Gratis smaksprøve!

-

Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller Blod på snø er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.

Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroin- marked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.

Jo NesbøBlod på snø

Kapittel 1

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta. Ret-ningsløst, visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes iskalde vinden som kom inn fra det store mørket over Oslofjorden. Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia. Til vinden ble lei og satte fra seg danse-partneren innerst ved veggen. Der hadde den tørre, gjennomblåste snøen føyket sammen under sko-ene på mannen jeg akkurat hadde skutt i brystet og i halsen. Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på snøen. Nå er det ikke slik at jeg veit så mye om snø – eller noe annet for den saks skyld – men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grov-korna eller skaresnø. At det er formen på krystalle-ne og tørrheten i snøen som gjør at hemoglobinet i blodet beholder den dype rødfargen. I alle fall fikk snøen under ham meg til å tenke på en kongekap-pe i purpur og hermelin, som på tegningene i boka

3

med norske folkeeventyr som mora mi hadde pleid å lese for meg. Hun likte eventyr og konger. Det var vel derfor hun hadde oppkalt meg etter én. Aftenposten skreiv at om kulda fortsatte slik til nyttår, kom 1975 til å bli det kaldeste året siden kri-gen, og at vi kom til å huske året som starten på den nye istida som forskerne hadde spådd i en tid nå. Men ikke veit jeg. Jeg veit bare at mannen som stod foran meg snart var død, den skjelvinga i krop-pen er ikke til å ta feil av. Han var en av Fiskerens menn. Det var ikke noe personlig. Og det sa jeg til ham også før han seig sammen og etterlot en stripe med blod på murveggen. Ikke at jeg tror det gjorde ting lettere for ham å høre at det ikke var person-lig. Når jeg selv skal skytes, vil jeg foretrekke at det er personlig. Og jeg sa det vel ikke for at spøkelset hans ikke skulle komme etter meg heller, jeg tror ikke på spøkelser. Jeg kom bare ikke på noe annet å si. Jeg kunne selvfølgelig holdt kjeft, det er jo det jeg vanligvis gjør. Så noe må det ha vært som plutselig gjorde meg snakkesalig. Kanskje det at det var jul om noen dager. Vi mennesker søker sammen når det nærmer seg jul, har jeg hørt. Men ikke veit jeg. Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, gjemte det, som om den selv hadde bruk for det. Da jeg gikk hjemover, forestilte jeg meg at det reiste seg en snø-mann fra skavlen, en med så vidt synlige blodårer

4

under den likbleike huden av is. Jeg ringte Daniel Hoffmann fra en telefonkiosk og sa at jobben var gjort. Hoffmann sa at det var godt. Stilte som vanlig ingen spørsmål. Enten hadde han lært seg å stole på meg i løpet av de fire årene jeg hadde ekspedert for ham, eller så ville han ikke høre. Jobben var gjort, hvorfor skulle en mann som ham plage seg selv med slikt når det han betalte for, var mindre plager? Han ba meg komme ned på kontoret neste dag, sa at han hadde en ny jobb til meg. «Ny jobb?» spurte jeg og kjente hjertet gjøre et hopp. «Ja,» sa Hoffmann. «Som i nytt oppdrag.» «Å, sånn.» Jeg la letta på. For det er ikke så mye annet jeg kan brukes til enn det jeg alt gjør. Her er fire jobber jeg ikke kan brukes til. Å kjøre fluktbil. Jeg kan kjøre fort, det er bra. Men jeg kan ikke kjøre anonymt, og en som kjører en fluktbil, må kunne begge deler. Må kunne kjøre slik at man bare er nok en bil i trafikken. Jeg fikk meg selv og to andre i fengsel fordi jeg ikke kjører anonymt nok. Jeg hadde kjørt som et svin, kombinert skogsveier med hovedveier og hadde for lengst mista forføl-gerne, hadde bare noen kilometer igjen til svenske-grensa. Jeg sakka ned, kjørte sakte og lovlydig som en bestefar på søndagstur. Likevel ble vi stoppa av en politipatrulje. De sa etterpå at de hadde ikke ant

5

at det var ransbilen, og at jeg verken hadde kjørt for fort eller brutt noen trafikkregler. De sa det var må-ten jeg kjørte på. Ikke veit jeg hvordan, men de sa den var mistenkelig. Jeg kan ikke brukes til ran. Jeg har lest at over halvparten av bankansatte som utsettes for ran får psykiske problemer etterpå, noen av dem for resten av livet. Ikke veit jeg, men gamlingen som satt i luka på postkontoret da vi kom inn, fikk det i alle fall brenntravelt med å få psykiske problemer. Gikk rett i bakken bare fordi løpet på hagla mi pekte i hans generelle retning, virka det som. Det var i avi-sa dagen etterpå jeg så at han hadde fått psykiske problemer. En kjapp diagnose, men uansett; er det noe du ikke vil ha, så er det psykiske problemer. Så jeg gikk og besøkte ham på sjukehuset. Han kjente naturligvis ikke igjen meg, jeg hadde hatt på meg en julenissemaske på postkontoret. (Det hadde vært den perfekte forkledninga, ikke en sjel på gata hadde reagert på tre fyrer i full julenissemundur og sekker, som løp fra postkontoret midt i travleste julestria.) Jeg ble stående i døra til rommet og se på den gamle, han lå i den midterste senga og leste Klassekampen, kommunistavisa. Det er ikke det at jeg har noe imot kommunister som individer. Eller, jo, det har jeg. Men jeg vil ikke ha noe imot dem som individer, jeg mener jo bare at de tar feil. Der-for fikk jeg litt dårlig samvittighet av å merke at det fikk meg til å føle meg mye bedre at fyren leste Klas-

6

sekampen. Men det er klart, det er forskjell på litt og mye dårlig samvittighet. Og jeg følte meg som sagt mye bedre. Men jeg kutta ut ran. Det kunne jo hende at nestemann ikke var kommunist. Og jeg kan ikke jobbe med narkotika, det er nummer tre. Jeg fikser det bare ikke. Det er ikke det at jeg ikke kan riste penger ut av folk som skylder sjefene mine. Junkien har seg selv å takke, og min mening er nå engang at folk skal betale for sine feil, enkelt og greit. Problemet er mer det at jeg er en svak og følsom natur, som mora mi kalte det. Hun kjente seg vel igjen. I alle fall, jeg må holde meg langt borte fra narkotika. Jeg er – ifølge henne – den type menneske som bare leter etter noe å underkas-te seg. En religion, en storebror, en sjef. Eller sprit og dop. Uansett, jeg kan ikke regne heller, jeg kla-rer knapt å telle til ti uten å miste konsentrasjonen. Dumt hvis du skal være doplanger eller gjeldsinn-krever, det sier vel seg selv. Greit. Siste. Prostitusjon. Litt av det samme; jeg har ikke problemer med at damer skal få tjene pen-ger på hva de vil, og at en fyr – for eksempel jeg – skal ha en tredjedel av inntektene for å legge forhol-dene til rette så damene kan konse på håndverket. En god hallik er verdt hver krone de betaler ham, det har jeg alltid ment. Problemet er at jeg blir så fort forelska, og da mister jeg det forretningsmes-sige av øye. Og ikke klarer jeg å riste, slå eller true damer heller, forelska eller ikke. Noe med mora mi,

7

kanskje, hva veit jeg. Det er vel derfor jeg ikke fik-ser å se andre banke opp damer heller. Det klikker bare. Ta for eksempel Maria. Halt og døvstum. Jeg veit ikke hva de to tingene har med hverandre å gjø-re, ingenting antagelig, men det er akkurat som når du først har begynt å få dårlige kort, så fortsetter de bare å komme. Så derfor hadde Maria like godt en tulling av et dophue som kjæreste også. Fyr med fint fransk navn som skyldte Hoffmann tretten tu-sen i doppenger. Jeg så henne første gang da Pine, sjefshalliken til Hoffmann, pekte på ei jente i hjem-mesydd kåpe og med håret satt opp i en knute, som om hun kom rett fra kirka. Hun satt på trappa for-an Ridderhallen og grein, og Pine forklarte meg at hun skulle jobbe inn narkogjelden til kjæresten. Jeg tenkte det var best å gi henne en myk start, bare håndjobber. Men hun skvatt ut av første bilen hun gikk inn i før det var gått ti sekunder. Stod der og hylgrein mens Pine brølte til henne, trodde kan-skje hun hørte bare det ble høyt nok. Kanskje var det det. Brølinga. Og det med mora mi. Det klikka i hvert fall, så selv om jeg på sett og vis skjønte ar-gumentene Pine prøvde å lydbølge inn i hjernen hennes, endte jeg opp med å svinebanke ham, min egen sjef. Så tok jeg med meg Maria til en leilighet jeg visste var til leie, og gikk til Hoffmann og sa at jeg ikke kunne brukes som hallik heller. Men Hoffmann sa – og jeg kunne ikke si noe på det heller – at han kunne ikke la folk slippe unna

8

gjelda si, at slikt fort påvirka betalingsdisiplinen til andre og viktigere kunder. Så med vissheten om at Pine og Hoffmann var ute etter jenta som hadde vært så dum å påta seg gjelda til kjæresten sin, så lette jeg rundt til jeg fant franskmannen i et kol-lektiv oppe på Fagerborg. Han var like nedknarka som han var blakk, så jeg skjønte at det kom ikke til å trille ei krone ut av lommene hans uansett hvor mye jeg rista. Jeg sa at om han så mye som nærma seg Maria igjen, kom jeg til å slå nesebeinet opp i hjernen på ham. Sant å si tviler jeg på om det var noe igjen av noen av delene. Så gikk jeg til Hoff-mann, sa at kjæresten endelig hadde kommet over noe penger, ga ham tretten tusen og sa at jeg regna med at jaktsesongen på jenta dermed var over. Jeg veit ikke om Maria brukte noe mens hun og typen var sammen, om hun også var en slik som søkte underkastelse, men hun virka i alle fall streit nå. Jobba på en kolonialbutikk hvor jeg av og til sjekka innom at ting gikk bra, at ikke dopkjæres-ten dukka opp for å dra henne ned igjen. Jeg sørga selvfølgelig for at hun ikke så meg, jeg stod bare der ute i mørket og så inn i den opplyste butikken, så henne sitte der i kassa, så henne slå inn varene og peke på en av de andre som satt der om de snakka til henne. Vi har vel alle av og til bruk for å kjenne at vi lever opp til foreldra våre. Jeg aner ikke hva faren min hadde som jeg kunne leve opp til, men dette handla vel om mora mi. Hun var bedre til å ta vare

9

på andre enn seg selv, og jeg så vel på det som et slags ideal, da. Gudene veit. Jeg hadde uansett ikke stort å bruke pengene jeg tjente hos Hoffmann på. Så hva om jeg delte ut ett brukbart kort til ei jente som hadde fått en så lusen hånd? Altså. Oppsummert kan vi si det sånn: Jeg klarer ikke kjøre sakte, jeg er soft som smør, jeg blir altfor lett forelska, jeg mister huet når jeg blir forbanna, og jeg er dårlig i matte. Jeg har lest ett og annet, men veit fint lite og i hvert fall ikke sånt du kan ha bruk for. Og jeg skriver saktere enn en stalaktitt vokser. Så hva i all verden kan en mann som Daniel Hoffmann bruke en mann som meg til? Svaret er – som du kanskje alt har regna ut – ekspeditør. Jeg behøver ikke kjøre, jeg dreper stort sett folk av typen menn som fortjener det, og det er ingen vanskelige regnestykker. Ikke før nå, i alle fall. Det var to regnestykker. For det første var det det regnestykket som tik-ker og går hele tida: Akkurat når er det du har så mye på sjefen din at han begynner å bekymre seg, at du veit at han har begynt å vurdere om han må ekspedere ekspeditøren. Det er som med den der svarte enka, ikke sant? Ikke at jeg veit mye om arak-nologi eller hva det heter, men er det ikke slik at enka lar seg knulle av hannen, som er mye mindre enn henne? Og når han er ferdig og hun ikke har

10

bruk for ham lenger, så spiser hun ham opp? I Dyre-nes Rike 4: Insekter og edderkopper på Deichmanske bibliotek er det i alle fall bilde av en sort enke som har hannens pedipalp, som liksom er edderkopp-kuken, hengende avbitt fra kjønnsåpninga. Der kan du også se det blodrøde, timeglassforma merket som hunnen har på buken. For timeglasset renner, din patetiske, lille, kåte hannedderkopp, og du må kjenne din besøkelsestid. Eller rettere sagt, når vi-sittida er over. Og komme deg til helvete ut og vekk derfra, regn eller snø, med to kuler i sida eller ikke, det er bare å komme seg til den eneste som kan red-de deg. Det var sånn jeg så det. Gjør det du må, men ikke kom for nærme. Og derfor likte jeg jævlig dårlig det nye oppdra-get Hoffmann ga meg. Han ville at jeg skulle ekspedere kona hans.

11

Etter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Jo Nesbø skapt et helt nytt romanunivers. Her forteller han om hvor Blod på snø-bøkene kommer fra.

The angry Man of Pulp Historien om historien

TEKST Jo Nesbø FOTO Rankin Photography Ltd.

Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker

og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limo-sjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk

i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i

retning fra Toronto.Det var da jeg kom på at

dette kunne vært den perfekte

12

The angry Man of Pulp Historien om historien

kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller vil-le vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da de-butromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø hadde bare vært resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.

Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uan-sett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere

13

blod enda lenger under radaren enn forløperen. Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen

fortsatt på veien ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The Angry Man of Pulp». Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservice’ene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass … Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.

Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut in-formasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlagene så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger.

14

Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.

Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo.

Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidli-gere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etterpå.

15

– Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, gjemte det, som om den selv hadde bruk for det.

I salg fra 4. mars299,–