jess walter (f. 1965) bor i Spokane, Washington. Han har utgitt seks romaner, en novellesamling og en dokumentarbok. Bøkene hans er oversatt til 28 språk.

JESS WA

LTER

Italia 1962. På en steinstrødd strand ved et folketomt hotell står en ung mann med hodet fullt av dagdrømmer og skuer ut over det glitrende Liguriahavet. Med ett får han øye på noe som vil sette farge på resten av livet hans: En slående vakker kvinne, kledd i gnistrende hvitt, på vei mot ham i en båt. Hun viser seg å være en amerikansk filmskue-spillerinne, og hun sier at hun skal dø.

I dagens Hollywood dukker en aldrende italiensk mann uanmeldt opp i et filmstudio – på jakt etter kvinnen han sist så på hotellet sitt femti år tidligere.

Herfra tas vi med på en svimlende, sorgmunter reise gjennom tapt tid og en rekke sammenflettede liv: Portrettet av den dåneferdige itali-enske hotelleieren og hans livs store, tapte kjærlighet er også en fargerik skildring av de mange ektemenn og koner, elskere og drømmere, super-stjerner og tapere som befolker deres verden i tiårene som rulles opp.

Vakre nederlag er en original og overraskende roman full av fortryllende, men skakkjørte personer. Alle strekker de seg etter et annet slags liv, en strålende fremtid som aldri helt virker innen rekkevidde.

«En ambisiøs, raus, oppkvikkende roman som får deg til å ønske at den var lenger … Veldig, veldig morsom.»

the times

«Så godt som perfekt sommerlesning»

sunday times

«Magisk» new york times

Vakre nederlag

ISBN 978-82-516-8031-8

9 7 8 8 2 5 1 6 8 0 3 1 8www.schibstedforlag.no

Jess Walter

Vakre nederlag

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originaltittel: Beautiful RuinsCopyright © 2012 Jess Walter

Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst DesignRepro: RenessanseMedia, Asker

Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, 2014

ISBN 978-82-516-8031-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Anne, Brooklyn, Ava og Alec

De gamle romerne bygde sine største arkitektoniske mester-verk for at ville dyr skulle slåss i dem.

– Voltaire, Samlede brev

Cleopatra: Jeg vil ikke ha kjærligheten som min hersker.Marcus Antonius: Da vil du ikke oppleve kjærlighet.

– fra filmkatastrofen Cleopatra, 1963

[Dick] Cavetts fire store intervjuer med Richard Burton blegjort i 1980 … Burton, som var femtifire på det tidspunktet,og allerede en vakker ruin, var blendende.

– «Talk Story» av Louis Mendand, The New Yorker,22. november 2010

kapittel 1

Den døende skuespillerinnen

April 1962Porto Vergogna, Italia.

Den døende skuespillerinnen ankom landsbyen hans på deneneste direkte måten – i en båt som kom tøffende inn i bukta,skar forbi klippeutspringet og støtte mot enden av bryggamed et lavt dunk. Hun nølte et øyeblikk i båtens akterstavn,så strakte hun ut en smal hånd og grep rundt mahogniripa;med den andre holdt hun på den bredbremmede hatten for atden ikke skulle blåse av hodet hennes. Overalt rundt henneglitret splinter av solskinn i de flimrende bølgene.

Tjue meter unna sto Pasquale Tursi og iakttok kvinnensankomst som i en drøm. Eller snarere, tenkte han senere,som i det motsatte av en drøm: en eksplosjon av klarhet etteren livslang søvn. Pasquale rettet seg opp og stanset med dethan holdt på med, som var å anlegge en sandstrand nedenforfamiliens tomme pensione. Pasquale sto med vann til brys-tet i det kalde Liguriahavet og lempet steiner på størrelsemed katter for å hindre at bølgene skulle vaske bort den lillehaugen med industrisand. Pasquales «strand» var ikke bre-dere enn to fiskebåter, og grunnen under det tynne laget avsand, var stein dekket av kamskjell, men det var det nær-meste man kom et flatt stykke kyststripe i hele landsbyen:

11

en vits av en landsby som av ironiske – eller kanskje håpe-fulle – sjeler hadde fått betegnelsen Porto, til tross for at deeneste båtene som regelmessig seilte inn og ut, tilhørte lands-byens håndfull med sardin- og ansjosfiskere. Resten av nav-net, Vergogna, betydde skam, og var et minne fra den ganglandsbyen ble grunnlagt på sekstenhundretallet som et stedhvor sjøfolk og fiskere kunne finne rimelige kvinnfolk medtøyelige moralbegreper.

Den dagen da han så den skjønne amerikanske kvinnenfor første gang, sto Pasquale nedsenket til brystet i dag-drømmer også, for han så for seg den snuskete lille PortoVergogna som en kommende ferielandsby, og seg selv somen sofistikert forretningsmann av sekstitallet, en mann medet hav av muligheter i gryningen av en strålende, moderneæra. Overalt så han tegn på il boom, oppsvinget i rikdom ogkunnskaper som var i ferd med å snu Italia på hodet. Hvor-for ikke her også? Han hadde nylig kommet hjem fra fire åri travle Firenze, og følte at han brakte med seg vitale nyheterom verden der ute – en glitrende epoke med skinnende mac-chine, fjernsyn og telefoner, med doble martinier og kvinneri trange bukser, en verden som tidligere bare hadde eksistertpå film.

Porto Vergogna var en liten klase av hvitkalkede hus, etforlatt kapell, og byens eneste kommersielle foretak – detbitte lille hotellet og kafeen som var eid av Pasquales fami-lie – alt klumpet sammen som en flokk sovende geiter i enrevne i den bratte bergveggen. Bak landsbyen raget de svarte,furete klippene to hundre meter i været. Nedenfor dannethavet en steinete, rekeformet bukt, hvor fiskerne dro ut ogkom inn hver dag. Siden landsbyen aldri hadde vært til-gjengelig med bil eller kjerre, da den var isolert av klippenebak og havet foran den, besto gatene, hvis man kunne kalledem det, av noen trange gangstier mellom husene – mur-steinskantede veier som var smalere enn fortau, bratte smug

12

og trapper som var så smale at man hvor som helst i lands-byen kunne strekke ut hendene og berøre veggene på hverside, hvis man ikke sto på det lille landsbytorget, Piazza SanPietro.

Sånn sett skilte ikke Porto Vergogna seg så mye fra desjarmerende klippelandsbyene Cinque Terre i nord, bort-sett fra at den var mindre, vanskeligere tilgjengelig og ikkelike pittoresk. Hotelleierne og restaurantinnehaverne i nordhadde faktisk sitt eget kallenavn på den bitte lille landsbyeni den vertikale revnen i klippene: culo di baldracca – hore-sprekken. Til tross for naboenes forakt, hadde Pasquale etterhvert, i likhet med faren, begynt å tro at Porto Vergognakunne blomstre som resten av Levante, kystlinjen sør forGenova som innbefattet Cinque Terre, kanskje til og med destørre turistbyene langs Ponente-kysten – Portofino og denelegante italienske rivieraen. De sjeldne utenlandske turis-tene som kom til Porto Vergogna med båt eller til fots, varsom regel franskmenn eller sveitsere, men Pasquale levde ihåpet om at sekstitallet ville bringe en flodbølge av ameri-kanere, med bravissimo-president John F. Kennedy og konaJacqueline i spissen. Men hvis landsbyen hans skulle ha noensjanse til å bli den destinazione turistica primaria han drømteom, visste Pasquale at den måtte virke forlokkende på slikeferiereisende, og for at den skulle bli det, trengte den – førstog fremst – en strand.

Derfor sto Pasquale halvt nedsenket i vann og holdt enstor stein under haken da den røde mahognibåten gled du-vende inn i bukta hans. Hans gamle venn Orenzio varskipper for den velstående vinhandleren og hotelleieren Gu-alfredo, som var turismens primus motor sør for Genova,men som sjelden besøkte Porto Vergogna med den elegantetrettifots sportsbåten sin. Pasquale så båten gå på tomgangog fant ikke på noe annet å gjøre enn å rope: «Orenzio!»Vennen hans ble forvirret over hilsenen; de hadde vært ven-

13

ner siden de var tolv, men han og Pasquale ropte ikke til hver-andre … de nøyde seg som regel med et kort nikk eller ethevet øyenbryn. Orenzio nikket tilbake med en bister mine.Han var alvorlig når han hadde turister i båten, særlig ameri-kanere. «De er skeptiske mennesker, amerikanerne,» haddeOrenzio en gang forklart for Pasquale. «Enda mer mistenk-somme enn tyskere. Hvis man smiler for mye, tror amerika-nerne at man stjeler fra dem.» I dag hadde Orenzio et endamørkere oppsyn enn vanlig. Han kastet et blikk på kvinnenbak i båten – hun hadde den lange, mellombrune kåpen truk-ket stramt rundt det smale livet, og den store, myke hattenskjulte det meste av ansiktet.

Så sa kvinnen noe lavmælt til Orenzio, og stemmennådde Pasquale over vannet. Kaudervelsk, tenkte han først,før han gjenkjente det som engelsk – amerikansk, faktisk:«Unnskyld, hva er det den mannen holder på med?»

Pasquale visste at vennen hans var usikker på sin begren-sede engelsk og hadde for vane å besvare spørsmål på detheslige språket så kortfattet som mulig. Orenzio skottet bortpå Pasquale, som holdt en stor stein til bølgebryteren hanbygde, og forsøkte seg med det engelske ordet for spiaggia– «beach» – en tanke for utålmodig: «Bitch.» Kvinnen lahodet på skakke som om hun ikke hadde oppfattet hva hansa. Pasquale prøvde å hjelpe til ved å mumle at strandenvar for turister, «per i turisti». Men det virket ikke som denvakre amerikanerinnen hørte ham.

Pasquales drøm om turisme var noe han hadde arvet frafaren. Carlo Tursi hadde brukt de siste ti årene av livet sittpå å prøve å få de fem større landsbyene i Cinque Terre tilå godta Porto Vergogna som den sjette i rekken. («Tenk såmye lettere det ville vært,» sa han bestandig, «Sei Terre, deseks territoriene. Cinque Terre skaper bare tungekrøll forturistene.») Men bitte lille Porto Vergogna manglet sjarmenog den politiske ryggdekningen til de fem større naboene.

14

Så mens de fem ble knyttet sammen med telefonlinjer ogetter hvert en jernbanelinje i tunnel, og ble oversvømt avpengesterke turister i sommerhalvåret, visnet den sjette bortsom en overflødig finger. Carlos andre fruktesløse ambisjonhadde vært å få det livsnødvendige jernbanesporet utvidetmed en ekstra kilometer tunnel, slik at Porto Vergogna bleknyttet sammen med de større klippelandsbyene. Men detteskjedde aldri, og ettersom den nærmeste bilveien gikk bakde terrasseformede vinmarkene som lå over Cinque Terresklippevegger, forble Porto Vergogna isolert, alene i sin flengei de svarte, furete klippene, med bare havet foran seg ogbratte fotstier opp langs klippeveggen bak seg.

Den dagen da den nydelige amerikanske kvinnen ankom,hadde Pasquales far vært død i åtte måneder. Carlos bort-gang hadde vært rask og stille – et blodkar som brast i hjer-nen mens han leste en av sine elskede aviser. Om og om igjenså Pasquale for seg farens siste ti minutter: Han nippet tilen espresso, sugde på en sigarett, lo av et eller annet i sinmilanesiske avis (Pasquales mor tok vare på siden, men fantaldri noe morsomt der), og sank deretter forover som omhan hadde duppet av. Pasquale var på universitetet i Firenzeda han fikk nyheten om farens død. Etter begravelsen tryg-let han sin aldrende mor om å flytte til Firenze, men baretanken gjorde henne opprørt. «Hva slags kone ville jeg værthvis jeg forlot din far bare fordi han var død?» Det hersketderfor ingen tvil – i hvert fall ikke i Pasquales hode – om athan måtte dra hjem og passe på sin skrøpelige mor.

Så Pasquale flyttet tilbake til det gamle rommet sitt på ho-tellet. Og kanskje det skyldtes dårlig samvittighet over å haavvist farens ideer da han var yngre, men i hvert fall gikk detplutselig et lys opp for Pasquale – gjennom en fersk arvingsøyne. Jo, denne landsbyen kunne bli en ny type italiensk fe-riested – et tilfluktssted for amerikanere, med parasoller påsteinstranden, klikk fra kameralukkere og Kennedyer over-

15

alt! Og hvis det var et snev av egeninteresse i å forvandle dettomme hospitset til et feriested i verdensklasse, så fikk detheller være: Det gamle hotellet var alt han hadde arvet, hanseneste familiære fortrinn i en kultur hvor slikt var påkrevdhvis man ville opp og frem.

Hotellet besto av en trattoria – en kafé med tre bord, etkjøkken og to små leiligheter i første etasje, og de seks rom-mene som en gang utgjorde det gamle bordellet over. Medhotellet fulgte ansvaret for å ta vare på de eneste fastboende,le due streghe, som fiskerne kalte dem – de to heksene: Pas-quales vanføre mor, Antonia, og søsteren hennes med detstrittende håret, Valeria, trollet som sto for det meste av mat-lagingen når hun ikke kjeftet på de late fiskerne og de sjeldnegjestene som kom rekende.

Pasquale var tolerant av lynne, og han holdt ut særhe-tene til sin melodramatiske mamma og sin gale zia akkuratsom han utsto de grovkornede fiskerne – som hver morgenskjøv sine peschereccio ut i sjøen og dro ut med de små skal-lene som vugget på bølgene som skitne salatboller mens deosende påhengsmotorene putret. Hver dag fanget fiskerneen passende mengde ansjos, sardiner og havabbor som desolgte til markedene og restaurantene i sør, før de kom hjemfor å drikke grappa og røyke de bitre sigarettene de rulletselv. Faren hadde alltid vært pinlig nøye med å opprettholdeskillet mellom seg selv og sønnen – etterkommere, hevdetCarlo, av en velrenommert florentinsk kjøpmannsslekt – ogdisse primitive fiskerne. «Se på dem,» hendte det han sa tilPasquale gjemt bak en av de mange avisene som kom ukent-lig med postbåten. «I en mer sivilisert tidsalder ville de havært tjenerne våre.»

Etter å ha mistet to eldre sønner i krigen, ville ikke Carlola sin yngste sønn jobbe på fiskebåtene, eller i hermetikk-fabrikkene i La Spezia, eller i vinterrassene, eller i marmor-bruddene i Appenninene, eller et hvilket som helst sted hvor

16

en ung mann kunne tilegne seg verdifulle ferdigheter og risteav seg følelsen av at han var veik og uegnet for den hardevirkeligheten. Carlo og Antonia – som allerede var førti daPasquale ble født – oppdro ham i stedet som en hemmelig-het seg imellom, og det var først etter mye mas og tryglingat de aldrende foreldrene lot ham begynne på universitetet iFirenze.

Da Pasquale kom hjem etter farens død, var fiskerne usikrepå hva de skulle tro om ham. Til å begynne med forklartede den underlige oppførselen hans – at han alltid gikk rundtog leste, snakket med seg selv, tok mål av ting, dumpet sek-ker med industrisand på den steinete stranden og rakte denslik en forfengelig mann grer sine siste hårtuster – med sorg.De hengte opp garnene sine og iakttok den spedbygde tju-eenåringen mens han omgrupperte steinene sine i håp om åhindre stormene i å skylle bort stranden hans, og ble blankei øynene når de tenkte på de fåfengte drømmene til sine egnedøde fedre. Men det varte ikke lenge før fiskerne begynte åsavne den godlynte ertingen de alltid hadde utsatt Carlo Tursifor.

Til slutt, etter å ha sett Pasquale jobbe med stranden sin inoen uker, holdt ikke fiskerne ut lenger. En dag slengte Tom-maso den eldre en fyrstikkeske til den unge mannen og ropte:«Her har du en stol til den knøttlille stranda di, Pasquale!»Etter uker med unaturlig hensynsfullhet, var den vennligsin-nede mobbingen en lettelse, en stormsky som endelig fikktømme seg over landsbyen. Livet vendte tilbake til det nor-male. «Pasquale, jeg så deler av stranda di i Lerici i går. Vildu at jeg skal ta med resten av sanden hit, eller vil du ventetil den kommer med strømmen?»

Men en strand var i hvert fall noe fiskerne kunne forstå;det var tross alt strender i Monterosso al Mare og i byenelangs rivieraen i nord, hvor landsbyens fiskere solgte bror-parten av fangsten sin. Men da Pasquale fortalte at han ville

17

anlegge en tennisbane på noen klippeblokker oppe i fjellsi-den, konstaterte fiskerne at Pasquale var enda mer forskruddenn faren. «Gutten har gått fra vettet,» sa de når de satt pådet lille torget og rullet sigaretter og så Pasquale hoppe om-kring på steinene og avmerke sin fremtidige tennisbane medhyssing. «Det er en familie av pazzi. Snart begynner han åsnakke med katter.» Uten annet enn bratte fjellsider å jobbemed, visste Pasquale at en golfbane var ute av bildet. Menrett ved hotellet dannet tre kjempestore steiner en naturlighylle i fjellveggen, og hvis han kunne høvle ned toppene ogkrage ut resten, trodde han at han kunne bygge støpefor-mer og helle i nok sement til å knytte klippeblokkene sam-men til et flatt rektangel og skape en tennisbane – som envisjon hentet rett ut av bergveggen – og forkynne for gjes-ter som kom sjøveien at de hadde kommet til et førsteklas-ses rekreasjonssted. Han kunne lukke øynene og se det forseg: menn i rene, hvite bukser som slo ballen frem og tilbakepå en eventyrlig tennisbane som hang ut over klippeveggen,en fantastisk fjellhylle tjue meter over stranden, og kvinnerkledd i kjoler og sommerhatter som nippet til drinker underparasoller rett i nærheten. Så han hogg løs med hakke oghammer og meisel i håp om å klargjøre et område som varstort nok til en tennisbane. Han rakte i sitt tynne lag medsand. Han lempet steiner i sjøen. Han holdt ut ertingen frafiskerne. Han kikket innom sin døende mor. Og han ventet– som han alltid hadde gjort – på at livet skulle komme ogfinne ham.

I åtte måneder etter farens død var dette summen av Pas-quale Tursis liv. Og selv om han ikke var direkte lykkelig,var han ikke ulykkelig heller. Han følte at han hørte hjemmepå dette vidstrakte, tomme platået mellom kjedsomhet ogtilfredshet, hvor de fleste mennesker lever sitt liv.

Og kanskje det var der han alltid ville ha levd, hadde ikkeden vakre amerikanerinnen dukket opp denne kjølige sol-

18

skinnsettermiddagen, da Pasquale sto til brystet i vannet tjuemeter unna og så mahognibåten legge seg til ro inntil bryg-gestolpene, kvinnen som sto akterut, og den milde vindensom pisket opp sjøen rundt henne.

Den vakre amerikanerinnen var ufattelig tynn, men haddelikevel yppige kurver. Fra Pasquales utsiktspunkt i sjøen– solen som flimret bak henne, vinden som rusket i det gyl-lenblonde håret – var det som om hun tilhørte en annen art;hun var høyere og mer eterisk enn noen annen kvinne hanhadde sett. Orenzio tilbød henne hånden, og etter et øye-blikks nøling grep hun den. Han hjalp henne opp fra båtenog inn på den smale brygga.

«Takk,» lød en usikker stemme under hatten, og deretterdet italienske «Grazie», keitete og uøvd. Hun tok sitt førsteskritt mot landsbyen og så ut til å sjangle et øyeblikk, før hungjenvant balansen. Først da tok hun av seg hatten for å talandsbyen i øyesyn. Pasquale så hele ansiktet hennes og blelitt forbauset over at den vakre amerikanske kvinnen ikkevar … tja … vakrere.

Jo da, visst var hun pen, men ikke på den måten hanhadde forventet. For det første var hun like høy som Pasqu-ale, rundt én åtti. Og fra der han sto, lurte han på om trek-kene kanskje var litt for voldsomme til et så smalt ansikt– den markerte haken, de fyldige leppene, øynene som varså store og runde at hun virket permanent forskrekket. Ogkunne en kvinne være for tynn, slik at kurvene virket på-fallende, nesten urovekkende? Det lange håret var satt oppi en hestehale, og huden var lett solbrun og strammet overansiktstrekk som på et vis var både for skarpe og for milde– nesen var for smal i forhold til haken, de høye kinnbenaog de store, mørke øynene. Nei, tenkte han, selv om hun varpen, var hun ingen utpreget skjønnhet.

Men så snudde hun seg rett mot ham, og de sprikendetrekkene i det dramatiske ansiktet samlet seg i ett enkelt,

19

fullkomment uttrykk, og Pasquale husket fra studiene hvor-dan enkelte bygninger i Firenze kunne virke skuffende settfra bestemte vinkler, til tross for at de alltid tok seg godt uti relieff, alltid så flotte ut på fotografier; at de forskjelligefortrinnene var skapt for å føyes sammen; og slik var detogså med visse mennesker, tenkte han. Så smilte hun, og idet øyeblikket – hvis noe slikt var mulig – forelsket Pasqu-ale seg, og han skulle forbli forelsket resten av livet – ikke ikvinnen, som han ikke engang kjente, men i øyeblikket.

Han slapp steinen han bar på.Hun så bort – først til høyre, deretter til venstre – som

om hun speidet etter resten av landsbyen. Pasquale rødmetover det han visste at hun så: et titalls triste steinhus, noenav dem forlatte, som klamret seg som skjell til revnen i berg-veggen. Villkatter rotet rundt på det lille torget, men ellersvar det stille overalt, nå som fiskerne hadde dratt ut med bå-tene sine for dagen. Pasquale hadde fornemmet skuffelsennår folk tilfeldigvis stakk innom under en fottur eller ankommed båt på grunn av et feillest sjøkart eller språkproblemer,folk som trodde de ble ført til de sjarmerende turistlandsby-ene Portovenere eller Portofino, bare for å ende opp i dennitriste fiskerlandsbyen Porto Vergogna.

«Unnskyld,» sa den vakre amerikanske kvinnen på en-gelsk og snudde seg tilbake mot Orenzio. «Skal jeg hjelpetil med koffertene? Eller inngår det i … Jeg mener … Jegvet ikke hva som er betalt for og hva som ikke er betaltfor.»

Orenzio, som anså seg ferdig med engelsken etter «bitch»-blunderen, bare trakk på skuldrene. Han var kortvokst,hadde utstående ører og sløve øyne, og tedde seg på en måtesom fikk turistene til å tro at han var hjerneskadd. Men deble så imponert over denne tungnemme toskens evne til åmanøvrere en motorbåt at de ga ham rikelig med driks. Avdette hadde Orenzio avledet at jo sløvere han oppførte seg,

20

og jo mindre engelsk han behersket, desto mer ville han fåbetalt. Derfor stirret han bare på kvinnen og blunket dumt.

«Skal jeg bære min egen bagasje, da?» spurte kvinnenigjen – tålmodig og litt hjelpeløst.

«Bagagli, Orenzio,» ropte Pasquale til kameraten, og sågikk det et lys opp for Pasquale: Denne kvinnen skulle sjekkeinn på hans hotell! Pasquale begynte å vasse bort til bryggamens han slikket seg om leppene og gjorde seg klar til åsnakke sin primitive engelsk. «Please,» sa han til kvinnen,og tungen føltes som en tykk skive med brusk i munnen,«jeg har den ære og Orenzio til å bære din koffert. Gå oppåAd-e-quate View Hotel.» Bemerkningen så ut til å gjøre denamerikanske kvinnen forvirret, men Pasquale la ikke merketil det. Han ville gjerne avrunde på en galant måte og prøvdeå komme på hva det var riktig å kalle henne (Madam?),men han ville gjerne ha mer schwung på det. Han haddealdri egentlig behersket engelsk, men han hadde studert noktil å ha fått en sunn frykt for språkets leilighetsvise høyti-delighet og bøyningsformenes nådeløse brutalitet – det varuforutsigbart som en kjøter. Han hadde fått sine første lek-sjoner i språket av den eneste amerikaneren som noen ganghadde bodd på hotellet, en forfatter som kom til Italia hvervår for møysommelig å hakke videre på livsverket sitt – enepisk roman om sine erfaringer i andre verdenskrig. Pasqu-ale prøvde å forestille seg hva den høye, stilige forfatterenville ha sagt til denne kvinnen, men han kom ikke på de retteordene, og han lurte på om det fantes et engelsk motstykketil det italienske standarduttrykket bella: du skjønne. Hangjorde et forsøk: «Vær så snill. Kom. Skjønne Amerika.»

Hun stirret på ham et lite øyeblikk – det lengste øyeblikketi livet hans inntil da – så smilte hun og så blygt ned. «Takkskal du ha. Er dette ditt hotell?»

Pasquale plasket inn på land og gikk bort til brygga. Hanreiste seg i sin fulle høyde, ristet vann av buksebena og gjorde

21

sitt ytterste for å fremstå som en beleven hotelleier. «Ja. Deter mitt hotell.» Pasquale pekte på det lille håndmalte skiltetpå venstre side av piazzaen. «Please.»

«Og … du har reservert et rom for oss?»«Å ja. Mange er rom. Alle er rom for deg. Ja.»Hun så på skiltet og deretter på Pasquale igjen. De varme

vindkastene var tilbake og fikk de forvillede hårlokkene frahestehalen til å danse som serpentiner rundt ansiktet hennes.Hun smilte av vannet som dryppet av den spinkle kroppenhans og samlet seg i en dam rundt føttene hans, så kikket hunopp i de havblå øynene hans og sa: «Du har skjønne øyne.»Så satte hun hatten på hodet igjen og begynte å gå mot detlille torget midt i den lille landsbyen foran henne.

Porto Vergogna hadde aldri hatt mer enn barneskole, såPasquale hadde reist med båt til og fra ungdomsskolen i LaSpezia. Det var der han hadde møtt Orenzio, som ble hansførste virkelige venn. De ble ført sammen av mangel på al-ternativer: den sjenerte sønnen til den gamle hotelleieren ogden kortvokste bryggesjauersønnen med de utstående ørene.Pasquale hadde til og med bodd hos Orenzios familie i vin-terukene, når det var vanskelig å ta seg frem med båt. Vinte-ren før Pasquale dro til Firenze for å studere, hadde han ogOrenzio funnet på en ordlek som de bedrev mens de drakksveitsisk øl. De pleide å sitte overfor hverandre på kaia i LaSpezia og fyre av fornærmelser frem og tilbake til de entengikk tomme for ord eller begynte å gjenta seg selv, hvorpå ta-peren måtte tømme halvliteren i én slurk. Nå, idet han løftetamerikanerinnens kofferter, bøyde Orenzio seg mot Pasqu-ale og innledet en tørr omgang av leken. «Hva var det hunsa, ballesnuser?»

«Hun elsker øynene mine,» sa Pasquale som ikke fikk medseg invitten.

«Gi deg, rævgnikker,» sa Orenzio. «Hun sa ikke det.»«Jo, det gjorde hun. Hun er forelsket i øynene mine.»

22

«Du juger, Pasqo, og du liker å glane på guttenudler.»«Det er sant.»«At du liker guttenudler?»«Nei. At hun sa det om øynene mine.»«Du er en geitepuler. Dama er en filmstjerne.»«Det tror jeg også,» sa Pasquale.«Jeg mener det, din tosk, hun er med i filmer. Hun er

sammen med det amerikanske selskapet som spiller inn denfilmen i Roma.»

«Hvilken film?»«Cleopatra. Leser du ikke aviser, drittrøyker?»Pasquale så tilbake på den amerikanske skuespillerinnen,

som var på vei opp steintrappen til landsbyen. «Men hun erfor lys i huden til å spille Cleopatra.»

«Det er hora og mannetyven Elizabeth Taylor som er Cle-opatra,» sa Orenzio. «Dette er en av de andre skuespillernei filmen. Leser du virkelig ikke aviser, møkkspruter?»

«Hvilken rolle har hun?»«Hvordan skulle jeg vite det? Det må være mange roller.»«Hva heter hun?» spurte Pasquale.Orenzio rakte ham de maskinskrevne instruksene han

hadde fått. På arket, hvor man også fant navnet på kvinnen,sto det at regningen skulle sendes til mannen som haddeordnet med båtturen, en viss Michael Deane, som bodde påGrand Hotel i Roma. På arket sto det også at denne MichaelDeane var «special production assistant» for «20th CenturyFox Pictures». Og kvinnens navn …

«Dee … Moray,» leste Pasquale høyt. Navnet var ukjentfor ham, men det fantes så mange amerikanske filmstjerner– Rock Hudson, Marilyn Monroe, John Wayne, hele bølin-gen – og akkurat når han trodde han kunne navnene på allesammen, dukket en ny berømthet opp, nesten som om detvar en fabrikk i Amerika som produserte disse gigantiskefilmlerret-ansiktene. Pasquale kikket opp og så at hun alle-

23

rede hadde gått opp trinnene i klippesprekken og var på veiinn i den ventende landsbyen. «Dee Moray,» gjentok han.

Orenzio kikket over skulderen hans på arket. «DeeMoray,» sa Orenzio. Det var noe fengslende ved dette nav-net, og ingen av dem klarte å holde opp med å si det. «DeeMoray,» sa Orenzio igjen.

«Hun er syk,» sa Orenzio til Pasquale.«Hvordan da?»«Hvordan skulle jeg vite det? Mannen sa bare at hun var

syk.»«Er det noe alvorlig?»«Det vet jeg heller ikke.» Og så, som om luften plutse-

lig gikk ut av ham, som om til og med han mistet inter-essen for den gamle leken deres, tilføyde han halvhjertet: unmangiaculo – «en som spiser ræv».

Pasquale så Dee Moray gå mot hotellet hans med småskritt langs stien. «Hun kan ikke være så veldig syk,» sa han.«Hun er utrolig vakker.»

«Men ikke som Sophia Loren,» sa Orenzio. «Eller Ma-rilyn Monroe.» Det hadde vært deres andre tidsfordrivvinteren før: å gå på kino og rangere kvinnene de så.

«Nei, jeg synes hun har en mer intelligent skjønnhet …som Anouk Aimée.»

«Hun er så mager,» sa Orenzio. «Og hun er ingen ClaudiaCardinale.»

«Nei,» måtte Pasquale medgi. Claudia Cardinale varren fullkommenhet. «Men jeg synes ansiktet hennes er littuvanlig.»

Orenzio hadde falt av lasset. «Jeg kunne tatt med entrebent hund til denne landsbyen, Pasqo, og du ville haforelsket deg i den.»

Da ble Pasquale plutselig urolig. «Orenzio, var det menin-gen at hun skulle hit?»

Orenzio ga arket i Pasquales hånd en smekk. «Denne ame-

24

rikaneren, vet du? Deane, han som kjørte henne til La Spe-zia? Jeg forklarte for ham at ingen drar hit. Jeg spurte omhan mente Portofino eller Portovenere. Han spurte hvordandet var i Porto Vergogna, og jeg sa at det ikke var noe somhelst der, bare et lite hotell. Han spurte om det var en roliglandsby. Jeg sa til ham at bare døden er roligere, og da svartehan: ‘Da er dette stedet.’»

Pasquale smilte til vennen sin. «Takk skal du ha, Oren-zio.»

«Geitepuler,» sa Orenzio lavt.«Den har du allerede brukt,» sa Pasquale.Orenzio mimet at han tømte en øl.Så stirret begge mot fjellveggen, førti meter over dem,

hvor den første amerikanske gjesten siden farens død be-traktet inngangsdøren til hotellet. Her er fremtiden, tenktePasquale.

Dee Moray stoppet og kikket ned på dem. Hun slo uthestehalen, og det solblekede håret blafret og danset rundtansiktet hennes mens hun skuet ut over havet fra landsby-torget. Så stirret hun på skiltet og la hodet på skakke, somom hun prøvde å forstå ordene på det:

THE HOTEL ADEQUATE VIEW

Og så stakk fremtiden sin myke hatt under armen, skjøv oppdøren, dukket og gikk inn.

Etter at hun forsvant inn i hotellet, lekte Pasquale med denumulige tanken at han på et vis hadde tilkalt henne, at hanetter å ha bodd i mange år på dette stedet, etter måneder medsorg og ensomhet og venting på amerikanere, hadde skaptdenne kvinnen ut fra gamle brokker av filmer og bøker, fra detapte skattene og ruinene i drømmene hans, fra hans episke,vedvarende ensomhet. Han kastet et blikk på Orenzio, sombar noens kofferter, og hele verden virket plutselig så usann-

25

synlig, vår tid i den så flyktig og drømmeaktig. Han haddealdri følt en slik løsrevet, eksistensiell fornemmelse – det varsom om han svevde over landsbyen, over sin egen kropp – ogdet sendte et gys av spenning gjennom ham som han aldrikunne ha satt ord på.

«Dee Moray,» sa Pasquale Tursi plutselig og høyt, og brøtsine egne tankers fortryllelse. Orenzio kikket på ham. Såsnudde Pasquale ryggen til og sa navnet på nytt, til seg selvdenne gangen, med en stemme som var lavere enn hvisking,forlegen over den håpefulle pusten som skapte disse ordene.Livet, tenkte han, er et larmende fantasifoster.