cinemateket og trondheim filmklubb

FILMTIDSSKRIFT OG PROGRAMKATALOG | FEBRUAR - MAI 2013

CINEMATEKET &TRONDHEIM FILMKLUBB

VÅREN 2013SUDERMANN & SÖDERBERG (DE/SE) I INGVILD HOLM (NO) I KATJA LINDEBERG &

MAGNUS BØRMARK (NO) I IMPURE COMPANY / HOOMAN SHARIFI (NO) I HEINE AVDAL & YUKIKO SHINOZAKI (NO/JP) I SIDNEY LEONI (FR/SE) I BARBRO DJUPVIK (NO) I

MICHAEL FRANCIS DUCH (NO) I INGRI FIKSDAL (NO) I METTE EDVARDSEN (NO) I ROHDEAASS PRODUKSJONER (NO) I SYMPOSIUM - ARENA FOR SCENEKUNST UNDER UTVIKLING

www.avantgarden.no

NÅ ELLER ALDRI HVER GANG

www.kosmorama.nowww.facebook.com/kosmorama

Untitled-2 1 13.02.13 17.58

Trondheim Filmklubb ble stiftet 17. oktober 1960 og er per i dag landets eldste filmklubb. Cinemateket Trondheim er drevet av Stiftelsen Cinemateket Trondheim (org.nr. 979553404MVA) som ble opprettet av Trondheim Filmklubb, Trondheim Kino,Trondheim Kommune, NTNU og Kunstakademiet i Trondheim den 29. juli 1993.

Filmvisninger/visningsstederPå Nova kinosenter viser vi film i digitalformat og på 35mm. Når lyset senker seg, kan du gjøre det samme i et komfortabelt sete og nyte solid bilde og lyd på bredt lerret. Nova sal 3 og sal 6 er Cinematekets faste visningssteder våren 2013.

Vi fortsetter med visninger i kinosalen til Kultursenteret ISAK. Her vil det bli mulig å se to filmer på rappen flere søndager dette semesteret, Filmene på ISAK vil vises på DVD og Blu-ray.

I samarbeid med Ranheim frivillighetssentral vil vi vise film på Folkets Hus Ranheim. Her blir det fokus på klassiske filmer i en nostalgisk setting, og alle våre medlemmer får gratis inngang. Visningsformat blir DVD og Blu-ray.

Cinemateket viser film for alle – helt gratis – i Vår Frue kirke. Filmer med dagsaktuelle tema både nasjonalt og globalt presenteres i en intim setting mens kaffen alltid står klar i varmestua under galleriet. Film i Vår Frue kirke vises i samarbeid med Kirkens bymisjon.

MedlemskortDet obligatoriske medlemskortet gjelder for både Cinemateket og Filmklubben itillegg til Barnefilmklubben samt de fleste andre filmklubber i Norge. Kortet koster 75,- per semester, inkluderer en fribillett, og selges i døra før visningene. Alle som har fylt 15 år kan bli medlem. A-medlemskap koster 500,- per semester og gir gratis adgang til alle visninger* hos Cinemateket, Filmklubben og Barnefilmklubben.Billettpris Filmklubben: 50,- (Medlemskort + billett koster 75,-)Billettpris Cinemateket: 50,- (Medlemskort + billett koster 75,-)

Visningene på Folkets Hus Ranheim og i Vår Frue kirke krever ikke medlemskap. På Folkets Hus koster det normalt 20,- per film, men våre medlemmer kommer inn gratis. Visningene I Vår Frue kirke er gratis for alle.

* På enkelte spesialarrangement tilbys A-medlemmer rabattert billett.

Trondheim Filmklubbs styre våren 2013Ørjan Berg Brenne, Torbjørn Grav, Veslemøy Helseth, Ingrid Synneva Holtar, Line Klungseth Johansen, Irene Størseth Knutzen, Renate Kroken, Endre Eidsaa Larsen, Mads Outzen, Sølvi Stokkeland, Oddbjørn Sørvik, Dag Erik Vikan

Cinematekets styre våren 2013Marit Bakken, Dag Hoel, Irene Størseth Knutzen, Arild Kalkvik (styreleder), Asbjørn Tiller

Cinematekets administrasjonSvein Inge Sæther (daglig leder og programansvarlig)Torbjørn Grav (teknisk ansvarlig)

Filmklubbens redaksjonIrene Størseth Knutzen, Ingid Synneva Holtar, Sølvi Stokkeland, Vanja Ødegård (Redaktør)

Layout og programdesignUREDD

InternettutgaveRune Sandnes

TrykkSkipnes

Filmklubben takkerBær&Bar, Kultursenteret ISAK, Trondheim kommune

Cinemateket takkerNorsk Filminstitutt, Nasjonalbiblioteket, Cinematekene,Kosmorama, Trondheim Kino, Midtnorsk Filmsenter, Kirkens bymisjon, ISFiT, Dick Stegewerns, Masahiro Kobayashi, Sør Trøndelag fylkeskommune v/Chin-Yu Lee, Ny Musikk Trondheim, Eurodok, Karsten Meinich/Montages.no

Cinematekets offisielle samarbeidspartnere erFilm&Kino, Norsk Filminstitutt, Nasjonalbiblioteket, Trondheim kommune

Post– og besøksadresse: Kjøpmannsgata 35, 7011 [email protected]@cinemateket-trondheim.no

www.trondheim-filmklubb.nowww.cinemateket-trondheim.no

Svanemerket trykksak fra Skipnes Kommunikasjon. Lisensnr. 241 731

CINEMATEKET & TRONDHEIM FILMKLUBB

4 cinemateket & trondheim filmklubb | februar - mai 2013

CINEMATEKET TRONDHEIM FILMKLUBB

PROGRAM FEBRUAR - MAI 2013

Man 28.01 kl 21.00

Søn 03.02 kl 18.00

Søn 03.02 kl 21.00Tors 07.02 kl 21.00Søn 17.02 kl 17.00Man 25.02 kl 21.00Uke 9

Man 04.03 kl 18.00Tirs 05.03 kl 20.00Søn 10.03 kl 18.00Søn 10.03 kl 19.00Søn 10.03 kl 20.00Man 18.03 kl 18.30Man 18.03 kl 21.00

Søn 07.04 kl 18.00Søn 07.04 kl 20.00Ons 10.04 kl 21.00Uke 16 Uke 16Søn 28.04 kl 18.00Søn 28.04 kl 20.00Man 29.04 kl 18.30

Man 06.05 kl 18.00Søn 12.05 kl 18.00Man 20.05 kl 21.00Ons 22.05 kl 18.30

FilmQuiz – bær&bar

There Will Be Blood Paul Thomas Anderson 2007 – ISAK Django Sergio Corbucci 1966 – ISAK Psycho Alfred Hitchcock 1960 – Nova 3Riget Lars von Trier 1994 – ISAK FilmQuiz – bær&barMinimalenQuiz

Veiviseren Nils Gaup 1987 – Folkets Hus RanheimSita Sings the Blues Nina Paley 2008 – Antikvariatet My Childhood Bill Douglas 1972 – ISAK My Ain Folk Bill Douglas 1973 – ISAK My Way Home Bill Douglas 1978 – ISAK Bringing Up Baby Howard Hawks 1938 – Nova 3FilmQuiz – bær&bar

Grabbers Jon Wright 2012 – ISAK The Possession Ole Bornedal 2012 – ISAK Touch of Evil Orson Welles 1958 – Nova 3KosmoramaQuizKosmorama YouTube ShowdownMean Girls Mark Waters 2004 – ISAK Clueless Amy Heckerling 1995 – ISAK Rancho Notorious Fritz Lang 1952 – Nova 3

Gremlins Joe Dante 1984 – Folkets Hus RanheimRan Akira Kurosawa 1985 – ISAK FilmQuiz – bær&bar Freaks Tod Browning 1932 – Nova 3

Lawrence of Arabia David Lean 1962 - Prinsen 5Japan’s Tragedy Masahiro Kobayashi 2012 - Nova 3Møt regissøren!

Lilja 4-ever Lukas Moodysson 2002 - Vår Frue kirkeSpis, drikk, mann, kvinne Ang Lee 1994 - Nova 3Shanghaitriaden Zhang Yimou 1995 - Nova 3Big Boys Gone Bananas!* Fredrik Gertten 2011 - SamfundetIn the Mood for Love Wong Kar-wai 2000 - Nova 3THX 1138 George Lucas 1971 +Electronic Labyrinth THX 1130 4EB George Lucas 1967 - Nova 3Bashing Masahiro Kobayashi 2005 - Nova 3Man Walking on Snow Masahiro Kobayashi 2001 - Nova 3

Japan’s Tragedy Masahiro Kobayashi 2012 - Nova 6The Rebirth Masahiro Kobayashi 2007 - Nova 3Women on the Edge Masahiro Kobayashi 2011 - Nova 6Haru’s Journey Masahiro Kobayashi 2010 - Nova 3Trøndelag på lerretet! Bransjesamling - Nova 3Anton’s Right Here Ljubov Arkus 2012 - Nova 6Me Too Aleksej Balabanov 2012 - Nova 6Me Too Aleksej Balabanov 2012 - Nova 6Chapiteau-show Sergej Loban 2011 - Nova 6Høydepunkter fra Eurodok Se www.cinemateket-trondheim.noHøydepunkter fra Eurodok Se www.cinemateket-trondheim.noHøydepunkter fra Eurodok Se www.cinemateket-trondheim.no

Ziggy Stardust and the Spiders from Mars D.A. Pennebaker 1973 - Nova 3Margaret Kenneth Lonergan 2011 - Nova 6Ziggy Stardust and the Spiders from Mars D.A. Pennebaker 1973 - Nova 3The Man Who Fell to Earth Nicolas Roeg 1976 - Nova 3Velvet Goldmine Todd Haynes 1998 - Nova 3Radio On Christopher Petit 1979 - Nova 3Radio On Christopher Petit 1979 - Nova 3Aelita - Queen of Mars Jakob Protazanov 1924 - Nova 3Stumfilmkonsert med Ugress, under Kosmorama!

You Can Count on Me Kenneth Lonergan 2000 - Nova 3Gangs of New York Martin Scorsese 2002 - Nova 3Arven Anja Breien 1979 + Fra tyggegummiens historie Anja Breien 2012 - Nova 3

Jenter Hanne Myren 2007 + Kontroll Hanne Myren 2009 - Nova 3Løperjenten Vibeke Løkkeberg 1982 - Nova 3Kanskje i morgen Mariken Halle 2012+ No Sex Just Understand Mariken Halle 2011 - Nova 6De andre Margreth Olin 2012 - Vår Frue kirkeTrøndelag på lerretet! Bransjesamling - Nova 3

Ons 06.02 kl 19.00Tors 07.02 kl 18.30 Søn 10.02 kl 21.00Man 11.02 kl 18.00Tirs 12.02 kl 18.30Ons 13.02 kl 18.00Tors 14.02 kl 18.30Tors 14.02 kl 21.00

Man 25.02 kl 19.00Tirs 26.02. kl 18.30

Man 04.03 kl 18.30Tirs 05.03 kl 18.30Ons 06.03 kl 18.30Tors 07.03 kl 18.00Man 11.03 kl 17.00Ons 13.03 kl 18.30Ons 13.03 kl 21.00Tors 14.03 kl 18.00Tors 14.03 kl 20.00Tirs 19.03

Ons 20.03

Tors 21.03

Ons 03.04 kl 19.00

Tors 04.04. kl 18.00Tors 04.04 kl 21.00

Man 08.04 kl 18.00Tirs 09.04 kl 18.00Ons 10.04 kl 18.30Tors 11.04 kl 18.30Fre 19.04 kl 21.00 Ons 24.04 kl 18.30Tors 25.04 kl 18.30Tirs 30.04 kl 18.30

Tors 02.05 kl 18.30

Ons 08.05 kl 18.30Tors 09.05 kl 18.30

Man 13.05 kl 18.00Tirs 14.05 kl 18.00


LEDER

Cinemateket og Trondheim Filmklubb ønsker alle velkommen til en ny sesong, et vårsemester med filmer, regissørbesøk, bransjesamlinger og filmquizer, alt det de filmhungrige trondheimerne både fortjener og forventer. I tillegg er jo våren den store filmfestivalsesongen i Trondheim, med Minimalen liggende først i løypa før Kosmorama tar over i april. Cinemateket fyller 20 år i 2013, og det skal markeres for fullt til høsten, både på jubileumsdatoen 11. september og utover. Vi ser fram til en stor og verdig feiring av oss selv, på cinematek-vis med ekstra mye ekstra god film, men samtidig som 2013 er et år for feiring er det også et år som vil vise oss mye av framtida for cinematekdrift og formidling av filmkultur generelt i Norge.

I løpet av 2013 må cinematekene utenfor Oslo få på plass en ny sikring av den statlige finansieringen av virksomhetene for at vi i det hele tatt skal kunne eksistere etter neste årsskifte. Film&Kino er, etter egen iherdig jobbing, i ferd med å løses fra ansvaret Kulturdepartementet i sin tid la på denne bransjeorganisasjonen, å yte tilskudd til cinematek basert på instrukser fra departementet. Selv arbeider vi for at cinemateker, filmfestivaler og andre som arbeider profesjonelt med filmformidling skal kunne motta støtte fra staten selv, og ikke en ekstern bransjeorganisasjon, basert på de samme kulturpolitiske vurderingene og prioriteringer som gjøres innenfor musikk, scenekunst, visuell kunst og litteratur. Enkelt sagt: Vi vil at staten selv, gjennom sitt eget Norsk Filminstitutt, skal gi støtte til oss over statsbudsjettet. Kulturdepartementet både toer sine hender og bruker dem til å klamre seg til halmstrå, som at de på magisk vis skulle klare å øke Film&Kinos inntekter ved å avgiftsbelegge kjøp av film på nett (slik de har gjort i lang tid på salg av DVD, et marked som er i fritt fall). Departementet utviser en utrolig naivitet når det gjelder mekanismene i det norske kommersielle filmmarkedet, og en ignorant og nærmest kulturfiendtlig holdning til hele feltet som driver filmformidling utenfor det kommersielle kinosystemet.

JUBILEUMSÅR OG BRYTNINGSTIDav Svein Inge Sæther. daglig leder, Cinemateket Trondheim


LEDER

Cinemateket oppfordrer alle filminteresserte til å vise at kulturminister Hadia Tajik og statssekretær Mina Gerhardsen tar feil når de sier at film er best på iPhone, noe vi enkelt motbeviser ved å vise Lawrence of Arabia på 4K digital kinofilm på veldig stort lerret, og en rekke andre filmer som er laget for kinovisning. Det er grunn til å tro at Munch laget sine bilder for at de skulle ses hengende på vegger i museer og gallerier. Da tar du ikke bildet og legger det ned på gulvet før du viser det fram, og du gir ihvertfall ikke publikum en nettside med noen små digitale versjoner av «Skrik» og «Madonna» og kaller det et Munch-museum (selv om det er billigere - og noen synes sikkert også penere

- enn Lambda). I 2013 skal Cinemateket finne ut hvor langt unna vi i det offisielle Norge er å betrakte film som et kunstuttrykk som er likeverdig det som er gitt oss både av Munch, Ibsen og Grieg. Vi ønsker og selv lykke til, og vi ønsker dere velkommen på film(kunst).

Svein Inge Sætherdaglig lederCinemateket Trondheim

MASAHIRO KOBAYASHI

MASAHIRO KOBAYASHI – DEN KONSERVATIVE REBELLEN

“Å være en rebell gjør deg ikke nødvendigvis innovativ. Å være en rebell trenger heller ikke å bety at du er i mot det bestående…” Disse utsagnene fra regissør Masahiro Kobayashi (uttalt til Nicholas Vroman og Ken Shima i 2010) kan vel stå som en grei oppsummering av hans filmfilosofi. Annerledes, men ikke for annerledes. I opposisjon – kritisk til det bestående, uten å være uttalt politisk. På leting etter en ny form, som bare gradvis krystalliseres i en stadig lengre filmografi. Det han egentlig vil er å gripe inn i den japanske folkeskjela og virkelig filleriste den – som en asketisk Terayama.

Lite tydet på at den unge bohemen som livnærte seg frem til tidlig i tyveårene som folkemusiker og sanger, sent i livet skulle bli en fornyer av den japanske filmen. Som så mange av sin generasjon var det Frankrike de så til, kultur, språk og ikke minst film. Bølgen… For Kobayashi gikk det så langt at han reiste til Frankrike for å møte sin helt – Truffaut. Nå gikk det ikke helt slik (Truffaut var i Amerika), men et ti måneders opphold der inspirerte til en nærmest feberaktig produksjon av fortellinger. Noe av disse ble premiert i forskjellige manus-konkurranser og en ny karriere som skribent for japansk TV ble etablert. Drømmen var hele tiden å bli filmregissør, men uansett hvor mange og gode manus han leverte kom det aldri noe tilbud. I en alder av 41 var han lei av å vente. Løsningen var å satse alle sine opptjente midler og finansiere det hele selv. Resultatet ble Closing Time – den første Japanske filmen til å vinne hovedprisen ved Yubari International Fantastic Film Festival. Dedikert til Tom Waits er nok dette det nærmeste Kobayashi har kommet en selvbiografisk film. Hvor vi følger den talentfulle manusforfatteren som i sin selvforakt gjør et alvorlig forsøk på å drikke seg i hjel. Allerede her ser vi de første antydninger til hans helt personlige stil, strukturert som en japansk folkesang, med lange, repetative vers brutt opp av refreng som endrer seg ørlite grann for hver gjentagelse. Spenningen drar seg til for hver repetisjon og hver lille nyanseforskjell…

7. februar får Cinemateket Trondheim besøk av den Japanske outsideren Masahiro Kobayashi, som kommer med sin helt nye film Japan’s Tragedy. Filmen har i skrivende stund ennå ikke hatt sin hjemlige premiere og bare så vidt startet på festivalrunden. I februar og mars setter vi opp ytterligere fem av hans filmer og gir dere muligheten til å bli kjent med en av vår tids virkelige utfordrere av sentimentalitetens hegemoni…

Mange av Kobayashis filmer er satt til det forblåste Hokkaido, med et klima ikke ulikt det vi har her hjemme. Det skrinne og industrialiserte landskapet er for Kobayashi et perfekt bilde på det moderne Japan, langt i fra det glansbildet vi ofte får presentert – noe som har gjort ham til en outsider i den hjemlige filmindustrien. Kulda har satt seg i sjelen, taust betrakter menneskene her verdens likegyldighet mens følelsene holdes skjult. Før eller senere bryter demningen sammen og et kort øyeblikk faller maskene. Hans lange tagninger, sparsomme dialog og dramatiske indre følelsesliv krever nesten umenneskelige rolleprestasjoner fra skuespillerne. Ikke overraskende får han da også noen av Japans fineste karakterskuespillere med seg. Unntaket er The Rebirth, som var så krevende at etter et års betenkningstid trakk den første skuespillerinnen seg og den mannlige hovedrollen måtte Kobayashi selv ta. Resultatet er blitt en rystende film, nedstrippet til kjernen av Kobayashis filmspråk – hvor skuespilleren og filmen langt på vei har frigjort seg fra ordene, hvor miljø og landskap er noe mer enn vage kulisser, hvor klipp og skuespill driver den indre handling fremover, hvor form er noe langt mer enn staffasje. Krevende for tilskueren, ikke minst fordi han ikke skyr de vanskelige tema og de opprivende konfrontasjoner. I tillegg benytter han seg lite av filmatisk sminke, dvs lyssetting, kameraføring og svulstig musikkbruk, men ofte av lange tagninger, skjult følelsesliv og gjentagelser. Alt dette gjør at filmene hans ofte krever litt tid før man engasjerer seg emosjonelt, men nærmest umerkelig griper de fatt i deg og nekter å slippe taket. Ikke før lenge etter filmen er over.

av Kjell R. Jenssen, Cinemateket i Oslo


MASAHIRO KOBAYASHI


VISNINGER I SERIEN HOS CINEMATEKET TRONDHEIM:

TORS 07.02 KL 18.30 JAPAN’S TRAGEDY MASAHIRO KOBAYASHI 2012 - NOVA 3 MØT REGISSØREN!MAN 25.02 KL 19.00 BASHING MASAHIRO KOBAYASHI 2005 - NOVA 3TIRS 26.02. KL 18.30 MAN WALKING ON SNOW MASAHIRO KOBAYASHI 2001 - NOVA 3MAN 04.03 KL 18.30 JAPAN’S TRAGEDY MASAHIRO KOBAYASHI 2012 - NOVA 6TIRS 05.03 KL 18.30 WOMEN ON THE EDGE MASAHIRO KOBAYASHI 2011 - NOVA 6ONS 06.03 KL 18.30 THE REBIRTH MASAHIRO KOBAYASHI 2007 - NOVA 3TORS 07.03 KL 18.00 HARU’S JOURNEY MASAHIRO KOBAYASHI 2010 - NOVA 3

BILL DOUGLAS

Av Endre Eidsaa Larsen


BILL DOUGLAS OG HANS SELVBIOGRAFISKE MINNEMONTASJETRILOGI

Bill Douglas’ My Childhood (1972), My Ain Folk (1973) og My Way Home (1978) utgjør en selvbiografisk filmtrilogi om oppveksten i en skotsk gruveby i årene etter 2. verdenskrig.

Som et fargeløst, nærmest skyggeløst helvete, skrider denne verdenen fram i et lakonisk svart/hvitt-foto. Filmene har en rammende direkthet og monoton kvalitet. Ikke bare i sin gjennomgående og gjennomtrengende gråhet, men også i sin øde – ja, jeg vil nesten si forlatte – mise-en-scene og episodiske struktur. Å se de tre filmene etter hverandre, ja, bare det å se én av dem, kan være en utmattende opplevelse. Men det er en av disse utmattelsene som også kan virke oppløftende.

Kritikerne sammenlignet Douglas’ stil med filmskapere som Alexander Dovzhenko, Carl Theodor Dreyer og Robert Bresson.¹ Ja, det måtte vel først og fremst være snakk om de ordløse ansiktene og den ordløse montasjen, som skriker ut med sin egen rungende tunge; et filmens språk. Sparsommelig, men akk så kraftfullt. Og så skuespillerne da: ikke-profesjonelle, nærmere menneskeskikkelser enn skuespillere egentlig; de utstråler ikke en rolle, men sin egen framtoning.

I Douglas’ filmer er store folkemengder gjerne stillestående i totalbilder ladd av en menneskestemning; effekten er ikke naturalisme, men inntrykksbilder, folkemengden som opplevd, som huska – som en mengde som fyller et rom, sett av et menneske i en stemning. Tenk for eksempel på Dreyers La passion de Jeanne d’Arc (1928): menneskeskikkelser fyller de respektive romma – ikke bare med sin konkrete fysiske tilstedeværelse, men i hele deres framtoning, deres vesen for et annet menneske (hovedpersonen – Maria Falconetti i Dreyers film; Stephen Archibalds Jamie i Douglas’ filmer). De øde og grå bildene rommer mye i all sin enkelhet, for de er ladd av et menneskets bevissthet, sett og strukturert av

erkjennelse. Gavin Millar, en skotsk regissør og kritiker, har en treffende beskrivelse: ”The images seem to be burned on to the screen as though he had just lifted them from where they were burned into his memory”.²

Av Robert Bressons filmer, er det vanskelig å ikke tenke på filmer som Au hasard Balthazar (1966) og Mouchette (1967), filmer som så tydelig kretser rundt omsorg og barndom og tillegger gester og blikk en sentral rolle. Douglas’ filmer vektlegger – som nevnte filmer – hendelser, omgivelser, handlinger, ansiktsuttrykk, gester, kroppsspråk og ord som ofte vitner om svikt, forfall, en slags gråhet inn til marg og bein. Men også stunder av smil og omtanke. Ja, disse tingene blir vekt-lagt i filmene til Bresson, Dreyer og Douglas, man kjenner deres tyngde, hvordan en verden veier i et menneske. Ikke mye skjer, ikke mye blir sagt, ikke mye blir fortalt. Men en følt og tenkt verden blir vist. I disse firkantede livsrutene blir en skjebne artikulert.

Douglas’ trilogi har som nevnt en episodisk struktur, og hovedsakelig ser vi gutten, Jamie, eller det som må være hans inntrykksbilder – bilder ladd av denne menneskestemningen. Filmene kretser rundt hans opplevelser og oppleves ofte som samlinger av minner fra regissøren: en minnemontasje. Brian McFarlane har antydet arven fra Alexander Dovzhenko og de sovjetiske montasjeregissørene:

In addition to the unadorned stillness of the shots, the trilogy is also distinguished by a carefully crafted elliptical narrative structure, a demonstration of the emotional and intellectual power of editing rarely seen since the days of Soviet montage cinema.³

I sentrum av bilder så grå som gjennommatt stein, befinner unggutten Jamies steinansikt seg. Fattig på penger, ord, omsorg. En av de få som ser ham, og artikulerer hans skjebne, er ham selv. Han selv i form av den virkelige Jamie, regissøren Bill Douglas (1934-1991), som stirrer sitt alter ego inn i øynene, usentimentalt og hardt som en ruglete steinvei.

BILL DOUGLAS

På 1960- og 70-tallet tok andre store filmskapere (den fremste må være Artavazd Peleshian) mer direkte opp arven fra de tidlige montasjefilmskaperne, men Bill Douglas’ klipp har gjerne en slående bråhet og resonans som med sterk kraft påminner om det uuttrykte i dette narrativet og lager et rom for seerens personlige respons; Douglas’ minnemontasje kan kanskje sies å befinne seg et sted mellom det kronologiske, ordnede narrativet til den klassisk fortellende filmen og det fragmentariske diskontinuitetsuttrykket i montasjetradisjonen. Slik sett kan man nok i Douglas’ uttrykk se spor av den narrative avant-garde-filmskapingen som markerte seg i Frankrike på 1920-tallet.

Guy Barefoot har påpekt at Douglas’ filmer ikke riktig passet inn i en skotsk eller britisk tradisjon. Han ser, som vi har vært inne på, et slektskap til europeiske filmtradisjoner fra stumfilmtiden.⁴ Douglas’ nære venn, Peter Jewell, bekrefter dette i dokumentaren Bill

Douglas – Intent on Getting the Image (Andy Kimpton-Nye, 2006), da han forteller om deres felles interesse for stumfilm, og at de på 60-tallet så mye europeisk film, blant annet av filmskapere som Truffaut, Bergman og Antonioni (og spør du meg, overgår Douglas’ filmer – i det minste My Ain Folk – Truffauts egen selvbiografiske, kanoniserte film fra 1959, Les quatre cents coups). Barefoot nevner det intense og lyriske uttrykket i den knappe filmografien (som ved siden av trilogien kun inneholder Comrades (1986), i tillegg til kortfilmer han lagde i skolesam-menheng, deriblant avslutningsfilmen Come Dancing (1970)). McFarlane, i samme stil, betegner Douglas som en av de mest originale film-poetene i britisk filmhistorie.

De historiske røttene som har blitt påpekt antyder altså bare en del av kraften i disse filmene. For de store filmskaperne har gjerne lært og latt seg inspirere av tradisjoner for å selv uttrykke en nyhet – seg selv og

sin verden. Den franske filosofen Maurice Merleu-Ponty, som blant annet interesserte seg for film, artikulerte dette bedre enn mange i essayet ”Cezannes tvil” (1948). Det han skriver handler i første omgang om en maler (Cezanne), men det gjelder like mye en filmskaper som Bill Douglas: kunstneren nøyer seg ikke med å være et ”kultivert dyr”, han ”taler som det første mennesket talte”. ⁵ Dette er ikke en behagets kunst; i sin følgestrenge mangel på sentimentalitet og fylde av erkjen-nelsestilstedeværelse, er Douglas’ filmer som en kitschens motgift. Det holder ikke å kalle det en kulturens neologisme heller, det er en ny mennesketone som prøver seg. Man lytter til de andre (filmhistoriske) tonene, og uttrykker sin egenhetstone. Noen vil finne Douglas’ trilogi dørgende kjedelig, kanskje til og med intetsigende. Men de hørte nok ikke etter den nye tonen, så ikke Douglas’ bilder, bare Jamie i dem. De så bare det steinaktige i steinansiktet.


TRONDHEIM FILMKLUBB VISER BILL DOUGLAS’ FILMTRILOGI SØNDAG 10.03 PÅ ISAK:MY CHILDHOOD kl 18.00, MY AIN FOLK kl 19.00, MY WAY HOME kl 20.00.

¹ Mcfarlane, Brian: The Encyclopedia of British Film. 2. utgave. USA: Methuen, 2005.² Bill Douglas – Intent on Getting the Image (Andy Kimpton-Nye, 2006)³ Mcfarlane, Brian: The Encyclopedia of British Film. 2. utgave. USA: Methuen, 2005.⁴ http://www.screenonline.org.uk/people/id/450700/. Besøkt 30.12.2012.⁵ Merleau-Ponty, 1948: s. 263; ”Cezannes tvil” (1948) i Bale, Kjersti og Bø-Rygg, Arnfinn (red.): Estetisk teori: en antologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2008.

KENNETH LONERGAN

Av Karsten Meinich, redaktør for Montages. Artikkelen er tidligere publisert på Montages.no.

Husker du den kritikerroste amerikanske indiefilmen You Can Count on Me fra 2000? Laura Linney og Mark Ruffalo spiller et søskenpar i sentrum for et lite, men nært og engasjerende familiedrama. Filmen vant flere priser, og fant mange tilhengere (inkludert undertegnede) da den til slutt hadde kinopremiere i Norge i 2001. Filmen var regissert av en debutant, den kritikerroste dramatikeren og manusforfatteren Kenneth Lonergan, og hadde en tydelig personlig stemme. Da det noen år senere ble klart at han jobbet med en ny film, Margaret, spisset jeg ørene. Men så ble det stille, og filmen forsvant. Dette er historien om hvorfor.

Allerede lenge før han lagde You Can Count on Me hadde Lonergan havnet i Hollywoods søkelys. Men ikke av de årsakene man kanskje skulle tro. På slutten av 80-tallet, da han var i midten av 20-årene, hadde nyutdannede Lonergan satt seg ned og skrevet et kommersielt anlagt filmmanuskript på eget initiativ – utelukkende for å tjene penger. Han har uttalt at han ønsket å skape økonomisk rom i sin tilværelse til å bruke tid på å skape det han virkelig ville utrette kunstnerisk. Manuset var en komedie om mafiaen, som ble solgt – og etter flere års omløp i Hollywood-systemet til slutt produsert som Analyze This (1999) med Robert De Niro.

Lonergan erkjenner i flere intervjuer at han visste manuset kom til å bli skrevet om og vannet ut, så han distanserte seg tidlig fra prosessen med produsentene (en rase han tydeligvis ikke er komfortabel med – dette kommer vi tilbake til). Pengene brukte han, som planlagt, til å skrive, og Lonergan fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med teaterstykket This is Our Youth, som hadde sin New York-premiere i 1996. Kritikerne trakk frem forfatterens overbevisende evner til å sette ord på hvordan folk virkelig snakket, og stykkets refleksjoner rundt samfunnet. Han ble utropt som sin generasjons ”stemme”, og Peter Marks i The New York Times oppsummerte inntrykket: ”This Is Our Youth – by turns caustic, cruel and compassionate — is the real real world.”

Et annet heldig utfall av kontakten med Hollywood var at manuset åpnet døren til å bli kjent med Martin Scorsese – en annen newyorker som, på sin egen måte, drev balansekunst mellom det personlige uttrykk og Hollywood-maskineriet. This is Our Youth ble som sagt en suksess, og Scorsese endte med å ansette Lonergan til å skrive om manuset til Gangs of New York (2002), like før opptak. Da 00-tallet så vidt var i gang hadde Lonergan plutselig både regidebutert og jobbet med Scorsese, og resultatet var to Oscar-nominasjoner, for manusene til You Can Count on Me og Gangs of New York. Stjerneprodusentene Scott Rudin og Sydney Pollack hadde innen den tid også lagt merke til Lonergan og var, sammen med produsent Gary Gilbert (Garden State) og indie-studioet Fox Searchlight, klare for å finansiere hans neste filmprosjekt: Margaret. Alt så lyst ut.

Flere amerikanske filmjournalister har siden 2005 forsøkt å finne ut hvor det gikk galt med dette prosjektet, og når jeg syv år senere forsøker å samle disse trådene blir kilden til problemet synlig – ikke overraskende sitter det den velkjente kollisjonen mellom kunstneriske ambisjoner, kommersielle krefter og sterke personligheter. Det er ikke første gang profilerte filmprosjekter blir forsinket eller antar katastrofale økonomiske dimensjoner, men Margaret hadde hverken et gigantisk budsjett eller kompliserte innspillingsforhold (filmen foregår hovedsaklig langs gater og i leiligheter i New York). Det den hadde var et inderlig, og sannsyn-ligvis for Lonergan voldsomt viktig, kunstnerisk mål, som i klippeproses-sen skapte en tilsynelatende uoverstigelig hindring – særlig i møte med utålmodige produsenter.

Etter suksessen tidlig på 00-tallet begynte Lonergan arbeidet på manu-skriptet til Margaret, som han brukte to år på å ferdigstille. Filmen er helt tydelig inspirert av stemningen i New York like etter 11. september, og skildrer et mangefasettert drama om 17-årige Lisa (Paquin) som etter en dødsulykke hun er vitne til konfronteres av både skyldfølelse og eget sinne. Produksjonen startet altså i 2005, og til L.A. Times har klipperen Anne McCabe uttalt at en tidlig versjon av filmen (fra 2006) fikk Martin


HISTORIEN OM KENNETH LONERGAN OG VEIEN TIL MARGARET

I 2005 startet opptakene på spillefilmen Margaret i New York, med bl.a. Anna Paquin og Matt Damon i rollene. Først seks år senere var filmen klar, og knapt noen gikk for å se den på kino i USA. Filmen ble dømt til forglemmelse, men så viser det seg at dette er en av de beste amerikanske filmene på flere år. Hva skjedde?

KENNETH LONERGAN

Scorsese til å utbryte at Margaret var ”et briljant mesterverk”. Men Kenneth Lonergan selv var tydeligvis ikke fornøyd, og hadde final cut i sin kontrakt. Produsentenes eneste betingelse var at filmen ikke kunne bli mer enn 150 minutter lang.

Lonergan tilbragte enda et år i klipperommet, og i 2007 begynte særlig Gary Gilbert og Fox Searchlight å bekymre seg – det var disse to som hadde delt kostnaden på $12 millioner seg i mellom. Regissøren hadde en tre timers versjon som han ikke klarte å korte ned, og i en artikkel hos The New York Times fra sommeren 2012 som ser tilbake på historien, erkjente noen av Lonergans samarbeidspartnere at filmen allerede på manusstadiet hadde enormt kom-plekse ambisjoner: ”One of the reasons it was so difficult is indicative of what his great talent is,” sa skuespiller Josh Hamilton. ”I remember doing a reading of that screenplay in his living room years ago - it must have been 500 pages. I mean, it was all day. But it was one of the grea-test screenplays I’d ever read in my life.”

Både produsentene og regissøren selv forsøkte å finne en løsning; venner fra filmbransjen ble invitert til å se den 3 timer lange utgaven og komme med innspill og forslag. Høsten 2007 hadde Gilbert blitt så innblandet i klippear-beidet, og til slutt fikk han nok. Han hyret inn klipperen Dylan Tichenor (There Will Be Blood) som leverte en versjon på to timer, men denne ble ikke akseptert av Lonergan. På dette tids-punktet saksøker dessuten Fox Searchlight produksjonsselskapet til Gilbert, som de mente ikke hadde betalt sin andel. Gilbert leverer et motsøksmål, også rettet mot Lonergan, og plutselig var filmens skjebne frosset i rettssys-temet. Kort fortalt blir partene til slutt enige om forlik, og i juni 2008 leverte Lonergan faktisk en versjon av filmen til studioet som var like under 150 minutter lang. (Gilbert sa i 2012 følgende til Times om det hele: «All Searchlight or I ever wanted was for Kenny to finish the film on his own, which he never did.»)

Likevel, filmen kom ikke ut – og på et tidspunkt i 2009 foreslår noen et kompromiss: hva om Martin Scorsese kommer inn og gjør et forsøk på å sluttføre filmen? «Good for the movie, good for Kenny, presumably good for Gilbert,» skriver Times. Innimellom ferdigstillingen av Scorseses egne filmer Hugo og dokumentaren om George Harrison, leverer mesterregissøren en 160 minutters versjon. Når alle tror sagaen har kommet til en slutt, nekter produsent Gilbert å signere på at Scorsese-versjonen skal gå igjennom og lanseres for verden. Mark Ruffalo, som også spiller i Margaret og er en venn av Lonergan, sier rett ut til Times at han mener Gilbert til slutt var så bitter at han ganske enkelt ikke ville filmen vel.

Så etter en seks år lang prosess, der Lonergans jakt på et tilfredsstillende kunstnerisk resultat ikke nådde sitt mål, og produsentenes ønske om en kommersielt salgbar film ikke ble oppfylt, besluttet Fox Searchlight til slutt at versjonen Lonergan hadde levert som var like under 150 minutter skulle lanseres. I september 2011, med minimal markedsføring og en nesten selvutslettende promokampanje, fikk Margaret sin premiere på to kinoer i USA – en i New York og en i Los Angeles. To uker senere var den tatt av. Og kanskje ville den forsvunnet helt, hvis ikke det var for at et knippe amerikanske kritikere hadde sett det de mente var et mesterverk; en film så god at den fortjente sin egen kampanje på grasrota.

Kritiker Jaime Christley, som skriver for Slant Magazine, satte igang kampanjen på nettet som skulle overbevise Fox Searchlight om at de måtte gjøre filmen tilgjengelig igjen for kinoer som ønsket å vise den, og sende ut screenere til både kritikere og medlemmer av Oscar-akademiet. ”[During its short release], the film became known as a miracle – a major work of cinematic art, against the odds – to almost all of the critics and cinephiles who were able to catch it during its brief appearance,” het det i kritikernes beskrivelse av situasjonen. Og Fox Searchlight responderte faktisk med å gi filmen

en ny mulighet, om enn noe motvillig. Margaret rakk ikke bli synlig nok til å være med i kampen om Oscar-nominasjoner, men havnet på mange amerikanske kritikeres Topp 10-lister.

Da den endelig i juli 2012 ble sluppet på Blu-ray og DVD i USA (og kun på DVD i Europa), var det i tillegg til kinoutgaven inkludert en 3 timers versjon av filmen – til manges store glede. I Europa ble filmen kun gitt ut på DVD, og da kun i den tre timer lange utgaven. Margaret startet i fjor altså sin neste reise, den som går inn i filmhistorien – som et oversett mesterverk. ”It will be remembered, years and decades hence, as one of the year’s, even the decade’s, cinematic wonders,” skrev innflytelsesrike Richard Brody i The New Yorker.

Filmen er virkelig et mirakel, og når alt kommer til alt har den funnet sin vei gjennom en skog av fallgruver, og kommet ut på den andre siden som en av de virkelig enestående amerikanske dramaene fra 00-tallet. Nå vil tiden kun være til hjelp, og vi spår Margaret en stor fremtid – og for publikum en stor oppdagelse.

I april 2013 viser de norske cinematekene Margaret på kino i sju byer, og da er det den offisielle kinoversjonen på 150 minutter som vises, i digital kinokopi. Visningsinfo for alle byene finnes på torsdagsfilmen.no og på facebook.com/torsdagsfilmen.


CINEMATEKET TRONDHEIM SETTER OPP EN KENNETH LONERGAN-SERIE I APRIL MED DISSE VISNINGENE:Tors 04.04. kl 18.00 Margaret Kenneth Lonergan 2011 - Nova 6Ons 24.04. kl 18.30 You Can Count on Me Kenneth Lonergan 2000 - Nova 3Tors 25.04. kl 18.30 Gangs of New York Martin Scorsese 2002 - Nova 3

LAWRENCE OF ARABIA I 4K


av Sigurd Wik, Cinemateket USF

LAWRENCE OF ARABIA I 4K – ET BILDETEKNISK BLIKK

Etter flere år med restaureringsarbeid er David Leans Lawrence of Arabia endelig klar for kinovisninger i digitalkinoens premieformat – 4k. Grover Crisp, mannen som er ansvarlig for flere av de siste årenes mest slående restaurerte filmer, blant annet Taxi Driver, Storbyhavnen, Dr. Strangelove og Easy Rider, har denne gang overgått seg selv.

I tillegg til at Crisp er et besynderlig etternavn for en mann som jobber med bilders skarphet, så er Grover Crisp kjent for å være ytterst kompromissløs hva gjelder å videreformidle de intensjonene en filmskaper har hatt med filmen sin. Det er mange faktorer å ta i betraktning i så måte, og en av de viktigste handler om bildets oppløsning.

Det Crisp satte seg fore for noen år tilbake var å scanne negativene av Lawrence of Arabia i 8k. Det vil si at hvert bilde ble scannet i en oppløsning på omtrent 8000 x 3600 piksler, slik at hvert bilde besto av nesten 30 millioner piksler. I følge Crisp er dette oppløsningen som kreves for kunne fange alt som finnes i originalnegativene til en 70mm-film. Når alle 320.000 bildene var scannet ble de nedskalert til 4k, altså omtrent 4000 x 1800 piksler. Dette gjør rå-datamengdene mindre og lettere å jobbe med, og dessuten er 4k den høyeste oppløsningen dagens kinosystemer kan levere. Grunnen til at man scanner i en høyere oppløsning enn noen kino kan vise er at god programvare for nedskalering gjør at man ”tar med seg videre” en del av kvaliteten i 8k-bildene når man skalerer dem ned til 4k. Dermed vil en 8k scan av en 70mm-film se bedre ut enn en 4k scan av en 70mm-film, selv om filmen vises i 4k i begge tilfeller.

Om ikke annet, så bør alle disse tallene fortelle oss at 2k, som er oppløsningen de fleste av dagens norske kinosystemer kan levere, ikke er i nærheten av å videreformidle David Leans intensjoner med

Lawrence of Arabia. Om noe skulle være uklart: I 4k vil hvert bilde man ser på lerretet inneholde 6,49 megapiksler. I 2k vil hvert bilde inneholde 1,62 megapiksler, det er færre enn du har på flatskjermen i stuen.

I tillegg til å gå ukompromissløst til verks hva gjelder scanning, har Crisp og hans team også gjort omfattende opprensking i bildene. Originalnegativene var til dels skadet, mye på grunn av klimaet hvor filmen ble spilt inn, og med en rivende utvikling i digitale verktøy de siste årene har bildene blitt svært rene.

Hva Crisp ikke har gjort noe med, og dette gjør han med rette et stort poeng av, er bildets struktur, deriblant filmkorn. Det er dessverre altfor vanlig at filmbilder i dag gjøres glattere med noe som kalles digital noise reduction (DNR). Dette gjør at struktur og filmkorn, som visselig er hva et hvert fotokjemisk filmbilde består av, reduseres og i noen tilfelles viskes helt ut. Dette reduserer publikums opplevelse av skarphet, og endrer i tillegg bildene i den grad at det er en annen film man ser på enn hva filmskaperen i sin tid laget.

Resultatet av alle disse valgene Crisp har gjort, er en film så blendende vakker at det er vanskelig å sette ord på det. Prøvekjøringer viser at filmens skarphet, farger og flerkanals originallyd ligger uhyggelig nære det publikum tidligere har opplevd når de har sett Lawrence of Arabia i i 70mm. Og når alt dette er på plass er det bare å lene seg tilbake og nyte filmen som omdefinerte episk historiefortelling en gang for alltid.

Med 4k-kinosystemet og det store lerretet i Prinsen sal 5 kan Cinemateket Trondheim stolt tilby det filminteresserte Trondheim det som i mange år fremover med sikkerhet kommer til å bli stående som selve referanseverket innen filmrestaurering.

CINEMATEKET FEBRUAR - MAI 2013

LAWRENCE OF ARABIA

Lawrence of Arabia Storbritannia 1962 Regi David Lean Manus T.E. Lawrence, David Bolt Foto Freddie Young Musikk Maurice Jarre Med Peter O’Toole, Omar Sharif, Alec Guinness, Anthony Quinn 227 min DCP Engelsk tale, utekstet

Onsdag 06.02 kl 19.00 Prinsen 5

Etter at Thomas Edward Lawrence omkom i en motorsykkelulykke i 1935, begynte mytene om ham å spinne for alvor. Engelskmannen som hadde ledet det arabiske opprøret mot tyrkerne under første verdenskrig, ble en av sin samtids største legender og et mysterium for historikerne.

Man løser ikke nødvendigvis gåten Lawrence ved å lese hans egen beretning i ”Seven Pillars of Wisdom”, som forøvrig ble gjenstand for utallige tolkninger og lovprist av store forfattere som G. B. Shaw, H. G. Wells og E. M. Forster. Myter vil helst forenkle, mens mennesker

- og ikke minst Lawrence - er sammensatte. Boken etterlater seg et motsetningsfylt bilde av Lawrence: Humanist og kriger, filosof og eventyrer, sadist og medmenneske, narcissist og altruist.

Produsent Sam Spiegel ble fascinert av boken, sikret seg retten til å filme den og knyttet til seg regissør David Lean som han allerede hadde samarbeidet med på verdenssuksessen Broen over Kwai (1957). De foretrakk en ukjent skuespiller til hovedrollen, og valget falt på Peter


O’Toole, en ung ire fra The Royal Shakespeare Theatre. Til gjengjeld supplerte man filmen med berømtheter som Alec Guiness, Anthony Quinn og Omar Sharif - for å nevne noen fra den imponerende rollelisten. Like imponerende var innspillingsprosessen. Lean var opptatt av at scenene skulle være så autentiske som mulig, og de fleste av ørkenopptakene ble gjort i Jordan. Havnen Akaba, som Lawrence hadde erobret, ble gjenoppbygd ved middelhavskysten i Almeria i Spania, mens Kong Hassan II av Marokko stilte en armé på flere tusen soldater og kameler til filmteamets disposisjon.

Resultatet ble en monumental, episk blockbuster, et ørkeneventyr som verken publikum eller kritikere hadde sett maken til. Filmen fikk sju Oscar, og tvang en samlet verdenspresse til å børste støv av superlativene. På initiativ fra Steven Spielberg og Martin Scorsese (som begge gir Lawrence of Arabia æren for sine yrkesvalg), ble filmen i 1989 grundig restaurert og forlenget med flere sentrale scener som var blitt klippet bort før premieren i 1962. Det er denne versjonen som nå er digitalt restaurert, og tro det eller ei, men i den ekstremt høyoppløselige 4k-versjonen er dette en utgave av filmen som i noen tilfeller ser bedre ut enn den gjør i 70mm. Velkommen til fest!

Sigurd Wik, Cinemateket USF


JAPANS TRAGEDY MAN WALKING ON SNOWBASHING

Bashing Japan 2005 Regi, manus og musikk Masahiro Kobayashi Foto Kôichi Saitô Med Fusako Urabe, Ryuzo Tanaka, Takayuki Katô 82 min 35mm Japansk tale, engelsk tekst

Nihon no higeki Japan 2012 Regi og manus Masahiro Kobayashi Med Tatsuya Nakadai, Shinobu Terajima 101 min HDCam Japansk tale, engelsk tekst

Selv om mindre enn to år har gått siden det skjebnesvangre jordskjelvet som rammet Japan i mars 2011 og drepte tusenvis av mennesker, har Masahiro Kobayashi alt rukket å lage to filmer som omhandler katastrofen. Japan’s Tragedy er den siste av disse. Her møter vi den arbeidsløse enkemannen Fujio, som diagnostiseres med lungekreft. Til tross for doktorens sterke råd om å gjennomgå en operasjon, vender Fujio hjem med sin sønn Yoshino. Yoshino forsøker forgjeves å stoppe sin far, og etter hvert begynner man å ane omfanget av et intenst familiedrama hvor jordskjelvkatastrofen er både bakteppe og metafor.

Enten man skildrer krig eller folkemord, terrorangrep eller en naturkatastrofe, står en som filmskaper i fare for å trivialisere og utnytte den sårbare situasjonen. Det har derfor eksistert en samlet oppfatning i Japan om at filmskapere bør trå varsomt i kjølvannet av tragedien. Kobayashi mestrer denne oppgaven på et svært særegent vis. De første ti minuttene av Japan’s Tragedy er en utfordring: Et sort-hvitt interiørbilde, et rotete kjøkken, to gretne menn, en haltende samtale mens kameraet uforferdet holder sitt stødige blikk – ikke ett klipp før 11 minutter har gått. Dristig, men man lar seg som seer langsomt fenge av det man gradvis snapper opp av samtalen. Kobayashis kamera går ikke glipp av noen ting i Fujios hus.

Cinemateket USF/red

Aruku, hito Japan 2001 Regi og manus Masahiro Kobayashi Med Ken Ogata, Yasufumi Hayashi, Teruyuki Kagawa 103 min 35mm Japansk tale, engelsk tekst Veteranskuespiller Ken Ogata (Balladen om Narayama, Mishima) spiller her en aldrende sakeprodusent, Nobuo, som finner trøst i sin daglige spasertur til et hemmelig mål langt oppe i fjellene. Hans yngste sønn har aldri forlatt redet, og driver nå familiebedriften. Den eldste sønnen følger sin drøm i storbyen, og er i ferd med å stifte sin egen familie. Han har hatt minimal kontakt med sin gamle far de siste årene. Toårsdagen for Nobuos kones død nærmer seg, noe som krever at familien samles til et felles ritual. Men hva skjer når hvert familiemedlems skjulte følelser kommer opp til overflaten?

Man Walking on Snow foregår, som de fleste andre av Kobayashis filmer, på isolerte og snødekte Hokkaido. Han er en mester i å beskrive familiedynamikk, til tross for en svært sparsommelig dialog. I denne filmen er blant annet kameras avstand fra skuespillerne med på å forsterke inntrykket av hovedpersonenes følelse av fremmedgjøring fra hverandre. Relasjonene mellom dem er like kalde som den nord-japanske vinteren. Man Walking on Snow er ikke Kobayashis første film, men den kan på mange måter sies å være filmen hvor han finner sin egen form, og den peker tydelig fremover mot hans senere produksjoner.

Cinemateket USF

Mandag 25.02 kl 19.00 Nova 3 Torsdag 07.02 kl 18.30 Nova 3 - Møt regissøren! Mandag 04.03 kl 18.30 Nova 6

Tirsdag 26.02 kl 18.30 Nova 3

I 2004 gikk historien om de tre japanske hjelpearbeiderne som ble tatt til fange i Irak verden rundt. Videoen hvor de blir truet på livet av kidnapperne ble vist overalt, etterfulgt av kravet om at Japan skulle trekke alle sine styrker ut av Irak. Japans regjering nektet å forhandle, men en moderat muslimsk imam fikk satt de fri og fangene ble returnert til Japan i god behold. Der ble de ikke hyllet som man skulle tro, men sterkt kritisert for å ha satt sitt eget land i forlegenhet og møtt med rene svertekampanjer. Opprørt over denne soleklare urettferdigheten lagde Kobayashi Bashing som et voldsomt oppgjør med den mentaliteten som ligger bak.

Vi møter Yuko seks måneder etter hjemkomsten til småbyen på Hokkaido. Livet er blitt det blekeste helvete man kan tenke seg, på Yukos smale skuldre legges et åk det ikke er mulig for en person å bære. Langsomt avdekker Kobayashi noen av de ubehagelige strømningene i den japanske kulturen som utløste disse, for oss utenforstående, totalt uforståelige reaksjonene.

Kjell Runar Jenssen, Cinemateket i Oslo

M A S A H I R O K O B AYA S H I



THE REBIRTH WOMEN ON THE EDGEHARU`S JOURNEY

Ai no yokan Japan 2007 Regi og manus Masahiro Kobayashi Foto Koichi NishikuboMed Mashiro Kobayashi, Makiko Watanabe 102 min 35mm Japansk tale, engelsk tekst

En ung kvinne, Noriko, blir avhørt av politiet. Hennes tenåringsdatter har myrdet en av sine klassekamerater. I et annet rom blir en mann, Junichi, avhørt. Det er hans datter som har blitt drept. Et år senere, i en liten industriby på det forblåste Hokkaido, ses mannen og kvinnen igjen. Han jobber på fabrikk, og hun jobber som kokk på det lille stedets motell. De gjenkjenner hverandre, men snakker aldri sammen. De fortsetter bare å følge sine daglige rutiner, inntil Junichi en dag bestemmer seg for å kjøpe en liten gave til Noriko. Den store sorgen er tross alt noe de begge bærer på, og meningen med livet er noe de like så godt kan gjenoppdage sammen.

Hvis man vil se essensen av Masahiro Kobayashis måte å tenke film på, så er det til The Rebirth man bør gå. Her er alt skåret ned til beinet og rendyrket, med en tematikk som knapt kunne blitt mer alvorlig, nesten ordløs og uten musikk. Kameraet holder seg tett på hovedpersonene, det føler deres smerte, sammentrekningen av deres kropper. Scener repeteres nesten i det uendelige, og lenge driver karakterenes dialogfrie rutiner filmen fremover. Men etter hvert anes nyansene, de små endringene som varsler om de følelsesmessige stormene som herjer på innsiden. The Rebirth er en film det ikke er lett å trenge inn i, men som har enormt mye å gi til en tålmodig tilskuer med åpent sinn.

Cinemateket USF

Haru tono tabi Japan 2010 Regi og manus Masahiro Kobayashi Foto Kenji Takama Med Tatsuya Nakadai, Eri Tokunaga, Hideji Ôtaki 134 min 35mm Japansk tale, engelsk tekst

En forblåst hytte på stranden. Brått slenges døren opp og en eldre man halter ut – frustrert og rasende. Bak følger en ung kvinne som forgjeves forsøker å stanse ham, men som snart innser at hun bare må følge etter. Slik starter en rundreise på Hokkaido (med en liten avstikker til Honshu) og et dypdykk ned i en japansk kultur slitt mellom tradisjoner og den moderne virkelighet. For hvert stopp, hvert møte, rulles biter av forhistorien opp. Den smertefulle prosessen med å konfrontere fortidens feil balanseres hele tiden opp mot det verdifulle i innsikt og tilgivelse.

Som i alle Kobayashis filmer er det skuespilleren som for lov til å bære det hele og veteranen Tatsuya Nakadai (Yojimbo, The Human Condition, Ran) gjør her sin første rolle for regissøren. Sammen med den unge Eri Tokunaga og en rekke kjente fjes fra den japanske filmhistorien er dette en ren nytelse i skuespillerkunst. Et foreløpig høydepunkt i Kobayashis karriere?

Cinemateket i Oslo

Girigiri no onnatachi Japan 2011 Regi og manus Masahiro Kobayashi Foto Koichi Nishikubo Med Miho Fujima, Yuko Nakamura, Makiko Watanabe 101 min HDCam Japansk tale, engelsk tekst Tre søstre bringes av ulike grunner tilbake til sitt barndomshjem etter jordskjelvkatastrofen som rammet Japan i mars 2011. Det gamle huset ligger vakkert til ute på landet, og ved første øyekast virker alt tilsynelatende normalt. Under overflaten er imidlertid ikke alt så idyllisk som først antatt. De tre søstrene har et frossent forhold til hverandre, og vi forstår at denne plutselige familiegjenforeningen er sterkt uønsket av alle tre. Store, personlige spenninger oppstår, og stemningen forverres ytterligere av det ødelagte landskapet som sakte åpenbarer seg i nærheten.

Perspektivene flyttes konstant, konflikter og harmoni avløser hverandre, mens man leter etter svaret på hvorfor livet ble som det ble. Det katastrofale jordskjelvet i 2011 satte dype spor i Kobayashi, og begge hans siste filmer har tragedien som bakteppe. Få regissører våget å respondere til katastrofen så kort tid etter at den hadde inntruffet, og forståelsen for å bruke den som ramme rundt et personlig drama var ikke stor på den tiden. Kobayashi ønsket allikevel å gjennomføre prosjektet, og det på en måte bare han kunne klare.

Cinemateket USF

Torsdag 07.03 kl 18.00 Nova 3 Onsdag 06.03 kl 18.30 Nova 3 Tirsdag 05.03 kl 18.30 Nova 6

M A S A H I R O K O B AYA S H I



LILJA 4 EVER THX 1138BIG BOYS GONE BANANAS

Big Boys Gone Bananas!* Sverige 2011 Regi og manus Fredrik Gertten Med Fredrik Gertten, Bart Simpson, David Magdael 90 min DVD Svensk og engelsk tale, engelsk tekst

I 2009 laget den svenske regissøren Fredrik Gertten dokumentarfilmen Bananas!*, som skildret konflikten mellom arbeidere på en bananplantasje i Nicaragua og det internasjonale bananimperiet Dole. Filmen fremsatte en rekke kontroversielle påstander, noe som ikke ble tatt godt imot av verdens største frukt- og grønnsaksprodusent. En stor del av disse påstandene stammet fra en advokat som av plantasjearbeiderne og Gertten ble fremstilt som en rettskaffen forkjemper for arbeidernes rettigheter, men som Doles juridiske avdeling hevdet var en upålitelig, opportunistisk svindler. Big Boys Gone Bananas!* skildrer det styrtrike internasjonale selskapets kamp mot en svensk dokumentarfilmskaper, og viser oss også det amerikanske filmfestivalmiljøets mindre flatterende sider. Med denne filmen gir Fredrik Gertten oss både en spennende David-mot-Goliat-historie og en medrivende problematisering av ytringsfrihetens rolle i Vesten – med andre ord alt vi kan forvente av en moderne politisk dokumentarfilm.

Lilja 4-ever Sverige 2002 Regi og manus Lukas Moodysson Med Oksana Akinshina, Artyom Bogucharsky, Elina Benenson, Pavel Ponomaryov 106 min DVD Svensk, russisk, polsk og engelsk tale, engelsk tekst

16 år gamle Lilja bor sammen med moren sin i en grå og nedslitt drabantby i en tidligere sovjetrepublikk. En dag flytter moren til USA sammen med sin nye mann og lover at Lilja skal få komme etter senere. Tiden går uten at moren gir lyd fra seg og Lilja innser at hun er overlatt til seg selv. Hun må ta til takke med en gammel, nedslitt leilighet uten lys og varme. Pengemangelen blir snart akutt og Lilja blir desperat. Sammen med sin eneste venn, den litt yngre gutten Volodja, driver hun gatelangs og fantaserer om hvordan livet kan bli bedre. Lilja ser en lysning når hun blir forelsket i Andrej. Han ber henne bli med til Sverige for å få jobb og begynne et nytt liv. Volodja blir misunnelig og mistenksom, men Lilja vil ikke gå glipp av denne sjansen. Snart sitter hun på flyet i retning Sverige. Hun har ingen anelse om hva som venter henne i Vesten...

THX 1138 USA 1971 Regi George Lucas Manus George Lucas, Walter Murch Foto Albert Kihn, David Myers Musikk Lalo Schifrin Med Robert Duvall, Donald Pleasence, Maggie McOmie 86 min 35mm Engelsk tale, utekstet

Electronic Labyrinth THX 1138 4EB USA 1967 Regi og manus George Lucas Foto F.E. Zip Zimmerman Med Dan Nachtscheim, Joy Carmichael 15 min DVD Engelsk tale, utekstet

George Lucas’ første spillefilm THX 1138 er en omarbeiding av en av hans tidlige studentarbeider, kortfilmen Electronic Labyrinth THX 1138 4EB. Som f.eks. Orwells 1984 og Huxleys Brave New World er dette science fiction-historier hvor menneskets skjebne er prisgitt teknologien, slik at alle problemer og konflikter tilsynelatende er eliminerte, til samfunnets beste. I det 25. århundret overvåkes og underkues menneskene av roboter. Tvangsmedisinering holder massene frie for menneskelige følelser og dermed under kontroll. THX 1138 er navnet på mannen som en dag får øynene opp for det annet kjønn, noe som regnes for opprør mot det bestående. Historien er bedre fortalt i de nevnte bøkene, men Lucas’ fremste egenskap som filmskaper er å skape illusjoner ved hjelp av egne visuelle effekter. Med svært enkel teknikk og scenografi iscenesetter han THX sin ferd mot en bedre hverdag. Menneskene ser like ut i sine hvite klær, noe som skaper en uhyggelig effekt mot de stort sett hvite kulissene. I samarbeid med Minimalen Kortfilmfestival inviterer Cinemateket til en sjelden visning av både THX 1138 og Electronic Labyrinth THX 1138 4EB. Vi kan dermed oppleve veien fra kort til lang film direkte og på nært hold, og vi gratulerer samtidig Minimalen med 25-årsjubileet i 2013.

red

Onsdag 13.02 kl 18.00 Samfundet (Klubben) Torsdag 14.02 kl 21.00 Nova 3Søndag 10.02 kl 21.00 Vår Frue kirke

BIFF Filmen vises av ISFiT i samarbeid med Cinemateket Trondheim og Studentersamfundet. Det er gratis inngang på visningen.

Filmen vises av ISFiT i samarbeid med Cinemateket Trondheim og Kirkens bymisjon. Det er gratis inngang på visningen.



EAT DRINK MAN WOMAN IN THE MOOD FOR LOVE

Torsdag 14.02 kl 18.30 Nova 3Mandag 11.02 kl 18:00 Nova 3


Fa yeung nin wa Hong Kong/Frankrike 2000 Regi og manus Wong Kar-Wai Foto Christopher Doyle, Ping Bin Lee, Pung-Leung Kwan Med Tony Leung, Maggie Cheung, Ping Lam Sui 98 min 35mm Kantonesisk tale, norsk tekst

Hong-Kong 1962: Chau og hans kone flytter inn i ny leilighet der han treffer Li-Chun som flytter inn samme dag. Deres respektive partnere er fraværende hele tiden, og de tilbringer mer og mer tid sammen. Etter hvert går det opp for Chau og Li-Chun at ektefellene deres kanskje skjuler noe. Foruten å være en estetisk nytelse er In the Mood for Love en dypt romantisk film. Forholdet mellom Chau og Li-Chun blir skildret med en reservert verdighet. Den er nesten litt gammeldags i all sin dydighet. All egentlig handling skjer mellom scenene, og som vanlig hos Wong går form og innhold sammen i en større enhet. Wong Kar-Wai sementerte med denne filmen sin stilling som den kanskje sterkest lysende stjernen på den asiatiske filmhimmelen. Denne posisjonen hadde Kar-Wai fått gjennom filmer som Chungking Express og Happy Together, briljante skildringer av storbytristesse med et særegent og dypt personlig filmspråk. Samarbeidet med fotografen Christopher Doyle har ført til at Wong Kar-Wais filmer ser ut som ingenting annet.

red

Yin shi nan nu Taiwan/USA 1994 Regi Ang Lee Manus Ang Lee, James Schamus, Hui-Ling Wang Foto Lin Jong Med Sihung Lung, Yu-Wen Wang, Chien-lien Wu, Kuei-Mei Yang 124 min 35mm Mandarin og fransk tale, norsk tekst

For noen år tilbake gjorde et glossy magasin i Singapore en reportasje hvor unge kvinner skulle finne på noe kjekt sammen med sine gamle fedre, for å overkomme generasjonskløften som i løpet av få år hadde vokst i takt med store samfunnsmessige og økonomiske omveltninger. Det viste seg at de vestlig-orienterte og luksusinfiserte unge kvinnene var ute av stand til å nærme seg sine tradisjonelle fedre, de tok i stedet med seg disse gamle og nøkterne mennene til sin egen verden, den eksklusive frisøren eller en dyr seanse med manikyr. Døtrene var overbevist om at de på denne måten («du har slitt så hardt far, nå må du lære deg å nyte livet!») hadde gjort en svært god gjerning. Fedrene på sin side, følte seg bare malplassert.

I debutfilmen Pushing Hands og oppfølgeren Bryllupsbanketten tok Ang Lee for seg forskjellen mellom foreldre og barn, det tradisjonelle og moderne, øst og vest. I Spis, drikk, mann, kvinne dukker tematikken opp igjen, men nå hjemme i Taiwan. Vi møter en eldre enkemann og hans tre døtre som tilsynelatende ikke har noe felles utover slektskapet. De tre søstrene er svært forskjellige og har truffet valg som fører dem ulikt av sted. Faren er en pensjonert gourmetkokk, som får tiden til å gå med å lage spektakulære middager. Det resulterer blant annet i at vi som tilskuere nesten dåner av matlyst. Dette er kulinarisk kino på sitt aller beste.

Cinemateket i Oslo/red


CHAPITEAU SHOW ME TOOANTONS RIGHT HERE

Anton tut ryadom Russland 2012 Regi og manus Ljubov Arkus Foto Alisher Khamidkhodzjaev Musikk Dmitri Sidorov 110 min DCP Russisk tale, engelsk tekst

Anton er en autistisk gutt som vokser opp hos sin mor. Ved filmens begynnelse er han i ferd med å miste språket og trekke seg tilbake fra omverdenen. Filmskaper Ljubov Arkus og hennes team griper inn for å hindre at han legges inn på psykiatrisk sykehus, og i lange perioder er Anton utadvendt og kjærlig, så lenge han er hos mennesker han er trygg på. Men hvem skal ta seg av ham? Arkus er kritisk til det russiske helsevesenets behandling av autister, og filmen følger hennes og Antons ferd mellom institusjoner, feriekolonier og klinikker.

Anton’s Right Here er godt klippet og redigert, men ingen kritisk undersøkende dokumentar i vanlig forstand. Snarere er den et engasjerende og rørende portrett av Anton – og en subjektiv undersøkelse av hvor langt et menneske bør strekke seg for å hjelpe andre. Regissør Ljubov Arkus er filmkritiker, universitetslærer og filmskaper, opprinnelig fra Ukraina, og utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK. Hun har skrevet bøker blant annet om Aleksandr Sokurov og russisk filmhistorie.

TIFF/Cinemateket USF

Shapito-shou Russland 2011 Regi Sergej Loban Manus Marina Potapova Foto Ivan Mamonov, Jevgeni Tsvetkov Med Vera Strokova, Maksim Tiunov, Aleksej Znamenskij, Stepan Devonin, Pjotr Mamonov 207 min DCP Russisk tale, engelsk tekst

Et mystisk sirkustelt (et ”chapiteau”) i en liten badeby ved Svartehavet er både utgangspunktet og målet for alt som skjer i denne grensesprengende filmen som unndrar seg enhver form for merkelapp. En rekke bisarre småfortellinger flettes sammen på anarkistisk vis under overskriftene Kjærlighet, Vennskap, Respekt og Samarbeid – altså akkurat de tingene filmens småsprøe, tragikomiske karakterer er på leting etter. Poplåter av Elvis, Michael Jackson og Freddie Mercury fremføres i sceneskiftene, og her kommer de virkelig store følelsene fram. Det føles nesten naturlig når Marilyn Monroe på et tidspunkt dukker opp – sammen med en bjørn utkledd som astronaut.

Med all sin absurditet og med alle sine kulturelle referanser må det likevel kunne sies at Chapiteau-show henvender seg til publikum i et enkelt samtidsspråk. På ett eller annet vis kjenner vi oss igjen i dette landskapet. Gi deg hen til denne filmmaratonen, et fargesprakende, lattermildt, bedårende frihetsmanifest. Intet mindre! Regissør Sergej Loban har vært en sentral figur i Moskvas motkultur siden midten av 1990-tallet. Han har jobbet i TV-kanalene Moscow Television og ORT, og var med på å grunnlegge kunstnerkollektivet SVOI 2000, hvor han jobbet sammen med Marina Potapova, manusforfatter av Chapiteau-show.


A tozhe khochu Russland 2012 Regi og manus Aleksej Balabanov Foto Aleksandr Simonov Med Oleg Garkusha, Yuri Matveyev, Aleksandr Mosin, Alisa Shitikova 83 min DCP Russisk tale, engelsk tekst

Sanja, også kaldt ”Banditten”, møter sin alkoholiserte musikerkompis Oleg i den lokale badstua. Sammen drar de for å oppsøke lykkens klokketårn, et mytisk sted i ødemarka, omgitt av evig vinter. Er du heldig, vil klokketårnet ta imot deg og du sikres evig lykke. Blir du derimot forkastet, kommer du til å dø.

Me Too er en surrealistisk og absurd roadmovie om jakten på lykke, og en kommentar til situasjonen i dagens Russland. Den ytre handlingen har visse fellestrekk med Andrej Tarkovskijs klassiker Stalker (1979), men filmen står på egne bein med en særegen friskhet og bekmørk humor. Aleksej Balabanov bruker ukjente amatører i rollene, noe som gir et realistisk og upolert uttrykk. Også på soundtrack-sida velger regissøren utradisjonelt, og den alltid tilstedeværende musikken til bandet Auktyon blir nesten et ekstra roadtrip-medlem i seg selv. Balabanov er utdannet oversetter, men studerte senere film og er nå blant Russlands mest populære regissører. De siste årene har han gjort seg spesielt bemerket med krim- og actionfilmer, og fikk sin til nå største suksess med filmen Brat 2 i 2000.


Tirsdag 12.03 kl 18.30 Nova 6 Tirsdag 12.03 kl 21.00 Nova 6 Torsdag 14.03 kl 18.00 Nova 6

Torsdag 14.03 kl 20.00 Nova 6

R U S S I S K F R A T I F F


NTNU VITENSKAPSMUSEET

søndag 10. februar - 13.00ON RETURN TO SCALE

av Erik Dæhlin medYumi Murakami ogKristine Tjøgersen

kr. 50 / 0 (medlem Ny Musikk)www.ntnu.no/vitenskapsmuseet.no

DOKKHUSET

fredag 5. april - 21.00ALPACA BOWIE

Alpaca Ensemble medMaja S.K. Ratkje, Andreas Elvenes

og Pekka Stokkekr. 200 / 125 (student og medlem Ny Musikk)

www.dokkhuset.no

SAGA, INDERØY

torsdag 25. april - 19.00ALPACA BOWIE

Alpaca Ensemble medMaja S.K. Ratkje, Andreas Elvenes

www.soddjazz.no

TBA

mai - i midten av månedenNy Musikk Trondheims årlige

GI-BORT-KONSERTSøk og vinn!

www.nymusikk.no

TRONDHEIM KUNSTMUSEUMBISPEGATA

onsdag 9. januarFRED FRITHsolo gitar

onsdag 20. februarSONG CIRCUSvokalensemble med Liv Runesdatter, Anita Kaasbøll, Eva Bjerga Haugen, Maria Norseth Garli, Rønnaug Bakke og Signe Irene S. Time

onsdag 13. marsAPARTMENT HOUSE“The Wind Rise in the North” av Harley Gaber

med Ruth Ehrlich, Alexandra Reid, Angharad Davies, Bridget Carey og Anton Lukoszevieze

onsdag 24. aprilKIM MYHRsolo gitar

onsdag 15. maiTRONDHEIM OPEN ENSEMBLEmusikk for slagverk av John Cage

konsertstart kl. 19.00kr. 80 / 40 / 0 (medlem Ny Musikk)www.tkm.museum.no

TRONDHEIM KUNSTMUSEUMGRÅMØLNA

5. - 9. juni WANDELWEISERpartiturutstilling, foredrag og konserterwww.tkm.museum.no

Ny Musikk Trondheimpresenterer

Støttet av

Ny Musikk

Trondheim kommune


THE MAN WHO FELL TO EARTH

Mandag 08.04 kl 18:00 Nova 3

The Man who Fell to Earth Storbritannia 1976 Regi Nocolas Roeg Manus Paul Mayersberg, basert på en roman av Walter Tevis Foto Anthony B. Richmond Med David Bowie, Rip Torn, Candy Clark 138 min 35mm norsk tekst

The Man who Fell to Earth er blitt stående som et av høydepunktene i fra 70-tallets science fiction-filmer. Det var også her David Bowie fikk sitt gjennombrudd som filmskuespiller. Filmen er basert på en roman av Walter Tevis. En fremmed kommer til jorden fra en planet rammet av tørke. Hans oppgave er å bringe de overlevende til jorden, og siden å redde menneskeheten fra gjøre de samme feil som deres folk gjorde. Regissør Nicolas Roeg har gjort relative store endringer i Tevis sitt litterære forelegg. Den ytre handlingen er tonet ned og blitt mere utydelig. I stedet legger Roeg vekt på skildring av psykiske forhold, ikke minst hovedpersonen Newtons gradvise personlighetsendring. Allerede fra første bilde preges The Man who Fell to Earth av en mørk stemning av kulturell oppløsning og forfall. Newton er tydelig på kollisjonskurs med den verden han er havnet. I førstningen arbeider han likevel intenst med de livsviktige oppgavene han skal løse. Gradvis og motvillig dras han inn i det jordiske liv og henfaller tilslutt i en slags handlingslammelse når han forstår at han ikke vil lykkes. Samtidig ser Newton tydligere og tydligere de samme feilgrepene og det samme forfallet som på sin egen planet. Utviklingen er sannsynligvis kommet for langt til at sivilisasjonen kan reddes. red

Ziggy Stardust and the Spiders From Mars Storbritannia 1973 Regi D.A. Pennebaker Foto D. A. Pennebaker, Mike Davis, Jim Desmond, Nick Doob, Randy Franken Med David Bowie, Mick Ronson, Trevor Bolder, Mick Woodmansey, Ken Fordham, Angela Bowie, Ringo Starr 90 min 35mm Norsk tekst

Gjør deg klar for et nostalgisk tilbakeblikk med David Bowie alias Ziggy Stardust! Det er tidlig 70-tall og vi møter en hulbrystet og anemisk, tungt sminket artist. Med gulrotfarget hår, feminine klær og en merkelig androgyn framtoning framstod Bowie som den fremste eksponenten for dyrkingen av det tvetydige i populærkulturen - ti år før noen visste hva postmodernisme betød.

Ziggy Stardust and the Spiders From Mars markerer David Bowies avskjed med sitt populære alter ego Ziggy Stardust. Datoen er 3. juli og stedet er Hammersmith Odeon, London. Konserten er den siste i en lang rekke med Ziggy Stardust and The Spiders From Mars, og Bowie har kunngjort at han aldri mer skal spille live.

Regissøren og fotografen D.A. Pennebaker - best kjent for sine rocke-dokumentarer om Bob Dylan i 66 (Don’t Look Back) og Monterey-festivalen i 67 (Monterey Pop) - følger ikonet på scenen med håndholdte kameraer, veivete kameraføring og kornete bilder. Bowie holdt filmen tilbake i ti år fordi han var redd for at han aldri skulle klare å kvitte seg med Ziggy-imaget.

Resten av 70-tallet tilbringer for øvrig Bowie for en stor del sammen med en annen tidligere glamrock aktør som har skiftet ham; Brian Eno fra Roxy Music. Sammen produserer de banebrytende LPer som Low og Heroes.

red

ZIGGY STARDUST AND THE SPIDERS FROM MARS

D AV I D B O W I E

Onsdag 03.04 kl 19:00 Nova 3Torsdag 04.04 kl 21:00 Nova 3



VELVET GOLDMINE RADIO ON

Tirsdag 09.04 kl 18.00 Nova 3 Onsdag 10.04 kl 18.30 Nova 3 Torsdag 11.04 kl 18.30 Nova 3

Velvet Goldmine Storbritannia/USA 1998 Regi og manus Todd Haynes Foto Maryse Alberti Musikk Carter Burwell, Craig Wedren Med Ewan McGregor, Jonathan Rhys Meyers, Christian Bale 124 min 35mm Engelsk tale, norsk tekst

Arthur Stuart er en journalist som i 1984 får i oppgave skal undersøke forsvinningen av den David Bowie-aktige glamrockstjernen Brian Slade, som arrangerte sin egen død på scenen i 1974. Dette er en fortelling Arthur har et personlig forhold til, og gjennom hans møter med heltene fra fortiden prøver han å grave fram en sannhet i en verden av glitter, glamour, dop, sex, skuespill og hårfrisyrer som trosser sunn fornuft. Hvis du vil se en film med et fantastisk soundtrack; hvis du vil nyte pop-kulturell namedropping (Oscar Wilde, Citizen Kane, David Bowie osv); hvis du vil bli kjent med den unike regissøren Todd Haynes (Poison, Safe, Far From Heaven, I’m Not There); hvis du vil se gode skuespillere glammet opp, så er Velvet Goldmine er filmen du må se! Et stilisert eventyr om identitet, musikk, seksualitet og skapelsen av myter og fiksjon. Alt spunnet rundt unge Oscar Wildes ord: ”I want to be a pop-idol.” Hvis Moulin Rouge er en postmoderne blanding av popmyter og pastisj i form av en klissete bløtkake, så er dette hardcore.

red

Radio On Storbritannia 1979 Regi Christopher Petit Manus Christopher Petit, Heidi Adolph Foto Martin Schäfer Med David Beames, Lisa Kreuzer, Sting, Sandy Ratcliff 104 min 35mm Engelsk tale, utekstet

Til tonene av Bowies ”Heroes” glir det betonggrå engelske landskapet forbi, i en postindustriell og postpunka roadmovie av den visjonære kultregissøren Christopher Petit. Dette er et portrett av England på slutten av 70-tallet, sett via hovedpersonen Robert, en radio-DJ som reiser fra London til Bristol for å finne ut hva som ligger bak selvmordet til hans bror. Det samme portrettet høres via musikken til Bowie, som i sin ultrasterke Berlin-periode produserte albumene Low og Heroes, et utmerket lydspor til såvel tysk som britisk regntung dysterhet, men med glamrocken og Ziggy Stardust for godt parkert i en annen tidsalder. Kraftwerk gjør minst den samme nyttensom Bowie i Radio On, som framstår nesten like ”tysk” som ”engelsk”, både i ånd og estetikk og på rulleteksten: Filmen er co-produsert av Wim Wenders og fotografert - i svart/hvitt - av Martin Schäfer, som sto bak kamera for Wenders bl.a. på Im Lauf der Zeit (1976) og Der Stand der Dinge (1982).

Christopher Petit (f. 1949) var filmredaktør i ukemagasinet Time Out før han debuterte som filmregissør med Radio On. Han gjorde bl.a. en filmatisering av P.D. James’ An Unsuitable Job for a Woman (1982) før han fikk en lang karriere i tv-bransjen der han stadig utfordret kunstneriske grenser innenfor nonfiction-segmentet, bl.a. med et portrett av forfatteren J.G. Ballard. Petits egen interesse og fascinasjon for motorveien, trafikken og reisen i seg selv, sammen med Ballards dystopiske framstillinger, kommer til syne i nyere filmer som London Orbital (2002) og Content (2010). Sistnevnte ble vist på Kosmorama i 2011.

sis

D AV I D B O W I E



YOU CAN COUNT ON ME GANGS OF NEW YORKMARGARET

Margaret USA 2011 Regi og manus Kenneth Lonergan Foto Ryszard Lenczewski Musikk Nico Muhly Med Anna Paquin, J. Smith-Cameron, Mark Ruffalo, Jeannie Berlin, Jean Reno, Matt Damon 149 min DCP Engelsk tale, utekstet

Lisa Cohen distraherer en bussjåfør og blir indirekte skyld i en trafikkulykke der en kvinne omkommer. Frustrert over egen tilkortkommenhet og med aggressive krav til de kompromissvillige voksne som omgir henne, kjemper hun for å finne sin vei inn i voksenlivet.

Etter en turbulent produksjonsprosess med fem års etterarbeid og rettssaker ble filmen Margaret minilansert på kino i USA høsten 2011, og kom på dvd i en utvidet versjon året etter. Mange kritikere har utropt den til en moderne klassiker og årets beste amerikanske film, et komplekst eksistensielt drama om å vokse opp med en fabelaktig Anna Paquin i hovedrollen som tenåringsjenta Lisa Cohen. Sted: New York City

Dramatiker og filmregissør Kenneth Lonergan sier: ”Filmen skal være et slags tenåringsepos,

- en dokumentarisk urban opera bygd over dagliglivets detaljer, frustrasjoner og stengsler, alt som gjør livet så utfordrende, morsomt og smertefullt. Den er et nært blikk på en jente som lærer at du ikke kan få verden til å gjøre det du ønsker, for det finnes millioner andre som prøver det samme. Og når din unge idealisme kommer til kort, er det eneste du har, din egen menneskelighet og evne til kjærlighet.»

You Can Count on Me USA 2000 Regi og manus Kenneth Lonergan Foto Stephen Kazmierski Musikk Lesley Barber Med Laura Linney, Mark Ruffalo, Matthew Broderick, Rory Culkin, Jon Tenney 111 min 35mm norsk tekst

Sammy og Terry Prescott er søsken - født og oppvokst i den lille, rolige småbyen Scottsville på USAs østkyst. De mistet begge foreldrene i en bilulykke allerede som barn, og selv om de fortsatt står hverandre nær, har livene deres tatt helt forskjellige retninger.

Sammy er enslig mor og jobber i den lokale banken. Hun bor fortsatt i foreldrenes hus i Scottsville sammen Rudy, hennes 8 år gamle sønn, og går i kirken hver søndag. Terry klarer derimot ikke å slå seg til ro. Han reiser landet rundt, tar strøjobber, kommer i bråk og tar noen småturer inn bak murene. Barndomshjemmet er det felles holdepunktet som binder dem sammen.

Når Terry kommer på besøk til Sammy med et ønske om å låne penger, blir barndomshjemmet møteplassen for deres hjerte og sjel. Her utkjempes også kampen for å finne tilbake til søskenkjærligheten, på godt og vondt.

red

Gangs of New York USA 2003 Regi Martin Scorsese Manus Jay Cooks, Steven Zaillian og Kenneth Lonergan Foto Michael Ballhous Musikk Howard Shore Med Leonardo DiCaprio, Daniel Day-Lewis, Cameron Diaz, Jim Broadbent, John C. Reilly, Henry Thomas, Liam Neeson, David Hemmings 167 min 35mm norsk tekst

Filmen begynner i 1846. Stedet er Five Points i New York, som på den tiden ble ansett for å være det farligste stedet i verden. Det raser en brutal gjengkrig mellom protestantiske innbyggerne og de mange katolske immigrantene som har begynt å strømme inn i byen fra Europa. Det er klart for det endelige oppgjøret, og de to fraksjonene står ansikt til ansikt, væpnet til tennene med kniver, økser og stokker. Leder for protestantene er William ”Bill the Butcher” Cutting. Mot ham står den irske immigranten Priest Vallon i front for katolikkene. Den blodige slosskampen ender med at Bill the Butcher dreper Vallon. Vallons lille sønn Amsterdam får tak i kniven, og stikker avgårde med den. Etter å ha vokst opp på barnehjem kommer Amsterdam tilbake til Five Points femten år senere for å hevne sin far.

Gangs of New York er først og fremst et fantastisk visuelt mesterverk. Regissør Martin Scorsese og scenograf Dante Ferretti blåste alle budsjettrammer for å gjenskape Five Points så tidsriktig som mulig. Blant annet så rekonstruerte de hele området i Cinecitta Studios utenfor Roma med bygninger – både eksteriør og interiør - og skip.

Til tross for hele elleve Oscar-nominasjoner – blant annet Ferrettis sjuende nominasjon – vant ikke filmen en eneste en. De neste to nominasjonene har imidlertid Ferretti gått seirende ut av: Han vant Oscar for både The Aviator (2005) og Sweeny Todd (2008).

Cinemateket USF

Torsdag 04.04 kl 18:00 Nova 6 Onsdag 24.04 kl 18:30 Nova 3 Torsdag 25.04 kl 17:30 Nova 3

K E N N E T H L O N E R G A N



ARVEN JENTER

Tirsdag 30.04 kl 18.30 Nova 3 Torsdag 02.05 kl 18:30 Nova 3

Jenter Norge 2007 Regi Hanne Myren Musikk Jenny Wilson 75 min 35mm norsk tale

Iselin, Mahsa og venninnene deres viser hvordan det er å være jente i Norge i dag i den nære og ærlige dokumentaren Jenter. For det er kanskje de tøffeste jentene, de som har sett og hørt det meste, som jobber hardest med å finne seg selv. Da er det godt å ha venninner. Eller?

Mahsa og Iselin går begge på Ruseløkka ungdomskole, og de er blant de tøffe jentene, de som går i bresjen, som tester ut gutter, festing og drikking før de andre. Men Mahsa og Iselin driver fra hverandre, og må prøve å finne seg selv uten den andre å støtte seg til.

Den tette og ærlige dokumentaren Jenter viser én av mange måter å være jente på i Norge. Gjennom halvannet år har filmskaperne fulgt jentegjengen ved ungdomsskolen, og vunnet deres tillit slik at de har latt kamera følge seg gjennom dagene, på skolen, på fest og i personlige samtaler på jenterommet, og gitt et åpent, sårt og ekte bilde av hvordan de har det på dette stadiet i livet. Jentene er tidvis så beintøffe at vi rygger unna. Det er her vi finner denne filmens kanskje største styrke, nemlig at den ikke viker med blikket.

Over to hundre timer med film er redigert ned til 75 minutter, som viser utsnitt av jentenes hverdag uten at noen voksen stemme blander seg inn i fortellingen. Dette er jentenes egen historie, på godt og vondt. Det er en historie om fortrolighet, forelskelse, aggresjon og usikkerhet.

red

Forfilm: Kontroll (Hanne Myren, 2009, 23 min)

Arven Norge 1979 Regi Anja Breien Manus Anja Breien, Oddvar Bull Tuhus og Lasse Glomm Foto Erling Thurmann-Andersen Med Espen Skjønberg, Anita Björk, Hæge Juve, Jan Hårstad, Mona Hofland, Jack Fjeldstad 95 min 35mm Norsk tale, utekstet

Kai Skau har gått bort, bare 54 år gammel, og familien er samlet til sørgehøytid. Skau døde som barnløs enkemann, og siden har etterlater store verdier tjent gjennom drift av et vellykket skipsrederi snakkes det tidlig om arven etter den avdøde. Det ryktes at Skau har testamentert det hele til Landsforeningen mot kreft, men det viser seg å være feil. Familien skal overta hans etterlatenskaper, men ikke uten betingelser: Rederiet skal drives videre av en samlet familie, det kan ikke selges unna. Gjennom de innledende sekvenser når arven skal fordeles, ser vi hvordan de ulike familimedlemmene er posisjonert i forhold til hverandre, og vi lærer gjennom vage antydninger noe om deres forhold til avdøde. Dennes bror Jon får et tungt ansvar å bære, og han slites av se familien krangle om småting å arveoppgjøret. Han opplever et dilemma, og han tar et valg som han urokkelig står ved, selv om han møter sterk motstand fra familien.

Arven starter som en slags ensemble-film, men etter hvert framstår de bærende karakterene Jon, utmerket spilt av Espen Sjønberg, og Hanna, ikke mindre imponerende framstilt av den unge Hæge Juve. Hanna er Jons datter, og blir en viktig støtte for ham etter hans vanskelige beslutning. Hun får også en avgjørende rolle i dramaets oppløsning.

red

Forfilm: Fra tyggegummiens historie (Anja Breien 2012, 24 min)

S T E M M E R E T T S J U B I L E E T



LØPERJENTEN KANSKJE I MORGEN

Kanske i morgon Sverige 2012 Regi og manus Mariken Halle Foto Clara Bodén Med Jan Coster, Rasmus Lindgren, Leif Edlund Johansson 97 min DCP Svensk tale, utekstet

I starten på Kanskje i morgen åpnes ei dør til en blokkleilighet, og en ung dame spør en gammel mann om hun kan få filme han. Han sier nei, forstår ikke hvorfor, mener han er for gammel til å filmes. Kamera går hele tiden, men peker høflig ned mot gulvet. Man filmer ikke folk uten lov. Kamera og filmskaper beveger seg ut i Göteborgs gater, leiligheter og skoger, for å filme. Det blir en rekke mangfoldige møter og utvekslinger.

Kanskje i morgen begynner som ”ren” dokumentar, men beveger seg mer og mer over i fiksjonens verden. Det er veldig fascinerene, ganske krevende, og tildels både forvirrende og forstyrrende. Filmen forteller noen fantastiske historier, mens andre historier forblir bak lukkede dører. Det er jo ikke alle som vil bli filmet. Kanskje i morgen etablerer Mariken Halles originale univers, som destilleres i den prisbelønte kortfilmen No Sex Just Understand og videreutvikles den kommende Verden venter.

sis

Forfilm: No Sex Just Understand (Mariken Halle 2011, 15 min)

Løperjenten Norge 1981 Regi og manus Vibeke Løkkeberg Foto Pål René Roestad Med Vibeke Løkkeberg, Helge Jordal, Nina Knapskog, Kenneth Johansen 110 min 35mm Norsk tale, utekstet

Syvårige Kamilla vokser opp i etterkrigstidens Bergen, med store samfunnsmessige omveltninger og kulturell og økonomisk påvirkning fra USA. Hun opplever et samfunn under gjenreising, med tro på fremtiden og nye verdier. Men også et samfunn i oppløsning, med store sosiale forskjeller, utrygghet og voksnes desperate jakt på materielle verdier. Bydelen Sandviken der Kamilla bor, er som resten av landet preget av drømmen om et nytt liv i et fjernt land, aller helst Nord-Amerika. Kamillas far tjente godt på svartebørshandel under krigen, men han våger ikke å bruke pengene i frykt for å bli avslørt. Han har derimot et håp om å kunne investere pengene i et bedre liv i utlandet. Om drømmen er mest forlokkende sammen med sin hardt arbeidende, samvittighetsfulle kone Lisa eller med sin ansatte, den yppige, dypt utringede Siri, er han usikker på. Ting tar imidlertid form når han flytter sammen med Siri i butikkens forværelse, og avspiser Lisa med tidvise bidrag til husholdningskassen.

Med Løperjenten presenterer vi en av filmparet Vibeke Løkkeberg/Terje Kristiansens innertiere. Sammen med andre høydepunkter som Hud og Måker, representerer filmen et slags tverrsnitt av parets produksjoner gjennom en årrekke - og ikke minst er det et glimrende stykke norsk sosialrealisme.

Cinemateket USF

Torsdag 09.05 kl 18.30 Nova 6Onsdag 08.05 kl 18.30 Nova 3




DE ANDRE

De andre Norge 2012 Regi og manus Margreth Olin Foto Øystein Mamen Med Goli Mohammed Ali, Hassan, Husein Ali, Khalid Faqiri 93 min Norsk, kurdisk og arabisk tale, norsk tekst

Mandag 13.05 kl 18.00 Vår Frue kirke NB! Gratis inngang

I 2009 innførte den norske regjeringen flere tiltak for å begrense innvandringen. Et av tiltakene var å gi enslige asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. De skal returneres til opprinnelseslandet når de fyller 18 år. I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner.Dette gjelder ikke for enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år.

Husker du 18 årsdagen din? 18 lys på kaka, hele familien samlet og mor eller far sa: “Ønsk deg noe!”. For noen ungdommer i det norske samfunnet er 18 årsdagen porten tilbake til det de flyktet fra. Det er den dagen de mister sine rettigheter.I filmen De andre blir vi kjent med Goli fra Kurdistan. Han ble deportert fra Norge dagen etter at han fylte 18

år og vi følger ham når han legger ut på ny flukt. Brødrene Hassan og Husein er fra Afghanistan. Husein ble fysisk lam av frykt da de fikk avslag i Norge. Vi er også med da Khalid mottar sitt endelige svar fra UNE på 18 årsdagen.De andre er en nær, provoserende og bevegende film om ungdom som kjemper for å beholde livshåpet. Filmen stiller spørsmål ved hva som skjer når vi bryter med etiske grunnprinsipper.

Speranza Film/Filmweb

Filmen vises i samarbeid med Kirkens bymisjon.




28 cinemateket & trondheim filmklubb | august - desember 2012

“Look at that subtle o�-white coloring. The tasteful thickness of it. Oh my God, it even has a watermark!”Patrick Bateman, American Psycho

For den perfekte annonsen i det utsøkte magasinet, det feilfrie visittkortet med det riktige skriftsnittet og den perfekte logoen:

w w w . u r e d d . n o

A T T E N T I O N I B R A N D I N G I D E S I G N

29 cinemateket & trondheim filmklubb | august - desember 2012

“Look at that subtle o�-white coloring. The tasteful thickness of it. Oh my God, it even has a watermark!”Patrick Bateman, American Psycho

For den perfekte annonsen i det utsøkte magasinet, det feilfrie visittkortet med det riktige skriftsnittet og den perfekte logoen:

w w w . u r e d d . n o

A T T E N T I O N I B R A N D I N G I D E S I G N

BILL DOUGLAS TRIOLOGI

Bill Douglas’ trilogi om sin egen oppvekst i en skotsk gruveby i årene etter 2. verdenskrig. Vi følger regissørens alter ego, Jamie, i en emosjonelt og fysisk hardt klima. Vi følger ham som unggutt blant brostein, kull og jord i gruvebyen Newcraighall, i de to første filmene, til tenårene og tjenestegjøring i Storbritannias luftvåpen (Royal Air Force) i siste film, der ørkenen og pyramidene framstår i samme umajestetiske gråtone.

Filmene framtrer som halv-kronologiske, halv-fragmentariske samlinger av minnebilder. Produsenten av My Ain Folk forteller, i dokumentaren Bill Douglas – Intent on Gettin the Image (2006), at Douglas’ ikke brydde seg så mye om en scenes mening eller dramatiske struktur, men om et øyeblikk, et bilde, et slags arr tatt fra hans minne.

I originalmanuset var den første filmens tittel Jamie. De endelige titlene er mer samstemt med den fortrolighetens uttrykk som ligger i filmenes selvbiografske hva og hvordan: et jeg som merkes foran og bak kamera.

Filmene har vunnet flere priser (deriblant Sølvløven i Venezia for beste første-film) og blitt hyllet av mange, blant annet prominente filmskapere som Lindsay Anderson, François Truffaut og Satyajit Ray. Bill Douglas er av flere ansett som en av de mest originale filmskaperne i britisk filmhistorie.

eel

My Childhood; My Ain Folk; My Way Home Storbritannia, 1972; 73; 78 Regi og manus Bill Douglas Foto Mick Campbell; Gale Tattersall; Ray Orton Lyd Tim Lewis; Michael Ellis Med Stephen Archibald, Hughie Restorick, Helena Gloag, Ann Smith 46; 55; 71 min Blu-ray Engelsk tale


TRONDHEIM FILMKLUBB

My Childhood: Søndag 10.03 kl 18.00 My Ain Folk: Søndag 10.03 kl 19.00My Way Home: Søndag 10.03 kl 20.00Kulturhuset ISAK

TRONDHEIM FILMKLUBB

THERE WILL BE BLOOD DJANGO

Søndag 03.02 kl 18.00 Kulturhuset ISAK Søndag 03.02 kl 21.00 Kulturhuset ISAK

There Will Be Blood USA 2007 Regi Paul Thomas Anderson Manus Upton Sinclair & Paul Thomas Anderson Foto Robert Elswit Musikk Jonny Greenwood Med Daniel Day-Lewis, Paul Dano, Dillon Freasier, Ciarán Hinds 158min Blu-Ray Engelsk tale, norsk tekst

Aktuell snart på kino med den kritikerroste The Master, viser vi Paul Thomas Anderson sitt magnum opus – There Will Be Blood. Historia er kanskje kjent. En mann med navn Daniel Plainview. Oljeboomen i California rundt skiftet mellom det nittende og tjuende århundret. Makt, ambisjon, familie, ideologi og skjebne. Med bravur og poetisk sans har PTA (… er det lov?) forvandla dette enkle premisset til en elegi for ei tapt tid; en teknisk vidunderlighet av kjøringer og komposisjon, der en forrykkende Daniel Day-Lewis viser sitt geni, og der ord og olje danser med oss i en stilstudie av lys og lyd – i det som det amerikanske filminstituttet kalte et ”epic poem of savagery, optimism and obsession”.

Hva ellers kan jeg si om denne filmen? Kanskje nettopp det at det er vanskelig å si så mye om den – kvar gang jeg ser den igjen blir jeg mer imponert av den virtuose visualiteten til det tilsynelatende egenrådige kameraet, mer berørt av en tristesse, sårbarhet og annerledeshet som flyter rundt i dette universet, mer skipla av en uhorvelig brutalitet og emosjonalitet, og mer og mer sikker på at dette mesterverket er en av de beste filmene vi ble vitne til det forrige tiåret. Da er det vel ikke nødvendig å si at jeg anbefaler oppmøte på det sterkeste. Amen!

mo

Django Italia 1966 Regi Sergi Corbucci Manus José Guitérrez Maesso, Piero Vivarelli Foto Enzo Barbonu Musikk Luis Bacalov, Franco Migliacci Med Franco Nero, Loredana Nusciak, Eduardo Fajardo, José Bódalo 97 min DVD Engelsk tale, norsk tekst

En støvete, sortkledd skikkelse ankommer en bortgjemt by i ville vesten med en likkiste på slep. Etter å ha reddet den prostituerte kvinnen Maria fra å bli mishandlet av en bande lovløse banditter, havner han midt i en dødelig konflikt mellom byens overhode, den sadistiske Major Jackson, og en gruppe lovløse mexicanere anført av den hensynsløse General Rodriguez. Django må nå spille Jackson og Rodriguez opp mot hverandre for å lykkes med sin lumske plan.

I kjølvannet av at Sergi Leone revitaliserte Westerngenren med For en neve dollar var det svært mange driftige produsenter som ville kopiere suksessen. På tampen av 60-tallet kom det et utall kopier fra Italia, Spania, USA og alle mulig andre land. Django er nok utvilsomt den filmen som lyktes best. Filmen ble en stor internasjonal suksess, til tross for at den var så voldelig at den ble forbudt i land som Storbritannia og Sverige. Faktisk tok det over tjuefem år før filmen ble tillatt i Storbritannia. Gjennom årene har det kommet over tredve mer, eller i de fleste tilfeller, mindre offisielle oppfølgere til filmen, nå sist med den kinoaktuelle Django Unchained.

tg

W E S T E R N


TRONDHEIM FILMKLUBB

R E T T F R A R A M A S K R I K

GRABBERS THE POSSESSION


Grabbers Storbritannia/Irland 2012 Regi Jon Wright Manus Kevin Lehane Foto Trevor Forrest Musikk Christian Henson Med Richard Coyle, Ruth Bradley, Russell Tovey 94 min Blu-ray engelsk tale, norsk tekst

Vi har nok en gang besøkt skrekkfilmfestivalen Ramaskrik, og med oss hjem har vi to filmer som dessverre ikke får ordinær kinodistribusjon i Norge. En av disse er horrorkomedien Grabbers som plukker opp tradisjonen etter filmer som Gremlins og Marksommer. Et irsk øysamfunn får uønsket besøk av skumle sjømonstre, men heldigvis har disse skapningene en svakhet: De er allergiske mot alkohol! Den lokale puben blir sentral i kampen for å overleve, og både alkoholikere og avholdsfolk får sitt å stri med når promillen må holdes på et visst nivå.

De som er glade i britiske TV-serier vil nok finne flere kjente ansikter her, bl.a. Russell Tovey fra Being Human og Richard Coyle fra Coupling. Vi får også et gjensyn med Bronagh Gallagher som spilte kordame i The Commitments. Regissør Jon Wright og manusforfatter Kevin Lehane er relativt ubeskrevne blad, men vi håper på flere samarbeidsprosjekter fra den kanten. Til slutt, et lite tips til de av dere som vil forlenge filmopplevelsen: Grabbers the Game kan lastes ned gratis til Android og iOS.

ss

The Possession USA 2012 Regi Ole Bornedal Manus Juliet Snowden, Stiles White & Leslie Gornstein Foto Dan Laustsen Musikk Anton Sanko Med Jeffrey Dean Morgan, Kyra Sedgwick, Natasha Calis 92 min Blu-ray Engelsk tale, norsk tekst

The Possession er som tittelen antyder en film om å bli besatt av en ond ånd. I dette tilfellet er det et barn som blir besatt etter å ha kjøpt et mystisk skrin på loppemarked. Foreldrene, som er i skilsmisseprosessen, legger først ikke merke til at det foregår noe uvanlig med deres yngste datter. Skjønt etter hvert blir de nødt til å samarbeide for å få utført en eksorsisme. Hvis man velger å forholde seg kynisk til storyen finner man ting å sette fingeren på, men om man velger å kaste analysebrillene til side for en stakket stund kan man rekke å bli både svett og skvetten.

Danske Ole Bornedal, mannen bak den ekle Nattevakten fra 1994, er tilbake med skrekk og gru fra Hollywood. Manusforfatterne Snowden og White har begge tidligere samarbeidet om manus til Boogeyman (2005) og Knowing (2009). De som spiller foreldreparet, Morgan og Sedgwick, er henholdsvis kjent fra blant annet tv-seriene Supernatural og The Closer.

rk


TRONDHEIM FILMKLUBB

T E E N C H I C K S

MEAN GIRLS CLUELESS


Mean Girls USA 2004 Regi Mark Waters Manus Tina Fey Foto Daryn Okada Musikk Rolfe Kent Med Lindsay Lohan, Rachel McAdams, Tim Meadows, Ana Gasteyer, Amy Poehler, Tina Fey 96 min DVD Engelsk tale, norsk tekst

Hvordan ville det egentlig være å havne i USAs egosentriske tenåringsmiljø når man har vokst opp på den andre siden av jordkloden, fri fra tenåringenes latterlige uskrevne regler? Mean Girls er en annerledes og forfriskende chick flick som nærmest parodiserer den amerikanske skolens «clique-miljø». Den geniale Tina Fey, kjent fra Saturday Night Live og 30 Rock, har skrevet manuset, basert på boken Queen Bees and Wannabes av Rosalind Wiseman, og den handler om Cady Heron som har flyttet fra Afrika til USA. Hennes første møte med amerikansk high school-kultur er ikke den enkleste, og etter at plastikkgruppen viser en interesse for henne, blir hun dratt inn i den hevnlystne utkastgruppens plan om å ødelegge for lederen i plastikkgruppen, Regina George.

Filmen har ikke verdens dypeste handling, men skildringene av high school-miljøet er fantastisk underholdende. Noen av filmens beste scener er for eksempel når Cady sammenligner tenåringene på kjøpesenteret og i kantinen med jungeldyrenes primitive regler. Og på mange måter er det det high school er, en jungel hvor kun de sterkeste overlever. Foreløpig er det jentegruppens leder, Regina, som fremstilles som en tåpelig overfladisk og ondskapsfull mobber, men får å få henne av tronen må Cady lære seg de manipulerende reglene som gjelder på high school. Filmen ser kanskje overfladisk ut, men den er herlig underholdende!

vh

Clueless USA 1995 Regi Amy Heckerling Manus Amy Heckerling Foto Bill Pope Musikk David Kitay Med Alicia Silverstone, Brittany Murphey, Paul Rudd 97 min Blu-ray engelsk tale, norsk tekst

Cher Horowitz er Beverly Hills personifisert; vakker, rik, og har verden for sine føtter. Hun bor sammen med sin stressede far som er en big-shot advokat. Hennes mor døde i en tragisk fettsugningsulykke da Cher var ung, så det er kun henne og faren, samt en stebror fra et av tidligere ekteskap. Cher’s hovedinterresser virker å være overfladiske og forfengelige; klær, sminke, festing, gutter og ikke minst, ta lappen!

Til tross for Cher’s tilsynelatende overfladiskhet, så er hun velartikulert, selv om språket hennes også er pepret med fjollete tenåringsfraser som «whatever» og «as if» og den gode, gamle «like». Hun er omsorgsfull og vennlig, og viser utover filmen å være mer enn det pynta mehe vi kanskje oppfater henne som i starten. Dette er en chickflick-klassiker uten like, og med satirisk brodd beskriver overklassen i L.A. samt gir de et mennesklig og sympatisk ansikt i form av Cher og hennes venner. So, like, oh my God, you like totally have to see this!

vø


TRONDHEIM FILMKLUBB

F I L M P Å F I L M

PSYCHO BRINGING UP BABY TOUCH OF EVIL

Psycho USA 1960 Regi Alfred Hitchcock Manus Joseph Stefano Foto Adam Greenberg Musikk Bernard Herrmann Med Anthony Perkins, Janet Leigh, Vera Miles, John Gavin, Martin Balsam, John McIntire 109 min DVD Engelsk tale, norsk tekst

Forrige semester viste Cinemateket og Trondheim Filmklubb fire av Alfred Hitchcocks filmer, som Frenzy, Mannen som visste for meget, Marnie og Vindu mot bakgården, men dette semesteret er én film mer aktuell enn resten av filmene hans. I februar skal det være kinopremiere på filmen Hitchcock (2012) som handler om innspillingen av Psycho i 1959 og hvordan den brøt tabuer om fremstilling av vold og sex på film.

Psycho sjokkerte på flere måter da den kom i 1960. I tillegg til å bryte tabuer om sex og vold på film, men den sjokkerte også ved å gjøre noen uforutsigbare valg med karakterene som ble spilt av filmens mest kjente skuespillerne i filmen. Og morderen var heller ikke noe overnaturlig vesen, det var et menneske, basert på massemorderen Ed Gain. Filmen sjokkerte likevel mest med sin ikoniske dusjscene som består av nakenhet, montasje og Bernard Herrmanns urovekkende fiolinkomposisjon som sammen utgjør en av filmhistoriens mest skremmende scener.

Filmen handler om Marnie som er på rømmen etter å ha stjålet 40 000 dollar fra arbeidsplassen sin og blir nødt til å ta inn på et motell, hvor den merkelige, men sympatiske Norman Bates jobber. Marnies søster Lila og Sam leter etter henne og ender opp på motellet. Der oppdager de forstyrrende hemmeligheter med Bates-familien.

vhred.

Bringing Up Baby USA 1938 Regi Howard Hawks Manus Dudley Nichols og Hagar Wilde etter en novelle av Hagar Wilde Foto Russell Metty Musikk Roy Webb Med Cary Grant, Katherine Hepburn, May Robson, Charles Ruggles, George Irving 102 min 35mm Engelsk tale, utekstet

En forvirret paleontolog, et sjeldent brontosaurusbein, en eksentrisk arving, en tam leopard kalt Baby, og drømmen om en donasjon på én million dollar. Bringing Up Baby er en vanvittig screwballkomedie av den legendariske Howard Hawks med forviklinger og halvkatastrofer fra ende til annen. Replikkvekslingen farer mellom den forfjamsete forskeren David og den geskjeftige Susan, spilt av ingen ringere enn Cary Grant og Katherine Hepburn, et par som gjør dette til et kaotisk og fornøyelig stykke film.

Davids livsprosjekt nærmer seg fullførelse – brontosaurusskjelettets manglende del har endelig blitt funnet, og alt han behøver er å gjøre et godt inntrykk på den rike enken Mrs. Random og hennes advokat, for å kunne få en donasjon til museet. Men alle hans forsøk får ubehagelige utfall på grunn av en merkverdig ung kvinne som David aldri ser ut til å bli kvitt, uansett hvor hardt han prøver. Bringing Up Baby er et herlig sammensurium av absurde, pinlige og hysteriske hendelser, og en klassisk komedie der alt man kan gjøre er lene seg tilbake og nyte til det fulle alt som går galt.

red

Touch of Evil, USA 1958 Regi og manus Orson Welles Foto Russel Metty Musikk Henry Mancini Med Charlton Heston, Janet Leigh, Orson Welles, Joseph Calleia, Marlene Dietrich 108 min 35mm Engelsk tale, utekstet

En bombe plasseres i bagasjerommet på en cabriolet, og kameraet følger bilen mens den kjører over grensen fra Mexico til USA. På veien overtar det nygifte paret Miquel (Charlton Heston) og Susie Vargas (Janet Leigh) kameraets fokus, og deres kjærlige omfavnelse på den amerikanske siden av grensen avbrytes brått av lyden til bilen som sprenges i biter. Alt dette fanges i en eneste kameratagning – en berømt og imponerende kranføring og regi som setter stemningen i Touch of Evil, Orson Welles’ dystre film noir. De nygiftes omfavnelse utsettes ytterligere når Miquel Vargas bestemmer seg for å delta i etterforskningen av bildrapet sammen med veteranetterforsker Hank Quilan (Welles), og finner ut at alt ikke er som det burde. Korrupsjon, narkotikasyndikat, bortføringer og beskyldninger tvinnes sammen i dette mørke, pessimistiske mesterverket, som virkelig legger vekt på det sorte i film noir. Dette er en kriminalfilm uten heroisme, der det perverse og ubehagelige ved mennesket ligger farlig nær overflaten.

Touch of Evil er en av de siste filmene i sin sjanger, og et mesterverk som hviler sikkert på Welles stilistiske bruk av kameravinkler, lys og skygge, så vel som på et skuespillergalleri uten like. Dette er en film som gir inntrykk av å ha blitt laget for filmens skyld, en klassiker som nesten går for langt.

ish

Torsdag 07.02 kl 21.00 Nova 3 Mandag 18.03 kl 18.30 Nova 3 Onsdag 10.04 kl 21.00 Nova 3


TRONDHEIM FILMKLUBB

FREAKS RANCHO NOTORIOUS

Onsdag 22.05 kl 18.30 Nova 3 Mandag 29.04 kl 1830 Nova 3

Freaks USA 1932 Regi Tod Browning Manus Tod Browning etter Tod Robbins novelle Foto Merritt B. Gerstad Med Olga Baclanova, Harry Earles, Daisy Earles 64 min 35mm Engelsk tale, utekstet

Freaks er kultklassikeren som fikk skylden for å ha fremprovosert en spontanabort under den første testvisningen og deretter utløste publikumsreaksjoner så sterke at hele 30 minutter ble fjernet med sensursaksen, 30 min med filmhistorie som nå er regnet som tapt. Etter få uker med høylydte protester fra kritikere og publikum trakk man tilbake den kontroversielle filmen, som dessuten var forbudt i England gjennom 30 år. «The Bearded Lady» angret bittert på sin opptreden, og har i ettertid hevdet at filmen er en fornærmelse mot alle verdens vanskapninger. Har hun rett i det? Det er nok lettere å oppdage Freaks› kvaliteter i dag enn det var for samtidens publikum å se dem, ikke minst fordi såkalte «freakshows» beholdt sin popularitet inntil slutten av 1940-tallet. Å bli konfrontert med egne fordommer er som kjent sjelden behagelig. Handlingen finner sted på et «freakshow» hvor blant annet dverger, skjeggete kvinner, hermafroditter, lemløse mennesker og siamesiske tvillinger utgjør hovedattraksjonene. Rollene er besatt av ekte «freaks», og kontroversene som fulgte tatt i betraktning, behandler Browning sine karakterer med overraskende stor respekt. Plottet er en enkel, men effektiv moralpreken. Dvergen Hans kan ikke ta øynene vekk fra den vakre trapesartisten Cleopatra, som på sin side utnytter hans håpløse forelskelse ved å stadig kreve kostbare gaver. Når hun finner ut at Hans har arvet en formue, tar en ondskapsfull plan form. Hun bestemmer seg for gifte seg med ham, sørge for hans død, slå kloen i arven og stikke avgårde med muskelbunten Hercules. Men det hennes ensporede og griske sinn glemte å ta med i beregningen, er at «freaksenes» sterke samhold fordrer en «alle-for-en»-mentalitet av den uslitelige sorten. En grusom gjengjeldelsesaksjon er under opptakt.

red

Rancho Notorious USA, 1952 Regi Fritz Lang Manus Daniel Taradash, Silvia Richards Foto Hal Mohr Lyd Mac Dalgleish, Hugh McDowell Jr. Med Marlene Dietrich, Arthur Kennedy, Mel Ferrer, Gloria Henry, William Frawley 89 min 16mm Engelsk tale

Fritz Lang er kanskje mest kjent for den innovative lydfilmen M (1931) og sci-fi-dystopien Metropolis (1927), men han var en produktiv regissør som lagde film i ulike sjangre og tradisjoner, deriblant noen westernfilmer i prangende Technicolor: The Return of Frank James (1940), Western Union (1941), og sist og mest Rancho Notorious (1952).

Sistnevnte, som du nå får mulighet til å se på 16mm, er den mest energiske og ukonvensjonelle. Der de to første er balanserte og harmoniske, og kan føre tankene til John Fords westernklassikere, har Rancho Notorious en mer ubestemmelig kvalitet, med et narrativ drevet av hat (men som også har plass til humor og sangnumre) og en varmblodig fargebruk som fører tankene til Nicholas Rays Johnny Guitar (1954).

Filmen åpner med et kyss, men blodet flyter allerede i neste scene. I et bankran dør forloveden til vår antihelt Vern Haskell (Arthur Kennedy). Han søker hevn, og blir ledet til den mystiske ranch-driveren Altar Keane (Marlene Dierich), som huser en gjeng kriminelle. Vern infiltrerer gjengen for å finne den som må hevnes, men uventede ting skjer...

eel

F I L M P Å F I L M


TRONDHEIM FILMKLUBB

S P E S I A LV I S N I N G E R

RIGET SITA SINGS THE BLUES

Søndag 17.02 kl 17.00 Kulturhuset ISAK Tirsdag 05.03 kl 20.00 Antikvariatet

Riket Danmark 1994 Regi Lars von Trier, Morten Arnfred Manus Lars von Trier, Niels Vørsel, Tómas Gislason Foto Eric Kress Musikk Joachim Holbek Med Ernst Hugo Järregård, Kirsten Rolffes, Holger Juul Hansen, Søren Pilmark, Ghita Nørby, Bård Owe 278 min DVD Dansk tale, norsk tekst

Riket er skandinavias største kultserie. Har du ikke sett Riket snakker du ikke samme språk som oss andre.

Når Trondheim Filmklubb setter opp Lars von Tries Riket igjen, er det fordi dette er et fantastisk stykke seriekunst som kan måles mot hva som helst i inn- og utland. Lars von Trier har med Riket skapt et pop-kulturelt fenomen som vises i maratonsendinger over hele verden for svorne fans.

Fra det øyeblikk Rikets hovedperson – den svenske overlegen Stig Helmer – ankommer hospitalet og frem til han står på sykehus-taket og brøler ut “Danskjävlar!” i frustrasjon, gjennomsyres de til tider nifse hen-delsene på hospitalet av en merkfundig og dyster humor som sender tankene hen til Twin Peaks og The Shining. Både karakterene, spilles-tilen og ikke minst formspråket gir assosiasjoner langt utenfor main-stream TV. Parallellene til klassisk såpe er så karikerte at det er umulig å ta dem på alvor. I Riket trer det frem en særegen estetikk, og man blir sittende å fryde seg over at von Triers stilgrep.

Riket greier å skape et helt spekter av følelser i den som ser på, kanskje mest av alt fordi det er vanskelig å forklare hvor uhyggen og mystikken i Riket kommer fra. Riket rommer både ironi og satire, såvel som en nervepirrende anderledeshet. Seriens totalt anarkistiske stil gir fin ut-telling for von Triers alltid tilstedeværende mørke humor.

Husk: “Ta det gode med det onde.”

red.

Sita Sings the Blues USA 2008 Regi og manus Nina Paley Musikk Annette Hanshaw Med Reena Shah, Sanjiv Jhaveri, Debargo Sanyal 82 min DVD Engelsk tale, utekstet

En av hinduismens vakreste historier er legenden om Prins Rama og hans trofaste Sita. I animasjonsfilmen Sita Sings the Blues greier regissør Nina Paley å gjøre denne historien levende og aktuell gjennom en mengde friske og overraskende grep. Hun lar blant annet hovedhistorien bli illustrert med vakre, intrikate symmetriske bilder, mens en parallell historie satt i nåtid får en mye løsere strek og enklere komposisjon. Gudene har også fått plass, som et skyggeteater kommenterer og diskuterer de handlingen og fortellingens mange variasjoner. Sist, men definitivt ikke minst, er grepet med å la Sita synge Annette Hanshaws vidunderlige blueslåter fra 20- og 30-tallet. Av en eller annen forunderlig grunn fungerer det hele perfekt, historiene og følelsene til dagens mennesker speiles både i Hanshaws snart 100 år gamle musikk og i Sitas 7000 år gamle fortelling.

red


TRONDHEIM FILMKLUBB

S P E S I A LV I S N I N G E R

FILMQUIZ

Mandag 28.01 kl 21.00 Bær & BarMandag 25.02 kl 21.00 Bær & BarMandag 18.03 kl 21.00 Bær & BarMandag 20.05 kl 21.00 Bær & Bar

Vet du hvem som lurte Roger Rabbit? Kan du navnet på alle dvergene? Eller kanskje du sitter og verker etter å øse av din kunnskap om James Bond? Isåfall bør du delta på FilmQuiz!

Still opp med ditt eget lag på bær&bar og kjemp om heder, ære og annet fint! Max fire filmglade venner/bekjente/tilfeldig forbipasser-ende på hvert lag! Vi kårer også en vinner sammenlagt gjennom hele semesteret så det lønner seg å delta på alle quizene!

10,- per person!

RAN

Søndag 12.05 kl 18.00 Kulturhuset ISAK

Ran Japan/Frankrike 1985 Regi Akira Kurosawa Manus Akira Kurosawa, Masato Ide, Hideo Oguni & William Shakespeare Foto Asakazu Nakai, Takao Saitô, Shôji Ueda Musikk Tôru Takemitsu Med Tatsuya Nakadai, Akira Terao, Jinpachi Nezu, Daisuke Ryu, Mieko Harada 160min Blu-Ray Japansk tale, norsk tekst

Har du et ønske om å se den shakespearske tragedien King Lear satt til Sengoku-Japan i det sekstende og syttende århundret? Har du sansen for historia om Mori Motonari? Er du glad i episke fortellinger om krig og makt, ære, svik og hevn? Eller liker du bare god film – med en scenografi og fargepalett som sjeldent har sett bedre ut, statiske utsnitt som lar oss være vitne til en dans av komposisjon og koreografi – et symfonisk maleri som tar form som en drøm?

Akira Kurosawas Ran er alt dette og mer – det er det siste mesterverket fra en mesterregissør, et prakteksemplar på det han selv kalte ”pure and moving cinematic beauty”, et konsept både originalt og tjuveri av beste sort, og en film akkurat like underlig og vidunderlig for kvar gang du ser den – om ikke mer så. Derimot må du ikke la deg lure; det er også en film som med sin grandiose visualitet og storslåtte format skjuler sitt egentlige vesen; en moralitetsfabel om tapt tid og tapt håp, menneskelig intethet og fordømthet, og som tittelen viser til, det kaoset som en slik eksistens uunngåelig innebærer. Ran er som nevnt både alt dette og mer.

mo


FILMKLASSIKER’N presenterer:

Ranheim Frivilligsentral arrangerer i samarbeid med Trondheim Filmklubb FILMKLASSIKER’N 2013. Vi viser kjente og kjære klassikere i Folkets Hus Ranheim, og gjør hva vi kan for å skape ekte kinostemning i lokalet.

Billettpris kr. 20,- Folkets Hus, Ranheimsvegen 175

4. april kl 18.00: Veiviseren (Nils Gaup, 1987)

6. mai kl 18.00: Gremlins (Joe Dante, 1984)

Den Oscar-‐nominerte Veiviseren handler om unggu4en Aigin (Mikkel Gaup) som er vitne =l at familien blir brutalt drept av tsjudene. Han klarer å slippe unna og får advart de andre samene som bestemmer seg for å rømme fra tsjudene. I et forsøk på å redde samene går Aigin med på å bli tsjudenes veiviser.

Billy får et usedvanlig merkelig og sø4 kjæledyr med tre like merkelige regler: Hold det unna sterkt lys, vann og mat e4er midna4. Men han klarer likevel å bryte reglene og kjæledyret dupliseres – og disse dyrene er ikke like sjarmerende. Tvert imot er de små monstre som skaper fullstendig kaos i den lille småbyen.

S P I S ES O V ED ØE n f i l m a v G A B R I E L A P I C H L E R

«Årets beste svenske film» Nöjesguiden«Dødsbra» Dagens nyheter

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

PÅ KINO 1. MARS

®

Adiós PinochetGAEL GARCÌA BERNAL

En film av Pablo Larraín

PÅ KINO 8. FEBRUAR

Kulturenheten - din kulturelle samarbeidspartner

Kultursenteret ISAK - for ungdom 16-25 år www.isak.no

Kulturtilbud for barn og ungdom Fritidsklubber og kulturhus Ferieaktiviteter Arrangement og prosjekter

Bli støttekontakt el ler fritidsassistent! Tilrettelagte aktiviteter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

www.trondheim.kommune.no/kulturenheten www.facebook.com/kulturenheten

Kulturtilbud for seniorer Den kulturelle spaserstokken. Samarbeid med kulturaktører og frivillige organisasjoner.

Festival og arrangementskontoret Rådgivning og bistand til store og små arrangører. Medansvar for Ungdommens kulturmønstring.

Trikkestal len Skatepark og øvingsrom www.trikkestallen.com www.ovingsrom.no

Guide til kultur og fritidstilbud i Trondheim www.trondheim.kommune.no/kulturogfritid

cinemateket og trondheim filmklubb

Documents