prop. 73 l (2016–2017) - forsiden -...

Prop. 73 L(2016 – 2017)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Pro

p. 7

3 L (2

01

6–2

01

7)

Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

Endringer i barnevernloven (barnevernsreform

)

Bestilling av publikasjoner
Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00 Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no Trykk: 07 PrintMedia AS – 03/2017
07 PRINTMEDIA – 2041 03

79

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold .. 71.1 Barnevernsreform .......................... 71.2 Tiltak for å styrke kvaliteten i

barnevernet ..................................... 81.3 Barnevernsreformens lovforslag .. 8

2 Bakgrunn ...................................... 102.1 Regjeringens politiske plattform ... 102.2 Fosterhjemsmeldingen .................. 102.3 Høringsnotat om forslag

til endringer i barnevernloven ...... 102.4 Forsøk med ny ansvarsdeling

i barnevernet ................................... 132.4.1 Innholdet i forsøket ........................ 132.4.2 Evaluering av forsøket ................... 142.5 Andre innspill og prosesser .......... 152.5.1 Oppstartsmøter med aktører

i barnevernet ................................... 152.5.2 Workshop med bruker-

organisasjoner og Barneombudet 152.5.3 Samarbeid med KS og kommune-

sektoren .......................................... 172.5.4 Konsultasjoner med Sametinget ... 172.6 Utkast til ny barnevernslov ........... 18

3 Barnevernet i dag ....................... 193.1 Grunnleggende hensyn

i barnevernet ................................... 193.1.1 Menneskerettighetene .................. 193.1.2 Barnets beste og krav

til forsvarlige tjenester og tiltak .... 203.1.3 Kvalitetsmål for barnevernet ......... 203.2 Oversikt over barnevernlovens

ansvarsdeling .................................. 203.3 Finansiering av statlig og kommunalt

barneverns utgifter ......................... 213.4 Barna og foreldrene som

får hjelp av barnevernet ................. 223.4.1 Antall barn med tiltak i barnevernet 223.4.2 Kjennetegn ved barna og

familiene i barnevernet .................. 233.4.3 Flere saker i barnevernet ............. 233.4.4 Tiltakene i barnevernet ................. 23

4 Behovet for en reform i barnevernet ................................ 26

4.1 Status og utviklingstrekk i barnevernet ................................... 26

4.1.1 Kjennetegn ved barnevernet ......... 264.1.2 Stor oppmerksomhet om barns

rettigheter ....................................... 26

4.1.3 Bedre kapasitet i barnevernet, men fortsatt utfordringer .............. 27

4.1.4 Varierende kvalitet i forebyggende arbeid ................... 27

4.1.5 Er tiltakene gode nok? .................. 284.1.6 Bruk av private aktører ................. 284.2 Prioriterte forbedringsområder ... 294.2.1 Barnas behov i sentrum ................ 294.2.2 Ansvarsdelingen mellom stat

og kommune .................................. 294.2.3 Utdanning og kompetanse ............ 304.2.4 Lokal forankring og styring .......... 304.3 Mål for reformen ........................... 30

5 Hovedlinjer i barnevernsreformen ................ 32

5.1 Gjeldende rett ................................ 325.1.1 Oppgavefordelingen mellom

kommunene og Bufetat ................. 325.1.2 Fordelingen av finansierings-

ansvaret mellom kommunene og Bufetat ....................................... 33

5.2 Forslagene i høringsnotatet .......... 335.3 Høringsinstansenes syn ................ 345.4 Departementets vurderinger

og forslag ........................................ 375.4.1 Riktig hjelp til rett tid .................... 375.4.2 Mål og prinsipper for den foreslåtte

finansieringsordningen ................. 395.4.3 Konsekvenser for forsøks-

kommunene ................................... 40

6 God kommunal styring av barnevernet ............................. 41

6.1 Økt kommunalt ansvar krever bedre styring og ledelse ................ 41

6.2 Forventninger til styring og ledelse ........................................ 41

6.2.1 Kommuneledelsen har det overordnede ansvaret ............. 41

6.2.2 God styring forutsetter kunnskap og innsikt ........................................ 42

6.2.3 Kommunal forankring ved interkommunale samarbeid .......... 43

6.2.4 God barnevernsledelse ................. 446.3 Tiltak for å styrke kommunal

styring og ledelse ........................... 446.3.1 Bedre overordnet styring

og forankring .................................. 446.3.2 Bedre styringsinformasjon ........... 456.3.3 Bedre kompetanse hos

barnevernsledere ........................... 45

7 Kvalitet og kompetanse i det kommunale barnevernet ........... 46

7.1 Behovet for et kompetanseløft ...... 467.1.1 Økt kommunalt ansvar skal

understøttes av kompetansetiltak ... 467.1.2 Høringsinstansenes syn ................ 467.1.3 Kort om utfordringene ................... 467.1.4 Kartlegging av kompetansebehov 477.1.5 Prioriterte satsingsområder .......... 477.2 Faglige forventninger

til barnevernet ................................ 487.2.1 Faglige anbefalinger ...................... 487.2.2 Kvalitetssystem og digitalise-

ringsarbeid ...................................... 487.2.3 Nasjonal plan for hjelpetiltak ........ 497.2.4 Utvikling av samhandlingsforløp .. 507.2.5 Krav og forventninger

til kompetanse ................................ 507.3 Tiltak for å styrke kvalitet

og kompetanse i tjenestene ........... 507.3.1 Mer relevante grunnutdanninger .. 507.3.2 Bedre tilbud om etter-

og videreutdanning ........................ 517.3.3 Bedre tilgang på veiledning

og lederstøtte .................................. 527.3.4 Bedre kompetanse om samiske

barns rettigheter og behov ............ 547.3.5 Barnevernssaker der barn har

tilknytning til andre land ............... 54

8 Familiestøtte og forebygging av omsorgssvikt ........................... 56

8.1 Veiledning og støtte til utsatte familier ............................................ 56

8.1.1 Familiestøttende arbeid ................. 568.1.2 Økt vekt på tidlig innsats

og forebygging ............................... 568.1.3 Tverrfaglig og tverretatlig

samarbeid ........................................ 568.1.4 Familiestøtte gjennom foreldre-

veiledning ........................................ 568.2 Hva forventes av kommunene? ..... 578.3 Utfordringer i kommunalt

forebyggende arbeid ...................... 578.3.1 Tilgangen til lavterskeltilbud

for utsatte barn og familier ............ 578.3.2 Oppfølging av familier med

sammensatte hjelpebehov ............. 608.3.3 Samordning av tjenestetilbudet .... 608.4 Styrking av det familiestøttende

arbeidet ........................................... 618.4.1 Tiltak for å understøtte

kommunenes familiestøttende arbeid ............................................... 61

8.4.2 Bredere kompetanse og tiltaks-porteføljer i kommunene .............. 62

8.4.3 Økt samarbeid mellom familievernet og kommunene ....... 62

8.4.4 Barnevernets rolle i det familie-støttende arbeidet .......................... 63

9 Bedre psykisk helsehjelp til barn i barnevernet ................ 64

9.1 Mange barn i barnevernet har behov for psykisk helsehjelp ........ 64

9.1.1 Omfanget av psykiske helse-problemer blant barn i barnevernet 64

9.1.2 Samarbeidet mellom barnevern og psykiske helsetjenester ........... 64

9.2 Tiltak for å styrke tjenestetilbudet 669.2.1 Barn i barnevernet skal utredes

bedre ............................................... 669.2.2 Bedre tilgang til psykiske

helsetjenester ................................. 669.2.3 Forpliktende samarbeid ................ 67

10 Fosterhjem ................................... 6910.1 Gjeldende rett ................................ 6910.2 Dagens fosterhjemstilbud ............. 7010.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 7110.3.1 Bakgrunnen for forslaget .............. 7110.3.2 Forslaget ......................................... 7210.4 Høringsinstansenes syn ................ 7310.4.1 Kommunalt ansvar for

rekruttering av fosterhjem ............ 7310.4.2 Kommunens plikt til å vurdere

fosterhjem i familie og nære nettverk ........................................... 75

10.4.3 Kommunalt ansvar for valg og godkjenning av fosterhjem ...... 76

10.4.4 Opplæring og oppfølging av fosterhjem .................................. 76

10.4.5 Spesialiserte fosterhjem ................ 7810.4.6 Finansieringsansvaret ................... 7810.4.7 Private barnevernsaktører ............ 7910.5 Departementets vurderinger

og forslag ........................................ 7910.5.1 Kommunens ansvar for fosterhjem 7910.5.2 Kommunens plikt til å vurdere

fosterhjem i familie og nære nettverk ........................................... 80

10.5.3 Kommunalt ansvar for valg og godkjenning av fosterhjem ...... 82

10.5.4 Opplæring og oppfølging av fosterhjem .................................. 82

10.5.5 Finansieringsansvaret for ordinære fosterhjem ...................... 84

10.5.6 Statens tilbud av spesialiserte fosterhjem ....................................... 85

10.5.7 Finansieringsansvaret for spesialiserte fosterhjem ........... 86

10.5.8 Private barnevernsaktører ............. 8710.5.9 Kommunale botiltak ....................... 89

11 Institusjon ..................................... 9111.1 Gjeldende rett ................................. 9111.2 Bufetats institusjonstilbud ............. 9211.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 9211.3.1 Bakgrunnen for forslaget .............. 9211.3.2 Forslaget ......................................... 9211.4 Høringsinstansenes syn ................ 9311.4.1 Statens ansvar for institusjons-

tilbudet ............................................ 9311.4.2 Valgfrihet for kommunene ............ 9411.4.3 Finansieringsansvaret .................... 9711.4.4 Samarbeid mellom Bufetat

og kommunene om institusjons-tilbudet ............................................ 98

11.4.5 Organiseringen av institusjonene .. 9811.5 Departementets vurderinger

og forslag ......................................... 10011.5.1 Ansvaret for institusjonstilbudet ... 10011.5.2 Finansieringsansvaret .................... 10011.5.3 Samarbeid mellom Bufetat

og kommunene om institusjons-tilbudet ............................................ 101

11.5.4 Videre utvikling av institusjons-området – økt kommunal valgfrihet 101

11.5.5 Prisdifferensiering .......................... 10211.5.6 Alternativ organisering av det

statlige institusjonstilbudet ........... 104

12 Akuttilbudet .................................. 10612.1 Gjeldende rett ................................. 10612.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 10712.3 Høringsinstansenes syn ................ 10712.4 Departementets vurderinger

og forslag ......................................... 10912.4.1 Ansvaret for akuttilbudet ............... 10912.4.2 Oppfølging av beredskapshjem .... 11012.4.3 Finansieringsansvaret .................... 11012.4.4 Varigheten av statens

finansieringsansvar ........................ 111

13 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet ...................................... 112

13.1 Gjeldende rett ................................. 11213.2 Statens tilbud av spesialiserte

hjelpetiltak i hjemmet .................... 11213.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 11313.4 Høringsinstansenes syn ................ 11413.5 Departementets vurderinger

og forslag ......................................... 117

13.5.1 Behovet for et statlig tilbud om spesialiserte hjelpetiltak ......... 117

13.5.2 Nærmere om forslaget .................. 11813.5.3 Implementering av kunnskaps-

baserte hjelpetiltak i kommunene . 11913.5.4 Finansieringsansvaret ................... 120

14 Det spesialiserte tilbudet til sped- og småbarn .................. 121

14.1 Gjeldende rett ................................ 12114.1.1 Kommunens ansvar for

undersøkelser ................................ 12114.1.2 Sentre for foreldre og barn ........... 12114.1.3 Pålegg om opphold i sentre

for foreldre og barn ....................... 12214.2 Dagens tilbud i sentre for

foreldre og barn ............................. 12214.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 12314.3.1 Bakgrunnen for forslaget .............. 12314.3.2 Forslaget ......................................... 12414.4 Høringsinstansenes syn ................ 12514.4.1 Behovet for statlig utredningsplikt

av sped- og småbarn ...................... 12514.4.2 Innholdet i utredningsplikten ....... 12514.4.3 Finansieringsansvaret ................... 12714.4.4 Andre høringsinnspill .................... 12814.5 Departementets vurderinger

og forslag ........................................ 12914.5.1 Behovet for et spesialisert tilbud ... 12914.5.2 Bufetats tilbud om utredning ....... 12914.5.3 Bufetat avgjør om utredning

kan tilbys ........................................ 13014.5.4 Bufetats tilbud om hjelpetiltak

etter utredning ............................... 13214.5.5 Saksbehandlingen i Bufetat .......... 13314.5.6 Pålegg om hjelpetiltak i sentre

for foreldre og barn ....................... 13414.5.7 Finansieringsansvaret ................... 13414.5.8 Gjennomføring av endringene ..... 135

15 Opplysningsplikt for kommunen til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige .................. 137

15.1 Gjeldende rett ................................ 13715.1.1 Dagens situasjon ............................ 13715.1.2 Barnevernlovens anvendelses-

område ............................................ 13715.1.3 Tiltak etter barnevernloven .......... 13715.1.4 Tilbakeholdelse av gravide

rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven .............. 138

15.1.5 Taushetsplikten til personell etter helse- og omsorgstjenesteloven ... 139

15.2 Forslaget i høringsnotatet ............. 140

15.2.1 Bakgrunnen for forslaget .............. 14015.2.2 Forslaget ......................................... 14115.3 Høringsinstansenes syn ................ 14115.4 Departementets vurderinger

og forslag ......................................... 14815.4.1 Behovet for en ny bestemmelse

om opplysningsplikt ....................... 14815.4.2 Utforming av bestemmelsen –

helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 ................................................ 150

15.4.3 Behovet for en ny bestemmelse om barnevernstjenestens ansvar og oppgaver .................................... 152

15.4.4 Utforming av bestemmelsen – barnevernloven § 4-2 a ................... 152

16 Ikrafttredelse og overgangsregler ...................... 154

16.1 Iverksettelse av barneverns-reformen .......................................... 154

16.1.1 Endrede juridiske og økonomiske rammevilkår .................................... 154

16.1.2 Opplysningsplikt ved tilbake-holdelse av gravide rusmiddel-avhengige ........................................ 154

16.1.3 Forankring og kvalitetsutvikling i kommunene .................................. 154

16.1.4 Forskrifter og retningslinjer ......... 15416.1.5 Fosterforeldres rammevilkår ........ 15416.1.6 Andre utredninger og tiltak .......... 15516.2 Institusjonsreform ......................... 15516.3 Svalbard .......................................... 15516.4 Overgangsregler ............................ 155

17 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 157

17.1 Konsekvenser for kommunene .... 15717.1.1 Endringer i kommunenes utgifter 15717.1.2 Kompensasjon for kommunale

merutgifter ..................................... 15817.2 Konsekvenser for staten ............... 15917.3 Konsekvenser for næringslivet

og private aktører .......................... 161

18 Merknader til de enkelte bestemmelser .............................. 163

18.1 Barnevernloven .............................. 16318.2 Helse- og omsorgstjenesteloven .. 167

Forslag til lov om endringer i barnevernloven (barnevernsreform) .. 169

Prop. 73 L(2016–2017)



Tilråding fra Barne- og likestillingsdepartementet 31. mars 2017, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Barnevernsreform

Hensynet til barnets beste er grunnleggende forbarnevernets arbeid. Barnevernet skal ivaretabarnas beste når foreldre og andre omsorgsperso-ner av ulike grunner ikke klarer å gi tilstrekkeligomsorg. Det betyr ikke at det alltid er barnevernetsom skal stå for tiltakene som iverksettes. Sett frabarnas og familienes side er riktig tiltak viktigereenn hvem i kommunen som gir tiltaket. Proposi-sjonen setter barnevernets arbeid inn i et bredereperspektiv, og understreker at samarbeid på tversmellom profesjoner og tjenester er avgjørende forå komme tidlig inn med hjelp som virker. Det fore-slås et større kommunalt ansvar, som har som målå gi bedre sammenheng mellom ulike tjenester oget bedre tilpasset tjenestetilbud til barn i barne-vernet. Dette stiller krav til ledelse i barnevernet,til kommunens styring av barnevernet og til detsamlede familiestøttende arbeidet.

Varige, positive endringer skapes ofte best vedå mobilisere og bygge på de relasjoner og ressur-ser som finnes rundt barnet, og som barnet har

tilhørighet og tillit til. Tjenester som har ansvarfor å hjelpe barn, må derfor gi oppmerksomhet tilbarnas helhetlige livssituasjon. Dette krever godkunnskap om barnas og familienes situasjon ogbehov. Kommunene har, gjennom sin nærhet tilinnbyggerne, svært gode forutsetninger for ålegge til rette for helhetlige tilbud og komme tid-lig inn med gode tiltak.

Barnevernsreformen vil gi kommunene etstørre ansvar for barnevernet, både faglig og øko-nomisk. Økt ansvar vil bidra til at forebygging fårstørre oppmerksomhet i kommunene. Tidlig inn-sats, med tiltak som er godt tilpasset barnas ogfamilienes behov, er først og fremst en investeringi innbyggernes velferd, men må også ses på somen investering som vil spare kommunen forbelastninger senere. Endringene skal samlet settgi et bedre barnevern, slik at flest mulig barn kanfå tilpasset hjelp innenfor de ressursene barnever-net og kommunen til enhver tid disponerer. Øktøkonomisk ansvar vil bli kompensert gjennom enøkning i rammetilskuddet.

8 Prop. 73 L 2016–2017Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

Forslagene om økt kommunalt ansvar byggerpå at det fortsatt skal være en tydelig statlig andre-linjetjeneste. Gjennom oppgaveansvar på spesiali-sert nivå skal det statlige barnevernet utfylle detkommunale nivået i barnevernet. Forslagene omøkt kommunalt ansvar må også ses i sammenhengmed tiltak for å forbedre kvaliteten i det kommu-nale barnevernet.

1.2 Tiltak for å styrke kvaliteten i barnevernet

Kapittel 6-9 er meldingskapitler. I kapitlene fore-slås det tiltak for å styrke kvaliteten og kompetan-sen i barnevernet, med sikte på at barn og familierskal få bedre hjelp.

Behovet for bedre styring og ledelse av barne-vernet i kommunene er tema i kapittel 6. Regio-nale dialogkonferanser, rettet mot kommunenespolitiske og administrative ledelse, skal bidra til åstyrke den kommunale forankringen og styringenav barnevernet. De skal også legge til rette forlokale prosesser, som gjør at den enkelte kom-mune er godt forberedt på endringer. Krav omårlig rapportering til kommunestyret om tilstan-den i barnevernet vil bli vurdert. Departementetvil også vurdere lovens regulering av barneverns-leders myndighet. Dagens bestemmelse inne-bærer at kommunenes organisatoriske styring avbarnevernstjenesten har begrensninger utoverdet som er tilfelle med andre kommunale etater.Det varsles videre at departementet vil utredebehovet for å stille formelle kompetansekrav tilbarnevernsledere.

Barnevernsreformen vil omfatte en flerårig,nasjonal satsing på kompetanseheving i barne-vernstjenestene. Dette arbeidet omtales nærmerei kapittel 7. Departementet skal legge frem enkompetansestrategi for det kommunale barnever-net. Strategien skal gjelde for perioden 2018–2024, og vil innebære en trinnvis opptrapping avkompetansetiltak. Det foreslås tiltak som skalbidra til økt kvalitet i kommunenes undersøkel-ses- og tiltaksarbeid. Hovedelementene i kompe-tansestrategien vil være bedre tilbud om etter- ogvidereutdanning og bedre tilgang på kompetanse-miljøer, som kan bistå med faglig veiledning oglederstøtte. Det vises også til tiltak som skal bidratil at læringsutbyttet i grunnutdanningene blirbedre tilpasset barnevernets kompetansebehov.Arbeidet med å utvikle felles kunnskap om hvasom er godt barnevernsfaglig arbeid fortsetter ogforsterkes.

I kapittel 8 vises det til at forebygging avomsorgssvikt ofte krever innsats fra flere tjenesterog profesjoner. Kjernen i dette arbeidet er veiled-ning og støtte til familier som er i en vanskeliglivssituasjon. Departementet peker på behovet forbedre samordning av tjenester, flere lavterskeltil-bud for utsatte barn og familier og tettere oppføl-ging av familier med sammensatte hjelpebehov.Tilskudd til forebyggende tiltak, faglig støtte til til-taksutvikling og bedre samarbeid mellom familie-vernet og kommunene, fremheves som viktige vir-kemidler for å understøtte kommunenes arbeidmed å forebygge omsorgssvikt.

Det er et særlig behov for styrke samarbeidetmellom barnevern og psykiske helsetjenester. Ikapittel 9 foreslår departementet, sammen medHelse- og omsorgsdepartementet, flere tiltak forat barn i barnevernet skal få bedre tilgang til nød-vendig helsehjelp. Dette omfatter utvikling avmodeller og systemer for utredning, slik at barn ibarnevernet blir utredet for psykiske helseplager.Det legges særlig vekt på at barn i barnevernsin-stitusjon skal få bedre psykisk helsehjelp, blantannet ved etablering av barnevernsansvarlige ipsykisk helsevern, ambulante helsetjenester ogtilbud om oppfølging gjennom digitale løsninger.Det planlegges også egne omsorgs- og behand-lingsinstitusjoner for barn med store psykiske hel-seproblemer.

1.3 Barnevernsreformens lovforslag

Kapittel 10-15 inneholder proposisjonens lovfor-slag. I disse kapitlene omtales også prinsippenefor fastsettelse av kommunenes egenbetaling(finansieringsordningen) for statlige tiltak.

Departementet foreslår i kapittel 10 at kommu-nene gis fullt økonomisk ansvar for ordinære fos-terhjem. Kommunenes ansvar for oppfølging avfosterhjem foreslås også presisert, og utvidet til åomfatte generell veiledning. Kommunenes plikt tilå søke etter fosterhjem i barnets familie og nærenettverk foreslås lovfestet. Departementet menerat staten fortsatt bør ha ansvar for å rekrutterefosterhjem til kommunene, men varsler at detlangsiktige målet er et helhetlig og sammenheng-ende kommunalt ansvar for ordinære fosterhjem.Departementet foreslår videre å lovfeste at Buf-etat, i særlige tilfeller, kan tilby kommunene spesi-aliserte fosterhjem for barn med særskilt storeutfordringer. Det varsles at kommunenes rammerfor bruk av private aktører i barnevernet vil bliutredet, med hovedvekt på fosterhjemsområdet.

2016–2017 Prop. 73 L 9Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

I kapittel 11 foreslås det at kommunene skalgis mulighet til å velge mellom institusjonsplasser,som Bufetat har funnet faglig egnet til å ivaretabarnet. Økt kommunal valgfrihet vil bidra til at detlegges større vekt på kommunens vurderinger ogkjennskap til barnet, og vil gi et bedre grunnlagfor å ivareta barnets rett til medvirkning. Bruker-medvirkningen skal styrkes gjennom videre-utvikling av Bufetats institusjonsportal. Departe-mentet legger til grunn at valgfrihet forutsetter atkommunenes egenandel fastsettes som en pro-sentandel av institusjonsplassenes faktiske pris(full prisdifferensiering). Kommunal valgfrihet ogfull prisdifferensiering reiser spørsmål om organi-seringen av de statlige barnevernsinstitusjonene.Organiseringen vil bli utredet på bakgrunn avhensynet til å ivareta Bufetats faglige uavhengig-het når etaten skal legge til rette for kommunalvalgfrihet, samt Bufdirs legitimitet i rollen somfaglig normgiver for hele barnevernet. Departe-mentet vil deretter komme tilbake med lovforslagom gjennomføring av kommunal valgfrihet, sam-men med lovforslag om de endringer i organise-ringen av de statlige institusjonene som de videreutredningene tilsier. Videre legges det opp til øktekommunale egenandeler ved bruk av institusjon.Departementet foreslår også at samarbeidet mel-lom Bufetat og kommunene om utviklingen avinstitusjonstilbudet, styrkes med sikte på at tilbu-det av institusjoner bedre ivaretar kommunenesfaglige ønsker og behov.

I kapittel 12 foreslås det at statens bistands-plikt og medfinansieringsansvar ved akuttvedtakvidereføres. Det foreslås en hjemmel som girdepartementet adgang til å avgrense varighetenav statens betalingsansvar for beredskapshjem.Hensikten med å bruke en slik hjemmel vil være åbidra til at barn ikke blir værende for lenge i mid-lertidige, statlige omsorgsbaser.

Det foreslås i kapittel 13 at Bufetat fortsatt skalha et tilbud av spesialiserte hjelpetiltak, rettet motbarn og unge med omsorgsproblematikk ellerproblembelastning som kan gi grunnlag for plas-

sering utenfor hjemmet. Departementet foreslår ålovfeste at Bufetat kan tilby slike hjemmebasertetiltak, med sikte på en tydeligere avgrensning ogstørre forutsigbarhet om hvilke tiltak som skalinngå på spesialisert nivå i barnevernet. Departe-mentet viser til at PMTO, som i dag tilbys av Bufe-tat, er et tiltak som bør implementeres på kommu-nalt nivå, og foreslår at tilbudet avvikles i takt medat kommunene bygger opp nødvendig kompe-tanse til å tilby dette eller tilsvarende hjelpetiltak.

I kapittel 14 foreslås det å lovfeste at Bufetatkan tilby spesialiserte utredninger av familier medbarn i alderen 0-6 år, i tilfeller der det er stor usik-kerhet knyttet til barnas omsorgssituasjon. Tilbu-det vil omfatte døgnopphold i statlige og privatesentre for foreldre og barn, men også hjemmeba-serte tilbud. Inngangen til Bufetats tilbud vil værebistand til utredninger av barn og familier. Forel-drestøttende arbeid, i form av veiledning ogendringsarbeid, skal naturlig inngå som en del avBufetats utredningsarbeid. Departementet fore-slår også at Bufetat kan tilby hjelpetiltak etter endtutredning, når dette er nødvendig for at barnetskal få forsvarlig hjelp. For å bidra til mest muligforutsigbar praksis, skal det utvikles faglige ret-ningslinjer med beskrivelser av målgrupper fordet statlige tilbudet. Det foreslås kommunal egen-andel ved bruk av utredninger og etterfølgendehjelpetiltak som Bufetat tilbyr.

I kapittel 15 foreslås det en ny bestemmelse ihelse- og omsorgstjenesteloven, om plikt for kom-munen til å melde fra til barnevernstjenesten, vedtvungen tilbakeholdelse av gravide rusmiddelav-hengige i helseinstitusjon. Departementet foreslårsamtidig en korresponderende bestemmelse ibarnevernloven, om barnevernstjenestens opp-gaver og ansvar i slike tilfeller. Forslaget ble sendtpå høring høsten 2016, sammen med forslag tilendringer i opplysningsplikten til barnevernet.Forslagene til endringer i opplysningsplikten vilbli vurdert i forbindelse med oppfølgingen avNOU 2016:16 Ny barnevernslov - Sikring av bar-nets rett til omsorg og beskyttelse.


2 Bakgrunn

2.1 Regjeringens politiske plattform

Forslagene i proposisjonen tar utgangspunkt iregjeringens politiske plattform, Sundvoldenerklæ-ringen, der det blant annet fremgår at kommunermed nødvendig kompetanse kan gis et helhetligfaglig og økonomisk ansvar for barnevernstje-nesten. Det fremgår videre at regjeringen vil gikommunene rett til fritt å velge barnevernstiltak,etter en vurdering av kvalitet, pris og hva som girbest hjelp til det enkelte barn, uavhengig av hvemsom leverer tiltaket. Regjeringen vil også bidra tilå etablere et tettere samarbeid mellom barnevernog andre offentlige etater. Andre viktige områderfor regjeringen er å bedre muligheten for at barnkan vokse opp i fosterhjem i slekt og nære nett-verk samt styrke oppfølgingen av fosterfamilier.

Gjennomgangen av ansvarsdelingen mellomstat og kommune er varslet i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til størrekommuner. Departementet tar utgangspunkt i atikrafttredelse av endringene foreslått i denne pro-posisjonen, ses i sammenheng med det planlagtetidsløpet for kommunereformen.

2.2 Fosterhjemsmeldingen

Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fos-terhjem til barns beste ble lagt frem for Stortinget4. mars 2016. Dette er den første stortingsmeldin-gen om fosterhjemsomsorgen i Norge. Målet medfosterhjemsmeldingen er å legge grunnlaget foren videreutvikling og kvalitetsheving av foster-hjemsomsorgen.

For å få et tilstrekkelig antall gode, stabile fos-terhjem tilpasset det enkelte barns behov, må fag-lige og økonomiske rammebetingelsene ses i sam-menheng. Meldingen vektlegger at forsterkning istørre grad bør skje gjennom økt oppfølging, vei-ledning og praktisk tilrettelegging, heller enngjennom økt økonomisk godtgjøring og frikjøp.Meldingen understreker at økonomisk godtgjø-ring er viktig, men at det ikke må gå på bekost-ning av de faglige forsterkningstiltakene til foster-hjemmet. En slik vridning, fra økonomiske tiltak

til faglige tiltak, vil bedre kunne møte barnasbehov og gi fosterforeldre støtte for å klare opp-draget. Kompetanseheving og aktiv bruk av fag-lige anbefalinger er derfor to hovedelementer imeldingen.

Meldingen ble behandlet i Stortinget 31. mai2016 og det ble fattet 17 anmodningsvedtak, jf.Innst. 318 S (2015–2016). I vedtak 753 ber Stortin-get om at det utarbeides en offentlig utredning omfosterhjemsorgen. Regjeringen vil i løpet av våren2017 oppnevne et offentlig utvalg som skal utar-beide en NOU på fosterhjemsområdet. I denneutredningen vil det være naturlig å se nærmere påfosterforeldres rammevilkår.

I vedtak 754 ber Stortinget om at det «ved even-tuell innføring av et nasjonalt kartleggingssystemfor barnevernet, sikres at barn får individuell ogfaglig vurdering». Departementet er enig i at indivi-duell vurdering må være en forutsetning dersom etslikt system innføres. Utvikling av et kvalitetssys-tem skal gi ansatte faglig veiledning og støtte i blantannet undersøkelses- og kartleggingsarbeid. Hen-sikten er å legge til rette for bedre individuelle vur-deringer av det enkelte barns behov. Det vises tilnærmere omtale i kapittel 7.

Kommunenes plikt til å søke etter fosterhjem ibarnets slekt eller nære nettverk følger i dag avforskrift. I vedtak 755 ber Stortinget regjeringenvurdere «å fremme forslag til lov om at ingenomsorgsovertakelse skal bli vedtatt uten at bar-nets egen familie eller nære nettverk er vurdertog at det i forskrift bestemmes at det i saksfram-stillingen eller på annen måte skal synliggjøres atdette er vurdert før vedtaket ble fattet». Departe-mentet viser til omtalen av disse spørsmålene ikapittel 10 og til lovforslaget.

2.3 Høringsnotat om forslag til endringer i barnevernloven

Departementet sendte 17. mars 2016 på høringforslag til endringer i barnevernloven. Høringsno-tatet redegjorde for perspektiver, utfordringer ogmål for endringsforslag knyttet til ansvarsdelin-gen i barnevernet. Målene for endringsforslagene


var at det i større grad skal legges vekt på tidliginnsats og forebygging, at barn skal få bedre til-passet hjelp og at ressursbruken skal bli mereffektiv. Høringsnotatet inneholdt forslag tilendringer i den faglige og økonomiske ansvarsde-lingen på fosterhjems-, institusjons-, akutt- og hjel-petiltaksområdet samt for utredning av sped- ogsmåbarnsfamilier. Det ble lagt vekt på at økt kom-munalt ansvar vil kunne gi bedre sammenhengmellom tjenester og et bedre tilpasset tjenestetil-bud. Samtidig ble det understreket at det fortsatter behov for en statlig andrelinje som utfyller detkommunale tjenestetilbudet. Høringsnotatet vars-let også utredning av mulige endringer i organise-ringen av de statlige barnevernsinstitusjonene. Itillegg ble det lagt frem tiltak for økt kompetanseog kvalitet i det kommunale barnevernet.

Høringsnotatet ble sendt følgende høringsin-stanser:Arbeids- og sosialdepartementetFinansdepartementetHelse- og omsorgsdepartementetJustis- og beredskapsdepartementetKommunal- og moderniseringsdepartementetKulturdepartementetKunnskapsdepartementetNærings- og fiskeridepartementetUtenriksdepartementet

Arbeids- og velferdsdirektoratetBarne-, ungdoms- og familiedirektoratetBufetat, region Midt- NorgeBufetat, region nordBufetat, region sørBufetat, region vestBufetat, region østBarneombudetDatatilsynetFylkesmenneneHelsedirektoratetHelse Midt-Norge RHFHelse Nord RHFHelse Sør-Øst RHFHelse Vest RHFHøgskolen i BergenHøgskolen i FinnmarkHøgskolen i HarstadHøgskolen i LillehammerHøgskolen i Oslo og AkershusHøgskolen i Sør-TrøndelagHøgskolen i Sørøst-NorgeHøgskolen i VoldaHøgskulen i Sogn og FjordaneHøgskolen i ØstfoldIntegrerings- og mangfoldsdirektoratet

Likestillings- og diskrimineringsombudetNasjonalt FolkehelseinstituttNorges forskningsråd (NFR)Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet

(NTNU)Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd

og aldring (NOVA)Norsk Senter for Barneforskning (NOSEB)Norsk senter for menneskerettigheterRegionsenter for barn og unges psykiske helse

(RBUP)Regionale kunnskapssentre for barn og unge

(RKBU)Regionale ressurssenter om vold, traumatisk

stress og selvmordsforebyggingRegjeringsadvokatenSentralenheten for fylkesnemndene for barnevern

og sosiale sakerStatens råd for likestilling av funksjonshemmedeStatens helsetilsynStatistisk sentralbyråSysselmannen på SvalbardUniversitetet i AgderUniversitetet i BergenUniversitetet i OsloUniversitetet i StavangerUIT – Norges arktiske universitet

RiksrevisjonenSametingetSivilombudsmannen

FylkeskommuneneKommuneneLongyearbyen lokalstyre

Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret)

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

AkademikerneAntirasistisk senterArbeidsgiverforeningen SpekterBAR – Barn av rusmisbrukereDen Norske AdvokatforeningDen Norske DommerforeningDiakonhjemmet HøgskoleFagforbundetFellesorganisasjonenForandringsfabrikkenForeningen Romanifolkets Kystkultur (FRK)Forum for BarnekonvensjonenForum for ideelle barnevernsinstitusjonerHovedorganisasjonen Virke


Innvandrernes landsorganisasjon (INLO)Juridisk rådgivning for kvinnerJuss-Buss – Juss-studentenes rettsinformasjonJussformidlingen i BergenJusshjelpa i Nord-NorgeKirkens bymisjon – OsloKS – Kommunesektorens organisasjonLandsforeningen for barnevernsbarnLandsgruppen av helsesøstreLandsorganisasjonen i Norge (LO)Landsorganisasjonen for romanifolketMiRA ressurssenter for kvinner med

minoritetsbakgrunnNorsk InnvandrerforumNasjonalt senter for læringsmiljø og

atferdsforskningNorges JuristforbundNorges Kvinne- og familieforbundNorges Røde KorsNorsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)Norsk barnevernsambandNorsk FolkehjelpNorsk FosterhjemsforeningNorsk PsykologforeningNorsk senter for studier av problematferd og

innovativ praksisNorsk Tjenestemannslag (NTL)Næringslivets HovedorganisasjonOrganisasjonene for barnevernsforeldre (OBF)Organisasjonen for private barneverntiltak (OPB)Organisasjonen mot offentlig diskriminering

(OMOD)Press – Redd Barna UngdomRedd BarnaRomanifolkets RiksforbundSelvhjelp for innvandrere og flyktningerStiftelsen Kirkens familievernStiftelsen MenneskerettighetshusetStiftelsen Rettferd for taperneTaternes landsforeningUnge DuerUNICEF NorgeUNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og

høyskoleutdannedeUtdanningsforbundetVoksne for barnYrkesorganisasjonenes sentralforbund

Høringsfristen var 10. juni 2016. Følgende instan-ser har avgitt realitetsuttalelse:Justis- og beredskapsdepartementetBarne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)Bufetat region Midt-NorgeBufetat region nordBufetat region sør

Bufetat region vestBufetat region østBarneombudetFylkesmannen i Aust- og Vest-AgderFylkesmannen i BuskerudFylkesmannen i FinnmarkFylkesmannen i HedmarkFylkesmannen i HordalandFylkesmannen i Møre og RomsdalFylkesmannen i Nord-TrøndelagFylkesmannen i Oslo og AkershusFylkesmannen i RogalandFylkesmannen i TromsFylkesmannen i VestfoldHelsedirektoratetNasjonalt folkehelseinstituttNorges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet

(NTNU)Regionsenter for barn og unges psykiske helse

(RBUP) Øst og SørRegionalt kunnskapssenter for barn og unge

(RKBU) Midt- NorgeRegionalt kunnskapssenter for barn og unge

(RKBU) NordRegionalt kunnskapssenter for barn og unge

(RKBU) Vest, Uni Research HelseSentralenheten for fylkesnemndene for barnevern

og sosiale sakerStatens helsetilsynStatistisk sentralbyråSysselmannen på SvalbardUniversitetet i Stavanger

Bamble kommune, barnevernstjenestenBarnevernforum i Midt-Troms1

Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag2

Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark3

Barnevernstjenestene i Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal

Bergen kommuneBodø kommune, barnevernstjenesten4

Bærum kommuneDrammen kommuneFaglig Forum5

Fosen barnevernstjeneste6

1 Fem barnevernstjenester i 11 kommuner: Bardu, Målselv,Lenvik, Torsken, Tranøy og Berg, Dyrøy og Sørreisa, Asta-fjord (Lavangen, Gratangen og Salangen).

2 Ni barnevernstjenester i 24 kommuner: Værnesregionen(Stjørdal, Frosta, Meråker, Selbu og Tydal), Verdal, Levan-ger, Steinkjer, Verran, Inderøy, Ytre Namdal (Vikna, Lekaog Nærøy), Indre Namdal (Grong, Snåsa, Høylandet,Lierne, Namsskogan og Røyrvik) og Midtre Namdal (Nam-sos, Overhalla, Fosnes, Namdalseid og Flatanger).

3 Interkommunalt samarbeid om barnevern i seks kommu-ner: Kviteseid, Seljord, Vinje, Fyresdal, Nissedal og Tokke.


Grong kommuneHemne kommuneHof kommuneHøylandet kommuneHå kommuneJevnaker kommuneKristiansand kommuneLarvik og Lardal kommuner,

barnevernstjenesteneLier kommuneLillehammer kommuneLister barnevern7

Lørenskog kommuneNannestad kommuneNarvik kommune, barnevernstjenestenNittedal kommuneNøtterøy kommuneOppdal kommuneOslo kommunePorsgrunn kommune, barnevernstjenestenRana kommune, barnevernstjenestenRingsaker kommuneRælingen kommuneRødøy kommune, barnevernstjenestenSandnes kommuneSarpsborg kommuneSkedsmo kommuneSkien kommuneSkiptvet kommuneStavanger kommuneStord kommuneSørfold kommune, barnevernstjenestenSørum kommuneTromsø kommuneTrondheim kommuneTysnes kommuneTønsberg kommune, barnevernstjenestenMidt-Agder barneverntjeneste8

Vestre Toten kommuneÅmot kommuneÅs kommune

Longyearbyen Lokalstyre

Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret)

ADHD NorgeAutismeforeningen i NorgeBarn av rusmisbrukere (BAR)Barnevernspedagogene i AkademikerforbundetBarnsBeste – nasjonalt kompetansesenter for

barn som pårørendeFagforbundetFellesorganisasjonen (FO)Hovedorganisasjonen VirkeIdeelt BarnevernsforumKirkens BymisjonKS – Kommunesektorens organisasjonLandsforeningen for barnevernsbarnMiRA Ressurssenter for kvinner med

minoritetsbakgrunnNasjonalt profesjonsråd for utdanning og

forskning innen barnevernNorsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)Norsk FosterhjemsforeningNorsk PsykologforeningRedd BarnaSamarbeidsforum for norske kollektivSOS-barnebyerStiftelsen VildeUNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og

høyskoleutdannedeVID vitenskapelige høgskole

I alt 106 høringsinstanser har gitt realitetsut-talelse. 124 kommuner er representert i høringengjennom 52 kommunale høringsuttalelser. I til-legg har det kommet inn noen uttalelser fraenkeltpersoner. Tre høringsinstanser (Arbeids- ogsosialdepartementet, Helse-, og omsorgsdepartemen-tet og Arbeids- og velferdsdirektoratet) har uttalt atde ikke har merknader til saken.

2.4 Forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet

2.4.1 Innholdet i forsøket

Forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet trådtei kraft 1. april 2016 og omfatter tre kommuner,Alta kommune, Røyken kommune og Nøtterøykommune i samarbeid med Tjøme kommune. For-søket gir kommunene økt oppgave- og finansier-ingsansvar og skal gjelde ut 2019. Formålet medforsøket er å innhente erfaringer og kunnskap omkonsekvenser av økt kommunalt oppgave- og

4 Støttes av 12 barnevernstjenester som utgjør 23 kommu-ner: Narvik, Rana, Rødøy, Flakstad og Moskenes, Meløy,Beiarn og Saltdal, Sør Helgeland (Bindal, Brønnøy, Vega,Vevelstad og Sømna), Hemnes, Nesna, Vesterålen (Øks-ners, Bø, Andøy, Lødingen, Hadsel og Sortland), Sørfold ogFauske.

5 Fire barnevernstjenester i fem kommuner: Øyer, Gausdal,Midt-Gudbrandsdal barnevernskontor (Ringebu og Sør-Fron) og Nord-Fron.

6 Interkommunalt samarbeid om barnevern i syv kommu-ner: Osen, Roan, Åfjord, Bjugn, Ørland, Leksvik og Rissa.

7 Interkommunalt samarbeid om barnevern i fem kommu-ner: Flekkefjord, Farsund, Lyngdal, Kvinesdal og Sirdal.

8 Interkommunalt samarbeid om barnevern i tre kommuner:Evje og Hornnes, Iveland og Vennesla.


finansieringsansvar for barnevernet. Forsøketskal bidra til at barn og unges behov for nødven-dig hjelp og omsorg til rett tid skal dekkes på enbest mulig måte, og legge til rette for økt vekt påforebygging.

I forsøket har kommunene fullt faglig og øko-nomisk ansvar for alle hjelpetiltak, også de hjem-mebaserte, spesialiserte hjelpetiltakene somBufetat i dag tilbyr.

Forsøkskommunene betaler full pris ved brukav sentre for foreldre og barn og velger blant til-gjengelige plasser.

Forsøkskommunene har det helhetlige fagligeog økonomiske ansvaret på fosterhjemsområdet.Dette innebærer at forsøkskommunene har ansva-ret for rekruttering, nødvendig opplæring oggenerell veiledning av fosterhjem. Forsøkskom-munene har også det økonomiske ansvaret forfosterhjemmene, og kan ikke kreve å få refundertutgifter av staten. Bufetat kan tilby fosterhjem tilforsøkskommunene mot full pris. Dette gjelderogså statlige, spesialiserte fosterhjem.

På institusjonsområdet har Bufetat plikt til åbistå forsøkskommunen ved omsorgsplasseringerhvis forsøkskommunen inngår en bistandsavtalemed Bufetat. Forsøkskommunene med bistands-avtale kan velge mellom tilgjengelige statlige ogprivate institusjonsplasser som inngår i Bufetatstilbud, og betaler full pris for tiltaket. Bufetat skalgi kommunen oversikt over det samlede institu-sjonstilbudet, gi råd til kommunen om institu-sjonsvalg og sørge for at institusjonstilbudet inne-holder tilbud som er egnet for det enkelte barnet.Forsøkskommuner som ikke inngår bistandsav-tale, har selv ansvaret for at et institusjonstilbudsom dekker barnets behov er tilgjengelig nårbehovet oppstår.

Også ved akuttplasseringer er Bufetats plikt tilå bistå kommunen betinget av at forsøkskommu-nen inngår bistandsavtale med Bufetat. Bufetatskal gi kommunene mulighet til å velge mellomtilgjengelige akuttiltak som oppfyller de fagligekravene Bufetat stiller til plasseringen. Forsøks-kommunene betaler som hovedregel full pris forakuttiltak. Dersom forsøkskommunen ikke inngårbistandsavtale, har forsøkskommunen ansvaretfor å sørge for å finne et akuttiltak som ivaretarbarnets behov.

Ved atferdsplasseringer har Bufetat bistands-plikt under forsøket. Dette er ikke betinget avbistandsavtale. Bufetat skal gi kommunen mulig-het til å velge mellom tilgjengelige tiltak som opp-fyller de faglige kravene som Bufetat stiller til denenkelte plassering. Forsøkskommunene betaleren egenandel for tiltaksplassen. Bufetats ansvar

ved akutte atferdsplasseringer følger sammeregler som andre atferdsplasseringer.

Vedtekter for forsøket er gitt i lokale forskrif-ter om forsøk med økt kommunalt oppgave- ogfinansieringsansvar for barnevernet.9

Forsøkskommunene kompenseres for øktoppgave- og finansieringsansvar gjennom enøkning i rammetilskuddet. Beløpet er beregnetmed utgangspunkt i hvor mye Bufetat brukte påde oppgavene som er overført til forsøkskommu-nene. Forsøkskommunene har fått overført sindel av disse summene basert på kostnadsnøkke-len for barnevern. Forsøkskommunene er der-med ikke kompensert ut fra deres faktiske brukav statlige barnevernstiltak i foregående år. For-søkskommuner som i forkant av forsøket har hatten mindre bruk av statlige barnevernstiltak enngjennomsnittet, har dermed fått en netto styrkingav sine budsjetter som en følge av forsøket.

2.4.2 Evaluering av forsøket

Deloitte og Telemarksforskning gjennomfører enfølgeevaluering av forsøket med ny ansvarsdelingi barnevernet. De vil levere årlige delrapporter tilog med 2019, og en sluttrapport i 2020. Den førstedelrapporten ble offentliggjort september 2016.10

Formålet med følgeevalueringen er å gi departe-mentet kunnskap om erfaringer fra og virkningerav forsøket, med vekt på hvordan endret kommu-nalt oppgave- og finansieringsansvar påvirker til-budet til utsatte barn og familier. Følgeevaluerin-gen skal også gi kunnskap om statlig og kommu-nalt barneverns erfaringer med gjennomføring avde endringene i ansvarsdeling som følger av forsø-ket. Forsøket vil dermed generelt kunne ha over-føringsverdi for endringsprosesser i barnevernet.

Den første delrapporten er i hovedsak en rede-gjørelse for hvordan kommunene har valgt å inn-rette seg i gjennomføringen av forsøket og hvilkeerfaringer de har trukket i planleggings- og opp-startsfasen. Det var på evalueringstidspunktet fortidlig å vurdere hvordan endringene i ansvarsde-lingen har påvirket tilbudet til barn og unge i for-søkskommunene. Første delrapport er et start-punkt for å vurdere utviklingen i kommunene i deårene forsøket pågår. Den videre redegjørelsen i

9 Forskrifter 18. mars 2016 om forsøk om økt kommunaltoppgave- og finansieringsansvar for barnevernet, henholds-vis nr. 300 for Alta kommune, nr. 301 for Nøtterøy kom-mune og nr. 302 for Røyken kommune.

10 Rapporten er tilgjengelig på departementets hjemmesider:https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forste-del-rapport-fra-folgeevalueringen-av-forsok-med-ny-ansvarsde-ling-i-barnevernet/id2516072/


dette kapittelet baserer seg på delrapporten ogslik de faktiske forholdene i forsøkskommuneneog Bufetat var da rapporten ble overlevert depar-tementet i september 2016.

Det var stor variasjon i hva slags planer kom-munene hadde for forsøket. Kommunene priori-terte etablering av nye tiltak, kapasitets- og kom-petansehevingstiltak og omfanget av bistandsavta-ler med Bufetat ulikt.

Alta kommune planla blant annet å etablere etkommunalt institusjonstilbud. Denne skulleromme 4–5 omsorgsplasser, en leilighet som kanbenyttes til foreldre-barn-plasseringer, samværeller akuttsituasjoner og 3–4 hybler for ungdom iovergangsfase. Kommunen tilførte barnevernstje-nesten 12 nye stillingshjemler i forbindelse medforsøket. Kommunen hadde inngått bistandsav-tale med Bufetat om beredskapshjem, akuttinsti-tusjoner og omsorgsinstitusjoner.

Nøtterøy og Tjøme planla å etablere et til-taksteam i barnevernstjenesten, en akuttinstitu-sjon og et beredskapshjem. Kommunen tilførtesyv nye stillinger til barnevernet. Kommunenhadde inngått bistandsavtale med Bufetat omakuttilbudet.

Røyken kommune vil først ta stilling til etable-ring av eventuelle nye tilbud i 2017/2018. Kommu-nen har ansatt en prosjektleder for forsøket og enprosjektmedarbeider med særlig ansvar for nyeoppgaver på fosterhjemsområdet. Røyken haddeinngått bistandsavtale med Bufetat om hjelpetil-tak, akuttinstitusjoner og omsorgsinstitusjoner.

Første delrapport oppsummerer de viktigsteerfaringene ved oppstarten av forsøket, og påpe-ker mulige læringspunkter for den nasjonale bar-nevernsreformen. Alle forsøkskommunene harvalgt en prosjektorganisering for forsøket. Evalua-tor vurderer dette som hensiktsmessig for å fåinvolvert alle relevante aktører og for å ha klaremål for fremdrift og resultat. Rapporten påpekerimidlertid at arbeidet med forsøket ikke må bli enaktivitet som plasseres «på siden» av kommunensøvrige virksomhet. Målsettingene for forsøket for-utsetter at alle tjenestene til barn og unge infor-meres om og involveres i arbeidet med å forbe-rede og gjennomføre endringene med økt ansvar.Det er også avgjørende, påpeker rapporten, atkommunens politiske og administrative ledelsehar eierskap til arbeidet og følger iverksettings-prosessen tett. Kommunene rådes også til å inves-tere i kompetanse på endringsledelse for å lykkesmed omstillingen. Evaluator vurderer at tiden fraden nye ansvarsdelingen i forsøkskommunene blevedtatt til forsøket ble iverksatt, var for kort. De

vektlegger at det må settes av god tid til iverkset-telse i en nasjonal reform.

2.5 Andre innspill og prosesser

2.5.1 Oppstartsmøter med aktører i barnevernet

Departementet avholdt høsten 2014 et dialogsemi-nar med KS, NOBO og syv kommuner foreslått avKS (Bergen, Trondheim, Bærum, Sandnes, Stein-kjer, Evenes og Vennesla). Tema for møtet varhvilket faglig og økonomisk ansvar kommunenebør ha for barnevernet og hvilke tjenester og til-tak som bør ivaretas av en statlig andrelinjetje-neste.

Aktørene la noe ulik vekt på hvilke oppgaverog ansvar de ønsket overført til kommunene. Detvar imidlertid enighet om at kommunene burde fået større ansvar for fosterhjemsområdet, mensstaten fortsatt burde ha ansvar for institusjonstil-budet. Flere mente at forskningsbaserte hjelpetil-tak som MST, FFT og PMTO burde ivaretas avkommunene. I tillegg ble det pekt på at en overfø-ring av oppgaver og ansvar til kommunene børskje gradvis, og at det må gis god tid til omstillingi kommunene.

Høsten 2014 gjennomførte departementetogså et dialogseminar med interesseorganisasjo-ner på barnevernsfeltet, der Landsforeningen forbarnevernsbarn, Forandringsfabrikken, NorskFosterhjemsforening, FO, Fagforbundet, NTL,NHO Service og Ideelt Barnevernsforum deltok.Organisasjonenes tilbakemeldinger varierte ogskilte seg i noen grad fra hverandre. Flere talte foret fortsatt delt ansvar mellom stat og kommune påfosterhjemsområdet. Et flertall av aktørene menteat det helhetlige ansvaret for institusjonstilbudetfortsatt burde ligge hos staten.

2.5.2 Workshop med brukerorganisasjoner og Barneombudet

Departementet hadde høsten 2016 en workshopmed representanter for barn og unge i barnever-net. Ungdommer fra Landsforeningen for barne-vernsbarn og Forandringsfabrikken deltok i til-legg til Barneombudet. Formålet var å få innspillfra barn og unge til departementets forslag idenne proposisjonen. Departementet ba særligom innspill på områdene fosterhjem, institusjonog hjelpetiltak.

Ungdommene understreket betydningen av atbarn blir hørt, uavhengig av tiltak. Barn må høresi alle faser, både før tiltaket settes i verk, mens bar-


net har tiltak og ved en eventuell flytting. Barnetmå bli hørt på en måte som gjør at barnet opple-ver trygghet. Ofte vil dette innebære at barnet børhøres alene. Det må settes av tilstrekkelig tid, slikat barna føler seg trygge. Dette gjelder også vedtilsyn. Det krever en del å si fra om ting til en manikke kjenner.

Videre ble det understreket at barn med erfa-ring fra barnevernet har kunnskap og innsikt sombarnevernet må nyttiggjøre seg. Barn med erfa-ring fra barnevernet vet hva som var viktig fordem i ulike situasjoner. Dette må barnevernet viteom, fordi disse tingene vil være viktig også forandre barn som kommer i samme situasjon.

At barn som trenger fosterhjem får mulighettil å bo i et hjem i sitt nettverk, mener organisasjo-nene er rette veien å gå. Men aller først må barnetforklares hvorfor han eller hun ikke lenger kan bohjemme. Noen barn har levd med overgrep i langtid. Barnet må vite hva som er en normal opp-vekst, og hvordan en voksen omsorgsperson skalopptre.

Det er ikke alltid et slekts- eller nettverkshjemer det beste. Det er ingen selvfølge at slektningerog bekjente av barnet vil gi god omsorg. Det erderfor viktig at barn og unge får sagt sin meningom de ønsker et fosterhjem i slekt og nettverkeller ikke.

Det er viktig å huske på at fosterhjem i slektog nettverk også trenger støtte og oppfølging.Slike fosterhjem støter på andre utfordringer ennfosterhjem der fosterforeldrene ikke kjenner bar-nets foreldre. Slektsfosterhjem har allerede et for-hold til foreldrene som det kan være utfordrendeå håndtere, og brudd i slike fosterhjem er ogsåmer alvorlig enn brudd i andre fosterhjem.

Det ble videre understreket at bruk av familie-råd ikke erstatter behovet for å høre barnet.Barna må involveres i beslutningen om det skalholdes familieråd, og om hvem som eventuelt skalvære med på dette.

Organisasjonene fremhevet videre at det måvære god kompetanse i systemet, og at barne-vernstjenesten må ha tilstrekkelig med tid til åutføre oppgavene sine på en tilfredsstillende måte.

Ansatte i barnevernstjenestene og fosterfor-eldre bør få veiledning av unge voksne som harbodd i fosterhjem. Veiledningen til fosterhjem-mene bør i større grad skje i forkant av at utfor-dringer og behov oppstår, for eksempel for å for-berede fosterforeldre til overgangen til ungdoms-tiden eller andre viktige overganger i barns liv.Når fosterhjemmet får veiledning, må det gjøresav en barnet kjenner, for eksempel kontaktperso-nen i barnevernet. Dette vil vise at barnevernet er

på lag med barnet, og at barnevernstjenesten stårpå for barnet også etter at barnet har flyttet inn ifosterhjemmet.

Videre ble det lagt vekt på at barn og unge måfå sagt sin mening til den som treffer beslutningenom hvilken institusjonsplass som skal tildeles denenkelte. Det er barnet som skal ha institusjonensom sitt hjem. Barnet må derfor trekkes aktivt inni samtalen om hvilken institusjon som vil passebest. Barnet må få medvirke, og barnevernet måbruke barnets erfaringer aktivt. Barn og unge måbli informert om innholdet i de enkelte institusjo-nene, for å kunne vurdere om de passer for demog for å kunne forberede seg. En institusjonspor-tal med oversikt over alle institusjoner kan værenyttig. Her må barn og unge med erfaring frainstitusjon delta i utformingen. Barnas egne erfa-ringer med institusjonen må komme frem. En idékan være at institusjonene selv, og ungdommersom bor eller har bodd der, presenterer institusjo-nene fra hvert sitt perspektiv. Det må kommefrem hvilke husregler som gjelder og hvor mangesom bor der. Bakgrunnen til de som arbeider derer også viktig. Det er ikke alltid slik at faglærteeller mange faglærte oppleves som bra. Ansattemed variert bakgrunn gjør at institusjonene får ettydeligere preg av at institusjonen faktisk er bar-nas hjem.

Deltakerne på workshopen mente det er posi-tivt om kommunene får være med på å bestemmehvilken institusjonsplass barnet skal tilbys, sidende er nærmere barnet. Noen var også opptatt av atdet bør være mer enn én person i kommunen somtar avgjørelsen.

Det ble understreket at barnets medvirkningmå ivaretas. Mange barn som bor på institusjon,mener de har lite medbestemmelse. De ønsker atde voksne der skal snakke mer med barna ogoftere ta hensyn til barnas vurderinger, særlig vedflytting. Institusjonen er hjemmet ditt der og da.Det er tungt å flytte fra hjemmet sitt når man ikkeforstår hvorfor.

Noen var veldig skeptiske til bruk av spesiali-serte hjelpetiltak. Det ble særlig gitt uttrykk for athjelpetiltakene i større grad burde ivareta barnasfølelser og behov. Mange av dagens hjelpetiltakoppleves slik at de har for stort fokus på atferdsut-trykk. Det er viktig ikke å glemme de bakenforlig-gende årsakene til at barnet er slik det er. Devoksne må snakke med barna om hva som er van-skelig, og ikke bare fokusere på symptomene somofte gir seg utslag i atferdsvansker. Barnet må all-tid være i sentrum. De må selv få definere hvasom er hovedproblemet og hva de ønsker hjelp til.


Selv om de ikke har hele løsningen, kan de gi enretning for hjelpen som skal gis.

2.5.3 Samarbeid med KS og kommunesektoren

KS har gjennomført en regional prosess medkommunene der tema var fremtidige endringer ibarnevernssektoren. En sentral innfallsvinkel varhvordan kommunene kan tenkes å samarbeide forå ivareta økt ansvar i barnevernet. Dialogproses-sen har supplert og utdypet kommunesektorensinnspill til høringen.

Det ble gjennomført ni dialogmøter med iunderkant av 170 deltakere fra til sammen 98kommuner. Departementet deltok høsten 2016 påfire regionale samlinger og ett nasjonalt møte.Departementet redegjorde for høringen og de inn-komne høringsuttalelsene og deltok i debatten ommuligheter og utfordringer ved reformen.

Dialogmøtene støttet i det vesentlige oppunder hovedtrekkene i høringsrunden. Det varbred støtte til intensjonene bak reformen og måletom tidlig innsats og forebygging. Det var ogsåbred enighet om behovet for en kompetansesat-sing og at staten bør ha ansvaret for de spesiali-serte oppgavene i barnevernet.

Det ble fremhevet at økt ansvar i tråd medhøringsnotatets forslag forutsetter større kommu-nale enheter, enten gjennom sammenslåing avkommuner eller ved å lage større og mer robusteinterkommunale samarbeid. Andre sentrale forut-setninger som ble trukket frem, var at reformenmå fullfinansieres og at det lages gode overgangs-ordninger. Det ble også påpekt at reformen børsettes i verk gradvis, slik at kommunene får til-strekkelig tid til å forberede seg.

2.5.4 Konsultasjoner med Sametinget

Det er avholdt konsultasjonsmøter mellom Same-tinget og departementet om forslagene i proposi-sjonen. Formålet har vært å vurdere reformensbetydning for utsatte samiske barn og familier, ogå drøfte hvordan deres rettigheter og behov kanivaretas. Sametinget viser til at samiske barn harrett til oppvekstforhold hvor deres etniske, språk-lige og kulturelle tilknytning vektlegges og gis til-strekkelig plass, og viser til at dette følger av ret-tigheter samiske barn har i henhold til nasjonalelover og internasjonale konvensjoner. Sametingethenviser til barnekonvensjonens artikkel 20 somuttrykker at det skal tas hensyn til etnisk, kultu-rell og språklig bakgrunn ved valg av alternativeomsorgsformer for barn. Sametinget understre-

ker at dette gjelder også ved valg av fosterhjem ogbarnevernsinstitusjoner. Sametinget fremmet ikonsultasjonen fire posisjoner:1. Etablering av et samisk nasjonalt veilednings-

organ, som har veiledningsansvar ovenforkommunale barnevernstjenester.

2. Kommuner forpliktes til å kontakte samisk vei-ledningsorgan når omsorgsovertakelse avsamiske barn vurderes, og fylkesmannens til-syn og myndighet styrkes på dette området.

3. Utvikling av retningslinjer for vurdering avsamiske barns rettigheter og behov når barne-vernstiltak igangsettes.

4. Det vurderes etablert en egen samisk barne-vernsinstitusjon.

Til første og andre posisjon legger Sametinget tilgrunn at samiske barns rettigheter som urfolks-barn ikke er tilstrekkelig kjent innenfor hele barne-vernssystemet, og følges ikke opp i tilstrekkeliggrad. De viser til at kommuner med samiskbefolkning har varierende bevissthet og kunnskapom kommunens samiske befolkning og samiskebarns rettigheter, og at det også er utfordrende åskape forståelse for samiske barns rettigheter ogbehov.

Til tredje posisjon legger Sametinget til grunnat det er et stort behov for kunnskap om samiskebarns rettigheter som urfolksbarn på alle nivåer ibarnevernet, og at avgjørelser som tas ikke alltider til det beste for det samiske barnet. Sametingetmener retningslinjer vil kvalitetssikre at ivare-takelse av samiske barns rettigheter ikke eravhengig av enkeltpersoners kunnskap på feltet.

Til fjerde posisjon legger Sametinget til grunnat statlige barnevernsinstitusjoner, som tar imotsamiske barn fra kommuner i forvaltningsområdetfor samisk språk, er offentlige helse- og sosialinsti-tusjoner som faller innenfor Samelovens språkre-gler, samt at statlige institusjoner har vært en sik-ring av samiske barns rett til bruk av eget språk.Sametinget mener at kunnskapen om samiskebarns rett til å vokse opp med samisk språk og kul-tur er begrenset i private barnevernsinstitusjoner,og bruk av private institusjoner øker også mulighe-ten for at samiske barn sendes ut av samiske områ-der, og risikerer tap av egen identitet og tilknytningtil det samiske samfunnet. Sametinget mener der-for at det er nødvendig med særskilte tiltak for åsikre samiske barns rettsvern, og at en samiskbarnevernsinstitusjon vil bidra til dette.

Fra konsultasjonen ble det protokollert atdepartementet følger opp første og fjerde posisjongjennom utredningsoppdrag i 2017 til Barne-, ung-doms- og familiedirektoratet. Den andre posisjo-


nen vil, slik departementet ser det, være mesthensiktsmessig å drøfte i forbindelse med oppføl-gingen av NOU 2016: 16 om ny barnevernslov,som Sametinget også har bedt om konsultasjonerom. Videre vurdering av spørsmålet må også ses isammenheng med oppfølgingen av posisjon én.Den tredje posisjonen vil bli fulgt opp når forslagetom et nasjonalt veiledningsorgan er utredet.Spørsmålet om en egen samisk barnevernsinstitu-sjon er fulgt opp gjennom et oppdrag til direktora-tet om hvordan samiske barns rett til å ivaretaspråklig og kulturell bakgrunn generelt bør ivare-tas i institusjon. Bakgrunnen for dette er at kravettil målgruppedifferensiering ikke kan ivaretashvis alle samiske barn med behov for et institu-sjonstiltak, samles i samme barnevernsinstitu-sjon.

2.6 Utkast til ny barnevernslov

Barnevernslovutvalget har i NOU 2016: 16 Ny bar-nevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og

beskyttelse lagt fram forslag til ny barnevernslov.11

Utvalgets mandat var avgrenset mot realitetsvur-dering av spørsmål om lovens ansvarsdeling mel-lom stat og kommune. Det materielle innholdet iforslagene til ansvarsdeling som fremmes i denneproposisjonen, inngår derfor ikke i utvalgets for-slag til ny barnevernslov.

Forslaget til ny barnevernslov inneholder enrekke forhold av betydning for barn og familiersrettssikkerhet og for kvaliteten i barnevernetsarbeid. Utvalget har videre vurdert enkelte pro-blemstillinger som er omtalt i denne proposisjo-nen, som blant annet reguleringen av barnever-nets ansvarsområde og barnevernets ansvar forforebyggende arbeid. Eventuelle forslag til lov-endringer vil bli fremmet i forbindelse med oppføl-gingen av utvalgets innstilling.

11 Barnevernslovutvalget ble nedsatt 28. november 2014 ogavga sin innstilling 29. september 2016. Utvalget ble ledetav professor Trude Haugli frem til 25. april 2016, da univer-sitetslektor og fylkesnemndsleder Christian Børge Søren-sen overtok.


3 Barnevernet i dag

3.1 Grunnleggende hensyn i barnevernet

3.1.1 Menneskerettighetene

Ved utformingen av alminnelig lovgivning må sta-ten holde seg innenfor de grenser som trekkesopp av Grunnloven og internasjonale menneske-rettskonvensjoner. FNs konvensjon om barnetsrettigheter (barnekonvensjonen) regnes som detmest autoritative uttrykk for hvilke rettigheterbarn og unge er tilkjent. Norge ratifiserte FNsbarnekonvensjon 7. februar 1991, og er dermedfolkerettslig forpliktet til å oppfylle bestemmel-sene i konvensjonen. Den 1. oktober 2003 ble bar-nekonvensjonen, sammen med konvensjonens toførste tilleggsprotokoller, inkorporert i norsk lovgjennom menneskerettsloven.1 Det følger av men-neskerettsloven §§ 2 og 3 at barnekonvensjonengjelder som norsk lov og at konvensjonensbestemmelser ved motstrid skal gå foran bestem-melser i annen norsk lovgivning. Barnekonvensjo-nen gir barn og unge under 18 år et særlig men-neskerettighetsvern.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 fastslår atprinsippet om barnets beste skal være et grunn-leggende hensyn ved alle handlinger som berørerbarn. Prinsippet gjelder både i konkrete saker omet enkelt barn, og for avgjørelser på mer overord-net nivå, som ved utforming av lover. Lovgiver måderfor foreta en vurdering av hvilke typer regule-ring som generelt vil være til barnets beste.

Barnets behov for beskyttelse og omsorgfremgår av flere bestemmelser i barnekonvensjo-nen. Mest eksplisitt fremgår retten til omsorg avartikkel 3 nr. 2. Bestemmelsen pålegger Norge åsikre barnet den beskyttelse og omsorg som ernødvendig for barnets trivsel. Barnevernets opp-gaver er sentrale for oppfyllelsen av denne forplik-telsen.

Barn som tilhører en minoritet eller urbefolk-ning har et særskilt vern etter barnekonvensjonenartikkel 30. Bestemmelsen angir at barn ikke skal

nektes retten til sin kultur, sitt språk og sin reli-gion i samvær med andre medlemmer av singruppe. Nasjonale minoriteter og urfolk er forøvrig gitt vern gjennom FNs konvensjon om sivileog politiske rettigheter artikkel 27, ILO-konven-sjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvsten-dige stater, Europarådets rammekonvensjon ombeskyttelse av nasjonale minoriteter og FNserklæring om urfolks rettigheter. Barnekonven-sjonen artikkel 20 omhandler statens plikt til åsørge for at barn som av ulike årsaker ikke kan tasvare på av familien, får et alternativt omsorgstil-bud. I henhold til artikkel 20 nr. 3 skal det, nårmulige løsninger overveies, tas tilbørlig hensyn tilønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdra-gelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelleog språklige bakgrunn.

Grunnloven § 108 angir statens forpliktelse tilå legge forholdene til rette for at den samiske fol-kegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kul-tur og sitt samfunnsliv.

Etter Grunnloven § 104 har barn krav pårespekt for sitt menneskeverd. De har rett til å blihørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deresmening skal tillegges vekt i overensstemmelsemed deres alder og utvikling. Det følger videre avbestemmelsen at barnets beste skal være etgrunnleggende hensyn ved handlinger og avgjø-relser som berører barn. Videre skal statensmyndigheter legge forholdene til rette for barnetsutvikling, herunder sikre at barnet får den nød-vendige økonomiske, sosiale og helsemessigetrygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Den europeiske menneskerettskonvensjon av4. november 1950 (EMK), som gjennom mennes-kerettsloven er gjennomført i norsk rett med for-rang for annen lovgivning, inneholder i artikkel 8en bestemmelse om rett til respekt for privat- ogfamilielivet. Rettighetene som følger av artikkel 8nr. 1 er ikke absolutte, jf. artikkel 8 nr. 2. EtterGrunnloven § 102 første ledd har enhver rett tilrespekt for sitt privatliv og familieliv. Til forskjellfra EMK artikkel 8 sier ikke grunnlovsbestem-melsen noe om adgangen til å begrense rettighe-tene. Høyesterett har imidlertid lagt til grunn atdet er tillatt å gripe inn i rettighetene etter første

1 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norskrett av 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven)


ledd første punktum, dersom inngrepet har til-strekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formålog er forholdsmessig, jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60.

3.1.2 Barnets beste og krav til forsvarlige tjenester og tiltak

Formålet med barnevernloven er å «sikre at barnog unge som lever under forhold som kan skadederes helse og utvikling, får nødvendig hjelp ogomsorg til rett tid» og å «bidra til at barn og ungefår trygge oppvekstforhold», jf. barnevernloven§ 1-1.

Hensynet til barnets beste er grunnleggendefor alt arbeid i barnevernet, jf. barnevernloven § 4-1. Barns medvirkning er av avgjørende betydningfor å sikre barnets beste. Barns medvirkning eren prosess som må utøves under hele sakens for-løp i barnevernet og gjelder alle instanser som haroppgaver etter loven, se barnevernloven § 4-1andre ledd jf. forskrift om medvirkning og til-litsperson §§ 2 og 5. Barn som barnevernet harovertatt omsorgen for, kan gis anledning til å hamed seg en person barnet har særlig tillit til i kon-takten med barnevernet.

Krav til forsvarlighet gjelder for alle tjenesterog tiltak etter barnevernloven, jf. loven § 1-4. For-svarlighetskravet er en rettslig standard der inn-holdet i vesentlig grad blir bestemt av normerutenfor selve loven. Det nærmere innholdet vilutvikles over tid i takt med utviklingen av fag-kunnskap og andre forhold som gir innsikt i ogbidrar til normeringen av barnevernsområdet,som kvalitetsmål og faglige anbefalinger. Kravetmå også forstås i lys av de øvrige bestemmelsene ibarnevernloven, der særlig barnevernlovens for-målsbestemmelse og bestemmelsen om hensynettil barnets beste er viktige tolkningsfaktorer. Detvises for øvrig til Prop. 106 L (2012–2013)Endringer i barnevernloven.

3.1.3 Kvalitetsmål for barnevernet

Ved behandlingen av Prop. 106 L (2012–2013)Endringer i barnevernloven sluttet Stortinget segtil følgende nasjonale kvalitetsmål for arbeidet ibarnevernet, jf. Innst. 395 L (2012–2013):1. Barn og familier skal få hjelp som virker2. Barn og familier skal møte sikre og trygge tje-

nester3. Barn og familier skal bli involvert og ha innfly-

telse4. Barn og familier skal møte tjenester som er

samordnet og preget av kontinuitet5. Barnevernets ressurser skal utnyttes godt

6. Barnevernet skal sørge for likeverdige tjenes-ter

Kvalitetsmålene tar utgangspunkt i Helsedirekto-ratets nasjonale strategi for kvalitetsforbedring ihelse- og omsorgstjenesten. Denne strategienbygger på Verdens helseorganisasjons (WHOs)strategi «Helse for alle innen år 2000». Kvalitets-målene benyttes både nasjonalt og internasjonalt,og er godt kjent i flere sektorer. Departementet lai proposisjonen de samme kriteriene til grunn forarbeidet i barnevernet.

3.2 Oversikt over barnevernlovens ansvarsdeling

Dagens ansvarsdeling mellom stat og kommunefølger av barnevernloven kapittel 2.

Kommunen er ansvarlig for å utføre de opp-gavene som i loven ikke er lagt til et statlig organ,jf. barnevernloven § 2-1 første ledd. Dette omfat-ter majoriteten av lovens oppgaver. Det omfatterblant annet ansvaret for å gjennomgå meldingerog foreta undersøkelser, treffe vedtak om frivilligehjelpetiltak, treffe akuttvedtak og fremme tvangs-saker for fylkesnemnda for barnevern og sosialesaker. Det følger av bestemmelsens fjerde ledd atdet i hver kommune skal være en administrasjonmed en leder som har ansvaret for oppgaveneetter loven.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat)skal etter anmodning fra kommunen bistå barne-vernstjenestene i kommunen med plassering avbarn utenfor hjemmet og har ansvar for rekrutte-ring samt nødvendig opplæring og generell veiled-ning av fosterhjem, jf. barnevernloven § 2-3 andreledd. Bufetat har videre ansvar for etablering ogdrift av statlige institusjoner og for godkjenning avprivate og kommunale institusjoner i samsvarmed barnevernloven § 5-1 jf. § 5-8. I tillegg harBufetat et medfinansieringsansvar for opphold iinstitusjon og fosterhjem, jf. barnevernloven§§ 9-4 og 9-5.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Buf-dir) er sentralt nivå i Bufetat, og leder etatensvirksomhet, jf. barnevernloven § 2-2 andre ledd.Bufetats lovpålagte oppgaver ivaretas i hovedsakav regionalt nivå i Bufetat. Bufdir er videre tillagtoppgaver som fagdirektorat for barnevernet, bådedet statlige og det kommunale. Formålet erå styrke utviklingen av et kunnskapsbasert barne-vern, formidle kunnskap fra forskning og utviklefaglige anbefalinger på barnevernsområdet.


Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker eret uavhengig domstollignende forvaltningsorgan,med avgjørelsesmyndighet i saker om blant annetomsorgsovertakelse og i saker som gjelder tvang-sinngrep overfor ungdom med alvorlige atferds-vansker. Avgjørelser fattet av fylkesnemnda kanbringes inn for tingretten for rettslig prøving.

Statens helsetilsyn har det overordnede fagligeansvaret for tilsynet etter barnevernloven, jf. bar-nevernloven § 2-3 b.

Fylkesmannen er statlig barnevernsmyndig-het på fylkesnivå og fører tilsyn med lovlighetenav kommunens oppfyllelse av sine plikter etterbarnevernloven, jf. barnevernloven § 2-3 fjerdeledd og jf. § 2-3 b. Fylkesmannen skal også sørgefor at kommunene får råd og veiledning, jf. barne-vernloven § 2-3, og er klageinstans for enkeltved-tak barnevernstjenesten fatter etter barnevernlo-ven, jf. barnevernloven § 6-5. Fylkesmannen førertilsyn med barnevernsinstitusjoner, sentre for for-eldre og barn, omsorgssentre og andre statligetjenester og tiltak, jf. barnevernloven § 2-3 b.

Barnesakkyndig kommisjon (BSK) skal vur-dere sakkyndige rapporter avgitt til barne-vernstjenesten, fylkesnemnda, domstolene ellerde private parter, jf. barnevernloven § 2-5 og for-skrift om Barnesakkyndig kommisjon § 2. BSKble opprettet i 2010.

Barnevernloven gjelder på Svalbard, med demodifikasjoner og tilpasninger som følger av for-skrift av 1. september 1995 nr. 772 om barne-vernstjenesters anvendelse på Svalbard. Det føl-ger av forskriftens § 3 første ledd at barne-vernstjenestens oppgaver etter barnevernlovenutføres av Sysselmannen. Et unntak er Longyear-byen planområde, der Sysselmannens myndigheter delegert til Longyearbyen lokalstyre (LL).Bufetat har ansvaret for å yte tjenester til barn ihenhold til barnevernloven § 8-2. Utgifter sompåløper ved tiltak etter barnevernloven og somiverksettes på Svalbard, dekkes av Sysselmanneneller den som er tillagt myndighet. Svalbard gisfull refusjon for dekning av utgifter til tiltak somiverksettes på fastlandet etter § 5 i ovennevnte for-skrift.

Som både kommune og fylkeskommunehadde Oslo et helhetlig ansvar for barnevernet førstaten overtok det fylkeskommunale oppgavean-svaret i 2004. Dette ble opprettholdt ved at Osloikke ble omfattet av den statlige overtakelsen avfylkeskommunens oppgaver. Barnevernlovensbestemmelser om Bufetats oppgaver og ansvarkommer derfor ikke til anvendelse i Oslo kom-mune. I Oslo kommune skal disse oppgavene iva-retas av kommunen selv, jf. barnevernloven § 2-3 a

og tilhørende lokale forskrifter. På institusjonsom-rådet ivaretar det sentrale nivået i kommunen(Barne- og familieetaten) plikten til å sørge for ettilgjengelig og faglig forsvarlig institusjonstilbud.Dette ivaretas gjennom kommunal egenregi ogved kjøp av plasser fra private leverandører. Byde-lene i kommunen velger blant institusjonsplas-sene etaten tilbyr. Bydelene skal kjøpe plasserinnenfor etatens samlede tilbud. Barne- og familie-etaten (BFE) ivaretar videre ansvaret for rekrutte-ring og opplæring av fosterhjem. BFE tilbyr ogsåopplæring, veiledning og juridisk bistand til byde-lene i vanskelige saker. Bydelene betaler tiltake-nes faktiske pris. BFE og bydelene har følgeligingen utgiftsdeling, slik statlig og kommunalt bar-nevern har.

3.3 Finansiering av statlig og kommunalt barneverns utgifter

Det statlige barnevernet er finansiert over Barne-og likestillingsdepartementets budsjett. Bufetatskal tilpasse aktiviteten og tiltakssammensetnin-gen innenfor den vedtatte budsjettrammen forhvert enkelt år. Statsregnskapet fra 2015 visertotale utgifter til det statlige barnevernet på omlag 5 947 millioner kroner.2 Dette er en reell vekstpå om lag 3 prosent3 fra 2011.4 Det statlige barne-vernet er også delvis finansiert av kommunenesbetaling av egenandel for statlige barnevernstil-tak. Kommunene betalte i 2015 egenandeler påtotalt 1 262 millioner kroner til staten.5

Kommunenes utgifter til barnevern finansi-eres av kommunenes frie inntekter, som består avskatteinntekter og rammetilskuddet fra staten.Kommunene kan disponere disse fritt innenforgjeldende lover og forskrifter. Rammetilskuddetfordeles til kommuner og fylkeskommuner gjen-nom inntektssystemet. Det overordnede måletmed inntektssystemet er å utjevne kommunenesog fylkeskommunenes økonomiske forutsetnin-ger for å gi et likeverdig tjenestetilbud til sine inn-byggere. I fordelingen av rammetilskuddet tas detderfor hensyn til strukturelle forskjeller i kostna-der (utgiftsutjevning) og forskjeller i skatteinntek-ter (skatteutjevning).6

2 Kap. 855, post 01 og 22. 3 Deflator på 3 prosent.4 I 2011-beløpet inngår også post 45, som siden er slått

sammen med post 01.5 Kap. 3855, post 60.6 Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2016). Vei-

leder for statlig styring av kommuner og fylkeskommuner


Gjennom utgiftsutjevningen får kommunenekompensasjon for ufrivillige kostnadsforskjeller,gjennom en kostnadsnøkkel. Utgiftsutjevningenomfatter velferdstjenester av nasjonal karakter,herunder barnevern. I delkostnadsnøkkelen forbarnevern inngår kommunenes omfang av barn0–15 år med enslig forsørger, personer med lavinntekt og innbyggere 0–22 år.

Kommunene, unntatt Oslo, hadde i 2015brutto driftsutgifter til barnevern på til sammen10,5 milliarder kroner.7 Dette er en reell økningpå 23 prosent8 fra 2011.

Oslo kommunes utgifter var i 2015 12,5 milliar-der kroner.9 Den reelle veksten i kommunensutgifter i perioden 2011 til 2015 var 14 prosent.10

Oslo kommunes utgifter omfatter utgifter til bar-nevernstiltak som de øvrige kommunene får gjen-nom Bufetat og kun betaler en egenandel for.

3.4 Barna og foreldrene som får hjelp av barnevernet

3.4.1 Antall barn med tiltak i barnevernet

I løpet av 2015 mottok om lag 53 400 barn og ungehjelp fra barnevernet.11 Siden 1993, da gjeldende

barnevernlov trådte i kraft, har det vært en dob-ling av antallet barn som får tiltak. De siste årenehar antallet imidlertid holdt seg stabilt. Ogsåandelen barn og unge i befolkningen som får tiltakfra barnevernet er betraktelig høyere nå enn i1993.

Ved utgangen av 2015 fikk 29 per 1 000 barn ialdersgruppen 0–17 år tiltak fra barnevernet. Tilsammenligning var tilsvarende andel 20 per 1 000barn ved utgangen av 1993. Av barn og unge sommottok barnevernstiltak i 2015, var 14 prosent inn-vandrere og om lag 12 prosent norskfødte medinnvandrerforeldre. Av befolkningen genereltutgjør innvandrere 7 prosent barn og unge ialdersgruppen 0–22 år, og fikk dermed oftere til-tak fra barnevernet enn barn uten innvandrerbak-grunn.

I løpet av 2015 var det litt flere gutter (55 pro-sent) enn jenter som fikk tiltak fra barnevernet. 57prosent av barna som fikk tiltak, var 12 år elleryngre. Figur 3.1 viser aldersfordelingen til barnog unge med barnevernstiltak.

7 SSB. KOSTRA-funksjonene 244, 251 og 252.8 Deflator på 2,5 prosent.9 SSB. KOSTRA-funksjonene 244, 251 og 252.10 Deflator 2,5 prosent

11 SSB. Barnevernsstatistikken til SSB ble endret i 1993, 2003,2008 og 2013. På grunn av endringer i statistikken brukesikke de samme årstallene som sammenligningsgrunnlag ihele delkapittel 3.4. Fremstilling av utviklingstrekk i barne-vernet er i hovedsak begrenset til tall fra utvalgte år i perio-den 2003–2015.

Figur 3.1 Aldersfordeling til barn og unge med barnevernstiltak i 2015

Kilde: SSB

0 %

5 %

10 %

15 %

20 %

25 %

30 %

35 %

40 %

0-2 år 3-5 år 6-12 år 13-17 år 18-22 år


3.4.2 Kjennetegn ved barna og familiene i barnevernet

Manglende foreldreferdigheter er den vanligstebegrunnelsen for at barnevernet setter i verk til-tak i familier. I 2015 oppgis dette som årsak i 29prosent av tilfellene.12 Begrepet «manglende for-eldreferdigheter» er ikke nærmere definert i bar-nevernsstatistikken, men det viser til saker derbarnevernet vurderer at foreldre ikke har tilstrek-kelige muligheter, ferdigheter eller kunnskap til ågi barnet nødvendig omsorg og støtte. Andrebegrunnelser som ofte oppgis, er psykiske proble-mer hos foreldrene (17 prosent), stor grad av kon-flikt hjemme (11 prosent) og rusmisbruk (8 pro-sent).

Forskning viser at foreldrene til barna i barne-vernet gjennomgående har lavere inntekt og sosi-oøkonomisk status enn befolkningen for øvrig, ogsvakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Familie-konflikter og rusproblemer eller psykiske proble-mer hos foreldre er relativt utbredt.13

Barn som mottar hjelp fra barnevernet er ensammensatt gruppe. En del har på flere områder ilivet større utfordringer enn andre barn. Mangesliter med å mestre skole og utdanning, og det erstor forekomst av både somatiske og psykiskehelsevansker og påkjenninger.14

3.4.3 Flere saker i barnevernet

De kommunale barnevernstjenestene har opplevden betydelig økning i saker over flere år. Kommu-nenes rapportering viser en økning i antallet mot-tatte meldinger på over 50 prosent siden 2003.15 Ihele 2015 håndterte barnevernstjenestene 54 400meldinger som omfattet 48 330 barn.16 Bufdirmener at det økende antallet meldinger blantannet har sammenheng med økt åpenhet og øktkunnskap og informasjon om barnevernet.17

I 2015 gikk om lag 80 prosent av meldingenetil barnevernet videre til undersøkelse, mensresten ble lagt bort. Økningen i antall meldingerhar ført til at det nå er flere undersøkelsessaker ibarnevernet. Andelen undersøkelser som erbehandlet innen tidsfristen på tre måneder, erøkende, og var på 83 prosent i 2015. Det er imid-lertid store forskjeller mellom kommuner, bådenår det gjelder andelen meldinger som er behand-let innenfor tidsfristen og andelen meldinger somhenlegges.

I 2015 førte 42 prosent av undersøkelsessa-kene til at det ble iverksatt barnevernstiltak.Resten ble henlagt. Saker henlegges først ogfremst fordi barnevernet vurderer at det ikke ergrunnlag for tiltak etter barnevernloven, menogså fordi partene (barna/foreldrene) ikkeønsket hjelpetiltak fra barnevernet. I 1,4 prosentav sakene sendte barnevernet begjæring om tiltaktil fylkesnemnda. Dette gjelder saker omomsorgsovertakelse og tvangsinngrep overforungdom med alvorlige atferdsvansker.

3.4.4 Tiltakene i barnevernet

Omsorgstiltak innebærer at barnevernet har over-tatt omsorgen for barnet.18 Det er et mindretall avbarna som mottar hjelp fra barnevernet som fårslike tiltak. I løpet av 2015 fikk én av fem barn ibarnevernet omsorgstiltak, mens resten fikk hjel-petiltak. Figur 3.2 viser imidlertid at økt bruk avbarnevernstiltak også har ført til flere omsorgstil-tak. Tallene i figuren omfatter barn som fikk bar-nevernstiltak ved utgangen av året.

Barn og familier som mottar hjelpetiltak, fårofte flere tiltak samtidig. Tiltak for å styrke utvik-lingen til barnet tas oftest i bruk (38 prosent av til-takene). Eksempler på slike tiltak er besøkshjemeller avlastning, økonomisk hjelp, plass i barne-hage eller SFO eller tilbud om fritidsaktiviteter.Deretter følger tiltak for å styrke foreldre-ferdigheter (26 prosent). Dette er i stor gradendringsrettede veiledningstiltak som skal under-støtte foreldreoppgaven.

Barnevernstiltak kan også grupperes ut fraom de gis i eller utenfor barnets hjem. Tiltak uten-for hjemmet omfatter både barn og unge som bar-nevernet har overtatt omsorgen for, og barn og

12 SSB 13 Se blant annet Backe-Hansen, E. m.fl. (2014). Barnevern i

Norge 1990–2010 – En longitudinell studie. NOVA Rapport9/2014 og Fauske, H. m.fl. (2009). Barnevernet på ny kurs?– Det nye barnevernet – et forsknings- og utviklingsprosjekt ibarnevernet. NF-rapport nr. 8/2009.

14 Se blant annet Clifford, G. m.fl. (2015). Minst hjelp til demsom trenger det mest? Sluttrapport fra forsknings- ogutviklingsprosjektet «Det nye barnevernet». NF rapport nr. 6/2015.

15 Se kommunenes halvårsrapportering på barnevernsområ-det for 2003 og 2016. Vi har ikke SSB-tall for antall mottattemeldinger for lenger tilbake enn 2013.

16 SSB17 Se blant annet vedlegg 14 til Bufdirs årsrapport 2015.

18 SSB definerer hjelpetiltak etter loven om barnevernstje-nester § 4-4. Et barn kan derfor også plasseres utenforhjemmet som et hjelpetiltak. Omsorgstiltak defineres etterloven om barnevernstjenester § 4-12 (og § 4-8). Alle vedtakom å ta omsorgen for et barn og plassere det til oppfostringborte fra hjemmet blir avgjort i fylkesnemnda. Et barn kanvære under omsorg til det er 18 år.


unge som mottar hjelpetiltak. Slike hjelpetiltakkan være frivillige opphold i fosterhjem, institu-sjon eller andre botiltak utenfor hjemmet, somhybel og bofellesskap for ungdom. Figur 3.3 viserutviklingen i bruk av barnevernstiltak i og utenforhjemmet.

Fosterhjem er det vanligste barnevernstiltaketfor barn som ikke kan bo hjemme. Mer enn 70prosent av barna som ved utgangen av 2015 fikktiltak utenfor hjemmet, bodde i fosterhjem.19

Om lag 1 190 barn og unge bodde i barnevern-sinstitusjon ved utgangen av 2015.20 Antallet harholdt seg relativt stabilt siden 2003, slik at andelenav barn og unge i barnevernet som får institu-sjonstiltak er redusert i perioden. Samtidig harantallet barn som bor i fosterhjem økt fra om lag6 700 ved utgangen av 2003 til 10 720 ved utgan-

Figur 3.2 Antall barn og unge med barnevernstiltak ved utgangen av året

Kilde: SSB

0

5 000

10 000

15 000

20 000

25 000

30 000

35 000

40 000

45 000

2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Tiltak i alt Omsorgstiltak

Figur 3.3 Antall barn og unge med barnevernstiltak i og utenfor hjemmet

Kilde: SSB

0

5 000

10 000

15 000

20 000

25 000

30 000

35 000

40 000

45 000

2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015

Alle barn Hjelpetiltak i hjemmet Tiltak utenfor hjemmet

19 SSB20 SSB. Tallet inkluderer barn med institusjonstiltak i Oslo

kommune.


gen av 2015. Utviklingen er i tråd med fagligeanbefalinger om å vri bruk av omsorgstiltak frainstitusjon til fosterhjem, fordi det generelt ansessom bedre for barn å vokse opp i fosterhjem.

Barn akuttplasseres i tiltak utenfor hjemmetdersom de ved å forbli i hjemmet står i fare for åbli vesentlig skadelidende. Ifølge kommunenesegenrapportering var det per 30. juni 2016 regis-trert 534 barn plassert utenfor hjemmet etter

akuttvedtak (§ 4-6 andre ledd), mot 159 barn påsamme tidspunkt i 2003. Veksten i antall akuttved-tak var særlig stor frem til 2012.21 Dette kan hasammenheng med økt kompetanse og økt opp-merksomhet om voldsproblematikk blant instan-ser som møter de minste barna.22

21 Bufdir (2016). Årsrapport 201522 Bufdir (2016). Årsrapport 2015


4 Behovet for en reform i barnevernet

4.1 Status og utviklingstrekk i barnevernet

4.1.1 Kjennetegn ved barnevernet

Det er krevende å organisere og regulere barne-vernet på en måte som både sørger for god kvali-tet og effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.Dette skyldes særtrekk ved barnevernet, sær-trekk som må ligge til grunn når tiltak og ramme-vilkår utformes.

Barn som gruppe er sårbare tjenestemotta-kere og barnevernsbarna har i tillegg som oftestikke foresatte som ivaretar deres interesser ellerbehov. Barna selv har verken evne, mulighet ellermakt til å foreta egne valg og forsvare sine interes-ser, slik som voksne kan. Ulike normer, ulik kom-petanse og ulike insentiver ligger til grunn forbeslutningene som tas i barnevernet. Dette gjørinsentivstrukturene og den faglige og økono-miske ansvarsdelingen i barnevernet særlig vik-tige. Barnevernet bør innrettes slik at aktørenesom beslutter og handler på barnas vegne, sålangt som mulig har faglige og økonomiske insen-tiver som sammenfaller med barnas behov. Detgjør det også viktig at alle som fatter beslutningerpå barnas vegne lytter til barnas synspunkter ogat barnas rett til medbestemmelse ivaretas.

I barnevernet er det en skjev fordeling av kost-nader og gevinster ved tiltakene. Gode barneverns-tiltak gir først og fremst gevinster for barnet, menogså for samfunnet. Tilsvarende gjelder for kost-nadene ved feil tiltak og feil beslutninger. Det vilover tid gi konkrete og målbare kostnader forsamfunnet, som for eksempel ekstra oppfølging iskole eller sosialtjenester, helseutgifter og trygde-utbetalinger. Når kostnader og gevinster er skjev-fordelt mellom barna og de ulike forvaltningsnivå-ene, er dette et generelt trekk som kan gi for liteinvesteringer i barna og for lite ressurser til deenkelte tiltakene. Dette er forhold som begrunneren kostnadsdeling mellom stat og kommune, sær-lig for de ressurskrevende tiltakene.

For det tredje kjennetegnes barnevernet avbehov for langsiktige relasjoner og stor grad av utø-velse av skjønn, og derav vanskelig målbar og obser-

verbar kvalitet. Dette gjør det vanskelig å sørge forat alle involverte har tilstrekkelig og lik informasjonom barnets behov og utvikling. Slike informasjonss-kjevheter gjør det utfordrende å treffe gode beslut-ninger, og gjør det mer krevende å foreta kontrollmed tjenesten som gis, enn hva tilfellet er på mangeandre velferdsområder. Dette er også forhold somigjen understreker behovet for riktige insentiver.Videre er det i barnevernet adgang til å bruke tvangfor å gjennomføre tiltak. Innsikt i og kontroll medtjenestene som gis, er en forutsetning for å kunneivareta barnas rettssikkerhet.

Målet er at rammeverket som bygges rundtbarnevernet, skal utformes for å ta hensyn tildisse særtrekkene, og så godt som mulig bidra tilat gode beslutninger treffes på vegne av barna ogat barna får den omsorgen de trenger. Dette erkrevende å få til. Ivaretakelse av barns rett tilmedbestemmelse, høy barnevernsfaglig kompe-tanse, kostnadsdeling mellom forvaltningsnivåeneog innsikt i og riktig kontroll med tjenestene ereksempler på tiltak som imøtekommer barnever-nets særtrekk.

4.1.2 Stor oppmerksomhet om barns rettigheter

Sammenlignet med mange andre land har Norgeet godt utbygd barnevern, og det er stor oppmerk-somhet om barns rettigheter og barns behov.Norge var blant de første landene i verden sometablerte et offentlig system for beskyttelse avutsatte barn.1 Gjennom ratifisering og inkorpore-ring av Barnekonvensjonen i norsk lov er barnsstilling som selvstendig rettssubjekt tydeliggjort,og barn har fått egne rettigheter på områder derdet er nødvendig.

Det er et etablert prinsipp i de statlige og kom-munale velferdstjenestene at barn skal høres ogtas på alvor. Dette kommer blant annet frem i englobal undersøkelse om hvor godt landene ivare-tar barns rettigheter, der Norge er rangert på før-steplass.2 Den sterke vektleggingen av barns ret-

1 Vergerådsloven av 18962 KidsRights Foundation (2016). The KidsRights Index 2016


tigheter gjelder ikke minst i barnevernet, hvorhensynet til barnets beste er førende for alt arbei-det som gjøres.

Det å sette barnet i sentrum betyr ikke at bar-nets familie betraktes som uviktig. En god opp-vekst i en trygg og stabil familie er vesentlig forbarns trivsel og utvikling. Det norske barnevernetkjennetegnes av å være familieorientert, medfokus på hjelpetiltak i hjemmet.3 Sammenlignetmed andre land har barnevernet i Norge flere til-gjengelige tiltak, og en lavere terskel for å gi hjelpog støtte til barn og familier som trenger det. Defleste barn som mottar tiltak fra barnevernet fårderfor hjelp i hjemmet.

Barns medvirkning i barnevernets arbeid harogså fått stor oppmerksomhet de siste årene, ikkeminst i de kommunale barnevernstjenestene. Merenn 150 barnevernstjenester har deltatt iutviklingsprosjektet Mitt Liv sammen med Barne-vernsProffene. Ansatte i barnevernet har sammenmed barn og unge utviklet og prøvd ut nyearbeidsmåter som fremmer barns medvirkning ibarnevernet, blant annet gjennom rutiner forhvordan tjenestene samarbeider med barn ogunge i planlegging, gjennomføring og vurderingav tiltak.

Den store oppslutningen om arbeidet er etklart uttrykk for at de ansatte i tjenestene ønskerå involvere barn og unge mer i vurderingene somforetas og være lydhøre overfor deres erfaringerog ønsker. Arbeidet har resultert i anbefalingerom hvordan barn og unges medvirkning skal iva-retas i ulike faser av en barnevernssak.4

4.1.3 Bedre kapasitet i barnevernet, men fortsatt utfordringer

Det er flere trekk ved barnevernet som viser enpositiv utvikling. De siste 10–15 årene har detvært en betydelig økning i antall barn som fårhjelp, og de fleste får hjelp hjemme. En hovedvektav foreldrene som har kontakt med barnevernet,uttrykker at de har tillit til barnevernet, og at dehar positive erfaringer med den hjelpen som ergitt.5

Departementets satsing på stillinger i det kom-munale barnevernet har bidratt til at forholdet

mellom antall årsverk og antall saker i barne-vernstjenestene er forbedret. Fra 2010 til 2015 ergjennomsnittlig antall barn per saksbehandlerredusert fra 12 til 10. Flere kommuner har, bådegjennom omdisponering av egne midler og stat-lige øremerkede midler, økt antallet stillinger tilsaksbehandling og tiltaksarbeid i barnevernet.

Rapportering fra kommunene tyder på at det,parallelt med økningen i stillinger, har skjeddstore forbedringer i oppfyllelsen av lovkravenesom stilles til saksbehandling og tiltaksarbeid ibarnevernet.6 Behandlingstiden for undersøkel-ser har gått ned, og de siste årene har det vært enklar nedgang i andel fristbrudd på undersøkelser,til tross for økning i antall saker. Dette er viktig forat tiltak skal kunne iverksettes raskt. Kommune-nes rapporteringer viser også forbedringer i arbei-det med å utvikle og fastsette tiltaks- og omsorgs-planer for barn i tiltak.

Det har skjedd forbedringer på de fleste områ-der, men det er fortsatt store variasjoner mellomkommuner og mellom regioner. I landsomfat-tende tilsyn med det kommunale barnevernet fin-ner man særlig mangler i kommunenes oppføl-ging av barn i fosterhjem. Mangel på ressurser ogkapasitet oppleves fortsatt som en utfordring imange barnevernstjenester.7 Dette kan skyldesressurssituasjonen i enkeltkommuner, men ogsåmanglende oppmerksomhet om barnevernet ikommunene.

4.1.4 Varierende kvalitet i forebyggende arbeid

Mange kommuner arbeider godt og systematiskmed forebyggende virksomhet, både i og utenforbarnevernet. Det er likevel indikasjoner på at detmange steder legges for liten vekt på forebygging,og at kvaliteten i arbeidet er for lav. Andelen barn ibarnevernet som mottar tiltak utenfor hjemmethar økt de siste årene, og det er betydelige varia-sjoner mellom kommuner i bruken av tiltak somfosterhjem og institusjon. Variasjonene skyldes enrekke forhold, men det har blant annet sammen-heng med kommunenes prioritering av forebyg-gende tjenester.8 Også fylkesmenn oppgir atmange kommuner prioriterer det forebyggendearbeidet for lavt.9

3 Skivenes, M. m.fl. (2014). Child Welfare Systems andMigrant Children – A Cross Country Study of Policies andPractice. Oxford University Press

4 Forandringsfabrikken (2016). Anbefalinger til forsvarligpraksis for et barnevern som samarbeider med barn og unge

5 Clifford, G. m.fl. (2015). Minst hjelp til dem som trenger detmest? Sluttrapport fra forsknings- og utviklingsprosjektet«Det nye barnevernet». NF rapport nr. 6/2015

6 Kommunenes halvårsrapportering på barnevernsområdet7 Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samliv

mellom stat og kommune. Rapport 2015/518 Myrvold, T. m.fl. (2011). Den vanskelige samhandlingen.

Evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. NIBR-rapport 2011:25


Det er videre pekt på at barnevernet i for litengrad lykkes i å forebygge omsorgsovertakelser ogflyttinger av barn. Mange barn og familier sombefinner seg i sårbare situasjoner, og der risikoenfor omsorgssvikt er stor, trenger tettere oppføl-ging og mer støtte fra barnevernet og andre tje-nester enn det de får i dag.10

Samarbeid og tverrfaglige tilbud er ofte en for-utsetning for at barna skal få den hjelpen de tren-ger. Barnevernets kompetanse og virkemidler børofte kombineres med tiltak i barnehage og skole,og fra helsetjenesten og NAV. Mange barn og for-eldre uttrykker at de opplever tjenestetilbudetsom lite samordnet og koordinert, eller at samar-beidet i for liten grad resulterer i handling.11

Barnevernstjenesten fremstår også enkeltesteder som lukket og krevende å samarbeidemed.12 Blant annet pekes det på at barnevernstje-nesten i for liten grad deler informasjon som erviktig for andre tjenester. Flere tjenester kan væreinvolvert i barns liv, uten at disse kjenner til hver-andres tiltak.

4.1.5 Er tiltakene gode nok?

Tiltakene som barnevernet iverksetter skal væregodt tilpasset barnas behov og ressurser. Barne-vernet trenger et differensiert utvalg av tiltak,som kan passe for barn som trenger ulike formerfor hjelp. Kvaliteten i tiltaksarbeidet har i mangekommuner fått økt oppmerksomhet gjennom eta-blering av kommunale tiltaksteam. Undersøkelserav barnevernets hjelpetiltak tyder samtidig på atvalg av tiltak, i mange tilfeller, vel så mye avhen-ger av hvilke tiltak som er tilgjengelige som avbarnets situasjon og behov.13

Foreldre etterspør også tettere oppfølging frabarnevernet. Det pekes på at barnevernet involve-rer seg for lite i familien og er vanskelig å få påbanen når det oppstår krevende situasjoner.14 Frabarnevernets side etterlyses mer opplæring ogstøtte til å ta i bruk kunnskapsbaserte foreldrevei-

ledningsprogrammer og veiledningsmetodikk.15

Flere ønsker bedre tilgang på faglige verktøy ogtydeligere anbefalinger om hva som er god barne-vernsfaglig praksis.16 Det uttrykkes også behovfor veiledning og mer kompetanse i krevende bar-nevernssaker, blant annet i saker som omfattersped- og småbarn, barn utsatt for vold og seksu-elle overgrep, barn med sammensatte og helsere-laterte vansker og barn med etnisk minoritetsbak-grunn.17 Barnevernssaker som omfatter barnmed tilknytning til flere land, er også en økendeutfordring for barnevernet.

Mangel på egnede fosterhjem er en utfor-dring18, og det er krevende å få på plass gode ogstabile tilbud til noen barn. Omfanget av brudd ifosterhjem er for stort. Brudd medfører at barnkan oppleve stor mangel på stabilitet og flere flyt-tinger, ofte langt fra hjemstedet. Dette kan blantannet tyde på at noen fosterhjem tas i bruk førhjemmet er tilstrekkelig forberedt på å møte deutfordringene fosterhjemsoppdraget medfører.

Evalueringen av forvaltningsreformen fra 2004viste forbedringer i kvaliteten på institusjonstilbu-det, med færre regionale variasjoner og mer like-verdige tilbud.19 Det ble imidlertid påpekt at detskjedde for mange flyttinger av barn, at barn måflytte til institusjoner som ligger langt fra hjemste-det, og at tilgangen på ulike typer institusjonsplas-ser var for dårlig. Det er også vist til at barn ogungdom ikke blir tilstrekkelig lyttet til ved valg avinstitusjonsplass.20

4.1.6 Bruk av private aktører

De siste årene har det vært en sterk vekst i bru-ken av private aktører i barnevernet. Private aktø-rer gir et viktig bidrag til arbeidet som gjøres i detstatlige og kommunale barnevernet. Aktøreneopererer innenfor både institusjons-, fosterhjems-og hjelpetiltaksområdet samt ved utredning. Fos-

9 Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samlivmellom stat og kommune. Rapport 2015/51


11 Ibid12 Gording Stang, E. m.fl. (2013). Taushetsplikt, opplysnings-

rett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis. NOVARapport 3/2013

13 Christiansen, Ø. m.fl. (2015). Forskningskunnskap om bar-nevernets hjelpetiltak. Uni Research Helse, RKBU Vest


15 Toresen, G. (2015). Hjelpetiltak i kommunene. Prosjektrap-port KS

16 Vis, S. A. m.fl. (2014). Statusrapport om barnevernets under-søkelsesarbeid – høsten 2014. RKBU Nord rapport

17 I tjenesteapparatet er det viktig å ha en kultursensitiv til-nærming i saker som omfatter samer, nasjonale minoriteter(rom, romani, jøder, kvener og skogfinner) eller personermed innvandrerbakgrunn. Som urfolk har samer bestemterettigheter som er konvensjonsforankret og som skal ivare-tas.

18 Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samspillmellom stat og kommune. Rapport 2015/51

19 Backe-Hansen, E. m.fl. (2011). Institusjonsplassering – sisteutvei? Betydningen av barnevernsreformen fra 2004 for insti-tusjonstilbudet. NOVA Rapport 21/2011

20 Fylkesmannen i Hordaland (2016). «Dei forsto meg ikkje».Tilsynsrapport 19. september 2016


terhjem rekrutteres i dag både av staten, kommu-ner og private aktører. I perioden 2014 – 2015benyttet 77 prosent av barnevernstjenestene pri-vate aktører til å utføre en eller flere av sine lovpå-lagte oppgaver. Samtidig ønsker 65 prosent avdisse å redusere bruken, blant annet fordi bruk avprivate kan bidra til at kommunens ansatte mistermulighet å bygge opp og vedlikeholde egen kom-petanse.21

Kommunene har et omfattende juridisk ansvarfor barnas rettssikkerhet når de velger å benytteprivate aktører. Markedet for private aktører i bar-nevernet er på flere områder uoversiktlig og kre-vende å manøvrere i.

4.2 Prioriterte forbedringsområder

4.2.1 Barnas behov i sentrum

Det er barnas behov som skal ligge til grunn forbarnevernets arbeid. I de fleste sakene handlerdet også om å se den helhetlige situasjonen fami-lien er i. Utfordringer som mangel på egnede til-tak og for dårlig kvalitet i det forebyggende arbei-det, viser at tilbudet i barnevernet ikke er godtnok tilpasset de behovene barn og familier har.

Barnevernet skal ha faglige, økonomiske ogorganisatoriske rammer som bidrar til at godebeslutninger treffes på vegne av barna, og atbarna får den hjelpen og den omsorgen de tren-ger. Departementet mener det er svakheter bådeved organisering og ansvarsdeling, og i for-ankring og styring av barnevernet, i tillegg tilkompetanseutfordringer i tjenestene. Dette er for-hold som påvirker beslutningene som tas ogmulighetene til å tilpasse tjenestetilbudet til detenkelte barn.

Et viktig grunnlag for reformen er at barnever-net, så langt som mulig, bør innrettes slik at aktø-rene som beslutter og handler på barnas vegne,har faglige og økonomiske insentiver som sam-menfaller med barnas behov. Ansvarsdelingenmellom stat og kommune og finansieringsordnin-gene må understøtte dette. I tillegg er god ledelseog tilstrekkelig kompetanse i barnevernet viktigeforutsetninger for gode tjenester.

4.2.2 Ansvarsdelingen mellom stat og kommune

Det er gode grunner for at ansvar og oppgaverbør deles mellom et kommunalt og statlig nivå.

Det er nødvendig blant annet for å kunne sikrespesialiserte tilbud og gode kompetansemiljøer påutvalgte områder. Ansvarsdelingen må samtidiginnrettes på måter som gir klare ansvarsforhold,og bidrar til at det foretas vurderinger og priorite-ringer som samsvarer med barnas behov.

En rekke utredninger og evalueringer av bar-nevernet har pekt på at dagens ansvarsdeling mel-lom stat og kommune er en kime til utfordrin-ger,22 og at enkelte beslutninger tas langt fra bru-kerne. Det kan være ulike oppfatninger om hvorlangt kommunene skal gå for å rekruttere foster-hjem i slekt og nettverk, hvilke kriterier som gjel-der ved tildeling av plasser i sentre for foreldre ogbarn og hvilket ansvar Bufetat har for å tilbyhjemmebaserte hjelpetiltak.23 Uklare ansvarsfor-hold kan føre til uforutsigbarhet i tilbudet og sam-handlingsutfordringer, noe som først og fremstrammer barna som har behov for hjelp.

Delt finansieringsansvar mellom stat og kom-mune er særlig viktig når barn har behov for res-surskrevende barnevernstiltak. Det er samtidigpekt på at manglende samsvar mellom kommune-nes oppgave- og finansieringsansvar gir svakeinsentiver til forebyggende innsats og etableringav lokale tilbud til utsatte barn og familier. Kom-munene har, som hovedregel, fullt finansierings-ansvar for forebyggende arbeid og hjemmeba-serte tiltak, men finansierer kun en mindre andelav kostnadene ved mer inngripende tiltak tilbudtav Bufetat. Det er likevel kommunene som beslut-ter tiltak, og som dermed avgjør ressursbruken ibarnevernet. Fordelingen av finansieringsansva-ret begrenser derfor kommunenes handlingsromtil å prioritere ressurser i tråd med lokale behov, itillegg til at kommunene, når de velger tiltak somBufetat tilbyr og finansierer, har svake insentivertil å holde utgiftene nede.

4.2.3 Utdanning og kompetanse

Kompetanseutfordringene i barnevernet er frem-hevet i flere offentlige utredninger og forsknings-prosjekter.24 Utfordringene har stor betydning forkvaliteten i tjenestetilbudet. Det etterlyses mer

21 Vista Analyse (2016). Bruken av private aktører i barnever-net – ansvar på avveie? Rapport 2016/19

22 Se for eksempel: Myrvold, T. m.fl. (2011). Den vanskeligesamhandlingen. Evaluering av forvaltningsreformen i barne-vernet. NIBR-rapport 2011:25, PWC (2011). Oppgave- ogfinansieringsansvar i statlig og kommunalt barnevern, Delo-itte (2011). Evaluering av faglig og økonomisk styring i detstatlige barnevernet

23 Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samspillmellom stat og kommune. Rapport 2015/51

24 Se blant annet NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barne-vernet – Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom prak-sisnær og forskningsbasert kunnskap


kompetanse, både for å kunne utrede barnsomsorgssituasjon godt nok og for bedre å kunnetilpasse tiltaksarbeidet til det enkelte barn.

Kompetanseutfordringene henger sammenmed flere forhold. Departementet legger vekt påat forventningene til kompetansen i tjenestene erfor uklare. Videre er læringsutbyttet i grunnut-danningene ikke tilstrekkelig tilpasset den kom-petansen barnevernet trenger. Mulighetene for ådekke barnevernets etterspørsel etter spisskom-petanse, som er nødvendig for å løse krevendesaker, er dessuten begrenset innenfor dagens tre-årige utdanningsløp. Kommunene etterspørvidere mer bistand og veiledning til å ta i bruk nykunnskap, og hjelp til å innarbeide dette i denpraktiske arbeidshverdagen. Kunnskaps- og kom-petansesentrene på barnevernsområdet, somNasjonalt utviklingssenter for barn og unge(NUBU, tidligere Atferdssenteret) og Regionalekunnskapssentre for barn og unge (RKBU), har idag et ansvar for å bistå tjenestene, men sentreneer ikke dimensjonert til å nå ut til alle kommuner.

Kompetansesituasjonen i barnevernet måogså vurderes i lys av omfanget av antall små bar-nevernstjenester. Små fagmiljøer vil ofte ha utfor-dringer med å ivareta den bredden i kompetansesom trengs for å gi hjelp til barn og familier medsammensatte og komplekse utfordringer. Brederetverretatlig og tverrfaglig samarbeid internt i denenkelte kommune, etablering av større kommu-ner eller tettere samarbeid mellom kommuner erviktig for å kunne etablere mer robuste fagmiljøer.

4.2.4 Lokal forankring og styring

Statens helsetilsyn har flere ganger pekt på atsvak styring og ledelse er en betydelig kilde tilsvikt i det kommunale barnevernet.25 Det er ogsåvist til mangelfullt samarbeid mellom barnevernog andre kommunale tjenester, og til manglendetilbud i andre tjenester.26

God kommunal styring og forankring av bar-nevernet er viktig, for å kunne skape helhetligetjenestetilbud tilpasset behovene til barn og fami-lier, men også for å kunne avdekke og rette oppsvikt og mangler. Kommunens øverste ledelse måta eierskap til barnevernet, ha god kjennskap tilinnholdet i tjenestetilbudet, sørge for nødvendige

prioriteringer av ressursbruken og ha kontrollmed at tjenesten arbeider effektivt og når sinemål. Gode tilbud til utsatte barn og familier hand-ler også om at kommunene er flinke til å utnyttede mulighetene, de virkemidler og den kompetan-sen som finnes lokalt, både i og utenfor barne-vernstjenesten.

4.3 Mål for reformen

Den overordnede målsettingen er at flere barnskal få rett hjelp til rett tid samt at tjenestetilbudeti større grad skal kunne tilpasses lokale behov.Kommunenes nærhet til familiene gir et godtutgangspunkt for innsikt i barnas og foreldrenesbehov, og deres muligheter for utvikling og vekst.Dette er nødvendig innsikt for at barn og ungeskal få den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Endringene som foreslås skal gjennomgåendebidra til å styrke kommunenes muligheter oginsentiver til forebygging og tidlig innsats. Detlegges også vekt på at endringene skal bidra tilbedre tilpasset hjelp, god rettssikkerhet, mereffektiv ressursbruk og bedret oppgaveløsning.

Tidlig innsats og forebygging

Forebyggende virksomhet som forhindreromsorgssvikt gir vesentlige gevinster, først ogfremst for de barna og familiene det gjelder. Detvil også redusere de samfunnsøkonomiske kost-nadene som følger av blant annet omsorgssvikt.Departementet mener den forebyggende innsat-sen først og fremst må skje i kommunene. Refor-men skal gi kommunene insentiver til å prioriteredette sterkere.

Et godt samarbeid mellom barnevernstje-nesten og andre kommunale tjenester, er avgjø-rende for å kunne oppdage og hjelpe utsatte barnog familier på et tidlig tidspunkt. Foreldre kanvære i kontakt med andre deler av de kommunaletjenestene lenge før det oppstår eller meldes fraom en barnevernssak, og flere tjenester kan væreinvolvert i familien uten at de kjenner til hver-andre. Tidlig innsats handler om å sørge for atbarn og familier som sliter får nødvendig hjelp ogstøtte, for å forhindre at utfordringer vokser tilalvorlige problemer. Dette kan være hjelp somikke primært er barnevernstiltak, men tiltak rettetmot foreldrene. Tidlig innsats handler også om ågripe tidlig inn i saker der barn utsettes for alvor-lig omsorgssvikt. Skadevirkningene for barn kanvære svært store når barnevernet venter for lenge

25 Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og 2014med kommunenes arbeid med oppfølging av barn som bori fosterhjem. Bare en ekstra tallerken på bordet? Rapport fraHelsetilsynet 1/2015



med å sette inn nødvendige tiltak. Dette er meralvorlig jo yngre barna er.

Tilpasset hjelp

Barn skal få hjelp som er godt tilpasset deresbehov. Mange av barna i barnevernet har sam-mensatte utfordringer, og trenger et differensiertog fleksibelt tiltaksapparat. Reformen skal gi kom-munene større muligheter til å bygge opp eget til-taksapparat og utvikle lokale tilbud. Barn og fami-liers helhetlige livssituasjon bør gis større opp-merksomhet og være utgangspunkt for hjelpensom gis. Ofte må barnevernets tiltak kombineresmed innsats fra andre tjenester. En forutsetningfor tilpasset hjelp er at barna blir lyttet til, og atderes vurderinger tillegges stor vekt, både i utred-ninger, ved valg av tiltak og i gjennomføringen avtiltaket. For mange barn er det viktig å få hjelp ieller i nærheten av sitt nærmiljø og nettverk.

Tilpasset hjelp handler også om at de tiltakenesom tilbys, bygger på kunnskap om hva som vir-ker. Dette forutsetter at kommunene har kompe-tanse om bruk av kunnskapsbaserte metoder ogtiltak overfor ulike målgrupper. Barnevernet måjevnlig vurdere om hjelpen som gis fører til posi-tive endringer.

Barn og familiers rettssikkerhet

Barnevernet må og skal være et gjennomregulertområde. Barnas sårbarhet og kjennetegnene vedbarnevernet er vesentlige for å forstå den restrik-tive reguleringen av området. Alle kommunerplikter å sørge for forsvarlige tjenester. Beslutnin-ger som fattes i barnevernet må være riktige, ogtjenester som tilbys må være trygge og sikre. Øktkommunalt ansvar for barnevernet kan samtidigføre til økte variasjoner mellom kommuner, fordiden enkelte kommune gis større muligheter til å

innrette og tilpasse tjenestetilbudet til lokale for-hold. Målet om likeverdige tjenester av god kvali-tet, er særlig viktig når det gjelder de mest spesia-liserte og inngripende tiltakene.

Det legges i reformen vekt på behovet for åstyrke den kommunale styringen av barnevernet,blant annet som forutsetning for å kunne avdekkeog håndtere svikt i tjenestene. Kompetanse- ogkvalitetstiltak skal bidra til å heve kvaliteten iutredninger og beslutninger som foretas av detkommunale barnevernet. Hensynet til barns retts-sikkerhet er også et viktig moment i vurderingeneav den faglige og økonomiske ansvarsdelingenmellom stat og kommune i barnevernet, og er ensentral del av begrunnelsen for det spesialiserte,statlige tjenestenivået.

Effektiv ressursbruk og oppgaveløsning

Endringene skal bidra til bedre ressursbruk i bar-nevernet. Barnevernets begrensede ressurserskal nå flest mulig barn med behov for hjelp, påbest mulig måte. Ressursinnsatsen i barnevernetskal, så langt det lar seg gjøre, vurderes ut frasamfunnets totale kostnader og gevinster. Effektivressursutnyttelse handler om at tiltak skal ufor-mes for å hensynta barnevernets særtrekk (se4.1.1), med det mål at de som handler og beslutterpå barnas vegne har insentiver som fremmer ogivaretar barnas interesser og behov. De ulike aktø-rene må vite hvilket ansvar de har, og de må taansvaret. Forslag til endringer skal bidra til tydeli-gere sammenheng mellom ulike oppgaver, ogmellom finansierings- og oppgaveansvar. Det leg-ges samtidig vekt på å ivareta stordriftsfordeler påområder hvor effektiv ressursbruk og oppgaveløs-ning forutsetter spesialisert kompetanse og storeopptaksområder.


5 Hovedlinjer i barnevernsreformen

5.1 Gjeldende rett

5.1.1 Oppgavefordelingen mellom kommunene og Bufetat

Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre atbarn og unge som lever under forhold som kanskade deres helse og utvikling, får nødvendighjelp til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1.

Kommunen skal følge nøye med i de forholdbarn lever under, og har ansvar for å finne tiltaksom kan forebygge omsorgssvikt og atferdspro-blemer, jf. barnevernloven § 3-1 første ledd. Bar-nevernstjenesten har spesielt ansvar for å søkeavdekket omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emo-sjonelle problemer så tidlig at varige problemerkan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette, jf.barnevernloven § 3-1 andre ledd.

Ved mottak av bekymringsmeldinger skal bar-nevernstjenesten snarest, og senest innen én uke,gjennomgå meldingen og vurdere om meldingenskal følges opp med videre undersøkelser, jf. bar-nevernloven § 4-2.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at detforeligger forhold som kan gi grunnlag for barne-vernstiltak, skal barnevernstjenesten undersøkeforholdet, jf. barnevernloven § 4-3. Formålet meden undersøkelsessak er å avklare om det er behovfor tiltak etter barnevernloven. Undersøkelsenskal gjennomføres snarest og senest innen tremåneder, jf. barnevernloven §§ 4-3 jf. 6-9. I særligetilfeller kan fristen være seks måneder.

Dersom undersøkelsen viser at det er behovfor tiltak etter barnevernloven, åpner barnevern-loven kapittel 4 for å iverksette ulike former for til-tak med og uten foreldrenes samtykke, i og uten-for hjemmet. Kommunen har ansvar for å sette iverk hjelpetiltak, jf. § 4-4, for å fatte midlertidigevedtak i akuttsituasjoner etter bestemmelsene i§§ 4-6, 4-8 jf. 4-9 eller § 4-25 og fremme saker forfylkesnemnda, jf. § 7-10. Kommunene har ogsåansvar for å godkjenne fosterhjem til det enkeltebarnet, følge opp barn som er plassert utenforhjemmet og føre tilsyn med barn i fosterhjem.

Barnevernstjenesten skal følge nøye med påhvordan det går med barnet og foreldrene, og vur-

dere om hjelpen som gis er tjenlig, eventuelt omdet er nødvendig med nye tiltak, eller om det ergrunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernlo-ven §§ 4-5, 4-16 og 4-28. Barnevernstjenesten haretter en omsorgsovertakelse et løpende og helhet-lig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder etansvar for å følge utviklingen til barnet og forel-drene, jf. barnevernloven § 4-16.

Barnevernstjenestens ansvar gjelder for barnunder 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak somer iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdeseller erstattes av andre tiltak frem til barnet fyller23 år, se barnevernloven § 1-3.

Kommunen er ansvarlig for å utføre de opp-gavene som i loven ikke er lagt til et statlig organ,jf. barnevernloven § 2-1 første ledd.

Bufetat skal bistå den kommunale barne-vernstjenesten med plassering av barn utenforhjemmet, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bok-stav a. Denne bistandsplikten må ses i sammen-heng med statens ansvar for institusjonstilbudetetter barnevernloven §§ 5-1 og 5-8 samt Bufetatsansvar for å rekruttere fosterhjem, jf. barnevern-loven § 2-3 andre ledd bokstav b. Bistandsplikteninntrer når kommunen ber om bistand.

Bistandsplikten gir Bufetat et ansvar for å biståkommunene med å finne et egnet fosterhjem elleren egnet institusjonsplass. Bistandsplikten kreverat det til enhver tid foreligger tilgjengelige ogegnede tiltak når kommunene skal plassere barnutenfor hjemmet. Innholdet i bistandsplikten måses i sammenheng med kravene til forsvarlighet ibarnevernloven § 1-4.

Avgjørende for valg av tiltak skal være hensy-net til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Deter kommunen som har ansvaret for å beslutte hvil-ken type tiltak et barn har behov for og som, gjen-nom utredningen av barnets omsorgssituasjon,har ansvaret for at grunnlaget for beslutningeneer forsvarlig. Som ledd i bistandsplikten skal Bufe-tat gi kommunen råd og veiledning om hvilkemuligheter og alternativer for fosterhjem ellerinstitusjon som finnes. Det skal alltid ligge en indi-viduell vurdering til grunn for valg av tiltak til detenkelte barn. Ved faglig uenighet mellom kommu-nen og Bufetat er det kommunen som har det


avgjørende ordet med hensyn til hvilken type til-tak barnet har behov for, herunder om barnet harbehov for plassering i institusjon eller fosterhjem.Bufetat har siste ordet med hensyn til hvilkeninstitusjonsplass barnet kan få tilbud om. Ved plas-sering i fosterhjem er det kommunen som avgjørom et fosterhjem er egnet for et bestemt barn. Detfølger av § 4-15 første ledd at stedet for plasseringskal velges ut fra hensynet til barnets egenart ogbehov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø.Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det erønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse,og til barnets etniske, religiøse, kulturelle ogspråklige bakgrunn.1

Bufetat har ikke bistandsplikt for opphold isentre for foreldre og barn, men Bufetat skal for-dele eksisterende heldøgnsplasser.2

5.1.2 Fordelingen av finansieringsansvaret mellom kommunene og Bufetat

Statens og kommunenes økonomiske ansvar påbarnevernsområdet fremgår av barnevernlovenkapittel 9. Reglene er i hovedsak en videreføringav det systemet som gjaldt mellom kommuneneog fylkeskommunene før staten i 2004 overtok detfylkeskommunale ansvaret for barnevernet. Reg-lene ble justert på enkelte punkter fra 1. januar2014, jf. Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barne-vernloven.

Det følger av barnevernloven § 9-1 at denenkelte kommune skal sørge for de bevilgningersom er nødvendige for å yte de tjenester og tiltaksom kommunene har ansvar for etter loven.

Statens betalingsansvar for barn i institusjonfølger av barnevernloven § 9-4, der det fremgår atBufetat skal dekke utgiftene som «overstiger denandel av utgiftene som kommunen plikter å betaleetter barnevernloven § 9-5». Bestemmelsen omfat-ter også opphold i sentre for foreldre og barn. Detfølger av barnevernloven § 9-5 at Bufetat kankreve egenandel fra kommunen ved bruk av insti-tusjon eller sentre for foreldre og barn. Kommu-nen betaler en fastsatt egenandel etter satser somfastsettes av departementet. Kostnadene til insti-tusjonsoppholdet utover det som dekkes av denkommunale egenbetalingen, skal dekkes av sta-ten.3

Kommunene har ansvar for finansiering av fos-terhjem, se § 9-1 første ledd jf. § 2-1 første ledd.Det følger av § 9-4 at staten også har et finansier-ingsansvar for barn som blir plassert i fosterhjem.Staten skal dekke «en andel av kommunens utgif-ter til fosterhjem etter satser som fastsettes av depar-tementet». I praksis betyr dette at staten dekkerkommunenes fosterhjemsutgifter som overstigeren fastsatt sats per barn.

Prinsippene for fastsettelse av satsene forkommunenes egenbetaling, jf. §§ 9-4 og 9-5, bleendret med virkning fra 1. januar 2014, jf. Prop.106 L (2012–2013). Lovendringen var begrunnet iat nivået på kommunenes egenbetaling i størregrad skulle gjenspeile den faktiske kostnadsfor-skjellen mellom fosterhjem og institusjon. Denkommunale egenandelen ved bruk av institusjonble økt ved budsjettvedtak i 2014 og 2015 ogutgjør 68 740 kroner per barn per måned i 2017.Den øvre grensen for kommunenes betalingsan-svar for fosterhjem i 2017 er 32 370 kroner perbarn per måned.

Det følger av barnevernloven § 9-4 at statensbetalingsansvar gjelder for barn under 20 år.Aldersgrensen for å opprettholde frivillige tiltak(ettervernstiltak) er 23 år.

Hjelpetiltak i hjemmet er et kommunalt finan-sieringsansvar, jf. § 9-1 jf. § 2-1 første ledd.

5.2 Forslagene i høringsnotatet

Forslagene i høringsnotatet tok utgangspunkt imålene for reformen slik de fremgår i kapittel 4.3.Departementet foreslo at dagens statlige ansvarfor rekruttering, opplæring og generell veiledningav fosterhjem skulle overføres til kommunene.Den statlige bistandsplikten ved plasseringer i fos-terhjem ble dermed foreslått avviklet. I tillegg bledet foreslått å avvikle den statlige refusjonsordnin-gen for forsterkning av ordinære fosterhjem. Detble videre foreslått økt kommunal valgfrihet vedbruk av institusjon, samt økte og differensiertekommunale egenandeler. Det ble også foreslått ågi kommunene fullt faglig og økonomisk ansvarfor alle hjelpetiltak i hjemmet.

Samtidig la departementet til grunn at det fort-satt vil være behov for en statlig andrelinjetjenestesom skal utfylle det kommunale tjenestetilbudet.Departementet henviste til Oppgavefordelingsut-valgets retningslinjer for oppgavefordeling, derdet heter at staten bør ha ansvar for «oppgaver somgjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetteret nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning.» Påbarnevernsområdet gjelder dette i hovedsak opp-

1 Jf. barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 32 Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov om endringer i barne-

vernloven3 Forskrift 26. november 2003 nr. 1397 om Barne-, ungdoms-

og familieetatens rett til å kreve egenbetaling fra kommu-nen for opphold på institusjon gir nærmere regler om kom-munens egenandel.


gaver som forekommer relativt sjelden i denenkelte kommune, og som samtidig krever særligkompetanse. Departementet foreslo på dennebakgrunn at Bufetat fortsatt skulle ha ansvar forinstitusjonstilbudet, for akuttiltak i institusjon ogberedskapshjem, for enkelte oppgaver på foster-hjemsområdet, herunder spesialiserte fosterhjem,samt oppgaver ved utredning av sped- og små-barn. Det ble foreslått at Bufetats tiltak og opp-gaver i hovedsak skal fremgå av lov eller forskrift.

Departementet foreslo et fortsatt statlig medfi-nansieringsansvar på bestemte områder. De kom-munale egenandelene ble foreslått innrettet slik atde både bidrar til en riktigst mulig bruk av detenkelte tiltak, samtidig som de ikke gir uheldigevridninger mellom tiltakene. Departementet tokderfor utgangspunkt i at kommunene bør betaleden samme prosentandelen av utgiftene til uliketyper tiltak som staten finansierer. Det ble vist tilat de relative forskjellene mellom egenandelenemå gjenspeile tiltakenes faktiske kostnad.

Det ble lagt til grunn at bedre kvalitet i tjenes-tetilbudet til utsatte barn og familier forutsetter atalle kommuner har nødvendige betingelser for ålevere forsvarlige tjenester. En kommunereformsom fører til større og mer robuste kommuner, vilgi et bedre grunnlag for å oppnå dette. Samtidigvil kommunene fortsatt ha kapasitets- og kompe-tanseutfordringer. Endringsforslagene bygget påfølgende forutsetninger:– Nye oppgaver skal følges av økonomiske res-

surser.– Kommunenes faglige forutsetninger skal styr-

kes gjennom kompetansebygging og bedrefaglig støtte fra Bufdir gjennom blant annet fag-lige anbefalinger.

– Kommunene skal gis bedre oversikt over tje-nestetilbudet og videre adgang til å treffe egnevalg og foreta egne prioriteringer.

– Kommunene må gis tid til å forberede seg påøkt ansvar.

Bufdirs rolle som fagdirektorat for barnevernetble forutsatt styrket og videreutviklet for åfremme god kvalitet og kunnskapsbasert praksis.Dette skal skje gjennom blant annet formidling avkunnskap fra forskning og utvikling av fagligeanbefalinger på sentrale oppgaveområder i barne-vernet.

5.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av de om lag 80 høringsinstansene somhar generelle synspunkter på høringsforslagene,

er enig i at det er behov for endringer i dagensansvarsdeling. Av dem er om lag 40 kommunereller barnevernstjenester, som til sammen repre-senterer om lag 80 kommuner. Økt satsing påforebygging og tidlig innsats anerkjennes somviktige mål. Forslagene om kompetansetiltak ikommunene får bred støtte. Det er videre bredstøtte til å videreføre en todelt ansvarsdeling deren statlig andrelinjetjeneste har ansvar for spesia-liserte oppgaver, som utfyller det kommunale tje-nestetilbudet. I tillegg støttes behovet for et fagdi-rektorat som kan gi faglige anbefalinger.

Enkelte høringsinstanser mener hensynet tilbarnets beste ikke er godt nok drøftet. Fylkesman-nen i Oslo og Akershus, Rælingen kommune, ReddBarna og Barneombudet understreker at staten ihenhold til Barnekonvensjonen artikkel 3 (1) ogGrunnloven § 104, skal sikre at barnets beste harvært et grunnleggende hensyn ved utforming avlovforslag og politikkutvikling. Etter disse instan-senes oppfatning er det vanskelig å få tak i konse-kvensene for barna av de ulike forslagene. ReddBarna skriver:

«Redd Barna savner en barnets beste-vurde-ring og en redegjørelse av den i de konkretelovforslagene, og særlig hvordan barnets besteog andre viktige hensyn som for eksempel res-sursbruk er avveid mot hverandre.»

Redd Barna skriver videre:

«I saker der avgjørelsen har en klar virkningfor barn, slik tilfellet er i en kvalitets- og struk-turreform i barnevernet, må andre hensynvære sterkere for å gå foran hensynet til bar-nets beste og det må begrunnes godt hvorforde går foran. Redd Barna savner en slik vurde-ring og redegjørelse fra departementet sin sidei de ulike forslagene.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener videre atbeskrevet risiko for at barnet blir skadelidende,ikke følges opp av tiltak som minimerer eller fore-bygger risikoen. Fylkesmannen skriver:

«Vi vurderer at i et høringsnotat som dette, måbarnets beste gis en avgjørende, grunnleg-gende og overordnet plass; barnets beste måog skal være i sentrum for oppmerksomheten,også i prosesser som herværende, direkteknyttet til lovgivning og politikk. Dette inne-bærer blant annet at den risiko som kan sporesi prosesser, avgjørelser og konsekvenser, knyt-tet til fare for at hensynet til barnets beste blir


satt til side, må minimeres og forebygges. Vivurderer at flere av de uavklarte spørsmålene ihøringsnotatet ikke viser dette i tilstrekkeliggrad.»

Om lag halvparten av instansene som har gene-relle synspunkter på forslagene, er enige i at øktfaglig og økonomisk ansvar til kommunene villegge bedre til rette for forebyggende arbeid ogtidlig innsats i kommunene, og at dette er en rik-tig hovedretning for endringer (blant annet Lands-foreningen for barnevernsbarn, KS, NOBO, Barne-vernspedagogene Akademikerforbundet, FO, Unio,Lister barnevern, Nannestad barneverntjeneste,Tønsberg barneverntjeneste, Barnevernsamarbei-det i Vest-Telemark, Bergen kommune, Bærumkommune, Drammen kommune, Hemne kommune,Kristiansand kommune, barneverntjenestene i Lar-vik og Lardal kommuner, Lillehammer kommune,Nittedal kommune, Sandnes kommune, Stavangerkommune, Stord kommune, Sørum kommune,Trondheim kommune, Vennesla kommune, Ås kom-mune, Fylkesmannen i Troms og Fylkesmannen iNord- Trøndelag). Dette omfatter blant annet 19kommuner eller kommunesamarbeid som tilsammen representerer 28 kommuner.

Disse høringsinstansene mener at forslagenelegger bedre til rette for forebygging, gir bedreforutsetninger for helhetlige kommunale løsnin-ger samt ivaretar hensynet til nærhet mellom tje-nesten og brukerne på en bedre måte. KS skriver:

«Forslagene om økt kommunalt ansvar for bar-nevernet er i tråd med prinsippene om at opp-gaver bør legges på lavest mulig effektive nivå,og at oppgaver som krever stor grad av sam-ordning overfor brukerne legges til samme for-valtningsorgan. Hvis forslagene blir gjennom-ført vil det gi kommunene økt nærhet til barnaog deres nettverk, samt øke mulighetene forlokale tilpasninger når det gjelder utvikling ogvalg av tiltak. Dette vil tilsammen kunne gibarna og deres familier et bedre tilbud.»

Hemne kommune skriver:

«Slik vi vurderer det vil et helhetlig kommunaltansvar for barnevernet bety at kommunenekan tilpasse tjenestetilbudet til lokale forhold,dra nytte av lokale ressurser og gi kommunenøkt valgfrihet. Hemne kommune [...] støtterforslagene som vil bidra til økt satsning på fore-bygging og tidlig innsats i kommunene, samthelhetlig og tilpasset hjelp til barn og deresfamilier.»

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag gir uttrykk for atden foreslåtte reformen vil være helt nødvendigfor å sikre gode og tilgjengelige tjenester for demest sårbare barna. Barnevernspedagogene i Aka-demikerforbundet og Unio mener at det er viktig åbygge opp en god faglig infrastruktur for å støttekommunenes arbeid, og mener at høringsforsla-get bygger opp om dette.

De fleste av disse høringsinstansene under-streker samtidig at forutsetningene om økono-miske ressurser, kompetansebygging og fagligstøtte til kommunene må være på plass for at kom-munene skal kunne ivareta et økt ansvar på en for-svarlig måte. Mange høringsinstanser, herunderNOBO og KS, understreker at endringene vil blivanskelige for de små kommunene. Instanseneunderstreker at kompetanseoppbygging er en for-utsetning for å lykkes. Videre må det settes av noktid til at kommunene skal kunne innrette seg ettersitt nye ansvar. Blant annet skriver Statens helsetil-syn: «I kapittel 5 «Hovedlinjer i ny ansvarsmodell»er det beskrevet viktige forutsetninger for endrings-forslagene. Etter vår forståelse er disse forutsetnin-gene avgjørende for at reformen skal kunne iverkset-tes. Det er også sentralt at departementet sikrer atde virker etter hensikten.»

Svært mange høringsinstanser, uavhengig avom de støtter reformen eller ikke, er opptatt av atkommunene må fullfinansieres for å lykkes mednye oppgaver (blant annet KS, Kristiansand kom-mune, Helsedirektoratet, RKBU Midt-Norge, SOSBarnebyer, Nannestad barneverntjeneste, Barne-vernledernettverket i Nord-Trøndelag, Barnevern-samarbeidet i Vest-Telemark, Bergen kommune,Bodø kommune, Bærum kommune, Drammenkommune, Hemne kommune, Kristiansand kom-mune, barneverntjenestene i Larvik og Lardal kom-mune, Lillehammer kommune, Nittedal kommune,Oppdal kommune, Ringsaker kommune, Sandneskommune, Stavanger kommune, Sørum kom-mune, Tromsø kommune, Trondheim kommune ogÅs kommune). Dette innebærer for det første atkommunene må kompenseres for faktisk bruk avbarnevernstiltak samt at kostnadsnøkkelen ikkeer egnet som fordelingsnøkkel. Flere mener atkommunene må kompenseres for bortfall av stor-driftsfordeler. KS skriver følgende:

«Overføring av ressurser til kommunene mågjøres trinnvis og begynne så snart de fore-slåtte lovendringene er vedtatt, slik at kommu-nene får tid og mulighet til å forberede segkompetanse- og kapasitetsmessig. Overføringav ressurser må ta høyde for at de statlige stor-driftsfordelene bortfaller, og gi det kommunale


barnevernet et varig løft slik at kommunene gisen reell mulighet til et stabilt og forsvarlig bar-nevern i tråd med politiske målsettinger.»

Flere instanser som har uttalt seg, mener dessu-ten at midlene må være øremerket, i hvert fall i enovergangsperiode (blant annet Barneombudet, fyl-kesmannen i Oslo og Akershus, Nøtterøy kommune,Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag, Reddbarna, FO, VID og Landsforeningen for barneverns-barn). Flere høringsinstanser mener det er viktigat det kommer klart frem hvordan den økono-miske overføringen skal beregnes. Videre frem-holdes at det er særlig viktig for de små kommu-nene at fylkesmannens skjønnsmidler styrkes(Vestre Toten kommune og Unio).

Om lag 20 høringsinstanser er skeptiske til øktkommunalt ansvar under henvisning til kommu-nenes ulike forutsetninger for å kunne ivareta etmer utvidet faglig og økonomisk ansvar. Noenviser til funn fra landsomfattende tilsyn (blantannet Barneombudet, Redd Barna, ADHD Norge,Barn av rusmisbrukere, RKBU Nord, Hovedorgani-sasjonen Virke, Lister barnevern, Faglig Forum,Rissa kommune, Oppdal kommune, Sarpsborg kom-mune, Barneverntjenestene i Stor-Elvdal, Åmot,Trysil og Engerdal, Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, region nord og region vest og Fylkesmanneni Oslo og Akershus). Dette omfatter seks kommu-ner eller barnevernstjenester som til sammenrepresenterer 19 kommuner. Disse høringsinstan-sene mener at forslagene vil føre til uheldige for-skjeller mellom kommunene, uavhengig av om enkommunereform gjennomføres eller ikke. Defremholder at forslagene kan bidra til økte for-skjeller mellom kommuner ut fra den enkeltekommunes prioriteringer, ressurser og forutset-ninger, og at forslagene ikke tar hensyn til småkommuner. Taperne vil være barna i de «svakestekommunene». Videre fremholdes det at det meddagens tilstand i kommunebarnevernet løpes enstor risiko ved ytterligere oppgaveoverføring.Blant annet mener Barneombudet at det er ufor-svarlig å gi flere oppgaver til dagens kommuner:

«Slik situasjonen er i dag, er det store variasjo-nar mellom kommunale barneverntenester, ognokre stader er det store manglar og skjer eirekkje lovbrot. Dersom ein skal ta utgangs-punkt i korleis det står til i barneverntenestenei dag, meiner vi det er uforsvarleg å gi endåfleire oppgåver til det kommunale barnevernet.Det er mykje som må vere på plass dersomendringane skal fungere etter føremålet. […]Ein føresetnad for at tiltaka skal lukkast, er at

kommunane er i stand til å ruste opp tiltaksap-paratet og barneverntenesta tilstrekkeleg. Hervil det etter vår meining vere store forskjellarmellom kommunane.»

Bufdir mener at det kan være risiko for at gjen-nomføring av forslagene kan føre til forverret til-bud for barna og at endringene på flere områdervil være dyrere å gjennomføre for samfunnet sam-let sett.

Om lag 10 av høringsinstansene (blant annetBamble kommune, Hof kommune, Hå kommune,Jevnaker kommune, Lørenskog kommune, Rælin-gen kommune, Åmot kommune, Tysnes kommuneog Barnevernforum i Midt-Troms) er klart imotforslaget om økt faglig og økonomisk ansvar tilkommunene. Dette omfatter ni kommuner ellerbarnevernstjenester som til sammen represente-rer 19 kommuner. For enkelte av disse instansenesynes de største fordelene med forslagene å væreat Bufetat oppnår økt kostnadskontroll. Bamblekommune skriver:

«Bamble barneverntjeneste ser ikke at dennestrukturreformen vil gi flere barn rett hjelp tilrett tid. Vi ser imidlertid at forslaget […] kanhjelpe det statlige barnevernet til å få bedre for-utsigbarhet i økonomien, men at uforutsigbar-heten da blir overført til kommunene. Vimener også at forslaget ikke sikrer et likever-dig tilbud til barn og unge uavhengig av hvor ilandet de bor.»

Hof kommune anmoder regjeringen om «[…] å sepå andre muligheter for tettere samarbeid mellomkommunene og Bufetat, som mulig erstatning fordenne reformen».

Mange instanser mener at forslagene vil gi øktrisiko for at økonomiske hensyn vil veie tyngreenn hensynet til barnets beste ved tiltaksvalg(blant annet Barnevernforum i Midt-Troms, Barne-verntjenestene i Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Enger-dal, Nannestad kommune, Bamble kommune,Ringsaker kommune, Rælingen kommune, Åmotkommune samt Barneombudet, Redd Barna, Fyl-kesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen iHordaland og Fylkesmannen i Finnmark). ReddBarna mener at å presse kommunene til å brukeøkonomiske insentiver ikke er til barnets beste.Redd Barna skriver:

«Bruk av økonomiske insentiver kan, så lengedet langsiktige målet ikke er nådd, føre til atkommunene må velge bort tiltak som barnethar behov for. Dette vil gå ut over det enkelte


barnets beste. Etter Redd Barnas mening erdette ikke bare et brudd på barnekonvensjonartikkel 3, Grunnlov § 104 og barnevernlov § 4-1om barnets beste, men også på barnekonven-sjon artikkel 6, barns rett til optimal utvikling.»

KS skriver:

«Økt tidlig innsats overfor barn og unge er enav hovedmålsettingene med reformen. KSanbefaler derfor at departementet i de videreforberedelser av reformen drøfter mulighetenefor å forsterke kommunenes muligheter forforebyggende arbeid og tidlig innsats, ikkeminst i lys av de sterkt økende utgiftene på bar-nevernsområdet.

Det synes å være en grunnleggende anta-gelse fra nasjonale myndigheter at kommu-nene trenger økonomiske insentiver for å gjørede riktige barnevernfaglige valgene, både nårdet gjelder tidlig innsats og valg av omsorgs-eller plasseringstiltak. KS vil understreke at detpå alle nivåer i kommuneorganisasjonene er enhøy faglig bevissthet når det gjøres faglige ogøkonomiske prioriteringer.»

Flere høringsinstanser understreker betydningenav god ledelse og styring i kommunene (blantannet Redd Barna, Barnevernspedagogene i Akade-mikerforbundet og Unio), betydningen av at kom-munenes ansvar for forebygging tas inn i loven(FO) samt at forslagene må vurderes i sammen-heng med spørsmålet om rettighetsfesting (ReddBarna). Justis- og beredskapsdepartementet, Syssel-mannen på Svalbard samt Longyearbyen lokalstyregir videre uttrykk for at forslagene ikke drøftersærlige forhold på Svalbard, og ber om at det utre-des særordninger i den videre oppfølgingen avforslagene. Enkelte mener også at det må stilleslovkrav til bemanning og kompetanse i kommu-nene.

I overkant av 10 høringsinstanser (blant annetFylkesmannen i Oslo og Akershus, Redd Barna,Barneombudet, Høylandet kommune, Tromsø kom-mune, Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag,Norsk Fosterhjemsforening, Norsk psykologforening,SOS Barnebyer, Porsgrunn barneverntjeneste, Fyl-kesmannen i Rogaland og Fylkesmannen i Møre ogRomsdal) mener at forslaget er prematurt. Instan-sene viser både til at forsøket bør være gjennom-ført og evaluert, samt at ny barnevernlov børvære på plass før det foreslås endringer i ansvars-delingen. I tillegg er forholdet til kommunerefor-men uavklart. Til sammen gjør dette det vanskeligå vurdere konsekvensene av endringsforslagene.

Bufdir mener at «[…] det vil være mer hensikts-messig å se hvilken kommunestruktur som er i lan-det i 2020 og samtidig høste erfaringer fra kommu-neforsøket før store endringer gjøres.»

Norsk psykologforening mener sterkere satsingpå tidlig og forebyggende innsats vil kunne redu-sere behovet for omfattende og inngripende tiltak.Likevel støtter ikke Norsk psykologforening enomfattende oppgaveoverføring nå:

«I lys av behovet for et langsiktig arbeid med åstyrke og utvikle de kommunale barneverntje-nestene, usikkerhet omkring resultater avkommunereformen, manglende resultater fraforsøkskommuner, uklarhet om hva som børvære en spesialisert barnevernstjeneste,bekymringer for ivaretagelse av nødvendigespesialiserte barneverntiltak, m.m. kan ikkePsykologforeningen anbefale en omfattendeoverføring av statlige oppgaver på det nåvæ-rende tidspunkt.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler følgende:

«Vi vurderer altså, på samme måte som depar-tementet, at det foreligger et behov for et kvali-tetsløft i landets barnevern. […] Vi vurdererdet imidlertid som uklart og utydelig hvorvidtdet foreliggende høringsnotatet samlet sett villede til en kvalitetsheving. Kanskje det vil detpå sikt, under de rette omstendigheter, menikke i den konteksten vi opplever det presente-res i pr i dag.»

Barneombudet skriver:

«Alt i alt meiner Barneombodet det er knytt formange uavklarte spørsmål til reforma og fleireav forslaga. Vi meiner det ikkje er forsvarleg ågjennomføre ei slik reform som departementetskisserer no. Det er i tillegg så å seie umoglegfor Barneombodet å ta stilling til ei så omfatt-ande reform, der det beste for barnet faktiskikkje har blitt gjort grundig greie for.»

5.4 Departementets vurderinger og forslag

5.4.1 Riktig hjelp til rett tid

Godt barnevern kjennetegnes av god omsorg,kunnskap om hva som virker samt utøvelse avgodt skjønn. God kjennskap til barna og familieneer avgjørende for at barnevernet skal kunne fattebeslutninger som ivaretar barnets beste og bar-


nets og familiens rettssikkerhet. Barn skal opp-leve at de blir lyttet til og erfare at de blir hørt ogtatt på alvor. Barnevernet må tale barnas sak oglegge til rette for at de mottar nødvendig hjelp frahelsetjenestene samt i barnehage, skole og i for-bindelse med fritidsaktiviteter.

Departementet viderefører forslaget om enreform som gir kommunene økt faglig og økono-misk ansvar, i samsvar med målene som erbeskrevet i kapittel 4.3. Etter departementets opp-fatning vil et mer helhetlig kommunalt ansvar,med større vekt på lokale beslutninger, leggebedre til rette for at barnevernet kan gi et mer til-passet tjenestetilbud til barn i barnevernet og enbedre sammenheng mellom tjenestene som gisbarna og deres familier.

Enkelte høringsinstanser etterlyser en bre-dere drøftelse av forslagenes konsekvenser forivaretakelsen av barnets beste, bl.a. under henvis-ning til barnekonvensjonens artikkel 3 nr. 1 ogGrunnloven § 104. Departementet understrekerat hensynet til barnets beste ligger til grunn forforslagene og målene for reformen. Et sentraltmål er økt satsing på forebygging og tidlig inn-sats, slik at flere barn og unge kan få hjelp somvirker til rett tid. Kommunene har gjennom sinnærhet til brukerne en nøkkelrolle i forebygging.Videre skal barna gis bedre hjelp fra barnevernetsspesialiserte nivå når slik hjelp er nødvendig. Pro-posisjonens forslag om spesialiserte utredningerog spesialiserte hjelpetiltak samt utviklingen avinstitusjonstilbudet må sees i lys av dette.

En forutsetning for at økt kommunalt ansvarvil gi bedre kvalitet i barnevernets arbeid er atkommunenes nærhet til familiene og kjennskap tillokale forhold bidrar positivt til at barn og ungefår riktig og tilpasset hjelp. Departementet harmerket seg innspillene fra høringsinstansene somretter oppmerksomhet mot svikt i landets kommu-ner, og som gir uttrykk for bekymring for småkommuners forutsetninger for å ivareta et meromfattende ansvar. Etter departementets oppfat-ning er tilstrekkelig kompetanse i tjenestene,bedre kommunal styring og forankring av barne-vernet og større fagmiljøer av stor betydning forat målet om riktig hjelp til rett tid kan nås. Depar-tementet skal legge frem en kompetansestrategifor det kommunale barnevernet før endringergjennomføres. Kompetansearbeidet skal særligbidra til at barnevernet lykkes bedre i å hjelpebarn og familier med høy risiko for omsorgssvikt,slik at flere barn kan få den hjelpen de trenger isitt nærmiljø. Sterk involvering fra den enkeltekommunes politiske og administrative ledelse erogså av vesentlig betydning for en vellykket gjen-

nomføring av nasjonale endringer og lokalt refor-marbeid. God oppfølging av utsatte barn forutset-ter tett samarbeid mellom barnevern og andre tje-nester. Samarbeid krever forankring på ledelse-snivå og stiller organisatoriske krav til tjenestene.

På spesialisert nivå legger departementet sær-lig vekt på å styrke samarbeidet mellom barnever-net og psykiske helsetjenester, slik at barn i bar-nevernsinstitusjoner får bedre tilgang til nødven-dig helsehjelp.

En rekke høringsinstanser har påpekt at øktfaglig og økonomisk ansvar til kommunene kanføre til økt variasjon mellom kommuner. Etterdepartementets oppfatning vil økt variasjon imåten kommuner velger å innrette arbeidet sittpå, i utgangspunktet kunne være et uttrykk fornødvendige tilpasninger til lokale forhold. Måletom likeverdige tjenester er særlig viktig når detgjelder de mest spesialiserte og inngripende tilta-kene. Dette er tjenester og tiltak der hensynet tilmuligheten for å oppnå tilstrekkelig robuste kom-petansemiljøer veier tyngre enn hensynet til geo-grafisk nærhet til familien. Dette var en viktigbegrunnelse for opprettelsen av det statlige bar-nevernet, og det gjelder fortsatt for deler av detstatlige tjenestetilbudet. Samlet skal det statligebarnevernet supplere det kommunale tjenestetil-budet på områder der barna har behov for merspesialiserte tiltak. Departementet foreslår atBufetats tilbud skal omfatte tiltak utenfor hjem-met, spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet og spesia-liserte utredninger av sped- og småbarnsfamilier.Lovfesting, supplert med faglige retningslinjer,skal bidra til at tjenester og tiltak fra barnevernetsspesialiserte nivå blir mer forutsigbare for kom-munene. Bufdirs rolle som fagdirektorat for bar-nevernet skal styrkes og videreutvikles for å bidratil god kvalitet og kunnskapsbasert praksis.

Departementet har i utformingen av de kon-krete endringsforslagene tatt hensyn til debekymringene mange høringsinstanser har frem-met om kommunenes evne til å ivareta mer ansvarpå en forsvarlig måte. En god gjennomføring avbarnevernsreformen tilsier en mer moderat opp-gaveoverføring i første omgang, samtidig som detlegges til rette for ytterligere ansvarsoverføringersenere. Departementet foreslår ikke å overføreansvaret for fosterhjemsrekruttering til kommu-nene nå. Departementet holder imidlertid fast vedforslagene om at kommunene skal gis fullt finansi-eringsansvar for ordinære fosterhjem og øktfinansieringsansvar for andre tiltak utenfor hjem-met som tilbys av Bufetat. Regjeringen har som etlangsiktig mål at kommunene skal overta Bufetatsansvar for rekruttering av fosterhjem, og slikt sett


få et sammenhengende oppgaveansvar på foster-hjemsområdet. Kvalitetsfremmende tiltak i detkommunale barnevernet vil legge til rette for øktansvar, i tillegg til de effekter kommunereformenvil gi i form av større og mer robuste kommuner.

Departementet holder videre fast ved at kom-munene skal få økt valgfrihet ved bruk av institu-sjon. Økt kommunal valgfrihet vil bidra til at detlegges større vekt på kommunenes vurderingerog kjennskap til barnet. Dette kan også gi bedregrunnlag for å ivareta barnets rett til medvirkning.Departementet legger til grunn at valgfrihet forut-setter at kommunenes egenandel fastsettes ut fraprinsippet om full prisdifferensiering. Kommunalvalgfrihet og full prisdifferensiering reiser spørs-mål om organiseringen av statlige barnevernsin-stitusjoner. Departementet vil utrede alternativemåter å organisere det statlige institusjonstilbudetpå for å ivareta Bufdirs faglige legitimitet i rollensom normgiver for hele barnevernet. Departe-mentet tar sikte på å komme tilbake med forslagtil endringer i barnevernloven med hjemmel forkommunal valgfrihet ved bruk av barnevernsinsti-tusjoner, sammen med lovforslag som følge avendret organisering av de statlige institusjonene.

I Oslo kommune ivaretas Bufetats oppgaverog myndighet av kommunen. Dette innebærer atforslagene om endringer i ansvarsdelingen mel-lom kommunen og Bufetat ikke har betydning forOslo kommune. Øvrige forslag gjelder for Oslokommune.

5.4.2 Mål og prinsipper for den foreslåtte finansieringsordningen

Barnevernstjenesten skal legge avgjørende vektpå å finne tiltak som er til beste for det enkeltebarnet. De grunnleggende særtrekkene ved bar-nevernet, beskrevet i kapittel 4.1.1, ligger tilgrunn for departementets forslag om finansier-ingsordning. Økonomiske hensyn skal tas, mende må ikke overskygge de faglige vurderingenefor dem som fatter beslutninger på barnas vegne.I barnevernet er kvalitetsaspektet avgjørende,men samtidig ofte vanskelig å observere og måle.Mange høringsinstanser mener at forslagene vilgi økt risiko for at økonomiske hensyn vil veie tyn-gre enn hensynet til barnets beste ved tiltaksvalg.Departementet legger vekt på at statlig medfinan-siering er nødvendig for å hindre at kommunenesøkonomiske insentiver blir for sterke, på bekost-ning av faglige vurderinger av barnets behov.Dette taler for at finansieringsansvaret for kom-munene ikke bør være for høyt.

Finansieringsansvaret bør likevel innrettesslik at det gir kommunene insentiv til å kommetidlig inn med nødvendige tiltak i familiene ogdrive forebyggende virksomhet i og utenfor bar-nevernet. Dette taler for økt nivå på kommunenesutgifter til omsorgstiltak og spesialiserte hjelpetil-tak tilbudt av Bufetat. Jo dyrere det er å velge spe-sialiserte tiltak og tiltak utenfor hjemmet, jo merlønnsomt vil det være for kommunene å fore-bygge behovet for slike tiltak ved å komme tidliginn med forebyggende lavterskeltiltak i regi avbarnevernstjenesten eller andre kommunale tje-nester. Hvor godt insentivet virker, vil blant annetavhenge av hvor god effekt kommunene oppleverat deres forbyggende innsats har på tilfanget avbarn og unge med behov for ulike barnevernstil-tak.

Om økt kommunalt finansieringsansvar fak-tisk vil resultere i mer virksom forebygging, vilavhenge av den enkelte kommunes prioriteringer.Effektiv forebygging forutsetter at kommuneneinnretter sitt forebyggingsarbeid godt og avsernok ressurser til det. Dette er viktige, men ogsåkrevende forutsetninger. Kommunenes investe-ringer i forebyggende tiltak vil ofte gi gevinsterlangt frem i tid, og utover kommunenes ansvars-område. Kommunene må i sine beslutninger vur-dere og ta hensyn til den belastningen som vilpåføres barnet og de kostnadene som vil oppståfor samfunnet over tid, hvis ikke tjenestene barnagis er gode nok.

Ofte, og særlig i begynnelsen av en barne-vernssak, er det ikke barna som har behov for til-tak, men de nære omgivelsene eller foreldrenesom barna vokser opp med. Når foreldrene hjel-pes til å takle egne utfordringer, er dette et vesent-lig forebyggingsarbeid, som ofte best gjøres i etsamarbeid mellom flere kommunale tjenester. Deter derfor kommunen, og ikke bare den enkeltebarnevernstjeneste, som gjennom departemen-tets forslag gis et større ansvar for barnevernsom-rådet og for tilbudet til utsatte barn og familier.Departementet foreslår tiltak som skal bidra tilbedre integrering og forankring av barnevernstje-nesten som en del av kommunenes helhetlige tje-nestetilbud. Det er den enkelte kommune som måvurdere hvilken rolle barnevernstjenesten skal hautover sine kjerneoppgaver, og hvilken rolleandre tjenester skal ha, for å ivareta et helhetligtjenestetilbud som dekker utsatte barn og fami-liers behov.

Finansieringssystemet må videre innrettes slikat kommunene og staten har insentiver til å velgetiltak og tjenester som i innhold, omfang oglengde er tilpasset barnas behov. Dette taler blant


annet for en avvikling av refusjonsordningen forforsterkning av ordinære fosterhjem, slik at kom-munene får større mulighet og bedre insentiver tilå innrette fosterhjemstiltak i tråd med det enkeltebarns behov. Det har videre betydning for fastset-tingen av nivået på den kommunale egenbetalin-gen for spesialiserte statlige institusjons-, foster-hjems- og hjelpetiltak. Departementet legger opptil å innrette egenbetalingen slik at det som hoved-regel vil være mer lønnsomt for kommunene åvelge kommunale tiltak, som for eksempel foster-hjem, fremfor statlige og mer inngripende tiltak.Samtidig bør ikke egenbetalingen for statlige til-tak være så høy at kommunene vegrer seg for åvelge slike tiltak når dette er til det beste for bar-net.

Målet om at kommunene skal velge riktige til-tak til det enkelte barn, henger også sammen medmålet om effektiv ressursbruk. Dersom barna fårtiltak som er tilpasset deres behov og som har til-siktet effekt, vil vi få mer ut av samfunnets ressur-ser og kommunene vil kunne hjelpe flere barnmed midlene som bevilges til barnevernet og til-grensende tjenester.

Kommunene vil med forslagene i denne propo-sisjonen få økte utgifter til institusjonsplasserin-ger, fosterhjem og spesialiserte hjelpetiltak. Kom-munene vil bli finansiert for anslåtte merutgiftergjennom en økning i rammetilskuddet. Utgiftenetil barnevernstiltak kan imidlertid være uforutsig-bare og vanskelige å planlegge. Hvordan detteslår ut for kommunene, vil henge sammen medblant annet kommunestørrelse, kommunens øko-nomiske situasjon og antall barn med behov fortiltak.

Det er grunn til å anta at høye utgifter til bar-nevernstiltak i enkelte tilfeller vil være utfor-drende. Regjeringen er opptatt av å balansere deønskede insentivene til forebygging opp mot risi-koen for at store og uforutsette utgifter til barne-vernstiltak gir virkninger som ikke er til barnetsbeste. Departementet vil frem mot iverksettelseav reformen utrede og foreslå tiltak som kanavlaste kommuner økonomisk ved behov forekstraordinære dyre tiltak.

Det er viktig at kommunene håndterer øktfinansieringsansvar på en kvalitativt god måte.Departementet vil derfor evaluere virkningen avforeslåtte endringer og effekten den har på fore-

byggingsarbeidet og ressursene som legges i til-tak for barn og unge.

5.4.3 Konsekvenser for forsøkskommunene

Forslagene som fremmes skiller seg fra forsøketpå noen områder, og er overlappende eller har lik-hetstrekk på andre. Generelt legges det opp til etsterkere statlig ansvar i forslaget til nasjonalreform enn i forsøket.

Både reformen og forsøket gir kommunene etøkt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet.Dette gjelder finansieringsansvaret for foster-hjem, der departementet foreslår at kommuneneskal gis fullt økonomisk ansvar for ordinære fos-terhjem (bortfall av den statlige refusjonsordnin-gen for fosterhjem). Videre legger reformen opptil økt kommunal valgfrihet ved bruk av institu-sjon, etter modell som gjelder i forsøket.

De viktigste forskjellene er at forslaget tilnasjonal reform innebærer at Bufetat beholderansvaret for å rekruttere fosterhjem og bistå kom-munene ved plassering av barn i fosterhjem. For-søkskommunene har dette ansvaret, men kanlikevel få tilbud om fosterhjem fra Bufetat. I tilleggforslås det at det fortsatt skal være et delt beta-lingsansvar mellom stat og kommune på institu-sjonsområdet, men slik at kommunene betaler øktegenandel ved bruk av institusjon. I forsøket beta-ler kommunene egenandel kun ved institusjons-plasseringer etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26(atferdsbestemmelsene). For øvrig betalerforsøkskommunene full pris ved bruk av institu-sjon.

Hovedformålet med forsøket er å innhenteerfaringer og kunnskap som kan bidra til godeendringsprosesser i en nasjonal strukturreformfor barnevernet. Selv om innholdet i forsøket avvi-ker fra forslagene i denne proposisjonen, vil erfa-ringene fra forsøket være viktige i det viderearbeidet med barnevernsreformen. Evalueringenvil gi viktig kunnskap om generelle hensyn sommå ivaretas ved endringer i ansvarsdelingen mel-lom stat og kommune. Departementet legger opptil dialog med forsøkskommunene for å sørge foren best mulig overgang mellom forsøket og iverk-settelse av barnevernsreformen.


6 God kommunal styring av barnevernet

6.1 Økt kommunalt ansvar krever bedre styring og ledelse

Barnevernsreformen vil gi kommunene økt hand-lingsrom til å prioritere ressurser og innrette tje-nestetilbudet etter lokale forhold og behov. Det erda viktig at barnevernets virksomhet ses i sam-menheng med det øvrige tjenestetilbudet til barnog familier, og at kommunens ledelse opplever etklart eierskap til barnevernet. God kommunal sty-ring og ledelse er avgjørende. Dette kapittelet tarfor seg styring på ulike nivå, både den politiske ogadministrative ledelsens overordnede styring ogkontroll og de daglige lederoppgavene som ivare-tas av barnevernsleder.

Dette er temaer som flere høringsinstanser eropptatt av. Fylkesmannen i Finnmark uttaler blantannet at «God styring og ledelse vil være helt vesent-lig for å lykkes med endringer i kvalitet og struktur.»Unio skriver at «Det må […] synliggjøres at det erkommunen som «eier» barnevernet, og at dette sam-tidig inngår som en del av det helhetlige hjelpeappa-ratet for barn og deres familier.» Også første del-rapport for evalueringen av forsøk med nyansvarsdeling i barnevernet understreker betyd-ningen av god endringsledelse.1

Statens helsetilsyn har flere ganger pekt på atsvak styring og ledelse er en betydelig kilde tilsvikt i det kommunale barnevernet. Dette gjelderbåde den daglige ledelsen og den overordnedestyringen fra kommunen. I den oppsummerenderapporten fra det landsomfattende tilsynet i 2013og 2014, om oppfølgning av barn i fosterhjem,beskrev Statens helsetilsyn følgende sammen-heng mellom svikt i tjenestetilbudet og man-glende ledelse og kontroll:

«Det er et lovpålagt krav til kommunene ogderes barneverntjeneste at de skal sikre virk-somheten sin ved å planlegge, kontrollere ogved behov korrigere tjenesten dersom de fin-ner at det svikter. I samtlige 71 barneverntje-

nester hvor det ble avdekket lovbrudd eller for-bedringsområder gjaldt dette for alle eller fleredeler av styringsaktivitetene. Som vi harbeskrevet over, fant vi lovbrudd i tjenestene tilbarn og mangler i barnevernfaglige vurderin-ger og dokumentasjon. Svikten ble ytterligereforsterket ved at ledelsen i kommunen ikkefulgte med på om barna fikk forsvarlige tjenes-ter. Opplæring var ofte fraværende eller man-gelfull. De ansatte var heller ikke opplært til åmelde fra om feil. I mange kommuner var detuklart hvordan saksbehandlerne skulle løse deulike oppgavene. Videre var det ingen i ledel-sen som kontrollerte at oppgavene ble utført,ledelsen oppdaget heller ikke feil som ble gjort,og dermed ble det ikke gjennomført forbe-dringsarbeid. De samme feilene kunne dermedgjentas om og om igjen.»2

6.2 Forventninger til styring og ledelse

6.2.1 Kommuneledelsen har det overordnede ansvaret

Kommunens øverste politiske og administrativeledelse har det overordnede ansvaret for at barne-vernstjenesten forvaltes i tråd med gjeldenderegelverk og at tjenestene er forsvarlige. Kommu-nen har ansvar for styringen av tjenesteområdetog for å ha en systematisk kontroll som sikrer atden kommunale barnevernstjenesten utfører sittarbeid i tråd med regelverket (internkontroll), slikat barn og familier får den hjelpen de har behovfor. Både kommuneloven og barnevernloven harbestemmelser som skal sikre dette.

Internkontroll skal forebygge svikt og uhel-dige hendelser og bidra til at kommunen lærer avde feil som skjer, slik at de ikke gjentas. Innholdeti internkontrollplikten er nærmere regulert i enegen forskrift til barnevernloven.3 I forskriften er

1 Deloitte og Telemarksforskning (2016). Følgeevaluering avforsøk med ny ansvarsdeling mellom stat og kommune på bar-nevernområdet. Første delrapport

2 Statens helsetilsyn (2015). «–Bare en ekstra tallerken påbordet?» Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og2014 med kommunenes arbeid med oppfølging av barn sombor i fosterhjem. Rapport fra Helsetilsynet 1/2015

3 Forskrift om internkontroll for kommunens oppgaver etterlov om barneverntjenester.


internkontroll beskrevet som systematiske tiltaksom skal sikre at barnevernstjenestens aktiviteterplanlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdesi samsvar med krav fastsatt i eller i medhold avbarnevernloven (§ 3). Det er presisert at intern-kontrollen skal tilpasses barnevernstjenestensstørrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold, ogat plikten skal ha det omfang som er nødvendigfor å etterleve krav fastsatt i eller i medhold av bar-nevernloven (§ 4).

Kommuner som jobber godt med faglig utvik-ling av barnevernet og samordning av tjenestetil-budet, kjennetegnes ofte av at den politiske ogadministrative ledelsen er tett på arbeidet, vurde-rer kvaliteten i egne tjenester og stiller klare for-ventninger.4 I blant andre Sandnes kommune erinternkontroll brukt som et viktig styringsverktøyfor å vurdere barnevernstjenestens virksomhet ogkostnader. Som et resultat av internkontroll harkommunen besluttet å styrke tjenestens kompe-tanse på undersøkelser og utredningsarbeid ogetablert en egen tiltaksenhet med kompetanse tilå utvikle og iverksette gode tiltak.

Tilsyn med det kommunale barnevernet tyderlikevel på at ledelsen i mange kommuner i for litengrad følger opp sine barnevernstjenester gjennomslike former for overordnet og systematisk plan-legging og kontroll.

6.2.2 God styring forutsetter kunnskap og innsikt

I et flertall av kommunene hvor tilsynsmyndighe-tene har avdekket svikt vises det til at den øversteledelsen har lite kunnskap om og oversikt over til-standen i barnevernet.5 FO skriver i sin høringsut-talelse at:

«Politikere har ofte for liten kunnskap og inn-sikt i barnevernstjenesten i egen kommune.Dette er svært alvorlig. Skal kommunene bli istand til å ta mer ansvar for barnevernstje-nester må politikere ha kunnskap og involveressterkere.»

Departementet mener god styring forutsetter atkommuneledelsen har god kunnskap om tilstan-den i egen barnevernstjeneste og kvaliteten iarbeidet som gjøres. Det betyr ikke at kommune-

nes øverste ledelse skal gå inn i enkeltsaker.Kunnskap om tilstand kan omfatte forhold somtjenestenes kapasitet og kompetanse til å hånd-tere de sakene de er pålagt, saksbehandlingstider,ressursbruk og samarbeid med andre tjenester, ihvilken grad barn og familiers medvirkning ivare-tas og hvilke erfaringer barn og familier har i sinkontakt med barnevernet og den hjelpen som gis.

Det er i dag mye som tyder på at både kommu-nens ledelse og andre tjenester ofte opplever etlukket barnevern som i liten grad gir innblikk ibeslutninger som tas og det faglige grunnlagetsom ligger til grunn for beslutningene. Mangelenpå åpenhet fra barnevernstjenestens side kanvære en utfordring i enkelte kommuner. Det kanvære krevende for kommunens politiske og admi-nistrative ledelse å få innsyn i barnevernetsarbeid, og dermed kvaliteten på det arbeidet somgjøres. Barnevernstjenestene fremstår også,enkelte steder, som krevende å samarbeide med.6

Blant annet pekes det på at barnevernstjenesten ifor liten grad deler informasjon som er viktig forandre tjenester. Samtidig er det gjennom tilsynvist til at kommunenes ledelse i for liten gradetterspør informasjon og følger opp at oppgavergjennomføres og at vedtatte rutiner etterleves.

Det er fra enkelte hold blitt reist spørsmål omhvorvidt taushetsplikten er til hinder for et meråpent barnevern.7 Departementet understreker attaushetsplikten ikke er til hinder for at kommu-nens politiske og administrative ledelse kan få til-gang til opplysninger i forbindelse med nødvendigoppfølgning og kontroll med hvordan barne-vernstjenesten ivaretar kommunens oppgaveretter barnevernloven. Som regel vil det ikke værenødvendig med innsyn i taushetsbelagte opplys-ninger, men taushetsplikten er ikke til hinder forinnsyn i tilfeller der det er nødvendig. Taushets-plikten er heller ikke til hinder for nødvendig sam-arbeid mellom barnevernstjenesten og andre vel-ferdstjenester på statlig og kommunalt nivå. Bar-nevernstjenesten kan alltid dele opplysninger somer nødvendig for å ivareta sine oppgaver. Fradepartementets side er det flere ganger blitt presi-sert at dette innebærer at barnevernstjenestenkan gi andre tjenester tilgang til de opplysningersom er nødvendige for at det enkelte barnet skalfå et helhetlig hjelpetilbud. Særlig i tilfeller der deter barnevernstjenesten som har omsorgen for

4 Deloitte (2015) Evaluering av modellkommuneforsøket. Slut-trapport 2015

5 Statens helsetilsyn (2015). «–Bare en ekstra tallerken påbordet?» Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og2014 med kommunenes arbeid med oppfølging av barn sombor i fosterhjem. Rapport fra Helsetilsynet 1/2015

6 Gording Stang, E. m.fl. (2013). Taushetsplikt, opplysnings-rett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis. NOVARapport 3/2013



barnet, forutsettes det tett og nært samarbeidmed andre tjenester.

KS peker på at enkelte lokalpolitikere er usi-kre på hvordan de skal utøve sitt ansvar for barne-vernet.8 Manglende innsikt i barnevernets virk-somhet kan ha sammenheng med kjennetegn vedbarnevernet og de fullmaktene som er gitt til bar-nevernslederen. Det følger av barnevernloven atbarnevernsadministrasjonens leder er tjenestensøverste myndighet i barnevernsfaglige spørsmål.Dette kan bidra til at mulighetene for overordnetstyring kan oppleves som begrenset. Barnever-nets arbeid er dessuten i liten grad rettet mot bru-kergrupper som er i posisjon til å sette barnevernpå dagsorden i kommunen eller i lokalsamfunnet.Befolkningens engasjement er annerledes enn påandre velferdsområder som barnehager, skoler oghelsetjenester. Dette bidrar til at det er færre veierut i offentligheten, og det kan ta lang tid før alvor-lig svikt oppdages og håndteres. Det er viktig atkommunene arbeider systematisk med å innhenteinformasjon om barn og familiers erfaringer medbarnevernet. Forandringsfabrikkens prosjektMitt Liv,9 hvor en rekke kommuner og barne-vernstjenester deltar, er et godt eksempel på hvor-dan dette kan gjøres.

6.2.3 Kommunal forankring ved interkommunale samarbeid

Forventningene til kommunal forankring og inn-sikt i barnevernstjenestene gjelder også der bar-nevernstjenesten deltar i et interkommunalt sam-arbeid. Interkommunalt samarbeid er sværtutbredt på barnevernsområdet. Om lag 200 kom-muner deltar i interkommunale barnevernstje-nester. Omfanget av små barnevernstjenester gjørat samarbeid mellom kommuner er et nyttig virke-middel for å kunne etablere fagmiljøer med nød-vendig bredde i kompetanse.

Det er samtidig viktig at både barnevernstje-nesten og kommuneledelsen har strategier for åhåndtere styringsutfordringer som kan oppstå vedinterkommunalt samarbeid. Nordlandsforskninghar kartlagt erfaringer med interkommunale bar-nevernssamarbeid, basert på et utvalg interkom-munale tjenester. I rapporten fremgår det at det er

betydelige forskjeller i hvordan vertskommuner,som har det operative ansvaret for det interkom-munale samarbeidet, og øvrige samarbeidendekommuner oppfatter samarbeidet.10 Det visesblant annet til at:– Om lag 40 prosent av rådmenn i samarbei-

dende kommuner gir uttrykk for at de har litekontroll med utgiftene til barnevernet. Under20 prosent av rådmenn i vertskommuner giruttrykk for det samme.

– Mer enn 25 prosent av rådmenn i samarbei-dende kommuner uttrykker at de ikke får til-strekkelig informasjon om barnevernets virk-somhet. Under 10 prosent av rådmenn i verts-kommuner gir uttrykk for det samme.

– 40 prosent av rådmenn i samarbeidende kom-muner og bortimot 30 prosent av rådmenn fravertskommuner oppgir at barnevernet er forlite involvert i det tverrfaglige samarbeidet ienkeltkommunen.

Rapporten viser at fylkesmennene deler bekym-ringene flere av de samarbeidende kommunenegir uttrykk for. Interkommunalt samarbeid kanbidra til brist i kommunikasjonen mellom barne-vernstjenesten, den enkelte kommune og øvrigekommunale tjenester. Det er ofte svak rapporte-ring til rådmenn i samarbeidende kommuner. Detgir også risiko for en viss ansvarsfraskrivelse fraenkelte rådmenns side og en opplevelse av at bar-nevernet er «satt vekk».11 Det kan også være kre-vende for den enkelte tjeneste å forholde seg tilledelsen i flere kommuner, særlig i tilfeller der detstilles ulike forventninger og gis ulike styringssig-naler.

Økt kommunalt ansvar for barnevernet kan imange kommuner medføre behov for større fag-miljøer, og dermed økt omfang av samarbeid mel-lom kommuner. Flere høringsinstanser pekerogså på dette. KS anbefaler, basert på innspill idialogmøter med kommunene om barnevernsre-formen, at det legges til rette for bedre rapporte-rings- og samarbeidsmodeller som bygger oppunder den enkelte kommunes ansvar for og sty-ring av barnevernet.12

8 KS (2016). Kommunalt samarbeid på regionalt nivå ved inn-føring av en kvalitets- og strukturreform i barnevernet

9 Prosjektet Mitt Liv har som mål å utvikle nye arbeidsmåteri barnevernet, med vekt på samarbeid mellom barne-vernstjenesten og barn og unge. På bakgrunn av erfarin-gene i prosjektet er det utviklet nasjonale, faglige råd tilpraksisfeltet.

10 Andrews, T. m.fl. (2015). Interkommunalt samarbeid ombarnevern i Norge. En kartlegging av erfaringer. NF rapportnr. 1/2015

11 Andrews, T. m.fl. (2015). Interkommunalt samarbeid ombarnevern i Norge. En kartlegging av erfaringer. NF rapportnr. 1/2015

12 KS (2016). Kommunalt samarbeid på regionalt nivå ved inn-føring av en kvalitets- og strukturreform i barnevernet


6.2.4 God barnevernsledelse

Ledere i barnevernet har avgjørende betydningfor den faglige utviklingen og kvaliteten i arbeidetsom gjøres. God kompetanse blant lederne erdessuten viktig for at det iverksettes nødvendigeendringsprosesser og reformarbeid i kommu-nene.

Bufdir har, i samarbeid med barnevernsledereog fagfolk fra universitets- og høgskolesektoren,utviklet faglige anbefalinger som beskriver ogbegrunner krav og forventninger til barnevernsle-dere.13 De faglige anbefalingene til god barne-vernsledelse omfatter seks hovedoppgaver, medforventninger til hvordan disse utføres. Barne-vernsleder skal kunne:1. Organisere og forvalte operativt barnevern.2. Planlegge og gjennomføre kompetanseproses-

ser, slik at barnevernet utvikler seg som enkunnskapsorganisasjon.

3. Arbeide strategisk med langsiktige drifts-, til-pasnings- og utviklingsmål.

4. Rekruttere riktig personell, drive personalplan-legging og tilrettelegging, håndtere personal-saker og arbeide systematisk med arbeidsmil-jøet.

5. Planlegge og styre hvordan tjenestens samlederessurser skal prioriteres og benyttes.

6. Delta i etablerte møtefora dersom ledelse inn-går som et ledd i tverrfaglig og tverretatligarbeid.

Videreutdanningstilbudet for barnevernsledere,som ble etablert i februar 2016, er utviklet medtanke på å møte de faglige anbefalingene om godbarnevernsledelse. Videreutdanningen viderefø-res og er et viktig bidrag for at de faglige anbefa-lingene tas i bruk. Det er samtidig, både gjennomtilsyn og i offentlige utredninger, blitt pekt på atdet bør stilles mer forpliktende forventninger tilhvilken kompetanse barnevernsledere trenger,gjennom formelle kompetansekrav og autorisa-sjon. Flere høringsinstanser viser også i sinehøringsinnspill til dette. Tydeligere forventningervil bidra til at kommunene i større grad enn i dagrekrutterer og tilsetter ledere med nødvendigkompetanse. Dette er viktig for god faglig kvaliteti den daglige virksomheten.

6.3 Tiltak for å styrke kommunal styring og ledelse

6.3.1 Bedre overordnet styring og forankring

Kommunen har det overordnede ansvaret for atutsatte barn og familier får den hjelpen de trenger,at rettssikkerheten ivaretas og at svikt i tjenestetil-budet oppdages og håndteres. Departementetmener det kommunale eierskapet til og den lokalestyringen av barnevernstjenesten må styrkes.God styring er en forutsetning for at de kommu-nale barnevernstjenestene skal stå godt rustet til åpåta seg økt ansvar for barnevernet. Behovet forbedre styring må ses i sammenheng med hva somkjennetegner barnevernet. Ansatte i barnevernetmå ofte håndtere svært kompliserte og krevendesaker. Det er stor bredde i type oppgaver. Sviktkan ha store konsekvenser for de barna og famili-ene det gjelder, og det er ofte vanskelig å rette oppfeil i ettertid.

I NOU 2016: 4 Ny kommunelov foreslås detflere tiltak for å styrke egenkontrollen i kommu-nene, blant annet gjennom en egen bestemmelseom interkontroll i kommuneloven, samt et kravom å rapportere til kommunestyret om internkon-troll. Det foreslås også å lovfeste og presisere enutvidet innsynsrett for de folkevalgte, slik at de fol-kevalgte får den informasjonen de trenger for åutføre vervet sitt og for å styrke deres mulighetertil styring og kontroll. Regjeringen vil komme til-bake til disse spørsmålene i forslag til ny kommu-nelov. Dette vil ha betydning også for kommune-nes styring og ledelse av barnevernet.

Dialog med kommunesektoren

Involvering fra kommunens ledelse er avgjørendefor en vellykket gjennomføring av barnevernsre-formen. Dette er også viktig for at barnevernet til-deles tilstrekkelige ressurser fra kommunebud-sjettet i tråd med det oppgave- og finansieringsan-svaret de får. Det skal derfor arbeides målrettetmed å fremme styring, forankring og eierskap tilbarnevernet og det kommende reformarbeidet,blant annet i form av regionale dialogmøter rettetmot kommunenes politiske og administrativeledelse. Direktoratet skal ha ansvar for å arran-gere konferansene, blant annet i samarbeid medKS. Regionale dialogmøter skal bidra til å etablereet tydelig eierskap til barnevernet i kommunene,legge til rette for lokalt reformarbeid og stimuleretil godt samarbeid mellom kommuner.

13 Bufdir (2015). Operativ ledelse i barnevernet. Beskrivelse avkrav og forventninger


Vurdere barnevernsleders myndighet

Departementet vil også vurdere om det fremdeleser behov for en egen bestemmelse i barnevernlo-ven om at det i hver kommune skal være en admi-nistrasjon med en leder som er øverste myndigheti barnevernsfaglige spørsmål. Alternativet er atkommunene gis ansvaret for å delegere myndig-hetsoppgaver, slik tilfellet er for flere andre kom-munale tjenester. Det er viktig med klare og tyde-lige ansvarsforhold i det kommunale barnevernet.Blant annet er det barnevernstjenestens ledersom har kompetanse til å fatte vedtak om midlerti-dige akuttvedtak. Samtidig kan bestemmelsen haført til at kommunene i for liten grad tar ansvar forden overordnede styringen av barnevernet.Bestemmelsen innebærer også en begrensning iden enkelte kommunes frihet til å organisere sinegen virksomhet. Dette kan være uheldig medtanke på målet om bedre samordning av tjeneste-tilbudet for utsatte barn og familier og bedre opp-følging av den enkelte barnevernstjeneste frakommunenes øverste ledelse.

6.3.2 Bedre styringsinformasjon

Mangelfull informasjon om innholdet i og kvalite-ten i barnevernstjenestene gjør det krevende forbåde kommunale beslutningstakere og brukere åvurdere kvalitet i tilbudet samt sammenligne kva-litet på tjenestene mellom kommuner. Det leggesderfor til rette for at kommunene skal få bedre oglettere tilgang på nødvendig styringsinformasjon.Hovedhensikten er at kommunene skal få bedrekjennskap til barn og familiers erfaringer, infor-masjon om tilstanden i egen barnevernstjenestesammenlignet med andre kommuner samt kunn-skap om kvaliteten i arbeidet som gjøres.

Bedre digitale løsninger

I Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevern-loven ble det lagt vekt på at det skal etableresnasjonale systemer og kvalitetsindikatorer somgjør det enklere å vurdere tilstand og kvalitet i denenkelte tjeneste. Dette skal også gjøre det letterefor den enkelte kommune å sammenligne egentjeneste med barnevernstjenester i andre kommu-ner.

Bufdir arbeider med å utvikle bedre digitaleløsninger for innhenting og publisering av barne-vernstjenestenes halvårsrapporteringer på kom-munenivå, blant annet med sikte på at informasjon

blir mer tilgjengelig for kommunens ledelse ogandre interessenter. Direktoratets arbeid med åutvikle kvalitetsindikatorer for barnevernet erogså viktig for at fremtidige rapporteringer istørre grad enn i dag kan synliggjøre kvaliteten idet arbeidet som gjøres.

Årlig tilstandsrapportering

Departementet vil vurdere å innføre krav om årligtilstandsrapportering til kommunestyret. Kravetvil kunne bidra til å sikre rutinemessig informa-sjon til kommunenes administrative og politiskeledelse. Behovet for dette kan særlig begrunnes ihensynet til brukergruppene for barnevernet ogomfanget av interkommunale samarbeid på barne-vernsområdet. Selve rapporteringen bør i storgrad baseres på digitale løsninger og eksisterenderapporteringer og statistikk på kommuneog tje-nestenivå, slik at det i liten grad gir merarbeid fortjenestene. Eventuell innføring av krav om til-standsrapport vil innebære endringer i barnevern-loven og kreve egne lovendringsprosesser. Depar-tementet vil derfor komme tilbake til dette spørs-målet.

6.3.3 Bedre kompetanse hos barnevernsledere

Tiltak for å styrke lederkompetansen i barnever-net har hatt høy prioritet over flere år. Det erbehov for tiltak som bidrar til at ledere i barnever-net har den kompetansen de trenger. Viderearbeid på dette området vil ta utgangspunkt i fag-lige anbefalinger om hva som bør forventes avbarnevernsledere og dagens videreutdanning ibarnevernsledelse. Direktoratet har også fått ioppdrag å etablere veiledningsteam som kan tilbylederstøtte til barnevernsledere i enkeltkommu-ner. Dette tiltaket er nærmere omtalt i neste kapit-tel om kvalitet og kompetanse i det kommunalebarnevernet.

Vurdere behovet for formelle krav til lederkompetanse

Behovet for formelle krav til lederkompetanseskal utredes nærmere. Utredningene må samtidigta hensyn til potensielle ulemper og organisato-riske utfordringer som kan følge av eventuell inn-føring av kompetansekrav. Spørsmål om autorisa-sjon vurderes i sammenheng med utredningsar-beidet.


7 Kvalitet og kompetanse i det kommunale barnevernet

7.1 Behovet for et kompetanseløft

7.1.1 Økt kommunalt ansvar skal understøttes av kompetansetiltak

Tilstrekkelig kompetanse i det kommunale barne-vernet er en forutsetning for å kunne realiseremålsetningene for barnevernsreformen, ikkeminst målet om at utsatte barn og familier skal fåtidlig og tilpasset hjelp. I høringsnotatet ble detderfor lagt til grunn at oppgaveoverføring fra stattil kommune skal koordineres med kompetanse-bygging i kommunene og tiltak for å forbedre denfaglige styringen av barnevernet.

Det skal som følge av dette legges frem enegen kompetansestrategi for det kommunale bar-nevernet, som skal gjelde for perioden 2018–2024. Strategiarbeidet vil innebære en trinnvisopptrapping av kompetansetiltak. Kompetanse-strategien legges frem høsten 2017. Enkelte tiltakvil iverksettes allerede fra høsten 2017. Kvalitets-og kompetansearbeidet skal bidra til at kommu-nene settes godt i stand til å ivareta et økt opp-gave- og finansieringsansvar for barnevernet.

7.1.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser understreker behovet for ålegge til rette for kompetanseog tiltaksutviklingfør ansvarsendringer i barnevernet iverksettes,slik at kommunene er bedre rustet til å ivareta etøkt ansvar. Flere mener også at kompetansehe-vende tiltak er nødvendig uavhengig av fremtidigestrukturendringer.

Bufdir vektlegger i sin høringsuttalelse at enkompetanseoverføring fra stat til kommune vil tatid: «Det tar tid å identifisere behovene, hente innforskningskunnskap, utvikle opplæringsinnsatser,bygge strukturer for implementering og etablere kul-turer for læring og utvikling i den enkelte tjeneste.»KS mener at «Overføring av ressurser til kommu-nene må gjøres trinnvis og begynne så snart de fore-slåtte lovendringene er vedtatt, slik at kommunenefår mulighet til å forberede seg kompetanse- ogkapasitetsmessig.»

Mange høringsinstanser løfter også barnever-nets utfordringer med små tjenester og at oppbyg-gingen av kompetanse ofte vil måtte skje i samar-beid med andre kommuner. Flere peker også påbehovet for et sterkere fagdirektorat, bedre tilbudom etter- og videreutdanning, og bedre fagligstøtte til kvalitets- og implementeringsarbeid ikommunene. Bærum kommune uttaler for eksem-pel at:

«[…] det er nødvendig å lage en bedre strukturfor samhandling mellom kommunene og kom-petansesentrene […] og strukturer som sikrerat kommunene til enhver tid har tilgang på nød-vendig kompetanse og kompetanseheving.»

Bufdir mener at det er behov for en enhetlig «fag-lig infrastruktur» som kommunene kan støtte segtil i arbeidet med barnevernssaker.

For svak kvalitet i barnevernspedagog- ogsosionomutdanningene fremheves også. Barne-vernspedagogene i Akademikerforbundet mener foreksempel at «Det må innføres kompetansekrav tilansatte i barnevernet på alle nivå, med basis i bar-nevernets reelle kompetansebehov.» De ønskervidere at barnevernspedagogutdanningen styr-kes og gjøres til en fagintegrert klinisk orientertmasterutdanning. Nasjonalt profesjonsråd forutdanning og forskning innen barnevern uttaler at«Alle større offentlige utredninger de siste 15 årenesom har omhandlet barnevernet, har konkludertmed at det trengs en kompetanseheving og utvidelseav utdanningene til barnevernet.»

Noen av kommunene mener at iverksettelseav kvalitetog kompetansetiltak må ta høyde forkapasitetsutfordringer i det kommunale barnever-net. FO uttaler at «En sterk satsning på kvalitet ogkompetanse, sammen med tilstrekkelig bemanning ikommunalt barnevern, er nødvendig.»

7.1.3 Kort om utfordringene

Problemstillingene som fremheves av høringsin-stansene samsvarer med utfordringer som er løf-tet i barnevernsforskningen, tilsyn og offentligeutredninger. Departementet legger, med bak-


grunn i høringen, vekt på at forventningene tilkompetanse i tjenestene er for uklare, kvaliteten igrunnutdanningene er generelt sett for dårlig ogkommunene har for svak tilgang på faglig oppføl-ging og veiledning.

Omfanget av små barnevernstjenester skaperogså utfordringer. Små fagmiljø er ikke alltid rus-tet til å ivareta den bredden i kompetanse somtrengs for å kunne gi hjelp til barn og familier medsammensatte og komplekse problemer. Tetteresamarbeid mellom kommuner er derfor, på noenområder, en forutsetning for et kvalitets- og kom-petanseløft i barnevernet. I høringen peker ogsåflere kommuner på at det må tas hensyn til atkompetanseutvikling må skje parallelt med at tje-nestene løser sine oppgaver.

Første delrapport for evalueringen av forsøkmed ny ansvarsdeling i barnevernet understrekerviktigheten av barnevernsfaglig kompetansehe-ving innenfor de oppgavene forsøkskommunenehar overtatt fra Bufetat i forsøket.1 Rapportenfremhever også at målet om bedre forebygging ogtverretatlig samarbeid gir behov for kompetanse ialle tjenester rettet mot barn og unge. Forsøks-kommunene har særlig etterspurt bistand fradirektoratet for å bygge opp kompetanse på opp-læring av fosterforeldre (PRIDE lederopplæring)og familieråd. Kommunene har også uttryktønske om at det opprettes nettverk for faglig sam-arbeid mellom kommuner på fosterhjemsområ-det.

7.1.4 Kartlegging av kompetansebehov

Kvalitets- og kompetansearbeidet må møte dekompetansebehovene som finnes i sektoren. Buf-dir er derfor gitt i oppdrag å kartlegge hvilkenkompetanse barnevernstjenestene trenger, oghvor barnevernet mangler nødvendig kompe-tanse.

Direktoratet har opprettet en arbeidsgruppe,bestående av saksbehandlere i barnevernstje-nesten, som skal beskrive arbeidsoppgavene i bar-nevernet og hvilken kompetanse som trengs for åutføre oppgavene. Det skal legges vekt på dialogmed brukerorganisasjoner, for at kompetansebe-skrivelsene skal ha et tydelig fokus på med-virkning og ta høyde for den kompetansen barnog familier etterspør. Det skal også etableres refe-ransegrupper bestående av barnevernsledere, for-

skere og representanter for universitets- og høy-skolesektoren, som skal bidra til både forsknings-baserte og praksisnære vurderinger av arbeids-gruppens beskrivelser.

Kartleggingen av kompetansebehov vil tjeneflere formål. Det skal bidra til at tjenestenes etter-spørsel etter kompetanse blir mer konkret oghåndterbar, slik at fremtidige kompetansetiltakkan tilpasses dette, samtidig som utdanningsinsti-tusjonene får et bedre grunnlag til å innretteutdanningene i tråd med praksisfeltets behov. I til-legg vil arbeidet kunne resultere i tydeligere målog forventninger til hvilken kompetanse denenkelte medarbeider, og barnevernstjenestenesamlet sett, bør besitte.

7.1.5 Prioriterte satsingsområder

Tjenestene etterspør tydelige prioriterte satsingerfra myndighetene, med vekt på kompetansehe-ving innenfor fagområder der risikoen for kompe-tansesvikt er stor. Tidligere kartlegginger av kom-petansebehov tyder på at det særlig etterspørresmer kompetanse om 1) metodekunnskap innenforutredning og analyse, 2) metoder for endringsar-beid og foreldreveiledning, 3) samtaler med barn,4) komplekse problemområder som psykiskhelse, rusproblemer og vold og 5) undersøkelses-og tiltaksarbeid rettet mot minoritetsfamilier oginnvandrere.2 Sametinget har blant annet under-streket betydningen av å styrke kommuneneskunnskap om samiske barns rettigheter og behov.

Kompetansebehovet må også ses i sammen-heng med foreslåtte endringer i ansvarsdelingenmellom stat og kommune. Tiltakene som iverkset-tes skal særlig bidra til et mer forebyggende ogkunnskapsbasert barnevern. Økt kvalitet i ogutvikling av kommunenes undersøkelses- og hjel-petiltaksarbeid er viktig som følge av avvikling avenkelte spesialiserte statlige hjelpetiltak og enbetydelig økning i kommunenes finansieringsan-svar for fosterhjem og institusjon. Det er ogsåbehov for å styrke kommunenes oppfølging av fos-terhjem og rekruttering av fosterhjem i slekt ognettverk.

Viktige satsingsområder i kompetansestrate-gien vil derfor være:– Undersøkelses- og utredningsarbeid, med vekt

på analyser og tiltaksvalg– Endringsarbeid og familiestøttende hjelpetil-

tak

1 Deloitte og Telemarksforskning (2016). Følgeevaluering avforsøk med ny ansvarsdeling mellom stat og kommune på bar-nevernområdet. Første delrapport

2 Andrews, T. m.fl. (2015). Interkommunale samarbeid ombarnevern i Norge. En kartlegging av erfaringer. NF rapportnr. 1/2015


– Oppfølging av fosterhjem og bruk av nett-verksmetodikk ved rekruttering av fosterhjemi slekt og nettverk

Medvirkning fra barn og familier og avdekking ogoppfølging av barn med traumer skal inngå somviktige elementer i alle de tre satsingsområdene.Kompetansearbeidet skal særlig bidra til at barne-vernet lykkes bedre i å hjelpe barn og familier derrisikoen for omsorgssvikt er høy, slik at flere barnkan få den hjelpen de trenger i sitt nærmiljø.

Med bakgrunn i dagens utfordringer, leggerdepartementet vekt på at kvalitets- og kompetan-searbeidet må:– Bygge på systematisk kunnskap om hvilken

kompetanse barnevernet trenger for å løsesine oppgaver, og hvilke områder det er behovfor økt kompetanse om.

– Bidra til at læringsutbyttet i grunnutdannin-gene blir bedre tilpasset barnevernets kompe-tansebehov, samt legge til rette for utdannings-tiltak som gir muligheter for nødvendig fordyp-ning og spesialisering.

– Bidra til mer enhetlig praksis i kommunene ogredusere uønskede kvalitetsforskjeller.

– Bidra til at kommunene får nødvendig tilgangpå veiledning, lederstøtte og faglige verktøysom kan understøtte lokalt kvalitetsarbeid.

– Bidra til at tjenestene kan avsette tid til å priori-tere kvalitets- og kompetanseutvikling.

Departementet vil komme tilbake til nærmere pri-oritering, omfang og iverksettelse av tiltak i for-bindelse med at det legges frem en kompetanse-strategi for det kommunale barnevernet, samt iforbindelse med de årlige budsjettfremleggene.

Bufdir vil, som fagdirektorat for barnevernet,ha en sentral rolle i å utrede innhold i og iverk-sette kvalitets- og kompetansetiltak, men målret-tede tilbud forutsetter bred involvering fra flereaktører. KS og kommunesektoren, brukerorgani-sasjoner, tilsynsmyndighetene og relevante kom-petansemiljøer vil trekkes inn i arbeidet.

7.2 Faglige forventninger til barnevernet

7.2.1 Faglige anbefalinger

Det er direktoratets ansvar å gi veiledning om ogretningslinjer for hva som forventes av det kom-munale barnevernet. Direktoratet har fått i opp-gave å utvikle faglige anbefalinger og forventnin-ger til barnevernstjenestens arbeid med undersø-kelser, hjelpetiltak og fosterhjem. Dette skal

danne grunnlag for innhold i opplærings- og vei-ledningstiltak for ansatte. Arbeidet må også ses isammenheng med andre prosesser, blant annetutvikling av et kvalitetssystem for barnevernet ognasjonal plan for hjelpetiltak. Utvikling av fagligeanbefalinger på fosterhjemsområdet er nært knyt-tet til oppfølgingen av tiltak fra fosterhjemsmeldin-gen.

7.2.2 Kvalitetssystem og digitaliseringsarbeid

Det finnes i dag få nasjonale faglige føringer forbarnevernets arbeid med meldinger, undersøkel-ser, tiltaksvalg og oppfølging av barn i tiltak. Sta-tens helsetilsyn har pekt på lite ensrettet praksis,mangel på enhetlige og gode systemer og svakdokumentasjon i barnevernstjenestens arbeid.3

Samtidig etterlyser kommunene økt faglig bistandfra sentralt hold, samt mer lik og kvalitetssikretpraksis.4

På bakgrunn av dette har Bufdir i 2017 fått ioppdrag å starte utviklingen av et kvalitetssystemi barnevernet, i form av et faglig rammeverk forundersøkelsesarbeid, beslutningstaking og opp-følging av barn i tiltak. Dette skal danne grunnla-get for et felles nasjonalt system eller struktursom skal bidra til mer kvalitetssikret utøvelse avbarnevernsfaglig praksis i barnevernstjenestene.Kvalitetssystemet skal også gi ansatte tilgang påfaglig veiledning og støtte i de ulike arbeidspro-sessene i en barnevernssak. Dette omfatter barne-vernstjenestens arbeid med kartlegging av barn,som var et av tiltakene i fosterhjemsmeldingen.5

Utviklingen av et nasjonalt kvalitetssystem vilblant annet bygge på erfaringer fra England, Dan-mark og Sverige, som har hatt slike kvalitets-systemer siden begynnelsen av 2000-tallet.6 Slikesystemer bidrar ifølge forskning til bedre under-søkelsesarbeid og økt fokus på barnets behov.7

Utviklingen av et norsk kvalitetssystem vil skje i

3 Statens helsetilsyn (2012). Oppsummering av landsomfat-tende tilsyn i 2011 med kommunalt barnevern – undersøkelseog evaluering. Rapport fra Helsetilsynet 2/2012

4 Vis, S. A. m.fl. (2014). Statusrapport om barnevernets under-søkelsesarbeid – høsten 2014. RKBU Nord rapport, VistaAnalyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samliv mellomstat og kommune. Rapport 2015/51

5 Tiltaket i fosterhjemsmeldingen går ut på å utvikle et nasjo-nalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetligkvalitetssystem for barnevernet.

6 Både det svenske og danske kvalitetssystemet bygger pådet britiske Integrated Children's System (ICS), som benyt-tes i flere andre europeiske land. I Sverige har systemet fåttnavnet Barns Behov i Centrum (BBIC).


tett samarbeid med KS og andre relevante aktø-rer.

Effektiv implementering av et nasjonalt kvali-tetssystem i kommunene vil forutsette utviklingav gode digitale løsninger. Bufdir har fått i opp-drag å vurdere hvordan et nytt kvalitetssystemkan integreres i barnevernstjenestens saksflyt,

med utgangspunkt i kommunenes behov og eksis-terende saksbehandlingssystemer. KS har i tilleggsatt i gang et eget forprosjekt for å identifiserehvilke behov som bør ivaretas i et helhetlig sys-tem for saksgang og saksbehandlingsstøtte i bar-nevernet. Forprosjektet vil gi et viktig grunnlagfor den videre utviklingen av nye digitale løsnin-ger og et nasjonalt kvalitetssystem i barnevernet.Trondheim kommune driver forprosjektet, i sam-arbeid med flere andre større og mindre kommu-ner. Bufdir deltar i prosjektgruppen og styrings-gruppen for forprosjektet.

7.2.3 Nasjonal plan for hjelpetiltak

Bufdir har også satt i gang et arbeid med å utvikleen nasjonal plan for hjelpetiltak. Planen skal leggegrunnlag for en langsiktig utvikling av hjelpetil-

7 Vis, S. A. m.fl. (2016). Barnevernets undersøkelsesarbeid –fra bekymring til beslutning. Delrapport 1. Oppsummeringav hovedtrekkene i forskningslitteraturen. RKBU Nord rap-port 1 2016, Deloitte (2014). Evaluering af ICS – IntegratedChildren's System, Léveillé, S. og Chamberland, C. (2010).Toward a general model for child welfare and protectionservices: A meta-evaluation of international experiencesregarding the adoption of the Framework for the Assess-ment of Children in Need and Their Families (FACNF).Children and Youth Services Review, 32(7), 929-944, Social-styrelsen (2012). Child welfare in a state of change – Finalreport from the BBIC project

Boks 7.1 Kompetanseaktørene i barnevernet

Bufdir

Direktoratet er fagorgan for barnevernet og skalsørge for kunnskapsbasert utvikling av tjeneste-tilbudet i hele landet. Bufdirs oppgave er å haoversikt over kompetansesituasjonen i barnever-net, legge til rette for faglig støtte gjennomutvikling og formidling av faglige retningslinjerog veiledere og sørge for at tjenestene får til-gang på den kunnskapen som er nødvendig.

Fylkesmannen

Fylkesmannsembetets hovedoppgave er todelt.Fylkesmannen driver tilsyn, men har ogsåansvar for råd og veiledning overfor de kommu-nale barnevernstjenestene. Fylkesmannen skalha god oversikt over situasjonen og utfordrin-gene i kommunalt barnevern, være et bindeleddmellom direktoratet og kommunene og koordi-nere kompetanseutvikling i kommunene.

Kunnskaps- og kompetansesentrene

Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge(NUBU, tidligere Atferdssenteret), de regionalekunnskapssentrene for barn og unge (RKBUVest, RKBU Midt-Norge, RKBU Nord) og Regi-onsenter for barn og unges psykiske helse(RBUP) Øst og Sør har en viktig rolle i utvikling

av kunnskap gjennom praksisnær forskning,kunnskapssammenstillinger, evalueringer ogutvikling av kunnskapsbaserte metoder. Sen-trene skal videre bidra til å formidle og imple-mentere kunnskap gjennom kurs og utdannin-ger, veiledning og implementeringsstøtte. Dettefordrer tett samarbeid med tjenestene.

RKBUene og RBUP Øst og Sør finansieres istor grad av øremerkede tilskudd over statsbud-sjettet. Helsedirektoratet (Hdir) og Bufdir for-valter tilskuddet, og gir retningslinjer for kom-petansesentrenes oppgaver og virksomhet gjen-nom et årlig tilskuddsbrev. NUBU finansiereshovedsakelig av tilskudd fra Bufdir, som ogsåhar ansvar for det årlige tilskuddsbrevet.

Universiteter og høyskoler

Universiteter og høyskoler (UH-sektoren) tilbyrutdanninger rettet mot arbeid i barnevernet. Forå kunne tilby høyere utdanning som «[…] tilenhver tid står i forhold til aktuelle forventnin-ger til kandidatenes kunnskapsnivå og sluttkom-petanse» er UH-sektoren avhengig av tett kon-takt med praksisfeltet. Som følge av Universi-tets- og høyskolelovens § 1-3 bokstav h og i, erUH-sektoren og en samarbeidsaktør for barne-vernstjenestene og offentlige myndigheter ividereutvikling av kompetanse, blant annet vedå tilby etter- og videreutdanning.


taksarbeidet i kommunene. Siktemålet er å hevekvaliteten i tjenestetilbudet til barn og familiersom trenger hjelp fra barnevernet, og styrke kom-munenes muligheter til å tilby tiltak som fører tilpositive og varige endringer i barns omsorgssitua-sjon. Kommunene trenger et variert tiltaksapparatmed hjelpetiltak som er tilpasset barn og familiermed ulike behov.8 Bufdir skal, som del av arbei-det, utarbeide nasjonale anbefalinger om hvaslags hjelpetiltak hver enkelt kommune bør ha til-gang på. Anbefalingene vil legge grunnlaget forvidereutvikling av kunnskapsbaserte og virk-somme tiltak tilpasset kommunale forhold.

7.2.4 Utvikling av samhandlingsforløp

Bufdir har i 2017 fått i oppdrag å utarbeide beskri-velser av samhandlingsforløp og arbeidsprosesserinnenfor enkeltområder i barnevernet, ettermodell for «pakkeforløp» i helsetjenesten. Sam-handlingsforløp kan beskrives som et nasjonalt,normerende forløp for barnevernstjenestene, somskal tilrettelegge for god samhandling mellombarnevernstjenesten og andre tjenester og sekto-rer. Slike forløp skal vurderes for spesifikke ogavgrensede prosesser i barnevernssaker, der barnog unge har sammensatte behov og er i en utfor-drende situasjon. Det vil gjelde områder der bar-nevernet har ansvar for prosessen, men er avhen-gig av tverretatlig innsats. Samhandlingsforløpeneskal bidra til forutsigbarhet og transparens forbåde barn, ungdom, foreldre og samarbeidendeaktører. Forløpene skal bygge på faglige anbefa-linger og kunnskapsbasert praksis, og kan ses isammenheng med arbeidet med et nasjonalt kvali-tetssystem i barnevernet. Bufdir skal involvereberørte direktorater og brukerorganisasjoner iarbeidet.

Helsedirektoratet har også fått i oppdrag åiverksette et utviklingsarbeid om pakkeforløp forbehandling innen psykisk helse- og rusområdet.Pakkeforløpet vil bidra til å styrke behandlingstil-budet til barn med tiltak fra barnevernet. Dettearbeidet omtales i kapittel 9 om bedre psykisk hel-sehjelp til barn i barnevernet.

7.2.5 Krav og forventninger til kompetanse

Det er flere ganger, både gjennom tilsyn og ioffentlige utredninger,9 pekt på at det bør stillestydeligere krav til hvilken kompetanse som trengsfor å arbeide i barnevernet, for eksempel gjennom

formelle kompetansekrav og autorisasjon avansatte. Flere høringsinstanser viser også tildette. Krav til kompetanse er vanlig på flere vel-ferdsområder, men barnevernloven inneholderingen bestemmelser om dette.

Departementet mener det bør stilles tydeli-gere forventninger til hvilken kompetanse barne-vernstjenestene bør ha. Direktoratet har de sisteårene fått flere oppgaver på dette området.

Nærmere utredninger og eventuell innføringav formelle kompetansekrav og autorisasjon kre-ver imidlertid stegvise prosesser. Departementetmener det i første omgang må utvikles bedrekunnskap om hva slags kompetanse barnevernetfaktisk trenger for å løse sine oppgaver på en godmåte. Dette gjøres gjennom kartlegging av kom-petansebehov (se kapittel 7.1.4). Videre må detetableres egnede utdanningstiltak, både gjennommer tilpassede grunnutdanninger og etter- ogvidereutdanningstilbud, slik at tjenestene, og denenkelte medarbeider, gis gode muligheter til å til-egne seg den kompetansen som trengs. Dette vilvære viktige elementer i den kommende kompe-tansestrategien.

Tiltak for å styrke lederkompetansen i barne-vernet har hatt høy prioritet, og på dette områdethar også arbeidet kommet lenger. Direktoratethar i samarbeid med praktikere og fagfolk kart-lagt kompetansebehovet og utviklet faglige anbe-falinger som beskriver hva som bør forventes avbarnevernsledere. Det er også etablert en videre-utdanning i barnevernsledelse som svarer til defaglige anbefalingene. Det legges derfor opp til atbehovet for kompetansekrav for barnevernsle-dere skal vurderes (se kapittel 6 om kommunalstyring).

7.3 Tiltak for å styrke kvalitet og kompetanse i tjenestene

7.3.1 Mer relevante grunnutdanninger

Utvikling av kunnskapsbaserte tjenester forutset-ter kunnskapsbaserte og praksisnære utdannin-ger. Utdanningene har et klart ansvar for å sikrekvalitet gjennom nært samarbeid med arbeidsli-vet, og det forventes at utdanningene leverer nød-vendig grunnkompetanse innenfor det yrket stu-dentene skal ut i. En rekke høringsinstanserpeker likevel på at innholdet i utdanningene er for

8 Christiansen, Ø. m.fl. (2015). Forskningskunnskap om bar-nevernets hjelpetiltak. Uni Research Helse, RKBU Vest

9 NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifise-ring til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær ogforskningsbasert utdanning, NOU 2000: 12 Barnevernet iNorge – Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag tilreformer


lite relevant og for lite tilpasset arbeid i barnever-net.

De fleste av de ansatte i barnevernet har treå-rig utdanning som barnevernspedagog eller sosio-nom. Fra flere hold pekes det på at studieplaner ifor liten grad tar hensyn til oppdatert forskning ogtjenestenes kompetansebehov.10 Barnevernsle-dere uttaler blant annet at det er vanskelig å få taki nye medarbeidere med rett kompetanse, selv ommange har rett utdanning.11 Dette resulterer blantannet i at tjenestene selv, enten det er det kommu-nale barnevernet eller statlige virksomheter, får etuforholdsmessig stort ansvar for å lære opp nyan-satte og sørge for at de har rett kompetanse.Dagens utdanninger gir også få muligheter forspesialisering og fordypning, for eksempel i formav mer klinisk kompetanse. Fra universitets- oghøyskolesektoren meldes det at det er krevende ådekke tjenestenes etterspørsel etter spesifikkkompetanse innenfor dagens treårige utdannings-løp.12

Befringutvalget foretok i 2008 en kartleggingav barnevernspedagog- og sosionomutdannin-gene.13 Kartleggingen viste vesentlige mangler påområder som er sentrale i barnevernets praksis-felt og store variasjoner mellom ulike utdannings-steder. Utvalget fremhevet spesielt at studiene fav-net for bredt og over for mange emneområder,uten mulighet til å fordype seg tilstrekkelig på fer-dighetsområder eller i relevante teoretiske emner.NOKUT gjennomførte i 2016 tilsyn med de sosial-faglige utdanningene. Tilsynet avdekket blantannet behov for å styrke den barnevernsfagligeprofilen ved barnevernspedagogutdanningene,samt behov for mer systematisk samarbeid medpraksisfeltet og økt vektlegging av barn og unge ivanskelige livssituasjoner.14 NOKUT mener ogsåat beskrivelsene av hva som er forventet lærings-utbytte i utdanningene må forbedres.

Nytt styringssystem for helse- og sosialfag-utdanningene

Kunnskapsdepartementet samarbeider med BLD,Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- ogomsorgsdepartementet for å få på plass tiltak ogsystemer som i større grad enn i dag skal forpliktehøgskoler og universitet til å levere mer kunn-skapsbaserte og praksisnære helse- og sosialut-danninger.

Kunnskapsdepartementets Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning tar forseg regjeringens politikk for å heve kvaliteten iutdanningene. Relevante og forpliktende lærings-utbyttebeskrivelser og tett samspill mellomforskning, utdanning og praksisfelt fremhevessom suksessfaktorer. Kunnskapsdepartementethar også sendt forslag til ny felles rammeplan forhelse- og sosialfagutdanningene, og forslag til nyttstyringssystem for disse utdanningene, på høring.Målet med forskriften og nytt styringssystem er åsikre at sektormyndighetene, utdanningene ogtjenestene det utdannes til, får økt innflytelse pådet faglige innholdet i utdanningene.

Forslaget til nytt styringssystem innebærer atdet skal utvikles retningslinjer for alle helse- ogsosialfagutdanningene, herunder barnevernspe-dagog- og sosionomutdanningene. Ny felles ram-meplan og retningslinjer vil erstatte dagens, tildels utdaterte, rammeplaner. Retningslinjene skalbeskrive formålet med utdanningen og beskrivelæringsutbytte for ferdige kandidater, slik kraveter utformet i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk.Det skal nedsettes én programgruppe per utdan-ning som får ansvar for å utvikle og senere revi-dere retningslinjene, slik at de er i tråd med tje-nestenes kompetansebehov, sentrale politiskeføringer og forskningsbasert kunnskap. Program-gruppene skal være sammensatt med represen-tanter fra tjenestene, utdanningene, studentene ogeventuelle andre aktører. Programgruppene skalvære i dialog med relevante brukergrupper iarbeidet med retningslinjene.

7.3.2 Bedre tilbud om etter- og videreutdanning

Det er de siste årene satt i gang flere tiltak for åheve kompetansen i barnevernet. I 2016 ble detstartet en ny videreutdanning i barnevernsle-delse. I tillegg opprettet regjeringen en ny til-skuddsordning for å stimulere til at flere ansatte ibarnevernet tar barnevernsfaglig videreutdan-ning. Fra 2017 kan arbeidsgivere til ansatte i kom-muner og barnevernsinstitusjoner søke tilskudd

10 NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifise-ring til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær ogforskningsbasert utdanning

11 Vista Analyse (2015). Et utfordrende samliv mellom stat ogkommune. Rapport 2015/51

12 Universitet og høgskolerådet (2015). Sluttrapport fra Sosi-alfagprosjektet – Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdannin-gene

13 NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifise-ring til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær ogforskningsbasert utdanning

14 NOKUT (2017). Tilsyn med bachelorgradsutdanninger i bar-nevern. Januar 2017. NOKUTs tilsynsrapporter


for ansatte som tar videreutdanning i barneverns-faglig veiledning og barnevern i etminoritetsperspektiv.

Det hevdes samtidig at dagens barnevernsfag-lige etter- og videreutdanningstilbud ikke er til-strekkelig, og at kompetansetiltak som er iverk-satt er for tilfeldig og for lite forpliktende.15 Detetterspørres nasjonale grep som setter kompetan-searbeidet i barnevernet i et helhetlig system.

Tiltak for å bedre kvaliteten i utdanningene vilpå sikt kunne styrke kompetansen i barnevernet.Kompetansesituasjonen i det kommunale barne-vernet tilsier imidlertid at det er behov for å løftekompetansen hos mange på kort tid. Departemen-tet merker seg også at flere høringsinstanser ertydelige på at arbeid i barnevernet krever lengreutdanningsløp.

Departementet ser behovet for å styrke dengenerelle kompetansen i barnevernet, men ogsåtjenestenes tilgang på spisskompetanse. Etable-ring av et bedre og mer helhetlig tilbud om etter-og videreutdanning vil derfor være et viktig ele-ment i det videre kompetansearbeidet. Omfangetav tilbudet må vurderes nærmere i forbindelsemed årlige budsjettframlegg, men det er et mål atutdanningstiltak når ut til betydelig flere enn detsom er tilfellet i dag.

Tilbud om etterutdanning

Etterutdanning er kortere kurs som har som sik-temål å fornye og oppdatere ansattes grunnkom-petanse. Etterutdanningskursene gir ikke formellkompetanse i form av studiepoenguttelling. Detskal, som del av barnevernsreformen, legges tilrette for flerårige og målrettede opplæringstilbud.Fra høsten 2017 skal det tilbys opplæring i firetemaer:1. Undersøkelsesarbeid, med vekt på informa-

sjonsinnhenting, analyse, vurderinger ogbeslutningstaking.

2. Hjelpetiltaksarbeid, med vekt på å identifiserebehov, tilpasse hjelpetiltak til det enkelte barn,følge opp barn i tiltak og evaluere tiltak.

3. Kompleks traumatisering, med vekt på å iden-tifisere og følge opp barn med traumer.16

4. Brukermedvirkning og familieråd, med vekt påfamilieråd som en arbeidsmåte som skal gi

barn bedre mulighet til å medvirke i egen sakog delta i beslutninger.

Bufdir har ansvar for utvikling og organisering avopplæringstilbudet. Dette skjer blant annet i sam-arbeid med de regionale kunnskapssentrene forbarn og unge. Helse- og minoritetsperspektiveneskal også ivaretas som del av opplæringen.

Tilbud om videreutdanning

Videreutdanning er programmer som gir formellkompetanse på universitets- og høgskolenivå.Utdanningen er underlagt eksamens- og vurde-ringsordninger og gir uttelling i form av studiepo-eng. Departementet vil videreføre dagens videre-utdanninger innenfor barnevernsledelse, barne-vernsfaglig veiledning og barnevern i et minori-tetsperspektiv.

I tillegg legges det opp til å utvikle og etablerenye videreutdanningstilbud innenfor de priori-terte satsingsområdene, rettet mot et større antalldeltakere. Formålet er å gi ansatte bedre mulighetfor fordypning og spesialisering, slik at barnever-net får tilgang på nødvendig og spesifikk kompe-tanse innenfor komplekse saker. Dette omfatterjuridisk kompetanse og klinisk kompetanse iutrednings- og tiltaksarbeid rettet mot særskiltemålgrupper.

I mange barnevernstjenester er kapasitet ogøkonomi en kritisk faktor. Det har vist seg vanske-lig å rekruttere studenter til videreutdanning,uten at det legges særskilt til rette for det. Støttetil videreutdanning anses som en forutsetning forat de kommunale tjenestene og den enkelte med-arbeider skal kunne prioritere dette. Departemen-tet legger derfor opp til at dagens tilskuddsord-ning for å dekke vikarutgifter, reisekostnader oglitteraturkjøp ved deltakelse i videreutdanningskal utvides i takt med tilbudet.

Det skal etableres en nettbasert oversikt overtilgjengelige utdanninger og tilskuddsordninger.Målsettingen er at tilbudet til kommunale tjenes-ter blir kommunisert på en oversiktlig og tydeligmåte, slik at tjenestene blir godt kjent med tilbu-det.

7.3.3 Bedre tilgang på veiledning og lederstøtte

Kommunene etterspør i høringen bistand til å ta ibruk ny kunnskap, og hjelp til å innarbeide dette iden praktiske arbeidshverdagen. Dette blir spesi-elt viktig ved overføring av nye oppgaver. Kunn-skaps- og kompetansesentrene på barnevernsom-

15 Tidsskriftet Norges barnevern (2016). Temahefte: Samspillmellom praksisfelt, utdanning og forskning til barns beste. Nr.3-4 2016, vol. 93.

16 Kunnskapsgrunnlaget for opplæringen skal baseres påopplæringsprogrammet HandleKraft, som i dag tilbys tilansatte i statlige og private barnevernstiltak.


rådet, som Nasjonalt utviklingssenter for barn ogunge (NUBU, tidligere Atferdssenteret) og Regio-nale kunnskapssentre for barn og unge (RKBU),har i dag et ansvar for å bistå tjenestene, men sen-trene er ikke dimensjonert til å nå ut til alle kom-muner. Bufetat tilbyr i dag, på noen områder, vei-ledning og faglig støtte til kommunene, somimplementeringsstøtte til hjelpetiltaket PMTO.Endringer i Bufetats ansvar for hjemmebasertehjelpetiltak vil medføre at dette er oppgaver somavvikles på sikt, og det må derfor etableres alter-native strukturer for implementeringsstøtte.17

Praksisnær forskning og metodeutvikling

Utvikling av kunnskapsgrunnlaget for barnever-net er en vedvarende prosess. Synet på hva somer godt barnevernsfaglig arbeid vil variere overtid, i lys av ny forskning, bruker- og praksiserfa-ringer og etablert kunnskap. Departementet villegge til rette for mer praksisnær forskning, dersiktemålet er fag- og tjenesteutvikling. Evalueringav effekter av tiltak og tjenester bør tilleggesstørre vekt, som grunnlag for økt bruk av meto-der som har dokumentert virkning. Årlige bevilg-ninger til NUBU og de regionale kompetansesen-trene blir hovedsakelig benyttet til praksisnærforskning og utviklingsarbeid. Departementet hari 2017 også økt bevilgningen til forskningspro-grammet HelseVel med 5 millioner kroner.18

Hovedformålet er å styrke den praksisnæreforskningen på barne- og familievernsområdet.

Endringsarbeid og familiestøttende hjelpetil-tak er viktige satsingsområder for både forskningog tiltaksutvikling. Som del av arbeidet med ennasjonal plan for hjelpetiltak skal det legges tilrette for å gi kommunene bedre muligheter til åutvikle, tilpasse og prøve ut kunnskapsbasertehjelpetiltak rettet mot spesifikke målgrupper iegen kommune. Dette må skje i tett samarbeidmellom direktoratet, kommunene og kunnskaps-og kompetansesentre på barnevernsområdet. Deter også satt i gang et flerårig forskningsprosjektom barnevernets undersøkelsesarbeid. Formåleter å identifisere hva som kreves for å sikre godkvalitet i arbeidet. Prosjektet ledes av RKBUNord.

Kommunale kompetansemiljøer og læringsnettverk

I høringen pekes det på behov for at tilbud om vei-ledning og implementeringsstøtte i større gradbør nå ut til alle kommuner. I utviklingen avsystemer for dette bør det legges vekt på praksis-nærhet, blant annet ved at det dras veksler på denkompetansen som allerede finnes lokalt i kommu-nene og i praksisfeltet. Tiltak som iverksettes børogså bidra til tettere samarbeid mellom kommu-ner, som samlet sett kan føre til større bredde ikompetanse.

Departementet vil, med bakgrunn i dette,legge til rette for at det etableres kommunalelæringsnettverk og kompetansemiljøer, som i stra-tegiperioden skal danne modell for systematiskimplementeringsarbeid i kommunene. Lærings-nettverkene skal kunne dekke større geografiskeområder, som samlet sett er landsdekkende. Detbør videre etableres kompetansemiljøer innenforde enkelte nettverkene som kan drive frem oglegge til rette for implementeringsaktiviteter i del-takerkommunene, i tett samarbeid med kompe-tansesentrene i barnevernet.

De kommunale læringsnettverkene kan ogsåtjene andre formål, eksempelvis gi grunnlag forsamarbeid om oppgaver som tjener på regionalkoordinering, og bistå enkeltkommuner med vei-ledning i enkeltsaker.

Den nærmere innrettingen vil bli vurdert nær-mere av direktoratet. Det må også vurderes i for-bindelse med årlige budsjettfremlegg. Fylkes-mannsembetene kan, i samarbeid med KS, gisansvar for å legge til rette for samarbeidet. Tilta-ket kan bygge på erfaringer fra Nord-Trøndelag,der kommunene i fylket, med hjelp fra både fyl-kesmannen og KS, har etablert et tilsvarende nett-verk. Samarbeidet har lagt grunnlag for felleslederutvikling av barnevernsledere samt gitt kom-munene en modell for felles tjenesteløsninger forbarnevernsvakt og enkelte hjelpetiltak som det erhensiktsmessig å samarbeide om.

Veiledningsteam

Det skal i løpet av 2017 etableres et eget tilbud omveiledningsbistand til kommuner med høy risikofor svikt i tjenestetilbudet. Veiledningen skal skje iform av egne veiledningsteam. Disse etableresetter modell for veiledningskorpset innenfor sko-lesektoren. Formålet med veiledningen er å få påplass systemer og arbeidsformer som møter utfor-dringene tjenesten står ovenfor. Direktoratet ergitt i oppgave å etablere veiledningsteamene ogvurdere den nærmere innrettingen av tilbudet.

17 Med implementering menes i denne sammenheng en mål-rettet prosess med et sett aktiviteter som skal til for å inn-føre bestemte arbeidsformer, metoder eller program i prak-sisfeltet. Dette dreier seg blant annet om opplæring og vei-ledning av utøvere og kvalitetssikring av at metodenbrukes i henhold til intensjonen.

18 HelseVel er et forskningsprogram som administreres avNorges forskningsråd.


Det innebærer også å vurdere tilbudet i sammen-heng med fylkesmannens arbeid overfor kommu-nene.

Veiledningsteamene skal tilby bistand utoverden oppfølgingen som fylkesmannen kan tilby.Fylkesmannen vil gjennom sitt arbeid kunne iden-tifisere kommuner som vil trenge særskilt oppføl-ging, men det kan også legges til rette for at kom-muner selv kan etterspørre bistand. Tilbudet vilvære frivillig, men kommuner som ønsker bistandmå forplikte seg til å samarbeide om og sette avtid til utviklingsarbeid.

7.3.4 Bedre kompetanse om samiske barns rettigheter og behov

Norge har en mangfoldig befolkning med men-nesker med ulik kulturell, språklig og religiøsbakgrunn. Kartlegginger og evalueringer av bar-nevernet viser at ansatte etterspør mer kunnskapom arbeid rettet mot minoritetsfamilier. Man-glende felles referanseramme og ulik forståelse avbarneoppdragelse kan oppleves som barrierer forsamhandling og etablering av tillit.19 Godt barne-vernsfaglig arbeid handler blant annet om åutvikle en praksis der barn og familier opplever åbli møtt med forståelse for de livene de lever, noesom videre kan skape grunnlag for tillit.20 Øktkompetanse på dette området forsterker deansatte i barnevernets faglige trygghet og evne tilå møte barn og familier på en god måte, uavhen-gig av deres kulturelle, språklige og religiøse bak-grunn.

Samer har, som urbefolkning i Norge,bestemte rettigheter som er forankret i Grunnlo-ven, lover, konvensjoner og andre internasjonaleinstrumenter.21 Barnevernet skal legge vekt påsamiske barns rett til en oppvekst der deresetniske, religiøse, språklige og kulturelle tilknyt-ning ivaretas. Sametinget har blant annet pekt påat kommuner med samisk befolkning har man-glende kunnskap om samiske barns rettigheterog behov. Dette kan føre til at avgjørelser som bar-nevernet tar på vegne av samiske barn ikke alltider til barnets beste, og at det tas for lite hensyn til

barnas rettigheter. Det vises til kapittel 2 omSametingets posisjoner som er fremmet gjennomkonsultasjon mellom Sametinget og departemen-tet.

Departementet legger vekt på at opplæring iundersøkelses- og tiltaksarbeid overfor barn ogfamilier med ulik kulturell bakgrunn skal være etviktig element i kompetansearbeidet. Videreut-danningen Barnevern i et minoritetsperspektivvidereføres i 2017 ved to læresteder. Barnever-nets behov for kompetanse om urfolk og nasjo-nale minoriteter skal tillegges særlig vekt i avtalenmed ett av lærestedene. Direktoratet er samtidiggitt i oppdrag å vurdere andre tiltak for å heve bar-nevernets kompetanse om arbeid med innvan-drere, urfolk og nasjonale minoriteter. Videre skaldirektoratet utrede behovet for å etablere et kom-petansemiljø i samisk barnevern, som blant annetkan ha veiledningsoppgaver overfor de kommu-nale barnevernstjenestene.

7.3.5 Barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land

Alle barn i Norge skal beskyttes mot overgrep ogomsorgssvikt. Dette gjelder uavhengig av bar-nets statsborgerskap, oppholdsstatus eller bak-grunn. Som følge av internasjonalisering og øktinnvandring har stadig flere barn i Norge tilknyt-ning til andre land. Barnevernssaker somomhandler barn som har sterk tilknytning tilandre land, kan være utfordrende for barne-vernstjenesten å håndtere. Sakene kan være van-skelig å få tilstrekkelig utredet, og det kan værekrevende å vurdere hvilke tiltak som vil være tilbarnets beste.

Norge ble tilsluttet Haagkonvensjonen 1996den 1. juli 2016.22 Konvensjonen har blant annetsom formål å styrke det internasjonale samarbei-det i foreldretvister, barnebortføringssaker ogbarnevernssaker. Konvensjonen gjelder beskyttel-sestiltak i form av rettslige eller administrativeavgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, sam-vær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og insti-tusjon, samt forvaltning av barnets formue. Kon-vensjonen legger til rette for samarbeid og infor-masjonsutveksling mellom konvensjonsstater.Dette gjør det enklere for barnevernstjenestenefor eksempel å innhente informasjon om barnet

19 Paulsen, V. m.fl. (2014). Møter mellom innvandrere og bar-nevernet. Kunnskapsstatus. Trondheim: NTNU Samfunns-forskning AS

20 Rugkåsa, M. m.fl. (2017). Barnevern i et minoritetsperspek-tiv. Sosialt arbeid med barn og familier. Oslo: GyldendalAkademisk

21 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel27, ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selv-stendige stater, FNs erklæring om urfolks rettigheter ogEuroparådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjo-nale minoriteter.

22 Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lov-valg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørendeforeldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er eninternasjonal privatrettslig konvensjon som legger til rettefor internasjonalt samarbeid og gjensidig informasjonsut-veksling i saker som gjelder beskyttelse av barn.


og barnets slektninger i utlandet. Konvensjonenåpner også for at jurisdiksjon i en sak kan overfø-res fra en konvensjonsstat til en annen, dersomdet er til barnets beste. Konvensjonen åpnervidere for at barn kan plasseres i barnevernstiltaki en annen konvensjonsstat.23 Norsk barnevernhar gjennom Haagkonvensjonen 1996 fått nye vir-kemidler for å finne løsninger til barnets beste nårbarnet har tilknytning til andre land.

Hver konvensjonsstat skal utpeke en sentral-myndighet for konvensjonen. Bufdir er oppnevntsom norsk sentralmyndighet for konvensjonen,og skal blant annet bistå kommunal barne-vernstjeneste i håndteringen av enkeltsaker. Sen-tralmyndigheten kan også gi veiledning i interna-sjonale barnevernssaker med tilknytning til statersom ikke er tilsluttet konvensjonen, samt bistå

med generell informasjon både til norske og uten-landske myndigheter om behandling av barne-vernssaker der barn har tilknytning til andre land.Norge har med dette fått et nasjonalt kontakt-punkt for disse sakene.

Departementet har utarbeidet retningslinjerom behandlingen av barnevernssaker der barnhar tilknytning til andre land. Retningslinjene girblant annet veiledning til kommunene om samar-beid med andre lands myndigheter og om konsu-lær bistand i barnevernssaker.24 Barnevernstje-nesten skal ta hensyn til barnets tilknytning tilNorge og andre land ved vurderingen av hvilkebarnevernstiltak som er til barnets beste. Bufdirarbeider med å spre kunnskap om retningslinjeneog Haagkonvensjonen 1996 i kommunene.

23 Barnevernloven § 4-4a regulerer plassering av barn i foster-hjem og institusjon i andre konvensjonsstater. Lov omHaagkonvensjonen 1996 har regler om gjennomføring avkonvensjonen i norsk rett.

24 Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om behandlingen avbarnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Buf-dir fikk i 2016 i oppdrag å oppdatere rundskrivet som følgeav norsk tiltredelse til Haagkonvensjonen 1996.


8 Familiestøtte og forebygging av omsorgssvikt

8.1 Veiledning og støtte til utsatte familier

8.1.1 Familiestøttende arbeid

Regjeringen bygger sin familiepolitikk på at forel-drene er de viktigste omsorgspersonene i barnsliv. Foreldrene er normalt de beste til å ivaretabarns følelsesmessige behov og til å legge til rettefor mestring og utvikling. Når foreldrene ikkestrekker til, kan foreldrenes omsorgsevne styrkesgjennom ulike tiltak. Små og store hendelser kansette familielivet på prøve, og forebygging avomsorgssvikt handler i stor grad om familiestøtte.Med familiestøttende arbeid menes innsats sombidrar til å styrke barns omsorgssituasjon. Tettoppfølging av familier kan også forhindre at barnmå flytte ut av hjemmet på grunn av svikt i forel-drenes omsorg. Familiestøtte kan omfatte forel-dreveiledning og endringsarbeid for å øke forel-dres oppmerksomhet om barns behov og bevisst-het om egen rolle som omsorgsperson og oppdra-ger. Familiestøtte kan også omfatte praktisk hjelpog enkle tiltak som bidrar til å redusere belastnin-ger i familien. Helsestasjoner, familievernet ogbarnevernet har et særskilt ansvar i det familie-støttende arbeidet, men de er avhengige av tettsamarbeid med barnehager, skoler, NAV-kontorerog andre aktører.

8.1.2 Økt vekt på tidlig innsats og forebygging

Det er et mål at barn og familier som sliter skal fåden støtten de trenger før utfordringer i hverda-gen vokser til alvorlige problemer. Oppvekst medalvorlige eller gjentagende stressfaktorer gir øktrisiko for sykdom senere i livet.1 Hjelpen som gisbør bygge på bred kjennskap til barnas og familie-

nes situasjon. Kommunene vil gjennom økninger isine frie inntekter bli finansiert for å ta et størreøkonomisk ansvar for tiltakene i barnevernet.Ansvarsendringer i barnevernet vil dermed gikommunene et økt økonomisk handlingsrom medbedre muligheter til å innrette tjenestetilbudetetter lokale forhold og behov. Økt kommunaltansvar for finansiering av barnevernstiltak vilogså styrke kommunenes insentiver tilå samordne tjenestetilbudet og prioritere forebyg-ging. Virksomme, forebyggende tiltak vil redu-sere behovet for kostnadskrevende tiltak utenforhjemmet. På denne måten skal barnevernsrefor-men bidra til økt vekt på tidlig innsats og forebyg-ging i kommunene.

8.1.3 Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid

En vellykket reform forutsetter at kommunene girdet forebyggende arbeidet høy prioritet, og at detetableres gode lokale tilbud som gjør at barn ogfamilier får den hjelpen de trenger på et tidlig tids-punkt. Dette er et ansvar som strekker seg utoverbarnevernets ansvar og kjernekompetanse.Ansvaret deles av flere tjenester og profesjoner,og samarbeid er avgjørende for å lykkes. Ihøringsnotatet ble det lagt stor vekt på at barne-vernets arbeid må integreres i kommunenesøvrige tjenestetilbud. Barnevernstjenesten skallegge til rette for, og delta i, samarbeid med andretjenester i oppfølgingen av utsatte barn og fami-lier. Samarbeidet må innrettes slik at de det gjel-der opplever tjenestetilbudet som samordnet oggodt koordinert.

8.1.4 Familiestøtte gjennom foreldreveiledning

Myndighetene har over lang tid satset på å utviklekunnskapsbaserte tiltak som styrker foreldre-ferdigheter, omsorgsevne og samliv. Tilskudds-ordninger og opplæring i bruk av foreldreveiled-ningsprogrammer og ulike samarbeidsmodellerer viktige virkemidler i familiepolitikken. Fafo harpå oppdrag fra Bufdir utarbeidet en kunnskapssta-tus om tidlig innsats, med særlig vekt på foreldre-

1 Bioteknologirådet (2015): Vonde opplevelser kan arves.http://www.bioteknologiradet.no/2015/11/vonde-opple-velser-kan-arves/ Se også: Røsand, G. M. B. (2016). Parfor-holdets betydning for psykisk helse hos voksne og barn. IHolme, H. m.fl. (Red.) Helsestasjonstjenesten – Barns psy-kiske helse og utvikling (s. 99-110). Oslo: Gyldendal Akade-misk


støttende arbeid.2 Fafo har gått gjennom norsk,skandinavisk og engelskspråklig forskning for åkartlegge hva vi vet om effekten av ulike program-mer for foreldreveiledning og foreldrestøtte.3 Stu-diene viser, med få unntak, at tiltakene har effektog at foreldres erfaringer er gode. Gjennomgan-gen viser også at foreldre har gode erfaringermed foreldregrupper, hjemmebesøk fra helsesta-sjon og med oppfølging i barnehage, fra familie-vern og på arenaer som Familiens hus. Fafo påpe-ker at ulike forskningsbidrag benytter ulike til-nærminger og er av ulik kvalitet, men forskningsom er gjort på systematiske foreldreveilednings-program viser lovende resultater.

8.2 Hva forventes av kommunene?

Plikten til forebyggende innsats gjelder flere tje-nester, og kommer til uttrykk i flere særlover. IRundskriv Q-16-2013 Forebyggende innsats for barnog unge gjør departementene rede for ulike tjenes-ters ansvar og hvordan dette er forankret i regel-verket.

Meld. St. 24 (2015–2016) Familien – ansvar,frihet og valgmuligheter (familiemeldingen) pre-senterer regjeringens mål og de viktigste elemen-tene i familiepolitikken. Meldingen signaliserer atfamiliers muligheter til å få bistand og råd i van-skelige faser skal styrkes.

God forebygging innebærer at kommunenehar tilbud om et bredt spekter av tiltak tilpassetbarn og familier med ulike behov. Dette gjelderbåde lavterskeltiltak til barn og familier som tren-ger støtte til å håndtere en vanskelig livssituasjonog mer omfattende oppfølgings- og hjelpetiltak tilfamilier med store problembelastninger der risi-koen for omsorgssvikt er høy. Det er viktig at hjel-petjenestene oppleves som tilgjengelige, at de erlydhøre og vier oppmerksomhet til den helhetligesituasjonen utsatte barn og familier er i. Kommu-nene som lykkes med dette kjennetegnes ved atde:– Har tilbud og rutiner som gjør det mulig å opp-

dage og hjelpe utsatte barn og familier på et tid-lig tidspunkt. Familier som har belastninger ogutfordringer får tett oppfølging, også i de tilfel-lene hvor det ikke foreligger stor risiko for

omsorgssvikt eller familienes utfordringer opp-fyller vilkårene for barnevernstiltak.

– Møter barn og familier med anerkjennelse, sør-ger for klare rutiner for medvirkning og tverr-faglig samarbeid, og følger opp at rutineneetterleves. Dette innebærer også at det er tyde-lig definert hvilke roller ulike instanser har idet samlede tjenestetilbudet for barn, ungdomog familier.

– Sørger for at tjenestene dimensjoneres tilstrek-kelig, slik at barnevernet og andre tjenesterhar tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til åtilby den hjelpen og oppfølgingen som er nød-vendig til riktig tid.

– Legger til rette for et godt samarbeid med stat-lige tjenester som familieverntjenesten ogbarne- og ungdomspsykiatrien samt frivilligeaktører som kan bidra med familiestøttende ogforebyggende tilbud. Home-start er eksempelpå en frivillig aktør som tilbyr hjelp og støtte tilsmåbarnsfamilier.

– Jobber systematisk med å integrere tilbudet tilbarn, ungdom og familier i det overordnedeplanarbeidet i kommunen. Dette innebærer atkommuneledelsen tar stilling til langsiktigeutfordringer, mål og strategier for å sikre atutsatte barn og unge får et helhetlig tjenestetil-bud og et godt oppvekstmiljø.

Forventninger som stilles til forebyggende arbeidinnfris i ulik grad. I noen kommuner oppleverbarn og familier at det tar lang tid å få nødvendighjelp og støtte. Andre kommuner lykkes godt i åutnytte kompetanse og ressurser effektivt, slik atdet er etablert tilbud, i og utenfor barnevernet,som favner bredt og som gjør at barn og familiermed ulike behov får hjelp på et tidlig tidspunkt.

8.3 Utfordringer i kommunalt forebyggende arbeid

8.3.1 Tilgangen til lavterskeltilbud for utsatte barn og familier

Med lavterskeltilbud menes tiltak som er lett til-gjengelig for barn, ungdom og familier med behovfor hjelp. Hjelpen er ikke betinget av formelle hen-visninger, søknader eller omfattende undersøkel-ser eller utredninger. Lavterskeltilbud kan væreforeldreveiledning og andre tiltak som er egnet tilå redusere belastninger og konflikter i familier.Helsestasjon og skolehelsetjeneste skal finnes ialle kommuner, og er eksempler på tjenester medlavterskeltilbud som kan forebygge problemutvik-ling hos barn og familier. Norsk institutt for by- og

2 Bråten, B. og Sønsterudbråten, S. (2016). Foreldreveiled-ning – Virker det? En kunnskapsstatus. Fafo-rapport 2016:29

3 Fafo har sett nærmere på studier av fire program: ICDP(International Child Development Program), COS (Circleof Security/Trygghetssirkelen), Marte Meo og De Utro-lige Årene (DUÅ).


Boks 8.1 Eksempler på familiestøttende tiltak

ICDPICDP har som mål å bedre oppvekstsvilkårenefor barn og unge gjennom å styrke omsorgsgi-vernes trygghet og ferdigheter. Programmetbenyttes primært for foreldre med barn i alderen0–18 år. ICDP tilbys i nærmere 200 kommunerog benyttes blant annet i helsestasjoner, barneha-ger og skoler og som et forebyggende barne-vernstiltak. Programmet utvikles stadig for nyemålgrupper: foreldre som bor på krisesentre, for-eldre med innvandrerbakgrunn, og dels blantomsorgsgivere i barne- og ungdomsinstitusjoner.Bufdir har hovedansvaret for koordineringen avprogrammet.

Foreldreveiledning på nettFor å gjøre foreldreveiledning lettere tilgjengeligfor befolkningen har Bufdir lansert en digital vei-leder for foreldre som ønsker å bedre samspilletmed barna sine. Veilederen Foreldrehverdag.nobygger på ICDP.

De Utrolige ÅreneDe Utrolige Årene i Norge er en programserierettet mot barn i alderen 0–12 år som fremmerpositivt samspill barn imellom og mellom barnog voksne. Mange av programmene er universal-forebyggende, andre er målrettet forebyggende,og noen er tilrettelagt for å veilede foresatte ogderigjennom behandle barns vansker i sosial- ogatferdsmessig samhandling. Programmet erfinansiert av Helsedirektoratet og implementertav RKBU Nord, UiT – Norges arktiske universi-tet i nært samarbeid med RKBU Midt-Norge,NTNU og RKBU Vest, Uni Research.

Home-start familiekontaktenHome-Start Familiekontakten (HSF) er et fami-liestøtteprogram hvor frivillige besøker små-barnsfamilier med minst et barn under skoleal-der, 2–4 timer i uken. Ideen bak Home-Start er atfamilien har behov for en likeverdig person, somselv har foreldreerfaring, og som kan bidra medpraktisk hjelp og støtte og dele gleder og sorgermed familien. Familiene definerer selv hva detrenger støtte til. De frivillige familiekontaktenemå delta på forberedelseskurs og levere politiat-test før de kan besøke en familie.

TIBIRDet har, de siste 15 årene, pågått en landsdek-kende implementering av forebyggingsprogram-met Tidlig innsats for barnog unge i risiko(TIBIR) og behandlingsmetoden Parent Manage-

ment Training Oregon (PMTO). Programmet errettet mot familier med barn som er i risiko for åutvikle, eller som allerede fremviser, alvorligeatferdsvansker. TIBIR består at seks ulike inter-vensjoner som integreres i de tjenestene somallerede eksisterer i kommunen. TIBIR ogPMTO er per i dag implementert i 104 norskekommuner. Nasjonalt utviklingssenter for barnog unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret) eransvarlig for implementeringen.

Circle of securityForeldreveiledningskurset Circle of Security(COS) eller Trygghetssirkelen gir foreldre medbarn fra 0–12 år verktøy til å bedre forså hvilkebehov det enkelte barnet har, hvilke signaler detgir, og hvordan barnets behov kan møtes på engod og trygg måte. Kurset tar for seg balansenmellom det å være tydelig og det å være en godforelder. Voksne kan ha egne erfaringer fra egenoppvekst som påvirker reaksjoner overfor barna.Kurset gir støtte i å håndtere dette. Kurset tilbysved ulike familievernkontor, men også av andreaktører.

Familiens husMange kommuner har valgt å organisere sine tje-nester overfor barn, unge og familier etter model-len Familiesenter/Familiens hus. Modellen byg-ger på prinsippene om tidlig innsats, «én dør inn»for samordnet hjelp. Virksomheten omfatter ofteden lokale helsestasjonen, inkludert svangerskap-somsorg, åpen barnehage, pedagogisk-psykolo-gisk tjeneste og barnevern. Noen steder inngårogså familievernkontoret i dette samarbeidet.Hensikten med samarbeidet er blant annet at detskal bidra til at familiene møter en helhetlig til-takskjede i tjenesteapparatet.

Nurse-Family Partnership (NFP)Nurse-Family Partnership (NFP) er et foreldre-veiledende program som gir tett oppfølging avførstegangsforeldre som trenger ekstra støtte.Oppfølging får de gjennom hjemmebesøk fra tid-lig graviditet og frem til barnet blir to år. Det skalbidra til å forebygge omsorgssvikt, psykisk syk-dom, og generelt bedre barnas oppvekstsvilkår.Målgruppen er foreldre som selv kan ha hatt envanskelig barndom, og som har et krevende liv.Programmet prøves ut i Sandnes, Stavanger ogTime kommune i Rogaland, og i bydelene GamleOslo og Søndre Nordstrand i Oslo. Utvidelse avprogrammet i flere deler av landet skal skje fraog med 2019, dersom resultater fra utprøvingener gode.


regionforskning finner at kommuner som hargodt utbygde helsestasjons- og skolehelsetje-nester, har færre barn og unge i barnevernsinsti-tusjon. Det kan tyde på at jo mer tid helsestasjonog skolehelsetjeneste bruker på forebyggendearbeid i kommunen, desto mindre er bruken avbarnevernsinstitusjoner.4

Et godt helsestasjonstilbud er et viktig sat-singsområde for regjeringen. Kommunenes inn-tekter er betydelig styrket de siste årene begrun-net i satsing på helsestasjons- og skolehelsetje-nesten.5 Regjeringen har også styrket det statlige

familievernet, som er et høyt kvalifisert lavterskel-tilbud for familier i vanskelige livssituasjoner, ogdet er satt i gang et utviklingsarbeid for å styrkesamarbeidet mellom familievern og helsestasjo-ner.6 Det er videre etablert tilskuddsordninger, oglagt til rette for kompetanseog tiltaksutvikling,som skal bidra til å styrke det familiestøttendearbeidet i kommunene.

Til tross for de ordningene som finnes i dag, erdet indikasjoner på at barn og familier som sliterikke har god nok tilgang til relevant hjelp ogstøtte. Det kan være ulike grunner til dette. Lavkompetanse i familierettet arbeid i kommunenekan være en utfordring. I både barnevernet ogandre tjenester kan det oppfattes som krevende åavdekke og håndtere problemer som skyldes rela-sjonen mellom barn og foreldre.7

Det stilles heller ikke krav til at kommuneneskal tilby lavterskeltilbud til utsatte barn og fami-lier. I mange kommuner er det krevendeå prioritere tilstrekkelige ressurser til dette.8 Barnog familiers kontakt med barnevernet er oftebegrunnet med at andre kommunale tjenesterikke har kunnet gi et egnet tilbud.9 Kontaktenmed barnevernet kan skyldes levekårsutfordrin-ger, manglende sosialt nettverk og konfliktfyltefamilieforhold, men uten at det foreligger klarrisiko for omsorgssvikt. Barnevernets faktiskemuligheter til å følge opp familier som sliter meddenne type utfordringer, vil ofte være begrenset.Uten relevant hjelp fra annet hold gir dette risikofor at problemene utvikler seg til saker somomhandler omsorgssvikt. Dette synliggjør beho-vet for at kommunene etablerer tilbud, også uten-for barnevernet, slik at barn og familier får retthjelp til rett tid.

4 Myrvold, T. m.fl. (2011). Den vanskelige samhandlingen.Evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. NIBR-rapport 2011:25

Boks 8.2 Eksempler fra kommuner

Os kommune har brukt KS-rapporten «Tryggoppvekst - helhetlig organisering av tjenestenfor barn og unge» som utgangspunkt for orga-niseringen av kommunens tjenester til barnog unge, med særlig vekt på forebyggendefamilieveiledning. Kommunen har under opp-start et familieteam for å skape bedre samar-beid og sammenheng mellom tjenestene forutsatte barn og deres familier. I tillegg er detopprettet en egen barnekoordinator som tilbyrråd og veiledning til barn som pårørende. Hosbarnekoordinatoren kan familien få veiledningi foreldrerollen, familiesamtaler og informa-sjon om andre aktuelle hjelpetiltak i kommu-nen. Os kommune har også et eget konsulta-sjonsteam som jobber for å forhindre vold ogseksuelle overgrep.

Mandal kommune har satset på å styrkebarnehagenes kompetanse for å oppdage ogkunne gi barn og foreldre hjelp og støtte på ettidligst mulig tidspunkt. Gjennom prosjektet«Våg å se, våg å handle» har alle barnehagean-satte blant annet fått opplæring i å snakke medbarn og foreldre om vanskelige temaer somfor eksempel vold og rus. Det gjennomføreslik første samtale med alle foreldre i barneha-gene. Barnehagene erfarer at de får informa-sjon om utfordringer i familiene de ellers ikkeville visst om, og at de kan bistå familier med åavhjelpe problemer på et tidlig tidspunkt. Deansatte er opplært i hvilke lavterskeltilbud dekan henvise til for å gi familiene hjelp, og tip-ser ofte om familiesenteret. Alvorlige sakermeldes til barnevernet.

5 Kommunenes frie inntekter er i budsjettene for årene 2014,2015 og 2016 styrket med totalt 668 millioner kroner,begrunnet i satsing på helsestasjons- og skolehelsetje-nesten. I budsjettet for 2016 og 2017 ble det i tillegg øre-merket henholdsvis 100 millioner kroner og 50 millionerkroner til økt bemanning i helsestasjons- og skolehelsetje-nesten.

6 I form av et treårig prosjekt i fem kommuner for å prøve utsamarbeidsmodeller.


8 Forskning indikerer også at kommuner med god økonomilykkes bedre med å forebygge og forhindre behovet forinngripende og kostnadskrevende barnevernstiltak (Myr-vold, T. m.fl. (2011). Den vanskelige samhandlingen. Evalue-ring av forvaltningsreformen i barnevernet. NIBR-rapport2011:25)



8.3.2 Oppfølging av familier med sammensatte hjelpebehov

I forskningsprosjektet Det nye barnevernet utførtav Nordlandsforskning hevdes det at verken bar-nevernstjenesten eller andre tjenester lykkes til-strekkelig i å hjelpe familier der risikoen for frem-tidige omsorgsovertakelser er særlig høy.10 Dethar over tid vært en økning i antallet barn somplasseres utenfor hjemmet. En årsak til vekstenkan være at barnevernet oppdager og håndtererflere alvorlige saker, men veksten kan også indi-kere at kvaliteten på den forebyggende hjelpensom gis, ikke alltid er god nok.

I følge Nordlandsforskning kjennetegnes fami-lier med høy risiko for omsorgssvikt av at forel-drene selv har hatt en vanskelig oppvekst, levd ikonfliktfylte og til dels voldelige parforhold ogmangler støtte fra familie og nettverk.11 Ofte harbåde foreldre og barn psykiske vansker. Famili-ene selv mener at barnevernet har for storavstand, involverer seg for lite i familien og er van-skelige å få på banen når det oppstår krevendesituasjoner. Det er også behov for mer støtte fraskole, arbeids- og velferdsforvaltningen og helse-tjenestene.

Barnevernets utfordringer med disse famili-ene kan skyldes at mange kommuner har kapasi-tetsutfordringer i barnevernstjenesten. Stor veksti saker over mange år medfører blant annet at detbrukes mer tid på undersøkelsesarbeid, som kanha konsekvenser for barnevernets tid og kapasitettil reell oppfølging av barn og familier med omfat-tende hjelpebehov. Kapasitetsutfordringene gjel-der til tross for at det har vært en relativt sterkerevekst i antall ansatte enn i antallet nye saker desiste årene, blant annet som følge av at stillingergradvis har blitt øremerket.12 Nordlandsforskninghevder at det er et klart behov for å omprioriteredet kommunale barnevernets innsats, slik at sær-lig utsatte barn og familier, der risikoen foromsorgssvikt er høy, får tettere og mer intensivoppfølging. Dette forutsetter at det frigjøres tid ogressurser i det kommunale barnevernet til å prio-ritere de barna og familiene som trenger barne-

vernet mest. Flere høringsinstanser viser også tildette.

Det vises også til behov for økt kompetanse iutrednings- og tiltaksarbeid, bedre tilgang påegnede tiltak og økt oppmerksomhet om familienshelhetlige situasjon og omsorgssituasjonen for deyngste barna.

8.3.3 Samordning av tjenestetilbudet

Familier som barnevernet kommer i kontakt med,oppgir ofte at de har flere belastninger. Virksomhjelp må møte bredden av risikofaktorer sombåde barna og familiene er utsatt for. For å lykkes,kreves ofte et bredt spekter av tiltak. Mange kom-muner har utviklet ulike former for tverrfagligeog tverretatlige samarbeidsmodeller.

Det kan likevel være krevende å håndtere situ-asjoner der problemene som skal løses er sam-mensatte.13 Barnevernstjenestene kritiseres ogsåenkelte steder for at de i for liten grad deler infor-masjon som er viktig for andre tjenester.14 Godsamordning innebærer at tjenestetilbudet er over-siktlig og koordinert for de det gjelder. Ansvars-grupper brukes ofte i tilfeller hvor barn og fami-lier har behov for hjelp fra flere instanser, og kanvære en god arena for å drøfte flerfaglige løsnin-ger. Mange foreldre uttrykker likevel at situasjo-ner der barnevernet, skole og andre hjelpeinstan-ser opptrer sammen kan oppleves krevende.15 De

10 Ibid.11 Clifford, G. m.fl. (2015). Minst hjelp til dem som trenger det

mest? Sluttrapport fra forsknings- og utviklingsprosjektet«Det nye barnevernet». NF rapport nr. 6/2015

12 Totalt er det nå 960 stillinger som er øremerket til barne-vernstjenestene i kommunene. Veksten i stillinger harblant annet bidratt til færre barn per saksbehandler. Fra2010 til 2015 er det gjennomsnittlige antallet barn i tiltakper saksbehandler i barnevernet redusert fra 12 barn perstilling til 10 barn per stilling.

13 Christiansen, Ø. (2015). Hjelpetiltak i barnevernet – enkunnskapsstatus. Uni Research helse, RKBU Vest


Boks 8.3 Bedre tverrfaglig innsats

Bedre tverrfaglig innsats (BTI) er en samar-beidsmodell som sikrer helhetlig og koordi-nert innsats overfor barn, unge og familier deter knyttet bekymringer til, og skal forhindre atdet oppstår oppfølgingsbrudd. Målgruppen erbarn og unge som det er knyttet bekymringtil. Helsedirektoratet har i samarbeid med åttekommuner og regionale kompetansesenter pårusfeltet tilpasset den tverrfaglige samhand-lingsmodellen til norske forhold. I 2014 ble detopprettet en tilskuddsordning, hvor kommu-ner kan søke om støtte til å utvikle lokal sam-handling om barn, unge og foresatte som tren-ger ekstra innsats.


har ofte liten oversikt over hvem de ulike fagfol-kene er, og møtene resulterer ikke alltid i faktiskhandling.

Kapasitet og tid til å prioritere tverrfaglig ogtverretatlig samarbeid kan være begrensende fak-torer i utviklingen av et godt samordnet tjeneste-tilbud. Det samme gjelder manglende forankringog oppmerksomhet i kommunens ledelse ombehovet for effektive organisatoriske løsninger ogfullmakter som understøtter nødvendig samar-beid og samordning.

Samordning av tjenestetilbudet kan være sær-lig krevende i situasjoner der det er uklart hvilkeninstans som har et hovedansvar. Dette kan resul-tere i at barn og familier faller mellom to stoler ogikke får noen oppfølging. Saker som barnevernethenlegger, er uttrykk for at tiltak fra barnevernetikke anses som relevant. Det kan imidlertid godttenkes at familien vil være tjent med tiltak fraandre tjenester. Det kan være store forebyggings-gevinster for kommuner som har rutiner for åfølge opp henlagte barnevernssaker på en syste-matisk måte med andre relevante tiltak.

8.4 Styrking av det familiestøttende arbeidet

8.4.1 Tiltak for å understøtte kommunenes familiestøttende arbeid

Forebyggende arbeid som støtter opp under godefamilierelasjoner, bør gjenspeiles i tjenester somretter seg mot barn, ungdom og foreldre. Virk-somme familiestøttende tiltak vil redusere beho-vene for mer inngripende tiltak og spare enkeltin-divider for store belastninger og samfunnet forkostnader. Økt finansieringsansvar for kommu-nene for spesialiserte barnevernstiltak innebærerat kommunene vil disponere en større andel avbarnevernets ressurser. Kommunene vil bli kom-pensert for dette gjennom en økning av sine frieinntekter. Det gir økt rom for å satse på forebyg-ging og familiestøttende arbeid, men det forutset-ter at kommunene prioriterer ressurser til detuten at det går på bekostning av barn og ungesom har behov for kostbare barnevernstiltak.

Tilskuddsordninger

Departementet har i 2017 styrket tilskuddsordnin-gen Tilskudd til kommunene til foreldrestøttendetiltak. Ordningen forvaltes av Bufdir, og har somformål å stimulere kommunene til å iverksette til-tak som gir familier enkel tilgang på veilednings-tilbud. Direktoratets tildelinger viser at foreldre-støttende tiltak brukes i mange sammenhenger – ibarnehager, i barnevernet og ved helsestasjoner.Flertallet av prosjektene henvender seg til for-eldre med særlig behov for støtte. Tiltakene erofte tverrfaglig innrettet og understøtter kommu-nenes arbeid med å legge til rette for tidlig ogsamordnet innsats. Tilskuddsordningen er økt fra3,5 millioner kroner i 2014 til 23,4 millioner kroneri 2017.

Bufdir forvalter også tilskudd til utvikling avmodeller for identifikasjon og oppfølging av barnav psykisk syke og barn av foreldre som misbru-ker rusmidler. Tilskuddsordningen skal bidra tilat barn får bedre oppvekstvilkår, og bidra til åredusere sannsynligheten for vold, overgrep elleromsorgssvikt. Den bygger på Modellkommune-forsøket, som ble avsluttet i 2015. Målgruppen forforsøket var barn i aldersgruppen 0–6 år av psy-kisk syke og av foreldre som misbruker rusmid-ler. Forsøkskommunenes oppdrag var å utviklemodeller for tidlig intervensjon og helhetlig, sys-tematisk oppfølging av barna og foreldrene, fragraviditet til skolealder.


Boks 8.4 Eksempel fra Røyken kommune

Røyken kommune har etablert «oppvekst-team» som en tverrfaglig samhandlingsarenafor arbeidet med barn og unge i kommunen. Ioppvekstteamene er barnehage, grunnskole,PPT og Røykenhuset 0–23, med avdelingenebarnevernstjenesten, familiebaserte tjenester,helsestasjon og miljøbaserte tjenester, repre-sentert. Saker som henlegges av barnevernetkan tas videre til oppvekstteam. Saker kanogså meldes direkte hit. Organiseringen skalsikre et mer enhetlig tjenestetilbud ved å sam-ordne tiltak når et barn får hjelp fra flere etatersamtidig. Teamene møtes en gang i uken ogdiskuterer saker og fatter beslutninger omhvilke tjenester som skal følge opp. Utvekslingav erfaringer og innspill mellom yrkesgrupperkan bidra til å finne tiltak som er bedre egnetfor å bedre situasjonen til hvert enkelt barneller ungdom, sammenlignet med om hver tje-neste behandler sakene isolert.


8.4.2 Bredere kompetanse og tiltaksporteføljer i kommunene

Nødvendig kompetanse og god tilgang til egnedetiltak er avgjørende for at utsatte barn og familierskal få tidlig hjelp og god oppfølging. Det visesogså til NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikringav barnets rett til omsorg og beskyttelse, der detforeslås å tydeliggjøre kommunens ansvar forforebygging og samordning av tjenestetilbudet.Departementet kommer tilbake til dette i forbin-delse med oppfølgingen av utvalgets innstilling.Det er også satt i gang flere prosjekter og tiltaksom skal bidra til økt kompetanse og implemente-ring av tiltak i kommunene.

Kompetanseheving og implementering av tiltak

De siste årene er det iverksatt flere prosjekter ogprogrammer, som International Child Develop-ment Programme (ICDP), Nurse Family Partners-hip og Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR), for åprøve ut og legge til rette for at kunnskapsba-serte, familiestøttende tiltak tas i bruk i kommu-nene. Departementet vil bygge videre på dettearbeidet, og legge til rette for fortsatt satsing ognasjonale tilbud. Økt kvalitet i endringsarbeid ogfamiliestøttende hjelpetiltak er også blant sat-singsområdene i en egen kompetansestrategi fordet kommunale barnevernet. Barnevernet skalsettes bedre i stand til å komme tidlig inn overforutsatte barn og familier, med tiltak som bidrar tilvarige positive endringer i barns omsorgssitua-sjon. Kompetansearbeidet omtales i kapittel 7.

Det vises også til prosjekter innenfor andresektorer. Innenfor arbeids- og velferdsforvaltnin-gen er det satt i gang en landsdekkende utprøvingav en modell for helhetlig oppfølging av lavinn-tektsfamilier.16 Prosjektet Tidlig inn, i regi av Hel-sedirektoratet, er et opplæringsprogram foransatte i kommuner med mål å styrke kompetan-sen i tidlig intervensjon ved vansker knyttet tilpsykisk helse, rusmidler og vold i nære relasjonerblant gravide og småbarnsforeldre.

Kunnskapsdepartementet har sammen medflere departementer etablert et tverrdepartemen-talt samarbeid for utsatte barn og unge under 24år. Samarbeidet skal blant annet resultere i tydeli-gere satsinger for å motvirke utenforskap og økegjennomføringen i videregående opplæring.

Arbeidet omfatter også styrking av samarbeidetmellom ulike sektorer gjennom samordning av til-tak og virkemidler.

Nasjonal strategi for foreldrestøttende tiltak

Det er en høyt prioritert statlig oppgave å legge tilrette for kvalitetssikret informasjon og gi støtte,slik at gode tiltak tas i bruk. I Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep(2017–2021) fremgår det at regjeringen vilfremme en nasjonal strategi for foreldrestøttendetiltak. Strategien skal presenteres i 2017. Målet forstrategien er å sikre et nasjonalt likeverdig tilbudom foreldrestøtte, at tiltakene og programmenesom brukes har et solid kunnskapsgrunnlag, samtfremme godt samarbeid og god koordinering mel-lom ulike instanser som retter seg mot foreldre,fra graviditet til barnet fyller 18 år.

Den nasjonale strategien for foreldrestøtteskal gi kommunene informasjon om hvilke tilbudsom finnes og som kommunene bør tilby sine inn-byggere. Roller og ansvar skal tydeliggjøres, ogsamarbeidsmodeller skal prøves ut. Strategien vilinneholde innsatser rettet mot spesielle grupperog foreldre som trenger særlig hjelp og støtte fraflere tjenester (tiltak på indikert og selektertnivå), i tillegg til universelle tiltak rettet mot alleforeldre. Tiltak i strategien skal bidra til at tjenes-tene i større grad skal kunne prioritere foreldre-støttende arbeid og bygge opp lokale, virksommetilbud. Strategien vil være sektorovergripende.

Opplæring i å samtale med barn

Det er behov for økt kunnskap om hvordan manbør snakke med barn om vanskelige og viktigetema, særlig for voksne som har daglig kontaktmed barn og unge gjennom jobb eller fritidsaktivi-teter. Fylkesmennene har i perioden 2014–2016organisert kurs om å samtale med barn om voldog seksuelle overgrep for ansatte i barnehager,skoler, barnevernet og helsetjenesten. Departe-mentet vil videreutvikle tilbudet til et nasjonaltopplæringsprogram som er tilpasset ulike yrkes-grupper. RVTSene vil få i oppdrag å utvikle opplæ-ringsprogrammet og vurdere eventuelle lokale til-pasninger.

8.4.3 Økt samarbeid mellom familievernet og kommunene

Familievernet er grunnstammen i hjelpetilbudettil familier, særlig i forbindelse med samlivsbruddog konflikter i parforhold, mekling og hjelp til for-

16 NAV (2016, 23. mai). Helhetlig oppfølging av lavinntektsfa-milier. Hentet fra h ttps://www.nav.no/no/NAV+og+sam-funn/Kunnskap/Forsok+i+regi+av+NAV/helhetlig-oppf%C3%B8lging-av-lavinntektsfamilier


eldresamarbeid. Det overordnede målet med detsamlivsfremmende og forebyggende familiearbei-det er å hjelpe familier til å leve bedre sammen,forebygge konflikter og hindre familieoppløs-ning. Både norsk og internasjonal forskning viserat barns utvikling påvirkes negativt av vedvarendehøyt konfliktnivå mellom foreldrene, uansett omforeldrene lever sammen eller hver for seg.17

Familieverntjenesten driver i tillegg utadrettetvirksomhet om andre familierelaterte tema, somfor eksempel veiledning og undervisning rettetmot hjelpeapparatet og familier.

Det er et mål at familieverntjenesten i størregrad samarbeider systematisk med kommunaletjenester om forebyggende arbeid.18 Bufdir harfått i oppgave å vurdere hvilken rolle familievernetbør ha i det forebyggende arbeidet, og hvordan etmer systematisk samarbeid mellom familievernetog kommunale velferdstjenester best kan organi-seres. Som del av arbeidet skal lovfesting av detforebyggende arbeidet i lov om familievernkonto-rer utredes.

Departementet vil også i 2017 få sluttresultaterfra et treårig prosjekt i fem kommuner der familie-vernet inngår i et systematisk samarbeid med hel-sestasjonstjenesten. Hensikten var å prøve utulike modeller for samarbeid for å se om dette kanbidra til at flere familier får hjelp på et tidlig tids-punkt. Foreløpig rapportering viser gode erfarin-ger.

8.4.4 Barnevernets rolle i det familiestøttende arbeidet

Departementet legger vekt på at barnevernet måkunne sørge for nødvendig støtte og oppfølging avfamilier der risikoen for omsorgssvikt er stor. Der-som tjenestene blir pålagt oppgaver og saker somalternativt kan ivaretas av andre instanser, må detpåses at dette ikke går på bekostning av barnever-nets kjerneoppgaver, slik at barn med risiko foromsorgssvikt får den hjelpen de trenger. Man-glende kapasitet kan ofte ramme tilbudet til barnaog familiene som trenger barnevernet mest.

Den enkelte kommune må vurdere hvilkenrolle barnevernstjenesten skal ha utover sine lov-pålagte oppgaver, og hvilken rolle andre tjenesterskal ha, overfor utsatte barn og familier. Det måfinnes systemer og rutiner som gjør at saker, opp-gaver og ansvar fordeles på en hensiktsmessigmåte, blant annet med bakgrunn i vurderinger avhvilken kompetanse og hvilke virkemidler og til-tak det er behov for.

Det vises for øvrig til NOU 2016: 16 Ny barne-vernslov – Sikring av barnets rett til omsorg ogbeskyttelse, der det foreslås at barnevernsloventydeliggjør hva som er barnevernstjenestens kjer-neoppgaver. Departementet vil vurdere dette nær-mere i forbindelse med oppfølgingen av utvalgetsinnstilling, men viser videre til at det også er etkommunalt ansvar å sikre at barnevernstje-nestene har tilstrekkelig kompetanse og kapasitettil å håndtere de oppgavene de er pålagt. Detteinnebærer også kompetanse til å samarbeide medandre tjenester og profesjoner når virkemidleneligger utenfor barnevernstjenestens egen til-taksportefølje. Brukerne må gis de tilbud de harbehov for, uavhengig av hvilken instans som haransvaret for tiltaket.

17 Nilsen W. m.fl. (2012). Foreldrekonflikt, samlivsbrudd ogmekling: Konsekvenser for barn og unge. Rapport 2012:2.Folkehelseinstituttet, Andersen, N. H. og Finseth, T. K.(2015). Kunnskapsstatus om barn unges opplevelse av sam-livsbrudd. Innspill til Barne- og likestillingsdepartementet,til Familiemeldingen.

18 Innst. 333 S (2014–2015): Innstilling fra kommunal- og for-valtningskomiteen om kommunereformen – nye oppgaver tilstørre kommuner, Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunerefor-men – nye oppgaver til større kommuner


9 Bedre psykisk helsehjelp til barn i barnevernet

9.1 Mange barn i barnevernet har behov for psykisk helsehjelp

Barnevernsreformen har som mål at flere barn ibarnevernet skal få hjelp tilpasset behovene dehar. Tverrfaglige tilbud er ofte en forutsetning forå få riktig hjelp. Behovet for samordning av tilbudfra barnevernet og helsetjenestene er særlig stort,fordi langt flere av barna i barnevernet enn i bar-nepopulasjonen for øvrig har psykiske helsepla-ger og lidelser. Generelt sett virker psykososialeog biologiske (genetiske) risikofaktorer i et sam-spill, og noen av de sentrale risikofaktorene er for-hold i familien som psykiske vansker, rusmis-bruk, traumer, mishandling, overgrep og foreldre-konflikter. Dette er risikofaktorer som mangebarn som får tiltak fra barnevernet møter i sinoppvekst.1

9.1.1 Omfanget av psykiske helseproblemer blant barn i barnevernet

Både internasjonale og nasjonale studier viser atbarn og unge i barnevernet har forhøyet risiko forå utvikle psykiske helseproblemer. Dette gjelderbåde barn som mottar hjelpetiltak i hjemmet ogbarn som bor i fosterhjem og institusjon. Studierpå registerdata viser at barnevernsbarn somgruppe er særlig sårbare, og at de som voksne harstørre helseutfordringer enn befolkningen forøvrig.2

I Norge er den psykiske helsen hos barn i bar-nevernsinstitusjoner og barn i fosterhjem godtdokumentert. En studie fra 2015 viste at tre av fire

barn i barnevernsinstitusjon hadde eller haddehatt én eller flere alvorlige psykiske lidelser i løpetav de siste tre månedene.3 Barna som ble under-søkt var mellom 12 og 20 år. Studien viste samti-dig at 87 prosent av barna hadde fått hjelp fra psy-kiatrien i løpet av livet og at 38 prosent hadde fåtthjelp fra psykiatrien i løpet av de siste tre måne-dene. En annen studie viste at rundt halvparten avfosterbarna som deltok i undersøkelsen oppfyltekriteriene for én eller flere psykiske lidelser.4

Barna som ble kartlagt var mellom seks og 12 år.Forekomsten av psykiske lidelser hos barn

som bor i fosterhjem og i barnevernsinstitusjon erlangt høyere sammenlignet med forekomsten ibarnebefolkningen for øvrig, hvor man antar atomtrent åtte prosent av barn og unge har så alvor-lige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til enpsykisk lidelse.5

9.1.2 Samarbeidet mellom barnevern og psykiske helsetjenester

Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- ogomsorgsdepartementet har de siste årene gittflere felles oppdrag til Helsedirektoratet og Bufdirfor å styrke tjenestetilbudet og samarbeidet mel-lom helse- og barnevernssektoren. For å sikre ogtilrettelegge for brukermedvirkning i disse pro-sessene opprettet direktoratene i 2014 et bredtsammensatt samarbeidsforum for barnevern ogpsykisk helse. Forumet har bidratt med viktigeinnspill og tilbakemeldinger underveis i arbeidet.Direktoratene vil fortsatt bruke dette forumet isitt arbeid fremover.

Direktoratene har blant annet utgitt et fellesrundskriv om samarbeid mellom barnevernstje-1 Folkehelseinstituttet (2015, 9. april). Folkehelserapporten

(nettutgaven) – Helsetilstanden i Norge. Hentet fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/

2 Se blant annet Vinnerljung, B. (2006). Fosterbarn somunga vuxna – en översikt av resultat från några nationellaregisterstudier. Socialmedicinsk tidsskrift, 1/2006, vol. 83,23–35, Egelund, T. og Lausten, M. (2009). Prevalence ofmental health problems among children placed in out-of-home care in Denmark. Child & Family Social Work, 14(2),156-165, Clausen, S. E. og Kristofersen, L. B. (2008). Barne-vernsklienter i Norge 1990–2005 – En longitudinell studie.NOVA Rapport 3/2008, Backe-Hansen, E. m.fl. (2014). Bar-nevern i Norge 1990–2010 – En longitudinell studie. NOVARapport 9/2014

3 Kayed, N. S. m.fl. (2015). Resultater fra forskningsprosjektetpsykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner.NTNU

4 Lehmann, S. m.fl. (2013). Mental Disorders in Foster Chil-dren: A Study of Prevalence, Comorbidity, and RiskFactors. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health,7(39)

5 Folkehelseinstituttet (2015, 9. april). Folkehelserapporten(nettutgaven) – Helsetilstanden i Norge. Hentet fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/


nester og psykiske helsetjenester.6 Formålet medrundskrivet er å tydeliggjøre tjenestenes hand-lingsrom for samarbeid innenfor rammen avregler om taushetsplikt, opplysningsrett og opp-lysningsplikt. Det er også innført et krav om atalle barnevernsinstitusjoner skal ha en helsean-svarlig som ivaretar samarbeidet med den kom-munale helse- og omsorgstjenesten og spesialist-helsetjenesten. Den helseansvarliges rolle er pre-sisert i nye retningslinjer fra 2016. Videre skal etdigitalt opplæringsprogram om psykisk helsebidra til å styrke kompetansen til alle ansatte i bar-nevernsinstitusjoner til å møte barn med psykiskelidelser på en god måte.

Også regionale helseforetak har fått oppdragfra departementene, blant annet om å sørge forstrukturer og rutiner som sikrer barn i barne-vernsinstitusjoner nødvendig utredning ogbehandling for psykiske lidelser og rusavhengig-het. Dette oppdraget ble gitt i 2015 og alle de regi-onale helseforetakene har meldt tilbake at arbei-det er satt i gang. Det er også igangsatt ulike pilot-prosjekter med mål om at barnevernet og psykiskhelsevern skal gi samtidig hjelp, blant annet:– Tverretatlig akuttjeneste for barn og unge i

Kristiansand og omegn, hvor barnevernsvaktaog Akutt ambulant enhet ved Sørlandet syke-hus er samordnet.

– Akutten i Nord-Trøndelag, som er et fellesakutt- og utredningstilbud for utsatte barn ogunge. Tilbudet drives i samarbeid med Bufetatregion Midt-Norge og Helse Nord-Trøndelag.

Evalueringsrapporten som har fulgt prosjektet iKristiansand gjennom prosjektets to første år,viser lovende resultater.7 Raskere avklaring avhjelpebehovet og bruk av riktig kompetanse fraførste stund, fremheves som to av gevinstene.Samarbeidsmodellen ser også ut til å øke sjansenefor rett behandling på rett sted til rett tid. Beggeprosjektene er utvidet og forlenget, og vil utgjøreviktige bidrag til å utvikle tjenestene.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag i samar-beid med brukerorganisasjoner, regionale helse-foretak/relevante fagmiljøer og KS å iverksette etutviklingsarbeid om pakkeforløp både på psykiskhelse- og rusområdet. Noen av de overordnede

målene med pakkeforløpene er å sikre gode, sam-menhengende og tverrgående pasientforløp forpasienter med psykiske lidelser og/eller rusmid-delproblemer, samt forutsigbarhet og trygghet forpasienten. Hovedmålet er å bidra til bedre tjenes-ter innenfor psykisk helse og rus, noe som ogsåvil komme barn med tiltak fra barnevernet tilgode. I barnevernet er ikke pakkeforløp benyttetsom begrep, men også på barnevernsområdet kandet være hensiktsmessig å beskrive standardi-serte samhandlingsforløp for å sikre helhetlige,forutsigbare og likeverdige forløp for barna ogfamiliene.

Selv om det har skjedd en positiv utvikling desenere årene, er det fortsatt mange barn i barne-vernet som ikke får den hjelpen de har behov for.Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- ogomsorgstjenesten har pekt på at det er mangeindikasjoner på at helsetilbudet til barn i barnever-net er utilstrekkelig.8 En konsekvens av et util-strekkelig tilbud er at barna i barnevernet ikke all-tid får kartlagt sine behov for helsehjelp godt nok,og heller ikke får nødvendig behandling. Selv omdet ikke skal skje, får departementet fortsatt tilba-kemeldinger om at barn ikke får nødvendig hjelpfordi psykisk helsevern mener de ikke kan bidranår barnets omsorgssituasjon ikke er avklart.

Tilsynsrapporten i saken om «Ida» har visthvilke konsekvenser det har for et enkelt barn nårtjenestene ikke gir god nok hjelp.9 Tilsynsrappor-ten peker blant annet på et behov for at ansatte ibarnevernsinstitusjonene må få veiledning fra psy-kisk helsevern, og at psykisk helsevern oftere måoppsøke barnet der det bor når barnet selv ikkeønsker å oppsøke sykehuset.

På oppdrag fra departementene leverte Helse-direktoratet og Bufdir høsten 2016 anbefalingerom videre tiltak.10 På bakgrunn av anbefalingenefra direktoratene vil departementene iverksettenye tiltak for å styrke tjenestetilbudet til barn ibarnevernet med behov for psykisk helsehjelp.Barnas behov for hjelp danner grunnlaget for tilta-kene.

6 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektora-tet (2015). Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiskehelsetjenester til barnets beste. Bufdir Rundskriv 21/2015,Helsedirektoratet Rundskriv IS-11/2015

7 Ådnanes, M. m.fl. (2016). Forsøk på felles, tverretatligakuttjeneste for barnevern og psykisk helsevern – Evalueringav Akuttprosjektet i Kristiansand. SINTEF Teknologi ogsamfunn

8 Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten(2016, 11. februar). Barnevernsbarns tilgang på behand-ling i psykisk helsetjeneste for barn og unge. Hentet frahttp://www.prioritering.no/saker/barnevernsbarns-til-gang-p%C3%A5-behandling-i-psykisk-helsetjeneste-for-barn-og-unge

9 Fylkesmannen i Hordaland (2016). «Dei forsto meg ikkje».Tilsynsrapport 19. september 2016

10 Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektora-tet (2016). Oppsummering og anbefalinger fra arbeidet medhelsehjelp til barn i barnevernet


9.2 Tiltak for å styrke tjenestetilbudet

9.2.1 Barn i barnevernet skal utredes bedre

Dagens rutiner og systemer sikrer ikke at barn ibarnevernet utredes godt nok for psykiske helse-plager. Gode utredninger av barnet og barnetssituasjon kartlegger hvilke utfordringer og styr-ker barnet har. En god utredning med påfølgenderiktig oppfølging vil også bidra til å forebygge oghindre utilsiktede flyttinger og brudd i relasjoner.

Behovet for at barn i barnevernet utredes forpsykiske helseplager kan oppstå allerede i barne-vernets undersøkelsesfase. Slike utredninger kanvære særlig viktig for barn som trenger foster-hjem eller institusjonsopphold, siden forekomstenav psykiske helseplager er såpass høy blant dissebarna.

Helsedirektoratet, Bufdir og de regionale hel-seforetakene skal utvikle modeller og systemersom sikrer at barn i barnevernet tidlig blir utredetfor psykiske helseplager. De kommunale helsetje-nestene (som fastlege, helsestasjon og skolehelse-tjenesten) har, sammen med det spesialisertenivået, en viktig rolle i dette. At også mulige helse-plager blir utredet er viktig for å gi nødvendig hel-sehjelp i kombinasjon med tiltak fra barnevernet.

Tidspunktet for når modellene og systemeneskal bli tatt i bruk besluttes i den ordinære bud-sjettprosessen.

9.2.2 Bedre tilgang til psykiske helsetjenester

Barnevernsansvarlige i barne- og ungdomspsykiatrien

For å styrke samarbeidet og dialogen mellom psy-kisk helsevern og barnevern blir det fra høsten2017 etablert en funksjon som barnevernsansvar-lig ved barne- og ungdomspsykiatrien. Den barne-vernsansvarlige skal være kontaktperson for bar-nevernsinstitusjonene og barnevernet i kommu-nen, og vil også kunne bistå med henvisning tilpsykisk helsevern og legge frem informasjon tilinntaksteamene i tjenesten. Dette vil bedre sikreat riktig ressurs settes inn for å møte barnasbehov. Helsedirektoratet skal i samarbeid med deregionale helseforetakene og Bufdir utarbeide vei-ledning til funksjonen som barnevernsansvarlig.Opprettelsen av en slik funksjon vil bidra til bedrekunnskap om barnevernet, og de behovene barn ibarnevernet har, innenfor psykisk helsevern.

Styrke ambulante barne- og ungdomspsykiatriske tjenester

For å gjøre psykisk helsevern lettere tilgjengeligfor barn i barnevernsinstitusjoner skal ambulantebarne- og ungdomspsykiatriske tjenester styrkes.De ambulante tjenestene skal tilby både utredningog behandling til beboerne i institusjonen, og slikbidra til at barn som selv ikke ønsker å oppsøke etsykehus får hjelp der det bor. De ambulante tje-nestene skal også veilede og følge opp de ansatte,slik at de på en best mulig måte kan ivareta detenkelte barns behov. De regionale helseforeta-kene vil få oppdrag om å styrke tilbudet fra 2018.Dette tiltaket må sees i sammenheng med utred-ning av systemer og modeller for å sikre utred-ning av barn i barnevernet, etablering av barne-vernsansvarlig i barne- og ungdomspsykiatrien ogføringene som direktoratene utarbeider for nyesamarbeidsavtaler.

Bedre kontinuitet i behandlingen

Barn som bor i barnevernsinstitusjon har behovfor kontakt med fastlege, skolehelsetjeneste,behandlere i psykisk helsevern og andre profesjo-nelle helsearbeidere fra hjemstedet. For at barnetskal kunne opprettholde kontakt med behandleresom kjenner dets bakgrunn og historie, skal detlegges til rette for bruk av videokonsultasjon ogandre digitale behandlingsløsninger. Dette vilbidra til å hindre brudd i behandlingsrelasjonerved flytting samt gi kommunene bedre forutset-ninger for å legge til rette for videre oppfølgingetter endt institusjonsopphold. Forskning gir indi-kasjoner på at slike behandlingsløsninger har godeffekt på angst og depresjon.11 Departementenehar en ambisjon om at digitale verktøy skal bli til-gjengelig for barn som bor på barnevernsinstitu-sjon. Tidspunktet for iverksetting blir besluttet iden ordinære budsjettprosessen.

Egne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner

I dag finnes det ikke et godt nok helhetlig tilbudtil barn som må bo utenfor hjemmet og som samti-dig har store psykiske helseproblemer. Helse- ogomsorgsdepartementet og Barne- og likestillings-departementet går derfor sammen for å sikre atdisse barna får et samtidig omsorgstilbud fra bar-nevernet og nødvendig psykisk helsehjelp fra psy-

11 Nordgren, T. m.fl. (2015). Veiledet internettbehandling formild og moderat depresjon: En pilotstudie. Tidsskrift forNorsk psykologforening, Vol 52, nummer 8, side 646–654.


kisk helsevern, ved å etablere egne omsorgs- ogbehandlingsinstitusjoner. Institusjonene skal væreregulert av barnevernloven. Personell fra psykiskhelsevern skal yte barna psykisk helsehjelp, ogskal være ansatt i helseforetakene. Erfaringenefra hjemmesykehusmodellen som er etablert forbarn på det somatiske området skal ligge til grunnfor modellen.

Tilbudet skal gjelde barn og unge med sværtalvorlige psykiske lidelser, som ofte vil ha en kom-binasjon av alvorlige lidelser (komorbiditet). Mål-gruppen vil omfatte ungdom i aldersgruppen fra13 år og eldre.12 Tilbudet kan også gjelde barnsom skal flytte i fosterhjem, men som har behovfor omfattende psykisk helsehjelp for å kunne fun-gere i en fosterfamilie. I slike tilfeller vil det ikkevære noen nedre aldersgrense for målgruppen.13

I 2017 har direktoratene i samarbeid med regi-onale helseforetak fått i oppdrag å utrede og nær-mere definere målgruppe, innhold og organiserin-gen av tilbudet. Dette som et nødvendig grunnlagfor at tilbudet skal ha ønsket effekt.

Departementene tar sikte på å først utpeke toegne omsorgs- og behandlingsinstitusjoner i toregioner, for gradvis å utpeke en institusjon i hverav de fem barnevernsregionene. Tidspunktet foriverksettingen av tilbudet besluttes i den ordinærebudsjettprosessen.

Direktoratene får, i samarbeid med regionalehelseforetak, også ansvar for å evaluere de to før-ste institusjonene, slik at nødvendige erfaringerhøstes.

Det har tidligere vært gjennomført forsøk påblant annet felles akuttinstitusjoner innenfor gjel-dende regelverk, hvor erfaringen er at regelver-ket gir utfordringer.14 Det må derfor sikres at derettslige rammene for de nye institusjoneneunderstøtter at helsepersonell og barnevernsfag-lig personell kan arbeide godt sammen. De retts-lige rammene må ikke være til hinder for samtidigog helhetlig utviklingsstøttende omsorg og

behandling. Barns rettsikkerhet og medvirkningskal ivaretas.

For å gi barn som bor på institusjon et godthelsetilbud er det viktig at også kommunale helse-og omsorgstjenester følger opp ved behov. Helse-og omsorgsdepartementet vil i en egen lovpropo-sisjon foreslå at det i helse- og omsorgstjenestelo-ven blir tydeliggjort at kommunen skal ha tilbudom nødvendige helse- og omsorgstjenester forbarn som er plassert utenfor hjemmet etter barne-vernloven. Dette innebærer en tydeliggjøring avat så lenge et barn oppholder seg i kommunen ogomsorgen for barnet blir ivaretatt i et fosterhjem,en institusjon, et omsorgssenter for mindreårigeeller et annet plasseringsalternativ i kommunen,ligger ansvaret for å gi nødvendige helse- ogomsorgstjenester til denne kommunen.

9.2.3 Forpliktende samarbeid

Lovgivningen pålegger barnevernstjenestene oghelsetjenestene å samarbeide på virksomhetsnivå,men angir ikke nærmere hvordan samarbeidetskal etableres og gjennomføres. De regionale hel-seforetakene og Bufetats regioner har gjennomflere år hatt et samarbeid på området barnevernog psykisk helse, både på regionalt og lokalt nivå,og dette er dels formalisert gjennom avtaler ogfaste strukturer for møter. Samarbeidet gjelderogså barn og unge i barnevernsinstitusjoner.Også ulike lokale samarbeidsavtaler er etablerteller planlegges etablert, men det foreligger ikkeen nasjonal oversikt på omfanget av slike avtaler.15

Bufdir og Helsedirektoratet har i 2017 fått ioppdrag å utarbeide nasjonale føringer for innholdi samarbeidsavtaler mellom kommunalt og statligbarnevern, kommune og spesialisthelsetjeneste.Dette for å understøtte nødvendigheten av ogbehovet for samarbeid. Målet er at slike avtalerskal implementeres i 2018. Avtalene skal blantannet bidra til at barn i barnevernsinstitusjonerfår lett tilgjengelig psykisk helsehjelp, både ambu-lant og poliklinisk, samt at ansatte i barnevernsin-stitusjonene får nødvendig veiledning. Et mer for-pliktende samarbeid på alle nivåer og en sterkereledelsesforankring, vil bidra til at det samlede tje-nestetilbudet fremstår som mer tilgjengelig, hel-hetlig og samordnet.

12 Lurie, J. (2016). Erfaringer med etablering av felles institu-sjoner for psykisk helsevern og barnevern. Rapport 5/2016.RKBU Midt-Norge.

13 I dag finner vi ofte disse barna i langvarige plasseringer iberedskapshjem, der de ikke får nødvendig helsehjelpfordi «omsorgssituasjonen ikke er avklart». Dette gir høyrisiko for brudd når barna kommer i et permanent foster-hjem.

14 Seljelia senter for barnevern på Gjøvik, som drev en fellesdøgnavdeling for utredning av barn sammen med BUP vedSykehuset Innlandets Helseforetak fra 2003 – 2010 (beskre-vet i Lurie, J. (2016). Erfaringer med etablering av fellesinstitusjoner for psykisk helsevern og barnevern. Rapport 5/2016. RKBU Midt-Norge).

15 Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektora-tet (2016). Oppsummering og anbefalinger fra arbeidet medhelsehjelp til barn i barnevernet


I sin rapport foreslår direktoratene også ataktørene i lov pålegges å inngå samarbeidsavtaler.Dette foreslås også i NOU 2016: 16 Ny barnevern-slov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyt-

telse. Departementene vil se nærmere på spørsmå-let i forbindelse med oppfølgingen av utvalgetsinnstilling.


10 Fosterhjem

10.1 Gjeldende rett

Fosterhjem er det mest brukte tiltaket for barn ogunge som i en kortere eller lengre periode ikkekan bo hjemme. Et fosterhjem skal gi barn ogunge den trygghet, omsorg og støtte de trengerfor å utvikle sine evner og for å bli selvstendigevoksne.

Bufetat har plikt til å bistå den kommunale bar-nevernstjenesten når barn må bo utenfor hjem-met, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav a.Bistandsplikten har nær sammenheng med Bufe-tats ansvar for å rekruttere og formidle foster-hjem, jf. barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstavb. Bistandsplikten gir Bufetat et ansvar for å biståkommunene med å finne frem til et egnet foster-hjem til det enkelte barn.

Rekrutteringsansvaret innebærer at etaten måiverksette de tiltak som er nødvendige for at detskal finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem. Hjem-mene som Bufetat rekrutterer, må dekke barnsulike behov. Det er ingenting i veien for at kom-munen selv rekrutterer fosterhjem.

Bufetat har ansvar for at fosterforeldre får nød-vendig opplæring og generell veiledning i det åvære fosterforeldre, jf. barnevernloven § 2-3andre ledd bokstav c. Opplæring gis i dag gjen-nom PRIDE-kurs.1 Bufetats ansvar for opplæringog veiledning omfatter både nye fosterforeldre ogfosterforeldre som har fosterbarn boende hosseg. Fosterforeldre har ingen lovfestet plikt til ågjennomgå slik opplæring. Ifølge fosterhjemsavta-len2 punkt 5.5 skal fosterforeldre «ta imot veiled-

ning og tilbud om kurs og opplæring som vil settedem bedre i stand til å ivareta sine oppgaver».

Ved valg av fosterhjem til det enkelte barn skalbarnevernstjenesten i omsorgskommunen leggeavgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf.Forskrift om fosterhjem (fosterhjemsforskriften)§ 4 første ledd. Omsorgskommunen er den kom-munen som fremmer sak for fylkesnemnda ellerfatter vedtak om at barnet skal i fosterhjem somfrivillig hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 8-4 tredjeledd. Barnevernstjenesten skal ta tilbørlig hensyntil barnets etniske, religiøse, kulturelle og språk-lige bakgrunn, jf. forskriften § 4 første ledd. Bar-nevernstjenesten skal alltid vurdere mulighetenefor å velge fosterhjem i barnets familie eller nærenettverk, jf. forskriften § 4 andre ledd.

Barnevernstjenesten i den kommunen foster-hjemmet ligger, fosterhjemskommunen, haransvaret for å godkjenne et fosterhjem for detenkelte barn, jf. fosterhjemsforskriften § 5. Et fos-terhjem kan bare godkjennes for et bestemt barndersom barnevernstjenesten har undersøkt fos-terhjemmet og funnet at fosterforeldrene oppfyl-ler de generelle kravene etter § 3 og at fosterhjem-met er til det aktuelle barnets beste, jf. forskriften§ 4. Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunenog omsorgskommunen kan inngå skriftlig avtaleom at barnevernstjenesten i omsorgskommunenskal godkjenne fosterhjemmet.

Etter barnevernloven § 4-16 har barne-vernstjenesten etter omsorgsovertakelse etløpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen avbarnet. Barnevernstjenesten i omsorgskommu-nen har ansvar for å følge opp og føre kontrollmed barnets situasjon i fosterhjemmet, jf. foster-hjemsforskriften § 7. For å kunne ivareta detteansvaret må barnevernstjenesten besøke foster-hjemmet så ofte som nødvendig, og minimum fireganger i året, jf. forskriften § 7 tredje ledd.3 Barne-vernstjenesten i omsorgskommunen skal gi fos-terforeldrene nødvendig råd og veiledning mens

1 PRIDE (Parenting Resources for Information, Develop-ment and Education) er et opplæringsprogram for fosterfo-reldre, som også fungerer som et kartleggings- og rekrut-teringsverktøy. Potensielle fosterforeldre kan delta iPRIDE grunnopplæring før de kan bli fosterforeldre. Dettilbys også videreopplæringskurs, hvor etablerte fosterfor-eldre kan få økt kompetanse på områder som er spesieltviktig i forholdet til deres fosterbarn.

2 Fosterhjemsavtalen er en avtale mellom barnevernstje-nesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene. Denbeskriver de rammer og forpliktelser som gjelder mellombarnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforel-drene når et barn bor i fosterhjem.

3 Dersom barnevernstjenesten vurderer forholdene i foster-hjemmet som gode, kan antallet besøk reduseres til mini-mum to ganger i året for barn som har bodd i fosterhjem-met i mer enn to år.


barnet bor i fosterhjemmet, jf. forskriften § 7andre ledd, og inngå avtale med fosterforeldreneom barnevernstjenestens og fosterforeldrenesforpliktelser, jf. forskriften § 6.

I tillegg til den oppfølgingen som barne-vernstjenesten i omsorgskommunen utfører, skalfosterhjemskommunen føre tilsyn med barnetssituasjon i fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 femte ledd, jf. fosterhjemsforskriften §§ 8 og 9.Formålet med tilsynet er å føre kontroll med atbarnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og atde forutsetninger som ble lagt til grunn for plasse-ringen, blir fulgt opp.

Omsorgskommunen har ansvar for å dekkeutgiftene til fosterhjemsoppholdet i samsvar medbarnevernloven § 9-1 første ledd, jf. § 2-1 førsteledd. Det følger av barnevernloven § 9-4 at statenskal dekke en andel av kommunenes utgifter tilfosterhjem etter satser som fastsettes av departe-mentet.4 Bufetat refunderer i dag kommunenesutgifter til ordinære fosterhjem som overstigerden fastsatte satsen (32 370 kroner per måned i2017). Statens betalingsansvar inntrer i praksisnår det er behov for å forsterke fosterhjemmene.Det kan for eksempel dreie seg om avlastnings-ordninger, særskilt veiledning til fosterforeldrene,økt utgiftsdekning eller økt godtgjøring for at enav fosterforeldrene skal kunne ta seg av barnet påfulltid. Om lag 90 prosent av refusjonsordningenbrukes i dag til økt utgiftsdekning og frikjøp avfosterforeldre. For å få refundert utgiftene til slikeforsterkningstiltak, forutsettes det at tiltaket eravtalt med statlig myndighet eller vedtatt av fylke-snemnda. Ved utgangen av 2015 refunderte Bufe-tat utgifter til forsterkningstiltak i 2 900 ordinærefosterhjem. Ved bruk av statlige familiehjem ogberedskapshjem, betaler kommunen en egenan-del til Bufetat tilsvarende den fastsatte satsen.

10.2 Dagens fosterhjemstilbud

De fleste fosterhjem er ordinære fosterhjem, detvil si hjem til barn som ikke har et omfattendehjelpebehov. Ordinære fosterhjem kan motta for-sterkningstiltak, dersom det vurderes som nød-vendig for at fosterforeldrene skal kunne ivaretaomsorgsoppdraget. Ordinære fosterhjem har kunkontrakt med kommunen (fosterhjemsavtale).

Etter den statlige overtakelsen av fylkeskom-munens oppgaver i 2004, videreførte Bufetat tilbu-det av fosterhjem til barn som har et omfattendehjelpebehov (familiehjem) og hjem som tar imot

barn på kort varsel (beredskapshjem). Dissehjemmene har andre rammevilkår enn de ordi-nære fosterhjemmene, fordi de skal utføre etannet type oppdrag. Fosterforeldrene i slike spesi-aliserte fosterhjem kan som hovedregel ikke haannet inntektsgivende arbeid ved siden av foster-hjemsoppdraget. De kan heller ikke bestemmehvilke barn som skal bo hos dem. For å sørge forforutsigbare og gode rammevilkår samt enhetligekontrakter, er det utviklet en standardkontrakt5

for familiehjem og beredskapshjem. Det er ogsåvedtatt en egen lov om pensjonsordning.6 Bufetathar for disse fosterhjemmene påtatt seg oppgaversom den kommunale barnevernstjenesten utførerfor ordinære fosterhjem. I hovedsak dreier detseg om å gi hjemmene veiledning knyttet til detenkelte barn.

Bufetat bruker også fosterhjem tilknyttet pri-vate aktører for å dekke behovet for fosterhjem.Fosterhjem tilknyttet private aktører er i utgangs-punktet tilpasset barn i målgruppen for dagensfamiliehjem. Det er Bufetat som inngår enkjøpsavtale med den private aktøren og som finan-sierer tiltaket. Kommunen betaler en egenandel tilBufetat. Bruken av fosterhjem tilknyttet privateaktører har økt kraftig de siste årene.

Bufetat inngikk i 2012 rammeavtaler med ide-elle aktører om fosterhjemstjenester. Ved kjøp avfosterhjemstjenester fra disse aktørene inngås deten firepartsavtale som regulerer forholdet mellomBufetat, den private leverandøren, kommunen ogfosterhjemmet. Ved kjøp av fosterhjem tilknyttetkommersielle aktører brukes den samme avtale-strukturen, men kjøpene gjøres som regel somenkeltkjøp til det enkelte barn. I tillegg til selverekrutteringen står den private leverandøren avfosterhjemmet blant annet for opplæring, støtte-tjenester og utbetaling av økonomisk godtgjørelsetil fosterhjemmene.

Antall barn i fosterhjem har økt med 53 pro-sent fra 2005 til 2015. Ved utgangen av 2015 boddeom lag 11 500 barn og unge i fosterhjem. Av dissebodde 64 prosent i ordinære fosterhjem (medeller uten forsterkning), 26 prosent i fosterhjem islekt eller nettverk,7 fire prosent i statlige familie-hjem, tre prosent i statlige beredskapshjem (mid-lertidig bosted) og fem prosent i fosterhjem til-knyttet private aktører.8 Ordinære fosterhjem

4 Satsene fastsettes årlig i departementets rundskriv.

5 Avtalen ble utarbeidet av Barne- og likestillingsdeparte-mentet i samarbeid med Norsk Tjenestemannslag (NTL),FO, Fagforbundet og Bufdir.

6 Jf. Prop. 9 L (2009–2010) Lov om pensjonsordning for opp-dragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem

7 SSB


uten noen form for forsterkning er den størstegruppen (i overkant av 7 000 hjem).

Ved utgangen av 2015 bodde om lag 800 barn istatlige familie- og beredskapshjem og om lag 600barn og unge i fosterhjem tilknyttet private aktø-rer, både ideelle og kommersielle. Av de hjem-mene som staten har et ansvar for (familiehjem,beredskapshjem og fosterhjem tilknyttet privateaktører) er 40 prosent fosterhjem tilknyttet pri-vate aktører.9

10.3 Forslaget i høringsnotatet

10.3.1 Bakgrunnen for forslaget

Departementet la i høringsnotatet særlig vekt påfem utfordringer som bakgrunn for forslaget:rekruttering av tilstrekkelig antall og riktig brukav fosterhjem, utgiftsvekst på fosterhjemsområ-det, mangelfull kartlegging og utredning av bar-nets behov, mangelfull oppfølging av fosterhjem-met, samt samhandlingskonflikter mellom stat ogkommune. Dette er utfordringer som også gjen-nomgås i Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet ogomsorg – fosterhjem til barns beste som ble lagtfrem 4. mars 2016.

Behovet for fosterhjem er større enn noengang. Det er en stor utfordring å finne tilstrekke-lig antall fosterhjem som passer barns ulikebehov. Vektlegging av fosterhjem som foretrukkettiltak har de siste årene ført til en ønsket dreiningfra institusjon til fosterhjem. Flere barn som tidli-gere ville bodd i institusjon, bor nå i fosterhjem,noe som har bidratt til et økt behov for forsterk-ningstiltak i fosterhjemmene. Det rekrutteresflere fosterhjem enn noen gang, men det er ogsåslik at de tilgjengelige fosterhjemmene ikke alltidsamsvarer med barnas behov. Samlet sett førerdette til at noen barn må vente på fosterhjem. Per31. desember 2015 var det 204 barn som haddeventet mer enn seks uker på et egnet foster-hjem.10 Det er spesielt vanskelig å finne foster-hjem som ønsker å ta imot barn med et stort hjel-pebehov, søsken som skal bo sammen, ungdom,barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn11

og barn med funksjonsnedsettelser.Et annet hensyn i høringsnotatet var hensynet

til å oppnå riktig bruk av fosterhjem. I høringsno-

tatet viste departementet til den økte bruken avspesialiserte fosterhjem, som statlige familiehjemog fosterhjem tilknyttet private aktører. Dennetypen fosterhjem er ment for barn med omfat-tende hjelpebehov. En utfordring er at disse hjem-mene også brukes til barn som ikke har meromfattende utfordringer enn barn som bor i ordi-nære, forsterkede fosterhjem.12 Dette skaper øktekostnader og dårlig ressursbruk, samt misnøyesom følge av ulike rammebetingelser. For å fåbedre samsvar mellom barnets behov og tjenes-tene, og for å få bedre kostnadskontroll, har Bufe-tat redusert antall enkeltkjøp og reforhandlet avta-lene med private aktører. Dette har bidratt til atutgiftsveksten har avtatt.

Det er behov for å styrke kommunenes arbeidmed kartlegging og utredning av fosterbarn.Grundig kartlegging eller utredning av barnetsbehov er nødvendig for å kunne velge et foster-hjem som egner seg til å ivareta det aktuelle bar-net på best mulig måte. Dårlig samsvar mellomfosterhjemmets egnethet og barnets behov kanføre til brudd i fosterhjemsoppholdet.

At barn bor i fosterhjem som ikke er tilpassetderes behov, kan innebære at barnet ikke får til-strekkelig eller riktig oppfølging. God oppfølgingav fosterbarn, foreldre og fosterforeldre er avgjø-rende for vellykkede fosterhjemsopphold. Lands-omfattende tilsyn i 2013 og 2014 med kommune-nes arbeid med oppfølging av barn som bor i fos-terhjem, påviste lovbrudd i 123 av 151 kommu-ner.13 Statens helsetilsyn påpeker i sin rapport atfosterhjemsarbeidet preges blant annet av man-glende barnevernsfaglige vurderinger og doku-mentasjon. Lovens krav om fire besøk i året blirikke oppfylt og barnets medvirkning er ikke godtnok ivaretatt. Statens helsetilsyn viser også til atfosterforeldrene ikke får tilstrekkelig oppfølgingog veiledning. I tillegg fant Helsetilsynet at detsvikter i kommunens arbeid med å planlegge,kontrollere og korrigere egen virksomhet (ledelseog kontroll).

Som bakgrunn for høringsforslaget ble detogså vist til samhandlingskonflikter mellom statog kommune på fosterhjemsområdet.14 Det hand-

8 Bufdir (2016). Årsrapport 2015. Avrunding gjør at total-summen overstiger 100 prosent.

9 Bufdir (2016). Årsrapport 201510 Bufdir (2016). Årsrapport 201511 Dette gjelder både urfolk (samer), nasjonale minoriteter

(rom, romani, jøder, kvener og skogfinner) og familier medinnvandrerbakgrunn.

12 Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fosterhjem tilbarnets beste

13 Helsetilsynet (2015). Oppsummering av landsomfattende til-syn i 2013 og 2014 med kommunenes arbeid med oppfølgingav barn som bor i fosterhjem, «Bare en ekstra tallerken påbordet?» Rapport 1/2015

14 Myrvold, T. m.fl. (2011). Den vanskelige samhandlingen.Evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. NIBR-rapport 2011:25 og Vista Analyse (2015). Barnevernet – etutfordrende samliv mellom stat og kommune. Rapport nr.2015/51


ler blant annet om uenighet om hvilket ansvarkommunen har for å vurdere barnets familie ognære nettverk som mulig fosterhjem, når Bufetatsansvar trer inn, om Bufetats bistandsplikt og kom-munens godkjenning av fosterhjem samt omuenighet mellom Bufetat og kommunene ombehovet for forsterkning i fosterhjem.15 Slike kon-flikter kan bidra til at barn må vente unødig lengepå fosterhjem.

10.3.2 Forslaget

I høringsnotatet foreslo departementet å gi kom-munene et større og mer sammenhengendeansvar på fosterhjemsområdet. Det ble lagt vektpå at oppgavene på fosterhjemsområdet er av enslik karakter at de i utgangspunktet bør løses avkommunene, som står nær fosterfamiliene, barnasom bor i fosterhjem og barna som trenger et fos-terhjem.

Departementet foreslo å overføre ansvaret forrekruttering av fosterhjem til kommunene, jf. for-slag til endringer i barnevernloven §§ 2-3 andreledd bokstav b og 4-22 femte ledd. Departementetla til grunn at overføring av rekrutteringsansvarettil kommunene ville innebære at staten ikke len-ger ville ha plikt til å bistå kommunene med åfinne fosterhjem. Bistandsplikten, jf. barnevernlo-ven § 2-3 andre ledd bokstav a, ble derfor foreslåttopphevet.

Det ble fremhevet i høringsnotatet at kommu-nalt rekrutteringsansvar ville gi kommunene ster-kere insentiver til å satse på tidlig innsats, for istørst mulig grad å redusere behovet for omsorgs-overtakelser og fosterhjemsplasseringer. Det blepekt på at forslaget ville legge bedre til rette for atkommunene sørger for tettere oppfølging av barnog fosterforeldre, blant annet for å forebyggebrudd og behov for å rekruttere nye fosterhjem tilbarn som allerede er i fosterhjem. Det ble ogsåantatt at kommunalt rekrutteringsansvar vil gikommunene sterkere insentiver til å vurdere fos-terhjem i barnets familie og nære nettverk, sidenslekts- og nettverksrekrutteringer ofte vil væremindre krevende enn rekruttering av andre fos-terhjem.

Departementet foreslo videre å lovfeste i bar-nevernloven § 4-22 kommunenes plikt til alltid åvurdere fosterhjem i barnets familie eller nærenettverk. Det ble vist til fosterhjemsmeldingensom foreslo at kommunene alltid skal vurderebruk av familieråd, eller andre verktøy eller meto-

der for nettverkskartlegging, når barn trenger etfosterhjem. Fosterhjemsmeldingen viste til atfamilieråd og andre metoder for nettverkskartleg-ging er gode virkemidler for å vurdere om det kanvære et aktuelt fosterhjem i barnets familie ellernettverk.

Høringsnotatet påpekte at det vil være enrisiko for at en del kommuner vil få utfordringermed å finne riktig fosterhjem når behovet oppstår.Kommunalt rekrutteringsansvar ville også kunnegi en potensielt uheldig konkurranse mellomkommunene om fosterhjemmene. Det ble ogsåantatt at mange kommuner kunne få problemermed å rekruttere fosterhjem til enkelte gruppersom det erfaringsmessig er vanskelig å finne fos-terhjem til.

Det ble vist til behov for et godt strukturert ogbredt anlagt kommunesamarbeid for å møte utfor-dringer som det ville være vanskelig for denenkelte kommune å møte alene. Det ble foreslåttat Bufetat skulle videreføre nasjonale rekrutte-ringskampanjer og opprette en nasjonal portalmed oversikt over rekrutterte fosterhjem (foster-hjemsbank), som kommunene kunne benytte. Enslik fosterhjemsbank, eller nasjonal oversikt overtilgjengelige fosterhjem, samsvarer med tiltak ifosterhjemsmeldingen. Det ble antatt at en foster-hjemsbank ville bidra til en mer effektiv rekrutte-ring, og avhjelpe kommunene i de tilfeller det ikkeville være tilgjengelig et fosterhjem i familie ellernært nettverk. En fosterhjemsbank ville ogsålegge til rette for bedre utnyttelse av ledige foster-hjem.

Høringsnotatet foreslo å samle ansvaret forvalg og godkjenning av fosterhjem i omsorgskom-munen, jf. forslag til endringer i barnevernloven§ 4-22 fjerde ledd. Det ble lagt vekt på at samlingav ansvaret i én kommune vil bidra til raskere pro-sesser og tydeliggjøre omsorgskommunens hel-hetlige ansvar for sine fosterbarn. Forslaget varen oppfølging av tiltak i fosterhjemsmeldingen.

Med bakgrunn i at ansvaret for oppfølging ogindividuell veiledning av fosterforeldre alleredeligger i kommunene, foreslo departementet åoverføre ansvaret også for nødvendig opplæringog generell veiledning til kommunene. Begrun-nelsen var at et helhetlig kommunalt ansvar foroppfølging, opplæring og veiledning, sammenmed rekrutteringsansvaret, ville gi kommunenebedre forutsetninger for å heve kompetansen påfosterhjemsområdet og vektlegge god oppfølgingog veiledning. Kommunens plikt ble foreslått tattinn i barnevernloven § 4-22 femte ledd.

Departementet foreslo også endringer i barne-vernloven § 4-22 femte ledd for å tydeliggjøre

15 Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samlivmellom stat og kommune. Rapport nr. 2015/51


kommunenes ansvar for oppfølging av fosterfor-eldre og barn i fosterhjem. Dette ansvaret følger idag av fosterhjemsforskriften § 7 og av barnevern-loven § 4-16 ved omsorgsovertakelse. Det bleanført at lovfesting ville tydeliggjøre kommunenesansvar og synliggjøre viktigheten av god oppføl-ging av både fosterbarn og fosterforeldre. Forsla-get var en oppfølging av tiltak i fosterhjemsmel-dingen.

Høringsnotatet la til grunn at staten fortsattskulle tilby spesialiserte fosterhjem for barn medsærskilte behov. Departementet la vekt på at detvil være uhensiktsmessig og kostnadskrevendefor enkeltkommuner å bygge opp et apparat fordenne typen fosterhjem. I samsvar med tiltak i fos-terhjemsmeldingen foreslo departementet å mål-rette bruken av spesialiserte fosterhjem gjennomtydeligere faglige kriterier for målgruppen.

Forslaget ble formulert som at Bufetat i sær-lige tilfeller kunne tilby plass i spesialiserte foster-hjem, som alternativ til institusjon. Bufetatsansvar for spesialiserte fosterhjem ble foreslåttregulert i barnevernloven § 2-3 andre ledd bok-stav c. Statens ansvar etter forslaget ville omfatterekruttering, opplæring og oppfølging av spesiali-serte fosterhjem, jf. forslag til endringer i barne-vernloven § 4-22.

Når det gjaldt finansieringen av de spesiali-serte fosterhjemmene, foreslo departementet eninnretning etter samme mønster som for institu-sjonene, det vil si et delt finansieringsansvar mel-lom staten og kommunene. Reglene om betalings-ansvaret ble foreslått tatt inn i barnevernloven§§ 9-4 og 9-5.

Som varslet i fosterhjemsmeldingen, foreslodepartementet å oppheve statens medfinansier-ingsansvar for fosterhjem (refusjonsordningen),slik at kommunene ville få fullt finansieringsan-svar for ordinære fosterhjem, jf. forslag tilendringer i barnevernloven § 9-4. Høringsnotatetla vekt på at en avvikling av refusjonsordningenville gi en mer effektiv bruk av barnevernets res-surser og bedre insentiver til å sette inn et riktigomfang av forsterkning til det enkelte fosterhjem-met. Det ble også lagt vekt på at forslaget villefjerne grunnlaget for konflikter om refusjonskravmellom kommunene og Bufetat. Samtidig påpektedepartementet at økt kommunalt finansieringsan-svar ville føre til økte kostnader i kommunene ogsterkere økonomiske insentiver i tiltaksbeslutnin-gene. Det ble påpekt at dette kunne føre til uøn-skede forskjeller mellom kommunene i bruk ogomfang av forsterkningstiltak. Departementetviste i den forbindelse til tiltaket i fosterhjemsmel-dingen om at fagdirektoratet kan utarbeide faglige

retningslinjer for vurdering av forsterkningstiltakut fra barnets behov og omsorgsoppgavensomfang, for eksempel retningslinjer om når fri-kjøp kan være aktuelt. Nasjonale retningslinjer vilredusere risikoen for uønskede forskjeller mellomkommunene, ble det påpekt.

Departementet viste til den sterke utgiftsøk-ningen de siste årene til kjøp av fosterhjem fra pri-vate aktører. Vista Analyse hevder at de privateaktørene i for stor grad har fått lov til å sette vilkå-rene for konkurransen om å knytte til seg foster-hjem. Vista Analyse omtaler også fosterhjemsmar-kedet som komplekst og lite regulert.16 Departe-mentet foreslo å utrede ulike former for innret-ning av private aktørers rammevilkår på foster-hjemsområdet. Departementet viste til at dette varsærlig viktig som følge av forslagene om å over-føre rekrutteringsansvaret og finansieringsansva-ret til kommunene. Rammevilkårene burde, bledet påpekt i høringsnotatet, bidra til å hindre atkommunenes utgifter blir uforholdsmessig høye,samt sikre at det er kommunene, og ikke de pri-vate aktørene, som setter standarden for forsterk-ning av fosterhjemmene. Videre ble det påpektbehov for å se på konkurranseforholdene.


10.4.1 Kommunalt ansvar for rekruttering av fosterhjem

I underkant av 80 høringsinstanser har uttalt segom forslaget om kommunalt ansvar for rekrutte-ring av fosterhjem og dermed bortfall av statensansvar. Rundt 35 instanser uttrykker støtte til for-slaget. Dette inkluderer KS og flere store/mel-lomstore kommuner (blant annet Bergen kom-mune, Bærum kommune, Drammen kommune,Kristiansand kommune, Barneverntjenestene i Lar-vik og Lardal kommuner, Stord kommune, Tøns-berg kommune og Ås kommune) samt Bufetatregion øst. Disse viser til fordelene ved kommune-nes nærhet til befolkningen og at kommunenekjenner barnet best. En ansvarsoverføring vilogså kunne føre til mer helhetlige tiltak og tetterekontakt mellom potensielle fosterhjem og kom-munene.

To tredjedeler av disse instansene (23 av 35)uttrykker at de i hovedsak er positive til forslaget,men nevner flere forutsetninger for å overførerekrutteringsansvaret til kommunene (blantannet Bodø kommune, Oppdal kommune, Tromsø



kommune og Trondheim kommune). Kompetanse-heving og økte ressurser til kommunene nevnesav mange. Trondheim kommune er blant dem somforutsetter full kompensasjon for økte utgifter.Flere instanser (blant annet FO, Nøtterøy kom-mune og VID vitenskapelige høgskole) uttrykker atde forutsetter øremerkede midler til stillinger og/eller kompetanseutvikling i kommunene. Oppdalkommune skriver at en overføring av rekrutte-ringsansvaret til kommunene:

«[B]ør følges opp med overføring av så vel stil-linger som økonomiske midler som i dag er til-delt Bufetat til samme formålet. Dette omfatterikke bare nasjonale kampanjer, men også kom-petanse og stillinger til å drive slikt rekrutte-ringsarbeid, inkl. gjennomføring av informa-sjonsmøter, lokale/regionale vervekampanjer,reisevirksomhet og materiell til formålet. Utenen slik overføring av kompetanse, midler ogpersonell (stillingshjemler til å drive PRIDE-opplæring osv., vil ventetiden for å få plassertbarn i fosterhjem øke.»

Videre skriver Oppdal kommune at departementetbør «[…] lovfeste fosterforeldres rett til ansettelses-forhold begrenset til plasseringstiden, med en betyde-lig bedret lønn og pensjonsrettigheter i kommunen,og der staten kompenserer de økte lønnsutgiftene».

I tillegg er det flere høringsinstanser som for-utsetter, eller uttrykker behov for, nasjonale førin-ger for rammevilkår for fosterforeldre. Flere avdisse instansene uttrykker i tillegg bekymring forforslaget. Bærum kommune skriver at de utgangs-punktet er positive til en overføring av oppgaverfra staten til kommunen på barnevernsområdet,men bemerker at:

«[D]et vil være en større utfordring for mindrekommuner å ha ansvaret for rekruttering oggenerell opplæring av fosterhjem. Særlig vilrekruttering av fosterhjem være en ressurskre-vende oppgave for mindre kommuner, noe somvil kunne medføre bruk av kostbare privaterekrutteringstjenester. Departementet påpe-ker i forslaget at overføring av rekrutteringsan-svaret til kommunene vil kunne medføre at dettar lengre tid å finne riktig fosterhjem og at endermed risikerer at barn blir boende lenger iberedskapshjem. Bærum kommune er enig idenne vurderingen.»

Departementet vurderer at disse forutsetningeneog bekymringene er så omfattende at disse instan-sene ikke kan sies å støtte forslaget fullt ut.

Rundt ti andre høringsinstanser uttrykkerogså bekymring for å overføre rekrutteringsan-svaret til kommunene, uten at de eksplisitt tar stil-ling til forslaget. Dette inkluderer Bufdir, Sentra-lenheten for fylkesnemndene, Midt-Agder barne-verntjeneste, Nittedal kommune, Redd Barna,Sarpsborg kommune og SOS-barnebyer. Flere avdisse mener at en ansvarsoverføring ikke vil løsedagens utfordringer med rekruttering av foster-hjem. Bekymringen er blant annet at kommu-nene, og særlig små og mellomstore, ikke vil klareå rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem.Flere høringsinstanser påpeker at dette kan med-føre økt konkurranse om fosterhjem og forskjellermellom kommunene, økt bruk av private aktører,økte utgifter og at barn blir boende lenger i bered-skapshjem.

Nærmere 30 høringsinstanser uttrykker at deer uenig i forslaget. Dette inkluderer Barneombu-det, Bufetat region Midt-Norge, region nord, regionsør og region vest og 14 kommuner (Bamble kom-mune, Hof kommune, Hå kommune, Lier kom-mune, Lillehammer kommune, Lørenskog kom-mune, Nannestad kommune, Porsgrunn kommune,Rælingen kommune, Skedsmo kommune, Skienkommune, Sørum kommune, Tysnes kommune ogÅmot kommune). I tillegg er Barnevernforum iMidt-Troms, Faglig Forum og barneverntjenestenei Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal kritisk tilforslaget. Disse høringsinstansene representerertotalt 20 ulike kommuner. Både Bufetat regionMidt-Norge, region nord og region vest uttrykker atforslaget innebærer «[…] stor risiko for redusertkvalitet, lavere ef fektivitet og mer ressursbruk». Lil-lehammer kommune skriver:

«Å gi den enkelte kommune ansvar for rekrut-tering av fosterhjem, vil føre til en betydeligmerbelastning på den lokale barneverntje-nesten. […] Dersom kommunen ikke greier åfinne egnede fosterhjem, er det fare for at bar-net blir boende lenger i beredskapshjem enn idag, eller at barnet kan bli plassert i lite egnedehjem. Lillehammer kommune kan ikke se at enoverføring av ansvaret for rekrutteringen tilkommunens vil løse de nevnte utfordringeneknyttet til rekruttering og oppfølging av foster-hjem, tvert imot kan de bli forsterket ved enslik overføring.»

Åmot kommune skriver:

«Åmot kommune ønsker at statens barnevernfortsetter å rekruttere, veilede og ha opplæringav fosterhjem. Dette står ikke i en motsetning


til at kommunene selv får økt ansvar for årekruttere i nettverk. Åmot kommune menerdet vil være mulig å stille større krav til kom-munene i dette arbeidet uten at det betyr athele oppgave- og ansvarsfordelingen flyttes frastaten til kommunene.»

Rundt 35 høringsinstanser har kommentert forsla-get om at staten, i kombinasjon med kommunaltrekrutteringsansvar, fortsatt skal ha oppgaversom rekrutteringskampanjer og etablering av ennasjonal fosterhjemsbank, De fleste høringsin-stansene (to tredjedeler) er kritiske til en nasjonalfosterhjemsbank for de fosterhjemmene kommu-nene selv har rekruttert (blant annet Bergen kom-mune, Bodø kommune, Bærum kommune, Barne-verntjenestene i Larvik og Lardal kommuner, Lierkommune, Nøtterøy kommune, Sandnes kommune,Skedsmo kommune, Sørum kommune, Trondheimkommune og Ås kommune). Dette begrunnes medat det er lite ønskelig for kommunene å registrerefosterhjem de har brukt mye tid og ressurser til årekruttere i et register som gjør disse fosterhjem-mene tilgjengelig for andre. Kommunalt samar-beid nevnes som et bedre alternativ enn en nasjo-nal fosterhjemsbank.

Rundt ti høringsinstanser har uttalt seg ekspli-sitt om at Bufetat fortsatt skal ha ansvar for nasjo-nale rekrutteringskampanjer. Nærmest samtligestøtter dette (blant annet Bufdir, Barnevernledernei Nord-Trøndelag, Bergen kommune, Bodø kom-mune, Grong kommune, Høylandet kommune, Bar-neverntjenestene i Larvik og Lardal kommuner,Trondheim kommune, Tønsberg kommune og Åskommune). Barnevernforum i Midt-Troms og Bodøkommune er kritiske til forslaget. Bodø kommuneuttrykker at de ønsker et helhetlig ansvar forrekrutteringskampanjer, og skriver:

«En statlig kampanje vil måtte ivareta mangekommuner som potensielt utvikler noe for-skjellig metodikk i rekrutteringen, kanskjeogså tilpasset lokale forhold. Vi tror derfor atdet kontinuerlige informasjonsarbeidet enkommune selv driver vil være viktigere enn denasjonale kampanjene, og vi mener kommu-nene må få de økonomiske ressursene som idag brukes på dette.»

10.4.2 Kommunens plikt til å vurdere fosterhjem i familie og nære nettverk

I underkant av 30 høringsinstanser har uttalt segom forslaget om å lovfeste kommunens plikt til åvurdere fosterhjem i barnets familie og nære nett-

verk, og nær samtlige støtter forslaget. Dette gjel-der blant annet Bergen kommune, Bærum kom-mune, barneverntjenestene i Larvik og Lardal kom-muner og Nøtterøy kommune samt Bufdir og samt-lige Bufetat-regioner. Sentralenheten for fylkesnem-ndene uttrykker i sin høringsuttalelse at forslagetvil bidra til å tydeliggjøre kommunenes ansvar forå vurdere familie og nære nettverk som potensi-elle fosterhjem.

Imidlertid har noen høringsinstanser kom-mentarer til innretningen av forslaget. Fylkesman-nen i Vestfold viser til at det er varierende praksis ibarnevernstjenestene når det gjelder dokumenta-sjon og kvalitet i vurderingene av slekt og nett-verk. Fylkesmannen skriver:

«Det har vært uklart hvor omfattende vurderin-gen skal gjøres, og hvilke kriterier som skalligge til grunn. Særlig gjelder dette i de tilfel-lene der barneverntjenestene har kommet til atbarnet ikke skal plasseres i slekt eller nettverk.Tydeligere rammer for dette arbeidet imøte-ses.»

MiRA-Senteret skriver i sin høringsuttalelse at deerfarer at familier med minoritetsbakgrunn ikke itilstrekkelig grad blir vurdert som slektsfoster-hjem, og mener det er svært viktig at det arbeidesaktivt med rekruttering av fosterforeldre medminoritetsbakgrunn i nær slekt til barnet. MiRA-Senteret etterspør en bedre redegjørelse for hvor-dan departementet skal sikre at kommuneneaktivt jobber for rekruttering av fosterforeldremed minoritetsbakgrunn.

Lier barneverntjeneste og Barnevernforum iMidt-Troms gir i sine høringsuttalelser uttrykk forat det allerede finnes gode rammer og rutiner forvurdering og valg av fosterhjem i nær tilknytningtil barnet. Barnevernforum i Midt-Troms uttaler at«[…] mulige utfordringer ved familie og nettverks-plasseringer ikke hensynstas eller problematiseres itilstrekkelig grad».

Enkelte instanser uttrykker bekymring for atøkt bruk av slekt og nettverk kan føre til redu-serte krav til fosterforeldres egnethet. Oppdalkommune uttaler at:

«Det er etter Oppdal kommunes vurdering enviss fare for at påtrykk fra staten i retning avøkt bruk av nettverksplasseringer fører tilreduserte krav til fosterhjemmets egnethet,der det reelle problemet er mangel på tilstrek-kelige egnede fosterhjem for øvrig.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttrykker at:


«Vi støtter departementets syn på at det er nød-vendig at barnas nettverk og familie må utre-des som mulige fosterhjem. Samtidig må detikke legges opp til en rettstilstand som i praksisleder til at nettverk og familie brukes fordi deer nettverk og familie, selv om det ikke er tilbarnets beste å vokse opp der.»

10.4.3 Kommunalt ansvar for valg og godkjenning av fosterhjem

Det er støtte i høringen til forslaget om å samleansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem tilomsorgskommunen. I overkant av 20 høringsin-stanser uttrykker at de er positive til dette forsla-get, blant annet Statens helsetilsyn, Bufdir, Bufetatregion Midt-Norge, region vest og region sør, Fylkes-mannen i Hedmark, Bergen kommune, Oppdalkommune og Sandnes kommune. Bergen kommuneskriver at «Forslaget vurderes som en positiv foren-kling av arbeidet med godkjenning og kvalitetssik-ring ved at det helhetlige ansvaret legges til enpart».

Fylkesmannen i Rogaland uttrykker at:

«Det vil være behov for å styrke kommunenskompetanse på kartlegging og utredning førvalg av fosterhjem til det enkelte barn, samtoppfølging etter innflytting. Det bør utviklesstandardiserte krav til godkjenning av foster-hjem. Det bør også stilles krav til at godkjen-ningen skal gjøres av kompetente personer ogat kommunene skal ha et system for dette.»

Både Oppdal kommune, Sandnes kommune og Fyl-kesmannen i Troms påpeker at det er viktig atomsorgskommunen innhenter opplysninger frafosterhjemskommunen i godkjenningsprosessen.Oppdal kommune mener at:

«[D]epartementet bør komme med regler i loveller forskrift som pålegger omsorgskommu-nen å innhente uttalelse fra fosterhjemskom-munen for å avklare om det i barneverntje-nesten i fosterhjemskommunen finnes opplys-ninger som tilsier at aktuelt fosterhjem ikkebør benyttes.»

Fylkesmannen i Troms skriver at de:

«[…] vil gjøre oppmerksomme på at dette vilkunne medføre at barn med rettigheter etterannet lovverk (f.eks. helse- og omsorgstje-nesteloven) vil kunne bli plassert i en annenkommune enn omsorgskommunen, uten at

denne kommunen har fått uttale seg til plasse-ringen slik lovverket er i dag.»

Barneombudet uttrykker at de er:

«[…] svært skeptiske til og meiner det er sår-bart at ein kommune skal ha ansvar for alleledd i ein prosess. Ikkje berre er det same kom-mune som skal rekruttere, velje og godkjennefosterheimane. Det vil ofte også være samekommune som skal føre tilsyn med fosterhei-mane. I dette ligg ingen ekstern kvalitetskon-troll, og heller ikkje ein nøytral instans for til-syn.»

10.4.4 Opplæring og oppfølging av fosterhjem

I underkant av 60 høringsinstanser har kommen-tert forslaget om at omsorgskommunen skal haansvaret for opplæring, veiledning og oppfølgingav fosterhjem.

Rundt 20 høringsinstanser, inkludert KS og 15kommuner og barnevernssamarbeid (blant annetBergen kommune, Bærum kommune, Drammenkommune, Nøtterøy kommune, Stord kommune,Trondheim kommune og Ås kommune), er positivetil å overføre ansvaret for opplæring til kommu-nene. De fleste av disse påpeker at dette forutset-ter kompetanseheving og økte ressurser. Flereuttrykker også bekymring for forslaget. Oppdalkommune uttrykker i sin høringsuttalelse at destøtter forslaget, men påpeker at:

«[…] departementet må ta innover seg at det eren overhengende fare for at opplæringen vil blisvekket med en slik overføring av oppgaver,med mindre staten bruker betydelig mer mid-ler enn i dag, overført til kommunene, nårdenne oppgaven overføres.»

Flertallet (rundt 30) er uenig i forslaget. Detteinkluderer Bufdir, samtlige Bufetat-regioner og 16kommuner og barnevernssamarbeid (blant annetLillehammer kommune, Lørenskog kommune, Nit-tedal kommune, Rælingen kommune, Skedsmokommune, Sørum kommune, Tysnes kommune ogÅmot kommune). I tillegg uttrykker flere instanserbekymring for forslaget uten eksplisitt å ta stilling.Begrunnelsene som trekkes frem, er blant annetat slike opplæringskurs (tilsvarende PRIDE) eromfattende og krevende, og at et kommunaltansvar kan føre til økte forskjeller, redusert kvali-tet, mer ressursbruk og økt bruk av private aktø-rer.


Flere viser til at PRIDE fungerer bra i dag oger bekymret for at kompetansen som er byggetopp i Bufetat, vil forvitre ved en ansvarsoverfø-ring. Enkelte viser også til en spørreundersøkelseutført av Vista Analyse,17 der et klart flertall avbåde barnevernsledere, rådmenn og fylkesmennmener at opplæring fortsatt bør være et statligansvar.

Det er flere som er positive til å overføreansvaret for generell veiledning til kommunene,da dette vil gi et mer helhetlig ansvar for veiled-ning av fosterhjem. Rundt 40 høringsinstanser harkommentert forslaget spesielt eller tatt generellstilling til kommunalt ansvar for foster-hjemsomsorgen. Av disse er omlag halvparten(22) positive til å overføre ansvaret for generellveiledning til kommunene (blant annet Bergenkommune, Bærum kommune, Trondheim kom-mune, Kristiansand kommune, Bodø barneverntje-neste, KS, Bufdir, Bufetat region øst og region nordog FO). Bærum kommune støtter departementetsforslag og skriver at kommunen allerede har«[…] erfaringer med mer omfattende ansvar forfosterhjemsoppfølgingen ved at vi har bygget oppeget team som veileder fosterhjem. Dette var tidli-gere et statlig tiltak».

Flere instanser påpeker at et kommunaltansvar for generell veiledning forutsetter kompe-tanseheving og økte ressurser. I sin høringsut-talelse uttaler Bufdir at:

«Direktoratet støtter forslaget om å overføreansvaret for generell veiledning til kommu-nene, forutsatt at det etableres en faglig infra-struktur som sikrer kommunene tilgang på til-strekkelig kompetanse og metodestøtte.»

Videre uttaler Bufdir at:

«Veiledning av fosterforeldre som har barnmed særlige behov bør ivaretas av en spesia-listtjeneste enten forankret i det statlige barne-vernet eller i spesialisthelsetjenesten (Bup).»

Bufetat region nord støtter også forslaget, oguttrykker at:

«Det vil være avgjørende at man da lykkes medå skape mer like rammer for hvordan oppføl-ging og veiledning skal gjennomføres i kom-munal regi, for å unngå at det fører til kvalitets-fall og økte forskjeller.»

13 høringsinstanser er negative til forslaget (Buf-etat region Midt-Norge, region vest og region sør,Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Horda-land, Bamble barneverntjeneste, Porsgrunn barne-verntjeneste, Barneverntjenestene i Stor-Elvdal,Åmot, Trysil og Engedal, Lillehammer kommune,Tysnes kommune, Åmot kommune, Faglig Forumog Norsk Fosterhjemsforening). Disse påpeker atmindre kommuner ikke vil ha kompetanse ellerressurser til å tilby fosterforeldre veiledning igrupper. Porsgrunn barneverntjeneste mener deter viktig at fosterhjemmene får veiledning fra enannen instans enn den kommunale tjenesten dejobber for. De skriver at:

«Erfaring viser at fosterhjem lett kan oppfatteveiledning fra sin egen saksbehandler/kom-mune som kritikk, og lett kommer i en for-svarsposisjon mer enn å være mottakelige forveiledning».

Bufetat region Midt-Norge uttrykker i sin hørings-uttalelse at en modell hvor staten fortsatt haransvaret for opplæring og generell veiledning gir

«[…] mulighet for økt spesialisering/kvalitet,ytterligere differensiering og er mer effektivtog mindre kostnadskrevende enn om ansvaretlegges til kommunene. En overføring av opp-gaven til kommunene vil forsterke behovet forat området reguleres med kvalitetsstandarderog gode overgangsordninger knyttet til overfø-ring av kompetanse til kommunene.»

Videre viser Bufetat region Midt-Norge til at:

«En annen utfordring som kan oppstå der denpotensielle målgruppen for opplæring og vei-ledning er mindre enn det den er med en regi-onal fosterhjemstjeneste i dag, er at potensiellefosterforeldre må vente lenge før kommunenhar samlet opp nok deltakere til å gjennomføreen opplæring eller initiere et gruppeveiled-ningstilbud.»

Bufetat region vest uttrykker at det er prematurt åoverføre ansvaret for generell veiledning til kom-munene nå. Etaten uttrykker blant annet bekym-ring for at:

«[L]ikeverd i tilbudet om opplæring og veiled-ning av fosterforeldre vil forvitre og at det vilvære opp til kommunale prioriteringer hvilkettilbud om opplæring og veiledning det enkeltehjem vil få.»



Det er få (under ti) høringsinstanser som harkommentert forslaget om å lovfeste kommunensansvar for oppfølging av fosterforeldre og barn ifosterhjem. De som har uttalt seg, er i hovedsakpositive til forslaget, herunder Barneombudet,Redd Barna, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, FOog Kirkens Bymisjon. Barneombudet skriver i sinhøringsuttalelse at:

«For ytterligare å styrke oppfølginga av foster-barna, meiner vi at fylkesmannen bør få myn-digheit til å bøteleggje kommunar som ikkjeutfører den lovpålagte oppfølginga av foster-barna og fosterforeldra deira.»

Universitetet i Stavanger og Norsk Fosterhjemsfore-ning foreslår å presisere barnevernets ansvar for åfølge opp fosterforeldrenes egne barn.

10.4.5 Spesialiserte fosterhjem

Om lag 40 høringsinstanser har kommentert for-slaget om at staten fortsatt skal ha ansvaret forfosterhjem til barn med særskilte behov. 15 avdisse støtter at staten fortsatt skal tilby spesiali-serte fosterhjem. Dette inkluderer Bufdir, Bufetatregion Midt-Norge, region sør, region vest og regionøst, Lillehammer kommune, Ringsaker kommune,Sandnes kommune og Stavanger kommune.Enkelte høringsinstanser (blant annet Lier kom-mune, Oppdal kommune, Bufetat region Midt-Norge) mener at staten bør ha bistandsplikt forspesialiserte hjem, og at manglende bistandspliktkan føre til at kommunene ikke oppfatter slikehjem som reelle tiltak.

Mange høringsinstanser understreker beho-vet for å tydeliggjøre målgruppen og grenseopp-gangen mellom de ulike fosterhjemskategoriene.Enkelte høringsinstanser skriver at antallet stat-lige familiehjem ikke bør reduseres (Tønsbergkommune, Fagforbundet, Bufetat region vest).Flere, uavhengig av om de er positive eller nega-tive til forslaget, uttaler at dersom staten skal haansvaret for spesialiserte hjem, bør disse gis enegen betegnelse og/eller lovhjemmel, og knyttesopp mot institusjoner. Kristiansand kommune utta-ler:

«Målgruppevurderingen og behovsanalysenmå etter vårt syn være så konkret som muligfor å forebygge unødige diskusjoner / uenig-heter mellom kommune og stat ift dette tilbu-det. Myndighet til å beslutte varigheten av plas-seringen i de spesialiserte fosterhjemmene må

av hensyn til det enkelte barn være tillagt denkommunale barneverntjenesten.»

Om lag ti høringsinstanser er uenig i at staten skalha ansvar for spesialiserte fosterhjem. Dette gjel-der særlig KS og enkelte kommuner (Bergen kom-mune, Bodø kommune, Nøtterøy kommune, Stordkommune, Trondheim kommune og Ås kommune).Disse instansene mener forslaget vil videreføre enuheldig todeling av fosterhjemsomsorgen, uklareansvarsforhold mellom stat og kommune og gi øktbyråkrati. Trondheim kommune skriver:

«Forslaget vil føre til uklarheter rundt det kom-munale ansvaret for å bygge en robust og fagligkompetent fosterhjemstjeneste. Med forslagetvil det også opprettholdes et uhensiktsmessigbyråkrati mellom stat og kommune, der barnrisikerer å bli «kasteballer» mellom nivåene.Dersom Bufetat fortsatt skal ha ansvar for entype spesialistfosterhjem og beredskapshjem,bør disse gis en egen betegnelse/lovhjemmelog knyttes opp til institusjoner som har kompe-tanse på aktuelle barn, målgruppe og proble-matikk.»

I tillegg fremheves det at fosterbarns behovendrer seg over tid. Bergen kommune fremheverat behovene til barn i ordinære, kommunale fos-terhjem kan være, eller utvikle seg til å bli, likeomfattende som hos barn i eventuelle spesialist-fosterhjem. Bodø kommune skriver:

«Man kan ikke spå hvordan barnet vil utvikleseg. Noen barn krever mere med alderen, ogandre oppnår fort en bedre fungering og kre-ver mindre. Et spesialisert hjem skal jo ogsåvære et hjem for barnet når det evt. ikke kreverså mye lengre, og et barn i et «ordinært» foster-hjem skal ikke behøve å flytte til et spesialiserthjem når det kommer i en krevende fase.»

10.4.6 Finansieringsansvaret

Om lag 60 høringsinstanser har kommentert for-slaget om å gi kommunene fullt finansieringsan-svar for fosterhjem. 19 instanser er positive til for-slaget. Dette inkluderer Bufdir, samtlige Bufetat-regioner og åtte kommuner (Bergen kommune,Bodø kommune, Bærum kommune, Drammenkommune, Kristiansand kommune, Nøtterøy kom-mune, Stord kommune, Trondheim kommune ogÅs kommune). Flere av disse instansene viser til aten avvikling av refusjonsordningen vil føre til min-dre byråkratisering og konflikter mellom stat og


kommune. Samtidig understreker flere at detsamtidig bør utarbeides nasjonale, standardiserteytelser.

Ti høringsinstanser, inkludert syv kommuner(Hå kommune, Skien kommune, Lørenskog kom-mune, Ringsaker kommune, Rælingen kommune,Tysnes kommune og Åmot kommune), er uenig iforslaget. Tysnes kommune viser til at det alleredeer store økonomiske utgifter knyttet til omsorgs-overtakelser, og mener at en avvikling av refu-sjonsordningen kan gi store konsekvenser. Midt-Agder barneverntjeneste er kritisk til at refusjons-ordningen fjernes uten at den erstattes av andreordninger hvor kommunene blir kompensert forhøye utgifter. Skien kommune skriver at dette vil:

«[…] slå svært uheldig ut for kommuner medmange barn under omsorg som har spesiellebehov og behov for forsterkede fosterhjem. Viser at barns problematikk blir vanskeligerebåde i forhold til behov for oppfølging i daglig-livets rutiner og gjøremål, kontakt med andredeler av hjelpeapparatet osv.»

22 høringsinstanser er avventende positiv eller tvi-lende til forslaget, inkludert 11 kommuner (Grongkommune, Hemne kommune, Høylandet kommune,Lillehammer kommune, Oppdal kommune, Sand-nes kommune, Skedsmo kommune, Stavanger kom-mune, Sørum kommune, Tromsø kommune og Ves-tre Toten kommune). Flere mener forslaget forut-setter nasjonale føringer for fosterforeldres ram-mevilkår og at kommunenes reelle kostnader forfosterhjem blir dekket. Sarpsborg kommune utta-ler:

«Sarpsborg kommune forutsetter at det utvi-kles standardiserte ordninger og retningslinjerfor vurdering og iverksetting av forsterknings-tiltak. Dette vil bidra til å fjerne konfliktgrunn-lag mellom kommune og fosterhjem, bidra tiløkt forutsigbarhet for fosterhjemmene ogdreie fokus mot styrkning av fosterhjem i formav oppfølging og i mindre grad økonomisk for-sterkning.»

10.4.7 Private barnevernsaktører

Flertallet av høringsinstansene som uttaler segom spørsmålet, støtter departementets ønske omå utrede ulike former for innretning av privateaktørers rammevilkår.

Bedre regulering av private aktører er noesom flere instanser trekker frem som en forutset-ning for å gi kommunene økt ansvar for foster-

hjemsomsorgen. Samtidig er det flere instansersom fremhever at det er behov for en bedre regu-lering av private aktører, uavhengig av ansvarsfor-holdene. Dette gjelder blant annet Bufdir, somskriver at «[…] kjøp av tjenester på fosterhjemsom-rådet er svært krevende, også med dagens ansvars-deling».

Bufetat region Midt-Norge uttaler at de «[…]støtter departementets vurdering av at det må påplass tydeligere rammer og bedre regulering av dettemarkedet uavhengig av hvem som har ansvar». Deskriver videre at det i dag:

«[…] er krevende å ha kontroll på privat foster-hjemsvirksomhet, både hva gjelder hvilke mål-grupper de kan rekruttere til, kvalitet og kost-nader. […] I perioden private aktører entretmarkedet fant vi gode løsninger i et samarbeid.Ettersom tiden har gått mener vi å se at flere avtilbudene vi får i dag er fosterhjem med begren-set opplæring, flere tilfeller av fosterhjem somikke er anbefalt brukt av fosterhjemtjenestenei Bufetat men som tilbys fra de private aktø-rene, fosterhjem med marginal evne til å iva-reta oppgaven ut fra grunnleggende krav tilhelse og stabilitet.»

Fylkesmannen i Troms skriver i sin høringsut-talelse:

«Fylkesmannen er kjent med at noen kommu-ner som ikke har ivaretatt lovpålagte oppgaver,allerede kjøper barneverntjenester fra privateaktører. Fylkesmannen har fått tilbakemeldin-ger fra flere av disse kommunene at slikt kjøper kostbart, og at kommunene ikke alltid er for-nøyd med kvaliteten på tjenestene.»

Fylkesmannen i Hedmark peker på at «[…] frem-veksten av private tilbydere kan gi god konkurransetil de statlige, men det vil kreve retningslinjer, tyde-liggjøring av kommunenes ansvar for forsvarlige tje-nester, oppfølging og kvalitetskontroll».


10.5.1 Kommunens ansvar for fosterhjem

Ansvaret for fosterhjem er i utgangspunktet enoppgave som best løses i nær tilknytning til barnetog familien. I all hovedsak er det barnevernstje-nesten lokalt som kjenner barnet, familien og nær-miljøet best og som derfor bør ha best forutsetnin-


ger for å ivareta barnets og familiens samledebehov.

Etter departementets oppfatning vil et mer hel-hetlig kommunalt oppgaveansvar på fosterhjems-området gi bedre sammenheng mellom de ulikeoppgavene og derav muligheter for en mer effek-tiv oppgaveløsning. Dette forutsetter at kommu-nene bygger opp den kompetansen og de struktu-rer som er nødvendige for at tjenesten ivaretarbarnas og familienes behov og rettssikkerhet. Til-synene gjennomført de siste årene viser at mangekommuner må forsterke sin innsats på detteområdet.

Departementet fastholder forslagene i hørin-gen om å gi kommunene fullt betalingsansvar forordinære fosterhjem, samt å overføre ansvaret forgenerell veiledning til kommunene. I tillegg vide-refører departementet forslagene om å lovfestekommunenes plikt til å søke etter hjem i barnetsfamilie og nære nettverk, og å presisere kommu-nenes oppfølgingsansvar for fosterbarnet og fos-terhjemmet. Bruken av spesialiserte fosterhjemskal videre være mer konsekvent, for å sørge forriktig bruk av disse fosterhjemmene. Til sammengir dette kommunene et større og mer helhetligansvar på fosterhjemsområdet.

Departementet viderefører ikke forslaget om ågi kommunene ansvaret for å rekruttere og ginødvendig opplæring til fosterhjem. Fosterhjems-rekruttering er ressurskrevende og skiller seg frakommunenes plikt til å søke i familie og nære nett-verk, ved at det handler om å finne familier førman har et aktuelt barn som trenger fosterhjem.For mange kommuner vil det være vanskelig ogdyrt å ha en grunnkapasitet av klargjorte hjem til-gjengelig. Departementet har, under henvisningtil høringsuttalelsene, særlig lagt vekt på risikoenfor at ikke alle kommuner vil klare å rekruttere ettilstrekkelig antall egnede fosterhjem. Dette gjel-der særlig for barna det er mest krevende å finnefosterhjem til.

Etter departementets vurdering må det leggestil grunn at kvaliteten vil bli svekket hvis kommu-nene tildeles oppgaver og ansvar som de ikke harforutsetninger for å ivareta. Høringen viser atdette sannsynligvis vil være tilfellet for mangekommuner i dag når det gjelder mulighetene for årekruttere fosterhjem. Dette tilsier at en nasjonalinstans vil ha bedre forutsetninger for å utføredenne oppgaven. Bufetat rekrutterer i alle kom-muner og kan se hele landet under ett, med siktepå å dekke bredden i behovet for fosterhjem. Deter også slik at en nasjonal enhet vil kunne gjen-nomføre denne typen rekruttering med en lavereressursbruk, enn om det bygges opp mange paral-

lelle systemer på kommunalt nivå. Koordineringpå nasjonalt nivå er også en forutsetning for å for-hindre uheldig konkurranse mellom kommuneneom fosterhjem.

Regjeringens mål om et sammenhengendekommunalt oppgaveansvar på fosterhjemsområ-det ligger likevel fast. De foreslåtte endringenekan sees som skritt på veien mot et større kom-munalt fosterhjemsansvar på lengre sikt.Høringsnotatet påpekte behov for at kommunenesamarbeider på fosterhjemsområdet. KS følgerdette opp på regionalt nivå, se nærmere omtale ikapittel 2.5.3. Det er i proposisjonen foreslått tiltaksom vil styrke barnevernstjenestene og sette kom-munene bedre i stand til å påta seg nye oppgaver.Videre vil bruken av private aktører på foster-hjemsområdet bli gjennomgått, med sikte på å eta-blere rammevilkår som gir kommunene tilstrek-kelig styring over fosterhjem levert av privateaktører, se kapittel 10.5.8. Departementet vil ogsåvurdere om det bør innføres kommunal egenbeta-ling for å benytte fosterhjem rekruttert av Bufetat,for å styrke kommunenes insentiver til å rekrut-tere fosterhjem. I tillegg vil regjeringen sørge foren gjennomgang av rammevilkår for ordinære fos-terforeldre, deriblant de økonomiske rammevilkå-rene. Til sammen utgjør dette tiltak og initiativsom kan legge til rette for en fremtidig overføringav ansvaret for rekruttering av fosterhjem til kom-munene.

10.5.2 Kommunens plikt til å vurdere fosterhjem i familie og nære nettverk

Fosterhjem i barnets familie eller nære nettverkvil i mange tilfeller være det beste alternativet forbarn og unge. Forskning viser at de barna somhar slekt eller nære nettverk de kan vokse opp i,sjeldnere opplever brudd i fosterhjemmet og der-med har en mer stabil tilværelse. Disse fosterbar-nas psykiske helse er også bedre enn hos barnsom bor i andre fosterhjem.18 Samtidig viserforskning at fosterhjem i slekt og nære nettverkhar sine utfordringer, blant annet ved samvær,endrede roller (fra bestemor til fostermor) samt atbarnevernet ofte har mindre innsyn i fosterhjem-met.19

I de fleste tilfeller vil det være barnevernstje-nesten lokalt som kjenner barnet, familien og nær-

18 Winokur, M. m.fl. (2014). Kinship care for the safety, perma-nency, and well-being of children removed from the home formaltreatment: A systemic Review. Campbell SystematicReviews 2014:2

19 Hege Sundt (red.), Fosterhjemshåndboka Kommuneforlaget2016.


miljøet best, og som dermed vil ha best forutset-ninger for å søke etter fosterhjem blant personerbarnet kjenner. Kommunenes plikt til å vurdereom noen i barnets familie eller nære nettverk kanvelges som fosterhjem følger i dag av fosterhjems-forskriften § 4. Med barnets nære nettverk siktesdet til personer som barnet har en etablert ogtrygg relasjon til. Det er ikke nødvendig at ved-kommende bor geografisk nær barnet. Det sen-trale er at barnet kjenner vedkommende fra før ogat det foreligger et etablert forhold. Dette under-streket også ungdom med barnevernserfaring pådepartementets innspillsmøte om barnevernsre-formen høsten 2016. Departementet mener at etlovfestet krav vil gi et sterkt signal om viktighetenav å vurdere familie eller nære nettverk sompotensielle fosterhjem. Forslaget om å lovfestedenne plikten har i hovedsak fått støtte i høringen.Departementet opprettholder derfor forslaget omat plikten bør fremgå av barnevernloven.

Flere barnevernstjenester benytter i dag fami-lieråd. Departementet anser bruk av familieråd ogandre gode metoder for nettverkskartlegging somhensiktsmessig for å vurdere om det er aktuellefosterhjem i barnets familie eller nære nettverk.Familieråd involverer barnet selv og personer ibarnets familie og nære nettverk i arbeidet med åfinne gode løsninger. Noen barnevernstjenesterbenytter også brobyggere for å bedre samarbei-det med bestemte grupper. Brobyggerne funge-rer som meklere eller kulturformidlere mellombarnevernet og minoritetsfamilier.20 Dette er etviktig ledd i arbeidet med å rekruttere fosterfor-eldre med minoritetsbakgrunn fra barnets slekteller nære nettverk. Det vises til fosterhjemsmel-dingen hvor departementet foreslo å gi kommu-nene en plikt til å vurdere bruk av familieråd ellerandre verktøy eller metoder for nettverkskartleg-ging når barn trenger et fosterhjem. Dette blestøttet av Stortinget. Familieråd fremheves også iNOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av bar-nets rett til omsorg og beskyttelse. Utvalget foreslårat barnevernstjenesten skal tilrettelegge for brukav familieråd ved vurderingen av bosted i familieeller nettverk, dersom det er hensiktsmessig.

Som fremhevet av enkelte av høringsinstan-sene, vil ikke alle barn ha familie eller nære nett-verk som er egnet til å være fosterhjem for dem.Departementet understreker at det må vurdereskonkret i det enkelte tilfellet hva som vil være tildet beste for barnet. Lovforslaget er derfor utfor-met slik at det oppstilles et krav om at kommunen

skal vurdere familie eller nære nettverk sompotensielle fosterhjem. I vurderingsplikten liggerdet at barnevernstjenesten alltid må kartleggemuligheten. I utgangspunktet gjelder dette bådeder medlemmer av barnets familie eller nære nett-verk selv ber om å bli vurdert som mulige foster-hjem, og der det ikke blir satt frem noe sliktønske. I tilfeller der det er åpenbart at barnetsfamilie eller nære nettverk ikke vil kunne godkjen-nes som fosterforeldre av hensyn til barnetsbeste, er det ikke nødvendig at barnevernstje-nesten bruker mye tid på kartleggingen. En utred-ning av barnets omgivelser og nærmiljø vil uan-sett kunne ha andre gode effekter; blant annet kandet oppdages et slektsmedlem som kan værebesøkshjem eller en ressurs for barnet på annenmåte.

Departementet vil understreke at fosterfor-eldre i barnets familie eller nære nettverk må utre-des på lik linje med andre potensielle fosterfor-eldre for å bli godkjent. De må i utgangspunktettilfredsstille de samme kravene som stilles til god-kjenning av fosterforeldre i lov og forskrift. I alletilfeller skal barnets beste tillegges avgjørendevekt.

Det er viktig at fosterforeldre i slekts- og nett-verksfosterhjem får god opplæring og oppfølging.Flere nordiske undersøkelser viser at slektsfoster-foreldre får mindre oppfølging og godtgjøring ennandre fosterforeldre. Mange fosterforeldre i slektog nettverk opplever at fosterhjemsoppdragetfører til konfliktfylte relasjoner med andre familie-medlemmer. Slike konflikter kan gjøre slektsfos-terforeldre redde for at barnevernstjenesten vilanse dem som uegnede som fosterforeldre. Dettekan føre til at de kvier seg for å ta kontakt medbarnevernet for å få hjelp og støtte når de trengerdet.21

Forslaget innebærer at kommunenes plikt til åvurdere fosterhjem i familie og nære nettverk gjel-der parallelt med at Bufetat har det generelleansvaret for å rekruttere fosterhjem. Lovend-ringen vil bidra til å klargjøre fordelingen avrekrutteringsansvaret mellom kommunene ogBufetat. Det er kommunene som skal spesialisereseg i arbeidet med å søke i familie og nære nett-verk. Statens rekrutteringsansvar vil omfatte kom-munenes behov for andre fosterhjem. Lovfestin-gen av ansvaret innebærer at kommunene skal havurdert muligheten for fosterhjem i barnets fami-lie eller nære nettverk før de henvender seg til

20 Paulsen, V. m.fl. (2014). Møter mellom innvandrere og bar-nevernet. Kunnskapsstatus. NTNU Samfunnsforskning

21 Sundt, H. (2012). Slektsfosterhjem i Norden – opplæring ogoppfølging og Bufdir (2014). Fosterhjem i slekt og nettverk –artikkelsamling


Bufetat. Det følger av god forvaltningsskikk atvurderinger skal dokumenteres. Kommunen skalderfor gi en kort redegjørelse for vurderingen nården ber Bufetat om bistand. Bufetat må leggedenne redegjørelsen til grunn. Det betyr atbistandsplikten utløses når kommunen redegjørfor sine vurderinger. Fylkesnemnda vil ogsåkunne påse at slik vurdering er gjort når de fårsaksfremlegg fra barnevernstjenesten i omsorgso-vertakelsessaker. Departementet vil vurdere å ginærmere regler i forskrift.

Departementet foreslår etter dette å lovfesteen plikt i barnevernloven for kommunene til å vur-dere om noen i barnets familie eller nære nettverkkan velges som fosterhjem. Det vises til lovutkas-tets forslag til endringer i § 4-22 fjerde ledd medmerknader. Forslaget er i samsvar med forslagetsom ble sendt på høring.

10.5.3 Kommunalt ansvar for valg og godkjenning av fosterhjem

Departementet fastholder forslaget om å overføreansvaret for godkjenning av fosterhjem tilomsorgskommunen, slik at én kommune haransvaret for valg og godkjenning av fosterhjem. Åsamle ansvaret for valg og godkjenning i én kom-mune kan bidra til raskere prosesser, slik at bar-net ikke må vente unødig lenge før det kan flytteinn i et fosterhjem. Det vil også bidra til å tydelig-gjøre omsorgskommunens helhetlige ansvar fordet enkelte barn, samtidig som det vil forenkleregelverket.

Det er støtte til forslaget blant høringsinstan-sene som har uttalt seg om dette. Valg og godkjen-ning av fosterhjem er to overlappende prosesser,hvor mange av de samme vurderingene må gjø-res. Hovedhensynet for begge prosessene skalvære hva som er til barnets beste. Omsorgskom-munen vil i de fleste tilfeller være den kommunensom kjenner barnet og dets behov best, og somderfor må anses å være nærmest til å vurdere ombarnet bør flytte inn i det aktuelle fosterhjemmet.

Som fremhevet i fosterhjemsmeldingen, kandet oppstå uenighet mellom kommunene om fos-terhjemmets egnethet når ansvaret for valg av fos-terhjem og godkjenning er delt mellom to kom-muner. I meldingen vises til at klarere ansvarsfor-hold ved valg og godkjenning av fosterhjem kanforebygge tvister mellom kommuner og bidra til ånå målet om god kvalitet i tilbudet til det enkeltebarnet. Barneombudet har i sin høringsuttalelseuttrykt at de er svært skeptiske til at én kommuneskal ha ansvaret for å rekruttere, velge og god-kjenne fosterhjemmene, samtidig som samme

kommune skal ha ansvar for å føre tilsyn med fos-terhjemmene. Til dette vil departementetbemerke at omsorgskommunen i dag har ansva-ret for både godkjenning, valg og tilsyn av foster-hjem dersom fosterhjemmet ligger i omsorgs-kommunen. Forslaget innebærer for øvrig ikkeendringer i reglene om at det er fosterhjemskom-munen som skal føre tilsyn med barn i fosterhjem.Dette betyr at det fremdeles vil være to kommu-ner involvert i oppfølging og kontroll med foster-hjemmet, i tilfellene der fosterhjemmet ikke liggeri omsorgskommunen.

Som fremhevet av enkelte av høringsinstan-sene, er det en nødvendig forutsetning, i de tilfel-ler fosterhjemmet ligger i en annen kommune ennomsorgskommunen, at omsorgskommunenundersøker om barnevernstjenesten i foster-hjemskommunen har informasjon som tilsier athjemmet ikke bør godkjennes. Videre må kommu-nen alltid sørge for å informere fosterhjemskom-munen om fosterhjemsplasseringen.

Det fremgår i dag av fosterhjemsforskriften § 5andre ledd at barnevernstjenesten i fosterhjems-kommunen kan inngå skriftlig avtale om at barne-vernstjenesten i omsorgskommunen skal god-kjenne fosterhjemmet. I fosterhjemsmeldingenuttales det at det kan være hensiktsmessig å opp-rettholde muligheten for å fravike hovedregelen,slik at kommunene skal kunne inngå skriftlig avtaleom at fosterhjemskommunen skal foreta den ende-lige godkjenningen. En slik løsning kan for eksem-pel være praktisk når barn flytter i fosterhjem i enkommune som ligger langt unna omsorgskommu-nen. Dette forslaget, samt omsorgskommunenesundersøkelsesplikt, vil departementet komme til-bake til ved forslag til endringer i fosterhjemsfor-skriften.

Departementet fastholder etter dette hørings-forslaget om å endre dagens ansvarsdeling, slik atomsorgskommunen får ansvar for både valg oggodkjenning av fosterhjem. Det vises til lovutkas-tets forslag til endringer i barnevernloven § 4-22fjerde ledd med merknader.

10.5.4 Opplæring og oppfølging av fosterhjem

Fosterforeldre trenger god opplæring og oppføl-ging for å klare den viktige omsorgsoppgaven dehar påtatt seg. Opplæring og oppfølging er ogsåviktige temaer i fosterhjemsmeldingen.

Departementet fastholder forslaget om å over-føre ansvaret for generell veiledning fra Bufetat tilkommunene. Departementet viderefører også for-slagene om at kommunenes ansvar for oppfølging


av fosterhjemmet og fosterbarnet skal fremgå avbarnevernloven.

Departementet viderefører ikke forslaget om ågi kommunene ansvaret for at fosterforeldre til-bys nødvendig opplæring. Ansvaret for nødvendigopplæring av fosterhjem har nær sammenhengmed rekrutteringsansvaret. I kapittel 10.5.1 frem-går det at departementet ikke viderefører forsla-get om å overføre rekrutteringsansvaret til kom-munen. Bufetat gir i dag opplæring gjennom opp-læringsprogrammet PRIDE, som består av grunn-kurs (hovedsakelig før barnet har flyttet inn) ogvidereopplæringskurs (opplæring i spesialisertetemaer etter at barnet har flyttet inn). Evaluerin-gen av PRIDE konkluderer med at opplæringenBufetat gir i dag fungerer etter hensikten og opp-leves som meningsfylt og nyttig av både fosterfor-eldre og andre aktører.22 Mange høringsinstanserer bekymret for at kommunalt ansvar for denneoppgaven kan føre til økte forskjeller og dårligerekvalitet i opplæringstilbudet. Etter departemen-tets oppfatning vil en løsning der Bufetat beholderansvaret for opplæring, gi god sikkerhet for at allefosterforeldre får den grunnleggende opplærin-gen som er nødvendig for å ivareta foster-hjemsoppdraget. Det er også en løsning som girgod ressursutnyttelse.

Departementet foreslår å endre lovens begrep«nødvendig opplæring» til «grunnleggende opp-læring». Dette er en språklig endring, for å tyde-liggjøre at Bufetats opplæringsansvar gjelder allopplæring som fosterforeldre bør gjennomføre forå kunne ivareta sitt oppdrag, både før og etter atfosterbarnet har flyttet inn.

Det er en utfordring at mange kommuner ikkefølger opp fosterhjemmet godt nok. Foster-hjemsmeldingen fremhever at veiledning ogannen oppfølging må styrkes for å hindre at foster-hjem «gir opp», slik at barna må flytte. Meldingenunderstreker at økonomisk kompensasjon ikkemå gå på bekostning av faglige forsterkningstiltaktil fosterhjemmet. Forslaget om å oppheve denstatlige refusjonsordningen for fosterhjem, senærmere kapittel 10.5.5, må ses i sammenhengmed dette. Kommunenes ansvar for å følge oppfosterhjemmet følger i dag av fosterhjemsforskrif-ten § 7. Departementet fastholder forslaget om ålovfeste kommunenes ansvar for oppfølging avfosterhjem. En tydeliggjøring av kommunenesansvar for oppfølging av fosterhjem kan bidra til atkommunene i større grad vektlegger denne opp-

gaven. De fleste av høringsinstansene som haruttalt seg om forslaget, er positive til å presisereansvaret i loven.

Departementet viderefører også forslaget omå overføre ansvaret for generell veiledning fraBufetat til kommunene. Dette innebærer at kom-munene får et helhetlig ansvar for all veiledningav fosterhjem, både individuell og generell. Gene-rell veiledning tilbys i dag av Bufetat gjennomgruppeveiledning og gis vanligvis i det første åretfosterforeldrene har et barn boende hos seg. Til-budet kan tilpasses barnets alder og ulike pro-blemstillinger og omfatter i dag blant annet innfø-ring i metoder som styrker foreldreferdigheter.En av veiledningsmetodene som brukes i første-årsgruppene, er gruppeveiledningen Trygg base.Etter departementets vurdering kan et samletansvar for veiledning bidra til at kommunenehever sin veiledningskompetanse. Et samletansvar vil også gi kommunene større innsikt i denenkelte fosterfamilies behov for støtte. Dette erviktig for at kommunene kan sette inn riktig tiltaki fosterhjemmene. Flertallet av høringsinstansenesom har uttalt seg om forslaget, er positive til atkommunene får et mer helhetlig veiledningsan-svar.

Departementet mener det er naturlig at kom-munenes ansvar for generell veiledning ses i sam-menheng med oppfølgingsansvaret, som er fore-slått lovfestet. Departementet foreslår derfor atgenerell veiledning inngår i lovens oppfølgingsbe-grep.

Kommunenes oppfølgingsansvar er avgrensetmot Bufetats ansvar for å gi fosterhjem grunnleg-gende opplæring. Bufetat skal gi grunnleggendeopplæring som alle fosterforeldre bør gjennom-føre, uavhengig av om opplæringen skjer før elleretter at et barn har flyttet inn i fosterhjemmet.Kommunenes ansvar for oppfølging omfatter allveiledning av fosterhjemmet og all annen hjelp ogstøtte til hjemmet som er nødvendig og hensikts-messig for å ivareta fosterbarnet.

Enkelte høringsinstanser foreslår at det presi-seres i loven at kommunenes oppfølgingsansvarogså må omfatte fosterforeldrenes egne barn.Departementet viser til at oppfølgingsansvaretknytter seg til fosterhjemmet. Det omfatter derforogså ansvaret for oppfølging av fosterforeldrenesegne barn.

Ett av tiltakene i fosterhjemsmeldingen er åinnføre et lovkrav om at alle fosterforeldre mågjennomgå opplæring før fosterbarnet flytter inneller kort tid etter. Et slikt lovforslag må utredesnærmere og blant annet ses i sammenheng medutredningen av rammer for bruk av private aktø-

22 Stefansen, K. og Hansen, T. (2014). «En god forberedelse tilå bli fosterforeldre». Evaluering av opplæringsprogrammetPRIDE. NOVA-rapport nr. 3/14


rer på fosterhjemsområdet. Departementet vilkomme tilbake med et lovforslag om dette spørs-målet.

Plikten til å følge opp hvert enkelt barns situa-sjon i fosterhjemmet følger i dag av fosterhjems-forskriften § 7. Ansvaret gjelder alle barn i foster-hjem, uavhengig av grunnlaget for plasseringen.Departementet fastholder forslaget om å lovfestedette ansvaret. Det vil utfylle barnevernloven § 4-16om barnevernstjenestens ansvar for å følge oppbarn etter omsorgsovertakelse og barnevern-loven § 4-5 om oppfølging av hjelpetiltak.

Barneombudet har i sin høringsuttalelseuttrykt at fylkesmannen bør få myndighet til åbøtelegge kommuner som ikke utfører lovpålagtoppfølging av fosterbarn og fosterforeldre. Depar-tementet viser til at fylkesmannen i henhold tilbarnevernloven § 2-3b skal påse at kommuneneutfører de oppgaver de er pålagt etter loven. Fyl-kesmannen skal når det gjennom tilsyn er avdek-ket lovbrudd, følge opp virksomheten til lovbrud-dene er rettet. Tilsynet skal ikke avsluttes før fyl-kesmannen vurderer at kommunen har rettet lov-bruddet, og at kommunen fremover vil ivaretasine oppgaver i samsvar med regelverket. Depar-tementet anser dagens regulering for å være til-strekkelig.

Departementet foreslår etter dette at kommu-nenes ansvar for å følge opp fosterhjem og detenkelte barns situasjon i fosterhjemmet tas inn ibarnevernloven § 4-22 fjerde ledd første punktum.Kommunenes ansvar for generell veiledning avfosterforeldre vil inngå som en del av kommune-nes ansvar for oppfølging av fosterhjemmene.Departementet vil gi utfyllende bestemmelser omveiledningsansvaret i forskrift. Bufetats ansvar forgenerell veiledning, jf. barnevernloven § 2-3 andreledd bokstav c, foreslås opphevet. Videre foreslåsen språklig endring i § 2-3 andre ledd bokstav c,slik at Bufetat gis ansvar for «grunnleggende»opplæring. Det vises til lovforslaget med merkna-der.

10.5.5 Finansieringsansvaret for ordinære fosterhjem

Departementet foreslo i fosterhjemsmeldingen åoppheve dagens refusjonsordning. Forslaget med-fører at kommunen gis fullt økonomisk ansvar forbruk av ordinære fosterhjem og ikke lenger fårrefundert utgifter til forsterkningstiltak. Om lagen tredjedel av dagens ordinære fosterhjem harforsterkningstiltak som blir refundert av staten.Høringsinstansene er delt i sitt syn på forslaget.Høringsinstansene som støtter forslaget, legger

størst vekt på at dagens ordning er ressurskre-vende og byråkratisk. Høringsinstansene som ermot forslaget, legger størst vekt på at en avviklingav ordningen vil gi kommunene en uforholdsmes-sig stor økonomisk risiko, ikke minst fordi noenbarn vil kreve høy grad av forsterkning av foster-hjemmet.

Departementet viderefører etter en samletvurdering forslaget om å endre barnevernloven§ 9-4, slik at refusjonsordningen avvikles. Depar-tementet legger vekt på at dagens ordning girkommunene insentiver til å velge forsterkningstil-tak de får refundert utgifter for, fremfor tiltak somikke refunderes. Refusjonsordningen gir dermedinsentiver til at de tiltakene som gis i fosterhjem-mene, ikke nødvendigvis er de som best møterbarnets og fosterforeldrenes behov. Over 90 pro-sent av statens refusjon brukes i dag til frikjøp avfosterforeldre og i underkant av 10 prosent til for-sterkningstiltak som veiledning og annen oppføl-ging. Departementet har lagt vekt på at økono-miske virkemidler er viktig, men at det er ønske-lig å vri tiltaksbruken til økt bruk av faglige virke-midler, veilednings- og oppfølgingstiltak. Somfremhevet i fosterhjemsmeldingen, vil en avvik-ling av refusjonsordningen kunne bidra til detteved at kommunene får insentiver til i større grad åvelge faglige virkemidler som oppfølging og vei-ledning fremfor økonomisk forsterkning. Ordnin-gen er dessuten arbeidskrevende og byråkratisk.

Opphevelsen av refusjonsordningen vil værevesentlig for kommunene, og vil sannsynligvisføre til endringer i kommunenes prioriteringer oginnretning av fosterhjemsarbeidet. Kommunenekan også komme til å ha behov for å arbeide pånye måter og anvende flere deler av det kommu-nale hjelpeapparatet i sakene. Dette vil potensieltsett kunne bedre fosterhjemsarbeidet, men ogsåbarnevernsarbeidet mer generelt. Mens barne-vernet har barnas beste som fokus, vil andre delerav kommunens tjenesteapparat i større gradkunne ivareta familiers samlede behov. Det erimidlertid rimelig å forvente at det vil være for-skjeller mellom kommunene i hvordan de vil løsedette, noe som kan øke forskjellene i kvaliteten ikommunenes arbeid.

Departementet viser samtidig til at omleggin-gen innebærer økt vektlegging av økonomiskehensyn og at kommunenes terskel for å fatte ved-tak kan bli høyere enn i dag. Mange høringsin-stanser, blant annet flere kommuner, mener at enavvikling av refusjonsordningen vil innebære enuforholdsmessig stor økonomisk belastning.Hvordan dette vil slå ut, vil avhenge blant annet avkommunenes økonomi og hvordan de prioriterer.


Departementet understreker at kommunene skalivareta hensynet til barnets behov i sine vurderin-ger av hvilke forsterkningstiltak fosterhjemmettrenger. Alle kommuner vil med omleggingenmåtte vurdere hvordan kostnader knyttet til for-sterkning står i forhold til barnets behov. Effektenpå kommunenes kostnadsnivå vil også avhenge avkommunenes forhandlingsposisjon overfor foster-foreldrene og eventuelt også overfor private fos-terhjemsaktører, jf. omtale av rammevilkår for pri-vate aktører i kapittel 10.5.8.

Flere høringsinstanser som støtter at refu-sjonsordningen avvikles, blant annet Bærum kom-mune, Kristiansand kommune, barneverntjenestenei Larvik og Lardal kommuner, mener det bør utar-beides nasjonale retningslinjer med tydelige krite-rier for økonomisk forsterkning av fosterhjem. Ifosterhjemsmeldingen fremgår det at regjeringenvil at kommunene, i samarbeid med KS, utarbei-der veiledende satser for godtgjøring, utgiftsdek-ning og eventuelt rammeverk for frikjøp av foster-foreldre fra ordinært arbeid. Etter departementetsoppfatning er det videre viktig med nasjonale ret-ningslinjer som kan hjelpe kommunene i vurde-ringen av om forsterkningstiltak bør settes i verk,for eksempel i hvilke tilfeller frikjøp kan væreaktuelt. Dette vil redusere risikoen for uønskedepraksisforskjeller mellom kommuner og for atøkonomiske insentiver tillegges for stor vekt.

Ved Stortingets behandling av foster-hjemsmeldingen bemerket Familie- og kulturko-miteen at en avvikling av refusjonsordningen ikkemå gå ut over de tiltak som er til beste for barnet,eller gi et dårligere tilbud til fosterhjemmet, jf.Innst. 318 S (2015–2016). Departementet under-streker betydningen av at kommunene løpendefølger opp fosterfamiliene og iverksetter nødven-dige tiltak som er egnet til å støtte fosterforel-drene i omsorgsoppgaven. Det vises i den forbin-delse til forslaget i kapittel 10.5.4 om å lovfestebarnevernstjenestens plikt til å følge opp foster-hjemmet. Departementet viser også til at et utvalgskal vurdere økonomiske og faglige rammebe-tingelser for ordinære fosterhjem. Utvalgetsarbeid vil naturlig inngå i grunnlaget for utarbei-delse av nasjonale retningslinjer og faglige anbefa-linger om forsterkningstiltak og annen støtte tilfosterbarn og fosterfamilier.

Forslaget berører ikke det statlige finansier-ingsansvaret for spesialiserte fosterhjem (statligefamiliehjem, tilsvarende hjem fra private aktørerog beredskapshjem). Kommunene skal fortsattbetale en egenandel ved bruk av slike hjem. Sekapittel 10.5.7 og 12.4.3 for nærmere omtale avdette. En faglig innstramming av det statlige tilbu-

det av spesialiserte fosterhjem, vil kunne gi enøkning i andelen ordinære fosterhjem som tren-ger betydelig forsterkning. Dette vil føre til atkommunene får ansvar for flere fosterhjem medforsterkningsbehov enn i dag.

Departementet foreslår etter dette at barne-vernloven § 9-4 endres, slik at det statlige beta-lingsansvaret for ordinære fosterhjem oppheves.Det vises til lovforslaget med merknader.

10.5.6 Statens tilbud av spesialiserte fosterhjem

Spesialiserte fosterhjem er et tilbud til barn ogunge som har et stort hjelpebehov og som trengermye og langvarig oppfølging, ofte fra ulike hjel-peinstanser. Fosterforeldrene må ha høy kompe-tanse og god tilgang til veiledning og annen støtte.Fosterforeldrene må være permanent tilgjengeligfor fosterbarnet. Oppdraget lar seg derfor ikkekombinere med vanlig, inntektsgivende arbeid.Disse fosterforeldrene har på denne bakgrunnandre rammevilkår enn ordinære fosterhjem.Stortinget sluttet seg ved behandlingen av foster-hjemsmeldingen til at bruken av hjemmene skalgjennomgås og at målgruppen tydeliggjøres, slikat hjemmene bare brukes til barn som har behovfor det.

Departementet opprettholder forslaget om ålovfeste at staten i særlige tilfeller skal kunne tilbyspesialiserte fosterhjem. Departementet har mer-ket seg at flere høringsinstanser uttrykker behovfor tydeligere inntakskriterier og klarere grense-oppganger mellom ulike typer fosterhjem, samt atbruken bør knyttes opp mot institusjoner. Depar-tementet foreslår at det med «særlige tilfeller»menes barn og unge med et omfattende og lang-varig hjelpebehov og som trenger omfattendebistand fra flere hjelpeinstanser. Dette er barnsom har behov for den ekstra oppfølgingen somfølger av at en voksen med særlig kompetanse erfrikjøpt og tilgjengelig for å kunne ivareta barnetsbehov. Målgruppen vil typisk være barn medalvorlige utfordringer knyttet til atferdsvansker,emosjonelle vansker, fysisk eller psykisk funk-sjonsevne eller en kombinasjon av disse.

Departementet legger til grunn at spesiali-serte fosterhjem i praksis vil være aktuelt somalternativ til institusjon. Barn som kan ivaretas påen god måte i et ordinært fosterhjem med for-sterkning, faller utenfor målgruppen og skal ikketilbys spesialisert fosterhjem. Spesialiserte foster-hjem skal kun brukes der kommunale, forster-kede fosterhjem ikke vil gi et tilstrekkelig tilbudtil barnet, samtidig som institusjon anses å være


et mindre egnet tilbud. Fosterhjem som alternativtil institusjon for barn og unge med alvorligeatferdsvansker, «§ 4-27-hjem», vil omfattes. For åunderstreke at spesialiserte fosterhjem skiller segfra fosterhjem for øvrig, foreslår departementet åta inn «spesialiserte» i lovteksten.

For å oppnå økt forutsigbarhet om bruken avspesialiserte fosterhjem, samt legge til rette for athjemmene bare brukes til barna de er tiltenkt, vildet bli utviklet retningslinjer med faglige kriterierfor målgruppen. Behovet for klare kriterier for-sterkes av forslagene om å videreføre Bufetatsbistandsplikt for fosterhjem og å avvikle refusjons-ordningen for ordinære fosterhjem. Dette kanføre til et press mot å bruke spesialiserte foster-hjem til barn utenfor målgruppen, for eksempelfordi det er vanskelig for Bufetat å finne et ordi-nært fosterhjem eller fordi barnets situasjon kre-ver omfattende forsterkningstiltak fra kommu-nens side.

Departementet foreslår å lovfeste at Bufetat«kan» tilby spesialiserte fosterhjem. Bufetatsavgjørelse av om spesialisert fosterhjem skal til-bys, vil være en skjønnsmessig vurdering innen-for lovens vilkår, der anvendelse av faglige ret-ningslinjer vil være en vesentlig del av den fagligevurderingen. Om tilbud kan gis, vil også avhengeav tilgjengelighet.

Bufetat kan vurdere å tilby et tilgjengelig, spe-sialisert hjem selv om kommunen ikke har bedtom dette. Det avgjørende er at barnet på fagliggrunnlag vurderes å være i målgruppen for spesi-aliserte fosterhjem. Det vil være barnevernstje-nesten som avgjør om de ønsker å ta imot et tilbudom et spesialisert fosterhjem eller ikke, og kom-munen må godkjenne fosterhjemmet for det aktu-elle barnet. Det følger av Bufetats bistandsplikt athvis Bufetat ikke tilbyr et spesialisert fosterhjem,har Bufetat plikt til å finne et annet plasseringstil-tak til barnet. Bufetat kan ikke tilby et tilgjengeligspesialisert fosterhjem for å oppfylle sin bistands-plikt overfor barn som faller utenfor målgruppen.

Flere høringsinstanser mener at Bufetat børha plikt til å tilby spesialiserte fosterhjem til barn imålgruppen når kommunen etterspør dette, fordidette vil skape størst forutsigbarhet for kommu-nene. Departementet holder fast ved at det erBufetat som skal avgjøre om kommunen skal til-bys et spesialisert fosterhjem. Dette er i samsvarmed dagens praksis. Bufetats tilbud om spesiali-serte fosterhjem vil supplere Bufetats plikt til åbistå kommunen med å finne et tiltak utenforhjemmet til barnet. Bufetat må ha myndighet tilselv å avgjøre bruken av slike hjem for å kunne

sørge for at hjemmene bare brukes til den tilsik-tede målgruppen.

Når et barn er tilbudt et spesialisert foster-hjem, oppstår spørsmålet om hvor lenge barnetskal bo i hjemmet. Flere høringsinstanser har tatttil orde for at det er kommunen som må avgjøredette. Andre instanser, blant annet Bergen kom-mune og Bodø kommune, har påpekt at barnasbehov vil endre seg over tid. Dette gjelder uavhen-gig av om barnet er i et ordinært eller i et spesiali-sert fosterhjem. Departementet viser blant annettil Bergen kommune som fremhever at barn i ordi-nære fosterhjem over tid vil kunne utvikle pro-blembelastninger av tilsvarende omfang som barni spesialiserte fosterhjem. På samme måte vil barni spesialiserte fosterhjem over tid kunne få redu-sert behov for oppfølging. Departementet har vur-dert om statens tilbud av spesialiserte fosterhjemkun skal gjelde så lenge barnet kan anses å være imålgruppen. Dette ville i så fall innebære at bar-net måtte flytte hvis barnets hjelpebehov blir min-dre. Departementet legger til grunn at målgrup-pen til spesialiserte hjem er barn med omfattendeog langvarige hjelpebehov, der nettopp forutsig-barhet og stabilitet sannsynligvis er de viktigstenøkkelfaktorene for å lykkes. Departementetmener at opphold i spesialiserte fosterhjem ikkeskal være midlertidige dersom dette ikke er tilbarnets beste. Det følger av barnevernlovensansvarsdeling at det er kommunen, og ikke Bufe-tat, som vil måtte avgjøre hvor lenge barnet skalbo i hjemmet.

Departementet viderefører forslaget om atBufetat har ansvar for oppfølging av spesialisertefosterhjem. Dette er i samsvar med dagens prak-sis. Forslaget innebærer at Bufetat har ansvaretfor opplæring og oppfølging av spesialiserte fos-terhjem.

Departementet foreslår etter dette å ta inn ibarnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav c atBufetat i særlige tilfeller kan tilby plass i spesiali-sert fosterhjem. Departementet foreslår videre atBufetat skal ha ansvaret for oppfølging av spesiali-serte fosterhjem, se forslag til endringer i barne-vernloven § 4-22 fjerde ledd. Det vises til lovforsla-get med merknader.

10.5.7 Finansieringsansvaret for spesialiserte fosterhjem

Departementet fastholder forslaget om at Bufetatbeholder et medfinanseringsansvar for spesiali-serte fosterhjem som Bufetat tilbyr, slik at kom-munen fortsatt skal betale en egenandel ved bruk


av slike hjem. Det er få høringsinstanser som haruttalt seg eksplisitt om dette spørsmålet.

Forslaget innebærer at det statlige betalings-ansvaret gjelder spesialiserte fosterhjem somBufetat tilbyr i samsvar med den foreslåttebestemmelsen i barnevernloven § 2-3 andre leddbokstav c. Betalingsansvaret forutsetter at Bufetathar besluttet å tilby et tilgjengelig spesialiserthjem til et barn i samsvar med kriteriene for mål-gruppen. Kommunen har fullt betalingsansvar forandre fosterhjem, i samsvar med forslaget om åoppheve refusjonsordningen for ordinære foster-hjem med forsterkning.

Spesialiserte fosterhjem er et kostbart tiltak,som det er viktig at barn i målgruppen kanbenytte. Dette taler for at den kommunale egenan-delen ikke bør være for høy. Samtidig leggerdepartementet vekt på at nivået på egenandelenmå fastsettes slik at det understøtter målet om athjemmene i størst mulig grad blir brukt til mål-gruppen for slike hjem. Nivået må derfor særligses i sammenheng med kommunenes helhetligefinansieringsansvar for ordinære fosterhjem. Deter viktig å unngå at kommuner vil etterspørre spe-sialiserte fosterhjem til barn som kan ivaretas i etforsterket, ordinært fosterhjem. Kommunen børsom hovedregel måtte betale mer for et spesiali-sert fosterhjem enn for et forsterket kommunaltfosterhjem, men mindre enn for en institusjons-plass. Derfor mener departementet at egenande-len bør ligge på om lag 60 prosent av Bufetats fak-tiske utgifter til spesialiserte fosterhjem. Innret-ningen av finansieringsordningen understrekerbåde det faglige og økonomiske skillet mellomspesialiserte fosterhjem og ordinære fosterhjem.Nivået på kommunenes egenandel vil, som i dag,fastsettes av departementet på bakgrunn av deårlige budsjettfremleggene.

Selv med en godt innrettet finansieringsord-ning og tydelige faglige retningslinjer for bruk avBufetats tilbud, kan det oppstå et økt press om åutvide bruken. Dette gjelder ikke minst i en situa-sjon med knapphet på fosterhjem i kombinasjonmed bistandsplikt for Bufetat. I de tilfeller hvordet er usikkerhet om behovet for forsterkning ogkostnader over tid, er det rimelig å tro at kommu-nene kan komme til å foretrekke et spesialiserthjem. Redusert bruk av spesialiserte fosterhjemkan føre til uenigheter og samhandlingskonfliktermellom Bufetat og kommunene, som kan forster-kes hvis mangel på egnede ordinære fosterhjemfører til at barnet også må vente på et hjem. Måletom riktig bruk av spesialiserte fosterhjem forut-setter en tydelig styring av tilbudet fra Bufetatsside. Styringen må bygge på en god dialog med

kommunene og en omforent forståelse av tiltaketsbegrunnelse og målgruppe.

De private aktørene vil mest sannsynlig fort-satt ønske å tilby Bufetat hjem tilsvarende spesiali-serte fosterhjem, og Bufetat vil fremdeles kunnebenytte slike hjem. De private aktørene vil fortsattha insentiver til å forsøke å utvide bruken av dissehjemmene, noe som vi i dag har sett kan være van-skelig å begrense, på grunn av knapphet på ordi-nære hjem. De private aktørene kan også ønske åhenvende seg direkte til kommunene. Nedenforfølger en nærmere omtale av private aktører påfosterhjemsområdet.

Departementet foreslår etter dette å ta inn ibarnevernloven § 9-4 første ledd at staten skal haet medfinansieringsansvar for fosterhjem somBufetat tilbyr etter § 2-3 andre ledd bokstav c.Hjemmelen for å kreve kommunal egenandel avkommunene, foreslås tatt inn i § 9-5. Det vises tillovforslaget med merknader.

10.5.8 Private barnevernsaktører

Private aktører er viktige bidragsytere i barnever-net. De siste årene har det vært en sterk vekst ibruken av disse aktørene, både når det gjelderomfanget av områder og hvordan private benyttes.De private benyttes blant annet til gjennomføringav undersøkelser, som advokater og fagkyndigeved behandling av saker i fylkesnemnda, og ved atde yter ulike former for tiltak i og utenfor hjem-met. I tillegg eier og driver private aktører barne-vernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn.Om lag 55 prosent av institusjonsplassene eies idag av private aktører (kommersielle og ideelle).Bruken av private leverandører er størst når detgjelder plassering av barn etter barnevernlovensatferdsbestemmelser og særlig innenfor rusplas-seringer.

Private aktører har også fosterhjem som deselv rekrutterer, inngår kontrakter med, veilederog tilbyr støttetjenester til. Disse fosterhjemmeneer først og fremst et supplement til statlige familie-hjem, og det er Bufetat som inngår kontrakt medde private aktørene. I dag bor om lag 600 barn ogunge i slike fosterhjem. Bufetat har inngått ram-meavtale med 13 ideelle leverandører av foster-hjemstjenester. I tillegg kjøper etaten fosterhjemfra kommersielle aktører uten rammeavtale. Avdisse hjemmene (familiehjem, beredskapshjemog fosterhjem tilknyttet private aktører), er om lag60 prosent statlige familiehjem og beredskaps-hjem, mens 40 prosent er fosterhjem tilknyttet pri-vate aktører. De siste årenes vekst i bruken av fos-terhjem tilknyttet private aktører er blant annet et


resultat av mangel på familiehjem, beredskaps-hjem og ordinære fosterhjem.

Fosterhjem tilknyttet private aktører er i dagment å ivareta samme målgruppe som statligefamiliehjem. De gjennomsnittlige dagsprisene erhøyere for fosterhjem tilknyttet private aktørersammenlignet med familiehjem og forsterkedeordinære fosterhjem. Fosterhjemmene tilknyttetprivate aktører hadde i 2015 en døgnpris på omlag 3 390 kroner.23 Til sammenligning var døgn-prisen for familiehjem på om lag 2 780 kroner.Utgiftene til ordinære fosterhjem med forsterk-ning utover kommunenes egenandel utgjør omlag 1 400 kroner per døgn, hvorav kommunendekker om lag 1 000 kroner og staten 400 kro-ner.24 Utgifter til fosterhjem tilknyttet private aktø-rer utgjør en stadig større del av Bufetats budsjett.Fra 2012 til 2015 har statens utgifter til fosterhjemfra private aktører økt fra om lag 400 millioner til750 millioner kroner.

Fosterhjem tilknyttet private aktører er innret-tet slik at de private aktørene ivaretar hele kjedenav tjenestene knyttet til en fosterhjemsplassering.Den aktøren fosterhjemmet har kontrakt med,gjør den samme jobben som Bufetat gjør ved brukav familiehjem. Det vil si at i tillegg til rekrutteringav hjemmet, står de private aktørene for opplæ-ring, veiledning og tilrettelegging for familiene førog under oppholdet. De vurderer barnas og famili-enes behov for støtte og avtaler økonomisk godt-gjøring til fosterhjemmene. Bufdir har arbeidetmed å bedre kontraktene ved kjøp fra private fos-terhjemsaktører. Bufdir har innført standardmalerved kjøp fra private aktører med mål om å bedreinnsikten i tjenestene som gis. I tillegg er flereavtaler reforhandlet. Dette har ifølge Bufdir ført tilat tjenestene er bedre tilpasset barnets behov ogat prisene i større grad er i samsvar med de tiltakbarnet faktisk får.25

Det er formidlet fra departementet at kommu-nene kan benytte private aktører til å utføre visseoppgaver etter barnevernloven. Utøvelse avoffentlig myndighet kan imidlertid ikke delegerestil private aktører. Departementet har presisert atved bruk av private aktører har barnevernstje-nesten faglig, reelt og formelt det hele og fulleansvaret. Dette innebærer blant annet at barne-vernstjenestens leder er forpliktet til å utøve aktivstyring og ledelse av private bidragsytere og at

disse er underlagt instruksjonsmyndighet. Det erimidlertid et spørsmål om i hvilken grad det fak-tisk lar seg gjøre for kommunene å utøve tilstrek-kelig og nødvendig kontroll og instruksjonsmyn-dighet overfor de private aktørene og hvor ressur-skrevende denne typen kontrollarbeid i så fall vilvære. Jo mer ressurser som må brukes på kon-troll, jo dyrere blir bruken av private aktører.

Behovet for fosterhjem er større enn tilgangenpå fosterhjem. Dette har blant annet ført til at detbor barn i fosterhjem tilknyttet private aktørersom kunne bodd i forsterkede, ordinære foster-hjem. Mangelen på fosterhjem har også gitt pri-vate aktører en gunstig forhandlingsposisjon. Fos-terhjemsaktørene har innrettet sin virksomhetslik at det fra den private aktørens side er ønskeligå overta store deler av oppfølgingen av foster-hjemmet. Dette gir samtidig en risiko for at detoffentlige mister oversikt over og innsikt i hvor-dan de private aktørene utfører oppgavene på detoffentliges vegne. I så fall svekker dette barnasrettsikkerhet.

I de tilfeller der private aktører tilbyr kjeder avtjenester og tiltak, og kanskje også evaluerer tilta-ket, kan dette gi rollekonflikter og habilitetspro-blemer. Det er uheldig dersom den samme privateaktøren vurderer behov for tiltak samtidig somaktøren tilbyr, og tjener penger på, tiltaket. Lang-siktige relasjoner er en kvalitetsdimensjon i bar-nevernssaker. Veksling mellom ulike tjenesteleve-randører er derfor et lite egnet virkemiddel for åunngå habilitetsproblemene. Området er derforsærlig utsatt for ulike former for monopolmakt,noe som kan lede til høye kostnader, uten at kvali-teten nødvendigvis er tilsvarende bedre. Dette erforhold som tilsier en gjennomgang av rammevil-kårene for private aktører.26

Etter departementets oppfatning er det en for-del at både offentlige og private aktører tilbyr tje-nester og tiltak i barnevernet. Brukt på en riktigmåte kan private aktører gi gevinster i form av enmer effektiv ressursbruk, det vil si bedre kvalitetog lavere kostnader sammenlignet med en situa-sjon med kun offentlige aktører. Med unntak avbarnevernsinstitusjonene er imidlertid bruken avprivate aktører i liten grad direkte regulert i bar-nevernloven. Kommunenes handlingsrom er hel-ler ikke nærmere presisert. Det har ligget til den

23 Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barne-vernet av endret ansvarsdeling i barnevernet. Sak 16/1526

24 Deloitte (2014). Evaluering av fosterhjem med forsterknings-tiltak – bruk, kvalitet og kostnad

25 Bufdir (2016). Årsrapport 2015

26 Bufdir var i 2015 i kontakt med fylkesmennene om dereserfaringer med kommunenes bruk av private aktører i bar-nevernet og dobbeltrolletematikk. Tilbakemeldingeneviste at fylkesmennene i svært liten grad møter problema-tikken, og at de av den grunn heller ikke har kjennskap tilhvordan eventuelle utfordringer med dobbeltproblematikkblir løst.


enkelte kommune å foreta disse vurderingeneselv.

Departementet mener det har vært en utvik-ling over tid og at det er behov for å vurdere nær-mere på hvilke områder de private aktørene kanbrukes, og hvordan det best kan sikres at detoffentlige ivaretar sitt ansvar. Departementetmener det er behov for å skape rammevilkår somtar utgangspunkt i kjennetegn ved barnevernet.Barna er sårbare tjenestemottakere som ikke påsamme måte som andre barn har omsorgsperso-ner som ivaretar dem og deres behov. Det er storgrad av informasjonsskjevheter og en rekke ulikepersoner som foretar beslutninger på barnasvegne. Viktige kvalitetsaspekter i barnevernet ervidere vanskelig både å observere og å måle. I til-legg er kostnadene og gevinstene ved gode barne-vernstiltak spredt mellom barna, kommunene ogstaten.27 Med slike kjennetegn bør rammevilkå-rene, så langt det er mulig, ha som mål å gi aktø-rene bedre insentiver, som er mer sammenfal-lende med barnas behov. Rammevilkårene måogså ta hensyn til skillet mellom tjenesteutøvelseog utøvelse av offentlig myndighet. Barnevernlo-ven inneholder ingen lovhjemmel som gir detoffentlige adgang til å delegere offentlig myndig-hetsutøvelse til private. Det å åpne for slik delega-sjon har vært ansett som uaktuelt siden dette vilvære lite forenlig med grunnleggende rettssikker-hetshensyn på området. Formålet med en gjen-nomgang vil være å skape rammevilkår som ivare-tar barna og familienes rettssikkerhet og som girdet offentlige nødvendig kontroll med tjenesteneog innholdet i tjenestetilbudet.

Mange kommuner er små, har lite ressurserog er sårbare for uforutsette utgifter. Når kommu-nene med de foreslåtte omleggingene får et øktfinansieringsansvar, får de også et økt behov forkontroll og forutsigbarhet med egne utgifter.Departementet vil se nærmere på effektivitetsfor-bedrende praksisendringer i Bufetat, som skal hasom mål å bedre konkurransen på fosterhjems-området og understøtte kommunenes styring avtiltaksbruken for det enkelte barn. Et særskilt målvil være å styrke kommunenes og statens kontrollmed egne utgifter. Endringene skal ha som mål ågi aktørene bedre og mer sammenfallende insenti-ver, redusere omfanget av monopollignende situa-sjoner og gi de private aktørene og kommunenelikere konkurransevilkår. Departementet vil her-under vurdere endringer som gjør at den kommu-nale styringen av forsterkningstiltak i fosterhjem

levert av private aktører, styrkes. Prinsippet vilvære at det er kommunens vurderinger av barnasbehov, ikke leverandørene, som skal styre tilbudetfosterhjemsbarna og fosterfamiliene får.

Departementet legger til grunn at tydeligererammer for private aktører skal være på plass førden nye ansvarsdelingen trer i kraft.

10.5.9 Kommunale botiltak

Noen barn og unge i barnevernet, som av forskjel-lige grunner ikke kan eller ønsker å bo hjemme,kan ha behov for mindre omfattende tiltak ennfosterhjem og institusjon. Samtidig kan behovetfor å bo i eller i nærheten av sitt nærmiljø og nett-verk være stort. Barnevernstjenestene i en rekkekommuner benytter i dag ulike typer botiltak somfrivillige hjelpetiltak. Botiltakene finansieres avkommunen og kan for eksempel være hybeltiltakmed oppfølging, eller bofellesskap.

Etter dagens regler kan ungdom tilbys plass iet botiltak som et frivillig hjelpetiltak med hjem-mel i barnevernloven § 4-4 andre ledd. Vilkåret forå sette i verk hjelpetiltak er at barnet på grunn avforholdene i hjemmet, eller av andre grunner, harsærlig behov for det.

Kommunale botiltak regnes ikke som et plas-seringstiltak etter barnevernloven. Ved frivilligeplasseringer utenfor hjemmet, jf. § 4-4 siste ledd,eller ved omsorgsovertakelse, stilles det krav omat barnet skal plasseres i fosterhjem eller institu-sjon. Ved plassering etter atferdsbestemmelsene,skal barnet normalt plasseres i bestemte institu-sjoner, jf. barnevernloven § 4-27. Det er ikkeregler i barnevernloven om godkjenning, kvalitetog tilsyn med barn i botiltak, slik det er for foster-hjem og institusjon. De kommunale botiltakenemå derfor skilles fra institusjoner, som er rettetmot barn som har behov for behandling og særligoppfølging, og fosterhjem, som er rettet mot barnsom trenger trygghet og omsorg i en familie.

Ved utgangen av 2015 bodde det over 2 000barn med tiltak fra barnevernet i ulike typer botil-tak.28 Det foreligger lite systematisk kunnskapom dagens bruk av botiltak, innholdet i tiltakeneog hvilke målgrupper de er rettet mot. Kunnskapom enkelttiltak tyder på at målgruppen for sliketiltak ofte er enslige mindreårige flyktninger, ung-dom over 18 år som har avsluttet opphold i foster-hjem eller institusjon, eller annen ungdom som pågrunn av en vanskelig hjemmesituasjon har behovfor å flytte hjemmefra, men uten at behovet foroppfølging fra barnevernstjenesten vurderes som

27 For en nærmere omtale av kjennetegn ved barnevernet, sekapittel 4.1.1 28 SSB


spesielt stort. Noen tiltak kan også rette seg motmålgrupper som i perioder trenger relativt tettoppfølging, for eksempel i en overgangsfase, førde flytter i egen leilighet eller hybel. StiftelsenGrip i Agder og Gartnerhaugen i Trondheim kom-mune er eksempler på tilbud som inneholder opp-følging og botrening i døgntilbud, men kombinertmed egne boenheter som benyttes når ungdom-mene er klare for det.

Departementet viser til at en økning i kommu-nenes finansieringsansvar for fosterhjem og insti-tusjon vil gi kommunene sterkere økonomiskeinsentiver og større økonomisk handlingsrom til åetablere egne botiltak, eller benytte tilsvarende til-tak fra private aktører, i tilfeller der barn og ungeikke kan bo hjemme, men samtidig har oppføl-gingsbehov som ikke vurderes som så omfattendeat fosterhjem og institusjon er nødvendig. Slike til-tak vil kunne være billigere for kommunene ennfosterhjem og særlig institusjonsopphold.

Dagens bruk av ulike typer botiltak kan indi-kere at noen barn har behov for andre tiltak ennfosterhjem eller institusjon. Etablering av flerelokale tilbud, også for barn som trenger tiltakutenfor hjemmet, kan derfor gi gevinster i form avet mer bredspektret tiltaksapparat, der det leggesstor vekt på nærhet til hjemkommune og nær-miljø.

Departementet legger vekt på at utvikling avkommunale botiltak må skje innenfor gode fagligeog rettslige rammer, og det må være tydelighvilke målgrupper tiltakene er egnet for. Økt kom-munalt finansieringsansvar kan medføre risiko foroverforbruk av slike tiltak, for eksempel ved at til-takene også benyttes for målgrupper som trengerfosterhjem eller opphold i institusjon.

Det stilles i dag ingen særskilte krav til kompe-tanse for ansatte og til oppfølging av barn i kom-munale botiltak, selv om det i mange kommunerer utviklet lokale retningslinjer. Det er heller ikkeregler i barnevernloven om godkjenning, kvalitetog tilsyn med barn i botiltak, slik det er for foster-hjem og institusjon. Dette gir mindre mulighet tilinnsyn i og kontroll med tilbudet.

I Sverige er det nylig trådt i kraft regler om etnytt tiltak kalt «Stödboende», som gjelder for barnog unge i alderen 16–20 år. Tiltaket innebærer atungdommen tilbys en bolig med tilpasset oppføl-ging. Den rettslige reguleringen for oppfølging avbarn i botiltak i Sverige for godkjenning, kvalitetog tilsyn er stort sett den samme som for institu-sjonene.

Departementet vil legge til rette for at det utvi-kles mer kunnskap om kommunale botiltak, medvekt på hvilke målgrupper de er egnet for, hvilkenoppfølging og kompetanse som kreves og hvilkesystemer for kvalitetssikring som bør finnes.

I NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring avbarnets rett til omsorg og beskyttelse pekes det på atkommunale botiltak utgjør bosted i offentlig regifor barn med spesielle behov, og at det derfor måsikres at disse bostedene er egnet for denne typeopphold. Utvalget har derfor foreslått en bestem-melse om at departementet skal gi nærmere for-skrift om kvalitet, godkjenning og tilsyn for uliketyper botiltak som ikke anses som fosterhjem,institusjon eller omsorgssentre. Departementetvil vurdere dette nærmere i forbindelse med opp-følgingen av Barnevernslovutvalgets innstilling.


11 Institusjon

11.1 Gjeldende rett

Institusjonstilbudet er et tiltaksområde der hensy-net til kvalitet og rettssikkerhet står særlig sterkt.Det er få barn som plasseres på institusjon hvertår, men de har ofte store og komplekse behov.Mange har vært utsatt for mangelfull omsorg, ogkan ha vært utsatt for vold og overgrep. Noen harutviklet atferdsvansker og rusmisbruk. Psykiskelidelser er utbredt. I en nylig fremlagt forsknings-rapport fremgår det at 70 prosent av ungdom iinstitusjon har minst én psykisk lidelse.1 Noenkan utgjøre en fare for seg selv, andre barn ogsamfunnet. Forsvarlig omsorg og behandling iinstitusjonene stiller store krav til kompetanse ogkvalitet.

Det følger av barnevernloven § 5-1 at Bufetathar ansvaret for institusjoner på barnevernsområ-det. Bufetat kan ivareta ansvaret ved å etablere ogdrive egne institusjoner og ved å inngå avtale ombruk av private eller kommunale institusjoner. Pri-vate og kommunale institusjoner skal være god-kjent av Bufetat, jf. barnevernloven § 5-8.2 Statligeinstitusjoner skal ikke godkjennes, men skal kvali-tetssikres av Bufetat.

Etter barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstava skal Bufetat «etter anmodning fra kommunenbistå barneverntjenesten i kommunene med plasse-ring av barn utenfor hjemmet». Bistandspliktenhar nær sammenheng med statens ansvar forinstitusjonstilbudet, og utløses når kommunen berom en institusjonsplass for et barn. Bufetatsansvar innebærer at alle barn som har behov foren institusjonsplass, skal gis et forsvarlig institu-sjonstilbud i tråd med det enkelte barnets behov.

Avgjørende ved valg av institusjon skal værehensynet til barnets beste, jf. barnevernloven

§ 4-1. Det skal tas utgangspunkt i det enkeltebarns individuelle behov. Kommunen har detavgjørende ordet med hensyn til om barnet harbehov for institusjonsplass, mens Bufetat har detavgjørende ordet med hensyn til hvilken konkretinstitusjonsplass som tilbys det enkelte barnet.Prinsippet er uttrykt i Betalingsrundskrivet(Q-06/2007) og er utdypet blant annet i Prop. 106L (2012–2013) Endringer i barnevernloven.Ansvarsdelingen følger av at det er Bufetat somhar best oversikt over det helhetlige institusjons-tilbudet og det faglige tilbudet i den enkelte insti-tusjonen, mens det er kommunen som normaltkjenner barnet og dets behov best. Bufetat skalbygge på kommunens vurderinger og utredningerav barnet når Bufetat avgjør hvilken institusjons-plass barnet skal tilbys. Det er kommunen somgjennom sin utredning av barnet har ansvar for atdet faglige grunnlaget for beslutningene er for-svarlig.

Riktige institusjonsplasseringer forutsetter inoen tilfeller ytterligere informasjon om barnet.Bufetats nasjonale inntaksteam (NIT) foretaregne kartlegginger ved atferdsplasseringer (plas-seringer etter barnevernloven § 4-24).

Ved atferdsplasseringer kan fylkesnemndabare fatte vedtak dersom institusjonen er faglig ogmaterielt i stand til å tilby barnet tilfredsstillendehjelp, ut fra formålet med plasseringen, jf. barne-vernloven § 4-24 siste ledd. Fylkesnemnda kanstille vilkår om en bestemt institusjonsplass ogsåved omsorgsovertakelser etter barnevernloven§ 4-12. Dersom fylkesnemnda stiller vilkår om enbestemt institusjonsplass, er dette bindende forbåde Bufetat og kommunen. Det er kommunensom fremmer sak for fylkesnemnda, og som erden offentlige parten i saken.

Kommunen betaler en egenandel ved institu-sjonsplasseringer jf. barnevernloven § 9-5. I 2017er egenandelen på 68 740 kroner per måned perbarn. Staten betaler utgiftene som overstigeregenandelen, jf. barnevernloven § 9-4.

Barnevernloven stiller krav til kvalitet og retts-sikkerhet i barnevernsinstitusjoner, jf. barnevern-loven §§ 5-9 og 5-10. Fylkesmannen fører tilsynmed at institusjonene oppfyller kravene som føl-

1 Kayed, N. S. m.fl. (2015). Resultater fra forskningsprosjektetPsykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner.NTNU Regionalt kunnskapssenter for barn og unge

2 Institusjonen kan bare godkjennes dersom den drives isamsvar med barnevernloven og ellers drives på en for-svarlig måte. Nærmere regler om godkjenning er gitt i for-skrift av 27. oktober 2003 om godkjenning av private ogkommunale institusjoner som skal benyttes for barn somplasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven.


ger av regelverket, jf. barnevernloven § 5-7. Nær-mere regler om godkjenning, kvalitet og intern-kontroll, beboernes rettigheter og plikter samt til-syn er gitt i egne forskrifter.

11.2 Bufetats institusjonstilbud

Ved utgangen av 2015 fikk om lag 900 barn ogunge i barnevernet et institusjonstiltak gjennomBufetat.3 Dette utgjorde om lag 2,5 prosent av dettotale antall barn og unge med tiltak fra barnever-net ved slutten av 2015.4 Nærmere 90 prosent avbarna på institusjon er over 13 år.5

Institusjonstilbudet er differensiert etter mål-grupper. Av barna som ved utgangen av 2015 fikket institusjonstilbud gjennom Bufetat var 16 pro-sent plassert etter akutthjemler, 20 prosent etteratferdshjemler og 64 prosent etter omsorgshjem-ler. Tallene inkluderer både frivillige plasseringerog tvangsplasseringer.6 Det er store geografiskeforskjeller i tilgangen på institusjoner for de ulikemålgruppene. Mens Sør-Østlandet har et omfat-tende og differensiert tilbud, finnes det ingeninstitusjoner for atferdsplasseringer og kun énomsorgsinstitusjon nord for Tromsø. Det er ogsåfå institusjonsplasser i alle kategorier på Nord-Vestlandet og i deler av Midt-Norge.

Av barna som ved utgangen av 2015 fikk etinstitusjonstilbud gjennom Bufetat var om lag 55prosent i institusjoner driftet av private aktører.Blant barn i institusjon på bakgrunn av atferds- ogomsorgshjemler var 60 prosent i private institusjo-ner. Tilsvarende andel for barna i institusjon påbakgrunn av akutthjemmel var 35 prosent.7 Det erbåde ideelle og kommersielle aktører i markedetfor institusjonstiltak.



Forslagene tok utgangspunkt i at institusjonstilbu-det til barn og unge er for dårlig tilpasset detenkelte barns behov. Målet med endringene er atbarn og unge i større grad skal få institusjonsplas-ser tilpasset deres individuelle behov. Det er der-

med ikke det kvalitative innholdet i tilbudet som ermålet for endringene, men fordelingen av plas-sene mellom barn med behov for tiltak samt til-pasningen av tiltaket for det enkelte barn.

Institusjonstilbudet er lite og spesialisert. Årliger det få barn som trenger institusjon, men de harulike og ofte komplekse utfordringer. Dette med-fører at det kan være utfordrende å finne en insti-tusjon som kan ivareta barnets individuelle behovfor omsorg og behandling, samtidig som andrehensyn skal ivaretas, som barnets tilknytning tilhjemstedet. Problemet er størst i de områdeneder antallet institusjoner er lite, men forekommerogså i mer sentrale strøk der det er flere institusjo-ner. Institusjonsplasseringer som er dårlig tilpas-set det enkelte barns behov kan føre til feilplasse-ringer og flyttinger mellom institusjoner.

Det ble også vist til at ulike økonomiske insen-tiver i Bufetat og kommunene kan skape uenighetog samhandlingsproblemer mellom forvalt-ningsnivåene ved valg av institusjonsplass. Kom-muner kan for eksempel ønske plass i en privatinstitusjon, mens Bufetat tilbyr et statlig alternativsom vurderes som faglig likeverdig. For kommu-nen vil egenbetalingen uansett være den samme,mens Bufetats utgifter vil avhenge av hvilkenplass som velges.

11.3.2 Forslaget

Høringsnotatet tok utgangspunkt i at barnevern-sinstitusjoner er et naturlig nasjonalt ansvarsom-råde, og departementet foreslo å videreføredagens statlige bistandsplikt og ansvar for institu-sjonstilbudet i samsvar med barnevernloven § 2-3andre ledd bokstav a og §§ 5-1 og 5-8. Det ble lagtvekt på at institusjonstilbudet er et tiltaksområdeder hensynet til kvalitet og rettssikkerhet stårsærlig sterkt. Forsvarlig omsorg og behandlingstiller store krav til kompetanse og kvalitet i insti-tusjonene. Dette gjelder også for forvaltningsfunk-sjonene – ved styring, oppfølging, anskaffelser oginntak. Et samlet ansvar for institusjonstilbudetgir grunnlag for stordriftsfordeler og et faglig dif-ferensiert tilbud, som ikke kan oppnås på annenmåte. Et nasjonalt ansvar for institusjonstilbudetble fremholdt som en forutsetning for å opprett-holde høy kvalitet og videreutvikle tilbudet i paktmed skiftende behov og ny kunnskap.

Departementet foreslo at kommunen skal gisøkt innflytelse på valget av institusjonsplass, slikat det i enkeltsaker i større grad skal legges vektpå kommunens kjennskap til barnets behov. Bufe-tat skulle etter forslaget finne frem tilgjengeligeplasser som ville være egnet til å ivareta det

3 Bufdir (2016). Årsrapport 2015. Antallet omfatter ikke barni Oslo kommune eller barn på omsorgssentre for ensligemindreårige asylsøkere og flyktninger.

4 SSB. Ved utgangen av 2015 var det 36 811 barn og ungemed tiltak fra barnevernet.

5 SSB. Tallene inkluderer barn i sentre for foreldre og barn. 6 Bufdir (2016). Årsrapport 2015 7 Bufdir (2016). Årsrapport 2015


enkelte barnets behov. Den enkelte kommuneskulle gis adgang til å velge innenfor Bufetats til-bud av tilgjengelige, faglig forsvarlige institusjons-plasser, uavhengig av om institusjonen driftes aven privat eller statlig aktør. En nettbasert tilbuds-portal ble foreslått, for å bidra til åpenhet om insti-tusjonstilbudet og legge til rette for kommunenesvalgfrihet.

Det at kommunenes valgfrihet begrenses tilde institusjoner som Bufetat mener vil være fagligforsvarlige for det aktuelle barnet, ble begrunnetmed at det er Bufetat som til enhver tid har dennødvendige oversikten over institusjonstilbudet,herunder kapasiteten i ulike institusjonstyper,beboersammensetningen og kunnskap om tiltake-nes faglige profil og styrker. Kommunene vil ikkeha realistisk mulighet til å bygge opp en tilsva-rende kjennskap til tiltaksapparatet. Prinsippet omkommunal valgfrihet innenfor en ramme somBufetat fastsetter, ble foreslått tatt inn i barnevern-loven § 2-3 andre ledd.

For å bidra til utviklingen av et institusjonstil-bud bedre tilpasset kommunenes etterspørsel, bledet foreslått å etablere et samarbeid mellom Bufe-tat og kommunene om utviklingen, for eksempelgjennom samarbeidsavtaler og faste samarbeids-fora.

Høringsforslaget la opp til fortsatt delt finansi-eringsansvar mellom stat og kommune for institu-sjonsplasseringer. Institusjonsopphold er et omfat-tende og dyrt barnevernstiltak. For stor kostnads-belastning for kommunene kan gi økonomiskeinsentiver som leder til for få institusjonsplasserin-ger. Departementet foreslo imidlertid at egenan-delen differensieres, det vil si at det ikke lengerkun fastsettes én sats som benyttes ved alle insti-tusjonsplasseringer.

Høringsnotatet redegjorde for to måter å diffe-rensiere egenandelen på. Det ene alternativet, fullprisdifferensiering, innebærer at kommunen beta-ler en bestemt andel av Bufetats faktiske kostna-der til den enkelte plassering. Dette innebærer atkommunens egenandel fastsettes konkret i hvertenkelt tilfelle. Det andre alternativet, delvis prisdif-ferensiering, innebærer at det fastsettes bestemteegenandeler som er differensiert etter institu-sjonstype (akutt, omsorg, atferd). Departementetviste til at det er ulike utfordringer ved de tomåtene å differensiere egenandelene på og ba omhøringsinstansenes syn på spørsmålet. Departe-mentet foreslo å videreføre Bufetats ansvar forinstitusjonstilbudet etter barnevernloven § 2-3andre ledd bokstav a, jf. lovens §§ 5-1 og 5 8.

Nivået på den kommunale egenbetalingen fast-settes i statsbudsjettet. Høringsnotatet forespeilet

en økning i dagens egenandeler og antydet atkommunens egenandel skal utgjøre 40 prosent avBufetats kostnader til plasseringene. I dag utgjørden 10–30 prosent av Bufetats kostnader, avhen-gig av hva slags institusjonsplass det gjelder.Økningen i egenandelen ble foreslått på grunnlagav forslaget om fullt kommunalt betalingsansvarpå fosterhjemsområdet. Når kommunene får økteutgifter til fosterhjem, må kommunens kostnadertil institusjon justeres for å unngå at det vil fremståsom økonomisk fordelaktig for kommuneneå plassere barna i institusjon fremfor i fosterhjem.

Departementet foreslo også å presisere i bar-nevernloven § 9-4 prinsippet om at statens beta-lingsansvar gjelder institusjonsplasser som tilbysav Bufetat. Dette er i samsvar med gjeldende rett,men bør fremkomme direkte av bestemmelsensordlyd.

Høringsnotatet varslet en utredning av alterna-tiv organisering av statens institusjoner. Det blevist til at forslagene om økt kommunal valgfrihetog prisdifferensiering vil stille større krav til rolle-klarhet i Bufetat. Det ble videre vist til at de stat-lige institusjonene, med dagens rammevilkår, nor-malt har høyere kostnader enn private. Ulike kon-kurransevilkår blant institusjoner i et marked medpriskonkurranse ble fremholdt som uheldig, blantannet fordi det kan gå ut over eiermangfoldet iinstitusjonsmarkedet.


11.4.1 Statens ansvar for institusjonstilbudet

Høringen gir bred støtte til at Bufetat fortsatt skalha bistandsplikt og ansvar for institusjonstilbudet.Med unntak av tre kommuner, som delvis eruenige, støtter samtlige av de om lag 40 høringsin-stansene som har uttalt seg forslaget. Dette gjel-der blant annet Bærum kommune, Lier kommune,Lillehammer kommune, Nøtterøy kommune, Opp-dal kommune, Skien kommune, Bufdir, Statens hel-setilsyn, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkes-mannen i Møre og Romsdal, fylkesmannen i Troms,RKBU Midt-Norge, Universitetet i Stavanger, VIDvitenskapelige høgskole, Akademikerforbundet, FO,Unio, Ideelt barnevernforum, Samarbeidsforum fornorske kollektiv, Stiftelsen Kirkens bymisjon, ReddBarna og Landsforeningen for barnevernsbarn. Deviktigste argumentene for statlig ansvar er at insti-tusjonstilbudet er et lite og spesialisert tilbud somkrever høy kompetanse, samt at statlig ansvar girde beste forutsetningene for å opprettholde ogutvikle et mangfold av institusjoner og for å kunne


ha et likeverdig tilbud i hele landet. Landsforenin-gen for barnevernsbarn skriver:

«LFB er enig i at staten ved Bufetat skalbeholde ansvaret for institusjonene på barne-vernsfeltet. Andrelinjetjenesten må fortsatt haansvaret for at barnet tilbys egnet institusjons-plass. Bufetat må ha ansvar for at det er et til-strekkelig og differensiert tilbud av institu-sjonsplasser.»

Bergen kommune og Barneverntjenestene i Larvikog Lardal kommuner mener at det statlige ansva-ret bør begrense seg til atferdsinstitusjonene.Trondheim kommune er uenig i at akuttilbudetskal omfattes. Barneverntjenestene i Larvik og Lar-dal kommuner skriver:

«Larvik og Lardal kommune opprettholder sittstandpunkt til at driftsansvar for for eksempelomsorgs- og akuttinstitusjoner må forankres iet helhetlig tiltaksapparat på kommunalt nivå.Dette vil blant annet samle beslutninger ogkontroll med enkeltsaker på en myndighet(kommunen) istedenfor som i dag delt oppmellom statlig og kommunal barnevernmyn-dighet. Det bør utredes mer rundt kommunensmulighet til å drifte egne institusjoner lokalt.»

Fylkesmannen i Møre og Romsdal støtter at statenogså i fremtiden skal ha et helhetlig ansvar forinstitusjonstilbudet. Fylkesmannen savner imid-lertid en bredere drøftelse av utfordringer idagens system og skriver blant annet:

«Organisering av inntaksarbeidet i Bufetatfører nå til at barn i praksis blir plasserte i heilelandet. I tilsynet erfarer vi at ungdommar ikkjeforstår kvifor dei er plasserte på ein plass deinesten ikkje veit kvar er. Dette gjev eit dårlegutgangspunkt for plasseringa. Praksisen erogså i strid med prinsippet i denne reformenom å gje hjelpa nærast der barnet bur.»

Også Fylkesmannen i Rogaland etterlyser en bre-dere drøfting av geografisk nærhet. Fylkesman-nen skriver:

«Fylkesmannen sine erfaringer fra institusjons-tilsyn viser at flere barn fra andre deler av lan-det som er plassert i Rogaland, gir sterktuttrykk for at de ønsker seg tilbake til nærmil-jøet. Dette fører igjen til at de ikke er motivertfor oppholdet og gjør seg lite tilgjengelig forveiledning, behandling med mer. Fylkesman-

nen har forståelse for at Norges geografi ogspredte befolkning tilsier at ikke alle barn kanha en institusjon i nærheten. Likevel savner fyl-kesmannen en bredere drøftelse av geografisknærhet, da vi ikke kan se at kun innholdet i til-budet og tilgjengelighet vil være avgjørendefaktorer for hvorvidt det blir en «riktig» plasse-ring.»

Også andre instanser, blant annet Barnevernleder-nettverket i Nord-Trøndelag, har synspunkter påspørsmålet om betydningen av geografisk nærhet.Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag viser tilat det ikke alltid vil være mulig å sørge for bådeivaretakelse av faglig kvalitet og innhold samt geo-grafisk nærhet, men at en samlet vurdering av hvasom er barnets beste må styre valget i hvertenkelt tilfelle.

11.4.2 Valgfrihet for kommunene

Om lag 45 instanser har uttalt seg om forslagetom at kommunene skal gis økt mulighet til å velgeinstitusjonsplass, uavhengig av om denne er stat-lig eller privat. Et klart flertall (om lag 30høringsinstanser) er positive til at forslaget omøkt kommunal innflytelse og valgfrihet (blantannet Bærum kommune, Bodø kommune, Dram-men kommune, Grong kommune, Kristiansandkommune, Lier kommune, Lillehammer kom-mune, Lørenskog kommune, Nittedal kommune,Nøtterøy kommune, Sandnes kommune, Stavangerkommune, Stord kommune, Tromsø kommune,Åmot kommune, Høylandet kommune, Tønsbergbarneverntjeneste, Faglig Forum, Barnevernleder-nettverket i Nord-Trøndelag, Barneverntjenestene iStor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal, KS, Bufetatregion nord og region Midt-Norge, FO, Sentralenhe-ten for fylkesnemndene, Redd Barna, Stiftelsen Kir-kens bymisjon, Samarbeidsforum for norske kollek-tiv, Ideelt barnevernforum, Fylkesmannen i Oslo ogAkershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesman-nen i Troms, Statens helsetilsyn, Landsforeningenfor barnevernsbarn).

Støtten er i hovedsak begrunnet med at størrevekt på barnets medvirkning og sterkere kommu-nal innflytelse kan bidra til at plassen som tilbys erbedre tilpasset den enkelte ungdoms behov (blantannet Drammen kommune, Kristiansand kom-mune, Nittedal kommune, Bufetat region Midt-Norge, Statens helsetilsyn, Fylkesmannen i Oslo ogAkershus, Fylkesmannen i Troms, Sentralenhetenfor fylkesnemndene, RKBU Midt-Norge, Universite-tet i Stavanger, Landsforeningen for barneverns-barn. Landsforeningen for barnevernsbarn under-


streker at det vil være av avgjørende betydning atbarnevernstjenesten lar barna medvirke i valgetav institusjonsplass. Kristiansand kommune skri-ver følgende:

«Kristiansand kommune støtter forslaget og vilspesielt påpeke betydningen av at det er kom-munens vurderinger som skal tillegges vekt –både ift vurdering og valg. Det er kommunenesom kjenner barnas situasjon og behov best oger dermed best i stand til å foreta de valg somer til barnets beste. Videre sikrer ordningen istørre grad barnets rett til medvirkning.»

Lillehammer kommune fremhever at det i forbin-delse med behandling av ungdom med rusproble-mer ikke har vært anledning til å benytte seg avkompetansemiljøer som for eksempel Tyrilistiftel-sen fordi Bufetat har prioritert statlige plasser avkostnadshensyn. Mange fremhever at sterkerekommunalt eierskap til plasseringen kan bidrapositivt, både til kommunens utredning av barnetog til kommunens oppfølging av barnet under ogetter plasseringen. Fylkesmannen i Troms giruttrykk for at en slik endring vil kunne føre tilopphør av en uheldig praksis med midlertidigeopphold i private institusjoner før overgang til stat-lige.

Flere av instansene som støtter forslaget,understreker samtidig at valgfriheten må værereell i den forstand at det må være plasser å velgemellom og at statlige og private plasser formidlespå lik linje (Bodø kommune, Høylandet kommune,Oppdal kommune, Statens helsetilsyn, Fylkesman-nen i Oslo og Akershus og Barnevernledernettverketi Nord-Trøndelag). Statens helsetilsyn skriver blantannet:

«Kommunene har i utgangspunktet ansvaretfor utredningen av barnet og er nærmest til åvurdere hvilke behov det har. Vi vil også idenne sammenheng peke på at valgfriheten måvære reell i form av at kommunene må kunnevelge det dyreste alternativet når det er det til-budet som er forsvarlig og til barnets beste.»

Bufetat region Midt-Norge skriver:

«I forslaget om valgfrihet ligger en risiko for atinstitusjonskapasiteten i enkelte geografiskeområder kan bli redusert da befolkningstetthe-ten ikke er stor nok. Dette vil kunne medføre atvi ikke i tilstrekkelig grad klarer å innfri påkommunens behov og statens bistandsplikt.Region Midt-Norge mener derfor det er viktig

å opprettholde en viss statlig grunnkapasitetfor å sikre at tilgjengeligheten, forsvarlighetenog tilbudet er godt nok. Dette gir mulighetenfor å prøve ut nye modeller, behandlingsmeto-der og metodeutvikling, som kan være vanske-lig å gjennomføre på samme måte gjennom pri-vate institusjoner.»

Flere høringsinstanser mener at det som følge avknapphet i tilbudet, ikke er realistisk med reellvalgfrihet (blant annet Tromsø kommune, KS,RKBU Midt-Norge, Sandnes kommune). Dette gjel-der særlig i enkelte deler av landet. KS skriverblant annet:

«KS ser økt valgfrihet for kommunene i valg avinstitusjonsplass som positivt. I dag er det imid-lertid en knapphet på institusjonsplasser, sær-lig nord i landet. Det er derfor et spørsmål hvorrealistisk valgfriheten vil bli. Dersom det bliren reell valgfrihet vil det kunne gi flere barn eninstitusjonsplass tilpasset deres behov, og ogsåøke muligheten for en institusjonsplass i nær-heten av barnas hjemsted.»

Sandnes kommune stiller spørsmål ved om dettevil bli et reelt valg for kommunene fordi erfaringertilsier at Bufetat i liten grad klarer å fremskaffeflere alternative tiltak som kommunen kan tastandpunkt til.

I underkant av 15 høringsinstanser har klareinnvendinger eller er imot forslaget (blant annetBufdir, Bufetat region øst, Hå kommune, Høylandetkommune, Sørum kommune, Skedsmo kommune,Lørenskog kommune, Hemne kommune, Unio, Fag-forbundet, MiRA-Senteret, Barnevernspedagogene iAkademikerforbundet). Noen av instansene mot-setter seg endringer som vil føre til mulig nedbyg-ging av statlige institusjoner. Skedsmo kommuneskriver:

«Forslaget om at kommunene skal få størrevalgfrihet i forhold til institusjonsplasseringer,enten de er private eller statlige kan være posi-tivt, men det er en overhengende fare for at detvil føre til en nedbygging av statlige institusjo-ner og en økning i det private markedet. Dettevet vi vil være kostnadsdrivende, og gir en øko-nomisk belastning som overføres til kommu-nene når staten reduserer og på sikt faser utrefusjonsordningene. Det er vanskelig å se forseg at en slik kostnadsvekst, fullt ut blir finansi-ert gjennom overføringer fra stat til kom-mune.»


Sørum kommune har tilsvarende uttalelse. Fagfor-bundet er kritiske til å fjerne Bufetats rett til å favo-risere statlige institusjoner, noe som kan medføreat kommunene velger bort offentlige tilbud. Buf-dir mener at kommunal valgfrihet ikke løser utfor-dringene innenfor institusjonsbarnevernet. Buf-dir skriver:

«Direktoratet mener det må være sammen-heng mellom bistandsplikt og beslutningsmyn-dighet i plasseringssted. Problemet ved atkommunene mener at det er for få ledige plas-ser løses ikke ved å flytte beslutningsmyndig-heten. Direktoratet slutter seg her til Vista Ana-lyses oppsummering på institusjonsområdethvor det påpekes at kommunal valgfrihet vedinstitusjonsplassering ikke løser utfordringeneinnenfor institusjonsbarnevernet. Vista frem-hever at økte bevilgninger til barnevernet, øktsaksbehandlerkvalitet og kapasitet i Bufetat oglavere krav til kapasitetsutnyttelse dvs. flere til-gjengelige plasser rundt i landet vil være vikti-gere. Vi mener også at økt, reell innflytelse forkommunene ved valg av plasseringssted kanoppnås gjennom sterkere brukerinvolveringog involvering av kommunene underveis i inn-taksprosessen.»

Bufdir skriver videre:

«Vi påpeker at økte rammer til barnevernet vilkunne gi muligheter for flere tilgjengelige insti-tusjonsplasser til enhver tid og dermed sikredet enkelte barns behov for å få et tilpasset til-bud og samtidig gi kommunene økte reellepåvirkningsmuligheter i dialogen med Bufetatom plasseringssted. Kostnadene ved å gi barnfeil type tiltak vil erfaringsvis bli store, både forsamfunnet og for det enkelte barnet.»

De fleste instansene som har uttalt seg om hvor-dan kommunens valgfrihet skal innrettes, støtterforslaget om at Bufetat fortsatt skal ha ansvaretfor at institusjonsplassen som tilbys er fagligegnet til å ivareta barnets behov. RKBU Midt-Norge støtter eksplisitt den foreslåtte ansvarsmo-dellen der kommunen skal velge innenfor plasserBufetat har funnet faglig egnet, da slike vurderin-ger kan være vanskelige for kommunen. Barne-vernledernettverket i Nord-Trøndelag påpeker atdet kan oppstå situasjoner der Bufetat kan si at detikke foreligger egnede institusjoner og dermedavgjør plasseringsspørsmålet. Drammen kom-mune mener at kommunen også må ha ansvaret

for kartleggingen som i dag foretas av Nasjonaltinntaksteam (NIT).

Flere kommuner understreker betydningen avat Bufetat må gi kommunen råd og veiledning(Bodø kommune, Åmot kommune, Barneverntje-nestene i Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal).Bodø kommune understreker at Bufetat må for-holde seg til de faglige vurderingene kommunengjør av hvilken type institusjon barnet trenger.Bufetat region Midt-Norge mener at forslaget kanføre til bedre og mer reelle drøftinger om hva somer det beste tilbudet til ungdommen.

Flere instanser er opptatt av betydningen av ennettportal. Bufetat region Midt-Norge og region sørmener en slik portal er viktig og nyttig, og at denogså bør inneholde opplysninger om totalpris vedopphold. FO mener at en nettportal i beste fall eret informasjonssupplement. Kristiansand kom-mune understreker at en nettportal må driftes ogkvalitetssikres av Bufdir, og at det må utarbeidesklare systemer for hvordan dette gjøres slik atportalen bidrar til kommunens muligheter til åvelge institusjonsplass.

Andre instanser understreker at Bufetat mådokumentere hvordan de har kommet fram tilhvilke plasser som er egnet (Grong kommune, Fyl-kesmannen i Oslo og Akershus, Bufetat region Midt-Norge). Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver:

«Vi støtter perspektivet om at det må stilleshøye krav til dokumentasjon av de barnevern-faglige vurderinger som ligger til grunn for enbestilling og en beslutning. Dette gjelder bådefor kommunens vurderinger av hva barnet harbehov for, og for Bufetats del vedrørende hvil-ket tilbud som gis. Hvis det vurderes at det kuner én institusjon som kan gi et tilbud i tråd medhensynet til dette konkrete barnets beste, mådet fremgå tydelig hvilke barnevernfaglige vur-deringer som ligger bak denne beslutningen.»

Bufetat region Midt-Norge påpeker at inntaksfunk-sjonen bør tydeliggjøres ytterligere. De skriver:

«For å sikre at inntak til enhver tid har tilstrek-kelig kunnskap om tilbudene forutsettes detvidere god samhandling mellom inntak og deulike institusjonene. Økt konkurranse vil gistørre risiko for feilplasseringer da institusjo-nene i noen tilfeller vil prioritere inntak som eri grenseland knyttet til riktig gruppesammen-setning.

De ulike aktørenes rolle i oppfølging etterplassering må tydeliggjøres. Dersom ikkeBufetat/det statlige inntak skal følge opp insti-


tusjonene etter plassering vil inntak sin kunn-skap om den enkelte institusjonens profil ogstyrker, reduseres. En løsning kan være atBufetat får et ansvar i evalueringen/resultat-målingen ved avslutning av alle institusjons-opphold jf. Nasjonalt inntaksteams rolle i dag.»

Bufdir påpeker at ansvarsmodellen er administra-tivt krevende.


Om lag 30 høringsinstanser har uttalt seg omspørsmålet om differensiering, herunder om detbør være full eller delvis differensiering av egen-andelene. Et klart flertall mener at det enten børvære ingen eller delvis prisdifferensiering. Om lag10 høringsinstanser er imot differensiering (blantannet Oppdal kommune, Fosen barneverntjeneste,Midt-Troms barnevernforum, Fylkesmannen i Osloog Akershus, RKBU Midt-Norge, Universitetet iStavanger, VID vitenskapelige høgskole, FO, Ideeltbarnevernsforum, Kirkens bymisjon, Redd Barna,Hovedorganisasjonen Virke). I valget mellom del-vis og full prisdifferensiering, er et klart flertall fordelvis differensiering (Kristiansand kommune,Lier kommune, Skien kommune, Stord kommune,Tromsø kommune, Trondheim kommune, Tønsbergbarneverntjeneste, Vest-Telemark barnevernsamar-beid, Bufdir, Bufetat region vest, region Midt-Norgeog region øst, KS, Helsedirektoratet, Sentralenhetenfor fylkesnemndene, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder).

Argumentene er langt på vei sammenfallendehos høringsinstansene som ikke ønsker differen-siering eller foretrekker delvis differensiering.Det advares mot full prisdifferensiering fordidette kan bety økonomisk uforutsigbarhet forkommunen, samt økt risiko for at økonomiskehensyn og ikke barnets behov blir avgjørende vedtiltaksvalg. I tillegg fremholdes at full prisdifferen-siering gir risiko for konfliktskapende samhand-ling, negative effekter for kvaliteten på tilbudet ogredusert eiermangfold. Mange understreker atsterk priskonkurranse vil gå ut over nødvendigstatlig grunnkapasitet. Trondheim kommune utta-ler:

«Med hensyn til nivået på kommunale egenan-deler for institusjonsplasser mener Trondheimkommune at alternativet med delvis prisdiffe-rensiering er den mest forutsigbare modellenfor kommunenes medfinansiering. Dennemodellen vil også best kunne sikre stabilitet ogfaglig innhold i tilbudet over tid. Full differensi-

ering vil gi en konkurranse mellom ulike leve-randører som kan gi ulike priser i forskjelligedeler av landet, og gå på bekostning av det fag-lige nivået i tilbudet.»

KS skriver at kommunene ønsker seg et over-siktlig, transparent og lite byråkratisk prissystem.Full prisdifferensiering kan føre til sterk priskon-kurranse, og til at de statlige institusjonene leggesned. Dette kan gi et privat «monopol» som på siktkan gjøre at kvaliteten reduseres. KS skrivervidere:

«Basert på våre drøftinger med kommunenesynes derfor en delvis prisdifferensiering sommest hensiktsmessig. Delvis prisdifferensier-ing vil i større grad legge til rette for et størreeiermangfold som igjen kan bidra til økt fokuspå kvalitet tilpasset barnets behov.»

Bufdir støtter ikke full prisdifferensiering fordimarkedet for barnevernsinstitusjoner ikke oppfyl-ler forutsetningene for konkurranse. Bufdir skri-ver videre:

«Innføring av full konkurranse i et marked somikke fungerer vil gi en risiko for en del negativekonsekvenser. Viktige risikofaktorer ved innfø-ring av full konkurranse er:– At pris og en sårbar kommuneøkonomi i for

stor grad blir styrende for valg av tiltak– Avskalling av de mest spesialiserte tilta-

kene og institusjoner i lavt befolkede områ-der fører til problem med å oppfyllebistandsplikten og til at kommunenes reellevalgfrihet blir svekket på sikt

– Omstillingskostnader som følge av at stat-lige institusjoner legges ned.Delvis prisdifferensiering i kombinasjon

med at beslutningsmyndigheten flyttes til kom-munene har færre negative konsekvenser, meninnebærer en konkurranse kun på innholdet itjenestene, og vil sannsynligvis medføre enøkning i de samlede overføringene på institu-sjonsområdet.»

Tre høringsinstanser (Vestre Toten kommune, Ber-gen kommune og Fylkesmannen i Hedmark) er itvil med hensyn til om de foretrekker full eller del-vis differensiering. Bodø kommune uttaler at deikke har sterke synspunkter om dette spørsmålet.Bodø kommune representerer 23 kommuner iNordland.

Under fem instanser ønsker full prisdifferensi-ering: Bærum kommune, Jevnaker kommune, Bar-


neverntjenestene i Larvik og Lardal kommuner ogÅs kommune fordi en slik løsning er mest prinsi-pielt riktig og gir kommunen best påvirkningsmu-lighet på innhold og kostnadsnivå. Bærum kom-mune skriver samtidig at det likevel vil være viktigå følge med på hva en slik ordning på sikt vil ha åsi for kvalitetsutviklingen og den helhetlige sam-mensetningen på institusjonsområdet. Jevnakerkommune fremholder at det må være tillit til atkommunen velger riktig tiltak selv om dette erdyrt.

Høringsinstansene er delt i synet på om egen-andelene på institusjon bør økes. Av de i under-kant av 30 instansene som har uttalt seg om dettespørsmålet, er det om lag 15 som er imot enøkning i egenandelen (blant annet Redd Barna,Landsforeningen for barnevernsbarn, Hovedorgani-sasjonen Virke, Samarbeidsforum for norske kollek-tiv, Ideelt barnevernforum, VID vitenskapelige høg-skole, RKBU Midt-Norge, Barnevernforum i Midt-Troms, KS, Helsedirektoratet, Bamble kommune,Stord kommune, Skien kommune, Ringsaker kom-mune, Åmot kommune, Barneverntjenestene i Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal). Dissehøringsinstansene er bekymret for at en økningvil føre til at barn ikke vil få nødvendige, kost-nadskrevende tiltak, at det vil gi økonomisk ufor-utsigbarhet for kommunen, være utfordrende forsmå kommuner, og viser til at det er viktig å ikkeredusere institusjonsbruken. KS skriver:

«En økning i egenandeler, sammen med sving-ninger i behovet, vil særlig for mindre kommu-ner gjøre det utfordrende å planlegge og bud-sjettere, dette selv om kommunene i rammensamlet kompenseres for økningen. Målet måvære å velge riktig tiltak ut fra barnets behov.Det taler for å være forsiktig med økninger iegenandel til en vet om kostnadene ved institu-sjonstilbudet faktisk øker.»

KS påpeker at selv om kommunene har barnetsbeste for øye når det gjelder valg av tiltak, kan enøkning i nivået på kommunens egenandeler gi enrisiko for at kommunene overfor ungdom somnærmer seg 18 år, vil sette inn hjelpetiltak selv omungdommens beste ville vært en institusjonsplass.KS viser til at ungdom med rusproblematikk ogatferd knyttet til psykiske lidelser vil kunne få til-tak (helsehjelp) uten kostnad for kommunen etterfylte 18 år. Rælingen kommune skriver:

«Det vurderes at kommunene både har insenti-ver gjennom dagens egenandel og gjennomkunnskap om forebygging til å prioritere fore-

byggende tiltak, slik at dette ikke framstår somnoe godt argument for endringer i betalings-ordningen. [...] [D]et vurderes allerede i dagsom svært økonomisk gunstig for kommunenå sette inn omfattende tiltak i hjemmet for å hin-dre plassering når det lar seg gjøre. Det er vik-tig at den økonomiske risikoen for kommu-nene ikke blir så stor at det hindrer at barn ogungdom plasseres når det er nødvendig for åsikre en god nok omsorgssituasjon eller nød-vendig behandling. Det framstår som urealis-tisk at forebyggende tiltak vil eliminere beho-vet for plassering i fosterhjem eller institu-sjon.»

Om lag 10 instanser (Bergen kommune, Bodø kom-mune,8 Bærum kommune, Barneverntjenestene iLarvik og Lardal kommuner, Lillehammer kom-mune, Nøtterøy kommune, Stavanger kommune,Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, region sør ogregion nord) støtter en økning i egenandelenunder henvisning til at dette vil understøtte formå-lene med endringsforslagene og at en økning vilgi kommunen økte insentiver til å utvikle alterna-tive tiltak til institusjon. Forutsetningen er at kom-munene kompenseres fullt ut. Bufetat region Midt-Norge uttaler at egenandelene må overstige kom-munenes kostnader til fosterhjem.

11.4.4 Samarbeid mellom Bufetat og kommunene om institusjonstilbudet

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg omdette spørsmålet, støtter forslaget om å etablere etsamarbeidsforum mellom Bufetat og kommuneneom utviklingen av institusjonstilbudet (blant annetBufdir, Bufetat region Midt-Norge, Fagforbundet,FO, Landsforeningen for barnevernsbarn, Ideeltbarnevernsforum, KS, Unio og Barnevernspeda-gogene i Akademikerforbundet). Det legges blantannet vekt på at et slikt forum kan gi bedre sam-handling mellom forvaltningsnivåene.

11.4.5 Organiseringen av institusjonene

Om lag 10 høringsinstanser har uttalt seg omdette temaet.

Når det gjelder spørsmålet om en uavhengigorganisering av institusjonene er viktig for åstyrke Bufdirs faglige legitimitet som fagdirekto-rat og regulator for hele barnevernet, mener Sen-tralenheten for fylkesnemndene, Kristiansand kom-mune, Oppdal kommune, Oslo kommune og Fylkes-

8 Representerer 23 kommuner i Nordland.


mannen i Oslo og Akershus at dette er et viktighensyn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus skriver:

«Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter for-slaget om at Bufdirs rolle som faglig kommune-direktorat skilles organisatorisk fra direktora-tets drift av Bufetat. Bufdirs rolle som en fagligstøtte og bidragsyter overfor de kommunalebarneverntjenestene vil derved styrkes ogsåledes få en større legitimitet. Et organisato-risk skille vil skape den faglige uavhengighetensom er nødvendig for å ivareta de forskjelligeoppgavene best mulig.»

Kristiansand kommune skriver:

«Departementet vil utrede alternative måter åorganisere eierskapet for de statlige barnever-ninstitusjonene på, blant annet med sikte på åstyrke Bufdirs uavhengige rolle som faglig pre-missleverandør for barnevernet. Kristiansandkommune deler denne vurderingen og ser atinteressemotsetninger kan oppstå dersomBufetat både skal legge til rette for kommunalvalgfrihet, samtidig som de skal drifte egneinstitusjoner. Bufetats eieransvar for de statligeinstitusjonene kan også bidra til å skape tvil omBufdirs uavhengige roller som regulator ogfaglig instans for hele institusjonstilbudet.»

Oslo kommune viser til at Bufdir sin faglige rolleinkluderer Oslo, mens Bufetats barnevernsoppga-ver ikke berører kommunen. For barnevernet iOslo er det derfor spesielt viktig at rollene er tyde-lige, og så godt atskilt som mulig.

Bufdir fremholder på sin side at fagdirektorats-rollen er under utvikling og at direktoratet i litengrad har opplevd å mangle faglig autoritet i rol-leutøvelsen. Fagforbundet ser ikke behovet for nyorganisering av de statseide institusjonene. Fag-forbundet skriver:

«Vi mener det er fullt mulig å ivareta Bufdirsrolle som regulator og faglig instans, samt kon-kurranseutsetter i forhold til eieransvaret. Vivil vise til at dette er de samme utfordringenesom ganske små kommuner i dag er forventetå håndtere i langt mindre organisasjoner nårkommunen både er eier og konkurranseutset-ter av kommunale tjenester. De må både kvali-tetssikre og godkjenne egne tjenester, samtkonkurranseutsatte tjenester. […] For oss serdette ut som et forsøk på å konstruere et kvasi-

marked uten at det er en god grunn til det. Vimener at utfordringene med ulike roller kanløses i en egen organisasjon, og en eventuellomorganisering burde skje etter regionrefor-men.»

Sentralenheten for fylkesnemndene, Kristiansandkommune og Oppdal kommune mener en alterna-tiv organisering er viktig for å øke Bufetats legiti-mitet som formidler av institusjonsplasser til kom-munene i en situasjon der kommunene har øktvalgfrihet. Bufdir mener at en rollekonflikt mel-lom Bufetat som institusjonseier og som tilrette-legger for å finne riktig institusjonstiltak til detenkelte barnet, bare er reell i en situasjon med fullpriskonkurranse mellom statlige og private insti-tusjoner. Dette er imidlertid en løsning som frarå-des av direktoratet, jf. kapittel 11.4.3.

Enkelte høringsinstanser har synspunkter påom en alternativ organisering er viktig for å leggetil rette for likere konkurransevilkår mellom stat-lige og private institusjoner. Som det fremgår tidli-gere, er mange instanser kritiske til premisset ompriskonkurranse på dette området og bekymretfor konsekvensene for statlige institusjoner. Til-svarende bekymring gjelder også for ideelle aktø-rer. Stiftelsen Kirkens bymisjon er skeptisk til at detlegges til rette for et for stort kommersielt inn-slag, og beklager at departementet ikke leggerhensynet til en bærekraftig ideell sektor til grunn.

Andre høringsinstanser (Unio, VID vitenskape-lige høgskole, FO, Fagforbundet) er kritiske til åsvekke de ansattes arbeidsbetingelser. FO menerdet er svært alvorlig at departementet tar til ordefor å svekke arbeidsvilkårene og mener det er etangrep på lønns- og arbeidsvilkår for statligansatte. Fagforbundet mener statlige institusjonerivaretar ansatte slik at de lettere kan arbeide imange år. Bufdir mener det er mulig å redusereutgiftsforskjellene innenfor dagens organisasjonved blant annet å ta i bruk andre arbeidstids- ogturnusordninger. Det samme gjelder FO. OgsåHovedorganisasjonen Virke mener det kan væreandre løsninger, for eksempel separate regnskapfor disse tjenestene.

Bufdir uttaler at det å skille de statlige institu-sjonene ut i et eget selskap vil gi administrativemerkostnader, samt at man vil miste fordelenemed den effektiviseringen Bufetat har gjennom-ført gjennom flere år. En oppdeling vil gi merkost-nader i nyansettelser i de nye organisatoriskeenhetene.



11.5.1 Ansvaret for institusjonstilbudet

Høringen gir bred støtte til at Bufetat fortsatt skalha ansvaret for institusjonstilbudet og plikt til åbistå kommunene ved plasseringer av barn i insti-tusjon. Hensynet til kvalitet og rettssikkerhet stårsærlig sterkt på institusjonsområdet. Et nasjonaltansvar for at det er et tilgjengelig og tilstrekkeligdifferensiert institusjonstilbud er nødvendig fordiinstitusjonstilbudet er lite og spesialisert, og kre-ver høy kompetanse. Opptaksområdet bør omfattehele landet, slik at man til enhver tid kan ha til-gjengelige og differensierte institusjonsplasser til-passet barnas individuelle behov, og slik at kom-petansemiljøene får nødvendig mengdetrening.Dette omfatter også forvaltningsoppgaver somstyring og oppfølging av institusjonstilbudet samtanskaffelser og inntak. Et statlig ansvar er nød-vendig for å opprettholde god kvalitet i tilbudet ogfor at samfunnets ressurser skal utnyttes på enbest mulig måte. Dette påpekes også av høringsin-stansene.

Departementet holder på denne bakgrunn fastved at det ikke er grunnlag for å endre dagensregler om statlig bistandsplikt og ansvar for insti-tusjonstilbudet. Departementet foreslår imidlertidenkelte redaksjonelle endringer i barnevernloven§ 2-3 andre ledd som følge av endringer i ansvars-delingen for andre tiltak. Dette innebærer at Bufe-tats bistandsplikt ved institusjonsplasseringerforeslås tatt inn i bestemmelsens annet ledd bok-stav c. Det vises til lovforslaget med merknader.Det vises for øvrig til kapittel 12 om akuttilbudetder departementet foreslår å skille ut Bufetatsbistandsplikt ved akuttplasseringer i en egenbestemmelse.


Departementet foreslår å videreføre dagensregler i barnevernloven §§ 9-4 og 9-5 om at ansva-ret for å finansiere bruk av institusjonsplasser skalvære delt mellom staten og kommunene. Statensbetalingsansvar for institusjonsplasser hengernøye sammen med Bufetats plikt til å sørge for atdet til enhver tid er et tilgjengelig og tilstrekkeligdifferensiert institusjonstilbud. Det er også viktigfor å legge til rette for at økonomiske hensyn ikkeskal hindre at barn med behov for institusjons-plass får et tilbud om dette. Institusjonsopphold eret omfattende og dyrt barnevernstiltak. Selv ombarnevernstjenesten har plikt til å legge avgjø-

rende vekt på hensynet til barnets beste ved til-taksvalg, vil en for stor kostnadsbelastning forkommunene kunne gi økonomiske insentiver somleder til for få institusjonsplasseringer. Disse vur-deringene deles av de høringsinstansene som haruttalt seg om spørsmålet.

Også nivået på den kommunale egenandelener viktig for å forhindre at økonomiske hensyn til-legges for stor vekt i valg av tiltak for barn i barne-vernet, slik en del høringsinstanser også viser til.Instansene er delt i synet på om nivået på kommu-nens egenandel bør øke. Nivået fastsettes avdepartementet på bakgrunn av de årlige budsjett-fremleggene og bygger på en samlet vurdering avulike hensyn. Samtidig som egenandelen ikke børsettes for høyt, er også forslaget i kapittel 10 om ågi kommunen fullt finansieringsansvar for ordi-nære fosterhjem et premiss. Forslaget innebærerat kommunenes finansieringsansvar for foster-hjem øker. Dermed vil prisforskjellene mellomfosterhjem og institusjon reduseres, noe som vilgi kommunene et uheldig økonomiske insentiv tilå velge institusjon også når fosterhjem ut fra enfaglig vurdering vil være et bedre tiltak for barnet.For å unngå dette må den kommunale egenande-len for institusjonstiltak settes tilstrekkelig høyt.Økt kommunalt finansieringsansvar for institusjonvil også bidra til å gi kommunene sterkere insenti-ver til å arbeide forebyggende. Etter en helhetligvurdering legger departementet til grunn at kom-munens egenandel bør dekke om lag 40 prosentav Bufetats utgifter. En egenandel på 40 prosentvil innebære en økning fra dagens om lag 70 000kroner per barn per måned til eksempelvis100 000–300 000 kroner per barn per måned,avhengig av institusjonstype og hvordan egenan-delene differensieres. Siden utgiftene til institu-sjonsopphold avhenger av det enkelte barnsbehov, vil utgiftene i enkelte tilfeller også kunnebli høyere enn dette.

Departementet fastholder videre forslaget omå presisere i barnevernloven § 9-4 at statens beta-lingsansvar bare gjelder institusjonstilbud (privateog statlige) som tilbys av Bufetat. Betalingsbe-stemmelsene i barnevernloven inneholder ingendirekte avgrensing av det statlige betalingsansva-rets rekkevidde. Lovens system forutsetter atkommunen har klarert konkrete institusjonsplas-seringer med Bufetat før vedtak fattes. Dette gjel-der uansett om det dreier seg om bruk av statligeeller private plasser og uansett om plasseringen erfrivillig eller ved tvang. Bufetats betalingsansvarfor institusjonsplasser henger nøye sammen medBufetats plikt til å sørge for at det til enhver tid eret tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert institu-


sjonstilbud som kommunene kan benytte seg av.Forutsetningen om denne sammenhengen frem-går gjennomgående i lovens forarbeider.9 Statensbetalingsansvar ved opphold i barnevernsinstitu-sjon utløses av fylkesnemndas vedtak i tvangssa-ker og av barnevernstjenestens vedtak ved frivil-lige tiltak.

I praksis kan det i dag oppstå konflikter der-som fylkesnemnda stiller vilkår om plassering iannen institusjon enn der Bufetat har tilbudt plass.Departementet legger til grunn som gjeldenderett at det statlige betalingsansvaret i dag ikkeutløses i tilfeller der kommunen selv opptrer somkjøper av private plasser, det vil si går utenomBufetats utvalg av institusjonsplasser. Dette gjel-der uavhengig av om saken er behandlet i fylkes-nemnda eller ikke. Kommunen må betale full prisdersom den, som alternativ til tiltak formidlet viaBufetat, kjøper plasser direkte fra en privat leve-randør av institusjonsplasser. Dette vil gjelde uav-hengig av om kommunen har økt valgfrihet. Fåhøringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmå-let. Bestemmelsens ordlyd vil på den måten istørre grad formidle gjeldende rett.

Departementet foreslår etter dette at barne-vernloven § 9-4 første ledd endres slik at det i nytttredje punktum tas inn en presisering av at Bufe-tats betalingsansvar gjelder tiltak og tjenester somBufetat tilbyr. Departementet foreslår videreenkelte redaksjonelle endringer i §§ 9-4 og 9-5som følge av endringer og presiseringer i beta-lingsansvaret for andre tiltak. Det vises til lovfor-slaget med merknader.

11.5.3 Samarbeid mellom Bufetat og kommunene om institusjonstilbudet

Det er et mål at institusjonstilbudet skal bli bedretilpasset kommunenes etterspørsel og barnsbehov. Det er viktig at kommunene settes i posi-sjon til å påvirke utviklingen av Bufetats tilbud.Departementet holder fast ved forslaget om at detetableres samarbeid mellom Bufetat og kommu-nene, for eksempel i form av samarbeidsavtaler ogfaste samarbeidsfora. Samarbeidsordninger kanblant annet bidra til gode analyser av behovet forinstitusjonsplasser og bedre dimensjonering av til-budet. Høringsinstansene har gitt støtte til forsla-get.

11.5.4 Videre utvikling av institusjons-området – økt kommunal valgfrihet

Forslaget om økt valgfrihet for kommunene vedbruk av institusjon har fått bred støtte i høringen.Økt kommunal valgfrihet vil bidra til at det leggesstørre vekt på kommunens vurderinger og kjenn-skap til barnet. Valgfrihet kan også gi bedregrunnlag for å ivareta barnets rett til medvirkning.Valgfrihet kan på denne måten bidra positivt tilkommunens oppfølging av barnet under og etterplasseringen. Totalt sett vil dette kunne bidra til atbarn og unge får et bedre tilpasset tilbud og bedreutbytte av institusjonsoppholdet. Forutsetningener at kommunene ivaretar barnas behov på en godmåte ved sine valg.

Høringsinstansene støtter at kommunene skalvelge mellom plasser som Bufetat har funnet fag-lig egnet til å ivareta barnet. De slutter seg til atdet vil være krevende for den enkelte kommune åopparbeide seg tilstrekkelig kjennskap til innhol-det i det samlede tilbudet. Bufetat skal finne framtil institusjonsplasser som er tilpasset det enkeltebarnet, ut fra individuelle behovsvurderinger ogbeboersammensetning på institusjonene. Detteinnebærer at Bufetats faglige ansvar for tilbudet tildet enkelte barn i en situasjon med kommunalvalgfrihet, vil være det samme som i dag.

Økt valgfrihet vil likevel gi kommunene etstørre behov for kunnskap om institusjonene enndet de har i dag. Bufetats institusjonsportal skalvidereutvikles for å gi kommunene tilgang på slikinformasjon. Institusjonsportalen vil gi opplysnin-ger om den enkelte institusjon, målgruppe, bruke-rerfaringer fra barn, erfaringer fra kommuner, til-synsrapporter og så videre. Portalen vil legge tilrette for at kommunene selv skal kunne få over-sikt, men også for at barn og unge skal kunne ori-entere seg om hvilke muligheter som finnes. Sliksett vil en institusjonsportal styrke kommunenesvalgfrihet og barnas medvirkning ved valg av insti-tusjonsplass. Departementet legger til grunn atøkt kommunal valgfrihet forutsetter at Bufetatikke skal kunne favorisere statlige fremfor privateplasser.

En rekke høringsinstanser støtter forslagetom økt valgfrihet under forutsetning av at valgfri-heten blir reell. Høringsinstansene gir uttrykk forat det må være flere plasser å velge mellom i alledeler av landet. Departementet understreker atdet vil variere fra sak til sak i hvilken grad det vilvære flere plasser å velge mellom. Det totale antallinstitusjonsplasser på landsbasis, i ulike deler avlandet og til ulike målgrupper vil være avgjø-rende. En særlig utfordring i dag er at tilgangen9 Ot.prp. nr. 9 (2002–2003)


på institusjonsplasser ikke er god nok i alle delerav landet. Innenfor de rammene som er satt forBufetat vil ikke valgfrihet i seg selv gi flere plasserå velge mellom. Departementet mener likevel atprinsippet om valgfrihet kan innføres uten at dettotale antallet institusjonsplasser økes. Hvis detskulle vise seg at prisene på institusjonsplasserin-ger synker som følge av valgfrihet, gir dette lavereutgifter til institusjonsplasseringer for kommu-nene og for Bufetat. Et slikt økt økonomisk hand-lingsrom kan benyttes til å etterspørre økt kapasi-tet hos institusjonene. Samtidig er det rimelig åforvente at institusjonene vil ta betalt for en slikøkt, og ubrukt, kapasitet. Nettoeffekten på pris erusikker.

Et tilstrekkelig eiermangfold er viktig for atkommunene skal oppleve valgfrihet og en konkur-ranse mellom institusjonsaktørene. Valgfrihetenkan også forventes å føre til endringer i markedetfor institusjonsplasser, slik at institusjonsapparatetblir bedre tilpasset barnas behov og kommunenesvalg. Valgfriheten vil være størst i sentrale områ-der hvor det er både private og statlige institusjo-ner. Kommuner utenfor sentrale strøk, hvor det erfå institusjoner, vil fortsatt måtte vurdere institu-sjonsplasser langt unna for å få noe å velge mel-lom. Det samme kan gjelde der barna har behovfor svært spesialisert oppfølging.

Økt kommunal valgfrihet vil gjelde i samhand-lingen med Bufetat, og vil ikke medføre endringeri fylkesnemndas avgjørelsesmyndighet i tvangssa-ker. Kommunal valgfrihet vil innebære at det erkommunen som velger hvilken plass som leggesfram for fylkesnemnda. Ved atferdsplasseringerkan fylkesnemnda bare fatte vedtak dersom insti-tusjonen er faglig og materielt i stand til å tilbybarnet tilfredsstillende hjelp ut fra formålet medplasseringen, jf. barnevernloven § 4-24 siste ledd.Fylkesnemnda kan også stille vilkår om enbestemt institusjonsplass, også ved omsorgsover-takelser etter barnevernloven § 4-12. Dersom fyl-kesnemnda stiller vilkår om en bestemt institu-sjonsplass, er dette bindende for både Bufetat ogkommunen.

Målet med økt kommunal valgfrihet er at tilbu-det i større grad skal tilpasse seg kommunenesetterspørsel. Det legges til grunn at dette vil gi ettilbud mer tilpasset barnas behov. Økt kommunalvalgfrihet gjør det nødvendig å foreta endringer ikommunenes finansieringsansvar for institusjon(prisdifferensiering). Videre må organiseringenav det statlige institusjonstilbudet vurderes. Deter en forutsetning at kvaliteten på tilbudet opprett-holdes og videreutvikles.

Departementet vil komme tilbake med et for-slag om å gi kommunene økt valgfrihet, og visertil drøftelsen nedenfor om prisdifferensiering ogalternativ organisering av institusjonstilbudet.

11.5.5 Prisdifferensiering

Etter departementets vurdering er full prisdiffe-rensiering en forutsetning for økt kommunal valg-frihet. Full prisdifferensiering innebærer at kom-munene betaler den samme andelen av faktiskpris for ulike typer institusjonsplasser. På dennemåten vil kommunene, i motsetning til hvordandet er i dagens system, oppleve og måtte ta hen-syn til at ulike institusjoner har ulik pris, slik Bufe-tat også må. Dermed vil de to forvaltningsnivåenefå likere økonomiske insentiver. Etter departe-mentets oppfatning er dette en forutsetning for atkommunen skal kunne gjøre gode valg av institu-sjonsplass.

Departementet har merket seg at de flestehøringsinstansene som har uttalt seg om dettespørsmålet går mot en slik løsning. De legger sær-lig vekt på at dette vil være økonomisk uforutsig-bart for kommunene og gi risiko for at økono-miske hensyn vil bli tillagt for stor vekt ved valg avplass til det enkelte barn. Departementet ser imid-lertid dette i sammenheng med kommunal valgfri-het, og legger avgjørende vekt på at valgfrihetuten full prisdifferensiering gir høy risiko for pris-drivende effekter. Dersom kommunene skullekunne velge institusjonsplass uten å ta hensyn tilat det er prisforskjeller mellom institusjonene, vilverken kommunene eller institusjonene behøve åta hensyn til kostnadene forbundet med ulikeinstitusjonsplasser. En slik ordning vil viderelegge til rette for at institusjonene tilbyr ulike til-leggstjenester som kan fremstå som attraktive forkommunen, men uten at de nødvendigvis gir øktkvalitet i tilbudet til barna. Dette kan gi uheldigressursbruk og vil gi høy risiko for at prisene påinstitusjonsplasser vil øke over tid. Økte samledekostnader til institusjonstilbudet vil gå på bekost-ning av andre deler av barnevernet, og vil på siktsvekke kvaliteten i tilbudet.

Disse forholdene taler for at det er nødvendigat kommunene tar hensyn til pris dersom kommu-nen skal velge plass. En slik løsning vil videre gikommunene størst innflytelse på institusjonstilbu-dets innhold og prisnivå, siden de vil få mulighettil å signalisere hva de er villige til å betale for avulike tilbud. Dette understrekes også av kommu-nene som støtter en løsning med full prisdifferen-siering. Departementet legger derfor til grunn at


kommunal valgfrihet og full prisdifferensieringforeslås samlet.

Departementet ser at full prisdifferensieringkan gi risiko for at økonomiske hensyn blir tillagtvekt på bekostning av hensynet til barnets beste.Kostnadene til institusjonsopphold avhenger i storgrad av barnas behov, og i enkelte tilfeller kankostnadene bli svært høye. Risikoen for at økono-miske hensyn tillegges for stor vekt reduseres avat kommunenes valgfrihet bare skal gjelde plassersom Bufetat har vurdert som faglig egnet for bar-net, med utgangspunkt i kommunens behovsvur-deringer. Kommunenes valgmuligheter begren-ses på denne måten til et utvalg av plasser somalle er faglig egnet, gitt at kommunen har vurdertbarnets behov korrekt. Risikoen avhenger også avnivået på den kommunale egenandelen, jf. kapittel11.5.2.

Sammenlignet med i dag vil innrettingen avegenandelene for institusjon medføre at kommu-nenes utgifter til institusjon øker betydelig. Kom-munesektoren vil bli kompensert for økte utgiftersom følger av økt ansvar og må generelt forventeså ta høyde for og håndtere de økte utgiftene. Økteutgifter til tiltak utenfor hjemmet vil også kunnestyrke kommunenes insentiver til å jobbe forebyg-gende overfor barn og unge. I enkelte tilfeller,særlig i små kommuner, vil utgiftene til ett enkeltbarns opphold og behandling imidlertid kunneutgjøre en belastning for kommunens samledeøkonomi. Barnevernet skal etter loven leggeavgjørende vekt på å finne tiltak som er til detbeste for barnet. Kommunenes terskel for å fattevedtak om dyre og inngripende tiltak kan likeveltenkes å bli høyere enn i dag, fordi kommunenekan ønske å prøve alternative tiltak for å unngåhøye utgifter. Regjeringen er opptatt av å balan-sere de ønskede insentivene til forebygging oppmot risikoen for at store og uforutsette utgifter tilbarnevernstiltak gir virkninger som ikke er til bar-nets beste. Departementet vil frem mot iverkset-telse av reformen derfor utrede og foreslå tiltaksom kan avlaste kommuner økonomisk ved behovfor ekstraordinære dyre tiltak.

Når det gjelder akuttplasseringer, viser depar-tementet til at slike plasseringer skal skje umid-delbart. Det vil derfor være lite rom for en prosessder kommunene skal velge en bestemt institu-sjonsplass. Full prisdifferensiering for institusjoner begrunnet ut fra forslaget om valgfrihet. Akutt-plasseringer holdes derfor utenfor en ordningmed full prisdifferensiering, og kommunene beta-ler i slike tilfeller en fast egenandel for akuttinsti-tusjon.

Full prisdifferensiering vil skape en forvent-ning fra kommunenes side om valgmuligheter, ogom å kunne velge den rimeligste plassen innenforutvalget av forsvarlige plasser. Dermed vil detoppstå priskonkurranse mellom ulike leverandø-rer av institusjonstjenester, på en annen måte enni dag. Gitt uendret kvalitet på tilbudet, vil dette iso-lert sett kunne bidra til mer effektiv ressursbruk.

Konkurranse mellom institusjoner kan føre tilat institusjoner forbedrer innholdet og kvaliteten itilbudet. Det er imidlertid også en risiko for atpriskonkurranse vil føre til at både statlige og pri-vate institusjoner reduserer kvaliteten på innhol-det i tilbudet, for slik å kunne redusere prisene ogfå solgt plasser. Kvaliteten i barnevernet er i storgrad preget av skjønn og kvalitetsdimensjonersom er vanskelige både å måle og observere. Kon-kurranse på pris i et slikt marked kan påvirkeinvesteringene som gjøres. Det kan gi mer inves-teringer i synlig, målbar kvalitet, og mindre inves-teringer og ressursbruk i andre viktige, men min-dre synbare kvalitetsaspekter. I tillegg er langsik-tige relasjoner et viktig kvalitetsaspekt. Hvis pris-konkurransen fører til at gode tilbud legges nedog viktige relasjoner og tillitsforhold brytes opp,vil dette være svært uheldig for de barna det gjel-der. Det vil i stor grad være opp til Bufdir og Bufe-tat, som er eiere og innkjøpere av tjenestene, åkompensere for denne risikoen og sørge for riktigkvalitet. Godkjenning og tilsyn av institusjoneneskal også redusere risikoen for svikt.

For øvrig vil utviklingen av en institusjonspor-tal med innspill fra barn og unge og kommunerbidra til å synliggjøre og ivareta kvalitetsdimensjo-ner som er vanskelig å observere utenfra. Nårinstitusjonene vet at de blir evaluert og at evalue-ringen er tilgjengelig for alle kommuner, vil insti-tusjonene være opptatt av å få gode evalueringer.Det vil eksempelvis være viktig å få frem hvordankommunene opplever samarbeidet med institusjo-nene samt barnas opplevelser av omsorg og ivare-takelse.

En konsekvens av prisdifferensiering og pris-konkurranse vil være at prisen for institusjonstil-tak vil kunne variere geografisk. Kommuner i sen-trale strøk, hvor det er mange institusjoner og der-for priskonkurranse, vil mest sannsynlig i gjen-nomsnitt betale mindre for institusjonsplasser inærheten enn kommuner i mindre sentrale strøk.I områder med få institusjoner og kanskje kun énleverandør, kan prisene være høyere.

Private institusjoner vil ofte være billigere forkommunene enn statlige. Hovedårsaken er at pri-vate institusjoner har pensjons- og turnusordnin-ger med lavere kostnader enn statlige. Private


institusjoner benytter blant annet lange turnuser ihenhold til medleverforskriften10. Undersøkelserhar også vist at ungdommene som bor i institusjo-ner med slike turnuser har positive erfaringermed det, blant annet fordi de har færre voksne åforholde seg til.11 Når kommunene får mulighet tilå velge plass, er dette forhold som tilsier at etter-spørselen etter private institusjonsplasser vilkunne øke sammenlignet med i dag. Dette vilmedføre redusert kapasitetsutnyttelse i statligeinstitusjoner. Redusert kapasitetsutnyttelse girøkte utgifter til institusjonstilbudet, ved at institu-sjonsplasser blir stående ubrukte og gjennom-snittlig pris per oppholdsdag dermed øker. Der-som kapasitetsutnyttelsen blir så lav at det ikkeanses som hensiktsmessig å opprettholde driften,vil Bufetat måtte nedlegge hele eller deler av insti-tusjoner.

Etter departementets oppfatning er det viktigat institusjonstilbudet består av både statlige ogprivate institusjoner. Et tilstrekkelig og troverdigeiermangfold vil redusere faren for uønskede pri-sendringer og sviktende kvalitet i tilbudet. Det vilogså være viktig for å gi kommunene reell valgfri-het mellom ulike institusjonsplasser. Særlig vil etfortsatt statlig institusjonsapparat være et effektivtverktøy for at Bufetat skal kunne ha et tilbud ihele landet, ivareta bistandsplikten og sørge for atalle barn med behov for institusjonsplass får etegnet tiltak når behovet er der. Det vil også væreviktig for å redusere faren for monopolpriser ogfor lav kvalitet i det private markedet, hvor en desenere årene har sett en utvikling i retning avfærre og større aktører. Videre er institusjon et til-taksområde der hensynet til rettssikkerhet stårsærlig sterkt. Institusjonsplasseringer er inngri-pende og det kan utøves tvang. Et statlig innslagvil gi Bufetat den løpende, faglige innsikten somdepartementet mener er nødvendig for å utøveforsvarlig styring.

Disse forholdene taler etter departementetssyn for at økt kommunal valgfrihet og full prisdif-ferensiering må kombineres med tiltak for å opp-rettholde et innslag av statlige institusjoner. Vedinnføring av valgfrihet og full prisdifferensieringvil det også være nødvendig for departementet åfølge med på utviklingen i institusjonsmarkedetog vurdere kommunenes utgifter til institusjons-plasseringer.

11.5.6 Alternativ organisering av det statlige institusjonstilbudet

En ekstern utredning av alternative måter å orga-nisere det statlige institusjonstilbudet på, ble vars-let i høringsnotatet. Formålet var å vurdere orga-nisatoriske løsninger som kan legge bedre til rettefor at Bufdir kan opptre uavhengig som fagliginstans og normgiver for barnevernet, blant annetved å unngå interessekonflikter mellom Bufetatsansvar for å legge til rette for kommunal valgfrihetog etatens eieransvar for egne institusjoner. I til-legg var målet å vurdere om alternative organisa-toriske løsninger kan gi likere konkurransevilkårmellom statlige og private organisasjoner slik atgrunnlaget for å bevare statlige institusjoner iva-retas. Utredningen ble gjort av Oslo Economicshøsten 2016.12

Følgende tre hovedmodeller ble vurdert:– Justeringer innenfor dagens organisering– Etatsmodellen (institusjonene overføres til en

egen, ny etat utenfor Bufetat)– Foretaksmodellen (institusjonene overføres til

et statlig eid foretak)

Modellene ble vurdert ut fra følgende kriterier:– Juridiske, økonomiske og administrative kon-

sekvenser– Muligheten for utøvelse av forvaltningsmessig

myndighet og ansvar– Mulighetene og konsekvensene for faglig og

kvalitativ styring og utvikling

Samtlige modeller bygger på at Bufetat har ansva-ret for institusjonstilbudet, bistandsplikt og deltfinansieringsansvar med kommunen ved bruk avinstitusjonsplasser.

Rapporten legger til grunn at jo sterkere valg-frihet og konkurranse det legges opp til, jo størreblir behovet for å gjøre endringer i dagens organi-sering med sikte på å eliminere potensielle rolle-konflikter og å legge til rette for likere konkurran-sevilkår mellom private kommersielle, ideelle ogstatlige institusjonseiere. Oslo Economics antar aten ordning med økt kommunal valgfrihet og fullprisdifferensiering vil skape rollekonflikter forBufetat innenfor dagens organisering av de stat-lige institusjonene. Det vises særlig til muligeinteressekonflikter dersom Bufetat både skal haøkonomisk ansvar for egne institusjoner og leggetil rette for økt mulighet for kommunene til åvelge mellom statlige og private institusjoner. Det10 Midlertidig forskrift 24. juni 2005 nr. 686 om arbeidstid i

institusjoner som har medleverordning.11 Fafo (2015). Arbeidstid i barneverninstitusjoner. Praktisering

og regulering. Fafo-rapport 2015:0112 Oslo Economics (2016). Alternative organisatoriske løsnin-

ger for statlige barneverninstitusjoner. OE-rapport 2016-41


vil videre oppstå stor risiko for at det statlige tilbu-det forsvinner på sikt som følge av prisforskjellermellom statlige og private institusjoner.

Utredningen konkluderer med at, gitt valgfri-het og prisdifferensiering, vil en foretaksmodellvære best egnet både med tanke på rolleklarhetfor Bufdir/Bufetat og likere konkurransevilkår forstatlige og private institusjoner. Med hensyn tilrolleklarhet vises det særlig til at en slik modellinnebærer et sterkere skille mellom myndighets-oppgaver og bestiller- og utføreroppgaver. OsloEconomics fremhever samtidig at det er dagensorganisering, med institusjonene som en integrertdel av Bufetat, som legger best til rette for ivareta-kelse av bistandsplikten samt for faglig og kvali-tetsmessig styring av de statlige institusjonene.Dette følger av at Bufetat, i rollen som kvalitetssty-rer og formidler av institusjonsplasser til kommu-nene, har instruksjonsmyndighet over egne insti-tusjoner.

Etter departementets vurdering taler sterkegrunner for å kombinere økt kommunal valgfrihetog full prisdifferensiering med at de statlige insti-tusjonene organiseres utenfor Bufetat. Flerehøringsinstanser (Fylkesmannen i Oslo og Akers-hus, Sentralenheten for fylkesnemndene, Kristi-ansand kommune, Oppdal kommune, Oslo kom-mune) understreker betydningen av at Bufdirsrolle som fagdirektorat oppfattes som uavhengigog mest mulig atskilt fra Bufetats tjenestetilbud.Etter departementets oppfatning er det vesentligat Bufdir har en tydelig og faglig uavhengig rollesom faglig instans for hele barnevernet. Bufetats

eieransvar for de statlige institusjonene kan i kom-binasjon med kommunal valgfrihet og prisdiffe-rensiering, bidra til å skape tvil om dette. En alter-nativ organisering er i en slik situasjon også viktigfor å ivareta Bufetats legitimitet som formidler avinstitusjonsplasser til kommunene. Departemen-tet har merket seg at Oslo Economics mener at enforetaksmodell vil være best egnet i en situasjonmed økt kommunal valgfrihet og full prisdifferen-siering. Selv om en etatsmodell kan gi økt rolle-klarhet fordi eierskapet for institusjonstilbudet tasut av Bufetat, vil en slik modell gi større styrings-utfordringer enn i dag og uten at det statlige tilbu-det blir mer konkurransedyktig. Imidlertid vil enforetaksmodell kreve at ivaretakelse av bistands-plikten samt faglig og kvalitativ styring og utvik-ling må ivaretas på annen måte enn gjennominstruksjon. Departementet vil utrede nærmerehvordan de statlige institusjonene best kan organi-seres, herunder hvordan den faglige styringen ogbistandsplikten kan ivaretas samt en vurdering avlangsiktige gevinster og omstillingskostnader.Departementet vil i den forbindelse også se nær-mere på erfaringer fra andre sektorer.

Departementet kommer tilbake med forslag tilendringer i barnevernloven med hjemmel forkommunal valgfrihet og regelendringer som følgeav endret organisering av de statlige institusjo-nene. Det samme gjelder innføring av full prisdif-ferensiering. Departementet tar sikte på å leggefram lovforslag slik at endringer kan gjennomfø-res når reformen trer i kraft.


12 Akuttilbudet

12.1 Gjeldende rett

For å ivareta barn i en akutt og alvorlig livssitua-sjon, vil det i enkelte tilfeller være nødvendig åtreffe midlertidige og akutte vedtak for å beskyttebarnet. Barnevernloven inneholder derfor særligesaksbehandlingsregler om midlertidige vedtak iakuttsituasjoner, jf. barnevernloven §§ 4-6, 4-9,4-25 og 4-29.

Dersom et barn er uten omsorg fordi forel-drene er syke eller barnet er uten omsorg avandre grunner, skal barnevernstjenesten sette iverk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødven-dige, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Tilta-kene kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje.Det følger av bestemmelsens andre ledd at der-som det er fare for at et barn blir vesentlig skadeli-dende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernsad-ministrasjonens leder eller påtalemyndigheten,uten samtykke fra foreldrene, umiddelbart treffemidlertidig vedtak om å plassere barnet utenforhjemmet. Det fremgår ikke direkte av barnevern-loven § 4-6 andre ledd hvilke plasseringsalternati-ver som kan benyttes ved midlertidige akuttplas-seringer. Av forarbeidene fremgår det at plasse-ring må skje innenfor de rammene som fremgårav barnevernloven § 4-14.1 Dette innebærer van-ligvis fosterhjem eller institusjon. Ved plassering ifosterhjem skal barnevernstjenesten alltid vur-dere om noen i barnets familie eller nære nettverkkan velges til fosterhjem, jf. fosterhjemsforskrif-ten § 4. Det følger av § 4-6 fjerde ledd at akuttved-tak etter andre ledd faller bort dersom ikke begjæ-ring om tiltak sendes fylkesnemnda snarest, ogsenest innen seks uker. Faller vedtaket bort, måbarnet tilbakeføres til hjemmet.

Barnevernloven § 4-8 regulerer adgangen til åvedta forbud mot at barn som er plassert utenforhjemmet flyttes, samt vedtak om omsorgsoverta-kelse av barn som allerede bor utenfor hjemmet.Bestemmelsen gjelder også vedtak om omsorgo-vertakelse før nyfødte barn er flyttet til foreldrene.Barnevernloven § 4-9 første ledd åpner for at bar-

nevernstjenesten kan fatte et foreløpig vedtak omforbud mot flytting, samt foreløpig vedtak omomsorgsovertakelse av nyfødte barn.

I henhold til barnevernloven § 4-24 første leddkan barn som har vist alvorlige atferdsvansker,gjennom alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedva-rende misbruk av rusmidler eller på annen måte,plasseres og tilbakeholdes i institusjon uten egetsamtykke eller samtykke fra foreldre med del iforeldreansvaret. Det følger av barnevernloven§ 4-25 annet ledd andre punktum at barnevernstje-nestens leder og påtalemyndigheten har anled-ning til å fatte et midlertidig vedtak om plasseringi institusjon.

Dersom det er fare for at et barn kan utnyttestil menneskehandel, kan barnet uten samtykkeplasseres i institusjon, jf. barnevernloven § 4-29.For å beskytte barn mot å bli utnyttet til mennes-kehandel gir bestemmelsen i fjerde ledd barne-vernstjenestens leder og påtalemyndigheten kom-petanse til etter nærmere vilkår å treffe midlerti-dige akuttvedtak.

Bufetats plikt til å bistå kommunene ved plas-seringer utenfor hjemmet, jf. § 2-3 andre ledd bok-stav a, gjelder også ved midlertidige vedtak iakuttsituasjoner. Bistandsplikten inntrer etteranmodning fra kommunen. Bistandsplikten inne-bærer at det skal foreligge et tilgjengelig og egnettiltak når kommunen skal plassere et barn utenforhjemmet. Avgjørende for valg av tiltak skal værehensynet til barnets beste jf. barnevernloven§ 4-1. Innholdet i bistandsplikten må ses i sam-menheng med kravene til forsvarlighet i barne-vernloven § 1-4.

Før opprettelsen av det statlige barnevernet i2004 hadde en del fylkeskommuner ordninger derde knyttet til seg fosterhjem med særskilt kompe-tanse til å ta imot barn i akuttsituasjoner (bered-skapshjem). Hjemmene fikk ulike former forstøtte- og forsterkningsordninger, i tillegg til ensærskilt økonomisk godtgjøring for å kunne væretilgjengelig til enhver tid og ikke ha annet arbeidved siden av fosterhjemsoppdraget. Etter den stat-lige overtakelsen av fylkeskommunens oppgaver i2004, ble disse hjemmene videreført. For bered-skapshjemmene har Bufetat påtatt seg å utføre

1 Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester (bar-nevernloven)


oppgaver som i utgangspunktet er kommunale,blant annet veiledning etter at barnet har flyttetinn.

Bufetat finansierer utgiftene til opphold i insti-tusjon og fosterhjem jf. barnevernloven § 9-4.Dette gjelder også ved akuttvedtak. Kommunenbetaler en egenandel ved bruk av institusjon, jf.barnevernloven § 9-5. I 2017 er egenandelen på68 740 kroner per måned per barn i institusjon.Kommunen betaler også egenandel ved bruk avberedskapshjem. Egenandelen i 2017 er på 32 370kroner per barn per måned. Dersom et ordinærtfosterhjem brukes som beredskapshjem, harkommunen ansvar for å dekke utgiftene til opphol-det i samsvar med barnevernloven § 9-1 førsteledd, jf. § 2-1 første ledd. Staten betaler utgiftenesom overstiger egenandelssatsen, jf. barnevernlo-ven § 9-4.

Ved utgangen av 2015 var det 512 barn medakuttvedtak i Bufetats tiltaksapparat.2 Av dissebodde 225 i statlige beredskapshjem, 144 barn istatlige familiehjem eller fosterhjem tilknyttet pri-vate aktører og 143 i akuttinstitusjoner.3 Akuttin-stitusjon er et tiltaket som i hovedsak gis til ung-dom. I 2014 var nærmere 80 prosent av barna iakuttinstitusjonene eldre enn 15 år.4 Av dissebarna bodde 35 prosent i private institusjoner.


Barn og unge med behov for akutt hjelp skal fåforsvarlig hjelp raskt. Dette forutsetter god til-gang på akuttinstitusjoner og beredskapshjem. Ihøringsnotatet ble det foreslått at Bufetat fortsattskal ha plikt til å bistå kommunene når det erbehov for å plassere barn i fosterhjem eller institu-sjon ved akuttvedtak. Plikten ble foreslått tatt inn ibarnevernloven § 2-3 andre ledd.

Det ble understreket at kommunens plikt tilalltid å vurdere om noen i barnets familie ellernære nettverk kan velges til fosterhjem, også gjel-der ved akuttvedtak. Departementet viste til atantall egnede og tilgjengelige institusjonsplasserofte vil være begrenset i en akuttsituasjon derplasseringen må skje særlig raskt. Det vil derfor ipraksis ikke alltid være mulig for kommunen åvelge mellom institusjon eller beredskapshjem.Forslaget om at Bufetat skal gi kommunen mulig-het til å velge mellom tilgjengelige og egnede

institusjonsplasser, ble derfor foreslått ikke ågjelde i akuttsaker.

Det ble foreslått at finansieringsansvaret vedakuttplasseringer fortsatt skal være delt mellomkommunen og Bufetat, slik at kommunene fort-satt skal betale en egenandel ved bruk av akuttin-stitusjon og beredskapshjem som Bufetat tilbyr.Det ble foreslått å sette nivået på egenandelen forakuttinstitusjon prosentvis likt som for andre typeinstitusjoner. For beredskapshjem som kommu-nen får gjennom Bufetat, ble det foreslått tilsva-rende betalingsordning som for spesialiserte fos-terhjem. Kommunen dekker alle utgifter til bered-skapshjem de selv finner.

Det ble videre lagt vekt på å hindre at midlerti-dige plasseringer blir unødig langvarige. Departe-mentet foreslo at statens medfinansieringsansvarfor beredskapshjem skulle opphøre etter en visstid for å gi kommunene insentiv til å finne varigeomsorgsløsninger. Det ble foreslått å ta inn i bar-nevernloven § 9-4 en generell hjemmel for depar-tementet til å avgrense varigheten av det statligebetalingsansvaret i akuttsaker.


De fleste av de om lag 45 høringsinstansene somhar uttalt seg om dette temaet, gir bred støtte tilforslaget om at Bufetat skal ha plikt til å bistå kom-munene med akuttplasseringer utenfor hjemmet.Om lag 40 høringsinstanser støtter forslaget(blant annet Bærum kommune, Drammen kom-mune, Kristiansand kommune, Lier kommune, Lil-lehammer kommune, Lørenskog kommune, Ringsa-ker kommune, Nøtterøy kommune, Oppdal kom-mune, Fosen barneverntjeneste, Lister barnevern,Nannestad barneverntjeneste, Faglig Forum, Buf-dir, Bufetat region Midt-Norge, region sør og regionøst, Statens helsetilsyn, Fylkesmannen i Hedmark,Fylkesmannen i Nord- Trøndelag, Fylkesmannen iOslo og Akershus, FO, Redd Barna, Landsforenin-gen for barnevernsbarn). Hovedbegrunnelsen forstøtten er at forslaget er en forutsetning for at dettil enhver tid skal foreligge et forsvarlig akuttil-bud. Bufdir skriver:

«Forslaget om et nasjonalt ansvar på akuttom-rådet støttes av direktoratet. Hovedargumentetfor dette er graden av hyppighet. Behov forakuttplasseringer forekommer i mange kom-muner forholdsvis sjelden, krever spesialisertkompetanse på ivaretakelse av barn og familieri krisesituasjoner, og det er avgjørende at barnatilbys et tilrettelagt tilbud raskt.»

2 Bufdir (2016). Årsrapport 20153 Bufdir (2016). Årsrapport 20154 Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barne-

vernet av endret ansvarsdeling i barnevernet


Flere instanser mener at bistandsplikten også mågjelde ved akutte plasseringer etter barnevernlo-ven § 4-4 sjette ledd og etterlyser omtale av dennebestemmelsen (Bufdir, fylkesmannen i Nord- Trøn-delag, Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag).

Tre høringsinstanser er imot forslaget; Trond-heim kommune, Bergen kommune og Barnevern-tjenestene i Larvik og Lardal kommuner. Dissehøringsinstansene understreker viktigheten avlokale akuttplasser, og mener forslaget vil svekkeinsentivene til lokalt utviklingsarbeid og svekkekommunens mulighet til å bygge opp lokale ogtverrfaglige tiltakskjeder.

Flere av kommunene som støtter forslaget,har innvendinger til hvordan plikten er foreslåttutformet eller vil bli praktisert. Flere mener atkommunene bør kunne velge mellom institusjonog beredskapshjem (blant annet Bærum kom-mune, Tromsø kommune, KS) og understreker atdet må være stor nok kapasitet på beredskaps-hjem. Oppdal kommune fremhever at det må væretilstrekkelig tilgang på akuttplasser i de enkelteregioner slik at barn ikke flyttes til en helt annenlandsdel. KS skriver følgende:

«Praksis i dag er at valg av plasseringssted sty-res ut fra hva som er tilgjengelig i den konkreteakuttsituasjonen. Kommunen kan da ikkevelge mellom ulike plasseringsalternativ (insti-tusjon eller beredskapshjem). KS mener kom-munene bør ha mulighet til å velge mellomulike tiltak. Kommunens vurdering av hva somer barnets beste bør tillegges avgjørende vektfor å sikre at barnets behov går foran tilgjenge-ligheten av tiltak. Geografisk nærhet mellombarnets hjemsted og akuttplasseringsstedet vili de fleste tilfeller være til barnets beste og enforutsetning for å følge opp flere av kvalitets-målene i direktoratets veileder for god praksis.Per i dag er det ofte ikke samsvar mellom anbe-falingene i veilederen og mulighetene til å gjen-nomføre dem. En større satsing på rekrutte-ring av beredskapshjem hadde derfor værtønskelig.»

Høringsinstansene gir bred støtte til forslaget omå lovfeste kommunens plikt til alltid å vurdere ombarnet kan tilbys fosterhjem i slekt og nettverk,og at dette også skal gjelde i akuttsaker. Det børnedfelles i forskrift eller i tydelige retningslinjer atkommunene bør dokumentere at dette er vurdert(Bufdir og Bufetat region Midt-Norge). Flereunderstreker samtidig at barn bare må akuttplas-seres i slekt og nettverk når dette er til barnetsbeste (Barneombudet) og at kvaliteten i slekts- og

nettverksfosterhjem må ivaretas (Bufdir, Bærumkommune, Skedsmo kommune, Landsforeningen forbarnevernsbarn). Bufdir uttaler:

«For å sikre gjennomføring og kvaliteten avslekt- og nettverksplasseringer i akuttsituasjo-ner, anbefaler også direktoratet å se nærmerepå muligheten for at Bufetat kan tilby veiled-ning til beredskapshjem som rekrutteres islekt og nettverk, på forespørsel fra kommu-nene. Slike ordninger må i tilfelle følge en til-svarende økning i Bufetats økonomiske ram-mer. Direktoratet mener det bør tilretteleggesfor videre implementering av bl.a. familieråd iakuttsituasjoner.»

Høringsinstansene som har uttalt seg, støtter atfinansieringsansvaret ved bruk av akuttiltak fort-satt skal være delt mellom stat og kommune.Høringsinstansene har imidlertid delte meningerom nivået på egenandelene. Barneombudet menerat forslaget om å øke egenandelen gir risiko for atkommunen forsøker å finne andre løsninger, selvom barnet har behov for akuttiltak. Barneombudetuttaler:

«[…] forslaget kan gi såpass store negativekonsekvenser for barn, at det krev at ein grun-digare analyserer og greier ut det beste for bar-net og kvifor ein vel ei løysing som kan føre tilredusert livskvalitet for barn.»

Redd Barna påpeker at finansieringen av foster-hjem i barnets nettverk bør være tilsvarende somfor beredskapshjem. Dersom beredskapshjem islekt og nettverk blir dyrere, mister kommuneninsentiver til å rekruttere i nettverk. Enkelteinstanser mener at dersom kommunen ønskerberedskapshjem, men Bufetat tilbyr en plass påakuttinstitusjon, bør kommunen betale egenandelsom tilsvarer beredskapshjem (Drammen kom-mune, Lier kommune, Tønsberg barneverntjeneste).

Det er stor uenighet knyttet til forslaget om åbegrense varigheten av statens betalingsansvarfor beredskapshjem. Et flertall av de om lag 30høringsinstansene som har uttalt seg om forsla-get, er imot å begrense varigheten av statens beta-lingsansvar (blant annet Bærum kommune, Dram-men kommune, Barneverntjenestene i Larvik ogLardal kommuner, Lier kommune, Skedsmo kom-mune, Skien kommune, fylkesmannen i Buskerud,fylkesmannen i Hedmark, NOBO, FO, VID viten-skapelige høgskole, Redd Barna, Barneombudet).Høringsinstansene understreker at årsaken til atbarna blir værende lenge i akuttiltak er at det ofte


er vanskelig å finne en egnet varig omsorgsbase.Bortfall av statlig finansieringsansvar kan derforføre til at barnet flyttes før egnet tiltak foreliggerog skape press for å finne mellomløsninger somikke er gode nok. NOBO understreker videre atforslaget er urimelig, dersom langt akuttoppholdskyldes at saken er uavklart som følge av viderebehandling i tingretten. Tilsvarende må kommu-nene ikke lastes for lang saksbehandlingstid i fyl-kesnemnda (Fylkesmannen i Hedmark).

Bufdir, Bufetats regioner, Fylkesmannen i Osloog Akershus og KS støtter forslaget om å begrensevarigheten av statens betalingsansvar fordi denneløsningen kan bidra til raskere avklaring av varigomsorgsbase. KS mener imidlertid at det børvære fleksibilitet, og uansett ikke kortere frist ennseks mnd. Bufdir og Fylkesmannen i Oslo og Akers-hus understreker at varigheten av det statligebetalingsansvaret må utredes nærmere for åunngå unødige flyttinger. Bufetat region sør menerbegrensningen også bør gjelde akuttplasseringer iinstitusjon.

Oppdal kommune mener systemet for valg oggodkjenning av fosterhjem ikke skal gjelde bered-skapshjem. Kommunen mener det bør lages ord-ninger som ikke krever at beredskapshjemmetmå godkjennes for hvert enkelt barn, men athjemmet godkjennes jevnlig, for eksempel hverttredje år. Det framstår som unødvendig byråkra-tisering at beredskapshjemmet må godkjennesflere ganger pr. år, fordi det kommer nye barnflere ganger per år.


12.4.1 Ansvaret for akuttilbudet

Departementet holder fast ved forslaget om atBufetat skal ha plikt til å bistå kommunene vedakuttplasseringer utenfor hjemmet. Etter departe-mentets oppfatning er ansvaret for akuttilbudet enoppgave som krever nasjonal tilrettelegging forgod og forsvarlig oppgaveløsning. Det er relativtfå barn som hvert år trenger et akuttiltak utenforhjemmet, og det er viktig at barna får et godt ogforsvarlig tilbud raskt. Samtidig kan barna hastore og sammensatte behov, i tillegg til de utfor-dringer selve akuttiltaket innebærer, slik at detkreves høy og spesialisert kompetanse for å hånd-tere situasjonen. Selv om enkelte kommuner villekunne etablere et godt akuttilbud, tilsier hensynettil at et forsvarlig tilbud skal være tilgjengelig foralle kommuner, at Bufetat har bistandsplikt. De

fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støt-ter forslaget.

Forslaget om bistandsplikt ved akuttvedtakomfatter plasseringer etter alle akutthjemlene, detvil si etter barnevernloven §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29.Forslaget omfatter ikke tilfeller der det fattes fri-villig vedtak etter § 4-4 siste ledd i akutte situasjo-ner. Enkelte høringsinstanser understreker atkommunen også i slike tilfeller har behov for å fået tilbud om tiltak umiddelbart. Departementetviser imidlertid til at slike tilfeller vil omfattes avBufetats plikt til å bistå kommunene med plasse-ring av barn i fosterhjem og institusjon etter for-slagene i kapittel 10 og 11.

Departementet viderefører forslaget at denstatlige bistandsplikten ved akuttvedtak tas inn ien egen bestemmelse i barnevernloven. Behovetfor en separat hjemmel har sammenheng med atdet foreslås egne regler for det statlige betalings-ansvaret ved akuttvedtak.

Valg av akuttiltak til det enkelte barnet skalivareta hensynet til barnets beste. Det fremgår avforarbeidene5 at det må være opp til barne-vernstjenesten å vurdere hvilke plasseringsalter-nativer som er aktuelle i akuttsituasjoner. Plasse-ringsalternativene i akuttsituasjoner er begrensettil de som omfattes av barnevernloven §§ 4-14 og4-24. Vanligvis vil dette være akuttinstitusjon ellerfosterhjem. Akuttiltak må tilbys umiddelbart. Ipraksis vil utøvelsen av bistandsplikten derforkunne avhenge av hvilke tiltak som er tilgjengeligi den konkrete akuttsituasjonen. Det er en forut-setning at tiltaket er forsvarlig.

Et fosterhjem i barnets familie eller nære nett-verk vil ofte kunne være den mest skånsommeløsningen for barnet. I kapittel 10 foreslås det atkommunens plikt til alltid å vurdere om noen ibarnets familie eller nære nettverk kan velges tilfosterhjem, tas inn i barnevernloven § 4-22. Detteforslaget gjelder også ved akuttvedtak. Forslagetinnebærer at barnevernstjenesten, før henvendel-sen til Bufetat, skal ha vurdert muligheten forakuttplassering i barnets familie eller nettverk.Fosterhjem i barnets familie eller nære nettverkmå i utgangspunktet oppfylle kravene som stillestil fosterhjem i lov og forskrift.

I en akuttsituasjon må plasseringen skje raskt,og antall egnede og tilgjengelige institusjonsplas-ser vil kunne være begrenset. Akuttplasseringervil ikke bli omfattet av økt valgfrihet for kommu-nen ved institusjonsplasseringer, se nærmere

5 Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester (Bar-nevernloven)


omtale i kapittel 11. Det er få motforestillinger frahøringsinstansene til en slik avgrensning.

Departementet foreslår at Bufetats plikt til åbistå kommunene ved plasseringer av barn uten-for hjemmet når det fattes akuttvedtak etter §§ 4-6,4-9, 4-25 eller 4-29, tas inn i barnevernloven § 2-3andre ledd bokstav a. Det vises til lovforslagetmed merknader.

12.4.2 Oppfølging av beredskapshjem

Departementet fastholder forslaget om at Bufetatfår ansvaret for oppfølging av beredskapshjem.Det er få høringsinstanser som har kommentertdette forslaget spesielt. Forslaget innebærer et til-svarende statlig ansvar for beredskapshjem somfor spesialiserte fosterhjem og er for øvrig i sam-svar med dagens praksis, se nærmere omtale ikapittel 10.

Forslaget omfatter bare fosterhjem som Bufe-tat tilbyr når kommunen ber om bistand i forbin-delse med akuttplasseringer, jf. barnevernloven§ 2-3 forslagets andre ledd bokstav a. Oppfølgings-ansvaret omfatter ikke fosterhjem som kommu-nen selv rekrutterer, herunder fosterhjem i slektog nettverk.

Det er barnevernstjenesten i omsorgskommu-nen som godkjenner beredskapshjem for detenkelte barnet. Dette er en konkret vurderingsom foretas ved hver enkelt plassering.

Kommunene har ansvaret for å følge opp bar-net i fosterhjemmet, se forslag til femte ledd sistepunktum i barnevernloven § 4-22. Det vises tilnærmere omtale i kapittel 10.

Departementet foreslår at Bufetats plikt til åfølge opp beredskapshjem tas inn i barnevernlo-ven § 4-22 fjerde ledd andre punktum. Det vises tillovforslaget med merknader.


Departementet viderefører forslaget om at Bufetatbeholder et medfinanseringsansvar for opphold iberedskapshjem og akuttinstitusjon. Dette inne-bærer at kommunene betaler en egenandel vedbruk av slike tiltak. Begrunnelsen for statlig med-finansieringsansvar for akuttinstitusjon er densamme som for institusjon for øvrig. Begrunnel-sen for statlig medfinansieringsansvar for bered-skapshjem henger sammen med at slike hjem, påsamme måte som spesialiserte fosterhjem, erkostbare og at det er viktig at kommunene fatterakuttvedtak når det er nødvendig. Høringen girstøtte til dette.

Nivået på kommunens egenandeler vil, som idag, fastsettes av departementet på bakgrunn avde årlige budsjettfremleggene. Innføring av fullprisdifferensiering for institusjonsplasseringer vilikke omfatte akuttplasseringer. Dette har sam-menheng med at økt valgfrihet for kommunenikke vil komme til anvendelse i disse tilfellene.Departementet tar derfor utgangspunkt i at kom-munens egenandel skal dekke en bestemt pro-sentandel av Bufetats gjennomsnittlige utgifter tilakuttplasser i institusjon og at satsen bør væreden samme som for andre institusjonsplasserin-ger, det vil si 40 prosent.

Departementet tar videre utgangspunkt i atnivået på den kommunale egenandelen for bered-skapshjem bør være den samme som for spesiali-serte fosterhjem, altså 60 prosent av faktiske gjen-nomsnittsutgifter. Se nærmere omtale i kapittel 10om fosterhjem. Nivået må være så høyt, slik at detikke blir billigere å la barnet være i beredskaps-hjem fremfor å finne en permanent omsorgsløs-ning for barnet.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for atdersom kommunen ønsker beredskapshjem, mentilbys institusjon, kan det fremstå urimelig at demå betale den høyere egenandelen for institusjon,slik tilfellet vil være med departementets forslag.Enkelte høringsinstanser mener at egenandelenebør fastsettes til det samme kronebeløpet for hen-holdsvis akuttinstitusjon og beredskapshjem.Departementet viser til at valget av tiltak til detenkelte barnet skal ivareta hensynet til barnetsbeste. Det er derfor i hovedsak barn over 15 år iakuttinstitusjoner, mens de yngre barna bor iberedskapshjem. Dette taler for at det ikke vilvære vilkårlig og uforutsigbart for kommunenehvilket tiltak Bufetat vil tilby. Det vil videre væreen fordel for samhandlingen at kommune og statopplever de samme prisforskjellene mellom uliketiltak. På denne bakgrunn holder departementetfast ved at satsene for akuttinstitusjon og bered-skapshjem fastsettes med utgangspunkt i finansi-eringsordningen for henholdsvis institusjon ogspesialiserte fosterhjem. Dette vil, etter departe-mentets syn, også bidra til en bedre sammenhengi finansieringssystemet for barnevernstiltak.

Departementet holder videre fast ved at detstatlige betalingsansvaret skal gjelde fosterhjemsom Bufetat tilbyr. Enkelte høringsinstansermener at fullt kommunalt finansieringsansvar forfosterhjem som kommunen selv finner i slekt ognettverk, kan dempe kommunens anstrengelserfor å finne slike hjem i forbindelse med akuttved-tak. Beredskapshjem vil imidlertid, med departe-mentets forslag, være vesentlig dyrere enn ordi-


nære fosterhjem og fosterhjem i slekt og nettverk.Forslaget innebærer dermed at det statlige beta-lingsansvaret gjelder tiltak som staten tilbyr, jf.forslag til presisering i barnevernloven § 9-4.

Enkelte høringsinstanser mener at det statligebetalingsansvaret også bør gjelde dersom kom-munen fatter vedtak om frivillig hjelpetiltak etter§ 4-4 siste ledd i akutte situasjoner. Etter departe-mentets oppfatning er det nødvendig med klarevilkår for når det statlige ansvaret inntrer. Det vilvære vanskelig i praksis å skille ut hvilke frivilligehjelpetiltak som er fattet i akutte situasjoner, ogsom skulle utløse et statlig betalingsansvar. Frivil-lige akuttvedtak kan videre fattes med hjemmel ibarnevernloven § 4-6 første ledd. Departementetholder derfor fast ved forslaget om at betalingsan-svaret bare gjelder når kommunen treffer akutt-vedtak.

Departementet foreslår etter dette at statengis et medfinansieringsansvar for tiltak staten til-byr i samsvar med § 2-3 andre ledd bokstav a, jf.forslag til endringer i barnevernloven § 9-4 førsteledd første til tredje punktum. Det vises til lovfor-slaget med merknader.

12.4.4 Varigheten av statens finansieringsansvar

Det er viktig at akuttiltak ikke varer unødig lenge.Det er uheldig for barn og unge å være i en uav-klart omsorgssituasjon over lang tid. I 2014 gjaldt62 prosent av oppholdsdagene i beredskapshjemopphold utover tre måneder, mens 38 prosentgjaldt opphold utover seks måneder.6

Departementet fastholder forslaget om at detinntas en hjemmel i barnevernloven som giradgang til å fastsette at statens medfinansierings-ansvar for beredskapshjem skal opphøre etter enviss tid. Tas hjemmelen i bruk, vil det innebære atkommunene fra et gitt tidspunkt selv må dekke

alle utgifter til beredskapshjemmet, uavhengig avom det er fosterhjem, institusjon eller tilbakefø-ring til hjemmet som utgjør en varig omsorgsløs-ning. Målet er at dette skal gi kommunene insen-tiv til raskt å sette i gang arbeidet med å finnevarige omsorgsløsninger for barna. Selv om Bufe-tat fortsatt har bistandsplikt for plasseringer i fos-terhjem, vil kommunens innsats påvirke hvor langtid det tar før barnet tilbys en varig omsorgsløs-ning. Dette vil i tillegg bidra til effektiv utnyttelseav kapasiteten i beredskapshjemmene.

Samtidig vil en langvarig akuttplassering kunneha sammensatte årsaker. Både saksbehandlings-tid i fylkesnemnda og domstolene og tilgangen påegnede tiltak vil påvirke varigheten av oppholdet.Departementet har merket seg at en rekkehøringsinstanser påpeker at forslaget kan gi øktantall flyttinger for barn, fordi det oppstår risikofor at barnet blir flyttet før det foreligger en egnetomsorgsløsning. Etter departementets oppfat-ning må denne risikoen veies opp mot ulempeneved at barn og unge blir boende for lenge i midler-tidige tiltak. Departementet mener videre at risi-koen dempes ved at fristen er tilstrekkelig lang,for eksempel ikke under seks måneder. Hvorvidtdet faktisk skal fastsettes en frist og hvor lang denskal være, vil fastsettes av departementet i forbin-delse med de ordinære budsjettframleggene, påbakgrunn av en konkret vurdering av behovet forå ta virkemiddelet i bruk.

Departementet foreslår på denne bakgrunn åta inn en hjemmel i barnevernloven § 9-4 sistepunktum som gir adgang til å begrense varighe-ten av statens medfinansieringsansvar ved akutt-plasseringer. Det fremgår av lovforslaget at slikbegrensning fastsettes av departementet. Depar-tementet legger til grunn at hjemmelen i praksisvil bli benyttet for å fastsette begrenset varighet istatens medfinansieringsansvar ved akuttplasse-ringer i fosterhjem (beredskapshjem). Det visestil lovforslaget med merknader.

6 Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barne-vernet av endret ansvarsdeling i barnevernet.


13 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet

13.1 Gjeldende rett

Hjelpetiltak er det mest brukte tiltaket i barnever-net og et av de viktigste virkemidlene barnevernethar for å sikre at barn og unge som lever underforhold som kan skade deres helse og utvikling,får nødvendig hjelp til rett tid, jf. barnevernloven§ 1-1. Hjelpetiltak til barn og barnefamilier er etkommunalt ansvar. Plikten til å sette i verk hjelpe-tiltak følger av barnevernloven § 4-4. Hjelpetiltakskal iverksettes når barnet på grunn av forhol-dene i hjemmet eller av andre grunner har «særligbehov» for det, jf. barnevernloven § 4-4 andreledd. Vurderingen av om hjelpetiltak skal benyttesberor på skjønn, ut fra en konkret vurdering avbarnets behov. Tiltakene skal bidra til positiv end-ring hos barnet eller i familien, jf. barnevernloven§ 4-4 første ledd. Med dette menes at hjelpen sombarnevernet gir, skal ha som mål å skape varigeendringer i familien, for eksempel ved å styrke for-eldreferdighetene og bedre samspillet mellombarnet og foreldrene.

Bufetat har ingen lovbestemt plikt til å tilbyhjelpetiltak for barn som bor hjemme, men tilbyrlikevel enkelte spesialiserte hjelpetiltak rettet motbarn og unge med atferdsvansker. Statens opp-gaver på dette området følger av tildelingsbrevettil etaten.

I de fleste tilfeller mottar barn og familier hjel-petiltak frivillig. Fylkesnemnda har imidlertidadgang til å pålegge hjelpetiltak når bestemte vil-kår er oppfylt, jf. barnevernloven § 4-4 tredje tilfemte ledd. Adgangen til å pålegge hjelpetiltakgjelder også for de statlige spesialiserte tiltakenesom omtales i dette kapittelet.

13.2 Statens tilbud av spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet

Staten har de siste femten årene utviklet, finansi-ert og implementert1 enkelte spesialiserte, hjem-mebaserte tiltak rettet mot barn og unge medatferdsvansker. Formålet med tiltakene erbehandling eller intensivt endringsarbeid, somkrever sertifiserte terapeuter. Tiltakene kjenne-

tegnes av at de er kunnskaps- eller forsk-ningsbaserte. Det betyr at de har dokumenterteffekt, forutsatt at de benyttes i tråd med forutset-ningene.

Det statlige tilbudet består hovedsakelig avbehandlingstiltakene Multisystemisk terapi (MST),Funksjonell familieterapi (FFT) og Parent Mana-gement Training – Oregon (PMTO), som alle erforskningsbaserte tiltak rettet mot barn medalvorlige atferdsvansker.2 Både norske og interna-sjonale effektevalueringer viser at tiltakene harpositive virkninger.3 Det dokumenteres ogsåresultater i den enkelte sak. For MST foretas detresultatmålinger som viser endring i uønsketatferd og risiko for videre atferdsproblemer etterendt behandling for den enkelte ungdom. Detteinnebærer dokumenterte endringer i ungdom-mens bosituasjon, skole/arbeid, vold, kriminalitetog rusbruk.4

Tiltakene drives av Bufetat i samarbeid medNasjonalt utviklingssenter for barn og unge(NUBU, tidligere Atferdssenteret). Den kommu-nale barnevernstjenesten kan søke Bufetat omMST, FFT og PMTO. Bufetat vurderer om barneteller ungdommen kan få et tilbud, basert på inklu-sjons- og eksklusjonskriterier for tiltakene. Kom-munene betaler en egenandel for MST og FFT,5

mens PMTO tilbys gratis.

1 Med implementering menes i denne sammenheng en mål-rettet prosess med et sett aktiviteter som skal til for å inn-føre bestemte arbeidsformer, metoder eller program i prak-sisfeltet. Dette dreier seg blant annet om opplæring og vei-ledning av utøvere og kvalitetssikring av at metodenbrukes i henhold til intensjonen.

2 Årsakene til atferdsvanskene kan være mange og ulike.Barnas handlemåte kan blant annet være en reaksjon påomsorgssvikt eller en konsekvens av samspillet mellombarnet, foreldrene og omgivelsene ellers.

3 For effektevaluering av MST i Norge, se blant annetOgden, T. (2006). Multisystemic Treatment of SeriousBehaviour Problems in Youth: Sustainability of EffectivenessTwo years. Child and adolescent mental health Vol. 11 (3).Effektevalueringer gjennomført i blant annet Danmark ogUSA viser tilsvarende resultater.

4 Ifølge NUBU har ca. 4 200 ungdommer fått behandlinggjennom programmer som MST siden 2010. 80 prosent avdisse har fullført behandlingen med positive resultater.Disse tallene er oppgitt i NUBUs (Atferdssenterets)høringsuttalelse.


MST utgjør hoveddelen av Bufetats tilbud omspesialiserte hjelpetiltak i hjemmet. 710 barn ogunge mottok MST-tiltak fra Bufetat i 2015.6 Bufe-tat har tilbud om MST i alle fylker utenom Finn-mark, Oslo og Sogn og Fjordane. På landsbasis erdet i dag 21 MST-team, hvert bestående av 3-4personer.

FFT tilbys av Bufetat i region Midt-Norge,region vest og region sør, samt av Bærum kom-mune. 144 familier mottok et tilbud om FFT i2015, hvorav Bufetat stod for 118 tiltak og Bærumkommune stod for 26 tiltak.

PMTO tilbys av Bufetat og BUP, men også avkommuner som har implementert programmetgjennom Tidlig innsats for barn og unge i risiko(TIBIR). Rundt 100 kommuner og bydeler deltar iprogrammet. Kommunene og bydelene som tilbyrPMTO, samarbeider med NUBU som gir støtte tilopplæring og gjennomføring. 1 090 familier mot-tok PMTO fra barnevernet i 2015.7 På landsbasiser det om lag 300 PMTO-terapeuter.


I høringsnotatet ble det lagt vekt på at det viktig-ste målet for endringer på hjelpetiltaksområdet erat flere barn og unge skal få hjelp som virker, itråd med de overordnede målene om tilpassethjelp og effektiv bruk av barnevernets ressurser.Departementet viste til at bruk av spesialisertehjelpetiltak har gitt en positiv utvikling i Norge,men at det var grunn til å vurdere endringer iorganiseringen av tilbudet.

Departementet foreslo at statens tilbud omspesialiserte, hjemmebaserte hjelpetiltak skulleavvikles på sikt. Forslaget innebar at kommuneneville få overført de midlene som Bufetat bruker påtilbudet i dag. Departementet foreslo videre at enavvikling av det statlige tilbudet skulle skje grad-vis og koordineres med kompetansetiltak, blantannet for å styrke kvaliteten i det kommunale hjel-petiltaksarbeidet. Det ble lagt til grunn at staten,ved direktoratet, fortsatt skulle ha et ansvar forfaglig støtte ved utvikling og implementering avkunnskapsbaserte hjelpetiltak i kommunene.

En viktig begrunnelse for høringsforslaget varat en helhetlig kommunal forankring av hjelpetil-taksarbeidet ville gi kommunene økte muligheterog sterkere insentiver til å bygge opp eget tiltaks-apparat. Økt finansieringsansvar for fosterhjem oginstitusjonstiltak vil dessuten kunne medføre øktprioritering av hjelpetiltak som er egnet til å fore-bygge at barn må flytte fra familien. Det ble videreargumentert for at kommunalt oppgave- og finan-sieringsansvar for hjelpetiltak kan skape bedreforutsetninger for helhetlig hjelp, siden tiltaksar-beidet lettere kan integreres i det øvrige tjeneste-tilbudet til barn og familier i kommunen. Det kanogså gi en bedre sammenheng mellom undersø-kelsesarbeid og valg av hjelpetiltak, basert på nød-vendige vurderinger av forventet nytte og kostnadved tiltaket. I høringsnotatet ble det antatt at for-slaget mest sannsynlig vil føre til redusert omfangav de mest spesialiserte tiltakene, siden disseneppe lar seg implementere i de fleste kommuner.Et fullt kommunalt ansvar vil derfor kunne med-føre en vridning mot andre typer tiltak, som erbedre tilpasset kommunale forhold.

Departementet viste i høringsnotatet til atmetodene kan oppfattes som lite fleksible. Det blepekt på at standardiserte tiltak med smale inklu-sjonskriterier ikke nødvendigvis vil være egnet forbarn og unge med sammensatte utfordringer. Detble vist til at dagens system kan gjøre det mer kre-vende for kommunene å gi familier rett hjelpetil-tak til rett tid. Dette vil være tilfelle hvis kommu-nene innretter sine ressurser ut fra et forventetstatlig tilbud, som i neste omgang viser seg ikke åvære tilgjengelig.8 Det ble også vist til at flerekommuner ikke har tilgang til de spesialisertehjelpetiltakene, blant annet av geografiske årsa-ker.

Høringsnotatet drøftet også uheldige sider vedinsentivstrukturene i dagens system. Dagens sys-tem kan gi stat og kommune insentiv til å tildelespesialiserte statlige hjelpetiltak til andre grupperenn de som tiltakene har dokumentert effektoverfor. Den statlige subsidieringen gir kommu-nene insentiver til å velge spesialiserte tiltak, selvom disse ikke nødvendigvis gir den mest effektivehjelpen. Siden tiltakene har relativt lave driftskost-nader, har også Bufetat insentiver til å tilby tilta-kene når de først er etablert. Dette kan føre til atinnrettingen av hjelpen som gis styres mer av tilta-ket som iverksettes enn av barnets behov.

5 Den kommunale egenandelen for MST og FFT er 15 750kroner. For MST utgjør egenandelen 32 prosent av Bufe-tats kostnader til tiltaket.

6 Ifølge NUBU var 188 av disse sakene videreført fra 2014.De øvrige 522 MST-tiltakene ble startet i 2015. Se Atferds-senteret (2015). Årsrapport 2014 og Atferdssenteret(2016). Årsrapport 2015

7 SSB

8 Dette er en kritikk som blant annet fremkommer i Vistaanalyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samliv mellomstat og kommune. Rapport nr. 2015/51


Høringsnotatet pekte på mulige ulemper vedet fullt kommunalt ansvar for hjelpetiltak. Det blevist til at mange kommuner i dag har utfordringermed å bygge opp tilstrekkelig porteføljer av «ordi-nære hjelpetiltak». Dette gjenspeiles blant annetved at flere kommuner anser det som nødvendig åkjøpe hjelpetiltak fra private aktører.9

Departementet ga uttrykk for at spørsmåletom avvikling av de statlige hjemmebaserte tilta-kene er vanskelig. Departementet ba derfor spesi-elt om høringsinstansenes syn på dette forslaget.


Om lag 70 høringsinstanser har uttalt seg om for-slaget om fullt kommunalt ansvar for hjelpetiltak ihjemmet og en avvikling av de statlige spesiali-serte hjelpetiltakene. I underkant av 30 høringsin-stanser går imot forslaget. Disse inkluderer Håkommune, Rælingen kommune, Ringsaker kom-mune, Åmot kommune, Fosen barneverntjeneste,Midt-Agder barneverntjeneste, Vest-Telemark barne-verntjeneste, Bufdir, Bufetats regioner, Fylkesman-nen i Finnmark, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkes-mannen i Hordaland, NUBU (Atferdssenteret),Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet, Barneombu-det, Redd Barna og andre interesseorganisasjo-ner.

Flere av høringsinstansene som går imot for-slaget, er bekymret for at en ansvarsoverføring tilkommunene vil medføre bortfall av tjenestetilbudtil de deler av befolkningen som ikke befinner segi sentrale områder. I denne sammenheng henvi-ses det hovedsakelig til tiltaket MST og til delsFFT. Det påpekes at spesialiserte hjelpetiltak, somMST, forutsetter bredere befolkningsgrunnlag ogsterkere fagmiljøer enn hva de fleste kommunerog interkommunale samarbeid har mulighet til åopparbeide hver for seg. Frekvensen av behand-lingstilfeller vil være for lav i den enkelte kom-mune, eller kommunesamarbeid, til at terapeuterfår den mengdetreningen som er nødvendig for åskape og opprettholde kompetansen om meto-dene. Det vil også være for kostbart for denenkelte kommune å bygge opp kompetanse om demest spesialiserte metodene. En ansvarsoverfø-ring vil gi risiko for at tiltakene vil bli erstattet avmetoder og tiltak som ikke treffer behovet til ung-dom med særskilt problematikk. Ringsaker kom-mune uttaler følgende:

«[D]et er viktig å opprettholde drift av spesiali-serte hjelpetiltak rettet mot komplisert proble-matikk, som krever egne fagmiljø, opplæring-og veiledningsrammer for å være funksjonelle.MST er et eksempel på et tiltak som de fær-reste kommunene vil kunne drifte på egen-hånd. […] MST-tiltak forebygger behov forplassering i kostnadskrevende atferdstiltak.Barneverntjenesten i Ringsaker vil miste etvesentlig tiltak om MST ikke lenger skal tilbysav Bufetat.»

NUBU (Atferdssenteret) er blant høringsinstan-sene som fremhever og vektlegger de spesiali-serte hjelpetiltakenes dokumenterbare effekt.Senteret viser til at det er viktig for den enkeltefamilie å ha gode behandlingstilbud, og dessutenkostnadsbesparende for samfunnet, fordi manunngår opphold på institusjon. NUBU (Atferdssen-teret) uttaler:

«Like naturlig som at staten har ansvaret forinstitusjonstilbudet, er det naturlig at staten taransvar for å opprettholde de behandlingstilbu-dene som kan være et alternativ til institusjons-plassering og dermed virke forebyggende i for-hold til plasseringer utenfor hjemmet.»

Flere høringsinstanser påpeker at kompleksiteteni tilbudet tilsier at behandlingstiltak som MST børorganiseres i tråd med ansvarsmodeller som gjel-der for andre spesialiserte oppgaver. Helsedirekto-ratet uttaler for eksempel:

«I spørsmålet om hvorvidt spesialiserte, kunn-skapsbaserte hjelpetiltak skal tilbys på statlignivå, eller om man skal sikte mot en overføringav det operative leddet til kommunene, erdirektoratet av den oppfatning at ansvaret forde spesialiserte, kunnskapsbaserte hjelpetilta-kene (MST, PMTO mv) fortsatt bør forankresog tilbys på statlig nivå. Dette vil også være itråd med ansvarsmodell om en statlig andre-linje med spesialisert oppgaveansvar. For spe-sialiserte, kunnskapsbaserte hjelpetiltak er detav betydning at opptaksområdet for tjenesteneer av et slikt omfang at fagpersoner får tilstrek-kelig behandlingspraksis (mengdetrening) oginngår i et robust fagmiljø som bidrar til åunderstøtte kompetansebygging og opprett-holde et faglig høyt nivå og stabilitet i tje-nesten.»

9 Dette fremkommer i en spørreundersøkelse presentert iVista analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samlivmellom stat og kommune. Rapport nr. 2015/51


Bufetat region vest har et tilsvarende syn på hvasom er en hensiktsmessig oppgavedeling og utta-ler:

«Oppdelingen i statlige og kommunale opp-gaver basert på «type» tjeneste (hjemmebasertvs. institusjon) er en historisk inndeling somikke kan tillegges en faglig begrunnelse. Enmer relevant inndeling vil være i forhold tilkompleksitet i problemstilling og nivå av kom-petanse som er nødvendig for forsvarligbehandling.»

NUBU (Atferdssenteret) uttaler også at tilbudetbør organiseres på statlig nivå, fordi kompetanse-nivået er så spesialisert og fordi staten bidrar tiltilgjengelighet og likeverdighet i tilbudet.

Bufdir er mindre skeptisk til høringsforslagetenn Bufetats regioner. Direktoratet støtter måletom at kommunene skal ha det totale ansvaret forhjelpetiltak på sikt. På grunn av mangel på godeog kunnskapsbaserte tiltak og store forskjeller ikommunenes tilbud, mener de at tidspunktet for åavvikle de statlige spesialiserte hjelpetiltakene erfeil. Bufdir uttaler:

«Direktoratet er […] kritiske til om tidspunktetfor å avskaffe de få hjelpetiltakene som gjenståri statlig regi er riktig, selv om hjelpetiltak prin-sipielt er en kommunal oppgave.»

Flere høringsinstanser kritiserer problembeskri-velsen som er lagt til grunn for forslaget, særligBufetat region Midt-Norge, region sør og region vestog NUBU (Atferdssenteret). I høringsnotatet hev-des det at programmene er lite fleksible og retterseg mot skarpt avgrensede målgrupper. Samtidighevdes det at systemet gir risiko for overforbrukav tiltakene, fordi den statlige subsidieringen girkommunene insentiver til å velge de spesialisertehjelpetiltakene, selv om de ikke nødvendigvis girden mest effektive hjelpen. NUBU (Atferdssente-ret) påpeker at det er avgjørende at tiltak somMST kun gis til ungdom innenfor målgruppenmetoden er egnet for, for at behandlingen skal haønsket resultat. Metodens inklusjons- og eksklu-sjonskriterier skal sikre at ungdommen er innen-for målgruppen og dermed vil ha nytte av tiltaket.Dette bidrar til å hindre overforbruk av tiltakene.Flere høringsinstanser skriver at de ikke kjennerseg igjen i beskrivelsen av at tiltakene ikke er flek-sible.

Bufetat region Midt-Norge skriver:

«Beskrivelser av tiltakene som «lite fleksible»og «innrettet mot skarpt avgrensede målgrup-per» og at de «ikke passer like godt i møte medbarn og unges sammensatte utfordringer» –står i sterk kontrast til regionens erfaringermed disse tiltakenes praksis. […] Kunnskaps-grunnlaget, arbeidsmåten og graden av bruke-rinvolvering fremmer skreddersøm og fleksibi-litet i møte med sammensatte behov – og regi-onen mener dette gjør tiltakene svært godtrustet både til å møte dagens behov – og til å til-passe seg morgendagens behov i barneverns-feltet på en god måte.»

I høringsnotatet pekes det også på at det er ujevngeografisk tilgang på tiltakene. Flere høringsin-stanser mener at dette bør være et argument foren utvidelse og bedre markedsføring av tilbudet,fremfor en avvikling. NUBU (Atferdssenteret) visertil at det pågår en utvikling av MST-tilbudet for ågjøre tiltaket tilgjengelig i større deler av landet.

Mange av høringsinstansene som går imothøringsforslaget, uttaler seg hovedsakelig om til-tak som MST og FFT. Enkelte av høringsinstan-sene som ellers er kritiske til forslaget påpeker atPMTO er et tiltak som med fordel kan tilbys påkommunalt nivå. Dette gjelder blant annet Barne-vernspedagogene i Akademikerforbundet, Unio ogBufetat region sør. Barnevernspedagogene i Akade-mikerforbundet og Unio har nesten en likelydendeuttalelse vedrørende dette spørsmålet. Barne-vernspedagogene i Akademikerforbundet skriver:

«Forslagene om at staten skal trekke seg ut avspesialiserte tiltak, slik at disse kan driftes ikommunene, kan fungere for noen tiltaks ved-kommende, men ikke for andre. Man kantenke seg at tiltak som MarteMeo og PMTOkan driftes lokalt – i store kommuner eller ikommuneovergripende samarbeid, men ogsådisse bør ha en nasjonal overbygning. Tiltaksom MST er helt avhengig av en sterk nasjonalfagbase.»

I overkant av 30 høringsinstanser stiller seg posi-tive til forslaget om å avvikle de statlige spesiali-serte hjelpetiltakene.10 Flere av disse har noenforbehold til forslaget, og mener det kan være for-nuftig under visse forutsetninger. Høringsinstan-sene med størst forbehold inkluderer Jevnaker

10 Av de om lag 70 høringsinstansene som har uttalt seg, erdet 8 høringsinstanser som ikke tar eksplisitt stilling tildepartementets forslag. Disse inkluderer Vestre Toten kom-mune, Fylkesmannen i Hedmark, Sarpsborg kommune ogSentralenheten for fylkesnemndene.


kommune, Stord kommune, Tromsø kommune, FO,NOBO og VID vitenskapelige høgskole. Det leggessærlig vekt på at kommunene må få tilført tilstrek-kelige økonomiske ressurser. Noen av de størrekommunene som er positive til forslaget, ser ogsåproblemer som kan oppstå for mindre kommuner,med konsekvenser for prinsippet om likeverdigetjenester. Bærum kommune uttaler:

«På den ene siden vil fullt kommunalt ansvarfor hjelpetiltak i hjemmet kunne stimulere tilutvikling av gode lokale hjelpetiltak. På denandre siden vil prinsippet om likeverdig tilbudi kommunene svekkes. Det vil også kunne føretil økt bruk av private tjenester i mindre kom-muner. Dette vil være kostnadskrevende ogdet kan være fare for at tiltak ikke gis på grunnav økonomi.»

Flere høringsinstanser mener at ved en utfasingav det statlige tilbudet, må kompensasjonen tilkommunene være større enn det Bufetat brukerpå tiltakene i dag. Dette begrunnes blant annetmed bortfall av stordriftsfordeler, og at tiltakenemå være mer differensiert enn i dag. Flere pekerogså på at kommunalt ansvar for spesialisertehjelpetiltak krever samarbeid mellom kommuner.Dette vil være vanskelig å oppnå i tynt befolkedeområder med lange reiseavstander. Forslaget kre-ver bedre tverretatlig samarbeid i kommunene.Kommunene må gis tilstrekkelig tid til å byggeopp tiltak i egen regi, før det statlige tilbudet fasesut. Kristiansand kommune uttaler:

«Vår erfaring er at Bufetat allerede er i ferdmed å overføre oppgaver til kommunene utenat kommunene i tilstrekkelig grad er kompen-sert økonomisk for å overta disse oppgavene.Vi vil på det sterkeste oppfordre til at kommu-nene settes økonomisk i stand til å bygge oppsine tiltak i forkant av at oppgavene overføres.Dersom dette ikke skjer vil vi få en periodemed en betydelig reduksjon i barneverntjenes-tens tilbud.»

Andre sentrale forutsetninger det vises til, for atBufetats tilbud skal kunne avvikles, er at det måetableres kompetansehevingstiltak i det kommu-nale barnevernet, og at det må lages støtteordnin-ger som gjør at kommunene kan frigjøre ressur-ser til kompetanseog kvalitetsutvikling. Statenmå ha en aktiv rolle i tiltaksutvikling, opplæringog veiledning. Bufdirs arbeid med en nasjonalplan for hjelpetiltak må være ferdigstilt før iverk-setting av endringer. Rollene og forventningene til

kompetansesentrene må klargjøres, siden de haren sentral rolle i kvalitetssikring av de kunnskaps-baserte hjelpetiltakene. Bærum kommune uttaler:«En særlig utfordring knyttet til akkurat disse tilta-kene er hvilken rolle kompetansesentrene, herunderAtferdssenteret, vil få i en slik modell.»

Flere høringsinstanser påpeker at god imple-menteringsstøtte er viktig, uavhengig av om destøtter forslaget eller ikke. Flere skriver at statenfortsatt bør ha en rolle knyttet til tiltaksutvikling,opplæring og veiledning. For eksempel skriverBufdir at initiering, utprøving, implementering ogkvalitetssikring av kunnskapsbaserte metoder børkoordineres fra nasjonalt hold. Flere høringsin-stanser peker på at Bufdir og kompetansemiljøersom RKBU, RBUP, RVTS og Atferdssenteret ersentrale aktører innenfor kompetanseutvikling ogimplementeringsstøtte.

Noen høringsinstanser, som VID vitenskape-lige høgskole, mener at det bør innføres krav ombemanningsnorm og en differensiert stillings-struktur i den enkelte barnevernstjeneste medkrav til stillinger med videreutdanninger, spesiali-serte sertifiseringer og mastergrad.

Blant høringsinstansene som er mest positivetil forslaget, er Bergen kommune, Sandnes kom-mune, Ås kommune, barneverntjenestene i Larvikog Lardal kommuner, Bodø barneverntjeneste, KS,RKBU Midt-Norge, RKBU Vest og Landsforeningenfor barnevernsbarn. Det er en klar overvekt avstore kommuner som er positive til forslaget. Enav høringsinstansene, Bodø barneverntjeneste, harimidlertid også støtte fra 12 barnevernstjenestersom utgjør 23 kommuner, hvorav flere er små.

Disse høringsinstansene støtter forslaget ut ifra en generell begrunnelse om at helhetlig kom-munalt ansvar for hjelpetiltak blant annet vil gi øktnærhet til brukene, bedre insentiver til forebyg-ging og mer lokal handlefrihet. Bergen kommuneuttaler:

«På samme måte som for fosterhjemsområdetmener Bergen kommune det er et viktig prin-sipp at kommunene gis et helhetlig ansvar sominkluderer de spesialiserte kunnskapsbasertehjelpetiltakene som i dag tilbys av Bufdir.»

Flere legger vekt på at et samlet kommunaltansvar for hjelpetiltak er vesentlig for at hjelpetil-takene skal kunne inngå i en helhetlig hjelp tilbrukerne. Kommunene ser hele tjenestespekteretav tiltak rettet mot barn og familier i sammen-heng, og vil lettere kunne arbeide tverrfaglig for åkunne gi god hjelp til barn med behov for tiltak fraflere tjenester. Oppbygging av tiltak lokalt gir


større spillerom i tiltaksvalg, og gir større sam-menheng og helhet mellom ulike tiltak for detenkelte barn og dets familie. Enkelte høringsin-stanser påpeker at problematikken til de familienekommunen hjelper er mer kompleks og utfor-drende enn det tilbudet fra Bufetat klarer å favne.Det oppgis at små kommuner opplever ulik til-gang på spesialiserte hjelpetiltak, ut fra geografiskavstand til Bufetat.

Også noen av høringsinstansene som er mestpositive til forslaget understreker at det ved enutfasing av det statlige tilbudet må tilføres merressurser til kommunene enn det Bufetat brukerpå tiltakene i dag. KS uttaler:

«Kommunene trenger nok ressurser til enkompetansesatsing som bedrer kvaliteten ihjelpetiltaksarbeidet, og som på en god måteivaretar et helhetlig kommunalt ansvar. KS for-utsetter derfor at den totale rammeøkningen tilkommunene for å bygge opp egne tiltak blirstørre enn de midlene Bufetat per i dag brukerpå spesialiserte hjelpetiltak. Det bør tas hensyntil de stordriftsfordeler Bufetat har hatt i finan-sieringen av de spesialiserte hjelpetiltakene.Samtidig har de spesialiserte tiltakene ikkevært tilgjengelig i hele landet, men vært besttilgjengelig i sentrale strøk. Bufetats tilbud omMST (Multisystemisk terapi) er dessuten fleresteder allerede avviklet.»

Flere nevner også at kommunesamarbeid vil væreviktig for å lykkes. KS uttaler: «Der det er behov forregionalt samarbeid kan fylkeskommunene – sekun-dært Fylkesmannen, bidra til å etablere samarbeids-konstellasjoner på tvers.»


13.5.1 Behovet for et statlig tilbud om spesialiserte hjelpetiltak

Barnevernsreformen har som mål at flere utsattebarn og familier skal få tidlig og virksom hjelp, til-passet den livssituasjonen de er i. Departementetmener at en oppfyllelse av dette målet hovedsake-lig bør fremmes gjennom oppbygging av virk-somme tiltak i kommunene. Tilpasset hjelp forut-setter at barn og unge blir lyttet til. Dette under-strekes også av ungdom som har erfaringer medbarnevernet. Kommunal forankring av hjelpetil-taksarbeidet gir nærhet til barn og familier. Enslik nærhet gir gode forutsetninger for med-virkning i både undersøkelses- og tiltaksarbeid,

slik at barn kan delta i planlegging, gjennomføringog evaluering av tiltak. Kommunal forankring girogså gode forutsetninger for helhetlige tjenesterog tverrfaglig organisering av tiltaksarbeidet, slikat barnevernets kompetanse og tiltak ses i sam-menheng med tilbudet fra andre kommunale tje-nester. Statens oppgave bør etter departementetssyn først og fremst være å legge til rette for atkommunene kan ta i bruk oppdatert kunnskap omhvilke tiltak som virker i møtet med barn og fami-lier med ulike behov. Samtidig bør staten, på noenområder, supplere det kommunale hjelpetiltakstil-budet, ved å tilby hjelpetiltak som det ikke kan for-ventes at kommunene vil kunne tilby. Dette dreierseg om kunnskapsbaserte tiltak med særlig storekrav til kompetanse og drift.

Departementet uttalte i høringsnotatet at avvi-kling av de statlige spesialiserte hjelpetiltakene eret vanskelig spørsmål, som departementet ønskethøringsinstansenes syn på. Departementet harlagt vekt på at mange instanser, blant annet flerekommuner, er bekymret for at de vil miste verdi-fulle, virksomme tiltak for sårbare barn og ungeved en avvikling av de spesialiserte statlige hjelpe-tiltakene. Tiltak som MST og FFT krever storeopptaksområder, slik at terapeutene får tilstrekke-lig mengdetrening, og fagmiljøer med spesialisertkompetanse. Flere høringsinstanser peker på atdette taler for oppgaveløsning på nasjonalt nivå.Mange mener at det vil være urealistisk å imple-mentere slike tiltak i kommunene, uten omfat-tende kommunalt samarbeid. Flere høringsinstan-ser la også vekt på at tiltak som MST, og til delsFFT, utgjør et reelt alternativ til institusjon ogbidrar til å forhindre plasseringer utenfor hjem-met. Dette understøttes av en utredning foretattav Oslo Economics på oppdrag fra departementet.Oslo Economcs antar at en trolig konsekvens avhøringsforslaget vil være at ungdommene sommister tilbud om spesialiserte hjelpetiltak fraBufetat, oftere vil trenge institusjonsopphold.11

Videre merker departementet seg at høringsin-stanser har pekt på at tiltak som MST benyttes forå forebygge brudd i fosterhjem. Tiltaket benyttesogså for å hjelpe ungdom tilbake i familien og

11 Oslo Economics anslår at dersom Bufetat avvikler tilbudetav MST må man finne et alternativ til 485 ungdommer. Deantar at 10 prosent av disse ungdommene vil plasseres i enatferdsinstitusjon (lav). På lengre sikt vil 30 prosent kunnehavne i institusjon som følge av kommunale hjelpetiltaksom ikke er virksomme overfor målgruppen. Ved en anta-kelse om tre måneder oppholdstid i institusjon tilsvarerdette til sammen 17 500 oppholdsdager. Oslo Economics(2016). Konsekvenser for det statlige barnevernet av endretansvarsdeling i barnevernet.


nærmiljøet etter opphold i institusjon, noe somkan redusere varigheten av institusjonsoppholdet.

Høringen har etter departementets syn ogsåbidratt til å nyansere utfordringsbildet som blelagt til grunn for forslaget i høringsnotatet. Detble i høringsnotatet hevdet at dagens spesialisertehjelpetiltak er lite fleksible, og at dagens systemkan bidra til overforbruk, fordi den statlige subsi-dieringen gir kommunene og Bufetat insentiver tilå velge spesialiserte statlige hjelpetiltak i tilfellerder disse ikke er egnet. Flere høringsinstanseruttaler at de ikke kjenner seg igjen i disse pro-blembeskrivelsene. Det vises blant annet til at til-tak som MST kun vil ha effekt dersom det gis tilungdom innenfor målgruppen som metoden erutviklet for, og at det derfor er utarbeidet inklu-sjons- og eksklusjonskriterier som skal hindre attiltakene brukes utenfor målgruppen.

Departementet merker seg at en rekkehøringsinstanser støtter forslaget om en avviklingav de statlige tiltakene. Flere av disse legger vektpå at et helhetlig kommunalt ansvar vil leggebedre til rette for tverretatlig arbeid som vil kunnegi mer helhetlig hjelp til barn og familier. Mangeav instansene som støtter forslaget legger tilgrunn ulike forutsetninger, blant annet at kom-pensasjonen til kommunene bør være betydelighøyere enn det Bufetat bruker på tiltakene i dag.

Etter en helhetsvurdering foreslår departe-mentet at staten opprettholder et tilbud av spesia-liserte hjelpetiltak i hjemmet. Det legges særligvekt på at det vil være en reell risiko for at avvik-ling av statlige tiltak som MST og FFT vil føre tilflere institusjonsplasseringer. Dette vil være i stridmed hensynet til barnets beste og reformensoverordnede målsetting om å forebygge inngri-pende tiltak. Rammene for statens tilbud bør imid-lertid være tydeligere og mer forutsigbare enn idag. Departementet foreslår derfor at tilbudet lov-festes.

13.5.2 Nærmere om forslaget

Målgruppen for Bufetats tiltak skal være barn ogunge med problembelastning som kan gi grunn-lag for plassering i fosterhjem eller institusjon.Statens tilbud skal gjelde tiltak som kommunene iliten grad vil kunne tilby for denne målgruppen.Det vil omfatte tiltak som krever store opptaksom-råder for å gi et tilstrekkelig høyt antall saker til atdet kan etableres fagmiljøer med nødvendig kom-petanse og mengdetrening samt systemer for fag-lig kvalitetssikring. Statens tilbud skal værebasert på oppdatert forskning, og tiltakene skal

være dokumentert virksomme. I dag vil dettedreie seg om hjelpetiltak som MST og FFT.

Det er behov for at statens oppgave på detteområdet blir tydeligere enn den er i dag. Departe-mentet foreslår derfor å lovfeste at Bufetat kantilby spesialiserte hjelpetiltak. Tilbudet er godtetablert og har eksistert i lang tid, men har likevelhatt en usikkerhet ved seg siden det ikke har værten lovfestet oppgave for det statlige barnevernet.En lovfesting vil bidra til forutsigbarhet og entydeligere avgrensning av hva slags tiltak som inn-går i Bufetats tilbud. Departementet understrekerat det statlige tilbudet vil avhenge av fagutviklin-gen på feltet, slik at tiltaksporteføljen kan endreseg over tid. Det vil være fagdirektoratets rolle åholde oversikt over internasjonal forskning ogvurdere hvilke spesifikke tiltak som til enhver tidbør inngå i det statlige tilbudet av hjemmebasertetiltak. Dette forutsetter tett samarbeid mellomdirektoratet og kompetansesentrene.

Departementet foreslår at Bufetat kan tilbyspesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindreplassering utenfor hjemmet. Dette innebærer attiltak kan tilbys i forbindelse med at kommunenber om bistand til plassering utenfor hjemmet.Dette vil for eksempel kunne være som alternativtil plassering i institusjon etter barnevernloven§ 4-24. Tiltaket kan også tilbys dersom kommu-nen, uten å be om bistand om plassering utenforhjemmet, ber om slikt tiltak for å forhindre enalvorlig problemutvikling som vil kunne føre tilplassering utenfor hjemmet. Den videre fagligevurderingen av om tiltak kan tilbys, vil følge av defaglige kriteriene for bruk av tiltaket. Tiltaketsinklusjonskriterier vil bidra at tilbudet blir forut-sigbart for kommunene.

Forslaget innebærer at det er Bufetat som skalavgjøre om slike tiltak kan gis i det enkelte tilfel-let. Dette er i samsvar med dagens praksis. Detinnebærer at avgjørelsen av om hjelpetiltak skaltilbys vil være en skjønnsmessig vurdering innen-for lovens vilkår, der anvendelse av tiltakets inklu-sjonskriterier vil være en vesentlig del av den fag-lige vurderingen. Om tilbud kan gis, vil ogsåavhenge av tilgjengelighet. Det statlige tilbudetinnskrenker ikke barnevernstjenestens ansvar forå iverksette nødvendige tiltak når barnet harbehov for dette. Dersom Bufetat avslår en søknad,har kommunen ansvar for å finne et annet egnettiltak.

Tilgjengeligheten av tiltak vil avhenge av flereforhold. Det vil blant annet henge sammen medbudsjettrammer, faglig utvikling, geografiske for-hold og regionale tilpasninger. Faglig utvikling vilinnebære at nye tiltak prøves ut i begrenset


omfang før de blir bredt tilgjengelig. Det kan ogsåvære behov for regionale tilpasninger, som kanbety at tilbudet av tiltak vil være ulikt i ulike delerav landet, blant annet fordi det bør vurdereshvilke typer tiltak som er best egnet ut fra geo-grafiske og demografiske forhold. Dagens tilbudav MST er tilgjengelig i de fleste av landets fylker,men høringen har vist at flere kommuner likevelikke opplever å ha tilgang til tiltaket. Dette er ogsåen tilbakemelding i de regionale dialogkonferan-sene om barnevernsreformen, som er gjennom-ført av KS.

Departementet viser til at NUBU og Bufetatjobber med å øke tilgjengeligheten av spesiali-serte hjelpetiltak, blant annet gjennom prosjektetMST geografisk, som innebærer at MST-teamenesamarbeider med hverandre og at det enkelteteam tar saker utover sitt opptaksområde. MST-teamene i Hordaland og på Sunnmøre tar foreksempel inn saker fra Sogn og Fjordane, hvorbefolkningstettheten er såpass lav at det ikke ergrunnlag for å opprette et selvstendig MST-team.Telemark dekkes også i stor grad av MST-team-ene i Vestfold. Bydelene i Oslo har mulighet til åkjøpe MST fra Bufetat region øst.12 Med unntakav kommunene i Finnmark er det mulig for allekommuner å henvende seg til et MST-team i fyl-ket eller i regionen. Finnmark hadde MST-teaminntil 2016, men dette er nå lagt ned. Bufetatregion nord ønsker å bygge opp alternative tilbud,bedre tilpasset fylkets geografiske forhold.

Forslaget om lovfesting av det statlige tilbudethar ikke vært på høring, men fremmes i lys avhøringsforslaget om avvikling av de spesialisertestatlige hjelpetiltakene. Høringen viste bred mot-stand mot å avvikle det statlige tilbudet, samtidigsom behovet for økt forutsigbarhet og større tyde-lighet om det statlige tilbudet ble påpekt. Lovfes-ting bidrar etter departementets syn til det sist-nevnte, og er naturlig å foreslå når departementetanbefaler at det fortsatt skal være et tilbud avvisse spesialiserte statlige hjelpetiltak. På sammemåte som ved forslaget i kapittel 14 om at Bufetatkan tilby barnevernstjenesten å utrede barn i alde-ren 0–6 år, innebærer forslaget lovfesting av etstatlig tilbud innenfor kommunens oppgaveom-råde.

Departementet foreslår etter dette at det tasinn i barnevernloven § 2-3 nytt tredje ledd bokstavb at Bufetat kan tilby spesialiserte hjelpetiltak der

dette kan forhindre plassering utenfor hjemmet.Det vises til lovforslaget med merknader.

13.5.3 Implementering av kunnskapsbaserte hjelpetiltak i kommunene

Hoveddelen av hjelpetiltaksarbeidet skjer i denenkelte kommune. Det statlige tilbudet av spesiali-serte hjelpetiltak skal være et supplement til detkommunale hjelpetiltaksarbeidet. Virksommehjelpetiltak lokalt er vesentlig for å lykkes medbarnevernsreformens mål om tidlig innsats ogeffektiv forebygging. Bufdir har satt i gang etarbeid med å utvikle en nasjonal plan for hjelpetil-tak. Målet er å understøtte kvaliteten i kommune-nes arbeid med hjelpetiltak gjennom oppbyggingav virksomme tiltak, tilpasset lokale forhold.

God implementeringsstøtte er avgjørende forat de kommunene som ønsker det skal kunne ta ibruk kunnskapsbaserte hjelpetiltak. Departemen-tet legger vekt på at tilgang til opplæring og vei-ledning bør finnes i geografisk nærhet til kommu-nene. Departementet legger opp til, som del avkompetansestrategien for det kommunale barne-vernet som er omtalt i kapittel 7, at det etablereskommunale læringsnettverk og kompetansemil-jøer.

PMTO er eksempel på et tiltak som lar segimplementere på kommunalt nivå. Departementettar sikte på, i tråd med høringsnotatets forslag, atBufetats tilbud av PMTO avvikles i takt med atkommunene bygger opp nødvendig kompetansetil å tilby dette eller tilsvarende hjelpetiltak.PMTO krever ikke like store opptaksområdersom MST og FFT, og krever heller ikke like høygrad av spesialisert kompetanse. De høringsin-stansene som har hatt innvendinger mot å avviklespesialiserte statlige hjelpetiltak har i liten gradomtalt PMTO. Enkelte har uttalt at PMTO medfordel kan driftes av kommunene, men at det kre-ves et nasjonalt system for opplæring og veiled-ning.

PMTO er implementert i over 100 kommunerog bydeler som del av programmet TIBIR. Dettearbeidet bør videreføres som del av Bufdirs arbeidmed nasjonal plan for hjelpetiltak. Bufetat har idag en sentral rolle i implementeringen av PMTOi kommunene, ved at mange av de statlige PMTO-terapeutene også bistår kommuner med opplæ-ring og veiledning, i tett samarbeid med NUBU.Dette arbeidet videreføres i en overgangsperiode,parallelt med oppbyggingen av nye, alternativeimplementeringsstrukturer, som er omtalt over ognærmere beskrevet i kapittel 7.

12 Mer informasjon finnes på NUBUs nettsider: http://www.nubu.no/mst-geografisk/category151.html.



Departementet foreslår at kommunene skal betaleegenandel ved bruk av spesialiserte, statlige hjel-petiltak. Dette er i samsvar med dagens prinsipp.Nivået på egenandelen fastsettes av departemen-tet på bakgrunn av de årlige budsjettfremleggene.

Hensynet til at kommunene skal ha insentivertil å jobbe forebyggende, komme tidlig inn ogbruke virksomme kommunale tiltak taler for etnoe høyere nivå på den kommunale egenandelensammenlignet med i dag. Økningen i den kommu-nale egenbetalingen for institusjon og fosterhjemvil imidlertid også bidra med slike insentiver. Nårkommunene må betale mer for tiltak utenforhjemmet, vil de ha insentiv til å øke bruken avhjelpetiltak i hjemmet.

Etter departementets oppfatning bør spesiali-serte statlige hjelpetiltak tilbys kommunene moten kommunal egenbetaling på om lag 40 prosentav Bufetats gjennomsnittlige utgifter til tilta-kene,13 tilsvarende andelen for kommunenesegenbetaling for institusjonsopphold. Det er hen-siktsmessig at kommunenes kostnadsdekningutgjør den samme prosentvise andelen av Bufetats

kostnader til de to tiltakstypene, siden de i noentilfeller kan anses som alternativer til hverandre,og fordi Bufetat og kommunene dermed vil opp-leve de samme prisforskjellene mellom tiltakene.

Kommunenes utgifter til institusjon for ung-dommer med alvorlige atferdsvansker vil videre,med de foreslått endringene, øke mer enn utgif-tene til spesialiserte statlige hjelpetiltak. Dette vilgi insentiver til økt bruk av hjelpetiltak fremforinstitusjon der dette er mulig, noe som er i trådmed overordnede barnevernsfaglige vurderingerog hensynet til det mildeste inngreps prinsipp.

Det legges opp til at PMTO videreføres som etgratis tiltak for kommunene frem mot avviklingenav statens tilbud.

Departementet foreslår at statens betalingsan-svar for hjelpetiltak Bufetat tilbyr etter barnevern-loven § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b, og hjemmelfor å kreve kommunal egenandel for slike tiltak,tas inn i barnevernloven §§ 9-4 og 9-5. Forslagetom lovfesting har ikke vært på høring. Lovfestingav prinsippene om betalingsansvaret vil gi bedrehelhet i regelverket. Lovfesting samsvarer ogsåmed målet om at Bufetats ansvar og oppgaver sålangt som mulig skal fremgå av loven. Det vises tillovforslaget med merknader.

13 Til sammenligning dekker kommunenes egenandel tilMST i dag om lag 32 prosent av Bufetats utgifter.


14 Det spesialiserte tilbudet til sped- og småbarn

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Kommunens ansvar for undersøkelser

Kommunen har ansvar for å gjennomgå meldin-ger og foreta undersøkelser, treffe vedtak om fri-villige hjelpetiltak, treffe akuttvedtak og forberedesaker for fylkesnemnda for barnevern og sosialesaker. Dette innebærer at den enkelte kommunehar ansvaret for undersøkelse og utredning avomsorgssituasjonen til sped- og småbarn.

Det fremgår av barnevernloven § 4-2 at barne-vernstjenesten snarest, og senest innen en uke,skal gjennomgå innkomne meldinger og vurdereom meldingen skal følges opp med videre under-søkelser. Dersom det er rimelig grunn til å anta atdet foreligger forhold som kan gi grunnlag forbarnevernstiltak, har barnevernstjenesten rett ogplikt til å undersøke forholdet, jf. barnevernloven§ 4-3. Formålet med en undersøkelsessak er åavklare om det er behov for tiltak etter barnevern-loven og eventuelt hvilke tiltak som skal iverkset-tes.

Undersøkelsen skal gjennomføres snarest, ogsenest innen tre måneder, jf. barnevernloven§§ 4-3 jf. 6-9. I særlige tilfeller kan fristen væreseks måneder. Undersøkelsen er gjennomført nårbarnevernstjenesten har truffet vedtak om tiltakeller saken er besluttet henlagt, jf. barnevernloven§ 6-9. Dersom tiltaket hører under fylkesnemndasmyndighetsområde, regnes undersøkelsen somgjennomført når barnevernstjenesten har frem-lagt begjæring om tiltak for fylkesnemnda.

Hvilke undersøkelser det er grunnlag for måvurderes konkret ut fra forholdene i den enkeltesak. Undersøkelsen skal gjennomføres på enminst mulig inngripende måte og skal ikke gjøresmer omfattende enn formålet tilsier. Den må gjen-nomføres slik at den gir grunnlag for å ta stillingtil om det er behov for tiltak etter barnevernloven.

Barnevernstjenesten kan, som en del avundersøkelsen, engasjere sakkyndige. Dette erofte privatpraktiserende psykologer eller psykia-tere med klinisk kompetanse og erfaring. Sakkyn-dige rapporter skal være vurdert av Barnesakkyn-dig kommisjon før de legges til grunn for vedtak

om barnevernstiltak, jf. barnevernloven §§ 4-3fjerde ledd og 2-5.1 Rapporten skal også være vur-dert av kommisjonen før den legges til grunn forbarnevernstjenestens eventuelle beslutning om åhenlegge en sak.

Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikkemotsette seg at en undersøkelse blir gjennomførtved besøk i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-3tredje ledd. Barnevernstjenesten, og sakkyndigesom den har engasjert, kan kreve å få samtalemed barnet uten at foresatte er til stede, jf. barne-vernloven § 4-3 femte ledd. En samtale må tilrette-legges utfra barnets alder og modenhet.

Barnevernstjenesten kan, gjennom sin evalue-ring og løpende oppfølging, komme til at det erbehov for en grundigere utredning av barnetsomsorgssituasjon, for eksempel fordi iverksattetiltak ikke har ført til ønskede endringer. Detteinnebærer at det også i andre faser enn i undersø-kelsesfasen kan være behov for å utrede behovetfor tiltak. Det er kommunen som har ansvar ogsåfor slike utredninger, jf. kapittel 2 i barnevernlo-ven.

Barnevernstjenesten fatter vedtak om frivilligehjelpetiltak etter barnevernloven jf. barnevernlo-ven § 4-4. Det er videre barnevernstjenesten somfremmer tvangssaker for fylkesnemnda.

14.1.2 Sentre for foreldre og barn

Statlige og private sentre for foreldre og barn kanbistå kommunene med hjelpetiltak og utredningav sped- og småbarnsfamilier. Opphold i sentre forforeldre og barn er i utgangspunktet et frivillig til-tak, hjemlet i barnevernloven § 4-4 andre ledd.Hovedvilkåret for opphold i et senter følger dealminnelige vilkårene for hjelpetiltak.

Bufetats bistandsplikt etter barnevernloven§ 2-3 andre ledd bokstav b gjelder ikke opphold isentre for foreldre og barn. Bufetat skal likevelfordele eksisterende plasser når kommunen berom dette, men har ikke plikt til å bygge ut deteksisterende tilbudet.2

1 Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf.§§ 4-6, 4-9 og 4-25.


Etter barnevernloven § 9-4 skal Bufetat dekkede utgifter ved opphold i sentre for foreldre ogbarn som overstiger kommunens egenandel etterbarnevernloven § 9-5. Departementet fastsettersatsene for egenbetalingen, jf. barnevernloven§ 9-5.3

Det statlige betalingsansvaret ved opphold isentre for foreldre og barn gjelder i utgangspunk-tet uavhengig av om formålet er utredninger ellerhjelpetiltak. Begrunnelsen er at formålet med opp-holdet i mange tilfeller vil inneholde elementer avbåde utredning og hjelpetiltak.4 Når det gjelderutredning, skal Bufetat foreta en konkret vurde-ring av om det er nødvendig at utredningen gjen-nomføres i et senter. Bufetat er økonomisk ansvar-lig for utredningsopphold bare dersom Bufetatanser utredning i et senter for foreldre og barnsom nødvendig.5

Av hensyn til kvalitet og rettssikkerhet i tilbu-det gjelder langt på vei de samme reglene for sen-trene som for barnevernsinstitusjoner. Dette gjel-der krav til kvalitet, jf. barnevernloven § 5-10, god-kjenning av private og kommunale sentre, jf. bar-nevernloven § 5-8, rettigheter ved opphold i sen-ter, jf. barnevernloven § 5-9 a og fylkesmannensplikt til å føre tilsyn, jf. barnevernloven § 5-7. Medhjemmel i barnevernloven §§ 5-8, 5-9 a og 5-10 bledet i 2010 fastsatt en forskrift for sentre for for-eldre og barn. Forskriften har regler om godkjen-ning, kvalitet og internkontroll, beboernes rettig-heter og plikter samt tilsyn.

14.1.3 Pålegg om opphold i sentre for foreldre og barn

Stortinget vedtok i 2015 endringer i barnevernlo-ven § 4-4 tredje ledd om adgangen til å påleggehjelpetiltak.6 Endringene innebærer at fylkesnem-nda gis anledning til å gi pålegg om hjelpetiltaknår dette er nødvendig for å sikre barnet tilfreds-

stillende omsorg eller der pålegg er nødvendig avandre grunner. Endringene trådte i kraft 1. april2016.

Pålegg om opphold på sentre for foreldre ogbarn er ikke direkte regulert i lovteksten. I lovpro-posisjonen la departementet til grunn at opphold isentre for foreldre og barn burde kunne pålegges.Departementet mente imidlertid at tiltaket er såinngripende at det kun burde kunne pålegges i demest alvorlige tilfellene, og foreslo at vilkårene ibarnevernloven § 4-12 måtte være til stede for atfylkesnemnda skulle kunne gi pålegg om opphold.

Under Stortingets behandling av proposisjo-nen uttalte imidlertid komiteen at opphold i sen-trene burde kunne pålegges etter samme vilkårsom øvrige omsorgsendrende tiltak.7 Komiteenga samtidig uttrykk for at det ikke var nødvendigat pålegg om opphold i sentre for foreldre og barnfremgår i et eget ledd i lovbestemmelsen. Barne-vernloven § 4-4 ble vedtatt endret i samsvar meddette.

14.2 Dagens tilbud i sentre for foreldre og barn

Målgruppen for sentrene er familier med sped- ogsmåbarn der det er bekymring for barnasomsorgssituasjon. Tilbudet består i de fleste sen-trene av en kombinasjon av utredning og foreldre-støttende hjelpetiltak. Både utrednings- og hjelpe-tiltaksarbeidet skjer hovedsakelig ved at familienebor i sentrene over en viss tid (døgnopphold). Desiste årene har det vært en dreining mot mer vektpå utredninger, men flere sentre definerer likevelsin «kjernevirksomhet» som arbeid for å styrkeforeldrekompetanse gjennom «langvarigutviklings- og endringsarbeid i døgntiltak».8

Vista Analyse har på oppdrag fra departemen-tet gjennomført en kartlegging av tilbudet i sen-trene og kommunenes behov.9 Det er i dag 19 sen-tre for foreldre og barn. Av disse er det 13 someies og drives av Bufetat, fem av ideelle aktører ogett av Oslo kommune. Til sammen tilbyr sentrene103 plasser, hvorav 54 i Bufetats sentre, 39 i ide-elle sentre og ti i Oslo kommune. Størrelsen påsentrene varierer. De minste sentrene tilbyr kunto plasser.

2 Dette ble fastholdt i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov omendringer i barnevernloven, der en plikt for Bufetat til åsørge for at det er tilstrekkelig antall sentre i forhold tilbehovet ble vurdert, men ikke foreslått.

3 Satsen for egenbetaling er i 2016 fastsatt til 66 900 kronerfor sentre med full forpleining, og 24 200 kroner for sentreder det føres egen husholdning. Ved plassering av en fore-satt og ett barn betaler kommunen én sats, ved plasseringav to foresatte og ett barn betaler kommunen en og en halvsats. For hvert øvrig barn betaler kommunen halv sats, jf.forskrift om egenbetaling § 4.

4 Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov om endringer i barne-vernloven

5 Ot.prp. nr. 69 (2008–2009), rundskriv Q-06/2007 (Beta-lingsrundskrivet) og Tildelingsbrev til Bufdir 2014.

6 Prop. 72 L (2014–2015) Endringer i barnevernloven (utvidetadgang til å pålegge hjelpetiltak)

7 Innst. 332 L (2014–2015)8 Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Om lov om endringer i barne-

vernloven9 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-

port nr. 2016/46


Sentrene er i hovedsak ment for spedbarn ogbarn i førskolealder som har foreldre med behovfor mye hjelp for å klare omsorgsoppgaven, ogsom barnevernet vurderer har behov for døgntil-bud. Sentrene kan bistå kommunen i å kartleggesamspill og tilknytning, barnets emosjonelle,fysiske og sosiale utvikling samt foreldrenesomsorgsevne og endringspotensiale. Sentrenekan også bidra til å avklare om barnet kan få til-strekkelig hjelp gjennom tiltak i hjemmet eller omdet har behov for at noen andre overtar omsorgenfor barnet. Flere av sentrene har spesialisert segpå mer spesifikke utredninger, for eksempel avruseksponerte barn og samspills- og tilknytnings-problematikk.

Tilbudet i sentrene er i hovedsak tilpasset deyngste barna, med hovedvekt på barn fra 0–3 år.Sentrenes oppgitte målgruppe varierer imidlertidnoe, fra 0–3 år til 0–18 år. Det er de ideelle sen-trene som har den bredeste målgruppen. Enkelteav de statlige sentrene, og det kommunale sente-ret i Oslo (avdeling Frydenberg), tar også imoteldre barn.

De statlige sentrene har i dag delt sitt tilbudinn i en utredningsfase og en hjelpetiltaksfase.Kommunen får overlevert senterets anbefalingetter utredningen, og før veiledningsdelen starter.Varigheten av utredningsfasen i de fleste statligesentrene er seks til åtte uker, men dette varierer.Det forekommer at utredninger avbrytes etterkort tid, for eksempel fordi det tidlig konkluderesmed at foreldrene ikke vil kunne ivareta omsor-gen for barnet. Hjelpetiltaksarbeid i de fleste stat-lige sentre varer som regel i 12 til 13 uker. To stat-lige sentre tilbyr kun veiledning, ikke utredning.

I de ideelle sentrene foregår utredning og vei-ledning mer parallelt. Varigheten på oppholdet er iutgangspunktet tre måneder, men med en delunntak der oppholdene varer i seks måneder ellerlenger.10 Vista Analyses kartlegging viser også aten del av sentrene gir hjemmebasert eller polikli-nisk oppfølging i etterkant av oppholdet, i tilleggtil døgnopphold.

Bufetats utgifter til sentre for foreldre og barnvar 187 millioner kroner i 2015.11 Dette omfatterbåde drift av statlige sentre og kjøp av plasser iideelle sentre. Oslo kommune hadde utgifter på29 millioner kroner til slike sentre i 2015.12

Den samlede budsjettrammen til tilbudetomfatter midler som Stortinget i 2015 bevilget tilkjøp av plasser i de ideelle sentrene. Midlene blefordelt mellom Bufetat og Oslo kommune. Bevilg-ningen er videreført og økt i 2016 og 2017. Bevilg-ningen har ført til økt bruk og kjøp av plasser i deideelle sentrene.



Departementet la i høringsnotatet vekt på atutsatte barn skal få den hjelpen de trenger på ettidlig tidspunkt. Det betyr blant annet at sped- ogsmåbarn i alvorlig risiko må oppdages og gis treff-sikker hjelp. Gode utredninger av barns omsorgs-situasjon, og av samspillet mellom barn og for-eldre, er en forutsetning for dette. Departementetviste i høringsnotatet til at utredninger av sped- ogsmåbarns omsorgssituasjon ofte krever særskiltkompetanse. Det er i dag mangel på fagspesialis-ter på utredninger av sped- og småbarn, og mangekommuner etterspør bistand til utredninger avsped- og småbarns omsorgssituasjon, på grunn avmanglende kompetanse og kapasitet.13

Høringsnotatet viste til at lavt omfang av sakeri den enkelte kommune innebærer at det verkener hensiktsmessig eller realistisk å forvente atkommunene selv skal bygge opp egne kompetan-semiljø og tilbud. Kompleksiteten og hyppigheteni sakene tilsier at en nasjonal instans har bedreforutsetninger for å kunne bygge opp nødvendigefagmiljøer og bærekraftige tilbud, blant annetfordi det trengs større opptaksområder enn detden enkelte kommune har. Det ble også vist til atet statlig andrelinjetilbud for sped- og småbarn vilkunne bygge på oppgaver, tilbud og kompetansesom i dag allerede finnes innenfor Bufetat og isentrene for foreldre og barn. Departementetviste til at sentrene besitter god kompetanse påsped- og småbarn, og at det er et mål at dennekompetansen blir tilgjengelig for flere. Departe-mentet ga også uttrykk for at et nasjonalt, statligansvar kan motvirke underforbruk av viktige,men kostbare utredningstilbud samt sikre høykvalitet på det samlede tilbudet.

Det ble lagt vekt på at et statlig tilbud, og inn-holdet i dette, så langt det er mulig bør være forut-sigbart for kommunene og for barn og familier imålgruppen. Dagens tilbud i sentre for foreldreog barn er etterspurt, men kritiseres samtidig fra

10 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-port nr. 2016/46

11 Bufdir (2016). Årsrapport 201512 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-

port nr. 2016/4613 Kvello, Ø. m.fl. (2012). Et samlet tilbud til utsatte foreldre

med sped- og småbarn 0–3 år


kommunene for at tilbudet i sentrene variererbåde med hensyn til målgruppe, oppholdstid oginnhold. Tilbudet i regionene er ulikt, og Bufetatsrolle i tildeling av plasser oppleves som uklar.Dette gjør at det i dag er vanskelig for kommu-nene å vite hvilken bistand som kan forventes frastaten.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at alter-nativet til et tilbud i statlig regi høyst sannsynligvil være økt bruk av private aktører. Det ble samti-dig vist til at kommunenes tilgang til private aktø-rer med rett kompetanse varierer. Mange sakkyn-dige har spesialisering i utredning av ungdom ogvoksne, mens kompetansen til å utrede sped- ogsmåbarns omsorgssituasjon generelt sett er sva-kere. I en situasjon der barnevernstjenesten hel-ler ikke selv besitter den kompetansen som etter-spørres, er det også utfordrende å sikre godebestillinger og å vurdere kvaliteten på det somleveres.

14.3.2 Forslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet å gi detstatlige barnevernet en lovbestemt plikt til å tilbyutredninger av utsatte sped- og småbarnsomsorgssituasjon når visse vilkår var oppfylt, jf.forslag til ny § 2-3 andre ledd bokstav a i barne-vernloven. Forslaget innebar at det lovfestes i bar-nevernloven at Bufetat på anmodning fra kommu-nen skal utrede barn i alderen 0–6 år i tilfeller deretaten finner at det er stor usikkerhet knyttet tilbarnets omsorgssituasjon.

Det ble presisert at formålet med utredningenskal være å vurdere om foreldrene kan ivareta denvidere omsorgen for barnet i kombinasjon med til-tak i hjemmet, eller om det er behov for å plasserebarnet utenfor hjemmet. Det ble presisert at plik-ten ikke skal omfatte ethvert behov for utredningav barn i den aktuelle aldersgruppen, men avgren-ses til tilfeller der det er tvil om barnet har behovfor plassering utenfor hjemmet.

Det ble fremholdt at det statlige tilbudet fort-satt vil være rammestyrt. Departementet mentederfor det ville være hensiktsmessig å utvikle fag-lige retningslinjer for hvilke type saker som vilutløse et statlig ansvar. Retningslinjene ville gigrunnlag for prioriteringer som følge av en gittøkonomisk ramme, og bidra til at kommunene viloppleve det statlige tilbudet som forutsigbart.

Det ble videre foreslått at det er staten somskal avgjøre om vilkårene for utredning er oppfylt.Dette innebærer at plikten skal avhenge av at sta-ten på faglig grunnlag, innenfor de gitte økono-miske rammene, mener at en statlig utredning er

nødvendig for å vurdere om barnet har behov forplassering utenfor hjemmet. Departementetunderstreket at Bufetats ansvar verken vil inn-skrenke kommunens ansvar for utredning av bar-net, eller kommunens ansvar for at grunnlaget forden senere behandlingen av saken er forsvarlig.

Departementet foreslo videre at det bør væreopp til staten å avgjøre utredningens innhold ogomfang. Det ble understreket at andrelinjetje-nesten bør ha et betydelig handlingsrom medhensyn til utredningens omfang, herunder om deter tilstrekkelig med annen form for utredning enngjennom døgnopphold i sentre for foreldre ogbarn, for eksempel hjemmebaserte eller polikli-niske utredninger. Departementet understreket atdet i mange tilfeller vil være behov for en raskavklaring av søknaden, og viste til at barnevernlo-ven inneholder tidsfrister for gjennomføring avundersøkelse og at loven forutsetter at tiltak skaliverksettes til rett tid. Departementet foreslo atdet burde settes en frist for staten på ti dager til åvurdere søknaden.

Departementet opplyste i høringsnotatet at detville bli vurdert om det er behov for å fastsette enforskrift med nærmere bestemmelser blant annetom saksbehandling, og viste til barnevernloven§ 2-3 siste ledd.

I høringsnotatet ble det videre vist til at forel-drene eller den barna bor hos, ikke kan motsetteseg at barnevernstjenesten gjennomfører enundersøkelse ved besøk i hjemmet. Departemen-tet foreslo at tilsvarende regel bør gjelde når Bufe-tat foretar hjemmebaserte utredninger. Departe-mentet foreslo at Bufetat bør ha adgang til å kreveå få samtale med barnet uten at foresatte er til-stede, slik barnevernstjenesten og kommunaltengasjerte sakkyndige har adgang til. Det ble pådenne bakgrunn foreslått endringer i barnevern-loven § 4-3 tredje og femte ledd.

Departementet tok utgangspunkt i at statenslovfestede ansvar bør begrenses til tilfeller derhovedformålet er utredning, ikke foreldrestøt-tende hjelp. Det ble samtidig vist til at i tilfeller derBufetat tilbyr utredning i sentre for foreldre ogbarn, vil et vesentlig formål være å undersøke ombarnets foreldre er mottakelige for endring. Forel-drestøttende arbeid i form av veiledning ogendringsarbeid vil derfor ofte inngå som en natur-lig del av utredningsarbeidet.

Departementet foreslo et statlig medfinansier-ingsansvar for utredninger. Det ble foreslått atfinansieringsansvaret skal gjelde spesialiserteutredninger som tilbys av Bufetat, uavhengig avom de foretas hjemmebasert eller i sentre for for-eldre og barn. Det ble samtidig foreslått at finansi-


eringsansvaret bare skal gjelde i saker der Bufetattilbyr utredning, og at det ikke skal gjelde i sakerder kommunene ønsker rene hjelpetiltak i sentrefor foreldre og barn. Det ble foreslått endringer ibarnevernloven §§ 9-4 og 9-5.

Det ble lagt til grunn at nivået på de kommu-nale egenandelene burde videreføres på uendretnivå, men slik at det kan settes ulike satser forutredning i henholdsvis sentre for foreldre ogbarn, poliklinisk og hjemmebasert utredning.

Departementet viste i høringsnotatet til dennylig vedtatte lovendringen i barnevernloven § 4-4om utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak.Departementet uttalte at opphold i sentre for for-eldre og barn vil omfattes av § 4-4 i den grad slikeopphold kan anses som omsorgsendrende hjelpe-tiltak. Departementet mente imidlertid at oppholdi sentre for foreldre og barn for utredning av forel-drenes omsorgsevne og barns behov for tiltakikke kan anses som omsorgsendrende tiltak, ogdermed ikke er omfattet av hjemmelen til åpålegge hjelpetiltak. Departementet foreslo ingenhjemmel for å pålegge utredning, men det frem-gikk at departementet ville vurdere spørsmåletnærmere.


14.4.1 Behovet for statlig utredningsplikt av sped- og småbarn

Om lag 60 høringsinstanser har uttalt seg om for-slaget om å gi staten en lovfestet plikt til å utredebarn i alderen 0–6 år. Et klart flertall av disse hargitt uttrykk for at de er enige i at staten bør ha etansvar for utredninger av sped- og småbarn. Blantde høringsinstansene som støtter å gi staten enlovfestet utredningsplikt er Bufdir, KS, NOBO,Hovedorganisasjonen Virke, Bufetat og Sentralen-heten for fylkesnemndene, samt flere kommuner(blant annet Bodø kommune, Bærum kommune,Kristiansand kommune, Oppdal kommune, Sand-nes kommune og Sarpsborg kommune), fylkes-mannsembeter (blant annet Fylkesmannen i Osloog Akershus, Fylkesmannen i Rogaland og Fylkes-mannen Hedmark) og interesseorganisasjoner(blant annet Ideelt barnevernsforum, ADHD Norge,Redd Barna og Kirkens Bymisjon). De instansenesom i hovedsak støtter forslaget viser særlig til atdet er staten som har de beste forutsetningene forå sikre nødvendige fagmiljø med tilstrekkeligmengdetrening og kunne etablere og drifte spesi-aliserte døgntilbud. NOBO uttaler:

«Døgnbaserte utredninger i sentre for foreldreog utsatte sped- og småbarn er en spesialisertoppgave som det ikke er rimelig at kommu-nene kan ivareta innen overskuelig framtid.»

Om lag ti høringsinstanser er prinsipielt uenige iat staten bør ha en plikt til å tilby utredning avsped- og småbarn. Blant disse er flestepartenkommuner (blant annet Bergen kommune, Trond-heim kommune, Nøtterøy kommune, Stord kom-mune og Ås kommune), men også Fylkesmannen iNord-Trøndelag og Fylkesmannen i Møre og Roms-dal har denne oppfatningen. Disse instanseneviser særlig til at undersøkelses- og utredningsar-beid i barnevernet er et kommunalt ansvar, og atinnsatsen derfor heller bør innrettes mot å styrkekommunenes kompetanse. Bergen kommune utta-ler:

«Det vil være fullt mulig – og i tråd med depar-tementets egne mål om et tettere tverrfagligsamarbeid for tidligere hjelp til barn og familier– at andre kommunale tjenester kan trekkesinn i utredning av barn, herunder personell ihelsestasjon, skolehelsetjeneste og PPT.»

Det pekes videre på at en statlig utredningspliktvil gi uklare signaler knyttet til kommunens myn-dighet og faglige kompetanse, og at en innføringav en slik plikt kan bidra til å svekke det kommu-nale barnevernets faglige legitimitet.

Barnevernforum for Midt-Troms stiller segsvært kritiske til departementets forslag om åomgjøre alle tiltaksplasser til utredningsplasser.Barnevernforum for Midt-Troms uttaler:

«Dette er ikke i samsvar med behovet i vårtområde, hvor en har høy kompetanse på sped-og småbarn lokalt og vurderer å på en godmåte klare å ivareta utredningsarbeidet selv.Behovet er etter vårt syn tiltaksplasser forsped- og småbarn, ikke utredningsplasser.»

Også Trondheim kommune mener det vil værebehov for statlige plasser i sentre for foreldre ogbarn, men da primært som et foreldrestøttende til-tak.

14.4.2 Innholdet i utredningsplikten

Instansene som støtter forslaget om statlig utred-ningsplikt, har flere synspunkter på hvordan plik-ten bør utformes. Flere høringsinstanser har inn-vendinger mot premissene som departementet latil grunn for forslaget. Om lag 15 høringsinstan-


ser, av de som ellers er enige i at staten bør ha etansvar for sped- og småbarnsutredninger, er nega-tive til at staten skal kunne avgjøre om vilkårenefor statlig utredning er oppfylt. Dette omfatterenkelte kommuner (blant annet Bærum kom-mune, Drammen kommune, Åmot kommune ogKristiansand kommune) og KS, men også enkeltefylkesmannsembeter og interesseorganisasjoner(blant annet Redd Barna og Kirkens Bymisjon).Disse høringsinstansene mener at staten bør habistandsplikt, tilsvarende statens plikter på institu-sjonsområdet. Etter deres oppfatning bør detvære kommunene som avgjør behovet for og inn-holdet i statlige utredninger. Flere instanser viserblant annet til at det er kommunene som bestkjenner barnets og familiens behov. Kirkens Bymi-sjon uttaler:

«Her legges det opp til et ledd som skal haavgjørelsesmyndighet, men som vil sitte langtfra kompetansen i den lokale barneverntje-nesten. Erfaringen vår er at dialogen med bar-neverntjenesten i starten av en utredning er avhelt vesentlig betydning for innholdet i utred-ningen vi tilbyr.»

Drammen kommune skriver:

«Rådmannen er videre svært uenig i at statenskal kunne overprøve kommunens vurderingav om det er stor usikkerhet ved om det eralvorlige mangler ved barnets omsorgssitua-sjon. Det må legges til grunn at det er kommu-nen som er nærmest til å vurdere barnetsomsorgssituasjon og som gjennom ulikeinstanser (eksempelvis helsestasjon, barne-hage, barnevern) kjenner barnet og familienbest.»

Det blir dessuten vist til at statlig avgjørelsesmyn-dighet, kombinert med manglende mulighet til åpåklage avgjørelsen til fylkesmannen, vil gjøre til-budet uforutsigbart for kommunene. Noen pekerogså på betydningen av klare retningslinjer og kri-terier for tilbudet. Kristiansand kommune uttaler:«[D]et må være kommunene som gis denne myn-digheten, subsidiært at det er utarbeidet veldig klarekriterier for inntak, innhold og varighet.»

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag tror atansvarsforholdet mellom den statlige utredningenog den kommunale barnevernstjenestens ansvarfor å undersøke og beslutte nødvendige tiltaketter undersøkelsen kan bli uklar, og mener detblir svært viktig med gode retningslinjer som pre-

siserer ansvarsforholdet. Fylkesmannen i Møre ogRomsdal gir uttrykk for at det foreslåtte vilkåretfor plikten kan bli vanskelig å slå fast i hver enkeltsak, og at manglende presiseringer kan bli enkilde til konflikt mellom stat og kommune.

Betydningen av gode retningslinjer for Bufe-tats vurderinger fremheves av en rekke høringsin-stanser, også av høringsinstanser som slutter segtil forslaget om at det er Bufetat som avgjør omutredning skal tilbys. Fylkesmannen i Rogalanduttaler: «[Det] legges da til grunn at Bufetats vur-dering av om vilkårene for en slik utredning er opp-fylt, gjøres uavhengig av kapasitet i foreldreog barnsentrene.»

Bufdir og Fylkesmannen i Oslo og Akershusstøtter forslaget om at staten skal kunne avgjørebehovet for og innholdet i spesialiserte utrednin-ger av sped- og småbarn, begrunnet med at det vilunderbygge ansvarsdelingen mellom stat og kom-mune. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Vår erfaring er at flere barneverntjenesterunnlater å oppfylle sin plikt til å sørge for for-svarlighet i arbeidet all den tid Bufetat også erinvolvert. Derfor er det et hensiktsmessig for-slag at Bufetat får en plikt til å vurdere en søk-nad, men ikke får en ubetinget plikt til å utredepå etterspørsel fra kommunen.»

I høringsnotatet fremgikk det også at det statligeutredningstilbudet kan skje døgnbasert, i sentrefor foreldre og barn, men også hjemmebaserteller poliklinisk. Kun et fåtall av høringsinstan-sene har kommentert dette særskilt. Bufetatsregioner er positive til forslaget, mens noen kom-muner mener at statens ansvar bør avgrenses tildøgnbaserte utredninger i sentre for foreldre ogbarn. Med dette menes tilfeller hvor risikoen foromsorgssvikt vurderes såpass høy at utredningmå skje innenfor en døgnbasert ramme. Detpekes på at hjemmebaserte utredninger typisk vilkunne gjelde for barn og familier med mindrekomplekse eller omfattende utfordringer. Det er istørre grad naturlig at kommunene selv kan taansvar for denne type utredninger. Kristiansandkommune uttaler:

«[K]ommunene må settes i stand til å gjennom-føre hjemmebaserte utredninger av barn ogsamspill mellom foreldre og barn. Mange kom-muner har opparbeidet god kompetanse ogkunnskap på feltet, har nærhet til foreldre ogbarn og vil dermed lettere kunne følge opputredninger med videre hjelpetiltak.»


Andre høringsinstanser peker på at hjemmeba-serte utredninger kan være et viktig supplementtil døgnbaserte utredninger, men at det i litengrad vil kunne erstatte behovet for døgnopphold.Bufetat region Midt-Norge uttaler:

«[G]rundig kartlegging av døgngjennomgå-ende omsorgsutøvelse er nødvendig i de allerfleste av familiene i dagens målgruppe. […] Viser imidlertid at poliklinisk arbeid og ambulantvirksomhet kan ha elementer i seg som ikkedøgntiltak kan ivareta da det å være hjemmehos familiene har egenverdi, samt at ikke allefamilier kan/skal bo i et bofellesskap. Av dengrunn vil det være viktig å kunne tilby ulikealternativer.»

Om lag ti høringsinstanser uttaler at de er nega-tive til at statens ansvar skal avgrenses til sakerder formålet er utredninger, blant annet kommu-nene Bærum kommune, Bamble kommune, Kristi-ansand kommune, Trondheim kommune og Sarps-borg kommune, samt VID og interesseorganisasjo-ner som Ideelt barnevernsforum og FO. Dissehøringsinstansene mener at statens ansvar ogsåbør omfatte døgnbasert foreldrestøtte og behand-ling i sentre for foreldre og barn. Flere menerdessuten at det er lite hensiktsmessig å skille mel-lom utredning og hjelpetiltak, fordi tilbudet somgis må bestå av begge deler. Ideelt barneverns-forum uttaler:

«Det er vår vurdering at departementets skillemellom utrednings- og hjelpetiltak er lite hen-siktsmessige i forhold til målgruppen. Tar manutgangspunkt i de omfattende behovene ogproblembelastningen familiene og barna somsøkes inn ved sentrene i dag har, vil det værenaturlig å hjelpe barn som er i god utvikling ogforeldre som er i gang med omfattende liv-sendringer til å stabilisere endringene som eriverksatt gjennom tilpassede tiltak. Ved utred-ning av endringspotensiale gis veiledning somen del av utredningen.»

RKBU Vest uttaler:

«RKBU mener at et slikt skille vil være vanske-lig å håndtere og at det i liten grad sammenfal-ler med det faglige innholdet og den praktiskevirkeligheten ved sentre for foreldre og barn.Det vil ofte være slik at tiltak som foreldrevei-ledning og påfølgende samspillsobservasjon vilalternere når formålet er å utrede foreldrenesomsorgskompetanse.»

Det pekes også på at mange kommuner ikke vil hakompetanse eller ressurser til å kunne bygge opptilsvarende tilbud, eller ressurser til å betale fullpris for eksisterende tilbud i sentrene. Det visesvidere til at behandlingstiltak for denne målgrup-pen ofte vil kreve særskilt kompetanse, og noenganger døgnopphold.

Bufetat region vest uttaler:

«Mange av familiene i vår målgruppe vil ikkekunne behandles hjemme rett etter en utred-ning. De som vi i dag anbefaler videre behand-ling for, er familier som ikke er klar for å flyttehjem med hjelpetiltak. Det kan bety at hvisdenne muligheten tas vekk, så vil vi bli «tvun-get» til å ta stilling til om det er godt nok ellerikke umiddelbart etter en utredning, og etmulig potensiale hos foreldrene blir vanskeligå avdekke.»

Sandnes kommune foreslår at det innføresbistandsplikt til opphold i sentre for foreldre ogbarn som alternativ til akuttplassering av barn nårdet er nødvendig for å sikre barnet i en utred-nings- eller tiltaksfase.


Flere instanser er uenig i at statens finansierings-ansvar avgrenses til utredning i sentre for foreldreog barn, fordi det da antas at tilbudet om hjelpetil-taksplasser vil falle bort (Oppdal kommune, Bodøkommune, Sarpsborg kommune, Kristiansand kom-mune, Tromsø kommune, Fylkesmannen i Oslo ogAkershus, RKBU Midt-Norge, Barneombudet, ReddBarna, Stiftelsen Kirkens bymisjon).

Blant annet Redd Barna og Barneombudetmener at dette forslaget er et eksempel på et for-slag der barnets beste ikke står i sentrum. Barne-ombudet fremhever at opphold i sentre for foreldreog barn «[…] er eit viktig tiltak for å støtte og hjelpefamiliar for å klare omsorgsoppgåvene og førebyggemot omsorgsovertakingar». Redd Barna mener detbør ses på om det finnes andre finansieringsmu-ligheter, for eksempel at barnevernet kun betaleregenandel dersom opphold i sentre for foreldre ogbarn er eneste mulighet for å forebygge omsorgs-overtakelse. Tromsø kommune legger særlig vektpå at det er urimelig at statens betalingsansvarikke gjelder dersom fylkesnemnda har pålagt opp-hold i sentre for foreldre og barn.

De høringsinstansene som har kommentertforslaget til finansieringsordning for utredningspesielt, er enige i at den kommunale egenande-len for statlige utredninger og opphold i sentre for


foreldre og barn bør være moderat. Det vises til ategenandelen ikke bør være så høy at tilbudet ikkeblir brukt, og at dagens egenandel er høy nok.Enkelte høringsinstanser peker på at egenande-len, som i dag, kan følge egenandelen for institu-sjonsopphold.

Noen få høringsinstanser uttalte seg også spe-sielt om de økonomiske rammene for gjennomfø-ring av forslaget. Det pekes på svakheter veddagens tilbud og at et tydeligere statlig ansvarsannsynligvis vil medføre økt etterspørsel. Dissehøringsinstansene er kritiske til at økt etterspør-sel kan dekkes innenfor eksisterende økonomiskerammer, blant annet gjennom vridning mot flerehjemmebaserte utredninger som er mindre kost-nadskrevende enn døgnopphold. Bufetat regionMidt-Norge uttaler:

«Region Midt-Norge mener at det i flere tilfel-ler ikke vil være forsvarlig å gjøre utredningeni hjemmet. Derfor vil det være urealistisk åbasere seg på at økt etterspørsel vil kunnehåndteres gjennom omdisponering av midlerfra sentre til hjemmebaserte tiltak. Forslagetvil etter vår mening ha økonomiske konsekven-ser da tilbud skaper etterspørsel.»

Enkelte kommuner er kritiske til at de ikke blirkompensert for bortfall av statlig finansiering avhjelpetiltak i sentre for foreldre og barn (Barne-verntjenestene i Larvik og Lardal kommuner ogBarnevernsamarbeidet i Vest-Telemark). KS menerdet er behov for en ekstern konsekvensvurderingav forslaget om fullt kommunalt betalingsansvarfor omsorgsendrende hjelpetiltak i sentre for for-eldre og barn.

14.4.4 Andre høringsinnspill

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for atstatens utredningsansvar også bør gjelde for barnog unge over seks år, alternativt at den statligeandrelinjen må tilby konsultasjon til kommunene iandre utredningssaker. Synet begrunnes blantannet med stor kompleksitet i saker som angåreldre barn, samt at strenge aldersgrenser kan eks-kludere familier med flere barn. Ideelt barneverns-forum uttaler:

«Det kan være kunstig å lage et skille ved 6 år,spesielt nå som flere familier er store og kan haet stort aldersspenn i barneflokken. Dersomdette skillet skal følges vil noen familier som eri behov av hjelp falle utenfor.»

Flere høringsinstanser peker på behovet for tettdialog og samhandling mellom sentrene og denenkelte kommune forut for og underveis i opp-hold i sentre for foreldre og barn, samt at det leg-ges til rette for at kommunene, som best kjennerbarnet og familiens behov, har stor innflytelse påutarbeidingen av mandatet for utredningen.

Videre har noen få høringsinstanser kommen-tert pålegg om utredning som hjelpetiltak. Region-senter for barn og unges psykiske helse, HelseregionØst og Sør uttaler at:

«Siden det er viktig å sikre god kvalitet i under-søkelse av bekymringsmeldinger – spesielt forde minste barna som formes sterkt av omsor-gen som de får i denne livsfasen, bør mankunne pålegge foreldre utredning. Denne børprimært gjøres i hjemmet. En ev. bruk av for-eldre-barn senter kan også utredes. Dette gjel-der undersøkelse, og vil derfor ikke falle innunder muligheten kommuner har til å påleggeomsorgsendrende hjelpetiltak.»

Også Kristiansand kommune og Sentralenheten forfylkesnemndene er positive til muligheten til åpålegge utredning i hjemmet og i sentre for for-eldre og barn. Sentralenheten for fylkesnemndeneviser blant annet til at det i noen saker er behovfor et bredere kunnskapsgrunnlag og at opphold isentre for foreldre og barn kan bidra til dette.

Enkelte høringsinstanser har kommentertdepartementets forslag om at Bufetat skal ha til-svarende hjemmel som barnevernstjenesten til åforeta undersøkelse i hjemmet uten samtykke ogtil å samtale med barn i enerom. Bufdir, Fylkes-mannen i Nord-Trøndelag, Sentralenheten for fylke-snemndene og Redd Barna støtter forslaget. Bufe-tat region Midt-Norge er skeptisk til forslaget omundersøkelse i hjemmet uten samtykke og skriverat:

«Å være i noens hjem og skal gjøre et arbeiduten deres samtykke, og uten vedtaksmyndig-het er en arbeidssituasjon de fleste vil væreskeptiske til. Det kan føre til at man brukermye lenger tid på å utrede enn om samtykkeforutsettes. Dette kan også være uheldig forbarnet. Vi mener kommunen fortsatt må holdetrykket oppe på motivasjonsarbeidet for åskaffe samtykke til utredning. I denne sam-menheng er relasjonen mellom hjelpere og for-eldre en stor ressurs i arbeidet, og denne vilvanskeliggjøres av tvangsaspektet i en utred-ning.»


Noen få høringsinstanser har også kommentert atdepartementets forslag om at utredninger foretatti sentre for foreldre og barn ikke skal underleggeskvalitetssikring av Barnesakkyndig kommisjon,blant annet Stavanger kommune, Tromsø kom-mune og Sentralenheten for fylkesnemndene. Dissehøringsinstansene mener at slik kvalitetssikringbør vurderes.


14.5.1 Behovet for et spesialisert tilbud

Det bør etter departementets syn være en høytprioritert oppgave for barnevernet å sørge for atsped- og småbarn i alvorlig risiko oppdages tidligog gis treffsikker hjelp. Utredninger av dennemålgruppen krever ofte særskilt kompetanse.Etter departementets oppfatning er det behov foret statlig andrelinjetilbud til sped- og småbarn. Til-budet bør bygge på den kompetanse og erfaringsom dagens statlige og private sentre for foreldreog barn besitter, men må også utvikles og harmo-niseres i tråd med foreliggende kunnskap omhvordan disse barna kan hjelpes best mulig. Enandrelinjetjeneste vil ha bedre forutsetninger ennde fleste kommuner for å bygge opp og opprett-holde døgnbaserte tilbud og fagmiljøer med nød-vendig kompetanse. Målet er å bidra til god kvali-tet i utredninger, samt gi grunnlag for tidlig ogtreffsikker hjelp til de yngste barna. De flestehøringsinstansene som har uttalt seg om forsla-get, har gitt uttrykk for at de er enige i dette.

Behovet for et spesialisert tilbud på detteområdet understrekes også av Vista Analyse, somhar utredet konsekvenser av forslaget som blesendt på høring.14 Vista Analyse fremhever særligat tilbudet i sentre for foreldre og barn er spesiali-sert og kostbart, noe som tilsier at et rent kommu-nalt ansvar vil gi et vesentlig dårligere tilbud.

Departementet har merket seg de prinsipielleinnvendingene fra blant andre Bergen kommune,Trondheim kommune, Ås kommune og Fylkesman-nen i Nord- Trøndelag og Fylkesmannen i Møre ogRomsdal om at det er kommunene som har ansva-ret for undersøkelses- og utredningsarbeid, og atstaten ikke bør påta seg oppgaver innenfor kom-munenes ansvarsområder. Departementet menerlikevel at staten i visse tilfeller bør kunne tilbykommunene hjelp til å utrede omsorgssituasjonentil sped- og småbarn og deres foreldre. Det er indi-

kasjoner på at flere barn enn de som i dag fårplass i sentre for foreldre og barn, har behov for etslikt tilbud.15 Det er også behov for større forut-sigbarhet i det statlige tilbudet, gjennom klarerevilkår og tydelige kriterier for hvilke barn og fami-lier som bør prioriteres.

Departementet understreker samtidig at etstatlig tilbud ikke vil innskrenke kommunenesansvar for at barns omsorgssituasjon blir forsvar-lig utredet og at nødvendige tiltak blir iverksatt. Etstatlig tilbud skal understøtte kommunenes opp-gaveutførelse i tilfeller der kommunen og statener enige om at det er hensiktsmessig. Det børvære en høy faglig terskel for at staten bidrar iutredningen. Det er derfor viktig at lovforslagetgir staten myndighet til å avgjøre om bistand skalgis. Staten vil dermed gjennom sin praksis trekkeden faglige grensen mellom kommunale utrednin-ger og statlige, spesialiserte utredninger av barn.Dette vil forebygge en utilsiktet innskrenkning avkommunenes utredningsansvar, som det kunnevært en viss risiko for dersom kommunene kankreve statlig utredningsbistand.

Departementet har gjort visse endringer fradet forslaget som ble sendt på høring. I motset-ning til høringsforslaget, foreslår departementetat staten også skal kunne tilby hjelpetiltak og vei-ledning etter endt utredning, når dette er nødven-dig for at barnet skal få et forsvarlig tilbud. Detstatlige medansvaret for finansiering vil gjelde forbåde utredninger og eventuelle etterfølgende hjel-petiltak. Videre fremkommer det nå klarere i lov-forslaget at staten ikke har plikt til å bistå kommu-nene når kommunene ber om det, men at utred-ningsbistand vil bli avgjort på grunnlag av enskjønnsmessig vurdering der både faglige og øko-nomiske momenter vil inngå.

14.5.2 Bufetats tilbud om utredning

Departementet viderefører høringsnotatets for-slag om at Bufetats utredningstilbud til sped- ogsmåbarn og deres familier skal gjelde i tilfeller derdet er stor usikkerhet knyttet til barnets omsorgs-situasjon. Med dette menes tilfeller der det er tvilom barnet vil bli alvorlig skadelidende dersomomsorgssituasjonen som barnet er i vedvarer, ogder det er uklart om foreldrene har evne og kapa-sitet til å gi barnet den omsorgen han eller huntrenger. Stor usikkerhet ved omsorgssituasjonenkan innebære at det er behov for å ivareta barnetssikkerhet i en utredningsperiode, for eksempel i


15 Rambøll (2014). Utredning av oppgave- og finansieringsan-svar for det samlede tilbudet til utsatte sped- og småbarn


et døgntilbud. Bufetats tilbud skal ikke gjeldesaker der det er klart hvilken hjelp barnet trenger.Det er, ifølge Vista Analyse, i tråd med dagenspraksis for bruk av sentre for foreldre og barn.16

Departementet fastholder videre forslaget omat Bufetats tilbud bør avgrenses til barn i alders-gruppen 0–6 år. Som i høringsnotatet legges detvekt på at barn i barnehagealder ikke har desamme kommunikative ferdigheter som eldrebarn. Det kreves særskilt kompetanse i å vurderebarnas uttrykk og symptomer, og det er krevendeå skille mellom symptomuttrykk som er innenforordinær utvikling og de som skal vekke bekym-ring.17 Kompleksiteten i dette øker dess yngrebarna er.18 Avgrensningen skal likevel ikke væretil hinder for særskilte løsninger for å forhindreekskludering av familier med flere barn, og hvornoen av barna er over seks år gamle. Dette er isamsvar med høringsuttalelser fra Fylkesmannen iOslo og Akershus, Ideelt barnevernsforum ogHovedorganisasjonen Virke, som er kritiske til enabsolutt aldersgrense.

Avgrensningen av målgruppen innebærer atdet bare vil være en liten andel av barn i alderen0–6 år som barnevernet er i kontakt med, som vilomfattes av det statlige tilbudet. Vista Analyse hari sine utredninger av kommunenes etterspørseletter statlige tilbud til sped- og småbarn, anslått atBufetats tilbud bør dimensjoneres til å dekke omlag 500 tiltak i året.19 Til sammenligning ble det iløpet av 2015 fattet vedtak om tiltak for om lag5 000 barn under seks år.20 Det ble fremmetbegjæring til fylkesnemndene om tiltak for 230barn.

Det holdes fast ved at bistand til utredningervil være inngangen til Bufetats tilbud. Dette følgernaturlig av vilkåret om stor usikkerhet ved bar-nets omsorgssituasjon. En utredning vil avklareforeldres omsorgsevne og hvilke behov barna har.Departementet mener videre at utredningsarbei-det, som hovedregel, bør ha en gitt varighet.Varighet må vurderes i sammenheng med fristenesom gjelder for kommunens undersøkelser, jf.barnevernloven § 6-9. Utredningen skal resulterei en anbefaling om hvilke tiltak som bør iverkset-tes overfor barnet eller familien.

Saker der det ikke er behov for utredninger, vilfalle utenfor Bufetats tilbud. Dette kan gjeldesaker der foreldres omsorgsevne og barnas behover tilstrekkelig kartlagt gjennom kommunaleutredninger, men der kommunen likevel ønskerhjelpetiltak i sentre for foreldre og barn. Dette er itråd med høringsnotatets forslag. Foreldrestøtteog endringsarbeid skal likevel naturlig inngå somen del av utredningsarbeidet. Dette betyr at detspesialiserte tilbudet, på tilsvarende måte som idag, vil bestå av en kombinasjon av utredning ogforeldrestøttende arbeid, men med utredning somdet primære formålet. Det vil ofte, slik som RKBUVest påpeker, være nødvendig å veksle mellom for-eldreveiledning og samspillsobservasjoner nårformålet er å utrede foreldres omsorgskompe-tanse. Foreldreveiledning som del av utrednings-arbeidet er viktig, både for å sikre barnet og for åkunne utrede familiens mottakelighet forendringsarbeid.

Departementet foreslår videre, til forskjell fra ihøringsnotatet, at det kan åpnes for statlig bistandtil hjelpetiltak og oppfølging av barnet og familienetter endt utredningsopphold i sentre for foreldreog barn. Det vises til nærmere redegjørelse omdette i kapittel 14.5.4. Det legges med dette opp tilet skille mellom utredningsfasen og de hjelpetilta-kene som skal iverksettes med bakgrunn i utred-ningen. Utredningsfasen skal resultere i transpa-rente vurderinger av hvilken hjelp barnet og forel-drene trenger. Dette vil gi økt forutsigbarhet forbåde barn og familier. Kommunene vil også fåbedre muligheter til å gjøre egne vurderinger avhvilken oppfølging barna og familiene trenger ogtilpasse sitt tilbud etter det.21

Departementet foreslår etter dette å ta inn ibarnevernvernloven § 2-3 nytt tredje ledd bokstava at Bufetats tilbud gjelder utredning av omsorgs-situasjonen til barn i alderen 0–6 år der det er storusikkerhet ved om det er alvorlige mangler veddenne. Det vises til lovforslaget med merknader.

14.5.3 Bufetat avgjør om utredning kan tilbys

Departementet holder fast ved forslaget om at deter Bufetat som skal avgjøre om utredning tilbys.Flere høringsinstanser mener at Bufetat skal haplikt til å tilby utredning når kommunen anmoderom dette (bistandsplikt), og viser blant annet til atdette vil være nødvendig for at kommunene skaloppfatte tilbudet som reelt og forutsigbart.Enkelte høringsinstanser mener de foreslåtte vil-


17 Kvello, Ø. (2015). Barn i risiko - skadelige omsorgssituasjo-ner. Gyldendal akademisk


19 Ibid.20 Alderskategoriene som benyttes i SSB gjør det vanskelig å

skille ut antallet 6-åringer. 21 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-

port nr. 2016/46


kårene vil føre til samhandlingskonflikter somfølge av faglig uenighet mellom stat og kommune.Statlig bistandsplikt er også foreslått i tidligereutredninger av hvilket ansvar staten bør ha forsentre for foreldre og barn.22

Statlig bistandsplikt ville innebære at det erkommunen alene som avgjør hvilke barn og fami-lier som skal få tilbud om statlige utredning, ogdermed også hvor stort omfanget av det statligetilbudet skal være. Etter departementets oppfat-ning er bistandsplikt ikke egnet på dette området.I likhet med blant andre Bufdir og Fylkesmannen iOslo og Akershus mener departementet at en stat-lig bistandsplikt ville kunne føre til uklar ansvars-deling med risiko for at Bufetat oppfattes å overtakommunenes ansvar for å utrede barn i målgrup-pen. Kommunene vil også sannsynligvis ha uliketerskler for å etterspørre statlig utredningsbi-stand, blant annet med bakgrunn i egen kompe-tanse og kapasitet. En situasjon der kommunensetterspørsel alene vil styre bruken og omfanget avtilbudet, ville lett føre til at Bufetat må påta segoppgaver utover det som er tilsiktet. Dette vil ogsåkunne undergrave innholdet i kommunens egetutredningsansvar, samtidig som overdreven plas-sering av utredningsoppgaver på statlig nivå vilbidra til svekket kompetanse i barnevernstje-nestene i utredningsarbeid.

Departementet legger til grunn at kommu-nene har et helt og udelt juridisk ansvar for åutrede barns omsorgssituasjon, for å ta beslutnin-ger basert på undersøkelser og utredninger og forå iverksette tiltak som gjør at barn får den hjelpende trenger. Dette påpekes også av en rekkehøringsinstanser. Bufetat vil ikke ha juridiskansvar for at det enkelte barn blir utredet i barne-vernlovens forstand, men vil gjennom forslagetvære en aktør som kommunene på gitte vilkår kanvelge å benytte seg av under sin utredning av bar-net. En slik spesialistutredning vil aldri være merenn et element i kommunens samlede utredningav barnet, og kommunen må på selvstendiggrunnlag vurdere og avgjøre hvordan de vil brukeBufetats utredninger. Departementet legger vektpå at den statlige oppgaven formuleres slik at detikke oppstår tvil om ansvarsforholdene.

Formålet med et spesialisert tilbud er å under-støtte kommunenes oppgaveutførelse i de mestkomplekse sakene. Kommunene må, i de enkeltetilfellene, vurdere om det er behov for å etter-spørre statlig utredningsbistand. Bufetat må sam-tidig ha tilstrekkelige virkemidler til å innrette til-

budet slik at det blir mest mulig forutsigbart ognår ut til de barna og familiene som trenger detmest. Departementet foreslår at formålet med ogpremissene for å tilby statlige, spesialiserte utred-ninger kommer klarere frem enn foreslått ihøringsnotatet. Avgjørelsen av om en statligutredning skal tilbys, vil bero på et forvaltningss-kjønn fra Bufetats side. Skjønnsfriheten vil værebegrenset av lovvilkåret om at det må foreligge«stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler»ved barnets omsorgssituasjon. Bufetat må, innen-for rammene av lovens vilkår, utdype hvilke ter-skler som skal gjelde for det statlige tilbudet,basert på faglige vurderinger og økonomiske ram-mer. Departementet foreslår derfor at Bufetatsoppgave lovfestes som en kan-bestemmelse.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for atdet foreslåtte vilkåret om «stor usikkerhet ved omdet er mangler ved barnets omsorgssituasjon»kan være vanskelig å praktisere, og at formulerin-gen åpner for stor grad av faglig skjønn. For åbidra til mest mulig forutsigbar praksis, skal detutvikles faglige retningslinjer for skjønnet. Ret-ningslinjene vil dermed inkludere de faglige pre-missene for spesialiserte utredninger. Dette vil gien målgruppe for det statlige tilbudet, som Bufetatmå påse ligger innenfor den økonomiske rammenetaten har til disposisjon for spesialiserte utred-ninger. Retningslinjene vil blant annet bygge på enoverordnet vurdering av hvor det er hensiktsmes-sig å trekke den faglig grensen for det spesiali-serte nivåets bidrag i utredningsarbeidet. Dennegrensen er det det spesialiserte nivået, og ikkekommunene, som skal trekke. Slik vil retningslin-jene også fungere som et verktøy for overordnetprioritering av hvilke barn som bør få tilbudet, ogindirekte – hvilke barn kommunene selv forven-tes å ha tilstrekkelig kompetanse til å kunneutrede. Premissene for samhandlingen mellomstat og kommune vil med dette også bli tydeli-gere.

Det ble videre i høringsnotatet foreslått at til-budet bør være arenanøytralt, slik at det kan gisikke bare som døgnbaserte utredninger, menogså poliklinisk og som hjemmebaserte utrednin-ger i tilfeller hvor dette er hensiktsmessig. Depar-tementet har merket seg at enkelte høringsinstan-ser mener at det statlige ansvaret bør begrensestil døgnopphold i sentre for foreldre og barn.Flere høringsinstanser understreker også at enstor andel av målgruppen, som er beskrevet ihøringsnotatet, vil ha behov for et døgnbasertutredningstilbud, blant annet fordi det er behovfor å ivareta barnas sikkerhet i en utredningsfase.Dette inntrykket bekreftes også i rapporten fra

22 Rambøll (2014). Utredning av oppgave- og finansieringsan-svar for det samlede tilbudet til utsatte sped- og småbarn


Vista Analyse. Det er derfor grunn til å tro at defleste utredninger bør foretas døgnbasert i stat-lige eller private sentre for foreldre og barn.Departementet viser samtidig til at både VistaAnalyse og enkelte høringsinstanser peker på athjemmebaserte utredninger kan være hensikts-messig for noen barn og familier. Det må dessu-ten tas høyde for en fagutvikling som kan gjørehjemmebaserte utredninger mer aktuelt enn idag. Departementet opprettholder derfor sitt for-slag om at utredninger kan tilbys både hjemmeba-sert og i døgnopphold. Det er videre Bufetat somavgjør hva slags type utredningstilbud som skalgis.

Det skal også utvikles retningslinjer sombeskriver innholdet i det spesialiserte tilbudet,hvilken kompetanse som er forventet og standar-diserte tidsforløp for ulike elementer i tilbudet.Departementet legger til grunn at det statlige til-budet skal videreutvikles med utgangspunkt idagens struktur, med både statlige og private sen-tre for foreldre og barn. Utvikling av retningslinjervil innebære en tydeligere faglig styring av statenseget tilbud og de private sentrene, som vil bliomfattet av det statlige tilbudet gjennom kjøp avplasser. Dette vil bidra til høyere og likere kvalitetover hele landet, og vil være en viktig forutsetningfor at tilbudet i de ulike sentrene kan bygge pådokumentert kunnskap og beste praksis. Ret-ningslinjene skal utarbeides i tett samarbeid meddagens sentre for foreldre og barn, andre fagmil-jøer, brukerorganisasjoner og kommuner

Departementet foreslår etter dette at det tasinn i barnevernloven § 2-3 nytt tredje ledd bokstava at Bufetat kan tilby utredning. Det vises til lov-forslaget med merknader.

14.5.4 Bufetats tilbud om hjelpetiltak etter utredning

Flere høringsinstanser er kritiske til forslaget omat Bufetat ikke skal tilby rene hjelpetiltak i sentrefor foreldre og barn, selv om foreldrestøttende til-tak naturlig vil inngå som en del av utredningstil-budet. Departementet har merket seg oppfatnin-ger fra blant andre Ideelt barnevernsforum sompeker på at barn og familier som søkes inn i sen-tre for foreldre og barn, ofte har omfattendebehov som krever særskilt tilpassede tiltak. Detvises også til innvendinger fra Bufetat region vest,som mener at noen familier vil kunne ha behov forvidere oppfølging i sentre for foreldre og barnfordi omsorgssituasjonen, også etter en gitt utred-ningsperiode, vurderes som for usikker til at barnog familier kan sendes hjem.

Departementet viser til at forslaget ikke er tilhinder for at utredningsperioden utvides i enkelt-tilfeller. Dette kan gjelde i tilfeller som Bufetatregion vest peker på, der det er avdekket potensi-ale for positiv endring hos foreldre, men med fort-satt usikkerhet om foreldre vil kunne gi barnet til-strekkelig og trygg omsorg. Det er samtidig vik-tig å være oppmerksom for fristene for undersø-kelser, jf. barnevernloven § 6-9.

Den videre oppfølgingen av barn og familieretter utredningsperioden bør i utgangspunktetivaretas av kommunene. Utredningene som erforetatt, skal gi kommunene et godt grunnlag til åiverksette nødvendige tiltak. Departementet fore-slår likevel, med bakgrunn i høringsinnspillene, atBufetat i særlige tilfeller også skal kunne biståkommuner i hjelpetiltaksarbeidet etter endt utred-ning. Statlig bistand i hjelpetiltaksarbeidet vilvære aktuelt i tilfeller der det kreves kompetanseog tiltak som det ikke kan forventes at kommu-nene har, og der statlig bistand eller tilbud vurde-res som en forutsetning for at barnet skal få for-svarlig hjelp. Det må da legges vekt på om utred-ningen har avdekket mangler ved barnetsomsorgssituasjon som tilsier at barnet og familienhar behov for omfattende støtte, og mer spesiali-serte hjelpetiltak, enn det kommunene vanligviskan tilby. Utvikling av retningslinjer for det stat-lige tilbudet må også klargjøre de faglige gren-sene for statlig bistand i hjelpetiltaksarbeidet,basert på både faglige vurderinger og økono-miske rammer.

Normalt bør hjelpetiltaksarbeidet være hjem-mebasert, også når Bufetat bistår med tiltak.Behovet for å sikre barnet vil som regel være min-dre, dersom utredningen har konkludert med atforeldrene kan ivareta omsorgen for barnet ogbarnets behov kan avhjelpes gjennom hjelpetiltak.For mange familier kan det også være en stor for-del at hjelpen gis hjemme, og i barnas og familie-nes nærmiljø. Vista Analyse anslår, blant annetbasert på intervjuer med kommuner, et stortpotensial for en dreining mot mer hjemmebasertetiltak.23 Hjelpetiltaksarbeidet kan unntaksvis skje isentre for foreldre og barn, for eksempel i tilfellerder geografiske avstander gjør det svært kre-vende å tilby statlig bistand på annen måte.

I tilfeller der Bufetat tilbyr etterfølgende hjel-petiltak, enten hjemmebasert eller i sentre for for-eldre og barn, må kommunen fatte vedtak om til-tak etter barnevernloven § 4-4. I tilfeller der bar-nevernstjenesten har iverksatt hjelpetiltak, har



barnevernstjenesten plikt til å utarbeide en tidsav-grenset tiltaksplan som skal evalueres regelmes-sig, jf. barnevernloven § 4-5.

Departementet foreslår etter dette at det tasinn i barnevernloven § 2-3 nytt tredje ledd bokstava andre punktum at Bufetat kan tilby hjelpetiltak ietterkant av utredning når dette er nødvendig forat barnet skal få forsvarlig hjelp. Det vises til lovut-kastet med merknader.

14.5.5 Saksbehandlingen i Bufetat

Kommunene vil kunne be om utredningsbistandfra Bufetat i ulike faser av en barnevernssak. Imange tilfeller vil dette skje i forbindelse med enundersøkelsessak, der kommunene må forholdeseg til lovens tidsfrister. I henhold til barnevernlo-ven § 6-9 skal en undersøkelse etter § 4-3 gjen-nomføres snarest og senest innen tre måneder. Isærlige tilfeller kan fristen være seks måneder.Departementet legger til grunn at utredninger iundersøkelsesfasen skal være gjennomført innenfristen på tre måneder, med mindre særlige grun-ner foreligger. Dette understreker betydningen avrask behandling av kommunens søknad.

Etter lovforslaget vil Bufetats tilbud om utred-ning ikke være begrenset til å gjelde den førsteundersøkelsesfasen. Det kan også være aktueltfor kommunen å be om bistand i tilfeller der barnog familier mottar hjelpetiltak uten at dette harført til ønskede endringer. Spesialisert utred-ningsopphold i sentre for foreldre og barn kan iandre tilfeller være et alternativ til akuttplasseringav barn.

Utredningsarbeidets karakter tilsier at Bufetatraskt må avklare henvendelser fra kommuneneom bistand. Som i høringsnotatet mener departe-mentet at en frist på ti dager vil være et hensikts-messig utgangspunkt. Mange høringsinstanserhar sluttet seg til dette.

Etter departementets oppfatning skal Bufetatsvurderinger og avgjørelser som foretas i denenkelte sak, ikke regnes som et enkeltvedtak.Avgjørelsen kan dermed ikke påklages til fylkes-mannen etter barnevernloven § 6-5. Departemen-tet har merket seg at enkelte kommuner mener atet avslag kan ha stor betydning for det barn ogden familie det gjelder, og derfor bør kunne påkla-ges til fylkesmannen. Departementet fastholder atBufetats vurdering ikke kan regnes som en avgjø-relse av rettigheter og plikter for bestemte perso-ner jf. forvaltningsloven § 2 første ledd a og b.Avgjørelsen har direkte betydning kun for kom-munen, som ved et avslag må gjennomføre denfaglige utredningen selv eller ved hjelp av for

eksempel private sakkyndige. Dersom Bufetatavslår, må kommunen ivareta behovet for utred-ning.

Departementet legger til grunn at Bufetatsavgjørelse skal dokumenteres skriftlig og begrun-nes uavhengig av om utredningstilbud gis ellerikke. Viktigheten av at vurderingene er dokumen-tert er understreket av flere høringsinstanser.Sentralenheten for fylkesnemndene mener også atdet vil kunne være tilfeller der det er påkrevetmed vitneforklaringer av vurderingen av kommu-nens søknad, særlig i et tilfelle hvor søknaden eravslått.

Det vil særlig være i undersøkelsesfasen atkommunen vil henvende seg til Bufetat medanmodning om utredning. Barnevernloven § 4-3inneholder i dag ulike bestemmelser av betydningfor kommunens undersøkelser som ledd i barne-vernstjenestens undersøkelsesplikt. Departemen-tet foreslår at bestemmelsen kommer til anven-delse for Bufetats utredninger så langt den passer.Forslaget vil for det første omfatte andre ledd derdet stilles krav om at undersøkelsen skal gjen-nomføres slik at den minst mulig skader noensom den berører, og at den ikke skal gjøres meromfattende enn formålet tilsier. Videre kan det ienkelte tilfeller være behov for bestemmelsenstredje ledd om at foreldrene eller den barna borhos, ikke kan motsette seg at en undersøkelse blirgjennomført ved besøk i hjemmet. Bufetat regionMidt-Norge påpeker at det er kommunen somgjennom sin kjennskap til barnet og familien ogsitt ansvar for saken, har best mulighet til å moti-vere foreldrene. Departementet er enig i dette, ogviser til at i tilfeller der utredningen eller en del avden skjer hjemmebasert, vil den uansett skje inært samarbeid med kommunen. Etter departe-mentets oppfatning kan det likevel oppstå situasjo-ner der det vil være behov for å kunne gjennom-føre en utredning selv om foreldrene motsetterseg besøk i hjemmet. Også regelen om adgang tilå samtale med barnet alene, jf. femte ledd, vil habetydning i enkelte tilfeller. Dette er en regel somivaretar barnets rett til medvirkning og skal sørgefor at barnets stemme kan komme til uttrykk utenat foresatte er til stede, dersom dette er hensikts-messig. Barns medvirkning må tilpasses barnetalder og kan ivaretas både gjennom verbal ogikke-verbal kommunikasjon.

Enkelte høringsinstanser, blant annet Sentra-lenheten for fylkesnemndene og Stavanger kom-mune, mener at statlige utredninger i sentre forforeldre og barn skal vurderes av Barnesakkyn-dig kommisjon, blant annet fordi slike utredningerhar stor bevisverdi når de legges frem i saker for


nemnda og for å styrke utredningenes autoritet.Departementet holder imidlertid fast ved dagensregel og begrunnelse for å unnta utredningerforetatt i sentre for foreldre og barn. Bakgrunnener at kontrollen med dette arbeidet skjer gjennomde kontroll- og tilsynsordninger som gjelder fordisse områdene. Sentre for foreldre og barn eromfattet av regler om kvalitet, godkjenning og til-syn. I tilfeller der Bufetat engasjerer sakkyndig forå foreta utredning, foreslås imidlertid at § 4-3fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.

Opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4andre ledd, omfatter også ansatte i det statlige bar-nevernet. Som Sentralenheten for fylkesnemndenepåpeker, må ansvarlig for utredningen også væreforberedt på å møte som vitne i en eventuell etter-følgende sak. Videre vil Bufetat plikte umiddel-bart å ta kontakt med den kommunale barne-vernstjenesten dersom det i forbindelse medutredningen oppstår situasjoner eller fremkom-mer opplysninger som gjør det nødvendig å vur-dere om det er behov for å treffe et midlertidigakuttvedtak for å ivareta barnet. Det samme gjel-der hvis Bufetat ser behov for å bringe barnet tilsykehus eller annet egnet sted for medisinskundersøkelse.

Departementet foreslår etter dette et nytt sisteledd i barnevernloven § 4-3, der det fremgår atbestemmelsen gjelder så langt den passer forutredninger etter barnevernloven § 2-3 tredje leddbokstav a. Det vises til lovforslaget med merkna-der. Forslaget skiller seg fra forslaget som blesendt på høring ved at dette kun gjaldt bestem-melsens tredje og femte ledd. Flere høringsinstan-ser har understreket betydningen av saksbehand-lingsregler med krav til skriftlig dokumentasjonog frister for Bufetat. Departementet vil vurderebehovet for slike saksbehandlingsregler.

14.5.6 Pålegg om hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn

I tilfeller der Bufetat tilbyr utredning i et senter forforeldre og barn, vil foreldrestøttende arbeid iform av veiledning og endringsarbeid ofte inngåsom en naturlig del av det statlige utredningstilbu-det. Dette innebærer at det statlige tilbudet fort-satt vil kunne bestå av en kombinasjon av utred-ning og foreldrestøttende arbeid, men slik atutredning er det primære formålet.

Departementet legger til grunn at kommunenikke skal fatte vedtak om hjelpetiltak etter barne-vernloven § 4-4 andre ledd i tilfeller der Bufetat til-byr utredning i sentre for foreldre og barn. Dettegjelder selv om slik utredning også vil ha et ele-

ment av hjelpetiltak. Begrunnelsen for dette er atutredningen er hovedformålet.

Opphold i sentre for foreldre og barn omfattesav barnevernlovens hjemmel i § 4-4 tredje ledd tilå pålegge hjelpetiltak i den grad slike opphold er åanse som omsorgsendrende hjelpetiltak. Departe-mentet mener opphold i sentre for foreldre ogbarn ikke faller innenfor denne hjemmelen hvishovedformålet er å utrede foreldrenes omsorgs-evne og barnets behov for tiltak. Dette har sam-menheng med at utredninger i seg selv vanskeligkan oppfattes som «omsorgsendrende», selv omforeldrestøttende arbeid inngår som en del avutredningen. Siden departementet heller ikkeanser statlig utredning som et hjelpetiltak, vil stat-lig utredning i sentre for foreldre og barn falleutenfor den nye bestemmelsen om pålegg av hjel-petiltak. Etter departementets oppfatning vil detvære inngripende å pålegge utredning i sentre forforeldre og barn uten samtykke fra foreldrene.Dette vil uansett kreve en egen lovhjemmel.Enkelte høringsinstanser har uttalt seg om spørs-målet og mener at utredning bør kunne pålegges.Departementet vil vurdere spørsmålet nærmere.

I tilfeller der Bufetat tilbyr etterfølgende opp-følging i form av foreldrestøttende hjelpetiltak ihjemmet eller i sentre for foreldre og barn, forut-settes det at kommunen fatter vedtak om tiltaketter barnevernloven § 4-4 andre ledd. Slike hjel-petiltak vil omfattes av påleggshjemmelen i barne-vernloven § 4-4 tredje ledd. Hjemmelen vil videregjelde tilfeller der kommunen fatter vedtak omopphold i sentre for foreldre og barn som omsorg-sendrende hjelpetiltak. Kommunen står fortsattfritt til å fatte vedtak om slike hjelpetiltak. Som detfremgår nedenfor, vil kommunen da måtte finansi-ere dette selv.


Departementet fastholder forslaget om at et stat-lig tilbud til sped- og småbarn også skal omfatte etstatlig medansvar for finansiering. Dette vil redu-sere sannsynligheten for underforbruk av viktigetilbud, siden disse kan oppfattes som svært kost-bare for kommunene dersom de skal betale altselv. En stor andel av høringsinstansene viserogså til at statlig delfinansiering er en forutsetningfor at kommunene vil bruke tilbudet.

Departementet foreslår at statens betalingsan-svar gjelder utredninger som Bufetat tilbyr. Inn-gangen til det statlige tilbudet er utredninger, ogdet statlige betalingsansvaret avgrenses tilsva-rende. Saker der det ikke er behov for utrednin-ger, men der kommunene ønsker rene hjelpetiltak


i sentre for foreldre og barn, vil ligge utenfor sta-tens finansieringsansvar.

Departementet foreslår imidlertid, basert påde vurderingene som er omtalt i kapittel 14.5.2, atdet statlige finansieringsansvaret også skalomfatte statlig bistand til hjelpetiltak og oppføl-ging av barn og familier etter endt utredning.Dette vil normalt dreie seg om hjemmebaserte til-tak, men unntaksvis også hjelpetiltak i sentre forforeldre og barn. Forslaget innebærer at kommu-nen betaler egenandel ved bruk av utrednings- oghjelpetiltak som Bufetat tilbyr. I tilfeller der Bufe-tat kommer til at kriteriene for statlig bistand ikkeer oppfylt, kan kommunene eventuelt benytte sen-tre for foreldre og barn med full egenbetaling.

Nivået på egenandelene fastsettes av departe-mentet på bakgrunn av de årlige budsjettfremleg-gene. Døgnopphold i sentre for foreldre og barner spesielt kostbart. Det er viktig at tilbudet benyt-tes når det er behov for det. Departementet leggervekt på å redusere risikoen for underforbruk,siden kommunene ellers kan vurdere tilbudetsom for dyrt. Et slikt underforbruk kan gi dårligkvalitet i utredninger av en svært sårbar gruppe,mangelfull hjelp og store utgifter for samfunnet påsikt. Moderate egenandeler understøtter ogsåmålet om tidlig innsats overfor de yngste barna.

Samtidig mener departementet at egenande-len ikke må settes så lavt at kommunene ikke i til-strekkelig grad tar innover seg de høye kostna-dene ved disse tiltakene. For lave egenandelerkan også føre til at kommuner som ellers ville haønsket å bygge opp egen kompetanse og egne til-bud, lar være å gjøre dette. Gjennomsnittligmånedspris er om lag 230 000 kroner, og kommu-nenes egenandel er 68 740 kroner (29 prosent).Tiltaket er blant de dyreste i barnevernet, bådefor stat og kommune. Selv om en lovfesting av til-budet i seg selv kan tenkes å medføre en økning ikommunenes etterspørsel, kan man anta at kom-munene, med en videreføring av dagens nivå påegenandelen, vil være nøkterne i sin etterspørseletter tilbudet.

Kommunenes etterspørsel etter statens tilbudtil sped- og småbarn vil også avhenge av størrel-sen på egenandelene for henholdsvis døgn- oghjemmebaserte tiltak. Vista Analyse har, med bak-grunn i sine utredninger av dagens praksis,anslått gjennomsnittlig varighet av spesialiserteutredninger til 50 dager, mens hjelpetiltaksarbei-det har en varighet på 100 dager.24 Tilbudet blir idag i all hovedsak gitt døgnbasert, i sentre for for-

eldre og barn. De gjennomsnittlige kostnadeneper tiltak anslås til 379 500 kroner for utredningerog 759 000 kroner til hjelpetiltak, mens tilsva-rende kostnader, dersom tilbudene ble gitt hjem-mebasert, anslås til henholdsvis 210 000 kronerog 336 000 kroner.25 En dreining mot mer hjem-mebaserte tiltak vil derfor bidra til å frigjøre res-surser, slik at flere barn og familier kan få et til-bud. Departementet mener det bør være sammeprosentvise egenandel for døgn- og hjemmeba-serte utredninger og hjelpetiltak. Dette gir likereinsentiver i kommune og stat, og medvirker til atkommunene tar inn over seg de reelle prisforskjel-lene. En effekt av dette kan være mindre sam-handlingsutfordringer mellom kommune og stat.

Etter departementets oppfatning bør også, avhensyn til en mest mulig oversiktlig ordning,egenandelene for både utredninger og for etterføl-gende hjelpetiltak utgjøre samme prosentviseandel av gjennomsnittskostnadene. Det foreslås atnivået på egenandelene for det statlige tilbudetvidereføres på dagens nivå.

Departementet foreslår etter dette å endrebarnevernloven § 9-4 slik at Bufetats finansier-ingsansvar gjelder når Bufetat tilbyr utredning ogetterfølgende hjelpetiltak i samsvar med § 2-3 nytttredje ledd bokstav a. Forslaget vil erstatte dagensregler om statens betalingsansvar ved opphold isentre for foreldre og barn. Departementet fore-slår videre å endre barnevernloven § 9-5 slik atdet fremgår at Bufetat kan kreve egenandel avkommunen i forbindelse med utredninger og hjel-petiltak etter § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a. Detvises til lovforslaget med merknader.

14.5.8 Gjennomføring av endringene

Departementet legger vekt på at det statlige tilbu-det så langt det er mulig skal dekke den reelleetterspørselen etter spesialiserte utredninger oghjelpetiltak for sped- og småbarn, etter de vilkå-rene som er beskrevet over. Det er samtidig kre-vende å anslå hvor stor etterspørselen fra kommu-nene vil være. Dette avhenger av en rekke fakto-rer, og de vil kunne endres over tid som følge avøkt kompetanse i kommunene.

Med bakgrunn i de forutsetninger og bereg-ninger foretatt i Vista Analyses utredninger avkonsekvenser av endringer i sped- og småbarnstil-budet, mener departementet at de foreslåtteendringene kan gjennomføres innenfor gjeldendebudsjettrammer (se kapittel 17.2). Det tas samti-dig tas hensyn til at anslagene er usikre. Det leg-

24 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-port nr. 2016/46 25 Ibid.


ges derfor opp til at gjennomføring av forslagetfølges opp gjennom en egen evaluering. Evalue-ringen skal blant annet ha som siktemål å vurdereom tilbudet dekker kommunenes etterspørsel ogdet reelle behovet. Dette innebærer også å vur-dere virkningene av å avgrense målgruppen.

Videre skal det vurderes om det faglige innholdeter i tråd med barn og familiers behov, og hvilkenytteeffekter det statlige tilbudet har for barn ogfamilier i målgruppen.


15 Opplysningsplikt for kommunen til barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige

15.1 Gjeldende rett

15.1.1 Dagens situasjon

Personell som yter helse- og omsorgstjenester haryrkesmessig taushetsplikt. Dette innebærer at deskal hindre at andre får adgang eller kjennskap tilopplysninger om folks legems- eller sykdomsfor-hold eller andre personlige forhold som de får viteom i egenskap av å være personell i helse ogomsorgstjenesten. Den alminnelige opplysnings-plikten til barnevernet etter barnevernloven § 6-4og helsepersonelloven § 33 gjelder bare barn somer født. Dette innebærer at kunnskap om at engravid kvinne misbruker rusmidler på en slikmåte at barnet kan bli født med skade ikke eromfattet av opplysningsplikten til barnevernet.Personell som yter helse- og omsorgstjenester haretter disse bestemmelsene ikke adgang til å giinformasjon til barnevernstjenesten uten hennessamtykke. Samtidig vil det ofte være helse- ogomsorgstjenesten som har best kunnskap omkvinnen og hennes situasjon.

Barnevernloven gjelder i utgangspunktet barefor barn som er født. Barnevernstjenesten kanlikevel tilby ulike former for frivillige hjelpetiltaktil gravide rusmiddelavhengige, men har ikkeanledning til å åpne en undersøkelsessak elleriverksette tiltak uten kvinnens samtykke. Mulig-heten for å tilby frivillige hjelpetiltak forutsetterimidlertid at barnevernstjenesten blir kjent medkvinnens situasjon.

15.1.2 Barnevernlovens anvendelsesområde

Barnevernstiltak kan som hovedregel bare treffesoverfor barn under 18 år, jf. barnevernloven § 1-3første ledd. I forarbeidene til barnevernloven gadepartementet likevel uttrykk for at det ikke ernoe i veien for at barnevernstjenesten, eventueltsammen med andre deler av hjelpeapparatet, inn-går et samarbeid med foreldrene også før barneter født, for å søke avhjulpet de problemene forel-drene måtte ha.1 Barnevernstjenesten kan derfor

iverksette ulike former for veiledning og hjelpetil-tak etter samtykke fra den gravide kvinnen.

I forarbeidene til barnevernloven uttalte depar-tementet samtidig at «[…] en sak vanskelig kandefineres som en barnevernsak, med de tvangsbeføy-elser dette gir mulighet til, før barnet er født». Detteinnebærer at barnevernloven ikke åpner for atbarnevernstjenesten åpner undersøkelsessakeller iverksetter barnevernstiltak uten den gra-vide kvinnens samtykke.

15.1.3 Tiltak etter barnevernloven

Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre atbarn og unge som lever under forhold som kanskade deres helse og utvikling, får nødvendighjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven§ 1-1. Som nevnt ovenfor forutsetter åpning avundersøkelsessak og iverksettelse av tiltak over-for ufødte barn samtykke fra den gravide kvinnen.For nyfødte barn åpner barnevernloven for ulikeformer for tiltak både med og uten samtykke.

Det følger av barnevernloven § 4-4 andre leddat barnevernstjenesten, når barnet på grunn avforholdene i hjemmet eller av andre grunner harsærlig behov for det, skal sørge for å sette i verkhjelpetiltak for barnet og familien. I utgangspunk-tet er hjelpetiltak etter barnevernloven frivillige.Enkelte hjelpetiltak kan imidlertid pålegges vedvedtak i fylkesnemnda.

Et av tiltakene som kan iverksettes etter § 4-4andre ledd er opphold i sentre for foreldre ogbarn. Målgruppen for sentrene er barn i alderen0–6 år. Tiltaket kan derfor også være aktuelt fornyfødte barn, og opphold i sentrene vil ofte beståav en kombinasjon av utredning og foreldrestøt-tende arbeid. Sentrene kan blant annet bistå medkartlegging av barnets emosjonelle, fysiske ogsosiale utvikling, foreldrenes omsorgsevne ogendringspotensiale, og barnets og familiensendringsbehov, samspill og tilknytning. Enkelte

1 Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester (bar-nevernloven)


sentre tilbyr i dag også spesifikke utredninger avruseksponerte barn og samspills- og tilknytnings-problematikk.

Når det er nødvendig for å sikre barnet til-fredsstillende omsorg eller er nødvendig av andregrunner, kan fylkesnemnda fatte vedtak ompålagte hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 tredjetil femte ledd.

Etter barnevernloven § 4-8 andre ledd andrepunktum kan fylkesnemnda fatte vedtak omomsorgsovertakelse før et nyfødt barn er flyttethjem til foreldrene. Et slikt vedtak kan imidlertidikke treffes før barnet er født.

Videre følger det av barnevernloven § 4-9 før-ste ledd at barnevernsadministrasjonens lederkan fatte et foreløpig vedtak om omsorgsoverta-kelse av et nyfødt barn før barnet har flyttet hjem.Slikt vedtak kan bare treffes dersom det er over-veiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situa-sjon eller risiko for barnet som gir grunnlag foromsorgsovertakelse. For det andre kan et vedtakbare treffes dersom de interessene bestemmelsenskal ivareta, kan bli «vesentlig skadelidende» omvedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.Eksempler på tilfeller som kan nødvendiggjøre åtreffe et midlertidig akuttvedtak om omsorgsover-takelse av et nyfødt barn etter denne bestemmel-sen er tilfeller der tungt belastet rusmiddelavhen-gige ikke er i stand til ivareta omsorgen for bar-net, gjerne i kombinasjon med at barnet er fødtmed abstinenssymptomer som innebærer at bar-net kan ha behov for særlig oppfølgning og pleie.Vedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barner blant de mest inngripende tiltakene som erhjemlet i barnevernloven.

Foreløpige vedtak etter barnevernloven § 4-9skal snarest, og om mulig innen 48 timer fra fylke-snemnda mottok saken, vurderes for godkjenningi fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-22. Viderekan vedtaket påklages til fylkesnemnda, jf. barne-vernloven § 7-23.

I forbindelse med foreløpig vedtak kan ogsåbarnevernsadministrasjonens leder fatte forelø-pige vedtak som begrenser foreldrenes rett tilsamvær med barnet, jf. § 4-9 andre ledd. Det kanogså fattes vedtak om at foreldrene ikke skal harett til å vite hvor barnet er, jf. § 4-19.

I tilfeller der det er fattet foreløpig vedtak omomsorgsovertakelse av et nyfødt barn, vil barne-vernstjenesten ofte vurdere at det er behov for til-tak utover den akutte situasjonen. I slike tilfellermå barnevernstjenesten legge frem saken for fyl-kesnemnda etter reglene i § 7-11 snarest, ogsenest innen seks uker, jf. barnevernloven § 4-9tredje ledd. Det foreløpige vedtaket faller bort der-

som begjæring om tiltak ikke er fremmet for nem-nda innen fristen, og konsekvensen er at forel-drene kan flytte barnet hjem.

Saker der det fattes vedtak etter barnevernlo-ven §§ 4-8 og 4-9 innledes gjerne ved at personellsom yter helse- og omsorgstjenester ved fødeste-det melder fra til barnevernstjenesten i henhold tilopplysningsplikten etter helsepersonelloven § 33og barnevernloven § 6-4.

Etter barnevernloven § 4-12 kan fylkesnemndatreffe vedtak om å overta omsorgen for et barn.En omsorgsovertakelse innebærer en sterkbegrensning i foreldreansvaret ved at foreldrenefratas retten til å utøve den daglige omsorgen forbarnet, og at barnet plasseres i fosterhjem. Vedtakkan blant annet treffes der det er «alvorlige man-gler ved den daglige omsorg» som barnet får eller«alvorlige mangler i forhold til den personligekontakt og trygghet barnet trenger etter sin alderog utvikling», jf. første ledd bokstav a. Videre kanvedtak treffes dersom det er «overveiende sann-synlig» at «barnets helse eller utvikling» kan bli«alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute av stand tilå ta tilstrekkelig vare på barnet, jf. bokstav d.

15.1.4 Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 hjemler til-bakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige forå hindre eller begrense at barnet blir skadet. Detfølger av bestemmelsens første ledd at det kanvedtas at en gravid rusmiddelavhengig kvinneuten eget samtykke skal tas inn på institusjonutpekt av regionalt helseforetak, og holdes tilbakei hele svangerskapet. Vedtak kan bare fattes der-som misbruket er av en slik art at det er overvei-ende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.Det er også et vilkår at hjelpetiltak ikke anses til-strekkelig.

Det fremgår av bestemmelsens andre ledd, atinntakets formål er å hindre eller begrense sann-synligheten for at barnet påføres skade. Underoppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbystilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbrukog for å bli i stand til å ta vare på barnet.

Det er fylkesnemnda for barnevern og sosialesaker som har kompetanse til å fatte ordinærevedtak om tilbakeholdelse. Kommunen kan imid-lertid med hjemmel i helse- og omsorgstjenestelo-ven § 10-3 fatte et midlertidig vedtak dersom deinteresser bestemmelsen skal ivareta kan blivesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke tref-fes og gjennomføres straks. I slike tilfeller gjelder


barnevernloven §§ 7-22 og 7-23 om fylkesnemn-das etterfølgende godkjenning av vedtaket ogbehandling av klage over vedtaket. Er det truffetmidlertidig vedtak, skal forslag til endelig vedtaksendes fylkesnemnda innen to uker, jf. § 10-3sjette ledd.

Kommunen skal, i samråd med institusjonen,minst hver tredje måned vurdere om det fortsatter grunnlag for tilbakeholdelse, jf. § 10-3 tredjeledd.

Både barnevernstjenesten og den som yterhelsehjelp har plikt til uten hinder av taushetspliktå gi opplysninger til den kommunale helse- ogomsorgstjenesten, jf. barnevernloven § 6-7 tredjeledd og helsepersonelloven § 32 andre ledd. Plik-ten gjelder når det er grunn til å tro at en gravidkvinne misbruker rusmidler på en slik måte at deter overveiende sannsynlig at barnet vil bli fødtmed skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven§ 10-3. Også etter pålegg fra de organer som eransvarlige for gjennomføringen av helse- ogomsorgstjenesteloven, plikter barnevernstje-nesten og helsepersonell å gi slike opplysninger.

15.1.5 Taushetsplikten til personell etter helse- og omsorgstjenesteloven

Helsepersonell har en streng yrkesmessig taus-hetsplikt som er nærmere regulert i kapittel fem ihelsepersonelloven. Det fremgår av hovedregelenom taushetsplikt i § 21 at helsepersonell skal hin-dre at andre får adgang eller kjennskap til opplys-ninger om folks legems- eller sykdomsforholdeller andre personlige forhold som de får vite om iegenskap av å være helsepersonell. Taushetsplik-ten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp.Reglene om taushetsplikt i helsepersonellovenomfatter også personell som yter helse- ogomsorgstjenester etter helse- og omsorgstjeneste-loven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Helsepersonelloven inneholder også flerebestemmelser som på nærmere bestemte vilkårgir personell som yter helse- og omsorgstjenesterrett eller plikt til å gi opplysninger uten hinder avtaushetsplikt. I denne sammenhengen er det sær-lig helsepersonelloven §§ 22, 23 og 33 som er rele-vant.

Opplysningsplikten til barnevernet i helseper-sonelloven § 33 og barnevernloven § 6-4 er ett avde lovfestede unntakene for taushetsplikt. Denneopplysningsplikten gjelder bare for barn som erfødt. Opplysninger om at en gravid kvinne misbru-ker rusmidler på en slik måte at barnet kan blifødt med skade er dermed ikke omfattet av opp-lysningsplikten til barnevernet.

Taushetsplikten er ikke til hinder for formid-ling av opplysninger etter samtykke, jf. helseper-sonelloven § 22 første ledd. Det fremgår avbestemmelsen at taushetsplikten ikke er til hinderfor at opplysninger gjøres kjent for den opplysnin-gene direkte gjelder, eller for andre i den utstrek-ning den som har krav på taushet samtykker. Per-sonell som yter helse- og omsorgstjenester kanderfor uten hinder av taushetsplikt gi opplysnin-ger til barnevernstjenesten dersom en gravid rus-middelavhengig kvinne samtykker til dette. For-midling av opplysninger etter samtykke forutset-ter at samtykket er avgitt av en samtykkekompe-tent person2, og at samtykket er informert ogreelt frivillig.

Når personell som yter helse- og omsorgstje-nester i sin kontakt med utsatte gravide, kommertil at barnevernstjenesten bør kobles inn, vil per-sonellet vanligvis forsøke å innhente samtykke fraden gravide. Dersom den gravide samtykker kanpersonellet gi opplysninger til barnevernstje-nesten, som kan komme inn og etablere samar-beid med den gravide under svangerskapet og for-berede videre oppfølging etter at barnet er født.

Også helsepersonelloven § 23 inneholder flereunntak fra taushetsplikt. Bestemmelsen inne-holder en oppregning av situasjoner der taushets-plikten ikke er til hinder for at personell som yterhelse- og omsorgstjenester utleverer pasientopp-lysninger. Blant annet fremgår det av bestemmel-sens nr. 4 at taushetsplikten ikke er til hinder forat opplysninger gis videre når «tungtveiende pri-vate eller offentlige interesser» gjør det «rettmes-sig å gi opplysningene videre». Unntaket forutset-ter at det foretas en interesseavveining før en vide-reformidling av opplysninger kan skje. De hensy-nene og interessene som taler for å sette taushets-plikten til side, må veie vesentlig tyngre ennhensynene som taler for å bevare taushet. Unnta-ket omfatter i hovedsak truende farer eller situa-sjoner der det er fare for en skadevoldende hand-ling, og vil i utgangspunktet gjelde fare formenneskeliv og helse. De vurderingene som måforetas, vil langt på vei være sammenfallende medvurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesi-tuasjoner.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2gjelder forvaltningsloven i hovedsak for kommu-nens virksomhet, med de særlige bestemmelsersom følger av helse- og omsorgstjenesteloven ogpasient- og brukerrettighetsloven. Dermed gjel-der også forvaltningslovens taushetsplikt, jf.

2 Hvem som har samtykkekompetanse er nærmere regulerti pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4.


§ 12-1, med de innsnevringer som følger av dennelovbestemmelsens andre ledd.


Forslaget om opplysningsplikt ved tilbakeholdelseav gravide rusmiddelavhengige, ble sendt påhøring 6. oktober 2016 sammen med forslag omendringer i opplysningsplikten til barnevernet.Dette innebærer at forslaget ble sendt på høring iet annet høringsnotat enn de øvrige forslagene ilovproposisjonen.


I NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utviklingfremmet Raundalenutvalget følgende forslag omopplysningsplikt til barnevernstjenesten for åverne ufødte barn: «Helse- og sosialtjenesten bør ilov pålegges et ansvar for å varsle barneverntje-nesten om gravide mødre som har en livsførsel somkan skade det ufødte barnet.»

Utvalget begrunnet sitt forslag slik:

«Barnevernet har per i dag ikke tvangsmyndig-het overfor mor for å verne barnet mot skade.Utvalget har vurdert hvorvidt barneverntje-nesten også bør ha et ansvar for å ivareta ufødtebarn, herunder gis hjemmel for å gripe innoverfor mor med tvang der dette vurderes nød-vendig. Etter utvalgets syn vil vurderinger omhvilke skaderisiko den gravide utsetter barnetfor gjennom sin livsførsel imidlertid være enmer medisinsk vurdering som krever grundigmedisinsk kunnskap. Slike vurderinger høreretter utvalgets syn først og fremst til helsevese-net, og ikke barneverntjenesten. Det er imid-lertid grunn til å understreke at barnevernetallerede i dag vil kunne ha en viktig rolle i ver-net av barnet gjennom å kunne tilby råd og vei-ledning. Det er derfor etter utvalgets syn viktigat det i slike saker er et godt samarbeid mellomsosialtjenesten, barnevernet og helsetje-nesten.»

Videre la utvalget til grunn at bruk av rusmidlerog alkohol under svangerskapet øker risikoen forat fosteret dør eller tar skade. De viste til at hjer-neskadene kan gi utslag på ett eller flere områderslik som kognitiv fungering, regulering av atferdeller følelser, verbal forståelse, sosiale eller rela-sjonelle ferdigheter. Det fremkommer videre atdet kan ta lang tid før barn med eksempelvis alko-holrelatert skade eller syndrom (FAS) får riktig

diagnose. Utvalget viste også til at de ser få andresider ved gravides livsførsel som man per i dag vethar tilsvarende virkninger for barnet og kvinnenselv. Videre viste utvalget til studier som har fulgtopp barn som er født av gravide rusmisbrukeresom viser at et flertall av barna blir plassert i fos-terhjem eller adoptert allerede det første leveåret.

Som ledd i oppfølgningen av Raundalenutval-get ga departementet i Prop. 106 L (2012–2013)uttrykk for at barn må vernes bedre gjennom å gihjelp så tidlig som mulig, og at det derfor var vik-tig å utrede nærmere hvordan vernet av barn somikke er født kan styrkes.

I høringsnotatet av 6. oktober 2016 ga departe-mentet samtidig uttrykk for at en generell pliktsom foreslått av Raundalenutvalget i NOU 2012: 5,reiser en rekke prinsipielle og kompliserte etiskeog faglige spørsmål som ikke er blitt nærmereutredet av utvalget. Departementet viste særlig tilat en slik plikt reiser spørsmål knyttet til den gra-vide kvinnens integritet, personvern og om konse-kvenser for helse- og omsorgstjenestens mulighettil å følge opp gravide på en god måte. Departe-mentet viste videre til at en plikt som foreslått avutvalget også forutsetter en grundig vurdering avhva som skal til for å utløse plikten, og hvordanbarnevernstjenesten kan følge opp saken medundersøkelser, eventuelt også med barnevernstil-tak. Innføring av en plikt vil være inngripendeoverfor den gravide og må derfor kunne forsvaresut i fra at det foreligger et godt begrunnet behovfor plikten og at plikten vil bidra til en reell mulig-het for å redusere faren for at barnet skal taskade. En slik generell opplysningsplikt måttederfor vurderes opp mot i hvilken grad plikten vilgi barnevernstjenesten en mulighet til å reduserefaren for at barnet kan ta skade.

På denne bakgrunn konkluderte departemen-tet med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for åfølge opp forslaget fra Raundalenutvalget om engenerell opplysningsplikt for personell som yterhelse- og omsorgstjenester basert på livsførselsom kan skade det ufødte barnet. Departementetmente likevel at det var grunn til å vurdere tiltaksom kan gi bedre beskyttelse av barn utsatt forrusmiddelavhengighet under svangerskapet. Iden sammenhengen viste departementet til atutvalget fremhevet at rusmiddelmisbruk er denlivsførselen som er mest skadelig for et foster.Forslaget i høringsnotatet ble på denne bakgrunnavgrenset til å omfatte tilfeller der det er fattet ogiverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av en gra-vid rusmiddelavhengig kvinne etter helse- ogomsorgstjenesteloven.


15.2.2 Forslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet en ny lov-festet plikt for kommunen til å melde fra til denkommunale barnevernstjenesten i tilfeller der deter blitt fattet og iverksatt et vedtak om tilbakehol-delse av en gravid rusmiddelavhengig kvinneetter § 10-3 første ledd i helse- og omsorgstje-nesteloven. Den nye bestemmelsen om opplys-ningsplikt ble foreslått lovfestet i helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd.

Det ble presisert i høringsnotatet at det er denkommunen som har fremmet sak om tilbakehol-delse overfor fylkesnemnda, og som har ansvaretfor at kvinnen tas inn på eller er tatt inn på utpektinstitusjon, som skal ha plikt til å melde fra til bar-nevernstjenesten.

I forslaget ble det presisert at meldingen skalomfatte opplysninger om hvem kvinnen er, vurde-ringen av rusavhengighet og fare for skade på bar-net som lå til grunn for vedtaket, forventet terminog hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på.Departementet viste til at når barnevernstje-nesten mottar disse opplysningene, vil barne-vernstjenesten få tilstrekkelig informasjon til åkunne ta kontakt med institusjonen der kvinnener og forsøke å etablere en dialog og et samarbeidmed den gravide. Det ble også vist til at det alle-rede i dag følger av § 10-3 andre ledd at det underoppholdet skal legges vekt på at kvinnen tilbys til-fredsstillende hjelp for å bli i stand til å ta vare påbarnet. Videre ble det vist til at barnevernstje-nesten kan tilby den gravide hjelpetiltak undersvangerskapet og innhente nærmere opplysnin-ger fra den gravide. På denne måten ville forhol-dene legges best mulig til rette for å ivareta barnetog den gravide etter fødselen.

Departementet foreslo videre at kommunenogså skal ha plikt til å gi opplysninger til barne-vernstjenesten når fødselen setter i gang, dersomdette er mulig. Det ble vist til at barnevernstje-nesten på dette tidspunktet skal kunne forberedetiltak som skal iverksettes etter fødselen. Det blesamtidig presisert at kommunen bare kan opp-fylle plikten dersom kommunen får informasjon itide til å kunne formidle til barnevernstjenesten atfødselen er i gang. Dersom kvinnen fortsatt er til-bakeholdt på institusjon når fødselen setter i gang,ville det være en forutsetning at institusjonen såsnart som mulig formidler opplysning om dette tilkommunen, som så videreformidler dette til bar-nevernstjenesten.

Departementet la i høringsnotatet til grunn atinnføring av en opplysningsplikt for kommunen ihelse- og omsorgstjenesteloven måtte korrespon-

dere med en bestemmelse i barnevernloven. I denforbindelse ble det særlig vist til at barnevernstje-nesten etter gjeldende rett ikke har anledning til ååpne en barnevernssak uten den gravide kvinnenssamtykke. Departementet la derfor til grunn atdet er behov for å presisere at barnevernstje-nesten skal kunne åpne en barnevernssak, vur-dere behovet for barnevernstiltak, og dokumen-tere relevante opplysninger og de barnevernsfag-lige vurderingene i saken. Departementet foresloderfor også en ny bestemmelse i barnevernloven§ 1-5 som presiserer barnevernstjenestens ansvarog oppgaver når de mottar en melding fra kommu-nen om at det er iverksatt et vedtak etter helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 første ledd.

I bestemmelsen ble det foreslått lovfestet atbarnevernstjenesten skal kunne gi råd og veiled-ning og tilby frivillige hjelpetiltak når de mottar enmelding fra kommunen om iverksettelse av ved-tak om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhen-gig etter den nevnte bestemmelsen. Videre gikkdet frem at barnevernstjenesten også skal kunnevurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Det ble samtidig presisert at det må vurderes idet enkelte tilfellet hvilke type undersøkelser ellertiltak det er aktuelt å iverksette etter fødsel. Ihøringsnotatet ble det vist til at det kan være aktu-elt å vurdere både ulike former for frivillige hjelpe-tiltak i eller utenfor hjemmet, og tiltak som inne-bærer tvang, for eksempel pålagte hjelpetiltakeller omsorgovertakelse.

Det ble videre understreket i høringsnotatet atbarnevernstjenesten i andre tilfeller enn det somomfattes av forslaget fremdeles bare vil kunnefølge opp saken etter samtykke fra den gravidekvinnen.


I underkant av 40 instanser har avgitt høringsut-talelse knyttet til forslaget om å gi kommunen enlovfestet plikt til å gi melding ved tilbakeholdelseav gravide rusmiddelavhengige. Forslaget om ålovfeste en plikt for kommunen til å melde fra tilden kommunale barnevernstjenesten i slike tilfel-ler har fått bred støtte under høringen. Blant deinstansene som gir uttrykk for at de støtter forsla-get er Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bufdir, Hel-sedirektoratet, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder,Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Hed-mark, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkes-mannen i Vestfold, Sentralenheten for fylkesnemn-dene, Statens helsetilsyn, Helse Vest RHF Kvinnekli-nikken, Helse Bergen, HF – avdeling for rusmedi-


sin, NTNU Det medisinske fakultet, Universitetet iStavanger, Folkehelseinstituttet, Oslo universitetssy-kehus, Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken,Barneombudet, Asker kommune, Bergen kommune,Horten kommune, Levanger kommune, Oslo kom-mune, Sandnes kommune, Trondheim kommune,Rustjenesten i Ørsta kommune, Actis, Den norskelegeforening, FO, Norsk fosterhjemsforening, Jord-morforeningen, Mental helse ungdom, Psykologfore-ningen, Norsk sykepleierforbund og Voksne forbarn.

Helsedirektoratet uttaler at de støtter forslagetom en opplysningsplikt for kommunen til barne-vernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rus-middelavhengige etter helse- og omsorgstjeneste-loven § 10-3. Helsedirektoratet påpeker samtidigat de anser det som nødvendig at kvinnen får godinformasjon om barnevernet og deres tiltak, og atkvinnen motiveres til at et samarbeid med barne-vernet etableres i løpet av oppholdet, for å plan-legge eventuelle tiltak før og etter fødsel. Sombegrunnelse for at de støtter forslaget uttalerdirektoratet:

«Helsedirektoratet vil påpeke at en sentral delav tvangsopphold med hjemmel i helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 vil være å avklareden gravide kvinnens omsorgsevne for barnetetter fødsel, herunder om det etter fødsel vilvære behov for tiltak fra barneverntjenesten.Det kan derfor stilles spørsmål ved om det kanforeligge grunnlag for å melde saken til barne-verntjenesten før behandlingen som skal bidratil denne avklaringen, begynner. Likevel kanføre-var prinsippet tilsi at barnevernet bør vars-les tidlig dersom mor med stor sannsynlighetvil ha behov for oppfølgning etter fødsel, for åivareta barnets beste på best mulig måte.

Helsedirektoratet vil også påpeke at en slikopplysningsplikt som den foreslåtte kan oppfat-tes av den gravide kvinnen som et «påtvunget»tilbud om samarbeid med barnevernet. Vedoppstart av innleggelsen kan det anses som enlite hensiktsmessig måte å etablere et samar-beid på, som kan bidra til at kvinnene oppleverøkt stress og økt motstand, samt at de i endastørre grad unngår å oppsøke hjelp frivillingunder svangerskapet.

Helsedirektoratet anser samtidig den nyeopplysningsplikten som egnet til å styrke kom-munens og barnevernets ansvar for beskyt-telse av det ufødte barnet. Videre vil pliktenkunne bidra til å styrke en tverrfaglig og hel-hetlig oppfølgning av mor/barn under tvangs-oppholdet og etter fødsel. Samlet kan dette

medføre at tilbakehold med tvang blir mer nyt-tig og gir økt effekt. Det kan videre tenkes atbarnevernet vil kunne bidra til å tilretteleggefor en trygg og god start for mor og barnet,eksempelvis gjennom å støtte mor i å kartleggeog bygge opp et støtteapparat av nære støtte-personer rundt seg, samt bidra til å avklarebekymring rundt bosituasjon og andre sosialeforhold. Anvendt på en klok og god måte, vilmor kunne oppleve involvering av barnevernetsom en positiv ressurs i tvangsoppholdet […].»

Helse Bergen HF, avdeling for rusmedisin gir i sinhøringsuttalelse uttrykk for at de generelt sett erenig i departementets vurderinger og forslag ihøringsnotatet. De gir også uttrykk for at forsla-get som ble sendt på høring inneholder goderefleksjoner og formidler et perspektiv de støtter.De uttaler videre:

«Det er først og fremt en lovfestet plikt for kom-munen som fremmer vedtak etter HOL § 10-3.Dette vil på mange måter være en god lov-endring; det gir barnevernet bedre tid ogmulighet for å sette i gang tiltak tidlig, samt åtilby hjelp til familiene allerede i svangerska-pet.

AFR ser imidlertid en risiko for at kvinnenedet gjelder kan komme i en vanskelig posisjoni forhold til å inngå et konstruktivt og godt sam-arbeid med barneverntjenesten når initiativettil samarbeidet ikke kommer fra dem selv.Kvinnenes situasjon endres ofte radikalt i løpetav relativt kort tid ved tvangsinnleggelse, ogfosteret er ikke lenger i fare. Det blir viktig åvurdere hver enkelt familie/gravid individuelt iforhold til om de skal gis mulighet til å kon-takte barnevernet selv. AFR sin erfaring er atgravide (både frivillig innlagte og tvangsinn-lagte) som blir innlagt i en tidlig fase i svanger-skapet, profitterer på en prosess der de motive-res til å kontakte barnevernet selv slik at barne-vernet kan åpne sak allerede i svangerskapet. Ide tilfeller der den gravide er kommet langt isvangerskapet og ikke vil inngå et samarbeidmed barnevernet, vil det derimot være hen-siktsmessig at kommunen unntaksvis har enplikt til å gi melding til barnevernet.»

Ingen instanser har gitt uttrykk for at de erdirekte uenige i at kommunen bør gis en lovfestetplikt til å til å gi melding til barnevernstjenestenved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhen-gige. Helse Vest RHF Kvinneklinikken etterlyserimidlertid tydeliggjøringer knyttet til om forslaget


innebærer at barnevernstjenesten kan innhenteopplysninger på lik linje med barn som er født. Deuttaler blant annet:

«Manglende opplysninger kan ha stor påvirk-ning for fosterets helse som trolig er større ennat barnevernet har et relativt klart opplegg ietterkant av fødselen. En slik lovendring er viderfor imot uten at loven presiserer hvilke opp-lysninger som kan utgis og hvilke opplysningerbarnevernet kan innhente i løpet av svanger-skapet.»

Selv om forslaget om å gi kommunen en lovfestetplikt har fått bred støtte under høringen, harmange instanser synspunkter om hvilke situasjo-ner en slik meldeplikt bør omfatte, hvordan plik-ten bør utformes og om hvordan barnevernstje-nestens ansvar og oppgaver bør reguleres.

En høy andel av de høringsinstansene somstøtter forslaget om å innføre en lovfestet plikt,har samtidig gitt uttrykk for at de mener at forsla-get som ble sendt på høring ikke går langt nok, ogat plikten også bør omfatte andre tilfeller enn derdet blir fattet vedtak om tilbakeholdelse av en gra-vid kvinne på grunn av rusmiddelavhengighet.

Enkelte instanser, som Bufdir, Asker kom-mune, Sandnes kommune og Høgskulen i Volda harunder høringen knyttet spørsmålet om opplys-ningsplikt til gravide sammen med den alminne-lige opplysningsplikten til barnevernet etter bar-nevernloven § 6-4. Bufdir gir i sin uttalelse støttetil forslaget om at kommunen i tilfeller der det erfattet et vedtak om tvunget opphold og tilbakehol-delse av en gravid rusmisbruker bør ha plikt til ågi melding til barnevernstjenesten før fødsel.Videre uttaler direktoratet:

«Departementets forslag berører en sværtbegrenset gruppe hvor det er bekymring forbarnets situasjon etter fødsel. Meldepliktenbør utvides til å omfatte alle tilfeller der offent-lige myndigheter er bekymret for et ufødt barn,og ikke bare i de situasjoner der det dreier segom ufødte barn av tvangsinnlagte, gravide rus-misbrukere. Etter direktoratets oppfatning børmeldeplikten omfatte situasjoner der det er enbekymring for om et ufødt barn vil kunne bliutsatt for alvorlig skade eller «omsorgssvikt»etter at det er født. Det bør ikke være forskjellom bekymringen har sitt utspring i mors rus-misbruk, psyke eller om mor blir utsatt for voldfra partner.

I situasjoner der det kan bli aktuelt med enomsorgsovertakelse etter fødselen kan det

være en fordel for barneverntjenesten å fåkjennskap til dette så tidlig som mulig, både forå kunne velge et godt og egnet fosterhjem tilbarnet, men også for å få vurdert muligheten tilå plassere barnet i et fosterhjem i barnets fami-lie eller nære nettverk. Tidlig informasjon ogplanlegging vil også kunne forhindre enomsorgsovertakelse eller et forhastet akutt-vedtak ved fødsel. Direktoratet mener det børvære samme terskel for å melde fra om bekym-ring til barnevernet for ufødte barn som for nåret barn er født.

Departementet har stilt spørsmål ved omen eventuelt lovfestet plikt for den kommunalehelse- og omsorgstjenesten til å gi opplysnin-ger til barneverntjenesten kan føre til at gra-vide rusmisbrukere i mindre grad ønsker å hakontakt med hjelpeapparatet. Direktoratetdeler ikke denne bekymringen. Som kjent risi-kerer rusmisbrukere allerede i dag å bli plas-sert av helse- og omsorgstjenesten mot sin viljeunder graviditeten. Med tanke på hvor viktigdet er at barnevernet er kjent med barnet ogdennes situasjon så tidlig som mulig, må detteuansett være tungtveiende hensyn.»

Asker kommune støtter departementets forslag omå innføre en meldeplikt til barnevernet der fylkes-nemnda fatter vedtak om å holde en gravid rus-middelavhengig tilbake på institusjon uten sam-tykke. Kommunen uttaler videre:

«Etter kommunens syn tilsier hensynet til bar-nets beste at kommunale rustjenester påleggesmeldeplikt til barnevernstjenesten i alle tilfellerder gravide rusmiddelavhengige følges opp avrustjenesten.

Det følger av helsepersonelloven § 32andre ledd at helsepersonell av eget tiltak oguten hinder av taushetsplikt skal gi opplysnin-ger til den kommunale helse- og omsorgstje-nesten når det er grunn til å tro at en gravidkvinne misbruker rusmidler på en slik måte atdet er overveiende sannsynlig at barnet vil blifødt med skade. Kommunen etterlyser en lik-nende meldeplikt for helsepersonell der en gra-vid kvinne har en alvorlig psykisk diagnosesom gjør det sannsynlig at hun ikke kan gi detnyfødte barnet tilstrekkelig omsorg. Det visestil at meldeplikten etter barnevernloven § 6-4,som også gjelder helsepersonell, ikke omfatterufødte barn.»

Sandnes kommune gir uttrykk for at de i all hoved-sak støtter forslaget i høringsnotatet til ny opplys-


ningsplikt til barnevernstjenesten ved tilbakehol-delse av gravide rusmiddelavhengige, og uttaler:

«Sandnes kommune vurderer at et ufødt barnogså bør omfattes av opplysningsplikt i barne-vernlovens § 6-4. Bekymring for ufødte barnomhandler ikke bare barn av gravide rusmid-delavhengige som blir tilbakeholdt uten sam-tykke, det omhandler for eksempel også barnav mødre som blir fysisk mishandlet eller barnav psykisk utviklingshemmede. Det er alleredei svangerskapet god grunn til å tro og overvei-ende sannsynlig at barnet blir eller vil bli utsattfor alvorlige mangler ved den daglige omsorgeneller annen alvorlig omsorgssvikt. Således vur-derer Sandnes kommune at eksisterende lov-verk bør endres til å omhandle meldeplikt ogsåfor ufødte barn […].»

Høgskulen i Volda uttaler:

«Når barneverntenesta på grunn av teiepliktaikkje får vite om gravide med problem, ellerheller ikkje får etablert eit samarbeid, så opp-står ein vanskeleg situasjon når ein etter fødseloppdagar problema, og omsider har klar hei-mel til å undersøke saka. Som Høringsnotatetpeikar på, dette kan føre til hastevedtak påfødeklinikken eller like etterpå, i staden formeir gjennomarbeidde saker og vedtak, derbåde planlagde hjelpetiltak og omsorgstiltakkan gjennomførast på eit betre, og fagleg tryg-gare grunnlag. Saker kan vere dårleg utgreidd,men ein må likevel gripe inn raskt av omsyn tilvern av det hjelpelause nyfødde barnet. Detteer ei svært uttilfredsstillande rettsstilstand.

[…]Ein tillet seg såleis å foreslå at føresegnene

om melde- og opplysningsplikt i bvl. § 6-4 ogundersøking i bvl. § 4-3 blir endra, slik at deiogså omfattar gravide kvinner, med same ter-skel for inngrep som for andre. Ei slik føresegnvil då også omfatte dei gravide tvangsinnlagderusmiddelmisbrukarane.»

Sentralenheten for fylkesnemndene støtter forslageti høringsnotatet om innføring av en meldeplikt nåren gravid rusmisbruker er innlagt i medhold avhelse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Siden plik-ten inntrer automatisk og ikke innebærer skjønngir de også uttrykk for at det er ubetenkelig atansvaret for å melde ligger hos kommunen, ogikke hos det enkelte personellet personlig. Sentra-lenheten for fylkesnemndene uttaler videre:

«Fylkesnemndene registrerer at departemen-tet har valgt å ikke følge Raundalenutvalgetsforslag om meldeplikt også for gravide i andrerisikosituasjoner. Fylkesnemndene er ikkeenig i departementets avgrensning.»

Sentralenheten for fylkesnemndene viser videre tilet vedlagt innspill fra Fylkesnemndene i regionNord som ble sendt til Barne- og likestillingsde-partementet i 2009. I henvendelsen uttales blantannet følgende:

«Gravide kan også på annen måte være i enlivssituasjon som kan sette barnet i fare entenunder svangerskapet eller umiddelbart etterfødsel. Moren kan for eksempel være psykiskutviklingshemmet i en slik grad at hun ikke eri stand til å ta vare på den nyfødte, eller hun kanleve i et forhold preget av utstrakt voldsbruk.Helsepersonell som følger moren under svan-gerskapet og oppfatter disse forhold sombekymringsfulle, har ikke adgang til å meldefra til barneverntjenesten, med mindre dengravide samtykker. Personellet på føde-/bar-selavdelingen derimot, har både rett og plikt tilå melde, dersom de mener at barnet er/kankomme i en situasjon som omhandlet i barne-vernloven § 4-12.»

Sentralenheten for fylkesnemndene gir i sinhøringsuttalelse også uttrykk for at den foreslåttemeldeplikten, på tilsvarende måte som den almin-nelige opplysningsplikten, bør fremgå av barne-vernloven § 6-4. De viser til at bestemmelseneskal leses og forstås av mange ulike faggrupper.Av pedagogiske hensyn bør de være lette å finne,og like i utformingen.

Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken slutterseg til forslaget om at kommunen skal pålegges åmelde fra til barnevernet når fylkesnemnda fattervedtak om tilbakeholdelse av gravid i institusjonetter § 10-3 i helse- og omsorgstjenesteloven. Destøtter også de foreslåtte presiseringene omhvilke opplysninger som skal gis. De uttalervidere:

«Videre er vi opptatt av at det ikke bare er dengravides bruk av rusmidler som kan medføreen fremtidig utrygg situasjon. For barnet kansituasjonen være like alarmerende på grunn avfor eksempel fars misbruk, foreldrenes psy-kiske vansker, uro knyttet til vold og truslereller andre forhold. Disse situasjonene omfat-tes ikke av det det nye forslaget til meldeplikt.Helsepersonell som arbeider i kommunen vil


fortsatt bryte loven hvis de melder fra til barne-vern om slike forhold før barnet blir født.

Det nye forslaget er slik vi ser det et viktigog riktig skritt for at barnevernet skal kunnelegge til rette for en trygg situasjon for flerebarn etter fødsel, men det er behov for flere til-tak for å få etablert et bedre vern av ufødtbarn.»

Actis uttaler at de i helhet er fornøyd med forsla-get fra departementet, og at det er et viktig skrittfor at barnevernet skal kunne legge til rette for entrygg situasjon for flere barn etter fødsel. Videreviser de til høringsuttalelsen fra Korus Sør BlåKors Borgestadklinikken og støtter deres beskri-velse av hvilke uheldige begrensinger som ligger iforslaget. Disse instansene har også spilt inn føl-gende forslag om hva en plikt etter deres oppfat-ning bør omfatte:

«– Meldeplikt til barnverntjenesten for alleoffentlige ansatte, når det er overveiende sann-synlig at den gravide ikke er i stand til å eta-blere et trygt hjem og ta tilstrekkelig ansvar foret barn. Vi mener at slik meldeplikt ikke barebør omfatte helsepersonell. Politi og sosialar-beidere er for eksempel yrkesgrupper som erviktig i denne sammenheng.»

Disse instansene har for øvrig også noen innspillom oppfølgning av gravide rusmiddelavhengigesom tematisk går utover forslaget som ble sendtpå høring. For det første mener de at dagens mel-deplikt for gravid rusavhengig til helse- ogomsorgstjenesten bør utvides til å omfatte ogsåandre yrkesgrupper enn helsepersonell, ansatte ibarnevernstjenesten og i familievernet. De visertil politi, sosialarbeidere som ikke er helseperso-nell og ansatte i Nav som aktuelle grupper. De girogså uttrykk for at barnverntjenesten bør fåmulighet til å pålegge kontrolltiltak i den gravideshjem etter behandling i fylkesnemnda. De viser tiltilsyn og rusmiddeltesting som aktuelle tiltak.

Norsk sykepleierforbund gir i sin høringsut-talelse uttrykk for at de foreslåtte endringene erviktige skritt på veien for å verne det ufødte bar-net. Videre uttaler de:

«Neste skritt og en naturlig følge av dette for-slaget, er å utvide meldeplikten. Den bør ogsågjelde andre situasjoner der vi allerede i gravi-ditet vurderer at barnet vil bli født inn i et hjemder det er stor fare for barnets helse og utvik-ling.»

Norsk psykologforening uttaler at de er positive tillovfesting av meldeplikt til barnevern for graviderusmiddelavhengige slik det fremgår av forslaget.Videre uttaler de:

«Vi mener at man kan gå noe lenger og vurderelovfesting av meldeplikt også utover de tilfellerdet fattes vedtak og tilbys institusjonsplass. Idag vil det stort sett gjelde et lite antall gravidesom injiserer heroin, mens for eksempel omfat-tende alkoholbruk i svangerskap ikke vil gigrunnlag for melding til barnevern og mulig-het for tidlig oppstart av tiltak fra barnevernetsside fordi disse under dagens praksis ikke blirfulgt opp med vedtak mv.»

Enkelte instanser har uttalt seg om hvorvidt opp-lysningsplikten også bør omfatte tilfeller der dengravide har samtykket til tilbakehold. Korus SørBlå Kors Borgestadklinikken (med støtte fra Actis)mener det er uheldig at den nye meldeplikten kunomhandler gravid som er i institusjon med hjem-mel i tvangsparagraf, og uttaler:

«Det er vår erfaring at situasjonen for barnetkan være like bekymringsfull i familier der dengravide er frivillig innlagt. Avdelingen er opp-tatt av å legge til rette for samarbeid med bar-nevern så tidlig som mulig. Selv om den gra-vide er frivillig innlagt er det ikke like lett forhenne å samtykke til dette. Mange er redd bar-nevernet, og flere opplever press fra partnereller annen familie. Det å få et samtykke kan tamye tid. Tidsperspektivet er av stor betydningi et svangerskap. Det er erfaring for at sam-tykke noen ganger først blir gitt kort tid før fød-sel. Det er uheldig for videre planlegging av entrygg omsorgssituasjon.»

Oslo kommune støtter forslaget om å innføre lov-festet plikt til å varsle barnevernstjenesten i tilfel-ler der det er blitt fattet og iverksatt vedtak om til-bakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengigkvinne etter § 10-3 første ledd i helse- og omsorgs-tjenesteloven. Når det gjelder spørsmålet om plik-ten også bør omfatte tilfeller der den gravide harsamtykket til tilbakehold uttaler kommunen:

«Oslo kommune har vurdert å foreslå enadgang til også å kunne melde fra til barne-verntjenesten når gravide rusmiddelavhengigehar inngått avtale om tilbakehold etter helse-og omsorgstjenesteloven § 10-4. Gravide rus-middelavhengige som mottar rusbehandlingved avtalt tvang etter helse- og omsorgstje-


nesteloven § 10-4 kan meget vel ha store utfor-dringer knyttet til eget rusmiddelmisbruk ogha behov for omfattende tiltak fra barneverntje-nesten. I slike tilfeller vil det være hensikts-messig at barneverntjenesten får mulighet til åkomme i posisjon til kvinnen på et tidlig tids-punkt og mulighet til å planlegge tiltak som kantilbys.

Oslo kommune har konkludert med at enplikt til å melde fra til barneverntjenesten islike tilfeller vil kunne forstyrre og i verste fallødelegge samarbeidet mellom den gravide rus-middelavhengige kvinnen og sosialtjenesten/rustjenesten. Risikoen for at hun vil vegre segfor samarbeid med rustjenesten er klart tilstede og konsekvensen av slik vegring kanvære at rustjenesten ikke kommer i posisjon tilkvinnen og at hun også vegrer seg for å opp-søke hjelp. Det kan, etter Oslo kommunes syn,være mer alvorlig enn at barneverntjenestenførst får informasjon om barnet etter at det erfødt.»

Kommunen foreslår samtidig en presisering av atmeldeplikten også bør gjelde selv om tilbake-holdsvedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven§ 10-3 første ledd oppheves og erstattes med enavtale om tilbakehold etter helse- og omsorgstje-nesteloven § 10-4. De foreslår alternativt at detinntas en presisering om at meldingen om over-gang til frivillig opphold skal sendes barne-vernstjenesten straks vedtaket er forkynt for kom-munen. De foreslår videre at det også lovfestes enadgang til å melde fra til barnevernstjenesten vedmidlertidig vedtak etter helse- og omsorgstje-nesteloven § 10-3, dersom avtalt tilbakehold etterhelse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 er forsøktog det viser seg at avtalt tvang ikke er tilstrekke-lig. Kommunen foreslår videre at barnevernstje-nesten varsles dersom sosialtjenesten/rustje-nesten får informasjon om at svangerskapetavbrytes.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at dehar forståelse for avgrensningene i forslaget somble sendt på høring. Oslo kommune uttaler:

«[I] høringsnotatet viser departementet til atRaundalenutvalget i NOU 2012: 5 tok til ordefor at det burde innføres en generell varslings-plikt for helse- og sosialpersonell til barnevern-tjenesten om gravide som har en «livsførselsom kan skade det ufødte barnet.» Departe-mentets vurdering er at en slik generell pliktreiser en rekke prinsipielle og kompliserte

etiske og faglige spørsmål som ikke ble utredetnærmere av Raundalenutvalget.

Oslo kommune slutter seg i det vesentligetil departementets redegjørelse for at en gene-rell varslingsplikt som omtalt i NOU 2012: 5 rei-ser kompliserte etiske og faglige spørsmål.»

Også Bergen kommune gir uttrykk for at de erenig med departementet at forslaget reiser enrekke prinsipielle og kompliserte etiske og fagligespørsmål, og uttaler:

«Samtidig vil Bergen kommune understrekebehovet for en bredere utredning av hvilkenskaderisiko en mer utvidet gruppe gravidegjennom sin livsførsel kan utsette det ufødtebarnet for. Selv om en slik utredning må foretamange kompliserte avveininger må hensynettil den potensielle og alvorlige faren den gravi-des livsførsel kan få for barnets liv, helse ogutvikling i et oppvekst og livsperspektiv veietyngst.»

Også Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder uttaler atde er enige i departementets standpunkt og vur-deringer vedrørende innføring av ny § 10-3 i helse-og omsorgstjenesteloven. Samtidig gir Fylkes-mannen uttrykk for at det er nødvendig å utredenærmere de etiske og faglige spørsmål som Raun-dalenutvalget ikke utredet nærmere i NOU2012: 5. Dette med tanke på å på sikt lovregulereutvalgets anbefaling.

Både Universitetet i Stavanger og Sentralenhe-ten for fylkesnemndene støtter forslaget om innfø-ring av meldeplikt når en gravid rusmisbruker erinnlagt i medhold av helse- og omsorgstjenestelo-ven § 10-3, men er begge kritiske til at kommunenogså skal ha plikt til å gi opplysninger til barne-vernstjenesten når fødselen setter i gang, dersomdette er mulig. Universitetet i Stavanger, Instituttfor sosialfag uttaler:

«Vi stiller oss kritiske, og støtter ikke, forslagettil lovendringen i hol. § 10-3, 7. ledd siste set-ning «kommunen skal om mulig også gi barne-verntjenesten melding når fødsel skjer».Departementets forslag fremstår upraktisk.Slik vi ser det er dette en bestemmelse som iliten eller ingen grad vil ha praktisk eller fak-tisk innhold. Etter at melding er sendt til barne-verntjenesten, og etter at de har opprettet kon-takt med den gravide og institusjonen vil detvære naturlig at barneverntjenesten er densom har den løpende dialogen vedrørende bar-net, også når det gjelder fødselstidspunktet.


Ansvarlige instans i kommunen ventes ikke åha daglig kontakt med institusjonen. Medtanke på det lave antallet aktuelle saker/ tilfel-ler bestemmelsen vil omfatte, synes det uhen-siktsmessig å etablere rutiner for slik vars-ling.»

Sentralenheten for fylkesnemndene uttaler:

«Forslaget til ny § 10-3 syvende ledd siste punk-tum, om at kommunen om mulig skal gi barne-verntjenesten melding når fødselen skjer, frem-står imidlertid som upraktisk. «Kommunen»har gjennomsnittlig arbeidstid i 40 av ukens168 timer, og i helgene er det 64 timer sammen-hengende uten at «kommunen» er på jobb. Detbør derfor være institusjonen hvor kvinnen erplassert som har ansvar for å melde fra til bar-neverntjenesten om at fødselen er i gang.»

Sentralenheten for fylkesnemndene har i sinhøringsuttalelse berørt hvilken barnevernstje-neste som skal varsles. De uttaler:

«Fylkesnemndene antar at departementet harment at det er barneverntjenesten i kvinnenshjemkommune som skal varsles. Det er imid-lertid ikke alltid selvsagt hvor kvinnen er hjem-mehørende, eller hvor hun skal oppholde segetter fødselen, og det kan være uklart hvilkenbarneverntjeneste som bør følge henne oppunder svangerskapet. Det er ikke gitt atreglene i barnevernloven kapittel 8 i tilstrekke-lig grad vil avklare ansvarsforholdet. En nær-mere regulering kan være formålstjenlig.»

Oslo universitetssykehus og Sandnes kommunepeker på sin side på mulige utfordringer knyttet tilat plikten er foreslått lagt til kommunen. Oslo uni-versitetssykehus gir uttrykk for at begrepet kanvurderes å bli tydeligere definert for å unngå pul-verisering av tydelig ansvarsplassering. Sandneskommune ber departementet om å presiserehvem i kommunen det er som har ansvar for åmelde fra til barnevernstjenesten.

Flere høringsinstanser har synspunkter til for-slaget om regulering av barnevernstjenestensansvar og oppgaver i forslag til ny § 1-5 i barne-vernloven. Bufdir uttaler:

«For at barneverntjenesten skal kunne tilbyhjelp til gravide, bør det presiseres i barnevern-loven at barneverntjenesten skal kunne gi rådog veiledning, og at barneverntjenesten ogsåskal kunne tilby ulike former for frivillige hjel-

petiltak samt at det kan åpnes barnevernssakuten den gravides samtykke. På denne måtenkan barneverntjenesten før fødselen vurdereom behovet for barneverntiltak kan være aktu-elt å iverksette etter fødselen og eventuelt klar-gjøre og tilrettelegge tiltaket.»

Helsedirektoratet stiller på sin side spørsmål til atbestemmelsen er utformet som en «kan»-regel, oguttaler:

«Så fremt kvinnen samtykker, bør barnevernetetter Helsedirektoratets mening ha plikt til åutføre tiltak som nevnt i forslaget til § 1-5 oven-for gravide innlagt på tvang etter helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3.

Helsedirektoratet vil også påpeke at depar-tementet bør vurdere om formålsbestemmel-sen og bestemmelsen om virkeområde til barne-vernloven bør tydeliggjøre ansvaret for detufødte barn der vilkårene etter helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 er oppfylt.»

Asker kommune uttaler:

«Det som er nytt i departementets forslag er atbarnevernstjenesten, der det gis melding omiverksettelse av vedtak om tilbakeholdelse avgravid rusmiddelavhengig, kan kontakte dengravide og opprette en sak uten hennes sam-tykke. Som for andre gravide som er i kontaktmed barnevernstjenesten, kan barnevernstje-nesten bare gi råd, veiledning og frivillige hjel-petiltak dersom den gravide samtykker.

Kommunen mener at det er viktig å synlig-gjøre hva barnevernstjenesten kan tilby gra-vide generelt, og mener at dette bør inn i en ny§ 1-5 i barnevernloven. I tillegg bør § 1-5 tyde-liggjøre hva barnevernstjenestens oppgaver eri de spesielle tilfellene der en gravid rusmiddel-avhengig tilbakeholdes i institusjon. Slik § 1-5er formulert i departementets forslag, framstårskillet mellom hva som er barnevernstje-nestens oppgaver overfor gravide som samtyk-ker til kontakt, og oppgavene overfor graviderusmiddelavhengige som har fått vedtak om til-bakeholdelse etter helse- og omsorgstjeneste-loven § 10-3, som uklart.»

Flere instanser har berørt spørsmålet om barne-vernstjenesten på tilsvarende måte som i andre til-feller bør ha anledning til å åpne undersøkelses-sak, samt om barnevernstjenesten bør kunne gipålegg om innhenting av de opplysningene som ernødvendig for å avklare behovet for å iverksette


barneverntiltak etter fødsel. Statens helsetilsyn,Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken, Høgskuleni Volda, Bergen kommune, Actis og Sandnes kom-mune er blant disse.

Statens helsetilsyn støtter departementets for-slag om ny plikt for kommunen til å gi melding tilbarnevernstjenesten når det er fattet og iverksattvedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddel-avhengig. Statens helsetilsyn uttaler videre:

«Vi ber departementet vurdere om barnevern-tjenesten også bør gis mulighet til å påleggehelsepersonell og andre å gi opplysninger derdette vurderes som nødvendig i den konkretesak.»

Bergen kommune uttaler:

«Bergen kommune vil videre påpeke at selv omforslaget innebærer en meldeplikt til barnever-net er det ikke fremmet forslag til endringer ilovhjemler som regulerer rett og plikt for bar-neverntjenestens arbeid med undersøkelsersom omfatter ufødte barn. Barneverntjenes-tens mulighet til å utrede ufødte barns behovfor hjelp og tiltak etter fødsel vil derfor som idag måtte basere seg på den gravide sitt sam-tykke. Omfanget av barneverntjenestensutredningsarbeid vil derfor i mange tilfeller blisvært avgrenset noe som videre vil svekkemuligheten for tverretatlig samarbeid og tilret-teleggingen av nødvendige tiltak for barn ogmor etter fødsel. Forslaget vil derfor i praksisvære relativt likestilt med rettstilstanden slikden er i dag selv om det innføres en ny melde-plikt for denne svært avgrensete gruppen gra-vide. Bergen kommune ber derfor departe-mentet vurdere tilpasninger i barnevernlovens§ 4-3 Rett og plikt for barneverntjenesten til åforeta undersøkelser.»

Korus Sør Blå Kors Borgestadklinikken og Actisstøtter forslaget i høringsnotatet om å ta inn i bar-nevernloven § 1-5 hva barnevernstjenesten skal fåanledning til å gjøre på tross av at samtykke man-gler. De viser til at dette gir barnevernstjenestenhjemmel til å oppsøke kvinnen, gi råd og veiled-ning, tilby frivillige hjelpetiltak og også vurderebehovet for å iverksette tiltak etter fødsel. De utta-ler videre at det er uheldig at barnevernets mulig-het for å vurdere tiltak etter fødsel blir begrensetnår det ikke åpnes for at de kan foreta vanligundersøkelse ved for eksempel å innhente infor-masjon ved pålegg.

Høgskulen i Volda uttaler om dette:

«Det er likevel vanskeleg å forstå at forslaga tilny barnevernlov § 1-5 og til ny helse- og omsorg-stenestelov § 10-3 sjuande ledd er tilstrekkelegog føremålstenleg, når denne lovendringa ikkjeer knytt til heimlar for undersøking av det mog-lege problemet. Forslaga til føresegner gjereigenleg ingen ting med behovet for å under-søke kvinnas situasjon viss kvinna ikkje samtyk-ker. Her er ikkje foreslått nokon heimel til åundersøke, verken med heimebesøk, jf bvl.§ 4-3, eller med innhenting av opplysningar fråandre, bvl. § 6-4.»

Høgskulen i Volda uttaler videre:

«På side 59 i Høringsnotatet blir det nemnt at«Det er behov for å presisere at barneverntje-nesten skal kunne åpne en barnevernssak, vur-dere behovet for barneverntiltak og dokumen-tere relevante opplysninger og de barnevern-faglige vurderingene i saken.» Korleis detteskal kunne skje når ein utan samtykke frå dengravide ikkje kan innhente opplysningar i saka,er vanskeleg å forstå.

Den foreslåtte nye føresegna bvl. § 1-5 inne-held i så måte ikkje noko som ikkje følgjer avgjeldande rett, viss ein føreset at kvinna sam-tykker i «råd og veiledning osv», innhenting avopplysningar mv. Det er ikkje noko som hin-drar eit forvaltningsorgan å opprette ei sak,innhente opplysningar og vurdere opplysnin-gane, viss den private parten samtykker. Visskvinna ikkje samtykker, så er bvl. § 1-5 sværtnær eit slag i lufta, umogleg å gjennomføre. Detdet mest konkrete er at føresegna må tolkastsom at barneverntenesta har høve til å ta varepå dei opplysningane dei har motteke, i påventeav at barnet blir fødd. Men dette framgår berreindirekte, underforstått, som noko ein må tolkeseg fram til.»


15.4.1 Behovet for en ny bestemmelse om opplysningsplikt

Personell som yter helse- og omsorgstjenester,har yrkesmessig taushetsplikt som har som for-mål å bidra til å verne om pasienten eller bruke-rens integritet, sikre befolkningens tillit til helse-og omsorgstjenesten, samt å sikre kvalitet i helse-og omsorgstjenesten. Taushetsplikten skal bidratil å hindre at hjelpetrengende unnlater å oppsøkehelse- og omsorgstjenesten ved behov av frykt for


uønsket spredning av opplysninger. Taushetsplik-ten skal også bidra til at pasienter eller brukerenvil gi fra seg de opplysninger om seg selv som ernødvendig for at helse- og omsorgstjenesten blir istand til å yte forsvarlige helse- og omsorgstje-nester. Utgangspunktet er at pasienter eller bru-keren skal kunne føle seg trygge på at opplysnin-ger som gis i forbindelse med ytelse av helse- ogomsorgstjenester ikke benyttes i andre sammen-henger og utleveres til andre uten deres sam-tykke.

Som et generelt utgangspunkt skal omsorgenfor rusmiddelavhengige bygge på frivillig behand-ling. Dette gjelder også overfor gravide rusmid-delavhengige. Det er viktig å skape et tillitsforholdmellom kvinnen og behandlingsapparatet. Dettefordi manglende tillit kan føre til at gravide rus-middelavhengige holder seg borte fra behand-lingsapparatet i de viktige månedene før fødsel.Tillit er en sentral forutsetning for åpenhet, dialogog samarbeid. Et slikt tillitsforhold avhenger sam-tidig av at den gravide kvinnen som et utgangs-punkt kan stole på at det hun gir av opplysninger ién sammenheng, ikke blir formidlet til andre utensamtykke.

Samtidig må hensynet til frivillighet, tillit ogpersonlig integritet veies opp mot barnevernstje-nestens behov for å kunne motta opplysninger.Forslaget om å lovfeste en plikt for kommunen tilå melde fra til barnevernstjenesten ved tilbakehol-delse av gravide rusmiddelavhengige er begrun-net i barnevernstjenestens behov for å motta opp-lysninger på et tidligere tidspunkt.

Forslaget har fått bred støtte under høringen.Det synes også å være bred enighet om det vilvære viktig for barnevernstjenesten å få vite ombarnets situasjon i forkant av fødsel. Høringenunderbygger at tidlig informasjon bedrer barne-vernstjenestens forutsetninger for å komme iposisjon overfor den gravide kvinnen for eksem-pel ved å tilby ulike former for råd, veiledning oghjelpetiltak. Tidlig informasjon kan også bedrebarnevernstjenestens mulighet til å vurdere beho-vet for og eventuelt forberede tiltak etter fødsel påen god og faglig forsvarlig måte. Dersom det ersannsynlig at kvinnen vil være avhengig av hjelpetter fødselen, kan det være en fordel om behovetfor ulike former for barnevernstiltak kan vurderesog planlegges før fødsel.

Departementet legger også til grunn at i tilfel-ler der kvinnen ikke vil kunne ivareta omsorgenfor barnet etter en fødsel, vil tidlig informasjon gibarnevernstjenesten bedre forutsetninger for åkunne forberede en trygg omsorgssituasjon forbarnet, og at omsorgsovertakelsen kan planleg-

ges slik at den skjer på en mest mulig skånsommåte både for barn og foreldre. Departementet vili denne sammenhengen blant annet vise til at tid-lig informasjon kan bedre forutsetningene for åkunne velge et godt og egnet fosterhjem for bar-net. Dette omfatter også å kunne vurdere mulig-hetene for å plassere barnet i et fosterhjem i bar-nets familie eller nære nettverk.

Barnevernstjenestens behov for opplysningerhar sammenheng med at det i de i aller fleste tilfel-ler der en gravid rusmiddelavhengig kvinne erblitt tatt inn på og tilbakeholdt i en utpekt institu-sjon for å hindre eller begrense skader på barnet,vil være nødvendig for barnevernstjenesten å vur-dere det nyfødte barnets omsorgssituasjon ogbehov for tiltak etter barnevernloven. Departe-mentet legger samtidig til grunn at personelletsom yter helse- og omsorgstjenester ved fødeste-det i de aller fleste tilfeller vil ha plikt til å meldefra til barnevernstjenesten umiddelbart etter fød-sel, jf. barnevernloven § 6-4 og helsepersonello-ven § 33. Dette innebærer at barnevernstjenesteni de aller fleste tilfeller uansett vil bli informert ombarnets situasjon slik at barnevernstjenesten skalkunne vurdere barnets omsorgssituasjon ogbehovet for å iverksette tiltak etter barnevernlo-ven. At barnevernstjenesten uansett vil bli infor-mert på et senere tidspunkt, bør etter departe-mentets oppfatning ha betydning for avveiningenmellom hensynet til tillit og personvern på denene siden, og barnevernstjenestens behov for opp-lysninger på den andre siden.

Etter departementets oppfatning er det grunntil å legge stor vekt på at det kan ha stor betydningfor barnevernstjenestens mulighet til å ivaretabarnet på best mulig måte at barnevernstjenestenmottar opplysninger i god tid før fødsel. Tilbake-holdelse av gravide rusmiddelavhengige etterhelse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, kan barefattes når en gravid kvinne har misbrukt rusmid-ler på en slik måte at det er overveiende sannsyn-lig at barnet vil bli født med skade, samt at hjelpe-tiltak ikke vil være tilstrekkelig. Vedtak om tilba-keholdelse kan derfor bare fattes i alvorlige tilfel-ler og der rusmiddelmisbruket kan få store helse-messige konsekvenser for barnet.

Departementet viser også til uttalelsen fra Hel-sedirektoratet som påpeker at tidlig informasjonogså kan styrke kommunens og barnevernetsansvar for beskyttelse av det ufødte barnet, ogsamtidig bidra til å styrke en tverrfaglig og helhet-lig oppfølgning av mor og barn både under tvangs-oppholdet og etter fødsel. Samlet kan dette føre tilat tilbakehold med tvang kan bli mer nyttig og giøkt effekt. Departementet er enig i direktoratets


påpekning av betydningen av at kvinnen får godinformasjon om barnevernet og deres tiltak, og atkvinnen motiveres til at et samarbeid med barne-vernet etableres i løpet av oppholdet, for å plan-legge eventuelle tiltak før og etter fødsel. Dettekan medvirke til at kvinnen frivillig inngår samar-beid med barnevernstjenesten før fødselen.

På denne bakgrunn mener departementetogså etter høringen at det er grunn til å lovfesteen opplysningsplikt for kommunen til barne-vernstjenesten i tilfeller der det med hjemmel ihelse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 er blitt fat-tet og iverksatt et vedtak om tilbakeholdelse av engravid rusmiddelavhengig kvinne i en utpekt insti-tusjon.

Departementet vil fastholde at det på nåvæ-rende tidspunkt ikke er grunnlag for å fremmeforslag om en mer generell opplysningsplikt somomfatter også andre former for livsførsel som kanskade det ufødte barnet. Departementet vil ogsåvise til høringsuttalelser blant annet fra Oslo kom-mune og Bergen kommune som understøtter at enmer generell plikt reiser en rekke prinsipielle ogkompliserte etiske og faglige spørsmål.

Departementet har samtidig merket seg at etstort flertall av de instansene som har kommen-tert lovforslaget, har tatt til orde for at de menerdet er behov for en plikt som også omfatter andretilfeller der det er knyttet bekymring for detufødte liv. Departementet vil derfor vurdere beho-vet for ytterligere utredning av om også andre for-mer for livsførsel hos gravide bør utløse en plikteller adgang til å melde fra til barnevernstje-nesten. Videre ser departementet at det også kanvære behov for ytterligere utredning av barne-vernstjenestens ansvar og oppgaver knyttet til detufødte liv. Vi vil i den forbindelse også vise til Stor-tingets anmodningsvedtak nr. 745 (2015–2016):«Stortinget ber regjeringen vurdere om også pålagtetiltak kan settes inn uten samtykke under svanger-skap for å sørge for tidlig hjelp og forebygge omsorgs-svikt for nyfødte.»

15.4.2 Utforming av bestemmelsen – helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3

Departementet mener også etter høringen at deter den kommunen som har fremmet sak om tilba-keholdelse overfor fylkesnemnda, og som haransvaret for at kvinnen tas eller er tatt inn påutpekt institusjon, som bør ha plikt til å melde fratil barnevernstjenesten.

Departementet har merket seg at Oslo univer-sitetssykehus og Sandnes kommune mener det erbehov for en presisering av hvem i kommunen

som har ansvar for å melde fra til barnevernstje-nesten. Departementet vil i den forbindelse vise tilat de pliktene som følger av helse- og omsorgstje-nesteloven retter seg mot «kommunen». Dettegjelder også kapittel 10 om tvangstiltak overforrusmiddelavhengige. Departementet mener der-for det ikke er behov for en nærmere presisering iloven av hvem i kommunen som skal ha detteansvaret, men at spørsmålet må avklares ut fralokale forhold og hvordan den enkelte kommunehar valgt å organisere sitt ansvar etter loven.

Departementet har vurdert om plikten ogsåbør omfatte tilfeller der den gravide har samtyk-ket til tilbakeholdelse, men har kommet til at plik-ten kun bør omfatte tilfeller der den gravide blirtilbakeholdt. Departementet vil særlig vise tiluttalelsen fra Oslo kommune som understrekerfaren for at en utvidet plikt vil kunne forstyrreeller i verste fall ødelegge samarbeidet med dengravide og at gravide rusmiddelavhengige kanvegre seg for å oppsøke hjelp.

Når det gjelder merknaden fra Oslo kommuneom hvorvidt plikten også bør omfatte tilfeller deret tvungent vedtak blir erstattet med vedtakbasert på samtykke, vil departementet vise til atforslaget primært går ut på at kommunen skal gimelding til barnevernstjenesten når fylkesnem-nda har fattet vedtak etter første ledd og kvinnener tatt inn på institusjon. For at det skal foreliggeplikt til å melde må både vilkåret om at fylkesnem-nda har fattet vedtak etter første ledd og vilkåretom at kvinnen er tatt inn på institusjon være opp-fylt. Forslaget omfatter således ikke de tilfelleneder fylkesnemnda har fattet vedtak, men vedtaketikke blir etterfulgt av at kvinnen tas inn på institu-sjon med grunnlag i dette vedtaket. Dette inne-bærer at dersom det blir fattet vedtak av fylkes-nemnda etter § 10-3 første ledd, men kvinnen aven eller annen årsak i etterkant likevel ikke blirtatt inn på institusjon, eller i stedet tas inn på insti-tusjon basert på samtykke etter § 10-4, så skalkommunen ikke gi melding til barnevernstje-nesten.

Forslaget er forbeholdt de alvorlige tilfelleneder det både er truffet og iverksatt tiltak etter§ 10-3 første ledd. Dersom kommunen i etterkantav vedtaket kommer til at situasjonen har endretseg slik at det ikke lenger er behov for å ta kvin-nen inn på institusjon, mener departementet atdet ikke lenger foreligger en situasjon som tilsierat det skal gis melding. Dersom kvinnen i stedet, ietterkant av vedtaket, tas inn på institusjon pågrunnlag av samtykke, jf. § 10-4, så bør kvinnenstilles likt med andre som tas inn på dette grunnla-


get. Da må også melding til barnevernstjenestenbaseres på kvinnens samtykke.

Forslaget i høringsnotatet omfattet ikke tilfel-ler der det treffes midlertidig vedtak etter § 10-3femte ledd, før dette i etterkant følges opp medendelig vedtak fra fylkesnemnda etter første ledd.I lys av uttalelsen fra Oslo kommune har departe-mentet foretatt en ny vurdering av dette.

Etter departementets mening bør hovedrege-len fortsatt være at melding først skal gis når fyl-kesnemnda har fattet vedtak etter første ledd ogkvinnen er tatt inn på institusjon. I disse tilfellenehar fylkesnemnda avgjort spørsmålet om tilbake-holdelse og deretter er tilbakeholdelsen gjennom-ført.

I de tilfellene der kommunen først fatter mid-lertidig vedtak og tar kvinnen inn på institusjonetter § 10-3 femte ledd, har departementet imidler-tid kommet til at det kan være behov for kommu-nen til å kunne gi melding til barnevernstjenestenpå et tidligere tidspunkt enn først når det fore-ligger et etterfølgende vedtak fra fylkesnemndaetter § 10-3 første ledd. Dersom man i disse tilfel-lene skal måtte vente på vedtak fra fylkesnemndaetter første ledd kan det gå bort verdifull tid sombarnevernstjenesten kunne ha benyttet til åkomme i posisjon overfor kvinnen og å forberedetiltak etter fødsel. Departementet ser at dennetiden kan være spesielt viktig i de tilfellene derkvinnen har kommet et stykke på vei i svanger-skapet og nærmer seg fødsel.

Kommunens midlertidige vedtak skal god-kjennes av fylkesnemndas leder innen 48 timeretter at det er mottatt av fylkesnemnda, det følgerav § 10-3 femte ledd jf. barnevernloven § 7-22 før-ste ledd. Departementet foreslår derfor at det tasinn en tilføyelse i forslaget til § 10-3 syvende leddsom medfører at kommunen skal gi barne-vernstjenesten melding også når kommunen hartruffet midlertidig vedtak etter femte ledd, og ved-taket er godkjent av fylkesnemndas leder etterbarnevernloven § 7-22 første ledd.

Når det gjelder spørsmålet reist av Sentralen-heten for fylkesnemndene om hvilken kommunesbarnevernstjeneste som skal varsles, vil departe-mentet vise til at det fremgår av barnevernloven§ 8-1, at barnevernstjenesten skal yte tjenester ogtiltak til alle som «oppholder seg i kommunen»(«oppholdskommuneprinsippet»). Dette innebærerat det er den kommunen der institusjonen liggersom skal varsles. Forslaget innebærer ingenendringer i ansvarsforholdet mellom kommuner.Departementet vil i denne sammenhengen særligvise til at begrunnelsen bak oppholdskommune-prinsippet er å sørge for klare ansvarsforhold og

forhindre at et barn kan bli en «kasteball» mellomflere kommuner.

Departementet vil samtidig understreke atinvolverte kommuner, har full anledning til åavtale seg imellom hvilken kommune som skal haansvaret for å følge opp saken videre, jf. barne-vernloven § 8-4. Departementet legger derfor tilgrunn at den kommunen som mottar meldingenraskt vurderer behovet for å involvere andre invol-verte kommuner, og at disse sammen vil finnegode og fornuftige løsninger med utgangspunkt ihva som er best for den gravide kvinnen og barneti den enkelte saken.

Når det gjelder hvilke opplysninger som skalomfattes av kommunens melding til barne-vernstjenesten, mener departementet også etterhøringen at den bør omfatte opplysninger omkvinnens identitet, informasjon om den fagligevurderingen av rusavhengighet og fare for skadepå barnet som lå til grunn for vedtaket, opplysnin-ger om forventet termin og hvilken institusjonkvinnen er tatt inn på. Denne informasjonen viletter departementets oppfatning samlet sett gibarnevernstjenesten tilstrekkelig informasjon til åkunne ta kontakt med institusjonen der kvinnener og forsøke å etablere en dialog og et samarbeidmed den gravide kvinnen. Departementet vil ogsåvise til at enkelte høringsinstanser som Korus SørBlå Kors Borgestadklinikken og Actis støtter forsla-get i høringsnotatet om hvilke opplysninger somskal formidles til barnevernstjenesten.

For øvrig følger det allerede i dag av helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 andre ledd, at detunder oppholdet skal legges vekt på at kvinnen til-bys tilfredsstillende hjelp for å bli i stand til å tavare på barnet. Disse opplysningene setter barne-vernstjenesten i stand til å kunne tilby den gravidehjelpetiltak mens svangerskapet pågår, og å inn-hente nærmere opplysninger fra den gravide. Pådenne måten vil forholdene kunne legges til rettefor å ivareta barnet og den gravide etter fødselen.

Departementet har merket seg innspillene fraSentralenheten for fylkesnemndene og Universiteteti Stavanger om hvorvidt kommunen også skal haplikt til å gi opplysninger til barnevernstjenestennår fødselen setter i gang. Departementet har pådenne bakgrunn valgt å ta ut denne delen av for-slaget. Dette innebærer at vi er enig med Universi-tetet i Stavanger i at det er naturlig at det er barne-vernstjenesten som etter at melding er sendt harden løpende dialogen vedrørende barnet, og atdette også gjelder fødselstidspunktet.

Utkast til nytt syvende ledd i helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 avviker noe fra for-slaget som ble sendt på høring.


15.4.3 Behovet for en ny bestemmelse om barnevernstjenestens ansvar og oppgaver

Som nevnt ovenfor fremgår det av forarbeidene tilbarnevernloven at en sak vanskelig kan defineressom en barnevernssak før barnet er født. Etterdepartementets oppfatning innebærer dette atbarnevernstjenesten i dag er avhengig av den gra-vide kvinnens samtykke for å kunne opprette enbarnevernssak. Departementet mener derforogså etter høringen at det er behov for en egenbestemmelse i barnevernloven som regulerer bar-nevernstjenestens ansvar og oppgaver, jf. utkast tilny § 4-2 a i barnevernloven.

Departementet har merket seg innspillet fraHelsedirektoratet om hvorvidt det er grunn til ogsåå gjøre endringer i andre bestemmelser i lovenskapittel 1 om lovens formål og virkeområde.Departementets har vurdert spørsmålet, men harkommet til at dette ikke er nødvendig. Det visesogså til at bestemmelsen er foreslått flyttet til § 4-2a. Departementet vil eventuelt vurdere om det ergrunnlag for ytterligere presiseringer i forbin-delse med oppfølgningen av NOU 2016: 16 Ny bar-nevernslov.

15.4.4 Utforming av bestemmelsen – barnevernloven § 4-2 a

I forslaget til ny § 1-5 som ble sendt på høring bledet foreslått lovfestet at barnevernstjenesten skalkunne gi råd og veiledning og tilby frivillige hjel-petiltak når de mottar en melding fra helse ogomsorgstjenesten om iverksettelse av vedtak omtilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etterden nevnte bestemmelsen. Videre gikk det fremav den foreslåtte bestemmelsen at barnevernstje-nesten også skal kunne vurdere behovet for åiverksette tiltak etter fødsel.

Hovedformålet med forslaget som ble sendt påhøring er å bedre barnevernstjenestens mulighettil å kunne etablere en konstruktiv dialog og etsamarbeid med den gravide kvinnen før fødsel. Enforutsetning for at barnevernstjenesten skalkunne tilby den gravide kvinnen hjelp og veiled-ning, er at barnevernstjenesten som et minimumblir gjort oppmerksom på situasjonen.

Forslaget bygger på at barnevernstjenestengjennom å motta tidlig informasjon generelt settvil få bedre forutsetninger for å komme i posisjonog i en positiv dialog med den gravide kvinnen.Barnevernstjenesten blir da satt i stand til å tilbykvinnen ulike former for råd, veiledning og hjelpe-tiltak. Videre bygger forslaget på at dersom kvin-

nen samtykker kan barnevernstjenesten sette innulike former for veiledning og hjelpetiltak. Det erdermed viktig at barnevernstjenesten søker å eta-blere et samarbeid med den gravide kvinnen omaktuelle hjelpetiltak for å forebygge at omsorgss-vikt oppstår etter fødselen.

Barnevernlovens utgangspunkt er at det ikkeskal iverksettes mer inngripende tiltak enn detsom er nødvendig. Ett av formålene med forslageter derfor å legge til rette for at det kan iverksettestiltak som kan forhindre behovet for en omsorgso-vertakelse. Slike tiltak kan for eksempel væreulike former for råd og veiledning, støttekontaktog formidling av plass i et senter for foreldre ogbarn, jf. barnevernloven § 4-4.

I tilfeller der det er sannsynlig at kvinnen vilvære avhengig av hjelp etter fødselen, vil det væreen fordel om tiltak planlegges og igangsettes alle-rede før fødselen. Det må vurderes i det enkeltetilfellet hvilke type undersøkelser eller tiltak deter aktuelt å iverksette etter fødsel. Det kan væreaktuelt å vurdere ulike former for frivillige hjelpe-tiltak i eller utenfor hjemmet. Når det gjelder opp-hold i sentre for foreldre og barn, vil departemen-tet for øvrig vise til forslaget om statlig tilbud omutredning av sped- og småbarnsfamilier i kapittel13.

Videre kan det også være aktuelt å vurdere til-tak som innebærer tvang, for eksempel pålagtehjelpetiltak eller omsorgsovertakelse.

Departementet har merket seg at en rekkehøringsinstanser har tatt til orde for at barne-vernstjenesten på tilsvarende måte som i sakersom gjelder fødte barn bør kunne gjennomføre enundersøkelsessak, samt at barnevernstjenestenbør kunne pålegge andre offentlige myndigheterog yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opp-lysninger uten den gravide kvinnens samtykke.

Etter departementets oppfatning vil dette imid-lertid bryte med den grunnleggende tanken bakforslaget, som er å sikre at barnevernstjenestenblir kjent med kvinnens situasjon og dermed gibarnevernstjenesten mulighet til å etablere enpositiv dialog og kontakt med den gravide kvin-nen før fødsel. Forslaget innebærer at barne-vernstjenesten skal motta en melding fra kommu-nen med opplysninger om kvinnens identitet,informasjon om den faglige vurderingen av rusav-hengighet og fare for skade på barnet som lå tilgrunn for vedtaket om tilbakeholdelse, opplysnin-ger om forventet termin og opplysninger om hvil-ken institusjon kvinnen er tatt inn på. Etter depar-tementets vurdering bør den resterende kontak-ten og dialogen mellom barnevernstjenesten og


den gravide kvinnen baseres på frivillighet og etreelt og informert samtykke fra kvinnens side.

Departementet har merket seg at Sentralenhe-ten for fylkesnemndene mener at opplysningsplik-ten også bør fremgå av barnevernloven § 6-4.Departementet mener at dette er et godt innspill,men fremmer likevel ikke forslag om en slik presi-sering nå. Departementet vil imidlertid vurderespørsmålet nærmere i forbindelse med oppfølg-ningen av NOU 2016: 16 Ny barnevernslov, somogså omfatter en ny bestemmelse om opplys-ningsplikt.

På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Bufdirom at det bør presiseres i loven at det kan åpnesbarnevernssak uten samtykke, har departementetendret utkastet slik at det fremgår av bestemmel-sen at barnevernstjenesten kan åpne barneverns-sak uten den gravide kvinnens samtykke.

Departementet har merket seg at Helsedirekto-ratet mener at barnevernstjenesten bør ha plikt tilå iverksette tiltak dersom den gravide kvinnensamtykker. Departementet mener imidlertid atdet er tilstrekkelig at bestemmelsen åpner for atbarnevernstjenesten kan åpne en barnevernssakog tilby den gravide kvinnen ulike former for vei-ledning og tiltak med utgangspunkt i en faglig vur-

dering av hvilke former for veiledning og tiltaksom er aktuelle i det enkelte tilfellet. Departemen-tet vil også vise til at barnevernstjenesten hellerikke har en lovfestet plikt til å iverksette andre for-mer for barneverntiltak. Vi vil samtidig under-streke at det følger av det lovfestede krav til for-svarlighet i § 1-4 i barnevernloven at alle tjenesterog tiltak etter loven skal være forsvarlige.

I andre tilfeller enn der barnevernstjenestenmottar melding fra kommunen om at det er iverk-satt et vedtak om tilbakeholdelse av en gravidkvinne etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3, kan barnevernstjenesten under svangerskapetfremdeles bare følge opp saken etter samtykke fraden gravide kvinnen.

Utkast til ny bestemmelse avviker etter dettenoe fra forslaget som ble sendt på høring. Medunntak av presiseringen om at barnevernstje-nesten kan åpne barnevernssak uten den gravidessamtykke, er utkastet innholdsmessig sett liktmed forslaget som ble sendt på høring. Departe-mentet har imidlertid kommet til at den nyebestemmelsen bør plasseres i kapittel 4 i barne-vernloven om særlige tiltak, se forslag til ny§ 4-2 a.


16 Ikrafttredelse og overgangsregler

16.1 Iverksettelse av barnevernsreformen

16.1.1 Endrede juridiske og økonomiske rammevilkår

Forslagene til endringer i barnevernloven hengersammen og bør tre i kraft samlet.

Endringene av de økonomiske rammevilkå-rene, som innebærer et større økonomisk ansvarfor kommunene, vil bli fulgt opp i budsjettsam-menheng, med virkning fra samme tidspunkt somlovendringsforslagene settes i kraft. Unntaket erenkelte områder hvor kompensasjonen til kom-munene vil skje trinnvis. Se kapittel 17 for en nær-mere beskrivelse av dette.

Gjennomføringen av lovforslagene må ogsåses i sammenheng med det planlagte tidsløpet forkommunereformen. Endringer i kommunestruk-turen vil gi endringer i måten de aktuelle kommu-nene organiserer sitt barnevern på. Det vil værehensiktsmessig om disse organisatoriskeendringene er på plass innen forslagene i denneproposisjonen om endringer i oppgave- og finansi-eringsansvar settes i verk.

Departementet tar utgangspunkt i at disse lov-endringene vil tre i kraft tidligst i 2020.

16.1.2 Opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige

Ny § 4-2 a i barnevernloven og endringene i helse-og omsorgstjenesteloven § 10-3 trer i kraft nårKongen bestemmer.

16.1.3 Forankring og kvalitetsutvikling i kommunene

Kvalitets- og kompetansearbeid skal bidra til atkommunene settes godt i stand til å ivareta et øktoppgave- og finansieringsansvar for barnevernet.Det skal fra høsten 2017 arrangeres regionale dia-logkonferanser for kommunenes øverste poli-tiske og administrative ledelse. Siktemålet er åstyrke den kommunale forankringen og styringenav barnevernet samt legge til rette for lokale pro-

sesser, som gjør at den enkelte kommune er godtforberedt på endringer.

Departementet vil, i forberedelse av reformen,også vurdere andre virkemidler for å styrke denkommunale forankringen og styringen av barne-vernet. Dette omfatter vurderinger av barneverns-leders myndighet og utvikling av systemer ogrutiner for å forbedre kommunenes tilgang på godstyringsinformasjon, jf. kapittel 6.

Departementet vil legge frem en kompetanse-strategi for det kommunale barnevernet. Strate-gien skal gjelde for perioden 2018–2024, og vilinnebære en trinnvis opptrapping av kompetanse-tiltak. Enkelte tiltak starter opp allerede høsten2017. Tiltak som iverksettes skal også bidra til tet-tere samarbeid mellom kommuner, med sikte på åutvikle større bredde i kompetansen og merrobuste fagmiljøer i barnevernstjenestene.

Før ansvar overføres fra stat til kommune, erdet spesielt viktig å gjennomføre kompetansetil-tak som kan gi økt kvalitet i og utvikling av kom-munenes undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid.Det samme gjelder tiltak for å styrke kommune-nes kompetanse knyttet til oppfølging av foster-hjem og rekruttering av fosterhjem i slekt ognære nettverk.

16.1.4 Forskrifter og retningslinjer

Forslagene til endringer i barnevernloven § 4-22forutsetter endringer i forskrift om fosterhjem.

Andre endringer krever at det utarbeides fag-lige retningslinjer før ikrafttredelsen. Dette gjel-der barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav c omspesialiserte fosterhjem, samt § 2-3 nytt tredjeledd bokstav a om utredninger av barn i alderen0–6 år og bokstav b om spesialiserte hjelpetiltak.

16.1.5 Fosterforeldres rammevilkår

Refusjonsordningen for fosterhjem brukes til for-sterkning av ordinære fosterhjem. Forslaget tilendring i barnevernloven § 9-4 om å oppheve denstatlige refusjonsordningen for fosterhjem inne-bærer at kommunene gis fullt finansieringsansvar


for ordinære fosterhjem, herunder for forsterk-ningstiltak som i dag refunderes av staten.

Tydeligere rammer for forsterkning av foster-hjem bør være på plass før endringene i barne-vernloven § 9-4 settes i kraft. Fosterhjemsmeldin-gen viser i den forbindelse til at det bør utarbeidesfaglige retningslinjer for vurdering av forsterk-ningstiltak ut fra barnets behov og omsorgsopp-gavens omfang, blant annet når frikjøp kan væreaktuelt. Dette følges opp og vurderes nærmere avet utvalg som skal foreslå forutsigbare økono-miske og faglige rammebetingelser for ordinærefosterhjem. I kapittel 10 varsles det videre atdepartementet vil se nærmere på rammene forbruk av private aktører på fosterhjemsområdet.Målet er at tydeligere rammevilkår for private fos-terhjemsaktører er på plass før kommunene gisfullt finansieringsansvar for ordinære fosterhjem.

16.1.6 Andre utredninger og tiltak

Departementet vil også se nærmere på andrespørsmål av betydning for kommunens ansvar.Dette gjelder blant annet den kommunale styrin-gen av barnevernet, jf. kapittel 6, ulike tiltak for åstyrke det familiestøttende arbeidet i kommu-nene, jf. kapittel 8, regulering av kommunale botil-tak, jf. kapittel 10 og hjemmel for å pålegge utred-ning, jf. kapittel 14.

Gjennomføringen av og resultatet av disseutredningene vil ikke påvirke iverksettelsestids-punktet.

Gjennomføring av tiltak for å gi barn i barne-vernet bedre psykisk helsehjelp er i mindre gradavhengig av de øvrige endringsforslagene. Tids-løpet for dette arbeidet omtales nærmere ikapittel 9.

16.2 Institusjonsreform

Regjeringen vil komme tilbake med forslag tilendringer i barnevernloven med hjemmel forkommunal valgfrihet ved bruk av barnevernsinsti-tusjoner samt eventuelle lovforslag som følger avendret organisering av de statlige institusjonene.Det samme gjelder innføring av full differensier-ing av den kommunale egenandelen for institu-sjon.

Lovforslagene i denne proposisjonen forutset-ter ikke at institusjonsreformen, med økt valgfri-het for kommunene og prisdifferensiering, ergjennomført. De økonomiske endringene i institu-sjonsreformen kan i prinsippet skje i to faser, derkommunenes egenandeler heves og eventuelt dif-

ferensieres etter institusjonstype i første fase ogdifferensieres fullt ut i en senere fase. Dette vilvære nødvendig hvis refusjonsordningen for fos-terhjem oppheves før hjemler for kommunal valg-frihet og prisdifferensiering er på plass. I motsattfall vil kommunene få et utilsiktet økonomiskinsentiv til å foretrekke institusjon fremfor foster-hjem. Det er imidlertid likevel et mål med en sam-let ikrafttredelse av barnevernsreformen.

16.3 Svalbard

Enkelte høringsinstanser fremhever behovet foren særlig ordning for Svalbard. Dette behovet erbegrunnet i særtrekkene ved demografien og tje-nestetilbudet på Svalbard generelt, og til barne-vernstjenestens mulighet til å ta et mer helhetligansvar for fosterhjem og hjelpetiltak spesielt.

Høringsnotatets forslag til overføring av opp-gave- og finansieringsansvar fra stat til kommune,var mer omfattende enn det som nå foreslås.Departementet ser likevel at forslaget kan inne-bære meroppgaver for barnevernstjenesten påSvalbard, som kan bli krevende å håndtere.

Departementet vil på denne bakgrunn, innende foreslåtte endringene trer i kraft, foreta en nær-mere vurdering av om det bør være særlige ord-ninger for Svalbard. Slike unntak må eventueltgjøres i forskrift om lov om barnevernstjenestersanvendelse på Svalbard.

16.4 Overgangsregler

Lovendringene gjelder i utgangspunktet både fortiltak som er satt i verk på ikrafttredelsestidspunk-tet og tiltak som settes i verk etter ikrafttredelses-tidspunktet.

Dette gjelder imidlertid ikke barn som bor istatlige familiehjem eller tilsvarende fosterhjemtilknyttet private aktører. De fastsatte kommunaleegenandelene for fosterhjem etter forslagets § 2-3andre ledd bokstav c, skal gjelde for barn somplasseres i spesialiserte fosterhjem fra og medikrafttredelsestidspunktet. Eksisterende plasse-ringer i statlige familiehjem eller fosterhjem til-knyttet private aktører skal videreføres så lengebarna som bor der har behov for dem. For disseplasseringene gjelder dagens ansvarsdeling mel-lom Bufetat og kommunen, herunder prinsippenefor nivået på den kommunale egenbetalingen.

Videre gjelder endringene i §§ 9-4 og 9-5 forutredning etter § 2-3 nytt tredje ledd bokstav asom Bufetat fra og med ikrafttredelsestidspunktet


har fattet beslutning om å tilby. Der Bufetat harfattet beslutning før ikrafttredelsestidspunktet om

å tilby opphold i sentre for foreldre og barn, gjel-der dagens finansieringsordning.


17 Økonomiske og administrative konsekvenser

17.1 Konsekvenser for kommunene

17.1.1 Endringer i kommunenes utgifter

Departementet antar at forslaget i kapittel 6 om atdet skal utvikles bedre styringsinformasjon ombarnevernet, gjennom bedre digitale løsninger ogårlig tilstandsrapportering, ikke vil ha vesentligeøkonomiske eller administrative konsekvenser forkommunene. Heller ikke forslaget om at det skalutredes formelle kompetanseog kvalifikasjons-krav hos barnevernsledere vil i seg selv medføreekstra utgifter for kommunene. Eventuelle økono-miske og administrative konsekvenser ved imple-mentering av formelle krav må vurderes som endel av utredningen.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget i kapittel 10 om å øke kommunenesegenandeler for spesialiserte fosterhjem gi kom-munene økte utgifter på om lag 270 millioner kro-ner og tilsvarende økte inntekter for Bufetat.Kommunene vil i tillegg få økte utgifter som følgeav at bruken av spesialiserte fosterhjem skalstrammes inn. Det vil være opp til kommunene åfinne alternative tiltak til barn og unge i målgrup-pen, som ikke lenger vil få slike hjem. Kommu-nene vil kompenseres for denne merutgiftentrinnvis over en femårsperiode, etter hvert sombarn og unge flytter ut av tiltak som ved ikrafttre-delse allerede er iverksatt. Det vil da bli tatt høydefor at kommunene allerede er kompensert forøkte egenandeler for hjemmene. Det er usikkerthva kommunenes merutgifter vil bli. De fagligeretningslinjene for bruk av spesialiserte foster-hjem vil avgjøre hvor mange flere barn kommu-nene må finne fosterhjem til sammenlignet med idag, og dermed størrelsen på kompensasjonen.

Forslaget om at ansvaret for generell veiled-ning av fosterforeldre skal overføres til kommu-nene vil kunne medføre økte utgifter for kommu-nene. Det vil være opp til den enkelte kommunehvordan den vil ivareta ansvaret. Kommunene vilkompenseres for merutgifter tilsvarende Bufetatsutgiftsreduksjon som følge av ansvarsoverførin-gen.

Departementet legger til grunn at forslagetom å lovfeste kommunenes plikt til å søke etterfosterhjem i slekt og nettverk, i seg selv ikke harøkonomiske eller administrative konsekvenser forkommunene, fordi denne plikten i dag følger avforskrift. Kompetansetiltak vurderes likevel somet viktig tiltak for å heve kvaliteten i arbeidet. Opp-følging av fosterhjem og bruk av nettverksmeto-dikk ved rekruttering av fosterhjem i slekt og nett-verk, vil være et satsingsområde i kompetanse-strategien for det kommunale barnevernet.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget i kapittel 11 om å øke kommunenesegenandeler for institusjonsopphold gi kommu-nene økte utgifter på om lag 470 millioner kronerog tilsvarende økte inntekter for Bufetat.1

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget i kapittel 12 om å øke kommunenesegenandel for beredskapshjem gi kommuneneøkte utgifter på om lag 180 millioner kroner og til-svarende økte inntekter for Bufetat. Dersom for-slaget om en tidsbegrensning av det statlige med-finansieringsansvaret blir iverksatt, vil kommu-nene få ytterligere merutgifter, som vil bli kom-pensert tilsvarende forventet utgiftsreduksjon forBufetat.

Med utgangspunkt i bruken av MST i 2015 vilforslaget om å øke kommunenes egenandel forspesialiserte hjelpetiltak gi kommunene økteutgifter på om lag 9 mill. kroner, som de vil blikompensert for. Kommunene vil også trinnvis fåoverført midler fra Bufetat etter hvert som detstatlige tilbudet av PMTO bygges ned. Målet medforslagene i kapittelet er at kommuner somønsker det, på sikt settes i stand til å tilby PMTOeller andre kunnskapsbaserte hjelpetiltak. Detteforutsetter ressurser til kompetansetiltak og nyestrukturer for implementeringsstøtte. Dette inn-går som en del av kompetansestrategien og omta-les nærmere i kapittel 7.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslagene om å øke kommunenes egenbetalingfor institusjonsplasseringer, spesialiserte foster-hjem, beredskapshjem og spesialiserte hjelpetil-

1 Inkluderer utgifter til akuttinstitusjoner.


tak totalt gi kommunene økte utgifter på om lag950 millioner kroner. I tillegg kommer merutgif-tene som følge av at refusjonsordningen avvikles.Kommunene vil kompenseres for dette gjennomen tilsvarende reduksjon i Bufetats utgifter. Refu-sjonsordningen utgjorde 380 millioner kroner påBufetats budsjett i 2015.

Økningen i kommunenes utgifter til barne-vernstiltak vil forsterke kommunenes insentivertil å forebygge behovet for slike tiltak og til å setteinn tiltak så tidlig som mulig. Dette vil på lang siktkunne gi barn og unge bedre hjelp og reduserebehovet for barnevernstiltak utenfor hjemmet.Det er samtidig usikkert hva som vil være konse-kvensene av endringene i kommunenes egenbeta-ling. Departementet vil derfor regelmessig vur-dere om egenandelene ligger på riktig nivå og vur-dere behovet for justeringer.

Forslaget i kapittel 14 om utredning av sped-og småbarnsfamilier medfører at kommunene vilkunne få utredet flere barn enn i dag. Kommu-nene vil imidlertid kunne få økte utgifter til utred-ning av barn over seks år, siden barn i dennealdersgruppen ikke lenger vil være omfattet avstatens tilbud.

Foreldrestøttende arbeid i form av veiledningog endringsarbeid vil naturlig inngå som en del avdet statlige utredningstilbudet. Dersom kommu-nen utelukkende ønsker et hjelpetiltak i sentre forforeldre og barn vil de måtte betale fullt for dette,noe som kan gi økte utgifter for kommunene sam-menlignet med i dag. I de aller fleste saker, derdet er stor usikkerhet knyttet til barns omsorgssi-tuasjon, vil det imidlertid være behov for utrednin-ger.

Siden forslaget forutsetter en vridning motmer bruk av hjemmebaserte tiltak, vil kommu-nene antakelig tidligere bli involvert i oppfølgin-gen av barna, når utredningen er fullført. Dette vilkunne kreve noe økt ressursinnsats fra kommu-nene, men omfanget av dette er usikkert. Statligbistand i hjemmebasert tiltaksarbeid vil samtidigkunne bidra til kompetanseoverføring fra stat tilkommune.

Det antas at forslaget i kapittel 15 om opplys-ningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmid-delavhengige, ikke vil ha vesentlige økonomiskeeller administrative konsekvenser for kommu-nene. Det primære formålet med forslaget er åsikre at barnevernstjenesten får tilgang til opplys-ninger på et tidligere tidspunkt enn i dag. Avhen-gig av forholdene i den enkelte saken kan barne-vernstjenesten tilby den gravide kvinnen ulike for-mer for råd, veiledning og frivillige hjelpetiltak.Forslaget innebærer også at barnevernstjenesten

vil ha mulighet til å vurdere behovet for, og even-tuelt forberede, tiltak etter fødsel. I tilfeller derhjelpetiltak ikke er tilstrekkelig kan en planlagtomsorgsovertakelse være mindre kostbar enn enakutt omsorgsovertakelse med plassering i bered-skapshjem. Departementet vurderer derfor at for-slaget kan medføre at barnevernets kostnader vilpåløpe på et noe tidligere tidspunkt og at end-ringen kan medføre en vridning mot mindre kost-nadskrevende tiltak.

Tall fra fylkesnemndene viser at det på lands-basis har blitt fattet vedtak om tvangsinnleggelseav en gravid rusmiddelavhengig kvinne i mellom17 og 28 saker i året de siste fem år. En eventuellkostnadsbesparelse vil dermed være liten. Forsla-get vil samtidig medføre at berørte kommuner vilmåtte sammenstille opplysningene og oversendedem til barnevernstjenesten. Det er imidlertid taleom et svært begrenset antall saker per år fordeltpå landets kommuner. Samtidig gjelder det opp-lysninger kommunen allerede besitter og selvbenytter for å følge opp kvinnene.

17.1.2 Kompensasjon for kommunale merutgifter

Det legges i tråd med etablert praksis opp til kom-pensasjon for kommunesektorens anslåtte merut-gifter gjennom rammetilskuddet på ikrafttredel-sestidspunktet. På enkelte områder vil overførin-gen skje trinnvis, ettersom Bufetats utgifter redu-seres. Kompensasjonen motsvares i hovedsak avreduserte utgifter og økte inntekter for Bufetat,gitt uendrede priser og uendret bruk av ulike bar-nevernstiltak. Alle foreløpige anslag er usikre ogstørrelsen på kompensasjonen til kommunesekto-ren vil bli oppdatert og kvalitetssikret i forkant aviverksetting av reformen.

Det er en kommunal oppgave å sikre tilstrek-kelig bemanning i barnevernet. Kommunene erselv best egnet til å innrette den lokale barne-vernstjenesten etter lokale behov. Det har overflere år blitt gitt øremerkede tilskudd til kommu-nale stillinger i barnevernet. Øremerking av stil-linger innebærer en sterk statlig detaljstyring avhvilke innsatsfaktorer kommunene benytter til åløse sine lovpålagte oppgaver. Produktivitetskom-misjonen advarer mot slike styringsgrep, sidendet gir mindre effektiv ressursbruk i offentlig sek-tor. Kommunene har nå en langt høyere beman-ningsfaktor i barnevernet enn da det øremerkedetilskuddet ble etablert. Med denne reformen vilkommunene få et større ansvar for barnevernet,og kompensasjon for nye oppgaver finansieresgjennom rammetilskuddet. I tråd med det utvi-


dede ansvaret er det etter regjeringens vurderingnaturlig at dagens øremerkede tilskudd innlem-mes i rammetilskuddet, slik at kommunene har ethelhetlig finansieringsansvar for årsverk i detkommunale barnevernet. Regjeringen legger der-for opp til å innlemme det øremerkede tilskuddettil stillinger i kommunalt barnevern i kommune-rammen samtidig med at reformen trer i kraft, detvil si tidligst i 2020. Tilskuddet er i 2017 på 694millioner kroner.

Kostnadsnøklene i inntektssystemet fangeropp ulike faktorer som påvirker kommunenesutgiftsbehov, og delkostnadsnøkkelen for barne-vern forklarer noe av variasjonene i kommunenesutgifter til barnevern. De objektive kriteriene fan-ger imidlertid ikke nødvendigvis opp eventuelleekstraordinært store utgifter til barnevernstiltak.

Kommunene er generelt forventet å håndtereuforutsette svingninger i utgifter innenfor sineordinære inntektsrammer, og departementet leg-ger til grunn at de aller fleste kommunene vilvære i stand til å ta høyde for og håndtere slikesvingninger i utgifter til barnevernsområdet.Hvordan svingninger i utgifter til barnevernstiltakslår ut for kommunene vil samtidig hengesammen med blant annet kommunestørrelse ogkommunens økonomiske situasjon. Det er grunntil å anta at særlig for små kommuner, som i til-legg har en presset økonomisk situasjon, kanhøye utgifter til barnevernstiltak i enkelte tilfellervære utfordrende.

Skjønnsmidler skal fange opp forhold somikke blir godt nok ivaretatt i inntektssystemet oggjennom andre faste tilskuddsordninger. Fylkes-mennene tildeler midlene etter en helhetlig vurde-ring av kommunenes økonomiske situasjon.Ekstraordinære utgifter til barnevern kan hensyn-tas i skjønnsmiddeltildelingen dersom de bidrar tilen samlet sårbar økonomisk situasjon, som ut fraFylkesmannens kjennskap til forholdene i denenkelte kommune tilsier tildeling av skjønnsmid-ler.

17.2 Konsekvenser for staten

Gjennomføring av forslagene i kapittel 7 om kvali-tets- og kompetansetiltak for det kommunale bar-nevernet, vil innebære merutgifter for staten.Departementet vil komme tilbake til nærmere pri-oritering, omfang og iverksettelse av tiltak høsten2017, i forbindelse med at det legges frem en kom-petansestrategi for det kommunale barnevernetsamt i forbindelse med de årlige budsjettfremleg-gene.

Gjennomføring av en nasjonal strategi for for-eldrestøtte, omtalt i kapittel 8, vil ha økonomiskeog administrative konsekvenser. Departementetvil komme tilbake til eventuelle bevilgnings-endringer i forbindelse med de årlige budsjett-fremleggene. Øvrige tiltak i kapittelet finansieresinnenfor gjeldende budsjett.

Forslagene i kapittel 9 om å styrke ambulantebarne- og ungdomspsykiatriske tjenester i barne-vernsinstitusjonene og etablere funksjon som bar-nevernsansvarlig i psykisk helsevern for barn ogunge, vil ha økonomiske og administrative konse-kvenser for helseforetakene. Merutgiftene skaldekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. For-slagene om at det skal utvikles modeller ogsystemer som sikrer at barn i barnevernet tidligblir utredet, samt at det skal utpekes egne barne-vernsinstitusjoner for barn med stort samtidigbehov for psykisk helsehjelp og langvarig omsorgutenfor hjemmet, vil ha økonomiske og adminis-trative konsekvenser for Bufetat og helseforeta-kene. Omfanget og innholdet i tiltakene skal utre-des og vurderes nærmere. Departementet vilkomme tilbake til eventuelle bevilgnings-endringer i forbindelse med de årlige budsjett-fremleggene.

Forslaget om å avvikle refusjonsordningen forforsterkning av ordinære fosterhjem vil gi reduk-sjon i Bufetats utgifter. I 2015 utgjorde selve refu-sjonsordningen 380 millioner kroner. I tillegghadde Bufetat utgifter på om lag 20 millioner kro-ner til administrasjon og drift av ordningen. Detteutgjorde om lag 25 årsverk.

Forslaget om at ansvaret for generell veiled-ning skal overføres til kommunen medfører redu-serte utgifter for Bufetat. Bufetat hadde i 2015utgifter på om lag 15 millioner kroner til generellveiledning.

Tiltak for barn som ved ikrafttredelse av refor-men bor i statlige familiehjem eller fosterhjem til-knyttet private aktører videreføres så lenge barnahar behov for dem. Kontrakter som ved ikrafttre-delse er inngått med fosterhjemmene løper videretil barnet flytter ut, og Bufetats og kommunenesdelte finansieringsansvar videreføres så lengebarna bor i fosterhjemmene. Dette innebærer atBufetats utgifter til spesialiserte fosterhjem grad-vis vil reduseres, og at frigjorte midler trinnvisover en femårsperiode vil overføres til kommu-nene. I 2015 utgjorde Bufetats utgifter til foster-hjemmene som skal utfases 200–500 millionerkroner, avhengig av den endelige innrettingen avde faglige retningslinjene for hjemmene.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget om å øke kommunenes egenandeler for


spesialiserte fosterhjem medføre økte inntekterfor Bufetat på om lag 270 millioner kroner.Merinntektene vil reduseres noe ettersom brukenav de spesialiserte hjemmene strammes inn.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget om å øke og delvis differensiere kommu-nenes egenandeler for institusjonstiltak, medføreøkte inntekter for Bufetat på 470 millioner kroner.

Forslagene om å øke kommunenes finansier-ingsansvar for fosterhjem og institusjon vil viderekunne føre til endringer i kommunenes etterspør-sel etter institusjonstiltak, og dermed endringer iBufetats utgifter til og inntekter fra institusjons-plasseringer. På den ene siden vil økte og differen-sierte kommunale egenandeler for institusjonkunne gi redusert bruk av institusjon. På denandre siden kan kommunenes økte finansierings-ansvar for fosterhjem gi økt bruk av institusjonstil-tak, fordi de relative prisene mellom fosterhjems-og institusjonstiltak endres. Oslo Economics2

anslår noen endringer i etterspørselen. Dersomdisse usikre etterspørselseffektene slår til vilBufetats utgifter til institusjon øke. I tillegg er øktkommunal valgfrihet anslått å gi merutgifter tilBufetats arbeid med inntak i institusjon på om lag10 millioner kroner. Forutsetningene for ansla-gene vil bli kvalitetssikret i forbindelse med arbei-det med statsbudsjettet i forkant av iverksettelseav reformen. Departementet vil fremme eventu-elle forslag til bevilgningsendringer i de årligebudsjettfremleggene.

Kommunenes etterspørsel etter institusjonstil-tak vil også avhenge av hvordan prisene for sliketiltak utvikler seg. Det er vanskelig å anslå denneutviklingen. Dersom økt kommunalt finansier-ingsansvar for barnevernstiltak, samt differensi-ert egenbetaling og valgfrihet ved institusjons-plasseringer, gir endringer i kommunenes etter-spørsel etter ulike tiltak, vil dette igjen kunnepåvirke prisutviklingen på institusjonsområdet.Økt etterspørsel etter private institusjoner vil foreksempel kunne gi økte priser for plasseringer islike institusjoner. Dette vil kunne motvirkes der-som det oppstår større grad av konkurranse påinstitusjonsmarkedet. Statlige institusjonsplasservil kunne bli dyrere enn i dag, fordi kapasitetsut-nyttelsen synker. Hvor høye og langvarige kostna-dene blir vil blant annet avhenge av Bufetats til-pasning av driften til et nytt og hensiktsmessignivå. Kostnadene til statlige institusjoner vil ogsåkunne bli lavere gjennom en eventuell omorgani-sering av institusjonene. De totale effektene på

prisene for institusjonsplasseringer og kommune-nes etterspørsel er usikre, og vil bli vurdert nær-mere i forbindelse med departementets viderearbeid med institusjonsreformen.

Bufetat vil kunne få noe høyere utgifter somfølge av forslaget om å videreutvikle en institu-sjonsportal og forslaget om at etaten skal inngå iet samarbeid med kommunene for å utvikle insti-tusjonstilbudet. Departementet legger til grunn atmerutgiftene dekkes innenfor gjeldende budsjett.

Forslaget om å presisere rekkevidden av Bufe-tats finansieringsansvar for institusjon antas ikkeå ha økonomiske konsekvenser eller vesentligeadministrative konsekvenser.

Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vilforslaget i kapittel 12 om å øke kommunenesegenandeler til beredskapshjem, medføre økteinntekter for Bufetat på om lag 180 millioner kro-ner. Dersom forslaget om en tidsbegrensning avdet statlige medfinansieringsansvaret for bered-skapshjem blir iverksatt, vil det kunne føre til noeredusert oppholdstid i slike tiltak, fordi kommu-nene vil få sterkere insentiver til raskt å finnevarige omsorgsløsninger for barna. Dette vil i såfall gi endringer i Bufetats utgifter og inntektersamt grunnlag for en reduksjon i antall årsverk.Departementet vil komme tilbake til dette i deårlige budsjettfremleggene, i forbindelse med eteventuelt forslag om å iverksette endringen.

Forslaget i kapittel 13 om å lovfeste Bufetatstilbud av spesialiserte, hjemmebaserte tiltak antaså ikke ha vesentlige økonomiske eller administra-tive konsekvenser for staten. Tilbudet vil værerammestyrt.

Forslaget om å avvikle det statlige tilbudet avPMTO vil gi Bufetat reduserte utgifter, slik at fri-gjorte midler trinnvis kan overføres til kommu-nene, i kombinasjon med tiltak for å styrke kom-petanse og implementering i kommunene. Bufetatbrukte om lag 30 millioner kroner på PMTO i2015, og det var om lag 36 årsverk knyttet til tilta-ket. Noen av disse årsverkene er imidlertid knyt-tet til PMTO-tiltak i sentre for foreldre og barn.Departementet vil komme tilbake til størrelsen påoverføringen til kommunene i forbindelse med deårlige budsjettfremleggene.

Med utgangspunkt i bruken av MST i 2015 vilforslaget om å øke kommunenes egenandel forspesialiserte hjelpetiltak gi økte inntekter for sta-ten på 9 millioner kroner.

Forslaget i kapittel 14 om lovfesting av statenstilbud til sped- og småbarnsfamilier kan gi øktetterspørsel etter dette tilbudet fra kommunene.Vista Analyse3 anslår at etterspørselen vil øke til500 tiltak i året, mot dagens 370 gjennomførte til-

2 Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barne-vernet av endret ansvarsdeling i barnevernet.


tak. Departementet legger til grunn at økningendekkes innenfor Bufetats gjeldende utgifter tilsentre for foreldre og barn. Bufetat brukte i 2015187 millioner kroner på tilbudet. Det vil frigjøresressurser ved at målgruppen avgrenses til ihovedsak å gjelde barn i alderen 0–6 år, og vedgjennomføring av flere hjemmebaserte utrednin-ger og hjelpetiltak. I tillegg vil en tydeligere fase-inndeling av tilbudet bidra til å frigjøre en visskapasitet. Tydeligere anbefalinger og mer trans-parente vurderinger etter utredningsfasen, vilvidere kunne føre til at enkelte kommuner ser atde selv kan følge opp barnet og familien utenytterligere bistand fra staten. Samlet sett vil dettefrigi kapasitet, slik at flere barn kan få et tilbud.Vista Analyse mener i tillegg at det er et effektivi-seringspotensial innenfor dagens statlige sentrefor foreldre og barn. Departementet legger tilgrunn at statens inntekter også vil være uendrede.Anslagene er usikre.

Forslagene i vil videre medføre behov for noeomstilling i statlige sentre for foreldre og barn.Generelt vil sentrene bli underlagt en tydeligerestyring, med klare forventninger til hvordan tilbu-det skal innrettes. Flere av de statlige sentrenehar allerede i dag et tilbud av både utredninger oghjelpetiltak, med en tydelig faseinndeling. Andresentre tilbyr kun utredning eller kun hjelpe- ogveiledningstiltak. Sentrene vil også bli stilt overforforventninger om å vri tilbudet sitt i retning avmer hjemmebaserte utredninger og hjelpetiltak.Enkelte sentre vil, som følge av dette, måtte inn-rette tilbudet sitt på en annen måte, og det kanderfor påløpe noe omstillingskostnader i noen avsentrene.

Departementet legger til grunn at forslageneikke vil ha vesentlige økonomiske eller adminis-trative konsekvenser for fylkesmennenes tilsyns-virksomhet.

17.3 Konsekvenser for næringslivet og private aktører

Forslaget i kapittel 10 om en innstramming i bru-ken av spesialiserte fosterhjem i regi av Bufetatsamt forslaget om fullt kommunalt betalingsan-svar for ordinære fosterhjem, vil gi endringer imarkedet for de private fosterhjemsaktørene.Redusert bruk av spesialiserte hjem kan redusereetterspørselen etter denne typen hjem fra privateaktører. Samtidig vil kommunenes behov for fos-

terhjem med forsterkning øke. Bufetat skal habistandsplikt for disse hjemmene.

Med det økte betalingsansvaret for fosterhjemer det rimelig å forvente at kommunene vil få etøkt behov for å holde kostnadene nede. Hvorvidtdette vil la seg gjøre vil avhenge av kommunenesforhandlingsmakt og tilgangen på fosterhjem. Vivet at det over tid har vært vanskelig å rekrutterenok fosterhjem, noe som kan gi de private foster-hjemsaktørene en rolle også fremover. Hvorvidtprivate aktører vil rekruttere og tilby ordinærefosterhjem, eventuelt med forsterkning, vilavhenge av om de finner det lønnsomt å tilbydenne typen hjem. Jo vanskeligere det er å rekrut-tere fosterhjem, desto bedre forhandlingsposisjonvil de private fosterhjemsaktørene ha overforkommunene.

Flere av endringene som er foreslått har tilhensikt å vri virkemiddelbruken fra økonomiskeytelser til mer faglig oppfølging. Dette kan ogsåføre til endringer i tjenestene som etterspørres fraog tilbys av private fosterhjemsaktører. Samtidigsom kommunene får økt behov for kontroll medegne utgifter, skal de også ha tilstrekkelig kontrollmed tilbudet som gis. Det må forventes at dette vilpåvirke måten private fosterhjemsaktører kanorganisere sin virksomhet på fremover.

Det skal foretas en gjennomgang av praksis iBufetat, med formål om å bedre konkurransen påfosterhjemsområdet og kommunenes styring avtiltaksbruken. Dette, sammen med departemen-tets videre utredning av kommunenes rammer forbruk av private aktører i barnevernet, vil kunne fåkonsekvenser for aktørene. Målet er atendringene skal bedre kommunenes og Bufetatsstyring med egne utgifter samt sikre offentlig kon-troll med, og innsikt i, tjenestene som gis. Hvilkeendringer dette vil gi vil departementet komme til-bake til. Imidlertid er det generelt sett slik atendrede rammevilkår kan åpne for at private aktø-rer kan brukes på andre måter enn i dag, og atnye aktører kommer til.

Endringene i bruk av institusjon som følger avendret kommunalt finansieringsansvar for institu-sjon og fosterhjem, vil ha konsekvenser for bru-ken av tiltak levert av private kommersielle og ide-elle aktører. I tillegg vil en fremtidig differensier-ing av den kommunale egenbetalingen kunne giendring i bruken av henholdsvis statlige og pri-vate institusjoner. Effekten er usikker, fordi denavhenger av kommunenes vurdering av det fag-lige innholdet i ulike institusjoner samt av fremti-dige prisforskjeller mellom institusjonene. Depar-tementet vil vurdere konsekvensene for private3 Vista Analyse (2016). Klokere vern av de aller minste. Rap-

port nr. 2016/46


aktører nærmere i forbindelse med det viderearbeidet med en institusjonsreform.

Dersom kommunene, som følge av at de fårøkt finansieringsansvar, endrer bruken av akuttil-tak vil dette kunne ha konsekvenser for bruken avtiltak levert av private aktører.

Forslaget om at staten skal tilby utredningerav sped- og småbarnsfamilier vil medføre at de pri-vate sentrene må tilpasse seg nye faglige rammer,dersom de skal være en del av Bufetats tilbud. Defaglige rammene vil ligge til grunn for Bufetats

kjøp av plasser i private sentre. Det skal leggesstørre vekt på utredninger, det skal være en tyde-lig faseinndeling av tilbudet og det skal i størregrad benyttes hjemmebaserte tilbud. Tydeligereforventninger til hva Bufetat skal tilby, og når opp-hold i sentre skal tilbys, vil bidra til å øke forutsig-barheten for sentrene. Departementet legger tilgrunn at det statlige tilbudet av døgnbaserteutredninger skal bestå av både statlige og privatesentre, som i dag.


18 Merknader til de enkelte bestemmelser

18.1 Barnevernloven

Til § 2-3 andre ledd

Bestemmelsen innebærer redaksjonelle endringerog enkelte realitetsendringer i det ansvaret Bufe-tat har i dag etter § 2-3 andre ledd. Bokstav a til cgjelder Bufetats plikt til å bistå barnevernstje-nesten i kommunen med plasseringer utenforhjemmet. Bokstav a regulerer bistandsplikten vedakuttvedtak, bokstav b gjelder bistandsplikten vedplassering av barn i fosterhjem og bokstav c gjel-der bistandsplikten ved plassering av barn i insti-tusjon. Bokstav d gjelder Bufetats ansvar forrekruttering og grunnopplæring av fosterhjem ogerstatter dagens bokstav b og c.

Til § 2-3 andre ledd bokstav a

I bokstav a fremgår at Bufetat har plikt til å biståbarnevernstjenesten med plassering av barn uten-for hjemmet når det treffes akuttvedtak. Pliktengjelder vedtak etter alle akutthjemlene i barne-vernloven, det vil si §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29. Bufe-tat har etter bestemmelsen plikt til å tilby et for-svarlig egnet akuttiltak som ivaretar barnetsbehov. Bestemmelsen viderefører dagens regler.

I samsvar med § 4-22, skal barnevernstje-nesten alltid vurdere om noen i barnets familieeller nære nettverk kan velges som fosterhjem.Dette innebærer at barnevernstjenesten før hen-vendelsen til Bufetat, skal ha vurdert dennemuligheten. Det vises til nærmere omtale under §2-3 andre ledd bokstav b og § 4-22 tredje ledd.

Bufetats ansvar for rekruttering og grunnleg-gende opplæring av fosterhjem etter § 2-3 andreledd bokstav d, gjelder også fosterhjem som tilbysbarnevernstjenesten etter bokstav a. Det fremgårav § 4-22 fjerde ledd andre punktum at Bufetatogså har ansvaret for oppfølgingen av fosterhjemsom tilbys ved akuttvedtak.

Bufetats betalingsansvar ved akuttvedtakreguleres i § 9-4. § 9-5 gir regler om kommunensegenandel.

Til § 2-3 andre ledd bokstav b

Bokstav b viderefører Bufetats plikt til å biståkommunen med plassering av barn utenfor hjem-met når barnet skal plasseres i fosterhjem.Sammen med rekrutteringsansvaret, jf. § 2-3andre ledd bokstav d, innebærer dette at Bufetatsansvar for til enhver tid å ha et tilgjengelig og til-strekkelig differensiert fosterhjemstilbud, videre-føres.

Bufetats bistandsplikt avgrenses mot barne-vernstjenestens plikt til først å vurdere om det ernoen i barnets familie eller nære nettverk som kanvelges som fosterhjem. Det vises til merknader til§ 4-22 nytt tredje ledd andre punktum.

Det følger av § 9-4 at kommunen har fullt øko-nomisk ansvar for fosterhjem som Bufetat tilbyrkommunen etter § 2-3 andre ledd bokstav b.

Til § 2-3 andre ledd bokstav c

Bokstav c første punktum viderefører Bufetatsplikt til å bistå kommunen med plassering av barnutenfor hjemmet når barnet skal plasseres i insti-tusjon. Det er barnevernstjenesten som avgjør omet barn skal plasseres i institusjon eller foster-hjem.

Reglene om fordelingen av betalingsansvaretved bruk av institusjonsplasser, fremgår av §§ 9-4og 9-5. Det vises til merknader til disse bestem-melsene.

Bokstav c andre punktum åpner for at Bufetat isærlige tilfeller kan tilby kommunen et spesiali-sert fosterhjem. Med særlige tilfeller menes barnog unge med et omfattende hjelpebehov, somtrenger betydelig bistand fra ulike instanser. Detteer barn der ordinære, forsterkede fosterhjem ikkevil kunne gi et tilstrekkelig tilbud, og hvor institu-sjonsplass ellers ville ha vært det nærliggendealternativet. Med spesialiserte fosterhjem menesfosterhjem med rammebetingelser som er tilrette-lagt for å ivareta barn og unge med slike omfat-tende behov.

At «Bufetat kan» tilby spesialiserte hjem, inne-bærer at det er Bufetat som avgjør om et slikthjem skal tildeles eller ikke. Bufetat har ikke plikt


til å tilby spesialiserte fosterhjem til barn i mål-gruppen. Om et spesialisert fosterhjem vil bli til-budt, bestemmes etter et fritt skjønn ut fra fagligevurderinger samt tilgjengelighet og kapasitets-messige forhold. Det vil bli utviklet retningslinjerfor den faglige skjønnsutøvelsen. Faglige ret-ningslinjer vil bidra til at Bufetats vurderinger avom spesialiserte fosterhjem skal tilbys, blir mestmulig forutsigbare for kommunen. Retningslinjervil også bidra til at hjemmene ikke brukes utenforden tilsiktede målgruppen, for eksempel til barnsom Bufetat skal finne et ordinært fosterhjem til ihenhold til bistandsplikten etter § 2-3 andre leddbokstav b.

Det er barnevernstjenesten som avgjør om deønsker å ta imot et spesialisert hjem eller ikke, oghjemmet må godkjennes for det enkelte barnet isamsvar med § 4-22 fjerde ledd. Dersom barne-vernstjenesten fastholder forespørselen om insti-tusjonsplass, har Bufetat plikt til å etterkommedette, jf. første punktum.

Det følger av § 4-22 fjerde ledd andre punktumat Bufetat har ansvar for oppfølging av spesiali-serte fosterhjem. Bufetat har betalingsansvar forspesialiserte fosterhjem i samsvar med reglene i§ 9-4. § 9-5 gir regler om kommunens egenandel.Lovens øvrige regler om fosterhjem gjelder forspesialiserte fosterhjem.

Til § 2-3 andre ledd bokstav d

Bestemmelsen gir Bufetat ansvar for å rekruttereog gi grunnleggende opplæring til fosterhjem.Dagens begrep «nødvendig opplæring» er erstat-tet med «grunnleggende opplæring». Dette er kunen språklig endring, for å tydeliggjøre at Bufetatsopplæringsansvar gjelder grunnleggende opplæ-ring alle fosterforeldre bør gjennomføre for åvære egnet som fosterforeldre. «Grunnleggendeopplæring» omfatter ikke generell veiledning.Denne oppgaven inngår i kommunens ansvar, semerknad til § 4-22 fjerde ledd første punktum. Idagens § 2-3 andre ledd bokstav b heter det videreat Barne-, ungdoms- og familieetaten har ansvarfor formidling av fosterhjem. Formidling av foster-hjem inngår som en del av bistandsplikten, ogbegrepet har derfor ingen selvstendig betydning.Departementet foreslår derfor å ta ut begrepet«formidling» av bestemmelsen.

Til § 2-3 nytt tredje ledd

Tredje ledd er nytt og omfatter tjenester og tiltakinnenfor kommunens ansvarsområde, men somBufetat etter nærmere vilkår kan tilby barne-

vernstjenesten. Formålet med å lovfeste opp-gavene er å oppnå større forutsigbarhet om inn-holdet i Bufetats tilbud. Bestemmelsene presise-rer også Bufetats kompetanse til å utføre disseoppgavene. Nytt tredje ledd gir ingen plikt forBufetat til å tilby disse oppgavene hvis kommunenber om det, men gir nærmere rammer for Bufe-tats skjønnsutøvelse.

Til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a

Bestemmelsens første punktum gjelder Bufetatstilbud om utredning av omsorgssituasjonen tilbarn i alderen 0–6 år. Tilbudet gjelder tilfeller derdet er stor usikkerhet ved om det er alvorligemangler ved omsorgssituasjonen. Dette inne-bærer at usikkerheten må knytte seg til om vilkå-rene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven§ 4-12, er oppfylt eller ikke. Tilbudet omfatter ikketilfeller der det er klart at det er alvorlige manglerved omsorgssituasjonen.

At «Bufetat kan» tilby utredning, innebærer atdet er Bufetat som avgjør om utredning skal tilbyseller ikke. Bufetat kan tilby utredning hvis lovensvilkår er oppfylt. Om utredning vil bli tilbudt, vilbestemmes etter et fritt skjønn ut fra faglige vur-deringer samt tilgjengelighet og kapasitetsmes-sige forhold. Den enkelte beslutning om å tilbyspesialiserte sped- og småbarnsutredninger vilsåledes avhenge av faglige vurderinger og de sty-rings- og budsjettmessige rammer som gjelder.For at Bufetats faglige vurderinger av om utred-ning skal tilbys skal være mest mulig forutsigbarefor kommunen, vil det bli utviklet retningslinjer tilbruk i skjønnsutøvelsen.

Oppgaven innskrenker ikke kommunensansvar for undersøkelse og utredning, herunderkommunens ansvar for å sørge for at det fore-ligger forsvarlig grunnlag for vedtak og beslutnin-ger. Dersom Bufetat avslår barnevernstjenestenssøknad, må kommunen selv ivareta utredningen.

Bestemmelsen stiller ikke bestemte krav tilutredningens form og innhold. I praksis vil tilbu-det hovedsakelig dreie seg om utredning i sentrefor foreldre og barn. Foreldrestøttende hjelp vilofte inngå som en del av utredningen. Utrednin-gen skal resultere i anbefalinger om egnede tiltaki saken, herunder om vilkårene for omsorgsover-takelse anses å være til stede.

Når utredning tilbys som del av barnevernstje-nestens undersøkelse, jf. § 4-3, skal utredningengjennomføres innenfor barnevernstjenestens fristpå tre måneder med mindre særlige grunner til-sier det, jf. § 6-9.


Bufetats vurdering av om utredning kan tilbys,regnes ikke som en avgjørelse om rettighetereller plikter for bestemte personer, jf. forvaltnings-loven § 2 første ledd bokstav a og b. Vurderingenregnes dermed ikke som et enkeltvedtak som kanpåklages til fylkesmannen etter barnevernloven§ 6-5. Bufetats vurdering skal likevel dokumente-res og begrunnes.

Bufetats vurderinger av om utredning kan til-bys, vil bli omfattet av fylkesmannens tilsynsan-svar, jf. § 2-3b.

Bestemmelsens andre punktum gjelder Bufe-tats tilbud om hjelpetiltak i etterkant av utredninghvis dette er nødvendig for at barnet skal få for-svarlig hjelp. Ved vurderingen av om det er nød-vendig å tilby etterfølgende hjelpetiltak, skal detlegges vekt på om utredningen har avdekket man-gler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at bar-net og familien, i en periode etter utredningen, viltrenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjel-petiltak enn kommunen vanligvis kan tilby.

Dette er hjelpetiltak som normalt skal tilbys ibarnets hjem. Hjelpetiltak kan unntaksvis skje isentre for foreldre og barn, for eksempel i tilfellerder geografiske avstander gjør det svært kre-vende for Bufetat å tilby bistand på annen måte.

Det er kommunen som fatter vedtak om tiltaketter avsluttet utredning. Kommunen skal ogsåfatte vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4 hvis kom-munen ønsker å ta imot et tilbud om etterfølgendehjelpetiltak fra Bufetat. Kommunen kan fremmesak for fylkesnemnda om å pålegge hjelpetiltak isamsvar med vilkårene i § 4-4.

Reglene om Bufetats betalingsansvar og kom-munens egenandel ved utredning og etterføl-gende hjelpetiltak følger av § 9-4 og § 9-5.

Til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b

Bestemmelsen omfatter Bufetats tilbud om spesia-liserte hjelpetiltak i hjemmet. Med spesialisertehjelpetiltak menes kunnskapsbaserte hjelpetiltak.Formålet med tiltakene er behandling eller inten-sivt endringsarbeid. Denne type tiltak kreverstore opptaksområder og fagmiljøer, og er tiltaksom kommunene i liten grad vil kunne tilby. Avdagens tilbud dreier dette seg om hjelpetiltak somMST og FFT.

Bufetat kan tilby spesialiserte hjelpetiltak derdette kan forhindre at barnet blir plassert utenforhjemmet. Dette innebærer at tiltak kan tilbys i for-bindelse med at kommunen ber om bistand tilplassering utenfor hjemmet. Det vil for eksempelkunne være som alternativ til plassering i institu-sjon etter barnevernloven § 4-24. Tiltaket kan

også tilbys dersom kommunen uten å be ombistand til plassering utenfor hjemmet, ber omslikt tiltak for å forhindre en alvorlig problemut-vikling som vil kunne føre til plassering utenforhjemmet. Den faglige vurderingen av om tiltakkan tilbys, vil ta utgangspunkt i de faglige inklu-sjonskriteriene for tiltaket. Om tilbud kan gis, vilogså ha sammenheng med tilgjengelighet. Dettotale omfanget av Bufetats tilbud vil bestemmesgjennom styring og de budsjettmidler som er stilttil disposisjon.

Kommunen skal fatte vedtak om hjelpetiltakhvis kommunen ønsker å ta imot Bufetats tilbudom slike tiltak. Kommunen kan fremme sak forfylkesnemnda om å pålegge hjelpetiltak i samsvarmed vilkårene i § 4-4.

Reglene om Bufetats betalingsansvar og kom-munens egenandel ved spesialiserte hjelpetiltak,følger av § 9-4 og § 9-5.

Til ny § 4-2 a

Bestemmelsen regulerer barnevernstjenestensansvar og oppgaver ved mottak av melding om til-bakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengigkvinne, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3syvende ledd.

Etter bestemmelsens første punktum kan bar-nevernstjenesten i tilfeller der de mottar en mel-ding fra kommunen om tilbakeholdelse av gravidrusmiddelavhengig etter helse- og omsorgstje-nesteloven § 10-3 syvende ledd, åpne barneverns-sak uten den gravides samtykke. Presiseringenhar sammenheng med at barnevernstjenestenetter gjeldende rett ikke har anledning til å åpneen barnevernssak uten den gravide kvinnens sam-tykke.

Videre fremgår det av andre punktum, at bar-nevernstjenesten også kan gi råd og veiledning,tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for åiverksette tiltak etter fødsel. Bestemmelsen måses i sammenheng med at barnevernstjenesten vilha mottatt opplysninger fra kommunen om kvin-nens identitet, om den vurdering av rusavhengig-het og fare for skade på barnet som lå til grunn forvedtaket samt opplysninger om forventet terminog hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på. Medutgangspunkt i disse opplysningene kan barne-vernstjenesten kontakte kvinnen for å etablere endialog og samarbeid.

Bestemmelsen bygger på at barnevernstje-nestens videre kontakt med den gravide kvinnenskal være basert på frivillighet og samtykke. Detteinnebærer blant annet at bestemmelsen ikke girbarnevernstjenesten hjemmel til å innhente taus-


hetsbelagte opplysninger fra andre offentligemyndigheter eller yrkesutøvere uten den gravidekvinnens samtykke.

Til § 4-3 nytt siste ledd

En utredning av omsorgssituasjonen til barn 0–6år i samsvar med § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b,vil kunne inngå som ledd i barnevernstjenestensundersøkelse. Nytt siste ledd innebærer at § 4-3får anvendelse på Bufetats utredninger så langtdet passer. Dette vil først og fremst gjelde andre tilfjerde ledd samt femte ledd første punktum. Nårdet gjelder adgangen til å foreta undersøkelse vedbesøk i hjemmet uten foreldrenes samtykke, jf.tredje ledd, vil denne bare komme til anvendelsepå utredninger som ikke foretas i sentre for for-eldre og barn.

Til § 4-22

Nytt tredje ledd første punktum gir barnevernstje-nesten i omsorgskommunen ansvaret for valg oggodkjenning av fosterhjem til det enkelte barnet.Bestemmelsen innebærer at ansvaret for godkjen-ning av fosterhjem overføres fra fosterhjemskom-munen til omsorgskommunen. Hva som menesmed omsorgskommunen, fremgår av nytt tredjeledd tredje punktum.

Det nærmere innholdet i ansvaret for valg oggodkjenning av fosterhjem reguleres i foster-hjemsforskriften §§ 4 og 5. Innholdet i detteansvaret videreføres.

Andre punktum lovfester at kommunen alltidskal vurdere om noen i barnets familie eller nærenettverk kan velges som fosterhjem. Dette er envidereføring av bestemmelsen som i dag følger avfosterhjemsforskriften § 4 andre ledd. Lovfestin-gen skal bidra til å tydeliggjøre kommunensansvar for å vurdere familie og nære nettverk somfosterhjem. Kommunen må gi en kort redegjø-relse om sitt arbeid med dette når de ber Bufetatom bistand til å finne et fosterhjem. Bufetat målegge denne redegjørelsen til grunn.

Kommunen har kun en plikt til å vurdere omdet er potensielle fosterforeldre i barnets familieeller nære nettverk. Hvorvidt personer i barnetsfamilie eller nære nettverk skal velges som foster-foreldre, beror på en konkret vurdering av hvasom vil være til barnets beste.

Med barnets nære nettverk siktes det til men-nesker som barnet har en etablert tilknytning til.Det er ikke nødvendig at vedkommende bor i geo-grafisk nærhet til barnet, det sentrale er at barnetkjenner vedkommende fra før. Eksempler på dette

kan være en nabo, fotballtrener, tidligere besøks-hjem eller støttekontakt.

Fosterforeldre i barnets familie eller nærenettverk må utredes på lik linje som andre poten-sielle fosterforeldre, og må i utgangspunktet til-fredsstille de krav som oppstilles i fosterhjemsfor-skriften § 3. Fosterforeldre i barnets familie ellernære nettverk skal få grunnleggende opplæringav Bufetat, og kommunen har ansvaret for å følgeopp det enkelte barnet og fosterhjemmet på liklinje med andre fosterhjem.

Tredje punktum inneholder definisjonen avbegrepet omsorgskommune. Definisjonen frem-går i dag av fosterhjemsforskriften § 1, og er tattinn i loven for å oppnå økt tilgjengelighet.

Nytt fjerde ledd første punktum presiserer bar-nevernstjenestens plikt til å følge opp hvert enkeltbarns situasjon i fosterhjemmet. Denne pliktenfølger i dag av fosterhjemsforskriften § 7. Ansva-ret gjelder alle barn i fosterhjem uavhengig av hvasom er grunnlaget for plassering. Bestemmelsenutfyller § 4-16 om barnevernstjenestens ansvar forå følge opp barn etter omsorgsovertakelse, og § 4-5 om ansvar for oppfølging av hjelpetiltak. Barne-vernstjenestens ansvar gjelder også barn i foster-hjem, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a og c.

Videre gir første punktum barnevernstje-nesten et utvidet og samlet ansvar for å følge oppfosterhjemmet. Formålet er å tydeliggjøre ogstyrke kommunens oppfølging av det enkelte fos-terhjemmet. Det utvidede ansvaret består i atkommunen får ansvar for å gi fosterforeldre gene-rell veiledning, for øvrig videreføres det ansvaretkommunen i dag har for å følge opp og rådgi fos-terhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 7 andreledd.

Kommunens ansvar avgrenses av Bufetatsansvar for å gi fosterhjemmet grunnleggende opp-læring, jf. § 2-3 andre ledd bokstav d. Med grunn-leggende opplæring menes opplæring som allefosterforeldre bør gjennomføre for å kunne iva-reta sitt omsorgsoppdrag, både før og etter at fos-terbarnet har flyttet inn. Kommunens ansvaromfatter dermed all veiledning av fosterhjemmetog all annen hjelp og støtte til hjemmet som ernødvendig og hensiktmessig for å ivareta foster-barnet.

Andre punktum presiserer at Bufetat haransvaret for oppfølging av fosterhjem som Bufetattilbyr etter § 2-3 andre ledd bokstav a og c. Dettegjelder når Bufetat tilbyr beredskapshjem vedakuttplasseringer (bokstav a) og når Bufetat tilbyrspesialiserte fosterhjem (bokstav c).

Nytt femte ledd tilsvarer tidligere fjerde, femteog sjette ledd som gjelder fosterhjemskommu-


nens ansvar for tilsyn med barn i fosterhjem.Bestemmelsen om tilsyn videreføres uendret.Ansvaret for godkjenning av fosterhjem er imid-lertid lagt til omsorgskommunen, jf. nytt tredjeledd.

Sjette ledd er tidligere tredje ledd. Bestemmel-sen er språklig forenklet og gir hjemmel til å giutfyllende regler i forskrift. I dag er forskrift omfosterhjem gitt i medhold av denne bestemmel-sen.

Til § 9-4 første ledd

Bestemmelsen regulerer det statlige betalingsan-svaret for tiltak og tjenester Bufetat tilbyr kommu-nen. Betalingsansvaret korresponderer med Bufe-tats oppgaver, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a til c ognytt tredje ledd.

Første punktum slår fast at Bufetat fortsatt skalha et betalingsansvar for institusjoner, og at kom-munen som i dag skal betale en egenandel vedbruk av institusjon i samsvar med bestemmelsenei § 9-5.

Andre punktum regulerer det statlige beta-lingsansvaret for fosterhjem, utredninger og hjel-petiltak. Andre punktum henviser for det første tilfosterhjem etter § 2-3 andre ledd bokstav a og c.Dette innebærer at betalingsansvaret gjelderberedskapshjem som Bufetat tilbyr i forbindelsemed akuttvedtak, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a ogfosterhjem som Bufetat i særlige tilfeller kan tilbyetter § 2-3 andre ledd bokstav c andre punktum.Når Bufetat tilbyr slike fosterhjem, har Bufetatogså et finansieringsansvar.

Andre punktum innebærer videre at det stat-lige betalingsansvaret gjelder når Bufetat tilbyrutredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen0–6 år, jf. § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a førstepunktum. Slike utredninger vil ofte foretas i sen-tre for foreldre og barn. Bestemmelsen innebærerat Bufetat har et betalingsansvar for opphold i sen-tre for foreldre og barn når Bufetat tilbyr utred-ning i et senter. Bruker kommunen plasser i sen-tre for foreldre og barn uten at Bufetat har tilbudtutredning, har kommunen hele betalingsansvaret.

Betalingsansvaret gjelder også når Bufetat til-byr hjelpetiltak i etterkant av utredning, jf. § 2-3nytt tredje ledd bokstav a andre punktum, samtnår Bufetat tilbyr spesialiserte hjelpetiltak i hjem-met etter § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b.

Statens betalingsansvar etter første og andrepunktum omfatter utgiftene som overstiger denkommunale egenandelen, jf. § 9-5.

Tredje punktum presiserer at betalingsansva-ret er betinget av at tiltaket eller tjenesten er til-

budt av Bufetat. Dersom kommunen foretar egnekjøp av institusjonsplass er beredskapshjem, hjel-petiltak eller utredning har staten ikke betalings-ansvar.

I fjerde punktum fremgår at det statlige beta-lingsansvaret for akuttiltak som Bufetat tilbyr, kanavgrenses i tid. Hjemmelen er primært ment åkomme til anvendelse ved akuttplasseringer iberedskapshjem. Avgrensning av det statlige beta-lingsansvaret kan fastsettes av departementet påbakgrunn av de årlige budsjettbehandlingene.

Til § 9-5

Bestemmelsen gir Bufetat hjemmel til å kreveegenandel av kommunen ved bruk av tjenester ogtiltak som Bufetat tilbyr. Bestemmelsens førstepunktum gjelder som i dag egenandel ved bruk avinstitusjon. Adgangen i dagens første punktum tilå kreve egenandel ved bruk av sentre for foreldreog barn, erstattes av adgangen til å kreve egenan-del ved utredninger, jf. andre punktum. Satsenefastsettes som i dag av departementet på bak-grunn av de årlige budsjettbehandlingene. Detvises til kapittel 11 for nærmere omtale av prinsip-pene for fastsettelse av kommunens egenandelerved bruk av institusjon. For akutt plasseringer iinsitusjon, vises til kapittel 12.

Andre punktum regulerer adgangen til å krevekommunal egenandel i tilfellene der Bufetat harbetalingsansvar, jf. § 9-4 første ledd andre punk-tum. Det vises til merknadene til § 9-4 for nær-mere omtale av tiltakene. Prinsippene for fastset-telse av egenandelenes størrelse er omtalt i hen-holdsvis kapittel 10 for spesialiserte fosterhjem,kapittel 12 for beredskapshjem, kapittel 13 for spe-sialiserte hjelpetiltak i hjemmet og kapittel 14 forutredninger.

Endringen i tredje punktum er en tilpasning tilendringene i betalingsansvaret som følger av deforegående punktene.

18.2 Helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 10-3 syvende ledd

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til åmelde fra til den kommunale barnevernstjenestenved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhen-gige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.Bestemmelsen innebærer et unntak fra lovbe-stemt taushetsplikt.

Etter bestemmelsens første punktum skal kom-munen uten hinder av taushetsplikt gi barne-vernstjenesten melding når fylkesnemnda har fat-


tet vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rus-middelavhengig kvinne i en institusjon etterbestemmelsens første ledd, og kvinnen er tatt innpå institusjonen. Etter første ledd kan det vedtasat en gravid rusmiddelavhengig uten eget sam-tykke skal tas inn på institusjon utpekt av regio-nalt helseforetak. Kvinnen kan holdes tilbake(der) i hele svangerskapet dersom misbruket erav en slik art at det er overveiende sannsynlig atbarnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetil-tak ikke er tilstrekkelig.

Det fremgår av bestemmelsens andre punk-tum at meldingen skal omfatte opplysninger omhvem kvinnen er, den vurdering av rusavhengig-het og fare for skade på barnet som lå til grunn forvedtaket, opplysninger om forventet termin oghvilken institusjon kvinnen er tatt inn på.

Etter tredje punktum gjelder plikten til å sendemelding også i tilfeller der kommunen har truffetmidlertidig vedtak etter bestemmelsens femteledd, og vedtaket er godkjent av fylkesnemndaetter reglene i barnevernloven § 7-22 første ledd.

Det er «kommunen» som har plikt til å sendemelding til barnevernstjenesten. Dette innebærer

at den enkelte kommune selv må avklare hvem ikommunen som skal ha ansvar for at melding sen-des. Meldingen skal sendes til barnevernstje-nesten i den kommunen der institusjonen ligger.Dette har sammenheng med at det følger av bar-nevernloven § 8-1, at barnevernstjenesten skal ytetjenester og tiltak til alle som «oppholder seg ikommunen» («oppholdskommuneprinsippet»).Videre følger det av barnevernloven § 8-4 atberørte kommuner kan avtale seg imellom hvil-ken kommune som skal ha ansvaret for å følgeopp saken videre. Det forutsettes derfor at denkommunen som mottar meldingen raskt vurdererbehovet for å involvere andre berørte kommuner.

Barne- og likestillingsdepartementet

t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriverunder et framlagt forslag til proposisjon til Stortin-get om endringer i barnevernloven (barneverns-reform).

Vi HARALD, Norges Konge,

s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i barnevernloven (barnevernsreform) isamsvar med et vedlagt forslag.


Forslag

til lov om endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

I

I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenestergjøres følgende endringer:

§ 2-3 andre ledd skal lyde:Barne-, ungdoms- og familieetaten skal

a) etter anmodning fra kommunen bistå barne-verntjenesten med plassering av barn utenforhjemmet når det treffes akuttvedtak etter §§ 4-6,4-9, 4-25 eller 4-29,

b) etter anmodning fra kommunen bistå barne-verntjenesten med plassering av barn i foster-hjem,

c) etter anmodning fra kommunen bistå barne-verntjenesten med plassering av barn i institu-sjon. Barne-, ungdoms- og familieetaten kan isærlige tilfeller tilby plass i spesialisert foster-hjem,

d) rekruttere og gi grunnleggende opplæring til fos-terhjem.

§ 2-3 nytt tredje ledd skal lyde:Barne-, ungdoms- og familieetaten kan

a) tilby barneverntjenesten å utrede omsorgssitua-sjonen til barn i alderen 0–6 år der det er storusikkerhet ved om det er alvorlige mangler veddenne. Barne-, ungdoms- og familieetaten kantilby hjelpetiltak i etterkant av slik utredningnår dette er nødvendig for at barnet skal få for-svarlig hjelp,

b) tilby barneverntjenesten spesialiserte hjelpetiltaki hjemmet der dette kan forhindre plasseringutenfor hjemmet.

§ 2-3 nåværende tredje til åttende ledd blir fjerdetil niende ledd.

Ny § 4-2 a skal lyde:§ 4-2 a. Oppfølging av gravid rusmiddelavhengigetter melding fra kommunen

Ved melding fra kommunen om tilbakeholdelseav gravid rusmiddelavhengig etter helse- ogomsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan bar-neverntjenesten åpne barnevernsak uten den gravi-des samtykke. Barneverntjenesten kan også gi råd

og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurderebehovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

§ 4-3 nytt sjette ledd skal lyde:Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder så

langt de passer for utredning som nevnt i § 2-3tredje ledd bokstav a.

§ 4-22 tredje til sjette ledd skal lyde:Barneverntjenesten i omsorgskommunen har

ansvar for å velge et fosterhjem som er egnet til åivareta det enkelte barns behov og skal godkjennefosterhjemmet. Barneverntjenesten skal alltid vur-dere om noen i barnets familie eller nære nettverkkan velges som fosterhjem. Med omsorgskommunenmenes den kommunen som har ansvaret etter § 8-4tredje ledd.

Barneverntjenesten i omsorgskommunen haransvar for å følge opp hvert enkelt barn i fosterhjem-met og for oppfølging av fosterhjemmet. Barne-,ungdoms- og familieetaten har ansvaret for oppføl-ging av fosterhjem som etaten tilbyr, jf. § 2-3 annetledd bokstav a og c.

Den kommunen fosterhjemmet ligger i haransvaret for tilsyn av fosterhjemmet. Kommunenskal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem-met fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyl-ler 18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontrollmed at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet,og at de forutsetninger som ble lagt til grunn forplasseringen, blir fulgt opp. Kommunen skal sørgefor at de som skal utøve tilsynet, gis grunnleggendeopplæring og veiledning.

Departementet kan gi forskrifter som utfyllerdenne bestemmelsen.

§ 9-4 første ledd skal lyde:Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke

den delen av utgiftene til institusjoner som oversti-ger andelen som kommunen plikter å betale etter§ 9-5. Tilsvarende gjelder utgifter til fosterhjem etter§ 2-3 annet ledd bokstav a og c, utredninger og hjel-petiltak etter § 2-3 tredje ledd bokstav a og hjelpetil-tak etter § 2-3 tredje ledd bokstav b. Betalingsansva-ret gjelder for tiltak og tjenester som Barne-, ung-doms- og familieetaten tilbyr. Ved tiltak etter § 2-3


annet ledd bokstav a kan departementet avgrensevarigheten av statens betalingsansvar.

§ 9-5 skal lyde:

§ 9-5. Kommunens økonomiske ansvar ved bruk avinstitusjoner mv.

Ved bruk av institusjon kan Barne-, ungdoms-og familieetaten kreve kommunen for egenbeta-ling for oppholdsutgifter etter satser fastsatt avdepartementet. Det samme gjelder for utgifter vedbruk av fosterhjem etter § 2-3 annet ledd bokstav aog c, til utredninger og hjelpetiltak etter § 2-3 tredjeledd bokstav a og hjelpetiltak etter § 2-3 tredje leddbokstav b. Egenbetalingen skal ytes av den kom-munen som har søkt om tjenester eller tiltak forbarnet. Departementet kan gi forskrifter om egen-betalingen.

II

I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- ogomsorgstjenester m.m. gjøres følgende endringer:

§ 10-3 nytt syvende ledd skal lyde:Når fylkesnemnda har fattet vedtak etter første

ledd, og kvinnen er tatt inn på institusjon, skal kom-munen uten hinder av taushetsplikt gi barneverntje-nesten melding om dette. Meldingen skal omfatteopplysninger om hvem kvinnen er, den vurdering avrusavhengighet og fare for skade på barnet som låtil grunn for vedtaket, forventet termin og hvilkeninstitusjon kvinnen er tatt inn på. Tilsvarende gjel-der når kommunen har truffet midlertidig vedtaketter femte ledd, og vedtaket er godkjent av fylkes-nemnda etter barnevernloven § 7-22 første ledd.

III

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsertil forskjellig tid.

Departementet kan gi overgangsbestemmel-ser.

Prop. 73 L(2016 – 2017)


Pro

p. 7

3 L (2

01

6–2

01

7)


Endringer i barnevernloven (barnevernsreform

)

Bestilling av publikasjoner Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00 Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00 Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no Trykk: 07 PrintMedia AS – 03/2017

07 PRINTMEDIA – 2041 03

79

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

prop. 73 l (2016–2017) - forsiden -...

Documents