FREDAG

36 år som nyhetsreporter har lært Christian Borch (70) at livet kan være hardt og brutalt. Men mest lærte han da han mistet kona Ragnhild.

34 FREDAGSSEKS HELGETIPS 36 MINMOTE BLOMSTER I HÅRET 44 PÅ TOMANNSHÅND RAVI

38Smak avsommer

CHRISTIAN BORCH

Et liv med tapog kjærlighet

31 29F r e d a g 2 0 . j u n i 2 0 1 4

JJEEGG HHAARR FFOORRSSØØKKTT ÅÅ KKMMEEDD NNOOEE AANNNNEETT EENNNN KKLLIISSJJ

TEKST: KRISTINE HOVDA FOTO: KRISTER SØRBØ

”MITT FRISTED

KKOOMMMMUUNNIISSEERREEEEEERR..

CHRISTIAN BORCH OM: ● Å bli pensjonist● Tapet av kona● Kjærligheten

 En Honda125 kubikk Hva har du med deg:Hjelm Når du går herfra erdu: Rolig

Sittende overskrevs på sin nyemotorsykkel, med de sølvgråkrøllene stukket på plass underhjelmen, puster en distingvertherremann ut.

– Dette intervjuet luktetsvidd, sier Christian Borch.

De siste ukene har han stilt opp i alle NRKs«uhorvelige mengde» radiokanaler, pliktskyl-digst svart på hvordan det blir å ta farvel medskjermen etter 36 år som utenriksreporter ogprogramleder, hva han skal gjøre videre, hvahan ser tilbake på med mest glede, hva slagsmusikk han foretrekker.

PÅ TAKTERRASSEN hjemme, med utsiktover hele byen, over tre av hans tidligere hjem,forklarer den nyslåtte 70-åringen at her kanman se alle de viktige stedene i Oslo, om manbryr seg om slikt.

-Hva er de viktige stedene i Oslo for deg?-Jeg har ingen viktige steder i Oslo, sier

Christian Borch lett.Han peker mot Ullernåsen der han bodde

med sin første kone, og deres barn vokste opp.Christian Borch flyttet fra Bergen som fem-åring, sammen med skipsmeglerfaren ogmoren.

Nå peker han ned til Gressbanen ved Hol-mendammen, der kjæresten bodde, hennehan møtte som 16-åring og som døde altfortidlig. Peker videre på huset han flyttet til dahan giftet seg på ny, før han endte opp her, iungkarsredet i Slemdalåsen.

Her trakk han et lettelsens sukk da hanflyttet etter skilsmissen, og så kom en fransk-italiensk skjønnhet og kapret hele Norgesgråhårede nyhetsanker. Et nytt kapittel, ellerskal vi si en utvidet nyhetssending i bestesendetid.

30. JUNI HAR BORCH sin siste arbeidsdag istatskanalen. Han er overrasket over alloppmerksomheten.

– Ja, det må jeg nok si. Det har vært langtover all forventning. Folk er lei seg for at jegslutter, og det gir de uttrykk for så øra flagrer.

– Hva skriver folk?– Nei, de snakker om en personlig stil, og

det er det kanskje noe i. Jeg har forsøkt åkommunisere med noe annet enn klisjeer,snakke et menneskespråk.

– Noen ganger har det virket som du selv er blitt ganske grepet av det du har formidlet?

– Det å lese opp en tekst er ikke å formidle,du må være til stede hele tiden, kjenne påstoffet.

– Har det vært tøft å ta med seg sjelen inni så mye krig og elendighet?

– Ja, men det er jo en jobb. Jeg har værtmye ute og reist, møtt mennesker på dødscel-len i USA, møtt mennesker i sultkatastrofer iAfrika. Du finner en måte å takle det på.

17 år gammel dro Christian Borch til sjøs.Han forteller at han kom tilbake med envisshet om at menneskelige verdier ikke varknyttet til sosiale miljø.

– Visste du ikke det før?– Nei, jeg gikk i blazer og KNS-slips og var

nok i et ganske lukket miljø på vestkanten.– Ble du journalist for å markere avstand

til familien?– Jeg vet ikke, men jeg skjønte nok relativt

tidlig i livet at pengetjening for pengetje-ningens skyld ikke er noe særlig å trakte etter.

Borch begynte å jobbe for Morgenbladet,giftet seg med Ragnhild og fikk en datter, såen datter til. Hun ble født med en i utgangs-punktet fatal hjertefeil.

Etter flere operasjoner og åtte års uvisshetvar datteren endelig reddet. Da ble Ragnhildsyk av kreft.

Det var midt i jernteppets fall og Lech

M I T T F R I S T E D

PULSEN

DU KAN IKKE SETTE DEG NED OG VÆRE BITTER.”

Dette gir meg høy puls: Trening. Jeg løper på tredemølle.Ellers blir jeg veldig sjelden stresset. Om pulsen: Jeg kjører ikke fort på motor-sykkelen. Ennå.

Dette gir meg lav puls: Å være på hytta og padle kajakktidlig om morgenen. Lese bøker påterrassen. Kjøre motorsykkel.  

MITT FRISTED

Walesas inntreden på verdensarenaen.Borch ble sendt til Polen og opplevderevolusjonen på nært hold, han var 36 årog ble smuglet inn søppelsjakter, inn ihemmelige nyhetsstudioer for døgnetrundt å rapportere hjem til Norge.

DET VAR HANS første opptredener på TVnoensinne. En jernklo som løsnet i ver-denspolitikken, en fortvilelse som vokstepå hjemmebane. Seks år etter døde Ragn-hild. Christian Borch ble enkemann ogalenepappa som 41-åring.

– Kom det overraskende på deg atlivet kunne være så hardt?

Han holder litt inne.– Nei, det tror jeg ikke. Du faller inn i

en situasjon som kan være ekstremtbrutal, men du er jo midt i det, du kanikke sette deg ned og være bitter.

– Du kan jo det?– Nei, det har du hverken rett til eller

mulighet til. Livet er stort sett foranderlig.I Norge har vi det problemet at vi ingenproblemer har, livet går på skinner ogsilkeføre og det er så lett som bare rak-kern. Men sånn er ikke livet for de fleste,sier han, nærmest konstaterende.

ØYNENE GLIR UTOVER mot Oslofjordenet øyeblikk, vender så tilbake. Stort settholder Christian Borch blikket mens hansnakker, det er et fast blikk.

– Det er ikke akkurat selve døden somer problemet, det er prosessen mot døden.All angsten du har. Alt som skjer, når detskjer. Det er et langt lerret å bleke, det erlitt vanskelig å snakke om det inn på ensånn maskin, sier han plutselig, ser ned påsmarttelefonen som tar opp intervjuet,han spør om den er god nok til slikt bruk,om kapasiteten, om mikrofonen.

– Det å ha opplevd mye krig ogelendighet, kan det ha gjort deg rustettil å takle en tøff privat situasjon?

– Det kan jeg ikke svare på. Det ermulig. Jeg vet ikke hvordan jeg haddetaklet det om jeg ikke hadde hatt dennejobben.

SLIK ER DET Å INTERVJUE ChristianBorch. Et stort alvor, og kanskje også enusikkerhet, bak en treffende replikk. Nårhan ser ut til å ville vike unna det vondesamtaleemnet, fortsetter han likevel,forteller hvordan han fortsatte i jobbensom utenriksreporter, døtrene på 13 og 15år fikk husholdningspenger og ansvar forseg selv, tett fulgt opp av gode venner somsto på for den sørgende familien.

Det var viktig for dem å være åpne omsykdommen, både da den rammet og daRagnhild til slutt døde.

– Barna var orientert om at det var noefarlig som skjedde. Etterpå hadde jegaldri noe problem med å oppdra jentene,fordi Ragnhild og jeg alltid hadde vært såveldig sammensveiset med felles for-ståelse og ansvar. Vi sto på en måte påsamme planke i livet.

-Hvor lang tid tar en slik sorg?Han trekker pusten dypt.-Ja, det er et godt spørsmål. Det finnes

de som mener at du aldri helt kommer utav den, fordi følelsen av tap hele tidenligger og ulmer et sted i underbevisst-heten.

En pause.-Men livet går jo videre. Jeg har gjort

mye rart etterpå, relativt mye rart.

CHRISTIAN BORCH HAR skrevet 12bøker om utenrikspolitikk, er spesieltinteressert i europeisk politikk. Men mest

av alt er han opptatt av å forstå mennes-ker.

-Ble det forsterket etter at kona didøde?

– Nei, det tror jeg ikke. Man leter alltidetter årsakssammenhenger. Og årsakentil konflikter ligger ofte i veldig næremellommenneskelige forhold. Skal dusnakke om avspenning under jernteppet,må du treffe menneskene som bor der, sehvordan de blir undertrykket og indoktri-nert. Jeg tror ikke det endret seg noesærlig. Men når du mister et menneskesom står deg nær, sier Borch, og tenkerseg litt om.

– Vi hadde jo vært kjærester siden vivar 16 år, så vi var veldig nære. Når hun dablir borte, da skjer det noe med deg. Dubegynner å lete etter sammenhengerandre steder, finner bena under deg på enannen måte. Så ja og nei, det betød noe,men jeg ville kanskje gjort det sammeuansett. Alt du forstår, endrer deg. Detutvider spekteret du ser ting fra.

NOEN ÅR SENERE MØTTE han en norskskuespiller med tette bånd til Italia, giftetseg på ny. Italia er det landet han føler segmest hjemme i, avslører Christian Borch,og den latinske romansen varte i 14 år.Han velger å ikke si så mye mer om det.

For fire år siden møtte han fransk-italienskeJoséphine Scronza (50), hunkom deisende inn i livet hans, som hansier, da han minst ventet det.

I fjor kjøpte han motorsykkel. ChristianBorch hadde aldri satt sine ben overskrevs på en motorsykkel før. Nå er denblitt hans fristed. Foreløpig kjører handen ganske sakte og forsiktig.

-Det ser mye flottere ut når den blirkjørt av min kvinne, sier han, virker

forelsket, etter intervjuet skal han gli avgårde i solnedgangen mot vest for å møtesin franske kjærlighet.

Hun er 20 år yngre, og de møttes førstegang på det franske kultursenteret i Oslofor 20 år siden. Hun må ha gjort inn-trykk, han husker det godt. Da han varnyskilt og de tilfeldigvis møttes igjen i2010, gikk det relativt raskt, som han sier.

-Tenker du at det var skjebnen?Han ler.-Nei, men det er et fantastisk merkelig

spill av tilfeldigheter.

INGEN RÅKJØRER: I fjor kjøpte ChristianBorch sin første motorsykkel. Foreløpig kjørerhan ganske sakte og forsiktig.

32 34 F r e d a g 2 0 . j u n i 2 0 1 4