UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN

FUNKIS I BERGEN

Utstilling

Bibliotek for Humaniora

Opningstid: månd.-fred. 8:30 – 19:00

lørd. 10:00 – 16:00

Haakon Sheteligs plass 7

Foto: BPV Pedro Vásquez

Funkis i Bergen – minst 80 år

Universitetsbiblioteket i Bergen ønskjer velkommen til utstillinga

"Funkis i Bergen". Bergen har nokre karakteristiske funksjonalistiske

bygg eller "funkisbygg", og i år kan to av dei mest markante feire 80

år, nemleg Kalmarhuset og Blaauwgården. Begge vart teikna i 1936

av Leif Grung (1894-1945), Bergens førande funkisarkitekt ved sida

av Per Grieg (1897-1962). Sistnemnde er mest kjend for Sundt

varemagasin, teikna året etter i 1937. Bergensarane Grung og Grieg

etablerte seg begge med eige arkitektkontor i Bergen i 1923.

Funksjonalisme blir innan arkitekturen gjerne forklart som ei

stilretning som vil kvitte seg med alt overflødig og framfor alt

vektleggje den reine forma. Bygningens bruk og konstruksjon skulle

stå i sentrum, og forma skulle tilpassast funksjonen. Det dekorative

elementet skulle underordnast formålet med bygget. Her heime dukka

funksjonalismen for fullt opp mot slutten av 1920-talet og hadde si

storheitstid fram til 1940. Ifølgje Leif Grung oppstod den nye retninga

som eit resultat av endringa i sosiale, økonomiske og tekniske forhold,

og nytt byggjemateriale som armert betong. Han hevda òg at

nytteverdien som estetisk verdi måtte takast med som ein vesentleg

faktor i den moderne arkitekturen.

___________________________________

På neste side i utstillingskatalogen har vi gleda av å presentere eit

nyskrive essay av Siri Skjold Lexau, professor i kunsthistorie ved

UiB, og med arkitektur som sitt spesialfelt. Ho teiknar opp dei store

og små linjene som fører fram til den funksjonalistiske arkitekturen i

Bergen.

JOG

Funkis i Bergen Av Siri Skjold Lexau

Først av alt bør vi kanskje sortere litt i begrepene, for betegnelser som

modernisme, funksjonalisme og ”funkis” brukes ofte om hverandre.

Grovt sagt kan man si at ”modernisme” i denne sammenhengen

betegner arkitektur som bryter med tradisjonelle stilarter og

byggeteknologi slik vi kjenner dem fra 1800-tallets historisme. Her

ble fortidens arkitekturstiler så vel som den greske og romerske

antikkens klassisisme, middelalderens gotikk, renessansens nytapping

av arven fra antikken og den formglade barokken nytolket i ulike

varianter og kombinasjoner. Rundt 1900 tok art nouveau/jugendstil-

arkitektene et oppgjør med denne stilmangfoldigheten, og proklamerte

en ”ny kunst”, en tverrfaglig tilnærming til byggeoppgaven som

inkluderte en rekke ulike disipliner i resultatet gesamtkunstwerk.

Modernismen tok et oppgjør med hele arven fra fortiden, skrellet av

unødvendig og fordyrende dekor, og fremhevet viktigheten av en ren,

puristisk, hygienisk, kostnadseffektiv og arealbesparende arkitektur.

Boligen skulle ikke ha ubrukte kvadratmetre stående til stas, hele

boligen skulle brukes. Romprogrammet skulle være nødvendig og

tilstrekkelig. For næringsformål ble det mulig å utvikle en fleksibel og

åpen arkitektur med uante muligheter for fleksibilitet i interiør og

ekspansjon i høyde og bredde. Ofte karakteriseres modernistisk

arkitektur som mer ”demokratisk” og ”ekte”, både fordi den forutsatte

et mindre arkitektonisk definert hierarki mellom ledere og andre

ansatte i bedrifter, og fordi behovet for verdige og hygieniske boliger

for ”alle” ble et ideal som også offentlige myndigheter etter hvert tok

ansvar for.

Så ble ”funksjonalisme” utledet som en kvalitetsmerking av

modernistisk arkitektur, en byggekunst basert på at både boliger og

andre byggeformål skulle ha funksjonell arkitektur med minst mulig

korridorer og andre dødarealer som ikke oppfylte kravene til

utnyttbare kvadratmetre. Både den nye byggeteknologien som var

utviklet, med revolusjonerende muligheter for konstruksjon og

estetikk ved hjelp av materialer som støpejern, stål, glass og armert

betong, samt åpne grunnarealer og store vindusåpninger ga seg også

til kjenne som en ny stil. Da den funksjonalistiske arkitekturen ble

mote og oppført med like mye vekt på stil og image som

kostnadseffektiv materialbruk og arealutnyttelse, fikk den kallenavnet

”funkis” – liksom-funksjonalisme. Etter som det modernistiske

formspråket fort kunne festes som en fjør i hatten til nytenkende

byggherrer og arkitekter, valgte man gjerne dette formspråket selv om

konstruksjons-metoden kunne være langt fra moderne byggeteknologi.

Resultatet er at man finner liksom-funksjonalisme bak fasaden i mye

av den funksjonalistiske arkitekturen, også i Bergen.

Arkitektene i Bergen var likevel langt fra de som var først ute med å

proklamere at nye idealer var på vei inn i arkitekturen. De hadde

kanskje nok med å bygge opp igjen byen etter den ødeleggende

brannen i 1916, da alle kluter måtte settes til for å skaffe de

næringsdrivende først provisoriske og etter hvert permanente lokaler i

henhold til den nye byplanen. Dernest måtte byens rundt 2700 husløse

skaffes tak over hodet.

På kontinentet ble modernismen introdusert rundt 1920, og etablerte

seg med stadig større tyngde utover 1920-tallet før den var etablert

som toneangivende ideologi rundt 1930. Den sveitsisk-franske

arkitekten Charles-Edouard Jeanneret som signerte sine arbeider under

pseudonymet Le Corbusier og det tverrfaglige miljøet som vokste opp

rundt Bauhaus-skolene i Tyskland var sentrale aktører. Videre hadde

de Stijl-gruppen i Nederland og det avantgardistiske miljøet med

utspring i Vkhutemas-skolen i Sovjetunionen nære bånd til de

europeiske arkitektene. I USA satte Henry-Russel Hitchcock og Philip

Johnson merkelappen International Style på samtidens renlinjete

arkitektur i 1932. I Bergen dreiet diskusjonene seg fremdeles om

stilvalg, og om man skulle legge mest vekt på å videreføre ”den lokale

tone” eller å se til utlandets klassisistiske inspirasjonskilder.

Dette endret seg rundt 1930. En garasje for Smith-Sivertsens brødbiler

i Håkonsgaten 47a, tegnet av Egill Reimers og bygd i 1930, regnes

som byens første funkisbygning. Bygningen er funkis i ordets beste

forstand, noe en kunne observere under delvis rivning i årene 2006-08.

Håkonsgaten 47a under ombygging, Håkonsgaten 47a i dag.

2004.Foto S Foto Pedro Vásquez

I forbindelse med ombygging av hele kvartalet ble fasaden mot

Nygårdsgaten bevart. Selv skal Reimers ha uttalt at funkis var en

arkitektur for folk som ikke kunne tegne, men kanskje han syntes det

var greit nok for en garasje. Som kjent hadde de fleste norske

arkitekter på denne tiden fått sin utdannelse i Tyskland. De hadde

utviklet svært gode tegneferdigheter gjennom å tegne fortidens

arkitektur og monumenter etter forelegg, siden datidens arkitektur

skulle utstyres med skulptur og dekorative ornamenter.

Grovt sett kan man si at okkupasjonstiden representerer en

generasjonskløft blant bergensarkitektene. Mange av den eldre garde

markerte seg sent i mellomkrigstiden med et funkisbygg eller to, som

f. eks. Fredrik Arnesen (1879-1963) & Arthur Darre Kaarbø (1881-

1948) med Nøstehjørnet for W. Neumann i 1937 og Egill Reimers

(1878-1946) med Smith-Sivertsens garasje, Ole Døsen Landmark

(1885-1970) med Bergens kunstforening i 1934 og Forum kino

fullført i 1946.

Per Grieg (1897-1962) og Leif Grung (1894-1945) var ikke så mye

yngre, men de utviklet sin arkitektur fra å ha en stødig fot i den

bergenske tradisjonen til å eksperimentere med nye formimpulser, og

til slutt bli dem som virkelig satte funksjonalistiske spor etter seg.

Dette skjedde naturlig nok ikke uten sverdslag mot den eldre garde,

som til gjengjeld sto for en karakteristisk ”bergensskole” i samme

periode. Med bygningen for Mowinckels rederi i Olav Kyrres gate 9

fikk Grung oppført det første byggverket i Bergen med bærende

konstruksjon av armert betong i 1926, noe som strengt tatt var en

forutsetning for å kunne utvikle ny og kostnadseffektiv byggekunst.

Mens fasaden på Olav Kyrres gate 9

bare har antydninger i retning et

funksjonalistisk formspråk, finner vi

dette i rikt monn i andre prosjekter.

Grung var en ekspert på å tenke ut

kostnadseffektive løsninger for gode hus.

Dette viser han ikke minst i prosjektet

Langhaugen Egne Hjem som ble bygd i

årene 1930-1938. Formspråket er for det

meste eksotiske versjoner av bergens-

skolens prinsipper, med fargerike

variasjoner som skaper spenning i et

bratt terreng. Funksjonalistisk innflytelse

ser

Fra Jægers Minde Haveby av man imidlertid tydelig i de siste og

Leif Grung. Foto SSL øverste husene som ble tegnet her. Siden

Grung også var opptatt av privatbilens

velsignelser, var husene også planlagt med garasjer (som for øvrig

ikke ble bygd).

I den neste større feltutbyggingen på 78 tomter med hus designet av

Grung ser vi at funkisen springer ut i full blomst. Området Jægers

Minde haveby ble bebygd med 58 ulikt utformede, men formalt

beslektede hus i perioden 1930-37. De fleste er bygd i tre, men i en

form som imiterer armert betong. Husene ligger på en landskapsrygg i

Sandviken/Eidsvåg og får dermed fullt utbytte av funkisstilens store

vindusfelt og gode forbindelser mellom ute og inne: en fantastisk

utsikt over Byfjorden mot skipsleden og Askøy. Husene var i tillegg

meget prisgunstige, noe som illustrerer Grungs talent for gode og

kostnadseffektive løsninger. Også på Tveiterås i Fana fikk Grung hånd

om et område på 300 dekar, og her planla han boliger med høyere

standard. Bebyggelsesplanen inneholdt til sammen 200 tomter i tillegg

til parker og idrettsanlegg. 30 hus ble oppført, inkludert et hus for

Grungs egen familie. I tillegg tegnet han en rekke hus og hytter langs

hele Vestlandskysten. Både Villa Lau Eide i Fjellveien 126 fra 1935

og huset Grung tegnet for seg selv på Tveiterås i 1939 fungerte som

eksperimentprosjekter der han prøvde ut ulike materialegenskaper.

Disse prosjektene har også gitt Leif Grung en sikker plass i norsk

arkitekturhistorie.

Villa Lau Eide med garasje i samme stil. Foto SSL

Siste halvdel av 1930-årene representerer en eksepsjonelt produktiv

periode i Grungs livsverk. Samtidig med alle boligfelt-utbyggingene

tegnet han og fikk oppført en rekke større forretningsgårder i Bergen

sentrum. Karakteristiske eksempler er Fortunen 1/Valckendorffsgaten

3 (1933-38); Kalmarhuset Jon Smørs gate 1, for Æolus (1936-39);

Blaauwgården, C. Sundts gate 1, for Einar Blaauw, (1936-40) og

Gjessinggården, Strandkaien 12, for Elisabeth Gjessing (1925).

Kalmarhuset er en av funksjonalismens perler i sentrum, et prosjekt

som tar i bruk mange av funkis-formspråket virkemidler og måter å

integrere ulike bygningsdeler på. Tar vi Kalmarhuset nærmere i

øyesyn, ser vi at buete og rektangulære elementer med linjelekre

horisontale balkonger inngår i en dynamisk komposisjon samlet

i vertikale bygningsdeler på toppen. Sett fra trappen opp til Marke-

veien kan man nesten bli svimmel av å se opp, og mot krysset i Jon

Smørs gate danner bygningskomplekset en flott hjørneavslutning.

Hele bygningskroppen var i tillegg hevet opp på søyler, noe som fikk

den til å ”sveve” over bakken.

”Synkopert arkitektur” i Kalmarhuset. Daniel Muri i Arkitekt og byggherre, 1939.

Grung var samtidig en svært aktiv foredragsholder som agiterte for

nye tanker innen byplanlegging og arkitektur, også med hyppige

innlegg i dagspressen. En av hans kjepphester var hvordan man kunne

utnytte ”neonlysets strenge bokstaver” på forretningsgårder ikke bare

til reklamelogoer, men som arkitektonisk element. Radikale forslag

manglet heller ikke, eksempelvis tegnet han forslag til en gigantisk ny

fiskehall på Zachariasbryggen i 1935.

Sundt varemagasin

Også Per Grieg var en arkitekt som har satt tydelige sport etter seg i

Bergens bylandskap. Personlig holdt han en lavere profil enn Leif

Grung, som tok moderniteten ut også i sin egen fremtoning. Grieg

var imidlertid formann i Tilsynsrådet for byens utseende fra 1929,

den gangen et utvalg med betydelig innflytelse på byens arkitektur-

utvikling. Sannsynligvis er hans formannsskap også en vesentlig årsak

til at 1930-årene ble gullalderen for modernistisk arkitektur i Bergen.

Der Grung etter hvert ble en kompromissløs modernist, viser det

meste av Griegs arkitektur et mer behersket formspråk som tar både

nyklassisme, lokale tradisjoner og funksjonalistiske virkemidler i

bruk. Etter å ha fullført et prosjekt med omfattende bruk av

nyklassisismens virkemidler i Telefonsentralen på Kronstad (1928),

ser vi at han flater ut og forenkler bruken av dekorative elementer i

fasadene. Handelsstandens aldershjem, Årstadveien 95 (1928) og

Bergen Diakonissehjems sykehus og søsterhjem, Haraldsplass (1936-

40) er karakteristiske eksempler. Her er vindusfelt og andre detaljer

satt i fasaden med svært enkel dekor. Denne hybride praksisen viser

seg også i de følgende tiårene fra Griegs hånd, mens Leif Grungs

tragiske bortgang i 1945 satte en stopper for hans strålende karrière i

mellomkrigstiden.

Per Grieg er utvilsomt mest kjent for å sette kronen på den nye

Torgallmenningen, gjenoppbygd etter brannen i 1916. Alle husene

langs Torgallmenningen ble lojalt formgitt av forskjellige arkitekter, i

samsvar med en fasadeplan utarbeidet av Finn Berner i 1923. Unntatt

bygningen for Varemagasinet Sundt, tegnet av Per Grieg og ferdigstilt

i 1938. Byggherre og direktør Arthur H. Norill hentet impulser fra de

mest moderne varehus på kontinentet, spesielt Nederland, sammen

med arkitekten. Bergen fikk et ultramoderne byggverk i samsvar med

samtidens idealer, en speilvendt søster av Willem M. Dudoks De

Bijenkorf i Rotterdam fra 1930. Komposisjon og sammensetning av

ulike rektangulære volumer var nederlendernes spesialitet, noe som er

klart demonstrert i Sundt-bygget. Vi ser tydelig hvordan de ulike

volumene er integrert og forskøvet i forhold til hverandre.

Vertikaliteten i hovedvolumet aksentueres ved det vertikale glassfeltet

med neon-opplyst logo på toppen, i tillegg reiser et smalt (og totalt

ufunksjonelt!) bygningselement seg fra bunn til topp, avsluttet med

Merkur-statuen mot himmelen. Bygningens hovedkropp hviler på et

”fundament” av glass, fordi bæresystemet er et skjelett av frittstående

søyler inne i bygningen.

En annen markant, men mye enklere bygning av Per Grieg er

kontorene for Bergen Trygdekasse, Christies gate 12 (1948-53), i

dag Det psykologiske fakultet. Den renskårne og kubiske bygnings-

kroppen er renset for enhver form for dekor, og danner en flott

hjørneavslutning mellom Lars Hilles gate og Christies gate. Griegs

evne til volumkomposisjon og tilpasning til eksisterende situasjon ser

vi også i Det Bergenske Dampskibsselskabs administrasjonsbygg med

hotell Orion på Bradbenken (1949-58), men her er det gjort på en helt

annen måte. Administrasjon og hotelldrift er skilt i to adskilte blokker,

bundet sammen med underordnede servicebygninger. Dette åpner

plassen foran inngangen til Bergenhus, og de renskårne rektangulære

kubene har tyngde i forhold til de eldre bygningene i nabolaget. Den

største bygningskroppen er forblendet med tegl, og fremstår dermed

som mer solid enn 1930-tallets funkis. Vinduene er også her lagt som

et repetivt mønster i fasaden, på samme måte som i

Trygdekassebygningen.

Hotell og administrasjonsbygg for Det Bergenske Dampskibsselskab på

Bradbenken, tegnet av Per Grieg. Bergen Byarkiv.

Slik ser vi at Per Grieg har enorm spennvidde i sitt arkitektoniske

formspråk, fra det ypperste innen funkis til svært originale verk der

fortidens materialer spiller med i det moderne formspråket. Dette er

også mesterlig komponert i Sjøfartsmuseets (1956-62) arkitektur på

Nygårdshøyden, der tunge natursteinsmurer og lukkede vegger

åpenbarer et atrium med vegger av glass, på en svært utfordrende

tomt. I stor grad kan man altså si at Per Grieg er funksjonalist, men

han tegner i mindre grad ren ”funkis”.

Kilder: Indahl, Trond, et.al.: Hus i Bergen, 2005.

Lorentzen, Bernt: Bergenserne bygger, 1948.

Pedersen, Tom Louis og Tor Helge Valen: “Leif Grung. En funksjonalist i

Bergen” og Nordhagen, Per Jonas: “Leif Grungs funksjonalistiske

trevillaer”, begge i Arkitektur i Norge, Norsk Arkitekturmuseums Årbok

1993.

Torvanger, Åse Moe: “Per Grieg – 100 år” i Arkitektur i Noreg, Norsk

Arkitekturmuseums Årbok 1996.

Siri Skjold Lexau

Professor i kunsthistorie, UiB

Bergens Trygdekasse, Christiesgate 12, 1946

Foto frå Truls Grung: Per Grieg, 1997

Meir om Leif Grung og Per Grieg

Både Kalmarhuset, Blaauwgården og Sundtbygget er tydeleg

inspirerte av den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, ein av

funksjonalismens førande representantar som i stål, glas og jernbetong

ville byggje enkelt og høgt med mest mogleg omsyn til lys, luft og sol.

Ifølgje Grung kalla Le Corbusier den nye arkitekturen for "Le

nouveau lyrisme" (= Den nye lyrikken). Formspråket skulle forenklast

med store flatar, rette linjer og gjerne geometriske former.

Karakteristiske detaljar er elles små eller store samanhengande

vindaugsrekkjer eller glasfelt, og vindauge som møtest på kvar side av

eit hjørne.

Kalmarhuset av Leif Grung (i Jon Smørs gate 11) vart bygd for

forsikringsselskapet Æolus og er etter mi meining eit framståande

døme på det funksjonalistiske prinsippet om at konstruksjon følgjer

funksjon. Det store bygget frå 1936 er delt i to, ein kontorfløy og ein

bustaddel, skilde av eit markant høgreist tårn. Det ti etasjar tårnet stikk

fram frå bygningsmassen med hjørnevindauge på to sider som går inn

i kvarandre, detaljar som er med på å gje bygningen sitt karakteristiske

formspråk. Kalmarhuset er freda, og det kan derfor ikkje gjerast

endringar på fasaden. Under andre verdenskrig var det sjukestove i

kjellaren.

Blaauwgården (i C. Sundts gate 1) er blitt kalla Leif Grungs

funksjonalistiske tolking av Bergens bryggearkitektur. Bygningen frå

1936 var frå først av delt i to funksjonar, ein lagerdel mot sjøen og ein

kontorfløy mot land, skilde med eit høgt trappehus med eit glasfelt

som går gjennom alle sju etasjane. Fasadane på dei to bygningsdelane

følgjer funksjonen og har ulikt uttrykk. Lagerdelen har mindre og

smalare vindauge og gjev eit meir lukka preg, medan dei større

vindauga på kontordelen opnar opp veggflaten og uttrykkjer det

motsette. I 1949, fire år etter at Grung gjekk bort, fekk Blaauwgården

Houens Fonds pris for god arkitektur.

Sundt varemagasin frå 1937 (i Torgallmenningen 14) av Per Grieg er

nok eit eklatant døme på funksjonalistisk byggjestil med sine store

glasflater som opnar opp jernbetongen. Det mest karakteristiske er

utan tvil det høge tårnet som stikk 35 meter opp, eit tårn som fungerer

både som dekorativt element og som skorstein. På toppen står

firmasymbolet Merkur, guden for handel, ein 3,5 meter høg

bronseskultur av Sophus Madsen. Arkitekten var visst ikkje heilt nøgd

med resultatet. Han syntest skulpturen blei for naturalistisk.

Då varehuset opna i juli 1938, blei bergensarane møtt av eit moderne

butikkinteriør i fire etasjar, kvite marmortrapper, ein stilfull tesalong

(som dessverre er borte) og landets andre rulletrapp med ein kapasitet

på å frakte 4000 personar i timen. (Den første rulletrappa var Steen &

Strøm i Oslo.) Begeistringa var stor over at byen hadde fått eit så

moderne stormagasin. Kritikken over teikningar og byggjeplanar var

no heilt forstumma. I 1961 fekk Per Grieg ble heidra med A.C.

Houens Fonds arkitekturpris for Sundt-bygget, og i 1988 blei Sundt-

bygningen freda av Riksantikvaren i som eit framståande døme på

funksjonalistisk arkitektur i Norge. Aldri før har ein norsk bygning

vore freda så kort tid etter at den blei tatt i bruk.

Som vanleg – og ikkje berre i Bergen – møtte den funksjonalistiske

byggjestilen ein god del motbør blant folk, slik som dette lesarbrevet i

Bergens Tidende er eit døme på:

"I motsetning til Oslo har Bergen hittil vært spart for det siste

motepåhittet, funkissen, hvad de centrale bydeler angår, når undtas det

arkitektoniske monstrum rett ovenfor Tinghuset. Men med Sundts

nybygg er døren åpnet for det rene anarki, og enhver ubegavet arkitekt

vil kunne få sine tegninger godtatt av de kommunale autoriteter med

formannskapet på toppen, når bare arkitekten kan godtgjøre at slike

huser har han sett i London eller Paris. En kunstner vil aldri ha

foreslått et slikt skrip som Sundts bygg vil bli." (BT 15.3.1937)

Motstanden kom faktisk òg frå andre arkitektar. Fredrik Konow Lund

(1889-1970) som var ein av byens og landets fremste arkitektar,

meinte at bygg som Kalmarhuset "er skoleeksempler på hvordan

det ikke skal bygges i en by med tradisjoner og gammel kultur". I

artikkelen han skreiv om arkitektur i Bergen i boka Et kultursentrum

(1946), blir ikkje ein gong arkitekten Leif Grung nemnd med namn.

Derimot motseier Konow Lund seg sjølv fagleg ved å gje mykje meir

plass til Per Grieg og skryte av hans store funksjonalistiske bygg i

sentrum:

"Sundt & Co.s varehus er fremragende planlagt. Tilsynelatende er alt

så enkelt, men det er den lutrede enkelhet som har et stort og tungt

arbeid bak seg. Arkitektonisk er bygningen respektabel med en

velberegnet horisontalvirkning av vindusbåndene mot vertikalen i det

noe brutale trappehus."

Likevel må Konow Lund vedgå at den høge og for tynne reklamesøyla

kan han mindre forsone seg med, og "lilleputtskulpturen på toppen er

helt fjollet i den høyden". Sjølv om dette er skrive rett etter krigen, og

Leif Grung då urettmessig vart skulda for å ha samarbeidd med

tyskarane, er det likevel høgst overraskande å høyre Konow Lund

bruke ein slik kritisk tone overfor Leif Grungs Kalmarhuset og

bygningens gjennomtenkte arkitektur og planløysing, når han

samstundes set Sundt-bygget så høgt.

Litteratur Grung, Leif. 1932. "Hvad er funkis?" Revyen nr. 4.

Lund, Frederik Konow. 1946. "Arkitektur og arkitekter" i Et kultursentrum.

Bergen og bergensere i norsk kunst og forsking. Bergen: John Griegs

forlag.

Pedersen, T.L. og T.H. Valen. 1993. "Leif Grung. En funksjonalist i

Bergen". Arkitektur i Norge. Årbok 1993.

Leif Grung (1894–1945)

Leif Kuhnle Grung er fødd og oppvaksen i Bergen som son av

kjøpmann Georg H. Grung og Anna Sofie Kuhnle. Han ønskte

eigentleg å bli bildekunstnar, og etter examen artium i 1911 studerte

han grafikk og målarkunst i Kristiania 1912–14, m.a. med Christian

Krohg som lærar. Men faren overtalte han til å satse på arkitektur, og

han byrja deretter å studere arkitektur ved Tekniska Högskolan i

Stockholm og tok eksamen der i 1920. Praksis fekk han som

arkitektassistent hos Gunnar Asplund, ein svensk pioner innan

funksjonalismen og m.a. arkitekt for Stocholms stadsbibliotek. Etter

studiereiser i utlandet slo Leif Grung seg ned i

heimbyen Bergen i 1923, etablerte sitt eige arkitektkontor og fekk

straks tildelt store utbyggingsprosjekt.

Grung var engasjert i sosial boligbygging, og det første prosjektet

hans var rundt 180 småhus på Nymark, oppførte i perioden 1923-29

med klart nyklassisistiske stiltrekk. I 1926 drog han til Amerika og

kom heim med cowboyhatt og nye idear. I Fridalsveien bygde han hus

til sin eigen familie, enkelt og rasjonelt og inspirert av amerikanske

bungalowar. Deretter følgde 17 funksjonalistisk-inspirerte einetasjars

einebustader på Årstad (1927-30) og Langhaugens Egne hjem der

husa stilmessig blir hevda å vere i ”norditaliensk villastil”. (Foto:

Bergen Arkitektforening) Nemnast skal også 40 dobbelthus

på Blekenberg nedanfor Løvstakken, samt Jægers Minde, nærmare 80

bustader i området Hegreneset – Jægersmyren, dei fleste i

funksjonalistisk stil med flatt tak, store vindauge etc. Leif Grung står

Kalmarhuset. Teikningar av Leif Grung. Bergen Byarkiv

Blaauw-gården. Teikningar av Leif Grung. Bergen Byarkiv

også bak eit trettitals villaer i Tveiteråsskogen, fleire villaar på

Starefossen/Fjellveien (t.d. Villa Lau-Eide), bungalowar i Fridalen.

Av større forretnings- og næringsbygg må vi i tillegg til Kalmarhuset

og Blaauw-gården nemne Mowinckel-gården i Olav Kyrres gate,

bygården Fortunen ved Tårnplass, Statens kornsilo på Vaksdal og

Janus-fabrikken på Espeland.

På 1930-talet var Leif Grung den mest produktive arkitekten i Bergen,

samtidig som han heldt fram med å måle og teikne. Han var ein aktiv

og populær deltakar i byens selskaps- og foreiningsliv, heldt foredrag

og skreiv artiklar. I 1927-28 var han formann i Kunstnersamfundet i

Bergen der det blei arrangert debattar omkring temaet

"funksjonalismen kontra bergensstilen". Grung gjekk hardt ut mot den

tradisjonelle bergensstilen med det klassiske formspråket som hadde

råda i byen sidan storbannen i 1916. I februar 1940 blei han vald til

formann i Bergen Arkitektforening. Men krigen skulle bli eit

vendepunkt for den profilerte arkitekten, og mangt skjedde som ingen

andre måtte få vite om. Dette førte m.a. til at Grung etter krigen blei

skulda for å ha samarbeidd med tyskarane, og han blei ekskludert frå

Bergen Arkitektforening.

Ingen av påstandane lét seg bevise, men Grung lukkast ikkje i å

forsvare seg tilfredsstillande. Norske styresmakter hadde ingenting å

seie på han, heller ikkje Norske arkitekters landsforbund, men Grung

blei frosen ut av Bergen Arkitektforening og byens gode selskap, noko

han ikkje kunne leve med. Til sist tok Grung sitt eige liv ved å hoppe

utfor eit stup på Tveiterås. Ein samfunnsengasjert arkitekt og kunstnar

med ein kort og hektisk karriere fekk ein tragisk slutt. Grung var berre

50 år då han gjekk bort 2. oktober 1945.

I ettertid har det vist seg at skuldingane mot han var grunnlause, men

først i 2011 vart han formelt reinvaska av Bergen Arkitektforening

som då laga ei større utstilling om han.

Litteratur Indahl, Trond. 2009. "Leif Grung". Norsk biografisk leksikon: nbl.snl.no.

Sett 6.1.2016.

Røyrane, Eva. 2011. "Reinvaskar Leif Grung". Bergens Tidende 21.1.2011.

Bygningar av Leif Grung (eit utval):

Mowinckels rederi, Olav Kyrres gate 9, 1926

Småhus på Nymark, 1923–29

Mowinckel-gården, Olav Kyrres gate 9, 1924–25

Fridalens bungalowar, 1927–30

Jægers Minde, villaar, Hegreneset, 1930–37

Statens kornsilo ved Vaksdal Mølle, tidleg 1930-åra

Janus-fabrikken på Espeland, tidleg 1930-åra

Villaar på Tveiteråsen, 1933–39

Blaauw-gården, C. Sundts gate 1, 1936

Kalmarhuset, Jon Smørs gate 11, 1936

Fortunen bygård, Fortunen 7, ved Tårnplass, 1938.

Frå Bergen Arkitektforenings utstilling om Leif Grung i 2011.

Formgjeving ved Haltenbanken.

Kalmarhuset

Kalmarhuset

Blaauw-gården

Blaauw-gården

Per Grieg (1897–1962)

Per Geelmuyden Grieg er fødd og oppvaksen i Bergen som son av

skipsmeklar Halfdan Grieg og Ragna Dorothea Geelmuyden. Etter

eksamen frå Bergens Handelsgymnasium arbeidde Per Grieg nokre år

i farens skipsmeklarfirma før han som 20-åring byrja på

arkitekturstudiar ved Noregs Tekniske Høgskole i Trondheim. Han

tok eksamen 1921 og arbeidde som assistent hos arkitekt Ole

Landmark før han i 1923 opna eige arkitektkontor i Bergen. Etter

kvart vart han ein av dei mest brukte arkitektane i heimbyen.

Per Grieg var både allsidig og særprega.

For han var det bygningens plassering

og funksjon som bestemte val av form

og materiale, ofte med ein rektangulær

bygningskropp i sentrum. Utviklinga

hans kan vi følgje frå nyklassisistisk stil

i dei første arbeida, til dømes Kronstad

telefonsentral i Ibsengate i 1928 og

Handelstandens aldersheim på

Årstadvollen i 1929, og til det som

skulle bli hans varemerke:

funksjonalismen med Sundt

Varemagasin på Torgallmenningen i

1937 som det mest kjende. Nemnast her

må òg Per Griegs viktige arbeid med

Haraldsplass diakonale sjukehus frå

Foto frå Truls Grung: Per Grieg, same periode. Det blir hevda å vere

1997 «et av de mest vellykkede eksemplene

på et større funksjonalistisk bygningskompleks tilpasset stedet og den

regionale byggeskikken" (Torvanger 1996).

Andre Per Grieg-bygg i byen er mjølsiloane på Hegreneset frå 1946,

Bontelabo frå 1946, Bergen Trygdekasse frå 1948 (i dag: Det

psykologiske fakultet med endring i fassaden), Det Bergenske

Dampskibsselskabs adminstrasjonsbygg med hotell Orion frå 1958 og

Bergens Sjøfartmuseum frå 1962. I tillegg teikna han ei rekkje villaar.

Litteratur Grung, Truls (red.). 1997. Arkitekt Per Grieg – stor kunster, stort menneske.

Bergen: John Grieg.

Indahl, Trond. 2014. "Per Grieg". Norsk biografisk leksikon: nbl.snl.no. Sett

6.1.2016.

Torvanger, Åse Moe. 1996. "Per Grieg – 100 år". Arkitektur i Norge. Årbok

1996.

Bygningar av Per Grieg (eit utval):

Nesttun apotek, 1923

Kronstad telefonsentral, Ibsens gate 104, 1928

Handelsstandens aldersheim, Årstadveien 27, 1932

Johannes Menighets Aldersheim, Thor Møhlens gate 34, 1932

Sundt varemagasin, Torgallmenningen 14, 1936–38

Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass, Ulriksdal 8, 1936–40

Bontelabo fryselager, Skoltegrunnskaien, 1946

Øvsttun gamleheim (Solhaug), Nesttun, 1948

Bergen Trygdekasse, Christies gate 12, 1948

Hotel Orion, Bradbenken 3, 1957

Bergenske Damskibsselskabs administrasjonsbygg, Bradbenken

1,1958

Bergens Sjøfartsmuseum, Haakon Sheteligs plass 2, 1962

Sundt varemagasin

Sundt varemagasin

Reis til Bergen og lær!

Det foreslo Oslo-arkitekten Carl Berner i 1938. I tidsskriftet

Byggekunst skreiv han følgjande:

Det er visst ikke almindelig å foreta arkitektoniske studiereiser

innenlands, man legger heller ruten til våre naboland eller til England

og kontinentet. Jeg vil imidlertid anbefale norske arkitekter å reise til

Bergen og ofre minst 8 dager på arkitektoniske studier. […]

Hver av de 8 dager undertegnede brukte i Bergen med daglige

kryssninger av Torvalmenningen festet det inntrykk at arkitekt Per

Grieg har studert plassvirkningen fra alle kanter før han gikk til å

fastslå den arkitektoniske utforming av A.s Sundts nye forretningsgård

med hovedfasaden til Torvalmenningen og sidefasader til gater hvorav

den ene er den før omtalte parkutviklede plass ned mot byparken.

Nettop dette moment at bygningen avslutter Torvalmenningens ene

langvegg er et av opgavens point, og det har arkitekten løst meget

sikkert.

Sundts nybygg er ikke alene godt, isolert sett, men det

stimulerer almenningens andre bygninger på en merkelig måte,

plassens langvegg er blitt riktig avsluttet, i-et har fått sin prikk.

Sundt varemagasin

Robert Kloster om Per Grieg

Utdrag frå den upubliserte talen til Robert Kloster ved opninga av den

retrospektive Per Grieg-utstillinga i Vestlandske

Kunstindustrimuseum 31. oktober 1967, året då Per Grieg ville ha fylt

70 (UBB Spesialsamlinga Ms. 1803 R5.)

Arkitektur er uttrykk for en aktivitet som preges sterkt av spenningen

mellom ånd og materie. Målet for utøverne av denne aktivitet skulle

følgelig være å skape uttrykksformer som forener motsetningene utan

å gå på akkord med noen av dem.

En slik målsetting kan synes urealistisk for et yrke som i så

sterk grad er funksjonsbestemt og så lett får slagside mot de håndfaste,

materielle kravene. Nettopp derfor er det nødvendig å minne om

balansen og fremheve de eksemplene vi har på en vellykket avveiing

av de estetiske og praktiske kravene. Og dermed har vi nådd fram til

hensikten med denne retrospektive utstillingen av Per Griegs arbeider.

[…]

La meg bare fremheve et enkelt trekk som nå og da trer fram i hans

arbeider og som kanskje kan utdype det bildet en har dannet seg av

mannen bak verket. Fra først til sist preges hans arkitektur av en

personlig uttrykksform som behersker de ulike impulsene og så å si

støper dem i hans bilde. Det viser seg i sansen for de store, klart

definerte formene og i den knappe, presise detaljeringen. Dette går

som den røde tråden gjennom hans nyklassisistiske ungdomsarbeider,

de funksjonalistisk inspirerte bygningene og de modne og rikere

nyanserte verkene.

Vi oppfatter dette særpreget som uttrykk for hans

arkitektoniske credo og forbinder det med en estetisk intelligens som

holdt temperamentet i tømme med streng selvtukt. For så vidt var han

gjennom hele sin gjerning klassikeren som bøyde sin vilje inn under

lovmessigheten.

Tar jeg feil når jeg likevel synes å spore en viss spenning i

hans arkitektur mellom den strenge disiplinen og en trang til å gi

sterkere

Tale av Robert Kloster ved Per Grieg-utstillinga i 1967.

uttrykk for tanker og følelser som lå latente, – til etterprøving og

oppmyking av egne resultater som kunne true med å stivne til rutine?

Som eksempler nevner jeg et par av de bygningen hvor jeg har festet

meg ved "opprørstrangen":

Telefonsentralen på Kronstad med den påfallene kontrastvirkningen

mellom den nyklassisistiske søylearkitekturen og de moderne glass-

steinsintervallene.

Eller: Sundts varehus, hans funksjonalistiske manifest satt opp i

bevisst, ja, nesten provoserende kontrast mot den nyklassisistiske

fasadearkitekturen på Torgalmenning.

Eller hans siste verk: Sjøfartsmuseet der bygningens ytre form og

robuste materialvirkning viser andre sider av hans temperament enn

vi vanligvis finner i hans arkitektur.

Robert Kloster (1905-1979) arbeidde ved Bergens Museum frå 1932 til

1949 då han vart direktør for Vestlandske Kunstindustrimuseum. I 1964

vart han tilsett som den første professoren i kunsthistorie ved Universitetet

i Bergen, og blei samtidig leiar av kulturhistorisk avdeling ved Historisk

Museum.

Sjøfartsmuseet

Per Grieg om gjenoppbygging av Håkonshallen

I eit upublisert brev til arkeologen og museumsmannen Haakon

Shetelig diskuterer Per Grieg kva som bør gjerast med Håkonshallen

etter eksplosjonen på Vågen den 20. april 1944. Brevet er datert 5. juli

1944, altså kort tid etter den store katastrofen som tok livet av 160

menneske og skada nesten 5000. I tillegg kom store øydeleggingar på

hus og viktige kulturminne, mellom anna Håkonshallen og Rosen-

krantztårnet, og det er desse to byggverka som opptek Per Grieg i

dette brevet (UBB Spesialsamlingane. Ms. 1201. 246):

Kjære Håkon!

Min ven arkitekt Kristian Bjerknes og jeg har flere ganger drøftet en

sak som ligger os på hjertet, og er kommet til at vi bør legge den frem

for dig som den rette mann. Det gjelder Haakonshallen og Bergenhus i

det hele. Så vidt jeg forstår er [Gerhard] Fischer i fuld gang med

undersøkelser og forebyggende reparasjon. Men for den senere

fuldstendige istandsettelse blir det jo spørsmål om et stort

planlegningsarbeide av en slik art at det stiller ganske særegne krav til

sin mann. Noget stor utvalg av folk som kan løse en slik opgave er der

vel ikke, men efter vor mening har vi i [Frederik] Konow-Lund

mannen som kan klare det. Konow-Lund tror at han både har de

kundskaper og fremfor alt at han har en utpreget artistisk følsomhet

for netop en slik opgave. Han har reist og set en hel del og har bevart

det i sit sind, og dertil er han vel inde i sakerne på forhånd. Hele

mannen stammer igrunden fra middelalderen.

Selv mener han sig vistnok selvskreven til å utføre arbeidet,

men det er på dette punkt vi er litt betenkte.*

[…]

Vi har nogen skjønne sommerdage her nede på Strønen, jeg sitter og

skriver her med fjorden og Tysnessåten blånende foran mig i varm

aftendis. * Etter ein arkitektkonkurranse i 1955 fekk Johan Lindstrøm ansvaret for

gjenreisinga av Håkonshallen, og då han døydde overtok sonane hans Claus

og Jon i tillegg til Peter Helland-Hansen.

Brev frå Per Grieg til Haakon Shetelig. UBB Spesialsamlinga

Håkonsgaten 47a

Håkonsgaten 47a blir rekna som Bergens eldste bygning i

funksjonalistisk stil. Huset blei teikna i 1930 av arkitekt Egill Reimers

(1878–1946) som garasjeanlegg for brødbilane til Smith Sivertsens

bakeri same stad. (Sjå omslaget.)

Under oppussing for ein del år sidan stod heile bygget i fare for å bli

rive. Heldigvis greidde ein å redde den særeigne fasaden som blei

tilbakeført med dei karakteristiske kjenneteikna for den

funksjonalistiske stilen: runde betongsøyler og samanhengande

vindaugsband.

Kalmarhuset