analyse av terry pratchetts "hogfather"

1Maiken Reinfjell Fordypningsoppgave: Hogfather 10.12.2008

Forord

Jeg må innrømme at fordypningsoppgaven var en oppgave jeg nærmet meg med

skrekk i hjertet. Fra begynnelsen, mens jeg skrev notater til boken, tenkte jeg at

jeg hadde tatt meg vann over hodet ved å velge Hogfather som boken jeg skulle

ta for meg. Jeg var redd for at 15 sider ikke skulle være nok, og som du ser, så

hadde jeg rett i det.

Grunnen til at jeg valgte nettopp denne boken, er at det er en bok jeg har lest

mange ganger før, og som jeg er veldig glad i, og dermed tenkte jeg at det skulle

bli lettere å analysere den.

Problemstillingen undergikk mange revisjoner, den første jeg fant på var helt

bak mål og måtte forkastes; boken handlet ikke om det jeg trodde den handlet

om. Jeg hadde trodd jeg skulle skrive om konsumerismen og meningen med

julen, men oppdaget at jeg hadde en bok om barndom, identitet og tro mellom

hendene. Dermed ble oppgaven min drastisk annerledes enn jeg hadde tenkt fra

begynnelsen av.

Siden jeg var så nervøs for å begynne på oppgaven, begynte jeg ikke å skrive for

alvor før helgen uke 49. Fra før hadde jeg skrevet en del notater til boken, noe

jeg hadde god hjelp av mens jeg skrev. De forskjellige delene ble ikke skrevet

kronologisk – jeg holdt på med alle samtidig , men jeg håper likevel at jeg har

klart å skrive en tekst som henger sammen, og at jeg har klart å svare godt på

problemstillingen min, slik den ble til slutt.

Innholdsfortegnelse

Forord s. 1

Genren Fantasy s. 2

Innledning s. 4


Personkarakteristikker s. 5

Tema og Miljø s. 11

Språk og Komposisjon s. 16

Konklusjon s. 20

Kildeliste s. 21

Genren Fantasy

“HUMANS NEED FANTASY TO BE HUMAN. TO BE THE PLACE

WHERE THE FALLING ANGEL MEETS THE RISING APE.”

(Hogfather, 1997)

Fantasygenren kom på midten av 1800-tallet. Det finnes fantastisk literatur

skrevet før, men denne er ikke fantasy.

”Selv om det er fantastiske elementer i eventyr og epos, så dannes selve

genren ikke før mot slutten av 1800-tallet.”

(”Fantastisk litteratur”, Gjæver Nikolaisen, 2000)

”Fantasy skilte seg ut som egen sjanger fra 1850-tallet, men sjangeren har

røtter langt tilbake i tid gjennom sagn, myter og ridderfortellinger.”

(”Fakta om fantasy”, Bærum Biblioteks nettsider)

Likevel ble den ikke så populær før på midten av 1900-tallet, da en trilogi som

het Ringenes Herre kom ut, skrevet av J.R.R. Tolkien, en mann ofte beskrevet

som fantasylitteraturens far (Selv om fantasy allerede hadde eksistert i nesten

hundre år da han skrev sine bøker). Bøkene hadde enorm popularitet på slutten

av sekstitallet, og har som kjent blitt filmatisert i nyere tid.


Noen forveksler science fiction- og fantasy genrene med hverandre, og det er

strid om hvor grensen går mellom dem, ikke minst fordi forfattere noen ganger

blander elementer fra begge.

Ifølge Bærum bibliotek sine nettsider, er forskjellen at fantasylitteraturen

forklarer de fantastiske innleggene i historien med egendefinerte lover som

bygger på magiens eksistens, mens science fiction forklarer disse med naturlige

lover. Kanskje høres dette helt rett frem ut, men det som gjør det mer komplisert

er at forfatterene finner på ting, og presenterer de som vitenskap innenfor sitt

eget univers i historien, også kalt ”technobabble.”

Terry Pratchetts Discworld-serie er satt til en fantasyverden, det er mye humor i

skrivingen hans; serien begynte som en parodi på fantasy. Dermed blir bøkene

en blanding mellom humor/parodi og fantasy.

”Det sentrale temaet i de fleste fantasy-bøker er kampen mellom det gode

og det onde. Hovedpersonen må redde universet ved å kjempe mot de

onde maktene som truer med å ødelegge det.”

(”LITTERATUR * fantasy”, Bergen folkebiblioteks nettsider)

I Hogfather vil jeg ikke si at kampen mellom det gode og det onde er spesielt

viktig, det er heller snakk om kampen mellom det kreative og det kjedelige, eller

orden og kaos, der ”the Auditors” er orden, og livet og menneskene kaos. Kaos

blir her det gode.

Ifølge ”Fakta om fantasy,” fra Bærum folkebiblioteks nettsider, kan typen

fantasyverden deles inn i tre typer, og typen helter deles inn i to. Discworld er en

blanding av de to første verdenene, sekundær- og paralellverden, da Discworlds

innbyggere er klar over at det finnes mange paralelle virkeligheter (se Faust

Eric, 1990), men samtidig er aldri vår verden nevnt spesielt, og det kommer ikke

personer fra vår verden inn i Discworld slik som i f.eks. C.S. Lewis’ Narnia-


bøker. Helten i boken, Susan Sto-Helit, tilhører nok typen ”overmenneskelig

helt,” selv om hun gjerne skulle ønske at det motsatte var tilfelle.

Fantasy, som en gang ble regnet som ”eventyr for voksne,” er i dag

allalderslitteratur, og voksne og barn leser mye av det samme.

Fantasylitteraturen har ofte mange lag med mening, og derfor, hevder artikkelen

fra Bærum bibliotek, appellerer den til mange aldersgrupper.

Innledning

Problemstillingen for denne oppgaven:

”Hvordan blir det store persongalleriet i boken Hogfather brukt til å

underbygge tema og budskap?”

Hogfather er en bok av Terry Pratchett, først publisert i 1996 av Victor

Gollancz, i Storbritannia, og senere i 1997 av Corgi Books, Random House Ltd.

Boken er en del av en lang serie som heter Discworld, en serie som så langt

inneholder over 40 bøker. Hogfather er nr. 20. ”Discworld,” eller ”the Disc,” er

også navnet på fantasi-verdenen som alle bøkene er satt til. Bøkene er ikke

skrevet kronologisk, og ikke alle har de samme karakterene, eller foregår på de

samme stedene på ”the Disc”. Likevel har den noen karakterer og steder som går

igjen. På en måte skriver han serier inne i serien (sub-serier, om du vil), der

leseren kan følge én karakter gjennom flere bøker. Hogfather er den andre

boken om Susan, og den tredje boken om Death.

Terry Pratchett er en av de mest populære forfatterne i verden og han bor ”bak et

tastatur i Wiltshire, England”, slik det står på innsiden av coveret av Hogfather.

Han ble født i 1948, og debuterte med boken The Carpet People i 1971. Han har

nylig begynt å få symptomer på alzheimer (Wikipedia.org) , men det ser ikke ut


til at han skriver mindre på grunn av dét; den nyeste boken i Discworld-serien,

Making Money kom ut i år.

I boken hyrer ”the Auditors” the Assassins’ guild i Ankh Morpork til å drepe the

Hogfather, som er Discworlds versjon av julenissen. En leiemorder som heter

Mr. Teatime blir sendt, og han prøver å ta livet av the Hogfather ved å bryte seg

inn i tannfeens palass og ved hjelp av tennene til alle barna i verden å

kontrollere hva de tror på; det blir slik at de slutter å tro på the Hogfather. Death

oppdager hva som foregår, og tar over som vikar for the Hogfather.Han lurer

dessuten barnebarnet sitt, Susan, til å hjelpe til med å redde the Hogfather. Når

planen hans blir avbrutt av Susan og Death, dukker Mr. Teatime opp i huset der

Susan er guvernante, og truer med å drepe Death. Men Susan kaster en ildrake

gjennom Døden og i Mr. Teatime, slik at han dør.

Personkarakteristikker

Death er den antromorfiske personifikasjonen av døden, og som tradisjonen

tilsier er han et høyt skjelett i en svart kappe med en ljå som rir på en hvit hest. I

midten av øyehulene har han to lyseblå prikker som er øynene hans. Death er

med i alle Discworld-bøkene, og er det nærmeste Discworld-serien kommer en

hovedperson, siden han er den eneste karakteren som opptrer i hver eneste bok.

Ofte har han bare noen få replikker, imidlertid ikke i Hogfather. Deaths

replikker står alltid med bare store bokstaver.

Death bor i en grå verden som han har skapt selv. Bare levende ting der har

farge, alt annet er i gråtoner. Når Susan kommer dit i denne boken, har han

skaffet seg flust med katter, et symptom på at han holder på å bli senil, ifølge

Susan.


”One of the symptoms of those going completely yoyo was that they

broke out in chronic cats.”

(s. 120, Hogfather)

Dette kan være en måte å vise at Death er misfornøyd med ”livet” sitt.

Etter som Death gjorde jobben sin, ble han fascinert av menneskene, og han har

adoptert noen menneskelige egenskaper.

”Death had picked up... humanity. Not the real thing, but something that

might pass for it until you examined it closely.

The house even imitated human houses. Death had created a bedroom for

himself, despite the fact that he never slept. If he really picked up traits

from humans, had he tried insanity? It was very popular, after all.”

(s. 122 Hogfather)

Etter hvert blir det klart at han ikke er så gal, likevel; det han, og tjeneren hans

Albert, holder på med, er å motvirke magien som Mr. Teatime har fått en

trollmann til å kaste over barns tenner, for at de skal slutte å tro på Hogfatheren,

noe som vil gjøre at han forsvinner helt. Dette gjør de ved å ta over for

Hogfatheren på Hogswatchninght.

Det er en farlig oppgave for den antromorfiske personifikasjonen av døden å ta

på seg oppgaven til en annen antromorfisk personifikasjon (Hogfather, the spirit

of Hogswatchnight), og etter hvert begynner han å miste taket litt på sin egen

rolle som Døden.

”’DAMN’ said Susan [...] ’He’s slipping out of character, she muttered. ’I

can feel him doing it.’” (Hogfather, s. 235)

Death mangler ”utstyret” til å forstå hva som burde være sant og hva som ikke

burde være det Death tar gjerne det han får høre bokstavelig.


”I HAVE MADE THIS FOR YOU.

[...]a square of damp cardboard. ... Somewhere in the middle, a few

brown feathers seemed to have been glued on. …

ALBERT SAID THERE OUGHT TO BE SNOW ON IT, BUT IT

APPEARS TO HAVE MELTED, said Death. IT IS, OF COURSE, A

HOGSWATCH CARD.”

(Hogfather, s. 432-433)

Susan Sto-Helit er hovedpersonen i boka, ved siden av Death, som er bestefaren

hennes. Moren var hans adoptivdatter, og faren hennes var Deaths lærling (Mort,

1987) men likevel har Susan noen av Deaths krefter, som for eksempel en

stemme ”which was more like actions than words” (s. 105, Hogfather), håret

hennes greier seg selv:

”[...]after the age of seventeen, she had found it more or less managed

itself.”

(s. 105 Hogfather)

Noe annet hun kan gjøre, er å gå gjennom vegger eller andre solide gjenstander.

”’[...] I suppose I just look at the world in a certain way.’

’What way?’

’It ... Doesn’t always present barriers. Like this, for example.’

[…]’Er, you waved your hand through the table,’ said the oh god.”

(s 229 Hogfather)

I tillegg kan hun stoppe tiden. Susan ble først introdusert i boken Soul Music

(1994), der hun i en stund er vikar for Death.


En kan kanskje lure på hvordan Susan har arvet saker fra Death, når han har

adoptert moren hennes, og ikke er hennes biologiske far, men dette står forklart

på side 105 i Hogfather:

” There was far more to genetics than little squirmy spirals.”

Hun er guvernante hos en familie med to barn, Twyla og Gawain, fordi etter den

gode utdannelsen hun fikk, var det eneste hun var skikket til å være lærer.

”It had been a good education, too. But it had only been later on that she’d

realised that it had been an education in, well, education.”

(Hogfather , s. 39)

“Getting an education was a bit like a communicable sexual disease. It

made you unsuitable for a lot of jobs, and then you had the urge to pass it

on. She’d become a governess. It was one of the few jobs a known lady

could do.”

(Hogfather, s. 40)

Det er ikke bare mystiske krefter hun har fått av bestefaren, i tillegg har hun

evnen til å se ting som de virkelig er. Dette gjør at hun for eksempel har en unik

tilnærming til å lese godnatteventyr for barna hun passer.

”’... And then Jack chopped down the beanstalk, adding murder and

ecological vandalism to the theft, enticement and trespass charges already

mentioned.’”

(Hogfather , s. 40)

Selv om hun synes det er vanskelig, prøver hun å være normal.

”She’d been making good progress, though. She could go for days now

without feeling anything other than entirely human.”

(Hogfather , s. 105)


”It was so easy to slip into immortality, to ride the horse, to know

everything. And everytime you did it, it brought closer the day when you

could never get off and never forget.”

(Hogfather, s. 261 )

Noen ganger kan hun ”huske framtiden,” og dette blir brukt i et frampek, på

side 15.

Mister Teatime (Uttalt ”Te-ah-time”), er en leiemorderlærling fra ”the Assasins’

guild,” han er en person som ikke ser på verden på samme måte som alle andre,

og én av måtene han ser annerledes på verden, er at han ser på folk som ting

(Hogfather, s. 11), med andre ord en psykopat.

Han har bare ett øye, der det andre skulle vært har han et kullsvart glassøye. Når

Lord Downey gir ham oppdraget å drepe the Hogfather, sier han at han allerede

har tenkt ut en måte å gjøre det på. Han har også tenkt ut hvordan han kunne ha

drept Døden.

”’I want to be quite certain of this, Mister Teatime. You… have…

applied… yourself to a study of ways of killing Death?’”

(Hogfather, s. 34)

Senere får vi vite at Teatime lengter etter litt respekt, etter å bli sett på som ‘the

good guy.’

”’…And when your adversary is Death, you cannot help but be the good

guy.’”

(Hogfather, s. 428)

Uheldigvis for ham, slår dette helt feil, og Twyla og Gawain, barna som Susan

passer, og som er i rommet når han sier dette, ser ham som monsteret, og ikke

Death.


”’It’s only a skeleton,’ said Gawain critically. [… ]‘And anyway you’re

creepy. Your eye is weird.’”

(Hogfather, s. 429 og 430)

The Auditors (of Reality) er ’the bad guys’ i boken, de som star bak det hele. De

vil at det skal være orden I universet, og hater derfor alt liv, spesielt

menneskene, fordi de synes det er så rotete.

”‘[...] AUDITORS OF REALITY. THEY THINK OF LIFE AS A STAIN

ON THE UNIVERSE. A PESTILENCE. MESSY, GETTING IN THE

WAY.’

‘In the way of what?’

‘THE EFFICIENT RUNNING OF THE UNIVERSE.’”

( Hogfather, s. 365 )

De er en slags kosmiske byråkrater, de ultimate representanter for orden. De har

veldig mye makt, men er likevel underlagt noen regler. Når én av dem begynner

å utvikle en personlighet, vil den med én gang slutte å eksistere.

”To be a personality was to be a creature with a beginning and an end, and

since they reasoned that in an infinite universe, any life was by

comparison unimaginably short, they died instantly.”

(Hogfather, s. 66)

I tillegg til disse, er det verd å nevne Death of Rats, som først opptrådte i boken

Reaper Man fra 1991, og som er en del av Death som får lov til å leve sitt eget

liv. Kompisen, og oversetter for ham (han kan nemlig bare si SQUEAK), er

Quoth, ravnen, en fugl som er fullstendig fiksert på øyeepler. Det er disse to som

advarer Susan om hva Death holder på med.

Til slutt i Pratchetts enorme persongalleri, vil jeg nevne Twyla og Gawain, barna

som Susan passer for the Gaiters. Det er på dem vi først merker at troen på


Hogfather minker, når de spør Susan om han virkelig finnes (Hogfather, s. 41),

og hvis tro på en ildrakes krefter gir Susan muligheten til å kaste den gjennom

Death og i Teatime, som så dør i slutten av boken.

Tema og Miljø

Utover i boken får leseren vite en del om barndommen til de forskjellige

karakterene. De fleste kommer fra fattige familier, og spesielt ”de slemme” har

hatt dårlige oppvekster, noe som kommer frem etter hvert som de går mer og

mer i barndommen inne i tannfeens hus.

”’Our mam used to wallop us if we went down in the cellar,’ said Medium

Dave, ’she had her still down there.’

‘Yeah?’ said Catseye from somewhere far off, ‘Well, our dad used to

wallop us if we tried to get out…’”

(Hogfather, s. 342)

Også en del av de ’snille’ menneskelige karakterene kommer fra dårlige kår,

Albert, for eksempel, kom fra en fattig familie, og hadde en alkoholisert far,

mens Nobby Nobbs, en karakter kjent fra bøkene i Discworld-serien om Sam

Vimes, aldri fikk noe i strømpen på peishylla, bortsett fra at én gang spydde

faren hans i den. (Hogfather, s. 181)

Susan Sto-Helit, hovedpersonen, kommer fra en overklassefamilie, og vi får

høre om Mrs. Gaiter, hennes arbeidsgiver, som er livredd for å gi henne noen

instrukser

”[...]because in Mrs. Gaiters book, [...] the upper crust wasn’t supposed to

work. It was supposed to loaf around. It was all Susan could do to stop her

cutseying when they met.” (Hogfather, s. 14-15).


På runden sin som Hogfather, møter Death på en jente med fyrstikkesker. Hun

holder på å dø ute i snøen. Death blir opprørt over at det er meningen hun skal

dø, og hører ikke på Alberts protester om at det er slik det er meningen at det

skal være.

”’Ah, well, yes, you see, one of the things that makes folks even more

jolly is knowing there’re people who ain’t,’ said Albert in a matter-of-fact

voice. ‘That’s how it goes, master…’

NO. Death stood up, THIS IS HOW IT SHOULDN’T GO.”

(Hogfather, s. 212)

Etter hvert som skurkene i tannfeens hus blir mer og mer påvirket av å være der,

begynner de å oppføre seg som barn. Det de var redde for som barn, kommer og

ta dem. F.eks. Medium Dave Lilywhite blir tatt av moren, som kjefter på ham

for å ikke ha tatt godt nok vare på broren, Banjo. (Hogfather, s. 383-384)

Banjo, og Teatime er de eneste som ikke blir påvirket av stedet.

”Banjo seemed perfectly happy here,”

(Hogfather, s. 160)

Banjo, fordi han er som et barn inne i hodet (Hogfather, s. 160), og i sitt sinn

ikke ser at han har gjort noe galt.

“Banjo didn’t know right from wrong. He’d always left that sort of thing

to his brother.”

(Hogfather, s. 334)

Men en utrolig streng mor har satt spor I ham. Han følger etter Teatime, og gjør

alt han får beskjed om drepe, slå ned og så videre, men når Teatime lugger en

jente, da reagerer han.


”He reached out with his other hand and grabbed her hair, pulling her

head down. Susan screamed. […] ‘No pullin’ girls’ hair’ rumbled Banjo,

‘that’s bad.’” (s. 385)

Teatime vet heller ikke forskjellen på rett og galt.

”’I think I know you, Teatime,’ [...] ‘You’re the mad kid they’re all scared

of, right?’ […] ‘The kid who didn’t know the difference between

chucking a stone at a cat and setting it on fire?’”

(Hogfather, s. 382)

De andre skurkene, derimot, har en slags etikk, og selv de kan se at det er noe

galt med Teatime. Dette er for å vise at Teatime virkelig ikke har noen skrupler:

Til og med hardbarkede skurker tar avstand fra det han gjør.

“[...]they had no objections in practice to the disposal of anyone who got

between them an large sums of money, but there was a general unspoken

resentment at being told by Teatime to kill someone just because he had

no further use for them. […] It was just that there were things you did do,

and things you didn’t do. And this was one of the things you didn’t do.”

(Hogfahter, s. 357)

Tannfeens hus, og tannfeens land, som er et barnslig maleri, er et bilde på

hvordan barn tenker. Reglene der er det barn tror (Hogfather, s. 346). Når én av

skurkene siterer et vers, skjer det som skjer i verset.

“’Liar, liar, pants on fire!’ […] Peachy screamed. A small wisp of smoke

was rising from his trousers.”

(Hogfather, s. 333)

Døden finnes ikke her, og derfor kan ikke Death dra dit, når en dør der, blir man

bare borte. Death finner dem, og henter dem på andre steder.


“’This is a childrens’ place,’ she said, ‘the rules are what children

believe.’” “I don’t think it’s possible to die here.’ […] Oh, you die, but

not here. You… let’s see… yes… you go somewhere else” (s. 346)

Ofte ser voksne på barns tilværelse som en bekymringsløs en, og barn som

uskyldige små vesener. Slik framstilles ikke virkeligheten i Hogfather.

”[...]it was nice to hear the voices of little children at play, provided you

took care to be far enough away not to hear what they were actually

saying.” (Hogfather,s. 38)

Tannfeens land, som som sagt er et bilde på barns verden, er for Susan et mer

skremmende sted enn Deaths land, der alt er i gråtoner, og hodeskaller er

overalt.

”Death’s land might be dark, but when you were there you never thought

anything bad would happen to you. You were beyond the places where it

could. But here- (i tannfeens hus)”

(Hogfather s 396)

Opp gjennom sin “karriere” som gud, har Hogfather vært mange ting. En kan

stille spørsmålet om Hogfather, som som sagt er Discworlds svar på Julenissen,

kan være en gud? Dette finner Susan svar på:

”Was the Hogfather a god? Why not? Thought Susan. There were

sacrifices, after all. All that sherry and pork pie. And he made

commandments and rewarded the good and he knew what you were

doing. If you believed, nice things happened to you.”

(Hogfather, s. 165)

Hvis Hogfather slutter å eksistere, kommer ikke solen opp. Dette har

sammenheng med at han opprinnelig var en liten gud som menneskene ofret til


for å få solen til å komme opp, men etter hvert fikk han nye oppgaver, etter som

samfunnet forandret seg.

Death har også forandret seg, for da han fikk interresse for menneskene, og

begynte å studere dem, ble han mer og mer lik dem, på et slags vis.

”Death was fascinated by humans, and study was never a one-way thing.

A man might spend his life peering at the private life of elementary

particles and then find he either knew where he was or who he was, but

not both.”

(Hogfather, s. 121)

Tannfeen er en interressant paralell til Death. Mot slutten av boken får vi nemlig

vite at denne opprinnelig var ”the boogeyman,” det originale skumle som lurte i

mørket, men at det begynte å interressere seg for de små barna.

”What are these creatures? I will observe them.”

(Hogfather, s. 12)

Etter hvert begynte den å bry seg om dem, og å ta vare på tennene deres, fordi

biter av personer har makt over dem, i Discworlds verden.

”Oh, can’t be too careful,’ said Ridcully [...] ‘Get hold of something like

someone’s nail clipping and you’ve got ‘em undet your control. That’s

real ild magic. Dawn of time stuff.” (Hogfather, s. 134)

Landet som tannfeen bor i vokste opp rundt den (Hogfather, s.394), og det

vokste opp historier rundt den. Dette er et bilde vi kan kjenne oss igjen i;

samtidig som vi forandrer oss selv, blir vi også påvirket av hva andre mener og

tror om oss. Slik er det med både Death, Tannfeen og Hogfather i denne boken.

The Disc, som er navnet på verden hele handlingen utspiller seg på, er en flat

verden, som ligger på toppen av skuldrene til fire gigantiske elefanter, som igjen

står på skjellet til en diger skilpadde; The Great A’Tuin.(Hogfather, s. 12)


Det er en verden av magi, som ikke er fullstendig virkelig, slik at det av og til

kommer inn ting fra andre, paralelle verdener (se Equal Rites 1987, Lords and

Ladies 1992, The Wee Free Men 2003 m.m.). Selv om det er en fantasi-verden,

har den en indre konsistens, noe som er en nødvendighet for slike historier, som

Svendsen sier i sin artikkel om fantastisk litteratur (se kildeliste).

På the Disc, er det slik at det folk tror på er, eller blir, virkelighet. Det står ikke

noe særlig om dette direkte, men siden Hogfather er den 20. boken i serien, er

det kanskje rimelig av forfatteren å ta det for gitt at folk allerede vet litt om

verdenen.

”+++The Amount Of Belief In The World Must Be Subject To An Upper

Limit+++ [...] +++Creatures Have Appeared That Were Once Believed

In+++ [...] +++People Were Believing In Something Else – Query?+++

[...] +++ It Follows That If A Major Focus Of Belief Is Removed, There

Will Be Spare Belief+++”

(Hogfather, s. 288)

Sitatet over er fra Hex, Discworlds svar på en datamaskin, som prøver å finne ut

hvorfor det plutselig kommer så mange nye mytiske figurer, som f.eks. The

Verruca gnome (Hogfather, s. 13) og The Cheerful Fairy (Hogfather, s.295).

”[...] TAKE THE UNIVERSE AND GRIND IT DOWN TO THE

FINEST POWDER AND SIEVE IT THROUGH THE FINEST SIEVE

AND THEN SHOW ME ONE ATOM OF JUSTICE, ONE MOLECULE

OF MERCY. [...] YOU NEED TO BELIEVE IN THINGS THAT

AREN’T TRUE. HOW ELSE CAN THEY BECOME?” (Hogfather, s.

423)

Dette sitatet oppsummerer godt budskapet i boken, nemlig at troen på ting kan

gjøre dem til virkelighet. På ”the Disc,” blir mytiske figurer virkelige av at

mange nok tror på dem. Slik er det jo ikke i den virkelige verden, og heldigvis


for det, men som Death sier (i sitatet over), er både rettferdighet og nåde

menneskelige oppfinnelser; du finner ikke rettferdighet ute i naturen, men når

nok mennesker tror på det, blir det mulig.

Språk og Komposisjon

Språket i Hogfather er engelsk, det finnes visstnok en norsk oversettelse, men

originalen er altså skrevet på engelsk, og det er den jeg har tatt for meg.

Pratchett bruker en rekke ’vanskelige ord,’ jeg sier vanskelige fordi jeg var nødt

til å slå opp en del ord som jeg ikke forstod før jeg kunne forstå flere av vitsene.

”The Verruca Gnome” (Hogfather s.13) er et eksempel på dette; verruca betyr

fotvorte, noe som ikke er en glose en vanligvis hører om i

engelskundervisningen på skolen.

Et annet særtrekk ved språkbruken hans er ”ulogisk logikk” som jeg kaller det.

Et eksempel på dette fra Hogfather er grunnen Arch Chancellor Rodcully gir for

å åpne det gamle baderommet som er spikret igjen med et skilt utenfor der det

står

”Do not, under any circumstances, open this door”

(Hogfather, s. 13).

Til slutt er det verdt å nevne alle allusjonene til myter, sanger, pop-kultur og så

videre. Bøkene hans er nemlig fulle av dem. For å ta den mest åpenbare; ”The

Hogfather” selv er Discworlds julenisse. Dessuten kan jeg nevne denne

setningen, som er en helt klar allusjon til bibelen:

” + [p. 35] ‘The omnipotent eyesight of various supernatural entities is

often remarked upon. It is said they can see the fall of every sparrow.’


Matthew 10:29 "Are not two sparrows sold for a farthing? and one of

them shall not fall on the ground without your Father."

(“The annotated Pratchett Files”)

Men det er også andre, mer obskure allusjoner: To av skurkene, Medium Dave

og Banjo Lilywhite, har navn fra en gammel engelsk sang ”Green Grow the

Rushes,” et skeptisk barn som kommer til Death ikledd Hogfather-kostyme heter

James Riddle, kanskje basert på engelsk rime-slang, der Jimmy Riddle er slang

for ”piddle” (tull, vås).

Historien er fortalt i tredjepersons synsvinkel, men veksler mellom de

forskjellige karakterene, og vi får bare lese tankene til én person om gangen. Det

er en imponerende prestasjon å klare å fortelle en sammenhengende historie med

et så stort persongalleri, men Pratchett får det til. Boken veksler konstant

mellom de forskjellige karakterene, som befinner seg på helt forskjellige steder

mesteparten av boken. Dette skaper spenning, fordi leseren bare får høre litt om

det f.eks. Death og Albert holder på med, før synsvinkelen skifter til Unseen

University, og vi får lese om hva Susan og ”the oh god of Hangovers” holder på

med der. (Hogfather, s. 211-212)

Som oftest skifter scenen også akkurat når noe skal tilå skje, som for eksempel

når Death og Albert finner jenta med fyrstikkene, forresten enda en allusjon,

denne gangen til det kjente eventyret av H.C. Andersen. Dette er med på å skape

spenning.

Det er veldig mange frampek i historien, det første finner vi på side 12, der

vesenet som etter hvert blir tannfeen oppdager noen vesener (barn) som det vil

observere:

”What are they, these creatures? I will observe them.”

Neste frampek kommer tre sider senere, når Susan ”husker” fremtiden:


”’Teeth,’ said Susan aloud, ’Teeth, again?’”

(Hogfather, s. 15)

Begge disse er frampek på at handlingen kommer til å ha noe med tenner å

gjøre.

Senere, når Susan har banket opp et monster med ildraken, sier Twyla:

”It only kills monsters, doesn’t it?”

(Hogfather, s. 19)

Dette er et frampek mot slutten av boken, når Susan kaster ildraken gjennom

Death og i Teatime. Dette kan hun bare gjøre fordi Twyla og Gawain tror at

ildraken bare kan drepe monstre – og de ser at Teatime er mer monster enn

Death.

“’Kids know about a mind like yours, even if they don’t know the right

words for it-‘” (Hogfather, s. 382)

Det er flere, for mange til å liste opp alle her.

Første vendepunkt finner vi når Death kommer til huset der Susan er

guvernante, før dette har hun bare hatt en helt vanlig dag, mens etter dette blir

hun involvert i det som skjer, og prøver å finne ut av hva Death holder på med.

(Hogfather, s. 104)

Andre vendepunkt er tidspunktet boka sier rett ut hva som er på gang, at Death

ikke kan dra til Tannfeens land (Hogfather, s. 248), og at det er derfor han

besøkte Susan.

Tredje vendepunkt kommer når the Hogfather dør, og Susan gråter over ham

(Hogfather, s. 417), en hendelse som kommer etter mange sider med

oppbygging av spenning.


Fjerde, og siste vendepunkt ligger helt mot slutten av boken, når Teatime

kommer etter Susan og Death i huset der Susan bor. Spenningstoppen ligger der

Susan kaster ildraken gjennom Death og i Teatime (Hogfather, s. 430).

Måten spenningskurvene er plassert gjør at boken oppleves som mer og mer

spennende jo lengre ut i handlingen en kommer.

Konklusjon

Jeg har kommet fram til, i løpet av alle disse sidene, at boken Hogfather har

mange lag når det gjelder tema, og jeg føler at jeg bare har skrapet i overflaten

med denne oppgaven. Imidlertid er jeg glad for dette, fordi det betyr at jeg

fortsatt kan lese boken én gang til, og like den.

Svaret på problemstillingen min, som var ”Hvordan blir det store persongalleriet

i boken Hogfather brukt til å underbygge tema og budskap?” er at ved å

framstille alle disse veldig forskjellige karakterene som handler hver for seg,

men likevel påvirket av hverandre, viser boken mange forskjellige måter å se

livet på, fra Dødens og Tannfeens fascinasjon og Gaiters nervøsitet, til the

Auditors’ hat, og Teatime, som ser andre mennesker som ting. Den viser hvor

viktig miljøet en vokser opp i er, og hvordan tro kan forme verden.

Helt til slutt vil jeg avslutte med et sitat fra Terry Pratchett, som da han fikk

spørsmål om hva boken handlet om, svarte som følger:

“’Let's see, now...in Hogfather there are a number of stabbings, someone's

killed by a man made of knives, someone's killed by the dark, and

someone [has) just been killed by a wardrobe.

It's a book about the magic of childhood. You can tell.’

(”The Annotated Pratchett File v9.0 Hogfather”)


Kildeliste

Hovedbok:

Pratchett , Terry

Hogfather, Corgi Books, 2006

Støttelitteratur:

Bærum bibliotek

”Fakta om fantasy”, sist oppdatert 17. Aug. 2007

http://www.barum.folkebibl.no/voksenavd/faktaomfantasy.html

Gjæver Nikolaisen, Espen-Aleksander

”Fantastisk Litteratur” txt.no 2000 http://txt.no/index.php?

Itemid=401&id=524&option=com_content&task=view

L-Space Web

”The Hogfather” (Bildet på forsiden), av Paul Kidby

http://www.lspace.org/art/kidby/hogfthr.jpg

“The Annotated Pratchett File”

http://www.lspace.org/books/apf/hogfather.html

Nettbiblioteket Bergen Offentlige Bibliotek

”Litteratur – fantasy” (utskrift fra 03.10.08)

http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/litteratur_fantasy.htm

Poe, Edgar Allan

”The Raven” først publisert I 1845

http://www.heise.de/ix/raven/Literature/Lore/TheRaven.html

http://www.heise.de/ix/raven/Literature/Lore/TheRaven.html

http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/litteratur_fantasy.htm

http://www.lspace.org/books/apf/hogfather.html

http://www.lspace.org/art/kidby/hogfthr.jpg

http://txt.no/index.php?Itemid=401&id=524&option=com_content&task=view

http://txt.no/index.php?Itemid=401&id=524&option=com_content&task=view

http://www.barum.folkebibl.no/voksenavd/faktaomfantasy.html


Wikipedia.org

http://en.wikipedia.org/wiki/Terry_pratchett

http://en.wikipedia.org/wiki/Terry_pratchett

analyse av terry pratchetts "hogfather"

Documents