© Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as

ISBN: 978 82 93407 16 4

Trykk / Innbinding: Wittusen & JensenPapir: Multiart Silk 130 g

Forsidefoto: Kristin og Ingrid på fjelltur. Foto: familien.Maleri omslag: Kristin Kjelstrup

Omslagsdesign: jummel designstudioGrafisk form / Satt av: jummel designstudio

Satt med Sabon LT Std 11,5

Alle foto er i familiens eie, de fleste avfotografert av Kai Mørk Mortensen.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller inngåtte avtaler om kopiering.

2016

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

En søster for liteIngrid Kjelstrup

Innhold

Forord 7

Forfatterens takk 9

I 11Kristin og meg 13

Tatt av vinden 28

En ny start 33

Situasjonen tilspisser seg 39

En spesiell søndag 46

II 53Den siste uka 55

Mandag 19. januar 2009 55

Tirsdag 20. januar 2009 59

Onsdag 21. januar 2009 60

Torsdag 22. januar 2009 61

Fredag 23. januar 2009. Dagen da livet blir snudd på hodet 64

Sorgen og etterarbeidet 68

Besøk på åstedet – lørdag 24. januar 71

Dagene som gikk 76

Kristin begraves 30. januar 80

III 89Sorg og bearbeidelse 91

I huset til Kristin for siste gang 95

Politietterforskningen 98

Oppmerksomhet fra mange kanter 106

Tankene kommer til meg 112

Hvem var drapsmannen, og hvorfor handlet han som han gjorde? 116

Kampen etterpå 120

Bearbeiding, media og savnet av oppfølging 126

Å finne mening i det meningsløse 129

Veien videre 131

Mestringen etterpå 135

Kan hendelser som dette forebygges? 139

Livet i dag, seks år etterpå 143

Kilder / Litteraturliste 149

Etterord 151

Forord

Den 23. januar 2009 ble min søster, Kristin Kjelstrup, skutt og drept

av ekskjæresten sin, politimannen Rolv Are Pettersen, med et tjeneste-

våpen han hadde tatt fra en kollega. Dette skjedde ved parkeringsplassen

på skolen hvor hun var i praksis, på Kvaløysletta i Tromsø. Like etter at

skuddene mot min søster falt, rettet Pettersen våpenet mot seg selv. Han

døde etter fire dager på sykehus.

Ifølge politiets talsmann, Arne Johannessen, hadde ikke lignende

skjedd i Norge før, det at en politimann med overlegg hadde drept noen

utenfor tjeneste. Tilbake sto familier og venner som store spørsmålstegn.

Jeg fikk et stort behov for å samle fakta og detaljer om det som

hadde skjedd. For å skape oversikt og ta igjen kontrollen i en kaotisk og

uoversiktlig tid, begynte jeg å skrive ned alt sammen. Hver gang jeg les-

te saksdokumentene, ble ikke bare flere detaljer belyst, men jeg merket

at jeg ikke opplevde noen form for forsoning med det som hadde skjedd.

Spørsmålene hopet seg mer og mer opp. Jakten på den ytre rammen ble

betydningsfull for meg og måtte være mest mulig korrekt, derfor startet

jeg med skrivearbeidet veldig tidlig. Ingenting skulle bli glemt! Skrivin-

gen ble nesten som en rapport, nærmest fra minutt til minutt, om alt hva

som hadde skjedd denne dagen, i alle etatene. Jeg var jo vant fra mitt

arbeid i helsevesenet å rapportere og dokumentere.

Den førstehåndsoppfølgingen vi etterlatte hadde hatt behov for,

uteble, og dette gjorde sitt til at det ble naturlig og helt nødvendig for

meg å gjøre noe. Skriften ble en slags erstatning, en form for terapi. Etter

7

8

hvert presset den indre historien seg mer og mer frem, med tanker og

følelser om min søster og hennes utrolige og altfor korte liv.

Som tre år eldre enn Kristin, hadde jeg alltid hatt en slags beskyt-

tende rolle overfor henne, og det at jeg nå skriver hennes historie, er på

ingen måte for å avsløre hennes indre liv. Det har jeg ingen som helst rett

til. Samtidig føler jeg at jeg har en plikt og jeg har et brennende ønske om

et mer åpnere samfunn. Det er kun på den måten verden kan gå frem-

over, det nytter ikke å tie om grusomhetene. Men jeg er også forberedt

på motstand. Det er mange involverte. Samtidig er jeg er livredd for at

historien om det som skjedde, skal glemmes. Det må understrekes at

historien er fortalt av meg, Kristins søster. Sett og observert, i hovedsak,

fra mitt ståsted. Å dele min historie med ukjente lesere, men også med

kjente lesere, er skummelt. Andre involverte i tragedien hadde kanskje

skrevet en annen historie enn den jeg har. Det er også litt vanskelig og

ubehagelig å skulle utlevere så mye av meg selv. Mange grenseoppganger

skal balanseres og inspiseres for at det skal bli en troverdig helhet. Det

er nødvendig å være nær, ærlig og personlig for å få frem hvordan det

oppleves å stå i sorg og å finne mening i det meningsløse. På den andre

siden må det ikke bikke over i å bli så spesielt, internt eller sentimentalt

at fortellingen mister sin kraft.

Jeg ser også utfordringer knyttet til personvern og etikk ved å for-

telle en historie om noen som ikke er her mer, og etterstreber derfor å

fortelle historien mest mulig slik jeg og mine opplevde det som pårør-

ende. Ønsket mitt er ikke å henge ut noen eller finne syndebukker, men

jeg mener det er viktig å gå innom områder rundt for eksempel hjelpe-

apparatet, som for oss ikke ble den positive opplevelsen det burde ha

vært. Ikke minst synes jeg dette er viktig fordi vi vet at tragedier skjer,

og på nytt vil komme til å ramme, dessverre.

Jeg ønsker at vi alle kan lære noe av Kristin og hennes liv, på alle

måter.

9

Forfatterens takk

Skriveprosessen har vedvart over forskjellige faser, mest intenst de før-

ste årene, 2009-10, så lagt bort i fire-fem år for deretter å bli tatt frem

igjen 2015.

I den første sårbare tiden vil jeg takke gode kollegaer på Akutt-

posten og Akutteamet, særlig spesialergoterapeut Merethe Arvidsdatter,

som gjentatte ganger hadde manuset mitt til gjennomlesning da jeg gikk

meg blind for en nokså ensidig fokusering. Ved hjelp av disse drøftin-

gene kom jeg videre.

En varm takk til spesialsykepleier og familieterapeut Anneli Gretel

Lapvetelæinen for gode samtaler i denne tiden, da hun også var opptatt

av, og holdt på med, sin forskning rundt temaet partnerdrap.

Takk til psykiater Per Rørvik på Sikkerhetspsykiatri, for varme og

trøst da jeg trengte gode råd, da spesielt i forhold til kvinner som fin-

ner menn som ikke er snille. Han hjalp meg til å forstå at jeg ikke helt

kunne følge mine egne fastlåste oppfatninger av dette.

Takker også overlege Mads Gilbert for at han så selvfølgelig og

åpent tok imot meg på sitt lille kontor på anestesiavdelingen på UNN,

da jeg hadde behov for å drøfte hvordan krisehåndteringer bør være for

mennesker som har opplevd sterke hendelser. Han ga en konkret inn-

føring i hvordan deres retningslinjer var. Dette ga meg mot til å gå videre

i min sak i forhold til den hjelpen vi skulle hatt.

Jeg vil også trekke frem lesesirkelen Bokringen som jeg var blitt en

del av på denne tiden, spesielt en takk til kloke ord fra lærer Merethe

10

Saga Lønnum som gikk manuset etter i sømmene, da hun har erfaring

med skriving selv. Uavhengig av hverandre, og uten å vite om det, skrev

vi bøker om samme tema, dog i ulike litterære sjangere.

Endelig vil jeg takke for tålmodighet og støtte over så lang tid, til min

egen familie. Til mine barn som nå har blitt store, Kenneth og Isabel.

Til min kjære mann Kai, med sin tillit og styrke, samt sans for praktisk

hjelp på alle måter, både som fotograf og bistand ellers.

Katten Silver Zibelius har gitt meg den roen jeg trengte i tunge

stunder for å orke å fortsette med prosjektet.

Mamma har hjulpet meg med å huske episoder fra barndom og

oppvekst. Hun var en stor del av Kristins liv også i voksenlivet, spesielt

fordi hun var mye sammen med datteren som hun hentet på skolen og

de tilbrakte dermed mye tid i lag ellers.

Pappa og jeg var gjentatte ganger på besøk hos advokaten i byen.

Det var ikke bare enkelt å komme gjennom der. Vi måtte sitte der en og

en og lese gjennom dokumentene. Vi var opptatt av politiets håndtering

av saken, og mye om hvorvidt gjerningsmannen hadde planlagt dette. Vi

gikk hverandre i sømmene forut for hendelsen for å finne ut om der var

noen tegn vi hadde oversett.

Lillesøster Elisabeth har innimellom stilt meg kritiske spørsmål, i

forhold til at konseptet skulle være en historie om vår søsters levde liv,

på en troverdig måte.

Sommeren 2015 gjenoppdaget Elisabeth Berg Hass manuset mitt, og

hadde så stor tro på prosjektet, at dette bare måtte ut. Slik begynte mølla

å gå igjen. Jeg var nær ved å gi ut boka for fem år siden. Jeg er henne svært

takknemlig for den positive, dyktige og snartenkende personen hun er.

Til slutt vil jeg takke Forlagshuset i Vestfold som trodde på at ma-

nuset var godt nok, med lokal redaktør Lene E. Westerås, som god råd-

giver mot slutten av prosessen.

I

12

13

Kristin og meg

Vi kom til denne verden med omtrent tre års mellomrom. Jeg i novem-

ber 1964 og Kristin i november 1967, begge i Tromsø. Jeg skriver dette

fordi den ene av oss, Kristin, ikke er blant oss mer. Hun ble så vidt 40 år.

Ifølge henne fikk jeg regjere i hele tre år alene med foreldrene våre.

Da ble freden brutt, for jeg fikk ei lita søster. I oppveksten krangla og

sloss vi, men var stort sett enige på bunn. Også ble vi jo større.

«Skal vi gå og synge i dessa?» var ofte spørsmål oss imellom. Ja, det

ble sanger av ABBA, eller fra platene fra Treff-serien med på den tiden

kjente norske artister. Med huskatten Musti snikende omkring i området

sang vi av all kraft. Vi sparte ikke på stemmen. Det gikk i mange ulike

sanger.

Waterloo, Mamma Mia, SOS, Ring Ring, Money Money Money.

Inger Lise Rypdals Det var en spennende dag for Josephine og Fru John-

sen. Også Stein Ingebrigtsens Landevei, Bor i byen, Jobb fra ni til fem,

Har en hybel som jeg kaller hjem ... Anne Mette Torps I’m gonna Knock

on Your door… og Gro Anita Schønn med En enkel sang om frihet. Anita

Hegelands barneplate var populær med Jeg vil ha en liten hund. Dyrene

i Hakkebakkeskogen sang vi til plata ble svært hakkete. Vi kunne den

utenat. Bjørnen Colargol som kan synge i dur og moll var med, samt

Dizzie Tunes.

14

Vi var i det hele tatt veldig glade i musikk og sang og vokste opp

med både trekkspill, gitar og orgel i hjemmet, og vi ønsket oss ofte mu-

sikk i gaver til jul og bursdager, og vi fikk det som regel. Onkel Åge, som

bodde rett over veien, hadde alltid nye plater på bensinstasjonen sin.

Disse var svært ettertraktet. Det var ikke en dag uten at platespilleren

sto på eller at en sang lå på lur. Musikk og sang var det første vi omga

oss med når vi kom hjem fra skolen i totiden.

I helgene var hele familien samlet og vi dro med mamma og pappa

på campingturer rundt omkring på innlandet og i øyriket. Det gikk i

bærturer, fjellturer og turer med båt. Vi var veldig mye på tur, vi satt

ikke mye inne og så i været, nei – det var å få på seg klær i all slags vær,

vinter og sommer. Om vinteren var vi oftest på Kilpis med camping-

vogna, og da var det på med skiene og av gårde på flotte vidder, av og til

med snøscooter, noen ganger med reinslede. Det kunne bli svært kaldt

med mange minusgrader der, ned imot minus 30 kuldegrader, men det

var alltid en vogn å søke ly i. Vi var heldige og hadde mange venner som

også var på tur ved grensen til Finland.

Vi var veldig glade i dyr. Særlig var det Kristin som dro dyr med seg

hjem, og der ble de som regel. Vi vokste landlig opp i 70-tallets Norge,

på Kvaløysletta, på Kvaløya utenfor Tromsø.

I julegave et år fikk vi Anettedukke og Anitadukke, noe som var veldig

populært på den tiden. De kom via postordre fra store butikker sørpå,

tror jeg, de fantes ikke i Tromsø. Mamma hadde bestilt de i god tid slik

at de kom trygt frem til jul. Vi fant dem i en katalog, men vi trodde de

var altfor dyre for oss. De hadde klær og sko på seg pluss batteri med

plate i ryggen. Min dukke som het Anita, kunne synge og snakke. Anet-

tedukken kunne i tillegg gå. Vi var veldig redde for dem og turde ikke

låne dem bort, og også redde for å ta dem med ut. Vi lekte mor og far,

og ga dem grøt. Jeg husker også at vi skulle gi dem tran, men da ble det

fort søl og lukta forferdelig i lang tid.

15

Det ble etter hvert vanlig med tv, og Barne-tv var populært. Bjørnen

Colargol og reparatørene Pompel og Pilt, var særlige ønskerepriser. Av

og til satt vi bare og så på prøvebildet av fiskene, de utgjorde et fint

akvarium. Etter at vi hadde spist middag, var det ikke sjelden vi gikk på

rommet og herjet og lekte. Vi lo mye sammen. Vi kunne ofte le oss nes-

ten fordervet. Lydnivået var høyt og det kunne gå hardt for seg, men vi

hadde det veldig moro i lag, jeg og Kristin.

Søskenkjærligheten viste seg på flere måter, og jeg visste akkurat

når grensen var nådd. Kristin hadde kort lunte, og mange ganger var det

bare å springe. Biting eller lugging var hennes metoder. Fast rømningsvei

var å låse seg inn på badet.

16

Vi fikk ei lita søster til, da vi var blitt 10 og 7 år gamle. På den tida

kunne vi nok heller ønsket oss en hund. Men søstera var søt med lyse

krøller, så vi var veldig stolte også, og vi likte å vise henne frem i vogna

på trilleturer.

Hjemme brukte vi ofte å bake og lage mat og da var arbeidsfordelinga

ganske grei. Jeg laget mat, hun ryddet opp og tok oppvasken. Greit for

begge parter. Vi kom som regel først hjem, og da var vi sultne. Pizza ble

en populær rett etter hvert, og vi brukte ingredienser vi hadde for hånda

der og da. Det kunne godt være agurk på, selv om den ikke ble så god...

Fløyelsgrøt var en annen enkel rett, den ble god bare man rørte i gryta hele

tiden. En gang ble det nesten brann da vi skulle tine frosne rundstykker

på komfyren etter skoletid. Heldigvis var det leieboere i kjellerleiligheten

som kom til og fikk avverga det som kunne blitt en katastrofe.

Så ble jeg tenåring og begynte å gå på dans. En dag var de nye hvite in-

dianermokasinene til Kristin borte. Tro hvem som hadde lånt dem? His-

torien var slik at jeg og en venninne var på lokalet på fest. Vi bestemte

oss for å gå en tur over myr og jord, samt oppover i fjellet, i nyskoene

til lillesøster Kristin. Dermed led disse skoene en forferdelig skjebne, og

det ble et sørgelig syn som møtte Kristin i entreen dagen etterpå. Hun

var nemlig veldig nøye med at klær og sko skulle se ordentlig ut.

16. mai var noe som de fleste i vår aldersgruppe feiret med full

trøkk. Ikke alle måtte opp klokka seks dagen etter for å spille i musik-

korps, eller på andre måter gjøre sin nasjonale plikt. Jeg husker godt

hvordan hodet verket en gang, og jeg tenkte; Kan de ikke bare slutte å

spille på den stortromma? Jada, vi spilte. Jeg spilte klarinett og Kristin

var tamburmajor. Kristin var i tillegg drilljente og hun spilte paradetrom-

mer.

17

18

Etter hvert vokste også Kristin til og ble ungdom. Hun fulgte i mine fot-

spor, og vi dro sammen på fest. Jeg var et forbilde for henne, som hun

selv uttrykte det senere. Med en gang hun fikk på seg skinnjakka, var vi

klare for fest og spenning. Det ble en del sene lørdagskvelder en periode.

Fra ungdom til voksenlivet gikk det fort. Jeg hadde bodd i Bærum i

over fem år, for så å vende tilbake til Nordens Paris. Kristin bodde flere

19

steder rundt om i landet på den tiden, fra sør til nord, da hun var sam-

boende med en som jobbet i Forsvaret. I sentrum av Steinkjer fikk hun

seg drømmejobben, som tegner på et arkitektkontor. Hun hadde lært seg

interiørfaget på videregående skole i Salangen og senere på Brundalen

skole i Trondheim. Dette var den eneste skolen som hadde spesiallinje

for kunst og kultur. Kunst- og håndverk var fagene hun likte best, og

en gryende kunstner var nok allerede vekket på denne tiden. Hun traff

blink med denne jobben og var veldig fornøyd. Siden vi begge bodde sør-

på, besøkte vi hverandre så ofte som mulig, og gledet oss hver gang.

En kveld, da vi begge var flyttet nordover til Tromsø igjen, troppet

hun opp full av energi og ville ut på byen. Jeg følte meg svært sliten

etter altfor mye ekstrajobbing

den siste tida, og egentlig ville

jeg bare slappe av etter vakta

i hjemmesykepleien. Men ut

skulle hun, og ut dro vi.

I køen utenfor utestedet sto

plutselig Han med stor H,

høy og kjekk, en ekte Tromsø-

gutt – mannen som jeg senere

skulle bli gift med. Kristin var

selvfølgelig forlover, for det

var jo hun som hadde funnet

han til meg. Slik startet den

historien, og året var 1992.

Ingrid fotografert ved Prestvannet i Tromsø i 1992.Foto: Kai Mørk Mortensen

20

Jeg var på denne tida sykepleierstudent, og bodde da hos min mor-

mor. Mormor var en klok kvinne, hun var som en venninne, med et

særlig ungt sinn. Vi to gikk veldig godt overens. Så ble jeg ferdig utdan-

net sykepleier, og kom meg i arbeid. Jobben på en kirurgisk avdeling

var utfordrende, og tredelt turnus lot seg dårlig kombinere med familie-

livet, for jeg og min mann vokste oss etter hvert til en familie på fire.

Kristin reiste til sjøs i 1993, samme sommeren som mitt første barn,

og datter ble født. På et cruiseskip i Karibien jobbet Kristin ute i tre se-

songer. Senere flyttet

hun til Stockholm,

hvor hun fikk seg

jobb på et arkitekt-

kontor noen år, for

så å vende nordover

igjen, til min store

glede.

Kristin og geita i Stockholms dyrepark, i 1994. Foto: Ingrid Kjelstrup

21

Etter hvert begynte jeg å bevege meg mot andre arbeidsområder.

Psykisk helse ble mitt fagfelt fra 1997. Kristin fikk jobb igjen i hjembyen,

og fortsatte i interiørbransjen. Litt senere traff hun mannen som hun

ble gift med i 1999. I år 2000 fikk Kristin sin første og eneste datter.

Så ofte som mulig reiste jeg og Kristin til hytta på Rebbenesøya i

lag. Her fant vi roen og stillheten. Vi hadde nærhet til naturen, noe beg-

ge vi søstrene satte pris på. På hytta fikk ungene fritt rom rundt seg. Gut-

ten og jenta mi gikk godt i lag med Kristin si jente, og de lekte sammen

som søskenbarn gjør. Så ofte som mulig var vi sammen på små og lengre

turer, spesielt på fjellet. Vinter som sommer.

Da 40-årsdagen min nærmet seg i november 2004, overrasket Kristin

meg med en tale og en diger plakat som hun hadde lagt mange arbeids-

timer ned i. Denne inneholdt mange små tegneserieruter med motiver

fra mitt liv, og nære som vi var, handlet det jo mye om henne også. Den-

ne plakaten gjorde det lettere (les: tyngre) for meg da jeg nå skulle skrive

sammendraget fra oppveksten vår. Takk, kjære Kristin, for den.

22

23

24

Etter en tøff skilsmisse ble Kristin alene med sin datter. Så, etter ei tid,

begynte jenta å reise til pappaen sin annenhver helg. Han fikk etter

hvert ny familie, og jenta til Kristin fikk to brødre til. De bodde et knapt

kvarters kjøring unna. Etter leggetid for datteren, var det stort sett hus-

arbeidet som ventet på Kristin, men jeg husker hun ofte sa at hun skulle

så gjerne hatt mer tid til kunsten. Noen oljemalerier ble det riktignok tid

til. Hun var også kunstlærer i en periode, og holdt oljemalingskurs på

kveldstid. Hun var utrolig god til å lære fra seg, og hjalp til slik at alle

elevene fikk utnyttet sine ressurser på best mulig måte.

«Han Far og hunden Tass i fjæra»

25

«Tre bukkene bruse.» til Barnehagen

«Italiensk inspi-rert landskap.»

26

Min søster bodde i eget hus. Huset var egentlig en hytte hun hadde kjøpt

og senere bygd om til en liten enebolig. Hun gjorde mesteparten selv,

både med hensyn til innredning, vedlikehold og maling. Utenfor huset

hadde hun en flott hage med sjøen som nærmeste nabo. På dette lille

stedet stelte og styrte hun. Hun sagde sin egen ved som hun hadde hele

vinteren gjennom. Om sommeren brukte jeg å sykle utover til Håkøya

der hun bodde. Midt på plenen var det en rund karusell som ungene

elsket. På godværsdager hoppet vi rett i sjøen og tok oss et bad. Med hyl

og skrål hørtes vi godt, helt opp til huset til pappa, som bodde på andre

siden av veien. Vi kunne sitte på den fine terrassen hennes og ta oss en

matbit og en kaffekopp. Hun kunne også diske opp med gode biffer og

deilig sunt tilbehør, samt litt vin.

Vi hadde et stort jordbærland med to hundre planter som vi delte

på. To rader hver, på hjemgården til pappa. Hver vår møttes vi der for å

stelle plantene etter vinteren. Vi var enige om at vi kunne plukke noen

bær fra hverandres rader hvis den andre ikke fikk tid å plukke selv. Det-

te tullet vi mye med.

Noen ganger lå vi på plenen nedenfor huset hennes og solte oss et-

ter et sjøbad. Det var en perle av en plass hun hadde skaffet seg. Mange

ganger ønsket vi å kunne bo nærmere hverandre, slik at vi bare kunne

stikke innom til hverandre uten å måtte planlegge så mye.

Kristin var både kvinnelig og flott, men hun var tøff også, mer enn

jeg noen gang kan forstå. Hun likte utfordringer. Hun hoppet i fall-

skjerm hele ti ganger, dykket og kjørte på nedoverski i bratte bakker som

jeg bare kunne se langt etter. Hun levde livet til fulle. Min søster var en

svært oppdatert og selvstendig kvinne som ønsket å ordne opp i livet på

egen hånd. Hun ville absolutt velge partner selv, eller det var gjerne mot-

satt, at hun ble valgt. Hun var svært attraktiv, og viste nok at hun fikk

både ett og to blikk etter seg. Slik har det vært helt siden ungdommen.

Kristin sin sjarm og utstråling kunne slå knockout på gutta. Etter hvert

som årene gikk, blir det likevel ikke lett å finne den rette livspartneren

27

for henne. Det var mye som skulle passe. Kristin var godt voksen, og

var ikke ute etter et berg- og dalbaneforhold. Tvert imot ønsket hun et

stabilt forhold som kunne vare, det uttrykte hun mange ganger.

Noen ganger prøvde jeg meg som Kirsten Giftekniv. Jeg gjorde

seriøse forsøk på å finne noen gode kandidater. Hun hadde faktisk en

date med en sykepleierkollega av meg, men det ble bare med den ene

gangen. Det var greit det, jeg kunne ikke leve livet for henne. Det vik-

tigste for meg var at vi som voksne fant tilbake til den gode kontakten

og dialogen som vi hadde hatt i barndommen, etter så mange år der vi

hadde bodd litt på hver vår kant, i ulike livssituasjoner. Jo større ungene

ble, jo lettere ble det for oss å ta også dem med på felles turer. Vi kunne

nå finne på mer sammen.

28

Tatt av vinden

Det var en av dagene i slutten av august 2007. Sommeren var nok en

gang nesten passert. Mange fine fjellturer var allerede unnagjort, og flere

var under planlegging. Slik sto jeg og funderte, var fornøyd med ting-

enes tilstand, særlig det at min søster også hadde gjenopptatt interessen

for turer og fjellet. Denne dagen sto hun plutselig på kjøkkengulvet,

allerede før jeg rakk å gå ned trappen og ta henne imot ved ytterdøren.

Det lå en urolig spenning i lufta, masse energi. Hun var tydeligvis ivrig

og utålmodig etter å fortelle meg noe. Det hadde hendt noe som hun

ville dele med meg. Så fikk jeg historien. Hun hadde møtt en mann, og

ting hadde pågått en stund, men ikke så veldig lenge heller, for hun hadde

nettopp avsluttet et annet forhold denne samme sommeren. Den nye

mannen var visstnok en medvirkende årsak til dette. Videre fortalte hun

om hva de hadde gjort sammen, og hvor de skulle reise.

«Han er som Clint Eastwood», smilte hun med stjerner i øynene, og

var åpenbart spent på min reaksjon. Jeg sa ikke så mye, men lurte i mitt

stille sinn på hvordan dette kom til å utvikle seg. Ellers var jeg nok mest

opptatt av det faktum at kjøkkenet mitt kunne trenge en oppgradering,

og jeg ville spørre henne til råds siden hun hadde svært god greie på

kjøkkeninnredninger og interiør.

Vil du lese resten?

En søster for lite bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no