ENDRINGER I NORSK SPRÅK Språkhistorie fra 1800-tallet og fram til i dag

«Ivar Aasen gjekk og gjekk og gjekk og gjekk. Samla på ord, nynorsk ord.Slik fekk vi nynorsken»

Hovedpunkter:

1. Dansk burde fremdeles være skriftspråket, men det burde få en egen benevnelse som kunne knytte det til Norge.

2. Det danske skriftspråket burde gradvistilpasses norsk talemål.

3. Norge burde få eget skriftspråk, med utgangspunkt i norsk talemål og i tidligere skrifttradisjoner i Norge, det vil si norrønt.

De som ønsket å beholde det danske skriftspråket mente det

mest praktiske ville være å beholde det danske skriftspråk, siden det ble brukt overalt, som i kirken, skolen og i lovverket.

1800-tallet Dansk ble stadig vanligere som skriftspråk i Norge i

unionstiden (1397-1814)

Etter unionen med Danmark var dansk blitt skriftspråket i Norge. Men på 1850-tallet fikk Norge et nytt skriftspråk, nynorsk (landsmål.) Dette språket var konstruert på grunnlag av dialekter og gammelnorsk, og det var Ivar Aasen som hadde laget språket

1800- tallet er det århundre hvor skriftspråket endret seg mest. Det var da den nasjonale følelsen ovenfor vårt eget land gjorde slik at det danske språk ble fornorsket

Allerede i slutten av 1800- tallet kom de første

lesebøkene på bokmål, og etter hvert ble også landsmål tatt mer i bruk, i kirker og skoler. Bibelen ble først oversatt til bokmål og deretter nynorsk.

Hvordan gjøre norsk av dansk?

Jonas Anton Hielm (1782-1848) beskrev forskjellene mellom dansk og norsk

Henrik Wergeland (1808-1845) gjennomførte Hielms ideer om fornorsking av dansk språk i sin egen diktning

Ludvig Kristensen Daae (1809-1877) ville at norsk skulle skrives slik folk snakket. Det kalles ”det ortofone prinsipp”

Ivar Aasen Johan Sebastian Welhaven Henrik Wergeland

1900-tallet

I 1907 tok Norge offisielt avstand fra dansken, og kalte norsk-dansken for riksmål. Dermed var alle enige i at språket måtte komme nærmere det som faktisk var norsk. Det ble også innført obligatorisk sidemålsstil (nynorsk) i skolen, noe som fremdeles er et stridstema i dag.

I 1907 vedtok Stortinget at elevene skulle få opplæring og ta eksamen i begge målformene. Og slik er det ennå. Elever i grunnskolen og i den videregående skolen må kunne bruke begge målformene.

I 1917 tok imidlertid saken en ny vending. Alle kunne være enige om at det var upraktisk med to skriftspråk, og stortinget tok fatt i saken ved å innføre en rekke endringer som alt i alt førte til at riksmålet tok et langt skritt mot landsmålet, og motsatt.

På riksmålssiden gjaldt de obligatoriske endringene bare skriftdelen, mens en del valgfrie endringer ble innført på uttale. Når det gjaldt landsmålet ble mange østnorske former tilatt , og man fikk en svært utvidet valgfrihet.

Riksmål, og moderat bokmål, er basert på den danske skrifttradisjonen i Norge og den fornorskningslinjen Knud Knudsen la grunnlaget for, men uten de langsiktige og betydelig mer radikale ideene hans (slik som et eget hunnkjønn og skille mellom endelsene -ar for -er)

Da man etterhvert følte at språket hadde for stor frihet og noen former ble overflødige, kom det en ny reform i 1938. Denne reformen blir kalt samnorskreformen, og man kom veldig nær ett felles norsk språk

Som følge av napoleonskrigen på begynnelsen av 1800-tallet, skulle Norge plutselig stå på egne bein for første gang på 400 år. Det medførte en språklig debatt som har holdt seg helt inn i vår tid.

Det som imidlertid viste seg var at de valgfrie formene fra 1917 hadde vanskeligheter med å slå gjennom i praktisk bruk. Dermed ble det innført en ny reform i 1938

Det første man ble oppmerksom på var navnet. Man skrev dansk i Norge, og overklassen snakket en slags dansk med norsk uttale. Det var imidlertid ensbetydende med dansk, og det oppsto en debatt om hvorvidt man kunne kalle dansk for norsk bare fordi man var i Norge.

Bokmål er den målformen elevene bruker til daglig, nynorsk er den andre målformen. Det er ikke forskjell på oppgavene de skal skrive ide to

målformene.

Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson innførte navnet riksmål i Norge og grunnla Riksmålsforbundet

Knud Knudsen var lærer og tok opp Wergelands fornorskninglinje. Han mente at rettskrivingen burde følge folks uttale - i praksis 'den dannede dagligtale' i byene. Han laget et program for et norsk skriftspråk med utgangspunkt i dansk. Bl.a. foreslo han at man skulle bytte ut bløte konsonanter (b,d,g) etter vokal med de harde, norske konsonantene p,t,k.

1907-rettskrivningen

p, t, k i stedet for b, d, g etter lange vokaler

dobbelt konsonant etter kort vokal -er for flertall av regelrette substantiv korte fortidsformer av verb å tillatt i stedet for aa

1938-rettskrivingen ”samnorskreformen”:

Begge målformer: meg, deg, seg for mig, dig, sig skulle, ville for skulde, vilde

Bokmål: obligatorisk p,t,k for b,d,g samformer som eneform: bru, fram, sju

Nynorsk: sær-nynorske former tatt bort: soli>sola,

vetter> vinter, fyrr>før, upp > opp

Kort oppsumering:

Det norske språket var nesten lik dansk, og det var nesten ingen som snakket bygdemålet

På 1900-tallet var Norge endelig blitt en egen stat.

Landet var nødt til å bygge seg opp igjen etter krigen.

Når Norge nå skulle bygges opp trengte de et eget språk for å gjenoppbygge nasjonalfølelsen, men det var ingen enkel oppgave. Det Dansk-norske riksmålet og det norske bygdmålet vårt kjempet mot hverandre for å bli det offisielle norske språket. Endelig fikk Norge et eget skriftspråk, og ikke bare ett, men to, bokmål og nynorsk.

http://minvei.no/read/3adadcd7-5a5b-4135-ae5c-93c3e9afd7ba

http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_spr%C3%A5khistorie_(1830%E2%80%931900)

http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/

Lærebok-Signatur, påbygg vg3, norske samlaget