«en analyse av juventus’ spillestil» - hvordan …...uefa a-lisens 2013/2014 even Ødegaard 1...

Uefa a-lisens 2013/2014 Even Ødegaard

1

«En analyse av Juventus’ spillestil»

- hvordan anvende 3-5-2 formasjonen som et

virkemiddel i utøvelsen av eget lags spillestil?

Uefa A-lisens 2013/2014

Even Ødegaard

http://valleyfloydroad.files.wordpress.com/2013/09/chalkboard.jpg


2

Forord «Å tape er å dø!»

Ordene kommer fra Juventus’ trener Antoni Conte. Dette er naturligvis en uttalelse som bør

forstås billedlig, men den sier også noe om kravene og kulturen som kjennetegner Juventus,

og er en slags videreføring av klubblegenden Giampiero Bonipertis uttaleser: «Å vinne er ikke

viktig. Det er det eneste som betyr noe.»

Selv har jeg tilbrakt et relativt langt fotballiv i brytningen mellom det å være amatør og

profesjonell i norsk 2. divisjon, og de siste fire årene har dette vært som trener. Likevel er det

å vinne stort sett overordnet alt. Selv om det estetiske også er av betydning for en del av oss.

Fotball for meg handler om samtidighet. Om felles forståelse. Om å våge og å tørre. Det

handler om å bli gode sammen, samtidig som man skal dyrke enere. Jeg elsker å jobbe med

spillere på feltet og jeg elsker å vinne. Min visjon er å utvikle spillere som evner å lese

situasjoner og klima i kamper, og som ut ifra en felles forståelse løser dette til beste for eget

lag. Er det noen grep jeg som trener kan gjøre for å optimalisere mulighetene for å nå den noe

hårete og ambisiøse visjonen?

Fotball handler om å bli gode sammen, og som Eggen sier i Godfoten: Samhandling – veien

til suksess (1999): Du er god eller dårlig sammen med noen. Det å være dyktig er ingen

soloprestasjon.

I så måte ønsker jeg å takke de som hjelper meg å bli så god som mulig, og som lar meg få lov

til å holde på med denne lidenskapen. Takk til Rakel, Julius og Jenny som gir meg den ene

gode pasningen etter den andre. Uten dere hadde det ikke gått.

Takk også til alle gode samtalepartnere og bidragsytere underveis, særlig Igor Aase, Andre

Bergdølmo, Torjus Hansen og Tommy Svindal Larsen. Takk også til Dag Oppjordsmoen som

har motivert og utfordret, delt og fortalt underveis, det har jeg satt stor pris på.

Det er viktig å stoppe opp, ta seg god tid og tenke over egen praksis og trenergjerning selv i

en hektisk hverdag. Det har arbeidet med denne oppgaven påtvunget meg til å gjøre. Det har

vært både lærerikt og utviklende og bidratt til å gi meg større innsikt i det å være trener og

leder.

Even, Drøbak 2014


3

Sammendrag I denne oppgaven vil jeg først gi en historisk oversikt over formasjonsutviklingen i fotballen,

da med et ekstra blikk på hvordan 3-5-2 formasjonen har blitt praktisert til ulike tider av ulike

lag.

Med dette som bakteppe vil jeg ta utgangspunkt i hvordan Antonio Conte og Juventus har

rendyrket 3-5-2 formasjonen, herunder hvilke retningslinjer som gjelder i forsvars – og

angrepsspillet til Juventus og komme med en arbeidskravsanalyse for de ulike rollene.

Utgangspunktet for dette vil primært være kamper fra Champions League sesongen

2012/2013, men også utvalgte kamper fra Serie A samme år og inneværende sesong. Som en

forlengelse av dette vil jeg kartlegge alle Juventus’ scoringer i sesongen 2012/2013 og knytte

dette opp mot retningslinjene i angrepsspillet. Det samme vil jeg gjøre med scoringene i mot,

men da naturligvis opp mot retningslinjene i forsvarsspillet. Som et hjelpemiddel her vil jeg

bruke et analyseskjema som jeg mener gir et helhetlig og oversiktlig bildet av Juventus

scoringer for og i mot.

Det er ulike måter å organisere et lag ved hjelp av 3-5-2 systemet på. Med utgangspunkt i

bøkene «Soccer strategies – defensive and attacking tactics» og «Coaching the European 3-5-

2» har jeg sett på de mest vanlige formene og vist det jeg mener er sentrale forskjeller og

viktige nyanser.

Jeg har også intervjuet Torjus Hansen og Tommy Svindal Larsen, begge sentrale på et Odd

lag som siste halvdel av 2005-sesongen gikk over til å bruke denne formasjonen, og gikk fra å

være bunnlaget til å bli det laget som tok flest poeng den høsten, sammen med Rosenborg.

Deres betraktninger vil jeg bruke i min egen refleksjon omkring denne formasjonen kan være

noe jeg ønsker å bruke i eget lag kommende sesong, og i så fall hvorfor. Bakgrunnen for

denne vurderingen vil naturligvis være gjort med utgangspunkt i det jeg har sett av Juventus

og deres retningslinjer, samt funnene som ble gjort i analysen av scorede og innslupne mål og

rollekravene som er formulert.


4

Innhold Forord ...................................................................................................................................................... 2

Sammendrag ........................................................................................................................................... 3

Innledning ................................................................................................................................................ 6

Bakgrunn og formasjonsutvikling ............................................................................................................ 6

WM-systemet ...................................................................................................................................... 8

3-5-2 med sweeper og to markeringsstoppere ................................................................................... 8

The Norwegian Style – The computer style ...................................................................................... 10

3-5-2 i Italia ........................................................................................................................................ 12

Spillestil ................................................................................................................................................. 13

Soneforsvar eller markeringsforsvar ................................................................................................. 14

Ulike måter å organisere forsvarsleddet i 3-5-2 på ........................................................................... 16

Det ortodokse mannsmarkering systemet: ................................................................................... 16

Sonebasert mannsmarkering system. ........................................................................................... 17

Sonebasert tre-manns forsvar ....................................................................................................... 17

Ulike måter å organisere midtbaneleddet på ................................................................................... 18

Metode: ................................................................................................................................................. 19

Analyse av alle scoringer for – og i mot Juventus sesongen 2012/2013 ............................................... 20

Om kampanalyse: .............................................................................................................................. 20

Kvantitativ metode: ........................................................................................................................... 20

Kvalitativ metode: ............................................................................................................................. 21

Juventus’ spillestil .................................................................................................................................. 22

Juventus i forsvar ............................................................................................................................... 22

Kommentarer til funnene: ............................................................................................................. 23

«Catenaccio» ................................................................................................................................. 24

Presshøyde .................................................................................................................................... 25

Juventus i lavt press .......................................................................................................................... 26

Juventus ved innlegg i mot ............................................................................................................ 29

Oppsummering av Juventus i lavt press: ....................................................................................... 30

Utfordringer i det lave presset: ..................................................................................................... 31

Juventus i høyt press: ........................................................................................................................ 32

Oppsummering av Juventus i høyt press: ..................................................................................... 35


5

Utfordringer i det høye presset: .................................................................................................... 36

Juventus og overganger i mot: .......................................................................................................... 37

Oppsummering av overganger i mot: ........................................................................................... 38

Juventus i angrep – lagets retningslinjer – en strukturell dimensjon ............................................... 39

Oppspill fra midtbackene sentralt i banen: ................................................................................... 40

Utnytte bredde for å skape rom sentralt: ..................................................................................... 42

Vingback, spiss og indreløper: ....................................................................................................... 43

Spiss-spiss relasjon: ....................................................................................................................... 46

Juventus’ posisjonering ved innlegg: ............................................................................................. 48

Gjenvinningsangrep: ...................................................................................................................... 49

Juventus’ overgangsspill: ............................................................................................................... 52

Oppsummering av Juventus i angrep: ........................................................................................... 53

Posisjonsbeskrivelse og rollekrav .......................................................................................................... 54

Keeper: .............................................................................................................................................. 55

Høyre midtback/venstre midtback: .................................................................................................. 55

Sentral midtback: .............................................................................................................................. 56

Høyre vingback/venstre vingback ..................................................................................................... 56

Sentral midtbane: .............................................................................................................................. 57

Høyre/venstre indreløper: ................................................................................................................ 57

Spiss: .................................................................................................................................................. 58

Anvendelse i eget lag – noen refleksjoner ............................................................................................ 58

DFI 2014 ............................................................................................................................................. 59

DFIs’ spillestil ..................................................................................................................................... 60

Hvorfor 3-5-2 ..................................................................................................................................... 62

Defensivt ........................................................................................................................................ 62

Offensivt ........................................................................................................................................ 63

Veien videre ....................................................................................................................................... 65

Litteratur: .............................................................................................................................................. 66


6

Innledning Jeg har i denne oppgaven valgt å fordype meg i temaer og problemstillinger som jeg har vært

nysgjerrig på og som jeg tenker at vil gi meg en gevinst i mitt daglige møte med spillerne.

Min hovedproblemstilling har vært å analysere Juventus’ spillestil med tanke på anvendelse

og overføringsverdi til eget lag. Jeg mener at deres bruk av formasjonen 3-5-2 er et viktig

redskap i utførelsen av deres spillestil og har sett etter de strukturelle retningslinjene i

forsvars- og angrepsspillet.

Når jeg anser bruken av 3-5-2 formasjonen som et viktig element opplever jeg det som nyttig

og kontekstuelt å se nærmere på formasjonsutvikling opp gjennom historien, da med et særlig

blikk på hvordan ulike lag har praktisert denne formasjonen til ulike tider. Jeg har også sett

nærmere på ulike måter å organisere laget på i denne formasjonen.

Som en videreføring av dette har jeg analysert alle Juventus sine scoringer for og i mot i løpet

av sesongen 2012/2013og forsøkt å knytte dette opp mot det jeg opplever er de strukturelle

retningslinjene i deres spillestil.

Videre har jeg på bakgrunn av funnene og all informasjonen jeg har tilegnet meg laget en

rollekravsanalyse som peker på kvaliteter og ferdigheter spillerne i de ulike rollene må besitte

både i forsvarsspillet og angrepsspillet.

Avslutningsvis diskuterer jeg hvorfor 3-5-2 formasjonen kan være et redskap eller verktøy i

utøvelsen vår spillestil. Disse refleksjonene blir supplert med betraktninger fra de tidligere

Odd Grenland-spillerne Torjus Hansén og Tommy Svindal Larsen som har god kjennskap til

denne formasjonen.

Bakgrunn og formasjonsutvikling Som mye annet her i livet så går også fotballen gjennom ulike sykluser og hva som er trender

vil variere. Her er det et årsak-virknings forhold som gjør at fotballen hele tiden utvikler seg

og er i stadig endring. Jeg vil gi en historisk oversikt over formasjonsutviklingen og samtidig

vise hvordan 3-5-2 systemet har blitt brukt til ulike tider av ulike lag.

Formasjon betegner spillernes statiske utgangsposisjon på banen(Olsen, 1973), og kan

referere til så vel lagdelsinformasjon som lagets formasjon(Olsen, 1981). En del litteratur


7

opererer likevel med en sifferkombinasjon på fire tall, da enten for å markere at laget spiller

med libero eller for å splitte midtbane- eller frontleddet. Larsen(1992) understreker at

begrepet system ofte har blitt brukt synonymt med formasjon i en del litteratur, og at det er

uheldig og forvirrende. Formasjonen gir en statisk beskrivelse av spillernes utgangsformasjon

på banen, brukes system som en betegnelse på så vel spillernes utgangsposisjon og hvordan

formasjonen anvendes i spillet(Olsen, 1973).

Midt på 1800-tallet ble trolig den første fotballkampen med elleve spillere på hvert lag

spilt(Gray, 1999). Lagenes 1-9 formasjon indikerer at utviklingen siden den gang har vært

omfattende og har medført et langt mer komplekst spill. Formasjonene har vært sentrale i

utviklingen og endringene i disse gir oss et visst innblikk i hvordan forholdet mellom forsvar

og angrepsspillet har vært ulikt vektlagt gjennom årenes forløp.

Moderne fotball kan vi datere til 1863 i forbindelse med stiftelsen av FA (English Football

Association). FA utformet tidlig et sett med regler som fikk felles støtte overalt hvor det ble

spilt fotball. En viktig regel som tidlig hadde stor innflytelse på valg av formasjon er

offsideregelen. Den første forbød ballen i å bli spilt fremover, noe som medførte få pasninger

og mye driblinger (Bangsbo og Peitersen, 2000). I 1868 ble denne regelen endret, det måtte

være minst tre forsvarsspillere mellom fremste angriper og forsvarende lags dødlinje når

ballen ble spilt. Regelendringen medførte et to-back-system som dominerte hele

fotballverdenen i mange år. To-back- systemet, en 2-3-5-formasjon, ble benyttet i store deler

av fotballverdenen frem til offsideregelen på ny ble endret i 1925 (Bangsbo og Peitersen,

2000). 2-3-5- formasjonen var for øvrig en videreutvikling av Skottlands 2-2-6 formasjon,

som regnes som den første formasjonen som varte over tid(Wilson, 2008).

Foranledningen til den nye offsideregelen i 1925 var at forholdet mellom angrep og forsvar

var blitt skjevt. Offsideregelen, og utnyttelsen av denne, ble en sentral del av forsvarsspillet,

noe som medførte mange offsideavblåsninger og etter hvert ”måltørke”. Offside- regelen av

1925 er i grove trekk den samme som benyttes i dagens fotball, det vil si at det nå måtte være

minst to forsvarsspillere mellom den fremste angriperen og forsvarende lags dødlinje for at

det ikke skulle bli blåst for offside (Bangsbo og Peitersen, 2000). Denne regelendringen økte

på kort sikt antall mål med 50 prosent (ibid)og den skulle vise seg å få betydelige

konsekvenser for hvordan spillet skulle komme til å utvikle seg.


8

WM-systemet På bakgrunn av dette, ble det endring fra 2-3-5 til 3-4-3/3-2-2-3 formasjon. Skaperen av dette

”WM-systemet”, var den legendariske Arsenal-manageren Herbert Chapman. Rundt 1930, 5

år etter at WM- systemet så dagens lys, hadde nesten alle britiske lag på ulike nivåer kopiert

Chapmans nyvinning. Først på 1950-tallet, med Ungarns ”superlag” som slo England 6-3 på

Wembley i 1956 og Brasils triumf i verdensmesterskapet i 1958, skulle WM-systemet virkelig

bli utfordret (Bangsbo og Peitersen, 2000). Nyvinningen bestod av igjen å trekke en spiller

bakover i banen, slik at man nå hadde fire spillere i bakre ledd. I VM i 1958 ble på mange

måter karakterisert som et trendbrudd og en milepæl i fotballens evolusjon da Brasil med sin

4-2-4 formasjon beseiret alle som fortsatt spilte etter WM systemet. På slutten av 1950-tallet

spilte et stort antall lag i en 4-2-4 formasjon. Den neste perioden mellom VM-sluttspillene i

1958 og 1962 fikk vi en reduksjon på 25 prosent i antall mål, en indikasjon på at

forsvarsspillet da ble prioritert(Hughes, 1981). En motsats til både Chapmans WM-system og

Brasils 4-2-4 formasjon stod mange italienske lag for både før og etter VM i 1958 med deres

«Catenaggio». Dette var en defensiv taktikk som plasserte en ekstra forsvarsspiller i bakre

ledd som en sweeper, og man trakk også ned vingbackene slik at man opererte i en 5-3-2

formasjon (Wilson, 2008).

England vant til sin hittil eneste VM- tittel på hjemmebane i 1966 med først en 4-3-3

formasjon for så å legge om til 4-4-2. 4-3-3- formasjonen var en videreutvikling av 4-2-4

formasjonen. Ved å trekke ned en spiller i midtbaneleddet fikk man også et numerisk overtall

på midtbanen mot de lagene som på denne tiden spilte en 4-2-4 formasjon. I Norge er det

Rosenborg som i den senere tid har vært en ”rollemodell” for andre norske lag i utførelsen av

4-3-3 formasjon. Også Nederlands «total fotball» som vant mange fotballhjerter på 70- tallet,

og som nostalgikere til stadighet drømmer seg tilbake til, var på papiret en 4-3-3 formasjon.

3-5-2 med sweeper og to markeringsstoppere

Vi må gå helt frem til 1986 før vi igjen finner en verdensmester med tre forsvarsspillere.

Carlos Billardo slet i 1984 med svake resultater som trener for Argentina. Med Diego

Armando Maradona på laget var forventningene skyhøye. På en turné i Europa prøvde

Billardo ut en 3-5-2 formasjon, som ga gode resultater. Formasjonen var defensivt basert på

en sweeper, to markeringsstoppere, to vingbacker og tre sentrale midtbanespillere. I tillegg

fikk Maradona lov til å gå ned i banen for å hente ballen. Argentina vant VM i Mexico med

sin 3-5-1-1 formasjon. Formasjonen spredde seg raskt, og Tyskland vant VM i 1990, Brasil


9

VM 1994 og Tyskland EM i 1996 med varianter av samme 3-5-2 formasjon (Wilson, 2008). I

denne sammenhengen må vi også nevne det suksessfulle danske landslaget ledet av Sepp

Piontek som gjennom 80-tallet tilpasset seg og anvendte 3-5-2 systemet (Bangsbo og

Peitersen, 2000). Dette var et dansk landslag som begeistret fotball-europa og som spilte

underholdene og morsom fotball med Michael Laudrup i spissen. De tapte en dramatisk

semifinale i Euro 84 på straffer mot Spania, kvalifiserte seg til VM i 86 og vant gruppe E i

konkurranse mot Vest Tyskland, Skottland og Uruguay, før det ble bråstopp mot Spania i

første utslagsrunde.

Suksessen med tre forsvarsspillere på 80- og 90-tallet kan sees i sammenheng med den da

rådende spillestilen. Mannsmarkering, spill med to spisser, lite offensivt kantspill og mye

ballbesittelse var datidens dominerende spillestil. Med to markeringsstoppere kunne man

markere motstanderens to spisser, og i tillegg ha en spiller som sikring. I nåtidens lys kan man

si at lagene hadde relativt god tid til omstilling fra tre til fem spillere bak om så var

nødvendig. Ved å benytte tre spillere i stedet for fire kunne man utvide midtbanen med en

ekstra spiller. 3-5-2 sto seg ikke på langt nær like lenge som WM-formasjonen, Brasil vant

riktignok VM så seint som i 2002 med en 3-4-1-2 variant (Wilson, 2008). Edmilson opererte

da som regel som sweeper, og hadde frihet til å gå fremover med ballen. Med Cafu og

Roberto Carlos som vingbacker hadde de offensiv kraft på sidene. Den fremste trioen besto av

Rivaldo, Ronaldinho og Ronaldo – ikke akkurat hvem som helst.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet ble det i en stor grad, taktisk sett, en kamp

mellom en 4-4-2 formasjon og 3-5-2 formasjon (sistnevnte formasjon ble noen ganger

forandret til en 5-3-2 formasjon avhengig av plasseringen til kanspiller/vingback).

Soneorientert forsvarsspill og 4-4-2 ble praktisert lenge før 3-5-2 ble populært. De kanskje

mest spektakulære resultatene oppnådde Bob Houghton som tok Malmö FF til finalen i

Serievinnercupen i 1979 – basert på sonespill og 4-4-2. George Curtis innførte forøvrig 4-4-2

og soneprinsipper i Rosenborg i 1969. I debutsesongen ble det seriegull, året etter ble

trønderne nummer to med 15-5 i målforskjell på 18 kamper! Arrigo Sacchi gjorde med andre

ord ikke noe nytt da han innførte 4-4-2 og soneforsvar i AC Milan. At han preget fotballen på

slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet er derimot riktig. Et sonespill basert på flate

forsvarsfirere, offsidefelle og tydelig og aggressivt press på ballfører. Spillerne var plassert i

forhold til medspillerne istedenfor å markere motspillerne. Lykkes ikke det første presset på

ballfører, har man i teorien alltid en ny spiller i sikring – ikke bare i bakerste ledd. Med


10

spillere som Gullit, Van Basten, Ancelotti, Baresi, Rijkaard og Maldini vant AC Milan både

Serie A og den gjeveste europacupen i 4-4-2 formasjon – med stramt soneorganisert

forsvarsspill og tydelig press på ballfører.

Man gikk nå inn i en tid hvor bruken av tre forsvarsspillere igjen ble lite brukt, men det har

vært unntak. Johan Cruyffs Barcelona praktiserte en 3-5-2 variant i 1994 og vant La liga, men

de tapte mot Fabio Capello og hans AC Milan i finalen i Serievinnercupen (Champions

League) samme år. AC Milan vant også scudettoen med Alberto Zaccheroni som trener og

med systemet i 98/99 sesongen, Roma og Fabio Capello gjorde det samme i 2000/2001 med

3-4-1-2. Mange lot seg og fascinere av inspirere av hvordan Barcelona under Josep

Guardiolas ledelse praktiserte en 3-1-3-3 formasjon.

The Norwegian Style – The computer style

I Norge på 1980-tallet var det 4-4-2 formasjonen som gjorde seg mest gjeldende(Holm et

al.1998). Likevel ble 4-5-1 formasjonen for første gang introdusert i 1982 av daværende U-

landslagstrener Egil Olsen. Denne formasjonen skulle møte mye kritikk. Den ble særlig

kritisert for å være for defensiv. Denne type kritikk historisk sett har også blitt sett når denne

type endringer har blitt gjort. 4-5-1 formasjonen har klare likhetstrekk med 4-3-3

formasjonen i praksis. I VM i 1982 benyttet Brasil en 4-5-1 formasjon, men når Brasil hadde

ballen ble to mann flyttet frem i en 4-3-3 formasjon.

Egil Olsen ble norsk landslagstrener i 1990, og fikk raskt oppsiktsvekkende resultater med sitt

velorganiserte og gjennombruddshissige sonespill. Størst suksess hadde han i 4-5-1, men når

de presset høyt ble denne omgjort til en 4-3-3 formasjon. Det offensive mønsteret mot etablert

forsvar var basert på å slå lange oppspill på kant, den såkalte «Flo-pasningen» (Bangsbo og

Peitersen, 2000). Drillo førte Norge til VM i både 1994 og 1998. Riktignok eksperimenterte

han et par kamper med tre bak i et soneorientert system, men forsøket ble raskt skrinlagt. Det

ble for store rom å dekke i bredden. Det er også verdt å nevne at Nils Arne Eggen testet 3-

back med Rosenborg, men med samme erfaring som Drillo. Også internasjonalt fant man

soneforsvar med tre bak som for vanskelig og risikabelt.

I dagens fotball blir den til tider utskjelte 4-5-1 formasjonen stadig mer vanlig å se både i

norsk og internasjonal fotball. 4-2-3-1 formasjonene som mange lag benytter seg av, blant

annet dagens norske landslag ledet av Per Matias Høgmo, er jo en videreutvikling av denne


11

formasjonen hvor man operer med to «sittende» midtbanespillere i stedet for et anker, og har

tydeligere definerte mellomromsspillere.

2000 – tallet

I EM 2000 spilte Italia med en flat bakre 3-er med Iuliano, Nesta og Cannavaro, relativt lave

vingbacker i Maldini og Zambrotta, Fiore, Albertini og Conte (dagens Juventus trener)

utgjorde den sentrale midbanetrioen med Totti (noe dypere) og Del Piero på topp. Korte

avstander, konsentrering og stor kontringskraft tok dette laget helt til finalen der de på

dramatisk vis (golden goal) tapte mot Frankrike.

Italia var i dette mesterskapet en motvekt med sin måte å spille på, da de aller fleste lag

benyttet en 4-4-2 formasjon, noe som også var trenden i VM 2002. Under EM 2000 så vi

likevel klare tegn på at 4-2-3-1 var i ferd med å etablere seg som en ny trend. Tre (Nederland,

Frankrike og Portugal) av fire lag i semifinalen benyttet denne formasjonen og formasjonen

ble enda oftere benyttet i samme mesterskap åtte år senere. Ved å bruke denne formasjonen

kunne man bruke tre kreative spillere til å bryte ned motstandernes defensive blokk. Disse

spillerne var ofte «fritatt» tunge defensive oppgaver, men sørget for at Frankrike fikk plass til

Djorkaeff, Zidane og Dugarry bak Thierry Henry, Portugal brukte Figo, Ruis Costa og

Conceicão bak Nuno Gomes og Nederland plasserte Zenden, Bergkamp og Overmars bak

Patrick Kluivert (Wilson, 2008).

Den anerkjente fotballskribenten Jonathan Wilson hevder nå at denne formasjonen har

erstattet 4-4-2 som fotballens mest benyttede formasjon (Wilson til «Josimar» – 2013).

Egypt og Hassan Shehata vant tre påfølgende afrikamesterskap i 2006, 2008 og 2010 – med

det som ble regnet som en gammeldags 3-5-2 variant. En viktig forklaring på Egypts suksess i

Afrika er at de aller fleste andre afrikanske lagene spilte relativt lite avanserte 4-4-2

formasjoner (Wilson, 2008). Med 3 stoppere som hadde overtall mot to spisser, var Egypts 3-

4-1-2 formasjon godt egnet til å demme opp mot 4-4-2. I årets Afrikamesterskap spilte de

aller fleste lagene 4-2-3-1, mens Egypt ikke var kvalifisert til å delta.

Vi har også sett bruken av tre forsvarsspillere leve på andre kontinenter helt frem til i dag. I

Sør-Amerika har for eksempel Mexico og Uruguay spilt med tre bak i utvalgte kamper. Ikke

minst ble vi imponert over Chile i VM 2010. Med Marcelo Bielsa som trener praktiserte de en

offensiv og høyt pressende 3-3-1-3. De tre bakerste som stoppere, det neste leddet besto av en

dyp midtbanespiller og to vingbacker. Fremst plasserte Bielsa en playmaker som opererte litt


12

bak en spiss og to vinger. Bielsa har jo tatt med seg dette til Spania og Atletic Bilbao også,

noe Manchester United ikke fant ut av i Europa League i 2012.

Sør-Korea må også nevnes. Under Guus Hiddink tok de seg til semifinalen i VM i 2002 basert

på mye løping i en 3-5-2.

De siste årene har vi igjen sett en oppblomstring av lag som spiller med tre stoppere. Bortimot

halvparten av lagene i Serie A har spilt eller spiller med tre bak inneværende sesong (2013-

2014).

3-5-2 i Italia

For å forstå renessansen av bruken av tre forsvarsspillere i Serie A, er det nødvendig og først

se litt på hvordan majoriteten av lagene der har spilt de siste årene. Italia har aldri hatt et stort

utvalg av typiske kantspillere, i støvellandet handler mye om å spille med flest mulig sentrale

midtbanespillere. I forrige sesong spilte en rekke lag i formasjonen 4-3-1-2/4-1-2-1-2. AC

Milan er kanskje det mest typiske laget i denne diamantformasjonen. Kun backene har som

primæroppgave å skape bredde offensivt. Under Carlo Ancelotti praktiserte Milan også

«juletreformasjonen» 4-3-2-1 – altså med fem sentrale midtbanespillere.

Fotball har for mange trenere handlet mye om ballbesittelse de siste årene, og derfor kampen

om å dominere den sentrale midtbanen. Har man mange og gode alternativer sentralt, øker

sannsynligheten for å finne medspillere som pasningsalternativer. Dermed øker også

muligheten for å klare å holde ballen i laget. Mange ønsker å velge de rette øyeblikkene for

gjennombrudd. En spillestil preget av for mange forsøk på gjennombrudd fører fort til for

mange balltap, som Drillo sier i sin siste bok Spill effektiv fotball: «Siste VM handlet i stor

grad om å unngå overganger imot.»

For å forsvare seg mot de mange smale lagene i Italia må man nødvendigvis dekke mye rom

sentralt. Offensivt er det rom for å angripe bredt imot dem. Et godt eksempel her er Arsenals

møte med AC Milan Champions League 2012. Arsène Wenger er selv en manager som liker å

ha mange spillere sentralt i banen. På San Siro ble dette deres bane. Gang på gang forsøkte de

å spille seg gjennom sentralt, resultatet ble altfor mange balltap i den italienske sentrale

gryten, overganger imot – og tap 4-0. Hjemme på Emirates stilte Arsenal med begge de to

raske vingene Walcott og Gervinho, angrep bredere – og var nær ved å klare det umulige. AC

Milan hadde større problemer med å forsvare seg bredt, men gikk videre på 0-3.


13

Trenden med tre forsvarsspillere i Serie A bærer preg av tydelig innrømmelse til

mannsmarkering. Ofte følger den ene stopperen en spiss når denne møter, og ofte kan man se

at en av stopperne går opp i mellomrom og markerer en trequartista hos motstanderen. Det

store innslaget av lag som spiller med tre stoppere i Italia må altså sees i sammenheng, og

som et mottrekk til det store innslaget av smalt spill og mange sentrale midtbanespillere hos

motstanderen. Lag som Napoli, Udinese og til en viss grad Juventus (mange har hatt høyere

forventninger) har oppnådd svært gode resultater ved å kombinere det å forsvare seg med

mange spillere sentralt, samtidig som man kan angripe bredt. Napoli (før Benitez tok over) i

3-4-2-1, Udinese i 3-5-1-1 – og Juventus i 3-5-2/5-3-2.

Spillestil

«Spillestil er hvordan laget opptrer på banen», sier Egil Olsen. Lars Tjærnås kom med

følgende betraktning i sin spalte i Aftenposten: «spillestilen forteller om hvordan et lag spiller

fotball. System og formasjon er redskaper. Noen få ganger kan det imidlertid være helt

avgjørende redskaper»

Bangsbo og Peitersen omtaler begrepet spillestil på følgende måte: «En spillestil er den

karakteristiske måde et hold anvender et spillesystem på» ( «Det gode hold», 1997)

Hvilken type spillestil som anvendes av et lag vil i følge Bangsbo være avhengig av

spillermateriellets offensive potensial, «all round» basis, fysisk kapasitet, teknisk fundament,

taktisk nivå og psykisk balanse. Videre hevder Bangsbo at valg av spillestil dreier seg om en

vekting av offensivt og defensivt spill. (Bangsbo, 1997)

Jeg mener det er viktig å forankre spillestil i en kulturell kontekst – i Norge er Nils Arne

Eggen og Egil Olsen de som har preget spillestildebatten i størst grad. Vår (Norges)

fotballfilosofi må plasseres i en kulturell kontekst, det samme gjelder den italienske, latinske,

britiske osv. Er fotball estetikk eller rasjonalisme? Skal den være kreativ og underholdene, er

det lønnsomhet eller risikovurderinger som gjelder? Er vi ballbesittende eller mer direkte? Å

diskutere spillestil uten å ta hensyn til konteksten blir vanskelig og etter mitt skjønn lite

konstruktivt.

Spillestil handler altså om hvordan et lag opptrer i angrep og i forsvar. Formasjonen er en del

av lagets spillestil, og en spillestil er noe som er varig og gjenkjennbar – altså hvordan laget


14

opptrer i ulike situasjoner i kamper. Vi kan grovt sett skille mellom spillestil i angrep og

forsvar. Generelt sett kan vi si at spillsituasjoner i forsvar som regel gir færre

handlingsalternativer enn spillsituasjoner i angrep (Ferdighetsutvikling i fotball, 2008). Noen

lag har en fotballfilosofi og en sterk identitet som gjør at de svært sjeldent tilpasser spillestilen

avhengig av motstander, skadesituasjon, baneforhold, mens andre er mer pragmatiske og

endrer spillestil avhengig av overnevnte faktorer for å optimalisere mulighetene for å ta tre

poeng i kampen.

Soneforsvar eller markeringsforsvar

Det eksisterer ulike oppfatninger om hvordan forsvarsspillet skal organiseres. Larsen(2000)

skiller mellom soneforsvar, mannsmarkering og kombinasjonsforsvar i sin beskrivelse av

ulike forsvarstyper. Larsen beskriver de ulike forsvarstypene som gjengitt nedenfor:

«Soneforsvar legger vekt på tett press på ballfører og gode sikringsforhold. Spillerne

forholder seg til hverandre. Markeringsforsvaret legger stor vekt på markering. Spillerne

forholder seg til motstanderne. Kombinasjonsforsvar er en blanding av soneforsvar og

markeringsforsvar» (Larsen, 2000, s. 6-7).

I motsetning til Larsen er det flere som gir uttrykk for at det prinsipielt sett bare eksisterer to

måter å organisere et forsvar på; sone og markering. Ved å kombinere sone- og

markeringsprinsipper vil vi kunne se ulike «forsvarsstiler», men det er de to hovedformene

som ligger til grunn(Olsen et al.1994).

Figur 1: sone og markeringsforsvar

En sammenlikning mellom sone – og markeringsforsvar konkluderer med at soneforsvaret

legger vektlegger press på førsteangriper, sikring og dekking av rom, mens

markeringsforsvaret prioriterer press og markering. Dette betyr for markeringsforsvaret at


15

sikringsoppgavene gjerne overlates til en bestem spiller som i gitte situasjoner har ansvaret for

å sikre de øvrige forsvarsspillerne. Fordi forsvarsoppgavene er helt spesielle for denne

spilleren, omtales hun eller han ofte som fjerdeforsvarer eller sweeper. ( Ferdighetsutvikling i

fotball, s. 177)

I all hovedsak ser vi at den grunnleggende forskjellen mellom de to måtene å organisere et

forsvar på ligger i soneforsvarets medspillerorientering og markeringsforsvarets orientering

mot motspillere. Det vil også være ulike prioriteringer i et sone og markeringsforsvar, noe

figur 2 nedenfor viser.

Soneforsvar Markeringsforsvar

1. Press

2. Sikring

3. Dekke rom

4. Markering

1. Markering

2. Press

3. Dekke rom

4. Sikring

Figur 2: ulike prioriteringer i sone- og markeringsforsvar

Olsen(1994) mener at soneforsvarets fordeler ligger i en ryddig arbeidsfordeling og at det er

lettere å skjule individuelle svakheter fordi sikringsforholdene er bedre enn i

markeringsforsvaret. Gode sikringsforhold gjør det lettere å «reparere» feil av førsteforsvarer.

I forhold til presshøyde er fleksibiliteten stor. Han nevner også en psykologisk fordel ved å

være mindre avhengig av motstanderens løp og aktivitet. Dette skaper større grad av

forutsigbarhet i eget forsvarsspill enn hva tilfellet er i et markeringsforsvar, og gir

treningsmessige fordeler ved at man kan fokusere på elementer som man vet vil prege

forsvarsspillet også i kampsituasjon.

Pensgård (2001) påpeker betydningen av klare retningslinjer for hvordan et fotballag skal

opptre i konkurransesituasjoner for å klare å holde rett fokus i stressede situasjoner.

Medspillerorientert soneforsvar vil man med større grad av uavhengighet til motstander kunne

ha fokus på egne arbeidsoppgaver. I et markeringsforsvar vil en spillers handlinger i mye

større grad påvirkes av motstander, og dermed vil prinsippene for hvordan du skal opptre

kunne variere fra kamp til kamp (Larsen, 2000).

I norsk fotball er soneforsvaret svært dominerende i forhold til markeringsforsvaret. Egil

Olsen hevdet i forbindelse med sin tankesmia høsten 2009, at mange tippeligalag hadde større

innrømmelser til markering, spesielt i midtbaneleddet enn på 90 tallet. Han nevnte også en


16

tendens om at det var mye dårlig førsteforsvarsarbeid i norsk tippeliga. Han uttrykte misnøye

og mente fortsatt det finnes få argumenter for å gjøre nettopp dette.

Ulike måter å organisere forsvarsleddet i 3-5-2 på

Jeg vil kort gå igjennom ulike måter å organisere seg på i denne formasjonen uten å diskutere

fordeler og ulemper. Denne diskusjonen vil jeg komme nærmere inn på når jeg presenterer

retningslinjene i Juventus’ spillestil og hvorfor jeg eventuelt vil bruke dette i eget lag. Jeg vil

bruke boken «Soccer strategies – defensive and attacking tactisk» av Robyn Jones og Tom

Tranter som utgangspunkt i denne presentasjonen.

Det ortodokse mannsmarkering systemet:

I dette systemet så er det to markeringsstoppere som opererer foran en sweeper.

Markeringsspillerne vil da ta ut motstanders (to) angripere gjennom hele kampen. Det betyr at

en markeringsstopper har ansvaret for en spiss og den andre for motstanderens andre spiss.

Uavhengig av bevegelsene skal spissen fotfølges. Markeringsstopperens bidrag i denne

kampen er at hans spiss ikke scorer.

Den tredje forsvarsspilleren, sweeperen eller «libero» er oftest fritatt markeringsansvar og

opererer som en sikringsspiller bak markeringsstopperne. I motsetning til

markeringsstopperne, som stort sett bare bidrar defensivt, vil sweeperen eller liberoen ha

frihet til å bidra offensivt og.


17

Sonebasert mannsmarkering system.

Dette systemet baserer seg på mange av de samme prinsippene som ble presenter over, en

markeringsstopper har ansvaret for en angriper. Forskjellen ligger hovedsakelig i at

markeringsspillerne ikke følger «sin» spiller overalt på banen, men opererer som høyre og

venstre markeringsstopper. Det vil si at hvis en motstander beveger over på motsatt side så

bytter man spiller å markere i stedet for å følge han.

Sweeperens rolle i begge disse systemene vil primært handle om å være en sikringsspiller og

for å sørge for og ha bakromskontroll. Sweeperen vil stort sett alltid vil ha spillet foran seg og

være en «fri-spiller», dette gjør at han har god oversikt og kan justere presshøyde og andre

taktiske grep underveis. På mange måter er han sjefen på banen, særlig når det kommer til den

defensive delen av spillet.

Sonebasert tre-manns forsvar

Sonebasert tre-manns forsvar benytter seg av de samme prinsippene som i en firebacks-linje. I

motsetning til det ortodokse mannsmarkeringsforsvaret og sonebaserte

mannsmarkeringssystemet, så er ingen fritatt markeringsansvar. Alle markerer i sin sone og

http://www.google.no/url?sa=i&rct=j&q=&esrc=s&source=images&cd=&cad=rja&docid=rVPyLv9e12Z2RM&tbnid=Vn_E537ZzKYh5M:&ved=0CAUQjRw&url=http://no.wikipedia.org/wiki/Formasjon_(fotball)&ei=mcLJUoLtBoaoywPh_IDwBw&bvm=bv.58187178,d.bGQ&psig=AFQjCNGBNl8QFmrO0z_dMff-i9FIOkI_Xw&ust=1389036491500359


18

hvis en motspiller gjør en diagonal bevegelse blir han «sendt videre» til forsvarspilleren i den

sonen han entrer. Her blir altså prioriteringen press, sikring, dekke rom. I dette systemet vil

man da også være mer medspillerorientert og forholde seg til førsteforsvarer som er i press,

enn motspillerorientert.

Ulike måter å organisere midtbaneleddet på

Interessante spørsmål når man praktiserer er form for 3-5-2 er hvordan man organiserer den

sentrale midtbanetrioen og hvor høyt man plasserer de to vingbackene. Jeg ønsker ikke å

problematisere og diskuterer fordeler og ulemper her, mer bare å presentere noen av de mest

vanlige måtene å gjøre det på.

Noen velger å bruke et anker på midten med offensive indreløpere og relativt høye

vingbacker. Ankeret vil da falle ned i forsvarsleddet hvis en av de tre bak blir dratt ut mot

sidekorridor. Offensivt vil han ofte søke dypt for å hente ball og sette i gang angrepene,

samtidig som indreløperne da vil ha mer offensiv frihet.

Her ser vi et eksempel på hvordan Italia framstod i EM 2012. Her ligger i utgangspunktet

vingbackene på høyde med ankeret, og indreløpere og de to spissene er de som skal stå for de

fleste offensive bidragene.

http://www.google.no/url?sa=i&rct=j&q=&esrc=s&source=images&cd=&cad=rja&docid=ZuyDRckRgWWs3M&tbnid=90wEmvxxgQmPrM:&ved=0CAUQjRw&url=http://bleacherreport.com/articles/1683845-confederations-cup-why-italy-must-play-3-5-2-against-spain&ei=X8jJUtycIuWwywOQvYHgBw&bvm=bv.58187178,d.bGQ&psig=AFQjCNGBNl8QFmrO0z_dMff-i9FIOkI_Xw&ust=1389036491500359


19

Det går også an å spille med to sittende midtbanespillere og en trequartista som opererer

mellom midtbaneleddet og frontleddet.

Selv om en formasjon gir en statisk beskrivelse og viser til spillernes utgangsposisjon i

motsetning til å snakke om et system som viser hvordan formasjonen brukes i spillet, mener

jeg likevel forskjellene jeg beskriver her er av en slik art at det da også vil ha stor betydning

for systemet og strukturen. Nyanseforskjeller vil hele tiden opptre i løpet av kampen, hvor

høyt plasserer man trequartistaen, hvor høyt i banen er utgangsposisjonen til vingbackene og

hvordan er rollefordeling mellom de to spissene? Dette er spennende og viktige nyanser som

er med på å definere et lags struktur både offensivt og defensivt.

Jeg vil i det neste nå konsentrere meg om Juventus og deres spillestil, altså hvordan Juventus

opptrer både i forsvar og angrep.

Metode: Metode kan defineres på flere måter. På den ene siden kan metode beskrive læren om hvordan

en kan samle inn informasjon:

”Metode er snevert definert som den håndverksmessige siden av vitenskaplig virksomhet,

eller mer presist læren om de verktøy som kan benyttes for å innsamle informasjon”

(Halvorsen, 1993)

På den annen side kan også metoden være selve formålet med arbeidet, og noe vi bevisst

bruker for å få ny kunnskap og svar på de spørsmål vi har stilt oss.


20

”En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme fram til ny

kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av

metoder”

(Halvorsen, 1993)

Sagt med andre ord så er det altså fornuftig å benytte seg av den metoden som passer best for

den aktuelle problemstilling.

Analyse av alle scoringer for – og i mot Juventus sesongen 2012/2013 I denne oppgaven benytter jeg meg både av en kvantitativ - og en kvalitativ metode, begge

gjennom bruk av kampanalyse.

Om kampanalyse: I Norge kom kampanalysen for alvor på kartet gjennom Egil Olsen. I boka «Effektiv Fotball»,

1994 (Larsen, Olsen og Semb) er temaet viet et eget kapittel. Boka poengterer for øvrig at en

god analyse krever både kvalitative og kvantitative data. Tall alene er ikke nok. Målet er å få

mer kunnskap om hvordan laget kan fremstå best mulig ut i fra fotballens ide om å score flere

mål enn motstanderen.

Som trener har jeg selv opplevd hvor nyttig dette verktøyet kan være, både for trenerteamet,

men også for laget, lagdeler og enkeltspilleren. I min hverdag som er norsk 2. divisjon tror jeg

dette er et område som mange lag, inkludert mitt eget, har mye å gå på. Hvis vi benytter dette

systematisk inn mot spillergruppa og velger ut fokusområder mener jeg det vil være til stor

hjelp, kanskje særlig når det handler om å etablere en spillestil med overordnede prinsipper

for så å bryte ned disse og se på virkemidler i de ulike fasene i spillet.

Kvantitativ metode: Det som kjennetegner den kvantitative metoden er at det er en systematisert og strukturert

tilnærming som tar sikte på å formidle forklaringer (Dalland, 2012). I denne oppgaven har jeg

valgt å bruke et analyseskjema (se vedlegg 1) som verktøy for å systematisere og kategorisere

alle målene for og i mot Juventus. På den måten får jeg et godt og helhetlig bilde som gjør det

lettere for meg å se styrker, muligheter og svakheter i deres spillestil gjennom en strukturert

observasjon.

Det som gjør dette verktøyet noe sårbart er at noen kanskje vil vurdere enkelte angrep for eller

i mot Juventus som noe annet enn det jeg har gjort. Hvor går for eksempel grensen mellom et


21

gjenvinningsangrep og det vi definerer som etablert angrep? Når går et angrep fra å være en

overgang til å være spill mot etablert? Når er Juventus i posisjonell ubalanse? Det vil være

flere slike nyanseforskjeller andre vil kunne tolke annerledes, likevel mener jeg at

analyseoversikten gir et helhetlig og godt bilde som har gjort det lettere å finne de strukturelle

retningslinjene i laget.

Kvalitativ metode:

Ved bruk av en kvalitativ metode søker man å finne dybdekunnskap kontra bredde. Kvalitativ

metode har som hensikt å fange opp mening og opplevelse som ikke lar seg tallfeste eller

måle. Den kvalitative tilnærmingen går i dybden og har som formål å få fram sammenheng og

helhet. Den tar sikte på å formidle forståelse. (Dalland, 2012)

I denne oppgaven har jeg sett et utall av Juventus sine kamper både i sesongen 2012/2013,

men også inneværende år. Jeg har vært opptatt av å se dem mot ulike lag og i kamper av ulik

betydning eller der man kan forvente en annen inngang til kampen. Jeg har også sett alle

kampene deres i Champions League både i årets sesong, men også i sesongen 2012/2013.

På bakgrunn av dette mener jeg at jeg har gode forutsetninger for å forholde meg til funnene i

den kvantitative metoden. Disse funnene blir behandlet og sett i sammenheng med det jeg har

«sett» av Juventus. Stort sett har dataen forsterket det inntrykket jeg har dannet meg, men i

enkelte tilfeller har det både justert og endret min oppfatning. Jeg opplever selv at bruken av

disse to metodene har gitt meg økt forståelse og innsyn i Juventus måte å spille på.

En åpenbar svakhet ved denne metoden er at andre muligens vil «se» kampene annerledes enn

meg og heller velge å vektlegge andre elementer eller finne andre karakteristika i Juventus

spillestil som jeg ikke har sett eller nødvendigvis er enig i.

Vi snakker også om uformelle/ustrukturerte intervjuer som samtaleintervju og dybdeintervju,

gjerne i tilknytning til observasjon. Dybdeintervjuet («det kvalitative intervju») benytter vi når

vi er ute etter en dypere forståelse av folks atferd, motiver og personlighet – og innebærer en

konversasjon der intervjuer oppmuntrer undersøkelsesobjektet til å formulere i egne ord

erfaringer, følelser og holdninger som er relevante for problemstillinga (Dalland, 2012).

En slik form ønsket jeg å benytte i min fotball-prat med Tommy Svindal Larsen og Torjus

Hansén. Jeg hadde lagd et oppsett med problemstillinger og spørsmål jeg ønsket å komme


22

innom i løpet av samtalen, men denne ble ikke fulgt slavisk, da jeg får mer opptatt av å få en

god flyt og en «levende» samtale.

Juventus’ spillestil

Juventus i forsvar

«Dette laget har kommet på syvende plass to ganger nå. Jeg har ikke kommet her for dette. Vi

kan ikke lenger være så elendige.»

Ordene tilhører Juventus trener Antonio Conte som var nokså tydelig i sitt første møte med

spillergruppa etter at han tok over. Resultatene har ikke latt vente på seg med to strake

seriegull og skrivende stund leder de Serie A med 8 poeng på Roma etter 18 serierunder.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med Juventus under Contes ledelse er at de nesten ikke

slipper inn mål. Sesongen 2011/2012 tapte de sågar ikke en kamp, men hadde til gjengjeld 15

uavgjorte kamper. Under ser vi resultatene i den påfølgende sesongen og inneværende sesong.

Lag kamper vunnet uavgjort tap + mål -mål +/- poeng

Juventus 2011/12

38 23 15 0 68 20 +48 84

Juventus 2012/13

38 27 7 4 69 21 +48 88

Juventus 2013/14

18 16 1 1 42 11 +31 49

Tallene over viser at Juventus slipper inn 0,55 mål i snitt per kamp. Hvis vi gjør samme

utregning for serievinner i de tre andre av de fire store ligaene i verden, og starter med

Premier League (Arsenal leder serien i skrivende stund etter 20 spilte kamper) ser vi at de

slipper inn 0, 94 mål i snitt. De samme tallene fra Primera Division viser at serievinnerne de

tre siste sesongen slipper inn 0,89 mål i snitt. Juventus slipper altså inn vesentlig færre mål

enn serievinnerne i disse to ligaene. Nærmest kommer vinnerne av Bundesliga de tre siste

årene med 0,6 innslupne mål i snitt.

Hvis vi ser nærmere på hvordan vi Juventus slipper inn mål og bryter opp dette kan vi

presentere følgende tall for alle turneringer 2012/2013:

- Totalt slipper Juventus inn 36 mål, dette inkluderer Serie A, den nasjonale cupen og

Champions League.


23

- 13 av målene (36 %) kommer når Juventus spiller etablert forsvar, og 12 av målene

kommer når Juventus opptrer i lavt press.

- Kun ett – 1 – mål kommer etter at Juventus har presset høyt.

- 12 mål (33,33 %) kommer etter en overgang i mot.

- 11 mål (30, 5 %) kommer på dødball og av disse er 5 på straffe, 3 etter corner, 2 etter

korridor frispark og 1 mål etter direkte skudd fra frispark.

Hvis vi ser bort ifra målene som kommer etter dødballsituasjoner, kan vi se nærmere på

hvordan målene i spill kommer.

- 13 mål kommer når Juventus spiller etablert forsvar. Av disser scores åtte mål fra

mellomrommet (skudd), 3 mål kommer etter vellykket gjennombrudd i bakrom og 3

mål etter innlegg.

- 12 mål kommer etter overgang i mot. Av disse kommer 8 mål etter vellykket

gjennombrudd i bakrom, 3 mål kommer fra skudd i mellomrommet og 1 mål kommer

etter innlegg.

Kommentarer til funnene:

Nå er det jo for så vidt et funn i seg selv at Juventus slipper inn lite mål. Hvorfor kommer jeg

tilbake til når jeg viser bilder og forklarer hvordan Juventus opptrer i forsvar. At så mange

som 11 mål kommer etter gjennombrudd i bakrom, 8 av disse etter en overgang i mot, viser at

Juventus sliter noe med tempo i den bakre 3’eren. Det betyr at de svært sjeldent er i numerisk

ubalanse, men at de rett og slett ikke har bakromskontroll og blir løpt fra. Et vellykket

gjennombrudd i bakrom med påfølgende scoring kan også være et resultat av at man har gjort

en for dårlig jobb som førsteforsvarer og har blitt passert i en mot en-situasjoner. Som nevnt

slet den bakre 3’eren med tempo og det blir avdekket ved flere av scoringene.

11 mål kommer etter skudd fra mellomrommet. Her er det en kombinasjon av at

førsteforsvarer ikke støter godt nok i ballfører og at noen av skuddene rett og slett er

fantastiske prestasjoner. Generelt vil jeg si at Juventus er flinke til å ha kontroll på dette

rommet, noe jeg kommer tilbake til litt senere i oppgaven.

Kun 4 mål kommer etter innlegg, noe som viser hvilken styrke de har til å forsvare eget mål i

farlige soner. Dette henger sammen med hvordan de er organisert og hvilke retningslinjer som

gjelder i forsvarsspillet, også dette noe jeg vil komme nærmere inn på.


24

10 mål kommer etter dødball, noe som utgjør 27 %. Det er lite som er oppsiktsvekkende med

dette da «Toppfotballsenteret» operer med litt over 25% fra Champions League i 2012/2013.

Det jeg finner mest interessant er at Juventus slipper inn få mål og svært sjeldent er i numerisk

ubalanse, noe som igjen indikerer at de ofte har gode forutsetninger for å løse krisesituasjoner.

Samtid er det for meg tydelig at Juventus har manglet litt fart i bakre ledd noe som har gjort

de mer sårbare på kontringer i mot enn balanseforholdene egentlig skulle tilsi.

Når jeg videre snakker om ulike rom i min presentasjon av Juventus i angrep og forsvar, vil

jeg forholde meg til den skjematiske fremstillingen av rom i forhold til angrepsretningen og

forsvarsspillernes posisjoner som vi finner i «Ferdighetsutvikling i fotball» av Bergo,

Johansen, Larsen og Morisbak (2008).

Figur 3: rom i forhold til angrepsretningen

«Catenaccio»

«Catenaccio», som på 60- tallet ble praktisert av begge Milan-lagene, ble slags italiensk skole

for hvordan man kunne spille forsvar. Dette var en reaksjon på dominansen til Real Madrid og

Benfica i Europa, og det første de italienske storlagene gjorde var å posisjonere en spiller bak

4-backs linjen som en sikringsspiller. Catenaccio betyr «bolt» eller «lås» på italiensk og


25

fungerte også som det i praksis. Både Inter og AC Milan spilte i en 1-4-3-2 formasjon, hvor

de fire spillerne bak praktiserte et blandingsforsvar mellom sone og markering (Wilson, 2008)

Det italienske laget som kom helt til finalen i EM 2000 hadde adaptert en moderne

catenaccio-stil med en flat 3-backs linje som trakk seg helt tilbake til egen 16 meter og fikk

støtte av to lave vingbacker. Korte avstander mellom lagdelene og spillere gjorde Italia

vanskelig å bryte ned samtidig som det ga dem mange gunstige kontringer. («Coaching the

european 3-5-2», 2005)

Et av arbeidsjernene på midtbanen til Italia i dette mesterskapet var nåværende Juventus

trener Antonio Conte. At han har blitt inspirert og påvirket av denne måten å organisere

forsvarsspillet på er det liten tvil om, og etter og ha testet ut ulike formasjoner i starten av

Juventus-karrieren brukte han 3-5-2 som en måte å stoppe motstander i 3-5-2 på. Etterhvert i

sesongen 2011/2012 utviklet dette seg til å bli den formasjonen Juventus falt ned på, og som

de i dag mer eller mindre har rendyrket.

Presshøyde

Forsvarsspillet består hos de fleste lag av en del klare og faste prinsipper som er stabile fra

kamp til kamp. Velger du først å spille sone så vil prinsippene, strukturen, retningslinjene og

prioriteringene forbli de samme, uansett kamp og motstander. Presshøyden derimot er en

mindre stabil faktor i et soneforsvar. Avgjørelsen om å spille lavt til høyt press blir først og

fremst tatt på bakgrunn av en vurdering av motstanderlagets kvaliteter og eget lags styrke.

Andre forhold kan være baneforhold, klimatiske forhold og stillingen i kampen. Presshøyden

til ett lag er altså fleksibel, også innenfor en og samme kamp (Bangsbo og Peitersen, 2000).

Som en del av ett godt forsvarsspill ser jeg på det som en nødvendighet å se konsekvensene

lavt og høyt press vil medføre for ett fotballag i kampsituasjon. Med presshøyde menes hvor

på banen et lag velger å sette inn kreftene på å vinne ballen tilbake(Olsen, 1985). I hovedsak

skiller vi mellom høyt og lavt press. Dette er likevel bare ytterpunktene på kontinuum, og

mange lag befinner seg et sted midt i mellom.

Lavt press Høyt press

Olsen(1994) mener det er vanskelig å si noe om, om det er bedre å spille lavt enn høyt. Han

understreker at begge er forbundet med både fordeler og ulemper, noe som har medført at

mange lag ofte velger å sette inn presset et sted mellom høyt og lavt. De beste lagene i verden


26

spiller mer eller mindre lavt, men få lag befinner seg helt ytterst på kontinuumet mot lavt

press. Det er få lag som har høyt press som en permanent del av sin spillestil.

Juventus i lavt press

Her er en vanlig brukt oppstilling fra sesongen 2012/2013. I etablert forsvar ligger Juventus

ofte lavt og etablerer en form for 5-backs linje med to lave vingbacker. Foran ligger en

midtbanetrio med Pirlo i dypet og to indreløpere foran seg, og helt på topp har vi to spisser.

Retningslinjene er klare og Juventus ønsker å skape overtallssituasjoner defensivt, da ofte i

området rundt vingback eller ytterste midtback. Her får vi ofte 3 mot 2 eller 4 mot 3

situasjoner fordel Juventus. Juventus opererer med en flat bakre 3’er (5’er) og benytter

soneprinsipper i forsvarsspillet sitt, men tenderer til markering i lavt press med midtstopper

når motstander legger en spiller i rom 2. Begge spissene ligger på egen halvdel og tar ut

motstanders sentrale midtbanespiller eller midtstoppere.


27

Her har vi et godt bilde på Juventus i lavt press. Samtlige spillere fra eget lag på egen halvdel.

Her har det akkurat vært en spillvending fra venstre mot høyre som Juventus’ høyre vingback

leser. Han går da i press på motstanderlagets venstreback og tvinger han til å spille inn i

banen. I dette tilfellet ligger det ingen motstander utvendig og høyre midtback har kontroll på

motstander i rom 2 og har sikring hos midtback. Ideelt sett rekker høre indreløper å

sideforskyve nok til å hindre den pasningen, men høyre midtback (Barzagli i dette tilfellet) vet

at han har ansvar for å støte dersom pasningen kommer fram. I disse tilfellene tenderer

Juventus til markering da Barzagli følger motstanders bevegelse til han ser han ikke får

ballen.


28

Over har vi en lignende situasjon hvor motstanders venstreback kommer fram i banen. I dette

tilfellet velger ikke Juventus høyre vingback å gå i press da han må forholde seg til

kantspilleren. I disse situasjonene er det indreløper som har ansvar for å gå i press på back,

høyre vingback tar ut venstre kant og høyre midtback tar ut spiss. Vi ser også at sikringsspiller

er på plass i den sentrale midtbacken. Dette er klare mønstre som vi ser går igjen og både

vingback, indreløper og de ytterste midtbackene er flinke til å identifisere hva slags situasjon

som oppstår og handler deretter. Det er også tydelig at det er fra disse områdene Juventus

ønsker at motstander starter angrepene sine. Den sentrale midtbanetrioen ligger alltid tett og

søker å hindre at det blir spilt inn bak- og gjennom dem. Når vending skjer eller back eller

stopper blir frispilt ledes alltid spillet mot rom 1 og 2. På denne måten har Juventus god

balanse både posisjonelt og numerisk.

Her har vi et oversiktsbilde som gir oss et godt innblikk i avstander mellom lagdelene og

romforhold. Den sentrale midtbacken (Bonucci) er den som styrer linja og den som oftest har

et sikringsansvar. Det betyr at både høyre og venstre midtback samt høyre og venstre

vingback kan spille motstander offside når de ser hele linja. I tilfellet vet alle i bakre ledd at

motstander vil være offside når han passerer midtbacken (Bonucci). Ellers ser vi at det er

korte avstander mellom lagdelene og at begge spissene tar betydelig defensivt ansvar, noe

som gjør det vanskelig for motstanders sentrale midtbane og involvere seg i framrom 1 og

mellomrom. Konsekvensen blir ofte at sentral midtbanespiller hos motstander faller ned og tar

over oppspillsansvar fra midtstopper, noe som fører til dårligere betingelser i

gjenvinningsfasen.


29

Over ser vi igjen hvordan midtback Bonucci spiller motstander offside. Han vet at han alltid

er den bakerste spilleren, og på den måten har han full kontroll på situasjonen.

Juventus ved innlegg i mot

Juventus ønsker så ofte som mulig å beholde de tre midtbackene sentralt i egen boks ved

innlegg i mot. I så måte har de ofte gunstige betingelser for å være i overtall ved innlegg,

samtidig som de presumptivt beste hodespillerne er posisjonert slik at de får tatt unna innlegg

som kommer i farlig sone. Som vi ser av dette bildet så har Juventus et 4 mot 2 overtall i egen

boks. Venstre midtback og høyre vingback er sonespillere, mens den sentrale midtbacken og


30

høyre midtback markerer. Ved innleggs-situasjoner markerer Juventus i sone. Dette er noe

Juventus behersker ekstremt godt. Av 21 innslupne seriemål i 2012/2013 sesongen kom kun 4

mål etter innlegg.

Over har vi en litt annen situasjon hvor venstre midtback er ute av posisjon. Likevel er klima i

egen boks gunstig da Juventus har et klart overtall. I dette tilfellet har motsatt vingback

kommet inn og har kontroll på motstander på bakre stolpe, høyre midtback er fri og kan gå på

ball, mens sentral midtback har kontroll i forkant av fremre stolpe. I tillegg er både sentral

midtbane og indreløper i god posisjon slik at de ville hatt gode forutsetninger for å ta ut løp

fra motstanders midtbanespillere.

Oppsummering av Juventus i lavt press:

- De spiller soneforsvar, men tenderer til markering i lavt press, da med høyre og

venstre midtback som markerer ut motstander i rom 2 og mellomrom (ønsker primært

at sentral midt tar ut dette rommet).

- De etablerer en bakre 5’er med lave vingbacker med tre sentrale midtbanespillere

foran seg organisert med et anker, to indreløpere og to spisser som legger seg 10-15

meter inn på egen halvdel.

- De ønsker ikke å bli spilt gjennom sentral, men dersom rettvendt motstander i

framrom eller rom i midtbaneleddet er det prinsippene press og sikring som gjelder.


31

- Indreløpere viser seg som oftest i back og leder spillet mot rom 1 og 2. Vingback og

ytre midtbacker er da tett i henholdsvis kant og spiss og er klare til å støte for

ballerobring her. Sentral midtback vil da ha et sikringsansvar.

- Dersom vingback går i press på motstanders back ledes spillet innover mot indreløper

og ytre og sentral midtback. Dette skjer oftere når Juventus presser høyt, noe jeg

kommer tilbake til senere.

- Juventus prioriterer altså sterkt å ha kontroll på bakrom og mellomrom og oppnår

mange brudd i rom 2.

- Juventus har «alltid» mye folk i egen boks og konsentrer veldig sentralt. Det betyr

korte avstander og gode sikringsforhold noe som er gunstig dersom førsteforsvarer blir

passert.

- Juventus har god kontroll i egen boks og har ofte de tre midtbackene på plass slik at de

tar ut første sone, midtsone og bakre sone. Er en av disse dratt ut så faller vingback inn

og overtar bakre sone.

- Juventus tar lite eller tilnærmet ingen hensyn til motstander når de spiller etablert

forsvar med lavt press. Soneforsvarets medspillerorientering, noe som gjør det

uavhengig av motstander ble jo trukket fram som en av soneforsvarets fordeler av Egil

Olsen.

Utfordringer i det lave presset:

- Det er muligheter for å slå mange innlegg fra dypt i banen. Da bør du ha spillere som

håndterer dette.

- De tre sentrale midtbane spillerne må ha stor løpskraft og må ofte vise seg bredt på

motstanders back. Dersom motstander klarer å vende spillet kan de lage et overtall

utenfor motsatt indreløper og sette opp kombinasjoner rundt ytre og sentrale midtback.

- Det kan være krevende for indreløper og vingback å identifisere situasjoner og vurdere

hvem som skal gå i press når. Og dersom vingback går i press og har kantspiller

utvendig så må ytre midtback sideforskyve og operere som back. Dette er en vanskelig

øvelse.

- Bruddene kommer ofte lavt i banen noe som gjør at det er langt fram til mål. Dette

krever rask omstilling og løpskraft, særlig fra indreløpere og vingbacker (dette

kommer jeg nærmere tilbake til når jeg skal ta for meg overgangsspillet til Juventus).


32

Juventus i høyt press:

De gangene Juventus går høyt endrer retningslinjene seg noe. Der hvor spissene tidligere lå

sentralt og lavt i banen og tok ut et anker eller motstanders sentrale midtbanespillere, presser

de nå tøft i hver sin stopper. Vingback leser dette og går i press på back og leder spillet inn i

banen mot indreløper og sentral midtbanespiller. Når vingback går i press sideforskyver ytre

midtback og operer som en back. De to andre midtstopperne sideforskyver og, og motsatt

vingback faller inn og ned.

Her ser vi hvordan den ene spissen setter inn et sidepress på motstanders venstre midtstopper.

Høyre vingback er tett oppi venstre back og høyre indreløper skjærer av pasnings langs

bakken samtidig som han kan støte i spiller i framrom 1.


33

Her ser vi neste sekvens hvor sentral midtbanespiller (Pirlo) ligger i rommet foran den

sentrale midtbacken (Bonucci) som markerer ut motstanders spiss. Høyre midtback (Barzagli)

har sideforskøvet og opererer som en vanlig back, mens motsatt vingback har falt ned og inn

og tar ut motstanders kantspiller. I dette tilfellet fungerer venstre midtback som en

sikringsspiller. Som vi også ser av bildet får Juventus betalt for sitt høye press når Pirlo

kontrollert nikker ballen ned til Barzagli og Juventus kan gå i angrep.

Her ser vi et nytt eksempel på Juventus i (relativt) høyt press. Venstre vingback presser

motstanders høyreback, venstre midtback har sideforskjøvet og operer som venstreback og


34

den sentrale midtbacken er her på vei opp i motstanders sentrale midtbanespiller. Ideelt sett

burde Juventus sentrale midtbanespiller (Pirlo) sideforskøvet mer, slik at midtback ikke hadde

trengt å støte oppi. I dette tilfellet blir Juventus mer mannsorienterte enn det jeg liker, noe

som gjør de sårbare hvis man er litt på etterskudd. Høyre midtback og høyre vingback trekker

inn i banen og fungerer som sikringsspillere, og sånn sett bør Juventus likevel ha god kontroll.

Her ser vi neste sekvens hvor oppspillet har gått til den sentrale midtbanespilleren som igjen

slipper på en berøring til høyre kant (Robben). Juventus venstre midtback (som nå oprerer

som venstre back) leser situasjonen og setter inn en vellykket takling og Juventus erobrer

igjen ballen.


35

Over har vi en ny situasjon hvor venstre indreløper har vært i press på motstanders høyreback.

Den ene spissen ligger på høyre stopper og den andre spissen har da falt ned og tar ut sentral

midtbane hos motstander. Høyreback frispiller venstre midtstopper, noe Juventus’ høyre

indreløper leser, går når ballen går og opprettholder det høye presset. Dersom indreløper ikke

hadde gått ville ikke spissen klart å forflytte seg fort nok og motstander ville ha spilt av det

høye presset.

I stedet ender det med en dårlig klarering (som vi ser over) og en duell hvor Juventus vinner

en 2. ball høyt i banen og kan starte et nytt angrep derfra.

Oppsummering av Juventus i høyt press:

- Som oftest opptrer Juventus i lavt press, men de evner å slå om og presse høyt på

«gode signaler», som hele laget oppfatter. Det være seg en forsvarsspiller med ball

som har nesa mot eget mål, en tversoverpasning som tar lang tid, et dårlig førstetouch

eller en dårlig klarering.

- Juventus to spisser har ansvaret for å presse motstanders midtstopper (avhenger litt av

motspillet og hvor mange spillere motstander har sentralt), men så fort midtstopper

spiller ut til back, faller spissen som ligger på motsatt stopper ned og tar ut en sentral

midtbanespiller. Er ikke dette nødvendig og Juventus har overtall sentralt så

opprettholder spissene presset på begge stoppere.

- Som oftest er det indreløper som setter inn presset på motstanders back og da ledes

spillet utover mot rom 1 og rom 2, akkurat som når de er i lavt press.


36

- Ved vending av spill mot motsatt back leser motsatt vingback dette og setter inn et tøft

press og leder innover mot sentral midtbane og ytre midtback, som da tar ut disse

rommene.

- I høyt press tenderer Juventus mer til markering enn de gjør i et lavt press.

Soneprinsippene må vike i tilfeller og da er det press på ballfører, markering og

sikring som gjelder. På denne måten blir ikke belastningen på de tre sentrale

midtbanespillerne så stor som den ville ha blitt hvis de skulle ha forsøkt å dekke rom i

stedet for å ta ut spiller i sin sone.

Utfordringer i det høye presset:

- For å lykkes i det høye presset er Juventus avhengig av å ha en felles forståelse av hva

«gode signaler» er. Dersom man agerer ulikt eller ikke er samtidige her så vil det være

lett for motstander å spille seg ut av dette presset og skape overtall et annet sted på

banen.

- Dersom laget leser pressituasjonen ulikt, vil man få en konflikt over hvilke rom man

skal prioritere. Et tenkt scenario kan være at spissene mener at det er muligheter for å

gå, midtbaneleddet blir med, mens det bakre leddet tviler og vil heller ha

bakromskontroll enn å stå etter. Da oppstår det strekk i laget og motstander vil kunne

utnytte rommet mellom bakre ledd og midtre ledd. Alternativt kan spissene gå når

midtbanen ikke er klar, noe som medfører at motstander vil kunne utnytte framrom 1

eller rom i midtbaneleddet.

- Ulike oppfatninger av om det er gunstig å sette inn et høyt press kan altså føre til ulike

prioritereringer når det gjelder hvilke rom som oppleves som mest farlige. Da vil man

få strekk i laget og lettere bli utspilt.

- I høyt press etterlater man seg (som oftest, hvis ikke laget har stor strekk og gir bort

mellomrom) mye bakrom. Dersom presset ikke er godt nok og mislykkes er man

sårbare for å få gjennombrudd mot seg i bakrom.

- Når Juventus tenderer mer til markering enn rene soneprinsipper som press, sikring og

dekke rom, betyr det at det stilles store krav til førsteforsvarerferdighetene. Hvis man

ikke klarer seg en mot en eller er på etterskudd, vil motstander ha skapt overtall og

ubalanse som senere kan føre til gjennombrudd og mål eller målsjanse i mot.


37

Juventus og overganger i mot:

Det som er påfallende med Juventus og deres forsvarsspill er at de svært sjeldent blir tatt i

numerisk ubalanse. I boka «Ferdighetsutvikling i fotball» blir balanse begrepet beskrevet slik:

Balanse beskriver hvorvidt laget i forsvar har god kontroll over situasjonen eller ikke. Et

forsvar i god balanse er et forsvar med god kontroll, noe som betyr at alle forsvarsoppgavene

er ivaretatt. Det må være press på ballføreren, og spilleren som er i press, må sikres veda at

rommet bak denne dekkes. I tillegg må alle farlige rom være dekket. Dersom disse oppgavene

er ivaretatt er, er laget i posisjonell balanse. Dette medfører som oftest at det forsvarende

laget må ha et tilstrekkelig antall spillere mellom ballen og eget mål. I en gitt situasjon må det

være minst like mange forsvarsspillere som angrepsspillere på riktig side av ballen. Dette

kalles numerisk balanse (s. 84).

Likevel kan Juventus være sårbare på overganger i mot, og jeg slik jeg ser det kan det skje på

to måter:

1. Når en av de tre midtbackene går fram i banen og tar oppspillsansvar og mister ballen

står Juventus kun igjen med to spillere (noen ganger tre hvis den sentrale

midtbanespilleren rekke å falle ned og dekke rommet) da begge vingbackene står

relativt høyt og bredt. Her må risikovurdering og kvalitet i pasningen være på plass.

Balltap på egen halvdel her er sårbart.

2. Juventus bakre 3’er (spiller med det når de angriper) mangler fart og blir for ofte gått

av i en mot en-situasjoner. Det betyr at strukturen i mange tilfeller er god, men at de

individuelle defensive kvalitetene ikke er gode nok i førsteforsvarer jobben.

Hvis vi nå ser nærmere på hvordan målene mot Juventus etter overgang i mot kommer finner

vi at:

- 8 av målene kommer etter gjennombrudd i bakrom. Som oftest skjer dette ved at

en eller flere i det bakre leddet blir fraløpt eller driblet. Med unntak av ett (1) tilfelle er

Juventus i numerisk balanse ved alle overganger i mot. Derimot er ikke alltid den

posisjonelle balanse like god, og det skjer individuelle feil i form av for dårlig

førsteforsvarerarbeid.


38

- 3 av målene kommer etter skudd fra mellomrommet. Ved disse tilfellene burde det

nok blitt støta hardere i ballfører, men når det er sagt så er det noen fantastiske skudd

som det og er vanskelig å forsvare seg mot.

- 1 av målene kommer etter innlegg. Her blir førsteforsvarer passert og 2. forsvareren

klarer ikke å ta ut angrepsspiller i boks som får servert ballen på tvers.

Over ser vi et bilde av Juventus etter en overgang i mot. Numerisk og posisjonelt er de i

balanse, samtidig som indreløper gjør en god jobb som førsteforsvarer som forsøker å ta igjen

en ballfører som ligger foran seg.

Oppsummering av overganger i mot:

- Dette er krisesituasjoner som Juventus behersker bra – i alle fall strukturelt.

- Disse situasjonene oppstår når Juventus ikke klarer å vinne ballen raskt nok tilbake

slik at det ikke blir et gjenvinningsangrep, men en overgang i mot.

- Juventus er svært sjeldent (kun én gang i mine funn) i numerisk ubalanse ved

overgang i mot.

- Posisjonelt og individuelt er det imidlertid noe å gå på. Særlig savner jeg mer fart i

Juventus sin bakre 3’er – de blir løpt fra ved flere av målene.

- Juventus sine midtbanespiller har god holdning når det kommer til viljen til returløp,

noe som hjelper den bakre 3’eren og gir dem bedre betingelser.


39

Juventus i angrep – lagets retningslinjer – en strukturell dimensjon

Skeptikerne var nok mange da Antonio Conte overtok Juventus etter klubblegenden Ciro

Ferrara. To opprykk fra Serie B med henholdsvis Bari og Siena samt sparken i Serie B-

klubben Arezzo var det han hadde å skilte med. Skulle Juventus være et speilbilde av spilleren

Conte, hardtarbeidende, iherdig og kompromissløs eller ville han representerer noe nytt?

Med fasit i hånden kan vi vel si at signeringen har vært en suksess og seiersmaskinen

Juventus er oppe og går igjen. Og som Andrea Pirlo skriver i sin selvbiografi: «Hvis Arrigo

Sacchi var et geni, hva er da Antonio Conte?» Dette er jo en fin attest fra en spiller som selv

er genierklært av mange.

Troen på at lagets samlede kraft er langt større enn summen av lagets individuelle ferdigheter,

er stor i vår fotballtradisjon. Det er sikkert derfor det florerer mange begreper knyttet til

hvordan laget opptrer sammen på banen og jeg ønsker ikke å ordne begrepene hierarkisk.

Lagorganisering, lagets retningslinjer, lagets struktur, lagstrategi, lagtaktikk, lagsystem,

lagformasjon og spillestil har alle et beslektet begrepsinnhold. Dog kan vi slå fast at strategi

innebærer en overordnet langsiktig plan for hvordan laget skal opptre på banen. Taktikk kan

være knyttet til den spesielle kampen og planen man har i forkant av en kamp og under

kampen. (Ferdighetsutvikling i fotball, 2008)

Juventus er som sagt det laget som slipper inn minst mål i de store ligaene (England, Spania,

Tyskland og Frankrike), men de er også blant lagene som scorer mest. I Serie A har de, under

Contes’ ledelse hatt et snitt på 1,92 mål per kamp, og er på det nåværende tidspunkt (46 mål

på 19 kamper i sesongen 2013/2014, noe som gir et snitt på 2,42 scoringer/kamp) det laget

som scorer mest og slipper inn minst i Italia. Jeg finner det også interessant at Juventus i all

hovedsak er det laget som har mest possession i nær sagt samtlige kamper. Det er kun i 5

kamper fra sesongen 2012/2013 at motstanderen har ballen mer enn Juventus. Vil det si at 3-

5-2 systemet kan være et godt utgangspunkt for å bryte ned en motstander i etablert forsvar

med lavt press?

I sesongen 2012/2013 scoret Juventus totalt 87 mål i alle turneringer. Hvis vi ser nærmere på

dette tallet finner vi at:

- 35 av målene kommer når Juventus er i etablert angrep

- 18 av målene kommer i etablert angrep med gjenvinning (gjenvinningsangrep)


40

- 10 av målene kommer på overgang

- 24 av målene kommer på dødball

Hvis vi videre ser på hvor på banen de ulike målene (ser her bort ifra målene som kommer

etter dødball) kommer ser vi følgende:

- 34 av målene kommer etter vellykket gjennombrudd i bakrom

- 12 av målene kommer etter skudd fra mellomrommet

- 17 av målene kommer etter innlegg

Et annet interessesant poeng er at Juventus toppscorer dette året var spissen Mirko Vucinic

med 10 mål. Nå skal det og sies at Juventus hadde tre andre spisser som scoret henholdsvis 9,

8 og 7 mål. Likevel forteller dette at i Juventus laget er det mange spillere som kan lage mål,

og særlig indreløperne er mye involvert. Vidal med 10 mål, Marchisio med 6 og Pogba med 5

mål viser dette.

Jeg vil nå trekke fram det jeg finner som overordnede retningslinjer i Juventus angrepsspill og

kommentere disse.

Oppspill fra midtbackene sentralt i banen:

Dette er et klassisk bilde på Juventus i frispillingsfasen bakfra. I dette tilfellet er det den

sentrale midtbacken som tar oppspillsansvar og trer opp en spiss som møter i mellomrom.

Dette rommet blir skapt ved at indreløper på ballsiden strekker og lager rom for spissen å


41

møte i. Altså en motsatt bevegelse. Motstander kommer her i en 4-2-3-1 formasjon og prøver

seg på et høyt press, men klarer ikke å hindre oppspillet, ei heller er de godt nok posisjonert

slik at de kommer i undertall sentralt i banen. Legg og merke til at begge Juventus vingbacker

står veldig bredt slik Juventus truer både i bredden og sentralt og motstander klarer ikke å

dekke rommene sentralt godt nok. Denne pasningen ser vi ofte bakfra hos Juventus, enten fra

den sentrale midtbacken eller fra enten høyre eller venstre midtback.

Neste fase i angriper viser oss hvilke muligheter som byr seg. Nå skal det sies at dersom spiss

er orientert da han mottar ballen, eller pasningen kommuniserer bedre og spiller inn riktig fot,

kan han rettvende seg og sette fart mot motstanders bakre ledd. Her velger han imidlertid en

pasning ut på høyre vingback som ligger helt bredt og ganske høyt i banen. Juventus legger

alltid vingbackene helt bredt, på den måten bruker de bredde for å få rom sentralt.


42

Her ser vi at høyre vingback har avansert i banen og tatt med seg indreløper som upresset for

slå et innlegg. Her har Juventus fylt på med begge spissene og motsatt vingback slik at vi får

en 3 mot 3 situasjon i motstanders boks. Venstre indreløper har posisjonert seg i returrom og

sørger for god balanse dersom innlegget klareres. Dette angrepet ender med en gjenvinning

etter at innlegget blir stoppet, nytt innlegg og påfølgende scoring.

Utnytte bredde for å skape rom sentralt:

Svært ofte, nesten uavhengig av hva motstander velger å gjøre, får Juventus frispilt en av de

tre midtbackene. Da strekker indreløper opp i mellomrom og vingbackene går helt bredt,

mens den sentrale midtbanespilleren tilbyr seg sentralt.


43

I bilde over er høyre indreløper relativt bred, mens høyre vingback er noe lavere og helt ute

ved linja. Den ene spissen har falt ned og møter i mellomrom. I dette tilfellet velger høyre

midtback og bruke høyre vingback bredt.

Når dette skjer tilbyr alltid den sentrale midtbanespilleren (Pirlo) seg inne sentralt, en spiss

møter og en strekker, samt indreløper på ballsiden som ofte legger seg i rom 2. På denne

måten har vingbacken flere alternativer. Over velger han å spille inn sentralt på Pirlo som da

på en berøring slipper ballen inn i bakrom på spiss som har startet og er alene med keeper.

Her er det god timing og tydelige retningslinjer. Dette er klassisk Juventus og de ønsker ofte

gjennombruddene sentralt i banen. Er det ikke mulighet i bakrom, kommer ofte denne

pasningen fra Pirlo i kropp på spiss.

Vingback, spiss og indreløper:

Som sagt ønsker som oftest Juventus gjennombruddene sentralt i banen. Det er sjeldent vi ser

dobling på kant, men vi ser ofte vingbacker som er involvert høyt i banen. Da kommer det

alltid en bevegelse i mot fra nærmeste spiss, og ofte kommer det et gjennomløp fra indreløper.


44

Her ser vi venstre vingback med ballen. Øverste spiller i bildet er spissen som møter, noe som

utløser et godt timet gjennomløp fra venstre indreløper som sender han alene med keeper.

Igjen ser vi hvor god timing det er mellom bevegelsene og pasningene det utløser. Legg

merke til indreløperen som vet han kommer til å få den på en berøring fra spissen som møter.


45

Her har vi en lignende situasjon hvor venstre vingback spiller inn på spiss som møter. Venstre

indreløper er på vei inn i bakrom, men blir i dette tilfellet ikke brukt. Her ender det med et

overhopp og at den andre spissen rettvender seg i mellomrom og skyter i mål fra 22 meter.

Men igjen ser vi hvor tydelige Juventus er i bevegelsene sine på siste tredjedel og hvor de

ønsker gjennombruddene. Disse relasjonene sentralt med bakromstrussel fra spiss og

indreløper er noe av nøkkelen i Juventus offensive spill, og 34 av 87 mål (39 %) kommer etter

gjennombrudd i bakrom, og da som oftest av spiss eller indreløper. Det forekommer også

bakromstrusler fra vingback, men det er mer sjeldent, da disse som oftest blir satt opp en mot

en bredt i banen.

Vingbackene i angrep:

En av nøkkelposisjonene i 3-5-2 systemet som Juventus praktiserer er vingbackene. De faller

ned og etablerer en 5’er i bakre ledd når Juventus spiller etablert forsvar i lavt press, de er

høyt i banen og presser motstanders back ved høyt press og de skal være et vendingspunkt,

men også en kant som kan true bakrom eller gå av motstandere en mot en på siste tredjedel.

Samtidig er det en forventning om at motsatt vingback fyller på ved innlegg på bakre stolpe.

Derfor ser vi svært ofte at vingbackene er involvert i mye av det som skjer i Juventus

offensive spill. Backer som angrepsvåpen er for så vidt ikke noe revolusjonerende, men denne

rollene skiller seg fra andre backroller siden de i utgangspunktet ikke har noen kantspillere

foran seg hverken defensivt eller offensivt.


46

Her har vi et godt oversiktsbilde som viser at venstre midtback er frispilt høyt i banen. Legg

merke til hvordan spissene har splitta opp, noe som gjør det vanskelig å ta ut spissen som

møter som legger seg på ballsiden av den sentrale midtbanespilleren hos motstanderlaget.

Pasningen er perfekt slått inn på riktig fot (høyre) som gjør at spissen kan rettvende seg. Dette

utløser en bevegelse i bakrom fra høyre vingback som spissen bruker og som sender han alene

med keeper. Strålende angrep og flott mål og et godt bilde på hvor og hvordan Juventus

angriper.

Spiss-spiss relasjon:

Retningslinjene innad i laget kan være både stramme og løse. Dels er dette situasjonsbetinget,

dels kan antall handlingsalternativer bli styrt av trenerens, spillerens og/eller klubbens syn på

hvordan fotball skal spilles (Ferdighetsutvikling i fotball, 2008).

I boka «Lagspill, læring og ledelse» forklarer Lars Tore Rongland relasjonelle ferdigheter

som noe som karakteriserer samspillet. Relasjonelle ferdigheter handler om gjensidig å

tilpasse og koordinere sine handlinger til en flytende og helhetlig samhandling (Rongland,

2008).


47

Min påstand er at retningslinjene for spiss relasjonene i Juventus i stor grad er styrt.

Uavhengig av hva slags spisspar Juventus har, ser vi de samme relasjonene. Dette er da et

tilfelle på at både den strukturelle og relasjonelle ferdighetsdimensjonen opptrer samtidig.

Som vi har sett av tidligere bilder så jobber alltid spissene tett sammen, som oftest med at en

møter og en stikker i bakrom, men også møte – flikke – for så å tre igjennom indreløper er

vanlig å se fra Juventus.

Her har vi et bilde som viser hvordan spissparet ofte jobber med motsatte bevegelser.

Nærmeste spiss møter og den andre spissen truer bakrom. Dette er de sentrale

midtbanespillerne til Juventus naturligvis klar over, og evner ofte å bruke den bevegelsen som

er mest gunstig (fotballferdighet). Over er bakrommet åpent, pasningen er perfekt vekta og

spiss kommer alene med keeper og scorer.


48

Igjen ser vi det samme. Indreløper er frispilt høyt i banen, nærmeste spiss møter og drar med

seg stopperen, dette leser den andre spissen og truer rommet som møte-spissen har skapt. Nok

en god pasning som sender spiss alene med keeper og ender med scoring. Strålende relasjoner

og presisjon på siste tredjedel.

Juventus’ posisjonering ved innlegg:

17 av Juventus totalt 87 mål (19,5 %) kommer etter innlegg. Som jeg var inne på stilles det

store krav til vingbackene i dette systemet, og de er også involvert i 11 av 17 mål etter

innlegg, herav 4 mål og 8 assist – ett av tilfellene har vingback målgivende til vingback.

Ellers er det klare retningslinjer for hvordan Juventus skal «fylle boksen», og de evner ofte å

få tre eller fire spillere i posisjon ved innlegg.


49

Over ser vi hvordan Juventus «fyller boksen» boksen ved innlegg: to spisser, motsatt

indreløper og motsatt vingback er alltid «på plass». Her ender det med scoring fra venstre

indreløper. Legg også merke til at indreløper på ballsiden og sentral midtbanespiller ligger i

returrom og sørger for gode balanseforhold og er godt posisjonert for å vinne en eventuell

klarering. Venstre midtback er også posisjonert høyt og smalt i banen for å vinne eventuelle

klareringer.

Igjen ser vi det samme på bilde over. Innlegg fra høyre vingback, Juventus fyller på med to

spisser og motsatt indreløper og vingback (ikke kommet inn i bilde ennå). Her er det spissen

som frigjør seg og setter ballen i mål etter et perfekt slått innlegg mellom bakre ledd og

keeper hos motstander. Balanseforholdene og posisjonering i returrom er de samme som i

eksempelet ovenfor.

Gjenvinningsangrep:

Som jeg tidligere har presisert gir som oftest Juventus motstandere i Serie A fra seg initiativet,

og overlater til Juventus å styre kampen. Dette gir seg nok utslag i min analyse av all mål for

og i mot da dette naturlig nok sier mye om kampdimensjonen og det vi betegner som spill –

motspill.

I min analyse av alle Juventus mål for og i mot sesongen 2012/2013 (Vedlegg 1) har jeg valgt

å definere noe som gjenvinningsangrep. Det er angrep der Juventus først har benyttet flere

trekk mot en motstander som er i numerisk og posisjonell balanse (angrep mot etablert

forsvar), for at de så mister ballen, og gjenvinner den innen 5 sekunder, og angriper på nytt.


50

Derfor ser jeg foranledningen til angrepet som vesentlig faktor for at Juventus kan gjenvinne

ballen.

I boka «Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling» blir gjenvinning forklart på

følgende måte:

Det kan være vanskelig å avgjøre hvilket lag som er i angrep eller forsvar i tette dueller eller

når ballen er høyt oppe i lufta. Dette gjør at laget som i utgangspunktet var i angrep, i mange

situasjoner vil ha som oppgave å vinne ballen, og gjerne etter at laget for et øyeblikk har

mistet ballkontroll. Skulle en spiller på laget i angrep vinne ballen tilbake etter en slik

situasjon omtales det ofte som en gjenvinning (s. 203).

Dette sier altså noe om balanseforhold og det å tenke forsvar når man er i angrep, slik at man

hurtig kan vinne ballen tilbake når man mister den. Kjært barn har mange navn og noen

klubber opererer med begreper som kontradekning og def i off (vil si at man er forberedt

dersom/når man mister ballen).

For Juventus sin del så scores 18 av 87 mål (20 %) etter gjenvinningsangrep. Det vil si at

Juventus har spilt etablert angrep, mistet ballen og vunnet den raskt tilbake igjen, for så å

score. Helt avgjørende for å vinne ballen kjapt tilbake er Juventus-spillerne sin posisjonering

og hvordan de agerer når de får balltap.

Her ser vi et eksempel hvor Juventus (i svarte drakter) har spilt mot etablert forsvar, men ikke

lykkes med gjennombruddspasningen. Umiddelbart setter spillerne nærmest ballfører inn et

press for å vinne tilbake ballen.


51

Videre ser vi at midtstopper mister både oversikt og kontroll over ballen og Juventus vinner

den hurtig tilbake og går på nytt i angrep.

Her ser vi bruddet og i neste trekk spiller han som erobret ballen igjennom spissen som alene

med keeper scorer. Merk også at i disse type angrep endrer ofte balanseforholdet hos

motstander seg dramatisk. Fra å være i god balanse og ligge i etablert forsvar, er de ofte mer

sårbare og enten i posisjonell eller numerisk ubalanse. Motstanderlaget rekker ikke å etablere

et eget angrep før Juventus vinner tilbake ballen og er da mer sårbare.

Det er nok flere årsaker til at 20 % av Juventus mål scores på denne måten, men det er to

åpenbare grunner jeg vil peke på:

1. Juventus spiller ofte etablert angrep mot lag som ligger i lavt press. Dette er vanskelig

å bryte igjennom og det er ikke lett å lykkes med gjennombruddspasningen eller

innlegget. Ofte resulterer dette i en klarering og en påfølgende 2. ball (laget som

forsvarte seg, klarte heller ikke å oppnå ballkontroll i spillsituasjonen).


52

2. Juventus ønsker ofte gjennombruddene sentralt og har også mye folk sentralt i banen.

Det betyr at de har mye folk i området hvor de mister ballen, noe som er gunstig for å

vinne den kjapt tilbake. Som vi så tidligere så posisjonerer de seg klokt ved innlegg

slik at de har både to og tre spillere i returrom for å plukke opp andreballer/klareringer

i dette området.

Juventus’ overgangsspill:

Angrep som starter med en ballerobring i spill der ubalansen i motstanderlaget skapes og/eller

utnyttes under angrepets gang, kjenner vi som breakdown-angrep (Ferdighetsutvikling i

fotball, 2008). I Effektiv fotball (1994) sier forfatterne at vi i en ballerobringssituasjon

befinner oss midt i selve konfrontasjonen mellom lagene, og det er situasjonen der og da, med

valg knyttet til denne, som er avgjørende for utfallet av angrepet.

10 (3/12 mål i Champions league) av Juventus totalt 87 mål (8,7 %) i sesongen 2012/2013

scores etter en overgang. Dette er ikke veldig høyt, noe som kan forklares med at Juventus

som oftest har initiativet i kamper i den hjemlige serien og at motstander spiller med lav

risiko. Et annet poeng er at Juventus ofte forsvarer seg lavt i banen, og således har lang vei

fram til motstanders mål etter en ballerobring.

Her ser vi Juventus høyre vingback bryter en lang cross-pasning og header den ned til

nærmeste indreløper. Det er ofte i disse posisjonene (rom 2 – ref. retningslinjer for Juventus i


53

lavt press) Juventus’ kontringer starter. De viktigste kontringsspillerne er vingbacker,

indreløpere og spisser.

Følger vi dette angrepet videre ser vi at begge spissene og høyre vingback er med og blir et

alternativ for ballfører (høyre indreløper). Her velger ballfører å stikke nærmeste spiss

igjennom i bakrom, noe som gjør at han kommer alene med keeper og scorer. Det går fort

framover når sjansen først byr seg, og dette er også et spill jeg vil si Juventus behersker godt.

I kamper i Champions League (Celtic, Chelsea og Nordskjælland) virker det også som om det

har vært en del av kampplanen og bevisst i perioder, overlate initiativet til motstander for så å

kontre på dem, som vist over. 3 av 12 mål (25 %) i Champions League dette året kom etter en

kontring.

Oppsummering av Juventus i angrep:

Jeg har over prøvd å trekke ut det jeg mener er de store og mest karakteristiske trekkene i

Juventus sitt angrepsspill. Retningslinjene i laget er relativt stramme og vi ser igjen klare

mønstre fra kamp til kamp. Når det er sagt så er det naturligvis rom for individene til å utfolde

seg, men det er innenfor visse kjøreregler. Spillerne vandrer i mindre grad inn og ut av

posisjoner, selv om indreløpere periodevis går bredt eller spisser faller langt ned for å hente

ball eller involvere seg i det oppbyggende spillet. I denne oppsummeringen har jeg ikke tatt

høyde for motspillet eller kampdimensjonen i særlig grad, annet enn at jeg har skrevet ned

noen refleksjoner knyttet til dette. Juventus taktikk endrer seg etter motstander, men lagets

strategi og de strukturelle retningslinjene opplever jeg som varige og overordnet i en


54

langsiktig plan for hvordan laget skal opptre på banen, og det er disse jeg har søkt å peke på

her:

- Juventus ønsker gjennombruddene sentralt i banen, aller helst i bakrom, dernest i rom

2 og mellomrom.

- De fleste oppspillene kommer fra de ytre midtbackene, men også sentral midtback og

sentral midtbanespiller står for mange av gjennombruddsforsøkene.

- Juventus organiserer midtbaneleddet med en 5’er med to breie vingbacker som operer

mellom motstanders kant og back, to indreløpere som strekker i mellomrom og et

anker som ligger noe dypere og som av og til faller ned i forsvarsleddet for å hente

ball.

- Juventus har tydelige og gode relasjoner på siste tredjedel, og disse involverer som

oftest begge spissene og en indreløper.

- Spissene jobber som oftest med motsatte bevegelser hvor en møter og en strekker,

samtidig som indreløper også truer bakrom.

- Vingbackene opererer som vendingsspillere og ser ofte etter spiss, enten som møter

eller truer i bakrom, men også indreløper i mellomrom. Alternativt vender de på nytt

gjennom sentral midtbanespiller eller en i bakre 3’er for å frigjøre vingback eller

indreløper motsatt. Er Juventus etablert høyt i banen truer også vingbackene bakrom.

- Det er et klart virkemiddel for å få gjennombrudd sentralt å strekke motstander i

bredden.

- Juventus prioriterer å doble på kant i liten grad, men søker heller innlegg i boks fra

vingback høyt i banen.

Posisjonsbeskrivelse og rollekrav

Både funnene og retningslinjene i Juventus’ spillestil jeg har forsøkt å avdekke har gitt meg

klare oppfatninger av hva som kreves i de ulike rollene.

Jeg har gitt de ulike rollene følgende navn ut ifra en 3-5-2 formasjon fra høyre mot venstre:


55

Keeper:

Offensivt:

Er ofte førsteangriper og bør være en god igangsetter både med hender og føtter. God

posisjonering i forhold til forsvarsspillere, avstand og vinkel i oppbygningsfasen og

possessionfasen . Må være god til å lese spillet og kunne fungere som en sweeper når det

kommer gjennomspill i bakrom.

Defensivt:

Viktig å ha være en god kommunikator slik at samspillet med – og organiseringen i det bakre

leddet fungerer. I tillegg til å være en god skuddstopper bør han være offensiv og modig i

feltarbeidet i og med at Juventus’ forsvarsspill kan åpne opp for mange innlegg. Må være

flink i posisjonsspillet slik at han kan lese forholdet mellom ballen og motstander og fungere

som en sweeper.

Høyre midtback/venstre midtback:

Offensivt:

Begge ytterbackene blir ofte brukt og er de som blir frispilt bakfra. Viktig å være trygg med

ballen, kunne bruke begge føtter og ha en god pasningsfot med stort repertoar. Klok i valgene

slik at man unngår balltap, men heller er skapende offensivt. Må kunne vende spill og være

flink til å transportere ball slik at han kan utnytte rom og skape to mot en situasjoner. Smart i

posisjonsspillet slik at han leser spillet og posisjonerer seg riktig i forhold til ball og

medspiller. Venstre midtback bør være venstrebeint.

Defensivt:

Må være en god duellspiller både langs bakken og i lufta, da Juventus leder spillet inn i rom 2

som disse operer i. Som førsteforsvarer handler det om å vinne ballen og helst med et

kontrollert brudd eller en pasning. God til å vinne dueller i egen boks ved innlegg i mot.

Smart i posisjoneringen og flink til å lese spillet slik at han kan være en god


56

gjenvinningsspiller. Bør være temposterk og klok slik at det er gode vurderinger som gjøres

når det kommer til markering og støting kontra falle av og dekke rom. I tillegg er det viktig å

være flink til å prate og være en god organisator.

Sentral midtback:

Offensivt:

Ikke den som oftest blir frispilt, men når han blir det må han kunne bruke begge bein og spille

både mot høyre og venstre, samtidig som Juventus ofte ønsker å tre opp spiss og indreløper.

Er ofte i støtteposisjon og må være flink til å vurdere avstand slik at de kan opprettholde eller

drive opp balltempo gjennom å bruke han. Også her er bør han være god til å transportere ball

og ta den med seg inn i ledige rom for å skape to mot en situasjoner eller fremtvinge ubalanse

hos motstander. I den bakre 3’eren til Juventus er ingen fritatt oppspillsansvar, og sånn sett

bør alle søke å bidra i dette og være «skapende» med ball.

Defensivt:

Den sentrale midtbacken er «Sjefen» og den som styrer det bakre leddet og setter offside-

linja. Han må være en tydelige leder både gjennom handling, tilstedeværelse og verbalt. Må

lese klima i kampen og være organisatoren som får de rundt seg på plass. Har ofte

sikringsansvar og bør ha bra tempo. Like fullt må han være en god duellspiller og lese spillet

slik at også han kan ta ut motstander i offensiv markering og bryte ut og vinne ball når det

trengs. Må være god i luftrommet, både ved oppspill og innlegg.

Høyre vingback/venstre vingback

Offensivt:

Det er en forutsetning at vingbackene har solide bidrag i Juventus’ offensive spill, og i så

måte må de være trygge med ball og ha et stort pasningsrepertoar; innlegg,

gjennombruddspasninger og spill inn i rom i midtbaneleddet. Samtidig må de være taktisk

kloke og gjøre gode valg ut ifra situasjonen de er i. Hurtighet og løpskraft er nødvendig da de

har hele banens lengde som arbeidsområde, og de bør klare å gå av motstander en mot en og i

så måte være flinke til å transportere ball. Smart i posisjoneringen og flinke til å lese

romforholdene noe som vil skape konfliktsituasjoner hos motstanderen.


57

Defensivt:

God i en mot en situasjoner og en holdning om å vinne ball som førsteforsvarer. Må være

flink til å lese spillet og vurdere når han skal gå i press og når han skal avvente. Tøff i egen

boks og dekke bakre sone ved innlegg. God i posisjonsspillet å forstå dynamikken i det

defensive arbeidet. Kommunikasjonen med spillerne foran seg slik at de sammen løser ulike

situasjoner til lagets beste.

Sentral midtbane:

Offensivt:

Dette er hjernen og hjertet i Juventus, og skiller seg fra den tidligere så populære «Makele-

rollen» ved å være mer kreativ og skapende. Er svært ofte tredjesist på scoringer og må ha

«hovmesterblikket» og være flink til å orientere seg. Viktig å kunne løse opp i trange

situasjoner, bruke begge bein og ha et stort pasningsrepertoar slik at han kan vende spillet

begge veier hurtig og slå gjennombruddspasninger, både i bakrom, men vel så viktig, små

stikkere inn i mellomrom som rettvender indreløpere eller spiss. Smart i posisjoneringer slik

at han alltid er et pasningsalternativ og styrer på mange måter rytmen i det offensive spillet

gjennom kloke valg og vurderinger.

Defensivt:

Stor løpskraft og smartness. Dekke rom, lese spillet og være i forkant av situasjoner. God i 2.

ballspillet og god i kontradekking og gjenvinningsfasen. Denne spilleren er ikke en utpreget

ballvinner og taklingsspiller slik som for eksempel Makele var det i sin tid, men mer elegant

om jeg får lov å bruke det uttrykket. Er blant de spillerne som løper mest gjennom en kamp og

er lojal og oppofrende i returløp. Flink til å ta ut en «nummer 10-spiller» hos motstanderlaget.

Høyre/venstre indreløper:

Offensivt:

Det hviler et stort offensivt ansvar hos indreløperne i dette systemet. De må ha stor løpskraft

og løpsvilje og være flink til å lese hvilke rom de skal true til hvilken tid. God til å rettvende

seg med ball og utfordre motstanders bakre ledd og skape ubalanse. De må kunne bruke

begge bein og løse trange situasjoner og være flinke på siste tredjedel, da det forventes


58

sluttprodukt i form av mål eller målgivende. God skuddfot slik at de er en trussel fra

mellomrommet og flinke til å «fylle i boks» ved innlegg. Bør ha et bredt avslutningsrepertoar

og være flinke i omstillingen fra forsvar til angrep da de er viktige kontringsspillere.

Defensivt:

Stor løpskapasitet, løpsvilje og hurtighet da de dekker store rom. Må være gode en mot en og

flinke i duell – og 2. ballspillet, slik at de blir ballvinnere. Rask i omstillingen fra angrep til

forsvar og flinke til å posisjonere seg slik at balansen i laget opprettholdes. Må klare å lese når

det er gunstig å justere presshøyden i og med at indreløper ofte opptrer som førsteforsvarer.

Må følge midtbaneløp inn i egen boks og være flinke til å forsvare ved innlegg i mot.

Spiss:

Offensivt:

I tillegg til å være en målscorer må spissene være flinke relasjonelt. Mye av angrepsspillet

handler om spissrelasjoner. Det betyr at de både må beherske og være et oppspillspunkt,

samtidig som de kan true bakrom. Spissene jobber hele tiden med motsatte bevegelser og

ønsker å skape og utnytte rom for hverandre. Må ha stort avslutningsrepertoar, velge rett og

ha god utførelse. Må kunne score flere typer mål: med begge ben, volley, halv-volley, på

hodet, på en berøring og skudd fra distanse. Må være bevegelig og ha flere bevegelser og

jakte i de rommene som oppstår.

Defensivt:

Lojal, oppofrende og aggressiv. Er en signalspiller ved presshøydejustering og i

gjenvinningsfasen, må i så måte lese ulike press-situasjoner. Være en god førsteforsvar og

hele tiden tvinge fram feil hos motstander. Ta returløp når andre spillere er ute av posisjon.

Anvendelse i eget lag – noen refleksjoner

Hele bakgrunnen for oppgaven min har handlet om at jeg har vært nysgjerrig på denne

formasjonen og om den kan være et virkemiddel for den spillestilen jeg ønsker skal

kjennetegne mitt lag. Samtidig har jeg vært opptatt av at det skal kunne ha en direkte

overføringsverdi til mitt praksisfelt og fotballøkta. Det har vært spennende og interessant å se


59

hvordan Juventus knytter de ulike ferdighetsdimensjonene sammen og setter det i en struktur

med klare retningslinjer som gjør individene – og ikke minst kollektivet bedre.

Figur 4: ulike dimensjoner ved fotballferdighet og sammenhengen mellom faktorer som påvirker

spillernes fotballferdighet

DFI 2014

Etter fire år som trener for a-laget til Nesodden hvorav to av årene var i 2. divisjon, og ett år i

DFI (Drøbak/Frogn) også det i 2. divisjon, er dette blitt en arena jeg kjenner godt. Jeg har

også mange år bak meg som spiller på dette nivået, så jeg mener selv, selv om mine inntrykk

er subjektive, at de er godt forankret i virkeligheten.

Jeg ønsker å være en utviklingsorientert trener som har mest fokus på mitt eget lag, og at vi

sammen skal bli mer samtidige i det vi gjør, både med ball og uten ball. Det overordna er

selvfølgelig å vinne kampen, men samtidig så er det – i mine øyne ikke like utviklende å

vinne kampen hvis den eneste måten vi kan klare det på er å ødelegge for motstanderen.

Ronny Deila har kommentert det flere ganger: «Jeg rykker heller ned enn å spille rævva-

fotball». Dette opplever jeg som noe som er lett å si i medgang, men likevel er det hold i det

han sier, da Strømsgodset hele tiden har hatt fokus på prestasjonsutvikling og på å utvikle

http://www.google.no/url?sa=i&rct=j&q=&esrc=s&source=images&cd=&cad=rja&docid=g2fE1DIy5cORQM&tbnid=8gaWdaWPtcx1MM:&ved=0CAUQjRw&url=http://olefladstad.wordpress.com/2011/11/24/57/&ei=AazmUujKFpHsygOu5oGIAQ&bvm=bv.59930103,d.bGQ&psig=AFQjCNEZe08TNBGi4ECsN3y9PEbSvjKd-Q&ust=1390935199512079


60

ferdigheter som gjør at man kan avgjøre kamper gjennom egen dyktighet og ikke gjennom

tilfeldigheter og feil hos motstander.

Det er naturligvis opplagt at man skal straffe motstanderens feil, men min opplevelse av svært

mange av lagene i 2. divisjon mener at kompakt forsvarsspill, kontringsspill og sette opp alle

dødballer er veien til fornyet kontrakt og i så måte et suksessfullt år. Alle disse elementene

bør man jo være god til, det er ingen uenige i, men etter min mening er det for få lag som

kommer til kamp og «byr opp til dans». Stram struktur og ødelegge for motstander kombinert

med minimal risiko og en veldig direkte stil er gjennomgangsmelodien.

Min personlige mening er at dette (2. divisjon) er en arena hvor vi må våge å feile og jobbe

mer med å utvikle angrepsspillet mot etablert forsvar, og på den måten få fram spennende

typer med gode individuelle og relasjonelle ferdigheter for toppfotballen i framtiden og.

DFIs’ spillestil

Klubbens ambisjon er å etablere seg i toppen (topp 5) av 2. divisjon. Nå har jo vi trenere fått

relativt frie tøyler med tanke på hvordan vi tenker å nå målsettingen i praksis. Sammen har vi

da utarbeidet noen retningslinjer som skal kjennetegne vår spillestil, og det er som et

virkemiddel for å utøve vår spillestil jeg finner det interessant å innføre bruk av 3-5-2

formasjonen i vårt lag.

Kort fortalt ønsker vi å vinne fotballkamper gjennom å kontrollere kamper og ikke være

avhengig av tilfeldigheter. Å kontrollere kamper vil si å ha herredømme over eller beherske,

først og fremst over mål og sjanseskapingen imot, deretter for. Ved å dominere kamper er vi

herre over mulighetene i kampen eller rettere sagt dominant i forhold de sentrale

konfliktsituasjonene mellom oss og motstander. Spillet foregår på våre premisser og våre

muligheter er i langt større grad fremtredende enn begrensende. Vi ønsker å være bedre enn

motstanderen både på strategi, prinsipp og virkemiddel, som dermed fører til økt trykk på

motstanderen som gir oss gode muligheter til økt sjanseskaping og til å score flere mål. Med

andre ord så må motstander forholde seg til oss og vår ”ramme” med de betingelser det

medfører. Ved å arbeide for og prioritere å ha kontroll, vil vi ha gode forutsetninger for

deretter å kunne dominere kampen. Effekten vil være å slite ut motstanderen, dette øker

mulighetene og begrenser motstanderens motspill. Dette betyr at vi ønsker å ha ballen mest

mulig, noe som da krever at spillerne individuelt, relasjonelt og strukturelt har en


61

ferdighetsbase som behersker en slik stil. Samtidig ønsker vi å kunne kontrollere kampen

gjennom et godt forsvarsspill når vi ser nødvendigheten av det. Et godt forsvarsspill er noe

som er fundamentet i mye av angrepsspillet vårt.

Strateginivået handler om den overordnede planen, det helhetlige bildet, for å vinne kampen.

Strateginivået uttrykker hvordan oppnå gjennombrudd, hvordan vinne ballen, hvordan hindre

gjennombrudd. En strategi er noe som varer over tid og angrepsmessig knytter det seg til grad

av gjennombruddshissighet. Ytterpunktene her vil være å utnytte en hver form for ubalanse

hos motstanderlag eller ”å styre kamper” for å avvente gjennombruddsmulighetene. I

forsvarsspillet knytter det seg til valg av forsvarsform for å kunne operere samlet med håp om

tilgang til gunstige ballerobringer på bestemte områder.

Vi startet i fjor en spillestildebatt i Drøbak og ble enige om at vi ønsker å være «kontrollert

framoverrettet» i vårt angrepsspill og at dette er vårt overordnede prinsipp. Dette betyr at vi

ønsker å gå framover så ofte som mulig, men da med kontroll og ikke for en hver pris. Ordet

prinsipp i seg selv kommer fra latin principium, som betyr «opprinnelse» eller «første årsak».

Prinsipp brukes i betydningen grunnsetning, som i en overordnet eller grunnleggende setning

for tenkning eller handling. I forsvarsspillet så er det mer kjente begrepet ”soneorientert” som

blir benyttet, dog med noen innrømmelser til markering av motstanders mellomromsspillere

når sikringsspiller er på plass og balanseforholdene er gode.

Taktikknivået knytter seg til sentrale rammeforhold som skal gi grobunn for å lykkes med

strategien. Taktikknivået uttrykker konkret hvordan opprette og opprettholde fremdrift,

hvordan opprette og opprettholde balanse. Det taktiske nivået springer ut i forlengelsen av

strategien og vil kunne variere fra kamp til kamp og gjerne endres i løpet av kampen.

Virkemiddelnivået ses som en forlengelse av strategi- og taktikknivået og peker på de

konkrete midlene lag og spillere benytter i ulike situasjoner for å realisere strategien og

taktikken. I angrepsspillet kan det være bestemte ballbaner, type bevegelser, spille opp

enkelte spillere i spesifikke situasjoner, alt dette i samspill med spillernes kreativitet, frihet og

klimaforståelse. I forsvarsspillet kan det være snakk om konsentrere sterkere på en side, låse

av spesifikke ballbaner, markere bestemte spillere og lignende.

Jeg mener dette er en ambisiøs og visjonær måte å tenke på, krevende å få til, sårbar i praksis

dersom risikoen blir for stor, men utrolig morsom og utviklende når det lykkes. Og fotball

handler jo i bunn og grunn om å ha det gøy, og på det nivå vi er handler det etter mitt syn om


62

å prøve og utvikle spillere med et ferdighetsregister som kan ta dem videre inn i

toppfotballen.

Hvorfor 3-5-2

Denne formasjonen er veldig aktuell av flere årsaker. Disse vil jeg gjennomgå her, samtidig

som jeg ønsker å trekke fram sentrale innholdsmomenter som kom fram etter en lang

fotballsamtale med Tommy Svindal Larsen og Torjus Hansen som jeg hadde i Skien. De

hadde mange spennende og interessante betraktninger rundt dette, og var også en sentral del

av Odd-laget som høsten 2005 la om til 3-5-2, og som da gikk fra å være en soleklar

nedrykkskandidat til å være det laget som tok flest poeng, sammen med Rosenborg og til slutt

endte på 9. plass i Tippeligaen.

Defensivt

Defensivt opplever jeg det som en formasjon som i lavt press gjør det lettere å hindre spill i

mellomrommet og bakrom, og som sørger for gode balanseforhold og korte avstander mellom

1F, 2F og 3F. Rollefordelingen i det bakre leddet er veldig klar, og dette kombinert med

tydelige retningslinjer for hvilke spillere som leder motstander mot hvilke rom er med på å

gjøre forsvarsarbeidet veldig forutsigbart. Soneprinsippet er gjeldene selv om vi kan være noe

mer markeringsorientert i mellomrom når sikringsspiller er på plass og presset er godt. Det gir

oss en ekstra trygghet å 5 i det bakre leddet og vi blir ikke så sårbare for individuelle feil.

Ved lavt press trenger man ikke å ta særlig hensyn til motspillet da man bør ha god kontroll

på de rommene man prioriterer å gi bort. Jeg tror denne forutsigbarheten knyttet til

romprioriteringer og bruk av soneforsvar selv om vi spiller med 5 bak vil gi laget en ekstra

trygghet. Forutsetningene for å ha de presumptivt beste hodespillerne godt posisjonert i egen

boks gjør også at man bør være godt rustet når motstander slår innlegg. Vurderinger vi må

gjøre som kan skille seg fra det som er mer vanlig handler om hvor mannsorienterte de ytre

midtbackene skal være. Her ønsker jeg at vi åpner opp for å være noe mer

markeringsorientere, men da i sone og fortrinnsvis rom 2, alternativt mellomrom hvis den

sentrale midtbanespilleren ikke er på plass.

Dette er også en dynamisk formasjon som kan gi stor gevinst når man ønsker å justere

presshøyden. Det er krevende, men effektivt å konvertere fra lavt til høyt press. Her handler


63

det om å sammen identifisere og handle på avtalte signaler. I tillegg krever det stor

forflytningsevne og at man har gode individuelle ferdigheter i førsteforsvarerjobben.

Både Tommy Svindal Larsen (TSL) og Torjus Hansen (TH) var samstemte om at dette hadde

hatt en meget positiv effekt på Odd Grenland og antall innslupne mål. Noe av

suksesskriteriene for det mente de var kloke vingbacker som klarte å lese når de skulle støte

og når de skulle falle og at man fikk gode betingelser sentralt i banen og kunne være «råere» i

støtinga i mellomrommet, uten at man gikk bort ifra soneprinsippene. Begge pekte også på at

det var mange kloke fotballhoder i laget som kom bedre til sin rett i dette systemet. TSL var

også veldig tydelig i sitt syn på at vi her i Norge er for rigide og for opptatt av

soneprinsippene, mens man ute i Europa er mer opptatt av å flytte beina og dybdeforhold.

Noe av diskusjonen gikk også på om man må ha spesielle typer for å bruke dette systemet

eller om man kunne forme og støpe spillere inn i det. Her kom vi ikke fram til noen klare

konklusjoner, men vi var samstemte på at det er noen nøkkelferdigheter som er avgjørende i

de mest sentrale posisjonene (se rollekrav). Jeg mener at vi i DFI har typene som kan

tilfredsstille disse rollekravene og i så måte komme enda bedre til sin rett og få brukt

«godfoten» oftere.

Offensivt

I de aller fleste kampene i våre i 2. divisjon mener jeg vi er det laget som har ballen mest, og

ofte opplever jeg at motstanders strategi er å ta oss på kontringer og dødballer. Dette er

subjektive betraktninger som jeg har som mål å forankre med tallmateriale og data kommende

sesong. Likevel vil disse betraktningene være styrende for hvordan jeg ønsker at mitt lag skal

opptre og hvilke virkemidler vi skal benytte oss av for å bryte ned motstander.

Det er ikke så mange paralleller mellom Seiersten Stadion og Juventus Stadium, men dersom

mine betraktninger stemmer, er vi det førende laget, i alle fall hvis vi tar utgangspunkt i

ballbesittelse. Vi ønsker å videreføre mye av arbeidet vi la ned i fjor med å prøve og utvikle

spillere som løser situasjonene til fordel for eget lag, og da hadde vi i det offensive spillet

særlig fokus på å kommunisere med pasninger. Jo bedre vi ble på dette, jo flinkere ble vi til å

løse motspillet fra motstander. I år ønsker jeg å forsterke dette med å være noe mer (fortsatt

kontrollert) framoverretta særlig etter kontrollerte brudd og når bakrommet er tilgjengelig, og

ha flere tydelige avtaler i det offensive spillet. Jeg vil med andre ord stramme noe inn på

retningslinjene innad i laget, uten at jeg ser det som begrensende for kreativitet og individuelt


64

handlingsrom. Jeg tror kombinasjonen av pasning på – og med riktig fot kombinert med et

noe mer strukturert angrepsspill kan gjøre oss enda bedre og skape flere målsjanser og mere

mål, samtidig som det kan øke sannsynligheten med tanke på vårt spillestilprinsipp om å være

«kontrollert framoverrettet».

TSL og TH mente at det offensive spillet i Odd var nøkkelen for et godt forsvarsspill. Etter

deres mening tok Odd initiativet i kampene i større grad og motstander måtte forholde seg til

dem. Det ble lettere å få et overtall sentralt i banen og de sto også gunstig med tanke på

gjenvinning. For Juventus sin del kommer som nevnt 20 % av målene etter et såkalt

gjenvinningsangrep, og da ofte som en konsekvens av å ha mye folk i nærheten av ballen og å

være godt befolket sentralt i banen. Et annet poeng de trakk fram var at når du i stor grad

styrer kampen og har mest ball så er du selv sjeldent ute av posisjon og i så måte blir du

mindre utfordret og opplever færre krisesituasjoner.

Vi ønsker gjennombruddene primært sentralt i banen og da helst i bakrom eller i mellomrom.

Vi vil ofte få frispilt en av de tre midtbackene som kan ta med seg ballen mot motstanders

midtbaneledd og søke å skape ubalanse sentralt i banen, enten ved å spille direkte igjennom,

eller ved å bruke vingback for å skape rom sentralt i neste fase. Vi har mye folk sentralt i

banen og dette vil gi oss gode betingelser for å hurtig vinne ballen tilbake dersom spillerne

agerer raskt nok etter balltap.

Igjen var TSL opptatt av å utvikle kloke fotballspillere med god spilleforståelse. Hans

opplevelse var at dette systemet kunne være en del av et hele, som var med på å stimulere til

dette. På nytt var han opptatt av at dette ikke var et system som var så rigid, altså at ikke alle

handlingsvalg var styrt, men at individet i større grad kunne utfolde seg. Begge trakk fram at

det var gode muligheter for frispilling bakfra og at man fikk flere pasningsalternativer og

bedre vinkler, god dybde og fine avstander. Overtallet sentralt i banen så de på som en

forutsetning for å ha mest ballinnehav. Et annet suksesskriterie de også trakk fram var at det

var fokus på å slå tidlig innlegg mot to spisser i boks når muligheten var der.

Jeg mener også at noe av gevinsten ligger i at dette er et system man sjeldent møter. Det å

komme med noe nytt - i alle fall på dette nivået, kan være et poeng i seg selv. Motstanderne

vil møte spillere i litt andre posisjoner enn de er vant til og vi har mange spillpunkter sentralt i

banen, samtidig som vi kan strekke dem i bredde gjennom to breie vingbacker. I tillegg har

jeg en opplevelse av at det stimulerer til mer fotballprat blant spillerne. Vi prøvde dette en del


65

på trening og i kamper i fjor og, uten å rendyrke det godt nok. Det har kommet fram gjennom

spillersamtaler at dette var noe de likte. Det var noe annerledes og spennende og utfordrende

og morsomt, noe som er et godt utgangspunkt for motiverte og lærevillige spillere.

Veien videre

På bakgrunn av de funnene jeg har gjort gjennom å analysere Juventus og alle kampene jeg

har sett så er det klart for meg at dette er noe jeg ønsker å gå videre med. Jeg har også som

ambisjon at vi i større grad kan gjøre grep som kan være med å endre kampbildet underveis

og ha flere strenger å spille på og på den måten bli mer uforutsigbare. Jeg ønsker at vi jobber

ut ifra felles prinsipper og retningslinjer, men ser ikke at muligheten til å endre formasjoner

begrenser dette. Snarere håper og tror jeg det blir tvert i mot, at dette kan være grep som gjør

at vi kan utvikle vår spillestil og vårt repertoar. Tiden vil vise om jeg får rett i mine

antakelser, men jeg gleder meg i alle fall stort til å gå ut og iverksette dette og se hvor det

fører oss.


66

Litteratur:

Bangsbo, Jens og Peitersen, Birger: Defensive soccer tactics, Human Kinetics, 2002

Bangsbo, Jens og Peitersen, Birger: Soccer system and strategies, Human Kinetics, 2000

Bergo A, Johansen PA, Larsen Ø, Morisbak A, Ferdighetsutvikling i fotball, Akilles 2002

Dalland, Olav: Metode og oppgaveskriving, Gyldendal norsk forlag, 2012

Eggen, Nils Arne: Godfoten: Samhandling veien til suksess, Aschehoug 1999

Jones, Robyn og Tranter, Tom: Soccer strategies – defensive and attacking tactics, Redswain,

1999

Olsen, Egil, Larsen, Øyvind og Semb, Nils Johan: Effektiv fotball, Gyldendal norsk forlag,

1994

Ronglan, Lars Tore: Om lagspillenes didaktikk, Akilles, 2008

Thelwell, Kevin: Coaching the European 3-5-2, World Class Coaching, 2005

Wilson, Jonathan: Inverting the pyramid – the history of football tactics, Orion, 2008

Wymer, Phil: Coaching soccer tactics, 2005

Nettressurser:

For statistikk om aktuelle kamper: www.fourfourtwo.com

For statistikk om tabeller og ligaer: www.altomfotball.no

http://www.fourfourtwo.com/

http://www.altomfotball.no/


67

«en analyse av juventus’ spillestil» - hvordan …...uefa a-lisens 2013/2014 even Ødegaard 1...

Documents