studentmagasinet for HF-fakultetet

UiB. nr. 2 2003 11. årgang

INNHOLDINNHOLDIntervju med Roy Andersson

Modernitetskritikk

Øyeblikkets tyranni

Oljefond og Retorikk

Spanske studentaviser

Nattjazz

Futuristisk Kokebok

Amerikansk Tv og David Lynch

Avvikere blant vikinger

Photon

Vareteksfengsling

Paraplylik

Forskerstafett

Fagpresentasjon Islandsk

Hovedfagsstudenten

10

8

6

14

20

22

24

28

32

35

36

38

40

42

43

Hva vil skje hvis etikk får en sentral plass i oljefondets investeringer?

Den italienske futurismen skapte hodebry for tradisjonen. Ikke en gang kokebøkene slapp unna reformiveren.

Amerikansk fjernsyn utfører en omfattende sensur av eget uttrykk. Dette har ikke minst David Lynch fått merke.

s.14s.14

s.24s.24

s.28s.28

Ill: S

olve

ig A

skvi

k

5

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar.Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skuleRedaksjonsmøte torsdagar 1800.

Adresse:AtriumHF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79epost: atriumkontakt@uib.noweb: http://atrium.hf.uib.no

Bidragsytarar dette nr:Nina Bang LarsenTrond SøråsKjetil Sørås

sivilisert tids tale

Trym N. HolbekAnsvarlig redaktør

Krig setter alt på spissen. Ikke bare er det gode tider for satirikere og skribenter med sans for morsomme informasjonsministres overmot, det sies også tydelig ifra hvem som blir sagt å forvalte riktige verdier. Sett fra Europa har man i varierende grad oppfattet amerikanere – det vil si de som bor nord for Mexico – som noen individualistiske egoister med dårlig smak. De kunne knapt brydd seg mindre om verden, selv ikke når den skrangler som verst, bortsett fra i oljefatene. De er verdenspolitiet som ikke vil slutte å blande seg i andres saker, uten å konferere med historien først.

Vi europeere, derimot, er de sunne skeptikerne. Tross vår frihets- og demokratielskende diskurs, er vi uansett et kollektiv som alltid har blikket flere steder samtidig. På grunn av Europas «høye alder» og svært konfliktfylte historie, vil vi være verdenspolitikkens nødbrems. Derfor går vi ikke av veien for å bli upopulære hos de med flest skytere under kappen. De gamle er tross alt eldst, og den respekten er så urokkelig fordi den er knyttet til erfaring. Når de gamle taler, tier man.

Det er bemerkelsesverdig hvor mange ganger vi velger å referere til historiske kjensgjerninger for å argumentere for vår moralske opptreden i internasjonale forhold. Det gjelder ikke bare i medietekster, men i mange former for kunnskapsoverføring. Når kronikkører, forskere og andre kompetente folk uttaler at Europa må våge å si ifra fordi vi må være oss bevisst vår sivilisasjonsarv, bør det begynne å blinke litt i den røde lampen. En rekke ganger blir det sagt at europeere, som forvaltere av en unik sivilisasjons historie, bør passe på å minne «unge jyplinger» i historisk forstand om hvor galt det kan gå dersom man følger visse opptråkkede spor. Europa oppleves å være sauset inn i sin egen historiske bevissthet på en måte ingen andre er. Denne røren er en slags vennligsinnet myr som

både er ubehagelig å vandre i, men som tross alt hindrer brå bevegelser. Spørsmålet er bare om dette er tilfellet.

Blir man født sivilisert? Hva i alle dager er det å være sivilisert, og hvem skal kunne bestemme menneskers sivilisasjonsnivå?

Da EUs topper nylig samlet seg ved foten av Akropolis for å undertegne dokumentet som innlemmer ti nye medlemsland i unionen neste år, ga det et sterkt signal om forankring i en «demokratisk tradisjon». Knapt noe sted på kontinentet kan kalles å være nærere knyttet til Europas begynnelse enn nettopp denne haugen midt i Athen. Hendelsen var et slags rituale, der de uinnvidde tas opp i en høyere enhet, en slags apoteose der de nyankomne ikke havner i den greske gudeverden, men i de demokratiske nasjoners gamle, nye verden. Dermed får vel alle nykommerne et kolossalt sivilisasjonsmessig opprykk, og faren for å begå feiltrinn blir drastisk minsket. De er jo så heldige å få del i den europeiske historiske bevissthet.

Mennesker er ikke land, men land er så definitivt mennesker. Dersom vi tar utgangspunkt i at menneskers sosiale opptreden først og fremst er bestemt av hvilke ytre stimuli hver enkelt opplever, bør det være nærliggende å tenke at vi lærer oss å være tolerante, rettferdige og demokratiske. Med andre ord kjennetegn på et siviliserte samfunn. Likevel bruker vi betegnelsen «sivilisert» om oss selv, som om vi blir det automatisk av å være født i Europa. Det er en både håpløst gammeldags og farlig tanke.

Aldri tro at noen blir født til å bo i slike omgivelser. Sivilisasjonens tekst er ikke verd mer enn nåtidens vilje til rettferdighet. At vi klarer å omgås er en følge av at vi lærer å tolerere hverandre.

Ansvarleg redaktør:Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

Redaksjonssekretær:Carina Øklandcarina_o@broadpark.no

Økonomiansvarleg:Erlend Reigstaderlendreigstad@hotmail.com

Journalistansvarleg:Birgitte NitterBirgitte.Nitter@student.uib.no

Fotoansvarleg:Kjetil SøråsKjetilsoras@hotmail.com

Layoutansvarleg:Line Marie Kvaallinehot@hotmail.com

Journalistar:Helene LindquistRagnar EggesvikGunhild Tinmannsvik Jack van der Hagen NørgaardEven OnsagerBorghild GudmestadJulia GrønnevetGuro Ljone

Eksterne bidragsytarar:Espen A. EikIván Kverme (foto)Christhard HoffmannRiemer Janssen (foto)

Morten AuklendHarald Skogland (ill)

Fotografar:Trond SøråsGuro Ljone Steinar SkjeggedalFrauke BöttcherAud Marit Sofi e Wigg

Layout:Frauke BöttcherSolveig Askvik

Illustratør:Solveig Askvik

Framside:Trond Sørås

Bakside:Aud Marit Sofi e Wigg

alvorspratRoy Andersson, mannen bak filmen Sanger fra andre etasje og boka FRYS – vellykket nedfrysing av herr Moro, er igjen aktuell med samtidskritikk. Og denne gangen er det alvor.

Ser man Roy Anderssons filmer skjønner man straks at man har med en perfeksjonist å gjøre. Alt er planlagt ned til minste detalj, det være seg kameravinkler, farge på togsett eller bredden på en bils lasterom. Leser man Anderssons nylig utgitte essay Vår tids redsel for alvor (Spartacus, 2003), får man i tillegg til amper samfunnskritikk en utførlig beskrivelse av hvor mye arbeid han legger ned i å konstruere hver enkelt scene.

Møter man mannen Roy Andersson selv, slår det en at han er forbausende avslappet til samfunnskritisk perfeksjonist å være. Kanskje skyldes inntrykket hans jovialt ustrøkne skjorte. Kanskje skyldes det at han smiler nesten hele tiden. Kanskje skyldes det at det er tydelig at han

tenker før han rolig svarer på spørsmål. For sånn virker det nemlig. Det hender også at han lener seg svakt fremover i stolen når han skal snakke alvor. Sånn som nå.

- Sverige i dag er under det vilkårliges herredømme. Etter den økonomiske krisen i 92-93 skulle vi sette oss ned og vente på bedre tider, inntil redningen kom i form av en velsignende høykonjunktur. Dette i steden for å fullføre økonomiske analyser og sette seg ordentlig inn i spørsmål, for slik å aktivt kunne gjøre noe med situasjonen. Forhåpninger og det vilkårlige har overtatt ansvarets plass.

Sånn begynner det. Og akkurat sånn fortsetter det.

Kunnskapsfiendtlig

Den stadig smilende Andersson er nemlig ikke nådig overfor det han kaller «kadettlogikken» i sitt hjemland. Denne logikken kjennetegnes ved at den mangler absolutte kriterier og ikke tenker en tanke helt ut. Da kan man ikke skille mellom det ekte og det uekte, sier han i Vår tids redsel for alvor. Og dermed er det vilkårligheten som hersker. Andersson mener at den borgerlige politikken som føres i Sverige er tydelig anti-intellektuell. Boken FRYS – vellykket nedfrysing av herr Moro (Spartacus, 2001), en samling av bilder og filosofiske tekster fra hele vår kulturhistorie,

7

tekst: Espen A. EikEspen.Eik@student.uib.no

foto: Iván Kverme

som han selv var medredaktør for, var blant ofrene for denne holdningen.

- Vi laget FRYS for å gjøre noe med den sviktende rekrutteringen til helsefagene. Boken skulle deles ut blant 9. klassinger i Stocholm i tre år, men prosjektet ble avbrutt allerede etter første året. De borgerlige politikerne bestemte seg for å heller spekulere i arbeidsledigheten. Tanken var at hvis bare denne ble høy nok, ville ungdom igjen begynne å søke til helsefagene. Dette var fullstendig feilslått, og krisen i helsevesenet er i dag større enn noen gang, sier Andersson oppgitt.Det hører med til historien at man i året etter utdelingen av FRYS faktisk noterte en økning i antall søkere til helsefagene.

- Politikere er kunnskapsfiendtlige og går heller inn for overflatiske kampanjer. For eksempel satser man på buttons av typen «ikke mobb kameraten min» når man skal forebygge rasisme, i steden for grundigere opplysningsarbeid. Slike kampanjer koster like mye som FRYS-prosjektet, men har neppe noen dyptgående og langvarig effekt.

Sentimentalisering

I Vår tids redsel for alvor snakker Andersson mye om filmspråk, om perspektiver og nærbilder i forhold til mer komplekse bilder. I løpet av sin karriere som filmskaper har han kommet fram til at «nærbildet helt klart er utilstrekkelig.»

- Nærbilder har ofte en sentimentaliserende virkning. Og sentimentalitet kan føre til at man mister klarsynet. Jeg vil heller at seerne selv skal kunne gjøre seg opp en mening om det som vises enn at deres reaksjon skal bli styrt av sentimentalitet.- Ser du denne bruken av nærbilder og sentimentalisering andre steder? Hva med i journalistikken?

- Jo, helt klart. Svenske Aftonbladet hadde nylig en forside med en overskrift som lød noe

sånt som «Amerikansk småbarnsmor drept i bakholdsangrep.» Dette til en sak som dreide seg om en kvinnelig amerikansk soldat som hadde falt under kampene i Irak.

- Men kan ikke sentimentalisering også være en menneskeliggjøring? Jeg tenker for eksempel på den lille gutten som mistet begge armene og hele familien i et bombeangrep, og som ble gjenstand for et slags VM i sympati og medmenneskelighet.

- Det er jo en grunnleggende forskjell på å bli uskyldig rammet av et bombeangrep og å bli drept som frivillig kjempende soldat. Samtidig er det tydelig at akkurat denne gutten har gitt koalisjonen dårlig samvittighet. Men perspektivet er fremdeles feil. Jeg så nettopp at Tony Blair var ute og lovet at lille Ali skulle få «de beste protesene denne verden har sett,» eller noe sånn. Så lenge det er løsningen man har å tilby, kan man ikke sies å se noe særlig annet enn nærbildet.

Logikk vs. etikk

Andersson trekker i sitt essay fram Zygmunt Bauman og hans bok Moderniteten og Holocaust(Vidarforlaget, 1997), hvor Bauman påpeker at der rasjonaliteten og etikken peker i forskjellige retninger, blir det den mellommenneskelige moral som ofres.

- Dette er et stadig problem i dagens samfunn, og kan også sies å være grunnet i en redsel for alvor. Man vil ikke tenke en tanke fullt ut, fordi man da kan risikere å se verden som den er. Nei, da er det mer behagelig å ikke stille spørsmål ved de rådende etiske normene og heller drive en kontinuerlig bekreftelse av det bestående, slik for eksempel markedskreftene virker. Det ubehagelige blir automatisk presset ut av et marked som søker å gjøre alt så behagelig og salgbart som mulig.

Andersson trekker fram et eksempel fra Sverige som viser hvordan markedets logikk ikke på noen måte ivaretar etiske prinsipper.

- Et stort parti medisiner ble funnet å være farlige, og følgelig erklært ulovlig solgt i Sverige. Det produsentene da gjorde var å selge hele partiet til de baltiske landene, hvor man ennå ikke hadde forbudt dem. Sett fra markedet er dette en logisk måte å gå fram på, men sett fra et etisk perspektiv blir det helt feil.

Groteske bilder

20 år gammel begynte Andersson å samle på fotografier. Han visste allerede da at de på et eller annet tidspunkt skulle anvendes, men ikke helt hvordan. FRYS ble anledningen han hadde ventet på. I disse dager er noen av fotografienefra FRYS utstilt på Stenersenmuseet i Oslo. Enkelte av bildene er også tatt med i Vår tids redsel for alvor.- Det er tydelig at du har en stor tiltro til fotografi et som medium. Hvordan tror du at disse bildene samlet kan motvirke redselen for alvor?

- Bilder kan skape en respekt for livet og for tilværelsen. De kan skape empati og dermed også ansvarsbevissthet. Selv de verste og mest groteske bildene har den funksjonen, fordi de tydeliggjør at «så där får man inte göra,» sier Andersson.

Han løfter blikket, ser ut gjennom glassveggen i Diorama café på Stenersenmuseet, ut mot utstillingslokalet der bildene han har samlet nå henger i montasjer, to og to. Et bilde av det rykende liket til en ung svart mann foran lynsjemobben som har tatt livet av ham er montert sammen med et bilde av Al Qaida-fanger på Guantánamo-basen. Dansere på Bali med frenologer i Tyskland. Gamblere på casino i San Juan med tiggere i Peru. Og så videre. Montasjene oppfordrer en til å se bildene i sammenheng. Til å se mer enn bare nærbildet.

- Jeg ser at folk står lenge foran bildene, sier Andersson etter en stund.

- Det gir grunn til å håpe.

8

pliktoppfyllendeansvarsløshet

Det er når man er helt sikker på at man gjør det rette at de største feilene blir begått.

tekst: Espen A. EikEspen.Eik@student.uib.no

ill: Solveig Askvik

Moderniteten er et tankesett preget av optimisme. Denne viser seg ved at man mener at verden stadig utvikler seg mot det bedre. Det er stadige fremskritt, og dette fremskrittet er noe vi selv kan styre ved å bruke vår rasjonalitet. Vi kan, som Espen Schaanning sier det, selv bli historiens subjekter og styre dens gang.

Innenfor dette perspektivet ser man annerledes på verden rundt seg. I stedet for å søke en opprettholdelse av samfunnet slik det er, blir målet nå å stadig skape noe nytt og forbedret. Zygmunt Bauman definerer moderniteten som «den tid, eller det levesett, hvor det å skape orden består i å demontere den ‘tradisjonelle’, den nedarvede og mottatte orden; hvor ‘væren’ betyr en evig ny begynnelse.»

Skapende mord

Med utgangspunkt i Holocaust redegjør Bauman for det han mener er

trekk ved moderniteten som muliggjorde folkemord. Hans hovedpoeng er at Holocaust var resultat av et sammenfall av alminnelige faktorer og trekk ved moderniteten. Derfor må det sees som en av vårt samfunns mulige manifesteringer, ikke som noe som skjedde på tross av moderniteten.

«Moderne kultur er en hagekultur», sier Bauman. Han fortsetter med å si at den «definerer seg selv som et utkast til det ideelle liv og en perfekt innredning av menneskelivet. Den bygger sin egen identitet på mistro til naturen.» Bildet av moderniteten som en hagekultur er en gjennomgående metafor hos Bauman, og den refererer til at man for å skape et bedre samfunn og muligheter for fremskritt luker vekk det som hindrer dette. Vil man ha en fin hage, er fjerning av ugress en rasjonell handling.

Når nazistene systematiserte mord på jøder, var ikke folkemordet et mål i seg selv. Det var snarere et middel for å oppnå et bedre samfunn.

9

Jødene var definert som en bremsekloss for fremskrittet, de var sett på som ugresset i hagen. Ved sitt blotte nærvær ødela de det perfekte samfunn. Å fjerne dem ville være å skape noe nytt og bedre. Folkemordet var med andre ord ment å være skapende, ikke ødeleggende.

En god bil og en god ovn

Tankene om fremskritt og styring av historien virker høytflyvende og er lite dekkende som en helhetlig forklaring på folkemord. Folkemord er mennesker som dreper andre mennesker, det er ikke et tankesett som skubber seg opp mot et annet. Spørsmålet er da hvordan det kan skje at slike ideologier blir satt ut i praksis. Bauman trekker fram Max Webers definisjon av en tjenestemann som en pekepinn:

«Tjenestemannens ære beror på hans evne til å utføre de overordnedes ordrer så samvittighetsfullt som mulig, som om de skulle stemme overens med hans egen indre overbevisning. Dette gjelder selv om han skulle synes ordren er gal og selv om den overordnede holder fast ved ordren til tross for tjenestemannens innsigelser.»

Den moderne institusjonen byråkratiet baserer seg i stor grad på autorisering og rutinisering. Autorisering er forklart i sitatet ovenfor. Rutinisering innebærer at handlingene følger et fastlagt skjema og gitte anvisninger.

Bauman fremhever disse prosessene som viktige elementer i et folkemord. For det første kan de skape den distansen som er nødvendig for å kunne utføre mord uten moralske kvaler. Hvert enkelt individ blir tilsynelatende fritatt ansvar for dets handlinger så lenge det følger en ordre. Dessuten blir det lettere å fokusere på ens aktive del av rutinen og eventuelle forbedringer av denne. Samtidig er det ikke de som gir ordren som faktisk utfører handlingen.

En tysk ingeniør ved navn Willy Just kan stå som eksempel på dette. Just foreslo å forkorte lasterommet i mobile gasskamre for slik å gjøre bilene i stand til å kjøre med full last. Slik det var nå kunne man ikke fylle lasterommet fullt opp med mennesker, og dermed brukte man mer tid på fylle tomrommet med gass. Det hele tok unødig lang tid, påpekte Just. Hvis det var flere mennesker i lasten kunne man fylle det med gass raskere, og slik øke effektiviteten.

Innenfor et system som baserer seg på målrettet rasjonalitet, som for eksempel det byråkratiske, kan mellommenneskelig moral erstattes av arbeidsmoral. Arbeiderens moralske ansvar begrenser seg til å lage et best mulig produkt, eller å utføre jobben mest mulig effektivt, uavhengig av hva produktet skal brukes til eller hva jobben består i. I følge denne moralen er det overhodet ikke rart at Just ville effektivisere gassingen av jøder. Heller ikke at ingeniøren Martin Klettner i 1950 søkte patent på en krematorieovn han hadde utviklet i Auschwitz. Ovnen var jo god den, både effektiv og solid.

Agentvirksomhet

Byråkratisering skaper slik det Bauman kaller frittflytende ansvar. Ens handlinger er ikke lenger ens egne. Man handler som agent for en annen aktør. Dette ser man stadig vekk eksempler på, det er ikke bare noe som skjedde under andre verdenskrig. Under overskriften «Vi er ikke kaldblodige mordere» sier den norske piloten ‘Slug’ dette til Dagbladet i anledning bombingen av Afghanistan: «Det ser ut som om det plutselig gikk opp for en del politikere at vi har jagerfly som slipper bomber på på andre. Det er stygt! Men det er dere som har sendt oss hit.» Videre forklarer han at pilotene etter en bombetur er mest opptatt av ‘rent fagmessige detaljer’. Når journalisten spør om om de også er opptatt av antall drepte, svarer ‘Slug’ at pilotene ikke kan tenke mye på slikt, fordi «vi er her for å gjøre en jobb som politikerne har satt oss til å gjøre.»

Uten sammenligning for øvrig ser man helt tydelige likhetstrekk mellom

den rasjonaliteten som ligger bak ‘Slug’ og Willy Justs handlinger. ‘Slug’ bomber ikke Afghanistan som seg selv, han gjør det som representant for den norske offentligheten, representert ved politikerne – akkurat som hver enkelt soldat i den tyske hæren utførte handlinger på vegne av en større autoritet, ikke for seg selv. Dette reflekteres også i det at ‘Slug’ ikke vil stå fram med navn. Og han er, i likhet med Just, opptatt av de fagmessige detaljene for å kunne gjøre en best mulig jobb.

Forkledd kristendom

Friedrich Nietzsche skriver i 1887 det han mener er en moralens genealogi, det vil si et stamtre for moralen. Han prøver med andre ord å spore opp moralens utspring. Nietzsche er sterkt kritisk til sin samtid, og mye av kritikken han kommer med i Moralens genealogi er relevant i forhold til Baumans modernitetskritikk.

Moderniteten proriterer kunnskap som gir oss makt over naturen. Ny kunnskap er nyttig og interessant så lenge den bidrar til å gjøre verden mer tilregnelig. Gjennom viten blir det mulig å forholde seg rasjonelt til naturen i økende grad. Med andre ord: ut med overtroen, inn med vitenskapen.

Men moderniteten er rett og slett ikke moderne nok for Nietzsche. For, sier han, det man tror er en sekularisering er i praksis en forkledd kristendom. Vitenskapen har simpelthen overtatt gudenes funksjon som forklarende sisteinstans. Han reagerer, som Bauman, på det faktum at moralen defineres av instanser utenfor individet.

Et fremskritt er bare et fremskritt i den utstrekning det defineres slik, mener Nietzsche. Evolusjon er ikke det samme som progresjon mot et mål. Det finnes alltid motiver bak definisjoner som ‘godt’ og ‘ondt’. Når Nietzsche sier at gud er død er det ikke nødvendigvis fyren med steintavlene han sikter til. Det er sisteinstansenes død som proklameres. Vitenskapen avsløres av Nietzsche som et redskap for øking av makt. Den gir ikke objektive sannheter. Man kan ikke stole på at rasjonalitet og vitenskapelige metoder vil føre fram til noe som er riktig og godt. For som vist ovenfor kan rasjonalitet og etikk peke i vidt forskjellige retninger. Det skremmende er at det tilsynelatende ikke finnes noen mekanismer i samfunnet som kan stoppe en fra å gå feil vei.

Skyting

Bauman skiller mellom to typer fornuft, lovgivende og fortolkende. Innenfor den lovgivende fornuften trenger man en despot, sier han. Man trenger en som kan «træ et perfekt mønster over en ufullendt virkelighet». Man trenger med andre ord en gartner.

På den annen side har vi den fortolkende fornuften. Denne anerkjenner virkeligheten som «et dypt mysterium, hvor man kan grave og grave uten å noensinne finne alt.» Den fortolkende intellektuelles oppgave blir å fremme muligheten for kommunikasjon mellom motstridende fortellinger om verden. God moral er nemlig basert på usikkerhet, på en blanding av fornuft og følelser. For som Bauman sier: «Hver gang noen sier ‘nå kjenner vi sannheten’, kan du regne med at de begynner å skyte på hverandre.»

Kilder:Bauman, Zygmunt: Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforlaget, 1997.Eriksen, Trond Berg: Nietzsche og det moderne. Oslo: Universitetsforlaget, 2000.Myhr, Kjell-Ivar: «Vi er ikke kaldblodige mordere». I: Dagbladet, 24.02.2003. Nietzsche, Friedrich: Slik talte Zarathustra. Oslo: Gyldendal, 1999.Nietzsche. Friedrich: The birth of tragedy and The genealogy of morals. New York: Doubleday, 1956. Røssaak, Eivind: Det postmoderne og de intellektuelle. Oslo, Spartacus, 1998.Schaanning, Espen: Modernitetens oppløsning. Oslo, Spartacus, 2000.Svendsen, Lars Fr. H.: Ondskapens fi losofi . Oslo: Universitetsforlaget, 2001.

10

øyeblikkets tyranni?Kan man leve

både raskt og

I en liten grønn brosjyre kalt Lommeboka – en uavhengighetserklæring, finnerman følgende spørsmål: «Hvis du skulle lage en liste over dine 100 beste opplevelser – hvor mange mobiltelefoner, datamaskiner, stresskofferter, e-poster, vekkerklokker, konferanserom, avtalebøker, møtereferater, årsrapporter og slipsknuter har du med?» Bak brosjyren med denne snedige utfordringen står prosjektet 07-06-05.

Ta tiden tilbake

Stress og mas, løping og kjøping, kav og krav er ord som godt dekker mange menneskers hverdag i Norge i dag. Aldri tidligere har vi hatt kortere arbeidsdager og mer tidsbesparende teknologi, men allikevel opplever vi at tid er vår største mangelvare. Denne dystre nåtidsbeskrivelsen er å finne på 07-06-05 sin web-side. Videre kan vi lese at tid ikke bare er en mangelvare, men noe vi fullstendig har mistet kontrollen over. Jo mer vi skynder oss, desto knappere blir det med tid. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut for stadig flere. Vi blir stadig mer tilgjengelige for informasjon og påvirkning – på mobiltelefonen, wappen og weben. Heldigvis er ikke www.07-06-05.com noen dommedagsside. De har nemlig funnet en løsning, ihvertfall et skritt på veien, til et bedre liv for oss alle.

Den syvende juni 1905 løsrev Norge seg fra Sverige, og nå, nesten 100 år etter, er tiden moden for en ny frigjøring. Denne gangen ikke fra en nasjon, men fra en situasjon. Vi må ta tiden tilbake. Ikke skru den tilbake, men ta kontrollen over den igjen. 07-06-05 – bevegelsens originale navn er ikke bare datoen denne frigjøringen skal skje, men kan også ses på som starten på en nedtelling til noe bedre; 7-6-5-4-3-osv.

Vi ønsker det – kloden trenger det

Det hele begynte på et visjonsverksted kalt 100-årssamtalen. Her deltok LA21-sekretariatet i Miljøverndepartementet, Miljøheimevernet, Verdikommisjonen og stiftelsen Idébanken. 07-06-05 er tenkt som en invitasjon til mennesker, bedrifter, organisasjoner og andre grupper – til å tenke, diskutere og planlegge de forandringer vi som mennesker ønsker å gjøre.

07-06-05 vil inspirere oss til å snu om på våre liv. Slik at hverdagen ikke lenger vil være preget av mas og kjas, men tvert imot handle om venner, fellesskap, kjærlighet og morsomme opplevelser; det som ikke kan kjøpes for penger. Mange har sikkert tenkt denne tanken før. Alle bærer en drøm i seg om et lykkeligere liv, og alle bærer krefter inni seg til å realisere dette. Men kun et fåtall gjør drømmen til virkelighet. 07-06-05 handler ikke bare om forandringer som vi mennesker ønsker for vår egen del, vel så viktige er forandringene som er nødvendige for vår klode. Forbruk er derfor et tema de legger stor vekt på; «Vi bruker mer tid og mer krefter enn noensinne på kjøp, bruk og kast», sier de på sin webside. De påstår, i likhet med hva de fleste ukeblader og aviser med jevne mellomrom kan fortelle oss, at det er liten sammenheng mellom den materielle og den emosjonelle velstand.

07-06-05 knytter emosjonell velstand særlig opp til tid, og de to første årene av prosjektet var også «tid» hovedtema. I 2002 ble det fokusert på frigjøring av energi, men i kombinasjon med tid - fordi miljøforandring ikke minst handler om hva vi bruker tiden vår til. Frigjøring av energi kan være så mangt – både å bruke kreftene våre på en annen måte, spesielt i forhold til å gjøre noe for andre. Men også å redusere energiforbruket, blant annet ved å se mindre på TV.

Lunsj i det grønne

Det første året ble prosjektet lansert over hele landet med store annonser som oppfordret til å ta en times «time-out» midt på dagen. Ønsket har vært å markere hver 7. juni fram til 2005, og hittil har dette vært en suksess. Hvert år den syvende juni samles tusenvis av mennesker ulike steder i landet til utendørs frokost eller lunsj for å bryte mønstret, treffe folk, og tenke over alt det fine i livet. I Bergen har det vært arrangert store kulturpikniker, med foredrag, musikk og økologisk mat. Arrangementene er arrangert av ulike organisasjoner basert på idéer i pakt med 07-06-05s målsetning, og er åpne for alle som ønsker å delta.

Et femårsperspektiv på et prosjekt kan synes i lengste laget, men for en gruppe som er opptatt av tid og det gode liv, er en slik tidsramme helt perfekt. Fem år er nært nok i tid til at hele prosjektet ikke blir meningsløst,

langsomt samtidig?

tekst: Helene Lindqvistdensistefl eksnes@hotmail.com

foto: Trond Sørås

11

men fjernt nok til at man får god tid til å planlegge, diskutere, vurdere og søke.

«Eat fast – die young»

I Oslo sitter en kvinne og lengter tilbake til den tid det fantes et meieri i omtrent hver eneste bygd – med hver sin ulike ost. Nå må hun ta til takke med Tines masseproduserte Norvegia. Kvinnen heter Aase E. Jacobsen og er leder for Slow Food Oslo. Jacobsen og hennes meningsfeller i den verdensomspennende bevegelsen Slow Food, som har 65.000 medlemmer i 45 land, setter råvarer, tid og kvalitet i fokus. Stadig flere gjør ifølge dem i dag opprør mot den raske og standardiserte matlagingen. De følger Slow Foods oppfordring om å «ta kontroll over livsrytmen din, ikke vær en slave av hurtiglivet!». Dette er mennesker som ikke godtar at gleden ved mat og matlaging forsvinner i forpliktelser og tidspress.

Å bruke tid på matlagingen, ha det hyggelig rundt bordet, samt å utvide sitt smaksrepertoar, er viktige elementer. I tillegg kommer ønsket om å ta vare på lokale matprodusenter, og å bidra til en mer bærekraftig matproduksjon. Miljøperspektivet er altså også et viktig element i dette. Slow Food i Norge ble offisielt stiftet i 1998, og har i dag ca 150 medlemmer på landsbasis.

Smak og behag

Dette høres vel og bra ut. Glade mennesker som nyter livet, i sitt eget tempo. Men et annet sted

12

i landet sitter Jon Blund. Han har akkurat varmet opp en ferdigrett fra Fjordland – det er alt han har tid til, for som han sier: «er det ikke natt her, er det natt i Tokyo». Kan det være at menneskene bak bevegelser som 07-06-05 og Slow Food egentlig bare dyrker sine interesser, det være seg mat eller avslapning, og nærmest forlanger at alle andre skal gjøre det samme? Asketiske idealister som lager problemer ut av noe de fleste andre synes er helt greit?

Når medlemmer av Slow Food bevegelsen snakker om «tid til å nyte livet» i forbindelse med mat og måltider, vil noen kanskje innvende at det her er snakk om enkeltpersoners prioriteringer, og ikke noen allmenngyldig sannhet. Ikke alle trives like godt over grytene. Mange mennesker er utmerket fornøyd med sine pulverposebrownies og Toro pastamiddager. Og hvem sier at man ikke kan ha det sosialt rundt bordet med en ferdigrett? Har miljøbevegelsen monopol på det glade liv?

Å skyve verden fra seg

«Alt kan ikke pakkes inn i langsomhet, og alt strømmer ikke ut av refleksjonen og nærværet i den langsomme tiden», hevder Frode Nyeng, førsteamanuensis i filosofi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Hans kommentar er ikke rettet mot noen konkret gruppering, snarere mot en tendens man møter mange steder, hos 07-06-05, hos Slow Food, og ikke minst i bokhylla. Hyllemetre med bøker er skrevet om vår tapte tid. Vår hurtige tilværelse. Vi haster for mye, er mantraet.

Mens bevegelser som 07-06-05 omtaler oss mennesker nærmest som slaver av hurtigheten, har Nyeng et annet syn på saken. Slik han ser det, utelukker ikke tilgjengelighet – for eksempel vår faste følgesvenn mobiltelefonen - eksistensiell våkenhet og evnen til å nyte livet. «Er man travel og påkoblet er man slett ikke automatisk redd sine egne tanker», mener Nyeng, som har hatt noen av sine fineste og mest tankevekkende samtaler per e-post.

I hans øyne kan langsomheten like gjerne være uttrykk for latskap og

mangel på inderlighet. Han mener at man nok kan kritisere travle og ikke-ensende mennesker, for som alle andre har også de sine feil. Men muligens kan de kritiseres på en mer hensiktsmessig måte enn ved å rope etter dem hvor deres langsomme tid er blitt av. Nyeng understreker at han også er glad i langsomhet, følelsen av å være tilstede midt i sitt eget liv. Hans poeng er at det kanskje blir litt vel mye iblant. At det lett blir noe klissete rosenrødt over dette med å nyte tiden, spesielt når langsomheten settes så påfallende opp imot den «(post)moderne dårens rastløse hjerte, oppslukende stimuleringsvirvar og tankeløse hverdagstravelhet».

Det enkle liv

Enkeltpersoner og ikke minst familier som prøver seg på det enkle liv, uten tv, uten mobiltelefon, uten bil, og med hjemmesydde klær, finner ofte ut at det kan være tungt å skille seg ut ved å stampe mot samfunnsutviklingen. De enkle løsninger blir for enkle, eller for krevende.

Men selvsagt har de et poeng. Dagens ensidige vekstkultur trenger absolutt konkurranse fra en annen livsstil. Men å leve mer miljøvennlig og bærekraftig vil fort kreve høyere personlige utgifter og mer bryderi. Og slik vil det være vanskelig for mange å skape seg et «enklere» liv, hvor de har bedre tid til familie, venner og ettertanke. For det store flertallet er det dessverre langt enklere å sette seg i bilen enn å ta bussen.

Og kanskje kan det tenkes at denne mobiltelefonen som vi ikke satte på lista over våre 100 beste opplevelser, kanskje allikevel var det middelet vi trengte for å planlegge hytteturen? Hytteturen som faktisk er med på lista over de 100 beste opplevelsene?

Kilder:Kobbevik, Per Arne: «Å leve langsomt». I: Folkevett, nr. 1, 2003Nyeng, Frode: «Langsomhetstyranniet» I: Morgenbladet, 20.12 - 02.01 2002/2003Utaker, Espen: «Luftslott – eller ny folkebevegelse?» I: Folkevett nr 3, 2000<www.07-06-05.com>

foto: Kjetil Sørås

foto: Nina Bang Larsen

14

profittentatt ut av skitten

Da jeg var liten, nærmere ti, gjorde jeg og noen kamerater ofte ting vi syntes var morsomt men også ting vi senere skulle angre på. En gang vi var skikkelig sugne på godteri bestemte vi oss for å selge lodd - til inntekt for Redd Barna, nærmere bestemt de godtesyke barna i nabolaget, enda nærmere bestemt, oss.

tekst: Ragnar Eggesvikragnareggesvik@hotmail.com

15

Vi skrapte sammen noe gammelt krams som lå og slang på gutterommene. Jeg bidro med en sparebøsse som jeg hadde fått fra banken. Den var formet som en klovn. Den kunne jeg gjerne bytte i godteri, for jeg hadde jo aldri penger likevel, og dersom jeg hadde noen, fant de aldri veien inn i klovnen. Det var en latterlig ting å få av en bank.Staten Norge har også en sparebøsse. De kaller den fond. Den er et oljefond.

Oljefondet

Statens petroleumsfond ble vedtatt opprettet i 1990. Formålet med fondet er at oljeinntektene skal fordeles mellom generasjoner men samtidig redusere framtidig avhengighet av oljeinntektene og dessuten være et middel for å regulere økonomien.

Finansdepartementet har øverste ansvar for fondet, mens Norges Bank er tillagt forvaltningen. Plasseringen fordeles på ulike verdensregioner og land. 40 prosent plasseres i aksjer og 60 prosent plasseres i obligasjoner. De første åra ble det ikke noe overskudd. Den første avsetningen kom i mai 1996, etter at regnskapet for 1995 viste overskudd. Markedsverdien av oljefondets portefølje var ved utgangen av 2001 på 613,7 milliarder kroner. Fondet blir beskrevet som et av Europas største med utsikt til å bli ett av verdens største i løpet av noen år. Det er viktig å legge merke til at selv om verdien av oljefondet bokføres i NOK på en konto i Norges Bank, består fondet av utenlandske penger og verdipapirer. Statens petroleumsfond har lenge vært utsatt for press om å velge etiske retningslinjer.La oss gå inn i bakgrunnen for debatten.

Debatten

I følge en rapport fra forskningsstiftelsen FAFO har oljefondet investert i cirka 20 prosent av de selskapene som fagforeningsparaplyen Global Unions har svartelistet. Blant de sakene som har provosert flest er at flere hundre millioner kroner av fondet er investert i flere selskaper som direkte og indirekte er involvert i produksjonen av atomvåpen og atomsprenghoder, deriblant amerikanske Honeywell International. Oljefondet har kjøpt aksjer i 14 av verdens 20 største våpenprodusenter - for til sammen 4,9 milliarder kroner. Oljefondet har i følge Dagbladet investert 6,6 milliarder kroner i selskaper som har forbrutt seg mot menneskerettighetene. Inn under dette ligger

bedrifter som benytter seg av slaveliknende arbeidskraft eller barnearbeid. Oljefondets største investeringer i tobakksprodusenter er totalt 1,2 milliarder kroner.

Siden oljefondet begynte å investere i aksjer i 1998, har hver eneste regjering forsøkt å forsvare at det ikke er satt opp klare etiske kriterier for fondsforvaltningen. I Sem erklærningen forplikter Samarbeidsregjeringen seg til å utrede om det er mulig å innføre etiske regler for Oljefondets investeringer som lar seg praktisere. Høyre og Arbeiderpartiet har så langt vært skeptiske og Fremskrittspartiet fullstendig mot. På den andre siden har Sosialistisk Venstreparti og til dels Sentrumspartiene argumentert for å vurdere menneskerettigheter og miljø i forbindelse med investeringene. Etter flere år med en rekke dokumenterte avsløringer om investeringer i selskaper som blant annet krenker grunnleggende menneskerettigheter, ble det bestemt at det skulle nedsettes et folkerettsråd for å vurdere de juridiske aspektene ved utenlandske pengeplasseringer fra Oljefondet.

Grønt i juni?

Rådet mener at å investere i selskaper som benytter seg av de verste former for barnearbeid vil harmonere dårlig med konvensjonene Norge har skrevet under på. Samtidig skriver de, at investeringene formelt sett ikke vil

«Poenget er etter Folkerettsrådets oppfatning, at enhver pengeplassering i et selskap kan oppfattes som en form for støtte til selskapet, selv om beløpene relativt sett er lave.»

Utfra dette kan man si at fondet er på trygg grunn juridisk sett, selv om Folkerettsrådet er bekymret på vegne av konsistensen i politikken og kausalforbindelsen mellom å investere penger i selskaper, og dermed støtte deres virksomhet. Dagens forvaltningspraksis medfører at staten fraskriver seg ansvaret for konsekvensene av investeringene, og forholder seg passiv til investeringenes sosiale og miljømessige konsekvenser. På bakgrunn av innspill fra Petroleumsfondets Folkerettsråd åpnet finansminister Per Kristian Foss i april 2002, for å vurdere etiske retningslinjer for oljefondet.

Bondevik-regjeringen oppnevnte i oktober samme år, et utvalg som skal vurdere det praktiske ved å gi Oljefondet etiske retningslinjer. Mange mener at utvalgets sammensetning er for dårlig, ettersom det ikke er noen representanter fra fagbevegelsen eller de frivillige organisasjonene, som har vært aktive i å kjempe for etablering av etiske retningslinjer. Etter planen skal utvalget være ferdig og komme med sin vurdering 1. juni i år.

Mange spør seg hvorfor det har tatt så lang tid å få innført disse retningslinjene.

Minimumsetikk

Problemet med etiske retningslinjer er nettopp ordet «etisk». Spørsmålet om etiske retningslinjer er i stor grad et spørsmål om hva vi mener er moralsk forsvarlig.

Ideen om å finne det forenelige moralske og etiske i et samfunn kan vi knytte til en konkret tankeretning. Kommunitarismen oppfattes i lys av det engelske ordet community, samfunn. Det er en politisk og etisk tenkning som legger vekt på mennesket som medlem av et samfunn. Kommunitarismen er med andre ord en ideologi som vil forene fellesverdier. «Vi» er viktigere enn «jeg» og enhver må frivillig og positivt kunne avgi individuell «suverenitet» til «fellesskapet.»

En av de åndelige perspektivets sterkeste talsmenn, Emilie Durkheim, mener religion er et særlig betydningsfullt uttrykk for samfunnets kollektivdannelser med fokus på de affektive båndene i det sosiale fellesskap og oppfatter først og fremst samfunnet som «et moralsk miljø» Den norske verdikommisjonen er et eksempel på denne strømningen dersom man ser på idealet om tverreligiøse samtaler om en «minimumsetikk.»

utgjøre et brudd med Norges forpliktelser. Konklusjonen er derfor at Norge - og andre land - bare har ansvar for menneskerettighetene der hvor de selv har jurisdiksjon. Og det har de utelukkende overfor territorier, land og stater; ikke overfor private multinasjonale konserner. Investeringene i utenlandske bedrifter vil derfor i utgangspunktet ikke utgjøre noe brudd på forpliktelsene ifølge menneskerettighetskonvensjonene. Folkerettsrådet skriver i sin rapport:

16

Verdikommisjonen i gapestokk

Det har vært politiske forsøk på debatt om moral og etikk tidligere. Verdikommisjonen ble opprettet av Samarbeidsregjeringen i 1998. I Kongelig resolusjon av 30.1.98 heter det: «Hovedmålet med Verdikommisjonens arbeid er å bidra til en etisk og verdimessig bevisstgjøring for å styrke positive felleskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet. Det er viktig å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati.»

Verdikommisjonen ble ikke det politikerne hadde håpet på. Den skulle dekke et behov for mer kommunikasjon mellom befolkningen og beslutningstagerne men kommisjonen som kommisjon fikk etter hvert så stor fokus at det har skygget for selve verdidebatten. Dette manifesterte seg i medias dekning som av mange ble oppfattet som: negativ, aggressiv, sjikanøs, fortiende og mangelfull på faktisk informasjon.

Det kan være flere årsaker til dette. I vår tid der det autentiske og egenartede ved individet er opphøyet, er det mange som ser det som en umulig oppgave å finne et felles verdigrunnlag. Det er ingen tradisjoner som skal tas for gitt: de skal utfordres av ytringer som forfekter andre tradisjoner eller som argumenterer mot tradisjonen i seg selv. Ingen ting kan dermed være sant eller hellig for alle. Filosofen Alasdair MacIntyre mener vi i Vesten har frigjort oss fra tradisjon, fortid, og felleskap og ikke lenger har noen tilhørighet som kan gi mening og sammenheng. Resultatet er et slags subjektivt føleri (emotivisme) med det som føles rett for seg som viktigste norm. Dermed er det ikke lenger interessant å finne noe felles. Dette får ringvirkninger på mange samfunnsfelt, også det politiske.

Individuell fokus pulveriserer ansvar

I det norske tidsskriftet Samtiden har det i den senere tid vært debatt rundt hvorvidt det har vært en forskyvning av miljøproblematikkens byrder fra det politiske plan til individet og privatsfæren. Pedagogikkforskeren Ingerid Straume har argumentert for en tendens mot at enkeltmennesket belemres med skyld mens de nasjonaløkonomiske innretninger beskyttes mot kritikk. Hun mener en nedtoning av borgerdimensjonen svekker demokratiets potensial og bidrar til å hemme systemkritikk og aktiv samfunnsforskning: «Den nære sammenheng mellom miljøproblematikken og vår samfunnsinstitusjon - verdenshandelens innretninger, rentebasert kapitalisme, avhengigheten av petroleumsutvinning, arbeidslivets organisering forsvinner beleilig ut av syne når myndighetenes miljøinnsats konsentreres om individnivå i form av forbrukeropplysning og holdningsskapende tiltak. Myndighetene oppnår nemlig, ved å utvide problemstillingen til det absurde, å pulverisere sitt eget ansvar sammen med enhver forventning om snarlige resultater.»

La oss se litt på argumentasjonen fra både dem som har vært motstandere og dem som er tilhengere av etiske retningslinjer for oljefondet. Jeg har undersøkt rapporten Verdiløse penger? - Oljefondet - veien mot etiske retningslinjer utgitt av miljø/solidaritetsorganisasjonen Framtiden i Våre Hender, som har framstått som en viktig representant fra miljøbevegelsen i denne saken. Ellers har jeg gått gjennom avisartikler der begge sider har uttalt seg. Dette er ment som en skisse av debatten og jeg har foretatt et utvalg av argumenter. Motstandere først.

17

Mot etiske retningslinjer

Det har ikke vært flertall i Stortinget for å innføre etiske retningslinjer. Dette hovedsaklig på bakgrunn av den informasjon og de anbefalinger Stortinget har fått fra Finansdepartementet og Norges Bank. Hovedinnvendingene har vært at færre investeringsmuligheter fører til økt risiko og lavere avkastning for oljefondet. Man mener det vil være vanskelig å investere etter etiske kriterier og at man må finne generelle investeringskriterier, som gjør det til en stor informasjonsjobb, ettersom det investeres i mange selskaper og at virksomhetene i selskapene endres rakst. Det vil kreve for mye å skulle etterprøve disse undersøkelsene.

Allerede i 1998 diskuterte Stortinget muligheten for etiske retningslinjer. Konklusjon: Oppgaven var vanskelig. Sentralbanksjef Svein Gjerdrem fikkåret etter i oppdrag å vurdere muligheten for miljømessige hensyn. Han skrev: «I dette brevet har vi vist at miljøretningslinjer som begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter kan øke fondets risiko, samtidig blir det vanskeligere å gjennomføre en kostnadseffektiv forvaltning. Det er følgelig klare kostnader ved å innføre miljøretningslinjer for fondet.»

Disse argumentene kan vi knytte til klassisk ny-liberalistisk økonomisk teori som tilsier at etiske hensyn betyr tap av penger. Dette er et tema som er gjenstand for stor debatt i næringslivsmiljøer, der man på den ene siden mener samfunn og miljø i høy grad er selskapers anliggende, mens andre mener dette ikke bør være et viktig aspekt.

Vil ikke hjelpe uansett

Kanskje det viktigste argumentet mot retningslinjer er, at mange mener, det ikke fins noen årsakssammenheng mellom det å eie andeler i et selskap og selskapets adferd. Dette er begrunnet ved at, med mindre man eier en betydelig andel i et selskap, vil selskapet legge strategier uavhengig av investorene. Flere, deriblant finansminister Per Kristian Foss, har uttalt, at

det å trekke seg ut eller ikke investere i bestemte selskap, vil få liten effekt på de forhold man ønsker å forbedre. Selv om selskapet forsvinner vil andre selskaper ta over markedsandelene. Produksjonen av for eksempel våpen vil dermed holde seg på et jevnt nivå. Etiske hensyn vil sannsynligvis i liten grad påvirke aktiviteten en ønsker å ramme selv om slike begrensninger kanskje vil ha en viss holdningsskapende effekt.

Man har dessuten ikke funnet måter å gjøre dette på som tilfredsstiller kravene til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget.

Ikke en del av formålet

Flere finanspolitikere viser til at Oljefondet bør være et rendyrket redskap for finansiell sparing. Å fremme sosiale og miljømessige verdier innen fondsforvaltning er ikke en del av formålet for petroleumsfondet. Dette vil i så fall føre til en dramatisk omlegging av fondet, som er modellert for å sikre best mulig avkastning til lavest mulig risiko. Det advares mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle sparing. Flere er bekymret for hva som skjer dersom stater med mye penger får for mye å si i internasjonale selskaper og man mener etiske og miljømessige hensyn best ivaretas gjennom andre virkemidler i for eksempel utenrikspolitikken, bistandspolitikken og miljøvernpolitikken.

Ikke juridisk grunnlag

Etter avsløringen av at oljefondet hadde investert i selskap som produserer klasebomber ble Per Kristian Foss bedt om å uttale seg. Han mente det ikke var juridisk grunnlag for å trekke seg ut av selskapene. Det betyr at det ikke finnes noen formuleringer verken i loven om Statens Petroleumsfond, eller i de tilhørende retningslinjene, som ga Norges Bank mulighet til å trekke seg ut av virksomheten.

Finanspolitisk konsistens

Finansdepartementet benytter argumentet om politisk konsistens mot etiske retningslinjer. Finansministeren viser til at Norge produserer våpen og derfor vanskelig kan avstå fra å investere i våpenproduksjon i utlandet. Han mener det er vanskelig å kutte ut investeringer for eksempel i oljeselskapet TotalFinaElf , som har fått massiv kritikk da de opererer i diktaturet Burma, fordi Norge samtidig tillater at selskapet er aktør på norsk sokkel. Det samme gjelder tobakk og våpenproduksjon. Dermed snur man konsistensargumentet slik at konsistensen skal ligge i finanspolitikken og ikke i en helhetlig utenrikspolitikk som inkluderer bistand, miljø og menneskerettigheter.

For etiske retningslinjer

Miljøbevegelsen, som mener det er presserende å innføre etiske retningslinjer, ser i utgangspunktet en kausal sammenheng mellom oljefondets investeringer og undertrykkelse av mennesker og ødeleggelse av miljøet. Det vises til at man uansett må velge hva fondet skal investere i. Det er særlig miljø- og solidaritetsforkjempere som er knyttet til disse argumentene og ønsker å bruke etiske retningslinjer til «å renvaske porteføljen», noe som impliserer at den er skitten. De savner en konsistens mellom faktisk og uttalt politikk. At denne ikke er tilstedeværende finnerman i eksempelet der den norske regjeringen offisielt oppfordrer det norske næringslivet til å ikke samhandle med Burma, samtidig som den samme regjeringen tillater at staten er medeier i utenlandske selskaper som opererer i det samme landet.

Et annet argument for etiske retningslinjer er at det i Norge ikke er tradisjon for, at maksimering av økonomisk profitt, skal være eneste prinsipp for forvaltning av offentlige ressurser.

18

Door in the face

I denne sammenhengen viser miljøbevegelsen til at man i utgangspunktet vurderer fondets eksistens, da det stammer fra salg av en ikke-fornybar ressurs som frigjør miljøutslipp som forårsaker alvorlige globale miljøproblemer og rammer mennesker i andre land og framtidige generasjoner. Enkelte har hevdet at pengene bør være internasjonal eiendom og ikke Norges. Noen mener hele fondet bør brukes på utviklingsprosjekt i U-land og/eller ny teknologi for å fremme overordnede mål innenfor energipolitikk (fornybare energikilder), miljø, utdanning, eller bistand. (argument 1) Et argument for etiske retningslinjer blir dermed at dersom man går inn for slike, vil det juridiske, politiske og moralske eksistensgrunnlaget for hele oljefondet generelt bli styrket. (argument 2)

Dette kan vi knytte til en retorisk strategi kalt «Door in the face». Den viser til at en først spør etter så mye at man regner med å få et «nei» og deretter spør om og får det en egentlig var ute etter. Et eksempel på dette vil være en person på døra som spør om man vil gi 1000 kroner i støtte til et eller annet veldedig formål. (argument 1) Når man så sier nei, spør vedkommende om man ikke kan gi 100 kroner til et mindre prosjekt. (argument 2) Dette vil man da vurdere sterkere fordi differansen mellom de to alternativene er så stor.

Moral og meningsmålinger

Miljøbevegelsen mener at det ikke vil være så vanskelig å finne fram til såkalte «Hellige verdier». Dette er minimumsregler for hva Oljefondet ikke skal investere i. Eksempel på dette er prostitusjon, barnearbeid, (atom)våpen, eller tobakk.

Ifølge meningsmålinger gjort av MMI mener 58 % av den norske befolkningen at Oljefondet bør ha etiske retningslinjer. Miljøbevegelsen viser til disse meningsmålingene og gjentar dem i sin retorikk. Dette for å vise at dagens forvaltning er i strid med hva flertallet i den norske befolkningen mener er riktig. Dessuten tilbakeviser man at slike retningslinjer vil føre til økt risiko. Her argumenteres det faktisk for, at økt kvalitet i fondsforvaltningen, og større informasjon om selskapene man investerer i, vil føre til større avkastning.

Ellers dreier mye av argumentasjonen seg om at markedet for alternative investeringer allerede er eksisterende og at det finnes etablerte metoder for etisk fondsforvaltning. Her vises det til andre store fond i utlandet, men også til finansinstitusjonen Storebrand i Norge, som har gjennomført etiske retningslinjer for sin fondsforvaltning.

Juridiske argument

I miljøbevegelsen finner man også juridiske argument for at Oljefondet bør få etiske retningslinjer. Alle som husker tilbake til Orderud-saken og rettsparagrafer om uaktsomhet, vil tenke på Kristin Kirkemo som ble drapsdømt for å skaffe et våpen til ekteparet Per og Veronika. I norsk strafferett kan man bli dømt for uaktsomhet dersom man ved uhell eller tankeløshet forvolder skade på personer eller gjenstander. Skyldig dersom man burde ha visst.

Dette ønsker miljøbevegelsen å gjøre gjeldende i forhold til Oljefondets investeringer.

«Lovverket er klart på at gjerningen kan være tilstrekkelig til skyldom også dersom den oppstår som en sideeffekt av hva som i utgangspunktet var formålet. Man kan ikke komme i ettertid og si at man ikke var informert om situasjonen eller ikke kunne forutse konsekvensene.»

Argumentet om uaktsomhet er et forsøk på å trekke noe nært inn i en

sak om noe fjernt. Men det er en interessant debatt om hvorvidt et lands lover og regler også bør gjelde i makroperspektiv.

Et annet juridisk argument som er benyttet er den såkalte retten til fritt informert samtykke. Med dette menes at man ikke med overlegg kan utsette en person for skade eller risiko for skade, uten først å ha innhentet samtykke. Dette hevdes å være grunnleggende verdier i et demokrati for å ivareta informasjonsplikt og enkeltmenneskets rett til å bestemme over sitt eget liv. Etikkforkjemperne mener det er tvilsomt at den norske befolkningen er inneforstått med at myndighetene bygger deres velferd på virksomhet som, i følge dem, strider mot internasjonale konvensjoner og norsk lov.

Nordmenn som individ

I rapporten er det interessant å se argumenter om at det er nordmenns sparepenger som blir forvaltet. Nordmenn blir sett på som individuelle forvaltere av sparepenger og at vi har egeninteresser. Det hevdes at mange nordmenn selv ville unngått å investere i flere av selskapene oljefondet har investert i. Her forsøker man igjen å trekke det fjerne ned fra et makronivå til et mikronivå, da man hevder at: «våre sparepenger har betydning for hvordan våre liv vil bli på alle måter - materielt, økonomisk og sosialt.»

Dette leder oss inn på at debatten rundt oljepolitikk generelt og oljefondet spesielt har vært særdeles lukket. Det kan nok være mye sannhet i en slik påstand. Rapporten viser til at det per i dag ikke eksisterer nedfelte overordnede målsetninger for den norske utenrikspolitikken. Norge har med andre ord ingenting å være konsekvent i forhold til. En slik debatt krever en åpen og inkluderende prosess og miljøbevegelsen hevder at det er manglende vilje som har forhindret innføringen av etiske retningslinjer og viser til at det er alt for liten debatt rundt hvordan oljefondet skal forvaltes. Et godt eksempel på bruk av dette argumentet finner man i bevegelsens ordbruk om ”Oljefondets forvaltningsregime” som impliserer at det er et diktatur.

Symboleffekt og utnyttelse av finansiell makt

I argumentasjonen bygger rapporten opp en forestilling om at Oljefondets plasseringspolitikk kan være av stor symbolsk verdi. Utgangspunktet for dette, er at det ligger mye makt og mange muligheter i en så stor kapitalbeholdning. Det hevdes at Oljefondet kan bli et politisk styringsverktøy for å fremme grunnleggende verdier og politiske mål i det norske samfunnet, spesielt innen utenriks-, bistands-, miljøvern- og finanspolitikken.

En etablering av etiske investeringskriterier vil innebære en bevisstgjøring av ulike verdier og en utvidelse av perspektivet fra bedriftsøkonomisk lønnsomhet til samfunnsøkonomisk lønnsomhet, bærekraft og samfunnsansvar. Dette krever at etikk, politikk og økonomi må ses i sammenheng, og kan føre til en verdibasert utvikling av den globaliserte økonomien. Man mener at gjennom større aksjonærengasjement kan staten Norge i større grad utnytte de rettigheter og den innflytelse man får som større medeier i bedrifter.

Debatten framover

Seniorforsker Asbjørn Eide som er en av Norges fremste eksperter på folkerett og medlem av FNs underkommisjon til vern og fremme av menneskerettighetene, uttaler at de store internasjonale selskapene spiller en stadig viktigere rolle i verdensøkonomien og i hverdagen til millioner av mennesker. Han påpeker at Norge gjennom oljefondet har ressurser og kraft som vi bør utnytte til å fremme verdier som sosial rettferdighet

19

og respekt for menneskerettigheter. Oljefondet bør ikke investere i selskaper som driver med barnearbeid, landmineproduksjon og andre former for kritikkverdig virksomhet og det bør være retningsgivende minstestandarder på en rekke områder, slik FN har, mener Eide.

Det er grunn til å tro at debatten vil blusse opp i tiden framover og da særlig i begynnelsen av juni. Man kan på mange måter skjønne at politikere vegrer seg for å gjøre multikonsern til politisk anliggende. Det bryter helt med det markedsliberalistiske paradigme, dersom stater med mye penger, blir aktive aktører i det som skal være frie markeder. Samtidig gir denne saken en god karakteristikk av globaliseringsdebatten, der mange mener økonomi og handel hittil har vært enerådende premissleverandører. Det er flere brytninger i ideologier i denne saken som er meget spennende.

Å bli kvitt klovnen

Vi gredde midtskill og forsøkte å sjarmere nabolagets hjemmeværende husmødre til å støtte vår dør til dør - basar med litt klingende mynt. Loddene var ganske provisoriske papirlapper. Noen med tall - og noen uten. Mest uten. I ettertid har jeg lurt på hvorfor vi lagde noen med tall i det hele tatt, men kom fram til at det sikkert var for å kvitte oss med krimskramset og/eller den dårlige samvittigheten knyttet til at pengene gikk til oss, og ikke Redd Barna. Jeg ble i alle fall kvitt klovnen.

Kilder:Bay, Ingrid: Verdiløse penger? - Oljefondet - veien mot etiske retningslinjer, FIFI, Rapport 1.2002.Ergo, Thomas: «Finansierer død og fordervelse». I: Dagbladet Magasinet 04.05.01 Jørgensen, Sten Inge: «Statlige fond henger etter». I: Morgenbladet, 30.01.03Lerstad, Thor Henning: Mediedramatikere og verdikommisærer - En studie av pressedekningen av Verdikommisjonen. Hovedoppgave ved Institutt for Medievitenskap, UiB, 2002.Straume, Ingerid: «Den avpolitiserende miljøplitikken». I: Samtiden nr 2. 2002.

20

når de

studerende

våkner

Hvorfor nekte å utveksle håndtrykk med en ordførerkandidat med den begrunnelsen at du ikke vil få blod på hendene?

tekst: Trym N. HolbekTrym.Holbek@student.uib.no

foto: Trym N. Holbek

Motstanden mot krig i Irak er ikke bare blitt en internasjonal bevegelse, den støttes også av mennesker fra mange ulike deler av samfunnet. Demonstrasjonene i Bergen har vist at det går an å riste folk ut av spindelvevet, kremte godt og skråle ut i protest mot latterlige løsninger. Frontfigurene i disse mønstringene er som regel studenter, noe som skulle gjøre alle utsagn om at Høyden er et sted å vansmekte i kantinen til latter.

I Spania har engasjementet kommet spesielt tydelig til uttrykk. Etter at den konservative spanske regjeringen med statsminister José María Aznar i spissen ga sin støtte til krigen og sendte spanske soldater til Kuwait, har studenter over hele landet våknet fra dvalen. Demonstrasjonene avløser hverandre mens slagordene og plakatene kjemper om spalteplass. Vil de egentlig noe mer enn bare å si et rungende «nei til krig»? Hjelper det å kalle landet sitt et diktatur og statsministeren for en terrorist?

Studenter får støtte

Med omtrent én ukes mellomrom har Madrids studenter organisert store demonstrasjonstog, sperret store innfartsårer og skjelt ut politikere etter noter. Opptrinnene har forløpt relativt rolig, med kun enkelte tilfeller av håndgemeng med politiet. Selv om murveggjournalistikken koker over av slagord som kaller Bush, Blair og Aznar for terrorister, er tonen overveiende fredelig, med det utvetydige «No a la guerra» og rett og slett «Paz» (Fred). På Complutense-universitetet (UCM) i Madrid flagrer enorme bannere med disse ordene ved inngangen til hvert fakultet. Synligheten er det ingenting å si på, og til og med buttons har fått en renessanse blant studentene.

I motsetning til i Bergen har de spanske studentene fått med seg universitetet på å protestere offentlig mot krigen. La Gaceta Complutense,internavisen ved universitetet, kan melde at 50 rektorer ved offentlige

spanske universiteter har gått ut med en klar protest mot krigen. Denne ble enstemmig støttet av universitetsrådet ved UCM den 13. mars. Mange av de faglig ansatte har engasjert seg sterkt, både gjennom å skrive avisinnlegg og å gjennomføre streiker. En annen aksjonsform som har vakt litt oppsikt og nysgjerrighet er å flytte forelesningene utendørs, blant annet til Madrids gamle sentrumstorg, Plaza Mayor.

Utopister?

I en undersøkelse utført av Instituto Opina for dagsavisen El País i siste halvdel av mars i år ga 92 % av de spurte uttrykk for at de ikke støttet en krig mot Irak, og 80 % hadde en negativ holdning til måten det spanske regjeringspartiet Partido Popular håndterte konflikten på. Få makter å forstå hvorfor Aznar velger å stå imot en så sterk opinion.

Den 26. mars i år inneholdt lederartikkelen i Noticias de la U, en av studentavisene ved UCM, en slags oppsummerende skisse av hvor skoen trykker. «No queremos mancharnos las manos de sangre ni petróleo. La bolsa sube, el crudo baja y Bush se va de picnic a Camp David. Este mundo no es el nuestro.» (Vi vil ikke skitne oss til med hverken blod eller olje. Børsen stiger, råoljen synker i pris og Bush drar på picnic til Camp David. Dette er ikke vår verden.) Obstfelders kjente ord om å havne på feil klode skrangler i ørene. Rettferdighet synes å være det ordet som passer dårligst til å skildre verdenssituasjonen i øyeblikket, og dette ønsker man å gjøre noe med. Tidligere i kommentaren sies det: «Soñemos con un mundo sin tiranos y sin guerras, hagámoslo realidad con nuestro compromiso.» (Vi drømmer om en verden uten tyranner og uten kriger, la oss gjøre det til virkelighet med et løfte.)

Går det an å skrive dette i fullt alvor? Er studentene en bunt med utopister som har mistet bakkekontakten?

21

Individuell perfeksjon

Det er liten tvil om at de som mener det går an å skape en varig rettferdig verden er i mindretall for tiden. Av disse kan det se ut til at den største andelen holder til ved høyere utdanningsinstitusjoner. Årsakene til dette er nok like tallrike som det fins meninger, men som nevnt ovenfor er det påfallende at det er studentene som står for de mest radikale løsningene, og dermed blir de som er mest synlige.

Forfatteren Mario Vargas Llosa forteller i et intervju med litteraturbilaget Babelia den 29. mars at også han som ung student var tiltrukket av store utopiske planer. Samtidig følte han en viss avsky overfor dem, siden de ender «ender i et inferno.» Vargas Llosa er aktuell med en ny roman om Paul Gaugin og hans bestemor, feministen Flora Tristan, som begge brøt opp og reiste bort fra det borgerlige samfunnet for å skape seg et idealsamfunn i sydhavet. Gaugin, sannsynligvis den mest kjente av de to, ble berømt blant annet for å ha malt idylliserende bilder av sydhavskvinner, og slik bidratt til en europeisk interesse for «primitive» kulturer. Utopien er et gjennomgående motiv i romanen, der mye av hovedpersonenes liv ikke er kjent, og derfor godt egnet til fiksjonalisering.

På spørsmål om han regner seg som utopist, svarer Vargas Llosa: «Ja, men ikke i forbindelse med politikk […] utopien er en negasjon av demokratiet.» Han sier videre at demokratiet likevel ikke kan tilfredsstille menneskets begjær etter drømmer og selvrealisering. For ham representerer kunstneriske prosesser jakten på det perfekte, men det perfekte kan kun skimtes i det individuelle. «Paradis er ikke likt for alle» sier han.

Diskusjoner uten ende

Bak vurderingen av utopien som mulighet ligger kanskje en trang til å skille ting som kunst, kjærlighet og drømmer fra samfunnsarenaen, og la det være opp til hver enkelt å utforme sitt personlige paradis. Dette er en tendens som har fått enorm innflytelse i vår del av verden etter det man kaller ideologienes fall. Å ha bastante meninger blir ikke sett på som en spesielt god egenskap i forbindelse med en effektiv demokratisk diskusjon. I denne skal man først og fremst ha åpenhet, slik at alle parter skal få komme til orde. På den måten skal man ikke kunne si at landet man bor i utøver noen form for makt over folks mentalitet.

Samtidig blir det å holde alle dører åpne et problem dersom man aldri klarer å trekke noen konklusjon av idéutvekslingen. Da kommer man til et punkt der man står i skogen og ikke aner hvilken retning man kom fra, og følgelig ikke vet hvor man skal gå. Da vil det være viktig å kunne ta et standpunkt og foreslå en løsning.

Bloddryppende politikere

Da Madrids ordførerkandidat, Alberto Ruiz-Gallardón fra Partido Popular, skulle holde et innlegg på UCM i slutten av mars fulgte hundrevis av studenter ham på metroen inn til sentrum. Ved avskjeden forsøkte han å ta en av dem i hånden og takke for oppmøtet, men da trakk den andre hånden til seg og sa: «Quita, que me la salpicas de sangre!» (Hold opp, du spruter blod på meg!) Ruiz-Gallardón er hverken rikspolitiker, bøddel eller har opptrådt spesielt utagerende til forsvar for krigen i Irak. Likevel gjøres det ingen forskjell på ham og statsminister Aznar.

Det spørs om slike utsagn virkelig tjener det formålet de er ment for. Om demonstrantene viser sin indignasjon på måter som ikke alltid taler til deres fordel, og som kan brukes mot dem, er det på det rene at slike klare beskjeder ikke derfor skal forbigås i stillhet. Spanske studenter og andre opposisjonelle har tatt et viktig steg for demokratiet gjennom de tallrike demonstrasjonene som har funnet sted. Samtidig er det midt i kampens hete essensielt å ikke miste hodet, men bevare noe av det mest dyrebare et godt samfunn har. En tolerant holdning.

Kilder:Almazán, Margot: «No a la guerra: miles de universitarios se manifiestan contra el conflicto den Irak». I: Gaceta Complutense, 01.04.2003.Campos, Antonio og Moñíz, Alejandro: «Este mundo no es el nuestro». I: Noticiasde la U, 26.03.2003.Jarque, Fietta: «Vargas Llosa: viaje a la utopía». I: Babelia, litteraturbilag til El País29.03.2003.El País, 29.03.2003: «Rechazo masivo al apoyo de Aznar a Bush».

22

jazz i blod og hodejazz i blod og hode

I slutten av mai er det tid for Nattjazz igjen. Festivalen som i fjor feiret 30-årsjubileum byr igjen på en musikalsk buffet utenom det vanlige.

Nattjazz er Europas lengste jazzfestival, og går i år fra den 21. – 31. mai. Jon Skjeldal har vært sjef de ti siste årene. I løpet av denne tiden har festivalen utviklet seg mye, og er blitt dobbelt så stor både i forhold til antall konserter og publikum. I fjor hadde festivalen 25000 besøkende. Skjeldal forteller at målet for i år er det samme. Noe mer har de rett og slett ikke kapasitet og plass til.

- Vi regner med rundt 80-90 konserter i år. Hoveddelen foregår her på Verftet, men vi har også en utekonsertserie på Vågsallmenningen som går nesten hele festivalen, samt at vi har barnekonserter.

Bredt spekter

Årets program viser et bredt spekter av sjangere, og en vid musikalsk profil. Skjeldal forteller at dette alltid har vært et fremtredende trekk ved festivalen.

- World music har for eksempel vært en del av festivalen siden begynnelsen av 70-tallet. Pop, rock, - hele spekteret har alltid vært der. Nå er det mer naturlig, for det er ikke så sterke skiller mellom sjangere lenger. Vi er ikke så veldig opptatt av om det er så og så mye fri improvisasjon under en konsert. Det viktigste for oss er å presentere god musikk, og hoveddelen av vårt program skal selvfølgelig ta utgangspunkt i den improviserende delen av musikken, som er den enkleste definisjonen

av jazz. Ellers så synes ikke jeg at det er noe problem om sjangere glir inn i hverandre, om festivaler har brede program. Hele poenget er jo å presentere den beste musikken uansett, fremhever Skjeldal.

Blant de mest kjente artistene som har vært på plakaten i løpet av den tiden Jon Skjeldal har vært sjef, nevner han navn som James Brown, The Band og Van Morrison.

- Vi har hatt en del av de gamle rockerne. Men det jeg har satt mest pris på, er ikke nødvendigvis de tingene der, det er heller ting som at vi hadde Diana Krall her før hennes gjennombrudd. Vi har alltid truffet godt når det gjelder å booke et program før ting har slått igjennom. Vi liker å være litt i forkant. Det er viktigere for oss enn å ha en superkjendis på scenen.

Fonomatopoetikon

Ole Hamre står for årets bestillingsverk med det klingende navnet Fonomatopoetikon.

- Det er en høyst spesiell bestillingskonsert. Hamres idé var i utgangspunktet at i ulike talemåter finnes det musikk. Han begynte å gjøre opptak av forskjellige måter å snakke på; stemmer på flyplasser, politiske taler, svovelpredikanter og folks måter å henvende seg til barn eller kjæledyr på. Han har gjort opptak av mange ulike talemåter, og sett litt bort fra det som har blitt sagt, altså teksten i det. Han har sett på melodilinjer, rytme, pauser og den slags.

azz

jazzjazzzz

zazzjazz

jazzjazz

zz

zz

jazzjazz

zjazz

zz jazzjazzjazz

jazzazzazz

jazzazz

jazznatt

azz

jazz

natt

natt

natt

natt

natt

natt

natt

23

etekst: Gunhild Tinmannsvikgunhild.tinmannsvik@student.uib.no

foto: Guro Ljone og nattjazz.no

I denne prosessen har han gjort ganske oppsiktsvekkende funn som går på at han for eksempel mener at en del politikere selger mer på måten de sier ting på enn det som blir sagt.

Hamre har opptak som spenner fra Hitler til George Bush, og har en teori om at det store gjennomslaget Bush har hatt i USA skyldes måten han fraserer, mens innholdet i det han sier ikke er så viktig. Han har også en teori om at hvis Bush hadde hatt en annen type musikk i sin fremførelse av talene, så hadde han hatt større gjennomslag i Europa. Hvis han hadde snakket på en annen måte, uvesentlig hva som blir sagt, så hadde han truffet ulike folkegrupper på ulike måter. Disse teoriene får vi smakebiter av i et musikalsk verk med blant annet perkusjon, gitar og trompet.

Politisk engasjert

- Nattjazz har alltid vært politisk. Helt fra Nattjazzen ble startet opp i 1972, som en reaksjon mot de konservative Festspillene, har det ligget noe politisk ved festivalen. Nattjazzen tidlig på åttitallet var sterkt imot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Den har hatt en lang tradisjon med å engasjere seg i samfunns- og verdenspolitiske spørsmål. Utgangspunktet for dette er rett og slett det at en alltid har ment at musikken har vært fri for grenser, at den er kontaktskapende og danner en uforbeholden tillit mellom folk. - Nattjazz ut mot Bush-besøket?

- Ja, vi fant det ganske provoserende at i situasjonen som var før krigen, så var for eksempel ikke Bondevik mot krigen. Det har han blitt nå, etter at krigen har startet. Da syntes vi at det var på sin plass å gi beskjed om at vi synes at Bush kunne holde seg borte så lenge han holder på med den type krigsretorikk som han gjorde da, og fortsatt gjør. Spesielt med den regjeringen som sitter nå, er Norge i en posisjon hvor vi har bukket og skrapt for USA i stort sett alle sammenhenger, uten å gi beskjed om hva Norge mener. De er redde for å gi en ærlig mening om hvordan en bør oppføre seg i verdenspolitikken. Vi ga beskjed om at vi som kulturorganisasjon og kulturformidler ikke fant oss i at våre styresmakter ikke sa ifra.

Innsats

Festivalen finner sted på et tidspunkt som er hektisk for studenter. Allikevel sier Skjeldal at det ikke er noe problem å få studenter til å jobbe som frivillige under arrangementet.

- Vi har de siste årene hatt lange ventelister over folk som vil være med å jobbe som frivillige på festivalen. Vi har råd til at det er 150 stykker som ikke melder seg, for det er antallet som står på venteliste. Vi tror at studentene vil stille opp selv om de har eksamenspresset. Det er jo ikke tolv dager til ende, de har jo vakter bare noen av dagene. - Hvilke privilegier får man som frivillig medarbeider?

- Det viktigste privilegiet er at folk får med seg konserter de dagene de ikke er på jobb. De stiller bakerst i køen, men det er få tilfeller hvor folk ikke har fått se det de ville ha med seg. Det tror jeg er det viktigste, samtidig som den sosiale biten også er viktig for de fleste. Det å være med på å dra et lass i en såpass lang periode. Det er en ganske stor organisasjon og et stort apparat som skal dra lasset sammen, og det tror jeg folk setter pris

på . I fjor var det rundt 250-300 frivillige. I tillegg har vi en del ansatte som jobber i forkant av festivalen, samt at vi har en stor stab som jobber under arrangementet. De ti som danner styret for festivalen er også frivillige, og jobber hele året. Vi er tre ansatte som jobber med Nattjazz som fast jobb.- Hva er det som skiller Nattjazz fra andre jazzfestivaler?

- Vi er bedre! Den viktigste styrken Nattjazz har, er at det er en intim festival hvor alt skjer i det samme huset. Med mange scener i et hus, får man en veldig fortettet festivalstemning. De fleste andre festivaler i Norge er slik at du må bevege deg mellom ulike lokaler. Her kjøper du en billett som går til alt innen huset. Det er også billigere enn andre festivaler. Du kjøper dagskort og ingen billetter koster noe særlig over 300 kroner. Det er billig i forhold til andre festivaler hvor en billett gjerne koster det samme som du betaler for 6-7 konserter her.

Et tips til studenter som har lyst til å gå på Nattjazz: Medlemmer i Bergen Jazzforum får rabatt på billettene til festivalen. Studentpris på medlemsskap er 150 kroner for et semester. Når mai kommer, er det nok mange som trenger en pause fra pensum og eksamenspress, og da passer det fint å finne Nattjazz-følelsen: «det å vandre gatelangs i soloppgang, fuglekvitter og sommerluft, med musikk i blod og hode.» (Nattjazz.no)

Djevelske roser, Fraskilte egg, Kosmiskesyn, Gulrot + sokker =lærer og Stålkyl-ling i skjønn forening. Kokken er heller skeptisk.

Djevelske roser, Fraskilte egg, Kosling i skjønn forening. Kokken

en stålkyllingtil begjær

I Napoli gikk folk rasende i tog. Komiteer ble dannet og dueller ble utkjempet. Det var mellomkrigstid, og det de alle kjempet for var det italienske kjøkken og retten til å spise sin daglige dose pasta.

tekst: Jack van der Hagen Nørgaard jack.norgaard@student.uib.no

foto: Steinar Skjeggedal

I 1932 lanserte Filippi Tommaso Marinetti Futuristisk kokebok. Boka var et angrep på pastaen og det tradisjonelle italienske kjøkkenet. Den var et gastronomisk alternativ der alle regler, bordskikk og forestillinger om ernæring, trygghet og familiens enhet skulle legges på historiens søppeldynge. Likevel, det futuristiske kjøkkenet var bare en sen fraksjon av avantgarde-bevegelsen, selve futurismen ble proklamert i et manifest i den franske avisa Le Figaro i 1909.

Fra føleri til fascisme

Vi tok en prat med Eirik Vassenden, medredaktør i litteraturtidsskriftet Vagant og stipendiat ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap.- Hva var egentlig spesielt med futurismen i historisk kontekst?

- Futurismen var jo anti-tradisjonalistisk, og representerte et klart og frontalt brudd med de sen- og etterromantiske strømningene i århundreskiftets kunst og tenkning.

Med en vending bort fra det romantiske jeg- og følelsesorienterte, særlig den tyske humanismen og dannelsesidealene, satte futuristene et ekstremt sterkt fokus på det samtidige og det fremtidige. Ut med det bakoverskuende mennesket og tradisjonene, inn med maskinene og fremtidsrettet fascinasjon.

- Den italienske futurismen var mest ekstrem i så henseende, jeg tenker her på Marinetti og hans aggressive og fascistiske krigsdrømmer, forestillingen om en fremtid for maskinene, fri for mennesker.

Futurismens ideologi er selvsagt dypt problematisk, men også svært intereressant, ifølge Vassenden.

- Særlig i sin praktiske konsekvens: den tvinger oss til å se ting på nytt, eller på andre måter.

Gjennom sin måte å demonstrere radikalt annerledes måter å tenke på, kom den italienske futurismen til å inspirere den russiske futurismen, som fikk et ganske annet politisk innhold.

Slaraffenliv

Maskinene ville snart utgjøre et lydig proletariat av jern, stål og aluminium hevdet futuristene. De ville stå til tjeneste for menneskene, som nesten fullstendig ville være fritatt for selvstendig arbeid. Dette arbeidet, som ville ta to-tre timer, ville gjøre det mulig å perfeksjonere og foredle de andre timene med tanke, kunst og avnytelse av perfekte måltider.

Futuristene så for seg at i fremtiden skulle radioen sende ut næringsrike bølger. Siden radioen kunne spre bølger som var kvelende og søvndyssende, (foredrag, jazz, lyrikkopplesning, vitser osv.), ville den òg kunne spre utdrag av fremragende måltider. «For et slaraffenliv det vil bli!» utbrøt den futuristiske aeromaleren Fillìa (pseudonym for Luigi Colombo) til en romersk avis.

Skjebnesvanger krigsfascinasjon

Det kan virke som futurismen har utspilt sin rolle. De politiske og ideologiske implikasjonene – krigsfascinasjonen og maskinestetikken - er i følge Vassenden lette å avvise i dag.

- Likevel er det noe ved den helt ekstreme energien som kommuniseres overalt, særlig i den tidlige futurismen, som er vanskelig å ikke anerkjenne som kunstnerisk interessant, kommenterer Vassenden .

- Men når det er sagt, så skal det også legges til at det er svært vanskelig å skille mellom kunst og ideologi her. En stor del av den italienske futurismens litterære levninger er – eksplisitt eller implisitt – manifester og poetikker.

For å dra en parallell til dagens krig og elendighet nevner Vassenden kirurgisk bombing.

- Man fører jo fortsatt krig med åpen fascinasjon for de teknologiske mulighetene, det handler om maskiner, ikke om mennesker.

Kosmiske syn: Fennikel, rødbeter, neper, gule gulrøtter over en spi-natstappe. Tilsett englehår av sukker. Grønnsakene skal kokes eller smørstekes og skjæres ut i former som stjerner, måner osv.

g, Kosmiske syn, Gulrot + sokker =lærer og Stålkyl-kken er heller skeptisk.

26

Eirik Vassenden skuer betenksomt inn i fremtiden.

Forkjærligheten for krigen fikk skjebnesvangre følger for futuristene. De fleste døde under 1.verdenskrig, og Marinetti ble selv såret under offensiven i mai 1917. Under rekonvalesensen ble han visstnok servert en «mirakuløs» kyllingsuppe, og for første gang tvilte han på pastaen som egnet mat under felttog. - Futuristisk kokebok kom i 1932, etter futurismens blomstringstid?

- Kokeboka er en popularisering eller demonstrasjon av noen av futurismens grunnholdninger. Den er naturligvis en iverksettelse av det anti-tradisjonalistiske. Det som indirekte angripes er det italienske kjøkkenet, den institusjonaliserte italienske middagen ,og dermed også den, ifølge Marinetti, foreldede familieinstitusjonen. Pastaveldet er utdatert, noe sånt er det vel han sier. Det vakte selvsagt en viss oppsikt.

Pastaens implikasjoner: Pessimisme

og ironi

Allerede i 1926, da tankene om det futuristiske kjøkken så vidt begynte å ta form, publiserte Marinetti sitt første angrep på det tradisjonelle italienske kjøkkenet og selve kjernen i dette: «Forby pasta!» tordnet Marinetti. «Pastaen gjør italienerne tunge, stygge, skeptiske, ironiske, sentimentale, langsomme, pessimistiske, fantasiløse og fredelige.» Italienerne raste og forbannet Marinetti og hans nymotens idéer. Komiteer for pastaens bevaring ble dannet og en

nasjonalistisk journalist utfordret Marinetti til duell. Som den tidligere soldaten og ekte futurist han var, aksepterte Marinetti utfordringen. Han tapte så blodet sprutet, og etter pasta-affæren ble han sengeliggende i et halvt år.

Musikalsk høstmåltid

Det futuristiske kjøkken hadde ikke bare som mål «å skape en fullstendig revolusjon i ernæringen av rasen for å gjøre den smidigere, mer åndelig og dynamisk», det hadde også som mål å harmonisere de futuristiske rettene gjennom kunsten, og å foreslå og peke ut lokasjoner og sinnstilstander de forskjellige rettene kunne inngå i.

Når man spiser på futuristisk vis, bruker man alle fem sanser: Berøring, smak, lukt, syn og hørsel. Som i retten Musikalsk høstmåltid:

«I en jakthytte som er halvveis skjult i en blågrønnduftende skog, setter to par seg til bords ved et grovt bord av eikestokker. Den blodrøde hurtige skumringen lider smertefullt under buken på de enorme skyggene som under regnfulle og nesten flytende hvaler. Mens de venter på bondekone-kokka, er det eneste næringsmiddelet på det ennå tomme bordet plystringen som vinden skyver inn gjennom nøkkelhullet til venstre for spisegjestene. Den lange, men dog skarpe ynkingen til en fiolinduellerer med denne plystringen – den gnis inn fra rommet til høyre, fra bondekonas sønn som er på rekonvalesens. Deretter ett minutts

stillhet. Deretter to minutter med gule erter i olje og eddik. Deretter sju kapers. Deretter tjuefem kirsebær i sprit. Deretter tolv friterte potetskiver. Deretter ett kvarters stillhet mens munnen fortsetter å tygge tørt. Deretter en slurk Barolo-vin holdt i munnen i ett minutt. Deretter en stekt vaktel til hver av spisegjestene som de intenst skal betrakte og lukte på uten å spise. Deretter fire lange håndtrykk til bondekone-kokka og alle videre ut i mørke, vind og regn i skogen.»

Sprengt, rått kjøtt til trompetfanfarer

Mens denne seansen har en heller romantisk karakter, er oppskriften Sprengt, rått kjøtt til trompetfanfarer, en rett tiltenkt frontsoldater som skal i krig, av det mer futuristiske slaget: «Skjær ut en perfekt terning av storfekjøtt. Stikk elektriske ledninger gjennom den, og la den trekke i 24 timer i en blanding av rom, konjakk og hvit vermut. Ta den opp av blandingen, og server den på en seng av rød pepper, svart pepper og snø. Hver bit skal tygges i nøyaktig ett minutt, og mellom hver bit skal den spisende selv blåse trompettoner.»

Andre typer måltider er blant annet Samtidig middag - for forretningsmenn i farta slik at man kan ernære seg på samme tid som man utfører forskjellige aktiviter som å skrive, gå og snakke. Geografisk middag foregår i en spisesal dekorert av aluminium og forkrummede rør, mens Aerolyrisk middag i flykabin selvsagt foregår i passasjerrommet i en tremotors flymaskin som flyr i 3000 meters høyde. I Berøringsmiddag beskriver Marinetti: «Gjestene ankommer. Èn og èn blir de ført inn i et rom der de blir ikledd en pyjamas dekket av stålull, kork, frotté, filt, aluminiumsplater, silke eller andre taktile materialer. Deretter blir de ført inn i et mørkt rom uten møbler hvor de skal velge seg en bordfelle basert på berøringsmessig inspirasjon.»

Måltidet fortsetter i samme stil: Noe av maten skal spises med hendene eller med ansiktet ned i et grønnsaksfat. En av rettene skal spises mens man sveiver på håndtaket til et slags rytmeinstrument, hvorpå kelneren begynner å danse en langsom dans med store fakter. I et annet tilfelle sprayer kelnerne parfyme i ansiktet på gjestene mens de spiser. I alle pauser skal man berøre sin bordfelle for å øke de taktile inntrykkene.

Fra folkeopplysning til gameshow

Fra Hanna Winsnes og Schønberg Erken til Nigella og Oliver. Vi formentlig oversvømmes av kokebøker og fjernsynskokker, alt i en – fra

27

Lokale futurister i selvsagte omgivelser blant bro og betong, motorbrøl, eksos og lynraske biler.

futuristisk ståsted - tradisjonell innpakning.- Er det ikke på tide med fornyelse, for eksempel ved bruk av futurismens berøring, lukt og lyd?

- Det er ingen tvil om at det i verden finnesaltfor mange kokebøker. Vi drukner i dem. Vesten velter seg i overraffinerte matprodukter, vi kaster mat, vi kaster opp mat, vi spiser og vi konsumerer for mye, sier Vassenden.

- Måten vår kultur forholder seg til maten på, er en direkte metafor for vårt overkonsum.

At mat og spising ikke lenger tilhører registeret for primærbehover, men er en viktig del av underholdningsindustrien er ikke overraskende. Vi spiser ikke lenger for å overleve, for å kunne klare å gjøre jobbene våre, men for å underholde oss.

- California-måten er jo å tygge, men ikke svelge kjøttet! Alt dette gjør vi for å holde kjedsomheten på avstand. Mat på fjernsyn for eksempel, som for bare ti år siden var folkeopplysning, er i dag bare underholdning, ja en diger programsjanger er det blitt; gameshow, kjendisleker, hva som helst, konstaterer Vassenden oppgitt.

Mat som fordrer refleksjonen

Om Marinetti og futuristene ikke var

tidlige talsmenn for global ressursutnyttelse og –fordeling, var fornyelsen et friskt pust i det italienske kjøkkenet.

- Det er en konsekvens av hans måte å konfrontere det tradisjonelle kjøkkenet på, at spørsmålet om hva man kan spise blir aktuelt. Kokeboken hans aktualiserer noen veldig basale spørsmål knyttet til maten: Er dette spiselig? Det er selvsagt en typisk demonstrasjon av fenomenet fremmedgjøring, mat er ikke nødvendigvis mat som vi er vant til å forstå det; det som kommer på fatet fordrer vår refleksjon og ikke vårt begjær eller våre behover. Kokeboken hans inneholder jo eksempler på spiselig mat, uspiselig mat, samt en rekke grensetilfeller. Måltider som bare består av lukter, og som er mer egnet til å sulte folk ihjel enn å holde liv i dem.

Konvensjonsbrudd

Futuristisk kokebok er en blanding av gravalvor og barnlig lek. Mens futurismen i billedkunsten og litteraturen ble nokså begrenset av kravet om bare å skildre flymaskiner, biler og fabrikker, var det frigjørende å se på mat som noe mer enn ernæring og tradisjon. Med formuleringer som «man tenker, drømmer og handler i samsvar med det man drikker og spiser» og «man må

Piknik blant bro og betong

Atrium har selvfølgelig testet ut Marinettis fasjonable kokebok. Med panelet bestående av de lokale futuristene aerolyriker Tore Rafoss, aeromaler Torje Sæbø og den futuristiske kokken Johannes Eidem, ble det piknik i selvsagte omgivelser blant bro og betong, eksos, motorbrøl og lynraske biler. Menyen besto av Stålkylling, Kosmiske syn, Djevelske roser, Fraskilteegg og - futurismens opprør mot lærerstanden og dens smålige og antikverte kunnskap – Gulrot + lærer = sokker. Mens kokken tidlig viste uttrykk for skepsis, mente Sæbø på sin side at eksosen kun satte en ekstra spiss på stålkyllingen.

- Denne auberginen smaker som racerbil! konstaterte aerolyriker Rafoss. Det futuristiske kjøkkens natur er stål som knuser glass, derfor er det desto mer passende at den igjen våkner fra sin dvale.

Resultatet var langt bedre enn forventet, med klare vinnere i Stålkylling og Djevelske roser, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Kilde:Marinetti, F. T.: Futuristisk kokebok. Første gang utgitt 1932. Norsk utgave: Oslo: Spartacus, 2001.

fjerne materien for å vekke ånden» skulle konvensjonstenkningen bort. I oppskriften Nyttårsmiddag, en rett som for øvrig avsluttes med en invitasjon til neste års bankett – på månen – skriver Fillìa: «Vi må bryte vanen for å komme ut av monotonien». - Må vi bryte vanen for å komme ut av monotonien?

- Spørsmålet er om kan komme ut av monotonien i det hele tatt…

Vi aner her en dyptgripende pessimisme, kanskje Vassenden har spist for mye pasta? - Nei, samtidig er jeg jo optimistisk - man kan endre vaner, hvis man på død og liv vil. Alternativet til pasta i dag er jo minst like deprimerende og har langt større utstrekning…- Ris?

- Neinei. Det handler om slanking og Fedon Lindberg og moderne kroppsforming. Den voldsomme bevisstheten om kosthold og fysiologi, hva er den motivert av? Helsemessige grunner? Vår kulturs diktatoriske forestillinger om skjønnhet? De som er mest bevisste med hensyn til kosthold er jo bodybuilderne. Da er du igjen i nærheten av det futuristiske – dyrkingen av det maskinmessige.

«there is always music in«there is always music in the air»the air»

tekst: Even Onsagerevenreven@hotmail.com

ill: www.lynchnet.com

29

Her er den sanne historien om tiden da en såpeopera med en dverg som snakker baklengs virket som en god idé.

Los Angeles 1989. Filmregissør David Lynch og TV-forfatter Mark Frost sitter på Du Par’s Café og snakker sammen, og får et mentalt bilde av et lik i plast som skylles inn på en elvebredd tidlig om morgenen. De begynner deretter å tegne et kart over den lille byen hvor dette skal skje; de må føle byen, kjenne stedene. Et år senere siterer en fullsides annonse i The New York Times på premieredagen anmeldere som sier: «Twin Peaks will change television history». Etter at første episode av serien er blitt vist viser de beryktede «Nielsen-ratings» at serien har oppnådd en andel av seerne på 33%, noe som betyr over 30 millioner seere. Hva gikk riktig?

Fra øyeblikket liket av Laura Palmer oppdages ved elvebredden i den lille byen Twin Peaks, vet man at dette er en serie som ikke er som andre. Stilen er unik, tempoet er rolig og den vekselvis vare og skumle musikken er stemningsskapende. Laura har blå lepper, og ser i motsetning til de flestefilm- og TV-lik virkelig ut som hun er død. «It’s the deadest-looking thing you’ve ever seen on television» skrev The New Yorker entusiastisk.

David Lynch er utdannet kunstmaler, og bruker døde biller og maur

som «organisk tekstur» i bildene sine. I 1986 satte han rekord i bruk av ordet «fuck» i en film med Blue Velvet. En ulogisk kandidat for ABC, produsenter av tam underholdning for de mye misbrukte tusen hjem?

«Boobs», ikke «tits»

Det amerikanske TV-systemet er bygget opp av syv store nettverk som alle med TV kan få inn. NBC, CBS og ABC er større enn de andre, og er sammen kjent som «the Big 3», mens Fox TV er størst i den andre gruppen. Disse er underlagt streng sensur fra FCC, the Federal Communications Commission. Dette organet må godkjenne alle TV-programmer, og sensuren kan være streng. Steven Bochco som er produsent av NYPD Blue, fikk erfare dette da han, i forkant av den serien, også produsert av ABC, kom inn i en stor krangel om bruk av skjellsord. Bochco ville ha det så realistisk som mulig, men til slutt måtte han gi tapt og bruke en godkjent liste med skjellsord (med blant annet det mye brukte «scumbag»). Denne krangelen varte nesten et år, men det interessante er at den pågikk mellom

30

Bochco og ABC, ikke FCC. Siden nettverkene vet hva som godkjennes brukes i stor grad selvsensur, en selvsensur som ofte er strengere enn FCC sin. Da David Lynch skulle lage en ny serie i 1999, Mulholland drive, ble han tvunget til å fjerne en scene hvor det var zoomet inn på en hundebæsj. «Show me a person who hasn’t seen dogshit!» protesterte Lynch, men ABC var urokkelige. Han ble også tvunget til å endre «tits» og «ass» til de vissnok mer nøytrale «boobs» og «butt».

Utfordringen fra kabel-TV

Det som førte til at Twin Peaks kunne bli sendt på TV i det hele tatt, var utfordringen fra kabel-TV. Kabelkanaler er ikke bundet av FCCs til tider merkelige krav. Enda viktigere: de baserer seg på abonnementsavgift og ikke på reklameinntekter, noe som skaper en mye større frihet, og de slipper å tekkes bare de kjøpesterke i befolkningen. I 1980 var andelen kabel-TV-titting på 10%, mens den i 1990 hadde steget til ca. 35%.

På denne tiden oppdaget også nettverkene, til sin store forskrekkelse, at det var de unge med god økonomi (de mest attråverdige seerne) som hadde flyktet til kabel-TV. Det var mindre konforme programmer, repriser på de beste nettverksseriene og gode filmer uten reklamepauser, som var grunnen til masseflukten. South Park går på kabelkanalen Comedy Central og er derfor unntatt fra FCC-regelverket. Som den ene mannen bak SouthPark, Trey Parker, en gang sa: «On a network, Kenny would just keep getting an ear infection.»

I et bemerkelsesverdig forsøk på et motangrep, gikk flere av nettverkene frem på en svært uventet måte: de investerte i kvalitet for å ta seerne tilbake. En slags begynnelse på dette kan sees i NBC-politiserien HillStreet Blues (1981-87), produsert av Steven Bochco og skrevet av Bochco og Mark Frost, David Lynchs kamerat. På Internet Movie Database, finnerman påfallende mange brukerkommentarer som: «The best show ever!» og tilsvarende om akkurat denne serien. Hill Street Blues var den første politiserien som lot enkelte skurker slippe unna, med den begrunnelsen at det faktisk skjer iblant i Det Virkelige Liv. Den innholdt også personer som ikke bare var snille eller bare slemme, og den begikk også kardinalsynden for en politiserie å ikke avslutte alle saker i løpet av én episode, for på den måten å låne av såpeoperaens effekt «to be continued».

TV for Mensa?

Etter dette beviset på at kvalitets-TV var mulig, og at det til og med kunne gi TV-kanalen økt kulturelt renommé og prestisje, kunne ikke ABC være noe dårligere, og startet i 1985 serien Moonlighting (Bøllen og Blondinen pånorsk). Bruce Willis spilte en kvinnefiendtlig macho-detektiv sammen med isdronningen Cybill Shepherd. Ikke bare var kvinnen sjefen i serien (uvanlig nok), men serien var også i en klasse for seg hva angikk lek med mediet og metareferanser, noe som toppet seg i episoden «The Dream Sequence Always Rings Twice», som bortsett fra referansen i tittelen (The Postman...), ble innledet med en introduksjon av en gammel og skjeggete Orson Welles, som røkte en sigar mens han fortalte om episoden. (Hørte vi noen si «postmoderne»?) Etterpå har både Bruce Willis og Cybill Shepherd hver sin drøm om det samme (i sorthvitt) og den viser forskjellen i synet på kjønnsroller, og gjør dem tydelige. Filmforskeren Torben Grodal har gått så langt som til å kalle episoden «postfeministisk» i en seriøs analyse. Kommentarer om serien (på imdb.com) sier blant annet: «If you can figure out the crazy plots, then you deserve to be head of MENSA». Likevel understreker personen at han/hun likte serien. Dette kan være et tegn på at nettverkene kanskje hadde undervurdert seerne sine i tidligere tider.

Kvalitetstaktikken så imidlertid ikke ut til å virke. Kabeltitterandelen steg stadig, men nettverkene nektet å gi opp. Fox TV, som hadde et ønske om å bli like store som de andre, bestemte seg i 1990 for å sende Matt Groenings serie The Simpsons, og Steven Bochcos Cop Rock, en politiserie

hvor både politi og skurker brøt ut i sang og dans (!). Da Moonlightingsluttet i 1989, trengte ABC en ny serie til å forsvare sin stilling som det mest kulturelt respektable nettverket. De trengte noe nytt og kontroversielt. De trengte Twin Peaks.

«The gum you like is going to come back in style»

I slutten av tredje episode av Twin Peaks, sitter en dverg og skjelver i en sofa i et rødt rom. Han snakker oppstykket, det høres litt ut som han snakker baklengs, og han sier: «Let’s Rock!» og fortsetter: «The gum you like is going to come back in style». Ved siden av ham sitter den drepte Laura Palmer (i live) og i en annen sofa sitter Dale Cooper, FBI-agent og seriens hovedperson. Cooper ser ut som en gammel mann. Han spør om hun er Laura Palmer. Hun svarer med samme type merkelig stemme som dvergen: «I feel like I know her, but sometimes my arms bend back». Dvergen forklarer: «Where we’re from the birds sing a pretty song and there is always music in the air», før han begynner å danse. Laura gir Cooper et kyss og hvisker noe i øret hans. Episoden ender med at Cooper våkner (det var altså bare en drøm) og ringer sin samarbeidspartner i politiet og sier: «I know who killed Laura Palmer!».

På amerikansk TV er dette banebrytende. Ikke bare er det et genrebrudd å la detektiven med en hjerne som jobber på høygir, tenk Poirot eller Sherlock Holmes, drømme løsningen på gåten, men scenen er så absurd gjennomført at ingen forblir uberørt. Lynch uttalte: «I still don’t see what the great difference is. To me, it’s a regular television show», mens Lynch-biograf Michel Chion har sammenlignet scenen med Robert Wilsons evighetsteater preget av kaosteori. Uansett tolkning var det opplagt, med mange millioner i seertall, at Twin Peaks hadde truffet noe hos folk. Komikeren Julie Brown sa i en kommentar til People Magazine at «any show that ends an episode with a vibrating dwarf is my kind of TV.» Hun var ikke alene. Presseagentene i det amerikanske senatet lot pressekorpset vente mens de analyserte drømmesekvensen, og en jente som hadde blitt operert utbrøt da hun våknet opp av narkosen: «Did I miss Twin Peaks?»

31

Lynch og Frost var virkelig i siget, og ABC lot ikke sjansen gå fra seg. Kaffekopper med «Twin Peaks Sheriff ’s Dep.» ble laget, kassetter med diktafonbeskjedene til agent Cooper ble spilt inn, Lynchs datter Jennifer skrev Laura Palmers hemmelige dagbok og i virkelighetens Twin Peaks, Snoqualmie, dukket det opp en Twin Peaks-burger på menyen på den lokale dineren. Det utrolige hadde skjedd: Twin Peaks-feberen herjet i USA.

Nedturen

Fremdeles i lykkerus over fenomenet ble ABC fristet til å satse på flere litt vågale prosjekter. My Life and Times ble kjøpt inn, en serie om en mann i år 2035 som ser tilbake på vår tid. Fox turte nå å sende nevnte Cop Rock.Men noe gikk galt. Utover annen sesong med Twin Peaks ble handlingen mer og mer bisarr, og da man etterhvert fikk vite hvem som drepte Laura Palmer skrudde flere og flere over til Cheers og andre mer familievennlige programmer.Etterhvert floppet også Cop Rock. Gulf Wars episode 1 fikk premiere på amerikanske nyheter, og ble, som vi vet, mer populær enn noe annet.

Like etterpå stoppet ABC Twin Peaks. Lynch ble rasende, spesielt siden seks episoder som allerede var laget ikke ville bli sendt. Han og Frost mobiliserte den trofaste fansen, og underskriftskampanjer og demonstrasjoner (!) ble arrangert. Lynch mente det var fordi serien var blitt flyttet fra torsdag til lørdag. «Twin Peaks-viewers are party people» sa han da han var gjest hos Letterman, og det var forklaringen på de dårlige seertallene. De satt jo ikke inne på lørdag kveld, tross alt. ABC sendte de siste episodene, men sa fra til Lynch og Frost at flere sesonger var uaktuelt. Twin Peaks var over.

Epilog: Mulholland drive

En dag i 1999 troppet David Lynch opp hos ABC med en ny idé. Den involverte en vakker kvinne med en mystisk fortid som mister hukommelsen etter en trafikkulykke. «She’s not just in trouble – she is trouble», sa Lynch mens de dresskledde lyttet oppmerksomt. Hun møter Betty, en ung, blond og naiv skuespillerspire som prøver å hjelpe henne med å finne identiteten sin. I løpet av pilotepisoden dukker det også opp en lite dyktig leiemorder, en nervøs filmregissør, skumle mafiabakmenn, en skitten boms med fiolette øyne, en cowboy med orakelsvar og en gutt med metallkrykker og stikkende øyne. ABC kjøpte idéen, og en førsteepisode ble laget. Utifra den skulle ABC eventuelt produsere resten av serien.

Etter at Lynch og Frost laget serien On the Air i 1992, og den ble stoppet etter tre episoder på grunn av dårlige seertall, skrev David Lynch «I will never work in TV again!» på en planke og la den i huset sitt så han skulle huske det. Enten hadde han dårlig hukommelse, eller så var han fremdeles glad i TV-seriens frihet hva lengde og kontinuitet angikk. «The idea of continuity on TV is fantastic», skal han ha uttalt. Mulholland driveskulle også unngå fellen Twin Peaks gikk i, nemlig å fokusere for mye på en enkeltforbrytelse slik at når folk får vite hva som har skjedd, er de fornøyde. Mulholland drive skulle være mer av en mystisk dramasåpe, hvor karakterene dro historien.

Spørsmålet var om ABC var villige til å ta risikoen. Siden 1990 har kabeltitterandelen steget til over 50% og nettverkene har blitt enda mer konforme. Påfallende mange serier på nettverkene har begynt å ligne på Friends, med unge, hvite, heterofile, vellykkede mennesker i storbyen, og kabel-TV har nesten tatt helt over kontrollen med kvalitetsserier. Det relativt trege tempoet, den blodige realismen og stygge språkbruken på HBO-produksjonen Sopranos er på mange måter typisk for alt kabel-TV tør, som nettverkene ikke våger seg på. Prisbelønte serier som Band of Brothers og Six Feet Under er andre eksempler. Steven Bochco uttalte at nettverkene er som en mann som nekter å innse at han er iferd med å miste

håret, og lager seg en mer og mer gjennomarbeidet hentesveis istedenfor å godta at slaget er tapt. Unge, hvite, heterofile storbymennesker

ABC tok ikke risikoen. Da nyinnkjøpte serier skulle annonseres falt valget på Dawson’s Creek-skaper Kevin Williamsons serie Wasteland, en serie om unge, hvite, heterofile, vellykkede mennesker i storbyen. Justin Theroux, som spilte regissøren i Mulholland drive, var mer oppgitt enn sint etter avgjørelsen: «ABC assumes that America wants Wasteland and not Mulholland Drive, which means that they assume America is stupid. The sad thing is they’re probably right.» Mark Frost sa at han ikke trodde TwinPeaks ville forandre TV. Noen unike serier kunne skapes men etterpå ville det gå tilbake til det samme gamle. De entusiastiske anmelderne i 1990 hadde tatt feil, og den risikoviljen som preget ABC og de andre i 1990 var tilsynelatende død og begravet.

Lynch var knust, men han tok en fryktelig hevn. Ikke bare kunne han le godt da Wasteland gikk av programmet etter kort tid, men han hentet også tilbake skuespillerne fra første episode av Mulholland drive, spilte inn en mengde nye scener og gjorde det om til en svært forvirrende og svært kritikerrost film. Som Lynch selv sa: «We don’t talk about TV anymore». Lynch er best på kino.

Kilder:

Chion, Michel: David Lynch, London: BFI, 1995.Collins, Jim: «Postmodernism and Television». I: Allen, Robert C. (red.): Channelsof discourse : reassembled : television and contemporary criticism. London: Routledge, 1992.Friend, Tad: «Creative Differences». I: The New Yorker, 30. august 1999.Grodal, Torben: Moving pictures : a new theory of fi lm genres, feelings and cognition.Oxford: Clarendon, 1997.Rafferty, Terrence: «One thing after another». I: The New Yorker, 9. april 1990.Schindehette, Susan et.al.: «Cryptic dreams, a dead prom queen, dwarf back talk - Here, at last, is a guide to what Twin Peaks is all about». I: People, 14. mai 1990.Zoglin, Richard: «A Sleeper with a Dream : after the eerie Twin Peaks, TV may never be the same again». I: Time, 21. mai 1990.Internet Movie Database <www.imdb.com><newsdirectory.com/TV/networks>Friend, Rafferty, Schindenette og Zoglins artikler er også tilgjengelig på <www.geocities.com/Hollywood/2093/lynch.html>

32

avvikendevikinger

Riemer Janssen er utvekslingsstudent fra Nederland og bor fortiden i Bergen for å skrive hovedfagsoppgave om et tema de færreste noen gang har tenkt på; hvordan ble mennesker med psykiske og fysiske avvik behandlet av samfunnet og sine medmennesker i vikingtiden?

- I motsetning til hva de fleste av oss forbinder med vikingtiden – store, modige, sterke og uredde menn – ville jeg se på dem man sjeldent eller aldri hører om fra denne historiske epoken, dem som av ulike fysiske og psykiske årsaker falt utenfor samfunnstrukturen og ble betraktet som avvikere, forteller Riemer.

Riemers valg av tema dukket brått opp. En morgen våknet han og visste at dette ville han skrive om.Veilederne hans tente umiddelbart på emnet og mente at denne innfallsvinkelen var både original og uutforsket.

Riemer sier at han har måttet lese enorme mengder med bøker i forbindelse med oppgaven. Ingen har skrevet en liknende oppgave tidligere, så det var noe av et puslespill han bega seg ut på.

Å gå berserk

Før jeg møtte Riemer Janssen trodde jeg at at den gruppen av vikinger som går under navnet «berserkerne» var selve prototypen på vikinger. Overaskende var det da å høre at berserkerne i vikingtiden egentlig var å regne for avvikere, med dertil hørende lav sosial status. Berserkergang var en tilstand som ble utløst hos noen individer, en tilstand som gjorde dem furiøse og ukontrollerte. De som ble rammet av tilstanden ble både fryktet og sett ned på.

- Det finnes to hovedteorier om hva som kunne ha utløst denne

Berserkerne var sannsynligvis ikke høyt respekterte i vikingtiden. De var unormale og uglesette, og kanskje var de syke. Riemer Janssen har studert avvik hos våre egne forfedre vikingene.

tekst: Birgitte Nitterbirgitte.nitter@student.uib.no

foto: Kjetil Sørås

33

tilstanden av ukontrollert sinne, forteller Riemer.- Den ene teorien sier at berserkertilstanden var en selvpåført narkotisk

tilstand, utløst av hallusinogene stoffer. Fluesopp sies å kunne fremkalle en tilstand lik den som beskrives i berserkertilstanden. Inntak av fluesopp kan føre til en tilstand av raseri og ekstase, som kan vare i opptil 20 timer, som etterpå gjør den som har inntatt soppen helt og fullstendig utmattet.

Fluesopp skal etter sigende også ha blitt brukt i sjamanistiske ritualer til andre tider og i andre deler av verden, med den ekstatiske tilstanden som mål.

- Den andre teorien om hva som utløste berserkertilstanden peker på en kronisk sykdom, nemlig lykantropi, som til visse tider kunne utløse et gedigent sinne og en voldsom aggressivitet.

Lykantropi defineres på følgende måte i fremmedordboken: «overtro på at et menneske kan bli (er blitt) omskapt til varulv». Å leve side om side med slikt ukontrollert sinne var farlig, og det skapte stor utrygghet i omgivelsene.

Som dyr i villmarken

- Det later til at individer med tendenser til å gå berserk kunne bli jaget fra landsbyene, og fordrevet ut i villmarken, forteller Riemer. I Grettir saga står det noe som tyder på at berserkere levde som dyr utenfor samfunnet, noen ganger i flokk. Hovedpersonen Grettir ble sendt i eksil i villmarken etter å ha begått et drap, og her utenfor etablerte samfunnsstrukturer traff han en gjeng med berserkere som steifet omkring.

- Et interessant paradoks er det at Snorre knytter selveste Odin til berserkertilstanden i Ynglingesagaen og kaller berserkerne for Odins krigere. Myteomspundne Odin knyttes til magi og ekstase, foruten vilt og utemmet raseri og kampglød. Her kommer det inn et element som setter berserkerne i en tvetydig posisjon. Mye tyder på at de ble utnyttet i krig, fordi de i sin aggresjon var i en psykologisk tilstand av usårbarhet, forteller Riemer.

- I etterkant av slaget ble de behandlet som mindreverdige, og noen ganger ble de drept av sine egne.

Det var med andre ord ikke tilstrekkelig bare å være stor og sterk og stridslysten for å oppnå respekt. Kontroll over egen adferd og temperament var også i vikingtiden en nødvendighet for å kunne fungere i et samfunn.

Berserkerne falt tydeligvis imellom to stoler, og levde i et slags grenseland. De var fantastiske krigere, men livsfarlige på grunn av sin upålitelige lunefullhet.

Djevelens barn

En vesentlig gruppe med avvikende karaktertrekk som Riemer har materiale om, er dem som ble født med defekter av fysisk eller psykisk karakter. Barn som ble født med deformerte ansikter ble sett på som byttinger. Man trodde at overnaturlige vesener hadde byttet sine barn med menneskebarn, og at disse barna var både uberegnelige og onde. Det skjedde at man satte disse barna ut for å dø.

- Det var allikevel ikke helt akseptert å sette barn ut for å dø uansett hvilken forfatning barna var i, men det var tilsynelatende mer akseptert hvis barnet hadde for eksempel mongoloide trekk eller andre synlige syndrom og avvik. Dette skulle likevel helst begrunnes med at det i tillegg skjedde i en periode med fattigdom og nød, påpeker Riemer engasjert.

- Men med innføringen av kristne lover ble det forbudt å sette ut barn på denne måten, selv om man i begynnelsen så litt gjennom fingrene med det.

Kjøkkenidiotene

En annen gruppe Riemer støtte på i sitt materiale var de såkalte Kullbitere eller Eldhusfi fl (kjøkkenidioter). Disse fikk negative karakteristikker som innadvendte, passive og udugelige, der de satt ved grua i kjøkkenet dagen lang. Interessant nok var disse innadvendte og ofte opprørske guttene alltid i tidlig tenåringsalder når de begynte å utvikle denne klanderverdige adferd. Og på det besynderligste vis forsvant det igjen etter noen år med intens misbilligelse og bekymring fra foreldrenes side. Disse avvikerne ble gjerne stabile samfunnsmedlemmer igjen etter noen år med massiv kritikk for sin bekymringsverdige psykiske tilstand med «kullbiting» ved ilden. Riemer velger å kalle dette «avviket» for pubertet.

Et sammensatt menneskeIdealmennesket i vikingtiden var stort, sterkt, vakkert og klokt. Slike ble dugelige krigere og var gode samfunnsmedlemmer.

- Det finnes imidlertid viktige beretninger om individer som falt utenfor dette bildet av det ideelle menneske, som allikevel nøt stor respekt fra omgivelsene, forteller Riemer. Unntaket som bekrefter regelen finnes i legenden om Egil Skallagrimson, hovedpersonen i en av de mest kjente islandske sagaer.

- Egil var, som sin far, både skallet og grim, stor av vekst og ustabil av lynne. Men han var en fabelaktig dyktig skald, det vil si dikter av skaldekvad, som var populære på denne tiden. På tross av sitt, etter sigende, ekstremt stygge ytre og en psykologisk adferd som hadde mange likhetstrekk med sykdommen lykantropi, var han både aktet og æret av samfunn og aristokrati, forteller Riemer.

- Hans sammensatte personlighet var en kombinasjon av plutselige og voldsomme raseriutbrudd, men han var på samme tid både klok og dyktig. En gang fikk hans vanvittige sinne fatale følger da han i lek som 6-7 årig drepte en lekekamerat fordi de ble uenige. Tiltross for dette ga hans store begavelser som skald ham høy status i samfunnet og han nøt i mange år godt av andres respekt. Men sent i livet snudde dette for Egil. Han ble blind i sin alderdom, og det berettes at han ble latterliggjort når han ynkelig snublet omkring, sier Riemer.

Egils farfar, med tilnavnet Kveldulfr (ulv), hadde også et svært ustabilt sinnelag, hvor han plutselig kunne endre sin menneskelige adferd til et villdyrs. I disse tilfellene mener Riemer ikke at det var hallusinogene stoffer

34

innblandet, men at dette støtter oppom teorien om lykantropi.

- Slike grenseindivider er veldig interessante i undersøkelsen, mener Riemer.

- I lovverk fra denne tiden, blant annet i det islandske Grågås, har jeg funnet lover beregnet på å beskytte folk med psykologiske avvik. Mye tyder på at mennesker med psykologiske avvik ikke kunne tiltales for drap. Ifølge den gamle islandske lovsamlingen fikk slike individer tilsynelatende leve videre uten dom. Man forstod at de var annerledes og trengte særbehandling, fordi de ikke var i stand til å ta ansvar for sine egne handlinger.

Å legge et puslespill

Oppgaven behandler for det meste vikingtiden i Norge, og senere på Island, i det omdiskuterte tidsrommet fra cirka år 700- 1100. Fra første del av perioden finnes det nesten ikke skriftlig materiale.

Riemer har lest mye av den islandske sagalitteraturen, blant annet Snorres verker i sitt arbeid med oppgaven. Mange av islendingesagaene er skrevet på 1100- og 1200-tallet, og er således overleveringer. Også fra tidlig kristen tid finnes det en god del materiale som dokumenterer en overgangstid hvor gamle

hedenske skikker levde side om side med den nye kristne moralen.

- Jeg har også lest gamle legebøker av norsk, islandsk og angelsaksisk opprinnelse, hvor blant annet den lykantropiske tilstanden omtales, og jeg har undersøkt lovbøker hvor man kan finne lover for behandling av mennesker med psykologiske avvik, sier Riemer.

- Også arkeologisk materiale av for eksempel skjelettfunn med fysiske defekter har vært av interesse. Hvis levningene kan dateres å ha blitt gravlagt til en bestemt tid, og sentrale kroppsdeler kan dokumenteres å ha manglet allerede forut for den gravlagtes død, impliserer dette at vedkommende har vært omsorgsavhengig og nødvendigvis må ha fått omsorg etter å ha blitt invalidisert. Det samme gjelder for skjelettfunn fra angelsaksiske områder, der det tydelig kan ses mongoloide trekk i benstrukturen. Disse har også vært omsorgsavhengige, og må ha fått omsorg fra sine medmennesker for å kunne overleve i samfunnet, forteller han.

Måten individer med fysiske eller psykiske defekter er blitt gravlagt på kan muligvis også si noe om vedkommendes rang og anseelse. Som kjent ble vikingene ofte fulgt i graven av jordiske eiendeler som skulle hjelpe dem på deres ferd

videre. Mengden av slike ting varierte. - Personlige tilnavn i sagalitteraturen som taler om defekter, for eksempel de ofte brukte tilnavnene

«trebein», «den lamme», ‹den blinde» og «den stumme» var karakteriserende for en persons fysiske tilstand, forteller Riemer. Han har studert individenes liv gjennom litteraturen og lagt spesielt merke til disse, og hvordan de ble behandlet av andre samfunnsmedlemmer. Ble de rike i løpet av sitt liv? Fikk de kone og barn? Slike hendelser kan fortelle om disse personene var respekterte eller ikke.

- Mye tyder på at krigsskader ikke var negative for en person, men snarere bekreftet hans storhetstid som sterk og modig kriger, med den anseelse som fulgte av det. Men personer som fikk kroppsdeler hugget av etter å ha utført straffbare handlinger, nøt naturligvis ikke samme respekt for sin manglende fysikk.

Hva som kontekstualiserer avviket er en vesentlig innfallsport til studiet av avvik, og definisjonen av avviket er av vesentlig betydning.

Å definere avvik

Det er tilsynelatende ofte en sosial konstruksjon hva som til ulike tider og på ulike steder karakteriseres som unormalt eller avvikende. Ulike samfunns idealer er forskjellige, og ulike egenskaper vektlegges.

Schizofreni-tilstanden som i våres samfunn blir regnet som sterkt avvikende og «syk», ble muligvis ansett for å være en guddommelig tilstand i vikingtiden. Den som var i besittelse av en spaltet personlighet var i kontakt med begge verdener – både denne verden og den hinsides. Et slik syn kan tilsynelatende gjenkjennes i andre samfunn med ulik geografisk spredning og tidsramme, for eksempel der det praktiseres sjamanistiske ritualer.

Når Riemer Janssen leverer sin hovedfagsoppgave til sommeren, har han erhvervet kunnskaper om våre røtter som overgår det de fleste av oss «opprinnelige vikinger» besitter. Kanskje en ung student om tusen år går inn for å studere hvem som ble stemplet som avvikere i «den moderne tid». Kanskje han eller hun setter et kritisk søkelys på behandlingen disse menneskene får i våre dager? Og finner oss «moderne mennesker» ganske så barbariske fremdeles?

Riemer Janssen er interessert i å diskutere tematikken med andre hovedfagsstudenter med liknende fokus.Han kan kontaktes på følgende e-mailadresse: riemerjanssen@hotmail.com

35

foto: Trond Sørås

36

varetektsfengsling i norsk rett

Norge blir stort sett oppfattet som et humant land i resten av verden – unntaket er hvis man sitter varetektsfengslet eller i isolat. Det er det mange som gjør.

Forsker Ragnar Kristoffersen ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, har vist at opptil hver tredje fange i norske fengsler sitter uten rettskraftig dom. Hvert fjerde fengselsdøgn skjer i varetekt. Isolat er hyppig brukt i forhold til sammenlignbare land.

24-timers fristene

Kaj Wigum har praktisert som forsvarsadvokat i 17 år. Han ser så absolutt problemer med Norges bruk av varetektsfengsling, hans generelle inntrykk er at det brukes i alt for stor

grad. Hovedregelen for å kunne varetektsfengsle finnes i straffeprosesslovens § 171, det skal det være skjellig grunn for mistanke og minst en av følgende; fare for flukt, fare for bevisforspillelse, fare for å begå ny straffbar handling eller at arrestanten ber om å holdes varetektsfengslet.

Wigum forklarer gangen ved en varetektsfengsling: En person blir pågrepet og satt i politiarresten. Innen 24 timer skal

han fremstilles for forhørsretten, i denne tiden etterforsker politiet om det er grunnlag for tiltale. Dommeren gir en kjennelse ut fra sakens fakta og samtale med den fengslede om vedkommende fortsatt skal sitte varetektsfengslet dersom tiltale tas ut. Innen 24 timer etter avgjørelse om fortsatt varetekt skal tiltalte ut av politiarresten og over i et ordinært fengsel. Politiarresten er gjerne den samme

37

tekst: Erlend Reigstaderlendreigstad@hotmail.com

foto: Trond Sørås

skade av oppholdet. Både psykisk helse og sosialt nettverk er utsatt ved lange fengselsopphold.

Det blir sagt at politiet iblant venter med overføringen til lettere soningsforhold for å «mørne» fangen, det vil si få ut en tilståelse. Dette er ikke tillatt, hverken etter norsk eller internasjonal rett. Avhengig av graden av mørning, grenser det mot tortur. – Klart det foregår mørning, sier Wigum, og legger til at dette lett kan beskrives på andre måter av politiet. En slik tankegang i rettssystemet kan være med å forklare at straffegjennomføringsloven som trådde i kraft 1/3-01 sin § 46 kritiseres for ikke å gjennomføres i tilstrekkelig grad.

Krav om human behandling

Varetektsfengsling faller på en måte utenfor de grunnleggende rettsprinsippene. Regjeringspartiene spenner fra Høyre som vil bruke økt bruk av varetekt overfor gjengangerforbrytere til Kristelig Folkeparti som arbeider for at omfanget av varetekt skal reduseres. Venstre nevner spesielt rettssikkerheten til fangene. Fengsling er bruk av tvang, som man vanligvis trenger lov og dom for å legitimere. Lovkravet er oppfylt, grunnen til at man ikke trenger formell dom om straff er selvsagt hensynet til samfunnets interesser. Varetektsfengsling har en viktig funksjon, spesielt ved å hindre rømning, bevisforspillelse og falske forklaringer, men man kan likevel gjøre mye for å lempe belastningen på de fengslede. Første bud vil være å prøve å sette seg inn i den fengsledes situasjon. Skyldig eller uskyldig – man skal uansett behandles på en human måte. Det skal særs gode grunner til for å isolere et menneske fra nesten all sosial kontakt, presumpsjonsprinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist forsterker dette kravet ytterligere.

Straffeprosesslovens § 171

«Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan

medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når: 1) det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler, 2) det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige, 3) det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, 4) han selv begjærer det av grunner som finnesfyldestgjørende.

Når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, kan pågripelse skje uansett om straff kan idømmes, såfremt vilkårene i første ledd for øvrig foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.»

Straffegjennomføringsloven § 46

«Kriminalomsorgen kan ikke pålegge innsatte etter dette kapittel andre innskrenkninger i friheten enn det som er nødvendig for å sikre formålet med fengslingen eller for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengslet. Skadelige virkninger av fengslingen skal så vidt mulig forebygges. Kriminalomsorgen skal prioritere tiltak for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon etter straffeprosessloven § 186 annet ledd og § 186 a.»

Kilder:Stortingsmelding nr. 21, 1999-2000.«Økt bruk av varetekt». Høyre, 2001. <www.hoyre.no>«Partiene om menneskerettigheter». Amnesty International Norge, 02.10.2001. <www.amnesty.no><www.lovdata.no>

som fyllearresten – en glattcelle som har små muligheter for lufting og sosial kontakt.

Det syndes mot begge 24-timers fristene. Dersom du blir arrestert askeonsdags kveld kommer ikke saken opp før tirsdag uken etterpå. Et mer normalt tilfelle er at man blir arrestert lørdags ettermiddag og får saken opp på mandag. De verste tilfellene er imidlertid hvor en tiltalt blir sittende opp mot en uke i politiarresten etter at dommeren har vedtatt varetekt. Dette skjer hovedsakelig på grunn av for liten kapasitet i fengslene. Wigum har selv hatt klienter som har sittet flere dager etter 24 timers-fristen og har gått til anmeldelse av Bergen politidistrikt, Hordaland politidistrikt og Politidirektoratet, for overtredelse av straffelovens paragraf 324. En annen sak er at politiet stort sett får viljen sin. Dersom varetektsfengsling avslås av tingsretten, kan politiet anke til kjæremål som ikke snakker med den mistenkte, men avgjør ut i fra politiets opplysninger.

Isolat og «mørning»Den sterkeste kritikken fra Europarådets torturkomité og FNs torturkomité gjelder den utstrakte bruken av isolering.

- Dette foregår i alt for stor utstrekning, sier Wigum. Isolat blir brukt i alvorlige straffesaker som narkotikaforbrytelser og drap, dersom det er fare for bevisforspillelse og/eller samordning av forklaringer. Wigum har snakket med klienter som har sittet i isolat. De fleste opplever dette som en kraftig inngrepen i livet, man er totalt isolert – noe som grenser til psykisk tortur. Delvis isolasjon, hvor man har brev og besøkskontroll og enkeltpersoner man ikke kan treffe, er lite brukt i Norge.

Også lengden av varetekt for enkeltfanger har det blitt satt søkelys på av FNs menneskerettighetskomité, skrekkeksemplene er folk som sitter i varetektsfengsel i flere år, frikjennes – men tar

paraplylikparaplylik

Et fotoprosjekt som setter spørsmålstegn menneskets evne til medfølelse og ansvar ovenfor våre næreste i forbrukersamfunnets tidsalder.

tekst: Frauke Böttcherfrau_ke@hotmail.com

foto: Frauke Böttcher

Hvem kan seile foruten vind

Det er lenge til høsten. Der regnet renner vannrett. Der vinden uler rundt morragretne mennesker. Der paraplyene jobber overtid for sine eiere som haster rundt i uværet.

Paraplyene er menneskets beste venn i regntunge gater der asfalten glinser sølvgrått i lyset fra bilene.

Hvem kan ro uten årer

Paraplyen holder menneskene tørr. Han krever lite tilbake. Han er vår uværsvenn. Men bare så lenge han leverer varene.

Når vinden kommer med sitt kveletak og river og og rufser i paraplyens årer til han brister, da viser mennesket sitt sanne ansikt: de kvitter seg med sin beste venn på den mest egoistiske og tankeløse måten, slenger han i bakken, snur ryggen mot han og forlater åstedet uten så mye som en tanke på hans videre skjebne på den kalde, våte veien.

Hvem kan skilles fra vennen sin

Hvem er det som bare kan kaste sin venn? La ham ligge i gjørma? La ham ligge der han blir trampet ned, til han råtner i regnet? Hvem er det som svikter sin sammenbrutte venn, der han trenger oss mest? Der han trenger omsorg og en vennlig, pleiende hånd?

Uten å felle tårer

Er det besvergelser eller velsignende ord paraplyen får med seg i sin gravferd i rennesteinen? Jeg våger å påstå at tårene på kinnet til svikeren bare er regn.

40

minoriteters historie er ikke «nisjehistorie»

av Christhard Hoffmann, professor i moderne europeisk historie, Historisk institutt

På 1800-tallet ble de fleste jøder del av den tyske borgerlige middelklasse, og skilte seg således ikke lenger fra sine kristne naboer. Bildet viser en jødisk familie på strandtur.

Det finnes forskningsområder som fremstår som så spesielle at de synes å kreve en begrunnelse. Når jeg i kollegiale kretser blir møtt med det obligatoriske spørsmålet om hva jeg driver med, og jeg forteller at jødenes historie i det moderne Europa har vært et tyngdepunkt i min forskning, opplever jeg ofte interesse, men noen ganger også forundring, fulgt av det granskende spørsmålet «du er ikke selv jødisk vel?» Når jeg svarer avkreftende på dette, følger ofte spørsmålet om jeg er kristen, underforstått fundamentalistisk kristen, og av den oppfatning at hele verdenshistorien dreier seg rundt jødene. Når jeg svarer avkreftende også på dette spørsmålet, kommer, etter noe tids tenkepause, løsningen på ”gåten”: «Å, du er tysk!» (å forstå som den høflige kortversjonen av: «som tysker forsker du på jødisk historie som en form for oppgjør med Holocaust»).

Spørsmål av denne typen hviler på den uuttalte forutsetning at det å beskjeftige seg med jødisk historie først og fremst er personlig,og ikke faglig motivert, at jødenes historie først og fremst er av interesse for jødene selv, og ikke for andre. Jeg mener dette er et feil utgangspunkt, og vil i det følgende forsøke å vise hvorfor jødenes historie (eller for den saks skyld andre minoriteters historie) ikke bør betraktes som «nisjehistorie», men snarere som en integrert del av den allmenne historie.

Min egen interesse for jødenes historie i Tyskland ble først og fremst vekket av den taushet og tabubelegging som i Tyskland på 1960-tallet fremdeles omga alt som var jødisk. Mine lærere, som i hovedsak hadde vært overbeviste nazister, lot temaet ligge uberørt, antagelig ut fra frykt for å si noe «feil». På denne måten vekket de imidlertid min nysgjerrighet.

Jeg begynte først å interessere meg for jødeforfølgelsen, antisemittismens røtter og nasjonalsosialismens historie.

Først på et senere tidspunkt ble jeg opptatt av jødenes historie. Det skjedde både som følge av kontakt med jøder som hadde emigrert fra Tyskland, men også som følge av en generell dreining innenfor historieforskningen i Vest-Tyskland på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Grupper, som innenfor profesjonell historieforskning lenge hadde vært neglisjert, slik som kvinner og etnisk-kulturelle minoriteter (derunder særlig den jødiske minoritet), ble løftet frem. Inspirert av begreper fra antropologi utviklet det seg en ny kulturhistorie, som var opptatt av gruppers identitetskonstruksjon, samt tradisjoner, myter og kollektive minners oppkomst og sosiale funksjon. Denne nye historieforskningen fant et rikt og bredt forskningsfelt i jødenes historie.

Det var også på denne tiden at det i tysk offentlighet gradvis vokste frem en ny forståelse av «gjestearbeiderne» som regulære immigranter, mennesker som var kommet for å bli. Dermed rykket også tema som kulturell homogenitet versus mangfold, og assimilasjon versus subkulturer, frem i den offentlige debatt. På bakgrunn av den opphetede debatten om nasjonal identitet og «multikulturalisme», vokste det frem en ny interesse for migrasjon

41

og etnisk pluralisme i et historisk perspektiv, som også omfattet historiske «forløpere», eller paralleller, slik som de polske arbeiderne i Ruhr-distriktet og den danske minoriteten i det tyske keiserriket. Denne forskningen viste at det som ble oppfattet som noe nytt, som en slags «multikulturell unntakstilstand», tvert i mot måtte forstås som det typiske. Tyskland hadde en minoritetshistorie, en historie preget av kulturelt mangfold, men dette aspektet var blitt undertrykket innenfor 1800- og 1900-tallets nasjonalistiske historieskriving.

Innenfor denne faglige sammenhengen fikk jødene, som «klassisk minoritet» i det kristne Europa, nesten paradigmatisk status. Mens de innenfor den nasjonalistiske historieskrivingen ble fremstilt som en trussel mot den nasjonale enhet og sosiale fred, har de innenfor en ny postnasjonalistisk, faglig sammenheng fått, for å bruke den amerikanske historikeren Sam Moyns ord: «a privileged role […], where they are recuperated as models of hybridised identity, and as guides to a specifically modern diasporic existence.»

I likhet med andre minoriteters historie, kan jødenes historie i det moderne Europa kun forstås i lys av storsamfunnets sosiale, politiske og kulturelle historie. Jødiske erfaringer i nyere tid er således et særdeles godt eksempel på de inkluderings- og ekskluderingsmekanismer som kjennetegner det moderne prosjekt mer generelt. I det førmoderne standssamfunnet ble ikke den jødiske minoritetens sosiale og kulturelle avsondrethet og store grad av autonomi, oppfattet som et problem. Først med standssamfunnets oppløsning, og fremveksten av nye sosiale og politiske tilhørighetsformer, som enkeltindividets tilknytning til det nasjonalstatlige fellesskap gjennom statsborgerskapet, oppstod det moderne «jødespørsmålet» – eller spørsmålet om jødenes posisjon i det moderne samfunn.

Det liberale svar på dette spørsmålet var å likestille jødene juridisk. Men prisen for en slik likestilling, eller emansipasjon, var å gi avkall på den tradisjonelle, jødiske gruppeidentiteten, med andre ord å bli assimilert. I løpet av 1800-

Antisemittismen søkte å fremstille jødene som «annerledes» og «fremmede», og slik ekskludere dem fra det nasjonale fellesskap. Dette postkortet, som viser en karikatur av en russisk-jødisk emigrant, ble i 1881 sendt anonymt til en jødisk borger av Berlin, med påskriften: «Herved oppfordrer jeg Dem til ikke å fornærme morgendagens markering av den tyske nasjonalfest [Sedans dag, 2. september], ved å opptre offentlig.»

tallet gikk den jødiske minoriteten i Europa fra å være en fattig og marginalisert gruppe, til å bli en viktig del av den borgerlige middel- og overklasse. Jødenes tradisjonelle virke innenfor handel og finans, ga dem et ikke ubetydelig fortrinn innenfor den fremvoksende kapitalistiske økonomien, og deres synlige suksess ble et symbol på selve den moderne æra. Dermed ble de imidlertid også holdt ansvarlig for samfunnsutviklingens negative sider, som de økonomiske nedgangstidene fra 1870-årene stilte til skue. De ble på et vis «modernitetens gisler» (Herbert A. Strauss).

Den moderne antisemittiske bevegelsen som etablerte seg i Berlin på 1870-tallet, var både antiliberal, antikapitalistisk og nasjonalistisk i sin uttrykksform. Antisemittismen var ikke først og fremst et resultat av reelle motsetningsforhold mellom jøder og ikke-jøder. Den vokste frem som del av en bredere antimoderne samfunnskritikk, som ikke bare rettet seg mot det fremherskende liberale frigjørings- og fremskrittsparadigmet,

men også den sosialistiske revolusjonsteori. Jødenes erfaring med nye former for rasistisk

fundert ekskludering fremprovoserte en identitetskrise, og økende motstand mot assimilasjonsmodellen. En del begynte i stedet å dyrke en jødisk egenart. Denne formen for dissimilasjon fikk sitt tydeligste uttrykk i den nye jødisk-nasjonalistiske bevegelse: Sionismen.

Denne korte fremstillingen vil kun forbli en skisse, men vil forhåpentligvis likevel kunne gi et innblikk i hvordan sosial inkludering og ekskludering ikke kan forstås isolert fra hverandre, men tvert i mot må sees som del av et gjensidig påvirkningsforhold. En minoritets historie gir viktige bidrag til å forstå majoritetssamfunnet, og bør derfor ikke betraktes som en form for eksotisk «spesialhistorie», men tvert i mot som en sentral del av samfunnets mer allmenne historie.

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-instituttene. I denne utgaven har professor Christhard Hoffmann ved Historisk institutt stafettpinnen. I neste utgave går pinnen videre til professor Karol Janicki ved Engelsk institutt.

42

Er du en av de mange som går omkring med en udefinerbar forkjærlighet for et lite vulkansk land midt i Atlanterhavet, med værbitte hester, fjorder fulle av hvaler, og en av Europas hippeste hovedsteder, finnes det et fag på HF som er skreddersydd for deg. tekst: Birgitte Nitter

birgitte.nitter@student.uib.no

foto: Riemer Janssen

Islandsk er et to-moduls semesterfag ved Nordisk institutt. Den ene modulen gir en innføring i islandsk språk, og den andre modulen handler om islandsk litteratur og samfunn i nyere tid.

Behagelig lesning om turbulente tider

Islands strategiske plassering mellom Europa og USA, midt i Atlanterhavet, gjør landet til en attraktiv base for USA i verdenspolitisk turbulente tider. USAs tilstedeværelse i landet skapte i lange perioder splittelse i folket, og konflikter og følelser i den islandske befolkning kommer godt til uttrykk gjennom litteraturen som står på pensum. Denne gir et godt bilde av et politisk og kulturelt omskiftelig århundre

med massiv og rask urbanisering. Litteratur fra kjente islandske forfattere, blant annet enestående Halldór Laxness, og Einar Már GuImundsson, begge vinnere av Nordisk råds litteraturpris, gjør denne modulen til behagelig lesning med interessant innhold. I tillegg leses annen islandsk litteratur, som dreier seg mindre om politiske emner og mer om sjangre og epoker. Det hele leses på norsk, noe som kommer godt med når man til tider kan føle et snev av frustrasjon over den finurligegrammatikken i språkmodulen.

Språklig purisme

Språket på Island har en temmelig komplisert grammatikk, hvor både substantiver, verb og

adjektiv og til og med navn bøyes i ulike kasus. De knapt 300.000 islendingene har et

uvanlig sterkt engasjement i forhold til språklig purisme. Det arbeides kontinuerlig og intensivt med å finne på islandske ord som erstatning for alle de utenlandske låneordene som skyller inn over sagaøya. Da dukkes det ned i den norrøne tradisjonen for å finne gamle gode ord som i kombinasjoner erstatter låneordene. Ofte er de hjemmelagde ordene ekstremt lange og uhåndterlige, og slår mer eller mindre an hos befolkningen. Et eksempel på nye ord i det islandske vokabularet er tölva, som betyr datamaskin, og stammer fra ordene tala som betyr å snakke og völva, som betyr spåkone. Datamaskinen blir tydeligvis ansett som en sannsiger med overnaturlige evner.

101 Reykjavik

Dette semesteret ble det arrangert studietur til Island, hvor man det meste av turens fem dager oppholdt seg i Reykjavik. Det ble avlagt besøk på blant annet språksekretariatet, lingvistisk institutt og leksikografisk institutt, i tillegg til at studentene deltok i taleøvninger med andre utenlandske studenter på universitetet i Reykjavik.

Det ble også tid til en tur på landet, til utgravningene av Snorres gård, Snorrestofa, og opptil flere nedsenkninger i de naturlig varme badebassengene man finner ethvert sted på Island hvor det finnes folk. I slike «heitur pottir» lever islendingene etter sigende sitt sosiale liv på mange plan. Og muligvis er det takket være disse varme og avslappende badene i svovelvann fra jordens indre, at de arbeidsomme islendingene lever så lenge?

Undervisning og eksamen

Undervisningen finner sted på Nordisk institutt i form av forelesninger tre dager i uka. To dager går med til språkundervisning og den tredje til litteratur og samfunnsmodulen, hvor alle legger frem en av bøkene på pensum, og den diskuteres i sin samfunnsmessige sammenheng.

Litteraturmodulen avsluttes med en tre ukers semesteroppgave, og en muntlig prøve i slutten av semesteret.

Språkmodulen har en skoleeksamen på fire timer, med avsluttende muntlig prøve. Man har anledning til å levere og få rettet grammatikkoppgaver gjennom hele semesteret, uten at dette er obligatorisk.

En gang i uka gjennom semesteret blir det vist islandske filmer på Cinemateket, for de som vil tilegne seg kunnskap om Island via andre metoder en bare den boklige. I islandske filmerkan alt skje. Kanskje blir man slik av å leve i et land hvor bakken under føttene dine potensielt sett overalt og når som helst kan sprekke i søyler av ild og vann?

sagalandetsagalandet

43

- Eg er opptatt av tid, eller meir konkret opplevinga av tid, seier Bjørn Magne Ørpetveit (28) på kulturvitskap hovudfag. Han fokuserer på folk si oppleving av tid i arbeidslivet i forhold til då dei var studentar. Det er som oftast to ulike ting.

tekst: Borghild Gudmestadhulda00@hotmail.com

foto: Aud Marit Sofi e Wigg

Kulturvitskap gir føresetnader for å forstå mennesket som kulturberande og kulturskapande vesen. Med utgangspunkt i kvardagen og mennesket si livsverd gir faget perspektiv på eige liv. Dette gjer at Bjørn Magne er vorte veldig glad i faget sitt. - Kvifor valde du dette emnet?

- Då eg jobba i bokhandel la eg merke til reklamar som brukte tid som verkemiddel, og bøker som handla om tid. Tid er dessutan eit emne som er nært meg sjølv. Der begynte interessa mi, seier han.

Ein overgang til arbeidslivet

I feltarbeidet har han intervjua folk som er i jobb om korleis dei nyttar tida nå i forhold til før. Inervjuobjekta erfarer at det er ein overgang å koma ut i jobb. Dei får mindre tid til seg sjølv, og det blir meir rutinar i arbeidsdagen. Dette var ikkje ei overrasking for Ørpetveit.

- Eg fekk vel stadfesta mykje av det eg hadde tenkt rundt dette, og fann ikkje ut så mykje nytt, smiler han.

- Folk er veldig opptatt av at dei har dårleg tid. Ein lærar som eg intervjua opplevde å ha mykje mindre tid. Rettearbeid i skulen kan kreva noko av helgene, samt meir fokus på armbandsuret. Sjukepleiaren eg intervjua opplevde ikkje overgangen til arbeidslivet så stor, fordi ho visste meir kva ho gjekk til.

Nokre av informantane la bevisst frå seg klokka når dei hadde fri, for å slappa av. Dette opplevde dei som positivt. Naturen vart gjerne trekt inn som ein del av fritida.- Korleis opplevde informantane fritida som studentar?

- Tida generelt var meir utflytande. Som studentar følte dei at dei hadde meir fritid, men at ting hopa seg litt opp mot eksamen.

Reklame

Thomas Hylland-Eriksen skriv i boka Øyeblikkets tyranni (2001) om å ta tida tilbake. Når du har fri, så har du fri. Det er viktig å skilje mellom arbeidstid og fritid.

- Det kan virka som folk har begynt å verta

meir opptatt av å ta tida tilbake. Reklame er på mange måtar barometeret i samtida. Reklamen formidlar at det er viktig med god tid, samstundes uttrykkjer reklamen at det er viktig at me fyller tida med noko tøft, ei eller anna form for sjølvutvikling, meiner Ørpetveit.

Dersom ein stadig skal tenkja kvalitetstid, spørst det om ein føler seg så fri likevel.

Har starta firma

Saman med to andre komande kulturvitarar har han starta firmaet Multivit. Med dette firmaet ynskjer dei å gjennomføra kvalitative undersøkjingar for firma.

- Eg er veldig gira på den kvalitative metoden. Eg trur denne metoden vil verte meir og meir aktuell.

Sjølve hovudfagsoppgåva skal Bjørn Magne levera til hausten, og då er han klar for Multivit.

- Som i farrisreklamen: Tida går ikkje, ho kjem. Men det er ikkje sikkert me har forstått det, smiler han.

hovudfagsstudentenhovudfagsstudentenhovudfagsstudenten

44

«The Black Album - Hanif Kureishis svarte bok»

Hva får du hvis du krysser en fatwa med postmodernisme?

Forfatteren

Hanif Kureishi er en britisk forfatter, selv om mange ville ha stusset ved å kalle ham brite fullt og helt. The Black Album er hans andre bok, og fremstår som alvorligere, sintere og mindre komisk enn hans første bok, The Buddha of Suburbia. The Black Album har på norsk fått tittelen Sjelden som en engelsk jomfru.

Hovedpersonen Shahid Hasan er en ung, forvirret mann som har kommet til London fra forstedene, for å studere ved et offentlig universitet med dårlig rykte. I likhet med TheBuddhas Karim er Shahid en annengenerasjons innvandrer som vil slippe unna forstedene og dra til London, «a metropolitan Eden of sex, drugs and pop». Men, som Kureishi selv sier i et intervju, verden har forandret seg siden syttitallet. Berlinmuren faller, den kalde krigen går over i en ny fase, musikken høres helt annerledes ut og en fatwa blir utlyst mot forfatteren Salman Rushdie.

Fundamentalisme i en gyllen tid

En fatwa er en islamsk religiøs erklæring. I Rushdies tilfelle uttalte ayatollahen i Iran en fatwa som sa at det var enhver from muslims plikt å drepe den vantro og blasfemiske Salman Rushdie, på grunn av hans bok The Satanic Verses.

Kureishi og Rushdie er nære venner, og en del av Kureishis motivasjon til å skrive denne boken

kan ha vært å prøve å forstå Rushdie-situasjonen selv. The Black Album kan av den grunn ikke nødvendigvis bare leses som skjønnlitteratur, men også som Kureishis personlige ytring om en politisk situasjon. Han har i tillegg til selve boken skrevet en rekke svært gode og forklarende essay omkring den.

I et av disse essayene, med tittelen My uncle the Muslim atheist, sier han: «Fundamentalist Islam is an ideology that began to flourish in a conspicuous age of plenty in the west [...] If you were in any sense a third worlder, you could either envy western ideals and aspire to them, or you could envy and reject them. Either way, you could only make a life in relation to them. The new Islam is as recent as postmodernism.»

Religion som et enten - eller

Kureishi personliggjør denne konflikten ved å la sin unge hovedperson Shahid gå gjennom en personlighetskrise av dimensjoner. Rett utenfor det slitne hybelhuset han bor i møter han en kveld Riaz, en ny og fremadstormende islamsk fundamentalist. Nesten uten videre tar Riaz Shahid med til en liten restaurant hvor de bestiller mat og begynner å snakke. Shahid blir dratt inn i Riaz’ fortrolighet, og enda de nettopp har møtt hverandre, er Shahids følelse av forståelse og respekt mellom dem, så sterk at han begynner å fortelle Riaz om ting han aldri har maktet å forklare for noe menneske før. Selv

da en (for Shahid) fremmed person stormer inn i restauranten og setter seg ved deres bord fortsetter Shahid sin merkelige tilståelse.

«I argued... why can’t I be a racist like everyone else? Why do I have to miss out on that privilege? Why is it only me who has to be good? Why can’t I swagger around pissing on others for being inferior? I began to turn into one of them. I was becoming a monster.»

Litteraturens fristelser

Som kontrast til Riaz og det asketiske, religiøse livet han representerer står Deedee Osgood, som er Shahids foreleser i litteraturhistorie. Samtidig som Shahid kommer nærmere fundamentalistene blir han forført av foreleseren, både i bokstavelig og overført betydning. I tillegg til å tilby ham alle mulige narkotiske stoffer, introduserer hun ham også for en dyp kjærlighet til litteratur. Dermed blir Shahid også klar over hvor mye han verdsetter samfunnsformene som tillater litteraturens eksistens, enten den oppfattes som obskøn eller blasfemisk.

I Deedees verden er det litteratur som fortolker moralske spørsmål, i motsetning til Riaz’ oppfatning. Som islamister flest mener han at spørsmålet om hva som er rett og galt avgjøres av Allah. Faremomentet i denne fortellingen varsles ved at det i Riaz’ syn er fundamentalistenes ansvar å se guds vilje

45

tekst: Julia GrønnevetJulia.Gronnevet@student.uib.no

Ill: Harald Skogland

gjennomført på jorden. Deedee står innlysende nok i en ekstrem

kontrast til Riaz og hans krets. Mens historien utspiller seg, veksler Shahid stadig raskere mellom islamsk livsførsel om dagen med Riaz og de andre, og rave-parties med Deedee om kvelden.

Dyp konflikt

Shahid er fristet til å forlate kompleksiteten i et sekulært liv, og trekke seg tilbake til en måte å leve på som ikke presenterer noen uløselige problemer. Innen en fundamentalistisk religion finnes det regler for alt; hva en skal spise, hvordan en skal vaske seg, regler for mellommenneskelige relasjoner. Motsetningsvis må Shahid i et sekulært liv forsøke å forene sin identitet som innvandrer med sin rolle som samfunnsengasjert person, som gjør seriøse forsøk på å løse problemer ved å skrive. Samtidig som han vil forandre verden, er Shahid en festløve og en stilfull eksibisjonist som vil prøve alt minst én gang. Konflikten er så overbevisende bygget opp at både Shahids, og andre, mindre sympatiske karakterers motiver og personlighetsparadokser er både troverdige og lette å relatere seg til, selv for en som aldri har syslet med tanken på religiøs fundamentalisme som noe alternativ. På grunn av Kureishis veltalenhet og store bakgrunnskunnskaper, blir den litt obskure

problemstillingen sjeldent fjern eller likegyldig.

«We know our strength now»

Den endelige utløsende faktoren som bringer Shahid til et punkt der han må ta et endelig valg mellom levemåtene, er som nevnt innledningsvis fatwaen mot Salman Rushdies bok The Satanic Verses. Det fundamentalistiske islamske samfunnet hadde i lengre tid forut samlet styrke. Derfor ble fatwaen i stedet for en meningsløs middelaldersk uttalelse, en forenende hendelse som skulle få stor betydning.

Om dette skriver Kureishi i sin Guardian-artikkel «...when I was writing The Black Album, a fundamentalist aquaintance told me that killing Rushdie had become irrelevant. The point was that this was the first time the community had worked together. It won’t be the last. We know our strength now».

Noen bøker har så levende karakterer, og så aktuelle problemstillinger, at de fungerer som nøkler til å forstå den «virkelige» verdens problemer. Hvor mange annengenerasjons innvandrere danset i gaten etter 11. september hadde gjennom hele sine sekulære liv blitt utsatt for utålelig rasisme og fremmedhat?

Da deres foreldre innvandret til England på femti- og sekstitallet, eksisterte verken islamsk fundamentalisme som noe alvorlig terror-problem, eller organisert rasisme rettet spesifikt

mot innvandrere. Ingen av disse retningene hadde dengang noen politisk konsekvens. Bokens Shahid er like engelsk som enhver rasistisk plageånd - faktisk så lik at han gjerne ville ha vært en rasist selv. Problemet med sin «annerledeshet» forsøker han å løse gjennom å bli så lik at han er uadskillelig fra dem som skaper problemet i første rekke.

The Black Album er så velskrevet og interessant at boken lett kunne leses for underholdningsverdien alene. Men boken tar også opp moralske problemer som etterhvert har blitt ubehagelig aktuelle. At den er skrevet for flere år siden, gjør den i mine øyne både profetisk og troverdig i sin analyse av de sosiale og politiske motsetningene den diskuterer, da som nå.

Kilder:Jaggi, Maya: A Buddy from suburbia. I: The Guardian,01.03.1995.<books.guardian.co.uk>Kureishi, Hanif: My uncle the Muslim atheist. I: The Guardian, 05.04.2002<books.guardian.co.uk>Kureishi, Hanif: The Black Album. London: Faber and Faber, 1995.Pais, Arthur J.: For Hanif Kureishi love weighed more than ideology. <www.rediff.com/news/1999/may/27us1.htm>

46

pe

nsu

mfritt

Atrium har denne gongen oppsøkt det radikale studentmiljøet på universitetet representert ved Rosso; Radikale og Sosialistiske Studenters Organisasjon. Vi spurte dei om kva som ligg på nattbordet til denne brokete forsamlinga av kritiske radikalere, kroniske pratmakere, sofaradikale, sosialistar, kommunistar, øldrikkande anarkistar, pasifistar og feminister? Her er det vel opptil fleire myter som kan avkreftast, eller bekreftast.

tekst: Guro Ljoneguroljone@hotmail.com

foto: Guro Ljone

Lars Tveiten, religionsvitenskap:- Eg vil anbefala to bøker som begge handlar om Gud. Bibelen og biografien til

Maradona. Dei er strålende bøker begge to, men eg har ikkje lese heile Bibelen, det ville vera å ta i. Maradona-boka anbefaler eg. Den er veldig munnleg fortalt, der har dei sete med ein diktafon og skrive rett av det han seier. Det er heilt jævlig, altså. Fantastisk!

Ståle Holgersen, geografi :- Eg har lese ei bok som heiter Det globale kasinoet, det er ei ypperlig bok. Den er skrive av aktivistar

og kjenningar av det svenske attac-miljøet, men det betyr ikkje at det er mindre dyktige folk, det er veldig dyktige økonomar og samfunnsvitarar. Den avslører til dei grader korleis det globale kasinoet og spekulasjonsøkonomien er bygd opp, og korleis dei kan bekjempast.

Liv Ulvik, fi losofi :- Hjerner av Gottfried Benn. Hovedpersonen er ganske sær og har litt lav EQ, litt manglande sosiale

evner. Han studerer hjerner og bur på eit slags hotell, der han diskuterer intellektuelle emner med dei andre som bur der. Det er ei veldig sær bok, eg trur ikkje det er så veldig mange andre som kjem til å lika den, for å vera heilt ærleg.

Geir Mjåvatn, sosiologi:- Eg har lese ei god bok i det siste, det var ei bok som heitte Handbok for gatemusikantar.

Den kom ut heilt nylig på eit forlag i Bergen. Det er ein slags sosio-materiell beskrivelse av praksisen som gatemusikant i Bergen. Den har gjeve meg stort utbytte som medmenneske, og anbefalast til alle. Det er ein slags kollektiv organisme som har skrive den, men i denne kollektive organismen står Gaute Ståle Laffen som forfattar.

47

sommeren med herr Makaber

tekst: Morten AuklendMorten.Auklend@student.uib.no

Ian McEwanAtonement (no. Om forlatelse, oversatt av Knut Ofstad, Gyldendal, 2002)

Det tok noen år før forfatteren Ian McEwan (f. 1948) fikk tildelt sin plass i solen blant britiske samtidsforfattere. Novellesamlingen First Love, Last Rites, samt romanen The Cement Garden ga ham det lite ærefulle tilnavnet Ian McCabre fordi han tidlig i forfatterskapet utviste en betydelig fascinasjon for det makabre: Incest, drap, besettelse, pedofili og andre tabuer ble i flere bøker skildret med et presist, overrumplende og fokusert perspektiv, noe få lesere var forberedt på. Romanen Enduring Love (som av en eller annen absurd grunn ble oversatt til norsk med tittelen Kjærlighet ved første blikk) ble derimot en kritiker- og publikumsfavoritt, og den vittige samfunnssatiren Amsterdam (1999) innbrakte ham Booker-prisen. Siden har hans store engelskspråklige publikum lojalt ventet på hans neste verk. I fjor forelå romanen Atonement, også

den nominert til Booker-prisen. Boken omtales allerede som et mesterverk USA og England, og for så vidt også i Norge.

Noe av det som betegner McEwans bøker er at de er uberegnelige hva angår tema. Stilen er for så vidt den samme, dvs. den lar seg lett gjenkjenne: Det presise og glassklare språket, den tempererte britiske lidenskapen; et stort forråd av teknikker og en motivert evne til å leve seg inn i særegne egoer preger McEwans forfatterskap, som ustanselig undersøker individets nye og gamle forbindelseslinjer til blant annet fantasien, familien, samfunnet og historien.

Atonement tematiserer alle disse forholdene på omfattende vis da den forteller om den fantasifulle Briony, som en varm sommerdag i 1935 begår en grusom handling mot

storesøsteren Cecilia og hennes barndomsvenn Robbie. Feilaktig, og med overlegg, angir hun Robbie i en voldtektssak. Resten av livet prøver hun å bøte på skaden ved å jobbe ved et britisk sykehus for krigsskadde, i London. Storesøsteren vil, naturlig nok, ikke ha noe med henne eller familien å gjøre, og Robbie blir etter endt soning sendt til Frankrike for å kjempe mot tyske styrker. Spørsmålet Briony, Robbie og Cecilia må stille seg berører et sentralt aspekt ved det moderne Europas historie: Finnes det tilgivelse for det utilgivelige?

Robbie på sin side glemmer aldri sin kjærlighet til Cecilia, og i hvert fall ikke Brionys svik mot dem begge. Gjennom den usentimentale fortellingen som skrives frem fra McEwans sirlige penn vokser det frem en historie om historien(e) på en måte som ikke bare ivaretar menneskets dualitet som historisk og eksistensielt individ (man lever livet forlengs, men forstår det baklengs, som Kierkegaard sa), men som også viser oss at vi finner vår menneskelighet i samspill med andre mennesker – at det først og fremst er i denne konteksten at vi blir klar over våre gjerningers konsekvenser og rekkevidde.

Om Atonement ikke er et mesterverk, så er boken i det minste et imponerende og svært medrivende stykke litteratur – blant annet fordi den menneskelig sett er nyansert, ekstremt velskrevet og dyptpløyende. Faktisk vil jeg driste meg til å si at det er slike sjeldne meningsutkast som Atonement som for alvor lærer oss å skille mellom god og virkelig god litteratur. Sommeren er for kort til å lese middels gode/middels dårlige norske romaner.