© LYST Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as

ISBN: 978-82-93349-37-2

Trykk: Wittusen & JensenPapir: Papir 80 g Holmen Book

Silkemalt forside: Kari Elisabet Svare, karielisabets@gmail.comOmslag: jummel designstudioSatt av: jummel designstudio

Satt med: Adobe Garamond Pro 11

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller inngåtte avtaler om kopiering.

2016

ROMAN

DRØMT VIRKELIGHETVIRKELIG DRØM

Kari Elisabet Svare

4

INNHOLD

Drømt virkelighet – Virkelig drøm 9Hun blir født 12Stjernestøv 16Et sted langt bak 20Hun puster 24Ulidelig lengsel 28Hvite rom og mørke traumer 31Runder i ringen 35Født på ny 39Liv eller død 42Hun drømmer 45Drømme for å våkne 50Dreining mot mørketid 54Vennen i skogen 58Alene i verden 61Beth drømmer og vil liv 64Å gå våken inn i drøm 69Jakten på det gylne eplet 72Sørgekappe 77Blå mandag 80Drømmejobben 84Fra drøm til noe mer virkelig 87Tilfeldig eller ei 90Endelig liv 95Første møte med skyggen 99Jeg vil ha alt! 102

5

Beth drømmer videre 107Skyggen 109Full fres fremad 114Beth lærer å flørte 118Sommerdansen går 121Være en «kriger» 124Flere møter 127Å bære sitt ego vel 131Et ego til besvær 135Sladder og slit 137Gamle murer 141Nok en flørt med skyggen 144Å rive et visittkort i to 147Heltinna og heksa 150Drømmen drypper 153Tiltrekning 158Frie menn 161Hvem vet 163Splittet sommer 166«Hva har jeg lært?» 168Skattejakt 170Gode minner 176Grelle oppgjør 178Ethvert veikryss har flere veivalg 180Håp mellom to permer 183I ei stripe av sollys 187Å følge en drøm tusen mil 191Å ønske barnet velkommen 195Bønn 198Drepe en drøm og danse en lengsel 202

6

Ny giv 205Vennskap 209Tid og sted 211«Du må lære å drepe» 215Våge å velge og handle deretter 217Drømmeskift 221Uvillige veier 225Ei magisk bok i juni 228Prinsessen 231Gale menn og giftige padder 233«Nå er det slutt med å kysse padder», sa hun… 236Møtet levner ingen tvil 240Hun deler sine spesielle steder 243Tom 246Fornektelse 249Et spark under beltestedet 251Naturkatastrofe 255En siste tur langs elva 259Å elske med begrenset kjærlighetsevne 262Drømmene forlater henne helt 265Grå dager 267Vår uten varme 269Karma 274I lidenskapens møtepunkt… 278Ødemark 282Sparebluss og skjenneprekner 286En reise mot lysning 289Sirkler kan brytes 293Venterom 297Fanget og fengslet i tid 299

7

Aller siste runde i ringen 302Den lange bønnen 305Oppvåkning 307Å fylle egen tid 312Ensomheten forblir 315Det lysner i verden 318Sluttspill 321Visjonen 327All verdens skyggespill 330Utgang 335Nytt kapittel 338

8

9

DRØMT VIRKELIGHETVIRKELIG DRØM

I kveld valgte jeg stien langs elva. Jeg var lenger nede, lenger framme denne gangen, men følelsene fulgte fortsatt vannet som flommet, fløt. Fra et sted lenger oppe, et sted lenger bak. Bor tett inntil en skog, ikke ved ei elv. Var på vei gjennom natta til fremmed seng. Ville sove, ikke huske. Men uroen krafset lakenet til klumper, kvalmen kvernet. Til slutt fant jeg toalett-skåla, knelte. Samlet håret i ene hånda, holdt meg fast med den andre. Jeg hater å vrenge meg, har lært å holde inne. Stakk fin-grene i halsen. Ingenting sprutet annet enn tårer. Jeg trodde det umulig å sovne fra mørket, men våknet i grå-lys, tung og utilpass, med fornemmelsen av å ha vært forfulgt, løpt og kavet, søkt alle utveier, uten å finne, uten å slippe unna... Vanligvis går drømmer i oppløsning, lik tåke i vind, men kan man gripe en situasjon, et bilde, en trådende, er det mulig å nøste forløpet inn. Morgengryet bød ikke på en eneste ende. Jeg lå i ei seng, som ikke var min, og hadde ingenting å nappe i. Min forfølger forble uklar, vag. Han, det var ingen kvinne, manglet konkrete trekk bortsett fra dette ene, evnen til ikke å miste meg av syne. Plagen hjemsøkte meg også i dagslys, dim og dunkel, tru-ende. Jeg hadde et drømt vesen drivende i hælene.

10

I natt gikk jeg langs ei elv. Den vekket en skygge, og morgenen kom, og flytende elveminner var blitt forvandlet til noe vesen-aktig. Hvor begynner en fortelling? Hvorhen slumrer skygger? Hva ville denne? Hvordan kan jeg relatere konkret til noe så uklart?

Livet jeg har levd ligner stadig mer på drøm, har drømmens kon-sistens, flyter unna. Mye skjedde i barndommen, i ungdommen, for lenge siden. Noe har dannet forestillinger, satt avtrykk, blitt fornemmelser eller bærende konstruksjoner. Annet har svunnet i virkelighetens drømmedis.

En kveld, med fylte vinglass, fortalte en jeg dyrket vennskap med i ungdomsårene om en hendelse jeg ikke kunne huske. Det fan-tes ikke snev av erindring. Som om det aldri hadde skjedd, noe jeg hørte om for første gang. Sofaen ble brått en sump, jeg sank. Å få servert egen delaktighet uten å finne fnugg av bevis rokket ved tilregneligheten. Tap av tilregnelighet er roten til galskap. Det dirret i forankringen. Er jeg den jeg trodde jeg var? Hvordan vet jeg at jeg husker? Hva som egentlig hendte. Noe er spart. Hva er glemt? Jeg lever med en upålitelig hukommelse og har en skygge på slep. Lengsel som gror i utarmet jord.

Hvordan gripe en skygge an? Kan jeg ta ensomheten fatt? Stritte imot? Eller overgi meg?

11

«Bli ei elv befinne meg i strømmen

av øyeblikk og kontinuitetav før og varog er og blir»

skriver Beth i boka for ord og tanker som lar seg fange.

12

HUN BLIR FØDT

«Det var en gang en kvinne. Hun kunne ha vært meg. Jeg har døpt henne Beth.» Ikke i Faderens, nei heller i Moderens navn. Født til kvinne i en verden som viste henne fra seg, fra første stund. Noe hun ikke vet, men likevel aner. Ingen hun har møtt husker sin egen inntreden på den jordiske scene. Kan de fortelle, har de fått det fortalt. «Det å komme til verden», tenker Beth der hun sitter og ser ut på grantopper opplyst av aftensol, «er høyst dramatisk. Med rå kraft ble jeg drevet ut gjennom mormunningen. Min sarte, skjø-re kropp ble brukt som brekkstang og tvang veien vid nok. Jeg kunne ingenting gjøre annet enn å la meg presses. Ut fra mørket og varmen, der den forsvarsløse spiren hadde ligget beskyttet og vokst seg til, for så, å miste alt i en eksplosjon. Sprengt inn i skjærende lys. Jeg ble.»

Enhver vannvei har sitt oppkomme. Et hvert liv har sitt opphav. Beth vil bli ei elv. Floden finnes, og hun tenker nedkomst. Ned... fra hvor? Forløsning... løst fra hva?

13

Som barn brakk Beth en arm. Etter lang tid ble gipsen fjernet. Hun erindrer følelsen av sensitiv hud. Vet hvordan øyne kan ven-de seg til mørket, og så… brått åpnes døra mot skyfri dag, og lyset blender, svir seg inn i pupillene. Hun har ikke tenkt dette dypt før, fatter der hun sitter at fødsel er grensesprengende, er total omveltning, er livets første, brutale drama. «Vi blir født inn i verden som ømtålige, utsatte vesener», skriver hun ved kjøkkenbordet. Hun har sitt eget kjøkken nå, bare bordet er gammelt. Veggene ble gyllengule fordi hun besøk-te et dikterhjem like etter at kontrakten var undertegnet. Poetens kone hadde kompensert for tapt solskinn i et av husets værelser ved å male veggene varme, glade, lyse. Beths kjøkken er som dik-terens gjesterom, skyggevendt. Det snur seg mot tett granskog. Hun ser inn i de taggete trærne fra vinduet i tredje. Nettopp nå fanger de sensommerens siste solglød. Ellers står de skyggelagt det meste av året, og veggene får sørge for sol. Beth stirrer uten å se. Pennen henger i lufta. «Jeg ble… Å bli…» Hun suger på ordets passive betoning. «Jeg ble født, uten bevisst å ville, vite, virke. Ble bare.»

Hun liker å tenke, har tid, har tenkt så lenge hun kan huske. Blikket leter bakover: «Hvem var jeg i dette livets første møte, hva fortalte hendene som holdt meg, fantes det varme, skar lyset meg i stykker? Hva preget begynnelsen? Hva formgir liv? Hva formgir meg?» Tanker er eteriske, som drøm må de fanges innen de for-dunster. Beth skribler på en konvolutt som ligger oppsprettet, tømt for regningen fra strømselskapet. Hun skriver på alt som er tilgjengelig når tankene smir seg, og fører dem deretter inn i tankeboka, som ligger i stua, men hun reiser seg ikke, vil ikke

14

forlate sporet. Konvolutten er god nok for nå. Flyktende ord-fugler. Hakk i bordplata.

Beth sitter i et kjøkken hun har gjort til sitt og dveler ved til-stedekomst. Ikke for første gang. Hvor ofte har hun undret seg over det å fødes? Hvor lenge? Så, får hun en brå innskytelse. «Jeg kan jo spørre», tenker hun og titter på klokka. Det er ikke for seint. Viseren nærmer seg ni. Hun kunne gjort det før, men de snakker så dårlig sammen, hun og moren. «Nå gjør jeg det i alle fall!» sier Beth høyt, reiser seg og en-trer gangen med bestemte skritt. Der troner telefonen på en tre-hvit kommode for sokker, votter, skjerf og luer. Hun griper røret. Må skynde seg. De har unngått det private gjennom hele opp-veksten. Alt intimt medfører ubehag. Det har blitt verre, ikke bedre med tiden, å bryte gjennom uviljen. Tykk, seig, standhaf-tig. Ikke tenke nå, gå rett på sak, innen besluttsomheten renner ut. Fingrene slår nummeret, der hører hun morens stemme. Etter litt famling i hennes ende, Beth ser for seg hvordan morens hender fikler med bluseknappene eller noe før ordene får flyt, og datteren lytter, tar imot bildene. De hun siden bærer av seg selv som ny og sårbar. Moren stivnet i egen angst. Navlestren-gen som forbant dem. Barnet på toalettgulvet, nakent, skjelv-ende. I en verden av frost. Moren, utenfor rekkevidde. Hvor len-ge lå dette spe og ubeskyttede hun en gang var og sugde kulde fra kald stein? En traumatisk nedkomst ville vi sagt i i dag. Fortsatt var fødsler bare noe som skjedde.

Først nå var spørsmålet rede, og Beth får vite at hun ble tatt imot med is som sank inn i ryggmargen og bet seg fast i sjelen. For siden har hun hakket tenner hver gang livet viste henne vekk,

15

uten å vite at det handlet om fødselen, ikke sikkert, før nå, i sol-nedgangsstunden, et streif over skogen innen dagene blir korte og solbua for lav til å nå baksida av blokka hun bor i. Helt øverst, tre etasjer opp, ingen over, men under og på begge sider. Ensomhet og Kulde, to tilfeldige jordmødre? Eller avtalt spill? De stikker fortsatt hodene sammen, insisterer på å slå følge. En bør. Hun bærer. Vet ikke hvor den kan lastes av, aner ikke hvordan. Åket er som forgjort og skjult i marg og psyke.

16

STJERNESTØV

Beth, født til kvinne, husker ingenting av starten. Ankomsten er ei hemmelig ile, skjult, for de fleste. Og situasjoner, som stenger ute, gir gjenlyd av rimfrossen stein, sitrende frostrier i et ensomt univers, etterveer som varer. Slik er det for Beth, som ofte tviler: «Hører jeg til på denne kloden?»

Ny kveld. I stillhet. Septembergule flekker bryter mot dypgrøn-ne graner. Snart oktober. Alene. Åpner avisa. Leser at en 113 mil-lioner gammel dinosaurbaby er funnet, det vil si, etterlevningene av en slik. 113 millioner år er et målbart tall, ufattbart for men-nesker, som bare har et relativt nært forhold til en mikrodel av tidsspennet og dessuten eier begrenset evne til forstand. Om hun skal ta tidsspennet inn over seg, blir hun uendelig liten, hun skrumper.

«Mitt besøk på denne planeten vil knapt skape bevegelse i det store dramaet», tenker Beth. Månedens lønnsavregning får duge. Hun bretter den ut oppå lokalavisa. «Hva vet jeg egentlig?» skriver hun. «Aner jeg hva som er verdt å vite?» Hun spør inn i høstskumring hvor ingen svarer. «For materialistene er dette livet et bevis som understøtter livets man-

17

glende gåtefullhet. Alle tar del i en uunngåelig utvikling, der arter oppstår, endres og stundom må gi tapt for nye arter. En gang var Gud selvfølgelig. Det er ikke lenge siden heller, at denne Eneste Ene fordømte alle avguder unntatt seg selv. Men, sluttet mennes-kene noen sinne å tilbe gullkalver etter først å ha begynt? Hva tror vi på nå? Hva tror jeg? På noe guddommelig bakom og synliggjort gjennom det skapte? Bak meg? I meg? Et betydelig antall mennesker har tatt monopol på Gud og kan ikke enes om hvilken, for Gudene er mange. Så er det dem som velger viten-skap og låser seg i troen på logikk. Forstår de vitenskapsreligiøse at de selv er en slik art, som kan bli forkastet av evolusjonen fordi arten viser seg lite levedyktig?

Utenfor beveges skogen av vind. Granene vaier og vifter med tunge greiner. Ei sky av høstløv fra bjerka på hjørnet virvler forbi og faller, som gyllen snø. «Kan livsprosesser pågå fri for form-givende innvirkning? Kan liv oppstå og utvikles uten at skap-ende krefter virker inn? Og denne formgivende skaperkraften må nødvendigvis romme intelligens og fantasi, hvordan kan ellers et slikt mangfold av livsformer unnfanges?» Hun risser inn set-ninger, sammenhenger. «Skapelsen er ikke mindre forunderlig om den har fremkommet gradvis og utviklet arter underveis. Og mennesket, representerer det avvik eller forbedring? Både de, som blindt tror at all utvikling beror på den sterkestes overlevelse og de som er forblindet av en allmektig Himmelherre, har et forklaringsproblem. Er alt nådeløs konkurranse? Eller er det hele planlagt og styrt fra oven?» Verdens vegger forsvinner, skogen utenfor, de gylne rundt henne, hun faller mykt, inn i dype tankeværelser. «Er ethvert men-neske tilfeldig skapt?» Beth fatter ikke slike påstander og lurer på

18

hvordan enkelte kan forklare at milliarder av tilfeldige skapnin-ger er støpt i såpass identiske former. «Er de selv helt tilfeldig til stede?»

Skumringen visker vekk konturer, nyanser, det solgule kjøkkenet får en dypere lød, og Beth er et nav, og verden en forlengelse, en utvidelse rundt henne. Alle må nødvendigvis befinne seg midt i egne liv, hvor ellers? Mange midtpunkt til sammen, utallige ut-gangspunkt samlet i alles virkelighet. Det at hun er i sentrum gjør henne sentral, for seg. Samtidig er hun skremmende uanselig i noe uhyre utstrakt. Livet er stort, og hun er liv. «Vi er alle stjernestøv», hvisker kvelden. Ord hun har lest et sted. Setter bildet høyt på egen himmel. En betagende tankegnist. Et stjernestøv. Noe uendelig lite i noe ufattelig stort. Magisk støv med tilholdssted på en av talløse stjerner. Beth, et stjernefnugg i ei stjernetåke med andre galakser ubegripelige lysår unna. Et slikt år, den tida lys rekker å reise mens kloden dreier sakte fra som-mer til sommer. På et sekund sirkler lysbølgene seg åtte ganger rundt vår lille planet. Åtte minutter bruker lyset fra sola på veien hit ned. På et år… om lyset reiser i fire for å nå nabostjerna, Alfa Centauri, solas nabo… Åtti lysår lang er radiusen i menneskenes Melkevei. Jorda blir et kosmisk fnugg i denne gigantiske virvelen. Å virkelig fatte alle lysår, som eksisterer imellom kottet hun kjenner og de uendelige salene utenfor, er umulig. To millioner lysreiseår til nærmeste stjernetåke, Andromeda. Utenfor denne finnes andre, uendelig langt ute og spredd til alle kanter, milliarder av galakser, ingen vet hvor mange, hvor langt, hvor vidt. Vitenskapsmenn fanger og finner uavlatelig nye stjernetåker i stadig sterkere tele-skop, og forstår samtidig at det de ser er fjern fortid.

19

Beth vet, har hørt, har lest. Hun sukker, river seg løs fra pennen, går bort til vinduet og titter ut. Ei stjerne faller høyt oppe, langt ute. Et gnistrende fokk, en bue av lys. Ei lysende stripe, et døds-fall som skjedde den gang dinosaurene trampet tungt på jord-skorpa? Har noen fortalt henne dette? Hun vet ikke egentlig. Og forstår ikke lysår. De befinner seg utenfor fattbar omkrets. «Hvor mange stjerner ser jeg? Det skal være registrert mer enn 170 milliarder galakser i størrelseorden dverg til gigant. Og bakenfor de ukjente, de som ennå ikke er oppdaget, befinner ek-sistensens endepunkt seg der? Kan man tenke seg at ferden et sted stagges? Mot en vegg, en kompakt og ugjennomtrengelig mur? Finnes slike murer? Hvem uttalte ordet «evig» for første gang? Begrepet som opphever alle fysiske forhold samt enhver jordisk målestokk.» Tanken strekker seg nærmest umenneskelig og rekker allike-vel ikke langt nok. Hun svimler. Tar tak i vinduskarmen. Evighet og uendelighet kan ikke gripes av begrenset tenkeevne. Men-nesketanker lukker ute og sperrer inne.

20

ET STED LANGT BAK

Torsdag er venninnekveld. De er bare to og kan uten å nøle kalle seg bestevenninner. Beate var en gang den nye jenta, de skulle begynne i 7., og Beth ønsket seg mer enn noe en bestis. Jente-gjengen kastet et knapt blikk i Beates retning, så var hun målt og veid og ingen å ta i betraktning. Det var Beate som ordnet opp, heldigvis, for selv var hun stengt og stum. «Du, gidder du å vise meg hvor ting er?» spurte hun i første fri den andre dagen, og siden har de snakket, Beate mest. I be-gynnelsen var Beth den som lyttet. Etterhvert har hun lært å få ordene ut, og Beate hører etter, som ei venninne skal. Enhver, som gjør Beth trist, blir erklært drittsekk. Om Beate føler seg såret, er Beth bare forståelsefull. «De dustene snur ryggen til og flirer ekkelt. Jeg ser det nok», kunne hun si om jentene i klassen. «Det er ikke greit når folk oppfører seg sånn», svarte Beth da og har siden fortsatt på det viset. Nå henter hun tekanne og krus, mens Beate dumper ned i sofakroken. Selv synker hun i motsatt ende. Vanligvis gleder hun seg til å skravle ivei om alt og ingenting, men for tida preker Beate som en nyfrelst. Hun har funnet redningen, svaret på al-les vansker, nøkkelen som forløser fortid og framtid. Beate har begynt å utvikle seg, nemlig, og kan fortelle at sånt som sabo-

21

terer glede og helse består av blokkeringer og traumer. Alt som forhindrer Beth i å leve fritt. Alt som dytter henne ned i grøfter. «Alt som hemmer og hindrer deg kan settes fri!» jubler venninna. Hun har tatt et kurs og vil på flere og kjøpe metoder som skal åpne mulighetene, oppfylle ønskene, frigjøre hennes fulle poten-sial. Hun sier lære, ikke kjøpe. Det er Beth som ser at varen må betales. «Beate er blitt ei kvern», tenker hun. Mens ordmassene vel-ter inn over henne, dras øynene inn i maleriet borte ved vinduet, der en kinesisk fjelltopp hever seg av opprørt hav. Midt i bølgene, en båt. Den er i ferd med å kantre, men om mennesket om bord fester blikket på fjellet, vil alt gå godt, slik har maleren tenkt. Store ord og store løfter. Beth misliker misjonærer, og pres-tene skulle stått bak prekestolene, tause. Da kunne hun, kan hende, holdt ut en andakt, en akt utledet av det tyske andenken, under hvelvinger og mosaisk glass. Kirkerom besøker hun helst i sydlige egner, ikke at hun befinner seg ofte i sør, men går inn for å søke stillhet, når hun er der. Føle fred om hun kan. Tenne et lys. «Hvor lenge kan Beate holde det gående?» «Vet du», durer venninna i vei uten en pause mellom setningene. «Jeg leste om ei dame som var så deprimert at ingenting var gøy og så begynte hun å meditere, og nå slipper lyset inn og...» Beth titter diskre ned på armbåndsuret. Hun misliker politikere. Amerikanerne har nettopp valgt ny president, H.W. Bush. Når H.W. Bush taler, må hun vende blik-ket bort. Eller slå tv-en av. Hele framtoningen forårsaker frys-ninger. «Han er ikke sann, er en hykler. Nå skal han byttes med Clinton.» Beth liker ikke politikere som lover og lyver. Har ingen tillit. Allikevel avgir hun, som de fleste, sin stemme. Det er ikke store rettigheten, det å legge en seddel i urna så de som styrer

22

kan fortsette som før, med løftebrudd og ordbrodering. Det skjer såvisst ingen vesentlig endring uansett hvem som vinner et valg. Og Beate snakker og snakker, med store, trygge ord, som en misjonær eller politiker, og Beth vil at hun skal stanse, men hol-der munn, oppvokst som hun er med norsk høflighet. Dessuten vet hun hvordan Beate vil reagere, bli snurt og støtt. Bråstans i taleflommen. Den pinlige tausheten etterpå. Heldigvis skjer det ikke ofte, at hun blir så grenseløst overtent. Beth retter på pu-tene i sin sofaende. En er mønstret med eikeblad, den andre med røtter. Pekefingeren drar seg langsomt over glatt bomull, følger bladets nerver. «Som vi lo», tenker Beth, «den gang vi fant hverandre, så deilig, ja, kan hende det beste, å ha noen å le sammen med. Men nå», hun vrir umerkelig på håndleddet under bordet, «har hun predikert i en time, snart. Merker ikke Beate at bare hennes stemme høres?» To i en rustrød sofa. Pynteputer i jordens farger. Duse, bein-hvite vegger. Stua er lun i november, og mørket står avstengt utenfor. «Teen er blitt kald», sier Beth og tar med kanna ut på kjøkkenet. Hun drar ikke døra helt inntil og rister på hodet av Beate, som bare hever stemmen og messer videre. Mens Beth pusler, fyller vann i kjelen, vrir på bryteren, tar ut teboksen, venter på oppkok, sniker et lite håp seg inn, ufor-varende, bakom barrieren av indignasjon. For livet hennes man-gler noe. Dagene forstyrres. Av uro. Beates tirade fortrenges og renner utenom. «Jeg har vært alene for lenge», tenker Beth. «Etter at han forlot meg. Ikke fordi jeg ville. Jeg måtte jo, vise ham vekk, la ham gå.» Det kostet for mye å ta feil og har ikke blitt flere forsøk. Tankene vandrer, og Beate merker ikke at venninna beslaglegges av ulevde lengsler,

23

som fyller henne innenfra og strekker seg ut etter noe hun selv ikke er, ikke har. Det finnes et sug, en tyngde av skygger og savn, og Beate babler salig i vei mens noe sår seg selv, en nysgjerrighet, et gløtt av forhåpning. «Her», sier Beth og plasserer den fylte kanna på bordet. Hun orker ikke mer enetale. «Hvordan kan man puste seg til i et bedre liv?» Stemmen lyder skeptisk. Hun hører det selv. Smetter inn flere spørsmål. «Er det virkelig så enkelt?» Jo, Beate er sikker. «Du vet jo ikke før du har prøvd», slår hun fast og stirrer utfordrende på Beth. «Du må bli med på neste kurs.»

Da de står i gangen, foran utgangsdøra, og Beth ser venninna inn i øynene, tenker hun: «Grå? Og blå... melerte... spettet med rav. Så lenge har vi kjent hverandre, og først nå ser jeg riktig rett på, ikke bare inn.» Tenk at øyne kan være så fascinerende. «Hva er det?» spør Beate. «Ingenting», svarer Beth, gir henne en klem, drar døra til seg og stiller seg foran speilet. Hva slags farger spiller i hennes egne øyne? Blåere enn Beates, med en gyl-len krets rundt pupillen, en strålekrans som sprer seg ut i dypblått blankt. Det lange håret skinner med en egen glans, som moden hvete, hennes stolthet. Pen? I grunnen... ganske.. Hun smiler seg selv inn i øynene.

24

HUN PUSTER

Innen jul blir hun med Beate på kurs. «Det kalles rebirthing», sier Beate. «Gjenfødsel? Virkelig?» mumler Beth. De sitter i Beates gamle Amazon og er på vei. Snart får hun gjentatt at alt kan snus av ve og pine, alle åk kan løftes av, ingenting for stort og ingen-ting for lite. Det gjelder bare å ha de rette midler. Og den riktige innstilling. Rommet er nakent og hvitt, bortsett fra en stabel med grønne matter. Deltagerne sitter samlet i sirkel på harde gulvet. Bare kurslederne har stoler. De er to, kledd i oransje. «Åndedrettet forbinder oss med vårt åndelige selv, med det overordnede prinsipp, det noen kaller Gud», sier sjefen. Han har presentert seg som Subash, den veltalende. Ved siden av ham sitter Kusuma, som betyr Gul blomst, og holder munn. Guruen deres har gitt begge nye navn, og med det nye liv. Den unge mannen legger ut om sin store lærer, og dennes grenseløse viten. Han virker stolt, som om Swami Yogananda et eller annet er hans produkt. «For et merkelig navn», tenker Beth og ser for seg en inder med turban og leggene flettet i hverandre. Skredderstilling kalles det visst. Satt de sånn og sydde før i tida? Hun smiler mens alle sprer liggeunderlag ut over furugulvet, hver og en må finne sin plass i rommet. Beth velger utkanten, unngår midt i. Det gjør

25

ikke Beate. Skulle gjerne hatt venninna ved siden av seg, men nå er alle plasser tatt. Så ligger hun på rygg og puster, dypt og fort. Hendene be-gynner å prikke som etter å ha kommet inn fra sterk kulde. Ar-mene strammer seg. Beina stivner og skjelver samtidig, lemmene spennes innenfra, til bristepunktet. Det er en lidelse å ligge stille, men hun fortsetter. Lederen stanser ved siden av henne. «Pust deg gjennom ubehaget, så kommer du ut på andre sida. Der det er godt å være», lover han. Og hun pesepuster, med glassplinter under huden. «Ikke gi deg. Det er vanlig at smerte åpner for ut-videt opplevelse», han ser ned på Beth med blasse, blå øyne, som sitter tett i et blekt fjes, før han går videre, velger en annen. Kvinnen ved siden av hulker hysterisk. Beth vil inn i lyset, og trekker pusten dypt, raskt, rytmisk. Vil sprenge glassbitene ut av seg, knuse rammene, de som sperrer henne inne, vil ut i noe større, kjenne smaken av utvidet væren. Kvinnes gråt lyder utrøs-telig. Den bryter seg inn og blandes med glasskår. Den kvinnelig reiseledsageren bøyer seg over jammeren, som ebber ut i såre hulk. «Må følge instruksen», tenker Beth innbitt og puster som ei bik-kje, mens kroppen knyter seg i krampe. Så, er det endelig over.

Noen av deltagerne har hatt kosmiske åpenbaringer. Beate kan fortelle at hun smeltet inn i en himmel av gull og ild, som hver-ken brant eller svei. «Det var altså helt fantastisk», stråler hun og vil vite datoen for neste kurs. Alle kom ut på en annen og bedre side, alle unntatt Beth. Hun entret et helvetes forværelse, og det var det. Så sier hun høyt at lederen bare gikk og lot henne alene. Må ta sats for å få ordene fram. «Du projiserer.» Den unge ser ned-latende på henne. «Anklagen har kun psykisk overføringsverdi», doserer han kjølig. Den er fiktiv i hans hode, for sånt noe lærer

26

guruen bort. Sviket tilhører henne og har ingenting med ham å gjøre.

«Drittsekk!» smeller Beate i på kjøreturen tilbake. Hun sikter til den kjepphøye hanen. De fordøyer samlinga sammen, mens bil-en eter mil. «Det kunne du sagt før», svarer Beth, «mens han hørte på.» «Ja, det kunne jeg vel», svarer Beate blidt, hun er for opp-løftet til å la seg fornærme. I dagene som følger håper Beth at noe vil endres, at noe vil løsne, at livet vil lysne. Men hun merker ingenting, ikke den minste forskjell. Lidelsen var bortkastet. Det blir ikke mer hyper-ventilering, ikke på henne. Beate drar alene til neste seanse. Hun har pustet seg helt opp i skyene. Der må hun gjerne være. «Om andre får noe ut av dette er det jo fint», tenker Beth. Og Beate fortsetter svevet, overstadig av funnet. Det gjør i grunnen ingenting at første torsdag i januar avlyses fordi ven-ninna skal på langweekend og virkelig nå de store høyder. Beth låner ei bok og krøller seg sammen blant pynteputene i sofakro-ken for å følge tre spinkle, kinesiske kvinner gjennom like mange generasjoner. Heller ville svaner enn mer halleluja. Akkurat nå har hun tatt en bit og er vel forsynt.

Håpet fortsetter å pirre under overflaten. Hun vil egentlig ikke, men noe har våknet og stiller seg spørrende midt imot. Fordi livet halter. Og da Beate en vårdag etterlater et tilbud om abonnement på et alternativt blad, blir det liggende på barndommens bord. Så, en dag til tekoppen, klipper Beth ut avtaleslippen, skriver un-der og sender den fra seg. Fridagene hennes følger ikke helgene. Hun har hatt en hverdag å være i, hvile i, til å tenke: «Hvorfor ikke?»

Vil du lese resten?

«Drømt virkelighet - Virkelig drøm» bestilles der du vanligvis kjøper bøker,

eller direkte fra forlaget påwww.forlagshusetivestfold.no