Jørgen Jæger

Guden

Kriminalroman

JØRGEN JÆGERSkyggejakten, 2003Kameleonene, 2004Dødssymfoni, 2005

Blodskrift, 2007Karma, 2010

Stemmen, 2012Ridderkorset, 2014

Monster, 2015Fortielsen, 2016

© juritzen forlag as 2017, Oslowww.juritzen.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillattnår det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov

eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Redaktør: Anne-Kristin Strøm

Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & ProseOmslagsfoto: Shutterstock

Tilrettelagt for ebok av eBokNorden asISBN 978-82-8205-995-4(ePub)ISBN 978-82-8205-994-7(trykk)

Prolog

DET HØRTE MED til jobben hans å virke fryktinngytende, selv om det egentlig bare var en maske hantok på seg. Vold var likevel hans signatur, og hadde sittet i ham fra barnsbein av. Livet han var fødtinn i, hadde formet ham til den han var, et funn for dem som visste å gjøre bruk av slikt.

Som nå.Han stirret på sitt offer, som var i ferd med å segne sammen foran ham. Det han kjente, var først og

fremst vantro, for mannen hadde kommet mot ham, og kniven hadde glidd så uventet lett inn i kroppenhans.

Det hadde slett ikke vært planen!Han slapp en ed, for synet av bylten som ble liggende urørlig, levnet ingen tvil. Vel var han en

fryktet voldsmann i visse kretser, men han hadde sine grenser. Han skyldte henne det, solen i livethans – den eneste solen. Nå hadde han rykket opp en divisjon på den kriminelle rangstigen, enten hanville det eller ikke.

Han hadde drept en mann.

Kapittel 1

MANDAG FØRSTE JUNI opprant med pøsregn og iskald, stiv kuling fra sydvest. Men i Fjellberghavn lotman ikke dårlig vær forstyrre en festdag. Bygdens innbyggere hadde annet å tenke på, for klokken tolvskulle deres populære ordfører Janne Wold gå på talerstolen nede på rådhusplassen og skriveFjellberghavn inn i norgeshistorien.

Det hadde i hvert fall vært hovedoppslaget i Fjellbergposten de siste dagene, og avisens redaktørWenche Sunde hadde gjort sitt beste for å bygge opp under forventningene ved å lansere en rekkealternativer som hun visste ville trigge lesernes nysgjerrighet. For hva kunne ordføreren ha på hjertetsom ville forandre lille Fjellberghavns plass i historien? Spekulasjonene fylte kommentarfeltene påavisens nettside. Det lå an til en folkefest av de sjeldne, i ordførerens ånd.

Janne Wold var midt i 40-årene, en slank, vital kvinne. Hun var leder for partiet Kystfolket, et lokaltfenomen som var vanskelig å plassere i det politiske landskapet, siden det hverken appellerte tilvenstre- eller høyresiden. Men Janne Wold var synlig i jobben og frontet enhver sak med en energisom kunne utmatte de fleste. Ifølge ryktene hadde hun ADHD, men det kunne ingen bekrefte, selv omalle var enige om at det måtte være noe med henne. Intet normalt menneske kunne ha et så høytaktivitetsnivå som hun hadde – og samtidig makte å ta seg så godt av en delvis invalidisert mann og etdigert hus.

Det var slik Janne vant folkets respekt, og etter hvert de flestes hjerter. Hun var deres Janne. Hunvar da også blitt gjenvalgt med 65 prosent av stemmene da hun og partiet hennes stilte for en nyperiode. Men knapt noen stemte på partiet – de stemte på henne.

En stor utendørsscene var satt opp på rådhusplassen. Skulle arrangementet vært avholdt inne imøtesalen, ville bare noen få fått plass, og Janne ønsket å gi alle anledning til å komme og høre på.Allerede klokken elleve begynte folk å stille seg opp foran scenen, deretter fyltes rådhusplassen sakteopp, til det en halvtime etter begynte å bli nokså trangt, siden rådhusplassen ikke var så stor.

Fortsatt regnet og blåste det. Fra scenen ville Janne Wold snart stå og skue ut over en folkemengdeinnpakket i fargesprakende regntøy og sydvester. Noen få prøvde å slå opp paraplyer – som straks blevrengt av vinden. Sikkert sommerturister, tenkte de som sto i nærheten; uvitende mennesker som ikkeante noe om klimaet her ute i havgapet.

Så slo rådhusklokken tolv. Janne Wold kom marsjerende inn på scenen, akkompagnert av deklangfulle tolv klokkeslagene, en dramatisk intro i seg selv – og neppe tilfeldig valgt. Hun var kleddsom dem hun tjente, i regntøy og sydvest, og ga inntrykk av at hun frydet seg over omsider å få delesin sensasjonelle hemmelighet med folket.

Hun kom ikke alene. Tre andre personer fulgte etter og stilte seg ved siden av henne, og mangjenkjente viseordføreren Tor Siem på den ene siden, og lederen av den nyopprettede DestinasjonFjellberghavn, Magne Dalseid, på den andre. I bakgrunnen stilte selveste politistasjonssjef MarteMellingen seg, kledd i full uniform, som en slags pompøs understreking av det formelle vedarrangementet.

Idet klokkeklangen ebbet ut, gikk Janne Wold frem mot mikrofonen. Hun dunket i den medpekefingeren og renset stemmen før hun begynte: «Kjære venner! Fantastisk at så mange har funnetveien hit i dette været! Velkommen, alle sammen! I dag skriver vi historie, dere!»

Hun introduserte de andre på scenen og begynte å snakke. Ikke om den sensasjonelle nyheten, menom alt rundt den, slik alle politikere gjorde før de kom til poenget. Men hun kunne jo ikke plumpe utmed konklusjonen uten å gi den en intellektuell innpakning først, det ville blitt platt, det skjønte alle.Så mens folket ventet i spenning på de forløsende ordene – hva de enn gikk ut på – fikk de en grundiginnføring i Fjellberghavns historie, med særlig vekt på den spennende utviklingen de siste årene, medøkt tilflytning og vekst i folketallet.

Og den gjennomgangen lot til å ta sin tid.

***

Ikke alle i Fjellberghavn var til stede ved seremonien. Selv om noen næringsdrivende og offentligekontorer hadde stengt dørene et par timer og gitt de ansatte fri, var alt ved det normale ved Fjellpolitistasjon – og det skulle bare mangle.

Politihuset lå nede ved havnen, noen kvartaler unna rådhuset – nært nok til at man kunne høre deomstridte rådhusklokkene, som var til glede for noen – og plage for dem som bodde i nærheten og fikknattesøvnen forstyrret, spesielt i timene frem mot midnatt.

Men klokkene var kommet for å bli. De hadde vært der i uminnelige tider og satt i sjelen til folk,nesten som de støyende buekorpsene i Bergen – som bare bergenserne forsto noe av.

Idet Janne Wold var i ferd med å runde av sin tale borte på rådhusplassen, kom en svær dumperkjørende bortover havnen mot politihuset, og satte kursen for politigarasjen i underetasjen. Uten åsenke farten traff den garasjeporten, som brøt sammen med et drønn og falt inn på gulvet i garasjen,før den altfor store bilen kilte seg fast i åpningen med en gnissende lyd.

Motoren ble slått av, en skikkelse hoppet ut av førerhuset og gikk rolig av sted. Like etter kjørte enpersonbil opp på fortauet foran publikumsinngangen og parkerte så tett inntil døren at det ble umulig åfå den opp. Deretter steg en skikkelse ut av den bilen også, låste og gikk.

Det var kanskje den samme personen, kanskje ikke. Men fra da av var ikke bare politietsutrykningsbiler effektivt sperret inne, men alt av politifolk.

***

Borte på rådhusplassen bygget Janne Wold seg opp mot talens klimaks. Innledende formaliteter varunnagjort, og alt generelt prat over. Hun var ved poenget, og nede i folkemengden skjermet mangemobilene sine mot regnet for å få festet det store øyeblikket på video.

«Kjære venner!» Stemmen hennes dirret av uutløst spenning. «I dag skriver vi altsånorgeshistorie. Fra og med klokken tolv skifter Fjellberghavn status …» Hun lot ordene henge iluften litt, «… fra bygd … til by!»

Hun tidde og skuet ut over folkemassen for å se om det kom noen reaksjoner, men folk stomusestille og lyttet. «Det betyr, kjære venner», presiserte hun, «at Fjellberghavn fra i dag av har

bystatus. Vi bor ikke lenger i en liten bygd ute på landet, venner, vi bor i en by! Og ikke i enhvilken som helst by heller, dere, for hør nå …»

Hun gjorde en ny kunstpause, som for å sikre seg full oppmerksomhet. «For hør nå», gjentok huninnstendig. « Vi vet alle at Florø i uminnelige tider har hatt status som Norges vestligste by! Vel,mine venner, ikke nå lenger! Florøs plassering på kartet er 5,02 grader østlig lengdegrad fraGreenwich – og hvor tror dere Fjellberghavn ligger på kartet?» Hun så forventningsfullt ut overpublikum. «Jo», fortsatte hun. «Hold dere fast, kjære venner: Vi ligger på 4,95 grader øst – ellerfor å være eksakt: 4,943667 grader øst. Det betyr – med alt det medfører av oppmerksomhet,muligheter for turisme og alt som følger av fordeler – at Fjellberghavn fra i dag av vipper Florøav tronen og går inn i historiebøkene som Norges vestligste by!» Hun holdt inne på ny. Deretter slohun ut med armene og la til med sin velkjente begeistring: «Er det ikke fantastisk?»

Det gikk et sukk gjennom forsamlingen idet nyheten trengte inn, så var klokken halv ett ogrådhusklokken rammet inn Jannes teatralske opptreden med sitt kraftige dong.

I det samme lød det et rop fra et sted i folkemengden, deretter et skarpt smell og et til – og enda et.Oppe på scenen forsvant alle aktørene ut av syne, straks etter oppsto en veldig trengsel idet tilskuerneskrikende prøvde å komme seg vekk.

Midt i folkemengden lød en skingrende stemme: «Allahu akbar!»

Kapittel 2

KLOKKEN TO MINUTTER over halv ett mottok operasjonssentralen i Borg den første desperatetelefonhenvendelsen over nødnummer 112 – deretter eksploderte sentralen i et kaos avusammenhengende panikkmeldinger.

Fem over halv ble alle tilgjengelige enheter beordret over sambandet til rådhusplassen iFjellberghavn, med varsel om full alarm og bevæpning. Katastrofealarm ble slått iambulansetjenesten, og sykehuset ble satt i beredskap. Samtidig prøvde operasjonslederen forgjeveså ringe til Marte Mellingen og de tre andre på scenen.

Operasjonssentralen hadde oversikt over hvor hver enkelt patruljebil i politidistriktet befant seg tilenhver tid, og de visste at Fjellberghavns tjenestebiler ikke var ute på oppdrag akkurat da. Men devar ikke klar over at de nettopp var blitt innestengt, heller ikke at en innsatsleder i kommandobil villevære forhindret fra å rykke ut for å lede mannskapene.

Ikke da.

***

Nestleder for Fjell politistasjon, politioverbetjent Cecilie Hopen, satt og nøt en enkel lunsj i fredeligsamtale med sin kollega politibetjent Morten Gundersen, da dumperen braste inn i garasjeporten ikjelleren. Sammenstøtet var så kraftig at de fleste på huset kunne høre det, Cecilie og Morten også.

Begge frøs til og stirret undrende på hverandre.«Hva i all verden var det?» utbrøt Cecilie.«Bilulykke», forsøkte han seg. «Nei, ærlig talt – aner ikke.»«Vi får finne det ut.» Cecilie grep mobilen og ringte til Eva Lien i resepsjonen. «Hørte du braket?»«Ja.»«Vet du hva det var?»«Nei, men huset dirret, i hvert fall her nede hos meg i resepsjonen. Jeg sender noen ned i

springmarsj for å undersøke nå.»«Ja vel?» Cecilie stusset, for Eva hadde videoskjermer på pulten som viste bilder fra to

overvåkningskameraer, et over hver inngang. «Ser du ikke noe på skjermen?»«Nei, kameraene er ute av drift, de var falt ut da jeg kom på jobb i morges. Leverandøren har lovet

å sjekke dem i løpet av dagen.»«Greit, Eva. Hold meg orientert.»Cecilie reiste seg og kastet et blikk på armbåndsuret. «La oss merke oss tiden», sa hun til

kollegaen. «Klokken var 12.27 da det smalt.» Hun begynte å rydde kantinebordet. «Vi går ned, jegliker ikke dette.»

Mens de sto og tømte matrester i søppelcontaineren ved kantinedisken, ble skuddene avfyrt borte vedrådhuset.

På ny frøs begge til.

«Hørte du det?» Cecilie satte brettet med skitne kopper og tallerkener fra seg. «Hva i all verden erdet som skjer her?»

Politibetjent Morten Gundersen rykket til. «Det hørtes ut som …»«Skudd!» De stirret perplekse på hverandre, for skyting midt i Fjellberghavn var ikke særlig

sannsynlig. «Eller kanskje smell i en eksospotte», la Cecilie til.«Nei, det var det ikke», kom det raskt fra Morten, som alle visste var bilfrik og hadde greie på

slikt.«Det kom uansett derfra.» Cecilie nikket mot vinduet, reiste seg og gikk bort dit. «Først ett … så

flere skudd … jeg nekter å tro det, det må ha vært noe annet. Kanskje Janne feirer den store nyhetensin – hva det enn er – med fyrverkeri der borte, det kunne ligne henne.»

«Enig.» Morten humret og stilte seg ved siden av henne. Fra vinduet kunne de se rett bort på delerav rådhusplassen, hvor litt av menneskemengden var synlig bak nabobygget. «Se på det oppmøtet, foren fest hun har stelt i stand.» Han nølte. «Men … folk er i veldig bevegelse!»

Hun fulgte blikket hans. «Du har rett, de løper … i panikk … Da var det kanskje virkelig skudd!»På ny tittet hun på armbåndsuret. «Avfyrt tjue sekunder over halv ett.»

Morten tok opp en notatblokk av lommen og begynte å notere.Hun grep mobilen. «Marte er der borte», sa hun mens hun lette frem nummeret til sjefen og trykket

ring. «Morten, bli her og observer! Få med deg alle bevegelser og forflytninger, ta bilder og film medmobilen om du kan, zoom inn biler og folk og noter tidspunkter på alle bevegelser.» Hun trykket avmed en ed. «Svarer ikke», stønnet hun. «Hvorfor i helvete gjør hun ikke det!»

Mobilen hennes ringte og avbrøt henne. Hun besvarte anropet og oppfattet i et glimt at det var EvaLien.

«Ja, Eva – hva skjer?»«Alarmen har gått!» Evas vanligvis så lette og lyse røst lød presset mens hun forklarte i korte

setninger hva som foregikk. «Operasjonslederen ber deg organisere utrykningen og ta ansvaret sominnsatsleder», avsluttet hun.

«Ok, Eva. Alle operative mannskaper må bevæpne seg og samle seg for brifing i parolerommet –nå! Kall dem inn over høyttaleranlegget, jeg kommer! Har du fått rede på hva det var som smalt?»

«Nei, ikke ennå.»«Ok.» Cecilie la på og løp mot heisen, men den sto nede i første, og hun tok trappene i stedet – to

og to trinn av gangen. I bakgrunnen hørte hun Evas stemme runge dramatisk over anlegget.Hun var nede i tredje og inne på avdelingen på sekunder. Pulsen dundret idet det sank inn at noe

horribelt var under utvikling – og at hun som øverste tilstedeværende leder på huset hadde ansvaretfor at situasjonen ble riktig håndtert. Vurderte hun feil, kunne liv gå tapt.

Som etterforsker hadde hun på seg sivile klær, og det gikk ikke nå når hun skulle rykke ut. Hunstakk innom kontoret sitt og skiftet fra sivil til uniform i rekordfart, grep håndsettet til politiradioen ogløp mens hun forsøkte å analysere situasjonen.

Hva visste de?Jo, at det var løsnet skudd, og at de fire på scenen hadde forsvunnet ut av syne. Noen av dem kunne

med andre ord være skutt, kanskje alle fire, kanskje ingen av dem.

Marte hadde befunnet seg der – hennes sjef og nære venninne. Tanken var knapt til å bære.Var andre skutt? Eller skadet? Noen blant publikum?Det hadde de ingen opplysninger om.Hadde de noen beskrivelse av eventuelle gjerningsmenn?Ingen hadde nevnt noe om det.Det hersket full forvirring, det var sannheten. Men noen hadde etter sigende ropt Allahu akbar, det

lød arabisk og kunne tyde på et terrorangrep. Var det en bombe de hadde hørt?Neppe. En bombe lød ikke sånn. Men hvis det virkelig var en selvmordsbomber som hadde ropt,

kunne eksplosjonen komme når som helst. Eller terroren kunne ha et annet uttrykk.I så fall, hvilket?Bruk av kniver … macheter … etsende væsker …Cecilie kjente at hun svettet. Terrorister hadde gått løs på store menneskemengder med slike våpen

før, og drept for fote. Og slike udyr gjorde ikke forskjell på unge og gamle, kvinner og barn, de drepteblindt for å skape frykt og kaos.

Men her? I lille Fjellberghavn?Hun ba en stille bønn om at noe slikt ikke var på gang, så kalte hun opp operasjonssentralen over

sambandet, slik hun var forpliktet til ifølge rutinene.Det suste og skurret i høyttaleren. «Bravo svarer», lød operasjonslederens pregede røst. «Er du

orientert om situasjonen?»Cecilie bekreftet.«Godt. Vi vet ikke noe mer foreløpig, og er avhengig av observasjoner dere gjør på åstedet når

dere rykker ut. Dere vil få bistand av utrykningsenheten og alle tilgjengelige patruljer, som rykker utnå.»

«Fox null-én svarer.» Cecilie var konsentrert nå. «Det er bra. Jeg tar med meg en etterforsker ikommandobilen, i tillegg rykker fire væpnede patruljer ut. Vi kan ikke vente på utrykningsenheten, dettar for lang tid, så vi går inn i situasjonen selv. Har vi noen beskrivelse av gjerningspersonen?»

«Negativt. Situasjonen på åstedet er preget av panikk og kaos, meldingene er uklare.»«Og vi vet ikke hvem som eventuelt er skutt – og om noen er det?»«Nei.»«Vet vi noe om et eventuelt terrorangrep, annet enn dette ropet? Vi har hørt et kraftig brak her og

holder på å finne ut hva det var. Har dere fått noen meldinger om det?»«Negativt.»Cecilie brøt forbindelsen og hastet inn i parolerommet, hvor det allerede hersket hektisk aktivitet

mens mannskapene bevæpnet seg og gjorde seg klare, like forskrekket alle sammen, siden ingen avdem hadde forventet at noe så alvorlig skulle skje i en liten bygd langt ute i havgapet.

Som nå var by. Men det visste de ikke da.

Parolerommet så ut som en liten kinosal, med pinnestoler i flere rekker bakover, vendt mot et podiummed en storskjerm bak og flere tavler på begge sider. Rommet ble brukt både til samlinger, slik somnå, og til undervisning og pressekonferanser.

Cecilie stilte seg på podiet, klappet i hendene og brøt inn i aktiviteten.«Hør etter mens dere utruster dere!» ropte hun høyt. «Vi står overfor følgende situasjon …» Hun

forklarte kortfattet. «Alle slår over til frekvens 44 på sambandet», fortsatte hun. «Der kan vikoordinere aktiviteten vår uformelt og uten forstyrrelser. Dere identifiserer dere med etternavn ograpporterer fortløpende alle observasjoner og aktiviteter, slik at samtlige får dannet seg ethelhetsbilde. Jeg tar meg av kommunikasjonen med operasjonssentralen i Borg. Spørsmål så langt?»

«Marte Mellingen sto på den scenen, gjorde hun ikke?» kom det bekymret fra en.«Det gjorde hun, sammen med tre andre prominente personer, blant annet ordfører Janne Wold.

Ingen av dem er gjort rede for, og ingen av dem svarer på telefon.» Cecilie gikk bort til en pc, søktepå tastaturet, og et kart over Fjellberghavn fylte skjermen på veggen bak henne. «Jeg tar med megJostein Vågenes i kommandobilen og går i posisjon i Havnegata her», fortsatte hun og pekte med enelektronisk pil på skjermen. «Dere andre plasserer dere slik … her … her og …»

Hun ble avbrutt av en skygge som kom inn i synsfeltet hennes fra den ene siden.Det var Eva, og hun signaliserte med hånden at Cecilie skulle stoppe opp.Så fikk de vite det alle sammen, at de var innestengt. Dermed sto de overfor en ny situasjon.

Cecilie lente seg mot podiet. Hun gikk bevisst inn for å utstråle ro og trygghet, men hjernen hennesjobbet på høygir. Nok en gang måtte hun foreta et riktig valg i en krevende, nesten umulig situasjon.

Hun følte presset – kanskje mer enn hun ville gjort ellers. Det var ikke lenge siden lederen forsykehusets psykiatriske poliklinikk under tvil hadde friskmeldt henne. Cecilie hadde jobbet hardt medseg selv, både i terapi og ellers for å legge Bernhards skjebne bak seg. Likevel var hun fortsatt tyngetav motstridende følelser, på den ene siden sorgen over tapet av ham hun hadde elsket, og på denandre siden den generelle skepsisen til menn. Den hadde satt seg i henne etter voldtekten for noen årsiden, og hadde blitt forsterket av Bernhards rystende virksomhet. Traumet hang fortsatt i, ikke utad,kanskje, eller i det daglige, men i tilbakevendende mareritt om natten, fordi hennes personlighet nåengang var slik at hun fortrengte alt hun ikke taklet, og lagret det i underbevisstheten. Selv psykiaterenhadde ikke klart å nå inn i den delen av sinnet hennes.

Desto viktigere var det å gjøre det rette nå. Hun var sikker på at ingen kunne se på henne at hun sletpsykisk, og sånn måtte det være.

Så hva kunne de gjøre med situasjonen? Rekvirere en redningsbil og få bilene fjernet fra dørene?Nei, det ville for det første ta for lang tid, for det andre kunne de ikke garantere redningsfolkenes

sikkerhet. Hun måtte finne en annen løsning.Kunne de gå ut gjennom personalinngangen nede i garasjen?Nei, den var montert som en gangdør i selve garasjeporten og var altså blokkert. Men kanskje de

kunne klatre ut gjennom vinduene nede i første etasje?Nei, ikke det heller. De var pansret av sikkerhetsgrunner og kunne ikke åpnes.Men det fantes kanskje et lignende alternativ. Hun tok en rask beslutning. «Har noen av dere private

biler parkert utenfor?»Hender føk i været.«Bra, da rekvirerer vi dem», slo hun fast. «Jostein og jeg forflytter oss til fots. Alle forlater bygget

via brannstigen ut mot bakgården. Dere klatrer ut en og en og gir hverandre dekning. Husk at vi ikke

vet hva som venter oss der ute. Kjør fire i hver bil til oppgitt posisjon straks dere er ute, og kartleggsituasjonen. Vær beredt til å improvisere. Sett i gang!»

Politifolkene løp i rekke ut av parolerommet, og Cecilie tok opp håndsettet. «Fox null-én tilBravo», sa hun mens hun fulgte etter kollegene. «Vi går ut via brannstigen og benytter private biler.»

«Bravo svarer», lød stemmen fra operasjonssentralen. «God løsning. Lykke til, Hopen.»

Idet den første betjenten skulle til å klatre ut av vinduet, ringte operasjonslederen Cecilies mobil.Hun tenkte et oppgitt hva er det nå, da – og besvarte anropet.«Vi har en ny situasjon, stopp aksjonen!» Operasjonslederen ropte ut ordene. «Dere må ikke under

noen omstendighet gå ut via brannstigen!»«Nei vel …?» Cecilie ga tegn til mannskapene om å vente.«Vi har mottatt en bombetrussel!» Operasjonslederen klarte ikke holde stemmen helt stø. «Ifølge

denne skal bilene som blokkerer utgangene, være underminert og vil eksplodere hvis vi prøver åfjerne dem. I tillegg er nødutgangen på politihuset underminert ifølge trusselen. Politimester JoridSteine har kommet hit til sentralen nå. Hun beordrer dere til å forholde dere passive og bli på huset tilutrykningsenheten og bombegruppen har ankommet og fått etablert kontroll. Hun ber deg bekreftemottatt ordre!»

Cecilie tenkte raskt. «Anser dere dette som en reell trussel?»«Det er vi nødt til – inntil det motsatte er fastslått. Vi kan ikke gå på akkord med våre tjenestefolks

sikkerhet.»«Ambulansetjenestens folk, som står klar med flere ambulanser, hva med dem?» Cecilie visste

allerede svaret, men ville høre det fra ham.«De må også avvente. Helsepersonell kan ikke sendes inn i et usikret område, slik er som kjent

prosedyrene.»Cecilie tidde. Borg lå ti mil fra Fjellberghavn, og utrykningsenheten var altså minst 25 minutter

unna, selv under full utrykning. I mellomtiden var altså Fjellberghavn beleiret av mulige terrorister,og mens hva som helst kunne skje, var den hysteriske folkemengden uten beskyttelse. Og de fire påscenen, som kunne være døende for alt de visste, måtte vente i minst en halvtime på legehjelp.

Det var hårreisende fortvilende.Og hva med Marte? Var hun drept? Hva med de tre barna hennes i så fall, som hadde mistet faren

sin på tilsvarende vis for noen år siden? Og Ole, kjæresten og samboeren hennes?Hva hvis Marte lå og kjempet for livet og det sto om minutter?Cecilie undertrykte et stønn. Hun kunne ikke bekrefte en slik ordre og se folk i øynene etterpå, det

var moralsk umulig. Dessuten satt det i henne at politifolk skulle vise mot i livstruende situasjoner.Men ordren kom fra politimesteren personlig. Trosset hun den og sendte folkene sine ut og de bledrept, ville det være hennes personlige ansvar. Da kunne hun i hvert fall aldri se folk i øynene mer.

Derfor kunne hun ikke trosse ordren, hun var sjakk matt og måtte adlyde den.«Greit», sa hun så fast hun maktet. «Jeg bekrefter ordren. Be folkene dine få opp farten!»Så la hun på, forklarte situasjonen for mannskapene og ba dem returnere til parolerommet for

debrifing.

Cecilie overveide å ringe og informere Ole siden han var Martes kjæreste og samboer, men lot detvære. Handlekraftig og ærekjær som gamlesjefen var, ville han komme til å rykke ut på egen hånd forå prøve å ordne opp, noe som kunne koste ham livet, siden han ikke lenger hadde tilgang til våpen.Hun kunne ikke utsette ham for den risikoen, det var bedre å la ham leve i uvisse til de hadde sikretkontroll over situasjonen.

Dessuten ante hun ikke hvor han var. Kanskje befant han seg på rådhusplassen og var i ferd med åordne opp på egen hånd allerede?

Det var ikke til å tenke på. Men kjente hun ham rett, var han på jobb.

Cecilie gikk til parolerommet og snakket med mannskapene om situasjonen. Klokken var nå ti overhalv ett. Hverken utrykningsenheten eller noen av patruljene fra Borg og nabodistriktene ville værefremme før fem over ett.

Dermed gikk de 25 uutholdelig lange minutter i møte, for terroristene eller hvem det var, haddeneppe isolert dem så planmessig uten grunn.

Spørsmålet var ikke om noe forferdelig ville skje, men hva.

Kapittel 3

TIDLIGERE LENSMANN OLE Vik, nå administrerende direktør og majoritetseier i sikkerhetsselskapetFjell Security AS, visste ganske riktig ingenting om det som foregikk på rådhusplassen. Til det befanthan seg for langt unna, på en skogsvei på Ramnes ovenfor Fjellberghavn.

Men frem til klokken tolv hadde han oppholdt seg i selskapets nyervervede lokaler, som nå var ensydende byggeplass i forbindelse med at sikkerheten ble oppgradert. I kjelleren sto fortsatt stabler avkartonger som de ikke hadde rukket å pakke opp, men det viktigste var på plass, og de gamle lokalenevar fraflyttet.

Ole var stolt av det han hadde fått til så langt. Forretningsideen hans var såre enkel. Rundt om ibyer og bygder i Norge fantes det et utall lokale vakt- og sikkerhetsselskaper som de riksdekkendeselskapene foreløpig ikke så på som konkurrenter. Mange av disse små firmaene satt påspesialkompetanse, og Ole tilbød dem samarbeid. Målet var å ta opp konkurransen med de største påmarkedet.

Og dit var de på vei, sakte, men sikkert.

Helt fra klokken ni om morgenen hadde Ole sittet i møte med Roger Handeland, som frem til dennedagen hadde vært prosjektdirektør i Securitas, men nå hadde Ole headhuntet ham og ansatt ham somadministrerende direktør.

Det var en nødvendig ansettelse, skulle selskapet klare seg. Ole hadde for lengst innsett at hanmanglet den kompetansen som var nødvendig på toppnivå i bransjen. Nå ville han fortsette somarbeidende styreformann inntil videre, samtidig som han kunne konsentrere seg om å utvikle sitthjertebarn, selskapets etterforskningsseksjon.

De to hadde diskutert fremtiden før Handeland dro hjem til sin kone for å feire sin nye jobb, og devar enige om å gjennomføre en aksjeemisjon raskt for å få inn mer kapital, siden det kostet å vokse.Det ville redusere Oles eierandel, men det var bedre å eie litt i et stort og solid selskap enn alt i etlite og vaklevorent. Enkel logikk, mente Ole Vik, men så var han da også rimelig enkel i tankegangen.

Klokken tolv dro Handeland, og Ole satt ettertenksom igjen. På et teppe ved siden av skrivebordethans lå Birk, den svarte og hvite border collien hans, med ørene vippende våkent opp og ned. Hundenstirret på ham med det skarpe border collie-blikket sitt, som om den analyserte kroppsspråket hans påutkikk etter det minste lille vink om at det var lov å reise seg.

Det vinket fikk han, og straks etter satt Birk ved Oles kontorstol og logret ivrig med halen. Lydigsom han var, hadde han ligget på teppet sitt under det lange møtet, nå syntes han nok det var på tide athans herre og mester betalte tilbake med en solid treningstur.

Det vil si: Hunden krevde det, for en vaskeekte border collie måtte stimuleres både fysisk ogmentalt, ellers ble den umulig å være i hus med. Ole likte det, for det brakte ham også i bevegelse, oghan var aktiv i brukshundmiljøet med ham.

Nå satt han og brant etter å fortelle Marte om ansettelsen, mens han fraværende klappet hunden.«Hva sier du, Birkegutt?» brummet han. «Skal vi dra opp på Ramnes? Og på veien kan vi ringe tilmor og fortelle henne om den nye direktøren vår?»

Og det ville Birk, med hele seg. Eller han jublet over at et eller annet skulle skje, samme hva, baredet var noe.

Nede i bilen slo Ole nummeret til Marte, men hun svarte ikke.

Kapittel 4

OLE VIKS NÆRMESTE medarbeider i Fjell Security var Søren Storli. Den røslige 25-åringen haddevært med helt siden Bernhard Ro etablerte selskapet, og hadde i perioder også ledet det, derfor varhans erfaring av uvurderlig betydning for Ole.

Denne mandags formiddagen var han og en kollega på patrulje i Hovedgata, handlegaten somstrakte seg som en strek gjennom Fjellberghavn og utgjorde bygdens hovedgate – slik navnet ganskeriktig tilsa. Den hadde tidligere vært den viktigste trafikkåren gjennom bygden, en funksjon som nåvar overtatt av den nye motorveien som gikk utenom Fjellberghavn på oversiden. Dit kom man ved åsvinge videre fra Hovedgata og opp Sykehusgata og forbi fylkessykehuset.

På nedsiden var det den bratte Havnegata som forbandt Hovedgata med torget og området vedhavnen. Her, som i Hovedgata, var husene i perfekt stand. Politihuset lå også i dette strøket,gjenoppbygd med pietet i gammel stil etter en storbrann noen år tidligere.

Det første forretningsbygget man så når man kom opp fra Havnegata og svingte til høyre inn iHovedgata, var Borg Sparebank. Vegg i vegg lå Fjell Elektro, en kiosk, Rema, og helt borterst påhjørnet mot Sykehusgata lå Magasinet – Norges kanskje minste kjøpesenter. På motsatt side holdt G-Sport til, bygd i vinkel i den skarpe svingen, med én arm av bygget oppover langs Sykehusgata og énlangs Hovedgata.

Søren og kollegaen var på vei bortover handlegaten i retning Magasinet. Lyden av skuddene nedefra rådhusplassen hadde ikke nådd opp hit til dem, så de var uforberedt da en bil svingte inn iHovedgata bak dem og bråstoppet midt i veien utenfor Rema.

Så lød et skarpt smell, etterfulgt av høye rop.Begge bråstanset og snudde seg. En hvit Volkswagen Golf sto med dørene åpne midt i Hovedgata.

Ved siden av den sto to maskerte skikkelser i mørke regnklær og veivet skrikende med armene, denene hadde noe som så ut som en turban på hodet og fektet med et gevær.

«Allahu akbar!»Denne gangen oppfattet de ordene tydelig. Foran øynene på dem løftet den ene geværet og fyrte av

et skudd i luften, straks etter gjallet ropet på nytt.De få fotgjengerne som var der, styrtet av gårde, noen ned i Havnegata, noen inn i nærmeste butikk

og noen bortover mot Søren og kollegaen, som for å søke trygghet hos dem.Men de to vekterne hadde ingen trygghet å tilby. Ikke hadde de politimyndighet, og ikke var de i

besittelse av noe annet maktmiddel heller. Men de var ordensvakter i uniform, og det påla dem etvisst ansvar uansett.

Søren ba kollegaen kaste seg på telefonen og ringe 112. Selv gikk han ut i veien for å hjelpe demsom kom løpende, mens han lurte på hva i all verden det var som foregikk. Kunne det være etterrorangrep på gang? Søren kjente pulsen gå for fullt. Var det sannsynlig at en terrorist ville sprengeseg selv i luften i en nærmest folketom gate?

Nei, det var det ikke, kom han til. Men hva var det da som var i ferd med å skje?Søren var redd, han også, like redd som dem som flyktet for livet.«Denne veien!» ropte han mot dem. «Søk tilflukt inne i Magasinet!»

En eldre kvinne snublet og ramlet på magen så regnvannet skvatt, og Søren var raskt borte hoshenne og hjalp henne på beina igjen.

Hun klamret seg til ham. «Hjelp meg, vær så snill, hjelp meg!»«Kom med meg!» Søren grep henne under armen, geleidet henne bortover mot inngangen og skjøv

henne inn døren til Magasinet. Etterpå gikk han ut igjen og hjalp en eldre mann med stokk.«Fordømte araberpakk!» kom det fresende fra mannen. «Få det fordømte søppelet ut av landet!»Søren dro ham med seg med noen beroligende ord mens han kastet stjålne blikk mot de to borte ved

bilen. En av dem hadde gått tilbake i retning Havnegata, den andre sto ved bilen med geværet hevet.Så snudde skikkelsen seg, senket geværet og siktet på ham og den gamle mannen.

Et øyeblikk stirret Søren terroristen i øynene, deretter nærmest kastet han den gamle mannen inndøren foran seg, lette frem den rette nøkkelen fra vekternøkkelknippet sitt og låste med skjelvendehender.

Inne i inngangspartiet sto folk og stirret vettskremte på hverandre. Kunder, butikkansatte,senteransatte – alle var like paralyserte. Noen holdt omkring hverandre, men det var merkelig stille.

Søren var ikke mindre sjokkert, men prøvde etter beste evne å ta ledelsen. Som vekter var hanlommekjent i senteret, og på kort tid hadde han tatt en runde og låst alle ytterdørene.

Han pustet ut og så seg om. Han likte ikke vinduene ut mot gaten, de ga ingen beskyttelse, så hanbeordret alle sammen opp i annen etasje mens han tenkte med bekymring på dem som hadde søkttilflukt i de andre lokalene i Hovedgata.

Dem kunne han ikke gjøre noe for.Søren kjente redselen som en lammende svie i brystet, før han kom på at politiet holdt til rett nede i

gaten.«Hjelpen er underveis», beroliget han den forskremte forsamlingen. «Noen minutter nå, så er vi

trygge.»Kollegaen kom bort til ham med mobilen i hånden og et fortvilet uttrykk i ansiktet. «Jeg kom

omsider gjennom på 112. Politiet sier at de er på vei og er fremme om tjue minutter!»«Tjue minutter?» Søren stirret uforstående på ham. «Hvordan kan det ha seg? Hvem snakket du

med?»«Operasjonssentralen», svarte kollegaen. «Jeg prøvde å ringe til Fjell politistasjon også, men der

var linjen opptatt. Folkene på sentralen var fryktelig diffuse, og jeg fikk ingen forklaring, annet enn atflere tjenestebiler var på vei. Så måtte de legge på fordi det var så mange som ringte inn.»

Søren bannet lavt og kastet et blikk på klokken. Den var kvart på ett. Hva i all verden kunne detvære som foregikk?

Han sank ned langs veggen og satte seg på gulvet, men spratt opp igjen.Et voldsomt drønn rystet Hovedgata.

Kapittel 5

Noen minutter tilbake i tid.

POLITIBETJENT JOSTEIN VÅGENES var ikke den som satt stille med hendene i fanget.Den rastløse villmannen med bakgrunn som politiinfiltratør i tunge, kriminelle mc-miljøer på

Østlandet, hadde i sin tid søkt seg til Fjellberghavn for å roe ned, i den tro at det gikk fredeligere forseg i et politidistrikt langt ute på landet.

Men der hadde han tatt skammelig feil, for han hadde ikke mer enn så vidt ankommet, før han nestenmistet livet etter å ha blitt sendt undercover til lille fredelige Skudeneshavn, hvor han var blitt avslørtav en kriminell bande – i et område der man i hvert fall ikke skulle tro at tunge kriminelle holdt til.

Men det hadde de altså gjort, på en øde halvøy nordvest for sildebyen, og Cecilie hadde reddetham – i siste liten. I likhet med henne hadde han vært langtidssykemeldt på grunn av skadene, som ihans tilfelle var fysiske. Men han var tilbake i jobb nå, full av pepp, som en understimulert flatcoatedretriever med et islett av pitbull i seg.

Også i det ytre skilte den 40 år gamle politibetjenten seg ut, høy og kraftig bygd, med glattbarberthode, ring i øret og et lite fippskjegg. Cecilie likte ham, nettopp fordi han var så utradisjonell oghadde kraft og mot til å flytte grenser. Derfor hadde hun knyttet ham til seg som en av sine nærmestemedarbeidere. Men utseendet hans bidro snarere til å skremme folk enn til å inngi trygghet ute igatene, spesielt når han var sivilkledd og så ut som om han kunne vært klippet rett ut av etmotorsykkelblad i de tunge skinnklærne sine.

At Jostein likte Cecilie – også utover det rent faglige – var ingen hemmelighet på huset, for han laikke skjul på det, og hevdet åpenlyst at den egentlige grunnen til at han hadde søkt seg tilFjellberghavn, var at drømmekvinnen Cecilie befant seg der. Om han virkelig mente det, var ingenhelt sikre på, for Jostein sa så mye rart. Men han balanserte hårfint mellom å vise henne respekt somleder og å glimte til med en lett flørt når situasjonen bød seg.

Cecilie pleide bare å le det vekk, for litt krydder i tilværelsen skadet ikke. Dessuten måtte hunmotvillig innrømme at han hadde en udefinerbar tiltrekningskraft. Den lå der i bakgrunnen som ensvak pirring i det daglige – enten hun ville det eller ikke, og hadde gjort det også den gangen hjertethennes hadde tilhørt Bernhard, en slags mental utroskap, følte hun da. Men alle i faste forholdopplevde vel å føle seg tiltrukket av andre, trøstet hun seg med. Noen lot seg rive med, andre holdtseg på matta. Hun tilhørte den siste kategorien, fordi hun var grunnleggende avhengig av å ha orden pålivet sitt. Det var bare sånn hun var.

Men nå var hun ikke tilgjengelig i det hele tatt, for følelseslivet hennes var ødelagt. Hun var ferdigmed menn.

Jostein satt ikke stille i parolerommet, men vandret rastløst frem og tilbake. Til slutt ble han ståendeborte ved vinduet som vendte mot rådhusplassen.

Cecilie gikk bort til ham. «Pass deg så du ikke blir skutt nå, Jostein», sa hun. «Vi vet ikke hva somventer oss der ute.»

Kollegaen klappet seg på brystet. «Skuddsikker vest», konstaterte han. «Får stole på den, og noensjanser blir vi politifolk nødt til å ta.» Han så søkende på henne, og trakk så vidt på munnviken. «Erdu sikker på at du vil adlyde politimesterens ordre?»

«Det er jeg.»Han gransket omgivelsene utenfor. «Jeg har oppnådd mine beste resultater i situasjoner hvor jeg

ikke har fulgt ordre.» Ansiktet hans åpnet seg i et eggende glis.Det glimtet i den ene hjørnetannen hans. Av alle eksentriske påfunn hadde han en diamant der, slik

som skurken Harry Lime i Alene Hjemme-filmene. Noen ganger, når han smilte slik som nå, var detsom om han brettet overleppen ekstra opp slik at diamanten ble synlig, som om han brukte den for åoppnå en eller annen form for reaksjon. Overraskelse, kanskje, vemmelse – eller muligensoppmerksomhet, hun visste ikke, men uansett tiltrakk den seg blikket hennes nå og fikk henne til å sepå ham.

Han slapp leppen ned igjen og ble alvorlig. «Bandittene påstår at de har underminert de to bilene,det tror jeg ikke noe på.» Han åpnet vinduet. «Det er garantert en helvetes bløff, og de har i hvert fallikke hatt tid til å underminere hele bygget, følger du meg?»

«Tror det», svarte hun. «Du vil rappellere, men glem det!»«Ikke faen. Det hersker kaos der ute, Cecilie! Kanskje vil en selvmordsbomber snart utløse

bomben sin og drepe mange mennesker! Og hva med Marte og de tre andre på scenen? Folk er ilivsfare – og politiet er ikke til stede fordi de tenker på egen sikkerhet! Jeg gjør det på eget ansvar!»Han stirret utfordrende på henne. «Vil du stanse meg?»

Cecilie bøyde seg så vidt ut og lot blikket følge fasaden nedover mot fortauet tre etasjer under. Detfantes ingenting der som kunne se ut som en bombe, bare den glatte veggen og vinduene i etasjeneunder.

«Vil du?»Hun trakk seg inn igjen og skulle til å svare ham – i det samme lød et voldsomt drønn utenfor.Begge stirret på hverandre. Cecilie følte det som om blodet forsvant ned i beina.«Hører du, det er full krig der ute!» Jostein grep henne i armen.Hun følte ubehag og rev seg løs, orket ikke at noen tok i henne. Men han hadde rett, og det var hun

som burde ha vist mot og tatt dette initiativet, ikke han. På ny følte hun prestasjonsjaget som enblykule i brystet, kravet hun stilte til seg selv om alltid å gjøre det rette. Til sin fortvilelse oppfyltehun det ikke nå, og det ga henne en stikkende påminnelse om hvilken mental form hun kanskje var i.

Cecilie strammet seg opp. «Ok, Jostein, du har rett. Og jeg blir med deg.»I full fart ble et par sett rappelleringsutstyr hentet fra lagerrommet. Solide rappellfester ble funnet,

og mens de to iførte seg klatreseler, instruerte Cecilie mannskapene om å gi dem full dekning og følgemed på frekvens 44.

De sjekket skjøteknuter, skrukarabiner, endeknuter og rappellbremser – og tok en siste sjekk pårappellfestet, det som skulle holde dem trygt fast til de var nede, så krøp de opp i hver sinvinduskarm, gjorde seg klar og startet nedstigningen.

Den gikk raskt. Liggende bakover med kroppen nesten vannrett firte de seg nedover side om side itauene mens de sparket fra med beina mot veggen med jevne mellomrom.

Så var de nede. Ingen skjøt mot dem, ingen truet dem – ingenting skjedde. Oppe i vinduene i tredjeetasje sto kollegene med sine MP5 maskinpistoler og ga dem dekning.

Idet de frigjorde seg fra tauene, hørte Cecilie operasjonssentralen melde over sambandet om eneksplosjon i Hovedgata i Fjellberghavn. Da var det altså der drønnet hadde kommet fra. Et hektisksurr fulgte i høyttaleren, med kommentarer frem og tilbake mellom bilene og sentralen, så ble noen avpatruljene som var på vei, omfordelt til Hovedgata. Kollegene meldte tilbake i tur og orden beskjedmottatt, etterfulgt av regner med å være fremme om tjue minutter.

Det var knapt et menneske å se, og med maskinpistolene i beredskap foran brystet bevegde de segfra politihuset og bortover havnen mot rådhuset mens de saumfarte omgivelsene med blikket på utkikketter snikskyttere. Men de så ingen.

Idet de var fremme ved rådhuset, smalt det for andre gang oppe i Hovedgata. Drønnet ble kastet somen ball frem og tilbake mellom fjell og åser, lik rullende torden som fader sakte ut.

Cecilie kjempet for å undertrykke fortvilelsen. Det var krig, som Jostein hadde sagt, folk varoverlatt til seg selv, og ingen ante hva som foregikk.

Hun rapporterte kjapt til operasjonssentralen.På rådhusplassen hadde folkemengden løst seg opp, men noen tilhørere var igjen og sto i grupper

og snakket oppspilt sammen. Cecilie beordret Jostein til å ta en runde for å sikre at området var trygt,og gikk selv bort mot en av gruppene.

Folk snudde seg mot henne da de oppdaget henne, og straks stimlet alle sammen. Våte ogforpjuskede stirret de redde og sinte på henne.

«Er det nå på tide for politiet å innfinne seg?»«Hvor faen ble dere av?»«Det er jo full krig, hva er det som smeller sånn?«Folk skyter vilt her, og politiet kommer ikke! Skandaløst!»«Ordføreren er drept!»Cecilie skjønte reaksjonen og overhørte dem med en avvæpnende håndbevegelse – men grep fatt i

den siste kommentaren. «Vet dere det – at Janne Wold er drept?»«Ja», svarte en. «Hun ble skutt rett ned!»«Hva med de andre på scenen?»«Vi vet ikke, de bare forsvant. Det var flere leger blant tilskuerne, de er der oppe nå og bistår.

Hvorfor kommer det ingen ambulanser? Og hva var det som smalt så jævlig nettopp? Hva skjer her?»Spørsmålene haglet, og Cecilie holdt armen avvergende opp. «Var det noen som så hvem som

skjøt?»Folk svarte i munnen på hverandre.«Én om gangen, vær så snill! Var det flere gjerningspersoner?»«Nei, bare én», kom det fra en kvinne i lang, gul regnfrakk. Vannet dryppet fra sydvesten og ned i

øynene hennes. «En mann, tror jeg.»

«Ja, det var det», bekreftet en annen. «Stor og fyldig.»«Etnisk norsk? Utenlandsk?»«Umulig å se. Han var tildekket av regntøy.»«Han hadde på seg en sånn finlandshette også», kom det fra en. «Og en sånn turban.»«Hvor er han nå?» Cecilie kikket rundt seg.«Han har kjørt sin vei», svarte en mann.«I en bil?»«Ja, en hvit Golf.»«Så du hvor den dro?»«Oppover i retning Hovedgata.»Hun flyttet blikket mellom dem. «Så dere andre også i bilen?»Ingen av dem svarte.«Det var bare du, altså.» Hun betraktet vitnet avventende. «La du merke til hvor den sto parkert?

Det er viktig, i tilfelle det er et overvåkningskamera der.»Vitnet nikket, snudde seg og pekte. «Borte ved Riisegården.»Cecilie fulgte blikket hans. Hun kunne ikke i farten se noe kamera ved nabobygget, men det fikk de

sjekke senere. «Var bilen gammel eller ny, kunne du se det?»«Den var ny, siste modell. Det er jeg sikker på.»«Hva med registreringsnummeret, du fikk kanskje med deg det også?» oppmuntret Cecilie.«Jeg sto nok for langt unna.»«Ok, takk uansett, det var en uhyre viktig observasjon.» Cecilie tok opp mobilen. «Hva er navnet

ditt?»Han oppga det, og hun skrev det inn i notater. De kunne ikke risikere at et så viktig vitne ble borte

for dem igjen i kaoset.Hun la telefonen tilbake i lommen. «Noen skal ha ropt Allahu akbar, Gud er stor på arabisk»,

fortsatte hun. «Var det noen av dere som hørte det?»«Ja, det kom fra han som skjøt», sa en eldre mann. «Først ropte han, så avfyrte han flere skudd, og

folk trakket hverandre omtrent ned for å komme seg vekk. Og så ropte han Allahu akbar på ny – ogfolk ble enda mer paniske. Vi også, det skal jeg love deg!»

De andre bekreftet sin enighet.«Men han sprengte ingen bombe?»«Nei.» Det var kvinnen i regnfrakk som svarte denne gangen. «Ingen av oss var nær nok til at vi så

ham ordentlig, det sto for mange folk imellom. Men vi så at han trengte seg gjennom mengden ogforsvant. Det var ganske kaotisk, og vi var livredde alle sammen, både for ham og for å bli trampetned, alle var hysteriske.»

«Det forstår jeg godt.» Cecilie oppsummerte i hodet. «Takk, dere har vært til stor hjelp», sa hun.«Vær vennlig å trosse været og bli stående her, dere er viktige vitner. Det kommer kolleger snart somvil snakke nærmere med dere.»

Cecilie trakk seg til side og grep håndsettet. «Hopen til Vågenes», meldte hun. «Ifølge vitner vargjerningsmannen alene. Det er en mann, stor og kraftig. Han har kjørt herfra i retning Hovedgata i enhvit Golf av nyeste modell.»

Jostein svarte: «Det er oppfattet, området er trygt, jeg beveger meg mot scenen nå.»«Mottatt.» Cecilie trakk pusten. «Hopen til gruppen», fortsatte hun. «Området er sikret – samtlige

rappellerer! Straks dere er ute, går dere til bilene i henhold til opprinnelig plan og avventer nærmereordre.»

Hun slo over til hovedkanalen på sambandet. «Fox null-én til Bravo!» ropte hun. «Vi befinner ossved rådhuset og har snakket med vitner. Signalementet på skytteren er dårlig, men det dreier seg omen mann, storvokst og kraftig, iført regntøy og finlandshette. Han har en turban på hodet. Vi stårmuligens overfor et terrorangrep, og skytteren har forlatt området i retning Hovedgata i en hvit Golfav nyeste modell. Området er sikret, og ambulansetjenesten kan rykke inn til scenen vedrådhusplassen omgående, gi klarsignal.»

Det ble stille i eteren lenge. «Bravo svarer. Har dere … forlatt politihuset … og gått til aksjon?»«Ja!» Cecilie svarte bestemt, for hun ønsket ingen innvendinger. «Vi kommer tilbake med flere

opplysninger når vi vet mer.»«Bravo svarer … ja vel … det er … mottatt. Ambulansene skal få beskjed, et ambulansehelikopter

er også snart fremme.»«Takk. Jeg har en viktig beskjed til alle enheter som er på vei hit: Dere må stanse og undersøke

samtlige hvite Golfer av nyeste modell som dere møter, bilen vil sannsynligvis prøve å unnslippe.Bekreft!»

Nytt surr oppsto i eteren mens patruljene kvitterte, så var sentralen tilbake: «Bravo svarer, vifølger det opp og sender en patrulje over Ramnes også i tilfelle bilen prøver å unnslippe den veien.En vekter som befant seg i Hovedgata, har forklart at det dreier seg om to gjerningspersoner. Vekterenheter Søren Storli og må avhøres.»

«Vet han hva som har eksplodert også?»«Negativt. Han befinner seg i dekning i Magasinet sammen med kunder og ansatte.»«Greit, vi drar opp dit og melder tilbake. Slutt.»Hun slo av. På ny ba hun vitnene om å bli stående der de var, før hun fulgte etter Jostein bortover

mot scenen.

Kapittel 6

SCENEN VAR IKKE stor, men relativt høy og bygd provisorisk rundt toppen av en utvendig trapp, medtilgang rett ut på scenegulvet via døren der. Selve gulvet kunne ikke sees nedenfra, siden det lå såhøyt, det forklarte kanskje at de som hadde stått der oppe, var forsvunnet ut av syne. Muligens lå deder nå, døde eller alvorlig skadet, det var umulig å se.

«Man kommer ikke opp dit uten å være apekatt», kommenterte Jostein tørt.«Du har rett, det er umulig å klatre opp dit, vi får gå inn hovedinngangen og komme oss opp dit den

veien», sa hun. «Det vil si, jeg. Vi deler oss, Jostein. Mannskapene er på vei, ta over her ute ogorganiser dem. Kartlegg vitnene med personlige data slik at vi kan kalle dem inn til formelle avhørsenere, sett et nødvendig antall mannskaper på det, og ta med deg resten av folkene opp i Hovedgata.Det som kanskje møter dere der oppe, takler du bedre enn de fleste. Gå forsiktig frem, ok?»

«Vet ikke hva det betyr – men skal prøve.» Han smilte skjevt, snudde på hælen og forsvant.

Hovedinngangen var stengt. Cecilie trykket på ringeknappen på callingen.Et metallisk «ja!» lød i høyttaleren.«Politiet!»«Det var sannelig på tide!» Det summet i låsen. Cecilie skjøv døren opp. Bak en resepsjonsdisk

ventet en tydelig skremt kvinne i 50-årene.«Hvor ble dere av?» brast det ut av henne. «Jeg har prøvd å ringe 112 flere ganger, men ingen

svarer, og borte hos dere er telefonen bare opptatt. AMK-sentralen sier at de ikke kan komme før derehar vært her.»

«Stemmer nok det.» Cecilie passet på å holde en nøktern tone. «Politiets linjer er sprengt på grunnav ekstrem pågang. Vi håndterer dette nå, du trenger ikke være redd lenger. Vennligst gi meg ensituasjonsbeskrivelse. Er det riktig at noen er skutt?»

«Ja», hikstet kvinnen. «Flere, tror jeg.»«Tror? Du vet ikke, altså?»«Nei, vi fikk vite at noen skjøt mot ordføreren og de andre ute på scenen, og at noen av dem var

truffet, så ble alle ansatte evakuert inn i bygget, publikum også. Jeg fikk beskjed om å låseinngangsdøren og bli her og åpne når dere og ambulansefolkene kom. Men dere kom jo ikke!» Hunhulket nå.

Cecilie skjønte godt at hun var redd, men var nødt til å overhøre henne. «Har det kommet noenleger hit, er det så?» spurte hun.

Kvinnen trakk pusten dypt. «De kom i stad og er der oppe nå.»«Bra. Jeg må også opp dit, forklar meg veien!»

Trappen opp til andre etasje var bred og gammeldags majestetisk, med knirkende trinn ogbondemaling på sideveggene. Cecilie tok trinnene to og to.

Så sto hun plutselig der, i rommet innenfor scenen. Det viste seg å være et venterom for publikum,tilknyttet flere av rådhusets kontorer. Døren ut til scenen var åpen, og regnet sto inn gjennom åpningen

og dannet en liten innsjø med heftige vindrosser i på gulvet.I en av sofaene satt viseordføreren Tor Siem iført vått regntøy og en sydvest på skjeve og stirret

tomt fremfor seg. Cecilie antok at mannen som snakket beroligende med ham, var den nye lederen forreiselivslaget.

Så fikk hun øye på Marte, som lå med ryggen til i en av de andre sofaene. En mann og en kvinnesatt ved siden av henne.

Legene.Cecilie kjente seg med ett helt kald. Det hadde dannet seg en stor rød dam på gulvet under sofaen.Et åpent førstehjelpsskrin sto på gulvet. Martes uniform var klippet opp, og en flik av en bandasje

stakk frem ved linningen. Hun lå helt rolig, bevegde seg ikke – som om hun var bevisstløs.Eller død.Det var som om tiden stanset. Det kunne ikke ha vært mer enn noen sekunder siden Cecilie kom inn

i rommet, men det føltes som om det var svært lenge siden. Hun ville bort til Marte, men tok seg i det,for jobben hennes nå var først og fremst å observere og danne seg et helhetsinntrykk.

Det hadde befunnet seg fire personer på scenen. Tre av dem var åpenbart brakt inn hit, to av demtilsynelatende uskadde, mens én – Marte – var skadet eller død. Det manglet én: ordføreren.

Legene fikk øye på Cecilie – dermed haglet det på ny med fordømmelser fordi hun kom først nå.Hun brøt dem av. «Hvor er ordfører Janne Wold?»Den ene legen reiste seg med et trist ansiktsuttrykk og et nikk mot den åpne døren og scenen utenfor.

Cecilie gikk bort dit. Ytterst på scenegulvet sto en provisorisk talerstol. Mellom den og døren lå enforvridd skikkelse i en blodpøl som var tynnet ut i regnet til en ubestemmelig, lyserød materie.

«Ordføreren?» Cecilie visste svaret, men måtte høre det.«Ja.»«Død?»Legen nikket. «Truffet av et skudd i hodet. Hun døde nok momentant.»Så hadde altså vitnene nede på rådhusplassen hatt rett.«Vågenes til Hopen!» Josteins stemme brøt inn på radioen. «Vi er på plass i bilene og drar opp til

eksplosjonsstedet nå.»Cecilie takket og ønsket lykke til. Hun ville svare og informere om situasjonen der hun sto, men bak

henne strømmet ambulansefolkene til, så hun var nødt til å vente.Hun gikk og møtte dem. Nå kunne hun omsider fokusere på Martes tilstand.

I all hast ble Marte lagt på en båre og transportert ut på rådhusplassen, hvor ambulansehelikopterethadde fått klarsignal til å lande. Deretter ble hun brakt luftveien opp til fylkessykehuset.

Cecilie kjente fortvilelsen rive mens hun rapporterte inn situasjonen til operasjonssentralen oggruppen.

Så ringte hun til Ole.

Kapittel 7

JOSTEIN BEORDRET SPERREBÅND rundt politihuset. En væpnet betjent ble satt til å holde folk på avstandtil bombegruppen hadde vært der. Deretter fylte Jostein to av mannskapenes biler med fire kolleger ihver, og sendte resten av mannskapene bort til rådhusplassen.

De parkerte bilene øverst i Havnegata. Ikke et menneske var å se, og Jostein dirigerte folkene rundthjørnet og bortover Hovedgata. Det var minibanken ved Borg Sparebank som hadde eksplodert.Frontpartiet lå spredd i opprevne metallbiter på fortauet og ute i veien. En liten Fiat som sto parkertutenfor banken, var skjøvet sidelengs nesten en meter ut i Hovedgata, og dekkene var punktert ogsidevinduene knust.

Jostein beordret en kollega inn i banken, og de resterende til å finne ut hvor den andre eksplosjonenhadde funnet sted.

Han ba dem holde utkikk etter gjerningspersonene, selv om han antok at de var over alle hauger.Jostein hadde levd blant kriminelle da han jobbet undercover. Han forsto hvordan proffer tenkte, ogdisse var garantert proffer. De hadde nok planlagt en såpass omfattende aksjon nøye, og hadde hindretutrykningen fra politihuset for å vinne tid. Å sprenge og tømme en, kanskje to minibanker for kontantertok sin tid. Utfordringen var kassettene som inneholdt sedlene. Åpnet man dem eller prøvde å sprengedem, utløste man vanligvis små ampuller som farget sedlene.

Var noe slikt skjedd her? Kassettene lå slengt omkring på fortauet, tilsynelatende tomme. Josteinbøyde seg ned for å sjekke dem nærmere. De var virkelig tomme alle som en, og det var ingen tegn tilat noen fargeampuller var utløst.

Han rettet seg opp. Det var merkelig. Og hvilken logisk sammenheng var det mellom etminibankran og et attentat på fire kjente, offentlige personer?

Svaret var like enkelt som forvirrende: Det fantes ikke noen logisk sammenheng.Og hva med Allahu akbar-ropet? Det passet i hvert fall ikke inn.Hvis de da ikke hadde mer i vente.Svaret på det spørsmålet fikk han straks etter, da kollegene hans meldte over sambandet: «Hansen

til gruppen. Minibanken oppe ved G-Sport er også sprengt.»