LOs handlingsprogram 2017–2021Vedteke på LOs 34. ordinære kongress 8.–12. mai 2017

NYNORSK

LOs handlingsprogram 2017–2021

Vedteke på LOs 34. ordinære kongress 8.–12. mai 2017

Landsorganisasjonen i Norge

Innhald 1. Det store bildet 4

2. Å lære 6 2.1 Barnehage 2.2 Skulefritidsordning 2.3 Kulturskule 2.4 Grunnopplæringa 2.5 Fagutdanning 2.6 Universitets- og høgskuleutdanning 2.7 Fagskule 2.8 Læring i arbeidslivet

3. Å skape 10 3.1 Økonomisk styring 3.2 Partssamarbeid og kompetanse 3.3 Ein aktiv arbeidsmarknads- og kompetansepolitikk 3.4 Ein open økonomi 3.5 EU og EØS 3.6 Forsking og utvikling 3.7 Lågutsleppssamfunnet 3.8 Ein aktiv næringspolitikk 3.9 Produksjon 3.10 Statleg eigarskap 3.11 Infrastruktur 3.12 Kultur, idrett og medium

4. Å jobbe 17 4.1 Tariffpolitikk og faglege rettar 4.2 Arbeidsliv under press 4.3 Bemanningsbransjen 4.4 Arbeidsmiljø 4.5 Arbeidstid 4.6 Likestilling og likelønn

5. Å dele 21 5.1 Fordeling gjennom lønn 5.2 Fordeling gjennom skatt 5.3 Fordeling gjennom overføringar og offentleg tenesteyting

6. Å ta vare på 23 6.1 Ein sterk velferdsstat 6.2 Velferd, ikkje marknad 6.3 Trygder, pensjonar og sosialhjelp 6.4 Bustad 6.5 Tryggheit i kvardagen 6.6 Innvandring, flyktningar og integrering

7. Å organisere og mobilisere 26 7.1 Aktive tillitsvalde og klubbar 7.2 Unge, elevar, lærlingar og studentar 7.3 Vern mot diskriminering

8. Å meistre internasjonaliseringa 28 8.1 Demokratibygging 8.2 Solidaritetsarbeidet 8.3 Forsvars- og sikkerheitspolitikk 8.4 Internasjonalt fagleg samarbeid

1. Det store bildet For dei aller fleste av oss er Noreg eit godt samfunn å bu i. Eit tilnærma gratis helsevesen, gratis skule og eit godt utvikla sosialt sikkerheitsnett har bidrege til eit samfunn som sikrar at ein blir teken vare på dersom det skjer noko uventa i livet. Ei sterk arbeidsmiljølovgiving, kombinert med sterke, ansvarlege fagforeiningar og eit regulert arbeidsliv, sikrar eit trygt og berekraftig arbeidsliv. Eit velfungerande demokrati der ein gjer vedtak i fellesskap, og der sivile organisasjonar og fri presse speler ei viktig rolle, er avgjerande for fridommen til kvart enkelt menneske. Vi har tilgang til rein natur der vi bur, det er lite kriminalitet, og konfliktnivået i samfunnet er lågt. Kvinner og menn er meir likestilte enn nokon gong tidlegare, og alle kan delta på samfunnsarenaene uavhengig av kjønn. Små forskjellar og eit samfunn der menneske møtest på felles arenaer, bidreg til tryggheit og tillit. Det skaper eit «vi», utan å gå på kostnad av «eg». Kombinasjonen av ein sterk velferdsstat og ein forholdsvis jamt fordelt privat velstand sikrar ein god balanse mellom individuell fridom og tryggheit i fellesskapet. Den norske modellen har stått seg godt og blir møtt med interesse blant samfunnsbyggjarar i andre delar av verda. Modellen har skapt høg sysselsetjing, god omstillingsevne og eit lærande arbeidsliv. Dette samfunnet har ikkje kome av seg sjølv. Organiserte interessefellesskap har bidrege til å byggje ut det norske demokratiet og den norske velferdsstaten. Ikkje minst har arbeidarrørsla spelt ei viktig rolle for å sikre demokrati, økonomisk vekst, likestilling, jamn fordeling og tryggheit for innbyggjarane. Det faglegpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeidarpartiet har vore avgjerande for at verdiane våre har fått prege det norske samfunnet, og kjem også til å vere det i framtida. Noreg er i dag eit eksempel på at jamn fordeling ikkje står i vegen for økonomisk vekst, men snarare er ein føresetnad for vekst. LO ønskjer å vidareføre og styrkje desse trekka ved det norske samfunnet. Samtidig står vi overfor viktige utfordringar: • Dei økonomiske forskjellane veks, andelen av fattige er aukande. • Fleire unge slit med å få innpass og fotfeste i arbeidsmarknaden. Personar utan fullført

vidaregåande opplæring står særleg svakt. Mange arbeidstakarar slit med å bli verande i arbeidslivet på ein verdig måte etter fylte 50 år.

• Kvinner har framleis ei systematisk svakare arbeidslivstilknyting enn menn, både i form av kor mange som er i jobb, og kor mange som jobbar deltid. Kvinner står generelt i ein svakare økonomisk posisjon og er overrepresenterte i mellombelse stillingar og i låglønnsyrke. Samtidig tek kvinner ein større del av dei ubetalte omsorgsoppgåvene.

• Arbeidslivet er i endring gjennom nye kontraktsformer og nye former for bedriftsorganisering. Dette skaper eit lausarbeidarsamfunn der faste tilsetjingar ikkje lenger er normalen, og der makt blir flytt frå arbeidstakarar til arbeidsgivar. Det kan svekkje vilkåra for investering i kunnskap og kompetanse. Omgåing av lønns- og avtaleverk, auka bruk av innleige og bemanningsbyrå og meir sosial dumping er ein del av dette bildet. Organisasjonsgraden er fallande både nasjonalt og internasjonalt, noko som påverkar samfunnsutviklinga i negativ lei.

• Innanfor offentleg sektor har eit aukande innslag av bedriftsøkonomiske styringsmodellar undergrave politisk styring og innverknaden frå dei tilsette. Tilbodet til brukarane blir svekt. Det er behov for ei tillitsreform i offentleg sektor.

• Aukande flyt av arbeidskraft og tenester i kombinasjon med konkurranseutsetjing og privatisering fører til eit veksande låglønnsproblem. Det gjeld særleg innanfor tenestesektoren.

• Pensjonsreforma og seinare endringar kan vise seg å gi ein total pensjon som ikkje sikrar ein pensjon å leve av for dagens unge, for uføretrygda, for dei som mistar jobben i ei AFP-bedrift før fylte 62 år, og for dei som må gi seg tidleg i arbeidslivet.

• Fellesskapet, representert ved stat og kommune, møter krav om å levere fleire og betre velferdstenester utan at innbyggjarane skal betale meir over skattesetelen. Dette blir utnytta av høgrekreftene til å undergrave fellesskapsløysingane.

• Raske teknologiske endringar gir auka sjansar for velstand og ein forbetra arbeidssituasjon, men aukar samtidig risikoen for at fleire ikkje vil greie å ta del i arbeidslivet. Utfordringa blir å sikre relevant og god kompetanse i heile breidda av arbeidsstyrken.

• Menneskeskapte klimaendringar er ei av dei store utfordringane i vår tid. Klimagassutsleppa internasjonalt må reduserast kraftig, i tråd med måla i Paris-avtalen.

• Internasjonaliseringa av finansmarknadene, utstrekt skatteplanlegging og kompliserte eigarstrukturar fører til at eigarskap blir meir usynleg for dei tilsette, og at store overskot endar opp i skatteparadis. På denne måten unndreg storselskap seg ansvaret overfor fellesskapet, noko som òg undergrev velferda.

For LO er det eit hovudmål å arbeide for ei utvikling som går i motsett retning: større tryggheit i arbeidslivet, jamnare fordeling, auka likestilling og ein sterkare fellesfinansiert velferdsstat. Eit godt arbeidsliv og arbeid til alle må vere det overordna målet for politikken. Gjennom si historie har LO vore pådrivar for utviklinga av det norske demokratiet og det norske velferdssamfunnet. Vår styrke gjennom medlemstal, representativitet og vilje og evne til å vise samfunnsansvar har gitt oss stor medverknad. Det er ein arv og eit ansvar vi skal byggje vidare på også i framtida.

2. Å lære Måten vi organiserer læring og kompetanseutvikling, er nøkkelmekanismar i samfunnet. Det dreier seg om skule og andre utdanningsinstitusjonar, men også om samspelet med jobb, privatliv, politikk og organisasjonar. Kunnskap til få gir maktkonsentrasjon. Kunnskap til alle gir fridom. LO har vore ein sentral pådrivar for den utdanningsrevolusjonen vi har sett dei siste 40–50 åra. Lik rett til utdanning og livslang læring er grunnleggjande for at kvar enkelt skal ha sjanse til personleg utvikling og deltaking i samfunnet. Høg kompetanse og gode kunnskapar i alle ledd er eit viktig konkurransefortrinn for norsk næringsliv, og det sikrar kvalitet på produkt og tenester både i privat og offentleg sektor. Ei godt utdanna befolkning er viktig for eit velferdssamfunn med små skilnader. Skiljet mellom førstegongsutdanning, etter- og vidareutdanning og realkompetansebygging har vorte mindre tydeleg. Grunnopplæringa kan i større grad reknast som ei førebuing til den livslange læringa som startar for fullt i arbeidslivet. Fagskule-, universitets- og høgskulesektoren får ei større rolle i å tilby etter- og vidareutdanning som er tilpassa eit arbeidsliv i rask endring med ei meir mangfaldig befolkning. Grunnlaget som blir lagt i utdanningssystemet, er svært viktig for vidare læring. Det er behov for mange med høg utdanning, der det er særleg knappheit på høgare yrkesfagleg kompetanse.

LO vil ha eit utdanningssystem under demokratisk kontroll som sikrar at kvar enkelt får realisert sine evner og anlegg, og som gir alle ein sjanse til læring uavhengig av bakgrunn. Utdanning skal vere eit offentleg ansvar, gratis og tilgjengeleg for alle. Alle må få reelle og likeverdige tilbod om barnehage, grunnskule, kulturskule, vidaregåande opplæring og høgare utdanning. Karriererettleiinga, medrekna rådgivingstenesta i skulen, må styrkjast. Vi treng ei kompetansereform for livslang læring. LO vil: • at utdanning framleis skal vere eit offentleg ansvar, og vil kjempe mot privatisering. • at alle skal ha gode vilkår for livslang læring og rett til etter- og vidareutdanning innanfor

økonomiske rammer som gir kvar enkelt ein reell sjanse til å delta. • at den yrkesfaglege utdanningsretninga frå grunnskulen via vidaregåande til høgare

yrkesfagleg utdanning blir styrkt. 2.1 Barnehage Barnehagen er ein av dei viktigaste grunnpilarane i den norske velferdsstaten. Barnehagetilbod til alle er viktig for læring, for å motverke seinare fråfall i utdanningsløpet og for å motverke sosiale forskjellar. Deltaking er ikkje minst viktig for utvikling av språkferdigheiter. Barnehagen skal vere ein arena som gir trygge rammer for barns utvikling. Det må vere nok vaksne, inkludert barnehagelærarar og barne- og ungdomsarbeidarar, som legg til rette for barns frie, spontane leik, læring og sosialisering. LO vil: • styrkje kvaliteten og sikre likeverdige barnehagetilbod gjennom å innføre ei

bemanningsnorm. • gradvis utvide retten til barnehageplass for å oppnå jamlege opptak. • sikre låge prisar for alle gjennom redusert makspris. 2.2 Skulefritidsordning SFO er ein viktig og stor del av kvardagen til svært mange barn. Det er behov for å styrkje rammevilkåra for SFO.

LO vil: • arbeide for ei SFO-reform som styrkjer kvaliteten, reduserer prisen og lovfestar retten til

skulefritidsordning. • at SFO-tilbodet skal utviklast med vekt på leik, inkludering, kreativitet og praktisk læring, og

med god tilrettelegging for barn med særskilde behov. 2.3 Kulturskule Alle barn som ønskjer det, må få gå på kulturskule. LO vil arbeide for at det blir fastsett ei eiga forskrift til opplæringslova, som blant anna regulerer krav til fagleg nivå, kapasitet og nivået for eigenbetalinga i kulturskulane. LO vil: • ha ei sterkare statleg og kommunal satsing på musikk og kulturskulen. 2.4 Grunnopplæringa Den offentlege fellesskulen er ein viktig berebjelke i den norske modellen. Skulen skal vere inkluderande og bidra til utjamning og utvikling av sjølvstendige, kreative og reflekterte individ. LO vil arbeide for ein heilskapleg skuledag, med måltid, leksehjelp og fysisk aktivitet. Kreativ og praktisk kompetanse kjem til å bli svært viktig for arbeidsliv, næringsliv og samfunnsliv i framtida. LO vil derfor arbeide for å auke skuleverket sin kompetanse innanfor dei praktisk-estetiske faga. Grunnskulen skal gi opplæring som gjer at elevane kan ta gode val i vidaregåande opplæring. Skulen må gi barn og unge eit tilbod som på ein balansert måte førebur til og rettar seg mot både det studieførebuande og yrkesfaglege i vidaregåande opplæring. Fråfallet i vidaregåande opplæring må ein få ned gjennom tidleg innsats, tett oppfølging og satsing på yrkesfag, blant anna fleire læreplassar.

LO vil: • styrkje den tidlege innsatsen gjennom blant anna norm for lærartettheit og meir

tverrfaglegheit. • at unge under 30 år må sikrast arbeid eller kompetanseheving. • at dei tilsette i skulen får auka fagleg fridom, med auka handlefridom og mindre bruk av

måling og testing. 2.5 Fagutdanning Fagutdanning må sikre ein brei og relevant inngang til arbeidsmarknaden som gjer det mogleg for ungdom å møte teknologisk utvikling og ruste kvar enkelt for eit arbeidsliv i rask endring. Moglegheitene for å ta fagbrev må gjerast tilgjengelege for fleire, også dei som har fullført vidaregåande opplæring. Representantane for arbeidstakarorganisasjonane må få fullverdig styrerepresentasjon i styra til opplæringskontora. Dimensjoneringa i vidaregåande skule må i større grad ta omsyn til moglegheitene for å få lærlingplass. Fylkeskommunen må systematisk rekruttere nye lærebedrifter i samarbeid med partane i arbeidslivet gjennom Yrkesopplæringsnemnda. Elevar og lærlingar må få same rett til rådgiving. Det er behov for meir praksisopplæring i programfaga. LO vil: • at unge som vel fag- og yrkesopplæring, må få lærlingplass. • at fleire må få moglegheit til grunnleggjande fagopplæring, og at moglegheitene til etter- og

vidareutdanning må styrkjast. • at trepartssamarbeidet i fag- og yrkesopplæringa må styrkjast.

2.6 Universitets- og høgskuleutdanning LO ønskjer likeverdig tilgang til høgare utdanning og at sosiale, geografiske og etniske forskjellar og kjønnsforskjellar blir utjamna i rekruttering til høgare utdanning. Overordna styring og finansiering av utdanningssektoren skal vere eit offentleg ansvar. Høgare utdanning må dekkje både disiplinfag, profesjonsfag og yrkesfag, med høg kvalitet og arbeidslivsrelevans. Rammevilkåra for profesjonsutdanningane må sikre forskingsbaserte, yrkesretta og praksisnære studium. Studiefinansieringa må sikre lik rett til utdanning og byggje opp om heiltidsstudenten. Det offentlege må ha ein offensiv politikk for utbygging av studentbustader. Studiefinansieringa må knytast til grunnbeløpet i Folketrygda og aukast til 1,5 G fordelt over 11 månader. Fullstipendiering skal vere eit langsiktig mål for finansiering i utdanningane. Vitskapleg personell og tilsette ved institusjonane må få gode arbeidsforhold med faste, heile stillingar. Det faglege innhaldet, kvaliteten, omfanget og lengda på universitets- og høgskuleutdanninga må samsvare med faglege vurderingar og behov i samfunnet. LO meiner demokratiet ved universitet og høgskular må styrkjast.

LO vil: • arbeide for tettare samarbeid med arbeidslivet, og meir praksis i studia. • arbeide for at tilsette ved institusjonane får faste heile stillingar. • sikre ei solid basisfinansiering av forskings- og utdanningsinstitusjonane. 2.7 Fagskule Fagskulen er det yrkesfaglege alternativet til universitets- og høgskuleutdanningane, men er lite utbygd. Fagskulen har ei viktig rolle som sjølvstendig utdanningsveg, men også som tilbydar av etter-og vidareutdanningstilbod. LO vil: • at det blir utvikla fagskuletilbod på fleire område, og at det samla tilbodet blir styrkt kraftig. • at det blir laga ei opprykksordning til statlege faghøgskular etter fastsette kriterium. • at det blir betre overgangsordningar mellom fagskule- og universitets- og

høgskuleutdanningane.

2.8 Læring i arbeidslivet Både dei største styrkane og utfordringane i kompetansesystemet ligg i arbeidslivet. Vi må ta vare på og vidareutvikle særtrekk ved den norske arbeidslivsmodellen som byggjer opp under jamleg oppgradering av kompetansen til dei tilsette. Heile arbeidslivet er, og skal framleis vere, prega av kunnskapsarbeidsplassar. Vi kan ikkje tillate at det utviklar seg eit nytt sjikt av lågkompetansejobbar i arbeidslivet. Formaliserte krav til fagutdanning for yrkesutøving bør vurderast på fleire fagområde for å bidra til kvalitet i tenester og produkt og seriøsitet i arbeidslivet. Innbyggjarar i Noreg må få tilbod om kompetanseutvikling. Kontakten mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjonar må styrkjast. Skal verksemdene klare omstillingar i framtida, er dei avhengige av at spesielt tilsette med kort utdanning får betre vilkår for læring og etter- og vidareutdanning. Fagutdanning må bli ein meir attraktiv karriereveg, og vaksne skal kunne avleggje fagprøve, samtidig som vi må unngå utvikling av «fagbrev light». Arbeidslivet er prega av høge krav til kompetanse, auka etterspørsel etter spesialisert utdanning, doble fagbrev og tverrfagleg kompetanse. Kvalifikasjonsrammeverket må utviklast til å vise reell sluttkompetanse, og for å fremme livslang læring. Det skal vere mogleg å nå eit høgare nivå i kvalifikasjonsrammeverket gjennom livslang læring. Styrkte karrierevegar for fagarbeidarar er også eit verkemiddel for likestilling og integrering. Godt samarbeid og eit seriøst arbeid med medbestemming på arbeidsplassane fremmar gode vilkår for læring i arbeidslivet. Dei tillitsvalde er nøkkelpersonar i det arbeidet verksemdene gjer med kompetanse. LO og forbunda må bidra til eit konstruktivt og målretta

samarbeid med utdanningsinstitusjonane for å sikre relevant kompetansetilgang og for å sikre kompetanse i eit framtidig digitalisert arbeidsliv. LO vil: • at elevar og studentar får kunnskap om arbeidslivet og korleis det er organisert. • at kompetanse som er opparbeidd i arbeidslivet, skal kunne dokumenterast og sidestillast med

tilsvarande formell kompetanse frå det offentlege skuleverket. • styrkje kunnskapsgrunnlaget om læring i arbeidslivet.

3. Å skape Høg verdiskaping dannar grunnlaget for privat velstand så vel som offentleg velferd, og skaffar norske arbeidstakarar tilgang til jobbar av høg kvalitet. Opp gjennom historia er dette sikra gjennom oppbygging av kunnskap og kapital, effektive samfunnsinstitusjonar og eit velorganisert arbeids- og næringsliv der arbeidstakarane har medinnverknad i verksemdene. Privat og offentleg sektor er gjensidig avhengige av kvarandre. Ein sterk offentleg sektor legg grunnlaget for verdiskaping i bedriftene, mens effektiv verdiskaping i privat sektor legg grunnlaget for velferdsstaten. Ein open utanriksøkonomi sikrar tilgang til større marknader, og ein brei fellesfinansiert offentleg sektor bidreg til høg omstillingsevne, stabilitet og føreseielege tilstandar i økonomien. Den norske samarbeidsmodellen har brei tilslutning hos partane i arbeidslivet, hos styresmaktene og sentrale forskingsmiljø, og må leggje grunnlaget for norsk økonomisk politikk og norsk arbeidslivspolitikk framover. Historia har vist oss at også staten har ei rolle som utviklar og eigar i næringslivet. For at vi skal klare omstillinga til eit klimavennleg næringsliv, er det nødvendig at staten tek på seg eit ansvar utover den tilretteleggjarrolla staten har hatt dei siste åra. 3.1 Økonomisk styring Viss Noreg også i framtida skal halde oppe eit høgt inntektsnivå og høg levestandard, helsefremmande arbeidsplassar med høg læring og ein sterk velferdsstat, krev det eit vellykka samspel mellom privat og offentleg sektor, mellom sentrale politikkområde og mellom partane i arbeidslivet. Det er viktig med ein solid og godt regulert finanssektor som er ein aktiv samarbeidspartnar med norske verksemder både på nasjonalt og regionalt plan, og i tider med både høg og låg økonomisk vekst. LO vil: • bidra til god makroøkonomisk styring og ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk. • bidra til ei koordinert lønnsdanning som sikrar høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse. • jobbe for ein aktiv stat som sikrar samfunnsstyring, velferdsutvikling, eigarskap over

naturressursane våre og ein aktiv næringspolitikk. 3.2 Partssamarbeid og kompetanse Samarbeid mellom partane i arbeidslivet og styresmaktene er sentralt i den norske modellen. Like viktig er samspelet mellom leiinga og dei tilsette ute i verksemdene. Ein høg andel organiserte på både arbeidstakar- og arbeidsgivarsida er derfor eit viktig konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Gode samarbeidsrelasjonar og at dei tilsette er aktivt med og involverer seg, har vist seg svært gunstig for innovasjons- og omstillingsevna. Høgt utdanningsnivå og sjølvstendige fagarbeidarar med høg kompetanse er eit norsk konkurransefortrinn. Eit arbeidsliv med respekt for formell utdanning så vel som erfaringsbasert kompetanse stimulerer til utvikling og innovasjon. LO vil: • auke forståing for langsiktigheit og tryggheit i arbeidsforhold som ein føresetnad for eit godt

organisert arbeidsliv. • styrkje samarbeidet mellom partane i arbeidslivet og styresmaktene med tanke på overordna

økonomisk politikk, sysselsetjing, næringsutvikling, inkluderande arbeidsliv (IA-arbeid), forsking og utvikling (FoU) og ein framtidsretta arbeidsmarknads- og kompetansepolitikk.

• styrkje samarbeidet mellom tilsette, tillitsvalde, verneombod og leiing i verksemdene for å støtte opp om innovasjon, verdiskaping, produktivitetsvekst og eit godt og inkluderande arbeidsliv.

3.3 Ein aktiv arbeidsmarknads- og kompetansepolitikk Dei nordiske landa har lykkast betre enn dei fleste andre med å forvalte dei menneskelege ressursane. Inkluderingsutfordringa er likevel aukande. Særleg utsette grupper har fått det meir krevjande på arbeidsmarknaden. Med auka flyt av arbeidskraft over landegrensene får ikkje utsette grupper same draghjelp inn i arbeidslivet under høgkonjunkturar. Personar som står langt unna arbeidsmarknaden, er særleg avhengige av kontinuitet i tenestetilbodet. NAVs ressursar til oppfølging av brukarar må styrkjast, og vi må unngå misbruk av arbeidsmarknadstiltaka. Det er viktig at arbeidsmarknadstiltaka ikkje fortrengjer ordinære tilsetjingar. LO vil: • jobbe for ein meir aktiv og målretta arbeidsmarknadspolitikk med auka vekt på kompetanse.

Fleire må få styrkt grunnleggjande ferdigheiter, få moglegheiter til omskulering og sjanse til å fullføre vidaregåande opplæring.

• at meir må gjerast for å førebyggje at personar fell ut av utdanning eller arbeid. Det må givast tett og tidleg oppfølging, og dei sosial-faglege ressursane i skulen må styrkjast. Behovet for læreplassar må dekkjast.

• halde oppe og forbetre dagpengeordningane for arbeidslause og permitterte, mellom anna innføre feriepengar att.

3.4 Ein open økonomi Situasjonen i landa rundt oss viser kva for ei enorm utfordring det er å skape verdiar. Låg sysselsetjingsgrad, stagnerande verdiskaping og høg gjeld skaper problem for mange europeiske land. Dei vegvala vi har teke i Noreg, har gjort oss betre rusta for framtida, men utviklinga i Europa byr også oss på krevjande utfordringar. Økonomien vår er sterkt eksportretta, særleg mot den europeiske marknaden, og avhengig av internasjonale rammevilkår. LO meiner at hardt tilkjempa rettar og standardar skal leggjast til grunn når det blir forhandla om nye handelsavtalar, og krev openheit rundt slike avtalar. Arbeidstakarars rettar og medinnverknad, mellom anna retten til tariffavtalar, må sikrast og vernast. Noregs høge standardar knytte til blant anna sosiale rettar, helse, miljø og matvarer må behaldast. Slike avtalar må ikkje innehalde klausular som bind opp framtidige regjeringar. Avtalane må heller ikkje innehalde aksept for at investorar skal få eigne tvistesystem der dei kan krevje erstatning for moglege konsekvensar av demokratiske vedtak i enkeltland. LO vil: • bidra til å styrkje Noregs konkurranseevne gjennom koordinert lønnsdanning og god

makroøkonomisk styring. • bidra til å utvikle internasjonale handelsavtalar som sikrar like konkurransevilkår globalt,

styrkjer arbeidstakarrettar, menneskerettar, forbrukarrettar og miljø, og samtidig sikrar det nasjonale handlingsrommet knytt til kontroll og styring med offentlege tenester.

• krevje full openheit rundt forhandlingane og at offentlege tenester ikkje blir opna frå norsk side for utanlandske tilbydarar under TISA eller andre internasjonale handelsavtalar.

3.5 EU og EØS Dei europeiske nabolanda våre og EU er Noregs viktigaste samarbeidspartnarar både økonomisk og politisk og utgjer samtidig Noregs største eksportmarknad. Eit føreseieleg og gjensidig samarbeid er nødvendig for å sikre Noreg tilgang til EUs indre marknad og rammevilkår som er likeverdige med andre EU- og EØS-land. Sidan EØS-avtalen vart inngått, har han sikra Noregs interesser på dette området. EØS-avtalen er derfor grunnlaget for LOs faglege europapolitikk.

LO meiner at den sosiale dimensjonen i den indre marknaden må styrkjast. Å sikre minimumsreglar på arbeidsrettsområdet og hindre sosial dumping må vere høgt prioritert. Utviklinga har gått i motsett retning, med angrep på eksisterande rettar og færre nye minimumsreglar. I tillegg har finanskrisa lagt press på nasjonal lønnsdanning, kollektive forhandlingar og grunnleggjande arbeidstakarrettar i fleire europeiske land. LO krev ein aktiv norsk europapolitikk. Noreg må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen både for å påverke utforminga av nytt regelverk og ved gjennomføring i norsk rett. Politiske styresmakter må sørgje for at norske interesser blir sikra. Tidleg innsats i dei politiske prosessane er nødvendig for å få gjennomslag. Dialog med partane i arbeidslivet i samband med innføring av EU-lovgiving i norsk rett er avgjerande. Reservasjonsmoglegheita må brukast når EU-direktiv innskrenkar nasjonale verkemiddel mot sosial dumping og reduserer faglege rettar og velferdsordningar. Storbritannias utmelding av EU kan få betydelege konsekvensar for både EU og Noreg. Noregs samarbeid og handel med Storbritannia må derfor sikrast gjennom nye avtalar. LO forventar at norske styresmakter greier ut politiske, økonomiske, sosiale og avtalemessige konsekvensar av Storbritannias utmelding av EØS-avtalen. LO vil: • krevje at norske styresmakter går imot avgrensingar i retten til kollektive kampmiddel, det

kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdanning. • krevje at ILOs kjernekonvensjonar blir tekne inn i menneskerettslova og ved konflikt går

framfor anna lovgiving, også lover med tilsvarande forrangsføresegner. Norske tariffavtalar og norsk arbeidslivslovgiving må givast forrang framfor EUs reglar. Det må startast eit arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjonar blir tekne inn i Grunnlova.

• delta aktivt i EFTAs konsultative komité for å fremme arbeidstakarrettar og den sosiale dimensjonen.

3.6 Forsking og utvikling Forsking og utvikling er sentralt for å halde ved like og vidareutvikle demokrati, gode velferdstenester, eit konkurransedyktig næringsliv, sysselsetjing og framtidig verdiskaping. Staten må sikre langsiktige investeringar i forsking som kjem heile samfunnet til gode. Finansieringa må støtte opp under den frie forskinga for å sikre ubunden utvikling av ny kunnskap. Næringsretta forsking og samspel mellom universitet, høgskular og bedrifter må også prioriterast. Dei beste langsiktige resultata blir skapte gjennom gode vekselverknader mellom grunnforsking og bruksforsking. Styrken som ligg i auka arbeidstakarmedverknad og bedriftsdemokrati, må utnyttast betre. LO vil: • sikre at overordna styring og finansiering av utdannings- og forskingssektoren skal vere eit

offentleg ansvar. • jobbe for at Noregs samla forskings- og utviklingsinnsats får eit betydeleg økonomisk løft. • styrkje samfunns-, velferds- og arbeidslivsforskinga, og dessutan forsking på og utvikling av

norsk landbasert industri. 3.7 Lågutsleppssamfunnet Som eit sivilisert samfunn må vi overlevere kloden til komande generasjonar i betre forfatning enn vi sjølv overtok han. Klimaendringane er den store utfordringa i vår tid. Det er nødvendig å redusere utsleppa av klimagassar kraftig for å unngå store og øydeleggjande klimaendringar. Menneskeleg aktivitet kan alltid kome i konflikt med miljøet, men måten vi produserer på og lever våre liv, kan og må innrettast slik at dei negative konsekvensane for miljøet blir minst mogleg. Det er store moglegheiter i det grøne skiftet, og Noreg har både kompetanse, kapital og teknologi til å lykkast. Styresmaktene må ta ei aktiv rolle i omstillinga og leggje til rette for innovasjon og næringsutvikling.

Klimaendringane er i sin natur globale. Derfor må nasjonale tiltak for å kutte klimagassutslepp ha effekt globalt, og særleg leggje vekt på å redusere utsleppa i ikkje-kvotepliktig sektor. Føre-var-prinsippet og ei kunnskapsbasert tilnærming må leggjast til grunn for miljø- og klimapolitikken. Både privat og offentleg sektor må innrettast slik at vi kan halde ved like ein høg produksjon og verdiskaping, men produksjonen må i aukande grad bli berekraftig og dreiast mot karbonnøytralitet. Noreg må halde fram med å bidra til at fattige land kan gjennomføre utsleppskutt og klimatilpassing. LO støttar FNs berekraftmål og klimaavtalens mål om å avgrense den globale oppvarminga til godt under to grader, og å arbeide for å avgrense temperaturstiginga til ein og ein halv grad. Vårt mål er at Noreg skal vere eit lågutsleppssamfunn i 2050, og vi støttar EUs mål om 40 prosent utsleppsreduksjon. Det vil krevje teknologiutvikling, forsking og klare politiske føringar. LO vil: • arbeide for ei heilskapleg satsing på fangst og lagring av karbon (CCS) i Noreg, med

igangsetjing av fleire fullskala industriprosjekt på CCS innan 2020. • jobbe for at det blir satsa meir på forsking og utvikling for å omdanne Noreg til eit

lågutsleppssamfunn. • gå inn for å styrkje statens rolle i å hjelpe fram ny, klimavennleg produksjon. 3.8 Ein aktiv næringspolitikk Noreg må føre ein næringspolitikk som tek heile landet i bruk. Alle næringar skal ha moglegheit til å vekse fram i Noreg, men næringsnøytrale rammevilkår åleine kan ikkje vere grunnlaget for norsk næringspolitikk. I ei verd der stadig fleire varer og tenester er utsette for global konkurranse, må vi satse på næringar der Noreg har særlege fortrinn, der vi har opparbeidd oss leiande posisjonar internasjonalt, og der vi har sterke klyngjer med kunnskap og kompetanse i alle ledd i verdikjeda. LO vil arbeide for å sikre at viktig kompetanse blir i Noreg, og at norsk næringsliv, privat eller statleg eigd, har rammevilkår som gjer det attraktivt å utvikle seg vidare her. I eit høgkostland som Noreg er det berre dei mest kunnskapsbaserte, produktive og berekraftige produksjonsmiljøa som vil klare å overleve. Noreg må utforme ein strategi og næringspolitikk som kan gi mål og retning for utvikling av det kompetansegrunnlaget vi skal leve av i framtida. Dette må skje gjennom klarare politiske prioriteringar og kraftigare samordningar. Verkemiddel og institusjonar må innrettast for å skape berekraftig vekst og velstand. Skal Noreg lykkast, må vi bidra til å gjere produksjonsmiljøa våre innanfor og på tvers av næringsklyngjer endå meir klima- og miljøbevisste, og betre teknologisk og kommersielt i stand til å takle den aukande globale konkurransen. Det er særleg produksjonsverksemda som er sterkast utsett for konkurranse frå lågkostland, men vår styrke ligg i kvalitet, kompetanse, produktivitet og innovasjon. Det må vere eit mål å halde ved like og utvikle industri som skaper positive ringverknader for næringsverksemd og arbeidsplassar lokalt og nasjonalt. Nyskaping i småbedrifter og gjennom gründerar er viktig, men mykje av grunnlaget for innovasjonen og dei nye arbeidsplassane blir skapt i, og i tilknyting til, eksisterande bedrifter. Verkemiddelapparatet må støtte opp om desse næringane og bedriftene. Nordområda blir Noregs viktigaste strategiske satsingsområde i åra som kjem, og dei gir moglegheiter og utfordringar knytte til forvaltning, miljø, næringsinteresser og sikkerheitspolitikk. Noreg har eit stort ansvar for berekraftig ressurs- og miljøovervaking i nord, og for å handheve norsk lovgiving og suverenitet.

LO vil: • satse på næringar der vi har komparative fortrinn og har kompetanse i heile verdikjeder. • kople kompetansen i sterke næringsklyngjer nærmare saman. • at politikken og verkemiddelapparatet blir innretta for å støtte opp under industriell

produksjon i Noreg. 3.9 Produksjon Noregs tilgang på råvarer og fornybare ressursar må utnyttast for å skape verdiar og sysselsetjing over heile landet. Vi må utnytte vår kompetanse i alle ledd i verdikjeda til industriell tilverking av råvarer som olje, gass, vasskraft, mineral, skog, fisk og landbruksprodukt i Noreg. Ei reiselivsnæring med høg kvalitet og innovasjonskraft er viktig for å oppretthalde regional verdiskaping. Føresetnaden er at bransjen i større grad klarer å utvikle stabile og attraktive arbeidsplassar med anstendige lønns- og arbeidsvilkår, gjennom å satse på kompetanse i heile verdikjeda. Varehandelen er den mest synlege næringa i landet, men blir ofte gløymd. Det må tydeleggjerast at varehandelen har svært mykje å seie for sysselsetjinga, velferda og samfunnet. Ein heilskapleg næringspolitikk for bygg- og anleggssektoren vil stimulere desse bedriftene til å investere i teknologisk og organisatorisk utvikling. Den årlege tilveksten av biomasse i norske skogar er betydeleg og har eit stort industrielt potensial som bør utnyttast langt betre enn i dag. LO meiner det må arbeidast for å fremme ein heilskapleg matproduksjon, som sikrar arbeidsplassar i industrien og primærproduksjonane i heile landet. Maktkonsentrasjon og monopoldanningar i matvarebransjen utfordrar dette målet. For å sikre kjerneproduksjonen av norske landbruksbaserte matvarer er det nødvendig å utnytte handlingsrommet i WTO og andre internasjonale avtalar. Marin sektor er ein av dei viktigaste bidragsytarane til å skaffe verda mat. Det er eit stort vekstpotensial i å vidareutvikle denne verdikjeda i Noreg. Det å ta vare på alt rest-råstoff og skape grunnlag for heilårs arbeidsplassar for foredling av fisk er ein føresetnad for å kunne lykkast i ein framtidig bioøkonomi. Ambisjonen om å ta i bruk naturressursane våre på berekraftig vis, både på land og i havet, må liggje fast.

Ambisjonen om å ta ressursane våre i bruk, både på land og i havet, har kjenneteikna norsk arbeidarrørsle i næringspolitikken. Ønsket om å avdekkje mineralførekomstar, forvalte fiskeressursane våre og utvikle ei berekraftig havbruksnæring og petroleumsnæring har hatt brei oppslutning. Denne ambisjonen har også kjenneteikna utviklinga av rammevilkår, regelverk og lovgiving. Behovet for langsiktige investeringar krev at rammevilkåra for næringane må vere føreseielege og stabile. Det må ikkje skapast usikkerheit om tilgangen til å utvinne mineralførekomstar, skogressursar og om langsiktig tilgang på areal for leiting etter olje- og gassførekomstane våre. Det må derfor førast ei aktiv leiteverksemd slik at drivverdige mineral- og energiressursar kan oppdagast, utviklast og setjast i produksjon. Opning av nye område for petroleumsverksemd skal skje stegvis. LO meiner det må leggjast stor vekt på dei heilskaplege forvaltningsplanane som balanserer næringsinteresser mot andre omsyn. Løyve til ny verksemd skal vere basert på eit føre-var-prinsipp og strenge krav til helse, miljø og sikkerheit. LO vil: • utvikle nye og ivareta eksisterande framtidsretta arbeidsplassar med høg kompetanse

gjennom heile verdikjeda. • jobbe for auka vidareforedling av norske naturressursar. • jobbe for at norsk energiproduksjon og -bruk skal baserast på energikjelder i tråd med ei

berekraftig utvikling i eit globalt perspektiv. 3.10 Statleg eigarskap Statleg eigarskap sikrar langsiktig og demokratisk forankra styring av sektorar som er sentrale for samfunnet. Det er særleg viktig at selskap som forvaltar naturressursar, sentral infrastruktur eller sentrale tenester, blir eigde og styrte av fellesskapet. Strategisk viktige bedrifter må ha ei sterk forankring i Noreg.

Ein sterk statleg eigarskap er viktig for å behalde hovudkontor i Noreg. Det bidreg til norskbasert verksemd og eit nasjonalt eigarskapsmiljø. Statleg eigarskap gir Noreg eit konkurransefortrinn og auka fleksibilitet. LO vil: • jobbe for at hovudkontora i strategisk viktige bedrifter blir verande i Noreg, og at statlege

selskap som forvaltar eigarskapen til viktige naturressursar og infrastruktur, framleis blir 100 prosent eigde av staten.

• at staten ikkje berre er ein sterk eigar, men også utøver ein aktiv eigarskap i dei selskapa der han har eigardelar.

• styrkje dagens statlege eigarskapsforvaltning gjennom å etablere eit strategisk eigarskapsinstrument med formål å sikre nasjonal forankring av eigarskapen i selskap av nasjonal betydning.

3.11 Infrastruktur Effektive og trygge transportløysingar er ein føresetnad for å skape næringsutvikling både i distrikta og i sentrale strøk. Transportsystemet har mykje å seie for næringslivet si konkurransekraft, og satsinga framover må innehalde ei auka prioritering av transportkorridorar mellom landsdelar og regionar, og dessutan ut av landet. Omsynet til miljø og klima, spreidd busetjing og behov for transporttenester i befolkninga tilseier ei satsing på kollektivtransport over heile landet. Særleg i pressområda vil befolkningsveksten krevje at transportveksten i hovudsak skjer kollektivt. Bysenter må sikrast som viktige handelssenter som ledd i å redusere klima- og miljøbelastningane. Kollektivtransporten er eit velferdsgode som blir tilbydd og finansiert gjennom fellesskapet, og må organiserast slik at pengane som blir brukte, kjem dei reisande til gode. Energi- og kraftforsyninga skal leggje til rette for verdiskaping, sysselsetjing og busetjing i heile landet, basert på dei naturlege fortrinna våre. Vi blir stadig meir avhengige av ei sikker energiforsyning. LO vil: • arbeide for ei opprusting og modernisering av kraftverk og linjenett som gir ei prisutjamning

mellom regionane. • arbeide for at transportsystemet blir sett i stand til å takle veksten i transport på ein berekraftig

måte. • arbeide for at transportpolitikken legg til rette for utvikling av trygge og gode arbeidsplassar

med vekt på kvalitet og kompetanse. 3.12 Kultur, idrett og medium Eit aktivt og mangfaldig kulturliv er viktig for å gi liva våre eit rikare innhald, og bidreg til verdiskaping, kompetanse, læring, helse og toleranse. Alle skal ha tilgang til og moglegheit for å delta i kulturlivet. Dette sikrar ein best gjennom offentlege støtteordningar og gratis tilgang på viktige kulturtilbod. For å sikre særleg barn og unges deltaking i kulturlivet må kulturskulen styrkjast, og det må fastsetjast nasjonale krav til fagleg nivå, kapasitet og eigenbetaling. Det må finnast gratis bibliotektilbod i alle kommunar. LO ønskjer ei systematisk satsing på kultur som næring og vil arbeide for betre levekår for kunstnarar og for robuste kunst- og kulturrelaterte arbeidsplassar. Opphavsretten må styrkjast slik at inntektene til skapande og utøvande kunstnarar blir sikra. LO vil arbeide for likestilling mellom nynorsk og bokmål. Dette inneber at alle skal kunne bruke si målform i arbeidslivet, at det blir god opplæring i begge målformer i skulen, og at mållova blir følgd i praksis. Nynorsk må også ha ein naturleg plass i dei skriftlege framstillingane i LO og i forbunda.

Fysisk aktivitet og idrett gir helse og trivsel. LO vil styrkje bedriftsidretten og bidra til å leggje til rette for fysisk aktivitet i tilknyting til arbeidsplassen. Det skal vere eit offentleg ansvar å sikre mangfaldet innanfor massemedia. Pressestøtta er sentral for å halde oppe mediemangfaldet i Noreg, og må styrkjast. Allmennkringkastaren NRK må få moglegheiter og ressursar til framleis å kunne levere eit godt og breitt tilbod på alle flater. LO vil: • arbeide for at alle barn og unge skal kunne delta i breiddeidrett, korps og andre

fritidsaktivitetar, uavhengig av økonomiske føresetnader. • synleggjere arbeidarkulturen og vår historie gjennom eit auka engasjement for

kulturminnevern. Spesielt må det synleggjerast kva arbeidarrørsla har hatt å seie for industribyane Rjukan og Notoddens verdsarvsstatus. Arkivet til arbeidarrørsla må digitaliserast og gjerast tilgjengeleg for befolkninga. Dette er eit offentleg ansvar.

• arbeide for å styrkje den økonomiske innsatsen frå det offentlege på kunst- og kulturområdet. Minst éin prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål.

4. Å jobbe Eit arbeid å gå til og ei lønn å leve av er grunnleggjande menneskerettar, og viktige vilkår for at individet skal ha fridom og kunne delta i fellesskapet. Eit samfunn med små forskjellar gir tryggheit for alle. Gjennom framforhandla kollektivavtalar og rettar som er tilkjempa lovvegen, har arbeidarrørsla bidrege til å byggje det gode arbeidslivet dei fleste av oss i dag er ein del av. Faste tilsetjingar er grunnmuren i arbeidslivet og sikrar tryggheit for arbeidstakarane og kompetanse på arbeidsplassane. Høg yrkesdeltaking også blant kvinner har bidrege til økonomisk vekst så vel som auka fridom for større delar av befolkninga. Det gode arbeidslivet er under press. Både nasjonalt og internasjonalt ser vi ein aukande grad av individualisering og nedbygging av vern for arbeidstakarane i regelverket. Sosial dumping, auka bruk av innleige- og bemanningsbyrå og uoversiktlege selskapsorganiseringar bidreg til ei svekking av HMS-arbeidet, arbeidsplassdemokratiet og maktbalansen mellom arbeidsgivar og arbeidstakar. LO vil arbeide for å vidareutvikle det gode arbeidslivet vi har i Noreg, og nedkjempe dei negative utviklingstrekka vi er vitne til. 4.1 Tariffpolitikk og faglege rettar Faglege rettar er sjølve fundamentet for eit velfungerande og sunt arbeidsliv. Tariffpolitikkens kjerneoppgåve er å sikre medlemmene sin del av verdiskapinga i form av auka kjøpekraft, jamn fordeling og sosiale forbetringar. LO vil forsterke betydninga av hovudavtalane og overeinskomstane, rettane for dei tillitsvalde, sikre retten til arbeidskamp og vurdere korleis ulike kampmiddel kan brukast. LO vil: • forsvare og forsterke det kollektive avtalesystemet. • jobbe for at bedriftsdemokratiet og retten til medbestemming på arbeidsplassane blir styrkt og

tilpassa den faktiske styrings- og avgjerdsstrukturen i alle typar verksemder, slik at han blir reell.

• jobbe for at det blir innført tilsetterepresentasjon i styre og selskap med meir enn ti tilsette. 4.2 Arbeidsliv under press Det gode arbeidslivet blir utfordra av uoversiktlege organisasjonsformer, utstrekt bruk av innleige- og bemanningsføretak og sosial dumping. Denne utviklinga har eskalert etter EUs austutviding, som har bidrege til auka tilbod av utanlandsk arbeidskraft. Flytting av arbeidsgivaransvaret internt i selskapsstrukturen, inngåing av lange kontraktskjeder, etablering av bemanningsføretak som leiger inn personell til mor- og dotterselskap, etablering av lokale føretak med «tilsetjing på staden» er eksempel på denne utviklinga. Bemanningsbransjens praksis med å tilsetje folk «fast», men ikkje betale mellom oppdrag, undergrev heile det norske arbeidslivet og den norske modellen. Slike tilsetjingsavtalar er ikkje faste tilsetjingar, men gjentekne mellombels tilsetjingar. Stadig fleire arbeidstakarar vel, eller blir tvinga til, å gå inn i ei rolle som sjølvstendig næringsdrivande. Ein del kan oppleve at det gir betre styring over eigen arbeidssituasjon, men for andre dreier det seg om ulovleg omgåing av reglane om fast tilsetjing. Ofte fører det til at kvar enkelt blir fråteken rettar i arbeidsmarknaden, utan at fridommen eller sjølvbestemminga aukar. I den kommersielle delingsøkonomien er det klare tendensar til at arbeidsgivar ønskjer å organisere seg bort frå arbeidsgivaransvaret og opererer i randsona av norsk lovgiving. Ei slik organisering av verksemda vil føre til at stadig fleire arbeidstakarar står utan tilsetjing, og ei dreiing bort frå eit arbeidsliv med klare rammer og speleregler.

Viss denne utviklinga får halde fram, vil ho føre til eit lausarbeidarsamfunn med mindre tryggheit og mindre innverknad for arbeidstakarane, og der lønningane blir pressa nedover. Dette rammar særleg dei som frå før står svakast på arbeidsmarknaden. I kjølvatnet følgjer alvorleg økonomisk kriminalitet og skatteunndragingar. LO vil derfor vidareføre det sterke engasjementet mot arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og lausare tilknytingsformer til arbeidslivet, og arbeide for at arbeidstakarar skal sikrast fast tilsetjing hos den reelle arbeidsgivaren. Konkurslovgivinga må gjennomgåast slik at ho blir meir effektiv, blant anna med omsyn til strafferammer og konkurskarantene. Ressursane og sanksjonsmoglegheitene til kontrolletatane, og samarbeidet på tvers av fagetatar, må styrkjast. Det er nødvendig med ein gjennomgang og ei vurdering av korleis Arbeidstilsynet kan ha ei meir aktiv tilsynsrolle og arbeide effektivt når det gjeld vilkåra knytte til innleige av arbeidskraft, mellom anna likebehandlingsreglane etter aml § 14-12 (a) og mellombelse tilsetjingar. Vidare bør det vurderast om det er andre tiltak som kan vere med på å sikre ei betre etterleving av regelverket knytt til innleige av arbeidskraft og mellombelse tilsetjingar. Det offentlege må gå føre i arbeidet for eit seriøst arbeidsliv. Det skal vere nulltoleranse for sosial dumping i offentlege anskaffingar. LO vil: • styrkje allmenngjeringsinstituttet og senke beviskravet ved krav om allmenngjering. • gå inn for at det blir sett ned eit lovutval som får i mandat å sjå nærmare på ulike former for

omgåing/tilpassing på arbeidsrettens område. • avgrense moglegheitene for mellombelse tilsetjingar og jobbe for ein nærmare definisjon av

kva ei fast tilsetjing etter arbeidsmiljølova skal innehalde 4.3 Bemanningsbransjen Lause tilknytingsformer, mellombelse tilsetjingar og nulltimarskontraktar gir rom for utnytting av arbeidstakarane. Det utfordrar den norske arbeidslivsmodellen og gir ei arbeidsorganisering som fremmar konkurranse på lønnsvilkår framfor produktivitet og kvalitet. Arbeidsmiljølova gir tilgang til to former for tilsetjing, fast eller mellombels, og av dei skal fast tilsetjing vere hovudregelen. LO ser ei alvorleg utvikling, spesielt i bemanningsbransjen, der innhaldet i fast tilsetjing blir undergrave. Minimumskrav må vere ein bestemt stillingsprosent med ein arbeidsplan som også gir ei føreseieleg arbeidstid kvar veke/månad, og desse arbeidsvilkåra må gå fram av arbeidsavtalen og dermed utgjere grunnlaget for lønns- og arbeidsplikt. Innleige av arbeidskraft frå bemanningsføretak er i enkelte bransjar i ferd med å utkonkurrere faste tilsetjingar, satsing på opplæring og lærlingar. Organisasjonsgraden blir svekt og dermed betydninga av tariffavtalane. Innleigde har også eit meir belastande arbeidsmiljø med auka risiko for skadar og ulykker. Spesielt er byggje- og anleggsbransjen utsett, og ein stor del av den innleigde arbeidskrafta består av uorganiserte utanlandske arbeidstakarar. Også i samfunnskritisk infrastruktur, som i luftfarten, truar atypiske tilsetjingsforhold sikkerheita. LO vil: • jobbe for at innleige som hovudregel ikkje skal vere tillate. • at tidsavgrensa innleige ut over hovudregelen i arbeidsmiljøloven berre skal kunne avtalast der

det er heimel for det i landsomfattande tariffavtale. • jobbe for at arbeidsmiljølova § 14-12 (5) blir brukt av departementet for å forby innleige av

visse arbeidstakargrupper eller innanfor visse bransjar når viktige samfunnsomsyn tilseier det.

4.4 Arbeidsmiljø Eit godt arbeidsmiljø er ein viktig føresetnad for eit arbeidsliv med plass til alle, og der helsa, miljøet og sikkerheita for dei tilsette blir sikra gjennom medbestemming, godt utvikla partssamarbeid, sterkt lov- og avtaleverk og trygge rammevilkår. Arbeidsplassar med høg grad av tillit, samarbeid

i organisasjonen, rettferdig leiing og positive utfordringar i jobben fungerer som beskyttande faktorar mot uhelse. Felles arbeidsspråk, der norsk er førstevalet, er viktig for å byggje god sikkerheitskultur på arbeidsplassen. Lov- og regelverk må vere utforma slik at det ikkje let seg gjere å tolke seg vekk frå arbeidsmiljøkrav, og må sikre at ny teknologi ikkje blir brukt til å overvake tilsette. Kontroll og overvaking på arbeidsplassen utfordrar personvernet, skaper stress og svekkjer arbeidstakarane sin innverknad. Lov- og avtaleverk må styrkjast for å sikre kvar enkelte arbeidstakars personlege integritet på arbeidsplassen. Rettane til tilsette og tillitsvalde ved utsetjing av verksemd på oppdrag må styrkjast. Verneombod og arbeidsmiljøutvalsmedlemmer må få tilbod om årleg fagleg oppdatering. Det må etablerast ei offentleg godkjenningsordning for kurstilbydarar i HMS. Det bør vurderast jamleg om ein skal innføre ordninga med regionale verneombod i bransjar der det er formålstenleg. Arbeidstakarane sin ytringsfridom må bli reell, slik at tilsette kan ytre seg om forhold på arbeidsplassen og faglege spørsmål som det er viktig for samfunnet å få kunnskap om. Varslingsreglane må styrkjast for å verne arbeidstakarane mot gjengjelding etter varsling. Avtalen om eit meir inkluderande arbeidsliv (IA-avtalen) er eit viktig verkemiddel for eit godt helse-, miljø- og sikkerheitsarbeid. IA-avtalen må også omfatte tiltak som kan bidra til å fremme sysselsetjingsgraden for personar med nedsett arbeidsevne, til å redusere sjukefråværet og hindre at arbeidstakarar fell ut av arbeidslivet, og dessutan tiltak for å få eldre arbeidstakarar til å stå lenger i arbeidslivet. Godt og systematisk HMS-arbeid må forankrast lokalt og byggje på forsking på helsemessige risikofaktorar. Det gjeld generelt HMS-arbeid, men også område som vald og truslar om vald, mobbing og seksuell trakassering. Kunnskapen må blant anna gjenspegle seg i at tillitsvalde får opplæring i å handtere desse problemområda. I det førebyggjande og systematiske arbeidet er bedriftshelsetenesta ein viktig bidragsytar. Alle skadar og sjukdommar som kjem av arbeid, skal gi rett til yrkesskadeerstatning. LO vil: • styrkje føresegnene i arbeidsmiljølova og anna aktuelt lovverk. Arbeidsmiljølova må omfatte

alle arbeidstakarar med mindre dei er dekte av anna likeverdig lovverk. Arbeidsmiljølova må gjerast gjeldande for oljearbeidarane på fleirbruksfartøy, med Petroleumstilsynet som tilsynsmyndigheit.

• vidareutvikle IA-avtalen i samarbeid med styresmaktene og dei andre partane i arbeidslivet. • styrkje kontrolletatane sine ressursar og sanksjonsmoglegheiter. 4.5 Arbeidstid Nye organisasjonsformer i arbeidslivet, ny teknologi og politiske avgjerder utfordrar normalarbeidsdagen og arbeidstakarane si medbestemming over eiga arbeidstid. Føresegnene knytte til lengda på arbeidstida, når på døgnet ho blir plassert, medlemmene sin innverknad over arbeidstida og kompensasjon for ubekvem arbeidstid i lov og avtaleverk skal vere slik at arbeidstakarane si helse og velferd blir sikra, og at det er mogleg å stå i arbeidslivet til oppnådd pensjonsalder. Det må vere ei målsetjing at fleksibiliteten som lov og teknologi gir moglegheit til, ikkje fører til press, til uklart skilje mellom arbeidstid og fritid og til helsemessige utfordringar. Det skjer stadig ei liberalisering av opnings- og arbeidstider, samtidig som kjøpesenter og dei store kjedene dikterer opningstider og arbeidstider i mykje større grad enn tidlegere. Manglande medverknad, press på tilsette for å jobbe på ubekvemme tidspunkt og utilstrekkeleg vern i lovgivinga er problemstillingar som gir store utfordringar for dei tilsette. Arbeidstidsreformer kan gi eit meir inkluderande og likestilt arbeidsliv med fleire heile stillingar og større moglegheiter for fleire til å stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder.

På ulike måtar blir det behov for arbeidstidsforkortingar framover. Det gjeld tid for å styrkje kompetansen, det gjeld reduksjon i dagleg arbeidstid eller andre former for arbeidstidsforkortingar. Kor raskt og omfattande reduksjonar kan skje, er avhengig av kor mykje av veksten som elles blir teken ut i investeringar, i kjøpekraftforbetringar eller andre velferdsgode. LO vil i perioden utarbeide ein plan for korleis ein kan gå vidare med arbeidstidsreduksjonar. Planen må ha eit heilskapleg perspektiv og byggje på erfaringar frå nasjonale og internasjonale forsøk i ulike bransjar og sektorar, mellom anna seks timars dag / 30 timars arbeidsveke. Talet på deltidsarbeidande har over tid gått ned i norsk arbeidsliv, men framleis er det mange arbeidstakarar – hovudsakleg kvinner – som ikkje får høve til å arbeide heiltid. Deltidsarbeid svekkjer moglegheitene for kvar enkelt til å forsørgje seg sjølv, både som yrkesaktiv og den dagen ein blir pensjonist. Det svekkjer også tilgangen på kompetent arbeidskraft i ein situasjon der behovet er stort. LO vil: • forsvare normalarbeidsdagen og styrkje den innverknaden fagrørsla har på organiseringa av

arbeidstida. Såkalla nulltimarskontraktar må forbydast. • sikre at retten til heile stillingar blir reell for alle arbeidstakarar. • jobbe for at søndagen framleis skal vere ein annleisdag. 4.6 Likestilling og likelønn Sjølv om Noreg har kome langt i likestilling mellom kjønna, er det framleis systematiske forskjellar. LOs mål i likestillingsarbeidet er at kvinner og menn skal ha like rettar og moglegheiter til utdanning, arbeid, inntekt, velferd og innverknad. Heiltidsjobb og ei sjølvstendig inntekt ein kan leve av, er avgjerande for kvinners likestilling. Kvinners lønnsutvikling blir best sikra gjennom sentrale forhandlingar. Treffsikkerheita på verkemiddel og tiltak for likelønn og låglønn må betrast. Ei betre kjønnsfordeling innanfor ulike yrkesgrupper, bransjar og sektorar er med på å utjamne lønnsforskjellar mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrke. LO vil jobbe for høgare verdsetjing av kvinnedominerte yrkesområde. For enkelte grupper med høgare utdanning er det viktig at lønnsforskjellane mellom privat og offentleg sektor blir utjamna. Det vi har oppnådd innanfor likestilling, har ikkje kome av seg sjølv. Det er framleis viktig med ein aktiv likestillingspolitikk, ei eiga likestillingslov og eit effektivt handhevingsapparat. Aktivitets- og utgreiingsplikta må forsterkast. Eit eige likestillingsombod vil styrkje likestillingsarbeidet. Trepartssamarbeidet må brukast til konkrete og aktive likestillingstiltak. Likestilling i arbeidslivet heng saman med likestilling i familien. Det er behov for ein aktiv familiepolitikk som må støtte opp under kvinners yrkesdeltaking. Dette må inkludere ei framleis sterk satsing på barnehagar og skulefritidsordningane. Barnehagen, skulen og offentlege tenester må leggje til rette for at foreldre til barn med spesielle behov kan delta fullt ut i arbeidslivet. Foreldrepengeordninga må sikre kvar av foreldra minst 40 prosent av permisjonstida og sjølvstendig oppteningsrett. Kontantstøtta bidreg til å svekkje kvinners tilknyting til arbeidslivet og må avskaffast. Kvinner er meir utsette for seksuelle overgrep og vald i nære relasjonar enn menn. Det offentlege må ta ansvar for førebygging, hjelpetiltak, finansiering og utbygging av fleire krisesenter, og endring av praksis og haldningar innanfor politi og rettsapparat. Det er viktig å starte tidleg med haldningsskapande arbeid. Derfor må sex, samliv og likestilling vere tema både i grunnskulen og i vidaregåande skule. LO vil: • prioritere likelønn og låglønnsgrupper i tariffoppgjera.

• arbeide for ein aktiv familie- og likestillingspolitikk som styrkjer kvinners posisjon i arbeidslivet.

• støtte opp om tiltak som betrar kjønnsbalansen i utdanning og arbeidsliv.

5. Å dele Det er etter kvart ei brei internasjonal erkjenning at dei nordiske landa har lykkast med å kombinere økonomisk effektivitet og rettferdig fordeling på ein betre måte enn andre land. Det er likevel teikn til at lønnsdanning og inntektsfordeling i aukande grad blir påverka av avgjerder som er fatta andre stader enn i lønnsforhandlingar og demokratiske organ. Globaliseringa gir oss inntektsmoglegheiter, nye opplevingar, ny kunnskap og rikare tilgang på teknologi, men betyr også ein sterkare påverknad på vår eiga samfunnsforming og fordelinga av gode og byrder. Det kan bety eit auka press for større ulikheit. Aukande flyt av arbeidskraft og tenester kan bidra til å presse lønningane nedover.

LOs mål er eit samfunn der gode og byrder er rettferdig fordelte. Lønnsdanninga, skattesystemet, kompetansepolitikken, overføringar og offentleg velferd er dei viktigaste mekanismane for å sikre utjamning. Gjennom breie kollektive forhandlingar må fagrørsla bidra til økonomisk styring. Der avtaleverket starta som reiskap for levekåra til kvar enkelt, er den organiserte arbeidsmarknaden blitt nøkkelen til både verdiskaping, rettferdig fordeling og økonomisk stabilitet. Eit velfungerande skattesystem er ein føresetnad for velferdsstaten. 5.1 Fordeling gjennom lønn Lønnsdanninga er den viktigaste fordelingsmekanismen, fordi ho avgjer balansen mellom arbeid og kapital, sikrar inntekt og påverkar sysselsetjing, arbeidsløyse, kompetanse og likestilling på ein avgjerande måte. Ei samordna lønnsdanning, der lønnsaukar hovudsakleg blir tekne ut gjennom sentrale oppgjer, er ein føresetnad for at ein kan sikre god fordeling mellom ulike lønnstakargrupper, og gjer det mogleg å bruke tariffoppgjera til å gjennomføre eller understøtte sosiale reformer i samfunnet. Frontfagsmodellen sikrar konkurranseutsette næringar, gir rettferdig fordeling mellom yrkesgrupper, støttar opp under samfunnsøkonomien og bremsar arbeidsløysa. Frontfagsmodellen skal gi rammer for heile arbeidslivet, men ikkje vere til hinder for at det kan givast kompensasjon til grupper som systematisk og over tid er blitt hengande etter i lønnsutviklinga. Ei framleis samordna lønnsdanning er avhengig av at organisasjonsgraden blir halden ved like. Auka fagforeiningsfrådrag er eit viktig verkemiddel.

LO vil: • sikre arbeidstakarane sin del av verdiskapinga. • vidareføre og styrkje frontfagsmodellen og ei samordna lønnsdanning. • prioritere låglønnsgrupper og likelønn i tariffoppgjera. 5.2 Fordeling gjennom skatt Eit effektivt og omfordelande skattesystem er avgjerande både for å finansiere velferd og for ei rimeleg inntektsfordeling etter skatt. Dei som har mest, må betale mest. Skatt på formue er viktig for å bidra til utjamning og rettferdig fordeling. Skattesystemet må innrettast på ein slik måte at ein sikrar eit breitt skattegrunnlag der alle bidreg til fellesskapet, samtidig som ein forhindrar skatteflukt og skattetilpassingar. Selskap som arbeider gjennom digitale medium eller plattformer, må regulerast på ein effektiv måte slik at også desse aktørane bidreg til velferdsstaten. Auka skattlegging av finanssektoren kan både bidra til å finansiere velferdsstaten og til betre fungerande finansmarknader. Skatteetaten må ha eit godt utbygd kontrollapparat for å hindre skatteunndragingar og sikre statens skatteinngang.

LO vil: • jobbe for eit skattesystem som legg til rette for gode rammevilkår for næringslivet, samtidig

som det bidreg til rettferdig fordeling mellom ulike grupper i samfunnet og sikrar finansiering av velferda.

• jobbe for auka finansiell gjennomsiktigheit og mot skatteflukt, skatteparadis, korrupsjon og skatteunndragingar.

• støtte opp om nasjonale og internasjonale initiativ for ei sterkare skattlegging av finanssektoren og innføring av skatt på finanstransaksjonar over landegrensene.

5.3 Fordeling gjennom overføringar og offentleg tenesteyting Overføringar gjennom velferdsstaten motverkar fattigdom, forsterkar utjamninga mellom grupper i samfunnet og omfordeler frå dei som har mykje, til dei som har lite, der utjamning gjennom lønnssystemet eller skattesystemet ikkje strekk til. Det gjeld særleg for grupper som står utanfor arbeidsmarknaden, men også for yrkesaktive personar som er avhengige av økonomisk støtte. Universelle, fellesfinansierte og ikkje-behovsprøvde velferdsordningar med lita eller inga eigenbetaling frå kvar enkelt er berebjelkar i den norske velferdsstaten, anten det dreier seg om helsetenester, utdanning eller anna velferd. Ei slik innretning betyr mest for dei som har minst, men universaliteten sikrar brei oppslutning om velferdsordningane i alle delar av befolkninga. Det er ein viktig verdi i det norske samfunnet at alle, uavhengig av økonomi eller klassebakgrunn, har tilgang til dei same tenestene og institusjonane. Dette styrkjer tilliten og solidariteten i befolkninga og verkar omfordelande mellom dei som har mykje, og dei som har lite. LO vil: • jobbe for å styrkje universelle, ikkje-behovsprøvde ordningar som berebjelkar i den norske

velferdsstaten. • arbeide for at alle helsetenester, mellom anna tannhelsetenester, skal vere gratis, eller berre ha

små eigendelar. • at arbeidstakarar får full lønn under sjukdom.

6. Å ta vare på For LO er det eit grunnleggjande mål at flest mogleg av medlemmene i samfunnet kan forsørgje seg sjølv og sin familie gjennom eige arbeid. Ei inntekt å leve av sikrar kvar enkelt fridom til å ta eigne val, og gjer det mogleg for alle å ta del i verdiskaping og finansiering av felles velferd. Eit samfunn som baserer seg på lønnsarbeid og privat eigedomsrett, må samtidig sikre livsopphald også for dei som sjølv ikkje er i stand til å arbeide. Eit viktig særtrekk ved den norske modellen er at fellesskapet trør til ved arbeidsløyse, sjukdom og uførheit. Dette bidreg til eit omstillingsdyktig næringsliv og tryggheit for kvar enkelt. Gode offentlege velferdstenester, godt folkehelsearbeid, gode læringsvilkår, førebyggjande arbeid og god oppvekstpolitikk bidreg til frie og trygge menneske, som igjen gir skaparkraft og produktivitet. Det er nær samanheng mellom å skape, å dele og å ta vare på. Velferda må omfatte alle. Dei som av ulike grunnar står utanfor arbeidslivet, må sikrast eit verdig liv, anten det gjeld kortare eller lengre periodar. 6.1 Ein sterk velferdsstat Noreg treng ein sterk velferdsstat for å sikre rettferdig fordeling av verdiskapinga og gode velferdstenester til heile befolkninga. Veksten i offentleg sektor bør minst vere på nivå med veksten i privat sektor. Dette vil sikre stabilitet i offentlege fellesskapsordningar. Offentleg sektor skal vere underlagd politisk styring med basis i faglegheit og tillit til dei tilsette. Dette vil føre til betre kvalitet på offentlege tenester enn dagens marknadsstyringsprinsipp med detaljstyring og fragmentering av ansvar. LO vil: • arbeide for eit skattenivå og eit skattegrunnlag som er i stand til å bere ein godt fungerande

velferdsstat. • sikre det finansielle grunnlaget for velferdsstaten gjennom tiltak for å nedkjempe svart arbeid,

arbeidslivskriminalitet, skatteunndragingar og korrupsjon. • arbeide for at det blir gjennomført ei tillitsreform i offentleg sektor. 6.2 Velferd, ikkje marknad Marknadskreftene er ein viktig reiskap for produksjon og utveksling av varer og tenester. Men marknadskreftene har viktige avgrensingar. Offentleg tenesteyting og trygdeordningar vart gradvis utvikla for å gi betre løysingar, større tryggheit og meir likskap enn det privat lønnsemd og marknadsmessige forsikringar kan gi. Dei felles velferdsordningane blir utfordra av ein aukande privat rikdom, som gjer at mange kan kjøpe seg betre eller raskare tenester i den private marknaden enn det som det offentlege klarer å tilby. Dette undergrev ikkje berre universaliteten i ordningane, men inneber også ein kamp om kompetent arbeidskraft og er ein trussel mot arbeidstakarane sine rettar og pensjonsvilkår. Velferdsordningane må styrkjast i takt med resten av velstandsutviklinga. Forventningane til det offentlege tilbodet, som for eksempel helsevesenet, aukar med auka privat velstandsnivå. Det offentlege tilbodet må vere så bra at det ikkje er behov for å kjøpe eit privat tilbod. LO vil arbeide for at spesialisthelsetenesta kjem under sterkare demokratisk styring og reell folkevald kontroll. LO er imot privatisering og konkurranseutsetjing av offentlege velferdstenester. Rekneskapsreglar for privat sektor må ikkje brukast i offentleg forvaltning. LO vil: • arbeide for at velferdstenester skal vere fellesfinansierte, og at det offentlege eig og driv dei. • styrkje velferdsordningane i takt med resten av velstandsutviklinga, for å avgrense

etterspørselen etter private løysingar. • jobbe for å fjerne moglegheiter til å ta ut profitt på velferdstenester.

6.3 Trygder, pensjonar og sosialhjelp Inntektsgivande arbeid og ei lønn å leve av er nøkkelen til livsopphald og sjølvrealisering. Dei aller fleste av oss går likevel gjennom livsfasar der vi er avhengige av offentlege ytingar. Desse ytingane må utformast slik at dei gir tilstrekkeleg livsvarig inntektssikring og smidige ordningar mellom arbeid og trygd. Barnetrygda må bevarast som ei universell ordning. Med folketrygda har Noreg eit godt utbygd system for alderspensjon og uføretrygd, forsterka av tenestepensjonar og avtalefesta pensjon (AFP). Eit breitt organisert pensjonssystem må sikre moglegheita for jobbskifte utan tap av pensjon, kostnadseffektiv forvaltning og premiar og ytingar som er like uavhengig av kjønn. Uføre skal skjermast mot levealdersjustering også etter 2018. Barnetillegga må vidareførast og ikkje reduserast. Økonomisk sosialhjelp er eit supplement til trygdesystemet og skal byggje på behovsprøving og individuell behandling. LO vil: • arbeide for eit fellesfinansiert og fellesskapsstyrt pensjons- og trygdesystem der mottakarane

har kontroll over yting og forvaltning gjennom demokratiske organ eller gjennom tariffesting. • arbeide for at samla pensjon ved 67 år skal gi ei inntektsdekning på minst to tredelar av lønn.

Det må også givast reell moglegheit for å kunne gå av tidlegare, for dei som ikkje kan stå i jobb til slutten av arbeidslivet.

• at statlege rettleiande standardar ut frå SIFOs satsar skal sikre eit anstendig og nødvendig livsopphald.

• at uføre blir skjerma mot levealdersjustering også etter 2018. Tak på samla uføretrygd eller på talet på barn som utløyser barnetillegg, må fjernast. Opptening må skje til 67 år.

6.4 Bustad Prisen for å etablere seg på bustadmarknaden gjennom ein sjølveigd bustad er for høg, og ein aktiv bustadpolitikk er nødvendig for å sikre alle lik rett til tak over hovudet og ein trygg heim. Leige-til-eige-ordningar må takast aktivt i bruk. Både stat og kommune må ta større ansvar for dei unge som slit med å kome inn på bustadmarknaden. Bustader må gjerast mindre attraktive som spekulasjonsobjekt. Husbanken må bidra med ei rimeleg og stabil finansiering. Det må byggjast fleire studentbustader. LO vil: • styrkje kommunane sine moglegheiter til å byggje og drive ikkje-kommersielle

utleigebustader. • sikre at alle menneske har tilgang til ein passande bustad. • sikre Husbanken som viktig aktør i det bustadpolitiske og bustadsosiale arbeidet. 6.5 Tryggheit i kvardagen Tryggheit for liv, helse og verdiar er ein berebjelke i ein demokratisk rettsstat og er avgjerande for å halde oppe den gjensidige tilliten som har prega samfunn i den nordiske modellen. Denne tryggheita blir utfordra av fare for, eller frykt for, krig eller krigsliknande handlingar, terrorisme, kriminalitet eller naturkatastrofar. Det er derfor viktig å utvikle ein totalberedskap som omfattar både risikoerkjenning, sårbarheitsanalyse, samfunnsvern og innbyggjarane si tryggheit. Dette må alltid balanserast opp imot omsynet til demokratiske rettar og retten til eit privatliv. Samfunnssikkerheit og beredskap må forbetrast gjennom klargjering av ansvar, samordning og samarbeid mellom offentlege etatar og andre verksemder. Alle barn må sikrast gode og trygge oppvekstvilkår. Førebyggjande barne- og ungdomsarbeid må lovfestast som eit offentleg ansvar. Det kommunale barnevernet må styrkjast ved å innføre rettleiande bemanningsnormer og systematisk kompetanseutvikling. Frykt for å bli utsett for kriminalitet verkar i seg sjølv avgrensande på fridommen til menneske. Målsetjinga om lågast mogleg kriminalitet må nåast gjennom heilskapleg prioritering av

straffesakskjeda, frå førebyggjande arbeid til etterforsking, domfelling og straffegjennomføring. Politiet må òg vere meir til stades i distrikta. LO støttar ikkje ei generell væpning av politiet. Kriminalomsorga må styrkjast slik at målet om redusert tilbakefall til ny kriminalitet etter avslutta soning kan nåast. LOs mål om eit samfunn med høgt velferdsnivå og små forskjellar mellom folk vil bidra til redusert kriminalitet. LO vil: • styrkje beredskapsarbeidet og samhandlinga mellom offentlege etatar. • ruste opp fengsel, styrkje soningsinnhaldet i fengsel og friomsorg, styrkje ettervernet og sikre

brei og tverrfagleg kompetanse blant tilsette i kriminalomsorga. • styrkje samarbeidet om lokale tiltak for å førebyggje kriminalitet, mellom anna arbeide mot

radikalisering og ekstremisme. 6.6 Innvandring, flyktningar og integrering Innvandring gjer Noreg til eit meir mangfaldig land og gjer samfunnet rikare. Dette føreset ein aktiv integreringspolitikk, og at rasisme, framandfrykt og diskriminering blir motarbeidd både i arbeidslivet og på andre samfunnsarenaer. Menneske med minoritetsbakgrunn må vernast mot diskriminering ved tilsetjing. Språkopplæring, effektiv godkjenning av utdanning frå andre land, satsing på kompetanse og aktiv arbeidsmarknadspolitikk er viktige element for å sikre god integrering og motverke tendensar til sosial dumping og auka forskjellar. Det må særleg setjast inn tiltak for å integrere innvandrarkvinner i arbeidslivet. Aupairordninga har utvikla seg frå å vere ei ordning for kulturutveksling til å bli ei ordning for skjult import av arbeidskraft med låg inntekt. LO meiner derfor at ordninga bør avskaffast. Det er over 60 millionar flyktningar og internt fordrivne i verden. Norske styresmakter må hjelpe folk i nød internasjonalt og arbeide for å gi dei som er på flukt, auka tryggheit. Noreg må føre ein verdig asyl- og flyktningpolitikk i tråd med råda frå FNs høgkommissær for flyktningar, og leggje barnekonvensjonen til grunn for asylbarns opphald i landet. Asylmottak skal primært drivast i offentleg regi med eigen anbodsrunde for ideelle organisasjonar. LO vil: • gå inn for at asylsøkjarar med kjend identitet og lovleg opphald i Noreg får rett til arbeidsløyve.

Det same gjeld ureturnerbare asylsøkjarar som har fått endeleg avslag inntil retur blir mogleg. • at introduksjonsprogrammet for nykomne flyktningar blir gjort meir arbeidsretta, og at

deltakarane får ein plan for arbeidsretta aktivitet og/eller utdanning alt ved oppstart. • bidra til å sikre ein heilskapleg samfunnsmessig innsats i heile asylkjeda for best mogleg

inkludering av asylantar, både barn og vaksne. Einslege mindreårige asylsøkjarar opp til 18 år skal vere barnevernet sitt ansvar, og arbeidet med barna skal heimlast i barnevernlova.

7. Å organisere og mobilisere LOs innverknad, og dermed moglegheiter til å sikre medlemmene sine interesser, er avhengig av at vi er mange, og at vi er representative. LOs forbund har medlemmer i alle bransjar og på alle nivå i verksemdene. Breidda og medlemstalet utgjer LOs styrke. Det gir oss politisk innverknad at vi gjennom samordning av lønnsdanninga kan vere med i styringa av norsk økonomi, og slik bidra til ein politikk som legg grunnlaget for vekst, jamnare fordeling og reformer som styrkjer vår felles velferd. LOs samfunnspolitiske rolle kviler på evna til å vere ein ansvarleg arbeidstakarorganisasjon som organiserer og mobiliserer i alle delar av norsk arbeidsliv. Arbeidstakarar utan formell kompetanse, fagarbeidarar og arbeidstakarar med universitets- og høgskuleutdanning har alle sin naturlege plass i LO-fellesskapet. Det same har personar som er tilknytte arbeidslivet på andre måtar enn som tradisjonelle arbeidstakarar, og LO ønskjer å vidareutvikle sine tilbod til denne gruppa. LO vil vidareføre arbeidet for å sikre interessene til sjølvstendig næringsdrivande medlemmer i LO- forbunda. LOs mål er å bli den største arbeidstakarorganisasjonen innanfor alle bransjar og yrkesgrupper. Det betyr både å rekruttere fleire forbund til LO, og at forbunda må rekruttere fleire medlemmer, særleg i bransjar med låg organisasjonsgrad. Andelen av yrkesaktive med høgare utdanning er aukande, og LO møter sterkare konkurranse frå andre hovudsamanslutningar blant desse. Det er eit mål å styrkje LOs posisjon og innverknad innanfor denne gruppa. LO skal vere den føretrekte hovudorganisasjonen også for dei med høgare utdanning, og det politiske og organisatoriske arbeidet for å synleggjere LO-forbunda skal styrkjast. 7.1 Aktive tillitsvalde og klubbar Godt skulerte, kompetente tillitsvalde og aktive klubbar på kvar enkelt arbeidsplass er den viktigaste medlemsfordelen til LO-forbunda. Det er desse som set avtalane ut i livet, som sikrar enkeltmedlemmene sine interesser overfor arbeidsgivar, og som skaper aktivitet og engasjement på kvar enkelt arbeidsplass. For LO og forbunda er det ei sentral oppgåve å setje dei tillitsvalde i stand til å utføre desse oppgåvene på ein best mogleg måte, gjennom informasjon, skulering og praktisk støtte i det daglege arbeidet. LOs lokalorganisasjonar speler ei viktig rolle, spesielt med tanke på faglegpolitisk samarbeid og koordinering mellom forbunda lokalt. Læring og kunnskapsoverføring skjer i stor grad gjennom fellesskulering lokalt og sentralt. All skulering har si forankring i ideologien og historia til arbeidarrørsla. Fellesskuleringsrådet skal bidra til eit forpliktande samarbeid mellom LO, AOF og forbunda. Rådet skal sikre ei best mogleg koordinering av planar, marknadsføring og utvikling av felleskurs på tvers av forbund, og best mogleg effekt av dei økonomiske og menneskelege ressursane i organisasjonane. LO vil: • bidra til å utvikle nyttige og gode skuleringstilbod utover den forbundsvise skuleringa. • styrkje koordineringa mellom forbunda for å hindre medlemslekkasje ved jobbskifte. • leggje vekt på verdien av tariffavtalar, aktive klubbar og LOfavør-programmet som viktige

medlemsfordelar for noverande og potensielle medlemmer. 7.2 Unge, elevar, lærlingar og studentar LO må vere den naturlege arbeidstakarorganisasjonen for alle unge som er på veg inn i arbeidslivet, og gjennomføre tiltak som rekrutterer og skulerer unge til å ta verv i fagrørsla. LOs sommarpatrulje er heilt sentral i LOs arbeid overfor unge arbeidstakarar. Sommarpatruljen sikrar unge arbeidstakarars interesser og synleggjer kor viktig LOs arbeid er for eit trygt og godt arbeidsliv.

Deltaking i sommarpatruljen gir viktig skulering og kunnskap til framtidige tillitsvalde. Forbunda har eit særleg ansvar for å prioritere ressursar, slik at patruljen blir sikra brei og solid deltaking. Tidleg bevisstgjering av skuleelevar, lærlingar og studentar gjennom LOs ungdomsarbeid er avgjerande for å sikre rekruttering av morgondagens arbeidstakarar. Ein viktig aktivitet i LOs ungdomsarbeid er besøk på ulike utdanningsinstitusjonar og arenaer for læring. Dette er ofte det einaste møtet mange får med fagrørsla i løpet av utdanninga si. LO skal koordinere arbeidet for å rekruttere studentar til LO-forbunda. LOs Studentservice skal bidra til å synleggjere LO og forbunda, og dessutan gi råd og rettleiing om arbeidslivet, organisering og rekruttering. Dessutan skal dei sørgje for at organiserte studentar med arbeid ved sida av studia blir ivaretekne i sitt arbeidsforhold. LOs studentarbeid skal føregå på alle aktuelle arenaer, særleg ved skule- og studiestadene i landet gjennom LOs student- og elevmedlemskap. Lærlingane er dei framtidige fagarbeidarane. Det er viktig å skape forståing for at lærlingar er ein del av det ordinære arbeidslivet og har behov for vern og det sosiale fellesskapet medlemskapen gir. I kongressperioden vil LO ta initiativ til og ta ei koordinerande rolle ved gjennomføring av lærlingpatruljar på tvers av forbunda. Felles ungdomsskulering er avgjerande for rekruttering og skulering og utvikling av framtidige tillitsvalde. LO vil: • vidareutvikle skuleringstilbod for unge medlemmer og tillitsvalde, i samarbeid med LOs

forbund. • drive oppsøkjande og informerande verksemd blant elevar, studentar og lærlingar, og

dessutan leggje til rette for samarbeid og fellesaktivitetar mellom LO, LOs forbund og studentorganisasjonane.

• vidareutvikle og forsterke det faglegpolitiske samarbeidet med AUF, og samarbeide med aktuelle organisasjonar for å styrkje dei unge sitt bidrag til å utvikle arbeidarrørsla sin kultur og politikk.

7.3 Vern mot diskriminering Fridom frå diskriminering er ein grunnleggjande verdi for LO. Gjennom dei siste tiåra har det norske samfunnet teke store steg i retning av auka aksept for etniske, religiøse og seksuelle minoritetar. Framleis føregår det likevel systematisk diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisk, religiøst og kulturelt opphav, funksjonsevne, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Den samiske befolkninga og nasjonale minoritetar har diskrimineringsutfordringar som må takast på alvor. Fagrørsla må gå føre i kampen mot diskriminering og hatefulle ytringar i den offentlege debatten, og saman vidareutvikle det haldningsskapande arbeidet mot diskriminering og rasisme. Minoritetspersonar må i mykje større grad enn i dag få merksemd i tilsetjingsprosessar. Ein viktig del av dette er å styrkje rekrutteringa og skuleringa av menneske med ulik minoritetsbakgrunn. Fagrørsla må arbeide for kunnskapsinnhenting om LHBT-personars situasjon i arbeidslivet og at homofile blir likestilte med heterofile i tilknyting til blodgiving. Alle tillitsvalde og verneombod bør få betre kunnskap om korleis ein kan avsløre og handtere diskriminering på vegner av medlemmene. LO vil: • arbeide for eit styrkt vern mot diskriminering i lov- og avtaleverket, og for å styrkje aktivitets-

og utgreiingsplikta i diskrimineringslovgivinga. • leggje til rette for rekruttering og skulering av medlemmer og tillitsvalde med etnisk

minoritetsbakgrunn • bidra til at eit heilskapleg antidiskrimineringsarbeid blir ein del av tillitsvaldopplæringa.

8. Å meistre internasjonaliseringa Det norske samfunnet er kjenneteikna ved ein open økonomi og sterk deltaking på den internasjonale arenaen gjennom FN og andre internasjonale organ som fremmar fred, sikkerheit, menneskerettar, miljø og utvikling. Vi er eit lite land heilt nord i verda, men vi er likevel ein viktig internasjonal aktør. Det gir Noreg store moglegheiter, eit betydeleg ansvar og nokre utfordringar. Norsk og internasjonal fagrørsle blir utfordra av globalisering, auka konkurranse og investeringar på tvers av landegrensene og endra arbeidsmarknader. Konfliktar, krig og økonomiske kriser har ført til omfattande tap av arbeidsplassar, sosial uro og auka press mot fagrørsla og opparbeidde rettar.

8.1 Demokratibygging Faglege rettar er grunnleggjande menneskerettar. Retten til organisering, kollektive forhandlingar og streikerett er vesentleg for å skape eit rettferdig og demokratisk samfunn. Fagrørsla er den fremste forkjemparen for betre livs- og arbeidsvilkår. Fred, demokratiske rettar, rettferdig fordeling og sterke faglege organisasjonar er føresetnader for økonomisk og sosial utvikling og berekraftige samfunn. Styrking av faglege rettar og forsvar for arbeidstakarane sine interesser er kjerneoppgåver i LOs internasjonale arbeid. I mange land er fagrørsla eit viktig korrektiv til myndigheitene sin politikk. Sterke fagorganisasjonar er ein sentral aktør i det sivile samfunnet og bidreg til ei meir rettferdig fordeling av goda. Migrantarbeidarar lever under vanskelege kår. Mange opplever dårlege arbeids- og buforhold, rasisme og seksuell trakassering. Forsvar av rettane til migrantarbeidarane er ei viktig oppgåve for fagrørsla. LO vil: • støtte bygginga av sterke, representative og demokratiske fagorganisasjonar internasjonalt. • gjennom det internasjonale arbeidet sitt støtte arbeidet med å organisere arbeidstakarar i

uformell sektor. • delta aktivt i arbeidet til internasjonale faglege organisasjonar der LO er medlem. 8.2 Solidaritetsarbeidet Det internasjonale engasjementet til fagrørsla byggjer på solidaritet med arbeidstakarar i alle land. Likestilling, sosial rettferd, fattigdomsnedkjemping og kampen mot menneskehandel og barnearbeid går som ein raud tråd gjennom LOs arbeid, både overfor norske bedrifter i utlandet, i ILO og i samarbeidet med internasjonale faglege organisasjonar der LO er medlem. Norsk Folkehjelp er LOs humanitære solidaritetsorganisasjon. LOs forbund og lokale ledd er viktige støttespelarar i gjennomføringa av solidaritetsarbeidet. LO vil: • krevje at norske styresmakter følgjer opp ILOs strategi for eit anstendig arbeidsliv, med særleg

vekt på likestilling og kvinners rettar. • at ILOs arbeidstakarstandardar blir tekne inn i regelverket for internasjonal handel, og i

handelsavtalane som blir inngått mellom Noreg og andre land. • at det blir stilt krav om at norske bedrifter med verksemd i utlandet følgjer etiske

retningslinjer og respekterer menneskelege og faglege rettar.

8.3 Forsvars- og sikkerheitspolitikk LO vil arbeide for eit balansert nasjonalt forsvar med basis i heimlege oppgåver. Viktige element er også allmenn verneplikt og eit landsdekkjande heimevern. Noreg skal ha ein langsiktig forsvars- og sikkerheitspolitikk som bidreg til stabilitet og føreseielege forhold. Bruk av norske styrkar i internasjonale operasjonar utanfor NATOs territorium må vere folkerettsleg forankra og ha FN-mandat. Forsvaret må bidra til totalberedskapen i samfunnet og må ha nødvendig øving, trening og planverk for hendingar og ulykker saman med andre offentlege etatar og frivillige organisasjonar. Noreg må leggje vekt på samarbeid i Nordområda og samtidig vere aktivt til stades for kontroll og handheving av norsk suverenitet. Ny teknologi, klimaendringar og grensekryssande kriminalitet krev vidareutvikling av beredskaps- og sikkerheitspolitikk og eit sivilt/militært samarbeid. Sikkerheits- og beredskapsomsyn tilseier at Forsvaret sjølv må ha nødvendig personell og kompetanse, og forsvarsoppgåver eignar seg dermed ikkje for privatisering. Det er viktig for legitimiteten og tilliten til Forsvaret at det er underlagt demokratisk styring og kontroll. Det er samtidig viktig å sikre at Forsvaret kan halde på nødvendig vedlikehaldskompetanse i Noreg, både som ein integrert del av Forsvaret sjølv, og i form av samarbeidsavtalar med nasjonal forsvarsindustri. LO vil: • at Noreg bidreg til fred og nedrusting gjennom eit forpliktande internasjonalt samarbeid og

arbeider for eit internasjonalt forbod mot atomvåpen og avskaffing av biologiske og kjemiske våpen.

• arbeide for eit føreseieleg eksportregelverk for forsvarsmateriell og at det innanfor ramma av NATO blir utarbeidd ei felles norm for sluttbrukardokumentasjon ved kjøp og sal av våpen.

• at Forsvaret blir sikra tilstrekkeleg finansiering for å nå målet om at forsvarsbudsjettet skal nærme seg to prosent av BNP.

8.4 Internasjonalt fagleg samarbeid LO vil ha eit tettare nordisk samarbeid både politisk og fagleg. LO samarbeider om og samordnar det faglege engasjementet gjennom Den nordiske faglege samorganisasjonen. Norske styresmakter må bidra til at både norske og nordiske interesser i Europa blir styrkte gjennom eit aktivt nordisk samarbeid. LO deltek i utforminga av fagleg europapolitikk gjennom medlemskap i Den europeiske faglege samorganisasjonen (DEFS). Deltaking i DEFS er LOs viktigaste kanal for innverknad og påverknad av utviklinga innanfor arbeids-, sosial-, utdannings- og likestillingspolitikk i Europa og EU. LOs samarbeid med DEFS og Den internasjonale faglege samorganisasjonen (ITUC) skal prioriterast. Faglege og sosiale rettar er svakt utvikla i EUs nyaste medlemsland, og dei som eksisterer, er under angrep. LO vil bidra til å styrkje dei faglege rettane og den sosiale dialogen i landa gjennom fondet for anstendig arbeid og trepartssamarbeid. Fondet må vidareførast i komande EØS-finansieringsordningar. LO vil: • arbeide for at faglege rettar i EU og Europa blir haldne ved like og blir vidareutvikla. • styrkje samarbeidet med nordisk og europeisk fagrørsle for å sikre arbeidstakarane sine

interesser i Europa og delta aktivt på dei arenaer som gir fagrørsla innverknad i europeiske spørsmål.

• bidra til å styrkje dei faglege rettane og den sosiale dialogen i dei aust- og sentraleuropeiske landa gjennom fondet for anstendig arbeid og trepartssamarbeid.