© LIV Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as

Trykk: Wittusen & JensenPapir: Profi Matt 170 gSats: Candara 11,5 / 17

Forsideillustrasjon: Julie AndersenOmslagsdesign: jummel designstudio

Satt av: jummel designstudioISBN: 978 82 8330 067 3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller inngåtte avtaler om kopiering.

2015

BARN

Juli

Nasseby

Meidel EriksenJulie Andersen (ill.)

3

23 dager til jul

Det var kaldt, og dansende snøfiller dalte ned fra himmelen. Under lyset fra gatelyktene, la de seg mykt og lett over jordet til Oppegård. Øverst, på en liten fjellkolle, lå huset til Anders. Fra Myhregata slynget det seg en smal vei opp til det lille, rødmalte huset. Anders gikk i 4. klasse. Bestekameraten, Geir, bodde lengre nede i gata sammen med moren sin. Mellom Anders og Geir, i krysset ved lyktestolpen, lå huset til Jespersen med Sinnabikkja. På nedsiden av Jespersen, lå hjemmet til Vigdis. Hun var ett år eldre enn Anders. Lampen på rommet hennes malte vinduet varmt og rødt.

Det var en fin vinterkveld. Anders nappet til seg hockeykølla, tredde skøytene inn på sparkhånd-taket og styrtet ned til lekeplassen, der på skøyteisen vrimlet det av unger. Han knyttet på seg skøytene og klinket til en puck som kom seilende mot ham. Pucken suste forbi Vigdis. Det dun-ket i brystet hans da han sjenert tittet bort og møtte blikket hennes.

Klokken var snart åtte. Han visste når Vigdis skulle hjem. Slik at han ikke skulle bli for sen, skled han bort og dumpet ned på benken ved siden av sparken. I øyekroken skimtet han Vigdis som kom skliende etter. Han fiklet med knuten og nappet i lissa uten å få den opp, men da Vigdis var klar, var Anders også klar. Vigdis skulle samme vei som Anders, derfor pleide hun å sitte på frem til krysset ved Jespersen. De pratet aldri sammen på hjemveien. Hun bare satt der, musestille og tittet fremfor seg. Hodet hennes nikket i takt med sparketaka bortover Myhregata. Han lo inni seg ved tanken på å sende sparken utfor veien og ned i grøfta. Tenk å se Vigdis ligge og kave i snøfonna!

Månen lå lav og doven over bukta ved Oppegård da de sparket mot lyskrysset ved Jespersen. Den skinte svakt gjennom en sprekk i det tynne skylaget og myste ut på snøkrystallene som dalte ned fra himmelen.

4

Snøen landet som tynne, hvite krystallflak på skuldrene til Vigdis, før de smeltet og ble til våte flekker. Fremme i krysset ved Jespersen, bremset Vigdis og hoppet av i fart. – Ha det! sa hun kort. – Ha det! Hun småløp ned bakken, forbi huset til Jespersen, rundt lyktestolpen og inn døra til huset sitt.

Kaffelukten, den trygge, velkjente koseduften fra stua, møtte Anders da han åpnet døra. Han tørket snøen av skøytene, la dem fremfor ovnen, sparket av seg støvlene, lempa lua og vottene til tørk på oljekaminen og subbet på sokkelesten inn i stua. – Hei! Han krøp opp i sofaen med bena oppunder seg. Med røde, frodige kinn, lesset han pletten full av småkaker og snufset fornøyd inn noe vått som tøyt ut av det ene neseboret. – ANDERS! skrek mor irritert fra kjøkkenet. – Sett på plass støvlene dine, din rotepeis! Skulle tro du hadde kastet dem i sinne! – Etterpå! svarte Anders med munn full av småkaker. – Etterpå … hermet mor og ristet på hodet.

Før Anders la seg, ruslet han inn på badet, ønsket god natt til speilbildet sitt med all verdens grimaser, skvettet litt vann i ansiktet og slentret inn på rommet. Han gikk bort til vinduet og tittet ned til Vigdis. Kjellerdøra under rommet hennes åpnet seg og lyset fra kjelleren strålte ut i mørket. Midt i lyset ruvet en voldsom skygge som veltet seg bortetter den snøkledde bakken. Hva var det? Et uhyre? Anders røsket tak i rullegardina. Dro den ned av full kraft. – God natt, Vigdis, hvisket han før han stupte til køys og svevde urolig inn i drømmeland.

***

Inne i munnen til Anders jobbet Nissius og Nassus. De var to små nassetrollbrødre med store, kule-runde øyne, kritthvite tenner, store neser og kritthvitt hår. På hodet bar de røde nasseluer med dusk som hang i en lang, rød tråd. På bena hadde de utslitte filtstøvler. Jakka til Nissius var rød og buksene var sorte. Nassus sin jakke var mørkegrønn med sorte bukser. De skulle feire jul i munnen til Anders i år. Nå var det 23 dager igjen til julaften. Helt inne i den innerste tanna begynte de å arbeide. De hamret, banket og skrapte ut kandissukker, glassharde sukkerklumper, fra den første tanna. Nissius smalt hammer’n i tanna og trallet muntert i takt med slagene:

5

SANG– Når nassetrolla finner seg en munn der de vil bo

Da går de løs med bor’maskin og slegge begge to …

– Ja, ja, hysjet Nassus. Han kikket bort på Nissius. – Det er umulig å jobbe i sånt støy. – Det er ikke støy. Det er musikk til arbeidet. Alt går mye lettere med musikk. Nissius løftet hodet, strakk ut begge armene og sang så høyt han kunne. Det ljomet mellom tennene. Nassus kremtet. Uten å si mer fortsatte han å banke. – Husker du hva farmor sa, Nassus? Hun sa: – Når du synger og traller av gledens lyst, fylles din kropp av arbeidslyst. – Nei, Nissius. Farmor sa: – Skal du fylle din kropp med arbeidslyst, må du bore, banke og holde tyst.

Det ble kveld før Nissius og Nassus var ferdig med sitt første hus i Nasseby. – Hør, Nissius. Han løftet en finger fremfor munnen og lyttet. – Hør den kalde lyden mellom tennene. Hør hvordan det klinger her inne. – HO-HO! skrek Nissius. De fulgte ekkoet som fór som en pingpong-ball mellom tennene og druknet langt nede i svelget til Anders.

6

Det eneste lyset som var å se, var lyset fra månen som skinte klar og gul, og stjernene som tit-tet inn gjennom vinduet gjennom den halvåpne munnen til Anders og inn til nassetrolla. – Skal vi rusle fremover? Henge oss på fortennene og se på stjernene? – Ja, svarte Nissius. Han slang fra seg hammeren. De gikk frem og kikket ut mellom fortennene. Månen lyste klar og fin fra en iskald nattehim-mel og tusenvis av stjerner tittet ned på to nassetroll som hang fremme på tennene til Anders. Med store, mørke nasseøyne speidet de opp mot himmelen. – Ser du stjerna som lyser rett over treet der borte? Nassus pekte med en krokete nassefinger opp på stjerna som lyste klar og fin. – Ja, sa Nissius nysgjerrig. Han speidet opp langs fingeren til Nassus og mot den blanke stjerna som hang for seg selv på den mørke himmelen. – Det er min hemmelige stjernevenn. Den stjerna lyser rett inn til oss og rett ned til meg hver natt. Det er som om vi kjenner hverandre. Akkurat som den kommer på besøk til meg hver natt, Nissius.

7

– Besøk? Av en stjerne? – Ja! Han tittet opp på stjerna med to store nasseøyne. – Tenk hvor lenge den har hengt der oppe, Nissius? – Ja. Sikkert i flere år. – Tror du det? Det er akkurat som øyne. Akkurat som himmelen har tusenvis av øyne som følger med oss som bor her nede. Tenk å ha så mange øyne, Nissius? Tenk alt man får øye på? – Se! skrek Nassus. – Se! Stjerna datt. Stjerna datt rett ned fra himmelen og forsvant over åsen der borte. Den drukna i havet, Nissius. Det er bare en mørk flekk igjen på himmelen. – Det var stjerneskudd. – Mitt stjerneskudd. Det var min stjerne. Hvorfor måtte akkurat min stjerne bli stjerneskudd? – Vet ikke. Nissius slapp seg dovent ned av tanna og ruslet tilbake til nr. 1. Nassus fulgte etter og skimtet Nissius dosent fremfor seg gjennom to tårevåte øyne. Han kom aldri til å se akkurat den stjerna igjen. Det er som å miste en venn. Som å miste en hemmelig stjernevenn. Gjennom den halvåpne munnen til Anders tittet han ut mot det tomme hullet på himmelen.

SANGDu blinket bak skyen da sola gikk ne’

Langt – langt der borte var du vanskelig å se …

– God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 1 åpnes i munnen til Anders. Det er 23 tenner igjen til jul.

8

22 dager til jul

I dag var det skidag på skolen. I et sammensurium av unger som hylte, blandet med ski, støvler og staver som lå strødd, var den ellers så ryddige skolegården et eneste kaos. Elevene vimset omkring. Lærer Vik klatret opp på trappa opp til gymnastikksalen i rutete nikkers, skyggelue med ørelapper, klappet i hendene og ropte av full hals. Ingen lyttet før han satt fløyta til mun-nen og blåste av full kraft. Det hjalp. Frostrøyken lå pakket under luebremmen og frostrøyken pumpet ut av munnen hans når han pustet. Han tørket bort spyttet på haka med håndbaken før han ropte: – Alle som skal gå langrenn rundt jordet til Oppegård, må følge fru Pettersen ned på andre siden av skolegården! Han snudde seg halvveis rundt i en piruett, pekte med en frossen finger mot hoppbakken, snufset bort en dråpe som hang usikkert under den lange, røde nesa og fort-satte: – Alle som har meldt seg på i hoppbakken, kan ta med seg skiene og møte i bunnen av bakken! Anders klappet skiene sammen, bykset dem på skuldra og vagget med gyngende steg mot bakken. Hverken Vigdis eller Gry hadde ski med seg. De ville ikke stå på ski. I stedet sjanglet de arm i arm etter fru Pettersen over til den andre siden av skolegården. De kniste, hvisket, snublet og lo.

Hopprennet var godt i gang da det var Anders sin tur. Alle i klasse 4A hadde hoppet, nå var det klasse 4B sin tur. Anders gjorde seg klar på toppen som tredje løper i sin klasse. Han børstet skiene rene for snø, spente dem på seg, sjekket bindingene, dro topplua godt nedover ørene og fikk et siste glimt av Vigdis, før hun og Gry forsvant bak fjellet på nedsiden av skolen. Her oppe fra kunne Anders speide ut over jordet til Oppegård. Bak huset hjemme, skimtet han åsen hvor det lave skydekket tredde seg nedover åsen som ei lodden lue og videre over den isbelagte bukta hvor de badet om sommeren. Langt der borte virket bukta kald og fjern. Den kalde frost-røyken lå som et teppe over jordet. De rimete trærne var pyntet i hvitt og blinket som krystall i sollyset.

9

Anders huket seg sammen og slapp seg utfor. Bena ristet i de ruglete meiene ned mot hop-pet. Hoppkanten nærmet seg. Anders løftet blikket, strakk kroppen frem mot skituppene, gled av hoppkanten og lettet. Han surfet i luften, nesten fløy. Den sure vinden brøytet seg inn i mun-nen. Øynene ble kalde og blanke da unnarennet nærmet seg. Skiene smalt i bakken med et dunk da han landet. Med plogede ski, skled han utover sletta, dro lua opp over ørene, rakk begge hendene i været og hørte svak klapping fra tilskuerne.

Da hopprennet var ferdig, samlet alle seg ved trappa til gymsalen. Lærer Vik ropte med kraftig stemme at Anders i klasse 4B vant sin klasse. – Jihhhh! Haa! jublet Anders og subbet opp trappa mot lærer Vik med hendene i været. Han sveipet området med blikket da han stabbet opp på pallen, men skimtet ikke Vigdis. Sjenert bøyde han hodet da Lærer Vik hektet premien rundt halsen hans og rakk ham neven. Med bøyd hode og med hånden begravd i lærerens enorme hånd, fanget han Vigdis i øyekroken. Hun og Gry kom basende i snøen opp mot skolegården og bort til skuret. Anders ble stående med bøyd hode og speide mot Vigdis. Kunne hun ikke løfte blikket hitover? Stoppe et øyeblikk og se på ham? Lærer Vik kremtet, trakk til seg hånden og Anders løftet hodet igjen. Gry trippet på tå og hang over Vigdis for ikke å plumpe ned i den kalde snøen. Sammen baset de inn mot skuret, lente seg mot skurveggen og ristet støvler og strømper tomme for snø. På vei hjem fra skolen, tenkte Anders på Åge som han hadde fått skiene av. Åge bodde også i Myhregata og var mye eldre enn Anders. Han var den tøffeste gutten Anders visste om. I den lange, grå jakka og med begge hendene godt begravd i bukselommene var han lett å kjenne igjen på lang avstand. Åge var alltid barhodet. Ingen hadde sett Åge med lue. Håret lå klistret rett bakover med krøll ned i panna, “Ågesveisen” ble det kalt. En dag kom Åge gående opp til Anders med hoppski. Ordentlig blå glassfiberhoppski med seks renner under skiene. – Hei, Anders. Vil du ha disse? Han pekte på skiene. – Vil du ha disse også? Han slapp et par skistøvler ned på bakken og skjøv dem mot Anders med foten. – Er de til meg? Skal jeg få dem? Hvorfor det? Anders stod med hendene utslått og håndflat-ene pekende mot Åge. – Fordi, svarte Åge. Han dro hånden gjennom det blanke, glattkjemma håret før han stap-pet begge hendene ned i lomma. – Jeg hopper ikke på ski lenger. – Takk. Tenk å få ski av Åge!

***

10

– Se på de der! skrek Nassus skremt. – Ser du de plankene der? – Det er ski. Det er de han bruker når han leker fugl. – Ja. Nettopp. Når han leker fugl, ja. Det er det han skal leke nå, ser du vel! Nissius svarte ikke. Han hang dovent over tanna og myste opp mot toppen av hoppbakken. – Det er jo det vi har snakket om, Nassus. Vi skulle jo henge her framme på tanna og oppleve en skikkelig flytur. Vi kan ikke henge her mens Anders flakser ut i løse lufta! – Å? Kan vi ikke det? – Nei! svarte Nassus bestemt. – For det første er det livsfarlig, for det andre er det iskaldt og for det tredje blir jeg dauvsjuk. – Dauvsjuk? – Ja, flysjuk! Anders stod på toppen av bakken og tittet ned mot hoppet før han slapp seg utfor. – Du søte nassebror! skrek Nassus hest. Han stirret utover landskapet. – Ned der! Nassus pekte mot hoppet og klemte igjen øynene.

11

– Aldri om jeg henger her når Anders fyker ned bakken og ut av hoppet der. Han pekte ned mot hoppet med den ene hånden og holdt for øynene med den andre. Anders satte utfor. Begge to tviholdt i fortennene mens Anders føk ned mot hoppkanten. – UUUÆÆÆÆ! skrek Nassus. Han bråslapp tanna, fór bakover i munnen, kastet seg i hus og hørte Nissius komme stormende etter. – Det ble for tøft, Nassus. Det ble altfor tøft.

SANGVi hang og dingla fram i Anders sin tann Uten frakk og uten vett og forstand …

– Ingen fall i bakken i dag, Nassus. – Neee – eeiii, men det var nesten. Det var veldig nesten. – Vi må aldri være så dumme at vi leker fuglenasser, Nissius. – Enig. De kom seg på bena og bar verktøy over til neste tann. – Det har flyttet nasser inn i hus nr. 1, Nassus. – Jeg vet det! Jeg har alltid ønsket meg nassenaboer. De la seg til å sove i nr. 2. I munnen til Anders var det nesten helt mørkt, kun et svakt skinn fra stjernene som lyste inn på puta til Anders. – God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 2 åpnes i munnen til Anders. Det er 22 tenner igjen til jul.

12

21 dager til jul

– Hei! Anders vinglet sparken inn i brøytekanten da Vigdis suste forbi. Det tette snøfallet og de lave, grå skyene, gjorde at Anders kun skimtet noen meter fremfor seg. Han myste etter Vigdis som forsvant inn i snøkavet. Fillene lavet ned og la seg i fonner over Postkassestativet i Myhre-gata. Postkasselokket til Andersen gapte halvåpent, fullstappet av blader og gammel post. I lyset fra bussen, som kom hostende mot ham, skimtet Anders det røde skjerfet hennes som dalte mellom snøfillene før det brettet seg ut i veikanten som et fløyelsteppe. Med to raske skritt, sklei han ned bakken og rakk akkurat å plukke det opp før bussen braste forbi med blinkende lys. Anders rygget inn mot veikanten med skjerfet trykt mot brystet. Bussen passerte med buld-rende kjettinghjul og de store, røde baklysa druknet i snøkavet. Hva nå? tenkte Anders. Legge skjerfet i postkassa hennes? Ikke akkurat spennende. Banke på og gi henne skjerfet? Hm, han følte ikke for det, heller. Huset til Jespersen kunne så vidt skimtes gjennom snøfillene i lyset fra lyktestolpen. Sinnabikkja bjeffet hest da Vigdis skrenset langs gjerdet før ho forsvant inn porten hjemme.

Anders stappet skjerfet under puta. Hvordan kan jeg gi henne skjerfet tilbake? Han lå på rygg i senga med hendene foldet under hodet. Rundt den falmede lampekuplene i taket, lyste lampen opp en svak gul sirkel og inne i kuppelen lå en død flue.

Selv om puta var tykk, var det en rar følelsen å ha noe som tilhørte Vigdis så nær. Han svelget, pustet tungt ut gjennom sammenbitte tenner, lukket munn og sugde luft gjennom nesa med full kraft. Jo, han ante duften av Vigdis.

***

13

Nissius våknet av bråk fra nassene i nr. 1. – De er tidlig oppe der borte, Nassus. Jeg går bort og slår av en prat før vi begynner på nr. 3. Blir’u me’? – Kanskje. Nassus svarte med lukkede øyne. Nissius spratt opp av senga, tredde bena i den gamle, slitte buksa, dro på seg jakka, stakk føttene i de fillete filttøflene, og strena bort til nr. 1. Nassus kom diltende etter. – Hei! Velkommen til Nasseby! – Å, hei. Jo, takk. Vi kom i går. Vi måtte finne oss hus før jul. Det er ikke bare, bare å være hus-løs i jula. – Det stemmer. Ikke bare, bare. Det var hyggelig å hilse på dere, men vi må videre. Flere vil ha hus til jul. Vi har nok å gjøre for tida. Vi snakkes! Kom igjen, Nassus. Pliktene kaller. De vinket og gikk med raske skritt avsted for å bygge nr. 3. Da de var fremme i nr. 3 begynte de å banke og bore. Nissius spiste, som alltid, all kandis han fikk tak i. Nassus spiste ikke mer enn han måtte, resten sparte han og gjemte det for Nissius. – Vi jobber så godt sammen, ikke sant, Nassus?

14

Nassus nikket, men var uenig. Hvorfor sier han sånt? Det er jeg som må slite med slegga og den tunge boremaskinen, han bruker bare den lette hammer’n. Det er urettferdig.

SANGVi to er nassetroll som banker i en munn

men vi stå’kke her og banker uten grunn …

– Hvorfor må han spise hele tiden? Hvorfor er han så egen, så sta? Nassus ble irritert. Kanskje jeg skulle fortelle ham hva jeg syns, hva jeg mener? Nassus hang over boremaskinen og gransket Nissius i øyekroken. Studerte hvordan han puttet munnen full av kandis mens han banket med hammer’n. Han skulle så gjerne ... men, nei, det nytter ikke. Nissius er Nissius.

Nassene i nr. 1 vimset omkring. De nye nassene, som akkurat hadde flyttet inn i nr. 2, de vimset ikke. De gjorde ingenting. De hadde ingenting. Kun en seng. – Det er ikke stort de nye nassene i nr. 2 eier, Nassus. Nissius slo oppgitt ut med armene. – Bare en seng. Ikke orker de å gjøre noe, heller. Med det samme senga kom på plass, stupte de i seng, og stille ble det. For noen merkelige nasser. – Latnasser, svarte Nassus og ristet på hodet. – Noen ordentlige latnasser. Skal lure på hvordan julestemningen blir hos dem? Det blir mer snorketoner enn juletoner der julaften. – Håper ikke vi får flere latnasser i byen vår, Nissius. – Enig! Han bestemte seg for å holde øye med alle nye nasser som flytter inn i Nasseby. Hus nr. 3 var ferdig. Nå kunne de hvile til neste dag. – God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 3 åpnes i munn til Anders. Det er 21 tenner igjen til jul.

15

20 dager til jul

Anders bråvåknet, dro skjerfet frem fra puta, labbet ut i gangen og dyttet det ned i jakkelomma. På vei til skolen traff han Vigdis på toppen av bakken. Snøværet fra i går gikk over til yr i løpet av natten. Snøen som lå i fonner over postkassestativet hadde sluppet taket og lå i en haug på bakken. Fotspor, som smeltet og ble store som fotballer, lå igjen i snøen mot postkassene etter at folk hadde tømt kassene sine tidligere på morgenen. Anders pustet tungt før han gikk med bøyd hode bort til Vigdis med skjerfet. Nå banket det i brystet igjen. – Jeg fa-fant det i bakken i går, stammet Anders. Sjenert rakk han henne skjerfet. Hjertet banket enda hardere og rødfargen fosset ut i ansiktet. Han merket ikke at hun nappet skjerfet ut av hånden hans. – Takk, sa hun kort. Anders rygget tilbake med bøyd hode. Han var både skuffet og lettet. Etter skoletid samlet ungene seg for å leke på isen i bukta nedenfor jordet til Oppegård. Om sommeren er bryggene fulle av båter. Da er det nesten ikke en plass man kan hoppe i van-net uten å hoppe i en båt. Slik var det ikke i dag. Det var ikke en båt å skimte, kun den råe hav-dampen som veltet over bryggekanten og innover land til den steg til værs og forsvant opp til ingenting. Noen av guttene våget seg ut på isen. De sprang og lekte langs fortøyningsstakene som stod igjen som nakne vitner fra en travel båtsesong. Anders subbet ut på isen. Tok ett skritt, enda ett. Det var som å gå på et digert akvarium. Føttene skled utover det glatte under-laget. Så rart! Bevege seg utover isen med tusenvis av sjødyr rett under seg. Han satte seg ned på kne, finpusset isen, formet hendene rundt ansiktet for å se på livet i sjøen. “Knak!” Anders hylte i det han braste gjennom isen. Kai, som gikk i klassen til Vigdis, stod ved enden av jordet ved Oppegård. Han hørte skrik. Hvem var det? Han spente av seg skia, beholdt stavene, løp ut på isen og spurtet mot Anders som kavet i det iskalde vannet. Den grusomme kulda holdt på å ta pusten fra ham og de tunge vinterklærne dro ham med under vann. Opp gjennom hullet i isen skimtet han den lyse, klare himmelen som flimret der oppe over vannflaten et sted. Isvannet trengte seg inn gjennom klærne, lammet bena fra skrittet og helt ned i støvlene.

16

Han kjempet desperat for å komme opp til overflaten. Der oppe, i vannspeilet, skimtet han an-siktet til Kai som bølget seg i vannet. I panikk forsøkte han å strekke armen opp mot ham, men klarte det ikke. Ubevisst grep han tak i staven som Kai sendte ned i dypet og tviholdt på den. Nå ble han heist opp til overflaten og brølte som en okse etter luft da han fikk hodet over vann. Kai fikk tak i armen til Anders og hjalp ham opp av hullet. Med armene rundt Anders rullet de seg sammen et stykke bort fra den usikre isen. Inne på sikker is reiste Kai seg, løftet med seg An-ders, jaget ham fremfor seg, drev ham oppover jordet, opp gata og forbi huset til Vigdis. Vigdis stod i veikanten da han hutrende stabbet iskald og gjennomvåt forbi henne. Anders ofret ikke uhyret i kjelleren en tanke. Skjelvende av kulde subbet han forbi kjellerdøra, forbi Sinnabikkja som bjeffet to korte bjeff bak stuevinduet og videre opp Myhrebakken med Kai kysjende bak seg. Hjemme hos Anders skjøv Kai han inn døra, stormet inn på badet og dro av ham de våte, iskalde klærne. Mor kom løpende etter. Hun stod forskrekket i badedøra og hikstet. – Hva har skjedd? Hva gjør dere? Hva har du gjort, Anders? Har …? – Hent varme klær, avbrøt Kai. Han bråsnudde seg knestående med mot henne. Stemmen var skarp og bestemt, øynene gnistret, mor lystret. Hun stormet ut, hentet klær, tullet klærne sammen og lempet dem bort til Kai. Med den ene hånden for munnen stod hun fortvilet i døra og pekte på Anders. Ansiktet var vått og rødt, øynene blanke og redde. – Himmel og hav, Anders. Hva har skjedd? spurte hun med gråtende stemme.

Den kvelden fortalte mor hva som hadde skjedd med Anders. De satt sammen i sofaen den kvelden, mor og far med Anders i midten. De var utrolig glade over at det hadde gått bra, og de snakket om hva Anders aldri måtte finne på å gjøre igjen.

***

Iskaldt sjøvann strømmet inn i Nasseby. Alt ble kliss vått. – Vel, sa Nassus oppgitt. Det er godt for noe. Vi fikk hjelp til å rydde bort tannstøv. Det er mye lettere å jobbe når vi ser hva vi gjør, ikke sant? – Jo, svarte Nissius selv om han ikke likte at all kandisen og kandisstøvet ble borte. Nissius sang en trist melodi som Nassus ikke likte.

SANGAlt vi har jobbet for – alt vi har skapt

Alt vi har samlet opp – alt har vi tapt …

17

Nassus grep om slegga, banket og slo alt han orket. Bankingen hjalp ikke, for selv om han ban-ket det hardeste han kunne, hørte han fortsatt den triste melodien. Med tårer piplende nedover nassekinnet, slo han de siste sleggeslagene før hus nr. 4 var ferdig. Plutselig strålte det lys inn mel-lom fortennene. – Nassus! Jeg lukter kandissukker. Se, Nassus! Lukt! Det er hauger med kandissukker, Nassus! Nissius spratt opp og fór ut av døra før han fikk ropt ferdig. – Stå ikke der og måp! Kom deg ut og pell kandis! Hører du, Nassus! Pell kandis! Ta med deg bøt-ter, ta med deg spann så plukker vi kandis så mye vi kan!

18

Nissius karet til seg kandis. Spiste alt han orket og litt til. Nassus samlet alt han klarte å bære. Utenfor nr. 1 stod kafénassene og sopte til seg kandissukker. Fylte opp skuffer og skap. Latnassene i nr. 2 myste ut av vinduet. De orket ikke å skaffe seg kandis til huset. – De latnassene der, sa Nassus og pekte. – De kommer ikke til å få et snev av kandislukt i huset til jul. – Enig. Gode og mette la de seg fornøyd til å sove den kvelden i nr. 4. – God natt, Nassus. – God natt Nissius. Sov godt. Tann nr. 4 åpnes i munnen til Anders. Det 20 tenner igjen til jul.

19

19 dager til jul

Millioner av stjerner funklet på den glassklare kveldshimmelen. Lyset fra månen, som lignet et menneskeansikt, hang skjevt over jordet til Oppegård og speilte seg selv i sjøen. Den tynne, gul-fargede stripen i horisonten, ble gradvis smalere under den blålilla himmelen. Til slutt gikk den helt ned til horisonten og forsvant i havet. Hav og himmel gikk i ett. Brøytebilen, som hveste langs Myhregata, ryddet veien for snø og la igjen et perfekt føre for aking etter snøen som falt i natt. Brøytebilens blinkende, oransje taklys, svingte rundt og rundt og farget trær, fjell og him-mel oransje. På toppen av Myhrebakken, koblet ungene sparkene sammen i sparketog. Utallige røykdotter pumpet ut av munnen til ungene når de snakket. Frostrøyken steg til værs og smeltet sammen til en dott under lyset fra gatelykten. Den iskalde, friske vinterluften farget ansiktene røde og frodige. Skinnlua til Anders var tykk, lodden, var knytt med dobbel knute under haka og klemte tett igjen over ørene. Da alle sparkene var koblet sammen på toppen, gav de fart og suste ned bakken. For å klare svingen forbi huset til Jespersen, måtte de legge hardt over og vi-dere ned mot huset til Vigdis. De klarte ikke svingen og havnet i hagen til Jespersen. Sinnabikkja bjeffet nysgjerrig og Jespersen bjeffet tilbake at den skulle tie. Irritert dro han ned kjøkkengar-dina, som var tredd inn på ei spiralfjær midt på kjøkkenvinduet. Med kraftige håndbevegelser vinket Jespersen at han ikke ønsket hylende unger på spark komme susende inn i hagen sin. Heller ikke fru Jespersen ønsket hylende unger i hagen. Anders myste mot kjøkkenvinduet til Jespersen. Han skimtet vinduet bak hvite snøkrystaller som dekket det meste av ansiktet og blunket med snøfylte øyelokk. Den iskalde snøen trengte seg inn mellom ørene og skinnlap-pene. Han dro av seg votten og gravde snøen ut av ørene.

Anders tygde snøen av vottene og skjøv sparken fremfor seg opp Myhrebakken. En tynn sky-stripe strakk seg tvers over himmelen og en lav dur fra et fly i det fjerne svevde langt der oppe. Anders tittet opp og fulgte flyet til det ble borte bak åsen ved lekeplassen. Tenk at det lot seg gjøre at store fly fulle av mennesker og bagasje klarte å lette fra bakken! Fly gjennom lufta og lande trygt på andre siden av jorda?

20

Hjemme i gården sendte han sparken i garasjedøra med et dunk, sparket snøen av støv-lene, dro dem av seg i gangen, tuslet inn på rommet, lukket døra bak seg og tittet ned mot det mørke rommet til Vigdis. Vigdis skled og småløp ned bakken, smatt inn porten hjemme og ble borte bak utgangsdøra. Det var mørkt i kjelleren og døra var stengt – heldigvis.

***

Et skilt med: “KAFETERIA” hang over døra til nr. 1. Over døra til nr. 3 hang et skilt med: “POST-KONTOR”. Inne i posthuset satt postnussene og øvde på posthorna sine. De spilte gode gamle jule-toner. Julemusikk strømmet ut fra posthuset og skapte vakker julestemning hos Nassene.

(Postnassene spiller juletoner)

21

– Kjenner du julestemningen, Nassus? Nissius lukket øynene, la hodet tilbake og nøt julemusikken. Han stemte i av full hals til jule-tonene. Nassus holdt for ørene og kremtet. – Unnskyld, Nassus.

Latnassene i nr. 2 satt ved et bord hos kafénussene og latet seg med hver sin kandisbit og småpra-tet.

– Du verden. Det lukter godt. Vi klarte ikke å holde oss i hus, vi måtte ut og sjekke hvor den gode lukten kom fra, sa nassene i nr. 4. – Herfra kommer det alltid godlukt, sa kafénassen vennlig og snuste på bollen som stod på bordet med godsaker. Postnassene tok med seg posthorna, kafénassen satte seg ved pianoet, kafénussen spilte gitar og Nissius sang av full hals. Nassus nynnet inni seg. Latnassene i nr. 2 verken sang eller spilte, de satt bare og smilte og klappet en gang imellom når de orket. Etter at julesangene var spilt, spiste de kandisstøv og takket for seg. – God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 5 åpnes i munn til Anders. Det er 19 tenner igjen til jul.

22

18 dager til jul

Anders tittet ut av vinduet. Ruten var dekt av vanndråper som rant i striper nedover glasset. Det lille, hvitmalte huset til Vigdis skimtes fjernt i den mørke, fuktige luften. Lyset på lyktestolpen ved porten lå innpakket i tåkedis. Anders tegnet et rundt ansikt på vindusruten, som smilte et øyeblikk før det gikk over i en sur mine og rant nedover til en lang strek og endte opp i en liten dam nede langs vinduslista. Morgenfrisk ruslet han inn på badet. – Du verden, Anders! Oppe alt – og ikke gråter. Ja, det får man si, underets tid er ikke forbi! Mor så overrasket på Anders og rusket ham i håret. – I dag er det regntøyvær, Anders. Kulda for-svant i natt og la igjen dette ufyselige tåkehavet, nå som det var så fint med kritthvit snø og jule-stemning! Anders ristet på hodet, tok en bit av brødskiva og fylte opp melkeglasset. – I dag blir det snøballkrig, sa han og slukte melken. Han lirket på seg regnjakka, grep ranselen og skled ut døra. Den våte, slapsete snøen klebet seg fast under støvlene når han gikk. Han fylte en neve med snø, knuget den i hånden og lempet den nedover Myhregata. Nede ved bussholdeplassen, like ved skolen, bodde familien Rustad. Rett innenfor porten lå en gammel garasje som nærmest ba om å bli kastet på. – Se nå, gutter! ropte Svein Arne som var sesongmessig tøff. Om vinteren var han tøff bare noen timer om dagen, om sommeren var han tøff nesten hele tiden og på natta stod døra på rommet hans på gløtt med lyset på i gangen. I full kraft sende han i vei en snøball. Snøballen fór mot garasjen og tvers gjennom vindus-ruten i mønet med et klirr. – Løp! ropte Svein Arne. – Løp!

På skolen hang en stor høyttaler på veggen, rett utenfor lærerværelset. Denne brukte lærerne til å gi informasjon til elevene. På Lærerværelset så de Svein Arne kaste snøball i skolegården. Rektor grep mikrofonen og ropte med morsk stemme. Det gjallet utover skolegården. – Kan du, Svein Arne, slutte å kaste snøball!

23

Svein Arne tittet seg rund og kastet igjen. Rektor ropte med enda kraftigere stemme. – Kan du, Svein Arne, slutte å kaste snøball! Svein Arne slo ut med armene, tittet uskyldig opp mot lærerværelse og kastet enda en gang. For tredje gang ropte rektor. Denne gangen brølte han i høyttaleren: – KAN DU, SVEIN ARNE, SLUTTE Å KASTE SNØ .....! Stemmen til rektor druknet i snø. Svein Arne kastet en diger snøball som føk inn i høyttal-eren. Det ble musestille. Ildrød i ansiktet rev rektor opp vinduet, lente seg ut med knyttet neve og skrek: – Svein Arne! Opp på lærerværelset med deg! Nå! Læreren i skolegården grep Svein Arne i nakken og dro han inn på rektors kontor. Det ble stille i skolegården, ingen kastet. Anders ble stående med store øyne og se på Svein Arne som ble jaget inn til rektor. Den meldingsboka vil ikke jeg eie, tenkte Anders. Forresten, ikke den rumpa hans, heller – ikke i kveld.

***

– Der har det flyttet inn gartnere, sa Nissius og pekte bort på nr. 5. Ja, tenkte Nassus. Han legger nå merke til alt. Ikke så rart, forresten. Inne i huset og utenfor huset var det fullt av alle slags blomster. Blomsterstøvet virvlet rundt og la seg som dundyner over alt. – Mye blomsterstøv her i dag. Det ser ut som snø. Vi kan ta skia til kafeteriaen i kveld, Nassus. – Ja, lysløypa. De var kommet så langt frem i munnen til Anders at de var usikre hvor de skulle fortsette å bygge neste dag. – Videre fremover er skummelt. Hva hvis Anders stuper? Faller fremover? Jeg tror vi starter bak-erst på motsatt side av kafeteriaen. Det er det tryggeste. – Enig, svarte Nassus kjapt. De ble enige om å fortsette på den andre siden og skaffe seg vogn til å frakte redskapen i.

SANGHer skal vi bygge våre hjem

Her blir det plass til alle dem …

– Skal vi rusle frem å henge på tennene, Nassus? – Greit.

24

De gikk frem, hang seg på tennene og fulgte nøye med når Anders og de andre kastet snøball på garasjen til Rustad. – Klirr! Det knaste i ei vindusrute. Anders bet tennene sammen og løp. De dro til seg nevene i siste liten og dasket ned i gommen med et plask. – Hva var det, Nissius? Hva var det som klirret? Hvorfor holdt Anders på å bite av oss nevene? – Rampestreker, gryntet Nissius irritert. – Typisk mennesker. Ute og gjør hærverk for hveran-dre. Vi stikker. Nissius mumlet oppgitt og ristet på hodet.

25

I hver sin krok i nr. 6 lå de og tittet på hverandre. – Jeg er trøtt jeg, Nissius. Er du? – Ja. – God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 6 åpnes i munn til Anders. Det er 18 tenner igjen til jul.

26

17 dager til jul

Anders lå på rygg i snøen ved siden av Vigdis og lagde engler i snøen. Hånden hans streifet så vidt borti votten hennes. Det dunket i brystet igjen. Akkurat som den gangen han leverte tilbake skjerfet, bare enda hardere. Anders lukket øynene, kjempet mot den ubehagelige smerten som knuget seg inn i brystet. Det var godt å ligge med øynene lukket, være for seg selv, slippe å se på de andre som helt sikkert ville oppdage at han ble rar. Lyden av lek suste i hodet hans, men han ville ikke se, ikke leke. Ikke nå. Han klarte ikke å kontrollere stemmen, han ville høres annerledes ut hvis han måtte snakke. Han knep øynene enda hardere igjen. Sånn vil han ligge – lenge, helt for seg selv. Han visste at Vigdis ikke merket den lille berøringen, hun brydde seg iallfall ikke om det. Det var urettferdig. At en sånn liten berøring skal kjennes så vondt og samtidig være ubetydelig for Vigdis. Han ble liggende noen minutter, reiste seg igjen, datt ned på en plass for seg selv og viftet med armer og ben. Hele tiden med lukkede øyne. Fjernt fra de andre svevde han inn i sin egen verden. Englene betydde ingenting. Det var bare noe han gjorde for å være for seg selv. Vigdis, Geir og de andre løp bort på fjellkollen til snøhulen. Anders ble liggende igjen i snøen. Brydde seg ikke om at Geir ropte på ham. Nå var det best å være alene. Men han kunne ikke ligge i snøen med lukkede øyne resten av dagen. Motvillig og treg reiste han seg, slo snøen av klærne og basa opp mot snøhulen. De andre satt helt innerst i hulen. Aldri verden om han ville gå helt inn til de andre, kanskje han ikke fant veien ut igjen? Han ble sittende ved inngangen og se flimringen fra stearinlysene langt der inne. Tenk om han hadde gått inn og endt opp ved siden av Vigdis, skulder mot skulder, uten å skjule seg bak lukkede øyne om det skulle begynne å dunke igjen. Nei, det var greit der han var, alene, helt ytterst ved inngangen.

***

Det er godt vi har vogn, tenkte Nassus. Hvis ikke, måtte jeg bære den tunge slegga og boremaski-nen alene. Nissius ville kun bære hammer’n. Sånn var han. Nissius vant et veddemål en gang og da var reglen at den som tapte veddemålet, måtte bære slegge og boremaskin resten av livet.

27

SANGJeg er så lei, – av å gjøre alt.

Min del av arbeide’ er rått og brutalt …

Reglen gjaldt kun når Nissius vant. En gang for lenge siden vant Nassus et veddemål. Nissius foran-dret reglene og Nissius vant likevel. Sånn var Nissius. Nassus måtte finne seg i å ta ansvaret for det tunge redskapet, men det plaget ham ikke lenger. Vogna de har skaffa seg hjalp godt, og selv om Nassus alltid måtte dra vogna, var det lettere å dra enn å bære, mye lettere. Etter at de var ferdig med nr. 7, fikk de lyst til å besøke kafeteriaen i nr. 1. De bestemte seg for å ta snarveien rett over tunga. Den var ufyselig bløt å gå på, syntes Nassus. Da de var halvveis over, nøs Anders kraftig. Begge ble slengt fremover. Nassus grep tak i armen til Nissius, men da den andre nysekula kom, som var enda kraftigere, klarte han ikke holde fast. Armen til Nissius ble røsket ut av grepet hans. Heldigvis stoppet fortennene dem før de ble spyttet ut i den kalde snøen.

– Puh, sa Nissius. Det var rett før vi måtte skaffet oss vinterfrakk. – Tror vi tar hovedveien, jeg, sa Nassus og tørket seg i ansiktet med neven.

28

– Ja vel. Vi går tilbake til nr. 7 og henter vogna. Kan hende det er et eller annet vi kan ha med oss hjem igjen, sa Nissius lurt. – Eller kanskje vi kan ta fart fra hustaket i nr. 7, slenge oss ut i drøvelen og huske frem og til-bake for å få fart nok til å slenge oss videre over til nr. 1. Da havner vi rett på utsiden av kafeteriaen og turen er unnagjort på et blunk. – Dra du, Nasse-Tarzan. Jeg er trøtt. Nassus liksomgjespet og gned seg i øynene. De gikk hovedveien til kafeteriaen, Nassus bak vogna. Nissius oppi. Etter en hyggelig kveld hos kafénassene kom Nassus trillende tilbake med Nissius trallende oppi vogna.

SANGHei og hå nå har vi kosa oss i kveld –

vi har spist kandissukker bror min og meg selv ...

– Det var koselig hos kafenasene i dag, Nassus, sa Nissius og gjespet... – Ja. – God natt, Nassus. – God natt, Nissius. Sov godt. Tann nr. 7 åpnes i munnen til Anders. Det er 17 tenner igjen til jul.

Vil du lese resten?

‘Jul i Nasseby’ bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.livforlag.no