Selv om sola ikke skinner

Stian Bromark

Selv om sola ikke skinner

Et portrett av 22. juli

© CAPPELEN DAMM AS 2012Forfatter har fått støtte fra Fritt ord og Norsk faglitterær forfatter- og

oversetterforening (NFF) til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-37262-0

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Eivind Stoud PlatouSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent,a part of the main (…) any man’s death diminishes me,

because I am involved in mankind.

John Donne

Innhold

Kapittel. 1: I’ve had the time of my life . . . . . . . . . . . . . 9

Kapittel 2: Sosialisme med vinger . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

Kapittel 3: Så ble han uvenner med alle. . . . . . . . . . . . . 39

Kapittel 4: Casual friday . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Kapittel 5: Gro-dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

Kapittel 6: 400 år etter Slaget om Wien. . . . . . . . . . . . . 73

Kapittel 7: Innkjøring forbudt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86

Kapittel 8: The World’s on Fire. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

Kapittel 9: Vold i nære relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

Kapittel 10: Nå ligger dere jævlig tynt an . . . . . . . . . . . . 134

Kapittel 11: Diskoen blir avlyst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145

Kapittel 12: Jeg er så glad for at du er på Utøya i dag . . . 156

Kapittel 13: Gjenglemte gummistøvler . . . . . . . . . . . . . . 196

Kapittel 14: Full secret service-bonanza. . . . . . . . . . . . . . 207

Kapittel 15: En blå salme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215

Kapittel 16: Det er ikke slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225

Noen få etterord, takksigelser og en kommentar

om kildebruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233

Kapittel 1

I’ve had the time of my life

Se for deg dine mest avholdte sommerminner fra barne-årene. Bildene du har lagret i hukommelsen kan være fraHudøy. Nattetimene du ikke sov deg gjennom, de vovedeglosene du uttalte for første gang, akrobatikken du impo-nerte med i sjøen. De kan være fra Larkollen camping,med storesøster og foreldre. Lettsindig latter utover kvel-den, da de voksne ikke brydde seg om hvorvidt du var i so-veposen eller ikke, jentene søsteren din ble kjent med somdu falt hodestups for, én etter én, det seige, sure godterietfra kiosken, godteri som ikke fantes hjemme. Minigolfen,dansen på gressplenen, båtturene på Oslofjorden. Minnenekan være fra hytta, den på Tjøme. Første gang du drar ditom våren, forventningene i Volvo-en, den innestengte, menløfterike eimen du kjenner når dere åpner inngangsdøra.Vil han være der i år? Vil hun? Små forandringer i land-skapet, store forandringer med søskenflokken i nabohytta,forandringer i deg selv, som du ikke merker før du trefferde andre og ser hvor de hviler blikket. For ikke å glemmeLine, hun du kan snakke ordentlig med til langt på kveld,selv om du er gutt og hun er jente. Det er ingen hormoneri veien. Bare åpent vennskap. Pirrende, evigvarende og sol-oppvarmet sommervennskap.

Tenk deg at det er mulig å forlenge slike opplevelser, tadem med deg inn i de kronglete tenårene, til en beskyttetplass der du en kort uke hver juli møter jevnaldrende somtenker som deg, som drømmer drømmene dine, som ler av

9

de samme flaue vitsene som deg, som stuper i sjøen når dustuper, som kler seg like halvtrendy som deg, som synger«Et barn av regnbuen» når du slår akkordene på gitaren.Uten ironi. Slik er sommerleiren på Utøya. En eneste stor,varm klisjé. Stoff sommerminner er skapt av. Helt der oppemed den putrende snekka i solnedgang over Hvaler-øyene.Bekymringsløse barn over bryggekanten med blåskjell isnøret. Det altfor friske morgenbadet før frokost. Det erbanale øyeblikk vi vender tilbake til fordi de er trygge, for-utsigbare, konfliktløse. Og fordi sola alltid skinner. «Nårdet blir sommer, kommer det vi drømmer om», syngerAUF-erne på Utøya.

Fredag 22. juli 2011 er skydekket over øya så lavt at detpresser svakt ubehagelig mot hodene som stikker ut av tel-tene. Regnet høljer ned i urimelige mengder. Teltleiren harforvandlet seg til et gjørmebad. Den oppmuntrende nyhe-ten er at myggen ikke er så insisterende som kvelden før.Den dårlige er at froskene imiterer den sjuende landeplage.Det kryr av de små brune krypene i teltområdet, i skogenog på Kjærlighetsstien. Liljekonvallen henger viljeløst medbladene i skogbunnen, ved siden av mose, tyttebærplanter,nypebusker og furukongler, under en ufordragelig pigg oghøylytt hakkespett. «Når det blir sommer, flommer kon-vallen ut i flor, og ønsker deg velkommen som venn».

Hundrevis av ungdom krabber ut av teltene til en tek-noversjon av bompibjørn-sangen over høyttaleranlegget.Noen har sovet urolig på grunn av regnet, eller fordi jord,røtter og småstein har gjort nytte som madrass. Andrehar snakket politikk og kjærlighet gjennom brorparten avnatta. Det var ikke mulig å bryte opp fra fellesskapet rundtgrillplassen der den ene fine låta avløste den andre: Nor-dahl Griegs «Til ungdommen», «AUF-sangen» og Lille-bjørn Nilsens hyllest til den chilenske visesangeren VictorJara. Leirbålet står sterkt i Utøya-mytologien, om enn ikkelike sterkt som i gamle dager, på grunn av usexy påfunnsom Brannforskriftene og rosa, laminerte A4-ark med «All

10

åpen ild forbudt på hele Utøya». Teltene er blitt romsligerei takt med velstandsøkningen, men leirplassens omfang erkonstant. Brune, grønne og blå telt står ikke-forskrifts-messig tett, med hvite teltsnorer filtret inn i hverandre. Delekne tråkler seg gjennom og later som om snorene er la-serstråler. Grillplasser med benker rundt kan skape en illu-sjon av leirbål, spesielt når noen har plassert en vannpipei sentrum, som gløder svakt på toppen og sprer dunster aveple, sitron og kanel. Den som skulle være i tvil om at ti-dene er forandret, kan se for seg Einar Gerhardsen rundtbålet på Utøya med en egyptisk shisha i munnen. EllerOdvar Nordli i det eksotiske teltet til en av leirdeltakernefra Hedmark, som har innredet sitt provisoriske hjem medvannpipe, persiske tepper og falske blomster. Karaoken iStorsalen er et slags fullverdig, men noe harry substituttfor leirbålfellesskapet, der man samtidig kan nyte ham-burgere, pommes frites og vegetarvårruller. Alt kan skyl-les ned med politisk ukorrekte søtstoffer, tilsatt koffein,acesulfam K og kullsyre, importert fra Atlanta, USA.

Håndklær, bikinier og badebukser, hengt opp til tørkpå snorene torsdag, har ennå ikke tørket. På Kjærlighets-stien ligger små bevis på kveldens mange løfterike ekspe-disjoner. To og to, hånd i hånd, røsket ut av forelskel-seståken av frosker som knaste under føttene. En mindregruppe husker hvor inspirerende det var å sitte rundt vann-pipa og lære arabiske gloser, mens karaokeentusiastenefylte himmelen over øya med popsvisker. Til gjengjeld im-ponerte Oslo-gutten Tore Sinding Bekkedal med frasen:«Hawwamtı mumtil’ah bi’anqalaysun», som betyr «Luft-putebåten min er full av ål». Noen våkner i feil telt, utenat misforståelsen må oppklares, andre sjekker om pappashalvråtne, militærbrune tomannstelt fra 70-tallet har holdtstand natten gjennom. Har jeg blitt søkkvåt gjennom sove-posen? Er mobilen tørr? Kameraet!

Johanne Butenschøn Lindheim er overraskende våken isitt turkise tremannstelt. I går kveld la hun seg i sovepo-

11

sen fornuftig tidlig, rett etter Datarock-konserten. Johannesatte vekkeklokka til å ringe kvart på sju, for å være førsti dusjen. En stund lå hun og hørte på folkelivet i leiren,med variert karaokesynging i bakgrunnen, før hun stakkiPhone-proppene i ørene og sovnet inn til Melissa Hornsstemme. Midt på natten våknet hun mørbanket. Johannefryser alltid om natten på Utøya, men i natt var det ekstraille. Teltduken var våt, underlaget var vått, soveposen varvåt. Det var ikke stort hun kunne gjøre for å forbedre deugjestmilde omgivelsene, så hun ble liggende og fryse framtil vekkeklokka ringte. Nå trenger hun en varm dusj.

Johanne føler seg litt gammel på Utøya. Derfor kom hunikke tirsdag, som mange andre, men torsdag morgen. Iførten nystrøket, rosa kjole og hvite tøysko, ble 19-åringenplukket opp utenfor villaen på Blindern av en regissør ogen kameramann halv ni. Filmteamet skal følge henne påUtøya i forbindelse med en dokumentar om skolevalgde-batter. Mens de sto på landsiden og ventet på at det gamlemilitære landingsfartøyet M/S Thorbjørn skulle ta henneog filmteamet over til Utøya, kriblet det i magen. Johannevar spent på om hun kom til å treffe mange kjente eller omhun kom til å føle seg ensom. Hun var stolt og flau overå ha en kameramann på slep. Johanne ble mest det sisteda regissøren ba daglig leder om å vente med å kaste loss,slik at hun kunne bli filmet i riktig vinkel mens hun gikkmed den fullstappede bagen over skulderen om bord detruglete jerngulvet som en gang var grønt. Johanne misliktesterkt at andre måtte vente på grunn av henne, og hun mis-likte at Utøyas daglige leder, som hun allerede var redd forfordi hun kan være streng, åpenlyst viste at hun var utål-modig. Da båten bakket ut i Tyrifjorden, kikket hun påbort på en gutt med saggebukse og caps. Han skrøt av athan hadde sovet i en parkert bil ved innsjekkingen, fordihan og kompisen ikke rakk siste båten over kvelden før.Ikke alle drar på sommerleir fordi de er interessert i poli-tikk.

Johanne henter ut sjampo, såpe og håndkle fra den røde

12

bagen. Den nye rosa kjolen fisker hun fram fra høyresi-den i teltet. Jakken ligger i en pose utenfor, sikkert gjenn-ombløt. Hun går ut av teltet i retning Sanitærbygget. Derfår hun ikke bare varmt vann, som er en luksus på Utøya,hun får også være i fred noen minutter, som er et like stortknapphetsgode. I matsalen spiser hun salami på knekke-brød for første gang i sitt liv. Det smaker overraskendegodt med kald melk til. Hvis jeg hadde hatt mobil meddekning, tenker 19-åringen, skulle jeg oppdatert statusenmin på Facebook: «Nyter å være på Utøya.»

Jorid Nordmelan står opp grytidlig fra den øverste køye-senga i Skolestuas ene soverom. 20-åringen fra Namsos erallergisk mot sigarettrøyk, og det kvalifiserer i seg selv tilinneplass, for det er alltid noen som later som om de ikke erblitt informert om at øya har røykesoner. Dessuten har hunfortjent det. Jorid jobber for tiden i Oslo som valgkampsek-retær for Arbeiderpartiet, utplassert i ungdomsorganisasjo-nen. Hun hadde egentlig ikke tid til å dra på Utøya, og hunfølte seg ferdig med sommerleiren. I AUF-sammenheng kan20 år føles som en kvinnealder. Det ble likevel besluttet athun skulle dra, som en del av arbeidsoppgavene. DersomAUF-erne blir kjent med sekretærene, blir det enklere å bedem yte ekstra i valgkampen. Det hører med til historien atJorid sov ute i fjor, i et lånt telt, der eieren hadde glemt åta med gulvet. Det samme året hadde noen det artig med åsamle så mange frosker som mulig og kaste dem inn i ut-valgte telt. Det er ikke det at Jorid per definisjon har noeimot frosker, men hun dro fra leiren sommeren 2010 medet personlig slagord: Aldri mer i telt på Utøya.

Jorid tilhører arbeidsgjengen «Innsjekking og parke-ring». Navnet forkortes til Landsiden, siden de sju–åtte igruppa er de eneste AUF-erne som holder til på fastlands-siden. Oppgavene er å registrere deltakere og gjester, par-kere biler og sjekke bagasje. Jorid går ned trappa fra køyai sjutiden og finner fram klærne i bagen på stolen. Allei arbeidsgjengen må ha lik collegejakke, for å skille dem

13

fra hopen. Dessuten er den et politisk korrekt statement:Regnbueflagget trykket på jakka er til støtte for homofilesrettigheter, første gang tatt i bruk under en San Francis-co-parade i 1978, og hver farge symboliserer noe vakkert:Rød for livet, oransje for helsa, gul for solen, grønn for na-turen, blå for harmoni og lilla for sjelen. Jorid bruker ferskmorgenenergi på å forbanne den altfor snaue jakka, somsitter klistret til overkroppen. Den føles verken harmoniskeller helsebringende. De små størrelsene er nok en påmin-nelse om at valgkampsekretæren føler seg overdimensjo-nert for leir på Utøya.

Jorid tar den første båten som går over til Utstrandadenne morgenen. Hun og de andre setter opp et partytelt,et bord, en pc og en kasse med kontanter. Det er alltidhektisk når fintfolk, og pressen, kommer på besøk. I dagligger det an til kaos. Parkeringsplassene er få, på grunnav regn og gjørme. De to øverste nivåene er ubrukelige.«Å nei, ikke en bil til», har vært en flittig brukt setning ipartyteltet de siste dagene. Derfor er det desto viktigere atsjåførene leverer inn nøklene, slik at AUF-erne kan flyttebilene strategisk smart rundt omkring på den lille plassende har til rådighet. En organisatorisk glipp har ført til atdet er altfor få med førerkort i arbeidsgruppa på landsiden,så Jorid har fått ekstra mange vakter. Hun står i ly underteltet og fikler med båndene mens hun og de andre venterpå at matrosen på Thorbjørn skal komme over med fro-kosten.

Jorid har et rødt og hvitt bånd med «crew» på. Utenpåskriften betyr det at leirdeltakeren har betalt 1 000 kro-ner for tre måltider daglig. Et blått plastbånd koster 700kroner og gir ett måltid om dagen, det vil si middag. Jour-nalister og fotografer får grønne plastbånd og Farris i In-formasjonshuset. Forelesere får hvite plastbånd. Så er detalle AUF-erne som kommer på dagsbesøk, og her variererstoffbåndene fra neongrønn til oransje, avhengig av hvil-ken dag i uka det er. Til slutt finnes det en egen kategorifor politibetjenter, statsministere og landsmødre. De tren-

14

ger verken røde, hvite eller blå bånd. Ikke behøver de åregistrere seg heller. Jorid holder seg noenlunde varm un-der den trange, lilla jakka, mens andre tripper rundt hennefor å holde kulda unna. Der ute på fjorden ser de Thor-bjørn sige mot dem, med en haug med brødskiver og littpålegg om bord. Det må bli ost og skinke på Jorid. Hunforstår ikke at noen orker å spise det Nugatti-sølet.

Hildegunn Fallang gnir søvnen ut av øynene. Det bleseint i det røde partyteltet som Opplandsleiren har satt oppnederst mot skogen, ved siden av stien som kalles «E6».Ingrid Endrerud gjorde noe de egentlig ikke har lov til: Hen-tet et smalt konferansebord med klaffbein fra Lillesalen.AUF-erne plasserte bordet midt mellom de nye camping-stolene som Morten Djupdal hadde kjøpt inn. Den batte-ridrevne Clas Ohlson-lampa som henger fra taket, er ogsåervervet for anledningen. Kos er en overordnet målsetningpå Utøya, regler oftere variable størrelser. Fylkesvennenesnakket om alt og ingenting, og spiste varianter av Nugattitil kveldsmat – selv om kjøleboksen inneholder ekte majo-nes, kalkunskinke og blåmuggost på tube. Det eneste skå-ret i gleden for Hildegunn var froskene som hoppet rundtlike utenfor teltet. Hun ser at de er små, og vet at de ingen-ting galt kan gjøre, men hun har en surrealistisk frykt forde slimete vesenene.

Hildegunn tar ut øreproppene, stikker hodet ut av åpnin-gen i den blå teltduken og ser en kompis ta på seg fotball-skoene i regnet. Over høyttaleranlegget spilles valgkamp-sangen fra 2005. Hadelandsjenta er trøtt, kald og sulten,men hennes åpningssetning fredag morgen er: «Så koselig,Even, at de spiller Rødt». Henning Kvitnes’ sang bringerfram godfølelsen, for valgkampen var deres første. «Rødtfor de hjertene som banker / som ikke bare har seg selv isine tanker / Rødt for de sterke varme hender /som tar et takogså for de de ikke kjenner.» Hildegunn tar på seg shorts,t-skjorte, leggbeskyttere og sko med knotter, river med segen brødskive, og jogger ned til fotballbanen.

15

En jente med mørkt, langt hår våkner smågroggy i sitt mi-litærgrønne tremannstelt. En del erfarne fylkesledere er littfine på det, og synes de har gjort seg fortjent til inneplass.Ikke Ingrid Marie Vaag Endrerud. Skal man være på Ut-øya, skal man sove i telt, mener 18-åringen. Riktignok harhun spandert på seg å sove alene i teltet, på en tjukk, blåoppblåsbar madrass, men hun er ikke høy på pæra av dengrunn. Tvert imot føler hun seg ganske liten nå. På grunnav mannskapsmangel må heialederen fra Gjøvik spille fot-ballkamp. Det faller henne ikke naturlig. Ingrid går på dra-malinja. Hun roper høyest og mest av alle. Hun kan ikkespille fotball, hun kan heie best. Ut av sekken trekker Opp-land AUFs leder fram svart superundertøy med røde søm-mer, en blå dongerishorts og en tjukk ullgenser. Ingrid vur-derer et øyeblikk å bruke joggesko, men hun er så dårligtil å spille fotball at ingen vil legge merke til at hun ikke erkorrekt utstyrt. Ingrid tar på seg sine blågulrøde gummi-støvler og en gul regnjakke, og går ut av teltet. Hun er for-sinket til fotballkampen.

I Opplandsleiren er det opplagte samtaleemnet gårsda-gens Datarock-konsert. AUF-erne danset i over én timeforan utescenen ved teltplassen, til slagere som «Compu-ter camp», «Life is a musical» og «Fa-Fa-Fa». En blodfanfra Gjøvik hadde kledd seg opp i Datarocks karakteristiskerøde joggedress. Noen av jentene trodde han var medlem ibandet og spurte om han kunne signere puppene deres. 18-åringen måtte takke ja. Da konserten gikk mot slutten vardet en jente som greide å overdøve musikken: «Kan jeg få enkleeeem?» Alle AUF-erne, i hvert fall så mange det var plasstil, fikk lov til å komme opp på scenen til elektrobandet fraBergen. Vokalist Fredrik Saroe oppfordret deretter alle til åklemme hverandre. «Sammen skal Datarock og AUF reddeverden!», ropte han, og fikk vill jubel til svar. Musikerneville neppe sagte det samme på et Unge Høyre-treff. Da ban-det nylig fikk spørsmål av et britisk magasin om hva de liktebest med Norge, var svaret kort: «Our extensive social wel-

16

fare system.» For en god del nordmenn, men for alle som be-fant seg foran scenen på Utøya, er velferdsstaten et synonymfor Arbeiderpartiet. Da musikken startet opp igjen, haddebandmedlemmene flyttet seg opp på veggbjelkene bakerstpå scenen. De avsluttet med kjenningsmelodien fra en po-pulær tenåringsfilm på 1980-tallet: «I’ve had the time of mylife / No, I never felt this way before / Yes, I swear it’s thetruth / And I owe it all to you.» Den beste konserten påUtøya noensinne, mente mange. «Sykt bra» og «dødskul»,som er den foretrukne sjargongen.

Etter konserten hang Datarock-gutta med AUF-erne iKafébygget, solgte røde dresser og signerte autografer.Flere sikret seg bergensbandets autografer på baksiden avUtøya-armbåndet. Jorid registrerte hysteriet på avstand,sammen med venninnene Hanne Hestø Ness og Lene Ma-ria Bergum, som jobbet i Nattkafeen. Hun var mer enn til-freds med at bandmedlemmene åpenbart var klin edrue, imotsetning til oppvarmingsbandet. I kafeen hadde de detlike artig som i Storsalen, der karaoken pågikk. Det er enutbredt misforståelse at det ikke lar seg gjøre å danse ogsynge mens man lager junk food. Kjøkkenarbeidsgruppa erblitt sammensveiset siden tirsdag, mye takket være en in-spirerende sjef, som i tillegg insisterte på at alle måtte værehøflige mot hverandre. De lydige undersåttene tok ord-ren bokstavelig og sa takk til alt mulig rart. «Hamburger,takk». «Bestilling mottatt, takk.» «Pommes frites er ferdig,takk». «Takk for i kveld, takk».

Noen jenter fra Østfold forførte karaokeentusiastenemed «La det svinge». Publikum reiste seg opp og sangmed. De var nesten like populære som den frimodige oghoftevrikkende Eskil Pedersen, som alltid blir like overras-ket over at noen har meldt ham på med machosanger som«Barbie girl» og «Oops, I did it again». Ikke i år. Som ny-bakt AUF-leder meldte han seg på frivillig. I egne øyne sanghan Britney Spears-slageren «Hit me baby one more time»overraskende rent. Eskil flørtet med publikum og var rausmed slengkyssene. Oh, baby, baby. Min ensomhet tar li-

17

vet av meg. Men ingen gjorde større inntrykk enn de treOpplandsgutta som poppet til den fengende låta «Mambonr. 5». Sangferdighetene var det så som så med, og in-gen av dem kunne teksten, men for en imponerende danse-oppvisning. De oversminka ungjentene hylte foran sceneni Storsalen, som om de var på sin første Justin Bieber-kon-sert. Det er ikke alle jentene som er på Utøya for de poli-tiske verkstedenes skyld. Ikke alle gutta, heller. Så ingen blesjokkert da én av de 15 år gamle jentene stoppet opp midt idansingen, pekte mot én av gutta og ropte ut: Han er min!

Ingrid, Morten og Hildegunn satt resten av kvelden idet røde partyteltet i leiren. Høydepunktet var da en av deunge og populære dansegutta fra Oppland kom til teltetetter karaoken. Hildegunn og Ingrid spurte ham om de toandre hadde blitt overfalt av jentene. Svaret var et nikk oget smil, og peking opp mot trappa foran Kafébygget. Mor-ten ga ham beskjed om å ta et bilde med mobilkameraet,så han forsvant, men kom snart tilbake med fangsten. Hil-degunn og Ingrid følte seg som gamle slarvekjerringer derde satt plantet i hver sin campingstol og gliste av bildetder jentene flørtet med gutta utenfor trappa på Kafébygget.Eller var det omvendt. Sånn skal Utøya være: Du forelskerdeg, ofte og heftig. I mennesker, men også i øya. Og allerhelst i politikken. Ingrid krøp til køys i totiden. Klokka vartre da Hildegunn fornuftsbasert, men motvillig forlot sel-skapet, og utmattet la seg på feltsenga i teltet hun har fåttlåne av Morten. «Vi skal jo spille fotballkamp i morgen»,var hennes oppbruddsignal.

Ingrid Endrerud liker ikke å spille fotball, men ofrer seg forfellesskapet. I fjor vant Oppland fotballturneringen. I år sli-ter de med å stille lag. De har måttet slå seg sammen med ri-valfylket Hedmark. «Innlandet», som laget er blitt hetende,har en fargerik kampsang. «Vi har kømmi ut av fjøsa,svømme har vi lært i Mjøsa, vi er tøffe, vi kan banne – gåInnlandet!». Mange av AUF-erne stiller i slagstøvler, somIngrid. Noen foreslår at de heller burde spille gjørmerugby.

18

Hildegunn må spille back midt i en vanndam. Ingrid spillermidtbane og har forstått det sånn at poenget er å løpe oppog ned, noe 18-åringen mestrer overraskende godt. Fotball-kamper på Utøya er ikke som andre fotballkamper. Selv deusportslige synes det er givende å løpe etter en lærkule her.Konkurransen er blodig alvor, men spillet er upretensiøstog inkluderende. Heiagjengene skriker seg stemmeløse, ogvennligsinnede skjellsord hagler. Trønderne rivaliserer ikkebare på banen, men krangler også på sidelinjen om hvemsom har funnet på den friske frasen: «Øl og juling, karsk ogpuling, Sør-Trøndelag, Sør-Trøndelag, hei, hei, hei!» Nord-trønderne insisterer på at det er de som er best på karskog juling. Hedmark og Oppland samarbeider bedre i dag.Egospillerne er færre. Ingrid skårer ikke, for å si det forsik-tig, men én gang sentrer hun til en spiller som sentrer til hansom skyter ballen i målet. Innlandet vinner 7–0 over Hor-daland og har kvalifisert seg til semifinalen.

Morten våkner brått av jubelbrølene fra fotballbanen. NårAUF-erne i Oppland vil ha inneplass på Utøya, sender desøknad til fylkessekretær Morten Djupdal. Hvem søkerfylkessekretæren til? Han søker til Morten Djupdal. Der-for våkner han av Ingrids latter i et av rommene på låven.I søknaden til seg selv begrunnet han behovet for inne-plass med «hodepine på grunn av søvnvansker». Mennes-ker som lett blir moralsk forarget, vil kunne innvende atalle har problemer med å sove på Utøya, men Morten vilhelst ikke henge seg opp i byråkratiske spissfindigheter. Dahar vel fotballkampen gått bra, tenker han og står opp avsenga. Det siste året som fylkessekretær har gått trått. Re-krutteringen har uteblitt og fylkesstyret mistet gløden ut-over våren, til de grader at det tidvis bare var ham ogOppland-lederen rundt møtebordet. Mange meldte avbudtil sommerleiren på tampen og Morten ble så fortvilet oversituasjonen at han til slutt bare satt på kontoret og gråt.Han kom til Utøya utbrent tirsdag, egentlig hans siste dagsom fylkessekretær, og har brukt dagene til å sove ut i den

19

varme senga i låven. Han tar på seg en svart AUF-hettegen-ser og tenker at han bør gå opp til Opplandsleiren. De ersikkert demotiverte av det bedritne været og funderer på ådra hjem. Morten er også fylkets delegasjonsleder på åretssommerleir. Hans oppgave er å holde AUF-ernes humøroppe: Husk hvor fint det var i går! Det blir bra vær igjen imorgen, bare vent og se.

For at det gjørmete banedekket ikke skal få uoppretteligeskader, blir kampene avlyst resten av dagen. Fotballspil-lerne ser ikke ut i tåka. De må skynde seg å dusje før GroHarlem Brundtland kommer. Hildegunn har aldri likt åvaske seg i fellesanlegget – med tre hundre jenter innom i lø-pet av dagen, kan det bli ganske gjørmete og hårete i dusjen– så hun er en av dem som tar på seg badetøy og hopperut fra Nakenodden. Det er kaldt, men ikke så kaldt, syneshun. Det er uansett like friskt i dusjene. Etterpå tar hun påseg en romslig svart chinos, en grå AUF-hettegenser og ensignalgul regnjakke. De mørkegrønne gummistøvlene harhun lånt av moren. Utenfor teltet striregner det fortsatt.

Torsdag var det bare idyll. På amfiscenen, foran hundre-vis av AUF-ere oppover den solrike gressbakken, diskuterteJonas Gahr Støre Midtøsten-konflikten med NRKs Sid-sel Wold, Norsk Folkehjelps Kirsten Belck-Olsen og EskilPedersen. Ungdommene likte utenriksministerens budskapom at Israels okkupasjon må opphøre og at palestinernemå få sin egen stat, og han fikk ekstra mye jubel da hankrevde at muren ble revet. Det var ikke færre hender somklappet da Støre kom med et sleivspark til Barack Obama,som har erklært at amerikanerne ikke vil akseptere FNsannerkjennelse av den palestinske staten: «USA har sagt devil legge ned veto. Det får være deres sak». AUF har lengevært tilhenger av internasjonal økonomisk boikott av Is-rael. Nytt av året er at ungdomsorganisasjonen går inn foren ensidig norsk handelsboikott. Eskil mener det drastiskevirkemiddelet må forstås i lys av en utbredt frustrasjon

20

blant AUF-erne over at Israel fortsetter å bryte mennes-kerettighetene. Det forhandles og prates mens situasjonenfor palestinerne forverrer seg fra dag til dag. AUF vil haen mer aktivistisk Midtøsten-politikk enn Arbeiderpartietog den norske regjeringen.

Oppglødde gutter og jenter reiste seg fra bakken og ristetav seg gresset, løftet en hånd til det varme fjeset og angretpå at de hadde ignorert mors innstendige oppfordring omå ta med solkrem. Stine Renate Håheim satt nederst i bak-ken, inn mot trærne, og ble solbrent i halve ansiktet. Hunkom rett til Utøya etter et to ukers opphold i Athen, derrundt 400 aktivister fra hele verden ventet på lov til å dramed medisiner til Palestina. At norske stortingsrepresen-tanter engasjerer seg i kontroversielle prosjekter som Shipto Gaza, er ikke hverdagskost, men så er heller ikke 27-åringen fra Nord-Aurdal en A4-folkevalgt. Hun ble opp-gitt over at utenriksministeren tidligere i sommer verkenville svare ja eller nei på spørsmålet om blokaden brøt fol-keretten, og hun støtter ungdomsorganisasjonen i kravetom ensidig norsk handelsboikott av Israel. Den tidligereMidtøsten-ansvarlige i AUFs sentralstyre kom sliten, menoppglødd til Utøya den samme morgenen, med nytt på-fyll av idealisme og engasjement. Sidsel Wold og KirstenBelck-Olsen, som hun har truffet flere ganger i Palestina,er to av de tøffeste damene hun vet om.

Etter debatten spankulerte Støre opp til teltområdet.I Nord-Norge-leiren ble utenriksministeren møtt av vai-ende AUF-flagg og bannere. Ungdommene ville ikkesnakke med ham om Nordområdesatsingen, som manskulle tro, men om sultkatastrofen på Afrikas horn. Dehadde tatt initiativet til en innsamlingsaksjon. AUF-erneville at utenriksministeren skulle være den første til å puttepenger på bøssa. «Hvis du har noe penger, da.» Størehadde 200 kroner. Mens fotografenes blitz jaget vekk mot-lys og fjernsynskameraene zoomet inn på bøssa, sa han tilde riksdekkende mediene: «Typisk AUF.» Det er juli, fe-rietid og bekymringsløse dager. Ungdommene befinner seg

21

på en beskyttet, velutrustet øy nord i Tyrifjorden, fjerntfra begivenhetenes sentrum. Likevel er deres tanker hosdem som har ingenting. Det er vakkert. Virkelighetsfjernt,vil noen innvende. Naivt, romantiserende, idealistisk. Mendette er et sted på jorda der man ikke skyr klisjeer, manoppsøker dem aktivt. På Utøya får sosialismen alltid vin-ger, selv om sola ikke skinner, som det heter i AUF-san-gen.

Etter lunsjen, som på Utøya heter middag, spilte Størefotballkamp for AUF i Oslo mot Sør-Trøndelag. Han skif-tet til shorts, fotballsko og t-skjorte. Fotballskoene varimponerende, ettersom han hadde kommet direkte frahytta. Alle på Oslo-laget skulle denne gangen ha på segt-skjorta med reklame for AUFs nylanserte nettside jeg-stemmer.no. Johanne Butenschøn Lindheim fant fram eni størrelse XXL fra pappesken. Lederen av AUF i Osloså overrasket på henne og smilte: «Du er jo bare en me-dium?». Sant nok, men Johanne liker at de er litt romslige.Filmteamet ba om at hele seansen skulle gjentas, slik at ka-meramannen fikk bedre bilder. For Johanne var repetisjo-nen til å leve med, men hun begynte å bli bekymret for atkameraet gikk de andre på nervene.

Sør-Trøndelag fikk et psykologisk overtak allerede un-der oppvarmingen, da spillerne løp fram og tilbake på ba-nen og sang for å markere at det ikke var noe i veienmed kondisen. I tillegg var trøndernes heiarop fra sidelin-jen kraftigere og mer kreative. En gruppe holdt hverandrerundt skulderen, vugget sidelengs og sang «Det er min dagi dag, herregud for en herlig dag». NRK skulle filme kam-pen, men ble lokket bort fra banen av gratis vafler og Far-ris. Fotoentusiasten Tore Sinding Bekkedal plukket oppstatskanalens kamera og filmet driblingene og taklingene.Oslolaget har mistet ett av sine mest effektive kort i kam-pen for å psyke ut motstanderne. Eskil har tidligere brentseg på å heie for høylytt på ett bestemt fylke, eller å ropeukvemsord til dommeren. Det kan oppfattes som om AUFs

22

ledelse ikke er seg sitt helhetsansvar bevisst. Derfor fore-trekker han for tiden diplomatiske oppmuntringer fra side-linjen, av typen: «Heia alle!».

Hvis utenriksministeren ble taklet og røk korsbåndet,ville det først og fremst være uheldig for Støre, men detkan ikke legges skjul på at det ville gitt pressefotografeneet friskt, men uheldig motiv til nyhetsdekningen fra Utøya.Eskils andre bekymring var av kortvarig, hypotetisk sort,skjønt ikke mindre av en potent lissepasning til journalis-tene. I forkant av kampen spøkte noen med at Trond Giskeville dukke uanmeldt opp og spille for Sør-Trøndelag. Detkunne for så vidt blitt en legendarisk Utøya-kamp, men in-gen politisk kommentator med instinktet i behold ville lattvære å bruke konkurransen som en metafor for Arbeider-partiets kronprinsdebatt. Verken topping av laget eller denye t-skjortene hjalp, selv om utenriksministeren var nærved å score én gang. Rosenberg er bedre enn Vålerenga,også på Utøya.

Nedkjølingen i Tyrifjorden fortonte seg som en god trøs-tepremie. Johanne lurte på om hun skulle bade i under-tøyet, men beholdt fotballdrakten på. Det var tross alt etfilmkamera i nærheten. Opphetede og svette tok gjengenfra Oslo løpefart fra steinstranda i Bolsjevika og kastet segut i vannet. Fjorden var overraskende kjølig og steinbun-nen ubehagelig ruglete, men Johanne fikk likevel lykkefø-lelsen som kan oppstå i et her og nå. Den ubekymredeplaskingen og den ertelystne sprutingen skapte i tillegg finedokumentarscener. AUF-erne fra Oslo gikk samlet opp avvannet. Dryppende våte, og med nakne føtter mot grusen,beveget de seg oppover bakken mot teltleiren. Fotballsko-ene bar de i hånden. Johanne skiftet til favorittkjolen ogsminket seg i teltet før hun hengte opp den våte draktenog sports-bh-en på en påle. Sola varmet, bekymringene fal-met, Utøya-følelsen var endelig her. Men den første somfikk øye på Johanne i den fine, blå kjolen, valgte et tvety-dig kompliment. «Vestkantfrue». Kommentarer om hen-nes tilhørighet og klesstil er som regel spøkefullt ment, men

23

når de gjentas ofte og man samtidig vet hvor sterkt østkant-romantiseringen står i arbeiderbevegelsen, er det vanskeligå være helt uanfektet.

Jonas Gahr Støre forlot Utøya inspirert av ungdommen.Med Eskil som leder har AUF fått en ny giv, merket hanunder besøket. Utenriksministeren dro fra Tyrifjorden meden følelse av å høre hjemme i et betydningsfullt fellesskap.AUF-erne gjengjeldte godordene med å fastslå at utenriks-ministeren hadde bidratt til å skape den perfekte Utøya-dagen. Det var ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust ilufta og sola speilet seg i Tyrifjorden. Eskil kan ikke huskeat det har vært en finere, varmere og mer sommerlig dag påUtøya. Sol, bading, fotball, Midtøsten, Datarock, karaoke,vannpipe og fortrolige samtaler til langt på natt.