fontenehusene

DN Magasinet | 8. februar 2014

22 |

arbeidsliv

OPP OM MORRAN

Arbeid er medisin. Den erkjennelsen har gitt menneskene på Fontenehusene i Norge et nytt liv.

Tekst Kristine Hovda Foto Hampus Lundgren & Linda Næsfeldt


| 23

– Det var så uvirkelig å få den første lønnsslippen. Først tenkte jeg at den ikke var til meg. Så tenkte jeg at dette kommer ikke til å vare.

Så mye er forandret på så kort tid. Hege Sundell var egentlig uføretrygdet på livstid.

Våren 1996. Hege Sundell (42) gikk på Blindern, leste pedagogikk, var 25 år gammel og hadde tegnet opp frem-tiden i rette streker. Men noe var skjevt. En stigende uro, konsentrasjonsproblemer, kaos. Hun ble innlagt på psykiatrisk klinikk og fikk en alvorlig diagnose. En tid etter at Hege Sundell omsider ble skrevet ut og sendt hjem til den tomme leiligheten, kom brevet i posten om at hun var blitt varig uføretrygdet. For syk til noensinne igjen å kunne være i jobb.

– Jeg hadde ikke bedt om å bli uføretrygdet, det skjedde automatisk. Legen sa det var viktig at jeg holdt meg aktiv. Men vennene fra studietiden forsvant etterhvert, og det ble veldig tungt å skulle skaffe seg

nye. Jeg opplevde vel egentlig at jeg ble gitt opp, sier hun.

Det er 17 år siden. År med isolasjon, trøtte, hvite dager og våkne, svarte netter. Én time i uken med psykolog, resten medisiner og rastløshet. For to år siden ble hun innlagt på ny. Da var det en sykepleier som sa det til henne: «Du burde ta kontakt med Fontenehuset».

Den nye behandleren var enig. En nervøs høstdag ringte Hege Sundell på i lokalene til Fontenehuset Oslo øst på Tøyen. Det var en skjelvende start. Halv-annet år senere får hun prøve seg i 50 prosent stil-ling som postansvarlig på Politihøgskolen i Oslo. Det er et ni måneder langt engasjement der Fontenehu-set garanterer vikar om Sundell ikke klarer å komme på jobb. Det har vært noen nedturer. Nå går det mest oppover.

– Hei, Hege!Inne i korridorene hilser alle idet hun passerer med

hurtige skritt. Fire timer, fem dager i uken er Hege der,

oppgavene er blitt flere og stillingen større i løpet av tiden som er gått. Den første tiden syntes hun det var vanskelig at hun måtte avlyse avtaler med venner, at det ble travelt å rekke å vaske klær og gå i butikken.

– Behandleren min sa bare «velkommen til voksen-livet, Hege», sier hun og ler.

– Det var fint. Fint at jeg kan ha det travelt.

Pisk og gulrot. Statsminister Erna Solberg valgte å bruke en tredjedel av nyttårstalen sin til å snakke om psykisk syke som er falt ut av arbeidslivet.

– Jeg vil oppfordre arbeidsgivere til å ansette flere som har et hull i cv-en sin. Det finnes mange kompe-tente og arbeidsvillige mennesker som lengter etter en ny sjanse, sa hun.

De ansatte ved Fontenehuset i Norge jobber for å skaffe villige arbeidsgivere som kan ta imot en av deres medlemmer. Hvert år må de søke om nye, friske midler for å få de sprengte budsjettene til å gå rundt.

Travel. I 17 år var Hege Sundell (42) gitt opp av Nav og helsevesenet, etter flere episoder med innleggelser på psykiatrisk avdeling. Gjennom Fontenehuset har hun fått 60 prosent stilling som internpostbud ved Politihøgskolen i Oslo. For første gang på mange år har hun travle dager.


24 |

UTEN FONTENEHUSET HADDE JEG VÆRT EN SVINGDØRPASIENT

Arne Ringen Elvsrud Sykkelreparatør

Opp om morran

Arbeidsom. Arne Ringen Elvsrud (31) måtte gi opp studiene og kunstnerdrømmen. Jobben som sykkelreparatør ved Oslo Sportslager har gitt ham nytt livsmot og en mer stabil psyke.

– Vi så at mange som faller utenfor arbeidslivet ikke har noe godt tilbud. Ofte blir de henvist til et dagsenter, som ikke er nok for dem som kanskje ønsker seg videre. På Fontenehuset er vi opptatt av at de som vil, skal få jobbe med å komme seg ut i arbeidslivet igjen, sier Sol-veig Persson.

Hun var med på å starte Fontenehuset Oslo Øst i 2012, etter å ha sett hvordan kapasiteten ble fylt opp på det opprinnelige Fontenehuset på Bislett i Oslo.

– Det er ingen politisk uenighet om arbeidslinjen. Problemet er mangelen på riktige virkemidler. Hvis selvtilliten er knust og helsen er dårlig, er det stor sjanse for at man ikke engang tør å tenke tanken om å gå rett ut i et arbeidsmarkedstiltak. Alternativet er som oftest et passivt værested uten kultur, mulighe-ter eller systemer for å bygge seg gradvis opp igjen til å delta i arbeidslivet. Fontenehuset fyller gapet mel-lom passive væresteder og arbeidsmarkedstiltak, sier hun.

Til forskjell fra Navs tiltaksplasser, vil Fontenehuset lønne dem som er i praksis. Til gjengjeld mener Fonte-nehuset at de gir medlemmene sine langt mer støtte og oppfølging i arbeidssituasjonen enn man vanligvis vil-le fått gjennom Nav.

– Folk som gradvis blir bedre må få støtte og hjelp til å gå ut i arbeidslivet. Et værested må ikke fungere som en endeholdeplass, men være den trygge basen som gir mot til å gå videre, sier Persson.

– Medlemmene våre gjør skikkelig arbeid. Vi vil at de skal ha skikkelig lønn også. Det henger sammen.

De ønsker seg flere arbeidsgivere som ser verdien av å åpne for mennesker på forsiktig vei ut i arbeidslivet.

– Det finnes så mange som kunne blitt så mye fris-kere ved å delta i arbeidslivet. Jobb er viktig for folk. Ingen er bare syke, eller bare friske. Alle har noe de kan bidra med, sier hun og snakker om hvilken enorm ressurs samfunnet har i mennesker med psykiske problemer.

– Og vi vet aldri når vi selv havner i en situasjon som gjør at vi faller utenfor. Det å fange mennesker opp og ta dem inn igjen i fellesskapet burde oppta oss alle.

Det varierer i hvilken grad Nav ønsker å samarbeide. Fontenehuset i Bergen har flere ganger bedt Nav om å få tilby arbeid med bistand gjennom dem. Til nå har svaret vært nei.

– Nav Hordaland kjøper inn tiltak fra flere andre til-taksleverandører i dag, også innenfor psykisk helse. Vi har med disse dekket behovet for denne typen til-tak, sier Anne Kverneland Bogsnes, fylkesdirektør i Nav Hordaland.

Reparatøren kommer. – Uten Fontenehuset had-de jeg vært en svingdørspasient. Det er en trygghet i hverdagen.

Det lukter av kjedeolje og gummi. Omgitt av sykkel-dekk og verktøy sitter Arne Ringen Elvsrud (31) på en

krakk og strammer skruene på en sykkel. I fire år har han jobbet i 90 prosent stilling som sykkelreparatør på Oslo Sportslager. Det var ikke planen.

Han kom til Oslo fra Gudbrandsdalen, ble opptatt som student ved Norsk institutt for sal og scene (NISS), ville bli kunstmaler. Men Oslo var en stor by, han kjente ingen, skolen var full av prestasjonsorienterte men-nesker, etter undervisningen dro han utkjørt hjem til ensomheten på hybelen.

Høsten 2007 ble Elvsrud en i statistikken av unge mennesker som hopper av studiene og går inn i mørket. Via den psykiatriske poliklinikken ble han sendt på et dagsenter, for å ha et sted å være.

– Jeg fikk en kaffekopp og en tegneblokk, jeg følte meg som et barn. Det er noe av det mest deprimerende jeg har vært med på. Jeg tror jeg var der i tre timer, sier han.

Store deler av livet har han slitt med sosial fobi, angst og depresjon. Da drømmen om å bli kunstmaler brast, så det mørkt ut. Hva skulle han gjøre nå? Det var van-skelig å forholde seg til mennesker. På Fontenehuset ble han satt i arbeid fra første dag.

– Jeg sto masse på kjøkkenet og laget mat. Det var gøy, men også stressende til tider. Jeg lærte veldig mye om å forholde meg til folk, ofte folk som ikke er helt som alle andre. Og jeg lærte å takle mye stress.

Han fikk en støttekontakt, tilfeldigvis sjefen på syk-kelverkstedet til Oslo Sports lager. De syklet lange turer,


| 25

og på en av turene snakket sjefen om at han trengte en ny reparatør. «Jeg kan jobbe der», sa Ringen Elvsrud, og overrasket seg selv. Med god oppfølging fra folkene på Fontenehuset, og en forståelsesfull sjef, har det gått sakte fremover.

– På jobben er det mange tidsfrister, stressede kunder som alltid må ha sykkelen klar så fort som mulig. Det er veldig fint å få være til hjelp, å gjøre noe håndfast for andre, men jeg blir veldig sliten av det. Av og til blir det for mye. Da blir det veldig mørkt inni meg og jeg glem-mer ting, som for eksempel hvilken vei man skal skru inn en skrue, sier han, og tenker litt.

– Men det er det som er så fint med Fontenehuset. Jeg vet at jeg kan ringe eller stikke innom når som helst. Jeg har hatt mange samtaler i slike stunder som har gjort at jeg klarer å bli på jobben istedenfor å gå hjem.

Fleksibel. Ann-Mari Lofthus er ansatt ved Akershus Universitetssykehus og tar en doktorgrad om bruker-medvirkning innen psykisk helsevern. Hun har en sjel-den kompetanse. I 2002 ble Lofthus langtidssykemeldt etter å ha fått diagnosen bipolar lidelse. Men Lofthus ville ikke bli uføretrygdet. Hun fikk kontakt med Fonte-nehuset via en bekjent i Rådet for psykisk helse.

– Første dagen der traff jeg en jeg kjente fra før. Det er rart, man møter mennesker man aldri skulle tro hadde problemer, sier hun.

Lofthus innså raskt at hennes største utfordring på

Fontenehuset var å lære å si nei. Den første tiden satt hun bare og drakk kaffe. Det var veldig vanskelig, men samtidig nødvendig. I arbeidslivet hadde Lofthus til tider hatt enorm arbeidsevne og vilje, avløst av perioder med null energi. Hun jobbet i mediebransjen, uten kla-re rammer for hva som var godt nok. Gjennom samtaler med de ansatte på Fontenehuset fikk hun hjelp til å se hva det ville si å jobbe 100 prosent.

– De samtalene har vært utrolig viktige for meg, sier hun.

Lofthus var heldig og fikk en deltidsjobb i Rådet for psykisk helse, og startet etterhvert som selvstendig foredragsholder, der hun delte erfaringer fra det å ha psykiske utfordringer i arbeidslivet. Hun var også med på å starte et Fontenehus i hjembyen Kongsberg.

På Ahus er sjefene kjent med utfordringene Lofthus står overfor på jobb. De lar henne jobbe en del hjemme-fra, slik at hun slipper å pendle for mye. Det gjør at hun kan forskyve arbeidstiden, og gå tur med hunden på dagtid, hvis det passer. Det balanserer henne.

– Det er jo det samme når jobben blir gjort. Jeg tror ikke jeg jobber mindre eller langsommere enn kollegene mine som er her i normal arbeidstid. Folk er forskjel-lige, og det håper jeg at folk i næringslivet også kan ta innover seg, sier hun.

– Jeg er blitt grillet om diagnosen min på jobbinter-vju, noe som forsåvidt er forståelig, men det er mange måter å fungere i jobb på.

Ministermøte. I syvende etasje i Kommunalde-partementet sitter de midt imot hverandre. Daglig leder i Fontenehusene Norge, Svein Jacobsen, styre-medlem og mangeårig medlem Geir Karlsen, styre-leder Tore Rynning-Nielsen og prosjektleder Torhild Stimo. har bedt om et møte med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H), arbeids-minister Robert Eriksson (Frp) og helseminister Bent Høie (H).

Ministrene lytter og nikker til beretningene om menneskene som får en bedre hverdag gjennom Fon-tenehusene. Hvordan 9 av 14 medlemmer fra Oslo som var i arbeid med bistand eller i overgangsarbeid i 2013 var ute i ordinært arbeid etter at perioden var over. Hvordan mange av medlemmene plutselig klarer å hol-de seg friske nok til å unngå sykehusinnleggelse. Hvor-dan de trapper ned på medisinene, får ny glede i hver-dagen og rettere rygg.

– På Fontenehusene er ikke tilnærmingen at vi skal finne ut alt folk er for syke til å gjøre. Vi vil finne ut hva folk faktisk kan, og vil, bidra med. 70 prosent av med-lemmene våre, mange av dem mottagere av trygd, ønsker seg ut i jobb igjen, sier Stimo, og fortsetter:

– Vi tror at elementer fra modellen vår kan fungere også andre steder. Hvorfor ikke la eldre som føler seg i form til det, være med på matlagingen på eldresentrene? Eller hva med å aktivisere asylsøkere som ellers bare sitter og venter på svar?

JEG TROR IKKE JEG JOBBER MINDRE ELLER LANGSOMMERE ENN KOLLEGENE MINE

Ann-Mari Lofthus Doktorgradsstipendiat

Fleksibel. Doktorgradsstipendiat Ann-Mari Lofthus (44) takker ledelsen ved Akershus Universitetssykehus for at de lar henne jobbe delvis hjemmefra. Hun mener arbeidsgivere har en lang vei å gå når det gjelder tilrettelegging for mennesker med psykiske utfordringer.


26 |

Robert Eriksson følger henne med vidåpne øyne. Bent Høie noterer raskt på et hvitt ark.

Mot slutten av møtet tar Geir Karlsen ordet, han kjenner Sanner fra en tv-innspilling med TV 2. Karlsen har fast jobb i 40 prosent stilling som butikkmedarbei-der i Jernia. Når helsa holder, jobber han mer, forteller han. Det har vært en lang kamp med prøving og feiling for å finne balansen i livet.

– Det er viktig å si at mange av Fontenehusene sli-ter med å holde driften i gang. Mange kommuner kut-ter hele tiden i bevilgningene. Vi er redde for at om sta-ten gir meg penger, kutter kommunene tilsvarende. Og jeg skal ikke være negativ, selv om jeg har bipolar lidel-se, sier han, til latter rundt bordet.

– Men jeg drømmer om å la Fontenehusene komme inn under statsbudsjettet som en varig ordning. Altfor mye av de ansattes tid går med på å fylle ut søknader og tenke på økonomi. La de ansatte være der for medlem-mene og sikre driften.

Etter møtet er stemningen lett og håpefull, men kommunalministeren kommer ikke med noen hånd-faste løfter.

– Vi er såvidt i gang med arbeidet med budsjettet for 2015, men vi viste allerede i 2014-budsjettet at vi prio-riterer psykisk helse. Arbeid og helse henger veldig sammen. Fontenehuset er interessant både for helse-ministeren og arbeidsministeren, og for meg som kom-munalminister, sier Sanner.

Et nytt liv. Kim Ji Myung Kang Kristensen ser på klokken mens han prater. Det er midt i arbeidstiden, og Kristensen er hovedansvarlig for avfallshåndtering på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

– Jeg pleier å si at dette bruket legges ned uten meg, sier han med et skjevt smil.

Kristensen har jobbet fulltid på Lovisenberg siden 2009, etter å ha vært i overgangsarbeid på Røde Kors gjennom Fontenehuset.

Han er stor og sterk, en egenskap som kommer godt med når 150 kilo tunge avfallssekker skal slepes gjen-nom korridorene. Som han også nøt godt av da han job-bet som utkaster i de mørkere delene av Oslos festmil-jø. Før Fontenehuset hadde han bare hatt svarte jobber.

– Jeg drev med dop og alt det som hører med, gjor-de alt det dumme jeg kunne finne på. Jeg var en gelé-klump. En glassmanet som drev frem og tilbake i sjøen. Følte at jeg ikke var verd noe som helst.

Han forteller om da han ble sendt til Fontenehuset gjennom førstelinjetjenesten i kommunen.

– De behandlet meg som et menneske. Jeg fikk en fast relasjon til vekkerklokken. Gjennom overgangsar-beidet fikk jeg lov til å gå på trynet mange ganger. Jeg lærte å leve med å være meg.

Ved siden av ham sitter kollegaen Mirjana Hodak (53). Hun måtte slutte i jobben på et hotellkjøkken etter å ha fått problemer med ryggen. Nav sendte henne til Fontenehuset.

– Jeg orker ikke sitte hjemme. Sove hele dagen, stå opp og sove igjen. Kroppen må ut, sier hun.

Sjefen deres, John Signebøen, har utelukkende gode erfaringer med menneskene som kommer fra Fontenehuset.

– De viser en enorm arbeidsvilje og er veldig moti-verte. Kim kjenner hver krik og krok på sykehuset og har virkelig fått orden på avdelingen. Fontenehuset gir oss en ekstra trygghet ved at de lover tett oppfølging av medlemmene, og at de selv stiller med vikar hvis noen faller fra. Men det er bare å se på statistikken. Mine ansatte som kommer via Fontenehuset er med på å dra ned fraværsprosenten. I 2013 var de borte to og en halv dag hver.

Han smiler. – Jeg tror det ligger mye ressurser i en gjennomlevd

krise. Et møte med en vegg du har overlevd, gjør deg til et litt klokere menneske, litt rausere, litt mer generøs. I min kontekst betyr det for eksempel at en ansatt som selv har hatt trøbbel med nervene, vil kunne være en god støtte for en pasient som sliter med angst.

Kristensen gleder seg til å gå på jobb hver dag. – Det er godt å føle seg nevenyttig. Og så er det jo slik

at folk ikke spør deg hva du heter, de spør deg hva du gjør. Da er det godt å kunne si noe annet enn at jeg sitter hjemme og ser i veggen. ●

[email protected]

DE BEHANDLET MEG SOM ET MENNESKE. JEG FIKK EN FAST RELASJON TIL VEKKERKLOKKEN

Kim ji myung kang kristiansen Hovedansvarlig for avfallshåndtering ved Lovisenberg Diakonale Sykehus

Opp om morran

Ressurs . Kim Ji Myung Kang Kristensen (43) koser seg på jobben som ansvarlig for avfalls-håndteringen ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. For ti år siden følte han seg verdiløs.

fontenehusene

News & Politics