54

Isbjørn i norsk litteratur

Fascinerende og farlig. Isbjørnen – fra Kvitebjørn kong

Valemon til polarkrim.

Henning Howlid Wærp

J eg skal i denne artikkelen ta for meg noen av de mange isbjørnskildringene fra Svalbard i

norsk skjønnlitteratur: i romaner, i krim og barnelitteratur. Av plasshensyn er fangst- og ekspedisjonslitteraturen holdt utenfor.

Isbjørn i romanenI romaner fra Svalbard er isbjørn et fast innslag. Om de ikke opptrer på det sceniske planet, fins de der i fortellinger og advarsler, som for eksempel i Nini Roll Ankers To ungdomsår (1930 – skrevet under pseudonymet Kåre P.). Vi får her høre om den unge mannen Daniel som reiser fra Oslo til Svalbard og jobber i en gruve i Longyearbyen i en vintersesong:

Ukene går, Daniel hører for tredje gangen om kvitbjørnen, som kom ifra bréen ned i Storgaten og gikk skuddfri; han hører pånytt om bikjene, som rømte tilfjells og blev villdyr og åt hverandre; han hører om ishavsskipperen, som lot kjerringen sin ligge igjen i steinbuen og fø alene.

Noen levende isbjørn får Daniel aldri se, men isbjørnen er en del av det kollektive

minnet og forestillingene til beboerne i Longyearbyen.

En isbjørn-historie med overnaturlig islett finner vi i Øvre Richter Frichs I polarnattens favn (1912), der handlingen starter på Hamburg-Australialinjens turistbåt «Victoria», med 400 passasjerer om bord. Planen er å gå vest om Spitsbergen, men en av passasjerene, professor René Marmont fra Sorbonne-universitetet, spør om de kan gjøre en tur oppover østkysten, han vil se på noen spesielle isbreer. Ruta er regnet som farlig, på grunn av strømmer og skjær, men de legger likevel kursen hit. Snart treffer de på tykk tåke, båten går på grunn, dampkjelen eksploderer, og alle bortsett fra fire passasjerer omkommer. Disse fire – den franske professoren, en tysk baronesse og to nordmenn – svømmer i land og overvintrer i en gammel russisk fangshytte.

Den norske islosen, Nils Johnsen, forteller her på julaften følgende sagn:

Fangstfolkene siger, at der hver julaften kommer en bjørn til over- vintrernes hytter. Men det er ikke en av de almindelige fredsommelige isbjørne,

man møter sommerstide paa pakisen ved Novaja Zemlia. Nei, julebjørnen er vild og blodtørstig. Det har hændt, at den har trængt like ind i hytterne og slæpt en av dens indvaanere med sig. Og i gamle dage blev enkelte hytter formelig beleiret av isbjørne ved juletider. Midt i fortellingen om en isbjørn som dreper syv hollendere julaften 1634, blir den norske islosen avbrutt av lyder utenfor. Og jo, det er en isbjørn som kommer og trenger seg inn i hytta: «Dens smaa øine gnistret da den vendte sit røde svelg mot islodsen». Isbjørnen blir etter en større kamp drept – av knivstikk og øksehugg og av angrep av hunden – men islosen ligger død tilbake, etter å ha få slått bakhodet inn.

«Vor ven er død, sa professoren høitidelig. Han var en mand og han døde paa ærens mark.»

Mens det å dø av skjørbuk er en skammelig død, er kampen mot isbjørn ærefull.

I jaktromaner fra Svalbard ville man kanskje forvente en større grad av realisme, men også her demoniseres isbjørnen for hva den er verdt. I Agnar

Ottar 308 – 2015 (5): 54–60

55

Saues Polarnatt (1936) følger vi en gruppe på tre personer som overvintrer på fangst i Bellsund, sørvest på Svalbard. Jaktfeberen brente dem i blodet. Endelig skulde de få anledning til bjørnejakt, til å møte polardyrenes konge, heter det ved en anledning. Men jegernes blodrus er ingenting mot isbjørnens: Vill av raseri reiste den seg på to, og med de svære labbene sveivende som møllevinger, med åpent, frådende gap, og med blodet drivende fra brystet, styrtet den fremover som et fryktinn- gydende billede på rå kraft.

Også på fastlands-Norge kan vi møte isbjørn, i Tromsø, her fra Lars Bergs roman Han som går først, 1938:

Han mintes i farta ein kveld med han gikk på skole i byen. Han var ute i gata og visste ikkje av før folk tok til å skrike. Dei for inn på butikkane og dørene vart stengte. Hestar vart svinga i sidegatene og kjørt med forferdelig fart. Jamvel bilane stakk av. Da han skulde sjå seg om, kom det ein stor isbjørn gjennom gata. Han hadde komme seg ut av buret og hadde sloppe fri. Stolt som ein konge kom han, men han var einsam. [...] I ei sidegate fekk dei kasta tau på han og så tok striden til. Det var meste fælt å sjå på. Da strikka sat godt fast om halsen på bjørnen, hoppa han høgt i veret så han løfta seks mann frå gata.

Isbjørn i krimlitteraturenNår glasiologen Monica Kristensen – som har vært leder for flere polar- ekspedisjoner og direktør for Kings Bay i Ny Ålesund – velger å

56

legge handlingen i sin krimserie om politibetjent Knut Fjeld til Svalbard, vil det straks dukke opp visse forventinger hos leseren-, til natur- og landskaps- beskrivelse. Kristensen har vært omtalt som kriminallitteraturens snødronning, og det er da kanskje ikke så rart at hun i sine bøker skildrer møtet med Kongen av Arktis, isbjørnen.

I Hollendergraven (2007), Kristensens debut, møter vi isbjørnen først symbolsk, via navnet på et turistskip: M/S Isbjørn. En gruppe turister går i land vest på Svalbard og kommer over et avkappet hode av nyere dato, i et område med gamle hollendergraver fra hvalfangsttiden. Hvor er resten av kroppen, kan en isbjørn ha drept og partert mannen som de nå står og ser på hodet til? Dette blir utgangspunkt for kriminalfortellingen. Etter hvert kom-mer det fram at en nederlandsk fotograf har forsvunnet på Svalbard året før. I et dagboksblad man finner i en hytte er det notater som vitner om isbjørnangrep: ..... bjørnen prøver å komme inn, hører...... .... på sengen og skriver, med geværet over knærne....... ........ikke vant med våpen ...... våger ikke å gå ut, ......

Kan han ha blitt drept av en isbjørn?, spør sysselmannen. Det er den neder-landske fotografen imidlertid ikke, men etter hvert får vi høre at isbjørnen har fulgt i scootersporet til nederlenderen og drevet den uerfarne naturfotografen til i desperasjon å gjøre innbrudd i en hytte. Og det er nå hans skjebne blir beseglet. Mer skal ikke røpes her, siden det er en kriminalroman, men isbjørnfaren ligger som en uhygge over personenes liv i

57

denne Svalbard-romanen. Det er ikke det at isbjørn sees så ofte, men dyret dukker stadig opp i refererte fortellinger og advarsler. Den er der hele tiden, selv om den ikke blir opplevd av noen av personene.

De to feltinspektørene sovnet i soveposene på de grovsnekrede sengene, med sollyset på skrå gjennom vinduet innover det slitte tregulvet. En times tid senere vandret en isbjørn forbi på stranden. Den nærmet seg nysgjerrig den fortøyde gummibåten med forsiktige labber på de våte steinene.

Mennene våkner ikke, og det er kun leseren som sitter igjen med et gys.

I Kullunge (2008), Operasjon Fritham (2009) og Den døde i Barentsburg (2011) får vi også høre om isbjørn, men mest fremtredende plass har den i den femte krimromanen til Kristensen, Ekspedisjo-nen (2014). I prologen følger vi en isbjørn på vandring nordover på sjøisen for å finne noe å spise; det er mars og årets kaldeste måned i Polhavet. Isbjørnen er kommet helt til 87 grader nord, sulten gnagde som en levende rotte i den slunkne magen [...] Skinnet under buken hang og slang for hvert skritt. Da er det den ser redningen, en liten teltleir.

Og samtidig starter dramaet for den lille sledehund-ekspedisjonen på fire mann som sliter seg på vei mot Nordpolen, etter å ha lagt av sted fra Svalbard. En sulten isbjørn er livsfarlig, selv om ekspedisjonen har både snublebluss og gevær, og de kaller opp Longyearbyen, dels på grunn av isbjørnfaren, dels siden

en av dem er syk. Den syke blir evakuert med helikopter, de andre fortsetter, selv om sysselmannsbetjent Knut Fjeld prøver å overtale dem til å avbryte.

Gjennom over to hundre sider følger vi ekspedisjonen videre, mens isbjørnen anes å være i nærheten. Og så dukker den opp til slutt, når mennene er på det mest utslitte og sårbare:

En isbjørn. Kanskje ti meter unna.[Knut Fjeld] hadde opplevd det før, denne merkelige roen. Nesten som om bjørnen var så i ett med landskapet rundt seg at den ble usynlig. Hver gang det hadde skjedd, hadde han i forundring blitt rasende på seg selv. Isbjørner er verdens farligste rovdyr, om de gidder å angripe. Så nær som bamsen var nå, slik de sto og så på hverandre, visste Knut godt at han ikke hadde en sjanse. Dette var en muskelbunt av et dyr. Til tross for en vekt på opp mot åtte hundre kilo kunne den hoppe ti meter fra liggende tilstand.

Isbjørnen er den ytre trusselen til ekspedisjonen – ved siden av kulde og åpne råker – mens den andre trusselen er i ekspedisjonen selv, i form av overdreven tørst etter rekorder og ære, feilvurderinger, svik og drapsplaner.

Mennene klarer i første omgang å skremme bjørnen bort, men den kommer tilbake som en nemesis, og rammer den skyldige, svikeren i ekspedisjonen. Han blir drept. På den måten blir isbjørnen et tvetydig symbol. Den blir en påminnelse om at naturen er sterkest, og nådeløs, men isbjørnen gjenoppretter også en moralsk orden i det menneskelige

fellesskapet ved å drepe sabotøren. At isbjørnen etterpå ikke avlives av redningsmannskapene, understreker den harde rettferdigheten i hendelsen.

Det er originalt å la en isbjørn vandre rundt i et krimplot, men det lykkes. Bjørnen blir et element ingen av ekspedisjonsdeltagerne – og heller ikke politi eller redningsmannskaper – kan legge inn i sine planer. Den blir et potent symbol på selve Arktis´ farer.

Isbjørn i barnelitteraturenI guttebøker fra mellomkrigstiden duk-ker Svalbard av og til opp som en slags konfirmasjon nummer to, en test som skal bekrefte overgangen fra barn til voksen. Slik er det for eksempel i Peder Flinks Speidergutter på Spitsbergen. To norske gutters sommereventyr, fra 1922. Fortellingen starter på Majorstuen fol-keskole i Kristiania, der Hjortepatruljen er samlet for å ta avskjed med de eldste i patruljen, de 15–16 år gamle guttene Arne og Klaus. Gjennom en onkel har de fått dekksgutthyre for sommeren med selfangeren Hilmar som skal avgårde til Spitsbergen. I talen sin sier lederen for Hjortepatruljen: Speidere, to av våre beste kamerater forlater idag patruljen. Dere vet hvorfor, de skal tilsjøss, opp i Ishavet for å herdes og stålsettes til menn, noget alle sande speidere streber efter. Etter en lang reise kommer så den egentlige testen, møtet med isbjørnen på Svalbard: En bjørn kommer labbende og snerrende rett mot guttene, som har rifler i hendene, men de blir paralysert av skrekk, de får «dyreskjelven», heter det. Det som redder dem, er at den ene,

58

Arne, kommer speiderånden i minnet, noe som bringer ham ut av lammelsen:

I et glimt fattet han situasjonen.Vandt de ikke over denne dyreskjelven, var de fortapte begge to! I samme nuet mindtes han kameratene hjemme i Kristiania. «Vær berett!» satte han i, og i samme øieblikk slengte han riflen til skulderen [...] og i samme nuet holdt også [Klaus] opp å skjelve. Det var som det gamle speiderord hadde sendt en stråle av ild igjennem dem og vakt alle livssanser.

De har bestått manndomsprøven og kan dra hjem for å fortsette sin utdannelse, for det er ikke fangstmannstilværelse som er det egentlige målet, men examen artium!

I Ludvig Munsterhjelms Tre gutter på Spitsbergen, fra 1932, er hovedpersonene også femten år gamle: Erik, Gøsta og Bjørn. De er skolegutter, men vil i sommerferien til Ishavet, til Svalbard. Gjennom sin onkel Ludvig i Tromsø får de innpass på en båt som i begynnelsen av juni skal gå fra Tromsø til Svalbard, først på selfangst i Ishavet, deretter til Spitsbergen for å samle edderdun og drive diverse jakt. Guttene må betale 150 kr. hver for turen, og hjelpe til med fangsten, som vil tilfalle rederiet. Onkel Ludvig sier om ishavmennene:

De norske ishavsfolkene er hundre prosent mannfolk tvert igjennem. De er trofaste og pålitelige, for livet der oppe i den store, øde naturens favn utvikler og kaller frem det beste hos et menneske. Dere vil lære å forstå at bare ufortrødent arbeide, pliktopfyllelse og

59

trofast kameratskap kan skape livsvilkår der oppe og overvinne de mange vanskeligheter.

Gjennom reisen, og ulike fangstopp-levelser, tar de selv et skritt i retning av å bli ´ekte mannfolk´. Møte med isbjørnen er her høydepunktet i dannelsesreisen, noe en blant annet ser av omslagsbildet, som viser en av guttene stående med geværet oppå en død isbjørn. En dag skyter Bjørn og Gøsta hver sin bjørn, noe som utløser følgende kjekke replikk: «To bjørner på en dag! Det var brillefint!»

I nyere barnebøker er jaktaspektet byttet ut med økologiske perspektiver. I Harald Sverdrups Isbjørn. En ishavsberetning for barn og voksne (1977) følger vi en gruppe på tre menn en sommersesong på Kongsøya nordøst på Svalbard. Foranledningen er at en av dem samler stoff til en doktoravhandling. De ser en rekke isbjørn, men det er særlig én vi følger: en to–tre år gammel isbjørn som de kaller Molly. Hun personifiseres, og vi får høre hennes tanker om de tre mennene: Fremmed lukt. Best å være forsiktig. Og det er Mollys perspektiv vi følger når boka avsluttes på følgende måte: Hvis hundre mann går i land på Isbjørnøya og begynner å bore etter olje, er det ute med Molly og ungene hennes. Det er ute med alle de femti isbjørnene vi så dengang. Isbjørnfortellingen blir et innlegg i miljødebatten.

Eventyret «Katta på Dovre» illustrert av Theodor Kittelsens.

60

I Thor Larsens Espen i isen (1981) er det også et økologisk perspektiv. Stedet er det samme, Kongsøya i øygruppen Kong Karls Land, og det er igjen en forskningsekspedisjon: merking av is-bjørn for å undersøke dens vandreruter. Det er bekymring for isbjørnbestanden som preger de nye barnebøkene, og det er forskeren, og ikke jegeren som er helten.

Å bruke isbjørn i barnelitteratur har forelegg tilbake i folkediktningen. I Asbjørnsen og Moes «Kvitebjørn kong Valemon» får vi høre om en konge som er blitt forhekset til å bli en isbjørn, han er bjørn om dagen og menneske om natta. Og i eventyret «Kjetta på Dovre» viser ´kjetta` seg å være ikke en katt, men en isbjørn. Eventyret starter slik: Det var en gang en mann oppe i Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn; den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så falt det så at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i en stue hvor det bodde en mann som hette Halvor. Halvor tilbyr husly, men advarer finnmarkingen om at det kommer fullt med troll hver julekveld, og de spiser opp julematen. Med isbjørn i huset viser det seg imidlertid å ikke være noen fare med trollene lenger, trollpakket flykter og kommer aldri mer tilbake, for maken til ´katt´ har de aldri møtt!

Om isbjørnfortellinger i viking- og sagatid forteller Helge Ingstad i et nummer av Magasinet, 1947. Han peker her på at i tillegg til at isbjørn ofte ble sett som et hellig dyr, var levende isbjørn og isbjørnskinn i middelalderen

Henning Howlid Wærp er professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet. Han jobber spesielt med nordnorsk litteratur

og polarlitteratur, og Knut Hamsuns forfatterskap. E-post: henning.waerp@uit.no

eksportartikler og gaver av spesielt høy verdi. Og at isbjørn ofte nevnes i sagaen.

AvslutningI mange av isbjørnskildringene reflekteres det rundt isbjørnens karakter. Hvordan skal man beskrive `kongen av Arktis´, hvem er han egentlig? Fascinasjon og frykt er her to stikkord, men det spekuleres også ofte rundt isbjørnens kunnskaper og intelligens.

Det er særlig dokumentarbøkene som gir nyanserte bilder av isbjørnen, mens is-bjørnskildringer i romanen mest er styrt av spenningsaspektet, her er isbjørnen den farlige antagonist, blodtørstig og uberegnelig, ment å sette helten – eller antihelten – i relieff. Stikk motsatt dette sier for eksempel fangstmannen Arthur Oxaas: Av gemytt er isbjørnen svært godmodig.

Oppsummerende kan man trolig gi den svenske litteraturforskeren Heidi Hansson rett når hun i artikkelen Isbjörn i snöstorm – bilder av regionen Norr hevder at isbjørn er og blir den fremste nordlighetsmarkøren, selve symbolet på Arktis.

Anbefalt lesing:Amundsen, Birger: Uten nåde. Isbjørn og mennesker på Svalbard, 2014. Frich, Øvre Richter: I Polarnattens Favn, 1914.Kristensen, Monica: Hollendergraven, Oslo: Press, 2007.Rudi, Henry: Isbjørnkongen, 1958.Sverdrup, Harald: Isbjørn. En ishavs- beretning for barn og voksne, 1976.