CHRISTIAN SVEINSON

TROND REIDAR TEIGEN

Kampen om månen!

Romfartens historie begynner i slutten av forrige århundre, da en russisk skolelærer ved navn Konstantin Tsiolkovskij laget de første

planene for reiser i verdensrommet. Tsiolkovskij var en av de første som forsto at man måtte

bruke raketter i det lufttomme verdensrommet. På 1920-tallet begynte en gruppe unge tyskere å

interessere seg for rakettreiser i verdensrommet, og stiftet et selskap til

romfartens fremme. Flere av medlemmene av dette selskapet ble senere pådrivere for

forskningen på raketter, som ble bedrevet under andre verdenskrig. Uten forskere som Werner

von Braun ville nazistene aldri ha kunnet utvikle den første brukbare store raketten: V-2.

Etter krigen overtok Sovjet den tyske raketteknologien, og videreutviklet den til sine egne formål. 4. oktober 1957, greide Sovjet å sende opp verdens første satellitt i bane rundt

jorda, Sputnik 1. Denne ene hendelsen fikk større betydning for historiens videre utvikling, enn noen kunne ane. Den markerte starten på romfartskappløpet mellom USA og Sovjet, som

skulle komme til å vare i nesten 30 år.

Gagarin12.april 1961 ble Jurij Gagarin det første menneske som ble sendt opp i bane rundt jorda. Til romferden hadde Sovjetunionen konstruert et nytt kuleforma romfartøy, Vostok 1. Vostok 1 foretok ett kretsløp rundt jorda. Største høyde var 327 km og ferden varte i 108 minutter.Det var mulig å få et menneske opp i bane rundt jorda og trygt ned igjen. Hele verden var imponert over prestasjonen. For USA var det vondt å svelge at en sovjetborger ble første mann i rommet. Gagarin døde senere i ei flyulykke.I ettertid har man blitt klar over hvilke kjangser russerne tok. Før Gagarins ferd hadde de testa det fem tonn tunge Vostok-romskipet syv ganger og fire ganger var det mislykka.

Amerikanernes problem var faktisk det poenget at russerne hadde to års forsprang med sine raketter. De var faktisk blitt offer for sin

egen suksess. Amerikanerne hadde fått god tid på seg og videreutvikle

hydrogenbomben til en liten, kompakt og samtidig kraftig

stridshode. Først etterpå konsentrerte de seg over en

interkontinental rakett de kunne bruke til å treffe et mulig mål. Det

amerikanske flyvåpenet var i begynnelsen ikke interessert i

raketter, og stolte heller på bombefly hvis de skulle slippe

deres dødbringende last over en mulig fiende. Russerne derimot

viste mer interesse for rakettene, og bygde de meget kraftige for å bære deres lite videreutviklede

tunge atomstridshodene. Ikke rart når USA lett kunne fly deres store B-29 bombefly over Sovjetunionen

og allikevel fly for høyt til at russernes jagerfly kunne nå dem. Slik ble romfarten "et barn av den

kalde krigens våpen".

KAPPLØPET MOT MÅNENTidlig på 60 tallet tok en amerikansk

spion satellitt noen foruroligende bilder av Bajkonur kosmodromen i den russiske Kashakstan ørkenen. Bildene viste at to enorme oppskytnings ramper var under bygging. Det viste seg at kommunistene siktet seg inn mot månen. Og det gikk

ikke lang tid før Amerikanerne hadde et eget måne program. Russernes rakett het N-1 og målte 100 meter. Den var drevet av hele 30 motorer til det første trinnet.

AMERIKAS PLAN

Rett før slutten av andre verdenskrig, emigrerte den tyske forskeren Werner Von

Braun til USA. Von Braun som hadde designet de tyske V-2 rakettene

Var den personen som best kunne hjelpe Amerikanerne å vinne kappløpet mot

månen. Han designet Saturn 1b og Saturn v rakettene hvorav Saturn v var den som

skulle brukes for å nå månen.

RUSSERNES NEDERLAGI februar 1969 foretok russerne den

første prøveoppskytningen av N-1. Den falt ned på oppskytningsrampen igjen og eksploderte med kraften av en liten

atombombe. Siden de ikke hadde andre måter å teste systemet på, var

tester i full skala nødvendig. Russerne foretok fire prøveoppskytninger som

alle var mislykkede. Den siste bare fire uker før Apollo 11 tok av fra Kennedy

romsenteret i Florida USA.

Neil Armstrong

Michael Collins

Edwin ”Buzz” Aldrin

USA ville komme først til Månen for å vise at landet hadde

prestisje og var "best". Dette høres kanskje litt barnslig ut,

men begrunnelsen var dypere enn som så: De amerikanske lederne

følte de var nødt til å vise seg selv og verden at USA og det

kapitalistisk-demokratiske system var det kommunistisk-totalitære

system (dvs. Sovjet) overlegen. Én viktig måte å gjøre dette på var å ta igjen Sovjet i rom kappløpet. Dette fordi en nasjon som er i stand til å bedrive romfart, for ikke å snakke om dra helt til Månen med mennesker, også viser at den er langt utviklet innen viktige områder som

teknologi, økonomi og evnen til målrettet politisk styring.

Egenskaper som er essensielle dersom man skulle ønske å "legge

verden under seg", eller på tilsvarende måte hindre andre

nasjoner i å gjøre akkurat dette.

Sovjet sjokkerte den vestlige verden da de skjøt opp verdens

første satellitt, Sputnik 1, i oktober 1957. I årene som fulgte

utførte landet den ene romfartsbragden etter den andre (første bilder fra Månens bakside i 1959, første menneske i rommet i 1961 osv.). Dermed viste Sovjet høyst overraskende verden at den

kommunistiske styreform tilsynelatende var den

kapitalistiske overlegen på de tidligere nevnte områdene.

Sovjets prestasjoner viste ikke bare at landet dermed hadde

teknologi til f.eks å angripe USA med interkontinentale

rakettvåpen (om Sovjet virkelig var interessert i det er et annet spørsmål), men bidro antakelig

også til større beundring for kommunismen rundt om i andre land, hvilket igjen kunne føre til at kommunismen på mer eller

mindre fredelig måte ble innført som styreform i det ene landet

etter det andre.

I hvert fall var USA livredd for dette, og sparte ikke på ressursene for å hindre

kommunismen i å spre seg (jfr. den mislykkede invasjonen på

Cuba, Vietnam-krigen, og tallrike, mer fordekte

operasjoner rundt om i verden ellers.) Ikke at USA akkurat liker kommunismen i dag

heller, men faren for at den skal ta over verden synes

vesentlig redusert i forhold til for noen tiår siden. Selvfølgelig

kan man også trekke frem argumenter som menneskets utforskertrang og søken etter kunnskap som begrunnelse for Apollo-programmet. Men vi må være ærlige nok til å si at dette alene aldri ville fått politikerne til å sette i gang et så vanvittig ambisiøst prosjekt som det å

utvikle et bemannet månefartøy omtrent fra

grunnen i løpet av noen ganske få år på 1960-tallet.

EN C-T PRODUKSJON

Produsenter

Christian

Trond

Medvirkende

Christian

Trond

Fremvisere

Christian

Trond

Takk til

Berit Bratholm for flotte bilder

Erik Tandberg

Kilder

www.romfart.no

Øyvind Guldbrandsen

Leksikon

Internett

Dokumentar film