be klagenemda 2011

Klagenemnda for krav om kompensasjon og bil l ighetserstatning

for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i

internasjonale operasjoner

Unntatt off., jf. offl § 13.1 jf. fvl § 13.1

Klagenemnda for kompensasjon og billighetserstatning

Besøksadresse: Glacisgata 1. Postadresse: Postboks 8126 Dep, 0032 OSLO

Tel. forværelset: 23096110. Tel. Saksbehandler: 23096155

E-post: [email protected]

VEDTAK

Klagesak nr.: 2/2011

Klager: xxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Olav Stake

Klagen gjelder: Forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om

særskilt kompensasjonsordning.

Krav om ytterligere kompensasjon

Beslutningsdato: 18. april 2012

I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad

Eva Klepsland Drageset

Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – skadelidte har krav på

maksimal kompensasjon.

Full dekning av saksomkostninger for

klageomgangen.

***

1. Sammendrag av saksgangen

Klagen gjelder krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for

psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner

(kompensasjonsforskriften).

xxxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Under tjenesten opplevde han en rekke svært dramatiske

situasjoner. Skadelidte falt helt ut av arbeid i 2005 og har etter dette mottatt

arbeidsavklaringspenger. I 2006 ble det fremmet krav om erstatning for psykiske lidelser etter

FN-tjenesten. NAV godkjente i 2007 hans psykiske lidelser som yrkesskade og tilkjente

menerstatning. Samme år ble han tilkjent kr. 252.136 i billighetserstatning etter forskrift 2004-

12-02 nr. 1563 for en varig medisinsk invaliditet på 40 %. Da kompensasjonsforskriften trådte i

kraft ble erstatningskravet mot Forsvarsdepartementet overført til Statens pensjonskasse (SPK)

for vurdering på dette grunnlag. I den anledning ble det innhentet spesialisterklæring fra dr.

Christian Hjort i samsvar med standardmandatet for ordningen.

Dr. Hjort stilte diagnosen PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse. Den sakkyndige la til

grunn at opplevelsene i FN-tjenesten utgjør hovedårsaken til PTSD-diagnosen og er en

nødvendig årsak til den depressive lidelsen. Det fremgår av erklæringen at skadelidte ønsker å

gjenvinne sin arbeidsdyktighet, men at hans funksjonsnivå er betydelig redusert på grunn av

søvnvansker, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, hans tendens til å «falle ut» samt

depressive problemer. Det vurderes ikke realistisk at han på kort sikt skal komme tilbake i

arbeidslivet. På lengre sikt vurderes prognosen som usikker. Det vises til at han har vært en

ressurssterk person, men at behandlingsforsøk til nå har hatt liten effekt. Symptomene med

søvnvansker og høy aktivering har dessuten vært til stede i mange år.

I vedtak av 14. september 2010 ble skadelidte tilkjent kompensasjon for en varig uførhetsgrad

på 50%. SPK viser til at den medisinske invaliditet som følge av psykiske lidelser kun er satt til

25%, og at dette taler for en viss restervervsevne, dersom ikke også andre forhold medvirker til

ervervsuførheten. Videre anses ikke skadelidte å være varig ervervsmessig ufør utover 50%.

I klagen anføres det at skadelidte har falt ut av arbeidslivet på grunn av belastningene i FN-

tjenesten og at det ikke er noen holdepunkter for at han vil komme tilbake i arbeidslivet. Han

har vært helt ute av arbeidslivet siden 2005 og det har ikke vært noe tegn til bedring i hans

helsetilstand. Tvert imot opplever skadelidte selv at han har blitt verre. Subsidiært anføres det

at dersom varighetskravet ennå ikke er oppfylt, må endelig oppgjør utsettes i påvente av den

trygdemessige utvikling av saken.

Skadelidte møtte sammen med advokat Stake ved nemndas behandling av klagen. Skadelidte

redegjorde for utviklingen i sin livssituasjon etter 2005. Han har forsøkt noen

arbeidsmarkedstiltak, men dette har ikke fungert. Han er svært fortvilet over hvordan livet har

utviklet seg og opplever store utfordringer med å komme seg gjennom hverdagen. Han skal nå

ha et opphold på xxxxxxxxx og anser dette som sin siste mulighet til å lære seg å leve med

lidelsene. Fra advokat Stakes side ble det vist til at det ikke kan stilles krav om livsvarig uførhet.

Før ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført ble det antatt at syv år måtte være

tilstrekkelig og dette må virke veiledende i forhold til nærværende ordning. Det er for øvrig lite

som tyder på at skadelidte innen overskuelig fremtid vil komme tilbake i arbeid, og kravet er

derfor oppfylt selv om han mottar arbeidsavklaringspenger.

2. Nemndas vurdering

Det er ikke tvilsomt at skadelidte er påført en varig psykisk belastningsskade som følge av

opplevelser i FN-tjeneste og at han i dag er 100 % ervervsufør. Etter nemndas syn kan det heller

ikke være tvilsomt at uførheten i sin helhet må tilbakeføres til de tjenesterelaterte psykiske

belastningsskadene. I den sammenheng vises det til dr. Hjorts erklæring, hvor det uttrykkelig

fremgår at skadelidte har reagert naturlig på andre traumatiske hendelser i livet. SPK har for

øvrig ikke vist til noen andre potensielt konkurrerende årsaker til uførheten. At skadelidte ville

ha falt ut delvis uansett, bærer SPK bevisbyrden for. Det vises for så vidt til Rt 1999 s 1430.

Samtidig er det åpenbart at skadelidte har vært utsatt for særlig belastende hendelser under sitt

tjenesteoppdrag og de psykiske belastningslidelser han har pådratt seg er fullt ut forenlige med

senskader etter dramatiske opplevelser. Det er ikke tvilsomt at skadelidte pr i dag er 100%

ervervsmessig ufør. Det sentrale spørsmål blir etter dette å avgjøre om skadelidte er varig

ervervsmessig ufør eller om han har en restervervsevne han er eller vil bli i stand til å utnytte.

I kompensasjonsforskriften § 3 første ledd stilles det som vilkår at en tjenesterelatert psykisk

belastningsskade har medført «varig ervervsmessig uførhet». Hva som ligger i begrepet ”varig”

er diskutert i teorien og det foreligger praksis omkring dette knyttet til menerstatning, jf Rt

2003 s 841 og Rt 2003 s 1358. Varighetsbegrepet er presisert i Forsvarsdepartementets

tolkningsnotat av 22. november 2010 pkt. 3.3, hvorfra det hitsettes:

”Det kreves at ervervsevnen er varig nedsatt. I vurderingen av om ervervsevnen er varig må det ses

hen til det som har skjedd etter at uførheten oppstod, og til det som kan ventes å skje i fremtiden.

Sentralt i denne vurderingen er skadelidtes sannsynlige fremtidige ervervsevne. Det skal legges vekt

på den psykiske skadens varighet, hvor lenge vedkommende har vært helt eller delvis arbeidsufør,

hvilke tiltak som gjennom folketrygden er gjennomført og resultatet av slike tiltak. Det må også ses

hen til spesialistens vurderinger av ervervsevnen.”

Av spesialisterklæringen fra dr. Hjort fremgår det at skadelidte allerede tidlig etter hjemkomst

fra xxxxxxxxxx skal ha vært plaget med søvnproblemer og en konstant anspenthet. Likevel

beskrives årene frem til 1993 som relativt greie. Fra dette tidspunkt skal han ha hatt mer uttalte

psykiske problemer som var til stede i varierende grad. Han møtte disse ved å jobbe svært mye,

frem til han falt helt ut i 2005. Skadelidte har hele tiden hatt et uttalt ønske om å komme tilbake

arbeidslivet, men de forsøkene som har vært gjort har så langt ikke vært vellykkede. Han

forklarer at han fortsatt er sterkt plaget med søvnvansker, konsentrasjonsproblemer og en

generell likegyldighetsfølelse, og han mener å ha opplevd en forverring av sykdomsbildet de

siste årene.

Krav om uførepensjon ble avslått senest den 30. mars 2011, på grunn av at skadelidte ikke har

gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak. Til grunn for vedtaket ligger

en legeerklæring fra dr. Leif H. Brevig datert 12. januar 2011. Her fremgår det at skadelidte har

forsøkt flere arbeidsoppgaver uten å lykkes. Han anser det likevel ikke urealistisk at skadelidte

kan komme tilbake i arbeid, men dette forutsetter at psykolog/psykiater først avklarer hvilke

behandlingsopplegg som er aktuelle, og så lar ham få ro til å prøve ut disse.

Den sakkyndige, dr. Hjort vurderer det som ikke realistisk at han på kort sikt skal komme

tilbake i arbeidslivet. På lengre sikt vurderes prognosen som usikker.

Basert på de foreligger opplysninger fremstår tilbakeføring av skadelidtes til yrkeslivet å være

en relativt omfattende prosess. Om uførhetens tidsmessige utstrekning heter det i

tolkningsnotatet:

”Det må være sannsynlig at den psykiske belastningsskaden vil vedvare i forholdsvis lang tid

fremover. Hvor langvarig tilstanden må være, kan imidlertid ikke angis i form av et eksakt antall

år, men det kreves ikke at skaden er livsvarig. Om den ervervsmessige uførheten anses som varig

beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering i hver sak. NAVs vedtak om uførepensjon vil ikke være

bindende for SPKs vurdering av om varighetsvilkåret er oppfylt.”

Selv om det ikke kan oppstilles noe klart tidskrav til uførhetens lengde, må tidsperspektivet

være et vektig moment i den konkrete vurderingen. Etter Forsvarsdepartementets angivelser i

tolkningsnotatet av 22. november 2010 er utgangspunktet ”forholdsvis lang tid” og sentrale

momenter er den psykiske skadens varighet, hvor lenge skadelidte har vært helt eller delvis

arbeidsufør, hvilke tiltak som gjennom folketrygden er gjennomført, resultatet av slike tiltak,

samt spesialistens vurdering av ervervsevnen.

Skadelidte har åpenbart slitt med psykiske skader helt siden tjenesten, men de manifesterte seg

først i form av full ervervsuførhet i 2005. Den psykiske belastningslidelsen har dog vært

tilstedeværende også før skadelidte falt ut. Skadelidte har vært helt arbeidsufør i syv år.

Tidligere ble det antatt at syv år måtte være veiledende, jf. Asbjørn Kjønstad, Folketrygdloven

med kommentarer, 1998 s. 450. I Rt 2003 s 841 ville den skadelidte ha lidelsen i anslagsvis 10 år,

og tilkom en erstatning etter en kapitaliseringsfaktor basert på antatt skadeperiode, mens det i

Rt 2003 s 1350 ble anslått en skadeperiode på 20 år, hvilket ikke dannet grunnlag for reduksjon.

Det sentrale spørsmål for nemnda er om skadelidte på et tidspunkt frem i tid vil komme tilbake

i arbeid og eventuelt når dette kan forventes. Skadelidte har gjennomført flere

arbeidstreningstiltak og har selv hatt et sterkt ønske om å komme tilbake i arbeid uten å lykkes.

Etter nemndas syn har således skadelidte oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Selv om et

behandlingsopplegg på xxxxxxxxxx vil kunne bidra til betydelig bedret livskvalitet, hefter det

likevel stor usikkerhet omkring skadelidtes muligheter for å kunne vende tilbake i arbeid. Pr i

dag er han helt ervervsufør og det hefter en betydelig usikkerhet omkring hans fremtid. Etter

nemndas vurdering er det ikke rimelig at skadelidte alene må bære risikoen for en mulig

bedring, all den tid han har bidratt gjennom arbeidsmarkedstiltak, behandling mv.

Erfaring viser at kronifiserte tilstander er langt mer behandlingsresistente enn tilstander som

umiddelbart kommer under behandling. Nemnda er derfor av den oppfatning at skadelidte har

oppfylt sin bevisbyrde for så vidt gjelder spørsmålet om varig ervervsmessig uførhet. I den

sammenheng vektlegges omfanget av de dramatiske hendelser skadelidte har vært utsatt for,

de massive konsekvenser dette har fått for skadelidte, tiden som er gått uten vellykket

behandling, at skadelidte tross flere forsøk ikke har lykkes å komme tilbake i arbeid samt den

betydelige usikkerhet den sakkyndige gir uttrykk for mht fremtidsutsiktene, herunder at det

under enhver omstendighet er lite sannsynlig at skadelidte vil lykkes med å komme tilbake i

arbeid i nær fremtid. Adgangen til etteroppgjør innen fem år etter kompensasjonsforskriften § 8

forutsetter at det skjer en vesentlig endring som følge av skaden. Pr i dag er skadelidte 100%

ervervsmessig ufør. Nemnda er enig med advokat Stake når det anføres at denne

bestemmelsen ikke er anvendelig ettersom det har skjedd svært lite endringer i sykdomsbildet.

Det kan også reises spørsmål ved om man pr definisjon kan legge til grunn at det foreligger en

vesentlig endring, dersom situasjonen er status quo om 5 år. Slik skadebildet fremstår i dag, må

det etter nemndas syn kunne konkluderes med at uførheten er varig. Nemnda finner derfor at

skadelidte oppfyller kravene til varighet etter forskriften

Nemnda legger etter dette til grunn at skadelidte er 100 % varig ervervsmessig ufør som følge

av psykisk belastningsskade oppstått som følge av FN-tjeneste. Konsekvensen av dette er at

skadelidte har krav på full kompensasjon etter kompensasjonsforskriften § 4. Det er allerede

utbetalt kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. Skadelidte tilkommer

ytterligere 50% av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i grunnbeløpet på

oppgjørstidspunktet. Dette utgjør kr. 1.386.280 etter dagens grunnbeløpsats. Beløpet justeres

med etteroppgjør så snart nytt grunnbeløp er vedtatt, med bakgrunn i at oppgjør finner sted

etter 1. mai 2012.

For klageomgangen har advokat Stake fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand

på totalt kr.27.750,- inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 12 timer, samt en kr. 600 i

kjøregodtgjørelse hvor også skadelidte satt på. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om

klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning

klageomgangen. Klagenemnda har ingen merknader til tidsbruken. Kravet skal derfor dekkes i

sin helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge i det skadelidte har krav på maksimal ytelse etter kompensasjonsforskriften.

Skadelidte tilkommer ytterligere 50% av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i

grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Pr i dag utgjør grunnbeløpet kr 79.216. Grunnbeløpet

reguleres hvert år pr 1. mai. Årets grunnbeløp er foreløpig ikke kjent. Da oppgjør finner sted

etter 1. mai, innebærer det at SPK utbetaler kompensasjon etter gammelt grunnbeløp nå

tilsvarende 50 % av 35 G, kr 1.386.280, og gjennomfører et etteroppgjør basert på differansen

mellom gammelt og nytt grunnbeløp, så snart det nye grunnbeløpet er klart,

jf kompensasjonsforskriften § 4 andre ledd.

Utgifter til juridisk bistand og reiseutgifter i klagebehandlingen dekkes med kr. 27.750

inkl.mva.

Vedtaket er enstemmig.

***

Oslo, 15. mai 2012

_______________________

Anne Stine Eger Mollestad

Klagenemndas leder







Tel. forværelset: 23096110. Tel. saksbehandler: 2309 6153


VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat John Tuflått

Klagen gjelder: Krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768

om særskilt kompensasjonsordning

Beslutningsdato: 8. mars 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas delvis til følge. Skadelidte innvilges

kompensasjon basert på 50 % ervervsmessig

uførhet som følge av tjenestegjøring i xxxxxx.

Ervervsuførhet utover 50% må utredes

nærmere. Salærkravet for klageomgangen tas

delvis til følge.

*** 1. Sammendrag av sakens faktiske sider




xxxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxx. Han var

frisk, både fysisk og psykisk, før tjenesten. Etter hjemkomst jobbet skadelidte i ulike stillinger i

Forsvaret, men mistet sikkerhetsklareringen i 2003. Saken ble anket og endte i 2005 med

endelig avslag på sikkerhetsklarering og skadelidte ble kort tid etter sagt opp. I perioden etter

tap av klarering jobbet skadelidte med egne prosjekter, investerte penger og jobbet svært mye.

Han kollapset i 2006.

Statens pensjonskasse (SPK) mottok den 12. november 2009 krav om erstatning. Etter

opprettelsen av den særskilte kompensasjonsordningen ble erstatningskravet tatt under

behandling etter denne ordningen. Det er i saken utarbeidet spesialisterklæring i samsvar med

særskilt mandat utarbeidet av Forsvarsdepartementet (FD).

Under henvisning til spesialisterklæringen og sakens øvrige dokumenter avslo SPK kravet om

utbetaling etter kompensasjonsforskriften § 4. SPK la til grunn at det ikke er tilstrekkelig

sannsynliggjort årsakssammenheng mellom tjenestegjøringen og skadelidtes psykiske plager i

dag. Videre la SPK til grunn at vilkåret om at skadelidte må være varig ervervsmessig ufør ikke

er oppfylt, da det fremgår av spesialisterklæringen at behandling bør prøves og at prognosen

for bedring og dermed for fungering i inntektsgivende arbeid, er god.

Skadelidte påklaget avgjørelsen med den begrunnelse at SPK har stilt strengere krav til

årsakssammenheng enn hva som har vært intensjonen fra departementets side, og at saken

ikke er tilstrekkelig trygdemessig avklart til at det kan fattes et endelig vedtak.

I påvente av at Klagenemnda for kompensasjon og billighetserstatning ble opprettet, ble klagen

behandlet av FD. Departementet konkluderer med at det ikke anses tilstrekkelig

sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom tjenesten og skadelidtes aktuelle psykiske

lidelse utover de lette aktiveringssymptomene. Det ble dermed ikke tatt stilling til i hvilken

grad skadelidte er ervervsmessig ufør. 2. Klagenemndas vurdering

Innledningsvis legges til grunn at skadelidte lider av en psykisk lidelse. Spørsmålet i saken

knytter seg dels til om skadelidte i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at denne springer ut av

tjeneste i internasjonale operasjoner. Dersom det finnes bevist at skadelidte er påført en psykisk

belastningslidelse som følge av tjenesten, må det tas stilling til i hvilken grad dette har redusert

skadelidtes ervervsevne.

Kravene til årsakssammenheng utledes av betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil

tjenesten være årsak til den psykiske belastningsskaden skadelidtes lider av, dersom den har

vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det er skadelidte som

bærer bevisbyrden for at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng.

Det er innhentet spesialisterklæring i anledning saken fra dr Hougsnæs. Han konkluderer med

at skadelidtes sykdomsbilde primært er preget av depressiv symptomatologi, betinget av andre

hendelser, valg og disposisjoner enn tjenesten og at det derfor er mindre enn 50% sannsynlig at

det er årsakssammenheng.

Den sakkyndige har under noe tvil funnet at A-D-kriteriene for å konstatere PTSD er til stede,

men finner ikke at E-kriteriet er oppfylt. E-kriteriet er et tidskriterium. Han har på denne

bakgrunn konkluderte med at skadelidte ikke lider av PTSD. Den sakkyndige fremholder dog

at skadelidte gradvis har utviklet visse symptomer som kan forstås som posttraumatiske

stressymptomer, eller en subklinisk PTSD. Den sakkyndige finner videre at skadelidte fremstår

med åpenbare depressive symptomer, som forklarer storparten av hans psykiske lidelse de

siste år. Den sakkyndige har ikke belyst hva som evt har utløst denne tilstanden, men har lagt

til grunn at det ikke er årsakssammenheng mellom hans depressive symptomer, hans mulige

posttraumatiske stressymptomer og tjenesten under henvisning til de såkalte Lie-kriteriene

som ble nedfelt i en høyesterettsdom inntatt i Rt 1998 s 1565. Lie-kriteriene er basert på

diagnostisering av somatiske lidelser, nærmere bestemt nakkeslengskade som følge av whip-

lash mekanisme som har et bestemt symptommønster. Det fremstår for nemnda som fremmed

å anvende de samme kriterier i tilknytning til psykiske diagnoser. Det vises for så vidt til Rt

1998 s 1565 på s 1577, og Rt 2010s 1547 i premiss 46 flg, hvor det også var tale om nakkeskade.

Den sakkyndige fremholder bl.a at kravet til ”akuttsymptomer” og ”brosymptomer” ikke er

oppfylt, idet forhøyet aktiveringsnivå samt bruk av alkohol oppfattes som ”normale

stressymptomer”.

Den sakkyndige finner således ikke holdepunkter for psykiske lidelse eller symptomdebut det

første året etter skadelidtes hjemkomst. Fra 2003 beskrives søvnproblemer og rastløshet som

ga seg utslag i hyperaktivitet som kulminerte med kollaps i 2006, ca 5 år etter avsluttet tjeneste.

Allerede i 2002 fikk skadelidte problemer med sikkerhetsklareringen og dermed

ansettelsesforholdet i forsvaret. Årsaken til at sikkerhetsklareringen ble trukket tilbake, er

hemmeligstemplet. Det er dog ikke fremkommet noen opplysninger om andre hendelser i

skadelidtes liv verken før eller etter tjenesten i Kosovo, som kan forklare hans

symptomutvikling.

Etter kompensasjonsforskriften er det et krav at det er oppstått en psykisk belastningslidelse

som følge av den internasjonale tjenesten. Det er ikke et krav til bestemte psykiatriske

diagnoser som f.eks PTSD. Det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre at det er oppstått en psykisk

belastningslidelse. Kravene til bevis for å konstatere årsakssammenheng er lempeligere etter

kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartements tolkningsnotat av 22.11.2010, hvor det

heter ”Da de fleste kravene under kompensasjonsordningen ligger langt tilbake i tid, skal

beviskravet praktiseres lempeligere enn etter et krav under det alminnelige erstatningsmessige

grunnlag.”

Slik saken fremstår for nemnda, finner nemnda at SPK har praktisert kravene til

sannsynliggjøring for strengt, når SPK har konkludert med at det ikke er sannsynliggjort

årsakssammenheng. Det fremkommer ikke noe i skadelidtes etterfølgende liv som kan forklare

utviklingen av hans symptomer. Samtidig er det under tjenesten beskrevet dramatiske

hendelser og opplevelser som skadelidte har vært utsatt for. Det er ingen andre forhold

etterfølgende som kan forklare utviklingen av hans symptomer. Derimot er de symptomer han

angir som høyt aktiveringsnivå, kombinert med høyt alkoholforbruk, søvnproblemer og

rastløshet typiske for personer som har opplevet flere traumatiske hendelser under tjeneste.

Sett i lys av de politiske beveggrunner for innføring av kompensasjonsordningen sammenholdt

med det faktum at det er en standardisert erstatningsordning med begrensede krav til

dokumentasjon og uttalt lempeligere krav til bevis, er det etter nemndas vurdering grunn til å

konkludere med at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at skadelidte ble påført en psykisk

belastningsskade som følge av tjenestegjøring i internasjonal operasjon.

Spørsmålet knytter seg i det følgende til i hvilken grad den psykiske belastningslidelsen har

medført en varig ervervsmessig uførhet. Kompensasjon etter forskriften forutsetter varig

ervervsmessig uførhet. Det er på det rene at skadelidte pr i dag ikke er i arbeid. I

spesialisterklæringen som er innhentet i anledning saken fremgår det at skadelidte aldri har fått

behandling for sine psykiske problemer. Det er etter spesialistens oppfatning klart at skadelidte

burde ha fått behandling og han fremhever en viss optimisme i forhold til forventet

behandlingseffekt. Den sakkyndige fremholder videre at det viktigste relatert til behandling for

skadelidte er å bryte ut av den passiviserte livssituasjonen han pr i dag befinner seg i.

Skadelidte trenger hjelp for å få tilbake troen på seg selv, og det viktigste i denne sammenheng

er å komme i arbeid. Skadelidte har ikke vært i arbeid siden kollapsen i 2006.

På bakgrunn av nevnte spesialisterklæring fremstår behandling som et reelt alternativ som bør

prøves, basert på at prognosen for bedring og dermed for fungering i inntektsgivende arbeid, er

den sakkyndiges vurdering er god. Nemnda ser det også som uheldig at spesialisterklæringen

ikke ble oversendt fastlege og NAV for videre oppfølging, basert på den klare anbefaling om

behandling.

Den innhentede spesialisterklæring er datert 14. desember 2010. For å kunne ta stilling til

skadelidtes ervervsuførhet, er det helt sentralt å få belyst om skadelidte har mottatt noen form

for behandling i ettertid og få en status på trygdesituasjonen. Skadelidtes advokat møtte uten

sin klient under nemndsbehandlingen. Advokaten hadde selv ikke hatt møte med sin klient i

forkant utover telefonsamtaler, og han kunne i nemndsmøtet ikke redegjøre for om skadelidte

har mottatt behandling og han kunne ikke i tilfredsstillende grad redegjøre for skadelidtes

trygdesituasjon i dag. Saken fremstår derfor som uopplyst på helt sentrale og vesentlige

områder. Dette er opplysninger som åpenbart er lett tilgjengelige og som kunne ha vært avklart

om advokaten hadde vært i kontakt med sin klient forut for behandlingen i nemndsmøtet.

Nemnda plikter å få saken så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf forvaltningsloven.

Det fremgår tydelig av spesialisterklæringen at behandling vil få effekt, men nemnda har ingen

dokumentasjon på om skadelidte har mottatt noen form for behandling de siste to år. Saken er

etter nemndas syn ikke tilstrekkelig opplyst for å tilkjenne skadelidte full erstatning. Nemnda

er likevel av den oppfatning at skadelidte basert på de fremkomne opplysninger neppe vil kunne

komme tilbake i fullt arbeid. På denne bakgrunn finnes nemnda at skadelidte bør tilkjennes en

kompensasjon basert på 50 % uførhet. Dette utgjør kr. 1.386.280,-.

Med bakgrunn i hans relativt unge alder, sammenholdt med opplysninger om muligheten for

behandling og utnyttelse av restervervsevne, må den øvrige del av erstatningen foreløpig utstå i

påvente av behandling, evt gjennom en ny vurdering av skadelidtes ervervsevne. Det vises til

sak 13/2011 for så vidt gjelder skadelidtes plikt til å ta i mot eller utnytte de behandlingstilbud

og det attføringsopplegg som er tjenlig.

Advokat John Tuflått overtok saken etter advokat Olav Stake i august 2011. Da var klage alt

inngitt. For klageomgangen har advokat Stake fremsatt salærkrav på totalt kr. 34.813,- inkl.

mva. Kravet gjelder et tidsforbruk på 28,5 timer med fradrag for tidligere utbetalt salær. I

henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige

utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen. Kravet dekkes i sin helhet.

Advokat Tuflått har fremsatt salærkrav på totalt kr. 34.750,- inkl mva for sin bistand fra august

2011 og frem til og med nemndsmøtet. Kravet gjelder et tidsforbruk på 10,5 timer til

saksforberedelse og 4 timer for fremmøte i nemnda. Nemnda finner at salærkravet ifm

saksforberedelsen langt overstiger det som anses rimelig og nødvendig og finner å dekke et

tidsforbruk på 2 timer. Et advokatbytte medfører merkostnader og det er advokatens oppgave å

informere klient om dette. Advokaten har opplyst at han ikke har gitt sin klient opplysninger

om dette. Det må advokaten selv hefte for. En stor del av tidsbruken har gått med på å sette seg

inn i saken og etablere klientforholdet og disse kostnadene anses ikke rimelige og nødvendige

utgifter for juridisk bistand. Nemnda finner videre at advokatbyttet ikke har tilført saken noe

utover det som tidligere er kommet fra advokat Stake i forbindelse med fremsettelse av klagen.

Advokat Tuflått har krevet dekket salær tilsvarende 4 timer for oppmøte i nemnda. Advokaten

har under møtet kun i meget begrenset grad tilført opplysninger til saken og det har vært en

fullstendig fravær av bidrag om helt vesentlige forhold for sakens opplysning. Nemnda har

likevel under stor grad av tvil, valgt å dekke utgifter til fremmøte med bakgrunn i at møtet var

lagt til Krigsveteransenteret på Bæreia ved Kongsvinger, hvilket medførte betydelig reisevei for

advokaten. Nemnda finner likevel å presisere at det ikke kan påventes dekning av salær i

fremtidige saker uten at man ved et slikt fremmøte også bidrar til sakens opplysning gjennom å

kunne besvare helt åpenbare og grunnleggende saksopplysninger. Kravet for fremmøte i

nemnda dekkes under tvil i sin helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas delvis til følge. Skadelidte anses å ha en varig ervervsmessig uførhet tilsvarende 50 %

som følge av tjenesten i Kosovo. Ervervsuførhet utover 50% må utredes nærmere. SPK skal

utbetale kr. 1.386.280,- til skadelidte.

Vedrørende saksomkostninger for klageomgangen skal SPK utbetale til advokat Stake kr.

34.813,- inkl. mva. og til advokat Tuflått kr. 14.625,- inkl. mva.


***

Oslo, 28. mars 2012

________________________

Anne Stine Eger Mollestad Klagenemndas leder









VEDTAK

Klagesak nr.: 15/2011 Klager: …………………………. Klagers prosessfullmektig: Advokat Frode Kvernrød Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon etter

forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning

Beslutningsdato: 9. februar 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas delvis til følge – skadelidte har rett på høyere kompensasjon.

Utgifter til juridisk bistand i klageomgangen dekkes i sin helhet.

***


Klagen gjelder krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning


………………………., heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde over en periode på seks måneder

i Libanon i …….. Skadelidte har hatt flere arbeidsforhold, blant annet som ……………………

både før og etter FN-tjenesten. Han fikk etter hvert en del fysiske plager og i september 2001

ble han 100 % sykmeldt i ett år. Han mottok deretter rehabiliterings- og attføringspenger frem til

høsten 2004. Uførepensjon ble innvilget våren 2005 etter en uføregrad på 50 %. I

saksbehandlingsblanketten for vedtaket fremgår det at skadelidte siden 2001 har hatt kraftige

smerter i begge armer. Han har tennisalbuer som han har vært operert for flere ganger. Videre

nevnes det dropfot og en sequele i form av konsentrasjonsvansker etter en hjernerystelse. Han

har også ryggsmerter og smerter i beina som skaper begrensninger. Skadelidte påklaget

vedtaket og anket det senere inn for Trygderetten, med anførsel om høyere uføregrad. I den

sammenheng ble det blant annet vist til en legeerklæring datert 5. august 2004 hvor det

anbefales det 100 % uførepensjon for de fysiske plagene. Anken førte imidlertid ikke frem.

Senere, i år 2006 oppsøkte skadelidte psykolog på grunn av problemer relatert til FN-tjenesten.

I epikrise fra ………. DPS datert 2. september 2008 vurderes skadelidte å oppfylle kriteriene for

diagnosen vedvarende personlighetsforandringer etter katastrofale livshendelser, etter en

forutgående PTSD. Skadelidte fikk i 2009 innvilget uførepensjon for en uføregrad på 100 %. For

å vurdere menerstatning utferdiget ……………………… den 22. juni 2009 en

spesialisterklæring. Han stilte samme psykiatriske diagnose og det ble antatt at lidelsen skyldes

FN-tjenesten. Det ble samtidig presisert at skadelidte har hatt betydelige fysiske plager siden

slutten av 70-tallet og at disse sannsynligvis også har medvirket til den svekkede psykososiale

funksjon.

På bakgrunn av foreliggende dokumentasjon har SPK innvilget kompensasjon etter

kompensasjonsforskriften for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. Vedtaket bygger på

at skadelidte har en rekke somatiske lidelser som i vesentlig grad svekker ervervsevnen, og

som ikke knytter seg til tjenesterelaterte psykiske belastningsskader. Allerede forut for

endringen av uførevedtaket fra 50 % til 100 % var skadelidte helt ute av arbeidslivet som følge av

somatiske plager, hvilket kan tilsi at hele uførheten skyldes fysiske plager. I likhet med NAV

konkluderes det likevel med at uførheten delvis skyldes somatiske og psykosomatiske plager.

Det er ingen holdepunkter for at de fysiske plagene er kommet som en følge av den

tjenesterelaterte psykiske lidelsen.

Vedtaket ble påklaget med krav om maksimal kompensasjon. Det anføres at de fysiske plagene

er følgeskader av de psykiske lidelsene. Når …………… presiserer at det ikke er påvist andre

årsaker som kan forklare sykdomsutviklingen og de psykososiale funksjonsfallet, må det

innebære at de fysiske plagene er følgeskader av den opprinnelige PTSD-diagnosen. De

psykiske skadene er derfor en nødvendig betingelse for hele skadelidtes uførhet.

For klagenemnda møtte skadelidte sammen med sin kone og advokat Frode Kvernrød.

Skadelidtes helsemessige forhold før og etter tjenestegjøringen ble gjennomgått. Skadelidte

forklarte blant annet at han etter hjemkomst hadde et svært høyt aktivitetsnivå og at han senere

har forstått at dette henger sammen med opplevelsene i tjenesten. Han forklarte seg også om

smerter og spenninger i nakken som forsvant etter behandlingskontakt, men som delvis har

gjeninntrådt i forbindelse nærværende sak.


Det er uomtvistet at skadelidte har en psykisk belastningsskade som skyldes tjeneste i

internasjonale operasjoner. Det er videre på det rene at han i dag er 100 % varig ervervsmessig

ufør. Det sentrale spørsmål er om hele uførheten kan tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske

belastningsskader eller om skadelidte ville ha falt ut delvis uansett på grunn av fysiske skader

som ikke skyldes FN-tjenesten.

Kravene til årsakssammenheng må utledes av betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil den

psykiske belastningsskaden være årsak til hele skadelidtes ervervsuførhet dersom den har vært

en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Nemnda vil i den

sammenheng presisere at det etter gjeldende erstatningsrett ikke er grunnlag for en

forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret. Det er skadelidte som bærer bevisbyrden for

at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng.

Skadelidte ble uføretrygdet 50 % som følge av fysiske plager i 2005. Han påklaget dette vedtaket

til trygderetten med påstand om høyere uførhetsgrad. I den sammenheng fremkom intet om

psykiske eller psykosomatiske plager. Trygderetten tok ikke klagen til følge. Han har i ettertid

fått innvilget 100 % uføretrygd basert på at han også har psykiske plager. For nemnda har

skadelidte anført at det er FN-tjenesten som i sin helhet er årsak til hans uførhet, og at denne

dels har gitt ham psykiske belastningslidelser og dels fysiske skader som følge av de psykiske

belastninger.

Skadelidte har forklart at han etter tjenesten hadde et høyt aktivitetsnivå som medførte at han

arbeidet så hardt at han overbelastet kroppen med flere fysiske plager til følge. Han fremholder

således at det er den psykiske belastningslidelsen har medført et høyt aktivitetsnivå som igjen

har medført fysiske skader som dermed må anses å være erstatningsmessige under forskriften.

I den omfattende sykdomsbeskrivelse i spesialisterklæringen, fremkommer det at skadelidte

har vært diagnostisert for nakkesyndrom, lumbal prolaps, ryggsmerter, plager fra fot/tær,

plager fra hofter, plager fra arm, godartet hudtumor, posttraumatisk stressyndrom, depresjon,

angst, agorafobi og medfødt hofteleddsdysplasi. I saksbehandlingsblanketten vedrørende krav

om uførepensjon i 2004 er det vist til smerter i armene, dropfot, uttalte smerter i nakke og rygg,

i tillegg til migrene og konsentrasjonsvansker. Det er ikke ført bevis for at det medisinsk sett er

årsakssammenheng mellom de psykiske plagene etter FN-tjenesten og de fysiske

belastningslidelsene skadelidte er påført som følge av hardt fysisk arbeid over tid, herunder om

disse ville ha oppstått uansett. Det vises for så vidt til erklæringen fra ……………. Det vises

også til at skadelidte har hatt betydelige fysiske plager siden slutten av 1970-tallet og at disse

plagene har medvirket til den svekkede psykososiale funksjonen.

For nemndas vurdering må legges til grunn alment akseptert medisinsk viten. Det vises for så

vidt til Rt 1998 s 1565 på side 1571, hvor det fremgår at domstolene må vurdere årsaksforhold

og skadeomfang ut fra ”allment akseptert medisinsk viten”. Det er ikke påvist eller på annen

måte dokumentert at det er medisinsk årsakssammenheng mellom den psykiske

belastningslidelsen skadelidte ble påført under FN-tjenesten og alle de fysiske plager skadelidte

oppebærer. Om det er tjenesten som er årsak til deler av de fysiske skader skadelidte i dag

lider under, vil de ikke være erstatningsmessige under kompenasjonsforskriften, dersom de

ikke er fysiske utslag av en psykisk lidelse. Det vises for så vidt til forskriften § 3, hvor det

fremgår:

”Personer som har pådratt seg varig psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i

internasjonal operasjon og som har medført varig ervervsmessig uførhet”

Nemnda finner videre å presisere at selv om skadelidtes fysiske plager springer ut av et høyt

aktivitetsnivå, som igjen skyldes FN-tjenesten, vil det under ingen omstendighet kunne legges

til grunn at det i rettslig sammenheng foreligger årsakssammenheng for alle de fysiske

plagene. Til det er skadefølgen for fjern og avledet og så vidt upåregnelig at det ikke er naturlig

å knytte ansvar til den.

Kravene til bevis for å konstatere årsakssammenheng er lempeligere etter

kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartementets tolkningsnotat av 22.11.2010, hvor det



grunnlag.” Nemnda har under en viss tvil og under henvisning til de lempeligere kravene til

bevis for årsakssammenheng, funnet at en del av de fysiske plager skadelidte har beskrevet,

med en viss grad av sannsynlighet kan forklares med den psykiske belastningslidelsen han er

påført gjennom tjenesten. Det vises for så vidt til nakkesmerter, smerter i rygg samt

konsentrasjonsvansker, som man tidvis ser som en følgeskade av en psykisk lidelse og som

henger så vidt tett sammen med denne at det er naturlig å knytte ansvar til dem. Nemnda

legger etter dette til grunn at skadelidte er påført en samlet ervervsmessig uførhet på 75 % som

følge psykiske belastningslidelser etter FN-tjenesten. Det innebærer at skadelidte tilkommer

ytterligere erstatning med 25 % ettersom han alt har mottatt 50 % av maksimal erstatning. Dette

utgjør kr. 693.140 etter dagens grunnbeløpsats.

Fra SPK er det opplyst at det ved en feil ikke er gjort fradrag for tidligere utbetalt

billighetserstatning i vedtaket etter kompensasjonsforskriften. Det er på det rene at det skulle

ha skjedd et slikt fradrag, jf forskriften § 5, og at skadelidte således har fått utbetalt kr. 195.156

for mye. Endelig kompensasjonsutbetaling blir etter dette kr. 497.984.

For klageomgangen har advokat Kvernrød fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk

bistand på totalt kr. 38.423 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 9, 14 timer til

saksforberedelse og 11 timer for fremmøte i nemnda, samt reiseutgifter. I henhold til forskrift

av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk

bistand i anledning klageomgangen. Saken har reist kompliserte spørsmål og nemnda har

ingen merknader til tidsbruken. Kravet skal derfor dekkes i sin helhet.

For skadelidtes fremmøte er det lagt frem et krav på totalt kr. 3.688, som også inkluderer

utgifter i forbindelse med at skadelidtes kone møtte for nemnda. Nemnda vil bemerke at det

normalt kun er skadelidtes reisekostnader som dekkes under ordningen. Det er imidlertid

fremlagt legeerklæring, hvor det fremgår at skadelidte har behov for reisefølge. Det er da

rimelig at også kostnadene for skadelidtes kone dekkes all den tid de ligger innenfor det

rimelige og nødvendige.

3. Konklusjon

Klagen tas delvis til følge idet skadelidte har krav på 75 % av maksimal kompensasjon etter den

særskilte kompensasjonsordningen. SPK skal utbetale ytterligere kr. 497.984 til skadelidte.

SPK skal dekke utgifter til juridisk bistand i anledning klagebehandlingen med kr. 38.423 inkl.

mva., og reiseutgifter for skadelidte og hans kone med kr. 3.688.


***

Oslo, 5. mars 2012

_______________________


Klagenemndas leder







Tel. forværelset: 23096110. Tel. Saksbehandler: 2309 6153


VEDTAK


Klager: . .

Klagers prosessfullmektig: Advokat Jon Olav Holvik

Klagen gjelder: Dekning av utgifter til juridisk bistand etter

Forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt

kompensasjonsordning

Beslutningsdato: 9. februar 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge

***

1. Sammendrag av sakens faktiske sider

Klagen gjelder krav om dekning av utgifter til juridisk bistand etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768

(kompensasjonsforskriften). Ved Statens pensjonskasses (SPK) vedtak av 24. mai 2011 ble

skadelidte innvilget maksimal kompensasjon. Skadelidtes advokat fremsatte salærkrav på kr.

49.968, 75 inkl. mva. SPK har redusert kravet til kr. 35.000 inkl. mva. Blant de forhold som er

tatt i betraktning ved vurderingen er at SPK selv har forestått innhenting av dokumentasjon i

saken, og av mer generell karakter at de juridiske spørsmålene rundt ansvarsgrunnlaget og

utmålingsregler ikke er kompliserte. Aktivitetsnivået som fremgår av advokatens timelister

synes høyt tatt i betraktning de ovennevnte forhold. SPK erkjenner at spørsmålet om

årsakssammenheng har vært tvilsomt og at dette kan forsvare at det dekkes noe høyere utgifter

enn det som ellers er normalt. Det vises videre til at salæret i tilsvarende saker ligger normalt

på opp til kr. 30.000,-.

I påvente av at Klagenemnda for kompensasjon og billighetserstatning ble opprettet, ble klagen

behandlet av Forsvarsdepartementet (FD). FD fastholdt SPKs beslutning.

Skadelidtes advokat krever at salæret dekkes i sin helhet. Det anføres at ingen slike

erstatningssaker er like og at man ved behandlingen av denne type saker har å gjøre med svært

ulike personer. Noen av dem er svært «psykisk syke» og har et større behov for både samtaler,

konsultasjoner mv. enn andre. Det har i den påklagede sak vært en relativt lang

saksbehandlingstid, samt at saken har medført arbeid utover det som normalt har medgått i

tidsforbruk så langt.

2. Klagenemndas vurdering

Etter § 10 i kompensasjonsforskriften fremgår at ”Rimelige og nødvendige utgifter til utarbeidelse

av spesialisterklæring og utgifter til juridisk bistand i anledning saken dekkes i den utstrekning

skadelidte kan dokumentere psykisk belastningsskade og tjeneste i internasjonal operasjon.”

Kravet omfatter 22 timer og 15 minutters arbeid og utgjør kr. 49.968,75 inkl. mva. Advokaten

har lagt frem timelister som dokumenterer omfanget av arbeidet. Nemnda er av den oppfatning

at de førte timelister gir et godt grunnlag for å gå inn på hva den juridiske bistanden faktisk har

bestått i. Det bemerkes at behandlingstiden i denne sak har vært forholdsvis lang og at SPK i

tillegg fant det nødvendig å innhente tilleggserklæring fra spesialist som medførte merarbeid

for advokat som rettferdiggjør høyere kostnader.

Nemnda vil understreke, som nevnt i vedtak 7/2011 at det er advokatens ansvar, ved krevende

klienter, å sette grenser og begrense tidsbruken til det rimelige og nødvendige. Nemnda kan

imidlertid ikke se at den kontakt som har vært mellom advokat og klient overstiger det rimelige

og nødvendige i denne sak. Etter en konkret vurdering legges det til grunn at advokat Holvik

skal få dekket sakskostnadene i sin helhet med fradrag for de kr. 35.000,- som allerede er

utbetalt. Det skal således utbetales kr. 14.968,75.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stort

kr. 11.400,- inkl. mva. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes

rimelig og nødvendig utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen. Klagenemnda

finner kravet som rimelig og nødvendig.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge idet skadelidte har rett på å få dekket kr. 49.968,75 for utgifter til juridisk

bistand i anledning SPKs behandling av kravet. Med fradrag for allerede utbetalt salær, skal det

utbetales kr. 14.968,75 inkl. mva.

Videre skal SPK utbetale kr. 11.400,- inkl. mva. for utgifter til juridisk bistand i anledning

klageomgangen.


***

Oslo, 29. februar 2012

________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 17/2011 Klager: . . Klagers prosessfullmektig: Advokat Jon Olav Holvik Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon og dekning

av utgifter til tilleggsuttalelse fra spesialist etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning

Beslutningsdato: 9. februar 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas ikke til følge. Skadelidte har rett på delvis dekning av utgifter til juridisk bistand for klageomgangen.

***





. , . heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i Libanon i to kontingenter fra ………

…………… Etter hjemkomst arbeidet han ……………………………………………………….

………………………………….. ble skadelidte pågrepet og dømt til fengsel i 3 år og 9 måneder

for seksuelle overgrep mot barn. Mot slutten av, og etter fengselsoppholdet, gikk han på BI,

men fullførte ikke utdannelsen. I ……. fikk han en ny ……..jobb. Han var der i 1 år før han gikk

over i lignende stilling i et annet firma fra desember 2000 til desember 2001. Skadelidte har

etter dette ikke jobbet, og fra ……………… har han mottatt uføretrygd.

Krav om kompensasjon ble fremsatt den 12. juli 2010. Det ble i den anledning innhentet

spesialisterklæring fra ……………………….., som konkluderer med at skadelidte har flere

psykiatriske lidelser relatert til FN-tjenesten. Videre finner …………. det mindre sannsynlig at

skadelidte ville utviklet invalidiserende psykisk sykdom dersom FN-tjenesten tenkes bort. SPK

mener at erklæringen er mangelfull, da den utelater å drøfte om overgrepssaken representerer

en konkurrerende årsak til skadelidtes ervervsmessig uførhet. Etter SPKs oppfatning viser en

rekke journalnotat at dette forholdet er en konkurrende årsaksfaktor. Etter en skjønnsmessig

vurdering ble skadelidte tilkjent kompensasjon tilsvarende 2/3 – 67 % - av maksimal

kompensasjon.

Skadelidte påklaget vedtaket med krav om maksimal kompensasjon, idet det ble anført at FN-

tjenesten og overgrepssaken er samvirkende årsaker og at FN-tjenesten må svare for hele

uførheten ettersom denne er et vesentlig element i årsaksbildet. Videre skal …………. overfor

skadelidte ha gitt uttrykk for at årsaken til overgrepene kunne ligge i de psykiske

belastningsskadene etter FN-tjenesten. Det ble bedt om at det ble innhentet en tilleggsuttalelse

fra …………., for å få nærmere klarhet i hvilken betydning overgrepssaken kan ha hatt, før

vedtak ble truffet.

I påvente av at Klagenemnda ble opprettet, behandlet Forsvarsdepartementet (FD) klagen.

Klagen ble ikke tatt til følge i vedtak av 20. mai 2011. Vedtaket er på nytt påklaget til

Klagenemnda. Det fastholdes at staten har en uriktig anvendelse av det rettslige

årsaksbegrepet og at det ikke er grunnlag for å hevde at overgrepsdommen er en selvstendig

virkende årsak til uførheten. Videre har advokat Holvik på eget initiativ, innhentet en

tilleggsuttalelse fra …………. Her fremkommer det at han ikke anser det forhold at skadelidte

ble dømt for overgrep som en selvstendig virkende årsaksfaktor for deler av uførheten, og at

hele uførheten således må anses tjenesterelatert. Utgiftene til tilleggserklæringen kreves

dekket under henvisning til forskriften § 11.

Skadelidte møtte sammen med sin advokat for Klagenemnda. Skadelidte redegjorde for FN-

tjenesten og overgrepssaken. Det ble blant annet pekt på at forholdene i Libanon og de

etterfølgende problemene i livet hans kan være med å forklare overgrepet. Videre forklarte

skadelidte at han ikke fikk nye symptomer etter fengselsoppholdet og at frykten for

gjenkjennelse av medfanger etter hvert har forsvunnet.


Ad krav om full kompensasjon:

Det er uomtvistet at skadelidte ble påført en psykisk belastningsskade som følge av tjeneste i


ufør. Det sentrale spørsmål er om hele uførheten kan tilbakeføres til den tjenesterelaterte

psykiske belastningsskader eller om andre forhold ville ha medvirket til at han ville ha falt ut

helt eller delvis uansett.

Erstatningsretten bygger på betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil den psykiske

belastningsskaden være årsak til hele skadelidtes ervervsuførhet dersom den har vært en

nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Nemnden vil i den

sammenheng presisere at det etter gjeldende erstatningsrett, ikke er grunnlag for en


at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng. Kravene til bevisene for

å konstatere årsakssammenheng er lempeligere etter kompensasjonsordningen, jf.

Forsvarsdepartements tolkningsnotat av 22.11.2010, hvor det heter ”Da de fleste kravene under

kompensasjonsordningen ligger langt tilbake i tid, skal beviskravet praktiseres lempeligere enn etter

et krav under det alminnelige erstatningsmessige grunnlag.”

Skadelidte har anført og vist til den sakkyndige for så vidt gjelder årsaken til at han begikk

seksuelle overgrep overfor en mindreårig. Det er her anført at overgrepene kan forklares med

de påkjenninger han ble påført under FN-tjenesten. For nemndas vurdering må legges til grunn

alment akseptert medisinsk viten. Det vises for så vidt til Rt 1998 s 1565 på side 1571, hvor det

fremgår at domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra ”allment akseptert

medisinsk viten”. Det er ikke påvist eller på annen måte dokumentert at det er medisinsk

årsakssammenheng mellom FN-tjeneste og senere avvikende seksuell atferd. Nemnda legger

til grunn at det ikke er påvist noen sammenheng mellom FN-tjenesten og

overgrepshandlingene som skadelidte senere ble dømt for. Dette reiser spørsmål ved om og i

hvilken grad skadelidte ville vært helt eller delvis ervervsufør, dersom FN-tjenesten tenkes

bort. Dersom skadelidte uansett ville blitt ufør på grunn av forhold som ikke skyldes FN-

tjenesten, skal det skje en oppdeling av ansvaret. Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha

blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s.

1473, hvor Høyesterett fremholder følgende:

”Men når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått

uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen, jf. i

denne retning også Rt–1997–883, se side 887. I denne dom uttalte Høyesterett at for at skadelidtes

helsemessige forhold skal få «erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en

overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning».

Skadelidte synes i all hovedsak å ha fungert i arbeid etter hjemkomst og frem til han ble

domfelt for overgrep. Etter soning hadde han noen korte arbeidsforhold før han falt ut av

arbeidslivet. Forut for pågripelsen, domfellelsen og senere soningen, foreligger ingen journaler

som indikerer psyiske plager. I perioden 2001 – 2007 foreligger en rekke journalnotater, hvor

skadelidtes problem med å komme seg i arbeid knyttes til domfellelsen. Symptomene som

nevnes her – skam, angst for å møte fortiden, frykten for gjenkjennelse mv. – er tidsmessig

direkte forenlige med fengselsoppholdet og de straffbare handlinger skadelidte har begått.

Noen tilsvarende dokumentasjon på slike symptomer forut for fengselsoppholdet, finnes ikke.

Selv om skadelidte nå forklarer at han hadde tilsvarende symptomer før fengselsoppholdet,

finner nemnda at det er detidsnære nedtegnelsene som må tillegges størst bevismessig vekt.

Det vises for så vidt Rt. 1998 s. 1565, hvorfra siteres:

”Såkalte whiplash- eller nakkeslengsaker som kommer for domstolene, er ikke sjelden preget av et

uklart årsaks- og symptombilde. Det kan være uklarhet om hvilke skader som er oppstått, når de

forskjellige symptomer har inntrådt og i det hele om og i tilfelle hvilke deler av en foreliggende

helsesvikt som kan tilbakeføres til den aktuelle påkjørsel som skal ha medført nakkesleng. Det

foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige

retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig

kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp

til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk

nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om

funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi

vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand

på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra

parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i

motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være

grunn til å legge mindre vekt på, jf her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-

821. ”

Dette synspunkt følger Høyestertt opp i Rt 2010 s 1547.

Det er gjort nedtegnelser i legejournaler om symptomer skadelidte har i nær tilknytning til endt

soning. Forut for pågripelse og soning har den skadelidte fungert tilfredsstillende i yrkeslivet,

uten noen særlige nedtegnelser. De symptomer som angis etter endt soning, knyttes på det

tidspunkt til de seksuelle overgrepene og den etterfølgende opplevelse av skam og angst. FN-

tjenesten kommer først på et senere tidspunkt inn som en alternativ forklaringsmodell, og selv

om de symptomer som skadelidte beskriver til dels også er sammenfallende med det man på

generell basis ser hos dem som er påført psyksiske belastningslidelser etter tjeneste i

internasjonale operasjoner, finner nemnda at ………….. spesialisterklæring er mangelfull når

den ikke drøfter om de seksuelle overgrepene kan ha hatt betydning for skadelidtes

funksjonssvikt. Etter nemndas syn har den sakkyndige i for stor grad bagatellisert forholdene

rundt overgrepssaken, til tross for de umiddelbare nedtegnelser etter soning, samtidig som han

legger for stor vekt på FN-tjenesten som forklaring på skadelidtes problemer i dag, uten at det

finnes noen tidsnære bevis knyttet til plager etter tjenesten. Det fremkommer også at den

sakkyndige mener på kunne forklare overgrepene med FN-tjenesten, noe som synes å mangle

grunnlag i alment akseptert medisinsk viten. Det er under ingen omstendighet vist til noe som

kan understøtte en slik forklaringsmodell og er derfor forhold nemnda må se bort fra i sin

vurdering.

Etter en totalvurdering finner nemnda at skadelidtes nåværende plager i hovedsak kan knyttes

til konsekvensene av de seksuelle overgrepene og etterfølgende soning. Det vises i den

sammenheng særlig til de journalnotatene som ble gjort i nær tidsmessig sammenheng med

avsluttet soning, hvor det fremkommer at angst og skam tilknyttet overgrepssaken med

betydelig frykt for å bli gjenkjent eller på annen måte konfrontert med ugjerningen, er sterkt

fremtredende. Dette fremstår som de mest nærliggende forklaringer på at skadelidte falt ut av

arbeidslivet, og dermed har bidratt til hans varige ervervstap. Etter nemndas vurdering

fremstår det derfor som overveiende sannsynlig at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller

delvis ufør selv om FN-tjenesten tenkes bort. Også med de lempeligere beviskrav til

årsakssammenheng som gjelder under ordningen, må det etter nemndas syn legges til grunn

som tilstrekkelig sannsynliggjort at han uansett ville blitt varig ufør med minst 33 % om man

tenker FN-tjenesten borte.

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wifthen?RT-1995-821

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wifthen?RT-1995-821

Klagen tas ikke til følge. På denne bakgrunn tar nemnda ikke stilling til klagers anførsel om at

det skal beregnes forsinkelsesrenter på utestående kompensasjon.

Ad krav om dekning av utgifter til spesialist

For nemnda er det lagt frem en regning stor kr. 6.335,- for utarbeidelse av tilleggsuttalelsen fra

…………. Det hevdes at staten hadde en plikt til å innhente slik tilleggserklæring når

opprinnelig erklæring ble ansett å være mangelfull, og at det var nødvendig for skadelidte å

gjøre dette på eget initiativ, da verken SPK eller FD gjorde det.

Erklæringen ble innhentet uten at SPK ble orientert om dette eller på annen måte samtykket til

at dette var nødvendig. Både SPK og FD har fremholdt at spørsmålet om årsakssammenheng

mellom de psykiske lidelsene og erversuførheten er et juridisk spørsmål og at det ikke har vært

nødvendig å innhente ytterligere uttalelse. Forutsetningen for å få dekket utgiftene til ny

spesialisterklæring fremgår av kompensasjonsforskriftens § 10. Det må være rimelig og

nødvendig. Nemnda vil presisere at dersom skadelidte selv velger å innhente en ny

spesialistuttalelse eller en tilleggsuttalelse uten forutgående aksept, bærer han samtidig selv

risikoen for omkostningene ved dette. Nemnda er av den klare oppfatning at det ikke var

rimelig og nødvendig med en tilleggsuttalselse fra den samme sakkyndige, i det uklarheten

omkring spørsmålet om årsakssammenheng mellom de psyiske lidelsene og uførheten knytter

seg til en juridisk vurdering. Det har ei heller fremkommet noe i tilleggsuttalselsen som har

vært avgjørende for nemndas vurdering og konklusjon.

Krav om dekning av utgifter til tilleggsuttalelsen fra ………… tas ikke til følge, idet de ikke er

dekningsmessige etter § 10. Heller ikke forvaltningsloven § 36 gir hjemmel for utgiftsdekning

ettersom klager ikke har fått medhold.

Ad krav om deknning at utgifter til juridisk bistand

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stort kr.

38.475 inkl.mva. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelig og

nødvendig utgifter til juridisk bistand. Kravet er basert på en tidsbruk på totalt 20, 5 timer,

hvorav 4 timer har gått med til fremmøte for nemnda. Klagenemnda kan ikke etter en

gjennomgang av fakturagrunnlaget se at en tidsbruk i dette omfanget er innenfor det som er

rimelig og nødvendig til juridisk bistand i anledning klagesaken. Klagesaken synes ikke å reise

problemstillinger som forklarer en så omfattende tidsbruk. Skjønnsmessig antas en tidsbruk på

10 timer til forberedelse og 4 timer til fremmøte å være tilstrekkelig. Basert på timepris på kr.

1.900 eks.mva. utgjør dette kr. 33.250 inkl.mva.

3. Konklusjon

Klagen tas ikke til følge, idet nemnda finner å stadfeste tidligere vedtak i saken. Skadelidtes

krav på dekning av utgifter til utarbeidelse av tilleggsuttalelse fra ………… tas ikke til følge.

Utgifter til juridisk bistand i anledning klagensaksbehandling dekkes med kr. 33.250 inkl. mva.


***


_

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxxx Xxxxxx ved etterlatte Xxxx Xxxxxx


Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon etter forskrift

2009-12-22 nr. 1768 om særskilt

kompensasjonsordning

Beslutningsdato: 14. mai 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge. Avdødes etterlatte har rett

på maksimal kompensasjon. Saksomkostninger

i anledning klagen dekkes i sin helhet.

***


Klagen gjelder krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner (kompensasjonsforskriften).

Xxxxx Xxxxxx, heretter omtalt som avdøde, deltok i FN-tjeneste i Xxxxxxx i perioden xxxxxxx

XXXX til xxxxxxxxx XXXX. Etter FN-tjenesten jobbet han forskjellige steder, sist i deltidsstilling

som miljøarbeider for psykisk funksjonshemmede frem til han sluttet 13. desember 1999. Etter

dette gikk han på arbeidsledighetstrygd og sykepenger med yrkesrettet attføring. Fra 1. mars

2010 ble han tilkjent uførepensjon med en uføregrad på 100 % med full yrkesskadefordel. Han

avgikk ved døden xxxxxxxxxxx 2012 på grunn av xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Hans far er

enearving i dødsboet, jf. kompensasjonsforskriften § 6 fjerde ledd og trer inn i kravet.

Avdøde fremsatte krav om erstatning for psykiske senskader etter FN-tjenesten i 2004. I den

anledning innhentet FD spesialisterklæring fra psykiater Jon G. Reichelt ved Forsvarets Sanitet

(FSAN) i samsvar med mandat fra FD. Da kompensasjonsordningen trådte i kraft ble saken

overført til SPK.

Dr. Reichelt konkluderte med at avdøde ikke oppfyller kriteriene for PTSD, men satte følgende

diagnoser: avhengighet og skadelig bruk av alkohol(ICD-10: F10.24), avhengighet og skadelig

bruk av cannabis, alvorlig depressiv episode som ledd i tilbakevendende depressiv lidelse,

agorafobi uten panikklidelse og generalisert angstlidelse. Etter en samlet vurdering anslo dr.

Reichelt at avdødes totale varige medisinske invaliditet utgjorde om lag 20 %, hvorav høyst 10 %

var forårsaket av opplevelser under FN-tjenesten.

I 2011 ble avdøde tilkjent 50 % av full kompensasjon. Etter SPKs syn gir ikke det beskrevne

sykdomsbildet holdepunkter for å hevde at de psykiske plagene alene er årsaken til hele den

ervervsmessige uførheten på 100 %. SPK mener at de psykiske plagene som følge av FN-

tjenesten har hatt innvirkning på uførheten og vurderer bidraget til å utgjøre 50 %.

I rettidig klage anførte avdøde at uførheten i sin helhet skyldtes de tjenesterelaterte skader. I

den forbindelse vises det til at NAV i sitt vedtak om uførepensjon har gitt avdøde 100 %

yrkesskadefordeler. Videre vises det til klagebehandling i sak 2010/02194-3/FD I 4/SRO, der

FD etter klage i vedtak av 2010 omgjorde vedtak av SPK, slik at avdøde fikk utbetalt etter 100 %

ervervsmessig uførhet. Det anføres at situasjonen i avdødes sak er tilsvarende, og at hensynet

til likebehandling tilsier at dødsboet må få utbetalt etter en ervervsuførhet på 100 %.

Avdødes advokat møtte for Klagenemnda og gjorde nærmere rede for sitt syn på saken. Han la

vekt på at avdøde ikke var forberedt på at han skulle i krigen. Han var i militæret som kokk og

trodde han skulle til Xxxxxxx for å lage mat. Bare noen dager etter at han kom dit ble kjøkkenet

bombet. Problemene i Xxxxxxx taklet han med å drikke og han fortsatte med drikkingen da

han kom tilbake til Norge. Han brukte alkohol som en form for selvmedisinering. Det forhold at

avdøde hadde prøvd hasj, drukket alkohol og gjort et forsøk på å begå selvmord forut for

tjenesten, ikke er tilstrekkelig til å hevde at han ville ha blitt arbeidsufør dersom FN-tjenesten

tenkes bort. Advokaten viste videre til at nemnda tidligere har uttalt at det er staten som har

bevisbyrden når det hevdes at andre forhold er årsak til uførheten enn tjenesten. I

spesialisterklæringen uttaler dr. Reichelt at det er minst 50 % sannsynlig at avdøde ville ha

utviklet alkoholproblemer, men han sier ikke hvor mye mer enn 50 % sikkert det er at avdøde

ville blitt alkoholiker. Dette kan ikke alene være tilstrekkelig. Dr. Reichelt kommer frem til a

avdøde ikke hadde inngangsinvaliditet, men en sårbarhet i forhold til alkohol. Advokaten mener

sårbarheten manifesterte seg etter tjenesten.


Klagenemnda legger til grunn at avdøde hadde varig psykisk belastningsskade som følge av

internasjonal tjenestegjøring, og var 100 % ervervsmessig ufør frem til sin død. Det sentrale

spørsmålet i saken er om hele uførheten kan tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske

belastningsskader.

De nærmere krav til årsakssammenheng utledes av den alminnelige erstatningsrett.


belastningsskaden være årsak til hele avdødes ervervsuførhet dersom den har vært en

nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det er avdøde som bærer

bevisbyrden for at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng.


kompensasjonsordningen, jf. Forsvarets tolkningsnotat av 27. november 2010.

Det leder ikke til noen begrensning i erstatningsansvaret om skadelidte var særlig sårbar, slik

at konsekvensene av den psykiske belastningen derfor er mer omfattende for skadelidte enn for

de fleste andre. Dersom skadelidte har en særlig mottakelighet som må anses som den helt

overveiende årsak til utviklingen av skaden eller sykdommen, kan sårbarheten tillegges vekt.

Hovedregelen er dog etter alminnelig erstatningsrett at skadelidte har krav på full erstatning

selv om skaden delvis skyldes at skadelidte har vært særlig mottakelig. Skadevolder må ta

skadelidte som han er. Skadevolder må altså yte full erstatning, der skaden er utløst av

ansvarshendelsen, også der skaden blir mer omfattende enn for en normalt motstandsdyktig

person. Dersom sårbarheten har realisert seg i en medisinsk invaliditet som forelå forut for den

skadevoldende begivenhet, eller disposisjonen for utvikling av sykdom eller skade har vært en

vesentlig og aktivt virkende årsaksfaktor ved utviklingen av den aktuelle skade, skal den dog

hensyntas.

Den sakkyndige, dr. Reichelt, fremholder i sin erklæring at avdøde har en sterkt biologisk og

sosialt arvelig disposisjon for alkohol- og rusproblemer og avhengighet, i det det er en massiv

opphopning av alkoholproblemer i hans nærmeste familie. Dr. Reichelt mener disposisjonen for

«problemløsning med alkohol» og disposisjonen for alkoholmisbruk slår ut ved at avdøde straks

etter granatnedslagene begynte å drikke jevnt, og gjorde dette gjennom kontingentene og etter

hjemkomst.

Slik nemnda forstår dette har den ervervsmessige uførheten sin årsak i en rask utvikling av

rusmisbruk i etterkant av tjenesten, hvilket igjen ble utløst av de psykiske påkjenninger klager

opplevde under tjenesten og umiddelbart etter hjemkomst, men som avdøde allerede var

disponert for gjennom sosial og arvelig sårbarhet for rusmisbruk.

Dette reiser spørsmål ved om avdøde ville ha utviklet samme rusmisbruk også om FN-tjenesten

tenkes borte.

Det alminnelige utgangspunkt er at man ser bort fra det bidrag i skadeforløpet som avdødes

tidligere helsetilstand selv representerer. Unntak gjøres for så vidt lidelsen uansett ville ha

utviklet seg. I juridisk teori er det blant annet hevdet at «[h]vis det er en latent egenskap som

likevel ville øket i omfang, men som på grunn av skaden utvikler seg raskere, blir

skadevolderen bare ansvarlig for den utvikling hans skade er årsak til», jf. Lødrup; Lærebok i

erstatningsrett 6. utg. s. 344.

Dr. Reichelt konkluderer med at den vesentligste årsak til avdødes psykiske plager er hans

misbruk/avhengighet av rusmidler, og at det er over 50 % sannsynlig at han ville utviklet slik

avhengighet uansett. Med henvisning til den rettspsykiatriske rettserklæringen legger SPK til

grunn at utviklingen av de psykiske plagene har et komplisert årsaksforhold der FN-tjenesten

kun utgjør en del, mens rusmisbruket er den vesentlige årsak.

Bevisbyrden for at avdøde uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør,

påhviler staten. Det vises i den sammenheng til Rt. 1999 s. 1473. Etter nemndas vurdering er

det ikke tilstrekkelig grunnlag for å tillegge avdødes sosiale og arvelige disposisjon for

rusmisbruk betydning, selv om det var en særlig sårbarhetsfaktor hos ham. Avdøde hadde

eksperimentert med alkohol og hasj før tjenesten, men avdøde hadde ikke utviklet et misbruk

som medførte en inngangsinvaliditet før tjenesten. Avdødes sårbarhet for alkohol- og

rusmisbruk manifesterte seg etter FN-tjenesten. Etter nemndas syn etablerer ikke avdødes

eksperimentering med alkohol i ungdomstiden og alkoholproblemer i hans familie tilstrekkelig

sannsynlighetsovervekt for en uansett utvikling. Sannsynligheten kan nok anses å være stor for

at det ville skje en viss utvikling uansett, men det er svært vanskelig å mene noe om hvor stor

denne utviklingen i så fall ville ha blitt, hvordan dette ville materialisert seg i form av

ervervsmessig uførhet og eventuelt når. Det blir et rent hypotetisk spørsmål om en fremtidig

utvikling, idet avdøde på skadetidspunktet ikke hadde utviklet noe misbruk. Med bakgrunn i at

avdøde ikke hadde en inngangsinvaliditet, hadde fungert tilfredsstillende forut for tjeneste, men

falt fullstendig ut etter tjenesten, fremstår tjenesten som den vesentlige bidragsyter til hans

uførhet. Siden SPK har tvilsrisikoen for alternative og hypotetiske hendelsesforløp, må den tvil

som foreligger med hensyn til utvikling av rusmisbruk uansett, gå utover SPK. Det vises for så

vidt til Rt. 2000 s 1614.

Det vises videre til Forsvarsdepartementets avgjørelse i sak 2010/02194-3/FD I 4/SRO og de

vurderinger som der er gjort. SPK har anført at likebehandling ikke kan gå på bekostning av

den medisinske og juridiske vurderingen som skal foretas i den enkelte sak. Nemnda deler

SPKs syn med hensyn til at hver sak skal vurderes konkret. Når nemnda likevel er kommet til

samme resultat som i FDs sak, baserer det seg på at det etter nemndas syn nettopp er de

medisinske og juridiske vurderinger som ble lagt til grunn i FD-vedtaket fullt ut er forenlig med

tilsvarende resultat i herværende sak. Det fremheves i den anledning særlig at avdødes rusbruk

forut for tjeneste ikke hadde hatt noen innvirkning på hans ervervsevne eller funksjonsnivå,

men at det etter tjeneste ikke lykkes ham å komme tilbake i en studie- eller arbeidssituasjon.

Det fremheves videre at det nettopp var de massive påkjenninger under tjeneste som utløste

rusmisbruket.

For nemnda er det videre av sentral betydning at den massive sårbarheten som har realisert

seg gjennom psykiske belastninger under tjeneste, er beskyttet gjennom en særskilt

kompensasjonsordning med lempeligere krav til bevis. Det vises til Rt. 2000 s 1614, hvor

nettopp det faktum at lovgiver har valgt en standardisert erstatningsløsning er styrende for

resultatet. Fra dommen siteres fra side 1632:

”Regler om standardisert erstatning for tap i fremtidig erverv (…) har imidlertid til formål å

effektivisere erstatningsoppgjøret og å unngå tvil og uenighet om skadelidtes forventede utvikling

dersom yrkesskaden ikke hadde inntruffet. Spørsmålet om hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid

uten yrkesskaden, antar jeg nettopp er en problemstilling som man har villet unngå tvil og uenighet

om. Dersom det i alminnelighet skulle legges opp til bevisførsel om denne problemstilling, ville

derfor ordningen med standardisert erstatningsutmåling som er etablert, i realiteten bli satt til side

på et viktig punkt. Jeg tar ikke stilling til i hvilken utstrekning dette synspunktet kan anvendes uten

reservasjoner. Det er mulig at det kan foreligge spesielle tilfeller hvor man vil komme til at reglene

om standardisert erstatning ikke kan anvendes. Jeg antar at det kan reises spørsmål om dette vil

være situasjonen når det allerede da skaden inntrer, er på det rene at skadelidte om kort tid ville

gå ut av arbeidslivet.”




konkludere med at det ikke er holdepunkter for å legge til grunn som bevist at skadelidte etter

en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ervervsufør som følge av rusmisbruk.

Med bakgrunn i de belastninger avdøde ble påført under tjeneste og de konsekvenser det fikk

for ham oppfyller avdøde kravene etter § 3.

Klagen tas etter dette til følge og avdødes etterlatte er berettiget til full kompensasjon. Det

legges til grunn at avdøde ble påført en varig psykisk belastningsskade som følge av

tjenestegjøring i en internasjonal operasjon, og at denne har vært en nødvendig og tilstrekkelig

betingelse for at han ble 100 % varig ervervsmessig ufør. Konsekvensen av dette er at avdødes

etterlatte har krav på full kompensasjon etter forskriftens § 4, jf § 6. Det er allerede utbetalt

kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. Avdødes etterlatte tilkommer

ytterligere 50 % av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i grunnbeløpet på

oppgjørstidspunktet.

Det er fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand for klageomgangen stort kr

22.500,00 inkl. mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 10 timer. I tillegg er det fremsatt krav om

dekning av reiseutgifter kr 600. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11,

dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning saken. Klagenemnda har

ingen merknader til kravet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge i det avdødes etterlatte har krav på maksimal ytelse etter

kompensasjonsforskriften. Avdødes etterlatte tilkommer ytterligere 50 % av maksimal

erstatning, beregnet med grunnlag i grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Pr i dag utgjør

grunnbeløpet kr 79.216. Grunnbeløpet reguleres hvert år pr 1. mai. Årets grunnbeløp er

foreløpig ikke kjent. Da oppgjør finner sted etter 1. mai, innebærer det at SPK utbetaler

kompensasjon etter gammelt grunnbeløp nå tilsvarende 50 % av 35 G, og gjennomfører et

etteroppgjør basert på differansen mellom gammelt og nytt grunnbeløp, så snart det nye

grunnbeløpet er klart, jf kompensasjonsforskriften § 4 andre ledd.

Vedrørende saksomkostninger utbetaler SPK kr 22.500,00 inkl. mva for kostnader ved juridisk

bistand i anledning saken og klagen. I tillegg utbetaler SPK reiseutgifter på kr 600.


***

Oslo, 6. juni 2012

________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Bjørn Brauti

Klagen gjelder: Krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768





Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas ikke til følge

***





xxxxxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxx. I en årrekke etter tjenestegjøringen fungerte han i arbeidslivet, i fritiden og sosialt,

men med uttalte søvnproblemer og mareritt. Det oppstod imidlertid en situasjon på skadelidtes

arbeidsplass hvor han følte seg mobbet og utstøtt. Han har vært ute av arbeidslivet siden 1996.

Skadelidtes mor døde i xxxx. De siste årene bodde skadelidte alene sammen med moren og

hennes død representerte et vesentlig tap for ham. Han opplevde en psykisk forverring fra xxx.

Statens pensjonskasse (SPK) mottok den 1. juni 2010 krav etter kompensasjonsforskriften. På

dette tidspunkt forelå det to spesialisterklæringer. SPK tilbød en minnelig løsning om at 15 –

20 % av arbeidsuførheten kunne knyttes til tjenesten uten nærmere utredning. Dette ble ikke

akseptert, og spesialisterklæring ble utarbeidet av Christian Hjort i samsvar med særskilt

mandat utarbeidet av Forsvarsdepartementet (FD).

Hjort konkluderer med at betingelsene for PTSD ikke er til stede, men at skadelidte ikke er i

stand til å komme ut i inntektsgivende arbeid, dels på grunn av psykiske symptomer, dels på

grunn av somatiske symptomer og endelig også fordi han har nådd en alder hvor så mange år

utenfor arbeidsmarkedet vil vanskeliggjøre en gjeninntreden. Avslutningsvis fastsetter Hjort

den medisinske invaliditeten knyttet til skadelidtes psykiske lidelser til skjønnsmessig grad på

30 %. Omkring 20 % av dette vurderes skaderelatert.

Med henvisning til spesialisterklæringen og sakens øvrige dokumenter har SPK lagt til grunn

at det er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og skadelidtes varige

psykiske belastningsskade og 2/3 av uførheten. Skadelidte påklaget vedtaket med krav om full

kompensasjon. Det anføres i hovedsak at SPK i sin vurdering ikke har foretatt en konkret og

skjønnsmessig tapsutmåling, at skadelidtes opplevelser under FN-tjenesten gjorde skadelidte

mer sårbar for andre psykiske overreaksjoner og at det ikke er holdepunkter for å anta at

morens død eller mobbesituasjonen på arbeidsplassen skulle medføre et funksjonstap i arbeid

om man tenker FN-tjenesten bort.


Det er uomtvistet at skadelidte ble påført en psykisk belastningsskade som følge av

tjenestegjøring i internasjonal operasjon. Det er videre på det rene at han i dag er 100 % varig

ervervsmessig ufør. Det sentrale spørsmålet er om hele uførheten kan tilbakeføres til den

tjenesterelaterte psykiske belastningsskade eller om andre forhold ville ha medvirket til at han

ville ha falt ut helt eller delvis uansett.






at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng. Ut fra de beskrivelser

som er angitt i den sakkyndige erklæringen om så vel hendelser skadelidte har vært utsatt for,

som om de psykiske følger det har hatt for ham, foreligger etter nemndas vurdering i

utgangspunktet en relevant erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom tjenesten og

skadelidtes uførhet. Kjernespørsmålet i saken er om skadelidte, dersom FN-tjenesten tenkes

borte, likevel ville ha blitt delvis ufør.

SPKs vedtak innebærer at skadelidte som følge av somatiske plager ville ha blitt varig

ervervsmessig ufør med minst 33 % også om FN-tjenesten tenkes borte. Bevisbyrden for at

skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det

vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak i sak 4/2011 og 15/2011. Det foreligger

til sammen tre spesialisterklæringer som alle konkluderer med at de psykiske plagene kan

relateres til forhold fra FN-tjenesten og andre forhold. Av de andre forholdene nevnes

somatiske plager i form av bl.a. diabetes 2, høyt blodtrykk, muskelsmerter, ryggplager og

betydelig overvekt. I tillegg har han vært utsatt for mobbing på arbeidsplassen, overgrep i

barndommen, sterke psykiske reaksjoner etter morens dødsfall samt søvnproblemer. Det er

særlig morens død i 1992 som trekkes frem og det er denne hendelsen som pekes på som

utløsende for de psykiske plagene. Skadelidte bodde sammen med sin mor. Av

spesialisterklæringene fremgår det at skadelidte fungerte tilsynelatende bra i arbeid etter

hjemkomst fra xxxxxxxxxxxxxxxx. Spesialistene i psykiatri som har utredet ham har fremholdt

at det vesentlige av hans plager skyldes den vedvarende arbeidskonflikten han stod oppe i samt

morens dødsfall.

Det er ingen indikasjoner på psykiske plager forut for skadelidtes mors død i xxxx, men

generelt fremkommer det at skadelidte har et uhensiktsmessig atferdsmønster i en del

situasjoner. Det vises blant annet til at han under tjeneste nektet å godta refselse, hvilket

medførte sivil rettssak etter hjemkomst. Han har videre opplyst at han har stjålet mye og han

har på urettmessig vis tilegnet seg sosialhjelp, noe som har medført tiltale og dom samt krav

om tilbakebetaling.





grunnlag.”

Det skal praktiseres lempeligere krav til bevis og dermed en noe skjerpet bevisbyrde for så vidt gjelder sannsynligheten for at skadelidte ville ha falt ut delvis uansett om FN-tjenesten tenkes borte. Det foreligger ingen tidsnære journalnedtegnelser om psykiske plager i en 12-årsperiode etter tjenesten og frem til morens død. Skadelidte har heller ikke hatt et forhøyet aktiveringsnivå, hvilket er sterkt fremtredende hos mange som lider av psykiske belastninger etter tjeneste uten at de får bistand. Det er heller ikke dokumentasjon omkring andre forhold som tilsier at skadelidte har vært sterkt plaget etter tjenesten. De somatiske plagene kan ikke tilbakeføres til FN-tjenesten. Derimot foreligger tidsnære nedtegnelser knyttet til perioden omkring skadelidtes mors død og arbeidskonflikten i samme tidsrom som medførte at skadelidte etter hvert falt helt ut av yrkeslivet. De sakkyndige har vært tydelige i sine vurderinger av årsaksforhold og alle finner at det er et sammensatt årsaksbilde. De sakkyndige synes ikke å ha vært i tvil om at det også finnes andre og utenforliggende årsaker. En lempeligere vurdering av den foreliggende bevissituasjon forutsetter at man befinner seg i skjæringspunktet for sannsynlighetsovervekt. Slik bevissituasjonen er fremstilt for nemnda, er det det klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte ville ha falt ut delvis også om tjenesten tenkes borte. På denne bakgrunn finner nemnda at SPK har oppfylt bevisbyrden, hvoretter det må legges til grunn at skadelidte med stor grad av sannsynlighet ville ha hatt en nedsatt arbeidsevne også om tjenesten tenkes borte.

For nemnda fremstår det som tilstrekkelig sannsynliggjort at skadelidte uansett ville blitt varig

ufør med minst 1/3 om FN-tjenesten tenkes bort Etter dette finner nemnda at klagen ikke kan

tas til følge.

Advokat Brauti har av et samlet salærkrav på 69.118,- inkl. mva ifm behandling av saken hos

SPK fått dekket kr. 40.000,- inkl. mva. Salærvedtaket er også påklaget til nemnda. Sakens

kompleksitet og store dokumentasjonsmengde tilsier etter nemndas oppfatning full dekning av

salærkravet. Det resterende beløp til utbetaling utgjør kr. 29.118,- inkl. mva.


kr.15.343,75 inkl mva. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes

rimelig og nødvendig utgifter til juridisk bistand. Kravet fremstår for nemnda som høyt og langt

høyere enn det som synes rimelig og nødvendig for juridisk bistand i anledning klagesaken.

Nemnda finner å dekke inntil 4 timer, totalt kr. 10.000,- inkl. mva. I tillegg skal advokat Brauti

ha dekket utgifter til flybillett stort kr. 1.645 da denne ikke kunne refunderes etter at det ble

klart at skadelidte likevel ikke kunne stille for nemnda.

3. Konklusjon

Klagen tas ikke til følge.

Statens pensjonskasse skal samlet utbetale kr 39.118,- inkl. mva. for utgifter til juridisk bistand

og kr. 1.645,- for reiseutgifter til advokat Brauti.


***

Oslo, 26. mars 2012

________________________










VEDTAK


Klager: ………………


Klagen gjelder: Krav etter Forskrift 2009-12-22 nr.

1768 om særskilt kompensasjonsordning




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen


***



(kompensasjonsforskriften). ……………..., heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i Libanon i

perioden ………………………………….. I perioden etter hjemkomst i …… hadde alkoholen en

fremtredende rolle i sykdomsforløpet. Første gang det var snakk om depresjoner var i 1986 og

lege ble første gang oppsøkt i 1999. Skadelidte ble da sykemeldt for depresjoner og mistanke

om løsemiddelskade. Det ble i den forbindelse igangsatt behandling ved ………… DPS i tillegg

til medisinering. Skadelidte har vært under behandling hos lege ………………. fra vinteren

2002.

Skadelidte fremsatte krav om erstatning på ulovfestet objektivt grunnlag mot

Forsvarsdepartementet (FD) den 27. november 2003. Det forelå på det tidspunkt en

spesialisterklæring utarbeidet av ……………….i forbindelse med skadelidtes trygdesak. Da

denne erklæringen ikke tilfredsstilte mandatet for krav på ulovfestet grunnlag, ble det

utarbeidet tre nye spesialisterklæringer. Erklæringene trekker i ulike retninger, dels hva

gjelder mulige diagnoser, og dels hva gjelder spørsmålet om årsakssammenheng. Forlik ble

inngått mellom skadelidte og FD den 5. februar 2008. Forliket innebar ikke erkjennelse av

erstatningsansvar fra departementets side, men var begrunnet i de rettsoppnevnte sakkyndiges

ulike konklusjoner om årsakssammenheng, samt usikkerheten knyttet til vurderingen av

enkeltstående hendelser under skadelidtes FN-tjeneste.

På bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon innvilget SPK kompensasjon etter

kompensasjonsforskriften for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. SPK har vektlagt

momenter og konklusjoner fra de foreliggende spesialisterklæringer. Vilkårene for diagnosen

PTSD er ikke oppfylt og det er mer sannsynlig at skadelidtes alkoholforbruk har vært

hovedårsaken til utviklingen av de psykiske lidelsene. Det foreligger en inngangsinvaliditet på

grunn av alkoholmisbruket og dertil psykiske plager. Det trekkes blant annet frem at det ikke

finnes noen nedtegnelser i journaler eller anførsler fra andre i nær tid etter hjemkomst fra

Libanon. SPK anfører at det er på det rene at alkoholavhengigheten har vært langvarig, og det

er av alle spesialister lagt til grunn at skadelidte har depressiv lidelse, samt angst og fobier. SPK

er av den oppfatning at det i denne sak er mye som tyder på at det foreligger flere alternative

forklaringer til posttraumatisk stresslidelse.

Vedtaket er påklaget med krav om maksimal kompensasjon. Det anføres at det er lagt til grunn

et alkoholmisbruk langt ut over det som faktisk har vært tilfellet og langt utover det som er

dokumentert i saken. Avrusningen ved Blå Kors var som ledd i seponering av Xanor som i

ettertid har vist seg å være feilmedisinering, særlig i forhold til tidsomfang og doser. Videre

anføres at SPK i erstatningsoppgjøret har lagt til grunn de samme årsakskrav som i

erstatningsretten for øvrig. Det kreves at skadelidte får vurdert sin sak etter den lempeligere

årsaksvurdering.

For klagenemnda møtte skadelidte med sin advokat. Skadelidtes helsemessige forhold ble

gjennomgått før og etter tjenestegjøringen. Advokaten la frem og gjennomgikk dokumenter

som belyste spørsmålet om årsakssammenheng i saken. Advokaten viste til nemndsvedtak

4/2011 og 9/2011, samt tidligere vedtak fra FD.




ufør. Det sentrale spørsmål er om hele uførheten kan tilbakeføres til den tjenesterelaterte

psykiske belastningsskader eller om andre forhold ville ha medvirket til at han ville ha falt ut

helt eller delvis uansett.


belastningsskaden være årsak til hele skadelidtes ervervsuførhet dersom den har vært en

nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det er skadelidte som bærer

bevisbyrden for at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng.

Årsakskravet mellom en handling og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha

skjedd om handlingen tenkes bort. Handlingen er da en nødvendig betingelse for at skaden

inntrer, jf. eksempelvis Rt. 1992 s. 64.. Kravene til bevisene for å konstatere årsakssammenheng

er lempeligere etter kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartements tolkningsnotat av

22.11.2010, hvor det heter ”Da de fleste kravene under kompensasjonsordningen ligger langt

tilbake i tid, skal beviskravet praktiseres lempeligere enn etter et krav under det alminnelige

erstatningsmessige grunnlag.”

Det foreligger flere spesialisterklæringer i saken. Den siste spesialisterklæringen er utarbeidet

av ………………….. datert 29. november 2007 og gjennomgår og bygger på de 3 foreliggende

erklæringene. Dr. ………….. konkluderer med at skadelidte synes å tilfredsstille de

belastningskriterier og tidskriterier som er nødvendig for å stille diagnosen PTSD.

SPK har anført at skadelidte at skadelidte ville ha vært helt eller delvis ervervsufør, dersom FN-

tjenesten tenkes bort. Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig

ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, hvor Høyesterett

fremholder følgende:

”Men når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått

uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen, jf. i

denne retning også Rt–1997–883, se side 887. I denne dom uttalte Høyesterett at for at skadelidtes

helsemessige forhold skal få «erstatningsmessige konsekvenser, må det i det minste foreligge en

overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning».

Det leder ikke til noen begrensning i erstatningsansvaret om skadelidte var særlig sårbar, slik

at konsekvensen av den psykiske belastningen derfor er mer omfattende for ham enn for de

fleste andre. Skadevolder må ta skadelidte som han er. Skadevolder må altså yte full erstatning,

der skaden er utløst av ansvarshendelsen, også der skaden blir mer omfattende enn for en

normalt motstandsdyktig person. Dersom sårbarheten har realisert seg i en medisinsk

invaliditet som forelå forut for den skadevoldende begivenhet, skal den dog hensyntas. Det er

på det rene at skadelidte ikke hadde noen inngangsinvaliditet. Det er videre på det rene at

skadelidte etter tjenesten har hatt et omfattende alkoholmisbruk. Dette symptombildet kan dog

ha blitt forsterket gjennom feilbehandlingen skadelidte ble utsatt for gjennom seponering av

Xanor.

Dr …………. har lag til grunn at det er større en 50% sannsynlig at den tilbakevendende

depressive diagnose har sin årsaksforklaring i annet enn FN-tjenesten. Det er på den annen

side på det rene at skadelidte har en særlig sårbarhet som følge av tjenesten. De påkjenninger

han har vært utsatt for etter tjenesten er forhold som ligger innenfor relativt normale

livspåkjenninger. Nemnda legger til grunn at det ikke er noen spesifikke familie- eller sosiale

forhold som tilsier at skadelidte hadde psykiske problemer eller sårbarhet for psykiske

problemer forut for FN-tjenesten. Videre kan nemnda heller ikke se at det foreligger andre

livspåkjenninger i etterkant av FN-tjenesten som ville medført at skadelidte uansett ville falt ut

av arbeidslivet.




konkludere med at de livspåkjenninger skadelidte har vært utsatt for etter tjenesten er helt

uvesentlig i det totale bilde og neppe ville ha medført utvikling av depresjon om tjenesten

tenkes borte. Det er etter dette ikke tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn som bevist

at skadelidte uansett ville ha falt delvis ut.

Nemnda legger på denne bakgrunn til grunn at den psykiske belastningslidelsen etter FN-

tjenesten har vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for hele uførheten. Konsekvensen

av det er at skadelidte har krav på full kompensasjon etter forskriftens § 4. Det er allerede

utbetalt kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhet tilsvarende 50 %. Skadelidte

tilkommes ytterligere 50 % av maksimal kompensasjon, beregnet med grunnlag i någjeldende

grunnbeløp. Dette utgjør kr 1.386.280,-.


på totalt kr. 39 937,50 inkl. mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 13 timer til saksforberedelse og

4,5 timer for fremmøte i nemnda. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13,

dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen.

Nemnda finner at salærkravet ifm saksforberedelsen overstiger det som er rimelig og

nødvendig og dekker et tidsforbruk på 10 timer. Kravet for fremmøte i nemnda dekkes i sin

helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge, idet skadelidte har krav på maksimal ytelse etter kompensasjonsforskriften.

SPK skal utbetale ytterligere kr. 1.386.280,- til skadelidte. Utgifter til juridisk bistand i

anledning klagebehandlingen dekkes med kr. 32.625,- inkl. mva.


***


________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK

Klagesak nr.: 20A/2011

Klager: xxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Jan Arhaug

Klagen gjelder: Krav om forsinkelsesrente på kompensasjon

etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768





Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas delvis til følge. Skadelidte har rett på

forsinkelsesrenter fra fire uker etter at vedtak

om kompensasjon ble fattet og frem til betaling

fant sted.

***


Klagen gjelder krav om forsinkelsesrenter på utmålt kompensasjon etter forskrift 2009-12-22 nr.

1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av

deltakelse i internasjonale operasjoner (kompensasjonsforskriften).

xxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, ble i vedtak av 13. oktober 2010 tilkjent maksimal

kompensasjon, hvilket utgjorde kr. 2.225.899 etter fradrag for tidligere utbetalt

billighetserstatning. Utbetaling fant sted først den 26. november 2010, hvorpå advokat Arhaug

gjorde gjeldende krav om forsinkelsesrenter. Det ble vist til NOU 1994: 20

Personskadeerstatning s. 65, hvor det heter at «…kravet først kan anses forfalt når skadelidte har

beregnet og fremmet kravet, og skadevolderen har fått rimelig tid til å skaffe de opplysninger og

foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene at det foreligger ansvar og hvor

meget som skal betales…» Forfall i samsvar med dette inntrådte etter advokat Arhaugs syn i og

med hans brev datert 6. oktober 2010, således at forsinkelsesrenter påløp fra og med 6.

november samme år. På denne bakgrunn ble det krevd renter for perioden frem til 26.

november, beregnet til kr. 10.977.

SPK avslo kravet under henvisning til at kompensasjon er en G-regulert ytelse og at det ikke

foreligger et reelt økonomisk tap. Advokat Arhaug anmodet dernest om at

Forsvarsdepartementet (FD) vurderte saken. FD fant det naturlig å ta utgangspunkt i

tidspunktet for SPKs vedtak. Ved en feil ble det imidlertid lagt til grunn at utbetaling fant sted

26. oktober, og at utbetaling således fant sted innenfor fire uker. Advokat Arhaug er ikke enig i

at man skal ta utgangspunkt i tidspunktet for SPKs vedtak. Det anføres at dersom man bare

skal telle dager mellom vedtak og utbetaling vil SPK kunne unngå renteansvar ved ikke å treffe

vedtak. Det riktige må derfor være at forsinkelsesrenter påløper 30 dager etter at krav om

kompensasjon er fremmet og tilstrekkelig dokumentasjon foreligger.

I forbindelse med ikrafttredelsen av forskrift 2011-06-25 nr. 651 ble saken oversendt til

Klagenemnda for videre oppfølgning. Klager møtte ikke ved nemndas behandling av saken.


Rett på forsinkelsesrenter forutsetter hjemmel. Kompensasjonsforskriften inneholder ikke egne bestemmelser om rente. Det følger heller ikke særskilt regulering av rentespørsmål etter forvaltningsloven som utfyller kompensasjonsforskriften, jf §9. Spørsmålet blir derfor om forsinkelsesrenteloven kommer til anvendelse på krav under denne forskriften. Forsinkelsesrenteloven regulerer renteplikten for «pengekrav på formuerettens område», jf. § 1. Avgrensningen til formuerettens område innebærer at offentligrettslige krav i utgangspunktet faller utenfor. Kompensasjonsforskriften har et klart offentligrettslig preg, sett i lys av de politiske beveggrunnene som lå til grunn for innføringen av ordningen. Den tar sikte på å gi økonomisk kompensasjon i situasjoner hvor krav etter alminnelig erstatningsrett normalt ikke vil føre frem. I tillegg er kompensasjonserstatningen er knyttet til folketrygdens grunnbeløp. Når grunnbeløpet på utmålingstidspunktet legges til grunn er det ikke rom for renter på beløpet forut for utmålingstidspunktet. jf. eks NOU 1994: 20 personskadeerstatning pkt. 4.7.4.5.

Når SPK treffer et vedtak om at det skal utbetales kompensasjon, må det imidlertid oppstå et pengekrav som det kan påløpe renter på, jf. forsinkelsesrenteloven §§ 1 og 2. Regelen bør derfor være at det påløper forsinkelsesrenter fra fire uker etter SPKs vedtak. Når forfallet for renteplikten knyttes til SPKs vedtak, vil det som påpekt av advokat Arhaug kunne gi uheldige resultater i de tilfeller hvor SPK bruker lang tid på å treffe vedtak innenfor en G-periode (1.5-30.4). Å skulle vurdere nærmere hvilket eksakt tidspunkt SPK kunne og burde treffe vedtak vil imidlertid reise vanskelige bevisspørsmål og vil kunne føre til unødvendige konflikter og betydelig merarbeid. Kompensasjonsforskriften bygger gjennomgående på at reglene skal være enkle og klare. En regel om renteplikt hører ikke naturlig inn under en standardisert kompensasjonsordning med forutsetningsvis klare og enkle regler. Valget av G-regulering er nettopp med på å skulle danne grunnlag for forenklede oppgjør. Dersom det kan dokumenteres at SPK utsetter å treffe vedtak selv om forholdene ligger til rette for dette, vil klager kunne fremme krav på renter på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag dersom en kan dokumentere at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. Nemnda legger etter dette til grunn at renteplikten løper fra og med fire uker etter av vedtak er truffet. Dette innebærer at advokat Arhaug må ha krav på forsinkelsesrenter fra 13. november – 26. november 2010, beregnet etter den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats (pt 8,75 %). For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stort kr. 3.750 inkl.mva, for en tidsbruk på to timer. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i klageomgangen. Nemnda har ingen merknader til kravet.

3. Konklusjon

SPK svarer forsinkelsesrente på tidligere utbetalt kompensasjon, for en perioden 13. -26.

november 2010, beregnet med grunnlag i gjeldende sats for forsinkelsesrente.

SPK utbetaler kr. 3.750 inkl.mva. for utgifter til juridisk bistand i anledning klagen.


***

Oslo, 28. mars 2012

________________________










VEDTAK


Klager: …………………….....

Klagers prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud

Klagen gjelder: Dekning av utgifter til juridisk bistand

etter Forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om

særskilt kompensasjonsordning




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas delvis til følge

***


Klagen gjelder krav om dekning av utgifter til juridisk bistand etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768

(kompensasjonsforskriften). Ved Statens pensjonskasses (SPK) vedtak av 9. februar 2011 ble

skadelidte innvilget kompensasjon tilsvarende 50 % av maksimal kompensasjon. Skadelidtes

advokat fremsatte salærkrav på kr. 88.312,50 inkl. mva. SPK var av den oppfatning at kravet var

for høyt og vedtok å dekke kr. 25.000,-

Selv om vilkårene for yrkesskadeerstatning i denne sak ikke var oppfylt, har SPK etter en

konkret helhetsvurdering likevel kommet til at de skjønnsmessig dekker kr. 10.000,- inkl. mva.

Når det gjelder bistand relatert til kompensasjonsforskriften har SPK skjønnsmessig dekket kr.

15.000,- inkl. mva.

SPK anser kravet for å være for høyt i forhold til det som er rimelig og nødvendig i denne type

sak. Det har vært en lang saksbehandlingstid med en del unødvendig korrespondanse med

bakgrunn i at advokaten ikke har etterkommet SPKs forespørsel om fullmakt og at det ble

sendt en del unødvendige brev mens SPK ventet på dokumenter for å kunne ta stilling til kravet

både etter yrkesskadeforsikringsloven og kompensasjonsforskriften. Videre er timelisten ikke

spesifisert i tilstrekkelig grad.

Skadelidte krever at salæret dekkes i sin helhet. Det anføres at slike erstatningssaker er

tidkrevende og at SPK handlet unødvendig byråkratisk og krenkende ovenfor skadelidte da de

forlangte ny fullmakt. Unødvendige byråkratiske krav fra SPK medfører mentalt opprør hor den

dette går ut over, og det skaper igjen et merarbeid for advokaten. Videre anføres at det er

nødvendig med korrespondanse for å holde SPK oppdatert mht. nye vedtak fra NAV vedr. bl.a.

innvilgelse av uførepensjon, yrkesskadefordeler, mènerstatning etc.

Når det gjelder utgifter til juridisk bistand etter yrkesskadeforsikringsloven anfører advokaten

at dette er dekningsmessig da det var påkrevd å fremme krav etter yrkesskadeforsikringsloven

før det kunne fremmes krav på ulovfestet objektivt grunnlag mot Forsvarsdepartementet (FD).

Disse utgiftene til juridisk bistand har således vært en nødvendig del av saksbehandlingen før

det ble fremmet krav etter kompensasjonsforskriften.


……………………………………………………………………………………………………………

……………………………………………………………………………………………………………

……………………………………………………………………………………………………………

…………………..

Etter § 10 i kompensasjonsforskriften fremgår at ”Rimelige og nødvendige utgifter til utarbeidelse

av spesialisterklæring og utgifter til juridisk bistand i anledning saken dekkes i den utstrekning

skadelidte kan dokumentere psykisk belastningsskade og tjeneste i internasjonal operasjon.”

Kravet utgjør totalt kr. 88.312,50 inkl. mva. som omfatter 39 timer og 15 minutters arbeid.

Advokaten har lagt frem timelister som dokumenterer omfanget av arbeidet. Det er kun rimelig

og nødvendig bistand etter kompensasjonsforskriften som er dekningsmessig. Bistand etter

yrkesskadeforsikringsloven faller utenfor det som er dekningsmessig etter

kompensasjonsforskriften. Advokaten har fremlagt timelister for samlet bistand for både etter

kompensasjonsforskriften og etter yrkesskadeforsikringsloven. SPK har i sitt vedtak av 15.

mars 2011 og ved den etterfølgende oversendelse av klagen til FD ikke på noe tidspunkt avklart

hvilke poster i timelisten som knytter seg til bistand etter de ulike ordningene. Nemnda kan

ikke forstå dette på annen måte enn at SPK aksepterer at en del av timeføringene tilknyttet

yrkesskadeforsikringsloven har vært nødvendig og således dekningsmessig etter

kompensasjonsforskriften. Nemnda har således sett på sakskomplekset under ett.

For nemnda fremstår advokatens salærkrav som høyt. Av timelistene fremgår det at det i stor

grad er foretatt stykkprisfinansiering som ikke samsvarer med det arbeidet som faktisk er lagt

ned i saken. Advokaten bekreftet også i nemndsmøtet at han i stor grad operer med

stykkprisfinansiering. Det kom også frem at det ikke foretas en endelig helhetlig vurdering av

kravets størrelse ved sakens avslutning. Nemnda stiller seg kritisk til slik bruk av

stykkprisfinansiering. I krav om rimelig og nødvendig ligger det en naturlig forventning om at

advokaten foretar en vurdering av hva som er rimelig og begrenser seg i samsvar med dette.

Det ble i nemndsmøtet anført av advokaten at den førte tidsbruken for å sende ut et brev også

innbefattet andre gjøremål, eksempelvis samtale med klient og gjennomlesing av innkommende

dokument. Nemnda kan imidlertid ikke forholde seg til de gjøremål og den tid advokaten

anfører å ha brukt, men som ikke er ført i timelistene.

Det er også vært en del unødvendig korrespondanse i saken. Dette fremstår som et resultat av

et høyt konfliktnivå mellom advokaten og SPK. Nemnda kan vanskelig anerkjenne slik

korrespondanse som rimelig og nødvendig, men SPK må også her bære noe av ansvaret. SPK

etterspurte i lang tid fullmakt fra advokaten for å innhente ytterligere dokumentasjon i saken.

Dersom slik fullmakt hadde blitt lagt frem umiddelbart etter første anmodning fra SPK, ville

dette vært tidsbesparende og medført lavere kostnader. Nemnda viser til tidligere avgjørelser

vedrørende salærkrav og vil fremheve at det er advokatens ansvar å sette grenser og begrense

tidsbruken til det rimelige og nødvendige.

For nemnda fremstår 30 timer av et samlet krav på 39 timer og 15 minutter som rimelig og

nødvendig og kutter således salærkarvet med 9 timer og 15 minutter. Med fradrag for tidligere

utbetaling gjenstår det kr. 42.500,- inkl. mva.


kr. 27.569,- inkl. mva, for en tidsbruk på totalt 12 timer og 15 minutter. I henhold til forskrift av

24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelig og nødvendig utgifter til juridisk bistand i

anledning klageomgangen. Saken gjelder utelukkende klage over salærfastsettelse og nemnda

kan ikke se at klagen reiser spørsmål som kan forsvare et så omfattende tidsbruk. Etter

nemndas syn bør 4 timer være tilstrekkelig for å dekke det rimelige og nødvendige. Med en

timepris på kr 1.800 eks. mva. utgjør dette kr. 9.000,- inkl. mva.

3. Konklusjon

Klagen tas delvis til følge idet skadelidte har rett på å få dekket kr. 67.500,- inkl. mva. for utgifter

til juridisk bistand etter kompensasjonsforskriften. Med fradrag for allerede utbetalt salær, skal

det utbetales kr. 42.500 inkl. mva.

Videre skal SPK utbetale kr. 9.000,- inkl. mva. for utgifter til juridisk bistand i anledning

klageomgangen.


***


________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: ………………………..

Klagen gjelder: Krav under forskrift om særskilt kompensasjon




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas ikke til følge. Saken hjemvises for

vurdering av behandling av krav under forskrift

2004-12-02 (billighetsforskriften)

***



…………….. tjenestegjorde i en FN-operasjon utenlands i 1958. Han fremsatte krav etter kompensasjonsforskriften den 28. juni 2010 da han hevder å være omfattet av forskriftens virkeområde. Statens pensjonskasse (SPK) avslo kravet den 16. juli 2010 med den begrunnelse at tjenestegjøringen ikke fant sted i den tidsperiode som forskriften § 2 oppstiller. SPK har ikke gått nærmere inn på om ……………. har en psykisk lidelse som følge av FN-tjenesten.

I påvente av at Klagenemnda for kompensasjon og billighetserstatning ble opprettet, ble klagen behandlet av FD. FD opprettholdt SPKs avgjørelse i saken. ……………. har fastholdt sin klage overfor Klagenemnda.


Etter § 2 i kompensasjonsforskriften fremgår at «Forskriften gjelder for militært personell som

har tjenestegjort i en internasjonal operasjon i perioden 1. januar 1978 og frem til og med 31.

desember 2009.»

Nemnda er av den oppfatning at det fremsatte krav klart faller utenfor

kompensasjonsforskriftens virkeområde. Det er på det rene at forskriften stiller som vilkår at

den psykiske belastningsskaden må ha sin årsak i selve tjenestegjøringen i en internasjonal

operasjon i perioden 1. januar 1978 til og med 31. desember 2009. ……………. tjenestegjorde i

1958 og er således ikke omfattet av kompensasjonsforskriften.

Det fremgår ikke av SPKs vedtak eller saksmappe for øvrig om krav etter forskrift 2004-12-02

om billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale

operasjoner mv. (billighetserstatningsforskriften) har blitt vurdert. Det understrekes at nemnda

hverken kan eller vil ta stilling til om de materielle vilkår for slik billighetserstatning foreligger.

Saken hjemvises derfor til SPK for en vurdering av krav etter billighetserstatningsforskriften.

3. Konklusjon

Klagen tas ikke til følge idet forholdet faller utenfor kompensasjonsforskriftens virkeområde.

Saken hjemvises til SPK for en vurdering av krav etter billighetserstatningsforskriften.


***


________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: …………………….. etterlatte

Klagers prosessfullmektig: Advokat Else-Marie Merckoll



Krav om kompensasjon til etterlatt




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas ikke til følge.

Saksomkostninger tilkjennes i

sin helhet.

***


Klagen gjelder krav om kompensasjon fra etterlatt etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning (kompensasjonsforskriften). …………………., heretter kalt avdøde, tjenestegjorde som befal i ……… i to kontingenter …………………….... Han slet i etterkant av tjenesten med psykiske problemer og den 31. oktober 2010 tok han en overdose medisiner med døden til følge. Det er lagt frem en uttalelse datert 1. desember 2009 fra gestaltterapeut ……………………, hvor det anbefales at avdøde skulle få et opphold på Forsvarets Veteransenter Bæreia med påfølgende screening/samtaler i forhold til et mulig posttraume. Det fremgår i uttalelsen at skadelidte også tidligere hadde forsøkt å komme i kontakt med Forsvarets Veteranadministrasjon uten å lykkes. Søknad om kompensasjon var under utarbeidelse da avdøde gikk bort. For nemnda er det lagt frem en e-post som viser at avdødes far den 21. juni 2010 sendte en forespørsel til Forsvarsdepartementet (FD) med spørsmål om spesialisterklæring for krav etter kompensasjonsforskriften. I FDs svar fremgår det uttrykkelig at det er SPK som behandler krav etter forskriften slik at krav kan sendes dit, og at det er SPK som innhenter spesialisterklæring i samråd med skadelidte. Forut for svaret fra FD rettet imidlertid avdødes far en henvendelse direkte til spesialist …………………. Her fremgår det at …….. tidligere hadde foretatt en utredning av avdøde, at man nå hadde tenkt å søke om kompensasjon og at det i den anledning var behov for en spesialisterklæring. Av den videre korrespondansen mellom ……. og avdødes far fremgår det at spesialisterklæringen til tross for flere purringer og lovnader, stadig ble utsatt, og forelå ikke før etter at avdøde var gått bort. Skadelidtes far har fremholdt at han oppfattet svaret fra FD slik at det først måtte innhentes spesialisterklæring. Det er på det rene at søknad om kompensasjon ikke ble sendt før etter at avdøde gikk bort. Spesialisterklæringen fra ……. ble ferdigstilt den 12. april 2011, og ble vedlagt søknad om kompensasjon på vegne av avdødes sønn, …………………………….. I erklæringen ble det konkludert med at skadelidte med rimelig sikkerhet led av PTSD etter utenlandstjenesten, at han var 100 % arbeidsufør etter avslutningen av siste arbeidsforhold, og med en varig medisinsk invaliditet på 48 %. I SPKs vedtak av 25. mai 2011 ble søknad om kompensasjon på de etterlattes vegne avslått. Det ble vist til at kompensasjonsforskriften § 6 krever at skadelidte selv må ha fremmet krav om kompensasjon før bortgangen, og at SPK ikke hadde mottatt noen søknad fra avdøde før han gikk bort. Advokat Merckoll har på vegne av avdødes sønn påklaget avslaget. Det er anført at avslaget er basert på en uriktig tolkning av kompensasjonsforskriftens § 6 når det kreves at skadelidte selv må fremme søknad. Videre er det vist til at hensikten og formålet med § 6 er å sikre at de etterlatte har samme krav på kompensasjon som skadelidte selv ville hatt og at et absolutt krav om at søknaden skal være kommet til SPK før skadelidtes død, ikke er i samsvar med forskriften og bestemmelsens intensjon. Endelig ble det anført at korrespondansen mellom avdødes far og FD forut for avdødes bortgang må tilfredsstille kravene til en søknad. For klagenemnda møtte advokat Merckoll sammen med avdødes mor og far og forklarte seg om saken. Det ble fremlagt tjenesteuttalelse og dokumentasjon som belyser hendelsesforløpet fra skadelidte oppsøkte hjelp og frem til hans død. Avdødes far oppfattet situasjonen slik at han måtte avvente spesialisterklæring før krav mot SPK kunne fremmes. I den sammenheng har advokat Merckoll også vist til informasjonsbrosjyren fra SPK hvor det fremgår at saksbehandlingstiden kan forkortes om medisinsk dokumentasjon vedlegges søknaden.


Etter kompensasjonsforskriften § 6 fremgår:

«Dersom skadelidte dør før kompensasjon i sin helhet har kommet til utbetaling eller hvis Statens

pensjonskasse har mottatt krav fra skadelidte etter denne forskrift, men oppgjøret ikke er kommet til

utbetaling før skadelidte dør, utbetales gjenstående kompensasjon til de etterlatte etter fjerde ledd.» Bestemmelsen angir rett til utbetaling til de etterlatte i to situasjoner. Det første alternativet knytter seg til de tilfeller, hvor vedtak om kompensasjon er truffet men hvor kompensasjonen bare delvis er blitt utbetalt. Dette retter seg typisk mot de situasjoner hvor skadelidte har valgt å få kompensasjon gjennom terminvise ytelser etter forskriften § 7. Det andre alternativet - «eller hvis SPK har mottatt krav fra skadelidte etter denne forskriften, men oppgjøret ikke er kommet til utbetaling før skadelidte dør…» - sikter til de tilfeller, hvor SPK har mottatt krav, men hvor oppgjøret ikke har kommet til utbetaling før skadelidte dør. §6 forutsetter at SPK har mottatt krav fra skadelidte selv eller fra en som har fullmakt på vegne av skadelidte. Det er uomtvistet at SPK ikke har mottatt noen krav fra avdøde eller fra noen som har hatt fullmakt på hans vegne. Advokaten har på vegne av avdødes sønn, fremholdt at avdødes fars henvendelse til FD må likestilles med en formell og rettidlig melding av krav til SPK. Nemnda deler ikke advokatens syn på dette. I mailkorrespondanse mellom avdødes far og FD, er det utvekslet informasjon om hvor søknad skal fremmes. I henhold til kompensasjonsforskriften § 9 skal krav rettes til SPK og dette ble det klart og utvetydig informert om i departementets svar. En henvendelse til FD om hvordan man skal gå frem, kan etter nemndas syn ikke likestilles med en søknad til SPK. Advokaten har videre anført at formålet med kompenasjonsforskriften tilsier at § 6 ikke kan tolkes for formalistisk og at en streng ordlydsfortolkning vil stride mot forskriftens formål. Etter § 1 i forkriften fremgår at ”formålet med forskriften er å gi økonomisk kompensasjon til tilsatt og tidligere tilsatt personell i Forsvarsdepartementet med underliggende etater, som har pådratt seg en psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon”. Det er altså den direkte berørte som forskriften har til formål å yte kompenasjon til. Dette må sees i lys av ønsket og behovet for å imøtekomme en personellgruppe som i stor grad faller utenfor det alminnelige erstatningsvernet ved yrkesskader. Den særskilte ordningen gir personellet særskilte rettigheter, hvilket gir grunn til å respektere de grenser som er trukket for forskriftens anvendelsesområde. Nemnda deler derfor ikke advokatens syn på dette punkt. Advokaten har videre fremholdt at krav til likebehandling tilsier at avdødes sønn bør tilkomme kompensasjon etter forskriften. Nemnda deler ikke dette syn. Nettopp kravet til likebehandling, tilsier at forskriften må følges. Det vil skape stor risiko for vilkårlighet om regelverket skal praktiseres ut fra en bevisførsel omkring hvor langt man har kommet i prosessen med å fremme et krav, eller bevisføring omkring sannsynligheten for at den avdøde ville ha vært berettiget til kompensasjon helt eller delvis. Til tross for at resultatet i enkelttilfeller kan fremstå som urimelig, er kravene til likhet og forutsigbarhet avgjørende for nemndas vurdering i denne sammenheng. Det hersker ikke tvil om avdøde som soldat gjorde en betydelig innsats for sitt land, og gjennom dette ble påført så store lidelser at han senere avgikk ved døden. Nemnda har forståelse for at det oppleves som urimelig for de etterlatte at en bestemmelse om at krav formelt må være fremmet mot SPK før avdøde gikk bort, for at de etterlatte skal kunne overta hans rettigheter til kompensasjon. Nemnda antar imidlertid at plikten til å melde krav er ment absolutt fra forskriftsgiverne, blant annet fordi en annen regel ville ha vært vanskeligere å praktisere. Om forskriften vil virke urimelig i dette tilfelle, kan da ikke være avgjørende. Det er her ikke innført noen ordning for kompensasjon til etterlatte, utover de rammer som er angitt i § 6. Kravene for kompensasjon til avdødes sønn ligger utenfor rammene for regelverket. Kravet kan derfor ikke tas til følge. Advokaten har avslutningsvis anført at det var den sakkyndiges sendrektighet som medførte at søknad ikke ble fremmet før avdøde gikk bort. Hadde søknad blitt fremmet, ville avdøde ha

tilkommet kompensasjon, i det det anføres at vilkårene for kompensasjon forelå. Basert på erklæringen fra ………….og sakens øvrige dokumentasjon finner nemnda det overveiende sannsynlig at avdøde var påført en psykisk belastningslidelse som ville kunne danne grunnlag for tilkjennelse av kompensasjon under kompensasjonsforskriften. På tidspunktet da avdøde gikk bort, var dog hans trygdesituasjon uavklart i NAV-systemet, og det er således ikke åpenbart at kompensasjon ville ha blitt tilkjent eller evt i hvilket omfang. Nemnda har forståelse for at avdødes far anså det hensiktsmessig å avvente søknad til SPK i påvente av ………….. spesialisterklæring. Det var dog ingen forutsetning for fremsettelse av krav. Informasjonsbrosjyren fra SPK kan ikke forstås som en oppfordring om å avvente fremsettelse av krav. Derimot er det en oppfordring om å legge ved det man eventuelt har av dokumentasjon, for derigjennom å sikre en raskere behandling hos SPK. Det ligger for øvrig utenfor nemndas mandat å ta stilling til en evt erstatningsbetingende sendrektighet fra den sakkyndiges side. Nemnda vil tilføye at den på eget initiativ har vurdert forskrift av 2. desember 2004 om billighetserstatning, men at krav heller ikke etter denne forskriften kan føre frem, jf. § 5 første ledd. Advokat Merckoll har lagt frem et salærkrav på totalt kr. 49.313 inkl.mva. Kravet gjelder 9 timer og 30 minutter bistand i forbindelse med søknad om kompensasjon, og 12 timer og 25 minutt i anledning klageomgangen. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning klagebehandlingen. Nemnda finner grunn til å bemerke at den del av kravet som gjelder bistand i søknadsprosessen i utgangspunktet må være behandlet av SPK før at nemnda skal kunne ta stilling til kravet. Det registreres imidlertid at klager tidligere har bedt SPK honorere utgiftene, men at dette av uklare grunner ikke ble fulgt opp. Videre har det vært rimelig og nødvendig å få belyst de spørsmål som klagen reiser. Selv om kravet fremstår høyt finner nemnda etter en konkret vurdering at det skal dekkes i sin helhet.

3. Konklusjon Klagen tas ikke til følge. SPK utbetaler kr. 49.313 inkl.mva. for kostnader ved juridisk bistand i anledning saken og klagen. Vedtaket er enstemmig.

*** Oslo, 29. februar 2012 _______________________ Anne Stine Eger Mollestad Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Idar Hegsethtrø



Spørsmål om innhentet spesialisterklæring

er mangelfull




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – saken hjemvises til

Statens pensjonskasse for innhenting av ny

spesialisterklæring og ny behandling.


klageomgangen.

***





xxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxx. Etter tjenesten var han dels i jobb og dels arbeidsledig, frem til han i 1997

ble sykmeldt. Fra dette tidspunkt har han ikke vært i arbeid, og i 2007 ble han innvilget 100 %

uførepensjon. I 2006 ble han utredet av dr. Sverre Hougsnæs i forbindelse med krav etter

forskrift 2004-12-02 nr. 1563 om billighetserstatning. Erklæringen konkluderte med

årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og psykiske lidelser, hvorpå han ble tilkjent

billighetserstatning stor kr. 139.760. I 2010 ble krav etter kompensasjonsforskriften vurdert.

Etter ønske fra skadelidte ble dr. Hougsnæs på ny forelagt oppdraget med å utarbeide ny

spesialisterklæring basert på det særskilte mandatet for kompensasjonsforskriften. I denne

erklæringen finner han ikke årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og de psykiske

lidelsene. Med henvisning til dette har SPK avslått krav om kompensasjon.

Vedtaket er påklaget og skadelidte møtte for klagenemnda sammen med sin advokat. Det ble

her redegjort for hans helsemessige og sosiale forhold før, under og etter tjenesteperiodene.

Klagen retter seg mot at den siste erklæringen konkluderer med at de psykiske lidelsene

skyldes andre forhold enn tjenesten, når den første erklæringen fra samme spesialist

konkluderer med sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Den siste erklæringen skal

være mer grundig, men slik klager oppfatter det har den sakkyndige ikke hatt tilgang til noe

særlig mer dokumentasjon en det som var tilgjengelig ved utarbeidelse av den første

erklæringen. Klager mener at den siste erklæringen er svært streng i sin vurdering, og

skadelidte skal for øvrig ha opplevd at dr. Hougsnæs allerede før undersøkelsen hadde bestemt

seg for resultatet. Klager reagerer også på hvordan forholdet til alkohol fremstilles i den siste

erklæringen. I erklæringen vises det til et notat fra Innherad Sykehus datert 18. august 1997

hvor det fremgår at skadelidte skal ha hatt alkoholproblemer helt fra konfirmasjonsalder.

Skadelidte bekrefter at han har hatt store alkoholproblemer, men bestrider at disse oppstod før

FN-tjenesten. Han har også problemer med å akseptere at den siste erklæringen i så stor grad

vektlegger fravær av akuttsymptomer, når en så bort ifra dette i den første erklæringen.

Skadelidte krever at det innhentes ny erklæring og at kravet deretter vurderes på nytt.


Det er uomtvistet at skadelidte er varig ervervsmessig ufør med en uføregrad tilsvarende 100 %

og at uførheten skyldes psykiske plager. Sakens sentrale spørsmål er om de psykiske plagene

helt eller delvis kan føres tilbake til FN-tjenesten.

Dr. Hougsnæs har avgitt to erklæringer. I den første erklæringen fra 2007 konkluderes det med

at skadelidte har en unnvikende personlighetsforstyrrelse samt en angstlidelse i form av

agorafobi. Det legges til grunn årsakssammenheng mellom skadelidtes deltagelse i de to første

kontingentene og utviklingen av psykisk lidelse. Videre påpekes at det er mye som tilsier at

skadelidte i xxxx ikke var medisinsk skikket til et nytt oppdrag, og at reklarering sannsynligvis

har bidratt til å forsterke eller sedimentere allerede eksisterende plager og lite hensiktsmessige

mestringsstrategier.

I den siste erklæringen presenteres et sykdomsbilde primært preget av en underliggende

personlighetsforstyrrelse med unnvikende holdning til livet og aktuelle utfordringer, og

symptomer på agorafobi, periodisk alkoholmisbruk, samt en rekke symptomer og plager av

depressiv karakter. Den sakkyndige finner imidlertid at disse plagene skyldes andre forhold

enn den internasjonale tjenesten.

Erklæringene reiser berettiget tvil omkring årsaksspørsmålene knyttet til skadelidtes lidelser.

Dr. Hougsnæs synes i den siste erklæringen å legge stor vekt på at det ikke foreligger noen

klare traumer fra tjenesten. De psykiske problemene knyttes derfor til en underliggende

unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så vidt nemnda kan se foreligger det imidlertid få

holdepunkter for at skadelidte har hatt en psykisk lidelse forut for tjenesten. Videre er en del av

de symptomene som beskrives – unnvikelse og isolasjon, angst for folkemengder og

alkoholproblemer – vanlige symptomer blant veteraner som har fått psykisk lidelse etter

tjeneste i internasjonale operasjoner. Når spesialisten likevel bare i liten grad kommer inn på

om dette skyldes FN-tjenesten reiser nemnda spørsmål ved om han i for stor grad forklarer

lidelsene i forhold som ligger utenfor FN-tjenesten. Dette inntrykket forsterkes når erklæringen

ses i sammenheng med den første erklæringen, som oppstiller et «før og etter oppholdet i

xxxxxxxxxxxx». Her nevnes det blant annet at mye kan tyde på at skadelidte i xxxx ikke var

medisinsk skikket til et nytt oppdrag og at reklareringen derfor sannsynligvis har bidratt til å

forsterke eller sedimentere allerede eksisterende plager. Så vidt nemnda kan se drøftes dette

forholdet overhodet ikke i den siste erklæringen. Det skal presiseres at mandatene for

utarbeidelse av spesialisterklæring er ulike under de to ordningene. Det er derfor ikke

nødvendigvis noen motsetning i at erklæringene gir to ulike konklusjoner. Men når samme

spesialist avgir to selvstendige erklæringer under de to ulike forskriftene, og kommer til to vidt

forskjellige konklusjoner, ville det dog etter nemndas syn være naturlig å kreve at den

sakkyndige tydeliggjør grunnlaget for at han går helt bort fra det han tidligere har funnet. I den

sammenheng må særlig fremkomme hvilke nye opplysninger som er tilkommet og som endrer

totalt den opprinnelige vurderingen av årsakene til skadelidtes tilstand. Slik erklæringene

fremstår har den sakkyndige i hovedsak hatt tilgang til den samme medisinske dokumentasjon.

I Forsvarsdepartementets tolkningsnotat av 22. november 2010, fremgår det at kravet til bevis

for årsakssammenheng skal praktiseres lempeligere enn det som gjelder etter alminnelig

erstatningsrett. I mandatet for den sakkyndige er det angitt at den sakkyndige skal angi

sannsynligheten for årsakssammenheng som større eller mindre enn 50%. Det er ikke gitt noen

føringer for vurderingen og det er således en alminnelig sannsynlighetsvurdering som skal

utøves, uten å se hen til Forsvarsdepartementets tolkningsnotat. Tolkningsnotatet er ikke

tiltenkt spesialistene som et ledd i deres medisinske vurderinger. Spesialisterklæringen skal

bygge på alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt og det skal ikke foretas en lempeligere

vurdering av bevisene. Det er rettsanvenderen som har ansvaret for å tolke bevisene i saken i

lys av de lempeligere krav som er oppstilt for rettigheter etter kompensasjonsordningen.

Klagenemnda kan ikke se at SPK har hensyntatt kravet til lempeligere vurdering i vedtaket.

Summen av disse forholdene etterlater en berettiget tvil om skadelidtes sak har blitt forsvarlig

utredet og behandlet. Nemnda finner det er påkrevet å få utarbeidet en ny sakkyndig erklæring,

for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst. Utgifter til utarbeidelse av en ny

spesialisterklæring dekkes i sin helhet, jf. forskrift om Klagenemnda § 13. Valg av ny spesialist

må skje i et samarbeid mellom skadelidte, skadelidtes advokat og SPK. Det påhviler SPK å

vurdere kravet fra skadelidte på nytt når ny sakkyndig erklæring er innhentet. Saken bør gis

prioritet og følges opp utenom den alminnelige saksrekken.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand på totalt kr.

32.500 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på totalt 19 timer, hvorav 11 timer gjelder fremmøte

til nemndsmøtet, som fant sted på Forsvarets Veteransenter Bæreia. I henhold til forskrift av 24.

juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i

anledning saken. Klagenemnda har ingen merknader til kravet. I tillegg er det fremlagt

dokumenterte reiseutgifter for skadelidte og skadelidtes advokat på totalt kr. 6.815. Utgiftene

dekkes i sin helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge. Saken hjemvises til ny behandling i SPK. SPK skal innhente ny

spesialisterklæring i samsvar med særskilt mandat og deretter foreta ny behandling av saken.

SPK utbetaler kr. 32.500 inkl.mva for kostnader ved juridisk bistand for klageomgangen, og

dekker reiseutgifter med kr. 6.815.


***

Oslo, 28. mars 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: …………………

Klagers prosessfullmektig: Advokat Anne Lotte Gulbrandsen


under Forskrift 2009-12-22 nr. 1768





Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen


Saksomkostninger i anledning klagen

dekkes delvis

***


Klagen gjelder dekning av utgifter til juridisk bistand etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768. Ved Statens pensjonskasses (SPK) vedtak av 10. mars 2011 ble skadelidte tilkjent kompensasjon etter en ervervsmessig uføregrad på 100 %. For juridisk bistand i anledning saken ble det fremmet et krav stort kr. 47.250 inkl.mva. Salærkravet gjelder 16 timer bistand under kompensasjonsordningen og 5 timer under yrkesskadeforsikringsloven. SPK innvilget først kr. 30.000 for utgifter til bistand under kompensasjonsforskriften, men avslo kravet tilknyttet yrkesskadeerstatning. Etter klage ble det likevel akseptert å dekke sistnevnte del av kravet, slik at det er utbetalt totalt kr. 41.250 for juridisk bistand. Klagen knytter seg til de gjenstående kr. 6.000 for bistand under kompensasjonsordningen. SPKs vedtak om salær er ikke nærmere begrunnet utover at det er tatt en skjønnsmessig vurdering. I oversendelsen av klagen vises det imidlertid til at partene har vært enige om valg av spesialist og at det for øvrig ikke har vært noen uenighet mellom partene. Det vises også til at skadelidte nå har fått dekket utgiftene under yrkesskadeforsikringen og at dette må ha betydning for dekningen av salær under kompensasjonsforskriften, siden en del av dokumentasjonen som ble innhentet i forbindelse med yrkesskadesaken har vært nødvendig ved kompensasjonssaken. Klager har på sin side anført at det samlede tidsforbruket har vært rimelig og nødvendig. Det anføres at SPK selv har igangsatt en del korrespondanse, at det har vært nødvendig å holde SPK oppdatert på nye vedtak fra NAV og at det tilkjente beløp er lavere enn hva som er dekket i lignende saker. I forbindelse med nemndas behandling har klager videre protestert mot at dekning av utgifter under yrkesskadesaken må hensyntas i bedømmingen av kravet, med anførsel om at den dokumentasjon klager har innhentet har tilkommet etter at yrkesskadesaken var avsluttet. Klager møtte ikke for nemnda, men har i brev av 6. januar 2012 fremmet noen merknader til saken. Det er fremholdt at det er det i det totale salæret er kuttet 2,67 timers arbeid, av det totale timeforbruk på 16 timer, uten at det fremstår som klart og tydelig hvorfor de timene ligger utenfor det rimelige og nødvendige.


Av § 10 i kompensasjonsforskriften fremgår det at «Rimelige og nødvendige utgifter til utarbeidelse av spesialisterklæring og utgifter til juridisk bistand i anledning saken dekkes i den utstrekning skadelidte kan dokumentere psykisk belastningsskade og tjeneste i internasjonal operasjon.» Nemnda bemerker innledningsvis at det kun er juridisk bistand etter kompensasjonsforskriften som er dekningsmessig. For vurderingen av salærkravet etter kompensasjonsforskriften viser nemnda til sine generelle bemerkninger i klagesak 7/2011. Det vil under utøvelsen av skjønnet være naturlig å se hen til tidligere praksis i tilsvarende saker. Nemnda vil likevel presisere at det skal foretas en konkret vurdering av advokatutgiftene i hver enkelt sak, i det det ikke kan legges til grunn at det finnes en norm for hva som er normal størrelsesorden på salær i denne type saker. Dette vil åpenbart variere fra sak til sak, så vel ut fra sakens kompleksitet som skadelidtes ressurser og egen situasjon. Advokat Gulbrandsen har fremlagt timelister som dokumenterer omfanget av arbeidet. SPK har i sin vurdering av hva som er rimelig og nødvendig, utøvet et skjønn og fastsatt salæret til kr 30.000. Ved en gjennomgang av timelister og salærkrav, er det for nemnda vanskelig å se hva SPK mener ligger utenfor det rimelige og nødvendige. Selv om det er et skjønn som utøves, bør de elementer som har vært avgjørende for skjønnet, kunne etterprøves. Det fremstår som høyst uklart hvorfor ca 2,5 timer bistand ligger utenfor det rimelige og nødvendige. Etter nemndas syn fremstår en så vidt begrenset reduksjon uten tydeligere angivelse av grunnlaget for

reduksjonen, som ”pirkete”. Det bør etter nemndas syn være større utslag eller mer åpenbare forhold som tilsier at salæret ligger utenfor hva som anses rimelig og nødvendig og dermed danner grunnlag for reduksjon. Nemnda har etter dette kommet til at klagen tas til følge og fullt salær tilkjennes. For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand på totalt kr. 13.500 inkl.mva, for en tidsbruk på totalt 6 timer. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med klageomgangen. Klagenemnda finner kravet høyt og langt utover det som må anses som rimelig og nødvendig. Klagen gjelder utelukkende salærkravet og det er ikke fremkommet forhold som tilsier at dette krav alene skulle tilsi at det var påkrevet med en tidsbruk på 6 timer. Det vises for øvrig til klagenemndas avgjørelse i sak 12/2011. Etter nemndas syn bør arbeid i tilknytning til klageomgangen ikke overstige 2 timer. Salæret skal ikke overstige 4.500 inkl mva. basert på advokat Gulbrandsens opplysning om timesats.

3. Konklusjon Klagen tas til følge, idet skadelidte har rett på å få dekket kr. 36.000 til juridisk bistand etter kompensasjonsforskriften. Med fradrag for allerede utbetalt salær, skal det utbetales kr.6.000 inkl.mva. SPK dekker utgifter til juridisk bistand for klageomgangen med kr. 4.500 inkl.mva. Vedtaket er enstemmig.

*** Oslo, 29. februar 2012 _______________________ Anne Stine Eger Mollestad Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 27/2011 Klager: xxxxxxxxxxxxnnn Klagers prosessfullmektig: Advokat Anne Lotte Gulbrandsen Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon etter


Beslutningsdato: 18. april 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas til følge. Skadelidte har rett på full dekning av utgifter til juridisk bistand for klageomgangen

***



(kompenasjonsforskriften).

xxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i to kontingenter i xxxxxx, henholdsvis 1.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Skadelidte har hatt flere

arbeidsforhold før og etter FN-tjenesten. Fra 1990 arbeidet han som fisker, frem til han ble

sykmeldt og senere uførepensjonert fra våren 2005. Skadelidte er fra 2008 innvilget

uførepensjon med 50 % yrkesskadefordeler, med bakgrunn i at ervervsuførheten delvis skyldes

nakkeplager og delvis yrkesbetinget posttraumatisk stresslidelse.

Skadelidte har mottatt psykologbistand på grunn av problemer relatert til FN-tjenesten. I

spesialisterklæring fra dr. Espen Anker konkluderes det med sannsynlighetsovervekt for at

skadelidte ble påført en posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) som følge av tjenesten.

Skadelidte har mottatt adekvat behandling på Modum bad, og den sakkyndige har på den

bakgrunn konkludert med at skadelidte nå skal være frisk.

SPK innvilget kompensasjon etter kompensasjonsforskriften for en varig ervervsmessig

uførhetsgrad på 50 %, basert på skadelidtes sammensatte sykdomsbilde med dels somatiske

lidelser og dels tjenesterelaterte psykiske belastningsskader. SPK har lagt til grunn at det ikke

er holdepunkter for at de somatiske plagene er kommet som en følge av den tjenesterelaterte

psykiske lidelsen. I påvente av at den særskilte Klagenemnda ble opprettet, behandlet FD

klagen. SPKs vedtak ble opprettholdt, hvoretter saken på nytt ble klaget inn for Klagenemnda

Vedtaket ble påklaget med krav om maksimal kompensasjon. Det anføres at de fysiske plagene

er følgeskader av de psykiske lidelsene. De psykiske skadene er derfor en nødvendig

betingelse for hele skadelidtes uførhet. Videre anføres det at skadelidte ikke er frisk fra sin

PTSD, ettersom han er sårbar for forverring. Han har ingen ervervsevne han kan utnytte. Det

anføres videre at NAVs vurdering av yrkesskadefordelene er en skjønnsmessig vurdering og at

SPK ikke er bundet av NAVs vedtak.

For klagenemnda møtte skadelidte sammen med sin kone og advokat Anne Lotte Gulbrandsen.

Skadelidte redegjorde for sine helsemessige forhold før og etter tjenestegjøringen samt hans

nåværende tilstand etter behandlingsoppholdet på Modum.


Det er uomtvistet at skadelidte har en psykisk belastningslidelse som skyldes tjeneste i

internasjonale operasjoner. Han er i dag helt ute av arbeid. Saken reiser for det første spørsmål

er om skadelidte pr i dag er helt ervervsufør eller om han har en restervervsevne han kan

nyttiggjøre seg etter gjennomført behandling. Det er videre et sentralt spørsmål om hele

uførheten kan tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske belastningsskader eller om skadelidte

ville ha falt ut delvis uansett på grunn av fysiske skader som ikke skyldes FN-tjenesten. Det

vises i denne sammenheng til sak 15/2011.







Med virkning fra 2005 har skadelidte vært innvilget full uføretrygd ut fra en medisinsk

invaliditet på vel 25%. Uførevedtaket knytter seg til så vel nakkeplagene som den psykiske

belastningslidelsen.

For nemnda har skadelidte anført at det er FN-tjenesten som i sin helhet er årsak til hans

uførhet, og at denne dels har gitt ham psykiske belastningslidelser og dels fysiske skader som

følge av de psykiske belastninger. Skadelidte har forklart at han etter PSTD-behandlingen ved

Modum bad ble kvitt nakkeplagene. Han fremholder at han har oppnådd en betydelig bedre

livskvalitet etter behandling, men han opplever seg ikke som frisk i den forstand at han har

gjenopprettet sin ervervsevne.

Ut fra skadelidtes nå-situasjon med stadig uttalte plager og betydelig daglig innsats for å

opprettholde god livskvalitet, sammenholdt med skadelidtes alder, er det nemndas klare

oppfatning lite sannsynlig at skadelidte vil gjenvinne noen ervervsevne han kan nyttiggjøre seg.

Nemnda legger således til grunn at skadelidte i tråd med det foreliggende trygdevedtak, er

100 % ervervsufør. Spørsmålet blir derfor i det følgende om dette alene skyldes den psykiske

belastningslidelsen, eller om hans nakkeplager uansett ville ha medført at han ville ha falt delvis

ut av arbeidslivet.

Av den foreliggende dokumentasjon er det ikke tvilsomt at skadelidte har hatt uttalte

nakkeplager. Det hersker dog tvil omkring hvilken betydning disse ville ha hatt isolert sett, om

den psykiske belastningslidelsen tenkes borte. Dels reiser dette spørsmål ved om

nakkeplagene kan sies å være så vidt tett knyttet til den psykiske belastningslidelsen at det ikke

er naturlig å vurdere dem isolert. Det vil være situasjonen om behandlingen av den psykiske

lidelsen vil medføre at de fysiske plagene reduseres i betydelig grad eller forsvinner. Dels

reises spørsmål ved om nakkeplagene har oppstått uavhengig av den psykiske

belastningslidelsen, herunder hvilke konsekvenser de ville ha hatt for skadelidtes

ervervsuførhet om tjenesten tenkes borte. Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt

helt eller delvis varig ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s.

1473, og nemndas vedtak i bl.a. sak 4/2011, 15/2011, 19/2011 og 31/2011.

For nemndas vurdering må legges til grunn allment akseptert medisinsk viten. Det vises for så

vidt til Rt 1998 s 1565 på side 1571, hvor det fremgår at domstolene må vurdere årsaksforhold

og skadeomfang ut fra ”allment akseptert medisinsk viten”. Om det er tjenesten som er årsak til

deler av de fysiske skader skadelidte i dag lider under, vil de ikke være erstatningsmessige

under kompensasjonsforskriften, dersom de ikke er fysiske utslag av en psykisk lidelse. Det

vises for så vidt til forskriften § 3, hvor det fremgår:


internasjonal operasjon og som har medført varig ervervsmessig uførhet”

Tidvis ser man nakkesmerter som en følgeskade av en psykisk lidelse, typisk som følge av

spenninger i kroppen som gir seg utslag i somatiske lidelser. Nakkesmertene må henge så vidt

tett sammen med den psykiske lidelsen at det er naturlig å knytte ansvar til dem. Det innebærer

forutsetningsvis at en behandling av den psykiske belastningslidelsen vil ha innvirkning på de

fysiske plagene og bidra til at disse reduseres eller faller helt bort. Ut fra de foreliggende

medisinske dokumenter fremgår at skadelidte har objektiv konstaterbare nakkeplager i form en

skiveprotrusjon lateralt som gir forutsetning for nerverotpåvirkning. Det er samtidig på det

rene at det er en betydelig endring i skadelidtes nakkeplager etter behandlingen av hans

psykiske belastningslidelse på Modum bad. Han anfører selv at nakkeplagene pr i dag er helt

borte.

Ut fra de foreliggende opplysninger sammenholdt med skadelidtes beskrivelse av nå-

situasjonen, er det nemndas oppfatning at nakkeplagene for en vesentlig del må anses som et

psykosomatisk utslag av PTSD-lidelsen. Det er samtidig på det rene at skadelidte har hatt

massive utslag av sin PTSD-lidelse og har slitt betraktelig over mange år. Nemnda finner videre

grunn til å fremheve at det ut fra den foreliggende medisinske dokumentasjon i saken, hersker

berettiget tvil omkring hvilke konsekvenser nakkeplagene ville ha hatt for skadelidte om FN

tjenesten tenkes borte. Det er en viss motstrid mellom dokumenter i saken og det fremstår ikke

som overveiende sannsynlig at skadelidte om man tenker tjenesten borte, ville ha vært

forhindret fra å ta lettere arbeid med de nakkeplager som er beskrevet. Derimot har hans

psykiske lidelse tilsynelatende vært til hinder for relevant arbeidstrening.





grunnlag.”

Nemnda har under en viss tvil og under henvisning til de lempeligere kravene til bevis for

årsakssammenheng, funnet at nakkeplagene skadelidte har beskrevet, i hovedsak kan forklares

med den psykiske belastningslidelsen han er påført gjennom tjenesten. Nakkeplagene henger

så vidt tett sammen med den psykiske belastningslidelsen at det er naturlig å knytte ansvar til

dem. Det foreligger ikke tilstrekkelig bevis for å legge til grunn at skadelidte uansett ville ha

vært delvis ervervsufør om tjenesten tenkes borte. Det påhviler SPK å føre bevis for dette og

bevisbyrden anses ikke oppfylt. Nemnda legger etter dette til grunn at skadelidte er påført en

samlet ervervsmessig uførhet på 100 % som følge psykiske belastningslidelser etter FN-

tjenesten. Det innebærer at skadelidte tilkommer ytterligere erstatning med 50 % ettersom han

alt har mottatt 50% av maksimal erstatning. Dette utgjør kr 1.386.280 etter dagens

grunnbeløpsats.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stor kr.

54.000,- inkl. mva. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige

og nødvendige utgifter til juridisk bistand. Nemnda finner i dette tilfellet å kunne akseptere

fakturen slik den er fremlagt.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge idet skadelidte har krav på maksimal ytelse etter den særskilte

kompensasjonsordningen. Skadelidte tilkommer ytterligere 50% av maksimal erstatning,

beregnet med grunnlag i grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Pr i dag utgjør grunnbeløpet kr

79.216. Grunnbeløpet reguleres hvert år pr 1. mai. Årets grunnbeløp er foreløpig ikke kjent. Da

oppgjør finner sted etter 1. mai, innebærer det at SPK utbetaler kompensasjon etter gammelt

grunnbeløp nå, tilsvarende 50 % av 35 G, kr 1.386.280, og gjennomfører etteroppgjør basert på

differansen mellom gammel og nytt grunnbeløp, så snart det nye grunnbeløpet er klart, jf

kompensasjonsforskriften § 4 andre ledd.

Utgifter til juridisk bistand i anledning klagesaksbehandling dekkes med kr. 54.000.- inkl. mva.

Vedtaket er enstemmig

***

Oslo, 15. mai 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 29/2011 Klager: xxxxxxxxx Klagers prosessfullmektig: Advokat Frode Kvernrød Klagen gjelder: Krav om kompensasjon etter


Beslutningsdato: 18. april 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas ikke til følge.

***





xxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i to kontingenter i xxxxxxxxxxxxxxx. Han

tjenestegjorde hovedsakelig som geværsoldat og skal ikke ha vært utsatt for traumatiske

episoder, bortsett fra en episode under permisjon på xxxxxxxxxxxx, hvor han skal ha blitt

forgiftet. Skadelidte mottar i dag arbeidsavklaringspenger og har jobbet under tilrettelagte

forhold for xxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

I år 2000 ble det fremsatt krav om godkjenning av sykdom som yrkesskade. Kravet ble først

avslått, men i år 2002 ble kravet på nytt fremmet og i 2003 ble det fremsatt krav om

menerstatning. I den anledning ble det utferdiget spesialisterklæring av dr. Michael Setsaas. I

erklæring datert 1. februar 2004 konkluderte han med at xxxxxxx lider av paranoid schizofreni.

Han kan ikke påvise noen sikker sammenheng mellom traumatiske opplevelser under FN-

tjenesten og sykdomsutviklingen, men det antas at den belastning tjenesten i seg selv har

medført kan ha fremprovosert sykdomsutviklingen. Trygden avslo kravene om yrkesskade og

menerstatning, men etter anke til Trygderetten ble vedtaket opphevet og hjemvist til ny

behandling. I den anledning ble det innehentet ny spesialisterklæring utarbeidet av dr. Lars

Weisæth. Han finner at skadelidte lider av en kronisk alvorlig sinnslidelse som de første årene

har hatt preg av å være en schizofren tilstand med paranoid symptomatologi, men som etter

hvert er behandlet som bipolar lidelse. Det konkluderes med at det mest sannsynlig er andre

forhold enn FN-tjenesten som er årsaken til lidelsene.

Krav om kompensasjon etter kompensasjonsforskriften ble fremmet i februar 2011. I den

anledning ble det krevet at man innhentet ny spesialisterklæring på grunn av Weisæths

tilknytning til Forsvaret. Etter enighet mellom partene ble dr. Camilla Grimseth forelagt

oppdraget. Dr. Grimseth finner i sin erklæring at skadelidte ikke tilfredsstiller kriteriene for

posttraumatisk stresslidelse. Hun antar at skadelidte har en bipolar lidelse, samt skadelig bruk

av alkohol. Det konkluderes med at det er mer enn 50 % sannsynlighet for at det ikke er

årsakssammenheng mellom tjenestegjøringen og den bipolare lidelsen.

SPK avslo kravet i vedtak den 24. mai 2011. Avslaget er begrunnet med manglende

årsakssammenheng mellom psykisk belastningsskade og FN-tjenesten. Vedtaket ble rettidig

påklaget av skadelidte ved advokat Frode Kvernrød. Det er anført at det foreligger en

saksbehandlingsfeil ved at spesialisterklæringen fra dr. Weisæth ble oversendt til dr. Grimseth

sammen med sakens øvrige dokumenter i forbindelse med innhenting av ny

spesialisterklæring. Videre er anført at belastende livshendelser eller psykiske traumer ifølge

ICD-10 kan være utløsende årsak til bipolar affektiv lidelse, og at spesialistene er inne på at

traumer under tjenesten kan ha vært utløsende årsak til lidelsen. Således anføres at det

foreligger det årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og lidelsen. Det kreves at innhentet ny

spesialisterklæring dersom det ikke kan tilkjennes kompensasjon basert på foreliggende

dokumentasjon.

Skadelidte og advokat Kvernrød møtte for Klagenemnda og redegjorde nærmere for sitt syn på

saken. Skadelidte redegjorde for tjenesten og hvordan han opplevde dette, herunder en episode

på xxxxxxxxxxxxx under et festlig lag. Han mener at den bipolare lidelsen har oppstått som

følge av denne episoden.


Skadelidte har anført at SPK begikk en saksbehandlingsfeil ved at erklæringen fra dr. Weisæth

ble oversendt til dr. Grimseth, i forbindelse med at hun skulle skrive ny spesialisterklæring.

Det fremholdes at dr Weisæths spesialisterklæring etter skadelidtes anmodning skulle ha vært

fjernet fra dokumentene. SPK har bestridt dette og anførerer at erklæringen ble oversendt dr.

Grimseth i tråd med forsvarlig saksbehandling og i forståelse med advokat Kvernrød.

Spesialisterklæringen fra dr Weisæth ble innhentet fra NAV i forbindelse med trygdesaken og

er en del av trygdedokumentene. Det følger av mandatet at dr. Grimseth skal foreta en

selvstendig vurdering, basert på bl.a. relevante opplysninger fra skadelidtes syke- og

trygdehistorie. Skadelidte har ikke kunnet vise til noe rettslig hjemmelsgrunnlag for anførselen

om at det var en saksbehandlingsfeil å la dokumentene gjøres tilgjengelige for den sakkyndige.

I fravær av hjemmelsgrunnlag, må det påvises at dr. Grimseth tilgang til erklæringen fra dr.

Weisæth har hatt innvirkning på hennes vurdering og konklusjoner, slik at hun ikke kan anses

for å ha oppfylt sitt oppdrag i henhold til mandatet. Alternativt må det påvises at det på andre

måter foreligger slike feil og mangler ved erklæringen at den må settes til side. Skadelidte har

ikke påvist noen feil eller mangler ved erklæringen og det er heller ikke påvist noen form for

plagiat eller avskrift av dr. Weisæths erklæring i dr. Grimseths selvstendige vurderinger. Det er

kun fremholdt at det foreligger en uro for at dr. Grimseth kan ha latt seg påvirke. En

spesialisterklæring skal fattes på mest mulig opplyst grunnlag. Ingen av partene i saken har

hjemmel for å kunne sortere ut enkeltdokumenter i saken. Det sentrale er å sikre at saken

opplyses best mulig. Det er for øvrig uklart for nemnda hva skadelidte angriper i dr. Grimseths

erklæring. Etter de opplysninger som har kommet frem, erkjenner skadelidte å ha en bipolar

lidelse. Nemnda finner ikke at det foreligger noen saksbehandlingsfeil ved at erklæringen fra

dr. Weisæth har vært tilgjengelig for dr. Grimseth. Nemnda kan ei heller se at det foreligger

slike feil og mangler ved dr. Grimseths erklæring at det danner grunnlag for å sette den til side,

eller at mandatet skal være så vidt mangelfullt besvart at de danner grunnlag for innhenting av

ny erklæring.

Skadelidte har anført at han er berettiget til kompensasjon under kompensasjonsforskriften.

Rett på ytelse etter kompensasjonsforskriften forutsetter at man er påført en varig psykisk

belastningsskade som følge av tjenestegjøring i internasjonal operasjon, og at den psykiske

belastningsskaden har medført varig ervervsmessig uførhet, jf. forskriften § 3 første ledd. En

grunnleggende forutsetning for kompensasjon etter forskriften er at det foreligger en psykisk

belastningslidelse. Skadelidte lider i dag av en bipolar lidelse. Det er ikke omstridt. Det sentrale

spørsmål i saken er om denne bipolare lidelsen kan danne grunnlag for kompensasjon under

forskriften.

Nemnda kan på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjonen ikke se at skadelidte er påført

noen varig psykisk belastningsskade som følge av FN-tjenesten. For nemndas vurdering må

legges til grunn alment akseptert medisinsk viten. Det vises for så vidt til Rt 1998 s 1565 på s

1571, hvor det fremgår at domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra ”allment

akseptert viten”. Det er ikke påvist eller på annen måte dokumentert at det er medisinsk

årsakssammenheng mellom bipolar lidelse og belastende hendelser. Dr. Grimseth har i sin

spesialisterklæring konkludert med at skadelidte lider av en bipolar lidelse som ikke skyldes

tjenesten. Også i de tidligere erklæringene avgitt av dr. Weisæth og dr. Setsaas konkluderes det

med at skadelidtes lidelser ikke kan tilbakeføres til FN-tjenesten. Selv om

spesialisterklæringene synes å holde det åpent at belastende hendelser kan være bidragende til

at den bipolare lidelsen utløses, er det etter nemndas syn ingen holdepunkter for å legge til

grunn at lidelsen skyldes tjenesten. Psykiske skader eller sykdommer som manifesterer seg

under tjeneste, men som har sin årsak i andre forhold som arvelige disposisjoner eller

påkjenninger før tjenesten, er ikke omfattet av forskriften.

Etter dette finner nemnda at skadelidte under ingen omstendighet oppfyller kravene etter § 3.

Skadelidte har selv forklart at han ikke opplevde FN-tjenesten som særlig belastende. Selv

knytter han årsaken til at han utviklet en bipolar lidelse til episoden i xxxxxxxxxxxxxx, hvor

han skal ha blitt forgiftet under et festlig lag. Da episoden inntraff var han under såkalt ”leave,

dvs permisjon og de psykiske lidelsene som eventuelt har oppstått som følge av episoden i det

festlige laget på xxxxxx , faller da uansett utenfor forskriftens virkeområde, i det en

forutsetning for virkeområdet for § 3 er at den skadelidte påføres en psykisk belastningslidelse

under selve tjenestegjøringen i en internasjonal operasjon. Nemnda legger etter dette til grunn

at den bipolare lidelsen under enhver omstendighet har sin årsak i forhold som ikke skyldes

FN-tjenesten.

For klageomgangen er det fremsatt et krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stort kr.

30.514, 50,-. Kravet gjelder en tidsbruk på totalt 16 timer og 25 minutter, hvorav 9 timer og 30

minutter gjelder oppmøte for nemnda. I tillegg gjelder kravet reiseutgifter på totalt 3547. I

henhold til forskrift av 24. juni 2011 om Klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige

utgifter til juridisk bistand i anledning saken. Nemnda finner at 8 timer til fremmøte for nemnda

må være tilstrekkelig. Salæret blir således å redusere med kr. 2625,-. Videre er reisekostnadene

hva gjelder flytog fra Gardermoen til Oslo oppgitt til kr. 400,-, mens riktig pris skal være kr.

340,-. Det totale kravet blir etter dette kr. 27.829,50,- inkl.mva.

3. Konklusjon


Vedrørende saksomkostninger for klageomgangen skal SPK utbetale kr. 27.829,50,- inkl.mva.


***

Oslo, 15. mai 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 30/2011 Klager: xxxxxxxxxxxxxxx Klagers prosessfullmektig: Advokat Anna Th. Flatmo Klagen gjelder: Forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt

kompensasjonsordning. Beslutningsdato: 18. april 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas ikke til følge. Skadelidte har rett på delvis dekning av utgifter til juridisk bistand for klageomgangen

***





xxxxxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx.

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Etter

hjemkomst drev skadelidte eget firma og arbeidet frem til 1991 xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Fra 1993 har skadelidte mottatt arbeidsledighetstrygd, og senere levd på støtte fra

sosialkontoret inntil han fikk innvilget 100 % uførepensjon i 2000. NAVs vedtak om

uførepensjon er begrunnet med påvist infeksjonssykdom samme år og en ryggproblaps.

Skadelidte har ikke vært i arbeid siden 2000.

Advokat Flatmo fremsatte den 22. februar 2010 krav overfor SPK etter den særskilte

kompensasjonsordningen. På dette tidspunktet forelå det ulike spesialisterklæringer utarbeidet

i forbindelse med skadelidtes fremsatte krav mot NAV og Forsvarsdepartementet.

Det ble ikke innhentet ny spesialisterklæring i saken. SPK la i sitt vedtak av 26. mai 2011 til

grunn at FN-tjenesten etter en skjønnsmessig vurdering har ført til 25 % varig nedsatt

ervervsevne. Skadelidte ville således etter SPKs vurdering ha mistet minst 75 % av ervervsevnen

om FN-tjenesten tenkes bort.

Vedtaket ble påklaget av skadelidte ved advokat Anna Th. Flatmo. Skadelidte møtte for nemnda

og redegjorde for sine merknader til utsendt saksfremstilling. Det anføres at skadelidte ikke

kjenner seg igjen i fremstillingen av sakens faktiske forhold ,xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Det anføres videre at uførheten skyldes opplevelsene

i xxxxxxx og at det foreligger forhold i skadelidtes liv som ikke er blitt hensyntatt i erklæring

datert 26. mai 2007, herunder at skadelidte isolerte seg xxxxxxxxxxx samt opplysninger i NAV-

dokumenter datert 1999 om at han har slitt med depresjoner grunnet tjenestegjøring og at han

har forsøkt å ta sitt eget liv.

2. Klagenemndas vurdering.


internasjonale operasjoner. Det er videre på det rene at han i dag er 100 % varig erversmessig

ufør. Det sentrale spørsmål er om hele uførheten kan tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske

belastningsskader eller om andre forhold ville ha medvirket til at han ville ha falt ut helt eller

delvis uansett.


belastningskaden være årsak til hele skadelidtes erversuførhet dersom den har vært en

nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det er skadelidte som bærer

bevisbyrden for at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheg.

Årsakskravet mellom en handling og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha

skjedd om handlingen tenkes bort. Handlingen er da en nødvendig betingelse for at skaden

inntrer, jf. eksempelvis Rt. 1992 s. 64. Kravene til bevis for å konstatere årsakssammeheng er

lempeligere etter kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartementets tolkningsnotat av

22.11.2010, hvor det heter: «Da de fleste kravene under kompensasjonsordningen ligger langt


erstatningsmessige grunnlag.»

Skadelidte drev med omfattende forretningsvirksomhet etter hjemkomst og frem til 1993. Ut fra

de foreliggende opplysninger og hans egen forklaring, fungerte han da tilfredsstillende i

arbeidslivet med et normalt aktivitetsnivå, uten noen særlige utslag. Han mestret komplekse

arbeidsoppgaver og håndterte relativt omfattende problemstillinger uten at dette medførte

vanskeligheter for ham. Bankkrisen på slutten av 1980-tallet og etterfølgende

betalingsproblemer hos klienter ble under møtet i nemnda fremhevet som årsak til at

eksportvirksomheten etter hvert ble avviklet i 1991. Som følge av at kundene ikke betalte og

han hadde drevet mellomfinansiering, opparbeidet han seg en betydelig gjeld i denne perioden.

Fra 1993 og frem til han ble innvilget uførepensjon i 2000, er det ikke påvist symptomer på

psykiske belastningsskader relatert til tjenestegjøring i internasonal operasjon. Han pådro seg

en akutt depresjon i forbindelse med utfordringer i ekteskapet, noe som skjedde relativt kort tid

etter at han måtte avvikle sin næringsvirksomhet og pådro seg betydelig gjeld.

NAV avslo den 24. oktober 2006 krav om menerstatning og den 20. april 2007 ble krav om å få

den psykiske skaden godkjent som en yrkesskade/yrkessykdom avslått. I legeerklæring til

NAV fra fastlege Syverstad av 13. februar 2004 ble det bekreftet at skadelidte hadde hatt noen

psykiske plager opp gjennom årene, men det var ingen opplysninger om at dette hadde sin

årsak i FN-tjenesten.

I spesialisterklæring datert 27. mai 2007 fant psykiater Jon Skartein det sannsynlig at skadelidte

hadde visse posttraumatiske reaksjoner etter FN-tjenesten, men at disse ikke var alvorlige nok

til å konkludere med at han har hatt PTSD i alle årene. Dette begrunnes med at skadelidte i

årene som fulgte ikke har søkt behandling og at han har mestret relativt komplekse

arbeidsoppgaver. Skarstein fastsatte en tjenesterelatert varig medisinsk invaliditet til 25 %. Om

funksjonsevnen uttalte Skarstein at skadelidtes ervervsuførhet skyldes andre forhold enn det

som har med FN-tjenesten å gjøre. I høyden har traumer etter tjenesten ført til et mindre

funksjonsbortfall som i prosent ikke overstiger det som er beregnet for menerstatningen.

Basert på Skarsteins erklæring fikk skadelidte godkjent PTSD som yrkesskade etter

folketrygden, samt innvilget menerstatning fastsatt etter den invaliditetsgrad Skarstein hadde

lagt til grunn.

Skadelidte har anført at hans psykiske plager som følge av tjenesten er dokumentert gjennom

notat fra skadelidtes fastlege i 1999, hvor det fremkommer at skadelidte har hatt noen psykiske

plager. Dette dokumentet ble fremlagt for nemnda under saksforberedelsen. Dokumentet

bygger på skadelidtes egne opplysninger til fastlegen. Det er anført at dette dokumentet

underbygger at skadelidte ble påført en psykisk belastningslidelse under tjenesten. Det er for

så vidt ikke bestridt. Spørsmålet blir således om dette journalnotatet danner grunnlag for

fastsettelse av en høyere grad av ervervsuførhet og dermed høyere kompensasjon enn det

skadelidte så langt har mottatt. Etter nemndas syn, danner dokumentet fra skadelidtes fastlege

i 1999 ikke holdepunkter for en mer omfattende fastsettelse av medisinsk invalidtet eller

ervervsmessig uførhet som følge av tjenesten enn det som ligger til grunn for vedtaket fra SPK.

Med bakgrunn i at det er lagt til grunn at den internasjonale tjenesten har vært en nødvendig og

tilstrekkelig betingelse for å påføre skadelidte en psykisk belastningslidelse, bærer skadevolder

bevisbyrden for om skadelidte ville ha falt helt eller delvis ut av yrkeslivet også om tjenesten

tenkes borte. Det vises for så vidt til Rt 1999 s 1430.

Skadelidte har selv under fremsettelse av krav om uførepensjon i 2000 fremholdt

infeksjonssykdom og ryggprolaps som årsaker til sin uførhet, og har blitt hørt med det.

Psykiske belastningsskader er ikke nevnt som årsak. I brev med søknad om grunnstønad og

hjelpestønad mv i 2002, er det infeksjonssykdommen som er det fremtredende og som plager

ham. Etter nemndas vurdering er det kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at skadelidtes

erversmessige uførhet skyldes andre forhold enn tjenesten xxxxxx. Det er ikke holdepunkter

for å knytte hans infeksjonssykdom til tjenesten. Sykdommen ble først diagnostisert i 2000. Det

vises for så vidt til at de nedtegnelser omkring infeksjonen er foretatt lang tid etter tjenesten og

det er ingen holdepunkter for å si at det er mer sannsynlig at infeksjonen ble påført under

tjeneste enn etter.

Under ingen omstendighet finner nemnda at sykdommen kan danne grunnlag for

kompensasjon. Det vises for så vidt til forskriften § 3, hvor det heter: ”Personer som har pådratt

seg varig psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i internasjonal operasjon og som har

medført varig ervervsmessig uførhet, har krav på kompensasjon etter denne ordningen.”

Infeksjonen må regnes som en somatisk sykdom og ikke som psykisk belastningsskade etter

kompensasjonsforskriften. Sykdommen faller således utenfor dekningsfeltet for forskriften

uansett.

Skadelidte har videre anført at det var hans særlige sårbarhet som følge av tjenesten som

dannet grunnlag for at han fikk infeksjonssykdommen xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx.

Nemnda har ikke funnet det bevist at skadelidte er påført en slik særlig sårbarhet som følge av

tjenesten, men bemerker at en eventuell særlig sårbarhet som følge av tjenesten ikke i seg selv

en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for å pådra seg infeksjonssykdommen. Xxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Under enhver omstendighet finner nemnda finner grunn til å bemerke at en eventuell

dokumentert årsakssammenheng mellom infeksjonssykdommen og tjenestegjøring i xxxxxx

uansett fremstår som for fjern og upåregnelig til at det er naturlig å knytte ansvar til den.

Skadelidte har også fremholdt at han fikk psykiske problemer som følge av påført xxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxx. Det er ikke ført bevis for noen slik sammenheng, og nemnda finner ikke å kunne

legge en slik anførsel til grunn. Det vises for så vidt til premissene over for så vidt gjelder

skadelidtes funksjonsnivå etter tjeneste.

Det er etter nemndas vurdering grunn til å konkludere med at de livspåkjenner skadelidte har

vært utsatt for etter tjenesten er vesentlig i det totale bildet. Særlig hans problemer i

forretningslivet, hans depressive reaksjoner i forbindelse med ekteskapsproblemer samt

infeksjonssykdommen og hans ryggprolaps har vært nødvendige betingelser for store deler av

uførheten. Det er etter dette tilstrekkelige holdepunkter for å legge til grunn som bevist at

skadelite, om hendelsene i xxxxxx tenkes borte, uansett ville ha blitt minst 75 % varig

erversmessig ufør

SPK har i sitt vedtak av 26. mai 2011 lagt til grunn at FN-tjenesten etter en skjønnsmessig

vurdering har ført til 25 % varig nedsatt ervervsevne. Nemnda er av den oppfatning at SPK har

anvendt en lempelig bevisvurdering ved fastsettelse av erstatningen og det er ikke grunnlag for

ytterligere erstatning. Klagen tas ikke til følge.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stor kr.

52.584,-. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og

nødvendige utgifter til juridisk bistand. Kravet er basert på 37 timer og 53 minutt, hvorav 8

timer har gått med til fremmøte for nemnda. Nemnda bemerker at den ikke dekker juridisk

bistand knyttet til skadelidtes fremsatte krav overfor Statens pensjonskasse. Nemnda har etter

en gjennomgang av fremlagte salæroppgave besluttet å dekke 8 timers reisefravær i forbindelse

med deltakelse under nemndsmøtet, samt 10 timer til forberedelse av klage overfor nemnda,

totalt kr 31.500 inkl mva. I tillegg dekkes utgifter til reise med kr. 2.772,- iht fremlagte

kvitteringer.

3. Konklusjon


Utgifter til juridisk bistand i anledning klagesaksbehandling dekkes med kr. 31.500 inkl. mva.

Reiseutgifter dekkes iht kvittering med kr 2.772,-.

Vedtaket er enstemmig

***

Oslo 15. mai 2012


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud

Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon etter

Forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om





Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – skadelidte har krav

på maksimal kompensasjon.


klageomgangen.

***





xxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, arbeidet i Forsvaret i perioden xxxxxxx. Fra 1972 til

1976 arbeidet han som pionerdykker i Nordsjøen, før han igjen begynte i Forsvaret som befal.

Skadelidte har hatt flere tjenesteopphold i utlandet, xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. I tillegg var han delegat i sivilt oppdrag for Norges Røde Kors i

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx. Skadelidte var ansatt i Forsvaret frem til 2002.

Etter en lengre sykmeldingsperiode fikk skadelidte i 2003 innvilget uførepensjon med en

uføregrad på 100 %. Hovedårsaken til hans nedsatte funksjonsevne ble vurdert å være psykiske

problemer i form av angst, søvnløshet og depresjoner. Som bidiagnose nevnes

hørselssvekkelse pga. larmskade, prostatisme og nakkesmerter. Samme år fikk han

kompensasjon etter en særskilt kompensasjonsordning for nordsjødykkere, basert på en

legeerklæring som antyder at hans psykiske plager kan være senskader etter pionerdykking og

trykkfallsyke. Han har også fått billighetserstatning etter forskrift 2004-12-02 nr. 1563.

I 2004 fikk han godkjent sine psykiske lidelser som yrkessykdom. Vurderingen baserte seg

blant annet på spesialisterklæring fra dr. Per Adelsten Ellingsen. Erklæringen konkluderte med

at skadelidte led av en dystymitilstand som har utviklet seg over flere år. Han skrev at

tilstanden kunne ha sin årsak i påkjenninger under tjeneste i fredsbevarende styrker i xxxxx og

fremfor alt de påkjenninger han hadde som delegat for Norges Røde Kors i xxxxxxxx. NAV

innvilget i 2008 menerstatning basert på en medisinsk invaliditet som følge av psykiske plager

på 35 %.

I anledning krav om kompensasjon ble det innhentet spesialisterklæring etter det særskilte

mandatet for ordningen fra dr. Lars Bjørgum. Mandatet ble imidlertid noe modifisert i

forbindelse med at skadelidte etter innledende samtaler motsatte seg flere undersøkelser. Dr.

Bjørgum konkluderte med at skadelidte har en selvstendig psykisk belastningsskade. Den

kliniske tilstand domineres av angst, depressiv tilstand forenlig med dystymi, søvnvansker og

stressrelaterte vansker.

Vedrørende årsakssammenheng mellom de psykiske lidelsene og skadelidtes deltagelse i FN-

operasjoner, skriver spesialisten innledningsvis at det foreligger en rekke hendelser av svært

varierende art og vekting, som består av en inngangsinvaliditet/sårbarhet i form av skader etter

dypvannsdykking, en serie med internasjonale operasjoner som forsterker opplevelsene fra

utenlandsoppdragene, men som i seg selv – uavhengig av andre konkrete belastningsfaktorer

fra utenlandstjeneste – vil kunne skape eller modulere psykisk vansker. Dr. Bjørgum foretar

deretter en bred gjennomgang med sikte på å avklare hva som er den sannsynlige årsakskjeden

for den samlede psykiske symptombelastningen hos skadelidte. De aktuelle belastninger

oppsummeres å være dykking/dykkeskade/traumer etter dykking, xxxxxxxxxxxxx, tjeneste

for Røde Kors i xxxxx, og sosiale/arbeidslivsmessige/familiære livsbelastninger.

I vurderingen av om de forskjellige årsaksfaktorene alene er nødvendige og tilstrekkelige til å

utløse de psykiske belastningsskadene, finner han at dykkeskade/traumer under dykking har

vært en nødvendig betingelse i form av sårbarhet for utvikling av stressrelaterte vansker. Det

nevnes også at belastningens særart gjør den tilstrekkelig til å utløse posttraumatiske vansker,

men presiserer samtidig at det er vanskelig å vurdere om så har skjedd. Tjenestegjøring i de

militære operasjonene vurderes som nødvendig, men ikke tilstrekkelig i forhold til

stressrelaterte vansker. Hendelser herfra vurderes også som en signifikant disponerende eller

utløsende faktor i forbindelse med depressiv lidelse/dystymi. Tjenesten for Røde Kors vurderes

som nødvendig og tilstrekkelig i forhold til stressrelaterte vansker, samt tilstrekkelig til

utvikling av søvnvansker. Andre sosiale/arbeidslivsmessige/familiære livsbelastninger samt

somatisk sykdom vurderes som nødvendig og tilstrekkelig til utvikling av angst,

depresjon/dystymi, samt som tilstrekkelig til utvikling av søvnvansker.

I SPKs vedtak vises det til at dr. Bjørgums erklæring og sakens dokumenter for øvrig, viser at

skadelidtes psykiske plager består av et svært sammensatt symptombilde med flere

årsaksfaktorer. Dels er det snakk om samvirkende årsaker som har bidratt til utviklingen av

noen av plagene, og dels er det snakk om påvirkninger som alene anses tilstrekkelig til

utvikling av deler av sykdomsbildet. En finner det likevel med klar sannsynlighetsovervekt at

deler av de psykiske lidelsene ville oppstått selv om FN-tjenesten tenkes bort. Skjønnsmessig

fastsettes ervervsuførhet som skyldes belastningsskader etter FN-tjenesten til å utgjøre 50 % av

den totale uførheten.

Skadelidte har påklaget vedtaket med krav om ytterligere kompensasjon. Det anføres blant

annet at dr. Bjørgum har lagt for stor vekt på trykkfallsyke etter Nordsjødykking. Han kom seg

greit gjennom dette og fungerte uten problemer i Forsvaret frem til han reiste til xxxxxx.

Skadelidte skal for øvrig ha opplevd både de to første og de to siste xxxxxxkontingentene som

mer belastende enn det som fremkommer i spesialisterklæringen. Samtidig anføres det at Røde

Kors oppdraget er tillagt for stor vekt. Videre anføres det at dr. Bjørgum uriktig har vektlagt

vansker i familielivet, idet skadelidte tvert imot oppfatter å ha hatt en god oppvekst og godt

forhold til sin mor og stefar. Årsaken til at han ble sykmeldt da moren ble innlagt på

gamlehjem, hadde bakgrunn i at han måtte bistå rent praktisk og at legen måtte gi skadelidte

en diagnose for å kunne sykmelde ham. Det reageres også på vektleggingen av skadelidtes

egenmeldinger som dokumentasjon for at han ikke hadde psykiske plager etter endt tjeneste,

og når det gjelder alkohol anføres det at dette må ses på som en direkte følge av de psykiske

skadene.

Skadelidte møtte for nemnda sammen med sin advokat. Det ble her redegjort for skadelidtes

sosiale og helsemessige forhold før, under og etter de tjenesteperiodene. Det fastholdes at

belastningene som følge av deltagelse i de militære operasjonene forklarer en større del av

ervervsuførheten enn det SPK har lagt til grunn.


Det er på det rene at skadelidte har en varig psykisk belastningsskade som følge av

tjenestegjøring i en internasjonal operasjon. Videre legges det til grunn at han i dag er 100 %

varig ervervsmessig ufør. Det sentrale spørsmål for nemnda er om hele uførheten kan

tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske belastningsskader, eller om skadelidte ville ha falt ut

delvis uansett som følge av forhold som ikke skyldes FN-tjenesten.





forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret. Det er i utgangspunktet skadelidte som


SPKs vedtak innebærer en forståelse av at skadelidte som følge av forhold som ikke er relatert

til tjenesten, ville ha blitt varig ervervsmessig ufør med minst 50 % også om deltagelse i militære

operasjoner tenkes bort. Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig

ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak

i bl.a. sak 4/2011 og 15/2011. Kravene til bevis for å konstatere årsakssammenheng er

lempeligere etter kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartements tolkningsnotat av

22.11.2010, hvor det heter ”Da de fleste kravene under kompensasjonsordningen ligger langt


erstatningsmessige grunnlag.” Dette får også konsekvenser for kravene til bevis for så vidt

gjelder spørsmålet om skadelidte ville ha falt ut uansett.

Nemnda finner initialt å fastslå at det ikke er grunnlag for å tillegge skadelidtes barndom vekt

for så vidt gjelder spørsmål om sårbarhet. Ut fra den foreliggende dokumentasjon sammenholdt

med skadelidtes egen redegjørelse er det ingen forhold ved skadelidtes oppvekst som har

dannet grunnlag for sårbarhet. Nemnda opplever at dette er blitt et tema i den sakkyndiges

rapport, basert på at skadelidte trakk seg fra nærmere undersøkelser kun etter en kortere

samtale.

Det foreligger omfattende dokumentasjon om at skadelidte ble påført trykkfallsyke etter

pionerdykking i Nordsjøen. Det som dog er det mest fremtredende i dette bildet er de skader

skadelidte ble påført i kneet. Det er mer begrenset dokumentasjon omkring en angivelig

hjerneskade, men den har dannet grunnlag for tilkjennelse av erstatning for skadelidtes innsats

som pionerdykker. I møte med skadelidte under nemndas behandling av saken, er det dog

ingen åpenbare spor av hjerneskade. Skadelidte utviser en presis hukommelse over hendelser

så vel i barndom og oppvekst som i tilknytning til hans forskjellige oppdrag i internasjonal

tjenesten. Han beskriver hendelser i detalj, og gir i den sammenheng verken uttrykk for

konsentrasjonsproblemer eller hukommelsessvikt, hvilket ellers er et forventet utslag av

hjerneskade. Skadelidte har fungert i arbeid og med til dels krevende oppgaver, i svært mange

år etter pionerdykkingen. Det er heller ikke sannsynliggjort at skadelidte ville utviklet psykisk

lidelse alene på grunn av traumer i forbindelse med dykkingen. For så vidt vises det til

spesialisterklæringens uttalelser om at dykkingen primært representerer en sårbarhet i forhold

til utvikling av stressrelaterte vansker.

Nemnda finner etter dette at det ikke er sannsynliggjort at skadelidte hadde noen

inngangsinvaliditet som har hatt innvirkning på hans ervervsevne, da han ble vervet til

internasjonal tjeneste. Tvert imot fremstår skadelidte som meget velfungerende i perioden etter

pionerdykkingen og gjennom tjeneste. Han har ikke hatt sykefravær og har heller ikke på

annen måte vist tegn på sykdom, skade eller sårbarhet. Tvert imot har skadelidte utvist en sterk

arbeidsmoral og har bidratt gjennom mange og krevende operasjoner i internasjonal tjeneste

etter pionerdykkingen.

Det blir i det videre spørsmål om det er andre etterfølgende forhold som har medvirket til

dagens situasjon i en slik grad at skadelidte om man tenker tjenesten borte, likevel bare ville ha

vært delvis i arbeid. Den sakkyndige har i sin erklæring særlig tillagt skadelidtes Røde Kors-

tjeneste vekt i denne sammenheng. Røde Kors-tjenesten fant sted etter de 4 første oppholdene i

xxxxxx og før oppholdene i xxxxxxxxxxx. Til sammen har skadelidte hatt 3 år og 6 måneder i

internasjonal tjeneste, hvorav 6 måneder er knyttet til Røde Kors-tjensten. Skadelidte har i sin

forklaring for nemnda i detalj forklart seg om mange av de hendelser og opplevelser han har

vært utsatt for så vel i FN-tjenesten som under Røde Kors-tjenesten. Han har videre fremholdt

at samtalene med den sakkyndige ble avbrudt på et så tidlig tidspunkt, at han ikke fikk gått i

detalj inn på alle hendelsene under FN-tjenesten.

Skadelidte har selv fremholdt at det er vesensforskjeller mellom sivil tjeneste og tjeneste som

soldat i et militært styrkebidrag. I den sammenheng vises det også til uttalelse fra skadelidtes

fastlege datert 18. oktober 2010, hvor det antas at det humanitære oppdraget ikke har

betydning for skadelidtes problemer. Videre dreier dette seg om en tidsmessig kort tjeneste

som innrammes av deltagelse i militære operasjoner, og det fremstår tilnærmet umulig å si noe

med sikkerhet om hvilke senskader denne tjenesten alene ville avstedkomme om de øvrige

belastningene tenkes bort. Det var ingen umiddelbare reaksjoner etter Røde Kors-tjenesten,

som tilsa at dette var mer belastende enn de øvrige 6 militære opphold. Skadelidte har i detalj

redegjort for massive påkjenninger under FN-tjenesten så vel i xxxxxxxxxxxxxxxxx. Han har

videre over tid utvist et atferdsmønster i form av søvnvansker, høyt aktivitetsnivå,

selvmedisinering i form tidvis høyt alkoholforbruk, depresjoner, angst og utfordringer med å

etablere nære relasjoner, noe som igjen er meget sentrale symptomer etter sterke påkjenninger

og belastninger i internasjonal tjeneste.




konkludere med at Røde Kors-tjenesten er helt uvesentlig i det totale bilde og således ikke kan

tillegges vekt ved utmålingen. I den sammenheng skal fremholdes at det i SPKs vedtak ikke

kan ses at lempelighetskravet er hensyntatt. Etter nemndas vurdering er det ikke holdepunkter

for å legge til grunn som bevist at Røde Kors-tjenesten ville ha medført at skadelidte uansett

ville ha falt delvis ut av yrkeslivet. Når det gjelder de øvrige forholdene som påpekes i

erklæringen – familiære, sosiale og arbeidslivsmessige – finner nemnda det rimelig åpenbart at

heller ikke disse kan ha hatt noen avgjørende betydning, verken alene eller i samvirke med de

øvrige årsaker.

Nemnda legger på denne bakgrunn til grunn at den psykiske belastningslidelsen som følge av

tjeneste i internasjonale operasjoner, har vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for hele

uførheten. Konsekvensen av det er at skadelidte har krav på full kompensasjon etter

forskriftens § 4. Det er allerede utbetalt kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhetsgrad

på 50 %. Skadelidte tilkommer ytterligere 50 % av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i

någjeldende grunnbeløp. Dette utgjør kr. 1.386.280.

For klageomgangen har advokat Rivrud fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand

på totalt kr. 12.187,50. Kravet gjelder en tidsbruk på 6 timer og 45 minutt inkludert fremmøte på

Bæreia krigsveteransenter utenfor Kongsvinger. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om

klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning

klageomgangen. Nemnda har ingen merknader til tidsbruken og salæret skal derfor dekkes i

sin helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge, i det skadelidte har krav på maksimal ytelse etter

kompensasjonsforskriften. SPK skal utbetale ytterligere kr. 1.386.280 til skadelidte.

Utgifter til juridisk bistand i klagebehandlingen dekkes med kr. 12.187,50 inkl.mva.


***

Oslo, 10. april 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Øyvind Johnsen



Spørsmål om innhentet spesialisterklæring

er mangelfull




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – Skadelidte tilkjennes

maksimal ytelse etter

kompensasjonsforskriften. Full dekning

av saksomkostninger for klageomgangen

tilkjennes.

***





xxxxxxxxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxx over en periode på ca syv

måneder i xxxx. I 2010 ble han tilkjent kr. 252.136 i billighetserstatning etter forskrift 2004-12-02

nr. 1563 for en varig medisinsk invaliditet på 30 %. Samme år ble det fremmet krav etter

kompensasjonsforskriften. Etter avtale mellom partene ble dr. Svend Ole Nielsen gitt i oppdrag

å utarbeide spesialisterklæring etter det særskilte mandatet for ordningen. Dr. Nielsen fant at

skadelidte er påført en posttraumatisk stresslidelse og at det er sannsynlighetsovervekt for at

FN-tjenesten er den langt overveiende årsaken til hans psykiske lidelser. Det angis at

skadelidte som følge av dette har liten restervervsevne og det anses ikke realistisk at han skal

komme tilbake i inntektsgivende arbeid. For øvrig er skadelidte innvilget 100 % uførepensjon,

hvorav 34 % er beregnet med yrkesskadefordeler.

I vedtak av 21. juni 2011 ble skadelidte etter en skjønnsmessig vurdering innvilget 67 % av

maksimal kompensasjon. SPK har lagt vekt på at erklæringen fra dr. Nielsen ikke sier noe om

hva som ville vært situasjonen dersom FN-tjenesten tenkes bort. Etter SPKs syn viser sakens

dokumenter at skadelidte uansett ville blitt delvis ervervsufør på grunn av somatiske lidelser.

Vedtaket er påklaget med krav om maksimal kompensasjon, idet det anføres at skadelidte ville

vært i fullt arbeid i dag dersom en tenker traumene i FN-tjenesten bort. Det bestrides at de

somatiske plagene alene ville ført til delvis ervervsuførhet. Subsidiært er det anført at de

somatiske plagene er forårsaket av den psykiske belastningsskaden og at den uførhet disse

eventuelt har medført er kompensasjonsrelevant.

Skadelidte møtte ikke ved nemndas behandling av saken, men har fremmet merknader i eget

brev. Blant annet orienteres det om at NAVs vedtak om yrkesskadefordeler er påklaget. Det

anføres at bevisbyrden for at skadelidte uansett ville falt ut delvis, må påligge SPK og at det ikke

er ført tilstrekkelig bevis i så måte. Det er også lagt ved diverse forskningsartikler som hevdes å

underbygge at de somatiske plagene kan være forårsaket av posttraumatiske stresslidelse.


Det er på det rene at skadelidte har en varig psykisk belastningsskade som følge av

tjenestegjøring i en internasjonal operasjon, og at han i dag er 100 % varig ervervsmessig ufør.

Det nemnda må ta stilling til er om hele uførheten kan tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske

belastningsskader, eller om skadelidte ville ha falt ut delvis uansett som følge av fysiske skader

som ikke skyldes FN-tjenesten.





forholdsmessig oppdeling av erstatningsansvaret. Det er i utgangspunktet skadelidte som


Ut fra de beskrivelser som er angitt i den sakkyndige erklæringen om så vel hendelser

skadelidte har vært utsatt for, som om de psykiske følger det har hatt for ham, foreligger etter

nemndas vurdering i utgangspunktet en relevant erstatningsbetingende årsakssammenheng

mellom tjenesten og skadelidtes uførhet. Kjernespørsmålet i saken er om skadelidte, dersom

FN-tjenesten tenkes borte, likevel ville ha blitt delvis ufør.

SPKs vedtak innebærer at skadelidte som følge av somatiske plager ville ha blitt varig

ervervsmessig ufør med minst 33 % også om FN-tjenesten tenkes borte. Bevisbyrden for at

skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør, påhviler staten. Det

vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak i sak 4/2011 og 15/2011.

SPK har særlig vist til en legeerklæring av 22. mars 2010 fra skadelidtes fastlege til NAV. Her

fremgår det blant annet at han er plaget med hissig psoriasis som begrenser mulighetene for å

arbeide i fuktutsatte miljøer, revmatiske leddplager i form av psoriasisartritt og

funksjonsbegrensende nakke- og ryggproblematikk som ikke kan behandles operativt.

De somatiske lidelsene som er beskrevet, er etter det nemnda erfarer ikke ensbetydende med

uførhet. Det er nok riktig at for eksempel alvorlige psoriasisplager kan legge visse

begrensninger med hensyn til valg og innretning av arbeid, men det virker etter nemndas syn

fremmed å skulle si at skadelidte av den grunn alene ville falt delvis ut av arbeidet. Det er ikke

fremlagt dokumentasjon omkring omfanget av denne lidelsen og hvilke konsekvenser den

isolert sett ville kunne påføre for så vidt gjelder ervervsevne. Den reelle

funksjonsbegrensningen synes å oppstå når de somatiske plagene kombineres med den

psykiske lidelsen. Det kan i den anledning vises til saksbehandlingsblankett vedrørende

uførepensjon fra NAV, hvor det blant annet heter:

«Rent teoretisk kan man tenke seg at videre skolering til annet yrke som ikke er belastende for

rygg/nakke og som heller ikke provoserer hans psoriasis er mulig. Imidlertid setter hans psykiske

plager klare begrensninger hva gjelder videre utdanning…» Det er nærliggende å forstå dette slik

at det er samvirket av somatiske og psykiske plager som blir utslagsgivende for at skadelidte

blir ufør, og hvor nettopp de psykiske plagene begrenser skadelidtes muligheter for

omskolering. Kravene til bevis for å konstatere årsakssammenheng er lempeligere etter




grunnlag.” Dette får også innvirkning på forståelsen av senere inntrufne omstendigheter. Det er

ikke påvist forhold som tilsier at de somatiske lidelser alene er av en slik alvorlighetsgrad at de

ville medføre delvis uførhet. På denne bakgrunn finner nemnda at SPK ikke har oppfylt

bevisbyrden for så vidt gjelder anførselen om at skadelidte ville ha falt ut delvis uansett.

Nemnda legger etter en helhetsvurdering til grunn at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort

at de somatiske plagene i seg selv ville medført delvis ervervsmessig uførhet.

Det blir dermed ikke nødvendig å ta stilling til skadelidtes subsidiære anførsel om at de

somatiske plagene skyldes den psykiske belastningsskaden. På generelt grunnlag finner

nemnda likevel grunn til å presisere at en ikke kategorisk kan fastslås at somatiske skader ikke

vil kunne danne grunnlag for kompensasjon. Kompensasjonsforskriften retter seg mot

«Personer som har pådratt seg varig psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i

internasjonal operasjon og som har medført varig ervervsmessig uførhet», jf. § 3 første ledd. Det

følger av dette at uførheten må stå i en faktisk og rettslig årsakssammenheng med en psykisk

belastningsskade. Dette innebærer ikke at uførhet som skyldes somatiske plager aldri vil kunne

være kompensasjonsrelevant. Det må stadig foretas en konkret vurdering som bygger på

allment akseptert medisinsk viten, jf. nemndas uttalelser i sak 15/2011. Uførhet som skyldes

fysiske utslag av en psykisk belastningsskade og som gjerne avtar eller forsvinner om den

psykiske lidelsen kureres, vil etter omstendighetene kunne danne grunnlag for kompensasjon.

Sammenhengen mellom en psykisk belastningsskade og fysiske skader vil dog i mange tilfeller

vil være for fjern, avledet og upåregnelig til at det i rettslig sammenheng kan konstateres

årsakssammenheng.

I denne saken legger nemnda til grunn at den psykiske belastningsskaden har vært en

nødvendig og tilstrekkelig betingelse for hele uførheten. Det er ikke sannsynliggjort at

skadelidte ville ha falt ut delvis uansett som følge av andre lidelser. Konsekvensen av dette er at



ytterligere 33 % av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i någjeldende grunnbeløp.

Dette utgjør kr. 914.945.

For klageomgangen har advokat Johnsen fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk

bistand på totalt kr. 30.937,50 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 13 timer og 45 minutt. I


utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen. Saken har reist kompliserte spørsmål

og nemnda har ingen merknader til tidsbruken. Kravet skal derfor dekkes i sin helhet.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge, i det skadelidte har krav på maksimal ytelse etter

kompensasjonsforskriften. SPK skal utbetale ytterligere kr. 914.945 til skadelidte.

Utgifter til juridisk bistand i klagebehandlingen dekkes med kr. 30.937,50 inkl.mva.


***

Oslo, 28. mars 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Kjetil Sørensen



Spørsmål om gjenopptagelse av sak




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas ikke til følge.

Delvis dekning av saksomkostninger for

klageomgangen.

***





Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i Xxxxxxx over en periode

på xxxx måneder i XXXX. Han ble i 2010 tilkjent billighetserstatning etter forskrift av 2.

desember 2004 nr. 1563 for en varig medisinsk invaliditet på 35 %. Samme år ble det fremmet

krav etter kompensasjonsforskriften. I den anledning ble det innhentet spesialisterklæring fra

dr Thor Sand Bakken, som konkluderte med at det mindre enn 50 % sannsynlig at det er

årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og skadelidtes plager. Under henvisning til dette ble

kravet avslått i vedtak av 31. mai 2010. Vedtaket ble ikke påklaget.

I brev av 2. august 2011 begjærte advokat Kjetil Sørensen på vegne av skadelidte gjenåpning av

saken. Som grunnlag for begjæringen ble det vist til at skadelidte etter avslaget hadde

gjennomgått nedtrapping på metadon og at han nå hadde vært rusfri i omtrent 8 måneder. Det

ble opplyst at skadelidte har fått en sterkere opplevelse av negativt tilbakevendende følelser fra

FN-tjenesten nå som han er rusfri. På tidspunktet for dr. Bakkens undersøkelse var skadelidte i

gang med å forberede seg til den forestående metadonnedtrappingen, noe som kan ha virket

inn på samtalene og derigjennom vurderingene som ligger til grunn for avslaget. Dette, samt

den omstendighet at han tidligere er innvilget billighetserstatning, taler for at saken gjenåpnes.

Statens pensjonskasse (SPK) avslo begjæringen under henvisning til at det gjelder en absolutt

klagefrist på ett år, jf. kompensasjonsforskriften § 9, jf. forvaltningsloven § 31 siste ledd.

Vedtaket om ikke å ta klagen til behandling er påklaget av skadelidte. Det anføres at

omstendighetene i foreliggende sak er så spesielle at det må være adgang til gjenopptagelse og

at en avvisning vil være i strid med forskriftens formål.

Skadelidte møtte sammen med advokat Sørensen for nemnda og redegjorde nærmere for sitt

syn på saken. Det ble anført at forvaltningslovens regler om klagefrist ikke setter en absolutt

grense, og nemnda kan og bør gi dispensasjon på grunn av de spesielle omstendighetene i

saken.


Klagenemnda finner i likhet med SPK at spørsmålet om gjenåpning må løses med

utgangspunkt i reglene som gjelder klage over enkeltvedtak. Klagefristen for vedtak under

kompensasjonsforskriften er seks uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet

frem til vedkommende part, jf. forskrift av 24. juni 2011 nr. 651 om Klagenemnda, § 3. For øvrig

gjelder forvaltningsloven, jf forskriften § 2.

I henhold til forvaltningsloven § 31 første og andre ledd kan det på visse vilkår gis oppsetting

for fristoverskridelse. Klagen kan imidlertid ikke tas til behandling dersom det har gått mer enn

ett år, jf. tredje ledd. Det fremgår så vel av lovens forarbeider som av rettspraksis at denne

fristen er absolutt, jf. Ot.prp.nr 3 (1976-1977) s. 92 og Eidsivating lagmannsretts dom av 9.

desember 2011.

Klager har anført at det strider mot kompensasjonsforskriftens formål å påberope

fristoverskridelse. Nemnda er ikke enig i dette. Nemnda vil i den sammenheng også fremheve

at skadelidte har vært bistått av advokat. Advokaten må forutsetningsvis kjenne til de

rettsregler vedrørende klagefrister som gjelder for rettsområdet og det må legges til grunn at

advokaten har orientert sin klient om konsekvenser av oversittelse av fristreglene.

Det er på det rene at skadelidte ikke har påklaget vedtaket innenfor den absolutte fristen på ett

år. Saken kan da – uansett hvilke årsaker som ligger til grunn for at saken ikke ble påklaget

rettidig eller begjært oppfrisket innen ettårsfristen – ikke tas opp til realitetsbehandling.

Det opprinnelige vedtaket kan heller ikke gjenåpnes med hjemmel i kompensasjonsforskriften

§ 8. Denne bestemmelsen gjelder etteroppgjør ved vesentlig endring i uførhetsgraden og

forutsetter at det er tilkjent kompensasjon gjennom et foregående oppgjør.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand med totalt

kr. 27.000 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på totalt 18 timer, hvorav 10 timer gjelder

fremmøte for nemnda. I tillegg er det fremmet krav om dekning av reiseutgifter for skadelidte

og advokat Sørensen med til sammen kr. 3.142.

I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og nødvendige

utgifter til juridisk bistand i anledning saken. Klagenemnda finner at en tidsbruk på 18 timer

langt overstiger det som har vært rimelig og nødvendig. Rettslig sett er saken svært enkel og

det har fra advokat Sørensens side ikke kommet noe av relevans for nemndas vurdering. Saken

har utelukkende reist spørsmål om adgangen til gjenoppfriskning hvilket uttømmende er

regulert i forvaltningsloven. Nemnda finner på denne bakgrunn at kostnader utover 2 timers

bistand ikke er rimelig og nødvendig i anledning saken. Med en timepris på kr. 1200 utgjør

dette kr. 3000 inkl.mva. Nemnda finner under betydelig tvil også å dekke reiseutgiftene. Selv

om det ligger utenfor nemndas mandat, finner nemnda også grunn til å bemerke at skadelidte

selv ikke bør holdes ansvarlig for differansen mellom de oppførte timer og det nemnda har

funnet grunnlag for å godkjenne. Veiledning omkring forvaltningslovens absolutte fristregler

har ikke reist kompliserte rettslige spørsmål og salæret som kreves bør gjenspeile det.

3. Konklusjon

Klagen tas ikke til følge idet SPKs vedtak om ikke å gjenåpne saken opprettholdes.

Utgifter til juridisk bistand dekkes med kr. 3000 inkl.mva. I tillegg dekkes reiseutgifter i

forbindelse med fremmøte med totalt kr. 3.142.


***

Oslo, 1. juni 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Bjørn Brauti


forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om


Beslutningsdato: 18. april 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas delvis til følge – skadelidte har krav

på maksimal kompensasjon. Krav om renter

avslås. Utgifter til juridisk bistand og

reiseutgifter dekkes delvis.

***

1. Prosessuelt – habilitetsinnsigelse For klagebehandlingen har skadelidte krevd at Odd Helge Olsen fratrer som inhabil. Olsen har blitt forelagt innsigelsen og har avgitt en skriftlig redegjørelse, hvor det fremgår at han ikke anser seg inhabil til å delta i saken. De øvrige nemndsmedlemmene behandlet spørsmålet innledningsvis i møtet, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd. Fra slutningen hitsettes: Det har i praksis etter forvaltningsloven vært trukket relativt snevre grenser for når en person anses inhabil. Advokat Brauti har ikke fremkommet med noen særlige opplysninger som danner grunnlag for en slik konklusjon. Det er kun anført at forholdet mellom (skadelidte) og Olsen ikke er egnet til å sikre Olsens habilitet, uten at det er fremkommet noen nærmere opplysninger om hvilket forhold dette skulle være. Olsen på sin side har ingen erindring om (skadelidte) fra denne perioden. Etter nemndas oppfatning foreligger det ikke grunnlag for å kjenne Olsen inhabil. Til det er tilknytningen for fjern. Det har ikke fremkommet opplysninger om noen særlige relasjoner mellom partene utover de formelle posisjoner de bekledde. Det har heller ikke vært noen kontakt mellom partene etter avsluttet tjeneste. Olsen har ikke på noe tidspunkt vært involvert i (skadelidtes) sak.

Med bakgrunn i at nemnda er sammensatt av medlemmer som også kommer fra Forsvaret, er det

åpenbart at det tidvis vil oppstå situasjoner, hvor personer som fremmer krav har vært på samme

sted til samme tid som nemndsmedlemmene, på tidspunkt da begge har tjenestegjort. Det er

åpenbart ikke tilstrekkelig til å erklære dem inhabile. Det må foreligge særegne forhold som svekker

tilliten til medlemmets upartiskhet. Noen slike særegne forhold er ikke fremkommet.

Nemndas er ei heller enig med advokat Brauti i at en anførsel om inhabilitet i seg selv danner

grunnlag for å erklære noen inhabile. Det er i seg selv ikke mulig å konstatere at det foreligger

særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til Olsens upartiskhet alene ved å hevde det.

På denne bakgrunn tar ikke nemnda anmodningen til følge. Odd Helge Olsen er ikke inhabil etter

fvl § 6, 2.ledd. 2. Sammendrag av saksgangen




xxxxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxx.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx og opplevde flere dramatiske

hendelser. I tiden etter tjenesten har han hatt forskjellige arbeidsforhold i regi av

attføringstiltak, men fikk etter hvert økende problemer med blant annet mareritt og flashbacks

fra tjenesten. I 2008 ble hans plager godkjent som yrkesskade med diagnosen PTSD. Han er

tidligere blitt tilkjent billighetserstatning etter forskrift 2004-12-02 nr. 1563 om

billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale

operasjoner

I 2010 ble det fremmet krav etter kompensasjonsforskriften. Etter enighet mellom Statens

pensjonskasse (SPK) og skadelidte ble dr. Christian Hjort forelagt oppdraget med å utarbeide

spesialisterklæring etter standardmandatet for kompensasjonsforskriften.

Dr. Hjort fant at skadelidte oppfyller kriteriene for Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), med en

varierende symptomgrad som alt i alt er moderat. Videre stilte han diagnosen Tilbakevendende

depressiv lidelse. Han konkluderte med at de traumatiske opplevelser under FN-tjenesten

utgjør den dominerende delen av årsakskomplekset til hans PTSD, mens depresjonslidelsen i

det vesentlige skyldtes årsaksfaktorer som ikke er direkte relatert til FN-tjenesten, men dog

slik at FN-tjenesten utgjør en ikke uvesentlig delkomponent i årsakskomplekset. Imidlertid

konkluderes det med at skadelidte mest sannsynlig ville ha hatt tilbakevendende depresjoner

også hvis han ikke hadde deltatt i FN-tjenesten. Vedrørende funksjonsevne fant dr. Hjort at

skadelidte ikke har noen reell arbeidsevne i det alminnelige arbeidsmarkedet. Medisinsk

invaliditet tilknyttet psykiske lidelser ble fastsatt til 30 %, som ble fordelt skjønnsmessig med en

halvpart på hver lidelse.

SPK fattet vedtak den 14. juli 2011. Det ble med bakgrunn i den sakkyndige erklæringen, lagt til

grunn at den depressive lidelsen mest sannsynlig ville oppstått uavhengig av tjenestegjøringen.

SPK fant det rimelig å anvende samme årsaksfordeling for uførheten som for den varige

medisinske invaliditetsgraden og tilkjente skadelidte kompensasjon tilsvarende 50 % av


Skadelidte har ved advokat Bjørn Brauti påklaget vedtaket med krav om maksimal

kompensasjon. Det anføres at det ikke er holdepunkter for å anta at depresjonen er en

selvstendig virkende årsak for ervervsuførheten. Det vises til at dr. Hjort drøfter årsaker til

depresjon basert på biologiske, psykologiske og sosiale årsaksfaktorer. Disse faktorene

representerer skadelidtes sårbarhet og staten må i den sammenheng ta skadelidte som han er.

Det er staten som har bevisbyrden for at skadelidte på grunn av depresjonen uansett ville falt ut

av arbeidslivet. Det er ikke sannsynliggjort rettslige eller faktiske sammenhenger mellom

depresjon og redusert funksjon i arbeidslivet utover dr. Hjorts fordeling av varig medisinsk

invaliditet. Dette er ikke tilstrekkelig.

For klageomgangen ble fremlagt korrespondanse mellom advokat Brauti og dr. Hjort i

etterkant av SPKs vedtak. Dr Hjort ga i den sammenheng uttrykk for at skadelidtes depressive

plager ville være halvert dersom en tenker tjenesten borte. Det innebærer at skadelidte etter

den sakkyndiges vurdering, ville ha hatt en samlet medisinsk invaliditet på 7,5 % som følge av

depressiv lidelse, om tjenesten tenkes borte. Skadelidte anførte at en så vidt lav medisinsk

invaliditetsgrad ikke ville ha medført ervervsuførhet. Det anføres videre at staten bærer

bevisbyrden for at skadelidte ville ha falt ut delvis uansett.

Under saksforberedelsen ble korrespondansen mellom advokat Brauti og dr. Hjort oversendt

SPK for kommentar. SPK bemerket at de nye opplysninger fra dr Hjort er så vesentlige at saken

prinsipalt bør hjemvises til SPK, subsidiært at nemnda må omgjøre vedtaket til skadelidtes

gunst.

Skadelidte møtte for nemnda sammen med advokat Brauti. Han avga en utdypende forklaring

om hendelser under tjenesten og situasjonen senere. Det ble under henvisning til tidligere

anførsler, fremholdt at hele uførheten skyldes PTSD-lidelsen og at han har krav på maksimal

kompensasjon. Det ble videre anført at skadelidte tilkommer forsinkelsesrenter på de

gjenstående 50 % av kompensasjon som ikke er kommet til utbetaling. Det ble i den

sammenheng anført at Klagenemndas vedtak i sak 20A er uriktig og at det i henhold til

forsinkelsesloven løper renter fra og med fire uker etter at krav er fremmet og tilstrekkelig

dokumentasjon foreligger. Således anføres at skadelidte må tilkomme renter fra og med fire

uker etter at dr. Hjorts spesialisterklæring forelå, dvs. fra og med 22. juli 2011.


Det er på det rene og ikke bestridt at skadelidte har en varig psykisk belastningsskade som

følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon. Videre er det på det rene at skadelidte er

100 % varig ervervsmessig ufør. Det sentrale spørsmål for nemnda er om hele uførheten kan

tilbakeføres til tjenesterelaterte psykiske belastningsskader, eller om han ville ha falt ut delvis

uansett som følge av forhold som ikke skyldes FN-tjenesten.



en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det skal i den sammenheng

presiseres at det etter gjeldende erstatningsrett ikke er grunnlag for en forholdsmessig

oppdeling av erstatningsansvaret.

Det er i utgangspunktet skadelidte som bærer bevisbyrden for at det foreligger en slik

nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng. SPKs vedtak innebærer en forståelse av at

skadelidte som følge av en depressiv lidelse som ikke er relatert til tjenesten, ville ha blitt varig

ervervsmessig ufør med minst 50% også om deltagelse i militære operasjoner tenkes bort.

Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør,

påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak i bl.a. sak 4/2011,

15/2011, 19/2011 og 31/2011.





grunnlag.” Dette får også konsekvenser for kravene til bevis for så vidt gjelder spørsmålet om

skadelidte ville ha falt ut uansett.

Basert på de nye opplysningene som er fremkommet, er det etter nemndas syn ikke

holdepunkter for å legge til grunn at skadelidte ville blitt delvis ervervsufør om FN-tjenesten

tenkes bort. Det fremgår av spesialisterklæringen fra dr. Hjort at opplevelsene under FN-

tjenesten er årsaken til skadelidtes PTSD, samtidig som de utgjør en «ikke uvesentlig»

delkomponent i årsakskomplekset til den depressive lidelsen. Senere er det presisert at de

depressive plagene ville vært halvert om FN-tjenesten tenkes bort, således at kun 7,5 % av den

medisinske invaliditeten antas å skyldes utenforliggende forhold. FN-tjenesten er således en

samvirkende årsak for deler av den depressive lidelsen. En depresjonslidelse er ikke

ensbetydende med tap av ervervsevne. Basert på den relativt beskjedne medisinske

invaliditetsgrad skadelidte ville ha hatt om tjenesten tenkes borte, er det etter nemndas syn

ikke grunnlag for å anta at denne ville ha påvirket skadelidtes ervervsevne. Det er staten som

bærer bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt delvis ervervsufør. Ut fra det samlede

bevisbilde, er det nemndas oppfatning at det ikke er sannsynliggjort at skadelidte ville ha falt

delvis ut av arbeidslivet om FN-tjenesten tenkes bort.

Det legges til grunn at skadelidte er påført varig psykisk belastningsskade som følge av


betingelse for at han i dag er 100 % varig ervervsmessig ufør. Konsekvensen av det er at

skadelidte har krav på full kompensasjon etter forskriftens § 4. Det er allerede utbetalt

kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. Skadelidte tilkommer



Ad rentekravet:

Skadelidte har anført at nemndas avgjørelse i sak 20A/2011 er uriktig og at han tilkommer

rente på gjenstående kompensasjon fra 22. juli 2011, dvs 4 uker etter at erklæringen fra den

sakkyndige forelå. Nemnda har i sakene 4/2011 og 20A/2011 tatt stilling til rentespørsmålet.

Det er ikke fremkommet opplysninger som setter denne saken i noe annet lys enn de saker

nemnda tidligere har hatt til behandling. Nemndas standpunkt for så vidt gjelder

skjæringspunkt for rente fastholdes derfor. Det er først når SPK, eventuelt Klagenemnda,

treffer vedtak om at det skal utbetales kompensasjon, at det oppstår et pengekrav som det kan

beregnes forsinkelsesrente av. Den resterende kompensasjonsytelsen som skadelidte

tilkommer i og med dette vedtak utløser derfor ingen renteplikt bakover i tid. Klagen tas derfor

ikke til følge for så vidt gjelder dette punkt.

Ad krav om dekning av utgifter til juridisk bistand samt reise:

For klageomgangen har advokat Brauti fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand

i forbindelse med klageomgangen med kr 27.125. I tillegg er krevet dekket utgifter i forbindelse

med fremmøte i nemnda som dels knytter seg til juridisk bistand og dels til konkrete utgifter

ved reisen. Samlet utgjør kravet for nemndsmøtet kr 26.499, hvorav kr 22.500 er knyttet til

juridisk bistand ved fremmøte, etterarbeid samt fravær fra kontoret. I henhold til forskrift av

24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i

anledning klageomgangen. Salæret er høyt, og ligger høyere enn det som generelt sett anses

rimelig og nødvendig i tilknytning til klagebehandlingen. Timelistene synes i stor grad å være

preget av en form for stykkprisfinansiering med føring av mange kvarter og halvtimer. Nemnda

presiserer at det er nødvendige og rimelige utgifter til juridisk bistand som er dekningsmessig

under forskriften. Rene standardbrev ved oversendelser av informasjon til eller fra Sekretariatet

eller telefonhenvendelser med kartlegging av praktisk informasjon må effektivt kunne utføres

av sekretær. Det vises for så vidt til NOU 2011: 16. Nemnda finner at det samlede salærkrav

ikke bør overstige 15 timer inkl fremmøte for nemnda. Med bakgrunn i at advokaten har endret

timesatsen fra 1.1.2012, legges til grunn en snittpris på kr 1.950,- + mva, totalt kr 36.562,50. I

tillegg dekkes advokatens reiseutgifter i forbindelse med fremmøte, kr 3.999.

Skadelidte har i tillegg til egne utgifter ved fremmøte for nemnda, krevet dekket utgifter for

ledsager. Dette beløper seg til et samlet krav på kr 13.482,-. Skadelidtes rimelige og nødvendige

utgifter til fremmøte dekkes. Nemnda har kommet til at når skadelidte av medisinske grunner

har behov for ledsager, bør ledsager ha rett til å få dekket rimelige og nødvendige utgifter som

transport, kost og overnatting forbundet med å ledsage skadelidte når dette er dokumentert

gjennom legeerklæring. Ledsagers tapte arbeidsfortjeneste ved fremmøte er et krav som faller

utenfor det som anses rimelig og nødvendig å dekke.

Nemnda finner etter dette å dekke skadelidtes utgifter med totalt kr 11.067.

4. Konklusjon


Skadelidte tilkommer ytterligere 50% av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i




tilsvarende 50 % av 35 G, og gjennomfører etter etteroppgjør basert på differansen mellom

gammel og nytt grunnbeløp, så snart det nye grunnbeløpet er klart, jf kompensasjonsforskriften

§ 4 andre ledd.

Rentekravet tas ikke til følge.

Utgifter til juridisk bistand dekkes med kr 36.562,50 inkl mva. Reiseutgifter for advokaten i

forbindelse med klagebehandlingen dekkes med kr. 3.999. I tillegg har skadelidte krav på

dekning av utgifter med kr 11.067.


***

Oslo, 15. mai 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxxxxx Xxxxx xx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Pan Farmakis

Klagen gjelder: Krav om kompensasjon etter forskrift 2009-12-22 nr.

1768 om særskilt kompensasjonsordning




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas ikke til følge. Saksomkostninger i

anledning klagen dekkes i sin helhet.

***



Xxxxxxx Xxxxxxxx, heretter kalt klager, deltok i FN-tjeneste i Xxxxxxx fra xxxxxxx XXXX til

xxxxxxxx XXXX. Etter at klager kom hjem fra tjenesten jobbet han fire sesonger som xxxxxxxxx. Fra

cirka 1990 og i cirka fire år jobbet han for et elektrofirma med diverse arbeid. Deretter deltok han i

FN-tjeneste i Xxxxxx fra xxxxxxxxx XXXX til xxxxxxx XXXX og NATO-tjeneste i Xxxxxx fra xxxx

XXXX til xxxxxxxxx XXXX. Etter hjemkomst har ikke klager hatt noe fast jobb, bortsett fra noen

måneders ansettelse for xxxxxx i perioden januar 2002 til oktober 2005. Varigheten av de seks

ansettelsene i xxxxxxx er mellom 1 måned og 9 måneder. Xxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxx xxx Xxxx xxxxx. Leieinntekten fra denne gir klager en god årslønn og gjør ham

uavhengig av lønnsinntekt. De siste årene har han vært borte fra Norge 7 til 9 måneder i året og i

hovedsak vært i Norge i sommermånedene. Klager søkte om uførepensjon i 2009 og 2010, men fikk

avslag fra NAV begge gangene.

I forbindelse med at klager var siktet i en straffesak, ble det utarbeidet en rettspsykiatrisk erklæring av

psykiater Christian Erlandsen og psykiater Terje Tørrisen 13. juni 2005. Av denne fremgår det at

klager har et symptombilde forenlig med PTSD.

Ved brev av 16. august 2010 ble det fremsatt krav om kompensasjon for senskader etter internasjonale

operasjoner. I den anledning ble det utarbeidet spesialisterklæring av psykiater Svend-Ole Nielsen i

samsvar med mandat for kompensasjonsordningen. Dr. Nielsen konkluderer med at klager ikke har

PTSD eller andre psykiatriske diagnoser, men at han har psykiske symptomer i form av mulige

depressive tendenser etter flere måneders opphold i Norge, økt vaktsomhet og økt behov for å kunne

forsvare seg. Disse anses imidlertid ikke for å ha sammenheng med klagers deltagelse i internasjonale

operasjoner. På bakgrunn av spesialisterklæringen og sakens øvrige dokumenter ble klagers krav om

kompensasjon avslått av SPK.

Klager påklaget avgjørelsen. Det ble anført at han har en psykisk belastningslidelse som følge av

tjenestegjøring, og at han som følge av denne har blitt arbeidsufør.

Klager og klagers advokat møtte for Klagenemnda og gjorde rede for saken. Advokaten gjennomgikk

kriteriene for PTSD og konkluderte med at klager oppfyller alle disse. Klager gjorde rede for sine

opplevelser i Xxxxxxx, der han blant annet opplevde å bli skutt mot av maskinkanon og bombekaster.

Han holdt også på å bli påkjørt av en bil og fryktet for livet sitt. Videre var han med på å behandle

alvorlig skadde og døde mennesker. Om psykiske reaksjoner fortalte klager at han har mareritt, er

skvetten, unngår folkemengder og øde veier, føler et behov for å forsvare seg og bærer derfor på kniv,

mv. Han har perioder der det går bra og perioder der det går dårlig. Klager fortalte at han går på to

måneders kur på anabole steroider i forbindelse med trening i løpet av ett år, og aldri mer enn det.

Dersom man kommer til at klagers psykiske plager skyldes bruken av anabole steroider, anføres det at

staten har bevisbyrden for dette.




belastningsskaden har medført varig ervervsmessig uførhet, jf. forskriften § 3 første ledd.

Det er klager som bærer bevisbyrden for at han er påført en skade som faller inn under dekningsfeltet

for kompensasjonsforskriften. Den sakkyndige, dr. Nielsen konkluderer med at klager ikke oppfyller

kriteriene for PTSD eller andre psykiatriske diagnoser, men at klager har mulige depressive tendenser

etter flere måneders opphold i Norge, økt vaktsomhet samt økt behov for å kunne forsvare seg. Disse

plagene anses imidlertid ikke for å ha årsakssammenheng med tjenesten. På bakgrunn av sakens

dokumenter, foreligger det ingen grunner for å bestride den sakkyndiges vurderinger og konklusjon.

Det fremkom heller ikke nye opplysninger i nemndsmøte som danner grunnlag for å hevde at klager

oppfyller kriteriene for PTSD. Klagers redegjørelse på nemndsmøte kan ikke i seg selv være

tilstrekkelig for å konstatere diagnosen PTSD, og på den bakgrunn sette den sakkyndige vurderingen

til side. Det er ikke påvist feil i den sakkyndige erklæringen, men kun anført at den sakkyndige tar feil.

Det hefter ei heller slik tvil ved den sakkyndiges vurderinger at det tilsier grunnlag for at en

lempeligere anvendelse av beviskravene ville kunne gitt et annet resultat. Nemnda er av den

oppfatning at den rettspsykiatriske erklæringen utarbeidet av Christian Erlandsen og Terje Tørrisen

som konkluderer med at klager har PTSD bygger på et tynt dokumentasjonsgrunnlag og har liten verdi

i forhold til å vurdere krav etter kompensasjonsforskriften. Denne erklæringen har videre vært kjent

for den sakkyndige, dr. Nielsen, som fraviker denne vurderingen.

Nemnda finner grunn til å bemerke at det også er en forutsetning etter forskriften at skadelidte er varig

ervervsufør. Det er ikke dokumentert at klager er ervervsufør. Klager har hatt korte arbeidsforhold i

xxxxxxx, men etter at han arvet en tomt som gir leieinntekter, har han valgt ikke å arbeide. Han har

ikke vært sykmeldt og han har heller ikke tatt imot eventuell behandling. Han valgte selv å avslutte

sitt arbeidsforhold og fikk i den anledning gode attester. Klagers søknader om uførepensjon er blitt

avslått av NAV. På spørsmål fra nemnda om hva han tenker om dette, svarte klager at han ikke hadde

tenkt noe særlig på det eller sin ervervsevne. Klager fortalte at han kanskje kunne ha tenkt seg å jobbe,

men at han ikke fungerer i arbeid over lang tid på grunn av rastløsheten. Ut fra de foreliggende

opplysninger er det ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at klagers ervervsevne er redusert eller har

falt bort. Nemda legger vekt på at klager etter egen vurdering har valgt å avstå fra adekvat medisinsk

behandling, istedenfor å få utredet muligheter for behandling. Han har ikke forsøkt å komme i arbeid

eller vurdert attføring. Han har heller ikke utnyttet de muligheter som ligger i sykelønnsordningen.

Nemnda er av den oppfatning at klager for en viss del må ta ansvaret for sine egne valg om ikke å ta i

mot tilbud om behandling og attføring. For så vidt vises det til nemndas vedtak i sak 13/2011. Klager

har ikke sannsynliggjort ervervsmessig uførhet og heller ikke årsakssammenheng mellom sine

psykiske plager og tjenesten. Klagen tas derfor ikke til følge.

For klageomgangen er det fremsatt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand stort kr 17.833,00

inkl. mv. Kravet gjelder en tidsbruk på 8 timer og 55 minutter. I henhold til forskrift av 24. juni 2011

om klagenemnda § 11, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning

klageomgangen. Salærkravet tas til følge.

3. Konklusjon


Vedrørende saksomkostninger for klageomgangen skal SPK utbetale kr 17.833,00 inkl. mv.


***

Oslo, 6. juni 2012

________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: XXXXXXXXXX

Klagen gjelder: Krav etter forskrift om særskilt

kompensasjonsordning og forskrift om

billighetserstatning

Beslutningsdato: 20. juni 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – saken hjemvises til SPK for

innhenting av spesialisterklæring og ny behandling.

***



(kompensasjonsforskriften) og krav etter forskrift 2004-12-02 nr. 1563 om billighetserstatning.

XXXXXXXXX, heretter kalt klager, tjenestegjorde i UNIFIL kontingent X og X i XXXXXXX fra

XXXX til XXXX. Han ble i mars 2011 innvilget 100 % uførepensjon. Senere samme år ble det

fremmet krav etter kompensasjonsforskriften og billighetserstatningsordningen for psykiske

skader som følge av FN-tjenesten. For behandling av kravene innhentet Statens pensjonskasse

(SPK) medisinske journaler og trygdedokumenter. SPK har ikke innhentet spesialisterklæring i

saken. Bakgrunnen er at SPK anså det som overveiende sannsynlig at det ikke forelå

årsakssammenheng mellom skadelidtes ervervsmessige uførhet og en eventuell psykisk

belastningsskade. På bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon anså SPK det ikke

sannsynliggjort at skadelidte var påført en varig psykisk belastningsskade som følge av den

tidligere FN-tjenesten. Vedtaket om uførepensjon er begrunnet med yrkesgodkjent astma,

nedsatt minne, skuldersmerter og smerter i nedre rygg. Hukommelsesvanskene er satt i

sammenheng med de fysiske plagene og SPK fremholder at det ikke er vist tegn på psykisk

sykdom. SPK anfører at det i den grad det skulle foreligge psykiske plager som følge av FN-

tjenesten, ville plagene under enhver omstendighet være så lite vesentlige i det totale

årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til dem.

SPK har på denne bakgrunn avslått klagers krav om kompensasjon og billighetserstatning.

Vedtaket er rettidig påklaget. I klagen anføres det at FN-tjenesten er årsak til at han viser tegn

til PTSD. Skadelidte fremholder at det at han har klart å leve med opplevelsene i XXXXXXX og

ikke har hatt behov for å konsultere fagpersonell for sine plager, ikke kan være grunnlag for å

avslå kravet om kompensasjon. Det anføres at det har vært vanskelig å innrømme plager med

angst og depresjon, men at han stadig sliter med dette. Blant annet kan han ikke lenger se

filmer og nyheter som omhandler vold- og krigshandlinger da dette fører til at han i ettertid får

problemer med søvnen. Det bes om at vedtaket omgjøres. I etterfølgende brev til klagenemnda

har skadelidte redegjort nærmere for en rekke traumatiske hendelser han skal ha vært utsatt

for under tjenesten. Etter hans oppfatning er det disse opplevelsene som har forårsaket

problemer med hukommelse og konsentrasjon.

Skadelidte er ikke vært representert av advokat eller annen fullmektig og han møtte ikke ved

nemndas behandling av klagen.


Saken gjelder krav etter billighetserstatningsforskriften og kompensasjonsforskriften. Felles for

ordningene er at det stilles som vilkår at skadelidte er påført en varig psykisk belastningsskade

som følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon, jf. begge forskrifter § 3. For å ha krav

på billighetserstatning må den varige psykiske belastningsskaden videre ha medført en varig

medisinsk invaliditetsgrad, mens det etter kompensasjonsordningen stilles krav om at den

varige psykiske belastningsskaden har medført en varig ervervsmessig uførhet. Det er ulike

krav til bevis for årsakssammenheng etter de to ordningene. Etter kompensasjonsforskriften

må det normalt innhentes en spesialisterklæring utarbeidet etter et særskilt mandat fra

Forsvarsdepartementet.

SPK har ikke funnet det nødvendig å innhente spesialisterklæring etter det særskilte mandatet

for kompensasjonsordningen, idet SPK fant det overveiende sannsynlig at det ikke foreligger

årsakssammenheng mellom den ervervsmessige uførheten og en eventuell psykisk

belastningsskade.

Klagenemnda har gjennomgått de medisinske journalene og trygdemappe.

Ut fra den foreliggende dokumentasjon finner nemnda at det foreligger flere indikasjoner på

psykiske lidelser som settes i sammenheng med FN-tjenesten. I epikrise av XXXXXXXXX fra

psykolog XXXXXXXXX gjennomgås resultatene av en personlighetstest (MMPI-2) som

skadelidte har fylt ut. I kommentarene til resultatet skriver XXXXXXX blant annet:

«Dei framkomne resultata omkring psykologisk fungering viser klare indikasjoner på ein

behandlingtrengande depresjon med mykje angst og kognitive utfall. Det er og høg score på 2

uavhengige faktorar på posttraumatisk stressliding, og i samtale med pasient fortel han at han har

opplevingar frå eit opphald som FN-soldat i XXXXXXX han framleis slit med. Ein sit derfor igjen

med testresultat som syner normal hjerneorganisk funksjon, med ein del psykiske symptom på

depresjon og posttraumatisk stress-syndrom, samt høg akutt angst, som ein tenkjer kan forklare

hukommelsesvanskane han har hatt».

Nemnda visere videre til dr. Arne Sundes erklæring av 21. mars 2009, hvor overnevnte epikrise

kommenteres slik:

«Nevropsykologen mente han hadde ein depresjon og han vart vist til Psykiatrisk klinikk der han

var i desember 08. Men dei kunne ikkje påvise depresjon, angst eller manisk tilstand. Han viste

teikn til PTSD men det einaste traumatiske han hadde vore utsett for var under teneste i

XXXXXXX for mange år sidan og han har ikkje hatt symptom på slik liding. Det han klaga over

var konsentrasjonsvanskar og manglande hukommelse og nemnde ting han hadde gløymt.»

Erklæringene etterlater etter nemndas syn usikkerhet med hensyn om de symptomer som

beskrives er forenlig med det som normalt ses hos personer med psykiske lidelser etter

traumatiske hendelser. Samtidig er det ikke tvilsomt at han har vært i internasjonal tjeneste og

han har selv redegjort for hendelser som har skadeevne. Etter nemndas syn fremstår det derfor

som et åpent og uutredet spørsmål i hvilken grad skadelidte er påført en psykisk

belastningsskade som følge av FN-tjenesten. Det medfører at det også er uklart hva årsaken til

at skadelidte er blitt varig ervervsmessig ufør skyldes. Etter nemndas syn er saken ikke

tilfredsstillende opplyst, men etterlater tvil omkring diagnose og årsak. Dette forsterkes

gjennom skadelidtes egen angivelse av hendelser under tjenesten som har innvirkning på

totalvurderingen. Slik saken fremstår er de vurderinger som er gjort i forbindelse med at

skadelidte ble innvilget uførepensjon ikke tilstrekkelig til å ta stilling til årsaksspørsmålet, selv

om de somatiske lidelsene synes å ha en fremtredende plass i hans sykdomsbilde. Det vises i

den sammenheng til de lempelige beviskrav som stilles etter kompensasjonsforskriften og de

lempeligere beviskrav som stilles etter billighetsforskriften.

For å sikre tilfredsstillende opplysning av saken, er det påkrevet med innhenting av en

spesialisterklæring i samsvar med det særskilte mandatet for kompensasjonsordningen. Det må

vurderes hvorvidt det foreligger en selvstendig psykisk belastningsskade, jf. mandatets pkt. V.1.

Særlig viktig vil det også være å gi en særskilt vurdering av hvor stor del av de psykiske plager

som eventuelt er knyttet til fysiske skadefølger og hvor stor del som skyldes en selvstendig

psykisk lidelse, jf. pkt. V.7.

Nemnda legger etter dette til grunn at skadelidte har krav på å få dekket utgifter til utarbeidelse

av en ny spesialisterklæring. Valg av spesialist må skje i et samarbeid mellom skadelidte og

SPK. Skadelidte har krav på å få dekket rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i

anledning krav under kompensasjonsforskriften. Skadelidte bør veiledes om sine rettigheter , jf

også forvaltningslovens § 11 og SPKs plikt i så henseende.

Det påhviler SPK å vurdere kravet fra skadelidte på nytt når ny sakkyndig erklæring er

innhentet. Saken bør gis prioritet og følges opp utenom den alminnelige saksrekken.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge. Saken hjemvises til ny behandling i SPK. SPK skal innhente ny

spesialisterklæring i samsvar med særskilt mandat og deretter foreta ny behandling av saken.


***

Oslo, 9. juli 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: xxxxxxxxx


Klagen gjelder: Dekning av utgifter til juridisk bistand under






Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen


***


Klagen gjelder krav om dekning av utgifter til juridisk bistand etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner (kompensasjonsforskriften). xxxxxxxxxxx tjenestegjorde i tre kontingenter i xxxxxxxxxxx. I 2011 ble det fremmet krav om kompensasjon, men xxxxx avgikk ved døden under saksbehandlingen. Etter innhenting av helsejournal og trygdemappe ble kravet avslått. Avslaget bygger blant annet på at psykisk belastningsskade ikke kunne anses dokumentert. Vedtaket ble ikke påklaget, men advokat Tuflått fremsatte krav om dekning av sine utgifter til juridisk bistand i anledning saken. SPK påpekte at utgiftene i utgangspunktet ikke er dekningsmessige, men fant etter en helhetsvurdering å dekke kr. 10.000 av det totale kravet på kr. 19.656 inkl.mva. Advokat Tuflått har påklaget vedtaket med krav om at utgiftene dekkes i sin helhet. Det anføres at psykisk skade er tilstrekkelig dokumentert i skadelidtes søknad om menerstatning til NAV.

2. Nemndens vurdering

I § 10 i kompensasjonsforskriften fremgår det at rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand dekkes «i den utstrekning skadelidte kan dokumentere psykisk belastningsskade og tjeneste i internasjonal operasjon.» Det følger av dette at skadelidte selv må sannsynliggjøre at det foreligger en psykisk belastningsskade for å ha krav på utgiftsdekning. Nemnda kan etter en gjennomgang av den foreliggende dokumentasjon ikke se at det foreligger noe i de medisinske journalene som gir grunnlag for å hevde at avdøde har hatt en psykisk belastningsskade. Den eneste indikasjon på dette, finnes i skadelidtes egen angivelse i søknad om menerstatning. Dette er åpenbart ikke tilstrekkelig og nemnda finner derfor uten videre drøfting at kravet må avslås. For klageomgangen er det fremmet et krav stort kr. 4.875 inkl.mva. Dekning av disse utgiftene forutsetter på samme måte at det dokumenteres en psykisk belastningsskade, jf. forskrift 2011-06-24 nr. 651 § 13. Også dette kravet blir således å avslå.

3. Konklusjon Klagen tas ikke til følge. Vedtaket er enstemmig.

*** Oslo, 28. mars 2012 _______________________ Anne Stine Eger Mollestad Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxx Xxxxxxx

Klagen gjelder: Krav etter forskrift om særskilt kompensasjon

og forskrift om billighetserstatning




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen


***


Klagen gjelder krav etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner (kompensasjonsforskriften) og krav etter forskrift 2004-12.02 nr. 1563 om billighetserstatning.

Xxxx Xxxxxxx, heretter kalt skadelidte, deltok i FN-tjeneste i Xxxxxxx xxxx xxxxxxx x XXXX

og xxx xxxxxxx x XXXX. Etter tjenesten har skadelidte hatt ulike småjobber og mottatt

sosialstønad. Fra 2000 fikk skadelidte innvilget 50 % uførepensjon. Han jobber 50 % og er

aleneforsørger for to barn. I 2005 ble skadelidtes søknad om menerstatning avslått.

Begrunnelsen var at hans psykiske problemer ikke er oppstått som følge av FN-tjenesten.

Klage over vedtaket førte ikke frem.

Ved søknad datert 28. november 2010 ble det fremsatt krav om kompensasjon for senskader

etter FN-tjenesten. I den anledning ble det utarbeidet spesialisterklæring av psykiater Peter

Kjær Gravgaard i samsvar med mandat fra FD.

Dr. Gravgaard kommer til at skadelidte oppfyller kriteriene for diagnosen agorafobi med

panikklielse og fastsetter den varige medisinske invaliditeten til 25 %, men kommer til at det

ikke foreligger årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og de psykiske plager. Dr. Gravgaard

konkluderer med at skadelidte ikke oppfyller kriteriene for diagnosen posttraumatisk

stresslidelse (PTSD). På bakgrunn av dette blir skadelidtes krav om kompensasjon og

billighetserstatning avslått av SPK.

I rettidig klage har skadelidte anført at det er FN-tjenesten som er årsak til hans psykiske

plager og uførhet. Han er uenig i at han ville ha hatt de samme psykiske symptomene også uten

å ha tjenestegjort i Xxxxxxx.

Skadelidte er ikke representert ved advokat og deltok ikke ved Klagenemndas behandling av

saken. Det har ikke kommet merknader til saksfremstillingen og saken står derfor i samme

stilling som ved SPKs vurdering.


Det legges innledningsvis til grunn at skadelidte lider av en psykisk lidelse. Spørsmålet i saken

er om skadelidte i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at denne springer ut av tjeneste i

internasjonale operasjoner.

Kravene til årsakssammenheng utledes av betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil

tjenesten være årsak til den psykiske belastningsskaden skadelidte lider av, dersom den har

vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det er den skadelidte

som bærer bevisbyrden for at det foreligger en slik nødvendig og tilstrekkelig

årsakssammenheng. Årsakskravet mellom en handling og en skade er vanligvis oppfylt dersom

skaden ikke ville ha skjedd om handlingen tenkes borte. Handlingen er da en nødvendig

betingelse for at skaden inntrer, jf. eksempelvis Rt. 1992 s. 64. Kravene til bevis for å konstatere

årsakssammenheng er lempeligere etter kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartementets

tolkningsnotat av 22.11.2010, hvor det heter: «Da de fleste kravene under

kompensasjonsordningen ligger langt tilbake i tid, skal beviskravet praktiseres lempeligere enn etter

et krav under det alminnelige erstatningsmessige grunnlag.»

I den innhentede spesialisterklæringen konkluderer dr Gravgaard med at det er få

holdepunkter for at tjenesten i Xxxxxxx har hatt noen betydning for utviklingen av skadelidtes

psykiske plager. Han viser til at det ikke er dokumentert noen følgevirkninger i nær tid til

oppholdene i Xxxxxxx. Dr. Gravgaard uttaler at skadelidte med stor sannsynlighet ville ha

utviklet samme symptomer også uten å ha deltatt i operasjonene i Xxxxxxx. Han mener at den

betydelige psykiske belastningen som oppstod hos skadelidte når han overtok omsorgen for

sine to barn har hatt vesentlig betydning for hans utvikling av psykiske plager.

Nemnda kan heller ikke se at det i de relativt omfattende journalnotater fremkommer informasjon som knytter FN-tjenesten til skadelidtes lidelse. I forbindelse med skadelidtes søknad om uførepensjon ble det utarbeidet spesialisterklæring av klinisk sykepleier Aud Vågå, der det konkluderes med at skadelidte er aleneforsørger for sine to sønner og opplever stor grad av stress og belastning i forbindelse med dette. Her fremgår det også at skadelidte mener at han i XXXX fikk hjertetrøbbel på grunn av stresset mor til hans barn utsatte ham for. Samtidig fikk han panikk, ble redd, fikk masse tanker i hodet og har en gang oppsøkt politiet for å bli tvangsinnlagt i psykiatrisk avdeling. I spesialisterklæringen nevnes bare påkjenninger fra det sivile liv. Det står ingenting om vanskelige forhold ved FN-tjenesten.

Skadelidte ble ikke utsatt for noe spesifikk alvorlig traume under oppholdene i Xxxxxxx og han vurderte selv tjenesten som lett. Det meste tyder på at diagnosen agorafobi med panikklidelse skyldes skadelidtes forhold til sin tidligere samboer som hadde uttalte rusproblemer og den mangeårige konflikten som oppstod mellom dem etter at han tok kontakt med barnevernet. Helheten i saken tyder på at skadelidtes psykiske plager skyldes hans fortvilte familiære situasjon og hans omsorg og bekymring for barna. I den medisinske dokumentasjonen har skadelidte også selv uttrykt at mor til hans barn er årsak til hans psykiske tilstand.

Med bakgrunn i den foreliggende medisinske dokumentasjon sammenholdt med sakens øvrige opplysninger, er det etter nemndas vurdering grunn til å konkludere med at de livspåkjenninger skadelidte har vært utsatt for etter tjenesten er årsak til hans psykiske lidelse. Det er ikke fremkommet noen opplysninger som underbygger at FN-tjenesten har hatt innvirkning på hans psykiske helse og medført at han er blitt ufør. Selv med lempeligere krav til bevis, fremstår det for nemnda som overveidende sannsynlig at diagnosen agorafobi med panikklidelse har sin årsak i andre forhold enn tjenesten i Xxxxxxx. Skadelidte har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at hans psykiske plager skyldes FN-tjenesten. På denne bakgrunn blir hans krav om kompensasjon å avslå. I henhold til forskrift om billighetserstatning stilles det ennå lempeligere beviskrav for å oppnå erstatning, men i fravær av noen indikasjon på årsakssammenheng mellom psykiske plager og tjeneste, er det heller ikke grunnlag for erstatning etter denne forskriften.

1. Konklusjon



***

Oslo, 1. juni 2012

________________________


Klagenemndas leder







Tel. forværelset: 23096110. Tel. saksbehandler: 23096187


VEDTAK


Klager: XXXXXXXXXXXXX



under Forskrift 2009-12-22 nr. 1768





Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas delvis til følge.

Delvis dekning av salærkrav for klageomgangen

***


Klagen gjelder krav om dekning av utgifter til juridisk bistand etter forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning (kompensasjonsforskriften). XXXXXXXXXXXXX, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i XXXXXXX i to kontingenter i XXXX-XXXX. I august 2010 fremmet advokat Tuflått krav etter kompensasjonsforskriften på vegne av skadelidte. SPK innhentet deretter medisinske journaler og trygdemappe, og etter enighet mellom partene ble dr. Kjersti Narud forelagt oppdraget med å utarbeide spesialisterklæring etter standardmandatet for kompensasjonsforskriften. Basert på hennes erklæring ble skadelidte tilkjent maksimal kompensasjon i vedtak av 16. august 2011. Ved sakens avslutning fremmet advokat Tuflått krav om dekning av utgifter til juridisk bistand på totalt kr. 74.625 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 33, 5 timer. SPK mener at det totale omfanget av juridisk bistand går utover det som er rimelig og nødvendig. Etter en konkret vurdering ble det besluttet å dekke kr. 35.000. Skadelidte ved advokat Tuflått har rettidig påklaget vedtaket. Det anføres at det ikke er grunn til å fravike de nøyaktig førte timelistene. Advokat Tuflått fremholder at det i denne saken vært en del ekstra arbeid i forbindelse med valg av spesialist. Spesialisten ble valgt etter forslag fra advokat Tuflått og det har vært hans ansvar å følge dette opp. Det er også vist til at skadelidte har fått 100 % kompensasjon og at SPK har dekket like store salærkrav i saker hvor det ikke har vært nødvendig med spesialisterklæring. Det har ikke kommet inn merknader til saksfremstillingen. Saken står derfor i samme stilling som for SPK


Det fremgår av § 10 i kompensasjonsforskriften at «Rimelige og nødvendige utgifter til utarbeidelse av spesialisterklæring og utgifter til juridisk bistand i anledning saken dekkes i den utstrekning skadelidte kan dokumentere psykisk belastningsskade og tjeneste i internasjonal operasjon.» Om tolkningen av bestemmelsen viser nemnda til tidligere avgjørelser om salær, herunder blant annet sak 7/2011, 10/2011, 12/2011, 14/2011, 16/2011, 21/2011, 26/2011 og 37/2011. Det er utgifter til rimelig og nødvendig juridisk bistand som er dekningsmessig etter kompensasjonsforskriften. Med bakgrunn i skadelidtes anførsler fastslår nemnda innledningsvis at utfallet av kompenasjonssaken ikke har betydning for vurderingen av hva som anses som rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand. Det er videre irrelevant at skadelidtes advokat tidligere har fått dekket salær i samme størrelsesorden i andre saker under kompensasjonsforskriften. Det presiseres videre at SPK skal foreta en konkret vurdering av advokatutgiftene i hver enkelt sak. Det er naturlig å se hen til tidligere praksis omkring vurderingen av hva som er rimelig og nødvendig, men det kan ikke legges til grunn at det finnes en norm for hva som er normal størrelsesorden. Dette vil åpenbart variere fra sak til sak, så vel ut fra sakens kompleksitet som skadelidtes ressurser og egen situasjon. Advokat Tuflått har fremsatt krav på dekning av salær ut fra et arbeid på 33, 5 timer. Timebruken fremstår som omfattende, og avviker markant fra det som normalt kreves for å ivareta den skadelidtes interesser i denne type saker. For nemnda er det da vesentlig å se om det er forhold knyttet til denne konkrete saken som tilsier mer omfattende tidsbruk enn det som er vanlig i langt de fleste sakene under ordningen. Advokat Tuflått anfører at det har vært en del ekstra arbeid i forbindelse med valg av spesialist og at han har hatt et særlig ansvar for å følge opp dr. Kjersti Narud. SPK bestrider at det har vært tidkrevende uenighet omkring valg av spesialist. Etter nemndas syn er det å bli enige om spesialist en del av det ordinære arbeidet etter forskriften. Nemnda kan etter en gjennomgang av foreliggende e-postkorrespondanse ikke se at det er arbeidet med dette som utgjør noen vesentlig del av antallet timer som er ført.

Timelisten reflekterer heller ikke omfattende tidsbruk knyttet til arbeidet med valg av spesialist. Det er således ikke her omfanget av tidsbruk har gått med. SPK har forestått det alt vesentligste av dokumentasjonsinnhenting og fremholder at oppgaven påhviler dem. Etter nemndas syn kan SPK ikke kategorisk avvise ethvert arbeid advokaten utfører mot NAV og trygdekontor. Det må foretas en konkret, skjønnsmessig vurdering av hva som er rimelig og nødvendig juridisk bistand i anledning saken. Det aksepteres at advokaten ikke avskjæres en hver mulighet for å fakturere tidsbruk knyttet til slikt arbeid. Nemnda kan ikke se at saken har reist vanskelige juridiske spørsmål. Ut fra timelistene finner nemnda at advokat Tuflått har fakturert fullt salær på rene administrative oppgaver som for eksempel dokumentoversendelser. Dette er arbeid som effektivt kan utføres av en sekretær og som ikke danner grunnlag for den høyere timepris advokaten opererer med. Det er flere steder er ført forholdsmessig omfattende tidsbruk for oppgaver som fremstår som meget beskjedne, og som etter nemndas syn må kunne utføres på en betydelig mer effektiv måte. Verken sakens dokumenter eller advokatens egen redegjørelse, synliggjør hva som kan ha tatt tid. Advokat Tuflått har anført at det er veldig individuelt hvor omfattende klientoppfølgningen er i disse sakene. Men han har ikke gjennom sitt krav eller senere klage på noen måte påvist hva som i denne saken har medført det store kostnadspådraget. Etter nemndas vurdering overstiger salæret langt det rimelige og nødvendige. SPKs syn har i hovedsak ført frem, men nemnda finner som sagt over at det må foretas en konkret, skjønnsmessig vurdering av hva som er rimelig og nødvendig juridisk bistand i anledning saken også når det gjelder arbeid mot NAV. Nemnda finner på denne bakgrunn å dekke noe mer enn det SPK har kommet til. Nemnda legger etter dette til grunn at utgifter til juridisk bistand skal dekkes med kr. 40.000 inkl.mva. Med fradrag for det som allerede er utbetalt tilkommer skadelidte ytterligere kr. 5000. For klageomgangen har advokat Tuflått fremsatt krav om dekning av salær med totalt kr. 4.625 inkl.mva. Kravet gjelder bistand for to timer. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med klageomgangen. Basert på den meget kortfattede klagen som er fremsatt, finner Klagenemnda kravet høyt. Klagen gjelder utelukkende salærkravet og de anførsler som er fremsatt er ikke underbygget gjennom dokumentasjon eller annen påvisning i de foreliggende dokumenter, men fremstår kun som relativt løse påstander. Nemnda finner at kravet i sin helhet ikke kan anses som rimelig og nødvendig i anledning saken og fastsetter etter dette salæret til kr. 2.312,50 inkl.mva. tilsvarende juridisk bistand for 1 time.

3. Konklusjon Klagen tas delvis til følge idet skadelidte har rett på å få dekket kr. 5.000 inkl mva til juridisk bistand etter kompensasjonsforskriften. Det samlede salær utgjør totalt kr 40.000 inkl.mva. SPK dekker utgifter til juridisk bistand for klageomgangen med kr. 2.312.50 inkl.mva. Vedtaket er enstemmig.

*** Oslo, 9. juli 2012 _______________________ Anne Stine Eger Mollestad Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 40/2011 Klager: XXXXXXXXXX Klagers prosessfullmektig: Advokat Paal Henrich Berle Klagen gjelder: Krav om ytterligere kompensasjon etter


Beslutningsdato: 20. juni 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas til følge – skadelidte har rett på full kompensasjon. Utgifter til juridisk bistand i klageomgangen dekkes i sin helhet.

***





XXXXXXXXXXXX, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i XXXXXXX i perioden XXXXXXXX

XXXXXXX til XXXXXXX som geværsoldat. Etter hjemkomst kom han ganske umiddelbart under

behandling og ble i XXXX diagnostisert med schizofreni. På grunn av betydelig

behandlingskontakt foreligger det svært omfattende medisinsk dokumentasjon. I stønadsbrev

av 29. mars 1988 ble skadelidte innvilget 100 % uførepensjon med tilbakevirkende kraft fra 1.

juni 1983. I vedtak av 8. april 1999 fikk skadelidte innvilget søknad om menerstatning og den

varige medisinske invaliditeten ble vurdert å høre inn under invaliditetsgruppe 4 (35-54 %).

Den 9. februar 2010 ble det fremsatt krav om kompensasjon på grunn av psykiske senskader

etter FN-tjenesten i XXXXXXX. Statens pensjonskasse (SPK) startet innhenting av medisinsk

dokumentasjon og innhentet spesialisterklæring fra psykiater Jan Øystein Berle i samsvar med

mandat fra Forsvarsdepartementet (FD). Spesialisterklæringen ble avgitt 9. februar 2011, hvor

det legges til grunn at skadelidte har utviklet så vel PTSD som schizofreni. Den sakkyndige

finner det overveiende sannsynlig med en sannsynlighetsovervekt langt over grensen på 50 %

for at det foreligger årsakssammenheng mellom tjenesten og PTSD. Utviklingen av schizofreni

finner han langt mer problematisk å konkludere med hva gjelder årsak, og finner at

sannsynligheten etter beste skjønn som mindre enn 50 %. Den samlede medisinske invaliditet

settes til 95 %. I vedtak av 12. april 2011 ble skadelidte skjønnsmessig tilkjent 20 prosent av full

kompensasjon med fradrag for tidligere utbetalt billighetserstatning, slik at kompensasjon etter

dette utgjør kr. 215.027.

På bakgrunn av spesialisterklæringen, la SPK til grunn at skadelidte ville ha utviklet schizofreni

uavhengig av belastningen han ble påført under tjenesten. SPK fant det er lite sannsynlig at

skadelidte i dag ville ha vært arbeidsfør dersom tjenesten tenkes borte, på grunn av

sinnslidelsen sammenholdt med diverse alvorlige somatiske helseplager inkludert degenerativ

nevrologisk sykdom. De fant at det likevel kunne herske noe usikkerhet omkring hvor sterkt

plaget skadelidte ville ha vært dersom han ikke i tillegg hadde hatt en vedvarende

personlighetsforandring som følge av XXXXXXX-oppholdet. SPK viste til at dersom det totale

symptomtrykket hadde vært lavere, så kunne det tenkes at skadelidte ville ha hatt en viss, om

enn begrenset, restarbeidsevne i behold. Sett hen til de hensyn som ligger til grunn for

kompensasjonsordningen, og på bakgrunn av overnevnte usikkerhet, valgte SPK

skjønnsmessig å tilkjenne en kompensasjon basert på 20 % av full kompensasjon.

I e-post av 24. mai 2011 meddelte advokat Berle at skadelidte ville påklage vedtaket. I

begrunnelsen for klagen, som ble fremsatt 12. oktober 2011, fremgår det at skadelidte mener

seg berettiget til full kompensasjon, og fremholder at det må utvises stor forsiktighet med

hensyn til å vektlegge at sykdomsutviklingen ville ha vært den samme om tjenesten tenkes

borte. Skadelidte viser til den sakkyndiges betydelige usikkerhet om dette, hvor det i

erklæringen bl.a. fremkommer at ”Det er ikke mulig på meningsfullt vis å skille effekten av

disse to tilstandene da hver av disse i betydelig grad kan påvirke skadelidtes funksjonsevne”.

Skadelidte viser videre til at det verken forelå noen inngangsinvaliditet eller sikker psykiatrisk

lidelse før tjeneste. Den sakkyndige erklæringen påviser at tjenesten har påført ham en

omfattende og varig medisinsk invaliditet. Samtidig hefter det stor usikkerhet om eventuelle

alternative og tjenesteuavhengige årsaksforhold. Det anføres at den betydelige usikkerheten

ikke kan gå utover klager. SPK har ikke funnet grunn til å omgjøre sitt vedtak og har sendt

saken frem for klagebehandling.

Hverken skadelidte eller advokaten møtte ved nemndas behandling av saken.


Det rettslige grunnlaget for rett til kompensasjon etter forskriften er at det foreligger en

psykisk belastningsskade som følge av tjeneste i internasjonale operasjoner, jf forskriften § 3.

Det er uomtvistet at det foreligger en psykisk belastningsskade i form av en alvorlig PTSD, som

skyldes tjeneste i internasjonale operasjoner. Det er videre på det rene at skadelidte i dag er 100

% varig ervervsmessig ufør.

Saken kompliseres ved at skadelidte ved siden av den alvorlige PTSD-diagnosen har utviklet

schizofreni samt en del somatiske plager. SPK har lagt til grunn at han uavhengig av tjenesten

ville ha utviklet disse lidelsene og at disse ville ha medført at han kun ville ha hatt en meget

begrenset restervervsevne, skjønnsmessig satt til 20 % som har dannet grunnlaget for

kompensasjon.

Slik nemnda ser det, reiser saken for det første spørsmål ved om tjenesten utløste

schizofrenilidelsen eller om denne ville ha utviklet seg uansett. Forutsatt at schizofrenilidelsen

er utløst av hendelser under tjenesten, er nemnda av den oppfatning at lidelsen må defineres

som en psykisk belastningslidelse, jf forskriften § 3. Det medfører at skadelidte da i

utgangspunktet vil kunne være berettiget til kompensasjon. Det forutsetter dog at det foreligger

faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom tjenesten og utviklingen av schizofreni. Oppstår

schizofrenien i faktisk tidsmessig sammenheng med tjenesten uten at det er hendelser under

tjenesten som har utløst den, er det ikke tjenesten som er årsak. Tjenesten må således ha hatt

skadeevne, og denne må ha realisert seg i form av schizofreni. Skyldes utviklingen av

schizofreni at skadelidte har vært særlig mottakelig, må det videre vurderes om denne

disposisjonen har vært en vesentlig og aktivt virkende årsaksfaktor ved utviklingen av den

aktuelle lidelse, slik at den skal hensyntas. Det må videre vurderes om utvikling av schizofreni

er en adekvat skadefølge av tjenesten.

Kravene til årsakssammenheng utledes av betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil den

psykiske belastningsskaden være årsak til hele skadelidtes ervervsuførhet, dersom den har

vært en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Nemnda vil i den





kompensasjonsordningen, jf. Forsvarsdepartementets tolkningsnotat av 22.11.2010, hvor det

heter: «Da de fleste kravene under kompensasjonsordningen ligger langt tilbake i tid, skal


grunnlag.»

Nemnda finner likevel grunn til å presisere at de samme lempelige krav til bevisvurdering ikke

kan gjelde for så vidt gjelder spørsmålet om skaden er en adekvat følge av hendelsen. Det er en

rent rettslig årsaksvurdering, slik nemnda ser det, og kan av den grunn ikke underlegges

samme lempelige beviskrav. Forutsatt at det foreligger en faktisk årsakssammenheng, må

nemnda således ta stilling til om skadefølgen er en påregnelig og nærliggende følge av

hendelsen eller om den er for fjern og avledet til at det er naturlig å knytte ansvar til den. Denne

vurderingen må bygges på alminnelig erstatningsmessig grunnlag.

Nemnda må i neste omgang ta stilling til om skadelidte om tjenesten tenkes borte, uansett ville

ha vært mer enn 80% ervervsufør som følge av schizofreni og somatiske plager, slik SPK

anfører. Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig

ufør, påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak bl.a. sak

4/2011, 15/2011 og 18/2011.

Nemnda går så over til å drøfte om utviklingen av schizofreni kan knyttes til tjenesten. Det

legges umiddelbart til grunn at tjenesten har hatt skadeevne, jf det faktum at skadelidte utviklet

en alvorlig form for PTSD som følge av tjenesten. Den sakkyndige har gitt uttrykk for at han

finner ”det langt mer problematisk å konkludere hva gjelder årsaken/ årsakene” til utviklingen av

schizofreni. Det foreligger premorbide personlighetstrekk forutfor de traumatiske hendelsene i

XXXXXXX, og den sakkyndige uttrykker at ”Nettopp sen utvikling, atferdsproblemer, vansker i

skolesituasjon samt spesielle personlighetstrekk med grader av asosialitet, nevnes ofte som trekk en

kan se hos en person som senere utvikler schizofreni”. Men samtidig gir han utrykk for at ”dette er

nokså uspesifikke symptomer og trekk som på ingen måte behøver å bety at en schizofreni vil

komme til å utvikle seg”.

Den sakkyndige uttrykker videre:

”Det er mulig at belastningen som XXXXXXX-oppholdet representerte for ham har vært en

utløsende faktor for at det akkurat var i denne periode hans schizofreni begynte å vise aktive

psykotiske symptomer.

Med XXXXXXX-oppholdet tenkt borte ville det fremdeles medført at (skadelidte) med sine

premobide personlighetstrekk og grader av dysfunksjon samt genetiske sårbarhet for psykisk lidelse,

var i klar forhøyet risiko for å utvikle schizofren sykdom i ungdomsalder eller tidlig i voksenlivet,

men at sykdomsdebut kunne ha blitt noe senere gitt at han ikke var utsatt for slike belastninger.

Basert på dagens kunnskap om schizofreni der biologisk sårbarhet og genetiske forhold vektlegges

tyngst, er det den sakkyndiges oppfatning at risikoen for at han utviklet schizofren sykdom fortsatt

ville vært høy og med et videre sykdomsforløp mest sannsynlig som en kronisk schizofreni, også

dersom vedkommende ikke hadde utført den aktuelle tjenesten.

Sannsynligheten for årsakssammenheng mellom FN-tjenesten og utvikling av schizofreni vurderes

etter beste skjønn som mindre enn 50%. Symptomutformingen av hans schizofreni ville naturlig

nok være noe annerledes dersom han ikke hadde utført den aktuelle tjenesten i det symptomene

gjennom hele hans alvorlige sinnslidelse har vært ’farget’ av det han opplevde i XXXXXXX,

sannsynligvis ville det totale symptomtrykket vært lavere. Det er imidlertid klart at enhver slik

sakkyndig vurdering er beheftet med en meget betydelig usikkerhet.”

Av den foreliggende dokumentasjon fremkommer at schizofreni oppstår som følge av samspill

mellom arv og miljø og kan være traumeutløst. Det er alment medisinsk akseptert at

stressituasjoner har en tendens til å utløse schizofreni når man først er disponert for lidelsen.

Det fremgår også av den sakkyndiges premisser at det er mulig å utvikle vedvarende

personlighetsforandringer uten predisposisjon eller ekstraordinær sårbarhet om hendelsene

man utsettes for er ekstreme nok. Ut fra den foreliggende dokumentasjon, legger nemnda

likevel til grunn at skadelidte forut for tjeneste oppebar symptomer forenlig med personer som

senere utvikler schizofreni. Det er dog ikke tvilsomt at det ikke forelå noen inngangsinvaliditet.

Det er en nær tidsmessig sammenheng mellom FN-tjenesten og skadelidtes utvikling av

schizofreni. Symptomene han oppebar var sterkt knyttet til opplevelser i tjenesten. Han ble

umiddelbart tatt under behandling og ble diagnostisert som schizofren relativt kort tid etter

hjemkomst. Han ble ikke på det tidspunkt diagnostisert med PTSD, men det er uomtvistet at

han utviklet PTSD som følge av tjenesten. Med bakgrunn i de beskrivelser den sakkyndige

har gitt om skadelidtes tilstand forut for tjenesten, finner nemnda videre å legge til grunn at

skadelidte var disponert for utvikling av schizofreni og således hadde en sårbarhet. Det

fremstår som overveiende sannsynlig at denne sårbarheten ble realisert i forbindelse med

tjenesten. Utgangspunktet er at det ikke leder til noen begrensning i erstatningsansvaret om

skadelidte var særlig sårbar, slik at konsekvensene av den psykiske belastningen derfor er mer

omfattende for ham enn for de fleste andre. Dersom skadelidte hadde en særlig mottakelighet

som må anses som den helt overveiende årsak til utviklingen lidelsen, kan sårbarheten tillegges

vekt. Hovedregelen er dog etter alminnelig erstatningsrett at skadelidte har krav på full

erstatning selv om lidelsen delvis skyldes at skadelidte har vært særlig mottakelig. Skadevolder

må ta skadelidte som han er. Skadevolder må altså yte full erstatning, der lidelsen er utløst av

ansvarshendelsen, også der lidelsen blir mer omfattende enn for en normalt motstandsdyktig

person. Dersom disposisjonen for utvikling av schizofreni har vært en vesentlig og aktivt

virkende årsaksfaktor ved utviklingen av den aktuelle skade, skal den dog hensyntas.

Spørsmålet blir da i hvilken utstrekning tjenesten er en nødvendig betingelse for skadens

inntreden.

Det er skadelidte som har bevisbyrden for dette, men det er tilstrekkelig at det er mer

sannsynlig at hendelsene har vært en nødvendig betingelse, enn at de ikke har vært det, jf Rt.

1992 s. 64. Fra dommen hitsettes:

”Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse – de som tidsmessig inntrer

først – kunne være ’disponerende’, mens en enkelt vil fremtre som den ’utløsende’ årsak. Men

såfremt de ’disponerende’ skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne

være ansvarsbetingende” (s 70)

Selv om tjenesten således har vært en utløsende årsak, vil den ikke være en nødvendig

betingelse, dersom skadelidte ville ha utviklet schizofreni uansett. Det er her viktig å trekke

opp en grense mellom det å etablere et ansvar basert på at tjenesten utløste lidelsen, og om

eventuelt etterfølgende realisering av schizofreni danner grunnlag for å begrense ansvaret. En

begrensning i ansvaret er det skadevolder som bærer bevisbyrden for, jf Rt 1999 s 1473. Dette

kommer nemnda tilbake til. Sårbarheten skadelidte bar må altså ha blitt utløst av hendelser

under tjenesten og ikke oppstått uavhengig av disse. Den sakkyndige knytter skadelidtes

symptomer til hendelsen under tjenesten. Det fremgår bl.a. av erklæringen:

”…er det ikke tvilsomt at (skadelidte) ved flere hendelser har befunnet seg i objektivt sett

livstruende situasjoner.

(Skadelidte) har nærmest i alle år etter XXXXXXX vært plaget med hørsels- og

synshallusinasjoner. Dette har vært oppfattet som et ledd i hans schizofrene grunnlidelse der så vel

vrangforestillinger, hallusinasjoner, personlighetsendringer og funksjonssvikt er vanlige symptomer.

Innholdet i de beskrevne hallusinasjonene har i alle år etter at han fikk sin schizofrene lidelse i

betydelig grad dreiet seg om tematikk knyttet til de krigsopplevelsen han har hatt i XXXXXXX. I

perioder har han åpenbart hatt mer uttalte symptomer og plager enn i andre perioder, så vel hans

livssituasjon, ytre omstendigheter og aktuelle medikasjon synes å kunne ha betydning for

intensiteten i disse symptomene. Han gir fortsatt, vinteren 2010-2011 uttrykk for at han har

vedvarende og påtrengende og plagsomme tanker og minner knyttet til de traumatiske hendelsene,

samt at han fortsatt har skremmende opplevelser av å høre stemmer knyttet til krig og dreping.”

Det fremgår videre i erklæringen at skadelidtes symptomer er farget av hans erfaringer under

tjenesten og at det er vanskelig å skille symptomene fra hans PTSD-lidelse. Det fremgår bl.a.:

”Det er all grunn til å anta at hans psykotiske symptomer, og spesielt hans hallusinatoriske

opplevelser er ’farget’ av erfaringer og opplevelser fra XXXXXXX. Det vil i enkelte tilfeller være

vanskelig klart å skille hva som er ’flashbacks’ fra traumatiske hendelser og hva som er

hallusinasjoner knytte til den schizofrene grunnlidelsen.

(…)

Det er således en betydelig overlapping av symptomer mellom disse to kroniske tilstandene, slik at

det i dag, rundt 30 år etter traumene og omtrent like lenge etter debuten av den schizofrene

lidelsen, ikke er mulig med noen form for presisjon å kunne si hvilke av symptomene som klart

skyldes den ene eller den andre av disse to tilstandene.”

Ut fra de symptomer som er beskrevet, tidspunktet for debuten av symptomene og det faktum

at hendelser som skadelidte har vært utsatt for under tjenesten kan utløse en latent sårbarhet

for schizofreni, tilsier etter nemndas vurdering at tjenesten har vært en nødvendig betingelse

for å utløse skadelidtes schizofreni.

Det er videre et vilkår for erstatningsansvar at årsakssammenhengen er adekvat. Dersom

utviklingen av schizofreni er en upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende

handling, er det ikke rimelig å knytte ansvar til den. Det er ikke upåregnelig at hendelser som

objektivt sett oppleves som livstruende, medfører psykiske skadevirkninger. Det er hele

fundamentet for den kompensasjonsordning som er etablert for krigsveteraner. Derimot er

utvikling av schizofreni som følge av slike hendelser, noe som hører til sjeldenhetene. Men det

at det er en sjelden og uventet skadefølge er ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at

årsakssammenhengen er inadekvat. Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden

og den skadevoldende handling. I Rt 2007 s 172, som også omhandlet spørsmål om ansvar for

utvikling av schizofreni, kom Høyesterett til at det ikke var grunnlag for ansvar, idet

sykdommen ikke ble ansett å stå i en nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken. I den

saken dreide det seg om et fall fra stor høyde. Høyesterett kom frem til at det forelå faktisk

årsakssammenheng. Imidlertid var ikke skadefølgen i form av schizofreni ansett å være

adekvat. Det var ikke selve fallulykken som medførte utvikling av paranoid schizofreni, men de

etterfølgende negative konsekvensene – særlig det forhold at skadelidte mistet vesentlige

fritidsaktiviteter som var svært viktige for ham, sitt tidligere arbeid og at han gjennomgikk en

mislykket rehabilitering.

Retten uttaler: «Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således

ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og

utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig

grad ble påvirket av samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng

med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av

ulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den» (69).

Situasjonen i vår sak avviker markant fra dette, idet skadelidte utviklet så vel PTSD som

schizofreni i umiddelbar nærhet til de hendelser han var utsatt for og det er selve hendelsene

som hele tiden har preget hans sykdomsbilde senere. Det er samtidig på det rene at de

hendelser skadelidte har vært utsatt for er av en karakter, hvor det også er mulig å utvikle

schizofreni uten at man i utgangspunktet er genetisk disponert for det. Etter nemndas

vurdering er derfor utviklingen av schizofreni en adekvat følge av de hendelser skadelidte var

utsatt for. Det foreligger derfor som utgangspunkt ansvar.

Det vil likevel ikke være grunnlag for å yte erstatning, dersom det legges til grunn at skadelidte

om tjenesten tenkes borte, likevel ville ha utviklet schizofreni og blitt ervervsufør. Bevisbyrden

for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør, påhviler staten.

Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak bl.a. i sak 4/2011, 15/2011 og

18/2011.

Skadelidte har vært disponert for å kunne utvikle schizofreni. Den sakkyndige fremholder i sin

erklæring at schizofreni forekommer hos rundt 1 % av befolkningen og at debuten ofte vil være i

tenårene eller tidlig voksen alder. Han fremholder:

”Basert på dagens kunnskap om schizofreni der biologisk sårbarhet og genetiske forhold vektlegges

tyngst, er det den sakkyndiges oppfatning at risikoen for at han utviklet schizofren sykdom fortsatt

ville vært høy og med et videre sykdomsforløp mest sannsynlig som en kronisk schizofreni, også

dersom vedkommende ikke hadde utført den aktuelle tjenesten.”

Den sakkyndige redegjør ikke nærmere for hvordan sykdomsutviklingen ville ha vært eller

hvordan dette ville ha innvirket på skadelidtes livsførsel og ervervsevne. Det fremgår dog

følgende:

”Symptomutformingen av hans schizofreni ville naturlig nok vært noe annerledes dersom han ikke

hadde utført den aktuelle tjeneste i det symptomene gjennom hele hans alvorlige sinnslidelse har

vært ’farget’ av det han opplevde i XXXXXXX, sannsynligvis ville det totale symptomtrykket vært

lavere.”

SPK har for sin avgjørelse lagt til grunn skadelidte ville ha utviklet en alvorlig sinnslidelse samt

diverse alvorlige somatiske helseplager også om tjenesten tenkes borte, og at det derfor er lite

sannsynlig at skadelidte ville ha vært arbeidsfør dersom tjenesten tenkes borte. SPK erkjenner

dog en viss usikkerhet omkring hvor omfattende plaget skadelidte ville ha vært dersom han

ikke i tillegg hadde hatt en vedvarende personlighetsforandring som følge av XXXXXXX-

oppholdet. SPK legger derfor til grunn at skadelidte ville ha hatt en viss, om enn begrenset

restarbeidsevne i behold.

Slik nemnda ser det er det sannsynlig at de somatiske lidelsene skadelidte har utviklet henger

sammen med den schizofrene grunnlidelsen, og ikke ville ha oppstått om grunnlidelsen tenkes

borte. Det vises for så vidt til den sakkyndige erklæringen hvor det heter:

”Det er vel kjent at store personlighetsmessige endringer, noen ganger i form av en

personlighetsmessig avflatning, så vel som kognitive endringer og en funksjonssvikt, ledsager

sykdomsutviklingen av schizofreni.

Bildet kompliseres ytterligere ved at han også i årene som har gått siden XXXXXXX har fått påvist

degenerativ neurologisk lidelse, cortical atrofi, epilepsisykdom samt diabetes mellitus med

komplikasjoner.

Det er derfor ikke mulig i 2011, men noen stor grad av presisjon å anta hvilke plager og hvilken

funksjonssvikt som skyldtes den ene eller andre grunnlidelsen. Cortical atrofi kan også sees ved

schizofreni, som er påpekt av neurolog som tidligere har vurdert ham. Diabetes har også forhøyet

komorbiditet (samsykelighet) med schizofreni, og både uheldig livsstil som uheldig kosthold og

tendens til passivitet slik en kan se ved schizofreni, kan befordre utvikling av slik sykdom, samtidig

som medikasjon med antipsykotisk medikasjon også kan øke risiko så vel for metabolsk syndrom

som for diabetes og for hjerte- og karlidelser. Det er derfor vanskelig å kunne henføre alle disse

somatiske plagene som sekundære til PTSD.”

Det sentrale for nemndas vurdering blir derfor om det er sannsynliggjort at skadelidte ville ha

utviklet en schizofren lidelse dersom tjenesten tenkes borte, og om denne eventuelt ville ha

medført at skadelidte uansett ville ha vært ervervsufør.

Den sakkyndige legger til grunn som sannsynlig at skadelidte uansett ville ha utviklet

schizofreni, med bakgrunn i hans predisposisjon. Samtidig fremholdes at symptomene ville ha

vært andre og symptomtrykket lavere. Det fremgår med all mulig tydelighet i den meget

omfattende medisinske dokumentasjon at skadelidtes symptomer fra den schizofrene lidelse i

all hovedsak er knyttet til de dramatiske opplevelsene under tjenesten. Slik nemnda ser det vil

også det faktum at skadelidte også utviklet en alvorlig PTSD, ha virket inn på den schizofrene

lidelsen og forsterket symptomene.

Det er ikke redegjort for hva slags symptomer skadelidte ville ha hatt, dersom tjenesten tenkes

borte. Det er ei heller redegjort for hvordan en slik lidelse ville ha virket inn på skadelidtes

ervervsevne. Det er ikke redegjort for mulige behandlingstilbud eller muligheten for å leve et

fullverdig liv med en schizofren diagnose. Det er SPK som bærer bevisbyrden for at skadelidte

ville ha falt ut uansett. Siden SPK har tvilsrisikoen for alternative og hypotetiske

hendelsesforløp, må den tvil som foreligger med hensyn til utvikling av schizofreni og

derpåfølgende ervervsuførhet uansett, gå utover SPK. Det vises i den sammenheng også til

nemndas tidligere vedtak i bl.a. sak 4/2011, hvor nemnda også la til grunn at den lempeligere

bevisvurdering også må ha betydning for hvordan man ser på et alternativt og hypotetiske

hendelsesforløp, når det først er konstatert ansvar for staten.

For nemnda er det videre av sentral betydning at den massive sårbarheten som har realisert

seg gjennom psykiske belastninger under tjeneste, er beskyttet gjennom en særskilt

kompensasjonsordning med lempeligere krav til bevis. Det vises til Rt. 2000 s 1614, hvor

nettopp det faktum at lovgiver har valgt en standardisert erstatningsløsning er styrende for

resultatet. Fra dommen siteres fra side 1632:

”Regler om standardisert erstatning for tap i fremtidig erverv (…) har imidlertid til formål å

effektivisere erstatningsoppgjøret og å unngå tvil og uenighet om skadelidtes forventede utvikling

dersom yrkesskaden ikke hadde inntruffet. Spørsmålet om hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid

uten yrkesskaden, antar jeg nettopp er en problemstilling som man har villet unngå tvil og uenighet

om. Dersom det i alminnelighet skulle legges opp til bevisførsel om denne problemstilling, ville

derfor ordningen med standardisert erstatningsutmåling som er etablert, i realiteten bli satt til side

på et viktig punkt. Jeg tar ikke stilling til i hvilken utstrekning dette synspunktet kan anvendes uten

reservasjoner. Det er mulig at det kan foreligge spesielle tilfeller hvor man vil komme til at reglene

om standardisert erstatning ikke kan anvendes. Jeg antar at det kan reises spørsmål om dette vil

være situasjonen når det allerede da skaden inntrer, er på det rene at skadelidte om kort tid ville

gå ut av arbeidslivet.”




konkludere med at det ikke er holdepunkter for å legge til grunn som bevist at skadelidte etter

en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ervervsufør som følge av schizofreni. Nemnda

presiserer i den sammenheng at det ikke kan ses bort fra at skadelidte uansett ville ha utviklet

symptomer på en schizofren lidelse, men det er ikke holdepunkter for å konkludere med at

lidelsen ville hatt innvirkning på ervervsevnen. I den sammenheng vektlegger nemnda også det

faktum at tjenesten i massiv grad har hatt betydelig negativ innvirkning på skadelidtes

livskvalitet, både med bakgrunn i utviklingen av den alvorligste graden av PTSD, i tillegg til at

symptomene knyttet til schizofrenien i all hovedsak knytter seg de dramatiske hendelsene

under tjenesten. Det er opplevelsen fra tjenesten som er stadig tilbakevendende i skadelidtes

liv.

Konsekvensen av dette er at skadelidte har krav på full kompensasjon etter

kompensasjonsforskriften § 4. Full kompensasjon etter den særskilte kompensasjonsordningen

utgjør 35 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Dagens G er kr. 82.122, og full kompensasjon

utgjør da kr. 2.874.270. Det er tidligere utbetalt kr. 314.460 og kr. 215.027 som kommer til

fradrag, jf forskriftens § 5, 2. ledd. Kompensasjonen som skal utbetales utgjør etter dette kr.

2.344.783.

I forbindelse med klageomgangen har advokat Berle fremmet et krav på kr. 9.688 inkl. mva.

Dette kravet fremstår som rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i klageomgangen,

og nemnda finner at kravet etterkommes fullt ut.

3. Konklusjon

Klagen tas til følge, idet skadelidte har krav på maksimal kompensasjon etter den særskilte

kompensasjonsordningen. Med bakgrunn i at SPK alt har ytt 20 %, skal SPK utbetale ytterligere

kr. 2.344.783 til skadelidte.

SPK skal dekke utgifter til juridisk bistand i anledning klagebehandlingen med kr. 9.688 inkl.

mva.


***

Oslo, 9. juli 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxxx Xx Xxxxxxx



forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om særskilt

kompensasjonsordning.

Beslutningsdato: 20. september 2012



Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – skadelidte har krav på



klageomgangen.

***





Xxxxx Xx Xxxxxxx, heretter kalt skadelidte, deltok i FN-tjeneste i Xxxxxxx fra mars til august

XXXX. Under tjenesten opplevde han en rekke svært dramatiske situasjoner, blant annet under

slaget i Xxxxxxxx. Etter tjenesten har skadelidte hatt ulike jobber innenfor journalistikk,

presse- og informasjonsarbeid. Skadelidte har ikke klart å komme tilbake i inntektsgivende

arbeid etter at han ble sykmeldt i 2008. Skadelidtes søknad om rehabiliteringspenger etter en

uføregrad på 50 % ble innvilget i 2009. I 2010 ble skadelidte innvilget rehabiliteringspenger

etter en uføregrad på 100 %. Skadelidte har hatt vedtak om arbeidsavklaringspenger frem til

mars 2012.

I 2010 fremsatte skadelidte krav om erstatning for psykiske senskader etter FN-tjenesten. I den

forbindelse ble det innhentet spesialisterklæring fra psykiater Peter Kjær Gravgaard. Dr.

Gravgaard kommer til at skadelidte har PTSD og moderat depressiv lidelse som følge av

tjenesten. Funksjonsnedsettelsen anses for å være cirka 50 %. Med henvisning til skadelidtes

faktiske situasjon herunder at han blant annet har drevet med restaurering av et gammelt hus

og lest til tømrereksamen, spesialisterklæringen og sakens øvrige dokumenter, tilkjente SPK i

vedtak av 2011 kompensasjon for en varig nedsatt ervervsevne på 50 %.

I klagen anføres det at SPK har fått et feilaktig inntrykk av de faktiske forhold, da det er lagt

overdreven vekt på skadelidtes kognitive samtaleterapi med psykolog Holth, der det kommer

frem at skadelidte vurderer å utdanne seg til tømrer og har restaurert et gammelt hus.

Bakgrunnen for skadelidtes hobbysnekring og ønske om å ta tømrereksamen, skyldes gjentatte

oppfordringer fra psykologen om å tenke positivt. I realiteten har skadelidte ikke tatt

tømrereksamen, men har forsøkt å drive med praktisk arbeid noen timer per uke for å bedre

selvbildet sitt.

For klagenemnda møtte skadelidte sammen med sin advokat. Før møtet ble nye dokumenter i

saken tilsendt sekretariatet for klagenemnda, og fremlagt nemnda i nemndsmøtet. Av disse

fremgår det at skadelidte har vært i arbeidsrettet tiltak på ASVO Nøtterøy AS fra 25. juni 2012 til

30. august 2012. Det ble vist til resultatene i sluttrapporten fra ASVO Nøtterøy AS, der det

fremgår at skadelidte har 0 % salgbar arbeidsevne igjen. Videre ble det redegjort for hendelser

fra dagliglivet som tyder på at skadelidte sliter med å fungere normalt. Prinsipalt ble det anført

at skadelidte har krav på full kompensasjon basert på nye opplysninger i saken vedrørende

skadelidtes ervervsevne. Subsidiært ble det anført at man avventer videre behandling i NAV og

stadfester at skadelidte kan kreve etteroppgjør.


Det legges til grunn som uomtvistet at skadelidte er påført en varig psykisk belastningsskade

som følge av opplevelser i FN-tjeneste og at han i dag er 100 % ervervsufør. Det sentrale

spørsmål er om den ervervsmessige uførheten er varig.

I kompensasjonsforskriften § 3 første ledd stilles det som vilkår at en tjenesterelatert psykisk

belastningsskade har medført «varig ervervsmessig uførhet». En naturlig språklig forståelse

tilsier at uførheten må være definitiv; at det ikke er grunn til å tro at skadelidte kan gjenvinne

ervervsevnen. Varighetsbegrepet er presisert i Forsvarsdepartementets tolkningsnotat av 22.

november 2010 pkt. 3.3, hvorfra det hitsettes:

«Det kreves at ervervsevnen er varig nedsatt. I vurderingen av om ervervsevnen er varig må det ses

hen til det som har skjedd etter at uførheten oppstod, og til det som kan ventes å skje i fremtiden.

Sentralt i denne vurderingen er skadelidtes sannsynlige fremtidige ervervsevne. Det skal legges vekt

på den psykiske skadens varighet, hvor lenge vedkommende har vært helt eller delvis arbeidsufør,

hvilke tiltak som gjennom folketrygden er gjennomført og resultatet av slike tiltak. Det må også ses

hen til spesialistens vurderinger av ervervsevnen.»

I den innhentede spesialisterklæringen datert 14.09.2011 fra dr. Gravgaard fremgår det at

skadelidte har en ikke ubetydelig tilbakeværende funksjonsevne i inntektsgivende arbeid,

hvorfra det hitsettes:

«Den kliniske erfaring tilsier imidlertid at han vil trenge tid til å ta seg inn mellom eventuelle

arbeidsøkter på grunn av trettbarhet og lite energi. Sett i forhold til pasienter med liknende

problematikk synes en rimelig vurdering å være at han kan være i inntektsgivende arbeid i ca. halv

tid. Det vil imidlertid kunne bli en utfordring for ham å finne egnet arbeid. Funksjonsnedsettelsen

vurderes å være varig og uavhengig av behandling.»

Med bakgrunn i at saken reiser spørsmål om varighet, kan ikke nemnda alene basere seg på

spesialistens vurderinger. Dr. Gravgaards vurderinger av skadelidtes ervervsevne inngår i en

helhetsvurdering, der vurderinger av nyere dato også må tillegges vekt. Det bemerkes at dr.

Gravgaards erklæring ble utarbeidet for drøyt et år siden. Siden den tid har skadelidte prøvd å

vende tilbake til arbeidslivet uten positivt resultat. Av sluttrapporten utarbeidet av ASVO

Nøtterøy AS fremgår det: «NN har vist gjennom sin deltakelse i avklaringstiltak(samtaler,

dagbok, observasjon og samtaler), at hans psykiske forutsetninger legger så store føringer for hans

hverdag, at det å stå i forpliktende yrkesaktivitet gjennom et ansettelsesforhold ikke er forenelig med

hans psykiske helse. NN vil ikke kunne klare å forholde seg til forventninger og forpliktelser, i tillegg

til samhandling med kollegaer og overordnede, i et forpliktende ansettelsesforhold. NN har 0%

salgbar arbeidsevne igjen.» For nemnda fremstår skadelidtes sykdomsbilde som kronifisert det

siste året.

Situasjonen er således at skadelidte har vært ute av arbeidslivet i fire år og det er ingen

holdepunkter for at han vil komme tilbake i arbeid, ut fra den foreliggende dokumentasjon. Om

uførhetens tidsmessige utstrekning heter det i tolkningsnotatet:

Det må være sannsynlig at den psykiske belastningsskaden vil vedvare i forholdsvis lang tid

fremover. Hvor langvarig tilstanden må være, kan imidlertid ikke angis i form av et eksakt antall

år, men det kreves ikke at skaden er livsvarig. Om den ervervsmessige uførheten anses som varig

beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering i hver sak. NAVs vedtak om uførepensjon vil ikke være

bindende for SPKs vurdering av om varighetsvilkåret er oppfylt.

Slik nemnda ser det, er spørsmålet i denne saken ikke om skadelidte har vært ute av

arbeidslivet lenge nok, men om den psykiske belastningsskaden vil vedvare. Skadelidte er i dag

56 år gammel og 100 % ervervsufør. Det er ikke holdepunkter for at han vil komme ut i arbeid i

overskuelig fremtid. Skadelidte har forsøkt kognitiv samtaleterapi og vært i arbeidsrettet tiltak

uten tegn til bedring. Nemnda finner ingen opplysninger i den medisinske dokumentasjonen

som skulle tilsi at skadelidte vil bli bedre av annen, ytterligere adekvat behandling. Dr.

Gravgaard skriver at skadelidtes symptomer etter hvert har blitt kroniske og har en karakter

som er vanskelig å behandle. Dette fremgår også av sluttrapporten fra ASVO Nøtterøy AS. SPK

har anført at det i ikke er grunnlag for å legge til grunn at skadelidte er 100 % varig ervervsufør.

Skadelidte vil etter SPKs oppfatning ha tilstrekkelig beskyttelse gjennom

gjenopptakelsesbestemmelsen i § 8. Forutsetningen for anvendelse av § 8 er at skaden endrer

seg vesentlig. Det kan reises spørsmål ved om en kronifisering av plagene og fortsatt 100 %

ervervsuførhet om 5 år, kan defineres som en vesentlig endring eller om det i realiteten er å

anse som ingen endring. Nemnda finner likevel ikke grunn til å problematisere omkring dette.

Basert på de foreliggende opplysninger, herunder bl.a. skadelidtes sykdomsbilde, hans alder,

hans aktive forsøk på rehabilitering og oppfølgning av anbefalte tiltak, at det er tilstrekkelig

sannsynliggjort at skadelidtes ervervsevne er varig redusert med 100 %.

Nemnda legger etter dette til grunn at skadelidte er 100 % varig ervervsmessig ufør som følge

av psykisk belastningsskade oppstått som følge av FN-tjeneste. Konsekvensen av dette er at




oppgjørstidspunktet. Pr i dag utgjør dette kr. 82 122,-.


på totalt kr. 33 937,50 inkl.mva. Kravet gjelder en tidsbruk på 14 timer og 45 minutter, samt en

kr. 690 i kjøregodtgjørelse for advokat og til sammen kr. 627 i reiseutgifter for skadelidte. I


utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen. Klagenemnda har ingen merknader til

tidsbruken. Kravet tas i sin helhet til følge.

3. Konklusjon


SPK skal utbetale ytterligere kr 1 437 135,- til skadelidte. Utgifter til juridisk bistand og

reiseutgifter i klagebehandlingen dekkes med kr. 33 937.50 inkl.mva.


***

Oslo, 11. november 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: XXXXX XXXXXX

Klagen gjelder: Krav under forskrift 2009-12-22 nr. 1768 om

særskilt kompensasjonsordning og forskrift

2004-12-02 nr. 1563 om billighetserstatning




Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen


***




(kompensasjonsforskriften), og krav etter forskrift 2004-12-02 nr. 1563 om billighetserstatning.

XXXXXXXXXXX, heretter kalt klager, deltok i FN-tjeneste i XXXXXXX i to kontingenter fra

XXXX til XXXX. Før utenlandstjenesten utdannet han seg til ingeniør innen IT/data. Etter

hjemkomst fra XXXXXXX begynte han på Handelshøyskolen BI, men sluttet kort tid etter på

grunn av konsentrasjonsvansker. Deretter arbeidet han tre år i daværende XXXXXXXXXX. I

XXXX jobbet han to år innen planleggingsministeriet for den kuwaitiske stat. Deretter fikk han

tilbud om jobb i Bahrain, hvor han arbeidet med mye av de samme oppgavene. Fra XXXX til

XXXX jobbet han som teknisk sjef i Saudi Arabia. Frem til XXXX jobbet han med salg. Når han

ble sendt på kurs i forbindelse med jobbene, opplyser han at det voldte ham besvær. Han fikk

ikke med seg stoffet og slet med å lære nytt. Han ble derfor medeier i en farm i Paraguay og

bodde der i cirka to år. Da han kom hjem til Norge hadde han problemer med å få seg jobb og

var arbeidsløs frem til han i 2004 kjøpte en gård og drev gårdsdrift med høns og

eggproduksjon. På grunn av astmatisk besvær knyttet til nærkontakt med fjærkre måtte han i

2008 trappe ned og ble sykmeldt. På grunn av ryggproblemer i 2009 ble han på nytt sykmeldt

og har senere ikke vært i ordinært arbeid. Han mottar arbeidsavklaringspenger og har søkt om

uføretrygd.

I 2010 fremsatte klager krav om erstatning for psykiske senskader etter tjenesten. I den

forbindelse ble det innhentet spesialisterklæring fra psykiater Sverre Hougsnæs. Dr. Hougsnæs

kommer til at klager har enkeltstående plager og symptomer i form av

konsentrasjonsproblemer, hukommelses- og søvnvansker, men at han ikke har en psykiatrisk

diagnose. Psykiateren fremhever at det er ingenting som tyder på at skadelidte lider av eller har

lidt av PTSD. Klagers plager i form av søvnproblemer og kognitiv svikt anses ikke for å være

årsaksmessig knyttet til FN-tjenesten. Med henvisning til spesialisterklæringen og sakens

øvrige dokumenter har SPK avslått krav etter begge forskrifter.

Skadelidte møtte for nemnda og gjorde nærmere rede for sitt syn på saken. Klager anførte at

han etter tjenesten har plager i form av konsentrasjonsvansker og mareritt. Det fremsettes krav

om erstatning, utmålt etter nemndas skjønn. Subsidiært ble det anmodet om ny sakkyndig

erklæring.



belastningsskade som følge av tjenestegjøring i internasjonal operasjon. Det er videre et vilkår

at den psykiske belastningsskaden har medført varig ervervsmessig uførhet, jf. forskriften § 3

første ledd.

Hovedspørsmålet i saken er om klager har en psykisk belastningsskade. Det er klager som

bærer bevisbyrden for at han er påført en skade som faller inn under dekningsfeltet for

kompensasjonsforskriften. Dr. Hougsnæs konkluderer med at klager ikke oppfyller kriteriene

for PTSD eller andre psykiatriske diagnoser. Under nemndsmøte forklarte klager at han har

hatt mareritt etter FN-tjenesten og at han sliter med konsentrasjonen i forbindelse med kurs og

utdanning.

Klagers konsentrasjonsproblemer og søvnvansker er ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi

grunnlag for kompensasjon. Forutsetningen er at det foreligger en psykisk belastningsskade

som springer ut av hendelser under tjenesten. Nemnda kan med støtte i den sakkyndige

rapporten, ikke se at marerittene har gitt seg utslag i en psykisk belastningslidelse. Nemnda

kan heller ikke se at konsentrasjonsproblemene springer ut av noen psykisk belastningslidelse.

Det er ikke noen psykiatrisk diagnose. Klager har fungert i arbeid over flere år etter tjenesten.

Det foreligger ingen medisinsk dokumentasjon som peker i retning av at klagers søvnvansker

og konsentrasjonsproblemer har vært invalidiserende. Da han først ble sykmeldt og falt ut av

arbeidslivet, skyldtes ikke det konsentrasjonsproblemer og søvnvansker, men allergi og

ryggproblemer. Klagers helsemessige plager kan ikke anses å ha årsakssammenheng med

tjenesten.

Spesialisterklæringen utarbeidet av dr. Hougsnæs er grundig og besvarer mandatet på en

tilfredsstillende måte. Nemnda finner derfor ikke at det er rimelig og nødvendig å få innhentet

en ny spesialisterklæring i saken.

Det fremstår det for nemnda som klart at klager ikke er påført en varig psykisk

belastningsskade, hvilket også tilsier at vi ikke står i en bevissituasjon, hvoretter de lempeligere

beviskrav ville kunne føre til et annet resultat. Krav om kompensasjon tas dermed ikke til følge.

Nemnda kan heller ikke se at kravene etter forskrift om billighetserstatning er oppfylt, idet det

også her er et grunnkrav om en psykisk belastningslidelse. Det er derfor heller ikke grunnlag

for erstatning etter denne ordningen.

3. Konklusjon

Klagen tas ikke til følge. SPKs vedtak stadfestes


***

Oslo, 9. juli 2012

________________________


Klagenemndas leder









VEDTAK


Klager: Xxxxxxx Xxxxxxxx

Klagers prosessfullmektig: Advokat Sven Ivar Sanstøl







Odd Helge Olsen

Trond Jørgensen

Konklusjon: Klagen tas til følge – skadelidte har krav

på maksimal kompensasjon. Utgifter til juridisk

bistand dekkes fullt ut.

***





Xxxxxxx Xxxxxxxx, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde som xxxxxxxxxxxxxxxxXxxxxxx i

perioden XX. xxxxx – XX. xxxxxxxx XXXX. Han opplevde flere dramatiske hendelser under

tjenesten. Etter tjenesten arbeidet han i sivil stilling i Xxxxxxx Xxxxxxxx frem til han i år 2000

ble tilkjent 100 % uførepensjon på grunn av invalidiserende angstlidelse. I 2008 fikk han

godkjent som yrkesskade at han under FN-tjenesten ble påført en posttraumatisk lidelse, og

pensjonen beregnes nå med fulle yrkesskadefordeler.

I 2010 ble det fremmet krav etter kompensasjonsforskriften. Statens pensjonskasse (SPK) har

ikke funnet det nødvendig å innhente spesialisterklæring i samsvar med det særskilte mandat

for ordningen, da det foreligger spesialisterklæringer i tilknytning til yrkesskadesaken i NAV

samt tidligere søknad om billighetserstatning. I vedtak av 7. desember 2010 la SPK til grunn at

skadelidte er påført en varig psykisk belastningsskade som følge av FN-tjenesten. Etter SPKs

syn har imidlertid tjenesten kun i begrenset grad hatt innvirkning på uførheten. Det vises til at

skadelidte i tillegg til psykiske plager har en rekke fysiske plager, herunder tinnitus,

synsforstyrrelse, høyt blodtrykk, og nakke- og skulderplager. Videre er det vist til et skriv, hvor

skadelidte oppramser fire traumatiske og sterke opplevelser, hvor arbeidsmiljøet i Xxxxxxx

Xxxxxxx trekkes frem som utløsende faktor for dårlig helse og dertil uførhet. SPK anfører på

denne bakgrunn at det er flere årsaker til skadelidtes uførhet. Skadelidte ble derfor tilkjent

kompensasjon for en uføregrad på 50 %. Med fradrag for tidligere tilkjent billighetserstatning

ble det utbetalt kr. 1.026.776.

Skadelidt har ved advokat Sven Ivar Sanstøl, rettidig påklaget vedtaket. Det anføres at hele

uførheten skyldes FN-tjenesten. Det bestrides at det foreligger flere årsaker til uførheten.

Subsidiært anføres det at årsakene er samvirkende og at FN-tjenesten har vært en nødvendig

betingelse som derved må svare for hele uførheten. Selv om skadelidte skulle hatt påkjenninger

i sitt sivile liv som har medvirket til hans tilstand i dag, er det krigsopplevelsene som har gjort

ham sårbar for de senere belastningene. Disse belastningene kan således anses som

sekundærfølger av krigsopplevelsene. Det er ikke sannsynliggjort at 50 % av uførheten ville

inntrådt uansett. Dersom nemnda ikke anser dokumentasjonen tilstrekkelig for å utbetale full

kompensasjon, bes det om at ny sakkyndigerklæring innhentes.

Advokat Sanstøl møtte for nemnda og utdypet grunnlaget for klagen. Under henvisning til de

foreliggende spesialisterklæringer samt det faktum at skadelidte nå er tilkjent full

yrkesskadefordel på sin uførepensjon, fastholdes det at skadelidte har krav på full

kompensasjon.


Det er på det rene og ikke bestridt at skadelidte har en varig psykisk belastningsskade som

følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon. Videre er det klart at skadelidte er 100 %

varig ervervsmessig ufør. Det sentrale spørsmål for nemnda er om hele uførheten kan

tilbakeføres til de tjenesterelaterte psykiske belastningsskader, eller om han ville ha falt ut

delvis uansett som følge av forhold som ikke skyldes FN-tjenesten.

Kravene til årsakssammenheng utledes av betingelseslæren. Etter betingelseslæren vil den


en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for uførhetens inntreden. Det skal i den sammenheng

presiseres at det etter gjeldende erstatningsrett ikke er grunnlag for en forholdsmessig

oppdeling av erstatningsansvaret.

Det er i utgangspunktet skadelidte som bærer bevisbyrden for at det foreligger en slik

nødvendig og tilstrekkelig årsakssammenheng. SPKs vedtak innebærer en forståelse av at

skadelidte som følge av andre årsaker som ikke relaterer seg til tjenesten, ville ha blitt varig

ervervsmessig ufør med minst 50% også om deltagelse i militære operasjoner tenkes bort.

Bevisbyrden for at skadelidte uansett ville ha blitt helt eller delvis varig ervervsmessig ufør,

påhviler staten. Det vises for så vidt til Rt. 1999 s. 1473, og nemndas vedtak i bl.a. sak 4/2011,

15/2011, 19/2011 og 31/2011.





grunnlag.” Dette får også konsekvenser for kravene til bevis for så vidt gjelder spørsmålet om

skadelidte ville ha falt ut uansett.

SPK viser i vedtaket til et sammendrag fra terapitimer hos psykolog som skadelidte selv har

skrevet. Her fremgår det at skadelidte har hatt traumatiske og sterke opplevelser i tilknytning

til FN-tjeneste i xxxx, tap av ektefelle i 1991, tannlegebehandling i 1995, og psykososialt

arbeidsmiljø i Xxxxxxx Xxxxxxxx. Nemnda forstår det slik at SPK som følge av disse

opplysningene legger til grunn at det er flere årsaker til de psykiske problemene.

Nemnda kan etter en gjennomgang av foreliggende dokumentasjon ikke se grunnlag for at

skadelidte ville hatt psykiske problemer også om FN-tjenesten tenkes borte. I erklæring fra

spesialist i klinisk psykologi Ingo Gärtner diagnostiseres skadelidte med Posttraumatisk

stresslidelse kronisk forløp, Kombinert angst og depressiv tilstand, og Somatiseringslidelse. De

psykiske lidelsene knyttes her i sin helhet til FN-tjenesten. Videre foreligger det en erklæring

fra NMP ved dr. Jon G. Reichelt, utferdiget i forbindelse med søknad om billighetserstatning.

Her konkluderes det med at skadelidte har en Tilbakevendende depressiv lidelse som «i alle fall

delvis» er forårsaket av FN-tjenesten. I tilknytning til denne erklæringen skal det imidlertid

bemerkes at det er psykologspesialist Snorre Sæbø som har forestått de kliniske

undersøkelsene av skadelidte. I motsetning til dr. Reichelt konkluderer Sæbø med at skadelidte

er påført en Posttraumatisk stresslidelse som følge av hendelser i FN-tjenesten. Senere har dr.

Anne Regine Føreland utferdiget spesialisterklæring i forbindelse med krav om yrkesskade.

Også hun setter diagnosen Posttraumatisk stresslidelse, samt Panikklidelse og Agorafobi, og

konkluderer med at det er klar årsakssammenheng mellom lidelsene og FN-tjenesten. Nemnda

kan etter denne gjennomgangen ikke se grunnlag for å hevde at de psykiske problemene

skyldes andre forhold enn tjenesten.

Som anført av SPK har skadelidte i tillegg til psykiske plager også en rekke fysiske plager.

Spesielt omtales tinnitus, synsforstyrrelse, høyt blodtrykk, nakke- og skulderplager, og

eksem/psoriasis. I tillegg har skadelidte i senere tid blitt rammet av kreft. Det kan derved

reises spørsmål ved om skadelidte uansett ville blitt ervervsufør på grunn av somatiske plager.

Skadelidte anfører at de somatiske plagene må anses som følgeskader av de psykiske skadene.

Nemnda deler skadelidtes syn på dette. Det er allment kjent at psoriasis kan forverres i

stressituasjoner og det antydes flere steder i den medisinske dokumentasjonen i nærværende

sak at utbruddene hen ger sammen med skadelidtes psykiske helse. Når det gjelder

synsforstyrrelsene fremgår det av legeerklæring fra dr. Øyvind Fygd at disse mest sannsynlig

er migreneekvivalente, hvilket kan ha sammenheng med PTSD-diagnosen. Likeså nevnes det at

øresus sannsynligvis har sammenheng med nakkespenninger. Nakke- og skulderplager ses

ofte som psykosomatiske utslag av blant annet angstlidelser. Det faktum at disse plagene synes

å ha utviklet seg i takt med de psykiske problemene, tilsier at det kan være en sammenheng.

Uavhengig av spørsmålet om de somatiske plagene er følgeskader av psykisk lidelse er det

uansett de massive psykiske lidelsene som i all hovedsak har virket inn på skadelidtes uførhet.

Det vises i den sammenheng til legeerklæring fra dr. Åsa Strømmen 26. oktober 1999,

vedrørende uførepensjon. Her uttales det at skadelidte «fungerer ikke i jobb pga en

invalidiserende angst. Svært lav ‘stress grense’.»

Skadelidte er i dag 76 år gammel. Hans alder påvirker i seg selv funksjonsevnen og

derigjennom ervervsevnen. Kompensasjonsordningen er imidlertid uavhengig av skadelidtes

alder og reelle økonomiske tap. Det må da være riktig å legge avgjørende vekt på at skadelidte

falt ut av arbeidslivet i 1999, mens han fremdeles kunne ha vært yrkesaktiv. Han har siden vært

helt arbeidsufør som følge av den psykiske belastningslidelsen han ble påført i tjeneste. At han

senere har hatt en utvikling i lidelsene og at nye har kommet til, herunder kreftdiagnosen, må

tillegges mindre betydning, da disse er tilkommet på et så vidt sent tidspunkt i hans livsløp at

de ikke har hatt nevneverdig innvirkning på hans ervervsevne. Nemnda finner det således ikke

sannsynliggjort at skadelidte ville ha falt ut delvis uansett om tjenesten tenkes borte. Tvert imot

har skadelidte vist en sterk vilje til å stå i arbeid tross massive belastninger som følge av den

psykiske belastningslidelsen tjenesten har påført ham.

Det legges til grunn at skadelidte er påført varig psykisk belastningsskade som følge av


betingelse for at han i dag er 100 % varig ervervsmessig ufør. Konsekvensen av dette er at

skadelidte har krav på full kompensasjon etter forskriftens § 4. Det er allerede utbetalt

kompensasjon for en varig ervervsmessig uførhetsgrad på 50 %. Skadelidte tilkommer



For klageomgangen har advokat Sanstøl fremsatt krav om dekning av 15 timer juridisk bistand,

totalt kr. 37.500 inkl.mva. I henhold til forskrift av 24. juni 2011 om klagenemnda § 13, dekkes

rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i anledning klageomgangen. Nemnda har

ingen merknader til kravet og finner at det skal dekkes fullt ut.

3. Konklusjon


Skadelidte tilkommer ytterligere 50 % av maksimal erstatning, beregnet med grunnlag i




tilsvarende 50 % av 35 G, og gjennomfører et etteroppgjør basert på differansen mellom

gammelt og nytt grunnbeløp, så snart det nye grunnbeløpet er klart, jf

kompensasjonsforskriften § 4 andre ledd.

Utgifter til juridisk bistand i forbindelse med klagebehandlingen dekkes med kr. 37.500,-

inkl.mva.


***

Oslo, 1. juni 2012

_______________________


Klagenemndas leder









VEDTAK Klagesak nr.: 8/2011 Klager: ………………….. Klagen gjelder: Krav om kompensasjon etter


Beslutningsdato: 9. februar 2012 I behandlingen har deltatt: Anne Stine Eger Mollestad Eva Klepsland Drageset Odd Helge Olsen Trond Jørgensen Konklusjon: Klagen tas ikke til følge.

***





…………………, heretter kalt skadelidte, tjenestegjorde i Libanon i kontingent ……….. Etter

tjenesten arbeidet han i ……………………………………………………….. Han fikk i 2007

innvilget en billighetserstatning stor kr. 222.707.

I 2010 ble det fremmet krav etter kompensasjonsforskriften, men kravet ble avslått. Avslaget

bygger på legeerklæringen som lå til grunn for vedtaket om 100 % uførepensjon i ……. Her

angis hovedårsaken til uførheten å være kronisk polyarthritt (leddbetennelse). SPK anser det

derfor ikke sannsynliggjort at uførheten skyldes en psykisk belastningsskade. Siden uførheten

skyldes fysiske plager er det ikke nødvendig å ta stilling til om en eventuell varig psykisk

belastningsskade skyldes FN-tjeneste, og av samme grunn anser SPK det ikke nødvendig å

innhente spesialisterklæring.

I rettidig klage har skadelidte blant annet vist til at han har holdt sine psykiske plager for seg

selv, da hans innstilling har vært at en offiser ikke skal påvirkes psykisk av slik tjeneste.

Skadelidte er ikke representert av advokat og deltok ikke ved Klagenemndas behandling av

saken. Det har ikke kommet merknader til saksfremstillingen og saken står derfor i samme

stilling som ved SPKs vurdering.




belastningsskaden har medført varig ervervsmessig uførhet, jf. forskriften § 3 første ledd, hvor

det fremgår:


internasjonal operasjon og som har medført varig ervervsmessig uførhet, har krav på kompensasjon

etter denne ordningen.”

Det er ikke utarbeidet spesialisterklæring i anledning saken. Det er heller ikke påvist særlige

forhold eller hendelser som tilsier at skadelidte er påført noen psykisk belastningslidelse i

tilknytning til tjenestegjøringen i internasjonale operasjoner. SPKs vedtak bygger på

legeerklæringen som lå til grunn for at skadelidte ble innvilget 100 % uførepensjon i 1983. Her

står det blant annet at skadelidte har hatt en progredierende og sterkt invalidiserende kronisk

polyarthritt (seronegativ) og polymyalgi. På grunn av dårlig effekt av forsøkte behandlingstiltak

og et langvarig forløp med jevn progresjon ble skadelidte ansett å være varig arbeidsufør.

Uførheten skyldtes således fysiske skader. Legeerklæringen avklarer imidlertid ikke hvorvidt

skadelidte også har en psykisk belastningsskade og om noen av de fysiske plagene kan være

psykosomatiske. I legeerklæringen heter det blant annet:

«Siden 1979 morgenstiv i proksymal interfallangealledd på begge hender, gradvis økende. Etter

hvert stiv og smertefull nakke og leddsmerter i tær og stort sett symetrisk i albuer, ankler, knær og

hofter(…)Progresjon av alle hans plager siden årsskiftet 1981-82 og i tillegg også muskelsmerter.»

Skadene synes altså å ha økt i tiden etter hjemkomst fra Libanon. Skadelidte har også en lang

og omfattende sykehistorikk med hjerteinfarkt. Det nevnes videre at skadelidte har hatt en del

nerveplager tidligere i livet med uro, angst og anspenthet.

I spesialisterklæringen fra …………………. utarbeidet i forbindelse med krav om

billighetserstatning heter det blant annet:

«[skadelidtes] dokumenterte muskel- og leddplager debuterte kort tid etter hjemkomst til Norge og

er av militær lege anslått å ha sin årsak i de belastninger [skadelidte] var utsatt for under tjeneste.

Dette er ikke verifisert gjennom kopi av journal, men det er overveiende sannsynlig å anta at

symptomene er forenlig med somatisk lidelse som skyldes psykiske faktorer påført pasienten gjennom

utenlandstjeneste for Forsvaret.»

Slik nemnda forstår dette mener ……………… at en del av de fysiske plagene skadelidte fikk

etter hjemkomst og som ligger til grunn for uførevedtaket, kan være av psykosomatisk

karakter. Erklæringen har liten verdi i forhold til å vurdere krav etter kompensasjonsforskriften

og fremstår før øvrig å bygge på et tynt dokumentasjonsgrunnlag. Det skal videre fremheves at

det av de foreliggende journalnotater og epikriser fremkommer at skadelidte har hatt meget

omfattende og langvarige hjerteproblemer, som med stor grad av sannsynlighet ville ha

medført at han uansett ville ha vært helt ervervsufør, også om tjenesten tenkes borte. Hvis

skadelidte uansett ville ha falt ut av yrkeslivet som følge av andre og utenforliggende forhold, vil

han etter alminnelig erstatningsrett ikke være berettiget til kompensasjon uansett.

Skadelidte har selv i tilknytning til sin klage, fremholdt at han ikke ønsker at saken skal utredes

ytterligere av spesialist. Opplysningene i saken bygger alene på skadelidtes egne angivelser av

påkjenninger under tjenesten og de fremstår ikke som særlig dramatiske eller truende

sammenlignet med det som gjerne fremkommer der personell er påført psykiske

belastningslidelser. Det er ingen tidsnære nedtegnelser som bidrar til å kaste lys over saken.

Nemnda har under ingen omstendighet forutsetninger for å ta stilling til om påkjenningene

skadelidte har beskrevet, er av en slik karakter at de kan medføre en varig psykisk

belastningslidelse. Nemnda har ei heller forutsetninger for å vurdere om de foreliggende

leddbetennelser og revmatiske lidelser har sitt utspring i psykiske påkjenninger eller om det er

rene somatiske lidelser. Dette er medisinske spørsmål som ligger langt utenfor nemndas

kompetanseområde. Under enhver omstendighet er det på det rene at skadelidte har massive

hjerteproblemer som ville ha hatt betydelig innvirkning på hans ervervsevne uansett. Med

bakgrunn i den foreliggende dokumentasjon, konkluderer derfor nemdna med at vilkårene

etter forskriften ikke oppfylt. Klagen kan tas derfor ikke til følge.

3. Konklusjon



***

Oslo, 1. mars 2012

_______________________


Klagenemndas leder

be klagenemda 2011

Documents