Sprakets evne til a gripe værens essens

Principia Naturalis

Februar, 2006

Sammendrag

En analyse av Platons Kratylos-dialog. En dialog der platon diskuterermed Kratylos hvorvidt ord har en naturlig betydning, eller om hvert order helt tilfeldig i utganspunktet, og blir fylt etter som folk bruker dem.Diskusjonen gar etterhvert til ordmakerne, de som bestemmer hva ordenebetyr. Denne teksten gar i hovedsak videre inn pa dette temaet, og erkanskje i større grad et supplement til- enn en analyse av teksten, og garetterhvert savidt innom en mer matematisk vinkling til problemstillingen.

1

Platon skiller mellom det ideelle og det materielle gjennom at det materielleer ufullstendig og i konstant bevegelse, mens det ideelle er perfekt, og barerepresentert gjennom en fullkommen ide. Dette synet ser ut til a skinne igjennomi spraket der han leter etter en universell essens i ordene, representert gjennomen type etterlingning basert pa bla.a. tungens bevegelse.

Det interessante her er at han mener at det eksisterer en absolutt riktighet iord. Det finnes mindre bra ord og bedre ord pa samme mate som det eksisterergode og darlige handverk. Som handverket er avhengig av handverkeren, erordene avhengig av Lovgiveren som bestemmer hvordan ordet skal uttrykkes.Lovgiverens niva av forstaelse og arbeid med ordet vil gjenspeiles i ordet. Utifradette burde det være mulig a slutte at det kan eksistere gale ord og sanne ordfor noe, som det ogsa eksisterer løgn og sannhet. Dette gjenspeiles i sekvensender Sokrates mindre subtilt overkjører Kratylos i drøftningen om hvorvidt deter mulig a lage et usant ord eller ikke(s. 65-68).

Men i og med at hvert ord er forskjellig og at to helt like ord1vil bety/oppfattessom det samme, og at det eksisterer en sannhet i hvordan man skal uttrykkeethvert ord utifra sin essens, ma det ogsa eksistere en perfekt mate a uttrykkeordet pa. Det ma eksistere en fullkommen ide i forhold til hvordan en ting skalbenevnes.

I dette oppstar umiddelbart et problem: hvordan navngir man noe som eri forandring, pa en uforanderlig (sann) mate? En interessant introduksjon tildette er nar Sokrates papeker at “Det er mest Sandsynlighed[!] for, at vi vilfinde rigtige og passende Tings Navne paa det, som har evig Bestaaende ogUforanderlighed.” (s. 28)

Noe han har helt rett i, men denne tilnærmingen har ogsa en svakhet: det evigbestaende og uforanderlige er perfekt, det kan ikke representeres i det materielle

1Dvs. Lyder, i sin konsekvens, fint illustrert gjennom Kratylos-kloningen (s. 69)

1

og heller ikke tilnærmes gjennom var verden - det kan kun tilnærmes gjennomtanken og fornuften. Derfor har han rett i pastanden sin, men det betyr ogsa aten analyse av for eksempel Gudenavn er bra for a belyse flere sider av spraketog hvordan det i store trekk er satt sammen, men det gir ingen svar. En analyseinnen det abstrakte vil utelukkende ha en relativ sannhetsverdi i forhold til sinereferansepunkter.

Etter a ha innledet med a forklare en del ord gjennom forskjellige verktøy2-ekspandert dem til setninger for a vise hva den opprinnelige ideen var, bruttdem ned til deres bestanddeler og gatt inn i hva de representerer - kommer detil slutt til et punkt der de ikke lenger kan deles opp i mindre bestanddeler. Herkommer et problem, og slik jeg ser det, essensen i hele dialogen: at hvis man ikkeforstar ordene i sin ytterste konsekvens kan man umulig slutte at noen ord harnoen som helst objektiv riktighet, “[...] for de kan jo kun forklares ved Hjælpaf de oprindelige, som vi intet ved om! Altsaa maa den, der giver sig ud forat være kyndig i disse Ting, først og fremmest kunne give klar Beskjed om deoprindelige Ord. Kan han ikke det, maa han være klar over, at alt, hvad hansiger om alle de andre Ord, er Vrøvl.” (Sokrates, s. 61)

Med andre ord: hele dialogen star og faller pa analysen av hvordan lydeneblir knyttet til den materielle verden - hvordan lydenes ide blir representert ogreprodusert og hvorvidt det er mulig a gjøre dette pa en objektiv mate. Det haroppstatt et nytt, og mer intrikat problem, men referansepunktene er derimotblitt omdefinert til a matte samstemme med den reelle verden, noe som gir enmulighet for a finne objektiv sannhet3.

Sokrates gjør, klokt nok, et ydmykt forsøk pa dette ved a ta for seg hver lydog se hva de representerer. Han gar ut i fra at den naturlige maten a begynne enutforming av et sprak pa, er ved a etterligne verden (se avsnittet om tegnsprak,s. 58). Men pa samme vis som en maler kan male noe uten at det pa alle materer likt det hun maler, vil man ogsa kunne fange ordenes sanne, uforanderligeessens gjennom andre midler enn en fullkommen etterligning, noe som ogsaer en nødvendighet siden en fullkommen etterligning av noe i den matrielleverden uansett vil være en degenerert versjon av ideen. For eksempel er ’R’ denlyden som gir størst bevegelse av tungen, og er dermed den beste lyden for arepresentere bevegelse, ’S’, ’F’, ’Ps’ og ’Z’ er ledsaget av beandning, og er dervedegnet for a beskrive ting som strømninger, osv. (s. 62). Det hele ender opp medat han gjennom analysen systematiserer bruken av lydene utifra deres evne tila beskrive bevegelse, hindring av bevegelse, bestandighet, flyktighet, apenhet,lukkethet, hardhet, rundhet osv4.

2Teknikker som er sapass forskjellige og mange at det er vanskelig a bedømme hvorvidtden logiske koherensen er et resultat av Platons retoriske geni, eller en sann innsikt i ordenesessens. Noe som er veldig vanskelig a ta stilling til uten en omfattende forstaelse av gresksprak og etymologi. Alle teknikkene som blir brukt i løpet av dialogen gir i sin helhet rentmatematisk svært mange muligheter for hvordan ord kan tolkes og gis en sannhetsverdi. Valgetav riktig verktøy for tolkning vil være avgjørende for sannhetsverdien

3Selvom det a sjekke teorier mot verden var alment opfattet som en dum ide. Ideelt settskulle det kun være den rene fornuften som skulle finne sannheter, i og med at verden ikkevar perfekt. Dette var kanskje litt lettere a godta a gjøre nar det var kamuflert i ordenesabstraksjon av verden, og uomgaelig siden det er hvordan man utveksler informasjon om sinerene ideer med andre. Det a bevare ideene i samtalen blir da et kritisk element av spraket

4Her ender man opp med a matte pasta at verden i seg selv faktisk kan reduseres til dissebestanddelene, for a derfra kunne trekke sanne slutninger om spraket, slik som maleren blirnødt til a ta et standpunkt i hvor mange farger man trenger for a kunne lage alle farger. Noesom hører hjemme i en annen diskusjon, men som er et viktig punkt a merke seg, og som

2

Men her star vi igjen tilbake med nye spørsmal: Hvordan kan man væresikker pa at disse tolkningene stemmer? Det er udiskutabelt at R er den lydensom krever mest bevegelse, eller flest kalorier, a frembringe. I forhold til luft-lydene kan man se pa volumet av luft som forflyttes gjennom utførelsen avordet og konkludere at det stemmer, men hvilken symboliserer best essensenav bevegelse, og hvorfor? Det er, som Sokrates papeker, lett a la seg forføre avsædvane og pavirkning i slike situasjoner, fordi kunnskapen man far ”[...]ikkealene har fydt mine Ører med sin guddommelige Visdom, men ogsaa har tagetmin Sjæl i Besiddelse.”. Nar han kommer til apenhet og lukkethet er det ogsa engrei link gjennom hvorvidt lyden frembringes inne i munnen eller mer eksternt,og har en bra koherens til fysiske etterligninger, men hva med apne og lukketepersonligheter, tanker, følelser o.l. Spesiel er det harde, det runde, det seige, detglatte, det klebrige, det slibrige og alle lignende kvaliteter som gjennomsyrerhvert ord, svært vanskelige a bestemme.

Synestesi er evnen til a representere relle ting pa abstrakte mater. Manser farger pa toner og akkorder, man kan føle mykhet og hardhet, varme ogkulde i abstrakte ting. Tall, bokstaver og hele ord kan ogsa bli representertgjennom farger, følelser og former. Man vil dermed ogsa oppfatte at noen lydervil beskrive slike egenskaper bedre enn andre. Det oppstar da en tvist i hvorvidtdisse oppfatningene er objektiv innsikt i tingenes essens, eller sosialt innlærtekonvensjoner som noen mennesker adapterer sterkere enn andre, noe kun enundersøkelse av synestesi som et fenomen vil kunne gi en antydning pa5. Menkjernen i den tvisten som jeg føler reises av dette, er hvorvidt bevegelse ogstillstand er større resultater av det samme fenomenet, eller om man virkeligkan bruke dette som objektive referansepunkt i verden. Gi meg et fast punkt, ogjeg skal løfte jorden, sa Archimedes en gang. Gi Sokrates en sannhet, og han skaltale sant. Dette betyr igjen: skap en link mellom den fullkomne verden og den(for oss) representerte verdenen, og sannheten vil være oppnaelig. Descartes fantat eneste linken la i ens selvbevissthet og videreførte linken til verden gjennomen svært haltende garanti fra Gud, men kanskje vil en undersøkelse av detbestandige og det uforanderlige avdekke noen flere svar:

Dersom det finnes en enhet for alt (la denne pastanden bli staende for na),kall det hva man vil: Gud, Tanken, The Matrix, det Godes Ide, Meg Selv, osv.,sa ma det gjennomsyre alt for a være hva det er. Med andre ord: det kan ogsafinnes igjen i alt.

Skal det eksistere noe uforanderlig sa er det basert pa at det ogsa ma eksisterenoe foranderlig, hvis ikke vil det eneste uforanderlige være enten en relativtomhet som ingenting kan skapes av, eller det absolutte intet. Jeg vil kommetilbake til viktigheten av dette siden, pa grunn av at jeg pa dette stadiet itekstens kreasjon enna ikke har forstatt den selv.

En lignelse: Man gar dypt nok inn i det materielle, man udersøker mind-re og mindre bestanddeler med vitenskap, og man trekker konklusjoner som,etter hvert som innsikten øker, beskriver generelle konsepter i væren med størrenøyaktighet og sannhet. Man finner sammenhenger mellom tid, rom, bevegelse,energi osv.

Men gar man dypt nok inn i sjelen, anden - de spirituelle nivaer av a være

apenbart postulerer et problem i og med at han avslutter analysen av lydene med “Og paaden Maade videre.”

5Noe jeg tilfeldigvis har mulighet til a frembringe fra en professor i Bergen som holder pamed et forskningsprosjekt i synestesi, dersom det skulle være interessant

3

menneske, finner man de samme helhetlige svarene, eksempler kan sees i konsep-ter i moderne kvantefysikk og innsikt man finner f.eks. i den jødiske Kabbalaheller den hinduistiske Bhagavadgita. En slik koherens i undersøkelser av de sam-me uforanderlige konsepter gjennom sa forskjellige medium, tider og prinsipperantyder at det eksisterer en helhet som er felles for bade det foranderlige oguforanderlige, bare man gar dypt nok inn i hva man studerer. Hva er det?

Her blir endelig betydningen av eksistensen av det foranderlige klar: Heleresonementet henger pa at det eksisterer noe mer enn det. Det at vi er i standtil a slutte at Cogito ergo Sum, betyr at noe ma eksistere. Og det er det abso-lutte enhetlige prinsipp som bade det foranderlige og uforanderlige er barn av:differansen mellom det absolutte intet og det at vi er i stand til a være oss selvbevisst: væren.

Nar man her gar videre og ser spraket i lys av denne innsikten, vil man seat man far ett hovedproblem: hvordan skal man vite at man fanger et fenomensessens gjennom maten man benevner det6? Uansett hva man gjør vil det væreen vurderingssak hva som er hva, med unntak av en ting: to ting.

Man kan uomtvistelig skille mellom hvorvidt det er en eller to av noe. Detman kan telle vil man alltid være enig om, uansett alder, intelligens (med visseselvsagte forbehold), sosial tilhørighet, kulturell programmering, og etter minforstaelse - uansett hvilken dimensjon man matte leve i, sa lenge det represen-teres innen sin egen dimensjon7! Dersom man teller 4 lenestoler, som er ufull-stendige kopier av ideen lenestoler, sa vil det være en 1:1 sammenheng mellomreproduksjonen av antallet ideelle lenestoler og antallet materielt reprodusertelenestoler til tross for den apenbare imperfeksjonen mellom bade de individuel-le lenestolene, og reproduksjonen av lenestolens ide. Med andre ord: Skal manbelyse det uforanderlige sa blir spraket tvetydig, noe det bestandige ikke er,og spraket vil dermed være en unøyaktig mate a belyse sannheten pa. Lik somscenekunstneren ma velge sine lys med omhu for a ikke miste de farger han vilha frem, ma filosofen med omhu velge sitt verktøy for a belyse væren. Spraketvil være et mye bedre verktøy for a beskrive og behandle det som er foranderligog tvetydig, som for eksempel menneskeheten, dyrenes oppførsel og spraket i segselv, enn det som er uforanderlig. Ethvert forsøk pa a avdekke sprakets essenser dermed i utgangspunktet hapløs.

Utifra dette blir det klart at derimot kan enhver tellbar ting tilnærmes paen ren mate, men det har ogsa en uunngaelig konsekvens: En hvilken som helstbeskrivelse av verden gjennom telling, som har behov for irrasjonelle tall8 vilvære feilaktig! For a kunne belyse det uforanderlige vil man være nødt til a ska-pe ett nytt sprak som ikke etterlater uendelige rekker av tall, eller med andreord: unøyaktigheter i beskrivelsen. For vi er ikke i stand til a forsta alt, av denenkle grunn at vi da ville gatt fysisk til grunne, med mindre det kan abstraherestil en mindre energikrevende prosess som fornuften kan gripe.

Vi kan konkludere med at vi enna ikke har funnet riktig verktøy for a avdekkeværens essens.

6Det være seg gjennom lyder, ord, setninger eller tekster7Dette er kanskje det viktigste poenget i hele teksten, men jeg kan ikke utdype det videre

pga dets relevans til oppgaven8Tall som ikke kan beskrives med et forhold, og dermed har uendelig mange desimaler

4

Til foreleser: Beklager for at teksten ble noe lengre enn den skulle. Jeg kun-ne presset den sammen ved a bruke færre linjeskift, men jeg ser ikke verdien ava ofre noe av klarheten i teksten mot a bedre ettekomme idealet om a fa den patre sider.

5