Barna i Møllebakken

Krøller og sikksakk

© Liv Forlag 2012 ISBN: 978-82-93184-18-8 Omslagsbilde Grete Marie Johnsen Coverdesign: Håkon J. Berven Trykk og innbinding: Logotipas, Litauen 2012 Papir. 120 g, Munken Pure Boken er satt med Garamond 10 – 36

www.livforlag.no

Barna i Møllebakken

Krøller og sikksakk

Tekst og illustrasjoner Grete Marie Johnsen

ISSLOTTET Det banker på utgangsdøra. Mamma åpner og utbryter, lys i stemmen: - Nei men Klara, er det deg og vesle Inger? Det var overraskende! - Ja, hutrer Klara. - Det er gnistrende sparkeføre, men bitende kaldt. Jentungen ville ha noen å leke med, så vi tok en tur. Inger smiler til meg, der hun står halvveis gjemt bak moren sin. Jeg kjenner henne fra søndagsskolen. Hun er seks år, akkurat som jeg, og har lange fletter. Jeg heter Kari Marie og har ikke langt nok hår til fletter, men jeg bruker hårsløyfe. I dag er den rosa.

- Jeg setter over kaffekjelen, kvitrer mamma. - Ta av dere. Legg klærne ved ovnen i stua. De blir iskalde ute i gangen. Den svarte bjønnovnen i stua har fire bein og står på sitt eget platå. Inger og mamman rister av seg snøen,

ovnen freser og damper når de kalde dråpene treffer. Luer, votter og skjerf legger de under ovnens varme kropp. Klaras mørkebrune pelskåpe brer seg over vedkassa og ned på gulvet. Støvlene står på rad med sokkene hengende over kanten som lange lodne tunger.

- Så fint at du var hjemme, sier Klara og kommer inn på kjøkkenet. Jeg smiler. Mamma er jo nesten alltid hjemme. Hun gjør husarbeid, dessuten syr hun klær og passer på søstra mi og meg. Pappa er som regel bare hjemme om kvelden. Han reiser til byen hver dag, unntatt søndagen som er fridag. Han kjører lastebil og leverer mel og sukker og alle slags varer til butikkene. Mamma finner fram en hvit duk med blått blomsterbroderi og stive strykekanter. Den bretter hun ut på kjøkkenbordet. - Jeg har bakt hvetemelskringle.

Mamma svinser bort til matskapet og henter fram kakeboksen. - Så koselig dere har det, sier Inger og ser seg rundt. Jeg nikker. Huset vi bor i er rødmalt og heter Møllestua. Vi har stue og kjøkken og et soverom på loftet. Loftstrappa, gangen og utgangsdøra deler vi med naboene, Sofie og Haldor.

Lillesøstra mi, Anna på fire år, ligger på divanen i stua og ser på oss. Inger dumper ned på dyna hennes. - Hei, Anna. Hvorfor ligger du på divanen? Er du syk eller? - Ja, piper Anna. - Jeg har in-flu-sa.

Blanke øyne og mørke, fuktige hårtuster stikker fram fra dyna. - Denne skal gjøre meg frisk. Hun drar fram en klut fra brystkassa, glinsende av fett. - Æsj! Det lukter sauefjøs. Inger spretter vekk. Hun holder seg for nesa, åpner munnen, rekker ut tunga og lager kastopplyder. - Fåretalg, hoster Anna fram. - Mormor har kommet med det for at jeg skal bli frisk. Jeg bryr meg ikke noe om lukta. Hun putter kluten tilbake innenfor pysjamasen og drar dyna over hodet.

Mamma serverer hjemmelaget bringebærsaft og kringle med rosiner og melis. Noen rosiner ligger utenpå kringla. De er harde og smaker brent. Rosinene inne i kaka er søte og gode. Jeg strekker meg etter et kakestykke som har ekstra mye melis.

- Vi skal ut og leke etter at vi har spist, opplyser Inger. - Ja, vi sparka jo den lange veien for at du skulle få noen å leke med, sier Klara. - Kle godt på dere. Det er veldig kaldt ute. Og husk: Ikke bli våte. Da blir dere også syke og må ligge under dyna med klut på brystet! Inger holder seg på magen og liksomgulper. - Vi blir sittende med kaffen. Mamma nikker og smiler til Klara. - Dere kan gå fra bordet når dere har spist. - Jeg skal vise deg isslottet, hvisker jeg inn i Ingers øre. Vi skynder oss å takke for maten og drar på oss lag på lag med klær. Til slutt er det gummibukser med seler i kryss over ryggen og spenne foran på brystet. Vottene, som ligger under vedovnen, er tørre og glovarme. Det er strikkeluene også. Mamma knytter et ullskjerf foran munnen og nesa mi. - Jeg smelter, stønner jeg inne i skjerfet. - Vi må forte oss ut. Foran kjøkkenvinduet henger istapper fra takrenna. Noen er lange og tykke som en arm, andre er små og tynne som fingre. Varmen fra vinduet tiner litt snø, og vanndråper renner nedover. De fryser fast i spissen av istappen. For hver dråpe som fryser, vokser istappene nedover. Inger og jeg rugger løs de største istappene. De knaker og stønner når de brytes i stykker. Vi bruker dem til å slå løs på de andre. Det singler som i glass når de knekker og stuper ned i snøen. Vi denger løs og roper til hverandre: - Pass på. Nå styrter et spyd!

Vi gir oss ikke før alle istappene står på geledd i snøfonna. Stumpene, som henger fra takrenna, ligner på tenner. En lang rad av uryddige, hakkete jeksler. - Hvor er isslottet du skulle vise meg? spør Inger. - Der borte! Jeg peker mot Møllebakken. Vi subber snøstier bortover til den store renna som fører vann til mølla. Vannet i renna har ikke frosset til is. Strømmen holder det i stadig bevegelse. Ut fra sprekker i plankebunnen sipler og drypper det. Vannet fryser og lager istapper som blir større og større for hver dag som går. Tett i tett henger de. På bakken under renna er de store steinene dekket med tykke lag is, som et glassgulv. Langs kanten av stillaset har istappene vokst fast i steinene på bakken. Der har det blitt murer av is, sikkert like tykke som husvegger. - Så masse is! Så digre istapper har jeg aldri sett, utbryter Inger og blir stående og glane med åpen munn. - Kom! Jeg veiver med armen og aker ned skråningen for å komme under renna. Åpningen i isveggen er stor nok til å komme inn. Ivrig kryper jeg mellom to digre isklumper og seiler på magen innover isgulvet. Inger følger hakk i hæl. Som en snurrebass spinner jeg rundt på gummibuksa mens jeg peker til alle kanter. Jeg roper tydelig og stolt som en sirkusdirektør. - Her er isslottet! Isen som omgir oss er hvit, fargen ligner på snø. Noen steder er det blandet inn oransje og brune striper.

Istappene øverst er blå som vann og gjennomsiktige. De lyser som krystallysekroner når sola blinker gjennom dem. Det skinner som små glassperler i alle regnbuens farger, rødt, gult og grønt.

- Jeg har funnet noe jernskrammel, det lå på bjelken. Det blir sikkert fint å hakke med. Inger løfter ei dørhengsle over hodet. - Ja, det er ishakka mi. Jeg la den der sist jeg var her. Istappene vokser fort og kan stenge åpningen. Da må vi hakke oss ut. Inger slår hakka mot en flat stein. Isbitene spruter rundt oss. - Jeg lager bord. Hvis det blir ruglete på toppen, kan vi hente koppestellet og plassere det her uten at det sklir ned. Jeg lurer på hva jeg skal finne på, men så kommer jeg på at vi trenger sitteplasser. Jeg griper Inger i armen og peker på ei hylle. - Se! Her har isen laget en divan! - Jeg trenger en middagslur, erklærer jeg og legger meg ned på den glatte, kalde senga. Inger finner også ei hylle å ligge på. Vi ligger på ryggen med armen under hodet og kikker opp på istappene. Jeg napper til meg en liten isstapp. - Mm. Gode gulerøtter, nikker jeg og suger. Jeg knekker av en bit og knaser den iskalde klumpen mellom tennene.

Inger brekker også av en bitte liten istapp. - Mm. Godt med en røyk etter maten. Hun puster ut kulderøyk. - Kjerring. Hent askebegeret! ler hun.

Issengene blir speilblanke og holkeglatte av varmen fra kroppen. Jeg sklir ned mot gropa ved bordet. Strikkelua mi sklir av hodet. Den har frosset fast! Jeg røsker den løs. Hvite og røde ulldotter henger igjen i isen og ligner et loddent lekedyr. - Det har ikke blitt hull i den i hvert fall, sukker jeg og trer den våte lua ned på hodet. - Se, det er vindu i slottet! Inger peker mot en åpning i isen. Hun seiler ned fra divanen, men topplua hennes henger også fast. Nå er det to lodne dyr i isen. - Æsj. Lua er klissvåt. Hun slenger den bort på bordet. Åpningen i isveggen er stor nok til at vi kan stikke hodene ut samtidig. Fossen har ikke frosset, den kaster seg utfor demningen. Vannet spruter utover steinene. Gjennom den glattpolerte isen skimtes irrgrønn mose. Lange, glassklare istapper henger fra rimhvite kvister og gresstrå. Lufta er full av plinger og knepp, knaking og bulder. Dråper danser og blinker i sola. Flortynne blå og gjennomsiktige isflak limer seg fast til steinene langs bredden. Elva klukker og speiler seg i flakene. Fossen sender en kalddusj i ansiktene våre. Vi hyler og dukker inn i isslottet. Jeg peker på de tykke, gulhvite istappene som lager et gitter inn til neste hulrom under renna. - Skal vi lage et rom til? Et kjøkken? - Jeg prøver å sparke i stykker istappene, ivrer Inger.

Gummibuksa hennes er våt og glatt. Hun finner ikke fotfeste og sklir ned mot midten av hula. - Prøv med ishakka! kommanderer hun. Jeg hakker løs på en av isstappene. Hakka limer seg fast til vottene mine. Fingertuppene blir iskalde. - Å. Jeg har fått neglesprett. Det gjør grusomt vondt! Jeg drar av de våte ullvottene og blåser på fingrene. Det verker hele veien ned til tærne. Tårene renner. Jeg putter alle fingrene inn i munnen for å varme dem. Jeg hopper, jeg krøker meg sammen, jeg gnir hendene mot hverandre, jeg rister dem i lufta. - Hoo, hvor er dere? Mamman til Inger roper. - Æsj! Vi skal hjem alt, mumler Inger. Munnen vrir seg i en grimase, hodet synker ned på brystet. - Mamman din må ikke oppdage oss! hvisker jeg. - Isslottet er en hemmelig plass! Vi sitter musestille, helt til mammans hoing forsvinner nedover Møllebakken. - Fint, sier jeg. Hun skal sikkert leite på mølla. - Nå kan vi krype ut. - Åpningen er blitt mye mindre! Inger gisper og griper meg i bukseselene. Hun rister meg. - Tenk om vi ikke kommer ut? Tenk om vi fryser fast her inne?