Tordis Ørjasæter

I hodet på en gammel dame

© 2015 Kagge Forlag ASOmslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst designOmslagsbilde bakside: Jo ØrjasæterSats: Dag Brekke akzidenz as

Boken er satt med: Caslon Pro 12,5/16Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT

ISBN: 978-82-489-1703-8

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Papir: Creamy 80g 1,8b

For meg har avfatningen av denne boken vært så gledelig at den ikke bare har utslettet alt ubehag ved alder dommen, men til og med gjort den hyggelig og innbydende.

Cicero

Innhold

Forord – om eget liv og andre kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . .9Midt i livet – ennå en tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .13Vi blir alle gamle, hvis vi lever lenge nok!. . . . . . . . . . . . . .17Voksen – eldre – gammel? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .21Mye er annerledes nå enn før . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .24Vi er mange som lever lenge i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . .32Fra fattigdommens dager til velferdsstaten . . . . . . . . . . . . .39Vi er blitt pensjonister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .45Fjernsynet og bøkene venter på oss. . . . . . . . . . . . . . . . . . .51Våre formødre og forfedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55Og saligheta var et bæssmorfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59De vise menn og kvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .65Livet med familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .69Kvinner i midten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .74Våre små søsken er blitt voksne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80En landsby langt borte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85Ned i kjelleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .89Gleder og smilerynker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .92Korte dager – endeløse netter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .94Alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .99Jul og påske og 17. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104Nå åpner savnet sine øde vidder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110Våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114Kvart menneske er ei øy, som kjent. . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Jeg skulle så gjerne ville forføre deg . . . . . . . . . . . . . . . . . 122De veldige viddene som er hverdagene. . . . . . . . . . . . . . . 124Det går jo tilbake med evnen til å huske. . . . . . . . . . . . . . 127Alt er så nær meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131Alderdommens nye styrke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135Utruleg lenge var eg sterk og sprek. . . . . . . . . . . . . . . . . . 138Ventetid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145Nu sidste reis mig forestaaer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

9

Forord – om eget liv og andre kilder

To ganger tidligere har jeg skrevet bøker med utgangs-punkt i eget liv. Boka om Dag Tore fra 1976 handler om å få og leve med et handikappet barn, et barn verd å elske, samtidig er det en bok om angst, hjelpeløshet og et samfunn som sviktet – og om sorg som kunne bli til omsorg, fordi vi var to som kunne hjelpe hverandre. I Dagen og dagene fra 2009 skrev jeg om sjokket den dagen mannen min falt ned fra en stige og døde mo-mentant, og om dagene som fulgte. Da måtte jeg også erkjenne at jeg var i ferd med å bli gammel, dag etter dag alene.

For tredje gang skriver jeg nå om eget liv. I hodet på en gammel dame handler ikke lenger om å nærme meg alderdommen, men om å leve i den. Alderdommen gir nye krav og erfaringer, nye vekstmuligheter, nye sorger, men også nye gleder. Jeg skriver fordi jeg tror at flere av mine refleksjoner og erfaringer kan være allmenngyldige. Fordi det å bli gammel er allment, ønsker jeg også å støtte meg til andres bøker. Jeg leste mange, men tre skilte seg ut, tre bøker hvor jeg både

10

kunne kjenne meg igjen, få ny erkjennelse og mot på livet.

Den amerikanske feministen Betty Friedan betyd-de mye for min kvinnegenerasjon da hun skrev Myten om kvinnen i 1963. Den ble en slags feministenes bi-bel både i USA og videre i vår vestlige verden. Tretti år senere kom Alderdomskilden. Mens Friedan før hadde stått opp mot diskriminering av kvinner, kjempet hun her for de eldre generasjonene, samtidig som mye av tematikken var felles: «Kvinner som holdt fast ved de avhengige sidene av kvinnerollen, ble forhindret fra å utvikle seg senere i livet», skrev hun. Alderdommen er et nytt utviklingsstadium. Skal vi oppnå veksten i alderdommen, må vi erkjenne vår alder. For all for-nekting av alder og krampaktig dyrking av ungdom hemmer selve utviklingsprosessen.

Betty Friedan var i stigende grad opprørt over at det skulle være så viktig «å holde seg ung», for da kom man aldri videre frem til alderdommens styrke. «Gjør det beste ut av alderdommen, ikke stritt imot, bruk den til det du har lyst til å gjøre», ble Friedans leve-regel og samtidig inspirasjon til hennes jevnaldrende – helt til hun brått døde på sin 85-årsdag.

Den andre boken som ble viktig for meg var sosi-alpsykologen Svein Olav Daatland og psykologen Per Erik Solems Aldring og samfunn, med undertittelen Innføring i sosialgerontologi. Gerontologi er definert som læren om aldring og eldre. Sosialgerontologi ser aldringen i lys av psykologi, sosiologi, demografi og

andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Jeg går ikke dypt inn i noen av temaene, men har latt meg inspirere av tankegangen om vår egen aktive del-takelse i selve aldringsprosessen.

Vital aldring og samhold mellom generasjoner er titte-len på min tredje hovedkilde: Rapport nr. 15/2013 fra NOVA – Norsk Institutt for forskning om oppvekst, vel-ferd og aldring. Redaktørene Svein Olav Daatland og Britt Slagsvold ønsker her å gjøre alderen mer kon-kret og nærværende og se aldringen i samspill med endringer i samfunnet.

Disse tre bøkene, Alderdomskilden, Aldring og sam-funn og Vital aldring og samhold mellom generasjoner, gav meg inspirasjon til å se min egen aldring i et stør-re perspektiv. Det har også dikterne hjulpet meg til. I hodet på en gammel dame – på svært mange gamle damer og menn – lever poesien. Den gir oss styrke gjennom livet.

I Kilder, sist i boken, refererer jeg til de skjønn- eller faglitterære tekster jeg bygger på i hvert enkelt kapittel.

13

Midt i livet – ennå en tid

Jeg sitter i Assisi – i et kloster med vinduet åpent mot Assisidalen nedenfor – og skriver. Midt i mot

har jeg Santa Chiara-kirken, hvor klokkene kimer fle-re ganger om dagen. Frokosten blir servert i et rom fra 1200-tallet, i haven er en lund av oliventrær. Utenfor porten står en skulptur av den hellige Frans som dan-ser med sin bror Solen, som vi leser om i Solsangen. Denne Skapningenes lovsang er en av de vakreste san-ger jeg vet og oversatt til utallige språk. Eyvind Skeie har gitt den sin norske versjon, hvor han – og vi – lov-priser vår bror Solen, søster Måne, bror Vind, søster Vann, bror Ild og hele vår moder Jord. Til sist hilser Frans av Assisi også sin søster Død velkommen.

Med bare ben i sandalene sitter jeg her. Hjemme i Norge er det blitt høst. Jeg har det så godt at det gjør nesten vondt – i Assisi – i Umbria – i Italia – i dette landet jeg har tilbragt så mange lykkelige uker og må-neder i min aktive pensjonisttid. Nå må jeg erkjenne at jeg kanskje ikke kommer hit mer.

14

Flyreiser er blitt slitsomme, flyplassene og køene er vanskelig å forholde seg til, selv om både Garder-moen og Fiumicino, flyplassen for Roma, snilt stiller med rullestol. Angsten er der for sykdom underveis. Kroppen svikter. Det gjør vondt i venstre hofte når jeg går oppover bakkene og i høyre kne når jeg går nedover. Best er det å gå på flat mark, men slikt fin-nes det lite av i Assisi og de andre vakre middelal-derbyene i Toscana og Umbria, de som i Middel-alderen ble bygget på høydene for å beskytte mot nabobyenes angrep.

Jeg tenker på venner jeg snakket med uken før jeg reiste. «Jeg er blitt deprimert», sa min snart nittiåri-ge venn. Han hadde tilbragt sommeren på sin vakre hytte – men uten de vanlige krefter til å reparere og male, for ikke å snakke om å fiske og alt slikt som hadde vært blant livets selvfølgelige gleder. Tilbake til byen igjen var det begravelser som ventet ham. En nær venn var død, og en jevnaldrende slektning.

«Jeg er blitt deprimert», sa også en venninne, nylig fylt nitti, før jeg reiste. Den setningen satt langt inne hos denne aktive kvinnen som livet igjennom har satt sin ære i å gå langt innover i Nordmarka. «Jeg har fått vonde knær, og jeg orker ikke lenger å gå turer, og nå har jeg snart ingen venner igjen – de fleste er døde», la hun til.

«Det er så trist, jeg kan ikke lenger stå på føttene mine», sa min slektning som har elsket å gå i fjellet,

15

og nå ikke lenger kunne gå de få skrittene fra sengen til rullestolen. En annen slektning vekket meg midt på natten med en telefon. Hun ringte på nytt tidlig om morgenen, for tidssansen var svekket, og korttids-hukommelsen sviktet. Hun sov stadig mer av døgnet, jeg tror kanskje hun ønsket å sove seg inn i døden. Så enkelt er det ikke, kroppen kjemper for livet til det siste.

Vi har alle vår spesielle lykke i livet. For meg har reiser til fremmede land og kulturer vært en grenseløs glede. Aller mest har jeg reist til Italia – landet som har gitt meg så mye. Roma først og Assisi siden: Vennlighe-ten, varmen, vinen, maten, solen, de åpne kirkene hvor jeg kunne tenne lys for dem jeg var glad i, klangen i språket, møter med nye mennesker.

Tilsvarende blir kravene til resignasjon. Det kjen-nes trist å skulle være alt dette foruten. Så tenker jeg på venner hjemme, som ikke lenger kan bevege seg utenfor sykehjemmet, eller som på ulike måter er midt inne i resignasjonens vanskelige kunst. Ja – for den er vanskelig og det er en kunst. Aller vanskeligst er balansegangen mellom å resignere og likevel ikke å gi opp.

Skal vi alle en gang forlate alt vi har elsket så høyt – og til og med denne jorden vi lever på – uten å vite hva som i fremtiden vil skje med kloden vår? Det er umulig å forstå at alt skal fortsette uten at vi er med.

Så kom jeg hjem igjen til Norge i de varmeste og vakreste høstfarger, til gode venner. Vi er glade for å ha hverandre. Fortsatt lever jeg, kanskje i mange år til. Livet har sin egen verdi. Å skrive er stadig min glede, denne gangen om livet slik det leves og om tankene som myldrer i hodet på en gammel dame.

17

Vi blir alle gamle, hvis vi lever lenge nok!

Den romerske taleren og forfatteren Cicero skrev i siste århundre før Kristus om alderdommen som

alle ønsker å oppnå, men klager over når de har oppnådd den. 1800 år senere, på 1700-tallet, skrev den ameri-kanske forfatteren og politikeren Benjamin Franklin: Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle. Forunderlig!

«Så stor du er blitt», sier vi til femåringen, som strekker på seg og kjenner seg nesten som en seks-åring.

Fjortenårige, vakre jenter vil se ut som de er femten – minst.

Det er så fint å se ut – og virke som – man er eldre enn alderen tilsier.

Men så snur det. Allerede et stykke opp i tyve årene vil ungdommer, som ikke er ungdommer lenger, ønske seg komplimenter som går motsatte vei.

Trettiåringer vil se ut som de er yngre.

18

Som førtiåring får man den underlige påminnelsen om at «life begins at forty» – det skal visst være en trøst.

Jeg likte ikke å bli gratulert med femtiårsdagen, for jeg var da ikke så gammel!

Betty Friedan forteller: «Da vennene mine holdt overraskelsesfest for meg på sekstiårsdagen, kunne jeg ha drept dem alle sammen. Jeg klarte ikke å fylle seksti.»

Den største kompliment vi kan få, er visst å se unge ut – i hvert fall yngre enn den alderen vi granngivelig har. Jeg husker min egen lykke på en fest da noen sa til meg: «Kirkeboken tar feil – det er ikke mulig at du er så gammel som du sier.» Da svevet jeg hjemover på mine gamle ben. Vel hjemme og ganske alene var jeg akkurat så gammel som kirkeboken kunne fortelle.

Jeg tenker tilbake. Det var vanskeligere å erkjenne at jeg ble femti og seksti år – enn senere å fylle både sytti og etter hvert åtti. Nå nærmer meg nitti. Jeg mer-ker det samme på mine venner. «Om et par år blir jeg seksti!» sa en venninne forskrekket der hun satt over-for meg i sofaen, «jeg liker det ikke!» Dagen etter var det en venn som sa: «Om noen år blir jeg sytti – det er umulig å forstå». I tonefallet lød en uuttalt oppfor-dring til meg om å si at det kunne jo ingen tro.

Da jeg som middelaldrende – også et mer eller mindre tabubelagt ord – sto midt i livets krav, gjaldt det å holde seg oppdatert og vise meg parat for nye utfordringer. Helst skulle man være både ung og pen.

19

For ikke å snakke om at man attpå til skulle være slank. Å være tykk var enda verre enn å være gammel. Det var en slitsom tid.

Men etter hvert som årene går, og jubileene kanskje feires, skjer det forunderlige. For det første kommer forbauselsen over at vi virkelig er blitt så gamle. Det hadde vi ikke ventet, de fleste levde ikke så lenge før i tiden. For det andre kan vi etter hvert se oss i speilet og langsomt godta det aldrende ansiktet. Hva skjedde med oss underveis?

«Hver periode i livet har sitt særpreg», skrev den kloke mann Cicero for mer enn to tusen år siden, «slik at svakhet etter naturens orden særkjenner barn-dommen, fremfusenhet ungdommen, alvor den alle-rede satte alder og modenhet alderdommen. Og disse egenskaper får man ta imot etter som de kommer.»

«Det er en fordel at du er så gammel», sa legen til meg da jeg var 64 år og fikk diagnosen brystkreft. Det ble da også bare en liten operasjon og ingen spred-ning, selv om strålebehandlinger og cellegift slo meg ut i lang tid etterpå. Legens setning har sittet i meg siden, og er utvidet til flere områder. Det er en fordel at jeg er så gammel, at jeg har mine erfaringer og en kropp som har gitt meg muligheter og kraft til overlevelse. Det er ikke selvsagt at jeg lever, og vil aldri være det.

«Anti-Aging Medicine» er et amerikansk be-grep. Det handler om medikamenter og kosmetiske operasjoner som skal motarbeide alderens naturlige

forandringer. Kosmetikkindustrien kan tjene store penger, men vi blir gamle likevel.

«Man spør ikke en kvinne om hennes alder», svarte en fremgangsrik advokat i et intervju.

«Jeg har tenkt fremover i tiden å fortsatt være 39 år», sa en profilert politiker i et intervju på 39-årsdagen.

Dette er da for dumt! Jeg blir like opprørt hver gang jeg hører slike replikker, særlig når de kommer fra kvinner som i kraft av sin posisjon står frem mer eller mindre som rollemodeller.

«Å bli eldre kan være langt mindre smertefullt enn å prøve å holde seg ung – og ikke klare det», hevder Betty Friedan. «Helt til nylig var det den antatte sor-gen over ‘døren som lukket seg bak oss’, over tapet av ungdommens skjønnhet, som avholdt kvinner fra å skape nye historier om en ny dør som åpnet seg inn mot alderdommen.»

Selvfølgelig må vi også periodevis kunne tillate oss å være frustrert over selve aldringsprosessen, med de savn som følger med. Desto viktigere er det å leve i sin alder med de utfordringer, gleder og problemer som følger med. Og så må vi forsøksvis aldri gi oss over til den absolutte resignasjon, i hvert fall ikke før døden er siste stasjon på livsveien.

Vi ser oss i speilet: rynker og grå hår er beviset på at vi har levet. Det er i grunnen dette I hodet på en gammel dame handler om.

21

Voksen – eldre – gammel?

«Nå er du også blitt voksen», sa mange til meg da jeg nærmet meg sytti år. Men det måtte jeg

da ha vært lenge – jeg, med mine voksne barn, med barnebarn, og tidligere ansvarsfulle stillinger? Jeg er da ikke noe evig barn! «Du holder på å bli eldre nå», sa andre. Men på skolen lærte vi at det het gammel – eldre – eldst. Og ung – yngre – yngst. Da kan det ikke være yngre å være eldre enn å være gammel!

Hva sier ordbøkene om hvordan det er oppfattet å være gammel? Jeg gikk til bokhyllen og fant Norsk synonymordbok fra 1984. Der leste jeg om gammel: alderstegen, aldrende, avfeldig, bedaget, eldet, eld-gammel, eldre, grånet, ingen ungdom, mett av dager, oppe i årene, til års, tilårskommen, utlevd, avlagt, brukt, forligget, forslitt, slitt, avleggs, fordums, for-gangen, forhenværende, framfaren, gammeldags, pa-leo-, mangeårig, tidligere, gammelmodig, mosegrodd, passé, patriarkalsk, steinalder-, umoderne, utidsmes-sig.

22

Kanskje er det slike holdninger som gjør at mange foretrekker å bruke ordet eldre, eller godt voksne. San-nelig skal det mot til å kalle seg gammel. I mitt hode er jeg da verken mosegrodd eller avfeldig. Ordboken må ta feil! Jeg går til biblioteket og finner den siste utgaven, fra 2012, i håp om at den er mer oppdatert til vår egen tid enn den første fra 1984. Til en viss grad, ja. Her var noen av de gamle ordene utelukket, mens enkelte nye var kommet til: antikk, fra Arilds tid, hevdvunnen, tradisjonell, vanlig, erfaren. Ja, erfa-ringer har jeg – mange slags fra mitt lange liv. Sans for tradisjoner får jeg også stadig mer av. De gir meg en form for trygghet, tilhørighet til tidligere slekter og håp for nye generasjoner.

I Synonymordboka var alderdom assosiert med be-grepene eldes, livets høst, livsaften, oldingalder, stø-vets år. Gerontologene bruker heller ordet aldring, til og med vital aldring. Det blir bedre, da har vi forlatt den passive alderdommen og er selv aktive i aldrings-prosessen.

Etymologi handler om ordenes opprinnelse og kan være en fin kilde til å forstå tidligere tiders sæd og skikk. I 2013 fikk Yann de Caprona Brageprisen i ge-nerell litteratur for sin Norsk etymologisk ordbok. Her er alt ordnet tematisk, og vi får de enkelte ordene satt inn i en sammenheng. Begrepet alder viser til en viss del av levetiden, livsstadium, lang levetid. Eldre er av høyere alder, nokså gammel. Slekt, eller ætt, er da de som hører til.

Vi fostres opp av slekten. Ale vil si fostre opp, derav alder og alderdom og eldes. Ætten, slekten, kommer fra det norrøne ordet ætt, som vi gjenfinner i norsk «eie». Opprinnelig betydde det «de som hører til en». Senior var eldstemann innenfor en viss krets, faren til forskjell fra sønnen. Ordet kommer fra latin, er kom-parativ av senex ‘gammel’, som også har gitt lånordet senil ‘(ånds)svekket av alderdom’. I oldtidens Roma ble senior benyttet av borgere mellom 45 og 60, og senex het de som var eldre.

Mange opererer nå med begrepene den tredje al-der og den fjerde alder. Tidligere gikk grensen mellom disse ved cirka sytti år. Men etter som vi er blitt sta-dig flere eldre og samtidig er sprekere enn tidligere generasjoner, ble det naturlig å flytte aldersgrensene oppover til omkring åtti år. Noen snakker om unge eldre og gamle eldre, eller om den tidlige alderdom og den sene alderdom. Mange regner seg som eldre, men definitivt ikke som gamle, når de spreke og opplagte går av med pensjon.

Er det selve begrepet gammel vi er blitt så redde for? Det er verd å lytte til den 78-årige statssekre-tæren Astrid Nøklebye Heiberg. «Den ekstreme ung-domsdyrkelsen oppfatter jeg som et sykdomstegn i vår kultur», sier hun i et intervju i Aftenposten i april 2014, og ber om å bli omtalt som gammel, ikke eldre. «’Eldre’ er blitt en diagnose som bare handler om om-sorg. ‘Gammel’ er et hedersord», sier hun.