigens tid» lyder skilt langs veien. Eidem forteller om hvor undertrykket de fargede er, selv om de ikke lenger er eid av noen. Alt fra setene bakerst i bussen til dårlige jobber er satt av til fargede, som ikke «vil drømme om å gå inn på de hvites hoteller». Selv grøsser han over disse holdnin-gene, uten å reflektere noe videre over dem. Samtidig peker han på at forholdene blir stadig bedre, men at det likevel er langt igjen.

KvinnebilderSom nevnt dekker de første sidene av boken en bildeserie, hvor Floridas strender, parker, fiske-muligheter og overnattingssteder vises frem i all sin prakt. Bildene er påfallende. Uansett hva som skal friste turistene til Florida, reklameres det i forbindelse med Overflod. I den sammen-heng dukker Kvinnen opp. Hun kan sies å inkar-nere det Eidem i forordet kaller «Paradisets Eva, solfylt og skjønn, med bare et lite møllmåltid av en badedrakt». Denne bruken av kvinnekroppen i salgsøye-med kan få noen og enhver til å rynke på nesen. Det som er like interessant, er hvem som iakttar og hvem som blir målgruppen i en kommuni-kasjonssammenheng. Fra og med side én levnes det neppe noen tvil om at det er Mannen som er ute og reiser, et inntrykk som styrkes av innhol-det utover i boken. Det går i haifiske, fribryting og hundeveddeløp. Hva en kvinne på ferie skal ta seg til mens mannen er på haifiske, får vi ikke vite. Hun er vel hjemme med ungene, eller går rundt med appelsinkurver til turistene.

En annen verden idag?Etter et slikt dykk i femtitallets glade ferieliv, kan det være interessant å se hvordan det står til med dagens omvisere. Vi oversvømmes av guider som lover å lede oss forbi dyre og ubekvemme hoteller. De hvisker deg i øret om ukjente perler langs kysten, og inneholder alt du kan tenke deg om priser, ruter etc. Fortellingene må du lage selv. Det viktigste i dag er nok å trå utenfor all-farvei, der turistene ikke kommer i veien for feriebildene dine. Det vanskelige balansegangen blir da å holde en respektfull avstand til de fast-boende, samtidig som ønsket om å lære å kjenne dem og deres levesett er sterkt. Har noe forandret seg? Jeg tør påstå at våre holdninger til minoritetsgrupper knapt kan sam-menliknes med de som kommer til uttrykk i nærværende bok. Likevel kan det være fornuftig å ha en kritisk distanse til reklamer som omgir oss til daglig. Når en bedrift som 7Eleven klarer å reklamere for Solo og solskinnsbolle til kr 19,- med en kvinne i BH av gule fjær, er det slett ikke sikkert at så mye har skjedd. I hvert fall ikke siden Eva stod på vannski i Florida.

“Dette bildet av en badestrand kan vel gi noen hver lyst til å komme seg sørover i en fart [...]”

“Gylne sydfrukter. Hele kurven full av faste, fine, saftige lekrerier byr deg velkommen [...]”

3030

film::

tekst: Carina Ø[email protected]

foto: Henrik O. Jenssen

natu

ral b

orn

film

frea

k

Før spurte vi oss hva som var galt med norsk film-produksjon. Nå kan vi undre oss over det motsatte. Vi har tatt en prat med filmentusiast og program-leder i P2s Filmfront, Mikal Olsen Lerøen.

Mikal Olsen Lerøen (33) er en kjent radiostemme for mange. Han begynte i NRK P3 i 1993, og har siden 1994 jobbet mer og mer med film. Fra å krangle inn en filmanmeldelse her og der, har han nå sitt eget filmprogram på P2. En halvtime i uken gleder han oss med programmet Filmfront, hvor han innsikts-fullt og med sin karakteristiske stemmebruk tar oss med inn i filmens forunderlige verden. Mikal inn-rømmer gjerne at han er filmfreak, men hvordan har hans forhold vært til norske filmer? - Som for de fleste på min alder har det vært trau-matisk, sier Mikal. Spesielt var mye av åttitallet ille.

Men det handler også om at vi i Norge ser veldig mye god utenlandsk film, og når vi sammenligner de norske med dem, blir det en ganske urettferdig sam-menligning. Men jeg er nok ikke alene om å føle at norsk film har vært et skjellsord en periode.

Kids og kontinuitetMen nå har det skjedd en endring. - Ja, helt klart. Og hvis du skal si det med ett ord, så er det kids. Å slippe til yngre krefter og mer upolerte manus fra folk som ennå brenner og vir-kelig har lyst. Ta for eksempel Mongoland. Den fikk

31

egentlig ikke slippe til, men menneskene bak den brant så mye for den at den ble en av de beste norske filmene på flere år. Men så kan du snu på det og si at kontinuitet er en forklaring. Hans Petter Moland hadde kanskje ikke laget en film som Aberdeen hvis det ikke hadde vært for at han hadde en kontrakt med Norsk Film om at han skulle lage et visst antall filmer. Filmen har en ganske kjip og uvanlig historie som det ikke er sikkert han hadde våget å fortelle hvis han ikke visste at han hadde frihet til å prøve ut ting, sier Mikal. - Når det gjelder kontinuitet, kan man også se på Knut Erik Jensen. Ikke mange har blitt ledd ut så mye som ham i nyere norsk filmhistorie. Han har alltid kjørt i sitt spor, med filmer om Nord-Norge med ikke særlig lett tilgjengelige historier. Nå har han fått så til de grader betaling for det, med Heftig og Begeistret som en av de best besøkte filmene i Norge, og det på tross av at det er noe så usexy som en dokumentar om et relativt dårlig mannskor. Det funker nok å kjøre sitt eget løp og skape seg en identitet hvis man bare får lage nok filmer.- Historiene har vel også endret seg? - Ja, på et eller annet tidspunkt for et par år siden var det ikke lenger forbundet med noe billig, skittent og skamfullt å si at du ville lage en kom-mers historie, og ha som mål at folk skulle se filmen din. Han mener mye av endringen ligger i en overgang fra å være opptatt av å levere et budskap til heller å vektlegge å fortelle en god historie. - Før tenkte man gjerne at ”jeg har noe utrolig viktig som jeg vil fortelle, og det viktigste blir at jeg får fortalt det, ikke at jeg lager en god film.” Men å lage film er en jævlig dyr måte å fortelle noen det du har på hjertet. Hvis det bare er viktig å få frem et budskap, hadde det vært bedre å kjøre annon-ser i de største avisene. Men her har det skjedd noe, og man tar nå mer hensyn til å fortelle en god historie.

Mer hverdagsrealismeMikal er utrolig glad for at Erlend Loe er blitt en av spillefilm-konsulentene i Norsk Film som skal plukke ut nye prosjekter. - Her har du en ung mann som har skjelt ut norsk filmbransje, og ikke er av den gamle skolen som kjenner noen som kjenner noen. Detektor-produsent Edvard Dreyer er også kommet inn i styret. Da signaliseres det at de har skjønt at noe nytt har skjedd og at nye folk må få være med å bestemme. Det er helt genialt, og da har du en fair sjanse til å finne de litt rare Mongoland/Detektor-manusene, som hverken løser noen verdenspro-blemer eller er adapsjoner av flotte bøker fra hundre år tilbake. - Hvis jeg har en kampsak, så er det å få slippe å se kostymedrama, fort-setter Mikal. Ikke fordi det er noe galt med kostymedrama, men fordi de

tar så jævlig mye plass. De koster så utrolig mye, men har lett for å bli mid-dels gode filmer istedenfor veldig gode. Når vi lager så få filmer som vi gjør, vil jeg at de skal fortelle meg noe om Norge idag. Jeg så mine egne ord da Erlend Loe uttalte at han kun skulle gi penger til små filmer som handler om Norge idag. Det trenger ikke å være så viktige historier, men de må plasseres inn i vår tid.

Enklere historier- Flere norske dokumentarfilmer har premiere i år. Hva kan være årsaken til at den type film er såpass populær blant publikum nå? - Dokumentarfilmer er en sjanger som virkelig har vært budskapsorien-tert, og er enda mer enn en vanlig film blitt laget fordi man ønsker å for-

...for et par år siden var det ikke lenger forbundet med noe billig, skittent og skamfullt og si at du ville lage en kommers historie...

32

telle noe. Se her, se de stakkars narkomane, eller de gamle menneskene på sykehjemmet. Men ønsker du å ha en avslappende kveld på kino, vil du kanskje ikke se om kreft og døende tjue-åringer. De dokumentarfil-mene vi ser nå er ikke store ”redde verden” historier. Heftig og begeistret er en mye enklere historie, da den tilsynelatende bare handler om et kor, og ikke om at vi må verne om Nord-Norge fordi det er i ferd med å forsvinne. Alt om min far er også en ganske enkel histo-rie som bare forteller om en far/sønn-relasjon.

Kritisk hjemmepublikum- Norske filmer vinner mye priser rundt om i verden for tiden. Er dette noe nytt? - Nei, det tror jeg ikke er noe nytt. Norske filmer har nok alltid gjort det rimelig bra på utenlandske fes-tivaler, så det kan virke som om de lettere har blitt godt mottatt i andre land. Det finnes mange bra festi-valer rundt i verden som vi aldri hører om, med både gode juryer og et høyt kvalifisert publikum. Det er vanskelig å si hvorfor de blir bedre mottatt ute, men en årsak kan være at vi her hjemme nok har lettere for å bli kritiske i forhold til levering av replikker og til språket generelt. Han forteller at 1732 Høtten, som ble massivt slaktet her hjemme, levde et langt liv på festivaler rundt om i verden. Han mener også selv at den filmen er mye bedre enn kritikkene her hjemme tilsa. Det samme gjelder Jeg er Dina, men i det tilfellet tror han at publi-kum har klart å se igjennom den negative omtalen, og at den kommer til å gå ganske bra, tross dårlige kritik-ker. - Jeg tror nok at vi som kritikere forventet oss veldig mye av Jeg er Dina fordi det er den største og dyreste delvis norskproduserte filmen gjennom tidene, og fordi vi er glad i bøkene. Dermed leser vi kanskje mye mer inn i filmen enn hva den er. Jeg tror folk på utsi-den av Norge mye lettere vil kunne se den for hva den virkelig er god for.

Forventninger til HimmelfallAv de filmene han selv har hatt forventninger

til i år, nevner han Tyven,tyven, ikke minst fordi han har stor tro på hovedrolleinnehaver Jørgen Langhelle. En annen film han har sett frem til er På sangens vinger - Heftig og Begeistret 2. Men han gleder seg spesielt til Gunnar Vikenes mørke komedie Himmelfall, som får premiere til høsten. Den ble spilt inn her i Bergen i fjor, med blant andre Kristoffer Joner i en av hovedrol-lene. - Gunnar har virkelig sloss for å få filmen sin igjen-nom. Energien du har når du sloss, pleier ofte å feste seg på film. Dessuten har han meget gode skuespillere med på laget. Hvis jeg skulle ha plukket ut tre skandi-naviske skuespillere til en film, ville jeg plukket ut de tre som han har valgt, nemlig Kim Bodnia, Maria Bon-nevie og unge Joner. Gunnar har en teft som jeg liker godt.

Festivaler og fotballMikal ser ut til å kunne snakke om film i timesvis. Om at det burde vært enighet i norsk presse om når fil-manmeldelser skal komme på trykk i forhold til pre-mieredato. Om terningkast som fungerer greit hvis det bare fortelles hvorfor terningen landet på akkurat det tallet. Om mangelen på god og dyptgående film-kritikk i Norge, og anmeldere som bruker spalteplas-sen til å referere handlingen, istedenfor å fortelle deg hvorfor du bør se filmen eller ikke. I Filmfront tar han opp ett eller to tema hver gang, og forsøker å gå i dybden og sette filmene inn i en større sammenheng. Han velger fritt hva han vil ta opp, og reiser rundt og intervjuer både store og enda større filmfolk. Når jeg spør, riktignok ganske dumt, om han har drømmejobben, svarer han at de kan skyte ham hvis han sier noe annet. - Jeg var i Cannes i fjor for første gang, og da tenkte jeg “jøss, nå går det ikke an å komme til en større fes-tival”. Så jeg er fornøyd, ja. Han prøver for øvrig alltid å få med seg en fotball-kamp på stedet når han farter rundt på festivaler. Det kan være godt med en avveksling fra kinomørket, selv for en filmentusiast av Mikals kaliber.

3333

kom og syng ein songEr du ein av dei som ikkje heilt skjønar at Asgeir er så sjef, men derimot meiner at Eli og Jarl burde stilla som statsministerkandidatar, ja, då er dette noko for deg. For at barne-TV var betre før er vel ikkje berre nostalgi?

tekst: Jon Opedal [email protected]

ill: www.nrk.no

Nei, klart barne-TV var betre før. Ungane no til dags har det nok ikkje så lett. Rekkja over åttitals-program som meir enn forsvarer eit par rosande ord på trykk, er lengre enn halsen til Raffen og meir fantastisk enn dei utrulege sakene maskina Bertha leverte på samlebandet sitt. Så finn du ikkje din personlege favoritt omtala her, har det rett og slett å gjera med at ingen gidd lesa ein artikkel på ti sider. Men nok om det. Kjøp ein pose TV-Godt, lås fjernkontrollen på NRK og bli med på Atrium sin guide over seriar som ikkje bør gå i gløymeboka.

Dei snilleDen fyrste typen program eg har valgt å setja søkelyset på, har som fellestrekk at dei alle var veldig snille. Dei ville freista å læra oss noko om livet på ein jordnær og koseleg måte. Det beste av desse programma var utan tvil Portveien 2, med Eli og Jarl, eller Eli og Terje. Der lærte me om naturen, årstider, ”de fire elementer” (eller var det fem?) og dei klarte også på imponerande vis å halda orden på dagane. ”Hvilken dag er det i dag? Er det tirsdag? Jaaaaaa!” Ikkje for det, Port-veien 2 hadde utan tvil sine småpsykedeliske inn-slag. Raffen som luska rundt hjørna og budde i ei klokke var, dersom ein tenkjer etter, nokså sjukt. Det same kan seiast om kengurupostman-nen. Labbetuss havnar nok også under denne over-skrifta. Likevel hadde også dette programmet sine sjuke sider. Tenk berre på den gigantiske hunden som i program etter program dynka Halvdan Sivertsen (!) med slev, og dei to under-lege skapningane Smitt og Smule. Kven i all verda var dei? Og for ikkje å tenkja på Gullars. Ein fugl som bur saman med ei dame, og naboen med dress og flosshatt bur i eit søppelspann. Likevel er det ikkje tvil om at programma hadde ein viss pedagogisk schwung over seg. Det var jo tross alt NRK som betalte for alt dette. Jordnære og ufarlege kan ein trygt seia at

også God bok og To hus tett i tett var. Minken slo Märtha Louise med over ti år. Og var ikkje dei to husa ein slags tidleg og snill variant av Big Bro-ther? Nei, kanskje ikkje. Men mykje moro med enkle verkemiddel var det lell.

Dei fantastiskeNokon som hugsar Shagma? Om svaret er ja eller nei vil eg uansett på det sterkaste råda dykk til å ta turen innom Christins mimreside på veven (home.online.no/~groennsl), om ikkje anna enn for å høyra den fantastiske musikken. Elektronisk popmusikk på sitt beste! Skulle eg fått velja ein serie som skulle få lov til å gå på nytt, ville eg utan tvil valgt Shagma - reisen til jor-dens indre. Med si fantasyaktige historie og sær-prega persongalleri er det ikkje tvil om at den ville ha fengja både store og små i desse Harry Potter-tider. I nokolunde samme gata finn me og Det var en gang et menneske. Serien fylgjer ein gjeng raringar på reise opp gjennom historia, under leiing av ein klok gamling med langt, kvitt skjegg. Fyrste episode handlar om evolusjonen, korleis men-nesket vart til, og vidare streifar dei innom både romerane, solkongen og den franske revolusjo-nen. Å kom, igjen då, NRK... me vil ha reprise. No! ”Kom og syng en sang!” Også to klapp, ikkje sant? Onkel Reisende Mac, Sprocket, gor-gane, Søppelhaugen, doserane og alle dei pus-sige fragglane. Det fantastiske universet til Jim Henson høyrer så absolutt med på ei topp fem-liste over tidenes barne-TV. Og at reisebreva frå Onkel Reisende Mac er titusen gonger meir interessante enn Erik Bye sine, er det vel ikkje nokon som vil protestera på. ”Mamma! Se! Jeg har fanget en fraggel!”

Dei realistiskePå laurdagar og sundagar, etter det ordinære barne-TV, var det ofte ein spesiell godbit for dei

litt større. Dette var gjerne framhaldsseriar, og gjekk ofte i samband med Halv-sju, Midt i smør-øyet eller Sommerkino. Serien eg hugsar best, og som det knytter seg ein del personlege minne til, er definitivt Borgen skole. Settinga var ein skule i Oslo, og serien tok opp typiske snart-fjortis-tema som forelsking, teite lærarar og smugrøy-king på do. Og så var jo Banjo-Kari vaktmeister, då. To andre seriar i same sjanger var Furuhaugen blues og Avisgjengen. Sistnemnte handlar, som namnet jo gjev ein god peikepinne på, om ein ungdomsgjeng som lagar ei avis. Det går sjølv-sagt ikkje alltid etter planen, og konflikter var det nok av. Heldigvis enda det alltid opp med at den strenge redaktørjenta og den vimsete jour-nalisten, som i løpet av episoden hadde vorte uvenner, fann tilbake til kvarandre. Furuhaugen blues var spunne over den samme lesten som Borgen skole. Klassefestar og flasketuten peiker på. Og hovudpersonane spelte i eit band som gjorde ein versjon av «House of the Risin` Sun». Som me sjølvsagt måtte spela på klassefestane våre.

Kva seier dagens unge?Så, kva med borna i dag? Har dei i det heile tatt høyrt om Eli Rygg eller Labbetuss? Min store plan var å gjennomføra ei slags spørreundersø-king i nokre barnehagar her i Bergen. Det gjekk i vasken. Men ein dag eg gjekk og rusla rundt i sentrum kom eg forbi ein gjeng smårollingar som hadde nistepause. Eg mota meg opp, gjekk bort til ein av dei vaksne og spurte om eg kunne stilla ungane eit par spørsmål om barne-TV. Og trur du ikkje dei var over seg av godord om denne Asgeir fysaken. Ein eller annan bjørn i eit blått hus verka også ustyrteleg populær. Eli Rygg hadde dei ikkje høyrt om, og ikkje verka dei særleg interesserte i å læra om ho, heller. Ungdomen no til dags, altså.

«Fram mot år 2005 skal Bergen bli en mer kunstnervennlig by», vedtok Bystyret i mars 1997. Året etter bevilget de over én million kroner til samtidsmusikk. Byens rockemiljø måtte nøye seg med 100 000 kroner.

Én million delt på fire organisasjoner for sam-tidsmusikk høres ikke ille ut. Verre blir det når over 20 rockeorganisasjoner, og i tillegg rundt 500 band, skal dele 100 000 kroner. Da blir det bråk, selv blant fredelige og idealistiske roc-kere.

Bråk med BRAKNår et samlet rockemiljø i Bergen reiser seg mot Bystyret blir det surt. Surt for Bystyret, som ikke hadde særlig mange argumenter å slå i bordet med. I fronten for protes-tene sto organisasjonen BRAK (Bergens rock-aktører). BRAK har ansvar for 13 frivillige rocke-organisasjoner i Hordaland, der-iblant diverse utøvere, klubber, kulturhus og festivaler i Bergen. Gjennom et samarbeid mellom BRAK og Kulturavdelingen ble det utarbeidet en egen handlingsplan for kategorien «rytmisk musikk», herunder rock, blues, R&B, soul, rap, metal, techno og dance. «Gjennom satsing på alle nivåer skal kvaliteten på den rytmiske musikkutøvelsen i kulturbyen Bergen heves», het det i den nye handlingsplanen. Den ble vedtatt i mars 2001, fire år etter den forrige. Resultatet ble 950 000 kroner til rock for året 2001. Rockemiljøet hadde kanskje ønsket seg mer, men nå hadde de i alle fall oppnådd å synliggjøre seg på overflata av den kulturpolitiske åkeren. Framtidsutsiktene så bedre ut enn på lenge, til tross for stadig

hard konkurranse fra de tradisjonelle og langt «finere» budsjettvinnerne.

Livets rett ikke en selvfølge?I lyse og trivelige omgivelser i Byrådsavdeling for kultur har spesialkonsulent Keld Hyldig sitt kontor. Han er gjestfri og imøtekommende, plukker ned handlingsplaner fra hyllene, og skri-ver ut flere ark med tall med mange nuller bak. Her er ingenting hemmelig, disse papirene er åpne for offentligheten. Hyldig ved- går at by-e n s

r o c -kemiljø slet i motbakke på 90-tallet: - Aktørene innenfor rytmisk musikk har nok tradisjonelt ikke vært så dyktige som en del an-dre aktører til å profilere seg selv overfor politi-

kerne og til å jobbe målrettet for å oppnå offent-lige tilskudd, forklarer han. Hyldig viser til byens jazzmiljø som en særlig suksess i så måte. At jazzen i Bergen har hatt en rivende utvikling de siste årene er heller in-gen ukjent sak. Fra å være et politisk usynlig og nedprioritert område innenfor musikklivet på begynnelsen av 90-tallet jobbet jazzorgani-sasjoner som Nattjazzen, Bergen Jazzforum og Vestnorsk Jazzsenter selv opp sin egen profil overfor politikerne over mange år. Det resulter-te i betydelig økte midler fra Bergen Kommune, og i tillegg statlig støtte fra 1997. Nå er jazzo-rganisasjonene i Bergen blant de som får mest

kommunal støtte i forhold til antall aktører. Bare Festspillene, samtidsmusikk og opera

ligger foran i rekka. Hyldig bekrefter at egeninnsats og selvhevdelse kan ha betydning for

å bli synlig på den offentlige are-na, og dermed i neste omgang få større plass på budsjettet: - Kommer man seg inn på statsbudsjettet er man spe-sielt sikret. Da er kommune-ne ment å skulle følge opp de samme kulturpolitiske pri-oriteringene, og resultatet blir enda mer penger til de aktuel-le organisasjonene.

Dette har både Festspillene og Vestnorsk Jazzsenter nytt godt

av, de mottar hvert år både kom-munale og statlige midler.

- Vil dette si at de som roper høyest får penger, og resten må klare seg på egen

hånd? - Nei, det er veldig mange faktorer som

spiller inn her, sier Hyldig. - Selv om vi har sett en økt liberalistisk utvik-ling i de senere år, er det fortsatt stor politisk vilje til å støtte de kulturformer som ikke auto-matisk klarer seg selv. Som eksempel trekker han fram samtidsmu-sikken, som blir regnet som en smal kategori, og som gjerne ikke har mer enn 15-20 publikum-

NÅR LYKKEN ER LITT MER PENGER

tekst: Trude Lø[email protected]


>>

NÅR LYKKEN ER LITT MER PENGERmere på enkelte konserter. Uten betydelig of-fentlig støtte, ville samtidsmusikken sannsynlig-vis ikke greie å overleve. - I motsetning til samtidsmusikken kan man også si at rocken selger seg selv på en helt an-nen måte, fortsetter Hyldig. Rocken får som re-gel publikum uansett, og kan på den måten sies å være av mer kommersiell art. Men også sam-tidsmusikken må nok jobbe med å synliggjøre seg selv i større grad framover enn de gjør i dag. Dette er en generell tendens som gjør seg mer og mer gjeldende. Igjen viser Hyldig til jazzen som den musikk-formen som kanskje best har klart å balansere på den kulturpolitiske linja: - Jazzorganisasjonene og deres musikere har profilert seg selv nasjonalt og internasjonalt og trukket til seg et stadig større publikum. Samtidig har de unngått å bli kommersielle i drift og innhold. Spørsmålet om kulturelle hierarkier og kvali-tetskriterier svirrer i lufta. Hyldig mener et be-

grep som høykultur er noe man ikke lenger ope-rerer med i kulturpolitiske kretser. - Men det er klart at man må forholde seg til skillet mellom profesjonelle og amatører, og til spørsmålet om kunstnerisk kvalitet i forbindelse med dette. Kulturpolitisk sett har det vært tra-disjon for å se begge disse som viktige offent-lige ansvarsområder, forklarer han, og legger til at problemet noen ganger kan være å vurdere hvor folk hører hjemme.

Den glade amatør?Tallene fra Bergen Kommune viser at det nett-opp er av stor betydning hvor folk hører hjem-me. Amatørvirksomhet kommer generelt dår-ligst ut på lista med hensyn til bevilgninger. For rockens del forteller handlingsplanen fra 2001 at det er få profesjonelle utøvere innen rytmisk musikk i Bergen. Kombinert med et eventuelt kommersstempel er nok ikke dette et særlig heldig utgangspunkt. Mye har imidlertid forandret seg i rockemiljøet bare i løpet av det

siste året. Hyldig er klar over dette: - Handlingsplanen blir gjennomgått på nytt annethvert år, og det er nok sannsynlig at akku-rat dette punktet med amatører og profesjonelle blir revurdert i år 2003, sier han. Det som omtales som «bergensbølgen» har nemlig ikke gått upåaktet hen, heller ikke ved Byrådsavdeling for kultur. Mange store artist-navn har gjort seg bemerket både nasjonalt og internasjonalt. Flere er også på vei inn i de pro-fesjonelles rekker. Kan dette være begynnelsen på starten?

Kilder:Handlingsplan for kunst og kunstnere i kulturbyen Bergen, Bergen Kommune, Fritid og kultur, Kulturavdelingen 1997. Handlingsplan for rytmisk musikk i kulturbyen Bergen, Bergen Kommune, Byrådsavdeling for kultur, idrett og skole, Kulturseksjonen 2001.

HÅP OM BEDRE TIDER

– Man kan ikke regne med å få penger rett opp i hendene sånn uten videre. Men når vi nå har vist at vi har mye bra på gang, da ønsker vi at kom-munen også strekker ut en hånd mot oss. Vi håper på en gjensidighet der, men det har ikke skjedd ennå.

Mikal Telle

36

>>tekst: Trude Lø[email protected]


Mikal Telle driver selskapet Mitell, som består av fem plateselskaper, en plate-butikk og bookingbyrået Mitell Booking Agency. Han har vært en viktig drivkraft bak den såkalte «bergensbølgen».

Mikal Telle sitter avslappet og tilbakelent i sine hjemlige kontorlokaler på Møhlenpris, til tross for et arbeidstempo de fleste av oss ville fått svettebrott av. - Hva synes du om Bergen Kommunes støtte til rock? - Vi har brukt en del krefter i det siste på å vise Bergen Kommune at det er mye bra som fore-går i miljøet vårt. Men vi har fått lite uttelling til nå, og føler oss vel egentlig litt motarbeidet, sier han. - Vi har tidligere søkt om penger til forskjel-lige ting som stipender og start av firmaer, men aldri fått noe.

Nye takter?Telle legger til at ting kan være i ferd med å snu seg i disse tider. - Vi har inne en søknad akkurat nå om støtte til diverse prosjekter og festivaler, deriblant Dugnad, som vi ikke har fått svar på ennå. Får vi et positivt svar, er det et skritt i riktig retning, da kan vi ha en fin dialog i gang med kommunen. Får vi ikke innvil-get støtte, blir vi derimot ganske oppgitte. Men det er det litt tidlig å si noe om ennå.- Tror du blesten rundt rockemiljøet i Bergen for tiden kan bidra til mer aksept fra kommunen framover? - Ja, det bør gå enklere å få støtte fra nå av. Bergen har mange store artistnavn. Röyksopp, Kai-zers Orchestra, Ralph Myerz, Sondre Lerche og

mange flere. Flere utenlandske artister går også gjennom Bergen for å komme ut på markedet i utlandet. Mye er på gang. Det er kanskje ikke riktig å kalle det en bølge, men det er i alle fall en start. Sier en beskjeden Telle. Og fortsetter: - Miljøet vårt er nok et lite særtilfelle på den måten at vi generelt har presset lite på for å få penger. Artister er ofte ikke så inter-esserte i byråkratiske spørsmål, og mange har heller ikke tid. Da er det veldig bra å ha organisasjoner som BRAK. De har hjulpet oss mye.

Må vise seg fram Telle mener heller ikke det er urimelig å måtte stå litt på for å vise hva man er god for. - Man kan ikke regne med å få penger rett opp i hendene sånn uten videre. Men når vi nå har vist at vi har mye bra på gang, da ønsker vi at kommunen også strekker ut en hånd mot oss. Vi håper på en gjensidighet der, men det har ikke skjedd ennå.- Synes du det generelt er vanskelig å legitimere rock som musikkform overfor politikerne? Dette er tydeligvis et spørsmål som enga-sjerer Telle særlig sterkt: - Generelt burde kultur få mye mer penger, sier han ivrig. - Og ja, politikerne burde bli flinkere til å se verdien av den nye musikkul-turen, ikke minst som et viktig forebyggende tiltak. Forebygging overfor ungdom og fri-tidsproblemer er spesielt viktig. Jeg har snak-ket med Kulturavdelingen om dette, men de er dessverre ikke helt med på denne tanke-gangen ennå. En annen ting er alle artistene fra Bergen som gjør det så bra nasjonalt og internasjonalt. Her ligger mange ressurser som kan slå positivt ut for byen og nærings-livet framover. Telle mener det ligger en generell treghet i systemet og lite vilje til å tenke nytt: - Mye penger forsvinner også i byråkra-tiet, for eksempel i forbindelse med store prosjekter som Kulturby 2000. Det er et pro-blem at alt alltid må settes inn i større sam-menhenger eller prosjekter. Hadde aktuelle artister, plateselskaper og ungdommer heller fått mer penger direkte i hendene, kunne pengene blitt brukt mer effektivt. Og her er selvfølgelig ikke noen hundre tusen kroner noe å snakke om. Til dette trengs det mange millioner og en helt annen prioritering av kultur enn vi har i dag. Avslutter Mikal Telle, som tross alt er en ukuelig optimist. I morgen er det første fly til London for arbeidsjernet. Nye prosjekter venter.

3737

>>

Blant de fjorten avgangselevene som stiller ut, er det et bredt spekter av uttrykksformer. Noen jobber med fotografi, andre med video og nesten halvparten med maleri. - Hvorfor er det så mange som jobber med maleri? - Maleriet lever godt i dag, men under andre betingelser enn i høyseson-gen rundt 1960-70, sier Hauge. Vi har i dag en type maleri som i mye større grad problematiserer det å være maleri. Mange kunstnere har oppdaget at maleriet egner seg godt for å diskutere høyst forskjellige ting. Flere av spørsmålene man stiller til denne fargede firkanten, kan også overføres til andre kunstformer, som installasjon og performance. Det er alltid en este-tikk knyttet opp til alle kunstneriske uttrykk, og denne estetikken har en eller annen konseptuell betydning. De som har lært seg kodene, og som har øvd seg litt i å lete etter slike spor i maleriet, finner faktisk en interes-sant diskusjon, og det tror jeg også at man kan se på denne utstillingen. - Et eksempel på dette er en av elevene som helt klart arbeider med maleri, men på en måte som løser opp dets bestanddeler. Hun kan for eksempel ha bunker med papir på gulvet, taktile former på veggen og farger som sprer seg fra flaten til veggen, i det hele tatt maleri i en eller annen prosess. For 20 år siden ville det kanskje ikke blitt kalt maleri, men muligens skulptur. I dag er det en del av det maleriske språket.

Den Ærverdige KunstforeningBergen Kunstforening/Kunsthall har vært fast visningssted for avgangsstu-dentene de siste fem-seks årene. Før den tid vekslet det blant annet mel-

lom Kulturhuset USF, kunstforeningen og «mellom rommene» ute i byen. - Vi setter veldig stor pris på å ha utstillingen i Kunsthallen, men det har ikke bare vært uproblematisk, sier Hauge. Det har vært perioder da insti-tusjonen Bergen Kunstforening har vært såpass symbolsk belastet, i positiv forstand, at studentene har funnet at i det øyeblikk de trer inn i dens ærver-dige hvite rom, farger det også verkene deres. Motkulturelle uttrykk ble plutselig veldig borgerlige, og anti-kunst ble en del av den etablerte kunst-ens scene. Derfor fløt i en periode mye av den unge samtidskunsten rundt i byrommene, fordi man mente at dette kanskje var den riktige plassen for den.- Hvor mange av de som går ut av akademiet livnærer seg som kunstnere? - Det er et evig tilbakevendende spørsmål, sier Hauge. Statistikkene vi har å forholde oss til er veldig gamle. De sier at ca. seks prosent overlever som kunstnere. Den statistikken sier likevel mindre og mindre fordi hele yrkeslivet er forandret. Det dukker stadig opp nye måter å tjene penger på, alt fra å produsere web-sider til flyktige stylist-oppdrag. Mange av våre studenter går inn i såkalt kreative yrker, som før var synonymt med rekla-mebransjen, men som nå er etterspurt i alle foretak som jobber med kom-munikasjon mellom mennesker. Derfor blir det vanskelig å komme med noen prosentandel. Jeg tror bestemt at det er mange flere av våre studenter som etter endt utdanning livnærer seg i en jobb som de er tilfreds med, enn folk som uteksamineres fra for eksempel Filosofisk institutt. Ikke glem at det å leve som billedkunstner i dag er mye mer enn å stille ut på Sam-tidsmuseet. Det fins flere scener hvor unge kunstnere kan trives utmerket.

I disse dager åpner Kunstakademiets avgangs-utstilling Klassekamp i Bergens Kunstforening. - Utstillingen er veldig bredt anlagt, og forteller mye om hvor flytende kunstverket er i dag - hvor høyt det er, hvor lavt det er, hvor dypt det går og hvor overfladisk det kan være, sier dekanus Øystein Hauge.

tekst: Carina Økland og Lene Ulvesæ[email protected], [email protected]

foto: Lene Ulvesæter

3838

Og hvis scenen ikke eksisterer, så lager de den gjerne selv. De oppretter konsulentfirmaer, kre-ative byråer, frittgående institutter eller interes-seløse fellesskap.

Alder og bakgrunn- Denne tradisjonen speiles også i hvem som får studieplass her, fortsetter Hauge. Vi har en rela-tivt høy gjennomsnittsalder sammenlignet med andre utdanningsinstitusjoner på vårt nivå. De fleste er 23-24 år når de begynner på førsteåret. Søkerne rekrutteres nå fra mange flere felt enn før. Vi har både hatt folk med militær utdannel-se og med musikerbakgrunn, i det hele tatt sø-kere med helt andre erfaringer enn den tradisjo-nelle kunstskoleutdanningen vi rekrutterte fra før. Derfor er det ikke så rart at vi i andre enden uteksaminerer folk som går inn i uvante sam-menhenger. - Når det gjelder hvorfor folk søker, ligger nok mye av motivasjonen i et ønske om å stimuleres til å tenke på nye måter og i nye kombinasjoner. Dessuten søker de å rokke ved tilvendte sam-

menhenger som man kanskje har kjørt seg fast i. Til og med næringslivet har fått øynene opp for dette, uten at vi nødvendigvis applauderer det så sterkt. Det finnes næringslivsledere som er sultne på generell nytenkning, og som ser en gevinst i folk med kunstnerisk bakgrunn. Dette gjelder enten de tenker å spise seg inn på nye markeder, eller å få produktene til å se annerle-des ut.

Intervjubasert opptakKunstakademiet er den høyeste kunstutdan-ningen i Norge. I tillegg til Kunstakademiet i Bergen, finnes også Statens Kunstakademi i Oslo og Kunstakademiet i Trondheim. Flere hundre søker hvert år her i Bergen, men bare femten kommer inn. -Hvordan foregår søknadsprosessen? - Opptaksprøvene er i første omgang basert på fem-seks innsendte verk i form av femten minutters videoarbeider, lysbilder eller digitale bilder på CD eller DVD. Andre presentasjons-former kan også forekomme.

Av de ca. tre hundre søkerne vi får inn, pluk-ker vi ut 40 som vi kaller inn til intervju. Så blir studentene intervjuet gruppevis av en komité. På intervjuet må de ha med seg originalarbei-der. - Hva ser dere etter? - Vi ser etter modenhet i forhold til eget uttrykk. Arbeidene de har med seg kan nesten være hva som helst, bare presentasjonen er pro-fesjonell og engasjert. Da har vi grunn til å tro at vedkommende kanskje er kommet til rett sted. Jeg sier kanskje, fordi det er alltid en fare for at vi rekrutterer folk på helt gale premisser. Derfor går vi veldig grundig til verks i disse intervju-ene. Tidligere erfaringer med praktiske opptaks-prøver viste at noen av dem som gjorde det godt på prøvene gjerne kom til et sted som ikke svarte til forventningene deres. Det er ikke nok at søkerne repeterer sine innøvde triks i løpet av noen dager under tidspress. Vi velger heller å bruke tiden på intervjuer, avslutter dekanus Hauge.

Avgangsutstillingen Klassekamp vises i Bergens Kunstforening/Bergen Kunsthall fra den 12. april til 5. mai.

Deretter vises den i Kunsternes Hus i Oslo fra den 10. til 26. mai.

Dekanus Øystein Hauge ved Kunstakademiet i Bergen

39

2. Hvilke forventninger har du til avgangsutstillingen?

3. Hva skal du gjøre når du nå er ferdig på akademiet?

4. Hvor er du om fem år?

5. Noen ord om akademiet?

1. Hva jobber du med i kunsten din?

- Jeg har egentlig ingen spesielle forventninger. Har heller konsentrert meg om hvor lang tid det er igjen til bildene skal i Kunstforeningen og om hvordan jeg skal gjøre mine ting.

- Jeg er opptatt av sammenheng og likestilling mellom musikk og bilder. En visualisering av elektronisk musikk.

- Jeg arbeider med maleri, og for tiden er jeg opptatt av lyd.

- Jeg lager video som på et eller annet plan forholder seg til film. Rent tematisk jobber jeg med begreper som makt og avmakt. Arbeidet mitt drøfter og forholder seg til film uten å være film. Det er spilt inn på video, og det er en ve-sentlig forskjell i kvalitet.

- Har ikke så veldig store forventninger. Vi er ikke så naive at vi tror vi blir oppdaget, eller noe sånt.

Navn: Endre AalrustAlder: 28 årKommer fra: Hamar

Stiller ut: Video

- Aner ikke. Jeg ser ikke for meg en fremtid der jeg står på et atelier for meg selv, og jobber frem mot en utstilling i ny og ne. Jeg ønsker å jobbe kreativt på mange forskjellige områder, og det gjør jeg allerede. Jeg driver platebutikk, jobber som dj og er grafisk designer for et plateselskap i tillegg til kunstutdanningen.

- Det er vanskelig å si. Forhåpentligvis får jeg utbytte av utdannelsen min, og jobber med noe kreativt! Det er vanskelig å legge faste planer, for oppdrag kan dette ned helt uten forvarsel. Får håpe det detter ned noe spennende...

- For lite samtaler. Man skulle tro det boblet over av kreativitet på et sånt sted, men jeg opp-lever det som det minst kreative stedet i hele verden. Folk sitter forknytt på hvert sitt berg, og nekter å utveksle ideer. Men jeg har også masse positive erfaringer, og er glad jeg fullførte.

- Jeg har noen prosjekter på gang. Jeg skal være i Hamburg en periode i sommer, og så flytter jeg forhåpentligvis til Berlin. På sikt vil jeg vur-dere å ta en mastergrad.

- Kanskje jeg er hjelpepleier i Hokksund? Nei, jeg jobber forhåpentligvis ikke så mye med an-dre ting enn kunst. Jeg kommer til å jobbe som kunstner, men det er nok lenge til jeg tjener penger på det.

- Jeg mener at akademiet har vært bedre før enn det er nå. Man lærer lite, men forandrer seg mye.

- Jeg ønsker å forsette å jobbe som kunstner så mye som mulig, men man må jo ha penger også. Uansett blir jeg nok boende i Bergen.

- Ingen anelse. Det er langt frem i tiden. Jeg er nok mest opptatt av hvor jeg er nå. Samtidig hå-per jeg at jeg fremdeles holder på med kunst.

- Det fine med akademiet er kommunikasjo-nen. Dialogen og møtet med andre som holder på med kunst. Et miljø jeg ikke ville vært foru-ten.

Navn: Silje HeggrenAlder: 23 årKommer fra: Bergen

Stiller ut: Malerier, malt på titommere.

Navn: Charlotte PerssonAlder: 32 årKommer fra: Sverige

Stiller ut: Malerier

- Jeg ser på det som en feiring av fire års utdan-nelse. Vi feirer slik vi kan det best, med utstilling og en heidundrende fest.

vi stilte tre av kunstnerspirene noen spørsmål i forkant av utstillingen

(something is)

av Amund Børdahl, stipendiat ved Seksjon for gresk, latin og egyptologi

La oss si at vi skal lage en rådstale om å føre krig mot tyrkerne. Tilrådende argumenter hentes fra de nevnte steder (loci). 1. Tilskyndende bevirkende årsak (Causa efficiens impulsiva). ‘Frelse og sikker-het for hele kristenheten, og den ytterste fare som vi befinner oss i, tvinger oss til å gå til krig mot den tyranniske tyrk.’ Dette kan for-sterkes og understrekes utfra ulike farer vi nå svever i, ‘Tyrken som i denne stund har gjort holdt i Tysklands nabotrakter er akkurat som en rasende løve som ikke hviler før dens blodige gap har fortært oss.’ Likeså kan vi illustrere med denne sammenlikningen: ‘Når en brann oppstår i nabobygningen, løper vi straks til for ved felles hjelp å slukke brannen, slik at ikke brannen litt etter litt når våre vegger. Hva bør vi ikke da foreta oss med en så stor brann som herjer hele byer og land, og som lett vil få hele den kristne verden til å forgå i flammer, dersom den ikke slukkes i tide?’

Slik lyder det første av syv punkter i en retorisk fingerøvelse for dansk-norske grunnfagsstudent-er (bakkalaurer) i retorikk cirka år 1600. Øvelsen fyller halvannen side i en 250 siders avhandling om talekunst og disputaskunst, av bergenseren Kort Aslaksen (Cunradus Aslacus Bergensis) (1564-1624), professor i pedagogikk (= latinsk grammatikk), gresk, hebraisk og til slutt teologi ved Det Kongelige Københavnske Akademi (= universitetet). Kan en den halvannen siden på fingrene, kan en klippe opp en amerikansk pres-idents politisk-militære rådstaler i tykke eller tynne papirstrimler og merke strimlene med

greske og latinske termer. Såpass skoleretorikk kan en amerikansk president. Bare unntaksvis når han riktignok nivået til greske og romerske feltherrer som snakker til soldatene eller til råds-forsamlingen før eller etter slaget, slik vi daglig kan lese hos antikke historikere som Thukydid, Xenofon, Sallust, Livius, Tacitus. Han (presi-denten) unngår likevel stort sett våre hjemlige statsministres usikre ordvalg, søvndyssende smil og flakkende og/eller stive blikk. Deres retor-ikk er vanskeligere å begripe med klassiske be-greper. Mitt prosjekt er fortidsorientert. På et elfen-bensbord i toppen av Øisteinsgate 3 (Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap, Seksjon for gresk, latin og egyptologi) har jeg en stabel med flate og firkantede ark. Det er foto-kopier av 3-400 år gamle avhandlinger og lære-bøker. De har det til felles med Kort Aslaksens lærebok at de er skrevet av danske-norske aka-demikere i perioden ca. 1550-1700 og i hovedsak dreier seg om retorikk, som i denne sammen-heng omtrent kan defineres som kunsten å uttrykke seg godt, sant og skjønt på sterk og fly-tende latin. Kort fortalt gjør jeg en historisk-filo-logisk undersøkelse av disse bøkene, som i de siste par århundrene i beste fall har vært kikket i av en og annen lærdomsarkeolog av typen Holger Fr. Rørdam (fl. 1875). Den eldste boka i korpus er De methodis (Om metodene) av Niels Hemmingsen (1513-1600), Danmarks mest berømte teolog i det 16. århundre, og en virk-som person også etter at han i 1579 ble avsatt fra sitt professorat i København, etter press fra

rhetoric in the state of Denmark-Norway

forskerstafett:

41

Caspar Bartholin (1585-1629). Fra Københavns Universitet 1479-1979, bd. 5. København, 1980

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-instituttene. I denne utgaven har Amund Ove Børdahl stafettpinnen, han er stipendiat ved Seksjon for gresk, latin og egyptologi. I neste ut-gave går pinnen videre til professor Idar Stegane ved Nordisk institutt.

kurfyrsten av Sachsen, på grunn av sin kalvin-ske lære om nattverden. De methodis ble utgitt i Rostock i 1555, Wittenberg 1559, 1562, Leip-zig 1565, 1570, 1578, og i samlebindet Opuscula theologica (Teologiske verker), Genève 1586 (og senere). Boka er et forholdsvis tidlig og vektig (ca. 240 sider) bidrag til den metodediskusjo-nen som preger mye av universitetsfilosofien i hundreåret forut for Descartes’ kjetterske essay Discours de la méthode (1637). Annen halvpart er en systematisk håndbok i geistlig retorikk. Den kom i engelsk oversettelse under tittelen The Preacher, or Methode of preaching (London 1574, 1576). Oversetteren meddeler på tittelbladet at boka er «very necessarie for al those that by the true preaching of the word of God, labour to pull downe the Sinagoge of Sathan, and to build up the temple of GOD.» En annen mann i korpus er medisineren og teo-logen Caspar Bartholin (1585-1629), som ifølge danske historikere begynte på latinskolen da han var tre og i en alder av tretten fremførte selv-lagde greske og latinske taler på prosa og vers: en lykkelig barndom. Akkurat for tiden arbeider jeg med å forstå og forklare Caspar Bartholins fremstilling av «Tropenes sanne grunnlag mht. slekt og art» (De veris Troporum fundamentis in genere & in specie) i hans Rhetorica (1623). Bartholin resonnerer seg blant annet frem til at «de tar derfor fullstendig feil som definerer trope som en endring av et ord fra dets egentlige betydning til en annen» (Falsissimi ergo illi, qui tropum definiunt immutationem vocis a propria

significatione in alienam). Bartholins resonnement vekker interesse fordi han her polemiserer mot den rådende oppfat-ning i retorisk teori fra antikken og frem. Den hermeneutiske refleksjonen over klarhet-en og dybden i resonnementet kompliseres im-idlertid av fortolkerens overflatiske kjennskap til tidlig-moderne aristotelisk språkfilosofi, og til den dunkle og originale teologien til Holger Rosenkrantz den Lærde (1574-1642). Riksråd Rosenkrantz er ifølge Bartholin den rette op-phavsmann til tropenes sanne teori. Å dømme etter et lite avsnitt i J.O. Andersens biografi over Rosenkrantz (1896), ser det ut til at Bartholins gjeld kan presiseres utfra Rosenkrantz’ avhan-dling om 1. korinterbrev, kap. 2. Avhandlingen finnes ifølge Andersen i en litt mangelfull avskrift i Det kongelige biblioteks Kallske Samlinger, 4to 297.Fol.187-203. Tanken på å få se skriftet gir hjertebank - og hodepine! For utover sin person-lige venn og mesén Holger Rosenkrantz, oppgir Bartholin i forordet til sin retorikkbok navnene på 30 antikke og humanistiske forfattere, hvis re-toriske verker han særlig bygger på. Forfatterne er omtalt i Jöchers Allgemeines Gelehrten-Lexicon (1750-1897), men mange av dem er omtrent bare omtalt der, og UBBs eksemplar av Jöcher er kun til lesesalsbruk. Det lindrer ikke akkurat hodepinen å ta to par av setningene i Foucaults Vitensarkeologi: «But to seek in the great accu-mulation of the already-said the text that resem-bles ‘in advance’ a later text, to ransack history in order to rediscover the play of anticipations or echoes, to go right back to the first seeds or

to go forward to the last traces, to reveal in a work its fidelity to tradition or its irreducible uniqueness, to raise or lower its stock of orig-inality, to say that X invented nothing, or to discover that Y had more predecessors than one thought, these are harmless enough amuse-ments for historians who refuse to grow up.» Heldigvis skal jeg tilbringe sommeren bak tak og vegger i et tørt og kjølig tysk bibliotek, mens de andre barna skylles i saltvann og stekes i sol.

La meg avslutningsvis få knytte an til det innle-dende sitatet med å fortelle en vits, som jeg tror jeg har lest hos Jan Erik Vold: Dagsnytt er en mann som kommer inn i stuen din og sier: Det brenner i naboens juletre, men det gjør ikke noe. Så mens det brenner hos naboen, hva er ytterst sett målet for humanistisk forskning? Å bli lest av GUD etter at brannen er slukket og mannen i Dagsnytt er taus.

42

Navn: Ane FidjestølAlder: 26Tar hovedfag i: Religionsvitenskap

hvor er boka mi?

tekst: Mona Mellstrø[email protected]


Hva skriver du om?- Jeg skriver om mytekonstruksjoner i Kosovo, med fokus på tiden før og etter Milosevic.

Hvorfor valgte du dette som tema?- Under NATOs bombing av Serbia ble jeg en-gasjert i antikrigsarbeid, og synes dette er et spennende område.

Hva kan du bruke dette til?- Jeg har lyst til å jobbe i en idealistisk organisas-jon eller med konfliktspørsmål. Kompetansen jeg som religionsviter har innen feltene religion og politikk innebærer et nytt og spennende per-spektiv. Dette er noe jeg har lyst til å jobbe vi-dere med.

Hvordan er en vanlig dag for deg?- Lesedagene blir begrenset av barnehagens åpningstider når jeg må levere og hente dat-teren min, men siden det er siste semester på hovedfaget, prøver jeg å sitte litt lenger. Jeg job-ber best fra klokka fem til åtte. I tillegg til å lesing har vi hyppige skrivegrupper og faglig re-laterte diskusjoner.

Hva kan du tenke deg å jobbe med i frem-tiden?- Jeg har lyst til å ha en jobb som bidrar til rev-olusjon og jeg vil forandre verden litt.

hove

dfag

sstu

dent

en

Den norske bokhyllen har det vondt. Selv om man fyller den opp med alle bøkene som noensinne har blitt utgitt i Norge, er den like trøstesløs. Og hvorfor? Bøkene den lengter etter finnes ikke oversatt til norsk.

tekst: Trine F. [email protected]

ill: Zeitlose Kunst. Wien, 1934

Over skulderen skuler den norske bokhyllen til den langt mer fornøyde svenske bokhyllen, som koser seg med Montaigne og en komplett sam-ling Platon. Vi snakker altså om norske gjen-diktninger av de europeiske klassikerne. For, før 1990 var det virkelig slik her i Norge at det ikke fantes fullstendige oversettelser av Vergils Aenei-den, ikke av James Joyces Ulysses, ikke av Prousts På sporet av den tapte tid, heller ingen ordentlige oversettelser av Kafka. Men, det kan kanskje virke som om vi har forbedret oss noe? Blant annet er Vidarforlaget i disse dager i gang med en oversettelse av Pla-tons verker i sin helhet. Likevel er det slik at man både i Sverige og Danmark i evigheter har kunnet lese disse tekstene, og dertil har man kunnet velge og vrake blant flere oversettelser. Hvorfor har man så i dette landet ikke klart å ivareta den europeiske kulturarven?

Nordmenns lesevanerPax forlag er ett av de forlagene som primært arbeider med oversettelser. Vi har snakket med Live Slang, forlagsredaktøren i Pax, om hvilke tanker hun gjør seg om den norske bokhyllens mangler. - Det å si at Norge ikke er gode til å gjendikte er en feilaktig betegnelse av situasjonen. Veldig mye litteratur oversettes til norsk, men i Norge har man et annet syn på litteratur enn man har, for eksempel i Sverige, og dette får konsekven-ser for hva som oversettes og utgis. Og det er ganske riktig en stor forskjell på to, tilsynela-tende, så like land som Norge og Sverige. I Norge har folk en oppfatning av skjønnlit-teratur som rekreasjon. Vi foretrekker en god historie og har i liten grad noen holdning til lit-teratur som intellektuell stimulans. - Nordmenn liker å rose seg av at vi er et av verdens

mest lesende folk. Er dette en feil betegnelse? - Vel har Norge status som et aktivt lesende folk, men hva er det vi egentlig leser? Vi leser stort sett tre typer litteratur: store, greie fortel-linger fra det norske samfunn, store, greie for-tellinger fra et eksotisk samfunn, eller vi leser krim. Den norske leser vi ha fortellerglede og spennende plot. Slang mener det i Norge har utviklet seg en kultur, hvor det er politisk ukorrekt å påpeke forskjellen mellom god og mindre god littera-tur, mellom høyverdig og lav litteratur. - Å rangere bøker i forhold til kvalitet blir gjerne møtt med avsky her i Norge. Man rynker fort på nesen over alt som dunster av åndssnob-beri.

Norske proletarer og svenske akademikereSlang sier den fattige oversettelsestradisjonen her i landet mye skyldes den norske etterkrigs-tidas sosialdemokrati. Hun sier det i Norge har vært en for sterk likhetstanke til å gi rom for noen intellektuell elite. - Det svenske sosialdemokratiet har nok sett litt annerledes ut enn det norske. I Sverige har man hele veien sørget for å oversette de litte-raturhistoriske klassikerne. I Norge har vi også oversatt mye, men vi har mer av for eksempel Hemingway eller Steinbeck. Forfattere som er bredere og i større grad appellerer til mengden. - Når det gjelder det litterære miljøet i Sve-rige, finner man som ellers i Europa, langt tyde-ligere rester etter et aristokrati, og der vil man finne en helt annen holdning til litteratur enn her til lands. I England opererer man faktisk med to ulike ord, litterary fiction og fiction for å betegne forskjellen på bøker der den lette for-tellingen, og bøker der det rent litterære står i fokus.

43

hvor er boka mi?

Slang synes likevel det er viktig å fremheve at situasjonen er blitt endel bedre. - Det har vært så få intellektuelle i Norge, og universitetet er såpass ungt. Men vi er vitne til en forandring. På 80- og 90- tallet kunne vi i for-lagene merke en slags oppvåkning. Man kunne spore en ny interesse for tenkning. Folk begynte å lese annerledes og flere av forlagene kastet seg på denne endringen i kjøpemassen; slik som Solum med sin smale serie og Bokvennen Forlag. Jeg synes derfor ikke det er riktig å svartmale situasjonen helt. - Finnes det i forlaget noen tanker om ansvar for kunnskapsformidling, eller er situasjonen slik at dere må tenke kommersielt og ta hensyn til hva som selger?

- Forlagene utgir det de er i stand til å leve av. I Norge kjøper ikke folk tungvektere. Hvem leser Proust? Jeg tror man kan telle dem på én hånd. Forlagene er avhengig av sine salgstall og kan ikke gi ut noe de vet kun vil selge to- eller trehundre eksemplarer første året. Å oversette koster. Bare oversetteren skal ha sytti- til hundre tusen for arbeidet. I tillegg kommer konsulen-ten, korrekturleseren og så videre. I Norge blir derfor det å oversette smale ting ekstra vanske-lig siden vårt språk er så lite. Vi gambler med noen få hundre kjøpere på et år, mens man i USA regner femten tusen solgte eksemplarer på et par uker. - I hvilken grad er staten interessert i å legge til rette for at forlag kan løsrive seg fra det kommersielle?

- Norsk kulturråd støtter et visst antall titler. Men støtteordningene har favorisert norsk skjønnlitteratur. Oversettelser blir tildelt en meget liten andel av denne pengepotten. Når det gjelder oversettelser innen filosofi er situasjonen enda verre. Støtteordningene er elendige. Utgivelser i filosofi faller til og med utenfor innkjøpsordningen.

En ung oversetterVi har også snakket med Klara Sjo som er hoved-fagsstudent i latin her ved Universitetet i Bergen. Hun oversetter epigrammer av Marsial fra latin til norsk og har et mulig svar på hvorfor den norske bokhyllen ser så tomme ut. - Når det gjelder den litterære arven fra antik-ken finnes svært lite som er oversatt til norsk. Hvert tiende år hender det at et eller annet forlag dukker opp med noe. Nylig fikk vi Ovids Heltinnebrev oversatt til norsk, men slikt er svært sjelden. Også Klara Sjo tror årsaken ligger i kultursy-net hos den norske befolkningen. - Jeg kan tenke meg at det kan ha noe å gjøre med at latin falt ut av de norske skolene på et tidlig tidspunkt. I andre land er dette en del av allmenndannelsen. Selv blant professorer i litte-ratur er det her til lands altfor vanlig å lese over-settelser av de greske og latinske verkene. - Gjøres det noe for å høyne status for klassiske fag? - Forskningsrådet gir gjennom noe som heter antikkprogrammet økonomisk støtte til alle som studerer klassiske fag, for å forsøke å øke antal-let studenter. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha noen voldsom innvirkning på oversettelser som til sist havner i bokform. Her er det nok forlagene som ser seg nødt til å velge antikken vekk, da nordmenn ikke kjøper det i store nok kvanta.

44

f.v. Kristin Rygg og Nazuki Kobayashi foreleser i japansk.

Er du fascinert av enormt store puggemengder, selvpining og disiplin? Eller er du klar for en seriøs utfordring?

tekst og foto: Kjetil Sørås

Japansk grunnfag kan tilby deg mye, og blant annet dette. Med i underkant av 20 studenter i klas-sen og god oppfølging fra lærerne får man assosiasjoner til videregå-ende. Her er virkelig muligheten for å bli godt kjent med andre og å bli flink i språket hvis man står på. Faget er bygget opp av et forkurs som går over to semestre, hvor man lærer grunnleggende gram-matikk, syntaks og cirka tre hundre japanske tegn. Grunnfaget følger året etter og er også på to semes-tre. Her utdypes og videreutvikles grunnlaget man har fra forkurset. Totalt er faget bygget opp av japansk samtidskultur, generell historie, religions- og litteratur

historie, grammatikk, skrive- og leseopplæring, i tillegg til en munt-lig del. Man kan ikke regne med å snakke flytende eller skrive per-fekt etter disse to årene, men om man vil, har man lagt et grunnlag for videreutvikling og besitter god basiskunnskap. Japanerne bruker selv de syv første årene av sko-legangen på å lære seg samme mengde tegn, som utgjør 881 styk-ker.

Japansk også berørt av kvalitetsreformenOppbyggingen av faget er idag slik det var da det ble opprettet i 1986/87, og det kan nevnes at vår universitetsrektor Kristin Koch

Kristensen tidligere har undervist i dette lille, men spennende faget. I dag er det Kristin Rygg og Nazuki Kobayashi som har det pedago-giske og faglige ansvaret. Etter-hvert skal også japansk grunnfag moduliseres som de fleste andre fag ved universitetet. Dagens for-kurs ønskes omgjort til grunnfag og grunnfaget til storfag. Samtidig er man igang med å utvikle et utvekslingsprogram med et av de mest prestisjetunge universitetene i Japan, Waseda University. Man vil da kunne søke utveksling etter fullført grunnfag og ta et semester i Japan som en del av storfag japansk.

Miniordliste:

God dag - Konnichiwa

Har du det bra - Genki

Jeg elsker deg -

Aishiteru

På gjensyn - Matane

Takk - Arigato

fadderbarn søker faddere vårslepp! HFSU:

...for alle HF-studentar 16. april på Garage! Fremadstormende Brim-stone fra Bergen spiller 60-tallsinspirert rock.Dørene åpner kl. 22.00Gratis inngang før kl. 01.00

Ønsker du:- betingelsesløs hengiven-het? - å feste en hel uke før semesterstart?- gratis arrangementer?- å bli kjent med nye men-nesker?

Kontakt oss: [email protected], eller ring til Lennart 95976972 eller Olaug 92452671

birth of the cool tekst: Ragnar [email protected]

Den vanlige måten å spille jazz på tretti og førtitallet var såkalt be-bop. Uttrykket skulle være sterkt, hurtig og det skulle spilles høyt. Trompetisten Buddy Bolden kunne ifølge legenden høres tretti miles unna på klare netter. Miles Davis traff i en alder av tjueen år den fjorten år eldre Gil Evans. Sammen var de klar for å tilføre et nytt og mer individuelt preg til jazzen. Davis hadde bitt seg merke i at musikken ble vurdert etter styrke og vedblivende kraft og at dette ble veid foran den estetiske bedøm-melsen Han ville derfor forsøke å tilføre noe nytt, både personlig og musikalsk, en cool stemning, der musikeren utstråler en utilnærme-lighet. Coole vibber gjennom en ukjent og usårbar musikk og med en kjølig og sofistikert eleganse i fremførelsen. Miles Davis uttalte at musikken til Gillespie og Parker var blitt for kompleks for publikum å følge: «If you weren’t a fast listener, you couldn’t catch the humour or feel-ing in their music. Their musical sound wasn’t sweet, and didn’t

have harmonic lines that you could easily hum out on the street with your girlfriend trying to get over a kiss. Bird and Diz were great, fan-tastic, challenging, but they weren’t sweet. But Birth of the Cool was different because you could hear everything, and hum it also. We shook people’s ears a little softer than Bird or Diz did». Birth of the Cool kom ut i 1950 og innspillingen fant sted over en peri-ode på femten måneder og flere forskjellige musikere var innom studioet. De eneste konstante var Miles Davis, Lee Konitz, Gerry Mulligans, og Bill Barber. I begyn-nelsen var folk skeptisk til den nye stilen. Sammenliknet med høyok-tanintensiteten i bepop virket denne nye sounden vektløs og nærmest med en porselensaktig overflate. Miles Davis og hans musikere uttrykte mindre ild, spilte færre noter, spilte saktere, brukte mer plass og frembrakte kvaliteten i hver tone. Det skulle likevel vise seg at Cool skulle bli en ny måte å spille på og en ny retning som manifesterte seg i jazzmusikken.

kjærleik x 69tekst: Jon O. [email protected]

I 1999 ga The Magnetic Fields ut 69 Love Songs, ei plate som er akkurat det den høyrest ut som. Eit trippel-album med kjærleikssongar. Men me snakkar ikkje akkurat om Love Song Collection. Mannen bak The Magnetic Fields, Stephin Merritt, er ein av dei som alltid vert omtala som eit geni. Men sanneleg min hatt trur eg ikkje dei har rett. For berre geni klarar å landa med begge beina på bakken etter eit slikt halsbrekkande prosjekt. Og Merritt ikkje berre landar, nei, han set eit fjellstøtt ned-slag til 20 i stil. I løpet av dei nesten tre timane streifer me innom dei fleste aspekta kjærleiken har å by på. Frå vill forelsking til eit knust hjarte og to. Bandet flørtar også med eit utall ulike musikksjangrar under-vegs, frå Burt Bacharach-ballader via superfengande synthpop til reg-geae. Alt dette utan å mista fokus, og utan det vert rotete eller kao-tisk. Merritt syng dei fleste låtane sjølv med si djupe baritonrøyst, men innimellom får han hjelp av andre. Den eg har lyst til å trekkja

fram av desse er Claudia Gonson. Med si litt kjølige stemme utgjer ho ein ypperleg kontrast til sjefen sjølv, og «Acoustic Guitar» er eit av (dei 69) høgdepunkta på plata. Apropos høgdepunkt; når låt-materialet i utgangspunktet er så sterkt som her, trur eg ikkje det er så nøye kven som syng og spelar. Det er rett og slett umogeleg å øydeleggja desse perlene.

pensumfritt Våren er her. Bergens studenter gnir søvnen ut av øynene og spretter våryre ut i sol og lettsindighet. Hva var det så studentene leste seg kloke på mens vintermørket enda holdt sin gufne neve over skuffen med sommerklær? Vi har spurt fire av dem, og bedt dem anbefale noen gode titler.

tekst: Trine F. [email protected]

foto: Aud Marit Sofie Wigg

Anne Kari Holm, kulturvitenskap grunnfag:Sidharta av Herman Hesse er en god bok. Handlingen foregår i India og vi følger en ung mann gjen-nom livet. Han foretar en reise rent faktisk, men også mentalt. I sin søken etter sannheten lever han først en tid i askese, siden i stor overflod. Til sist slutter han å lete etter visdommen hos andre, og alene når han Nirvana. Boken handler om hvordan ett menneske kan bryte ut og oppdage verden alene. Den er underhol-dende skrevet selv om den handlet om ganske dype ting. Man kjenner seg lett igjen i Sidharta selv om man ikke selv foretar den samme reisen, eller har de samme konkrete ønskene.

Svetolav Marinov, datalingvistikk hovedfag:For tiden leser jeg Hotel New Hampshire av John Irving. Her møter vi en amerikansk familie som driver et hotell i tiden før og etter andre verdenskrig. Boken tematiserer familien og verdier. Samtidig møter vi et ganske kontroversielt miljø, hvor vi for eksempel støter på en skildring av Østerrikes prostituerte. Dette er den første boken jeg leser av Irving, men jeg vil gjerne lese mer. Jeg liker stilen hans. Noen deler av boken får deg til å le, andre deler gjør deg irritert.

Kari Mathilde Hestad, nordisk mellomfag:Jeg holder for tiden på med Melancholia av Jon Fosse. Den handler om maleren Lars Hertervig sett fra ulike vinkler. Jon Fosse går inn i malerens jeg i begynnelsen av bøkene. Siden møter vi hans søster, og til sist en fjern slektning, som har hatt en guddommelig opplevelse ved å se et av maleriene hans og går for å snakke med en prest. Jon Fosse mener selv han blir religiøs gjennom å skrive. Hans kunstop-plevelse kan kanskje ligne den man finner i boken, først hos maleren, siden hos den perifere slektnin-gen.

Ennio Dessí, historie og geografi grunnfag: Jeg vil anbefale J. D. Salingers Catcher in the rye. Den handler om livet til en ung amerikansk gutt på 19 år. Handlingen finner sted i New York på femtitallet. Hovedpersonen blir sparket ut av skolen og er livredd for å la familien vite dette. Han holder sannheten skjult for foreldrene og reiser hjem hver ferie med munnen full av løgner. Handlingen i tidsrommet mellom disse hjemmeferiene viser livet for en vanlig amerikaner i tenårene. Boken er full av komiske situasjoner.

sunn paranoia i en sinnssyk verden

tekst: Kim [email protected]

«The enemy,» retorted Yossarian with weigthed pre-cision, «is anybody who’s going to get you killed, no matter which side he’s on, and that includes colonel Catchart. And don’t you forget that, because the lon-ger you remember it, the longer you might live.»

- Catch 22

I en tid som denne, preget av konstante krigs-erklæringer mot terror, mot ukjente kjeltringer som truer den frie verden, mot en fiende som ofte kan virke allestedsværende er det betryg-gende å vite at det finnes noen som har en kri-tisk stemme. I så tilfelle kan romanen Catch 22 av den amerikanske forfatteren Joseph Heller kanskje virke som en sunn litterær hestekur mot vår moderne tids paranoia og proklamerte skyggekriger. Denne antikrigsromanen, om en kan kan være så dristig å betegne den slik, ble utgitt i 1961, og retter et skarpt søkelys mot de mange underfundige paradokser som er inne-bygd i moderne krigføring. I romanen blir vi

presentert for en rekke dilemmaer som er knyt-tet til hvilke motiver som ligger til grunn for militær krigføring og hvilke krav en stat kan stille til vernepliktige soldater i form av oppof-relse. Med Catch 22 blir disse problemstillingene satt på prøve innenfor rammen av andre verdenskrig hvor hovedperspektivet er rettet mot en ameri-kansk bombeflyskvadron i Italia. I dette fiktive universet stilles det på denne måten til skue en burlesk farse hvor det mer enn antydes hvor-dan et militært felttog kan utnyttes til personlig vinning og være et optimalt vekstmiljø for opp-ortunister og sosiopater i samtlige ledd av en militær organisasjon. I romanen blir vi kapittelvis introdusert for en rekke skikkelser hvis eneste hensikt er å fremme sine egne karriereplaner samtidig som de uten skrupler ofrer andre mennesker for å nå sine mål, og da i særlig grad offiserer av høyere rang. Resultatet blir uungåelig: alt som hender på flybasen får et arbitrært preg, mannskapene blir valgt ut til meningsløse bombetokt, ukva-lifisert befal blir satt til kommandoposter de ikke mestrer og kriteriene for forfremmelse eller avstraffelse er flytende og nærmest uforutsig-bare. Romanens locus, flybasen Pianosa, er for-melt styrt av en major som har det fengende navnet Major Major. Selv om han er offisielt utnevnt til skvadronleder, blir hans innflytelse og makt undergravd av en konstant innbyrdes strid mellom annet befal, både på og utenfor flybasen. Dette skyldes i all vesentlighet at han gjemmer seg for sine underordnede. Ansvarsfra-skrivelsen blant det øverste befalet manifesterer seg på sitt mest absurde når det for eksempel er en simpel underoffiser av laveste rang som heter Wintergreen som godkjenner hvilke ordrer som skal iverksettes og som sensurerer hvilke brev både majoren og generalene for de ulike fly-avdelingene skal få lov til å videresende. En annen skikkelse som kan fremtre som ikon for den uorden som er herskende i U.S Air Force, er kvartermesteren Milo Minderbinder. Med en enestående evne til å importere ferske matvarer til offiserenes selektive ganer blir han etterhvert den som de facto styrer flybasen Pianosa. Milo får rekvirert store deler av de amerikanske bom-beflyene som er i Middelhavet til å fly ferskvarer frem og tilbake til ulike flybaser samtidig som

han mottar fortjeneste for å fungere som mel-lommann. Med sitt omfattende handelssyndikat representerer dermed Milo selve symbolet på American free enterprise, en markedsøkonomi som er det naturlige sentrum for enhver ameri-kansk tilstedeværelse i verden. At det foregår en verdenskrig er for Milo mer eller mindre uved-kommende. Han gjør forretninger med både aksemaktene og de allierte. Hele romanen er med andre ord en skildring av galskap satt i system hvor grådighet triumferer over nasjonal-følelse, menneskeverd og idealisme. Den eneste karakteren som synes å være bevisst på disse grelle kjensgjerningene, er bombesikteren Yos-sarian. Som en av de mange vernepliktige på Pianosa er Yossarian frustrert over sin overord-nedes manglende og tildels fraværende evne føle å sympati med de menige. Dag for dag ser han undergangen nærme seg ved at oberst Catchart planlegger det ene umulige selvmord-stoktet etter det andre samt at hans venner forsvinner sporløst i skyene. For å avreagere oppsøker Yossarian bordeller i Roma sammen med sine kamerater hvor de i noen timer kan flykte fra sin ventende undergang ved hjelp av alkohol og seksuelle utskeielser. I en stadig vok-sende paranoia tilbringer han dagene på flyba-sen med å klage til offiserene over de konstante økningene i antall bombetokt eller ved å legge seg inn på det lokale felthospitalet for å slippe å delta på dem. Yossarian er innstilt på å gjøre hva som helst for å overleve. Men likevel slip-per han ikke unna hverken bombetoktene eller dødsangsten. Fiendene til Yossarian er å finne overalt, både tyskerne og det amerikanske befa-let er villige til å ofre livet hans for fedrelandet, eller for mer egennyttige formål. Satiren er hele tiden nærværende i Hellers roman der han lar sin skildring av militær inkom-petanse og krigens absurditet spinne rundt en umulig logikk, som sakte, men sikkert kommer til overflaten; Catch 22:Hvis du er gal nok til fly bombetokt er du egentlig ikke skikket til å fly i det hele tatt, men hvis du er så gal at du nekter er du egentlig frisk nok til å fly. Dette mottoet gjenspeiler den logikken som sender de unge flyverne i døden ved flybasen Pianosa og som karakteren Yossarian driver sin utrettelige skyg-geboksing mot. Forside hentet fra utgave av Vintage forlag, 1994

Galleriet. Bergen Storsenter. Torgallmenning.7.Oasen. Arken, Steen & Strøm. Lagunen

Ett skritt videre...

bøkenefinner du hos

atrium nr. 2 2002

Documents