Den høyre armen

Roy Jacobsen

Den høyre armenNoveller

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1994.Utgitt i billigbok første gang i 1995.

© CAPPELEN DAMM AS, 2010

ISBN 978-82-02-32355-4

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Ingrid SkjæraasenTrykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

SIGNALENE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .SJAKKSPILLET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .FAR OG SØNN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .MANNEN SOM IKKE KAN SNAKKE . . . . . . .SI UNNSKYLD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .FOR SEINT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .SORG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .OVERSETTELSEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .IRRASJONELLE FØLELSER . . . . . . . . . . . . . . .EKKO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .DEN HØYRE ARMEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .KASTEMERKET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

723314155617589

101115127141

5

SIGNALENE

Han sto i regnet og stirret mot de røde lysene på himmel-veggen over det opprørte havet, to røde lys i små, usyn-lige fallskjermer, nødraketter, tenkte han, ikke fyrverkeri.

Han satte seg i bilen og kjørte inn mot fiskeværet. Detvar noen netter siden han hadde sovet skikkelig, noenuker uten pause, uten kontakt med annet enn pasienter:«Nå, hvordan føler du deg?», «Pust inn», «Hvordan gårdet med avlingene?». Man forsøker jo å være et men-neske; «Har du solgt traktoren?» …

Det lød et dunk mot forskjermen og han hørte et skrik.En kvinneskikkelse dukket opp utenfor, banket på vin-duet og pekte mot lysene over de tordnende brennin-gene. Hun kunne være i slutten av tyveårene, kledd ien svart, utrangert regnfrakk og et par leirete tøfler; detkortklipte håret lå tett og vått mot hodet.

– Er du skadd? spurte han.– Nei da.Hun satte seg inn. – Kjør nå.– Du blør på kneet. La meg se på det, jeg er lege.– Jeg vet at du er lege. Det er ingenting, sa jeg. Kjør.Han kjørte.– Litt av et vær.Hun sa ingenting. Han: – Så du lysene?

7

– Selvfølgelig. Man venner seg aldri til at det bare ertøv, fulle fiskere eller gærne ungdommer …

Nede på kaia rev hun døra opp og løp ut i regnet, hanble sittende og se på den flagrende regnfrakken hennes,de vinterbleke leggene som haltet inn på fiskebruket deren gammel mann i det samme kom ned fra annen etasje,i bare undertøyet, og ga seg i snakk med henne. Etteret par minutter kom den gamle ut på kaia og telte bå-tene som lå fortøyd innenfor moloen, munnen bevegetseg og hodet gikk sakte opp og ned. Han snudde seg ogkom mot bilen. Legen sveivet ned ruta.

– Alle er der.– Jeg tenkte meg det. Det kom fra havet, gjorde det

ikke?– Det er vanskelig å si. Det kan også ha vært fra en

av øyene. En eller annen tulling …Han gikk inn på bruket igjen. Legen kom seg ut av bi-

len og fulgte etter. I filéthallen fant han kvinnen sittendepå en palle med de nakne beina strukket ut på golvetforan seg. Han undersøkte kneet hennes.

– Gjør det vondt?– Det gjør alltid vondt.Han presset en negl inn i såret.– Au! La være.Hun sa det likegyldig og slo seg på lommene etter

sigaretter. Det luktet alkohol av henne.– Hva er dette for noe? sa han og strøk håret vekk fra

ansiktet hennes. Et blått merke strakte seg fra tinningenned på kinnet.

– Ingenting.– Det er flere dager gammelt.– Ta det med ro, det er ikke du som har gjort det.– Hva mener du med det?

8

– At du ikke har noe med det, enkelt og greit. Hanreiste seg og lot blikket subbe over tørrfisklageret, enhel sesong. – Jeg kan ihvertfall kjøre deg hjem.

– Jo takk.– Hvor bor du? Hun reiste seg.– Løpe langs veien på grunn av noen tåpelige lys …– Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Du kunne

jo ha ringt.– Jeg har ikke telefon.Hun grep armen hans. – Unnskyld at jeg klenger meg

på. Men jeg er ikke helt stø.– Det gjør ikke noe. Hvor har du fått det merket?– Det raker deg ikke, sa jeg.Den gamle mannen kom inn i hallen igjen.– Lensmannsfolkene er underveis. Vil dere ha en kopp

kaffe mens dere venter?– Nei takk. Jeg må ut på en av øyene.– Jeg må også avgårde.Hun smilte. Den gamle nikket og mumlet at han i så

fall ville gjøre et sveip med skøyta, for sikkerhets skyld.De så ham gå over den våte brygga, stadig i bare un-

dertøyet, og klyve ned leideren til den nærmeste båten.De satte seg i bilen og kjørte.

– Fytterakkern for et vær.Hun sa ingenting. I en leirete skråning bare en kilo-

meter ovenfor været ba hun ham stanse.– Det var ikke her jeg plukket deg opp.– Jeg vet det.– Du bor da ikke her?– Hva spiller det for rolle hvor jeg bor, det er her jeg

skal av.– Det er ingen hus her, ikke en levende sjel, og det

striregner.

9

– Gjør som jeg sier.Han stanset. Hun åpnet døra og forsvant uten et ord.

Han satt stille noen minutter, så kjørte han opp til krys-set og utover mot øyene. Vindusviskerne klarte så vidtå holde regnet unna. Etter et par kilometer stanset hanog la haka mot rattet, han stirret inn i regnet, på noenbrune grastuster, et kjerr og en okergul sandhaug, bak-enfor der noen våte myrmoer. Med den ene fingeren slohan lyktene av og på, av, på …

Så fortsatte han vestover, over en bru, over en ny øy,atten kilometer leiret kommunevei. En av vegvesenetsgule biler dukket opp foran ham. En mann viftet medet selvlysende flagg.

– Veien er stengt, ropte han og kom mot bilen. Legenkunne ikke se ansiktet hans.

– Ras?Mannen nikket.– Femti meter før brua her borte. Du får ta veien sør-

over, langs havet.– Er det mulig å komme fram der da?– Ikke veit jeg. Her går det ihvertfall ikke.– Det er over en mil lenger?– Det er nok det. Rygg inn her, så skal jeg vifte deg

rundt.Legen sveivet opp vinduet, snudde og tok av sørover.

Han kom gjennom en trang dal helt ut mot havet derveien bøyde av og fulgte fjæra vestover. En kilometer len-ger ut måtte han over en liten ås og deretter gjennom eimørklagt grend, en frodig og skogbevokst vik, beskyttetav tett skjærgård mot sør og lave fjell mot nord og øst.

En skarp s-sving i det første gårdstunet tvang ham tilå stanse. Han lente seg over rattet, så et mørkt søkk ilyset foran bilen og ville rygge. I det samme dukket et

10

ansikt opp utenfor; en mann hadde lagt seg over baga-sjelokket og klemt fjeset mot bakruta.

– Er det legen? Det er legen, er det ikke?– Jo jo.– Du er sendt av Herren.Han fikk bilen opp på veien igjen. Til venstre skim-

tet han et gårdslys og fikk samtidig øye på en stikkveiinn mot et salrygget fjøs. Han kjørte halvveis opp i lå-vebrua og parkerte.

– Kom, ropte mannen. – Kom da.– Slapp av nå, hva heter det her?– Det er hit du skal.Han sa et navn legen aldri hadde hørt før.– Det er ikke hit. Flytt deg så …– Det er en fødsel. Herren har gitt oss en sønn. Han

kunne være i slutten av tjueårene, kledd som bønderflest her ute, og med det svarte håret klippet i sektmed-lemmenes karakteristiske pottefrisyre. Smilet virket hys-terisk; den ene armen gikk opp og ned som et stempel.

– Han kan dø, kom det støtvis. – Sønnen vår kan dø!Legen vred om nøkkelen, gikk ut og åpnet bagasje-

rommet. – Det er en gutt! Herren gir oss da ikke en guttbare for å ta ham fra oss igjen?

– Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke Herrens motiver. Vismeg …

– Han setter oss ikke på en sånn prøve …– Vis meg veien nå.De gikk over en leirete gårdsplass og inn i et langstrakt,

hvitmalt våningshus uten annet lys enn løkta over døraog små røde skjær som antydet to vinduer i husets sør-lige fløy. De kom inn i en trang gang med arbeidsklærhengende på begge sider, gjennom et stort kjøkken ogvidere inn i to landsens stuer med filleryer og små bord

11

med kniplingsduker … Den innerste døra gikk opp, oget hest skrik slo mot dem.

– Alt skulle gå bra, stønnet mannen. – Alt skal gå bra.Øverst i en stor seng fikk legen øye på et fordreid kvin-

neansikt; håret som en svart glorie over puta. Kroppenvar dekket av en gul dyne og et heklet sengeteppe. På enpinnestol satt en gammel kone og holdt henne i hånden.

– Hva gjør han her? spurte hun straks hun fikk øyepå legen.

– Herren har sendt ham.– Han har ikke noe her å gjøre. Er det du som har

tilkalt ham?– Nei, nei …Legen løftet dyna og så på barnet, lot jordmora dekke

kvinnen til igjen – og fastslo at denne tanken hadde opp-stått allerede ute i regnet, da det for annen gang la seget ansikt mot ruta hans.

Han skjøv den gamle til side, løftet dyna og så en halv-veis fullbyrdet fødsel, en setefødsel, den nederste delenav en guttekropp, hodet ennå skjult i mora. Han lyttetpå magen hennes, dekket henne til igjen og sto stille idet altfor varme rommet mens øynene gled over bildenepå veggen, brudebilder i svarte, ovale rammer, gjentagneutgaver av to svartkledde skikkelser i et fotoatelier medblomsteroppsatser og en rokokkostol til å legge hendenepå, den samme stolen, konfirmanter, nygifte, familier,store grove hender … Og under det hele: jordmora ogden unge kvinnen, den dampende vaskeservanten underdet svake nattbordlyset, en hvit klut fløt som en boble idet varme vannet, stabelen med håndklær, saks, det lilletrerøret …

Han vrengte av seg jakka, brettet opp ermene og vas-ket hendene mens jordmora snakket om noe han ikke

12

hørte. Han fikk på seg hansker, trakk dyna til side fortredje gang og så at gutten hadde begynt å bli blå. Hantok forsiktig i ham og kjente livet, slapp ham og så segrundt.

– Vi må ha ned det sengegjerdet her. Mannen så ufor-stående på ham.

– Gjør som jeg sier. Ta tak der borte – og dra. Mannenreagerte ikke, legen forsøkte å bryte ned sengegjerdet.

– Ta i da!Jordmora klemte hendene mot munnen og begynte å

hulke.– Vi kan ikke flytte henne. Riv det ned, så jeg får plass.De svære hendene la seg på sengegjerdet, de brøt det

ned. Senga ble stående og vippe. Legen skjøv håndklærog sengeklær i golvet, stakk en taburett under madras-sen, kvinnen ble liggende med hodet litt lavere enn un-derkroppen. Igjen la han hendene rundt barnet.

– Hva er det? ropte mannen.Han kjente svak puls og syntes han kunne høre klynk.

Han forsøkte å vri den vesle kroppen, mot venstre, ogmerket at ostestoffet i huden hadde begynt å størkne.

– Har du forsøkt å dra i ham? spurte han jordmora.Hun hadde skjult ansiktet i hendene.– Har du forsøkt å dra i ungen, spør jeg?Nå fikk også den fødende fokus i blikket. Hun så rett

på ham. Han trakk pusten og vendte seg mot mannen.– Hvor lenge har hun ligget sånn?

– En halv time kanskje …– Så så.– Tjue minutter da … Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig

ikke …Han fuktet barnet, samlet det opp i hendene og ga seg

til å presse – innover.

13

– Hva er det du gjør? Den kommer ut av seg selv, barevi er tålmodige.

Han slapp barnet og sørget for at det ble liggende pånoen fuktige håndklær.

– Kom med meg, sa han og gikk ut i den andre stua.Mannen fulgte etter. Den venstre hånden holdt denhøyre. Legen lukket døra.

– Hør her. Det er ikke én. Det er to.– Tvillinger?– Ja, tvillinger.– Hva så – det er mange tvillinger her. De kommer jo

også av seg selv …– Ikke disse. Har dere telefon?– Nei nei, vi har ikke denslags …Legen visste at det ikke fantes noen telefon, ingen

VHF, ingen Walkie-Talkie; han snakket for å holde detgående mens han regnet ut hvor lang tid det ville ta å fåutover et helikopter, for å bli kvitt en tvil, og han kvapptil idet det store slaguret stanset og fingrene hans gledned i lomma for å slå av mobiltelefonen – men han måtteinn igjen til den fødende og bøye seg enda en gang overbarnet og forsone seg med at han så det han så.

– Det er alvorlig, sa han da han kom tilbake.– Ja …– Ta deg sammen nå. Og få ut den jordmora. Deretter

gjør du som jeg sier – skjønner du?– Det kan jeg ikke.– Hva kan du ikke?– Jage henne, hun tar imot alle barn her. Hun har Her-

rens hender. Alle barn hun tar imot blir friske …Legen lette etter et fast punkt i ansiktet hans og syn-

tes han fant det.– Dette er hodene til tvillingene, sa han og la den

14

høyre knyttneven sin mot den venstre underarmen, heltned mot håndleddet, og den venstre mot høyre under-arm, slik at de overlappet hverandre. – Ungene liggerhver sin vei. De to hodene har låst hverandre, som disseknyttnevene, skjønner du? De blokkerer livmorhalsen,og kommer ikke ut.

Han trakk pusten. – De kommer ikke inn igjen hel-ler.

– Jeg skjønner ikke.– Før i tida døde både mora og ungene i slike tilfeller

– uten unntak!– Ja …– Nå har vi en sjanse til å redde mora, og én av un-

gene, kanskje én av ungene.– Den andre da?– Den har vi ingen mulighet til å redde.Mannen fylte lungene med luft, lente seg bakover mot

veggen og lukket øynene. Sakte la han de svære nevenepå bordet foran seg.

– Det kan jeg ikke gå med på. Det er ikke lov. Duforsøker å få oss til å bryte loven. Men vi gjør det ikke,verken hun eller jeg …

Legen lot ham snakke. Han mumlet:– Vi har ikke noe valg. Spørsmålet er bare om jeg

greier det uten din hjelp.– Jeg går ikke med på det, har jeg sagt.– Vi har ti minutter. Gå og skaff meg et baufilblad.– Hva for noe?– Du hørte hva jeg sa. Og en skjærebrenner. Jeg tren-

ger også en saks til, en korkopptrekker, en bøtte. Og tadet med ro. Du skal bare holde henne i handa. Hun harhatt det vondt lenge nok, ikke sant?

– Jo men …

15

– Hvor lenge? Femten timer, tjue?– Ja …– Det er vel på tide å få en slutt på det, hva?– Vi kan ikke …– Så sett i gang nå. Og ikke tenk.Mannen forsvant og kom tilbake med utstyret.– Hva er det du har tenkt å gjøre?– Det har jeg ikke tid til å forklare deg. Gi meg det

der.– Jeg må vite det …Han trampet i golvet. – Jeg går ikke med på det. Hvis

det er slik så er det en mening med det. Vi har ikke lovtil å gjøre det!

Legen snudde seg og grep mannen i håret og trakkham med inn i soverommet og klemte ansiktet hans nedmot kvinnens.

– Kan du høre meg? Hun blunket.– Hvor gammel er hun? Tjue?– Togogtjue.– Og du vil at hun skal dø? Er det så? Se på henne,

sa jeg – er det det du vil?!Kvinnen hadde fått øynene helt opp, blikket var slø-

ret. Legen gjentok spørsmålet.– Nei! sa mannen. – Jeg vil ikke at hun skal dø.– Det vil ikke Herren heller. Hvorfor skulle han ellers

ha sendt meg?Han gikk tilbake til stua, brakk baufilbladet i to og

holdt den ene biten foran flammen på skjærebrenneren.– Jeg har tenkt, sa mannen bak ham.– Du skal ikke tenke, har jeg sagt.– Jeg har tenkt at … – hvis bare én av dem får leve,

hvem av dem kommer det til å bli?– Hold opp, sa jeg.

16

– Hvem av de to kommer til å dø?– Hva spiller det for rolle?– Er det den som allerede er nesten ute?– Ja.– Men den lever. Jeg kan se at den lever.Han stoppet opp. – Hvordan kan du vite at den an-

dre lever?Legen ristet på hodet.– Selvfølgelig lever den. Begge lever.– Er du sikker?!Legen svarte ikke. – Men tenk om den ikke lever da,

så har vi tatt livet av den som allerede er nesten født.– Hør her.Han holdt stetoskopet tett opp foran øynene hans.

– Jeg hørte den. Skjønner du? Jeg hørte hjerteslagene!Den lever!

– Helt sikkert?– Helt sikkert! Hva mer er det du vil?– Men …Han rygget bakover og stirret på legen. – Du svetter!

ropte han. – Du skjelver på hendene!– Hold opp, og se å få ut den jordmora!– Men hun har kjent henne hele livet. Hun er som en

mor for henne …Så sa han, uten overgang: – Ja ja, og gikk.Jordmora reiste seg idet de kom inn. Mannen tok

henne i armen og trakk henne med ut i stua. Legen laen hånd på pannen til kvinnen.

– Det kommer til å gå bra. Det tar ikke mer enn noenminutter, så har du barnet ditt ved siden av deg – der.

Han pekte på puta ved siden av det rødsprengte kin-net hennes. – Du kan se det for deg, kan du ikke?

Hun gjorde en grimase. Han trakk på seg hansker og

17

gikk ned på kne ved det nedbrukne sengegjerdet. Hanklarte å presse to fingre opp langs halsen til den sprel-lende ungen. Moren ga fra seg et svakt klynk.

– Bra, sa han da mannen kom inn igjen. – Sett deg vedsiden av henne, med ryggen mot meg og hold armenehennes.

Mannen gjorde som han sa. En svak rugging går gjen-nom den spede kroppen.

– Hold imot. Ta henne rundt livet, eller under armene.Og ikke snu deg. Snakk med henne.

– Snakke, hva skal jeg snakke om da, jeg …– Fortell henne at du elsker henne.– Vi sier ikke sånt. Det er ikke skikken …– Så si det dere pleier å si da – et eller annet.– Ikke fortell oss hva vi skal gjøre. Vi gjør det vi gjør,

vi er normale mennesker …Kroppen rugget. Ansiktet hennes var blekt og fjernt,

og han flyttet blikket opp på veggen, mot portrettene.Legen så det og ba ham se ned igjen, hodet lå vridd motputa, det lød et dunk. Hun buktet seg og ble stående ibro noen sekunder før hun ga fra seg et klynk.

– Bra. Nå? Elsker du henne eller elsker du henne ikke?– Hun vet at jeg elsker henne! Jeg trenger ikke å si

det! Selvfølgelig elsker jeg henne!En ny bevegelse, nå nedover. Legen ba ham holde

henne under armene.– Og ikke snu deg.– Jeg snur meg ikke.– Hold hardere.Han trakk henne opp mot hodegjerdet. En ny bukt-

ning, munnen åpnet seg for et skrik, et fødselskrik. Detkom flere.

– Sånn ja. Press! Be henne presse.

18

Det neste skriket varte i noen få sekunder, hun ga fraseg et sukk, presset, så et nytt skrik, og sank tilbake.

– Kan jeg snu meg?– Nei.– Gikk det bra?– Selvfølgelig gikk det bra.– Hvorfor kan jeg ikke snu meg da?Det lød barneskrik. Noen rykninger slo gjennom hu-

den i ansiktet hennes. I neste øyeblikk var hun klar, hunskjøv ham til side og ville sette seg opp.

– Hvor er det?– Her. Men legg deg ned igjen. Jeg må sy et par sting.Barnet var tullet inn i et hvitt kjøkkenhåndkle. Hun

tok det i armene, og mannen falt ned fra senga, kinnetmot det våte lakenet: blikket stivt rettet mot det ned-brutte sengegjerdet der legens nakne armer trakk en bøtteut av synsfeltet hans.

– Så fin han er …Han reiste seg og så på bylten, en gutt, sa hun, med

rynkete, blårøde trekk. I det samme skrek ungen høyt.– Han er redd deg, lo hun.– Ja, men vet du hvem han ligner på?– Det ser jeg da.Mannen la ansiktet i hendene.– Kan jeg snu meg?– Mm …Legen sto midt på golvet og vasket hendene i en balje.

– Hent mer vann. Og hjelp meg å rydde opp her.Han rullet utstyret inn i et håndkle og gikk. Først ti

minutter seinere kom han tilbake.– Så vidt jeg kan se er alt i orden.Han ordnet kofferten og viklet ungen ut av håndkleet,

undersøkte den og viste kvinnen hvordan hun skulle

19

pakke ham inn igjen, hvordan hun skulle få ham til ådrikke …

– En velskapt gutt. Det er den første, ikke sant?– Jo.Mannen ble med ut, regnet strømmet ned.– Hvor er den andre?– I bilen. Sykehuset tar kontakt med dere.– Blir den obdusert?– Det kan jeg ikke tenke meg. Ville du i tilfelle ha noe

imot det?– Næ … det er ikke så farlig. Det var noe annet jeg

ville si.– Spytt ut.– Hun vet ikke at det var to. Tror du …– At vi kan la være å fortelle henne det? Nei, det tror

jeg ikke. Dessuten kommer hun over det, nå som hunhar den ene.

Han la veskene i bagasjerommet og satte seg bak rat-tet. Mannen stanset ham.

– Jeg vet hva du gjorde.– Ikke tenk på det.– Du skar hodet av den første …– Ikke tenk på det, sa jeg.– … og skjøv det tilbake opp i henne, forbi den an-

dre, så den kunne komme ut. Ja, det var sånn du gjordedet.

– Du kommer over det.– Jeg vet også hvordan du fikk ut hodet.– Det kan jeg ikke tenke meg. Gå inn og ta vare på

dem nå, gjør litt nytte for deg.– Det gjør meg ikke noe å tenke på det. Det er sånn

det er, det har skjedd, og da kan det ikke være anner-ledes, kan det vel?

20

– Antagelig ikke.– Har du barn?– En gutt og en jente.– Tenkte du på dem?– Jeg tenkte ikke på noenting.Mannen lukket øynene. Leppene var hvite, han hadde

lagt en hånd på biltaket og sto foroverbøyd til ryknin-gene ga seg.

– Du er et godt menneske, sa han. – Du redder liv. Jegkan høre skrikene hans.

Legen la hodet ut i regnet.– Det er mulig. Ambulansen er her om et par timer.

Du greier deg, gjør du ikke?– Jo da …Han rygget ut i veien og kjørte sakte østover igjen,

langs havet og opp på fjellet. Ved den første gårdenpå hovedveien tok han av og stanset, ga seg til å tute,gikk deretter ut av bilen og banket på. En søvndruk-ken bonde i sekstiårene slapp ham inn på kjøkkenet derklesvaska hang over en kald ovn. Uten et ord hektet le-gen av telefonrøret, stakk fingeren i tallskiva og så atalle neglebånd på høyre hånd hadde et svakt rødskjær.Langt borte snakket en klar kvinnestemme. Han hørtesin egen røst. Det sto en stol der, han satte seg og så påmannen til han tok fra ham røret og hengte det på plass.

– Kan jeg overnatte her?– Hva … ? Ja, ja, selvfølgelig. Hvis du kan ta til takke

med divanen der.– Det er ikke for mye bry?– Nei da. Jeg skal legge i ovnen?– Det er ikke nødvendig. Så du lysene i natt?– Det er vel noen ungdommer som leker seg. De ten-

ker ikke på at folk blir redde …

21

Han lo. – Eller, det er kanskje derfor de gjør det.Han gikk inn i stua og dro en dyne ut av skuffen un-

der divanen. Legen hadde reist seg og kom etter. Hantok i dyna og så på de små gule blomstene i det slittetrekket. Så fikk han øye på henne igjen, kvinnen satt pådivanen og smilte mot ham. Håret var tørt, gredd rettbakover fra pannen.

– Nå vet jeg hvor jeg har sett deg før, sa han.

22