6

P r o l o g

HAVET OG BÅTER har alltid vært mine kjenteog kjære venner. Jeg arvet denne kjærligheten

fra min far, som også het John. Han kom fra denengelske fiskehavnen Grimsby hvor flere hundre hav-gående trålere er hjemmehørende. Bestefars fiske -skøyter med røde seil førte store mengder glinsendetorsk til Grimsby, lenge før dampdrevne trålere ogmekanisert fiske så dagens lys.Da far var liten gutt, var dampdrevne fiskebåterfortsatt i sin spede barndom, men da tiden var innefor å velge yrke, bestemte han seg for å bli skips -maskinist. Etter å ha fartet rundt i verden — fra gull-graving i Alaskas ødemark til perledykking iSyd havet — møtte han omsider min mor og slo segned i Jersey, en av Kanaløyene som kan ses fra denfranske kysten.Selv om jeg ble født i England, vokste jeg opp påJersey, og mine første minner er fra da jeg bodde i enliten hytte i nærheten av en strand med gylden sandder hvite fiskebåter var trukket opp, og brunbarkedefiskere i blå jerseygensere bandt garn og reparertehummerteiner. Jeg var bare fem år da dragningen frahavet ble for mye for far. Livet på land var riktignokenkelt og greit, men alt for lite tilfredsstillende forham, og det tok ikke lang tid før han bestemte segfor å få bygget en liten seilbåt og foreta en lang seilasi den.

Seilbåten ble bygget av Uphams i Brixham, i WestCounty, et velkjent firma som hadde bygget mangefiskefartøy for min oldefar. Den ble konstruert ettermønster av en Brixham-tråler, og var rigget som engaffelketch, skjønt mindre — bare 52 fot lang og 12fot bred. Hun fikk navnet Our Boy, og med én mannsom mannskap seilte foreldrene mine og jeg til CapeTown, mors fødested. Seilasen ned til Sør-Afrika tokflere måneder, for Our Boy seilte innom mange vest-afrikanske havner langs en rute som selv i dag sjeld -en blir besøkt av små båter. Jeg tror at dette var ensærlig lykkelig periode i mine foreldres liv. Et bildesom ble tatt av far ombord i en seilbåt i Cape Town,viser en stor, robust mann i begynnelsen av femti -årene, åpenbart fornøyd med livet. Vi ble værende iSør-Afrika noen måneder, og far prøvde seg på gjedde -fiske ved Walvis Bay i noen uker, men etter hvert drovi tilbake til hjemmet vårt på Jersey. Mor og jeg dromed dampbåt mens far og to unge menn seilte ketch -en fra Table Bay til Penzance på 65 døgn. De stoppetkun i Dakar, 34 døgn etter avreisen.Da Our Boy kom tilbake til England, solgte farhenne motvillig. Hun var bygget for havseilas og varfor stor til at vi kunne bruke henne rundt Kanaløyene.Men far var ikke lenge uten båt — snart kjøpte hanen 18 fots kutter ved navn Try Me, en båt som forlengst hadde fanget hans kyndige blikk. Jeg bodde på en liten øy og hadde nær kontaktmed båter og havet, så det var en selvfølge at jeg blegodt kjent med begge deler. Jeg tilbrakte mange fri-dager med å seile, noen ganger i Try Me, andre gangersammen med venner i en og annen seilas til franskehavner ombord i deres seilbåter. Jeg husker jeg så

7

skværriggede seilskip som lå i havn i St. Malo, medrær som hang utover bryggene. I øynene til en litengutt var de fortsatt vakre, skjønt de rustne skrogenetrist forkynte at deres tid var omme.Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 virket det enstund som om fredelige Jersey skulle gå klar av urolig -hetene, men snart kom den tyske hær som en flod-bølge inn over Nederland, Belgia og Frankrike, og viskjønte at det bare var et spørsmål om tid førKanaløyene ble invadert, såfremt ikke noe ekstra -ordinært skjedde. Mange av vennene våre sto i timevis i kø for å kommeseg ombord de små kystbåtene som evakuerte de for-virrede øyboerne til tryggheten i England. I disse krise -tidene var lasterom fulle av slike som hadde forlatt altde eide i et forsøk på å unnslippe de fremrykkendetyske styrkene. I stedet for å risikere å bli bombet ellertorpedert ombord i en av disse kyst båtene, bestemteforeldrene mine seg for å nå frem til Englands sørkyst,80 nautiske mil unna, i Try Me, så vi pakket de fåeiendelene vi fikk med oss og håpet at været ville gioss en trygg ferd over Kanalen. Men skjebnen bestemteat det ikke skulle bli slik. Tre ganger forsøkte vi åkomme av sted, men været forverret seg og vi måttedra hjem igjen. Den fjerde dagen invaderte tyske styrk -er øya og gjorde slutt på vårt håp om å unnslippe.Årene sneglet seg av sted under den tyske okkupa-sjonen, og det ble vanskelig å få tak i mat, men vikunne i det minste bo i et komfortabelt hjem. Menden komforten skulle også ta slutt, for den tyskekommandanten på øya gav beskjed om at visse øy -boere og familiene deres kom til å bli flyttet til inter-neringsleirer i Tyskland.

8

Noen timer etter at denne beskjeden ble offentlig-gjort i lokalavisen, var vi på vei til en fangeleir vedWurzach i Werttemberg, sør i Tyskland. Om tidenhadde gått langsomt under det tyske herredømmetpå øya, gikk den enda langsommere bak piggtråd-gjerder. I to og et halvt år ventet vi i leiren — ventetpå at de allierte styrkene skulle komme og befri oss.Vi klarte aldri å finne ut årsaken til at vi ble internert— alt fra eldre mennesker i syttiårsalderen til sped-barn var sammen med oss i leiren.Som følge av fengselsoppholdet ble det dårlig medskolegang, men far lærte meg navigasjon, noe sommange år senere skulle vise seg å være svært nyttig. Da krigen var slutt, dro vi tilbake til Jersey og for-søkte å gjenoppta det livet vi hadde tidligere. Skole -systemet var langt fra i orden. Den gamle skolen minsom hadde vært stengt og nylig var åpnet igjen, varlite lysten på å ta inn en elev som hadde gått glipp avnesten tre års skolegang. Far rådet meg til å lære meget yrke. Så da jeg var 15 og et halvt år, signerte jeg enlærlingkontrakt med et entreprenørfirma og begynte isnekkerlære. Livet i fangeleiren hadde ødelagt farshelse, og han døde tidlig i 1948. Etter dette slaget vardet lite som bandt mor til Jersey, så vi bestemte oss forå dra til hennes hjemland, Sør-Afrika. Vi slo oss ned ibyen Pietermaritzburg, hovedstaden i Natal, og jegfortsatte som lærling der helt til jeg var utlært. Årene gikk raskt av sted, og jeg fikk en stadig sterkere følelse av rastløshet inni meg. Jeg ville reiseog se andre land, og jeg ville gjøre tingene på minmåte i livet. Jeg visste at så lenge jeg hadde verktøy-kassen min og ferdigheten i fingrene, ville jeg aldrivære uten arbeid.

9

Etter å ha tilbrakt to år i Sør-Afrika avgjorde jeg attiden var inne for meg til å finne ut hva som lå bakhorisonten, så jeg bestilte tur til England på en linje-båt. Det var svært trist å skulle dra hjemmefra, og stakkars mor var like gråtkvalt som jeg da jeg reiste.Det eneste jeg kan minnes med en anelse humor, erhennes alvorlige råd om at jeg måtte skifte undertøyog sokker regelmessig.Sommeren 1952 tilbrakte jeg med konkurranse-sykling i England. Det var en idrett jeg hadde liktgodt i Sør-Afrika, men i dette olympiske året tokpresset ved å delta på øverste amatørnivå vekk myeav gleden, og jeg var ikke lei meg da sesongen varover. Jeg besøkte venner på Jersey, men de to årene jeghadde vært borte hadde gjort meg til en fremmedblant dem, og jeg følte at jeg ikke hørte hjemme der.Da jeg var ute og seilte sammen med en av dem, komden gamle drømmen om å foreta en lang seilas alenetilbake til meg. Jeg var sikker på at jeg kunne klaredet, forutsatt at jeg hadde en passende båt. Det bestevar å bygge min egen båt, og med mine ferdighetersom snekker virket det sannsynlig at jeg kunne gjøredet. Jeg trengte noe bra tømmer og andre materialer,og aller mest trengte jeg nye omgivelser til dette fore-taket. Som en stemme fra fortiden husket jeg historie -ne far hadde fortalt om hans tidlige år i BritishColumbia — om de skogkledde fjellene, innsjøeneog øyene langs den praktfulle kysten, om tømmer-koiene, gull-letingen i elvene som kom ned fra fjell -ene, laksefiske sammen med Salish-indianerne vedPender Harbour. Jeg lengtet etter å få se alt det der.

10

Vinteren 1952-1953 bestemte jeg meg for å emigreretil Canada og kalle Victoria, B.C. mitt nye hjem. Nårjeg nå ser tilbake på alt sammen, så var skjebnen igodlune, og jeg kunne ikke ha truffet et klokere valg.

11

Re i s e t i l e t u k j e n t l a n d

MOT SLUTTEN av februar 1953 dro jeg tilLiverpool, og der gikk jeg ombord i det cana-

diske linjeskipet Empress of Canada, tilhørendeCanadian Pacific. Skipet var på 25 000 tonn og var påvei over Nord-Atlanteren til St. Johns i New Brunswick.Den fem dager lange reisen ble minneverdig fordi vitraff på en vinterstorm med slik villskap at skipet måttelegge bi i flere timer. Det var første gang jeg opplevdeen ordentlig storm på havet — akkurat denne ble logg-ført til styrke 11 på den gamle Beaufort-skalaen, oghavet var fullstendig hvitt — et utrolig syn. Så snart enbølge formet seg, rev vinden av toppen på den oggjorde den om til flygende skum. Fra øvre dekk,omtrent 15 meter over havet, så det ut som om storeskumflak ble pisket bortover, og havoverflaten minnetom sand i en ørkenstorm. Det virket som om skipetklarte seg bra nok der det lå mot været med minstestyrefart, men en gang iblant traff vi en stor bølge, oghele skipet skalv mens tonnevis av vann skyllet overfordekket. Der jeg sto, ubeskyttet på et av de øvredekke ne, gjorde vinden og sjødrevet det helt umulig åholde øynene åpne og se mot været. Jeg sto og lurte påhvordan en liten seilbåt ville klare seg under slike for-hold, og arkiverte bildet i hodet, slik at jeg kunne hentedet frem igjen ved en senere anledning. Noen timer senere kom vi, litt forsinket, til St Johns.Der gikk jeg ombord i et Canadian Pacific-tog og

12

begynte den seks døgn lange ferden over kontinentetmot Vancouver B.C. Avstanden virket enorm, jern-hjulene slo sin rytme mot skinnene time etter time,forbi bitte små landsbyer, noen av dem begravd underet teppe av snø. Hele landet var fastlåst i vinterensharde grep, og de få menneskene som var å se på sta-sjonene der vi stoppet, hadde på seg tunge vinterklærog så ut som skapninger fra en annen, fjerntliggendeplanet. Etter ensformigheten ute på prærien komklatre turen oppover stigningene mot Kicking HorseCanyon i Rocky Mountains som en velkommenavveksling. Jeg lot meg imponere av menneskenesoppfinnsomhet og utholdenhet, som hadde gjort detmulig å legge en rute gjennom slikt et vanskelig terreng. Som et gigantisk tusenben trakk de to loko-motivene på sin last med Pullmanvogner over høyebukkebruer, gjennom svingete tunneler, mellom taggede snø- og skogkledde topper. På vei ned frafjellene klarnet himmelen, og i strålende solskinnkjørte vi gjennom Revelstoke inn i et annerledes land.Det virket som om det allerede var tidlig vår her iBritish Colombia — de skogkledde fjellene måtte gitapt for duvende, grønne enger, flommende elver ogstryk, og ville planter som allerede sto i blomstring.Jeg nærmet meg reisens slutt, og den opprømte for-ventningen ble forstyrret av tanken på det faktum atbortsett fra en koffert og en verktøykasse, var jeggod for i underkant av 26 dollar. På grunn av valuta-restriksjoner i Storbritannia på den tiden var det nesten umulig å veksle om pund til dollar — de få jeghadde klart å få tak i, hadde jeg vekslet på skipet.Ingen canadisk bank ville akseptere pund. Jeg skjønteat det aller viktigste var å få seg en jobb.

13

Jeg gikk av toget ved terminalen i Vancouver. Dettevar tydeligvis en stor by, skjønt det bare hadde værten teltby da far kom hit femti år tidligere. Dette varvirkelig den nye verden. Jernbaneselskapet Canadian Pacific sto også fordriften av flere ferger som trafikkerte vestkysten, ogjeg gikk ombord i en av disse for å komme meg overGeorgiagulfen, gjennom labyrinten av øyer tilVictoria, hovedstaden i British Columbia. Jeg komtil å tenke på min syke far i den tyske fangeleiren.«Jeg har akkurat drømt en merkelig drøm, Johnnie»sa han en morgen da han våknet i køya ved siden avmeg, og jeg kunne se at han var bekymret. «Jeg drømteat jeg gikk ombord i en ferge som skulle til Victoria iCanada. Det var bare noen få mennesker ombord, såjeg gikk opp på broen for å prate litt med kapteinen.«Ikke mange passasjerer ombord i dag», sa jeg, menshan navigerte forbi øyene. «Det blir ikke mye pengerav denne turen.» «Av og til er det slik som dette»,svarte han. «Enkelte dager har vi masse folk. Underkrigen var båten stappfull hver dag. Jeg tror jeg fore-trekker å ha det på denne måten.»Mens far fortalte om drømmen sin, dannet jeg imitt sinn bilder av fergen som passerte mange skog-kledde øyer på sin ferd mot havnen. «Vi styrte inn ihavnen», fortsatte han, «og på bryggen sto det men -nesk er og hilste de få passasjerene. Et orkester spilte,og jeg syntes det var en hyggelig velkomst. Snart blegangveien satt ut, og vi begynte å forlate skipet. Detvirket som om alle ble møtt av noen, og idet jeg trådtened på bryggen, så jeg mor inne i menneske mengden.Hun sto der og ventet på meg. ’Mor! Hva gjør duher?’ ropte jeg. Jeg kunne ikke tro at det var henne,

14

hun virket så frisk. ’Å, Jack, jeg har ventet så lengepå at du skulle komme,’ sa hun. ’Hver dag kommerjeg ned til bryggene for å se om du har kommet. Jegvisste at du ville komme om ikke lenge.’ ’Men mor,du har jo vært død i årevis’ sa jeg, fortsatt nestenikke i stand til å tro at jeg virkelig snakket med henne.Hun smilte. ’Ja, men nå er du også død, Jack,’ sa hunvennlig. ’Velkommen, sønn, velkommen til para -diset!»Jeg hadde navn og adresse til en mann som haddeansvaret for vedlikeholdet av fergene, og kontorethans lå bare en kort spasertur fra der vi hadde lagt tilkai. Jeg gikk dit med én gang for å se om jeg kunnefå meg en jobb på verftet. Hr. McDougal var skotte,og en mann av få ord. Han tok meg hurtig i øyesynog stilte noen få relevante spørsmål angående minerfaring og kvalifikasjoner, og ville vite om jeg haddemitt eget verktøy. Han sa at jeg kunne begynne åarbeide der neste morgen. Han spurte hvor jeg holdttil, og jeg fortalte at jeg akkurat hadde kommet, ogikke hadde hatt tid til å se etter et sted å bo. «Detskulle ikke være noe problem», sa han med sinskotske aksent. «Bare ikke kom for sent på jobb.»Jeg bestemte meg for å la den tunge verktøykassenbli igjen på skipsverftet, og gå utenom sentrum for åfinne meg et billig hotell for natten. Jeg gikk langsGovernment Street, forbi parlamentsbygningene ogdet berømte Empress Hotell, og etter hvert kom jegtil Yates Street, der jeg fant Dominion Hotell, som såut til å kunne passe mitt budsjett. En eldre, kortvokstnisse av en mann sto bak skranken, og jeg spurte omhan hadde et billig rom å leie ut. «Åtte dollar natten» ,sa han, og dyttet gjesteboken over. «Du må skrive

15

deg inn.» Jeg stakk hånden ned i lommen der mine fådollar lå, og betalte ham. «Guzzwell», sa han, ogkikket i gjesteboken. «Jeg kjenner det navnet. Det erlenge siden nå, men jeg husket at jeg traff en JackGuzzwell for mange år siden. Han hadde et gullursom faren hans hadde gitt ham, og han mistet det davi jobbet sammen i bushen. Jeg fant det for ham —han var svært stolt av det uret.» Jeg visste at det hanfortalte var sant, for da far gav uret til meg, fortaltehan om hvordan han hadde mistet det. Jeg fikk denunderligste følelsen av at dette på en eller annen måtevar et tegn, nesten som et omen, og at denne gamlemannen var en budbærer som det var meningen atjeg skulle treffe, og som var der for å la meg få vite atet sted der ute var far og passet på meg, at alt kom tilå ordne seg og at han ønsket meg velkommen tilVictoria.

16

By g g i n g e n a v Tr e k k a

NESTE DAG gikk jeg til skipsverftet og møttenoen av de nye arbeidskameratene mine. Jeg var

antagelig den yngste av alle, forberedt på å måttegodta all slags erting — noen ganger kunne en ny -ansatt bli regelrett mobbet — men de var vennligekarer og gjorde meg raskt til en del av gjengen ogfikk meg til å føle meg vel tilpass. Etter arbeidstidden dagen satte jeg i gang med å finne et permanentbosted, og ble anvist til et stort trehus med etavrundet hjørne og et tak i mange vinkler, dekorertmed masse utskjæringer og ornamenter, alt sammenmalt i skinnende grønt. Det var en temmelig storslåttbygning, med adresse 419 Belleville Street, den slagshus som en pensjonert sjøkaptein kunne ha bygget,med utsikt til den indre havnen, slik at han kunneholde øye med trafikken på sjøen. Jeg dro i klokkesnoren ved inngangsdøren, og presenterte meg for en lubben dame som sa hun hetfru Boucher. «Jo, jeg har et rom som kanskje kanpasse for deg,» sa hun hjertelig, «det er møblert oghar kokemuligheter, men du må dele badet med noenav de andre leietakerne.» Jeg fulgte henne opp dengamle trappen, til et lyst, solfylt rom med ovalt vinduog høyt tak. Møblene var gamle og velbrukte, i detene hjørnet av rommet sto en dobbeltseng med gav-ler av messingrør med messingkuler i hvert hjørne.Jeg antok at den måtte ha tilhørt kapteinen. Koke -

17

mulig hetene viste seg å være en liten elektrisk koke-plate, men det var tallerkener og noen panner og gryter og litt spisebestikk i sølv. Like ved vinduet stoet velskurt kjøkkenbord og et par stoler. Dette varakkurat hva jeg hadde bruk for. Jeg sa til fru Boucherat jeg hadde jobb ved skipsverftet, men at jeg ikkeville få lønn før neste uke. «Det er helt i orden, gutt»,sa hun vennlig, «du kan betale meg når du får be -taling selv.» Jeg flyttet inn samme kveld, etter å hahentet kofferten på hotellet. Denne hybelen skulle blihjemmet mitt de neste to årene — i løpet av den tidenlærte jeg å sette pris på min egen matlaging, og fulgtemors råd om å skifte og vaske klær regelmessig. Detvar fin trening for årene som skulle komme.Det var som om jeg hadde fått en hel formue daden første lønningen kom, og jeg forsto at hvis jegvar forsiktig ville det ikke ta lang tid før jeg kunnesette i gang med å lage meg en liten seilbåt. Jeg haddelest alle fortellingene om seilaser i små båter, omJoshua Slocum, Harry Pidgeon, Marcel Bardiaux;menn som hadde bygd sine egne båter og så seilt demjorden rundt. Jeg lengtet etter å gjøre noe lignende,det var en drøm som var i tankene mine hele tiden,og jeg tilbrakte masse tid hos bokhandlere og påbiblioteker for å lese inngående om båtbygging ogformgivning. Av og til streifet jeg ned til ThunderbirdPark i sentrum av byen og så på Tillicum, for hun varbeviset på at mine drømmer kunne la seg gjennom-føre.Tillicum var en gammel indiansk Haida krigskano

som kaptein J.C. Voss, sammen med forskjellige med-arbeidere, seilte nesten jorden rundt i begynnelsen avårhundret. Hadde Panama-kanalen vært laget da,

18

ville Tillicum utvilsomt har seilt jorden rundt. Uansettforetok hun en fabelaktig seilas. Jeg forsøkte å se formeg den gamle kanoen i sin fordums prakt, og lurtepå om hun husket stormene hun hadde vært utsattfor utenfor verdens ensomme odder og nes. Jeg villeikke dratt til sjøs i en båt som henne.Tidlig på 1950-tallet skjedde det en interessantutvikling innen båtbygging. Nye materialer somhadde blitt utviklet i løpet av krigsårene ble nå bruktav noen dristige og forutseende båtbyggere og designere: vanntett klebestoff som limte treverk sammen, syntetisk fiber, som for eksempel nylon, oget produkt de kalte glassfiber, som en fyr ved navnDavidson i Vancouver lagde joller av. Noen design -ere hadde laget en ny type seilbåt for havseiling ogregattaer. De hadde brukt disse nye materialene somgjorde det mulig å lage mye lettere konstruksjonerenn noe som var bygget tidligere.En av de best kjente seilbåtdesignerne som om favn -et disse nye ideene, var en britisk marinearkitekt vednavn J. Laurent Giles som hadde kontor i Lymington.Han hadde tegnet flere fremragende seilbåter somhadde foretatt lange havseilaser, og mye av det hangjorde var pionerarbeid i bruk av denne nye teknologi -en. Han hadde en spesiell, umiskjennelig stil over dethan konstruerte, og jeg visste at det var ham jeg villeha til å gi form til min lille havseiler. Jeg hadde alle redeutformet ideene til hva slags båt jeg ville ha — hunmåtte være sterk, men likevel nokså lett, slik at hun ien storm kunne ri på bølgene, i stedet for å være tungog langsom. Hun måtte også være temmelig liten, forjeg hadde tenkt å seile alene. En liten båt ville dessutenvære raskere, enklere og billigere å bygge.

19

Like etter min trettiandre bursdag skrev jeg til hr.Giles i England, og spurte om han kunne være inter-essert i å tegne en liten seilbåt som var i stand til ågå utenskjærs. Jeg nevnte at jeg hadde greie påtømmer arbeid, men jeg sa at båtbygging var noe nyttfor meg, så tegningen måtte ta hensyn til at jeg ikkevar erfaren. Brevet var, etter som jeg husker, ganskekortfattet. Jeg gav uttrykk for at jeg var interessert ien tomaster med lett deplasement, og at jeg villebruke noe av det flotte treverket som vokste ved detnordvestlige Stillehavet: douglasgran, rødt sedertreog sitkagran. Jeg nevnte en fare som var et problemi disse nordvestlige farvannene — den store mengdendrivende og flytende tømmerstokker som kunne for-årsake omfattende skade på små fartøy. Tømmer -stokker rullet av de store flåtene eller tømmerlensenemens de ble fraktet til sagbrukene. Etter hvert ble deså vasstrukne at de fløt like under overflaten. Oftesank den ene enden av stokken, slik at den blestående loddrett, som en stake. Disse stokkene blevanligvis kalt «blindpassasjerer», og mange fartøyhadde gått tapt etter å ha truffet en av disse under-sjøiske rambukkene. Selv om jeg ikke ventet at hanskulle konstruere en båt som var immun mot slikefarer, var det viktig at skroget ble gjort solid nok tilå kunne «motstå» kontakt med flytende vrakgods. Et par uker senere lå det en lys blå konvolutt fraLaurent Giles & Co i posten, sammen med andrebrev. Jeg rev den opp med ivrige fingre, og øyneneleste fort gjennom det pent skrevne tosiders brevet.Til min store glede var det fra hr. Giles selv, og hansa at de gjerne ville lage et nytt design til meg, menettersom de hadde det særdeles travelt for tiden,

20

kunne de ikke begynne arbeidet med tegningene førom cirka tre måneder. Betalingen for konstruksjonen baserte seg på enprosent sats av den anslåtte byggekostnaden i England.Ville 50 pund være akseptabelt? Jeg sendte øye -blikkelig en postanvisning tilbake, og slik startet enkorrespondanse som blomstret til et riktig så sjarmerende forhold i årenes løp.Mens ukene gikk, fløy brevene våre frem og til-bake over Atlanteren, og gradvis tok planene form.De viste en liten båt som så heller uvanlig ut — yawl -rigget og ganske strømlinjeformet av utseende. Selvom hun bare var noen tommer over 20 fot lang, vardet overraskende mye plass inni skroget. I den for-reste delen av skroget var det to seildukskøyer i fullstørrelse. Rett bak dem, avdelt med et skott som varkuttet midt på og dermed formet et sete, var det enliten bysse på babord side, der jeg kunne lage enklemåltider på en parafinovn. På styrbord side var detet lite kartbord, med plass til kart og navigasjons -instrumenter. Aktenfor dette området, som lå rett påinnsiden av nedgangsluken, var det to store avlukkersom gikk langs cockpiten. Selve cockpiten var egent-lig bare en fotbrønn med en sitteplass på dekk, littbeskyttet av lukekarmer som var festet til det lilledekkshuset. Kjølen var en 9,5 millimeter stålplatemed to store støpejernsplater boltet fast i bunnen.Den var festet til skroget på en slik måte at den lettkunne fjernes ved å ta vekk noen få korte bolter, i falljeg skulle ønske å sette skroget i en garasje eller lig-nende over vinteren. Med denne kjølen ble ut -formingen av skroget slik at selv om det ble snuddopp ned i en storm, ville det automatisk rette seg opp

21

igjen. Jeg var virkelig fornøyd med planene, for JackGiles hadde skjønt nøyaktig hva jeg var ute etter.Den sommeren, mens jeg gikk og ventet på at tegningene skulle komme, bestemte jeg meg for åskifte jobb. Utsiktene til å tjene mer penger var fris-tende. «Ikke gjør det, John», rådet arbeidskame -ratene, da de hørte hva jeg hadde tenkt å gjøre.«Skjønner du ikke at dette er som et pensjonisthjem»,betrodde en av dem seg, «du får det aldri så lettvintsom dette på utsiden. Du kommer helt sikkert til åangre, og Canadian Pacific ansetter deg aldri igjenhvis du først har sagt opp.»Men stivsinnetheten min hadde for lengst bestemtseg, og jeg slo meg sammen med et mannskap i et liteentreprenørfirma som satte opp råbygg til hus. Jobbenble litt av en tankevekker for meg — disse karenetjente godt, men de kunne virkelig arbeide. Alleredepå slutten av den første dagen tenkte jeg at jeg haddegjort en alvorlig feilbedømming da jeg involverte megi denne vanvittige aktiviteten. Ikke så å forstå at jegvar redd for å arbeide, det var bare det at disse mennene virket så effektive — de hadde det riktigemaskinverktøyet og visste nøyaktig hva som skullegjøres, mens for meg var det hele som en lære pro-sess. Mennene var greie nok, og viste meg hva jegskulle gjøre, for de kunne se at jeg var arbeidsvillig,men jeg klarte rett og slett ikke å henge med i detraske tempoet. Armene verket etter å ha slått inn spiker hele dagen med en halvkilos hammer, og jegvar helt utkjørt da jeg dro hjem til hybelen etter endtarbeidsdag. Etter seks uker på denne måten, snart iregnvær og snart i brennende sol, kom jeg til denkonklusjonen at disse mennene fortjente hver eneste

22

penny de fikk. Det var en stor lettelse da sjefen enfredag tok meg til side og sa at på grunn av finan -sielle problemer ble han nødt til å si meg opp.Nå hadde sparekontoen min i den lokale bankenvokst seg til, og jeg var på utkikk etter et passendeskur eller lagerhus der jeg kunne begynne å arbeidepå båten. Tegningene var fortsatt ikke ferdige, menjeg hadde fått nok tilsendt til at jeg kunne sette igang. Letingen etter et verksted virket håpløs. Flereganger fant jeg et passende sted, men leieprisen varaltfor høy for meg, så jeg fortsatte å lete. Vinterenvar i anmarsj, og det var veldig viktig å finne et varmtverksted å arbeide i. Til sist fant jeg akkurat det jeghadde lett etter — det var et lagerrom på 10x5 meter,med tregulv, fluoriserende lys og en stor skyvedør.Det lå på baksiden av Johnny Bells fish and chips-kiosk på View Street, midt i bykjernen, og bare en timinutters spasertur fra hybelen. Leien var sværtakseptabel, og så snart jeg hadde flyttet inn med tøm-mer, verktøy og tegninger, var jeg endelig kommet igang.Jeg kjøpte en bok om båtbygging, og fikk vite atden første operasjonen var lofting. Kort fortalt gårdet ut på å tegne linjene og utvide figurene på tegningene til full størrelse på gulvet, slik at de for-skjellige skottene og formene kan lages og utgjøreskjelettet til skroget. Hvis loftingen gjøres nøyaktigvil alle formene være riktige, slik at skroget kanbygges uten stygge kuler og fordypninger. Det tokmeg flere dager å gjøre ferdig denne oppgaven, forjeg ble forvirret av alle strekene, og gjorde en feil ibegynnelsen. Det endte med at jeg måtte gjøre hele

23

operasjonen på nytt. I det andre forsøket brukte jegfargestifter for å vise vannlinjer, akterspeil og diago-naler. Båttegninger blir laget tredimensjonale, medhøyde, bredde og dybde. De fleste strekene er buede,og for å kunne tegne dem i riktig dimensjon, gis detmåleverdier fra en omregningstabell. Disse omreg-ningene er målinger ut fra en kjent posisjon, kanskjeen grunnlinje eller senterlinjen på skroget. Når dissepunktene er satt ut på gulvet, brukes en list til å bindedem sammen. Nå får du se hvor «bra» listen er —den må noen ganger justeres litt for å få det til. Deter tid krevende arbeid å skulle tenke tredimensjonalt,men vel verdt anstrengelsene, for det er mye lettere åendre en blyantstrek enn å gi treverk ny form. Daloftingen var ferdig, var jeg klar til å begynne arbeid -et med selve båten.Trekjølen, eller skrogets ryggrad, ble laget av eik.Den var en buet bjelke, og måtte lamineres sammenmed vanntett lim. Bruksanvisningen på boksen sa atlimet minst måtte ha en temperatur på 21 gradercelsius for å feste seg. Termometeret i lagerrommetviste sju grader. Jeg tippet at dette bare var ett avproblemene som måtte løses før jeg kunne sjøsettebåten.Bare et kvartal unna, på Blanchard Street, låKFUM, hvor jeg av og til trente med vekter. Jeg gikktil sekretæren hr. Shoemaker, og ba om lov til å limepå kjølen i fyrrommet deres. Om han ble overrasketviste han det ikke, og etter at han hadde bedt megom å forklare det hele en gang til — sakte — sa hanat jeg kunne sette i gang. En venn hjalp meg med åbære tømmeret oppover gaten til KFUM-bygningen,og senere samme dag, mens termometeret viste 26

24

grader, limte og presset vi kjølen sammen. Neste daghadde limet herdet, så vi fjernet tvingene og bar denbuede kjølen tilbake til verkstedet i View Street.På dette stadiet hadde jeg ikke bruk for så myehjelp, og jeg bygget båten ved å feste skottene og for-mene i rett posisjonen på kjølen. Fra stabelen medmaterialer tok hun langsomt form, idet først spant -ene og så de stimbehandlede sidebordene ble bøydpå plass. Snart begynte jeg å kle utsiden, etter å hakuttet de 14 millimeters plankegangene til rettstørrelse med en håndsag. Disse ble limt sammenkant i kant, og festet med kobbernagler gjennom debøyde eikerammene.På grunn av min europeiske opplæring hadde jegsvært liten erfaring i å bruke maskinverktøy. Før jegkom til Canada hadde jeg aldri sett en sirkelsag elleroverfres — verktøy som ville ha spart meg mangetimers arbeid. Til og med hullene jeg boret til planke -kledningen ble alle gjort med «hjulvisp-håndbor».Det var omtrent på denne tiden at jeg fikk en jobbigjen, jeg arbeidet for en hr. Maurice Green, som eideen liten ramme- og dørfabrikk som han uheldigviskalte The Green Lumber Company. Jeg lurte ofte påom forretningen hadde gått bedre hvis han haddeendret navn på firmaet. Green hadde ord på seg forå være en vanskelig kar å gjøre til lags; det var noksågodt kjent i tømrerkretser at han hadde et hissigtempera ment, hvilket han ofte lot gå ut over deansatte. Han hadde en stakkars formann ved navnFred, som var forventet å skulle holde forretningenpå plussiden ved stadig å måtte forholde seg til nyeansatte. Ikke før hadde Fred lært opp en mann til åbruke utstyret, før Maurice kom og gav ham sparken.

25

Da jeg kom inn i bildet, var det bare én snekker der,en middel aldrende, bedagelig type ved navn DavidChapman. Vi ble snart gode venner, og hver fredagåpnet vi raskt lønningsposen for å se om det lå noenbeskjed om oppsigelse inni. «Ser ut til at vi er blittspart for øksen nok en uke», pleide han å klukke, «vises på mandag.» Jeg var kjent med det meste av arbeidet; vi lagdevindusrammer, kjøkkenskap og dører av tre. Stortsett satte David og jeg sammen de ferdiglagde delenetil hva det enn var vi skulle lage, men av og til komdet inn en spesialordre som krevde at en av oss måttelage gjenstanden av råtømmer. Det betydde at vimåtte velge ut passende materiale, høvle det til riktigtykkelse og kutte den til rett størrelse med en sirkel-sag. Maurice Green stormet inn i skapverkstedet enmorgen og slengte et papir foran meg. Et øyeblikktrodde jeg det var «øksen» som David pleide å snakkeom. «Her, Johnnie», sa Maurice, kortpustet etter åha løpt opp trappene, «jeg vil ha deg til å lage en inn-gangsdør til en venn av meg. Den må være pen, såikke bruk noe dårlig materiale. Her er størrelsen.» Døren skulle være ganske stor: 90 cm bred og 2,10meter høy, bestående stort sett av små glassruter,avdelt med tynne sprosser. «Den må være ferdig til i morgen,» sa han, «så dufår sette i gang straks!» Idet jeg snudde meg for åfølge med sjefen ned trappene, så jeg at David kikketpå meg fra benken sin, med hevede øyenbryn.Dette var en torsdag, og ved slutten av dagen haddejeg fått døren limt sammen. David og jeg avsluttetarbeidet den ettermiddagen, og da vi gikk oppovergaten mot busstoppet, regnet han ut hvor store mulig-

26

heter vi kunne ha til å unngå «øksen» enda en uke.«Du bør helst ha døren ferdig i morgen», sa han, ogdyttet meg i ribbena, «jeg tror den er til kjærestenhans.» Vi lo begge ved tanken. «Søren og, jeg harallerede limt den sammen, alt jeg behøver å gjøre erå gjøre den slett.»Neste morgen begynte jeg å jevne ut alle sammen-føyningene med en håndhøvel for å glatte ut over -flaten, da Maurice plutselig kom inn. «FORDØMTEGREIER!» ropte han, mens ansiktet ble stadig rødere.«Hvorfor gjør du det for hånd? Dere europeere erlike, alle sammen, dere kaster vekk alt for mye tid.Jeg har en maskin som gjør det der på 30 sekunder.»Han ristet irritert på hodet. Ta døren med neden-under, så skal jeg vise deg.» Han gikk foran ogmumlet noe om hvor vanskelig det var å få tak i godearbeidere, mens jeg pliktskyldig fulgte etter med dentunge døren.Vi stoppet ved en stor maskin som sto gjemt baken tømmerstabel. «Hvor tykk er den?» forlangte hansint å få vite, mens han trykket en finger mot enbryter i veggen. «4,4 centimeter,» sa jeg ydmykt,mens han rasende dreide på en spake. Maskinenvåknet til liv mens støv sprutet fra forskjellige innret-ninger og fylte luften. «Se på dette!» kommandertehan, snappet døren fra meg og matet den inn i maski-nen. Det hørtes en masse knasing og bråking, og detblåste støv fra alle åpninger mens Maurice gikk tilandre enden av maskinen for å hente døren.Døren kom til syne i støvskyen. Den så betydeligannerledes ut enn den hadde gjort for noen øyeblikksiden. Det var bare den utvendige rammen som varigjen. Midten, med alle sprossene, var borte. Jeg holdt

27

pusten og ventet på eksplosjonen. «FORDØMTEGREIER!» ropte han, helt ifra seg, «bare gjør det pådin måte!» Oppe i verkstedet fortalte jeg David hvasom hadde skjedd, og han lo så jeg trodde han skullefå hjerteinfarkt.Etter hver fikk vi «øksen», begge to, og måtte seoss om etter arbeid igjen. Jeg ble ansatt i et annet litemøbelverksted av en høy, gråhåret nordmann somhet Knudsen. Han var en snill mann, nokså nervøs,og jeg fikk senere vite at han var en talentfull musi-ker. Han spurte meg hvor jeg hadde jobbet tidligere,og da han hørte at jeg hadde vært ved Green Lumberi seks måneder, ansatte han meg på flekken. Ved sidenav møbelarbeidet hadde Knudsen også manufaktu-ren på Gulam-bjelker — de store, laminerte tre -bjelkene en ofte ser i varemagasiner og lignende storebygninger. Dette var interessant arbeid som blantannet besto i å legge ut materialet slik at blad skjøt -ene ble forskjøvet, kutte skjøtene og til slutt lime allelaminatene sammen i press for å lage den ferdige bjel-ken. Når limet hadde tørket måtte hele monteringenoverflatebehandles, for kundene installerte dembestandig som de var, uten å male dem. Noen avbjelk ene var over 30 meter lange og 1,2 meter dype. I mellomtiden brukte jeg all min fritid til å byggeden lille båten bak fish and chips-kiosken. JohnnyBell fortalte en dag at forretningen hans hadde tattseg opp etter at jeg flyttet inn. Han lurte på omsmaken kanskje hadde blitt bedre av alt støvet somsatte seg på den ferdigstekte chipsen.Jeg føler at det er noe nærmest hellig over det åbygge en båt. Det er noe som er vanskelig å forklare.Det er nesten som å skape et levende vesen, det er

28

som om båten har sjel og sin egen personlighet. Noener heldige, andre ikke. Noen lever korte liv, fulle avaktivitet, noen virker som om de dør av kjedsomhet,vanskjøttet i marinaen. Noen ganger, akkurat sommed mennesker, vil en gammel jomfru oppnå en bramanns kjærlighet, og han vil bruke en formue påhenne og ta henne med på reise. Er han heldig, vilhun ta vare på ham i tider med stormfullt vær. Er detnoe rart at en vanligvis tenker på båter som kvinne-lige?Det kreves mer omtanke for å gi en båt et godtnavn, enn hva tilfellet er med barn. Seilere over heleverden har for vane å gi båter kallenavn. Jeg traff enseilbåt som het Havfruen III , det ble forandret til«Half Ruin» av en australsk seiler. Ganske urettfer-dig, syntes jeg, ettersom hun var holdt i flott stand.En seilbåt fra Singapore ved navn Bintang Terang,fikk umiddelbart oppnavnet «Orangutang» Jegtenkte mye på hva jeg skulle kalle min lille seilbåt, ogtil slutt bestemte jeg meg for å kalle henne Trekka,fra det sør-afrikanske ordet «trek», som betyr å foretaen reise. Jeg håpet hun ville ha samme utholdendeinnstilling som voortrekkerne som reiste inn iTraansvaal og Natal på 1860-tallet. Da jeg hadde kledd Trekka ned til kimmingen, varhun klar til å bli snudd rundt, slik at bunnkledningenkunne bli gjort ferdig. Etter å ha spekulert på hvor-dan jeg skulle få det til, tok jeg nok en gang turen tilKFUM. En venn av meg drev med vektløfting der, og jegfortalte ham og noen av vennene hans om den lillebåten jeg bygget like nede i gaten. De ble ganskeinteresserte, og jeg inviterte dem til å komme og ta

29

en kikk på henne. Fire intetanende vektløftere fulgtemeg dit hvor den halvkledde Trekka ventet på dem.Nok et lite problem var løst. Da bordkledningen var gjort ferdig, måtte jegklinke tre tusen nagler. Det var en jobb jeg ikke kunnegjøre alene, så en venn var der noen dager og hjalpmeg med dette støyende arbeidet. Vi ble ikke særligpopulære hos restauranten ved siden av, og de ansattepleide å banke i veggen som skilte oss for å få det tilå bli stille. Jeg fikk inntrykk av at de ikke syntes noesærlig om båtbyggingen min. De store og sterke vennene mine snudde Trekka på rett kjøl igjen, ogjeg la på laminerte dekksspant før jeg limte og skruddefast de 9,5 mm. tykke kryssfinerplatene som utgjordedekket. Det ble vår, og arbeidet gikk saktere, for nåhadde jeg en vanlig jobb i tillegg, og kunne barearbeide med den lille båten om kveldene og i helg -ene. Men langsomt og forsiktig gjorde jeg henne fer-dig. Jeg benyttet et materiale som kalles glassfiber pådekket, og gjorde meg enda mer upopulær hos res-tauranten ved siden av. De trodde jeg hadde en gass-lekkasje, og torde ikke tenne komfyren av frykt foreksplosjon. Gassmannen oppdaget fort at lukten komfra glassfiberen. Jeg hørte mumlende trusler, og fantut at det var best å skynde seg før truslene ble omsatti sabotasje.Mot slutten av august 1954 — litt mer enn ni måne-der etter at jeg begynte — var det blåmalte skrogetklar til å bli sjøsatt. En lørdag morgen skrenset vihenne ut av lageret og tok henne ned til indre havn,hvor det var en kran som kunne løfte henne.Finnekjølen ble boltet på, deretter ble hun låret for-siktig ned i vannet. Hun lekket stygt til å begynne

30

med, ettersom kjølbordene av eik hadde trukket segsammen i løpet av sommermånedene, men etter noentimer utvidet de seg nok til at skroget ble tett. Fortsatt gjensto det nokså mye arbeid ombord, ogsiden sommeren var på hell, prøvde jeg ikke å fåTrekka klar for seiling det året. Jeg tok det med ro,satte inn interiøret og lagde de hule mastene av sølv-gran. Jeg visste at i årene som kom ville jeg få all denseiling jeg ønsket.I januar og februar så jeg snø på dekk, og lurte påhvor vi ville være når vinteren kom tilbake neste år.Et eller annet sted i tropene, håpet jeg. De våte, kaldevinterdagene gikk sakte, men solen beveget seg grad-vis nordover hver dag, og plutselig var det vår. Trærneutenfor vinduet mitt skjøt skudd, og langs strandenvar det stor aktivitet, idet kapteinene på laksebåtenegjorde seg klar til den kommende sesongen. Jeg reistemastene på Trekka og gjorde klar riggen av rustfrittstål. Så kom den lenge etterlengtede dagen da jeg spenteut de nye seilene, lot gå fortøyningen og for førstegang kunne kjenne hvordan det var å sitte ved ror-kulten. Det var et svært tilfredsstillende øyeblikk. Jeg skjønte at jeg hadde fått meg en fin liten seil-

båt. Hun var temmelig rask, og hun seilte bra underfriske forhold. Jeg fant ut at hun lett styrte seg selvmot lo — like lett som jeg kunne gjøre det selv. De neste fem ukene ble jeg bedre kjent med henne,for jeg seilte omkring i havnen — av og til sammenmed venner, andre ganger alene. Jeg var en ytterst til-freds ung mann. Det er noe svært spennende ved ågjøre klar til en lang seilas alene, særlig når en aldrihar gjort det før. Listen en har laget over de forskjel-

31

lige tingene som skal gjøres, og alle nødvendige sakeren må ha med, blir tilsynelatende aldri ferdig kryssetut. Den blir i stedet bare lenger. Rommet mitt iBelleville Street var fullt av en enorm mengde utstyr.Hver uke når jeg handlet kolonialvarer kjøpte jegnoen ekstra bokser mat, og nå var 300 av dem stuetunna i skapene. Resten av utstyret jeg kom til å trengelå strødd utover i rommet — på stoler, på bordet ellerunder sengen. Seil, tauverk, sekstanten jeg haddekjøpt hos en skraphandler, maling, kart og slepe -loggen. Rommet så ut som en skipshandel, og luktetslik også. Jeg lurte på hvordan jeg skulle få plass tilalt sammen i en tjuefots båt. Noen få, nære venner visste at jeg forberedte megtil å dra på et cruise til Hawaii. Jeg ba dem holde dethemmelig, for jeg ville ikke at avisene skulle få tak idet og skape masse publisitet. Hvis jeg skulle finne utat det å foreta havoverfarter var noe bare fugleneburde holde på med, og så komme tilbake etter noenfå dager, ville kun vennene mine vite om det, og ikkehele byen. I august flyttet jeg ombord og begynte å venne megtil å leve med nokså begrenset plass. Alt utstyret varpå mirakuløst vis stuet vekk i avlukkene eller underkøyene, og Trekka lå mye lavere i vannet. Siden jegikke hadde vanntanker, kjøpte jeg et dusin 7,5 litersplastflasker til å ha vann i. De viste seg å være ideelle— de var enkle å stue vekk, og det kunne være nyt-tig å enkelt og greit holde øye med hvor mye vannjeg brukte. Jeg tok Trekka ut av vannet noen timer og maltebunnen med stoff mot begroing. Jeg håpet å kunnelegge på det neste strøket i Honolulu. Hun var svært

32

pen — selv om hun var liten, følte jeg meg sikker påat hun var meget godt utstyrt.Da jeg en morgen spaserte inn mot byen, lå en vak-ker ketch fortøyd i indre havn. Hun så mer ut som etlite skip enn en vanlig seilbåt, og det forbauset megikke å høre at hun hadde seilt fra England i 1951.Navnet var Tzu Hang, og hun skulle akkurat til åsette kurs mot Australia. Jeg visste det ikke da, menfør jeg returnerte til Victoria, B.C. fire år senere,skulle jeg komme til å være med på store opplevelsersammen med henne. Lørdag 10. september 1955 var jeg helt klar til ådra. Mine få, nærmeste venner kom for å se meg avsted fra bryggen nær Fisherman’s Wharf. Da de lotgå fortøyningene, og mens Trekka langsomt kom segi siget, bar stemmene deres tydelig over sjøen: «Lykketil, Trekka! Ikke glem å skrive, John.» Det var etunderlig trist øyeblikk, og jeg lurte på når jeg villetreffe dem igjen. Jeg husket de lykkelige seilasene vihadde hatt sammen, og hvordan vi hadde gåttgjennom kartene og planlagt ruten for Trekkas sei-las. Og her var jeg faktisk i gang. Trekka trakk seghurtig vekk fra den lille gruppen, som om hun forstohvordan jeg hadde det, og stevnet ut mot moloen ogdet åpne havet bak den.

33