nb! tekstsamling 8

NB!TEKSTSAMLING 8

BOKMÅL

Omslag_ny.indd 1 09.12.05 13:34:22

T :32:19

NB

!TEKSTSAMLING 8

© 2006 N.W. DAMM & SØN ASHjemmeside: www.damm.no

ISBN-13: 978-82-04-11271-2

ISBN-10: 82-04-11271-8

1. opplag 2006

Materialet i denne publikasjonen

er omfattet av åndsverklovens

bestemmelser. Uten særskilt avtale

med N.W. Damm & Søn AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengelig-

gjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom

avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Tekstutvalg:

Fred Arthur Asdal og Hilde Justdal

Redaktør:

Thomas Tønnessen

Design:

Rune Mortensen Design Studio

Omslagsfoto:

Terje Bendiksby/Scanpix

Konsulent:

Astrid Roe

Trykk og innbinding:

Narayana Press, Danmark

Tekstsamling Bokma l Materie.ind3 3 01-12-05 07:32:19

T :32:19

TIL DEGVelkommen inn i en verden av ord, bilder og nye spennende møter! NB! Tekstsamling byr på mange leseopplevelser. Noen av tekstene er smakebiter fra lengre verk, andre er noveller og kortere tekster. Du vil møte tekster fra vikingtid og folkediktning, fantasylitteratur og tekster om å være ung i dag. Noen av tekstene vil gjøre deg glad, andre vil gjøre deg trist og noen vil kanskje irritere deg – akkurat som livet ellers: Det fi ns glade dager, triste dager, stille dager og dager fulle av forandring. Vi håper disse tekstene gir deg inspirasjon til å tenke, snakke og skape.God lesning!


VIKINGTIDSide 10 Odins veddemål av Peter Madsen

Side 18 Den enøyde av Tor Åge Bringsværd

Side 24 Håvamål

Side 26 Tors kamp mot jotnene av Kerstin Erlandsson-Svevar og Hilde Justdal

Side 32 Balders død av Jan-Erik Ebbestad Hansen

Side 37 En redselsfull gjerning av Vera Henriksen

Side 38 Dale-Gudbrand av Per Anders Johansen

Side 43 På dette stedet av Hallgeir Opedal

Side 44 Håkon Jarl og Kark av Snorre Sturlason

Side 50 Vikingenes gener er spredt over det meste av Storbritannia

FOLKEDIKTNINGSide 54 Hva tørket man seg med før i tiden?

Side 56 Jostedalsrypa

Side 58 Vegvisaren

Side 62 Draumkvedet av Hilde Justdal og Eystein Ellingsen

Side 68 Olav og Kari

Side 72 Skitten og rå av Fred Arthur Asdal

Side 76 Reveenka

Side 80 Hodja-fortellinger

Side 82 Fiskeren og ånden

Side 88 Lille Rødhette og ulven av Roald Dahl

Side 90 Ulv av Astrid Hansen

Side 93 Eventyr av Inger Hagerup

Side 94 Hans og Grete

Side 100 Trollkvinne av Celia Rees

Side 104 Dømt som heks av Stine Overbye


FANTASTISKE FORTELLINGERSide 112 Phenomena – profetiens utvalgte av Marte E. S. Haaland

Side 114 Parados’ øye av Ruben Eliassen

Side 118 Slangens gåve av Lene Kaaberbøl

Side 122 Fantasy – fra bok til fi lm av Hilde Justdal

Side 128 Er Robin Hood en virkelig person eller en myte?

Side 130 Robin Hood og hans menn

Side 137 Dracula av Marie Greenwood

Side 140 Dracula av Bram Stoker

UNG I DAGSide 144 Dei penaste jentene på tv av Finn Øglænd

Side 152 Zeina & Nalle og kjærligheten av Søren Olsson og Anders Jacobsson

Side 159 Jentelus av Karstein Volle

Side 162 Bølgebiter av Hilde Hagerup

Side 170 Eg står her og skal skal slå opp med ei jente av Rune Belsvik

Side 174 Fucking Åmål av Lukas Moodysoon

Side 178 Saynab – Min historie av Eva Norderhaug

Side 192 Ein annleis dag av Helga Gunerius Eriksen

Side 196 La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist

Side 204 Ingen i verden av Anne Dorthe Michelsen

Side 205 Når noen du er glad i dør

Side 206 I taket lyser stjernene av Johanna Thydell

Side 214 Nattens sønner av Klovner i kamp

Side 218 Frosten kom tidlig av Arne Svingen

Side 225 Hør’a av ungdommer fra Holmlia


VIKINGTID


10

ODINS VEDDEMÅLAv Peter Madsen


11


12


13


14


15


16


17

OPPGAVER

1 Hva gjør de falne krigerne når de kommer til Valhall?

2 Finn eksempler på ord som skal forestille lyder (lydmalende ord).

3 Hvordan er Odin framstilt sammenlignet med slik du har sett

ham for deg?


18

Odin er rastløs. Det er så mye han gjerne vil undersøke.Det er så mye å lære. Han blir en vandringsmann.I tusen forkledninger går han omkring i verden. Han spør og graver. Han snakker med dyr og mennesker, med jotner og spåkjerringer. Han har skapt verden. Nå vil han også forstå den.Og han vet at det haster. Hittil har æser og vaner forsøkt å unngå hverandre. Men hvor lenge kan begge snu hodet den andre veien? Odin føler at det før eller siden vil komme til en styrkeprøve. Han vet: Den som har kunnskap, vil også få makt.Selv ønsker han begge deler. Derfor våger han seg langt inn i Jotunheim. For han har hørt ryktet om Mime, en jotun som sies å være den klokeste av alle skapninger …Mime lever alene. Og veien dit han bor er full av farer. Men Odin fi nner frem. Og han oppdager hemmeligheten bak jotnens visdom. For Mime eier en kilde. Den kalles Mimes brønn. Og vannet er slik at den som drikker, blir litt klokere og litt visere for hver gang. Men Mime nekter Odin å smake. Kildevannet er bare for ham selv, sier han – ikke for noen andre.

DEN ENØYDEAv Tor Åge Bringsværd


19

Det hjelper ikke hva Odin lover. Det nytter ikke å true. For Odin er ennå ikke Allfader. Han er en ung gud. Usikker på seg selv og sine egne krefter. Og kanskje vil jotnen erte ham? Eller vise at svaret er nei – uansett hva Odin frister ham med? «Gi meg det ene øyet ditt», sier Mime. «Så skal du få drikke så mye og så ofte du vil!»Men Mime kjenner ikke Odin … Ingen har tørstet slik etter kunnskap. Ingen i himmel og på jord har noen gang søkt så ivrig etter visdom. Uten å nøle river Odin ut det ene øyet sitt. Så legger han seg ned ved kilden – og drikker. Først nå ser Mime hvem han har med å gjøre. Han ser at den unge vandringsmannen er noe mer enn en tilfeldig omstreifer. Og han aner også hvem Odin er i ferd med å bli

[…]

Og jotnen er klok. Fra nå av velger han å være Odins venn – og rådgiver. Mimes brønn ligger under en veldig tre-rot. «Hvorfor hugger du ikke roten vekk, så det blir lettere å drikke?» spør Odin. «Det våger jeg ikke», svarer Mime. «For det er ikke et vanlig tre som suger vann fra denne kilden. Det er selve Yggdrasil – det store verdenstreet. Tre røtter har Yggdrasil. Og tre kilder. Den ene roten er hos gudene i Åsgard. Den andre ligger i Nifl heim langt nord i tåkeheimen. Og den tredje roten er den du nå støtter deg til …»«Det er mye å undre seg over», sier Odin. «Mange spørsmål som leter etter svar. Hvilket råd kan du gi meg?»Mime bøyer seg for sin unge herre. «Jeg tror …» sier kjempen. «Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil.»


20

Og Odin følger rådet. Han drar hjem til Åsgard. For æsenes borg ligger midt i verden. Og midt i borgen … står det enorme, eviggrønne asketreet.

[…]

Det er fest i Åsgard. Æsene har grunn til å feire.Men Odin får ikke ro. Det er noe som venter på ham. Noe han må gjøre alene … Derfor sniker han seg ut – midt under festen. Han rir mot Jotunheim. Med seg har han Mimes hode. Han rir til kilden, hvor de to første gang møtte hverandre – for lenge siden. Forsiktig legger han hodet fra seg ved kanten av brønnen. «Jeg kommer til å sove», hvisker Mimes hode. «Men hvis noen prøver å drikke av kilden, vil jeg våkne og jage dem bort. Vannet er bare for oss to – slik det alltid har vært.» «Jeg vet at jeg kommer tilbake», sier Odin. «Så ofte du vil», sier hodet. «Selv om jeg er død, vil jeg bestandig være din venn og rådgiver.»Odin tar farvel med Mime. Langsomt rir han hjemover mot Åsgard. Han er ikke en ung gud lenger. Skjegget har allerede fått et stenk av grått. Han er Odin – den enøyde. Herre over alt som lever og rører seg, alt som svømmer, kryper og fl yr. Og likevel … ennå kjenner han rastløsheten i blodet. Ennå ser han gåtene omkring seg, hører stenene som roper på å bli snudd …

[…]


21


22

Dag og natt grubler Odin over de ordene som Mime en gang hvisket til ham: «Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil.» Og Odin vil vite hva det menes med å leve. Han vil vite hva det betyr å dø. En morgen æsene våkner, møter de et fryktelig syn: Odin har stukket seg selv med spyd, og klatret høyt opp i Yggdrasil. Der henger han nå, som i en galge …Frigg løper til og vil hente ham ned. Men Odin ber om å få bli latt i fred. Han forbyr de andre æsene å snakke til seg, og han vil verken ha mat eller drikke. Slik henger han, mer død enn levende. I ni dager. Og i ni forblåste netter …Smertene gjør ham blind for alt omkring seg. Han ser bare en rød tåke. Men på den andre siden av lidelsen, skimter han andre steder og andre verdener. Han er i et magisk grenseland. Henger i det store asketreet. Og pendler frem og tilbake … mellom liv og død. For ingen har tørstet slik etter visdom som Odin. Og de levende kan ikke lenger lære ham noe. Nå søker han hjelp hos de døde …Og de døde kommer til ham. Kjente og ukjente. De som nettopp har forlatt livet – og de som gikk bort en gang for lenge, lenge siden. Han møter sine egne forfedre: jotner av Boltorns slekt – de som levde før verden ble skapt. Odin snakker med dem. Spør og roper. Og de gamle svarer ham. Han lærer at alt har navn. Og at alle navn betyr noe – for den som har tid til å lytte …Han lærer å riste runer. Lærer å skjære hemmelighetsfulle og mektige tegn i tre og sten. Og han lærer atten sterke tryllesanger, eller galdrer.Med dem kan han slukke ilden og sprenge alle bånd og lenker. Han kan binde stormen og gjøre havet stille. Onde hekser kan han drive fra vett og forstand. Han kan gjøre


23

fi endens våpen sløve, og med et blikk stanse en pil i luften. Tryllesangene skal hjelpe ham i kjærlighet. De skal hjelpe ham mot sorg og sykdom. Når Odin endelig stiger ned fra Yggdrasil er han i sannhet Allfader – den mektigste av alle, konge over levende og døde.Likevel … føler han at det ikke er nok. At det aldri … kan bli nok. For rastløsheten bærer han ennå med seg. Og han vet: Trygg og sikker vil han aldri kjenne seg.

Men om dette tier han.

OPPGAVER

1 Hva gjør Odin for å forstå verden?

2 Hvorfor er Odin så opptatt av å forstå verden?

3 Hva er du villig til å ofre det ene øyet ditt for?

4 Den som drikker av Mimes brønn, blir klokere. Hva slags kunnskap

ville du ønsket deg dersom du drakk av brønnen til Mime?

5 Hvilket ordtak syns du passer best til teksten?

Øye for øye, tann for tann.

Kunnskap er makt.

Kunnskap gjør blind.


24

håvamålFrå Den eldre Edda, ca. 800-1200. Håvamål tyder «den høges tale.»

Det er altså Odin, den mektigaste av alle dei norrøne gudane,

som kjem med gode råd.

3Eld han tarvsom inn er komenog om kne kulsar.Til mat og klededen mann hev trongsom hev i fjell fari.

10Betre byrdidu ber kje i bakkenenn mannevit mykje.D’er betre enn gulli framand gard;vit er vesalmans trøyst.

12Inkje så godtsom godt dei seierer øl for manne-ætt.Di meir du drikk,di mindre vitmun du i hausen hava.

27Vanklok mannsom vankar ute,det er tryggast han teier.At lite han veit,det varest ingen,utan for mykje han mæler.

44Veit du ein vensom vel du trur,og hjå han fagnad vil få:’gjev han heile din hugog gåva ei sparfar og fi nn han ofte.

77Døyr fe;døyr frendar;døyr sjølv det same.Eg veitt eittsom aldri døyr,dom om dauden kvar.


25

OPPGAVER

1 Plasser riktig forklaring til dei ulike strofene i Håvamål.

Han som har reist langt i fjellet og frys, treng eld og varme.

Han som har reist langt i fjellet, treng mat og klede.

Dyra skal døy, venner skal døy, ein sjølv skal óg døy.

Men det er noko som aldri døyr: etterordet til han som er død.

Dersom du vil vinne tilliten til ein ven, del tankane dine,

ver ærleg og oppriktig. Gje gåver, dra ofte på besøk.

Den dumme bør lukke munnen sin og seie minst mogleg.

Ingen merker at han veit lite, viss han ikkje snakkar så mykje.

Øl er ikkje så godt for vettet som folk seier.

Dess meir du drikk, dess mindre vett i skallen.

Det beste du kan ta med på tur, er bra med vett.

Det er betre enn gull på ein framand gard; godt vett

er trøyst for ein stakkar.

2 Kva for nokre av desse råda er aktuelle i dag?

3 Gå saman to og to. Den eine skal mime og dramatisere utan

å bruke ord, den andre skal gjette kva strofe det er.


26

De som er med: Tor Loke Frøya jotnen Trym

scene 1

(Tor snorker høyt og vrir seg i søvne. Han våkner møysommelig og famler langs gulvet. Så styrter han opp)

tor Nei! Hva i heiteste …. Mjølner er borte! hvem har tatt hammeren min? lokeee! Det skulle ikke forundre meg om … Det har bare vært problemer siden Loke kom hit til Åsgård. Han er feig, akkurat som jotnene, men slu som få. Loke! Din usling! Hvor er du?loke (kommer springende inn) Tor, hva er det? Du høres så … så sint ut?tor Hva er det du driver med? Du har sikkert noe med det her å gjøre. Din sleipe orm!loke (uskyldig) Hv-hva da? Jeg? Jeg skjønner ikke …tor (løfter opp Loke, slik at han blir hengende i lufta) Hammeren min! Har du tatt den?

TORS KAMPMOT JOTNENEEn dramatisert versjon av Trymskvida.


27

loke Jjjeg? N-nnei. Det fi ns bare noen ganske spesielle typer som våger seg på no’ sånt.tor Jotnene?loke Akkurat.tor (slipper Loke ned) Men ikke ligg der som en dust, da! Reis deg! Vi har en jobb å gjøre.Vi må til Jotun- heimen og ta tilbake Mjølner.loke Nei, nei, hør nå her, Tor. Det er jo nettopp det jotnene vil. Og nå som du ikke har hammeren, kommer de til å drepe deg med én gang, og etterpå … (peker på seg selv)tor (utålmodig) Ja da, ja da, prat, prat. Men hva gjør vi da?loke Her trengs smarte tanker!tor (ironisk) Flaks at du er her da. Nå, hva gjør vi?loke Jeg må tenke. Ta det rolig! tor (skriker) Åssen i huleste kan jeg ta det rolig når Mjølner er borte? Jeg kan jo for skams skyld ikke vise meg for de andre gudene!loke Nei, det er klart (hånlig) Hva er Tor uten hammeren sin? Men jeg har en idé, en strålende idé!tor Spytt ut!loke Hør her: Jeg låner fjærdrakten til Frøya og fl yr til Jotunheimen. Der kan jeg sikkert fi nne ut hva jotnene har gjort med Mjølner.tor Ja, men så rapp deg da, mann, i Odins navn! Hva står du her for! Hvis jotnene overfaller oss i Åsgård, er vi fortapte uten hammeren!

scene 2

(Senere. Loke kommer styrtende inn, pesende, andpusten. Han skal til å sette seg da Tor stanser ham)

tor Ikke sett deg! (tar et fast tak i klærne til Loke) Nå, hva har du fått greie på?


28

loke Jeg hørte … De sa at … Det er sånn at … Jo, du skjønner … Jotnen Trym … Det er han som … Det er han som har stjålet hammeren. Han … han har begravd den, – fl ere mil nede i jorda!

tor (dytter vekk Loke og slår neven i bordet) Jaså! Det er sånn det ligger an! Den derre plattfotkjempen skal få med meg å gjøre!loke Men, Tor, uten hammeren har du ikke en sjans hos jotnene!tor Jeg vet det. Men jeg skal ha tilbake Mjølner. Og etterpå skal dette hevnes! (knytter neven truende mot Loke) Og jeg skal knuse det derre stinkende tyvepakket. Like lett som jeg knekker ei lus. (gjør et utfall mot Loke, som prøver å beskytte seg)loke Tor, (kremter) du får ikke … Du får ikke tilbake hammeren hvis du ikke … hvis du ikke …tor (truende) Hvis ikke hva da?loke (nervøst) Hvis du ikke tar med deg Frøya som brud, – til Trym.tor Frøya! Jaså, den ekle typen prøver seg på utpressing! Så han krever Frøya i bytte mot hammeren? Han har altså tenkt å gifte seg med selveste kjærlighetsgudinnen? Men i så fall: Hva somler du med da? Hent dama!

(Loke skynder seg av gårde, og Tor går og mumler for seg selv. Iblant slår han neven i noe og sparker til det som står i veien)

tor Jeg skal klemme til det der fl eskeberget. At han våger! Stjele hammeren min! Åhhhh! Hammeren min! mjøøøøøølneeeeer!loke (kommer med Frøya) Her har du trollet ditt!frøya (sliter seg rasende løs fra Lokes grep) Hva skal dette her bety?


29

tor Se til å skaffe deg et brudeslør.frøya Brudeslør? Er det noen som skal gifte seg?tor Ja, – du.frøya Jeg? (fnyser) Og med hvem da, om jeg tør spørre? tor Med Trym.frøya Hvordan våger du! Så mannfolkgær’n er jeg ikke. Tror du jeg vil gifte meg med en stinkende gammel jotne? (går løs på Loke og Tor og klorer dem)loke Tor! Hjelp!tor (tar tak i armene hennes) Du skal gifte deg, slik at jeg kan få tilbake hammeren min. Forresten er det vel sånn at en kjærlighetsgudinne skal være gift!frøya (spytter og tramper i gulvet) Jeg drar aldri til Jotunheimen. Hører du: Aldri! Bare for at du ikke klarer å holde styr på den morderiske hammeren din. Tvi! (sliter seg løs og løper av gårde)loke Det merkes hvem hun er i slekt med!tor (irritert) Jeg har ikke bedt om dine kommentarer.loke (lyser opp) Du! Jeg har en idé. (hvisker noe i Tors øre)tor Er du gær’n? JEG? Noe så idiotisk! Fullstendig galskap! De vil le seg i hjel av meg.loke (trekker på skuldrene) Nei vel, da. Da er det bare å gratulere jotnene. De overtar snart hele Åsgård.tor (tenker, veier for og imot) Jeg har visst ikke noe valg. Men tro bare ikke at du slipper unna heller. Kom igjen!

scene 3

(Seinere, hos jotnen Trym. Tor er utkledd som brud og Loke er utkledd som brudepike)

loke (feminint) Du er jo riktig søt, Tor.tor Å, hold munn!loke Trym kommer til å bli dødsforelsket!tor Pass deg, eller så moser jeg øra på deg!


30

trym (kommer inn) Men, se der. Gjestene mine er kommet! Velkommen skal dere være! (poetisk til «Frøya») Ååååh! Du er vakker som en dag, Frøya. Håret ditt gnistrer som ild gjennom sløret. Kan jeg få løfte på det? Jeg vil kysse din smale hals.loke (går imellom, med kvinnestemme) Nei, nei, nei, bare rolig nå! Dere er ikke gift ennå.trym Nei, dessverre. Men snart, meget snart. Stig på, vi tar oss vel en matbit før gjestene kommer.loke Takk. Frøya gleder seg veldig til bryllupet.trym Ja, hvem gjør ikke det! Men la oss nå få unna spisingen. Jeg vil komme i gang med viktigere saker. Velbekomme!tor (med sin dype stemme) Jeg er sulten som en ulv.loke (hvisker) Husk at du er kvinne!tor (med pipestemme) Jeg er veldig sugen på en bit mat.trym Bare forsyn dere! Her har vi sneglesuppe, stekt griserumpe og tønnevis med mjød. (de begynner å spise)tor (først med dyp stemme, men etterpå med pipestemme) Dette var fantastisk godt. Er det mer mjød å få? trym Selvsagt. Men jeg har da aldri sett en kvinne stappe i seg så mye som du, Frøya. Livet her i Jotunheimen kommer virkelig til å passe godt for deg.loke Frøya har lengtet slik etter å få komme hit. Hun har ikke greidd å spise på fl ere dager, så hun er fullstendig utsultet.trym Hahaha. Det høres bra ut! Løft litt på sløret da. Jeg vil se ditt vakre ansikt. (Tor letter litt på sløret) Øynene dine slår gnister, Frøya!loke Ja, hun har ikke hatt blund på øynene på fl ere netter, – så mye har hun gledet seg til å få gifte seg med deg.


31

trym (fryder seg) Nå, hehe, men la oss komme i gang da. Hehehe. Nå skal bryllupet stå. Jeg hører at bryllupsgjestene kommer. Endelig skal du bli min, Frøya! (fi nner fram hammeren og rekker den høytidelig fram) Og her har du hammeren, som jeg lovte. Rekk meg hånden din.

(Straks Tor får hammeren, river han av seg sløret, farer opp og dreper Trym med ett eneste hammerslag)

tor Der fi kk jeg lukket munnen på deg, din utpresser og din, din ….loke Du er helt gær’n, Tor. Nå må vi stikke! Hele jotneslekta kommer til å være i hælene på oss. Detta er fali!tor (løfter hammeren høyt) Ha! I triumf vender jeg tilbake til Åsgård. Mjølner har endelig havnet hos sin rette eier igjen!


32

Den vakre og gode Balder drømte store drømmer om at hans eget liv var i fare. Han fortalte æsene om drømmene sine, og de rådslo med hverandre og bestemte seg for å gjøre alt for å beskytte ham. Frigg, moren hans, tok alle ting i ed. Hun gikk til ilden og vannet, til jernet og malmen, stenene, jorden, trærne, fuglene, dyrene, eiteret, ormene og sykdommene og krevde at de ikke skulle skade Balder. Alle lovet henne det hun ba om. Æsene var derfor sikre på at Balder var usårlig. Så sikre var de at de moret seg med å skyte og kaste sten på ham. Noen hugget til ham, men samme hva de gjorde, ble han ikke såret. Da Loke så dette, ble han harm. Han tok kvinneskikkelse og oppsøkte Frigg som bodde i Fensalene. Frigg spurte den ukjente konen hva æsene foretok seg på tinget. Da hun hørte at alle skjøt på Balder, men at det ikke gjorde ham noe, fortalte hun at alle ting hadde sverget ikke å skade sønnen hennes. Den listige Loke spurte om det virkelig var slik at alle hadde sverget. Frigg svarte at det gjaldt alt og alle, bortsett fra den vesle mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til å kreve ed av, syntes hun. Da forsvant den ukjente konen. Loke gikk til mistelteinen og rykket den opp. Deretter dro han til tingplassen. Der møtte han Hod som sto for seg selv.

BALDERS DØD


33

Loke spurte hvorfor han ikke var med på å skyte Balder slik de andre gjorde. Det var fordi han var blind, svarte Hod, og dessuten var han uten våpen. Loke tilbød seg å hjelpe ham, slik at han fi kk gjort ære på Balder han også. Han skulle vise ham hvor han skulle skyte, og han kunne bruke en kvist han hadde med seg. Så tok Hod mistelteinen, løftet buen og skjøt mot Balder, slik Loke viste ham. Skuddet gikk gjennom Balder, og han falt død om. Først var æsene lamslått over drapet. Ingen orket å snakke om sorgen som hadde rammet dem, de begynte bare å gråte. Stedet æsene sto på, var så hellig at ingen kunne ta hevn. Men Odin var den som tok seg mest nær av Balders død. Han forsto at dette var den største ulykken som hadde hendt både guder og mennesker. Så tok Frigg ordet. Hun spurte om hvem som ville ri til Helheim for å fi nne Balder og by Hel løsepenger for å få ham med til Åsgård. Hermod den raske, Odins sønn, tilbød seg å dra og red av sted på Sleipner. Æsene gjorde i stand til bålferd. De fl yttet Balders lik til sjøen. De ville sjøsette det store skipet hans, Ringhorne, og brenne liket på det. Men æsene greide ikke å rikke skipet. Derfor sendte de bud på jotunkvinnen Hyrrokkin i Jotunheimene. Hun kom ridende på en ulv og hadde en huggorm som tømmer. Hyrrokkin gikk bort til skipet, tok tak i stavnen og skjøv det ut på første forsøk. Tor ble rasende og ville knuse skallen hennes da han så hvor sterk hun var, men de andre æsene fi kk stagget ham. Da æsene bar liket ut på skipet, brast hjertet til Balders kone, Nanna Nepsdatter, av sorg. Så ble også hun lagt på bålet.


34

Deretter ble bålet tent. Tor sto ved siden av og viet det med hammeren. En liten dverg som het Let kom i veien for ham, og Tor sparket til ham så han havnet i fl ammene og brant opp. Mange møtte frem til likbrenningen. Odin med ravnene kom sammen med Frigg og valkyrjene. Frøy kom i kjerre, trukket av galten Gullinbuste. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kom kjørende med kattene sine. Store fl okker av rimtusser og bergriser møtte også opp. Odin la gullringen Draupne i fl ammene, og Balders hest ble leid til bålet med fullt rideutstyr. Hermod red i ni netter, gjennom dype daler. Han så ingenting før han kom til elven Gjoll. Der red han over Gjallarbroen som var dekket med skinnende gull. Modgunn, broens vokter, spurte om Hermods navn og ætt og om hva slags ærend han var ute i. Dagen før hadde det ridd fem fl okker med døde menn over broen, fortalte hun, men det dundret ikke mindre da Hermod red over alene. Ikke hadde han farge som en dødning heller. Hermod fortalte at han lette etter Balder og spurte om Modgunn hadde sett ham. Det hadde hun, og Hermod red videre til han kom til Helgrinden. Med et voldsomt sprang kom Sleipner over grinden. Hermod red til hallen, steg av hesten og gikk inn. Balder satt i høysetet, og Hermod ble der over natten. Neste dag ba han Hel om at Balder måtte få ri tilbake med ham. Alle æsene gråt, fortalte han. Men Hel ville vite om det virkelig var slik at Balder var så høyt elsket som det ble sagt. Hvis alt og alle, både levende og døde, gråt over ham, skulle han få dra tilbake til Åsgård, lovet hun. Men var det slik at noe eller noen ikke ville gråte, måtte Balder bli hos henne.


35

Balder fulgte Hermod ut og sendte med ham ringen Draupne til Odin. Nanna sendte med gaver til Frigg og Fulla. Tilbake i Åsgård fortalte Hermod om alt han hadde sett og hørt. Æsene sendte ut bud og ba om at Balder ble grått ut av Hel. Og alt og alle gråt. Men da sendemennene dro hjem etter fullført ærend, traff de en jotunkvinne som kalte seg Takk. Da de ba henne gråte over Balder, svarte hun: Takk vil gråte tørre tårer over Balders bålferd; karsk eller død, min var Karls sønn aldri; Hel kan ha det hun har.Det var Loke, sønn av Lauvøy, som hadde skapt seg omtil Takk.

OPPGAVER

1 Hvorfor kunne mistelteinen skade Balder?

2 Hva syns du om det Loke gjør?

3 Hvordan foregår begravelsen av Balder?

4 Hvilket av ordtakene syns du passer best til teksten?

Hovmod står for fall.

I krig og kjærlighet er allting tillatt.

Få mennesker har styrke nok til å kunne prise en venns framgang

– uten misunnelse.


36


37

Tidlig på sommeren år 793 ble innbyggerne i det fredelige Northumbria slått med redsel over budskapet om at fremmede sjøfarere hadde gått i land på øya Lindisfarne, plyndret klosteret der og drept mange av munkene. Nyheten om ugjerningen nådde den engelske munken Alkuin ved frankerkongens hoff. Alkuin ble forferdet over beretningen om de brutale, norske krigerne. Umiddelbart skreiv han to brev.

Til kong Ethelred av Northumbria skreiv Alkuin:«Betenk at i nesten 350 år har vi og våre forfedre bodd i dette såre vakre landet, og aldri tidligere har en så redselsfull gjerning forekommet i Britannia som den vi nå har vært utsatt for fra et hedensk folks side; heller ikke ville man ha trodd at en seilas som denne kunne latt seg gjennomføre.»

Til de overlevende på Lindisfarne skreiv Alkuin: «Hedningene har besudlet de hellige ting, viet til Gud, og utgytt hellige menns blod omkring alteret – sannelig, dette er ikke skjedd ved et tilfelle, men er et tegn på at det er velforskyldt av noen.»

OPPGAVER

1 Hvordan ville du skrevet dette brevet som en tekstmelding?

2 Lag en nyhetsreportasje som skal på trykk i avisa dagen etter

plyndringen av Lindisfarne.

3 Lag en tegneseriestripe som skildrer angrepet på klosteret.

EN REDSELSFULLGJERNING


38

I Gudbrandsdalen bodde det en stor bondehøvding som het Dale-Gudbrand. Han var den mektigste mannen i hele dalen. Gudbrandsdølene holdt fast ved de gamle gudene. Dette likte kong Olav svært dårlig. Han samlet hæren, og red av sted for å straffe bøndene. Dale-Gudbrand fi kk høre at kong Olav var på vei, og samlet bondehæren ved gården Hundorp. Her lå et stort hov, et hus hvor bøndene hadde en svær trefi gur av Tor og ofret til de gamle gudene. – Snart kommer en mann som heter Olav. Han vil tvinge oss til å kaste våre gamle guder, sa Dale-Gudbrand til bøndene. – Men når han kommer hit, skal vi bære ut Tor fra hovet. Da kommer Tor til å skremme vettet av Olav og hans menn. Samme natt sov Dale-Gudbrand dårlig. Dalekongen drømte at det kom en lys, stor og skremmende mann til ham. – Det vil gå deg ille hvis du kjemper mot kongen. Da vil både du og hele hæren falle, og ulver og ravner vil rive og slite i deg og alle dine, sa mannen. Dale-Gudbrand ble fælt redd av drømmen. Neste morgen kalte han bøndene sammen, og nå var dalekongen mer spak. – Det er kanskje best vi først får greie på hvor mye sant det er i det kongen farer med, sa Dale-Gudbrand. Han sendte bud til Olav, og de ble enige om å møtes ved Hundorp. Neste dag var været dårlig, og regnet høljet ned.

DALE-GUDBRANDGjendiktet av Per Anders Johansen


39

– Jeg vil at dere skal ta imot kristendommen, og tro på den sanne gud som skapte himmel og jord, sa kong Olav til bøndene. – Din gud kan verken du eller andre se, svarte Dale-Gudbrand. – Vi har en gud vi kan se hver dag. I dag er han ikke ute, fordi det er regnvær. Men du kommer til å skjelve av redsel når du får se ham. Siden den kristne guden din har så mye makt, kan du få ham til å sørge for at det ikke regner i morgen, slik at vi kan møtes på nytt. Hele natten lå kong Olav og ba bønner. Neste morgen hadde det sluttet å regne. – Siden guden din kan så mye, kan du si til ham at han skal sørge for at det blir solskinn i morgen, sa bøndene til Olav. Tidlig neste morgen kom alle bøndene til tinget, og med seg bar de den store statuen av guden Tor pyntet med gull og sølv. I den ene hånden holdt Tor en hammer. Kong Olav stod sammen med mennene sine. Ved siden av Olav stod en stor kriger som het Kolbein Sterke med en svær klubbe i hånden. – Om bøndene ser bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med klubben, hvisket kong Olav til Kolbein, slik at bøndene ikke kunne høre det. – Hvor er guden din nå, kong Olav? spurte Dale-Gudbrand. – Jeg skulle tro at han ikke holder hakeskjegget sitt høyt i dag. – Dale-Gudbrand, du synes kanskje det er rart at du ikke ser guden vår, men han kommer snart. Du prøver å skremme oss med Tor, som både er blind og døv. Han kan ikke engang komme av fl ekken uten at noen bærer ham. Men nå er det ikke lenge før det går ille med guden deres. Se opp nå, og se mot øst – der kommer vår gud med et stort lys, sa kong Olav. Akkurat da kom solen opp, og alle bøndene så østover. Mens bøndene så en annen vei, slo Kolbein til Tor med klubben så hardt at guden gikk i stykker. Ut spratt store mus,


40

øgler og ormer. Dyrene var svære og fete, for bøndene hadde gitt treguden mat hver eneste dag. Bøndene ble livredde og løp av gårde, men kong Olav kalte dem tilbake. – Nå har dere sett hvor mye guden deres maktet, han som dere gav gull, sølv, mat og drikke. Ta heller gullet deres med hjem til kvinnene, i stedet for å henge det på stokk og stein. Her hos meg får dere to valg: Enten tar dere den kristne tro, eller så skal vi kjempe, sa kong Olav. Alle bøndene valgte å la seg døpe, og Dale-Gudbrand og kongen var siden gode venner.

OPPGAVER

1 Hva syns du om denne måten å spre religion på?

2 Et sted i Oslo heter Torshov. Hva tror du det stedsnavnet betyr?

3 Hvordan tror du Kolbein Sterke har fått navnet sitt?

4 Hvilket vikingnavn hadde du fortjent?

5 Hva slags stedsnavn fra vikingtiden fi ns i nærheten

av der du bor?


41


42

Lade Gaard i Trondheim: 11. november 2004


43

PÅ DETTE STEDET

tekst: hallgeir opedal foto: agnete brun

dagbladet, 4. desember 2004

En februardag i 995: En gammel mann kom nølende inn på tunet

til Lade gård med et blodig menneskehode i hånda. Visste han da

at han bare hadde minutter igjen å leve?

Historien vil ha det til at Håkon jarl og trellen Kark ble født

samme natt jula 937. Da Håkon fi kk sin første tann, ble Kark

gitt ham i gave, og de to jevngamle guttene vokste opp sammen.

Faren ble drept, og året Håkon fylte 25 år arvet han tittelen

jarl av Trøndelag. Håkon sto imot vekkelsene som hjemsøkte

Norden, og var en hengiven hedning. Han tok fritt og hensynsløst

for seg av kvinner og styrte med hard hånd, noe som førte til at

bøndene vendte seg mot ham. De fi kk støtte fra den nyfrelste Olav

Tryggvason, nettopp ilandsteget etter et oppbyggelig opphold i

England. Håkon og Kark rømte og gjemte seg under en grisebinge.

Olav Tryggvason kom til gards og lovet gods og heder til den mann

som kunne skade jarlen. Jarlen hvisket: – Hvorfor er du så bleik,

men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike

meg? – Nei, sa Kark. Men ut på morgenkvisten tok Kark kniven fra

beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen. Etterpå skar han

hodet av ham og kom dagen etter til Lade gård med hodet i hånda.

Olav Tryggvason lot ham føre bort, halshogde ham og de to hodene

ble rodd ut på Munkholmen der de ble satt på stake til skrekk og

advarsel.

– Intet sted i landet fornemmes enheten i historien sterkere enn

på Lade, skal litteraturhistorikeren Francis Bull ha sagt. Inne i det

staselige hovedbygget fra 1811 henger maleriet Adolph Tidemand

har malt av Kark da han skar hodet av Håkon jarl. I dag er Lade

gård eid av Reitangruppen.


44

Håkon jarl var i gjestebud på Melhus i Gauldalen, og skipene hans lå ute ved Viggja. Det var en mann som het Orm Lyrgja, en mektig bonde som bodde på Bunes, han hadde ei kone som het Gudrun, datter til Bergtor på Lunde; hun ble kalt Lundesol, og var den vakreste kvinne en kunne se. Jarlen sendte noen av trellene sine til Orm i det ærend å hente Gudrun, Orms kone, til jarlen. Trellene kom fram med ærendet. Orm bad dem først få seg kveldsverd. Men før trellene var ferdige med maten, hadde det kommet en mengde menn fra bygda til Orm, som hadde sendt bud på dem. Nå sa Orm at det var ikke tale om at Gudrun skulle gå med trellene. Gudrun sa trellene kunne si til jarlen at hun ville ikke komme til ham med mindre han sendte Tora fra Romhol etter henne, det var ei mektig husfrue, en av kjærestene til jarlen. Trellene sa de skulle komme igjen en annen gang, og da skulle bonden og husfrua komme til å angre denne skammelige streken; trellene truet fælt, men drog da bort etter dette. Men Orm sendte hærpil utover bygda til alle fi re kanter, og lot bud følge pila at alle skulle gå med våpen mot Håkon jarl og drepe ham. Han sendte også bud til Halldor på Skjerdingstad, og Halldor sendte straks ut hærpil. Like i forvegen hadde jarlen tatt kona fra en mann som het Brynjolv, og dette hadde vakt stor uvilje hos folk; da hadde det vært nære på det hadde samlet seg hær. Og da budstikka kom nå, løp de alle som én og drog til Melhus.

HÅKON JARL OG KARK


45

Men jarlen fi kk nyss om det og tok av sted fra garden med følget sitt inn i en dyp dal; det er den de siden kaller Jarlsdalen. Der gjemte de seg. Dagen etter fi kk jarlen greie på alt om bondehæren. Bøndene sperret alle vegene, de tenkte seg helst at jarlen måtte ha dradd til skipene sine. Erlend, sønn hans, en usedvanlig staut ung mann, rådde for skipene da. Da natta kom, sendte jarlen følget sitt fra seg, sa de skulle ta vegen gjennom skogene ut til Orkdalen. «Ingen vil gjøre dere noe når ikke jeg er i nærheten. Send bud til Erlend at han skal seile gjennom fjorden, og at vi skal møtes på Møre. Jeg skal nok få gjemt meg for bøndene.» Så tok jarlen av sted sammen med en trell han hadde, som het Kark. Det var is på Gaula, og der kjørte jarlen hesten sin uti og lot kappa ligge igjen der; de to gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt: En svart og fæl mann kom framom helleren, og han ble redd han skulle gå inn. Den mannen sa til ham at Ulle var død. Jarlen sa at Erlend var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skreik stygt i søvne, da han våknet, sa han at han hadde drømt han så samme mannen, han kom da tilbake og ned til dem og bad ham si til jarlen at nå var alle sund stengte. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve. Så stod han opp, og gikk til garden Romol, der sendte jarlen Kark inn til Tora og bad henne komme ut uten at noen så det. Hun gjorde det, og tok godt imot jarlen. Jarlen bad henne gjemme ham i noen dager til bøndene gikk fra hverandre igjen. «Her på garden min kommer de til å leite etter deg både ute og inne», sa hun, «for det er mange som vet at jeg gjerne vil hjelpe deg alt jeg kan. Men det er ett eneste sted på garden min, der de ikke vil leite etter en slik mann, det er grisebingen.» De gikk dit, og jarlen sa: «Her får vi slå oss ned, nå må vi først og fremst berge livet.» Så gravde


46

trellen ei stor grav og bar bort jorda og la noe tømmer over. Tora fortalte jarlen hun hadde hørt at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønn hans. Så gikk jarlen ned i grava sammen med Kark, og Tora dekket over med tømmeret, sopte møkk og jord utover og dreiv grisene utpå. Grisebingen lå innunder en stor stein.

Olav Tryggvason seilte innover fjorden med fem langskip, og der kom Erlend, sønn til Håkon jarl, roende imot ham med tre skip. Da de nærmet seg hverandre, fi kk Erlend og folkene hans mistanke om at det nok ble ufred, og så styrte de mot land. Og da Olav så langskipene som kom roende mot ham utetter fjorden, trodde han det var Håkon jarl som kom, og sa de skulle ro etter dem så hardt de kunne. Da Erlend og hans folk var kommet nesten til lands, rodde de på grunn, de løp straks over bord og prøvde å komme i land. Nå kom Olavs skip til i full fart. Olav så en mann legge på svøm, en usedvanlig vakker kar. Olav tok styrvolen og kastet etter denne mannen, hogget kom i hodet på Erlend, sønn til jarlen, så hausen sprakk inn til hjernen. Der mistet Erlend livet. Olav og hans folk drepte mange, noen kom seg unna på fl ukt, og noen tok de og gav grid, og fi kk vite nytt av dem. Da fortalte de Olav at bøndene hadde drevet bort Håkon jarl, at han hadde vært nødt til å rømme unna for dem, og at hele følget hans var spredt til alle kanter. Nå kom bøndene til Olav, det ble glede over møtet på begge sider, og de slo seg straks sammen. Bøndene tak ham til konge over seg, og alle ble enige om én ting: å leite etter Håkon jarl. De drog opp i Gauldalen, for de syntes det var rimeligst at jarlen var på Romhol, om han var på noen av gardene, Tora var den kjæreste vennen han hadde der i dalen. De kom dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham ikke. Så holdt Olav husting ute på garden, han stod oppe på den store steinen som var der like ved grisebingen.


47

Da talte Olav, og i talen sa han at han ville skjenke den mann både gods og heder, som kunne skade Håkon jarl. Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa: «Hvorfor er du så bleik, men stundom svart som jord? Det er vel ikke så at du vil svike meg?» «Nei», sa Kark. «Vi ble født i samme natt», sa jarlen, «det blir ikke langt mellom vår død heller.» Kong Olav drog bort da det ble kveld. Om natta holdt jarlen seg våken, Kark sovnet og skreik fælt i søvne. Da vekte jarlen ham og spurte hva han drømte. Han sa: «Jeg var på Lade nå, og Olav Tryggvason la en gullring om halsen på meg.» Jarlen svarte: «Det viser at Olav Tryggvason kommer til å lage en blodrød ring om halsen på deg om du møter ham. Ta deg i vare for det. Av meg skal du få bare godt som alltid før, svik meg nå ikke.» Etter dette våkte de begge to, liksom den ene våkte over den andre. Men da det lei mot dag, sovnet jarlen, snart tok han til å skrike fælt, og det ble så mye av det at jarlen satte hælene og nakken innunder seg som om han ville reise seg opp, og skreik høyt og uhyggelig. Kark ble redd og fælen, han tok en svær kniv han hadde i beltet og kjørte den gjennom strupen på jarlen og skar den ut igjen. Det ble Håkon jarls død. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin veg; dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Han fortalte også alt det som hadde hendt mellom ham og Håkon jarl, og som er skrevet her ovenfor. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham.

Nå drog kong Olav sammen med en mengde bønder ut til Nidarholm og hadde med seg hodene til Håkon jarl og Kark. Denne holmen brukte de å drepe tjuver og røverpakk på, og der stod en galge. Dit lot han bære hodene til Håkon jarl og Kark. Så gikk hele hæren borttil og ropte og skreik og kastet stein på dem, de sa at der fi kk den nidingen gå samme vegen


48

som andre nidinger. Etterpå sendte de folk opp i Gauldalen, de tok kroppen og drog den bort og brente den. Nå ble det slik makt i det fi endskapet trønderne kjente for Håkon jarl at ingen fi kk lov å nevne ham uten å kalle ham den vonde jarlen, og det navnet holdt seg lenge etterpå. Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde ham til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fi ender.Så sier Torleiv Raudfellsson:

Håkon! Vi vet ikkeunder månens vegerstørre jarl enn du er.Ved strid du steig til makten.

Ni edlinger har dusendt til Odin. Ravneneter av lik du gav den,og du ble landrik herre.

Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fi kk. Men det som mest gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.

OPPGAVER

1 Hva er en trell? Og hva er hausen? Og hva tror du det vil si å

sende ut hærpil?

2 Hvor i teksten er det Kark bestemmer seg for å svike Håkon Jarl?

3 Hva syns du om det Kark gjorde?

4 Gå i grupper og lag en dramatisering av historien.


49

«I valg mellom falske venner og åpne fi enderhar jeg alltid foretrukket de siste.»

[bjørnstjerne bjørnson]


50

VIKINGENES GENERER SPREDT OVERDET MESTE AVSTORBRITANNIAEn undersøkelse av den britiske befolkningens dna-sammensetning har vist at vikingenes etterkommere i dag lever i området fra Midt-England og helt opp til Shetlandsøyene. Også i Nord-Irland er det fremdeles en god del viking-dna i befolkningens arvemasse. Forskerne har samlet inn dna-prøver fra over 1700 menn i 24 britiske småbyer og sammenliknet prøvene med 400 prøver fra Norge, Danmark og Tyskland. Prøvene har avslørt aty-kromosomet hos nålevende britiske, danske, tyske og norske menn i hovedsak er identiske. Disse mennene er med andre ord beslektet med hverandre, selv om slektskapet er nesten 1000 år gammelt og temmelig langt ute. 60 prosent av mennene på de nordlige skotske øyene viser seg å nedstamme fra de norske vikingene, mens beboerne i de midtre og østlige delene av England har aner blant danske vikinger eller angelsaksere. Men Sør-Englands befolkning har mest opprinnelig keltisk blod i årene.

OPPGAVER

1 Bruk et kart over Storbritannia og fi nn norrøne stedsnavn. Se etter navn

som slutter på -by eller -thorpe (bygd/lite sted).

2 Hvor langt kan du følge din egen slekt bakover i tid? Skriv opp navn og

fødested på foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre og så

videre, så langt du kan. Spør noen eldre i familien om hjelp.


51


52


53

FOLKEDIKTNING


54

HVA TØRKET MAN SEGMED FØR I TIDEN?

Hva tørket man seg med før toalettpapiret ble oppfunnet?Hvordan klarte folk seg før de fi kk toalettpapir?

Mye forskjellig har vært i bruk opp gjennom tidene. Romerne brukte parfymert ull eller svamper renset i saltvann. I vår kultur rengjorde vikingene seg med kluter, dyreknokler eller østersskall. I middelalderen brukte folk kvister, gress, høy eller stoffkluter, og fra 1700-tallet brukte forholdsvis velstående familier gamle aviser. Fabrikkprodusert toalettpapir dukket opp på slutten av 1800-tallet, men det gikk lang tid før det slo igjennom. Helt opp i 1940-årene var det vanlig at det lå bunker med gamle aviser på toalettet eller utedoen.


55

«Man må kunne overskue 6000 års historie for å forstå øyeblikket.»

[johann wolfgang von goethe]


56

Da pesta kom til Sogn i Bergens stift, var det mange av de rikeste og fornemste folk som rømte sin vei opp til den ensomme, avsidesliggende Jostedalen. I forveien hadde de gjort den avtalen med sine gjenværende slektninger, venner og bygdefolk at ingen av disse skulle komme opp til Jostedalen så lenge pesta stod på i Sogn. De som ville skrive, skulle legge sine brev under en stor stein mellom begge bygdelagene, og fi nne svar på samme sted. Steinen kalles ennå brevsteinen. På denne måten trodde utfl ytterne å unngå farsotten. Men det ble ikke så. Den kom opp til Jostedalen like fullt, og raste så slemt at folk i dalen døde, så nær som en liten jente på garden Bjørkehaug. All buskapen rente til skogs og for helt på villstrå, da ingen lenger stelte og gjette. Etter en tid kom den fl okkevis over til et grannesogn. Her ble folket ytterst forundret over at det ikke var noen etterspørsel etter de fremmede kyrne. De begynte da å frykte for at det sto slemt til i Jostedalen. Så la noen i vei dit for å få rede på sakens sammenheng. Den var dessverre altfor sørgelig. De gardfor nesten hele dalen, men overalt hvor de kom, fant de husene tomme og gav til sist opp håpet om å fi nne noen levende sjel. På hjemveien fi kk de imidlertid helt uventet øye på en liten jente i marka utenfor Bjørkehaug. Hun var helt folkesky, og hadde rent til skogs av redsel for de fremmede. De ropte til henne, men hun tok fl ukten inn i skogen som en vill fugl.

JOSTEDALSRYPA


57

Langt om lenge fi kk de da tak i jenta. Men hun kunne verken snakke noe forståelig eller skjønne deres tale. For hennes villhets skyld kalte de henne Rypa. De tok henne med seg til sitt hjem, hvor hun ble oppfostret og skikket seg vel. Jostedalen lå øde i atskillige år, inntil noen nordfjordinger kom dit og ryddet opp de gamle enger og åkrer på ny, først og fremst på gardene Fåberg og Myklemyr. Da Rypa var kommet til skjells år og alder, drog hun tilbake til fødebygda si, ble gift og levde der til sin død. Fra henne stammer en slekt som gjennom lange tider var bygdas beste folk, og den kaltes etter henne «Rypeslekta.» Ennå for hundre år siden skal det ha levd etterkommere av Jostedalsrypa.

***I en annen variant av dette sagnet står det at da folk kom til dalen, fant de husene tomme: «og mange av de døde var ikke begravd.» Slik fortelles det der om hvordan jenta ble funnet: De spurte henne om forskjellig, men hun skjønte ikke dem, og de skjønte ikke henne, med unntak av noen få ord: «Mor, vesle rypa.» De forteller at før mor hennes døde, satte hun igjen mat på bordet, pakket jenta si ned i fjær og ga henne mat, slik at hun i alle fall ikke skulle sulte i hjel. Da de fant henne, var det vokst fast fjær på henne. Og om Rypeslekta står det: Denne slekta skulle ha det til merke at den hadde «fuglehud», det vil si store, åpne svetteporer i huden etter dun som hadde begynt å vokse.

OPPGAVER

1 Hvordan kan du se at dette er et sagn og ikke et eventyr?

2 Hvor ville du dratt hvis pesta kom til stedet du bodde?

3 Dikt opp et sagn om hvordan et av disse stedene har fått navnet sitt:

Kvinesdal, Treungen, Sortland, Lillehammer, Rauland. Fortell!


58

I Alta er det ein plass som blir kalla Russeluft. Om denne plassen fortel folk: Ein gong var russetsjudane ute og reiste. I Leirbotn tok dei med seg ein gut for at han skulle vise dei vegen over fjellet til Rafsbotn. Mens dei var oppe på fjellet, vart det mørkt, og guten seier til russane: «No må de følgje etter meg, men det er nok best at de bind dykk fast i kvarandre slik at de ikkje går dykk bort.» Dette gjekkrussane med på, bortsett frå ein gammal ein som ikkjeville la seg binde. Guten sa så: «No går eg føre med fakkelen, og når de ser at eg begynner å springe fort, da er vi komen ned til gardane.» Guten gjekk føre, og etter kom dei samanbundne russane. Guten førte dei fram til kanten av eit stup. Der kasta han den brennande neverfakkelen utfor og hoppa sjølv bort på ei berghylle. Da russane fekk sjå at fakkelen skaut fart, trudde dei at dei var komne fram til gardane. Difor skunda dei seg etter og hoppa utfor berget. Dei fremste drog dei andre med seg i tauet. Da dei somgjekk bak høyrde at dei fremste skreik, trudde dei at dei var komne fram til folk. Berre den gamle russen var mistenksam, men guten fekk skyvd han og utfor. Så gjekk guten ned til folk og fekk sjå at dei heldt bryllaup og var glade. Gutenseier da: «Ja, de er glade og veit ikkje om noko farleg, og det enda døden heng over hovudet på dykk.» Dei trudde ikkje

VEGVISARENVegvisaren er ei gammal samisk segn. Historia er og fi lmatisert

av Nils Gaup (Veiviseren, 1987). Filmen var nominert til Oscar i

kategorien for Beste utanlandske fi lm same år.


59


60

noko på det han sa, men morgonen etter gjekk dei for å sjå, og da fann dei russane under berget. Nokre av dei var det enno litt liv i, og dei kjende nok igjen guten. Men dei kunne ikkje gjera anna enn å knytte nevane mot han.

OPPGAVER

1 Fortel segna til ein medelev.

2 Kvifor vil guten at russetsjudane skal binde seg fast i kvarandre?

3 Var det riktig av guten å lure russetsjudane utfor stupet? Diskuter.

4 Kva for ordtak passar best til segna?

Dei som ikkje veit at døden lurer, er ikkje redde.

Lita tuve kan velte stort lass.

Grav deg ned i tide.


61

«Kjenn slagmarken (bedre enn din fi ende).»

[kong shaka zulu]


62

De som er med: Olav Åsteson presten den synske kvinne 1, kvinne 2, kvinne 3 mann 1, mann 2, mann 3 Sjele-Mikkel Om ønskelig fl ere tilhørere

(Kirkeklokker høres. Olav Åsteson sitter ved gudmorens gravstein. Han har øynene lukket og ser ut som han er i egne tanker. En prest går forbi med et røkelseskar i hendene, går tvers over scenen og ut mens han messer)

presten Agnus Dei, qui tollis peccata mundi: misere nobis. Agnus Dei, qui tollis peccata mundi: misere nobis.olav Kanskje kan du ikke høre meg, gudmor, men du skal vite at jeg aldri vil glemme det korte øyeblikket vi hadde sammen. Jeg vil alltid huske det som skjedde etter at jeg hadde gått over Gjallarbrua og fi kk se den delen av himmelriket der du bor.

DRAUMKVEDETEn dramatisert versjon.


63

(Kirkefolket kommer)

mann 1 (peker) Se der. Er det ikke Olav Åsteson?kvinne 1 Har han endelig våknet? De sier han har sovet helt siden julaften!mann 2 Han har sovet i 13 dager! olav Ja, jeg er Olav Åsteson, og jeg har sovet lenge. Gå aldri til sengs på julaften, min venn, for da kan det hende du aldri våkner igjen.kvinne 2 Men du våknet jo?den synske (drømmende) Og det var Olav Åsteson, han hadde sovet så lenge …olav (til folk) Vil dere høre om drømmene mine? Jeg kan love dere at dere aldri har hørt maken.folk Ja, fortell, Olav! Vi vil høre!olav Jeg la meg ned på julaften, og søvnen den ble lang. Våknet ikke før på trettendedagen, i dag, med kirkegang. presten (stikker hodet inn) Olav, nå må du komme. Det er tid for messe. (til alle) Jeg venter å se dere alle i kirka mens jeg leser teksten! (ingen rører seg)mann 2 Fortell om det du opplevde! Vi vil at du forteller!olav Ja, gjerne det, om dere heller vil lytte til meg enn til presten?kvinne 1 (spent) Hvor var du i drømmen?olav Høyt, høyt oppe i skyene og dypt, dypt der nede. Jeg så det varme helvetet og en del av himmelriket. Jeg fl øy av gårde uten vekt, og tida den forsvann. Jeg for over daler – og fjell – og vann. Jeg sank i myrer uten bunn, og sleit meg gjennom tornekratt …


64

den synske (drømmende) For månen skinner, og veien er lang …olav Til slutt sto jeg ved Gjallarbrua.kvinne 2 (gisper av forskrekkelse) Det er jo den brua som skiller mellom to verdener: denne verden og Paradis!mann 1 Gikk du over, Olav, gikk du over?olav Brua hang høyt oppe og var skremmende og vakker på en gang. Jeg frøs, og det var ikke bare av kulde.mann 2 Men gikk du over?olav Jeg kjente at jeg måtte over brua. Det var en kraft som tvang meg. Men det ble ikke så lett … kvinne 3 (spent, med åpen munn) Ikke så lett, hvorfor ikke?olav Den var dekket av gull, og sylskarpe pigger! Plutselig var det en okse foran meg, han prusta og skrapte med hovene …alle En okse??olav Ja, men jeg klarte å komme meg forbi! Men så var det en hund …folk (ser på hverandre) En hund?olav Den prøvde å bite meg, men jeg fi kk roet den ned.folk (puster lettet)olav Da jeg var nesten over, hogg en orm tak i meg … (han griper brått armen til en av tilhørerne for å demonstrere, og fører den opp mot halsen sin)Alle: (gisper av skrekk)olav … og jeg trodde det var like før jeg skulle dø, men jeg fi kk rista den av meg, og da så jeg plutselig et lys, – og hørte vakre toner.


65

(Ekstra lyssetting. Musikk høres, helst gregoriansk eller noe annet sakralt. Musikken stiger i styrke og fader ut etter kort tid)

den synske Da så han Paradiset, men der kjente han ingen, bare den døde gudmor si, – med den røde, gylne ringen.olav Mot meg kom ei kvinne jeg kjente, det var gudmor mi! Hun som holdt meg i armene da jeg var liten, som sang for meg da jeg skulle sove. Hun døde lenge før jeg skjønte hva det var å dø.kvinne 3 Snakket hun til deg?olav Det eneste hun sa før hun ble borte og gikk i ett med de hvite skyene, var: «Reis til Brokksvalin, der skal dommen stå!» mann 3 Til Brokksvalin!? Hvor er det? den synske (messende) I Brokksvalin, der skal dommen falle.kvinne 2 Det er dit vi kommer når vi dør, det er der vår skjebne blir avgjort.olav Har du gjort opp for syndene dine, kommer du til himmelen, men har du vært et råskinn på jorda, da havner du i helvete! den synske Tunga taler og sannheten svarer på dommedag.olav På veien dit møtte jeg fl ere døde på vei mot dommen. Én mann som hadde på en kappe av bly, så tung at han nesten ikke klarte å gå. En annen sank til knes i jorda under vekten av et barn, – som han hadde drept! De som hadde forbannet sin mor og far, måtte bære glødende stein.den synske Gir du sko til den som fryser, skal du ikke frykte dommen! Gir du mat til den som sulter, skal du ikke frykte dommen!


66

(Dramatisk musikk varsler at det kommer til et høydepunkt)

olav Da blåste det opp en vind, – et gufs av død og redsel. Fra nord kom en støvsky, større og større! En hær av ryttere, de varslet ikke godt.mann 1 Åsgårdsreien!alle (skremt) Åsgårdsreien?mann 1 I den hæren er alle døde!alle (lidende) Åhhh!olav Fremst, på en svart hest, red Grutte Gråskjegg, styggen sjøl! Jeg var sikker på at nå var det ute med meg, at han ville plukke meg opp og gjøre meg til soldat i helveteshæren sin!den synske (messende) I Brokksvalin skal dommen falle …olav (dramatisk) Men i det samme hørte jeg én blåse i lur! Den klare lyden svevde som en fugl i lufta. Hesten til Gråskjegg ble redd, den vrinsket og steilet. Det var Sjele-Mikkel og følget hans som kom sørfra! Hestene hans var hvite, de skinte i sola. kvinne 1 (belærende) Sjele-Mikkel, det er en engel, det. Erkeengelen!sjele-mikkel (kommer til syne, kledd i hvitt) Lurtonen min lokket til seg syndere fra hele verden, unge og gamle, syke og friske. I fl okken sto også Olav Åsteson (peker på Olav). Alle var de redde for ærendet mitt. Da tok jeg fram skålvekta mi …kvinne 2 Jeg har hørt om skålvekta!mann 3 (vendt mot publikum) I den veier han de gode og onde gjerningene våre …kvinne 3 (avbryter) … for å fi nne ut hva som veier mest, hvor store syndere vi er!olav Det var fryktelig, alle skalv som løv i vinden,


67

angret og gråt for syndene sine.sjele-mikkel Jeg hadde menneskene rundt meg og ville skille de gode fra de onde. Men …alle Men …??? sjele-mikkel I stedet blandet jeg alle i skålvekta, – og veide dem sammen (går stille ut)den synske I Brokksvalin skal dommen falle …olav Tenk, han veide alle syndene våre, og (glad) – overlot dem til Kristus!

(Alle viser lettelse, klapper i hendene og ser glade ut)

mann 3 Stå opp du, Olav Åsteson, nå har du snakket lenge!

(Kirkeklokkene ringer. Olav reiser seg)

olav Min preken er slutt, og klokkene ringer, men har dere skjønt hvilket budskap jeg bringer? At vi skal gi av det som vi eier, at vi skal vandre på sannhetens veier! At vi skal hjelpe de hjelpeløse, svake, – at det du gjør i dag, en dag vil slå tilbake!

(Presten kommer forbi, hans gudstjeneste er over)

presten (mot publikum) Det var Olav Åsteson, – nå har han fortalt sine drømmer.

(Folk omringer Olav, alle vil trykke hendene hans. Høytidelig stemning. Teppe)


68

i

Olav sat heime i åtte år, – trø meg ikkje for nære – for han ville mor si sjå. sjå = besøke

– På vollen dansar mi jomfru.

Det niende tek’e til lide, tek’e til lide = begynner å gå mot slutten

– trø meg ikkje for nære –han ville til mor si ride.– På vollen dansar mi jomfru.

ii

«Høyrer du Olav, sonen min,korleis likar du gifta di?» gifta = kona

«Soleis likar eg gifta mi,som eg drikk’e bå mjø og vin. mjø = mjød, øl

Soleis likar eg gifta godsom kvar den dagjen å drikke jol.» drikke jol = feire jul

«Eg så henne Kari ridei går med elveside. elveside = ved siden av alver

BALLADEN OMOLAV OG KARI


69

Ho ha’kje anna til hest,hell kvite bjønnen ho lika best.

Ho ha’kje anna til beisle-ring beisle-ring = bissel

hell frånarormen ho slengde ikring.» frånarormen = den glinsende ormen

«Det mune dei på henne ljuge – Gud nåde den som slikt trudde!»

«Hosse kan graset på jordi gro,når sonen må inkje mo’eri tru?» ikke kan tro på mor si

iii

Olav han spring på gangaren grå, den grå hestenso hastig ride har derifrå.

Kari ho ser seg ut so vide, ser seg vidt omkring

so ser ho’n Olav etter halline ride. halline = bakkene

Ho gjordest bå’ blå og bleik: gjordest = ble

«No ser eg Olav at han er vreid!» vreid = sint

Ho skodde si hand, ho skodde sin fot, skodde = kledde på

so gjekk ho sin herren syrgjeleg imot: sørgelig

«Høyrer du Olav, Herren min,hott tidend fekk du hjå mo’eri di?» hott tidend = hvilke nyheter

«Ho sa ho såg deg ridei går med elveside.

Du ha’kje anna til hesthell kvite bjønnen du lika best.


70

Du ha’kje anna til beisle-ringhell frånarormen du slengde ikring.»

«Det mune dei på meg ljuge –Gud nåde den som slikt trudde!»

«Hosse kan graset på jordi gro,når sonen må inkje mo’eri tru?»

Han la til henne med tynnyrtein, slo henne med tornegrein

serkjen rivna og holdet seig. klærne revnet og hun fi kk åpne sår

Han la til henne med tynnyrkvast, tornekvist

serkjen rivna og holdet brast.

«Olav, Olav, slå ikkje leng’!No hev eg fengji min hjartespreng.» fått ødelagt hjertet

Han tok’a Kari i sitt fang,så bar han henne på silkjeseng.

«Du dreg’e kje serken utor blo’e, du sender han til mi mo’er! send den blodige serken til mor mi

Du bed, ho tvær han rein’e be henne vaske den reinog gifter kje døttrar fl eire!»


71

iv

Kari kom seg til himmeriks dør,Jomfru Mari slepte ’a innafyr.

Jomfru Mari tukka fram ein stol; skjøv fram

«Sit, liti Kari, og kvil din fot!»

«Du tar inkje rydje sess for meg, trenger ikke rydde plass

eg er inkje for god til stande fyr deg.

Eg er inkje trøytt, eg kan vel stå, –Men må Olav himmerikje få?»

«Sit, liti Kari, og kvil deg på –Olav han ska himmerikje få!»

«Eg er inkje trøytt, eg kan vel stå,men må Olavs mo’er himmerikje få?»

Jomfru Mari ho svara så:– Trø meg inkje for nære –«Olavs mo’er kan kje himmerikje få.»– På vollen dansar mi jomfru.


72

orkdal (nb): Gunnhild Sundli i Gåte vil bringe kveding og folkemusikk i ny innpakning ut til folket, og fi kser det med å blande folkemusikk og metall. – Bildet av folkemusikken er ofte noe fi nt og vakkert, men folkemusikken kan også være skitten og rå, mener Gunnhild. Hun medgir at folkemusikk ofte forbindes med bunad, kappleik og leikarring. Det har Gunnhild ingenting imot. Men hun insisterer på at det er mer.

SKITTEN OG RÅGåte har skrevet seg inn i norsk rockehistorie.

Det kan de takke folkemusikken for.

Av Fred Arthur Asdal


73

TRIST

– Tenk på spellemennene i gamle dager. Spellemennene var ikke først og fremst kulturbærere, de var sin tids rockestjerner. De var på «turne» hele tida og drakk seg hemningsløst fulle. Og tekstene; de beskriver drap og det som verre er, sier hun. Mange av tekstene til Gåte er ballader fra middelalderen, spekket med kjærlighet og intriger. Andre tekster er imidlertid «nye.» – En av tekstene våre er fra 1800-tallet, «Til deg», handler om ei dame som blir gravid utenfor ekteskapet. Så forlater mannen henne til fordel for ei rik enke. I sorgen spontan-aborterer hun. Det er ganske trist, sier Gunnhild.

IKKE KULT

Gunnhild og broren Sveinung fi kk folkemusikken inn med morsmelka. De kommer fra en familie i Orkdal med stolte folkemusikktradisjoner. Gunnhild lærte kveding av Anne Kleivset, og kan vise til en andreplass i Landskappleikens ungdomsklasse. Og den fagre ungjenta ble tidlig trukket fram som trekkplaster når det kom fi ntfolk til bygda. – Jeg hadde sinnssykt langt hår og bunad. Jeg øvde i bilen, og så sang jeg for turister og fi ne Oslo-damer som var på besøk i Trøndelag. Likevel; da hun var 13-14 år, ble hun lei. Folkemusikk var absolutt ikke kult i vennekretsen, og Gunnhild hadde mest lyst til å droppe det hele. Et «eksperiment» fi kk henne imidlertid til å ombestemme seg.

UTLANDET

– Sveinung og jeg eksperimenterte litt med synthesizere og data, og trodde ikke det ville være noe mer. Men på en konsert i Trondheim fi kk vi en fantastisk respons, og da gikk et lys opp for meg: Jøss, går det an å gjøre det sånn?


74

Kort tid etter spilte Gåte inn sin første plate med Gunnhild som vokalist. Da var hun 15 år. Siden har platene blitt fl ere, og de har blitt skamrost av musikkanmelderne. Dessuten har Gåte holdt utallige konserter, både i Norge og i utlandet. – Men forstår utlendingene hva du synger om, på norsk? – Folk i utlandet er veldig nysgjerrige. De fl este er nok mest opptatt av musikken vår, men vi får også mange henvendelser angående tekstene. Derfor har vi lagt ut oversettelser på hjemmesidene våre, sier Gunnhild, som er glad for den store interessen.

VISENE VANDRET

– Verden blir bare mer og mer lik, all særegenhet forsvinner. Alt skal være et svar på USA og England, og mange vil ikke ha det sånn, sier Gunnhild. – Utlendingene synes de norske folkevisene er eksotiske. Det er ikke rart. De gamle folkevisene er jo sterke fortellinger, fylt med mystikk og trolldom. Tenk bare på Bendik og Årolilja. De to unge fi kk ikke hverandre og døde av lengsel. Da de ble gravlagt, på hver sin side av kirka, vokste det opp to liljer som vokste sammen over kirketaket. Det er ganske vakkert, sier Gunnhild. – Det samme motivet, den evige kjærligheten, fi nner vi igjen i fortellingene om Tristan og Isolde, og i Romeo og Julie. Det viser hvordan folkevisene har vandret over hele Europa.

HOBBYHULDER

Som liten sang mora mange middelalderballader for henne. Det passet Gunnhild godt. – Jeg leste alt som hadde med blod, vold og vikinger å gjøre, og ønsket jeg levde i gamle dager. Særlig begeistret var hun for det mystiske og overnaturlige: troll, nisser, bergekongen, hekser, alver, feer, huldra og nøkken.


75

– Trodde de på dette i gamle dager? – Noe var nok underholdning, annet var skremsel for ungene. Men jeg tror de trodde på det, ja. Det var en herlig naivitet. – Og hvem er favoritten din? – Det må være huldra. Hun er veldig sterk, lur og vakker, så hun beundrer jeg. Jeg tror jeg har vært en hobbyhulder hele livet mitt.

bendik og årolilja

Bendik rid åt SølandoVille han skoda møy, Skoda = sjå / Møy = pike, jomfru

Han var kje lagje te atte koma,Difor so laut han døy– Årolilja, kvi søve du so lengje

Om dagjen rid Bendik i skogjen ut,og veider den ville hjort Veider = feller, jakter på

om notti vitjar han jomfruvamed åst og elskogs-ord. Åst = kjærleik / Elskogs-ord = lidenskapelige ord

Inn kjem kongjens smådrengSeie han tidend ifrå Tidend = kjem med nytt/melding/bod

Bendik trør GullbrautineForuta kongjens råd

Olavkyrkja i TrondheimHo er tekte med bly. Tekte = dekte

Bendik sko inkje livi njoteom ho var tri gongjer ny

[gåte]


76

Det var en gang en rev og ei revefrue som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikte og levde godt sammen, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han opp rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde. Og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke. Han var død og ble død. Men da han var kommet i jorden og gravølet vel var over, så tok det til å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag på døra til revehuset.«Å, gå ut, du Korse, og se hva det er», sa reve-enka; hun hadde ei en katt til tjenestejente, og hun hette Korse. Da Korse kom ut, sto det en bjørn på tråkka.«God kveld», hilste bjørnen.«God kveld igjen», sa Korse.«Er reve-enka hjemme i kveld?» spurte han.«Hun sitter inne», svarte jenta.«Hva tar hun seg til i kveld, låter hun ille eller vel?» spurte bjørnen.«Hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød, hun vet ikke sin arme råd, hun», sa katta.«Be henne ut å gå, så skal hun få et godt råd!» sa bjørnen. Da katta kom inn, spurte matmor:

REVE-ENKANorsk folkeeventyr


77

«Hvem er det som tasser og banker på, så jeg ikke kan kveldsro få?»«Det er frierne dine», svarte Korse, «jeg skulle be deg ut å gå, så skulle du få et godt råd.»«Hva for farge har kofta?» spurte revefrua.«Ven, vakker, brun – svær kar og kvast syn», sa jenta.«La han gå, la han gå! Jeg trenger ikke hans råd.»Korse gikk bort og gløttet på døra og sa:«Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd.»Ja, så var det ikke annet for bamsen enn å snu og fare sin vei dit han kom fra. Neste lørdagskveld banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.«God kveld», sa ulven, «er reve-enka hjemme?»Jo, hun var da det.«Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel?» spurte han.«Å, hun vet ikke sin arme råd», svarte jenta, «hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.»«Be henne ut å gå, så skal hun få et godt råd», sa gråbeinen.«Hvem er det som fl yr og banker på, så jeg ikke kan kveldsro få?» spurte reve-enka.«Å, det er friere, vet jeg», sa katta. «Jeg skulle be deg ut å gå, så skulle du få et godt råd.»Nei, først ville revefrua vite hva slags farge kofta hadde.«Ven, vakker, grå, – lang kropp og lite på», svarte Korse.«La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd!» sa enka. Og da gråtassen fi kk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med. Tredje lørdagskvelden gikk det likedan. Det banket tre slag på døra, og katta ut og skulle se etter. Så var det en hare.«God kveld», sa han.«God kveld igjen», svarte hun, «er det fremmedfolk ute og farer så sent på kvelden!»


78

Ja, det var da det, og så spurte han også om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.«Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død», svarte katta.«Å, be henne ut å gå, så skal hun få et godt råd», sa haren.«Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke kan kveldsro få?» sa matmora til Korse.«Det er nok friere det!» svarte jenta.Ja, så ville hun vite hva for farge kofta hadde denne gangen.«Ven, vakker, hvit, – tett vadmel og uten slit», sa kjetta.Men det ble ikke bedre, det: «La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd», sa reve-enka. Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døra til revehuset igjen.«Gå ut og se hva som er på ferde, du», sa enka til tjenestejenta. Da katta kom ut, sto det en rev på dørhella.«God kveld og takk for sist», sa reven.«Sjøl takk for sist», svarte jenta.«Er revefrua hjemme?» spurte han.«Ja, hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød», sa jenta, «hun vet ikke sin arme råd, hun, stakkar!»«Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd», sa reven.Så gikk Korse inn.«Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke kan kveldsro få?» spurte matmora.«Å, du vet det», sa katta, «det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, så skulle du få gode råd.»«Hva for farge har kofta?» spurte reve-enka.«Ven, vakker, rød – slik som hans, som er død», svarte kjetta.«Kjære, be ham inn å sjå, – han har gode råd!» sa enka.


79

«Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå.Send meg hit mine sko å snørejeg vil gjerne på ham høre.»

Han ville hun ha, og så ble det bedt til lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.

OPPGAVER

1 Gi noen eksempler som viser at dette er et eventyr.

2 Hva slags dyr tror du hadde vært med i eventyret hvis

det foregikk i Afrika?

3 Gå i grupper og dramatiser eventyret.

4 Hvilket ordtak passer best til eventyret?

Like barn leker best.

Tiden leger alle sår.

Gammel kjærlighet ruster ikke.


80

Nasreddin Hodja ble en gang spurt om hvorfor han satt den gale veien

på eselet sitt. – Det er ikke jeg som sitter den gale veien, svarte han.

– Det er eselet mitt som står den gale veien. Det sies at Nasreddin

Hodja levde i Tyrkia fra 1204 til 1284, altså for mer enn 700 år siden.

Om det er sant, vet vi ikke, men historiene er i alle fall virkelige nok.

salt melk

Hodja og vennen hans var tørste, og gikk inn i et tehus for å få seg noe å drikke. De hadde nesten ingen penger, så de ble enige om å dele et glass melk. Vennen til Hodja sa: – Drikk først du. Jeg har bare én sukkerbit, og det er bare nok til det halve glasset mitt. – Legg i sukkerbiten nå, så kan min melk også bli søt og god, bad Hodja. – Å nei, det gjør jeg ikke! svarte vennen. – Jeg elsker søt melk, og det er bare sukker nok til meg. – Det er greit, svarte Hodja. – Jeg drikker min del først, men jeg vil ha salt i.

HODJA – FORTELLINGER


81

hodja kjøper klær

Hodja gikk inn i en forretning for å kjøpe seg nye klær. Han prøvde et par bukser, men tok dem av igjen. Han gav dem til ekspeditøren og sa: – Gi meg en frakk i stedet for disse buksene. Ekspeditøren gav ham en frakk, og sa: – Denne frakken koster det samme som buksene. Hodja tok frakken på seg og gikk stille og rolig ut av forretningen. Ekspeditøren kom løpende etter ham og ropte: – Du har jo ikke betalt for frakken! – Men jeg gav deg jo buksene i stedet for denne frakken, sa Hodja. – De kostet det samme, ikke sant? – Jo, sa ekspeditøren. – Men du betalte ikke for buksene heller. – Men jeg tok jo ikke de buksene, gjorde jeg vel? svarte Hodja. – Jeg er ikke så dum at jeg betaler for noe jeg ikke har fått.

hodja slapp en fjert

En dag under bønnen i moskéen var Hodja uheldig og slapp en liten fjert. Alle lot som ingen ting og fortsatte bønnen. Men da Hodja var ferdig med bønnen, følte han seg så skamfull at han bestemte seg for å forlate byen. Uten at noen så det, forlot han byen på eselet sitt. Tolv år senere bestemte han seg for å vende tilbake. – Nå har vel folk glemt uhellet mitt, tenkte han. Like utenfor byen kom Hodja i snakk med en gutt. Da han hadde hørt litt om hvordan det sto til i byen, spurte han: – Nå, min venn, hvor gammel er du? Gutten svarte: – Det vet jeg ikke, men jeg ble født det året Hodja slapp en fjert i moskéen.


82

For lenge, lenge siden ble kvinnen Sjeherasad giftet bort til den onde

perserkongen Sheheriar. Han var beryktet for å ta livet av konene sine

rett etter bryllupet. Men Sjeherasad var lur; for at hun ikke skulle dø

fortalte hun kongen eventyr hver natt, og hver natt passet hun på å

slutte mens det var mest spennende. På denne måten lot kongen henne

få leve for at han skulle få høre fortsettelsen på de spennende historiene

hun fortalte. En av historiene hun fortalte, var historien om «Fiskeren og

ånden» …

Det var en gang en fi sker som var så fattig at det bare var så vidt han greide å underholde kona og de tre barna sine. Hver morgen drog han ut på fi ske, men han hadde gitt det løftet at han aldri skulle kaste garnet sitt mer enn fi re ganger om dagen. Da han trakk garnet en morgen, kjente han at det var fryktelig tungt, og han gledet seg svært til å se den fi ne fangsten. Men så lå det bare et eselskjelett i garnet, og det hadde til og med revet i stykker en hel del av maskene. Ja, fi skeren bøtte nå garnet sitt så godt han kunne, og så kastet han det ut for annen gang. Men nå fi kk han bare sand og tang. Slik gikk det den tredje gangen også. Imens var det blitt lys dag. Nå var det så at fi skeren var en from mann. Derfor holdt han andakt og bad: – Allah, du vet jeg har lovet å kaste ut garnet mitt barefi re ganger om dagen. Nå har jeg kastet det ut tre ganger,

FISKEREN OG ÅNDENFra 1001 natt


83

og ingen ting har jeg fått. Hjelp meg slik at det fjerde kastet blir stort og fi nt! For fjerde gang kastet fi skeren ut garnet sitt, og denne gangen ble det så tungt at det bare var så vidt han var kar om å få trukket det inn. Jo, nå hadde nok Allah hørt bønnen hans og gitt ham riktig stor og fi n fangst. Men da han fi kk trukket inn garnet, så lå det bare en messingkrukke i det! Fiskeren ble jo svært skuffet, som rimelig kan være. Men han tenkte at han fi kk nå ta opp krukken og prøve å få solgt den til en gullsmed. Han vendte og dreide på den og ristet den både vel og lenge for å se etter hva det vel kunne være nede i den. For den var lukket med en solid kork og forseglet med et stort blysegl, akkurat som det skulle være noe verdifullt i den. Fiskeren tok kniven sin og skar bort seglet, men enda han satte krukken opp ned, kom det ingenting ut. Nei, så var det vel ikke noe i den da. Men da han vendte den igjen, kom det med ett en tykk røyk ut av den. Røyken bredde seg som tåke over stranden og havet, og plutselig formet den seg til et digert spøkelse! Fiskeren ble så redd at han greide ikke å røre seg av fl ekken. – Salomo! Salomo! ropte spøkelset. – Allahs store profet, ha nåde med meg! Aldri skal jeg gjøre mot din vilje mer! – Hva er det du sier, store ånd? ropte fi skeren forbauset. – Salomo er jo død for atten hundre år siden! Hvorfor er du nå forresten kommet ned i den krukken? – Uuh! sa ånden. – Jeg er en av de åndene som satte seg opp mot Allahs vilje og ikke ville ta imot den store profeten hans, Salomo. Til straff for det puttet han meg ned i denne krukken og kastet meg i havet. Det første hundreåret jeg lå der nede, lovet jeg at den som fant meg skulle bli den rikeste mann på jorden. Det andre hundreåret lovet jeg å gi ham alle


84


85

skatter i verden, det tredje hundreåret at han skulle få oppfylt tre ønsker hver dag, hva han så bad om. Men ingen fant meg. Da ble jeg sint og svor at den som fant meg, skulle dø! Nå har du funnet meg, og nå må du dø. Men du skal få velge selv hvordan jeg skal drepe deg. Det var jo grusomt for fi skeren å høre dette, og som rimelig kan være, tok han til å jamre seg sårt. – Å, stakkars, stakkars meg! Aldri har jeg hørt på maken til utakknemlighet. Her redder jeg deg ut av krukken, og til takk vil du drepe meg. Ha barmhjertighet med meg, og Allah vil lønne deg rikt! – Nei, dø må du. Skynd deg nå å si hvordan jeg skal drepe deg. – Ja ja, sa fi skeren, - når det ikke er noen vei utenom så. Men svar meg først på én ting. Ja, ånden lovet å gjøre det. – Jeg vil gjerne vite om du virkelig har vært inne i den krukken. – Ja visst har jeg det, svarte ånden. – Mja, jeg lurer nå litt på det, sa fi skeren. – Krukken er jo så liten at det er bare så vidt en av føttene dine kan komme ned i den. Og så sier du at hele kroppen din har vært nedi. Nei… Men ånden svor på at nede i krukken hadde den vært. – Mja, jeg tror det nå ikke før jeg har sett det selv, sa fi skeren. Da forvandlet ånden seg til røyk igjen og forsvant inn i krukken. Straks puttet fi skeren proppen i og satte på seglet. – Hahaha! lo han. – Nå er det din tur til å si hvordan du vil dø! Forresten så vil jeg ikke drepe deg. Jeg vil heller kaste deg ut i havet igjen. Men nå var ånden blitt så spak og ynkelig at han riktig lå og pep nede i krukken. – Nei, men fi sker da, sa han, - du må da ikke fi nne på noe sånt. Du skjønner da vel at det bare var spøk det jeg sa i stad.


86

– Det tullet der kan du spare deg, sa fi skeren. – Har du ligget på havets bunn i atten hundre år, så har du sikkert ikke vondt av å ligge der en stund til. I stad var det jeg som tigget deg om livet, men du var like hard, du, så nå kan du ha det så godt. – Å, fi sker, kjære vennen min! ropte ånden. – Vet du ikke at en bør gjengjelde vondt med godt? Slipp meg ut, så skal jeg gi deg et middel så du kan bli en styrtrik mann. Ja, dette ble for mye for fi skeren. Han tenkte på de sultne ungene sine, og så sa han: – Jeg får vel høre på deg da. Sverg at du holder løftet ditt, så skal jeg slippe deg ut. Ånden svor, og fi skeren tok proppen ut av krukken. Straks steg røyken til værs og ble til ånd igjen. Det første ånden gjorde, var å gi krukken et veldig spark, slik at den for langt ut over havet. – Men hva er det du gjør for noe, ånd? ropte fi skeren forferdet. – Du har vel ikke tenkt å bryte eden din? – Nei, svarte ånden, - det var bare moro å skremme deg litt. Ta nå garnet ditt og følg meg. Det gikk over fjell, og det gikk over dal. Endelig kom de til et vann. Der stanset ånden og sa: – Nå kan du kaste ut garnet ditt, så får du fi sk. Jo, fi skeren tvilte ikke på det, for fi sk var det så mye av at vannet rent kokte. Men det rare var at det var så mange forskjellige farger på fi sken. Noen var røde, noen hvite, noen blå og noen gule. Fiskeren drog inn fi re fi sker i garnet, og alle hadde forskjellig farge. Slik fi sk hadde han aldri sett før, og han kunne ikke bli trett av å stirre på dem, så vakre var de. – Gå til sultanen med fangsten din, sa ånden, - så vil han gi deg fl ere penger for dem enn du noen gang har sett. Hver dag kan du fi ske her. Men vokt deg så du ikke kaster ut garnet mer enn én gang om dagen.


87

Da han hadde sagt det, trampet han i jorden. Det ble en stor revne, og så var ånden borte. Sultanen ble full av undring da han så de fi ne fi skene. – Få straks tak på kokken som jeg fi kk av den greske keiseren, sa han. – Jeg er viss på at han kan koke dem slik at de kommer til å smake fi nt. Men fi skeren fi kk fi re hundre gullstykker. Så mange penger hadde han aldri sett. Han brukte pengene slik det sømmer seg for en klok mann. Og verken han eller familien hans manglet noen ting så lenge de levde.

OPPGAVER

1 Hvilke ord i teksten forteller deg at denne historien ikke er fra Norge?

2 Kom med forslag til ord som ville gjort historien mer «norsk».

3 Hva ville du gjort hvis du var fi skeren, når du hadde narret ånden

opp i fl aska igjen?

4 Hva syns du er utrolig og fantasifullt i «Fiskeren og ånden»?

Finn frem til disse stedene i teksten.

5 Hvor i teksten ville du stoppet å fortelle, hvis du var Sjeherasad?

6 Hva ville du ønsket deg dersom du fi kk tre ønsker?


88

«Nå vil jeg jammen ha litt mat, og den skal være delikat, »sa ulven. «Helst litt god og mør!»Så banket han på mormors dør.Da mormor åpnet fi kk hun seet gap så fælt som bare det!Og ulven sa: «God dag, god dagen!»Men mormor sto der redselslagen.I dette hadde hun nok rett,for vips, var hele mormor ett!Men hun var tynn og hun var seig.«Det der var ikke mat for meg,og heller ikke ble jeg mett.Nå vil jeg ha en bedre rett»,sa ulven. «Så jeg venter påat Rødhette skal komme nå!»Og han tok på seg mormors klær.(Han spiste aldri tøy og lær!)Ble han mer mormoraktig tro,med hatt og jakke, skjørt og sko?Jo, når han brukte børste, kam,ble det litt mer mormorlikt ved ham.

Inn kom så vesla, kledt i rødt.Hun stanset, stirret og sa søtt:

LILLE RØDHETTEOG ULVENAv Roald Dahl


89

«Så store ører, bestema!»«Så hører jeg deg bedre da!»«Så store øyne, bestema!»«Så ser jeg deg jo bedre da!»I stolen tenkte ulvefar:

«Hun smaker nok som kaviaretter sin seige bestemor.Min appetitt er stadig stor!»

Men vesle Rødhette, hun sa:«Sånn lekker pels da, bestema!»

Og ulven ga et voldsomt kremt:«Det der var galt. Har du da glemtå se på mine store tenner?Det er det samme, for det endermed at jeg tar og eter deg!»Men bang, bang, bang – hun klarte seg!Hun trakk fra trusa en pistolog skjøt ham ned i mormors stol.Tre uker gikk – på morgenvandringtraff jeg på vesla – for forandring!Jeg sto der og ble ganske paff,for Rødhette var blitt så raff!Slett ikke mer av rødt og hette!Hun stanset, lo, så sa hun dette:«Jeg ser du ser på pelsen minav ragget, vakkert ulveskinn.»

OPPGAVER

1 Hva er annerledes i denne versjonen av eventyret om Rødhette

i forhold til originalversjonen?

2 Øv på å lese teksten høyt, eller å fremføre den som sang med rytmer til.

3 Velg et annet, kjent eventyr og lag din egen versjon av eventyret.


90


91

OPPGAVER

1 Hvem er ondest? Ulven som dreper sauer, eller jegeren

som dreper ulven? Diskuter.

2 Hva skjer i de fem siste rutene i tegneserien?

3 Lag en tittel til tegneserien.


92


93

eventyr

Jeg vet en skog med drømmesvarte trær.Den som kom dit, må alltid være der.

Der er det ingen fugler. Ingen sol.Men bregner vifter over ormebol.

Der lokker fl uesoppens liksvøpsølvog revebjellens røde fi ngerbøll.

Der henger månens falske gullgongongover et hus av underlig fasong.

Et pepperkakehus hvor meget skjer.Der bor en heks. Jeg sier ikke mer.

[inger hagerup]


94

JO, DERE SKJØNNER, EGENTLIG VAR DET IKKE SÅ DÅRLIG STELT MED DENNE TØMMERHOGGERFAMILIEN. DE VAR IKKE SÅ FATTIGE AT DE IKKE KUNNEKJØPE MAT ELLER NOE. FAKTISK GJORDE GUBBEN DET GANSKE SÅ BRA. DET VAR BARE ET LITE PROBLEM...

HERREGUD, KJERRING1 NÅ SPISER UNGENE IGJEN!

DE GJØR IKKE ANNET ENN Å SPISE! DU MÅ ØKE HUSHOLDNINGSBUDSJETTET MITT! JEGKLARER IKKE Å FÅ ENDENE TIL Å MØTES,

SÅNN SOM DE ETER!

GOMLE..TYGG...

HALLO, BLODSUGERE! SOM ALLE VET, SÅ ER EVENTYRENE DERE KJENNERFRA BARNDOMMEN BARE UTVANNA OG SNILLIF ISERTE VERSJONER AV DE EKTE, RÅ VARENE FOLK HAR UTVEKSLET PÅ FOLKEMUNNE I UMINNNELIGE TIDER! MEN DET HAR YNDLINGSHEKSA DERES TENKT Å GJØRE NOE MED! HER FÅRDERE DEN UPOLERTE SANNHETEN BAK DEN KJENTE KLASSIKEREN...

KNASK...TYGG...

ØKE BUDSJETTET? DU FÅR HELE LØNNA MI SOM DET ER! JEG SKYLDER TIL OG MED NOEN DUKATER PÅ DEN NYE ØKSA!

OG SÅ HAR VI

AVDRAGENE PÅ DEN

NYE VASKE-STAMPEN! Å, HVA SKAL VI

GJØRE?

SMATT...JAFS...

GÅ ISKITNEKLÆR!

TYGG....

TI STILLE OG SPIS!

NEI, IKKE SPIS!

SNAKK! SI NOE!

HANS! FORELDRENEVÅRE ERVISST...SLAFS...UENIGE OM

HVA VI BØR...SMATT...GJØRE!

DE ER FOR-VIRRA...

JAFS...

JO, DERE SKJØNNER, EGENTLIG VAR DET IKKE SÅ DÅRLIG STELT MED DENNE TØMMERHOGGERFAMILIEN. DE VAR IKKE SÅ FATTIGE AT DE IKKE KUNNEKJØPE MAT ELLER NOE. FAKTISK GJORDE GUBBEN DET GANSKE SÅ BRA. DET VAR BBARE ET LITE PROBLEM...

HERREGUD, KJERRING1 NÅ SPISER UNGENE IGJEN!

DE GJØR IKKE ANNET ENN Å SPISE!! DU MÅ ØKE HUSHOLDNINGSBUDSJETTET MITT! JEGKLARER IKKE Å FÅ ENDENE TIL Å MØTES,

SÅNN SOM DE ETER!

GOMLE..TYGG...

HALLO, BLODSUGERE! SOM ALLE VET, SÅ ER EVENTYRENE DERE KJENNERFRA BARNDOMMEN BARE UTVANNA OG SNILLIFF ISERTE VERSJONER AV DE EKTE, RÅ VARENE FOLK HAR UTVEKSLET PÅ FOLKEMUNNE I UMINNNELIGE TIDER! MEN DDET HAR YNDLINGSHEKSA DERES TENKT Å GJØRE NOE MED! HER FÅRDERE DEN UPOLERTE SANNHETEN BAK DEN KJENTTE KLASSIKEREN...

KNASK...TYGG...

ØKE BUDSJETTET? DU FÅR HELE LØNNA MI SOM DET ER! JEG SKYLDER TIL OG MED NOEN DUKATER PÅ DEN NYEE ØKSA!

OG SÅ HAR VI

AVDRAGENE PÅ DEN

NYE VASKE-STAMPEN! Å, HVA SKAL VI

GJØRE?

SMATT...JAFS...

GÅ ISKITNEKLÆR!

TYGG....

TI STILLE OG SPIS!

NEI, IKKE SPIS!

SNAKK! SI NOE!

HANS! FORELDRENEVÅRE ERVISST...SLAFS...UENIGE OM

HVA VI BØR...SMATT...GJØRE!

DE ER FOR-VIRRA...

JAFS...

Published under license from William M. Gaines, Agent, Inc. ™ & © 2004 WMG. All rights reserved.


95

VI MÅ KVITTE OSS MEDDEM! MIDDAGEN I DAG

VAR SISTE DRÅPEN! NÅER BEGERET TOMT!

JA!... HULK... JEG HAR IKKE

SMAKT EN SKIKKELIG BIFF PÅ FLERE ÅR!

DE SPISER BIFF, VI DRIKKER TYNN SPIKERSUPPE!

HHOLD PÅ KYSA NÅ, JEG HAR ETFORSLAG. HVA OM JEG TAR DEMMEG UT I SKAUEN OG GÅR FRADEM? DA ER VI KVITTT DEM! VI KAN SPISE KJØTT IGJEN!

POTETER! SAUS!

KJÆRE VENE, JEGTROR IKKE MINEEGNE ØRER! MEN

GREITT. KANSKJE ETTRE FALLER OVERDEM, ELLER ET DYR TAR DEM...

TYGG... TYGG...HØRTE DU? DE VIL GÅ FRA

OSS.

SLAPP AV, SØSTER MI.JEG SKALPØNSKE UT NOE. SEND MEG

KETCHUPEN!

SKJØNNER? DISSE TO RØNNERNE HOLDT FAKTISKPÅ Å SPISE FOLKA SINE UT AV HUSET...

SEINERE DA ALLE SOV, LISTETHANS SEG UT OG SAMLET NOENHVITE SMÅSTEINER...

JEG ER IKKE DUM. JEGHAR IKKKE JUNIORTØMMER-

HOGGERFERDIGHETS-MERKET FOR INGENTING!

OG DA TØMMERHOGGEREN TOKMED SEG UNGENE UT I SKAUENNESTE DAG, VAR HANS KLAR...

KOM, UNGER! VI SKAL PÅ PIKNIK I SKOGEN!

SE, SØSTER! JEG SLIPPER UT SMÅSTEIN

MENS VI GÅR!

DA ER VI HER! NÅ ER DETKJJØRT! SISTE REIS! DERE ERFRAMME VED ENDESTASJONEN!

DYPT INNE I SKOGEN SNUDDE FAREN SEG...

MAKEN TIL

BILLIGEKRIM-

KLISJEER!

TYGG...JAFS...

JA,SKJERPDEG!

SÅ, UTEN ET ORD, GIKK HAN SIN VEI...

ER HAN BORTE? BORTE... JAFS...VEKK!

PÅ DEN ANDRE SIDEN AV DEN TYNNE FINERVEGGEN I FERDIGKOIA STO HANS OG GRETE OG LYTTET...


96

SEINERE SAMME SAG, DA MÅNENKOM FRAM OG DE SMÅ STEINENEHANS HADDE LAGT UT BEGYNTE Å SKINNE, FULGTE UUNGENE STEINSPORET HJEM...

EKTEPARET I DEN VESLE KOIAHADDE NETTOPP SATT SEG TILBORDS FOR Å SPISE SITT FØRSTE ORDENTLIGE MÅLTIDD PÅ MANGE ÅR...

NÅ ER VI DERSNART!

JA, JEG KAN HØRE VILL JUBEL OG HYSTERISK LATTER!

NAM!BIFFF!

OGPOTETER!

OG...HEI!

Å NEI! GISP!MMM!

MAT! VI ER SKRUBB-SULTNE!SEND MEG

KETCHUPEN!

DEN KVELDEN LA EKTEPARET NYE PLANER...

VI MÅ PRØVE IGJEN! OG DENNE GANGEN MÅ VI GJØRE JOBBEN

SKIKKEELIG!

OK! SEND MEG BEINET!DET ER MIN TUR TIL Å

GNAGE NÅ!

OG NESTE MORGEN FULGTE TØMMERHOGGEREN IGJENBARNA SINE INN I DEN STORE SKOGEN...

I DAG SKAL VI STUDEREEHVORDAN DEN GUL-

BRYSTEDE SEVJESUGERENLEVER, EN FUGL I HAKKE -SPETTFAMILIEN SOM ERKJENT FOR SIN SSÆR-EGNE FJÆRDRAKT...

IKKE PRØVDEG, PAPPA!KOM MED DEBILLIGE KRIM -KLISJEENE OGFÅ DET OVER -

STÅTT!

FAREN SNUDDE SEG...DERE ER VED VEIS ENDE!KLOKKA HAR SLÅTTTOLV! BE DERES SISTE

BØNN! EH...

SÅ GÅ DA!

JA! VI ERSULTNE!

FAREN GIKK, OG DE TO UNGENE STO ALEINE IGJEN I SKOGEN...

KOM, HANS! DEL BRØD-SKIVA MED MEG SIDEN DU

RREV OPP DIN I SMULER FORÅ LAGE ET SPOR VI KAN

FØLGE HJEM!

HAR JEG VEL IKKE!JEG ER IKKE DUMHELLER! JEG HAR

JUNIORFUGLE-KJENNER - MERKET,SÅ HVORFOR LAFUGLENE SPISE

BRØDET? TYGG... TYGG...

JA!VI ER

SULTNE! »


97

SÅ DENNE GANGEN KUNNE IKKE HANS OG GRETEFINNE VEIEN HJEM. MEN TRUR DU DE BRYDDE SEGOM DET? TRUR DU DDE BEKYMRET SEG? KLART DEGJORDE! FOR DET GIKK IKKE LANG TID FØR...

JEG ER SULTEN,HANS!

JEG OGSÅ! JEG KUNNE SPISEDANGLEBÆRSTUING! JEG...

SE!

I EN LYSNING RETT FORAN DEM STO EI KOSE-LIG LITA STUE. GRETE LØP SIKLENDE BORT...

GRETE! GI DEG! JEG SA "STUING", IKKE "STUE!

TYGG... TYGG...PFØY!

SER DU NÅ ÅSSEN SANNHETENKAN FORVRENGES? DETTE VARIKKE NOE GODTERIHUS SOM I DEN UTGAVEN DU HAR LEST.

DET VAR EN SOLID LITEN SAK AV MURSTEIN

OG PLANK, MED FIRE ROM OG KJØKKEN, HALVANNET BAD,

SØTTII KVADRAT TIL NI HUNDRETUSEN MED SEKSTI PROSENT

LÅNEFINANSIERING TIL MARKEDS-RENTE.BARE FORDI HANS SA

HAN KUNNE SPISE STUING, SÅMISFORSTO GRETE HAM. SKJØNNER?

SÅ DET ER IKKE RART AT DENGAMLE PENSJONERTE ENKA SOMBODDE DER SPØRTE...

HVEM ER DET SOM GNAGER PÅ

MITT HUS?

KJEFTEN,GAMLE RØY!

JEG TULLER IKKE! HUN VAR IAFFAL INGEN HEKS! DET BURDEVEL JEG VITE. DET VAR BARE EI SØT, GAMMAL DAMME...

BARN! ER DERESULTNE? KOM INN!

LØYPE!FLYTTDEG,GAMLEBUR-UGLE!

OG DENNE VESLE MOR GODHJERTA LYTTET TIL HANS OG GRETES HISTORIE...

OG SIDEN MAMMA OG PAPPA ... GLGG... IKKE HADDE RÅD TIL MAT TIL OSS, ETTERLOT DE OSS I SKOGEN FOR Å DØ... GLGG... DE ORKET IKKE Å SE OSS LIDE!

TYGG...TRIST,IKKE SANT?

SNUFS...JO!

DERE TO SMÅ ENGLER KAN BLI HER! JEG SKALGI DERE MAT! JEG SKALTA MEG AV DERE, KJØPEKLÆR, LEKERR, SUKKER -TØY, IS, SJOKOLADE...

HANS! GAMLAMÅ VÆRE STINNAV GRYN!

BAREJATTMED!

... OG SLUKTE DEN RÅTT...


98

DEN GAMLE KONA TRYGLETSNØRRUNGENE OM Å BLI...

JEG HAR VÆRT SÅENSOM SIDEN MANNENMIN DØDE I FJOR OGLOT MEG SITTE IGJENMED ALLE DISSE

VERDIENE!

... OG VISTE DEM SKATTENE SINE...

HVA SKAL VELJEG MED GULL OGJUVELER? LYKKE KAN IKKE KJØPES FOR PENGER!

MENMATKAN!

HYSJ!

DEILIG,MØRT, SAFTIG

KJØTTT...

KUTT UT!

HØR PÅHENNE!

OG DET VIL

GLEDE MEG SÅNNOM DERELAR MEG

BRUKE ALTDETTE PÅDERE TO!

GREIT, BESTA!

Å, DERE HAR GJORTMEG SÅ LYKKELIG!

HADDE JEG VISST DEREKOM, SKULLE JEG

BAKT KAKE!

AVTALE!HVORFOR IKKEBAKE EN NÅ,

BESTA?

JO! DETSKAL JEG!

BARE VENT HER, SÅ SKAL JEG HENTE

VED!

VI SITTER PAL!

GREIT,BESTA!

MEN STRAKS DEN GAMLE KONA VAR BORTE, STORMETHANS OG GRETE BORT TIL SKATTEKISTA HENNES...

NÅ TRENGER VVI BARE Å KVITTE OSS MED GAMLA, SÅER ALT VÅRT! HØR NÅ...

SJEKK' A!

D O I N N N N G !


99

«Hans og Grete»

1) Hvem er det som forteller denne historien?2) Hva er annerledes i denne versjonen av eventyret om Hans og Grete i forhold til

originalversjonen?3) Hva syns du om slutten?

SÅ DERE SKJØNNER, DEN GAMLE KONA HADDE IKKE TENKT Å STEIKE DISSE RAMPEUNGENELEVENDE! HUN SKULLE BAREE FYRE OPP I OVNENFOR Å BAKE EI KAKE OG FEIRE AT HANS OGGRETE VILLE BO HOS HENNE...

SÅNN! NÅ BRENNEER DET GODT! NÅ!

SÅ DYTTET HANS OG GRETE HENNE INN I OVNEN...

... OG HØRTE HENNE BRENNE I HJEL... SÅ TOK DE MED SEG ALLE VERDISAKENE HENNES...

ER HUN... TYGG BORTE? BORTE... TYGG VEKK! BRA VARP! TENK SÅ MYE MAT VI FÅR!

... OG GIKK HJEM TIL SINE KJÆRLIGE FORELDRES KOIE OG FORTALTEEDEM DEN FANTASTISKE HISTORIEN SOM DU HAR TRUDD PÅ...

OG DET VAR DET. FOR Å REDDE OSS SELV FRA Å BLLI STEKT LEVENDE, DYTTET VI HENNE INN I OVNEN.OG SÅ

FANT VI DETTE...

VELKOMMEN HJEM,KJÆRE SMÅ!

GODEE GUD!

JUVELER!GULL!

... TRUDD PÅ FRAM TIL NÅ,ALTSÅ! FOR NÅ KJENNER DUDEN VIRKELIGE HISTORIEN OM HANS OG GRETE, IKKESANT? DET VAR EI GANSKEDRØY SKRØNE DE DRO FOR FORELDRENE SINE, MEED EI OND HEKS OG ET HUS AV GODTERI OG ALT DET DER. MEN EI KISTE STINN AV GULL

OG EDLE STENERER FAKTISK

VELDIG BRAARGUMENTER

FOR Å FÅ FOLK TIL Å TRU ÅBLØFF OG

FANTERI!

I I I I I I I I I I I I I I I I I IK!

OPPGAVER

1 Hvem er det som forteller denne historien?

2 Hva er annerledes i denne versjonen av eventyret om

Hans og Grete i forhold til originalversjonen?

3 Hva syns du om slutten?


100

Agnes fi kk et syn. Et syn av Mary Newbury døende, alene i snøen. Et syn

av en kvinne som levde på 1600-tallet i heksebrenningens tid. Agnes er

Marys etterkommer. Hun lever 400 år etter Mary. Likevel er de to sterkt

infi ltrert i hverandres liv. Mary er nemlig avhengig av Agnes’ syner for å

fullføre fortellingen om sitt liv …

Hvis jeg er en heks, vil de snart få vite det. Jeg hadde aldri sendt onde tanker mot noen, men da jeg fl yktet fra Beulah, gnistret jeg formelig av sinne og hat, og forbannelsene lyste ut av meg som når stål blir slått mot fl int. Jeg hadde ikke gjort noe galt, så hvorfor skulle jeg tvinges til å halse av gårde som en rømling? Det var de som hadde anklagd meg, Deborah Vane og de andre jentene, som var de skyldige. Øynene deres formelig lyste av renkefull ondskap da de anklagde meg for å være en heks. Den galskapen som liksom fi kk ansiktene deres til å skjære grimaser, var et spill fra ende til annen. Det måtte da enhver kunne se? «Det er de som er blinde og ikke vil se.» Det var det bestemor pleide å si. Hun var en klok kvinne, men klokskapen brakte henne ikke annet enn sorg. Hun endte livet sitt i galgen, og nå ventet den samme skjebnen på meg. De lette etter meg, og gjorde det grundig. Jeg gjemte meg i værelset hvor Rebekkah fødte, og trodde at jeg ville være trygg en liten stund, men selv der forlangte de å få komme

TROLLKVINNEAv Celia Rees


101

inn, med høylytte stemmer som dirret av retthaveri og nidkjærhet. Kun Martha nektet å adlyde, hun stilte seg foran pastor Johnson like modig som en rødstrupe foran en hauk på hugget. De gikk sin vei, svært motvillig. Jeg hørte at de lette gjennom resten av huset, at de gikk fra det ene rommet til det andre. De tunge skrittene var fullastet med hat. Jeg fl yktet derfra, men de lette fremdeles etter meg. Jeg hørte at de kauket gjennom skogen, og så lyktene, små gnister fra bål i mørket. Jeg hørte hunder som bjeffet og hylte. Hunder løper fortere enn mennesker. Det begynte å snø like etter at jeg hadde fl yktet fra byen, isete klumper ble spredt av vinden. Etter hvert tyknet det til, og ganske snart dekket snøen bakken og gjorde det lettere for hundene å spore meg opp. Den første som fant meg, var gamle Tom, jakthunden til Josiah Crompton. Det er en hund som tar stand, og bruker øynene. Gamle Tom kom hoppende ut av krattet i min retning og kastet det lange beinete hodet sitt bakover mens den lagde en lyd langt nede i strupen, noe midt mellom et bjeff og et dempet seiershyl. Dette fi kk de andre hundene til å løpe mot den. De sto i ring rundt meg, med klare øyne og hengende tunger. De hadde omringet meg. Jeg sto opp mot et tre og stirret på dem og ventet at de skulle bykse mot meg. Tom krøp nærmere, de andre fulgte etter, og sirkelen sluttet seg tettere og tettere rundt meg. Så stoppet hunden. Den sto med bøyd hode og spisset de korte ørene som om den lyttet. Mennenes rop lød nærmere nå. Jeg trodde at det var det han lyttet etter, og at han ville begynne å melde hvert sekund, men det gjorde han ikke. Han så på meg for siste gang, så snudde han rundt og strøk av sted med de andre i hælene som en lurvet pøbelfl okk. Bjeffene og ropene døde snart hen. Tom hadde ledet jakten bort fra meg. Jeg var alene igjen i den iskalde stillheten


102

i skogen. Jeg tenkte å løpe videre, men jeg ble overveldet av tretthet. Jeg sank sammen og lente ryggen mot den grove barken på treet, for liksom å samle all den styrken jeg måtte ha. Jeg har vært her siden den gang. Snøen faller fremdeles, svever lydløst gjennom luften og legger seg fjærlett over kinnene mine som englefi ngre, legger seg som vekter på øyelokkene, legger seg til ro over meg og dekker meg til slutt som et sengeteppe fylt med den fi neste dun. Jeg føler meg ikke kald, men jeg kan ikke bevege meg. Lemmene er følelsesløse. Å sove er det samme som å dø, det vet jeg, men jeg klarer ikke å holde meg våken. Noen ganger håper jeg nesten at de skal komme tilbake denne veien, slik at de fi nner meg, men jeg forkaster tanken så snart den dukker opp. Jeg vil heller dø her enn å bli tatt. Jeg vil heller fryse i hjel ved dette treet enn å bli hengt.


103

«En trollkvinne skal du ikke la leve.»

[2 . mosebok 22 . 18]


104

DØMT SOM HEKSRenessansens heksejakt rammet først og fremst

kvinner somskilte seg ut fra massen. Noen var syke

eller fattige, andre var bare bustete på håret.

Av Stine Overbye, Illustrert Vitenskap

I årene fra 1575 til 1675 nådde forfølgelsen sitt høydepunkt, og dermed var det ikke snakk om et fenomen fra den såkalte mørke og tilbakestående middelalderen, slik det ofte blir hevdet, men derimot om en menneskejakt som fant sted i den opplyste renessansen. Tyskland var det landet som ble hardest rammet, hele 25 000 heksebrenninger fant sted der. Heksejakten var imidlertid mest intens i Lichtenstein, der 10 prosent av befolkningen, tilsvarende rundt 3000 mennesker, ble brent. Men også i Norden blusset heksebålene nådeløst opp. Til sammen hadde Danmark og Norge 1350 henrettelser, mens hekseprosessene i Sverige kostet rundt 3000 personer livet.

KRANGEL UTLØSTE HEKSEJAKT

Det var en tilsynelatende helt ubetydelig krangel mellom barn, som høsten 1667 satte fart i de svenske prosessene. 11 år gamle Gertrud Svensdotter gjette geiter i nærheten av elven, og hun hadde i tillegg ansvaret for en to år yngre gutt som hun begynte å slåss med om et stykke brød – og Gertrud vant. Senere på dagen oppdaget barna at noen geiter hadde forvillet seg ut på en holme i elven. Gutten våget ikke gå ut dit, så Gertrud måtte vasse ut i vannet for å hente geitene som hadde rømt. Etterpå fortalte gutten, som følte seg ydmyket, faren sin om hendelsen, og snart gikk ryktet at Gertrud gikk på vannet som Jesus, og at hun ropte til djevelen om hjelp.


105

Ettersom sognepresten i området var spesielt heksefi ksert, lå nå veien åpen for et regelrett heksehysteri. Etter gjentatte forhør lyktes det presten å få Gertrud til å tilstå at hun fl ere ganger var blitt ført til Blokksberg.

BARN VAR OMREISENDE ANGIVERE

I Sverige var det barna som bar ved til bålet, og stort sett var det ingen som våget å protestere mot deres vitneutsagn. Både prester og dommere var lutter øre når barna fortalte sine skjebnesvangre historier om hvordan moren, tanten eller andre kvinner i nærsamfunnet hadde bortført dem og tvunget dem til å delta i alle mulige utskeielser med djevelen. Flere steder ble det opprettet våkerom for barna, slik at man visste hvor man hadde dem om natten. Trolig var det nettopp her mange av barna hentet inspirasjon til sine hekseanklager og vitneutsagn, der gutter og jenter med et velutviklet fortellertalent underholdt med fantasifulle beretninger fra Blokksberg. For barna var det berusende å være i sentrum og ha makt over liv og død, og noen tjente til og med penger på kunsten. En gutt fortalte for eksempel at han hadde vært på Blokksberg, der han hadde stjålet djevelens oversikt over barn som kom til stedet. Foreldre som ville ha barna sine strøket av listen, trengte bare å betale ham en daler. Andre barn gjorde det til levevei å være omreisende angivere som tok imot bestikkelser og gaver fra mennesker som fi kk panikk. Før høymessen stilte de seg ved kirkedøren og pekte ut mistenkte som straks ble ført bort og satt i fengsel.

PÅ BÅLET MED KRUTT PÅ RYGGEN

I Sverige ble de aller fl este halshugd før de ble kastet på bålet, men i Danmark ble kvinnene brent levende. De ble bundet til en stige og veltet ned over fl ammene. Ofte fi kk de i tillegg en porsjon krutt på ryggen, slik at bålet eksploderte.


106


107


108

NYBYGGERE FRA EUROPA BRAKTE HEKSEHYSTERIETTIL AMERIKA

På begynnelsen av 1600-tallet begynte de første europeerne å utvandre til USA – og de tok heksetroen med seg i bagasjen.I 1692, da heksejakten var i ferd med å opphøre i Vest-Europa, ble prestegården i Salem hjemsøkt av sykdom: Prestens ni år gamle datter og hans 11 år gamle niese begynte plutselig å snakke i villelse, kaste opp og besvime. Presten tilkalte straks en lege, som raskt stilte diagnosen: Barna var forhekset. Det fi kk heksepanikken til å spre seg. I første omgang ble tre kvinner pekt ut som hekser, men i løpet av sommeren nådde hysteriet nye høyder. Over 150 menn og kvinner ble anklaget for trolldom. I alt ble 19 mennesker ført til galgen og hengt.

For noen år siden foreslo en forsker at den egentlige heksen i Salem var virussykdommen Encephalitis lethargica. De smittede blir både sinnsforvirret og snakker usammenhengende – typiske kjennetegn for datidens hekser.

OPPGAVER

1 Hvorfor var det ofte barn som meldte fra om hvem som var hekser?

2 Hva slags kvinner var det som ble beskyldt for å være hekser?

3 Tenk deg at du kunne reise i tid tilbake til år 1600. Du ankommer

akkurat idet en folkemengde skal brenne en kvinne som er beskyldt

for å være heks. Hva vil du si til forsamlingen?

4 Skriv en avisnotis fra heksejakten i Salem i 1692.

5 Se på bildet på side 106 og 107. Hvilken fortelling kan du lese

ut av dette bildet?


109

«24. juli 1628. Min høyt elskede datter Veronica, du ønskes god natt hundre tusen ganger. Uskyldig er jeg kommet inn i fengslet, uskyldig er jeg blitt torturert, uskyldig må jeg dø. For den som kommer i heksefengslet, må si at han er en heks, ellers blir han

torturert til han fi nner på noe – Gud nåde ham. Det har tatt meg fl ere dager å skrive dette brevet – begge hendene mine er lemlestet.

Jeg er i en sørgelig forfatning. God natt, for faren din, Johannes Junius, får aldri se deg mer…»

[brev fra borgermester johannes juniusi bamberg, tyskland, 1628]


110


111

FANTASTISKEFORTELLINGER


112

«Der denne historien møter de små,

fi nner vi heltene og legendene»

Profetiens utvalgte er den første boken i den spennende Phenomena-serien. Boken handler om to modige små alver som på dramatisk vis blir reddet ut av slavesamfunnet de blir født i. I stedet for å vokse opp som slaver akkurat som foreldrene sine, vokser de opp som frie alver hos trollmannen Sha-ra. Det at Alk og Ilke, som alvebarna, vokser opp atskilt fra alle andre alver, er ikke det eneste som er spesielt for dem. Det viser seg nemlig at akkurat disse barna har en spennende, men veldig vanskelig oppgave å utføre.

De to hovedpersonene Alk og Ilke er tvillinger. Siden de vokser opp i et stort slott hvor de bare har en trollmann og en isbjørn til selskap, blir de to veldig nært knyttet til hverandre. Til tross for at de er tvillinger er de utrolig forskjellige. Ilke liker å lekesloss, og Alk liker å lese. Ilke er eventyrlysten, og Alk er fornuftig. Men det viser seg i løpet av historien at egenskapene deres utfyller hverandre på en utrolig måte. Skildringen av forholdet mellom Alk og Ilke er noe av det som løfter bokens kvalitet noen hakk opp.

BOKANMELDELSEPhenomena – profetiens utvalgte av Ruben Eliassen

Anmeldt av Marte E. S. Haaland (elevanmelder www.txt.no)


113

For selv om Profetiens utvalgte stort sett er en spennende historie, klarer ikke alltid forfatteren å leve opp til spenningen i språket han velger å bruke. Selv om han klarer å få sagt det han må, bruker han språket på en dårlig måte. Det er veldig få språklige bilder som får fantasien til å spinne, og de gangene det er språklige bilder er de nokså klisjéaktige. At det blir brukt et slikt fl att språk ødelegger egentlig ikke for historien siden den er ganske spennende i seg selv, men ved å bruke et slikt språk blir ikke Profetiens utvalgte det den kunne vært.

Likevel vil jeg si at Profetiens utvalgte er en bok verdt å lese. Den er lettlest og fengende slik at jeg mange ganger ikke ville legge den fra meg. Etter å ha lest denne boken vil du lete etter oppfølgeren med en gang. Hvis jeg skal anbefale boken til en spesiell aldersgruppe, vil det bli 10-13 år, men egentlig mener jeg at Profetiens utvalgte også passer for eldre ungdommer. Selv om forfatteren ikke gjør så mye ut av boken som hadde vært mulig, er Profetiens utvalgte absolutt en spennende bok for regnfulle sommerdager.


114

kedlar-vohr

Skyggene av norquene til hest beveget seg hurtig over den tørre sletten. Støvet virvlet opp rundt rytterne og la seg som fi nt pudder på de skrinne buskene de red forbi.På nattehimmelen lyste månen blekt gjennom det tykke skylaget. Bak de dystre skyggene fulgte en vind som vokste seg større mens de nærmet seg fjellet Morem, dragefjellet I det fjerne kunne man skimte dragene og rytterne deres, på vei hjem. Uten å frykte noe skar de gjennom luften godt synlig for alle som kikket opp mot himmelen. De var luftens herskere, ingen var mer majestetisk eller farligere enn dem. Vinden som fulgte norquene samlet alt støvet på bakken til en enorm sky. Det var som den levde sitt eget liv. Sandskyen som den hadde samlet ble til en orkan og feiet opp langs fjellet mot dragehulen, som lå høyt oppe i den utilgjengelige fjellveggen, til den sto som en vegg på utsiden. Dragene og rytterne prøvde å fl y gjennom sanden for å lande, men vinden kastet dem tilbake. Støvet skar dem i øynene hver gang de stupte ned for å prøve å trenge gjennom stormen. Etter en stund ga de opp og begynte å sirkle rundt fjellet. Det var noe i vinden som gjorde dem urolige, som ga dem en følelse av at andre krefter enn naturens egne prøvde å holde dem tilbake.

PARADOS’ ØYEAv Ruben Eliassen


115

De hese skrikene fra dragene som kretset rundt fjellet, overdøvet norquene da de stanset hestene sine ved foten av fjellet og beveget seg oppover mot dragebyen, Kedlar-Vohr. De lange svarte kappene deres og de mørke læraktige vingene gjorde at de nesten gikk i ett med skyggene langs fjellveggen når de klatret. Bare av og til når de kastet seg ut fra fjellet for å gli på de utspente lærvingene, var de synlige, men natten hadde ennå ikke gitt slipp på alle skapningene som fremdeles lå og døste. Og de som myste ut av hulene eller fra skjulestedet sitt i trærne, kikket forundret på sandstormen som raste oppover fjellets ene side, og dragene som kretset rundt og skrek ut mot nattehimmelen, og la ikke merke til skyggene som beveget seg oppover Morem.

Solen viste seg som en blek skygge av seg selv gjennom de mørke skyene som hadde samlet seg og varslet om nedbør, da norquene fi kk øye på byen. Noen hus var hogd ut i fjellet der drageridderne fra Ras-Malam sov, resten av byen lå inne i fjellet der dragene trakk seg tilbake for å sove eller legge egg. Norquene snerret og fl ekket tenner da en ridder kom ut av et av husene, ridderen stoppet opp og så seg rundt. Han holdt godt tak i kappen sin slik at den ikke skulle blåse av gårde.En norqu kastet seg frem for å angripe, da et skyggevesen grep tak i ham og holdt ham tilbake. Vesenet snudde seg irritert, men bøyde nakken og kom med en svak vislende lyd da han så hvem som holdt ham igjen. Ridderen ble stående en liten stund ute på den åpne plassen før han gikk videre opp en bratt sti og inn gjennom en liten sprekk i fjellet, skjult i skyggen. Ridderen bøyde seg og ålte seg inn. Skyggevesenet gjorde tegn til at skapningene skulle følge etter, før det oppløste seg i luften og forsvant. Snerrende og


116

med ville øyne som fl akket vaktsomt omkring, fulgte de etter. De været blod, de som var i hulen var fanget mellom dem og den sterke vinden.

Den store dragekroppen senket og hevet seg i takt med lungene som pustet tungt. Røyken slo støtvis ut av neseborene og oppløste seg mot huletaket som var dekket med biter av selvlysende orapelstener. Drageridderen sto lent inntil dragen og prøvde å berolige henne ved å hviske navnet hennes «Phantelom» gjentatte ganger. Dragen holdt en rød gnistrende stein mellom frambena, den pulserte med dragens pust som om de var ett. Plutselig løftet Phantelom hodet og været ut i luften, hun hadde oppdaget en fremmed lukt i hulen. Ridderen dro sverdet han hadde ved siden, og det begynte å lyse sterkt. Frem fra skyggene krøp norquene, de snerret og freste mot ridderen og dragen. Phantelom kastet et blikk mot åpningen i fjellet der den sterke vinden hadde lukket dem inne. De kunne ikke komme ut og de andre dragene kunne ikke komme dem til unnsetning. Hun dreide den lange halsen sin mot inntrengerne og blottet tennene som en advarsel, uten at det hadde noen virkning. Norquene merket svakheten og hjelpesløsheten i øynene hennes. Ridderen løftet sverdet og svingte det i en bue mot skyggene, bladet skar gjennom kjøtt og blodet sprutet utover og samlet seg i en dam på gulvet. De andre stoppet opp, før de ruset av blodet kastet seg over kameraten sin og slet ham i biter. Ridderen og dragen beveget seg bakover uten helt å vite hvor de skulle skjule seg eller komme i sikkerhet. Det rykket til i sverdarmen da ridderen så et par gnistrende øyne feste blikket på ham. Norquen åpnet munnen for å varsle de andre, og blod og kjøttstrimler ramlet ut av den åpne kjeften. Flere øyne hevet seg og så i retning dragen og ridderen. Ridderen la hånden sin på dragehodet og lukket øynene et


117

kort øyeblikk før han kastet seg fremover med sverdet hevet. Norquene mistet helt interesse for den døde kameraten da de så ridderen komme mot dem i voldsom fart. De møtte ham med skarpe klør farget av blod og sylhvasse tenner som gnistret i skinnet fra orapelsteinene. Kampen varte i noen få øyeblikk før den brått var over, og skapningene kastet seg over den døde kroppen for å fortære ham. Dragen kastet et siste blikk mot utgangen, der hun fl ere ganger før hadde kastet seg ut og svevd blant skyene og kjent den friske vinden stryke henne langs ryggen. Når de blodtørstige skapningene var ferdige med drageridderen, visste hun at det var hennes tur. Hun så på den pulserende steinen hun holdt i, ingen måtte få fatt i den. Den var livsfarlig i de gale hender. Hun åpnet gapet og svelget den, hun skulle beskytte Parados’ øye med sin egen kropp. Så kom de, de kastet seg mot henne og hun kjente klørne deres skjære stykker av kroppen hennes mens hun kjempet for livet.

Utenfor hulen hylte dragene da de hørte henne skrike i dødsangst og så støtvise fl ammer slå ut av hulen. Så ble det stille. Ikke engang vinden som holdt dem ute hadde lenger noen lyd.

OPPGAVER

1 Er du enig med bokanmelder Marte i at denne teksten er lettlest

og fengende? Hvem passer den best for, syns du?

2 Hva syns du er utrolig og fantasifullt i teksten? Gi noen eksempler.

3 Velg ut en setning eller et avsnitt i utdraget som du likte spesielt godt.

4 Lag en tegneserie basert på tekstutdraget.


118

Når Dina ser den framande for første gong, under Midsommar-

marknaden i Høglandet, kjenner ho berre eit lite stikk av uro. Men

mor hennar, Skammaren, stivnar til når ho får auge på han. For ho

veit at denne mørke mannen vil forfølgje Dina, og at dei alle no er

i yttarste fare …

Silke stod eit stykke borte og gomla i seg enggras, like roleg som om ho skulle vore heime i hestehamna. Eg vart så glad for å sjå henne at eg fekk tårer i auga, men samtidig vart eg sint, for kvifor i all verda skulle ho skremme meg slik og få meg til å gå meg vill og alt? Men eg prøvde å høyrast heilt roleg og vanleg ut då eg ropte på henne. «Silke! Havre, vesle hest!» Ho lyfta hovudet og spissa øyra. Så kom ho ivrig bort og stakk hovudet i bytta, og greip takksam tak i taugrima ho hadde på. «Takk», sa eg til den framande. «Eg hadde nesten gitt opp å fi nne henne.» «Du må aldri gi opp», sa han med det merkelege, framande tonefallet. «Har ikkje mor di lært deg det?» Eg nikka nølande. Eg visste ikkje heilt korleis eg skulle snakke til han. Kva gjorde han her? Hadde han følgt etter oss frå marknaden? Eg hugsa plutseleg korleis Beist hadde gøydd, og at Callan hadde ride tilbake, men ikkje funne nokon.

SLANGENS GÅVEAv Lene Kaaberbøl


119

«Kjenner du mor mi?» spurde eg. Burde eg vere redd for han? Men han hadde funne Silke for meg. På ein måte hadde han redda henne frå dei underjordiske. «Det kan du godt seie. Vi har iallfall kjent kvarandre ein gong. Viss du ber meg med heim, kan vi kanskje bli vener att.» Eg såg forskande på han, men utan skammarblikket kunne eg ikkje vite om han laug. Han såg ikkje ut som ein løgnar, men ein kunne aldri vite. Mor ville kunne sjå det. Kanskje det var best eg tok han med heim til Einebærhuset. Om eg no fann det. «Eg er redd eg har gått meg vill», sa eg. «Då er det jo fi nt at eg er god til å fi nne vegen», sa han.

Det var lenger heim enn eg hadde trudd. Eg rakk å bli uroleg for om han verkeleg førte meg i rett retning. Eg hadde berre ordet hans på at han var god til å fi nne vegen, og dessutan kunne det hende at han leidde oss på avvegar med vilje. Men Silke gjekk ivrig av stad med spissa øyre og såg ut som ein hest som var på veg mot stall, høy og havre, så eg håpa ho hadde rett. Og etter ei stund kunne vi høyre stemmer rope – både Davin og Rosa og mor. «Eg er her!» ropte eg tilbake. «Eg kjem no – og eg har funne Silke!» «Dina!» sette mor i. «Gudane vere lova. Vi var redde for at du hadde gått deg vill i tåka.» Davin tok Silke og drog henne inn i stallen, og mor la armana om meg og gav meg ein god klem. Ho hadde verkeleg vore engsteleg, merka eg. «Mor, eg hadde gått meg vill», sa eg forsiktig, «men så møtte eg…» Eg nølte, for han hadde ikkje sagt kva han heitte, og «denne mannen» høyrdest liksom så uhøfl eg ut. «Han seier han kjenner deg, mor. Han hjelpte meg å fange Silke.»


120

Mor sleppte meg og la for første gong merke til den framande, som stod i utkanten av gardsplassen i den grå kappa si og nesten gjekk i eitt med tåka. Ho stivna. Eg merka at det gjekk eit rykk gjennom henne, og så vart ho liksom hard over det heile. «Kva vil du her?» spurde ho. «Det skjøner du vel.» «Nei.» Stemma hennar var hard som stein. På ein eller annan måte kunne eg høyre at det ikkje tydde «Nei, det skjønar eg ikkje», men «Nei, eg veit kva du vil, og det går eg ikkje med på.» «Melussina…» «Nei.» Like hardt og avvisande som første gongen. «Gå din veg. La meg og barna mine vere i fred.» «Det kan du ikkje krevje.» «Jo, det kan eg. Eg vil ikkje ha noka med deg og dine å gjere!» Ho hadde framleis hendene på skuldrene mine, og eg kjende at dei skalv. Kvifor var ho så redd han? Eller sint, eller begge delar. Det var ikkje lett å seie. «Eg har retten min.» «Forsvinn», sa mor mi, og ho brukte skammarstemma mot han, så han ikkje kunne anna enn lyde. Han bøygde hovudet. «Som du vil», sa han og drog kappa litt tettare om seg. Han snudde seg og gjekk, og etter nokre få steg slukte tåka han heilt. Men stemma hans nådde oss, klar og tydeleg, endå om vi ikkje kunne sjå han meir. Det høyrdest ut som han var mykje nærmare enn han eigentleg var. «Du kan ikkje nekta meg retten min i all æve», sa han.«Eg er trass alt far til jenta.»


121

OPPGAVER

1 Kva tyder «Stemma hennar var hard som stein»?

At ho hadde vondt i halsen.

At ho hadde tungt for å tale.

At ho er sint og avvisande.

2 Kva trur du «skammarblikket» og «skammarstemma» er?

3 Lag fem spørsmål frå Dina til far hennar.


122

I en bok fortelles handlingen ved hjelp av bokstaver og ord trykt på papir,

mens en fi lm skal gjenfortelle hele historien med bilder og replikker.

Boka kan du bruke lang tid på å lese, men fi lmen skal helst ikke vare mer enn 90 minutter. Handlingen i en roman kan strekke seg over fl ere tiår, så hvordan kan fi lmen klare å presentere slike tidsspenn for oss på den korte tiden vi sitter i salen? En fantasyfi lm skal bringe publikum inn i en ikke-eksisterende verden, til eventyrsteder der det skjer merkelige og overnaturlige hendelser som ikke kan skje i vår verden. Filmene overskrider grensen for det som er menneskelige egenskaper og for de fysiske lovene. Magi og myter blandes sammen, og de underligste ting kan skje. Disse fi lmene kan appellere til både barn og voksne og har sine tilhengere i alle slags miljøer. I fantasyfi lmene må helten ofte gå gjennom mystiske prøvelser som krever hjelp fra mektige overmenneskelige krefter. Magiske sverd, drager og gamle religiøse gjenstander spiller ofte en viktig rolle. H.G. Wells og Jules Verne var tidligst ute blant forfatterne med å skape fantastiske verdener, inspirert av myter og legender. Viktige rollefi gurer i fantasyfi lm er prinser, prinsesser, engler, småguder, alver, gnomer, dverger, fantastiske trollmenn og ulike typer monstre.

FANTASY– FRA BOK TIL FILMAv Hilde Justdal


123

DE FØRSTE FANTASYFILMENE

1902 Georges Melies’ stumfi lm om en reise til månen:

Voyage Dans La Lune

1927 Fritz Lang: Metropolis

1933 Merian C. Cooper: King Kong

1939 Trollmannen fra Oz

1960 Tidsmaskinen, etter H.G. Wells’ bok

RINGENES HERRE

Ringenes Herre er en av de mest solgte bøkene i hele verden – over 100 millioner bøker er solgt! J.R.R. Tolkien skrev historien som én bok og ville at det skulle være én bok, men forlaget hans krevde å få dele den i tre fordi den var så omfattende. Ringenes Herre ble først utgitt i 1954, så bøkene har begeistret lesere i mer enn 50 år nå. Men ingen hadde allikevel våget å lage fi lm av bøkene – en oppgave som virket uoverkommelig – før regissør Peter Jackson tok sjansen. Han hadde ikke akkurat en lett oppgave foran seg. Han visste at millioner av mennesker hadde enorme forventninger til fi lmene, at de kjente alle detaljer i bøkene og ville forlange at alt skulle stemme. Tolkien brukte 12 år på å skrive historien, Jackson brukte 7 år bare på å planlegge fi lmatiseringen! Jackson var trofast mot Tolkiens verk, svært lite er utelatt. Filmene er blitt storslåtte og imponerende. Arenaene der handlingen foregår, for eksempel Hobbitun og Kløverdal, er kanskje enda mer fascinerende enn i bøkene. Tolkien skrev nemlig en del tillegg til bøkene. Der ga han nærmere forklaringer på Hobsyssel, slektstavler, konger og herskere, og der la han ut om uttale og skriftspråk. Jackson brukte disse tilleggene når han planla fi lmingen.


124


125

I bøkene skapte Tolkien et helt nytt språk som han lot alvene snakke. Liv Tyler, som spilte alven Arwen, brukte mange timer på å øve på alvisk, og hun syntes det var vanskelig, for hun måtte rulle på r-ene. Men mange av de mest ivrige tilhengerne av Ringenes Herre kan snakke alvisk med korrekt uttale av ordene. Spesialeffektene kostet mye. Det var viktig å skape en troverdig verden med alver, hobitter, mennesker, trollmenn og dverger side om side. Sjefen for spesialeffektene, Jim Rygiel, måtte bruke noen triks og litt magi for å få hobbitene korte nok. Han brukte «tvunget perspektiv», det er en måte å fi lme på som gjør at det ser ut som om hobitter og mennesker står ved siden av hverandre når de snakker sammen, men det gjør de ikke. Når Frodo snakker med Gandalv, står han i virkeligheten ti meter bak ham. Slik klarte Rygiel å gi hobittene en høyde på cirka en meter, mens Gandalv er blitt høyreist som en kjempe. Forfatteren ville nok blitt imponert over å se hobbitene, nazgulene og orkene i levende live. Men Tolkien fi kk aldri se dette, han døde før fi lmene var klare.


126

FAKTA OM RINGENES HERRE-FILMENE

Et av tidenes aller største fi lmprosjekter.

Midgard ble bygd i New Zealand.

Filmingen begynte i 1999 og tok mer enn et og et halvt år.

Mer enn 270 innspillingsdager.

For å spare penger ble alle de tre fi lmene spilt inn

samtidig, uten kronologisk rekkefølge.

Budsjettet var på 300 millioner amerikanske dollar.

I fi lmene deltar 20.602 statister og 78 snakkende roller.

2400 mennesker jobbet på fi lmsettet.

5000 kubikkmeter jord ble bygd om til Hobbitun, Kløverdal,

Moria og Lorien.

Fire gartnere hadde ansvar for å få dyre- og plantelivet til å

vokse i Hobbitun.

Over 5000 meter hekk ble plantet, og 250 000 løv ble malt for hånd.

Alle skuespillerne fi kk tatovert inn et felles tegn, tallet 9 på alvisk.

Alle skuespillerne fi kk beholde noen rekvisitter fra fi lmene.

Elijah Wood fi kk ringen.

Ringenes Herre – Atter en konge (2003) vant 11 av

11 mulige Oscarkategorier.


127

SKUESPILLERNE

Viggo Mortensen spiller Aragorn

– kongen som må lede kampen mot Sauron.

Elijah Wood spiller heltehobitten Frodo

– uskyldig utseende med ståløyne.

Ian Mc Kellen spiller Gandalv.

Andy Serkins spiller Gollum.

Sean Astin spiller Sam.

Orlando Bloom spiller Legolas.

Liv Tyler spiller Arwen

– som elsker Aragorn.

Miranda Otto spiller Eowyn

– dreper 14 orker på 90 sekunder. I tung rustning.

Cate Blanchett spiller Galadriel

– viser seg i bare 30 sekunder i tredje fi lm.


128

Det er lagd mange fi lmer om Robin Hood. Men har han virkelig

levd i Sherwoodskogen?

Den historien om Robin Hood vi kjenner i dag, er oppdiktet. Men det er mulig at den har rot i virkeligheten. Gjennom tidene har mange forsøkt å fi nne den personen som var den historiske Robin Hood. En slik person fi nnes neppe. Robin Hood er snarere en sammensmelting av fl ere virkelige personer. Blant disse er Robert Hod fra York, som i 1225 ble gjort fredløs på grunn av en gjeld. Dessuten er det William Robehod, en fredløs fra Berkshire, dømt i 1262, og Gilbert Robynhod, en røver fra Sussex, nevnt i 1296. De bemerkelsesverdig enslydende navnene tyder på at Robin Hood på et tidspunkt på 1200-tallet var et tilnavn som ofte ble brukt blant datidens desperadoer. Omkring år 1300 begynte historien om den lovløse bueskytteren og de lystige svennene hans å oppstå. På den tiden var det ikke uvanlig at forbrytere holdt til i skogen, og derfor ble Robin Hood plassert i Sherwoodskogen. Første gangen han opptrådte skriftlig, var i 1377. Han dukket også opp i mange av datidens folkeviser, der de eldste er fra midten av 1400-tallet. Siden da har Robin vært en tilbakevendende fi gur i bøker, skuespill, fi lm og TV-serier. De mange utgavene av myten har bidratt til forvirringen.

ER ROBIN HOOD EN VIRKELIG PERSON ELLER EN MYTE?


129

Noen ganger er Robin Hood for eksempel adelig, og andre ganger ikke. Men mest sannsynlig var originalen en fredløs. Mens det er litt substans i myten om Robin, regnes kjæresten hans, jomfru Marion, for å være oppdiktet. Antakelig stammer hun fra en fransk middelalderhistorie om en romanse mellom gjeteren Robin og gjeterjenta Marion, som er blitt overført til Robin Hood-fortellingen.


130

robin hood møter lille john

Robin var på vei mot Stane Lea, hvor folkene hans var i gang med å lage kveldsmaten over et stort bål. Han var nesten hjemme, da han kom til den bekken som lenger oppe rant forbi leiren. Men her var bekken bred og strømmen stri, og stien fortsatte over den på en enkelt eikestamme. Den var ikke bredere enn at der bare var plass til én mann ad gangen, og der var naturligvis ikke noe rekkverk. Robin var kommet to–tre skritt ut på stammen, da en mann dukket opp ved den andre enden av den. Han steg opp på stammen og begynte å gå over. På størrelsen kjente Robin ham igjen som den som hadde bundet skogvokteren og stjålet middagsmaten hans. Robin ville gjerne ha hilst kameratslig på fyren, hvis han bare ikke hadde sett så hoven ut, som om han ville si: Av veien, småen, ellers tråkker jeg deg ned! Robin ble selv regnet for å være ganske høy, og sterk attpå, så han ble litt ergerlig over den fremmedes viktige miner fordi han var et par tommer høyere. Da de var et par skritt fra hverandre, stanset de og så på hverandre med rynkede bryn. «Hva er dette for slags oppførsel, kamerat?» sa Robin litt nedlatende. «Så du ikke at jeg alt var oppe på kloppen da du satte de digre plattføttene dine på den?»

ROBIN HOOD OGHANS MENNOversatt av Leiv Frodesen


131

«Plattføtter kan du selv ha!» svarte den andre bryskt. «En liten spjæling som du bør vike plass for en kraftkar som meg.» «Målet ditt forteller at du er en fremmed her på disse kanter!» sa Robin. «Hvis du ikke går tilbake og lar meg komme forbi, skal jeg gi deg en omgang så du lærer folkeskikk!» Med disse ordene tok Robin en pil fra beltet og la den på buestrengen. Det var en bue så kraftig at det ikke var mange som kunne spenne den. Den høye fremmede så på ham, halvt sint, men med et glimt i øyet som om han moret seg også. «Rører du den buestrengen, skal jeg lage hakkemat av deg», sa han. «Hvordan skulle du kunne banke meg, når det sitter en pil i den dumme skrotten din?» sa Robin. «Hvis det er den måten dere sloss på her, så er dere noen store feiginger, » svarte John. «Her står du med en god bue i hånden og gjør deg klar til å skyte, mens jeg bare har staven å verge meg med.» Robin tenkte seg om. Han var ergerlig på den fremmede, men der var noe likefrem og uredd som han likte. «Som du vil, da», sa han. «Vi her i Barnesdale er ikke noen feiginger, som du skal få se. Jeg legger fra meg buen og skjærer meg en stav så vi kan sette motet ditt på prøve. Og hvis jeg ikke banker deg så du svetter, så kan nøkken som bor her i bekken, ta meg.» Dermed gikk Robin tilbake til bredden og skar seg en dugelig stav av et ungt asketre. Da han hadde gjort den passe lang og tung, gikk han tilbake til kloppen, der den fremmede stod og ventet på ham. «Slik, nå kan vi ta en liten dyst», sa Robin. «Den som blir dyttet i vannet, har tapt. Kom an!» Alt måten Robin håndterte staven på, fortalte at han ikke var noen nybegynner, og da stavene tørnet sammen, fi kk den


132

fremmede merke at Robin hadde krefter i armene som nesten kunne måle seg med hans egne. En lang stund virvlet stavene som vindmøllearmer, og når de støtte sammen, gav det gjenlyd fra bredd til bredd. Plutselig gjorde den fremmede to narreutfall i trekk og deretter et tredje, som Robin ikke klarte å avverge, så den fremmede traff Robin i hodet med et kraftig slag. «Første omgang til deg!» ropte Robin da han kjente blodet sive nedover ansiktet. Nå var Robin blitt ivrig for alvor, slagene hans kom kjappe som lyn, snart her og snart der, og enda så rask motstanderen var, klarte han ikke helt å unngå å bli truffet så det knakte i knoklene. Det var vanskelig å kjempe på den smale kloppen. De måtte passe på å holde fotfestet, og de la en kraft i slagene så de ofte holdt på å miste likevekten. Den store mannen var sterk, men Robin var så rask at han virkelig hadde fått den andre til å svette. Store dråper av svette trillet nedover ansiktet på ham. Robin fi kk gitt ham et slag i hodet, men i det samme gav den fremmede Robin et støt med staven så han mistet fotfestet og forsvant i vannet med et veldig plask. Et øyeblikk stod John overrasket over ikke lenger å se motstanderen foran seg. Så tørket han svetten vekk fra øynene og ropte: «Hei, småen, hvor er du?» Han bøyde deg ned og kikket bekymret ned i vannet, som gikk som en rivende strøm under kloppen. «Ved Sankt Peter, jeg håper da ikke at fyren er kommet til skade!» utbrøt han. «Jeg er her, kamerat, frisk som en fi sk!» lød en stemme fra bredden litt lenger nede. «Du har vunnet», fortsatte Robin leende, «og jeg trenger ikke gå over kloppen.» Robin halte seg opp på land, la seg på kne og vasket seg i ansiktet. Da han reiste seg, så han den fremmede ligge på kne og gjøre det samme, like ved siden av ham.


133

«Hva! Er du ikke kommet lenger?» ropte Robin. «Du hadde det så travelt med å komme over bekken at du ikke ville vike for meg, og nå er du kommet tilbake!» «Tja, jeg har ikke noe sted å gå hen», sa den fremmede med en unnselig latter. «Jeg er bare en rømt livegen, og i stedet for min varme hytte må jeg i natt fi nne meg en busk hvor det ikke trekker for mye. Men jeg vil gjerne trykke deg i neven før jeg går, kamerat, for du er den beste stavkjemper jeg har truffet.» De gav hverandre et håndtrykk som vitnet om gjensidig aktelse og vennskapelige følelser. Så snudde John seg og ville gå over kloppen. «Vent litt», sa Robin. «Du kunne kanskje ha lyst på litt kveldsmat før du drar videre?» Robin satte jakthornet for munnen og blåste så trostene skremt fl akset opp fra buskene. De kunne høre lyder av fi rbent vilt som sky styrtet av sted gjennom underskogen, og litt etter kunne de se menn som kom løpende bort mot dem. Will Stutely var den første som nådde fram. «Hva er det som har foregått her?» sa han. «Du er jo våt til skinnet.» Så oppdaget han den fremmede, og glodde olmt på ham. «Ikke noe større», lo Robin. «Dere ser den store rusken der. Vi sloss på kloppen med staver, og han puffet meg uti!» Nå var Much og Scarlet og de andre også kommet fram, og da Scarlet hørte det Robin sa, for han løs på den fremmede og spente ben for ham sa han falt over ende. Så kastet de andre seg over ham og ropte: «Lemp ham uti, gutter! Dukk ham ordentlig!» «Nei, nei, gi dere», lo Robin. «Jeg bærer ikke nag – jeg har trykket ham i neven, for han er en bra kar.» «Reis deg opp», sa han til den fremmede, som i neste øyeblikk ville ha fått seg en dukkert i bekken. «Hør, du, din lange laban, vi er fredløse, men bra karer. Hvis du vil være


134

med, skal du få dele med oss det vi tar fra rike munker, hovmodige prelater og andre hardhjertede reisende som våger seg gjennom skogen. Du er en mester med fektestaven – jeg skal gjøre deg enda bedre med en langbue. Hva sier du til det?» «Jeg er din med hud og hår», utbrøt den fremmede ivrig og rakte hånden fram. Robin grep den, og de vekslet et nytt fast håndtrykk. «Hva heter du?» spurte Robin. «John Stump», svarte den andre, og med en klukklatter fortsatte han: «Men jeg blir kalt John den Lille.» De andre slo opp et brøl av latter. «Den navneforandringen skal vi feire med et krus godt, brunt øl», sa Will Stutely. «Skal vi nå dra tilbake til leiren, herre?» «Ja, kamerater», svarte Robin. «Vi har fått en ny mann i kretsen og vi skal feire ham med godt øl og fett vilt.» De skyndte seg tilbake til leiren. Der hadde Scadlock en stor gryte over bålet, som det kom en herlig duft fra. Robin skiftet på seg tørre klær, og så stilte alle de fredløse seg i en ring rundt «John den Lille», som raget over dem alle sammen. «Nå døper vi den nye kameraten vår og ønsker ham velkommen her i laget av frie skogsmenn», sa Will Stutely. «Hittil har han hett John den Lille, og et storveies pattebarn er han. Men fra nå av heter han Lille John! En skål for Lille John!»

OPPGAVE

Gå i grupper og lag en dramatisering av tekstutdraget.


135

«Alla vill till himmelen men ingen vill dö.»

[timbuktu]


136


137

BOKEN OG LEGENDEN

Forestillingene varierer, men en vampyr er vanligvis et dødt menneske som vender tilbake fra graven og suger blod av de levende. Vampyrmyter har rot i forestillingen om at blod er livets kilde, og at man får nye krefter av å drikke det. Bram Stoker fi kk mange av sine ideer om vampyrer ved å lese om østeuropeiske legender. Men han tilføyde også egne ideer og moderniserte vampyrlegenden.

HVORDAN SER VAMPYRER UT?

Mange vampyrer fra østeuropeisk overtro var likbleke og luktet sterkt av død. Transsylvanske vampyrer hadde dårlig ånde, heslig utseende og blodrøde, hypnotiske øyne. I romanen har Dracula blek hud og lange negler. Øynene ble røde når han var sint. De dyprøde leppene dekket spisse tenner.

INGEN SJEL

At vampyrer mangler speilbilde er et poeng som ble lansert i Dracula. Dette var basert på en religiøs forestilling om at speil gjengir folks sjel, og siden Dracula ikke hadde sjel, fi kk han heller ikke noe speilbilde. Den dag i dag tror mange at det betyr ulykke å knuse et speil – skader man speilet, skader man sjelen.

DRACULA Av Marie Greenwood


138

FORVANDLING

Vampyrers evne til å skifte form er et vanlig trekk i overtroen, og var ofte knyttet til hekseri. Dracula blir til en fl aggermus og lytter mens vampyrjegerne planlegger jakten, og han forvandler seg til tåke når han forlater Minas soverom. I Romania trodde folk at vampyrer oppsto som lyspunkter i luften – som støv.

UTSLETTE VAMPYRER

I overtroen var det mange måter å utslette en vampyr på. Man kunne skyte den med en sølvkule, utsette den for sollys, halshugge den eller brenne den. Den vanlige metoden var å banke en trepåle gjennom vampyrens hjerte. Poenget var å feste liket til bakken. I romanen lar Stoker vampyrene ble drept både på gamle og nye måter. Lucy tilintetgjøres av pålen, mens Dracula selv blir drept med en amerikansk jaktkniv – et moderne våpen på Stokers tid.

BESKYTTELSE MOT VAMPYRER

Hvitløk med sterk lukt ble brukt til å påvise vampyrer og holde dem unna. En annen metode var å strø frø på vampyrens kiste; det skulle holde vesenet der. Hagtorn ble hengt over dører eller dyrket rundt hus. Kristendom var godhetens makt og vampyrenes naturlige fi ende. Ethvert kristent symbol kunne brukes som våpen mot en vampyr. Romanias viktigste religion var den rumenske ortodokse kirken, som hadde mange forbindelser med den katolske. Stearinlys ble brukt til å holde alle slags onde makter på avstand. Skinnet fra et stearinlys representerer tradisjonelt solskinn eller Kristi lys, derfor brukes det i kristne seremonier. I Romania var stearinlys et viktig vern mot vampyrer.


139

VAMPYRENES HISTORIE

Vampyrhistorier kan spores tilbake til gamle sivilisasjoner. Det eldste kjente bildet av et blodsugende menneske fi nnes på et 4000 år gammelt babylonsk segl. I India ble det skrevet historier om en vampyr som henger opp ned i et tre, slik fl aggermus gjør. Vampyrer opptrer også i legender fra oldtidens Egypt, Kina, Rom og Hellas. På 1500- og 1600-tallet oppsto vampyrlegender over hele Øst-Europa. I Ungarn ble grevinne Elizabeth Bathory beskyldt for å ha torturert og drept unge kvinner. Det ble sagt at hun bet ofrene i kroppen og drakk blodet deres. I Øst-Europa trodde mange at djevelen sto bak epidemiske sykdommer som byllepest, og at ofrene ble vampyrer. Vampyrovertro fl orerte i Transsylvanias avsides fjellstrøk, hvor det var en rik blanding av folkegrupper og tradisjoner. Der trodde folk at man ville bli vampyr hvis man ble født med tenner, eller hvis man var sjuende sønn av en sjuende sønn.

VAMPYRLITTERATUR

Vampyrhistorier bredte seg i Europa mot slutten av 1700-tallet, og vampyrer begynte snart å dukke opp i litteraturen. Den mest betydningsfulle boken før Dracula var The Vampire (1819), en novelle utgitt av John Polidori på grunnlag av en fortelling av Lord Byron. En annen tidlig vampyrhistorie var Varney the Vampire (1847).


140

25. juni

Jeg har ikke sett greven i dagslys. Kan det tenkes at han sover når andre er våkne, og at han er våken når de sover? Soveromsdøren hans er alltid stengt, så jeg kan ikke fi nne det ut på annen måte enn å klatre inn gjennom vinduet hans! Mens jeg ennå hadde motet i behold, krøp jeg ut gjennom mitt eget vindu og klatret ned langs de store steinblokkene i slottsmuren til jeg nådde grevens vinduskarm. Jeg akte meg inn med beina først, og forbausende nok viste det seg at rommet var tomt. I det ene hjørnet var det en kraftig dør. Den var ulåst, og på den andre siden fant jeg en vindeltrapp. Jeg gikk ned trappen og kom inn i et gammelt, forfallent kapell. Det hang en kvalm lukt av nyspadd jord i lokalet, og jeg så at bakken nylig var gravd opp. Jorden var lagt i de store trekassene som sigøynerne hadde kjøpt. Jeg gikk bort og studerte dem. Det var femti stykker, telte jeg. Da så jeg noe som fylte sjelen med gru. Der, på en haug jord i en av kassene, lå greven! Men han så yngre ut nå, for det hvite håret var blitt jerngrått, og leppene var røde av blod. Det oppsvulmede ansiktet hadde et hånlig smil som holdt påå drive meg fra vettet. Jeg grep en spade og løftet den for

DRACULAAv Bram Stoker


141

å slå uhyret i hjel. Men i det samme snudde greven på hodet og så på meg med sorte, lynende øyne. Jeg ble lammet av frykt og mistet taket i spaden, slik at den bare ga ham en fl enge over pannen. Plutselig hørte jeg skritt. Jeg løp opp til grevens romigjen, og nede i kjelleren hørte jeg en nøkkel i en lås.Deretter hørte jeg at kassene ble spikret igjen og båret bort. Nå er jeg alene i slottet. Jeg må prøve å klatre ned murveggen og fi nne veien ut av dette forferdelige stedet.


142


143

UNG I DAG


144

dei penaste jentene på tv

Har du nokon gong sett dei penaste jentenepå tv kjøpe dorullar,f.eks. slike gjenbruksdorullar frå Prixsom nesten ikkje heng saman?Eller dobørstar, f.eks. av det billigasteSlaget frå ikea?Har du nokon gong sett dei tøffaste fyranepå tv vaske vekk eit lag skjeggebustarfrå badekarbotnen, eller klippe neglenepå parketten?Nei, men eg har høyrt dei lire av segutruleg mykje sentimentalt pjattom livet og kjærleiken.Og kanskje er det ein samanheng.

[finn øglænd]


145

dei vanlege jentene

Dei vanlege jentene skjemst av og tilover å vere vanlege.Men gutane likar dei godt,kan dei merke. Dei treng ikkjeoveranstrenge seg.Det er nok at dei er søte og alminnelege.Så skjer det med dei også, det som skal skje.

[finn øglænd]


146

dei kule jentene

Dei kule jentene er altfor sikre på at dei hardraget. At dei kjem til å imponere nokon.Når du berre går forbi dei heilt likeglad,blir dei ikkje så skuffa som du hadde trudd.Dei går berre vidare, sikrepå at dei kjem til å ha draget på nokon.Og brått står dei ein stad og er uimotståelegefor nokon,akkurat som dei har trudd.

[finn øglænd]


147

dei slappe jentene

Dei slappe jentene sit framfor tv-apparataog ventar seg i grunnen ikkje noko.Det er nok av ettermiddagar som skal slåast i hel.Når dei reiser seg fra sofaen og går ut av huset,har dei dette urolege blikket, som om dei ikkjeveit kva dei er komne for.Dei står i store klynger utanfor kjøpesentraog ventar på at energien skal ta tak i dei.

[finn øglænd]


148

dei fjerne jentene

Du trur det er noko med dei, at dei ikkje berreer sløve. Iallfall trur du at dei er djupe, tenksame,kanskje til og med deprimerte. Dei seier lite,du veit fi nt lite om dei. Kanskje er dei berresløve, trøytte, leie. Kanskje blir dei totalt teitenår dei opnar munnen. Men det får du aldri vite.For dei sit der tause, med fjerne, drøymandeblikk.

[finn øglænd]


149


150

dei heilt ålreite jentene

Dei heilt ålreite jentene er greie å snakke med.Det ville vore lettare om det var deiein var forelska i.Dei heilt ålreite jentene er blide, og likarguteting, slik som fotball. Dei likar å sittei baksetet på bilar utan at det betyr noko spesielt.Til slutt blir dei også forelska, i ein eller annan.Og då ser du ikkje mykje til dei lenger.Ein kan ofte sakne dei heilt ålreite jentene.Måtte dei få seg kjærastar, alle saman? Kunneikkje iallfall ei blitt igjen i baksetet,blitt med heile den lange vegen?

[finn øglænd]

OPPGAVER

1 Kva for eit av dikta likte du best? Kvifor?

2 Kunne ein bytta ut «jenter» med «gutar» i alle dikta? På kva måte ville

dikta blitt annleis då?

3 Skriv eit dikt. Vel om diktet skal handle om gutar eller jenter.


151

«Det er med kjærlighet som med pannekaker:Den bør nytes mens den er varm.»

[karl k. kraus]


152

Zeina og Nalle er begge 13 år og går i samme klasse. Nalle tenker mye

på Zeina og lurer på hvordan han skal få henne til å bli interessert. Skal

han be henne med ut, eller kanskje gi henne en gave? Zeina synes først

at Nalle er både skummel og litt rar, men etter hvert forandrer hun

mening …

zeina

Jaha. Så har man blitt uvenner med en lærer for første gang i livet. Det er sikkert en nyttig erfaring. Men akkurat nå er det bare slitsomt. Boris Karlsson, gymlærer og idiot. Jeg skjønner ikke at rektor kan ansette så dårlige lærere. Han kunne i det minste funnet en som var hyggelig. Skal vedde på at Boris ikke har noen lærerutdannelse i det hele tatt. Han fi kk sikkert jobben i premie i en pakke cornfl akes. Blæ! Grunnen til at jeg ikke tåler Boris Karlsson, er at han tvinger folk til å gjøre ting mot sin vilje. For eksempel på fredag. Han tvang alle til å gå på skøyter på isen bak gymsalen. Jeg nektet. Jeg vil ikke at en eller annen illeluktende lærer skal bestemme over meg. Og det er ikke det at jeg ikke kan gå på skøyter. For jeg kan jo det, når jeg bare vil. Men jeg vil ikke! Snyteskaftet Boris sa han hadde noen ekstra skøyter man kunne låne hvis man hadde glemt å ta med sine egne.

ZEINA & NALLE OG KJÆRLIGHETENAv Søren Olsson og Anders Jacobsson


153

– Nei takk, sa jeg.Boris sa at alle var nødt til å prøve. I hvert fall en liten stund. Kan dette virkelig være tillatt? Jeg er ganske sikker på at det fi ns en lov som forbyr lærere å tvinge barn til å gjøre noe mot sin vilje. Idioten tvang på meg skøyter og verdens styggeste gule hjelm. De andre i klassen lo i én time. Jeg ramlet over ende hele tiden. De sa jeg så ut som en klovn. Det var vel ikke min skyld at skøytene var ubrukelige. Jeg hater ham! Jeg må fi nne en passende hevn.

nalle

Det er kult med vinter. Det snør for første gang på hundre år, og det liker jeg. De siste par årene har det virket som om det har vært november hele vinteren, og det er jo ikke noe morsomt. På fredag hadde vi det kjempegøy i gymmen. Vi fi kk gå på skøyter. Det er jeg ganske god til. Jeg hadde tenkt å begynne å spille ishockey i år, men det ble det ikke noe av. Aner ikke hvorfor. Broren min, Sakarias, er en av de beste angriperne på laget sitt. Han skryter alltid av hvor mange mål han scorer i hver kamp. Når laget hans taper, sier han ingenting. Da låser han seg bare inne på rommet sitt og setter på cd-spilleren på maks. Jeg pleier å rope til ham gjennom nøkkelhullet og spørre hvor mange selvmål han scoret. Jeg hater skrytepaver. Uansett, på fredag viste jeg alle i klassen hvor god jeg er på skøyter. Fredrik Martinsson, som er fl ink i alle idretter, kom bort til meg og var kjempeimponert. Han sa at jeg burde begynne på laget hans. Vi får nå se på det. Jeg la merke til at Zeina var sur hele tiden. Hun hadde sikkert mensen eller noe. Sakarias har sagt at når jenter har mensen, blir de dritsure.


154

Gymlæreren vår kunne nesten ikke gå på skøyter selv. Derfor tvang han alle til å øve. Til og med Zeina, selv om hun hadde mensen. Hun ramlet på isen med det samme. Det så morsomt ut. Men jeg lo ikke. Jeg tror ikke man skal le av folk som har mensen. Lurer på om Zeina så at jeg var fl ink til å gå på skøyter. Hmmm … jeg må slutte å tenke så mye på henne. Det fi ns jo andre jenter … tror jeg. Dessverre er jeg ikke interessert i andre jenter. Kanskje Zeina blir glad i meg hvis jeg blir like fl ink i ishockey som broren min?

[…]

zeina

Verdens superkuleste fest er i anmarsj. Min lille elskede gullebestevenninne Klara Henriksson, alias Olga fra Volga, fyller fjortis. Først sa hun at hun skulle ha en slags jentemiddag uten gutter. Uten gutter! – Men hallo! sa jeg. – Uten gutter. Skjerp deg! Du fyller jo f-j-o-r-t-e-n år! Det er bare fi re år igjen til attenårsdagen. – Og så da? sa Olga surt – Skal vi liksom ha jentefest med ballonger og bringebærsaft og Smurfehits nummer 10, eller? – Det var ikke det jeg tenkte, sa Olga og begynte å fnise. Så sa hun at det ville bli så slitsomt å invitere gutta. Jeg skjønte overhodet ikke hva hun mente. – Du vet jo hvor pinlig mamma og pappa oppfører seg, sa hun. – Jeg orker bare ikke å bli fl au foran de kjekkeste guttene på skolen. Jeg skjønte hva hun mente. – Kan ikke de bare reise bort, da? spurte jeg. Olga ristet på hodet og mente jeg var det rareste mennesket på kloden.


155

– Absolutt. De ville selvfølgelig godtatt at jeg hadde hjemmealenefest med en masse gutter. Lur idé, Zeina. – Det er jo det! Men til dem sier du selvfølgelig at du bare skal invitere jenter. Mimmi, du og jeg og Ilana, og kanskje Bahar i 8a. – Og så? – Og så sier du at du vil være alene hjemme og ha hemmelig jentesnakk og kosekos uten foreldre, og at det hadde vært fi nt om de holdt seg unna til klokka to. De kommer til å gå med på det, jeg lover. Olga overfalt meg og kysset meg mykt på munnen. Det kjentes bra. – Verdens beste idé, lille araber! sa hun og trakk meg i ørene. – Jeg skal ha hjemmealene-fest og fjortisdisco. Men offi sielt … – jentemiddag! ropte vi i kor. Det er utrolig mye å tenke på. Skrive gjesteliste, lage mat og forberede klinekrok. Dessuten må vi fi nne ut hvordan vi skal greie å lure foreldrene til Olga. Dette blir tidenes fest.

[…]

nalle

Jeg har hørt visse rykter. Det skal være fjortisfest hjemme hos Klara Henriksson. Og der hun er, er også Zeina Svensson. Fest. Jeg hater jo fest! Hva om Zeina bare hjelper til med alle forberedelsene, og sier noe sånn som dette: – Lykke til med fjortisfesten, men nå skal jeg hjem til Nalle. Vi skal se på «Familien Westsmith» og kose oss i sofaen og spise masse forskjellige typer potetgull og dip, og så skal jeg og kjæresten min, Nalle, kline vilt, og kanskje han til og med skal få tafse litt på puppene mine. Ha en hyggelig fest alle sammen! Hva er det med meg egentlig? Jeg har blitt verdens verste sexdyr i hodet. Jeg tenker mer og mer på sex. Til og med


156

i søvne. Av og til våkner jeg med automatisk ereksjon og prikking i hodet. Av og til, når jeg ser ei søt jente eller til og med en eller annens mor, er det som om øynene kler av henne, og så ser jeg helt plutselig at hun er naken. Jeg holder på å forvandles til en skummel mutant. Kan det ha noe med strålene fra datamaskinen å gjøre? Kanskje hjernecellene holder på å råtne. Jeg trenger hjelp. Men hvem kan hjelpe sånne som meg? Et unaturlig individ i naturens kretsløp. Når jeg tenker meg om, fi ns det faktisk en gutt som er like rar og pervers som jeg. Brodern. Han er jo helt syk når han er sammen med dama. De klemmer på hverandre rett foran øynene på andre mennesker. Og Isabella har hånda si på rompa til Sakarias når de går tur. Tenk om han fyrer av en fjert og fi ser hull i hånda hennes. Det hadde vært til pass for henne. Jeg så et program om kvinnelig lyst på tv. Der sa de noe utrolig. At jenter har like mange sexfantasier som gutter. Tanken gjør meg urolig. Tenk om Zeina bruker røntgenblikket sitt på meg. Hjelp! Jeg må absolutt huske å vaske tissen hver eneste dag. Fra og med nå skal jeg bestandig ha med meg våtservietter på skolen.

[…]

zeina

Olgas fjortisfest er over. Den sluttet ti over tolv natt til søndag. Foreldrene til Olga var på besøk hos noen naboer, for ikke å forstyrre jentemiddagen vår. He he! Trodde de, ja. Det ble skikkelig rølp. Alle på festen var kule. Mattias og Hannes i niende hadde tatt med seg det beste heksebrygget jeg har smakt. Jeg ble ikke kvalm før etter tre slurker. Jeg, Olga, Mimmi, Ilana, Bahar i 8a, Natalie Gerdin, Sofi a Garibaldi og Hanna-Lena Bergfot representerte den kvinnelige delen av befolkningen. Guttelaget


157

bestod av Mattias Fritzon og Hannes Egeryd i niende, Johan Johansson i 8b, Oskar og Alexander fra klassen, og sist, menikke minst, Nalle og Johannes Bergman. Det dukket opp en ubuden gjest også. Etter at festen hadde vart i noen timer, sto det plutselig en stor potteplante ute i gangen. Ingen visste hvem som hadde tatt den med seg, men Nalle og Johannes sto og hang i nærheten av den nesten hele tiden. De passer i grunnen bra sammen med en plante. De så riktig stilige ut ved siden av potteplanten. – Så fl otte dere er, gutter, fniste jeg og Mimmi. De svarte ikke. Nikket bare taust, og ble sprut røde. – Jeg blir nesten litt klinesugen, fortsatte jeg, og Mimmi knakk fullstendig sammen. Så gikk vi inn i stua. Der så jeg noe ekkelt. Sofi a, den apekatten, satt og klinte med Mattias. Rett foran øynene mine! Og Hanna-Lena var borte og klådde på Hannes. Olga fra Volga oppdaget at jeg ble forvandlet til et monster, og at det var like før jeg psykopatdrepte alle fi re. Hun kom løpende og klinetulledanset med meg for å få meg til å komme på andre tanker. Jeg kom på andre tanker. Men da ble Mimmi sjalu på Olga, og truet med å stikke fra festen og hate oss for resten av livet. For jeg hadde jo lovet å kose med henne hvis jeg ikke fant en gutt å kose med. Vi sto ute i gangen og kranglet i en evighet. Jeg ble helt syk av alt bråket med Mimmi. Det kan ikke ha vært heksebrygget. For det var jo godt. Jeg måtte spy. I potta til potteplanten. Et lite sekund trodde jeg at jeg hadde blitt gal. For det hørtes nesten ut som om planten gav fra seg et pip. Jeg rakk ikke å fi nne ut mer om den mystiske planten, for plutselig kom foreldrene til Olga hjem. Altfor tidlig. Vi fi kk husarrest på livstid alle sammen. Beste fjortisfesten ever.


158

OPPGAVER

1 Hva er forskjellen på hvordan Zeina og Nalle opplever gymtimen?

2 Hva ville du gjort, hvis du var Nalle, for å bli bedre kjent med Zeina?

3 Hva tror du Nalle mener når han tenker at han har blitt «rar og pervers»?

4 Hva skjer på fjortisfesten?

5 Tenk deg at Nalle tar mot til seg og ringer Zeina for å be henne med ut.

Gå i roller og dramatiser telefonsamtalen mellom dem.

6 Hvordan tror du Nalle opplevde festen? Skriv Nalles versjon.


159

JENTELUSFra Fakta fra verden


160


161


162

Anna og Emma har alltid vært bestevenninner. Emma er den populære

som alle guttene vil snakke med, og som putter bomull i bh-en. Men i

løpet av ett år blir vennskapet snudd fra kjærlighet til hat …

ormehjerte

I andre klasse fi kk Emma skarlagensfeber.De voksne snakket til meg med rolige, dype stemmer og sa at Emma måtte bare hvile litt så gikk det nok bra. Det går nok bra, Anna, sa de, men jeg ville ikke høre at det nok gikk bra. Jeg ville ut og hoppe fra svaberg til svaberg ved Vika, og jeg ville at Emma skulle være med. Derfor snek jeg meg inn på rommet hennes enda jeg ikke fi kk lov, og der lå Emma i senga og var det tynneste, sykeste jeg noen gang hadde sett og jeg ristet i henne og sa at jeg hatet henne hvis hun ikke sto opp snart. Men Emma så ikke på meg. Hun så forbi meg, bak meg, rundt meg og hun skrek at jeg måtte ta dem vekk. – Ta vekk hva? Ta vekk hva da, Emma? Emma, Emma, hør på meg, bli med til svabergene, bli med ned til Vika, Emma! Ta vekk hva? – Vekk, vekk. Æsj! Æsj, ta de, ta de … Ormene! Æsj! Ormene, ormene. Da kom moren til Emma, kom og bar meg ut og jeg skrek og sparket og sa at hun hadde forgiftet Emma og hvorfor hadde

BØLGEBITERAv Hilde Hagerup


163

hun gjort det. Hvorfor hadde hun tatt Emma fra meg?Jeg drømte om svarte ormer mange netter på rad. Jeg drømte at de spiste henne opp. Innenfra.

– Det er slutt mellom Emma og Anders. – Jasså. Skolen hadde dessverre ikke stengt. Jeg hadde sittet ved vindusplassen og sett ut på bilene som kjørte forbi, på en eldre mann med hatt og hund som gikk tur, på snøen som gled over skolegården og pakket alt inn i hvitt. Hele tiden hadde jeg måttet konsentrere meg for å ikke snu meg mot Emma. Hver gang hun hostet. Hver gang hun fl yttet på stolen. Hver gang hun spisset en blyant. Jeg hadde klart det. Jeg hadde ikke sett på henne en eneste gang. Jeg hadde ikke reist meg opp på stolen og skreket. Nå sto jeg og ventet på bussen sammen med Morten Bakke. Han hadde stått der da jeg kom ned, og vi var de eneste som skulle ta bussen til Risvika i dag. Anders Groru og Frank Johannesen hadde dratt til jobben til faren til Frank. Faren til Frank var rørlegger. Frank hadde to eldre brødre som også var rørleggere. Frank kunne alt om rørlegging, og han og Anders hadde dratt for å se på rørene faren holdt på å reparere i gamlehjemmet. – Skikkelig masse gøgge, sa Morten ivrig. – Kanskje han trenger noe hjelp, sa Frank. Anders nikket alvorlig, og de forsvant bak samvirkelaget på syklene sine. Det gikk spor etter dem i snøen. Jeg vet ikke hvor Emma var. Kulda sved i nesa på meg. Jeg hadde aldri stått alene på bussholdeplassen med Morten Bakke før. Det var han som begynte å snakke. Om Anders og Emma. Det var altså slutt. Slutt, slutt. Jeg puttet hendene i lommene på jakka, så kaldt var det. Morten hadde på seg en blå boblejakke som var kort på ermene. Sikkert arva, tenkte jeg. Han frøs han


164

også. Jeg måtte nesten smile. Han fortalte at det var Anders Groru som hadde slått opp. – Hvorfor det? – Hun var så klengete.Jeg nikket. Emma kunne egentlig være nokså klengete. Det var helt sant. Det hadde jeg ikke tenkt på før. De bare kastanjetrærne ved holdeplassen vaiet i vinden, og jeg var blitt fuktig på føttene gjennom støvler og alt. Morten satte seg på huk og formet en snø- og grusball i hendene. – Blir du med på å få henne til å innrømme det?I ring, i ring. Alt vi gjør, har noen gjort før oss. Alt som skjer, har skjedd før. Alt kommer til å skje igjen. Mange, mange ganger. Morten kastet en snøball mot den ene støvelen min og smilte. Jeg kjente at jeg var i ferd med å bli svimmel.

– Emma, ikke gå. Emma, vent! Det var fredag. Siste time var over. Emma var på veg til bussen alene, og jeg løp etter henne og veivet med armene. Det var overskyet. Alle husene helt ned til bussholdeplassen så ut som om de var malt i mørke farger. Mørk rød. Mørk brun. Mørk hvit. Eventyrfarger. Rødhette og ulven. Det var jeg som var ulven. Et av husene hadde en nissestatue i hagen. En ny nissestatue. Den la jeg merke til. Med brun jakke og gult ansikt. Jeg syntes den var innmari stygg. Kanskje fordi den hadde spanjoløyne. – Emma, vent på meg. Sola skinte, men det var kaldt. Emma hadde røde kinn pakket inn i et stort, grønt skjerf. Det var en gang på en mørk, mørk sti i en mørk, mørk skog at det gikk en liten pike med et grønt skjerf i halsen. Hun rynket øyenbrynene da hun fi kk se meg.


165


166

– Anna? – Emma, vi går den andre vegen’a.Kom, Emma. Emma, kom! Jeg smilte, hoppet opp og ned, dro henne i armen og pekte mot skråningen der bilene ikke kunne kjøre, og nesten ingen gikk fordi det var så bratt. Jeg trippet og hoppet, smilte og fniste, dro og dro. Emma, vent. Vent, Emma. Det spiller ingen rolle, Emma. Det er greit, asså. Alt er helt greit. – Egentlig er det like mye hennes skyld, tenkte jeg. – Hvis hun tror meg. – Det er mye raskere den vegen. Jeg var kvalm. Emma smilte. Hun så nesten sjenert ut. Egentlig hadde hun bedt om det selv. Det var det jeg tenkte da hun tok hånden min, og gikk langsomt etter meg nedover skråningen. Hjertet mitt kjentes som om det skulle eksplodere. Her går Emma og Anna i full fart ned Risvika-vegen på veg etter en ball de har mistet i grøfta. Her sitter Emma og Anna i en åpen båt på Vika uten redningsvester. Her farer vi på skøyter over Vika-isen. Emma med bomullspupper og blå øyenskygge. Emma som hadde gått lei meg. Det spiller ingen rolle, Emma. Det er helt greit, asså. Kan du tro. Kan tro det. En hjortefamilie i Yellow Stone park. Anders Groru med en jojo i hånden. Hva ville du sagt, Anna? Har du kjærlighetssorg, Anna? Ikke noe som bryr deg, Anna. Mensen, mensen, kom og hjelp meg. Kan tro det er greit, Emma. Det kan du tro. – Hallo damer. Jeg vet ikke hvor guttene kom fra, men plutselig sto de foran oss. Frank Johannesen holdt en sprettert i hånda. Emma ble grå i ansiktet. – Hvor skal dere? sa Anders Groru. – Til bussen, hvisket Emma. – Den kommer ikke ennå. Gjør’n vel? Anders kikket på Frank Johannesen. Frank ristet på hodet. Morten Bakke fniste.


167

– Ikke riktig ennå, sa han og trippet. Da så Emma på meg. For første gang på hundremillioner år så det ut som hun forsto hva jeg tenkte. Jeg stirret tilbake. Øynene hennes var svarte. Ibenholt mascara. Oliven. Svarte som natta. Jeg var kvalm, kvalm, kvalm og nå hadde jeg vondt i hodet. Emma og jeg i gresset bak huset vårt om sommeren. Kråkebegravelse. Emma og jeg på en brygge med småfi sk mellom fi ngrene. Emma og jeg i båt, på skøyter over Vika-isen, hoppende fra stupebrettet, løpende gjennom skogen på jakt etter blåbær, sopp, et revehi eller en sommerferie. Med gule fl etter og brune spanjoløyne. Du får ikke ta huset til farmor, Anna. Du får ikke fl ytte inn her. Du får likevel. Min bestevenninne, beslektede sjel, alt sånt, alt det der. Emma og jeg på polarferd i senga. Emma som rev over nakken på Eilert. Fuglebegravelse, kråkebegravelse. Emma og jeg. Skulle vi ikke være bestevenninner for bestandig, Emma? Skulle vi ikke sitte på brygga til vi ble hundre? Skulle vi ikke gå barbeint gjennom skogen til vi ikke hadde hud igjen under føttene og ha snøballkrig til bobleklærne ble gjennomvåte? Skulle vi ikke, Emma? I ring, i ring. Alt vi sier, har vært sagt før. Alt vi gjør, har vært gjort. – Vi tar’a helt til hun innrømmer det, og så kommer vi, sa Morten Bakke. Emma stirret på meg. Jeg så ned. Da sved det plutselig i ansiktet mitt. Hun hadde slått. Jeg brant og brant. Ytterst i huden. Innover i kinnene. – Fy søren, Anna, hvisket Emma. Jeg ble stående og svaie et par sekunder. Så løp jeg.

Den natten drømte jeg at jeg skulle fjerne blindtarmen, men jeg trengte ikke bedøvelse. Emma var lege. Hun hadde hvit frakk. Jeg var våken og så på mens hun opererte. – Det er ikke blindtarmen din det er noe galt med, sa hun. – Hva er det da? spurte jeg.


168

– Hjertet ditt. Hun dro opp en liten, knøvlete, svart dings. – Stakkars, Anna, sa Emma. – Det er ikke noe rart hun er slem. Hun har ormehjerte. Da våknet jeg og gråt. Kanskje det var sant. Kanskje det var der alt kom fra. Innerst i sjela mi. Kanskje jeg var forgiftet av et ormehjerte.

OPPGAVER

1 Fortell med dine egne ord hva dette utdraget handler om.

2 Hvem er fortelleren i dette utdraget?

3 Et sted sier Anna: «Jeg var kvalm, kvalm, kvalm og nå hadde jeg

vondt i hodet.» Hvorfor følte hun seg dårlig?

Hun likte ikke å begrave døde fugler.

Hun var smittet av skarlagensfeber.

Hun hadde dårlig samvittighet.

4 Hvorfor slår Emma Anna i ansiktet?

5 Hvem ville du helst vært venn med av de to jentene? Hvorfor?


169

«Hat kan aldri fordrive hat, det kan bare kjærligheten.»

[martin luther king]


170

Ho som kjem der borte, skal eg slå opp med. Eg skal seie til henne at eg ikkje kan vere saman med henne lenger. Spørho kvifor, skal eg svare: «Da e ikkje nåken andre, Lise. Da e ikkje da. Alt e så fi nt mellom oss, men eg trenge bare å vera åleine litt.» Og når eg svarer det, lyg eg. For eg er rett og slett ikkje interessert i henne meir. Eg er lei henne. Berre måten ho går på. Dei klumsete stega på dei nålespisse stilettskorne. Eg vert kvalm av det. Det der raude silkesjalet ho har kring halsen. Blafrar liksom tilfeldig i vinden. Ein liten dirrande løyndom for dei som ikkje har sett det annleis. Eg har sett det sjalet liggje dødt og stille saman med trusa hennar. Eg har kjent lukta av halsen. Lukta etter henne på do. Ho pissar visst berre. Det er aldri dritlukt etter henne. Berre søtleg, tam lukt etter kroppen. Det kjennest som eg har avslørt alt ved henne. Då eg møtte henne, like etter konfi rmasjonen, trudde eg ho var den rette. Noko ved henne fekk meg til å gløyme alle dei andre jentene. Til dømes når ho røykte. Når ho blåste røyken ut, var det ei slik tankefull stemning over ansiktet hennar. Som ho hadde mange spennande bilde gøymt i hjernen. Medan dei andre jentene sat og skravla, kunne ho liksom vere oppslukt av dette. Og så var ho fi n. Noko mjukt, godt ved heile henne. Eg tenkte kor fi nt det måtte vere å halde henne heilt tett innåt meg, og høyre stemma hennar

EG STÅR HER OG SKAL SLÅ OPP MED EI JENTEAv Rune Belsvik


171

seie noko av det som måtte vere bak det tankefulle uttrykket. Den gongen trudde eg tilmed sminka og leppestiften var ein naturleg del av henne. Men no er alt avslørt. Ho er avslørt og oppbrukt. Og dei siste dagane har ho vore ein kjetting kring foten min. Ho står rett og slett i vegen for meg. Det er det òg: Eg er ganske tøff sjølv. Men er det nokon vits i å sjå fi n ut når det berre er for henne? Ho kjem jo alltid likevel. Sjølvsagt tør ingen av dei andre jentene prøve seg på meg heller no når eg er saman med henne. Ein går glipp av så mykje på den måten. Det er liksom ingen vits i noko meir. Så i dag slår eg altså opp med henne. Der borte kjem ho. Som alt er berre sol og glede. Skulle tru ho har tenkt forholdet vårt skal vare evig. Liksom ho fortel heile verda at ho eig meg. Det er mest som eg hatar henne no. Kvart steg ho går. Kvar rørsle med dei spisse hoftene. Eg hatar den tronge dongeribuksa som lyg så innihelsikken om det som er under. Sjå kor sjølvsikker ho verkar. Urørt av alt kring seg. Eg hadde litt problem med å komme saman med henne. Ho var eigentleg forelska i kameraten min. Men eg har då lært eit par triks. Dette med å vere tålmodig, til dømes. Ikkje mase for mykje. Berre vere på plass med dei rette orda til rett tid. Litt sjenert var eg forresten. Det er heilt sprøtt å tenkje på det no. At eg var sjenert overfor henne. Det første sjokket fekk eg då eg skulle kysse henne. Stramme, harde lepper hadde ho. Skulle tru det var strengar i dei. Stålstrengar. Men eg greidde å mjuke henne opp. Ho er ikkje så verst no. Faktisk svært fl ink. Det er litt for jævlig. Å tenkje på at ho snart skal komme til å kysse ein annan. For no er ho nett som ein soft-is. Brått er eg litt trist. Faen. Ho ser så trygg ut der ho kjem gåande. Så lita og uskuldig. Trur alt godt om alle. Og så skal eg … Ho er jo heilt forsvarslaus no – der ho kjem gåande for å halde ein avtale. Eg veit liksom alt om henne. Det om trusa


172

og sjalet og greier. At far hennar har slått henne så ho har merke på kroppen etter det enno. Faen – det kjennest som eg skal slå i hel eit uskuldig menneske. Skal eg verkeleg slå opp med henne? No kjennest det heilt sprøtt. Heilt for jævlig. Eg har vondt i magen. Eg skjelv. Kva er det eg driv på med? Ho kjem jo berre alminneleg gåande der borte for at me skal gå saman ut på den festen til Harald. Og så har eg tenkt å … Sjå, der kjem ho. Med sola rett i ansiktet. I venstre jakkelomma har ho antakeleg ein tjuepakning Marlboro og ein pakke blå Sorbits. Ho har på seg dei raude sokkane. Kring halsen har ho eit sølvkors. Eit lite, blankt sølvkors. Og alt dette skal eg … Det er nett som ho ristar i gråt alt no. Men kva er det? Ansiktet hennar. Det er så kaldt. Kva er det med henne? Ho har nye øredobbar. Men ho er så fjern. Kva pokker. Eg er jo dritredd. – Da e slutt, seier ho. Ho seier det fra eit land langt borte. – Da går ikkje lenger. Eg har visst da heile tio, Svein. Du har nok skjønt da du òg. Der står ho. Og er eit heilt menneske for seg sjølv. Kald. Kald. Ein stor løyndom eg ikkje skal få gisse på meir. Det er kaldt. Faen så kaldt det er her.

OPPGAVER

1 Kvifor vil Svein slå opp med Lise?

2 Svein fortel: «Dei siste dagane har ho vore ein kjetting kring foten min.»

Kva meiner han med det?

At han har ein kjetting rundt foten.

At det følast tungt å vere saman med Lise.

At han held på å snuble.

3 Plutseleg vil ikkje Svein gjere det slutt likevel.

Kor i teksten snur stemninga?

4 Korleis reagerer han når Lise gjer det slutt i staden?


173


174

Fucking Åmål er en svensk fi lm fra 1998. Den hadde stor suksess og

vant en rekke priser over hele verden. Handlingen foregår i Åmål, et

tettsted der ingenting skjer ifølge Elin, som ønsker seg vekk. Filmen

sier blant annet noe om hvor vanskelig det kan være å vokse opp på et

lite sted. Særlig hvis du er litt annerledes enn fl ertallet …

De som er med: Markus Johan Elin Jessica

(Elin kommer in i vardagsrummet. Johan, Markus och Jessica sitter fortfarande i soffan. Johan och Markus sitter framåtlutade och tittar på Markus mobiltelefon. Jessica gör ingenting)

markus Så … tryckar du in numret. Så typ skickar du så … Du tryckar där.

johan (undrande, inte anklagande) Var har du varit?elin «Var har du varit?» Jag får väl göra vad jag vill.

Eller får jag inte det kanske?johan Jo jo, men jag undrade bara.

FUCKING ÅMÅLAv Lukas Moodyssoon


175

jessica (sarkastiskt) Markus håller på att visa allt man kan göra med

hans mobiltelefon. Väldigt intressant …markus Men ni tjejer förstår er inte på sånt här.elin Vad är det vi inte förstår?markus Men typ så här, mobiltelefoner …elin Förstår vi inte mobiltelefoner?markus Typ så här teknik och så, sport och så … bilar.

Porrfi lm … (Han tittar på Jessica och sätter skämtsamt upp

armarna för att skydda huvudet)markus Förlåt!elin Du är ju dum i huvet!markus Men fan då? Det är väl inte så konstigt? Det fi nns

ju saker som ni är grymma på som vi inte fattar nåt av.

elin Som vadå till exempel?markus (halvt på allvar, halvt på skämt) Smink.elin Smink?jessica Vadå, tror du att vi håller på och sminkar oss hela

dagarna eller?markus Inte vet jag.elin Mer då?markus Vadå mer?elin (iskallt) Vad är det mer vi är intresserade av?markus Typ så här utseende och så här … Kläder, så här …

Och så smink och grejer. Va fi na och så här.elin Du är så jävla dum i huvet! (Til Johan, aggresivt)

Och du då? Varför sitter du där utan att säga nåt? Vad tycker du?


176

johan (osäkert) Eh … Jag … jag vet inte …elin Tycker du likadant som han? Eller varför sitter du

där och inte säger nåt?johan Vad menar du?elin (övertydligt) Tycker du likadant som Markus?markus Det är klart. Vad fan, vi håller ihop eller?jessica Vadå, du ska väl inte tala om vad han ska tycka och

inte tycka. Han kan väl tycka själv.markus (till Jessica) Vad fan är det med dig nu då?elin (till Johan) Kan du inte prata eller? Vad tycker du egentligen?johan Jag vet inte.elin Du är ju dum i huvet, du också! (Elin går iväg, in på sitt rum, sparkar argt på en hög

med tidningar och kläder som ligger på golvet)jessica (till Markus) Fan vad trött jag är på dig …markus Vad fan har jag gjort nu? Va? (Jessica tittar på honom och suckar)


177

«When I’m hungry, I eat. When I’m thirsty, I drink.When I feel like saying something, I say it.»

[mad onna]


178

Saynab er jenta som fl yktet fra krig i Somalia til småbyidyll i Risør. Etter

hvert havner hun i et beintøft miljø i Oslo. For Saynab har hele livet vært

en kamp; mot ungdomsgjenger, nynazister, imamer, kjønnslemlestelse

og diskriminering. Her forteller hun om sitt første møte med Norge …

en hvit verden

Vi reiste fra Addis Abeba tidlig om morgenen den 27. september 1990. Jeg var tolv år gammel. Lillebror Abdi og jeg var med i ei gruppe på fem somaliske familier fra forskjellige fl yktningleirer i Etiopia som skulle til Norge på familiegjenforening. Pappa hadde reist i forveien og ventet på oss i en by som het Risør, der han hadde bodd siden han kom som fl yktning til Norge for fem år siden. Jeg hadde aldri sett et så stort fl y før, det var kjempedigert. Da vi lettet, kastet alle opp. Pappas nye kone, Sonya, kastet opp under hele turen. Hun var så gravid at hun egentlig ikke hadde lov til å fl y, og hadde tatt på seg vide klær for å skjule den store magen. Vi mellomlandet i Frankfurt. Der ble vi møtt av folk fra den norske ambassaden. Sonya satte seg utmattet ned i en

SAYNAB– MIN HISTORIEAv Eva Norderhaug


179

stol, og jeg kunne se at hun prøvde å skjule magen ved å synke sammen og gjøre seg liten, Ei tysk dame passet på Abdi og meg. Hun snakket til oss på tysk, eller kanskje det var engelsk. Jeg svarte på somalisk. Abdi sa som vanlig ingenting. Han hadde alltid vært så stille av seg. Jeg tenkte på hvordan det ville bli for ham å komme til et fremmed land. Abdi, lillebroren min. Vi vakte oppsikt på fl yplassen. Jeg synes jeg ser oss, vi kom fra fl yktningleir til en av verdens største fl yplasser, syke og slitne, med dårlige klær og enda dårligere sko. For ikke å snakke om bagasjen vår. Vi hadde ikke kofferter, bare alt mulig annet. Man kan trygt si at vi skilte oss ut fra de andre passasjerene. Ingen av oss snakket et språk som var forståelig for noen. Vi skjønte ingenting og så sånn ut. På fl yet til Norge fi kk vi skinke og ris. Ingen hadde spist siden frokost, og den var kommet opp for mange timer siden, så alle var sultne. Vi fi kk fi skeboller i hvit saus og skinke med ris i en tredelt tallerken. Jeg så på fi skebollene og skjønte ikke hva dette var. Kanskje det var egg? Jeg tok en bit. Det smakte motbydelig. Jeg var veldig sulten, men jeg klarte ikke å spise dette. Jeg prøvde risen og de små, rosa kjøttbitene. Det var en smak jeg aldri hadde kjent før. Noen bak meg ropte: – Svinekjøtt! Det er svinekjøtt! Skrekk og gru! Alle fi kk sjokk. Jeg kastet opp med en gang. Det sitter i hjernen. De få gangene jeg har fått i meg svinekjøtt, har det alltid kommet rett opp igjen. Etter å ha spydd for jeg vet ikke hvilken gang denne dagen, var jeg fryktelig tørst. Jeg måtte ha vann. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få sagt det til dama og mannen som trillet ei stor vogn med drikkevarer gjennom den smale midtgangen. Da vogna kom til plassen min, så jeg noen bitte små fl asker med vann som sto på det nederst brettet. Uten at noen merket det, rappet jeg en. Jeg skrudde opp korken og


180

tok en slurk. Det smakte helt forferdelig, det brant i halsen og sved i magen, og smakte som glødende jern. Det er altså sånn det norske vannet smaker! Jeg visste at vann kunne smake veldig forskjellig. I Hargeisa ble vannet fraktet inn i byen med esler hver morgen. Det smakte godt. I fl yktningleiren var det nesten alltid for lite vann, og når vi fi kk vann, var det noen ganger godt, andre ganger vondt. Noen ganger smakte vannet en blanding av spylevæske og bitter medisin. Jeg drakk når jeg var tørst, uansett. Vi måtte jo drikke, det var aldri noen som sa at dette vannet smakte så vondt at det ikke kunne drikkes. Men det norske vannet var rett og slett udrikkelig. Det hadde vært så mange inntrykk på én dag. Jeg var helt utslitt. Da vi landet på Fornebu utafor Oslo, stinket jeg av brennevin og kastet opp – igjen. På Kjevik fl yplass ble vi møtt av pappa og ei dame som var fl yktningkonsulent. Hun kjørte oss til Risør. Vi stoppet foran et digert hus som lå på toppen av en liten høyde, ei lang trapp førte opp til inngangsdøra. I trappa sto det en gjeng somaliske gutter. Pappa sa til meg: – Nå kan du prøve å gjette hvem av dem som er onkelen din.Gjette! Jeg trengte vel ikke å gjette! Jeg stormet opp trappa og kastet meg om halsen på onkel Ali. Jeg hadde ikke sett ham siden pappa og onkel Ali fl yktet til Norge for fem år siden. Jeg ble så glad, endelig et kjært ansikt. Jeg ble lettet da jeg så ham, for jeg stolte ikke på pappa. Jeg vokste opp med en mor som var sint på pappa, fordi familien hans tvang ham til å droppe henne. Jeg hadde levd med hennes vonde følelser og hadde et anstrengt forhold til ham. Jeg og Abdi var blitt revet bort fra mamma og stefaren vår, som vi elsket, og som elsket oss. Derfor ble jeg så glad for å treffe onkel Ali, som jeg hadde så gode følelser for, og som bare var seks år eldre enn meg. Jeg ble vist rommet mitt. Et helt eget rom bare til meg. Stor seng, gardiner, garderobeskap. Wow! Abdi fi kk også eget


181

rom. Og vi fi kk vårt eget toalett. Det var to toaletter i huset! For en dag dette hadde vært. Jeg sovnet i ei seng som var større og bløtere enn noen kunne ha trodd var mulig. Onkel Ali, pappas halvbror, var atten år og bodde på et studenthjem i Risør. Han kom og lekte med Abdi og meg hver dag. Jeg var så glad for å se ham igjen. Jeg pekte på arret i panna mi og spurte onkel Ali om han husket hvordan jeg fi kk det. Det gjorde han ikke. Jeg husket det godt. Jeg var tre år, og vi satt på trappa utafor butikken til tante Samsam. Onkel Ali var ni, han bråkte og laget trommelyder på disken i butikken. Jeg elsket onkel Ali, han var snill, han lekte med oss. Uansett hvor han gikk, fulgte jeg etter. Tante Samsam kjefta. – Ikke bråk sånn, Ali! Onkel Ali trommet videre, lo og slo på disken som en rock’n’roll-trommeslager. Tante Samsam for opp og jaget ham ut av butikken og ned trappa, som var full av folk. Han falt, og rev med seg meg i fallet. De bar meg hjem til mamma. Kjolen min var våt av blod. Mamma vasket meg på badet, som hadde rosa vegger og var uten tak. Jeg følte meg så trygg og lykkelig sammen med mamma. Månen skinte på oss, og stjernene lyste på den mørke himmelen. Mamma sprayet parfyme på såret. Vi brukte alltid parfyme på sår. Somaliere i Norge gjør det fremdeles. Folk i Risør var så hvite. Jeg hadde sett hvite i Afrika, men har var folk enda hvitere. Alle afrikanere som kommer til Norge, sier det samme. Menneskene er mye hvitere enn man kunne ha forestilt seg. Og det var mange av dem, kritthvite mennesker så langt øyet kunne se. Jeg ble helt blendet av det, men jeg ble ikke redd, bare fascinert og nysgjerrig. Abdi ble redd. Han fi kk mareritt og skreik i søvne:


182

– Det er hvite menn utafor vinduet! De kommer og tar meg! Hver natt drømte Abdi at hvite menn kom og tok ham. Han måtte fl ytte inn på rommet mitt og sove i senga mi. I Somalia hadde jeg sett ukeblader med bilder av fi ne hus og butikker. Bilder fra fjerne land der det var orden, der det var vakkert og reint. Nå var jeg i en slik verden. Alt var så fi nt. Så fi nt hus, så fi nt rom, så fi n butikk, gikk jeg rundt og sa hele tida. Så fi nt ditt, så fi nt datt. Og jeg hadde for lengst oppdaget at det norske vannet smakte veldig godt. Vi utforsket den lille byen, de fi ne trehusene som alle var hvite. Vi gikk på brygga og så på de fi ne små båtene. Butikkene hadde så mange fi ne ting, det var gøy å bare gå og se. Onkel Ali tok oss med til biblioteket. Vi så på de fi ne bildene i de norske barnebøkene. Hjemme hadde barnebøkene bare enkle tegninger i svart/hvitt, disse var mye fi nere. – Så fi ne bøker, sa jeg begeistret. – Så fi n kafé! Onkel Ali og noen av kameratene hans hadde tatt oss med til Kafé Kragerø. Vi fi kk kaker og brus. Onkel Ali sa takk til dama som serverte oss. Abdi ble veldig forbauset. Takk betyr «gå vekk» på somalisk. – Er det sånn man sier her? spurte Abdi. – Ja, svarte onkel Ali, som ikke skjønte hva han mente. Frekke dama, som bare sto der og smilte. – Gå vekk da, sa Abdi på somalisk og kastet en gaffel i hodet på henne. Dama ble sinna. Onkel Ali og kameratene hans ble fl aue. De unnskyldte Abdi med at han var åtte år, og bare hadde vært i Norge i noen dager.

Helt fra første dag i Risør ble Abdi og jeg tv-slaver. tv i vårt eget hjem, der vi kunne se på så mye vi ville. Og så mange kanaler. Vi zappet hele dagen. Særlig reklamene fascinerte oss. Reklamefi lmene gikk så fort, og bildene var glitrende fi ne.


183

Sonya og pappa virket veldig forelsket. De var mye på rommet sitt, vi hørte at de lo. Jeg kunne løpe bort til soverommet deres, dundre på døra og rope: – Pappa, pappa, kom og se! Jeg vil ha en sånn sjampo! Kom og se! Hvis jeg hadde hatt penger, ville jeg vært reklamebyråenes favoritt, for jeg hadde lyst på alt jeg så på TV. Det eneste pappa så på, var nyhetene og været. Jeg maste på ham: – Pappa, hva skjer? Hva sier de nå? Pappa ble irritert: – Hold opp. Jeg kan ikke oversette hver eneste setning for deg. Vi hadde ikke fast sengetid og kunne være oppe så lenge vi ville. I fl yktningleiren sovnet vi alltid tidlig fordi vi var slitne, men her kunne vi holde ut helt til elleve – tolvtida. Vi så på TV hele dagen og hele kvelden. Det eneste vi ikke fi kk lov til å se, var kyssing og naken hud. Da måtte vi snu oss bort og skifte kanal, pappa var streng på det punktet. Det var helt greit for oss, for vi var ikke vant til å se sånt. Man ser aldri noen som holder hverandre i hånda eller kysser i Somalia. Hvis stefar og mamma koste, og jeg plutselig dukket opp, lot de som om de tullesloss. Men de lurte ikke meg. Blod og vold var helt greit, både i nyhetssendinger, dokumentarer og fi lmer. Selv de aller minste barna fi kk lov til å se voldsfi lmer i Somalia. I Hargeisa pleide vi småunger å gå på kino og se japanske og amerikanske kampfi lmer og indiske Bollywood-fi lmer. Jeg kan ikke huske at det ble vist andre fi lmer enn det. En gang blodet fl øt på skjermen vår i Risør, var fl yktningkonsulenten der. Hun sa ingenting, men jeg skjønte at hun ikke ville at vi skulle se det. Hun skrudde av TV-en.


184


185


186

Vi fi kk leke med barna til fl yktningkonsulenten. De luktet annerledes enn oss. De snakket norsk og vi somalisk. Jeg sa mye rart til dem. «Dere er rare» og andre frekke ting. Det gjorde ikke noe. De skjønte ikke hva jeg sa. Dattera Vilde var to år yngre enn meg. Hun ble venninna mi. Vilde var så snill. Alle var snille i Risør. Tida var inne for å begynne på skolen, og vi fi kk lusekur og vaksiner. Abdi var åtte år og skulle begynne i første klasse, jeg, som var tolv, i sjette. Pappa fulgte oss den første dagen. Det var langt å gå, og vi visste ikke at det gikk buss til skolen. Da vinteren kom og det ble glatt på veien, kunne det ta opp til to timer før vi var på skolen. Sola stod nesten ikke opp lenger, og det var mørkt og kaldt. Før krigen, da vi bodde i Hargeisa, sendte pappa fotografi er til farmor av ham og onkel Ali som sto til knes i snø. Det så rart ut. Nesten hele bildet var hvitt. Jeg hadde spurt pappa: – Hvordan er det her når det er is og hvitt? Er det sånn som isbiter? Han lo og svarte: – Nei, det er ikke sånn det er. Før vi reiste, hadde folk sagt til meg at det var kaldt i Norge. Men da vinteren kom, kunne jeg nesten ikke tro at det kunne bli så kaldt, selv om jeg opplevde det. Helt utrolig kaldt. En morgen våknet vi, kikket ut av vinduet, og så at landskapet var blitt hvitt. Vi løp ut og begynte å leke i snøen. Vi kjente på den og spiste den. Abdi så skuffet ut, og sa: – Det smaker jo ingenting jo! Snø var gøy, kulde var ille, men de isglatte veiene var verst. Jeg og Abdi falt hele tida, jeg fi kk blåmerker over hele kroppen. På skoleveien måtte vi stadig vekk sette oss på rompa og ake, fordi det var umulig å holde seg på beina. Buksa ble våt, strømpebuksa ble våt. Det dryppet vann av oss når vi endelig kom frem til skolen, ofte altfor seint, iskalde, våte og forslåtte.


187

Abdi og jeg var de første afrikanerne på skolen. Det bodde 18 somaliske menn og to somaliske kvinner i Risør. Vi var de første barna. Det hadde vært mye snakk om at vi skulle komme. Avisa Fædrelandsvennen hadde hatt fl ere store oppslag om pappa som lette etter barna sine i fl yktningleirene i Etiopia. Alle i byen kjente historien, og alle var glade for at han endelig hadde funnet oss. Skolen ansatte en somalisk mann som skulle være tolk. Han var fra Sør-Somalia. Jeg var lært opp til at alle fra sør var onde mennesker. De dreper og stjeler. Jeg prøvde å være hyggelig, men kjente at jeg ikke fi kk det til. Jeg syntes at han var så ond at jeg nesten ikke klarte å se på ham. Han fulgte oss rundt i skolegården. De andre barna glante. Han sa: – De er nysgjerrige på dere. Smil til dem. – Nei, svarte jeg. Han prøvde å ikke ta seg nær av min uvennlighet, og han gjorde så godt han kunne. Og det var han som hjalp oss da jeg klaget over skoleveien. Han fant ut at skolebussen stoppet rett utafor huset vårt. Han hjalp oss i norsktimene, der Abdi og jeg hadde vår egen lærer. Vi hadde svamphjerner. Alt vi lærte, gikk vi hjem og pugga. Vi skreiv ned ord og setninger hundre ganger for å være sikre på å huske dem. Vi kunne alltid det vi hadde lært dagen før. Norsklæreren var imponert og skrøt av oss. Etter hvert ble jeg kjent med de andre ungene i klassen. De tok på ansiktet mitt, kjente på håret: – Å, så mykt, sa de. Jeg var like nysgjerrig på dem. Jeg tok på dem også og strøk dem over håret. Sånt glatt, blankt hår som vi somaliere synes er så vakkert. Jeg tenkte at en dag kom jeg til å snakke samme språk som dem, og at jeg kom til å bli en av dem. Dette var en ny og merkelig verden for meg, og jeg var så nysgjerrig på den. Alt var spennende. Men én ting sjokkerte meg. I klassen stirret barna lærerne rett inn i øynene, de


188

pratet i timene og tulla. Dette skjønte jeg ikke, at barn kunne oppføre seg så respektløst på skolen. Jeg glemmer aldri den første skoledagen min i Somalia. Jeg var veldig spent. Vi gikk i følge, alle vi ungene i gata som skulle begynne på skolen etter sommerferien. Vi var kledd i skoleuniformer som mødrene våre hadde sydd, hvite skjorter og mørkeblå skjørt, guttene i kortbukser. Jeg var seks år og gikk sammen med bestevenninnen min, Asha, og broren hennes, som skulle gå i samme klasse som oss fordi han hadde strøket året før. Vi bar på hver vår stol. Skolen hadde pulter, men ikke stoler. Allerede første dagen viste klassestyreren hvem som bestemte. Han ville vise hvor vi sto, og hvor han sto. Det første vi skulle lære, var disiplin. Aldri snakke før vi fi kk beskjed om det. Aldri se læreren i øynene, sitte med rett rygg, armene i kors over brystet, og ikke røre på hendene. Så skulle vi én etter én gå opp til tavla for å skrive navnet vårt. Jeg kunne ikke skrive navnet mitt, Broren til Asha ble ropt opp først. Han gikk opp og skreiv navnet sitt på tavla. Jeg ble redd. Jeg fi kk vondt i magen. Jeg kunne ikke skrive navnet mitt! Ei lita jente på fem år var tydeligvis like redd som meg, eller enda reddere. Da hun ble ropt opp som nummer to, tisset hun på seg. Det rant små bekker gjennom klasserommet. Læreren kjefta. Jenta måtte gå til vaktmesteren og hente bøtte og klut. En gutt ble ropt opp. Han sto foran tavla med krittet i hånda og så fortvilet ut. Læreren ble sinna og skrittet over urinen på gulvet med en smal stokk i hendene. Han ba gutten holde frem hendene sine, og så begynte han å slå. Den lille jenta kom tilbake. Hun begynte å vaske gulvet. Jeg satt ved pulten min og prøvde å gjøre meg usynlig. Så ble jeg ropt opp. Jeg gikk vettskremt opp til tavla. Beina var som gelé og hjertet dunket så høyt at alle andre lyder ble borte. Jeg sto skjelvende foran tavla med krittet i hånda og ønsket at


189

jeg var død. Læreren sto med ryggen til meg. Han ga den lille jenta beskjed om at hun var utvist fra skolen. Hun tok stolen sin og gikk ut av klasserommet. Mens dette skjedde, sneik broren til Asha seg opp til meg, tok fra meg krittet og skreiv navnet mitt på tavla, så stakk han krittet i neven på meg og var lynraskt tilbake på plassen sin. Da læreren snudde seg og så på tavla, fi kk jeg ros. Jeg stirret lenge på navnet mitt og forsøkte å huske det slik at jeg kunne skrive det selv neste gang. Resten av dagen henvendte læreren seg stadig vekk til meg og roste meg. Jeg trivdes på skolen fra første dag. Jeg ble ikke slått noe særlig og kom aldri for seint. Mamma vekket meg alltid tidsnok. Det var veldig sjelden at noen kom for seint til timen, og straffen var streng. Den kunne være å sitte på huk ute i solsteiken, med hendene for ørene hele dagen, til en nesten besvimte. Hvis noen kom for seint to dager på rad, var straffen utvisning, selv om det gjaldt den fl inkeste eleven i klassen. Da måtte hun eller han begynne på nytt året etter, for da hadde ikke eleven lært disiplin, noe som var like viktig som fagene. Den norske skolen var virkelig helt annerledes. Alle var så snille i Norge. Vilde tok meg med på juletrefest i menighetshuset. De hadde tatt et stort tre inn i huset, og de gikk rundt det og sang. Jeg ble redd. Treet glitret, og jeg ble enda reddere da jeg så at de til og med hadde pyntet det. Hva var det med det treet? Var det hellig? Var det guden deres? Eller hadde guden deres sendt det til dem? Gjorde treet noe for dem? Helbredet det mennesker? Jeg kunne ikke spørre, jeg snakket ikke godt nok norsk til det. Jeg kunne mange ord og noen få setninger, omtrent som en toåring. De ville at jeg skulle være med å synge og tilbe treet. Jeg nektet. Ikke tale om. De prøvde å gjøre meg vantro! Julenissen kom. Det skjønte jeg i hvert fall ikke noe av. En mann i røde klær med hvite striper og falskt skjegg, som sa


190

hå, hå, hå. Først var jeg redd, men så ble jeg litt roligere, for alle smilte da de så ham. De ropte «julenissen, julenissen!.» Han delte ut gaver til barna. Han kom til meg også, med en pose med godterier. Han ble stående foran meg lenge og snakke. Jeg ble nervøs, men prøvde å smile og si hei. Da jeg kom hjem, sa jeg til pappa: – Hva er det med disse menneskene? De er vantro, de gikk rundt et tre og sang. De ville gjøre meg vantro også. Pappa, hvorfor går de rundt et tre? Han svarte at dette var de hvites Id-fest. Da forsto jeg mer. Under Id-festen går barna fra dør til dør og får penger og godterier. Da skjønte jeg at jeg hadde vært med på en slags feiring. Men pappa kunne ikke gi noen forklaring på mannen med røde klær eller det mystiske treet.

OPPGAVER

1 Hva slags språklig misforståelse skjer på kafeen i Risør?

2 Hva slags forskjeller forteller Saynab om, når det gjelder å gå

på skole i Somalia og i Norge?

3 Hvordan opplever Saynab sin første julefeiring?

4 Skriv et dikt med tittelen «En hvit verden».


191

«En fremmed er en du ennå ikke har blitt kjent med.»


192

Først trudde eg krigen var komen hit også. Tidleg om morgonen høyrde eg kanonskot, fl eire etter einannan. Eg gøymde meg under dyna og bad ei bøn om at det ikkje måtte vere sant. Krigen kunne ikkje kome så brått til dette fredelege landet, han kunne ikkje følgje etter meg på denne måten. Eg veit godt at det ikkje nyttar å gøyme seg under ei dyne for ein krig. Kjem krigen hit, må eg fl ykte att. Eg stod opp og kledde meg i ein fart. Det var stilt att. Eg våga meg til vindauget og såg ut på gata. Alt var stilt og fredeleg. Ingen springande soldatar med gevær, ingen mødrer med barn på armen hasta nedover gata for å gøyme seg i kjellarar eller portrom. Ingen ropte og skreik, ingen låg blødande på asfalten og vreid seg i smerte. Alt var som vanleg her, ingenting var som heime. Eg drakk litt av det gode vatnet du kan drikke rett frå springen her. Så tok eg ei skive av det merkelege, grove brødet som ikkje liknar på noko av det eg er van med heime frå. Eg tok brødskiva i handa og lista meg ned trappa. Nede ved gatedøra kika eg til høgre og venstre. Ein familie med barn kom gåande lang fortauet på den andre sida av gata. Dei såg glade ut og lo til kvarandre. Fleire folk i fi ne klede gjekk i fl okk lenger nede i gata. Ingenting tydde på at krigen var komen. Eg gjekk ut. Eg brukar alltid å stå tidleg opp og gå ut, også etter at eg kom hit til dette landet. På denne tida av året er det så lyst om natta her at det er vanskeleg å sove i alle fall.

EIN ANNLEIS DAGAv Helga Gunerius Eriksen


193

Eg likar å rusle omkring i gatene i denne vesle byen tidleg om morgonen. Vanlegvis er det ikkje så mange folk ute og går her på denne tida. Heime er alle gateseljarane i full fart med bord og buer med det same sola står opp. I alle fall var det slik før krigen kom. No er det vanskeleg å fi nne noko å selje, og gatene er okkuperte av menn med våpen, krigskøyretøy og sperringar. Her møter eg berre ein og annan som ventar på ein buss eller hastar av stad på sykkel eller til fots, og dei som skundar seg til jobb i bilane sine. Mest alle har bil her i landet, dei er rike alle her. Og butikkane sine har dei innadørs. Kanskje ikkje så rart når ein tenkjer på kor kaldt her er om vinteren. Vanlegvis ser folka her trøytte ut om morgonen, men denne dagen var det annleis. Då eg gjekk inn mot sentrum, krydde gatene av vakne, opplagde menneske. Dei såg festkledde ut, og det var ingen som såg ut til å ha hastverk for å kome seg på arbeid. Mange hadde vide, kvite skjorteermar som skein i sola. For ein gongs skuld var det sol her også. Var menneska ute for å feire sola etter vekevis med regnvêr? Eg la for første gong merke til at alle dei små parkane og grøne fl ekkene i byen var fulle av vakre blomar i mange fargar. Eg hadde ikkje sett det før i alt gråvêret, for det er så mykje fl eire blomar overalt heime. Til denne dag hadde eg sett på byen som grå og trist og kanskje litt folketom. Eg veit godt at det er ein liten by i eit land med berre nokre få millionar innbyggjarar, eit land med plass nok til mange fl eire. Men her er så kaldt og vått at det er forståeleg at folk fl est held seg innadørs det meste av tida. Det er ikkje så merkeleg som det kan høyrast ut at byen er litt folketom endå om her har vore fred i femti år. Men denne dagen var alt annleis. Sola skein, lufta var utruleg klår, og alle var ute og gjekk utan bilane sine frå tidleg om morgonen.


194

Eg veit korleis fl agget her i landet ser ut, og mange av barna hadde små fl agg i hendene. Utover føremiddagen samla folk seg på den store plassen midt i byen. Det var mange musikantar med uniformer, men dei såg ikkje militære ut. Flokkar av ungdom som ikkje hadde kvite skjorteermar, hadde heilt raude eller blå klede. Folk kledde seg i fargane frå fl agget, og dei samla seg i eit langt tog gjennom gatene. Dei ropte og ropte eit ord eg ikkje kjende: hurra! hurra! Eg lurte på om det kunne tyde fred! fred! og om det lange toget med musikk og fl agg var eit demonstrasjonstog mot ei trugande stormakt. Dette var ein merkeleg måte å møte ein krig på, tenkte eg. Alle gjekk ut i gatene med fl agg i staden for å gøyme seg i kjellarane med ullteppe. Eg skalv for ein slik tanke, men eg trøysta meg med at det ikkje var kanonar frå ein angripar eg hadde høyrt tidleg om morgonen, men salutt for sola. Alle såg altfor glade ut til å gå i eit demonstrasjonstog mot ein okkupant. Då ville dei ha vore rasande og redde heller enn smilande og glade. Eg følgde med det lange toget gjennom gatene. Mange folk stod langs fortauet og ropte og vinka. hurra! hurra! Etter ei lang vandring gjennom alle gatene i sentrum samla folk seg på den opne plassen ved vatnet midt i byen. Der var sett opp eit stort treskip, og på dekket av skipet var det menn og kvinner som snakka til folket i mikrofon. Det var også musikk, og der var pynta med lauv frå trea. Eg vart meir og meir sikker på at det var ein solfest, for lauvtrea har stått nakne heile vinteren, men no byrjar det endeleg å bli grønt i trekronene også. I utkanten av den store plassen var det mengder av salsbuer, nesten som heime i fredstid. Dei selde pølser og iskrem og ballongar, det verka som butikkane også feira sola. Kanskje dette landet vert heilt annleis i den varme årstida, tenkte eg. Kanskje kjem det til å likne litt meir på heime når sola vinn over snøen og regnet.


195

Eg kjende meg ikkje så framand lenger. Dette var ein annleis dag i eit annleis land, og eg tenkte eg ville kjøpe meg eit lite fl agg slik dei andre hadde. Eg gjekk bort til ei av dei små buene, fann fram pengane mine og peika. Då eg stod der med det raude, kvite og blå fl agget i hendene, hende det noko som fekk denne dagen til likevel å bli som alle andre dagar for meg. Eg forstod ikkje kva den unge guten sa, men eg forstod kva han meinte då han reiv fl agget ut or hendene mine og spytta meg i andletet. Han tedde seg mot meg som vi heime ter oss mot dei som undertrykkjer oss, okkuperer landet vårt og drep barna og soldatane våre. Med eitt var eg like framand som før i den strålande sola. hurra! hurra!

OPPGAVER

1 Kva tid i novella skjønte du at personen som fortel,

kjem frå eit anna land?

2 Kva dag er det det handlar om?

3 Kva ville du sagt til guten som tek fl agget og spyttar?

4 Kva vil det seie å vere ein framand? I kva situasjonar

kjenner du deg framand?


196

Oskar vokser opp i en av Stockholms drabantbyer på begynnelsen av

1980-tallet. På skolen er ikke alt like bra, i hvert fall ikke når Jonny,

Micke og Tomas er etter ham …

onsdag 21. oktober 1981

«Og hva tror dere dette er for noe, da?» Gunnar Holmberg, politiinspektør fra Vällingby, holdt opp en liten plastpose med et hvitt pulver i. Kanskje heroin, men ingen torde si noe. Ville ikke bli mistenkt for å ha kjennskap til den slags. Særlig ikke hvis broren din eller kameraten hans drev med sånt. Junka heroin. Til og med jentene var tause. Politimannen ristet posen. «Tror dere det er bakepulver? Mel?» En avvisende mumling. Politimannen skulle ikke tro at klasse 8b var idioter. Riktignok var det umulig å avgjøre hva som var i posen, men siden emnet var narkotika, kunne man jo trekke visse konklusjoner. Politimannen henvendte seg til læreren. «Hva er det egentlig dere lærer dem i samfunnsfagtimene?» Læreren smilte og trakk på skuldrene. Klassen lo; purken var grei nok. Noen av guttene hadde til og med fått holde pistolen hans før timen begynte. Den var riktignok ikke ladd, men likevel.

LA DEN RETTEKOMME INNAv John Ajvide Lindqvist


197

Det kokte i brystet til Oskar. Han visste svaret på spørsmålet. Det gjorde vondt inni ham å ikke svare når han visste. Han ville at politimannen skulle se på ham. Se på ham og si noe til ham når han sa det rette svaret. Det var dumt å gjøre det, han visste det, likevel rakte han opp hånden. «Ja?» «Er det heroin, eller?» «Det er det.» Politimannen så vennlig på ham. «Hvordan gjettet du det?» Hoder snudde seg mot ham, nysgjerrige på hva han skulle si. «Nei, jeg … leser mye, og sånn.» Politimannen nikket. «Det er bra, det. Å lese.» Han ristet den lille posen. «Blir ikke mye tid til det hvis man holder på med sånt. Hvor mye tror dere dette koster?» Oskar behøvde ikke å si mer. Han hadde fått sitt blikk og sin tilbakemelding. Hadde til og med fått si til politimannen at han leste mye. Det var mer enn han hadde håpet. Han drømte seg bort. Så for seg at politimannen kom bort til ham etter timen og var interessert i ham, satte seg hos ham. Da skulle han fortelle alt. Og politimannen skulle forstå. Skulle stryke ham over håret og si at han var en god gutt. Løfte ham opp, holde ham i armene og si … «Jævla tyster.» Jonny Forsberg stakk en stiv fi nger i siden på ham. Broren til Jonny vanket sammen med narkogjengen, og Jonny kunne en masse ord som de andre guttene i klassen lærte seg kjapt. Jonny visste antakelig nøyaktig hvor mye den posen kostet, men han tysta ikke. Snakket ikke med purken. Det var friminutt, og Oskar ble stående ved knaggene i korridoren, ubesluttsom. Jonny ville gi ham juling – hvordan kunne han best komme seg unna? Bli stående i korridoren, eller gå ut? Jonny og de andre i klassen styrtet ut i skolegården.


198

Akkurat, ja. Politimannen skulle stå med bilen sin i skolegården, og de som var interessert kunne komme og kikke. Jonny ville ikke tørre å ta ham så lenge politimannen var der. Oskar gikk ned til hovedinngangen og kikket ut gjennom glassdørene. Hele klassen hadde ganske riktig samlet seg rundt politibilen. Oskar hadde også lyst til å være der, men det ville aldri gått bra. Noen ville sparket ham på leggen, en annen ville dratt underbuksene hans opp i rumpesprekken, politi eller ikke. Men han fi kk i alle fall en utsettelse dette friminuttet. Han gikk ut i skolegården og snek seg rundt på baksiden, til toalettene. Inne på toalettene lyttet han, kremtet høyt. Lyden ga gjenklang mellom båsene. Raskt trakk han pisseballen opp fra underbuksene. En bit skumgummi på størrelse med en mandarin som han hadde klippet til fra en madrass, og laget hull til å stikke tissen i. Han luktet på den. Jo da, visst faen hadde han pissa på seg litt. Han skylte ballen under krana, klemte ut så mye vann som mulig. Inkontinens. Det var det det het. Han hadde lest om det i en brosjyre han hadde sneket seg til på apoteket. Noe som stort sett gamle kjerringer led av. Og jeg. Det fantes hjelpemidler å få kjøpt, sto det i brosjyren, men han hadde ikke tenkt å bruke lommepengene sine på å stå skamfull på apoteket. Og i hvert fall ikke fortelle det til mamma; hun ville synes så synd på ham at han ble syk. Han hadde pisseballen, og det fungerte så lenge det ikke ble verre. Skritt utenfor, stemmer. Med ballen sammenklemt i hånden smatt han inn i en av båsene og vred om slåen samtidig som ytterdøra ble åpnet. Han steg lydløst opp på dasslokket og satte seg på huk så føttene hans ikke skulle synes hvis noen kikket under døra. Forsøkte å ikke puste.


199


200

«Griiiisen?» Jonny, naturligvis. «Grisen, er du her?» Og Micke. De to verste. Nei, Tomas var jævligere, men han var nesten aldri med på sånt som hadde med slag og risping å gjøre. For smart til det. Sto antakelig og smisket med politimannen nå. Hvis pisseballen ble oppdaget, var Tomas den som virkelig kom til å utnytte det til å såre og fornedre ham i lang tid framover. Jonny og Micke skulle fi ke ham opp, og ferdig med det. Sånn sett var det fl aks … «Grisen? Vi vet at du er her.» De kjente på døra. Ristet i døra. Slo på døra. Oskar knøt armene rundt knærne og bet tennene sammen for ikke å skrike. Gå vekk! La meg være i fred! Hvorfor kan dere ikke la meg være i fred? Nå snakket Jonny med myk stemme. «Lille grisen, hvis du ikke kommer ut nå, så må vi jo denge deg etter skoletid. Er det sånn du vil ha det?» Det ble stille en stund. Oskar pustet forsiktig ut. De angrep døra med slag og spark. Det dundret i toalett-rommet, og slåen på døra ble bøyd innover. Han burde åpne, gå ut til dem før de ble for sinte, men han klarte bare ikke. «Griiiisen?» Han hadde rakt opp hånden, vist at han fantes, at han kunne noe. Det var forbudt. For ham. De fant på en masse grunner til at han måtte plages; han var for tjukk, for stygg, for ekkel. Men det egentlige problemet var at han i det hele tatt eksisterte, og enhver påminnelse om hans eksistens var en forbrytelse. Antakelig skulle de bare «døpe» ham. Presse hoder hans ned i toalettet og spyle ned. Uansett hva de fant på, var det alltid en stor lettelse når det var over. Så hvorfor kunne han ikke bare løfte av slåen som likevel kom til å hoppe av når som helst, og la dem få more seg?


201

Han stirret på slåen som ble bøyd ut av festet med et knak, på døra som føk opp og smalt inni veggen, på Micke Siskovs triumferende glis, og han visste svaret. Fordi spillet ikke var sånn. Han hadde ikke løftet av slåen, de hadde ikke klatret over veggen til båsen og tatt ham på tre sekunder, for sånn var ikke spillereglene. Jegernes beruselse var deres, offerets skrekk var hans. Når de vel hadde fanget ham, var moroa over, og selve avstraffelsen nærmest et pliktløp. Ga han opp for tidlig, var det fare for at de ville legge mer energi i avstraffelsen enn i jakten. Det ville vært verre. Jonny Forsberg stakk fram hodet. «Må åpne lokket hvis du skal drite, vet du. Skrik som en gris, nå da.» Oskar skrek som en gris. Det var en del av spillet. Skrek han som en gris, kunne det hende at han slapp unna straffen. Han anstrengte seg ekstra hardt, redd for at de ellers skulle tvinge opp hånden hans under avstraffelsen og oppdage den ekle hemmeligheten hans. Han rynket nesen til et grisetryne og gryntet og skrek, gryntet og skrek. Jonny og Micke lo. «Fy faen, Grisen. Mer.» Oskar forsatte. Knep igjen øynene og forsatte. Knyttet nevene så hardt at neglene presset seg inn i håndfl atene og fortsatte. Gryntet og skrek til han kjente en merkelig smak i munnen. Da sluttet han. Åpnet øynene. De hadde gått. Han ble sittende sammenkrøpet på dasslokket og stirre ned i gulvet. En rød fl ekk på fl isene foran ham. Mens han kikket ned, falt enda en dråpe blod fra nesen hans og ned på gulvet. Han dro løs et par tørk toalettpapir fra rullen og holdt det mot nesen.


202

Dette hendte iblant når han ble redd. Begynte å blø neseblod, helt plutselig. Det hadde hjulpet ham noen ganger når de hadde tenkt å slå ham, men latt det være fordi han allerede blødde. Oskar Eriksson satt sammenkrøpet med en papirdott i den ene hånden og pisseballen i den andre. Blødde, pissa på seg, snakket for mye. Lakk fra alle de hull han hadde. Snart skulle han vel begynne å drite på seg også. Grisen. Han reiste seg, gikk ut fra toalettet. Lot blodfl ekken på gulvet være der. La noen se den, la noen undre seg. Tro at noen hadde blitt drept her, ettersom noen hadde blitt drept her. For hundrede gang på rad.

OPPGAVER

1 Hvordan tror du Oskar har det på skolen?

2 Hva tror du menes med denne setningen: «… ettersom noen

hadde blitt drept her. For hundrede gang på rad.»

3 Hvorfor tror du Jonny, Micke og Tommy oppfører seg som de gjør?

4 Skriv en støtte-SMS til Oskar.


203

«Det gjelder å ha mot til å være den man er.Og ikke miste motet fordi man er den man er.»

[salon gahlin]


204

ingen i verden

Hvem kan forklare en solnedgangAnalysere fuglenes sangHvem tæller regnens dråber?Det gør kun tåber.

Hvem kan glemme at kroppen er tilHvem kan tæmme hva hjertet vil.Hvem kender ikke til smerten?Ingen i verden.

Hvem kender kun til ordenes magtDet der blir skrevet det der blir sagtIngen må tankeløst glemmeStilhedens stemme.

[anne dorthe michelsen]


205

når noen dør

Hva gjør du når noen du er glad i dør? Jo, skal jeg si dere hva jeg gjorde! Jeg gråt og gråt og gråt da jeg fi kk vite at bestefaren min døde nå nettopp. Å miste noen du er glad i er helt fryktelig! Jeg anbefaler de andre som har det sånn som meg, å snakke med noen om det, eller i hvert fall å gråte ut, hvis du må det! Det er viktig å få det ut, så du ikke blir sittende med alle følelsene inni deg. Det er alltid noen rundt deg som bryr seg og vil høre på deg.

Klem Stine

[si ;d i aftenposten 20. mai 2005]


206

Jenna er tretten år, men hun har helt andre ting å tenke på enn

kjærester, klær og moro. For Jennas mor er syk, så syk at hun kan dø …

Hvis du dør mamma, da tar jeg selvmord.Det gjør jeg.Da tar jeg selvmord.Nei, forresten. Det heter ikke ta selvmord.Det heter begå selvmordog det heter ta livet av seg.Altså.Hvis du dør mamma, tar jeg livet av meg.

dikt av: Jenna Wilssonfag: svenskklasse: 8c

Tiden er inne igjen. Mamma skal til behandling. Selv om Jenna slett ikke trenger noen til å passe på seg, herregud, hun er jo tross alt tretten år, ikke noe barn heller, er mormor fast bestemt på å komme. Og det er vel fi nt for deg å ha selskap, sier både mamma, mormor og morfar. Jenna orker ikke å si dem imot. «Nå skal vi gjøre det pent her», sier mormor så fort hun kommer innenfor døra. Og så ber hun Jenna henge

I TAKET LYSER STJERNENEAv Johanna Thydell


207

opp kåpen hennes på en knagg, før hun løper rundt i hele leiligheten med støvkluter og mopper og pussemiddel. Snart lukter det mormor i hele leiligheten. Jenna liker det ikke. «Vi burde gjøre om litt», sier mormor etter at hun har tørket vekk usynlige fl ekker fra kjøkkenskapene. «Hun kan jo ikke ha det sånn som dette.» «Hvordan da som dette?» spør Jenna, som har satt seg til å gjøre lekser ved kjøkkenbordet. «Det er jo ikke så … tilpasset her», sier mormor og nikker mot hyllene. Og så begynner hun å fl ytte ned skålene og vasene og de pene tallerkenene som står på de øverste hyllene. Jenna betrakter henne, betrakter det røde hodet som stikkes inn litt her og litt der i skapene for å sjekke, kontrollere, undersøke og foreslå. Armbåndene på mormors håndledd rasler når hendene fyker over hyllene. «Sånn ja!» sier mormor fornøyd og klyver ned fra stolen. «Nå begynner det å bli orden her.» Jenna svarer ikke, snur blikket bort fra skapene, fra de tilpassede skapene, fra de syketilpassede skapene. I dusjen står en dusjstol. I klesskapet ligger tre parykker. På kjøkkenviften en doseringseske med tabletter. I en pappeske venter en ekstrasamling med løsbryst. I hjørnet står krykker på skrå. I leiligheten fi nnes en mormor. Og midt i alt dette fi nnes Jenna, og hun går inn på rommet sitt, legger seg på sengen, lukker øynene, holder seg for ørene og later som om virkeligheten ikke fi nnes.

[…]

Jenna sitter på skrivebordsstolen sin, hun surrer den fram og tilbake, og hun skammer seg. Men hun vil virkelig ikke.


208

«Du blir ikke med, da?» spør mormor en siste gang. Mormor står i døråpningen til Jennas rom. Den gamle lappen bank på før du kommer inn sitter fortsatt teit og fastlimt på døra. Den har sikkert hengt der i over fem år. «Nei, jeg blir ikke med, da», sier Jenna og prøver å se litt opptatt ut over notatblokken sin. «Nei, du behøver jo ikke», sier morfar, som plutselig dukker opp bak mormor i døråpningen. «Nei, virkelig ikke, du må jo ikke», istemmer mormor. Jenna kan ikke la være å synes at tonen hennes er litt spiss. Ikke i dag heller skal Jenna bli med til sykehuset. Det har gått fl ere uker siden mamma ble innlagt, fl ere uker siden Jenna hørte mammas varme stemme annet enn i telefonen. Hun aner ikke hvor lenge. Trass i det skal ikke Jenna bli med i dag heller. «Men dere må hilse og klemme», sier hun. «Og si at jeg ringer i kveld, som vanlig.» «Det skal vi naturligvis gjøre», sier mormor. «Lykke til med lesingen, da.» «Good luck», sier morfar og synes han er vittig, siden det er en engelskprøve Jenna har påstått at hun har. Mormor ler. Morfar ler. Jenna ler. Falskt. Gå nå. Og de går. Og det blir stille i leiligheten. Og Jenna vet at det er galt av henne å gjøre dette, å ikke stille opp. Før gjorde hun alltid det. Da dro hun til sykehuset så ofte hun kunne, og hun tok med seg epler og godterier og blader og brev fra Marita, og hun satte seg på mammas sengekant og pratet og lo og fortalte og var oppmuntrende selskap. Og de gangene mormor og morfar var med, var Jenna enig med mormor i at Liv ser jo mye mer opplagt ut i dag, og


209

hun lo når morfar spøkte med en eller annen sykepleier, og hun smilte når mamma smilte til henne. Som en robot. Det var enklere slik. Men nå kan hun ikke. Nå kan hun bare ikke lenger. «Fuck, fucker, fuckest», rabler hun med øynene i engelskboka. Sviker. Det er det hun er. Men hun vil ikke til mamma mer. Hun vil ikke se henne der på sykehuset, med smerterynker i pannen, med gustne kinn. Vil ikke se henne fryse under det gule, vatterte teppet, bli stukket med nåler, dyttes full av piller. Runde piller, avlange. Uten kapsler, med. Jenna vil ikke se henne forsvinne. Vil ikke se henne. For det er ikke henne lenger.

[…]

«Hun vil hjem til jul, men de sier at det er tvilsomt», sukker mormor. De sitter og spiser middag. Kokte poteter, kjøttpudding, brun saus samt dampkokte gulrøtter og brokkoli. Mat er veldig viktig, understreker mormor, og oppfordrer Jenna fl ere ganger til å ta mer av grønnsakene. «Nei, hvordan skal det gå til?» sier morfar og overveier det. Mormor rister på hodet og skotter på Jenna. Jenna sier ingenting. «Ikke slik hun var sist», fortsetter morfar. «Hun er jo så veldig trøtt.» «Riktignok kan hun jo hvile her», sier mormor. «Men det kjennes jo ikke særlig bra om det skulle hende noe … det er jo mye ansvar det dreier seg om.» «Da gjelder det jo å ha en god kommunikasjon med sykehuset», sier morfar.


210

«Naturligvis.» «Vi får vel se. Det er jo en stund til.» «Ja.» «Hvor er melken?» Jenna spør, søker med blikket på kjøkkenbordet. Mormor blir rykket ut av diskusjonen. «Oi, har jeg glemt å ta den fram?» sier hun. «Hun burde få være hjemme, det er tross alt jul», fortsetter morfar og prøver å smile, prøver å møte Jennas blikk, men det er ikke der. «Ja. Det er tross alt jul», sier mormor. Mormor stikker en stor brokkolikvast i munnen og tygger fort. Jenna sier fortsatt ingenting. For hva skal hun si? Før elsket Jenna julen. Hun elsket adventsstakene, juledukene, plastnissene på kjøleskapet, halmbukkene, treet med for mye glitter, julekortene, julekalenderen, pepperkakene. Særlig pepperkakene. Jenna og mamma har alltid bakt dem sammen. De fi kk plass ved oppvaskbenken begge to med hver sin melete kjevle, og mellom dem sto en stor skål med mange forskjellige former og bakeredskaper. De spilte høy julemusikk fra kassettspilleren, hadde åpnet julebrus innen rekkevidde og brente minst en plate hvert år. Brannvarsleren pep, mamma bannet og Jenna skvatt. Det er det Jenna mener med tradisjoner. Eller rettere sagt, det var det som var tradisjoner, helt til i fjor. Det var første gangen Jenna var nødt til å stå og bake alene. Mamma orket ikke. Og i år? I år er kanskje ikke mamma engang hjemme for å smake. Derfor driter Jenna i julen nå.


211


212

«Jeg driter i om mamma kommer hjem eller ikke», sier ikke Jenna. Men kanskje er det slik at hun faktisk tenker det. Kanskje er det faktisk slik at hun synes det er deilig å slippe mamma, slippe å se alt som har med den jævlige sykdommen å gjøre, den jævlige sykdommen som heter kreft og som mange blir friske av, men ikke alle. Kanskje det er slik at Jenna driter i mamma, kanskje hun har fortrengt henne, visket henne ut. Mamma er jo ikke her lenger. Mamma ligger fortsatt på sykehuset, hun har gjort det kjempelenge, hun kommer kanskje ikke tilbake. Jenna innser det nå. Hun kommer kanskje ikke tilbake. «Jeg driter i om mamma kommer hjem eller ikke», sier ikke Jenna. I stedet lukker hun øynene, tygger på de dampkokte grønnsakene og tenker på noe annet.

OPPGAVER

1 Hva slags sykdom har mora til Jenna?

2 Hvorfor vil ikke Jenna besøke mora på sykehuset?

3 Hva tror du Jenna mener når hun sier om mora at

«det er ikke henne lenger»?

4 Er det noen forskjell på hvordan mormora og morfaren

til Jenna oppfører seg ved moras sykdom?

5 Skriv et kort referat av tekstutdraget og avslutt med hva

du syns om teksten.


213

Lukk øynene ett minutt og tenk på dem du er glad i.


214

nattens sønner

De var en familie på fi re, en mor, en datter og to sønner. Den eldste solgte bønner, rocka speed og eide gunner. Riktignok var den plombert, men hadde likevel effekt, den ga respekt, skapte skrekk og jagde hverdagshelter vekk. Han begynte i det små, så ble han frekkere og frekkere. Det va’kke lenger penger nok i hekkere. Så han la en plan med en kumpan og sammen stjal de en Merce. De kræsja inn i en databutikk og stakk av med stashet. Et brekk ble fort til fl ere, ville ha mere, gutten mista tellinga. Hvem vet hva som drev ham, var det spenna eller spenninga? Hans venner var harde, hans fi ende var snuten. Ja, gutten var brått blitt voksen, familien greide’n seg uten. Han fi kk seg fet leilighet. Å pule damer ble rutine, de tynne med silikon og masse brunkrem i trynet, som vil ha klær. Men han gav også damene sine – bank, uten å fortrekke en mine. For han var kald og hjerteløs, aldri nervøs, hard mot de harde, seriøst samvittighetsløs. Han brukte bol for å bli svær, tok sol og pleide seg selv: Han brukte avbitertang – når han krevde inn gjeld. Han sto hvis noen slo’n, han regjerte fra tronen, for han var kongen i miljøet og fornøyd med


215

situasjonen. Men det var noe i drømmene hans om natta som plaga’n – det var en tolv år gammel spinkel, blek og blodig gutt som jaga’n.

Pass deg nå. Veit du bare ville være rå. Du ville leve uten grenser, men det er ting du ikke enser, samme hva du måtte tro så fi kk det store konsekvenser. Pass deg nå, pass deg nå.

Hun hadde mange drømmer, fi kk den mannen hun elsket, to sønner og en datter, i mange år var huset fylt med latter. Klokka 5 etter arbeidet når mannen kom hjem, la han hendene rundt kona si og ga henne en klem. Sånn holdt det frem, men en dag hoppa mannen over kosen. Han stinka billig parfyme, og lukta ugler i mosen. Så han la kortene på bordet og forklarte situasjonen. Han hadde møtt en annen dame og ville skilles fra konen – hun ble sønderknust, ødelagt, desp og forbanna, men hun kjempa som en gal, for å få retten til barna. Ville holde dem samla, og gi ungene kjærlighet, gi dem trygghet når de vokste opp og lære dem om ærlighet. Det ble en tøff tid med regninger og mat som


216

skulle kjøpes, hun jobba ekstra på kveldene for å få endene til å møtes. Og ungene de vokste opp, og måtte ta til takke med, at mora aldri var der når de trengte en å snakke med. Hun skjønte det og rømte inn i skuffelse og bitterhet, nå drakk hun – for å gjemme vekk sin dårlige samvittighet. Skremme vekk fornemmelsen av sakte å kveles i en tanke – om at alt hun hadde ofret var forgjeves.

Pass deg nå. Ingen er der til å passe på. Før du visste ordetav det, sa det søte livet ha det, det å reise seg er tøft når dendu elsker går ifra deg. Pass deg nå, pass deg nå.

Det er en evig søken fra den dagen man fødes. Jeg har eldre søsken sjæl så jeg veit hvordan det føles. For tidlig skal du krøkes om du god bror skal bli. Så før lillebror i storyn vi forteller fylte ti, var han sikker i sitt svar, han ville bli som broren var, stor og hard, der fant han trøsten i sin mangel av en far. Men med dårlige karakterer fi kk han masse stress fra moren, så han gjorde sånn som broren og ga F i hele skolen. Dette skjedde på den tiden 501 var populært, han brøt seg inn i en sjappe og solgte det han hadde stjært. Ville fortelle sin bror, han var så stolt og ville skryte, men broren lo bare rått av ham og kalte han en pyse. «Jeg


217

skal nok bevise, at jeg kan tørre, at jeg duger.» Men broren sa: «Du tør ikke en dritt du bare ljuger.» Jeg lover deg, en storebror som håner deg er verre enn du aner, så nå lå han på sitt rom og lagde planer. Snøen kom den natten gutten tok affære, han sneik seg ut på balkongen, og klatra fort ned fra fjerde. Hva han hadde i gjære? Han gikk bort til en kjerre, fi kk opp låsen, kobla motor’n, og fi kk start på den dessverre. Hundre og tjue, hundre og tredve, plutselig går’e altfor fort. Så kommer et smell, det eksploderer i sort. Snøen faller og faller som for å si at alt er slutt. I vraket ligger liket av en 12 år gammel gutt.

Hvil deg nå, du var den som ingen passet på. Du ville alle skulle se deg, men nå hviler du i fred. Jeg vet at englene skal passe på så ingenting skal skje deg. Hvil deg nå, hvil deg nå.

[a.r. hartberg og e. selvig/klovner i kamp]

OPPGAVER

1 Denne sangteksten inneholder tre historier.

Gjenfortell hver historie i et par setninger.

2 Hva tror du menes med tittelen «Nattens sønner»?

3 Hva betyr disse slanguttrykkene:

gunner, Merce, bruke bol, brekk, desp, 501, kjerre?

4 Øv på å fremføre sangen til rytmer.


218

Dette er historien om vennene Kyrre, Rashid, Big Boy, Susanne og

Fatimah. Men vennskap kan bli til hat, kjærlighet kan bli til sjalusi og

misforståelser kan få fryktelige konsekvenser. I løpet av et dramatisk

døgn forandres livet til dem alle …

kveld, kl. 23.15

Dette er Kyrres historie. Han som kjente kvalmen boble innvendig, men det skyldtes ikke spriten, han hadde ikke drukket en dråpe. Han så etter Rashid, han var ikke kommet tilbake. Kyrre fi kk i hvert fall ikke øye på ham i det mørke lokalet. Susanne virket rastløs der hun sto i utkanten av vennesirkelen og stirret på mobilen, mens Kid satt alene i sofaen, slik han hadde gjort det meste av kvelden. Fatimah var tett ved Kyrre og la en fjærlett hånd på skulderen hans, nesten så han ikke merket berøringen. Rommet duvet, som danskebåten i uvær, der veggene glir opp og ned i rolig, grasiøs vugging. – Alt kommer til å ordne seg, sa Fatimah akkurat høyt nok til at bare han kunne høre det. Hånda gled av skulderen hans. Hun hadde en lang, lillaglinsende kjole med noe som liknet hieroglyfer, hun virket eldre i den. Han smugtittet på den slanke magen hennes. Alle jentene var et halvt hode høyere enn vanlig, og

FROSTEN KOM TIDLIGAv Arne Svingen


219

sminken gjorde dem ugjenkjennelig vakre. Kyrre følte seg malplassert i v-genseren, han hadde ingen skjorter, ingen som passet i hvert fall. Festen nærmet seg slutten. Snart skulle noen slå på taklyset og trekke ut kontakten til anlegget, og et unisont sukk ville bre seg gjennom lokalet. Noen sa at dette hadde vært den kuleste festen til nå. Tidligere hadde det alltid vært noen som ikke tålte sine første spritslurker på dassen, en gammel uoverensstemmelse kunne blusse opp, knuffi ng og trusler på dansegulvet. Men Kyrre hadde hatt den verste festen til nå. Kanskje den verste dagen til nå? Eller var det egentlig den beste? Kyrre kjente et sug i magen som bare dro og dro, for alt han trodde var riktig, ble feil, og alle så på ham med forundring eller avsky eller noe ubestemmelig. Det hadde vært noe med blikket til Rashid, han hadde aldri sett Rashid sånn. Kyrre hadde forsøkt å lappe alt sammen igjen, skjønte ingen det? Han sto og så tvers gjennom festen i en kort evighet. – Jeg tror jeg stikker, sa Kyrre. Fatimah så på ham, som om hun ventet at han skulle komme med en forklaring.– Mye på en gang, liksom? spurte hun.Kyrre svarte ikke. Han hadde vært der altfor lenge. Nå gikk han uten å klemme henne. På vei mot døra kikket Kid opp mot ham fra sofaen. – Had’a, Big Boy. Selv om Kyrre ikke hørte ordene, så han det på leppebevegelsene. Det var bare Kid som fi kk kalle ham Big Boy, hvis andre sa det, hørtes han bare ut som en koloss med vatt i topplokket. Da han passerte jentegjengen, sto ikke Susanne blant dem lenger. Han fortsatte mot utgangen, ingen lot til å legge merke til ham, og han følte seg sikker på at han


220

bare kunne fordufte. Jakka lå på gulvet i garderoben, han trakk den på seg og småløp ned trappa, da Susanne plutselig kom inn utgangsdøra. Han så med en gang at hun hadde grått. Hun stanset midt i gangen og strakte ut armene, men ikke for å holde rundt ham, hun bare blokkerte veien. –Kyrre, du må ikke … Hun avbrøt seg selv med et hikst. En dråpe gled nedover haka, glapp og laget en mørk fl ekk på toppen. Hun snudde seg med en rask hodevridning, som om hun ventet at noen skulle dukke opp bak henne. – Ikke, fortsatte hun og dro inn tyntfl ytende snørr. Panna dro seg sammen i et bekymret krater over nesa. – Jeg … liker …deg, sa Kyrre. Nå var det sagt. Han kunne ikke ta det tilbake. De utstrakte armene hennes rykket nærmere, men kom liksom ikke helt fram til ham, armene ble til en trakt, der det naturligste i verden ville være å ta steget mot henne og dra kroppen inntil seg. Men det var fortsatt dagen da alt det riktige ble galt. – Han er utafor, ikke sant? spurte Kyrre, selv om han visste svaret. – Vær så snill, Kyrre. Og så klarte han ikke å holde det tilbake. Munnen bredte seg i et smil, og et kort skratt smatt ut, en sekundkort utblåsning som døyvet det vonde. Det var som om hun hadde svart ham. Varmen ilte gjennom kroppen, og noe løsnet i magen. Hun senket armene, han tok steget bort og ga henne en kort klem, ingen hender, bare kinn mot kinn på den ene siden. – Jeg ringer deg i morgen, sa Kyrre og gikk mot døra. Hun forsøkte ikke å stoppe ham, sa ingenting, men han hørte hvordan hun dro inn pust i korte hikst. Det er merkelig at man kan like noen, og ikke forstå det før følelsene fl ommer over.


221

Utenfor kjente han kjølig kveldsluft sno seg inn ved halsen og nedover innsiden av jakka. Han brettet opp kragen, og så seg rundt. Gata var tom, han hadde bare ti minutter hjem, sju hvis han satte opp farta. Det gikk ikke an å frykte venner. Og nå likte hun ham. Kyrre begynte å gå bortover da han hørte et hult blikksmell, som fra en fot som tuppet til en parkert bil. Han dro jakka enda tettere om halsen og holdt kragefl ippene sammen med hånda. Men han snudde seg ikke. – Hei, din drittjævel! Han lurte på om det ville bli annerledes å ringe henne heretter, om de kom til å snakke sammen på en annen måte. Skulle han sende en tekstmelding allerede i kveld og skrive noe oppmuntrende om at alt kom til å bli annerledes i morgen? – Kyrre, din motherfuckerfaen! Skrittene akselererte. Kyrre stanset, dro inn natteluft, så kjølig at det sitret i lungene, og snudde seg. – Ikke nå, Rashid, sa han rolig. Rashid var bare noen tigersprang unna, men Kyrre rygget ikke. Dette kunne ikke være oppgjøret, adrenalinet putret ikke, ingenting stemte. I stedet følte han en ny ro sildre gjennom kroppen. Ingenting duvet i kantene, alt var rolig, og han visste at det ikke kom noen knyttneve fl yende. Rashid stanset brått, halvmeteren unna. Kyrre så over Rashid, mot noe i hvitt utenfor døråpningen til festlokalet. Det blonde hodet snudde seg mot to skikkelser til, den ene i en lillaglinsende kjole, den andre nesten usynlig i mørket. – Jævel ’ass, freste Rashid. Kyrre skiftet fokus. Blikket til Rashid lignet fi skeøyne, sånne som buler ut og bare glor og glor. Han gnisset tenna mot hverandre, som om han hadde fryktelig vondt et sted, og kanskje hadde han det, langt inne i seg.


222

– Vi må snakke i mårra, Rashid. – Det har vært nok snakking ’ass. – Jeg kommer til å gå nå. – Du snur faen ikke ryggen til meg. Rashids stemme hoppet opp i fi stel på slutten av setningen, og han sto og dirret. Kyrre så over mot Susanne igjen, hun hadde gått ned fra trappa og var på vei mot dem. Han ville ikke at det fi ne øyeblikket de hadde hatt skulle ødelegges. Han og Susanne kunne møtes i morgen, neste uke, nå hadde han opplevd altfor mye for en dag. – Jeg må gå, hvisket Kyrre. Rashid fi kk et smertefullt uttrykk i ansiktet, snudde seg raskt, så tilbake igjen, før han gjorde en kjapp bevegelse. Kyrre skjønte ikke hvorfor Susanne skrek så hysterisk. De måtte ikke forkludre alt. Kanskje livet ville være like kjipt i morgen, men ikke nå, akkurat nå var alt annerledes. Selv om han visste at hun ikke kunne se det derfra, forsøkte han å dra munnviken ut i et smil. Så skulle han snu seg og gå. Men en intens smerte holdt ham igjen. Først kjentes det ut som en knallhard knyttneve i magen, en som sendte sjokkbølger rundt i underlivet. Så ble hodet veldig tungt, og hele kroppen vond og rar; alt bølget opp og ned, og ingenting føltes som før. Han så på Rashid. Fiskeblikket hans fl akket. Kyrre hørte fl ere skrik, men det var som om hodet hans var pakket inn i plast og alle var langt borte. Beina ble myke og umedgjørlige. Rashid så ned. Kyrre fulgte blikket. Det var noe der nede, et slags svart håndtak som stakk rett ut av jakka hans. Men det var som om håndtaket satt fast i en annen kropp, i en fi lm, på et bilde, i en drøm. Musklene sviktet og han segnet sammen. Stjernehimmelen roterte og gatelysene gikk ned bak en eller annen horisont. Tidenes vakreste ansikt kom bort, og han ville si ting som betydde noe, men det kom bare luft ut i et


223

eneste tungt sukk, lungene ble presset tomme. Nå kjente han ikke smerten lenger. Men han følte noe annet. Kulden. Han var fryktelig kald. Han tenkte på frosten. Den kom tidlig i år. Altfor tidlig. Og så senket mørket seg.

OPPGAVER

1 Hva skjer i det siste avsnittet i teksten?

2 Velg ut en setning eller et avsnitt i utdraget som du likte spesielt godt.

3 Hvorfor tror du Rashid er så sinna på Kyrre? Hva har skjedd før?

4 Hva tror du skjer videre?


224


225

HØR’AAv ungdommer fra Holmlia, Oslo

Sent på kvelden fredag 26. januar 2001 ble Benjamin Hermansen (15) stukket ned med kniv utenfor nærbutikken like ved huset der han bodde. Han døde på stedet. Noen timer senere arresterte politiet fem ungdommer fra et nynazistisk miljø, og en tid etter ble enda en person tatt. Retten slo senere fast at Benjamin ble drept fordi han

var mørk i huden. Drapet vakte meget sterke reaksjoner i hele landet, og 1. februar 2001 ble det arrangert markeringer og demonstrasjonstog mange steder. I Oslo deltok omkring 40.000 mennesker med kronprinsen og statsministeren i spissen. Det var en av de største markeringene i Norge etter andre verdenskrig. Benjamin hadde mange venner, og i tiden etter drapet har mange unge på Holmlia engasjert seg i kampen mot rasisme. På de neste sidene kan du lese tekster skrevet av noen av vennene til Benjamin …


226

tidsskille

26. januar 2001. Natta var mørk og kald. Vi fi kk meldinger på sms, folk ringte på dørene, telefonene glødet. Benny, Baloo, Benjamin … nynazister … vi kunne ikke tro det.

Sakte gikk det opp for oss at det var sant. At de tok Benjamin. Det kunne like gjerne vært bestevennen til Benjamin som ble drept. Det kunne like gjerne vært en av oss. Nazistene brydde sg ikke om hvem de stakk kniven i. Det var hudfargen de var ute etter den natta. Min. Halve Holmlia. De ville egentlig ta oss alle sammen. Men det var Benjamin de traff på først.

De kom kjørende, så Benjamin og kameraten som sto og prata utenfor Sparbutikken, stoppet bilen og løp etter dem. Begge guttene skjønte at det var nasser og la på sprang, den ene kom seg unna. Benjamin, som var syk og hadde vondt i beinet, løp ikke så fort den kvelden. Altfor sakte. Benjamin som alltid var så sterk. Så engasjert mot rasisme. Så populær, sosial, venn med alle. Benjamin, helten vår. Det var Benjamin de tok. Men det var helt tilfeldig. Benjamin ble offeret, mens vi alle var målet.

Tenker ofte på hvor redde de to guttene utenfor Sparbutikken må ha vært. Hva kameraten tenkte når Benjamin falt med en nynazist over seg. Hva rakk Benjamin å tenke på? Går det an å være mer ensom enn i et sånt øyeblikk?

Camilo og Dannyboy, to unge oslogutter. Den ene er i sjokk over at nazistene gikk så langt at de drepte en ung gutt på hans egen alder. Den andre er i sorg over at de drepte en av hans nære venner. De fi kk med seg Noora og ga ut cd-en Song to Benjamin både som singel og video og fi kk låta med på to samleplater. Alle inntekter fra platesalget ble gitt til Benjamins Minnefond. Det betyr at de to guttene har bidratt med nesten 300 000,- til et fond som deler ut penger til antirasistisk arbeide. Stolthet og respekt. Vi kan liksom ikke si mer.


227

En av de mistenkte nynazistene arresteres av politiet. Vedkommende

ble senere dømt for drapet på Benjamin.


228

tale til benjamin fra en vennVictor Lopez holder minnetale for Benjamin 28. januar 2001:

Hei.

Jeg er en god venn av Benjamin, som mange av oss er. Benjamin var

en person som var full av glede og kjærlighet. Han støttet vennene

sine, han var en gutt som likte rettferdighet, og den rettferdigheten

skal jeg kjempe for, det lover jeg.

For meg var Benjamin en helt, han var kjekk og hadde gode

karakterer, alle likte ham. Jeg sa alltid til meg selv at jeg hadde

ønsket å være Benjamin. Det var han som fi kk meg til å se at jeg

kunne være bedre på skolen. Jeg så alltid opp til ham, han var lett å

snakke med. Han brydde seg alltid om sine venner. Men nå er han

ikke her lenger, men han kommer alltid til å være i mitt hjerte.

De siste ordene jeg husker av ham var: – Victor, jeg er her for deg.

Og de ordene kommer jeg alltid til å huske. For meg var han som

en bror, akkurat som mange av vennene mine er. Mange sier de

vil fl ytte fra Holmlia, men det vil jeg ikke. Jeg har mistet en venn,

jeg vil ikke miste dere også. Jeg vet det er vanskelig for oss alle,

jeg fi kk ikke sove godt i natt. Men, jeg ber til ham og snakker med

ham før jeg skal sove. Det som var så snilt av Benjamin, var at han

elsket moren sin mer enn alle, det så jeg alltid på ham. Men nå er

det farvel, min venn, jeg lover å alltid huske deg.

Gud være med deg.


229

«This album is dedicated to Benjamin «Benny» Hermansen.May we continue to remember not to judge man by the color

of his skin, but the content of his Character. Benjamin . . .we love you . . . may you rest in peace.»

[michael jackson på invincible, 2001]

«Jeg ber om noen sekunders stillhet for min venn Benjaminsom ikke får være her og se showet mitt i kveld.»

[eminem, oslo spektrum, 2001]

«Alle de tre norske kongene har hatt et felles valgspråk:Alt for Norge. I kveld sier vi: Norge for alle!»

[jens stoltenberg, minnekonsert holmlia]


230

Fra Bennys’ minneside på nett:

Dato: 2001-04-04 18:06:19

Victor Lopez ([email protected]) skrev:

Hei Benjamin, jeg har savnet deg, jeg har virkelig savnet deg. Jeg

husker alle stundene vi hadde sammen. Jeg hater de som gjorde dette

mot deg, men jeg synes synd på dem også, de hadde sikkert ikke en

mor som er så vakker som din. Det er derfor de er som de er, de har

ikke fått den kjærligheten du fi kk. De er misunnelige fordi foreldrene

våre elsker oss og gjør alt for oss. Jeg tenker på deg nesten hele tiden,

jeg tenker og tenker, men forstår ikke enda hvorfor det måtte være

deg som måtte gå. Jeg hadde gitt alt for å sette tilbake tiden for å ha

sagt ifra til deg. Den dagen de fl este av oss er hvor du er nå, kommer

jeg til å bli så glad.

Dikt

Strekk ut din hånd så skal jeg ta imot deg

i mitt hjerte skal jeg alltid elske deg

i mine tanker skal jeg alltid tenke på deg

i mine armer skal jeg holde deg

aldri skal jeg slippe deg

aldri skal jeg glemme deg

Dato: 2001-04-07 21:14:30


Hei. Det er Victor. Jeg tenker på deg enda, jeg har savnet deg, hver

gang jeg ser på et bilde av deg, savner jeg deg.

Jeg gråter, og for hver tåre som faller, tenker jeg på alle de gode

stundene vi hadde sammen.

Jeg skriver til deg fordi jeg tror at du leser dette etterpå.

Jeg har virkelig savnet deg, tilgi meg for at jeg ikke har vært hos deg i

det siste, men jeg har ikke hatt tid. Ha det!

Moren min sier at jeg må gå tur med hunden.

Dato: 2001-05-17 17:22:23


Benny, det er meg igjen, jeg tenker på deg enda, du kommer alltid til å

være i mine tanker. Jeg har savnet deg så mye, du er ikke her lenger …


231

Victor Lopez ble 15 år. Han døde 19. september 2001.Vi fi kk ikke sagt farvel til Victor heller. Han forlot oss på årets mørkeste og mest regnfulle dag. Himmelen gråt – og vi gråt.Det var ingen der til å trøste. Ingen til å gi svar.Vi hadde bare hverandre – og prøvde å tenne små lys i mørket.

Vi vet hva sorg er. Vi vet hva savn er. Vi vet hva sinne er.Og vi vet hva vennskap er.


232

victorJeg skjønte at noe var galt da fetteren min ringte meg, rundt titiden

om kvelden, og spurte hvor lenge jeg hadde vært hjemme i dag.

«Hele dagen», svarte jeg. «Hvordan det? Hva har skjedd?»

Han bare la på, og jeg ble redd for at noe hadde skjedd. Men … jeg

fi kk jo ikke noe svar, så jeg gikk og la meg. Da jeg og broren min sto

opp, var det første vi gjorde å gå ut. Den første personen vi traff, var

broren til Victor. Han gråt.

Noe HAR skjedd! tenkte jeg, Victor er borte!

Jeg begynte å gråte. Faen, tenkte jeg mens jeg så broren gråte.

Vi dro hjem til moren hans. Først nølte jeg, men jeg gikk inn. Da

så jeg faren og moren til Victor, de gråt og gråt, og jeg gikk bort til

moren hans og ga henne en klem.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre den dagen. Jeg var helt i

sjokk, bestevennen min var borte.

Tanken på at Victor er borte, gjør meg gal, men tanken på at Victor

er med meg, gjør meg så glad! Det er en god grunn til å leve. Men

én ting er jeg så glad for; at jeg ble godt kjent med familien hans.

De har så godt hjerte alle sammen!

Victor, Rest in peace

Hilsen Abid, din bestevenn for alltid

vi falt og faltVictor Lopez ble funnet død på en gangsti like ved hjemmet sitt. Politiets rapport sier at det ikke lå noe kriminelt bak dødsfallet, men vi trodde ikke på det. Ikke helt. Vi ble redde og veldig alene. Det var ingen der til å trøste eller hjelpe oss. Mange torde ikke gå ut, alle skremte alle. Vi så nazier, men vi følte ikke at noen tok oss på alvor. Uansett hva som var skjedd, burde noen ha vært der for oss. Under Victors begravelse sto hundrevis av ungdommer tett i tett, i dress og med en rød rose i hånda. Skulle tro de skulle på skoleball. Men øynene sa noe helt annet … Sorgen over Benjamin og sorgen over Victor ble nesten mer enn noen av oss kunne klare å bære.


233


234

viktig melding: jeg er glad i deg!Sms er en fi n måte å være til stede på. Man kan sende en liten

overraskelse og oppmuntring akkurat når man har lyst. I de

vanskeligste periodene på Holmlia gikk det ut mange meldinger. F.eks. –

Jeg tenker for mye, får ikke sove. Og så kunne vi avstandstrøste litt. Etter

hvert kom de personlige, gode meldingene. Og selvsagt de koz’lige, søte

ordene som vandrer fra mobil til mobil. Ord man kan varme seg på når

hverdagen blir litt kald …

Et vennskap som varmer opp hele mitt hjerte, et vennskap som

fjerner mye smerte.

Venner er som lamper langs veien. De forkorter ikke avstanden,

men gjør veien lettere å gå.

A shoulder to lean on, a hand to hold, a friend like you is precious

as gold. You make me smile whenever I’m sad, you’re the sweetest

friend I’ve ever had.

Så utrolig, underlig grei, vil bare du skal vite jeg er glad i deg.

Jeg ba til Gud om en blomst og fi kk en hage. Jeg ba om et tre, og

fi kk en hel skog. Jeg ba om en elv, og fi kk et helt hav. Jeg ba om en

å elske, og wow! Jeg fi kk deg!

Keep me as a friend and I’ll keep you in my heart, lock it up and

throw away the key, so that no one can take you away from me.

I love to keep in touch with those who really mean so much …

Side by side or far apart, you’ll always live inside my heart.

Når stjernene faller og vinden er død, når solen har mistet sin

varme glød, når tomhet er alt vi ser på vår vei, vil jeg fortsatt være

glad i deg.

Når dagen er omme og solen gått bort, når månen er kommet og

himmelen er sort. Se mot en stjerne om du er trist eller lei, og husk

at jeg alltid er glad i deg!


235

Tidligere i dag sendte jeg en engel til å passe på deg, men kort tid

etter kom han tilbake og sa: «En engel trenger ikke å passe på en

annen engel.»

Like a fallen angel u fell into my life, u made me smile when things

weren’t going right. If hugs were water, I’d send u the sea coz that’s

how much u mean 2 me.

Oppe på himmelen lang vekk i det fjerne, sitter en engel på den

vakreste stjerne, den er sendt fra mitt hjerte til deg, og hvisker

stille: Jeg savner deg.

Ikke vanskelig å få en engel til å fl y … Alt jeg trenger å gjøre, er å

minne deg på at du har vinger. Resten går av seg selv.

A friend is someone who knows the song in your heart, and can

sing it back to you when you have forgotten the words.

Noen ganger er en venn som deg en grunn til at livet er fl ott å leve.

Venner er som stjerner, det er ikke alltid du ser dem … men du vet

at de er der!

Yesterday: I was your FRIEND. Today: I’m your FRIEND. Don’t worry

about tomorrow: I’ll always be your FRIEND! That is a PROMISE.

Forever FRIENDS.

En venn er et menneske som viser nye veier når andre dører

lukkes.

A friend is one who comes in when the whole world has gone out.

Meningsfylte tanker, velvalgte ord. Tårer som faller til en tårefylt

jord. Engler som danser bare for deg. Venner for alltid, du & jeg!


LITTERATURLISTE

Side 10 «Odins veddemål» fra Valhall av Peter Madsen,

oversatt av Kåre Stensvold, Egmont Serieforlaget, 1999.

Side 18 Den enøyde av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal, 1996.

Side 24 «Håvamål» fra Den eldre edda.

Side 26 «Tors kamp mot jotnene» av Kerstin Erlandsson-Svevar og Hilde Justdal.

Side 32 «Balders død» fra Norrøne myter,

gjenfortalt av Jan-Erik Ebbestad Hansen, Arnkrone 1993.

Side 36 «En redselsfull gjerning» fra Norges konger av Vera Henriksen,

Grøndahl Dreyer, 1995.

Side 38 «Dale-Gudbrand» fra Snorre for barn av Per Anders Johansen,

Chr. Schibsteds Forlag, 2002.

Side 42 «På dette stedet» av Hallgeir Opedal, Dagbladet, 4/12 2004.

Side 44 «Håkon Jarl og Kark» fra «Olav Trygvassons saga» i Heimskringla.

Side 50 «Vikingenes gener er spredt over det meste av Storbritannia»,

Illustrert vitenskap, 3/2004.

Side 54 «Hva tørket man seg med før i tiden?», Illustrert vitenskap, 9/2004.

Side 56 «Jostedalsrypa», sagn, her hentet fra Visjon og virkelighet 2, Cappelen, 1992.

Side 58 «Veiviseren», sagn, nedskrevet av Anders Larsen, 1902,

publisert i Norsklæreren 4/1988.

Side 62 «Draumkvedet – en dramatisering» av Hilde Justdal og Eystein Ellingsen.

Side 68 «Olav og Kari», folkevise, her hentet fra Gjenklang, NKS-Forlaget, 1992.

Side 72 «Skitten og rå» av Fred Arthur Asdal.

Side 76 «Reveenka» fra Norske folkeeventyr, av Asbjørnsen og Moe.

Side 80 «Hodja-fortellinger», eventyr fra Tyrkia,

her hentet fra Nasreddin Hodja, Cappelen, 1986.

Side 82 «Fiskeren og ånden» fra Fortellinger fra 1001 natt,

oversatt av Hans Braarvig, N.W Damm & Søn, 1997.

Side 88 «Lille Rødhette og ulven» fra Ramperim og ville vers av Roald Dahl,

oversatt av Jo Tenfjord, Gyldendal, 1990.

Side 90 «Ulv» av Astrid Hansen, Nemi 4/2005, Egmont Serieforlaget.

Side 93 «Eventyr» fra Samlede dikt av Inger Hagerup, Aschehoug, 2003.

Side 94 «Hans og Grete» fra Iskalde grøss, Nemi 6/2004,

oversatt av Jens Røsåsen, Egmont Serieforlaget.

Side 100 «Trollkvinne» av Celia Rees,

oversatt av Marianne Uthaug, N.W. Damm & Søn, 2004.

Side 104 «Dømt som heks» av Stine Overbye, Illustrert vitenskap, 9/2003.

Side 112 «Phenomena – profetiens utvalgte» av Marte E. S. Haaland.

Side 114 «Kedlar-Vohr» fra Parados’ øye av Ruben Eliassen, Gyldendal, 2003.

Side 118 Slangens gåve av Lene Kaaberbøl, oversatt av Øystein Rosse, Samlaget, 2004.


Side 122 «Fantasy og fi lm» av Hilde Justdal.

Side 128 «Er Robin Hood en virkelig person eller en myte?»

Illustrert vitenskap, 15/2003.

Side 130 «Robin Hood møter lille-John» fra Robin Hood og hans menn,

oversatt av Leiv Frodesen, Gyldendal, 1982.

Side 136 «Boken og legenden» fra Dracula – Illustrerte klassikere

av Marie Greenwood, oversatt av Henning Kolstad, Gyldendal, 1998.

Side 140 «25.juni» fra Dracula – Illustrerte klassikere av Bram Stoker,

oversatt av Henning Kolstad, Gyldendal, 1998.

Side 144 Dikt fra Dei penaste jentene på tv av Finn Øglænd, Samlaget, 2000.

Side 152 Zeina & Nalle og kjærligheten av Søren Olsson og Anders Jacobsson,

oversatt av Kjetil Indregaard, N.W Damm & Søn, 2004.

Side 159 «Jentelus» fra Fakta fra verden av KarsteinVolle, Dagsavisen 14/9 2002.

Side 162 «Ormehjerte» fra Bølgebiter av Hilde Hagerup, Aschehoug, 1998.

Side 170 «Eg står her og skal slå opp med ei jente»

fra Kram snø av Rune Belsvik, Cappelen, 1981.

Side 174 Fucking Åmål av Lukas Moodysoon, Memfi s fi lm, 1998.

Side 178 «En hvit verden» fra Saynab - Min historie

av Eva Norderhaug, Aschehoug, 2004.

Side 192 «Ein annleis dag» av Helga Gunerius Eriksen,

fra Caps og andre noveller for ungdom, Samlaget, 1994.

Side 196 «Stedet» fra La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist,

oversatt av Henning J. Gundersen, N.W. Damm & Søn , 2005.

Side 204 «Ingen i verden» av Anne Dorthe Michelsen, Sony Music Danmark, 1983.

Side 205 «Når noen du er glad i dør», leserbrev, Aftenposten.

Side 206 I taket lyser stjernene av Johanna Thydell,

oversatt av Kirsti Øvergaard, N.W Damm & Søn, 2004.

Side 214 «Nattens sønner» fra Bjølsen hospital av Klovner i kamp/Aslak Hartberg

og Espen Selvig, City Connections, 2001.

Side 218 «Kveld, kl. 23.15» fra Frosten kom tidlig av Arne Svingen, Gyldendal, 2004.

Side 224 Utdrag fra Hør’a av Inger Aguilar og Marco Elsafadi (red.),

N.W Damm & Søn, 2003.

Forlaget har forsøkt å komme i kontakt med samtlige rettighetshavere. I de tilfeller vi

ikke har klart å oppspore vedkommende, eller vi har oppgitt uriktig kilde, tar vi gjerne

i mot rettelser fra leserne.


BILDELISTE

Omslag Terje Bendiksby/Scanpix

Side 5 Jørgen Bausager/Scanpix

Side 21 Jim Brandenburg/Minden/Scanpix

Side 36 Nils Gran

Side 40 Anders Kvåle Rue

Side 42 Agnete Brun

Side 51 Ole P. Rørvik/Scanpix

Side 59 Nils-Erik Kjellman/Scanpix

Side 72 Anja Elmine Basma

Side 84 Myron Jay Dorf/Corbis/Scanpix

Side 92 Muriel De Seze Petersen/Scanpix

Side 106 Christel Gertenberg/Corbis/Scanpix

Side 112 Strauss/Curtis/Corbis/Scanpix

Side 136 NRK/Scanpix

Side 142 Rikard Laving/Scanpix

Side 149 Nicko Södling/Scanpix

Side 160 Susanne Mertz/Scanpix

Side 165 Berit Roald/Scanpix


Side 184 Radu Sigheti/EPA/Scanpix

Side 199 Elisabet Zeilon/Scanpix


Side 224 AP/Scanpix

Side 227 Ida von Hanno Bast/Scanpix

Side 233 Erlend Aas/Scanpix


T :32:19

nb! tekstsamling 8

Documents