fortsatt bestevenner etter 17 år - menneskeverd

Vellykket høstseminarside 8-9

Overmedisinering av eldreside 10-11

Fransiskushjelpen - palliativ pleieside 12-13

vern om livetm e n n e s keve r d n r 4 2010

side 4-7

Fortsatt bestevenner etter 17 år

Mona og Dagfinn Enerly:

2 leder nr 4 2010 | liv kjersti skjeggestad

VERN OM LIVETMedlemsblad utgitt av Menneskeverd.Nr 4, 2010Bladet kommer ut fire ganger i året Opplag: 10 500 Generalsekretær og ansvarlig redaktør:Liv Kjersti [email protected]

Redaktør: Kristoffer [email protected]

Redaksjonen/frilans: Johannes Reindal Adresse: Storgaten 10 b, 0155 Oslo22 34 09 [email protected] Layout: Hilde Graatrud MacDesign Forsidefoto: Marion HaslienTrykk: Østfold Trykkeri Gaver til Menneskeverd:3000.15.51228 Menneskeverds styre:Asle Dingstad, styrelederAnne Karine Stautland, nestlederArne Olav FagermoenInger Lise HansenYngve DavidsenVeronica HegertunTore Bjørsvik Rådgivende utvalg:Faglig etisk og økonomisk utvalg

Menneskeverd vil verne om livet fra befruktning til en naturlig død. Organisasjonen arbeider med livsspørsmål knyttet til abort, funksjonshemmedes menneskeverd, aktiv livshjelp i stedet for aktiv dødshjelp, og etikk som tar vare på livet innen bioteknologisk forskning. Menneskeverd bygger sitt arbeid både på det kristne menneskesynet og på Lejeune-erklæringen som begge sier at alle mennesker er like mye verdt. Menneskeverd er fusjonen mellom For Livsrett og Menneskeverd og Norsk Pro Vita. Fusjonen ble gjennomført i april 2002. Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern om Livets artikler og reportasjer står for forfatterens/ intervjuobjektets egen regning. Menneskeverds meninger kommer til uttrykk gjennom lederen og kommentarer skrevet av personer i Menneske-verds stab. Vern om Livet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. ISSN: 0333-158X

Det burde være en selvfølge å ta vare på våre eldre med respekt og god omsorg. I landet vårt er det ikke alltid slik. Derfor er det viktig at den lenge omtalte verdighetsgarantien, som skal sikre eldre retten til en

verdig alderdom, nå kommer på plass. Denne verdighetsgarantien vil tre i kraft fra 1.1.2011. Regjeringen gir også tydelige og viktige signaler ved at det er innvilget en ekstra milliard til kommunene som skal brukes i eldreomsorgen. Venstre, og spesielt KrF, fortjener også en stor takk for å ha jobbet fram dette såkalte eldreforliket.

Verdighetsgarantien beskriver eldreomsorgens verdigrunnlag, samtidig som den angir tiltak til det som skal vektlegges i tjenestetilbudet. Verdighetsgarantien skal sikre blant annet en god og trygg boform, faglig forsvarlig oppfølging av lege og annet relevant personell, tilbud om samta-ler om eksistensielle spørsmål, lindrende behandling og muligheten for en verdig død.

Det har lenge vært fokusert på flere hender til eldreomsorgen, og det er vel og bra. Men helt avgjørende er det at disse hendene er kvalifiserte for den jobben de skal gjøre. Det er et skrikende behov for kompetanseheving i eldreomsorgen.

Bettina Husebø, postdoktor og gründer av Verdighetssenteret i Bergen, satte nylig søkelys på dette på vårt seminar i slutten av oktober. Hun la der fram forskningsresultater som viser at manglende kunnskap om medisiner og bivirkninger er årsak til hvert 6. dødsfall på alders- og sykehjem. Eldre mennesker tåler medikamenter dårlig, og dette er en stor utfordring da mange har flere diagnoser. Kombinasjonen av medisinene kan gjøre eldre mer syke enn de opprinnelig var før behandlingen ble satt inn. Forskere har kommet frem til at dersom en eldre person tar fem medikamenter, gir det 50 prosent fare for interaksjon, det vil si bivirkninger som forsterker hverandre eller ødelegger effekten. Med 8 medikamenter gir det hele 100 prosent fare for interaksjon. Dette er skremmende!

”Det skal bli hipt å jobbe på sykehjem,” sa Bettina Husebø da hun mottok Livsvernprisen sammen med sin mann Stein i januar i år. Med en slik frisk visjon og optimistisk holdning må det være mulig å nå målet om økt status slik at det blir mer attraktivt å jobbe med men-nesker i livets siste fase. Ekstra gledelig er det derfor nå i skrivende stund å få beskjed om at Verdighetssenteret får tildelt tre millioner kroner over statsbudsjettet for 2011.

”Livsglede for eldre” er også et fantastisk konsept som ble startet opp av to unge syke-pleierstudenter i Kristiansand i 2005. De har som mål å gi de eldre opplevelser de kan leve lenge på, og tilbyr studenter som ledsagere ut på tur. Kreativiteten har ingen grenser, og tilbudet varierer fra livsgledeuka med konserter og dans til turer med båt og helikopter. Du kan gå inn på Youtube og se 93-åringen som hoppet tandemhopp i fallskjerm mens du hører livsgledesangen: ”Æ vil kjenne at æ lever.”

La oss håpe at med verdighetsgaranti, kompetanseheving og frivillighet vil vi kunne gi livs-kvalitet og verdighet til de eldre.

Liv Kjersti SkjeggestadGeneralsekretær

VERDIg aLDERDOM

vern om livet nr 4 10

MILJØMERKET

241 Trykksak

796

3aktuelt

nr 4 10 vern om livet

– Stakkars barna som blir tatt bort. Det blir helt feil. Det er idiotisk at det blir gjort. Man burde heller adoptere bort barnet fremfor å velge abort, konklu-derer Nadja Karlsen etter å ha hørt foredraget ”Men-neskeverd” med vekt på livets begynnelse, abortpro-blematikk, og etiske dilemmaer.

Et team fra Menneskeverd dro en formiddag til Ål i Hallingdal etter invitasjon fra den lokale menighe-ten. Hensikt: Sette fokus på etiske problemstillinger ved livets begynnelse.

– Hva er et menneske verdt, og når begynner livet? lurte foredragsholder Åshild Skinlo Saunes på.

– Mennesket har en absolutt verdi fordi vi nettopp er mennesker. Menneskelivet kan ikke graderes, og alle mennesker er like mye verdt uavhengig av egen-skaper og hva man kan vise til av resultater man har fått til her i livet, sa Skinlo Saunes.

Det var særlig et tema som gikk igjen: Sortering av mennesker på grunnlag av ulike funksjoner og egenskaper. Det foregår en sortering av mennesker i Norge i dag. I den vestlige verden tar vi dem før

de blir født, og den største enkeltgruppen dette går hardt ut over, er personer med Down syndrom. De al-ler fleste som får vite at de bærer et barn med denne diagnosen, velger abort.

– Hvis jeg hadde fått vite at jeg skulle bli pappa til et barn med Down syndrom, så hadde jeg ikke tatt det bort. De er jo like mye verdt. Det er ingen av dem som har valgt å bli sånn, sier Olav Skråmstø.

Nadja Karlsen visste ikke at hjertet til barnet slo så tidlig som etter 21 dager etter befruktning.

– Jeg har blitt mer bevisst angående temaet. Det er vondt å høre at folk tar abort, synes Nadja.

Sogneprest Frank Vorhaug i Leveld sokn og Torpo sokn synes det sterkeste inntrykket denne kvelden var å se TV-innslaget med Hanne Mathiassen – en kvinne med Down syndrom. Hun forteller hun føler smerte når politikere snakker om abort og mennesker med Down syndrom i samme setning.

– Politikerne ønsker jo da indirekte at hun ikke var til. Det er noe som ikke stemmer i samfunnet vårt, mener Vorhaug.

Reflekterte konfirmanter i Hallingdal

Vi møtte mange lydhøre konfirmanter i Ål kirke da "Menneskeverd" var tema denne høstkvelden.

Konfirmantundervisning med

”Menneskeverd” som tema.

Fra venstre, sogneprest Frank

Vorhaug, Nadja Karlsen (14)

og Olav Skråmstø (14).

4 Mona og Dagfinn Enerly


▶▶

Fem år har gått siden en av Norges beste fot-ballspillere brekker nakken på Kristiansand stadion en oktoberkveld i 2005. Alle kjenner vi historien. Hendelsen som skal komme til å skape sjokkbølger i fotball-Norge. På et hjørnespark, tidlig i første omgang i årets siste seriekamp, skjer det. Fredrikstads Dag-finn Enerly går ned for full telling etter å ha fått en lagkamerat brutalt over seg. Det hele er et hendelig uhell. Dagfinn Enerly blir lig-gende helt urørlig før Fredrikstads keeper ber febrilsk om hjelp fra sidelinjen. Han skjønner at noe er alvorlig galt med Enerly.

November 2010. I et stort og romslig hus hjemme på Larkollen i Østfold finner vi den samme Dagfinn Enerly som lå der på gressmatta urørlig for fem år siden. I dag er han avhengig av rullestol, men har førlig-het i hele kroppen. Han beveger overkropp og armer, men hendene kan han ikke bruke. Ikke ennå. Det er en brutal overgang for

fotballspilleren som en gang levde av å bru-ke kroppen sin.

– Hvis jeg hadde fått tilbake fingrene mine, så kunne jeg gjort nesten alt selv. Fin-grene mine er det jeg savner mest. Det er faktisk ikke beina mine, forklarer Dagfinn.

I huset hjemme på Larkollen er det til en hver tid assistenter som hjelper Dagfinn og familien med praktiske gjøremål. Til og med om natten er det folk til stede. I helgene klarer familien Enerly seg selv, men Dagfinn må inn-rømme at han blir meget lei av å ha folk rundt seg hele tiden.

– Det er tøft til tider, sier Dagfinn.

– Ja, du må være ver-dens mest tålmodige mann, mener Mona og smiler bort til sin kjære ektemann.

Tekst Kristoffer Lie Foto Marion Haslien

Livsgnist. Optimisme. Humør. Framtidstro. Ordene beskriver godt ekteparet Mona og Dagfinn Enerly.

Mona og Dagfinn Enerly:

– Livet er godt å leve

Tvillingdøtre. Ekteparet Enerly har bodd på Larkollen siden sommeren 2004. De har vært gift i 10 år og vært sammen i 17. De har to barn, tvillingene Mia og Amanda som nettopp har fylt sju år. Dagen før ulyk-ken i Kristiansand fylte de to jentene to år. I dag går de i 2. klasse og spiller fotball med mamma Mona som trener. Ved siden av å

være trener for blant an-net sine to hjerteknusere, jobber Mona som syke-pleier. Hun tok sykeplei-erutdannelsen etter Dag-finns ulykke og jobber i dag i en 75 % stilling ved sykehuset i Moss. Hun ble kåret til årets "mam-ma" i 2007 av magasinet med samme navn. Hun utstråler livsgnist og po-

sitivitet der hun sitter ved sin manns side denne ettermiddagen og forteller om hvor-

I dag er han avhengig av rullestol, men har

førlighet i hele kroppen. Han beveger overkropp og armer, men hendene

kan han ikke bruke. Ikke ennå.

5Mona og Dagfinn Enerly


Dagfinn Enerly, født 9.12.1972, bor på Larkollen i Østfold sammen med sin kone Mona Libekk Enerly og sine to tvillingdøtre Mia og Amanda, 7 år.

Har spilt fotball for klubbeneGrei, Moss, Rosenborg og Fredrikstad.

Scoret årets mål i Tippeligaen i 1999.To A-landslagskamper for Norge.Vunnet tre seriemesterskap og 1 NM-tittel for Rosenborg. I tillegg har han spilt Champions League-fotball for Rosenborg.

Brakk nakken i siste seriekamp i Tippe-ligaen 29. oktober 2005 på Kristiansand Stadion.

Bruddet er i andre, tredje og fjerde nakkevirvel.

Er i dag lam fra livet og ned. Han har i tillegg nedsatt funksjon i armene.Hans store drøm er å følge sine to døtre opp kirkegulvet når de engang gifter seg.

6 Mona og Dagfinn Enerly


dan livet har vært og er sammen med Dag-finn og deres to barn.

– Hverdagen er det som betyr noe. De små tingene. Det som gjorde det lettere for meg, er det at han faktisk lever i dag. Det kunne gått så mye verre. Og da blir alt bare positivt, forklarer Mona.

Hun ønsker ikke sympati fordi hun er gift med en mann som sitter i rullestol, og hun nyter dagene som småbarnsmor og kone. Hun har det bra.

Min beste venn. – Folk sier til meg: ”Du må ha det så fryktelig tøft." Da tenker jeg: Fryktelig tøft, hva betyr egentlig det? Dette fortalte jeg til en venninne av meg. Og hun sier: ”Ja, men da kjenner hun dere ikke.” Jeg mener at vi ikke har det tøft i det hele tatt. Jeg mener at hverdagen er utrolig bra. Vi har våre gjøremål. Det går i ett. Vi har hverandre. Vi gjør det andre familier gjør. Men vi må

10 måneder på sykehus. Etter ulykken i Kristi-ansand tilbrakte Dagfinn 10 måneder på syke-hus, hvorav fem uker i respirator på Ullevål. Ni måneder var han på rehabilitering på Sunnaas hvor han stadig ble bedre – fysisk og psykisk. Men den tidligere Fredrikstad-spilleren har naturlig nok hatt sine tunge stunder. Men han skulle få uventet hjelp.

– Jeg hadde 3-4 uker hvor alt var bare dritt på Sunnaas. Mens jeg lå på sykehu-set fikk jeg besøk av Gjertrud, en bekjent av Mona som holder på med foredrag om positiv tenkning. Hun spurte meg: ”Hva er det som gjør deg glad?” Svaret på det er jo familien min. Vennene mine. ”Ja, da har vi det som utgangspunkt,” svarte Gjertrud. Og så er det en pusteteknikk. Jeg sier navnet til Mona og så tar jeg et dypt pustedrag, og så får jeg den positive energien hennes, og så blåser jeg alt ut igjen, og da blåser jeg min dårlige energi ut. Og så gjør jeg det samme med ungene mine, søsknene mine, moren min, og så venner. Og for hvert navn jeg gjorde dette med, merket jeg at jeg så lysere på livet. På denne måten kom jeg meg ut av den tunge perioden. Neste gang jeg hadde

kanskje planlegge litt mer i forkant. Jeg blir litt sur når folk sier at jeg må ha det så tøft. For det har jeg jo ikke. Hverdagen er verdt å leve. Vi klarer å se det positive. Jeg kan for-telle Dagfinn absolutt alt fordi han er min beste venn. Når man er så heldig å ha det i bunn, så klarer man absolutt alt. Jeg er hel-dig som får lov til å være sammen med min beste venn, og også med det å ha det så bra. Trygghet er viktig. Og det har vi, sier Mona.

Mona og Dagfinn har fulgt hverandre si-den tenårene. Hun var 16, Dagfinn fire og et halvt år eldre. Han kommer fra Ammerud i

Oslo, og hun fra Rødtvet – bare en langpasning unna.

– Hvis du skal lage en gladsak, så kan du jo ta med at jeg spilte fotball i Grei, og det gjorde Mona også. Jeg hadde sett meg ut Mona len-ge. Etter en stund ble jeg hjelpetrener på da-

melaget, forklarer Dagfinn.Resten er historie.

Jeg er heldig som får lov til å være sammen med min beste venn, og også med det å ha det så bra. Trygghet er viktig. Og det har vi, sier Mona.

Skal gå igjen. Dagfinn Enerlys neste store kamp

handler ikke om fotball. Likevel er han helt sikker

på at den kampen kommer han til å vinne

– forhåpentligvis uten ekstraomganger.

7Mona og Dagfinn Enerly


– Jeg er overbevist om at en dag kommer jeg til å gå igjen. Målet mitt er å følge jen-tene mine opp kirkegulvet når de gifter seg. Det skal jeg gjøre gående. Når det skjer, vet jeg ikke, men det er målet jeg har satt meg. Jeg kan gå om ett år eller 20 år. Ingen vet. Jeg

har en såkalt inkomplett skade. Da er det mulig-heter, sier Dagfinn.

Han ønsker overhodet ikke at folk skal synes synd på ham, men synes det er godt å vite at folk bryr seg. I etterkant av

ulykken var det tusenvis av folk som ønsket ham god bedring via nettavisenes innleggs-sider. Sånt varmer. Dagfinn forklarer.

– Jeg hadde det nok lettere enn de fleste som kommer i en slik situasjon, nettopp på grunn av at jeg hadde stor familie og ven-ner som brydde seg. Samtidig var det en enorm trygghet å vite at Mona og jentene var der på både gode og dårlige dager. Jeg har aldri hatt lyst til å gi opp. Du har to valg: enten å gi opp, eller å fortsette!

Dagfinn Enerly har valgt å fortsette...

Jeg har aldri hatt lyst til å gi opp. Du har tovalg: enten å gi opp,

eller å fortsette!

en tung periode, så varte den en uke. Tredje gang så varte den to-tre dager, og nå preller det av. Det hjelper ikke å sitte her og sutre. Hvis jeg er sur og grinete, så blir de rundt meg sure og grinete også. Men hvis jeg er blid og fornøyd, så er de rundt meg blide og fornøyde, sier Dagfinn og tilføyer:

– Det er sikkert 1,5-2 millioner mennes-ker i dette landet som har det mye verre enn meg. Garantert! Jeg har det ikke ille i det hele tatt. Jeg er bare litt slapp i armer og bein. Ellers har jeg det bare bra.

Mona og jentene. – Hva er det som gjør livet verdt å leve?

– Livet mitt, det er Mona og jentene, kom-mer det fra Dagfinn uten å nøle. – Når man ser på Mona, så skjønner man hvorfor jeg har det bra, konkluderer Dagfinn.

– Også jentene da, legger han til. Mona smiler.

Det er tydelig å se at Mona og Dagfinn koser seg i hverandres selskap. De er trygge på hverandre, og utstråler glede.

– Vi har per dags dato ikke kranglet, sier Dagfinn.

Det kan være vanskelig å tro på.– Men noen heftige diskusjoner har det

blitt, konkluderer Mona. Dagfinn sier seg enig i det.Hva vil du si til dem som står i utfordrende

situasjoner og som ikke synes livet er verdt å leve?– Les boka vår (red.

anm.: Så fort kan livet snu.) Og så må man ikke gi opp, for det er alltid et lys i tunnelen. Men jeg skjønner at folk kan få de-presjoner. Nå har jeg vært så heldig å ha folk rundt meg. Det er viktig, mener Dagfinn.

– Hvis denne boken kan være til hjelp for ett menneske, så har vi gjort noe godt, sier Dagfinn.

Boka har solgt i over 40.000 eksemplarer, inkludert lydbok og pocketbok.

Skal gå igjen. Hans neste store kamp hand-ler ikke om fotball. Likevel er han helt sik-ker på at den kampen kommer han til å vin-ne – forhåpentligvis uten ekstraomganger. Jo før, jo bedre.

Kona. – Jeg spilte

fotball i Grei, og det

gjorde Mona også.

Jeg hadde sett meg ut

Mona lenge. Etter en

stund ble jeg hjelpe-

trener på damelaget,

forklarer Dagfinn.

Vellykket Høstseminar på Håndverkeren

8 Høstseminar


Menneskeverdsbetraktninger ved livets begynnelse og slutt, selv-bestemmelse og menneskeverd, etisk refleksjon og de etiske dilemma-ene i praksis, samt en gjennomgang av hva menneskeverdet egentlig er og betyr – alt ble snakket om på Håndverkeren denne dagen.

Til sammen 71 deltakere, inkludert foredragsholdere og politikere fra de fleste partiene på Stortinget, var samlet for å bevisstgjøres om et brennaktuelt tema: Respekt for menneskeverdet.

autonomi. Professor ved NTNU, Lars Johan Materstvedt holdt dagens første foredrag og snakket om autonomi (selvbestemmelse) over egen helse og over eget liv.

Ola Didrik Saugstad, professor i barnesykdommer ved Oslo univer-sitetssykehus, Rikshospitalet, snakket om livets begynnelse, og han er selv veldig klar på når dette starter:

– Jeg er av den oppfatning av at livet starter ved befruktningen, sa Saugstad.

Torsdag 21. oktober inntok Menneskeverd Håndverkeren i Oslo med vårt Høstseminar: Respekt for menneskeverdet – hvor lett er det? Interessante foredrag med påfølgende politikerpanel stod på programmet.

Tekst og foto Kristoffer Lie

Abortproblematikk var han også innom, og han kom med mange tankevekkende poenger i sitt foredrag: Menneskeverdsbetraktnin-ger ved livets begynnelse.

Down syndrom. – Når jeg underviser medisinerstudenter i dag, så fin-nes det nesten ikke barn på sykehuset hvor jeg arbeider som har Down syndrom lenger. De fleste blir abortert før de blir født. Før hadde jeg alltid barn på sykehuset med Down syndrom som jeg kunne ”låne” av foreldrene for å vise studentene ting de burde vite om. Nå blir det vanskeligere og vanskeligere å få til dette, sa Saugstad.

Bettina Husebø, post doktor ved Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen, fokuserte på menneskeverdet ved livets slutt i sitt foredrag. Hun kunne fortelle at hvert sjette dødsfall på sykehjem i Norge skyldes bivirkninger relatert til antall medikamenter, og i mindre grad til hvert enkelt medikament (se for øvrig side 10-11 i dette nummeret).

Politikerpanelet bestod av fra venstre Are Helseth (Ap), Kjersti Toppe (Sp),

Sturla Henriksbø (KrF), Jon Jæger Gåsevatn (FrP) og Sonja Sjølie (H).


9Rett på sak

1: Hva legger du i begrepet verdighet? Først og fremst er verdighet et menneskesyn. Alle menneskeret-tighetserklæringene baserer seg på den erkjennelse at alle men-nesker er bærere av en iboende ukrenkelig verdi. Vårt verd av-henger altså ikke av hva vi kan, hva vi presterer eller hva vi eier, men begrunnes kun med at vi er mennesker. Alle mennesker er like mye verdt alltid uansett rase, kjønn, alder, hudfarge, seksu-ell legning, livssyn. Verdighet er i dette perspektiv den viktigste målesnor og begrunnelse for å drive praktisk etikkarbeid slik at verdighet ikke trues eller krenkes. Historien burde ha lært oss at der det enkelte menneskets verdighet ikke anerkjennes, skjer det raskt overgrep, svik og krenkelser. Ingen kan frata oss verdigheten, men vi kan krenke den for både oss selv og andre.

Verdighet er et relasjonelt betinget begrep som finner sitt svar i møte med andre. Å oppleve seg verdsatt og bekreftet skjer når vi husker hvem vi selv er og hvem andre egentlig er. Når jeg blir meg bevisst mitt egenverd, styrkes min selvrespekt.

2: Hvordan kan man forløse og vedlikeholde etisk refleksjon i en travel hverdag?Refleksjon er det viktigste verktøy vi har for å betrakte egen og andres innflytelse. I arbeidslivet er det et lederansvar å sikre at ansatte finner rom for hverdagsrefleksjon over vanskelige valg og krevende oppgaver. En spørrende, nysgjerrig lederstil og hver-dagskultur vil alltid finne rom for å ”klatre på hverandres tanker” for å fremme verdighet og respekt.

Vi må stadig trenes og motiveres til personlig refleksjon med oss selv, til kollegial refleksjon med en medarbeider i vanskelige situasjoner, og til systematiske refleksjonsstunder i grupper av an-satte. Tause kulturer blir helsefarlige for både ansatte og brukere.

3: Kan du si helt kort hva etikkprosjektet du jobber med i flere kommuner går ut på?Prosjektet er en oppfølging av Stortingsmelding 25 ”mestring, mu-ligheter og mening” som kom i 2006. Der understrekes det at den etiske kompetanse skal styrkes i alle norske kommuner. Vi vet at behovene for helse- og omsorgstjenester vil øke dramatisk, og det blir færre personer og mindre ressurser til å møte dem. Komplek-siteten i travle hverdager kan true både verdighet og faglighet. De etiske dilemmaene er mange og tilsier at kompetanse og ressurser må styrkes betraktelig. Min rolle i dette arbeidet har vært både å delta i styringsgruppen for prosjektet, undervise ved oppstartsam-linger for stadig nye kommuner, utdanning av refleksjonsledere og å veilede veilederne som står i et krevende arbeid. Prosjektet ledes av KS, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon.

I foredraget som Marie Aakre holdt, fokuserte hun på hvordan forløse og vedlikeholde etisk refleksjon i en travel hverdag. Vi bør alle spørre oss selv minst en gang i året om vi lykkes med dette der vi jobber.

Respekt. – Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene, og være kunnskapsbasert, sa Aakre.

Hun utfordret oss alle til å tenke tilbake på når vi ble bevisst vår eller andres verdighet. Det gjennomgående var at vi først kjente det i møter hvor verdigheten ble krenket. Først da blir man bevisst på hva verdighet egentlig er.

Tore Frost, filosof og universitetslektor emeritus fra Universitetet i Oslo, konkluderte i sitt foredrag med at menneskeverdet er truet, til tross for at det neppe har blitt snakket så mye om dette noen gang tidligere.

Som en avslutning på dagen utfordret vi politikerpanelet på hva som kan gjøres for å styrke menneskeverdet. Panelet, bestående av Are Hel-seth (Ap), Jon Jæger Gåsevatn (FrP), Sonja Sjølie (H), Kjersti Toppe (Sp) og Sturla Henriksbø (KrF), holdt hvert sitt åpningsinnlegg. De fire førstnevnte sitter alle i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Henriksbø er medlem av Sentralstyret til KrF.

aktiv dødshjelp. Gåsevatn og FrP fikk naturlig nok spørsmål, etter sitt åpningsinnlegg, om partiets vedtak om å innføre aktiv dødshjelp i Norge. I deres prinsipprogram vedtatt i mai 2009 på FrPs landsmøte finner vi følgende formulering:

”Frihet til å bestemme over eget liv, betyr også at man bør sikres retten til en verdig avslutning av livet. FrP vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk.”

Gåsevatn sa han var personlig imot forslaget, og at han tror at det er flertall i FrPs stortingsgruppe for å endre dette prinsippvedtaket. På spørsmålet om han så noen prinsipiell forskjell på å ta liv eller å la dø, kom det likevel fram at FrP ikke hadde definisjonene helt klare på hva ”aktiv dødshjelp” faktisk er, og hva de faktisk hadde vedtatt.

Ola Didrik Saugstad, prof.

i barnesykdommer ved

Oslo universitetssykehus,

Rikshospitalet, snakket

om menneskeverdsbe-

traktninger ved livets

begynnelse. – Jeg er av

den oppfatning at livet

begynner ved unnfan-

gelsen, sa han.

Tore Frost, filosof og

universitetslektor

emeritus fra Univer-

sitetet i Oslo, mener

at menneskeverdet er

truet til tross for at vi

aldri har snakket så

mye om dette emnet

som akkurat nå.

Generalsekretær i

Menneskeverd, Liv

Kjersti Skjeggestad

ledet forsamlingen

gjennom dagen.

Marie Aakre leder Rådet for sykepleieetikk,

Seniorrådgiver Unnik

FaKTa

10 Respekt for livet


Medisinske bivirkninger er årsak til

hvert 6. dødsfall

Torsdag 21. oktober holdt Husebø fore-drag på Menneskeverd sitt årlige høstse-minar. Husebø er post doktor, institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen, og fikk Livsvernprisen i år sammen med sin mann Stein. Hun er også tilknyt-tet Røde Kors Sykehjem i Bergen og har vært med å bygge opp Verdig hetssenteret. Tema for foredraget var menneske-verdsbetraktninger ved livets slutt, medika-mentbruk på sykehjem og faren for interak-sjoner ved medisinbruk.

Mange medikamenter. – I utgangspunktet er det slik at gamle mennesker er skrøpelige kroppslig. De har mindre væske, muskulatur og fett. Nyrer og lever er også svekket. Alt dette gjør at kroppen tåler medikamenter dårligere. På tross av dette får de mer medi-kamenter, sier Husebø.

I snitt har en sykehjemspasient 6,7 di-

agnoser. Mange av disse pasientene går på mange og ulike medikamenter, noe som til sammen bidrar til å forvolde en tidlig død. Tall forskere har kommet frem til viser at fem medikamenter gir 50 prosent fare for interaksjon. 8 medikamenter gir hele 100 prosent fare for interaksjon.

– Dette er jo alvorlig?– Det er grotesk. Det oppstår en meget

uheldig situasjon for de eldre, sier hun.

Lite forskning. Husebø vet ikke om situa-sjonen med økt medikamentbruk er blitt verre de siste årene. Hun holder for tiden på med å samle inn materiale om dette. Farene

40 prosent av alle dødsfall i Norge skjer på alders- og sykehjem, mange som følge av bivirkninger på grunn av medisinering. Bettina Husebø er svært skeptisk til legemiddelhåndteringen.

Tekst Johannes Reindal

Bettina Husebø, post doktor ved Institutt for

samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i

Bergen, er meget kritisk til at legenes ansvar

for medikamentene ved sykehjemmet stadig

pulveriseres.

Farene med høyt forbruk av medikamenter

har fått mer oppmerksomhet de siste årene,

men det tar tid å få endret systemet,

sier Bettina Husebø.

11Respekt for livet


med høyt forbruk av medikamenter har fått mer oppmerksomhet de siste årene, men det tar tid å få endret systemet.

– Det er usedvanlig lang vei fra forskning til sykehjemsstrukturene. Mitt ønske er at vi får et senter for sykehjemsforskning. På alders- og sykehjem er det én lege for 160 pasienter. På sykehus er det én lege på 1,5 pasienter. Det er tre ganger flere sykehjemssenger her i lan-det enn det er sykehussenger, likevel satses det ikke på forskning på denne sektoren.

Fire hovedårsaker. Husebø tror det er fire ho-vedårsaker til at situasjonen med interaksjon og dårlig legemiddelbehandling er blitt så ille.

– Det er altfor få leger. De fleste leger øn-sker ikke å gjøre sykehjemsarbeid. Der-med har man lite mulighet til skikkelig medikamentgjennomgang. Det andre er at pleiepersonalet kan bestille medisiner uten legens underskrift. Det er jeg meget kritisk til. Et tredje punkt er at det inn-føres stadig mer multidoser. Det vil si at en liste med medisiner sendes til et firma som ferdigpakker dosetten. Sam tidig får pasienten medisiner utenom dette, noe som skaper mange muligheter for feil-dosering. Multidoseringen er vanskelig å bytte, du har ikke lov å plukke ut medi-kamenter. Fagpersonellet ved sykehjem-

met blir dermed enda mer marginalisert, sier hun.

Husebø er meget kritisk til at legenes an-svar for medikamentene ved sykehjemmet stadig pulveriseres. Hun mener det er å fra-skrive seg ansvaret.

– Det fjerde punktet er at man har et bud-sjett for medisinering, men ikke for pasien-tenes aktivitet. Miljøterapi, musikkterapi, friluft, ergoterapi og fysioterapi overlates til det som måtte dukke opp. Man ville fått medisineringen kraftig ned hvis man prio-riterte dette høyere. Man trenger et aktivi-tetsbudsjett og etablering av frivillighet, sier hun engasjert.

12 Fransiskushjelpen


På Fransiskushjelpens hovedkontor på Enerhaugen i Oslo holder Karen Rid-dervold til. Kreftsykepleieren fra England arbeider som avdelingssykepleier i Fransis-kushjelpens pleietjeneste. Hennes jobb er å dra hjem til alvorlig syke og døende for å yte nødvendig omsorg og sykepleie til pasi-enter som er inne i en palliativ fase, det vil si der hvor sykdommen ikke lenger er mulig å helbrede. I en palliativ fase er sykepleierens oppgave primært å lindre smerter samtidig som man ønsker å sette fokus på livskvalitet i en ellers vanskelig situasjon.

– Jeg føler meg privilegert. Det å få kom-

I over 30 år har Fransiskus-

hjelpen jobbet med alvorlig

syke og døende pasienter i

Oslo. Karen Riddervold har

vært med i 13 av dem. Som

avdelingssykepleier føler hun

seg privilegert over å få være

sammen med pårørende og

pasienter i livets siste fase.


me hjem til folk i sårbare faser av deres liv; det gir meg noe. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker gjennom jobben min, sier Karen Riddervold.

Smertepumpe. Denne da-gen har hun bare ett hjem-mebesøk på programmet. En eldre mann på nærmere 90 år ligger alvorlig syk med kreft i sitt eget hjem på Nordberg i Oslo. Han har kort forventet levetid, og Karens oppgave denne dagen er blant annet å bytte hans smertepumpe. Før hun drar hjem til ham, stik-ker hun en tur innom apo-teket på Oslo universitets-sykehus, Ullevål, hvor hun henter ut smertepumpen.

På Nordberg i Oslo blir vi tatt imot av mannens kone og datter. Pasienten ligger på en seng i stua mens Ka-ren går bort til ham. Med verdighet og respekt fortel-ler hun ham det hun skal gjøre, selv om han ikke responderer – verken med ord eller mimikk.

– Respekt og medmenneskelighet er vår visjon, sier Karen.

Ingen smerter. Hun forteller mannens på-rørende om situasjonen, og at han ikke har smerter. Det kan hun se på ansiktet hans.

Det er verken grimaser el-ler andre tegn som skulle tilsi at han har det. Likevel er det tøft å måtte høre at deres far og ektemann snart skal dø.

– Etter et hjemmebesøk ønsker jeg at de pårørende skal føle trygghet. At de har fått det de trenger. At de skal føle seg forstått, sier Karen.

Fransiskushjelpen sam-arbeider med Oslo kom-mune og bydelene om å yte hjemmesykepleie til pasienter i en svært alvor-lig situasjon. Karen trek-ker særlig frem tid, og det at hun som sykepleier har nettopp tid til å ta seg av pasientene hun møter. Det er det som særpreger Fransiskushjelpen.

– Jeg er ganske heldig som jeg har så god tid med pasientene. På en vanlig dag har jeg 2-3 hjemmebesøk. Vi har mer fleksibilitet enn den kommu-nale hjemmesykepleien. Samtidig så har pasientene godt av det, mener Karen.

Fransiskushjelpen:

Palliativ behandling til pasienter i 30 år

"Etter et hjemme-besøk ønsker jeg at

de pårørende skal føle trygghet. At de har fått det de trenger."

13Fakta


Frasiskushjelpen er en diakonal orga-nisasjon knyttet til Fransiskaner-ordenen i Den katolske kirke. Fransis-kushjelpen består av besøkstjenesten, pleietjenesten, sorgtjenesten og Fra-tello – en gatetjeneste som driver opp-søkende arbeid ute på gata blant annet for rusavhengige og prostituerte. Tjen-es t ene er åpne for alle uansett livssyn, og Fransiskushjelpen eksisterer kun i Norge. Da Fransiskushjelpen startet i 1956, var alle medarbeidere engasjert på frivillig basis. Etter mange års ut-vikling består Fransiskushjelpen nå av både ansatte og frivillige. Deres tje-nester er gratis for den enkelte. Stif-telsen drives av offentlig støtte, private gaver og frivillig innsats.

Pleietjenesten i Fransiskushjelpen tar hånd om rundt 450 pasienter i året, mens besøkstjenesten yter hjelp til 220 klien-ter. Man trenger ingen hen visning fra lege for å få hjelp av Fransiskushjelpen, men det er et krav at man bor i Oslo. Fransiskushjelpen samarbeider nært med bydelene og kommunen, samt sykehu-sene. Ofte får pasienten oppfølging via hjemmesykepleie både fra kommunen og fra Fransiskushjelpen. Pasientene har hovedsakelig langt fremskreden kreft-sykdom og bor i egen bolig.

Fransiskushjelpen fikk Livsvern-prisen av Menneskeverd i 1998. Be-grun nelsen var da: ”I en tid der mange arbeider for aktiv dødshjelp stiller Fransiskushjelpen opp med aktiv livs-hjelp og gir lidende mennesker mot og hjelp til å leve siste fase av livet.”

Kilde: www.fransiskushjelpen.no og Karen Riddervold

Karen Riddervold har jobbet 13 år som kreft- og avdelingssykepleier i Fransiskushjelpens pleietjeneste.

– Det er et privilegium å jobbe her. Jeg har møtt mange flotte mennesker gjennom jobben min, sier hun.

Fransiskus-hjelpen

Individuell plan. Når de får en ny pasient, samarbeider Fransiskushjelpen veldig ofte med hjemmesykepleien. Ofte kan de få henvendelse fra sykehuset eller pårørende som ønsker deres hjelp. Det blir laget en individuell plan for pasienten, ofte i samar-beid med pårørende. Det er ikke uvanlig at en pasient får hjelp fra to forskjellige instan-ser; den kommunale hjemmesykepleien og et team fra Fransiskushjelpen.

– Hvordan forsøker dere å gi mennesker livs-mot og håp når vedkommende er døende?

– Vi konsentrerer oss om levetid og ikke ventetid. Vi spør dem: Hva er det som gir

livsglede? Vi støtter dem i forhold til det å ha det best mulig den siste tiden. Man må ta en dag av gangen. Vi har også mye å gi i forhold til det med fagkunnskap og smertelindring. Vi trøster. For mange kan også tro være en form for støtte. I tillegg kan det være forskjellige behov for pasi-entene, forsoningsbehov med andre men-nesker. Det gjelder å utnytte tiden til fulle, sier Karen.

................................Denne mannen døde senere samme dag som Karen og Vern om Livet hadde vært på besøk.

FaKTa


14 Abort

Det var helt tyst i Store Auditorium på Hauke land universitetssykehus da Marianne Mjaaland innledet sitt foredrag med å lese høyt fra boken ”13. uke” hvor hun beskriver hvordan et abortinngrep foregår. Detal-jene fra noe som foregår daglig innenfor norsk helsevesen, virket urovekkende.

– Jeg er her fordi jeg er kvinne. Jeg har tatt abort, jeg har hatt to spontanabor-ter, og jeg har født fem levende barn, fortsatte Mjaaland etter at hun hadde lagt fra seg boken.

Begge posisjoner. – Men jeg er her også som lege. Jeg har gitt råd til gravide kvinner. Jeg har hatt begge posisjoner, både som pasient og lege, fortsatte Mjaaland og tenkte på sin periode som praktiserende lege. MjaaIand er også utdannet psykiater, men i dag jobber hun som medisinsk direktør i legemiddelfirmaet Bristol-Myers Squibb. – Jeg har kjempet for abortloven, og jeg er fort-

satt for denne loven. Men jeg er ikke så begeis-tret lenger. Vi forkjemperne, vi var sikre i vår sak. Det skulle være enklere å ta abort enn det å måtte gå til tannlegen. I dag er jeg mot abort,

men for abortloven. Den er en ramme. Innenfor den tar man et valg. Det er ingen plikt til å ta abort. Vi velger våre handlinger. Vi kunne hatt 0 aborter i Norge, sa Mjaaland. Som lege har Mjaaland utført flere aborter på gravide kvinner. Hun forteller at hun etter hvert begynte å føle et ubehag – et ubehag som ikke forsvant. – Jeg begynte å snu meg vekk under operasjonen når man sugde ut fosteret fra livmorveggen.

Bøddel. – Hva er en bøddel? Det er en som på vegne av samfunnet tar livet av noen. Det

gjorde jeg, og det skjer daglig, svarte psykiateren på sitt eget spørsmål foran en rekke medisiner-studenter og helsepersonell på Haukeland.

Etter å ha skrevet boken ”13. uke” har Ma-rianne Mjaaland fått mange tilbakemel-dinger fra kvinner som forteller om sorg i etterkant av en abort. Det er historiene til disse kvinnene hun er så opptatt av i dag.

– Hvis noen lurer på om et foster er et liv – la dem bli med på en ultralyd før aborten foretas slik at de kan se at det lille hjertet ban-ker, utfordret Mjaaland.

Etter foredraget fikk Mjaaland spørsmål fra en gynekolog som åpnet med å si at hun var for abort. Forfatteren responderte umiddelbart og svarte: – Jeg synes det blir rart å være for abort. Du ønsker vel ikke så mange aborter som mu-lig, parerte Mjaaland.

Initiativtaker. En av initiativtakerne til denne kvelden var Gro Strøm (22). Medisinerstuden-ten på 4. året ved Universitetet i Bergen, ønsket å skape et engasjement omkring temaet abort.

– Jeg vil at flere skal tenke over hva en abort innebærer og hvilke konsekvenser dette har – både personlig og for samfunnet. Samtidig ønsker jeg å oppleve en holdningsendring i be-folkningen. Derfor tok vi kontakt med Men-neskeverd. Jeg håper at folk begynner å tenke over denne problematikken, sier hun.

abort på dagsorden på Haukeland

Godt over 100 mennesker, hovedsakelig unge studenter, hadde funnet veien til Haukeland universitetssykehus for å høre lege og forfatter Marianne Mjaaland snakke om ”Abortens uutholde-lige letthet?” en dag i november.


Studenter i Store Auditorium

på Hauke land universitets-

sykehus hørte Marianne Mjaa-

land lese høyt fra sin egen

bok ”13. uke”.

– Jeg kunne ikke utført en abort i dag, sier lege og forfatter Marianne Mjaaland.

Lege og forfatter Marianne Mjaaland.

Verv en venn til

Hvis alle verver ett nytt medlem, er vi snart dobbelt så mange. Sammen blir vi sterkere!

Bruk vervekupongene som du finner som innbrett på denne siden!

Som medlem støtter du arbeidet for å verne om menneskeverdet fra

befruktningen til en naturlig død. Alle medlemmer får medlemsbladet

Vern om livet fire ganger i året. Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev, så

hjelper vi deg og holde deg oppdatert.

Meld deg inn på www.menneskeverd.no eller ring 22 34 09 00

Priser (pr. år):

Enkeltmedlem: kr 400,-

Ungdomsmedlemskap: (inntil 26 år): kr 100,-

Minstepensjonist: kr 200,-

Familiemedlemskap: kr 500,-


15Menneskeverd

Yngvild Egeland (18) fra Spydeberg i Østfold, har vervet 26 medlemmer til Menneskeverd. – Som medlem av Menneskeverd får jeg lære veldig mye mer om abort, og det er informasjon alle burde

få med seg. Flere trenger å høre at det finnes et annet alternativ til abort, sier Yngvild.

Tusen hjertelig takk for din innsats!

Yngvild Egeland vant årets vervekampanjeHun får dermed en IPAD i posten fra oss i Menneskeverd. Vi gratulerer!

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse til:

Menneskeverd, Storgaten 10b, 0155 Oslo

gi en julegave

Et liv – uendelig verdi

Kontonummer 3000 15 51228

Ditt bidrag utgjør en forskjell

Menneskeverd driver et aktuelt arbeid rettet mot ungdom.· Vår ungdomskonsulent tilbyr foredrag til ulike skoler rundt omkring i landet· Vi deltar på mange ungdomsarrangementer med stand· Vi møter konfirmanter og bevisstgjør dem på livets uendelige verdi

Bruk julegavegiroen som kommer i posten!

www.menneskeverd.no

Illustr.: istockphoto.com

fortsatt bestevenner etter 17 år - menneskeverd

Documents