hjelp til selvhjelp nr 1 2013

Alalay ville gi gategutten «Juan» et nytt liv. Men når ville de gi ham opp?SIDE 16-18

Verden er blitt totalt forandret for den 37 år gamle enken og firebarnsmoren Samadiè i Mali.Side 32-33

MOR PÅ SKOLEBENKENNÅR GIR DE MEG OPP? NYTTER DET? JA!Lurer du på om det nytter å gi? Fører dine gaver til en forandring i menneskers liv?SIDE 28-29

NR. 1 2013, 34.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

2 HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siri L. Thorkildsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Gro J. Kiledal, Asle Stalleland,

Nils Erling Terjesen GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 24.000 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 1 2013, 34.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk: Riktig utdanning gir arbeid

6-9Bestemors fantastiske forandring

10-11Mammas bønn

12-15Sideblikk: Den livreddende timen

16-18«Juans» tøffe kamp 20-21Stjernene lyste i Alalay

22-23Stort&Smått

24-25Takk for gaver

26-27De undertryktes stemmer

28-29Nytter det? Ja!

30-31Guttehjemmet i Kaputiei 32-33På skolebenken for første gang

34Smilet

35Retten til å være menneske

Forsidebildet:Vi treffer bestemoren Zuhra og hennes to barnebarn i barnehagen Miles2Smiles i Kampala. Se side 6.Foto: Oddvar Paulsen

SLIK BRUKER VI PENGENE

Administrasjon4,3%

Formål84,1%

Innsamling11,6%

286

303210

20

12 26

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2013

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Siri Landstad Thorkildsenredaktør

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

En sommerfugls vingeslag kan bli til en storm. En inspirerende teori, med tanke på verden vi lever i.

Alt det Strømmestiftelsen gjør, handler om å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv. Gir man mennesker tro på seg selv, mulighet til å gjøre noe med sin egen situasjon og mot til å sette i gang, kan det begynne å blåse friskt rundt en.

Jeg kommer aldri til å glemme småbarns-mora jeg traff i en landsby i Bangladesh. Hun satt i en spare- og lånegruppe og smilte fra øre til øre. Det tok ikke lang tid før jeg forsto hvorfor.

Hun hadde for bare få år siden levd i bunnløs fattigdom. De levde fra hånd til munn, og fremtiden var usikker. Verken hun eller mannen hadde stabil jobb, og familien slet med dårlig helse. Vendepunktet kom da spare- og låne-gruppa kom til landsbyen.

Snart hadde hun spart en slant med penger, og kunne låne en sum så hun kunne kjøpe en sekk med ris. Den delte hun opp i mindre poser og solgte på markedet. Lånet ble til-bakebetalt og hun satt igjen med en liten profitt. Sparingen fortsatte. Lånene ble gradvis større, og det ble drømmene hennes også. En dag fikk hun nok penger til å kjøpe et lite stykke land, der hun begynte å så sin egen ris. Snart ble det lille stykket med land til et større stykke land. Hun kunne nå ansette flere fra landsbyen, inkludert sin egen mann!

I dag er familien sikret økonomisk, og en inspirasjon for resten av damene i spare- og lånegruppa.

Men historien stopper ikke der. For det som er så flott når mennesker får muligheten til å leve ut sitt potensiale, og ser verdien i dette,

Et lite vingeslager at de kan hjelpe andre å nå sine mål. Denne kloke, sterke dama valgte å bli lokalpolitiker for å bedre kårene i landsbygda. Hun og resten av gruppa fikk opplæring i hygiene, og nå kunne hun installere en felles vannpumpe i lands-byen. De tilbakevendende mageproblemene ble som blåst bort.

Hun bygger nå også en skole, med sine egne penger, for å sørge for at de fattigste barna i området får en utdanning.

For en inspirasjon! Og for et flott eksempel på hvordan det å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv, også hjelper andre.

Det finnes så mange slike mennesker i våre prosjekter, som enten har fått et lite lån eller fått gå på skole. De har viljen, de har ideene, men på grunn av fattigdom manglet de mu-lighetene. Du kan lese om slike mennesker i dette nummeret av Hjelp til Selvhjelp.

Nå har de muligheten, og historien er fortsatt ikke slutt. Disse menneskene skaper bærekraft i samfunnet sitt. De skaffer jobber, håp, liv. Utdanningen de får, slutter ikke å virke etter endt skolegang. De hjelper andre, de får jobb, de klarer seg selv.

Historien tar aldri slutt. Og vingeslagene fortsetter å skape stormer som kan kjennes helt opp til Norge.4

16

HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 | www.strommestiftelsen.no4


Riktig utdanning gir arbeid

Aldri tidligere har det vært så mange høyt utdannede unge mennesker

som lever i fattige land. Likevel går de uten arbeid.

Tekst: Nils Erling Terjesen • Illustrasjonsfoto: Oddvar Paulsen

– Selv om du er veldig flink på skolen betyr det ikke at du får deg jobb, sier seniorforsker Morten Bøås. Han arbeider i Fafo og har store deler av Afrika og Asia som sitt forskningsfelt.Man kan spørre seg hvor relevant utdanningstilbudet i man-ge land er for muligheten til innpass på arbeidsmarkedet. Oppfattelsen mange unge sitter med, er at uansett hva man gjør, sa har man få reelle muligheter til fast inntektsbringende arbeid. Mer enn 50 prosent av befolkningen i flere land er under 18 år, så utfordringene er enorme.Bøas mener imidlertid at den høye andelen unge i befolk-ningen bør sees som en mulighet, og ikke kun som et pro-blem. Men det trengs økonomiske utviklingsplaner som kan kickstarte økonomiene, og aller mest mer solide poli-tiske systemer. Over tid vil dette bedre mulighetene for at flere får formell sysselsetting, og dermed også styrke landenes utviklingspotensiale.

PRAKTISK OPPLÆRING – Norske selskaper og bistands-organisasjoner bør engasjere seg og satse målrettet på lærling-plasser og utdanningsløp for yrkesrettede fag. Slik hjelp kan utgjøre den lille forskjellen for enkeltmennesker, mener Bøås.I afrikanske land er fagforeningene ofte svake og kun rele-vante for spesielle nisje-virksomheter og sektorer med få an-satte og lite sysselsettningspotensiale, sier han. Det er dermed en uformell sektor som møter den oppvoksende generasjon.Bøås etterspør derfor praktisk yrkesopplæring for ungdom spesielt. Å lære seg et yrke som det er en viss lokal etterspør-sel etter kan være det lille ekstra som trengs for å få flere ben

å stå på. I fattige land kan det være vanskelig å planlegge fremtiden. Skal du klare deg bra, må du ofte gjøre flere ting samtidig og skaffe deg et sikkerhetsnett: Gjerne ha parallelle prosjekter. Noen dager fungerer det ene, andre dager funge-rer det andre.

– Å komme ut av ungdomstiden og inn i det som defi-neres som den mer stabile, voksne verden er vanskelig. Frustrasjonen er derfor stor blant menn. De ønsker å bidra økonomisk og skape en trygghet i det livet som skal leves. Får du ikke det til blir du heller aldri en del av den kate-gorien som ses på som voksen, sier Bøås.

MEKKE MOBIL, IKKE BARE SYMASKIN Asle Danielsen Stalleland er Education manager i Strømmestiftelsen. Han understreker at arbeidsmarkedet i mange fattige land er totalt annerledes enn det vi er vant til her i Norge. – Mange jobber er i uformell sektor. Det er derfor ikke bare viktig å gi folk utdanning, men riktig utdanning. Dette er noe vi også har understreket overfor norske myndigheter. – I yrkesutdanning er det i tillegg viktig å se på kjønns-aspektet. Man kan ikke lære enhver kvinne å sy. Noen må også lære seg å reparere mobiltelefoner.– Det er ofte bare en liten starthjelp som skal til for at man skal klare seg økonomisk, og i prosjektene til Strømmestiftelsen forsøker vi å gi folk en utdanning som gir muligheten til arbeid og varig inntekt, sier Stalleland.


UGANDA

FAKTAMiles2SmilesMiles2Smiles Welfare Center ble startet opp i 2006. Barnehagen ligger i en slum i Kampala, Uganda, i nærheten av et marked der mange kvinner driver små bedrifter. Mange av dem har ingen som kan passe barna når de er på jobb, og tar dem derfor med seg.

Lokale myndigheter har vedtatt en lov som ikke tillater kvinner å ta med barna på jobb. De mener at barna er usikre der. Mange barn blir dermed etterlatt alene hjemme, innelåst og uten noen til å ta seg av dem.

Miles2smiles arbeider sammen med Strømmestiftelsen for å tilby mødre gode barnehagefasiliteter til en rimelig pris. I tillegg arbeider de for å gi dem et bedre liv gjennom blant annet spare- og lånegrupper og forretningskurs.


Vi treffer Zuhra på Miles2Smiles-senteret. Hun har satt av tid til oss etter at spare- og lånegruppen hun er med i har avsluttet møtet sitt. Den travle beste-moren må snart videre, hun har mange prosjekter på gang, men tok seg tid til en prat med oss for å fortelle hvordan Miles2Smiles har forandret livet for henne og barnebarna.

BARNEBARN PÅ JOBBEN For livet har slett ikke vært bare enkelt for Zuhra. Hver dag måtte hun tidlig opp til job-ben, der hun koker mat på markedet. Sammen med datteren solgte hun dag-lig omkring ti varme måltider til sultne studenter fra en enkel, liten bod.

Inntekten var lav, og det var vanskelig

Det begynte med en barnehageplass for de to barnebarna hun

måtte ha med på jobben og fortsatte med et mikrofinanslån som førte

til tredobbel inntekt. Nå er det nyeste prosjektet å erstatte det gamle

jordhuset med et av murstein. Møt superbestemoren Zuhra!

Tekst: Asle StallelandFoto: Oddvar Paulsen

å gi barnebarna det livet hun ønsket for dem. For å skaffe en inntekt måtte hun ta dem med hver morgen på jobb, og hver dag måtte de to små guttene kjede seg ved bestemorens bod i svært usun-ne omgivelser med stekeos. Ute i lam-mende hete, så vel som i øsende regn.

En morgen la Zuhra merke til et skilt på en port hun gikk forbi på vei til jobb. «Miles2Smiles» stod det, og hun skjønte

Bestemors fantastiske forandring

>>>

Zuhra sammen barnebarna i Miles2Smiles.


etter hvert at det var en barnehage. En dag tok hun mot til seg, gikk inn porten, fortalte om hverdagens slit og situasjonen for barnebarna, og spurte om det fantes noen mulighet for de to guttene å få være der.

BARNEHAGEPLASS Guttene fikk plass på senteret. Hun kunne nå levere dem et trygt sted hver morgen og gå på jobben med en visshet om at de hadde det godt. Dette ble vendepunktet for den tøffe kvinnen. Og det kom ikke en dag for tidlig. Da Miles2 Smiles’ helse-søster gjorde en helsesjekk av guttene viste det seg at livet på bestemors jobb hadde satt tydelige spor. Helsen var svært dårlig, og den ene av dem var underernært.

Med god oppfølging av helsesøs-ter, og to sunne måltider daglig på Miles2Smiles-senteret, skjedde det imidlertid store forandringer med gut-tene. Snart kunne man se både sunnere kropper og større og hyppigere smil. De ble også stadig flinkere og mer kon-sentrerte i timene med undervisning. – I dag er de flinkest i klassen, forteller en meget stolt bestemor.

SPARER OG LÅNER For Strømme-stiftelsen er det viktig å jobbe helhetlig med familien, slik at barn og voksne kan oppleve en varig endring til det bedre. I Miles2Smiles ble det også

startet opp spare- og lånegrupper, slik at mødrene kunne ta bedre ansvar for barna og seg selv.

Zuhra ble med i en gruppe og begynte å spare penger. Hver uke klarte hun å sette av en liten sum av de små inntek-tene hun fikk gjennom matlagingen. Etter hvert ble det til en betydelig sum, og som medlem av gruppa kunne hun søke om å låne det dobbelte av hva hun selv hadde spart fra den felles pot-ten. Når vi treffer Zuhra, har de nettopp avsluttet et møte i spare- og lånegruppa, og hun har nok en gang klart å spare en liten sum til den felles potten. – Jeg fikk stor nytte av lånet, smiler hun. – Vil dere være med og se?

STEIN PÅ STEIN Zuhra tar oss først med noen kvartaler unna Miles2Smiles-senteret. Her er huset hennes. Hun er heldig og eier en liten tomt selv, slik at hun slipper å leie. Imidlertid har hun ikke hatt råd til annet enn et hus laget av leire, der hun, barn og barnebarn har bodd. Inntil nå.

Med de økte inntektene etter at hun ble med i spare- og lånegruppa, pusser Zuhra opp hjemmet sitt. Stein på stein – bokstavelig talt. Hun viser oss en ytter-vegg, der det meste nå er murstein, som er murt utenpå den gamle leirveggen. Så snart den nye murveggen er helt oppe kan hun rive den gamle leirveg-gen – og vips har hun et nytt hus!

Hun vinker oss med inn, der det råder

Jeg fikk stor nytte av lånet!

Zuhra utenfor hjemmet sitt, hvor hun har begynt å støpe nye murstein utenpå den de gamle veggene.

UGANDA


et kaos de fleste av oss som har pus-set opp hjemme kan kjenne oss igjen i. Også her er nye murvegger i ferd med å erstatte de gamle leirveggene. Stolt viser Zuhra fram rom etter rom og forteller om hvordan det skal se ut når oppussingsprosjektet nå snart er fullført. – Dette kan jeg gjøre fordi vi tjener mer penger på kaféen nå, sier hun ivrig. – Kom, så kan dere være med meg på jobben også!

JOBBEN Noen minutters kjøring opp en liten fjellside kommer vi til det lille lokalet. Sammen med datteren Peace Naiga, som er mor til den ene av gut-tene, brukte hun lånet på en utvidelse av matutsalget. De fikk bygget et lite kafébygg med tre bord og forbedrede kokemuligheter. Her serverer de ulike lunsj- og middagsretter til en pris av

fire-fem kroner. Med utvidelsene kan kundene sitte inne og spise, og de to kvinnene har mulighet til å lage mye mer mat enn tidligere.

Resultatene har heller ikke uteblitt: På kort tid tredoblet de omsetningen. Mens de tidligere solgte gjennomsnitt-lig ti måltider om dagen, har de økt til rundt 30 solgte middager og lunsjer hver dag. Peace Naiga er svært takk-nemlig for morens innsats: – Takket være henne, tjener vi nå mye bedre enn før. Det er ikke lett å skape et godt liv for barna når faren ikke tar ansvar, sier hun. – Med et nytt lån kan vi kanskje utvide virksomheten med et nytt restaurant-lokale om ett års tid? Sønnen min Shakim begynner på skolen neste år, og jeg vil betale for utdanningen hans.

Målet er at han kan bli doktor eller lærer, forteller moren ivrig. Et mål som for noen år siden virket fullstendig urealistisk, men i dag kan være mulig å nå.

Kampala

Uganda


Mammas bønnSkrevet av Elisabeth Knutsen

Elisabeth Knutsen var med Strømmestiftelsen på prosjektbesøk i Uganda høsten 2012 som frivillig medarbeider. Hennes møte med arbeidet i Miles2Smiles resulterte i dette diktet.


Tilgi meg min sønn, for hver en morgenjeg lukker døra mi bak megog går.Endeløs er avmakten og sorgen.Jeg forventer ikke du forstår.

Rommet vårt er mørkt og kaldt og stille.Jeg har satt frem bollen din med vann.Ingen mat, selv om jeg gjerne ville. Drikk forsiktig, og vær tapper, lille mann.

Du ba ikke om din plass, blant arme. Dette liv er alt jeg har å by. Mine tårer gir deg ingen varme,på vei til marked, ved hvert morgengry.

Hvem skal stryke hånden over kinnet?Roe deg og gi deg trøst og stell?Smerten skjærer meg brutalt i sinnet. Dagens måltid krever jobb til kveld.

Lille venn, når ingen fins og svarerdine tårer, blikk og rop i nød. Vit at jeg gjør mitt beste, - det jeg klarer. Og velger livet, når det hvisker død.

Smilet ditt står for meg i mitt indre. Og håpet er at vinduet på gløtt, gir solens stråler kraften til å lindresavn og sult og sorg.Og gjør deg trøtt.

Som dine hender holder rundt min finger.Og natten omgjør du og jegtil «vi». Får mammas drømmer englestøv og vinger.Og fremtiden er vår, og den er fri.

Min sønn, jeg stryker dagens gråt av munnenog hvisker; Du er trygg, nå kan du fly!Det eneste vi eier her er stundentil solen treffer vinduet på ny.

Den livreddende timen

I en skoleklasse i liten landsby i Bangladesh sitter han.«Far» i huset.

Foran klassen, på do.

Far gjør som han alltid har gjort, og tømmer potta i den lokale dammen.

I den samme dammen vasker de seg. Bader kyrne. Henter vann til matlaging.Like etter kommer «Mor» og henter vann til middagen.

Første akt

Drama i klasserommet: Et uskyldig dobesøk får fatale konsekvenser. Som skuespill foran klassen redder de liv.

Tekst og foto: Siri L. Thorkildsen


Mor serverer maten til sin elskede datter. Hun blir syk av diaré, som så mange ganger før. Denne gangen klarer ikke kroppen mer.Et uskyldig dobesøk får dermed fatale konsekvenser.

Maten som skulle holde hennes datter i live, tar i stedet hennes liv.

Andre akt

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 13

BANGLADESH

Far innser sin egen rolle i datterens død, og sverger å aldri gjøre samme feil igjen.

Det er for sent for datteren.

Men ikke for alle andre.

Tredje akt


BANGLADESH


Barna sitter som tente lys.Budskapet er like tydelig som det er sterkt.

De løper hjem for å fortelle mor og far: Matlaging og dobesøk, vasking og bading hører ikke sammen i samme vann.

God hygiene redder liv.Én enkel skoletime er alt som skal til.

Publikum

16

Fadder

HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 | www.strommestiftelsen.no

FAKTAALALAYAlalay, Strømmestiftelsens samarbeids-partner i Bolivia, oppsøker barn på gata og motiverer dem til å forlate gatelivet. De første månedene etter at de har forlatt gatelivet, bor de på et mottaks-senter. Deretter flytter de til en barne-landsby hvor de lever i hus med nye ”søsken”, ”familiemødre” eller ”fedre”. Her får de skolegang, aktiviteter, trygg-het og et verdig liv. Fra de er 16 til de fyller 18 lærer de ulike yrker for å kunne få seg en jobb eller begynne å studere.

BOLIVIA


Juan var håpløs. I alle fall i egne øyne. Den unge, sinte gutten som en dag kom til Alalays mottakssenter for gatebarn, var vanskelig å nå inn til. Etter årelang voldsutøvelse hadde Juan gått inn i rollen som «The bad boy» og var blitt hard som stål.

– Han her strakk oss til vårt ytterste når det gjaldt tålmodig-het, forteller Marcella, en av psykologene hos gatebarn-organisasjonen Alalay. – Han gjorde i buksa, tisset på seg, rømte og stjal, nektet å dusje og lagde enormt mye bråk. Han truet både barn og voksne og var rett og slett helt ufordragelig.

Juan sa hele tiden: Jeg fortjener ingen ting, jeg er ikke god, jeg er ikke grei. Jeg har gjort så mye galt at ingen vil like meg om de viste hvordan jeg egentlig er. Jeg fortjener ikke at folk er snille med meg.

VANLIG REAKSJON – Voldsutsatte barn er ikke vant til godhet, og opplever det som utrygt, forteller Marcella. – Alle før har avvist dem og vært brutale. De tør ikke tro at denne godheten vil vare.

Juan reagerte som så mange skadede barn gjør når de opple-ver godhet. Han måtte teste og teste og teste for å se om det holdt; Når gir disse menneskene meg opp?

– Det var helt forferdelig i begynnelsen, forteller Juan. – Her var folk snille. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg var ikke vant til dette. Hvor lang tid ville det ta før de begynte å slå, eller være stygge her også? De brydde seg, men ville det vare?

VANSKELIG BARNDOM Da Juan var liten, forsvant moren

Når gir disse menneskene meg opp?

En hardbarka gategutt med dype arr på sjelen. Et voldelig hjem og en mor som bare

forsvant. Alalay ville gi gategutten «Juan» et nytt liv. Men først måtte de bevise for ham

at de aldri – aldri – ville gi ham opp.

Tekst: Gro J. Kiledal • Foto: Oddvar Paulsen

hans. Han og de to småsøsknene vokste opp hos faren og bestemoren.

– Pappa slo meg ofte. Jeg var eldst. Jeg husker jeg gjemte søsknene mine så han ikke fant dem, for da var det bare meg det gikk utover. Jeg vet jo hvor vondt det var når han slo. Jeg er glad i søsknene mine, og ville ikke at de skulle oppleve det.

– Pappa jobbet av og til, men så drakk han opp alle pengene han fikk. Da var det ekstra fælt hjemme, og han ble farlig. Bestemor måtte lenke ham til senga med kjetting og låse ham fast så han ikke skulle drepe oss når han våknet, forteller Juan.

Den lille gutten turte til slutt ikke å være hjemme mer, så han rømte hjemmefra da han var 5 år. Men de mindre søsknene var fremdeles hjemme, og om han skulle bo på gata så var det jo ingen som beskyttet dem når faren ble sint.

– Jeg var alltid hjemom og sjekket ut hvordan det stod til, stjal mat og tok med hjem til dem. Bestemor forsøkte å ta vare på oss så godt hun kunne, men hun hadde lite penger, forteller Juan stille.

KOM TIL ALALAY Til slutt ba bestemora barnevernet om hjelp, og søsknene fikk komme til mottaksenteret på Alalay. Etter kort tid ble de to minste flyttet over til barnelandsbyen, men Juan var for aggressiv. Han ville rett og slett komme til å ødelegge hele familien i huset han skulle bo i med måten han oppførte seg på.

Man så skjedde det noe. Juan rømte en dag tilbake til >>>

BoliviaLa Paz


bestemors hus. Det ble for vanskelig å være hos Alalay. Bestemora var ikke hjemme, men faren var lenket til senga igjen. Faren våknet og så rett på ham, ble vill og forsøkte å kom-me seg ut av lenkene. Senga hoppet bortover jordgulvet. Juan ble stiv av skrekk. Det var som om tiden stod stille og beina ikke ville bære ham. Plutselig fikk faren en arm fri.

– Da våknet jeg, og løp jeg alt jeg kunne! forteller Juan. – Jeg løp og løp, og i ei gate traff jeg ei fra Alalay som var ute og lette etter meg. Jeg kastet meg om halsen hennes, og hun tok meg hjem til tryggheten på mottakssenteret. Der gjemte han seg under senga, vettskremt. Han var livredd for at faren skulle finne ham og ta ham tilbake. Den dagen bestemte Juan seg for å leve det nye livet som Alalay sa var mulig.

STOR SEIER – Det var en stor seier den dagen Juan flyttet ut til barnelandsbyen, både for ham og for oss. Selvsagt er det dager iblant som er vanskelig, men denne gutten er så god. Og så er han så flink til å passe på både søsknene sine og de andre yngre barna som er her, smiler Marcella og legger armen rundt Juan.

– Vet du, han var til og med kon-feransier på musikalen vi satte opp for ei liten stund siden. Der stod han foran en full sal av publikum, oppdresset i flott mørk dress, og ledet hele kvelden. Han var så fin og så flink. Jeg var så stolt, jeg trodde hjertet skulle sprekke! Det å se forvand-lingen som har skjedd på disse seks årene er helt utrolig, sier Marcella.

– Vi gir aldri opp barna som kommer til oss, aldri!

Les mer om musikalen Juan ledet på side 20.

Hjertevenn er Strømmestiftelsens fadderordning. Alle barn i våre prosjekter får på ulikt vis hjelp til en bedre fremtid gjennom Hjertevenn. Hjertevenn er i 2013 representert ved Shirley og Victor – to tidligere gate-barn fra La Paz i Bolivia, som får hjelp til å leve et liv borte fra gata.

For bare 8 kroner dagen/250 kr mnd. hjelper du barn ut av fattigdom ved å være Hjertevenn. Besøk www.fadder.no, eller send en sms med ordet «fadder» til 03002, hvis du ønsker å bli fadder.

Fadder

>>>

Juan og lillesøstera hans, som også bor i barnelandsbyen.

19www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2013Skippergaten 3/5 • Postboks 414 • 4664 Kristiansand • Telefon 03002 • e-post: [email protected]

De fleste mennesker trenger

bare litt starthjelp.

I Strømmestiftelsen hjelper vi folk i gang. Vi får mennesker i gang med arbeid som dermed sikrer familien stabil inntekt. Barna får flere måltider om dagen og de får muligheten til å gå på skole. Å trygge fremtiden og gi muligheter.

Men alle må gjøre jobben selv. Vi kaller det Hjelp til Selvhjelp.

For mer informasjon om arbeidet, gå til www.strommestiftelsen.no


Foto: Oddvar Paulsen

NORGE / BOLIVIA


Musikalen «Hotell de Tusen Stjerner», om gatebarna i Bolivia, har i årevis blitt framført av elever og kor i Norge. Musikalen handler om barnas drama-tiske historier, og om håpet Alalay tilbyr gatebarna.

Nylig satte gatebarna selv den opp, i Alalays egen barnelandsby i La Paz. Et sterkt øyeblikk, også for forfatteren hjemme i Norge.

Forfatter og komponist Tore Thomassen blir varm i hjertet når han får se bil-der og video fra den store dagen. Om «Juan», den tidligere gategutten, som sto der rank som konferansier. Om Hjertevennene Shirley og Victor som sang så stolt, og alle de andre barna som stemte i med dans og sang.

INSPIRASJON – Har du noen gang opplevd å fryse skikkelig? Sånn at kulda overtar hele kroppen din, spør Thommassen.– Et par ganger har jeg vært i nærheten av noe sånt, og akkurat den følelsen tenkte jeg på da jeg ble spurt for 15 år

De tidligere gatebarna i Alalay har blitt musikalstjerner: Ikke bare lyser de opp

scenen med sang og dans, musikalen handler om dem selv også!

Tekst: Siri L. Thorkildsen

Se filmen om Tore Thomassen og musikalen Hotel de Tusen Stjerner på www.strommestiftelsen.no/tusenstjerner, eller les av QR-koden for å se filmen på smarttelefonen din:

Stjernene lyste i Alalaysiden om å lage en musikal om gatebarna i La Paz. Det gjorde spesielt inntrykk på meg hvordan gatebarna frøys seg gjen-nom nettene. Mange binder seg fast i trærne for å komme unna farer om natta, men det blir jo fryktelig kaldt. Og selv om de spøker med at de sover på Hotell de Tusen Stjerner, siden de har nattehimme-len over seg, så blir de ikke noe varmere av den grunn, forteller han.

Musikalen har blitt framført av over 400 norske skoler og barnekor.– For ett og et halvt år siden fikk jeg et hyggelig og overraskende besøk av Silvia, som selv hadde vært gatebarn, og som nå jobba i Alalay-prosjektet. Hun spurte om hun kunne oversette musikalen til spansk, slik at gatebarna selv kunne framføre den. – Da ble jeg enda varmere!

I fjor høst ble musikalen framført i La Paz, og Thommassen fikk tilsendt bilder, film og hilsen fra Silvia.– Da måtte jeg grine litt, for det var virke-lig et varmt øyeblikk, sier han.– Det er et privilegium å få lov til å være varm.

Her ser vi konferansier «Juan» fra reportasjen på side 16, sammen med en av jentene i Alalay på scenen rett før musikalen blir vist.

Hele Alalaygjengen bak en strålende, men sliten Silvia på scenen.

Foto: Alalay, La Paz

Foto: Alalay, La Paz


Toril Fagerlid er ikke som andre 60-åringer. Da hun var jubilant i oktober, bestemte hun seg for å feire med bursdagskonsert – og overskuddet gikk til Strømmestiftelsen.Konserten ble holdt i Såner kirke, der Ulf Krupka, Thor Henning Isachsen, Tormod Åsgård og Anna Berit Føyen sørget for alt fra fine norske folketoner til det klassiske, mek-tige og pompøse.

– Til bursdagen min ønsker jeg meg en opplevelse i stedet for all slags ting og tang, fortalte Toril til lokalavisa Vestby Nytt før konserten.

Arrangementet var gratis, men de som ønsket det kunne gi en gave. I alt kom det inn 3.000 kroner! Overskuddet går til Strømmestiftelsens arbeid for gatebarn i Bolivia.Tusen takk for gaven, og gratulerer med de 60, Toril!

Fadder

Musikalsk 60-årsdag

Før jul kom Lisabeth Kvalevaag-Holm ut med sitt debutalbum «I den kalde vinter». Albumet er til dels basert på live-opptak fra hennes velde-dighetskonsert i Veldre kirke, og ble til med god hjelp av bidragsytere fra lokalmiljøet. Resultatet er en gjennomført varm og sympatisk utgivelse med en del velkjente låter som er framført med nærhet og innlevelse, melder Hamar Arbeiderblad.

Alt overskuddet går til Strømmestiftelsens prosjekter i Bolivia og Uganda. For mer informasjon om salg, send en epost til [email protected], eller gå inn på facebook.com/idenkaldevinter

I den kalde vinterSTRØMME BUSINESS PARTNER

Ønsker du å gjøre en forskjell?Ønsker du at din bedrift skal ta et ansvar?

Les mer på strommestiftelsen.no/csr

Lar du deg engasjere?

TA KONTAKT ALLEREDE I DAG PÅ TLF. 03002.

Du kan følge hvordan den politiske situasjonen og urolighetene i Mali påvirker våre prosjekter på www.strommestiftelsen.no

Situasjonen i Mali

Bamako

Mali

STORT&SMÅTT


Utlodning av pepper-kakehus, salg av kanel-boller, vedhogging og hagearbeid. Kreativiteten setter ingen grenser når barn vil hjelpe barn.10 barn fra Kristiansand har i løpet av 2012 stått på for å hjelpe andre barn. Over 7000 kroner ble jobbet, bakt og solgt inn av Maria, Martin og Andreas Hillesund, Selma, Alfred og Peder Nilsen og Julie Bolette, OIe, Jenny og Ludvig Ringøen.– Det var som en sprettball av glede som hoppet opp og ned og bare ble større og større, sier Maria Hillesund (10) etter aksjonen.– Tenk at de pengene vi samlet inn kunne hjelpe så mange barn, sier Julie Bolette Ringøen (12). Hun har solgt mammas kanelboller i nabolaget og hjulpet bestefar med veden.Tusen takk for engasjementet, arbeidet og kreativiteten, alle sammen!

Strømmestiftelsen fikk mye utviklings- og utenrikspolitisk erfaring inn i organi-sasjonen når to politiske tungvektere, Erik Solheim og Knut Vollebæk, etter nyttår inntok hver sin plass i henholdsvis rådet og styret.

Tidligere utviklingsminister og påtrop-pende leder av OECDs utviklingskomité, Erik Solheim, kommer inn i Strømmestiftelsens råd. Samtidig tar tidligere utenriksminister og nåværende høykommissær for nasjonale minoriteter i Organisasjonen for sikkerhet og sam-arbeid i Europa (OSSE), Knut Vollebæk, plass i styrerommet til Strømmestiftelsen.

Inn i rådet kommer også Kristin Andresen og professor ved utviklingsstudier ved Universitetet i Agder, Svein Gunnar Gundersen.

Svein Ove Faksvåg er gjenvalgt som styreleder for to nye år. Hege Wallevik, forsker ved Agderforsking, kommer inn som nytt styremedlem. Trond Backer og universitetslektor Ann Midttun er begge valgt som nye varamedlemmer til styret.

ÅTTE OM DAGEN- S O M FA D D E R G I R D U E T B A R N E N N Y S TA R T !

M E R S K A L I K K E T I L !

– En sprettball i hjertetTungvektere til råds

Erik Solheim under en av Strømmestiftelsens seminardager i 2012.

Et år som Act Now-student vil prege deg for livet!

www.hald.no

I ÅR ER SØKNADSFRISTEN

1. APRIL

Gaver til Strømmestiftelsen i 2012TESTAMENTARISKE GAVERMargit OttemBjarne GundersenAnne Marie MyhrvoldNNTotalt kr: 805.859,-

MINNEGAVERGaver gitt i forbindelse med begravelsene til: Tullik VoldHalbjørg VartdalSøren S. HæråsMargit SlensvikAud GausemelBorghild Hole MjøsTotalt kr: 34.884,-

JUBILEUMSGAVERSigne O. Helland, 40 årNina Kristine Niestroj, 40 årBjarte Hindenes, 50 årGro Lillian Netland Hulløen, 50 årTrond Randøy, 50 årHarald Fjelde, 60 årJohn Ove Hindenes, 60årBerit Louise Skogø, 60 årRagnhild Undheim Aalgaard, 60 årAnders Millen Assev, 60 årToril Fagerlid, 60 årPer Arnesen, 70 årAnne Elisabeth G. Fimreite, 70 årPer Espedal, 75 årAnny Hansen, 75 årAnnar Gomo, 80 årElse Furre, 90 årTorbjørn Dall-Larsen og Birgitta Ås, bryllupElisabeth og Sindre Aase, bryllupHildegun Sarita Selle og Erik Haavind, bryllupGro og Yngvar Kiledal, SølvbryllupVigdis og Arne Håkenstad, PerlebryllupTotalt kr: 203.590,-

I tillegg har andre gitt i anledning sin åremålsdag eller annen merkedag, men som vi ikke har fått med på denne oversikten.

Hjertelig takk til alle dere som har valgt å benytte anledninger som bryllup og åremålsdag til å gi en gave til vårt arbeid!

Vi er også svært glad for den tillit som vises oss gjennom minnegaver og testamentariske gaver. Vi vet at vårt arbeid blir husket på i mange testamenter, og kjenner stor ydmyk-het og ansvar for forvaltningen av disse gavene. Hjertelig takk til alle som tilgodeser vårt arbeid på denne måten!

Strømmestiftelsen er fritatt for å betale arveavgift. Veiledning i opprettelse av testamenter gis til alle som ønsker det, og Strømmestiftelsen tilbyr gratis advokatbistand hvis ønskelig.


Gaver til Strømmestiftelsen i 2012Et testamente er din siste vilje. Strømmestiftelsen vil naturligvis behandle din henvendelse konfidensielt og med stor respekt. Vi har streng forvaltning av slike betrodde midler, slik at gaven når sitt formål.Veiledning i opprettelse av testamenter gis til alle som ønsker det, og Strømmestiftelsen tilbyr gratis hjelp eller advokatbistand hvis ønskelig.Ta kontakt med Turid Skjævestad på telefon 38 12 75 23 eller på e-post:[email protected]

Vi er her for deg!


Bildet her er fra Victoriasjøen i Tanzania, like ved byen Mwanza. Strømmestiftelsens partner TAHEA arbeider med fattige familier og forbedring av deres hverdag gjennom utdanning og mikrofinans.


Tamilske Mary Santosamery spilte rollen som den pliktopp-fyllende husmoren godt. Hun kunne ikke annet. De fattige innbyggerne i arbeiderboligene på de store, kommersielle te-plantasjene på Sri Lanka har sine nedarvede, undertrykkende skikker og tradisjoner. Sosial skikk og bruk på plantasje-området bestemmer hva som er tillatt og ikke.

De fleste kvinner her lever et undertrykt liv i samfunnets yt-terste avkroker. Mannen tar alle beslutninger i familiespørsmål uten å konsultere kona, og spiller ellers en fullstendig domi-nerende rolle. Vold mot kvinner i hjemmet er vanlig. Kvinner får heller ikke ha arbeid som gir inntekter. Jenter med utdan-ning går arbeidsløse, og kvinner kan ikke inneha embetsstil-linger på plantasjen.

ET NYTT KVINNELIG LEDERSKAP DREAM-programmet øn-sker å styrke kvinners rettigheter i samfunnet, derfor ble det opprettet små grupper på plantasjen. En liten gruppe på 5-6 kvinner er det ideelle stedet for dem å ta opp ting de er opp-tatt av, som problemer de har hjemme. Her kan de forsøke å finne løsninger sammen.

Som gruppeleder opplevde Mary for første gang i sitt liv at hun fikk lov til å mene noe, ta beslutninger og ha en ledende rolle. Gjennom gruppa ble hun gradvis mer bevisstgjort på de urettferdige forholdene som eksisterte mellom kjønnene.

Hun fikk vite om sine rettigheter som menneske og kvinne, og at barna også hadde rettigheter. I tillegg fikk hun opplæ-ring i inntektsgenererende arbeid og økonomi. Alt dette førte til at selvfølelsen og selvtilliten hennes ble styrket.

– Det at jeg ble betrodd ansvar i gruppa mi, var motiverende. Jeg fikk etter hvert tilliten til dem som var med i de andre gruppene også, og alle medlemmene valgte meg til slutt som leder i landsbyorganisasjonen. Dette ga meg så stor tro på

De undertryktes stemmer

– Min plass var på kjøkkenet. Alt jeg kunne bestemme over var

begrenset til det. Jeg fikk ikke engang være med på å ta avgjørelser

som angikk mine egne barn, sier trebarnsmoren Mary (36).

Tekst og foto: Harshani Weerasinghe og R. Wignesvari, Sri Lanka

meg selv at jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å møte alle utfordringer i lokalsamfunnet med hevet hode!

IKKE LENGER STEMMELØS Men Mary skulle bryte enda flere barrierer som leder. Selv om hun fortsatt ikke fikk ha noen stilling på plantasjens kontorer, siden de fortsatt kun var for menn, ble hun utpekt som sekretær i en større lokal organisasjon. Videre ble hun representant i organisasjonen, og ble involvert i alle prosessene der beslutninger skulle tas.

Dette var enorme fremskritt for henne. Nå var ballen begynt å rulle. Hun ble satt til å ha kontroll og oversikt over alle som fikk mikrofinanslån, og hun forhandlet med myndighetene om å få offentlige tjenester til plantasjeområdet.

Sist, men ikke minst: Hun oppnådde anerkjennelse på hjemmebane. Ektemannen lot henne nå få ta del i beslut-ningene i hjemmet, og hun sto på for å skaffe utdanning til barna sine.

– Nå diskuterer jeg viktige ting med mannen min, spesielt det som går på å skaffe inntekter og barnas skolesituasjon, forteller hun med stolthet i blikket.

Mary var blitt et skikkelig forbilde for de andre kvinnene, og det ble lagt merke til forandringen som skjedde med henne – også blant mennene som nå tok henne på alvor og hørte på henne.

– Tradisjonelt sett blir ikke en kvinnes lederskap anerkjent i det tamilske samfunnet, selv ikke innen familien. Menn søker ikke våre meninger. Men dette har forandret seg på grunn av DREAM-gruppene og landsbyorganisasjonen, avslutter Mary.

Colombo

Sri Lanka

SRI LANKA


FAKTADREAMDrømmene lever på Sri Lanka. For mange er veien til å gjøre drømmene sanne bare altfor lang.

Det er for de fattigste og mest undertrykte Strømmestiftelsen har startet sitt DREAM-program. Målet er å styrke 22 500 fattige familier, slik at de kan tjene egne penger og klare seg godt både økonomisk og sosialt. Drømmer skal finne sin virkelighet – også for de som i dag er aller fattigst. DREAM (Development and Rehabilitation of the Economy of the poor through Alternative Means) jobber mot både enkelt-mennesker, grupper og nettverk. Her står sparing, lån, utdanning, yrkesopplæring, problemløsing i landsbyene og påvirkning mot myndighetene i fokus.

Målet er at de fattige skal klare seg selv økonomisk.

Her i «Hjelp til Selvhjelp» møter du ofte bilder og historier om enkeltmennesker du er med på å støtte. Men tall kan også bære frem historier om forandring. Nylig fikk vi tilsendt noen oppmuntrende tall fra vårt regionkontor i Asia. De vitner om hvilke resultater Shonglap-utdanningen i Bangladesh har hatt i perioden 2006-2012. Og de vil vi dele med deg.

Foto

: Snø

ball


FAKTAShonglapI Bangladesh har unge jenter nes-ten ingen muligheter til å bestem-me over sitt eget liv, og mange blir giftet bort mens de ennå bare er barn. Dette vil Strømmestiftelsen gjøre noe med, gjennom vårt Shonglap-program.

Shonglap er en ettårig utdanning for jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom. Målet er å gjøre jentene stolte og selvstendige, gi dem kunnskap om egne ret-tigheter og muligheten til å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, tvangsprostitu-sjon, overgrep og utnytting. De får mulighet til å bli sjef i eget liv.


jenter har gjennomført Shonglap-utdanningen.

Shonglap-sentre er opprettet i ulike landsbyer.

jenter har fått yrkesopplæring.

jenter har startet en inntektsbringende virksomhet etter endt utdanning.

jenter har organisert seg i lokale interesseorganisasjoner etter de har fullført Shonglap.

mennesker jobber aktivt for å beskytte og sikre jenters rettigheter gjennom Shonglaps støttegrupper. Gruppene består vanligvis av lokale ledere, foreldre, filantroper og opinionsdannere.

jenter fortsatte skolegangen sin, som et resultat av Shonglap.

barneekteskap er forhindret.

tilfeller av medgift er forhindret.

tilfeller av flerkoneri er forhindret.

holdningskampanjer mot seksuell trakassering av jenter er holdt av Shonglapjenter i lokalmiljøene.

trær for å dyrke frukt og forebygge jorderosjon er plantet av Shonglapjenter.

uregistrerte barn av fattige foreldre er blitt offentlig registrert av Shonglapjenter. En fødselsattest gir dem rett til skoleplass, pass, bankkonto, id-kort, jobb i det offentlige, stemmerett osv. Ingen fødselsattest – ingen rettigheter.

latriner er installert av Shonglapjenter for å bedre hygieneforholdene i landsbyene.

Nytter det? Ja!92.0421

3.671

78.119

14.801

46.000

10.183

5.192

1.688

1.308

147

332

2500

1600

1250

Stiller du deg noen gang spørsmålet om det nytter å gi? Lurer du på om dine gaver faktisk

fører til en forandring i ett eller flere menneskers liv? Og hva slags forandring, i tilfelle?


Guttehjemmet på Kaputiei

«Å være fattig er å ikke ha et

godt selvbilde – å føle seg fordømt.

Å være fattig er å ikke være

anerkjent som menneske

– å bli sett ned på og

sett forbi».

Tekst og foto: Egil Mongstad

KENYA


I en forferdelig brann i Mathareslummen i Nairobi brant for-eldrene til Martin Mazete inne og døde. Martin og broren overlevde. En tante tok seg av de to barna, men fattigdom

sendte brødrene på gata. Der ble de plukket opp av Ingrid Munro i mikrofinansorganisasjonen Jamii Bora.

Nå har de begge to bodd 12 år på guttehjemmet som ble startet av Jamii Bora, først i småbyen Kitengela og nå i den nybygde byen Kaputiei utenfor Nairobi. Kaputiei er Jamii Boras hus-prosjekt for fattige mennesker i Kenya, og gutte-hjemmet er en del av dette prosjektet.

Det er livat i det nye guttehjemmet nå. Penger til å bygge er kommet fra Strømmestiftelsens næringslivspartnere. Endelig har de 36 ungdommene fra 13 til 20 år fått flytte inn i det nye hjemmet sitt. De siste årene har de bodd i noen av husene i Kaputiei som ennå ikke er solgt, mens byggearbei-det av guttehjemmet har pågått. Det har selvsagt ikke vært tilfredsstillende.

– SLIK VI VIL HA DET – Nå har vi fått det slik vi vil ha det. Vi har alt her; det er kort vei til skolen, og det er mye enklere å gjøre felles aktiviteter. Alt blir så mye mer lettvint og mer oversiktlig, sier guttehjemmets leder, Peter Girago. Han har ikke fått spisesalen og kjøkkenet helt ferdig ennå, og han mangler strøm.– Men det kommer, det er mye bedre enn det vi hadde før, sier han optimistisk.

I et rom i et av de nye husene spiller to gutter bordtennis mens en av guttene vasker klær. Fra et annet rom spilles det musikk og i et tredje sitter noen gutter på sengekanten og snakker sammen.

STORE DRØMMER Utenfor løfter Moses Mungan og James N’dongo vekter. Moses, som vokste opp på gata i Nairobi, er på det Kenyanske vektløfterlandslaget. Laget forsøkte å kva-lifisere seg til OL i London, men de klarte ikke kravene. Det motiverer Moses bare til å trene enda mer og jobbe hardt slik at de kan klare å kvalifisere seg til neste OL.

Ute på den åpne plassen har Martin Mazete satt frem trom-mene. Kompisen Josef N’deritu danser i takt med musikken. Josef vokste opp på gata i Kayole, en av slummene i Nairobi. Han har bodd på guttehjemmet i 10 år, og hater livet på gata.– Det beste med å være her er at det er trygt. Jeg har en seng, jeg kan spise meg mett og jeg har flere klær. Det hadde jeg ikke på gata, forteller han. Nå drømmer han om en fremtid som skuespiller og danser.

Bak trommesettet sitter Martin.– Mitt største ønske er å studere jus og bli advokat, sier han. Han er blitt 18 år nå. Det er gått 12 år siden han og broren ble plukket opp på gata og tatt med til guttehjemmet i Kitengela. Nå har han bare dette skoleåret igjen på videre-gående. Etter det vet han ikke helt hva som venter ham. Han vet hva han vil, men han vet ikke om han klarer det.– Det er så mye urettferdighet i verden, og så mye urett og galt som skjer i samfunnet. Jeg vil at vi skal få et mer rett-ferdig samfunn der vi alle har de samme mulighetene og de samme rettighetene. Det har vi ikke i Kenya. Men selv om det er dette jeg ønsker å få til, vet jeg ikke om jeg klarer det. Å studere koster penger. Jeg har ikke de pengene, og heller ikke noen som kan hjelpe meg med å betale studiene mine. Og uten utdanning kan jeg heller ikke ta opp kampen mot det jeg mener skaper urettferdighet: nemlig korrupsjon, stammetilhørighet og fattigdom, sier Martin.

– ENDRING KOMMER INNENFRA Han tror det er mulig å gjøre noe for å endre dette, men endringen må komme innenfra hos hvert enkelt menneske.– Det er der vi må begynne, og drømmen om at dette kan skje i mitt land – for vi trenger det - den tror jeg fortsatt på. Derfor vil jeg så gjerne være med å gjøre mitt for å mot-arbeide de kreftene som bryter ned samfunnet vårt, som ikke vil skape likhet for alle mennesker. Å være fattig er å ikke ha et godt selvbilde – å føle seg fordømt. Fattigdommens brutalitet er å ikke være anerkjent som menneske – å bli sett ned på og sett forbi. Det har jeg opplevd og det er vondt. Det vil jeg endre. – Det er ikke riktig at det skal fortsette å være slik, sier Martin.

< Martin Mazete sitter bak trommesettet.Drømmen hans videre er å kunne studere jus, og bli advokat.

Moses Mungan løfter vektene, men James N´dongo følger nøye med i bakgrunnen.


MALI


– Jeg hadde behov for å delta i samfunnet og veldig lyst til å lære, forteller Samadiè Doumbia. – Da sjansen bød seg, benyttet jeg anledningen, sier den unge enken som i voksen alder har lært seg å lese og skrive, takket være et kurs støttet av Strømmestiftelsen.

Barna til Samadiè er mellom to og tolv år. Familien bor i landsbyen Bladiè, som ligger ni mil sør for hovedstaden Bamako. Mannen hennes døde da den eldste sønnen var ni år gammel, så Samadiè har et stort ansvar med å ta vare på sine to døtre og to sønner. Maten får hun i hovedsak fra sine egne avlinger.

For å ha barna i skole betaler hun 400 kroner i året, og takket være sin egen skolegang kan hun nå følge opp barna sine og forsikre seg at også de gjør det godt på skolen.– Dette er aller første gang i mitt liv at jeg sitter på skoleben-ken. I begynnelsen var jeg veldig redd. Det var flaut, og jeg turte ikke engang å snakke i timene, sier Samadiè.

SPARING OG SELVTILLIT Småbarnsmoren har lært seg tall, og kan nå skrive ned telefonnumre og ringe på egenhånd. Hun ble i tillegg med i en mikrofinansgruppe gjennom sko-len. Her sparer og låner de sammen i gruppa, og settes i stand til å utnytte de ressursene de har i sitt nærmiljø. Mikrofinans-prosjektet jobber tverrfaglig med lese- og skriveopplæringen. Dette hjelper kvinnene til å håndtere sine økonomiske aktivi-teter og transaksjoner på en god måte.Skolegangen har gitt Samadiè ny selvtillit. Hun sitter ved

På skolebenken for første gangVerden er blitt totalt forandret for den 37 år gamle enken og firebarnsmoren

Samadiè i Mali, takket være muligheten til å gå på skole.

Tekst og foto: Jeremi Traore, Mali

pulten med bøkene foran seg i klasserommet og smiler fra øre til øre.– Jeg er veldig stolt over at jeg nå kan stå foran klassen og lese tekster jeg selv har skrevet, sier hun.

I tillegg til lesing, skriving og regning får klassen også undervisning i godt lederskap, miljø, demokratiske rettigheter, og hvordan man kan bedre sin egen og familiens helse. De lærer om rettigheter og plikter i samfunnet, hvilke myndighe-ter de må forholde seg til og hvordan de kan samarbeide med dem for å bedre forhold i lokalmiljøet. – Det er en helt ny verden som har åpnet seg, smiler Samadiè fornøyd.

Bamako

Mali

En kjempestolt Samadiè Doumbia på skolebenken.


Kven kjenner røyndomen du skjuler bak smilet som stråler frå andletet ditt. Det er din løyndom som set merke etter seg i dine tankar. Tekst: Egil Mongstad • Foto: Oddvar Paulsen


Den forferdelige gjengvoldtekten og drapet på en 23 år gammel kvinne i India skapte tidligere i år massive reaksjoner, og fikk internasjonal oppmerksomhet.I India, Pakistan, Nepal, Sri Lanka og Bangladesh har tusenvis av illsinte mennesker inntatt gatene for å de-monstrere for bedre beskyttelse av, og rettsikkerhet for, kvinner. Det er sørgelig at det måtte en horribel hendelse til, men vi er glade for at vold mot kvinner endelig ser ut til å være satt på agendaen.

Likevel stiller vi oss spørsmålet: hvor effektive kan slike demonstrasjoner være? Dersom noe ikke gjøres med de grunn-leggende holdningene som holder kvinner nede, vil sosiale protester gi liten bedring for kvinners situasjon.

Strømmestiftelsen har en nokså desentralisert struktur, der våre regionkontor og lokale partnerorganisasjoner spiller en viktig rolle i å utvikle de prosjektene det satses på. Vi må bygge videre på dette. Våre ansatte i regionene kommer opp med gode prosjekter som vi i Kristiansand ikke ville kommet på selv.

Som eksempel kan utdanningsprogrammet Shonglap i Bangladesh nevnes, som handler om å styrke og bevisstgjøre unge kvinner på deres muligheter og rettigheter. Programmet har også spredt seg til Nepal under navnet Samvad. Shonglap og Samvad betyr dialog, og har som målsetting å bevisstgjøre unge jenter mellom 14 og 19 år. I Bangladesh har over 90.000 jenter gått igjennom Shonglap-programmet for «å bli sjef i eget liv», og i Nepal har vi nå startet programmet for å nå ut til 25.000 kasteløse daliter.

Strømmestiftelsen mener det er nødvendig å bekjempe de underliggende årsakene til undertrykkelse og fattigdom. Et rettighetsbasert perspektiv som arbeider både på grasrotplan og med politisk påvirkningsarbeid er derfor nødvendig for å skape varig endring. Samtidig som kvinner og andre marginali-serte grupper må gjøres bevisste på sine rettigheter og gjøres

Retten til å være menneske

i stand til å kreve dem, må politikere bevisstgjøres sitt ansvar for å respektere disse rettighetene.

Når vi sier at vi er en rettighetsbasert bistandsorganisasjon så ønsker vi å arbeide for retten til mat, retten til et godt helse-tilbud, kvinners rettigheter, barns rettigheter, retten til utdan-ning, og retten til frihet fra krenkelse og undertrykkelse. Og det er klart at når man gjør dette, påligger det oss å utøve trykk på aktører som frarøver folk rettighetene sine.

Frivillige organisasjoner skal sette i gang gode prosjekter. Men for å få langsiktighet og bærekraftighet i arbeidet, må vi få myndighetene til å ta ansvaret sitt. Sånt sett spiller vi en politisk rolle; vi må også oppmuntre til politisk beslutnings-påvirkning.

Gjennom vårt arbeid med rettighetsbasert utdanning har Strømmestiftelsen god erfaring med at det nytter å jobbe for å forbedre rammevilkårene for kvinner og marginaliserte verden over.

Holdningsskapende arbeid blant ungdom har lært jenter i Nepal og Bangladesh å sette foten ned for diskriminering, slik at de unngår tidlig ekteskap og tvungen prostitusjon. Yrkesopplæring tar selv de mest marginaliserte ut av fattigdom på en varig måte. Et lite mikrofinanslån kan være det insentivet som gjør dette mulig. Kvinner som lærer seg å lese og skrive kan enklere delta i politiske prosesser og kreve sin rett. Slik bidras det til å endre holdninger mot kvinner og de som er lavest på rangstigen, litt etter litt, ett menneske av gangen.

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Bli Hjertevennfadder og la det skje!

Akiiki (9) skulle ønske han kunne begynne på skolen.

Vær med og la barn som Akiiki få begynne på skolen. Mange får aldri muligheten en gang. Bli med oss i dag, og hjelp barn til å få sine egne skolebøker, sette seg på skolebenken og lære å skrive, lese og regne.Bli Hjertevennfadder!

Ring oss enkelt på tlf. 03002 og bli fadder i dag!www.fadder.no

Fadder

IDÉ\TEKST\LAYO

UT\PH

OTO

: STRØM

MESTIFTELSEN

, KRISTIAN

SAN

D

hjelp til selvhjelp nr 1 2013

Documents