67 rn

SOSIALOKONOMENJANUAR

Ansvarlige redaktører:Erling S. AndersenBjørnulf SandbergAge R. Sørsveen

Redaksjonsmedlemmer:Dag BjornlandHarald Fure

Redaksjonsutvalg:Forsker Arne AmundsenKonsulent Johan FrolandAmanuensis Kåre GisvollKontorsjef Eskild Jensen

Cand. oecon. KristenKnudsenKonsulent Jan E. Korsceth

Vit.ass. Tore LindholtCand. oecon. Bjørn Tryggesei

Vit.ass. Per H. Vale

INNHOLDArne Lie:Norge på vei inn iEuropa på ny ? 3

Rolf Roem Nielsen:Debattinnlegg 11

Way Borgan:Debattinnlegg 14

Thor Store:Debattinnlegg 16

[ntervju Gunnar Helle-sen/Ragnar Christiansen 19

Leif Johansen:Problemstillingen *og ut-viklingslinjen i økonomiskirekstteori 23

Norsk/svensk tollunionDebattinnlegg ved JanDidriksen og Thor Støre 31

I. R. H. Pringle:This tax should help boostmanufacturing output. . 33

Sosialøkonomisk Embets-eksamen 1966 34

SOSIALOKONOMEN

Utgitt avSosialøkonomisk Samfunn.

Utkommer med 10 nummerpr. år og sendes gratis til

foreningens medlemmer.

Adresse: Frederiksgt. 3,Oslo 1

Abonnementspris kr. 30,—pr. år. Enkeltnummer kr. 3,—

Prisstabilitet

Prisutviklingen har vært ett av de store diskusjonstemaer ivårt politiske liv de siste år. I motsetning til tidligere er det nåArbeiderpartiets representanter som er ph offensiven. Utløsnin-gen av et indeksoppgjør om et par måneder vil antageligvis bi-dra til enda kraftigere språkbruk. De borgerlige partier har daogså gjennom sine later før siste stortingsvalg innrettet segslik at de står godt til for angrep. De beklager nå den prismessi-ge utvikling vi har hatt det siste år, men tillegger at de håperog tror at det nok skal gå bedre.

Siden det nå kan slås fast at både Arbeiderpartiet og de bor-gerlige partier har mislykkes i sine bestrebelser på å holde sta-bile priser, så skulle tiden være inne til å gjøre et forsøk på åsanere prisdebatten. Det burde være mulig å komme over pået mer prinsipielt plan, vekk fra de nå særdeles lite konstruktivediskusjoner der problemstillingen er hvorvidt man nå har enmindre prisstigning enn man hadde i en eller annen tidligeretidsperiode eller om prisstigningen i Norge gjennomsnittlig harvært mindre enn i et eller annet land, som det da etter sigendeskal være naturlig å sammenlikne oss med.

Vi burde kunne få en diskusjon om hvilken verdi det har á,holde stabile priser og hvilken vekt d et bør legges på en mhlset-ting om prisutviklingen sett i relasjon til de andre samfunns-økonomiske målsettinger. En diskusjon om verdien av en sta-bil prisutvikling kan ta utgangspunkt i ikke-økonomiske vel-ferdskriterier eller man kan basere seg på rene økonomiskevurderinger eller eventuelt en kombinasjon; men i alle tilfellebør man klargjøre hvilken konsekvens den prisutvikling somman tar sikte på vil ha for valg av virkemidler og for mulig-heten til å realisere andre samfunnsøkonomiske målsettinger.Alt for ofte diskuteres prisstabilitet ut fra den hypotese at al-ternativet til dagens situasjon med prisstigning er en situasjonder alt annet er likt, men hvor en ikke har prisstigning.

Vi har en diskusjon om utviklingen av prisnivået. Dette er enklar forenkling. I virkeligheten er det jo prisene på de enkeltevarer og tjenester som endrer seg. Det kan ikke være uten in-teresse hvordan en prisstigning av en viss størrelse, slik vi kanavlese den i konsumprisindeksen, er framkommet. Utviklingeni de relative priser vil i høy grad påvirke etterspørselens sam-mensetning. Det synes derfor rimelig at en prinsipiell debattom prisutviklingen ikke bare bør omfatte det generelle pris-nivå, men utvides til å dekke utviklingen i de relative priser.

EDB - nytt-fra IBMModell 20 m/ platestasjonerIBM System/360 modell 20 ble an-nonsert som et kortorientert system,men har siden fått magnetbandut-styr og nå — platestasjoner medutskiftbare platesett.Den nye platestasjonen leveres i tomodeller. Modell 11 har en lagrings-kapasitet på 5,4 mill. tegn og engjennomsnittlig søketid på 75 milli-sekund. De tilsvarende tall for mo-dell 12 er 2,7 og 60.To platestasjoner kan tilkobles sy-stemet og gi inntil ca. 11 millionertegns hukommelseskapasitet. Medde utskiftbare platesett kan en mo-dell 20-bruker bygge opp nærmestubegrensede dataregistre.En innholdsrik programpakke leve-res med systemet.

Numerisk håndskriftdirekte inn i datamaskinenFor første gang presenteres et stan-dardprodukt som kan lese hand-skrift. IBM 1287 optisk leser kan lesehåndskrevne tall og fem forskjelligebokstaver (C, S, T, X, Z).IBM 1287 leveres i to modeller. Mo-dell 1 leser skrevne eller trykte datafra en eller flere linjer på enkeltblan-ketter i en gjennomkjøring. (Blan-kettstørrelsen kan variere fra 57,15 x76,2 mm til 150 x 228,6 mm.)Modell 2 kan i tillegg lese data fraen journal eller rull fra bokførings-maskin, kassa-apparat eller regne-maskin. De leste data overføresdirekte til IBM System/360 modell30, 40 eller 50. Opp til 8 optiskelesere kan tilknyttes de nevnte mo-deller av System/360.

UtdannelseIBM-skolen i Oslo utdanner uten om-kostninger våre kunders personale på alletrinn i bruken av hullkort- og EDB-anlegg.I 1965 hadde IBM-skolen 2500 elever.Kursvirksomhet foregår også ved utdan-nelsessentrer i Sverige og Nederland.

Teknisk serviceIBM's tekniske service er faglig og geo-grafisk meget godt utbygget. Alle kunderhar derfor sikkerhet for hurtig installasjon,regelmessig vedlikehold og rask hjelp nårdet måtte trenges.

KonsulenttjenesterIBM rår over en betydelig stab av salgs- ogsystem-konsulenter. Spesialgrupper dekkerhandel, industri, bank, forsikring og offent-lig forvaltning. På kjente og nye bruks-områder står vi til tjeneste med råd og vei-ledning.

OSLO - BERGEN

TRONDHELM STAVANGERIBMINTERNATIONAL BUSINESS MACHINES A.S PORSGRUNN-SARPSBORG

NORGE PA VEI INN I EUROPA PA NY?AV KONTORSJEF CAND. OECON. ARNE LIE

(FOREDRAG HOLDT I SOSIALØKONOMISK SAMFUNN DES. 1966)

1. Innledning

Enkelte nasjonale eiendommeligheter

Egentlig burde jeg her gjøre rede for den po-litiske ideologi som går under navnet «Europa-bevegelsen», dens motiver, menn og metoder.Jeg burde gi en beretning om hvordan en rela-tivt liten gruppe politikere og halvpolitiske em.-betsmenn under spesielle omstendigheter lyk-tes å bruke den økonomisk/teknisk utviklingsom et hjelpemiddel til å skape nye former fordirekte samkvem mellom regjeringene, nyelinjer i regjeringenes avgjørelsesprosess og enny mellomfolkelig rettsorden. Jeg burde visehvordan en ny samarbeidsteknikk har ført tilen kjedereaksjon i de europeiske nasjonerssamarbeide med hverandre og i deres forholdtil den øvrige verden; den kjedereaksjon somEuropa-politikerne tok sikte på å utløse.

Europabevegelsen som ideologi eller økono-misk/politisk teori kan man imidlertid leseom på en langt mer interessant måte annensteds. Dessuten vil slike ideologier vanlig-vis ikke ha noen særlig appell til oss nordmenn,spesielt ikke hvis de kommer utenfra. Jeg vilderfor aystå fra å gi en innføring i noen poli-tisk filosofi her.

Det som har opptatt sinnene, særlig blantøkonomer og næringsdrivende, er hvordan etformelt medlemskap i et organisert vest-euro-peisk samarbeide vil virke på produksjonen, næ-ringsstrukturen, sysselsettingen, rentenivåetetc. Mest ekstremt kom disse synspunkter tiluttrykk forrige gang, da man diskuterte hvor-vidt norsk medlemskap i Fellesmarkedet ville

gi muligheter fo r å øke produksjonen med4 % i året, i stedet for 3,5 % hvis vi forbleutenfor, eller hvorvidt det motsatte ville væretilfelle. Jeg burde derfor forsøke å klargjørehvilke bedriftsgrupper og næringer som kanfå sine konkurransevilkår endret under avvik-ling av toll og visse andre offentlige og privatemarkedsreguleringer, og dermed finne ut omproduksjonen totalt sett øker, minker og end-rer sammensetningen om yrkesfordelingen blirannerledes, om takten i nedleggelsen av småjordbruksenheter settes opp osv.

Imidlertid vil jeg overlate til de mer kvali-fiserte å utføre denne slags analyse. Det er velogså tvilsomt om den ville være til noen særlignytte som hjelpemiddel i vår politikk i relasjontil markedsspørsmålene. Vi er jo i Norge som.i Europa, inne i en sterk endring av samfunns-strukturen, teknisk, økonomisk og politisk.Markedsspørsmål ene, slik vi møter dem i ju-ridisk form i Roma-traktaten, er sannsynlig-vis i denne forbindelse av underordnet be-tydning.

I stedet vil jeg ta opp enkelte eiendommelig-heter ved norsk politikk i sin alminnelighet ogi særdeleshet i forhold til vårt samarbeide medandre befolkningsgrupper. Disse ejendomme-ligheter har gjort det vanskelig for oss å vur-dere realistisk og nøkternt de muligheter sombys Norge i internasjonalt samarbeide, og dehar hemmet vår deltakelse i diskusjonen avøkonomisk/politiske spørsmål i mellomfolkeli-ge organer.

For det første vil vi gjerne her i Norge giuttrykk for at vi er sterke tilhengere av mel-lomfolkelig samarbeide i alle former, spesielt

3

på det økonomiske område. Norge er en litenøkonomi med et høyt spesialisert næringslivsom trenger store forsyninger utenfra, og somaysetter varer og tjenester ute for omkring40 % av produksjonen. Vi viser til disse faktafor å underbygge vårt ønske om samarbeide.

Den alminnelige oppfatning i Norge om våregen samarbeidsiver stemmer imidlertid ikkemed våre faktiske handlinger og avgjørelser.Her er det en stor aystand mellom vår tale ogvåre gjerninger. Ytterst sjelden har norskemyndigheter gått i spissen for et praktisk sam-arbeide i konkrete spørsmål eller om mer om-fattende programmer. For min del kjenner jegi nyere tid bare til vårt arbeide for å bevarefrikonkurransesystemet for internasjonal sjø-transport. På den annen side har jeg erfart atNorge har vært prinsipiell motstander av ellerhar stilt seg tvilende til så å si ethvert forslagom økonomisk samarbeide, uansett i hvilkenretning forslaget har gått, så sant forslagenehar forpliktet oss på en eller annen måte, ellerkrevet en endring i vår politikk. Vi har i vir-keligheten vært ytterst stasjonære i vårt synpå samarbeidsformer og målsettinger i vårtsamliv med andre nasjoner.

Den annen eiendommelighet i vår nasjonalekarakter gjelder vår moraliserende innstillingtil nasjonenes interesser og handlinger. Vi harpå forhånd avgjort hvilke nasjoner som ervennligsinnede og som vi kan ha tillit til, oghvem som er de evige urostiftere og hensyns-lose egoister, hva enten det gjelder spørsmålom å bevare freden eller å utnytte jordens ma-terielle rikdommer. Vi har så lett for å trekkeskillelinjer mellom de tradisjonelt gode be-folkningsgrupper og de tradisjonelt onde. Vihar svært ofte en gang for alle bestemt ossfor hva som er god eller dårlig politikk.

Det er selvsagt enklere å ta standpunkt itvistespørsmål mellom nasjonene når vi hargruppert dem på denne måten. Men jeg tror vimå innstille vår politikk på at ingen enkeltnasjon er i alle spørsmål den syndefulle, liksålite som andre nasjoner er de som alltid vil ossvel. Vi må akseptere med stor sinnsro at an-dre nasjoner kan ha andre politiske og økono-miske interesser enn vi, uten derfor å oppfattedem som uvenner. Det er slike interessekon-flikter som mellomfolkelig samarbeide skalløse.

Enda viktigere er det å bli klar over at våretradisjonelle venner ute i verden ikke alltid harde samme interesser som vi, og at vi derfortil sine tider må ha mot til å være uenig meddem og handle annerledes enn de gjor.

Vår tredje eiendommelighet gjelder vår ut-pregede interesse for formaliteter. Mange gan-ger har jeg stusset over den nidkjærhet medhvilken norske myndigheter kan diskutere set-ningsformuleringer i mellomfolkelige avtaler,mens man er mindre opptatt av de bakenfor-liggende intensjoner og samarbeidet i prak-

sis. Denne formalisme kommer til uttrykk påmange måter. Dels har vi her en slags språk-strid, hvor vi føler oss på hjemmebane. Delsvil vi ved formuleringer ta vekk det reelle inn-hold i en avtale. Dels er vi så sterke tilhengereav bestemte økonomiske virkemidler og me-toder at middelet blir et mål i seg selv. Det al-ler viktigste område for norsk formalismeomfatter vårt syn ph den nasjonale suvereni-tet, og den måte suvereniteten bør komme tiluttrykk på.

Jeg vil forsøke å presisere hvordan disse trenasjonale eiendommeligheter spiller inn i vårtmellomfolkelige økonomiske samarbeide, i håpom at en klargjøring av våre tanker kan hjelpeoss til å behandle markedsspørsmålene på enmåte som vi er tjent med.

2. Samarbeidssystemet

Vi kan da begynne med vårt syn på selvesamarbeidssystemet. Etter at andre land iOEEC overbeviste oss om nytten av å avviklekvoteordninger i utenrikshandelen, har frihan-delssystemet vent den bærende idé for norskmarkedssamarbeide. Frihandelen forutsettesda å omfatte varer som fremstilles av indu-strien. At vi vil ha tollfrie salg av våre eks-portprodukter på andre lands markeder, er enselvsagt og uinteressant problemstilling. Vi erdog villige til å praktisere den samme frihan-del for industrivarer som andre land vil mar-kedsføre hos oss. Vi har erkjent at denne fri-handel har ført til en hensiktsmessig omgrup-pering av norsk industri og til økt produksjonog handel. Frihandel innenfor et Atlanterhavs-.samfunn blir gjerne oppfattet som det samar-beidssystem som ville gavne oss mest og somvi ville velge hvis vi hadde noe valg.

Men der tror jeg vi tar feil. En avviklingav offentlige handelsrestriksjoner er ingen ga-ranti for at produksjonsmulighetene innenforet slikt frihandelsområde utnyttes på en måtesom vi og de øvrige deltakere mener er denbeste. Heller ikke er et frihandelssystem alenenoen garanti for at produksjonsresultatet for-deles på en måte som vi anser for å være ri-melig for de enkelte deler av området ellerfor de sosiale grupper. Adgangen til å la varersirkulere fritt gjennom tollstedene må ettermin oppfatning suppleres med en økonomiskpolitikk.

Når produksjon og omsetning i Norge og iEuropa for øvrig i det vesentlige foregår i pri-vateide bedrifter, og når vi også i overskueligfremtid velger å organisere økonomien i enslik privat-konkurrerende markedsøkonomi,må vi være interessert i å få presisert hvilkekonkurransefaktorer som bedriftene skal be-nytte seg av og hvilke man vil velge å tilleggestørst betydning ved allokering av ressurser.

4

Vi må vite noe mer om konkurransesystemetog hvordan det arbeider i praksis, før vi kanbedømme hvorvidt et frihandelssystem virkerpå en måte som vi mener er hensiktsmessig.

Produksjonskostnader og priser represente-rer bare enkelte konkurransefaktorer. Andrefaktorer omfatter bedriftenes evne til å selgemot kreditt og deres adgang til å slutte avta-ler om produksjonssamarbeide og markeds-.deling. Regjeringene påvirker bedriftenes kon-kurransestilling ved bestillinger, tilskudd, skat-telette og offentlig finansiert forskning. Denmåte sparing allokeres ph innenfor de nasjona-le grenser og over landegrensene er viktig forbedriftenes finansieringsmuligheter for salgog investeringer. Det er heller ikke likegyl-dig for den fri omsetning av varer hvilke mu-ligheter som gis det enkelte medlemsland aven samarbeidende gruppe til å ha ulikevektvare- og tjenestebyttet, eller hvilke bestem-melser som skal gjelde for sentralbankeneskredittgivning til hverandre. Det enkelte landssalgsmuligheter i tredie land er heller ikkeuberørt av den samarbeidende gruppes ytrehandelspolitikk, for ikke å tale om formenefor landenes hjelp til utviklingsland.

Frihandelssystemet, slik vi har det i EFTAog ønsker å få det i Atlanterhavsområdet, om-fatter bare en del av den økonomiske politikk.Jeg føler meg ikke overbevist om at Norge el-ler resten av verden er tjent med at den øvri-ge del av politikken skal overlates til de enkel-te regieringers frie valg eller at man begren-ser seg til å ha en akademisk og uforpliktendediskusjon av enkelte økonomiske emner, sliksom vi nå har det i OECD.

Mer enn noen gang før er det behov for å ut-forme den økonomiske politikk etter et hel-hetssyn både på det nasjonale og internasjo-nale plan. Et partielt samarbeide i form av etfrihandelssystem og ikke noe særlig mer ut-over det, er etter min oppfatning en uheldigform for økonomisk liberalisme som i det lan-ge løp neppe vil gavne små økonomiske enhe-ter som Norge. Jeg mener at regieringene i Fel-lesmarkedet har erkjent nødvendigheten av åse økonomiske spørsmål i sammenheng og laden økonomiske politikk overfor hverandre ogresten av verden omfatte alle sider av sam-funnets virksomhet. De norske myndighetermå ta konsekvensene av dette syn, dersom demener det alvorlig at Norge bør delta i et øko-nomisk fellesskap.

Selvsagt kan det være ubehagelig for enregjering å måtte ta standpunkt til aktuelleinteressemotsetninger mellom næringsgrup-per og sosiale grupper. Det samarbeide vi harhatt i Europa, har bestått i å endre på de be-stående interesseforhold. Et samfunn i vekster jo nettopp et samfunn som endrer segm. h. t. produksjonens sammensetning, næ-ringenes relative betydning, yrkesbefolknin-gens utdannelsesbehov, organisasjonenes makt

osv. Hittil har disse endringer i Norge blittsmuglet mer eller mindre ubemerket inn gjen-nom frihandelssystemet, som først og fremsthar stilt de private bedrifter overfor nye situa-sjoner. Regjeringen har stort sett begrenset segtil å være tilskuer til den tilpasningsprosesssom næringslivet er i gang med. I et samar-beide som går utover frihandelssystemet, vilregjeringen i langt større grad selv bli direkteengasjert. En sammensmeltning av den nor-ske økonomi med en storre økonomisk enhetvil innebære at den produksjonsstruktur og dendisponering av ressurser som i Norge tidligerefortonte seg som optimal, ikke lenger vil væredet innenfor en større økonomi. Selv om detkanskje ikke harmonerer så bra med den nå-værende regjerings ideologi, ville den handleklokt om den nå forsøkte å vurdere hvordanen prioritering av de ulike produksjons- og in-vesteringsvirksomheter ville stille seg for re-gionen Norge i en europeisk fellesøkonomi.

3. Enkelte problemer

Sannsynligvis vil vi i en europeisk fellesøko-nomi bli stilt overfor helt andre problemer enn.dem som har vært våre tradisjonelle disku-sjonsemner i tilknytning til Fellesmarkedet.Jeg vil derfor begrense meg til noen få be-merkninger om økonomiske spørsmål som isærlig grad har vært fremme i den politiskedebatt.

Jeg har bare kunnet spore opp ytterst få ek-sempler på at utlendinger har drevet sin næ-ringsvirksomhet i Norge på en måte som kanvære kritikkverdig i forhold til norske interes-sert. Derimot foreligger et overbevisende ma-teriale om at industribedrifter som helt ellerdelvis kontrolleres av utlendinger, har bidratttil en større øking av de norskdisponerte inn-tekter og har blitt ledet på en bedre måte enndet man finner hos tilsvarende norsk-eide be-drifter eller i norsk industri for øvrig. Uten-landsk deltakelse i norsk produksjonsliv er alle-rede i dag meget omfattende, det er bare så fåsom vet det.

Ingen formelle eller faktiske bindinger i Fel-lesmarkedets system er til hinder for at nor-ske myndigheter kan regulere industrielle ellerandre næringsetableringer, hva enten de er le-det av utlending eller innlending, De regulerin-ger vi ønsker å ha, må imidlertid praktisereslikt for innlending og utlending, på sammemåte som vi i dag ikke har noen særskilt kon-sesjonslov for bergensere og en annen fornordmenn for øvrig. Den någjeldende konse-sjonslovgivning inneholder særbestemmelseroverfor utlending. Disse bestemmelser er ir-relevante i forhold til vår industripolitikk. Detavgjørende for vår industrielle utvikling erikke statsborgerskapet til medlemmene av en

bedrifts styre. Det forhold at mer enn 20 %av et selskaps aksjekapital eies av utlendinger,synes for meg ikke å være noen tilstrekkeligbegrunnelse for at dette selskap skal påleggesvisse vilkår som tilsvarende norsk-eide bedrif-ter fritas for.

Derimot kunne jeg godt se behovet for en ge-nerell etablerings- og lokaliseringslov, som skul-le gielde for all næringsdrift av en viss størrebetydning uansett om den var norsk- ellerutenlandsk-eiet. Forutsetningene for en slikregulering måtte da være at man har klareforestillinger om hva slags industristrukturdet er enighet om å tilstrebe. I forhold tilutenlandske etableringer kunne kanskie en sliklov sørge for at utenlandsk-eide selskaper bi-drar til å skape et industrielt forskningsmiljøi Norge med hjelp fra moderselskapet. I sær-lig grad kunne en lokaliseringslov were et nyt-tig hjelpemiddel i distriktspolitikken.

Den etablerings- og distriktspolitikk som fø-res av enkelte av landene i Fellesmarkedet, in-neholder en langt kraftigere og direkte offent-lig regulering enn den man har vært villig tilå akseptere i Norge. Problemstillingen for Nor-ge er derfor ikke om vi har adgang til å haetableringskontroll og drive distriktspolitikksom medlem av Fellesmarkedet. Det har vi ad-gang til. På bakgrunn av de betenkelighetersom nylig ble uttalt av Industriforbundets pre-sident mot en aktiv lokaliseringspolitikk framyndighetenes side og den uklarhet som ge-nerelt hersker i Norge om distriktspolitikken,er det relevante spørsmålet hvor langt de nor-ske interessegrupper selv vil gå og i hvilkenretning de vil gå. En utvidet europeisk inte-grasjon vil aksentuere nødvendigheten av å blienige med oss selv om hva vi mener med di-striktspolitikk og kanskje se den i noe annetpersnektiv enn det vi har anlagt tidligere.

Våre interesser i fiskeripolitikken liggerikke først og fremst i å holde utenlandske far-toyer utenfor 12-mils-grensen eller hindre demi å ilandbringe fisk til vår foredlingsindustri.Det egentlige problem ligger i å få en bedreinternasjonal regulering av oppfisket kvantumi Nordsiøen og Nord-Atlanteren og hvordanman i Norge som i andre land, kan få en bedrestyring på investeringsinnsatsen for å oppnålønnsomhet og fornuftigere konkurranse omden samme fiskebestand. Disse spørsmål kanikke håndteres utelukkende som et nasjonaltanliggende.

Fellesmarkedet har ennå ikke fastlagt sinfiskeripolitikk. Kommisjonen fremla i juni iår et forslag som ligger nær opp til Fellesmar-kedets jordbrukssystem, med offentlige mar-kedsregulering, avtalte priser, støtteordningertil investeringer, kvalitetsregler osv. En poli-tikk fra de norske myndigheters side burdekanskje gå ut på å få fastsatt fiskepriser ogstøtteordninger slik at inntektsoverføringenetil fiskeriene for en stor del blir båret av de

øvrige europeiske lands konsumenter. Vi er pådette felt i en liknende stilling som Frankrikei forhold til sitt jordbruk. En felles europeiskfiskeripolitikk kan dessuten være et utgangs-punkt for en bedre regulering av fiskebestan-den i havet. Tiltak for å bevare naturgrunn-laget er en viktig del av Kommisjonens for-slag.

Formelt er vi nå i en bedre utgangsstillingtil å delta i et fiskerisamarbeide. Med lov av17. juni 1966 ga Stortinget fullmakt for Re-gjeringen til å tillate ilandbringelse av fisk frautenlandske trålere som ledd i et mellomfol-kelig samarbeide om fiskeripolitikken. Ogsåher ligger hovedproblemet i å bringe klarhet ihva vi selv ønsker. Et samarbeide med andreskaper trolig flere muligheter enn begrensnin-ger i vår valgfrihet.

Jordbrukssystemet og produktprisene er nåfastlagt i Fellesskapet så å si i sin helhet. Vi harderfor et bedre grunnlag for å bedømme hvor-dan vårt eget system ligger an i forhold til detsom nå forventes å bli anvendt i et utvidet Fel-lesskap. Som en første tilnærmelse til problem-stillingen kunne vi tenke oss at det beståendeFellesskapssystem skulle anvendes på Norge.Det er særlig tre sider man gjerne vil få belystved en slik overgang fra en norsk til en euro-peisk jordbrukspolitikk, nemlig endringen ijordbrukets samlede faktorinntekt, endringeni forbrukerprisene for mat og tilskuddet fraNorge til det felles jordbruksfond.

Så langt jeg kan bedømme de faktiske for-hold, ville det norske iordbruks inntekter totaltsett bli omtrent uendret om vi skulle anvendeFellesskapets avtalte produsentpriser i stedetfor våre egne. Matvareprisene i Fellesskapetblir nå brakt Opp på et høyere nivå enn før ogvil ligge vesentlig høyere enn prisene for in-ternasional handel med matvarer. Norske bon-der ville få lavere priser for melk, korn og ha-geprodukter, men ville få høyere kjøttpriserog billigere kraftfôr. De nåværende prissubsi-dier (550 mill. kroner) må falle bort, mensdet på den annen side synes rimelig å regnemed noe investeringstilskudd fra det fellesjordbruksfond. Muligens kan man på nasjonalbasis få adgang til å opprettholde generelledriftstilskudd.

Det vil således skje en endring i finansie-ringsformen for inntektsoverføringene tiljordbruket, idet mesteparten av bevilgningeneover statsbudsjettet faller bort, mens forbru-kerne får høyere matvareutgifter, både fornorske produkter og importert mat. Kanskjeville matvareprisene stige med 5 å 10 %.

Det har ingen særlig hensikt å beregne dennorske regjerings bidrag til det felles europe-iske jordbruksfond på basis av den bidragsska-la som gjelder for de 6. Storbritannia vil somverdens største matvareimportør endre grunn-laget for denne skala.

Selv om det skulle vise seg at det norske

6

jordbruk fikk beholde sitt inntektsnivå sommedlem av Fellesskapet, er ikke dermed sagtat jordbruksinteressene vil slutte opp om med-lemskap. Vi vil nemlig i alle tilfelle få en end- ,

ring av jordbrukspolitikken. Og det som ka-rakteriserte debatten av disse spørsmål forri-ge gang, var ikke bare bekymringene for inn-tektsnivået, men like meget kravet om atjordbrukspolitikken burde føres i bestemte for-mer, med bestemte virkemidler, gjennom be-stemte organer og at vi under enhver omsten-dighet bør ha jordbruk. Innenfor en europeiskjordbrukspolitikk ville brukenes relative pro-duksjons- og inntektsvilkår bli endret. Vi villeforeta inntektsoverføringene ph en annen måte.Fremfor alt ville jordbruksorganisasjonenesposisjon trolig bli endret i forhold til bøndeneog til de norske myndigheter. Organisasjonensstilling vil her være nøkkelen til jordbruksin-teressenes standpunkt til markedsspørsmåle-ne.

Jeg skulle tro at organisasjonene ville fore-trekke å beholde støtte- og forhandlingssyste-met slik som det nå er på nasional basis, iste-den for å virke gjennom den felles europeiskejordbruksorganisasion, eller la regjeringen talepå deres vegne under periodiske pris- og inn-tektsavtaler i Brussel. Organisasjonene ogjordbruksinteressene vil trolig anse sin stil-ling for å være sterkere innenfor et nasjonaltenn et europeisk system.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på at jord-bruksinteressene vil ha rett i en slik vurdering.Vi må regne med at produktiviteten i iordbru-ket også i fremtiden vil øke med bare halvpar-ten av produktivitetstilveksten i industrien.Dette økende gap i inntektsstigningen mellomjordbruk og industri kan bare fylles igjen vedat matvareprisene øker hurtigere enn andrepriser eller ved økende subsidier. Begge deler vilbli stadig vanskeligere å få akseptert på nasjo-nal basis. Lønnsmottakere i industrien vil ikkegodta at deres forhandlingsresultater spisesopp ved at jordbruksorganisasjonene hengerseg på i annen runde. Heller ikke kan man reg-.ne med at finansministrene eller skattebeta-lerne vil være stemt for en stadig øking avsubsidiene over statsbudsjettet utover det nå-værende nivå på 750 mill. kroner.

Så vidt jeg kjenner til, har den nåværenderegjering ikke vært villig til å akseptere pro-.blemstillingen om norsk jordbruk i Fellesmar-kedet, men har nærmest tatt det for gitt atdenne delen av norsk økonomi skal holdesutenfor. Jeg tror ikke at norske jordbruksinte-resser er tjent med at man bygger på denneforutsetning. Det er behov for en faktisk klar-gjøring av hvordan norsk jordbruk vil stå in-nenfor et europeisk jordbrukssystem. En unn-latelse av å vurdere disse spørsmål gjør jord-bruket mindre skikket til å møte de tilpasnings-problemer som vil måtte komme.

4. De gode og de onde land

Avgjørelsen av hvorvidt Norge bør deltasom medlem av Fellesskapet, har hittil stortsett blitt lagt i hendene på den britiske re-gjering, uten at vi selv har gitt uttrykk fornoen klar oppfatning av hva vi ønsker at bri-tene bør gjøre. Her har vi igjen en eiendomme-lighet i norsk politikk. Hele vår etterkrigstider en lang historie om hvordan Norge sluttetseg til britisk initiativ og aksepterte britiskestandpunkter i mellomfolkelige spørsmål. Hvaenten det gjelder sikkerhetspolitikk, markeds-politikk, valutapolitikk eller andre saker, ser viførst hva britene gjør, og handler da stort settsom dem. Vi begrunner dette med at vi tra-disjonelt er knyttet til Storbritannia gjennomvåre økonomiske forbindelser og at vi ofte harsamme syn på samfunnsspørsmål som brite-ne. Storbritannia € r vårt største marked, viaysetter omkring 20 % av vår eksport der.

For dem som driver med sosiologiske stu-dier, kunne denne tradisjonelle norske orien-tering henimot ar glosaxerne være et megetinteressant emne. Jeg tror jeg forstår de følel-sesmessige bånd som knytter nordmenn tilbriter og til slekt og venner i Amerika. I gam.-le dager var vi ganske sikkert avhengig avStorbritannia, sikkerhetspolitisk og økonomisk.

Imidlertid ville eg råde de norske myndig-heter til ikke uten videre å følge denne tradi-sjon, men prøve 5, vurdere fordomsfritt på.hvilken måte vi er avhengig av britisk øko-nomi, hvor sterk denne avhengigheten er oghvilke konsekvenser den bør få for våre hand-linger og standpunkter. Det faktum at vi av-setter 20 % av eksporten i Storbritannia, for-teller svært lite om vår faktiske bundethet tilbritisk politikk, og er intet argument for at vibør opprettholde eventuelle bindinger.

Videre bør norske myndigheter prove å vur-dere om det faktisk er tilfelle at norske og bri-tiske interesser fa ler sammen når det gjeldermarkedsspørsmålene, og om vi har et fellessyn på hvordan økonomisk politikk bør drivesinnenfor en markedsgruppering. Den frihetsom de små land har til å tenke og vurdereselvstendig, er den eneste form for suverenitetsom de har i behold.

Vi kan etter mitt syn ikke vente at Stor-britannia kan påta seg noe ansvar for å tale desmå lands interesser. Britene har så altfor nokmed sine egne. Den tradisjonelle tenkning i bri-tisk politikk har i hele etterkrigstiden, uansettregjeringsparti, vært å få en særordning in-nenfor det samarbeidssystem som Europa forøvrig har praktisert. Britene forsøkte å organi-sere Den europeiske betalingsunion på en måtesom ville gi Storbritannia en sterk forhand-lingsposisjon i handels- og betalingsspørsmåloverfor hvert av de øvrige medlemsland. Deinngikk bilaterale avtaler med Kull- og stålfel-lesskapet og med Euratom. De ønsket en spesi-

7

ell frihandelsstatus innenfor et europeisk øko-nomisk fellesskap. De har spesielle industriav-taler med land i Fellesskapet. De har en spesiellstatus innenfor sikkerhetspolitikken.

Jeg er derfor ikke så sikker på hvordan manskal tolke Wilson's invitt om å ha et spesielteuropeisk fellesskap om vitenskap og teknolo-gi i tillegg til de bestående fellesskap. Kommi-sjonen i Brussel har vært sterkt opptatt meddisse spørsmål. Visepresident Marjolin sier atvitenskap og teknologi har blitt en nødvendigdel av den økonomiske politikk og har visseideer om hvordan forskningen bør håndteresinnenfor bedriftslivet og av regjeringene. Me-ner Wilson å ta disse særdeles viktige spørs-mål ut av det bestående samarbeidssystem ogbehandle dem på en spesiell måte, eventueltmed spesielt interesserte land?

En av de grunnleggende idéer for Fellesska-pet er at intet land skal være det ledende ellerha en prioritert posisjon. Vi ville gå inn i Fel-,

lesskapet med en gal innstilling om vi kalku-lerte med at Uniscan-landene, eventuelt sam-men med Benelux, skulle representere en så-pass innflytelsesrik gruppe at politikken heltville ta farve av disse land. Poenget er at etsamarbeidssystem av Fellesskapets type forut-setter at problemer blir oppfattet som et fellesansvar og at losninger ikke ensidig kan gå inoen lands favør. Hvis man først akseptererdenne grunnleggende idé, og den er etter minmening nødvendig for at et økonomisk felles-.skap skal bestå, så blir striden om voterings-.regler, om vetorett kontra majoritetsavgjørel-ser av liten interesse. Majoritetsaystemnin-ger er ment som en praktisk ordning for å fåavgiørelsesapparatet til å arbeide effektivt iløpende, konkrete saker som krever en avgjø-relse innenfor relativt korte tidsfrister. Det haraldri vært tanken at ett eller et par land skullebli nedstemt på områder der disse lands vitaleinteresser er involvert.

Vi må derfor frigjøre oss fra den tradisjo-nelle innstilling at nordboere og briter skalvære venner og holde sammen mot de mertvilsomme mennesker som bor på Kontinentet,eller at små land skal leve i evig mistenksom-het overfor de store. Alle land vil være bundettil visse grunnleggende målsettinger og sam-arbeidsmetoder. Men i de konkrete saker som.kommer opp til behandling, vil vårt interes-sefellesskap med de øvrige partnere skifte medsakens art. Jeg skulle tro at i økonomisk plan-legging og distriktspolitikk ligger våre syns-måter nær de franske og italienske. I den ytrehandelspolitikk vil vi kanskje slutte oss tilTyskland og Storbritannia. I fiskeripolitikkenvil det kanskje være hensiktsmessig å samar-beide med danskene. I internasjonale siestran-sportspørsmål har Storbritannia og Nederlanden nøkkelposisjon. Fremfor alt vil vi være in-teressert i at Kommisjonen rekrutteres medfaglig dyktige og selvstendige personligheter,

for til syvende og sist tror jeg at kunnskaperog informasjon er det beste grunnlag for atdet mellomfolkelige samarbeide skal følessom et gode for alle deltakere.

Vi må også forsøke å overvinne den fore-stilling at et samarbeide mellom en gruppeland nødvendigvis må bli oppfattet som en ag-ressiv brodd mot utenforstående land. Det eruttrykt engstelse for at en sterk integreringav Vest-Europa kan ødelegge et begynnendetillitsforhold mellom Ost- og Vest-Europa ogforspille mulighetene for et utvidet økonomisksamkvem mellom de to deler. Man har argu-mentert med at utviklingslandene blir uteluk-ket fra den økonomiske fremgang som vest-europeerne skaper for seg selv. Vi har her fore-stillingen om de skadelige følger av de såkalteblokkdannelser, som ofte er til stor bekymringher hjemme.

De land som blir mest be/wit av denne pro-blemstilling i tilknytning til Fellesmarkedet,deler ikke dette synet, hverken land i Ost-Eu-ropa, Vest-Europa eller utviklingslandene. Jegvil ikke dermed ha sagt at land som står uten-for slike integrerende grupper ikke føler be-kymring for sin konkurransemessige stillingi produksjon og salg, på samme måte som vier bekymret over Fellesmarkedets fellestoll,Fellesmarkedet er bekymret over nordiske fel-lesforhandlinger i Kennedyrunden og Latin-Amerika er bekymret over Afrika-landenessamarbeide. Men det betyr ikke at slike bekym-ringer ødelegger mulighetene for et globalt øko-nomisk samarbeid eller en fredelig sameksi-stens mellom verdensdelene. Det er det mot-satte som har vært tilfelle.

I Vest-Europa har alle politiske partier ak-septert Fellesskapet som en varig samarbeids-metode, også de kommunistiske partier synesnå å ville folge sine interesser innenfor ram-men av dette system. Muligens har det nor-ske kommunistparti i dette spørsmål en annenoppfatning enn de store kommunistpartier påKontinentet. Fra øst-europeisk side ønskes etsamarbeide med de vestlige grupperinger, ogdette samarbeide er i sterk utvikling først ogfremst med landene i Fellesskapet. Av utvik-lingslandene er det stadig flere som slutter as-sosieringsavtale med Fellesmarkedet, og selvgrupperer de seg i organisasjonsformer somtilsvarer Fellesmarkedet.

Synspunktet om at et vest-europeisk felles-skap skulle representere en farlig blokkdannel-se som skulle spre mistillit og splid i verden,synes å være en oppfinnelse til bruk på det nor-ske hjemmemarked. Jeg tror ikke oppfinnel-sen i det lange løp lar seg bruke.

Vi kan vel da også gå ut fra at heller ikke eneventuell nordisk blokkdannelse inneholdernoen faremomenter av tilsvarende art, selvom begrunnelsen fra nordisk side for en slikblokk er at vi tilsammen står så meget ster-kere økonomisk og politisk at vi kan opptre

8

som en stormakt, hva vi nå måtte mene meddet.

For á holde våre hender rene i våre egne ogi den øvrige verdens øyne for de uheldige poli-tiske virkninger som Fellesmarkedet skulleføre med seg, har man antydet at Norge skul-le inngå en løsere forbindelse i form av enassosiering. Tanken er knyttet sammen medspørsmålet om norsk nøytralitet i sikkerhets-og utenrikspolitikk. Foruten at betraktningeneom å holde seg skyldfri for verdens tildragel-ser her er vel formalistiske, må man vel nåreise spørsmålet om hva og hvem man skalvære nøytral i forhold til. Er det i forhold tilamerikansk NATO-politikk, sovjetisk Kina-politikk eller europeisk sikkerhetspolitikk, hvisnoen slik finnes? Er Frankrike mer NATO-vennlig enn Sverige og Sveits ? Nøytralitet ervel i ferd med å miste sin mening, hvis dennoen gang har hatt noen mening. Østerrikesassosieringssøknad kan ikke overføres på nor-ske forhold.

Man har i Norge også antydet assosierings-ordningen for å holde norsk jordbruk utenforet europeisk jordbrukssystem. En assosierings-ordning som er begrunnet med økonomiskeforhold, er en problemstilling som angår ut-viklingslandene og som er irrelevant for et in-dustriland som Norge. SamarbeidssystemetFellesmarkedet er ikke slik at assosierings-ordningen er tenkt anvendt ph europeiske in-dustriland. Et slikt forhandlingsgrunnlag vil,såvidt jeg kan bedømme det, måtte bli avvistav Fellesskapet.

Integrasjon og suverenitet

Jeg har hittil ikke svart eksplisitt på det somer tittelen på foredraget, nemlig om Norge erpå vei inn i Europa på ny, og om vi bør gå den-ne vei. I virkeligheten har de norske myndig-heter forlengst tatt standpunkt til dette spørs-mål og har svart et klart ja. De er bare selvikke klar over det.

Jeg tenker ikke her på et formelt norsk med-lemsskap i Fellesmarkedet, i den forstand aten norsk statsråd har plass i Rådet, at vi harnorske delegerte til de øvrige fellesinstitusjo-ner og at vi er underlagt Fellesskapets lovgiv-ning. Det er noe ganske mer fundamentalt jeghar i tankene, noe som henger sammen medorganiseringen av vårt produksjonsliv, vårtsamfunnssystem og vårt livssyn.

Det er et alminnelig akseptert krav i Norgeat vår produksjonsvekst i det lange løp skalvære minst like stor som i de land som om-gir oss, for tiden noe omkring 4-5 % i året.Vi forutsetter at produksjonen skal foregå ibedrifter som opererer med en forholdsvisrommelig grad av autonomi i forhold til desentrale myndigheter når det gjelder hva de

skal produsere, hvor de skal selge, hva de skalinvestere i og hvilke priser de vil tilby. For defleste bedrifter sitter den formelle eiendoms-rett ph private hender. Bedriftene anvender densamme produksjonsteknikk som bedrifter iandre land. Systemet for inntektsfordelingener omtrent det samme hos oss som i Vest-Europa for øvrig. Beslutningsprosessene i pro-duksjonslivet og i det politiske liv følger stortsett de samme linjer.

Så lenge vi ønsker å ha et samfunnsystemsom er organisert og ledet på samme måtesom i Vest-Europa, hvor vi bruker den sammeteknologi og har de samme ønsker om mate-riell fremgang, vil vårt samfunn bli stadigmer integrert i den forstand at våre bedrifteri stadig større omfang vil slutte avtaler medutenlandske bedrifter om leveringer og kjøp,om produksjonssamarloeide og investeringer,om utveksling av teknologisk viten og tekniskpersonell, om priser og finansiering. Den na-sjonale økonomi blir i stadig større omfang endel av et større samfunnssystem. I de siste 20år har de vest-europeiske lands utveksling avvarer og tjenester med hverandre økt meddobbelt så stor vekstrate som den hjemligeomsetning. Med nåværende kjent teknikk ogmed den teknologiske utvikling som kan anes,vil det i uoverskuelig fremtid være mulighe-ter for ytterligere økonomisk spesialiseringmellom bedriftene og nasjonene.

tale om en nasjonal økonomi og en na-sjonal politikk blir da uten mening, spesieltfor en økonomi som tilsvarer 1 % av den eu-ropeiske. På ethvert plan i produksjonslivet el-ler i det politiske liv må man treffe beslutnin-ger på basis av data som i det vesentlige ergitt utenfra. Dette innebærer ikke at beslut-ninger av bedriftslivet og de politiske myn-digheter vil være uten betydning og en ren for-malitet. Vi må imidlertid være villig til å er-kjenne at det utvalg av muligheter vi har til åbestemme vår egen samfunnsutvikling, vil blimeget begrenset og at dette faktum må formevårt syn på hvordan økonomiske spørsmålskal angripes og vårt syn på de formelle suve-renitetsspørsmål. Vi vil vel alltid komme til åholde lidenskapelige debatter i våre poltiske or-ganer, men spørsmålene vil, sett fra samfun-net som helhet, stort sett were av triviell ka-rakter som tilfelle vanligvis er nå. Selvesamfunnssystemet er gitt utenfra, i og med aten befolkning på 4 mill. mennesker neppe kanvære de toneangivende i Europa. Sett på dennebakgrunn er spørsmålet om formelt medlem-,

skap i Fellesmarkedet av underordnet betyd-fling. Vi må lære oss til å skille mellom deformelle aspekter ved en integrasjon, slik somopprettelse av fellesorganer, stemmeregler ogfelleslovgivning, og de prosesser som fører tilen faktisk koordinering og binding av handlin-ger.

Det vi nå burde gjøre, mer enn å diskutere

9

UNIVERS1TETSBOKHANDELEN

Blindern • Sentrum

suverinitetsspørsmålet og tolke skriftsteder iRoma-traktaten, er å orientere oss om hvor-dan samfunnsystemet og den måte vi hånd-terer samfunnsspørsmål på, blir bestemt avteknologi og vitenskap, og hva slags samfunns--system vi kan tenkes å få. Som jeg har anty-det, er ikke økonomisk integrasjon noe vi vo-terer over og bestemmer oss for i vårt Stor-ting, men som så å si «kommer av seg selv»,hva de folkevalgte enn måtte mene om det.

Hvis man mener at det i vår tekniske utvik-ling og samfunnsform ligger en automatiskvirkende prosess henimot sterkere integrasjonmellom de europeiske land, må spørsmålet om.styring av den økonomiske virksomhet og na-sjonal økonomisk planlegging angripes på enannen måte enn den som tidligere var vanligfor de enkelte nasjonale regjeringer. Er detikke nettopp i metodikken for h styre den øko-nomiske virksomhet at den europeiske utvik-ling er på vei til å bringe oss noe prinsipieltnytt ? Det som karakteriserer den økonomiskepolitikken i de siste 10-20 år, og som synes åvære en selvmotsigelse til det jeg tidligere harsagt, er regjeringenes direkte og omfattendeengasjement i konkrete økonomiske spørsmål.Spesielt er dette tilfelle innenfor Fellesmarke-det. Enten det har stemt med regjeringenespolitiske filosofi eller ikke, er de blitt tvungettil å vurdere og ta standpunkt til økonomiskeog sosiale interessemotsetninger, til hvordandet økonomiske system virker og bør virke.Dette direkte regjeringsengasjement i økono-mien er en konsekvens av at hver regjeringhar følt behovet for å se sin politikk i sam-menheng med andre lands politikk og derforfunnet det nødvendig å komme frem til vissefelles målsettinger og metoder. Vi er her midti Roma-traktatens problemstilling. Hvordan vildenne form for offentlig økonomisk planleg-ging utvikle seg etter at Roma-traktatens for-melle innkjøringsperiode er over ? Kan vi herane en ny måte å drive økonomisk politikk på;en måte som bryter både med fortidens mar-kedssystem og med våre tradisjonelle fore-stillinger om en politikk på nasjonalt grunn-lag ? Jeg mener å kunne spore sterke tenden-ser innenfor Fellesmarkedet til å danne nyebegreper om hva man skal mene med et de-sentralisert markedssystem og en sentralisertplanøkonomi. Vi er i ferd med å få en av-ideologisering av det økonomiske system.

Denne avideologisering er ikke noe spesieltfor Vest-Europa. Også i øst ser vi en nyorien-tering i økonomisk/politisk metodikk som enkonsekvens av ny teknologi og en sterk hev-ning av den materielle levestandard. Kan mansi at vi nærmer oss tilstander der ulikhetermellom det ene og det annet økonomiske sy-stem bare er av formell art?

Og hva vil man i de vest-europeiske landlegge i begrepet «økonomisk demokrati», i etfellesskap hvor regjeringene skal gå sammen

om å danne seg oppfatninger om hva man skalkalle lønnsom produksjon og hva man skal for-bruke ? Vil regjeringene i Fellesskapet, slik somde nå faktisk gjør under sitt jordbrukssystem,mer eller mindre eksplisitt bestemme hva,slags varer og hvor meget de enkelte nærin-ger skal produsere, istedet for å overlate til næ-ringslivet å bestemme hva befolkningen skalforbruke?

Hva slags innhold skal vi gi begrepet «be-driftsdemokrati» i et slikt system, spesielt nårproduksjonsprosessen blir stadig mer automa-tisert ?

Det er problemstillinger av denne art våregen og de øvrige europeiske regjeringer vilbli stilt overfor under utformingen av deresfremtidige økonomiske politikk. Jeg antar atnorske regjeringer ville anse det for å væreviktig å kunne debattere disse spørsmål og ommulig å ha innflytelse over hvordan vårt frem-tidige industrisamfunn skal bygges opp. I så,fall burde de delta i de drøftelser og forhand-linger hvor europeiske regjeringer avgjør sli-ke spørsmål, selv om nordmenn ikke vil kun-ne tale med den samme myndige røst somEuropas generaler.

Rekk meg læreboka, søster—men den ma være fra-

I 0

INNLEGG

AV DIREKTØR ROLF ROEM NIELSEN

Arne Lie er i sitt interessante og tildels me-get friske, ukonvensjonelle foredrag bl. a. kom-.met inn på hva han kaller «eiendommelighe-ter» i norsk politikk i sin alminnelighet ogsærdeleshet i forhold til internasjonalt samar- ,

beide. Han har såvidt jeg kan bedømme truf-fet «spikeren på hodet» i mange relasjoner.Jeg skal la disse forhold ligge, selv om det kun-ne være fristende å kommentere. Jeg vil hel-ler konsentrere meg om selve spørsmålsstil-lingen i foredragstitelen, nemlig om Norge erpet vei inn i Europa påny?

Den umiddelbare og aktuelle bakgrunn fordette spørsmål om Norges vei er jo Wilsonsnye initiativ eller utspill, eller hva man vilvelge å kalle det. Dette er blitt tolket på mangemåter : enkelte mener Wilsons erklæring om

forhandlinger med EEC inneholder alt for mangeom og men og hvis, og at det vesentlig er ettaktisk,innenrikspolitisk spill. Andre er av denoppfatning at Wilson nå mener alvor — og allesom er i favør av et sterkt og omfattende ogforpliktende europeisk samarbeide, ikke barepå det tollmessige og økonomiske felt, håpervirkelig at britene nå endelig med besluttsom-het og ærlig vilje vil gå inn i det samarbeidesom det de seks kontinentalstater har skapt,og som britene, da man på kontinentet startetmed forhandlinger om et kull- og stålfellesskapsom siden førte til EEC, ikke ville være med på.

Det er nå snart 5 år siden Norges Storting

etter meget lange og ofte ganske dramatiskeforhandlinger med 113 mot 37 stemmer ved-tok å søke forhandlinger med EEC med siktepå fullt medlemskap. Ved en tidligere voteringsamme dag (28/4 1962) hadde 38 medlemmerav Stortinget stemt for å søke forhandlingerpå grunnlag av en assosieringsavtale. Norgevar det siste av EFTA-landene som søkte EECom forhandlinger. Jeg håper ikke vi blir sistdenne gang også. Debatten sist om norsk til-slutning til EEC var sterkt følelsesbetont ogtildels meget usaklig, og det ble fremsatt ph-stander som stod i direkte motsetning til hin-annen. Det ble bl. a. hevdet at Fellesmarkedeter en økonomisk og politisk nyskapning somvil skape stabile politiske forhold i Europa ogen fortsatt sterk økonomisk vekst. Vi fikkvite at Fellesskapet er et økonomisk system,basert på det «uopplyste pengevelde» og villemedføre arbeidsløshet og økonomiske kriser.Vi fikk høre at Fellesmarkedet ville legge for-holdene til rette for fri konkurranse mellomalle de vest-europeiske land, en konkurransesom ville fremme produktiviteten. Men vi fikkogså høre at innenfor EEC ville storkapitalenog monopolene få et temmelig bredt spill, noesom ville gi de store større profitt og totalttilintetgjøre de små. Det ble hevdet at samar-beidet innen Fellesmarkedet ville sveise devest-europeiske folk sterkere sammen politisk,slik at de kunne hevde seg sterkere overfor Sov-

1 1

jet og USA. Samtidig ble det sagt at de småland, som f. eks. Norge, ville bli politisk un-derkastet de store kontinentalstater. Det blehevdet at norsk industri ville bys muligheterfor ekspansjon i årene fremover, samtidig bledet påstått at norsk industri ved en tilslutningtil EEC ville bli tilføyet ulivs-sår. Vi måtteunderkaste oss katolisismen, fransk alkohol-politikk med skjenkesteder på hvert hjørne, ogdet å «koke såpe på sin bestemor» ville væregod tone.

Man må sporre: hvordan kunne det væremulig å vurdere en og samme sak så høyst for-.skjellig ? Det var vel dessverre slik at oppfat-ningene svært ofte baserte seg på mangelfulltkjennskap til hva det hele dreide seg om, vi-dere at spørsmålet berører sterke politiske in-teresser og følelser, og at det derfor var gjen-stand for forvrengninger og propaganda. Mendet var også slik — tror jeg — at mange avvirkningene for vårt land ved å slutte oss tilFellesmarkedet var usikre, — og er det fort-satt, det ligger i sakens natur, (Roma-trakta-ten er jo en rammetraktat som skal utfyl-les etterhvert) — det er derfor ikke så rart atdet hele er gjenstand for mer eller mindrefølelsesbetonte vurderinger, — vurderingersom trekker i den retning hvor man har sintro og sine sympatier.

Og nu skal vi sannsynligvis igjen inn i endebatt som her i landet har vært stendød siden1963. Vi får håpe den blir mer rolig og sakligenn sist.

Det er helt på det rene at det i norsk indu-stri som i andre EFTA-lands industri gjør seggjeldende forskjellige vurderinger fra bransjetil bransje, fra bedrift til bedrift, om hvilkeøkonomiske muligheter man mener å ha veden tilslutning til EEC. Ut fra en ren okono-misk vurdering er det forskjellige oppfatningerom pluss- og minus-sider og hvilke forbeholdman bør ta, og hvilke ønsker om særproto--koller og overgangsordninger man bør frem-me under eventuelle forhandlinger med EEC.Men de aller fleste er jo klar over at Norgeikke kan isolere seg, og at saken også har ensterk politisk bakgrunn som formentlig vilstille den økonomiske side av saken noe i bak-grunnen, nemlig nødvendigheten av å få istanden ordning omfattende hele Vest-Europa — åstyrke Vest-Europa. De fleste erkjenner at manut fra en generell økonomisk og politisk vur-dering — ønsket om et samlet, integrert Euro-pa, — må være villig til å strekke seg i ret-ning av å avfinne seg med ordninger som utfra snevre bransjemessige vurderinger ikke erakkurat slik man kunne ønske det. Ved å blistående utenfor et utvidet EEC vil man ikkei full utstrekning komme med i den økono-miske og tekniske integrasjon i Vest-Europa,og vi vil da uvegerlig sakke akterut i utvik-lingen. Den tiden vi har hatt i EFTA med ensærdeles gledelig utvikling av eksport av nye

produkter på ferdigvareområdet har nok ogsåstyrket den såkalte hjemmemarkedsindustristro på sine muligheter.

Men jeg tror man bør se klart i øynene atdet ikke vil bli så lett for våre mange små ogkapitalmessig sett svake bedrifter å hevde segi konkurransen med kapitalsterke konserner påKontinentet og i andre land. En tilslutning tilEEC vil sikkert forsterke den tilpasnings- ogomstillingsprosess som har pågått siden denfra 1949 av stadig tiltagende liberalisering ogintegrering, som i de siste 6 år har fått enspesiell aksenttiering ved medlemskap i EFTA.Det er derfor mer enn noensinne nødvendig atbedriftenes konkurranseevne blir styrket bl. a.ved en omlegging av næringspolitikken i merbedriftsvennlig retning. En tilslutning til EECvil gjøre det enda nødvendigere å skape et be-driftsvennlig økonomisk klima i vårt land forsamtlige våre bedrifter, uansett bransje ogstørrelse. Hele næringspolitikken må nu foralvor tas opp til fordomsfri vurdering. Detteer krav som ble stilt fra industriens side bådeda vi gikk inn i EFTA og da det sist var spørs-mål om tilslutning til EEC. Noe er nok gjort,men det står atskillig igjen. En rekke såkalte«hellige kuer» må nå, om ikke slaktes, så iall-fall fores noe mindre.

Foredragsholderen hadde en del synspunktersom jeg er meget enig i. Jeg kan nevne f. eks.hans bemerkning om det rene frihandelssy-stem. Jeg har lenge hevdet at det ikke er nokå avvikle toll og kvantitative restriksjoner forå få et hensiktsmessig samarbeidssystem. Detmå føres en koordinert og solidarisk økono-misk politikk på temmelig bredt område hvisman ikke skal få utslag av frihandelen somman ikke er tjent med. Myndighetene påvirkeri moderne samfunn i sterk grad konkurranse-vilkårene, og det er derfor i et internasjonaltsamarbeidssystem nødvendig å ta hensyn tildette.

Det annet gjelder en del av hans bemerk-ninger om utenlandsk næringsvirksomhet iNorge. Vi har hatt stor glede av denne i vårtkapitalfattige land.

Etableringsretten var et omstridt punkt iFellesmarkedsdebatten sist. Det det dreier segom er nasjonal behandling, og jeg tror somforedragsholderen at det nok er mulig for oss,selv om vi skulle leve opp til Romatraktatensbestemmelser, å regulere industrielle eller an-dre næringsetableringer slik vi ønsker det,bare vi ikke setter forskjellige vilkår for inn-og utlending. Men dette forutsetter en generelletableringslov som Lie var inne på — og dettestiller jeg meg avvisende til.

(I parentes bemerket er det jo ganske pus-sig at man skal være så bekymret for uten-landsk kapitalinnflytelse når man tenker på aten meget stor del av norsk industri er byggetopp på utenlandsk kapital, og man har ogsåhatt en egen ambassador med det formål å

12

tiltrekke utenlandsk kapital, — ja, man har tilog med budt denne kapital vilkår som norskkapital ikke har fått. Men det har altså hittilvært konsesjonsplikt. Man har kunnet stillebetingelser.)

Det, er et meget sterkt ønske i Norge som iandre land, at man skal bevare kontrollenover sine naturherligheter, og at man også måsøke å unngå at utlendinger kjøper opp aksjerog derigjennom får kontrollen over eksisteren-de norske bedrifter og som følge herav kon-trollen over våre naturherligheter. Dette kanvi kontrollere ved en konsesionslov hvor bådeinn- og utlending må ha konsesjon, og hvorman kan stille betingelser. Men hvis man ikkevil ha en generell etableringslov — som ArneLie vil — tror leg vi må se klart i øynene at vived å gå med i EEC sannsynligvis må opPgi.visse særbestemmelser vedrørende utlendin-gers næringsdrift i Norge. Vi er jo også Ewes-set sterkt i EFTA på dette felt. Spørsmålet erkomplisert og krever spesiell opPmerksomhet.Men vi skal jo huske hva Arne Lie har på-pekt, at snorene hittil når det glelder utlen-dingers næringsdrift i Norge, ikke virkerskremmende — tvertimot. Vi skal også wereoppmerksomme på at de regler man er blittenige om i EEC både når det gielder konkur-ransereguleringer og etableringsre .2.-,lene ikkeer særlir vidtrekkende. Landene i EEC har ikkevært villig til å gå lenger.

Så har vi suverenitetssvorsmeget og detovernasjonale element i Roma-traktaten. Dethar jo wart mange snekulasioner om hvem.som egentlig trakk det lengste strå ved Luxem-bourg-forliket i Fell esmarkedskrisen i mai.Det kan vel iallfall slås fast at Fellesmarkedetsovernasjonale karakter — foreløPig iallfall —er blitt noe svekket. Men de 5 har i prinsippetikke gitt seg nå dette med flertallsvedtak, selvom man er blitt enig om å tilstrebe enstem-mighetsbeslutninger. Striden kan når somhelst blusse ODD iglen. Det som egentlig skieddevar at man på en rekke punkter ble enig om åvære uenig.

Det overnasjonale element i Roma-trakta-ten var man jo sterkt opptatt av i markedsde-batten sist. Det er nå mange som føler lettelseved Luxembourgforliket og mener at nu da detovernasjonale element i Roma-traktaten er såsterkt svekket — takket være de Gaulle — vildet være en betenkelighet mindre ved å ak-septere et medlemskap i EEC. Med erfarin-ger i det samarbeide som har funnet sted i enrekke internasjonale organer i etterkrigstidener det mange med meg som mener at detnettopp er de små land som må være interes-sert i en forpliktende fellesskapstanke med be-skjæring av vetoretten, og i sterke in stitusio-ner med omfattende myndighet. («Fedrelands-lose teknokrater» som de Gaulle kaller Kommi-sjonens medlemmer.) Vetoretten er et sterkt

kort i de stores hand. Det er med interesseman kan konstatere at det er Belgia, Luxem-bourg og Nederland som innen EEC er gåttinn for dette syn. Jeg tror det er absolutt over-ilet å anta eller gi uttrykk for at det er «selv-sagt» at i et Fedrelandenes Europa etter deGaulle's målsetting har småstatene mer be-vegelsesfrihet og større muligheter for å mar-kere seg.

Jeg har lenge vært av den oppfatning at detbeste England, og også Norge og de andreEFTA-land kunne gjøre, var h akseptere Ro-ma-traktaten som den er, og at man ventermed videre diskusjoner om detaljer og for-tolkninger til man er kommet med i Felles-skapet. Man skal nemlig være klar over atRoma-traktaten er en ramme-traktat, og atdet hersker forskjellige oppfatninger blant De 6om hvorledes svært mange paragrafer skalfortolkes. Utviklingen, særlig den siste tidsutvikling har jo også vist at Roma-traktatener underlagt livets lov, og at man ikke kan leg-ge bare en streng juridisk fortolkning på den.Det er de politiske konstellasjoner og interesse-grupperinger, press og motpress som setteret klart stempel på det hele. Men én ting skalvi være klar over — og det kan ikke sterktnok understrekes, og det er at bare de som ermed i EEC har mulighet for å påvirke utvik-lingen og bestemme omfanget og retningenav samarbeidet i fremtiden. De utenforståendehar ingen mulighet til å øve noen innflytelse.

Den aktuelle situasjon når det gjelder deneuropeiske integrasjon er fortsatt flytende ogusikker, til tross for forliket i Luxembourg ogtil tross for det nye britiske utspill. Det er at-skillig som taler for at det vil ta flere år førman finner en losning på markedssplittelsen iVest-Europa. Saken er sterkt topp-politisk ogprestisiemessig betont. En losning kan imid-lertid bli funnet relvtivt raskt, og da bør vivære forberedt og gierne ha gjennomdrøftetproblemene og alternativene.

Det var med den aller største interesse jegmerket meg foredragsholderens påpekning avvår tradisjonelle 1 -,ilbøye1ighet til å slutte osstil britiske standpunkter i internasjonale spørs-mål, og hans råd til norske myndigheter omikke uten videre å følge denne tradisjon, menprove å vurdere fordomsfritt på hvilken måtevi er avhengig av britisk økonomi, hvor sterkavhengigheten er, og hvilke konsekvenser denbor få for våre handlinger og standpunkter.Dette er noe som giennom en tid har opptattmine tanker i atskillig grad. Personlig synesjeg det er nokså tafatt og lite positivt bare åsitte med hendene i skjødet og vente på hvaStorbritannia måt te bestemme seg til. Det ermulig at det fortsatt er riktig å følge Stor-britannia så nært som hittil, men jeg skullegierne sett at en bred undersøkelse og vurde-ring basert på situasjonen i dag. Iallfall vildet være nyttig å få satt saken under debatt.

' 3

IN NI MC

AV DIREKTØR OLAV BORGAN

Landbrukets stilling ved norsktilslutning til EEC

Når spørsmålet om norsk tilslutning i en el-ler annen form til det Europeiske ØkonomiskeFellesskap igjen synes å kunne bli aktuell, erdet naturlig at man spør om hvordan landbru-kets folk denne gang vil reagere. Forrige gangsyntes svært meget av EEC's landbrukspoli-tikk å være uklar og uferdig. Nå må det velvære lettere å gjøre seg opp en mening om hvaen tilslutning til EEC vil bety for landbruket.

Jeg skal i dette innlegg forsøke å gjøre redefor det vi vet og hvilke slutninger vi kan trekkeav det. Jeg må imidlertid med en gang si atom enn bildet er blitt noe klarere, er det ennåmange spørsmål som ikke kan besvares. Noenav dem kan det nok bringes klarhet i ved direk-te forhandlinger med EEC's organer, andre vilbare utviklingen kunne gi svar på etter at vieventuelt er kommet inn i EEC.

Nå må vi være oppmerksom på at landbru-ket er en mangfoldig næring og at virkningen.kan bli høyst ulik for de forskjellige produksjo-ner og produsenter. De naturgitte produksjons-vilkår er også høyst forskjellige rundt om i vårtvidstrakte land og landbruksproduksjonen ermer enn noen annen avhengig av naturforhol-dene. Det er ugjørlig i et kort innlegg å kommeinn på alle disse ulikheter og jeg må derfor be-grense meg til visse hovedtrekk.

Visse deler av landbruksproduksjonen ereksportorientert. Det gjelder først og fremstskogbruket, hvor avsetningsvilkår og priser via

treforedlingsindustrien bestemmes av eksport-markedene. Det er innlysende at det for skog-bruket vil være en fordel å komme inn i etstort fellesmarked med et betydelig importbe-hov og sterk forbruksøkning. Hvor meget det itilfelle vil bety for tømmerprisene og dermedfor lønnsomheten i skogbruket, lar seg nok ikkeberegne med særlig stor sikkerhet, men noevil det utvilsomt bety.

Vi har også i landbruket forøvrig en del tra-disjonelle eksportvarer. Den viktigste er pels-skinn. Markedsforholdene for disse varer vilimidlertid ikke bli stort annerledes enn før omvi kommer med i EEC.

Jordbruket forøvrig er en utpreget hjemme-markedsnæring som er innstillet på å produse-re for et lite marked. Tilslutning til et stormar-ked vil skape en helt ny situasjon og kan få be-tydelige og vidtrekkende virkninger. Virknin-gene kan imidlertid bli høyst ulike for de for-skjellige produksjoner og produksjonsområder.De viktigste elementer ved vurdering av dissevirkninger er produsentprisene, markedsordnin-gene og områdepolitikken.

Det er blitt sagt og med atskillig rett at detprisnivå for jordbruksvarer som det tas siktepå i EEC ikke avviker så sterkt fra det vi harhos oss, men det er likevel ganske betydeligeulikheter. Prisene på korn og melk ser ut tilbli ca. 10 % lavere enn hos oss, mens kjøttpri-sene er høyere. For de andre jordbruksvarer

14

og for hagebruksprodukter er det ikke så, lett ågjøre sammenligninger, noe som bl. a. skyldesde ulike markedssystemer.

Hvilke konsekvenser ville så dette få for jord-brukets inntekter ? En prisreduksjon for kornog melk av den størrelsesorden jeg har nevnttidligere, ville redusere jordbrukets nettopro-dukt med ca. 150 millioner kroner som repre-senterer ca. 8 % av den samlede godtgjørelse tilarbeid og kapital i jordbruket med det produk-sjonsnivå vi nå har. Det er vel neppe grunn til åtro at de fordeler kjøttproduksjonen eventueltkan få vil mer enn oppveie det tap som vil opp-stå i produksjoner jeg her ikke har tatt med ivurderingen. Hvis vi dessuten regner med atden økede konkurranse kan fore til reduksjonav visse produksjoner, spesielt i hagebruket, erdet vel realistisk å regne med at tilslutning tilEEC uten særordninger vil kunne reduseregodtgjørelsen til arbeid og kapital i jordbruketmed et beløp av størrelsesorden 200 millionerkroner, eller ca. 10 70.

Jeg må imidlertid understreke at dette ikkemå betraktes som noe mer enn et temmeliggrovt anslag. Nøyaktige beregninger har viikke grunnlag for å gjøre.

Virkningene vil imidlertid bli svært ulike.Det henger bl.a. sammen med ulikheten i mar-kedsordningene. F.eks. er det prisutjevningssy-stem i melkeomsetningen som vi praktiserer,ikke i samsvar med EEC's markedssystem.Tyskland og Nederland som har lignende ut-jevningsordninger, må nå avvikle dem. Om viskulle gjøre det samme, ville det bety relativefordeler for de markedsnære produsenter somselger sin melk til konsum, men de markeds-fjerne produsenter ville bli ugunstigere stillet.I samme retning vil det virke at de frakttil-skudds- og utievningsordninger vi praktiserer,heller ikke ville være i overensstemmelse medEEC's regler.

Et annet forhold som bidrar til jordbruks-befolkningens følelse av usikkerhet, er atEEC's markedsordninger synes å være mindreeffektive enn våre, slik at markedene blir mereustabile. Imidlertid ser utviklingen i EEC å gåi retning av en mer gjennomført markedsregu-lering, så det er mulig at denne ulikhet i frem-tiden ikke blir så stor som den nå ser ut til åvære.

De vurderinger jeg her har gitt tyder på atden del av vårt jordbruk som arbeider underrelativt gunstige naturlige vilkår og som harfordelen av en markedsnær beliggenhet, vilkunne klare den påkjenning en norsk tilslutningtil EEC ville medføre, selv om det nok kan blifølelig. Et langt større problem ville vi fåi markedsfjerne distrikter med ugunstigerenaturgitte vilkår. Disse distrikter har som regelogså et svakt utbygget og lite differensiert næ-ringsliv utenom primærnæringene. De er tyntbefolket og representerer på forhånd alvorligesamfunnsmessige problemer.

Det er blitt vist til at en del av EEC's jord-bruksfond skal kunne nyttes til å styrke jord-brukets stilling i distrikter som har spesielleproblemer. Det vi hittil kjenner til om brukenav disse fondsmidler gir oss imidlertid ingensikkerhet for at det kan bli særlig stor hjelp åfå fra det hold. I hvilken grad disse fondsmidlerkan bli til hjelp i løsningen av våre spesielle di-striktsproblemer kan vel bare bli klarlagt veddirekte forhandlinger med EEC. Det sammegjelder muligheten for å opprettholde og gjen-nomføre nasjonale tiltak som etter EEC's reg-ler krever godkjennelse av Fellesskapets myn-digheter. Det er grunn til å understreke at gjen-nomforing av EEC's jordbruksordninger villeforsterke behovet for spesielle tiltak i våre van-skelig stillede distrikter, da våre interne jord-bruksordninger som gir jordbruket i disse di-strikter visse, ikke ubetydelige fordeler, damåtte omlegges.

Konklusjonen på disse betraktninger må bliat jordbruksproblemene ved eventuell tilslut-ning til EEC i betydelig utstrekning er distrikts-problemer. Hvis tilslutning til EEC skal værenasjonalt forsvarlig for oss, er det nødvendigfinne en løsning ph disse problemer. Hvis ikkekan en nasjonaløkonomisk fordel vi mener åkunne oppnå bli dyrt kjøpt.

Men også i de distrikter hvor jordbruket haren gunstigere stilling, produksjonsmessig ogmarkedsmessig, vil en tilslutning til EEC oggjennomføring av EEC's jordbrukspolitiske ret-ningslinjer medføre vanskeligheter som ikkebare henger sammen med omstillingsproble-mer i en overgangstid. I noen grad kan dettebli kompensert ved fordeler skogbruket kanoppnå, men totalbildet er likevel slik at det erlett å forstå den usikkerhet og engstelse manfinner i store deler av landbruksbefolkningen.

AMANUENSISI SAMFUNNSØKONOMI

ved NORM HANDELSHRSKOLE, BERGENSøknadsfrist 15. februar 1967.

Se nærmere Norsk Lysingsblad nr. 13 for 16.januar 1967.

15

INNUCC

AV ASS. DIREKTØR THOR STORE

La meg innledningsvis si at jeg i foredrags-holderens forøvrig idérike og godt balanserteforedrag savnet et meget vesentlig moment,nemlig en nærmere drøftelse av hvilket Euro-pa det er vi eventuelt skal inn i.

Er det f. eks. det Europa Roma-traktatensformelle ord innebærer eller er det det Europasom ble resultatet av den streiken mot det sam-me Roma-samarbeidet som den franske pre-sident gjennomførte med 7 måneders varighet.Nå vil jeg med en gang si meg enig med ArneLie i at integrasjonen ikke bare er avhengig avde «formelle aspekter som opprettelse av fel-lesorganer, stemmeregler og felles lovgivning»,men også av de «prosesser som fører til en fak-tisk koordinering og binding av handlinger».

Men også de formelle spørsmål om hvilkenintegrasjonstype vi eventuelt skal inn i, føde-rasjon og konføderasion e.l. med ulike graderav overnasjonalitet, vil det være av betydningå få svar på. Dette gjelder ikke minst for demindre stater. Dette problem har i høyestegrad relevans også til spørsmålet om Wilsonskal legge avgjørende vekt på drøftelsene i sintid i Bryssel med Kommisjonen og Minister-rådet eller om han skal avklare det vesent-ligste ved «sonderinger», som det heter, i ho-vedstedene. Enhver vet at det er de Gaulle somrepresenterer det eneste virkelige problem. Ogdet som er sannheten i denne sak er da atStorbritannia — for ikke å bli stoppet av etnytt fransk veto — må godta Roma-traktatenmed de brudd pet avtalen som Frankrike hargjort mot de øvrige 5 medlemslands ønsker.

Det såkalte Luxembourg-forlik — som jegher tenker på — løste jo ikke det store strids-spørsmålet. Spørsmålet om veto-rett kontramajoritetsvedtak er blitt overlatt til avgjørel-se i fremtiden. Men i den sondering Storbri-tannia og kanskje også andre EFTA-land nåskal foreta i hovedstedene, må det være klartat dette spørsmål vil bli tatt opp.

Det som er den største svakhet ved debattenher hjemme om Europapolitikken, er at manså godt som fullstendig savner en virkelig vur-dering av konsekvensene av de Gaulles poli-tikk. De bitreste motstandere av denne poli-tikk innen Fellesskapet har hele tiden værtde små EEC-stater, representert f. eks. ved

Belgias Paul Henri Spaak og Nederlands uten-riksminister Joseph Luns. I Norge opplever viderimot at våre politikere gir uttrykk for atden franske politikk gjør det mindre betenke-lig for små og nøytrale stater å slutte seg tilEEC. Her er det noe som rimer dårlig. Jeghenviser for øvrig til Roem Nilsens innlegg.Arne Lie har også i sitt foredrag fullstendigabstrahert seg fra denne problemstilling. Hansier bl. a. at «en av de grunnleggende idéer forFellesskapet er at intet land skal være det le-dende eller ha en prioritert posisjon» og videreat «et samarbeidssystem av Fellesskapets typeforutsetter at problemer blir oppfattet som etfelles ansvar og at løsninger ikke ensidig kangå i noen lands favør». Dette strider så abso-lutt mot det Luxembourg-forliket som jegnettopp siterte fra. Her måtte de 5 øvrigeEEC-land bøye kne for de franske kray.

Og hvordan virker så det nye system i EECi den praktiske politikk. La oss ta for oss for-handlingene i Kennedy-runden i GATT. Kom-misjonen i Bryssel, som i Roma-traktaten til-dels har en selvstendig overnasjonal myndig-het, er redusert til en slags listefører av deenkelte EEC-lands unntakskrav. Kommisjo-nens traktatfestede funksjon som tilretteleg-ger av den felles tollpolitikk, ser vi ikke noetil. Denne tilretteleggelse skulle bl. a. gå ut på

begrense EEC's totale unntaksliste, slik atden foreskrevne liberale karakter av Felles-skapet kunne oppretteholdes. Frankrikes poli-tikk fører derfor til at Kennedy-runden stortsett vil mislykkes, selv om dette geir mot detsom uttrykkelig er ønsket av Vest-Tyskland,Be-Ne-Lux og delvis også Italia. Frankrike do-minerer nesten bildet fullstendig. Den fødera-le form for overnasjonalitet i den skrevneRoma-traktat er blitt erstattet av et franskveto, «den sterkestes rett».

Hvorfor er ikke overnasjonalitetsproblemeti EEC blitt skikkelig utredet, f. eks. på grunn-lag av drøftelsesr med representanter for desmå Be-Ne-Lux-land? Statssekretær Vindset-mo uttalte for en tid siden i et intervju i «Sjø-farten» at hans interdepartementale EEC-ut-valg bare skal «samle facts», ikke «vurdere».Til det vil jeg si at det vi i dag nettopp trengerer vurderinger.

I6

Dersom Wilsons initiativ skulle føre frem,er det av rent økonomiske årsaker klart atNorge bør følge Storbritannia inn i EEC. Menogså de øvrige nordiske lands fremtidige stil-ling vis a vis EEC er av vesentlig betydning,ikke minst for hvilken form for tilknytningtil EEC vi bør søke om. Jeg er i dag mer skep-tisk innstilt til EEC enn i 1961/63 fordi det nå,er langt mer uklart hvilke politiske konsekven-ser et medlemsskap i EEC kan komme til åmedføre i fremtiden. Jeg foretrekker m.a.o.Roma-traktatens klare ord om såvel et med-lemslands forpliktelser som rettigheter, frem-for at disse ting skytes ut på det uvisse, ogsannsynligvis vil bli fastlagt en gang i frem-tiden gjennom overenskomster mellom stor-maktene. Jeg er redd for at vi ved et med-lemskap i dag ville få de økonomiske fordeleri første omgang, og så, når den politiske reg-ning i fremtiden blir presentert, så er vi såsterkt økonomisk bundet at det er praktisktalt umulig å trekke seg ut av samarbeidet.Den behandling de øvrige EEC-land har fåttav Frankrike de senere år, er skremmende ek-sempler på hva økonomisk avhengighet kantvinge den svakere part til å gå med ph. Ogden «svakere» part her er f.eks. et så betyde-lig enkeltland som Vest-Tyskland.

Når det eventuelt kommer til forhandlingeri Bryssel, så vil det for hvert enkelt EFTA-land gjelde forhandlinger mellom to parter.Begge parter, også EEC og dermed Frankrike,må ha interesse av en positiv utgang. Da mådet også være åpenbart at begge parter måkunne stille krav under forhandlingene. Jeg erenig med foredragsholderen i at vi ikke kanvente at Storbritannia kan påta seg noe ansvarfor å tale de små lands interesser. Britene harså altfor nok med sine egne. Men det forhind-rer ikke at vi burde kunne få Storbritannia tilå innse hvilken forhandlingsstyrke EFTA-lan-dene totalt sett representerer og utnytte dettetil felles beste. Det veldige innførselsoverskud-det som EFTA har fra EEC, er vesentlig idenne forbindelse. Beløpet utgjorde i 1965 over3 milliarder dollar. Av dette hadde Vest-Tysk-land alene et utførselsoverskudd til EFTA-om-rådet på 1,8 milliarder dollar, noe som i sinhelhet falt på små EFTA-land, nemlig Sveitsog de nordiske land.

Ved eventuelle forhandlinger bør de 4 smånordiske EFTA-land søke å utnytte sin fellesforhandlingsstyrke slik som under Kennedy-runden, ikke «for et spille rollen som en stor-makt» slik foredragsholderen uttrykker det,men for å oppnå et best mulig resultat av for-handlingene. Et vilkår bor være at de små land.,som f. eks. de 4 nordiske og Be-Ne-Lux-lan-dene tilsammen, garanteres en innflytelse overde fremtidige politiske vedtak som er rimeligsett i forhold til deres totale styrke. Og hertror jeg at jeg vil foretrekke formelle garan-tier og ikke stole bare på de pene ord som jeg

nettopp siterte fra foredraget. Dersom det ikkeblir mulig å få de 4 nordiske EFTA-land inni EEC med fullt medlemskap, så vil jeg se etalternativ med felles nordisk assosiering tilEEC som bedre enn den mest nærliggende løs-ning sist, nemlig norsk og dansk medlems-skap, svensk assosiering og Finland kanskjestående helt utenfor. Jeg forutsetter da at denfelles nordiske assosiering gir oss adgang tiltollunionen mellom «de 6» på like linje medmedlemsstatene. Jeg er imidlertid klar overat denne forutsetning kan være lite realistisk.Når jeg foretrekker assosiering, er dette ikkefor «A, holde våre hender rene» som foredrags-holderen sier det, men fordi vi derved beva-rer det nordiske fellesskap, et fellesskap somhar sin utvilsomme egenverdi også i et bre-dere internasjonalt samarbeid og som har rot-ter lenger tilbake i tiden enn både EFTA ogEEC. Jeg vil ogsil peke på den moralske for-pliktelse vi har overfor Finlands interesser ogsåi markedsøkonimiske spørsmål, og jeg hilsermed udelt glede statsminister Bortens utta-lelse om Finland i London i går.

Det er også et annet fellesskap som jeg sy-nes Arne Lie tok litt lett på, nemlig det at-lantiske fellesskap som vi har deltatt i sidenkrigen. Selv om vi godtar en påstand om atalminnelige utenrikspolitiske og forsvarspoli-tiske problemer ikke berøres av det økonomis-ke samarbeide i et utvidet EEC, så bør de idet minste tas med blant de muligheter somden franske president vil sette sine betingelserfor. Jeg vil da stille spørsmålet om det kanvære i vår interesse å animere Storbritannia tilå bryte de sterke bånd landet har med USAog så attpå til gjøre det samme for vårt egetlands vedkommende.

Arne Lie har en par litt nedlatende bemerk-ninger om den form for internasjoalt samar-beide som begrepet «frihandelsområde» inne-bærer. Frihandlesforbundet EFTA har vært enformidabel suksess så lenge vi bare har å gjø-re med det som den opprinnelig traktat forut-satte, nemlig ayskaffelse av toll og restriksjo-ner. Det er først når EFTA skal utvikles moten økonomisk union, slik EEC er bygget opp,at EFTA som sådant har sviktet. Dette er fordiEFTA ikke har tilstrekkelig geografisk og po-litisk homogenitet til å kunne gjennomgå en.slik utvikling. Bare de nordiske land er homo-gene nok i denne retning. Jeg er allikevel enigmed ham og med Roem Nilsen i at et rentfrihandelssamarbeide ikke er tilstrekkelig pålengre sikt. Også andre forhold som virkerinn på konkurransen, bør trekkes inn. Gradenog omfanget av hvor langt vi skal gå, kan detderimot diskuteres om. Og det er slett ikkegitt at det alternativ som Roma-traktaten re-presenterer, er det eneste rette.

Det mest positive i foredraget er at ArneLie så sterkt fremhever at integrasjonen avnæringslivet over landegrensene så og si «kom-

7

mer av seg selv». Den teknologiske utviklinger én av årsakene. Den kommunikasjonsmes-sige utvikling virker i samme retning. Kon-klusjonen skulle da bli at den formelle over-bygning ikke skulle være så avgjørende. Inte-grasjonen av næringslivet over landegrenseneskjer i en viss grad selv om vi opprettholdertollmurer. Den skremselagitasjon som har værtdrevet for det tilfelle at vi skulle bli ståendeutenfor EEC i lengre tid, er betydelig over-drevet. Det er det samme her som i spørs-målet med overnasjonaliteten. Det synes somom EEC-aktivistene ikke våger å få utredetslike spørsmål hvor resultatet kanskje ikke vilvære egnet til å støtte opp om deres EEC-pro-paganda. «Intelligensindustrier» slår igjennommens «høstingsbrukets» tid er forbi snart inorsk industri. Men det er de tradisjonelle nor-ske eksportindustrier som rammes hardest avEEC's handelspolitikk, ikke intelligensindustri-en. Videre er EFTA og EEC straks ferdige medtollnedbyggingen, EEC også med tilnærmingentil en fellestariff. Diskrimineringen i Europa erdermed nesten nådd sitt maksimum. Resulta-tet har ennå ikke slått ut i våre eksporttall,heller ikke til EEC, og det på tross av G-listeog fellestariff. Jeg vil ikke bagatellisere våreøkonomiske problemer om vi blir stående uten-for EEC i lengre tid. På den annen side tjenerdet ingen hensikt med den svartmaling som tildels har funnet sted. Konsekvensen av detteer for meg at vi gierne kan stille oss avven-tende ennå noen tid. Ikke fordi dette er noegunstig i seg selv, men fordi det kan væreuheldige politiske konsekvenser inne i bildet,noe foredragsholderen etter min mening un-dervurderer. Personlig tror jeg at dette ikkevil bli noen aktuell problemstilling for oss for-di de politiske motsetninger mellom Frank-rike og Storbritannia er såpass store at noenløsning ikke vil være mulig ennå på mangemange år.

I mellomtiden burde vi etter min oppfat-ning bygge ut det nordiske samarbeide innenEFTA i retning av en økonomisk union, idetvi tilpasser reglene slik at de best mulig har-monerer med det EEC er kommet frem til.Det kan også være grunn for å se litt nærme-re ph Wilsons reserveprosjekt, nemlig en at-lantisk frihandelsløsning. Spørsmålet er om enslik løsning, uten EEC, vil were tilstrekkeligtillokkende for USA. Vi skal imidlertid haklart for oss at det sannsynlig negative ut-fall av Kennedy-runden kan sette fart i deplaner man har i USA om et såkalt Johnson-initiativ, nemlig forslag om et frihandelsom-råde mellom samtlige interesserte industri-land i den vestlige verden. Fordelene ved enslik løsning fremfor en EEC-løsning vil forvårt lands vedkommende være at vi kommermed i en frihandelsvennlig, åpen integrasjonog ikke en begrenset og innadvendt europeiskgruppe, som åpenbart vil bli resultatet med

den franske dominons. Sjansen for en liberalholdning med ikke-diskriminerende preferan-seløsninger overfor uviklingslandene vil ogsåvære store mens man i EEC vil bli bundettil et preferansesystem av selektiv karakterslik franskmennene har tvunget igjennom,noe som ikke er i vårt lands interesse.

Jeg er enig i at man ikke skal skille mellom«gode» og «onde» land rent generelt sett. Jegskal gjerne støtte Arne Lie i dette. I interna-sjonal handelsterminologi er det imidlertidsnakk om noe som heter lavtolland og noesom heter høytoll-land, og dette er en relevantproblemstilling, og heller ikke i dette spørs-mål har vi særlig mye til felles med det Frank-rike står for i internasjonal politikk.

Jeg er veldig redd for den filosofi som synesgjøre seg sterkt gjeldende hos mange i dag

og som Roem Nilsen her gikk inn for, nemligat EFTA-landene skal gå inn i EEC nærmestuten reservasjoner, og så etterpå søke å fåRoma-traktaten endret i tilfredsstillende ret-ning gjennom det praktiske samarbeide som.der skjer. Det må være første gang i histo-rien at en slik fremgangsmåte har ført til etheldig utfall. Jeg er videre redd for at Stor-britannia skal føle seg tvunget til å gå til for-handlingsbordet i dag — på grunn av interntpress og av press fra de andre EFTA-land —når landet er «på knærne» økonomisk sett.Jeg ville foretrekke at forhandlingene skjer phet senere tidspunkt når Storbritannia stårsterkere — f. eks. giennom virkningene av etutvidet atlantisk økonomisk samarbeide —slik at landet best mulig kan greie å bevaresine «vitale interesser», som det har værtsagt. Disse vitale interesser tror jeg først ogfremst gjelder «båndene til USA», interes-ser som er like vitale også for vårt eget landsvedkommende.

Derimot er jeg selvsagt klar over det gun-stige i at det gjennom Wilsons initiativ erkommet «bevegelse» i det europeiske markeds-spørsmål. Den stillingskrig vi har hatt, er åpen-bart det mest uheldige alternativ av alle. Re-sultatet av Wilsons forsok kan kanskje føre tilen løsning på det europeiske markesproblem.Forhåpentlig vil denne løsning vise seg å gioss en tilfredsstillende ordning. Personlig trorjeg imidlertid at de politiske motsetninger mel-lom Paris og London er for store til at noenordning kommer i stand. Også da oppnår viimidlertid noe positivt. For det første får vipå nytt fastslått at det er de Gaulle som erminimumsfaktoren i dette spill. For det annetblir vi nødt til å tenke over alternative mulig-heter, midlertidige løsninger som den politis-ke utvikling kan gjøre permanente. Jeg tenkerpå et utvidet nordisk samarbeide innen EFTA,videre på utviklingen av selve EFTA-samarbei-det og på hvordan et atlantisk samarbeide skalutbygges videre også på det handelspolitiskeog det økonomiske felt.

18

Intervju med stortingsrepresentantene

GUNNAR UMRAGNAR CHRISTIANSEN

Sosialøkonomen presenterer hermed en samtale som vi har haft med for-mannen og nestformannen i Stortingets Finanskomité, stortingsrepresentanteneGunnar Hellesen og Ragnar Christiansen, om noen av de spørsmål som er fram-me i dagens økonomiske debatt.

Vi startet med å spørre om hvordan de vurderte året 1966 økonomisk sett iet noe lenger perspektiv.

G. H.: Jeg synes ikke at 1966 har utmerketseg på særlige områder når en sammenlignermed resten av 60-årene. Virksomheten i ett årer jo oftest nokså bundet til det som har skjeddtidligere, — men skal jeg først peke på noe mådet være realitetsavgjørelsen om innføring avfolketrygden.

R. C.: Jeg er enig i Hellesens vurdering ogsynes at 1966 har vært et jevnt godt år økono-misk sett.

Vi vil gjerne ta opp til nærmere drøfting noentemaer som har vært sterkt fremme i den øko-nomiske diskusjon i 1966. La oss starte medprisutviklingen. Er det virkelig slik at det børvære et mål eller i hvert fall et høyt prioritertmål å holde stabile priser?

G. H.: Det ville etter min mening utvilsomtvære ønskelig med en større grad av prisstabili-tet enn vi har hatt i de senere år. Det kan imid-lertid være grunn til å stille spørsmålet om pris-stabilitet er en realistisk målsetting når vi servårt lands plass i en større internasjonal sam-menheng. Svaret på spørsmålet De stiller vilselvsagt i høy grad være bestemt av for detførste hvorvidt Stortinget er innstilt på dettegjennom sin budsjettpolitikk og for det andrehvordan folket i landet ellers lar sine meningerkomme til uttrykk gjennom lønns- og prisopp-gjørene. Men som sagt er min personlige me-ning at vi bør tilstrebe en større grad av stabili-tet i prisutviklingen.

R. C.: Det er kanskje på sin plass å påpeke atprisstigningen i 1966 har vært sterkere enngjennomsnittet for 60-årene ellers. Mitt syn påprisproblemene må sees i sammenheng med sy-net på den økonomiske utvikling som helhet.Arbeiderpartiet tilstreber en balansert økono-misk vekst, men vi er ikke villige til å oppgiden raske økonomiske vekst vi har hatt for åoppnå større prisstabilitet.

G. H.: Det er riktig som Christiansen påpe-ker at vi har hatt en ganske sterk prisstigning i1966, — men det må sees på bakgrunn av detveldige lønnsoppgjør som vi hadde, som nø d.-vendigvis måtte bidra sterkt til den prisutvik-ling som vi fikk. Jeg vil i denne forbindelse nev-ne at en samlet finanskomité var klar over atreallønnen ville øke med 4 % i 1966. Prisstignin-gen ble i fjor imidlertid mindre enn etter lønns-oppgjøret i 1964.

Vi har begynt ( få ganske god kunnskap omhva som forårsaker stigende priser, likevel sti-ger prisene. Er ikke det et uttrykk for at vi ikkeer villige til å ta i bruk de virkemidler som måtil for å holde prisene konstante?

G. H.: Jeg tror det er meget riktig i den spørs-målsstillingen. Forholdet er jo at statsbudsjet-tet stiger, tildels ganske kraftig fra år til år, —og parallelt har vi et stadig stigende prisnivå.Det er derfor min oppfatning at Stortinget i alt-for liten grad tar konsekvensen av de ønskersom der kommer til uttrykk om en stabil pris-utvikling. Det er vel slik at alle vil minske ut-giftsstigningen på alle felt, bortsett fra det felt

19

de selv er mest opptatt ay. En større helhets-vurdering ville nok her vært ønskelig. Finans-komitéen burde kanskje være den rette instanstil å vurdere nettopp disse spørsmål, men dethar i alle fall hittil vært vanskelig å få komi-téen til å spille en slik rolle.

R. C.: Om den aldri så gjerne ville, tror jegat finanskomitéen ikke ville makte å legge tilrette en politikk som sikrer prisstabilitet vedhjelp av de virkemidler den rår over i finans- ogbudsjettpolitikken. Andre forhold har også storbetydning for prispolitikken.

G. H.: Jeg er enig med Christiansen i detsynspunktet, — jeg siktet vesentlig til budsjett-politikken i det jeg nettopp sa. Det er min me-.ning at vi skal opprettholde de frie lønnsfor-handlinger, og da vil vi ikke ha fullt herre-domme over situasjonen.

Jeg vil gierne føye til at vi gjennom en for-nuftig skattenolitikk måtte kunne bidra til åbedre prisutviklingen. Gjennom en skattelettel-se, og jeg tenker ikke nå bare på progresjonen,ville det vel være mulig å endre lonnsoppgjøre-nes karakter, og på denne måten forhindre nyeprisøkninger.

R. C.: En slik politikk synes jeg måtte fåsvært begrensede positive virkninger, — idetdet måtte bli en éngangsoperasion. Statens inn-tekter ville ellers ikke ha noen sjanse til å holdetritt med utgiftsstigningen. Tendensen hittil,også det siste år, har jo vært at det heller går iretning av skattehemning enn skattelettelse.

Regjeringen har stadig påpekt at stabile pri-ser bare kan nås gjennom et samarbeid mellomalle parter i vårt økonomiske sustem. Man harvidere opprettet et prispolitisk råd som skal dis-kutere prisproblemene. Kan dette tolkes som etuttrykk for at Regjeringen forsøker å skyve fraseg ansvaret for prisutviklingen?

G. H.: På ingen måte. Vi kan si at de besteresultater oppnås gjennom samarbeid. Det serimidlertid ut til at det har festnet seg den kan-skie beklagelige oppfatning blant folk at alt ini-tiativ i dette spørsmål og i andre spørsmål avgenerell interesse, skal komme fra det offentli-ge. Politikerne bør muligens ta på seg hoved-skylden selv for dette forhold. Jeg tror det erriktig i et demokratisk samfunn at spørsmålav almen interesse drøftes i fora der alle parterkan gi uttrykk for sitt syn.

R. C.: Representanter for den tidligere oppo-sisjon var ofte svært ivrige etter å plassere an-svaret for prisutviklingen ensidig på regjerin-gen. De har etter hvert kommet til at det erbegrenset hva regjeringen kan utrette. Jeg sy-nes det er riktig å konstatere den erkjennelse.Jeg har for min del lenge sett det som et viktig

mål å få til et organ med bred representasjonfra arbeids- og næringsliv i vid forstand for ådrøfte pris- og lønnsspørsmålene. På denne må-ten tror jeg vi har større muligheter for å ska-pe en mest mulig balansert økonomisk vekst.

Det er også interessant å merke seg at regje-ringspartiene i dag er mer villige enn tidligeretil å se prisutviklingen i vårt land i sammenhengmed utviklingen i andre land. Det faktiske for-hold er jo at vi de siste år ikke bare har beholdt,men delvis bedret vår konkurransemessige stil-ling overfor utlandet.

G. H.: Jeg tror nok at begge parter har måt-tet erkjenneerkjenne en del nye ting i den senere tid.Forøvrig har jeg for min del gitt de samme rådi denne sak til den nye regjering som til dengamle, — uten at jeg derved vil hevde å ha hattstørre hell med meg nå enn før.

Bruk av subsidier har vært fremme i disku-sionen. Kan man ikke si at subsidier er aktuelt,ikke som et virkemiddel som isolert kan stoppeprisstigningen, men som et virkemiddel som,kan eliminere uheldige sider ved prisstignin-gen? Hvis man mener at noen rammes alt forsterkt av prisstigningen, så bør vel subsidierkomme på tale?

R. C.: Det er min overbevisning at subsidiersom middel til å skape en varige prisstabilitethar lite for seg. Ikke desto mindre mener :legat det har vært, og kan bli, perioder da subsidierer å foretrekke fremfor indeksoppgjør. Forøvrighar striden om subsidiene oftest vært en stridom små marginalbeløp, — bevilgningene de se-nere år har vært enstemmige i Stortinget. Denpraksis Stortinget har instituert, har vært atsubsidiebeløpet minst skal tilsvare det omset-ningsavgiften på matvarer bringer inn. Hittilhar vi kunnet observere en tilfredsstillende ha-lanse i dette forhold, men den videre økonomis-ke utvikling kan bringe med seg ting som giørdet nødvendig å se nærmere på den nevnte prak-sis. Jeg holder imidlertid fast ved at subsidiersom generelt prispolitisk virkemiddel ikke er åforetrekke.

G. H.: Jeg er enig i Christiansens syn på sub-sidier/pris-spørsmålet, og jeg synes det er glede-lig at lønnsoppgioret i 1966 ble brakt i havnuten bruk av subsidier. Det er viktig, etter minoppfatning, å få folk til å forstå og akseptere atbruk av subsidier på denne måten bare er ens-betydende med å skyve problemene foran seg.

R. C.: Jeg deler ikke Hellesens syn når det giel-der inntektsoppgjøret i fjor. For meg synes detsom det i dette tilfellet med fordel kunne værtoverveiet å benytte seg av subsidier for å redu-sere prisvirkningen av oppgjøret.

En stor del av subsidiene representerer jo inn-tektsoverføringer til jordbruket, og jeg synesdet kan være ønskelig å få til en slik inntekts-overføring uten å presse prisene oppover.

20

G. H.: Det er vel ingen uenighet om den Stor-tingspraksis Christiansen nevner.

R. C.: Likevel ble fjorårets oppgjør gjennom-fort uten at det ble gitt økte bidrag til jordbru-ket.

G. H.: Det var enstemmighet i den sakenved den endelige behandling i Stortinget.

1966 års økonomiske utvikling var vel pre-get av pressproblemer. Arbeiderpartiets forslagom en investeringsavgift tok sikte på å dempepresset. Dette forslag ble sterkt kritisert. Varforslaget overilet og lite gjennomtenkt?

R. C.: Forslaget var slett ikke overilet, og jegvil også påstå at det var vel gjennomtenkt. Detmå imidlertid sees i sammenheng med denlange rekke av alternative forslag som vårt par-ti la fram.

Når det gjelder spørsmålet om betegnelsenavgift eller skatt er forholdet at vi ikke la noereelt i betegnelsen avgift, vi har i dag flere skat-ter som har betegnelsen avgift, — ta som ek-sempel skatteutjamningsavgiften. Jeg menerat vi la fram et godt og realistisk budsjettalter-nativ, men det blir jo regjeringspartiene somfår anledning til å prøve sitt, etter deres meningdet beste alternativ, i praksis.

Har Hellesen noen kommentar til dette?

G. H.: I finansdebatten reiste jeg spørsmåletom A-partiet ville ha kommet frem med sittalternativ hvis det hadde hatt regjeringsansva-ret. Selv om de kunne ha oppnådd en rekke poli-tiske fordeler ved hjelp av de 280 mill. kr. somde hevdet innvesteringsavgiften ville innbringe,måtte de også tatt den belastning et slikt skat-tepålegg ville bety.

Forøvrig er jeg ikke overbevist om at avgiftenville fått den inndragningseffekt som A-partiethevdet. Det som ble igjen av de 280 mill. kr. vedslutten av finansdebatten var 183 mill. kr., ogvirkningen av disse synes meg å være tvilsom.

Resultatet av statsbudsjettbehandlingen blevel at man har lagt opp til å løse pressprobleme-ne gjennom en sterk regulering av kredittgiv-ningen. Er dette mer ønskelig og har man i dethele tatt noen mulighet for å lykkes?

R. C.: Nettopp her ligger vel noe av styrken ivårt forslag om investeringsavgiften. Denne av-giften ville nemlig ha en vesentlig fordel frem-for ensidig bruk av kredittpolitiske virkemidlertil å begrense investeringsvirksomheten, ved atden også ville ramme egenfinansierte investe-ringer. Gjennom avskrivninger frigjøres dethvert år 5-7 mld. kr., d. v. s. langt mer ennkreditt-tilførselen i et enkelt år. Når alt kom-mer til alt, er det ikke bare de kredittfinansi-

erte investeringer som bør rammes av restrik-sjoner. Jeg tror det er nødvendig å spille på etbredere spektrum av virkemidler for å løse opp-gavene.

G. H.: Noen av de tanker Christiansen herkommer med er nok riktige for store foretak.De små ville imidlertid få meget store vanske-ligheter med å greie en slik belastning. Selvuten investeringsavgift tror jeg 1967 vil visehvor store vanskelighetene egentlig er.

R. C.: Hvis denne vurdering er riktig, menerjeg at vi burde fått et annet budsjettopplegg fraregjeringens side. Utgangspunktet var at vårtland hadde stor økonomisk bærekraft, som kun-ne tåle en sterk økning i den kollektive dispone-ring av ressurser. Vi kunne vel ikke legge opptil en slik sterk økning i det kollektive forbruk,hvis næringslivet allerede hadde store vanske-ligheter ?

G. H.: For det første må vi ikke glemme bud-sjettets kollektive fordeler. Likevel mener jegdet er viktig å se på forskjellen mellom størreog mindre foretak, da de arbeider under for-skjellige forhold. Jeg synes utviklingen pekermot en langt større forsiktighet enn da bud-sjettet ble lagt opi). I land som Sverige og Vest-Tyskland for eksempel, har det skjedd en struk-turendring i negativ retning. Selv om jeg fort-satt er optimistisk for fremtiden, må vi ikkese bort fra at vi står i et sterkt avhengighets-forhold til disse land, og de tendenser som hargjort seg gjeldende der, vil kunne spre seg tilvårt land.

R. C.: Det synes noe merkelig at utviklingenskal ha endret seg så merkbart fra budsjettetble lagt fram. Jeg har liten tro på at utviklingeni Sverige representerer en strukturendring i ne-gativ retning. Jeg ser det som har skjedd somet resultat av den teknologiske utvikling, og vilheller kalle det omstillingsvanskeligheter.

21

G. H.: Den tollavtrapning som har funnet sted.har ikke gjort problemene enklere for nærings-livet. Jeg synes det er realistisk å regne medoffentlige tiltak for å begrense konkurransen ien overgangsperiode, — i alle fall ikke tiltaksom skjerper konkurransen ytterligere.

R. C.: Jeg tror nok at de omstillingsvanskervi hadde da tollavtrapningen fra 100 c/c , til 20 %ble gjennomført, var større enn de vi vil få nåp. g. a. den siste nedskjæring.

Fra Regjeringens side ble det hevdet at detstatsbudsjett som ble fremlagt i 1966 represen-terte en helt ny prioritering. Er dette riktig og

set fall hvilke områder er det som er lavereprioritert nå enn tidligere?

G. H.: En ting som beklageligvis er blitt lavtprioritert i budsjettet er skattelettelser. Det erimidlertid satset sterkt på flere felter, f. eks.vei- og boligbygging, mens det er blitt noe min-dre til handicapomsorgen, selv om det har fore-gått en økning der også. Det siste må, sammenmed skattelettelser, etter min mening priorite-res sterkere ved en annen anledning.

R. C.: En meget viktig ting, nemlig kraft-forsyningen er ikke bare relativt, men også ab-solutt sett, lavere prioritert enn tidligere. P.g.a.byggetider etc. vil vi imidlertid ikke få merkesærlige virkninger av denne politikk før i be-gynnelsen av 1970-åra.

Når det gjelder veisektoren er det alminneligenighet om prioriteringen av den. Økningen iveibudsjettet er imidlertid ikke større enn denhar vært i gjennomsnitt i siste femårsperiode.Den påståtte sterkere prioritering av boligbyg-gingen er ikke helt reell, sett i relasjon til na-sjonalbudsjettet. Vi må virkelig ta i bruk virke-midler som kan skape muligheter for å over-fore ressurser til boligsektoren fra andre for-mål. Jeg synes regjeringen mangler vilje på,dette felt til å realisere den prioritering som na-sjonalbudsjettet legger opp til.

G. H.: Jeg kan ikke være enig i de synspunk-ter om boligreisningen som her kommer frem.Den målsetting som regjeringen satte seg vilbli nådd, — men det har i det siste vesentligstått på finansieringsvanskeligheter. Husban-kens ramme er rommelig, — men dette er in.-gen tilstrekkelig betingelse for å løse boligpro-blemet. Spørsmålet om tilgjengelige tomtearea-ler spiller en avgjørende rolle, og jeg tror at den«flate» beskatning som er innført i forbindelsemed tomtesalg vil bidra til økt tomtetilbud ogmindre press på tomteprisene. Regjeringen harogså stilt til disposisjon midler til tomteteknis-ke arbeider, og de forsøk som er gjort på å ra-sjonalisere fremstillingsmåten for boliger synesjeg er vesentlige. Dette er imidlertid ikke opp-gayer for regjeringen alene, — et bredt samar-beid med flere parter må til.

R. C.: Jeg vil gå så langt som å si at det eret nederlag for alle partier hvis vi ikke i de kom-mende år kan klare å øke boligbyggingen be-traktelig. Det har forøvrig vært en bevisst poli-tikk fra vårt partis side i første halvdel av 60-åra å prioritere utdanningssektoren sterkt, bl.a.på bekostning av boligbyggingen, da det var idette tidsrommet de store ungdomskull villesøke utdanning. Like bevisst var det tatt siktepå i siste halvdel av 60-åra å satse sterkere påboligreising for å skaffe de store kull som nåropp i gifteferdig alder et sted å bo.

Det reviderte langtidsprogram er når det gjel-der ferdige boliger identisk lik regjeringen Ger-hardsens program, så noen relativt sterkereprioritering synes det ikke å være snakk om.

SOSIALØKONOMEN har tidligere kritisertbudsjettbehandlingen. Er det riktig at man blirfor mye opptatt av detaljspørsmål og legger forlite arbeid i å bestemme de store linjer i utvik-lingen?

G. H.: Det er naturlig at behandlingen avstatsbudsjettet blir detaljert, men jeg vil nok siat det ville være ønskelig med en bredere de-batt om hovedlinjene i budsjettet og virkninge-ne av det både på kort og lang sikt. Utviklingenav rullerende 4-års budsjetter er et skritt i den-ne retningen.

Det må likevel påpekes at det må åpnes ad-gang for Stortinget til å fremme distriktspoli-tiske interesser, f. eks. ved behandlingen av vei-.saker. Hvis dette skal tas ut av budsjettbehand-lingen må det åpnes adgang andre steder i Star-tingets arbeid.

R. C.: Stortingets budsjettbehandling er fordetaljert, og dette går utover perspektivplanleg-gingen. Dette er delvis en etterlevning fra svun-ne tider. Selv med en mindre detaljert budsjett-behandling, kan ikke regjeringen løpe fra sittansvar overfor Stortinget. Det er sentralt at vihar fått en relativt effektiv sektorplanlegging,— men vi trenger mer samfunnsmessig planleg-ging for å styre hele økonomien. Den bør frem-mes på bekostning av den detaljerte budsjett-behandling.

Et viktig ledd i prioriteringen er avveinin-gen mellom privat og offentlig etterspørsel. Erdet slik at størrelsen av offentlig etterspørselblir bestemt vesentlig ut fra behovet for offent-lig innsats eller er det mulighetene for å skaffeplass for den offentlige etterspørsel gjennomskattelegging som er skranken?

G. H.: Sett på bakgrunn av de krav om øktoffentlig innsats på en rekke felter, er det veluten tvil riktig å si at det er utgiftssiden sombestemmer størrelsen av den offentlige etter-spørsel. Det er vel neppe noen som har så gode

OVER TIL SIDE 29

22

DomarHarrod

FeldmanMahalanobisI Nyklassisk vekstteori

PROBLEMSTIRINCER 06 UTVIKLINCRINJERI ØKONOMISK VEKTTEORI

FOREDRAG AV PROFESSOR LEIF JOHANSEN

REFERERT AV LEIF ASBJØRN NYGAARD*)

Hvis vi skal få en oversikt over den økono-miske vekstteori på den korte tiden vi har tildisposisjon, må framstillingen bli ganske skje-matisk. Det burde tas en lang rekke forbehold.i forbindelse med de analyser som skal skisse-res ; teoriene er på ingen måte så enkle som deher vil bli framstilt. Likevel håper jeg at enslik skissemessig framstilling kan bidra til ågi oversikt over et område som kanskje kan.fortone seg noe forvirrende og motsetnings-fylt om en bare holder seg til originalskriftene.

Vi kan ta utgangspunkt i den klassiske teo-ri, spesielt slik denne ble utviklet av Ricardo.I denne teori sto de langsiktige utviklingspro-blemer i sentrum for interessen. Herfra gikkutviklingen i to hovedretninger:

1. Nyklassisk likevektsteori ;2. Marxistisk teori.Den nyklassiske retning var i stor utstrek-

ning opptatt av statisk likevektsanalyse, og bi-dro ikke mye direkte til å analysere de lang-siktige utviklingsproblemer som sto i sentrumfor klassikernes interesse. Marx derimot vi-derutviklet den klassiske analyse av langtids-dynamiske problemer ganske direkte.

Den nyklassiske analyse — representert bl. a.ved Wicksell og Cassel — utviklet imidlertidmange teori-elementer som kunne settes inn ivekstsammenheng. Vi kan derfor trekke en vi-dere linje fra den nyklassiske likevektsteori tilden nyklassiske vekstteori. Solow kan stå somen typisk representant for denne retningen. Til-svarende kan vi trekke en linje fra Marx til

*) Foredraget ble holdt 18. mai 1966 for en gruppesvenske samfunnsvitenskapelige studenter.

Domar og Harrod, selv om dette slektskap erbevisst og eksplisitt bare hos Domar. Dette er— om vi skal knytte utviklingen til noen navnnærmest som stikkord — hovedlinjene i ut-viklingen av den økonomiske vekstteori. Menvi har også enkelte linjer som krysser dettemønsteret. Fra Cassels analyse av «den like-artet fremadskridende økonomi» — en vekstpro-sess hvor «alt» vokser i takt med befolknings-økingen — og analysen av investeringenes rollei denne forbindelse, går f. eks. en linje på tverstil Domar og Harrod. Vi bør også ta med at detfra Marx's analyse av den «utvidede reproduk-sjon», basert på en to-sektor-modell med enkonsumvaresektor og en investeringsvaresek-tor, går en linje til de planleggingspregedevekstmodeller som er utviklet av Feldman (iforbindelse med den første femårsplan i Sov-jet) og Mahalanobis (i forbindelse med etter-krigsårenes femårsplaner i India). Endelig mådet nevnes at Harrods og Domars analyser ersterkt influert av Keynesk problemstilling ogtankegang, selv om Keynes selv ikke var sær-lig mye opptatt av de mer langsiktige proble-mer.

Vi kan illustrere utviklingslinjene ved hjelpav følgende skjema:

Fig.

23

I den følgende gjennomgåelse skal vi se nær-mere på den klassiske vekstteori, Domar/Har-rod-teorien og den nyklassiske vekstteori. Vimå da spesielt se på enkelte av de elementerdisse tre teorier består ay. Særlig vil vi merkeoss hvilke fenomener teoriene tar sikte på åforklare og hvilke som tas som gitte data. Vifår fram de viktigste trekk ved hele tiden ålate som om den produseres bare én vare, selvom en mer detaljert gjennomgåelse ville kreveat vi også studerte sammensetningen av pro-duksjonen.

Alle størrelser som trekkes inn i resonnemen-tene oppfattes som realstørrelser.

Klassisk vekstteori

Den klassiske vekstteori består av 4 hovedele-menter :

1. Produksjonsteknikk.Ricardo resonnerer innenfor en ramme der

innsatsene av arbeidskraft og kapital er propor-sjonale. Vi har således et gitt faktorforhold.Vi ser bort fra de mer spesielle forhold somhar med «den tredje produksjonsfaktor» —grunnen — å gjøre. Dette er fordi vi vil inn-skrenke oss til å undersøke de elementer somer av betydning når vi vil sammenlikne med deandre teoritypene.

2. Lønnsbestemmelsen.På kort sikt vil etterspørselen etter arbeids-

kraft være avhengig av hvor meget kapital somdisponeres. På et gitt tidspunkt kan den daoppfattes som gitt, idet kapitalen, som er enbeholdning, ikke kan endres «på et øyeblikk».For å trekke ut en større arbeidsinnsats, d.v.s.øke tilbudet av arbeid fra den tilstedeværendebefolkning, kreves imidlertid høyere lønn. Gra-fisk kan tilpassingen på et gitt tidspunkt fram-stilles slik:

Lønn

Arbeid

Fig. 2

Dette er den momentane tilpasning. Ph leng-re sikt vil kurvene bli forskjøvet. Etterspørsels-kurven vil forskyves mot høyre ved øking i ka-pitalen, og tilbudskurven vil forskyves mot høy-re ved økende befolkning. Spesielt merker vioss at lønnen forblir konstant om begge kur-ver forskyves relativt like mye.

3. Befolkningsutviklingen.Befolkningsøkingen er i den klassiske teori

en funksjon av lønnsnivået. Det finnes da enbestemt lønn som holder befolkningene på et

konstant nivå. Dette lønnsnivå kan vi si svarertil «eksistensminimum», selv om dette av-.klassikerne ikke oppfattes i noen snever fysiolo-gisk forstand. Ved høyere lønn vil befolknin-gen være økende.

4. Sparing.Det forutsettes i den klassiske teori at

profitten bestemmer sparingen. La oss for en-kelhets skyld anta at hele profitten spares,d.v.s. akkumuleres som kapital.

Et sentralt spørsmål er nå om vi her kan haen balansert vekst der alle de variable vokserproporsjonalt, og om denne utvikling kan fort-sette på lang sikt med et lønnsnivå vedvaren-de over eksistensminimum. Dette viser seg åvære avhengig av hvilken passuskarakter vihar i produksjonen. Hvis vi har en pari-passu-lov (constant returns to scale) , vil en slik ut-vikling finne sted. Lønnen vil da ligge så myeover eksistensminimum at vi får en avbalan-sering mellom på den ene side profittraten ogdermed investeringen og på den annen side be-folkningsutviklingen slik at vi får en proporsjo-nal forskyvning av begge kurver i diagrammetovenfor mot høyre. Har vi derimot avtagendeutbytte i produksjonen, vil utviklingen på langsikt gå mot en stasjonærtilstand der lønnsni-vået er lik eksistensminimum.

Harrod og Domar

Hovedelementene i Harrod og Domars teori-er er følgende:

1. Befolkningsveksten tas som gitt utenfra;den er ikke avhengig av de økonomiske forhold.

2. Spareraten tas som gitt. En bestemt andelav den samlede inntekt vil da bli spart.

3. Investeringene har to effekter : a. En mo-mentan etterspørselseffekt. Denne svarer tilKeynes' multiplikatoreffekt. b. En kapasitetsef-fekt: Investeringene øker beholdningen avproduksionsmidler og gir derved mulighet forøkt produksjon på lengre sikt.

4. Med hensyn til faktorforholdet bygger enstort sett på de samme forutsetninger som iden klassiske teori. Dette punktet er imidlertidlite presist utviklet hos Domar. Harrod er mereksplisitt her og antar at en bestemt mengdekapital gir grunnlag for en bestemt sysselsett-ing.

5. Harrod innfører akselerasjonsprinsip-pet som en investeringsatferdsteori. Domar haringen egentlig teori om investeringsatferden.I hans analyse er investeringene eksogent be-stemt, men han diskuterer de økonomiske virk-ninger av alternative investeringsforløp, og om-vendt — han diskuterer hvilket forløp av in-vesteringene som kreves for at en skal nå vis-se mål, spesielt en vedvarende full kapasitets-utnyttelse.

24

arbeidskraft

Fig. 5

kapital

arbeidskraft

Domars sentrale resonnement kan skisse-res som følger: sett at det (via multiplikator-effekten) kreves et visst nivå på investeringenefor å holde full sysselsetting et bestemt år. Nes-te år er da kapitalutstyret økt, og det kreves enenda høyere etterspørsel for å utnytte hele pro-duksjonskapasiteten. Vi kan da spørre hvor sto-re investeringer som nå kreves for å holde fullsysselsetting. Vi kan så resonnere tilsvarendeår for år framover. Dette gir den velkjenteformel : vekstraten = spareraten multiplisertmed den koeffisient som uttrykker kapitalenskapasitetsskapende effekt. Domar startet såle-des med å være interessert i Keynes-problemer,men ble så å si utilsiktet brakt inn i vekstpro-blematikken fordi han hadde bygget inn kapa-sitetseffekten av investeringene i en forøvrigKeynes-preget modell.

Harrods analyse gir liknende resultater. Menfordi han bringer befolkningsveksten inn, ogdessuten eksplisitt antar at faktorforholdetmellom kapital og arbeid er konstant, får hanytterligere balanseproblemer. Harrods analysegir som konklusjon at hvis vi skal ha en balan-sert vekstprosess, kreves et ganske bestemtforhold mellom spareraten, akselleratoren ogbefolkningsveksten. Befolkningsutviklingen be-stemmer her hvordan den tilgjengelige arbeids-kraft endres. Spareraten og akselleratoren girkapitalutviklingen. Arbeidskraftsmengde ogkapitalutvikling bestemmes altså uavhengig avhverandre. Den blanserte vekst krever imidler-tid et bestemt faktorforhold, slik det her erillustrert grafisk:

Fig. 3

Det vil da være en ren tilfeldighet om utvik-lingen av arbeidskraftmengde og kapital blirslik at vi med full sysselsetting av begge kanfølge denne faktorstrålen ; vi har det såkalteknivseggproblemet. Det kan her tenkes at strå-len vil skifte noe i løpet av tiden p.g.a. den tek-niske utvikling. Dette svarer til at det gitte fak-torforholdet endres. Men en slik utvikling tasav Harrod også som eksogent gitt. Det er dafremdeles en ren tilfeldighet om balansertvekst er mulig. I motsetning til den klassiskevekstteori kan det altså både hos Domar og Har-rod oppstå problemer med utnyttelsen av ar-beidskraften.

Nyklassisk vekstteori

Vi vil her se nærmere på den nyklassiskevekstteori slik den ble utviklet særlig av Solowog Meade. I denne analysen står selve vekst-problemene i sentrum, men de analyseres pået nytt grunnlag. Forutsetningene og analyse-apparatet er i stor utstrekning hentet fra like-vektsanalysen. Teo riens hovedelementer er føl-gende:

1. Vi har en produktfunksjon med substitu-sjonsmuligheter. Faktorforholdet er såledesikke gitt. Faktordiagrammet kan da tegnesopp med isokvanter som i figuren nedenfor.

kapital .

Fig. .4

2. Befolkningsutviklingen betraktes somgitt.

3. Spareraten tas som gitt.4. Inntektsfordelingen bestemmes endo-

gent ; dette skjer ut fra produksjonsfaktorenesgrenseproduktivitet. Men intektsfordelingen haringen tilbakevirkninger på befolkningsutviklingog sparerate slik som i den klassiske vekstteori.

Med dette opplegget kan det ikke oppstå noenanivseggproblemer». Den tilstedeværende ar-beidskraft og kapitalmengde vil alltid kunneutnyttes. Teoretisk kan enhver faktorkombi-nasjon realiseres, i det vi har substitusjonsmu-ligheter.

Vi vil så forutsette at produktfunksjonen erpari-passu og at den arbeidsføre befolkningvokser eksponentielt. Fra et vilkårlig utgangs-punkt i faktordiagrammet kan det da vises atutviklingen vil gå mot en bevegelse langs enbestemt faktorstrå le, slik det her er illustrert.

Vi nærmer oss altså en proporsjonal vekst i ka-pital og arbeidskraft, til tross for at substitu-sjonsmulighetene teknisk sett muliggjør heltandre utviklingsbaner. Det faktorforholdet vi

25

kapitalSPARING

KONSUM

arbeidskraft

da går mot er imidlertid ikke teknisk be-stemt. Hvilken faktorstråle vi her får vil av-henge av spareraten, slik det er vist grafisk:

arbeidskraft

Fig. 6

duksjon pr. arbeider på lang sikt, og også sta-dig økende lønnsnivå. Dette spiller en stor rollei nyklassisk vekstteori, men det er ikke tid til ågå nærmere inn på det her.

Oppsummering og sammenfatning avteoriene

Vi kan nå stille opp følgende skjematiskeoversikt over de exogene og endogene elemen-ter i de tre hovedtyper av vekstteorier:

EXOGENT ENDOGENT

En høyere sparerate betyr altså at det på langsikt blir anvendt mer kapital pr. arbeider i pro-duksjonen. Vi kan også illustrere hvordan ut-viklingen går langs en produktflate i et tredi-mensjonalt rom:

Aproduksjon

2. Harrod

Domar

1. Klassisk

Faktorforholdet,Befolkningsutvik-lingen, Spareraten(Investeringene).

Arbeidsløshet og/ellermanglende kapasitets-utnyttelse.

Faktorforholdet(arbeidskraft/kapital)

Befolkningsutviklingen,Spareraten,Funksjonell inntekts-f ordeling.

Fig.

I et gitt øyeblikk vil vi her befinne oss et be-stemt sted i arbeidskraft/kapitalplanet, og til-svarende på produktflaten. Befolkningsutvik-lingen bestemmer så bevegelseskomponentenlangs arbeidskraftaksen, og sparingen bestem-mer bevegelseskomponenten langs kapitalaksen.Resultanten er markert med pilene i «gulvet»i diagrammet. Svarende til denne bevegelsenhar vi en bevegelse langs produktflaten markertmed den fast opptrukne linjen. Når produktflat-en representerer en pari-passu-lov, vil en slikbevegelse innebære at vi går mot en rett linjesom ligger i produktflaten fra origo. Det inne-bærer videre at produksjonen pr. arbeider gårmot en konstant verdi. Siden grenseproduktivi-tetene ved en pari-passu-produktfunksjon erkonstante langs en faktorstråle, vil også grense-produktivitetene, og dermed lønnen, gå mot enkonstant verdi. For så vidt likner konklusjonenepå de klassiske, men det nivå for produksjonpr. arbeider og for lønnen som en går mot i detnyklassiske tilfellet er bestemt på en helt annenmåte. Ved innføring av en «teknologisk trend»— d.v.s. en stadig pågående heving av produkt-flaten med tiden — vil konklusjonene endres.Da vil vi kunne få stadig økende kapital og pro-

Faktorforholdet,Funksjonell inntekts-fordeling.

I alle teoriene er selvfølgelig selve vekstratenfor produksjonen endogent bestemt. Vi har iskjemaet bare tatt med det som er av interessefor jamføringene.

Harrod-Domar-teorien har vi her innførtnye variable, nemlig «arbeidsløshet» og «mang-lende kapasitetsutnyttelse». Dette er nødvendigav følgende grunn: Som vi ser beholder Har-rod-Domar faktorforholdet som eksogent.Dessuten overfører de, i sammenlikning medklassikerne, befolkningsutviklingen og sparera-ten til de eksogene elementer. Dermed villemodellen bli overbestemt, om ikke effektenekunne «tyte ut» i nye variable. Dette er et an-net uttrykk for Anivseggfenomenet», som eromtalt ovenfor.

Den ny-klassiske teori beholder, som Harrodog Domar, befolkningsutviklingen og spare-raten som eksogene. Men de kaster faktorfor-holdet over i gruppen av endogene elementer,og unngår derved anivseggproblemet».

Vi ser av oppstillingen ovenfor at resultatetav hele denne utvikling er at i den nyklassisketeori er de endogene og exogene variable blitthelt byttet om i forhold til den klassiske teori.Harrod-Domar teorien kan da oppfattes som etslags mellomstadium hvor en hadde trukketnoe over til gruppen av eksogene elementer,men ikke «kompensert» for dette ved å føreandre elementer den motsatte veg.

Også lønnsbestemmelsen er fullstendig mot-satt i klassisk og nyklassisk vekstteori. For etbestemt tidspunkt kan den grafisk illustreressom følger:

3. Nyklas-sisk

Befolkningsutvik-lingen, Spareraten,

26

Tilbudav arbeid

Etterspørseletter arbeid

sysselsetting

Fig. 9

KLASSISK

Etterspørseletter arbeid

Tilbudav arbeid

Sysselsetting

Fig. 8

NYKLASSISK

110YERE SPARERATE

kapitalMAKSIMALTKONSUM

arbejd s kraft

Fig. 11

sisk teori på den ene side og Harrod-Domar-teo-ri på den annen side kan forsvares ved at først-nevnte teorigruppe behandler problemet på leng-re sikt enn Harrod-Domar. Endelig kan en velogså hevde at substitusjonsforutsetningen ermer realistisk på virkelig lang sikt enn på ikkefullt så lang sikt.

Om vi nå skal forsøke å finne andre sam-menhenger mellom klassisk og nyklassisk te-oil enn det som er nevnt ovenfor, kan vi jam-fore den klassiske teoris faste faktorforholdmed det faktorforhold som framkommer pålang sikt i den nyklassiske teori.

Vi vil da se noe nærmere på faktorforholdeti den nyklassiske teori. Det er tidligere angittat utviklingen vil gå mot en bestemt faktor-stråle, — hvilken vil avhenge av spareraten, slikdet er antydet grafisk nedenfor.

arbeidskraft

I den klassiske vekstteori er etterspørselenøyeblikket gitt ved den tilstedeværende kapi-

talmengde, mens tilbudet betraktes som elas-tisk. I den ny-klassiske teori er tilbudet uelas-tisk, gitt ved befolkningen, mens etterspørse-len p.g.a. substitusjonsmulighetene er elastisk.Dette gjelder imidlertid bare på kort sikt. Un-der utviklingen forskyves som før nevnt beg-ge kurvene.

Det egentlige slektskap mellom den klassiskeog nyklassiske teori er at for begge gjelderSay's lov. I klassisk teori antas det at lønnsinn-tekten i sin helhet går til konsum, mens profit-ten, uansett hvor stor den er, brukes til investe-ring. I ny-klassisk teori antas det at sparingen.avhenger av inntekstnivået, men det forutset-tes at sparingen automatisk investeres uansetthvor stor den er. I begge tilfelle kan vi si atSay's lov gjelder, slik at det ikke kan oppståproblemer med samsvaret mellom samlet et-terspørsel og samlet produksjonsmulighet. (Ienkelte varianter av nyklassiske modeller spil-ler renten en rolle for å frambringe dette sam-svaret.)

I kontrast til disse to trekker Harrod-Domar-teorien Keynesproblemet, d.v.s. den manglendeetterspørsel, inn i analysen.

Den utvikling av teoriene som her er beskre-vet, må i noen grad sies å svare til utviklingenav de reelle forhold. Det gjelder kanskje meståpenbart for behandlingen av befolkningsut-viklingen. Når det gjelder akseptering ellerikke akseptering av Say's lov, må en kunne siat behandlingen i henholdsvis klassisk/nyklas-

Fig. 10

Det er da av interesse å spørre hvordan kon-sumet vil være ved utvikling langs disse fak-torstråler. Vi kan ikke uten videre gå ut fra aten faktorstråle med mer kapital pr. arbeidergir mer konsum pr. person. Det viser seg at deter en bestemt av alle de mulige faktorstrålersom gir maksimalt konsum pr. person; se dennederste illustrasjonen. Dette er den faktorstrå-

len der kapitalens grenseproduktivitet er lik be-folkningens vekstrate (begge oppfattet som pro-senter) . En kan sporre hvorfor vi ikke får høy-ere konsum pr. person ved utvikling langs enfaktorstråle som svarer til enda mer kapitalpr. arbeider. Forklaringen er at hvis befolknin-gen vokser, og vi har meget kapital pr. arbeider,kreves det en høy sparing for at kapitalen pr.arbeider skal bli opprettholdt. Denne sparingskjer på bekostning av konsumet.

Til faktorstrålen for maksimalt konsum

27

svarer en bestemt sparerate. Denne svarer ti ldet som er blitt kalt «the golden rule of accu-mulation». Langs denne faktorstrålen, hvor vihar maksimalt konsum pr. arbeider, skal iflg.det som er nevnt ovenfor, kapitalens grensepro-produktivitet være lik befolkningens vekstrate.Det kan vises at dette (forutsatt pari-passu)innebærer at samlet konsum blir lik arbeidetsgrenseproduktivitet multiplisert med antalletarbeidere. Om videre produksjonsfaktorene av-lønnes etter grenseproduktivitetene, vil konsu-met være lik lønnssummen, og sparingen (in-vesteringen) være lik profitten. Vi kan såledesi den nyklassiske teori utlede som et norma-tivt resultat en konklusjon som svarer til en avde forutsetninger som gjaldt for den klassisketeori.

Hermed er det imidlertid ikke gitt noe egent-lig svar på de valgproblemet vi i virkelighetenstår overfor når spareraten skal fastlegges. Iresonnementet ovenfor valgte vi mellom fak-torstråler, men vi kan ikke momentant kom-me på den faktorstråle vi ønsker. Egentlig skalvi velge mellom utviklingsbaner fra det punk-tet vi befinner oss i, og det svarer til den kom-binasjon av arbeid og kapitalbeholdning som vihar overtatt fra fortiden. For å finne ut hvorfort vi skal bevege oss mot den valgte faktor-strålen må vi bringe inn flere vurderingsele-menter, så som en nyttefunksjon og eventuelten diskonteringsfaktor som uttrykker vår pre-feranser i valg mellom øyeblikkelig og fram-tidig nytte. Vi får da et optimaliseringsproblemav liknende art som det som ble behandlet avF. P. Ramsey i en grunnleggende artikkel sålangt tilbake som i 1928.

Sammenfattende kan vi nå si at såvel klas-sisk som nyklassisk teori tar sikte på å forklareutviklingen på meget lang sikt. Harrod og Do-mar derimot, behandler økonomisk vekst påsåvidt kort sikt at konjunkturfenomener ogvekstfenomener er nærmest sideordnet. Dettepasser med hva vi tidligere har sagt om at Say'slov gjelder for klassisk og nyklassisk teori. Deter rimelig å legge mindre vekt på avvik fra opp-fyllelse av Say's lov når en behandler proble-mer på meget lang sikt. At Say's lov ikke eroppfylt, er på den annen side meget viktig forproblemer på kortere sikt. Videre er Harrod-Domar-forutsetningene om fast faktorforholdrimelige på kort sikt. Ph lang sikt vil det værestørre substitusjonsmuligheter.

Til avslutning vil jeg skissere en syntese avde ekstreme forutsetningene om fast faktor-stråle eller substitusjon i produksjonen som deovenfor gjennomgåtte teorier bygger på. Vi kan.da anta at det til enhver tid er substitusjonsmu-ligheter i forbindelse med de investeringer somskal gjøres. For kapitalutstyr som allerede erinstallert og tatt i bruk, er imidlertid faktor-forholdet «fastfrosset» slik det opprinnelig blevalgt. Situasjonen før og etter at investeringeneer foretatt kan da illustreres slik:

Nykapital

Arbeidskraftdisponibel fornytt kap.utstyr

Fig. 12

Kapitali eldreårgang

■■■

Arbeidskraft

Fig. 13

Diagrammet figur 12 illustrerer isokvan-tene og valgmulighetene vi har med hensyn tilkombinasjoner av arbeid og kapital ved de in-.vesteringer vi skal foreta. De prikkede isokvan-tene illustrerer de valgmulighetene vi haddedengang vi foretok investeringene i en eldre«årgang» av kapitalutstyret. Faktisk foretok vivalget P, d.v.s. vi investerte en kapitalmengdeOA i slik form at den ble kombinert med ar-beidsinnsatsen OB. Når først utstyret har fåttfysisk form, må vi da for denne «årgangs» ved-kommende holde oss til det faktorforholdetsom svarer til strålen OP. Dette opplegget girmuligheter for å forklare flere fenomener somdet ikke er noen plass for i nyklassisk teori med.fulle substitusjonsmuligheter, f.eks. at produk-sjonsutstyr kan bli foreldet og tas ut av brukselv om det ikke er fysisk utslitt — noe somer et velkjent og viktig fenomen i praksis. Alt ialt gir dette opplegget mulighet for å ta i be-traktning slike substitusjonsmuligheter somopplagt er av betydning på virkelig lang sikt,samtidig som det innebærer slik teknisk stiv-het på noe kortere sikt som gjør det mulig åanalysere problemer av litt mindre langsiktigart på en noenlunde realistisk måte.

LITTERATUR:

Leif Johansen: «Klassikernes Økonomiske System fraet Velferdsteoretisk Synspunkt,» StatsøkonomiskTidsskrift (1962).

R. F. Harrod: «An Essay in Dynamic Theory,» TheEconomic Journal (1939).

R. F. Harrod: «Towards a Dynamic Economics,» (1948og senere utg.)

E. D. Domar: «Essays in the Theory of EconomicGrowth,» (1957) (Spesielt essay III, opprinnelig trykti Econometrica, 1946). Fors. neste side.

28

Intervju medGunnar Hellesen og

Ragnar Christiansen

OVER FRA SIDE 22

muligheter til å skaffe seg inntekter som detoffentlige. Allikevel må man were oppmerksompå at det er en grense for offentlig innsats somikke må overskrides uten betydelige skadevirk-ninger.

R. C.: Det må satses bevisst på en sterkereøkning av fellesforbruket i samfunnet, og kon-sekvensen av dette blir at den offentlige dispo-nerte andel av ressursene gjennom de offentligebudsjetter vil vise en stigende tendens i åraframover. Vi etterspør i stigende grad slike go-der som bare det offentlige kan gi oss.

Tror dere at vi i dag har funnet en rimeligbalansegang mellom offentlig og privat etter-spørsel?

G. H.: Skal en basere sin mening på de mangehenvendelser en får fra flere hold, synes det-te ikke å være tilfellet. Vi merker en megetsterk pågang, fra for eksempel kredittinstitu-sjoner, men også fra andre som er direkte be-rørt av de krav det offentlige stiller til dem.Jeg er langt på vei enig i at det offentlige måøke sin innsats på en rekke felter, men person-lig synes jeg at det private bor bli bedre til-(Ybodesett enn tilfellet har vært til nå.

R. C.: Til tross for at vi har strukket inve-steringsvirksomheten til den ytterste yteevne,har vi likevel ikke levd over evne når det gjel-der forbruk til privat og offentlige formål. Detprivate næringsliv synes å ha blitt tilgodesett imeget stor grad.

VA /// / r rAVA

G. A. Feldmans modell (opprinnelig fra 1928) er lettesttilgjengelig i den framstilling som er gitt av Domar,se essay IX i den ovenfor nevnte bok.

P. C. Mahalanobis: «The Approach of Operations Res-earch to Planning in India,» 1963. (Modellen ble opp-rinnelig framstilt i en artikkel i Sankhya, 1953.)

R. M. Solow: «A Contribution to the Theory of Eco-nomic Growth,» Quarterly Journal of Economics,1956.

J. E. Meade: «A Neo-Classical Theory of EconomicGrowth,» 1961.

F. P. Ramsey: «A Mathematical Theory of Saving,»The Economic Journal, 1928.

J. Robinson: «Essays in the Theory of Economic Gro-wth,» 1962 (Spesielt pp. 120-136 om «A Neo-ClassicalTheorem»).

Leif Johansen: «Substitution versus Fixed ProductionCoefficients in the Theory of Economic Growth; aSynthesis,» Econometrica 1959.

E. S. Phelps: «Substitution, Fixed Proportions, Growthand Distribution,» International Economic Review,1963.

FRA VÅRENS0 FORELESNINGER I

FREDERIKSGATE

Fra forelesningskatalogen for vårsemestretsakser vi følgende:

Universitetslektor Kåre Edvardsen foreleserom operasjonsanalyse, mandag 1215-14.00,første gang 16. januar, og om bedriftsøkono-miske emner, torsdag 18.15-20.00, første gang19. januar.

Professor Leif Johansen leder seminar i teo-retisk økonomi fortrinnsvis beregnet på stipen-diater, vitenskapelige assistenter og andre somer interessert i studium utover embetseksamenonsdag 16.15-18.00 i Lille seminarrom. Hanforeleser også over makroøkonomisk planleg-ging, tirsdag 9.15--10.00 og fredag 13.15—15.00, første gang 17. januar.

Dosent Tore Thonstad foreleser om arbeids-problemer, yrkesfordeling m. v., torsdag 10.15—11.00, første gang 19. januar.

Dosent Fritz C. Holte, foreleser om Aukrust-utvalgets innstilling, fredag 18.15-20.00, førstegang 20. januar, siste gang 3. februar.

Byråsjef Per Schreiner, foreleser om sam-funnsøkonomiske investeringskriterier, belystved eksempler fra norsk økonomi, fredag 10.februar og fredag 17. februar 18.15-20.00.

Forsker Arne Amundsen, foreleser over ut-valgte økonometriske emner, tirsdag 18.15—19.00, første gang :17. januar.

Der ikke annet er angitt holdes forelesningeni Store Auditorium., Fredriksgate 3.

Forskerstipend fraNorsk Utviklingshjelp

Norsk Utviklingshjelps styre har gitt gene-ralsekretæren fullmakt til i samråd med Nor-ges Almenvitenskapelige Forskningsråd å kunn-gjøre og utdele et forskerstipend på inntil kr.40 000.

Formålet med dette stipend er å oppmuntretil vitenskapelig arbeid om utviklingshjelp ellerom problemer fra utviklingsland med tilknyt-ning til utviklingsproblematikken.

29

The Secretariat of the

EUROPEAN FREE TRADE ASSOCIATION

in Geneva

has a vacancy in its Economic Department for a

STATISTICIANA degree in Statistics is required, with practical

experience in the use of statistical methods andsources in the economic field. Ability to read andspeak English is essential and applicants should be

nationals of EFTA member countries.

Salary, grade P.2/3, from abut Sw.Fr. 31,500 perannum according to age, experience and qualifica-

tions, is tax-free and various allowances are alsopayable. The appointment will be for one or two

years in the first instance.

Application forms may be obtained from:

Administrative Departement, E FTA,32, Chemin des Colombettes, 1211 - Geneva 20.

30

<><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><><>0.00<

Norskisvensk tollunion

Fra adm. direktør Jan Didriksen, NorgesIndustriforbund har Vi mottatt følgende:

I Sosialøkonomen for 9. nov. :1966 har direktørThor Støre en artikkel om «En norsk/svenskøkonomisk union», hvor han bl.a. uttaler føl-gende:

«Det sterkt Høyrepregede organ «Morgenbladet»overrasket alle for en tid siden med et spesialnum-mer om norsk/svensk samarbeide. Spesielt gledeligvar uttalelser fra fremtredende norske industrifolki artikler i spesialnummeret. Adm. direktør JanDidriksen i Norges Industriforbund gikk nærmeståpenlyst inn for en norsk/svensk tollunion.»

Det er riktig at jeg i «Morgenbladet» for 31/8skrev en artikkel om «Et svensk-norsk hjem-memarked». I artikkelen ga jeg innledningsvisen analyse av utviklingen innen EFTA-området,hvor jeg konkluderte med at EFTA, selv efterfjernelsen av alle tollskranker, ikke vil bli ethjemmemarked for norsk industri. Jeg uttalteat «et hjemmemarked forutsetter et langt vi-dere fellesskap enn bare tollfrihet. Et hjemme-.marked er basert på enhetlig næringslovgiv-ning, skatte- og avgiftsregler, samordnet fi-nans- og kredittvesen, felles arbeidsmarked, frietableringsrett og enhetlig industri- og handels-politikk.»

Jeg ga deretter en vurdering av utviklingenav den svensk-norske samhandel som har visten for begge parter gledelig stigning i de sene-re år. Som ayslutning på vurderingen av densvensk-norske samhandel, uttalte jeg: «Selv-sagt gjenstår det meget før man kan tale omet reelt svensk-norsk hjemmemarked. Spørs-målet er om man nå, i begge land mer bevisstbør gå inn for å skape et slikt hjemmemarked.»

Skulle man svare ja på det spørsmål jeg stil-let, må man selvsagt overveie å styrke detsvensk-norske samarbeide på enkelte av de fel-ter som jeg har nevnt under EFTA-analysen.At en utbygning av de svensk-norske relasjo-ner skulle innebære etablering av en svensk-norsk tollunion, har jeg ikke antydet, langtmindre «åpenlyst gått inn for». En isolertsvensk-norsk tollunion anser jeg i dagens situa-sjon for ganske urealistisk.

Det må være meg tillatt å karakterisere di-rektør Stores fortolkning av min artikkel medfølgende velkjente gruk av Kumbel:

«En yndet form for polemikkbestaar i det probate trikkat dutte folk en mening paahvis vanvid alle kan forstaa.»

.4::><>4.0.<><><><

Svar fra ass. direktør Thor Støre.

Herr redaktør.

I anledning av direktør Didriksens tilsvar tilmin artikkel i «Sosialøkonomen» om «Ensvensk/norsk økonomisk union» ber jeg om å fåpresisert følgende:

Det «hjemmemarked» direktør Didriksen de-finerte i «Morgenbladet» av 31. august 1966 ogsom han selv siterer i Deres tidsskrift er ikkenoe annet enn en «økonomisk union» eller et«økonomisk fellesskap». Hvert enkelt element ihans hjemmemarked har f. eks. sine parallelleri Romatraktaten. En økonomisk union må selv-sagt inneholde en «tollunion», altså ha fellesytre tollsatser. Jeg går ut fra at direktør Did-riksen med en «enhetlig handelspolitikk», somer et av kriteriene i hans hjemmemarked, ogsåforutsetter felles tollsatser mot tredjeland.

Jeg vil gjerne sitere noe mer enn det direk-tør Didriksen selv gjor fra sin artikkel i «Mor-genbladet». Etter å ha definert sitt «hjemme-marked» uttalte han bl. a.: «Selv om EFTA somhelhet ikke vil kunne bli et hjemmemarked forNorge, synes mulighetene for å utvikle et slikthjemmemarked å være tilstede på den skandi-naviske halvøy mellom Sverige og Norge». Hankonkluderte artikkelen med å si: «Et slikthjemmemarked vil utvilsomt være av stor be-tydning for industrien i begge land». (Uthevel-sene foretatt av meg).

Både disse sitater og de han selv refererer isitt tilsvar, vitner om en sterk positiv innstillingtil et mer vidtgående samarbeid mellom de to

Forts. side 32

31

SIVILOKONOMISOSIALOKONOM

DISTRIBUSJONSØKONOMIVed vårt Hovedkontor i Oslo er det stilling ledig for en yngre sosial-eller siviløkonom i vår nylig opprettede Avdeling for Distribusjons-okonomi, underlagt salgsdirektøren.

Avdelingen har som oppgave å gjennomføte integrerte utredningerinnen distribusjonsområdet (systemer vedrørende ledelse, koordine-ring og kontroll av alle funksjoner mellom fabrikk og marked). Av-delingen skal i denne henseende foreta analyse, planlegging, kalkula-sjon og vurdering.

Den som ansettes, vil få anledning til å delta i alle faser av dettearbeidet med hovedvekt på de økonomiske og kalkulasjonsmessigeaspekter ved oppgavene. Stillingen gir muligheter for en stor gradav selvstendighet i arbeidet, samt til deltagelse i et bredt samarbeidmed andre tekniske og merkantile instanser i Selskapet.

Søknad, bilagt bekreftede ayskrifter av attester og vitnesbyrd somikke returneres, sendes snarest mulig til

NORSK HYDROPersonaletaten, Bygdøy allé 2, Oslo 2

land enn det som skjer innen rammen av såveldet nåværende nordiske samarbeide somEFTA-samarbeidet. Når vi så tar i betraktningat artikkelen ble slått stort opp som den førstei «Morgenbladets» spesialnummer om svensk/norsk samarbeide, finner jeg ikke at det mednoen som helst grunn kan rettes kritikk motmeg fordi jeg svevde i en viss villfarelse inntildirektør Didriksen nå omsider selv har bragt enavklaring.

Jeg konstaterer i denne forbindelee at direk-tør Didriksen ikke reserverte seg før det vargått 3 1/2

måned, og etter at det var oppstått en

helt annen markedssituasjon i Norge som følgeav Wilsons initiativ. Alt den 5. september siter-te jeg fra direktør Didriksens artikkel i en ra-diodebatt i Kringkastingen og påpekte at det heri realiteten var snakk om en tollunion. Den 9.september hadde «Næringsrevyen Norsk Han-del» en artikkel, «Nye markedssignaler franorsk industri ?», hvor de viktigste aysnitt avartikkelen ble sitert. Næringsrevyen anbefaltebl. a. at man burde «vurdere de to siste aysnitt(i artikkelen) én gang til. Det er såvisst ingenufornuftig vurdering av situasjonen, selv omden ikke er helt vanlig, og vi er spent på hvilkespor den vil sette i vår hjemlige markedsde-batt». Bladet refererte også de forskjellige ele-

menter i hans «hjemmemarked», dvs. den øko-nomiske union, og sluttet med å si : «Nå gikkhan ikke uttrykkelig inn for å gjennomføre altdette, men vi tillegger det likevel atskillig be-tydning at Didriksen har valgt å slå an en sliktone. Det kan innlede et skifte i vår markedsde-batt». Jeg skulle tro at dette var grunnlag nokfor at han allerede da kunne ha presisert sinoppfatning nærmere. Det skjedde ikke. Det gjor-de det heller ikke når «Morgenbladet» den 12.september gjenga hele Næringsrevyens artik-kel.

Jeg vil samtidig be om å få presisert bakgrun-nen for at jeg deltok med et forberedt innleggi debatten i Sosialøkonomisk Samfunn den 6.desember om «Er vi på vei inn i Europa på ny?»Jeg ble anmodet om å delta fordi jeg hadde ennoe avvikende oppfatning fra de mer typiskeEEC-tilhengere som også var trukket inn. Den-ne min oppfatning springer ut av en alminne-lig politisk interesse fra min side, og jeg uttaltemeg da selvsagt på rent personlig grunnlag ogikke på vegne av den organisasjon jeg til dagligarbeider i. Dette var også en uttalt forutsetningfra min side. Dessverre ga møtelederen ikkeinntrykk av helt ut å være klar over denne for-utsetning.

32

SOSIALØKONOMISK EMBETSEKSAMEN 1966

STUDENTSTATISTIKK

Antall studenter ved det sosialøkonomiskestudium vokser stadig. Tall for høstsemesteret1966, beregnet på grunnlag av SosialøkonomiskInstitutts studentregister, er nå offentliggjort.Tallene, som viser studentmassens fordeling påde ulike trinn i studiet, er sammenliknet medtall for de tre foregående høstsemestre.

Høstsem.1963

Høstsem.1964

Høstsem.1965

Studenter som har full.førtett eller flereobligatoriske kurs. 141 175 177

Studenter som har tattforberedende prøve imatematikk 105 146 199

Studenter som har tattdet økonomiske av-snitt av I. avdelingseksamen 24 56 85

Studenter som har full-fort I. avdelings ek-samen 61 72 87

Studenter som fullførtesosialøkonomisk cm-betseksamen 7 10 9

Antall studenter i alt. 338 459 557

KANDIDATSTATISTIKK

Den nye studieordning for det sosialøkonomis-ke studium har nå vært i virksomhet i vel 5 år,og 61 kandidater har blitt utdannet etter denne‘ordning. Kandidatene fordeler seg på år og se-mester på følgende mite:

1963 II 1

1964 I 7II 6

1965 I 11II 8

1966 I 9II 19

1. AVDELINGS EKSAMEN

VÅRSEMESTRET:Hoved-karakter

Andersen, Erik Marius . . . .. 2,86Andersen, Valter Angell . ... . . 2,80Andreassen, Tormod 2,77Baldersheim, Sigurd I 2,75Bergh, Harald Charles 2,80Bergsløkken, Leif Helge 2,87Bjørkelund, Ole 2,50Brannsten, Per Halvdan 2,51Danielsen, Age Jan. 2,60Dedekam, Anders 2,66Dehli, Dag .... . .. ....... . . .......... . 2,81Fredriksen, Birger J 2,67Gabrielsen, Arne 2,53Gulbrandsen, Kjoll Ø. B 2,67Gulbrandsen, Thor-Eirik 2,90G-unnarson, Roger Trygve 2,65Gregersen, Jan Morgan 2,76Gåsemyr, Svein Råmund 2,69Haga, Svein . . . . . . . . . . ... . ... . ..... . . . 2,87Hansen, Jan 2,88Hansen, Stein 2,78Hanssen, Terje 2,98Haugland, Oddvar 2,66Ilebrekke, Jan Edvard 2,64Kiøsterud, Tore Wexelsen 2,67Kubberud, Tor 2,96Langsether, Asmund 2,49Lysestøl, Peder Martin 2,89Løvhaug, Magne 2,69Mathiesen, Asbjørn 2,74Melhus, Kari 2,89Myhre Jensen, li jell 2,77Normann, Terje 2,84Pedersen, Arne Gaute 3,04Pedersen, Dag Harald 2,60Ross, Knud Zimmer 2,59Ruud, Terje 2,70Stensland, Per Reidar 3,00Sivertsen, Arne K 2,85Skrede, Kari Oddlaug 2,78Skuggen, Odd Harald 2,87Thur, Truls Bjarne 2,54Winge, John Asbjørn 2,78Østmoe, Knut 2,54

HØSTSEMESTRET:Andreassen, Tormod 2,56Bøen, Magnus 2,64Eide, Erling A. M 2,63Eidem, Kåre Magnus 2,90Ellingsen, Sigurd H. 2,75Fiskeseth, Oddvar B 3,04Fredriksen, Birgor 2,50Gabrielsen, Arne 2,43Hansen, Sigurd B 2,83Hellebust, Håkon A 2,75Haaland, Kjell Asbjørn 2,71Lier, Dag Amund 2,85Mathisen, Asbjørn 2,58Mittelbach, Erik Willy 2,92Ohm, Maj Benedicte 2,93Røen, Per 2,96Seip, Didrik Arup 2,77Selvik, Tore 2,79Stether, Arild 2,45Sorensen, Geir Moe 2,95Østre, Stein 2,89øvstedal, Lasse 2,87

Høstsem.1966

168

232

117

119

19

I 655

2. AVDELING EKSAMEN

Skriftlige prover

Muntligprøve

Hovedkarakterer

Teoretisk økonomiNærings-økonomi

Penge- ogfinans-

lære

Selvvalgtfag II. avd. Embets-

eksamenOppg. A Oppg. B

VÅRSEMESTERET: Bedrifts-økonomi

Blindheim, Stein 2,90 2,80 2,60 2,70 2,75 2,81 2,77 2,77Holdahl, Hans A 2,70 2,80 2,90 2,85 3,50 2,71 2,87 2,79Johansen, Finn Arne 2,60 2,65 2,60 3,50 2,50 2,75 2,76 2,76

Inter-nasjonaløkonomi

Bruland, John 2,35 3,45 2,70 2,55 2,60 2,91 2,79 2,73Dahl, Hans Erik 2,50 2,60 2,75 2,90 2,45 2,58 2,62 2,63Horringmo, Hans 2,35 2,70 2,80 2,85 2,55 2,77 2,69 2,66Lykke, Knut Hemning 2,55 2,65 2,65 2,45 2,60 2,63 2,60 2,57

Økono-metri

Magnusson, Olaf A 2,35 2,55 2,50 2,30 2,45 2,30 2,39 2,41

HØSTSEMESTRET: Bedrifts-økonomi

Einarsen, Einar Ø 2,80 2,80 2,75 3,25 2,60 2,76 2,81 2,81Heltne, Nils Olav 3,40 2,70 3,30 3,10 2,95 3,05 3,08 2,95Holter, Per Chr. 2,80 2,60 2,85 2,80 2,90 2,83 2,80 2,82Kure, Per Jon 2,75 3,20 2,50 2,45 2,50 2,69 2,68 2,63Larssen, John T 2,95 2,95 2,80 2,65 3,25 2,89 2,91 2,79Sand, Svein 2,90 2,70 2,85 2,80 3,20 2,95 2,91 2,94Aandahl, Svein 3,00 3,35 3,30 2,60 2,70 2,97 2,98 2,92

Inter-nasjonaløkonomi

Christiansen, Johan 2,90 2,85 2,90 2,70 2,80 2,74 2,80 2,80Fjermeros, Knut S. K 3,00 2,80 2,85 2,95 3,00 2,77 2,87 2,88Flø, Hallvard 2,70 2,40 2,65 2,90 2,70 2,63 2,66 2,70Forberg, Hans H 3,20 2,45 2,75 3,00 3,50 2,91 2,96 2,83Nybo, Gunnar Hans 3,05 2,80 3,50 2,95 2,65 2,69 2,89 2,81Svensson, Arild 2,50 2,75 3,40 2,75 3,30 2,68 2,85 2,81

RettslæreSteinar 3,10 3,50 2,80 2,40 2,85 2,77 2,88 2,88

Økono-metri

Andersen, Erling S 2,45 2,05 2,45 2,10 2,20 2,42 2,31 2,38Bottum, Berit 3,15 2,80 2,70 2,60 2,60 2,62 2,72 2,53Steina, Per 3,50 2,75 2,80 2,65 3,10 2,82 2,91 2,71Sørsveen, Age R 2,40 2,70 2,60 2,50 2,35 2,47 2,50 2,44

En kandidat ønsket ikke sitt navn offentliggjort.