Fra

Throndhjem+ Døv+tummein+titut

1825

tilMøller kompetansesenter

2000

1

Jubileumsskrift Døveskolen i Trondheim, 175år

FORORD

1.april 2000 er det 175 år siden den første døveskolen i Norge ble grunnlagt i

Trondheim av Andreas Christian Møller. Han var selv døv og en pioner i Norge for

døves skolegang. Trondhjems Døvstummeinstitutt var også Norges første spesialskole

og ble opprettet etter kongelig resolusjon av 1. november 1824.

10. april år 2000 markerer Møller kompetansesenter både 175 års-jubileum og overta-

kelsen av nytt bygg. Dette er et tilbygg til A.C. Møller skole som var ferdig i 1991.

Rektor ved Trondheim offentlige skole for døve fra 1971 til 1986, Trygve Skjølberg,

har skrevet historien både om døveskolen og om Andreas Christian Møller. Han

har latt oss få lov til å bruke noe av denne historien i dette lille sammendraget i

forbindelse med markering av 175 års-jubileet.

2

Vikhov off. skole for tunghørte ble opprettet i 1958 som den første internatskolen i

landet for tunghørte elever. Skolen holdt til på Vikhamar i Malvik kommune. Odd

Naustvoll som var rektor ved Vikhov skole fra 1978 fram til sammenslåingen i 1992

har laget et sammendrag for oss om undervisning av tunghørte og Vikhov skoles

historie.

I 50 års-meldingen for Trondhjems Døvstummeinstitut, som kom i 1875, har davæ-

rende forstander og prest Sigvald Skavlan (1872-1878) skrevet en betenkning om

tegnspråkets status. Denne er gjengitt i sin helhet slik den står i 50-årsmeldingen. Den

er spennende lesning og gir oss noen perspektiver på utviklingen de siste 100 år.

Anne Karin Jakobsen har til dette jubileumskriftet laget et kort sammendrag av

utviklingen av tegnspråk og tjenestetilbud de siste 10-15 årene. Eli Nervik har redigert

heftet og Egil Rønning har hatt ansvar for lay-out og trykking.

Døveskolens og døveundervisningens historie er fascinerende og engasjerende. Fagfel-

tet er både komplisert og utfordrende, og det griper på et underlig vis tak i en

og holder en fast. Entusiasmen og engasjementet til fagfolkene på feltet har alltid

vært drivende. Metode- og språkdiskusjoner har nok til tider fått et noe emosjonelt

preg og kollektivistisk tenkning har i noen grad fått lov til å prege metode- og

språkdiskusjoner.

Sammenfallet i tid av samlokalisering og jubileum får for oss være et symbol på at

tegnspråk endelig har fått status som eget språk og at fokus kan dreies noe mer mot en

individualistisk tenkning hvor det er den enkelte hørselshemmedes individuelle behov

som er utgangspunkt for språkvalg, skolevalg og opplæringsmetode.

Jeg ønsker elever, foreldre, medarbeidere, og samarbeidspartnere til lykke med jubi-

leet og velkommen til Møller Kompetansesenter. Vi håper at ”nybygget” gir både

inspirasjon og grobunn for videre kunnskapsutvikling og gode faglige diskusjoner.

Heimdal 02.04.00

Anne Bakken

Senterleder

3

Møller kompetansesenter år 2000

Møller kompetansesenter er et statlig spesialpedagogisk senter for hørselshemmede og en driftsenhet i virksomheten Statlig spesialpedagogisk støttesystem. Senterets hovedoppgave er å utvikle og spre spesialpedagogisk kompetanse gjennom kartlegging, rådgiving, etterutdanning, opplæring og utviklingsarbeid. Tjenestene utføres i nært samarbeid med og på oppdrag fra kommuner og fylkeskommuner.Senterets virkeområde er Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Møller kompetansesenter er organisert i fem avdelinger hvorav fire er fagavdelinger.

Vinduet ved amfiet i skolebygget.

A.C. Møller skole gir heltids- og deltids skoletilbud til tegnspråklige grunnskoleele-ver. I inneværende skoleår har skolen 43 helårselever og 62 deltidselever. De barna som ikke kan reise hjem hver dag bor i elevhjem i ukedagene. Skolen har tilbud om skolefritidsordning for elever opp til 12 år. Dessuten er det fritidstilbud for elever 1-2 ganger pr uke.

Avdeling for tegnspråkopplæring tilbyr en 40 ukers modulbasert tegnspråkopplæ-ring til foreldre med døve og sterkt tunghørte barn, samt kurs og tegnspråkopplæring til pedagoger i forbindelse med deltidsopphold ved A.C. Møller skole. Avdelingen gjennomfører også tegnspråkkurs lokalt i kommunene, gir kurs på bestilling, gir veiledning til pedagoger ved bruk av bildetelefon, driver informasjonsvirksomhet om tegnspråkopplæring og deltar i utvikling av materiell. Intern kompetanseheving i

4

tegnspråk hører også med til avdelingens ansvarsområde. Avdelingen har også ansvar for driften av en barnehage for tegnspråklige barn. Trondheim kommune leier heltids plasser i barnehagen for barn som trenger tegnspråk.

Avdeling for utadrettede tjenester arbeider på oppdrag fra kommuner og fylkeskom-muner. Arbeidet består i rådgivning, konsultasjon og veiledning, med vekt på system-rettet arbeid, ofte med utgangspunkt i samarbeid omkring enkeltbrukere. Arbeidet foregår i tett samarbeid med det lokale hjelpeapparat og med audiopedagogtjenesten i de enkelte fylker.

Møller kompetansesenter har det koordinerende ansvar på landsbasis når det gjelder læremiddelutvikling for hørselshemmede.

Utviklingsavdelingen utvikler læremidler på oppdrag fra og i samarbeid med Nasjo-nalt Læremiddelsenter bl.a. på grunnlag av det nye nasjonale læreplanverket, L97. En stor del av produksjonen er video- og multimediabaserte læremidler på tegnspråk. På oppdrag fra Norsk Fjernundervisning utvikler avdelingen materiell for tegnsprå-kopplæring av foreldre og for Statens Bibliotektilsyn, videobøker på tegnspråk.

Avdelingen for fellestjenester administrerer kontorpersonalet, kjøkkendrift og sørger for renhold.

Møller kompetansesenter har i dag 145 ansatte fordelt på 120 årsverk. Det totale bud-sjettet er på kr. 56.mill. Av dette kommer 5.5 mill. fra oppdragsvirksomhet . En stor del av oppdragsvirksomheten er utviklingsoppgaver når det gjelder multimediabaserte læremidler.

Samlokalisering – nytt bygg Ved sammenslåingen i 1992 av Trondheim off. skole for døve og Vikhov skole, senter for hørselshemmede til ett senter, var virksomheten delt på Heimdal og Vikhamar. Den geografiske delingen gjorde det vanskelig å utnytte den pedagogiske kompetansen på tvers av avdelingene. Samarbeid ble tungvint og gjorde driften upraktisk og kostbar. Samlokalisering av senteret ble fort et ønske.

I oktober 1994 fikk Styret for de statlige spesialpedagogiske kompetansesentra over-sendt et notat hvor prinsipielle sider av samlokalisering ble drøftet. Et år senere godkjente styret en skisse for romprogram og Statsbygg fikk saken som byggeoppdrag. Enda et år senere, i 1996, var det usikkert om og når prosjektet kunne bli en realitet. Senteret begynte da å se seg om etter lokaler i nærområdet på Heimdal og gikk inn for et tilbud. Statsbygg skulle godkjenne leiekontrakten. Konklusjonen i møtet med Statsbygg var at i stedet for å flytte inn i leide lokaler, skulle Statsbygg finne midler over budsjettet for kurante prosjekter som var en ny ordning.

5

Møller kompetansesenter kunne da ta sikte på å flytte inn i nytt bygg i 1999/2000.

Ansatte som til nå hadde hatt sine arbeidsplasser på Vikhov, startet innflyttingen i nye bygg i februar 2000. I tillegg til kontorer, kursrom, møterom, bibliotek og kantine, har senteret nå fått eget TV studio, redigeringsrom og multimedialab. Skolen har også fått utvidet sitt areal med 3 større klasserom.En to- avdelings barnehage for tegnspråklige barn er også blitt bygget..

Møller kompetansesenter har nå flotte, funksjonelle og tidsmessige bygg som inspire-rer til faglig innsats, undervisning og videre utvikling av kunnskap på fagfeltet.

Kort historikkFor 175 år siden, den 1. april 1825, kom Norges første døveskole i gang med undervis-ning av 7 døve elever i Trondheim. Det var starten på døveundervisningens og spesialundervisningens historie i Norge. Her vil vi kort skrive noe om de forhold som har hatt betydning for det som har ført fram til at Møller kompetansesenter ble en realitet. Trondhjems offentlige Døvstummeinstitutt, var den første skole i Norge med undervisning for døve barn og også landets første spesialskole. Den ble opprettet etter kongelig resolusjon av 1. november 1824. Skolen ble grunnlagt av Andreas Christian Møller som selv var døv. Han hadde vært elev ved Det Kongelige Institut for Døvstumme i København. I Trondheim tok han i bruk undervisningsmodellen som han kjente fra København. Språket skulle læres ved hjelp av skrift, håndalfabet og naturlige tegn.

Fram til 1855 hadde skolen til-hold i Waisenhuset i Trondheim sentrum like ved Nidarosdomen. I 1855 fikk skolen eget bygg i Bispegata 9B. I dag omtales dette som ”Rødbygget”.

I 1897 ble det satt opp en bygning til på tomten i Bispegata. En pen to etasjers bygning med lofts-etasje med arker. Dette huset ble i 1936 bygget på med to etasjer. Døveskolens adresse i 136 år var Bispegata 9B. I løpet av våren 1991 flyttet Døveskolen til Søb-stadveien 65 på Heimdal. Den 28. august, 1991 ble åpningen av døveskolens nye bygg markert.

6

Waisenhuset

Rødbygget Bispegata 9b

7

Det påbygde huset fra 1936

Fra Søbstadveien 65. Skolebygget

8

Trygve Skjølberg har skrevet om Døvesko-lens historie i boken Trondheim offentlige skole for døve 1825 –1986.(Døves forlag A/S – Bergen, 1992)

Vikhov off. skole for tunghørte ble oppret-tet i 1958 og var den første internatskolen for tunghørte elever i landet. Skolen fikk lokaler på Vikhamar i Malvik kommune. Dette var den eneste skolen for tunghørte i landet, og på grunn av stor søkning ble det i 1965 besluttet at den skulle utvides. I 1968 ble det bygget nytt skolebygg og nye internatbygg i tillegg til det gamle ”gulbygget”. I 1970 skiftet skolen navn til Vikhov skole, senter for hørselshemmede. (Les Odd Naustvoll sitt innlegg på s.13.)

På bakgrunn av Prosjekt S og omorgani-sering av statlige spesialskoler, St.meld. nr. 54 (1989-90) og St.meld. nr. 35 (1990-91) kom forslaget om at Vikhov skole, Senter for hørselshemmede og

Trondheim off. skole for døve skulle slås sammen og omorganiseres til ett kompe-tansesenter. Møller kompetanse-senter ble opprettet på bakgrunn av Innst.S. nr. 160 (1990-91).

Hovedbudskapet som ble oppfat-tet fra Prosjekt S, var at spesial-skolene skulle nedlegges og at kommunene skulle ha ansvaret for all undervisning. Alle mil-jøer som hadde med døve og undervisning av døve å gjøre fryktet nedleggelse av døvesko-lene og protesterte høylydt. I Oslo gikk et demonstrasjonstog fra Døves hus til Stortinget. Også i Trondheim var det demonstrasjonstog. Parolen var

Vikhov

Nøkkeloverrekkelse

9

La døveskolen leve! I gjennomføringsfasen av Prosjekt S, ble det som-

meren 1989 oppnevnt en ad hoc gruppe for Hør-selshemming. I januar 1990 var dette utvalget ferdig med et forslag om Framtidig pedagogisk tilbud til døve og hørselshemmede. I 1992 ble alle landets statlige spesialskoler ble nedlagt og omorganisert til statlige kompetansesentra.

Kun ved kompetansesentrene for hørselshem-mede ble skolevirksomheten videreført.

Argumentasjonene fra ad hoc-utvalgetet og fra miljøene hadde ført fram.

Ad hoc utvalget sa: Utvalget ser undervisning på egne premisser, ubesværet kommunikasjon og samhørighet med

andre som overordnete behov og rettigheter.F. eks . skal barn, unge og voksne som profitterer på tegnspråk , ha tilgang på tegnspråk i kyndige opplærings-miljø. Også i de andre meldingene og proposisjonene fra denne perioden

kommer det klart fram at den eneste begrunnelsen for å opprettholde skolene for døve, er behovet døve barn har for tegnspråk som kommunikasjons- og opplæringsspråk. Det var videre en erkjennnelse at dette ikke kan skje godt nok bare i den enkelte kommune, men at det må finnes større tegnspråklige miljøer. Ad hoc-utvalget sa om dette: Innenfor feltet hørselshemming er det imidlertid helt vesentlig at sentra også har skoletilbud, dvs. elever til langtidsopphold, dette må ha en størrelsesorden som tillater absorbering av elever til korttidsopphold.

I 1992 ble Trondheim off. skole for døve og Vikhov skole, senter for hørselshem-mede offisielt nedlagt, og Møller kompetansesenter ble den nye felles institusjonen. A.C.Møller skole på Heimdal ble en avdeling ved senteret. Senterleder fikk sitt kontor på Vikhov. At navnet Møller ble valgt, er et tegn på at arven fra Andreas Christian Møller holdes i hevd.

Konsekvensen av at tegnspråk ble akseptert manifesterte seg først i 1997 gjennom Forskrift for grunnskolen, § 2-4, som er videreført i dag gjennom Opplæringsloven, § 2-6. Her slås det fast at døve elever har rett til opplæring i og på tegnspråk. Læreplan for skoleverket av 1997, L 97, har egne planer for døve elever. Tegnspråk som førstespråk, Norsk for døve, Engelsk for døve, Drama og rytmikk for døve og tilvalgsfagene Tegnspråk fordypning og Engelsk fordypning for døve.Planen Tegnspråk som førstespråk viser at tegnspråk er akseptert som eget språk. Planen Norsk for døve legger opp til at døve skal lære norsk på egne premisser. Basisen skal være norsk tegnspråk, NTS. L97 er klar på målet om at døve skal bli funksjonelt tospråklige. Møller kompetansesenter har som en av sine store oppgaver å utvikle og tilpasse læremidler for døve i tråd med disse fagplanene. Anne Karin Jakobsen har skrevet et resymé om Tegnspråkets stilling i Norge 1975 –2000 i dette heftet. s 20

10

Konfirmasjonen var lenge den naturlige avslut-ningen på skole-gangen.

11

MetodestridKampen om tegnspråkets status har fulgt døveundervisningen helt siden middelalde-ren. På 1700 tallet forsøkte flere lærde å forske i tegnspråk. På midten av 1700 tallet ble det blant annet mye diskutert om tegn var lingvistiske eller ikke. Filosofene Diderot, Condillac og Rousseau anså at tegnspråk var et språk, men de medgav at det fantes visse forskjeller mellom tegnspråk og talt språk og også mellom ulike talte språk og ulike tegnspråk.

Diskusjonen gikk på om døve kunne tenke abstrakt og om de kunne gi uttrykk for tankene sine. Katolisismen sto sterkt i Europa. Den krevde at menneskene måtte si fram forsakelse og trosbekjennelse for å kunne ta imot sakramentene. Dette var ikke døve i stand til, mente man. I Spania krevde arveloven at adelige arvinger måtte kunne lese og skrive, ellers kunne familiene miste alle sine adelige rettigheter og formue. I noen adelslekter var det arvelig døvhet. Redningen ble at de unge døve arveprinsene fikk undervisning slik at de kunne lese og skrive og derved gjøre rettmessig krav på arven.

Charles-Michel de l`Epée grunnla den første døveskolen i Paris i 1770. Han hadde blitt kjent med døve mennesker på gatene i Paris og oppdaget at de hadde sitt eget språk. Han så det også som en oppgave å lede døve til Gud. I hans skole fikk de døve

12

undervisning på tegnspråk. l´Epée systematiserte tegnene og laget også pedagogiske tegn og det ble brukt håndalfabet. Elevene skulle bli i stand til å lese og skrive.

Samuel Heinicke startet en skole for døve i Leipzig i 1778. Han var motstandet av å bruke tegnspråk. Mennesket kunne ikke tenke gjennom gester og skrift, de må kommunisere oralt for å forstå og bli forstått. Han holdt sin metode hemmelig, men han mente at de døve måtte bruke de andre sansene for å lære å tale. Syn, følelse og smak måtte utnyttes. I artikulasjonsundervisningen fikk elevene ulike væsker med forskjellig smak på tungen. Opplevelsen av smak skulle hjelpe dem å huske de ulike vokalene.

Fra disse to utspant metodestriden seg videre i den tyske metode og den franske metode. I 1880 var det en kongress for døvelærere i Milano. Der ble det vedtatt at ”talemetoden var å foretrekke”. Denne holdningen ble toneangivende i døveundervis-ningen i lang tid fremover. Rundt århundreskiftet 1700 – 1800 ble flere døveskoler grunnlagt både i Europa og andre deler av verden. De tre første kom i Tyskland, England og Frankrike. Metodestrid har i stor grad preget fagfeltet siden, og pågår ennå.

Til Døveskolens 50 årsjubileum skrev daværende bestyrer Skavlan en artikkel om tegnspråk som kan leses her i dette heftet i sin helhet.

13

“I samme døveskole maa ikke undervises efter mer end èn av de to metoder, tegn og tale-metoden.”(Lov, av 4. juni 1915, ”Om døve, blinde

og åndssvake barn undervisning”)

VIKHOV SKOLE 17/9-1958 - 31/12-1992

av Odd Naustvoll

UNDERVISNING AV TUNGHØRTE FØR 1958

Taleskoler kom og forsvant.I 1840-50 årene var påvirkningen fra Tyskland ganske stor og det ble startet “tale-skoler for døvstumme” også i Norge. Fredrik Glad Balchen startet skole i Kris-tiania(1848), August Gleditsch i Bergen(1850) og Thorstein Alarich Christensen i Kristiansand(1851), og etter en pause på ca. 30 år fikk talemetoden et nytt oppsving i kjølvannet av Abnormskoleloven av 1881. Johs. Lyng etablerte da sin ”Taleskole for døvstumme” i Trondhjem, og samme år kom “Hedvig Rosings Taleskole” i Kristiania. Staten opprettet også en “Taleskole for døve” på Hamar i 1882. Fru Rosing skriver i årsberetningen for 1883 at ”Undervisningen bliver ledet efter den rene talemethode, d.e. tale uden tegn” og at målsettingen er å gi elevene en ”kristelig og borgelig oplysning samt at oplære dem for praktisk livsvirksomhed”.

Taleskolene fikk litt ulik skjebne. Balchens taleskole ble f. eks, etter hvert til Skådalen skole. Skolene i Bergen, Kristiansand og Hamar ble nedlagt. “Lyngs taleskole” fusjonerte med døveskolen i Trondheim og Hedvig Rosings ”Taleskole” ble etter hvert til døveskolen i Holmestrand.

Tunghørtklassene på Ila skole i Oslo.Lov, av 4. juni 1915, ”Om døve, blinde og åndssvake barn undervisning” gav støtet til at Jacobine Ulrica Rye (1861-1939), som en tid hadde arbeidet ved fru Rosings skole, opprettet klasser for barn med svekket hørsel ved Ila skole i Kristiania.Jacobine Rye hadde meninger om hvordan andre hørselshemmede burde undervises. I tiårsberetningen for Ila skole, skriver hun slik:Blandt Tunghørtskolens elever er der en gruppe barn, som fortjener særlig omtale. Det er barn, som er blit tunghørte(ikke helt døve) før den alder, da talesproget tilegnes. Deres hørsel var forliten til, at de kunde danne sprog paa almindelig maate ved at efterape andres tale. Slike barn er hittil altid blit oplært i Døveskolen - som dog ikke er den skole, der passer for dem. Tunghørtskolen er deres plads. Her lærer man dem at tale og utvikler samtidig deres hørsel, (lærer dem at bruke den hørsel, som de

14

i virkeligheten har). Selvfølgelig faar de i Tunghørtskolen daglig ekstraundervisning - metodiske sprogøvelser og artikulations-undervisning. For at faa deres stemmer bøielige, med naturlig klang brukes ogsaa høreapparater.Resultatet av disse barns undervisning i Tunghørtskolen har været meget glædelig. Forhaabentlig kommer nu snart den tid, da alle tunghørte barn blir optat i den specialskole, som passer for dem - Tunghørtskolen.

Ikke bare Jacobine Rye tenkte, departementet tenkte - og oppnevnte, i juni 1929, en nemnd til å greida ut spursmålet om ei ny ordning av døveskulane. Innstilling ble avgitt i januar 1930:Nemnda er merksam på at de såkalte “uegemtlige døve”(halvdøve) som skoleelever inntar en annen stilling enn de døvstumme nybegynnerne og har krav på en annen undervisning. Men da mange av døveskolens egne folk mener det er for få av dem til å lage egen skole for dem, finner nemnda - alle hensyn tatt i betraktning - å måtte innskrenke seg til å peke på at det, i tilfelle av at det ved en opptaking er særlig mange av dem, må være mulig med den ordning som her blir foreslått, da å opprette en særklasse for dem.

“ - En egen tunghørtskole for hele landet”Skolestyrer Ludvik Langåker, ved døveskolen i Trondheim, “tenkte” følgende i 1943: “Kirke og undervisningsdepartementet har påbudt at tunghørte barn skal registreres, med tanke på eventuell særundervisning. Styrer Langåker sier til ”Adresseavisen” at denne registreringen er svært påkrevd. Det neste skritt bør være at de tunghørte barna blir spesialundersøkt av lege. De av dem som ikke kan hjelpes ved legebehand-ling, må inn i særklasser i tilknytting til folkeskolen. Sluttelig må vi få en egen tunghørtskole for hele landet.(Tegn og Tale, april 1943) I Spesialskoleloven av 1951 blir de tunghørte nevnt i loven som egen gruppe og departementet oppnevnte, høsten 1953, en firemannskomite hvor direktøren for spesi-alskolene, formannen i Norges Hørselsvern, overlærer ved Oslo folkeskoler Alvhild Bjerkenes og skolestyrer Ludvik Langåker var med. Skolestyrer Johan Sæbø ble oppnevnt til sekretær for komiteen som skulle lage forslag til en “Landsplan for undervisning av tunghørte”. Resultatet ble en utredning som forelå i mai 1955, som omfattet både kommunale tiltak for elever med mindre hørselsvansker, og interkom-munale statsskoler i forskjellige deler av landet for sterkt tunghørte elever. Nå fulgte en intens jakt på egnede lokaler før Vikhov offentlige skole for tunghørte kunne åpnes i 1958.

15

VIKHOV OFFENTLIGE SKOLE FOR TUNGHØRTEDen første årsmeldingen (1958/59) har et avsnitt, “Planene for skolen. Ominnred-ning og innvielse”, som her siteres i sin helhet:

Planene for skolen. Ominnredning og innvielse.Planene for undervisning av tunghørte ble lagt opp av en komite oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet den 31. oktober 1953 med direktør Marie Pedersen som formann. Komiteen avga innstilling 12. mai 1955. Det blir ifølge den landsplanen inn-stillingen inneholder tatt sikte på å opprette internatskoler for den gruppen av tunghørte barn som er så sterkt hemmet av sin hørselsnedsettelse at de ikke får tilfredsstillende utbytte av å gå i normalskolen.

For å komme igang med denne undervisningen så raskt som mulig ble det allerede mens komiteen var i arbeid fremmet forslag om et driftsbudsjett for en tunghørtskole, og det ble satt igang undersøkelser for å finne et passende sted for en slik skole. Disse undersøkelsene førte til at Staten i 1957 kjøpte eiendommen Vikhov i Malvik, og nødvendige ominnredningsarbeid ble straks satt igang for å gjøre bygningen egnet til formålet. En tok foreløbig sikte på å gi skolen en kapasitet på 30 elever. Som leder for ombyggingen ble engasjert arkitekt Torleif Vold, Vikhamar.

Ombyggingen ble gjennomført i løpet av sommeren 1958, og det første elevkull ble innkalt i løpet av september dette år. Skolen ble offisielt åpnet av ekspedisjonssjef, dr. Einar Boyesen og direktør Marie Pedersen den 17. september 1958.

Årsmeldingen forteller om et personalet på 15; styrer, tre lærere, to instruktører, husmor, to internatassistenter, kokke og fire hushjelper og vaktmester, og forteller om 33 elever (ikke 30 som planlagt) som kom fra 14 av landets 18 fylker. Et stort flertallet av elevene kom fra Nord- og Midt-Norge(Møre og Romsdal inkludert).Fra avsnittet “Melding om undervisningen”, nevnes:Elevbelegget har bestått av barn på alle alderstrinn fra 7 til 15 år. Det gjennomsnitt-lige hørselstap beregnet på grunnlag av audiometerundersøkelse av frekvensene 500, 1000 og 2000 cps var 54 db. Belegget har vært temmelig ujevnt når det gjelder

16

læremuligheter og det hadde vært ønskelig med en bedre klassedeling. -Det har vært lagt sterk vekt på å venne elevene til å bruke høreapparat. - For størstedelen av elevene gjelder det at de burde ha fått spesialopplæring tidligere.- Øre-, nese-, halsundersølelse og audiometrisk registrering av samtlige elever ble foretatt i april 1959 av overlege H. Fr. Fabritius og dr. Olav Jansen.

Utbygging og utviklingI “Hørselvernet” kunne en våren 1965 lese at Vikhov offentlige skole for tunghørte skulle utvides ganske vesentlig: - I dag er det 40 elever ved skolen, opplyser bestyrer Johan Sæbø, men når utbyg-gingen er foretatt, regner vi med å få plass til 112 elever. - Vikhov er den eneste spesialskole i sitt slag i landet og på langt nær alle som vil kan få plass ved skolen.- Vi har i dag ca. 80 elever på venteliste, forteller bestyreren, og dette illustrerer vel ganske tydelig nødvendigheten av en snarlig utvidelse. De nye bygningene omfatter en stor gymnastikksal, foruten klasseromsfløy som skal bygges så i si i ett, noe vest for den nåværende skolebygningen. Klasseromsfløyen vil få 12 klasserom, foruten et aktivitetsrom på 200 kvadratmeter. Videre skal det reises en elevheim, eller rettere sagt flere elevheimer. Det blir et kompleks bestående av fire bygninger sammenbundet med en kjøkkenavdeling. I hver bygning blir det to elevheimer som hver får sin pleiemor og hvor elevene skal innta sine måltider og ellers innrette seg så hjemlig som mulig.

- Vi satser svært mye nettopp på dette, sier bestyrer Sæbø. Elevene kommer jo ofte langveis fra og er alle i folkeskolealderen. De har derfor behov for en spesiell omsorg på grunn av sin alder. Vkihov skole skal utelukkende ta seg av bametrinnet i folkeskolen, til og med 7. skoleår. Når det gjelder ungdomstrinnet som blir treårig, er det meningen at det skal opprettes en eller to skoler andre steder i landet, spesielt beregnet på dette. Byggene får som den nåværende skole en meget vakker beliggenhet i Malvik, og elevene vil utvilsomt komme til å trives, hvor enn i landet de kommer fra.

De nye lokalene ble tatt i bruk i 1968, ti år etter at skolen ble opprettet, og var Vikhov inne i en god utviklingsperiode. Litt etter litt vokser konturene fram av det Vikhov som eksisterte fram til utgangen av 1992, men utviklingen gikk ikke helt etter de linjer som var trukket opp i planene, bl.a. kom ungdomstrinnet inn og utgjorde etter hvert en stadig større del av elevflokken. Omkring 1970 skulle både “offentlig” og “tunghørt” bort fra navnet på skolen og det nye navnet ble Vikhov skole, Senter for hørselshemmede. 10 - 12 år senere, etter at Stortingsmeldingene hadde kommet ganske ofte, skulle Vikhov bli henholdsvis audio- pedagogisk ressurssenter for Nord-Norge og i sammen med Trondheim off. skole for døve være ressurssenter for Midt-Norge

17

SENTER FOR HØRSELSHEMMEDESentret utviklet etter hvert følgende tilbud til hørselshemmede:

- Heltidsopphold

Vikhov skole ble i sin tid opprettet for å gi heltidsopphold til tunghørte. Stortings-melding 98 (1976-77) forutsatte også langtidsopphold ved Vikhov skole etter hvert ville bli unntaksordninger. De fleste foreldrene ønsket også at barna skulle være i hjemmeskolen så lenge som mulig. Stadig bedre høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler gjorde også sitt til at dette ble mulig for Jacobine Ryes utsagn fra 1926 var minst like aktuelt mot slutten av hundreåret som det var i 20-årene: -“Gode høreapparater findes ogsaa nu. Særlig de elektriske høreapparater er til stor glæde og nytte for mange selv meget sterkt tunghørte.”

Om søkningen til barnetrinnet ble mindre, så ble den til gjengjeld større til ungdomstrinnet, for det ble etter hvert klart at de integrerte elevene ble mer isolerte,

både faglig og sosialt, jo lenger de kom oppover i klassene. Ensomheten ble tung å bære og dette førte til at mange tidligere korttidselever søkte tryggheten og felles-skapet med skjebnefeller når de kom i ungdomsskolealderen.

- Korttidsopphold Skolen startet i 1968 med korttidsopphold (“klinikkopphold”) for elever som var integrerte i heimeskolen. Egentlig begynte disse oppholdene allerede i 1960, da det første prøvekurset/observasjonsoppholdet ble avviklet, fordi det var vanskelig å uttale seg med sikkerhet om skoleplassering bare på grunnlag av meldeskjemaet.

Foreldrene ble invitert til å bo i internatet under prøvekurset. Prøvekursene utviklet seg til å bli korttidsopphold for førskolebarn. For grunnskoleelevene kom oppholdene i gang høsten 1973. Siden økte tilbudet i takt med etterspørselen til 80

18

elever pr. år i 1982 og til ca. 120 først i 90-årene. Et korttidsopphold skal søke å få eleven til å akseptere sitt hørselstap og i tillegg

øke kunnskapene om strategier som kan gjøre læresituasjonen lettere å mestre. Under korttidsoppholdene ble høreapparater og eventuelt annet audioteknisk utstyr kontrol-lert og eventuelle forandringer ved hørsel og syn ble avdekket, og elevenes faglige og sosiale situasjon ble vurdert. Foreldre- og lærerkurs var, sammen med kurs for personell fra den pedagogisk/psykologiske tjenesten, en viktig del av opplegget.

- Rådgiving- og veiledningVikhov skole tilsatte i 1961 reiselærer som skulle hjelpe tunghørte barn i førskole og folkeskole gjennom å gi råd til lærere, skolemyndigheter og foreldre. Eksterntjenesten ble utvidet i 1968 og omfattet fra da service fra audioingeniør, psykolog og sosionom. Hørselshemmete elever i vanlig førskole, grunnskole og videregående skole er så fåtal-lige at den lokale ekspertise og erfaring ofte er liten eller ingen. Fra starten Vikhov hadde et nært samarbeid med Øre-, nese-, halsavdelingen ved Namdal Sykehus, med dr. Fabritius som lenge var den ledende når det gjaldt medisinsk omsorg for hørselshemmede. Senere ble det etablert kontakt med høresentralen, RIT, og skolen engasjerte i 1980-årene, i deltidsstilling, egen øre-, nese-, halslege. Audioingeniørstil-lingen var meget vesentlig innenfor denne tjenesten, med service(også ved støping av ørepropper) og veiledning til hørselshemmete og det lokale hjelpeapparatet ved valg av høreapparater, forsterkerutstyr og måling av akustiske forhold i skolerom.

- LæremidlerLæremiddelavdelingen ble etablert i 1975 og den fikk fort et nært samarbeid med Grunnskolerådet og med tilsvarende avdelinger i Danmark og Sverige; Material-laboratoriet i Aalborg og RPH-hør i Örebro. Både ideer og produkter ble utvekslet til gjensidig nytte og glede. Vikhov skole var utvikler, produsent og leverandør av læremidler og informasjonsmateriell, særlig til integrerte elever i vanlige grunnskole, til døveskolene og til andre spesialskoler. Utviklingen av materiellet ble for en stor del utført av Vikhovs egne lærerkrefter. Besøk ved læremiddelavdelingen inngikk som en naturlig del av kurstilbud til lærere som fulgte korttidselever til skolen.Grupper fra den pedagogisk/psykologiske tjenesten, Høgskolen for spesialpedagogikk, de øvrige pedagogiske høgskolene og andre utdanningsinstitusjoner omfattet avdelin-gen med interesse, ikke minst fordi det viste seg at læremidler som opprinnelig var laget med tanke på hørselshemmete også egner seg for barn og ungdom med lærevansker.

- Kurs og praksisplasserI tillegg til den kursvirksomheten som naturlig hørte inn under korttidsoppholdene, tok Vikhov skole som ressurssenter, ansvar for faglige kurs for personell som allerede arbeidet med-, eller var under utdanning for framtidig arbeid med/blant hørselshem-

19

mete. Grupper fra den pedagogisk/psykologiske tjenesten, studenter fra Høgskolen for spesialpedagogikk, fra pedagogiske høgskoler, vernepleieskoler, utdanningsinsti-tusjoner for førskolepedagoger, sosialhøgskole og lærerkurs på høgskolenivå, samt legestudenter fikk innføring i konsekvensene av nedsatt-, eller manglende hørsel.Noen av studentene fikk praksisopphold i undervisningsavdelingen eller i elevhjem-mene. Vikhov skole arrangerte også, år om annet, kurs for reiselærere, for lærere i den videregående skolen og for miljøarbeidere.

Møller kompetansesenter Ved utgangen av 1992 ble Vikhov skole fusjonert med Trondheim døveskole under navnet Møller Kompetansesenter. Skjebnen til Vikhov skole ble derfor nokså lik den som rammet taleskolene fra 1800-tallet, og ringen var på en måte sluttet. Litt forskjell var det likevel, nå var det to likeverdige parter som hver tok med det beste og gikk sammen inn i noe nytt og forhåpentligvis bedre.

- - - - -Kilder.Per Anderson: “Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling”, Oslo 1960.“Jubileumsberetning 1916 - 1966” for Ila skole og samtaler med Aase Lager.Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1959. “Tegn og Tale”“Hørselvernet”Årsmeldinger og programnotat.

20

Tegnspråkets stilling/status i Norge 1975 – 2000.

Av Anne Karin Jakobsen

På midten av 1970-tallet var det rådende synet på tegnspråk i Norge, at det skulle være et hjelpemiddel. Tegnene skulle være en god støtte for munnavlesningen og de skulle være meningsbærende og logiske. Tegnene ble sett på og brukt som et hjelpemiddel i norsk, og ble ikke definert som et eget språk. Målsettingen var at døve skulle bli så flinke i norsk som mulig, og synet på tegnspråk var preget av dette. Også innen Norges Døveforbund trodde man at et normert tegnspråk som fulgte norsken var nøkkelen til en bedre norskforståelse for døve.

Med disse tankene som utgangspunkt, ble det konstruert en kommunikasjonsform hvor det ble satt tegn til hvert norsk ord i en setning. Dette var den såkalte ”tegn-språknorsken”; et forsøk på å forene tegnspråkets visuelle og gestuelle komponenter med norskens setningsoppbygning og grammatikk. Det ble faktisk her snakk om en tegnspråkreform. Det ble organisert tegnspråkkurs i 5 trinn, hvor ”familien Berg” var gjennomgangsfigurene.

Lærere, miljøarbeidere, foreldre og andre deltok på disse kursene. Tegnspråknorsk ble benyttet som et hjelpemiddel i hjemmet hvor det var et døvt barn, i barnehager, i grunnskolen, i den videregående skolen, i yrkesopplæringen og ved annen kursvirk-somhet.

På slutten av 70-tallet blusset imidlertid debatten om tegnspråk som et selvstendig språk opp. Dette bla. takket være svenske tegnspråkforskere som gikk hardt ut mot den praksis de nordiske landene hadde hatt fram til nå. Disse forskerne mente at tegnspråket måtte betraktes som et selvstendig språk. Denne debatten førte i første omgang til en oppfording om å ”myke opp” tegnspråkundervisningen. Det daværende tegnspråkutvalget ble oppfordret til å bruke mer av sin tid til å se på tegnspråket i kommunikasjons-sammenheng, samt at medlemmene skulle gå inn for å myke opp tegnspråkundervisningen. Tegnspråkutvalget begynte det som ble kalt ”ny vri”, men det var ikke så lett å ”omskolere ” tegnspråklærerne til en mykere linje gjennom direktiver.

I Norges Døveforbunds forslag til handlingsprogram som ble lagt fram i 1980, het det bla: ”Døve selv må styre utviklingen av tegnspråket”. Tegnspråkutvalget utarbeidet en prinsipperklæring om tegnspråket i Norge i 1981.

Den var som følger: 1. Tegnspråket er et visuelt språk. Det vil si at det oppfattes med synssansen, i

motsetning til talespråket, som oppfattes av hørselssansen. Tegnspråket uttrykkes

21

ved bevegelser med hendene, kroppen og hodet, munnen og øynene. Mimikk er en viktig del av dette. Munnbevegelsene kan bestå dels i forming av norske ord, dels i egne munnstillinger knyttet til spesielle tegn. – Når man uttrykker seg med tegnspråk, skjer det i form av et samspill mellom alle disse bevegelser, kombinert med mimikk.

2. Som alle andre språk, har det norske tegnspråket sine symboler – her i from av tegn. Disse tegnene brukes i samsvar med tegnspråkets grammatiske regler. Men bruken av tegnspråk er forskjellig og til dels meget individuelt preget. Det vil si at brukerne kombinerer tegnspråkets enkelte faktorer på forskjellig måte.

3. Fordi innlæringen av tegnspråket ikke er avhengig av hørsel, kan det læres av døve barn like tidlig og like lett som hørende barn lærer talespråket. Følgelig må tegnspråket anses som døves naturlige første språk. De hørende i barnets nærmeste omgivelser må tidligst mulig lære seg tegnspråk, slik at barnet får vokse opp i et språkstimulerende miljø uten kontaktproblemer. På et tidlig tidspunkt bør barnet få kontakt med voksne døve. Dermed kan barnet få voksne døve å identifisere seg med.

4. Tegnspråket er blitt utviklet og overført fra generasjon til generasjon, og det er døves naturlige samtalespråk. –Døveorganisasjonen mener derfor at døve har krav på å bli anerkjent som en språklig minoritet.

5. Alle varianter av tegnspråk som brukes av døve i Norge, kommer inn under benev-nelsen norsk tegnspråk. Man skal respektere det faktum at døve bruker tegnspråket forskjellig og det gjør vi ved å bruke fellesnevneren norsk tegnspråk om alle varianter, uansett graden av tilknytning til norsk talespråk. – Dette innebærer at vi skal unngå å bruke benevnelser som tegnspråk-norsk, døves eget tegnspråk, spontant tegnspråk o.a. Blant døve er det i bruk mange dialekt- tegn. Disse er det ikke plass til i tegn-ordboken. Tegn- ordboken skal derfor betraktes som veiledende.

6. Døveorganisasjonene vil stimulere til at også flest mulig hørende skal lære seg tegnspråk. Tegnspråkundervisningens siktemål bør være å oppnå dyktighet i sam-tale med døve. For å oppnå dette, må de hørende lære å avlese tegnspråk, det vil si å forstå ulike former for tegnspråk som døve bruker, og uten at de hørende kan støtte seg til talestemme. Derfor skal Norges Døveforbund framstille materiale som gjør dette mulig. – Tegnspråklæreren bør ha grundig kjennskap til hvordan døve bruker tegnspråket i sitt distrikt. De hørende bør selv gå inn for å lære seg å bruke et godt, levende tegnspråk. Men det forlanges ikke at hørende skal bruke tegnspråket som døve. Vi godtar at hørende bruker tegn og tale samtidig.

7. Som døves hovedorganisasjon i Norge har Norges Døveforbund et særlig ansvar for å ivareta døves interesser i alt som berører tegnspråket. Forbundet har derfor etablert et spesialutvalg – tegnspråkutvalget – som står ansvarlig overfor forbundet . Dette utvalget skal fungere som kontrollerende, informerende og rådgivende organ i tegnspråkspørsmål.

22

Denne prinsipp-erklæringen ble utarbeidet høsten 1981 av Norges Døveforbunds tegn-språkutvalg, på oppfordring av forbundsstyret, og den ble stadfestet av forbundsstyret i Norges Døveforbund.

I kjølvannet av denne, kom også tegnspråkforskningen i gang her i Norge, og synet på tegnspråk endret seg etter hvert. Tegnspråk ble nå sett på som et fullverdig, naturlig, menneskelig språk, og at det er dette språket som må benyttes i undervisningen av døve barn.

I 1984 kom Stortingsmelding nr. 61: ” Om visse sider ved spesialundervisninga og den pedagogisk – psykologiske tenesta”. I denne heter det bla.: ”Elevar med teiknspråk som primærspråk må ein sjå på som ei særskild gruppe i mange høve. For mange av desse elevane vil det vere mest aktuelt å få heile skoletilbodet i ein eigen skole for hørselshemma. Det teiknspråket som i dag for det meste blir nytta i undervisninga av døve barn, er konstruert på tale- / skriftspråklege premissar. Teiknspråket som døve bruker seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn ( tilsvarande ordforråd) og grammatikk.

Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskninga har vist at teiknspråket til dei døve må jamstillas med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må det få konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna må det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve.”

Denne meldingen betød et stort skritt framover for døves rett til tospråklig undervis-ning, men intensjonene i denne meldingen ble ikke fulgt opp i den nye mønsterplanen av 1987.

Aksjonskomiteen for tegnspråkarbeidet (AKTA) skulle bla. arbeide med følgende saker: De skulle ta opp tegnspråkets stilling med representanter for de politiske parti-ene, Regjeringen og Stortinget, med sikte på å få akseptert døves rett til tospråklighet. AKTA skulle samarbeide med skolene om tegnspråk som valgfag i vanlige skoler, som undervisningsspråk og som eget fag i undervisningen av døve. AKTA skulle samarbeide med andre instanser som gir opplæring i tegnspråk.

I 1989 skjedde nok et gjennombrudd for tegnspråket. Det var klart for igangsetting av ”Nyheter på tegnspråk” for første gang.( Samme år begynte NRK å tekste ”Dagsre-vyen” gjennom side 777 på tekst-TV.)

I arbeidsprogrammet til Norges Døveforbund for 1991 –94 står det følgende å lese om forbundets arbeid mht. tegnspråk: Norges Døveforbund skal arbeide for:- at tegnspråk skal få offisiell anerkjennelse som selvstendig språk,

23

- at døves rett til tegnspråk skal bli lovfestet,- at døve skal få økt kunnskap om sin språklige situasjon,- at studentene på A-linjen ved Institutt for Spesialpedagogikk skal få tilfredsstil-

lende kompetanse i tegnspråk,- at lærerne ved døveskolene skal få tegnspråkopplæring i arbeidstiden for eksempel

ved at det avsettes to timer ukentlig av den tiden de har leseplikt, til dette,- at alle offentlige kontorer skal få ansatte som behersker tegnspråk, slik at døve

skal kunne bli betjent uten å måtte tilkalle tolk,- at tegnspråk skal bli valgfag i skolene for hørende,- at staten skal ta ansvaret for driften av Institutt for Tegnspråk,- at det skal bli produsert tegnspråk-materiell til ulike behov, - at det skal tilbys utdanning i tegnspråk på forskjellige nivåer,- at alle som arbeider profesjonelt med døve barn, unge og voksne skal få opplæ-

rings-muligheter i tegnspråk, og at det skal bli stilt krav til dokumentasjon av tegnspråk-ferdighetene,

- at det skal bli tilbud om kompetansegivende utdanning av gamle og nye tegnsprå-klærere,

- at tegnspråklærerne skal få tilfredsstillende lønns- og arbeidsforhold, samt tilbud om organisasjonsmessig tilknytning til Norsk Faglærerlag,

- at tegnspråk-opplæring av foreldre til døve barn, og andre som har behov for å lære tegnspråk, automatisk skal bli dekket av folketrygden,

- at dokumenterte kunnskaper i tegnspråk skal gi tilleggspoeng ved opptak til lærerhøyskole og andre høyskoler/universitet.

Arnfinn Muruvik Vonen skriver i sitt skrift: ”1997 – et merkeår i døveundervisningens historie følgende:Dermed er vi kommet fram til 1997, merkeåret da oppdagelsen av at tegnspråk er et fullverdig språksystem, har funnet sin naturlige konsekvens i det norske utdann-ningssystemet. Fra 1. juli 1997 trer § 2-4 i forskrift for grunnskolen – den såkalte tegnspråkforskriften – i kraft:

§ 2-4 Rett og plikt til opplæring for hørselshemma1. Hørselshemma barn som har teiknspråk som førstespråk har rett til grunnskole-

opplæring på teiknspråk.2. Elevar som får slik opplæring kan bli fritekne for opplæring i ei av de norske

målformene på 8. og 9. klassesteg.3. Opplæring i teiknspråk skal skje i samsvar med læreplan gitt av departementet.4. Hørselshemma barn under opplæringspliktig alder, som får spesialpedagogisk

hjelp, skal få tilbod om opplæring i teiknspråk.5. Kommunen kan bestemme at opplæringa i teiknspråk skal givast på ein annan

stad enn ved den vanlege heimeskolen.(Kilde: KUF Rundskriv F-13-96, 20.03.96)

24

En rekke andre tiltak som allerede er satt i gang av de sentrale myndigheter i Norge, vitner om at det offisielle storsamfunnet nå har akseptert tegnspråk og anerkjent døve som en tospråklig befolkningsgruppe, og er villig til å ta konsekvensene av dette.

Han viser til følgende eksempler:· Døveskolene som institusjoner er beholdt, i form av skoleavdelinger ved de

statlige spesialpedagogiske kompetansesentra for hørselshemmede, til tross for at de fleste spesialskoler for funksjonshemmede er nedlagt og den generelle politik-ken er at funksjonshemmede skal gå på skole i sitt lokalmiljø. Hovedbegrun-nelsen for å beholde døveskolene har vært at de gjør det mulig å sikre sterke tegnspråkmiljøer.

· Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen inneholder, i tillegg til fagplanen i tegnspråk som førstespråk, en fagplan i ”tegnspråk fordypning” som tilvalgsfag på ungdomstrinnet. Det er også utarbeidet egne fagplaner i norsk for døve, engelsk for døve og drama og rytmikk for døve. Disse fagplanene trådte i kraft fra 1. august 1997.

· Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet finansierer i løpet av 1996 og 1997 et halvt års etterutdanning i tegnspråk for ca. 250 lærere som trenger det i sitt arbeid.

· En ”foreldrepakke” bestående av 40 ukemoduler med tegnspråkopplæring for foreldre til døve barn ble satt i gang fra 1996. Tanken er at foreldrene skal følge de 40 ukene med opplæring i løpet av barnets 16 første leveår. I forbindelse med foreldrepakken er det laget et omfattende materiell, blant annet en språkbok (Malmquist og Mosand 1996), som er den første boken som har som mål å gi en oversikt over norsk tegnspråk.

· Ved Høgskolen i Sør- Trøndelag i Trondheim er det satt i gang et særskilt undervisningsopplegg for døve lærerstudenter for å utdanne flere døve lærere og dermed avhjelpe dagens situasjon hvor bare et fåtall lærere til døve elever kan fungere som kompetente språkmodeller i tegnspråk.

· Norges Døveforbund, som er de døves interesseorganisasjon, markerer sin priori-tering av utdanningspolitiske spørsmål ved å bruke mottoet :” En tospråklig framtid” i inneværende periode. Forbundet krever for øvrig at døves rett til å bruke tegnspråk i ulike sammenhenger blir lovfestet.

· Tegnspråk har siden 1993 vært eget universitetsfag ved Universitetet i Oslo, i form av et grunnfag i tegnspråk for døve. Fra 1997 blir det satt i gang et mel-lomfagstillegg i tegnspråk. Fra opptaket i 1998 blir grunnfaget i tegnspråk åpnet for et begrenset antall hørende studenter med morsmålskompetanse i tegnspråk. Ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, arbeides det med videre utbygging av tilbudet i tegnspråk som fag.

· Utdanningen i tolking for døve, døvblinde og døvblitte er fra 1995 utvidet fra ett til to år, og antall studiesteder er øket fra ett ( Universitetet i Oslo) til to (Høgskolen i Sør- Trøndelag er kommet til), for å avhjelpe den store mangelen på

25

kompetente døvetolker. Det er også ved Høgskolen i Sør-Trøndelag satt i gang et kompetansehevingsprogram (en ”modulutdanning”) for praktiserende døvetolker med såkalt ”midlertidig godkjenning”.

· Fjernsynstilbudet på tegnspråk i NRK er øket betraktelig i løpet av det siste året.· Det pågår et omfattende prosjekt i regi av Statens Bibliotektilsyn med å produsere

videogrammer med oversettelser av barnebøker til tegnspråk

I kjølvannet av innføringen av L-97, utvikles det nå læremidler for døve i henhold til fagplanene, samt tilpasning av eksisterende læremidler. Møller kompetansesenter har en sentral rolle i utvikling av disse læremidlene.

Kilder: Døv i dagens norske samfunn 1991, En artikkelsamling (Døves Forlag A/S 1991) Thorbjørn Johan Sander: Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år (Døves Forlag A/S 1993) Arnfinn Muruvik Vonen: 1997- et merkeår i døveundervisningens historie

( Skådalen kompetansesenter 1997)

26

Sigvald Skavland1872 -1878

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

37

38

39

40

41

42

43

44

45

46

47

48

49

50

51

52

53

54