Den fremmede

Harlan Coben

Den fremmede

Oversatt av Sissel Busk

Harlan CobenOriginalens tittel The Stranger

Oversatt av Sissel Busk

Copyright © 2015 by Harlan Coben

Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-49073-7

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Sarah Jarrett/Arcangel Images

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndrag-ning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til kjærlig minne om min fetter Stephen Reiter

Og som en hyllest til hans barn David, Samantha og Jason

Å, min sjel, vær forberedt når Den fremmede kommer.Vær forberedt på ham som vet å stille spørsmål.Det finnes en som husker veien til din dør:Livet kan du unnvike, men ikke Døden.

–T.S. Eliot

Kapittel 1

Den fremmede ødela ikke livet til Adam Price sånn med detsamme.

Det var det Adam Price kom til å si til seg selv senere,men det var løgn. På en måte visste Adam det med en gang,helt fra den første setningen ble uttalt, at det livet han haddekjent hittil som fornøyd gift tobarnsfar i et forstadsmiljø,var borte for alltid. Det var tilsynelatende en enkel setning,men det lå en undertone der, noe betydningsfullt, til og medomsorgsfullt, som fikk Adam til å skjønne at ingenting villebli som før.

«Du var ikke nødt til å bli hos henne,» sa den fremmede.De var i American Legion Hall i Cedarfield, New Jer-

sey. Cedarfield var en by som var stappfull av velståendehedgefondforvaltere, bankierer og andre herskere-av-uni-verset-typer innen finansvirksomhet. De likte å ta seg enøl i American Legion Hall fordi det var en behagelig formfor nedsnobbing der de kunne late som om de hørte til degode, gamle gutta med beina på jorda, noe i likhet med enreklame for Dodge Ram, selv om de var alt annet enn det.

Alan sto ved den klebrige bardisken. Det hang et dart-brett bak ham. Neonskilt reklamerte for Miller Lite, menAdam holdt en flaske med Budweiser i hånden. Han snuddeseg mot mannen som nettopp hadde stilt seg ved siden avham, og selv om Adam allerede visste svaret, spurte hanmannen: «Snakker du til meg?»

Fyren var yngre enn de fleste av fedrene der, tynnere, nes-ten mager, med store, gjennomtrengende blå øyne. Armene

9

var hvite og tynne med en antydning til tatovering neden-for et av de korte ermene. Han gikk med baseballue. Hanvar ikke nettopp noen hipster, men det var noe nerdete vedham, som hos menn som driver en teknisk avdeling og aldrier ute i sola.

De gjennomtrengende blå øynene holdt blikket til Adamfast med en oppriktighet som fikk ham til å ville snu segvekk. «Hun fortalte deg at hun var gravid, ikke sant?»

Adam kjente at han grep hardere om flasken.«Det var derfor du ble værende. Corinne fortalte deg at

hun var gravid.»Det var akkurat da at Adam følte at en slags bryter ble

slått på inne i brystet, som om noen hadde startet det røde,digitale tidsinnstilte uret på en eller annen filmbombe, og atnedtellingen var begynt. Tikk, tikk, tikk, tikk.

«Kjenner jeg deg?» spurte Adam.«Hun fortalte deg at hun var gravid,» fortsatte den frem-

mede. «Corinne, mener jeg. Hun fortalte deg at hun vargravid, og så mistet hun barnet.»

American Legion Hall var fylt av byens pappaer kledd isånne hvite baseball-T-skjorter med trekvart lange ermer ogposete cargoshorts eller lavtsittende jeans. Mange gikk medbaseballue. I kveld var det påmelding til lacrosselagene forfjerde, femte og sjette klasse gutter med spesiell utvelgelsetil A-lagene. Hvis en noen gang skulle få lyst til å se hvor-dan A-typer oppfører seg i sine naturlige omgivelser, tenkteAdam, kan en bare iaktta hvordan foreldre engasjerer segnår barna deres skal plukkes ut til spesialgrupper. Detteburde Discovery Channel ha filmet.

«Du følte deg forpliktet til å bli, har jeg ikke rett?» spurtemannen.

«Jeg vet ikke hvem faen –»«Hun løy, Adam.» Den yngre mannen snakket med en

slik overbevisning, ikke bare som om han visste det heltsikkert, men som om han oppriktig brydde seg om Adam.«Corinne diktet opp alt sammen. Hun var ikke gravid.»

Ordene landet som bokseslag og gjorde Adam svimmel,

10

tappet ham for motstand og lot ham bli stående rystet ogforvirret og klar til å la seg telle til åtte. Han ønsket åslå tilbake, gripe fyren i skjortebrystet og slenge ham tversgjennom rommet fordi han fornærmet hans kone på dennemåten. Men han gjorde det ikke av to grunner.

Den ene var dette med at han følte seg svimeslått og tap-pet for motstandskraft.

Den andre var måten mannen snakket på, noe ved fyrensselvsikre tonefall, den jævla overbevisningen i stemmensom fikk Adam til å tenke at det kanskje var lurest å hørepå ham.

«Hvem er du?» spurte Adam.«Spiller det noen rolle?»«Ja, det gjør det.»«Jeg er den fremmede,» sa han. «Den fremmede som vet

noe. Hun løy for deg, Adam. Corinne. Hun var ikke gravid.Det hele var bare et spill for å få deg tilbake.»

Adam ristet på hodet. Han måtte streve for å holde segrolig og rasjonell. «Jeg så graviditetstesten.»

«Falsk.»«Jeg så bildet fra ultralyden.»«Falskt, det også.» Han holdt opp en hånd før Adam

fikk sagt noe mer. «Og ja, så var det magen. Eller skulle jegsi magene? Etter at det begynte å vises på Corinne, så duhenne aldri naken, stemmer det? Hva gjorde hun, påsto hunat hun hadde en slags kveldskvalme slik at dere ikke kunneha sex? Det er det som oftest skjer. Så når aborten inntrer,kan du på en måte se tilbake på hele saken og se at svanger-skapet var vanskelig helt fra begynnelsen av.»

En dundrende stemme i den andre enden av hallen ropteut: «Ok, karer, ta en øl til og la oss komme i gang med pro-grammet.»

Stemmen tilhørte Tripp Evans, presidenten i lacrosseli-gaen, en tidligere adm.dir. på Madison Avenue og en ganskeall right kar. De andre fedrene grep aluminiumstoler, avdet slaget som blir brukt på ungenes skolekonserter, fra etstativ og plasserte dem i en sirkel i rommet. Tripp Evans

11

kikket bort mot Adam, la merke til det påfallende blekeuttrykket i ansiktet hans og fikk en bekymret rynke i pan-nen. Adam bare slo det vekk og snudde seg mot den frem-mede.

«Hvem faen er du?»«Tenk på meg som en frelser. Eller som en venn som nett-

opp har løslatt deg fra fengselet.»«Du prater bare dritt.»All samtale hadde så godt som stilnet. Stemmene var

dempet, og bare skrapingen av stoler ga gjenlyd i den stillehallen. Fedrene så alle like innbitte ut. Adam kunne ikkefordra dette. Det var ikke engang han som skulle vært her– det var Corinne. Hun var kasserer i lacrossestyret, menskolen hennes hadde endret tidspunktet for lærerkonferan-sen i Atlantic City, og selv om dette var den største dageni året for Cedarfield lacrosse – faktisk hovedgrunnen til atCorinne var blitt så aktiv – var Adam blitt nødt til å gå istedet for henne.

«Du burde takke meg,» sa mannen.«Hva er det du snakker om?»For første gang smilte mannen. Adam kunne ikke unngå

å legge merke til at det var et vennlig smil, smilet til en hea-ler, en mann som bare ønsker å gjøre noe godt og riktig.

«Du er fri,» sa den fremmede.«Du lyver.»«Du vet bedre, ikke sant, Adam?»Fra den andre enden av rommet ropte Tripp Evans:

«Adam?»Han snudde seg mot dem. Alle hadde satt seg bortsett fra

Adam og den fremmede.«Jeg må gå nå,» hvisket den fremmede. «Men hvis du vir-

kelig vil ha bevis, kan du sjekke Visa-kortet ditt. Se etter enutbetaling til Novelty Funsy.»

«Vent –»«Én ting til.» Mannen bøyde seg nærmere. «Hvis jeg var

deg, ville jeg trolig kjøre DNA-tester på de to guttene dine.»Tikk, tikk, tikk … pang. «Hva?»

12

«Jeg har ingen beviser for det, men når en kvinne er vil-lig til å lyve om noe slikt, tja, da er det vel store sjanser forat det ikke er første gangen.»

Og mens Adam på ny ble svimeslått av denne nyebeskyldningen, fortet den fremmede seg ut gjennom døren.

Kapittel 2

Da Adam hadde fått tilbake følelsen i beina, løp han etterden fremmede.

For sent.Den fremmede gled inn på passasjersetet i en grå Honda

Accord. Bilen kjørte ut. Adam løp for å se nærmere, kan-skje få et glimt av bilnummeret, men han så bare at den varfra New Jersey, delstaten han selv bodde i. Idet bilen svingtemot utkjørselen, la han merke til noe annet.

Det var en kvinne som kjørte bilen.Hun var ung med langt, blondt hår. Da gatelyset traff

ansiktet hennes, kunne han se at hun så på ham. Øynenederes møttes et kort øyeblikk. Hun hadde et bekymretuttrykk i ansiktet, av medfølelse.

Med ham.Bilen dundret av gårde. Noen ropte navnet hans. Adam

snudde seg og gikk inn igjen.De valgte ut hjemmelaget først.Adam prøvde å følge med, men det var som om all lyd

vandret gjennom auditoriet som gjennom en tåkelagt dusj-dør. Corinne hadde gjort jobben enkel for Adam. Hunhadde rangert hver gutt som hadde prøvespilt for å bli medpå sjetteklasselaget, så han kunne ganske enkelt velge blantdem som sto igjen. Det viktigste – den egentlige grunnentil at han var her – var å sikre seg at Ryan, sjetteklassin-gen deres, ble med på all-star-bortelaget. Den eldste sønnen,Thomas, som nå i gikk andre året på high school, var blittutelukket fra all-star-laget da han var på Ryans alder fordi

14

foreldrene hans ikke hadde vært tilstrekkelig engasjerte; detmente i det minste Corinne, og Adam var tilbøyelig til åvære enig. Altfor mange av fedrene var her i kveld for åivareta sine egne barns interesser, ikke så mye fordi de liktesporten.

Medregnet Adam. Beklagelig, men sant.Adam prøvde å skyve vekk det han nettopp hadde hørt

– hvem pokker var den fyren, forresten? – men han klartedet ikke. Han så uklart da han stirret på Corinnes «speider-rapporter». Hans kone var så til de grader ordentlig, nes-ten pedantisk, og hadde skrevet inn guttene i rekkefølge fraden beste til den dårligste. Når en av guttene ble valgt ut,strøk Adam halvt ubevisst ut navnet hans. Han studerte sinkones skråskrift, nærmest et mønster for de bokstaveksem-plene som tredjeklasselæreren hengte opp over tavlen. Slikvar Corinne. Hun var en sånn jente som kom til timen,klaget over at hun kom til å stryke, ble først ferdig medprøven og fikk en A. Hun var intelligent, iherdig, vakker,og …

Løgnaktig?«La oss plukke ut til bortelagene, folkens,» sa Tripp.Lyden av skrapende stoler ga gjenlyd i hallen. Fortsatt

som i tåke satte Adam seg i en ring med fire menn somskulle velge ut gutter til lag A og B, bortelagene. Det varher det virkelig gjaldt. Hjemmelaget ble værende i byen. Debeste spillerne ble med på lag A og B og fikk reise rundt idelstaten for å spille i turneringer.

Novelty Funsy. Hvorfor virket det kjent?Hovedtreneren for klassetrinnet het Bob Baime, men

Adam tenkte alltid på ham som Gaston, den animerte figu-ren fra Disney-filmen Skjønnheten og uhyret. Bob var enoppblåst blære av en mann med et sånt blendende smil somen bare finner hos de dumme. Han var høyrøstet og skry-tende og dum og ondskapsfull, og når han kom struttendemed framskutt brystkasse og svingende armer, var det somom han var akkompagnert av et sound track som sang: «Noone’s slick/fights/shoots like Gaston …»

15

Skyv det vekk, sa Adam til seg selv. Den fremmede drevbare gjøn med deg …

Å plukke ut lagene burde bare ta noen sekunder. Hvergutt var blitt gradert fra én til ti i ulike kategorier – kølle-håndtering, fart, styrke, kast, sånne ting. Tallene ble sum-mert, og et gjennomsnitt ble satt. Teoretisk kunne de baregå nedover listen, sette de atten beste på A, de neste attenpå B, og resten nådde ikke opp. Enkelt. Men først måtte alleforsikre seg om at deres egen sønn var på de lagene de selvtrente.

Greit, ferdig med det.Og så begynte de med utplukkingen. Det gikk fort og

greit helt til de siste som skulle plukkes ut til B-laget.«Jimmy Hoch burde være med,» fastslo Gaston. Bob

Baime snakket ikke. Han fastslo eller erklærte.En av de unnselige assistenttrenerne hans – Adam visste

ikke hva han het – sa: «Men både Jack og Logan har bedregjennomsnitt enn han.»

«Ja, det stemmer,» erklærte Gaston. «Men jeg kjennerdenne gutten. Jimmy Hoch. Han er en bedre spiller enn deto andre. Han gjorde det bare dårlig på prøvedagen.» Hanhostet inn i neven før han fortsatte. «Jimmy har i tillegg hattet vanskelig år. Foreldrene hans ble skilt. Vi burde gi hamlitt oppmuntring og få ham tilbake på laget. Så hvis ingenhar noe imot det …»

Han begynte å skrive ned Jimmys navn.Adam hørte seg selv si: «Jeg har det.»Alle snudde seg mot ham.Gaston skjøt fram haken med dokk i. «Unnskyld?»«Jeg har noe imot det,» sa Adam. «Jack og Logan har

høyere gjennomsnitt. Hvem har det høyeste av de to?»«Logan,» svarte en av assistentene.Adam leste fort nedover listen og så på tallene. «Riktig,

ja vel, så da burde Logan være med på laget. Han er densom har den beste vurderingen og det beste gjennomsnit-tet.»

Assistentene gispet ikke høyt, men det var ikke langt

16

unna. Gaston var ikke vant til å bli motsagt. Han lenteseg framover og blottet de store tennene. «Jeg mener ikkeå fornærme deg, men du er her bare som vikar for dinkone.»

Han sa ordet kone med en anelse forakt, som om det åmåtte være sin kones vikar betydde at en ikke var ordentligmann.

«Du er ikke engang assistenttrener,» fortsatte Gaston.«Sant nok,» sa Adam, «men jeg kan lese tall, Bob.

Logans samlede poengsum var seks-komma-sju. Jimmy harbare en score på seks-komma-fire. Selv med dagens matte-regler er seks-komma-sju høyere enn seks-komma-fire. Jegkan vise deg det på en graf hvis det kan hjelpe.»

Gaston likte sarkasmen dårlig. «Men som jeg nettopphar forklart, er det formildende omstendigheter her.»

«Skilsmissen?»«Nettopp.»Adam så bort på assistenttrenerne. Assistenttrenerne

oppdaget plutselig noe interessant på gulvet foran seg. «Javel, kjenner du noe til hvordan Jack og Logan har dethjemme?»

«Jeg vet at foreldrene deres holder sammen.»«Så nå er det blitt den avgjørende faktor?» spurte Adam.

«Du har et virkelig bra ekteskap, har du ikke, Ga–» Hanhadde nesten kalt ham Gaston. –«Bob?»

«Hva?»«Du og Melanie. Dere to er det lykkeligste paret jeg kjen-

ner, ikke sant?»Melanie var liten og blond og livlig og blunket som om

noen nettopp hadde fiket til henne. Gaston likte å klappehenne på baken når de var ute blant folk, ikke så mye forå vise kjærlighet, eller til og med attrå, men for å under-streke at hun var hans eiendom. Nå lente han seg bakoverog prøvde å vektlegge ordene sine med omhu. «Vi har etgodt ekteskap, ja, men –»

«Vel, det burde kunne trekke fra minst et halvt poeng påscoren til sønnen din, ikke sant? Så da kommer Bob junior

17

ned på, la meg se, en seks-komma-tre. B-laget. Jeg mener,hvis vi skal heve scoren til Jimmy fordi foreldrene hans harproblemer, burde vi vel også senke din sønns score fordidere er så forbannet perfekte?»

En av de andre assistenttrenerne sa: «Adam, er du ikkehelt i form?»

Adam bråsnudde hodet mot stemmen. «Har det heltfint.»

Gaston begynte å knytte nevene.«Corinne diktet opp alt sammen. Hun var ikke gravid.»Adam møtte blikket til den større mannen og holdt det

fast. Kom igjen, storegutt, tenkte Adam. Kom igjen, i kveldav alle kvelder. Gastons størrelse og muskler var bare skryt,det visste alle. Over skulderen til Gaston kunne Adam se atTripp Evans så på dem med et overrasket uttrykk.

«Dette er ikke en rettssal,» sa Gaston og viste tanngar-den. «Du spiller på feil arena.»

Adam hadde ikke vært i en rettssal på fire måneder, menhan gadd ikke rette på ham. Han løftet arkene i været.«Evalueringene er gjort for at de skal ha betydning, Bob.»

«Det samme skal vi ha,» sa Gaston og lot hånden gligjennom den svarte hårmanken. «Som trenere. Som karersom har sett disse guttene i årevis. Det er vi som tar denendelige avgjørelsen. Jeg, som hovedtrener, tar den ende-lige avgjørelsen. Jimmy har den rette holdningen. Det betyrogså noe. Vi er ikke datamaskiner. Vi bruker alle de redska-pene vi har til rådighet, for å velge de ungene som fortjenerdet mest.» Han slo ut med de enorme hendene og prøvdeå vinne Adam tilbake i gjengen. «Og kom igjen, vi snakkerom den siste gutten på B-laget. Ingen stor sak.»

«Det er ganske stort for Logan.»«Jeg er hovedtreneren. Den endelige avgjørelsen er min.»Forsamlingen begynte å bryte opp. Folk gikk. Adam

åpnet munnen for si noe mer, men hva var vitsen? Han villeikke vinne denne diskusjonen, og hvorfor deltok han i dethele tatt? Han visste ikke engang hvem Logan var, for pok-ker. Det var et sidespor etter det kaoset som den fremmede

18

hadde lagt igjen etter seg. Ikke noe annet. Han visste det.Han reiste seg fra stolen.

«Hvor skal du?» spurte Gaston med framskutt hake somom han inviterte til et slag.

«Ryan er på A-laget, stemmer det?»«Stemmer.»Det var derfor Adam var der – for å argumentere for søn-

nen, om det skulle bli nødvendig. Resten var bare vrakgods.«Ha en fin kveld, folkens.»

Adam gikk tilbake til baren. Han nikket til Len Gilman,politisjefen i byen, som likte å stå i baren fordi det begrensetfyllekjøringen. Len nikket tilbake og lot en flaske med Budskli over til Adam. Adam vred av korken med litt for myeenergi. Tripp Evans gled opp ved siden av ham. Len sendteen Bud til ham også. Tripp løftet flasken og klinket en skålmed Adam. De to mennene drakk i stillhet mens møtet opp-løste seg. Karer ropte ut sine «ha det». Gaston gjorde stortvesen av å reise seg – han var flink til å gjøre vesen av seg –og sendte et blikk mot Adam. Adam løftet flasken motham til en skål. Gaston stormet ut.

«Skaffer deg venner?» spurte Tripp.«Jeg er en utadvendt person,» sa Adam.«Du vet at han er viseformann i styret, ikke sant?»«Jeg må huske på å knele neste gang jeg ser ham,» sa

Adam.«Jeg er formann.»«Da er det nok best jeg skaffer meg knebeskyttere.»Tripp nikket, han likte den replikken. «Bob gjennomgår

mye for tiden.»«Bob er en drittsekk.»«Vel, jo da. Vet du hvorfor jeg blir stående som for-

mann?»«Gjør det lettere å skaffe damer?»«Jo’a, det også. Og fordi at hvis jeg trekker meg, står Bob

som nestemann i køen.»«Jeg får frysninger.» Adam skulle til å sette fra seg ølen.

«Jeg får vel gå nå.»

19

«Han er arbeidsløs.»«Hvem?»«Bob. Mistet jobben for over ett år siden.»«Det var jo leit,» sa Adam. «Men det er ingen unnskyld-

ning.»«Jeg sa ikke det. Jeg ville bare du skulle vite det.»«Skjønner det.»«Bob har en headhunter til å hjelpe ham med å finne en

jobb – en storkar, en veldig viktig headhunter.»Adam satte fra seg ølen. «Ja?»«Denne viktige headhunteren prøver å finne en ny jobb

til Bob.»«Du sa så.»«Og denne headhunteren heter Jim Hoch.»Adam stoppet. «Som i faren til Jimmy Hoch?»Tripp sa ikke noe.«Det er derfor han vil ha guttungen på laget?»«Ja, tror du Bob bryr seg om at foreldrene til gutten er

skilt?»Adam bare ristet på hodet. «Og dette går du med på?»Tripp trakk på skuldrene. «Ingenting her er rent. For-

eldre som blander seg inn i idrett som barna deres er medi, tja, da blir det som en løvemor og ungen hennes. Noenganger plukker de ut en gutt fordi han er nabo. Noen gan-ger plukker de ut en gutt fordi moren hans er lekker og klerseg utfordrende på kamper …»

«Vet du det av personlig erfaring?»«Der tok du meg. Og noen ganger velger de en gutt fordi

pappaen hans kan skaffe dem en jobb. Det kan være enbedre grunn enn mange andre.»

«Jøss, du er jammen kynisk til å være en adm.dir.»Tripp smilte. «Veit det. Men det er jo det vi alltid snak-

ker om. Hvor langt vil du gå for å beskytte familien din? Duville aldri skade noen; jeg ville aldri skade noen. Men hvisnoen truer familien din, hvis det betyr at det kan redde bar-net ditt …»

«Ville vi drepe?»

20

«Se deg rundt, min venn.» Tripp slo ut med armene.«Denne byen, disse skolene, disse oppleggene, disse ungene,disse familiene – noen ganger lener jeg meg tilbake og kanikke fatte hvor heldige vi er. Vi lever i selve drømmen, vetdu.»

Adam visste det. På en måte. Han hadde gått fra å væreunderbetalt offentlig forsvarsadvokat til overbetalt statsad-vokat i et fornemt distrikt for å betale for den drømmen.Han lurte på om den var verdt det. «Og hvis Logan måbetale prisen?»

«Siden når har livet vært rettferdig? Hør her, jeg haddedisse kundene fra et større bilfirma. Ja da, du kjenner nav-net. Og ja, du leste i avisene nå nylig om hvordan de haddeskjult et problem de hadde med styringssystemet. En massemennesker ble skadet eller drept. Disse bilkarene er faktiskveldig hyggelige. Normale. Så hvordan kan de la sånt skje?Hvordan kan de beregne noe sprøyt om en slags kostnad–nytte og la folk dø?»

Adam kunne se hvor dette bar hen, men det var alltidhyggelig å prate med Tripp. «Fordi de er korrupte drittsek-ker?»

Tripp ble alvorlig. «Du vet at det ikke er sant. De er somde ansatte i et tobakksfirma. Er de også onde? Eller hva medalle de fromme menneskene som dekker over kirkeskanda-ler, eller de som forurenser elvene? Er alle de også korruptedrittsekker, Adam?»

Slik var Tripp – en forstadspappafilosof. «Du kan så si.»«Det er perspektivet, Adam.» Tripp smilte til ham. Han

tok av seg baseballuen, glattet på det pistrete håret og satteden på seg igjen. «Vi mennesker kan ikke se klart. Vi er all-tid fordomsfulle. Vi beskytter alltid våre egne interesser.»

«Det er én ting jeg merker meg ved alle disse eksemp-lene …,» sa Adam.

«Hva er det?»«Penger.»«De er roten til alt ondt, min venn.»Adam tenkte på den fremmede. Han tenkte på sine to

21

sønner, som var hjemme akkurat nå, og sannsynligvisgjorde lekser eller spilte dataspill. Han tenkte på sin kone,som var på lærerkonferanse nede i Atlantic City et sted.

«Ikke alt ondt,» sa han.