barentsportretter. en reise på tvers

tekst Arne egil tønset foto ingun A. MæhluM

barentsportretteren reise PÅ tVers

innholD

10 Forord: Øynene som ser

17 Med hodet først murmansk, russland: Antonina Mikhailovna Buravtsjenkova

33 når hjertet bestemmer skibotn, norge: Marja Bål Nango

47 Gull i grønne skoger sodankylä, finland: Jukka-Pekka Mikkola

63 røtter og føtter tromsø, norge: Julia Zhilyaeva og Mikhail Zhilyaev

77 Den smale veg sattajärvi, sverige: Håkan Kero

91 Krabbefeltet bugøynes, norge: Irina Hansen og Tom Egil Hansen

107 I Himmelen som på jorden murmansk, russland: Fader Gerontij

121 Med plikt til å slåss köngäs, finland: Päivikki Palosaari

135 tilpassa opplæring ingøy, norge: Andrine Klausen

151 Det en ikke dør av ... haparanda, sverige: Carina Reis Bergkvist

163 oljehyre grøtavær, norge: Knut Harald Nygård

179 Mellom linjene arkhangelsk, russland: Rostislav Dmitrievitsj Kiselev

193 syndige tanker skogfoss, norge: Olav Beddari

10 10 Virkeligheten ser annerledes ut fra lufta enn den gjør på bakken. Akkurat som ting antar nye dimensjoner når de betraktes litt skrått, fra siden, og ikke rett forfra. Ståstedet og perspektivet er vesentlig for framstil-lingen og virkelighetsforståelsen. For eksempel ser Finland annerledes ut fra det nordligste Norge enn det gjør fra Oslo, ganske enkelt fordi det er så nært, og fordi finsk språk og kultur er en del av folkesjela mange steder også på norsk side av grensa.

Øst og vest møtes i nord, et faktum som har vært både en velsignelse og en forbannelse. Folk i Europas nordligste områder har vært ofre – og framsynte entreprenører – i det som fra hovedstedene har vært definert som et geopolitisk spenningsfelt. Folk ved grensene har sett det mer som en samarbeids-arena. Forrige århundres kriger og det påfølgende jernteppet gjennom Europa var ikke bare et problem, men en katastrofe for bygdene og fiskeværene i grensesonen, for ferdselen hadde gått øst–vest i alle år. Gamle handelsforbindelser ble brutt, og folk mistet kontakten med hverandre. Elver utgjorde ofte og utgjør fortsatt både stats-, kultur- og språkgrenser, men de har like fullt vært bindeledd folk imellom, så lenge det ikke var fysiske hindringer i vegen.

De multikulturelle samfunnene i nord har århundrelange tradisjoner. Mange byer og bygder har vært både to- og trespråklige. Det betyr ikke at den kulturelle og etniske miksen har vært mindre problematisk her enn andre steder. Rangordning, rasisme og diskriminering har vært en del av hverdagen, men felles-skapet har like fullt vært fargerikt. I dag har fargespekteret blitt enda større. Nå tas det politiske grep for å integrere, men også for å sikre minoritetsspråk og -kulturer. Vi ser tydeligere enn noen gang forskjellen på for eksempel ei svensk-samisk bygd i Norrbotten og et multietnisk bysamfunn i Nord-Norge. Både utfordringene og den gjensidige nytten og gleden folk har av hverandres likheter og ulikheter på de to stedene, er høyst ulike.

Nord framstilles ofte som eksotisk, som et slags annerledesland der natur, lynne, tankegang og moral ikke er helt innenfor normen. Om nord er mer eksotisk og annerledes enn andre steder, er ikke tema for denne boka. Turistblikket forsvinner der hverdagen begynner, og det finnes en hverdag overalt. Den er

Øynene som ser

11 11 full av historier, og alle har en historie å fortelle. Arbeidet med å finne folk og miljøer vi kunne portret-tere i denne boka, har vært gjort med en tanke om at det finnes historier som aldri ville kommet for en dag om vi ikke tok med oss et kraftig forstørrelsesglass. Noen av de menneskene vi har truffet, har du sett eller lest om i media, andre ikke. Vi tror uansett at beretningene deres er interessante i et forsøksvis mangefasettert bilde av kultur og samfunn.

Tidlig i 1990-årene tok et knippe framsynte politikere et helt spesielt initiativ. De så ting i et større perspektiv enn de fleste andre etter den kalde krigen og Murens fall. Den 11. januar 1993 undertegnet de det som fikk navnet Kirkenes-erklæringen. The Euro-Arctic Region, eller Barentsregionen, var etablert, et grenseoverskridende prosjekt i nord for samarbeid og fred og ikke minst for regional og internasjonal økonomisk utvikling. Denne boka er tilegnet Barentsregionen og oss som bor her, og ideen om at dess bedre vi kjenner hverandre, jo lettere kan vi hanskes med våre egne fordommer.

Vi ville lage ei bok om kjærlighet og avmakt, om samhold og bygdedyr, håp og skuffelse, mot og svakhet, ensomhet og tilhørighet og mye annet av det livet byr på. Ingen av dem du møter i denne boka, er typiske for noe eller noen som helst, de er bare seg selv og representerer ulike aspekter ved livet i nord.

Det er mange som fortjener en stor takk for at de har stilt opp for å gjøre boka vår til det den har blitt. Først og fremst vil vi takke dere som har tatt oss med inn i hjem, familie og hverdagsliv. Det har vært en stor opplevelse å få møte dere. Takk også til de institusjonene som har stilt penger til disposisjon slik at vi kunne reise på kryss og tvers i Barentsregionen i nesten to år for å finne menneskene og historiene. Takk til Kenneth Mikko i Haparanda og Anastasia Jakonjuk i Murmansk, som har vært våre gode hjelpere og researchere på steder hvor vi selv ikke hadde tilstrekkelig lokalkunnskap. Og takk til Forlaget Press, som trodde på ideen og ville gi ut barentsportrettene våre.

Tromsø 11. april 2013Ingun A. Mæhlum og Arne Egil Tønset

AntoninA MikhAiloVnA

BurAVtsJenkoVA

ANTONINA MIKHAILOVNA BURAVTSJENKOVA SJEFSLEGE PÅ FØDESTUE NR. 1

17 17 Radmir blir født seks minutter over seks om kvelden, på fødestue nr. 1 i Murmansk. Det er på dagen 61 år siden hans landsmann Jurij Gagarin var det første mennesket i verdensrommet. Radmir får nummer 61 på armbåndet sitt. Jordmora bemerker sammentreffet ... eller hva det nå er. Radmirs mamma Elena er ganske engstelig i timene før han skal ut, for hun har aldri født et barn før. Hun kommer til å huske den 12. april 2012 så lenge hun lever.

MeD liVet MelloM henDene Antonina Mikhailovna Buravtsjenkova har født barn selv, men hun husker mange andre fødsler også. Hun har stelt med mirakler, med intens forventning, frykt, smerte, lettelse, glede – og enkelte ganger bunnløs sorg – i 30 år. Så lenge har hun har vært lege ved fødestue nr. 1. Hun har tatt imot tusenvis av helt ferske, små mennesker som ikke aner hva som skjer, eller hva som venter dem der ute i lyset. Sjefslegens jobb har svimlende perspektiver, hun elsker den, og samtidig skulle hun ønske at hun og alle andre på fødestua kunne hatt en enda mer hektisk arbeidsdag. For det fødes så altfor få barn i Murmansk. Mener Antonina.

Antonina Mikhailovna kan godt være kort og forretningsmessig, særlig i telefonen, men når hun har noe viktig å formidle, og det har hun ofte, serverer hun deg te og søte kjeks til hun er ferdigprata. Hjørnekontoret hennes i fødestuas andreetasje har, i likhet med alle russiske kontor av en viss størrelse, kjøleskap, vannkoker og sofa. Poenget er å være forberedt på alt, inkludert at himmelen kan ramle i hodet på deg. Det har den gjort i Russland så mange ganger at folk vet å ha ting for handa. Derfor er det også greit å ha muligheten for å tilbringe flere døgn i strekk på kontoret, eller i det minste svært lange arbeidsdager.

flere føDsler, JA tAkk! I sin posisjon på sjefskontoret har Antonina i årenes løp fått anled-ning til å glede seg over at det lenger inne i korridorene fødes barn hver eneste dag. I 2011 så 1900 nye murmanskboere dagens lys på fødestue nr. 1, men året før Antonina flyttet nordover fra Pskov fylke, i

MURMANSK 307 000 INNBYGGERE RUSSLAND

Med hodet først

18 18

1981, kom 3500 barn til verden på den samme klinikken. Det beskriver ikke bare virkeligheten i Murmansk, men i store deler av dagens Russland som har pådratt seg et alvorlig demografisk problem.

– I sovjettida var vi ikke rike, men vi hadde da i hvert fall råd til å få barn, sier Antonina og peker på et av problemene for russiske barnefamilier, økonomien. Den varierer fra skral til under middels god for en altfor stor andel av befolkninga. Gjennomsnittsalderen er lav, en russisk mann blir 64 år, en kvinne 76. Det forteller noe om helsetilstanden, som riktignok har blitt en god del bedre de siste årene. Folketallet har sakte begynt å ta seg opp igjen, og i 2009 hadde Russland befolkningsvekst igjen, for første gang på 15 år. Høyere barnetrygd og bedre fødselspermisjonsordninger har en del av æren for det.

Abortstatistikken er en annen historie. I Murmansk ender 10 av 25 graviditeter i abort, på landsbasis er tallet 50 prosent. Antonina legger fram fakta med en leges nøkternhet, men hun har vanskelig for å skjule at statistikken ikke er lystelig. Hun forstår ikke, og vil ikke forstå, hvorfor særlig unge mennesker ikke bruker vanlig prevensjon.

– Den er jo så lett å få tak i, og den har blitt gjort enda lettere tilgjengelig og enda billigere de siste årene.

iMPorterte VerDisett Antonina snakker om det amerikanske verdisynet, hun har vært i USA, og hun er ikke begeistret for den amerikanske mentaliteten som hun mener har fått fotfeste også i Russland.

– I dag får stadig flere russiske familier barn etter at foreldrene har passert 30, og noe av årsaken er å finne i at også kvinnene tenker mer og mer på sin uavhengighet og personlige yrkeskarriere. De vil både ta utdanning og gjøre karriere før de får barn. Det handler vel i bunn og grunn om å tenke på seg selv, ikke på hverandre, slik vi har tenkt og i stor grad fremdeles tenker i Russland. Selv tror jeg fortsatt på verdien av storfamilien som kan romme både tre og fire generasjoner. Jeg mener kultur er viktig for livet, kultur i mange slags former, det er viktig å lese, å få gode referansepunkter. Hvis du selv jobber hardt og gjør ditt beste, så vil også barna dine forstå at det er den normen som gjelder. I dag er vi vitne til en normoppløsning. Det har blitt mange rike og mange fattige i Murmansk, og jeg liker ikke den generelle tilstanden her i byen i dag. Deler av ungdomskulturen, narkotika og sex, hva slags normer setter narkotika og sex? Vi ser så tydelig hvordan materiell velstand og moral påvirker hverandre. Men altså, jeg er tross alt grunnleggende optimist på vegne av Russland, og min egen by for den del.

– Det virker som om Russland har vært preget av politisk apati de siste årene, mens flere og flere vender seg til religion, er det noe i det?

– Ja, og jeg tror folk søker noe i kirken og religionen som de ikke finner andre steder i samfunnet. Det er en søken etter likhet og rettferdighet. Jeg regner også meg selv som troende, som et religiøst menneske, sier Antonina.

Religionen har fått stor plass i dagens Russland, inkludert på fødestue nr. 1, slår Antonina fast. – Gravide, fedre, søsken, alle ber for barna, både for dem som er født, og for dem som er på veg. Dessuten er det vanlig at det kommer prester og døper barn og velsigner arbeidsplassen. Fødestue nr. 1 er også velsignet.

19 19

en tiD for Alt Antoninas egen familie har opplevd både gode og tøffe dager. Nå er det bare hun og ektemannen Aleksandr Aleksandrovitsj igjen i den velholdte leiligheten midt i sentrum av Murmansk, men i tillegg til hverandre har de fått to barnebarn, Aleksandr på 9 og Svetlana på 2. De er besteforeldre av hele sitt hjerte, og Aleksandr junior strekker seg i senga foran fjernsynet på soverommet deres som om han er hjemme. Aleksandr senior er kreftlege. Han og Antonina flyttet sammen til Murmansk etter endt medisinutdanning. I Sovjetunionen var det store fordeler knyttet til å bosette seg i nord, høyere lønn, gratis feriereiser, lavere pensjonsalder, og noen av godene er beholdt, om enn i mer beskjeden grad enn før.

Antonina og Aleksandr vil vise fram Murmansk, en by som i løpet av de siste 20 årene har fått et nytt ansikt, i likhet med store deler av Russland ellers. Kirker, sykehus, kjøpesentra, sjeldne trehus, boligblok-ker og, nærmest selvfølgelig, utsiktspunktet ved Aljosja, den mer enn 40 meter høye betongsoldaten med blikket vendt vestover, minnesmerket over de mange titusener av liv som gikk tapt på nordfronten under andre verdenskrig. Den store fedrelandskrigen, kaller russerne den, en avsindighet ingen sovjetisk familie slapp umerket fra. Aleksandr og Antonina blir stående lenge ved flammen som alltid er tent ved Aljosjas fot. Den brenner for minnene. De to vet hva det er å miste, og de lever for å berge liv og for å hjelpe nye liv til verden.

Myke Menn og tøffe DAMer Når Radmir blir født, den 12. april 2012, er mamma Elena den eneste i hans familie som kommer til å huske øyeblikket. Russiske fedre deltar ikke gjerne i fødsler, selv om det begynner å endre seg. I dag er de i hvert fall velkomne på fødestuene, hvis de vil. Men de fleste menn betrakter det fortsatt som en for stor psykisk belastning, som en av fedrene vi møter, formulerer det, og mødrene vil ofte ikke ha dem der. De tror de er for pysete ... og kanskje er det også noe med hvordan en framstår overfor mannen i sitt liv. Russiske kvinner vil gjerne være tøffe og sterke. Det var Jurij Gagarin også, selv om han var mann, da han fløy rundt jorda i 1961. Det ble en tur inn i evig berømmelse. Ingen vet hvor Radmirs reise går, ikke engang Antonina Mikhailovna. Hun hjelper bare til så barna kommer trygt over startlinja.

Murmansk er fortsatt verdens største by nord for polarsirkelen, til tross for kraftig nedgang i folketallet etter Sovjetunionens oppløsning.

Elena er førstegangsfødende og ganske engstelig for hva som skal skje.

Elena og Radmir.

barentsportretter. en reise på tvers

Documents