maritanytt nr 1 2010

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 1 – 2 0 1 0 – 1 8 . å r g a n g

SIDE 10

SIDE 8

SIDE 5

Les om ”Arild” LØSLATT UTEN JOBB OG BOLIGFengselsprest Ragnhild Feyling

HAR FANGER EN FREMTID?Hans-Erik Dyvik Husby

ENDELIG FRI FRA DOP!

Illustrasjonsfoto fra Maritastiftelsen som viser at oppfølging og

arbeid går hånd i hånd.

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, un-dervisning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: [email protected]: www.marita.noFnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadRedaktør: Bjørn Olav ThuneTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens

grunnlegger

I dette nummeret av Maritanytt fokuserer vi på de problemer som innsatte møter i forhold til å få jobb og bolig når de løs-lates fra fengselet. Artikkelen om ”Arild” på side 10 er et eksempel på dette.

Jeg møter av og til folk som mener at de som har slått inn på en kriminell løpebane, ikke fortjener hjelp. ”Som man reder, så ligger man”, blir det sagt. Jeg har til en viss grad forståelse for slike reaksjoner, spesielt når de kommer fra folk som har vært utsatt for andres forbrytelser. Jeg er også blant dem som mener at ofrene for andres for-brytelser ofte får alt for liten oppfølging og skadeerstatning. Noen ganger kan det se ut som at overgriperen får mer oppfølging

enn offeret. Dette bør det absolutt rettes på!Men er det ikke mulig å få til begge

deler?I et av verdens rikeste land burde vi

ha råd til dette! De kostnader dette ville medført, ville dessuten ha vært en meget lønnsom investering. Først og fremst i form av økt livskvalitet hos de som ville blitt hjulpet, men også samfunnsøkono-misk. Man behøver ikke å være professor i økonomi for å skjønne at det er enorme summer å spare på at den innsatte blir skattebetaler som er med på å dele på fel-lesutgiftene, i stedet for å fortsette med rus, vold og annen kriminalitet. Dette vil også begrense antallet offer i fremtiden.

Omsorgog oppfølging for forbrytere?

Jeg synes det er viktig at man gjør noe for de svake i samfunnet. En mandag forvil-let jeg meg inn på Maritakafeen. Vakkert dekorert med figurer av Jesus, apostlene m.v. Etter hvert begynte kafeen å fylles med veldig slitne ungdommer. Ved mitt bord fant en ung jente plass. Hun klarte ikke å handle risgrøt og saft selv. Hun var veldig takknemlig for de små tingene jeg gjorde. Hun var helt dopet, sovnet flere ganger ved bordet. Hun var ikke den eneste, men da en holdt andakt 5-10 mi-nutter kviknet de fleste til. Etter to timer forlot vår venninne bordet mitt. Det siste

Et smil I MØRkET(fra avisen Agder _ Flekkefjords Tidende)

hun sa var til meg: – Takk for at du har vært så snill mot meg. På tross av hennes elendighet og dop hadde hun fremde-les verdighet til å påskjønne vennlighet. Smilet var bredt da hun forlot kafeen. Da var ikke tårene mine langt unna. Uvilkår-lig får man et annet perspektiv på livet. Arnulf Øverland sier det slik:

Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede. Det at du gleder en annen det er den eneste glede.

Med hilsen Kjell-Egil Hansen, Hidra

innenfor kunne jeg se over til politihuset og Oslo fengsel. Jeg la merke til at Retret-ten er et sted hvor mennesker blir sett. Rita hilser, klemmer, klapper folk på skulderen og spør hvordan de har det. Noen kommer for å ta akupunktur og prate. Rakfisk , lefse og annen julemat ble inntatt og det var en hyggelig stemning der vi satt i en firkant. Lokalene var ikke spesielt store, men vi klumpet oss sammen

Rita, hvordan kom du i gang med Retretten? Hun går 13 år tilbake i tid og forklarer: – Jeg fikk ikke hjelp noe sted. Jeg havnet på gata da jeg var 13 år – et rusmisbruk som skulle vare til jeg ble 35 år. Men som liten

gikk jeg ett år på St. Sunniva skole da jeg ikke var skolemoden nok til vanlig skole. Jeg merket at nonnene der passet på meg, samtidig som jeg fikk være i fred, og derfor var det naturlig for meg å søke meg til non-nene på Nesøya senere i livet. Fra 2001 til 2007 var jeg der på retreat mange ganger, og fikk være i stillhet fire dager om gangen. Dette ble mitt fristed og min behandling, sier Rita. Dette har hun tatt med seg videre. Siden 1999 har hun hjulpet andre med sin erfaring, og i 2002 grunnla hun Retretten. Rita er opptatt av at mange rusmisbrukere har traumer – posttraumatiske stresslidel-ser, og at de ikke skal møte sosial voldtekt hos dem. Retretten er et fristed hvor folk

Av Bjørn Olav ThuneRetretten – et fristedDet skjedde på ”Obama-dagen” – 10. desember 2009. Jeg slo på TV’en og så Stoltenberg som viste Obama den spektakulære utsikten fra 17. etasje i regjeringsbygget. Han pekte mot Slottet, Operaen, Oslofjorden, Rådhuset og Holmenkollen og var tydelig stolt over å vise ham Oslo by. Men byen har mye å by på, og jeg var på vei mot en helt annen kant av byen enn arenaen for fredsprisen.

Idet jeg krysset Grønlandsleiret til byg-get vis a vis Grønland kirke, hvor Fattig-huset, Selvhjelpens hus og Retretten leier lokale, kjørte fem politivogner ut. Lyden av helikoptrene som svevet over Oslo by larmet ikke like mye over Grønland bydel. Denne dagen var jeg og noen andre fra Maritastiftelsen invitert på julebord hos Retretten. Der møtte vi grunnlegger, daglig leder og fagansvarlig Rita Nilsen og noen mennesker og hverdagshelter, som hadde vunnet priser som betydde langt mer for dem personlig, enn fredsprisen president Obama skulle motta. Det var ikke like mye blitzregn, bare klikket fra mitt eget kame-ra, og ingen sikkerhetsvakter heller. Vel

Et firkløver med mye kom-petanse og engasjement: F.v: Aud Kvalbein, Oslos varaordfører og byrådsrepre-sentant for KrF, Rita Nilsen, Retrettens grunnlegger og leder, Gerd-Liv Valla, tidligere LO-leder og politiker, som nå slår et slag for å bekjempe fat-tigdom og rus, sammen med en av Retrettens medhjelpere.

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

3MARITANYTT :: Nr. 1 – 2010

skal kjenne trygghet og bestemme over sitt eget liv. – Det er ingen journalføring, det koster ikke penger og du kan komme inn uten timeavtale. Kom når du har tid og ikke behøver bryte andre avtaler. I en retrett ligger muligheten for å evaluere, ta nye valg, få ny energi, og det skal være rom for hele deg, forklarer Rita. Den eneste be-tingelsen er at de må være rusfri, av hensyn til de som ønsker å være rusfri.

Du har også utdannet deg?– Ja, jeg har grunnutdanning i sykepleie. Senere gikk jeg inn i NADA og ble utdan-net i det vi kaller non verbal behandling. I tillegg har jeg utdanning i avhengigheter, i adferds- og reaksjonsforstyrrelser og kri-minalitet som livsstil. Vi bruker akupunk-tur, mineraler og vitaminer i behandlingen. Her må vi ta en pause, for det er mange som vil ha en bit av Rita i dag, Gerd-Liv Valla kommer inn og vi sier takk for sist. Hun besøkte Maritastiftelsen for en stund siden, i likhet med Rita som var hos oss for noen dager siden. Vi fortsetter praten etter litt fotografering og prat:

Fortell litt om medhjelperne dine her– Alle vi som jobber i direkte tilknytning til brukerne er enten tidligere rusmisbrukere, straffedømte eller pårørende. Slik kan vi støtte hverandre i arbeidet. Vi har også en LAR-pasient som jobber her. Fokuset vårt er på brukerne. Det er viktig å være der for dem, så Retretten er en samlingsplass. Derfor har vi en lav struktur.

Skjer alt her inne?– Nei, vi er ute og informerer på institusjo-ner, gir akupunktur på fengselet, holder foredrag, og i går var en av oss på Stor-tinget for å informere om hva vi holder på med. Vi kjører også lærings - og mest-ringskurs hvor folk blir ansvarliggjort ift. sin sykdom. – Det er ensomheten vi rus-misbrukere ryker på, derfor må vi fylle opp med noe som er sterkere enn rusen.

Hvis du kunne ønske deg noe, hva vil det bli?– Hvis jeg fikk mer tid ville jeg reise mer rundt, få mer kunnskap og dele det jeg har med andre. Hun har blant annet holdt fore-drag i Dallas, Virginia, Helsinki og Buda-pest. – Etter 13 nyktre år er det aller beste å

se at så mange får håp på et annet nivå ved å prate med meg. Veien Rita har gått gjør at hun kan dele mange erfaringer. Retrett-ideen har også blitt startet opp i Nigeria og Jamaica. Hadde hun hatt mange penger ville hun kjøpt et hus som kunne romme mye!

Livet blir annerledes for folk fordi dere er her, sier jeg.Folka på ungdomsavdelingen på Oslo Feng-sel ligger henne på hjertet: – Flere har alle odds mot seg, på grunn av foreldrene. Re-tretten er der for dem. På dette tidspunktet i samtalen kommer Oslos varaordfører og byrådsrepresentant Aud Kvalbein (KrF) innom og vi hilser på henne. Hun forteller at hun møtte Rita i mars 2007 og ble impo-nert over hva hun har fått til, og fikk Byrådet til å støtte tiltaket økonomisk. – Før valget i 2007 ble partiene tatt med til Batteriet og vi gikk runden. (Batteriet er et landsdek-kende ressurssenter for organisasjoner og personer som arbeider mot fattigdom og sosial ekskludering i Norge). Rita var vel-dig frimodig, minnes hun, og ga de fra KrF noen provoserende spark ift. abort. Rita sa hun skulle ønske moren hennes hadde tatt abort, så hun slapp den forferdelige oppvek-sten og alt hun hadde vært utsatt for. – Jeg kjente jo ikke Rita, men ble så imponert, og jeg husker jeg sa til henne: Jeg er glad for at moren din ikke tok abort! Det mener jeg fortsatt, la hun til nå. – Jeg hadde det jo ikke så kjekt, svarte Rita, men nå vil jeg ikke si det, men veien hit har ikke vært så kjekk.

– Jeg lærer litt av alle, Retretten, Marita-stiftelsen og flere andre, sier Aud Kvalbein til oss, før Gerd-Liv Valla og Aud Kvalbein stiller opp på bilde, sammen med Rita og en av damene på Retretten.

Det kan bli fred i mange hjem med slike som Rita og hennes medarbeidere. Kanskje var det noe i det Obama sa til No-belkomiteen og pressen: – Det var en stor overraskelse for meg å få prisen. Andre kan ha fortjent den mer enn meg. Min oppgave er å gjøre det jeg mener er riktig for fred som varer. Det har Rita Nilsen og Retretten gjort, og leserne for unnskylde meg, men for meg overskygget dette selv-este Nobelprisen på Obamas nobeldøgn i Norge. Jeg gikk ut med en “Sei’ren er vår”

-stemning og føler at her burde noen finne på å gi en pris også!

Hva er Retretten?Retretten er en verdinøytral og

ideell stiftelse som har til formål å gi hjelp til videre hjelp. De har

et rusfritt møtested hvor tidligere rusmisbrukere, straffedømte og

pårørende kan komme. I tillegg er de inne i fengsler og driver annen

oppsøkende virksomhet rettet mot institusjoner og liknende.

Stiftelsen ble grunnlagt i 2002 av Rita Nilsen, som selv er tidligere rusmisbruker. Rita arbeider i dag

som terapeut og faglærer og er også kontaktperson for NADA i Norge. (Akupunkturprogram-

met er relatert til øret og lindrer psykiske og fysiske symptomer,

minsker suget etter stimuli og bedrer evner. Programmet brukes

av personell innen helse og om-sorgssektoren verden rundt innen

psykiatri, rus og kriminalomsorg som et supplement til annen

grunnterapi, men brukes nå mer og mer innen somatikken.) Fram til 2007 har stiftelsen bestått av

frivillige medarbeidere med og uten egen rushistorie, noen som misbrukere og noen som pårøre-

rende, men også av mennesker som har levd et helt vanlig liv. De

har vært inne i Oslo Fengsel to timer i uken, samt at de har holdt åpent i sine lokaler for besøk i til-legg til at de har besvart telefoner

og mail fra hele landet. Fra 2007 er de støttet økonomisk av Oslo

kommune v/ Rusmiddeletaten og Helsedirektoratet.

www.retretten.no

4 MARITANYTT :: Nr. 1 – 2010

Endelig

Det var mange som stussa litt da media meldte at selveste Hank von Helvete, vokalist i Turboneger, fikk hovedrollen i musikalen Jesus Christ Superstar. Ja, ikke bare skulle han spille Jesus, han sto enda til fram og fortalte at han hadde sluttet med dop og at han regnet seg som en kristen.

Nå er han på vei inn i et nytt eventyr som hovedrolleinnehaver i filmen om Cornelis Vreesvijk. Jeg tok kontakt med Hans-Erik, som er hans rette navn, og han var slett ikke uvillig til å ta en prat. Vi hadde avtalt å møtes i bistroen som ligger i inngangs-partiet til Det Norske Teatret. Hans-Erik kommer presis, setter seg ned og spør om jeg vil ha kaffe. Han virker å være en ujålete type, helt fri fra primadonnanykker. • Er det virkelig sant at du har slutta med all form for dop, også metadon? spør jeg.Hans-Erik bekrefter dette og understreker det med å si: - Jeg har ikke bare sluttet med all den dritten jeg brukte før – heroin, metadon, subutex, kokain, for å nevne noe, men jeg er ikke lenger narkoman. Jeg var narkoman, men jeg er det ikke lengre! Det er litt viktig for meg å understreke dette, fordi handlingene våre er nært knyttet til vår identitet. Å fortsette å se på seg selv som nar-koman eller alkoholiker er å dra med seg en sykdomsforklaring på noe som egentlig først og fremst handler om etikk.

Narconon-programmetHans-Erik fortsetter med å fortelle om programmet hos Nar-conon-klinikken i Eslöv, der han har fått hjelp til å slutte med rusmidler. Første trinn i dette programmet er å kvitte seg med alle rester av stoffer i kroppen. – Jeg var jo på subutex , så jeg ble først nedtrappa. Samtidig som jeg gradvis trappa ned do-sen fra 20 milligram subutex, fikk jeg ganske store doser med vitaminer, kalsium og magnesium.

I denne første fasen gjennomgår man også noen kommu-nikasjonsøvelser som kalles assister. Trente folk er med deg og kommuniserer med deg. Så begynner et konfrontasjonskurs som kalles treningsrutiner. Dette tar en måneds tid hvor man øver seg på å konfrontere livet. Lærer å se folk i øya og bare være der, at du er der kroppen din er, at du ikke alltid er andre steder og tenker på problemer og vansker. Det går egentlig bare på det å sitte på en stol overfor et annet menneske i to timer og se en person i øya, i tillegg til andre kommunikasjonsøvelser. Bare å lære det er en stor mestring. For meg var det helt vilt å skjønne at jeg klarte det.

Av Leiv O. Holstad

fri fra dop!

Hans-Erik Dyvik Husby fra gruppa Turboneger i rollen som Jesus under første leseprøve på Jesus Christ Superstar. Det ble høstens storsatsing på Det Norske Teatret i Oslo - musikal. Fo

to: C

orne

lius P

oppe

/ SC

ANPI

X

MARITANYTT :: Nr. 1 – 2010 5

Så etter konfrontasjonen kommer da det som kalles badstukuren, da sitter du i badstu, fire-fem timer om dagen. Du får et spesielt B-vitamin som heter Niacin som har den egenskapen at den går i fett-cellevevet og presser ut gift som er lagret der. Ikke bare narkotiske stoffer, men også miljøgifter og medisiner. Det svettes da ut. Det er også en åndelig renselse bare å være et sted og føle at du vasker kroppen innvendig. Kuren varer til du når en pus-sig tilstand hvor du rett og slett både ser og føler deg ren, rett og slett. Jeg satt 16 dager, noen kan sitte 30 dager, det er veldig individuelt. Teorien er at har du mye gifter i fettcellevevet og du hele tiden forbren-

ner, så kan giftene aktiviseres igjen. Selv om du ikke merker et flashback så vil du rent mentalt bli irrasjonell igjen i en gitt situasjon. Derfor er Narconon nøye på at du skal vaske ut giftene.

Når man er ferdig med badstuen så skal man gjøre et kurs som heter objektivene. Det er en trening i det å tenke objektivt, å oppdage selv at man kan ha kontroll. Man definerer hva kontroll er og definerer hva det er å gi fra seg kontroll, ta tilbake kontroll. Det er en del mentale driller hvor du kan gå ut av ditt eget synspunkt og liv, eller gå ut av deg selv og på en måte se deg selv og dine motparter utenfra. Den treningen er rett og slett å tenke objektivt og ikke bare subjektivt.

Videre begynner en etikkhåndtering. Da har du økt ”konfront”, du er ren i kroppen og du er i stand til å tenke objektivt.

• Konfronteres du med dårlige holdninger og oppførsel? Om man har et fryktelig tem-perament som ofte går ut over ens nærmeste, hvordan rydder man opp, både i forhold til seg selv og de det gjelder?Du får hjelp av en person som er trent i dette. Han hjelper deg til å se tilbake på ting som har skjedd. Han hjelper deg til å øke din konfront og din evne til å ten-ke objektivt. Du betrakter veldig eksakt hendelsen, sted, tid, hva hendelsen var og hvilke konsekvenser det fikk. Så skriver man dette ned. • Så det handler altså om å få en erkjennelse?

– Ja, en total erkjennelse og den er veldig produktiv. Man går gjennom overtredelser

som har blitt gjort mot seg sjøl, og av seg sjøl, og klarer å forsone seg med det sånn at man ikke går og gnager på det, det blir borte. Man får også et kurs i livets opp- og nedturer. • Finnes det noe i Narconon-programmet som ligner på syndenes forlatelse og / eller omvendelse?

– Jeg bruker sjeldent begrepet synd, men det som i Narconon-programmet kalles overts og withholds. Et brudd på en etisk moralkodeks kalles for en overtredelse, el-ler en overt. Det å holde tilbake og prøve å skjule en overtredelse kalles på engelsk withhold. Grunnen til at vi prøver å unngå begrepet synd, er at det er en del nega-tive følelser knyttet til synd som forsterker syndens dårlige effekt: anger, skam, skyld og lignende emosjoner knyttet til perso-

nens dårlige handlinger, og som videre-fører handlingens dårlige effekt. Følgelig anbefaler jeg erkjennelse og økt ansvar som veien å gå. Jeg har gjort mye vondt, men jeg er en god person, og kan og vil gjøre gode ting fra nå av. Det blir liksom tesen. Angre ikke gårsdagen, livet er nå og du skaper morgendagen selv. Dette vil aldri kunne gå hvis man overser sine overtredelser.

For å komme ut av en overtredelse må en annen lese det du skrev, uten å få noen annen tilbakemelding utover at det er lest, forstått og erkjent. Det evalueres ikke. Det er ingen som sitter og sier ”skjønner du hvor jævlig du har vært” og ”wow, det er

det verste jeg har lest.” Det er bare, ”ok, jeg har forstått, dette opplevde du som en overtredelse”. Da er vi ferdig med det. Folk som har gjort dette, sier at da forfølger det deg rett og slett ikke. Du blir fortro-lig med det. Du klarer å se sannheten om deg selv i øynene. Hvis man ser stort på det, er Narconon egentlig et etikkprogram. På internasjonal basis er 80% av de som har gått gjennom programmet fremdeles rusfrie, det er en veldig høy prosent.• Hvilken forbindelse har Narconon til Scien-tologikirkens stifter L Ron Hubbard?

– Scientologikirken gir Narconon tillatelse til å bruke disse kursene for å få folk rus-frie. Man blir ikke scientolog av å være på Narconon, man blir rusfri. I Sverige er det folk fra Kriminalvården, Socialvården og det private, folk fra alle mulige religioner og livssyn. Det er tverrpolitisk og tverr-religiøst og vil bare hjelpe folk til å bli rusfrie. Hvis man vil bli scientolog er det naturlig å gå til en Scientologikirke, ikke et Narconon-senter. Men det er L. Ron Hubbard som forsket fram disse metodene, han jobbet mye med rus og de effektene det har på mennesker, og fant en metode for å få folk rusfrie, som virker.• Hvor lenge brukte du narkotika?

– Jeg begynte for 24 år siden. De siste 12 årene har jeg gått på morfin i fire år, så på metadon i fire år helt til det ble for tungt. Da fikk jeg subutex i fire år for at jeg skulle få noe lettere.

Endelig fri fra dop!

Hans-Erik som skuespiller i en rolle i Kirkens Bymisjons

musikkvideo av låta ”Rom for alle” som han spilte inn

med Maria Solheim. ”Rom for alle” er en sterk låt om å våge å møte blikket til medmennesker som strever

med livet sitt. Solheim og Husby (Maria og ”Jesus”)

spilte inn sangen i studio i ok-tober-09, og den ble spilt inn

som musikkvideo på kjøpe-senteret Paleet i Oslo. Maria

og Hans-Erik var gatesangere – for å utfordre fordommer og understreke at samfunnet bør

ha rom for alle.

Foto

: Tor

stei

n Ih

le

Man blir ikke scientolog av å være på Narconon, man blir rusfri.


• Så dette gikk du på i 12 år mens du var en av Europas mest kjente artister og hadde en kjempekarriere som du for så vidt fortsatt har. Det er jo nesten litt imponerende?

– Ja, det er jo det. Jeg måtte jo sette inn litt ekstra gir for å få det til. Jeg måtte skjerpe meg, for jeg var ekstremt hemma av disse stoffene. Jeg hadde jo et sidemisbruk på kokain og amfetamin uansett, parallelt med dette. Det var mest kokain. Av og til fikk jeg lykkepillekurer og da ble det vel-dig vanskelig, jeg ble virkelig ”trøbla”. Det var antidepressive preparater som cipralex, remeron, og noen ganger antipsykotiske, som trilafon. • Så vidt jeg kan huske hadde du i alle fall noen positive meldinger om metadon i den-ne perioden? Husker du hva du sa?

– At det gjorde meg i stand til å ikke fly på gata og kjøpe heroin, men når jeg ser tilbake må jeg nok erkjenne at jeg var litt overentusiastisk og tok feil i mye av det jeg sa.• Oppmuntret og støttet LAR (legemiddelas-sistert rehabilitering) deg på noen måte til å slutte med metadon?

– Nei, de fortalte at erfaringene med det var så dårlige at de ikke anbefalte det. De ba meg derfor hele tiden tenke meg om og utsette det. Da jeg likevel tok den beslutningen, samarbeidet konsulenten min og støttet meg i det. Hele tiden ble det understreket at jeg var hjertelig vel-kommen tilbake. Det var aldri noe sånn

”dette kommer til å gå så bra, dette klarer du hvis du virkelig vil”. Den støtten fikk jeg aldri.

Turboneger• Turboneger og Hank von Helvete, hvordan i all verden kom du på å bruke et sånt navn? Man skal jo ikke si neger engang, har dere fått pepper for det?

– Det var et artistnavn og i en setting som skulle være litt provoserende rett og slett.

Vi har ikke fått reaksjoner fra noen svarte. Våre fans er i alle farger og folke-slag, men det sier kanskje litt om hva vi prøvde å være, litt ukorrekte rett og slett, prøve å vise at moralisme og moral er ikke det samme.

”Hank von Helvete-tingen” var et image, men jeg brukte jo alt jeg kom over, men var aldri en advokat for det. Vi sang historier

om at gjør du gærne ting så går det gærent liksom. Sniffer man lim på skolen så er neste stopp helvete. Det var det vi sang om i Turboneger egentlig, men vi sang det på en provoserende og antagonistisk måte. Vi prøvde aldri å være et budskap for rus og avhengighet, men det var jo problemer i bandet. Jeg var jo den eneste troende i bandet.

Verdier, etikk og moral• Du snakker om verdier og om å erkjenne sine ”overtredelser”. Hvor er det du har endra deg når det gjelder verdier?

– Etikk og moral handler først og fremst om å bli et lykkeligere menneske. For hver

uetisk og umoralsk handling, for hver synd eller overtredelse så skaper du faktisk bare smerte. Det er egentlig så enkelt. Det hand-ler ikke om skyld og skam, men om at vi ønsker å ha en størst mulig grad av lykke og minst mulig grad av smerte i livene våre. Overlevelse var et ideal for meg før, noe jeg lengta etter, men ikke hadde. Til slutt gikk det opp for meg at overlevelse er en hand-ling man gjør. Jeg hadde et urealistisk håp om at noe utenfor meg selv skulle redde meg. Det var den største misforståelsen. Gud skulle bare gripe inn og dra meg ut av problemene. Min forståelse av Gud nå er at det er forventet at jeg skal gjøre det sjøl, og at det er det jeg vokser på. Overlevelse er en serie handlinger, og hvis du ikke gjør en serie overlevelseshandlinger, så vil du bare gjøre masse dødshandlinger.

• Så nå har du valgt livet? – Ja! Jeg skjønte at det er gitt meg makt og muligheter til å bevege livet i den retnin-gen jeg selv vil. Jeg kan skape livet, og hvis ikke jeg skaper mitt liv, så blir jeg skapt av livet utenfor meg. De som sier at Gud ikke fins, at alt er tilfeldig, at vi ikke er åndelige vesener men bare dyr, de tar feil. Jesus sier at hvis det han sier ikke er sant og det ikke er liv etter døden, så kan vi bare ete og drikke for i morgen dør vi.• Hvor kommer Jesus inn?

– Jesus for meg er vel det ypperste eksem-plet på hvordan leve livet. Man kan være så totalt villig til å stå for det som er rett at man gir opp sin egen kropp. Da vil du

ha makt og mulighet til å ta tilbake din egen kropp. Den intensjonen om å leve og leve for det som er rett og etisk, som er av Gud; den er så kompromissløs og så full av integritet at du villig lar deg korsfeste.• Du har et kors rundt halsen. Hva symboli-serer det for deg?

– Jesu død på korset er en påmin-nelse for meg om Guds storhet. Gud viser storhet og tilgir, det er demon-strert i korsfestelsen. Jeg tror på Jesu død for våre synder, og dødens ugyldighet i oppstandelsen, sier Hans-Erik og under-streker at dette ikke betyr at det kun er de som har hørt om Jesus som kan bli tilgitt av Gud. Han tror at alle som har en erkjen-nelse av sitt behov for nåde, enten de har lært den bibelske terminologien eller ikke, mottar Guds tilgivelse.

Endelig fri fra dop!

Hank von Helvete i Turboneger fotografert på scenen under VGLISTA TOP20 på Rådhusplassen i Oslo i 2007.

Foto

: Kyr

re L

ien

/ SCA

NPI

X


alder. Noen hadde yrkesutdannelse og hadde klart seg bra i arbeidslivet i lange perioder, giftet seg, fått barn, men ruset seg og vært kriminelle i det skjulte. Fem av de hun intervjuet hadde fra før av et likegyldig forhold til kristen tro, men det oppstod en radikal endring under soningen som førte til et dypt og sterkt engasjement. To andre hadde hatt en tro helt siden barneårene.

Kriminolog og fengselsprest Ragnhild Feyling (bildet) skrev en hovedoppgave Tro og liv i fengsel og frihet (Oslo: UiO 2001) om fanger og gudstro. Bladet Rus og Samfunn (www.rus.no) hadde et tema nummer i 2009 kalt Religion og Rus. I artikkelen Fanger og gudstro – en

plutselig åpning til frihet får vi et innblikk i hva Feyling fant ut.

Har fanger en fremtid?

Feyling intervjuet åtte tidligere inn-satte som alle hadde sonet lange feng-selsstraffer. Alle hadde begått alvorlig kriminalitet som ran, drap, satt andres liv i fare eller blitt dømt for narkotika-forbrytelser. Samtlige hadde rusproble-mer. De fleste begynte å ruse seg tidlig og hadde gjerne begått småkriminalitet og fått sin første dom i ung alder. To hadde fått rusproblemer i godt voksen

Av Bjørn Olav Thune

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

MARITANYTT :: Nr. 1 – 20108

OppfatningerMange fanger mistenkeliggjøres av andre i fengselet hvis de begynner å vise tegn til gudstro. Noen tror de gjør det for å inn-ynde seg og få en lettere soning. Andre blir sett på som litt skrullete og at religiøse nykker er et tegn på at det begynner å tippe litt. Denne holdningen er noe vi kjenner til og som vi fra tid til annen møter også i Maritastiftelsens fengselsarbeid. Feyling skriver: – Jeg antok på forhånd at de inn-satte kanskje hadde oppsøkt troen for å få et lettere liv i fengsel, men det jeg fant be-kreftet ikke denne forhåndsoppfatningen. Samtidig som de fikk en sterkere identitet som kristne, opplevde flere å bli ensomme og mistenkeliggjort både av medinnsatte og ansatte. En som hadde hatt høy status i fangemiljøet, opplevde at dette ble radikalt snudd, ikke minst fordi han etter omven-delsen tilsto kriminelle forhold for politiet på eget initiativ. Undersøkelsen viste at omvendelse ikke førte til at fengselsopp-holdet ble lettere, men snarere skapte nye problemer for de innsatte som var blitt ”frelst”. Å være kristen i institusjonshver-dagen ble, når dette ikke var en del av kulturen på stedet, vanskelig og ensomt.

Mørke og kaosHva var det verste med å sitte i fengsel? – Det var ikke livet i fengselet i seg selv som var verst, men spørsmålet om de hadde noen fremtid etter soning. De så mørkt på det. Mange syslet med tanken på å ta sitt eget liv. En som hadde begått kriminalitet under påvirkning av rus for sjette gang, så ingen utvei: – Det var sjette gang og det var som ringen var sluttet. Jeg kunne virkelig ikke finne mening med tilværelsen lenger. Jeg ville fortsatt ikke slutte å drikke, for hvis de tok alkoholen fra meg, så var alt mørkt. Jeg kunne ikke forestille meg et liv uten alkohol. Det hele var for mye. Det var kaos.

Akseptert og tilgittDenne innsatte fortalte at da han var inn-lagt til judisiell observasjon på et sykehus før rettssaken, ble han oppfordret av mo-ren til å ta imot besøk av en prest. Nær-mest av høflighet sa han ja til at presten kunne be for ham. Han fulgte ikke særlig

med på bønnen som ble bedt. – Etterpå følte han seg mye lettere til sinns. Han tenkte at tristheten sikkert ville komme tilbake, men neste dag opplevde han tvert imot at han følte seg glad. Han ble nysgjer-rig og for å finne ut mer begynte han å lese Bibelen. Mens han var innlagt til observa-sjon opplevde han at personalet nærmest oppfattet han som skrullete når han satte ord på sine sterke trosopplevelser.

Om sitt møte med Gud sier han: ”Jeg fikk en erfaring av at jeg var elsket eller akseptert. Kanskje ikke så mye elsket, for det var for mye å forstå hva kjærlighet var. Men jeg følte meg i hvert fall aksep-tert av Gud. At Gud aksepterte meg og tilgav meg, og sa: Følg du meg, så skal vi sammen gjøre noe godt.”

Fylt av håpEn annen fange hadde tilfeldigvis opplevd at presten banket på celledøra den dagen han skulle til å ta sitt liv. Han fikk hull på verkebyllen og sa det som det var til pre-sten. Det hadde blitt for mye å bære sin byrde. Presten tror jo på noen som kan hjelpe og tilgi og stakk ikke under en stol at Jesus kunne nettopp dette. Fangen tok imot budskapet. – Da snudde alt, det ble lys, jeg så fremtiden lyst i møte, forteller han. Ragnhild Feyling oppsummerer: – Begge disse fangene jeg viser til her, hadde en opp-levelse av at de plutselig ble fylt av håp og at tingene de slet med ville ordne seg. Begge hadde en praktisk rettet yrkesutdannelse fra før, og begge utdannet seg til stillinger innen kirken. To andre fanger studerte kris-tendom som fag, og en av dem praktiserte som forkynner ved siden av studiene.

Relasjoner og nettverk– En oppfatning jeg har hørt noen gan-ger, er at de som klarer seg etter feng-selsopphold og rusmisbruk enten har blitt frelst eller fått seg en kjæreste. Å få en kjæreste eller å få seg en tro handler begge om relasjoner. Begge disse tingene har medvirket til at fanger klarer seg et-ter soning. – De som opplevde den mest radikale omvendelsen, fikk en sterk per-sonlig gudsrelasjon, og i tillegg fikk de et utvidet nettverk gjennom et kristent miljø. Slik vil jeg tro at også det å få seg

kjæreste utenfor rusmiljøet, kan lede til et større rusfritt nettverk, sier Feyling.

Flere sonet i fengsler hvor det var jevnlige gudstjenester og samtalegrupper. Alle de åtte hun intervjuet fikk et nettverk av kristne under soning som de fortsatte å holde kontakt med etter løslatelse. Ofte bidro disse med praktisk hjelp, som for eksempel et sted å bo etter løslatelse.

En av de som fikk et sterkt gudsfor-hold under soning, klarte ikke å mestre rusbruken etter løslatelse. Gudsrelasjo-nen hans gjorde situasjonen med rus enda verre enn før: – Når han ruset seg, ble han urolig og fikk dårlig samvittig-het. Dette fikk ham til å ruse seg mer. Han sa om denne tiden: – Livet var kaos. Verre enn noensinne. Etter et nytt feng-selsopphold og rehabiliteringsinstitusjon fikk også han tilbake balansen i livet.

Uforklarlig, mystiskFeyling viser til den amerikanske filosofen og religions-psykologen William James (1842-1910) og at fasene i omvendelsesbe-retningene hun fikk høre, kan ligne på det James skildrer i The varietes of religious ex-perience. Først kommer fortvilelsen, fulgt av oppgitthet, som uventet blir etterfulgt av en sterk positiv emosjonell løftning.

– Endringen hos ”mine” fanger kan for-klares ut fra at de hadde et konkret behov og fikk tilbud om hjelp. Men radikaliteten i deres endring, noe som også forbauset dem selv, blir uforklarlig, noe mystisk. Andre skildrer også religiøse opplevelser som ”ikke fullt ut forklarlige”. N.K. Dezin studerte AA-bevegelsen og beskrev i The recovering alcoholic (London: Sage Publi-cations) hvordan alkohol ”hjelper” en til å oppleve seg som sitt ideal-selv og mestre livet. Ifølge AA må det for å unngå fortsatt rusmisbruk, skje en overgivelse til en høy-ere makt utenfor en selv. Hun poengterer at flere av de hun intervjuet var kommet i en situasjon hvor de opplevde at den må-ten de taklet livet på, ikke holdt lenger og søkte en alternativ løsning. Følelsen av å være i krise kan ha gjort dem åpne for noe nytt. Som en sa: – Jeg var så full av fortvi-lelse. Var så langt nede. Var mottagelig. Troen hadde gitt dem fremtidshåp og en overordnet mening med selve livet.


Journalist Jarle R. Martinsen i avisen Fæ-drelandsvennen hadde torsdag 4. februar en artikkel om ”Arild” på 31 år fra Kristi-ansand. Han skulle løslates fra Åna feng-sel, men hadde verken bolig eller jobb å gå til. Dette er en situasjon som dessverre er typisk på tross av gode målsetninger. Undersøkelser viser at to av tre innsatte ikke har noe sted å bo når de slipper ut. Denne hverdagshistorien kunne skjedd og skjer daglig i norske fengsler og byer, så her er det noe som utfordrer enhver.

”Arild” om løslatelsen – Jeg gruer meg til å slippe ut. Her i feng-selet er det rutiner og rammer for alt du gjør. Utenfor murene kommer den egent-lige straffen. Da møter jeg konsekvensene av å ha sittet i fengsel. Jeg må prøve å skaffe meg jobb og bolig, noe som ikke er mulig å få til herfra med 20 minutters telefontid i uka. Det er ikke synd på meg, jeg er her på grunn av egne handlinger. Men jeg trenger et sted å bo for å ha en sjanse til å bli rusfri og skaffe jobb, sier han. De siste årene har livet hans vært slik: I fengsel noen måneder, ut i det fri, prøve å holde seg på matta, nye innbrudd og tyveri, gjerne med narkotika i lomma. Det har ikke gjort så mye at jeg har blitt tatt. Fengselet har bare vært et fristed, sier 31- åringen. Denne gangen har han forsøkt å gjøre noe med livet. Han har fått Subutex i fengslet for å gjøre noe med rusproblemet.

Advokaten og NavEn som har jobbet for å skaffe ”Arild” et tilbud på utsiden er advokat Per Holter- Andersen. Han har prøvd å hjelpe mer ut-over det å forsvare ham i retten, men føler

han møter veggen. – Og hvordan er det ikke da for de innsatte som på egen hånd må prøve å komme inn i samfunnet uten å bli kriminelle igjen, sier han. – Møtet med Nav er deprimerende. Min klient vil tren-ge startkapital ut over de kronene han har i lomma når han kommer ut. Men jeg har ikke klart å komme gjennom systemet. Jeg føler en arroganse når jeg kontakter ulike hjelpeinstanser. Hvor vanskelig er det ikke da for innsatte å nå igjennom, sier Holter-Andersen, som synes samfunnsregnskap blir så håpløst at hans klient mest trolig havner innenfor murene igjen.

SeniorforskerenEvelyn Dyb ved Norsk institutt for by- og regionsforskning har undersøkt pro-blemstillingen og konkluderer med at en av tre innsatte i norske fengsler trolig mister boligen sin i løpet av sonings-tiden, og at de fleste ikke har tak over hodet når de kommer ut: – Det er helt essensielt å ha bopel for å klare å ta tak i sitt kriminelle liv. Har du ikke noe sted å bo, er det mye vanskeligere å skaffe seg jobb og gjøre noe med rus og trangen til kriminelle handlinger. Alt for mange løs-lates kun med plastposen i hånda. De må stille i samme boligkø i sine kommuner som alle andre vanskeligstilte, og kom-mer ofte langt ned på lista opp mot andre som trenger bolig, som småbarnsfamilier. I samme undersøkelse ble de innsatte spurt om de har vært i fengsel før, og over 60 prosent hadde det.

Sosionomene og byombudeneGjennom sosionomen i fengselet har

”Arild” forsøkt å få i gang ledighetstrygd,

slik at han har noe å starte med. Da Fæ-drelandsvennen var på besøk noen dager før løslatelsen var dette ennå ikke i or-den. – Jeg må dra til en tante og håpe at jeg kan bo der inntil jeg får penger, og så kanskje finne et sted å bo. Men om noen måneder sitter jeg vel her igjen, avslutter han. Leder for sosialavdelin-gen på Åna fengsel, Anne Øyrli, opple-ver Kristiansand som vanskelig når det gjelder å skaffe bolig til innsatte som skal ut og ikke har bopel. – Slik har det vært i mange år. Kommunen holder seg nok til de ytelsene de juridisk må gi, men det er alt, mener Øyrli, som ser at det å ha et sted å bo er helt essensielt for at en løslatt skal komme seg videre i li-vet. – Dessuten har innføringen av Nav gjort det mye vanskeligere å komme i kontakt med rette vedkommende, både i Kristiansand og i andre kommuner, sier hun om det med å hjelpe løslatte med sosialhjelp og jobb.

Byombudet i Kristiansand, Kim Hen-rik Gronett, sier byen har langt igjen for å ha et samlet tilbud for løslatte som kommer ut til ingenting. – De har krav på en midlertidig bolig, men det er jo så mangt. Jeg mener løslatte skal ha en juridisk rett til en ordentlig bopel fra dag én. For vel ett år siden skrev han et brev til statsråden om dette hvor han adresserte problematikken slik: ”Det som for undertegnede fremstår som alvorlig er nettopp det forhold at alle involverte offentlige instanser synes å være klar over situasjonen når den innsatte løslates. Likevel er det tilsy-nelatende ingen som tar ansvar når behovet dukker opp.”

Løslatt utenBOLIG OG JOBB

Av Bjørn Olav Thune

Veien ut fengselsporten kan være brutal. Fo

to: F

ædr

elan

dsve

nnen


Avdelingsleder for boligtjenesten i Kristiansand, Ingun Moen, kjenner seg ikke igjen i kritikken og hevder at alle som trenger midlertidig bolig får det, og at de har en oppfølgingstjeneste som skal jobbe videre med å hjelpe vanskeligstilte med perma-nente boliger som de er i stand til å beholde. Politistasjonssjefen i Kristiansand, Ole Hortemo, sier mye fortsatt kan bli bedre, men at mye har blitt gjort de siste årene for å bedre forholdene for dem som løslates.

Sjefredaktørens ankepunktI påfølgende nummer av Fædrelandsvennen tok avisens sjefre-daktør, Hans-Christian Vadseth, opp ”Arild” under overskriften Brutalt møte med friheten.

To av tre innsatte har ikke noe sted å bo når de slipper ut av fengselet. Det øker risikoen for tilbakefall. Mens tre av ti inn-satte ikke har bolig på tidspunktet for fengsling mangler dobbelt så mange bolig når de blir løslatt. De mister boligen fordi de ikke har økonomi til å betjene lån eller husleie. Med bare ”en plastpose og noen hundrelapper i lomma” når fengselsporten slår igjen, skal det godt gjøres å klare seg uten å falle tilbake i et kriminelt livsmønster. I vår avis i går uttalte ”Arild” som løslates fra Åna fengsel denne uken, at en svært viktig forutsetning for å klare et annet liv mangler når han står uten bolig.

Sjefredaktøren kommenterte også Anne Øyrlis påstand i sin leder: – Lederen for sosialavdelingen ved Åna fengsel opplever Kristiansand som vanskelig når det gjelder å skaffe bopel til innsatte som kommer ut av fengsel. Kommunen har trolig sitt på det tørre juridisk sett, fordi alle som har krav på det, får midlertidig bolig. Ankepunktet er likevel at ingen bør bruke tid i foreløpige løsninger etter løslatelse fra fengselet. Boligen er en base for trygghet i livet, for innsatte som for alle andre. Å ha en adresse og et sted å ha eiendelene sine, er viktig. Et sted hvor man kan invitere venner og familie, og et sted hvor man kan hvile ut. Uten denne basen øker risikoen for at løslatte fra fengsel kan havne i rusmisbruk og komme i kontakt igjen med ”gamle” kriminelle miljøer. Når lovbryteren selv gjør sitt beste for å komme seg på beina, må samfunnet gi all mulig støtte. Slik er det ikke i dag. Byombud Kim Henrik Gronert i Kristiansand sier byen har langt igjen for at det samlede tilbudet er godt nok. Også politiet mener mye kan bli bedre. Å gjøre overgangen fra fengsel lettere, betyr ikke å gi spesialbehandling til den som bryter loven, men å gi de tilbudene alle borgere har rett til. Kriminalitet koster samfunnet enorme beløp. De menneskelige omkostningene er store både for lovbryter, offer og andre som berøres. Å investere mer i tilrettelegging for å forebygge tilbakefall ved løslatelse fra fengsel vil være sam-funnsøkonomisk lønnsomt.

Stortingsmelding nr. 37Det er et viktig politisk mål å styrke tilbakeføringen til sam-funnet for innsatte som løslates fra fengsel (St.meld nr. 37, 2007-2008). Både opplæring og arbeid under soningen og arbeidsmarkedstiltak under og etter soning benyttes for å nå dette målet.

Dømte som får seg jobb etter soning unngår i stor grad å begå ny kriminalitet, viser ny undersøkelse.Nå vil justisminister Knut Storberget (Ap) ha Nav inn i fengslene.

– Vi har skjerpet straffene og avviklet soningskøene. Nå må vi ha tiltak som hindrer tilbakefall. sier justisminister Knut Storberget til Dagsavisen.

En undersøkelse gjort av forskerne Torbjørn Skardhamar og Kjetil Telle ved Statistisk sentralbyrå (SSB), viser at domfelte som får seg jobb etter å ha sonet straffen, har 63 prosent lavere sjanse for å begå ny kriminalitet enn de som ikke får seg jobb. Studien, som er den første av sitt slag her i landet, illustrerer også hvor stort problemet med tilbakefallskriminalitet er. Om lag hver fjerde av dem som blir løslatt havner i fengsel igjen innen tre år.

– 60 prosent av de innsatte har rusproblemer, og mange av dem har ingen bolig å vende tilbake til når de kommer ut, sier Storberget, som peker på at det nå etableres flere rusmestringsenheter i fengslene.

– Ingen bør la seg lure til å tro at kriminalitet bekjempes kun ved bruk av lange fengselsstraffer, sier Storberget, som vil ha såkalte stormøter for unge forbrytere.

Forslaget applauderes av lederen for Fengsels- og fri-omsorgsforbundet (NFF), Geir Bjørkli.

– Å få Nav inn i fengslene er en meget god idé. Nav sit-ter med kompetanse og har beslutningsmyndighet i sitt system slik at de kan legge forpliktende planer sammen med de innsatte, sier Bjørkli. (NTB)

Norges justisminister Knut Storberget (Ap) vil ha Nav og flere rusmestrings-enheter inn i fengslene. Slik kan forpliktende pla-ner legges sammen med de innsatte, for å unngå tilbakefall. Fo

to: S

teph

en F

olde


Det er fortsatt tidlig på morgenen og Mari-tabutikken åpner ikke før klokka 11.00. Odd har låst opp og traktet kaffe. Denne fredagen er det syv stykker som skal komme på mor-gensamling. Etterpå skal noen være med og vaske, ordne og stille ut slik at butikken er klar til å ta imot kunder. Andre skal ut på transport for å hente møbler og andre ting.

Det slår meg der jeg sitter sammen med de tre første ankomne, at vi faktisk alle tidligere i livet på ulike måter har stiftet bekjentskap med rus og politi. Noen har også sonet dommer, noen kortere og andre lengre. Det er ikke så mye fokus på det nå, men rundt bordet er Roar, Odd, Stig Mor-ten og jeg opptatt av hverdagsprat og gode historier. Vi kommer også inn på noen som har spurt om hjelp i det siste. Lyset er tent på bordet, og i dag vanker det en konfekt eller to til kaffen. Telefonen ringer og Stig Morten gjør en avtale om å treffe en som er i nød. Hjelpen kan bare være et tellerskritt unna, tenker jeg og kjenner en liten klump i halsen.

Imens har Sandeep og Gunnbjørg kom-met og satt seg ned og det er klart for mor-genens høydepunkt. To andaktsbøker lig-

i MaritabutikkenAv Bjørn Olav Thune

ger på bordet og Gunnbjørg blir spurt om å lese et par stykker for oss, noe hun gjør med glede. I dag handler det om Kjærlig-hetens Bud; om å elske hverandre: – Guds familie er en Kjærlighetsfamilie, begynner hun. – Og Kjærlighetsbudet i Guds familie er ”Dere skal elske hverandre slik som Jeg har elsket dere.”

Hvordan elsket han oss? Elsket han oss fordi vi fortjente det? Nei, Han elsket oss mens vi enda var fiendtlige og syndere. Og tenk på det. Hvis Gud elsket oss med en så stor kjærlighet mens vi enda var syndere, mens vi enda var Hans fiender, tror du at Han elsker Sine barn mindre? Nei, tusen ganger nei. Kjærlighet er det eneste budet i Kjærlighetsfamilien. Hvis du elsker et an-net menneske, vil du ikke stjele fra ham. Hvis du elsker noen, vil du ikke drepe ham, du vil ikke misunne ham huset hans, du vil ikke fortelle en løgn om ham. Guddomme-lig kjærlighet er lovens oppfyllelse. Siden kjærlighet er loven i Guds familie, er et steg ut av Kjærlighet, et steg inn i synd. Hvis du har tatt et slikt steg, angre deg og kom tilbake i Kjærlighetsvandringen! For å ha fellesskap med din Far, for å vandre

med Gud, for å vandre i Guds rike, må du vandre i Kjærlighet. For Gud er Kjærlighet. Til slutt er det en bekjennelse: Jeg elsker andre som Kristus elsket meg. Kjærlighet er den loven jeg er underlagt. Jeg vandrer i kjærlighet. Derfor har jeg fellesskap med min Far, som er Kjærlighet.

Slike ord påvirker nok arbeidsmiljøet og dagen positivt, forebygger egoisme og nye lovbruddJ Mange setter pris på en slik morgenstund før arbeidet i Maritabutik-ken kaller, har jeg fått høre. Fellesskapet vi opplever denne fredagsmorgenen, med påfølgende stille og lavmælt bønn rundt bordet, er preget av både glede, ro og fred-full atmosfære. Kjærligheten er litt av en kontrast, både til rus- og voldsmiljøer, og til samfunnets krav om høyt tempo og kar-rierejag. Denne butikken er annerledes og prioriterer andre verdier, hvor arbeidstre-ning er hovedsaken og ikke profitt. Men Maritabutikken går så det griner for tiden, så det blir penger til drift også J

Så skrider alle til verket og går til sine oppgaver, mens jeg takker for at jeg er så privilegert at jeg kan oppleve noe av alt som skjer på Maritastiftelsens brede front.

MORGENSTuND

Mennesket lever ikke

bare av brød.

Gunnbjørg, Sandeep,

Odd, Roar og Stig

Morten har en fin

oppstart på dagen i

Maritabutikken.


i Maritabutikken

Forsamlingen ble inndelt i mindre grupper og hadde brainstorming over hvilke verdier de opplevde var til stede i Marita-fellesskapet. Ut fra dette kom vi frem til de følgende fem verdier:

• Omsorg ■ vi bryr oss om den enkelte ■ vi hjelper mennesker å se sin uendelige verdi ■ vi hjelper de som er nær ved å gi opp å se nye muligheter, og tilrettelegger for en ny start

■ vi er rause og nådige i forhold til hverandre og ser verdien av å gi og få tilgivelse

• Troverdighet ■ vi gjør hva vi sier, og sier hva vi gjør ■ vi forvalter betrodde ressurser ansvarlig ■ vi tar initiativ til forpliktende samarbeid med andre

• Åpenhet ■ vi er åpne om egne sterke og svake sider ■ vi gir ærlige tilbakemeldinger ■ vi tar imot ærlige tilbakemeldinger ■ vi forvalter åpenhet på en respektfull måte

• Tro ■ vi tror på Bibelens Gud og på Bibelens men-neskesyn

■ vi tror på Guds hjelp i kampen mot destruk-tive krefter inne i oss og utenfor oss

■ vi tror at ingen - eller ingen ting er umulig ■ vi har tro på oss selv ■ vi tror at vanskeligheter kan gi vekst og bli til muligheter

■ vi tror at kriser kan lede til en ny start

• Mot ■ vi er ikke redd for å satse ■ vi er ikke redd for å prøve noe nytt ■ vi er ikke redd for å stå alene med våre me-ninger

■ vi er ikke redd for ”farlige” miljøer og men-nesker

Disse verdiene er en viktig del av fundamentet for videre utvikling av Maritastiftelsen.

Verdier

Marie Aakre stilte opp gratis som konsulent på Maritastiftelsens Soria Moria-samling.

Maritastiftelsen har sin egen Soria Moria-erklæring. For noen år siden var ansatte og styret samlet på Soria Moria for å definere Maritastiftelsens verdier. Marie Aakre stilte opp gratis som konsulent. Hun har vært medlem av Verdikommisjonen og ledet også prosjektet Verdier i praksis ved St. Olavs Hospital. Som leder i Faglig Etisk Råd i Norsk Sykepleierforbund og rådgiver i det private firmaet uNNIK har hun startet prosjektet Verksted for Etisk Virksomhet. Hun ble i 2007 utnevnt til ridder av 1. Klasse av St. Olavs Orden for sin innsats innen pasient- og kreftomsorgen, så vi kunne ikke fått noen bedre til å hjelpe oss med å definere våre verdier.

Soria Moria og


Hva jobber du med i Marita?Startet i Maritastiftelsen januar 2004. Har jobbet i flere av

avdelingene, men pr. i dag jobber jeg 50% i Marita ung, Marita

Bo og leder arbeidet på Bredtveit, kvinnefengselet.

Bakgrunn: 31 år, kommer fra Rogaland og er barnevernspedagog

Hvorfor Marita? Var med som frivillig i Oslo fengsel. Hadde lyst å engasjere

meg i ungdomsarbeidet, tok kontakt med en fra Marita ung

og sa at jeg ønsket å bli med som frivillig når de skulle starte

med oppsøkende. Etter en samtale fikk jeg plutselig tilbud

om jobb… Siden har jeg blitt.

I Marita får jeg muligheten til å treffe mennesker med en helt

annen historie enn meg selv, flere av disse har jeg dyp respekt

for. Maritas tanker rundt fellesskap og troen på potensialet i

hvert enkelt menneske er noe jeg liker. Troen og tilliten til at

Gud er en Gud som ønsker å bli med i vår hverdag, som vil at

vi skal ta gode valg for livene våre og som lengter etter å gi

oss en identitet i det å være elsket for den vi er, er også noe

jeg liker med Marita.

Favorittmat: For tiden er det vegetarsupper

Favorittbok: Hmm … leste akkurat en roman som heter Ra-hab, den var bra.

Favorittfilm: Kommer ikke på noen spesielle. Men den eneste filmen jeg har sett mer enn fem ganger er Moulin Rouge.

Liker ikke: Bli-kjent-leker

Interesser: Livet generelt

Drøm: Hva har du gjort den siste mnd. som du ikke pleier å gjøre: Kjøpt leilighet

ANSIKTER I MARITA

Hva jobber han med i Marita?Lars Tore ble opptatt av å advare andre ungdommer mot å leke med hasj

og narkotika. Han ble introdusert til Maritastiftelsen og begynte etter

en tid å reise på skoler for å fortelle sin historie og vise Marita- filmen.

Bakgrunn: Rusmisbruk og salg, gitarlærer.

Hvorfor Marita? Jeg fikk høre om Marita og arbeidet deres i 1999.

I 2003 var jeg klar til å jobbe for dem, og siden dette er en gjeng med mye

krutt i og som tør å stå for en egen policy, selv om den ikke alltid er

populær, måtte jeg bare bli en i gjengen.

Favorittmat: Indisk

Favorittbok: Outsiders

Favorittmusikk: chill out og experimental fusion

Favorittfilm: Jason Bourne trilogi

Liker ikke: Shopping

Hobbyer: Gitarspill og komponering

Drøm: Å se unge og gamle få nytt håp og nye drømmer, det betyr selvfølgelig å se mennesker snu helt om og møte Gud. J

Lars Tore Wollum33 år

gift med Anita

Gunnbjørg Linjord

31 år

HVA SKjeR’A?


kva jobber du med i Marita? Eg er sivilarbeidar. Tross stemplet på sivilteneste som slavearbeid,

er siviltjenesten i Marita variert, gøy og utfordrande. Er med på

kafeen, i butikken, på transporten, Marita Bo og div andre ting.

Bakgrunn: Oppvekst i Bodø, og har bakgrunn frå KFuK-KFuM sitt Ten Sing-

arbeid i Bodø, Nord-Norge og på Noregsplan.

kvifor Marita? Eg var innkalt til siviltjeneste, og ville finne meg noko fornuftig å

gjere. Ein venn tipsa meg om Maritastiftelsen, og etter litt inn-

føring visste eg at det var dette eg ville gjere mitt år i Kongens

sivile klede. Bak valget mitt lå eit ønskje om å gjere noko som var

av reell nytte for samfunnet. I tillegg ville eg gjere noe eg ikkje

nødvendigvis kjem til å drive med resten av livet. Bred erfaring

trur eg aldri har skada nokon.

Favorittmat: Brownies frå Black Gold-kafeen på Torshov

Favorittbok: Kilden av Gabriel Scott

Favorittmusikk: Neil Cowley Trio

Favorittfilm: Army of Darkness

Liker ikke: Sydenferie

Drøm: Å få inspirasjon til å skrive noko fornuftig

Hva jobber du med i Marita? Jobber med arbeidstrening i Byggbransjen og Maritabutik-

ken, er også miljøarbeider på Maritakafeen og i fengsels-

arbeidet.

Bakgrunn: Svenske med telemontør-utdanning, men har drevet eget

snekkerfirma i flere år i Norge. Aktiv ungdomsleder.

Hvorfor Marita? Marita er mer enn en jobb for meg. Her kan jeg få leve ut det

kallet jeg tror jeg har, som er å være der for de som trenger

det og formidle Guds godhet og kraft. Det setter folk fri og

reiser dem opp fra ulike typer av misbruk og avhengighet.

Favorittmat: Pizza og pølser

Favorittbok: Stig Larsson-bøkene

Favorittmusikk: Grunge fra 1990

Favorittfilm: Monty Python

Liker ikke: Fiskeboller, nynorsk og Manchester united

Hobbyer: Venner, se fotball og spille golf

Drøm: At Guds vilje skal skje i mitt liv og i Norge, og at jeg får sove så lenge jeg vil i helgene.

AndreasAanonsen Normann

21 år

har kjæreste

Stefan Norberg31 år

gift med Marte Maria. Barn: Leo,

2,5 år og Timon, 7 måneder

HVA SKjeR’A?


Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 – 17.00 Lørdag: kl 10.00 – 16.00

MaritabutikkenMarkveien 67, Oslo Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]

Trenger du en gaffel? En god bok? En liten dings? Eller kanskje en salong? Da er Maritabutikken det rette stedet for deg!

Maritabutikken er en koselig bruktbutikk ved Anker-brua nederst på Grünerløkka, der vi har vært i 15 år. Vi tilbyr både arbeidstrening og arbeidspraksisplasser. Inntektene fra butikken går til Maritastiftelsens arbeid blant ungdom, rusavhengige og innsatte ved fengslene i Oslo-området.

Maritastiftelsen trenger din hjelp for å holde arbeidet i gang. Maritabutikken har alltid behov for brukte ting vi kan selge, og vi er veldig takknemlig dersom du har noe å gi oss. Ring oss så kommer vi og henter!

Brukte ting og møbler?

MaritabutikkenMarkveien 67, 0550 OsloTlf: 22 38 19 20www.marita.noGavekonto: 3000 17 15050

maritanytt nr 1 2010

Documents