79

Solveig Halvorsen

DNA: Kvinnebevegelsen og partiet

På sitt landsmøte i 1992 vedtok Arbeiderpartiet å legge ned Kvinnesekretariatet og kvinnebevegelsen slik den hadde framstått siden 1920-åra. Partiet vil fortsatt ha kvinne­politiske utvalg, sentralt og lokalt, og i tillegg skal lands- kvinnekonferansene fortsette. Men ingen organer i Arbei­derpartiet skal lenger velges bare av kvinner.

Arbeiderpartiets kvinner dannet sin egen organisasjon allerede i 1901. Også innenfor andre politiske partier i Norge har kvinnene sluttet seg sammen i grupper eller organisasjoner. Høyrekvinnenes landsforbund og Norges Venstrekvinnelag ble begge stiftet på 1920-tallet, mens Kristelig Folkepartis Kvinner ble opprettet i 1947 og Sen- terkvinnene i 1953. SV har aldri hatt noen separat kvinne- organisering, men har et sentralt kvinnepolitisk utvalg.1

Ønsket om en selvstendig kvinneorganisering har helt fra starten fått en blandet mottakelse i de politiske partiene. Kvinneorganiseringen har vært særlig kontroversiell innen­for sosialistiske partier. Skulle arbeiderkvinnene danne egne organisasjoner eller skulle de inngå på like fot med mennene i partiforeninger og fagforeninger? Ifølge sosia­listisk ideologi skulle menn og kvinner ha felles interesser og i teorien stå sammen i felles kamp. Likevel viste det seg at kvinner i begynnelsen valgte separat organisering både faglig og politisk. De politiske kvinneforeningene gikk i 1901 sammen i Arbeiderpartiets Kvindeforbund som var kollektivt tilmeldt Arbeiderpartiet, men som en selvstendig organisasjon.

I 1923 ble Kvindeforbundet oppløst, men de lokale kvinneforeningene fortsatte direkte tilsluttet partiet. Kvinne­sekretariatet ble opprettet som et sentralt agitasjonsorgan. Den direkte foranledningen til denne omleggingen var kra­vet fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern) om at selvstendige kvinneorganisasjoner ikke måtte forekomme. Det var for øvrig et av de få kravene fra Komintern som Arbeiderpartiet var villig til å etterkomme.

Etter noen justeringer utover i 1920-åra beholdt Arbei­derpartiet denne modellen for sin kvinnebevegelse helt

80

fram til 1992, til tross for at organisasjonsmodellen stadig vekk ble kritisert og kvinnebevegelsens oppgaver endret seg. Et stridsspørsmål har vært om den egne kvinneorgani- seringen bidro til å styrke kvinnenes plass i partiet eller om den tvert i mot førte til isolasjon og avmakt. I denne artik­kelen skal jeg se litt nærmere på den interne organisasjons- diskusjonen om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, spesielt i perioden fra 1945 og fram til begynnelsen av 1970-åra. Organisasjonsspørsmålene er samtidig nært knyttet til vur­deringer av bevegelsens oppgaver og kvinnenes forhold til partiet.

H usm ororganiseringI de første tiåra etter krigen var Arbeiderpartiets kvinne­bevegelse i hovedsak en husmorbevegelse. På den første landskvinnekonferansen etterkrigen, høsten 1945, innledet Kvinnesekretariatets nye formann, Aase Lionæs, om orga­nisasjonsform og oppgaver. Hun framholdt at kvinnebevegel­sens mål var et klasseløst sosialistisk samfunn. Denne m ål­settingen var felles for menn og kvinner i partiet. Når man opprettholdt en egen kvinneorganisasjon, var det ut fra er­faringen om at organisering i egne kvinnegrupper hadde større appell overfor kvinnene, og særlig husmødrene.

Lionæs viste til forslagene fra før krigen om et landsstyre for kvinnebevegelsen, og foreslo dette realisert i form av tillitskvinneskonferanser. Hun la videre fram forslag om opprettelsen av et arbeidsutvalg og komiteer til å utrede og forberede ulike saker. Hennes “slagplan’" ble mottatt med begeistring av delegatene som tolket den som et forsøk på å gjøre kvinneorganisasjonen mer selvstendig. Det ble ved­tatt å innføre en ordning med tillitskvinnekonferanser hvor formennene for fylkekvinneutvalgene skulle møte, og som skulle innkalles minst en gang i året. Også de øvrige forsla­gene fra Lionæs ble vedtatt.

Selv om Lionæs’ plan for styrking av kvinnebevegelsen ble tolket som et skritt i retning av en selvstendig kvinne­organisasjon, ga hun selv klar beskjed om at et eget kvinne­forbund utenfor partiapparatet, slik som de svenske sosial­demokratiske kvinnene var organisert, ikke var aktuelt. “Den svenske form isolerer kvinnene fra partiet og mennene og kan lett skape en ensidig innstilling”, hevdet hun.2 Med formuleringen “ensidig innstilling” menes her trolig en plattform for opposisjon mot partiet. Når landskvinnekonfe­ransen ønsket en organisasjonsmessig styrking av sin kvinne­

81

bevegelse, var formålet ikke å skaffe seg en egen plattform overfor partiet, men å få til bedre kontakt og samarbeid innenfor organisasjonen.

Med Aase Lionæs hadde Kvinnesekretariatet fått en driftig formann, med gode organisasjonskunnskaper, erfa­ring fra opplysning- og kursvirksomhet i AOF og med et vidt interessefelt som også omfattet utenrikspolitikk. Like­vel var det klart at hun ville føre videre tradisjonene med en konsentrasjon om de sosiale sakene. På landskvinnekonfe- ransen framholdt hun nettopp som et argument for å opprett­holde en egen kvinneorganisasjon at det ga mulighet for en fornuftig fordeling av arbeidsoppgavene innenfor partiet, og samfunnets omsorg for barn og mødre og sunt kosthold nevnes som eksempler på slike oppgaver.

At kvinnebevegelsen i partiet hadde et spesielt ansvar for de sosiale sakene, var det bred enighet om. At disse sakene også i stor grad kom til å dreie seg om hjemmene, mødrene og husmødrene var en følge av den rollen som de fleste kvinner hadde i 1940- og 50-åra. Arbeiderpartiets kvinne­organisasjon ble derfor i denne tida særlig innrettet på å

Lands kvinne konferansen i 1945 diskuterte kvinne­bevegelsens organisa­sjonsform og oppgaver. H ovedform ålet skulle være å skape forståelse fo r og tilslutning til A rbeiderpartiets politikk.

82

organisere husmødrene. Men det var også andre organisa­sjoner som representerte alternativer til denne gruppa, først og fremst Norges husmorforbund og Norske kvinners sani­tetsforening. Husmorforbundet ble av arbeiderkvinnene klart definert som en borgerlig organisasjon, og Kvinnesekretariatet advarte strengt mot kontakt med husmorlagene. Ikke alle i Arbeiderpartiet så det på den måten. Ifølge Kvinnesekretariatets referat fra et møte i sentralstyret i 1946, der forholdet til de borgerlige kvinneorganisasjonene ble diskutert, hellet par­tiets formann, Einar Gerhardsen, “nærmest til den oppfat­ning at man burde ha en faglig husmororganisasjon eventu­elt med Norges Husmorforbund som basis”.3

Tanken om en faglig husmororganisasjon var ikke ny. Landsorganisasjonens Kvinnenemnd, som ble opprettet i 1940, arbeidet under krigen med forslag om en faglig husmororganisasjon for arbeiderkvinnene. Organisasjonen skulle være tilsluttet LO og bestå av fagorganiserte menns koner og andre husmødre. Videre ble det utarbeidet planer for en samarbeidsnemnd for norske husmødre, der arbeider- kvinnenes faglige husmororganisasjon skulle inngå i sam­arbeid med bondekvinnelagene og Norges husmorforbund (NH). Opprettelsen av en samarbeidsnemnd ble drøftet med representanter for Norges husmorforbund, men det er uklart hvorvidt det forslaget som ble oversendt LO var utarbeidet i samarbeid med NH.4

Med tanke på Kvinnesekretariatets sterke avstandtaking fra Husmorforbundet, kan det synes noe underlig at Ger­hardsen foreslo denne organisasjonen som basis for et faglig husmorforbund. Men forslaget var i tråd med den politikken Gerhardsen var talsmann for i de første etter­krigsåra. Han så for seg at arbeiderbevegelsen skulle sam­arbeide bredt på alle felter med de store organisasjonene. Gjennom dette samarbeidet skulle arbeiderbevegelsens verdi- er etter hvert prege hele samfunnet.

Sosialpolitikk eller praktisk sosialt arbeidSelv om det var enighet om at husmødrene var den naturlige målgruppa, og at arbeiderpartikvinnene skulle engasjere seg i sosiale spørsmål, var det ulike synspunkter på om man skulle arbeide praktisk med sosiale oppgaver eller legge vekt på arbeidet med å få til politiske løsninger på dette området.

I de første etterkrigsåra var det en økende oppslutning om husmorlagene, Sanitetsforeningen og andre upolitiske

83

kvinneforeninger. Det så ut som krigen og okkupasjonen hadde vekket kvinnene til større samfunnsaktivitet. Men de sluttet i langt mindre grad opp om de politiske kvinne­organisasjonene. Rakel Seweriin grep fatt i dette i en tale på Nordisk kvinnestevne i København i 1948, en tale som vakte stor diskusjon. Hun sa bl.a.:

“Når vi på denne måten sammenlikner vår organisato­riske utvikling med de andre kvinneorganisasjonenes utvik­ling, reiser dette straks spørsmålet om ikke vår arbeider- kvinnebevegelse i langt høyere grad enn hittil, skulle sette sine krefter inn på frivillig sosialt arbeide. ... Vi må ta ini­tiativet til å få opprettet barnehager, helsestasjoner, fritids- og mødrehjem, husmorvikarer o.s.v. Vi må ikke bare ta dette opp som saker og stille krav til stat og kommuner. Men vi må selv opprette slike institusjoner, der hvor dette er det eneste mulige for å få dem. Ja, vi må selv drive dem i den første tiden, hvis det er nødvendig.”1

Seweriins motiv for å foreslå at arbeiderkvinnelagene skulle drive frivillig sosialt arbeid på linje med de upolitiske kvinnenorganisasjonene, var klart at dette var en nødvendig strategi for å få kvinnene inn i arbeiderkvinnelagene. Men hun fikk sterk motbør, først og fremst fra de andre norske representantene på konferansen. Vi har ikke noe referat av debatten, og noe av kritikken ble nok framført utenfor møtesalen, men det er sannsynlig at Aase Lionæs var blant dem som sterkest gikk imot slike synspunkter. Hun skrev i Veilederen i mai 1947 en artikkel med tittelen “Veldedighet eller sosialpolitikk” der hun sterkt understreket at det alltid hadde vært arbeiderbevegelsens standpunkt at samfunnet, det vil si staten og kommunene selv, skulle løse de sosiale oppgavene. Hun framholdt som helt “forkastelig” at private organisasjoner som husmorlag og sanitetsforeninger skulle påta seg oppgaver som opprettelse av helsestasjoner, barne­hager, ansettelse av husmorvikarer etc.

Her var det klare motsetninger mellom de to represen­tantene for Kvinnesekretariatet. Lionæs kunne støtte seg på partiets ideologiske grunnlag, mens Seweriin så mer prag­matisk og praktisk på spørsmålet. Fra et ideologisk ståsted kunne Seweriins synspunkter oppfattes som borgerlig tan­kegang. Men de kunne også sies å representere en arbeider- kultur, der dugnadsånd var en viktig ingrediens. Det var viktig å få i gang tiltak til beste for folk flest.

I tråd med holdningen til det frivillige sosiale arbeid, var Seweriin positiv til et lokalt samarbeid med de upolitiske

84

kvinneorganisasjonene om løsningen av konkrete sosiale saker. I sitt innlegg i København sa Seweriin videre: “Jeg vil som min personlige mening si at vi skal si Ja til et samar­beide med upolitiske kvinneorganisasjoner om løsningen av konkrete sosiale oppgaver”. Selv om Arbeiderpartiets kvinnesekretariat besluttet å gå med i Norske kvinneorga­nisasjoners samarbeidsnemnd, som ble opprettet i novem­ber 1945, ble det allerede fra starten klart at arbeider­kvinnene satte strenge betingelser for sin medvirkning i dette samarbeidet. Samarbeid skulle ikke foregå lokalt. DNAs kvinnebevegelse opprettholdt f.eks. de retningslin­jer som ble vedtatt allerede i 1930, angående forholdet til de upolitiske kvinneorganisasjonene.

På tillitskvinnekonferansen i 1946 ble det vedtatt å slutte seg til flertallsvedtakene fra Iandskvinnekonferansene i 1930, 1936 og 1939 som lød:

“Kollektivt medlemskap i de borgerlige kvinne­organisasjonene må ikke forekomme, da det er ufor­enlig med Det norske Arbeiderpartis program og retningslinjer.

Aase Lionæ s (f. 1907) ledet K vinnesekretariatet fr a 1945 til 1953. Hun var stortingsrepresentant fr a 1958 til 1977 og v ise­presiden t i Lagtinget fra 1965. H un var den fø rste kvinne som ble valgt inn i Stortingets presiden t­skap. D ette bildet er fra 1951. Thina T horle if sen. til venstre på bildet, var kvinnesekretæ r fr a 1923 til 1953. Hun var en av dem som klarest tok avstand fr a sam arbeid m ed de andre kvinne­organisasjonene.

85

Det henstilles til de medlemmer som er individuelt tilsluttet de borgerlige kvinneorganisasjoner å løse sitt medlemskap fra disse. Dog finner ikke Sekretar­iatet grunn til å fraråde medlemmene å stå tilsluttet sanitetsforeninger, tuberkulose- og sykepleierforen- inger.”6

1 1939 var det kommet en tilføyelse om at kvinnebevegelsen kunne samarbeide med andre organisasjoner i samme ut­strekning som partiet gjorde det. Dette ble understreket av tillitskvinnekonferansen i 1946. Rakel Seweriin hadde hele veien vært positiv til samarbeid med de upolitiske eller borgerlige kvinneorganisasjonene. Ved behandlingen av denne saken på tillitskvinnekonferansen i 1946 framsatte hun et forslag som åpnet for at lokale arbeiderkvinnelag kunne samarbeide med andre kvinneorganisasjoner “om løsningen av praktiske sosiale oppgaver som er i overens­stemmelse med kvinnebevegelsens og DNAs program og retningslinjer.”7 Da Seweriin fremmet sitt forslag på lands- kvinnekonferansen i 1949 stemte 48 for hennes forslag, mens 117 stemte for å beholde de gamle retningslinjene.

Mye tyder på at Seweriin hadde støtte for sine synspunk­ter utover i de lokale kvinneforeninger og -grupper når det gjaldt forholdet til de andre kvinneorganisasjonene. I de første etterkrigsåra var det stor entusiasme for lokalt samar­beid med andre kvinneorganisasjoner. Det var det sentrale organ, Kvinnesekretariatet, som holdt tilbake. Korrespon­dansen mellom Kvinnesekretariatet og de lokale kvinne­utvalgene i partiet viser at det var høyst uklart hvor skille­linjene gikk for hva som var akseptabelt i forholdet til de borgerlige kvinneorganisasj onene.

Retningslinjene om samarbeid med andre organisasjo­ner kunne oppfattes som en advarsel fra sentralt hold i partiet mot at arbeiderkvinnelagene lokalt tok opp saker på tverrpolitisk grunnlag.

Trass i retningslinjer som uttrykte stor fiendtlighet over­for de andre kvinneorganisasjonene, valgte altså Arbeider­partiets kvinner å gå inn i Samarbeidsnemnda. Kvinne­sekretariatet viste imidlertid helt fra første stund en svært kjølig holdning til de sakene som ble tatt opp. De avviste bl.a. å delta i en aksjon for å få flere kvinner på Stortinget og inn i kommunestyrer. Da et møte i Samarbeidsnemnda i februar 1950 avviste å behandle et forslag om abortlov, besluttet Kvinnesekretariatet å tre ut. De fagorganiserte

86

kvinnene fulgte Kvinnesekretariatet. Ved at arbeiderkvinnene trakk seg ut gikk Samarbeidsnemnda i oppløsning. Rakel Seweriin stemte, som eneste medlem av Kvinnesekretariatet, mot beslutningen om å bryte med Samarbeidsnemnda.

Selv om Seweriin fikk motbør for sine synspunkter om det praktiske sosiale arbeid i Kvinnesekretariatet, var det nettopp slike oppgaver som kom til å dominere arbeidet i de mange kvinneforeninger og -grupper utover landet. De arbeidet med sammenkomster for eldre, basarer, arrange­menter for handikappede og opprettelse av mødreheimer. Etter at Seweriin overtok som formann for Kvinnesekretariatet i 1953 ble det som allerede var praksis mange steder, også støttet fra sentralt hold.

Nei til kvinnepolitikkDet har vært en tradisjon for kvinnene i Arbeiderpartiet å understreke at deres kvinnebevegelse ikke var noen kvinne- saksorganisasjon. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse arbei­det for partiet og ikke for kvinners særinteresser. Denne holdningen var utpreget på 1940- og 50-tallet. Det er derfor ikke overraskende at man i denne perioden finner få eksem ­pler på konfrontasjoner mellom kvinnebevegelsen på den ene side og ledelsen og mennene i partiet på den andre. Det ble nok ved flere anledninger uttrykt misnøye med den svake stillingen kvinnene hadde i partiet og i samfunnet ellers. Men det ene eksemplet jeg har funnet på åpen kon­frontasjon på landsmøtene, var i 1949, og da var kvinnebe­vegelsen på defensiven.

Diskusjonen gjaldt et forslag fra landsstyret om å redu­sere Kvinnesekretariatets representasjon i sentralstyret. Kvin­nesekretariatet hadde på det tidspunktet to faste represen­tanter i sentralstyret. Tilsvarende hadde sentralstyret to representanter i Kvinnesekretariatet. Denne ordningen ble innført av samlingskongressen i 1927 for å sikre “samord­ning av arbeidet”. Flertallet i landsstyret viste til at AUF bare hadde en representant og mente det samme burde gjelde for Kvinnesekretariatet. I begrunnelsen ble det anført at forslaget ikke tok sikte på å redusere antall kvinner, bare redusere antallet representanter som ikke ble direkte valgt av landsmøtet.

Alle de kvinnelige delegatene som tok ordet i saken, gikk mot å redusere Kvinnesekretariatets representasjon. Det er ikke overraskende, men argumentasjonen var uvanlig skarp. Kvinnene hadde erfaring for at det var svært vanskelig å få

87

landsmøtet til å velge kvinner til sentralstyret. En av dem med lengst erfaring, Thina Thorleifsen, sa at “når vi får så mange kvinner på landsmøtene at vi kan være sikre på å få valgt inn kvinner i sentralstyret, så skal jeg gå med på å innskrenke representasjonen fra Kvinnesekretariatet.”

Kvinnenes innlegg ble skarpt tilbakevist av Einar Ger­hardsen og Martin Tranmæl. Begge tok avstand fra det de kalte kvinnenes mistenksomhet overfor mennene og lands­møtet. Einar Gerhardsen understreket at dette ikke var et spørsmål om kvinnelige medlemmer i sentralstyret. Han heiste likestillingsfana og uttalte: “Hvis jeg var kvinne ville jeg protestere mot kvinnesekretariatets begrunnelse i denne sak. Det bunder i det gamle syn at kvinnene i partiet står i en klasse for seg sjøl. Men i partiet er det ikke spørsmål om en er mann eller kvinne.” Han uttalte videre at han ikke hadde

R akel Sew eriin (f. 1906) var leder fo r K vinne­sekretariatet fr a 1953 til 1963. H un var stortings­representant fr a 1945 til 1969 og sosialm inister fr a 1953 til 1955.

88

noe imot å ta inn i partiets lover at det skulle velges en kvinne inn i sentralstyret. Dermed ville en ha en garanti. Men det ville være urimelig å gjøre noe slikt. Det burde være en selvfølge at det velges minst en kvinne. Ingen av kvinnedelegatene fulgte opp tanken om kvotering. Trass i kvinnenes protester ble landsstyrets flertallsinnstilling ved­tatt med stort flertall.

Dette var ett eksempel på at kvinnene ble satt på plass med likestillingsargumenter. Kvinnebevegelsen framsatte også krav om flere kvinner på listene til kommune- og stortingsvalg og krav om større kvinnerepresentasjon i offentlige verv, men det var først på 1960-tallet at det ble gjort mer offensive framstøt på dette feltet.

1960-åra - en brytningstidSkal vi dømme etter innleggene på landskvinnekonferansen i 1961, lyktes ikke strategien på 1950-tallet med å legge seg tett opp til husmorlagene og sanitetskvinneforeningene. Det var problemer når det gjaldt nyrekrutteringen. “Hus­morlagene tar fra oss de unge husmødrene”, ble det sagt. Dette trass i innsatsen arbeiderkvinnelagene gjorde for husmorvikarordningen, hjemmehjelpen, systuene, lekeplas­sene og barnehagene.

På landskvinnekonferansen i 1961 begynte det også å komme sterkere kritikk innen kvinnebevegelsen sjøl til måten de hadde arbeidet på. Da formannen Rakel Seweriin innledet om “kvinnenes oppgaver i arbeiderbevegelsen”, la hun mye vekt på “de nære ting”, å sørge for aktiviteter for barn, unge og gamle, samle kvinnene til hyggelig samvær og å ta opp praktiske saker. Ingen av konferansens deltakere var åpent kritiske til formannens innlegg. Men i noen av de innleggene som fulgte ble det understreket at arbeider­kvinnelagene måtte få tid til sin viktigste oppgave: å ta opp saker og få løst dem gjennom politisk arbeid.

En av sakene som ble reist, var kvinnenes representasjon i offentlige verv, og det ble vedtatt en henstilling til regje­ring og Storting om at flere kvinner ble oppnevnt til offent­lige styrer, komiteer og utvalg. Det ble også vedtatt en henstilling til Arbeiderpartiets kvinner over hele landet om å arbeide for å få flest mulig kvinner inn i kommunale nemnder og utvalg. I forlengelsen av dette vedtaket nedsatte Kvinnesekretariatet en komite til å legge fram en innstilling med sikte på neste kommunevalg og arbeidet for å få flere kvinner med i kommunestyrer og offentlige verv.

89

Hanne Marie Tjensvoll, som ved mange anledninger tidligere hadde tatt opp spørsmålet om kvinnerepresentasjon, ledet komiteen. I sin presentasjon av komiteens arbeid på landskvinnekonferansen i 1963 rettet hun et kritisk søkelys på kvinnebevegelsens arbeidsform. Hun stilte spørsmålet: “Er vi slik organisert at vi trekker til oss og beholder hos oss dyktige kvinnelige partifeller som kan gjøre en innsats i stat og kommune. Er vi slik organisert at vi finner fram til de kvinner vi har hos oss og stimulerer og hjelper dem til å påta seg oppgaver av denne art.” Hun gav ingen svar.

Partiledelsen hadde tidligere gitt uttrykk for at det kunne være behov for å søke utenfor kvinnebevegelsens rekker når man skulle hente inn kandidater til kommunestyrer og Storting. På landskvinnekonferansen i 1955 slo Haakon Lie fast at det var for få kvinner som ble nominert på A rbeider­partiets lister til kommune- og stortingsvalg. Det var uhel­dig for partiet mente han, fordi man hadde tilstrekkelig mange bevis for at særlig framtredende kvinner får mange stemmer. “Det spørsmålet reiser seg da om vi ikke bør søke å få slike kvinner på listene våre, selv om de ikke syner interesse for det daglige partiarbeidet”, tilføyde han. Det kunne ikke sies klarere at det ikke først og fremst var de aktive i kvinnebevegelsen han så som det beste rekrutterings­grunnlaget.

Landskvinnekonferansen i 1963 viste en enstemmig opp­slutning om at kvinnebevegelsen burde gå målbevisst inn for å få dyktige kvinnelige partifeller inn i Storting og kommunestyre. Det ble rettet en anbefaling til Kvinne­sekretariatet om å opprette et utvalg som som skulle finne fram til egnede kandidater som Kvinnesekretariatet skulle foreslå nominert og oppnevnt “i samarbeid med partiledel­sen” . På samme måte skulle kvinneutvalgene arbeide for kandidater til kommunale og fylkeskommunale verv. Man merker seg at kvinnebevegelsen understreker at dette ikke skal være en kvinneaksjon utenfor partiets kontroll.

Nå var det ingen grunn til å tro at kvinnene her opererte uten god kontakt med synspunktene i ledelsen i partiet. Kvinnebevegelsens manglende representasjon og politiske innflytelse ble bekreftet av Haakon Lie i ett innlegg på landsmøtet i 1963. “De føler et ansvar for organisasjonen - men er ikke med og bestemmer vår politikk”, hevdet han. Samtidig sa han at: “Dette er partiets sak og partiets problem - ikke Kvinnesekretariatets og kvinnegruppenes alene. Løs­er vi ikke oppgaven, vil kvinnene trekke seg tilbake fra oss.”

90

Samfunnsutviklingen i 1960-åra gav grunnlag for end- ringer i kvinnerollen. I tillegg til at kvinner i økende grad tok utdanning, gikk flere ut i lønnet arbeid. Det var derfor naturlig at oppmerksomheten økte om andre sider ved kvinners liv enn husmorrollen. Både kvinnebevegelsen og partiet følte at nye krav ble stilt til politikk og arbeidsfor­mer. I januar 1964 nedsatte sentralstyret i Arbeiderpartiet en komité til å utrede kvinnens stilling i samfunnet. Kom i­teen, som ble ledet av partiets formann, Einar Gerhardsen, leverte i mars 1965 en innstilling som hadde tittelen “Kvin­nens plass er - hvor?”. Her oppsummeres utviklingen for kvinnene på mange ulike områder i samfunnet. Hverken når det gjaldt kvinnenes representasjon i offentlige organer eller i partiorganer, var bildet lyst.

Kvinners valgdeltagelse hadde steget jevnt og trutt siden krigen slik at den på 1960-tallet lå omtrent jevnt med mennenes. Men det var åpenbart misforhold mellom kvin­nenes valgdeltakelse og deres representasjon i de politiske

H om m elvik arbeider- organer. Etter kommunevalget i 1963 utgjorde kvinnenepartis kvinneforening 6,3 % av medlemmene i kommunestyrene. De var gjennom-i 1950. gående bedre representert i kommunale nemnder og utvalg,

91

først og fremst slike som stelte med saker som ble regnet som kvinnenes interesseområde: husmorskolestyrer, hus- morvikarnemnder, barnevernsnemnder, o.s.v.

På det siste Stortinget som ble valgt før krigen, i 1936, var det bare en kvinne. Ved valgene i 1945, 1949 og 1953 ble det hver gang valgt 7 kvinnelige stortingsrepresentan­ter. I 1961 steg antallet til 13. Regnet om til prosenter utgjorde de kvinnelige stortingsrepresentantene 8 %.

Også kvinnerepresentasjonen i offentlige styrer, komi­teer, utvalg og råd, var lav, vel 7 prosent. I løpet av perioden 1945 til 1964 hadde bare en kommune kvinnelig ordfører. I1964 var det ingen.Først etter krigen fikk kvinnene plass i regjeringen. Fram til1965 var det i alle regjeringene en kvinne, men aldri mer enn én. Samme situasjonene hadde man i de øvrige nordiske land. Da den konsultative statsråd for forbruker- og u- landsspørsmål i Sverige, Ulla Lindstrøm, bad om å få tre ut av regjeringen Erlander i 1966, ble hun spurt av statsminis­teren om forslag til en ny kvinne som etterfølger. I sin biografi skriver hun om denne samtalen at “alltjåmt tycks det vara tillråckligt med en enda av den sorten i rege- ringen”.8 Brudd med denne tradisjonen i Norge kom først med regjeringen Borten i 1965, da to statsrådsposter ble besatt med kvinner.

Gerhardens-komiteens rapport viste at kvinnene utgjorde omlag en tredjedel av medlemmene i Arbeiderpartiet, men var svakt representert blant partiets tillitsmenn. Av 13 landsmøtevalgte medlemmer til sentralstyret, var det i 1964/ 65 to kvinner. I tillegg kom Kvinnesekretariatets formann. Av landsstyrets 22 medlemmer utenom sentralstyret var 6 kvinner.

Bare et av fylkespartiene hadde kvinnelig formann. Av 503 kommunepartier var fem ledet av en kvinne. Av 1915 lokale partiavdelinger var det bare 21 blandede foreninger som hadde kvinnelig formann. Men i tillegg kom 600 kvinneavdelinger med sine formenn. Komiteen pekte på at det nettopp på grunn av denne oppdelingen kunne være vanskelig å få et inntrykk av kvinnenes innflytelse på lokalplanet.

“Kvinnekomiteen”, som den ble kalt, ga en god beskri­velse av situasjonen, men analyserte i liten grad årsakene til den manglende representasjonen. Når det gjaldt partiet ble det antydet at det kunne ha sammenheng med kvinnenes fravær fra organisasjonslivet og fra arbeidsplassen i den

92

tiden rekrutteringen av tillitsmenn foregår, “nemlig i alde­ren 25 til 40 år”.9 Av andre forklaringer som ble referert, var at selve kvinnebevegelsens eksistens kunne være en årsak til dette dårlige resultatet: “Det har fra forskjellig hold i den senere tid vært hevdet at kvinnebevegelsen istedenfor å dyktiggjøre kvinnene for partiet og fremme likestillingen innen partiet, har bidratt til å opprettholde et kunstig skille og svekke - ikke styrke - kvinnenes innflytelse. Det har vært vist til kvinnenes mangel på evne til å hevde seg i forsam­linger der viktige saker diskuteres og avgjøres.”10

Kvinnebevegelsen var etablert for å trekke kvinnene med i Arbeiderpartiet og for å dyktiggjøre dem for politisk arbeid. Det var derfor et grunnleggende problem hvis det var slik at organisasjonsformen bidro til å gjøre det vanske­ligere for kvinnene å komme inn i politiske posisjoner.

Separat kvinneorganisering - en hemsko?Parallelt med “kvinnekom iteen” ble kvinnenes organisa­sjonsforhold i Arbeiderpartiet tatt opp til nærmere vurde­ring. Dette var del av arbeidet til den organisasjonskomité som ble nedsatt av partiets landsmøte i 1963 og som presen­terte sine forslag på landsmøtet i 1965. Bakgrunnen for at komiteen ble nedsatt var den fare man mente det kunne innebære på sikt at partiets organisasjonsmessige vekst og aktivitet ikke holdt tritt med den tilslutning partiet fikk ved valgene. Spørsmålet om kvinneorganiseringen er et del- punkt i komiteinnstillingen.

Organisasjonskomiteen oppfattet det som en svakhet at kvinnene og mennene i partiets grunnorganisasjoner “stort sett arbeider i hver sine avstengte ‘båser’” og mente at menn og kvinner i større grad måtte møtes i de samme fora.

Dette er et generelt problem og strategispørsmål for kvinners organisering. Da kvinnene i begynnelsen av år­hundret kom med i det politiske liv, følte de seg usikre og uvitende og syntes de hadde vanskelig for å hevde seg i forsamlinger der det var menn til stede. De syntes det var lettere å utfolde seg i foreninger som bare besto av kvinner. Dette kjennetegnet også kvinnenes deltakelse i Arbeider­partiet og Werna Gerhardsen, som hadde lite til overs for kvinnebevegelsen, uttalte: “Det som er viktig, er jo at kvinnene gjør seg gjeldende slik at man ser at det ikke er noen forskjell. Men da må de jo gjøre det i forum der menn finnes.”11

En innvending mot egen kvinneorganisering var at den

93

bidro til å holde liv i forestillingen at kvinners interesser i samfunnet er vidt forskjellige fra menns. Det ble hevdet at de politiske kvinneorganisasjonene hadde en negativ virk­ning for kvinnenes politiske arbeid. De hadde en tendens til ensidig å binde kvinnenes interesser til de såkalte kvinne­saker. Den svenske kvinnehistorikeren, Yvonne Hirdman, skriver om dette:

“På kort tid formades ett monster: det kvinnorna arbetade med i sina sarorganisationer, kallades for kvinnopolitiska frågor och de frågor som ansågs tillhora kvinnor, blev kvin­nopolitiska frågor. Så blev vardagsfrågorna kvinnofrågor, framfor allt alla de som rorde mbdrar och barn, alltifrån moderskapsersåttning till tandvårdsforsåkring. De politis- ka kvinnoforbundens politik blev ett slags modernare var­iant av det foregående århundradets kvinnliga vålgorenhet - av samtiden antingen forhånad eller forminskad, men numera omvårderad av kvinnohistoriker, vilka se både om- fattningen och vikten av detta socialt obetalda arbete.”12

At kvinnesakene ble sett på som noe mindreverdig i po­litisk sammenheng bekreftes også av en uttalelse av Einar Gerhardsen på landskvinnekonferansen i 1939 om at Kvin­nesekretariatet skulle ta seg av de spesielle kvinnesakene. “De politiske sakene er det landsstyret i partiet som tar seg av”, sa han.

Svært få menn i Arbeiderpartiet uttalte seg offentlig om slike spørsmål, men Leif Vetlesen var en av dem. Han hevdet at kvinnegruppene ikke bare reiste et kunstig gjerde mellom kvinner og menn i partiet, men også at kvinnene med det ble henvist til spesielle funksjoner og arbeidsopp­gaver. “Her møter vi med andre ord med en gang elem en­tene i en diskriminering, restene av den overlevde innstillin­gen at kvinnene skal sysle med humanitære og sosiale opp­gaver og overlate politikken til mennene.”13 Vetlesen gikk ikke inn for å legge ned aktive kvinnelag, men mente partiet på sikt burde arbeide for at partikvinnene kom “ut av sin politiske isolasjon” og at man fikk en enhetlig organisa­sjonsform for kvinner og menn.

Organisasjonskomiteen av 1963Den mest nærliggende løsningen på det organisasjons­komiteen oppfattet som svakheten ved den eksisterende modellen, at menn og kvinner arbeidet i separate grunn­organisasjoner i partiet, ville være å nedlegge kvinnebeve­gelsen og overføre medlemmene til de respektive avdelin­

Aase B jerkholt (f. 1915) var leder fo r K vinne­sekretariatet fr a 1963 til 1967. Hun var konsul­tativ statsråd fo r fo r ­bruker saker 1955-56 og statsråd f or Fam ilie og forbrukerdepartem entet fr a 1956 til 1965. Hun var nestform ann i “kvinnekom iteen" og m edlem av organisa­sjonskom iteen av 1963.

94

Bjørg Bergh var sekretæ r fo r K vinnesekretariatet fr a 1961 til 1983. Hun var m edlem av organisa­sjonskom iteen av 1963 og var den som presenterte innstillingen på lands­kvinnekonferansen i 1965.

gene. Komiteen pekte også på denne løsningen som ett alternativ i sin innstilling. Den så imidlertid flere ulemper ved en slik løsning. For det første kunne det føre med seg at kvinnene ikke fant seg tilrette og ville tre ut av aktivt arbeid. Mange kvinner trivdes i sine organisasjoner, som dessuten hadde hyppigere møter og ofte større aktivitet enn partilag­ene. Dersom kvinneforeningene og -gruppene ble lagt ned, ville kvinner som ellers var på 10-15 partimøter i året, kunne risikere å bare komme på ett til tre møter i året.

På den andre siden kunne det tale for en slik beslutning at aktive kvinner ville sørge for at det ble flere og mere kontinuerlige møter i partilaga. Komiteen mente at en viktig side ved denne ordningen ville være at kvinnene, i hvert fall på sikt, ville få muligheter til å bli vurdert ut fra sine egne forutsetninger og kvalifikasjoner og ikke bare som “kvinne­representant”. En forutsetning for valg av dette alternativet, ville ifølge komiteen være at både Kvinnesekretariatet og landskvinnekonferansene ble avskaffet, og at det ble valgt et kvinneutvalg sentralt og på fylkes- og kommunenivå. Dette minner mye om den ordningen man seinere vedtok å gå inn på i 1992. Det er tydelig at man i 1965 anser ulempene for kvinnene som store, og at fordelene bare ville vise seg på lang sikt.

Et annet alternativ som skisseres er dannelsen av et eget, selvstendig kvinneforbund. Denne “AUF-modellen” som den gjerne ble kalt, hadde opp gjennom årene dukket opp mange ganger i kvinnebevegelsens egen organisasjons- diskusjon. Man hadde erfaringer med en slik modell fra før 1923, og de svenske sosialdemokratiske kvinnene hadde alltid arbeidet slik. De fordelene som komiteen trakk fram med et eget forbund, var først og fremst at det på mange måter ville stå friere ved valg av virkem idler og arbeidsme­toder og at det vil ha “en større appell til kvinner som i dag er passive fordi de ikke finner klangbunn for sine interesser i de bestående avdelinger”. Et kvinneforbund ville på selv­stendig grunnlag kunne trekke opp retningslinjene for sitt arbeid. 1 en rekke spørsmål av særlig interesse for kvinnene, ville det være en fordel at kvinnebevegelsen hadde en selvstendig stilling overfor partiet, skrev kom iteen.14 Det presiseres ikke hva slags spørsmål man her tenkte på.

Etter en høring der bare 8% av kvinneavdelingene del­tok, støttet 65 alternativet om oppløsning, 39 valgte alterna­tivet om eget kvinneforbund, mens et flertall på 183 avde­linger holdt på den eksisterende organisasjonsformen. Ut

95

fra dette foreslo organisasjonskomiteen at man opprettholdt den daværende organisasjonsformen. I tilfelle dette ble resultatet, understreket komiteen at det måtte settes i gang et større arbeid for en mer effektiv verving, særlig av yngre kvinner, og at virksomhetsformene innenfor den bestående ramme måtte drøftes inngående.

Både landskvinnekonferansen og landsmøtet i 1965 slut­tet seg til komiteinnstillingen på dette punktet. Under be­handlingen av organisasjonskomiteens og kvinnekomiteens innstillinger på landsmøtet var det, nær sagt som vanlig, bare kvinner som kommenterte kvinnebevegelsens organi­sasjonsform. En av delegatene, Elsa Rastad Bråten, syntes likevel å kunne spore en framgang, og kommenterte litt ironisk at: “Kvinnen er fortsatt “Den stygge anden” , men det er hyggelig å kunne konstatere at svaneflokken omsider har oppdaget oss” . Problemet for kvinnebevegelsen i partiet har stort sett ikke vært motstand, men likegyldighet.

Også i Danmark hadde Sosialdemokratiet en diskusjon på 1960-tallet om kvinneorganiseringen innenfor partiet. Resultatet her ble at partiet la ned sin kvinneorganisasjon i 1969 - i likestillingens navn. Blant dem som støttet nedleg­gelsen var de unge og ikke minst de velutdannede kvinnene.

A rbeiderkvinnelaget på Kjelsås i Oslo hadde statsm inster Trygve B ratteli på besøk i august 1972 fo r å diskutere den siste innspurten i EF- kampen. Som vi ser ble m øtet holdt hjemme hos en av lagsmedlemm ene slik det var vanlig i arbeiderkvinnelagene.

96

Sonja Ludvigsen (1928- 1974) ledet K vinne­sekretaria tet fr a 1967 til 1974. Hun var partiets

frem ste sosia lpolitiker i fø r s te halvdel av 70-åra og sosia lm inister fr a 1973 til 1974. Som leder

fo r kvinnebevegelsen var det naturlig fo r henne å legge stor vekt på de sosialpolitiske oppgav­ene.

De argumenterte med at det var diskriminerende å opprett­holde egne avdelinger for kvinner.15 Kvinnenes organise­ring i det danske Sosialdemokrati hadde alltid vært svakere enn tilfellet var i det norske søsterpartiet. I Danmark hadde man en lang historie med organisering i lokale kvinne­utvalg, mens et organisatorisk samarbeid mellom disse først kom i stand i 1940-åra.16

Status quo?Organisasjonsdebatten på 1960-tallet hadde altså munnet ut i et rent organisasjonsmessig status quo for kvinnebevegel­sen. Men debatten hadde også vist at dette var en løsning ingen var helt fornøyd med. Nedgangen i antall kvinne­avdelinger, som hadde startet allerede på slutten av 1950- tallet, fortsatte, og viste at stadig flere kvinner valgte å arbeide bare i partilagene. Utviklingen i siste del av 1960- talet viste at man hadde fått en kvinnebevegelse i Arbeider­partiet som var i ferd med å endre seg, samtidig som store deler av organisasjonen fortsatte å arbeide som før.

Av kvinneavdelingenes m eldinger til Arbeiderkvinnen framgår det at praktisk sosialt arbeid er en hovedoppgave mange steder. Fremdeles var det flere som mente at utsikten til å arbeide politisk med sosiale saker ikke var tiltrekkende nok for at kvinnene sluttet seg til Arbeiderparties kvinne­bevegelse. 17 Praktisk sosialt arbeid var mer motiverende for mange.

Arbeiderkvinnelagene på lokalplanet kom etter hvert til å bli stadig mer misfornøyde med de strenge retnings­linjene som vanskeliggjorde samarbeid med andre kvinne­organisasjoner, og fremmet forslag om endringer på lands- kvinnekonferansene. Retningslinjene ble omformulert i 1961 slik at de åpnet for samarbeid med kvinnene innenfor småbrukernes og fiskernes organisasjoner. Men f.eks. et spørsmål om hvorvidt arbeiderkvinnelaget kunne være medlem av de lokale ledd av Norske Kvinners Nasjonalråd, kvinne­rådene, ble fremdeles besvares med et klart nei.

Kvinnesekretariatet holdt igjen inntil 1967, da det gikk inn for å oppheve retningslinjene under henvisning til at ingen andre organer i partiet hadde retningslinjer for sitt arbeid utover de program og de lover som ble vedtatt under landsmøtene. Retningslinjene om samarbeid med de upoli­tiske foreningene ble da vedtatt avskaffet mot 2 stemmer. Dermed var grunnlaget lagt for et bedre lokalt samarbeid, som kunne utnyttes på mange måter, men som i hovedsak

97

syntes å styrke det sosiale engasjementet i mange av kvin­neforeningene.

På sentralt hold, i Kvinnesekretariatet, hadde utspillene hele tida vært politisk preget. Under Aase Bjerkholt som leder (1963-1967) engasjerte Kvinnesekretariatet seg også sterkt i u-hjelpssaker som ble et nytt arbeidsområde for kvinnene.

Kvinner som mål - ikke bare partietUt av 1960-tallet kom en kvinnebevegelse som i større grad selv krevde å få sette dagsorden for sine saker. Men hensy­net til partiets ve og vel veide fremdeles tungt for de fleste. Behandlingen av abortsaken på partiets landsmøte i 1969 var et uttrykk for denne avveiningen mellom partitaktiske hensyn og kvinners egen interesse.

Landskvinnekonferansen i 1969 vedtok, etter forslag fra Kvinnesekretariatet, enstemmig en uttalelse som krevde en endring av Lov om svangerskapsavbrudd. Forslaget innebar en liberalisering av loven. Innenfor visse aldersgrenser og avhengig av antall barn, skulle selvbestemt abort innføres. Men nemndsystemet skulle opprettholdes, og kvinnene fikk ikke det avgjørende ord. Uttalelsen ble oversendt partiets landsmøte som trådte sammen bare få dager etter lands­kvinnekonferansen .

På landsmøtet ble det imidlertid lagt fram to forslag til ny abortlov som innebar fri abort, ett fra AUF og ett fra Grethe Irvoll fra Ammerud lokallag i Oslo. Fram til redaksjons- komiteens forslag til nytt arbeidsprogram kom opp til vote­ring hadde ingen av talerne, bortsett fra Grethe Irvoll, berørt abortsaken. Under sluttbehandlingen valgte Irvoll å gå over til AUFs forslag som hun mente hadde fått en heldigere utforming, og foreslo som punkt på arbeidsprogrammet: “Ny abortlov som gir kvinner som ønsker det, adgang til abort” . Forslaget ble vedtatt med klart flertall.

Rakel Seweriin tok da ordet og beklaget at hun ikke hadde vært “våken nok” under behandlingen av denne saken og fremmet forslag om at sentralstyret fikk fullmakt til å formulere dette punktet i arbeidsprogrammet i samarbeid med Kvinnesekretariatet. Hun begrunnet det med at det ville være uheldig med sprik mellom kvinnebevegelsen og partiet i denne saken. Hun fikk støtte av Aase Bjerkholt, som framholdt at det var en altfor viktig sak til at man kunne ta et “helt nytt standpunkt i løpet av ett minutt etter et benkeforslag” . De to fikk ikke landsmøtet med seg. Det kan

Britt H ildeng frem m et fo rsla g e t om et hand­lingsprogram på lands­kvinnekonferansen i 1971 og ledet kom iteen som utform et programm et. H un satt i sen tralstyret i AU F fra 1961 og var nestleder fr a 1967 til 1969. I 1992 hle hun valgt til leder av Oslo AP.

98

synes noe paradoksalt at de to fram tredende representan­tene for Kvinnesekretariatet var de eneste som snakket mot fri abort. Jostein Nyhamar skriver at Seweriins og Bjerkholts protest neppe skyldtes annet enn partitaktiske hensyn. De visste at programfesting av fri abort ville piske opp stemnin­gen mot A rbeiderpartiet.18 Dessuten var fri abort en kontro­versiell sak også innenfor Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Det viste debattene på landskvinnekonferansene utover på 70-tallet. For Grethe Irvoll var det derimot kvinnenes situa­sjon som måtte telle tyngst.

Grethe Irvoll tok med seg denne holdningen inn i partiets kvinnebevegelse og var blant de unge kvinnene som presset på for kvinnesak og likestilling på landskvinnekonferansen i 1971. Tydelig inspirert av den nye kvinnebevegelsen som vokste fram utenfor partiene, snakket de om opprør og om å “bruke den potensielle styrke” kvinnene representerte. Det var ikke bare de unge som gav uttrykk for en mer kampvillig innstilling. Også flere av dem som hadde vært med en stund, støttet opp om en mer offensiv holdning.

Det ble framsatt til dels skarp kritikk av mennene i partiet. Nyutnevnt statssekretær i Brattelis regjering, Elsa Rastad Bråten, for øvrig den første kvinne som ble utnevnt til et slikt verv, sa at når det gjaldt holdningene til kvinner i arbeidslivet var den største m otstanden blant arbeiderbe­vegelsens menn, i partiet og ikke minst i fagbevegelsen. Ellers dreide mye av kritikken seg om det faktum at Trygve Bratteli bare hadde funnet plass til én kvinne i sin regjering. Hanne-Marie Tjensvoll sa det slik: “Hvor lenge vil partiet tro at kvinnene er villige til å trekke lasset og bli satt utenfor innflytelsen” . Mye tydet på at det var slutt på “kvinnenes uendelige fond av lojalitet”, som en av delegatene uttrykte det.

Det som klarest viste at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse på denne landskvinnekonferansen var villig til å gå nye veier, var vedtaket om å utarbeide et handlingsprogram for kvinnebevegelsen med tanke på å likestille menn og kvin­ner. Handlingsprogrammet skulle være et grunnlag for kvinne­bevegelsens arbeid innad i partiet. Fram til da hadde kvin­nebevegelsen ikke hatt noe eget program utover partiets.

Med det nye handlingsprogrammet, som ble vedtatt i 1973, gikk Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon over til å arbeide mer uttalt for kvinners interesser. Likevel er det lite som tyder på at kvinnebevegelsen med det kom i utakt med partiet. Men den politiske situasjonen var annerledes enn

99

før. Det var mer plass for særinteressene. De mange anti­autoritære strømningene som hadde startet på 1960-tallet, førte til en endring av den politiske kulturen, også i Arbei­derpartiet. Den strenge kontrollen fra partiets side løsnet etter hvert, og avvikende synspunkter ble mer tolerert. At arbeiderpartikvinnene fikk en friere stilling overfor partiet viser seg også gjennom deltakelse i felles aksjoner med andre kvinneorganisasjoner for å få valgt flere kvinner til kommunestyrer og Storting. Likevel er det bemerkelsesver­dig at de egentlig først blir med i slike aksjoner fra 1979.

Handlingsprogrammet som kvinnebevegelsen i Arbei­derpartiet utarbeidet, var på ingen måte noen krigserklæring mot partiet. På sikt kan det synes som partiets kvinne­bevegelse her tvert imot styrket partiets stilling ved at kvinneinteressene fikk mer oppmerksomhet og at Arbeider­partiet styrket sin kvinnepolitiske profil og dermed sin stilling generelt blant velgerne.

På kvinners visNedgangen i antall kvinneforeninger og kvinnegrupper i partiet som hadde startet på 1960-tallet, fortsatte på 70- og 80-tallet. I stedet ble det opprettet kvinnekontakter rundt om i partilag og kontaktutvalg i fylkene.

Antall A ntallkvinneavdelinger 1 kvinnekontakter/

kontaktutvalg

1946 5351950 6901956 725 73

1964 600 82

1968 506 163

1974 433 316

1980 348 447

1988 286 508

1992 146 574

11 K vinneavdelinger om fattet kvinneforeninger, kvinnelag ogkvinnegrupper innenfor partilag og fagforeninger.

100

Jostein Nyhamar skriver at kvinnebevegelsens politiske betydning økte i samme perioden hvor antallet egne kvinne­lag gikk ned.19 Problemet med å vurdere kvinnebevegelsens betydning er at Arbeiderpartiet alltid har regnet kvinnebe­vegelsen som bestående av alle kvinner i partiet, både de som er organisert i egne kvinneavdelinger og de som er direkte medlemmer i partilag eller kollektivt tilmeldt gjen­nom sine fagforeninger.

Utover i 1970-åra ble det plass for flere kvinner samtidig i flere toppverv, både i regjeringen, på Stortinget og i partiets organer. Kvinnene kunne etter hvert arbeide på mange plan i partiet. Vedtaket om kjønnskvotering i partiet, som ble vedtatt i 1983, var nok et resultat av arbeid på mange fronter. Men kravet om kjønnskvotering ble reist allerede i det første handlingsprogrammet som kvinnebeve­gelsen vedtok i 1973, og Kvinnesekretariatet ble et viktig talerør for denne reformen.

Kvoteringsreglene og den voksende andelen av kvinner i politikken viste at et viktig mål var nådd. Men samtidig opplevde mange av de kvinnene som kom inn i politiske posisjoner, at det var et klima i politikken som de følte seg fremmede overfor. Dermed oppstod andre behov for å opp­rettholde egne kvinneorganer i partiet. Kvinnesekretariatets leder, Sissel Rønbeck, sa på landskvinnekonferansen i 1987: “Vi er utallige som trenger kvinnebevegelsen. For å være sammen, for å gråte og le sammen, for å utveksle og syste­matisere tanker, ideer, inntrykk og erfaringer. Vi trenger ganske enkelt å arbeide sammen på kvinners vis. Vi trenger den kunnskapen, den støtten, gleden, selvfølelsen og m akt­en - som dette gir oss. Ellers risikerer vi å bli m annfolk i skjørt, enten vi vil det eller ikke. Og vi vil det ikke.”

Denne begrunnelsen kjenner vi igjen fra nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper og kvinnefellesskap. Samtidig min­ner det om hva arbeiderkvinnene sa på begynnelsen av år­hundret om behovet for en egen kvinneorganisasjon.

Men på slutten av 80-tallet var det likevel klart at kvinner ikke lenger søkte til egne kvinneavdelinger i partiet. I sitt vedtak på landsmøtet i 1992 tok Arbeiderpartiet konsekven­sen av det og avskaffet kvinneavdelingene. Samtidig ble det understreket at den nye organisasjonsmodellen med kvinne­utvalg, som i første omgang erstattet den gamle, skulle være en prøveordning fram til 1996. Men det er lite som tyder på at man vil gå tilbake til den gamle modellen. Også andre politiske partier legger ned eller om organiserer sine kvinne­

101

organisasjoner. Høyrekvinnenes landsforbund har gjennom flere vedtak forberedt nedleggelse av organisasjonen, og det endelige vedtaket vil bli fattet i juni i 1994. KRFs Kvinner har satt i gang et “strukturarbeid” som skal føre til en bedre samordning med partiorganisasjonen, men hold­er foreløpig fast på sin organisasjon. Det samme gjelder Senterkvinnene.

Noter1 E lina H aavio-M annila m. fl., D et uferdige dem okratiet. K vinner i nordisk

po litikk . N ordisk M inisterråd , O slo 19832 Det foreligger ingen trykt protokoll fra denne første landskvinnekonferansen

i 1945. Det m est utførlige referatet fra konferansen har A rbeiderbladet, 31.08.1945. D ette referatet e r brukt som kilde her.

3 DNAs K vinnesekretariats arkiv, 1946 (i AAB)4 Johanne R eutz G jerm oe, F or likeverd og fre d , O slo 1983, s.725 S itert fra foredragsm anuskrip t i R akel Sew eriins arkiv (i A A B ). Foredraget

ble også trykt i Frie K vinder, b ladet til de danske sosialdem okratiske kvinnene.

6 S igrid Syvertsen og Thina T horleifsen , Kvinner i strid , O slo 1960, s. 2817 Protokoll fra T illitskvinnekonferansen, i DNAs K vinnesekre tariats arkiv,

1946 (i AAB)8 U lla Lindstrom , Och regeringen sa tt kvar! Ur min po litiska daghok. 1960-

1967, S tockholm 1970, s. 3469 K vinnens p lass er - hvor?, O slo 1965, s. 109

10 Sam m e sted, s. 10711 F ra et intervju i A ftenposten tid lig på 1960-tallet. S itert fra Ingo lf Håkon

T eigene, W erna G erhardsen, O slo 1987, s. 17912 Yvonne H irdm an, “K vinnorna i velferdstaten” i: K vinnohistoria, S tock­

holm 1992, s. 20613 Kronikk i A rbeiderbladet, 24. desem ber 196514 V år organisasjon. Foreløbig innstilling fra O rganisasjonskom iteen av

196315 H aavio-M annilia m .fl., 1983, tidl. sitert, s. 3516 Drude D ahlerup, "K vinders o rganisering i det danske Socialdem okrati

1908-69. For og m od en selvstæ ndig socialistisk kvindebevæ gelse.” i: M eddelelser om Forskning i A rbejderbevæ gelsens H istorie, nr. 13, 1979, SFAH, K øbenhavn

17 En av dem som k lart ga uttrykk for det var Haldis T jernsberget. Se intervju i A rbeiderkvinnen, nr.4, 1968.

18 Jostein N yham ar, N ye u tfordringer (1965-1990). A rbeiderbevegelsens historie i N orge, bind 5, O slo 1991, s. 395

19 N yham ar, tidl. sit., s. 384