din vakre jævel

Robin: Jeg innser brått at jeg har driti meg ut big time. Aldri, aldri bruk navn. Det er egentlig jævlig enkelt. Ingenting kan trekkes tilbake, køddes bort, tida kan ikke snus. Aldri bruk navn, for faen. Hun er blank og fjern i blikket. Kanskje hun ikke oppfatta det?

Hedvig: Plutselig bare var de der. Det føltes som en diger flokk, selv om jeg visste at de bare var tre. Tre ungdommer. De var ikke så gamle. Men de var tre. Jeg var én, og de var tre. Og de visste hva de gjorde. De visste hvordan de skulle få meg redd. Livredd.

Robin fyller hvert øyeblikk 16 og vet ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Hedvig er 25 og skal snart gifte seg. Din vakre jævel! handler om et møte som begynner katastrofalt og vokser til noe som sjokkerer dem begge.

To personer. To stemmer. To forfattere.

helene uri og arne svingen er begge forfattere og har skrevet en rekke populære bøker. I 2005 samarbeidet de om ungdomsromanen Sommeren vi kledde oss nakne. Din vakre jævel! er den andre boken de skriver sammen.

heleneuri.no

arnesvingen.no

sagt om Sommeren vi kledde oss nakne (2005)

«Det er en spennende og noen ganger nervepirrende historie om forholdet mellom to unge mennesker som prøver å finne ut hva kjærlighet kan være, og om tillit og ansvar. Med all den risiko det innebærer.»süddeutsche zeitung

«Betagende ungdomsroman om Stian og Mia som prøver å nærme seg og forstå hverandre. Boken passer like godt for begge kjønn, og det er en prestasjon. »VG «Denne boken er både trist og morsom, dramatisk og spennende. Grepet med to forfattere som gir stemme til hver sin hovedperson er vellykket og gjør det hele personlig og troverdig. Slutten av historien er en ‹cliffhanger› i ren Titanic-stil (...)» aftenposten

«Velskrevet duett om stor kjærlighet og enda større følelser.»adresseavisa

«Boken var breathtaking, jeg vil gi den 9,5 av 10.» mohammad, 15

omslag: terese moe leiner | blæst

foto: marlene miller svingen

Din vakre jævel.indd 3 20.06.12 10.20

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2012

Omslagsdesign: Blæst/Terese Moe Leiner

Sats: HS-Repro A/STrykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2012

Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6)Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 12,5/14

ISBN 978-82-05-42595-8

www.gyldendal.no

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no


5

ROBIN

1

Jeg skal aldri gå med ring. Ikke faen. Hvis jeg finner ei dame jeg vil være sammen med, sånn på ordentlig, ikke bare på fest eller noen uker om sommeren, så er det nok at hun sier at hun er glad i meg. Hun kan gå med så mange ringer hun bare vil, hun skal til og med få en dyr en i en sånn liten, svart eske. Men jeg, nei, jeg går ikke med ring, jeg ville bare se femi ut. Ring er nummeret før jeg fikk tørkle i halsen, rødstripete skjorte og sånne sko som må pusses hele tida.

Dama på trikkeholdeplassen kler ringen. Ikke at klærne ser rådyre ut, men ansiktet, det gløder liksom om kapp med steinen i ringen. Hun har sånne ansiktstrekk som gjør seg godt på bilder og er enda finere i virkeligheten. Svakt opplyst av en gatelykt seint på kvelden ser hun i hvert fall jævlig bra ut.

Snart er kanskje gløden skifta ut med tårevåte, redde dådyrøyne. Fingeren kommer til å kjennes naken ut.

Hadde hun ikke glodd så mye på ringen i gatelyset, er det ikke sikkert vi ville lagt merke til dama. Det var som om hun ville at alle rundt henne skulle se statussymbolet glitre.

Vel, hun kan ikke vite hvem vi er.Trikken kommer dundrende, og vi går på. Jeg sit-

ter bakerst sammen med Navid og Martin. Om noen


6

DIN VAKRE JÆVEL!

hadde snudd huet og glodd på oss, hadde de ikke stussa et sekund. Vi utstråler kald ro. Men sannheten er at en helt syk elektrisitet strømmer gjennom kroppen.

Vi veit nemlig hva som skal skje.Ok, det finnes sikkert hundre grunner til at dama

likevel kommer til å sitte happy foran tv-en i kveld og stråle om kapp med ringen. Kanskje er det sånne grun-ner som gjør dette så jævla spennende. Vi har alltid en slagplan. Og en backup-plan. Og en backup-plan for backup-planen. Folk tenker ikke på det når de leser om sånt på nettavisene. Det er ikke bare å gå bort til noen og rappe lommebok og verdisaker. Visst finnes det kørka tjuver, men det er sånne som driter på draget uansett hva de gjør her i livet.

Jeg sier ikke at vi aldri blir tatt. Uflaks er en del av gamet. Men man skal ha jævlig mye uflaks når man er så godt forberedt som oss. Fakta er at vi har reint rulleblad, alle tre. Og blir vi tatt i morra, er jeg sikker på at ingen tror vi er serieranere. For vi har ikke noe fast opplegg. Det viktigste er å være kjapp og at ingen skriker.

Jeg er ingen hardbarka kriminell. Ikke har jeg tenkt å bli det heller. Jeg bare fordeler rikdommen litt. Livet kommer før eller sia til å ta meg et helt annet sted. Jeg veit bare ikke hvor.

Navid gir meg en forsiktig dult i sida. Dama har reist seg.

Vi henger ved den bakerste utgangen, ser ikke engang i hennes retning. Det er bare oss og dama som går av. Med mindre hun bor 15 meter fra trikkeholdeplassen, har vi tid til å sjekke forholdene. Klokka er ikke mer enn ti, hundeluftere finnes overalt og til alle døgnets tider, men vi trenger bare et øde strekk, noen sekunders arbeidsro.

Nabolaget består av gamle bygårder. Store balkonger


7

ROBIN

med blomsterkasser. Leiligheter over hele etasjer. Det er sikkert malerier av landskap og moderne kluss på veggene. Spisebord med duk. Jeg har sett det på tv.

Vi følger etter på 20 meters avstand mens vi småprater, en sånn samtale uten hjerne som bare skal høres normal ut.

– Så du film i går?– Ja, jøss. Døbra.– Hva het den?– Husker ikke. Noe med Kill.– Kill Bill?– Nei, mer Kill Joe.– Det er ikke noen film som heter Kill Joe.– Så så jeg faen ikke noen film i går heller.– Den gata der er mørk.Hun skrår inn en sidegate. Det er ingen mennesker i

nærheten. Vi setter opp farta. Men for at hun ikke skal føle seg trua, fortsetter vi å prate. Denne gangen om Frank. Selv om ingen av oss kjenner Frank, så snakker vi om han som en god venn, en som bor i nabolaget og som det skal bli kult å se igjen, egentlig kjipt at vi ikke har sett han på en stund, håper han er hjemme, han pleier å være hjemme på denne tida, han må jo tidlig på jobb i morra, kanskje vi kan se film hos han, endelig få sett den derre Kill Joe, visstnok døbra film.

– Vi skal bare ha verdisakene dine, så hold kjeft og gjør akkurat som vi sier.

Navid framfører den faste replikken med lav, truende stemme. Vi rører henne ikke, bare stenger fluktveiene og ser på henne med harde blikk over skjerfene vi har trukket opp i ansiktene. Ingen av oss har våpen. Adrenalinet gjør meg kortpustet, og jeg kaster rastløse blikk over skuldra.

– Men … ikke … men …


8

DIN VAKRE JÆVEL!

Hun er der vi vil ha henne. Stotrende og lettere sjokkskadd, som om hun ikke kan tro at dette skjer ak-kurat henne.

– Vi skal ha mobilen og lommeboka di, sier Navid kjapt. – Og ringen.

Det er alltid han som prater. Han har den mørkeste huden. Av en eller annen grunn blir hvitinger mest redd for han.

Martin er allerede oppi veska hennes og har funnet både lommebok og mobil.

– Kjapt, for faen. Ringen, gjentar Navid.Jeg sveiper området med blikket. Ingen røykere står i

vinduene eller på balkongene, ingen lufter de små, irri-terende bikkjene sine, ingen er på vei hjem. Vi har fortsatt tid.

Navid tar hånda hennes og drar i ringen. Den er stuck.– Jeg skal gifte meg, glipper det ut av henne.– Hold kjeft, freser Navid og drar igjen.Ikke veit jeg noe om karat, men dimmen er feit på den

steinen. Og vi har akkurat funnet en kontakt som gir oss harde cash for sånt.

– Jeg holder a, så drar du i ringen, sier Navid og ser på meg.

Jeg får lyst til å si at vi bør stikke. Dette er ikke oss. Vi er de kjappe gutta, folk skjønner knapt hva som skjer før vi er over alle hauger. Dama ser ut til å skulle svime av.

Navid går bak henne og holder a fast. Jeg tar hånda. Den er varm. Huden er myk. Ringen er heitere enn hånda. Idet jeg skal til å nøkke, ser jeg at Navid har tatt grep rundt puppene hennes. En hånd på hver. Han smiler.

– Gi faen ’a, sier jeg.– De er dritdeilige, da. Dere burde kjenne på dem.Navid knar pupper mens han legger ansiktet mot nak-


9

ROBIN

ken hennes og sleiker huden kjapt. Det er like før han begynner å gni seg mot rumpa hennes. Jeg har sett Navid gjøre akkurat det på fest. Jenta på partyet likte heller ikke brystmassasje med utstyret jukkende mot rumpa, så hun sendte albuen i magen på han. Etterpå kalte han henne hore.

Dama er en pinne av skrekk. Blikket er på langtur. Hun ser ut som en dukke. En sånn fin en som egentlig ikke ligner på virkelige mennesker.

Et nytt slikk mot huden.Dette er ikke sånt vi driver med.Føkk.– Gi faen, Navid, sier jeg mellom sammenbitte tenner.Navid stivner og ser på meg med det hardeste blikket

jeg veit om. Jeg innser brått at jeg har driti meg ut big time. Aldri, aldri bruk navn. Det er egentlig jævlig enkelt. Ingenting kan trekkes tilbake, køddes bort, tida kan ikke snus. Aldri bruk navn, for faen.

Hun er blank og fjern i blikket. Kanskje hun ikke oppfatta det?

Jeg røsker alt jeg kan, og ringen glir endelig motvillig av fingeren.

– Du holder kjeft om det her. Vi veit hvor du bor, hvisker Navid fresende i øret hennes.

Vi løper gatelangs. Lufta er som ild i lungene. Men energien som rusher gjennom meg, overskygges av noe seigt og mørkt. Jeg frykter at kebaben fra i stad skal fosse opp av spiserøret mitt når som helst. Navid kaster svarte blikk mot meg.

Jeg holder munnen lukka og løper alt jeg kan. I lomma ligger en ring og veier altfor mye.


10

DIN VAKRE JÆVEL!

II

Er de gått? Jeg sitter på huk, men kan ikke huske at jeg satte meg ned, kanskje knærne bare ga etter under meg. Rett rundt hjørnet ligger leiligheten min. Det tar et halvt minutt, så er jeg der. Jeg reiser meg sakte, retter ut beina, ryggen, løfter hodet. Jeg er ikke skadet. Det er ingen her. Alt ser ut som det pleier. Det er lys i flere av leilighetene. Der er vinduet med alle plantene og to turkise lamper. Der er vinduet hvor det nesten alltid sitter en katt og stir-rer lengselsfullt ut. Og rett der borte er plenen med den latterlige, lille englestatuen. Alt ser ut som det alltid gjør. De er gått? Det er helt stille. Katten dukker opp i vinduet. Vesken min henger fremdeles på skulderen min, men gaper åpent mot meg. Lipglossen har falt ut på fortauet. Langt borte fra hører jeg en trikk som skingrer. En velkjent lyd, likevel skvetter jeg. Hjertet setter i gang med å banke ras-kere igjen. Knærne kjennes svake. Vi veit hvor du bor. Ja, selvsagt vet de det, de har lommeboken min, de har navnet mitt. De kan bare taste inn 1880, så har de adressen min. Jeg vil ikke hjem. Jeg vil til mamma og pappa.

Først går jeg. Men da jeg begynner å løpe, blir jeg gre-pet av panikk og løper så lungene mine nesten sprenges. Der, endelig. Jeg trykker inn ringeknappen helt til pappas stemme, nokså irritert, svarer på dørtelefonen:


11

HEDVIG

– Ja?– Det er meg, hvisker jeg.– Hva?– Hedvig, sier jeg, høyere. Det summer i låsen. Jeg

er innenfor. Utgangsdøren smeller i bak meg. Og så kan jeg ikke mer. Jeg setter meg rett ned, lener ryggen mot veggen med postkassene. Slik sitter jeg til pappa kommer ned trappene:

– Hedvig? Hvorfor kommer du ikke opp? Hva har skjedd?

Han får meg inn i heisen. Om igjen og om igjen spør han hva som har skjedd. Stemmen hans knekker, og han er hvit rundt nesen.

Jeg gråter, snufser, klarer ikke å snakke. Mamma står i døren og venter. Hun følger meg bort til sofaen, får meg til å sette meg ned. Mamma er rolig og behersket, og hun henter en kopp te. Pappa er nesten hysterisk, han går rundt seg selv og vet ikke hva han skal gjøre. Da han begynner å sitere et av favorittdiktene sine for å trøste meg, skysser mamma ham unna og går og ringer Gustav, som kommer på rekordtid.

Med en gang Gustav kommer, setter han seg ved siden av meg. Jeg lener meg mot ham.

– Hedvig, hva er det? spør han mildt.– Ringen!– Hva er det med den? sier Gustav, tar hånden min,

den høyre, klemmer den i sin egen store hånd.

Så roer jeg meg. Jeg forteller hva som har skjedd. Jeg forteller om overfallet, at de var tre, at de har tatt mobi-len min og lommeboken min. Og ringen. Men jeg sier ingenting om tafsingen, om armene rundt kroppen min, om hendene som klemte på puppene. Selv om jeg tenker


12

DIN VAKRE JÆVEL!

på det hele tiden. Jeg klarer det ikke. Det er så … skittent. Så ydmykende. Og det vil ikke hjelpe å fortelle Gustav om det. Han kan jo ikke gjøre noe med det nå. Skjedd er skjedd. Det eneste som kommer til å hende hvis jeg forteller det, er at neste gang han skal ta på puppene mine, vil han tenke på at noen andre hender har klemt rundt dem. Og mamma og pappa – ærlig talt, hvorfor skulle jeg plage dem med det? For dem er jeg ennå en liten jente. Det viktigste er å få de guttevalpene straffet for overfallet, for tyveriet, for truslene om vold. Ja, det er da rasjonelt og veloverveid, er det ikke? Jeg har gode grunner for ikke å si noe. Hvorfor jeg heller ikke forteller Gustav og foreldrene mine at den ene av de tre sannsynligvis heter Navid, aner jeg ikke.

– Du må anmelde det med en gang, insisterer pappa. Han står med armene i siden og ser ned på meg. Han er litt roligere nå, men huden rundt nesen er fremdeles påfallende hvit.

– Ja, det må du, gjentar Gustav.Jeg husker at jeg glemte lipglossen på fortauet, og jeg

holder på å begynne å grine igjen.– Du må gå på politistasjonen, sier pappa.– Selvsagt skal jeg det, svarer jeg. – I morgen.– Bra, sier Gustav.– Nå, sier pappa.– Det kan vente til i morgen, sier Gustav.– Kan ikke du være med? spør jeg. Gustav svarer ikke,

bare klemmer hånden min enda hardere.

Mamma rer opp til meg på mitt gamle rom, som nå er blitt gjesteværelse. Jeg får en sovepille av henne og et glass whisky av pappa. Det er tydelig at mamma ikke vet om pappas whisky, og at pappa ikke vet om mammas pille.


13

HEDVIG

Det er nok ingen anbefalelsesverdig blanding. Jeg svelger pillen ned med whisky. Gustav titter inn på rommet, set-ter seg på sengekanten. Han lover å holde meg i hånden til jeg sovner.

– Jeg prøver å utsette møtet i morgen, sier han, – så jeg kan følge deg til politistasjonen. Jeg ringer deg straks jeg vet noe.

– Hun kan låne min mobil, sier mamma ute fra gan-gen.

– Jeg kan gå alene, svarer jeg.– Jeg kan følge deg hvis Gustav ikke kan, roper pappas

stemme. – Jeg behøver ikke å holde den forelesningen i morgen. Jeg kan …

– Kjære, jeg kan gå alene, sier jeg igjen.– La henne være i fred nå, hvisker mamma.Så må jeg ha sovnet.


14

DIN VAKRE JÆVEL!

3

Michelle skravler hele veien hjem fra barnehagen. Spør om ting jeg sikkert burde svart bedre på og legger ut om små og store begivenheter i en fireårings liv. Det renner litt snørr ut av nesa hennes, og jeg roter rundt i jakkelomma for å finne et tørkepapir. Ringen følger med papiret opp.

– Oi, den var fin, sier hun. – Er den til mamma?– Nei, jeg bare passer på den for noen.Jeg tørker nesa hennes, mens Michelle forteller at hun

antakelig skal gifte seg med Tarik, en eller annen tass i barnehagen.

– Da skal jeg også få ring, legger hun til. – For du kan ikke gifte deg uten ring. Du vet det?

– Jo … ja, jeg veit jo det. Er det ikke litt tidlig å bestemme seg for hvem du skal gifte deg med?

– Fire er mye mer enn tre.– Ikke veldig mye.– Jo!Michelle har vært i en rosa fase ganske lenge. Hun

hadde en stund planer om å bli prinsesse, men i det siste har hun siktet seg inn på hestepasserjobben til kongen og dronningen.

– Hvorfor er ikke mamma gift? spør hun plutselig.– Ikke alle blir gift, forsøker jeg.– Var det ingen som ville gifte seg med mamma?


15

ROBIN

– Jo, eller … jeg er ikke helt sikker.– Jeg synes mammaer burde gifte seg hver dag, jeg.

Eller … kanskje ikke hver dag, men …– En gang i uka?– På julaften, kanskje? Er det lenge til jul?– Ja, ganske.Michelle har en pappa som ikke engang jeg har sett. De

eneste gangene hun spør etter han, er når faren til Vanessa kommer innom for å plukke henne opp. En gang spurte Michelle hvor pappaen min var. I Egypt, forklarte jeg, og så måtte jeg bruke hele kvelden på å fortelle om pyramider og faraoer, og jeg tror hun likte det. For når jeg legger henne nå for tiden, vil hun heller høre om Kleopatra og Ramses enn monstre og prinsesser.

Vanessa er allerede hjemme fra skolen og sitter i sofaen og ser på Disney Channel.

– Har du gjort leksene? spør jeg og legger fra meg sekken.– Ja.Michelle hopper opp i sofaen ved sida av henne.Det er da jeg ser den. Dokka som ligger i armkroken

til Vanessa. Den som er pen, langhåra og har alle de rik-tige trekkene, men egentlig bare minner meg om et stivt, sjokka ansikt. Dokka har til og med struttende pupper under en rosastripete, kort kjole.

– Er det noe? spør Vanessa.– Nei … det er ikke det.Jeg setter meg ved kjøkkenbordet og tar ut skole-

bøkene. I stedet for lekser blir jeg sittende og stirre inn i naboblokka. I betongveggen ser jeg et ansikt. Det ligner et foto. Et maleri. En strektegning. Klint utover veggen. Og like jævla vakkert hver gang. Som om ingenting kan ødelegge de perfekte trekkene. Jeg kan ikke snu meg, for da ser jeg ei dokke som ligner på et virkelig menneske.


16

DIN VAKRE JÆVEL!

Jeg river blikket løs og glor mot høyre. Der er det heldigvis bare skau. Jeg må tenke på skau. Trær og lyng.

Jeg veit ikke om en eneste nabo som spenner på seg skiene og trasker ut i marka utafor her om vinteren. Ingen plukker blåbær om sommeren. Og Svarttjern som ligger like borti her, er jo bare en dødsfelle når flesteparten av ungene ikke kan svømme.

Betong i skauen. Her bor jeg.Etter hvert slår jeg opp i historieboka og begynner å

lese om sånt som ikke har noe som helst med livet mitt å gjøre. Mennesker som har gjort ting som ikke betyr en dritt for meg. Det er bare vanskelige ord i en bok. Men jeg husker det som står der. Det er det verste. Navn, årstall, store slag, det er som om jeg kan se alt for meg.

Mamma kommer hjem med en handlepose i hver hånd. Heisen står, så hun er svett og andpusten, men humøret virker ikke nær bunnen likevel. Jeg reiser meg for å hjelpe henne med varene.

– Ser du denne, sier hun og vifter med en femhundre-lapp. – Fikk den i tips i dag.

– Var han full, eller? spør jeg.– Ikke veldig. Han sa jeg var den hyggeligste servitøren

han visste om. Den går rett i bursdagspotten.Mens jeg legger varene i kjøleskapet, går hun inn

på soverommet og henter esken med ekstracash ut fra klesskapet. Mamma runder førti snart og skal ha tidenes bursdagsfest. Ingen skal ta med noe, det vil bli servert mat og drikke, det skal være underholdning og dans, sikkert taler og klining på bakrommet. Festen var min idé. En gang mamma var småbrisen, ble det litt mye grining over fyrer som alltid drar lenge før hun får laga drømmebryl-lup og svært party. Selv om det ikke synes til daglig, så elsker mamma glamour og oppmerksomhet. Det var da


17

ROBIN

jeg foreslo at hun heller skulle klinke til med et burs-dags party folk kom til å snakke om i år framover. Hun kyssa meg åtte ganger på kinnet, det var det mest perfekte forslaget hun hadde hørt i dette århundret.

Jeg prøver å bidra med litt penger, og mamma har kutta ned på utgifter til klær og mat, men det hender litt for ofte at regningene kommer i veien.

Det er like før invitasjonene sendes ut nå. Jeg har allerede påtatt meg å servere, pynte, rydde, stå i baren og legge Michelle og Vanessa. Det blir liksom ikke tid til å glede seg.

– Jeg kjøpte noen fiskepinner, sier mamma. – Gidder du å lage det?

– Klart det.

Mamma setter seg mellom jentene i sofaen, gir dem hver sin klem og spør om Vanessa har gjort leksene. Hun er nøye på sånt. Mamma hadde nemlig stjernekarakterer hele ungdomsskolen. Jeg veit ikke nøyaktig hva som skjedde, men hun begynte visst å henge med feil folk første året på videregående, og plutselig møtte hun ikke opp på skolen lenger. Bestemora mi, ei rå dame som døde av lungekreft for fem–seks–sju år sia, sa alltid at mamma hadde det beste huet i klassen, kanskje på hele trinnet. Hun kunne blitt direktør eller tannlege eller en sånn som forsker på hvite mus, ifølge gamla. Mamma påstår noen ganger at jeg har arva huet hennes. Jeg synes det er vanskelig å sam-menligne huer. Mitt er i hvert fall forskjellig fra andres. Uansett, jeg vil ikke bli som mamma når jeg fyller førti. Faktisk er det mamma som maser om at jeg ikke skal bli som henne. Man blir jo ikke happy av sånt.

Ikke blir jeg særlig glad av å tenke på hva som ligger i lomma mi heller.


18

DIN VAKRE JÆVEL!

Hva om jeg kunne gitt mamma en fantastisk burs-dagspresang? En reise? En bil? Eller hva med en ring? En diger diamantring!


Robin: Jeg innser brått at jeg har driti meg ut big time. Aldri, aldri bruk navn. Det er egentlig jævlig enkelt. Ingenting kan trekkes tilbake, køddes bort, tida kan ikke snus. Aldri bruk navn, for faen. Hun er blank og fjern i blikket. Kanskje hun ikke oppfatta det?

Hedvig: Plutselig bare var de der. Det føltes som en diger flokk, selv om jeg visste at de bare var tre. Tre ungdommer. De var ikke så gamle. Men de var tre. Jeg var én, og de var tre. Og de visste hva de gjorde. De visste hvordan de skulle få meg redd. Livredd.

Robin fyller hvert øyeblikk 16 og vet ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Hedvig er 25 og skal snart gifte seg. Din vakre jævel! handler om et møte som begynner katastrofalt og vokser til noe som sjokkerer dem begge.

To personer. To stemmer. To forfattere.

helene uri og arne svingen er begge forfattere og har skrevet en rekke populære bøker. I 2005 samarbeidet de om ungdomsromanen Sommeren vi kledde oss nakne. Din vakre jævel! er den andre boken de skriver sammen.

heleneuri.no

arnesvingen.no

sagt om Sommeren vi kledde oss nakne (2005)

«Det er en spennende og noen ganger nervepirrende historie om forholdet mellom to unge mennesker som prøver å finne ut hva kjærlighet kan være, og om tillit og ansvar. Med all den risiko det innebærer.»süddeutsche zeitung

«Betagende ungdomsroman om Stian og Mia som prøver å nærme seg og forstå hverandre. Boken passer like godt for begge kjønn, og det er en prestasjon. »VG «Denne boken er både trist og morsom, dramatisk og spennende. Grepet med to forfattere som gir stemme til hver sin hovedperson er vellykket og gjør det hele personlig og troverdig. Slutten av historien er en ‹cliffhanger› i ren Titanic-stil (...)» aftenposten

«Velskrevet duett om stor kjærlighet og enda større følelser.»adresseavisa

«Boken var breathtaking, jeg vil gi den 9,5 av 10.» mohammad, 15

omslag: terese moe leiner | blæst

foto: marlene miller svingen

din vakre jævel

Documents