1

Den glemte vannkrisa

2

Denne rapporten er laget av FIVAS og ForUMs gruppe for ferskvann og sanitær.

Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) er en frivillig organisasjon som arbeider for å kartlegge konsekvenser av vannrelaterte prosjekter og utbygginger i Sør. Tilgang til rent vann og energi er grunnleggende behov for menneskers velvære og utvikling, men spørsmålet er hvordan disse behovene best skal møtes. FIVAS’ visjon er en rettferdig og bærekraftig vannforvaltning i Sør.

ForUM er miljø- utviklings- og fredsorganisasjonenes politiske tankesmie, som søker innflytelse gjennom koordinert påvirkningsarbeid. ForUMs visjon er en demokratisk og fredelig verden, basert på rettferdig fordeling, solidaritet, menneskerettigheter og økologisk bæreevne.

ForUMs gruppe for ferskvann og sanitær består av ulike organisasjoner som jobber med temaet.

Oslo, 21.desember 2009

Rapporten er skrevet av Ola Hanserud, John Mpongo, Bjørnar Hjulstad og Silje Hernes Redaksjon: Ola Hanserud, Silje Lundberg og Cecilie HirschDesign: www.speedesign.no

Osterhausgate 27, 0183 Oslo. Storgata 11, 0155 OsloTlf: +47 22 98 93 25 Tlf: +47 23 01 03 00 Faks: +47 22 98 93 01 Faks: +47 23 01 03 03 fivas@fivas.org forumfor@forumfor.nowww.fivas.org www.forumfor.no

3

Ferskvann er nødvendig for alt liv 4

En global vannkrise 5

Tusenårsmål utenfor rekkevidde? 6

Hvordan bør problemet angripes? 6

Vann som menneskerettighet i praksis 7

Sanitære forhold i krise 9

Sanitær inn i varmen? 10

Utfordringer rundt bistand og sanitær 10

Forskjellige forutsetninger og behov 11

Alternative angrepsmåter 12

Veien videre for vann og sanitær 14

Innholdsfortegnelse

4

I Norge har vi har en helt unik natur og store ferskvannsfo-rekomster. Vi bruker vann til rekreasjon, energi, transport, drikkevann og matproduksjon. De første norske bosettin-gene ble her, som ellers i verden, etablert langs elver eller andre vannkilder.

I Norge har vi også vannproblemene, som forurensning av vannkilder, flom, osv., men vi har gunstige forutsetninger for å håndtere disse problemene.

I store deler av verden er dette langt fra sannheten. Fersk-vann er over store deler av kloden en knapp ressurs hvor fordelingen og håndteringen av denne ressursen får katas-trofale følger.

Én sjettedel av verdens befolkning, 1,1 milliarder men-nesker, har ikke tilgang på forsvarlig drikkevann. Omrent 5000 barn dør hver dag på grunn av mangel på rent vann. I løpet av hele 1990-tallet døde flere barn av denne ene årsaken enn alle menneskene vi har mistet i væpnede konflikter siden andre verdenskrig. De fleste av disse barna kunne vært reddet dersom de hadde hatt tilgang til rent vann og toaletter.

Ca. 2,5 milliarder mennesker, eller omtrent 40 prosent av verdens befolkning, har ikke tilgang til grunnleggende sanitærforhold. Med dagens fart på forbedring av sani-tærsituasjonen i verden vil fremdeles 1,7 milliarder men-nesker mangle tilgang til grunnleggende sanitære forhold da tusenårsmålet skulle ha vært nådd i 2015.

443 millioner skoledager går tapt på grunn av vann-bårne sykdommer og nesten halvparten av alle men-neskene som bor i utviklingsland lider på et eller annet tidspunkt av helseproblemer forårsaket av skittent vann, manglende tilgang til vann i det hele tatt og dårlige sani-tære forhold.

Nesten 80 prosent av befolkningen som ikke har tilgang til rent vann lever i tre regioner: Afrika - sør for Sahara, Øst-Asia og Sør-Asia.

Mangel på rent ferskvann er ofte synonymt med fattigdom, konflikt og sykdom. Tilgang til rent vann er avgjørende for folks helse – og helse er av stor betydning for lands økonomiske utvikling. Land i Afrika sør for Sahara mister ca. 5 prosent av BNP hvert år på grunn av utilstrekkelig ferskvannsfordeling.

Det er også en stor forskjell på urbane og rurale områder. I Afrika sør for Sahara er antallet av de som ikke har tilgang til rent vann i rurale områder fem ganger høyere enn i urbane strøk. Videre er antall av dem som ikke har tilgang til tilstrekkelige sanitære forhold tre ganger høyere på landsbygda enn i byene.

Ferskvann er nødvendig for alt liv

Foto: Cecilie Hirsch

5

Vi står ovenfor det vi kan kalle en global vannkrise. Mens verdens befolkning ble tredoblet i forrige århundre, steg vannforbruket med det seksdobbelte! Vi har et enormt forbruk av vann noen steder i verden, mens nesten en av fem mennesker på jorden mangler tilgang til rent drik-kevann.

Den globale vannkrisen er egentlig et sett av lokale vannkriser som brer seg og øker i omfang. Forurens-ning, forsaltning og vannknapphet er følger av over-uttak av ferskvannsressursene eller forringelse av økosystemene i alle land. Spesielt alvorlig er dette for de fattigste landene som ikke har økonomi, forvalt-ningsorganer eller ekspertise til å sørge for tilgang til rent vann eller grunnleggende sanitære fasiliteter for befolkningen. Den eksplosive befolkningsøkningen i verden truer vannets kretsløp.

Dersom verdens befolkning fortsetter å øke i samme takt som nå, vil vi trenge en 80 prosent økning av fersk-vannstilgang for å kunne skaffe mer mat til alle i 2050. Ingen vet hvor dette vannet skal komme fra.

Knapphet på ferskvann bærer også kimen i seg til konflikter, både lokale og regionale. Det er derfor et sikkerhetspolitisk tema som blir mer aktuelt for hvert år. De fleste stater er avhengige av å dele vannet i elvene med sine naboer. Det finnes 245 elver på jorden i dag som deles mellom to eller flere land, og mange innsjøer grenser til flere land. Forvaltning av delte vannressurser er svært utfordrende da landene har konkurrerende interesser. Rettighetene til vann er ofte svakt formali-sert og derfor bærer mange av verdens vannkonflikter preg av den sterkestes rett. Men vann kan også være en mulighet for dialog i ellers opphetede konflikter mel-lom to land. Vann kan bidra til å bygge tillit og utvikle samarbeid.

Vann er imidlertid svært underprioritert på den inter-nasjonale dagsorden og på den sikkerhetspolitiske dagsorden. Det er ingen internasjonal alarm som går. Ingen knyttnever i bordet hos FN. Ingen sanksjoner som rettes mot de som er ansvarlige.

Mange andre viktige temaer som HIV/Aids, fugle- og svineinfluensa, energi og klima, mobiliserer verden.Blir problemene omkring tilgang til ferskvann i så liten grad prioritert fordi det først og fremst er et problem for de aller fattigste?

Da den universelle menneskerettighetserklæringen ble nedtegnet i 1948 ble ikke ferskvann nevnt med ett ord. I mellomtiden har tilgang til ferskvann som menneske-rettighet fått økende aktualitet, tilslutning og anerkjen-nelse. I 2001 tok FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter et avgjørende skritt i riktig retning ved å utarbeide General Comment nr 15 som omhand-ler vann som menneskerettighet. FN-komiteen slår fast at alle mennesker har rett til rent, tilgjengelig og rimelig vann. Stater har plikt til å respektere, beskytte og innfri denne retten innenfor deres maksimalt tilgjengelige ressurser.

En global vannkrise

«Dersom verdens befolkning fortsetter å øke i samme takt som nå, vil vi trenge en 80 % økning av ferskvannstilgang.

Ingen vet hvor dette vannet skal komme fra»

En inntørket elv i India. Foto: Silje Hernes

6

På nittitallet snakket Verdensbanken om hvordan markedet kunne representere løsningen på vannkrisen. Det ble hevdet at privateide selskap ville være mer effektive og kapitalsterke enn det offentlige. To tiår med denne oppskriften, som etter hvert fikk navnet privat- offentlig samarbeid, har ført til svært få resultater for lokalbefolkningen, snarere tvert imot.

Industrien som produserer drikkevann for salg blir av mange sett på som den mest dynamiske industrien i verden. Vannindustrien ligner oljeindustrien under den-nes gullalder med en enorm økning i verdien av aksjer. Tankegangen om at vann er en vare som det skal gjøres stor fortjeneste på står i skarp motsetning til tankegan-gen om vann som en menneskerettighet, som en ressurs som alle mennesker har rett til bare ved å være en ver-densborger. Hvem eier rettighetene til vannet som vi alle er avhengige av?

Private selskaper, mange uten tilhørighet i det landet de opererer i, ser lønnsomhet i å få tilgang til et lukrativt vannmonopol, men ikke i å dekke vann- og avløpsbehovet hos de fattigste. Denne livsnødvendige ressursen bør ikke bli overlatt til markedet og profitt på bekostning av demo-kratisk kontroll og vann til alle.

Hvordan bør problemet angripes?

I følge FNs tusenårsmål skal 75 prosent av verdens befolk ning ha tilgang til rent vann innen år 2015. At dette målet blir nådd er viktig for å rydde veien for en bærekraftig utvikling og utryddelsen av sult og ekstrem fattigdom. Dersom dette målet skal nås vil det kreve en svært stor kraftanstrengelse. Med dagens inn-satsnivå vil over en halv milliard mennesker fremdeles ikke ha tilgang til rent vann i 2015.

En sentral kritikk av Tusenårsmålet er at de fattigste av de fattige fremdeles vil stå uten vann selv når målet er nådd. Lik rett til vann for alle er nemlig ikke nedfelt i Tusenårs-målet. Det haster for verdens stater å ta det innover seg at Tusenårsmålet for vanntilgang ikke er tilstrekkelig og mest sannsynlig ikke vil bli innfridd.

Da UNDPs (FNs utviklingsfond) Human Development Report ble lansert høsten 2006 med vann som tema fokuserte den på:

• årsakene til manglende politisk prioritering av området, • rollene til offentlig og privat sektor • retten til vann og at det er statens ansvar å gi sine innbyggere tilgang til vann

Rapporten berørte imidlertid i liten grad hvordan dette kan operasjonaliseres i praksis utover å si at prinsippet må tas inn i grunnlover og andre lover.

Heller ikke betydningen av økosystemtjenester og spørs-målet om hvordan mat skal produseres og de miljømes-sige konsekvensene av økt vannuttak ble tatt opp.

Rapporten slår også fast at det er nok vann til menneske-lig forbruk i de fleste land, selv om det er fysisk knapphet i noen områder. Knapphet på rent ferskvann er et politisk og institusjonelt problem som kan løses. Men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av vannet.

Vi blir oppfordret av UNDP til å gå sammen om å skaffe verdens fattige tilgang til vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Det anbefales at en internasjonal handlingsplan kommer på plass umiddelbart, og en satsing på nye nasjo-nale vannstrategier som fokuserer på fattigdomsreduksjon og på å utjevne ekstreme forskjeller.

Tusenårsmål utenfor rekkevidde?

7

Gode lokale og offentlige løsninger har blitt oversett. Blå Oktoberkampanjen mener en effektiv og godt drevet of-fentlig vannforsyning med lokal deltakelse og kontroll er den beste løsningen på den globale vannkrisen, med kom-petanse- og erfaringsutveksling på tvers av landegrenser.

Bønder i tørre områder behøver ikke konstant tilgang fra en stor kanal eller demning, men snarere metoder til å spare regnvann når det faller over marken, til å pumpe

opp og gjenbruke grunnvann når det er nødvendig, til å øke evnen til marken for å holde på fuktighet, og til å øke effektiviteten til de småskala vanningsmetodene de bruker. Slike småskala metoder, som blant annet ”regn-vannshøsting”, kan vanligvis bygges og håndteres av små husholdninger til en brøkdel av kostnadene pr. familie eller hektar betjent av store vanningsprosjekter.

«Hvem eier rettighetene til vannet som vi alle er avhengige av?»

Kvinner henter vann fra Juba-elven i Sør- Somalia. Foto: IRIN

8

Vi må sørge for at tilgang til rent ferskvann blir en men-neskerett i praksis. Det betyr at alle skal ha tilgang til minst 20 liter rent vann om dagen og de som ikke har råd til å betale, skal få det gratis.

Dette må også kunne finansieres.

- Regjeringer blir av UNDP oppfordret til å bruke minst 1 prosent av BNP på å implementere strategiene.

- Vann og sanitære tjenester er per i dag ikke et prioritert område i bistandspolitikken blant rike land. Kun fem pro-sent av den totale bistanden er rettet mot denne sekto-ren. For å kunne nå Tusenårsmålet om vann og sanitære forhold må dette tallet dobles.

- Den samlede bistanden må i følge UNDPs rapport økes med 25 til 30 milliarder kroner på verdensbasis.

Så hva kan anerkjennelsen av vann som en menneskeret-tighet bety? Å forankre rettigheten i grunnlover, lov-verk og reguleringer skaper et rammeverk for handling. Men dette er bare en start. Verken et internasjonalt eller nasjonalt legalt rammeverk bidrar i seg selv til å møte utfordringene innen vannsektoren. Utfordringen er å få landene til å prioritere investeringer til vannsektoren, spre kunnskap om retten til vann og etablere ordninger for å sikre at retten til vann blir gjennomført i praksis.

Menneskerettstilnærmingen gir oss noen nyttige red-skap. I utviklingsland har det ofte hendt at de fattige har blitt koblet av vannettet fordi de ikke har kunnet betale for seg. Vann som menneskerettighet vil gjøre dette ulov-lig. Men mennesker trenger kjennskap til sine rettigheter og juridisk bistand. En menneskerettighetstilnærming innebærer derfor å sikre gode demokratiske systemer for styresett som inkluderer uavhengige domstoler, et fritt media, et aktivt sivilsamfunn og grasrotbevegelser.

Vann som en menneskerett vil være et viktig redskap for å bekjempe fattigdom. I storbyer i utviklingsland betaler de fattige i slummen 5–10 ganger så mye for vannet som de rike i samme by. Det er kanskje også derfor de rike i byene kan forbruke 15 ganger mer vann per person enn de fat-tige? Dagens vannsituasjon øker kløften mellom fattig og rik. De fattige må bruke mye tid og penger på vann, mens de rike slipper lett.

Debatten om tilgang til vann som en menneskerettighet har kommet høyere på den internasjonale dagsorden de siste årene, og det diskuteres om muligheter for en ny konvensjon om retten til vann. En slik konvensjon må stadfeste at vann til å dekke grunnleggende mennes-kelige behov må prioriteres over for eksempel vann til landbruk og industri.

Retten til rent ferskvann handler også om retten til helse, til gode hygieniske og sanitære forhold, utdannelse, mat og retten til likestilling. Å stå opp før daggry og å gå gjennom støvet, ofte mange kilometer, for å hente en eneste bøtte vann til familien. Slik er morgenen og formiddagen for mer enn en milliard mennesker – og det er særlig jenter og kvinner som må bruke en stor del av levetiden til slikt arbeid – banalt, men livsnødvendig. Mye tid går tapt – tid som burde være brukt til utdanning og produktivt arbeid.

Vann er en livsviktig ressurs og en menneskerettighet – på ulike måter må vi sammen sørge for at denne retten blir en realitet. Vann kan være en kilde til samarbeid eller konflikt – vannsamarbeid kan bygge broer og være en kilde til fred, forsoning og utvikling. Å ta vannproble-mene på alvor kan også føre til utvikling av demokratiske forvaltningsorganer som arbeider for befolkningens beste. En bærekraftig vannfordeling er kanskje den vik-tigste byggesteinen i utryddelsen av ekstrem fattigdom i verden.

Vann som menneskerett i praksis

9

Som for vannforekomstene og tilgang til rent drikkevann i Norge tar de aller fleste av oss for gitt vår tilgang på toa-letter gjennom en vanlig dag. På skole, jobb og hjemme tar vi det for gitt at vi kan gå inn i et rom eller avlukke det går an å låse og sitte skjermet fra andre. Slik er det dessverre ikke alle steder i verden.

Ca 2,5 milliarder mennesker mangler tilgang til grunnleg-gende sanitærforhold. Et flertall av disse igjen har ikke til-gang på noen form for sanitærløsninger. Og da teller for så vidt den enkleste utedo og skitneste avlukke med bøtte eller et hull i gulvet som sanitær. De må dermed gjøre fra seg ved togskinner, bak busker, eller i plastikkposer.

Begrepet sanitær, som er en del av uttrykket «vann og sanitær», defineres ofte mer generelt som deponering (plassering) av menneskelige ekskrementer (avføring og urin), kontroll av vektorer (insekter og andre dyr som kan spre smitte ved kontakt med avføring), drenering (bortle-ding av avløpsvann) og deponering av søppel. Sistnevnte behandles like ofte separat fra det som har å gjøre med toaletter og behandling av toalettavfall.

Med tilgang til grunnleggende sanitære forhold menes dermed tilgang til et toalett som hindrer kontakt mellom ekskrementer og mennesker og spredning av smitte via

dyr og insekter, samt sikrer privatliv og verdighet. I tillegg er også trygg behandling og deponering av toalettavfal-let ønskelig slik at ikke avfallet kan smitte videre og også forurense naturmiljøet.

Konsekvensene av manglende grunnleggende sanitærfor-hold er enorme og i stor grad undervurderte. Gjennom dårlig hygiene og direkte og indirekte kontakt med ekskre-menter, spesielt avføring, spres diarésykdommer som for de fleste nordmenn lett lar seg behandle. På verdensbasis dør ca. 2 millioner mennesker hvert år som følge av diarésyk-dommer, og de fleste av disse er barn under 5 år.

Naturmiljø lider også under dårlige sanitære forhold. Tilførsel av næringsrikt toalettavfall til ferskvann bidrar blant annet til algevekst, gjengroing av innsjøer og vann, oksygenfattig vannmiljø, og redusert biologisk mangfold. Dette skjer også i flere vassdrag i Norge i dag og som det forsøkes ryddet opp i.

Sanitære forhold i krise

Barn ved forurenset vann. Foto: Silje Hernes Gjengroing i elv. Foto: Silje Hernes

1 gram avføring kan inneholde opptil 10 millioner virus og 1 million bakterier, og har dermed anlegg for å forurense tusenvis av liter med vann med potensielt dødelige smitte­stoffer.

10

Tradisjonelt har sanitær stått i skyggen av fokuset på vann, men ble forsøkt dyttet fram i rampelyset gjennom FNs internasjonale sanitær-år i 2008. Et av målene her var å gjøre problemstillinger rundt manglende sanitærfor-hold kjente for statsledere og andre beslutningstakere og oppfordre til økt satsning på feltet gjennom blant annet økt finansiering.

Med retten til vann gjennom General comment nr 15 kom også retten til sanitær som en menneskerett. I 2007 ble «Manual on the right to water and sanitation” utgitt av den internasjonale organisasjonen Center on Housing Rights and Evictions (COHRE) i samarbeid med blant andre UN-Habitat – FNs bostedsorganisasjon. Denne skulle hjelpe regjeringer i å se hvordan retten til vann og sanitær kan omgjøres til praktisk gjennomføring.

Retten til sanitær innebærer sanitærforhold som er pas-sende, trygge og tilretteleggende for beskyttelsen av folkehelse og miljø. Et av hovedpunktene er at vann og sanitær skal være tilgjengelig for alle i sin umiddelbare nærhet, på jobb, skole eller hjemme. Vann- og sanitærtje-nester skal også være verdsatt slik at det ikke går utover evnen til å skaffe seg andre essensielle goder og tjenes-ter som mat, bosted, helsetjenester og utdanning.

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv skulle ingenting ligge i veien for å satse mer på dette området. Sanitære forhold er som sagt knyttet nært opp til vannkvalitet og helse som i sin tur påvirker sykdomsfravær og produkti-viteten i befolkningen. WHO mener i den sammenheng at hver krone investert i sanitære forhold ville gi 9 kroner tilbake i nytte for samfunnet gjennom blant annet økt produktivitet, redusert skolefravær og reduserte syke-huskostnader. Det må kunne kalles god avkastning fra offentlige investeringer!

Selv om sanitær oftest har vært vannsektorens lillebror i bistand- og utviklingssammenheng har det vært gjen-nomført flere utviklingsprosjekter de siste tiårene med mål om å øke antallet mennesker med tilgang på pas-sende toaletter. Mange av disse prosjektene har imidler-tid feilet grundig og endt opp med at de nye toalettene enten står ubrukte etter kort tid og/eller brukes til helt andre ting enn sanitærformål. En har hørt om eksempler der latriner (enkeltstående utedoer) konstruert med bistandspenger var av så mye bedre kvalitet enn selve boligene at familiene der følte de ikke kunne bruke et så fint bygg til å gå på do i... De ble heller brukt som lager-rom for mel.

Det har lenge vært utbredt tenkning at tekniske løsnin-ger som fungerer i rike vestlige land også nødvendig-vis må kunne fungere godt i fattigere land og i andre verdensdeler. Altså en teknologioverføring i form av mer eller mindre kopiering. Dette overser imidlertid flere vik-tige sider ved bruk av toaletter, som vaner, religion, syn på helse og hygiene og økonomi.

Denne måten å forsøke å forbedre sanitærsituasjonen i en gitt lokalitet har også passet fint med rene bygge-messige målsetninger – der det er antallet konstruerte toaletter som teller, ikke hvor mange som faktisk bruker dem etter for eksempel to år, eller hvor mye tilfellene av diarésykdommer er redusert. Vi vil i det følgende komme inn på et par alternative tilnærminger for å bedre sani-tærsituasjonen for flere.

Sanitær inn i varmen? Utfordringer rundt bistand og sanitær

11

For de aller fleste er måten vi går på do på et produkt av hva vi er lært opp til som barn, som altså i stor grad avhenger av skolevesenets og våre mødres syn på hygi-ene og helse, hva familien har råd til av sanitærfasiliteter, om du eier ditt eget hus eller bor ulovlig i et blikkskur i en tettpakket slum, og hva religion og lokale tradisjoner ellers sier om hvordan en slik forløsning bør skje. Eldre og funksjonshemmede har andre behov i bruken av et toalett enn friske mennesker. Bruken avhenger sist men ikke minst også av biologi – altså om du er gutt eller jente.

Jenter har flere utfordringer enn gutter når det gjelder sanitær. I mange land kan de bare gå på do i grålysningen om morgenen og i skumringen om kvelden for ikke å bli sett gående til den plassen i skogen eller buskaset de bruker å gå til, og på veien kan de risikere å bli overfalt og voldtatt.

I mange områder er det få skoler som har egne vann- og sanitæranlegg, noe som spesielt går utover jenter når de kommer i menstruasjonsalder. Uten toaletter på skolen velger mange jenter heller å bli hjemme og mister dermed verdifull skolegang. Skal målet om universell tilgang til grunnskoleutdanning nås må det bygges vann- og sani-tæranlegg på alle skoler.

Forskjellige forutsetninger og behov

Barn i Kibera. Foto: Elise Christensen

12

Hva er så mulige veier ut av denne sanitære hengemyra? Og hvordan greie å skalere opp en overgang til grunnleg-gende sanitær utover hva enkeltprosjekter kan tilby? Det har heldigvis dukket opp flere interessante alternativer til den «vanlige» og tankeløse overføringen av teknologi som ofte både har vært for avansert og for dyr.

Vi har vært inne på at bruk av toaletter har mye å gjøre med hva vi er vant til å gjøre – altså våre valg og de eventuelle motivasjonene som ligger bak dem. Og det er vist flere ganger at denne oppførselen ikke automatisk endres ved at noen gir deg en flunkende ny latrine når du for eksempel har vært vant til å gå ut på et jorde og sitte under åpen himmel.

Community­led total sanitationInderen Kamal Kar kom i 2002 opp med en ny tilnær-ming til innføring av latriner i landsbyer der få eller ingen hadde toaletter fra før og der flesteparten gjorde fra seg ute et sted. Han forsto at avsky er en sterk moti-vasjon hos mennesker og utviklet en metode basert på avsky for ekskrementer kalt CLTS - community-led total sanitation.

CLTS går i korthet ut på at avskyen for ekskrementer vekkes gjennom flere øvelser der innbyggerne i landsbyen selv er med på å kartlegge og finne ut av hvor mye avfø-ring som produseres totalt i landsbyen og hvor mye de til sist ender opp med å få i seg gjennom forskjellige overfø-ringsveier. Gjort på den riktige måten skaper dette til slutt et kollektivt press for at alle familiene i landsbyen bygger seg sin egen latrine. Forståelsen og presset er dermed motivasjon i massevis for å bygge doer med billige og lokale materialer og egen design uten at noen utenfra har gitt noen ting. Dette, argumenterer Kamal Kar, styrker også selvrespekten.

Økologisk sanitærVåre ekskrementer er imidlertid ikke bare skumle kilder til smitte, men inneholder også næringsstoffer. Dette er næ-ringsstoffer fra maten som er til overs etter at kroppen har tatt det den trenger. Dette er næringsstoffer som plantene igjen kan utnytte til vekst. Dette er grunnen til gjengroing i tjern og vann, men det kan også brukes til noe nyttig.

Dagens toaletter slik vi er vant til dem er såkalte vann-baserte toaletter (WC - water closet), hvor menneskelig avfall og toalettpapir blandes med store mengder rent vann og spyles ned. Det er ”ute av syne – ute av sinn” - metoden som regjerer. Denne måten å bli kvitt men-neskelig avfall på har vist seg å være svært problematisk i mange områder. Ikke bare sløser man bort store mengder verdifullt rent vann, men det trengs også en god del strøm og kjemikalier for å rense det skitne vannet før det kan slippes ut i naturen igjen. Hvordan kan så menneskelig avfall behandles på en mer miljøvennlig måte?

Økologisk sanitær (ecological sanitation - ecosan) er sanitærsystemer som kan være en løsning på mange av problemene knyttet til sanitære forhold. Tanken bak eco-san er å bruke menneskelig avfall som en verdifull ressurs som resirkuleres tilbake til landbruket, og det refereres også til som bærekraftig sanitær (sustainable sanitation).

Dette kan i hovedsak kun gjøres ved å bruke toaletter som bruker minimalt vann eller ikke noe vann i det hele tatt. Bygd på riktig måte kan tørre toaletter faktisk lukte min-dre enn det vanlige vann-toalettet. Avføring og urin kan behandles blandet eller separeres i toalettet og behandles hver for seg. Behandlingen (for eksempel kompostering) dreper bakterier og virus og gjør at massen kan brukes som trygg gjødsel. På denne måten spares vann (et van-lig vannklosett kan gjerne bruke opptil 10 liter vann per spyling), man unngår at ubehandlet avløpsvann foruren-

Alternative angrepsmåter

13

ser drikkevannskilder som grunnvann og gjør folk syke, samtidig som menneskelige ekskrementer kan brukes til noe nyttig. Ikke lenger avfall, men ressurs!

Vishwanath Srikantaiah er en vannaktivist som bor i Banga­lore i Sør­India. Han har i mange år vært opptatt av hvor­dan ecosan kan bli lettere tilgjengelig slik at flere kan ta det i bruk. Mange møter konseptet med ecosan med skepsis, da menneskelig avfall er noe de fleste ikke vil ha noe med å gjøre. Vishwanath inviterer derfor folk hjem til huset sitt, som er bygget på prinsipper om miljøvennlig arkitektur, og viser hvordan ecosan kan fungere i praksis. Han bruker gjødsel som kommer fra familiens ecosan­toalett til å gjød­sle risåkeren som han har laget på taket. Vannet han bruker for å vanne åkeren kommer fra resirkulert vann fra dusjen. Vishwanath er et godt forbilde i et India som står overfor stor vannmangel!

Vann fra dusj og kjøkken (gråvann) renses før gjenbruk til vanning. Foto: Rainwater Club

Ecosan i Bangalore, India

14

Det kreves uten tvil økt bevissthet rundt viktigheten av tilgang på trygt vann og passende sanitær for å nå både internasjonale og nasjonale målsetninger om god utvikling.

Det er med anerkjennelsen av vann og sanitær som men-neskeretter gjort viktige skritt i riktig retning, og vi mener at videre arbeid rundt vann og sanitær som grunnleggende behov bør baseres i disse rettighetene.

Bevissthet blant statsledere og sentrale beslutningstakere er viktig, men det praktiske arbeidet vil alltid foregå på bak-ken blant innbyggere i landsbyer, bydeler og slummer. Tek-niske løsninger og framgangsmåter vil nødvendigvis måtte variere fra et sted til et annet, kanskje til og med mellom bydeler. Behov og forutsetninger vil alltid være forskjellige.

Veien videre for vann og sanitær

Kvinne krysser elv i Bolivia. Foto: Cecilie Hirsch

15

16

www.fivas.orgwww.forumfor.no