internasjonal sosialisme nr. 1 - 2011

ER ØKONOMIEN FRISKMELDT? SIDE 10-16

INTERNaSjONaL SOSIaLISME 1-2010

3. årgang. Kr: 30,-

SYSTEM CHaNGE - NOT CLIMaTE CHaNGE!

internasjonal sosialisme 1-2010 22

ER KRISA OVER?Den globale kapitalismen stavrer seg ut av den verste nedgangen på sytti år, og stadig flere kommen-tarer, økonomer og politikere av-blåser den økonomiske krisa helt eller delvis. Ja, det går bedre enn for noen måneder siden og banke-ne har stort sett sluttet å kollapse. Men betyr det at verdensøkono-mien er friskmeldt?

6-9

internasJonal sosialisMe

STABILT SYKEFRAVÆR

Mange mener sykefraværet er for høyt. De tror at lavt fravær betyr godt arbeids-miljø og setter opp mål om fraværsreduk-sjon, men resultatet blir et trangere ar-beidsliv. Den høye sysselsettingen i norge kan forklare fraværsstatistikken.

ETTER KLIMATOPPMØTETstatus quo for klimakrisa er denne: Menneskene er i ferd med å endre sine livsbetingelser på en slik måte at jord-kloden blir ubeboelig for mennesker. Utfordringen består i å kutte Co2-ut-slippene såpass at de holder seg under 2 grader.

4-5Ebba Wergeland og Manifest Analyse om sykefraværet

Simen Tutvedt og David McNally skriver om den økonomiske krisa

Vegard Velle skriver om klimakrisa og motkreftene

10-16

4-5: SYKEFRAVÆR 6-9: KLIMA 10-16: ØKONOMISK KRISE 17: FATTIGDOM I NORGE

18-19: ASYLPOLITIKK 20: DETTE ER MARXISME 21: HAITI 22-23: HVORDAN BEKJEMPE

SYSTEMET 24-25: NEKROLOG 26-30: ANMELDELSER 31: LESERINNLEGG

innholD


internasjonal sosia-lisme - nr. 1 - 2010. Utgitt av internasjonale sosialister.issn: 1890-6567. epost: [email protected]. postadresse: P.b.9226 Grønland, 0134 oslo.

internett: www.intsos.no.konto: 7874 05 27591. redaksjonssekretær: Bjørn Østby. redaksjon: Vegard Velle, simen tuvedt, susan lyden, Jon sandven, Frans-arne

stylegar, Monika Ustad, randi Færevik, Bjørn Østby. trykk: 07 Gruppen as forsidebilde: Bjørn Østby

abonnement: [email protected]. Kr 150,- pr. år (seks nr.) Magasinet finnes også i digital versjon på www.intsos.no.

www.intsos.no

leDer

President Obama har trappet opp krigen i afghanistan. at han fikk nobels fredspris er absurd og viser norges behov for å legitimere sin deltakelse i "krigen mot terror" og sin fortsatte Usa-lojalitet. i jule- og nyttårshelga kom Jemen i medias søkelys. nigerianeren som forsøkte å sprenge et fly på vei fra amsterdam til Chicago 1. juledag skal ha uttalt til FBi at han hadde blitt trent opp i Jemen. en jemenittisk gruppe som kaller seg al Qaidas arabiske gren, hevder å ha utstyrt ham med spreng-stoff. Dermed fikk Usa det påskud-det det trengte til å fortsette en krig som inntil nå har foregått "i det stille" og til å trappe opp støtten til regimet i Jemen. nå har også Usa fått en «unnskyldning» får å sende tropper til haiti.

Ingen ble drept på flyet til Chicago. Usas bomber har derimot drept tusener av uskyldige mennes-ker. Bare i Pakistan har, i følge offisi-elle tall, mer enn 70 angrep fra Usas droner drept minst 665 mennesker siden august 2008. når det gjelder Jemen, har Usa i flere år samarbeidet tett med myndighetene i jakten på al Qaida. i følge en rapport fra aBC news avfyrte Usa krysser-raketter mot to påståtte al Qaida-baser den 17. desember. i dette samordnede angrepet med jemenittiske bombe-fly skal 35 "militante" ha blitt drept, men talspersoner for opposisjonen i Jemen sier at mellom 60 og 120 per-soner ble drept, mange av dem var

sivile. De benekter at basene var al Qaida-baser. Verken Usa eller den jemenittiske regjeringa har benektet hendelsene.

Jemen blir av flere medier og politi-kere nå framstilt som det nye terror-reiret. Den amerikanske politikeren Joe lieberman sier til den danske avi-sa Politiken at Jemen kan bli den nye "terrorarena". Den samme lieberman har uttalt til Fox News at Usa må gjennomføre umiddelbare forkjøps-angrep i Jemen for å nøytralisere ter-rortrusselen. Men al Qaida er ganske svake i Jemen. Mange har blitt drept, og mange har overgitt seg. som president Bush, bruker president obama al Qaida som påskudd til å styrke Usas strategiske grep. saleh-regimets overdrivelser om faren fra al Qaida og Usas opptrapping må ses i lys av dette. Men hvis saleh-regimet fortsetter med blåse opp faren fra al Qaida og Usa fortsetter sin bom-bing, kan terrornettverket vokse.

Men det er også klart at obama nå trenger en ytre fiende. han har pro-blemer på hjemmebane og behov for å opptre som en handlekraftig presi-dent. sånn sett var det mislykte ter-rorangrepet 1. juledag en velkommen gave. han trenger å legitimere "kri-gen mot terror" med andre eksempler enn afghanistan.Jemen får nå merkelappen "failed state". terrorister får fotfeste i slike "svake" statsdannelser opplyser tor-

bjørn Jagland i Dagsavisen. Derfor må Usa og nato være i afghanistan og bidra til bygging av en sterk stat. sannheten er at terroristgrupper også har oppstått i stater som tyskland, spania, nord-irland og italia.

Er så USA i ferd med å åpne en ny front i sin globale "krig mot terror"? til det må vi si tre ting. Usa støtter allerede saleh-regimet. Det andre er at denne hjelpen øker. Under påskudd av å bekjempe al Qaida har Usa i flere år væpnet og trent opp de jeme-nittiske sikkerhetsstyrkene. Usas militærhjelp til Jemen økte fra 4,6 millioner dollar i 2006 til 70 millioner dollar i 2009. i følge et nylig budsjett-dokument fra Kongressen planlegger Usa å doble Usas militære hjelp til Jemens sikkerhetsstyrker. Det tredje er at obama og sjefen for Usas mili-tære sentralkommando, David Petra-eus, 9. januar uttalte at det ikke ville bli sendt bakkestyrker er til Jemen.

Jemen er revet i stykker av imperia-lismen. saleh-regimet kjemper mot et væpnet opprør i nord og en sepa-ratistbevegelse i sør. opprøret i nord ledes av en bevegelse gruppert rundt houthi-klanen fra shia-minoriteten Zaydi. naboen i nord, saudi-arabia med sin sunni-majoritet, har inter-esse av å stoppe dette opprøret og hjelper saleh-regimet med å knuse det. saudi-arabia mottok da også litt over 49 millioner dollar i 2008. nesten to ganger dette beløpet er øremerket for 2010. Dette kommer i

tillegg til millioner av dollar i våpen-avtaler som Usa gjennomfører med landet hvert år.

Men den største trusselen mot saleh-regimet kommer fra separatist-bevegelsen i sør. Demonstrasjonene har nådd sine titusenvis av deltakere, og kravene har endret seg fra "slutt på korrupsjon" og "større andel av oljeinntektene" til løsrivelse. i 2007 spredte protester fra militære offiserer seg til advokater, akademikere, stu-denter, journalister, sjeiker og vanlige folk på landsbygda. Bevegelsen i sør truer både Usas og salehs interesser. alle viktige olje og gasskilder, som står for mesteparten regjeringens inn-tekter, befinner seg i det som tidligere het sør-Jemen.

Obama fikk fredsprisen og sender millioner av dollar for å støtte en tyrann i ett av verdens fattigste og mest ustabile land, nemlig Jemen. obama snakket pent om nye og vennligere forbindelser mellom Usa og Midtøsten i Kairo. etterpå har han godtatt bygging av nye israelske bosettinger på Vestbredden. egypt bygger underjordisk mur på grensa til Gaza for å hindre smugling av varer til den palestinske befolknin-gen. Palestinerne skal stenges inne. obama gjør ingenting. Dette er obamas "fred". Vi kaller det impe-rialisme, og den må bekjempes også i 2010.

Obamas ”krig mot terror” fortsetter


Mange mener at fraværet i Norge er for høyt. De tror at lavt fravær betyr godt arbeidsmiljø og stiller seg djerve mål om fraværsreduksjon. Resultatet er et trangere arbeidsliv, stikk i strid med de gode hensiktene.

■ Overlege Ebba Wergeland

Fraværet er faktisk ikke høyere i dag enn da stor-tinget vedtok dagens sykelønnsordning høsten 1977. Det ble kalt en demokratisk reform. Fram til da hadde bare høyere funksjonærer hatt full lønn fra første sykedag. nå skulle alle ha samme rett.

arbeidsgiverforeningen (naF) førte fraværs-statistikk før og etter reformen. De samlet inn tall fra medlemsbedrifter, i hovedsak fra industrien. Fraværet ble målt som produksjonstap, slik tradi-sjonen var i industrien: tapte sykedager i prosent av alle avtalte arbeidsdager. Denne ”sykefraværs-prosenten” måler altså verken helse eller arbeids-miljøstandard, men ganske enkelt svinn på grunn

av fravær. tallet er et nøkkeltall for bedriftsregn-skapet, og kan ikke brukes som ”hMs-tall” selv om mange i dag gjør nettopp det.

Fra 2000 fikk vi fraværsstatistikk fra statistisk sentralbyrå (ssB). alle bedrifter er nå forpliktet til å levere fraværstall til naV. statistikken fra ssB bygger på disse rapportene og gjelder altså hele arbeidslivet, ikke bare nho-området. For å kunne følge utviklingen fra 1970-tallet fram til i dag, har en forskergruppe på sinteF bereg-net hva en statistikk for hele arbeidslivet ville vist før 2000.

sykefraværet ligger ganske stabilt på 6-7 % over førti år, i motsetning til hva man kan få inn-trykk av fra offentlig debatt. Vi er på omtrent samme nivå i dag som da stortinget vedtok den sykelønnsreformen som mange nå vil gå tilbake på. to forhold forstyrrer stabiliteten: endringer i sykelønnsordningen, og endringer i jobbmu-lighetene. Det ble en liten nivåøkning da syke-lønnsordningen ble innført i 1978, en nivåsen-

king da arbeidsløsheten økte fram til 1993, og en ny nivåsenking i 2004 da regjeringen begrenset adgangen til 100 % sykelønn.

hva påvirker sykefraværet på bedriftsnivå? Bare en liten del av de ansatte, omlag to av ti, har fravær av betydning (sjekk på din egen arbeids-plass). De kan ha et enkelt langt fravær ett år på grunn av hjerteinfarkt, slitasjeskader eller psy-kiske problemer, eller mange fravær på grunn av kroniske sykdommer med svingende forløp, som revmatisme, astma eller diabetes. noen rammes

Sykefraværet har vært stabilt siden 1972

syKeFraVær

Denne ”sykefraværs-prosenten” måler altså

verken helse eller arbeids-miljøstandard, men ganske enkelt svinn på grunn av fravær. Tallet er et nøkkeltall for bedrifts-regnskapet, og kan ikke brukes som ”HMS-tall” selv om mange i dag gjør nettopp det.

Det er disse kronisk syke som ”ødelegger

statistikken” og som lett føler seg mobbet og presset ut av arbeidslivet av alle de velmente sykefraværs-kampanjene.

Utvikling i egenmeldt og legemeldt sykefravær i perioden 1. kvartal 1971 til 4. kvartal 1978. Kilde: NHO og SSB statistikker serier sammensatt og nivåjustert.

5internasjonal sosialisme 1-2010

Polikere og massemedier har i flere uker hevdet at sykefraværet i Norge er et stort samfunnsproblem. Det er visst-nok både verdens og tidenes høyeste, og mange politikere krever tiltak. Det er dessverre ikke bare politikere som har meldt seg på i hylekoret. LO-leder Roar Flåthen mener det er viktig at legenes praksis ved utskriving av sykemeldinger blir satt under lupen.

Manifest senter for samfunnsanalyse (Manifest analyse) har nylig laget en rapport der det under-søker holdbarheten i tre av de mest sentrale argu-mentene som brukes for å begrunne at sykefra-været er "for høyt".

Manifest analyse spør:har vi for høyt sykefravær i norge? spørsmå-

let blir hva som menes med «for høyt»? Finnes det et objektivt mål for «passe» høyt sykefravær? hva skal vi måle mot?

Her er sammendraget fra rapporten:- Påstandene om at sykefraværet i 2009 var rekordhøyt, stemmer ikke. sykefraværet er lave-re enn på starten av 2000-tallet og ligger rundt samme nivå som da sykelønnsordningen ble inn-ført i 1978. (se kapittel 1.)

- Påstanden om at nordmenn har unormalt mye høyere fravær enn andre stemmer ikke. sta-tistisk sentralbyrås sykefraværsmodell viser at det er den meget høye sysselsettingen i norge – med særlig mange kvinner og eldre i arbeid – som for-klarer vår fraværsstatistikk. (se kapittel 2).

- sykelønna setter heller ikke utgiftsrekord: statens sykelønnsutgifter (som andel av BnP) ligger godt under nivået fra tidlig 2000-tall. (se kapittel 3.)

- Kravet om 20 prosent kutt i sykefraværet tilsvarer omtrent 7,5 milliarder kroner i årlig inn-sparing. hvis man ønsker å styrke velferdsstatens økonomiske rom med 7,5 milliarder årlig, kan dette gjøres på andre måter. om vi skal hente 7,5 milliarder ved kutt overfor de sykemeldte eller ved skatteinngang fra de bedrestilte, er et politisk valg. (se kapittel 3.)

Påstandene om rekordhøyt sykefravær stemmer ikke, sier Manifest Analyse

bare det ene året. andre har kronisk sykdom med mye fravær i år etter år. Det er disse kronisk syke som ”ødelegger statistikken” og som lett føler seg mobbet og presset ut av arbeidslivet av alle de velmente sykefraværskampanjene.

i en liten bedrift svinger fraværet fra år til år med rene tilfeldigheter, for eksempel et beinbrudd mer eller mindre enn vanlig. i en mellomstor eller stor bedrift betyr høyt sykefravær vanligvis høy gjennomsnittsalder, fysisk krevende arbeid eller en inkluderende personalpolitikk. eller alt dette samtidig. Før var det vanligere at fraværet gikk ned fordi langtidssykmeldte og kronisk syke fikk tilbud om en jobb i bedriften som passet dem bedre. nå er slike lettere jobber ofte satt ut til andre firma eller rasjonalisert bort. i stedet blir sykmeldte friskmeldt til arbeidsformidling. Men med høyt sykefravær, havner de ikke først i køen hos en ny arbeidsgiver. Bedriften de kom fra får lavere fravær, men hvor ble det av det inklude-rende arbeidslivet?

artikkelen har stått på trykk i arbeidstilsynets blad, arbeidervern

Sykefraværet ligger ganske stabilt på 6-7 % over førti år, i motsetning til hva man kan få inntrykk av fra offentlig debatt. Vi er på omtrent samme nivå i dag som da Stortinget

vedtok den sykelønnsreformen som mange nå vil gå tilbake på. To forhold forstyrrer stabiliteten: endringer i sykelønnsordningen, og endringer i jobbmulighetene. Det ble en liten nivåøkning da sykelønnsordningen ble innført i 1978, en nivåsenking da arbeidsløsheten økte fram til 1993, og en ny nivåsenking i 2004 da regjeringen begrenset adgangen til 100 % sykelønn.

Før var det vanligere at fraværet gikk ned fordi

langtidssykmeldte og kronisk syke fikk tilbud om en jobb i bedriften som passet dem bedre. Nå er slike lettere jobber ofte satt ut til andre firma eller rasjonalisert bort.

Europeisk Sosialt Forum 2010Istanbul 16-19 september


Status quo for klimakrisen er denne: Menneskene er i ferd med å endre sine livsbetingelser på en slik måte at jord-kloden blir ubeboelig for mennesker.

■ Vegard Velle

Du kan sammenligne jorda med et vannbasseng som er i ferd med å bli fylt. akkurat som med bassenget, er vi i ferd med å fylle atmosfæren med karbondioksid som bidrar til global oppvarming. Utfordringen består i å kutte Co2-utslippene såpass at de holder seg under 1,5 grader.

Klarer vi ikke det, risikerer vi med stor sjanse å nå et vendepunkt der vi ikke lenger klarer å hindre videre oppvarming. Da kan det tenkes at naturen løper løpsk, at de enorme metanlagrene som lig-ger under tundraen nær arktis smelter og slipper ut i atmosfæren.

Det vil i sin tur føre til at Grønlandsisen smel-ter, med opptil halvannen meter høyere havnivå bare i dette århundret. og isbreene i himalaya blir borte, noe som betyr at halve jordas befolkning i blant annet Kina og india, som er avhengig av vannet herfra, mister sitt drikkevann.

Problemet er at naturen ikke vil forhandle med oss, og vi har ingen planet B.

Den historiske bakgrunnen er industrialiserin-gen. Denne kunne skyte fart takket være den fos-sile kulløkonomien som drev damplokomotivene og bomullsfabrikkene i kapitalismens barndom. nå må vi betale prisen for Co2-utslippene fra biler, fabrikker, fly og kraftverk.

Kloden klarer ikke absorbere mer Co2. hvert tonn Co2 som går ut i atmosfæren, vil fortsette å være der de neste 1000 årene. Vi må derfor få

en slutt på fossiløkonomien, avbrenningen av de fossile brennstoffene – kull, olje og gass – som har gjort det mulig for kapitalismen å være så pro-fitabel. Vi trenger en økologisk revolusjon, som gjør slutt på dagens overforbruk og utnytting av naturen rundt oss. og som etter vår død etterla-ter jordens tilstand i minst like god tilstand som da vi tok den over.

Klimakrisen er rett og slett et spørsmål om menneskehetens overlevelse. og allerede dør anslagsvis 300 000 mennesker årlig som en føl-ge av den globale oppvarmingen, ifølge Globale humanitarian Forum, som har tidligere Fn-sjef Kofi annan som leder.

selvsagt er det de fattige og sårbare som ram-mes først. De rammes av tørke, flom, oversvøm-melse og storm. Med sult, flyktningkatastrofer og krig som en følge. i tsjad og sudan kriger folk over landrettigheter, ettersom gresset tørker og kyrne sulter. india er på sin side i ferd med å bygge en mur mot Bangladesh for å hindre kli-maflyktninger derfra i å skylle over indias grenser.

Sannheten om klimatoppmøtetDet fins gode nyheter å rapportere fra klimatopp-møtet i København. For det første er de aller fleste enige om at klimaproblemet er reelt, og de fær-reste utfordrer nå vitenskapen på dette området. For det andre at landene som er minst ansvarlig for de globale klimagassutslippene skal kompen-seres økonomisk for å begrense utslippene. For det tredje at vi må holde den globale oppvarmingen under to grader.

Men det er god grunn til å styre seg. Køben-havn var de store forventningenes toppmøte. helt siden klimatoppmøtet to år tidligere på Bali var

det enighet om at i København skulle verdens ledere vedta en bindende klimaavtale.

resultatet var en enorm skuffelse. København brakte ikke med seg noen avtale, kun en såkalt enighet. i denne står det ingenting som er bin-dende, ingen konkrete mål og ingen timeplan. noe som hos mange selvsagt har avstedkommet to hovedreaksjoner. Dyp pessimisme, siden mange naturlig nok knytter håp til politikerne og til den sunne fornuft, eller radikalisering og økt kamp-vilje. Dersom du sitter i et fly som spinner ut av kontroll kan du velge å be til Gud om at det skal gå bra eller forsøke å ta over cockpiten selv for å få kontrollen over flyet.

i etterkant har statsledere prøvd å legge skylda på land i sør. Den britiske miljøvernministeren ed Miliband er forbannet på Kina. sVs erik sol-heim legger skylda på Bolivia, Venezuela, sudan og saudi-arabia. aktivister og talspersoner fra det globale sør peker derimot på Usa.

og når sant skal sies, obama holdt flotte taler, men leverte ellers intet nytt forslag om kutt i klimautslippene, og det på tross av den enorme

KliMaKaMPen etter KØBenhaVn

Allerede dør 300 000 årlig

Det fins gode nyheter å rapportere fra

klimatoppmøtet i København. For det første er de aller fleste enige om at klimaproblemet er reelt, og de færreste utfordrer nå vitenskapen på dette området.


eksempelmakten nettopp et slikt utspill ville hatt. Usa krevde økt åpenhet omkring Kinas klimapo-litikk, og satte på den måten ut mistanker om at Kina jukset. selv holdt Usa fast på sitt tidligere forslag om kutt i Co2-utslippene på 17 prosent innen 2020 i forhold til 2005-nivået, som tilsvarer ynkelige fire prosent i forhold til karbonutslip-pene i 1990, tidspunktet Kyoto-avtalen forholder seg til og som resten av verden forholder seg til. Men som Usa ser bort fra, siden de synes Kyoto-avtalen er for radikal.

Usa, landet med under fem prosent av ver-dens befolkning og 22 prosent av klimautslippene, stoppet derfor en vidtrekkende avtale i Køben-havn. De ønsket business as usual. Mens Bush nektet for klimaproblemene, anerkjenner altså obama dem. Men det er også den eneste for-skjellen. ingen av dem gjorde eller gjør noe for å stoppe oppvarmingen. Ja, såpass uansvarlig opp-trer Usas beslutningstakere at de får eU og nor-

ge til å virke som de gjør en god jobb. Men med sitt løfte om 20 prosent kutt i utslippene innen 2020, ligger eU langt under det 40 prosentnivået den rike unionen minst bør ligge på, skal vi klare å hindre jordkloden fra å bli 1,5 grader varmere.

Motkrefteneså langt om aktørene i København og deres rolle. Mer enn det underliggende stormaktsspillet er det andre, mer systemiske årsaker som hindrer fremdriften i klimakampen. Kreftene som ønsker å hindre oss i få en slutt på de kritiske utslippene av klimagasser er formidable. For det første ver-dens største konserner. Blant de ti største transna-sjonale selskapene er åtte olje- eller bilkonserner, altså selskaper som avhenger av fossiløkonomien for å fortsette å tjene penger som før.

For det andre markedsliberalismen. Denne ideologien hindrer politikerne å sette seg ned på tvers av landegrensene og legge en plan for hvor-

dan vi kan komme oss ut av dagens misere. i ste-det for et kollektivt krafttak mot krisen, skal mar-kedets usynlige hånd, salg og kjøp av klimakvoter redde oss, tenker de. hvem? Jo, obama, Gore, stoltenberg og solheim.

Mange i næringslivet betrakter klimakrisen som en mulighet til å ekspandere markedene på et nytt område, en mulighet til å booste en stagne-rende økonomi, en sjanse til å redde kapitalismen. i avisene skriver økonomer, analytikere og politi-kere om hvordan klimasatsingen kan hjelpe den kriserammete industrien. Under dekke av grønn retorikk ser de nye businessmuligheter.

”spør ikke hva nasjonen kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for nasjonen”, sa Kennedy. når det gjelder klimakrisen har næringslivet snudd dette utsagnet på hodet. De er opptatt av hva klimakrisen kan gjøre for dem, ikke hva indus-trien kan gjøre mot klimakrisen. eller sagt på en annen måte, de er mest opptatt av å øke profittene.

Demonstrantene i København ville ha slutt på markedstenkning.


For det tredje er nasjonalstatene og den nasjo-nale konkurranseevnen en avgjørende hindring. selv om verden trenger et radikalt skifte når det gjelder avfallet fra fossile brennstoffer, vil ikke i-landene forplikte seg til de nødvendige kuttene.

eU gjør ikke noe fordi Usa ikke gjør noe, som skylder på Kina. og india og russland gjør i hvert fall ikke noe før de andre. og dermed nekter selvsagt utviklingslandene å øke sine forpliktelser. ingen vil tape i den internasjonale konkurransen med andre, og dermed lar de være å pålegge sitt eget næringsliv å stoppe utslippene. Under kapita-lismen går hensynet til nasjonalstaten foran lang-siktighet og internasjonal solidaritet.

og dette på tross av at den økonomiske krisen, hvor statene skjøt inn ubegrenset antall penger for å redde bankene, viser at det ikke skorter på pen-ger når det er snakk om prosjekter elitene mener er viktige. eller gjennomføringsviljen, noe kri-gene i irak og afghanistan, med den påfølgende torturen, rasismen og angrepene på demokratiske rettigheter viste.

Strategier for forandring Fire strategier for å bli kvitt klimakrisen vil ikke lykkes. Den siste og femte er derimot nødvendig.

1. Klimakvotehandel, eller såkalt cap and tra-de, dreier seg om å sette et tak på utslippene av klimagasser. Fortsatte utslipp under dette taket skal få en pris, som kan selges og kjøpes i form av kvoter, og tanken er at denne prisen etter hvert skal bli stadig høyere og stimulere til kutt i foru-rensningen.

en rekke problemer har oppstått med dette systemet. For det første ble man ikke enige om noe tak på utslippene i København, noe som gjør det vanskelig å begrense antallet kvoter, som igjen hindrer en høyere pris på utslippene. i etterkant av klimatoppmøtet stupte prisene på Co2-kvoter. Det betyr at bedrifter og stater ikke ser kvotesys-temet som noe hinder for å fortsette å slippe ut like mye som før, siden de ikke må betale for det.

Videre er det en kjent sak at den globale opp-varmingen har fortsatt etter at Kyoto-avtalen ble til. Der hvor det koster mye å slippe ut Co2, flytter utslippsindustriene til et annet sted, hvor utslippene er billigere.

i tillegg er hele systemet gjennomhullet av juks og er svært vanskelig å kontrollere. og på top-pen av det hele: Kvotehandelen bremser for andre

mer effektive løsninger, siden beslutningstakerne fortsetter å henvise til at systemet skal virke før de gjør noe annet.

2. Teknofiks: i norsk sammenheng er det spe-sielt relevant å kritisere karbonfangst og -lagring. teknologien er både dyr og usikker, og vil sann-synligvis ikke virke før det er for sent. nylig ble det klart at karbonfangsten på Mongstad er utsatt nok en gang. anlegget kommer sannsynligvis i gang i løpet av tiåret, men er bare et pilotanlegg og det kan ta både to og tre tiår før karbonfangst kommer i gang for alvor, noe som er alt for lenge til. igjen utsetter staten å sette ut i livet andre til-tak, nettopp fordi karbonfangsten var ment som et hovedtiltak.

i tillegg legger karbonfangst til rette for at olje- og gassboringen kan fortsette som før, noe den absolutt ikke kan siden store deler av utslippene fra oljen og gassen ikke skjer ved opphentingen, men ved avbrenning i biler, industri og oljefyrer.

en annen tvilsom løsning som beveger seg i grenselandet mellom løsning 1 (kvotemirakler) og 2 (teknomirakler) er redd (reducing emis-sions from deforestation and forest degradation), et prosjekt norge har lagt mye prestisje i. tanken bak programmet er at industrilandene skal betale land med regnskoger for at de skal la regnskogene stå, noe som er absolutt nødvendig. regnskogene er enorme Co2-banker. så lenge trærne får stå, beholder de karbondioksiden, men blir de felt, slipper gassen ut i atmosfæren.

et viktig problem er at det er usikkert om redd vil anerkjenne urinnvåneres rettigheter. Urinnvå-nerne har levd i pakt med naturen og tatt vare på denne i årtusener. Mangel på anerkjennelse betyr at de risikerer å bli jaget vekk, ettersom konserner som kjøper karbonrettighetene til et område ser på dem som en trussel. noe som i neste omgang åpner opp for at store loggingkompanier kan komme inn og hugge ned skogene uforstyrret. og deretter erstatte disse med hurtigvoksende trær og industrielt skogbruk.

så langt, så vel. redd-mekanismen hindrer nemlig ikke land fra å tillate at regnskogene blir hugget ned og erstattet av hurtigvoksende euka-lyptustrær, som også binder Co2. Men nedhug-ging betyr å fjerne artsmangfoldet i regnskogene og utrydde dyre- og planteliv. i tillegg suger disse industrielle treplantasjene opp enorme mengder med vann, som fører til mangel på vann andre

steder.redd betyr at skogselskapene får økonomisk

kompensasjon for ikke å hugge, noe de kanskje ikke ville gjort i første omgang. De kan rett og slett drive utpressing og si at hvis de ikke får penger, hugger de ned skog.

redd kan med stor sannsynlighet ende opp som en måte å privatisere regnskogene, som i dag består av store områder som ingen eier, og flytte dem over i hendene på storselskapene. skogrettig-hetene ender deretter som en handelsvare knyttet til de internasjonale finansmarkedene.

3. individuelle løsninger kan ofte være svært moralistiske, i tillegg til at de har liten nytte. erke-eksempelet er sparedusjen, men tiltaket kommer i uendelige nye former, for eksempel at folk skal la være å fly, spise rødt kjøtt eller redusere var-men hjemme. i bunn ligger en grunnleggende mangel på klasseforståelse, det er enkeltindivider som er problemet. individuelle løsninger skiller ikke mellom de store utslippene og de bitte små. Den grunnleggende årsaken til at strategien har en appell, er det grunnleggende positive ønsket om å gjøre noe, kombinert med desillusjon til statenes handlingsvilje. tilnærmingen til folk som forsva-rer denne veien er ikke å forklare hvor dumme de er, men å forsøke å få dem med på tanken om reguleringer og tiltak som er kollektive, statlige og planlagte, er mer effektive.

når det kommer til helse og utdanning vet jo folk at staten må gå inn og ta et ansvar. hvis statlig inngripen er til det beste her, er det ikke noen grunn til at det skal være annerledes når det gjelder klimatiltak.

4. Avskaffe kapitalismen: i København sa Guardian-kommentatoren George Monbiot at ”Vi trenger en global økonomisk revolusjon for å kunne skifte til fornybar energi.” altså en revolu-sjon, men ikke en sosial revolusjon, som består i å endre de grunnleggende maktforholdene i sam-funnet.

Bolivias statsleder evo Morales sa det deri-mot på denne måten: ”Vi kan ikke kvitte oss med klimakrisen uten å kvitte oss med kapitalismen”.

har Morales rett? Kan vi ikke løse klimakrisen før vi har oppnådd sosialisme? helt sikkert er det at en helt annen tankegang må på plass, som setter klima og mennesker foran profitter. og som ikke forsøker å ekspandere markedene under dekke av grønn retorikk.

Mer enn det underliggende stormaktsspillet er det andre, mer systemiske årsaker som hindrer fremdriften i klimakampen.

internasjonal sosialisme 1-2010

helt klart er det en fordel om kapitalismen blir avskaffet, siden kortsiktigheten i kapitalismen ikke bare er skyld i klimakrisen, men også matkrisen, den økonomiske krisen og krigene i Midtøsten.

samtidig er det feil å avskrive kapitalismens evne til å komme seg ut av egne problemer og kri-ser. Det har skjedd før og kan skje på nytt. etter andre verdenskrig, under trusselen fra revolusjon og hjulpet av den høye økonomiske veksten, gikk vestlige ledere i gang med å rede grunnlaget for en velferdsstat, som få tiår tidligere ville blitt ansett som helt umulig å oppnå.

Vi trenger i det minste en økologisk revolusjon, i praksis en økonomisk og teknologisk revolusjon av dagens fossile økonomiske system, men vi kan ikke utelukke at dagens klassesystem kan ordne opp også i denne krisen. og det vil være sekterisk av revolusjonære sosialister å kreve at intet min-dre enn et systemskifte må til for å løse dagens klimaproblemer. så hva er forutsetningene for at en slik økologisk revolusjon kan skje?

5. En sterk klimabevegelse må bygges. topp-møtet i København viste at vi ikke kan stole på at dagens toppledere vil ordne opp i problemet. over hundre statsledere kom sammen, inkludert nesten alle topplederne fra de rike og mektige nasjonene. alle forutsetningene var på plass for en forpliktende avtale, inkludert vitenskapelig sam-stemthet om de tragiske konsekvensene av krisen. hadde statslederne villet, kunne de gått sammen om en avtale.

Derfor er det klart at beslutningstakerne tren-ger et sterkest mulig press nedenfra, slik at de slut-ter å slepe beina etter seg. et slikt press, en ny, liv-lig, ung og samlende bevegelse er i ferd med å bli skapt etter København: hele 100 000 mennesker deltok i en demonstrasjon, som markerte overgan-gen fra krav til handling, symbolisert gjennom alle de som ropte eller holdt plakater med budskapet ”climate action”, et krav som har utviklet seg fra ønsket om ”climate justice”.

særs viktig i denne bevegelsen var den sterke representasjonen av folk fra det globale sør, som er dem som først rammes av klimakrisen. ingen kan bestride for eksempel folk fra Maldivenes rett til å si fra, en øy som kanskje vil drukne i havet på grunn av global oppvarming eller sudaneseres rett til dette, et land som tørker ut på grunn av høyere temperaturer og mindre regn.

Viktig er det også at fagbevegelsen kommer

på banen. Bare fra norge deltok rundt 100 fag-foreningsrepresentanter i København. Dette er avgjørende fordi den organiserte arbeiderklassen representerer krafta som kan ta kampen mot uvil-lige eliter og som kan endre produksjonslinjene, slik at de begynner å skape klimavennlig tekno-logi, vindmøller, småkraftverk, solenergi og opp-gradering av hus som ikke holder på varmen.

alle som leser denne teksten oppfordres til å kaste seg inn i oppbyggingen av en slagkraftig klimabevegelse. Vi kan jobbe for at flest mulig bedrifter, kommuner og andre virksomheter til-slutter seg den såkalte 10:10-kampanjen, det vil si kutter sine utslipp av klimagasser med ti prosent i 2010. Vi kan sette opp møter. Vi kan organisere og delta i mobiliseringer. og vi kan styrke motstan-den mot oljeutbygging i lofoten og Vesterålen.

Politisk må vi stille krav om penger til kli-ma, ikke til krig. og å sette mennesker og miljø foran profitter. Vi må kreve skatt på utslipp av karbongasser slik at forurenseren betaler for sine utslipp. ikke minst må oljenasjonen norge kutte sine utslipp med minst førti prosent innen 2020. Det gjør det nødvendig å erstatte dagens fossile brenselsformer i oppvarming og fremkomstmid-ler med fornybar energi. ikke minst må vi støtte

det høyst rettferdige kravet om klimarettferdighet for land i sør, med andre ord at industrilandene tar den overlegent største andelen av regningen for oppryddingen, siden det er landene i nord som har skapt klimakrisen. industrilandene bør i tillegg stille sin teknologi til rådighet, slik at utviklingslandene snarest mulig kan utbygge sin egen fornybare industri. Dette handler ikke om veldedighet, men rettferdighet, om solidaritet, om hvordan å rense opp i karbonforgiftningen.

Dagens markedstenkning, som hindrer poli-tikere fra å regulere, lovfeste, innføre avgifter og skape incitamenter, må avskaffes. Markedet må underlegges en moralsk, solidarisk og politiske styring, slik at politikere kan sette seg ned sammen og legge en plan for bekjempelse av klimakrisen. Med andre ord trenger vi en planøkonomi, hvor vi tenker helhetlig, langsiktig og globalt, siden også klimakrisen er global. og den bør være demokra-tisk, siden klimakrisen angår folk flest og trenger å involvere folk flest for å være effektiv. Med andre ord trenger vi et samfunn der folk får være med og bestemme, noe som er nødvendig for å hindre passivitet.

99

Kampen mot klimakrisa er også klassekamp

Dagens markedstenkning, som hindrer politikere fra å regulere, lovfeste, innføre avgifter og skape incitamenter, må avskaffes.


Stadig flere kommentatorer, økonomer og politikere avblåser den økonomiske krisa, helt eller delvis. Og det stemmer at mye går bedre enn for noen måneder siden. De fleste landene der økonomi-en krympet, er nå tilbake i en situasjon med vekst, om enn mye svakere enn før krisa.

■ Simen Tutvedt

Flere av de store bankene som ikke gikk konkurs i fjor, har begynt å tjene penger igjen – og gjenopp-tatt sine avsindige bonusprogrammer. eiendom-sprisene har igjen begynt å stige de fleste steder. og viktigst av alt for stemningen blant mange av de toneangivende analytikerne og kommentato-rene; børsene stiger, og har nå tatt igjen om lag halvparten av fallet under krisa.

Det er flere grunner til å tvile på de mer opti-mistiske analysene. som Dave Mcnally skriver et annet sted i dette bladet, er flere nøkkelfakto-rer for økonomien, som selskapenes profitt, og folks mulighet og vilje til forbruk langt lavere enn før krisa.

ennå viktigere er det at ingen av de grunnleg-gende problemene som førte til krisa har blitt løst.

Meget enkelt sagt, skyldes krisa at profittraten (hvor mye kapitalistene tjener på det de investe-

rer) falt på slutten av 60-tallet, og aldri kom opp igjen på nivå med de første ti-årene etter andre verdenskrig.

Dette førte til at kapitalister i mindre grad investerte i produktiv virksomhet (enkelt sagt; å lage ting for salg), og i stedet gikk inn i forskjel-lige former for spekulasjon.

De siste 40 årene har dette ført til spekula-tive bobler som har sprukket og skapt kriser med ujevne mellomrom.

Krisa nå er den mest alvorlige hittil, og ble utløst da det man kan kalle bolig- og gjeldsbobla i Usa sprakk høsten 2008.

KrisepakkerDa store banker begynte å gå konkurs, spredde panikken seg verden over. For å unngå et regel-rett sammenbrudd, pumpet statene penger inn i økonomien, særlig banksektoren.

Det er snakk om enorme summer, langt mer enn noe tidligere eksempel på noe lignende. Pr. i dag utgjør disse krisepakkene over en fjerdedel av verdens samlede verdiskapning på et år – nær 120 000 milliarder kroner.

For igjen å gjøre det enkelt, kan man si at i stedet for å ta tak i de grunnleggende forholdene som skapte krisa, forsøkte statene å la alt fortsette som før, ved å overta bankenes gjeld.

Dette har altså lykkes et stykke på vei, som jeg beskriver over. Men det er vanskelig å se hvordan man kan unngå at krisa kommer tilbake.

De færreste stater har råd til å fortsette å kjø-pe seg ut av problemene. tvert imot. De enorme redningspakkene er stort sett finansiert ved lån (norge er nesten det eneste unntaket), og må betales tilbake.

Det innebærer to ting. Det er ikke de som

skapte krisa som kommer til å betale. tvert imot tjener bankene nå penger som aldri før. DnB nor sjefen, rune Bjerke, fikk nærmest på egen-hånd bestemme utformingen av redningspakka til norske banker. Bankens eiere har siden krisa startet doblet sine aksjers verdi fra 27 milliarder i oktober 2008 til 62 milliarder et år seinere.

Den amerikanske storbanken Goldman sachs, som også mottok statlig hjelp, betalte i fjor ut flere milliarder kroner i bonuser til sine ansatte.

De nye, gode tidene for bankene er en så direk-te følge av statlig støtte, at det har fått den kjente finansmannen George soros til å uttale at banke-nes profitt er «gaver fra staten».

Arbeiderklassen må betaleDe som kommer til å betale, er altså ikke rune Bjerke eller sjefene i Goldman sachs, men arbei-derklassen verden over.

i land etter land varsler politikere omfattende kutt i velferdsgoder, og massive reduksjoner i tal-let på offentlig ansatte.

i tillegg til å være blodig urettferdig, er dette et potensiellt økonomisk kjempeproblem. i stedet for å stimulere økonomien vil statene nå begynne å spare penger.

en av de viktigste forutsetningene for økono-misk vekst er at folk flest begynner å bruke mer penger. Det gjør de ikke hvis de mister jobben, får redusert sykelønn, kutt i pensjon eller må betale stadig mer for helsetjenester eller barnehageplass. i tillegg vil statene selv kjøpe færre varer og tje-nester, og investere mindre i ting som jernbane, veier og offentlige bygg.

ikke bare vil statene verden over spare. Det er også reell fare for at økonomien bryter helt sammen i flere land. Dette har allerede skjedd i

Er krisa over?

Ennå viktigere er det at ingen av de grunn-

leggende problemene som førte til krisa har blitt løst.


✪ Private aktører i offentlig sektorLokalpolitikerne er pragmatiske. Der-for tror jeg vi kan få en stor oppblom-string av private aktører som primært leverer til offentlig sektor i årene fram-over, slik vi har sett i Sverige. Der har andelen private tjenesteleverandører økt kraftig under sosialdemokraterna, sier Petter Furulund, direktør for NHO Service.

✪ Tredje størsteFurulunds organisasjon har vokst fra å være en av de minste i NHO til å bli organisasjonens tredje største, med 1300 medlemsbedrifter og 60 000 ansatte. Veksten forventes særlig å komme innen hjemmetjenester, hjel-pepleie og bygg og drift av sykehjem og helseklinikker.

✪ Svimlende økningPrivate innkjøp i kommunene har økt fra 9 til svimlende 14 milliarder kroner siden de rødgrønne kom til makta i 2005. Dette er stikk i strid med regje-ringas egen målsetting.

✪ Økte med 39 prosentMindre privatisering og mer offentlig omsorg er et av de rødgrønnes viktig-ste valgløfter. ”Bare robuste offentlige løsninger kan over tid være et alterna-tiv til privatisering av velferden”, sier de rødgrønne partiene i Soria Moria II. I følge en undersøkelse gjennomført av magasinet Fontene, økte private tjenester til sårbare grupper innen barnevern, helse og omsorg med hele 39 prosent fra 2005 til 2008. Det er altså ikke bare Frp- og Høyre-styrte kommuner som kjøper private tje-nester. De rødgrønne partiene er ikke stort bedre.

nyliBeralisMe

island og Dubai.Den islandske staten har, som så mange andre,

overtatt flere bankers gjeld.Den økonomiske krisa i landet har ført til en

like alvorlig politisk krise, der den siste utviklinga er at presidenten har lagt ned veto mot en lov som skulle sørge for at staten skulle betalte 33 milliarder i gjeld til utlandet, særlig storbritannia og neder-land. Dette utgjør om lag 100 000 kroner pr innbyg-ger, og det i et land som er langt fattigere enn norge.

Omfattende problemeretter at over 10% av befolkningen hadde skrevet under et opprop mot denne loven, nektet altså pre-sidenten å godkjenne den, på tross av flertall i par-lamentet.

island er et lite land, med 320 000 innbyggere. Men også langt større og viktigere land er i omfat-tende problemer.

hellas befolkning er 11 millioner. statens gjeld er 125% av landets totale verdiskapning (bruttona-sjonalprodukt – BnP) og underskuddet på stats-budsjettet er på 12,7% mens eUs øvre grense er 3%, et mål regjeringa sier de skal nå innen 2012.

For å få til dette, og betale ned på den enorme gjelda, varlser regjeringa en hestekur. Det skal kut-tes i lønn, pensjoner og sosiale ytelser. i tillegg skal pensjonsalderen heves, og de skal innføre ansettel-sesstopp i det offentlige.

Dette er ikke akkurat noen oppskrift på å få folk flest til å øke etterspørselen etter varer og tje-nester fra kriserammede bedrifter. i tillegg trenger næringslivet politisk stabilitet for å trives. Kuttpla-nene fører heldigvis til motstand, og gresk fagbeve-gelse har truet med generalstreik og lover å lamme landet dersom regjeringa gjør alvor av dem.

ifølge eU-komisjonen, er det slett ikke bare hellas som er i vanskeligheter. De har laget en liste over land som de mener har mistet kontrollen over statsgjelda. i tillegg til hellas, er det irland, slova-kia, slovenia og spania.

spania har ikke bare høy gjeld. landet har også 20% arbeidsløshet. ennå verre, for de under 25 år er arbeidsløsheten 44%. nok engang har dette to konsekvenser; både alle problemene og fattigdom-

Til tross for børsoppgang den siste tida, er det lite som tyder på en "sunn" økonomi. Bildet er av New York-børsen

Flere av de store bankene som ikke gikk konkurs i fjor, har begynt å tjene penger igjen – og gjenopptatt sine avsindige

bonusprogrammer.

Ifølge EU-komisjonen, er det slett ikke bare

Hellas som er i vanskeligheter. De har laget en liste over land som de mener har mistet kontrollen over statsgjelda. I tillegg til Hellas, er det Irland, Slovakia, Slovenia og Spania.


men arbeidsløshet fører til for de det rammer, og negativ virkning på økonomien, særlig mulighe-ten for å få opp veksten fra bølgedalen som krisa har ført til.

Det er ikke bare spania som har høy arbeids-ledighet. Både i eU som helthet, og Usa er nå 10% av arbeidsstokken uten jobb. og begge ste-der er den virkelige situasjonen betydelig verre.

Økt arbeidsløshet i EUi Usa har antallet mennesker som har en jobb de ikke kan leve av økt betydelig, mens i eU har arbeidsløsheten økt, og vil antagelig fortsette med det, til tross for store arbeidsmarkedstiltak som kamuflerer omfanget av den «egentlige» ledig-heten.

status for håndteringen av krisa så langt er altså at det ikke er gjort noe grunnleggende med forholdene som førte til den. i stedet har statene overtatt bankenes gjeld, og pumpet penger inn i økonomiene for å få opp aktiviteten – penger som arbeiderklassen nå må betale tilbake i form av kutt og arbeidsløshet, som vil bidra til å svekke økonomien og forverre krisa framover.

ikke bare er det ikke gjort noe med de grunn-leggende forholdene som førte til problemene. til og med den utskjelte finanssektoren får holde på omtrent som før krisa slo til.

som sagt har mange av de kriserammede ban-kene tatt opp igjen sine vanvittige bonusprogram-mer, som direkte oppfordrer banksjefer og lig-nende til kortsiktig spekulasjon.

Spekulativ virksomheti tillegg fortsetter bankene å låne ut og selv gå inn i spekulativ virksomhet. Flere sentralbanker, blant andre Federal reserve Bank i Usa, har advart mot at de rekordlave rentene (som er en av måtene staten støtter bankene – de får låne penger til rente ned mot null, som de så kan låne ut, eller investere i høyrisikoprosjekter) kan føre til at bankene tar for høy risiko. et eksempel på det er hva som skjedde i Dubai.

Dubai er et av symbolene på den sorten spe-

kualsjon som utløste krisa. et lite land uten natur-ressursert som har forsøkt å bli et finanssentrum og ferie-lekeplass for de rike og super-rike, ved å bygge enorme skyskrapere (blant annet verdens høyeste bygning – 800 meter høy), kunstige øyer, innendørs slalombakker osv.

Med seg på laget har det statlige selskapet Dubai world, hatt en rekke av bankene som ble rammet at krisa – også etter at den slo inn høs-ten 2008.

For eksempel fortsatte de britiske bankene lloyds og rBs å låne ut penger til Dubai world etter at de hadde mottatt statlige krisepenger, og etter at turister som kom hjem fra Dubai begynte å fortelle om enorme mengder luksusbygninger under bygging der all aktivitet hadde stoppet opp.

26. november i fjor falt de største børsene i europa med rundt 3%. Grunnen var at Dubai world dagen før meldte at de ville slutte å betale renter og avdrag av gjelda på 250 milliarder kro-ner. lloyds, rBs og andre banker taper milliarder.

ingenting ser ut til å ha forandret seg et år etter at krisa slo til for alvor.

hvordan økonomien vil utvikle seg framover på kort sikt, er det umulig å spå noe presist om. Men med det nivået av statlig gjeld som er bygd opp, den store arbeidsløsheten og den hittil svake veksten, virker det usannsynlig at krisa virkelig er over for denne gangen. Mer sannsynlig er det at alle spareprogrammene utløser nye større og mindre nedgangsperioder.

i alle tilfelle gjenstår de grunnleggende pro-blemene, og de har blitt større og ikke mindre; kapitalistene tjener for lite penger på å produsere varer og tjenester og velger derfor ofte spekula-sjoner med høy profitt.

Dette fører på sikt, og antagelig før heller enn seinere til nye bobler som sprekker, og dermed nye kriser.

Arbeidsløse i USA, den réelle ledigheten er nå 16 prosent.

I land etter land varsler politikere omfattende kutt i velferdsgoder, og massive reduksjoner i tallet på offentlig ansatte. I tillegg til å være blodig urettferdig, er dette et potensiellt

økonomisk kjempeproblem. I stedet for å stimulere økonomien vil statene nå begynne å spare penger.


Den globale kapitalismen stavrer seg ut av den verste nedgangen på sytti år. Bankene har stort sett sluttet å kollap-se, salgstallene peker så smått oppover, profittene begynner å skyte i været. Dermed har vi også fått en mengde vimsete overskrifter som har erklært en nært forestående global økonomisk friskmelding.

■ David McNally

hånd i hånd med dette har aksjemarkedene byk-set fram og tatt igjen om lag halvdelen av det de tapte i løpet av de første fasene av resesjonen.selv om det er lett nok å skjønne det lettelsens sukk som har blitt trukket i selskapenes styrerom, er champagnekorksprettingen den siste tiden hak-ket for manisk. når alt kommer til alt, og som vi skal se siden, er det økonomiske landskapet fortsatt overstrødd med landminer. Kapitalistene kan dermed snart komme til å oppdage at dét at økonomien ikke lenger stuper ned i avgrunnen, er én ting – å få den til å seile inn i oppgangen er en ganske annen. Faktum er at økonomiens frie fall, gitt styrken i de to siste årenes store resesjon, før eller senere var nødt til å møte en bunn. Men hvorvidt en langsiktig bedring er for hånden, er en helt annen sak.

helt siden krisen begynte, har verdensøko-nomien skrumpet inn i om lag samme tempo

som den gjorde under Den store depresjonen på trettitallet. i Usa har rundt ti millioner arbei-dere fått sparken i et crescendo av nedleggelser, produksjonskutt og permitteringer. i tillegg har nær 9 millioner blitt tvunget inn i deltidsarbeid. alt dette har ført til at den reelle arbeidsledig-heten i Usa nå ligger på 16 % – en anelse høy-ere enn i 1930.

etter som resesjonen festet grepet, falt husbyg-gebransjen, tidligere en vekstmotor, til sitt laveste nivå på 50 år, og Usas økonomi krympet fire kvartaler på rad, noe som sist forekom i 1947. Midt i alt dette kom en bølge av bankkollapser, der blant annet alle de fem investeringsbankene på wall street brøt sammen helt eller delvis.

i forakt for bedrevitere som mente krisa ville holde seg innenfor Usa, spredte den seg og gjor-de ting like ille eller verre i mange andre deler av verden. Banker kollapset i england, tyskland og irland og på island. industriproduksjonen i euro-sonen falt med mer enn 21 prosent. russland og mange tidligere østblokkland var opplevde enda større kollapser, mens industriproduksjonen falt mer enn 12 prosent i england og 15 prosent i Japan. Dynamiske østasiatiske økonomier som sør-Korea og singapore opplevde enda skarpere sammentrekninger. Verdens børsmarkeder mistet halve sin verdi.

Et unngått sammenbruddFrykten for å oppleve trettiåra igjen hjemsøkte

selskapene og korporasjonene og utløste panikk på verdensmarkedene; Financial Times lanserte til og med en serie om kapitalismens framtid, som om det var dét det dreide seg om nå. Men en pen-geinjeksjon fullstendig uten historisk sidestykke fra regjeringene og sentralbankene – oppunder 20 billioner amerikanske dollar i bankkausjoner og «stimulus spending» (penger som skal bidra til å holde hjulene i gang igjen, blant annet ved å øke bankenes utlånskapasitet) – og enorme rentekutt synes å ha fått slutt på det frie fallet. nå ser det ut som om vi har nådd bunnen av resesjonen, og dette har startet en bølge av kapitalistisk eufori.

Men de bør kanskje vurdere å la champag-nen ligge på is litt til. For selv om det frie fallet er stanset, er det enorme hindringer i veien for en varig og robust global økonomisk bedring. et stort antall banker og selskaper er fortsatt i svært skjør form, akkurat som hundrevis av millioner av arbeidere som neppe vil hive seg ut i nye kjø-pefester med det første. oddsene er derfor store for at vi går inn i en tid med motvillig og nølende vekst, høy arbeidsledighet jevnt over og stadige økonomiske turbulenser.

Dette gir oss ikke grunner til å benekte at de økomiske statistikkene har kommet seg. Men det minner oss på tre ting. For det første at når bun-nen forsvinner, vil nedgangen etter hvert likevel bli langsommere – ellers ville hele økonomien for-svinne i løpet av noen år. For det andre, med tanke på den massive statlige økonomiske stimulansen

en VerDensØKonoMi På BeDrinGens Vei?

Arbeidere, profitter og «Den store resesjonen»


og redningspakkene til bankene og korporasjoner som General Motors og Chrysler, at det nærmest var gitt at den økonomiske motoren ikke ville bremse helt opp. Men at, for det tredje, for fattige og folk i arbeiderklassen, vil det neppe føles som om økonomien er på beina igjen på lenge enda.

Hindere for vekstnår alt kommer til alt, forutsetter en varig og robust innhenting at profittene til selskapene sti-ger anselig, at kapitalinvesteringene blomstrer (store investeringer i nye fabrikker, kontorer, mas-kiner og utstyr), at nyansettelsene skyter fart – og at alt dette leder til økning i etterspørselen etter varer og tjenester. På alle disse områdene er det gode grunner til å være skeptisk.

la oss begynne med motoren i systemet: sel-skapsprofitten. «sunne» og stigende profitter utgjør tross alt fondet som kapitalistene inves-terer med. allikevel har ikke profittenes tilbake-komst så langt brakt selskapenes profitter tilbake til dét nivået de lå på før bølgedalen. i Usa, for eksempel, har profittene steget dette året i forhold til tidligere kvartaler. Men de ligger stadig rundt 11 % lavere enn før Den store resesjonen. samti-dig ligger Canadas samlede profitter om lag 35 % under toppnivået fra 2008. og både i Canada og Usa er konkursratene stigende. hittil i år har antall konkursslåtte selskaper gått opp med 45 %, og prognosene for neste år er en fortsatt stigning på 35 %. også bankene i Usa forblir skjøre. i føl-ge det offentlige kontoret som overvåker dem, er så mange som 416 banker i Usa på problemlista – en økning på mer enn 20 % på bare tre måne-der. så om noen større, globalt orienterte banker oppnår profitt, er det mange fler som tynges av tap og dårlige lån.

hva så med Usas forbrukere, hvis forbruk drev den økonomiske veksten de siste åra? også her synes landskapet goldt.

Én ting er at 26 millioner arbeidere i Usa for øyeblikket er ute av jobb, mens millioner av andre jobber korte dager og til redusert lønn. i følge magasinet Economist har én av seks arbei-dere i Usa opplevd lønnskutt siden nedgangen

startet. lønningene er så labre at førti prosent av dem som mottar matkuponger i Usa faktisk er i lønnsarbeid. samtidig har en gjennomsnitt-lig arbeidsuke krympet til 33 timer – det laveste registrerte tallet noensinne. og redusert lønn og arbeidsuke kan bare bety lavere forbruk, særlig i en tid da folk låner mindre enn før i et forsøk på å lette gjeldsbyrden (på gjeldsbrev, kredittkort og studentlån).

Kort fortalt, Usas forbrukere kommer ikke til å være en kilde til økt etterspørsel etter varer og tjenester. og slik er det over mer eller mindre hele verden. Faktisk, som en handelsanalytiker bemerket nylig om den globale økonomien, «er det knapt tegn til etterspørsel utover det som føl-ger av myndighetenes forbruk og det rekordlave rentenivået.»

Vil Kina redde oss?Konfrontert med disse harde fakta, har noen kom-mentatorer holdt fram Kina som den nye moto-ren for global vekst. Men dette virker bare enda mindre overbevisende.

Det er riktig at Kinas vekstrate fortsatt er sterk, og dét dramatisk når man sammenligner med økonomien til de fleste andre av verdens land. Men mye av dette har å gjøre med det mas-sive økonomiske stimuleringsprogrammet som de kinesiske myndighetene har lansert i møte med det globale fallet. relativt sett er det kinesiske stimuleringsprogrammet faktisk dobbelt så stort som Usas tilsvarende programmer under Bush og obama. Men om offentlig forbruk i hundre-milliarder-klassen har holdt deler av den kinesiske økonomien i godt gjenge, er det tvilsomt at det kan dra resten av verden med seg.

For det første har mye av det offentlige forbru-ket i Kina ganske enkelt startet en real kollaps i direkte utenlandske investeringer i Kina. De mul-tinasjonale konsernene, med sine desimerte kon-tantbeholdninger, investerte hele 35 % mindre i Kina i juli dette året enn ett år tidligere. sånn sett har ikke myndighetenes investeringer gitt noen nettogevinst; de har rett og slett veid opp for et enormt fall i utenlandske investeringer. samtidig

eksporterer Kina 20 % mindre enn for ett år siden – nok en indikasjon på at verdensmarkedene er langt i fra å kunne friskmeldes.

Verre er det at mye av det offentlige forbruket har gått til statseide firmaer i sektorer som, slik til-fellet er innen stål, i utgangspunktet var hjemsøkt av problemer med overkapasitet. For å ta 2005 som et eksempel: Dette året hadde Kinas stålin-dustri kapasitet til å produsere 120 millioner tonn mer stål enn den kunne få solgt. For å sette tallet i perspektiv: Verdens nest største stålprodusent, Japan, produserte omtrent 112 millioner tonn på det meste. så om det offentlige forbruket i Kina kan blåse opp den økonomiske aktiviteten, bidrar det også til å aksentuere de verdensomspennende problemene med overproduksjon som har presset prisene og profittene nedover.

Faktisk har kinesiske stålpriser igjen nylig beg-ynt å falle, noe som bare kan bety dårlige nyhet-er for stålprodusenter verden over. i midten av september rapporterte Wall Street Journal at de globale prisene for varmvalset stål – som inngår i biler, husholdningsapparater og bygningsstruk-turer – nylig hadde falt med åtte prosent. alt dette tyder på et fortsatt nedadgående press på priser og profitt, som har blitt forverret av Kinas incen-tivprogram.

hva så når det gjelder kinesiske forbrukere? Kan de drive den globale etterspørselen til nye høyder? her igjen viser tallenes tale at dette kun er ønsketenkning.

ta i betraktning dette: amerikanske konsu-menters forbruk utgjør 17 prosent av verdens sam-lede nasjonalprodukt, mens kinesernes forbruk bare utgjør tre prosent. så, for hver prosents fall i amerikanske forbrukeres etterspørsel må kine-sisk forbruk øke med mer enn 5,5 prosent. Med amerikanske arbeidere som nå prøver å spare rundt fem prosent av det de tjener – for å lette på gjeldsbyrden og legge noe til side til dårligere tider – måtte kinesisk forbruk ha økt med mer enn 27 prosent. og det er ingen muligheter for at det kan eller vil skje, spesielt for en økonomi som først og fremst har vokst ved å holde tilbake arbeidernes lønninger.

Når alt kommer til alt, forutsetter en varig og robust innhenting at profittene til selskapene stiger anselig, at kapitalinvesteringene blomstrer (store investeringer i nye

fabrikker, kontorer, maskiner og utstyr), at nyansettelsene skyter fart – og at alt dette leder til økning i etterspørselen etter varer og tjenester.


✪ Mer atomkraftI skyggen av klimakampen er det stadig flere land som planlegger nye kjernekraftverk. Både USA, Frankrike, Russland, Kina, Japan, Brasil, Sør-Afrika, India og Sør-Korea planlegger slike kraftverk. Det landet der atom-kraft utgjør den største andelen av strømproduksjonen er Frankrike med 76 prosent. Landet planlegger en ny atomreaktor. Kina er det landet der atomkraftandelen av strømproduksjo-nen er minst, 2 prosent. Landet plan-legger 120 nye atomreaktorer.

✪ Nye kjernekraftland Ifølge organisasjonen World Nuclear Association er mange land som aldri har hatt kjernekraftverk, nå i ferd med å utvikle programmer. Kasakhstan, Hviterussland, De forente arabiske emirater, Egypt, Indonesia, Tyrkia, Thailand og Vietnam har nå vedtatt å satse på kjernekraft..

✪ India satser på atomkraft Indias statsminister Manmohan Singhs oppsummering av klimatopp-møtet i København, var at ”ingen her var fornøyd med utfallet”. Uten en juri-disk bindende avtale seiler atomkraft opp som en løsning, mente Singh. India undertegnet i fjor en avtale med Nuclear Suppliers Group som hever restriksjonene på overføring av kjerne-fysisk teknologi til India som planleg-ger 23 nye reaktorer.

✪ Brasil støtter Iran 23. november var Irans president på offisielt besøk i Brasil. President Lula uttrykte da sin støtte til at Iran kan utvikle kjernekraftverk. – Iran har sam-me rett til å anrike uran til bruk i sine atomkraftverk som Brasil har, sa den brasilianske presidenten. Brasil ønsker å utvide sitt atomkraftprogram og planlegger 5 nye reaktorer.

KliMa

1515

Faktisk er den virkelige faren at de økono-miske forholdene i Kina kan ha skapt nye bobler som, når de sprekker, vil drive forbruket ned, ikke opp. ifølge noen analytikere har rundt en tredje-del av alt forbruk i Kina som er finansiert gjen-nom lettere tilgjengelig kreditt og lavere renter, gått til spekulative investeringer i eiendom, aksjer og råvarer. resultatet har blitt en fordobling av aksjeprisene i løpet av det siste året, sammen med en 70 prosents økning i boligprisene. Dette er åpenbare tegn på aksje- og eiendomsbobler. og spørsmålet er om de vil kollapse med et smell eller gjennom en gradvis lekkasje. Uansett, millioner av kinesere vil komme dårlig ut av det når det skjer. Mulighetene for at de vil drive verdens forbruk framover er et fantasifoster.

Nedgang i verdenshandelen et av de klareste tegnene på at verdensøkono-mien forsatt er langt unna en stabil ekspansjon er verdenshandelens svake tilstand. når en virke-lig oppgang inntreffer vil den globale handelen typisk raskt skyte i været, idet selskapene igjen begynner å bestille råmaterialer, utstyr, stål, og så videre, og forbrukerne begynner å kjøpe flere varer – eletronikk, klær, biler, sko og lignende – som er produsert andre steder. transporten av varer stiger da raskt. Men så langt har ikke noe slikt inntruffet.

se på Baltic Dry Index (BDi), som tar for seg priser på bulktransport med skip, spesielt for råmaterialer som korn, kull og jernmalm. etter å ha brukt måneder på å komme seg etter å ha vært på et rekordlavt nivå, så sank shippingpri-sene med 44 prosent mellom juni og september i år, hvilket indikerer at etterspørselen etter tank-skip er betydelig lavere enn den var for bare noen måneder siden.

Det samme er i ferd med å skje med den nord-amerikanske jernbanetransporten, som har gått ned med nesten 20 prosent det siste året, og som for øyeblikket ikke viser noen tegn på normali-sering. Kort fortalt blir færre varer fraktet innen Usa, Canada og Mexico, ytterligere et tegn på

at selv om det verste er over, så er friskmeldingen langt unna.

således, ved å bruke én indikator etter en annen – det være seg profittrater, kinesisk vekst, stålpriser, reallønn eller verdenshandel – så er utsiktene for en varig økonomisk ekspansjon (i motsetning til en slutt på fritt fall) fortsatt ikke overbevisende.

Arbeidsledighet, fattigdom, nedskjærin-ger Det som verre er, er at selv sentrale bankfolk er enige om at arbeidsplasser fortsatt vil nedlegges i de viktigste økonomiske landene i minst et år til. 10 millioner jobber har allerede forsvunnet i Usa. og mens Usas offisielle arbeidsledighet er høy nok – nesten 10 prosent – så blekner den sammenlignet med de virkelige ledighetstallene vi får hvis vi teller de arbeidsledige på samme måte som på 1930-tallet – ved å inkludere dem som har gitt opp å lete etter arbeid, som er i arbeidstrening, og så videre. Da får vi en ledighet i Usa på 16,3 prosent, hvilket er litt høyere enn i 1930. og som en påminnelse om hvor sterkt fattigdom henger sammen med etnisitet i Usa, så viser nylige tall at fire av ti afro -amerikanere vil ha opplevd å være arbeidsledige i løpet av denne store nedgangstid.

Kombinasjonen av tap av arbeidsplasser, fal-lende inntekter (takket være lønnskutt, fagfore-ningsinnrømmelser og redusert arbeidstid) og økende hjemløshet betyr at alle former for fattig-dom er i frammarsj. antallet amerikanske arbei-dere som mottar arbeidsledighetstrygd og matku-ponger fortsetter å stige, og antallet boliger som må tvangsselges er rekordhøyt. ifølge Deutsche Bank vil to millioner amerikanske familier miste sine hjem i løpet av det kommende året. ikke bare vil dette forårsake personlige problemer; det vil også forlenge krisa i boligmarkedet og fungere som et blylodd på forbrukernes pengebruk.

Det er i en slik virkelighet skolestyrer og kom-muner over hele Usa kjemper for å kunne hånd-tere kraftige økninger i antall hjemløse barn i skolene. ifølge pålitelige overslag var det 679 000

Et av de klareste tegnene på at verdensøkonomien forsatt er langt unna en stabil ekspansjon er verdenshandelens

svake tilstand. Når en virkelig oppgang inntreffer vil den globale handelen typisk raskt skyte i været.


hjemløse studenter i Usa i 2006-7 – et antall som passerte én million sist år og som fortsetter å stige i alarmerende takt.

så mens finanspressen feirer «normalisering» og aksjeprisene stiger, så fortsetter denne store nedgangstid for fattige og folk fra arbeiderklas-sen. og nå må vi forberede oss på en intensivert krig mot fattige, idet styresmaktene, som aner en slutt på krisa, begynner å kutte i utgiftene for å redusere underskuddene. og dét – kamp om enorme kutt i sosialtjenester – vil prege den neste fasen av den turbulente perioden vi gikk inn i med starten på denne store nedgangstid. Den seineste tids utvikling i California gir en forsmak på hva man har i vente – og det smaker ikke godt.

På bakgrunn av nedgangstidene og de sto-re fallene i statens inntekter, så har Californias guvernør arnold schwarzenegger innført kutt i velferdstjenestene på flere milliarder dollar. hele én milliard vil kuttes fra programmer for fattig-domsbekjempelse, herunder helseforsikring for 900 000 fattige barn, og bevilgninger til klinikker for tilflyttere fra utkantstrøk, midlertidig assis-tanse til familier i nød, helseprogrammer for gra-vide og barn, og bekjempelse av vold i hjemmet. i tillegg blir det kuttet dypt i undervisningsbud-sjettene på alle nivåer, og lønninger og arbeids-tidsbestemmelser for statsansatte blir satt tilbake.

stater over hele Usa står foran lignende angrep på velferdsgodene, og det samme gjel-der andre land. Begge de største partiene i stor-britannia har allerede overgått seg selv i å love kutt i offentlige bevilgninger. og Canada vil ikke være langt bak når styresmaktene på alle nivåer forbereder seg på å avslutte støtteordninger og kutte i budsjettene. Canadas føderale regjering har et oppsamlet underskudd i 2009 på 50 mil-liarder dollar, og mange provinser og kommuner er i samme båt. og de har alle indikert at kraftige kutt i velferdsordningene snart vil være normen

her også.alt dette betyr at, når det gjelder arbeidsplas-

ser, lønninger og sosiale tjenester, så vil denne store nedgangstid ikke være over for arbeidsfolk i overskuelig framtid. og dette faktum bringer opp det avgjørende spørsmålet om hvorvidt fag-foreninger, organisasjoner for fattigdomsbekjem-pelse, innvandrings- og flyktningeorganisasjoner, kvinne- og studentgrupper, har evnen til å yte effektiv motstand mot angrepene som vil komme, når fattige og undertrykte skal tvinges til å betale for redningspakkene til bankene og selskapene. som alan sears forklarer i et kommende num-mer av magasinet New Socialist: å konfrontere disse angrepene – ved å mobilisere til forsvar for arbeidsplasser, sosialtjenester, innvandrerrettig-

heter og arbeideres levestandard, og popularisere alternativene til kapitalismen – vil være vitalt for ethvert forsøk på å gjenreise de sosiale bevegel-sene, fagforeningene og venstresida. Med andre ord, i kjølvannet av denne store nedgangstid og dens ofre er utfordringen å bygge en stor Mot-standskraft.

David McNally er forfatteren av Another World is Possible: Globalization and Anti-Capitalism og en fast bidragsyter til New Socialist.

Så mens finanspressen feirer «normalisering» og aksjeprisene stiger, så fortsetter denne Store Nedgangstid for fattige og folk fra arbeiderklassen. Og nå må vi forberede oss på en

intensivert krig mot fattige, idet styresmaktene, som aner en slutt på krisa, begynner å kutte i utgiftene for å redusere underskuddene.

Arbeidsløsheten vokser i EU. Bildet er av EU-parlamentet i Brussel med EU-økonomikommissær Joaquin Almunia innfelt


I Norge lever i dag 85 000 barn under fattigdomsgrensa og antallet vokser. Samtidig som Norge som nasjon blir rikere, øker også klasseforskjellene.

■ Monika Ustad

Dersom vi legger eUs fattigdomsgrense til grunn for beregningene av antall fattige, ville antall fat-tige barn i norge være 97 000, og alle landets minstepensjonister ville bli regnet som fattige. Det totale antallet fattige i norge ville være rundt 400 000. (Fagforbundet 04.01.10). norge velger imidlertid å holde på oeCDs system for bereg-ning av fattigdom, fordi det ser penere ut på sta-tistikken. Uansett er tallene alarmerende, og en skam for et land som liker å påberope seg verdens beste sosialpolitikk.

Hvem er de fattige?Følgende grupper er ifølge statistisk sentralbyrå overrepresentert på fattigdomsstatistikken: ens-lige forsørgere, familier med mange barn, innvan-drere med bakgrunn fra ikke-vestlige land og unge voksne i etableringsfasen. andelen fattige blant barn av enslige forsørgere doblet seg fra 2000 til 2006 ifølge Fafo. Fattigdommen er langt større i oslo enn i resten av landet. selv om det er store sosiale forskjeller mellom østkanten og vestkanten i oslo, er det ifølge ssB flere fattige i oslo indre Vest enn i norge generelt.

Mange vil kanskje påpeke at det er bedre å være fattig i norge enn i fattige land. Ja, det er nok bedre å rote gjennom overfylte søppelkasser i norge enn å overleve på gata i haiti eller Uganda. Det er bedre å fortvile over at du ikke har penger til å sende datteren din på klasseturen til tusen-fryd enn å fortvile over at datteren din aldri får gå på skole. Men det at det finnes folk som har det verre, gjør ikke den norske fattigdommen noe

mer akseptabel. Det er noe fryktelig galt med et samfunn som lar så mange falle utenfor når vi har ressurser til å hindre det.

Ekstra hardt om vinterenDet norske klimaet gjør det ekstra hardt å være fattig om vinteren, særlig for bostedsløse rus-brukere og for papirløse migranter. ifølge Frel-sesarmeen har 27 personer sovet ute i oslo de siste ukene. «Vi er redde for at vi kan finne folk ihjelfrosset. en del brukere er så dårlige at de ikke klarer å skaffe seg tak over hodet. Det er problematisk at ingen tar fatt i det», sier Frode woldsund fra Frelsesarmeens rusomsorg i oslo (www.aust-agder.sv.no/content/view/full/15031). akuttplasser for bostedsløse i hovedstaden gjelder bare de som er folkeregistrert i oslo, de gjelder for et begrenset antall dager og det er krav om at bostedsløse må ha vedtak fra sosial vakttjeneste før de kan få en plass å sove. Frelsesarmeens Mobile varmestue som ble opprettet i 2007 etter at antal-let kommunale akuttplasser ble redusert, holder en del mennesker i live ved å tilby varme og kaffe i en buss fram til kl 04 om morgenen. ifølge en bruker av Mobil varmestue som artikkelforfatteren har vært i kontakt med, har imidlertid bostedsløse østeuropeere blitt nektet adgang til bussen.

Papirløse migranterDen norske staten beskytter ikke menneskeret-tighetene til papirløse migranter. ifølge ssB lever det rundt 18 000 papirløse migranter i norge. De fleste av disse er ureturnerbare asylsøkere som har fått avslag på søknaden. De står uten rett til sosi-alstønad, helsetilbud eller botilbud. Da Kirkens Bymisjon og røde Kors i høst åpnet helsesen-ter for papirløse migranter i oslo, ble de kritisert av politikere fra både høyre- og venstresida. Per sandberg fra Frp truet med at Kirkens Bymisjon kunne miste statsstøtten dersom de åpnet senteret,

mens høyres erna solberg mente at ”politiet må kunne gå inn på et slikt helsesenter for å arrestere og sende ut av landet personer som oppholder seg ulovlig i norge” (nrK 28.01.09). libe-rieber-Mohn i arbeids- og inkluderingsdepartementet mente at tilbudet hindrer retur av asylsøkere som har fått endelig avslag (Utrop 23.10.09).

rådet for sykepleieetikk er blant de mange som støtter helsesenteret: «hvis økonomiske argu-menter, betalingssystemer og økonomiske rammer kan hemme ivaretakelse av denne etiske fordring i norge, er det grunn til å spørre hvilke kultu-rer og nasjoner som overhodet kan ha mulighet til å gi helsehjelp til de mest sårbare. […] at noen humanitære organisasjoner i vårt land har funnet det nødvendig å etablere tilbud på tross av rådende nasjonale føringer, kan være viktige signaler om at gjeldende lovverk krenker men-neskers verdighet og hemmer moralsk praksis» (sykepleien 29.05.09).

Kan vi avskaffe fattigdommen?spørsmålet er ikke om det er mulig, men om det er vilje til å avskaffe fattigdommen i norge. siden stoltenberg-regjeringa sa at «Vi vil avskaffe fattig-dom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige muligheter til å komme tilbake til aktivt arbeid» (soria Moria i) har gapet mel-lom fattig og rik fortsatt å øke. regjeringas hand-lingsplan mot fattigdom er utilstrekkelig fordi den ikke bryter med markedsstyringen som fører til fattigdom. Fattigdom har en funksjon i det kapi-talistiske systemet med å sikre reservearbeidskraft og holde lønninger nede. For at noen skal være vinnere må andre være tapere, det er logikken i dagens klassesystem. en avskaffing av fattigdom i norge forutsetter at regjeringa handler på tvers av denne logikken.

Den norske fattigdommen


Da justisminister Knut Storberget tok over ansvaret for asylpolitikken varslet han at han vil bli ”hardere i klypa” i 2010. Med et statsbudsjett som har gitt han 85 millioner kroner på budsjettet til uttran-sportering, er dette 12 millioner mer enn i 2009. Det året ble 4.359 personer uten lovlig opphold transportert ut av Nor-ge. 1019 av dem reiste frivillig, mens de øvrige ble ført ut av landet med tvang. I år er målet at Politiets utlendingsen-het skal sende hjem 4900 personer. Hva som har skjedd med de menneskene har ikke norske myndigheter noe informa-sjon om.

■ Susan Lyden

storbergets ordbruk er rå og brutal ”Den som ikke har lovlig opphold i norge må raskest ut av landet” er svaret hans uansett spørsmålet. han vil få ned antall asylsøkere og sier ”av hensyn til dem som står i kø, ønsker vi å få til raskere retur av dem som får avslag”.

Det er grovt å skylde på ofrene for en inhuman asylpolitikk for at en slik brutalitet er nødvendig. hans fremstilling av asylsøkere som ikke forlater landet er naiv, og det er ikke troverdig når stor-berget later som hjemreise eller ikke handler om asylsøkernes egne ”valg”. ”Bør asylsøkere med endelig avslag og ulovlig opphold sendes tilbake til hjemlandet, eller skal de få velge selv? spør jus-tisministeren i aftenposten 21.01.

når storberget later som han ikke vet hvor-for asylsøkere ikke returnerer til land som irak, somalia, afghanistan, iran og etiopia, så holder han oss for narr. i tillegg til at mange ikke kan returnere på grunn av krig og undertrykkelse, får mange problemer fordi hjemlandet ikke vil ta dem i mot. noen land tar ikke imot borgere som selv

ikke ønsker å returnere, mens usikker nasjonalitet og mangel på papirer gjør også at det landet norge ønsker å sende asylsøkere til, nekter å ta de imot. etablering av retur- avtaler med land som somalia og etiopia er noe norske myndigheter har arbeidet lenge med. at de har fått til returavtale med irak, sier også noe om forholdet mellom norge og det irakiske regimet.

storberget gjentar til stadighet sin intensjon om å fylle flere charterfly med personer som har fått avslag, slik det ble gjort med asylsøkere fra irak før jul. Dette til tross for kritiske røster om at norge skaper interne flyktninger i land som irak, afghanistan og somalia ved å sende folk tilbake til områder hvor asylsøkerne har verken familie, kon-takter eller muligheter til å livnære seg. i et brev til justisministeren skriver Fns høykommissær for

flyktninger at tvangshjemsendelsen var «et dårlig signal å sende til andre land» og at høykommissæ-ren er «svært bekymret» etter tvangsutsendingen som skjedde 6. desember i fjor. Generalsekretær Petter eide i norsk folkehjelp sier til VG at Fns knallharde kritikk er ”en uvanlig sterk irettesettelse av Knut storberget”.

Strengere utlendingslov fra 01.01.10Den nye utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar i år gir større adgang for politiet til å benyt-te tvangsmidler i utlendingssaker. nå kan de holde på asylsøkere med avslag på sine søknader i opptil 12 uker i forvaring forut for en utsendelse. Både på de såkalte ”ventemottak” og på trandum kan beboere fortelle om økt aktivitet ved at politiet hente folk fra egne leiligheter og hos familien og plassere dem i mottak i påvente av nye uttran-sporteringer. om slike stor aksjoner som den før jul sier storberget til VGnett, ”Vi planlegger flere, også overfor flere opprinnelsesland” Det skal være sju nye land som er aktuelle, men storberget vil ikke gå nærmere inn på detaljene i planene. ”her dreier det seg ofte om mennesker som unndrar seg gjennomføring av vedtak, så dette er ikke noe vi varsler noe mer i forkant” sier han”. i media kalles mennesker uten lovlig opphold, ofte for ”illegale innvandrere”, noe justisministeren går langt i å legge opp til her når han bevisst sauser sammen innvandring, asylsøkere og kriminalitet i hans for-søk å legitimere deportasjonene.

Det er faktisk ikke kriminelt å flykte, avslag fra UDi og Une må ikke forstås slik at da har søknaden vært såkalt ”ubegrunnet”. Det er man-ge eksempler i norge på at Fn- anbefalinger og andre menneskerettighetskonvensjoner ikke blir fulgt, og heller ikke dekker alle grunner for at folk flykter. situasjonen for de som får avslag og må bli i norge er helt uholdbar. erna solberg fjernet botilbud til asylsøkere med endelig avslag og 750 asylsøkere ble kastet på gata vinteren 2004, uten rett til verken sosialhjelp, tak over hodet eller hel-setilbud. ordet ”ureturnerbar” var plutselig også noe et menneske kunne beskrives som. etter sul-testreik og demonstrasjoner ble politikere nød til å finne en løsning og sVs heikki holmås fikk gjennomslag for opprettelse av midlertidig ”Ven-temottak”.

Umenneskelig politikk må møtes med motstand

asylPolitiKKen

Det er grovt å skylde på ofrene for en inhuman

asylpolitikk for at en slik brutalitet er nødvendig. Hans fremstilling av asylsøkere som ikke forlater landet er naiv, og det er ikke troverdig når Storberget later som hjemreise eller ikke handler om asylsøkernes egne ”valg”.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=582804

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=582804

19

Steng ”ventemottakene” nå! Det første ble åpnet i 2006 og nå fire år etter fin-nes ”ventemottak” både på Fagerli og lier utenfor oslo. UDis beskrivelse lyder ”Ventemottakene skal ha en nøktern, men forsvarlig standard med enkel forpleining”, mens de som bor der forteller om umenneskelige forhold og menneskerettighets brudd. (se ”ventenytt” på Facebook og twitter). sivilombudsmannen og likestillings- og Dis-kriminerings ombudet har behandlet klager fra beboerne. Det er brudd på personopplysningslo-ven, ventemottakene har intern videoovervåkning i flere rom, og det er mistanke om at både bilder og papiropplysninger om beboerne blir gitt til Politiets utlendingsenhet. heldigvis nektet tillits-valgte i sommer når ansatte ble ”fritatt” taushets-plikten og bedt om å rapportere til myndighetene alt de så og hørte på jobb.

Beboere i ventemottak mottar inntil 100 kro-ner per uke, et skammelig beløp som ikke en gang dekker en busstur til byen. Men intensjonen var heller ikke å være rause, men å utøve sosial kon-troll. Dette fra UDis nettsider ”Beløpet skal virke konfliktforebyggende. Ved brudd på husordensre-gler kan mottaket redusere ukestøtten, eller fjerne den helt. Bortfall i mer enn to sammenhengende uker skal godkjennes av regionkontoret”. Dette skjer ofte og er en viktig årsak til frustrasjon og konflikter. håpløsheten til den enkelte blir for-sterket med hva som skjer på innsiden av veg-

gene på ventemottaket. noen blir så fortvilet at de skader seg selv eller forsøker å ta sitt eget liv.

også de som driver mottakene – og tjener masse penger fra staten – har en merkelig for-ståelse av hva som er det beste for asylsøkerne, omtalt som ”dem” i dette eksemplet fra ”nyhetsa-vis Fagerli mottak” (se www.hero.no)

”Vi er opptatt av å ruste dem til hjemreise. Vi ønsker å lære dem noe, gi dem kunnskap, slik at de kan få jobb, slik at det blir lettere å kom-me hjem uten å komme hjem i skam med halen mellom beina. For det er dessverre ofte tilfellet. Derfor har vi kontaktet norsk Folkehjelps Mine-ryddingsprogram, som straks tente på idéen. Men så viser det seg å være litt vanskelig i praksis. Fol-kehjelpa har ikke kurs her i landet, bare i de lan-dene hvor de har mineryddingsprosjekt. Vi jobber

imidlertid videre …”!!!!Det er et politisk vedtak at ventemottakene

skal være som de er, og politikerne vil heller ikke svare på hvor lenge man kan bo på mottak. Jus-tisministeren er klar over problemene men har da ingen hast. Gunnar Berge er utnevnt som leder av en kommisjon som skal se på mottak og andre deler av behandling av asylsøkere, rapporten er ventet juni 2011!

sVs ”løsning” har blitt til ett mareritt for man-ge, mens politikere lar være å forholde seg til det reelle problemet, behovet for å gi opphold til ikke-statsborgere som av ulike grunner ikke kan retur-nere til sine opprinnelsesland. Deportasjoner er ikke svaret. nettverk mot statlig rasisme har tatt et initiativ til en markering bak parolen ”stopp deportasjonene” neste gang det skjer. Knut stor-bergets brutale fremferd vekker motstand hos mange.

”Game over”! 19.01 i år var justisministeren på lier vente-mottak. han snakket ikke med asylsøkerne, kun formidlet en beskjed til de via tV2, ”De som får endelig avslag på sin søknad må forstå at da er det ”game over” sa ap-politikeren. For de det gjelder er dette slettes ikke ”a game”! storbergets umen-neskelige løsninger må møtes med motstand, mobilisering mot deportasjoner og for stenging av lier og Fagerli.


Fagerli ventemottak ser ut som et fengsel, og beboere har også opplevd det sånn.

Den nye utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar i år gir større adgang for politiet til å benytte tvangsmidler i utlendingssaker.

Beboere i ventemottak mottar inntil 100 kroner

per uke, et skammelig beløp som ikke en gang dekker en busstur til byen. Men intensjonen var heller ikke å være rause, men å utøve sosial kontroll.

http://www.hero.no/


I den andre delen av vår serie om den permanente revolusjon ser Esme Choo-nara på betydningen den russiske revo-lusjonen i 1905 har hatt på marxistisk teori. De fleste sosialister drømmer om å ta del i en revolusjon. Leon Trotsky spilte en ledende rolle både i revolusjo-nen i 1905 og den påfølgende i 1917. 1905-revolusjonen gjorde et enormt inntrykk på den unge trotsky og den bredere arbeiderbe-vegelsen. Den startet med en svær streikebølge, som raskt førte til mytteri i hæren og opprør på landsbygden.

arbeidere opprettet russlands første demo-kratiske organ – sovjetet, kjent som arbeiderråd. Der diskuterte de taktikk og organiserte kampene sine. trotsky, som var i sentrum av opprøret, ble valgt til leder av sovjetet i st. Petersburg, og der-etter i hovedstaden Moskva.

Undertrykking brøt til slutt ned revolusjonen, som hadde plassert arbeiderklassen i spissen av kampen for forandring. Den skapte også en debatt om hvilken revolusjon som kunne finne sted i russland. landet var fremdeles for det meste en primærøkonomi, styrt av tsaren. De fleste sosia-listene mente at en hver revolusjon måtte fjerne det gamle systemet og erstatte det med en mid-lertidig parlamentarisme før sosialisme kunne komme på dagsorden.

trotsky var av en annen oppfatning og utle-det en teori om «permanent revolusjon.» Ved å ta lærdom fra 1905-hendelsene, mente han at arbeiderne var sterke nok til å sprenge kapitalis-mens premisser og heve den sosialistiske fanen umiddelbart.

han mente arbeiderklassen var den eneste sosiale gruppen som kunne lede en vellykket kamp for politisk frihet mot tsaren.

liberale kapitalister var engstelig for radikal forandring og småbøndene var for bundet av indi-viduell produksjonsmåte til å utgjøre kjernen i en kamp for endring.

arbeiderne var nødt til å bekjempe tsaren for å få politisk frihet, slik som kapitalistene for øko-nomisk frihet.

arbeiderklassen har makt til, og interesse av, å styre en revolusjon fram til et fritt samfunn.

trotsky studerte utviklingen i russland i lys av den globale økonomien. Kapitalismen kom til russland mye seinere enn i de fleste deler av Vest-europa. Derfor gikk ikke utviklingen der gjennom de samme stadiene, fra små verksteder til større og mer avanserte bedrifter.

i stedet ble den mest moderne teknologien tatt i bruk direkte i bondeøkonomien. Dette skapte sterke grupper av arbeidere sentralt plassert i det forandrende samfunnet.

trotsky kalte dette en kombinert og ujevn utvikling. Den var ujevn fordi forskjellige deler av verden endret seg i forskjellig tempo. Den var kombinert fordi ulike utviklingsnivåer kan kom-bineres eller sameksistere. Dette mønsteret karak-teriserer fremdeles verden, som er omformet av kapitalismen alle steder.

i store deler av sør finnes avansert teknologi og produksjon side om side med selvbergings-jordbruk eller store slumområder.

opphopningen av disse varierte utviklings-nivåene fører til en eksplosiv politisk blanding.

trotsky mente ikke at permanent revolusjon var uunngåelig – det var en teori om hva som var

mulig. han insisterte på at hvis en revolusjon i russland – eller i hvilket som helst annet land - skulle overleve, måtte den spre seg internasjonalt.

hans teori viste sin gyldighet i 1917 da den russiske revolusjonen i februar styrtet tsaren og innsatte en ny regjering.

Men den løste ikke problemene arbeiderne og bøndene møtte, nemlig utbyttingen i fabrikkene, elendighet på landsbygden og Verdenskrigen.

Derfor diskuterte man hvordan gå videre. i oktober samme året var situasjonen motsetnings-fylt og arbeiderne – organisert i Bolsjevikpartiet – etablerte en arbeiderstat.

alternativet hadde vært at reaksjonære kref-ter knuste den sosiale bevegelsen. oktoberrevo-lusjonen førte til det mest demokratiske og frie samfunnet som dengang var sett og inspirerte til opprør over hele europa og i den kolonialiserte delen av verden.

Men revolusjonen spredde seg ikke, og ble istedet kvalt av invasjoner, borgerkrig og sult. Dette la grunnlag for Josef stalin og revolusjo-nens nederlag.

trotskys ideer er fremdeles svært nyttige, fordi de peker på hvorfor arbeiderklassen er nøkkelen til forandring i sør.

De viser også hvordan kamp for ekte demo-krati betyr både økonomisk og politisk frihet.

ideene minner oss på at Karl Marx historie-forståelse ikke er forutbestemt – historien kon-strueres tvert imot kontinuerlig av mennesker i konkret kamp.

esme Choonara

Russland var en smelte-digel for ny utvikling

Dette er MarxisMe


Et enormt jordskjelv rystet Haiti denne måneden. Hovedstaden Port-au-Prince ble lagt i ruiner. I følge Haitis Røde Kors har, i skrivende stund, nærmere 100 000 mennesker mista livet og minst 300 000 mennesker har blitt hjemløse.

■ Randi Færevik

Mange flere vil dø på grunn av mangel på reint vann, mat, medisiner og smittsomme sjukdommer. Folk over hele verden føler med haitis innbyggere og ønsker å hjelpe. Men hjelpen kom seint i gang. et jordskjelv er en naturkatastrofe, men graden av skadeomfang kommer an på organisering. Folk på haiti dør fordi systemet vi lever i ikke prioriterer fattige folk.

Verdens stormakter er ikke seine med å sende tusenvis av tropper og droppe bomber hvis det er snakk om krig. er det snakk om å redde banker, kan de gjøre det med et tastetrykk. Men å sette i gang hjelpearbeidet på haiti har tatt lang tid.Forholdene på haiti nå blir beskrievet som en katastrofe. Fordi Usa er det mektigste landet i verden og ligger så nære haiti, er det mange som mener at de bør lede redningsaksjonen. Men i ste-det for å fokusere på å hjelpe folk, har Usa sendt tropper. og i stedet for å sørge for at folk får vann og mat, er Fn og politiet på haiti mer opptatt av å opprettholde "lov og orden ". De foretrekker å se folk sulte, framfor å la folk ta mat som likevel ligger og blir ødelagt. akkurat som etter orkanen Katarina i new orleans i 2005 viser jordskjelvet på haiti hvor råttent systemet er.samtidig som folk på haiti lider, er det noen som lever i luksus i Den dominikanske republikk som ligger på samme øya. Der har milliardærer sitt ferieparadis. når fattigfolk lider er alltid snakk om "mangel på ressurser ". noe det aldri er snakk om når det gjelder våpen, militære og krig mot "terror ".

På grunn av ekstrem fattigdom før jordskjelvet har ødeleggelsene blitt så enorme. over halvpar-ten av befolkninga levde for mindre enn 1 dollar om dagen.

haiti har også lidd på grunn av to århundrer med imperialisme. i det 18.århundre transpor-terte blant annet spania og Frankrike nærmere 7000 000 slaver til haiti. slavene ble behandlet ekstremt brutalt. noe som førte til et slaveopp-rør i 1791. slaveopprøret førte til nederlag for slaveeierne og tre europeiske hærer. i 1804 fikk haiti, som første latinamerikanske land, frihet og

uavhengighet. selv om landet hadde kvittet seg med slavesystemet, ble haiti tvunget til å betale Frankrike en kompensasjon (på noe som tilsvarer 25 billioner dollar i dag). Den gjelda ble de ikke ferdig med før i 1947.

Militærregimer og korrupsjon Usa invaderte landet i 1915 og ble der i 20 år. siden har det vært flere militærregimer og kor-rupte ledere på haiti. også støttet av Usa.

Papa Doc kom til makta i 1957. han var de fattiges håp. Men brukte makta si til å svike folket. han bygget opp et brutalt politi. De rike ble rikere og de fattige fattigere. haiti ble raskt det fattig-ste landet på den vestlige halvkule. Da Papa Doc døde i 1971, overtok sønnen Jean Claude Duva-lier (Baby Doc). i 1986 var det opprør i haiti, og Baby Doc måtte flykte. Men vestlig innblanding fortsatte. Jean-Bertrand aristide ble valgt til pre-sident. han lovte landreformer, bedre boliger til folk og høyere lønninger. han ble fjernet i et kupp støttet av Usa.

President Bill Clinton hjalp aristide til mak-ta igjen, men bare under forutsetning av at han innførte en markedsliberalistisk politikk. Men aristide ble raskt avsatt igjen, da han ikke fulg-te planen raskt nok for Usa, som innsatte mar-kedsliberalisten Gerard latorture fra Florida som statsminister. siden da har Usa og Fn-tropper vært på haiti.

Vi sier:- Mat, husly og annen hjelp må raskt fram

til haiti!- ikke bruk hjelp som påskudd til å la Usa

få okkupere!- stopp den markedsliberalistiske politikken

som går utover haitis fattige!- Utenlandske styrker ut av haiti!- slett all gjeld!- la den demokratisk valgte president aristide

vende tilbake til haiti!- åpne grenser for flyktninger fra haiti!

Stemmer fra Haiti "si til landet ditt: hvis folk ikke får mat, vil folk gjøre opprør ".

Ilo Fene "Det internasjonale samfunnet har ikke gjort noen ting. Vi trenger medisiner. Vi trenger drik-kevann. Vi kan fremdeles høre folk skrike under ruiner. Det lukter død ".

Joseph Marc-Antoine "Jeg er veldig sint på obama. Vi var de første svar-te som gjorde slutt på slaveriet. Vi ønsker at den første svarte presidenten skal hjelpe oss – ikke om fire dager, ikke om fem eller femten, men nå "!

Jean-Claude Hilaire "Du kan ikke stoppe naturkatastrofer, men vi bur-de være i stand til redusere menneskelig lidelse ".

Carel Pedré "ting er vanligvis ikke så ille som nyhetene skal ha det til. Men seriøst, dette er verre. Døde kropper overalt. Byen begynner å lukte råt-tent kjøtt ".

Port-au-Prince innbygger på Twitter

Haiti har en gjeld på 546 millioner pund, den må slettes. USAs soldater er ingen løsning.

Imperialisme og kapitalisme forsterker katastrofen på Haiti


som et ledd i diskusjonen om rødts framtid og partiets strategi framover, trykker vi her en artik-kel av den britiske marxisten Chris harman. Den handler om det revolusjonære partiet og arbeider-klassen. selv om den ble skrevet i 2004 og i stor grad omhandler britiske eksempler, mener vi at rødts medlemmer kan lære mye.

harman døde i november i fjor, og vi tryk-ker også en nekrolog, skrevet av alex Callinicos.

Koalisjoner kan ikke erstatte revolusjo-nær organisering, men er en nødvendig forutsetning. For et par år siden skrev Paul Foot en artikkel i Socialist Worker som argumenterte for at folk som var involvert i antikrigsbevegelsen, hadde behov for å tilhøre noe mer, en politisk organisasjon som også tok opp andre saker. Vi mottok to brev som kritiserte hans argumenter. De var fra folk som argumenterte for at de allerede hadde en bredere organisasjon, valgfronten Socia-list Alliance (forløperen til Respect), og så ingen grunn til å være med i Socialist Workers Party. Med sin argumentasjon misforsto de behovet for et revolusjonært parti. enhetsfronter er viktige når det gjelder å samle både mennesker som ikke ser nødvendigheten av revolusjon og mennesker som gjør det. Vi er uenige om hvordan vi skal oppnå vårt endelige mål – eller til og med hva det målet er. Men vi er enige om visse umiddelbare handlin-ger som svekker kapitalen og fremmer interessene til de utbyttede klasser. så vi kan slåss sammen, enten det dreier seg om å motstå en barbarisk krig, eller å bygge en venstreorientert valgfront som et fokus for opposisjon til new labour.

revolusjonære sosialister skal være entusias-tiske tilhengere av slik forent handling. Men vi argumenterer også for at det trengs noe mer.

Vi mener at verdens herskende klasser ikke vil

vike tilbake for noe for å bevare sin stilling. De drepte 200 000 mennesker i gulfkrigen i 1991 og 40 000 i krigen i 2003 for å sikre kontroll over en strategisk råvare. eksemplet Chile i 1973 og et dusin lignende saker bekrefter det gamle synet om at de ikke ydmykt vil gi fra seg makta bare på grunn av noen få millioner stemmesedler. Bare en massiv bevegelse nedenfra som på nøkkeltids-punkter er beredt til å bruke makt for å motstå deres makt kan styrte slike mennesker. og de som er enige med oss må argumentere for dette nå og trekke folk mot oss og bygge et organisert nettverk av mennesker. Vi trenger ikke bare orga-nisering, men revolusjonær organisering. "hvorfor? " spør noen. "revolusjon er ikke på den umiddelbare dagsorden noen steder verken i Vest-europa eller i nord-amerika i dag, i alle fall ikke i storbritannia. De umiddelbare argu-

I begynnelsen av harde klassekonfrontasjoner kan ofte hele venstresida være enige om hva som bør gjøres. Men på et visst tidspunkt i kampen skiller reformister og revolusjonære lag.Bildet er fra den engelske gruvearbeiderstreiken i 1984-85.

Hvordan bekjempe systemet?

Enhetsfronter er viktige når det gjelder å samle

både mennesker som ikke ser nødvendigheten av revolusjon og mennesker som gjør det. Vi er uenige om hvordan vi skal oppnå vårt endelige mål – eller til og med hva det målet er. Men vi er enige om visse umiddelbare handlinger som svekker kapitalen og fremmer interessene til de utbyttede klasser.


KriG

mentene er mot imperialismen og nyliberalismen. "Dette er å unnlate å se noe veldig viktig. spørs-

målet om reform eller revolusjon er ikke et spørsmål om hva vi gjør når statsmakta vakler. Det er egentlig om hvorvidt man kan sørge for forandring i det hele tatt. De som tror på reformisme mener den kommer fra toppen og ned ved å utsette ulike institusjoner i det borgerlige samfunnet for press. noen ganger blir presset utøvd gjennom parlamentariske valg, noen ganger gjennom ikke-voldelig direkte aksjon, noen ganger ved krafta til den offentlige opinion. av og til, spesielt i tredje verdens land, ved å infiltrere offiserkorpset i de væpnede styrker.

revolusjonære, på sin side, argumenterer for handling nedenfra, som betyr å avvise alle illusjo-ner om de eksisterende institusjonene.

De ulike tilnærmingene trenger ikke å hin-dre forent handling når vi begynner å bygge opp opposisjonen mot sider ved systemet. Men vanligvis kommer man etter hvert til et punkt der ulike til-nærminger fører til diametralt motsatte synspunkter på hva som må gjøres som neste steg.Under gruvearbeiderstreiken i 1984-85 var hele venstresida forent i sin støtte til gruvearbeiderne. Men i midten av året utviklet det seg en stor uenig-het om hvorvidt streiken skulle føre til stenging av noen av de viktigste fabrikkene som brukte kull; stålfabrikker i skottland, sør-wales og yorkshire. en stor del av den reformistiske venstresida slut-tet seg til noen av de lokale fagforeningslederne i å dytte på for å tillate kull eller koks på bestemte stålfabrikker for å "beskytte lokal industri. "i begynnelsen av kampen for å hindre at rupert Murdoch knuste fagforeningene i den grafiske bransjen, avviste en seksjon av den ikke-revolusjo-nære venstresida i de grafiske fagforeninger en hver aksjon for å hindre ham i å flytte produksjonsutstyr til wapping som "prematur " og forsøkte først å begrense antallet streikevakter på anlegget til seks.nylig førte illusjonen om at kapitalistiske regjerin-ger kan presses til å gjøre "gode ting " til at mange tidligere beinharde motstandere av militarisme støt-tet krigen mot serbia og påsto at den ville "frigjøre " Kosovo. noen var fremdeles nølende til å gå i mot krigen mot afghanistan tre år senere av "mennes-kerettighetsgrunner. "

i tillegg til disse store hendselsene har det vært haugevis med mindre hendelser der de som har litt tro på eksisterende institusjoner har blitt fristet til å

kompromisse side om side med revolusjonære som prøver å drive kampen framover. De som vinner argumentasjonen i slike saker bestemmer ikke om revolusjonen skal ende i seier eller nederlag, men de kan bestemme om det blir seier eller nederlag i en viktig kamp.

Folks bevissthet er sjelden homogen. som den italienske revolusjonære antonio Gramsci pekte på, kan mennesker ha motstridende ideer i hodene sine. noen kommer fra det eksisterende samfun-net, noen kommer fra kampen mot det. De som sier at argumentasjonen om reform og revolusjon ikke betyr noe, sier at disse motstridende begrepene ikke er et problem.Det er tider, særlig i starten på en hver kamp, da dette synes å være sant. Den forvirrede reformis-ten kan lage propaganda mot noe som gjøres av kapitalen eller dens regjering like effektivt som den revolusjonære kan – ofte mer effektivt fordi refor-misten er mye bedre kjent for massen av mennes-ker. Men det kommer til et punkt da de ideer som reformisten fremdeles står for, og som næres av det eksisterende samfunnet, begynner å holde kampen tilbake, ofte på avgjørende tidspunkter. På det punk-tet kan noen reformister bryte med sine tilbakestå-ende ideer. andre gjør det ikke.

Det er da eksistensen av en revolusjonær organi-sasjon blir veldig viktig. hvis den har medlemmer lokalisert i alle deler av kampen, og de blir respek-tert av de som tidligere har sett opp til reformistiske figurer, kan den utøve innflytelse over begivenhe-tene. Ved å komme sammen for å diskutere den vir-kelige balansen av krefter i kampen, har dens med-lemmer muligheten til å hindre hverandre i enten å bli overse forandringen i stemingen hos massen av folk eller bli så dratt med av begivenhetene at de overdriver mulighetene som er åpne for dem. Men de kan bare ha nok tillit til hverandre til å tenke og handle som dette hvis de tidligere har prøvd å fjerne de motstridende elementene i sin egen tenking.

Men en slik revolusjonær organisasjon kan ikke oppnå denne posisjonen med mindre den lang tid i forveien, da forskjellen i ideer synes mindre viktig, gjør sitt beste for å vinne andre aktivister over til sin klare forståelse av hvordan systemet fungerer og hvordan det må bekjempes.

Chris harman, februar 2004.

Folks bevissthet er sjelden homogen. Som den italienske revolusjonære Antonio Gramsci pekte på, kan mennesker

ha motstridende ideer i hodene sine. Noen kommer fra det eksisterende samfunnet, noen kommer fra kampen mot det.

✪ Norge en våpenpusher Norge påberoper seg en rolle som fredsnasjon og foregangsland, men har mistet sin etiske nisje, ifølge histo-rikeren Mike Curtis.

– Landet er blitt som et hvilket som helst annet rikt land og utnytter i bunn og grunn kloden til sin egen for-del. Norge selger våpen til Saudi-Ara-bia, som er kjent for massive menne-skerettsbrudd, og norsk militærutstyr blir brukt av Storbritannia og USA i Irak og Afghanistan, sier Curtis.

Han peker også på investeringer i store gruveselskaper, oljeprodusenter og selskaper som bidrar til å opprett-holde Israels okkupasjon av palestin-ske områder.

– For meg ser pensjonsfondet ut som en lang liste over mange av verdens verste selskaper.. Det er ikke etisk, sier han.

✪ Trippelagent med fulltreffer Trippelagenten Humam Khalil Abu-Mulal al-Balawi tok knekken på sju CIA-agenter med en selvmordsbom-be. Angrepet skjedde i en amerikansk militærleir i Khost i Afghanistan. Ame-rikansk etterretning regnet han som sin mest lovende informant på flere år. I stedet led CIA sitt største tap på flere tiår. I kjølvannet har skjulte sider ved den suspekte organisasjonen kommet for en dag: For det første den jordan-ske etterretningens tette forhold til USA, og for det andre det nære sam-arbeidet med leiemorderorganisasjo-nen Blackwater, som skiftet navn til Xe etter at ansatte meiet ned 37 sivile, hvorav 17 døde i Bagdad i september 2007.

✪ 2009 dødeligste år for sivile i Afghanistan Antallet drepte sivile i Afghanistan er nå på det høyeste siden den amerikan-ske invasjonen i 2001. Nye tall fra FN viser at 2.400 sivile ble drept som en følge av okkupasjonen i fjor. Det er en økning på 14 prosent sammenlignet med året før. Samtidig sprer krigen seg til områder som tidligere var rolige.


Chris Harman, redaktør av tidsskrif-tet International Socialism og tidligere mangeårig redaktør av avisa Socialist Worker, døde plutselig av hjertesvikt i Kairo om natta 6.-7. november like før han fylte 67 år. Chris var den frem-ragende marxisten som kom til syne i Storbritannia med den politiske radi-kaliseringen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet som bakteppe. Han kom med strålende intellektuelle bidrag på en lang rekke felter.Men tro mot tradisjonen til Marx og engels, lenin og trotsky, luxemburg og Gramsci, var han en profesjonell revolusjonær som viet sitt liv til byggingen av socialist workers Party (swP). Chris ble født i 1942 og ble som skolegutt i wat-ford med i socialist review Group – forgjenge-ren til international socialists (is), som ble swP. etter å ha studert ved leeds universitet i 1962-65, fortsatte han med forskning på london school of economics (lse).

i den andre halvdelen av 60-tallet var lse stormsenteret for studentbevegelsen i storbritan-nia. Chris ble en ledende lse-aktivist og avbrøt sin akademiske karriere.

i resten av sitt liv jobbet han fulltid for is, først som redaktør for international socialism og journalist i socialist worker. Chris var redaktør for socialist worker i perioden 1975-77 og igjen mellom 1982 og 2004. endelig vendte han tilbake som redaktør for international socialism.

Merittertitusener av unge mennesker gjorde de sam-me valgene som Chris på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Men mange færre sto ved sine valg etter at tiden med revolt begynte å gå tilbake på midten av 70-tallet.

Men Chris sto ikke bare for sine valg. Fra han

var tidlig i 20-åra, utviklet han med sine skrift-lige arbeider den revolusjonære marxismen som en guide gjennom kompleksitetene og obskurite-tene i de siste tiår av det 20. århundre og begyn-nelsen på det 21.

tony Cliff, grunnleggeren av is-tradisjonen, ga Chris det teoretiske startpunktet. Cliffs ana-lyse av sovjet-Unionen og de andre "sosialistiske" landene som byråkratiske statskapitalismer gjorde det mulig å videreføre den revolusjonære marxis-men som en levende tradisjon.

Bare på dette grunnlaget, demonstrerte Cliff, kunne Marx sitt begrep om sosialisme som arbeiderklassens selv-frigjøring fortsette å ha en mening.

Ved å bygge på Cliffs innsikt og analyser, utvi-det Chris bredden og dybden i marxistisk teori på mange forskjellige felter. alt i alt produserte han arbeid av høyeste kvalitet basert på inngå-ende forskning og på streng og original analyse. Det som følger er en svært ufullstendig oppsum-

mering.For det første utviklet Chris Cliffs analy-

se av stalinismen. hans første bok, Buraucracy and Revolution in Eastern Europe (1974, senere utgitt påny som Class Struggles in Eastern Europe), undersøkte den ustabile og konfliktherjede histo-rien til de statskapitalistiske regimene etter 1945.

Men selv før dét hadde Chris framstilt dyna-mikken som gjorde at forsøk på å reformere de stalinistiske regimene ovenfra kunne åpne opp for revolusjonær omstyrting nedenfra. Det var denne logikken som endelig rev ned stalinismen for 20 år siden.

Chris forutså dette resultatet i "Poland: Crisis in state Capitalism" (1976-77). her analyserte han hvordan de såkalte "sosialistiske" landene ble integrert inn i de globale kapitalistiske rytmer med handel og gjeld.

han fanget selv opp hva som skjedde og kalte det en ”sidelengs bevegelse” fra stat til privat kapi-talisme i ”The storm Breaks” (1990).

Nekrolog:

Chris Harman 1942-2009

Chris Harman var i mange år redaktør i Socialist Worker


Chris sine evner som historiker ble først vir-kelig avslørt i de uimotståelige fortellingene om arbeiderrevolt i "Buraucracy and revolution." han fortsatte med å studere den tyske revolu-sjon 1918-23 ("The lost revolution," 1982), og så oppgangen på slutten av 60-tallet og begyn-nelsen på 70-tallet ("The Fire last time," 1988).

Chris skrev også viktige essays i marxis-tisk teori om historie. Men hans kulminerende

bedrift som historiker kom med hans overleg-ne "a Peoples history of the world" (1999), en stor folkelig suksess, spesielt etter at den nylig ble republisert av Verso.

en av bokas sterke sider lå i den forståelse den viste for såkalte "primitive" samfunn. Chris begynte sine detaljerte studier av antropologisk forskning om disse samfunnene under de inten-se debattene om kvinnefrigjøring på slutten av 70-tallet.

For ham demonstrerte disse samfunnene at menn og kvinner kunne leve sammen uten undertrykkelse med en gang klasseutbyttingen var omstyrtet.

Dette var typisk for Chris sin intellektuelle tilnærming. han var interessert i spesielle pro-blemer, vanligvis ikke i seg selv, men for å gi seg i kast med politiske argumenter. "The Prophet and the Proletariat" (1994) var således en marxistisk studie om politisk islam som bidro til å væpne swP for debattene og kampene etter 11.9.2001.

noen av Chris sine viktigste skrifter var direkte

viet til problemer innen revolusjonær strategi og taktikk. et fremragende tidlig essay, "Party and Class" (1968), ble opprinnelig til som et internt dokument for å forsøke å overtale de radikali-serte studentene som hadde samlet seg om is om nødvendigheten av å bygge et leninistisk for-troppsparti.

Midt iChris fortsatte å skrive om politisk økonomi i senere tiår, men det var i hans siste år at han vir-kelig vendte tilbake til dybden i dette faget. i vok-sende dialog med andre ledende marxistiske øko-nomer, arbeidet han med "Zombie Capitalism."

Boka ble publisert tidligere i år (2009), og den-ne fantastiske studien plasserer den nåværende krisa i konteksten til kapitalismens historie og dynamikk som en helhet.

DedikasjonBare en bitte liten del av disse bedriftene ville ha skapt mang en akademisk karriere. Men Chris produserte alt dette, og mye mer, ikke blant kom-fort og prestisje i akademia, men som en under-betalt fulltidsarbeider for swP.

hans største rolle i partiet var som redaktør av socialist worker etter at han igjen overtok på begynnelsen av 80-tallet, en tid med mye desori-entering på venstresida.

Chris styrte avisaChris skjulte sine storartede evner og bedrifter bak et sky ytre. han var fullstendig uten krav og pretensjoner av noe slag.

Men han forble en modell for revolusjonær integritet og dedikasjon. han punkterte nylig den selvgratulerende nostalgien på et møte for å min-nes lse-kampene på 60-tallet ved å bekjentgjøre at det å bli pensjonist ga ham mer tid til å være aktivist.

Det er en av livets grusomheter at Chris har blitt frastjålet den lykkelige og produktive alder-dommen han hadde rett til å forvente. han vil leve videre i sine skrifter og i den politiske arven han har overlatt swP og dets søsterorganisasjoner i international socialist tendency (den internasjo-nale is-tendensen).

Men dette forminsker ikke det fryktelige tapet hans død representerer – framfor alt for hans part-ner talat og hans barn seth og sinead, men også for det mye bredere miljøet han berørte.

Personlig har jeg mistet min kamerat, venn og lærer i mer enn 35 år. Dette er et øyeblikk for å sørge før – som Chris ville forvente – at vi gjen-opptar kampen.

alex Callinicos

✪ Underlivskontroll i strid med lovenUDI-forslaget om underlivskontroll av unge asylsøkere for å sjekke om de lyver på alderen, er i strid med norsk lov. Dette hevder advokatfirmaet Sta-bell & Co i en rapport utarbeidet på oppdrag fra Norsk Folkehjelp. Advo-katfirmaet mener at undersøkelsen er i strid med både menneskerettig-hetene og norsk lov, at den er en inn-gripen i privatlivet til barn i en sårbar posisjon og at undersøkelsene ikke kan sies å være frivillige slik UDI hev-der. ”Asylanten får beskjed om at der-som man nekter å teste seg, blir det brukt mot deg i saksbehandlingen. I realiteten blir dette da et tvangsmes-sig samtykke”, sier Petter Eide i Norsk Folkehjelp. Startdato for kontrollene er midlertidig utsatt mens departe-mentet vurderer saken.

✪ Drøy kommen-tar fra Ap-toppNylig lanserte norskpakistanske Aisha Ahmed (20) seg selv som ordfører-kandidat for Ap i Drammen. ”Jeg har vært med AP i to år og studerer juss. Jeg har lært mye og er moden. Det blir sikkert utfordringer, men jeg liker utfordringer. Dette er en fantas-tisk mulighet for meg for å lære, sier Ahmed.” Torgeir Micaelsen, leder av Ap i Drammen, reagerer med følgen-de kommentar: ”I utgangspunktet er vi åpne for alle kandidater, men her har kanskje unge, talentfulle Aisha tatt vel mye Møllers tran. Å være ordførerkandidat for et av de stør-ste partiene i Drammen er et enormt ansvar.” Kilde: Utrop.

25


AVATAR er mye mer enn fantastiske spesialeffekter.

3D-filmen og de utrolige effektene er blitt hyllet av mange som starten på en ny æra. Men filmen er også et slag mot kapitalistisk grådighet og impe-rialistisk krigføring.

James Cameron er mannen bak storslåtte fil-mer som Terminator, Aliens og Titanic. sistnevnte er verdens mest innbringende film, og denne nye filmen hadde på noen uker allerede rukket å bli å den nest mest innbringende.

i Avatar er vi på månen Pandora, flere lysår unna jorden, i år 2154. na’viene, de innfødte på Pandora, lever i harmoni med hverandre og natu-ren. Pandora er fremstillt med fascinerende og vakkert landskap, med svevende fjell og selvly-sende vegetasjon. na’viene er tre og en halv meter høye, blå og skinnende, med hale og katteøyne.

Media rapporterer om at flere er blitt depri-merte etter å ha sett filmen. noen fordi de lengter etter denne sjelelige og fysiske verdenen James Cameron har skapt, mens andre sørger over vår egen klodes tilstand.

himmelfolket (menneskene) har en egen base på planeten. De vil drive vekk Pandoras innfødte for å få tak i grunnstoffet utopium (oversatt fra unobtainum), som er verdt enorme summer og trengs for å løsa jordklodens energikrise. inves-teringsselskapet rDa gjør hva det skal være for å få fatt på dette stoffet, med en egen velutstyrt hær og et forskerteam under ledelse av Grace augustine (sigourney weaver).

Åndelig og bærekraftigDen fredfulle urbefolkningen, står i kraftig kon-trast til det agressive himmelfolket, som setter inn destruktiv makt for å legge rikdommer under seg. Parallellene til dagens ødeleggelse av natur og liv i iveren etter profitt, er åpenbar. na’viene lever i pakt med naturen, åndelig og fysisk. natur, dyreliv og eksistens består av energier som må

balanseres. De må gi noe tilbake når de får eller tar. na’viene har ingen interesse for den kunnskap eller de ting himmelfolket har med seg. Men-neskene er i egne øyne langt mer utviklet, og vi som seere får tydelig innblikk i at den troen kun er basert på uvitenhet om Pandoras befolkning.

Biologene og antropologene lærer seg språket, kulturen og hvordan livet på Pandora fungerer, men de er ansatt av rDa for å gjøre selskapets kamp for ressursene så enkel som mulig. akade-mikere av ulike profesjoner ansettes i økende grad av både amerikansk militære og globale selskaper (også norske oljeselskaper) for å styrke egne inter-vensjoner, og gi et inntrykk av «vitenskapelig-het» og «humanitet». Forskerteamet i filmen har «fremdyrket» avatarer ved hjelp av en krysning av na’vi- og menneske-Dna.

Jake sully (sam worthington) får i oppdrag å finne ut mest mulig om na’viene for å få dem til å flytte - frivillig eller med tvang. Jake er en tidligere «marines» lenket til rullestol, og ute av stand til å betale operasjonen, som kan gi ham førligheten

tilbake i beina. hans handikap blir en påmin-nelse om hva krig gjør med soldater, men også et vesentlig element i handlingen. Jakes militære overordnede bruker betaling av operasjonen som lokkemiddel, når han trenger Jakes opplysninger om strategiske mål til angrep på na’viene. Befolk-ningen er et hinder for tilgangen på det kostbare mineralet, og Jake får i oppdrag å infiltrere dem.

livet han lever gjennom sin avatar, gjør også at han igjen kan løpe fritt. i sin avatar kommer han stadig nærmere «fienden». etterhvert blir han en av na’viene og forelsker seg i den vakre na’vikrigeren neytiri (Zoë saldana). Jake får et annet perspektiv og ståsted, og synes heller ikke å ha noe interesse av det himmelfolket kan gi han. når himmelfolket ikke vil vente på overtalelse, men velger forkjøpskrig blir Jake nødt til å velge. han vender seg mot deres grådighet og brutalitet, og blir en leder for na’vienes motstand.

SolidaritetMan kan si at historien i Avatar er enkel. Du har

Anti-imperialisme i 3D

anMelDelse


klisjeen om det idylliske urfolkslivet i pakt med naturen, den gode hvite mannen som vender den onde hvite undertrykkeren ryggen og kjem-per på de undertryktes side, de sjablongmessige karakterene og dialogene og den selvfølgelige kjærlighetshistorien - alt pakket inn i det beste hollywood kan by på av spesialeffekter. Filmen er likevel mye mer enn dette. Avatar tar et klart ståsted for de undertryktes rett til å slå tilbake og kjempe for selvbestemmelse. Den viser soli-dariteten og muligheten for at soldater kan ta stilling for dem man er sendt i krig mot. også forskerne vender seg mot sine egne sponsorer og militæret. i solidaritet med na’viene og resultater av egen forskning, kjemper de kampen mot sitt eget folk. Gjennom denne solidariteten vinner de også kampen mot undertrykking av seg selv og den frie forskningen.

som all science fiction er Avatar også en kommentar til vår tids samfunn. Det mangler ikke på referanser til Usas og Vestens tidligere og pågående kriger - og miljøkrisa er der som et bakteppe. oberst Miles Quaritch (stephen lang) - himmelfolkets militære leder - snak-ker og handler som det verste fra Bush-epoken, mens gigantiske bulldosere jevner ned alt som kommer i veien, svært likt israels bulldosere i Gaza.

Det er ikke lenge siden Barack obama stod i oslo og takket for nobels fredpris med en tale for «rettferdig krigføring». Jake sullys innrøm-melse er i så måte svært passende: «Jeg var en soldat som ville skape fred, men før eller siden må alle våkne.»

Camilla sramek og Jon sandven

AvatarRegi: James Cameron

Norge er en av verstingene når det gjel-der CO2-utslipp. Vi slipper ut 12 tonn CO2-ekvivalenter per person årlig. Det er 12 ganger så mye som FNs klimapa-nel mener bør være maksimale utslipp per person innen 2050. Partiet Rødt har laget en plan for en fossilfri fram-tid i Norge. Her finnes mye faktastoff og konkrete forslag til hva som kan gjøres.Vi kan ikke stoppe klimaforandringene, men vi kan stoppe en klimakatastrofe hvis vi klarer å stoppe den brå eller plutselige klimaforandringen. Den viktigste årsaken til global oppvarming er utslipp av Co2 fra brenning av olje, gass og kull. Dette er kjent stoff for politikere og næringslivstopper, men så langt har de ikke gjort noe i nærheten av det som er nødvendig. Det så vi tydelig demonstrert på Fns klimatoppmøte i København.

De rike og mektige vil beskytte sine profitter og sine nyliberale ideer. Derfor må det massive statlige investeringer og reguleringer til. Utslip-

pene av Co2 må reduseres kraftig, minst 80 pro-sent per person i de rike landa innen 30 år, for at ikke temperaturen på jorda skal overstige 2 grader.

Rett på sakrødts hefte "rødts plan for en fossilfri framtid " industripolitisk offensiv for å møte klimautfor-dringen," er derfor velkomment. her går man rett på sak og er klare på at en offensiv klimapolitikk ikke går på bekostning av arbeidsplasser, snarere tvertimot. Dette er viktig, det er nå det må handles.

skal norge og resten av verden reddes fra kli-makatastrofe, må det legges om til et fossilfritt samfunn nå. Da nytter det ikke å satse på nærings-nøytralitet, staten må inn å stimulere og regulere og investere. rødts plan viser at det skapes titu-senvis av nye arbeidsplasser dersom det bygges ut fornybar energi og gjennomføres andre tiltak som f.eks. energiøkonomisering i husholdninger og bygninger og i industrien. Bare innenfor fornybar energi og gjennom energieffektiviseringstiltak har rødt beregnet at det kan komme nesten 60 000

Nyttig og viktig om en fossilfri framtid

Abonner på

International Socialism!Det kvartalsvise tidsskriftet til SWP.For 24 pund (ca. 215,- kr) får du fire nummer per år.


nye arbeidsplasser.Den største sektoren for norske Co2-utslipp

i dag er petroleumssektoren med 14,3 millioner tonn Co2-ekvivalenter i 2008. Det er 26,6 pro-sent av norges samlede klimagassutslipp. Våre energibehov kan dekkes gjennom fornybare kilder samtidig som vi fortsetter å ha full sysselsetting og høy levestandard.

rødt vil stoppe all nyutbygging av olje- og gassressurser. Petroleumsressursene er fortsatt en viktig råvare for norsk industri, og partiet vil ha en langsiktig plan for utvinning som reduserer utvinningstempoet kraftig. en sterk reduksjon av utvinningstempo og elektrifisering av platt-formene vil bidra til å kutte utslippene fra denne sektoren drastisk. Partiet anslår at utslippene fra denne sektoren i alle fall kan reduseres til en fjer-dedel, og komme ned på 3,6 millioner tonn frem mot 2020.

Få arbeidsplasser forsvinneri norge i 2009 arbeider ca. 255 000 mennesker i industrien. Ca. 75 000 er tilknyttet oljeindustrien, men bare i overkant av femtedel, ca. 16 500, job-ber direkte med olje og gassutvinning. relativt få arbeidsplasser vil derfor gå tapt med kraftig reduk-sjon av utvinningstempo og kutt i oljeindustrien.

i løpet av det norske "oljeeventyret" har bedrif-ter innenfor leverandørindustrien til oljeindus-trien samlet mye kunnskap og erfaringer. Planen viser til aker Verdal som produserer understell til bunnfaste havvindmøller til tyske og britiske prosjekter.

rødt vil bruke 100 milliarder kroner på forny-bar energi i stortingsperioden 2009-2013. norge har som kjent vært dyktige til å ta i bruk vannkraft som energikilde, men når det gjelder vind, sol og bølger, står det langt dårligere til.

Massiv satsing på fornybar energi kan, ifølge rødts plan, sikre inntil 45 000 nye arbeidsplasser i direkte utbygging og leverandørindustri og til drifting av nye anlegg.

norge er faktisk på jumboplass i verden når det gjelder å utnytte solenergi. Det arbeider rundt 2500 innenfor norsk solenergi-industri. å satse på solenergi vil kreve store investeringskostnader, men vil også bidra til store innsparinger over tid. erfaringer viser at bruk av solfangere kan redu-sere årlig strømforbruk i en privatbolig med rundt 30 prosent.

Dårlig på vindkraftnorge er dårlige på vindkraft, men vi har det beste vindkraftpotensialet i europa. Planen peker på dårlige økonomiske betingelser " særlig det libera-liserte kraftmarkedet med svært usikre kraftpriser og dermed liten sikkerhet for lønnsomheten " for å

forklare hvorfor så lite vindkraft er byg-get ut. i dag er det ca. 1000 arbeidsplasser i vind-kraftnæringen i norge. tyskland, som har satset på dette lenge, har omtrent 70 000 arbeidsplas-ser i denne industrien, og sektoren er snart større enn bilindustrien. i Danmark kommer rundt 20 prosent av elektrisitetsforbruket nå fra vindkraft.

rødt mener det er realistisk å anslå at det i 2020 vil være 10-15 000 arbeidsplasser innenfor bygging og drift av vindmøller i norge.

Potensialet for utbygging av vindkraft til havs i norge er enormt, og det finnes teknologi til å gjennomføre utbygging på grunne havområder. lyse energis prosjekt i nordsjøen sør for lista er et eksempel som trekkes fram. anlegget vil base-res på bunnfaste installasjoner på grunt vann og produsere 4,5 twh.

30-årige kontrakterrødt ønsker å bevare kraftkrevende industri i norge. Denne skal drives på fornybar energi og krever stabilitet. Partiet krever minst 30-årige kontrakter.

Dette var en liten smakebit på hva "rødts plan for en fossilfri framtid" inneholder. andre temaer som behandles i planen er bl.a. forskning, energi-effektivisering og kollektivtransport.

Det er mange tall og annen informasjon i hef-tet, og det er utenfor min kompetanse å vurdere de ulike anslag og beregninger som planen presen-terer, men et omfattende og solid kildemateriale bidrar til å gjøre planen troverdig.

Bjørn Østby

Elin Volder Rutle og Torstein Dahle:Rødts plan for en fossilfri framtid " industripo-

litisk offensiv for å møte klimautfordringen


27. desember 2008 var datoen Israel starta sine grusomme angrep på sivil-befolkningen i Gaza. Folket i Gaza had-de fått sin terroristmerkelapp av Ves-tens ledere. Ikke bare Israel, men også Europa og USA stemplet palestinerne som terrorister fordi de hadde stemt på Hamas i valget. USA og Europa stansa overføringer til den palestinske selvsty-remyndigheten i 2006.

Det var en kollektiv avstraffelse av alle palestinere i Gaza. og som erik Fosse skriver i boka på s. 23: ”Det var viktigere for Vesten å knuse hamas enn å trygge de palestinske barnas liv og oppvekst”. israels ledere var sikre på at de hadde Vestens støtte da de starta krigen. Mads Gilbert og erik Fosse var i Gaza og jobbet som leger januar 2009, samtidig som de rapporterte fra israels militære offensiv. Mer enn 1400 palestinere ble drept. i følge Det palestinske senter for menneskerettig-heter ( PChr) ble 1415 drept. nærmere 85 pro-sent av dem var sivile. Kvinner og barn utgjorde 38 prosent av de drepte.

i Gaza er gjennomsnittsalderen i befolknin-gen 17,4 år. 45 prosent av befolkningen er fra 0 – 14 år. Mads Gilbert kaller derfor Gaza for et barnefengsel. Palestinerne sitter fengsla bak høye murer med barn, barnebarn og oldebarn. Dette ”fengselet” ble bygget rett etter at oslo- avtalen ble undertegnet i 1993. israelerne bygde gjerder rundt hele Gaza-stripen, som seinere ble utvida

og forsterka. til enhver tid sitter 40 000 gravide inne i dette fengselet. Fangevokterne er israelske soldater. ingen slipper inn og ingen slipper ut: ”Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhodet ikke har ansvar for eller kontroll over. redslene kan ikke forstås fra utsiden. hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene slup-pet fri og fangevokterne straffet.” (Gilbert, s. 281).

Blokaden av Gaza kan, i følge Gilbert, ikke oppfattes som noe annet enn bevisste forsøk på å sulte ut og tvinge befolkningen til å overgi seg selv eller hamas, deres lovmessige valgte ledere. Dette kan defineres som statsterrorisme. statster-rorisme, terrorisme støttet og utført av i dette tilfelle israel, er bevisste angrep på sivile i den hensikt at folk skal bli redde og tvinge dem for å oppnå politiske eller religiøse mål. israel har brutt nærmere hundre Fn-resolusjoner og 28 resolu-sjoner fra sikkerhetsrådet

hvordan kan det være mulig for israel å utføre så mange og så alvorlige overgrep mot palesti-nerne? Boka beskriver drap på sivile, kvinner og barn, skyting mot ambulanser, bombing av skoler, bombing av sjukehus, tilbakeholdelse av livsnød-vendig medisinsk utstyr osv. Det bedrives etnisk rensing, sier palestinerne. israelerne vet hva de gjør, hva de skyter på og hva de treffer.

reiser man gjennom israel og i det okkuperte Palestina er det ikke vanskelig å se hva som skjer. segregeringspolitikken er dårlig skult. Kontroller på ”checkpoints”, muren, adskilte veier for israe-lere og palestinere, todeling av alle rettigheter, et

verre apartheidsystem enn det var i sør-afrika. Men også rabbinere i og utenfor det israelske forsvaret ga den militære offensiven i Gaza legi-timitet gjennom å gi soldatene ekstreme religiøse begrunnelser for angrepet og drapene på sivilbe-folkningen. i tillegg skjuler kysten utenfor Gaza gass og kanskje olje.

Det er i dag 4,5 millioner palestinske flyktnin-ger og deres etterkommere i verden. en tredjedel av disse bor fremdeles i flyktningleire. 40 år med israelsk okkupasjon og 60 år med krigshandlinger har satt sine spor på ”sjel og legeme”.

over ett år etter at israel innledet sine blo-dige krigshandlinger mot Gazas sivilbefolkning er situasjonen like katastrofal for palestinerne der. Gilbert oppfordrer til solidaritetsarbeid: ”alle kan gjøre noe, alle kan snakke med sin stemme. skrive brev, lage et dikt eller en sang, lese og skaffe seg kunnskap, reise til okkupert Palestina, etablere vennskap og lære om palestinsk kultur, støtte et prosjekt, etablere vennskapskommune, et venn-skapssykehus eller en vennskapsskole, eller melde seg inn i Palestinakommiteen. Det er ingen gren-ser for hva hver enkelt kan gjøre, og hva vi kan få til sammen. trådene kan være tynne, men veven blir sterk.” (s. 286).

Boka er dedikert til Gazas barn.

randi FærevikMads Gilbert og Erik Fosse:

Øyne i Gaza Gyldendal Norsk Forlag 2009

Drap, bombing og etnisk rensing

30 internasjonal sosialisme 1-2010

anMelDelse

Hodeplagg - mer enn noe på hodet, er en spennende bok om hodeplagg fra uli-ke deler av verden. Hill-Aina Steffe-nach skrev boka etter å ha irritert seg over den norske hijab-debatten: ”Jeg var på den tiden leder i Bunadrådet i NU (Norges Ungdomslag) og hadde fulgt med i media på ulike debatter om bruk av hijab hos kvinner: alltid kvinner, hijab og undertrykkelse. Aldri et ord om for eksempel de mannlige sikhenes tra-disjon med å dekke til håret, eller jødis-ke menns kippa. Og hva med de norske tradisjonene?” Det å dekke håret eller også ansiktet og hele krop-pen er en skikk fra før-islamsk og før-kristen tid, som ble videreført i både kristne og islamske sam-funn. Jødiske og kristne kvinner i Midtøsten kun-ne bære slør som tegn på at de var gift, som tegn på ærbarhet eller høy sosial status. i norsk drakt-tradisjon hadde hodeplagg en sterk symbolverdi som forsvant utover 1900-tallet.

hodeplaggene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

steffenach presenterer over 90 hodeplagg: skaut, slør, luer, hatter, turban og keffiyeh. For-fatteren har gjort et utvalg blant mengdene av hodeplagg, og fremhever de som brukes av nye landsmenn fra ulike religioner og kulturer, hode-plagg med spesiell symbolverdi for grupperinger og historiske hodeplagg som har vært utgangs-punkt for plagg som brukes i dag. Presentasjonene

omfatter bilder, historikk og anekdoter, blant annet informasjon om plaggenes symbolverdi og fortellinger om hodeplaggs politiske funksjoner.

Vi får for eksempel vite at den ”nye islamske drak-ten”, hijaben, ble utviklet av kvinnelige studenter på 70-tallet fra lavere sosiale lag. Vi får høre historien om william tell, som ble tvunget til å skyte et eple fra sønnens hode fordi han nektet å vise respekt for hatten til oppsynsman-nen. Vi lærer om hvordan innsatte i la på 80-tal-let knyttet sine bandanas på forskjellige måter for å vise tilhørighet til spesifik-ke gjenger, og vi kan lese om den norske tradisjonen med ”koneskaut” for gifte kvinner.

Bildene i boka er tatt av fotograf og kunstner anita hillestad, de er samlet inn fra privatper-soner blant annet ved hjelp av nettstedet Flickr, og forfatteren har stilt med egne bilder. Dette har resultert i flotte illustrasjoner med varme og personlighet.

Boka kunne med fordel vært mer omfattende, det er mye som må utelates når så mange plagg og historier skal presenteres i løpet av 120 sider. Men den fungerer godt som oppslagsverk og under-

holdning, har et politisk budskap som er høyak-tuelt og er en bok som inspirerer til å lære mer.

Monika Ustad

Hill-Aina Steffenach:Hodeplagg - mer enn noe på hodet

Enter Forlag 2009

Hodeplagg - mer enn noe på hodet

31internasjonal sosialisme 1-2010

Jeg er en enslig kvinne på 40 år, bosatt i Oslo. Jeg har vært sykmeldt og under rehabilitering siden slutten av juni 2008. I de siste månedene har poli-tikere, mediekåte bedmidlede kontor-arbeidere etc. vært ute og uttalt seg om hvor mye penger man får når man er syk, hvor dårlig arbeidsmoral vi har i Norge og den lettlurte legestanden vi har.Jeg er nå så utrolig lei av å høre på all den sytin-ga, klagingen og ikke minst feilinformasjon om nav, sykelønnsrettigheter og hvor late vi vanlige arbeidere er.For det første så er jeg syk. 99 % av de som er sykmeldte er ikke det uten grunn.

De første 12 månedene jeg var syk, hadde jeg full lønnsutbetaling, bortsett fra at man ikke får feriepenger når man er syk. så for min del tapte jeg nærmere kr 50 000,- så rent økonomisk var det vel ikke så lurt å jukse med sykdom.

Mistet 1/3 av lønnennår jeg så etter 12 måneder sykdom måtte gå over på rehabiliteringspenger, så mistet jeg 1/3 av lønnen min, og får ikke feriepenger. Det betyr for min del at jeg har gått fra en utbetaling pr år fra ca. kr 450 000,- (med feriepenger, mobil etc.) til kr 250 000,-

Jeg må jo være utrolig dårlig til å regne om det skulle være lønnsomt. Jeg er veldig glad jeg ikke har barn, for da hadde det ikke gått. og å bekymre seg for barn i tillegg til å være syk, må være helt forferdelig.

etter betalt husleie på kr 8000,-, som er veldig vanlig i oslo, så har jeg mange mnd ca. 5500,- igjen, som skal dekke alt.

tannlege og å betale studielån kan jeg bare glemme, f.eks. å prøve å finne et annet og bil-ligere sted å bo, har jeg ikke krefter til. og det finnes vel ikke heller. om noen skulle foreslå det.

så igjen, jeg må være veldig dårlig til å regne om jeg skulle jukse angående sykdommen. Må si at tanken på å eventuelt å skulle bli ufør, er helt utenkelig. hva slags liv er det? ikke jobb, dårlig sosialt liv, aldri råd til ferie, klær, tannlege, for ikke å snakke om jula. Da er man helt utenfor alt i samfunnet.

så til dere som prater og prater. Prøv selv å leve i en måned på inntekt/utbetaling av rehabi-literingspenger eller attførings- eller uføretrygd!

Har dyktig legeJeg har en veldig dyktig lege, som jeg har et godt forhold til og som kjenner meg og min helse vel-dig godt. heldigvis, for det har vært avgjøren-de og veldig bra for meg. alle som sier at det å ha et godt forhold til legen sin ikke er bra, ja, det høres egentlig litt perverst ut for meg. lurer på hva de gjør når de er hos legen. Dustete journa-listisk spørsmål.

all denne klagingen på legene er helt uhørt. om stortinget etc. mener at legene i norge er så lite til å stole på, og at utdannelsen de har tatt ikke er bra nok, ja, så får politikerne gjøre noe med det, da.

legene vi har her i landet gjør en kjempebra jobb. ett og annet råttent eple finnes over alt. selv på stortinget og i nho.

nav har utrolig mange regler og plikter som skal følges. De stiller store krav til legene og utfyl-ling – beskrivelse – begrunning av sykemelding. nå som jeg er under rehabilitering har jeg fått dette på grunnlag av lege etc. Men det er også krav til meg og hva jeg må gjøre for å fylle kravene til rehabiliteringspenger. som jeg må dokumentere i etterkant at jeg har gjennomført. hvis ikke så blir jeg skyldig nav det jeg har fått utbetalt i perioden.

nå skal jeg i tillegg begynne å sende inn papi-rer 2 ganger i måneden for å si at jeg er under rehabilitering.

skulle jeg være så dårlig at jeg ikke får sendt

inn f.eks. den ene gangen i en måned, ja, så får jeg ikke penger, da. så hvordan skal jeg da få betalt regningene? samtidig skal vi få utebetaling/lønn 2 ganger i måneden.

alle vet det at å få lønn to ganger i måne-den ikke er noe særlig heldig. Dette skaper bare problemer for nav og for oss som er syke. Kan tenke meg hvor mange telefoner, mail, brev etc. de ansatte i nav kommer til å få. stakkars ansat-te. De blir hvertfall utslitt. ikke mye hMs og ia der i gården, nei. så dårlig arbeidsmoral eller arbeidsforhold?

Jeg er syk. skal jeg i tillegg bli belastet med dette på toppen? Det er helt utrolig, og nav som ikke klarer å følge opp vanlige sykemeldinger, hva skal de gjøre da?

Jeg må ærlig innrømme at all denne skittkas-tingen som vi sjuke må sitte og høre på er med på å gjøre meg mer syk. For jeg blir helt satt ut og deppa av det hele.

Jeg betaler min skatt med glede, nettopp for at vi skal ha det trygdesystemet vi har i norge,

og ikke bli som i Usa hvor de uten forsikring ender på gata når de blir syke.

så en bønn og utfordring til trygve hegnar, Kristin Clemet, siv Jensen, stein erik «rimi» hagen (som heller burde lukke sin munn, sitte hjemme og telle millioner og skjortekrager) og alle dere andre: sett dere inn i hva dere uttaler og mener noe om.

og sitt ikke å si at «folk flest» har dårlig arbeidsmoral, det er ikke sant. hvis «folk flest» holdt seg hjemme fra jobb i en uke, så kan man jo lure på hvordan det hadde gått. og husk også, det er «folk flest» som avlegger stemmer når det er valg.

Mvh,torun yamila Berg

som hadde en god helse-dag.

leserBreV

Slutt å mistenkeliggjøre de syke!

I en verden med krise, krig og fattigdom, kom og diskuter

idéer som kan forandre verden

Marxism 20101-5 juli - i det sentrale London - en 5 dagers festival - arrangert av SWP

www.marxism2010.com

B-BLADReturadresse: IS PB 9226 Grønland0134 Oslo

internasjonal sosialisme nr. 1 - 2011

Documents