tre minutter

Tidligere bøker av Roslund & Hellström

Udyret, 2005

Boks 21, 2006

Oppreisning, 2007

Jenta under byen, 2008

Tre sekunder, 2011

To soldater, 2012

ROSLUND &HELLSTRÖM

Tre minutter

Oversatt av

Einar Blomgren, MNO

Roslund & HellströmOriginalens tittel: Tre minuterOversatt av Einar Blomgren

Copyright ©: Anders Roslund & Börge Hellström, 2016Published by agreement with Salomonsson Agency

Opprinnelig utgave: Piratförlaget

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50848-7

1. utgave, 1. opplag, 2016

Omslagsdesign: Eric TunforsSats: Type-it AS, Trondheim, 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Alltid alene.

det er en fin dag. Noen ganger bare vet man det.

Varmt, slik det var i går, slik det kommer til å være i morgen.

Det regnet nettopp, så det er lett å puste, og han trekker pusten

langsomt og holder luften inne, lar den ligge der i halsen før han

slipper den ut litt om gangen.

Han forlater bybussen, som en gang var rødlakkert og som en

time tidligere gikk fra bussholdeplassen i San Javier, Comuna 13

– noen høyblokker, en del lavblokker og de husene som ikke har

hele vegger. Det finnes folk som sier at det er en stygg bydel, men

han synes ikke det. Han bor jo der, han har gjort det i alle sine ni

år. Og den lukter annerledes, ikke som her i sentrum. Her lukter

det ikke kjent – det lukter spennende. Et stort torg som nok alltid

har vært her, akkurat som fiskebodene, kjøttbodene, grønnsakbo-

dene og fruktbodene og de små restaurantene med tre eller kan-

skje fire plasser. Men menneskene som trenger seg sammen her,

som knuffer og dytter, de kan vel ikke alltid ha vært her? Mennes-

ker blir jo født, dør og skiftes ut. Akkurat nå er det akkurat dem

han ser, men når han er blitt stor, kommer en del av dem til å være

borte, og andre vil ha kommet til. Det er slik det fungerer.

Camilo går tvers over torget, gjennom de trange passasjene og

fortsetter inn i La Galería. Her er det enda flere mennesker. Og litt

skittent. Men det er fint med alle eplene og pærene og bananene

og ferskenene som ligger i hauger av forskjellig farge. Han stø-

ter sammen med en eldre mann som banner til ham, og går så litt

for nær klasene med store og blå druer, som triller bortover gul-

7

vet. Han tar dem opp og spiser så mange han rekker før kvinnen

som ligner moren hans, begynner å rope. Samme banneord som

fra den eldre mannen nettopp, men han hører dem ikke, han er

allerede ved neste bod. Da han passerer de siste kassene med fisk

– og akkurat her lukter det ikke spennende, døde fisker liker ikke

varme, og de som ikke blir solgt før lunsj, gir beskjed om dette ved

å lukte mer – da vet han at han er nesten framme. Noen skritt til,

og de sitter der. På trebenkene og trestolene foran de tunge bor-

dene, som ikke hører til selgerne eller kjøkkenene, som noen har

plassert ut helt bortest, siden alt egentlig har tatt slutt. De sitter

og venter sammen. Han har ikke sittet der så mange ganger ennå,

han er jo bare ni år. Men han gjør som dem – slår seg ned og ven-

ter og håper at i dag skal han få et oppdrag. Han har aldri fått det.

De andre er litt eldre, ti, elleve, tolv, tretten, et par av dem er til

og med hele fjorten år og i stemmeskiftet. Stemmene deres skjæ-

rer gjennom luften og mister festet noen ganger, ramler ut av mun-

nene og flagrer hit og dit akkurat idet de begynner å snakke. Han

vil bli som dem, tjene penger som dem. Som Jorge. Broren hans,

som er sju år eldre. Som var sju år eldre, han er død nå. Politiet

kom hjem en gang, ringte på og snakket med moren hans om at

en gutt var blitt funnet i Río Medellín. Om at de trodde det var

han, og at de ville at moren skulle bli med og se. Han hadde ikke

ligget så lenge i vannet, så det var mulig å kjenne ham igjen.

– Hei.

Camilo hilser forsiktig, så forsiktig at de ikke engang merker

det. Han setter seg helt ute på kanten på en av benkene. Der sitter

noen av de andre som også er ni år. Han drar hit hver ettermid-

dag etter skolen. De som har stemmer som skjærer gjennom luf-

ten og har vært her litt lenger, går ikke på skolen i det hele tatt.

Ingen tvinger dem, og derfor sitter de her hele dagen. Venter, pra-

ter litt, ler noen ganger, men hele tiden skotter de bort på det åpne

området mellom de siste bodene – blomkål og hvitkål som myke

8

fotballer på den ene siden og store fisker med øyne som ser på ham

på den andre siden. De skotter mens de later som om de slett ikke

bryr seg. Alle vet at alle lurer alle, og likevel fortsetter alle å late

som om de slett ikke holder utkikk og har kontroll i nettopp den

retningen. Det er jo derfra de pleier å komme. Clientes, de kaller

dem det.

Camilo puster dypt og kjenner hvordan det blir født en sky i

magen, hvit og lodden og lett, og det føles deilig i hele kroppen.

Hjertet hans tikker fortere, og det røde i kinnene blir mørkere.

I dag.

Han lengter sånn.

Han visste det jo allerede i morges; i dag kommer noen til å gi

ham hans aller første oppdrag. Han kommer til å ha gjort det. Og

har man en gang gjort det, er man for bestandig en annen.

Det er varmere nå, men fremdeles lett å puste. Byen ligger fem-

ten hundre meter over havet. De fleste som kommer hit og over-

natter, slik kundene ofte gjør, beklager seg over at det ikke er nok

oksygen, at de nesten får krampe i lungene når de svelger og svel-

ger for å få i seg mer luft.

Der. Der.

En cliente.

Camilo ser ham samtidig med de andre, og strekker hals akkurat

slik de andre strekker på seg, reiser seg og skynder seg mot ham,

flokker seg rundt ham. En tykk mann uten hår, i svart dress og svart

hatt og med øyne som er små og skarpe som på en fugl. Mannen

ser på flokken som strekker på seg, peker ut en av dem i midten,

en som er elleve år, nesten tolv, og som har gjort det før. Og de går

av sted sammen.

Faen.

Camilo svelger ned det som kanskje er gråt. Faen, faen, faen.

Det var kanskje den eneste i dag.

Og han som hadde visst at det var hans tur.

9

Det går en time, og en til. Han gjesper, bestemmer seg for at han

ikke må blunke med øynene, teller hvor mange ganger han kan

heve og senke venstre arm på seksti sekunder, synger på en dum

barnesang som er av det slaget som man ikke får ut av hodet når

man først har begynt på den.

Ingenting i dag heller, bare venting.

Så kommer det en med målbevisste skritt rett mot dem.

Det kommer en.

Og alle gjør som før, som alltid, strekker hals, flokker seg sam-

men, prøver å synes.

En mann denne gangen også, kraftig, ikke tykk som den andre,

mer storvokst. Indianer og likevel ikke. Mestis. Camilo kjenner

ham igjen. Han har sett ham her før, helt fra Cali kommer han,

eldre enn hans egen far. Han tror det i hvert fall. Han har aldri

sett faren sin, og moren hans sier ikke så mye om ham. Indiane-

ren, eller mestisen, pleide å gi oppdragene sine til Enrique, som har

gjort det sytten ganger.

Alle er like forventningsfulle. Det pleier aldri å komme mer enn

et par stykker med oppdrag, og dette er dagens siste sjanse før de

fleste av dem må gå hjem uten å ha gjort annet enn å vente. De

omringer mestisen, og han ser på dem, der de prøver å se voksne ut.

– Har alle gjort det før?

De svarer sammen, samtidig.

– Sí!

Alle unntatt Camilo. Han kan ikke rekke opp hånden og svare

ja på det spørsmålet og lyve. De andre roper åtte ganger og tolv

ganger og tjueen ganger. Helt til mannen ser på Camilo.

– Og du?

– Aldri. Eller … ikke ennå.

Camilo er helt sikker, mestisen som har et oppdrag, ser bare på

ham.

– Da skal du få gjøre det. Ditt første.

10

Camilo retter seg opp så mye han kan mens han prøver å forstå

hva mannen nettopp sa. At han skal gjøre det. I dag, i morgen, når

han beveger seg gjennom rekkene av boder, kommer alt til å være

forandret. De andre kommer til å se på ham med respekt. Han har

gjort det.

Bilen står feilparkert utenfor La Galería, nær torget. Mercedes

G-Wagen, svart, firkantet med store lyskastere på taket. Camilo

teller til fire, brede og robuste, og de kan snus i forskjellige retnin-

ger. Solide vinduer som man ikke kan se inn gjennom, ikke engang

frontruten. Skuddsikre, han vet det. Og inni lukter bilen dyr, nye

biler gjør det. Denne har hvitt skinn på setene, mykt å sitte på. Det

høres omtrent ikke når den starter og de kjører av sted. Mestisen

ved rattet, han selv i passasjersetet. Når han tror det ikke mer-

kes, kikker han litt på mannen, som er så høy at han nesten når

opp i taket. Firkantet ansikt, firkantet kropp, ser ut litt som bilen

de sitter i. En butt, svart hårflette som ligner et brent brød og lig-

ger samlet i et hårbånd med gulltråder som glinser når man ser på

dem. De sier ikke et ord til hverandre. Det tar tjue minutter å kjøre

dit de skal gjennom en by som skifter utseende, fra slitt til skitten

til renovert til dyr og tilbake til slitt. Over Carrera 43A og inn på

en mindre vei som heter noe han ikke vet. Så stanser de. Camilo

ser etter gateskiltene. De står akkurat der hvor Calle 32 krysser

Calle 10, og byen er dyr igjen. En fin bydel som heter El Poblado

og som han aldri har vært i. Her bor mennesker i enebolig med

egne plener og har to biler i oppkjørselen, selv om det ikke er sær-

lig langt til sentrum.

Herfra kan de se huset uten å bli sett, og mestisen peker.

– Der. Hun står i vinduet, helt bortest, oppdraget ditt.

Han ser henne og nikker. Også da han tar imot håndkleet og

legger det i fanget, bretter det ut. En pistol, en Zamorana, laget

i Venezuela, femten skudd, ni millimeter. Camilo vet slikt. Jorge

lærte ham nesten alt.

11

– Og du vet resten også? Hva du skal gjøre?

– Ja.

– Når du skyter?

– Ja, det har jeg gjort mye.

De gjorde det, Jorge og han, trente på en ubebygd tomt ganske

langt borte, i La Maiala. Om kvelden skjøt de med samme type

pistol som Jorge kunne låne av en som Camilo ikke fikk treffe.

– Bra, om to timer sees vi igjen. Samme sted, ved butikksente-

ret. Du kommer deg dit på egen hånd.

Hjertet banker like mye av glede som forventning, spenning og

redsel.

En sicario.

Da bilen er forsvunnet, går Camilo mot trærne som danner en

liten vegg mot veikanten, og setter seg under et av dem. Her-

fra kan han iaktta huset og henne som står der og ikke vet

noe.

Grønn kjole. Ikke så gammel som han hadde trodd. Hun går

rundt i noe som antagelig er kjøkkenet, og gjør noe han ikke helt

kan oppfatte. Han skrur på lyddemperen slik Jorge har lært ham,

og lader magasinet med fem kuler som også ligger i håndkleet. Det

er det man får.

Fokuser.

Jorge pleide å si det: Fokuser, lillebror, fortsett å puste langsomt,

og lukk øynene og tenk på noe du liker. Camilo tenker på en båt.

Han liker båter, store båter med seil, som går sakte hvis vinden går

sakte, og fort hvis vinden er sterk. Han har aldri reist med en båt,

men tenkt på det så mye at han er temmelig sikker på hvordan det

føles.

Et par minutter og han er klar.

Reiser seg, stikker pistolen ned i bukselinningen og passer på at

skjorten henger over, går mot døren til huset som mestisen pekte

på.

12

Gitter, en sikkerhetsdør, ekstra tykk. Han har sett den typen

dører før.

Han ringer på.

Skritt som kommer nærmere. Noen ser i kikkhullet, det kan han

se, det blir liksom en skygge da.

Han trekker pistolen opp av buksene og trykker på den lille

knappen som sitter langt nede ved bøylen, løsner sikringen akku-

rat i det øyeblikket han hører at hun løfter av sikkerhetslen-

ken.

Så åpner hun. Hun har jo sett et ni år gammelt barn.

Og han møter blikket hennes, slik Jorge har sagt at han skal,

og hever pistolen, sikter på skrå oppover, hun er jo så mye høyere

enn ham.

Han holder den med begge hender, slik Jorge har vist ham, og

trekker av.

To ganger.

Det første skuddet treffer brystkassen hennes. Hun rykker til,

hopper litt og ser forbauset ut, hun har en sånn munn og sånne

øyne. Da skyter han det andre skuddet, mot hodet. Hun synker

ned, som et forsiktig blad som forlater et tre, med ryggen mot dør-

karmen og et blødende hull midt i pannen. Men hun flyr slett ikke

bakover eller til siden, ikke slik han hadde tenkt seg det, slik det

ser ut på film.

Etterpå sitter han bakerst i bussen. Hjertet hamrer av glede og

spenning, slett ikke som nå nylig, det finnes ingen redsel igjen. Nå

har han gjort det. Det kommer til å synes på ham, det vet han, han

ser det jo selv på andre.

Bilen venter på samme sted, nær torget. Den firkantede mesti-

sen i førersetet, den butte hårfletten mot skuldrene hans. Camilo

banker på sidevinduet, og døren på passasjersiden åpnes.

– Ferdig?

– Ferdig.

13

Mestisen har hansker på seg da han tar imot pistolen og trekker

magasinet ut. Det er tre kuler igjen.

– Du brukte to?

– Ja, én i brystet, én i pannen.

Jeg, sicario.

Bussen igjen. Det er fullt bakerst, så han setter seg på den eneste

plassen som er ledig, rett bak sjåføren. Han leverte tilbake pistolen

i et håndkle og fikk to hundre dollar. Camilo er varm, rød i kin-

nene. To hundre dollar i høyre lomme! Og sedlene er like varme

som kinnene, brenner mot låret som om de vil ut, vise seg fram

for alle dem som reiser med bussen denne kvelden og ikke har to

hundre dollar i sine egne lommer.

Seks soner langs Río Medellín, som blir seksten comunas og to

hundre og førtini barrios. Han er på vei til en av dem et stykke

oppe i skråningene i Comuna 13, San Javier. På vei hjem. Han har

reist her så mange ganger, med moren, med Jorge og alene, men

det har aldri føltes som det føles nå. Skyen i magen farer ikke len-

ger hit og dit, den har lagt seg rolig til rette omtrent ved hjertet, og

det lodne trenger seg ikke ut mot brystet, det omslutter. Han lener

seg bakover mot det harde setet og tenker på huset som er trangt

og rotete og har mange lyder, og at han skal løpe dit så fort han

kan fra endeholdeplassen og skynde seg inn og allerede før han

har sett henne, rope: Kjøleskapet, mamma, jeg sa jo at jeg skulle

fikse det, og rekke henne halvparten av pengene. Hun skal se stolt

ut, og han skal senere gå inn i rommet som de sover i. På det

hemmelige stedet – en flat blikkeske som han har funnet, og som

det en gang har ligget tynne sjokoladebiter i, og som kan gjemmes

nesten hvor som helst – der skal han legge den andre hundredol-

larseddelen, hans første.

14

Stol bare på deg selv.

første

del

hvis daggry går over i morgen, hvis juli går over i august.

Hvis en slutt går over i en begynnelse.

Piet Hoffmann rullet ned begge sidevinduene i førerhuset på

lastebilen. Gjennomtrekk, klokken var ikke åtte engang, men var-

men trykket mot tinningene hans, blank svette over det barberte

hodet dunstet sakte vekk når vinden surret rundt ham.

Hvis en slutt går over i en begynnelse og derfor aldri opphø-

rer.

Det var på dagen tre år siden han var kommet til et land han

aldri tidligere hadde besøkt.

Flukt, tomrom.

Leve var blitt overleve.

Han lettet litt på gasspedalen, nitti kilometer i timen, nøyaktig

den hastigheten de var blitt enige om. Han sjekket avstanden til

lastebilen foran, to hundre meter, nøyaktig den strekningen de var

blitt enige om.

Å leve i et tomrom er vel å leve i noe som ikke finnes. Eller

det finnes kanskje, i forhold til det som omgir det. Men hvis ikke

engang det finnes?

De hadde for lengst forlatt vei 65, mil etter mil av gårde. På

venstre side gjennom det tette buskaset strømmet Río Caquetá og

ble grensen til Putumayo-provinsen – elven som hadde fulgt dem

den siste timen. Han tygde kokabladene som gjorde ham skjerpet,

drakk den hvite teen som gjorde ham rolig. Og noen ganger den

blandingen som El Mestizo insisterte på å tvinge på ham før hver

19

leveranse, en egen variant av colada, mel og vann og sukker og

ganske mye cubansk espresso. Det smakte helt jævlig, men fun-

gerte, feide unna sult og trøtthet.

Flere ganger, særlig det siste året, hadde han trodd at slutten vir-

kelig var en slutt, at det hadde eksistert en åpning, en mulighet til

å ta seg hjem igjen. Til Europa, til Sverige og det Stockholm han

og Zofia og Rasmus og Hugo hadde betraktet som hele deres fel-

les verden. Hver gang var åpningen fort blitt lukket, tomrommet

hadde utvidet seg, flukten hadde fortsatt.

I kveld skulle de se hverandre igjen, henne som han elsket, til

tross for at han ikke trodde at han kunne elske, og to små mennes-

ker som han elsket kanskje enda mer – virkelige mennesker som

hadde virkelige tanker og så på ham som om han visste. Han som

aldri skulle få noen. Når han prøvde å huske hvordan det hadde

vært før, var det blankt, som om han husket feil.

Han bremset lett, han var kommet for nær. Konstant avstand

for maksimal sikkerhet. Det var hans ansvar å beskytte begge las-

tebilene. De hadde allerede betalt for å bli sluppet igjennom. Dette

var et sted der de som vokste opp og drømte om å bli politifolk og

militære, ikke gjorde det først og fremst fordi de ville ta kriminelle

eller beskytte mot angrep, men fordi politifolk og militære kunne

skaffe seg mer å rutte med ved å ta imot bestikkelser.

Beskytte.

Det var det han gjorde i går, skulle gjøre i dag og i morgen.

Leveranser og mennesker. Så lenge han gjorde det bedre enn noen

annen, ville ingen stille spørsmål ved ham. Hvis El Mestizo, eller

hvem som helst som tilhørte PRC-geriljaen, et eneste øyeblikk

tvilte på at han var den han utga seg for, hvis han ble avslørt,

betydde det umiddelbar død. For ham selv, for Zofia, for barna.

Hver dag, hvert sekund, måtte han fortsette å spille rollen sin.

Piet Hoffmann rullet opp begge sidevinduene. Heten ble dempet

en stund, gjennomtrekken hadde til og med stoppet den rennende

20

svetten under standardutstyret hans. Den skuddsikre vesten med

to lommer han selv hadde sydd på til GPS-mottakeren som lag-

ret nøyaktige koordinater for ruter og destinasjoner og til satellitt-

telefonen som hadde dekning også i jungelen. Og så pistolen, som

hang i det ene skulderhylsteret, en Radom med fjorten patroner i

magasinet. Den han hadde vennet seg til å bære i løpet av alle de

årene han infiltrerte den polske mafiaen. I det andre skulderhyl-

steret hang kniven med trehåndtaket han likte så godt å holde i,

og bladet som hadde nyslipt egg på begge sider. Den hadde han

båret mye lenger, siden de forrige dommene og fengselsstraffen,

siden han ble ansatt i den svenske spesielle sikkerhetsstyrken – så

mye skade som mulig med ett eneste stikk. I setet ved siden av ham

lå en MiniUzi med en ildhastighet på ni hundre og femti skudd i

minuttet. Med innfelt skjefte var den akkurat så kort han ville ha

den. Dessuten hadde han på lasteplanet, helt forrest mot førerhu-

set og festet med to haker, som alltid ved sikkerhetstransportene

med lastebil: skarpskyttergeværet Psg 90. Han hadde til og med

registrerte lisenser på alt sammen, utstedt av El Cavo i Bogotá

etter mange nok seddelbunker.

Der borte, etter det umalte skjulet som sto så nær veien, like

før de to høye trærne som for lengst var døde, der skulle de

svinge til høyre, saktne farten, fortsette de siste milene på en grus-

vei som var gjørmete, altfor smal og som med ujevne mellomrom

hadde hull, en halv meter dype og fylt med vann. En jævla potet-

åker. Tretti kilometer i timen, fortere enn det var det ikke mulig å

forflytte seg. Piet Hoffmann kjørte derfor litt nærmere lastebilen

foran, en halvert sikkerhetsavstand, aldri større luke enn hundre

meter.

Akkurat til denne cocinaen hadde han aldri transportert gods

før. Men alle så helt like ut og hadde samme oppgave – å foredle

kokablader med kjemikalier og spytte ut over hundre kilo kokain

i uken. En times tid nå langs veien Gud glemte, så ville de befinne

21

seg i PRC-kontrollert område – det som en gang hadde vært

FARC-kontrollert – med laboratorier eid av PRC eller av andre

aktører som leide jord av PRC og betalte for å dyrke og produ-

sere. Da Hoffmann kom hit første gang, hadde han gått ut fra at

det var mafiaen som styrte. Det var jo det han var vokst opp med,

det var slik myten var dannet, rotfestet. Han visste nå at det ikke

var sant. Mafiaens medlemmer styrte kanskje i Colombia, og satt

på pengene, men uten eieren av jungelen kunne de ikke eksistere –

mafia, stat, paramilitære. Og en jævla masse andre organisasjo-

ner som løp rundt og kriget mot hverandre. Men ingen makt uten

PRC-geriljaen – kokain krevde skog, krevde kokablader, og de ble

ikke dyrket på geriljaens jord uten geriljaens tillatelse.

– Hei.

Han hadde tenkt å vente med å ringe, men lengtet sånn. Etter

hendene hennes mot hans kinn, etter øynene hennes som så inn i

hans og ville ham vel, som elsket, som hadde holdt ut, som strålte

av tillit.

– Hei.

Han hadde vært borte i sju dager denne gangen også. Det var

sånn det var. Avstanden, ventingen, de lange nettene. Han holdt

ut fordi hun holdt ut. De hadde jo ikke noe valg. Ikke å være her

var å mangle levebrød. Å reise hjem til Sverige var å bli låst inne.

Ikke å fortsette å spille sin rolle var å dø.

– Jeg savner deg.

– Og jeg savner deg.

– I kveld, eller kanskje til og med i ettermiddag. Vi sees da.

– Klem.

Han skulle akkurat svare og avslutte, da linjen ble brutt. Slikt

skjedde her ute iblant. Han skulle ringe igjen senere.

Den allerede smale veien minnet noen steder om en sti, ble sta-

dig trangere og med enda bredere groper. Det var vanskelig å

holde korrekt avstand. Iblant forsvant den andre lastebilen bak

22

krappe svinger og høye bakketopper. Hoffmann hadde akkurat

gynget høyre bakhjul opp av et krater da to bremselys ble tent der

foran hvor veien var, gnistret som røde øyne i den sterke solen. Det

var feil. Den andre lastebilen skulle ikke miste fart eller stoppe,

ikke her, ikke nå. Det var han som hadde planlagt transporten i

detalj, og han hadde vært tydelig på at ingen av bilene skulle ligge

under tjuefem kilometer i timen uten å varsle.

– Pass på.

El Mestizos stemme i Piet Hoffmanns øre, han rettet på den

runde og sølvfargede mottakeren for å høre bedre.

– Stopp.

Hoffmann bremset også, stoppet snart helt, akkurat som El

Mestizo hadde gjort. Åtti, kanskje nitti meter unna. Og nå så han,

til tross for den skarpe svingen og buskaset som sperret utsikten.

Tvers over veien var det plassert et mørkegrønt terrengkjøretøy,

og på begge sider ventet flere. Han telte fire militære kjøretøyer på

rad som til sammen dannet en halvsirkel, et smil mellom trærne i

begge veikanter.

– Avvent og …

Det spraket kraftig, den elektroniske skrapingen som ble hissig

og rev i øregangen, og Hoffmann hadde problemer med å oppfatte

hele setningen da El Mestizo flyttet den knappenålsstore mikro-

fonen til skjortekragen og låste den i senderposisjon.

Motoren var fremdeles i gang mens Hoffmann speidet mot de

tverrstilte, grønne kjøretøyene. Vanlige militære? De hadde alle-

rede fått pengene sine. Eller paramilitære? Hvis det var tilfellet,

hadde de problemer. De sto ikke på El Mestizos lønningsliste.

Så ble alle førerhusene åpnet samtidig. Menn i grønne unifor-

mer hoppet ut med automatvåpen i hendene, men ennå i hvile.

Og nå så han.

De var ikke paramilitære. Det var ikke deres uniformer. Han

slappet av litt. Det samme gjorde visst El Mestizo. Stemmen hans

23

skurret ikke like mye, slik den gjorde når vaktsomhet eller mis-

tenksomhet kom inn i den

– Vi kjenner dem. Jeg kommer tilbake.

Nå ble også døren til El Mestizos førerhus åpnet. Han var tung,

høy og samtidig grov, men da han landet på gjørmete underlag,

gjorde han det mykt. Hoffmann hadde sjelden sett det, så mye

kropp som hørte så mye sammen.

– Kaptein Vásquez, hva er det som foregår?

Senderen på skjortekragen spraket ikke lenger. Den hadde en

klar og ren lyd, også når den gjenga en litt for lang stillhet.

Til han som het Vásquez slo ut med armene.

– Foregår?

– Bilene dine. Det ser jo ut som en faens veisperring.

– Mmm, fordi det er akkurat det det er.

Piet Hoffmann likte ikke stemmen til Vásquez. Det var noe som

manglet. Resonans, klangbunn. Et menneske som ikke ville noe

godt, trakk ubevisst sammen svelg og munnhule, og det påvirket

måten å artikulere på. Hoffmann reiste seg forsiktig opp fra fører-

setet, løftet ned bakvinduet og krøp ut på det overbygde lastepla-

net. Skarpskyttergeværet satt i to enkle fester, og han løsnet det,

felte ned stativet, la seg ned og trakk sluttstykket opp og mot seg

mens han skjøv våpenets munning ut gjennom et hull som var

laget i presenningen.

– Du har fått betalt.

– Ikke nok.

Kikkertsiktet førte ham nær. Det var som om han sto hos dem,

mellom dem, El Mestizo på den ene siden og kaptein Vásquez på

den andre.

– Du fikk det du forlangte, Vásquez.

– Og det holder ikke.

Nær nok til å bli en del av El Mestizos ansikt, eller Johnnys.

Han kalte ham stadig oftere det. Glinsende, som alltid når de

24

hadde forlatt Cali eller Bogotá for å dra til jungelen, stramme lep-

per, øyne som jaget. De øynene som en gang hadde skremt, men

som Piet hadde lært å like, selv om de ofte vekslet fra vennlighet

til hensynsløshet. Vásquez’ ansikt, med den frodige mustasjen han

var så stolt av, øyebrynene som strittet hit og dit, så ut slik det van-

ligvis så ut. Og likevel ikke. Akkurat som stemmen var bevegel-

sene hans annerledes. Ikke hissige, snarere selvsikre, langsomme,

nesten overtydelige, som om han ville at den han snakket med vir-

kelig skulle møte ham. Slik hadde han ikke sett ut da de hadde for-

handlet med ham og betalt ham på den lugubre lunsjrestauranten

bak kirken i Florencia. Godtgjørelse for at han skulle la tre leve-

ranser passere. Den gangen hadde Vásquez kommet i sivil. Han

virket nervøs, snakket og beveget seg rykkvis. Han hadde funnet

en slags ro først da han hadde sprettet opp konvolutten og mum-

lende telt seddel etter seddel.

– Du sa aldri til meg hvor stor transporten var. Du sa ikke sannheten.

– Vi har en avtale.

– Jeg visste ikke hva den var verdt. Det vet jeg nå.

Piet Hoffmann søkte gjennom kikkertsiktet, fokuserte på El

Mestizos øyne. Han visste det så godt. Det var nå de kom til å

endre utseende. Hver gang gikk det like fort – pupillene ble større,

samlet mer lys for å få mer kraft når de forberedte angrep.

– Tuller du? Du har fått betalt.

– Jeg vil ha akkurat like mye en gang til.

Vásquez trakk på uniformsskuldrene, pekte mot de skråstilte

lastebilene og de fire unge mennene som ventet på utsiden, og som

nå – alle samtidig og uten å løfte våpnene – plasserte høyre peke-

finger på avtrekkeren.

Et tydelig signal.

Piet Hoffmann skrudde opp forstørrelsen på kikkertsiktet, flyt-

tet strekplatens sentrum til kaptein Vásquez’ hode, siktet mot

punktet midt i buen mellom øyebrynene.

25

– Du har fått det du skal ha.

– Det synes du, men det synes ikke jeg.

– Vær jævlig forsiktig nå, El Capitano.

Tjuesju varmegrader. Hoffmanns venstre hånd mot kikkertsik-

tet. Vindstille. Den lille skruen forsiktig mellom tuppen av peke-

fingeren og tommelen. Avstand nitti meter. Han vred, ett hakk.

TPH ett, transport høyre ett.

Objekt i sikte.

– Forsiktig … for du vet like godt som jeg at det lett skjer ulykker her ute i

jungelen. Så hør godt etter nå, Vásquez: Du får ikke mer betalt.

Piet Hoffmann var så nær, gjennom kikkertsiktet fikk han se

tynn hud som nå ble rynket, trakk pannen sammen og liksom tok

med seg øyebrynene. Kaptein Vásquez var nettopp blitt truet og

reagerte.

– I så fall.

Det som hadde vært selvtillit og kontroll, ble aggressivitet og

angrep.

– Jeg beslaglegger hermed transporten din.

Hoffmann kjente at de var på vei dit han ikke ville.

Høyre pekefinger lett mot avtrekkeren.

Aldri bli stilt spørsmål ved.

Overleve.

Den offisielle oppgaven hans var å beskytte. Det var det El Mes-

tizo trodde, måtte fortsette å tro.

Puste inn gjennom nesen, ut gjennom munnen, roen fantes der

et sted, innvendig.

Han hadde drept sju ganger før. Fem ganger etter at han kom

hit, fordi situasjonen hadde krevd det, for ikke å bli avslørt.

Du eller jeg. Og jeg liker meg bedre enn jeg liker deg, så jeg vel-

ger meg.

Men de andre, det hadde vært sånne som gjorde profitt på nar-

kotikaen, på å suge livet langsomt ut og selv ta hånd om det.

26

Denne her, kaptein Vásquez, var en vanlig tjenestemann i den

colombianske hæren, et menneske som gjorde som alle de andre,

tilpasset seg systemet, tok imot bestikkelser som levebrød.

– Lastebilen din blir altså nå min …

Vásquez var bevæpnet, automatgeværet hang på venstre skul-

der, og hylsteret ved høyre bukselomme. Det var det våpenet han

trakk, en revolver som han trykket mot El Mestizos tinning.

– … og du ble nettopp arrestert.

Kapteinens stemme var blitt lavere, som om dette var noe mel-

lom de to. Det var nok derfor det metalliske klikket lød så sterkt,

en revolverhane som ble spent, og tønna som roterte for å slippe

fram en ny patron å avfyre.

Puste inn, ut.

Piet Hoffmann var der nå, i det som lot seg regne ut, det som

lot seg bryte ned i deler og bygge opp igjen, det som var hans egen

verden og gjorde ham trygg. Ett skudd, ett treff. Ikke noen unødig

blodsutgytelse. Hver gang var det nok med ett skudd mot leder-

purka, det tvang de andre til å orientere seg og lete etter kilden til

skuddet, søke beskyttelse.

– Ingen trykker en jævla revolver mot mitt hode.

El Mestizo snakket lavt, han også, nesten hviskende. Samtidig

snudde han seg litt, til tross for revolvermunningen mot tinnin-

gens tynne hud, det ville bli et rundt og rødt merke der.

– El Sueco.

Og nå så han rett mot den andre lastebilen, mot Hoffmann.

– Nå.

Ett skudd, ett treff.

Piet Hoffmann presset litt mer på avtrekkeren.

Jeg liker meg bedre enn jeg liker deg, så jeg velger meg.

Da kulen møtte kaptein Vásquez’ panne, ble det et inngangshull

som var ganske lite, omtrent en centimeter bredt, mens utgangs-

hullet etter eksplosjonen ble enormt. Hele bakhodet forsvant.

han hadde aldri sett noen dø før. Ikke midt i spranget. Pust,

tanker, kjærlighet, lengsel og så – ingenting.

Han hadde møtt døden, det hadde han, vært jaget av den feige,

stygge drittdøden og lært å hate den, men på den andre måten.

Han visste hvordan det føltes å holde henne i favnen mens de

begge tok farvel. Han visste hvordan det var å miste den du elsker

mest, et langsomt øyeblikk om gangen.

Timothy D. Crouse stirret på skjermen som dekket en hel vegg

i det rommet som bar hans eget navn. En satellitt hadde nettopp

gjort opptak da en kule fra et skarpskyttergevær hadde truffet

et menneske midt i pannen. Satellitten svevde nå ifølge operatø-

rens datamaskin i en høyde av hundre og seksti kilometer i en

omløpsbane rundt jorden der hver nye runde tok åttiåtte minut-

ter.

Et bilde med perspektiv på skrå ovenfra.

Mannen i uniform – sannsynligvis en kommandant – hadde

beveget seg slik i forhold til de fire andre som også gikk i uniform

– hadde hevet pistolen og satt den mot hodet på en av lastebil-

sjåførene. Fire militære kjøretøyer hadde dannet en veisperring,

og det var tydelig at kommandanten og sjåføren hadde argumen-

tert. Livet hans endte mens mennene hans så på, og de var blitt

forvirret, usikre på hvor skuddet kom fra. Straks etter var også

de blitt beskutt. Treff ved siden av, foran, bak dem. Det var som

om skytteren, som så presist hadde fanget kommandantens hode,

nøyde seg med å skremme og kontrollere. De fire hadde kastet

28

seg mot bakken. Ikke falt, de skulle bare ned på kortest mulig tid.

Den storvokste sjåføren, nesten firkantet med en tykk, mørk hår-

pisk, hadde trukket sitt eget våpen mens skuddene haglet, og løpt

mot dem, bundet én etter én, armene bak på ryggen og ansiktet i

gjørma.

Timothy D. Crouse druknet i bildeskjermen.

Alt hadde stoppet opp. Den storvokste midt i bildet ventet på

noe, på noen. Crouse så det nå, hvordan skytteren kom løpende

i høyre bildekant, skled på den ujevne, sølete veien med våpen i

hånden.

– Eddy, hvordan er det med deg?

Et direktesendt mord med to seere. Han selv på den ene stolen

og satellittoperatøren, en av dem som jobbet skift med å overvåke

Colombia, på den andre.

– Ok, sir.

– Ta en pause hvis du vil. Å se den dritten der, det tar på.

– Jeg klarer meg.

– I så fall, Eddy, forlater jeg deg en stund. Jeg må ha luft.

Crouse la en hånd på operatørens skulder og reiste seg. Et flyk-

tig blikk mot de to andre kjempeskjermene, som sammen med den

han nettopp hadde fulgt med på, utgjorde det indre av Crouse-

rommet – den foran neste operatørbord som overvåket Det gylne

triangel, Laos, Burma og Thailand, og den som konsentrerte seg

om Den gylne halvmåne – Afghanistan, Iran og Pakistan.

Kokaavlinger som ble kokainkjøkkener i Colombia. Valmueåk-

rer som ble opiumfabrikker i Asia, som ble narkotikatransporter,

narkotikasalg, narkotikamisbruk. Død. Av det slaget han nettopp

ble vitne til.

Crouse åpnet den låste døren med plastkortet sitt og gikk ut i

korridoren som aldri tok slutt. Tett, støvete luft. Det lille kjøk-

kenet lå halvveis mot den andre enden, tomt, akkurat som han

hadde håpet. Kjelen med vann på komfyren, og han betraktet den

29

mens den ble varmere, begynte å avgi damp, pipe høyt. Han likte

å la den koke litt for lenge, bli omsluttet av fuktig damp og en

langtrukken pipetone. Pulverkaffe, flere skjeer til den ble ordent-

lig sterk, i et porselenskrus det sto NGA på. En første slurk, det

ga et slag i brystet. Han ville bli værende i den bløte dampen og

med kaffen som varmet fra strupen til magen, så deilig noen gan-

ger å synke ned i tomhet, slippe død og krav og ansvar. Speaker i

Representantenes hus. USAs formelt tredje mektigste person etter

presidenten og visepresidenten. Og så sto han her, i et trangt pau-

serom i bygningen han stadig oftere søkte seg til, og var et kort

øyeblikk ingen i det hele tatt.

Han fortsatte gjennom korridoren, som virket litt mindre inne-

stengt, og passerte rommet som fortsatt hadde skiltet på døren,

selv om oppdraget var fullført: Operation Neptune’s Spear. Infor-

masjon herfra hadde vært en forutsetning da det amerikanske

militæret slo til mot Abbottabad i Pakistan og et hus som skjulte

en som het Osama bin Laden. Han passerte rommet med skil-

tet Operation Iraqi Freedom – den fremdeles pågående jakten på

femtito Most Wanted fra invasjonen av Irak, passerte døren til det

helt nye rommet for det som ble kalt Operation Aladdin, og den

for Operation Mermaid, som ennå ikke var kommet i gang.

Så tok korridoren uten slutt virkelig slutt.

Han trådte ut i et av verdens største rom – et atrium med tak

av glass og stort nok til å romme Frihetsgudinnen. Porselenskru-

set hvilte i hånden da han lette etter en benk bortest mot trap-

pene. Det var ikke spesielt flott, men han satt helst her og drakk

kaffen sin og kikket opp mot en blå himmel over glasstaket,

som gjemte de satellittene som en stor del av arbeidet hans hvilte

på.

Liz.

Han savnet henne hver dag, flere ganger hver dag. Det gikk

aldri over, føltes aldri mindre. Det føltes mer, og selv om det var

30

akkurat så mye han orket å bære, ville det føles enda mer i mor-

gen.

Crouse pustet med langsomme åndedrag da han så seg rundt i

et kompleks som rommet åtte tusen ansatte, men likevel var nes-

ten ukjent og så ofte ble forvekslet med NSA. Dette var National

Geospatial-Intelligence Agency – NGA – USAs føderale organ for

analyse av bilder fra fly, kommersielle satellitter, andre lands satel-

litter.

Og egne satellitter.

En slik som formidlet bilder som nettopp hadde ført ham til en

annen del av verden. En virkelighet han straks skulle gå tilbake til,

fortsette å være i.

– Sir? Jeg liker at De sitter her nede.

– Og jeg liker ikke at du påpeker det i dag også.

Crouse smilte mot den høye, velbygde mannen som hadde listet

seg innpå ham bakfra. Mørk dress, våpen i hylster over brystet,

kommunikasjonsutstyr. Han så ut som alle de andre, men var ikke

som de andre. Han hadde jo et navn Crouse hadde lært, det men-

nesket han i egenskap av speaker i nasjonalforsamlingen tilbrakte

mest tid med. En av flere livvakter, men den som hadde vært ved

hans side lengst, helt fra han ble valgt til minoritetsleder og fikk

de første truslene. Det var alltid noen som var forbannet og skuf-

fet og trengte noen å avreagere på.

– De skulle gi beskjed hvis De forlot Crouse-rommet.

– Og jeg gjorde ikke det, Roberts, fordi jeg ville være i fred.

– Min jobb, sir, er ikke å respektere Deres private kaffepauser.

Det er å holde Dem i live.

– Og jeg lever. Vel?

De gikk sammen tilbake, og denne gangen ble Roberts med hele

veien til døren som det sto Crouse-modellen på. Først da stoppet

han og stilte seg utenfor den. Han skulle stå der også når Crouse

kom ut igjen.

31

– Omtrent et minutt, sir. Før vi har bildet tilbake.

Operatøren ved Colombia-desken nikket mot kjempeskjermen

på veggen. Den var helt svart.

– Vi får snart et nytt vindu. En annen satellitt som fanger dem.

Timothy D. Crouse sank ned på den enkle pinnestolen han

brukte så ofte at den nesten var blitt hans egen. Noen år tidligere,

da Crouse-modellen ble skapt, hadde veggen vært dominert av det

svarte og tause, og bare i svært begrensede intervaller var det blitt

avbrutt av bilder med god nok oppløsning til å kunne tolkes. Nå

var det omvendt. Bare noen få ganger om dagen oppsto det korte

hull i tiden, når spionsatellittene, som gikk rundt jorden nærmere

og fortere enn andre satellitter, ikke klarte å overlappe hverandre

og dermed ikke kunne overvåke et bestemt sted.

– Sånn, hullet er borte. Vi kan følge dem igjen.

Crouse så opp mot skjermen. Satellittbildet var endret, hadde

fått et nytt sentrum, fordi det gamle ikke fantes der mer. Halvpar-

ten av de fire militære kjøretøyene som hadde dannet en ugjen-

nomtrengelig mur, var borte. Men de fire i uniform lå fortsatt på

bakken, bundet, bevoktet av den firkantede.

– Vi kommer skikkelig nær nå.

Operatøren grep det som så ut som en elektronisk penn, førte

den over platen på skrivebordet, zoomet gradvis inn den storvok-

ste.

– Så nær at vi nesten kan identifisere dem.

Crouse betraktet mennesket som befant seg på en svingete vei i

Amazonas’ jungel og som ikke var klar over at han nå ble obser-

vert, en kraftig bygd mann som vandret fram og tilbake ved siden

av dem som lå nede, nå og da avleverte han et hardt spark hvis en

av dem rørte seg for mye. Et bilde like skrått ovenfra, satellittens

vinkel, men enormt mye mer detaljert. I begynnelsen hadde dette

ikke vært mulig – da han hadde sittet her den aller første gan-

gen, hadde de brukt spionsatellitter som formidlet sekvenser der

32

hver piksel tilsvarte ti centimeters oppløsning – noe som betydde

at det var umulig å se annet enn ubearbeidede bilder, at ingen

lot seg identifisere. En ny generasjon, tre centimeter oppløsning,

hadde også vært utilstrekkelig. Nå brukte man satellitter med én

centimeters oppløsning i påvente av at neste generasjon med null

komma én skulle utvikles – da ville de uten problemer kunne lese

en avisside med små bokstaver.

– Vi kan ikke få et litt mer detaljert bilde?

– Dessverre, sir.

Ansiktet ble oppløst i fargeløse kvadrater. Det gjorde ikke noe.

Crouse hadde allerede ant hvem det var – hadde iakttatt ham flere

ganger akkurat slik, fire hundre mil borte og nær nok til å kunne

ta på ham.

Fysikk, bevegelsesmønster. Det var han. El Mestizo – Johnny

Sánchez, drapsmann, torpedo. Den personen som var klassifisert

som den fjerde farligste i FBIs kartlegging av PRC-geriljaen.

Men det var den han var sammen med som Crouse var mer

nysgjerrig på. Den andre lastebilsjåføren. Snikskytteren. Han som

enda en gang kom løpende i bildekanten, nå fra venstre.

– Jeg vil at du skal skifte fokus, gå helt innpå ham i stedet.

Ny zooming. Flere fargeløse kvadrater. En mann uten hår og

med noe som lot til å være en større tatovering på den glatt-

barberte skallen. Litt lavere enn Sánchez, slank, hadde jaktvest

utenpå skjorten, jeans, støvler, mørke hansker.

– Ser De, sir?

Tolv sekunder, det var så lenge de kunne følge ham før han hop-

pet inn i en av de to gjenværende terrenggående bilene og kjørte

av sted, rett inn i jungelens buskas.

– Ja, jeg så ham.

Den mannen hadde FBI plassert som nummer sju av i alt tret-

ten farligklassifiserte personer på samme Most Wanted-liste – top-

pene i den kokainfinansierte PRC-geriljaen.

33

Den eneste av dem som ennå ikke hadde en bekreftet identi-

tet.

– El Sueco, eller hva?

– El Sueco.

Et utseende som ikke var søramerikansk. Ifølge de få kil-

dene deres var han heller ikke søramerikaner. Ikke nødvendig-

vis svensk, slik navnet antydet, men sannsynligvis nordeuropeer,

kanskje australier, muligens nordamerikaner, det var så langt de

hadde kommet med programmet for gjenkjenning av ansikter.

– Hver gang vi har sett ham, hver gang, har vi registrert Sán-

chez sammen med ham. Eller snarere omvendt, det er denne fyren

som er sammen med Sánchez. Den som ifølge vår mangelfulle

informasjon står ham nærmest. Hans høyre hånd. Som beskyt-

ter kokainåkrene, kokainkjøkkenene, kokainleveransene. Beskyt-

ter våpentransportene. Beskytter Sánchez.

Et direktesendt mord.

Og de fortsatte å leve på bildeskjermen, holdt vakt over bundne

soldater og flyttet kjøretøyer som om ingenting var hendt. Nar-

kotikahåndteringens hverdag og forutsetning – menneskeliv var

underordnet pengene. Crouse vandret en langsom runde i det

store rommet sammen med rastløsheten som aldri ga ham fred

– han kjente det igjen, hvordan død vakte død. Han passerte

neste bildeskjerm og operatøren som overvåket en av de anonyme

fabrikkbygningene som håndterte opiater i Laos, deretter skjer-

men som fanget inn en valmueåker i Afghanistan og et større

antall bønder som hjalp hverandre med å høste med enkle red-

skaper. Lenger inne i rommet ventet de som hadde ansvar for å

utvikle Crouse-styrkene, han hilste og fortalte at de skulle forbe-

rede et besøk i felten dagen etter, og enda lenger inne satt ledelsen

for Crouse-gruppen – Crouse-modellens hjerte, analytikerne som

sammenstilte de bildene som ble hentet inn via NGAs spionsatel-

litter, de lydavlyttingene og dokumentene som var hentet inn via

34

fetteren NSAs signaloveråkningsprogram, den innsideinformasjo-

nen som kom fra DEAs infiltrasjonsarbeid.

Det hjalp ikke.

Den fordømte rastløsheten fortsatte å jage, og han fortsatte å

flykte.

Et menneske hadde pustet. Så hadde han ikke gjort det lenger.

En ny langsom runde gjennom rommet, før han vendte tilbake

til overvåkningsdesken for Colombia. Den i særklasse største pro-

dusenten. Åttifem prosent av alt kokain som ble sniffet, røkt, inji-

sert, kom derfra før det ble transportert via mexicanske karteller

til seks millioner amerikanere.

Hans egen datter hadde vært en av dem.

Crouse lukket øynene, pustet inn, lot luften hvile i magen slik

han hadde lært. Det hjalp ikke. Rastløsheten ble til sinne. Sinnet

ble til mer rastløshet.

For et helsikes jubileum.

1915 – kokain ble totalforbudt.

2015 – flere tonn kokain smuglet inn over grensen enn noen

gang før.

One hundred years of failure.

Crouse så opp mot skjermen og en oppløsning som for øyeblik-

ket var perfekt. Neste lastebil var hentet og parkert bak den Sán-

chez hadde kjørt. Og han var alene i bildet, den de kalte El Sueco,

var akkurat nå ikke fanget inn av satellittkameraene.

Sánchez lot til å drøye tiden, som om han ventet på noe. Uten å

ha det spesielt travelt.

De hadde myrdet.

Og i motsetning til dem som på flere hundre mils avstand hadde

iakttatt mordet, følte de seg ikke jaget.

Så beveget han seg plutselig, snudde seg og så langs den gjør-

mete veien, lette tydeligvis etter noe.

– Kan du utvide bildet?

35

Satellittoperatøren grep den elektroniske pennen, dro den over

platen på skrivebordet. En utzooming i fem trinn. Helt til Crouse

så hva de ventet på. En minibuss og to motorsykler, menn i uni-

former, og de nærmet seg fort.