romfart 2008-4

RomfaRt 2008-4 �

www.romfart.no

2-20062008-4

Asia erobrer Månen

Vanguard- del 4

10 år medDen Internasjonale Romstasjonen

Asia erobrer Månen

Vanguard- del 4

10 år medDen Internasjonale Romstasjonen

2 RomfaRt 2008-4

aSIa I RommEt utfoRSKNING aV SoLSYStEmEt

Asia erobrerMånen

Av Øyvind Guldbrandsen

Vinteren 2008-2009 befant det seg tre operative romfar-tøy i bane rundt Månen. Man må tilbake til Apollo-tiden for 35-40 år siden for å finne en tilsvarende situasjon.

Mens det på 1960-tallet (pluss et par år før og etter) var supermaktene USA og Sovjetunionen som knive-des om å utføre prestasjoner ved Månen, er det tre helt andre nasjo-ner som står bak de nye måneson-dene: Japan, Kina og India.

Vi må riktignok gjøre det klart med det samme: De tre aktuelle, asiatiske romfartøyene er ubeman-nede romsonder som går eller gikk i kretsløp rundt Månen, ute av stand til å foreta noen myklanding. Ambisjonsnivået under Apollo-tiden lå på et helt annet plan. Da

drev amerikanerne å landsatte den ene besetningen etter den andre på Månens overflate, hvor de oppholdt seg i opptil flere døgn, kjørte rundt i elektriske biler og kom hjem med til sammen flere hundre kg over-flateprøver. Også Sovjetunionen, som aldri gjennomførte sine planer om bemannede måneferder, utførte bemerkelsesverdige bragder. Dette inkluderte flere automatiske returer av overflateprøver, samt fjernstyrte månebiler som kjørte rundt i må-nedsvis og gjorde undersøkelser.

Likevel er det absolutt interes-

sant det som foregår nå. Etter Apol-lo-epoken er det kun gjennomført en håndfull ubemannede ferder til Månen, inkludert en europeisk ferd for et par år siden. En ny bemannet ferd vil neppe bli gjennomført før om minimum 10-11 år. Men med yt-terligere tre nasjoner på banen (eller i bane), ser det ut til at ventetiden kan bli litt mindre langdryg. Selv om både den kinesiske og indiske månesonden er første romsonder fra disse nasjonene, har begge gjort det klart at også de tar sikte på å gjennomføre mer ambisiøse pro-sjekter der ute de kommende årene.

ChAndrAyAAn-1Det er den indiske sonden Chan-drayaan-1 som er siste medlem i den nye flokken av månesonder:

Jordoppgang fra månebane, sett fra den japanske månesonden Kaguya den 30. september 2008, 109 km over Månens nordpolområde. Som vanlig med slike bilder er det en eller annen pe-rifer verdensdel, i dette tilfellet Australia, som er vendt mot kameraet. I tillegg til de vitenskapelige instrumentene, er Kaguya utstyrt med to HDTV-kameraer. Stillbildet er fra et videoklipp tatt med smalvinkelkameraet, som peker forover i fartsretningen. Det andre HD-kameraet har vidvinkelop-tikk, og peker bakover. To ganger i året er Solen, Månen, Kaguyas baneplan og Jorden linet opp slik at sondens kameraer ser en "fulljord" stå opp over Månen. ( )

Både India (i samarbeid med Russland), Japan og Kina plan-legger å sende sonder medbrin-gende kjøretøy til Månen i løpet av de neste 3-4 årene.

RomfaRt 2008-4 �

foRSIdEbILdEtviser oppskytingen av Chandray-aan-1, med en spesialtilpasset bærerakett av typen Polar Satellite Launch Vehicle (PSLV), tidlig om morgenen den 22. oktober 2008. Oppskytingen fant sted fra Satish Dhawan-romsenteret ved Srihari-kota, ved den indiske østkysten.

Av Chandrayaan-moderson-dens 11 instrumenter (se ROMFART

2007-3, side 45) har NASA bidratt med ett (SAR-radar) og ESA med tre. Blant sistnevnte er et infrarødt spektrometer, som Institutt for fy-sikk og teknologi ved Universitetet i Bergen har laget kontrollenheten til.

Sonden gikk inn i polbane rundt Månen den 8. november. 12 novem-ber var banen gjort nær sirkulær med en høyde på 100 km. Omløps-tiden i denne endelige banen er på om lag to timer.

Den 14. november ble kollisjons-sonden MIP (Moon Impact Probe) frakoblet modersonden. 25 minutter senere krasjet MIP, som planlagt, ved Shackleton-krateret i Månens sydpolområde. MIP brakte med seg en radarhøydemåler, et videoka-mera og et massespektrometer, og sendte data til kollisjonsøyeblikket.

Utgisav: NorskAstronautiskForening Postboks52Blindern 0313Oslo

Internett: www.romfart.no

e-post: [email protected] [email protected]

Telefon: 88003130(flexinummer)

Bankkontonr.:9235.15.91406

Organisasjonsnr.:979960875

www.romfart.no

2-2006

1951

NO

RSK

AS

TRONAUTISK FORENIN

G

www.romfart.no INNHoLd

Asia til Månen Side 2

Innhold og omslagsbilder Side 3

Shenzhou 7 (september 2008) Side 4

STS-126 (november 2008) Side 8

10 år med ISS Side18

ISS-tabell (april 2007 ->) Side23

Vanguard - del 4 Side24

Oppskytingsoversikt Side30

ROMFART nr. 2008-4

Årgang38-Nr.148

Redaktør: ØyvindGuldbrandsen

Sideutlegg: ØyvindGuldbrandsen

Opplag: 850

ISSN1502-5276

Chandrayaans Terrain Mapping Camera tar bilder med ned til 5 m oppløsning, med sveipebred-de på 40 km (ISRO).

logisk-, samt en høydetaljert (5-10 m), topografisk kartleg-ging av hele måneoverflaten.

KAguyA, ChAng'e og LroOgså Japans Kaguya (opp 14. september 2007) og Kinas Chang'e 1 (opp 24. oktober 2007) ble sendt inn i polbaner rundt Månen, hvorfra de har observert overflaten og omgi-velsene med en rekke instru-menter. Chang'e 1 foretok en tilsiktet krasjlanding 1. mars 2009, mens Kaguya fortsatt går i bane. Sistnevnte frigjode to små banesonder i oktober 2007, hvorav den ene krasjlan-det 12. februar 2009.

Neste skudd til Månen blir NASAs banesonde Lunar Re-connaissance Orbiter. Planlagt oppskyting er 20. mai 2009.

baKSIdEbILdENEviser de to finalistforslagene til NASA/ESAs neste såkalte flaggskipferd til det ytre Sol-systemet.

18. februar 2009 ble det bekjentgjort at romorganisas-jonene hadde valgt å prioritere Europa Jupiter System Mis-sion (øverste bilde). Prosjektet består av to koreograferte sonder som skal skytes opp hver for seg i 2020, være frem-me ved Jupiter seks år senere, og gå inn i bane rundt hver sin måne i 2028, hvorfra de bl.a skal studere undergrunnshav-ene. NASA skal bygge Jupiter Europa Orbiter og ESA La-place/Jupiter Ganymede Or-biter (med solpaneler).

Det andre forslaget var den tredelte Titan Saturn System Mission (NASA-banesonde, ballong og metansjølander fra ESA), som man vil fortsette å studere, men neppe realisere før eventuelt 2025-2035.

Etter planen skal moderfartøyet fortsette å kretse rundt Månen i to år. Blant ferdens viktigste målsetninger er å gjøre en kjemisk/minera-

bemannet romfartasia i rommet

� romfart 2008-�


Shenzhou 7Nytt stort steg for bemannet kinesisk romvirksomhet


Med den tilsynelatende meget vellykkede ferden til Shenzhou 7, foretatt i slutten av september 2008, har Kina igjen bekreftet sine høye ambisjoner innen bemannet romfart.

For første gang var det så mange som tre taikonauter (kinesiske rom-farere) om bord, og halvparten av disse – om man kan regne på den måten – gjennomførte en romvand-ring.

Sammen med sommerens Olympiske leker i Beijing, har fer-den vært blant fjorår-ets definitive propa-gandascoop for kine-siske myndigheter. Men først og fremst har bragdene vært et løft for hele nasjonens anseelse og stolthet, ikke minst blant egne innbyggere. Det til tross for de omtrent samtidige, sedvan-lige rapportene om dårlig håndtering eller behandling av Tibet, ytringsfrihet, giftskandaler og del-takere i OLs åpnings-seremoni.

I så henseende slapp heller ikke

Shenzhou 7 helt unna en og annen lett pinlig blunder. Blant de mer omtalte her i Vesten var en artikkel på nettstedet til Det nye Kina, som omtalte den vellykkede oppskytin-gen i pompøst rosende vendinger, komplett med dialogen mellom besetningen og bakken og det hele

inkludert – flere timer før oppsky-tingen faktisk hadde funnet sted!

Nå er det slett ikke uvanlig at artikler om nært forestående hen-delser blir ferdigskrevet på forhånd i preteritums form. Og det er ikke bare i Kina at den slags artikler glipper ut til publikum litt tidligere

enn de burde. Her i Norge brakte f. eks daværende Arbei-derbladet i juni 1996 en notis om at ESAs fire Cluster-satellit-ter var blitt ”skutt ut i rommet” dagen i forveien, imponeren-de fri for ytterligere bemerkninger. Noen sider senere kunne leseren se en noe mer eksakt beskrivelse av prestasjonen. Her kom også oppskytin-gens sørgelige kli-maks tydeligere frem, nemlig at bæreraket-ten hadde eksplodert noen sekunder etter

Shenzhou 7 skytes opp med en Lang Marsj 2F.

bemannet romfartasia i rommet bemannet romfartasia i rommet

romfart 2008-� �

start!Mange har sammenlignet Kinas

bemannede romprogram med de som Sovjetunionen og USA herjet med på 1960-tallet. Ser man nær-mere etter, blir imidlertid forskjel-lene tydeligere: På 60-tallet ble romprogrammene drevet frem i et halsbrekkende tempo – nærmest bokstavelig talt for de mest uheldi-ge romfarerne. NASA brukte f. eks kortere tid på å gjennomføre alle de ti bemannede Gemini-ferdene, enn tiden det tok mellom kinesernes to første bemannede Shenzhou-ferder. Og det tok hele tre år mellom den andre og tredje bemannede Shen-zhou-ferden.

På den annen side har ambi-sjonshevelsen fra den ene til den neste Shenzhou-ferden vært desto større. Mens Shenzhou 5 brakte med seg én taikonaut (de fire første Shenzhou-ferdene var ubemanne-de), som satt fastspent i setet under hele ferden, brakte Shenzhou 6 med seg to, som beveget seg fritt om-kring inni både tilbakevendings- og baneseksjonen. Og nå på Shenzhou 7 var det altså tre om bord, hvorav noen som nevnt ikke lot aksjons-radiusen begrense seg til innenfor romskipets vegger.

Mens Sovjetunionen og USA måtte starte fra scratch, knapt uten å ane hva som ventet der ute i rom-met, og prøve seg frem med relativt små, om enn hyppige skritt, har kineserne kunnet dra nytte av over 40 års erfaringer fra USA og Sovjet-unionen, samt den generelle tekno-logiske utviklingen i verden siden romalderens barndom. Således har Kina kunnet konstruere et romfar-tøy som er vesentlig mer avansert enn de første par generasjonene i Sovjetunionen og USA. Kina har sågar kjøpt mye godt prøvet rom-teknologi fra Russland. Så mye at Shenzhou i vesentlig grad nok kan ses på som en oppgradert utgave dagens russiske Sojuz-romfartøyer.

Selv om Kina gjennomgående temmelig tilbakeholdne med å forhåndsomtale tidligere Shenzhou-ferder, har målsetningene med denne siste ferden vært kjent lenge.

av at de hadde utplassert 30 fly og syv sporingsskip for å holde kon-takt med romfartøyet. I Russland er det mange år siden kosmonautene hadde tilnærmet samme grad av kommunikasjonsluksus. Kineserne benyttet også en kommunikasjons-satellitt i geostasjonær bane for å holde kontakt med Shenzhou 7.

Zhai Zhigang veiver et kinesisk flagg utenfor Shenzhou 7. (Fra kinesisk TV.)

Ferdens høydepunkt, romvandrin-gen, ble til og med overført direkte på kinesisk TV. Dette indikerer klart kinesernes selvsikkerhet til romprogrammet.

Men så hadde også kineserne forberedt Shenzhou 7-ferden grun-dig, og overlatt minst mulig til tilfeldighetene. Det siste illustreres


� romfart 2008-�


FERDENOppskytingen av Shenzhou 7 fant sted den 25. september 2008. I likhet med alle tidligere Shenzhou-oppskytinger skjedde denne med en Lang Marsj 2F-bærerakett fra Jiuquan-oppskytingssenteret i den kinesiske Gansu-provinsen. Jiuquan-sen-teret ligger utkanten av Gobi-ørkenen og er et av tre oppskytingssentre for kinesiske satellitter og romfartøy.

De tre taikonautene om bord var Zhai Zhigang (kommandør), Liu Boming (ba-neseksjonpilot) og Jing Haipeng (tilbake-vendingsseksjonpilot). Alle var fylt eller skulle snart fylle 42 år, var jagerflygere og førstegangsreisende i rommet.

Etter banekorreksjoner kretset Shen-zhou 7 i en bane på 330 x 336 km/42,4° ekvatorinklinasjon.

På denne ferden var hovedoppgaven til Shenzhous baneseksjonen å fungere som luftsluse. Dermed kunne Haipeng sitte igjen i tilbakevendingsseksjonen uten å være iført trykkdrakt, mens luften ble sluppet ut av den nå avstengte baneseksjo-nen, hvor Zhigang og Boming, iført hver sin romdrakt befant seg.

Etter dekompresjonen krabbet Zhigang gjennom en sideluke og ut i rommet. Dette skjedde 19 ½ time etter oppskytingen. I om lag et kvarter hang eller krabbet han rundt på utsiden av Shenzhou mens han hentet inn et smøringseksperiment og viftet med et kinesisk flagg til TV-kameraet. Flagget ble overrakt av Boming, som hadde som oppgave å assistere Zhigang. Boming hadde i et par minutter overkroppen uten-for romfartøyet, men var aldri helt utenfor. Man kan selvsagt spørre seg hvor fristet han var til å ta det lille, store steget helt ut.

Mens Boming var iført en Orlan-rom-drakt kjøpt fra Russland, benyttet Zhigang en kinesiskprodusert Feitian-romdrakt. Det var utvilsomt et viktig poeng for ki-neserne at romdrakten som ble benyttet utenfor romfartøyet var et genuint Made in China-produkt.

To timer etter romvandringen ble en satellitt med kallenavn BanXing, eller BX-1, og masse på omtrent 35 kg frigjort fra baneseksjonen. Denne skal ha tatt rundt 1000 bilder av Shenzhou 7.

28. september ble baneseksjonen fra-koblet, og tre minutter senere startet en to minutters avfyring i fartsretningen med motoren i Shenzhous serviceseksjon. Dette bremset opp romfartøyet med noe

bemannet romfartasia i rommet bemannet romfartasia i rommet

romfart 2008-� �

over 100 m/s, tilstrekkelig til at det ville komme ned i atmosfæren over vestre Tibet. 20 minutter etter avfyringen ble serviceseksjonen frakoblet tilbakevendingsseksjonen. Mens førstnevnte i all hovedsak brant opp over Gobi-ørkenen, sørget tilbakevendingsseksjonens varmeskjold for at denne kunne bringe de tre taikonautene velberget ned over det Indre Mongolia. Et fallskjermsystem trådte i funksjon noen kilometer over bakken, og den siste meteren ble rakettmotorer under kapselen avfyrt for å dempe landingsstøtet. Dette skjedde etter en ferd på 2 døgn, 20 minutter og 27 minutter. Helikoptre var i området og fotograferte kapselen allerede før den hadde nådd bakken, og mannskaper var på plass og hjalp taikonautene ut få minutter etter landingen.

Det er ventet at Shenzhous ba-neseksjon vil fortsette å kretse rundt Jorden i flere måneder. Også BX-1 har fortsatt i kretsløp rundt Jorden, og blitt manøvrert inn i en bane 4-8 km unna baneseksjonen ved hjelp av trykkgassdyser.

KINESISKE ROMSTASJONERSelv om det i vestlig presse stadig blir sagt at kineserne planlegger be-mannede ferder til Månen, er ikke dette blitt offisielt bekreftet fra kine-sisk hold. Enkeltpersoner tilknyttet det kinesiske romprogrammet har

riktignok sagt at dette er et langsik-tig mål, men noen av spekulasjo-nene synes også å skyldes at de ikke alltid like kompetente journalistene blander sammen planer for ferder med bemannede og ubemannede romfartøy. Kina sendte sonden Chang'e 1 inn i kretsløp rundt Må-nen i 2007, og planlegger ubeman-nede landinger innen noen år.

Derimot har Kina klare planer om bemannede romstasjoner.

Under en sermoni i begynnelsen av mars 2009, i forbindelse med den kinesiske nyttårsfeiringen, ble det avdekket modell av Kinas første planlagte romstasjon, Tiangong 1. Denne er planlagt skutt opp i slut-ten av 2010 med en Lang Marsj 2F-bærerakett, altså samme type som skyter opp Shenzhou-fartøyene. Dette er mulig fordi romstasjonen, eller romlaboratoriet, vil bli relativt liten og lett, med en masse på rundt 7,7 tonn. Stasjonen minner om ESAs ATV-forsyningsfartøy, som brukes i Det internasjonale romstasjonspro-grammet ISS.

Tidlig i 2011 skal Shenzhou 8 skytes opp til Tiangong ubemannet, for å teste møte- og sammenkob-lingssystemer. Muligens vil den også ha med seg forsyninger til kommende besetninger.

Kineserne legger ikke skjul på at stasjonen bl.a. vil ha militære opp-gaver, mest sannsynlig etterretning. Stasjonen vil i hovedsak fungere

automatisk, med besetninger som kommer på forholdsvis kortvarige besøk. Muligens vil Shenzhou-rom-fartøyene som forlater denne eller senere Tiangong-stasjoner etterlate baneseksjonene sine tilkoblet, slik neste besetning vil ha mer plass å boltre seg på.

En større romstasjon, som min-ner om Sovjetunionens/Russlands Mir, er også under utvikling i Kina. Flere moduler vil skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. Oppskytingene vil bli foretatt med nye Lang Marsj 5-raketter, drevet av flytende hydrogen/flytende oksygen. Rakettene vil ha større kapasitet enn noen bæreraketter kineserne i dag disponerer.

Kineserne har ytret forsiktig ønske om å delta i romstasjonpro-sjektet ISS, men NASA har ikke vært overmåte entusiastiske til forslaget. Kanskje vil Kina få lettere adgang etter at NASA har overlatt ISS til sine partnere i Japan, Europa og ikke minst Russland, og selv viet seg helt og holdent til Orion. Som kjent skal dette romfartøyet etterfølge romfergen, og ha som første hovedmålsetning å bringe amerikanske astronauter tilbake til Månen.

Så får tiden vise om de første Orion-astronautene på Månen blir hilst velkommen av noen taikon-auter.

Oversikt over ferder tilknyttet Shenzhou-programmet

Romfartøy Oppskyting Besetning

Shenzhou 1 19.nov. 1999 - ubemannettestferdShenzhou 2 9.jan. 2001 - ubemannettestferdShenzhou 3 25.mar. 2002 - ubemannettestferdShenzhou 4 29.des. 2002 - ubemannettestferdShenzhou 5 15.okt. 2003 1 KinasførstebemannederomferdShenzhou 6 12.okt. 2005 2 KinasførsteromferdmedmerennéntaikonautShenzhou 7 25.sep. 2008 3 førstekinesiskeromvandringTiangong 1 2010 - KinasførstebemannederomstasjonShenzhou 8 2011 - testavmøte-ogsammenkoblingShenzhou 9 2011 2-3 Kinasførsteromstasjonsbesetning

Modell av Tiangong 1

romfergeprogrammetBemannet romfart

� romfart 200�-4


STS-126

Av Ivar Johansen

Den internasjonale romsta-sjonen forberedes med nytt utstyr for et mannskap på 6 astronauter.

FORBEREDELSERRomfergen Atlantis var allerede på plass ved oppskytningsplattform 39A. Den utrullingen fant sted 4. september 2008 og forberedelsene til hennes STS-125/ HST SM4 var godt i gang. Romfergen Endeavour ble rygget ut fra sin OPF hangar 2 den 11. september 2008 godt fast-spent oppe på dette spesialkjøre-tøyet som blant annet har 76 hjul. Turen over til VAB-bygningen tok 45 minutter og her var man nå klare til å løfte Endeavour opp i vertikal stilling for så å montere henne i sammen med resten av romferge-systemet – drivstofftanken og de to faststoffrakettene.

Etter at utrullingen hadde blitt forsinket en dag grunnet dårlig vær begynte en av Apollo æraens to transportkjøretøyer – i NASA ordforråd kalt crawler - å røre på seg klokken 05;16 norsk tid den 20. september. Romfergesystemet hadde nå kurs for oppskytnings-plattform 39B,

og for de av oss som er litt fas-cinert av statistikker kan jeg kort fortelle at vel fremme ved 39B klokken 12;59 norsk tid var det 650 dager siden et romfergesystem hadde stått klart for oppskytning ved denne plattformen – STS-116 i desember 2006. Det var også syv år siden begge oppskytningsplatt-formene hadde vært ”okkupert” av hvert sitt romfergesystem – og det var også den 18. gangen man hadde denne unike situasjonen i romferge-programmets historie.

Det å kunne stå noen meter til side for 39A plattformen for å se to romfergesystemer med Atlantis nærmest og Endeavour på 39B plattformen der det i luftlinje er 2,4 kilometer mellom dem er et mek-tig syn, og det var tredje gangen at begge romfergesystemene var visuelt synlig samtidig – uten at servicetårnet på en av plattformene dekket til romfergene. Ved Ken-nedy Space Center omtales dette synet speilbildet av det amerikan-

ske romfergeprogrammet – og som vi vet forhandles det på høyt plan om å strekke romfergeprogrammet utover 2010 med to eller flere ferder med tanke på sluttstillingen av ISS.

DÅRLIGE NYHETER FRA HUBBLE.En drøy uke etter at Endeavour var satt ned på 39B plattformen kom det urolige meldinger fra kontroll-senteret som overvåker romtelesko-pet Hubble ved Goddard Spacef-light Center.

Om bord i Hubble-romtelesko-pet har man et to krets system A og B. Det var A kretsen som fikk pro-blemer den 28. september 2008 og denne tar seg av alle vitenskapelige data fra Hubble. Romteleskopet ble plassert i bane rundt Jorden under STS-31 ferden i april 1990, og det er bare A kretsen som har vært aktiv siden den tid og frem til de nevnte problemene.

For å redde disse dataene måtte man nå prøve å få disse over på B kretsen som ikke hadde vært i bruk

romfergeprogrammetBemannet romfart romfergeprogrammetBemannet romfart

romfart 200�-4 �

FAKTA OM STS-126Romfergeferd nummer 124.

Romferge: Endeavour (22. Ferd)Oppskytningssted: Kennedy Space Center, plattform 39AOppskytningstidspunkt: 15. november 2008 klokken 01;55;39.052.Landingssted: Edwards Air Force Base, California. Rullebane 04-LLandingstidspunkt: 30. november 2008, klokken 22;25;06 norsk tid. Banehøyde: 225,9 km x 225,9 km (Ved inngang i sirkulær bane rundt Jorden ). 341,1 km x 341,1 km (Ved møte og sammenkobling med ISS). Varighet: 15 dager, 20 timer, 29 minutter og 37 sekunder. (Da hovedhjulene tok bakken).Ekvatorvinkel: 51, 6 grader.Omløp rundt Jorden: 250

Besetning: 7 opp/7 ned (én utskifting):Kommandør: Christopher ”Chris” Ferguson (STS-115)Pilot: Eric Boe Ferdspesialist 1: Donald ”Don” Pettit (ISS Ekspedisjon 6) Ferdspesialist 2: Steve Bowen Ferdspesialist 3: Heidemarie Stefanyshyn-Piper (STS-115) Ferdspesialist 4: Shane Kimbrough Ferdspesialist 5: Sandra Magnus, ble med opp til ISS (STS-112) Ferdspesialist 6: Greg Chamitoff (STS-124, ISS ekspedisjon 17 og 18. Returnerte til Jorden på STS-126).

Nyttelast i lasterommet:Multi Purpose Logistics Module – Leonardo. (MPLM - 5. ferd til ISS).Water Reclamation Rack/Urine Processor Assembly – 2 (WRR/UPA).Flex Hose Rotary Cupler Unit (FHRC) Resistive Exercise Device – 2 (aRED).Waste and Hygiene Compartment – 2 (WHC).Zero Gravity Storage Racks – 3General Laboratory Active Cryogenic ISS Experiment Refrigerator (GLACIER).Double Locker Cryogenic Freezer.Microgravity Experiment Research Locker Incubator (MERLIN).ISS External Television Camera.Antimicrobial ApplicatorOrbiter Docking System ODS)Shuttle Remote Manipulator System. (SRMS).Orbiter Boom Sensor System (OBSS). Parenteser bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de tidligere har deltatt på. Tidspunktene er angitt i norsk tid.

i det hele tatt, men som nå fikk sin mulighet som reserve. Etter noen innledende problemer lyktes det teknikerne ved Goddard Space Flight Center å få disse verdifulle dataene over på B kretsen – og man kunne trekke et lettelsens sukk. Det å få skiftet ut disse to A og B kretsene på siste og 5. serviceferd er meget viktig. Skulle B kretsen få

problemer før dette er dette fantas-tiske verktøyet og dens rolle en saga blott i sin bane rundt Jorden.

Grunnet dette ble STS-125 fer-den i første omgang utsatt fra 14. oktober 2008 til februar måned i 2009. Den reserve enheten man har ved GSFC og som må byttes ut er i skrivende stund under en lengre uttredelse og testperiode. Noe som

ikke på noen måte vil være ferdig i februar 2009, så enn så lenge er STS-125 ferden utsatt til 12. mai 2009.

TILBAKE OG OVERRULLING.Med det faktum at romfergen At-lantis/STS-125 HST SM4 ferden ble utsatt lå en tilbakerulling av rom-fergesystemet for dagen. Samtidig som Endeavours` aktive rolle som


10 romfart 200�-4


redningsfartøy under betegnelsen STS-400/LON (Launch On Need – Se Romfart 3/2008 s.27)

dersom noe skulle ha gått galt med Atlantis under oppskytning på STS-125 var ikke lenger aktuellt. Til-bakerullingen av Atlantis fant sted 20.oktober 2008 og oppskytningsda-to for Endeavour på STS-126 ferden ble satt til 14. november 2008.

Overrullingen av Endeavour fra oppskytningsplattform 39B til 39A fant sted den 23. oktober og bare to ganger før har dette skjedd. Det var romfergen Columbia/STS-35 ferden i 1990 og Endeavour/STS-61 ferden

i 1993. Tre dager senere kom STS-126 astronautene opp i fra Houston for den programforpliktige TCDT (Terminal Countdown Demos-tration Test) som varer i to dager. Nedtellingen ble aktivisert den 11. november 2008 og mannskapet var på nytt ved KSC – det var like før alvoret begynte.

OPPSKYTNING:Med en av de ”reneste” nedtel-lingene man kan huske i romferge-programmets drøye 26 års historie tente romfergen Endeavours to fast-stoffraketter klokken 01;55;39.052

norsk tid den 15. november 2008. Det var nok en kveldsoppskytning lokal tid i Florida, og for de som stod på bakken var det nå mulig å følge Endeavour og hennes hoved-motorer i nesten syv minutter med en god kikkert. Den internasjonale romstasjonen befant seg over den sydlige delen av Stillehavet i en banehøyde på 341,1 kilometer idet Endeavour forlot Kennedy Space Center.

Denne gangen var det Chris-topher ”Chris” Ferguson som var kommandør, han hadde med seg Eric Boe som pilot, Heidemarie

MANNSKAP: Iført sine romdrakter ser vi fra venstre: Sandra Magnus, Stephen Bowen, Donald Pettit – alle ferd-spesialiser. Nummer 4 fra venstre: Christopher Ferguson - kommandør, Eric Boe – pilot og Robert Kimbrough, Heidemarie Stefanyshyn-Piper, også ferdspesialister. (NASA)


romfart 200�-4 11

Stefanyshyn-Piper, Robert Shane Kimbrough, Donald Pettit,

Stephen Bowen, Sandra Magnus alle ferdspesialister. Sandra Magnus var denne ferdens mannskapsrota-sjon i forhold til Ekspedisjon 18 om bord på ISS og erstattet Gregory Chamitoff som skulle returnere til-bake til Jorden med STS-126 mann-skapet.

Nyttelasten om bord i lasterom-met på Endeavour denne gangen var nok en gang en av disse tre forsyningsmodulene som er bygget i Italia. Leonardomodulen hadde med seg litt i underkant av 6300 kilo med utstyr og andre forsynin-ger til romstasjonen. Dersom vi inkluderer det som også var med om bord i Endeavour får vi litt i underkant av 7,5 tonn til sammen. Som så ofte før var OBSS ( Orbiter Boom Sensor System) armen med. Denne har vært med på hver eneste romfergetur etter Columbiaulykken – ser vi bort i fra STS-124 ferden som leverte den Japanske Kibo-modulen. Kibo-modulen tok stor plass i lasterommet på Discovery at det ikke var plass til denne armen. OBSS ble montert utenpå eksteriø-ret til ISS under STS-123 ferden med Endeavour slik at man kunne ta den ”med hjem” igjen etter leveransen av Kibo-modulen under STS-124 ferden med Discovery.

Og det var nettopp denne OBSS armen som ble flittig brukt etter man var kommet opp i bane rundt Jorden. Med denne armen kan man som kjent, takket være instrument-enheten avfotografere romfergens isolerende varmeklosser – millime-ter for millimeter. Samtidig som dette ble gjort kunne teknikerne ved Johnson Space Center i Houston analysere bildene på løpende bånd etter hvert som Endeavour og dens mannskap nærmet seg Den interna-sjonale romstasjonen.

SAMMENKOBLING MED ISS.Etter en standardisert møtesekvens hvor romfergen foretok en baklengs rotasjon – syv minutter etter skjema – fant sammenkoblingen sted klok-ken 23;01 den 16. november 2008 samtidig som hele romstasjonskom-plekset og Endeavour fløy over den nordligste delen av India i nærheten av grensen mot China i en høyde av 341,1 kilometer over bakken.

Det var sammenkoblingsenhe-ten PMA-2 (Pressurized Mating Adapter-2) i enden av Harmony modulen som ble benyttet – og dette er og vil bli knutepunktet hvor romfergene vil koble seg til i fremtiden. Klokken 01;16 norsk tid den 17.november 2008 ble lukene mellom romstasjonen og romfergen åpnet, og en velkomstsermoni med

både tårer og latter lå for dagen. Litt senere klokken 03;50 ble Sandra Magnus offisielt medlem av lang-tidsbesetningen som ferdingeniør 2 og vitenskapelig offiser om bord i Ekspedisjon 18, mens Greg Cha-mitoff ”gikk over” som besetnings-medlem av STS-126 mannskapet.

Den første lange arbeidsdagen var så å si ferdig om bord i ISS før astronautene Pettit og Kimbrough kunne avslutte med dagens høy-depunkt etter sammenkoblingen der de klokken 17;37 norsk tid via romstasjonens Canadarm2 grep tak i forsyningsmodulen Leonardo om bord i Endeavours lasterom. Med sikker kontroll og med sakte presi-sjon kunne de plassere Leonardo i en av sidelukene på Node 2 også kjent som Harmony modulen klok-ken 19;04 den 17.november 2008.

TRAVELT BÅDE UTE OG INNE.Etter at astronautene Heidemarie Stefanyshyn-Piper og Stephen Bo-wen hadde klargjort sine romdrak-ter med god hjelp av kommandør Chris Ferguson inne i den ameri-kanske luftslusen Quest kunne de åpne døren ut til verdensrommet klokken 19;09 norsk tid den 18.no-vember 2008. Etter at de hadde la-gret en tom nitrogentank om bord i lasterommet til Endeavour, montert en slangekobling for romstasjonens

VETERAN: Den kvinnelige vetera-nastronauten Shannon Lucid med fem romfergeferder og sitt lang-tidsopphold om bord i Den russiske romstasjonen Mir som til sammen utgjør 223 dager i rommet job-ber nå som Capcom (Capsule Communicator) i Houston. Med sin erfaring og amerikansk varig-hetsrekord på en ferd:188 dager, 4 timer og 14 sekunder om bord i Mir har astronautene på de forskjel-lige romfergeferdene en trygg sik-ker problemløser å snakke med. (NASA)


12 romfart 200�-4


kjølesystem og fjernet et deksel på den japanske Kibo-modulen kunne man gå over til denne første spa-serturens viktigste gjøremål: Alfa-rotasjonsmekanismen til styrbord solcellepaneler. Her har det lenge vært litt aktivitet fra tidligere rom-

fergeferder i forbindelse med fra før av omtalte skader (Se ROMFART nr.3/2008 s.22).

Artikkelforfatteren hadde den store glede av å befinne seg i USA mens denne STS-126 ferden pågikk, og takket være en storskjerm i stua

til mine amerikanske foreldre gikk man ikke glipp av et eneste minutt av NASA`s fantastiske TV-kanal. Ved å følge med både på det som fant sted utenfor romstasjonen og det som skjedde inne fikk man et inntrykk av at det var ”mange bal-ler i lufta” på en gang – spesielt under denne første spaserturen.

Denne gangen hadde man med seg en avansert enhet – bygget i USA – som skulle gjenvinne vann fra urin, og luftfuktighet. På denne måten ville man blant annet ha det man måtte trenge av vann for de forskjellige måltidene om bord. Enheten – Urine Processor Assem-bly (UPA) ble sakte men sikkert manøvrert av kommandør Mike Fincke av langtidsbesetning 18 og Donald Pettit fra logistikkmodulen Leonardo. Og her var det ikke mye å gå på når det gjaldt klaring igjen-nom de forskjellige modulene. Man kan nok trygt si at ”det var på det berømte håret” som sådan og etter litt frem og tilbake kom UPA enhe-ten på plass. Av annet utstyr som også tok sin plass og tid var et nytt toalett samt to nye installasjoner for litt privatliv og søvn. Disse ble forøvrig montert inne i Harmony- modulen.

Utenfor romstasjonen hadde

FØRSTE ROMVANDRING. Midt på bildet ser vi astronaut Steve Bowen der han er i ferd med å fjerne beskyttelsestepper for å komme til alfarota-sjonsmekanismen for å skifte ut tannhjulkoblinger på styrbord side. Under beskyttelsesteppene ved den lille forhøyningen til høyre for Bowen er den etter hvert så nevnte alfarotasjonsmekanismen. (NASA)

FRUKTBART. Vekstløsheten tar noen ganger over-hånd. Her ser vi fruktfatet noe spredt der Sandra Magnus og hennes kol-lega Shane Kimbrough prøver så godt de kan å få orden på frukten nede på midtre dekk av Ende-avour på ferdens tredje dag. (NASA)


romfart 200�-4 13

astronautene begynt på dagens hovedoppdrag. Smøre og rengjøre selve ”styrings og sleperingen” på alfarotasjonsmekanismen til solcel-lepanelene på styrbord side. Her ble det som før nevnt oppdaget store skader for litt over ett år siden og den jobben som Stefanyshyn-Piper og Bowen gjorde nå var meget vik-tig, men dog bare midlertidig.

Og det er klart, det å ha med seg verktøysekk med smørepistoler og utstyr er ikke alltid så enkelt. Smø-repistolene inneholdt denne spesi-alsmørningen utviklet til å kunne brukes i vakuum. Selv om alt dette er testet ut på bakken så kan det oppstå noen utfordringer i verdensrommet fra tid til annen og denne STS-126 ferden ble ikke noe unntak.

Stenfanyshyn-Piper hadde forankret seg i sin arbeidsposisjon da hun skulle åpne verktøysek-ken og fikk se at en av smørepatronene hadde ”eksplodert” som hun med litt frustrert stemme kunne melde ned til Houston. Bildene som nå bakken mottok var et godt bevis på at det var skikkelig grisete i sekken hennes. Hun fikk beskjed om å tørke av verktøyet og så langt det var mulig å gjøre rent i sekken.

TAP AV VERKTØY MED TILBEHØR.Når vi ser på disse rom-vandringene kan det på mange måter se ut som de forskjellige arbeidsoppdragene går lett unna. Astronautene er fastspent, verk-tøyet er igjen fastspent på fronten av romdrakten, og av og til kan det kanskje virke litt rart at man ikke mister noe ut i rommet. Stefanys-hyn-Piper begynte raskt å gjøre rent i sin verktøysekk etter lekkasjen med smøremiddel. Via hennes ka-mera på hjelmen kunne man tydelig se at det var skikkelig klinete – ikke

bare i sekken men også på en del av hennes verktøy. Et annet gjøremål gjorde i samme øyeblikk at hun måtte snu seg vekk i fra verktøysek-ken sin der hun ”visste” at verktøy-sekken som alt annet løst utstyr skal være stroppet fast. Men den gang ei. Verktøysekken begynte å drive bort i fra henne, hun greide ikke å få tak i den der hun frustrert utbrøt ”Å nei”!!

Det er ikke ofte dette skjer, og på en pressekonferanse litt senere på ferden tok hennes astronautkol-

lega Bowen skylden for at dette hadde hendt. Hans ansvar under forberedelsene til denne første ar-beidsøkten var at alt skulle ha vært stroppet fast, men vi gjør alle feil – også på arbeidsoppdrag utenfor romstasjonen.

Nå hadde man som så ofte før dobbelt sett med verktøy med seg, så det de måtte dele var smørepisto-len til Bowen og dette fungerte helt greit.

TANNHJULSKOBLINGER OG TRALLER.Stikkordet for resten av den første romvandringen var tannhjulskob-linger på styrbord side av alfarota-sjonsmekanismen. Den seksjonen som roterer i forhold til solen er S4. Seksjon S3 roterer ikke og det er mellom S3 og S4 disse tannhjulkob-lingene sitter. Disse koblingene gjør sitt til at S4 roterer samtidig som S3 står stille på romstasjonens fagverk. Det var 12 av 13 tannhjulskoblinger som skulle byttes ut og begge astro-

nautene jobbet parallelt med rengjø-ring og smøring – dog med kun en smørepistol – før de monterte nye tannhjulskoblinger.

Verktøysekken som for lengst var på sin egen ”lille romferd” økte sin avstand til romstasjonen og var aldri noen reell fare for ISS. Etter en meget vellykket første arbeidsøkt tross litt uregelmessigheter beveget astronautene seg tilbake til Quest-modulen der skalket luken og slo av sine systemer på romdraktene

ANDRE ROMVANDRING. Heidemarie Stefanyshyn-Piper er her i ferd med å fjerne metallspon samt å skifte ut tannhjulskoblinger for så å smøre opp sleperingen dette er festet til. Legg merke til verktøysekken hennes på venstre side – denne gangen fastmontert. (NASA)


14 romfart 200�-4


klokken 02;01 norsk tid den 19. no-vember 2008 etter en romvandring på 6 timer og 52 minutter.

Neste dag den 20. november 2008 var det duket for nok en rom-vandring der Stefanyshyn- Piper og hennes kollega Robert Kimbrough iført sine amerikanske romdrakter forlot Quest-modulen klokken 18;58 norsk tid. Dette var også en dag å se seg tilbake på i og med at det var 10 år siden Zarja-modulen i puslespil-let ISS ble skutt opp med en Proton bærerakett.

Zarja- modulen og resten av ISS systemet som dagen før hadde gjort unna sitt 57.301 omløp rundt Jorden hadde i løpet av disse årene fått en vekt på 284 tonn, hatt besøk av 176 personer, inklusive seks romturister – fra 14 land. Den har vært perma-nent bemannet siden 2. november 2000 og 19.000 frokoster, lunsjer og

middager er konsumert. Det har vært gjennomført 114 romvand-ringer, 27 romfergebesøk og som NASA`s hovedkontraktør Boeing sa det med et smil: ” Det å bygge ISS er som å prøve å bytte en tennplugg eller å montere en hylle iført rul-leskøyter og to par skihansker med alt det du behøver av verktøy, skru-er og annet hengende på kroppen slik at man ikke skal miste noe”. Ja, kanskje var ikke Boeing så langt unna sannheten der?

Vel, våre to astronauter hadde ikke mye tid til å dvele ved dette 10 års jubileet der de bega seg over til romstasjonens fagverk. Her flyttet de to traller fra styrbord til babord side av den motordrevne plattfor-men på fagverket, dette som en for-beredelse til neste viktige nyttelast – S6 seksjonen med solcellepaneler - som skal opp med romfergen Dis-

covery på STS-119 ferden i februar 2009.

Etter at trallene var på plass gikk turen igjen tilbake til alfarota-sjonsmekanismen på styrbord side for Stefanyshyn-Piper, mens kollega Kimbrough tok seg av litt service på den ledige enden av romstasjonens høyre arm, Canadarm2. Her hadde gripemekanismen ikke fungert helt etter planen. Lagrene som styrer gripevaierne fikk sin velfortjente smørning, før han kunne slutte seg til sin kollega og tannhjulskoblin-gene - igjen.

Mens Kimbrough var i ferd med å avslutte sin del av arbeidet ved styrbord alfarotasjons-meka-nisme fikk teknikerne på bakken fra romdraktleverandøren Hamilton Sundstand litt for høye avlesninger relatert til karbondioksid i hans romdrakt slik at han ble beordret

SAMKJØRTE MEKANIKERE: Stefanyshyn-Piper til venstre og Kimbrough jobber her parallelt i sammen med å få orden på alfarotasjonsmekanismen. Legg merke til romstasjonens rammeverk i forgrunnen. (NASA)


romfart 200�-4 15

tilbake til Quest-modulen litt raske-re enn planlagt. Men det var ingen dramatikk rundt dette, der de beg-ge to kunne puste ut klokken 01;43 norsk tid den 21. november 2008 etter en romvandring på 6 timer og 45 minutter.

TREDJE OG FJERDE ROM-VANDRING.Den tredje arbeidsøkten som star-tet klokken 19;01 norsk tid den 22. november 2008, var nok en gang prioritert alfarotasjonsmekanismen på styrbord side hvor Stefanys-hyn-Piper og Bowen nå meget rutinerte og effektive bare hadde en tannhjulskobling igjen da denne arbeidsøkten var ferdig. De var tilbake i luftslusemodulen Quest klokken 01;58 norsk tid den 23. no-vember etter en varighet på 6 timer og 57 minutter.

Neste dag var det duket for den fjerde og siste romvandringen på denne STS-126 ferden som startet klokken 19;24 norsk tid.

Med Robert Kimbrough og hans kollega Stephen Bowen gikk turen nå til babord side av ISS og alfarotasjonsmekanismen der. Her hadde man ikke hatt noen proble-

mer i forhold til at solcellepanelene fulgte solen slik den skulle, men en liten inspeksjon og litt vedlikehold skadet ikke. Inspeksjonen her viste derimot noen ørsmå slitemerker og dette var nytt for alle impliserte. Det var bare å smøre opp denne mekanismen, og både i rommet og nede i Houston var man godt for-nøyde med dette slik at man kunne unngå mer slitasje enn det som var. I fra bakken roterte man mekanis-men slik at Kimbrough kunne smø-re godt og effektivt uten å fjerne for mye av de varmeisolerende teppene som ”pakker inn” mekanismen.

Bowen var opptatt på motsatt side og den siste tannhjulskob-lingen. Kimbrough var vel i havn med vedlikeholdsjobben og fløt nå majestetisk over til P1 seksjonen lokalisert på fagverket hvor et nytt kamera ble montert. Forhåpent-ligvis vil dette kameraet bringe oss flotte bilder av Japans forsy-ningsfartøy H-II Transfer Vehicle (HTV) på høstparten i 2009 da dette fartøyet debuterer som ubemannet forsyningsfartøy. Dette fartøyet er ikke automatisk som vi kjenner i fra ESA`s forsyningsfartøy Jules Verne. Canadarm2 vil her få en slags ho-

vedrolle der denne vil gripe tak i HTV`en etter at den har manøvrert seg så nærme ISS som mulig.

Romvandringen gikk mot sin slutt, og etter å ha løst et lite pro-blem ved den Japanske Kibo-modu-len samt å ha montert opp en GPS antenne også beregnet på HTV`en var man meget fornøyde med den-ne arbeidsøkten. Problemet relatert til for høye avlesninger når det gjaldt karbondioksid ” blusset opp” igjen i romdrakten til Kimbrough, men det var ikke mer alvorlig enn at han kunne fullføre sine oppgaver utenfor ISS. Med en varighet på 6 timer og 7 minutter ble denne siste romvandringen avsluttet klokken 01;31 norsk tid den 25. november 2008.

GODE TILBAKEMELDINGER PÅ UTFØRT ARBEID.Mens all denne aktiviteten utenfor ISS på styrbord og babord side stort sett levde sitt eget liv,

hadde det også vært mye å gjøre på innsiden av ISS. Denne UPA enheten som skal gjenvinne urin og fuktighet om til vann skapte en del hodebry og mye problemløsninger.

På begynnelsen av ferden fikk

PÅ HÅRET. Det er ingen tvil om at det er trangt om bord i ISS. Her ma-nøvreres en av de to nye sovekvar-terene inne i Har-mony-modulen. Greg Chamitoff prøver så godt han kan med hjelp av Sandra Magnus, som vi kan skimte til venstre, å få denne på sin per-manente plass. (NASA)


16 romfart 200�-4


de enheten i gang flere ganger men den slo seg av etter et par ti-mers drift. Man har demontert fra hverandre, skrudd til deler som ikke satt godt nok fra produsenten, montert sammen og demontert igjen. Mike Fincke og Donald Pet-tit brukte flere dager sammen med teknikere i Houston før å løse disse innkjøringsproblemene. Ved flere tilfeller fikk de enheten til å fungere i drøye tre timer, men den gang ei. Den stoppet opp flere ganger. Men samtidig som astronautene Bowen

og Kimbrough var i ferd med å avslutte sin siste romvandring tid-lig på morningen norsk tid den 25. november 2008 fikk man endelig UPA-enheten til å samarbeide. De gjennomførte en full produksjons-sekvens som tar rundt 5 timer og de første prøvene så dagens lys for å bli tatt med tilbake til Jorden for analyser.

Som om ikke dette var nok fikk man gjennomført nok en produk-sjon mens mannskapene sov om bord i Endeavour/ISS. Dette var meget lovende og man hadde nå litt i underkant av seks liter vann man kunne ta med seg hjem.

En annen test som fant sted mens de 10 romfarerne sov var styr-bord alfarotasjonsmekanisme.

Motoren som gikk i to omløp rundt Jorden – rundt tre timer – fungerte meget bra og solcelle-panelene ble rettet mot Solen slik

de skal. Nede på bakken var man meget fornøyde at strømforbruket var gått drastisk ned i denne første testen. Det var et drøyt år siden sist at solcellepanelene hadde vært i virksomhet, og vi skal huske på at hele solcellekonseptet i dag utgjør litt i underkant av 2700 m3 før STS-119 ferden og nyttelasten de skal ha med seg i februar 2009.

Det vil over tid bli gjort flere slike tester, og man kan være hel-dige å kanskje slippe unna med all den servicen og utskiftningen av disse 12 tannhjulskoblingene. Derimot har NASA besluttet å gjøre en gjennomgående reparasjon med installasjon av en ny ”styrings og slepering” eller tannhjulsring som det heter. Man vil her kunne jekke alfarotasjons-mekanismen litt fra hverandre slik at denne ringen og nye tannhjulskoblinger samt en del annet nytt utstyr kommer på

plass. Nå er ikke et slik prosjekt gjort ”over natta”, og ser man realistisk på dette vil man kunne trenge 10 arbeidsøkter eller EVA`s (Extra Ve-hicular Activity) utenfor romstasjo-nen. Man vil kun-ne trenge en god del nytt utstyr som først må testes ut ferdig på bakken, og etter at dette har kommet opp med romfergen ser man for seg at 2010 vil bli et år kanskje med den mest utfordrene arbeidsaktiviteten utenfor ISS.

FRAKOBLING OG LANDING.Logistikk og for-syningsmodulen Leonardo var nå lastet opp med unødvendig utstyr og søppel der den

like grasiøst ble plassert tilbake igjen om bord i Endeavours laste-rom klokken 23;52 norsk tid den 26. november 2008. Med en retur på 1652 kilo med søppel og slikt fikk man ryddet opp i alle kriker og kroker samtidig som man nær-met seg frakobling og avreise i fra ISS. Man avsluttet med tradisjonell ”thanksgiving” middag og det som

KLASSEBILDET. STS-126 og ISS Ekspedisjon 18 poserer her velvillig etter en pressekonferanse med bakken. Fra venstre nedre rad ser vi: Sandra Magnus, kosmonaut YurijLonchakov, Gregory Chamitoff og Michael Fincke. Fra venstre midtre rekke: Shane Kimbrough, Chris Ferguson og Eric Boe. Fra venstre øvre rad: Steven Bowen, Heidemarie Stefanyshin-Piper og Donald Pettit. (NASA)


romfart 200�-4 17

hører til før avreise-sermonien ble gjennomført. Greg Chamitoff som skulle hjem og Sandra Magnus som for lengst hadde blitt et medlem av Ekspedisjon 18 ønsket hverandre lykke til der lukene mellom ISS og romfergen ble lukket klokken 01;31 norsk tid den 28.november 2008. Begge besetningene hadde vært sammen og bidratt til fellesskapet i 11 dager og 15 minutter.

Endeavour og ISS skilte lag klokken 15;47 norsk tid den 28. november 2008 mens begge rom-fartøyer fløy over den østlige delen av Taiwan. Etter å ha gjennom-ført litt over ett omløp rundt ISS i en avstand av 200 meter for å ta eksteriørbilder ble romfergens bane og manøvreringsmotorer avfyrt klokken 18;14 norsk tid der avstan-den mellom de to romfartøyene bare økte.

Mannskapet kunne nå konsen-trere seg om å bruke OBSS armen for den siste inspeksjonen av rom-fergens vingekanter og varmeisoler-ende klosser før landing. Midt oppe i dette ble satellitten Pico Satellite Solar Cell Testbed utplassert i fra Endeavours lasterom klokken 21;34 norsk tid den 29. november 2008.

Ved Kennedy Space Center var man mer eller mindre klare til å ta imot Endeavour og hennes manns-kap, men denne gangen ville ikke været samarbeide på lik linje som ved oppskytningen drøye 15 dager i forveien. Ferden var jo allerede

forlenget med en dag og værutsik-tene i Florida på sikt var dårlige noe som fikk NASA til å velge Edwards Air Force Base i California denne gangen.

Endeavours banemanøvre-ringsmotorer ble avfyrt klokken 21;19 norsk tid denne siste dagen i november 2008. Avfyringen som varte i 2 minutter og 54 sekunder bremset romfergen slik at den en snau halvtime senere kunne ta fatt på vår ugjestmilde atmosfære. Etter å ha kommet seg vel igjennom at-mosfæren gjennomførte romfergen sine programmerte S svinger før den etter hvert nærmet seg rul-lebanen. Endeavour og pilot Eric Boe satte hennes hovedhjul ned klokken 22;25;06 norsk tid den 30. november 2008 på rullebane 04-L. Det var første gangen man brukte denne rullebanen ved EAFB , nese-hjulet fikk stødig grunn under seg klokken 22;25;21 og hun rullet ut og stoppet klokken 22;26;03 norsk tid. Houston kunne ønske mannskapet velkommen til California, og kom-mandør Ferguson var godt fornøyd med å sette punktum for STS-126 ferden på vestkysten.

NASA 50 ÅR: Fjoråret fylte NASA 50 år noe som ble markert på en rekke steder – også om bord i ISS. Til høyre ser vi styrbord del av solcellestruk-turene. (NASA)

HUSARBEID: Etter at hovedoppdragene om bord inn i romstasjonen var gjort var det på tide å gjøre rent etter seg før hjemturen til Jorden. Pilot Eric Boe støvesuger her friskluftsystemet på midtre kabindekk. (NASA)

den internasjonale romstasjonenromhistorie

18 romfart 2008-4


10 år i rommet med ISS


Russerne var lite imponert over hva amerikanerne fått med romstasjo-nen. ”Åtte år, 10 milliarder dollar og alt de hadde var en tremodell!” fnyste Valerij Rjumin, veterankos-monaut og sjef for Mir-programmet. ”Tenk om vi bare hadde hatt en brøkdel av de pengene!”

Det var 1992, og åtte år var gått siden USAs daværende president Ronald Reagan anmodet NASA om å starte utviklingen av nasjonens første permanent bemannet romsta-sjon. Anmodningen ble offentlig-gjort gjennom en bredt publisert tale. Som i dag knapt fremstår som en skygge av det den formodentlig var ment å etterligne: John F. Ken-nedys bekjentgjøring i mai 1961 om at USA skulle landsette en mann på Månen innen tiåret var omme.

Amerikanerne var på sin side ikke spesielt imponert over rus-serne. Sant nok hadde Sovjetunio-nen drevet sitt romstasjonsprogram i to tiår, og kommet opp med et utall briljante tekniske løsninger. Med romdrakter, metoder for resir-kulering av ressurser, automatiske møte- og sammenkoblingssystemer osv. Hvorav mange skulle bli nøk-kelelementer i den senere interna-sjonale romstasjonen.

Men amerikanske forskere mante det var kommet forunderlig få konkrete, vitenskapelige resulta-ter etter så mange år i Saljut og Mir.

Hadde bare de hatt en like langli-vet, permanent bemannet romsta-sjon til disposisjon!

Da Reagan annonserte romsta-sjonplanene i 1984 hadde romfer-gesystemet, som fortsatt benyttes, vært i drift i tre år. Da regnet man med at byggingen av romstasjonen ville ta åtte år, like lang tid som gikk fra Kennedys tale om måne-programmet, til Apollo 11-astro-nautene faktisk vendte tilbake fra Månens overflate. For å sette dette i perspektiv: Da Kennedy talte hadde det bemannede amerikanske rom-programmet én enkelt, ballistisk 15-minutters enmanns Mercury-ferd å vise til.

SJEFENDet var flere enn russerne som var lite imponert over den haltende fremgangen med NASAs romsta-sjonsprosjekt. Fremgangen, eller mangelen på det, var symptomatisk for hele romorganisasjonen. NASA hadde forvandlet seg fra å være en stor, men ytterst vital og innovativ organisasjon under de gylne Apol-

lo-årene på 1960-tallet, til en treg bastion som syntes mest opptatt av å spre og befeste arbeidsplasser over flest mulig stater. De få pro-sjektene som forlot bakken gjorde det sjelden uten først å ha blåst til himmels, om ikke nødvendigvis seg selv, så i alle fall det som måtte ha eksistert av tids- og budsjettram-mer.

Dette skulle endre seg da presi-dent George Bush (senioren) innsat-te Daniel Goldin som ny NASA-sjef i april 1992.

Om Goldins kompetanse her-sker det liten tvil. NASA-ingeniører fortalte at han kunne sitte i dyptgå-ende samtaler om innfløkte tekniske problemer, og så hive seg rett over i en like dyptgående telefonsamtale om et eller annet like ubegripelig politisk eller økonomisk spørsmål.

Men i dag huskes kanskje Gol-din best som hovedarkitekten bak innføringen av NASAs ”raskere-bil-ligere-bedre”-politikk. Om dette, og Goldins til tider brutale fremferd for å få røsket opp i NASAs mel-lomledelse og forvokste byråkrati,

I november 2008 var det ti år siden det første elementet til den internasjonale romsta-sjonen ble skutt opp. Men forviklingene har pågått len-ger enn som så.

Romstasjonen "Freedom": "Power Tower"-konsept fra 1984.

den internasjonale romstasjonenromhistorie den internasjonale romstasjonenromhistorie

romfart 2008-4 19

var meningene atskillig mer delte. Og sterke. Goldin ble snart en yt-terst kontroversiell leder innad i NASA. Men desto mer populær blant de fleste politikere. Utvilsomt en hovedgrunn til at han fikk tjene under tre presidenter, og ble sit-tende i nærmere 10 år - lenger enn noen annen NASA-sjef.

Mens ”raskere-bedre-billigere” ble en nokså tvetydig suksess for de som stelte med satellitter og rom-sonder, beviste Goldin til fulle at tankegangen på ingen måte lot seg gjennomføre på romstasjonen. Den surfet nesten ut i bane på budsjet-toverskridelser alene. De vil neppe gjøre seg karrierer som klarsynte, de som sa seg overrasket over at det var en reinspikka økonom som overtok da Goldin til slutt måtte ta sin hatt og gå.

Det var Sean O’Keefe som fikk den tvilsomme ære av å få skipet på rett kjøl etter ”The Goldin era”. Da hadde det som nå het Den interna-sjonale romstasjonen gått i kretsløp i fire år. Mer om det senere.

Økonomen O’Keefe gjorde seg snart bemerket ved å lire av seg replikker som vitnet om en vitenskapelig kompetanse solid under det man burde forvente av en NASA-sjef. Men om klagene på O’Keefe hadde andre begrunnelser

enn de på Goldin, var de ikke min-dre høylytte. Etter hvert ble spetak-kelet så høylytt at uttrykket ”i rom-met kan ingen høre at du skriker” mistet sin gyldighet. Da var O'Keefe godt i gang med å kaste over bord det meste av det NASA står for. Et hans siste stunt var å pusse på seg mesteparten av det vitenskapelige miljøet, samt det som kunne krype og gå av rominteresserte, ved å forby ytterligere serviceferder til Hubble-romteleskopet. Den slags ri-sikosport var ikke noe for en bedrift som skulle gå i pluss!

O’Keefe fikk fyken raskere enn man klarte å finne en etterfølger. En forbløffet astronaut med navn Frederick D. Gregory ble midlerti-dig plassert ved roret, inntil Mike Griffin ble halt inn i 2005 for å føre skuta videre.

Selv om Griffin har en CV som kan gi bakoversveis på noen og enhver, styrte han ikke unna alle skjær. NASA måtte snart raske sammen et panel for å drive brann-slukking, etter at Griffin plumpet ut med noe i retning av at ”Den internasjonale romstasjonen er noe av det dummeste NASA har gitt seg i kast med”. Ikke den mest diplo-matiske uttalelsen fra en som leder et prosjekt som inkluderer de fleste av verdens stormakter, for ikke å

snakke om X antall milliarder – el-ler titalls milliarder - av skattebeta-lernes surt ervervede dollar/yen/euro/rubler eller hva det måtte være. Det Griffin angivelig siktet til var ”kun en skarve teknisk bekym-ring” over at banen romstasjonen kretser i dessverre ikke er optimal, eller mer nøyaktig, den er elendig egnet dersom man skal benytte romstasjonen som ”springbrett” for ferder videre til Månen og Mars. Og nå vet jo alle at det er dit NASAs astronauter etter hvert skal.

For de teknisk interesserte kan vi utdype med at romstasjonens baneplan er vippet 51,6° i forhold til Jordens ekvator. For å komme seg opp i den banen må romfergene leg-ge igjen 1/3 av nyttelastkapasiteten, sammenlignet med om man skulle dratt opp i en bane med 28° inklina-sjon, som er ideell for oppskytinger fra Cape Canaveral. På den annen side er en 28-gradersbane desto mer håpløs å nå fra den russiske Baj-konur-kosmodromen.

Russiske? Jo da. For det som for de fleste virket som en absurd drøm da ”Star Wars”-Reagan annonserte romstasjonprosjektet i 1984, om-trent i samme åndedrag som han omtalte Sovjetunionen som ”Det onde imperium”, var allerede tidlig på 1990-tallet blitt virkelighet: Rus-

Valerij Rjumin. Ronald Reagan. Daniel Goldin.


20 romfart 2008-4


serne og amerikanerne samarbeidet om å konstruere en diger romsta-sjon! Og, som allerede antydet, var de fleste andre vestlige stormakter, pluss Japan, også med.

MIR + FREEDOM = SANT?Tilbake til 1993: Til og med Goldin begynner å få problemer med å skille romstasjonens budsjettover-skridelser fra andre astronomiske størrelser. Og attpåtil, uten at Gol-din eller noen andre er klar over det – kanskje heldigvis for prosjektet, kan man spekulere på i ettertid – er det fortsatt var fem år til man skal klare å få det første romstasjonsele-mentet opp i bane.

På denne tiden er det fortsatt bare Vest-Europa (ESA) og Japan som USA samarbeider med om prosjektet. Og i sannhet er ikke det noe ”bare”. Det var allerede nok av språk, tekniske standarder, skif-tende politiske ledelser og miljøer, samt valutaer til å gjøre enhver NASA-sjef romsyk.

Diagnosen alvorlig romfeber lå kanskje ikke så langt unna da Goldin gikk god for ideen om å bringe inn en enda større usikker-hetsvariabel: Den nylig kollapsede erkefienden Sovjetunionen, nå re-presentert ved Russland. Ikke bare som medspiller, men som en sentral

aktør som hele prosjektet ville være avhengig av.

Listen over motargumenter var lang. Med listen over antatte fordeler var om mulig enda lengre. Tross sprengte budsjett- og tidsram-mer, hadde NASA fortsatt bøttevis med tekniske spørsmål man måtte utvikle løsninger til for å realisere romstasjonsplanene. Det ble stadig vanskeligere å overse det faktum at Sovjetunionen hadde syslet med romstasjoner nesten kontinuerlig i over 20 år. Det burde da være noe å hente bak det nå forvitrede jerntep-pet! Overslag viste potensielle be-spareleser på flere milliarder dollar, samt fremskynding av prosjektet med flere år.

Det fantes andre grunner også. Da Sovjetunionen kollapset, dro den økonomien med seg i avgrun-nen. Høyt kompetente, eks-sovje-tiske romfartsingeniører kjørte taxi på kveldene for å spe på statslønna de ikke fikk. Imens lå vestlige le-dere nattevåkne og forestilte seg horder av desperat fattige russiske ingeniører og vitenskapsmenn som ble lokket over til despotiske regi-mer verden over for å konstruere dommedagsmaskiner. Til overmål hadde Gulf-krigen 1, for øvrig i bemerkelsesverdig kontrast til den nåværende og tilsynelatende

evigvarende Gulf-krigen 2, nettopp avdekket at den slags slett ikke trengte å være fri fantasi.

Russerne hadde overtatt bror-parten av Sovjetunionens rompro-gram. Planene for Mir-2 var klare. Byggingen hadde endog startet – på bakken. Men lite tydet på at Mir-2 ville kunne realiseres i mer enn en ytterst amputert form dersom man kun hadde det russiske statsbud-sjettet å basere seg på.

For både russere og amerikanere ble det umulig å ikke vurdere for-delene med å bokstavelig sagt koble sammen sine respektive romsta-sjonsprosjekter.

Men det meste er lettere sagt en gjort, særlig for den som slipper å gjøre det selv. De som faktisk var involvert prøvde å påpekte at ”det ikke bare er å sette sammen russiske og amerikanske moduler som byg-geklosser.” Strømforsyningen ope-rerte med forsjellig spenning. Kob-lingslukene passet ikke sammen. Mir 2 og Freedom skulle benytte forskjellige baner. Russerne var dår-lige i engelsk. Amerikanerne enda dårligere i russisk. Og for sikkerhets skyld likte de ikke hverandre.

TREG SERVICEOg verre skulle det bli. Russerne fikk i oppgave å bygge den såkalte

Sean O'Keefe. Frederick D. Gregory. Michael Griffin.


romfart 2008-4 21

Service-modulen, i dag kjent som Zvezda. Den skulle bli romstasjo-nens tredje element, eller modul i bane, og var et helt essensielt element i byggingen av stasjonen. Først med Service-modulen i bane kunne romstasjonen bemannes over lengre tid, og øvrige moduler slippe til.

Byggingen av Service-mo-dulen ble antatt å være grei skuring. Skroget, en kopi av Mir, og tiltenkt som kjernen i Mir-2, var allerede ferdig. Det var bare å fylle det med utstyr og få det i bane. Dette hadde Sovjetunionen gjort mange ganger før.

Men da hadde de penger. Ikke kolossalt mye, men nok. Nå fantes ikke penger, men det var fortsatt russerne som måtte betale.

For å gjøre det hele riktig enkelt, hadde amerikanerne forbudt seg selv å hjelpe russerne økonomisk med Service-modulen. For øvrig et navn russerne fnyste av. I praksis ville den fungere som kommando-modul for romstasjonen, men det ville amerikanerne helst slippe å utbasunere til verden.

Service-modulen ble stående på bakken og vente på utstyr fra leverandører som ikke fikk betalt og derfor ikke leverte. Til slutt gikk NASA lei og bestemte at de to første romstasjonmodulene skulle sendes opp, selv om Service-mo-dulen ikke var ferdig. For å gjøre det ekstra nervepirrende kunne disse bare eksistere ett til to år i bane uten Service-modulen. Etter det ville de falle ned, siden de ikke kunne etterfylles med drivstoff fra Progress-fartøy og dermed holde banehøyden

Forsinkelsene med Service-mo-dulen skapte trafikkork på bakken – i hver sin verdensdel: En vok-sende serie amerikanske moduler lå på bakken i måneder og år og ventet på at Service-modulen skulle komme seg opp. Først etter at det hadde skjedd, i juli 2000, kunne de amerikanske sendes opp.

Det var i alle fall det inntrykket som ble skapt utad. I virkeligheten lå byggingen av også de amerikan-ske modulene til dels langt etter skjema. Men det var det ingen grunn til å snakke så høyt om, så lenge de likevel ikke kunne skytes opp før den russiske, som alle belei-lig nok visste var forsinket.

ANNEN VERDENSKRIG I ROMMETJapanerne er ikke kjent for å glem-me eller gi opp lett. De fleste har vel hørt historien om den japanske soldaten Hiroo Onoda, som ble brakt hjem til Japan som folkehelt etter å ha kriget Andre verdenskrig i jungelen på en filippinsk øy nesten 30 år på overtid. Det var først da, i 1974, at hans tidligere kommandør fikk overtalt ham til kapitulere. Onodas historie er bare en av flere tilsvarende.

Andre verdenskrig skapte også trøbbel for den internasjonale rom-stasjonen. Nokså uventet, ettersom land som hadde vært alt annet enn bestevenner et halvt århundre tidli-gere, vi nevner i sleng USA – Japan, Frankrike - Tyskland, forlengst var blitt gode busser, og nå samarbeidet på høyeste nivå.

Men plutselig ville ikke japaner-ne vite noe av de første utkastene til ISS som ble lagt frem etter at russer-ne ble brakt inn. Skissene viste rus-siske og japanske moduler side ved side, i skjønn harmoni. Historieløse amerikanske ingeniører klødde

seg i hodet, inntil de fikk rede på at japanerne fortsatt var forbitret over tapet av Kurilene, noen små, japanske øyer som Sovjetunionen så sitt snitt til å naske til seg i de siste par, kaotiske sluttukene av Andre verdenskrig. At Japan noen få år tidligere hadde jafset i seg meste-parten av Stillehavet og sørøst-Asia

var ikke så nøye i denne sam-menheng. Ingen fraternisering med russere før ISS kan sveve over japanskeide Kuriler!

HVA SKAL BARNET HETE?Alle tidligere romstasjoner har hatt navn. Saljut, Skylab, Mir. Den internasjonale rom-stasjonen skulle opprinnelig hete Freedom. Noe mindre pompøst klarte ikke Reagan-administrasjonen å pønske ut på en stasjon bygget av ”Den frie verden”.

Så ble russerne med, og konstruksjonen ble endret. Det ble navnet også, selv om nå også russerne burde kunne

anses som ”frigjorte”.Dermed begynte ”Alpha” å gli

inn. Det var oppkalt etter noe så trivielt som rotasjonsmekanismen til stasjonens solcellepaneler, men klang utmerket som navn. Inntil russerne protesterte.

De mente at Alpha, som er nav-net på den første bokstaven i det greske alfabetet, kunne mislede folk til å tro at stasjonen ville bli histori-ens første permanent bemannede romstasjon. Og det var den slettes ikke. Den statusen var det russernes egen Mir som fortjente. Så russerne foreslo i stedet navnet ”Beta”, nav-net på den andre bokstaven i det samme alfabetet. Det likte selvsagt ikke amerikanerne, som helst skal være først og best i alt.

I dag har man navn på hver enkelt av romstasjonens beboelige moduler. Men ikke på romstasjonen som helhet, til tross for mange mer eller mindre vettuge forslag. Pro-blemet er at det helst bør klinge bra på både engelsk, russisk og japansk. Og gjerne på tysk, fransk og itali-ensk også.

Konsept fra 1986


22 romfart 2008-4


Å bygge en svær, multinasjonal romstasjon er nesten ubeskrivelig komplisert. Å finne et navn til den har vist seg enda vanskeligere. Re-sultatet er at romstasjonen fortsatt bare kalles ”Den internasjonale romstasjonen” på det språket man omtaler den i. På engelsk, som nå engang er et språk som blir hyp-pig benyttet, blir det International Space Station - ISS.

LOVENS KORTE FORSTANDSom allerede antydet har amerika-nerne det med å belemre seg selv med lover som er så upraktiske at de litt senere må ta på seg bryet med å få dem fjernet igjen.

Ett eksempel på dette er den såkalte ”Iran nonproliferation act”. Ved å komme trekkende med Iran inn i den store helheten, skulle lo-ven gjøre det umulig for NASA å kjøpe Sojuz-”livbåter” av Russland, selvsagt når man kunne trengt det som mest. Det endte naturligvis med en gedigen kattepine i 2005, da Russland var i ferd med å sende av gårde sitt siste, kontraktfestede Sojuz-fartøy, og ingen andre i ver-den var i nærheten av å ha noen erstatning.

Enden på visa ble at loven ble ryddet av veien, med like stort møye og besvær som den ble inn-ført få år tidligere, og før den hadde fått nevneverdig praktisk betyd-ning. Dermed kunne NASA likevel kjøpe Sojuz-fartøy av Russland. Det kommer NASA sannsynligvis til å fortsette med, enten de liker det el-ler ikke, til deres Orion-fartøy etter sigende blir tilgjengelig i 2015.

NASAS HISTORIEMODIFISERINGKosmologer og astrofysikere kan fortelle oss at det ikke finnes noe ”før” Big Bang for 13,7 milliarder år siden. Det er meningsløst å strekke tidsregningen lenger tilbake enn dette. Tiden eksisterte rett og slett ikke før Big Bang.

I NASAs bevissthet eksisterer det tilsynelandtende ikke noen en tidsregning ”før” oppskytingen av det første elementet til Den interna-sjonale romstasjonen, i alle fall ikke

utenfor USAs grenser. En konse-kvens er at NASA glatt resirkulerer navn på ikke-amerikanske romfar-tøy som har vært benyttet før 1998.

Et eksempel er Progress 1. Det ble skutt opp 20. januar 1978, og brakte forsyninger til den sovjetiske romstasjonen Saljut 6.

NASA kan imidlertid fortelle oss at Progress 1 ble skutt opp 6. august 2000, og brakte forsyninger til Den internasjonale romstasjonen. Andre igjen kan fortelle at dette romfar-tøyet egentlig het Progress M1-3.

De fleste er enige om at dette romfartøyet, uansett navn, var den første Progressen til Den interna-sjonale romstasjonen. Men NASA finner det langt enklere å starte tellingen på 1 igjen, fremfor å bale med denne M1-3-begegnelsen.

Foreløpig siste Progress-fartøy er Progress M-66, som NASA kaller Progress 32, siden det er det 32. osv. Til nød kan Progress 32P brukes, men i så fall er det er mer korrekt å benytte ferdbetegnelsen ISS-32P (P for Progress). Oppskytingen fant sted 10. februar 2009.

Progress M er Sovjetunionens, nå Russlands 2. generasjon Pro-gress-fartøy. Progress M1 er en variant designet for å bringe opp en større andel drivstoff, når dette er nødvendig. M1 ble utviklet spesielt for Den internasjonale romstasjo-nen, men både M- og M1-versjo-nene debuterte til Mir.

ASTRONAUTER OG ANDRE SLYNGLEREt annet romfartøy som ble mo-difisert spesielt til ISS var Sojuz, som nå ble laget i varianten Sojuz TMA. Man fremholdt at dette var utstyrt med modifisert elektronikk og andre tekniske vidundre. Som i beste fall er hakket bedre enn data-teknologien Sovjetunionen klarte å produsere på hjemmebane på star-ten av 1960-tallet, da den originale Sojuz-versjonen ble planlagt.

Men like viktig er det at Sojuz TMA er skrudd sammen slik at den får plass til mer enn kortvokste. En hver som har betraktet en Sojuz på innsiden skjønner at man bør være

nettopp det, for å kunne stappes inn sammen med to andre i et rom omtrent på størrelse med, og like behagelig som innsiden av en tørke-trommel.

For russerne var dette greit nok. Men så ble det klart at ame-rikanerne ikke ville ta seg råd til å utvikle sin egen romstasjonslivbåt, men heller benytte Sojuz'er til dette. Potensielle meldinger av typen "ok, bli med da, men legg igjen føttene dine" ble ansett som dårlig egnede til langbeinte astronauter som måtte komme seg ned på Moder Jord, hvor romfergene hadde en lei tendens til å være langtidsparkerte eller i verste fall i småbiter. Å skvise ut Sojuz-kabinens innervegger så langt man turte var da et bedre alternativ.

STATUSDenne utgaven av ROMFART har kastet seg på rombransjens uvane med å være godt forsinket, med ressursmangel som forklaring. Så i stedet for å gratulere Den interna-sjonale romstasjonen med 10-årsda-gen i fjor, gjør vi opp en kort status:

Et kvart århundre har passert siden Reagans tale i 1984, men byg-gingen er fortsatt ikke fullført. Men man forventer å være mer eller min-dre ferdig til neste år, som det frem-går av tabellen på neste side. Den viser bl.a. alle restrerende, planlagte romfergeferdene til ISS. Basert på at intet uforutsett inntreffer.

ISS, fotografert i 2008.


romfart 2008-4 23

Gjennomførte ferder til ISS (fortsettelse fra ROMFART 2007-1)

Oppskyting bærerakett ISS-nr. romfartøy modul (altern. bet.) anmerkninger besetning retur

Progress M-58 - 27. mar. 2007

7. apr. 2007 Sojuz-FG 14S Sojuz TMA-10 Ex-15 + ”turist” Simonyi opp 3

Sojuz TMA-9 Ex-14 + Simonyi (EP-12) ned 3 21. apr. 2007

12. mai 2007 Sojuz-U 25P Progress M-60 -

8. juni 2007 STS-117 13A Atlantis S3/S4 Anderson avløste Williams og joinet Ex-15 6 22. juni 2007

Progress M-59 - 1. aug. 2007

2. aug. 2007 Sojuz-U 26P Progress M-61

8. aug. 2008 STS-118 13A.1 Endeavour S5+Spacehab brakte også opp lagringsplattform og gyro 7 21. aug. 2007

Progress M-60 frakoblet ISS 19. september - 25. sept. 2007

10. okt. 2007 Sojuz-FG 15S Sojuz TMA-11 Ex-16 + Shukor (EP-13) opp 3

Sojuz TMA-10 Ex-15 + sheik Shukor ned 3 21. okt. 2007

23. okt. 2007 STS-120 10A Discovery Harmony (Node-2) Tani avløste Anderson og joinet Ex-16 7 7. nov. 2007

23. des. 2007 Sojuz-U 27P Progress M-62 -

Progress M-61 frakoblet ISS 22. desember 2007 - 22. jan. 2008

5. feb. 2008 Sojuz-U 28P Progress M-63

7. feb. 2008 STS-122 1E Atlantis Columbus (COF - europeisk laboratoriemodul) 7

Progress M-62 frakoblet ISS 4. februar - 15. feb. 2008

Atlantis Eyharts avløste Tani og joinet Ex-16 7 20. feb. 2008

9. mar. 2008 Ariane 5ES ATV-1 ATV-1 Jules Verne (ESAs 1. forsyningsfartøy) tilkoblet ISS 3. april -

11. mar. 2008 STS-123 1J/A Endeavour ELM-PS (jap. forsyningsmodul) bytte Eyharts/Reisman 7 27. mars 2008

Progress M-63 - 7. apr. 2008

8. apr. 2008 Sojuz-FG 16S Sojuz TMA-12 Ex-17 + SoYeon (EP-14, Sør-Korea) opp 3

Sojuz TMA-11 Ex-16 + SoYeon ned. Bommet på landingssted med 470 km 3 19. apr. 2008

14. mai 2008 Sojuz-U 29P Progress M-64

31. mai 2008 STS-124 1J Discovery Kibo (japansk labmodul) bytte Reisman/Chamitoff 7 14. juni 2008

Progress M-64 frakoblet ISS 1. sept. - 8. sept. 2008

10. sep. 2008 Sojuz-U 30P Progress M-65 -

ATV-1 frakoblet ISS 5. sept. - 29. sept. 2008

12. okt. 2008 Sojuz-FG 17S Sojuz TMA-13 Ex-18 + ”turist” Garriott opp 3

Sojuz TMA-12 Ex-17 + Garriott ned 3 24. okt. 2008

15. nov. 2008 STS-126 ULF2 Endeavour MPLM 7

26. nov. 2008 Sojuz-U 31P Progress M-01M modifisert russisk forsyningsfartøy -

Endeavour MPLM bytte Chamitoff /Magnus 7 29. nov. 2008

Progress M-65 frakoblet ISS 14. nov. - 7. des. 2008

Progress M-01M frakoblet ISS 6. feb. - 8. feb. 2009

10 feb. 2009 Sojuz-U 32P Progress M-66 -

Planlagte ferder til ISS (de fleste Sojuz- og forsyningsferder utelatt):

12. mar. 2009 STS-119 15A Discovery S6 (4. bjelke-/solpanelsegment) Bytte Magnus/Wakata 7

26. mar. 2009 Sojuz-FG 18S Sojuz TMA-14 Ex-19 opp 3

22. apr. 2009 Sojuz-U 33P Progress -

25. mai 2009 Sojuz-FG 19S Sojuz TMA-15 Ex-20 opp (6-mannsbesetning) 3

13. juni 2009 STS-127 2J/A Endeavour JEM-EF + ELM-ES (japanske seksjoner) + ICC 7

24. jun. 2009 Sojuz-U 34P Progress -

6. aug. 2009 STS-128 17A Discovery MPLM 7

aug. 2009 Sojuz 5R MRM2 (Mini Research Module 2) -

sep. 2009 H-IIB HTV-1 HTV-1 (Japansk forsyningsfartøy, demonstrasjonsferd) -

12. nov 2009 STS-129 ULF3 Atlantis ELC1 + -2 (Express-forsyningsmoduler) 7

10. des. 2009 STS-130 20A Endeavour Node 3 + Copula 7

11. feb. 2010 STS-131 19A Atlantis MPLM + LMC 7

8. apr. 2010 STS-132 ULF4 Discovery MRM1 + ICC 7

31. mai 2010 STS-133 ULF5 Endeavour ELC3 + -4

midt- 2010 Ariane 5ES ATV-2 ATV-2 Johannes Kepler -

des. 2011 Proton 3R Multipurpose Laboratory Module med europeisk robotarm -

Eneste romfergeferd etter 2003:

12. mai 2009 STS-125 - Atlantis HST-SM4 (5. serviceferd til Hubble-romteleskopet) 6

Oct 10, 2007 15S Soyuz TMA-11/Soyuz FG Crew Rotation, Expedition 16 Crew

Oct 23, 2007 10A STS-120 Discovery ISS-23, Node 2, PDGF

Dec 6, 2007 1E STS-122 Atlantis ISS-24, European COF (Columbus), PRESS-ND

Dec 23, 2007 27P Progress M-62 Soyuz U ISS Logistics Supply

Jan 15, 2008 ATV-01 ATV1/Ariane 5ESV Automated Transfer Vehicle "Jules Verne"

Feb 12, 2008 28P Progress M-63 Soyuz U ISS Logistics Supply

Feb 14, 2007 1J/A STS-123 Endeavour ISS-25, JEM ELM PS, Express Pallet

Apr 8, 2008 16S Soyuz TMA-12/Soyuz FG Crew Rotation, Expedition 17 Crew

Apr 24, 2008 1J STS-124 Discovery ISS-26, JEM PM (Kibo), JEM RMS

May 8, 2008 29P Progress M-64 Soyuz U ISS Logistics Supply

Jul 8, 2008 30P Progress M-65 Soyuz U ISS Logistics Supply

Sep 26, 2008 ULF2 STS-126 Discovery ISS-28, MPLM

romhistorieromhistorie

24 romfart 2008-4


Vanguard, del 4:

Sputnik-sjokket

Av Erik Tronstad

I de tre første artiklene så vi hvordan programmet startet og hvordan USA valgte bærerakett og satellitt for programmet. Vi så også at man gjennomførte en vel-lykket prøveoppskyting med en forløper til det som skulle bli Vanguard-bærera-ketten. Deretter kom en serie forsinkelser og problemer.

SpUtnIk 1 og JUpIter CSent i 1956 ga Forsvars-departementet klarsignal til at ABMA skulle utvi-kle og skyte opp 12 Jupi-ter C-raketter i Hærens program for å utvikle en tilbakevendingskapsel.

Mens de to første Jupiter C-oppskytingene i 1957 gikk dårlig, var den tredje - 8. august 1957 - vellykket. For første gang lyktes det å få tilbakevendingskaps-elen tilbake i god stand. Dermed hadde USA løst problemet med hvordan man skulle frakte et kjer-nefysisk våpen frem mot mål på bakken. For USA var det et uhyre viktig skritt videre i landets rakettvåpenprogram. Så viktig var dette at presi-dent Eisenhower fortalte om det i en fjernsynsov-erført tale om vitenskap og forsvar 7. november 1957.

Over:Tilbakevendingskapsel for utprø-ving med Jupiter C.

Til venstre:Jupiter C-raketten klargjøres for oppskytingen i august 1957

romhistorieromhistorie romhistorieromhistorie

romfart 2008-4 25

Lederen for ABMA, generalma-jor Medaris, ga nå ordre til at prø-veprogrammet for tilbakevendings-kapsler skulle stoppes. De gjenværende Jupiter C-raket-tene, «...ni dyrebare raketter i ulike stadier av fullførelse...skal holdes av til andre og mer spektakulære formål».

Med «andre og mer spek-takulære formål» mente den noe egenrådige og handle-kraftige Medaris en satellitt-oppskyting. To ganger i 1956 hadde Medaris og kollegene hans, deriblant von Braun, bedt om tillatelse til å sette i gang sitt eget satellittpro-gram, formelt som en reserve til Vanguard. Begge gangene hadde Forsvarsdepartementet avslått søknadene. Medaris’ gruppe var imidlertid ikke innstilt på å ta et nei for et nei.

I oktober 1957 var For-svarsdepartementet midt oppe i skifte av ledelse. For-svarsminister Charles Wilson hadde annonsert at han ville gå av. Hans utnevnte etter-følger, Neil McElroy, reiste nå rundt til noen av landets militæranlegg for å få oriente-

ringer der.Den 4. oktober 1957 var

McElroy, av alle steder, nett-opp hos ABMA ved Redstone Arsenal. Sammen med ham var flere høytstående offise-rer, også fra Hæren. Dette ga Medaris og von Braun en gyl-len anledning til nok en gang å fremsette ønsket om at de fikk en rolle i landets satellitt-program.

Etter en orientering og omvisning av anlegget om dagen var det om kvelden en sosial sammenkomst. Stem-ningen var god og avslappet da Medaris’ presseoffiser kom stormende inn i rommet. Uten å be om unnskyldning brøt han inn i samtalene og sa: «General. I radio er det nettopp kunngjort at Sovjetu-

nionen har skutt opp en satellitt! Den sender radiosignaler på en vanlig frekvens. En av våre lokale

radiooperatører har lyttet til den.» Nyheten om Sputnik 1 hadde nådd ABMA.

Et øyeblikks stillhet fulgte. Så fosset ordene ut av von Braun. «Vi visste at de ville gjøre det. Vangu-ard kommer aldri til å greie det. Vi har utstyret som trengs liggende klart. For Guds skyld, slipp oss løs og la oss gjøre noe! Vi kan få opp en satellitt i løpet av 60 døgn, Mr. McElroy! Bare gi oss grønt lys og 60 døgn.» Ordstrømmen fra von Braun fortsatte.

Det tok noe tid før Medaris fikk avbrutt von Braun lenge nok til å si at 60 døgn var for kort tid. Han mente at Hæren og dens partner, JPL med satellitten, ville trenge 90 døgn.

Verken 60 døgn eller 90 døgn var noe særlig dristig tidsanslag. Jupiter C var utprøvd, og det ville neppe ta mye tid å gjøre de modifi-kasjonene som skulle til for at den skulle skyte opp en satellitt.

Werner von Braun fikk realisert flere av sine drømmer, både å sende opp sa-tellitter og mennesker i rommet. Sin drøm om selv å få reise i rommet, forble imidlertid en drøm.

John Medaris.


26 romfart 2008-4


McElroy var ennå ikke for-svarsminister og kunne derfor ikke etterkomme von Brauns ønske om et klarsignal. Både Medaris og von Braun hadde imidlertid et klart inntrykk av de ville få grønt lys så snart McElroy overtok som for-svarsminister 9. oktober 1957.

Handlekraftige Medaris så derfor ingen grunn til å vente på et formelt klarsignal. Han ga von Braun og kollegene hans ordre om å ta ut «Mis-sil 29», en av Jupiter C-raket-tene de hadde lagt på lager, og begynne å arbeide på den.

Medaris vedgikk senere at han her tok en sjanse. Han var imidlertid overbevist om at han ville få grønt lys i løpet av en uke. Den uken var altfor verdifull til å skusles bort. Dersom han da ennå ikke hadde fått tillatelse til å sette i gang, skulle han nok finne en måte til å «kamuflere» det forholdsvis lille pengebeløpet de måtte bruke på dette.

McElroy ga imidlertid ikke noe klarsignal til ABMA da han overtok som forsvarsminis-ter. Den ene uken etter den andre passerte. Medaris fant snart ut at utgiftene som han hadde autorisert, vokste og ble bekymringsfullt høye. Da det var gått tre uker uten at han hadde hørt noe fra Forsvarsdepar-tementet, begynte han å våkne om nettene og snakke med seg selv.

Medaris’ nattesøvn hadde nok vært mye bedre om han hadde visst om et direktiv fra president Eisen-hower til utgående forsvarsminister Wilson. En av de siste ordrene fra Eisenhower til Wilson var et direk-tiv som ble utstedt om morgenen 8. oktober 1957. Der ga Eisenhower ordre om at «Hæren skal umid-delbart gjøre Redstone klar som en reserve for Marinens Vanguard». Nå tok det én måned før det offisi-elle direktivet om at Hæren skulle starte et satellittprosjekt nådde frem fra Forsvarsdepartementet og til Redstone Arsenal. Det skjedde først 8. november 1957.

Med oppskytingen av Sputnik 1 kunne USA oppheve sin selvpålagte restriksjon om at landets første satellitt måtte være av sivil natur.

SpUtnIk 1 SnUr tIlVærelSen oppneD for VAngUArDHelt siden Vanguard-prosjektet startet, hadde man hatt problemer med å få nok penger til prosjektet. Prosjektet hadde heller ikke noen særlig høy prioritet i forhold til for eksempel militære prosjekter.

Offisielt (og reelt) var formålet med Vanguard-prosjektet å få en sa-tellitt opp i jordbane i løpet av Det internasjonale geofysiske år. Den, og etterfølgende satellitter, skulle ha instrumenter for ulike observa-sjoner av Jorden og omgivelsene i rommet rundt Jorden. Andre ambi-sjoner hadde man ikke.

Oppskytingen av Sputnik 1 førte til dramatiske endringer for Van-guard. Brått ble det Vanguard som, i medias og meningmanns øyne, skulle rette opp igjen USAs store

prestisjenederlag ved at Sov-jetunionen sendte opp histori-ens første satellitt.

Bare få timer etter Sputnik 1-oppskytingen ba Lyndon Johnson om en komplett og omfattende un-dersøkelse av tilstanden til USAs prosjekter innen rakett-våpen og satellitter. Johnson gjorde det i egenskap av leder for en komite i Senatet. (Samme Johnson ble i 1960 valgt til visepresident under president John F. Kennedy. I egenskap av visepresident spilte Johnson da en sentral rolle i å meisle ut et fremti-dig bemannet romprogram for USA, som endte med Apollo-programmet. John-son overtok som president i USA da Kennedy ble myrdet 22. november 1963. Deretter vant Johnson presidentvalget i 1964 og satt som president frem til Richard Nixon over-tok i januar 1969.)

Hagen og Bennett stilte 9. oktober 1957 i møter med komiteer i Kongressen for å

orientere om Vanguard-prosjektet. Der møtte også oberst Austin Betts fra Hæren. Han svarte på spørsmål om muligheten for å bruke Hærens Jupiter C-rakett som en reserve for Vanguard for en amerikansk satel-litt.

I tillegg til Johnsons initiativ etter Sputnik 1 ba president Eisen-hower selv om en egen orientering om Vanguard. Datoen for når den fant sted er usikker, men antakelig ble den holdt 8. oktober 1957. Ori-enteringen ble den gitt av Hagen og William Holaday. Holaday var nettopp blitt utnevnt som direktør for rakettvåpen i Forsvarsdeparte-mentet.

Både Hagen og Holaday un-derstreket overfor Eisenhower at Vanguard var i en utviklingsfase. Ennå hadde man verken en bærera-kett eller satellitt som var å anse som operative. Ved Cape Canaveral arbeidet man på den tiden med å klargjøre TV-2 for oppskyting. TV-2

Lyndon Johnson.


romfart 2008-4 27

bestod av et aktivt første trinn, men med modeller uten motorer som andre og tredje trinn. Til da var det ennå ikke skutt opp en komplett Vanguard-bærerakett. Den første Vanguard-bæreraketten, TV-3 som var planlagt skutt opp i desember 1957, var ennå på fabrikken.

Også TV-3 var en prøverakett, som for første gang skulle prøve ut alle de tre trinnene. Formålet med den oppskytingen var å se hvordan selve bæreraketten fungerte. Rik-tignok var det planen å ha med en liten nyttelast på knapt 2 kg. Gikk alt bra, ville den bli plassert i jord-bane, men det var definitivt ikke hovedformålet med TV-3.

Hagen, Holaday og alle som arbeidet i Vanguard-prosjektet ble derfor overrasket og forskrekket da Det hvite hus 9. oktober 1957 sendte ut en pressemelding der det het at USA kommende desember skulle skyte opp en rakett med en satellitt.

I pressemeldingen, som ble sendt ut av presidentens pressese-kretær Hagerty, stod det blant annet: «I mai 1957 bestemte de som arbeider med USAs satellittpro-gram at små, kuleforme-de satellitter skal skytes opp for prøveformål i løpet av 1957. Formålet er å undersøke at raket-ten, instrumenteringen og bakkestasjonene fungerer slik at den første fullt instrumenterte satellitten kan skytes opp i mars 1958. Den første av disse prøverakettene er plan-lagt skutt opp i desember dette året.»

Ordlyden i presse-meldingen gjenspeilet for så vidt det Hagen og Holaday hadde sagt til presidenten. I presse-meldingen stod det ikke at Vanguard-prosjektet skulle skyte opp en satel-litt i desember 1957, bare at det var planlagt skutt opp en rakett som kunne ha med en satellitt.

Slik ble imidlertid saken ikke fremstilt i amerikanske media. Der vrimlet det med fortellinger om at USAs svar på Sovjetunionens utfor-dring i rommet skulle være oppe i jordbane innen utgangen av året.

I den for amerikanerne sterkt følelsesmessige tiden etter Sput-nik 1 var det nok for mye forlangt å forvente at journalister skulle greie å skille mellom planer for en prøveoppskyting av en bærerakett og planer for å plassere en satellitt i jordbane.

For den jevne amerikaner ble fra nå av Vanguard-prosjektet USAs svar på Sovjetunionens utfordring i rommet. Vanguard skulle, trodde personen i gata, rette opp den pre-stisjen USA i verdens øyne hadde mistet da Sputnik 1 ble skutt opp.

Brått var det slutt på at Hagen og de andre som arbeidet med Vanguard, kunne slite med sine problemer og frustrasjoner i ro. Nå var de plutselig i sentrum for en enorm offentlig interesse med

kolossale forventninger til hva de kunne utrette.

VAngUArD får en AmerIkAnSk konkUrrentMindre enn to uker etter den om-sider vellykkede oppskytingen av TV-2 ble Sputnik 2 skutt opp 3. no-vember 1957. Med en vekt på enor-me 508 kg etter datidens normer og historiens første levende vesen i jordbane ble den et nytt sjokk for USA.

Fem dager etter oppskytingen av Sputnik 2 ga det amerikanske forsvarsdepartementet 8. november 1958 formelt klarsignal til at Army Ballistic Missile Agency (ABMA) ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama skulle tre inn som reserve i USAs satellittprogram. Lederen for ABMA, generalmajor Meda-ris, kunne endelig sove rolig om nettene igjen. Som nevnt ovenfor hadde president Eisenhower utstedt ordren om dette alt en måned tid-ligere. Så lang tid tok det å få en så

viktig ordre gjennom de byråkratiske irrganger.

I kunngjøringen stod det blant annet: «For-svarsministeren har i dag gitt Hæren i oppdrag å fortsette arbeidet med å skyte opp en satellitt med en modifisert utgave av Jupiter C. Programmet skal være et supplement til Vanguard-prosjektet...Beslutningen om å ha et tilleggsprosjekt ble tatt for å gi en ekstra måte å plas-sere en satellitt i jordbane som en del av program-met med Det internasjo-nale geofysiske år. Satellit-ten skal ha vitenskapelige instrumenter valgt av Na-tional Academy of Scien-ces og radiosendere som er kompatible med bakke-stasjonene i Minitrack-net-tet.» Minitrack-nettet var utviklet av NRL for bruk i Vanguard-prosjektet.

For mange med god kunnskap om USAs sivile

Ingeniører monterer nyttelastdekselet på toppen av en Vanguard-bærerakett.


28 romfart 2008-4


satellittprosjekt var dette ingen stor overraskelse. De hadde forventet en slik utvikling siden Sputnik 1 ble skutt opp. Under ledelse av Wernher von Braun hadde Hærens rakettgruppe ved Redstone Arse-nal utviklet Jupiter C. Det skjedde, som ovenfor nevnt, som en del av USAs høyt prioriterte rakettvåpen-program, som ledd i utviklingen av tilbakevendingskapsler. Følgelig hadde von Braun og hans gruppe det store privilegium å gjøre dette arbeidet med en prioritet som Van-guard ikke var i nærheten av å ha. Dersom Jupiter-raketten var blitt valgt som utgangspunkt for USAs satellittprosjekt for Det internasjo-nale geofysiske år, ville antakelig også det ha måttet foregå utenfor en svært fordelaktig militær prioritet.

fIASko for VAngUArDFor mange i Vanguard-prosjektet var det beste med den vellykkede TV-2-prøven 23. oktober 1957 at de endelig var ferdig med den raketten og kunne konsentrere seg om TV-3.

Som før nevnt hadde formålet med TV-3 hele tiden vært å foreta

den første prøveoppskytingen av en fullverdig Vanguard-bærerakett med tre aktive trinn. Medias tolk-ning av pressemeldingen fra Det hvite hus 9. oktober 1957 hadde gitt allmennheten en helt annen oppfatning. «Alle» så på dette som det første alvorlige forsøket fra Vanguard-prosjektet på å skyte opp en satellitt.

Oppmerksomheten omkring prøveoppskytingen av TV-3 var formidabel. Tiden da Vanguard-prosjektet kunne arbeide i uforstyr-ret ro uten offentlighetens søkelys på seg var definitivt forbi.

I løpet av den siste helgen i no-vember 1957 strømmet tusener av mennesker til området rundt Cape Canaveral. De kom for å se USAs første satellitt bli skutt opp. Før helgen var omme, var det begynt å bli vanskelig å finne overnattings-sted i det tynt befolkede Cape Ca-naveral-området. Butikkene der var på det tidspunkt allerede utsolgt for kikkerter.

Oppskytingen var planlagt til onsdag 4. desember 1957, fra opp-skytingskompleks 18A. Nedtellin-

gen skulle ha startet klokken 21 lo-kal tid 3. desember, men kom først i gang klokken 04.30 natt til onsdag. Etter to pauser ble oppskytingsfor-søket avlyst klokken 22.30 samme kveld. Årsakene var av tekniske art, for dårlig vær og at alle involverte var trøtte og slitne.

Like etter klokken 17 torsdag 5. desember (lokal tid) startet en ny nedtelling, mot en planlagt oppsky-ting klokken 8 fredag 6. desember 1957. Pauser underveis i nedtellin-gen førte til noen timers utsettelse av oppskytingstidspunktet.

Klokken 11.44.34 lokal tid (17.44.34 norsk tid) nådde altså Vanguard-nedtellingen null. Som alt nevnt endte oppskytingsforsøket med en total fiasko. Raketten løftet seg en drøy meter, falt ned på platt-formen og eksploderte i et inferno av drivstoff og metall.

I kontrollrommet ropte en el-ler annen «dukk», noe nesten alle instinktivt gjorde. En tekniker dro i spaken til plattformens vannanlegg. Tusenvis av liter med vann fosset over plattformen og vrakdelene. Alle reiste seg. Den neste som sa noe var Masur, som begynte å gi ordrer: «OK, rydd opp. La oss gjøre den neste raketten klar.»

HVA gIkk gAlt meD tV-3?Alle delene i det første trinnet had-de fungert feilfritt i oppskytingen 23. oktober 1957. Hva i alle verden hadde nå gått galt med de samme komponentene på TV-3?

De to sekundene TV-3 «levde» etter motorstart fungerte telemetri-systemet om bord. Dette var meget verdifulle telemetridata. Dessuten hadde man data fra instrumente-ring på bakken og en rekke film- og stillbildeopptak av fiaskoen.

Alle data ble grundig undersøkt av ingeniører fra General Electric (GE), som hadde bygd X-405-moto-ren i det første trinnet, og fra GLM, som hadde bygd det første trinnet. De konkluderte med to ulike årsa-ker.

GLM-ingeniørene mente at for lavt trykk i drivstofftanken førte til at motoren ikke startet korrekt. De Noen av de mange antennene i Minitrack-nettet.


romfart 2008-4 29

mente det for lave trykket ga for lavt trykk i innsprutningspumpen før turbopumpen startet. Det for lave trykket i innsprutingspumpen førte til at det brennende drivstof-fet i forbrenningskammeret «slo tilbake» og inn i drivstoffsystemet

gjennom hodet i innsprutingspum-pen. Dermed oppstod det en brann i innsprutingspumpen før raketten tok av. Brannen ødela innsprutings-pumpen og førte til at skyvekraften forsvant helt like etter at raketten hadde tatt av fra oppskytingsplatt-formen.

Ingeniørene fra GE var ikke eni-ge i denne konklusjonen. De mente årsaken var en løs forbindelse i et drivstoffrør over motoren. I de fore-liggende dataene så de ingen tegn til at motoren ikke hadde startet korrekt. Isteden mente de at moto-ren hadde opparbeidet full skyve-kraft, men mistet den da drivstoff lekket ut på toppen av en helium-ventil og ble blåst ned på motoren. GE-ingeniørene mente årsaken til

lekkasjen var at bakkepersonale fra GLM hadde brukt drivstoffrørene som «stiger» mens de arbeidet på bæreraketten.

Det brygget opp til en het disku-sjon mellom de to partene. NRLs tekniske leder for Vanguard, Milton

Rosen, greide å unngå at det utvi-klet seg til en uforsonlig og tidkre-vende konflikt. Uoffisielt sa han at årsaken var uklar, men samtidig at prosjektledelsen godtok forkla-ringen fra GLM. GE gikk med på å økte laveste trykk i drivstofftankene med 30 %. I 14 påfølgende ferder og statiske avfyringer tente motoren og brant uten problemer.

For skuffede amerikanere var det lite trøst i dette. Media og folk var rasende. De omtalte fiaskoen som både «flopnik» og «kaputnik». Lyndon Johnson omtalte opplevel-sen og situasjonen som «svært yd-mykende». Morgenen etter eksplo-sjonen falt verdien av GLMs aksjer på New York-børsen så kraftig at ledelsen for børsen grep inn og

stanset omsetningen av GLM-aksjer i 1,5 timer.

Vanguard-prosjektet og de som var involvert i det ble en slags hog-gestabbe for alle amerikaneres mis-nøye med landets satellittprogram. En av lederne i GLM for Vanguard-

prosjektet hadde selv flere uker etterpå problemer med å få en maler til å gjøre noe arbeid i hjemmet sitt i Balti-more. Flere malere avslo, med ulike unnskyldninger. Omsi-der var det en som var ærlig nok til å fortelle hvorfor han ikke ville ta en slik malerjobb: «Jeg har rett og slett ikke lyst til å arbeide for noen som har noen tilknytning til Vangu-ard-prosjektet.»

Heldigvis var det mange i ledende posisjoner som for-stod at dette i stor grad var et teknologiutviklingsprosjekt og at dette var en type svikt man måtte være forberedt på. President Eisenhower selv var blant dem. Hans visepre-sident (og 11 år senere selv president) Richard Nixon var en annen. I et brev til Hagen skrev Nixon blant annet: «I en tid der du får det glatte lag fra alle kanter, vil jeg du skal vite at jeg er en av dem som føler at du skal ha all mulig støtte...fortsett med det gode

arbeidet.»Senator William Knowland fra

California sa: «Alle vet at vi kan ha en del mislykkede oppskytinger. Sovjetunionen kan godt ha hatt et dusin av dem før de skjøt opp sin første Sputnik.»

Uansett førte TV-3-fiaskoen til at amerikanerne ikke lenger hadde noen forhåpninger til at Vanguard var prosjektet som skulle rette opp deres sterkt sårede selvfølelse et-ter de to Sputnik-suksessene. Mot slutten av 1957 ble oppmerksom-heten og håpet vendt mot Hærens Jupiter C med en satellitt fra JPL. Det prosjektet hadde fått navnet Explorer.

Men det er en annen historie.

Slik så det ut på oppskytingskompleks 18A etter TV-3-eksplosjonen.

oppskytingeroppskytinger

30 romfart 2008-4


Oppskytinger13. august - 31. desember 2008

Av Per Olav Sanner

Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til krets-løp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, det vil si oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er vanligvis ikke ført opp.

Mange av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening.

Forrige oppskytingsoversikt (1. juni-12. august 2008) ble publisert i ROMFART 2008‑3, side 45-46.

Dato Sted Bærerakett Nyttelast Oppdrag Note

14. aug. 2008 Kourou, Fransk Guyana Ariane 5ECA Superbird-7 Kommunikasjon 1 AMC-21 Kommunikasjon 2

17. aug. 2008 Nær Semnan, Iran Safir? Omid? Test? 3

18. aug. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz-M Inmarsat-4F3 Kommunikasjon 4

29. aug. 2008 Baikonur, Kazakhstan Dnjepr RapidEye-1 Fjernmåling 5 RapidEye-2 Fjernmåling RapidEye-3 Fjernmåling RapidEye-4 Fjernmåling RapidEye-5 Fjernmåling

06. sep. 2008 Taiyuan, Kina Lang Marsj 2C Huan Jing-1A Fjernmåling 6 Huan Jing-1B Fjernmåling

06. sep. 2008 Vandenberg, USA Delta 2 7420 GeoEye-1 Fjernmåling 7

10. sep. 2008 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-65 ISS-forsyninger 8

19. sep. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz-M Nimiq-4 Kommunikasjon 9

24. sep. 2008 Odyssey-plattformen, Zenit 3 SL Galaxy-19 Kommunikasjon 10 Stillehavet

25. sep. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/DM-2M Kosmos-2442 Navigasjon 11 Kosmos-2443 Navigasjon Kosmos-2444 Navigasjon

25. sep. 2008 Jiuquan, Kina Lang Marsj 2F Shenhou 7 Bemannet fartøy 12

29. sep. 2008 Kwajalein-atollen, Falcon 1 Ratsat Demonstrasjon 13 Stillehavet

01. okt. 2008 Dombarovskij, Russland Dnjepr THEOS Fjernmåling 14

12. okt. 2008 Baikonur, Kazakhstan Sojuz FG Sojuz TMA-13 Bemannet fartøy 15

19. okt. 2008 Kwajalein-atollen, Pegasus XL IBEX Astronomi 16 Stillehavet

22. okt. 2008 Sriharikota, India PSLV Chandrayaan-1 Romsonde 17

25. okt. 2008 Taiyuan, Kina Lang Marsj 4B Shi Jian-6A-3 Ukjent 18 Shi Jian -6B-3 Ukjent

25. okt. 2008 Vandenberg, USA Delta 2 7420-10 COSMO-3 Radarsatellitt 19

29. okt. 2008 Xichang, Kina Lang Marsj 3B Venesat-1 Kommunikasjon 20

05. nov. 2008 Jiuquan, Kina Lang Marsj 2D Chuanxin-1-02 Teknologiutvikling 21 Shiyan Weixing-3 Teknologiutvikling

05. nov. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz-M Astra-1M Kommunikasjon 22

14. nov. 2008 Plesetsk, Russland Sojuz U Kosmos-2445 Etterretning 23

15. nov. 2008 Kennedy-romsenteret, Romfergen Leonardo Monteringsferd til 24 USA Endeavour ISS

26. nov. 2008 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-01M ISS-forsyninger 25

oppskytingeroppskytinger oppskytingeroppskytinger

romfart 2008-4 31

Dato Sted Bærerakett Nyttelast Oppdrag Note

25. sep. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/DM-2M Kosmos-2442 Navigasjon 11 Kosmos-2443 Navigasjon Kosmos-2444 Navigasjon

25. sep. 2008 Jiuquan, Kina Lang Marsj 2F Shenhou 7 Bemannet fartøy 12

29. sep. 2008 Kwajalein-atollen, Falcon 1 Ratsat Demonstrasjon 13 Stillehavet

01. okt. 2008 Dombarovskij, Russland Dnjepr THEOS Fjernmåling 14

12. okt. 2008 Baikonur, Kazakhstan Sojuz FG Sojuz TMA-13 Bemannet fartøy 15

19. okt. 2008 Kwajalein-atollen, Pegasus XL IBEX Astronomi 16 Stillehavet

22. okt. 2008 Sriharikota, India PSLV Chandrayaan-1 Romsonde 17

25. okt. 2008 Taiyuan, Kina Lang Marsj 4B Shi Jian-6A-3 Ukjent 18 Shi Jian -6B-3 Ukjent

25. okt. 2008 Vandenberg, USA Delta 2 7420-10 COSMO-3 Radarsatellitt 19

29. okt. 2008 Xichang, Kina Lang Marsj 3B Venesat-1 Kommunikasjon 20

05. nov. 2008 Jiuquan, Kina Lang Marsj 2D Chuanxin-1-02 Teknologiutvikling 21 Shiyan Weixing-3 Teknologiutvikling

05. nov. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz-M Astra-1M Kommunikasjon 22

14. nov. 2008 Plesetsk, Russland Sojuz U Kosmos-2445 Etterretning 23

15. nov. 2008 Kennedy-romsenteret, Romfergen Leonardo Monteringsferd til 24 USA Endeavour ISS

26. nov. 2008 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-01M ISS-forsyninger 25

01. des. 2008 Jiuquan, Kina Lang Marsj 2D Yaogan Weixing-4 Fjernmåling 26

02. des. 2008 Plesetsk, Russland Molnija M Kosmos-2446 Varsling 27

10. des. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz-M Ciel-2 Kommunikasjon 28

15. des. 2008 Taiyuan, Kina Lang Marsj 4B Yaogan Weixing-5 Fjernmåling 29

20. des. 2008 Kourou, Fransk Guyana Ariane 5ECA Hot Bird-9 Kommunikasjon 30 Eutelsat-W2M Kommunikasjon

23. des. 2008 Xichang, Kina Lang Marsj 3A Feng Yun-2-06 Meteorologi 31

25. des. 2008 Baikonur, Kazakhstan Proton M/DM-2M Kosmos-2447 Navigasjon 32 Kosmos-2448 Navigasjon Kosmos-2449 Navigasjon

18. jan. 2009 Cape Canaveral, USA Delta 4H USA-202 Etterretning 33


32 romfart 2008-4

oppskytingeroppskytinger oppskytinger

romfart 2008-4 33

10) Galaxy-19 eies av Intelsat. Kommunika-sjonssatellitten er av typen Loral 1300

11) Kosmos-2442, -2443 og -2444 er tre nye sa-tellitter i det russiske, militære navigasjons-systemet Glonass. Satellittene er av typen Uragan-M.

12) Shenzhou 7 var Kinas tredje bemannede romfartøy. Om bord var romfarerne Zhai Zhigang, Liu Buoming og Jing Haipen.

27. september gjennomførte romfarerne Kinas første romvandring. Zhai oppholdt seg utenfor romfartøyet i 22 minutter og hentet inn et eksperiment festet til fartøyets utside. Han benyttet en kinesisk romdrakt av typen Feitian. Han ble assistert av Liu, som stod i fartøyets utstigningsluke iført en russisk- Orlan-drakt. Noen timer etter rom-vandringen ble en liten teknologiutviklings-satellitt kalt BanXing frigjort fra fartøyets baneseksjon. Shenzhou 7 landet 28. septem-ber. Se artikkel side 4-7.

13) Raketten Falcon 1, utviklet av det amerikan-ske selskapet Space Exploration Technolo-gies (SpaceX), brakte demonstrasjonsnytte-lasten Ratsat opp i jordbane. Dette var fjerde oppskyting, men den første vellykkede.

14) Den thailandske fjernmålingssatellitten THEOS er bygget av Astrium, og er basert på samme plattform som Taiwans Rocsat-2.

15) Om bord i Sojuz TMA-13 (ferd 17S) var den russiske kosmonauten Jurij Lontsjakov, den amerikanske astronauten Michael Fincke og den amerikanske romturisten Richard Garriott. Lontsjakov og Fincke avløste Ser-gej Volkov og Oleg Kononenko (Russland) og utgjør sammen med Gregory Chamitoff (USA) Ekspedisjon 18 på den internasjonale romstasjonen (ISS).

Volkov, Kononenko og Garriott landet med Sojuz TMA-12 24. oktober. Som en kuriositet kan evnes at Garriott er sønn av den tidligere, amerikanske astronauten Owen Garriott, mens Volkov er sønn av den tidligere, russiske kosmonauten Aleksandr Volkov.

16) IBEX (av Interstellar Boundary Explorer) skal, fra en bane på ca. 12 000 x 320 000 km, kartlegge utkanten av heliosfæren, der solvinden møter det interstellare mediet. Satellitten tilhører NASA, og er basert på plattformen Microstar fra Orbital Sciences

Over og t.h.:K larg jør ing av Progress M-65.

Under og t.v.: Forberedelser til Sea Launch-oppskyt ingen av Galaxy-19

oppskytingsoversikt 2008-04.indd33 33 11.03.2009 02:10:32

oppskytinger

32 romfart 2008-4

1) Superbird-7 (omdøpt til Superbird-C2 i bane) er en japansk kommunikasjonssatel-litt av typen DS2000 bygget av Mitsubishi Electric Corporation.

2) AMC-21 er en kommunikasjonssatellitt tilhørende selskapet SES Americom. Selve plattformen er av typen Orbital Star 2, mens kommunikasjonsnyttelasten er bygget av Thales Alenia Space.

3) Det er uklart hva formålet med oppsky-tingen var. Iran har offisielt planer om å skyte opp egne satellitter, men det er ikke kjent om noen satellitt ble forsøkt skutt opp denne gangen. Kilder hevder at rakettens andretrinn sviktet under oppskytingen. Om målet var å få en satellitt (Omid) i bane, lyktes ikke dette. Imidlertid er det mulig at det bare dreide seg om en ballistisk prøve av raketten. Safir er antagelig basert på den militære raketten Shahab 3.

4) Inmarsat-4F3 er en kommunikasjonssatellitt av typen Eurostar 3000 bygget av Astrium. Den eies av den internasjonale organisasjo-nen Inmarsat.

5) De fem RapidEye-satellittene skal benyttes til fjernmåling i landbrukssammenheng. De er bygget av Surrey Satellite Technology i England, men tilhører det tyske selskapet RapidEye AG. Satellittene tar bilder med en oppløsning på om lag 6 m. Vel oppe i bane ble satellittene gitt de greske navnene Tac-hys, Mati, Choma, Choros og Trochia.

6) De to kinesiske satellittene Huan Jing-1A og -1B skal brukes til fjernmåling.

7) GeoEye-1 kan ta bilder av jordoverflaten med oppløsning på 0,4 m. Satellitten er kommersielt eid, men vil blant annet levere bilder til amerikanske etterretningsmyndig-heter.

8) Progress M-65 brakte forsyninger til Den internasjonale romstasjonen. Ferden er også kjent under betegnelsen 30P.

9) Kommunikasjonssatelitten Nimiq-4 eies av det canadiske selskapet Telesat.

Detaljer til oppskytingstabellen på forrige side.

T.h.: Oppskytingen av GeoEye-1 (over).Under: Nimiq-4

Over: PR-plakat for Ariane 5 med AMC-21 og Superbird -7 (bildet øverst)

H u a n Jing-1A og -1B s k y t e s opp

RapidEye



romfart 2008-4 33

oppskytinger

romfart 2008-4 33

10) Galaxy-19 eies av Intelsat. Kommunika-sjonssatellitten er av typen Loral 1300


12) Shenzhou 7 var Kinas tredje bemannede romfartøy. Om bord var romfarerne Zhai Zhigang, Liu Buoming og Jing Haipen.

27. september gjennomførte romfarerne Kinas første romvandring. Zhai oppholdt seg utenfor romfartøyet i 22 minutter og hentet inn et eksperiment festet til fartøyets utside. Han benyttet en kinesisk romdrakt av typen Feitian. Han ble assistert av Liu, som stod i fartøyets utstigningsluke iført en russisk- Orlan-drakt. Noen timer etter rom-vandringen ble en liten teknologiutviklings-satellitt kalt BanXing frigjort fra fartøyets baneseksjon. Shenzhou 7 landet 28. septem-ber. Se artikkel side 4-7.

13) Raketten Falcon 1, utviklet av det amerikan-ske selskapet Space Exploration Technolo-gies (SpaceX), brakte demonstrasjonsnytte-lasten Ratsat opp i jordbane. Dette var fjerde oppskyting, men den første vellykkede.

14) Den thailandske fjernmålingssatellitten THEOS er bygget av Astrium, og er basert på samme plattform som Taiwans Rocsat-2.

15) Om bord i Sojuz TMA-13 (ferd 17S) var den russiske kosmonauten Jurij Lontsjakov, den amerikanske astronauten Michael Fincke og den amerikanske romturisten Richard Garriott. Lontsjakov og Fincke avløste Ser-gej Volkov og Oleg Kononenko (Russland) og utgjør sammen med Gregory Chamitoff (USA) Ekspedisjon 18 på den internasjonale romstasjonen (ISS).

Volkov, Kononenko og Garriott landet med Sojuz TMA-12 24. oktober. Som en kuriositet kan evnes at Garriott er sønn av den tidligere, amerikanske astronauten Owen Garriott, mens Volkov er sønn av den tidligere, russiske kosmonauten Aleksandr Volkov.

16) IBEX (av Interstellar Boundary Explorer) skal, fra en bane på ca. 12 000 x 320 000 km, kartlegge utkanten av heliosfæren, der solvinden møter det interstellare mediet. Satellitten tilhører NASA, og er basert på plattformen Microstar fra Orbital Sciences

Over og t.h.:K larg jør ing av Progress M-65.

Under og t.v.: Forberedelser til Sea Launch-oppskyt ingen av Galaxy-19



34 romfart 2008-4

oppskytingeroppskytingeroppskytinger

34 romfart 2008-4

Corporation. Pegasus XL-raketten ble slup-pet fra et Lockheed L-1011-fly som tok av fra Kwajalein-atollen.

17) Chandrayaan-1 er Indias første romsonde. Sonden økte gradvis banehøyden sin inntil den gikk inn i bane rundt Månen 8. novem-ber. Chandrayaan-1 har 11 instrumenter fra India, Europa og USA. 14. november ble en instrumentlast frigjort og sendt ned til en planlagt kræsjlanding på måneoverflaten. Sonden befant seg da i sin endelige bane, som er sirkulær i en bane av 100 km og bringer fartøyet over Månens poler.

18) Formålet med de to kinesiske satellittene Shi Jian-6A-3 og -6B-3 er offisielt å drive kli-marelatert forskning, men mye tyder på at det egentlig dreier seg om militær overvå-king. Satellittene går i tilnærmede polbaner med banehøyde 580 x 604 km.

19) COSMO-3 er en radarsatellitt eid av den italienske romorganisasjonen Agenzia Spa-tiale Italiana og det italienske forsvarsde-partementet. Radaren arbeider i X-båndet. COSMO-3 er den tredje av fire planlagte satellitter i COSMO-SkyMed-konstellasjo-nen.

20) Kommunikasjonssatellitten Venesat-1, også kjent som Simon Bolivar, er Venezuelas før-ste satellitt. Den er bygget i Kina og basert på plattformen DFH-4.

21) Chuanxin-1-02 og Shiyan Weixing-3 er kine-siske teknologiutviklingssatellitter.

22) Kommunikasjonssatellitten Astra-1M eies av Luxembourg-baserte SES Astra.

23) Kosmos-2445 er en russisk, militær foto-satellitt av typen Kobalt-M. Satellitten har en tilbakevendingsseksjon som returnerer kameraene til Jorden etter endt oppdrag. Den er også utstyrt med to tilbakevendings-kapsler for film.

24) Romfergen Endeavour på ferd STS-126/ULF-2 til den internasjonale romstasjonen.

Besetning: Christopher Ferguson, Eric Boe, Heidemarie Stefanyshyn-Piper, Donald Pettit, Stephen Bowen, Robert Kimbrough og Sandra Magnus (opp), Gregory Chami-toff (ned). Magnus erstattet Chamitoff som medlem av Ekspedisjon 18 på romstasjonen.

Rensing og smøring av solcellepanele-

IBEX-satellitten

Over og t.h.:Den fjerde oppskytingen av en Falcon 1-rakett.

Astra 1M



romfart 2008-4 35

oppskytinger

romfart 2008-4 35

nes alfarotasjonsmekanismer og utskiftning av 11 av 12 tannhjulskoblinger på styrbord mekanisme. Videre klargjøring av romsta-sjonens fagverk og den japanske laborato-riemodulen. Installasjon av resirkulerings-utstyr for vann og besetningskvarterer. Forsyninger. Fire romvandringer.

29. november, etter frakobling fra rom-stasjonen, utplasserte Endeavour en liten satellitt kalt PicoSat Solar Cell Testbed Expe-riment (PSSC Testbed), et forprosjekt for en annen satellitt som senere skal brukes til å studere hvordan ytelsen til solceller i rom-met over tid reduseres. Skutt opp fra rampe 39A.

Landet 30. november på Edwards-fly-basen i California.

25) Progress M-01M brakte forsyninger til Den internasjonale romstasjonen. Denne versjo-nen av Progress har et modernisert, digitalt kontrollsystem. Ferden er også kjent under betegnelsen 31P.

26) Yagon Weixing-4 er en kinesisk fjernmå-lingssatellitt.

27) Kosmos-2446 er en russisk, militær vars-lingssatellitt av typen Oko.

28) Den canadiske kommunikasjonssatelitten Ciel-2 er av typen Spacebus 4000C4, bygget av Thales Alenia Space.

29) Yagon Weixing-5 er en kinesisk fjernmå-lingssatellitt.

30) Hot Bird-9 og Eutelsat-W2M er begge kom-munikasjonssatellitter som eies av Eutelsat. Hot Bird-9 er en Eurostar 3000 bygget av Astrium. Eutelsat-W2M er basert på den indiske romorganisasjonens I3K-plattform (Insat), og er bygget i fellesskap av Astrium og indiske Antrix/ISRO.

31) Feng Yun-2-06 er en kinesisk værvarslings-satellitt.


33) USA-202 (også kjent som NROL-26) er an-tagelig en etterretningssatellitt eid av USAs National Reconnaissance Office.

Over:En Proton-rakett står klar til å skyte opp de tre Glonass-navig-sjonssatellittene Kosmos 2447-2449 (under)



36 romfart 2008-436 romfart 2008-4

Bakside - EJSM.indd 36 09.03.2009 01:30:18

romfart 2008-4

Documents