norge og russland - uit20182404094502/ottar... · ottar utgis av tromsø museum –...

Norge og Russland: Et særegent naboskap

Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet · 1 · 2017 · Nr. 314 · kr 65,–

Ansvarlig redaktør:Marit Anne Hauan

Fagredaktør kultur og samfunn: Ivar Bjørklund Fagredaktør natur og miljø: Jostein KjærandsenRedaksjonssekretær: Elisabeth Jensine NilsenAbonnementsansvarlig:Kirsten Udin, tlf.: 77 64 50 00

Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar, UiT, Norges arktiske universitetPostboks 6050, Langnes, 9037 TromsøE-post: [email protected]: http://uit.no/ottar

Temahefter under arbeid:• Oljer – små dråper med stor betydning • Tanalaks • Reformasjonen

Ottar utgis av Tromsø Museum – Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: 11 300.Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf. 77 64 50 00. Abonnementspris kr 270,– . Pris pr. hefte kr 65, – . Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø.

Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

Ved

Trom

sø M

useu

m-U

nive

rsite

tsm

usee

t sin

uts

tillin

g Sa

mek

ultu

ren,

kan

man

se e

n el

vebå

t (sk

olte

bask

) som

er s

ydd

sam

men

med

ham

petrå

d. E

lveb

åten

er f

ra sl

utte

n av

180

0-ta

llet.

Foto

: Jun

e Ås

heim

. Tro

msø

Mus

eum

-Uni

vers

itets

mus

eet.

Forside: Nikita Khrusjtsjov lærer å danse norsk folkedans under et offiselt statsbesøk i Norge i 1964, her sammen med Einar Gerhardsen. Foto: © Erik Thorberg, NTB/SCANPIX.

Bakside: Den røde plass, Moskva.Kunstner: Willi Midelfart, 1933 (privat eie).

Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet nr. 314 · 2017

Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa

at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held fin-nar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet.

Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius’ verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv.

Norge og Russland: Et særegent naboskap

Innledning Kari Aga Myklebost og Jens Petter Nielsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2

Den norsk-russiske grensen av 1826: Norges yngste og Russlands eldste nåværende statsgrense Jens Petter Nielsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Russiske revolusjonære om Norge og nordmenn i begynnelsen av det 20. århundret Vladimir A. Karelin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

Norske kolonister på Murmankysten 1860–1940 Ruslan A. Davydov og Jekaterina A. Orekhova . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Toner over landegrensene. Om Grieg på russisk og litt til Yngvild Sørbye . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

Drømmen om det frisinnede Russland Kari Aga Myklebost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30

Et russisk perspektiv på det norske trelasteventyret i Russland Victoria V. Tevlina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37

«Jeg har avsluttet mine nedtegnelser...»: Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj og hennes erindringer Åsmund Egge og Alexey A. Komarov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42

Kulturforbindelser i mellomkrigstida Anastasia S. Kasijan og Stian Bones . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Vennskapets hus på Fontanka. Minner om Sambandet Sovjetunionen-Norge Tatjana A. Sjrader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

Mot en ny normalitet Lars Rowe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58

Fotografiet Sveinulf Hegstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

2

Innledning2017 er et historisk merkeår i Russland. I mars er det 100 år siden den russiske tsaren måtte forlate tronen, og i november like lenge siden bolsjevikene med Lenin i spissen grep makten gjennom en kupplignende revolusjon. Hendelsene i 1917 forandret grunnleggende på forholdet mellom Russland og dets lille nabostat i vest, Norge. Grensa i nord, som hadde vært relativt åpen fra den ble etablert i 1826, ble langt vanskeligere å krysse etter revolusjo-nen. Den langvarige pomorhandelen mellom befolkninga i Nord-Norge og i Nordvest-Russland ble brutt, og det samme gjaldt forbindelsene mellom de norske kolonistene på Murmankysten og deres slektninger i Norge.

På det mellomstatlige planet var det også brudd; Norge anerkjente de nye sovjetmyndighetene først i 1924, etter intensivt diplomatisk arbeid fra bolsjevikenes side. Gjennom sovjetperioden forble kontaktene mellom nordmenn og russere mer begrenset enn tidligere, selv om den norsk-russiske grensa i nord aldri var hermetisk lukket. Etter Sovjet- unionens fall har kontaktene blitt mer mangfoldige igjen, men de storpolitiske motsetningene mellom øst og vest er fortsatt til stede. Etter den russiske anneksjonen av Krimhalvøya våren 2014 har blokktenkingen fra den kalde krigens dager blusset opp

igjen, og det påvirker også relasjonene mellom Norge og Russland.

Vi vil i dette nummeret av Ottar se nærmere på noen av de mange kontaktflatene mellom nordmenn og russere, mellom småstaten Norge og stormakten Russland over de siste to hundre år. Artiklene tar for seg mellomstatlig politikk, trusselbilder, diplomati og handelsrelasjoner, men synliggjøre også en rekke enkelt- mennesker som har spilt en viktig rolle i forholdet mellom de to landene. Artikkelforfatterne er alle bidrags- ytere til tobindsverket om forholdet mellom Norge og Russland som ble utgitt på Pax forlag i 2014 og 2015, med titlene Russland kommer nær-mere. Norge og Russland 1814–1917 og Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014. Vårt hovedanliggende i dette bokverket har vært å forklare det stabile og i all hovedsak gode naboskapet mellom Norge og Russland, som er nokså spesielt når man tar asymmetrien mellom småstaten og stormakten i betraktning.

Dette nummeret av Ottar utgis på både norsk og russisk, og utgjør i seg selv et lite jubileum: I år er det 25 år siden første utgivelse av Ottar på russisk (nr. 4/1992), med tittel Norge og Russland i nord. Utgivelsen mar-kerte oppstarten av det som skulle bli et langvarig samarbeid mellom

norske og russiske historikere, med felles konferanser, forsknings- prosjekter og bokutgivelser fram til i dag. Tobindsverket fra 2014/2015 som artiklene i den foreliggende utgaven av Ottar baserer seg på, er det største norsk-russiske historikersamarbeidet så langt. Vi håper at smakebitene fra det store bokverket som presenteres her kan pirre lesernes nysgjerrighet og spore til videre lesing.

De russiske artiklene i denne utgaven er oversatt av Ingvild Broch.

Kari Aga Myklebost og Jens Petter Nielsen

hefteredaktører

Vedrørende forsidebildet:Du kan lese mer om Nikita Khrusjtsjovs statsbesøk i Norge i boka Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014.

3

Jens Petter Nielsen

En fast statsgrense mellom Norge og Russland ble trukket for mindre enn to hundre år siden. Denne artikkelen forsøker å

svare på hvorfor det skjedde så sent, og hvorfor denne statsgrensen siden har vist seg å være en av de mest stabile i Europa.

M uligheten og viljen til å skape demarkasjonslinjer mellom ens eget

territorium og nabolandene, og håndheve bestemmelser som regulerer forflytningen av folk og varer over grensene, er en tydelig demonstrasjon av nasjonal suverenitet og ukrenkelighet. Samtidig er det på det rene at eksakt oppsplitting av territorier i politiske rom gjennom grensedragning ikke er et universelt trekk ved alle samfunn til alle tider. Det er først og fremst et kjennetegn ved det moderne samfunn, resultatet av en gradvis, århundrelang utvikling, der meningen ved grensene har forandret seg i takt med at samfunnet endret seg.

Vi vet at inngående topografiske beskrivelser av et lands territorium, planmessig inventering av naturressurser og omfattende bruk av statistiske data ble alminnelig i Europa på 1700-tallet. Det gjorde det lettere å gjennomføre en eksakt grenseoppgang mellom de enkelte

land rent praktisk. I løpet av 1800- tallet økte også behovet for å definere de territoriale grensene mest mulig nøyaktig på grunn av gjennombrud-det for ideen om folkesuverenitet og nasjonal egenart. Folket og nasjonen skulle falle mest mulig sammen. Den norsk-russiske grensen, som denne artikkelen handler om, er en naturlig del av denne europeiske utviklingen. Likevel avviker den i noen hense-ender fra det generelle mønsteret. En av dem er at den ble trukket så seint, først i 1825–1826, en annen at den forble svært stabil, da den først var blitt etablert. Denne artikkelen handler om begge disse særtrekkene ved den norsk-russiske statsgrensen i Varanger.

La oss begynne med det første. Hvordan skal man forklare den seine etableringen av den nord-ligste statsgrensen i Europa? I det nordlige Fennoskandia var det noen faktorer som motvirket en nøyaktig demarkasjon av grenselinjer. Den viktigste av dem var samenes kultur

og økonomiske tilpasning. Samenes gamle veidekultur var basert på en ekstensiv bruk av landområder, med en årlig syklus, som sikret at de kunne utnytte de ulike naturressursene til riktig tid av året. Øst-samene (skoltesamene) som bodde i grenselandet mellom Norge og Russland, flyttet fra vinterboplasser i det indre av landet til vårboplasser ytterst i fjordene, og videre til sommerboplasser i elvedalene, der de blant annet fisket laks. Om høsten dro de innover i landet til innsjøene, der de drev fiske og fangst, før de til slutt vendte tilbake til vinterboplassene. Andre steder fulgte reindriftssamer flokkene sine fra vinterbeiter i innlandet til sommerbeiter ved kysten, og til tilbake til innlandet om høsten.

Dette var kanskje et unikt fenomen i Europa på 1800-tallet, men det minner om den årlige flyttesyklus til noen mongolske nomadestammer hundre år senere, som er beskrevet av Owen Lattimore i hans bok Studies in Frontier History (1962).

Den norsk-russiske grensen av 1826: Norges yngste og Russlands eldste nåværende statsgrense

Ottar 314 – 2017 (1): 3–9

4

For disse nomadene ved grensen til Kina var beiteland av liten verdi i seg selv fordi det raskt ville blitt nedbeitet. De måtte også ha kontroll med migrasjonsrutene mellom de forskjellige beitene. Retten til å flytte var viktigere enn retten til å slå leir, konstaterer Lattimore. For samene var det like viktig som for disse mongolske stammene å ikke miste kontrollen over flyttveiene. Samenes tradisjonelle ekstensive bruk av naturressursene holdt tilbake prosessen med å skape faste statsgrenser på Nordkalotten. Statene avfant seg i mange århundrer med at det eksisterte et stort fellesområde (som med tida gradvis skrumpet inn), der både Norge og Russland skattla den fåtallige samiske befolkningen og retten til skatteinnkreving ikke bare var knyttet til territoriet, men også til samisk etnisitet.

Andre faktorer som bidro til den forsinkede etableringen av den norsk-russiske grensen var territoriets enorme utstrekning, den sparsomme befolkningen og om- rådets perifere beliggenhet i forhold til de to lands sentrale områder. «Norge og Russland var bundet til hverandre ved halen», som en av våre fremste kjennere av russisk kultur, Erik Egeberg har sagt: De to lande-nes territorier møttes som bakgårder i nord, langt borte fra hovedstedene og regjeringene, som skuet østover, vestover og sørover, men ikke særlig ofte mot nord. Denne sammenlignin-gen av Norge og Russland som to land som er bundet til hverandre ved halen, kan ved første øyekast virke overbevisende, særlig hvis man ser saken fra en russisk synsvinkel. Men metaforen er ikke like passende for Norge, på grunn av asymmetrien i det norsk-russiske naboskapet. Der hvor en liten stat møter en stormakt, kan stormakten godt tillate seg å ignorere småstaten, men for småstaten vil et slikt naboskap alltid være av overmåte stor betydning. Derfor hadde norske myndigheter temmelig ofte blikket rettet mot de nordlige grense- områdene (og har det fremdeles).

For små stater som grenser til store land kan brede grensesoner eller «herreløse» landområder bli en kilde til bekymring, fordi de lett kan føre til konflikter med det store landet. Derfor var det viktig for Norge å forhandle seg frem til en grenselinje, slik at man en gang og for alle kunne slå fast hvor Norge sluttet og Russ-land begynte. «Good fences make good neighbours» (Robert Frost). Samtidig bekreftet Norges streben etter en avgrensing mot Russland på en måte landets tilhørighet til Europa. Nettopp ved Europas yttergrenser mot Tsarens rike var det særlig viktig for et lite land som ønsket å unngå russisk hegemoni, å følge en europeisk statsmodell med en tydelig demarkering av geografiske grenser og et nøye sammenfall av nasjonen med staten.

Venstre: Valerian Jemeljanovitsj Galjamin, russisk grensekommissær under grensedragningen i 1825–1826.

Høyre: Oberst Johan Henrik Spørck var norsk grensekommissær i 1825–1826.

5

Russland, derimot, hadde ingen hast og kunne av ulike årsaker vente med grensedragningen. Som andre store imperier i fortida var ikke Russland spesielt opptatt av å få til en klar avgrensning av sine territorier. Det nordvestlige hjørnet av imperiet var det eneste stedet der Russland støtte sammen med Vest-Europa, uten en buffersone av øst- og sentral- europeiske land. Denne situasjonen gjorde Varanger-området til en særegen lokalitet, der to forskjellige begreper om grenser fløt sammen, nemlig den vordende nasjonalstatens behov for nøyaktige grenser, og den gigantiske, multinasjonale, dynastiske stormaktens større toleranse for ubestemte eller porøse grenser.

Dette får en til å tenke på en episode fra Jonathan Swifts Gulliver’s reiser (1726), en barnebok som også ble lest av statsråder. Gulliver, en tidligere kirurg, nå skipskaptein, blir skylt i land i en stat som ble kalt Lilliput, der menneskene er utrolig små. Den skipbrudne ble tatt i forvaring av keiseren der i landet for å hindre at han skulle trampe omkring og gjøre skade. Først etter lange forhandlinger i Det keiserlige råd blir det bestemt Gulliver skal settes fri – på visse betingelser. En av dem var at han skulle fremskaffe «en eksakt beregning av omkretsen av våre besittelser ved å telle sine egne skritt rundt kysten».

Dette samsvarer ganske godt med den kartografiske situasjonen i Russland tidlig på 1700-tallet: På det tidspunkt Peter den store døde i 1725 var det ennå ikke kjent om Russland hang sammen med det amerikanske kontinentet eller ikke. Til tross for at det senere på 1700-tallet ble sendt store russiske polarekspedisjoner til Sibir for å utforske kystlinjen mot Ishavet, var det først på begynnelsen av 1820-tallet, etter Ferdinand von Wrangels ekspedisjon langs Sibirs arktiske kyst øst for Kapp Sjelagskij, at det ble mulig å slå fast uten tvil at Eurasia ikke var forbundet med Amerika gjennom en landbro. Dette skjedde altså bare noen år før det ble trukket en fast grense mellom Russland og Norge aller lengst vest langs Russlands ishavskyst.

Vi trenger to typer forklaringer på hvorfor den norsk-russiske grensen ble trukket omtrent på den tida da det den ble trukket: Én som forklarer hvorfor grensen ikke ble etablert tidligere, og én som forklarer hvorfor det likevel skjedde til slutt. Når det gjelder det siste har det vært vanlig å legge vekt på den storpolitiske situasjonen i Skandinavia etter napoleonskrigene. I 1812 var blitt inngått en traktat mellom den russiske tsar og den svenske kronprinsen Carl Johan (fra 1818 konge i Sverige og Norge). Carl Johan, som var en av Napoleons tidligere generaler, lovet gjennom denne traktaten å delta i kampene mot Napoleon, til gjengjeld for russisk hjelp til å løsrive Norge fra Danmark og forene det med Sverige. Norge skulle også være en erstatning for tapet av Finland, som i

Sametelt i vinterlandskap (1827–1828).Kunstner: Baltazar Mathias Keilhau.

6

1809 var blitt erobret av Russland og inkorporert i Det russiske imperiet. Takket være «ånden fra 1812» var det mulig å få til en grensetraktat mellom Norge og Russland, da det i 1822 brøt ut strid mellom østsamene, som bodde i grenseområdet, og norske

reindriftssamer. I 1823 informerte Det russiske utenriksministeriet sin svensk-norske motpart om at Russland var villig til å etablere en permanent landegrense mellom de russiske og norske besittelsene i nord.

Sommeren 1825 arbeidet en norsk og en russisk grensekommisær sammen i Varanger-området, og de ble enige om en grenselinje mellom de to landene i Varanger. Avtalen var mer eller mindre i samsvar med et tidligere forslag lagt fram av

Stortinget. Gjennom grensedragningen ville Norge få den delen av fellesdistriktet som lå vest for Pasvikelva, men også et stort område øst for elva, der det nesten ikke fantes norsk bosetting. Til gjengjeld fikk Russland en liten enklave på vestbredden av Pasvikelva, ved Boris-Gleb, der det fra gammelt av stod et russisk-ortodoks kapell.

Avtalen ble godt mottatt i Christiania, mens det i Russland var utbredt misnøye med den nye grensen. Øst-samene, grenselandets urbefolkning,

«Copie af det aar 1825 forfattede kart over fællesdistrikterne mellem Norge og Russland med foreslaaede riksgrændse (1836)». Utsnitt.Kopien er tegnet av malermester i Vadsø Johan Henrik

Andersen i 1849.

7

var ikke tilfredse, siden grensen kom til å gå på kryss og tvers gjennom deres områder. Finnene var også misfornøyde, ettersom de ikke fikk ta del i forhandlingene, selv om grensen utvilsomt berørte Finland. Alexander I var uansett villig til å godta avtalen, og da han uventet døde høsten 1825, forsikret snart hans yngre bror og etterfølger, Nikolaj I, at han ville fortsette sin brors venn- skapelige politikk overfor De forente kongedømmer Sverige-Norge. Ved å akseptere utkastet til grensetraktat med Norge ønsket han å gi Carl Johan «un noveau gage de son amitié» (‘en ny pant på sitt vennskap’).

Usikkerheten omkring Russlands territorielle utstrekning, som vi har drøftet ovenfor, er blitt satt i sammenheng med en antatt vaghet i forståelsen av grenser og avstander i russisk kultur. Men selv om vi skulle akseptere at en slik vaghet faktisk eksisterer, skal den ikke nødvendigvis tolkes som en svakhet i negativ forstand, eller det er en svakhet som kan vendes til symbolsk styrke. I en av sine oder lovpriser poeten Aleksandr Sumarokov keiserinne Jelizaveta Petrovna (Peter den stores datter), som gjennom sine dekreter styrte fjerne provinser, hvis utstrekning ikke var kjent.

Utover på 1800-tallet fortsatte denne forestillingen om Russland som et land med en enorm utstrekning og ubestemte grenser å bli dyrket av rus-siske forfattere, som et bilde på «den mystiske russiske sjel». Et slående eksempel er den berømte passasjen i Nikolaj Gogols «Døde sjeler» (1842), som knytter en forbindelse mellom djerve menneskelige bedrifter og Russlands umåtelige territorielle utstrekning:

«Hvilken profetisk mening ligger det i denne uendelige utstrekning? Må det ikke her, i deg, fødes en uendelig stor tanke, som du selv er uten ende?[…] Denne mektige utstrekning omklamrer meg på grufull vis, og gir med skrem-mende kraft gjenlyd i mitt indre, mine

øyne har lånt lys av en overnaturlig makt… Å lysende, herlige, fjerne land, ukjent for jorden ellers! Russland!»

Filosofen Nikolaj Berdjajev utviklet senere en teori om et samsvar mellom det russiske landskap og den russiske sjel, som begge er kjennetegnet av ubegrenset rom og grenseløshet. I vest er det omvendt, ifølge Berdjajev: Her er både sjelen og landskapet mer disponert for orden og utvikling av sivilisasjon. Generaliseringer av denne typen er naturligvis ikke etterprøvbare, og man kan like godt argumentere for at russerne, tvert imot, er notorisk opptatt av grenser. Dette er alle fall det inntrykk man kan få, når man besøker en hvilken som helst russisk landsby, hvor ikke bare hvert eneste

Samiske bosettinger i de norsk-russiske fellesdistriktene 1825–1826.Basert på Jens A. Friis «Ethnografisk kart over Finmarken»

(1861).

8

hus eller kirkegård er omgitt av gjerder, men også hver enkelt grav. Det russiske menneske forsøker, ifølge Elena Hellberg-Hirn, å beskytte seg selv mot prostory (‘de vide åpne rom’) med zabory (‘gjerder’).

Og Russland måtte, naturligvis, beskytte seg mot steppen. Her kunne de russiske fyrstene ikke avfinne seg med ekstremt porøse grenser eller en åpen frontier. Det russiske slettelandet var sårbart fordi det manglet naturlige barrierer i form av fjell og tette skoger. Stadig gjentatte invasjoner av nomader over steppen gjorde at man trengte solide grenselinjer som lett kunne forsvares i sørlig og østlig retning. Forsvaret av grensene var under Katarina den store overlatt til kosakkene, som var fritatt for livegenskap og skatter. Men

grensene var ikke lett å stabilisere, på grunn av Russlands stadige ekspansjon, og kosakkbosetningene ble raskt hengende etter. I løpet av 1800-tallet ble Russland utvidet enda mer – på Balkan, i Kaukasus, i Sentral-Asia og i Det fjerne Østen, og det var nødvendig stadig å korrigere grensene. Dette blir godt illustrert i Aleksandr Pusjkins «En reise til Arzrum». Arzrum (Erzurum) – en armensk festning i det nordøstlige Tyrkia, ble erobret av Russland i 1829. Nettopp dette året besøkte den store poeten de russiske styrkene som stod der. Pusjkin hadde aldri tidligere vært i utlandet, og nå, når han så muligheten, galopperte han av gårde mot grenseelva Arpatsjaj. Da han kom frem red han ut i elva med ubeskrivelige følelser og hesten brakte ham trygt over på den tyrkiske

siden. Først da gikk det opp for ham at de russiske styrkene allerede hadde erobret dette området. Han befant seg fremdeles i Russland(!)

I Det russiske imperiets vestlige områder var situasjonen annerledes. Til tross for den utbredte frykten for Russland i Vest-Europa, synes det klart, i ettertidas forklarede lys, at Tsar-Russland ikke var opptatt av å utvide sine territorier i denne retningen. Etter 1809, da Finland ble innlemmet i imperiet var Russlands vestlige grenser stabile gjennom hele 1800-tallet. Det var også situasjonen ved den fjerne norsk-russiske grensen. Likevel var mange politikere og statsledere i vest hellig overbevist om at Russland hadde til hensikt å utvide sine grenser også i nord. De mente at tsar Nikolaj I neppe ville la de norske landområdene være i fred. Det gikk rykter om at Russland hadde satt seg som mål å bemektige seg en eller flere isfrie havner i Nord-Norge, og at den norsk-russiske grensen før eller senere ville bli flyttet mot vest.

Dette hypotetiske målet for russisk utenrikspolitikk i Det høye nord ble først formulert av britiske observa-tører, som var opptatt av sitt eget lands sjømilitære interesser. Både i London og i Stockholm fant denne oppfatningen støtte, og mot slutten av Krimkrigen, i november 1855, underskrev England og Frankrike en

Nedre Purn: Fosser i Pasvikelva (1826). Kunstner: Valerian Je. Galjamin.

9

traktat med Sverige-Norge, der den svensk-norske kongen forpliktet seg til ikke å avgi norsk eller svensk land til Russland, og heller ikke fiske- eller beiterettigheter. Bytte av land- områder med Russland måtte ikke finne sted. Til gjengjeld garanterte de to vestlige stormaktene Sverige- Norges integritet. I St. Petersburg ble nyheten om Novembertraktaten mottatt med oppstandelse, og frem-stående regjeringstalsmenn uttalte at de så på traktaten som uttrykk for en ubegrunnet og krenkende mistanke til Russland.

Det synes klart at mistilliten til Russland i dette tilfelle virkelig var ubegrunnet. Til denne dag er det ikke brakt frem i lyset et eneste dokument som kan bekrefte at Russland hadde planer om å erobre isfrie fjorder i Norge på 1800-tallet. Etter alt å dømme mente den tsaristiske regjering at det ikke var særlig mye som stod på spill i den nordvestlige delen av imperiet. Det betyr ikke at ikke Russland hadde sin egen politikk for nordområdene. Det hadde det, men den var hovedsakelig av defensiv karakter. Ettersom Russland ikke hadde marinebaser ved Nordishavets kyster og heller ikke andre militære befestninger i nord, var det viktig for landet å ha gode relasjoner med Sverige og Norge. Russland var egentlig forsvarsløst i nord i tilfelle svensk-norske myndigheter bestemte seg for å aktivisere bestemmelsene i Novembertraktaten og bad England og Frankrike om militær støtte.

Den norsk-russiske grensen, den nordligste i Europa, er unik på grunn av sin stabilitet, selv om Finland, i 1920 fikk kontroll over Petsjenga (Petsamo), området øst for den norsk-russiske grensen, og den i noen tiår var en norsk-finsk grense. Mot slutten av andre verdenskrig (1944), da Finland ble nødt til å trekke seg ut av krigen mot Sovjetunionen, ble Petsjenga tilbakeført til Sovjetunionen og grensen ble gjenopprettet som en norsk-russisk grense. Den er Norges yngste, men samtidig Russlands eldste nåværende statsgrense.

Litteratur:Astri Andresen, Sii’daen som forsvant. Østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekningen i 1826. (Kirkenes: Sør-Varanger Museum 2005).Nikolaj Berdjajev, The Origin of Russian Communism (London 1937).Owen Lattimore, Studies in Frontier History. Collected Papers 1928–1958 (London 1962).M.I. Belov, Istorija otkrytija i osvojenija Severnogo Morskogo Puti, b.1. (Moskva 1956). Vera Tolz, Russia. Inventing the Nation Series (London 2001).Elena Hellberg-Hirn, Soil and Soul. The Symbolic World of Russianness, (Ashgate 1999). Tatjana N. Jackson & Jens Petter Ni-elsen (red.), Russia-Norway. Physical and Symbolic Borders (Moskva 2005).

Jens Petter Nielsen er historiker og professor ved Institutt for historie og religionsviten-skap, UIT Norges arktiske universitet.

E-post: [email protected]

10

Russiske revolusjonære om Norge og nordmenn i begynnelsen av det 20. århundret

Vladimir A. Karelin

Russernes forestillinger om Norge og nordmennene var blitt formet allerede på 1800-tallet. Under innflytelse av Russlands

kompliserte moderniseringsprosess ble disse forestillingene grunnleggende forandret i begynnelsen av det nye århundret.

D isse forestillingenes samfunnsmessige funksjon, deres utbredelse og

stereotypier, helhet og objektivitet – alt dette ble bestemt av mange faktorer. Forholdet mellom bykulturen og den tradisjonelle folkekulturen må regnes til dem. Det høyere nivået man hadde oppnådd både innen lese- og skrivekyndighet og utvikling av forlagsvirksomhet i Russland spilte også en rolle. Men spesielt viktig er det å ta i betraktning kampen for sosiale og politiske interesser, samt ideologisk bevisstgjøring.

I begynnelsen av det 20. århundret kunne man observere en entusiasme i frigjøringsbevegelsen i Russland. Den ideologiske opposisjonen i samfunnet var blitt tilspisset. Etter at tsardømmet hadde lidd nederlag i krigen mot Japan, oppstod en politisk krise som ga støtet til den første russiske revolusjon i 1905–1907. På landsbygda var det uro, i byene var

det streiker, massedemonstrasjoner og folkerike arbeidermønstringer.

Den politiske opposisjonen mot ene-veldet ble ledet av den demokratiske og liberale intelligentsiaen. Den ble støttet av store deler av den såkalte «kulturelle intelligentsiaen», som var velvillig innstilt til opposisjonen, men selv holdt seg innenfor lovens rammer. Den innbefattet pedagoger, forfattere, journalister, aktivister av alle ideologiske, opposisjonelle retninger, som opptrådte som grunn-leggere av kveldsskoler på søndager og kurs, av private og offentlige bibliotek, som var tilgjengelige for allmennheten, de opprettet bok- depoter, organiserte leseværelser og var medarbeidere i forlag og magasiner.

De arbeidet iherdig for å nå frem til befolkningen med politiske slagord og programmer. Valgspråket til en populær samfunnsaktør, forfatter og bibliofil fra den epoken, Nikolaj A. Rubakin var ordene: «Leve boken

– det mektigste våpen i kampen for sannhet og rettferdighet.» En annen viktig parole var: «Kulturarbeid er middelet, revolusjon er målet.»

Ved siden av de politiske oppgavene prioriterte intelligentsiaen opplysning og pedagogiske oppgaver høyt: utvikling av lese- og skrivekyndighet hos befolkningen på landsbygda og i byene, gode lesevaner, krav til selvstudier, høyning av det kulturelle og åndelige nivået blant lesere fra allmuen, og tilegnelse av siviliserte normer for dagligliv og hygiene.

For å kunne drive effektiv propaganda blant folk flest benyttet den agrare «venstresiden», det vil si den demo-kratiske intelligentsiaen knyttet til de sosialrevolusjonære, noe som var karakteristisk for tradisjonell folkelig psykologi: bøndenes mottakelighet for utopier om det fjerne og eventyr-lige «nesten paradisiske jorderike», inkarnasjonen av århundrers folkelige lengsler.

Ottar 314 – 2017 (1): 10–15

11

Ved å velge et av de reelt eksisterende europeiske land som modell for «det lovede land» sikret forfatteren seg en rekke fordeler. Det gjorde artikkelen eller boka mer konkret og overbevisende for leserne. Og for den russiske sensuren fremsto et skrift, som egentlig var «politisk ladet», som et temmelig uskyldig skrift som tilhørte sjangeren pedagogisk, erkjennelses- og/eller underholdningslitteratur.

En avgjørende rolle for forfatternes valg av «modell»-land spilte den verdensanskuelsen som lå til grunn for de sosialrevolusjonære program-satsingene: De var beregnet på en målgruppe av bønder. Synspunktene til de sosialrevolusjonære forfatterne (inkludert den «kulturelle», liberale delen av dem) støttet seg på noen grunnleggende prinsipper. I utgangspunktet var de slik: 1. Sosialt ideal – bondedemokrati – demokrati for det arbeidende folk. 2. Økonomisk ideal – fri, begrenset eiendom kombinert med kooperative arbeidsformer. 3. Politisk ideal – republikk, likhet for borgerne og politisk frihet. Disse målene var bygget på forfatternes, pedagogenes og publisistenes kritiske holdning til eneveldets politiske statsordning, til godseiernes eierskap til jorden, til stendenes ulikhet generelt og adelsstandens privilegier spesielt.

Typisk for den sosialrevolusjonære ideologien var en oppfatning av agrarkapitalisme og storindustri som regressive fenomen som førte til en degradering av det arbeidende folk. Allerede av den grunn passet de europeiske stormaktene dårlig til rollen som «modell-land». I tillegg vakte utenrikspolitikken til det borgerlig-aristokratiske England, Russlands tradisjonelle konkurrent på 1800-tallet, dyp mistillit i brede lag av offentligheten. Forholdet til England karakterisertes av det velkjente uttrykket «englenderinnen gjør stygge pek». Det republikanske Frankrike hadde først nylig blitt Russlands forbundsfelle. Men som opphavsland til flere revolusjoner på rad var Frankrike hva «pålitelighet» angår, alltid mistenkelig for den russiske sensuren. Og det sosiale og

politiske system i keiserens Tyskland skilte seg lite fra tsarens Russland og fremkalte ikke sympati hos den demokratiske og liberale intelligent-siaen.

Det var to små, nøytrale land i det daværende Europa som passet den sosialrevolusjonære intelligentsiaen som propagandamønster og sto nærmest deres idealer: Sveits og Norge. I begge hadde frie bønder ret-tigheter, i motsetning til de russiske «muzjikene» klarte de å forsvare «jord og frihet» mot anslag fra et føydalt aristokrati. Hos de sosialrevolusjonæ-re ble de gjenstand for nærliggende, stereotype karakteristikker som «bøndenes rike» (det gjaldt begge land), «den frie republikken» (Sveits) og «det demokratiske kongeriket» (Norge).

Søndagslesing i en landsbyskole (1895). Kunstner: N. P. Bogdanov-Belskij.

12

I Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet skilte begge landene seg ut ved sin demokratiske statsordning. Bondestanden spilte en merkbar rolle i samfunnslivet. Alt man hadde oppnådd i de to landene på det økonomiske og kulturelle felt gjorde inntrykk på den russiske demokratiske offentligheten, spesielt med henblikk på de to landenes begrensede størrelse og beskjedne ressurser.

Det var to, hver på sitt vis frem- ragende kvinner som gjorde det «norske» temaet til sitt i denne litteraturen for folket: Jelizaveta Nikolajevna Vodovozova (Tsevlovskaja) og Sofija Fjodorovna Rusova (Lindfors). Det er mye felles i deres skjebner. Deres oppfatninger ble formet under innflytelse av radikale demokratiske ideer, og de sto i kontakt med den sosial- revolusjonære bevegelsen. Begge interesserte seg for pedagogikk og sto frem som glødende forkjempere for opplysning av alminnelige men-nesker. De ble kjent som begavede forfatterinner og samfunns- debattanter. Både Jekaterina Vodovozova og Sofija Rusova ble utsatt for represalier og fikk føle eneveldets politiregime på kroppen. Forskjellen besto i at Vodovozova sto nærmere den liberal-reformistiske vingen i den sosialrevolusjonære

Hoderegning i folkeskolen til S.A. Ratsjinskij (1895).Kunstner: Nikolaj Bogdanov Belskij.

13

bevegelsen, mens Rusova delte synspunktene til den virkelig revolusjonære fløyen av partiet og samtidig var opptatt av ideene om lillerussisk (ukrainsk) egenart.

Jelizaveta Vodovozovas brosjyre om Norge ble utgitt første gang i 1901 og ble svært godt mottatt. Den ble gjenopptrykt i utvidet utgave i 1907 og 1915. Forfatteren henvendte seg til enkle og fattige folk.«Jeg tenkte på alle dem som ikke kan skaffe seg dyre bøker og ikke har fritid til å lese omfattende, store verk, spesielt de leserne som trenger en ukunstlet fremstillingsmåte,» skrev hun i for-ordet. Vodovozovas plan forutsatte at leseren når han eller hun hadde lest forfatterens fremstilling, hele tiden skulle sammenligne den russiske organiseringen av samfunnslivet med norske forhold og selv trekke de nødvendige konklusjoner.

Forfatteren satte velstanden i Norge høyt. «Til tross for ugunstige forhold både for levekår og arbeidsliv,» skriver hun, «befinner dette vesle landet seg nå i sin fulle blomstring». For å finne forklaringen på hvorfor Norge lyktes, retter forfatterinnen oppmerksomheten mot landets sosiale og politiske innretning og historie. Den bidro til nordmennenes standhaftige karakter, og takket være den lyktes de med å overvinne vanskelighetene som fulgte med det

Landsbyskolen (1865).Kunstner: Aleksandr Morozov.

barske klimaet langt mot nord og mangelen på fruktbar jord.

Dessuten, i historisk tid hadde det norske folket ikke kjent livegen- skapets slaveri. Derfor var nordmennene blitt uavhengige og selvstendige av karakter. Herav følger det spesielle trekket ved Norge at her «er ingen adel, og det er sikret full likhet mellom alle borgere.» «I Norge har det alltid vært svært få adelige, og de har aldri lykkes i å ta fra bøndene jorden og så, etter å ha samlet all jordeiendom på sine hender, å sikre seg selv den mest fremtredende posisjon i staten,» skriver forfatteren. På denne måten blir den viktigste personen i landet den frie, flittige

jordbruker eller fisker. I Norge, i motsetning til i Russland, er 90 % av jordbrukerne «bønder» (selveiere). Privat eiendomsrett til jord kombi-neres i Norge med kollektiv rett til fjellenger og beiteland. Følgelig er Norge ikke bare «bøndenes rike», men «de frie bøndenes rike».

Arbeiderne utgjør mindre enn 10 % av befolkningen. Men forfatteren mener også at deres stilling er gunstigere enn den de russiske fabrikkarbeiderne befinner seg i. Norske fagforeninger har kasser så de kan utbetale støtte under arbeidsløshet eller streiker. De er forent i et nasjonalt forbund. Lover om arbeidervern fungerer utmerket

14

i landet. De gjelder ikke bare for store bedrifter (som i Russland), men også for små håndverksbedrifter. Arbeidervernlovgivningen beskytter mindreåriges, og kvinners arbeid. Den sørger for forsikring mot ulykker på arbeidsplassen. Staten anerkjenner fagforeningenes rett til å beskytte lønnsarbeid.

Forfatteren understreker at dette er blitt mulig bare fordi makten i Norge tilhører Stortinget som består av representanter for folket. «Disse representantene for folket følger skarpt med på alt som angår folkets interesser og tenker kontinuerlig på hvordan arbeidernes stilling kan gjøres lettere.» Dermed var det slik at uavhengig av hva en nordmann var (bonde, fisker, arbeider), «følte han seg alltid og over alt uavhengig og selvstendig, som den egentlige konge i landet.»

Flesteparten av Vodovozovas forestillinger ble delt av Sofija Rusova. Rusovas brosjyre ble skrevet i St. Petersburg i november 1905 mens revolusjonen raste som verst under forhold der man faktisk hadde kjempet seg til trykkefrihet. Brosjyren hadde ikke så mye karakter av propaganda og opplysning. Det var agitasjonen som stod i forgrunnen – en oppfordring til direkte revolusjonær handling.

Forfatteren kritiserte den russiske virkeligheten åpent og besluttsomt. Hun oppfordret til å omdanne den «slik som i Norge». Alt i forordet kastet skribenten seg rasende over det eksisterende regimet: «Om Russland sies det at det er bøndenes rike fordi mer enn 100 av 140 millioner [innbyggere] er bønder. Nei, Russland er ikke bøndenes rike, men voldens og vilkårlighetens rike. Bøndene er rettsløse i sitt fedreland. Det er bare å se (…) hvor lite penger det brukes på bøndenes reelle behov i Russland, da blir det helt klart at vi ikke har noe bondestyre. Våre bønder tar så langt ikke del i noe: verken i lokale eller regionale selvstyreorganer

eller i andre institusjoner som fordeler skatter og avgifter. De har ikke en gang fått utdanning så de ikke skal forstå den uretten som skjer rundt dem».

Forfatteren oppfordret leseren til å sammenligne samfunnssystemet i Russland med det norske «der hele landet til det aller siste virkelig har vært styrt av bønder». Og selv om nordmennene anerkjenner kongens makt, så blander han seg ikke i styringen. «All samfunnsorden bestemmes av valgte representanter for hele folket, som sitter i Folke-rådet. Dette landet heter Norge. Innbyggerne der roses i hele verden for sin arbeidsomhet, ærlighet og tapperhet».

Venstre: Sofija Fjodorovna Rusova (1856–1940). Foto: Ukjent.

Høyre: Illustrasjon fra boka Hvordan folk lever i den store vide verden. Svensker og nordmenn (1901). Kunstner: Viktor M. Vasnetsov.

15

Det viktigste trekk i offentlig og politisk liv i Norge, som forfatteren finner så tiltrekkende, er borgernes likestilling og demokratiet: «Alle Norges innbyggere har like rettig-heter for loven. De har ingen adel, ingen fyrster, ingen grever. Det fins bare ett adelskap – ærlig arbeid. En ting respekteres – kunnskap, forstand, rettferdighet. Bøndene i dette landet er helt uavhengige, og alle veier til kunnskap, til rikdom, kunst, til makt er åpne for dem, og slik har det vært i lange tider.»

I motsetning til Vodovozova som la liten vekt på at nordmennene hadde valgt monarkiet som styringsform, eller kanskje unngikk dette spørsmålet på grunn av sensuren, så regnet Rusova denne avgjørelsen som en alvorlig feil. «Alle de beste folkene sto for at Norge ikke skulle binde seg til forpliktelser overfor noen konger ( …) Gjennom hele historien hadde styringen av landet ligget i Folkerådet – Stortinget. Det alene skylder det norske folk all sin modernitet, samfunnsorden, opplysning, rikdom.» Skribenten beklager oppriktig at «fiender av friheten(…) hadde lykkes i skremme det norske folk.» Og videre at «folket for å verne (…) sin uavhengighet mot sterke naboer besluttet å skaffe seg et skalkeskjul – invitere en prins fra Danmark til konge hos seg.»

Som konklusjon uttrykker skribenten et håp om at feilen vil bli rettet og at idealet om republikk vil bli gjennomført i Norge. Og da «vil ikke

denne kongen (Håkon VII) krenke et så hederlig, fornuftig og opplyst land av bønder med sitt nærvær. Og om to års tid vil det norske folk styrkes i sin uavhengighet i den grad at det dristig og åpent vil utrope seg til Europas andre bonderepublikk etter Sveits.»

Slik skjedde en sterk politisering av det bildet av Norge som ble formet i den «progressive» pressen. Det ble et instrument for ideologisk påvirkning av samfunnet, et middel til å skape forståelse for oppgavene med å forvandle Russland i demokratisk retning og et middel for å mobilisere politiske forbundsfeller. Imidlertid fantes det også et objektivt grunnlag for at det skulle oppstå ikke bare et positivt, men også et forskjønnet og idealisert bilde av Norge i Russland. Det var kontrasten til Russland som uvilkårlig oppstod i russernes hoder når de leste om hvilken suksess nordmennene hadde oppnådd ved å utvikle markedsøkonomi, bruke vitenskapelige og teknologiske oppdagelser, fremskritt i utdanning, presse og i det store og hele det forholdsvis høye kulturelle nivået i det norske samfunnet.

Litteratur:Vodovozova, Jekaterina N. Kak ljudi na belom svete zjivut. Sjvejtsartsy [med ti bilder av kunstneren V.M. Vasnetsov] St. Petersburg 1900.[Utdrag fra Zjizn Jevropejskikh narodov B. 1 ] (2. utg. 1904, 3. utg. 1914).

Vodovozova, Jekaterina N. Kak ljudi na belom svete zjivut. Sjvedy i norvezjtsy [med ti bilder av kunstneren V.M. Vasnetsov, Je.Je. Garnak]. St. 1901.[Utdrag fra Zjizn jevropejskikh narodov B. 2 ] (2. utg. 1907, 3. utg. 1915).Vodovozova Jekaterina N. Na zare zjizni. St. Petersburg 1911. Rubakin, A.N. Rubakin (Lotsman knizjnogo morja). Serien Zjizn zametsjatelnykh ljudej. Moskva: Molodaja Gvardija 1979 2. utg.Rusova, Sofija F. Sjvejtsarija – svobodnaja narodnaja respublika (Otsjerk) Rostov na Donu: Paramonov «Donskaja retsj» (1905). Rusova, Sofija F. V strane volnogo krestjanstva. (V Norvegii). Rostov na Donu: Paramonov «Donskaja retsj» (1905). Rusova, Sofija F. Memuary. Dnevnik. Moskva: Poligrafkniga 2004.

Vladimir A. Karelin er historiker og leder for senteret for regional forskning «Barents-initiativet» (Murmansk).


16

Ruslan A. Davydov og Jekaterina A. Orekhova

Koloniseringshistorien på Murmankysten er en fortelling om etnisk mangfold, ulike nasjoner

og ulike religiøse trosetninger.

D en offisielle koloniseringen av Murmankysten, nordkysten av Kola- halvøya, begynte

med en forordning fra Det russiske imperiets ministerkomité, allernådigst bekreftet [av Tsaren], «Om tillatelse for nordmenn til å bosette seg i det tidligere Kola herred i Arkhangelsk guvernement» av 31. august 1860.

Utenlandske nybyggerne dukket opp i Russland midt på 1700-tallet, og selv om man mot midten av 1800-tallet i praksis hadde sluttet å invitere nybyggere fra Europa, så var tillatelsen for nordmenn til å bosette seg på Murman en fortsettelse av allerede eksisterende praksis. Termene «kolonist» og «innflytter» hadde en helt klart definert, juridisk betydning midt på 1800-tallet i Russland. «Innflyttere» var russiske undersåtter som flyttet i Russland innenfor et og samme guvernements grenser, eller til andre guverne- menter. Innflyttere fikk visse privilegier: fritak fra å betale skatt i åtte år, fritak fra å betale skatte- restanser og fra militærtjeneste, mulighet for å oppta lån o.a]. «Kolonister» var [derimot] personer

som kom fra fremmede stater, tok statsborgerskap i Det russiske imperiet og arbeidet med jordbruk eller håndtverk forbundet med det. Kolonistenes obligatoriske forbindelse til jordbruk ble understreket av det viktige dokumentet Reglement om utlendingers kolonier i imperiet som regulerte deres virksomhet. I 1876 begynte den bofaste befolkningen på Murman å kalle seg både innflyttere og kolonister offisielt, men på den tiden hadde begge termene mistet sin tidligere betydning som resultat av reformer.

Innbyggerne i Finnmark var godt kjent på Murmankysten, til tross for utbredte forestillinger i Norge om at klimaet var mye dårlige øst for Varangerfjorden. På Vest-Murman drev de med fiske, slo høy og hugde ved til brensel (i Finnmark var det alltid behov for brensel). I andre halvdel av 1850-årene ga noen familier fra Sør-Norge, «utmerkede jordbrukere», uttrykk for et ønske om å bosette seg på Murman. Lignende henvendelser fikk støtte fra H.A. Mechelin, Russlands generalkonsul i Norge (1850–1869). Han foreslo

som en begynnelse først å bosette «fra 10 til 20 fiskerfamilier på stedet Motka og sette dem under oppsyn av en dyktig og hederlig embetsmann». Etter hans mening var det en dyp og stor nok havn der, og med tiden ville det kunne utvikles handel. Han skrev:

«Intet ville være gunstigere enn å få en befolkning av norske utvandrere i denne påtenkte kolonien. Noen av dem ville nok være rede til å etablere seg i Russland. Men på den annen side, hvis regjeringen tillegger den framtidige kolonien en særskilt be-tydning som et ytterste grensepunkt for imperiet, og den blir utpekt som arnested for vår sjømannskunst, da ville det uten tvil være mer fornuftig utelukkende å plassere russere her.»

Mechelin ønsket opplagt ikke å påta seg ansvaret for mulige negative følger av å bosette utlendinger på Murman, og foreslo samtidig to løsninger som gjensidig utelukket hverandre.

Ministeriet for statseiendommer, som dette spørsmålet sorterte under, innhentet synspunkter fra

Norske kolonister på Murmankysten 1860–1940

Ottar 314 – 2017 (1): 16–23

17

myndighetene i Arkhangelsk og også fra den mest autoritative fiskeri- forskeren i Russland, N.Ja. Danilevskij. Svarene var ikke entydige. Representanten for Arkhangelsks kontor for statseien-dommer, A. Malte, mente at i første etappe av koloniseringen burde bare russere fra Arkhangelsk guvernement delta. Arkhangelsks guvernør, N.I. Arandarenko, derimot, mente at «det ville være av større nytte å la ikke bare russere få bosette seg på Murmankysten, men også nord-menn.» Det, antok han, ville føre til at russerne selv begynte å drive et mer effektivt jordbruk. Dessuten regnet guvernøren med at når det kom norske «jordbrukere» til Murman ville det legge grunnlaget for korndyrking i nordområdene. Det ville spre seg til «de fattige lapper» og karelerne og gi dem et bedre liv. Senere forsøkte også andre Arkhangelsk-guvernører iherdig å sette denne ideen ut i livet (spesielt fyrst S.P. Gagarin). Danilevskijs reaksjoner på ideen om å invitere nordmenn for å få førstehånds erfaring fra dem var selvmotsigende. På den ene siden erklærte han at «når det gjaldt å fange fisk (for ikke å snakke om å tilberede den), stod russerne slett ikke tilbake for nordmennene, de overgikk dem nærmest,» «våre fiskebåter er bedre enn de norske,» og han tvilte på at det virkelig fantes bedre fangstredskaper i utlandet enn i Russland. På den

andre siden gikk han inn for at nordmennene kunne bosette seg på Murman hvis det ble organisert «mønsterbosetninger» med russiske og norske fiskere slik som «mønster-gårdene for landbruk».

Etter å ha mottatt alle disse tilbakemeldingene fant Ministeriet for statseiendommer at det ikke hadde noen hensikt å invitere nordmenn til Murman som kolonister. Det ble trukket i tvil at de virkelig hadde til hensikt å begynne med landbruk når de hadde bosatt seg Murman. Det ble også bemerket at «100 års erfaring med koloniseringen av sørlige deler av Russland av folk som ikke var mindre virkelystne enn nordmenn, viste mer enn godt nok at forbedringer som kolonister bringer med seg, slett ikke smitter over på den stedlige befolkningen». Men man så heller ikke noe som var til hinder

for at de kunne komme. Derfor ble nordmennene tilbudt å slå seg ned på Murman på spesielle vilkår: De måtte ta russisk statsborgerskap, men slapp å betale skatter og fikk fritak for militærtjeneste i åtte år. De kunne slå seg ned «på jord som de hadde anskaffet som egen eiendom eller på statsjord: etter overenskomst med lokalstyret hvis de ønsker å slå seg ned på jord som er forbeholdt for statsbøndene, og endog uten det hvis de kan få plass på ledig statsjord.» For Ministeriet for statseiendom og administrasjonen i Arkhangelsk ble denne «tillatelsen» snart en erfaring som de ikke ventet seg særlig «nytte eller fordeler av for Russland».

Informasjon om de første resultatene av koloniseringen nådde Arkhangelsk i 1863–1864. I politimyndighetenes rapporter ble det meldt om sammenstøt mellom kolonister og

Fisker Ole Nielsens reisebrev av 1. juli 1887.Kilde: Det regionale statlige arkiv i Murmansk.

18

russiske fiskere høsten 1863, og det ble understreket at det var helt nødvendig å gjennomføre møter med de lappiske bondesamfunnene for å få deres samtykke til «å bosette nordmenn på lappisk jord». I begynnelsen av fangstsesongen 1864 ble en politibetjent fra Kem herred, E.-F.V. Amon sendt til Vaida-guba etter ordre fra guvernør N.M. Garting. Betjenten skulle etterforske klagene fra den norske statsborgeren Ole Lian som hadde slått seg ned der og var blitt krenket, slått og frastjålet eiendeler av de andre fiskerne. Etter Amons opplysninger hadde det slått seg ned åtte norske, ni finske og tre svenske familier forskjellige steder på Vest-Murman, i alt 59 mannlige og 46 kvinnelige «sjeler». Kolonistene hadde bygget seg små hus som besto av et, to eller til og med tre værelser. De var torvlagt på utsiden, og hadde

ovner av støpejern som var bragt med fra Norge. Foruten fiske drev de alle med kveg og grønnsaksdyrking: de dyrket poteter, kålrot, neper, reddiker og andre grønnsaker. I hus- holdningene var det til sammen 42 kuer, 8 okser, 16 kalver og 112 sauer. Denne rapporten mente guverne- mentets myndigheter ga grunnlag for å regne begynnelsen av koloniseringen på Murman for vellykket. I sin Keiserlige rapport for 1864 be-merker guvernør N.M. Garting, etter at han hadde omtalt de norske og fin-ske kolonistenes næringsvirksomhet på Murman, at «deres eksperiment er svært vellykket. Det beviser at det er mulighet for sysselsetting i denne mennesketomme egnen, spesielt i den nord-vestlige delen».

I begynnelsen av 1860-årene ble nordmenn fremdeles oppfattet som

bærere av en fremskrittsvennlig fangstkultur, som et mønster på flid og foretaksomhet på Murmankysten. Men noen år senere endret bildet seg. Med åpningen av Selskapet Arkhangelsk-Murmansk skipsrederis regulære dampskipsforbindelse i 1871 blir Murmankysten stadig mer tilgjengelig for besøk. Be- skrivelser av den dukker ikke bare opp i lokalpressen, men også i den landsdekkende russiske pressen. I russisk litteratur fra 1870-årene dannet det seg et lite hyggelig bilde av den «norske» kolonisten. Han var et ekte kapitalistisk rovdyr, en handelsmann eller eventyrer med en fortid som forbryter, han hadde slått seg ned på Murman uten tillatelse, verken kunne eller ønsket å snakke russisk og bli russisk statsborger, han skjenket godtroende russiske fiskere og fattige samer fulle og ruinerte dem for sin egen fortjenestes skyld. Fortjenesten sendte han til Norge, og dit kom han helt sikkert å dra tilbake når han hadde overlatt sin geskjeft til en ny svindler.

Hva hang disse forandringene sammen med, og hvordan oppsto dette nye bildet av den norske kolonisten? Her trengs det en oppklaring. Nasjonalitet var et nokså vilkårlig begrep i Russland på 1800-tallet. Trosbekjennelse og statsborgerskap spilte en avgjørende rolle. I dokumenter og litteratur

Sommerkveld på Murmankysten (1920). Kunstner: Aleksandr N. Benua.

19

fra andre halvdel av 1800-tallet ble ofte alle ortodokse kolonister som hadde flyttet til Murman fra andre steder i Det russiske imperiet kalt «russiske», med unntak av dem som kom fra Finland. Flesteparten stammet fra Arkhangelsk- og til dels fra Olonets-guvernementet. I tillegg til russere bodde det karelere, Kola-samer, komier, nenetsere og andre på Murman. Som «nordmenn» oppfattet man alle som kom til Murman fra Norge, hadde norsk statsborgerskap eller legitimasjon, selv om størstedelen av dem kom fra Storhertugdømmet Finland. Ikke sjelden ble «filmaner», lutherske samer fra Finland og Norge

regnet som «nordmenn». Denne tendensen holdt seg lenge i sovjetisk historieforskning, og vi finner den også blant russiske historikere i dag.

En betydelig del av klagene på Murman-kolonister av ikke-russisk opprinnelse, som etter «tradisjonen» ble kalt nordmenn, var direkte forbundet med mangelfull lov- givning. Her er et eksempel: En av Murmans ulykker, som var direkte forbundet med nordmennene, var brennvinshandelen. Meddelelser om nordmennenes økende økonomiske virksomhet i de russiske grense- områdene og krav om å begrense den norske innflytelsen på Murman ble

stadig begrunnet med denne spesielle handelen. Fra 1868 kunne kolonistene importere brennevin sammen med andre utenlandske varer uten å betale toll. Norske firmaer forsynte kolonistene med et praktisk talt ubegrenset kvantum brennevin, gjerne kalt «rom», og for mange ble den en viktig eksportartikkel. Salg av rom til fiskerne ga mulighet til rask og lett berikelse. Innbyggerne i den norske kolonien Tsyp-Navolok mintes en Olsen som kom dit i 1873 i

Utsikt over kolonien Semiostrovskoje på Murmankysten (1863).Litografi: R. Gundriezer.

20

en «hullete farkost med en bastmatte i stedet for seil, det var så vidt han ikke døde av sult på sitt tidligere bosted». Den første sommeren begynte han å handle med rom, og i 1875 levde han allerede «svært så bra:» De russiske

fiskerne kom seg nesten ikke ut av huset hans, for i tillegg til rom holdt han også innleide jenter for dem.»

Tallrike oppfordringer fra stedlig og guvernementsøvrighet, fiskerne og

kolonistene selv om å forby eller i hvert fall begrense importen av rom forble ubesvart helt til 1886.

Kolonistene kunne noen ganger flytte fra en koloni til en annen på leting etter det beste stedet, eller krysse grensen uten å gi beskjed til myndig-hetene. Ofte gjorde de det for å holde seg skjult for politi, kreditorer eller for å slippe militærtjeneste på begge sider av grensen. Mange skribenter har bemerket at for nordmennene var det å flytte ikke forbundet med store byråkratiske hindringer. Til forskjell fra «russere» ble «utlendinger» ikke lovformelig registrert som kolonister før de faktisk bosatte seg på russisk territorium, og enkelte ganger tok det lang tid før de gjorde det. Ikke alle hadde det travelt med å legalisere sin status. Noen regnet med å vende tilbake til Norge eller dra til Amerika i nær fremtid, andre kom bare for fangstsesongen. Og når de endelig bestemte seg for å oppfylle de juridiske formalitetene, støtte de på utallige vanskeligheter. For eksempel måtte dokumenter på norsk sendes til Arkhangelsk, der myndighetene var nødt til å henvende seg til det svensk-norske konsulatet fordi de ikke hadde egen tolk.

Nede: Murmankysten. Faktoriet til handelsmann Savin (1887–1889). Foto: Jakov I. Leitsinger.

Oppe: Normanset, Kolakysten. Foto: Ukjent. UiO: Kulturhistorisk museum, Oslo.

21

Etter politiets data i september 1869 var det bare fire personer av alle de svensk-norske statsborgerne som hadde slått seg ned som fastboende på Murman, som hadde tatt russisk statsborgerskap. Det ble forklart med at ifølge loven måtte eden til Tsaren fremføres på «ens eget språk og i nærvær av en geistlig person av ens [egen] konfesjon, noe som var umulig å gjennomføre her». Enkelte «hadde ikke noe jordstykke og var i tvil om de skulle ta statsborgerskap.» Spørsmålet om oppmåling av statlig og privat jord ble ikke løst i Arkhangelsk guvernement før 1917. Russiske myndigheter forsøkte å finne en vei ut av situasjonen: En lov av 1868 tillot kolonistene å avlegge ed i nærvær av en politisjef eller freds-dommer. Fast luthersk presteskap, som ikke fantes på Murmansk-kysten, ble erstattet av ortodokse prester fra Kola. Enkelte privilegier som kolonistene hadde fått, sto i direkte motsetning til russisk lovgiving. På grunnlag av Forordning av 14. mai 1876 gjorde ikke kolonistene tjeneste i arméen, de var ført inn i reserven til krigsmarinen. I henhold til loven var imidlertid barn av norske kolonister som hadde tatt russisk statsborgerskap, men var født før fedrene ble registrert som kolonister ikke russiske undersåtter og bodde ulovlig på Murman-kysten, hvis de da ikke personlig hadde tatt statsborger-skap. Dermed fantes det altså tilfeller av at utlendinger var rulleført i den russiske marinens reservestyrker. For øvrig ble verken lokale eller

sentrale myndigheter oppmerksom på dette rettslige kasus før i 1899.

Nordmenn og finner manglet kunn-skaper om og overholdt ikke lokale sedvaner og rettslige normer som gjaldt rettigheter til forskjellige slags naturressurser – fiskeplasser for laks, slåtteteiger, samers rett til hval som strandet på kysten og lignende. Alt dette la grunnlag for konflikter, ikke bare med den samiske befolkningen i området, men det førte også til egenmektige inngrep og sammenstøt mellom kolonistene.

En av de alvorligste anklagene som ble rettet mot de «ikke-russiske» kolonistene var at de bestrebet seg på å isolere seg og manglet motivasjon til å lære russisk, og ikke lot russere slippe inn i de norske koloniene. Det var imidlertid lovgivingen selv som skapte denne situasjonen. I motsetning til i Norge, der det var obligatorisk å lære norsk språk og gå på skole, begrenset russiske myndigheter seg til å komme med bebreidelser og generelle erklær- inger. Ifølge loven hadde kolonister som ikke kunne russisk rett til å føre korrespondanse med myndighetene på sitt eget språk, men det var ingen embetsmenn som kunne norsk eller finsk. Den kommunale ledelsen i koloniene ble valgt, ikke utnevnt, og resultatet var at det kunne velges

kolonister som verken kjente russisk lovgiving eller språk. Helt til 1899 var alle skolene på Murman knyttet til kirken og lå i de russiske koloniene. Den statlige skolen i Tsyp-Navolok kom først i 1910. Mangelen på skoler ble kompensert ved opplæring i hjemmet, som resulterte i en høy prosent av lese- og skrivekyndighet i familiene til de lutherske kolonistene, men samtidig hindret det naturalise-ringen. I slutten av 1890-årene fikk de «utenlandske« kolonistene bare tillatelse til å slå seg ned på Murman «på den uttrykkelige betingelse at de skulle lære seg russisk». Men det ble ikke satt frister eller utpekt embetsmenn som skulle kontrollere

Henrik Adolf Mechelin, russisk generalkonsul i Christiania 1850–1868. Foto: Carl Johan Hanssen (1863).

22

at alle disse forpliktelsene ble over-holdt og at sanksjoner ble iverksatt mot overtrederne.

Veksten i separatismen i Finland, den aggressive næringsvirksomheten til de norske kolonistene og overvekten av ikke-russiske kolonister i grenseområdet på Vest-Murman, gjorde at myndighetene og samfunnet ellers her så en trussel om løsrivelse av regionen fra Russland. Men størstedelen av de norske kolonistene merket lite til dette i dagliglivet.

Etter den russiske revolusjon i 1917 vendte en del av nordmennene tilbake

til Norge, men flesteparten forble i koloniene sine og ble sovjetiske borgere. Til midten av 1920-tallet hadde sovjetiske myndigheter fått eta-blert virkelig kontroll over grensene, og båndene mellom slektninger i de to land begynte å brytes.

De norske kolonistene som ble igjen i Sovjetunionen, bevarte sine kulturelle og nasjonale særegenheter og lot seg integrere i det sovjetiske sosiale, økonomiske og politiske systemet. Men til tross for deres lojalitet og sovjetstyrets erklærte internasjonalisme, klarte ikke de nye myndighetene i landet å heve seg over den tradisjonelle mistenksom-heten overfor de «ikke-russiske» kolonistene på Murman. Det er verdt å legge merke til at selv om de sovjetiske koloniseringsprosjektene i 1920- og 1930-årene forutsatte at det skulle være mulig for utenlandske «arbeidere fra kapitalens land« å delta, ble det gjort unntak for finner og nordmenn. Ifølge folketellingen i 1926 bodde det i Sovjetunionen 259 nordmenn – 95 i byer og 164 på landet. I Murmansk-regionen bodde nesten hele Sovjetunionens norske landbefolkning. Av 33 familier var 20 rent norske, i de andre var det finner, kareler og russere blant familiemedlemmene. Størstedelen av

Murmansk-nordmennene (21 familier, 113 personer) bodde i Tsyp-Navolok, senteret for det eneste nasjonalt norske landsbysovjetet i Sovjetunio-nen. Tre familier, etterkommere etter de norske innvandrerne Johan Peder og Karoline, bodde som før på øya Kil-din. I begynnelsen av 1931 ble Sovjet-unionens eneste norske fiskekolkhos, «Polstjerna», etablert. Første januar 1932 var 22 husholdninger registrert som tilhørende kolkhoset, til sammen 44 personer, deriblant ni kvinner. Driften av kolkhosen ble vurdert som effektivt. I fangstsesongen 1931 fanget medlemmene av kolkhosen i gjennomsnitt 146 centnere fisk per fisker (1 centner = 100 kg). Før kollektiviseringen hadde fangst per fisker vært betydelig lavere – 50–60 centnere. I Tsyp-Navolok var det 4-årig skole. I motsetning til de andre skolene i nordområdet med nasjonale minoriteter, var under- visningen Tsyp-Navolok bare på russisk ettersom det ikke lyktes å finne en norsk lærer.

På 1920- og 1930-tallet begynte de nasjonale koloniene på Murman å miste sitt særpreg. En tilstrømning av folk som slo seg ned langs kysten, tynnet ut kolonienes etniske sammen-setning. Der det tidligere fortrinnsvis hadde vært finsk og norsk bosetning, kom det flere og flere personer fra andre områder i Sovjetunionen. Som et resultat av avviklingen av fri handel og oppbygging av kolkhos-systemet ble kolonistenes tradisjonelle levemåte innrettet på selvberging brutt ned. Ut over på 1930-tallet

Den norske kolonist-familien Eriksen, juli 1927.Foto: Fra samlingen til professor Evgenij K. Suvorov.

Institutt for iktyologi og hydrobiologi ved Fakultet for

jordsmonnsbiologi, St.Petersburg statlige universitet.

23

spilte statens militære og politiske interesser i nordområdene en stadig større rolle – nødvendigheten av å styrke marinen, militær infrastruktur på kysten og i det hele trygge sikkerheten i grenseregionene. Et vedtak i Folkekommissærenes Råd, Sovjetunionens regjering, av 23. juni 1940 om deportasjon av alle fremmede nasjonaliteter fra Sovjet-unionens grenseområder (forordning No 00761 fra folkekommissær for innenrikssaker, L.P. Berija), «Om flytting av borgere med annen nasjonalitet fra Murmansk by og fra Murmansk distrikt» og ved beslutning av kontoret for Murmansk distrikts komité av Kommunistpartiet av 26. juni 1940, ble det gjennomført en massedeportasjon i dagene 5.–11. juli til den Karelsk-finske Sosialistiske Sovjetrepublikk og til Altaj-territoriet. I henhold til Innenrikskommis- sariatets data ble 3227 familier (8716 personer) av 25 ulike nasjonaliteter deportert. Finnene utgjorde hovedtyngden (51 %), ellers bestod de deporterte av estlendere (17 %), tyskere (11 %), latviere (9 %), polakker (7 %), nordmenn (2 %). I virkeligheten var det et litt mindre antall, 7024 personer, som faktisk ble deportert. Blant de deporterte var det ikke bare fremmede nasjonaliteter, men også russere – medlemmer av blandede familier, eller russere som var født i utlandet.

Koloniseringen av Murman-kysten på Kola-halvøya i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av er 1900-tallet er et enestående historisk

fenomen, som berører historien til alle de tre landene Russland, Norge og Finland. I løpet av 80 år levde representanter for forskjellige etniske grupper og trossamfunn side om side og demonstrerte slik at det var mulig å bygge ut Russlands nordområder i fredelig fellesskap. Som et resultat av koloniseringen vokste det frem mer enn 90 fast befolkede steder på den tidligere ubebodde kysten, mer enn halvparten av disse var befolket med personer som stammet fra Norge og Finland. Koloniene Tsyp-Navolok og Kildin var overveiende norske. Det bodde også nordmenn i Zubovka, Vorjema, Dolgaja guba, Tsjervjanaja, Ura-guba og Port-Vladimir. Nå bor deres etterkommere i Murmansk- distriktet og i andre regioner i Russland. Noen har vendt tilbake til sitt historiske hjemland og bor i hovedsak i Finnmark og på Østlandet.

Litteratur:Det regionale statlige arkiv i Murmansk. Det regionale Statlige arkiv i Arkhangelsk. Davydov R.A. «Khoteli, kak lutsje…»: rossijskij opyt gosudarstvennogo stimulirovanija kolonizatsii Murmana inostrantsami v 1860–1870-e gody. Vestnik Pomorskogo universiteta. Serija «Gumanitarnije i sotsialnije nauki», 2011. No. 3, s. 11–16.Orekhova Je.A. Kolonizatsija Murmanskogo berega Kolskogo p-ova vo vtoroj pol. XIX – pervoj treti XX vv.: diss. … kand.ist.nauk. SPb., 2009.

Ruslan A. Davydov er historiker og arbeider ved Det føderale senteret for integrert arktisk forskning i Arkhangelsk,

FCIARctic. E-post: [email protected]

Jekaterina A. Orekhova er historiker med Murmansk-kysten som sitt spesialfelt, og arbeider ved Det regionale fylkes-

museet i Murmansk. E-post: [email protected]

Yurchenko, A. & J.P.Nielsen (eds.). In the North My Nest is Made. Studies in the History of the Murman Colonization 1860–1940. SPb., 2006.

24

B olsjojteatret – (Det Keiserlige Store Teater i Moskva) – 8. november 1916. Kveldens

forestilling er den splitter nye operaen Ole fra Nordland. Billettinntektene går til orkestermusikerne ved tsarens teatre. Et krigstrett publikum lar seg forføre av smektende elskov, lyrisk eskapisme og et umiskjennelig stenk av Edvard Grieg.

Kanskje glemte de konflikter, matmangel og sosial uro for en stakket stund? Norske fjorder og folklore borget i hvert fall tradisjonelt for suksess i Russland, der Griegs småstykker var kjent og elsket langt inn i de tusen hjem. Så også hos komponisten av Ole fra Nordland, tradisjonsbæreren Mikhail Ippolitov-Ivanov (1859–1935), som skrev i ettertid:

«I denne operaen har jeg bestrebet meg på å bevare den folkelige norske koloritt og innarbeide temaer fra folkelige sanger, slik som de forenes hos Grieg. (...) På denne måten er det som om vi drakk av den samme kilde. Naturligvis

Toner over landegrensene. Om Grieg på russisk og litt til

Yngvild Sørbye

Dystre skjebner, melankolsk vanvidd og spektakulære snøstormer. Om norsk musikk som folkloristisk

og ideologisk forbilde på russiske scener.

blir det hos ham, den ekte og geniale nordmann, mer lysende uttrykt enn hos meg – enhver gjør så godt han kan. Men jeg vet at ingen av mine operaer skrev jeg med en slik kjærlighet som Ole.»

Sujettet i Ole fra Nordland var nedtegnet i 1860-årene og kan ha lånt inspirasjon fra Bjørnsons bondefortellinger. Det er forfattet av en nordmann omtalt som M. Jersen (Gjertsen, eller kanskje Iversen?). Han var på den tiden sekretær ved det svensk-norske konsulatet, en venn av Ippolitov-Ivanovs far, og døde av tu-berkulose i tidlig alder, men historien om Ole, som ble oversatt til russisk av komponistens søster, overlevde altså. Ippolitov-Ivanov var spesielt fengslet av «det ubønnhørlige og uunngåelige ved menneskets skjebne».

Handlingen utspiller seg ved et lite fiskevær omgitt av mektige natur-kulisser og kretser rundt den unge, staute og tapre fiskeren Ole. Gerda, hans trolovede, er eneste barn av fiskerenken Marta, og de to kvinnene

sliter for å tjene til livets opphold. Marta hadde helst sett at Gerda fant seg en velstående beiler, men snart vinner Ole også hennes hjerte. I den vesle familien finner den foreldreløse Ole varme og tilhørighet. Han har fått plass på en stor fiskeskøyte, og om han har hell med fangsten, kan de unge likevel få et utkomme.

Mens fisket pågår, må Gerda ta tjeneste hos hotelleieren på handels-stedet for å tjene til medgiften. Den gamle, rike og elskovssyke Johann har alltid vært svak for Gerda. Han martres av sjalusi, og da fiskerne vender tilbake med storfangst og Gerdas venninner forbereder bryllupet, har han allerede lagt planer om å rydde Ole av veien. Ole, derimot, ler sin sjalu rival opp i ansiktet.

Et av de mest inntagende numrene i operaen er en duett mellom mor og datter, Gerda og Marta, som handler om livsvilkår og naturens hamskifter gjennom årstidene. Her flettes det inn et motiv fra folkevisa «Jeg lagde meg så sildig» (som igjen gir rotnorske

Ottar 314 – 2017 (1): 24–29

25

allusjoner til «Solveigs sang»). Den samme folkevisa blir også ledemotivet i Martas virkningsfulle ballade dagen før bryllupet. For Marta sanser at de unges lykke er truet, noe som understrekes dramaturgisk av lokale spelemenn. Det å spille opp til hallingdans dagen før bryllupsfesten er for Marta like uhellsvangert som å la den tilkommende se brudekjolen på forhånd. Marta forteller ungdommen om et gammelt sagn fra kong Olavs tid: En gammel fisker i Nordland falt om og døde i hallingdans dagen før sin datters bryllup – og siden har det vært skikk og bruk at man venter med denne dansen til de unge er lovformelig viet.

Ole lar seg imidlertid ikke merke med gammel overtro. Han erklærer Gerda sin kjærlighet i en inntrengende arie bygd på toner og tekst (fra den norske folkevisa «Jeg rodde meg ut på seiegrunnen». Arien (også kalt «Fiskerens sang») er formet som et oppgjør med alle som lo av den fattige Ole.

Operaen slutter med en dramatisk duell. Mens Ole sitter drømmende på trammen i månelyset og vekteren passerer forbi i natten, får han høre rykter om at Johann vil forlate handelsstedet. Øyeblikket etter gjør

Sopranen Ksenija Derzjinskaja (1889–1951) sang den kvinnelige hovedrollen som Gerda i Ole fra Nordland i 1916. Hennes lange karriere ved Bolsjoj varte fra 1915 til 1948.Foto: M. Sakharov/P. Orlov.

26

Johann entré: Om ikke han kan få Gerda, skal ingen andre få henne heller. Han trekker kniven, og Ole smetter først behendig unna, men det andre hugget dreper vår helt, som segner om mens han hvisker fram Gerdas navn. Johann slynger sine forbannelser mot månen, mens den uforstyrrelige vekteren messer fram sine ensomme vers.

Ole fra Nordland ga ifølge kom-ponisten «et lysende bilde av Norges hverdag». Operaen ble satt opp på nytt i 1928, i en tid da kulturlivet i øst var åpent, radikalt og utprøvende med makthavernes velsignelse. Stykket ble for anledningen piffet opp med konstruktivistiske plakater av tomme,

gudsforlatte fiskerskøyter, signert Mikhail Sapegin. Pravda omtalte nå stykket som tilbakeskuende og søtladent, men vokalprestasjonene fra en ny generasjon sangerbegavelser ble lovprist. Oles arie fra seiegrunnen ble snart en populær operaslager på sovjetiske 78-plater, produsert på labelen Aprelevskij Zavod (for- gjengeren til Melodija). Den norske originalen lyder som følger:

Eg rodde meg ut på seiegrunnendet var om morgonen tidleg.Då kom han Ola frå Kåremunnen,og lagde båten for ile.Då dreiv eg til han med fiskestongi,så’n datt i uvitet bak i rongi.Eg vart so glad, eg tok til og kvad,eg rådde grunnen åleine.Sudeli sudeli sudeli dei hoi!

Telemarkskjøring og anti-borgerlig nordlys Ippolitov-Ivanov var ikke alene om å beskjeftige seg med norske motiver. Hans kollega Boris Asafjev (1884–1949) satte musikk til en rekke sceniske verker, og balletten Isjomfruen (Solvejg) hadde premiere på GATOB-teatret (Mariinskij-teatret) i Petrograd i 1927. Den banebrytende Aleksandr Golovin stod for kostymer og scenografi, der den unge jegeren Asak (Pjotr Gusev) gjorde

halsbrekkende entré stående på ski nedover en ravine. Også dette verket endte med heltens død.

Handlingen i Isjomfruen, som i stor grad består av rene Grieg- orkestreringer, er en nordlig twist på et velkjent ballettmotiv: En uskyldig jordisk mann forelsker seg i et vesen som har menneskeskikkelse om dagen og dyre- eller åndeskikkelse om natten. Solveig/Isjomfruen (Olga Mungalova) er tilsynelatende en søt landsens pike, men hun kommer bare ned til bygdene for å lokke menn i døden. Oppe i fjellene hersker hun nådeløst over det evige isriket, hvor Asak etter mye dramatikk faller ned fra et tre i piskende snøstorm, før han fryser til is i hennes evige favntak. Vi møter ellers både Hans, Åse/Skogsjomfruen, Fuglen og en rekke andre naturånder, bygdefolk og bifigurer – dette er en ballett i det store format.

Koreografen, Fjodor Lopukhov, var en av de store fornyerne av russisk ballett. Han ble kunstnerisk sjef på Mariinskij i 1922, var særdeles musikalsk skolert og laget flere revolusjonære, storslåtte og eksperimentelle verker tidlig på 1920-tallet, som Dansesymfoni og Den røde virvelvind (som handlet om bolsjevikenes maktovertagelse). Lopukhov hadde et atletisk og mas-kulint fokus, og Isjomfruen var kreativ og original i sin blanding av klassisk ballett, autentiske folkedanser og djerv akrobatikk. Olga Mungalova introduserte en rekke nye trinn som

Plakat fra Ole fra Nordland ved nyopp- setningen i 1928, tegnet av Mikhail M. Sapegin, på forsiden av tidsskriftet Sovremennyj Teatr nr. 40.

27

pekte mange tiår fram – turnspagater så vel som moderne kunstløppiruetter kombinert med klassisk tåspiss- teknikk.

Isjomfruen ble av flere kritikere ansett som den beste eventyrballetten i hele sovjetperioden. Den ble oppført over seksti ganger over flere sesonger, helt fram til 1935, og de unge hovedrolle-innehaverne ble dyrket som stjerner.

Men i 1936 var det slutt. Det ble ingen flere oppførelser av Isjomfruen, ettersom hele Lopukhovs produksjon ble gjenstand for hard kritikk da kommunistpartiet offisielt kritiserte en av hans balletter, Den klare strøm, til musikk av Sjostakovitsj. Lopukhovs karriere var nå mer eller mindre amputert, og Isjomfruen ble ikke hentet fram igjen før ved en obskur nyoppførelse i Novosibirsk i 1964.

Komponisten Boris Asafjev, derimot, forble en innflytelsesrik musikk- ideolog i hele sovjettiden. I 1948 – i sannhet et skjebneår for russiske komponister, da en resolusjon fra Sentralkomiteen anklaget kunstnere som Sjostakovitsj og Prokofjev for «formalisme» og brennemerket dem for mange år framover – publiserte Asafjev en monografi om Grieg. Slik fikk Grieg en ufrivillig funksjon som musikalsk forbilde og speilbilde, midt i en anti-kosmopolitisk kampanje der målet var å unngå vestlig og dekadent innflytelse på russisk kultur. Musik-ken skulle ifølge offisielle estetiske idealer være folkelig, melodiøs og programmatisk, og Grieg var ikke bare en klassiker; Asafjev roste tillike nordmannen for å komponere «slik folket tenker».

Det var sjelen til Norges arbeidende, heltemodige folk som sang i Griegs kunst, mente Asafjev. I kampen med Norges gjenstridige natur vokste det opp et «energisk, sterkt og oppvakt folkeferd» som «innåndet friskheten fra beitemarkene og den ramme luftningen fra havvinden». Blant ville klipper i det kalde skinnet fra nordlyset utviklet det seg en folkelig kultur hvor det nok kunne finnes tusser og onde troll, men den ugjestmilde naturen var også storslått. Den fikk en «til å tenke på det heroiske og opphøyde», samtidig som fiskerens, gjeterens og bondens sunne fornuft vakte vissheten om menneskets herredømme over naturen. Og Asafjev fortsatte: Griegs melodier vibrerte av sunnhet og den klare fjelluftens friskhet, når de da

Fordi de barske og dystre fenomenene i naturen dominerte, ble de folkelige me-lodiene i det daglige strev naturligvis dystrere og mer ettertenksomme, men også mer innholdsrike – dypere i følelse og fri for sanselighet. Det brer seg ut en stille tanke om menneskets lodd i dem, og de kan ikke sammenlignes med de frodige og lidenskapelige sangene fra Italia, som er bortskjemt av sol.(...) Typisk for Grieg er også melankolien og den dystre ironien til nordboeren som er omgitt av et vedvarende frossent landskap. (...) Men om sommeren betrakter han de lange dagene, demringene, skumringene og de aftenløse afteners kjærtegnende stillhet.

Jeg har lest mange beskrivelser av den norske bondes liv, skikker og dagligliv, men disse femti sidene med solstrålende musikk [Griegs Slåtter, op. 72] fortel-ler mer anskuelig og overbevisende om den åndelige rikdommen i det norske folk og om dets kamp for å overleve enn detaljerte og utførlige beretninger.

Boris Asafjev: Grieg, Moskva 1948 (oversatt av Asbjørn Ø. Eriksen).

Notene fra Mikhail Ippolitov-Ivanovs opera Ole fra Nordland, i versjon for sang og klaver, ble utgitt på musikkforlaget P. Jurgenson i Moskva 1916.Tegning: N.I. Zjivago. Kopi: Nasjonalbiblioteket.

28

ikke åndet av ensomhetens melankoli, lengsel og solnedgangens stillhet på en måte som ledet tankene hen til dikterne Tjutsjev og Baratynskij. Kort sagt – de norske folketonenes helsebringende naturkoloritt befridde russiske lyttere fra «den smålige småborgerlige nærsyntheten som tilsmusser livet og kunsten». At den innestengte atmosfæren fra «det omliggende bymiljøet med dets besteborgerlige intelligentsia» fra tid til annen trengte inn i Griegs musikk, fikk man heller bære over med, mente Asafjev.

Udødelig maestroNesten helt fra han trådte inn på musikkscenen, ble Grieg på mange

måter oppfattet som en av russernes egne – en nordboer. Som Ippolitov-Ivanov formulerte det: De drakk av den samme kilde. Og hadde ikke Grieg selv blitt slått av denne felles klangbunnen? Da han endelig møtte sin jevnaldrende kollega Tsjajkovskij i Tyskland i 1888, ga han uttrykk for å ha truffet en tvillingsjel, både på det musikalske og det personlige plan: «Det er så meget, jeg kjender igjen fra mig selv. Han er melankoliker, næsten indtil Vanvid.»

Monografien og musikkteaterverkene som her er nevnt, er bare noen få av mange eksempler på Edvard Griegs nedslagsfelt i russisk kultur. Fram- stående russiske musikere og kom-ponister har reist på pilegrimsferd til Troldhaugen – fra Issay Dobrowen og Nikolaj Zjiljajev før første verdenskrig til Vissarion Sjebalin og Jurij Sjaporin i etterkrigstiden. I sovjetperioden ble Grieg portrettert på et russisk frimerke (1957) ved siden av Ibsen (1956), Nansen (1961) og Amundsen (1972). Et av de mest kuriøse og sjarmerende Grieg-portrettene finnes i den animerte dukkefilmen Legenden om Grieg (Soyuzmultfilm, 1967), regissert av Vadim Kurtsjevskij. Her møter vi maestroen som døende, men samtidig udødelig.

Fra sei til skrei Dette lille streiftoget ble innledet med Ole fra Nordland, Ippolitov-Ivanovs

opera fra 1916, der man rodde seg ut på seiegrunnen. La oss hoppe hundre år fram i tid og vende speilet fra Russland og til Norge anno 2016 – mot russisk musikk oppført på våre hjemlige scener. Hva spilles?

Av uutgrunnelige årsaker er det igjen fiskere i golde kystlandskap som befolker scenen – også denne gang bygd på en fortelling fra 1860-årene. På Den Norske Opera framføres Lady Macbeth fra Mtsensk, Sjostakovitsj’ nattsvarte opera fra 1932, hvis utilslørte programmatiske hentydninger i en amerikansk kritikk fra 1935 ga opphav til nyordet «pornofoni». Operaen, som bygger på Nikolaj Leskovs fortelling av samme navn, hadde premiere i 1934 og nøt opprinnelig stor suksess både i og utenfor Sovjet. Men da verket i 1936 ble utsatt for en drepende kritikk av Stalins kulturkoryfeer i Pravda, skulle det endre både Sjostakovitsj og russisk musikkhistorie. Omtalen, som er musikkhistoriens kanskje mest berømte slakt, var et tydelig signal om den jernhard politisk styring av kulturlivet i Sovjetunionen.

For å gi Leskovs fortelling en hjemlig forankring i Norge, har regissør Ole Anders Tandberg og scenograf Erlend Birkeland byttet ut russiske stepper med et øde og forblåst (nord)norsk fiskebruk. Også her ender det med mord, spektakulært gjennomført blant 800 kilo torsk av gummiert tysk spesialproduksjon. Skreien er et visuelt ledemotiv gjennom hele forestillingen – kanskje inspirert Grieg på sovjetisk frimerke fra 1957.

29

av filmskaperen Knut Erik Jensens erotiske utfoldelser på sprellende sei i spionthrilleren Brent av frost?

Gjennomføringen balanserer hårfint på grensen til effektmakeri, men Lady Macbeth er noe av det råeste som har vært vist på en operascene. Oppsetningen går internasjonale samtidsfortolkninger en høy gang – noe som også bekreftes av glitrende kritikker på kontinentet etter

originalpremieren i 2014. Russiske medvirkende i sentrale posisjoner har sørget for at nært kjennskap til Sjostakovitsj-tradisjonen ligger i bunnen, og regigrepene er musikalsk motiverte – selv om 800 kilo skrei må sies å være en nyvinning.

Samtidig har fiskene fått et liv utenfor operascenen: Da sjømatprodusenten Lofoten skulle oppdatere sin små- frekke og prisbelønte reklame-kampanje «Hold i torsken», ble de vilt begeistret for gummiskreien på Operaen, som var «særdeles naturtro», ifølge en fiskerifaglig vurdering. Den tyske produsenten ble kontaktet, og nå har et knippe sjukilos spesialproduserte gummitorsker forlengst blitt en velkjent rekvisitt på sosiale medier.

Og kanskje er ikke oppsetningen så epokegjørende rå som vi tror? I en tid der knapt noe sjokkerer lenger, er det vanskelig å sette seg inn i den virkningen Sjostakovitsj’ opprinnelige versjon må ha hatt fra scenen – både på Stalin og det øvrige publikum. Et sjeldent sitert samtidig vitnesbyrd finner vi i en utførlig norsk kritikk fra teaterfestivalen i Moskva senhøsten 1935, da operaen ble vist på Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenkos teater. Her heter det blant annet:

«Det vi så og hørte i de 5–6 timene opførelsen holdt oss i åndeløs spenning var intet mindre enn en fornyelse av operaen, kunstformen som det i lange tider er blitt satt spørsmålstegn ved. Vi så et moderne

Sputnik i BergenI den såkalte tøværsperioden under Nikita Khrustsjov var det duket for et stort innrykk av betydelige russiske musikere i Norge. Da Leningrad-symfonikerne under sin legendariske sjef Jevgenij Mravinskij gjestet Festspillene i Bergen i 1961 med en serie konserter, måtte de gi tre ekstranumre hver kveld. I bergenspressen ble Mravinskij (1903–1988) tegnet som en sputnik susende over et jublende publikum. Dette var fire år etter at den første kunstige satellitt var skutt opp i bane rundt Jorden, noe som tok både USA og resten av verden på senga. Så ble da også sovjetisk kultureksport under den kalde krigen ansett som vel så viktig for landets politiske omdømme som romfart og idrettsprestasjoner. En av konsertene i Bergen ble for øvrig ledet av den 47 år gamle latviske dirigenten Arvid Jansons. Hans sønn Mariss, som da var 18 år gammel, skulle også gå sine læreår hos Mravinskij.

Yngvild Sørbye er cand.philol. og musikkviter fra UiO og NTNU, med sovjetrussisk film og det 20.århundres musikk som spesiale.


musikkdrama hvor handling og musikk var forenet til ett, jeg kunde fristes til å si kjemisk hele. Det var (...) mennesker av kjøtt og blod og på godt og ondt, især det siste. (...) Dette er kraftig kost selv for voksne. (...) det var livets rå, usminkede trekk, grovt, men gudbedre det, ekte. (...) Vi glemte som sagt tid og sted, inntil vi våknet som av en befrielse klokken kvart på ett og tok hverandre i neven og forsikret at bare denne ene kvelden var verdt Moskvareisen.»

Litteratur:Boris Asafjev: Grieg. Moskva, 1948. 2.utg. 1986. Norsk oversettelse ved Asbjørn Eriksen, Solum, Oslo, 1992. Kirsten Blackstad Bergh: Teater-festspillet i Moskva. Operafornyelsen: Katerina Izmailova. Aftenposten 17. oktober 1935.Mikhail Ippolitov-Ivanov: Da jeg skrev operaen Ole fra Nordland. Manuskript 15.9.1928, Glinka-museet, Moskva. Programhefte og annet stoff om operaen ved samme museum (arkivstudier).Natalia Roslavleva: Era of the Russian ballet. London 1966.

30

Drømmen om det frisinnede Russland Kari Aga Myklebost

I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning vokste det fram et håp, både i russiske og vestlige liberale kretser, om en demokratisk utvikling for Russland. Skulle Russland

endelig bli som Vesten, etter tiår under et sterkt sentralistisk sovjetstyre? Dette håpet var imidlertid ikke nytt. Går vi tilbake til det autokratiske tsar-regimets siste leveår, finner vi en

lignende optimisme, et håp om et frisinnet Russland.

E n viktig stemme i norsk sammenheng som forfektet dette håpet tilhørte Olaf Broch

(1867–1961), Norges første professor i slaviske studier og en av landets fremste russlandskjennere i sin tid. Gjennom femti år skrev Broch artikler i norsk presse om russisk politikk, samfunn, historie, kultur og litteratur. Aftenposten var Brochs viktigste plattform for å spre kunnskap om Russland til norske lesere, men han publiserte også i Morgenbladet, Samtiden, Ringeren og Edda. I ettertid har Broch blitt husket først og fremst innenfor en fagkrets av slavister, hvor han omtales som en nyskapende og svært produktiv språkforsker med høy internasjonal anerkjennelse. Hans hovedverk Slavisk fonetikk, utgitt på russisk i 1910 og deretter på tysk i 1911, var et nybrottsverk og står fortsatt som en klassiker innenfor sitt felt.

Brochs formidling av kunnskap om Russland til den bredere norske offentligheten er langt mindre påaktet. Som ung og talentfull slavist

med studieår i Moskva, Leipzig og Wien bak seg, fikk Broch tilbud fra Det keiserlige russiske vitenskaps-akademiet om å delta i feltarbeid i Russland for å studere dialekter. Dette resulterte ikke bare i utgivelser om fonetikk, men også i Brochs debut som avisskribent. Sommeren 1902 publiserte han en føljetong med reisebrev i Aftenposten. Reisebrevene fikk sentral spalteplass på avisas for-side. Dette var ingen ukjent sjanger for Aftenpostens lesere, tvert imot. Avisa trykket fra 1890-tallet en rekke reiseberetninger, både populære skildringer av kultur, folk og landskap som Theodor Casparis beskrivelser fra Tyskland, Hans E. Kincks fra Italia og Johan Bojers fra Paris – samt mer vitenskapelig orienterte redegjørelser om reiser til kongresser og om ekspedisjoner. Blant de mest leste var telegram og meldinger om Fridtjof Nansens hjemkomst og «signings-ferden» sørover langs norskekysten sommeren 1896.

Et europeisk folk

Brochs reisebrev skilte seg imidlertid ut fra mengden av skildringer. Broch skrev i hovedsak om politisk brennbare temaer, som nasjonale strømninger og motstand mot tsar-regimet. Særlig var han opptatt av den russiske liberale opposisjonens budskap: Russland trengte en ny politisk orden, i form av et konstitusjonelt styre etter vestlig mønster, som kunne avløse den harde autokratiske linjen som tsarregimet sto for. I artiklene understreket Broch gjentatte ganger at russerne – til tross for sin annerledeshet og sin særegne historiske utvikling – var et europeisk folk, med «de samme oppfatninger, de samme sosiale og politiske strømninger, de samme allmennmenneskelige følelser [som oss].» Disse utsagnene sto i kontrast til det dominerende norske bildet av Russland og russere i samtida; oftest ble russere omtalt som et tilbakelig-gende folk, økonomisk og kulturelt, og som grunnleggende annerledes enn vesteuropeerne. Russland hadde

Ottar 314 – 2017 (1): 30–36

31

en tvetydig geografisk plassering mellom Europa og Asia, mente man, og dette ble gjenspeilt i samfunn og kultur – russerne var preget vel så mye av en «barbarisk» asiatisk arv som av europeisk utvikling.

For Broch, som kjente russisk kultur og samfunn godt, var dette en unyansert forståelse. Tilbakelig-genheten skyldtes regimet, mente Broch, og man måtte skille mellom folk og stat: «Det kalde harde, nesten forferdelig inntrykk som øyeblikkets politiske styre i landet må gjøre på hver tenkende fremmed», skrev han fra sitt feltarbeid i 1902, «mildnes og svinner ved all den elskverdighet, hvormed folket, lav og høy, kommer en i møte. Jeg vil gjenta et ord som jeg ofte har sagt hjemme: man må skjelne mellom russerne og Russland.»

Dette poenget skulle Broch vende tilbake til og utbrodere i en rekke Aftenposten-artikler om den russisk-japanske krigen, revolusjonen i 1905 og den påfølgende kampen mel-lom tsar-makten og den nyetablerte russiske folkeforsamlingen, dumaen. Tsar-regimet utgjorde ifølge Broch et fremmedelement; det russiske folket var europeere, som nå befant seg på vei inn i en politisk demokratisering lik den som hadde foregått i Norge og andre vesteuropeiske land gjennom 1800-tallet. Broch stilte seg i sine artikler konsekvent på det russiske

folkets side, og sympatiserte tydelig med den liberale opposisjonens håp om et konstitusjonelt styre i Russland, med maktfordeling og med uavkortet respekt for loven og for enkeltindividets rettigheter. En ny politisk orden var i ferd med å tvinge seg fram, skrev Broch sommeren 1902: «Hva der er sikkert er at dette […] enevelde, […] har samlet om ikke alle, så sikkert de fleste tenkende russeres ønsker om et bestemt mål i den indre politiske utvikling: en «konstitusjon». Dette inntrykk har jeg iallfall fått både raskere og sterkere enn jeg på forhånd hadde ventet meg.»

Som en syk i vill feber

Utbruddet av den russisk-japanske krigen i 1904 førte med seg en patriotisk bølge i Russland. Men ettersom de russiske tapene vokste, ble opposisjonen mot regimet igjen sterkere. Det russiske nederlaget mot Japan ved Port Arthur i januar 1905 utløste en eksplosjon av streiker og protester, deriblant Den blodige søndagen da tsarens vaktstyrker skjøt og drepte demonstranter foran Vinterpalasset i St. Petersburg. I oktober utstedte tsar Nikolaj II det såkalte Oktobermanifestet i et forsøk på å komme den politiske opposisjo-nen i møte, med løfter om borgerlige friheter, en grunnlov og etablering av en folkeforsamling med lovgivende makt. For Broch representerte

Norsk antirussisk propaganda fra 1892.Kilde: www.kulturverk.com

32

Oktobermanifestet en innfrielse av lenge etterlengtede krav fra den liberale opposisjonen. Han skrev utførlige artikler i Aftenposten om «Føhnvinden, som blæser [over Russland]» og om det han kalte for «den russiske Frihedsbevægelse». Broch mente å se at det liberale tankegodset som blant andre det såkalte kadettpartiet, De konstitu-sjonelle demokratene med Pavel Miljukov i spissen sto for, allerede hadde fått fotfeste blant arbeiderne i storbyene – og han spådde at det raskt ville spre seg videre til den russiske bondestanden, siden svært mange arbeidere kom fra landsbygda og hadde regelmessig kontakt med sine hjemsteder. Snart ville hele

det russiske folket være engasjert i kampen for de liberale politiske prinsipper. Den russiske bondestan-den var langt fra så konservativ og bakstreversk som mange ville ha det til, skrev Broch. Særlig i Nord- Russland fant man bønder med utsyn og forstand på politikk. Det som skulle til, var en «befrielsen for et vilkårlig administrativt formynderi», en rettsstat med likhet for loven – da ville den russiske bondestanden bli frigjort.

Men den første gleden og optimismen gikk raskt over i frustrasjon. I Russland hersket det stor forvirring om hvordan Oktobermanifestet skulle forstås og hvor vide friheter

det ville gi, kunne Broch rapportere i november 1905: «Alt lyder fra alle kanter […]: hvorledes skal man forstå dette, hvorledes hint? Den ene oppfatter «borgerlig frihet» som signal til ustraffet røveri; den annen mener at det er det samme som opphevelse av all myndighet og roper derfor: Vi trenger vår Tsar! Og endog de dannede kretser, som er vant til å lese, står tvilrådige, skuffet: når de ikke nu har gitt oss alt – vil de da ikke røve os alt igjen, om vinden blåser fra en annen kant?» Ingen syntes å være sikker på hva manifestet ville innebære i praksis, og den politiske enigheten om at liberale rettsstatsprinsipper burde innføres i Russland var langt mindre enn Broch hadde håpet på. Konservative stemmer advarte mot kaos hvis tsaren ga fra seg sin eneveldige makt. Ifølge Broch var Russland som «en syk i vill feber. […] Den sykes fantasi er opptatt, ja overveldet av en ide; men uklar over hvorledes man aktivt skal arbeide seg fremover mot denne ide, den politiske frihet …»

Et nybyggerfolk i politisk henseendePositivt var det allikevel at en rekke politiske partier hadde blitt dannet umiddelbart etter kunngjøringen av Oktobermanifestet. Broch tok for seg

Tsar Nikolaj II åpner Statsdumaen 27. april 1906. Til høyre de folkevalgte, til venstre det aristokratiske Russland. Foto: K. E. von Gan.

33

ikke mindre enn tolv partiprogrammer, og ga Aftenpostens lesere en grundig innføring i det politiske mangfoldet som hersket i Russland vinteren 1905–1906. Russerne var ifølge Broch «et nybyggerfolk i politisk henseende», og nå sto det grunnleggende spørs-målet om statsform på dagsorden. I floraen av partiprogrammer fant Broch forkjempere for det bestående autokratiske regimet, men også tilhengere av en radikal omlegging til et fullblods konstitusjonelt demokrati – og mellom dem enkelte som støttet et konstitusjonelt basert tsarregime. I tillegg til statsform var det et annet overordnet tema som gikk igjen i alle partiprogrammene: jordspørsmålet. Konflikter om eiendomsrett til jord kombinert med befolkningsøkning og en voksende jordhunger hadde preget Russland siden opphevingen av livegenskapet i 1861 – og nå var situasjonen prekær: «Selv meget konservative elementer er tydelig enige med liberale og radikale i, at de agrariske forhold i Russland er uholdbare, om landet skal kunne bestå som ordnet europeisk stat. Alt må forsøkes for å skaffe bøndene mer jord og lære dem å dyrke den bedre.» Løsningen lå i ekspropriering av jord eid av godseiere, men det store spørsmålet om erstatning måtte først avklares. Og frontene var steile: «Jo mer radikal eller sosialistisk farget [et politisk parti] er, desto sterkere innhugg fordrer den i godseiernes jord, og desto mindre erstatning vil den gi.» Broch understreket hvordan de politiske diskusjonene i Russland

lignet på den nyere historien i Vest-Europa. Samtidig uttrykte han bekymring for at utviklingen gikk svært hurtig, og at de mest radikale miljøene var sterkt ideologisert og uten særlig politisk erfaring: «Det ser ut, som om det er meningen på to måneder å nå fra absolutisme til vannklar sosialisme. […] Når jeg leser de revolusjonære bladers artikler, får jeg det inntrykk at alt er lært «etter bøker», og at det her slett ikke er politikere som står bakom.»

En dramatisering av Babels tårnEt tredje konflikt-felt splittet de nydannede partiene: det nasjonale spørsmål. Tsar-Russland besto av nærmere 200 ulike folkegrupper, og krav om autonomi hadde blusset opp gjennom de siste tiårene, særlig i imperiets vestlige grenseområder. Mens radikale politiske grupperinger talte varmt for en føderal struktur med stor autonomi for ulike regioner, et «Russlands forenede stater», erklærte flere liberale kretser seg enstemmig mot et slikt system og mente at Russland skulle være en «enhetlig udelelig stat» – med unntak for Finland, som de mente burde få selvstendighet. Kadettpartiet, som Broch sto nærmest, hadde «uttalt seg meget forsiktig om det ømme punkt; derfor beskyldes det for krypto- føderalisme, […] Partiet ønsker

Finland utskilt som egen stat, i traktatforhold til Russland; […] Videre vil partiet at Polen, med grense etter befolkningens egen avstemning, skal ha full autonomi, dog med garantier om det russiske mindretalls rett.» Kadettene åpnet også for at andre nasjonalistiske strømninger etter hvert skulle bli hørt.

Selv stilte Broch seg kritisk til en oppdeling av det russiske riket etter etniske prinsipper. Landets folkegrup-per var rett og slett for tett sammen-vevd, mente han, og hentet støtte for synspunktet i egne feltarbeidserfarin-ger som språkforsker: «Historiske og etnografiske forhold, eldre og yngre kolonisasjoner og flytninger har ført til at Russland i disse spørsmål, om det skal ordnes annerledes enn nå, står overfor et problem så vanskelig, som intet annet land unntatt muligens det habsburgske monarki har det.»

Olaf Broch (1867–1961). Kunstner: Xan Krohn (1927).

34

I spørsmålet om etnisk basert repre-sentasjon i den etterlengtede russiske folkeforsamlingen hadde Broch i sine reisebrev noen år tidligere uttalt seg enda klarere: «Det russiske riket består ikke bare av russere, av det jordbrukende og industrielle midtre og nordre europeiske Russland. En uendelighet av raser, på de forskjel-ligste kulturtrinn, av de mest motsatte

begreper og interesser klynger seg på russisk grunn sammen til et broget teppe. Et politisk parlament for alle disse nasjonale, lokale, kulturelle avskygninger ville dog bare bli et vidunderlig etnografisk museum, en moderne dramatisering av bibel- historiens Babels tårn.»

Vaklende som aprilvær

De politiske endringene lot vente på seg. «Vaklende som aprilvær har de

Etnografisk kart over Det russiske imperiet, 1899.Kilde: Entsiklopeditsjeskij slovar Rossii, Sankt Peterburg

1890–1907.

35

inntrykk vært, som man siden nyttår har fått av pressens telegrammer om det politiske Russland. Snart vårlige solstreif, snart kalde, reaksjonære skygger,» skrev Broch våren 1906. I mars ble det endelig lyst ut valg til folkeforsamling, og i begynnelsen av mai kunne repre-sentantene tre sammen. Da hadde tsaren og hans nærmeste rådgivere drøftet begrensninger i valglov og dumaens virkefelt bak lukkede dører i monarkens residens Peterhof utenfor St. Petersburg gjennom hele ettervinteren, og resultatet var en sterkt vingestekket folkeforsamling, uten innflytelse over verken regjering eller statsbudsjett. Kadettene vant et flertall av plassene i dumaen – men allerede i slutten av juli 1906 meldte Broch til Aftenpostens lesere om at tsaren hadde tvangsoppløst forsamlingen. Regenten hadde fått nok av folkelig medvirkning. Den direkte foranledningen var et opprop fra dumaen til folket om å lytte til de folkevalgte representanter i jordspørsmålet, ikke den tsar- oppnevnte regjeringen. Tsaren stemplet oppropet som en «likefrem lovstridig handling».

Hvordan, raste Broch, kunne tsaren gå til det ekstreme skritt å stenge dumaen, «den store sikkerhetsventil og regulator som Zaren selv, nølende og engstelig, fant seg tvungen til å sette på kjeden for å hindre spregning?» Broch spådde et opprør av hittil ukjente dimensjoner, og mente at en vending tilbake til eneveldig makt var umulig: «Den

korte tid Dumaen har sittet sammen har vært nok til å løse krefter som ikke mere kan bindes. Rettsbevisst-heten overfor «politikk» er endret. Oppfatningen av pressen, av det frie ord i tale og trykk er påtagelig blitt en ganske annen. Man måtte arrestere hele folket, forvise hele Russland til Sibir, hvis man ville rydde grunnen for en tilbakevenden til fortidens oppfatninger.» Men Broch foregrep begivenhetenes gang. Det kom ingen bred folkelig reaksjon, og det skulle ennå gå ti år med hard undertrykking før en avløsning av tsarmakten kom. Tre nye folkeforsamlinger ble valgt i årene fram mot 1917, men opposisjonen ble holdt i tømme gjennom innstramminger i valgloven og dekreter som stengte mange regimekritikere, deriblant kadettene, ute fra valgene.

Samtidig hadde Broch rett; han for-utså nye streiker, terror, økonomisk nedgang og sult i de kommende årene. Og hans dom over tsaren var tydelig: «Man må overfor hans ukaz uvilkårlig tenke på den tenker fra ensyklopedist-tiden, som uttalte at en klok fyrste gjerne ofrer en del av sin makt for å beholde resten desto sikrere. Taper Zar-makten nu – og det må den nesten – da kommer den ut av kampen mer svekket enn om den godvillig var gått inn på alle Dumaens krav.»

En uortodoks stemmeOlaf Brochs håp om et frisinnet Russland kan i ettertid synes mest

som en drøm. De politiske vyene til de russiske liberale var store, og de samfunnsmessige realitetene i Russland var svært kompliserte. Broch ga Aftenpostens lesere et kunnskapsrikt og detaljert bilde av de mange problemer som den russiske staten sto overfor. Men hvorfor ga den konservative avisa Aftenposten Broch spalteplass? Og hvilket bilde av Russland formidlet Broch til norske lesere? Svaret på det første spørs- målet kan synes enkelt: Broch hadde en god penn, og han satt inne med språkferdigheter og nettverk som gjorde ham i stand til å rapportere fra innsiden av det russiske samfunnet. Hans avisartikler var basert på saker fra russisk presse, samt brevveksling med russiske kolleger og bekjente – og dette gjorde ham til en unik skribent. På russisk side gjorde lettelser i pressesensuren i kjølvannet av Oktobermanifestet det mulig for Broch å gjengi et mangfold av politiske synspunkter fra den russiske offentligheten, deriblant diskusjoner i dumaen. Ingen norske aviser hadde egne korrespondenter i Russland, og Brochs stemme fylte tydelig et informasjonsbehov. Det er også nærliggende å anta at Aftenpostens redaktører sympatiserte med Brochs fremstilling av de russiske frisinnede som heltene i det politiske dramaet landet sto oppe i, og tsarregimet som foreldet og lite folkevennlig. I Norge som i Vest-Europa forøvrig hadde det autokratiske tsarregimet liten

36

sympati, også i konservative kretser og presseorgan.

Samtidig var Aftenpostens spalter ellers preget av russofobiske fram-stillinger, hvor det ble tegnet et bilde av Russland som en militær og tidvis også sivilisatorisk trussel mot de vesteuropeiske statene. Fra 1890-tallet økte russefrykten både i Norge og Sverige, blant annet på grunn av de politiske tilstrammingene under Nikolaj II og den harde russifiserings-politikken overfor Finland. Dette ble av noen tolket som innledningen til en russisk offensiv mot Skandinavia. Broch fulgte utviklingen av den russisk-japanske krigen tett i sine artikler i Aftenposten, og bidro ifølge avisa selv til en kraftig opplagsøkning. I denne saken representerte Brochs artikler en nyansering av det dominerende bildet i den konser-vative norske presse av Russland som krigshissende stormakt. Broch understreket det russiske folkets fredelige karakter og gjentok i sine fremstillinger at folket ikke ønsket krig. Broch bidro slik først og fremst til en normalisering av nordmenns forståelse av russere; i hans mange artikler framsto russerne som mennesker lik nordmenn selv.

Broch fikk også indirekte støtte i sine forsøk på å normalisere Russland fra andre vektige stemmer i norsk offentlighet. I opptakten til unionsopp-løsningen i 1905 pekte Bjørnstjerne Bjørnson i en rekke avisinnlegg på at Sverige bevisst brukte russefrykten for å holde Norge innenfor unionen.

Etter en lengre offentlig polemikk mellom Fridtjof Nansen og svenske Sven Hedin våren 1905, konkluderte representanter for den russiske utenrikstjenesten i Norge med at det hele hadde resultert i en økt opp-merksomhet i den norske opinionen om russefryktens politiske funksjon. Også Knut Hamsun publiserte tekster våren 1905 som pekte på russefrykten som et unionskonserverende redskap. Lignende argumentasjon fantes også i den framvoksende arbeiderpressen fra rundt 1900, som kontant avviste ideen om «den russiske fare» og betegnet det som skremselspropagan-da fra militære kretser. I arbeiderpressen dominerte etter hvert idealiserende framstillinger av Russland som foregangsland for sosiale ideer.

Brochs artikler utgjorde slik del av en større strid om bildet av Russland i norsk offentlighet. Broch plasserte seg mellom arbeiderpres-sens idealisering av de russiske sosialistene og den konservative pressens trusselbilder, og utgjorde en nyansert og svært velinformert stemme. Under første verdenskrig skulle det håpet som Broch hadde om en liberalisering av Russland få en viss utbredelse innen deler av norsk borgerskap, særlig innen den framvoksende norske eksportnærin-gen. Bolsjevikenes nasjonalisering av den russiske økonomien tidlig på 1920-tallet satte imidlertid en stopper for norske investeringer i det russiske markedet. På samme måte tvang bolsjevikenes sterke ideologiske grep

om det russiske samfunnet Broch og hans likesinnede til å oppgi håpet om et frisinnet Russland.

Litteratur:Broch, O., diverse artikler i Aftenposten 1902–1909.Healy, A. E., The Russian Autocracy in Crisis, 1905–1907, Archon Books, Hamden, Connecticut 1976.Nielsen, J.P. (red.), Russland kommer nærmere, Pax forlag, Oslo 2014.Wasberg, G. Chr., Aftenposten i hundre år 1860–1960, Schibsteds forlag, Oslo 1960.

Kari Aga Myklebost er historiker og Barents Chair in Russian Studies ved UiT Norges arktiske universitet.


37

Victoria V. Tevlina

I andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet flyttet kjente norske trelastprodusenten store deler

av sin virksomhet fra Drammen og Drammensvassdraget til skogsområdene øst for Kristianiafjorden.

Et russisk perspektiv på det norske trelasteventyret i Russland

F redrikstad, ved Glommas utløp, ble nå den nye plankebyen med et raskt pulserende liv.

Det var begynnelsen på det som Francis Sejersted har kalt den norske trelastnæringens «vandring mot øst». I 1860-årene begynte nordmennene også å etablere seg i Sverige, der dampsaga gradvis bredte seg fra søndre Norrland og videre nordover til Norrbotten. På 1870-tallet etablerte norske skogbruksentreprenører seg i Finland, og til slutt kom turen til Russland, der den store trelastboomen startet omkring år 1900. Den gjorde Russland til verdens største eksportør av trelast før første verdenskrig brøt ut.

Det var derfor ingen tilfeldighet at de fleste nordmennene som bodde i Arkhangelsk, Nord-Russlands hoved-stad, i årene etter 1905, var knyttet til trelast- og skogbruksmiljøet i byen. Mange av dem bodde i hovedgata i Arkhangelsk, Troitskij prospekt. Det var folk som Martin Olsen, Johan Wulfsberg, Adolf Schultz, Oscar

Gilde, og Frederik Prytz, en av de sist ankomne, som kom til å spille en ledende rolle i norsk næringsliv i Russland i de neste 15 årene. I denne gata lå de norske trelastkontorene på rekke og rad. I Troitskij prospekt 79 lå Det norske generalkonsulatet, der generalkonsul Henrik Anton Falsen hadde sine kontorer og selv bodde med sin familie. Her pleide alle de norske i Arkhangelsk å møtes 17. mai for å feire Norges nasjonaldag.

Det er ikke så rart at russiske historikere ser litt annerledes på det norske trelasteventyret i Russland enn deres norske kolleger, som kanskje har hatt en tendens til å overdrive nordmennenes betydning. Men også blant russere er det forskjellige syn. I samtida, det vil si for godt og vel hundre år siden, var russiske myndigheter ambivalente overfor utenlandsk økonomisk virksomhet i Nord-Russland. Man tvilte ikke på at russerne hadde noe å lære at Vest-Europa når det gjaldt skogbruksnæringen, men samtidig

var man redde for at utlendingene skulle ta fullstendig kontroll over næringen. Det ble slått fast at utlendinger ikke skulle ha anledning til å kjøpe skog i Russland. Det hadde forresten utlendinger heller ikke anledning til i Norge på grunn av de såkalte konsesjonslovene som ble innført etter at landet ble selvstendig i 1905. For øvrig hadde den russiske staten god kontroll over skogene i Nord-Russland. Mens staten i den europeiske delen av Russland eide rundt 60 prosent av skogene, eide den i Arkhangelsk guvernement hele 96 prosent.

Guvernøren i Arkhangelsk gikk inn for at utenlandsk kapital bare skulle få slippe til i fjerntliggende områder av Nord-Russland. Tanken var at når russiske tømmerfirmaer så at utlendingene fikk til å drive i slike perifere områder, ville også de bli oppmuntret til å satse her. Nærmere definerte skogsarealer ble auksjonert bort hver høst, og den som fikk tilslaget måtte hugge tømmeret i

Ottar 314 – 2017 (1): 37–41

38

løpet av tre år. Avvirkningsområdene til det norsk-russiske selskapet Kobylin & Lund i årene før første verdenskrig lå for eksempel langt sør i guvernementet, helt på grensen til Vologda-guvernementet i vest og Ural i øst, en distanse som tilsvarte av- standen mellom Trondheim og Narvik. Seregovo-skogen, der nord-mannen Egil Abrahamsen arbeidet to vintre som meget ung mann, lå også utrolig langt unna Arkhangelsk, i et område som i dag tilhører Komi-republikken. Problemene med å drive tømmerhogst i slike områder er levende skildret i Abrahamsens enestående memoarer, som ble utgitt på norsk i 2015.

Hvor mye betydde nordmennenes virksomhet på dette feltet? Det er ingen tvil om at utviklingen av trelastbransjen på begynnelsen av det 20. århundre hjalp Nord-Russland med å nå et nytt nivå i sin økonomiske utvikling. Det dreide seg ikke bare om mekanisk utrustede sagbruks- fabrikker og millioninntektene fra deres virksomhet, men den skaffet også arbeid til et betydelig antall arbeidere i skogsindustrien. I årene 1861–1917 opprettet omtrent 40–45 tilreisende utlendinger 20 store skog-sindustrifirmaer i Kvitsjø-området. Disse 20 selskapene utgjorde praktisk talt halvparten av alle sagbrukene som var i drift i Arkhangelsk- guvernementet i 1917. Av dem ble elleve firmaer, altså litt mere enn halvparten, etablert og utviklet av

norske statsborgere. Men antallet av utenlandske selskaper, deriblant norske, nådde aldri mer enn 40 %, og oversteg ikke antallet russiske selskaper som var i virksomhet, selskaper som «Tsjudinov & Co», «Brødrene Ruzjnikov» «P. Beljajevs etterfølgere», «Brødrene Pets», «Brødrene S. og M. Kyrkalov» og andre. I tillegg var det flere hundre utenlandske aksjonærer som investerte penger i områdets industri. I forhold til sin størrelse, og også graden av mekanisering i form av maskiner og sagrammer, samt antall arbeidere pr fabrikk og omsetning,

Bache og Wagers sagbruk i Onega.Foto: Det regionale statlige arkivet i Arkhangelsk.

39

var disse selskapene blant de største i Russland.

Når det gjelder nordmennenes rolle er det også et spørsmål om hvordan man skal regne. Skal for eksempel en norsk sagbrukseier som var blitt tsarens undersått fremdeles regnes som norsk, eller er det mer rimelig å kalle ham russisk? I tillegg til skogsindustrien deltok 5–6 nordmenn i utviklingen av mursteinsproduksjon, og verftsindustrien i Nord-Russland. Vi må også nevne den norske forretningsmannen Jonas Lieds innsats i utviklingen av Den nordlige sjørute til Sibir, og hans investeringer i sagbruksindustri i Jenisej-dalen i Sibir. Dessuten deltok norske trelastinvestorer i skogsindustrien i St.Petersburg. Særlig viktig var industrikombinatet A/S Dubrowka, etablert i 1912, som lå ved bredden av elva Neva, like ved dens utspring fra Ladogasjøen. Selskapet var blitt tildelt store hogstrettigheter i områdene rundt Ladogasjøen og Onegasjøen. Også Dubrowka var et resultat av «vandringen mot øst». Norsk trelastnæring kom inn i denne delen av Russland via Finland.

Den største tilstrømningen av nordmenn til Russland kom i årene like før og under første verdenskrig. Under den såkalte jobbetida, den store spekulasjonsbølgen i Norge

under verdenskrigen, var det stort overskudd av kapital i landet, og Russland pekte seg ut som et spesielt interessant marked for norske investorer. Trelasthandelen stod svært sentralt i norske forretnings-menns satsning i Russland, og det dreide seg ikke bare om utnyttelse av råvarer. Dubrowka er et eksempel på at norsk næringsliv var innstilt på å satse langsiktig i Russland – med tanke på et indre russisk marked. Den russiske regjeringen var spesielt opptatt av å få forretningsmenn fra nøytrale land til å investere i Russland under krigen. Da den russiske finansministeren, P.L. Bark, var i Norge sommeren 1916, appellerte

Tømmertransport fra skogen til elvebredden, cirka 1916–1917.Foto: Det regionale statlige arkivet i Arkhangelsk.

Den norske entreprenøren Jonas Lied satset stort på å utvikle Den nordlige sjørute langs Russlands arktiske kyst. Kunstner: Jurij P. Annenkov (1933).

40

han til det norske næringslivet om å investere i Russland. Tyskerne som hadde spilt en spesielt viktig rolle i russisk næringsliv tidligere, trakk seg nå ut av Russland som jo var alliert og kjempet sammen med Tysklands fiender i krigen, Frankrike og Storbritannia. I Kvitsjø-området trakk tyskerne seg ut av trelastbransjen, og i mange tilfeller overtok nordmenn anleggene deres.

I det store og hele, når man taler om virksomheten til norske næringslivs-folk på slutten av 1800- og begynnel-sen av 1900-tallet, er det ingen tvil om at deres bidrag til den økonomiske veksten, til handelen, finansene og

statens skatteinntekter, var viktig for Nord-Russland. Det gjaldt også deres bidrag til den sosiale og kulturelle sfære. Næringslivsfolkene fra Norge forstod utmerket godt hvilke fordeler dette området hadde å by på. Russland var «det nye Amerika» for mange, og Februarrevolusjonen i 1917, da tsaren ble styrtet og en borgerlig-demokratisk regjering kom til makta i Russland, bidro til å styrke optimismen. Mange trodde at Russland nå ville bli et land som var mer likt Norge og de vestlige land, og dermed en mer forutsigbar partner. Men Oktoberrevolusjonen gjorde brått slutt på forhåpningene, og snart ble alle utenlandske investeringer i Russland nasjonalisert av Lenins regjering.

Senere forsøkte norske forretningsmenn å oppnå erstatning av bolsjevikene, et arbeid som ble ledet av Frederik Prytz, som samarbeidet med Utenriksdepartementet i Kristiania/Oslo. Prytz innså at direkte økonomisk erstatning ikke var en farbar vei. Han tenkte seg isteden erstatning i form av konsesjoner, eller bruksrett til naturressurser i Russland. Dette var Lenin også interessert i, fordi det var en måte å få utenlandsk kapital og sakkunnskap inn i Sovjet-Russland på. Etter borgerkrigen fulgte NEP, bolsjevike-nes «nye økonomiske politikk», som hadde som mål å få produksjonen i

Tømmerfløting i Nord-Russland.Foto: Norsk Skogmuseum.

Vinter i Seregovo-skogen. Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland. Orkana forlag 2015.

41

landet på fote igjen. Den økonomiske situasjonen i Sovjet-Russland etter borgerkrigen var katastrofal, og Lenin forsøkte å forbedre forholdet til de kapitalistiske landene ved å skape en illusjon om at bolsjevikene ville gi erstatning for nasjonaliseringen. Overfor sine egne argumenterte Lenin for at skogene i Nord-Russland råtnet uten at sovjetmakten foreløpig var i stand til å utnytte dem, og de representerte potensielt store verdier på det internasjonale markedet. Vi ser her en kontinuitet tilbake til tsartida: Lenin mente at så lenge det var snakk om naturressurser i fjerntliggende områder, var det politisk akseptabelt å gi konsesjoner til utenlandske kapitalister. Dubrowka, som lå i Petrograds umiddelbare nærhet, var det derimot uaktuelt å ta med i en konsesjonsordning for utenlandsk skogsindustri. Konsesjonene i skogs-driften var de mest omfattende sovjet-makten innvilget, og det ble opprettet et norsk-sovjetisk felles selskap under navnet Russnorvegoles, med Frederik Prytz som administrerende direktør. Selskapet ble ikke noen stor suksess. Det opprettholdt riktignok et norsk trelastmiljø i Russland i enda noen år, og rundt 20 norske forstmenn, mange av dem nyutdannet, arbeidet i Onega for kortere eller lengre tid. Men selskapet fikk problemer med markedet og fant det også stadig vanskeligere å samarbeide med sovje-tiske myndigheter. I begynnelsen av 1928 ble Russnorvegoles avviklet som norsk-sovjetisk selskap, og det satte en endelig sluttstrek for det norske trelasteventyret i østerled.

Litteratur:

Abrahamsen, Egil, Vinter i Serego-vo-skogen. Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland. Redigert av Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen. Orkana forlag 2015.Astrup, Yngve, Norske pionerer i Kvitsjøens skogindustri fra 1880 til 1930. Norsk skogmuseums skrifter, b.4, Elverum: Norsk skogmuseum, 2011.Nielsen, J.P. (red.), Russland kommer nærmere, Pax forlag, Oslo 2014.Sejersted, Francis, «Veien mot øst» i Langholm, Sivert & Francis Sejersted (red.), Vandringer. Festskrift til Ingrid Semmingsen, Aschehour, Oslo 1980.Sogner, Knut & Sverre A.Christensen, Plankeadel: Kiær og Solbergfamilien under den andre industrielle revolusjon, Andresen & Butenschøn, Oslo, 2001.Tevlina, Victoria V., Inostrannoje predprinimatelstvo na Jevropejskom Severe Rossii vo vtoroj polovine 19 – natsjale 20 vv. PhD Dissertatsija. Petrozavodskij Gosudarstvennyj Universitet 1994.

Victoria Tevlina er historiker og førsteamanuensis ved Barents- instituttet, UIT Norges arktiske universitet, og

professor II ved Det Nordlige (Arktiske) føderale universitet, Arkhangelsk. E-post: [email protected]

42

Åsmund Egge og Alexey A. Komarov

Høsten 2015 ble A.M. Kollontajs nedtegnelser publisert av forlaget Res Publica. For første gang ble erindringene til den sovjetiske

diplomaten som arbeidet mange år i Norge utgitt på norsk. I denne artikkelen vil vi kort fortelle leseren om Aleksandra Kollontaj (1872–1952) og hennes historie, om hvordan

erindringene ble til og om de norsk-sovjetiske forbindelsene i 1920-årene.

«Jeg har avsluttet mine nedtegnelser…»: Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj og hennes erindringer

Ottar 314 – 2017 (1): 42–48

18. mars 1945 landet et sovjetisk militært transportfly på

Vnukovo-flyplassen i Moskva etter en spesialflyvning fra Stockholm. Om bord befant den berømte Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj seg som passasjer, på vei tilbake til sitt fedreland etter å ha tilbrakt 23 år utenlands i ulike diplomatiske stillinger. På reisen ble hun fulgt av sin personlige sekretær, svenske Emmi Lorenson, og den kjente svenske legen Nanna Svarts. Helsetilstanden til den 73 år gamle Kollontaj, som hadde hatt to hjerneslag i 1942, kunne man ønsket bedre. På flyplassen ble hun møtt av barnebarnet Vladimir og Vladimir Semjonov, en representant for Kommissariatet for utenrikssaker som kjente Kollontaj personlig. De hadde arbeidet samtidig i Stockholm.

Aleksandra Kollontajs diplomatiske karriere begynte i 1922, da hun etter

anbefaling fra Stalin og beslutning av sentralkomiteen i Det russiske kommunistparti (bolsjevikpartiet) ble sendt som Sovjet-Russlands representant til Norge for å arbeide for den sovjetiske handelsdelegasjo-nen. Forut for denne beordringen var Kollontajs forhold til Lenin blitt tilspisset på grunn av hennes deltagelse i «arbeideropposisjonen», der hun hadde opptrådt under slagord for demokratisering av partiets indre liv. Fra 1923 var hun chargée d’affaires, deretter også befullmektiget repre-sentant for Sovjetunionen i Norge. Kollontaj var på denne posten til 1930 med et års avbrudd, fra høsten 1926 til høsten 1927, da hun var befullmektiget representant i Mexico. I 1930 ble Kollontaj utnevnt til befullmektiget representant i Sverige og flyttet fra Oslo til Stockholm.

Fra Vnukovo-flyplassen kjørte en bil med Kollontaj og hennes ledsagere til et nybygg på Kaluzjskajagaten 11

(nå Lenin-prospekt 11) der hun fikk stilt en toroms leilighet til rådighet. Det må opplyses at i den perioden Kollontaj hadde arbeidet i utlandet, hadde hun ikke hatt noe bosted i hjemlandet. Når hun hadde kommet til Moskva på tjenestereiser, hadde hun enten tatt inn på hotell, hos venner eller i Utenrikskommis- sariatets villaer på Sofija-bredden eller i Spiridonjevskij-smuget.

Til tross for at Kollontaj for lengst hadde oppnådd pensjonsalder, tenkte hun ikke på å ta livet med ro. Hennes enorme erfaring, kunnskaper, brede kontaktnett blant diplomater så vel som blant den intellektuelle og politiske elite, i første rekke i landene i Nord-Europa, var etterspurt av Folkekommissariatet for utenriks-saker. Her fikk hun en stilling som rådgiver.

Kollontaj hadde mange talenter, blant dem er det verdt å legge merke til

43

denne handlingen med at «noe slikt kunne også den svenske spesial- tjenesten ha gjort for å lese de helt enestående notatene til en gammel bolsjevikpersonlighet og hennes karakteristikk av partikolleger.»

Da Kollontaj var kommet tilbake til Moskva, begynte hun øyeblikkelig å søke aktivt etter arkivet sitt. Først i 1946 lyktes det henne å få arkivet tilbake takket være en personlig henvendelse til Stalin. Kollontaj takket den sovjetiske partisjefen i et brev som var stilet til sjefen for Stalins sekretariat, Aleksander Poskrjobysjev: «Si til Josif Vissarionovitsj [Stalin] at han gjorde meg en enorm glede med å returnere materiale som jeg allerede regnet som tapt.»

Da Kollontaj omsider hadde fått sitt personlige arkiv tilbake, kunne hun igjen ta fatt på å bearbeide manus-kriptet med erindringer. Mens hun arbeidet med arkivet og laget tekst av notatene, rekonstruerte hun i erindringen sitt tidligere liv fylt av hendelser og utrettelig arbeid. Kollontaj husket mennesker hun hadde møtt, kjent, mennesker hun hadde vært glad i. I navnelisten til Diplomatiske nedtegnelser, utarbeidet av redaktørene av boken er det nevnt rundt 800 personer. Det er ikke bare mennesker som hadde omgitt henne på arbeid og privat. Det er også politikere, forfattere, kunstnere, filosofer, økonomer og så videre som hadde hatt innflytelse på utformingen av henne verdenssyn.

Kollontajs skjebne var uvanlig. Hun ble født i 1872 i en velstående

Kollontaj mottar Storkorset av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden ved den norske ambassade i Moskva, 10. juni 1946.Foto: Ukjent, (privat eie).

hennes litterære åre. Hun hadde vært en kjent revolusjonær, en prominent teoretiker for kvinnebevegelsen og skrevet ikke få verk – vitenskapelige, publisistiske og kunstneriske. For eksempel gjenga et av de litterære verkene, novellesamlingen Arbeids- bienes kjærlighet, Kollontajs synspunkter på kvinnenes stilling i hennes samtidige, postrevolusjonære verden. Ikke lenge etter den første russiske utgaven var kommet ut i 1923, ble denne boken oversatt til svensk, dansk og norsk.

I hele sitt aktive liv førte Kollontaj dagbok og holdt et personlig arkiv som fulgte med henne fra den ene hovedstaden til den andre ettersom hun fikk tjenesteforflyttelser. Høsten 1942 ble det sendt en offisiell melding fra NKVD (Folkekommissariatet for indre anliggender) til folkekommisær for utenrikssaker Vjatsjeslav Molotov om dette arkivets eksistens. I Moskva regnet man med at arkivet kunne inneholde «tendensiøse karakteristik-ker av ledere i partiet og regjeringen og subjektive utlegninger av enkelte politiske hendelser i Sovjetunionen.» Da Kollontaj var syk våren 1943, ble kisten med hennes personlige arkiv, dagboksopptegnelsene og brevveks-lingen beslaglagt av NKVD-residenten ved ambassaden i Stockholm og sendt til Moskva. Senere forklarte de henne

44

adelsfamilie. Hennes far var tsargeneralen og krigshistorikeren Mikhail Domontovitsj. Takket være sitt opphav fikk Kollontaj en allsidig og grundig utdannelse. I 1898 etterlot hun sin første mann, Vladimir Kollontaj, og sønnen i Russland, dro til Sveits og ble snart aktiv deltager i den europeiske revolusjonære bevegelsen. Etter Februar- revolusjonen i 1917 vendte hun tilbake til Russland, og etter Oktober- revolusjonen arbeidet hun blant anet som folkekommissær for sosiale saker i det første Folkekommis-særenes råd, det sovjetiske Russlands første regjering.

Da Aleksandra Kollontaj kom til Kristiania i 1922, hadde hun ingen egentlig erfaring som diplomat. Hun hadde likevel forutsetninger for å

Kollontaj ved sitt arbeidsbord i den sovjetiske representasjonen i Kristiania i 1924.Foto: Narve Skarpmoen.

kunne fungere i sin nye rolle: Hun var språkmektig og verdensvant etter lengre opphold i flere land og hadde kulturell og intellektuell ballast med røtter tilbake til sin egen overklasse-oppvekst. Fra sin politiske bakgrunn hadde hun et bredt kontaktnett blant lederne i Moskva og i den internasjonale arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Kollontajs bakgrunn og kjente navn, sammen med en sterk personlighet, bidrar til å forklare at hun som diplomat kunne utvise en grad av selvstendighet som var utenkelig for hennes etterfølgere som representasjonssjef i Oslo. Dette skinner i flere sammenhenger igjennom i de «diplomatiske nedtegnelsene».

En ekstra fordel for Kollontajs diplomatiske arbeid var at hun allerede hadde kjennskap til Norge. Under verdenskrigen hadde hun i årene 1915–1917 i lange perioder bodd i Kristiania der hun pleide å ta inn på Holmenkollen turisthotell. Under sine Norges-opphold under krigen hadde hun hatt nær kontakt med folk i Det norske Arbeiderparti og særlig i partiets ungdomsforbund. Hun hadde knyttet mange personlige kontakter og skaffet seg et visst kjennskap til norske forhold.

Kollontaj kom som diplomat til Norge midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet som endte med split-telse i november 1923 og opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Kort fortalt dreide konflikten seg om graden av underordning under Den kommunistiske internasjonalen, Komintern. Den umiddel-bare bakgrunnen for striden var de 21 «teser» som var blitt vedtatt på Kominterns andre kongress sommeren 1920. Disse såkalte Moskva- tesene fastslo betingelsene for opptak av enkeltpartier i internasjonalen. Den ene fløyen i partiet, med Olav Scheflo som frontfigur, støttet krave-ne fra Komintern om en vidtgående politisk og organisatorisk tilpasning til kravene fra Komintern. Skeptikerne ble ledet av Martin Tranmæl, som selv hadde vært sentral i radikaliser- ingen av Arbeiderpartiet fram mot 1918 og hadde støttet beslutningen om å slutte seg til Komintern i 1919.

Som diplomat måtte Kollontaj unngå å blande seg inn i norske politiske forhold – dette hadde hun fått streng beskjed om fra den sovjetiske utenriksfolkekommissæren, Georgij Tsjitsjerin. De «diplomatiske nedtegnelsene» og andre kilder viser imidlertid klart at Kollontaj hadde sterke meninger om partistriden og at hun direkte og indirekte søkte å påvirke Kominterns politikk overfor Arbeiderpartiet for å unngå det hun mente ville være en ødeleggende splittelse av partiet. En splittelse ville ikke bare være en ulykke for norsk arbeiderbevegelse og for Kominterns

45

Omslaget på Kollontajs nylig utgitte diplomatiske nedtegnelser på norsk.

innflytelse. Først og fremst ser det ut til at Kollontaj fryktet at en splittelse av Arbeiderpartiet ville svekke hennes muligheter for å lykkes i sitt diplomatiske arbeid.

I første omgang bestod dette i å få opprettet en formell, de jure anerkjen-nelse av den nye sovjetstaten. Etter at det ikke hadde vært noen diplomatisk forbindelse mellom Norge og Russland etter Oktoberrevolusjonen i 1917, var det i september 1921 blitt inngått en foreløpig handelsavtale mellom de to land som blant annet innebar opprettelsen av handels- delegasjoner i hvert av landene. Dette innebar en de facto anerkjennelse av sovjetregjeringen fra norsk side. Det var imidlertid ikke snakk om en fullverdig diplomatisk anerkjennelse, og i tiden som fulgte var norsk de jure anerkjennelse av Sovjet-Russland det overordnete målet for sovjetregjeringens representanter i Kristiania.

Siden handelsdelegasjonens leder, Jakov Surits, ofte var bortreist på oppdrag fra sovjetregjeringen, var Aleksandra Kollontaj – slik det også framgår av de «diplomatiske nedtegnelsene» – i perioder representasjonens faktiske leder. Og i mai 1923 ble hun formelt utnevnt til Surits etterfølger.

Spørsmålet om norsk de jure anerkjennelse av sovjetregjeringen ble etter hvert koplet sammen med det norske ønsket om å få Sovjet-Russlands aksept av

Svalbardtraktaten av 1920. Kollontaj spilte en personlig og avgjørende rolle i de norsk-sovjetiske forhandlingene om disse spørsmålene. Den endelige løsningen, at Norges anerkjennelse av sovjetregjeringen de jure ble belønnet med sovjetregjeringens anerkjennelse av Norges overhøyhet over Svalbard, var et godt stykke på vei Kollontajs verk.

Når Kollontaj og den sovjetiske regjeringen la så stor vekt på forhandlingene med småstaten Norge om anerkjennelse de jure, skyldtes dette at det lenge så ut til at Norge kunne bli det første vesteuropeiske land som anerkjente sovjetregjerin-gen – og internasjonal anerkjennelse var sovjetregjeringens fremste utenrikspolitiske mål på denne tiden. En anerkjennelse fra Norge ville bedre sovjetregjeringens forhand-lingsposisjon med de større maktene. Men slik ble det ikke. Når det kom til stykket, våget ikke den norske regjeringen å utfordre Storbritannia og de andre stormaktene i aner- kjennelsesspørsmålet. Både Italia og Storbritannia kom Norge i forkjøpet – og den norske forhandlingsposisjonen ble dermed svekket.

Foruten de jure-spørsmålet var Kollontajs diplomatiske virke i Norge preget av et begrenset antall enkelt- saker, noe som også klart framgår av de «diplomatiske nedtegnelsene».

En sak av atskillig betydning for forholdet mellom Norge og Sovjet-Russland/Sovjetunionen var sovjetregjeringens sjøgrenseutvidel-ser i nord i 1920 og 1921 og det så-kalte sektorlinjedekretet av 1926 som innebar at Frans Josefs land og andre øyer og øygrupper i Nordishavet ble erklært å være sovjetisk territorium. Sjøgrenseutvidelsene la grunnen til norsk-russisk konflikt ved at norske selfangere ble sperret ute fra flere av sine tradisjonelle fangstfelt. Striden om fangstrettigheter i Nordishavet var et konfliktområde gjennom hele

46

Kollontajs periode som diplomat i Norge, noe som avspeiles i de «diplomatiske nedtegnelsene».

En betydelig del av Kollontajs tid ble ellers opptatt av handelsspørsmål og økonomiske saker, ikke minst arbei-det med å få til avtaler om eksport av fisk og sild fra Norge til Russland. Som det framgår av de «diplomatiske nedtegnelsene», hadde hennes sterke engasjement i disse forhandlingene også en politisk bakgrunn. Fiske- og sildeeksporten til Russland hadde stor betydning, særlig for nord-norske lokalsamfunn, og Kollontaj tok det for gitt at utfallet av eksportforhandling- ene ville få betydning for nordmennenes holdning til Sovjetunionen og til sovjetregjeringens allierte i Norge – kommunistene.

Kollontaj engasjerte seg også i det norsk-russiske samarbeidet om frakt av trelast fra Kvitsjøområdet til mot-takere i vestlige land og de blandede norsk-russiske selskapene som ble opprettet for dette formålet. I de siste årene av Kollontajs virke i Norge pågikk langdryge forhandlinger om en form for norsk-sovjetisk «sikker-hetspakt». Sovjetregjeringen ønsket en ikke-angrepsavtale mellom de to land, mens den norske regjeringen gikk inn for en forlikskonvensjon. Disse forhandlingene førte ikke fram til noe resultat.

Tilsynelatende er Kollontajs «diplomatiske nedtegnelser» en dagbok. Men som allerede nevnt: Etter krigen brukte Kollontaj en

stor del av sin tid til å redigere sine dagboksnotater. Vi vet at redigeringen var omfattende og at mye ble endret. Vi vet også at Kollontaj ikke nøyde seg med å redigere tidligere dagboksnotater, men føyde til avsnitt som ikke bygget på de opprinnelige notatene.

Dette får følger for hvordan vi skal behandle de «diplomatiske nedtegnelsene» som historisk kilde. For det første kan vi ikke uten videre stole på at konkrete opplysninger om faktiske forhold er korrekte. Det er mange eksempler på sammen- blandinger og feilaktige framstillinger av begivenheter. I noen grad kan slike feil skyldes dårlig hukommelse. I andre tilfeller er det mer trolig at hun har tilpasset framstillingen for å tilfredsstille kravene til politisk korrekthet på den tiden nedtegnelsen eller redigeringen har foregått. Et eksempel på dette er hennes til dels sterkt negative – og ofte også misvisende eller direkte feilaktige – behandling av Olav Scheflo, til tross for at Scheflo var lederen for den Komintern-lojale fraksjonen under partistriden i Det norske Arbeider-parti. Under datoen 2. februar (kveld) 1923 skriver hun for eksempel at Scheflo går inn for splittelse av partiet. Dette er ikke riktig. På dette tidspunktet og helt fram til få uker før splittelsen av partiet i november var han tilhenger av en politikk som ville unngå å splitte partiet.

I en innførsel datert noen dager tidligere kommenterer Kollontaj

regjeringssituasjonen i Norge. Hun var bekymret for at den sittende Venstre-regjeringen ville bli avløst av en Høire-regjering som ville være mer negativt innstilt til Sovjetunionen. «Vi ønsker ikke et regjeringsskifte», skriver Kollontaj, «og Tranmæl deler mitt syn. Men Scheflo mener at de er alle samme ‘pakket’.» Dette er stikk i strid med de faktiske forhold. Olav Scheflo hadde hele tiden hevdet at det var grunn til å foretrekke en Venstre-regjering framfor en Høire-regjering. Det var snarere Tranmæl som sto for linjen at de alle var «samme pakket».

En nærliggende forklaring på Kollontajs uvilje overfor Scheflo og hennes forvrengte gjengivelse av hans politiske synspunkter er at Scheflo, som forlot NKP i 1927, senere hadde kontakt med Leo Trotskij under Trotskijs opphold i Norge i midten av 1930-årene. Fra da av ble Scheflo stemplet som «trotskist» av det sovjetiske regimet. Når man vet hva et slikt stempel innebar for en sovjetborger, var det viktig å ta en- tydig avstand fra den slags personer.

Vi kan altså ikke stole på at Kollontajs vurderinger og synspunkter, slik de framstår i de «diplomatiske nedtegnelsene», avspeiler hennes oppfatninger på det tidspunktet da de opprinnelige dagboksnotatene ble nedtegnet. Det er snarere grunn til å anta at disse vurderingene enten er uttrykk for hennes oppfatninger på redigeringstidspunktet – eller uttrykk for hvordan hun ønsket at leserne

47

Minister Kollontaj etter dåpen av D/S «Vega» sommeren 1924, sammen med direktører og visedirektører i Det Bergenske Dambskibs- selskab og ved verftet i Bergen.Foto: Det Bergenske Dampskibsselskab.

skulle oppfatte hennes vurderinger og synspunkter, og da ikke minst vurderinger og synspunkter med politiske implikasjoner. Det er her først og fremst én spesiell leser Kollontaj har hatt i tankene: Josef Stalin. Vi vet ikke om Stalin faktisk leste manuskriptet, men Kollontaj måtte regne med at han kunne komme til å gjøre det.

Mens Kollontaj arbeidet med sine erindringer i leiligheten sin i Moskva, kalte hun manuskriptet «23 år av min diplomatiske virksomhet», og hun hadde til hensikt å beskrive hendelser i sitt liv og arbeid fra 1922 til 1945, men arbeidet kom ikke så langt. Det er bare ført frem til våren 1940 – avslutningen av Vinterkrigen og underskrivingen av freden i Moskva. Kollontaj rakk ikke å foreta noen endelig systematisering av sitt materiale for perioden 1940–1945. Dette finnes i dag i form av usammen-hengende notater og oppbevares i Det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie (RGASPI) i Moskva.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj døde 9. mars 1952, bare noen dager før hun ville fylt 80 år. I februar 1952 rakk Kollontaj å få levert sitt manuskript «i bearbeidet stand» til Marx-Engels-Lenin-instituttet under

sentralkomiteen for Det all-sovjetiske kommunistpartiet. I et medfølgende brev til sjefen for Stalins sekretariat Poskrjobysjev skrev hun: «Jeg gjør Dem oppmerksom på at jeg har avsluttet mine nedtegnelser med tittel «23 år med diplomatisk virksomhet» (fra 1922 til 1945). Og alt dette materialet i bearbeidet form har jeg allerede overlevert til Partiarkivets (Marx-Engels-Lenin Instituttet) fond med mitt navn. Blant disse dokumen-tene er det også et eget hefte med overskriften «Møter og samtaler med kamerat J.V. Stalin i løpet av mine år med diplomatisk virksomhet», hefte nr. XVI. Det vil ikke være vanskelig for Dem å få det fra arkivet hvis Josef Vissarionovitsj skulle ønske

å se gjennom disse nedtegnelsene om mine samtaler med ham. Jeg har ennå ikke bearbeidet materialet som berører den finske fortsettelseskrigen (1941 til 1944). Hvis helsen og kreftene holder, vil jeg gjøre det i nærmeste fremtid.»

Døden hindret Aleksandra Kollontaj i å fullføre det planlagte arbeidet. I løpet av de få årene etter hun var kommet tilbake til Moskva og praktisk talt inntil døden, arbeidet hun med erindringene noen timer hver dag. I dette arbeidet ble hun hjulpet av sitt «uendelig hengivne menneske», sin personlige sekretær, Emmi Lorenson, som bodde sammen med Kollontaj i den samme toroms

48

Alexey A. Komarov er historiker og leder for Senter for nordisk og baltisk historie under Vitenskaps akademiet i Moskva, og professor II ved

UIT Norges arktiske universitet. E-post: [email protected]

Åsmund Egge er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo.


leiligheten på Kaluzjskajagaten, og sekretær og maskinskriver Larisa Stepanova som kom dit om dagen. Aleksandra Kollontaj skrev i sitt testamente at notatene hennes skulle publiseres til 100-års dagen for hennes fødsel. Men å oppfylle hennes vilje i den perioden i sovjetisk historie som har fått navnet «stagnasjons-tiden» (Brezjnev-tiden), viste seg å være umulig. Enkelte deler av notatene hennes så dagens lys første gang i tidsskriftet Mezjdunarodnaja zjizn i perestrojka-årene. Adgang til Kollontajs fond i det som er blitt det «tidligere» Sentrale partiarkivet fikk alminnelige historikere først etter Sovjetunionens oppløsning.

Til tross for enkelte feil og eksempler på forvrengninger og selvsensur, er Kollontajs «diplomatiske nedtegnelser» av stor verdi som historisk dokument. For det første forteller de oss mye om Kollontaj selv på den tiden redigeringen foregikk, ikke minst om hvordan hun taklet utfordringen med å sette sammen et politisk-diplomatisk erindringsskrift under sen-stalinismen – hvordan forene erindring og en dokumentert fortid med kravene til sovjetisk politisk korrekthet? For det andre: Om det kan være enkelte feil i det faktiske, gir hennes karakteristikker av personer hun møtte, forhandlinger hun deltok i og inntrykk hun fikk av mennesker, samfunn, kultur og natur i Norge og de nordiske land – og i Mexico – oss kunnskap både om Kollontaj selv og hennes samtid.

Kollontajs «diplomatiske nedtegnelser» er derfor verdifull – ikke som dagbok, men som et memoar-verk fra en deltaker i det 20. århun-dres historiske drama. Hun redigerte sine dagboksnotater mot slutten av et langt liv, og kan i for stor grad ha stolt på en hukommelse som ikke alltid var pålitelig. Men dette er hun jo ikke alene om blant memoarforfattere. De «diplomatiske nedtegnelsene» må leses med behørig hensyntagen til mulige hukommelsesfeil og til at vurderinger og synspunkter er farget i etterpåklokskapens skjær – slik det gjelder for all memoarlitteratur.

49

Anastasia S. Kasijan og Stian Bones

Representanter for kunst, vitenskap og sport fra det bolsjevikiske Sovjet-Russland satte for første gang foten på norsk

jord i begynnelsen av 1920-årene.

Kulturforbindelser i mellomkrigstida

I 1921 besøkte et ensemble med gamle russiske folkeinstrumenter under ledelse av G.P. Ljubimov

Norge som ledd i gjestespill i de skandinaviske landene. På samme tid var sangerne O.V. Kovaljova og A.L. Dolivo i fjordenes land. Til denne tiden hører også noen forsøk på å vise sovjetiske filmer i Norge, og det ble ordnet med utveksling av bøker. I 1924–1925 besøkte også sovjetiske naturvitere Norge, blant dem den fremtredende sovjetiske geologen, akademimedlem Aleksander E. Fersman. Sovjetiske idrettsutøvere (fotballspillere, boksere, skøyteløpere, skiløpere) deltok gjentatte ganger i konkurranser på norsk jord, blant annet gjennom Den røde sportsinternasjonalen (Sportintern), som var en underorganisasjon av Komintern. Gjennom Sportintern var det mye kontakt mellom sovjetiske og norske idrettsutøvere, enten de kom fra Arbeidernes Idrettsforbund eller det kommunistiske Kampforbundet.

Ved å støtte disse kontaktene hadde ansatte i Folkekommissariatet for utenrikssaker og Sovjetunionens representasjon i Norge stor

innflytelse på selve kontaktmønsteret. Det var også meningen. Den nye sovjetiske staten, som fra desember 1922 het Sovjetunionen, hadde mange problemer. De vestlige statene var i stor grad fiendtlig innstilt til det nye regimet, og nølte lenge med å anerkjenne statsdannelsen. I mangel på ordinære diplomatiske kanaler ble humanitære organisasjoner, krigs- fangeorganisasjoner og handels representasjoner redskaper for å forsvare og presentere sovjetiske interesser. Til å begynne med sto Den statlige hjelpekomiteen for hungersram-mede (Posledgol) mest sentralt. I de første åra var det særlig denne organisasjonen som koordinerte Sovjet-unionens kulturdiplomati og påvirkningsarbeid.

Dette endret seg imidlertid i 1925. Da ble Det allunionelle selskapet for kulturelle forbindelser med utlandet dannet (forkortet VOKS). Utgangs-punktet var utenlandsavdelingen i Posledgol. Med sin nære tilknytning til Folkekommissariatet for utenriks-saker, spilte VOKS en viktig rolle i den sovjetiske propagandaen mot Vesten. I forbindelse med tiårsjubileet

for Oktoberrevolusjonen arrangerte VOKS en internasjonal kongress i Moskva. Delegater fra 43 land vedtok å etablere en internasjonal venn-skapsorganisasjon, med nasjonale avdelinger i mange land. I Norge ble således Sovjet-Unionens Venner (SUV) dannet i 1928. De ulike nasjonale vennskapsorganisasjonene skulle forsøke å påvirke Vestens «offentlige opinion til Sovjetunionens gunst». I Norge var SUV nært forbundet med Norges Kommunistiske Parti (NKP). Organisasjonen hadde fra 1930 sitt eget tidsskrift, Russland Idag, som ble redigert av sentrale norske kommunister som Astrid Langseth, Jacob Friis og Adam Egede-Nissen. Tidsskriftet byttet i 1936 navn til Sovjetnytt. I 1938 ble imidlertid både SUV og Sovjetnytt oppløst. Noe av aktiviteten ble allikevel videreført gjennom tidsskriftet Nytt Land, igjen med Langseth, Friis og Egede-Nissen inne på redaktørsiden.

PartitilknytningerForbindelsen mellom NKP og SUV gjorde det vanskelig for Sovjet- unionen å tilnærme seg bredere

Ottar 314 – 2017 (1): 49–54

50

kretser av norsk opinion, ikke minst de som sognet til Arbeiderpartiet. I 1932 ble Arbeiderpartiets medlem-mer frarådet å delta i Sovjet- Unionens Venner. Begrunnelsen var Arbeiderpartiet betraktet SUV som «en støtteorganisasjon» til NKP: «Centralstyret kan derfor ikke tilråde at partimedlemmer eller partiaviser støtter Sovjet-Unionens Venner ved medlemsskap eller på annen måte. Den støtte våre partifeller kan yde

Sovjet-Russland bør skje gjennom de regulære organisasjoner.» Året etter vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at medlemskap i SUV ga grunnlag for eksklusjon fra partiet. Disse problemene gjorde at Moskva lette etter alternativer. I 1932 tok lederen av VOKS, Fjodor Petrov, initiativ til dannelsen av en ny organisasjon i Norge, Norsk-Russisk Kultursamband (NRKS). Meningen var at NRKS skulle framstå som «en upolitisk

forening», der formålet var å fremme kulturelle forbindelser mellom de to landene. Men dermed løp også ledelsen av VOKS inn i et dilemma. NRSK, som i det ytre skulle framstå

Den første Vinterspartakiaden, Oslo, februar 1928. Bandylaget var del av den sovjetiske troppen, som til sammen utgjorde nærmere 90 deltakere.Foto: Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv (Arbark).

51

som upolitisk, måtte samtidig ha en ledelse som VOKS kunne ha kontroll med. At dette ikke var en lett oppgave ble eksemplifisert gjennom holdningen til den første lederen av Kultursambandet, forfatteren Arnulf Øverland. I løpet av Vinterkrigen 1939–1940 utviklet han seg til å bli en kritiker av Sovjetunionens politikk.

Til tross for visse vanskeligheter: I løpet av 1930-årene ble det utviklet betydelig kontakt mellom Sovjetu-nionen og Norge innenfor kultur, vitenskap og idrett. NRKS samlet også kjente norske kultur- personligheter blant sine medlemmer, som skuespiller Agnes Mowinckel, maleren Henrik Sørensen, språkfor-skeren Alf Sommerfeldt og nevnte Arnulf Øverland. I 1933 hadde Kultur-sambandet 120 medlemmer, hadde opprettet kontakt med foreninger og organisasjoner innen akademia, studentliv, medisinske miljø, blant pedagoger, arkitektorganisasjoner, og hos store forlag og tidsskrifter i Norge.

Jubileer og kongresserAleksandra M. Kollontaj, handels-representant (1923–1924), deretter Sovjetunionens sendemann til Norge (1924–1926, 1927–1930), spilte her en meget viktig rolle i å skape en positiv atmosfære i de norsk-sovjetiske kulturelle forbindelser. Hun søkte aktivt kontakt med en bred krets av norske kunstnere og vitenskapsfolk. Mens hun var leder av Represen-tasjonen ble det i 1925 opprettet

en spesialstilling som representant for VOKS i Norge. (Fram til 1931 ble disse forpliktelsene ivaretatt av S.M. Mirnyj). Representasjonen deltok direkte med å organisere utstillinger av sovjetisk kunst, det ble tradisjon for å feire jubileer knyttet til Oktoberrevolusjonen (1927), og til de kjente norske klassikerne Henrik Ibsen og Knut Hamsun (1928 og 1929). Dessuten ble det lagt til rette for besøk i Sovjetunionen for en rekke fremstående nordmenn (slavisten Olaf Broch, maleren Henrik Sørensen med flere). Kollontaj opprettholdt kontakt med en rekke nordmenn også etter at hun ble forflyttet til Stockholm i 1930.

I august 1928 deltok sovjetiske forskere på den sjette internasjonale historikerkongress i Oslo, der 1100 historikere fra 29 land var samlet. Den sovjetiske delegasjonen på tolv personer ble ledet av M.N. Pokrovskij. Delegasjonen ble ledsaget av en hel del oppmerksomhet – ikke så mye på grunn av foredragene i seg selv, men mest på grunn av mot emigranthistorikeren M.I. Rostovtsevs angrep på dem.

Leder av organisasjonskomitéen var professor i historie, preses for Det Norske Videnskaps-Akademi, Halvdan Koht. Ifølge VOKS’ karakteristikk var han en «uttrykkelig venn av Sovjetunionen», nøt «tillit og

aktelse i alle lag av befolkningen i hjemlandet». Han ble regnet som en «stor, stuelærd vitenskapsmann», som anerkjente de sovjetiske historikernes forskningsbragder. Våren 1929 reiste han for første gang til Moskva for å arbeide med arkivdokumenter og holdt et vellykket foredrag på tysk i Kommunistakademiet («Bøndenes klassekamp i Norge»). I april 1936 besøkte han Sovjetunionen igjen, men da i rollen som Norges utenriksminister (1935–1941).

I oktober 1930 opptrådte dirigenten Johan Ludwig Mowinckel jr., sønn av Norges daværende statsminister og utenriksminister Johan Ludwig

Annonse for reiser til Sovjetunionen. Sovjetnytt nr. 3, 1937.

52

Mowinckel, med flere konserter med russisk og norsk klassisk musikk i Leningrad og Moskva. Aleksandra Kollontaj var spesielt opptatt av dette besøket, hun mente det var nyttig «for kulturell tilnærming til Norge og for å styrke det gode naboskapet». Mowinckel jr. var fornøyd med

reisen. I januar 1931 besøkte han Sovjetunionen på nytt, sammen med den begavede pianisten Ingeborg Gressvik. Senere ble ikke dirigenten invitert til Sovjetunionen mer, noe som sannsynligvis henger sammen med at hans fars regjering hadde falt.

Psykologiske portretter

Under sendemennene A.A. Bekzadjan (1930–1934) og I.S. Jakubovitsj (1934–1937) bremset utviklingen av de norsk-sovjetiske kultur- forbindelsene merkbart opp. Det oppstod gnisninger mellom Represen-tasjonen og VOKS-personalet. Den spente innenrikspolitiske atmosfæren i Sovjetunionen der frykten hersket, og angiveriet blomstret, var merkbar. Ikke desto mindre lyktes det – med aktiv støtte fra VOKS – å arrangere en rekke tilstelninger og reiser. Sommeren 1933 ble det holdt en utstilling over sovjetisk film, norske turister besøkte Sovjetunionen ledet av sekretæren i Kultursambandet Kirsten Hansteen («en usedvanlig aktiv, tenksom arbeider», som samarbeidet med pressen, var «anbefalt av representasjonen» og «fortjente oppmerksomhet»). I juni deltok norske kunstnere (Henrik Sørensen, Agnes Mowinckel) i en teateruke i Moskva. I 1934 arrangerte Kultursambandet tematiske aftener viet sovjetisk kunst og kunstnernes stilling i Sovjetunionen og kvinnene stilling, nordmennenes inntrykk fra besøk i Sovjetunionen ble også presentert. Samme år var den sovje-tiske journalisten og forfatteren Ilja G. Ehrenburg og poeten Vera M. Inber i Norge; og i Sovjetunionen tok man hjertelig imot den norske lyrikeren og

Nordahl Grieg sammen med dikterkollega Boris A. Pilnjak i Moskva, trolig 1933–1934.Foto: Ukjent.

53

forfatteren Nordahl Grieg på vegne av Kultursambandet og innkvarterte ham i Moska-leiligheten til forfatteren B. Pilnjak «i selskap med et pinnsvin, en hund og en kattefamilie».

I 1935 kom en hel rekke nordmenn til Sovjetunionen gjennom Kultur-sambandet, blant annet pedagogen Per Kviberg, arkitekten Harald Hals, skuespillerinnen Lille Graah, generalsekretæren for Folkefor- bundets Internasjonale Kommisjon for Intellektuelt Samarbeid, Hans Mohr. Deres psykologiske «portretter» er nedfelt i referatene fra de VOKS-ansatte. Per Kviberg, for eksempel, gjorde inntrykk av å være en «svært beskjeden, lite pretensiøs person og samtidig med en følelse av egen verdighet». Hovedplanleggeren for den norske hovedstaden, Harald Hals, ankom Sovjetunionen «svært avmålt, kald», men reiste begeistret og planla å komme tilbake fordi det han hadde sett «grep ham med all sin storslagenhet, enorme omfang og skjønnhet»; han ble tatt imot i Sovjetunionens arkitektforening. Den unge skuespillerinnen Lille Graah var spesielt begeistret for Sovjetunionen, interesserte seg for oppdragelses- og utdanningsspørsmål. Da hun hadde arbeidet et år som lærer ved den norske ambassaden, forsøkte hun å få seg arbeid ved et av teaterstudioene. Men Hans Mohr fikk en lite flatter- ende karakteristikk: «en grå person» med begrenset interessefelt, «meget konservativ», religiøs, reservert og taus.

Sommeren 1936 besøkte en gruppe studenter fra Norges Tekniske Høgskole i Trondheim Sovjetunionen. Reiseruten var beregnet til 15–20 dager og utarbeidet for å vise frem «de største maskinfabrikker, støperier, tekstilfabrikker og andre bedrifter, og levekår og kulturtiltak». Det var planlagt å besøke byene Moskva, Leningrad, Kharkov. Det utvidete programmet omfattet ekskursjon på Volga, besøk i Stalingrad, Gorkij, Rostov og Kiev. Norske studenter hadde allerede vært i Sovjetunionen et år tidligere.

I 1937 lyktes det for VOKS og Kultur-sambandet å organisere en utstilling til minne om Aleksander Pusjkin i foajeen på Universitetsbiblioteket i Oslo. Utstillingen ble åpnet 11. februar i Universitetets Aula og varte i seks uker. På åpningen deltok blant annet den norske utenriksminister Halvdan Koht, Sovjetunionens sendemann til Norge I.S. Jakubovitsj, lingvist og universitetsrektor Didrik Arup Seip, litteraturkritiker Erik Krag. Nordahl Griegs dikt om Aleksander Pusjkins død ble fremført av den norske kunstneren og regissøren Hans Jacob Nilsen, i tillegg holdt journalist Olav Rytter foredrag.

Mot krig

Mot slutten av mellomkrigstida fikk kultursamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen trangere kår igjen, ikke minst på det politiske planet. Midt på 1930-tallet hadde kommunister i Italia og Frankrike søkt å danne en «folkefront» (allianse) med sosial- demokratiske og borgerlige grupperinger i kampen mot fascismen. Sovjetisk utenrikspolitikk ble også lagt om, i retning av å etablere en felles front med Frankrike og Storbritannia mot Tyskland. Selv om folkefrontlinjen ikke førte fram i Norge, var det allikevel knyttet visse forventninger til Sovjetunionens handlemåte i internasjonal politikk. Det er var også forventninger knyttet

Forsiden på Sovjetnytt nr. 3, 1937. Bladet var organet til den norske organisasjonen Sovjetunionens venner.

54

til hva Sovjetunionen, som sosialistisk ide og prosjekt, kunne vise for verden. Denne forventningen manifesterte seg ved at Arbeiderpartiet og LO i 1936 dannet Arbeiderbevegelsens Russlandskomité, som skulle informere om utviklingen i øst. Foreningen Sosialistisk Kulturfront ble grunnlagt i Oslo i desember 1935. Men samtidig skjedde det ting som virket i motsatt retning, og som bidro til at kultursamarbeidet forvitret. Både borgerkrigen i Spania og seinere München-avtalen av 1938, som ga Hitler-Tyskland frie hender til å underlegge seg deler av Tsjekko- slovakia, var eksempler på at ideen om en folkefront foreløpig var død. Videre reiste Trotskij-saken og Moskva-prosessene mye kritikk i Norge. I 1937 trakk således Halvard Lange seg ut av Sosialistisk Kultur-front, sammen flere andre profilerte arbeiderpartifolk. En enda mer kritisk holdning i Norge ble sementert i gjennom den tysk-sovjetiske ikke- angrepsavtalen 23. august 1939, og av den finsk-sovjetiske Vinterkrigen. Ved inngangen til andre verdenskrig var det således trusselforestillingene som dominerte i de fleste nordmenns syn på Sovjetunionen. Gjennom den heroiske krigsinnsatsen på Østfronten mot Hitler-Tyskland, la imidlertid Sovjetunionen et grunnlag for en ny stormaktstatus og en høy internasjonal prestisje. Det var i denne konteksten at Norsk- Sovjetrussisk Samband ble stiftet, 29. juni 1945. På samme måte som sine forgjengere i mellomkrigsårene, fikk også Norsk-Sovjetrussisk

Samband finne sin veg i et krevende terreng.

Litteratur:Det russiske føderale statlige arkiv.Det russiske føderale arkiv for utenrikspolitikk.Det russiske vitenskapsakademiets arkiv. Büchten, D., «Kunst og politikk. Diplomaten Aleksandra Kollontaj som kulturformidler». I Revolusjon, kjærlighet, diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden. Y. Sørby (red.), Oslo 2008, s. 287–316.Holtsmark, S.G. (red.), Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014, Oslo 2015.Ioffe, A.E., Mezjdunarodnije svjazi sovetskoj nauki, tekhniki i kultury. 1917–1932, Moskva 1975. Kozlov, B.I., Savina G.A., Kommunistitsjeskaja akademija TSIK SSSR (1918–1936). Nr. 1–2, Moskva 2008, 2009. Rotihaug, I., Sambandet Norge- Sovjetunionen 1945–1970. Kulturambassadør eller politisk reiskap? Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1998.

Anastasia A. Kasijan er historiker (Phd), forsker (Moskva).


Stian Bones er historiker ved UiT Norges arktiske universitet.


55

B lant dem var også forfatteren av disse linjer. Direktøren for Arktisk og antarktisk institutt

(AAI), den kjente polarforskeren A.F. Tresjnikov ble valgt til formann, til varaformann ble lærer i norsk språk ved Skandinavisk institutt, Valerij Pavlovitsj Berkov valgt. Da jeg var ferdig med studiene, begynte jeg å arbeide i AAIs internasjonale avdeling, og ettersom jeg kunne norsk, ble jeg valgt til ansvarlig sekretær for Sambandet. Til å begynne med lå Sambandet i Leningrad på Peter Lavrovs gate. I 1965 fikk det tilbud om den vakre bygningen som tidligere hadde vært grev Sjuvalovs palé ved Fontanka. I Vennskapets hus var det flotte lokaler for møter, store festligheter, hyggelige saler og kafé.

I spissen for Sambandet stod et styre sammensatt av personer som kjente og var glad i Norge: V.P. Berkov, L.L. Balaksjin, N.A. Volkov, V.D. Tolstaja, generalløytnant for den 14. Armé, som befridde Nord-Norge fra fascistene, V.I. Sjtsjerbakov,

P.G. Sutjagin, I. Maslennikov med flere, det var også representanter for bedrifter – kollektive medlemmer av Sambandet, det tidligere nevnte AAI, fabrikken Næringsmiddelarbeideren hvor det var plassert norsk utstyr, Skandinavisk institutt ved Leningrads universitet, jernbaneverkstedet, trelasthavnen med mere. Deres virksomhet var på ulike vis forbundet med Norge. Fagforeningene på disse bedriftene støttet ofte møter med norske delegasjoner og enkelte gjester, inviterte ansatte fra bedriftene til møter med nordmenn og til kulturarrangementer i Sambandets navn. Jeg husker for eksempel en aften i en hyggelig stue hvor arbeidere og funksjonærer lyttet til en opptreden av kunstneren Kolosov, som leste Henrik Ibsens «Peer Gynt» til akkompagnement av Edvard Griegs musikk. I Vennskapshuset ble

det vist norske filmer, og filmer om Norge («Under en steinhimmel» og «Bare et liv»). Under opptakene til den sistnevnte besøkte en delegasjon av norske skuespillere Leningrad og Vennskapshuset, og vi organiserte

Norges statsminister Trygve Bratteli avduker monumentet over Roald Amundsen i Leningrad i 1974.Foto: Ukjent. Arkivet til Sambandet Sovjetunionen–Norge.

Tatjana A. Sjrader

I 1958 ble Sambandet Sovjetunionen-Norge opprettet.Til åpningen av Leningrad-avdelingen

ble studentene på Skandinavisk institutt ved Leningrads universitet invitert.

Vennskapets hus på Fontanka Minner om Sambandet Sovjetunionen-Norge

Ottar 314 – 2017 (1): 55–57

56

et møte i kaféen med bevertning av polarforskere fra AAI og kunstnerne. Etterpå gjorde de seg kjent med Museet for Arktis og Antarktis. For de norske kunstnerne var dette – etter hva de sa – svært nyttig.

De mest intense kontaktene med Norge var på 1960- og 70-tallet. I denne perioden var forsknings- forbindelsene mellom Polarinstituttet i Oslo og AAI nære, og norske direktører besøkte sine russiske kolleger. På samme tid gjorde forsker ved Polarinstituttet Torgny Vinje seg kjent med AAIs virksomhet, og i 1969 fikk han anledning til å besøke en av

de sovjetiske polarforsknings- stasjonene i Arktis. I 1974 var Norges statsminister Trygve Bratteli gjest på AAI og avdekket et minnesmerke over Roald Amundsen, som på den tiden holdt til i lokalene til Sjeremetjevs palé ved Fontanka. Nå befinner dette minnesmerket seg sannsynligvis i St. Petersburgs skulpturmuseum.

I 1960- og 1970-årene kom også et betydelig antall norske kultur-personer, vitenskapsfolk og aktivister fra den antifascistiske bevegelsen til Leningrad. For eksempel var kunstneren Knut Mørk Hansson

og hans kone Else Marie Hansson Sambandets gjester i 1966. Knut Hansson var født i Kairo. På 1920- tallet flyttet faren til Genève der han bestyrte Fridtjof Nansens kontor for hjelpearbeid. Under krigen var Knut Hansson med i motstandsbevegelsen, i 1941 ble han arrestert og dømt til døden. Men dommen ble opphevet og han ble sendt til Sachsenhausen. I 1945 vendte han tilbake til Norge, der han ble skuespiller. I 1962 var også den kjente vitenskapsmann og oppdagelsesreisende Thor Heyerdahl Sambandets gjest. Forfatteren Jens Bjørneboe og flere andre besøkte også Leningrad.

Fotografier viser et mangfold av virksomhet i Leningrad-avdelingen: delegasjoner fra Nord-Norge, besøk av fremstående samfunnsaktører fra Norge, brevveksling, og utgivelser av trykte organer for Sambandet. På et foto av avisen «Sovjet-Nytt» ser vi to søte jenter, Mukhabbat Ibragimova og Solveig Bergstrøm, som møttes på Den internasjonale pionerleiren Artek i 1963. De er døtre til to Sachsenhausen-fanger. Den norske fangen Fredrik Bergstrøm reddet livet til usbekistaneren Vakkhab Ibragimov da han delte matpakken sin med ham. Etter mars 1945 skiltes de, men i 1954 kom Bergstrøm med en delegasjon

Delegasjon fra Nord-Norge med russisk vertskap foran Vennskapets hus i 1964. Artikkelforfatter Tatjana Sjrader er nr. 3 fra venstre i første rekke.Foto:Ukjent. Arkivet til Sambandet Sovjetunionen–Norge.

57

Møtet mellom døtrene til de to overlevende fra Sachsenhausen preget forsiden av Sovjet-Nytt i oktober 1963. Døtrene Mukhabbat Ibragimova og Solveig Bergstrøm ble deretter pennevenner.

som ble sendt til Tasjkent, der han møtte Vakkhab, og de opprettet kontakt. I 1963 møttes døtrene deres i Artek, de begynte å brevveksle, og senere begynte også klassene deres å skrive til hverandre.

Sambandet tok imot langt flere norske gjester enn det kunne sende av sine medlemmer til Norge. Men noen reiser til Norge ble det. I begynnelsen av 1970-tallet tok fabrikken Nærings-middelarbeideren imot en norsk gruppe fra en fiskebedrift i Berlevåg, og året etter dro jenter fra Nærings-middelarbeideren på gjenvisitt til Berlevåg. Den første utenlandsreisen til det kjente russiske ensemblet Terem-kvartetten gikk til Nord-Norge. I de 25 årene jeg arbeidet som frivillig sekretær, besøkte jeg Norge to ganger, i 1964 og 1972, og begge ganger reiste jeg til Nord-Norge. Oslo stiftet jeg første gang bekjentskap med i 1991 på vei til en vitenskapelig konferanse i Tromsø. Som regel bodde medlemmer i Sambandet hjemme hos norske medlemmer når de var på besøk i Nord-Norge, noe som var svært interessant.

Etter 40–50 år er det vanskelig å huske alle hendelser fra så fjerne år detaljert. Selvfølgelig var ikke alle våre gjester enige i Sovjetunionens

politikk, men på samme tid forentes mange i et sterkt ønske om kamp mot urettferdighet og fascismens grusomheter, en kamp der det sovjetiske folk hadde gått seirende ut. Gjestene så at vi hadde et vanskelig liv, men samtidig dominerte varme følelser for det russiske folket, og til dette bidro virksomheten til Sambandet Sovjetunionen-Norge i Leningrad.

Tatjana A. Sjrader er historiker og arbeider ved Museet for antropologi og etnografi i St. Petersburg (Kunstkamera).

E-post: [email protected].

58

Lars Rowe

Den sterke turbulensen som har preget russisk historie siden Sovjetunionens sammenbrudd, er trolig i ferd med

å erstattes av en ny normaltilstand. I denne artikkelen drøftes russisk politisk utvikling siden 1992, og betydningen av dette

for relasjonen til Norge.

Mot en ny normalitet

Ottar 314 – 2017 (1): 58–63

D e forutgående drøye 70 årene med sovjetisk styre manglet heller ikke dramatikk, men

en viktig forskjell peker seg ut: Mens sovjetiske ledere alltid hadde et kommunistisk-programmatisk fundament å falle tilbake på, lette det post-sovjetiske Russland lenge etter en ny ideologisk identitet. I mange henseende pågår denne letingen fremdeles, selv om vi nå trolig er i ferd med å se konturene av hvordan det moderne Russland vil se ut. Den russiske søken etter en ny post-sovjetisk orden foregikk både på det innenrikspolitiske og det utenrikspolitiske plan. Hva slags samfunn skulle det nye Russland, frigjort fra kommunistisk dogmatikk, bli? Hvordan, og med hvilken tyngde, kunne Russland opptre internasjonalt? Det andre henger sammen med det første, og både den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske utviklingen i Russland var med på å definere rammeverket for de bilaterale forbindelsene til Norge. Som alltid i et asymmetrisk forhold som det

norsk-russiske, var det den største statens utvikling som bestemte handlingsrommet. Men også norsk politikk, og da særlig utenrikspolitikken, var i de tidlige 1990-årene inne i en ny utvikling. Fra å ha vært preget av en dyp erkjennelse av at den norske småstaten hadde et stort sikkerhetspolitisk behov for allierte stormakter som USA og Storbritannia, så utenrikspolitiske aktører nå etter områder der Norge kunne hevde seg på tross av sin størrelse. Det mest kjente eksempelet er meklerrollen bak Oslo-avtalen mellom Israel og palestinske myndigheter. Disse endringene var resultat av nytenking i norske utenrikspolitiske miljøer, men også av at jernteppet falt og en ny dynamikk erstattet den kalde krigens fastlåste fronter. Store mulighetsrom åpnet seg, mente man, og også norsk russlandspolitikk ble, som andre deler av norsk utenrikspolitikk, mer offensiv enn den hadde vært tidligere.

Likevel, til tross for at denne nytenkingen stipulerte en status-heving for lille Norge, fortsatte realiteten å være at det var Russlands utvikling som bestemte størrelsen på mulighetsrommet. I løpet av de siste 25 årene har Russland vært en uforutsigbar motpart. Mye av det som skjedde under Boris Jeltsins ledelse ble siden reversert av hans etterfølger Vladimir Putin. I tillegg til å bli påvirket av interne politiske skifter ble det russiske samfunnet og den post-sovjetiske politikken sterkt berørt av ytre omstendigheter, i første rekke konjunktursvingninger i den globale økonomien. Tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd kan med fordel deles inn i tre ulike perioder. I det følgende vil jeg følge utviklingen i det norsk-russiske forholdet gjennom det jeg vil kalle Unntakenes tiår, Reaksjonens tiår og Den nye normaliteten.

Unntakenes tiår: 1992–1999Tiden mellom Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og årtusen-

59

underlagt et strengt regime ble, som respons på tidligere sovjet-republikkers erklæringer om suverenitet (den såkalte «Suverenitetsparaden»), eksplisitt oppfordret til å agere langt mer uavhengig av Kreml. Republikker, som den Karelske, og autonome okruger, som Nenets, ble innrømmet utstrakte fullmakter. Fra midten av 1990-årene kom dette også fylkesnivå-et til gode, og guvernørene ble de helt sentrale politiske skikkelsene i oblas-ter som Murmansk og Arkhangelsk. Det er imidlertid tvilsomt om Jeltsins desentraliseringspolitikk faktisk var ledd i en demokratiseringsprosess. Hans primære siktemål var antakelig å svekke politiske motstandere på det sentrale nivået, snarere enn å styrke føderasjonssubjektenes selv- bestemmelsesrett.

Uansett – en større grad av regional autonomi ble resultatet, og de russiske regionenes utstrakte handlefrihet virket direkte inn på en viktig del av de norsk-russiske kontaktflatene gjennom 1990-årene og fram til i dag. I 1993 ble, etter norsk initiativ, den euro-arktiske Barents-regionen etablert. Dette samarbeids-regimet hadde riktignok et sentralt nivå der utenriksministrene fra de deltakende land møttes, men det var aldri tvil om at Barents-samarbeidet først og fremst var konstruert for å fremme kontakter mellom finske og svenske len, norske fylker og russiske oblaster. «Regionenes Europa» var tidens slagord i europeisk utenriks-politikk, og Barents-samarbeidet var

skiftet var preget av en rivende utvikling. Perioden skilte seg fra det som gikk forut og det som kom etter på så mange måter at det er hensiktsmessig å beskrive den som en historisk unntakstilstand. Ut- trykket antyder at vanlige regler for en tid var opphevet. Både innenriks-politisk og i Russlands forhold til omverdenen kunne prosesser som tidligere var utenkelige nå finne sted. Tomrommet som Sovjet-regimet etterlot seg skulle fylles med noe nytt, men akkurat hva dette nye skulle være, var høyst usikkert.

Boris Jeltsin surfet i 1991 til makten på en bølge skapt av demokratiske slagord og forakt for det kommunistiske ettpartistyret. Det var logisk å se vestover i jakten på politiske løsninger for det nye Russland: Unionens sammenbrudd markerte jo Sovjet-kommunismens nederlag i den bipolare konflikten med vestlig kapitalisme. Russland syntes skjebnebestemt til å bli et pluralistisk samfunn med en markedsorientert økonomisk orden. Vestorienteringen var lite omstridt i begynnelsen av 1990-årene i Russland. Fra vestlig hold ble den russiske endringsviljen naturlig nok omfavnet og, som noen etter hvert hevdet, utnyttet.

Til tross for sin fortid som kom- munistpartiets fremste mann i Moskva, brukte Jeltsin sin første presidentperiode til en kom-promissløs desentralisering av makt. Regionale ledere som tidligere var

det nordligste eksemplet på denne desentraliseringstrenden.

Til tross for sin multilaterale profil, var og ble Barents-samarbeidet viktigst for Norge. Det etter hvert permanente Barentssekretariatet hadde hovedsakelig norske ansatte og fast tilholdssted i Kirkenes. Selv om det lenge var et lite sekretariat som spilte en ubetydelig rolle, ble det etter årtusenskiftet først og fremst et instrument for norsk Russlands- politikk. Men den norsk-russiske forbindelsen hadde også andre viktige kontaktflater. Ved siden av de mange prosjektene som fant sted under Barents-paraplyen, etablerte og videreutviklet Norge og Russland sine rene bilaterale kontakter i løpet av 1990-årene. Den norsk- russiske miljøvernkommisjonen er et eksempel på det første (selv om den ble etablert allerede i 1988), mens den norsk-russiske fiskerikommisjonen er et eksempel på det andre.

Det kanskje mest iøynefallende ved samarbeidsordningene var at det lille landet Norge hadde en toneangivende posisjon overfor sin større samar-beidspartner Russland. Gavens makt, eller definisjonsmakten som følger med det å bevilge penger til ulike formål, var sterk. Man kunne dermed bli forledet til å tro at forventningene om at Norge var i stand til å trosse sin småstatsposisjon og oppnå høy status, også overfor stormakter som Russland, ble innfridd. Virkeligheten var imidlertid annerledes. Den norske innflytelsen begrenset seg til

60

prosjektene, som i liten eller ingen grad bidro til å endre det russiske samfunnet. Dette samfunnet, som norske myndigheter hadde hatt ambisjoner om å reformere, utviklet seg helt uavhengig av hva norske byråkrater, politikere og organisa-sjonsmennesker måtte ønske.

Fra omkring midten av 1990-årene ble den russiske skepsisen mot vestlige verdier og vestlige løsninger stadig mer uttalt. Det bredte seg en forestilling om at ulike bistandsprosjekter var konstruert for å svekke snarere enn å styrke Russland. Man kan diskutere om årsaken til skepsisen var at forsøkene på å demokratisere, modernisere og liberalisere det russiske samfunnet hadde mislykkes. Kanskje var det fordi prosjektene var ledsaget av en vestlig arroganse som

«Barentssamarbeidets far» Thorvald Stoltenberg poserer ved en byste av seg selv i Kirkenes, august 2006. Foto: Thomas Nilsen.

passet russerne dårlig. Kanskje var det begge deler, som virket gjensidig forsterkende. Unntakenes tid, der vestlige land som Norge kunne opptre som velbeslåtte redningsmenn, var uansett over.

Reaksjonens tiår: 2000–2012Nyttårsaften 1999 ble en politisk begivenhetsrik kveld i Russland. Boris Jeltsin, den etter hvert sterkt svekkete presidenten, erklærte at han ville overlate tømmene til sin statsminister Vladimir Putin. Putin hadde ganske nylig forlatt stillingen som leder for den russiske sikker-hetstjenesten FSB for å tiltre som den seneste i rekken av statsministre Jeltsin utpekte i rask rekkefølge. Han hadde allerede markert seg som en handlekraftig mann, først og fremst

gjennom kompromissløs krigføring mot tsjetsjenske separatist-styrker. Likevel var han et ganske ubeskrevet blad for resten av verden. Putin befestet det russiske president-styret ikke bare på bekostning av mulige sentrale konkurrenter som nasjonalforsamlingen og stats- ministeren. Også de regionale lederne som hadde vent seg til en stor grad av frihet, ble nå kraftig vingeklippet.

Putins viktigste politiske prosjekt var konsentrasjon av makt. «Maktens vertikal», kjennetegnet av klare kommandolinjer mellom alle forvaltningsnivåer helt opp til den sentrale lederen, ble gjenopprettet. Men det var ikke bare forvaltningen som ble strammet opp. Også sjiktet av mektige forretningsmenn som hadde profittert kraftig på oppdelingen av tidligere statsbedrifter ble irettesatt. De fikk beholde sine økonomiske privilegier på en betingelse: At de ikke blandet seg inn i politikken. Her brøt Putin tydelig med sin forgjenger Jeltsin, som særlig siden valget i 1996 knyttet sin makt til de såkalte «oligarkene»; en gruppe rike menn som kontrollerte tv-mediene og dermed også opinionsdannelsen. Putin slo på sin side til mot russisk journalistikk. I løpet av noen år skaffet hans president-administrasjon seg utstrakt kontroll over nesten alle

61

søsteravdelinger i Russland, noe som neppe kan forstås som en organisk framvekst av et levedyktig sivilt samfunn. Snarere snakker vi her om en slags implantert aktivisme, som i mange tilfeller ikke ville ha overlevd uten økonomisk støtte fra Norge. På russisk side ble denne typen virksomhet av mange oppfattet som vestlige forsøk på å blande seg inn i Russlands indre anliggender.

Den nye normaliteten: 2012–2014Det norsk-russiske forholdet ble, som Russlands forhold til andre vestlige land, vanskeliggjort av den autoritære utviklingen i russisk politikk. Norske utenriksmyndigheter og andre miljøer

Jens Stoltenberg og Dimitrij Medvedjev på Storskog i 2013.Foto: Kilian Munch.

medier, og aller viktigst over de ulike tv-stasjonene. Opposisjon ble svært vanskelig, og etter hvert nærmest umulig.

Maktkonsentrasjonen hadde en dyp innvirkning på det russiske byråkratiet. Viljen til å ta beslutninger på lavere nivå ble sterkt svekket. Risikoen for å trå feil var stor, og faren for å miste posisjoner ble mer overhengende også for regionale ledere, nå som de var underlagt sentral kontroll. Dette hadde konsekvenser for de norsk-russiske samarbeidsflatene. Effektiviteten i de ulike prosjektene ble redusert som følge av beslutningsvegring på russisk side. På samme tid ble skepsisen til vestlig innflytelse, nå som den var opphøyet fra å være et marginalt fenomen til å bli offisiell politikk, stadig sterkere. Interessen for norske prosjektideer ble redusert, og den norske definisjonsmakten ble følgelig begrenset. Dette bunnet ikke bare i russisk anti-vestlighet. Noe av forklaringen lå også i at den russiske økonomien var i sterk vekst gjennom hele tiåret. På samme tid som de høye inntektene fra petroleumsvirksomhet og salg av andre råvarer var av avgjørende betydning for Putins popularitet, virket høykonjunkturen hemmende for det norsk-russiske samarbeidet. Norske aktører kunne ikke lenger, som i 1990-årene,

forvente å vekke russiske motparters interesse bare ved hjelp av penge- overføringer.

Russiske myndigheters hardhendte behandling av sitt eget sivilsamfunn slo også inn i det norsk-russiske samarbeidet. Mange prosjekter var basert på samarbeid mellom norske og russiske frivillige organisasjoner. Bygging av det russiske sivilsamfun-net ble sett på som et viktig premiss for at landet skulle utvikle seg i demokratisk retning. Derfor ble mye av de norske prosjektmidlene kanalisert til ulike organisasjoner. Et stort problem var at det ofte ikke fantes et sterkt frivillig miljø på den russiske siden. Løsningen var gjerne at norske organisasjoner etablerte

62

Fra signeringen av avtalen som formaliserte Krimhalvøyas status som republikk i Den russiske føderasjon, mars 2014. Foto: Kremlin.ru

som hadde engasjert seg i ulike Russlands-prosjekter måtte fastslå at landet ikke ble omformet til et liberalt demokrati etter vestlig modell, slik man hadde håpet. Den misjonerende holdningen til Russland fra 1990-årene ble gradvis forlatt. Putins makt- sentralisering hadde pågått siden tidlig i 2000-årene, men fikk ytter-ligere en omdreining i forbindelse med valget til ny nasjonalforsamling høsten 2011, og ikke minst president-valget i mars 2012. Avsløringene av valgfusk i Duma-valget var i seg selv problematiske, men alene ikke nok til å skape noen voldsom oppstand. Putins forventete, men ikke desto mindre skandaløse erklæring om at han igjen ville stille seg tilgjengelig for president-embetet etter å ha

tilbrakt fire år i statsminister-stolen, syntes imidlertid å være dråpen som fikk begeret til å renne over. I enkelte storbyer, med Moskva i spissen, tok folk til gatene. Den marginaliserte opposisjonen virket i en kort periode sterkere enn antatt, og maktapparatet i Kreml viste tegn til nervøsitet. Med kraftige repressive midler ble imidlertid demonstrantenes budskap kvalt i fødselen.

Med Vladimir Putin igjen trygt plassert i Kreml og det som måtte finnes av opposisjonelle krefter effektivt kneblet, gikk Russland inn i en periode med innenrikspolitisk stabilitet. Likevel var det skyer på horisonten. De høye petroleums- prisene, som lenge hadde under-

støttet Putins maktsentraliserende prosjekt, var nedadgående. Et annet uromoment lå i utenrikspolitikken: Putins harde retorikk mot vestlig innflytelse i land som tradisjonelt hørte til russisk interessesfære slo ut i full blomst, og ble et helt sentralt utenrikspolitisk tema. Våren 2014 ble retorikken for alvor omsatt i praktisk politikk da den tidligere sovjet- republikken Ukraina sto overfor et veivalg, både i sikkerhetspolitisk og økonomisk forstand: Skulle landet bevege seg i retning av den europeiske union, eller skulle det satse på sine sterke historiske bånd til Moskva? Ukrainas befolkning var splittet, og Putin fisket i rørt vann. Den folkerettsstridige russiske annekteringen av Krimhalvøya og støtten til øst-ukrainske separatister markerte et nytt skille i Moskvas forhold til omverdenen. Putin valgte å sette seg utenfor det gode selskap i verdenspolitikken for å gjenvinne deler av fordums storhet.

De vestlige reaksjonene lot ikke vente på seg. Sanksjonsregimet som ledsaget den samstemmige fordømmelsen av Russlands framferd på Krim og i Øst-Ukraina var først siktet inn på en rekke enkeltpersoner i det russiske systemet. Senere fikk sanksjonene et større nedslagsfelt, og omfattet store deler av russisk

63

Lars Rowe er historiker og senior-forsker ved Fridtjof Nansens institutt på Lysaker, hvor han leder Russlands- programmet.


eksportindustri. Russland svarte med mot-sanksjoner. Norske myndigheter hadde i praksis lite valg i denne situasjonen. Verken en strengere eller en mildere reaksjon var utenrikspolitisk hensiktsmessig. Det viktigste, foruten å markere motstand mot Russland, var å plassere seg trygt innenfor den sikkerhetspolitiske folden landet hadde tilhørt siden den norske signeringen av Atlanterhavs-pakten i 1949. Norge fulgte linjen til NATO, EU og USA. Det er rimelig å anta at dette norske reaksjons- mønsteret var omtrent som forventet i Moskva.

Det var med andre ord vanskelig, og uhensiktsmessig, for Norge å følge en selvstendig linje i sanksjonspo-litikken, til tross for at enkelte i det norske ordskiftet tok til orde for det. Noen av disse stemmene kom fra nord, i kjerneområdet for Barents- samarbeidet. Et typisk eksempel var Arbeiderparti-politikeren Remi Strand fra Finnmark fylkeskommune, som la vekt på at det regionale forholdet var sterkt nok til å videreutvikle seg uavhengig av motsetningene mellom Oslo og Moskva. Strands poeng var nok bare delvis gyldig. På den ene siden ble Barents-samarbeidet viktigere som åpen kanal i fravær av diplomatisk aktivitet på det sentrale nivået. Likevel er det liten tvil om at også Barents-samarbeidet ble negativt påvirket av de stigende spenningene mellom øst og vest. Sanksjonene var en ting, men også den stadig mer aggressive lovgivingen og lovhånd-hevelsen overfor russiske frivillige

organisasjoner bidro til å svekke både tilliten mellom partene og effektiviteten i ulike samarbeidsprosjekter.

Hvordan kan jeg så argumentere for at denne turbulente utviklingen i det norsk-russiske forholdet tyder på en normalisering? Skal det være normalt at Norge sanksjonerer mot sin store nabo? Er det som forventet at Russland bryter folkeretten? På et vis er svaret på begge spørsmål nei. Men om vi ser utviklingen i et videre perspektiv, som også omfatter de lange linjene i det norsk-russiske forholdet, vil vi se at tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd representerer et dramatisk brudd med fortiden. Jo nærmere tilbake mot 1992 man beveger seg, jo sterkere blir inntrykket av historisk anomali. For i et historisk perspektiv er Putins sentraliserte Russland langt mer normalt enn Boris Jeltsins desentrali-serte kaos. På samme måte er russisk internasjonal selvhevdelse langt mer normalt enn russisk passivitet. Det er dessuten, igjen i et historisk perspektiv, langt mer normalt at stormakten Russland legger premissene for sine forbindelser med Norge, enn at norske aktører forsøker å reformere det russiske samfunnet. Mye tyder på at det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland vil måtte finne sin form innenfor denne nye normaltilstandens rammer.

Litteratur:

Sven G. Holtsmark (red.). Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917–2014. Pax forlag, Oslo, 2015.Geir Hønneland. Kvotekamp og kystsolidaritet. Norsk-russisk fiskeriforvaltning gjennom 30 år. Fagbokforlaget, Bergen, 2006.Geir Hønneland og Lars Rowe. Fra svarte skyer til helleristninger. Norsk-russisk miljøvernsamarbeid gjennom 20 år. Tapir Akademisk forlag, Trondheim, 2008.Geir Hønneland og Lars Rowe. Nordområdene – hva nå? Tapir Akademisk forlag, Trondheim, 2010.Jørgen Holten Jørgensen og Geir Hønneland. Russisk politikk. Fagbokforlaget, Bergen, 2013.

Fotogra�er kan knyttes til historier. Noen også til de mer ubehagelige. Sentralt i denne historia og i sentrum for oppmerksomheten sitter Aandre Jakobovitsj, skoltesame fra Neiden. Foran ham noterer legestudent Johan Brun med sine medarbeidere lett henslengt. Brun skulle på oppdrag fra Anatomisk institutt i Kristiania hente skjeletter fra den skoltesamiske gravplassen ved St. Georgs kapell. I vitenskapens navn hadde samiske skjeletter blitt samlet inn siden midten av 1800-tallet. Først ut fra en arkeologisk interesse, men etter århundreski�et begrunnet i antropologisk raseforskning. Åpning av graver skjedde med myndighetenes tillatelse, men i Neiden forsøkte lokalbefolkninga å hindre det de betraktet som en skjending av forfedrene. I nærheten av kapellets kirkegård lå eiendommen til Jakobovitsj med sine �ere hundre år gamle og for de �este, glemte graver. Han tillot at skjeletter ble gravd opp til en pris av fem kroner stykket. Det som skjer på fotogra�et er sannsynligvis oppgjørets time. Ut fra vår tids moraloppfatning er det lett å dømme det som skjedde som uetisk. Fotogra�et og samtidas realiteter utfordrer en slik fordømmelse. Hele situasjonen formidler et asymmetrisk maktforhold; fattigdom og underdanighet satt opp mot autoritet og samtidas aksepterte vitenskap.

Foto: UkjentMotiv: Oppgjørets timeTid: 1915Sted: Neiden, Finnmark

Hen

tet f

ra F

otoa

rkiv

et, T

rom

sø M

useu

m –

Uni

vers

itets

mus

eet w

ww.

unim

us.n

o/fo

to

Sveinulf Hegstad, fotoarkivar

F O T O G R A F I E T

Jens Petter Nielsen (red.) RUSSLAND KOMMER NÆRMERENorge og Russland 1814–1917

Sven Holtsmark (red.)NABOER I FRYKT OG FORVENTNINGNorge og Russland 1917–2014

449,– pr. bok

Hvordan har relasjonene mellom Norge og Russland endret seg de siste 200 årene? Hvilke forestillinger har vi om hverandre? Disse bøkene beskriver norsk samfunnsutvikling over de siste 200 år i relasjon til sin store og betydningsfulle nabo. Bøkene tar utgangspunkt i det største felles russisk-norske forsknings- og formidlingsprosjektet til nå.

Norge og Russland 1814–2014

ReturadresseOttar, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Postboks 6050 Langnes, 9037 TromsøE-post: [email protected]: http://uit.no/ottar

ISSN

003

0 - 6

703

norge og russland - uit20182404094502/ottar... · ottar utgis av tromsø museum –...

Documents